Robotene kommer – og vi bør juble!
Av Peder Østring
Aaron Bastani:
Fully Automated Luxury Communism
Verso, 2019, 288 s.
Av Peder Østring
Medlem av Gnist-redaksjonen og studerer samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.
I 1894 sto London midt i en krise. Verdens største by var i ferd med å drukne i hestemøkk, og man hadde ikke infrastruktur til å ta unna det enorme restproduktet av kapitalens sirkulasjon. The Times spådde den gang at om femti år ville London være dekket av nesten tre meter med hestemøkk, og døpte den prekære situasjonen «den store hestemøkk-krisen». Noen år senere kom Londons første trikkelinje, og krisen var avverget.
Aaron Bastani spør: Hva er vår tids hestemøkkrise? Han tror vi står foran enda større endringer enn det man så rundt inngangen til 1900-tallet, og mener at dagens økologiske krise også kan komme til å virke fullstendig overkommelig om ikke lenge. Fully Automated Luxury Communism (FALC) er en idé om at full automatisering av arbeid vil kunne gi mennesker overflod av varer og tjenester. Ideen har blitt popularisert av den radikale mediagruppen Novara Media, hvor blant andre Bastani er medvirkende. FALC vil koble kapitalismens automatisering med kommunismen, og endelig befri oss fra lønnsarbeidet. Den er en moderne radikal utopi ment for å spres på internett som ild i tørt gress, som et visjonært motsvar til nyliberalismens mantra «there is no alternative».
Kapitalismens produksjon har allerede brakt oss utgangspunktet for en verden med overflod, mener Bastani. Verdens første burger har blitt grodd frem i et laboratorium, og senere eksperiment har gjenskapt det samme resultatet med synkende kostnader og stadig bedre resultat. Menneskets DNA er for lengst kart- lagt, og genterapi brukes i dag for å behandle flere sykdommer, inkludert kreft. Solenergi kan gi desentralisert, grønn energi til land i det globale sør, som kan hoppe over mange utviklingstrinn for å nå vårt velferdsnivå. Mye av den akselererende teknologiutviklingen som har muliggjort dette, er selv et resultat av prosessorkraften i datamaskiner, som har økt eksponentielt i årevis.
Og her kommer hesten inn i bildet. Akkurat som man nådde «peak hest» i overgangen mellom det 19. og 20. århundre, mener Bastani vi i dag har nådd «peak menneske» i produksjonen. Datamaskiner kan ikke bare slå hvilket som helst menneske i sjakk, den kan også lage fengende popmusikk, og humanoide roboter kan ta baklengs salto med en motorikk som snart overgår den menneskelige. Hvordan skal denne utviklingen fortsette, når det kreves stadig mer av begrensede ressurser som platina, kobber og andre metaller? Også her har Bastani svaret klart: Han hevder at vi i en nær framtid vil kunne drive gruvedrift på asteroider i verdensrommet!
Bastani har i sin bok tatt kraftig sats for å male en populistisk visjon av det post-kapitalistiske samfunnet. Venstresidens styrke har vært å skape begeistring rundt en bedre fremtid enn det kapitalismen kan gi oss, og Bastani ønsker å ta steget videre fra å kun forsvare seg mot stadige nyliberale offensiver. I Peter Frases bok Four Futures: Life After Capitalism (2016) skildres fire ulike fremtidsscenario ut fra om demokrati eller hierarki vinner frem, og hvorvidt man klarer å sikre nok ressurser til alle. FALC kan ses på som en beskrivelse av et scenario hvor teknologiens frukter blir underlagt demokratisk kontroll, og overflod og luksus blir allemannseie. Han spesifiserer også at det er slik boken må leses, som en mulighet og ikke en nødvendighet. Nettopp derfor manes det til kamp for at den teknologiske utviklingen vi nå opplever styres mot det som vil være alles beste, og ikke underlegges kunstig knapphet gjennom lisenser og monopol. Utfallet vil ifølge Bastani være avhengig av styrkeforholdene i samfunnet, altså klassekamp.
Boken skriver seg inn i en tradisjon man kan kalle akselerasjonisme. I stedet for å sakke ned tempo, bør man tråkke på gasspedalen og omfavne teknologi som svaret på våre moderne problemer. Karl Marx så i sin tid kapitalismens produktivitet som dens egen undergang. I følge Bastani er denne spådommen riktig, den kom bare to hundre år for tidlig. Først nå har man mulighet til å overvinne knapphetens tyranni, fordi marginalkostnaden innen visse deler av produksjonen går mot null.
Bastanis visjon kan virke forlokkende, men den er også en flammende brannfakkel. Vekst og ressursmangel blir ikke problematisert i særlig grad, og i likhet med teknologioptimister og tilhengere av grønn kapitalisme feies utfordringene under teppet med forsikringer om teknologiens frelse. Et stadig økende for bruksnivå hvor alle skal ha samme forbruksmønster som i USA, er ikke noe som resonnerer godt med nåværende kunnskap om planetens tålegrenser. Videre vil økt produksjon av energi kunne medføre konflikt med areal og ressursbruk, slik vi har sett med norske vindturbiner, og dette er en motsetning man ikke kommer utenom, selv om en overflod av grønn energi skulle kunne bli en realitet. Ikke minst har verdensrommet blitt en lekegrind for superrike menn som Jeff Bezos og Elon Musk, heller enn en allmenning som vil gi oss kollektiv overflod og luksuriøse liv i fremtiden.
Noen av tiltakene boken foreslår for å bryte med nyliberalismen er mer jordnære og kommer slett ikke ut av det blå for dagens kommunister. BNP kan ikke fortsette å være det viktigste målet på menneskelig fremgang, og rike land og kapitalister må skattlegges for å hjelpe frem ren energi i det globale sør. Lokal proteksjonisme trekkes frem for å skape sysselsetting og vekst, og for å motvirke kappløpet mot bunnen som mange regioner i dag deltar i. Videre bør basisvarer og tjenester som bolig og mat bli gratis. Det vil til slutt være styrke- forholdet mellom klassene som avgjør hvilken fremtid vi går i møte.
Boken er et provokativt bidrag i debatten om hvordan venstresida igjen kan komme på offensiven. Uansett om man er med på konklusjonene eller ei, er spørsmål knyttet til automatisering og teknologi noe man ikke kommer utenom. På tross av dette fungerer Fully Automated Luxury Communism bedre som science fiction enn som politisk manifest.