SND – En statlig pådriver for privatisering
Av Rolv Rynning Hanssen
Når SND presenterer seg, understreker de sterkt at det er reint forretningsmessige vurderinger som ligger til grunn. Kravene om avkastning skjer etter de samme prinsipper som private investorer følger.
Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) ble oppretta i 1992. SND var en sammenslåing av mange ulike støtteordninger. Distriktenes Utbyggingsfond (DU), Industrifondet, Småbedriftsfondet og Industribanken. Seinere er også Statens Fiskarbank opptatt i SND. Hver av disse hadde ulike formål, men av disse var det bare DU som var direkte innretta på distriktspolitiske mål. Flere tilskuddsordninger som for eksempel de norske investeringsfondene for Nordvest-Russland og Øst-Europa, er langt til SND.
Målsettinga var «å omorganisere og forenkle det næringsretta virkemiddelapparatet». Forslaget fra Energi- og industrikomiteen var at formålsparagrafen skulle være «å fremme samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling». Stortinget omgjorde formålsparagrafen til å skulle «fremme en bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling». På denne måte ble det allerede fra starten gitt et klart signal om at dette ikke skulle være en støtteordning tufta på reine samfunnspolitiske mål, men at det først og fremst skulle være en ordning for å støtte opp om lønnsomme bedrifter.
SND skal fremme tiltak som vil gi varig og lønnsom sysselsetting i distrikter med særlig sysselsettingsvansker eller svakt utbygd næringsliv, som det heter. Omorganiseringen av de tidligere støtteordningene inn i SNDs tilskuddsordninger kan sees på som en EU-tilpasning. Tilskuddsordningene er meldt til EFTAs overvåkningsorgan (ESA) i henhold til statsstøtteregelverket i EØS-avtalen. ESA foreslo en del endringer i ordningene, noe som er blitt gjort. Risikolåneordningene og ulike garantiordninger ble ikke krevd endret av ESA.
Hvorfor befatte seg med SND
Jeg skal ikke her forsøke å lage en fullstendig analyse av SND. Det kreves det mye mer plass til da SND er så altomfattende og viktig på mange områder i norsk politikk. I Stortingsmelding nr. 51 1996/97 har en evaluering av SND fra 1992 til 1996. Evalueringen er foretatt av Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning (SNF) etter at selve evalueringen var lagt ut på anbud! I følge SNF er det ikke grunnlag for å foreslå omfattende endringer av SND.
Bakgrunnen for at jeg har tatt opp spørsmålet, er med direkte bakgrunn i arbeidet i Norsk Kommuneforbunds sentrale yrkesfaglige råd for kollektivtrafikken. Situasjonen i denne bransjen var preget av innføring av konkurranse (endring av samferdselsloven i 1991) og at flere selskaper posisjonerte seg, kjøpte opp konkurrenter og vokste i raskt tempo. Det selskapet som vokste raskest var Norgesbuss Invest. Hvem sto bak denne stigende stjernen innen norsk persontransport? Det var først og fremst selskaper i Orklagruppen som eide ¼ , men som nest største eier sto faktisk staten gjennom SND. Mer enn 18% av aksjene har SND tatt hånd om i det Dagens Næringsliv (7/2-97) kaller landets mest oppkjøpshissige busskonsern. På mange måter følte vi fra de kommunale busselskapene at SND var den største trusselen mot våre lønns- og arbeidsvilkår. Disse var under stadig press ved at offentlig selskaper ble vurdert solgt til private som i Oslo, eller selskapene ble tilmeldt NHO som i Trondheim.
SND er innretta på privat virksomhet
En av SNDs vedtatte formål er å medvirke til omstilling av norsk næringsliv i hele landet. Da SND ble stifta var mesteparten av dets virksomhet videreføring av gamle ordninger. Men noe var nyskapning. En ting er at SND nå går inn på eiersida med risikokapital. Dette skjer i den nye egenkapitaldivisjonen til SND. Dette skjer både i form av aksjer og lån. SNDs virkemidler kan brukes i alle bransjer unntatt forsikring, finans, rederi, olje/gassutvinning og offentlig forvaltning eller offentlig forretningsdrift. Fondet skal ikke engasjere seg i virksomheter som mottar offentlig driftsstøtte, men kan gå inn i virksomheter som har det offentlige som marked for sine varer og tjenester.
