Skal jordbruket legges ned?

Av Redaksjonen

Nr 3 1974

APs linje har vært nedlegging av norsk jordbruk. De første krisetegn viser seg nå i Norge. Perspektivet for norsk jordbruk er alvorlig foran oljeeventyret. Den fortsatte saneringen AP legger opp til står i direkte motstrid til arbeiderklassens interesser.


Situasjonen i norsk jordbruk

I 1969 var det 155 000 selvstendige jordbruksenheter i Norge. Hvert år blir det foretatt en driftsgransking av norske bruk (2). Tallene i disse granskingene er meget avslørende for den politikken AP har stått for etter krigen. Tallene som følger er tatt fra granskingen i 1971.

De norske bøndene og småbrukernes jordbruksinntekter stammer fra mange kilder.

Slått sammen kaller granskingen dette produksjonsinntekter (3):
Produksjonsinntekter for ulike typer bruk( 1971 )
35-50 mål    50-100 mål    100-200 mål    200-300 mål    300-500 mål    over 500 mål
47 576 kr.    63 163 kr.       102 998 kr.       137 981               kr. 202 468      kr. 332 996 kr.

Det kan synes som inntektene er store. Men utgiftene er tilsvarende høye.

Produksjonsutgifter for ulike bruk (1971) (4):
35-50 mål    50-100 mål    100-200 mål    200-300 mål    300-500 mål    over 500 mål
29 736 kr.    38 286 kr.     62 970 kr.         80 028 kr.          109 202 kr.        180 576 kr.

I norsk jordbruk forekommer det lite leiet arbeidskraft. I hovedsak står familiemedlemmene for innsats av arbeidskraft. Dersom man legger gjeldende tariff i jordbruket til grunn for familiearbeidet får man følgende »lønnsutgifter» når det leide arbeidet legges til, leid arbeid nevnes først.

«Lønns»-utgifter for ulike typer bruk (1971).
35-50 mål    50-100 mål    100-200 mål    200-300 mål    300-500 mål    Over 500 mål
2623             3564               7055                   2654                   30902                 61666
29790          34258            37740                  32794                 28505                  27782
32413          37822            44795                   45488                 59407                  89448

Dersom vi tar som utgangspunkt at en bonde skal ha betalt etter tariff for det han og familien nedlegger i produksjonen på gården blir utgiftene på gårdsbruket
summen av 2 og 3. Dette satt opp mot driftsinntektene gir som resultat følgende
«overskudd» for norske gardsbruk:

35-50 mål 50-100 mål 100-200 mål 200-300 mål 300-500 mål Over 500 mål
-14 573     -12 955       -4 767          +12 465        +32 859         +62 972

Den enkleste kommentaren til disse tallene er at norske bønder og småbrukere på langt nær kommer opp i tariffbetalingen i jordbruket for det arbeidet de gjør. Dette gjelder alle bruk under 200 mål. Men dette er også 95 % av alle bruk i
Norge (Jordbrukstellinga 1969). Tallene står derfor fram som speil på APs svik
overfor norske småbrukere og bønder. Tallene viser også med hvilken lønnsomhet det norske jordbruk møter oljealderen.

Staten har planmessig lagt norsk jordbruk ned

APs banebrytende verk i jordbrukspolitikken er stortingsmelding 64/1963-64. Denne meldinga oppsummerer politikken fram til 1963 og legger opp planene for den videre saneringen. At AP står for og har stått for en monopolenes ideologi og politikk viser disse to sitatene fra denne meldinga:
«Et samfunn som ønsker å følge med i den tekniske og økonomiske utviklingen, må være innstilt på forandringer. Endringer i næringsstruktur og bosetting vil ofte være en direkte forutsetning for økonomisk framgang og høyere levestandard. Vi må ha for øyet at det fortsatt vil finne sted visse forskyvninger i vårt land. Tendensen går i retning av tilbakegang i enkelte distrikter, stagnasjon i andre og en konsentrasjon av befolkningen i byer, forstadsherreder og industrisentra».

«En fortsatt rasjonalisering i jordbruk, skogbruk og fiske vil bedre de økonomiske forhold for disse næringene og gi dem som er sysselsatt i næringene
bedre økonomiske kår. Effektivisering av f.eks. jordbruket vil imidlertid medføre en ytterligere reduksjon av den totale sysselsettingen i denne næringen».

