Slaveopprøret i Sulitjelma
Av Tonje Lysfjord Sommerli
Slavemerkene som utløste et av Norges første arbeideropprør
Tonje Lysfjord Sommerli, museumspedagog og medlem av Gnist-redaksjonen
Naturen hvor gruvene ligger, er vidunderlig vakker. Hver årstid her oppe ved Polarsirkelen har sin særegne skjønnhet. Det er vanskelig å avgjøre om dette imponerende høyfjellslandskap er vakrest under den korte sommeren med sin rike vegetasjon, eller under den lange vinteren, da alt er innsvøpt i et blendende, hvitt snøteppe. Like betagende er Naturen under den trolske vår eller når høsten farger den i gull og purpur og myrenes og kjerrets løv er i brunt og rødt!
Tettstedet Sulitjelma, populært kalt Sulis, ligger idyllisk til ved bredden av Langvatnet, omtrent en halvtimes kjøretur østover fra Fauske, ikke langt unna svenskegrensen. Med et folketall på mindre enn fire hundre innbyggere fremstår tettstedet som et naturskjønt, dog søvnig lite sted. Likevel, for litt over hundre år siden var tettstedet åsted for et av landets første virkelige arbeideropprør, et opprør som satte Sulitjelma på kartet og som danner utgangspunktet for Nils Gaups historiske dramafilm «Sulis», som har premiere i 2023. Men hva var det som trigget opprøret? Hvorfor fløt begeret over for de slitne, underbetalte gruvearbeiderne?
Den gule steinen – et skjebnesvangert funn
Fra langt tilbake i tiden har Sulitjelma vært et viktig reinbeiteområde for både norske og svenske samer – bruk av området som sommerbeite for rein er dokumentert helt tilbake til 1500-tallet.
I 1858 oppdaget samen Mons Andreas Petersen, bedre kjent som Mons Petter, en stein med gyllent skjær. I den tro at han hadde funnet gull, tok han steinen med seg til handelsmannen Bernhard Kock på Venset i et forsøk på å selge den. Handelsmann Kock var imidlertid ikke overbevist; selv om steinen hadde farge som gull, veide den altfor lite. Mons Petter måtte reise tomhendt hjem igjen. Funnet av steinen førte likevel til økt interesse for å undersøke jordsmonnet og berggrunnen i Sulitjelma grundigere, og i de følgende tiårene ble det klart at området var rikt på kobberkis. Det er lett å skjønne at stakkars Mons Petter hadde tatt feil; kobberkis har en farge som minner sterkt om gull.
Flere potensielle norske investorer var dog skeptiske til hvorvidt gruvedrift ville lønne seg grunnet Sulitjelmas avsidesliggende beliggenhet, men den svenske konsulen, politikeren og industrimannen Nils Persson fra Helsingborg fattet interesse for de rike malmforekomstene i 1886. Da han bestemte seg for å investere i gruvedriften, ble det fortgang i utviklingen, og i 1891 ble Sulitjelma Aktiebolags Gruber stiftet. En smalsporet jernbane, Sulitjelmabanen, ble påbegynt samme året, for å frakte malmen fra Sulitjelma til utskipningsstedet på tettstedet Finneid, omtrent tre kilometer sør for Fauske.
Oppstarten av gruvedriften førte til en eksplosiv befolkningsvekst i Sulitjelma – fra omtrent 50 nybrottsmenn tidlig på 1890-tallet til rundt 3000 innbyggere kun tjue år senere. Gruvene lå spredt rundt i området, med to store felter nord og sør for Langvatn, hvorav malmutvinningen først kom i gang i det nordlige feltet. Gruvene bar navn som Mons Petter-gruven, Giken, Charlotta, Bursi Gruve og Furuhaugen; Hanken Gruve, som lå høyere opp i landskapet enn de øvrige, var såpass avsondret fra de øvrige at de dannet et eget lite gruvesamfunn som på folkemunne ble kjent som Ny-Sulitjelma.