Dermed var det mulig for SND å gå inn i Norgesbuss Invest som er et selskap som ikke mottar offentlig driftsstøtte, men som eier selskap som mottar driftsstøtte.
Egenkapitaldivisjonen – rollen som storkapitalist
I Stortingsmelding 51 (1996-97) heter det om egenkapitalordningen:
«Begrunnelsen var blant annet at egenkapital i mange nyetableringsprosjekter kan være et mer egnet virkemiddel enn lånefinansiering (…..)
Ordningen nyttes fortrinnsvis i små og mellomstore selskap (…..)
Vedtak om investeringer og utøvelse av aktivt eierskap medfører at ordningen er et virkemiddel som kan fremme strukturrasjonaliseringer i bransjer og øke deres konkurransekraft.»
Jeg mener at SND med sin sentrale eierrolle i Norgesbuss Invest er i ferd med å sette fart i en brutal strukturendring i bussnæringen, og framskynder anbud, større enheter, sentrale innkjøp og nedleggelser av arbeidsplasser. Store enheter oppstår fordi man har funnet et nytt marked man kan tjene penger på, og man kan ikke oppnå fortjeneste uten at store deler av markedet legges ut på anbud slik at det kan erobres.
Norgesbuss Invest forsøker å kjøpe Pan i Bergen (indirekte anslag mot Bergen Sporveier), har kjøpt Bærumsbuss, Farmand Tønsberg, Molde Bilruter, Oslo/Follo og Mjøsbuss Lillehammer, Mjøsbuss Gjøvik og Mjøsbuss Hamar (de siste tre kjøpt fra Swebus).
Norgesbuss Invest har brukt over ½ milliard på kjøp av bussaksjer.
SND – part i en av maktblokkene
Egenkapitaltilskudd er vesentlig for å vokse og være i stand til å kjøpe andre selskap.
Det er direkte konkurranse mellom våre sju kommunale kollektivselskap og Norgesbuss Invest sine selskap, det er hele tida et hardt press på fylkene for å ta i bruk anbud.
Private selskap vil ha konkurransefordeler med statlig investeringsmidler. Offentlige selskap (som alle er aksjeselskap) har prøvd å gå sammen i allianser for å få nok kapital til å henge med i oppkjøpskarusellen som herjer landet. Det har ført til flere diskusjoner blant våre tillitsvalgte om vi skal delta i strategiske allianser eller ikke, men konklusjonen er uansett at de offentlige selskapene ikke har lykkes i å delta for fullt i oppkjøpsracet.
Målsettingen var å gjøre næringer/bransjer mer konkurransedyktig – overfor utlandet – ikke å gå inn og skape konkurransevridning innad i norske bransjer. Riktignok hevder SND at de i tilfellet med oppkjøp rundt Mjøsa sørget for at det skotske selskapet Stage Coach trakk seg ut av Norge, og har rett. Men samtidig står SND som en statlig alliansepartner for de private busselskapene i forsøket på å erobre de kommunale.
Upartiskhet?
SND bør vokte seg vel for å komme i en eierposisjon som gjør at de tar parti med en av maktblokkene i en næring som står foran store oppgaver framover, anbud eller ikke. For her er det ikke støtte til små- og mellomstore bedrifter det er snakk om. I dette tilfellet er det et engasjement i ei gruppe med 20 selskaper, en omsetning på 2 milliarder og 3750 ansatte (tall fra Norgesbuss sine internettsider).
Stortingsmelding 51 problematiserer SNDs rolle og reiser spørsmålet om habilitet knytta til at SND kan gå inn både på eiersida i en bedrift, samtidig som fondet har til behandling søknader om støtte til bedriften og til konkurrenter. Vi tviler på, selv om stortingsmeldingen slår fast at misbruk ikke har forekommet, at en søknad fra andre i bussnæringen kan forvente en uhildet behandling av søknad om støtte. I alle tilfelle vil andre bedrifter utøve en streng selvsensur i frykt for å få konkurrenten for mye opp i de indre økonomiske forhold.
SDN er ikke en ren støtteordning.