Driftsgranskingen i 71 viste at lønnsomheten var lav for dem som var sysselsatte i jordbruket. Jordbrukspolitikken har vel heller ikke hatt det formål at levestandarden skulle bedres for de minste brukene. Hvor vellykket strukturrasjonaliseringen har vært viser imidlertid oversikten over hvor mange bruk som er nedlagt i Norge fra 59 til 1972. Vi har tatt ut Nord-Norge spesielt fordi i denne landsdelen har AP klarere enn andre steder klart å gjennomføre sin politikk:

Bruk i drift over 5 mål

Nord-Norge           1959      1969         1973

39 583    26 060    19 111      Tilbakegang i %:  51 %

Resten av
158 832   128 917  108 966     ca. 31 % (5)

På 14 år har staten gjennom sin politikk klart å legge ned hvert annet jordbruk i Nord-Norge og hvert tredje i resten av landet. Siden politikken viser seg klarest i
Nord-Norge skal vi vise hva denne politikken har ført til mer konkret.

Krise i nordnorsk jordbruk

1. Tidlig i år hadde en rekke aviser oppslag om behovet for melkeimport fra Sverige og Finland til Nord-Norge. Bak dette oppslag lå en del av politikken AP har ført. Helt siden 1970 har Finnmark måtte importere melk. I 1972 var importen til Finnmark 2,2 millioner liter. På den måten går melkesubsidiene til dekkingen av APs feilslåtte jordbrukspolitikk.

1. Men dette er bare deler av sannheten. «Fra 1959 til 1969 er kutallet i Nord-Norge redusert med 39 %. «Fra 1969 til 72 er det en ytterligere reduksjon på 14 %». (6) «I 1972 fikk Salgslaget (det siktes til Nord-Norges salgslag, red.) bare 41 % av sitt behov av slakt dekket av nordnorsk produksjon. I 1965 var den nordnorske andelen 65 % (6).

«I de siste årene har produksjonen av grønnsaker gått sterkt tilbake i Nord-Norge. Idag dekker egenproduksjonenbare 16–17 % av det gjennomsnittlige
årsforbruk». (6) »Produksjonen av poteter viser en synkende tendens og en må regne med et økende importbehov i årene som kommer.» (6). «For egg har en et tilførselsbilde som likner mye på den grønne sektor». (7).

3. I statistisk årbok for 1973 kan vi lese hva jord brukes til i Nord-Norge etter at et bruk er lagt ned. Det viser seg at 56,0 %, 69,4 % og 73,0 % av jorda ligger
brakk i henholdsvis Nordland, Troms og Finnmark. (Dette gjelder jorda til bruk nedlagt i perioden 1964 til 1969).

For Nord-Norge har statens jordbrukpolitikk ført til halvering av bruksantallet, brakklegging av jorda og en katastrofal sjøldekkingsgrad.

Konsekvensene av jordbrukspolitikken begynner å bli klare. I tillegg kommer konsekvensene av den saneringen oljemeldingen legger opp til for å skaffe
arbeidskraft til oljesektoren.

Det første oljeåret:
Den største nedgangen i Norges historie siden svartedauen.

I ukeheftet 14/74 offentliggjør statistisk sentralbyrå resultatene av en undersøkelse om sysselsettingen i Norge. I følge denne var det i 1973 (1. kvartal) sysselsatt 151000 personer i jordbruket mens det et år etter bare er 120 000. Dersom denne undersøkelsen bare er omtrent riktig er dette den største avgang fra jordbruket i Norges historie. Dersom olja er årsaken vil hele norsk jordbruk om få år være som nordnorske jordbruk er i dag. At dette kan være tilfelle antyder et intervju med ordføreren i Åndalsnes. Han sier at etter Åndalsnes ble base for borerigger skjer det nå pendling til Åndalsnes og fortsetter: «I denne sammenheng kan det nevnes som en kuriositet i forbindelse med den oversikt som er laget over den geografiske fordelingen av arbeidskraften som er rekruttert til plattformbyggingen, at den optimale lokaliseringen – utelukkende vurdert i arbeidskraftsammenheng – ville vært Dombås!» (8).