Oppstarten av gruvedriften førte også til flere tekniske nyvinninger, blant annet den såkalte knudsenprosessen for røsting og smelting av malm, en prosess utviklet av den norske bergverksingeniøren Julius Emil Knudsen (1856 – 1945) som forenkler foredlingen av malmen gjennom sakte forbrenning i en lukket ovn. Også den første elektriske smelteovnen for kobber kan tilskrives driften ved Sulitjelma Gruber. Tidlig på 1900-tallet var selskapet Norges største bergverk og landets nest største industribedrift, kun slått av Borregård i Sarpsborg. Men glansbildet hadde en dyster bakside.
«Lapplands Helvete»
I Sulitjelma fantes det arbeidere fra mange nasjoner: Norske, svenske, finske, tyske, samiske og kvenske. Mange av dem var såkalte lauskarer – enslige menn eller menn med familie som bodde andre steder. Få av dem hadde tidligere erfaring med gruvedrift; mange av dem var tidligere fiskerbønder som søkte lykken i den nye gruveindustrien. Den nye hverdagen som ventet dem, var verre enn noen av dem hadde kunnet forestille seg. Verket eide alt, ikke bare gruvene, men hele stedet: Arbeiderboligene, veiene, butikken og biblioteket. Gruvesamfunnet hadde sin egen myntenhet, til bruk i stedets butikk, også den eid av verket. Prisene ble fastsatt utelukkende av arbeidsgiverne. Å skaffe seg matauk ved jakt og fiske var strengt forbudt for arbeiderne; slikt var forbeholdt funksjonærene og deres familier.
Boligene for arbeiderfamiliene var små og trange; kakerlakker og veggelus forekom overalt. Lauskarene bodde i brakker, som hver hadde sin egen kokke som laget mat til karene. Kvinnene i Sulitjelma arbeidet ellers mest med matlaging, husstell eller andre forpleiningsoppgaver, men flere, stort sett ugifte kvinner og enker, jobbet også som såkalte «sjeidersker», oppkalt etter sorteringsprosessen i sjeidehusene, hvor råmalmen ble grovknust og sortert, ved at kvinnene sto ved et transportbånd og skilte gråberget fra kisen for hånd. En del menn arbeidet også i sjeidehusene, og hadde vesentlig høyere lønn enn kvinnene.
Dag Skogheim beskriver boforholdene for arbeiderfamiliene slik, dette utdraget har han hentet fra et eksemplar av avisa Saltens Fremtid i 1911:
Hvad familiernes bekvemmeligheter angaar, saa er det nok at si at naar en familie med 5-6 og 7 barn kun har et værelse til raadighet saa kan vel ikke knebenheten og uforsvarligheten drives stort længer. I dette værelse maa man altsaa bo om dagen og om natten danner det soveplads for 9-10 mennesker. Efter hvad det er os meddelt saa økes sygdommerne, særlig de smittsomme, i en betraktelig grad her i Sulitjelma. Det har været alldeles paafaldende alle de barnekister som i vintrenes løp er kjørt paa kirkegaarden, og efter det vi har brakt i erfaring er det overveiende antal fra familier med daarlig husrom. Det er grund til at spørge hvem det er som for størstedelen har disse barns død paa sin samvittighed.
Kirkegården, som åpner i 1894, blir senere kjent som «barnas kirkegård»: Over 277 barn under ti år er gravlagt her, i tillegg til 61 dødfødte spedbarn.
Funksjonærene og direktøren bodde derimot på administrasjonssenteret Furulund, på en høyde ved Langvatnets nordlige bredd, men likevel som i en helt annen verden. Klasseskillet mellom gruvearbeiderne og funksjonærene var enormt; Funksjonærboligene hadde egne hager og lå mer tilbaketrukket, og den vakre, utsmykkede direktørboligen hadde andedam i hagen, samt tennisbane og lysthus. Området var på folkemunne kjent som «plysjbyen.» På Furulund lå også post- og telegrafkontoret, sykehuset og butikken.
Viktor Evjen skriver om de tilreisende arbeidernes sjokkartede møte med gruvesamfunnet Sulitjelma at:
Det barske og harde slitet under jorda blei også en ny livsform for de fleste. Men de blei snart vant med yrket og mørket og dessuten det gode samholdet. Verre var møtet med autoritære ledere som manglet respekt for menneskeverdet. De oppdaget at bedriftslederne hadde helt andre oppfatninger om menneskeverdet enn det arbeiderne hadde.