Det er krav til utbyttebetaling til staten som tilsvarer risikofri rente. Det stilles et knallhardt krav til avkastning når det gjelder småbedrifter som sliter hardt i distriktene. Når SND presenterer seg, understreker de sterkt at det er reint forretningsmessige vurderinger som ligger til grunn. Avkastningskravene skjer etter de samme prinsipper som private investorer. Når NKFs råd for kollektivtransporten inviterte direktøren for SNDs egenkapitaldivisjon til sitt møte, fortalte han at årlig avkastning er nå i snitt på 12,7% av investert kapital.
Videre understreker man at det er et aktivt eierskap, man krever styrerepresentasjon og en enighet om strategier og forretningsplaner. Her kommer ofte krav til omorganisering og strukturendringer – som da på normalt språk vil si oppsigelser og nedleggelse av ulønnsom virksomhet.
Dette tilsier i seg sjøl at SND ikke er blitt annet enn en hvilken som helst privat finansinstitusjon. Fra å legge vekt på særlig det distriktspolitiske, har nå støtteordningene blitt til låne- og eierskapsordninger som legger vekt på det bedriftsøkonomiske. Fra å legge vekt på å motarbeide de negative distriktspolitiske virkningene av et kapitalistisk samfunn, vurderes bare virksomheter som kan overleve i et kapitalistisk marked som interessante. Hovedmålet i stortingsmelding. 51 når det gjelder distriktspolitikk, er å utvikle konkurransedyktige bedrifter, samtidig som det er mulig å gå noe lenger i svært spredtbygde strøk.
Framtidig statlig satsing på privat helse- og omsorg?
SND får foreløpig ikke mulighet til å investere i helsesektoren, men ifølge SNDs ledelse er dette et ønske. Da vil private sykehus/sykehjem konkurrere mot kommunale med statlig støtte.
Man sier det selv i 1997 i rapporten «Helse- og omsorgstjenester. Utviklingstrekk og forretningsmessige muligheter»: «I 1994 gjennomførte SND en perspektivanalyse av tjenesteytende næringer. Denne anbefalte at fondet utviklet mer systematisk kunnskap om den tjenesteytende sektor for å kunne betjene sektoren og oppgrader SNDs engasjement overfor den. Rapporten anbefalte at det ble utarbeidet utdypende bransjeanalyser for flere delområder, herunder helse- og velferdstjenester, der det syntes å foreligge interessante, uutviklede markedsmuligheter.»
Konklusjonen i rapporten er at det med dagens politikk verken er behov eller rom for næringsutvikling i offentlig regi (SND) innen kjernetjenester som er rettighetsbaserte fordi etterspørsel og tilbud er så sterkt politisk styrt. Men dette forbeholdet for rettighetsbaserte kjernetjenester gjelder kun pasientbehandling utført av helsepersonell., og ikke støttetjenester som catering, renhold, transport mm.
Deretter slås det fast at næringsutvikling i offentlig regi (SND-støtte) kan være aktuelt innenfor andre, ikke rettighetsbaserte, helsetjenester så lenge det ikke går på tvers av gjeldende retningslinjer. Her nevnes tannhelse, veterinærtjenester, alternativ medisin og forebygging. I tillegg er det aktuelt innen omsorgstjenester og andre former for personlig tjenesteyting. Dette er et område hvor etterspørselsveksten skaper både behov for alternative finansieringsformer og behov for høyere produktivitet og servicekvalitet.
Ikke bare søpla på anbud
Nylig gjennomførte NKF en politisk streik mot oppsigelsene på Miljøtransport i Oslo. De ansatte ble lagt ut på anbud! Men det er ikke nok. I rapporten sier SND at «i tillegg til en forventet effektiviseringsgevinst på minst 10-20% ved bruk av private leverandører, antas konkurranseutsetting å gi en effektivisering i det offentlige fordi selve konkurransesituasjonen virker skjerpende».
Hva betyr egentlig næringsutvikling i offentlig regi, altså i SND-regi? For det første kan ikke SND gå inn i offentlig virksomhet eller forvaltning som tidligere nevnt. Det betyr at deres næringsutvikling må konsentreres til private selskap. For det andre må da det etableres en konkurranse på det aktuelle markedet, innføres anbud.
Det betyr at for å få til en slik næringsutvikling, må det til en privatisering og SND må inn med egenkapital eller andre næringstiltak for å skape private bedrifter som kan utkonkurrere de offentlige på helse- og omsorgsmarkedet.
