RV i 90-åra
Av Rune Soma
Rune Soma er leder av Arbeidermaktgruppa (AMG).
Store endringer har skjedd både nasjonalt og internasjonalt siden 1970-tallet. Dersom vi skal kunne bygge et revolusjonært sosialistisk alternativ for 90-åra, må vi trekke de første erfaringene fra disse endringene, både politisk og organisatorisk.
Den revolusjonære bevegelsen i Norge ble bygget opp på basis av 1970-åras politiske virkelighet. Revolusjonær organisering er i utgangspunktet enda viktigere i 90-åra enn det det var i 70-og 80-åra. Kapitalismen er inne i en lang, nedadgående bølge, hvor korte, knappe oppgangskonjunkturer erstattes av dype nedgangskonjunkturer. Et klart tegn på dette er arbeidsløsheten i de vestlige landa, som har økt jevnt og trutt siden midten på 70-tallet.
Borgerskapet i de rike landa har satt igang en generell offensiv mot arbeiderklassens posisjoner og erobringer og tvunget arbeiderklassen på defensiven. Men i ingen vestlige land har arbeiderklassen lidd noe definitivt, historisk nederlag, slik som f.eks. nederlaget overfor den tyske nazismen eller nederlaget i den spanske borgerkrigen var i 1930-åra.
RVs åpning
De største kampene ligger derfor foran oss. Hva borgerskapets offensiv foreløpig innebærer er velkjent; arbeidsløshet, lønnsnedslag, angrep på sosiale goder, kommunal fattigdom, angrep på faglige rettigheter. På mange måter er offensiven symbolisert gjennom den gradvise tilpassingen til EF og markedsliberalisme.
I denne situasjonen står arbeiderklassen uten noen strategi for motstand. Den tradisjonelle ledelsen i DNA og LO en i praksis medspillere i den borgerlige offensiven. SV er ikke villige til å se utenfor de parlamentariske institusjonene og de rammene kapitalismen setter. Det er derfor tvingende nødvendig at den revolusjonære venstresida konsentrerer kreftene om å bygge opp et politisk alternativ til sosialdemokratiet og SV, et alternativ som kan bidra til å gi motstandskampen strategisk retning, bidra til samordning og knytte sammen kampen innenfor ulike sektorer i samfunnet (kampen på arbeidsplassene, kvinnekampen, kampen mot nedskjæringer, miljøkampen osv.).
I dag står vi i en situasjon hvor det faktisk finnes en politisk åpning for å bygge et slikt alternativ. I motsetning til i andre europeiske land, har vi de siste åra opplevd en venstredreining i Norge. Denne dreininga vises i valg gjennom frafallet fra FrP og veksten for SV. Skolevalgene viser at radikaliseringa er størst blant de unge, særlig blant unge kvinner. I en situasjon hvor SV utvikler seg mot høyre, kan delen av dette potensialet vinnes for en revolusjonær kurs. Det er imidlertid ikke sikkert at denne venstredreininga vil vare.
Et faresignal er at åpent rasistiske grupper er i vekst og har klart å få et visst fotfeste i enkelte ungdomsmiljøer. Mange søker etter individuelle, i steden for kollektive, løsninger på de problemene de står overfor. Tiden er også moden for nye «sterke menn» og for nye høyrepopulistiske partier a la FrP. Situasjonen i dag gir derfor ikke bare muligheter, men også ansvar. Vi har ikke all verdens tid. Dersom vi ikke klarer å gripe de mulighetene som ligger i situasjonen, er vi medansvarlige dersom pendelen igjen skulle svinge mot høyre. Det er derfor på høy tid at de fornuftige kreftene på den revolusjonære venstresida samles og gjør noe med situasjonen.
På den ene sida er det nødvendig å utvikle en revolusjonær politikk som er tilpassa 1990-åras virkelighet. På den andre sida er det viktig at vi gjør dette innenfor organisatoriske rammer som sikrer de styrkeposisjoner som er oppnådd. Disse er kort oppsummert følgende: * Dagsavisa Klassekampen * RVs parlamentariske tilstedeværelse * Landsomfattende forankring * Nettverket på arbeidsplassene og i fagbevegelsen * Kvinnepolitikken * Begynnende forståelse for økologiske spørsmål.
