Imperialisme og revolusjon i Midtøsten
Av Richard Semour
Vesten har et langt og blodig rulleblad i Midtøsten. Richard Seymour viser i denne artikkelen hvordan den siste tiden med revolusjoner har ført til en omlegging av strategi blant de imperialistiske landene som ønsker å kontrollere regionen.
Richard Semour er medlem av Socialist Workers Party.
Al Capone skal ha sagt: «Du når lengre med et vennlig ord og en pistol enn med et vennlig ord alene». Denne påstanden har vist seg å få gehør i den amerikanske regjeringen. I 2009 ble senator George Mitchell sendt til Tunisia for å overbringe varme hilsener fra Obama til diktatoren Zine El Abidine Ben Ali. Litt senere på året fulgte Obama opp sin hilsen ved å be kongressen om autorisasjon til å selge militært utstyr til nevnte Ben Ali. I november 2010 uttrykte utenriksminister Hillary Clinton hennes dype anerkjennelse av diktator Hosni Mubarak, hvis nære forhold til USA var en «hjørnestein for stabilitet og sikkerhet ». Noen måneder senere, da protestene mot det egyptiske regimet brøt ut, gikk visepresident Joseph Biden ut og erklærte at Mubarak var en «alliert» av USA og slettes ingen «diktator». Tony Blair, som er Midtøsten-utsending på vegne av kvartetten – FN, EU, USA og Russland – omtalte diktatoren som «umåtelig tapper og en positiv kraft for det gode».
Den egyptiske staten var en lykkelig mottaker av bistandsmidler, våpen og torturredskaper fra USA fra signeringen av Camp David-avtalen i 1978. Avtalen stadfestet Egypts allianse med Israel, og dermed med regionens øvrige USA-tilhengere. Med disse forsyningene hadde Mubarak klart å opprettholde kontrollen over landet siden 1981. Han takket også ja til lån og økonomisk rådgivning fra IMF, noe som resulterte i et massivt antall kontraktløse arbeidstakere og en utarmning av rurale arbeidere (bønder, jordbruksarbeidere). USA og deres allierte mente dette var til alles beste, og araberne fortjente uansett ikke bedre.
Men de tunisiske og egyptiske folkene, utakknemlige som de er, svarte med å sende sine diktaturer dit pepper´n gror. Det som har vært bemerkelsesverdig i så måte, er arbeiderklassens helt tydelig sentrale rolle i begge disse opprørene. Da samholdet mellom regimet og arbeiderne brøt sammen, tok fagforeninger, som inntil da hadde vært en integrert del av Ben Alis regime, lederskapet i den tunisiske revolusjonen. I Egypts tilfelle var det opprørske arbeidere fra tekstilmøllen i Mahalla som redet grunnen for oppstandelsene som fant sted januar 2011. Streikene som omfattet oljeindustrien, regjeringsdepartementer, Suezkanalselskaper, jernbaneverket og renovasjon, hadde alle som mål å velte Mubaraks regjering og splitte hans elitebase. Det er viktig å understreke at disse streikene var politisk motiverte og i stor grad myntet på å fjerne sentrale personer i Mubaraks regjerende parti (NDP) fra makta. Vel så interessant var oppblomstringen av ulike former for politisk organisering som bar bud om muligheter for en radikal endring av samfunnet. Tahrir-plassen i Kairo ble forvandlet til et eget samfunn i miniatyr, tilpasset folkets visjoner om det 21. århundret. Man så en fullt ut funksjonell by –i en by – et levende alternativ til Mubaraks Egypt. Dugnadsånden blomstret, og ulike folkekomiteer sprang opp over alt for best mulig å mestre utfordringer med organisering og sikkerhet.
Skinnargumentasjon
Til tross for USAs støtte til begge regimene inntil siste minutt, ble disse påfallende raskt veltet. Obamas pågående preken om frihet var blottet for troverdighet, og var i beste fall dårlig tilslørt skinnargumentasjon. Washington var tydelig i ferd med å miste sitt høyt skattede hegemoni i Midtøsten.
