Skuffende om den arabiske våren
Av Bjørn Olav Utvik
The reawakening of the Arab world: Challenge and change in the aftermath of the Arab spring
New York: Monthly Review Press, 2016, 248 s.
For en generasjon siden var Samir Amin – sammen med Andre Gunder Frank, Immanuel Wallerstein og andre – en av de viktigste teoretikerne bak den såkalte avhengighetsskolen, en kritisk retning i forståelsen av verdensøkonomien. De beskrev et system der Nord (Europa, Nord-Amerika) også etter kolonitidas slutt holdt landene i Sør (Afrika, Asia og Latin-Amerika) i et jerngrep av økonomisk avhengighet (støttet av rå militærmakt når det trengtes) som sikret en strøm av rikdom fra de fattige til de rike, og blokkerte mulighetene for reell utvikling. Landene i Sør ble lenket fast i en posisjon som råvareleverandører til industrien i Nord.
Avhengighetsskolen kan åpenbart kritiseres for å gi et forenklet bilde som var låst fast i en situasjonsbeskrivelse fra en bestemt periode. Deres teorier var dårlig i stand til å redegjøre for de store faktiske endringene som fant sted i internasjonal økonomi, med framveksten av nye industrimakter som Sør-Korea, Taiwan, Kina, Malaysia, Thailand, Brasil, og Tyrkia. Likevel kom disse teoretikerne med viktige analyser av mekanismer som bidro til å reprodusere skillet mellom rike og fattige land.
I en arabisk og egyptisk sammenheng har Samir Amin vært en skarp kritiker av regimene som har regjert i Kairo, Damaskus, Bagdad og Alger de siste tiåra. Som ung nyutdannet økonom var han involvert i arbeidet med forsøket som ble gjort under Nassers styre i Egypt på 1950- og 1960-tallet med å få til rask industrialisering og allsidig økonomisk utvikling, samtidig som utdanning og helsestell og et minimumsnivå av mat og klær ble sikret for den store fattige befolkningen i landet. Mens han så – og ser – positivt på de investeringene som i disse årene ble gjort i Egypt og de andre radikale arabiske republikkene for å løfte industri og infrastruktur, fremmet Amin tidlig en kritikk av mangelen på demokrati som han mente var en sentral del av forklaringen på hvorfor utviklingsforsøkene kjørte seg fast allerede etter ti–femten år. Arvtakerregimene som i dag dominerer de samme landene, har han betraktet som korrupte eliter uten noe klart program annet enn å holde seg selv ved makta og berike seg mer. Omleggingen i retning markeds-økonomi – som han er dypt skeptisk til – har forlatt de positive sidene ved «den arabiske sosialismen» uten å skape noen reell kapitalistisk økonomi. Resultatet er en hybrid der en gruppe privateide kapitalister med gode kontakter til de militærdominerte regimene gjør seg feite uten å drive fram noen reell vekst i landene.
Alt dette skriver Amin om i The Reawakening of the Arab World, og her og der treffer han godt. Når dette likevel er forstemmende lesning, er det knyttet til Amins forsøk på analyse av den nåværende situasjonen. Det er fire hovedproblemer:
For det første er hele framstillingen veldig omtrentlig og til tider misvisende. Det svekker troverdigheten og gir et inntrykk av at det som foregår, mer er forutinntatt synsing enn reell analyse. Han unnslår seg ikke for rene usannheter i forhold til sitt fremste hatobjekt, islamistene. Bare ett eksempel: På side 67 skriver han «The government, composed exclusively of Muslim Brotherhood members chosen by Muhammad Mursi». Men dette er bare tull, og det er ingen grunn til å tro at ikke Amin vet det. Ikke på noe tidspunkt under Mursi var det et flertall av Borskapsmedlemmer i regjeringa, og Mursis makt over den var sterkt begrenset. Slike eksempler florerer. Det hjelper heller ikke at det hele virker dårlig oversatt fra fransk.