AKP uaktuelt
Disse styrkeposisjonene er bygget opp med stor innsats fra AKP/RV-bevegelsen. Derfor er det fornuftig at det organisatoriske utgangspunktet for videre arbeid ligger her. Men AKP som partiprosjekt har utspilt sin rolle. Arbeidet med teoretisk og politisk fornyelse går alt for smått, og støter mot sterke konservative strømninger. Partiets sekteriske historie gjør det også vanskelig å gjøre AKP til noe samlende kraftsentrum for revolusjonære. Da er mulighetene for videreutvikling større i RV. Men for at RV skal kunne bli noe mer enn et utgangspunkt, må partiet fornyes; både organisatorisk og ikke minst politisk.
Demokratisk sosialisme
Den første betingelsen er at RV trekker konsekvensene av det endelige sammenbruddet for de stalinistiske byråkratregimene i Sovjet, Øst-Europa og Kina. En holdbar sosialismemodell må klart og entydig avgrense seg mot det de statsbærende kommunistpartiene bygget opp i disse landene. Den må i stedet ta utgangspunkt i folkelig sjølorganisering, i arbeiderklassens masseorganisasjoner, i sjølforvaltning av økonomi og samfunn. Forsvaret av demokratiske rettigheter (organisasjonsfrihet, pressefrihet mm) må være kompromissløst. Sosialismen må også stilles opp som en motsetning til «klientstaten», hvor befolkningen er atomisert og staten gjennom sitt byråkratiske apparat tar seg av «massenes velferd». I det sosialistiske samfunnet må mest mulig makt ligge i sjølforvaltingsorganene på grunnplanet, og folks egenaktivitet og deltagelse brukes som en virkelig ressurs. Dette er også den eneste måten en planøkonomi kan fungere på.
En nasjonal rammeplan som setter hovedprioriteringer, må kobles sammen med stor grad av selvbestemmelse for de lokale enhetene. Bare slik kan folks skaperkraft utløses. Demokratiet er således en produktivkraft i det sosialistiske samfunnet. I arbeidet med en ny sosialismevisjon må det gjøres mye teoretisk nybrottsarbeid. Men vi starter ikke på bar bakke. For det første har arbeiderbevegelsen internasjonalt konkrete erfaringer med forsøkene på å bygge opp sjølstyreorganer (de russiske sovjetene, rådsbevegelsen i Italia på 1920-tallet, opprøret i Ungarn i 1956, Solidaritets første fase i Polen osv). For det andre har den antistalinistiske venstresida faktisk diskutert disse spørsmålene helt siden 70-tallet.
Sosialdemokratiets krise
Det er også viktig at RV forstår det grunnleggende skiftet som er i ferd med å skje innen sosialdemokratiet. DNA har vært det bærende partiet for den kapitalistiske utviklinga i Norge etter krigen. Denne posisjonen har partiet kunne ha fordi det fortsatt i en viss mening er et arbeiderparti. Partiet har kunnet hente massiv støtte i arbeiderklassen fordi det har vært det viktigste redskapet for å «bytte» fred og ro i arbeidslivet med sosiale reformer. Dette «byttet» var også lenge til fordel for borgerskapet, i en situasjon hvor verdensøkonomien som helhet var i kraftig ekspansjon.
«Klassekompromiss» er et begrep som er blitt brukt for å beskrive denne situasjonen. DNA som parti har vært bærere nettopp av dette kompromisset. Dette «klassekompromisset» er nå i ferd med å gå i oppløsning. Hovedgrunnen er at borgerskapet ikke lenger har nytte av det. I den lange nedgangsbølgen som nå preger kapitalismen, er det nødvendig med en storstilt omfordeling av verdiene i samfunnet fra lønn til profitt; med en radikal forbedring i vilkårene for kapitalakkumulasjon. Fordi sosialdemokratiet fullt og helt identifiserer seg med det kapitalistiske systemet, danser man etter borgerskapets og industriens pipe. Den tradisjonelle sosialdemokratiske «velferdsstatspolitikken» erstattes av markedsliberalisme og EF-tilpassing. Men denne situasjonen er ikke uproblematisk for DNA. Gnisningene mellom DNA og fagbevegelsen er økende. Dette gjelder både holdningen til innstrammings- og arbeidsløshetspolitikken og til EF-spørsmålet. Den DNA-lojale toppen av fagbyråkratiet har gjentatte ganger måttet fungere som brannkorps overfor opposisjonelle strømninger.