Jeg mener det er god grunn til en stor grad av skepsis til SND. Det virker som om man først og fremst gjør seg til talsmann for kommersialismen, konkurransen. SND skal være smøring i en litt for treg privatiseringsprosess. Det er verdt å merke seg hva de skriver om privatisering av omsorgstjenester: «Selv om det også finnes felles utviklingstrekk og problemstillinger på dette nivå, gjelder hvert vedtak kun for en enkelt kommune. Dette gir lavere synlighet i den nasjonale debatt i media og i politikk, slik at pragmatismen får større spillerom. Etter hvert som konkurranseutsettingen tiltar, øker den ideologisk pregede debatten igjen, med Kommuneforbundet og andre arbeidstaker organisasjoner som sentrale pådrivere». Her er sannelig motstanderen definert, så la oss ta en grundig titt på SND i egne fylker og kommuner.
Er offentlig arbeidsplasser annenrangs?
På NKFs omstillingskonferanse på Sørmarka høsten 1997 innledet Cato Kjølstad fra SND om omstilling i kommunesektoren og tok spesielt utgangspunkt i et av sine prosjekter: Indre Salten. Indre Salten er et av 20 omstillingsområder i Norge. Han fortalte om stiftelsen av Indre Salten Vekst AS som er eid 50% av de tre kommunene i området og 50% av det private næringslivet i kommunene. Formålet med aksjeselskapet var å initiere kompetanseutvikling og tilpassing og effektivisering av offentlig sektor.
Hoveddebatten ble imidlertid en diskusjon om SNDs politiske rolle, blant annet risikovurderingene som ligger bak SNDs satsing. Det ble også stilt spørsmål ved SNDs rolle som privatiseringspådriver og det ble vist til Salten Vask og Rens som med 600.000 kroner investert fra SND, kunne utkonkurrere det fylkeskommunale vaskeriet.
Hvorfor betale 600.000 for å flytte arbeidsplasser fra offentlig til privat virksomhet? Når resultatet kanskje bare er at man får en ny arbeidsgiver og ny tariffavtale. Er det som er tilpassing og effektivisering av offentlig sektor?
Tilsløring av distriktspolitikken
Sammenslåinga til SND har ført til en tilsløring av distriktspolitikken og at det faktisk ser ut til å bli vanskeligere for distriktsbedrifter å få støtte på landsomfattende ordninger. De store kravene til avkastning viser at SND ikke er blitt annet enn en hvilken som helst privat finansinstitusjon. Fra å legge vekt på særlig det distriktspolitiske, har nå støtteordningene blitt til låne- og eierskapsordninger som legger vekt på det bedriftsøkonomiske. Fra å legge vekt på å motarbeide de negative distriktspolitiske virkningene av et kapitalistisk samfunn, vurderes bare virksomheter som kan overleve i et kapitalistisk marked som interessante.
Samtidig er det viktig at 75% av midlene som har gått til bedrifter som nyetablerer seg i kommunene, er gått til bedrifter som ikke eksisterer lenger. Der man har satset på lokale bedrifter, så har kun 22% gått til bedrifter som ikke lenger eksisterer. Det er på tide å avskaffe myten om at SND er et distriktspolitisk instrument i særlig grad. Der hvor det ikke er direkte videreføring av DU, distriktsutviklingstilskudd mv., er det stort sett pressområdene som får støtte, lån og garantier. Av utviklingstilskuddene gikk 62% til områder utenfor de vanlige tiltakssonene. Dvs. de gikk til områdene rundt Trondheim, Bergen, Stavanger, Kristiansand, Oslo, Akershus og Vestfold.
Politisk styrt
På mange områder kan vi oppleve SND som en egen stat i staten, som på eget initiativ fremmer konkurranse, anbud og privatisering. Det er imidlertid riktig som SNDs direktør sier i forordet til rapporten om helse- og omsorgstjenestene: «SNDs virksomhet vil under enhver omstendighet og til enhver tid ligge innenfor de retningslinjer som overordnede politiske myndigheter trekker opp».
Til syvende og sist er det et politisk spørsmål, ønsker man politisk å la SND drive sitt press for konkurranse og konkurransevridning til det privates fordel, eller ønsker man noe annet. Ansvaret ligger på styresmaktene, men SND er og blir en pådriver.