Gruvearbeiderne måtte selv kjøpe verktøyet sitt: Krafse, brett og gruvelampe. De måtte også betale for slitasjen på bruken av boremaskinen, boret, sprengstoff, lunte og fenghetter. Til å begynne med arbeidet de på akkordlønn, noen minstelønn fantes ikke, og Evjen skriver at det finnes tilfeller hvor utbetalingene var nede i 11 øre pr.dag. Akkordsystemet ble etter hvert avviklet, men lønna er stadig lav – i 1903 tjener er gruvearbeider totalt åtte kroner i måneden, som tilsvarer rundt 586 kroner etter dagens kurs. Arbeidsdagen startet klokken 6 om morgenen og varte mellom 10 og 12 timer. Det var et farlig arbeid, for gruvegangene var dårlig sikret, og om en arbeider ble hardt skadet eller døde, måtte familien hans forlate Sulitjelma. Det ubarmhjertige gruvesamfunnet hadde kun rom for dem som kunne arbeide. Ifølge arbeidsreglementet for «Sulitielma Aktiebolags Gruber» paragraf 5 kan en arbeider ilegges bot for:
Ulydighet, Uorden, uhøflig Optræden, forsætlig Beskadigelse eller Ødelæggelse af Verkets Eiendomme, Redskaber, Materialer m.m
Ledelsen har egne spioner som angir eventuelle opprørere og agitatorer til direktøren. Noen få snikes inn, men oppdages, bøtelegges og kastes ut. Den svenske agitatoren Anna Maria Katarina «Kata» Dahlstrøm besøkte Sulitjelma i hemmelighet i 1904, og skrev i etterkant av besøket tre skarpe artikler om dette «Lapplands Helvete», som hun kalte stedet, i Sosialdemokraten. Uttrykket ble hengende igjen, og vel fortjent. Men under overflaten ulmet det.
Begeret flyter over
Over hele landet hadde arbeiderne begynt å organisere seg og stille krav til 8-timers normalarbeidsdag, tariffestet lønn og rett til sykepenger. Som nevnt besøke Kata Dahlstrøm stedet og forsøkte å oppfordre arbeiderne til å organisere seg; av andre agitatorer kan nevnes Helene Ugland, Hans Berntsen og Hans Leveraas.
Vendepunktet kom på slutten av året 1906, da den nyansatte direktør Holmsen, ivrig etter å demonstrere sin dyktighet og effektivitet ved å presse arbeiderne ytterligere (for å oppnå enda mer profitt), innførte et system med små blylodd – blant arbeiderne kjent som såkalte «slavemerker» – som arbeiderne skulle bære utenpå klærne. Arbeiderne skulle hente skiltene om morgenen og bære dem så lenge skiftet deres varte, for deretter å levere dem inn til avtalt tid om kvelden. Hvert lodd var utstyrt med et lite nummer, en ytterligere dehumanisering av arbeiderne som dermed fratas sin identitet ved å skulle tiltales med nummer fremfor navn. Loddsystemet ble først innført i Charlotta-gruven, og om en arbeider møtte frem uten «slavemerket» ble han trukket i lønn. Bruken av slavemerkene var imidlertid den berømte dråpen som fikk begeret til å flyte over: Flere av gruvearbeiderne nektet rett og slett å gå med slavemerkene, hvorav verksledelsen reagerte med å si opp omkring 200 mann i et fåfengt forsøk på å skremme de gjenværende til lydighet. Men ryktet om slavemerkene spredte seg raskt; også arbeiderne ved Hanken gruve begynte å protestere. Arbeiderkampen var i gang i gruvesamfunnet.
