Historia om kampen for kortere arbeidstid (kapittel 9)
Av
I England gikk tekstilarbeiderne i Oldham i streik for åttetimersdagen i april 1834. Det var den første kampen for åttetimersdagen. De vant ikke fram, men kampen var i gang. I England og USA fortsatte streiker og demonstrasjoner i åra framover. Kravet var åtte timers dag, men ti timer var også en kampsak i mange tilfeller.
|
Kapitalen er dødt arbeid. Den kan som en vampyr bare holde seg i live gjennom å suge inn levende arbeid, og jo mer arbeid den suger inn, desto mer lever den. (Karl Marx: Kapitalen, første bok) |
I Norge, som i resten av verden, var tolv timers arbeid seks dager i uka normalt for de fleste i arbeiderklassen i andre halvdel av 1800-tallet. Et av krava fra fyrstikkarbeiderskene under streiken i 1889 var ei arbeidstid fra 7 til 19, i stedet for fra 6 til 18.30 og 19.30.
En tolvtimersdag inneholdt normalt en og en halv time med pauser. Netto arbeidsdag var derfor 10½ time. Da jern- og metallarbeiderne forhandla fram den første landsomfattende tariffavtalen i april 1907, var pauser holdt utenom. Dette ble seinere en viktig forskjell mellom arbeidere og de funksjonærene som hadde spisetida inkludert i arbeidstida, noe som var utgangspunkt for konflikt så seint som i 1986.
Forslag om ti timers arbeidsdag og 60 timers arbeidsuke ble reist av Arbeiderkommisjonen, som forberedte den første arbeidervernloven i Norge, fabrikktilsynsloven. I Norge gjorde Stortinget sitt første vedtak om alminnelig arbeidsdag i 1915, arbeidstida skulle være på ti timer.
Argumentene
Argumentet for dette var økt produktivitet. Kortere arbeidstid skulle gi større arbeidsytelse per dag. Arbeiderkommisjonen av 1892 la særlig vekt på vernet om arbeidernes helse, sjøl om også den mente at innføringa ville lønne seg. Den la også vekt på arbeidernes politiske utvikling, stemmerett ville kreve tid og anledning til å sette seg inn i samfunnspolitiske spørsmål.
Motstanderne la vekt på at en ikke med lov kunne hindre "den frie voksne mann" å bestemme over egen arbeidstid. Når det gjaldt økonomien, la de vekt på konkurransen med utlandet. I 1915 argumenterte de først og fremst mot lovregulering, arbeidet med å tvinge fram like regler skulle overlates til fagforeningene.
Samtidig pågikk kamper på arbeidsplassene. I 1909 ble det oppgitt at nesten 20 prosent av arbeiderne på vanlig dagtid hadde 54 timers uke, gjennomsnittlig ni timers dag eller mindre. I 1914 var dette økt til 30 prosent.
Kampen for åttetimersdagen og organiseringa av arbeiderbevegelsen
Åttetimersdagen var den organiserte arbeiderklassens krav fra slutten av 1880-åra. Den amerikanske fagorganisasjonen American Federation of Labor beslutta i 1888 å arrangere en demonstrasjon for
kravet, og Den andre internasjonalen vedtok på sin første kongress i 1889 å gjøre første mai til internasjonal demonstrasjonsdag for åttetimersdagen.
Kravet om åtte timers dag og første mai som kampdag spilte en veldig rolle som organisator og motor for den politiske og faglige utviklinga av arbeiderbevegelsen, og det førte etter hvert til stadig større forkortelse av arbeidstida.
Lærdommer – hva måtte til?
Kampen for åttetimersdag var ikke noen rettlinja affære. Tvert imot, det ble reist krav om ti og åtte timers dag samtidig. Det ble inngått avtaler om nitimersdag for noen fag og ti timer for andre i samme periode. Styrken til arbeiderklassen bygde seg imidlertid opp over tid, og etter hvert evna klassen å kjempe igjennom en åttetimersdag med 48 timers uke.
Kravet om åttetimersdagen var nært forbundet med styrka organisering av arbeiderbevegelsen både nasjonalt og internasjonalt.
Revolusjonen i Russland i 1917 ga stor inspirasjon til arbeiderklassen over hele verden. Borgerskapet ble tilsvarende urolig og gikk med på forkortelser av arbeidstida for å dempe arbeiderklassens revolusjonslyst i Vesten. Åttetimerskravet ble innfridd i alle land der arbeiderklassen var tilstrekkelig godt organisert til å utgjøre en trussel. Det var et gjennombrudd. Først ute var Russland og Finland i 1917. I 1918 skjedde dette i Norge, Tyskland, Polen, Luxemburg, Tsjekkoslovakia og Østerrike, i 1919 i Danmark, Spania, Frankrike, Portugal, Sveits, Serbia, Sverige og Nederland. Av de større landa var det bare England og USA som ikke lovfesta åttetimersdagen, men lot den være i tariffavtale.