Samtidig brygget det opp til storm i Libya. Januar var preget av en protestbevegelse som organiserte seg mot korrupsjon og mangel på boliger. Dette foregikk hovedsakelig i østlige kystnære byer og landsbyer som Benghazi og Darnah. Men etter å ha fulgt med på opptøyene fra sine naboland, begynte enkelte politiske aktivister nå å kreve mer. Og tidlig i februar organiserte menneskerettighetsforkjempere fra middelklassen seg, deriblant journalisten Jamal al-Hajji og advokaten Fathi Terbil. De krevde større politisk frihet. Kvelden 15. februar, natten da opprøret brøt ut, gikk væpnet politi til angrep på demonstrantene i Benghazi. Mange ble banket opp og alvorlig skadet.
Under normale omstendigheter ville trusler om vold og avstraffelser vært tilstrekkelig for å avskrekke de fleste fra å demonstrere. Men i lys av begivenhetene på Tharir-plassen spredte protestaksjonene seg til byer, for eksempel Al-Bayadh, som normalt var lojale mot regimet. Stammer som Barassa for å nevne en, som hittil hadde utgjort sikkerhetsapparatet, klappet sammen. Og ikke minst, flere seksjoner som hadde ivaretatt den lokale sikkerheten, samt politiet, brøt nå med regimet. Eksiler i Nasjonalforsamlingen for den libyske opposisjonen (NCLO) koordinerte seg sammen med øvrige dissidenter for å planlegge «Day of Rage», som skulle falle på 17. februar. Denne dagen sendte regjeringen ut snikskyttere mot demonstrantene, noe som førte til at det hele gikk fra å være en fredelig politisk aksjon til å bli en væpnet kamp. Før 25. februar så det ut til at opposisjonen hadde kontroll på Libya, og de hadde fått sperret av hovedstaden Tripoli og Gaddafis hjemby, Sirte. Det ble dannet et opprørsråd, hovedsaklig bestående av samfunnseliten og avhoppere fra regimet (militære tjenestemenn, politikere, forretningsmenn, akademikere og andre fagfolk) som skulle utmeisle en plan for overtakingen. Viktigst var det å få organisert de sosiale kreftene som hadde deltatt i opprøret sammen i en enhet.
Gaddafi hadde slått ned ethvert tegn til organisert motstand mot hans regime, og dermed hadde folkemassen som nå reiste seg, ingen fagforeninger eller politiske partier til å lede seg. Folkekomiteer reiste seg over hele landet, men de representerte kun fragmenterte og provisoriske former for folkelig makt. Under slike omstendigheter ville det vært naturlig om velorganiserte eliter fra hele landet prøvde å fylle dette vakuumet. Men delegatene man hadde håpet på skulle strømme til fra hele landet, meldte seg ikke. De markerte ikke sin autoritet i opprøret, noe som endte i at noen få heller forble snevert lokalisert i de byene på østkysten.
Som om ikke det var nok, fortsatte opprørsrådet å bygge seg opp av folk fra eliteapparatet som fremfor å tenke ut en felles strategi, viste tegn til ulydighet og mangel på disiplin så vel som å føre individuelle maktkamper. Disse utspant seg mellom Mahmoud Jibril (koordinator av Gaddafis privatiseringsprogrammer), tidligere justisminister Mustafa ’Abd al-Jalil, og forhenværende innenriksminister general Abdul Fattah Younis. Senere kom også Khalifa Hefta fra USA for å delta. Det førte til flere splittelser da han tilegnet seg lederskapet for opprørshæren. Hefta hadde tidligere vært en alliert av Gaddafi, men brøt med regimet i 1987. Han skal etter sigende også ha nære bånd til CIA.
Til tross for de vellykkede militære operasjonene i begynnelsen tok det ikke lang tid før Gaddafi igjen så ut til å få overtaket, og opprørets svakheter kom smertelig til syne. Betydningsfulle stammer som hadde støttet opprøret (bl.a. Warfalla), vendte tilbake til regimet. Denne omvendingen ga USA og enkelte av deres europeiske allierte anledning til å samle seg rundt en strategi de så langt ikke hatt mulighet til. Nå hadde de sjansen til å ta kontroll over prosessen, og forme den på en måte som gagnet deres interesser.
