Fånge på Guantánamo (bokomtale)
Av Rolv Rynning Hanssen
Mehdi Ghezali er fra den svenske byen Örebro. En ganske vanlig svensk gutt med innvandrerbakgrunn.
Fånge på Guantánamo. Mehdi Ghezali berättar til Gösta Hultén
Leopard förlag, ISBN 91-7343-086-2
Boka er en sterk fortelling om gutten som var amerikanernes fange fra desember 2001 til juli 2004. Nihundreogtretti dager satt han i konsentrasjonsleieren på Guantánamo.
Når fangene diskuterte med hverandre om "human rights", som USA så ofte påberoper seg i utenrikspolitikken, sa de til hverandre at de skulle bli overlykkelige over å få "animal rights". Den britiske fangen Jamel al-Harith krevde at han i det minste skulle behandles som hunden som bodde i et hundehus like ved fangeburene. Hunden hadde et lite hus med luftkondisjonering og et stykke grønt gress i sin luftegård. Når de krevde samme rettigheter og behandling som hunden, var svaret kontant: Den hunden tilhører US Army!
Historien om Ghezali, eller kubasvensken som han ble kalt i media, er rystende. Ikke på grunn av beskrivningen av fysisk tøff tortur. Den fantes, men vi skremmes først og fremst fordi vi ser hvordan man gjennom isolering og psykisk utmattelse og fornedring forsøker å bryte ned fangene på Guantánamo.
Boka tar utgangspunkt i Ghezali, som for så vidt er heldig i den forstand at det gjennom en demokratisk tradisjon er folk i Sverige som tar opp kampen mot den uverdige behandlingen av fanger i USAs konsentrasjonsleiere. Andre fanger hadde ikke samme bevegelse bak seg i hjemlandet, om man i det hele tatt offentliggjorde at de var holdt i leiren.
Mehdi Ghezalis far, som også heter Mehdi Ghezali, startet solidaritetsbevegelsen ved å ikle seg fangenes oransje overall og innta en kopi av sønnens bur midt i Stockholm sentrum. Aksjonen og den påfølgende hungerstreiken vakte enorm oppsikt. Når Ghezali avsluttet sultestreiken hadde 13.000 forbipasserende skrevet seg på protestliste, til og med utenriksminister Anna Lindh måtte oppsøke faren.
På initiativ av farens gratis kjendisadvokat Peter Althin startet en støttegruppe. Den besto i starten av Althin og parlamentarikere fra Vänsterpartiet (tilsvarer SV) til Moderaterna (tilsvarer Høyre). Støttegruppen vokste seg sterk i Sverige og Ghezalis stadige opphold i buret på Sergels Torg i Stockholm lot ikke politikerne få bli uberørte. Som det første EU-landet ble Sverige presset til offentlig å kreve frigivning av en fange på Guantánamo.
Boka beskriver grundig den form for tortur og fornedring fangene ble utsatt for etter direkte beslutning om dette på regjeringshold i USA. Tanken var at Rumsfeldts memorandum om dette skulle holdes skjult i 10 år, men det ble avslørt etter skandaleavsløringene fra irakske fengsler.
Det virker ikke som om Gösta Hultin har fått særlig mye ut av Mehdi Ghezali om tida i leiren. Kanskje er det naturlig. Skam, avstandstaken og fornekting av ydmykelser som andre har utsatt en for er vanlige reaksjoner etter slike opplevelser. Men Ghezali forteller mer enn nok til å gi oss en antydning.
Like interessant er det å høre historien etter frigivelsen. Når den kom, og det helt uventet for Ghezali, spurte han etter sine brev som var kommet til Guantánamo. Han fikk bare tre. Alle de mange brev og postkort med støtte og oppmuntring var beslaglagt av amerikanerne. Han skulle kjenne seg helt ensom.
Etter å ha skrevet under en erklæring på at han blant annet lover å ikke ha noe med al-Qaida å gjøre, ble han sluppet fri. Større overgang har vel noen knapt opplevd. Fra sprinkelburene på Guantánamo til regjeringens fly som hentet han. Det svenske forsvaret sørget for å lekke ut nyheten, og kostnaden, og startet dermed hetskampanjen mot kubasvensken. På flyet fikk han noen ekle klær, toalettsaker og Säpo gav han en mobiltelefon. Det var alt han hadde å møte svenske media med. Ikke et øre – verken av amerikanerne eller svensk UD.
Ganske snart fikk Ghezali oppleve hverdagsrasismen. Han var et yndet mål, både for media og folk med en rasistisk innstilling. Sammen med forfatteren av boka møtte han media på en pressekonferanse like etter tilbakekomsten. Han forteller om hvorfor han var i Afghanistan der han ble tatt. Så forteller han om torturen. Da synker interessen. De påfølgende spørsmålene gjaldt ikke USAs overgrep.
Spørsmålene gjaldt hva han gjorde i Afghanistan, hva gjorde han 11. september og liknende. Flere spurte i ettertid om noen skulle ha kommet på tanken om hva en kristen ungdom uten innvandrerbakgrunn gjorde en måned på for eksempel Rhodos. Hvordan har han fått penger til å dra dit? Hva gjorde han 12. oktober osv.
Svenske medier spesielt avslørte seg og viste at en person som har sittet fengslet i 930 dager uten noen som helst rettssak, uten noen bevis og underveis blitt utsatt for systematisk tortur, da betraktes som en terrorist av media. Dette til tross for at han ikke er mistenkt for noen forbrytelse.
Far Ghezali så et innslag på den svenske "Dagsrevyen" hvor en "mann på gata" sa han ønsket å gi sønnen "et skudd i pannen – og fort skal det gå". Det var en åpen oppfordring til mord. Allikevel sender SVT innslaget. Faren lurer sterkt på om de skulle lage et slikt innslag om offeret hadde vært en sigøyner eller jøde og ikke en muslim.
Medias behandling av Mehdi Ghezali er umennesklig. Etter noen få dagers hvile utsetter de han for de samme spørsmål som amerikanerne stilte.
Boka på 170 sider er vel verdt de 100 kronene FiB krever (www.fib.se). Den forteller om religion, om fornedring, tortur, rasisme og solidaritetsarbeid.