Også kapitalistene hadde behov for å regulere konkurransen seg i mellom. Dersom ulike bedrifter konkurrerte med hverandre, enten ved at de solgte samme vare, eller ved at de konkurrerte om den samme arbeidskrafta, var dette impulser for ei generell regulering av arbeidstida i avgrensa områder. Også utviklinga av produktiviteten ble etter hvert et viktig argument for kortere arbeidstid, slik at arbeiderne skulle orke å stå på hele arbeidsdagen og hele livet. Kapitalismen skaper sjøl betingelser for kortere arbeidstid.
|
Fire dager etter oktoberrevolusjonen bestemte den nye sovjetregjeringa at åttetimersdagen skulle innføres. Det ble lov å sette ned arbeidstida til seks eller sju timer, hvis arbeidet var farlig for helsa. Overtida ble begrensa. Søndager og andre helligdager ble fridager. I åra etter ble arbeidsuka ytterligere redusert til 46 og deretter til 42 timer. Som i resten av verden var det først og fremst mennene som nøt godt av kortere arbeidstid. Kvinnene tjente også på nedkortinga, men i mindre grad, fordi de også hadde ansvaret for hus- og omsorgsarbeidet. På slutten av 1920-tallet hadde mange arbeidere i Sovjet verdens korteste arbeidsdag, sju timer. Produktiviteten økte, og det var også noe av målet. I forbindelse med andre verdenskrig ble arbeidstida utvida til åtte timer per dag og førtiåtte timer i uka i 1940. Åttetimersdagen fortsatte til slutten på femtitallet, da sjutimersdagen ble gjeninnført. Dette samsvarer med Sovjetunionens ratifisering av ILOs 40-timerskonvensjon i 1956. |
Kampen for førtitimersuka – sekstimersdagskravet reises
Kapitalismen opplevde økende problemer fra og med den store depresjonen som satte inn i 1929. På trettitallet ble kampen for førtitimersuka reist av fagbevegelsen i Frankrike og England. ILO vedtok i 1935 sin konvensjon om førti timers uke. Vedtaket fra ILO argumenterer med at arbeidstidsforkortelse er et viktig middel for å bekjempe arbeidsløsheten internasjonalt.
|
|
I Norge
Kravet om sekstimersdagen var reist allerede tidlig på 1920-tallet, blant annet av arbeiderne i Sulitjelma. Arbeidsløsheten på 1930-tallet førte til at seks- og sjutimersdag ble sett på som et krisekrav for å dele arbeid.
Ny lov om arbeidervern kom i 1936. Nye store grupper arbeidere fikk lovfesta åtte timers dag og ni dagers ferie.
|
|
Kamp om kvinners rett til arbeid
LO avviste å dele på arbeidet gjennom kortere arbeidstid uten lønnskompensasjon. De retta skytset mot den lille andelen gifte kvinner som hadde lønnsarbeid. LO-kongressen i 1925 påla de fagorganiserte og deres tillitsmenn å motarbeide at gifte kvinner tok fast arbeid. I 1928 vedtok Oslo kommune – med stemmene fra Arbeiderpartiet – forbud mot å ansette gifte kvinner. Det var et uvirksomt tiltak mot arbeidsløsheten. Det fungerte splittende. Vedtaket i LO vakte misnøye blant kvinnene og var noe av bakgrunnen for krav om eget kvinneutvalg i LO.
|
"Det som har vært diskutert hos oss, er hvorvidt kvinner som har såkalt forsørger skal få lov til å beholde sitt arbeide utenfor hjemmet. Ut fra den sosialistiske oppfatning kan det sies på en annen måte: hvorvidt kvinner som ifølge den moderne arbeidsfordeling har sitt arbeid utenfor husarbeidet, skal få lov til å gifte seg." (Johanne Reutz, en av de tre første kvinnene i LOs representantskap, som kom inn i 1939, frontfigur i kampen mot innskrenkning av gifte kvinners rett til arbeid.)
|
Tariffavtale eller lov
Den tariffesta arbeidstidsforkortinga i 1986 ble ikke fulgt opp med ei forbedring av arbeidsmiljølovens bestemmelser, slik at i loven står det fortsatt åtte timers dag og førti timers uke. Kravet om lovfesting av arbeidstida er gammelt.
Da kravet om normalarbeidsdag ble reist på slutten av 1800-tallet, ble det først og fremst reist som et lovkrav. Hovedlinja til arbeiderbevegelsen var å få arbeidstidsbestemmelsene både inn i tariffavtalene og i lovene. En lov omfatter alle, uansett om de er omfatta av en tariffavtale eller ikke, og en lov er ofte vanskeligere å endre enn en tariffavtale.
Ledelsen i Arbeiderpartiet og LO ville på femtitallet forlate lovveien. Det synet fikk ikke tilslutning på grunnplanet. De siste ti åra er loven ikke blitt justert i takt med forbedringene som er innført i forhandlinger. Arbeidsmiljøloven har dermed fortsatt bestemmelse om førtitimersuke. Heller ikke den femte ferieuka er lovfesta. LO-ledelsen dekker seg bak at "det skal lønne seg å være fagorganisert". Men det vil ikke lønne seg dersom denne linja vinner fram. Arbeidsgivere som ikke har tariffavtale, kan helt lovlig ansette en arbeider til å jobbe førti timers uke. Og det er lettere for arbeidsgivere å presse fram endringer i tariffavtaler enn å endre loven. Økende konkurranse, fleksibilisering og økende arbeidsløshet vil kunne presse fram lengre arbeidstid – i tråd med EU-kommisjonens ønsker.
I Norge har fagbevegelsen varsla at den vil følge opp endringene i arbeidsmiljøloven med krav om å få de gamle bestemmelsene tatt inn i tariffavtalene. Det er helt nødvendig at slike krav – og eventuell avtalefesting – følges opp med kamp for å vinne tilbake bestemmelser i loven.
Utviklinga av ferietida
|