Seieren er vår!
Av Red.
Seieren er vår!
Klart Nei-flertall i Folkeavstemninga. 53,49 % Nei er et faktum i det Røde Fane settes. En betydelig seier som monopolkapitalens politiske representanter har ytterst vanskelig for å bortforklare. Tor Aspengren har fått det til at han hadde industriarbeiderne i ryggen med sitt ja-standpunkt. Det er hevet over tvil at en god del industriarbeidere også har stemt ja, sjøl om det klare Nei-flertallet i Hydrobyen Porsgrunn, i jernbyen Mo osv. taler sitt klare språk om hvor industriarbeiderklassen står.
En analyse av situasjonen i EEC-kampen etter folkeavstemninga får stå over til neste nummer. Men vi er glad over å kunne bringe en analyse av valgresultatet i noen industrikommuner på Vestlandet. Den påviser hvor stor betydning den subjektive bevisstheten har hatt i folkeavstemninga, og viser hvordan ikke bare produksjonsmessige forhold, men også i høy gradkamptradisjon og evne til å gjennomskue sosialdemokratiet har spilt inn. – En viktig erfaring for klasseanalyse i andre spørsmål også.
red.
Om noen valgresultater
Til tross for at utbyttingsforholdene i all hovedsak er de samme, demonstrerte industriarbeiderne på forskjellige steder ved folkeavstemningen høyst ulike politiske reaksjoner. Typisk eksempel på dette er avstemningsresultatene i industribyene, Årdal på den ene siden og Odda og Sauda på den andre siden. Jeg skal her ta opp spørsmålet om hvorvidt de ulike reaksjonene må tilskrives klassekreftenes ulike utviklingsnivå forstått i lys av kamperfaringene historisk og de siste årene. I tillegg til de tre nevnte industrikommunene, som vil bli viet den største oppmerksomheten, skal jeg utfylle bildet med eksemplene Høyanger og Sunndal.
Avstemningsresultatet 25. september 1972: Prosenttall:
JA NEI Valgdeltakelse
Odda 39 61 78
Sauda 39 61 77
Høyanger 46 54 75
Sunndal 44 56 76
Årdal 66 34 78
I Årdal stemte 2 av 3 JA mens 3 av 5 stemte NEI i Odda og Sauda .Hvilke ulikheter ved klasseforholdene mellom disse kommunene kan forklare dette resultatet?
Produksjonsforholdene
Framfor alt er det likheten i produksjonsforholdene som slår en ved sammenligning. Det er kapitalistisk industriproduksjon i stor målestokk, storindustri, som dominerer.
Statistikk over yrkesbefolkningen viser at industriproduksjonen spilleren helt sentral rolle:
Prosent av yrkesbefolkningen (1960) i
Industri Jordbruk
Odda 62 6
Sauda 68 5
Høyanger 52 20
Sunndal 57 17
Årdal 76 5
Kommunene Sunndal og Høyanger omfatter etter kommunesammenslutningene i 1960-årene også en del typiske jordbruksområder og er ikke så «rene» industribyer som de tre andre kommunene. Avstemningsresultatene er derfor langt mer vanskelige å tolke.
Oversikt over hjørnesteinsbedriftene i de enkelte kommunene:
(Se http://www.akp.no/ml-historie/pdf/rode_fane/1972/rf_1972_03_04_del3.pdf)
Denne oversikten illustrerer følgende:
1. storindustrien i disse kommunene er kontrollert av utenlandske konserner, arbeiderne er med andre ord offer for imperialistisk utbytting,
2. særlig i kommunene Odda, Sauda og Årdal er samfunnet bygd opp omkring denne storindustrien,
3. i motsetning til Årdal, er industribyene Sauda og Odda bygd opp like før eller like etter 1920.Ut fra disse oversiktene kan vi slutte at det ikke er noen vesentlig forskjell når det gjelder de grunnleggende produksjonsforholdene.
Klassekreftene
1) På alle stedene har bedriftsdirektørene som representanter for eierne, engasjert seg i debatten om norsk medlemskap i EEC. På alle stedene har engasjementet hatt det samme hovedinnholdet: hvis Norge ikke blir medlem i EEC, vil bedriftene få vanskeligheter med å opprettholde produksjonen, arbeidsløshet og sogar nedleggelse har vært riset bak speilet.
2) Arbeiderne har reagert høyst forskjellig på disse truslene. I Odda og Sauda har de i første omgang stilt seg høyst tvilende til sannhetsinnholdet i disse påstandene. De har tenkt som så: Erfaringene har vist at arbeidsplassene aldri er trygge under kapitalismen. Selv ikke direktørene er herrer over krisene og konjunktursvingningene. Det er vel snarere slik at det er det «frie» arbeidsmarkedet i EEC som frister direktørene. Framtredende borgerlige økonomer har jo også med stor styrke hevdet at tollbarrierer av den beskjedne størrelsesorden det er tale om i EEC, på lang sikt ikke kan være avgjørende for storindustri på norsk jord. I disse banene har arbeiderne tenkt og bl.a. ut fra slike vurderinger av norsk medlemskap i EEC, har de organisert kampen mot direktørenes EEC-utspill. Men ikke nok med det. Samtidig har de tatt kampen opp mot EEC-forkjemperne i fagbevegelsens toppledelse. Da formannen i LO, Tor Aspengren, besøkte Odda like for den 25. september, gikk 5–600 arbeidere i protestdemonstrasjon mot toppledelsens egenrådige handlemåte i EEC-spørsmålet.
