Samir Amins siste ord
Av Tore Linné Eriksen
Av Tore Linné Eriksen er bokredaktør i Gnist for utenlandske bøker og professor emeritus i utviklingsstudier.
Samir Amin:
The long revolution of the Global South. Toward a new anti-imperialist international. New York: Monthly Review Press, 2019, 480 s.
Samir Amin:
Only people make their own history. Writings on capitalism, imperialism, and revolution. New York: Monthly Review Press, 2019, 246 s.
Samir Amin, som døde i 2018, er ikke ukjent for mange av dette tidsskriftets lesere. Ei samling av nyere artikler på norsk, hvorav flere hadde stått på trykk i Gnist, blei da også utgitt på norsk for fem år sida (Kapitalismen i vår tid – krefter og motkrefter, Forlaget Rødt, 2014). Nå foreligger to nye bøker som allerede lå ferdig i manus før den skarpskodde marxisten med egyptisk bakgrunn gikk bort, og som oppsummerer mye av hans tenkning og aktivisme.
Den første av dem er en slags selvbiografi som dekker den lange perioden fra 1970-tallet, der han tar oss med på reise til mange land hvor han har vært rådgiver for radikale politikere og sosiale bevegelser, samtidig som han gir sin versjon av de utfordringer og de kamper som de står oppe i. De mange observasjonene og analysene forteller mye om hvordan verden er skrudd sammen, der er en rød tråd hvordan land i Sør tappes gjennom «monopol- og imperialistrenter» og hvordan USA – både under demokrater og republikanere – står fram som en økonomisk, militær og politisk trussel mot folk både i eget og i andre land. Selv om mye stemmer til pessimisme, viser Amin hvordan han helt til det siste var fylt av optimistisk tro på at kamp for nasjonal og menneskelig frigjøring nytter. (Har vi da noe valg?)
Only people make their own history er et representativt utvalg av artikler fra 2000 til 2018, som gir ei god innføring for dem som kommer til Samir Amin for første gang. (Flere av dem er allerede med i Kapitalismen i dag – krefter og motkrefter). Her møter vi også nye bidrag både om den russiske revolusjonen ved 100-årsjubileet og dens overvurdering av arbeiderklassen i kapitalismens sentrum, om Manifestet 170 år etter og om hvordan Marx kan fornyes når det gjelder teorier om produksjonsmåter og overgangssamfunn. Både her og i sjølbiografien tas vi også med inn i et par av de mest omstridte temaene hos Samir Amin. Et av den er hans – etter manges mening – altfor positive syn på dagens Kina, der han operer med et litt rart skille mellom pro-kapitalistiske økonomiske strategier og en mer sosialistvennlig politisk ledelse, inkludert deler av byråkratiet. Det andre, og som kanskje angår oss mer direkte, er hvordan «akkumulasjon på globalt nivå» og sentralisering av profitt i det industrialiserte Norge også kaster av seg fordeler for langt flere enn det øverste sjiktet i kapitalistklassen. I tillegg er det verdt å merke seg hvordan hans tidligere forhåpninger om et Europa som geopolitisk motvekt til USA for lengst har måttet vike for analysen av et EU som både er en kapitalistisk spydspiss og et redskap for «amerikanisering» av vår egen verdensdel.
Det er altså store spørsmål som Amin reiser, og det er vemodig at han ikke lenger er med når de diskuteres videre, og når vi trenger hans råd, kritikk og inspirasjon til motstand.