Misnøyen kommer også til uttrykk gjennom sviktende velgeroppslutning, partiet nærmer seg nå faretruende den symbolske grensa på 30 prosent. Dette er klare signaler på sprekker i DNAs hegemoni i arbeiderklassen og i fagbevegelsen. Det åpner muligheter både for det fagopposisjonelle arbeidet og for sprekkdannelser på grunnplanet i DNA. For RV, som må ha som utgangspunkt å bygge et nytt arbeiderparti, åpner dette store muligheter, større muligheter enn dem som fantes på 1970-og 80-tallet.
SVs rolle
I dagens situasjon spiller EF-kampen en sentral rolle i forhold til dette perspektivet. Det er viktig å merke seg at dette ikke er noe særnorsk fenomen. Den svenske «Arbetarlistan» og turbulensen i det britiske arbeiderpartiet er eksempler på den samme prosessen. Samtidig viser disse eksemplene at det slett ikke ligger noen automatikk i at det er den revolusjonære venstresida som vil «tjene» på sosialdemokratiets krise. Derfor er diskusjonene om en riktig taktikk i forhold til dette spørsmålet svært viktig for RV.
SV er det partiet som i første omgang har profittert på DNAs krise. Partiet har kunnet målbære solidaritets- og miljøholdninger som står sterkt i folket. Samtidig har ledelsen, med Erik Solheim i spissen, lagt seg stadig tettere opp til Arbeiderpartiet. Partiet er i ferd med å forkaste marxismen, og nedtone sin antiimperialitiske profil. Denne høyreutviklingen er imidlertid ikke noen smertefri prosess. SV har tradisjonelt vært et sammensatt parti, som også har hatt revolusjonære sosialister i sine rekker. Sosialistisk Ungdom har vært og er det viktigste alternativet for radikaliserte unge. Deler av det «faglige SV» er i opposisjon til ledelsen. For RV er den videre utviklingen i SV viktig. Deler av SV-opposisjonen hører hjemme i et revolusjonært parti, og dette bør være RVs utgangspunkt i forhold til SV-debatten.
RV må vise stor vilje til usekterisk enhetsarbeid på konkrete saker, og oppfordre opposisjonen til å ta opp kampen om SV. I siste instans er RVs evne til å bygge opp et fungerende demokratisk aktivistparti til venstre for SV, det som kan gi polariseringen i SV fart. Samtidig er det viktig å huske på at SV neppe kan «ta over» DNAs plass i fagbevegelsen. Partiet har sitt sterkeste feste blant ansatte i offentlig sektor med høy utdanning, og hele partikulturen og arbeidsmåten er preget av dette. SV har svake tradisjoner i utenomparlamentarisk arbeid, og er i mye og mangt et «valgparti». I mange tilfeller (kanskje særlig i fagforeningene i industrien) vil forholdet til venstresosialdemokrater i DNA være viktigere enn forholdet til SV.
Omgruppering
Både utviklinga i DNA og i SV (og i og for seg NKPs oppsmuldring) viser hvor viktig det er at RV utvikler seg til et åpent og demokratisk parti, et reellt politisk verksted for revolusjonær teori og praksis. Bare gjennom en slik åpenhet, kan RV møte eventuelle oppbruddstendenser på en konstruktiv måte. 1970-tallets ferdige «verdensanskuelser» og sekteriske skråsikkerhet må erstattes av meningsbryting og erfaringsutveksling. Dette er også en forutsetning for at RV skal ha mulighet til å trekke med seg radikale aktivistene som ikke tilhører noe parti, nyradikalisert ungdom og folk som jobber innenfor «bevegelsene».
Den stalinistiske «kaderparti»-tanken med sterk toppstyring og forbud mot tendensorganisering og tverrkontakt innad må definitivt kastes på skraphaugen. I stedet må RV lære seg å leve med meningsbryting, med skarp diskusjon og uenighet. Utfordringen blir å sørge for at diskusjonene og meningsbrytingen ikke blir et mål i seg sjøl; ikke lammer RVs evne til å handle politisk. Eksperimenteringen med nye organisasjonsformer og samarbeid mellom revolusjonære fra ulike teoretiske tradisjoner er for øvrig heller ikke noe særegent for Norge.
