Norske sigøynerbarn – etnisk rensing og barnerov?
Oslo: Marxist forlag, 2014, 129 sider
I Solomia Karolis første bok Sigøynerkongens datter beskrev hun sin egen oppvekst, først som barnehjemsbarn i Tyskland, så som utsatt for mishandling og psykisk terror i sin egen familie i Norge på 1960–1970-tallet og deretter som barnevernsbarn i et etnisk norsk fosterhjem.
I den nye boka er det barnevernets behandling av rombefolkningen generelt som er hovedtemaet. Solomia Karoli har gitt den nye boka en sterk tittel – Norske sigøynerbarn- etnisk rensing og barnerov? I boka presenteres to kvinner fra rom-miljøet som har blitt fratatt til sammen ni barn. I alt forteller hun at minst 44 barn fra rom-miljøet er tatt under omsorg av barnevernet i de seinere åra. Tallet er svært høyt med tanke på at denne gruppa ikke teller mer enn 500–700 personer.
Solomia Karoli har selv erfaringer fra en vanskelig oppvekst i rom-miljøet. Hun underslår ikke problemene som noen av disse familiene har hatt med rus, voldsbruk og kriminalitet. Men hun mener at barnevernet har vist liten forståelse for kulturforskjeller og reagerer skarpt på at barna plasseres i etnisk norske fosterhjem med ingen eller minimal kontakt med foreldrene og sigøynermiljøet. Her bygger hun også på sine egne erfaringer fra et norsk fosterhjem hvor hun ble lært opp til å skamme seg over å være sigøyner. Boka tittel setter et spørsmålstegn etter påstandene om etnisk rensing og barnerov. Men bokas konklusjon er klar. Her slår Solomia Karoli fast at det dreier seg om en «stille kollektiv etnisk rensing» og et «folkemord». Hun ønsker å få saka brakt fram for den europeiske menneskerettighetskommisjonen, og ber om Thorbjørn Jaglands hjelp til det.
Boka inneholder også en presentasjon av historien til den delen av den norske rom-minoriteten som har utgangspunkt i storfamiliene Karoli og Josef, og en gjennomgang av forskjellige offentlige tiltak for rom-gruppa fra sigøynerutvalget i 1962 og fram til i dag. Solomia Karoli kritiserer tiltakene som har vært satt inn i form av særomsorg for sigøynere. Spesielt peker hun på at skoletilbudet med egne klasser og skoler for sigøynere, både på grunnskolenivå og i voksenopplæringa, fungerer dårlig. Når en ikke ubetydelig del av det norske rommiljøet i dag er analfabeter, konkluderer Solomia Karoli med at det er «en valgt og villet politikk». Boka inneholder også en rekke krasse angrep på personer som har engasjert seg for det norske rom-miljøet. Det gjelder blant annet lingvisten Lars Gjerde og en ikke navngitt, men lett gjenkjennelig sosionom. Solomia Karoli mener at disse personene har skodd seg på det norske rom-miljøet for å bygge opp sin egen akademiske karriere.
Solomia Karoli maler med bred pensel og viker ikke unna for å ta i bruk de store orda. Hun skriver ikke som en saklig og balansert debattant, men som hun selv uttrykker det med «en uendelig smerte og et voldsomt raseri». Boka hennes er et partsinnlegg som tillegger de aller fleste norske aktørene onde hensikter og stadig vipper over mot personangrep. Det betyr ikke at vi bør la være å ta boka på alvor.
Solomia Karolis kritikk av barnevernet er sterkt forenklet og grovkornet. Hun snakker om «kidnapping» og «barnerov». Men hun peker utvilsomt også på viktige feil i barnevernets behandling av romfamilier. Norsk innvandrerforums prosjekt Flerkulturelt barnevern? Hvordan fremme dialog mellom barnevernet og etniske minoriteter har satt søkelyset på en rekke av disse problemene når det gjelder minoritetsgrupper generelt. Prosjektrapporten peker blant annet på at det er nødvendig å gjøre barnevernet mer forståelig for foreldrene og minoritetsmiljøene. Det er et behov for sakkyndige med flerkulturell kompetanse, og det bør satses mer på forebyggende tiltak. Spesielt viktig vil det være å finne fosterhjem fra samme etniske gruppe slik at barnet kan opprettholde språk og kulturtilhørighet.
Romgruppas manglende tillit til barnevernet skyldes ikke minst historiske erfaringer om grove overgrep. Derfor er det spesielt viktig at fagfolkene i barnevernet har kunnskap om romfolkets historie og tradisjoner, og er i stand til å etablere likeverdige relasjoner og god kommunikasjon. Solomia Karoli vet ut fra egne erfaringer at det kan være nødvendig at barnevernet griper inn med omsorgsovertakelse. Men hun har også erfart hvordan det er å bli fratatt etnisitet og kulturell tilhørighet. Undersøkelser har vist at bare ett av ti barnevernsbarn med minoritetsbakgrunn får støtte til å opprettholde språk og kultur. Det vitner om solid uforstand når et barnevernskontor skal ha foreslått at barna kan lære seg romanés på internett og lytte til sigøynermusikk før de legger seg om kvelden.
Norsk sigøynerpolitikk fra midten av 1950-tallet, da de første norske sigøynerne endelig fikk tillatelse til å vende tilbake til Norge, har vært preget av mange feilgrep, omorganiseringer og kompetansestrid mellom forskjellige myndighetsnivåer. Utviklingen mot trygdeavhengighet og kriminalitet som vi i dag ser i deler av rom-miljøet, har blitt omtalt som en varslet katastrofe. Det var lettvint å dele ut penger, men ofte unødvendig byråkratisk og vanskelig å få innvilget tillatelser til å drive næringsvirksomhet.
Det finske sigøynermiljøet (kaale) i Sverige sliter med en del av de samme problemene som vi finner i Norge. Religionshistorikeren David Thurfjell har skrevet innsiktsfullt om denne gruppa. Han hevder at vi ikke kan forstå kaale gruppas utenforskap bare som et resultat av diskriminering, men problemene kan heller ikke forklares som en motstrategi som inngår som en del av kulturen. Han peker på at de store problemene med samhandling og kommunikasjon mellom kaale og den svenske majoritetsbefolkninga har nøye sammenheng med maktforholda mellom de to gruppene. Thurfjell lar kaale-gruppa selv komme til orde og vise hvordan det kjennes å få høre at kulturell forskjell er bra, men samtidig alltid bli tvunget til å følge majoritetskulturens uskrevne regler, hvordan det er å motta hjelp, men samtidig bli undertrykt. Slike tanker tror jeg det er viktig å ta med seg når vi leser Solomia Karolis bok.