Om morgenen søndag den 13. januar 1907 våknet direktør Holmsen og tittet ut av vinduet, og fikk sitt livs sjokk: Gruvearbeiderne fra hele Sulitjelma hadde samlet seg på det islagte Langvatnet – det eneste stedet i bygda verket ikke eide – og i protest mot umenneskelige arbeids- og levekår ble den første arbeiderforeningen i Sulitjelma stiftet. Ifølge Evjens kilder skal direktøren ha fått kalde føtter og forlatt stedet omgående, og verksledelsen kunne intet gjøre for å forhindre møtet i å gå sin gang:
Arbeiderne i Sulitjelma sto sammen som aldri før og fagbevegelsen blei stiftet. Oppsigelsen av de 200 arbeiderne blei trukket tilbake. Og hva skjedde så videre med skiltene? Jo, de blei blant annet i all gemyttlighet senere budt frem på de andre arbeidsplassene, og mottatt med vitser og latter.
Seks dager senere, 19. januar 1907, ble Jakobsbakken Gruvearbeiderforening stiftet, med 140 medlemmer. Samme året, den 17. februar, fikk arbeiderne sin første lønnstariff. Året etter gikk gruvearbeiderne i Sulitjelma i stedets første 1. mai-tog, og Jakobsbakken Gruvearbeiderforenings fane vaiet stolt fremst i toget. Ingen ringere enn Martin Tranmæl holdt årets 1. mai-tale! 31. mai ble Sulitjelma Stedlige Partistyre, et lokallag av Arbeiderpartiet, stiftet og innmeldt i Søndre Salten Kretsparti.
De følgende årene kom ytterligere tiltak på plass i Sulitjelma: Et eget bibliotek ble opprettet, og antall tilgjengelige bøker økte fra 17 i starten til 136 bare i løpet av året. To år etter, i 1910, kom et arbeids- og avlønningsreglement på plass.
Kampen fortsetter
En landsomfattende gruvestreik fant sted i 1911, og påvirket også gruvesamfunnet Sulitjelma. Målet med streiken var å øke arbeidernes minstelønn fra 30 til 35 øre i timen, og konflikten varte i ni uker, hvor arbeiderne streiket og ble møtt med lockout fra ledelsen. Gjennom denne storstreiken ble gruvearbeiderne del av en nasjonal konflikt – en kamp for noe som var større enn deres eget gruvesamfunn. Gruvearbeiderne fikk støtte fra pressen; I avisa Saltens Fremtid skrives det at:
Nu er det, det gjælder, kamerater. Lat os nu ikke dupere av dette evindelige snak om nedleggelse av bedrifterne og deres indskrænkning. Det er kun sat i scene for at skræmme de svake, de for hvem man tror det er en livssak at beholde sine pladser ved bedriftene.
Mot slutten av første verdenskrig preger vareknapphet og dyrtid store deler av Europa, også Norge. Arbeiderbevegelsen ble stadig mer radikalisert etter oktoberrevolusjonen i Russland i 1917. Mange arbeidere nektet også å gjøre militærtjeneste, siden militæret ble sett på som et av storkapitalens redskaper for å kontrollere arbeiderne og tvinge dem til lydighet. I 1918 utspilte den såkalte «Sulitjelma-affæren» seg: Arbeideren Johan Julius Medby fra Rognan, medlem av Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske Parti, hadde drevet med antimilitaristisk agitasjon blant soldatene på Drevjamoen militærleir nord for Mosjøen i 1917 og blitt dømt til fem måneders fengsel. Han rømte imidlertid fra straffen og dro nordover, og året etter arbeidet han i Sulitjelma. Hans arbeidskamerater hadde imidlertid stor sympati for Medbys militærnekting, og da lensmannen ankom for å arrestere ham, nektet arbeiderne å utlevere rømlingen. Lensmannen måtte hente forsterkninger, og kom senere tilbake med tre bevæpnede mann. Medby fulgte nå med frivillig for å unngå blodsutgytelser, men gruvearbeiderne grep inn, avvæpnet politifolkene og sendte dem tilbake med uforrettet sak. Ved det tredje forsøket ble det satt inn hele tre marinefartøy med over 300 soldater, og hele Sulitjelma ble isolert fra omverdenen i fem dager, da post, telefon og telegraf stoppet helt opp. Medby ble arrestert og satt fengslet i Kabelvåg. 11 gruvearbeidere ble også tiltalt; seks av dem fikk til sammen 256 dagers fengsel for å ha bistått Medby, de øvrige fikk betinget dom.