Nittiåras utfordring
I Europa har vi flere eksempler på tidligere «konkurrenter» som har fusjonert for å forsøke å møte 1990-åras utfordringer. I Danmark har fire organisasjoner gått sammen i en felles valgfront og startet utgivelsen av en felles ukeavis. I Spania ble nylig de to største gruppene til venstre for Kommunistpartiet samla i en organisasjon. En uhyre spennende utvikling har nettopp starta opp i Italia: Etter en sprekk i det italienske kommunistpartiet (folk som protesterte mot PCIs «sosialdemokratisering») som tok med seg over 100.000 av partiets medlemmer, har det nå blitt stifta et nytt parti som samler hele den italienske venstresida.
Også i den tredje verden ser vi liknende eksempler. Brasils Arbeiderparti (PT) og samarbeidet mellom venstrekreftene innenfor Frente Amplio i Uruguay er eksempler fra Latin-Amerika. Interessant er det at den latinamerikanske venstresida også har fått i gang en diskusjon på kontinental basis. Det er hittil avholdt to konferanser hvor hele den latinamerikanske venstresida (68 organisasjoner fra 22 land) har møttes til diskusjon om sosialismens framtid og revolusjonær strategi. I Nord-Afrika ble fusjonen av fire organisasjoner i Senegal i desember fulgt opp av et tilsvarende forsøk på å starte et panafrikansk forum.
Kanskje RV kunne ta på seg rollen som pådriver for et tilsvarende europeisk nettverk, kimen til et alternativ til kapitalens Europa/EF-visjon?
Demokratisk
Hvordan skal RV kunne klare å bygge opp en organisasjon som på den ene sida er i stand til å leve med indre politisk uenighet og skarpe debatter, og på den andre sida evner å handle enhetlig? Dette krever en organisasjonsmodell som klart avgrenser seg fra den stalinistiske.
Første betingelse er at politisk uenighet ikke i utgangspunktet stemples som uttrykk for ulike klasseinteresser. Den revolusjonære bevegelsen vil på godt og vondt avspeile de motsetningene som finnes innenfor arbeiderklassen; mellom kjønn, mellom etnisk tilhørighet, mellom faggrupper og mellom generasjoner. Et sunt revolusjonært parti vil også avspeile ulik vektlegging i ulike deler av den progressive bevegelsen; mellom miljøhensyn og hensynet til arbeidsplasser, mellom behovet for internasjonal arbeidersolidaritet og behovet for å forsvare nasjonale interesser, mellom langsiktige mål og kortsiktige kompromisser.
Slike motsetninger er reelle samfunnsmessige motsetninger, og kan ikke løses gjennom ledelsesdiktat og direktiver. Den eneste fornuftige måten å behandle disse motsigelsene på er at partiet gis en maksimal demokratisk organisering. Dette innebærer blant annet retten til å ta kontakt på tvers i organisasjonen, retten til å bygge nettverk og til å organisere politiske tendenser og fraksjoner. I dagens RV er det en sterk tendens til å løse politiske motsetninger gjennom organisatorisk manipulering. Dette er en arv fra det sentralistiske «kaderpartiet» AKP, som det må bli slutt på.
Hvor går RV?
Debatten om oppbygging av RV er allerede kommet et stykke på vei. Plattformen for AKP-sentralstyrets mindretall i høst (trykket som bilag til internavisa Opprør) en et bra utgangspunkt. Det samme er synspunktene som er presentert av f.eks. utbryterne fra AKP i Sør-Trøndelag i februar i år og av årsmøteflertallet i Bergen RV. Det er derfor ikke noen grunn til her å gå konkret igjennom oppgavene på kort sikt. Det største problemet ligger dessverre fortsatt i AKP. Tesen om å bygge «både RV og AKP» betyr spill av krefter, og kan bety at deler av AKP i praksis vil forsøke å bremse RVs utvikling til et selvstendig parti.
Tida fram mot landsmøtet i 1993 vil vise om dette er tilfellet. 1992 blir et viktig år for RV. Klarer vi i år å legge grunnen for et sterkt parti, bygget opp fra grunnplanet gjennom aktive lokallag med allsidig politisk virksomhet, har vi tatt det første skrittet. Vi i AMG skal i alle fall delta for fullt i dette arbeidet.