For det andre består kritikken av den nåværende økonomiske politikken i de arabiske landene av allmenne besvergelser mot nyliberalisme og globalisering. Det finnes lite konkret analyse av hva som er en farbar vei for utvikling med utgangspunkt i dagens situasjon.
For det tredje, og mest graverende, virker Amin helt ute av stand til å gripe islamismens rolle i dagens arabiske samfunn. Dette er ikke noe lite spørsmål, siden vi her snakker om den overlegent største ideologiske strømningen og folkebevegelsen i de arabiske landa, i hvert fall de siste tretti åra. Amin behandler denne bevegelsen, og i særdeleshet dens viktigste uttrykk, Det muslimske brorskap, utelukkende som en svart reaksjonær kraft, men uten noe som kunne kalles faktabasert drøfting. Han undersøker ikke dens sosiale grunnlag, dens faktiske politiske linje og særlig ikke dens utvikling over tid. Han har selvsagt rett i at dette verken er en sosialistisk bevegelse eller en arbeiderbevegelse. Den er og har alltid vært en middelklassebevegelse, som i alle fall i de siste femti åra framfor noe har rekruttert blant ungdom i høyere utdanning. Ser vi på den aktive medlemsmassen, er islamistenes tyngdepunkt på universiteter og høyskoler og blant yrkesgrupper som leger, ingeniører, advokater og lærere. Bevegelsen rommer så vel rike kapitalister som fattige offentlige funksjonærer. Denne sosiale bakgrunnen reflekteres i islamistenes politiske program og praksis. Økonomisk modernisering og utvikling av moderne helsestell og utdanning står helt sentralt. Strategien er preget av troen på en liberal markedsøkonomi innad, men med en aktiv rolle for staten i å legge vilkårene til rette for en planmessig oppbygging av konkurransekraft i forhold til verdensmarkedet. Amin ser bort fra at en liberalisering i en statsdominert crony-kapitalisme som den egyptiske, kan virke progressivt ved å slippe til reell konkurranse og initiativ. Samtidig er det klart at en slik omstilling kan ha store sosiale omkostninger (selv om dagens frie fall mot statskonkurs neppe er noe bedre alternativ). Og islamistene rommer både fløyer som ønsker at staten skal ta et tydelig sosialt ansvar, og mer høyreliberale krefter.
Sosialt er islamistene konservative når det gjelder forholdet mellom kjønnene. De forsvarer «den muslimske familie» der mannen er overhodet. Samtidig er dette kanskje det feltet der endringen i islamistenes holdninger har vært sterkest de siste tiåra. Nye generasjoner av kvinnelige aktivister har drevet igjennom et positivt syn på utdanning for kvinner, kvinners politiske deltakelse og, om enn mer nølende, kvinnelig yrkesaktivitet. Nylig foreslo Tunisias største politiske parti, islamistiske al-Nahda, en lov som kraftig styrker kvinners beskyttelse mot vold, i sær gjennom skjerpede reaksjoner mot alle former vold i ekteskapet.
Ikke minst er islamistenes politiske rolle i den arabiske verden i dag at de er den sterkeste kraften som driver fram krav om valg av de politiske lederne, om fri politisk diskusjon og om organisasjonsfrihet.
Men her ligger det fjerde problemet med Amins bok. Det er i beste fall høyst uklart hvilket syn han har på demokrati. Han skriver i og for seg fortjenstfullt om den positive sammenhengen mellom sosial framgang og demokrati. Problemet er at det gang på gang blir klart at dersom frie valg bringer til makta en politisk bevegelse Amin ikke liker, så har dette for han ikke noe med demokrati å gjøre, og det er egentlig tvilsomt om slike valg er noen god idé. Slik kommer han i sin holdning til folket til å ligne en frasevenstreversjon av slik Tom Lehrer i sin karikerte amerikansk utenrikspolitikk: «They need to be protected, all their rights respected, till somebody we like can be elected». Av en gammel radikaler burde man ha ventet noe bedre.