Helt ulik dette var reaksjonen på direktørens utspill i Årdal. Fagforeningens ledelse godtok straks direktørens framstilling og utbasunerte sin enhet med denne for alt folk. For ledelsen i DNA og LO ble fagforeningens reaksjon i Årdal viktig ammunisjon for den fortsatte propagandaen for medlemskap overfor resten av arbeiderklassen.
Hvorfor disse totalt forskjellige reaksjonene blant arbeidere som all hovedsak deler de samme kår? Jeg tror forklaringen i første rekke ligger i de nokså forskjellige kamperfaringene arbeiderne har gjort på disse stedene.
Valgstatistikken viser en del interessante forskjeller:
Prosent av godkjente stemmer ved stortingsvalg:
1945 1969
DNA NKP DNA NKP + SF
Odda 31 39 50 15
Sauda 40 16 43 7
Høyanger 55 (10) 53 4
Årdal 72 (5) 73 2
NKP stilte ikke liste i Sogn og Fjordane fylke i 1945. Tallene i parenteser for valget i 1945 da NKP i landsmålestokk gikk tilbake fra 11.9 til 5.8 prosent av stemmene.
Som vi har sett ble storindustrien i Odda og Sauda bygget opp omkring1920. Begge steder rammet de økonomiske krisene i mellomkrigstida arbeiderne hardt. I deler av denne perioden var f.eks. Odda kommune under statlig administrasjon fordi bedriftene ikke var profitable å drive for eierne.
Bedriftene ble stoppet eller innskrenket produksjonen. Motsetningene mellom arbeiderne og bedriftseierne tilspisset seg og kampene utviklet arbeidernes bevissthet om felles klasseinteresser og om det kapitalistiske utbyttingssystemet. Oppsummeringen av kamperfaringene førte da også til at et flertall av arbeiderne i Odda sluttet opp om det politisk mest radikale alternativet. Ved valget i 1945, fikk NKP flere stemmer enn DNA og Odda hadde ordfører utgått fra dette partiet fra 1945.
Etter anti-kommunismens 10-år, 1950–60, har både Sauda- og Odda-arbeiderne vært den norske arbeiderklassens spydodd mot samarbeidspolitikken til arbeideraristokratiet i toppledelsen i LO og DNA. Gjennom flere streiker har arbeiderne på begge steder trosset både kapitalmakt og arbeideraristokrati.
Både den gamle og den nye historien har hatt et annet forløp i Årdal. For det første kom ikke storindustrien til Årdal før i 1947 da sosialdemokratenes samarbeidspolitikk for alvor var begynt å prege fagbevegelsen. For det andre var arbeiderne stort sett uten kamperfaringer. En stor del var proletariserte bygdefolk fra Sogn og Fjordane. Helt fra starten har sosialdemokratene kontrollert fagforeningen. Ikke slik at fagforeningen er blitt utviklet som en kamporganisasjon for arbeidernes interesser, men snarere slik som så mange andre steder, gjennom byråkratisering og avideologisering passivisert arbeiderne. Valgstatistikken viser tydelig at sosialdemokratene har klart å beholde det ideologiske herredømmet helt fram til i dag.
En konsekvens av dette er at det i Årdal har vært mulig konkret å utvikle samarbeidsprosjektene mellom LO og NAF. Den økonomiske politikken til sosialdemokratene har ganske sikkert blitt styrket gjennom disse prosjektene og ytterligere beredt grunnlaget for direktørenes teknisk-økonomiske argumentasjon til fordel for norsk EEC-medlemskap.
At 34 prosent av de stemmeberettigede ved folkeavstemningen om EEC stemte mot det økonomiske og politiske Establishment, er likevel en sikkerindikator på at arbeiderne i Årdal vil utvikle klasseenhet med arbeiderne i Sauda og Odda.
Storindustrien i Høyanger er også anlagt like etter 1. verdenskrig og hvor arbeiderne altså har gjennomlevd 20- og 30-åra.
Høyanger kommune er etter kommunesammenslutningen ikke så typiske «industriby» som Årdal, Odda og Sauda. 20 prosent av yrkesbefolkningen er knyttet til jordbruk og «bare» vel 50 prosent til industri. Selv om NEI-overvekten ved avstemningen var 8 prosent, kan det på grunnlag av de foreliggende data være tvilsomt å anvende samme forklaringsmønster som for Odda og Sauda i motsetning til Årdal. Høyanger Verk tilhører samme konsernet som Årdal, og direktørenes skremsler har allment sett vært de samme. Et særegent forhold ved Høyanger er usikkerhet om det i det hele tatt ville bli utbygging av verket som kompensasjon for den delen av produksjonen som er blitt nedtrappet de siste årene. Dette særegne forholdet kan ha vært ekstra god grobunn for bedriftsledelsens propaganda. Tatt i betraktning arbeiderklassens historiske tradisjoner i Høyanger og det forhold at bygdenæringene spiller en viss rolle, kunne vi ha forventet et større nei-flertall. Det er likevel et langt sprang fra JA-overvekt på 32 prosent i Årdal til NEI-overvekt på 8 prosent i Høyanger.
Allment illustrerer dette eksemplet den historiske materialismens grunnsetning: det er praksis, klassekamppraksis, som er grunnlaget for utviklingen av arbeiderklassens sosialistiske bevissthet. Utviklingen av motsigelsene i kapitalismen er basis for klassekampen, evnen til å systematisereerfaringene fra klassekampen og dra lærdom av historien vil drive dissemotsigelsene fram til sosialismen.