Bokomtaler

Rosa streker, røde tall (omtale)

Av

Are Saastad

Marta Breen:
Rosa streker, røde tall
Manifest Forlag, 2011
238 sider

I forordet beskriver Marta Breens selv sin lille bok «Rosa streker, røde tall» på denne måten: «Dette er bare en liten historie om mitt møte med det norske helsevesenet. Og et forsøk på å forstå hva som skjer. Kall det gjerne helsepolitikk for dummies – som meg.»

Forfatteren gjør altså ikke noe forsøk på å framstå som en kjenner av helsevesenet, når hun friskt går i gang med å beskrive dette kjempestore feltet med utgangspunkt i sin egen graviditet fram til fødsel på Ullevål sykehus – det Breen for øvrig kaller Fødefabrikken. Det er noe forfriskende over dette. Som en bok som ikke pretenderer stort annet enn å skrape på overflaten, fungerer den godt.

Breen har valgt en kåseriliknende form, i en blanding av private observasjoner, hyppige referanser til politisk dagligliv og det løpende nyhetsbildet. Det er også ansatser til grundigere dokumentasjon av de politiske og organisatoriske kjempeomveltningene som er skjedd på dette feltet i løpet av de siste ti-femten årene. Vi tas med på kortfattete framstillinger av innføringen av stykkprisfinansieringen i sykehusvesenet, det frie sykehusvalget, liberaliseringen av apotekene og ikke minst tidsskiftet som inntraff med sykehusreformen i 2001, da alle landets 80 sykehus met ett slag ble tatt ut av den politiske forvaltningen og gjort til egne rettssubjekter. Vi får også vite litt mer om de politiske strømningene bak New Public Management og spillet rundt Stoltenberg 1-regjeringens voldsomme høyredreining. Det hele bindes sammen av Breens egne opplevelser, både knyttet til svangerskapet – hennes andre – samt hennes første fødeopplevelse, og også Breen som innbygger og småbarnsmor bosatt i rekkehus på Manglerud i Oslo.

På det beste er dette flytende og godt skrevet. Bokas definitive styrke er skildringene av de store endringene som fødende kvinner i Norge er utsatt for i løpet av de siste årene, med dels dramatiske konsekvenser av et stadig press for kortere liggetider, kutt i barselomsorgen og den utpregete løpebåndstekningen som nå preger de store fødeavdelingene. Godt skrevet, personlig opplevd og skremmende relevant.

Enkelte steder er den lette tonen Breen anlegger i overkant flåsete, som om vi skal fristes til å le når det vi leser om i realiteten er dypt alvorlig. Noen av anekdotene virker kanskje også litt malplasserte, som når Breen bruker flere sider på å fortelle om en biltur i USA med en gammel kjæreste for å underbygge at vi bor i et land med en god velferdsstat.

Boka er krydret med rundt 150 henvis ninger, der særlig Aftenposten er en viktig kilde. (Aftenpostens journalister Anne Hafstad og Siri Gedde-Dahl takkes til og med spesielt i etterordet «for deres mange gode og dyptpløyende helseartikler» – artikler som i manges øyne ikke sjelden riktignok også har vært i overkant offisiøse og systemtro.) Å bruke nyhetsmedier som kildemateriell har begrenset verdi og fungerer sant og si litt anmassende. Breen er selv journalist, og har kanskje litt for stor tro på den ofte flyktige journalistikkens dokumentariske verdi? Heldigvis har hun også listet opp en liten litteraturliste for ytterligere fordypning.

Uten at dette skal lastes Breen, gjør denne boka det fristende å problematisere Forlaget Manifests utgivelsesprofil. Forlaget har de siste årene spesialisert seg på en jevn strøm av argumentsamlinger om brennbare politiske temaer som pensjonsreformen, sosial dumping, uføre- og sykelønnskampen og konkurranseutsetting. FrP er gjennomanalysert (mon det, forresten!) i bøker som «FrP-koden» og pamfletten «FrP på 1–2–3». Uryddige arbeidsforhold i hotellbransjen er avslørt. De rødgrønne har vekselvis fått pepper for å ikke følge eget program og fått drahjelp i valgkamp osv osv. Forlagets utgivelser er med god grunn blitt omfavnet av venstresiden og av store deler av fagbevegelsen, som dessuten har bidratt med store summer til forlagets satsing. Manifest har dessuten vist god teft for timing, og sluppet sine utgivelser midt i pågående kamper der behovet for lettfattelige argumenter er stort. Pamflettformen forlaget har valgt til mange av sine utgivelser har i hovedsak passet godt til slike poengterte, polemiske og tidsaktuelle tekster.

Å overføre pamflettformen til bokformatet er derimot krevende. Selv om Marta Breens bok heller ikke er så stor – den er på 223 tekstsider, men har til gjengjeld et meget lite fysisk format – så framstår den i overkant lett til å bære sitt alvorlige innhold. Sykehuspolitikken, som forlaget nå har gitt seg i kast med for første gang, roper på debatt. Helse- Norge brenner. En avgjørende viktig del av velferdsstaten er i realiteten satt i fritt spill. Utviklingen går raskt i gal retning. Venstresiden er rett og slett nødt til å reise en omfattende og opplyst kamp for å redde det som korrekt hittil er blitt kalt et av verdens beste og mest rettferdige helsesystemer.

I en slik sammenheng faller dessverre Breens bok gjennom som lite annet enn en aperitiff. Det gjør likevel ikke «Rosa streker, røde tall» til en dårlig bok, som den innføringen i helsepolitikk Marta Breen selv presiserer at den er.

Are Saastad