Perspektivene for jordbruket og arbeiderklassens interesser. Det er vanskelig å si hvor stor sjølbergingsgrad Norge har som helhet. Norge har en sjølberging av matkorn nesten lik null og ingen egenproduksjon av sukker. På kaloribasis er derfor sjølbergingen bare ca. 38 %. Men når det gjelder kjøtt, poteter, melk, fisk og en rekke andre viktige matvarer har Norge tilstrekkelig egenproduksjon. Til nå. Men dette bilde er i ferd med å endre deg. Statens jordbruksrasering viser nå en begynnende krise i Nord-Norge.

Ideologien bak denne utviklingen er «nødvendigheten av internasjonal arbeidsdeling». Utfra denne imperialistiske tankegangen har norsk proteinimport økt, samtidig med at den norske monopolkapitalen er blitt tillatt å eksportere mengder med fiskeproteiner.

Progressive i Norge har lenge gått imot denne politikken fordi den representerer et vanvittig ressurssløseri. AP fører imidlertid denne linja videre i oljemeldingene nr. 25 og 30. Kort uttrykt er APs svar på funnene av norsk olje: Norge må i framtida tilfredsstille den kapitalistiske verdens økende oljebehov. Dette må skje gjennom sanering av «ulønnsomme» bransjer. Varene fra disse bransjer skal importeres.

For jordbruket betyr dette ikke annet enn nedlegging, fordi AP har drevet saneringen så langt som mulig allerede.

I jordbruksoppgjøret har AP vist at de er fast bestemt på å legge norsk jordbruk ned. Men Håkon Lie-hetsen overfor bøndene viser også at de er redde for arbeiderklassens aktive kamp mot denne nedleggingen. Og med god grunn. I 1973 steg nemlig, «i motstrid til alle forutsetninger», matvareprisene på verdensmarkedet kraftig. På enkelte vareslag opptil 200/300 %. Ikke engang APs mest rabiate bondehets kan skjule muligheten av at en matvarekrise kan ramme vanlige folk hardt også i Norge. Følgende kan skje: Høye råoljepriser fører til en voldsom ekspansjon i petroleumsvirksomheten og tilknyttede næringer.

AP fortsetter nedleggingen av norsk jordbruk, importen øker og stadig flere varer blir importert. Oljeinntektene gjør dette mulig. I 1980 kan det tenkes et
overskudd på olje, bl.a. på grunn av prisstigingen i dag, og en omfattende norsk krise vil bli følgen. Med stigende matpriser og knapphet på matvarer i det
hele tatt vil en slik krise bety: arbeidsløshet og sult i masseomfang i Norge.

I den debatten som vil komme om oljepolitikken framover, er det viktig for venstresida å propagandere klassealliansen mellom arbeidere, bønder og småbrukere. APs jordbrukspolitikk står i motstrid til arbeiderklassens interesser, både på kort og lang sikt.

Fotnoter:
1.Statistisk årbok 1973, tabell 96.
2.Undersøkelsene foretas av Norges Landbruksøkonomisk Institutt.
3. Produksjonsinntektene. Driftsgranskingene definerer sitt begrep om produksjonsinntekter slik:
«Produksjonsinntekter i jordbruket er verdien av den samlete bruttoproduksjon i driftsåret. Disse inntektene omfatter: 1. Direkte salg av produkter. 2. Produkter til egen husholdning.3. Naturalier til arbeidere og kårfolk. 4.Trygder og tilskott. 5. Leieinntekter. 6. Kjøreinntekter. 7. Den del av årets produksjon som virker til auke i status (varelager, buskap).»
4. Driftsgranskningen inkluderer her slike ting som: Vareforbruk! , for, planter, traktorbensin, osv. avskrivninger og vedlikehold! , vedlikehold av  driftsbygninger, grøfter, maskiner osv., og til slutt andre nødvendige utgifter til produksjonen, forsikringer, maskinleid, lys telefon osv.
5. Jordbrukstellinga 1969 tabell 3, hefte VII. og Statistisk årbok 1973 tabell 96.
6.Stortingsmelding 108, 72/73 (Nord-Norge-planen).
7. Bonde og småbrukeren nummer 19/73.
8. Norges Industri nummer 7/1974 s.