Ukategorisert
av Peter M Johansen
Ei europeisk ku får like mye subsidier som inntektene til 100 indiske familier. Kua kunne ha reist jorda rundt på businessklasse.
«Det som skjedde i Cancún var en delseier selv om Verdens handelsorganisasjon (WTO) ikke brøt sammen. Men de store slagene står foran oss, og med det lokale presset vil ikke utviklingslandene la seg knekke.»
Det strømmer en motstrebende optimisme fra bondelederen med professortittel når han tar i mot i sitt hjem i utkanten av Bangalore, Indias høyteknologiske senter som har gitt byen oppnavnet «Indias Silicon Valley». Smilet sitter løst og ledsager ofte de underfundige vendingene og anekdotene som følger med nåtidige og historiske betraktninger.
Professor M D Nanjundaswamy (67) er president for Karnatakas statlige bønders forening (KRRS). Foreningen har stått på barrikadene i lokale kamper som har grodd fram av utviklingene innen landbruket i India, og Nanjundaswamy er en størrelse innen den internasjonale bondebevegelsen som deltar i kampen mot den nyliberalistiske og imperialistiske globaliseringen.
«Han er ansiktet utad i kampen mot Monsanto i India,» sier en student om bondelederen. Professoren brakte militansen inn i KRRS. De svidde av testavlingene til Monsanto, og politiet tok beslag i eiendeler. Fordi bøndene nektet å betale avgifter, organiserte KRRS protester hvor de gikk inn på politistasjonene og hentet tilbake de beslaglagte tingene.
Delstaten Karnataka har det siste halvannet året vært hjemsøkt av en selvmordsbølge på landsbygda. Bønder som tar livet av seg, og urovekkende ofte flere familiemedlemmer sammen.
«Disse selvmordene startet rundt 1995 da India åpnet for WTOs liberalisme innen landbruket. Nå forsøker regjeringen å skjule denne forbindelsen og hevder at den ikke fins, at det er andre årsaker som ligger bak selvmordene.
Bharatiya Janata Party (BJP), regjeringspartiet, og statsminister Atal Bihari Vajpayee snakker om såkalt avlingsforsikringer. Men bøndene ser ikke noe til utbetalingene.
Myndighetene har ingen jordbrukspolitikk. Jordbruksproduksjonen har gått opp fire ganger siden Friheten i 1947. Bøndene har sett lite til det, og nå har det gått tilbake. Derfor kommer selvmordene.»
Mat for arbeid
KRRS krever at landsbyene blir gjort til «regnskapsførende enheter» for beregninger av landbruksstøtte og nødhjelp, ikke den større enheten taluk, et distrikt med opptil 130 landsbyer. Slik vil en komme tettere inn på problemene.
De såkalte «mat for arbeid»-programmene når ikke ut. Korrupsjonen er ikke bare gjennomgripende; den er også høyst synlig på veiene. Lastebil på lastebil går over delstatsgrensa til Kerala med ris fra Karnataka. Samtidig har liberaliseringen åpnet for salg av korn på tvers av delstatsgrensene uten å gå veien om statlige oppkjøp som tidligere. Det har ført til ruin for mange bønder i utsatte områder.
«Det er ikke bøndene som er skyld i de fallende prisene og at kostnadene har gått opp. Det er ikke bøndene som er skyld i den utenlandske importen og at gjelda stiger. Bøndene blir lurt,» sier Nanjundaswamy og trekker opp de internasjonale perspektivene.
«Ei europeisk ku får like mye subsidier som inntektene til 100 indiske familier. Kua kunne ha reist jorda rundt på businessklasse. Da jeg traff lederen for WTO fram til 2002, Michael Moore, i Genève i 1998, ønsket han seg mobiltelefoner til alle indiske bønder. Nanjundaswamy oppfatter det åpenbart lettere å forholde seg til dette dersom utsagnet hadde kommet fra den amerikanske regissøren ved samme navn.
«Jeg kom dit fra Mumbai; det var som å komme til en annen planet. I Andhra Pradesh selger bøndene nyrene sine til private sjukehus for å få penger til å overleve og forsørge familien.»
Annen verden mulig?
Nanjundaswamy mener at mange av de indiske landbruksorganisasjonene har vært for opptatt av små saker og har vært preget av klientisme. De har alltid bare nådd et fåtall, og de lokale representantene opptrer ofte som mellommennenes mellommenn.
Likevel er realitetene på bakken slik at han ikke tror utviklingslandene lar seg splitte, og at WTO vil bli sittende igjen med bare regionale avtaler. Så hva er vel WTO da? spør bondeprofessoren som var med World Social Forum (WSF) fra starten.
«Jeg spør meg selv med WSFs slagord, er en annen verden er mulig? Med WSFs agenda? Nei, WSF er ikke mot imperialismen eller kapitalismen, bare mot globaliseringen og nyliberalismen. KRRS var en av initiativtakerne til den parallelle konferansen til WSF i Mumbai, Mumbai Resistance 2004, med undertittelen against imperialism and war.
Brudd med WSF
Nanjundaswamy brøt med WSF og lot seg ikke lokke til Pôrto Alegre med tilbud om å stille opp sammen med «de store navnene».
«Og jeg som trodde at jeg hadde det største navnet,» smiler han. Han trenger ikke viser fram visittkort.
Bruddet kom da den franske Attac-lederen Bernard Cassen nedla veto mot å invitere Cubas statssjef Fidel Castro. Cassen hevdet det vil splitte bevegelsen, forteller Nanjundaswamy. Men da var den allerede splittet, konstaterer Nanjundaswamy. Han selv var ute, sammen med de ledende, militante landbruksorganisasjonene i India. Scenen er overlatt til de ikke-statlige organisasjonene.
Det er vanskelig å beskylde Nanjundaswamy for å være maoist, og det er enda vanskeligere å koble KRRS til den såkalte maoistiske naxalittbevegelsen som oppsto i slutten av 1960-tallet etter et væpnet opprør i landsbyen Naxalbari i West Bengal.
Nanjundaswamy tilhører en indisk retning av Fabian Society som kan beskrives som «verken kapitalisme eller kommunisme». Han trekker paralleller mellom Nehru-regimets industrialisering på bekostning av bøndene og Sovjetunionens planøkonomi.