Imperialistisk stafettløp
Spørsmålet om hvordan Midtøsten best kan kontrolleres, har vært en hard nøtt for amerikanske myndigheter siden det britiske imperiet gikk under. Andre verdenskrig førte den britiske kapitalismen inn i en prekær tilstand, og landets koloniale myndigheter slet med å holde anti-koloniale opprørere i sjakk. I enkelte tilfeller utnyttet det opportunistiske USA dette gladelig. Et eksempel er Egypt. Her sluttet Washington seg til De frie offiserers opprør (1952) som Nasser ledet mot den pro-britiske monarken kong Farouk. Washington støttet derimot den pro-britiske lederen kong Idris av Libya frem til han ble styrtet av De frie offiserer av den Kongelige Libyske hær i 1969. Forskjellen mellom 1952 og 1969 var at det i interimperioden, mens Midtøsten-landene var uavhengige, ble vist en urovekkende tilbøyelighet til å nasjonalisere naturressursene, spesielt olje.
Østenfor Suez
Da Vietnamkrigen nådde sine grufulle høyder, spisset det seg til for USA. Det britiske imperiet ga da fra seg sine ansvarsområder øst for Suez. Dette innebar tilbaketrekning av den britiske marinen fra Gulfen, som hadde støttet oppunder britenes nettverk av sterlingbaserte regionale klienter (land som brukte britiske pund). Den amerikanske marinens «Middle East Force» overtok ansvaret som britene etterlot seg, og i stedet for den sterlingbaserte patronasjen ble det nå innført dollardiplomati. Da den kalde krigen tok slutt, utnyttet USA umiddelbart fraværet av en stormaktsrival for å omforme regionen til å tjene USAs interesser. Agendaen var å styrte Saddam, og opp av asken skulle det reises en pro-amerikansk stat med et «fritt marked».
Utfallet ble ikke som planlagt. Kulminasjonen av dette fellesforetaket ble det første store tilbakeslaget for Washingtons regionale hegemoni i Midtøsten, de første store fraksjonene i den euroamerikanske alliansen oppstod, og Russland startet sin gjenopprustning. Obama fikk oppgaven med å reparere skaden, men dessverre for ham inntok han lederskapet for det amerikanske imperiet akkurat da det var på vei inn i sin verste krise.
USA hadde lenge forsøkt å destabilisere den libyske staten gjennom sanksjoner og bombing, men ved tusenårsskiftet så det ut til at Gaddafi ville bli værende ved makten for alltid. Siden revolusjonen hadde man under Gaddafis regime nemlig vært flinke på å kjøpe seg støtte fra den konservative rurale eliten, oljeentreprenører, bankvesenet og importsektoren og ledere for teknokratiet. Tre store stammer – Gadhadhfa, Warfalla og Margharha – utgjorde ryggraden til regimet og bemannet sikkerhetsstyrkene. I en rapport fra 2009, som ble sendt fra en amerikansk utenriksstasjon i Libya til USAs utenriksdepartement, fikk Gaddafi honnør for hans «mesterlige taktiske manøvrering ». De tenkte på hans sjonglering med patronasjer mellom ulike sosiale lag og ikke minst hans internt konkurrerende sønner. Rapporten ble avdekket av Wikileaks.
Så, da Gaddafi besluttet at sanksjonene mot hans regime ble for kostbart – estimert til 30 milliarder dollar gjennom 90-tallet – og ønsket å alliere seg med Washington, hadde USA ingen grunn til å tro at dette forholdet skulle komme til å slå hardt tilbake på dem selv. Bush og Blair gikk i alliansen med Gaddafi i 2004, og den libyske eliten begynte straks å omgås deres euroamerikanske motstykker. For eksempel ble Gaddafis sønn al-Islam, som er utdannet ved London School of Economics, nær venn med prins Andrew og Peter Mandelson.
Dette til tross, USA var ikke så tjent med det libyske regimet at de ikke kunne bryte alliansen. Det tidligere regimets nøkkelpersoner, som slo ned opprørsfronten, hadde deltatt i allianse med USA og EU, og de var kjent for å være pro-vestlige. Og enkelte nøkkelfigurer i opprørsrådet foretrakk å alliere seg med USA for å velte Gaddafi så fort som mulig. For eksempel erklærte general Abdul Fatah Yonis (nå drept, oversetters anm.) 1. mars at han hilste et luftangrep mot Gaddafi velkommen, men ikke bakkestyrker.
Men de sosiale kreftene som hadde gitt grobunn for opprøret, ga ikke umiddelbart sin tilslutning til dette. Etter hvert som amerikanske politikere og sikkerhetseksperter begynte å snakke om intervensjon, ble det klart signalisert fra de områdene hvor opprørerne hadde overtaket: «Ingen utenlandsk intervensjon». Hafiz Ghoga, et medlem av opprørsrådet, uttrykte det slik:
Vi er fullstendig imot intervensjon fra utlandet. Resten av Libya vil frigjøres av folket selv, og Gaddafis sikkerhetsstyrker vil bli eliminert av det libyske folk.
