Vår korrupte hovedstad (omtale)
Av Rolf Rynning Hansen
Rolv Rynning Hanssen er ansatt i Fagforbundet, stasjonert utenfor Genève og er regnskapsfører i Rødt!.
Boka Vår korrupte hovedstad av Erling Folkvord er boka som ikke skulle ha blitt skrevet. Ikke av Erling Folkvord og hans lille bystyregruppe i alle fall. Problemene burde vært løst av andre. Siden Oslo kommune ikke løste problemene, måtte Erling Folkvord skrive om en alvorlig og gjennomgående systemsvikt i landets hovedstad.
Folkvord sier sjøl noe slikt i boka Vår korrupte hovedstad (Spartacus, 2011) når han åpenbart misliker merkelappen både aviser og politiske meningsfeller og motstandere har satt på han som «vaktbikkje». Denne merkelappen er tilslørende og fordummende, sier han. Betegnelsen er på en måte med å si at korrupsjon er noe som skal løses, avsløres og bekjempes utenfra.
Boka skulle aldri blitt skrevet, da de sakene Folkvord her tar opp åpenbart skulle vært løst internt i Oslo kommune, 
gjennom tilsynsutvalg, revisjon og ikke minst politisk behandling. Boka skulle kort og godt ha vært overflødig.
Men det interessante med boka er at den på en meget grundig måte dokumenterer en gjennomgående systemsvikt, samtidig som den peker på mange kjente personer i administrasjon, og særlig i politisk ledelse, som alminnelige kriminelle som aldri blir gjennomskuet, som dekker hverandre og får gjensidige fordeler. Jeg er usikker på om alt som trekkes fram kan kalles korrupsjon i vanelig forstand, noe Folkvord også diskuterer flere steder i boka. Organisert mafiavirksomhet ville være mer dekkende.
Korrupsjon fantes ikke i norsk straffelov før 2003 og i følge loven er det straffbar korrupsjon om du krever, mottar eller tilbyr en utilbørlig fordel i anledning av stilling, verv eller oppdrag. Det er straffbart å tilby en utilbørlig fordel sjøl om svaret du får er et klart nei takk.
Jeg har arbeidet internasjonalt med korrupsjonsspørsmål nå i lengre tid, men jeg har sjelden eller rettere sagt aldri, sett så konkrete beskyldninger mot navngitte personer – vel kjente personer – som i denne boka. Vanligvis er rapportene om korrupsjon generelle – du må gjette deg til hvem det gjelder. Men her er det annerledes. Med ett unntak – en høgskolelektor som hjelper til å jukse med eksamener som var nødvendig for å importere filippinske sjukepleiere – er sentrale aktører navngitt.
Jeg kan ikke skjønne annet enn at hauger av folk omtalt i boka kun har et alternativ om de ikke skal innrømme at Folkvords påstander er riktige, nemmelig å saksøke Folkvord med krav om oppreisning. Folkvord kommer med så konkrete påstander om løgn og svindel at de omtalte vil miste all ære om de ikke forsøker å slå tilbake.
Men jeg har en mistanke om at de aldri vil forsøke å få saken rettslig belyst. Det vil gi Folkvord en mulighet til i full offentlighet å dokumentere sine påstander. Og dokumentasjon har han åpenbart. Boka er på 198 sider, tettpakka med fakta. I tillegg her det 105 sider med noter til de foregående sidene. Jeg har ikke sjekka alle notene, men de få jeg slo opp på er meget godt dokumentert. Boka virker som en provokasjon fra Folkvords side for å lokke de korrupte politikerne ut i åpent lende.
Boka starter med «gammeldags» tjenestemannskorrupsjon, hvor Folkvord følger Thorolf Johannessen gjennom 40 år med korrupsjon og kriminell virksomhet fram til pensjonsalderen, hvor hans rulleblad er rent som snø, som Folkvord uttrykker det. Som en stigende fagforeningsstjerne og AP-politiker, ender han til slutt i tilsynsutvalget etter å ha blitt skriftlig anklaget for korrupsjon. Dette er symptomatisk for eksemplene i boka. Alle kontrollrutiner svikter, og der hvor for eksempel den kommunale revisjonen gjør jobben sin, blir rapportene neddyssa og hemmelighetsstemplet.
Men Johannessens korrupsjon er egentlig småpenger. Store penger blir det når de tidligere sporveisdirektørene fortsetter sitt hemmelige brorskap og skaffer venner fordeler og kontrakter. Eller når man skal bygge sjukehjem i Spania og lar kommunen betale svarte penger til de mørkeblå politikerne i vertskapskommunen i Spania og bruker mer enn 30 millioner på å fordele fordeler til hverandre med resultatet en palle med et par leca-blokker på tomta i Spania som eneste resultat. Men de virkelig store summene kommer når man forfordeler Atle Brynestad slik at han tjener 24,5 millioner skattefritt på 10 måneder ved sprek manipulering med kontrakter og tomtesalg.