I løpet av de neste tiårene ble Sulitjelma gradvis et bedre sted å bo og arbeide: 8-timers normalarbeidsdag ble innført i 1923, fire år etter at den hadde vært lovfestet i resten av landet. I flere av arbeiderboligene ble det innlagt vann og toalett, og ordentlig helårsskole kom i gang. Kampen for et bedre samfunn har båret frukter.
Sulitjelma Gruber var i drift under hele andre verdenskrig, og ble av den tyske okkupasjonsmakten regnet som en av Norges viktigste industribedrifter. Rikskommissær Josef Terboven besøkte selv området sommeren 1940, og aksjeselskapet fikk gunstige kontrakter med tyske bedrifter for å opprettholde produksjonen. For den norske motstandsbevegelsen kom imidlertid Sulitjelma til å spille en annen sentral rolle: Siden stedet ligger svært nær svenskegrensen, ble det et viktig startpunkt for norske flyktninger som skulle krysse grensen ulovlig. Flere beboere var gode skiløpere og hjalp flyktninger over grensen i hemmelighet. Tyskerne mistenkte at flere gruvearbeidere var involvert i slike illegale motstandsaktiviteter, og Wehrmacht-soldater ble etter hvert satt inn til å patruljere fjellområdene. For å beskytte selve gruveanlegget mot sabotasje fra de allierte styrkene ble det også satt inn sikringstiltak; både gjerder, soldater og vakthunder ble en del av beboernes hverdag. Flere sabotasjeaksjoner ble planlagt, men grunnet skips- og flymangel ble disse aldri satt i verk.
Historien stadig like aktuell
Nils Gaup startet egentlig arbeidet med å skrive manus til filmen «Sulis» allerede i 2010, men grunnet mangel på ressurser og praktiske problemer knyttet til Covid-pandemien startet innspillingen for alvor først i fjor.
I et intervju med NRK Nordland forteller produsent Tom Vidar Karlsen fra Storyline NOR at han tror timingen for filmen er mer aktuell enn noensinne. Opprøret på Langvannsisen i 1907 viser hvordan gruveledelsens forsøk på effektivisering og kontroll førte til at begeret til slutt fløt over for de utarmede arbeiderne, slik at grunnlaget ble lagt for velferdsstaten slik vi kjenner den i dag:
Historien fra Sulitjelma handler blant annet om kampen for en tariffavtale, 8-timers arbeidsdager og rettigheter. Om arbeidere som hadde fått nok.
Som innfødt nordlending med familie som slekter fra gruvesamfunnet Sulitjelma må jeg si at jeg gleder meg veldig til å få et bedre innblikk i de dramatiske januardagene i 1907. Da grunnlaget for velferdsstaten ble lagt. Og som en viktig påminnelse om at våre hardt tilkjempede rettigheter aldri må tas for gitt.
Kilder:
Evjen, Viktor: Opprøret på Langvannsisen: arbeiderhistorie i Sulitjelma gjennom 100 år. Skutvik Forlag 1992. Tilgjengelig digitalt her:
https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2012091805001?page=3
Skogheim, Dag: Klassekamp under nordlysflammer. Nord-norske arbeidere i kamp 1889 – 1918. En dokumentarisk beretning. Pax Forlag A.S Oslo, 1973. Tilgjengelig digitalt her:
https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2009061701042?page=5
Spjelkavik, Anders: En sangforenings besøk i Sulitjelma, året 1904. Årstall ikke oppgitt. Digitalt tilgjengelig her:
https://www.sulisavisa.no/historielag/Bibliotk/besok.htm
https://www.nrk.no/nordland/xl/arbeiderkampen-i-sulitjelma-ga-etterkommerne-et-bedre-liv-1.14512952?fbclid=IwAR0P-2urRvrD6dp0-Vr9IMsAQPhGo2hSNEGXx4Aj0y_h2fYR4OTQ1aaY9Xw
https://www.nrk.no/nordland/storyline-nor-lager-filmen-_sulis_-om-opproret-i-sulitjelma-med-regissor-nils-gaup-1.15436912