Skrift av lys
Av Magnar Mikkelsen
Artikkelen knytter seg til fotografier i bladet.
Ordet «fotografere» er på norsk et fremmedord, og direkte oversatt fra gresk betyr det «å skrive med lys».
Å fotografere er en ny, men likevel elementær menneskelig uttrykksmåte, en radikalt anna ytringsmodus enn å snakke, å musisere, å synge. Det går ikke an å si at fotografi er en anna slags «skrift» eller «et anna språk».
Denne skribenten er ingen «fotograf», men bærer ofte et enkelt minikamera, og sikter inn og trykker av på impulser som aldri kan forutsies. Så blir bildene liggende og modne opptil tretti år. Hvert tredje eller femte år så rigger jeg badstua om til mørkerom og lager kopier på utstyr fra Tsjekkoslovakia fra 1950 tallet.
Til dette nummeret av Røde Fane plukka jeg ut noen bilder som skal stå for seg sjøl, og slett ikke kommentere noen tekster. De er bare seg sjøl og sine egne ytringer.
1: En vårdag ser jeg opp fra tastaturet og gløtter ut vinduet: Det ligger en svær grønlandssel like utafor huset. Sånn er det enkelte ganger; det er som maten bare dratter ned fra himmelen (side 3).
2: Et nyfødt lam – det første breket. Mora slikker lammet, og den våte hinna henger fremdeles ned fra hodet på lammet (side 5).
3: Fra Alta City, omkring 1990. Ingen mennesker bor der, og ingen mennesker sees der etter at butikkene er stengt (side13).
4: Inger Lise og Gudmund leker på Veidnes skole, en gang på 1980-tallet. Nå er skolen stengt, men den åpner igjen høsten 1997, for da kommer det en 7-åring til bygda (side 14).
5: Rognkjekse – kanskje den styggeste fisken i Barentshavet, men den rognrikeste, og derfor ettertrakta. Allverden vet at fisket etter arten er ukontrollert, og fisket bare fortsetter (side 17).
6: Bergkunsten i Alta («helleristningene» fra steinalderen) med mange tusen figurer er den største og rikeste kunstsamlinga og det største galleriet nordpå. En flere tusen år gammel skikkelse derfra kunne man si er hypermoderne i formen (side 21).
7: Ikke et av de sorte hull i kosmos – men et torskeøye (side 31).
8: For snart 100 år siden reiste landmålerne rundt (med samer som sherpaer til å ta de tyngste børene) og satte opp steinvarder på alle fjella. «Skletta» kaller vi den våte snøen som klamrer seg om de vardene som fremdeles står (side 25).
9: Månens signatur over Hjelmsøybanken. (Teknikken bak bildet: Kamera fastmontert i styrhusvinduet, mens fartøyet ruller og stamper i sjøgangen – side 33)