Og boka topper misbruket med Ivar Tollefsens kjøp av sjukehusboligene ved Aker og Ullevål. Her viser den fantastiske historia Tollefsen fikk en gevinst på 1,4 milliarder kroner gjennom manipulasjoner og kameraderi. Samtidig ser de som bodde i boligene til å bli de store taperne sammen med Oslo kommune. Torstein Dahle har skrevet et kapittel i boka om hvordan Tollefsen kunne gjøre den utrulige gevinsten skattefritt gjennom meget kompliserte transaksjoner. Jeg måtte lese kapittelet Dahle hadde skrevet to ganger før jeg riktig forsto hva han mente. Ikke fordi Dahle skriver dårlig og komplisert, men metoden som ble brukt var virkelig hinsides min fantasi. Dette er et kapittel som kan være en lærebok i hvordan de aller, aller rikeste gjør seg enda rikere ved å utsuge det offentlige. Det er her klasseperspektivet kommer klarest fram.
Folkvord sier at New Public Management har gjort korrupsjon mye mer utbredt og mye lettere å skjule. Det er åpenbart riktig, men her savner jeg en mer grunnleggende analyse på hvordan. Vi vet at bruk av anbud er en av de mest forlokkende foreteelser når man planlegger korrupsjon. Men det kunne vært utdypet mye mer og gitt boka mer innhold som slo mot nyliberale metoder for å bygge ned det offentlige og bruke felleskassa til egen profitt.
Folkvord gjør et stort poeng av manglende innsynsrett, og svekkelse av innsynsretten. Det er viktig, og det er særlig viktig fordi de som er nærmest til å avsløre misligheter – de ansatte – ikke lenger har de samme rettighetene til innsyn. Like viktig ser det ut til å være at Oslo har et parlamentarisk system hvor bystyret ikke blir informert om hva byregjeringa – byrådet – gjør. En overskift er veldig talende og oppsummerende: (Byråd Bård Folke) Fredriksens metode: la ikke bystyret få vite om det!
Det er allerede lang vei fra folk til bystyret, men byrådet praktiserer en lukkethet – og Folkvord dokumenterer reine løgner fra byrådet til bystyret – som ganske enkelt avslører mangel på demokrati og i hvor liten grad parlamentariske valg har noe som helst å si når det gjelder politikerkriminaliteten og politikken.
Til slutt diskuterer Folkvord tiltak mot korrupsjon. Det er interessant og må følges opp. Han dokumenterer hvordan frykten for korrupsjonsavsløringer har ført politikerne sammen. I hovedsak er det FrP- og Høyrepolitikere som er nevnt i boka. Men når det gjaldt det viktige tiltaket med beskyttelse av varslerne, var det AP/SV/SP som utsatte sitt eget initiativ fra opposisjon om lovfestet varsligsrett- og beskyttelse.
Boka viser også en hel del hederlige tjenestemenn som blir presset for å gå med på korrupsjon, eller rettere sagt å overse den. Men noen nekter, og det går så langt som at de blir presset ut av jobben sin som Øyvind Lønnå som mottok avskjedsvarsel pga at han prøvde å følge regelverket og varslet om det som var ugreit i kommunens spanske sjukehjemseventyr.
Boka viser også den viktige rollen til en uavhengig revisjon, og gir en ny forståelse for hvorfor man nå ofte vil kutte ut den kommunale revisjonen.
Folkvord slutter boka med å påpeke at de korrupte har navn, adresse og ansikt. Denne boka fungerer som en «telefonkatalog med oppføring av de som er kvalifisert som korrupte». De har et ansikt, men boka er på langt nær fullstendig. Fremdeles er det nok mange uten kjent adresse. Og de vil ikke havne i katalogen om ikke tiltak settes inn. Og det kan ikke bli gjort av ei vaktbikkje. Det må omfattende tiltak til, og ikke minst må de internasjonale erfaringene inn:
Hvis korrupte politikere og tjenestemenn ikke rettsforfølges umiddelbart, mister inne jobber og verv og blir fordømt i og av offentligheten når de blir avslørt, kan det oppmuntre til kriminelle handlinger og en straffefrihetskultur som igjen gir grobunn for mer korrupsjon.
En slik praksis ville medført en stor mangel på byråder fra FrP og Høyre i Oslo.
Boka anbefales – det er som en kriminalroman fra den nære virkelighet. Håper bare den følges opp med mer stoff om systemet som fremmer korrupsjonsmetodikken: New Public Management, hemmelighold og oppsplitting.
(Du får kjøpt Vår korrupte hovedstad i vår nettbutikk)