Da SAS-styrker likevel ankom Benghazi 6. mars for å tilby hjelp, ble de arrestert av opprørerne i frykt for at Gaddafi skulle vinne støtte ved å utpeke dem som medvirkere til et imperialistisk plott.
Opprørets svakheter
Først da opprøret begynte å lide store militære tilbakeslag i de store byene som for eksempel Zawiya, begynte tanken om en imperialistisk intervensjon å vinne frem. Og så fort opprørerne måtte se seg nødt til å gi opp håpet om å nå frem til Tripoli og Sirte for å avgjørende svekke regimet, virket det som at hjelp fra stormakten USA kunne bøte på opprørsalliansens svakheter – og ikke minst på den manglende autoriteten fra opprørsrådet selv. USA-administrasjonen har tilsynelatende vært splittet hva angår intervensjon ved at «realister» som forsvarssekretær Robert Gates har vært imot, mens liberale ringrever som FN-ambassadør Susan Rice har vært for.
General Carter Ham, som er øverstkommanderende for USAs Afrika-kommando (Africom), og som koordinerte de første flyangrepene, tilsto senere at han ikke anså den amerikanske intervensjonen som ideell. Om noe, så virket det som at Storbritannia og Frankrike begge var langt mer ivrige på å gjennomføre en intervensjon enn USA. Like fullt bestemte USA seg 17. mars for å delta i en aggressiv intervensjon under FNs mandat. CIA og andre spesialstyrker var allerede på bakken for å diskutere for å bli enige med opprørerne, hvorpå luftangrepene ble rettferdiggjort med frykten for at Gaddafi ville begå en massiv massakre om han skulle klare å erobre Benghazi.
Det er trolig at Gaddafis styrker ville fortsatt med å slå ned opprøret på brutalt vis, men det er lite trolig at dette ville utviklet seg til et «folkemord» slik noen antok, deriblant den avhoppede ambassadøren Ibrahim Dabbashi. De politiske dimensjonene i dette opprøret kom i skyggen av det humanitære påskuddet for å starte krig. Hvis saken var å forhindre blodutgytelse, hadde man alltids valget om å forhandle og få fiendtlighetene til å opphøre. Gaddafi var hele tiden innstilt på å inngå fred, gitt at han fikk beholde den politiske kontrollen over Libya. Så spørsmålet var hvorvidt revolusjonen skulle fortsette, og dermed om Libya skulle styres av folket.
I Midtøsten støttet USA kontrarevolusjonære krefter i Yemen og Bahrain, slik de hadde gjort i Tunisia og Egypt. Derfor må hver enkelt intervensjon i seg selv vurderes ut ifra hvordan den har påvirket regionens øvrige revolusjoner. USA har en lang historie med intervensjoner i forbindelse med revolusjoner og med å etablere elitære klienter som undergraver det folkelige initiativet. Så fort Nato effektivt skrudde opp tempo på de libyske kampene, der etterretning og spesialstyrker dikterte strategien på bakken, mistet folkemassen taket på sin egen revolusjon. Revolusjonen var kapret.
Hegemoniet tar nye former
Inntil revolusjonene hadde brutt ut, var Washingtons resultater av sitt «frigjøringsprosjekt » i Midtøsten: massegravene og torturkamrene som de skapte i Irak. Med dette oppsvinget av revolusjoner forsøker Obama-administrasjonen nå å utforme en ny modell for frigjøring. Det er stadig mer som tyder på at det vil forhandles frem en avtale som ekskluderer Gaddafi, men som i stor grad opprettholder regimets konturer. Dette er i hvert fall det som formidles gjennom dokumentet «pathway to peace», som er signert av Obama, Cameron og Sarkozy. Om avtalen slår til, vil dette bli en typisk imperialistisk måte å skjære gjennom på. Heller enn en seier for de libyske revolusjonære, ville man få bekreftet deres nederlag svart på hvitt.
(Artikkelen sto i Socialist Review i mai 2011.Den utgis med tillatelse fra forfatter, og er oversatt av Frithjof Eide Fjeldstad.)