Revolusjonens valkyrje – Om Aleksandra Kollontajs liv og virke

Av Sofie Marhaug

2017-04

Aleksandra Mikhajlovna Kollontaj (1872–1952) var en av Oktoberrevolusjonens hovedpersoner. I anledning revolusjonens hundreårsdag ønsker jeg å gi et innblikk i hennes rolle før, under og etter 1917: Hva var hennes politiske overbevisning, og hvordan kom denne til uttrykk i skrift og handlinger?

Sofie Marhaug er gruppeleder for Rødt i Bergen bystyre. Hun er stipendiat i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen og redaksjons­medlem i tidsskriftet Røyst.

I Kollontajs egen selvbiografi, Selvbiografien til en seksuelt emansipert kvinnelig kommunist, ble følgende avsluttende passasje utelatt da den ble utgitt for første gang i 1926: «Hvilket felt jeg enn kommer til å arbeide på i framtida, er det helt klart for meg at det høyeste målet for mitt liv og min virksomhet alltid vil være full frigjøring av den arbeidende kvinnen og grunnleggingen av en ny seksualmoral.»1

Om vi ikke tar hensyn til datidens redigering,2 men tar den overstrøkne påstanden på alvor, er det særlig interessant å undersøke Kollontajs syn på kjønn og seksualitet: Hvordan forholder hennes radikale tanker om disse forholdene seg til bolsjevikenes uttalte mål om klassekamp og revolusjon? Hva slags forbindelser og spenninger oppstår i møtet mellom det som (med en anakronisme) kan kalles for Kollontajs radikalfeminisme og 1900-tallets marxisme?

Liv

Kollontaj var produktiv som politiker, forfatter og diplomat, og ble viden kjent i og utenfor Russland. Hun skrev en rekke andre tekster av betydning for både samtiden og ettertiden, av politisk art (taler, pamfletter og artikler), skjønnlitterær art (noveller) og mer personlig art (nedtegnelser og brev). Flere av disse tekstene har blitt sensurert, enten av forfatteren selv eller av sovjetiske myndigheter. I noen tilfeller har ettertiden fått tilgang til utelatte passasjer, i andre tilfeller ikke.3 Like fullt gir disse tekstene et godt innblikk i politiske problemstillinger som opptok Kollontaj, og det er i stor grad disse jeg vil basere min fremstilling på.

Kollontajs virke utenfor dagens Russland vakte oppsikt, dels frivillig og dels som følge av tvang. Hun besøkte flere europeiske byer i sin ungdom og sitt voksne liv før hun i 1908 ble fordrevet fra Russland som politisk flyktning. På denne tiden hadde hun allerede blitt medlem av Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet, hvor hun sympatiserte med mensjevikene. I årene i utlendighet blir hun imidlertid radikalisert; hun sympatiserer stadig sterkere med Lenin (og bolsjevikene), ikke minst på grunn av den første verdenskrigen. Lenins slagord om å jobbe for borgerkrig fremfor verdenskrig treffer Kollontaj i likhet med så mange andre politiske aktivister på Europas venstreside. Ikke minst arbeiderkvinnebevegelsen, ved blant andre Kollontajs tyske venninne og kollega, Clara Zetkin, blir sentral i det internasjonale fredsarbeidet.

Et sted beskriver Kollontaj sin egen natur som «internasjonal».4 Påstanden resonnerer med de mange reisene og utenlandsoppholdene hun foretok seg. Samtidig var nok ikke internasjonalismen utelukkende et uttrykk for individuell konstitusjon, men karakteristisk for datidens arbeiderbevegelse som fikk fornyet og forsterket kraft i og med første verdenskrig.

Kollontajs virksomhet i denne perioden var nærmest misjonerende. Hun besøkte flere europeiske land og bosatte seg i Norge for første gang i 1915. Det samme året tok hun initiativ til tidenes første 8. mars-markering på norsk jord i samarbeid med Arbeiderpartiets Kvindeforbund. Norges-oppholdet ble imidlertid avbrutt av to USA-turer, motivert av politisk agitasjon: Om den første av disse reisene beskriver hun at hun holder 65 taler på 75 dager.5

I 1917 returnerte Kollontaj til Russland som følge av Februarrevolusjonen og endrede politiske forhold i hjemlandet. Her arbeidet hun politisk i flere år. Hun spilte en betydelig rolle under Oktoberrevolusjonen, og innehadde en rekke viktige posisjoner i tiden som fulgte, bl.a. som verdens første kvinnelige minister mellom 1917 og 1918, før hun i 1922 ble sendt til Norge for å virke som diplomat. Også denne rollen besatte hun som verdens første kvinne, men den var neppe like lystbetont som de foregående posisjonene.6

Den viktigste årsaken til at Kollontaj ble sendt til Norge synes å være at hun markerte seg som en sterk motstander av Lenins nye økonomiske politikk (NEP) i begynnelsen av 1920-årene. Hun ble en ledende skikkelse innenfor den såkalte Arbeideropposisjonen, og kritiserte NEP for å innebære liberalisering av økonomien, for å være tilbakeslag for likestillingen mellom kjønnene, samt for å bidra til stadig mer byråkratisering og toppstyring av partiet. Kollontaj ville snarere gi makt til fagorganisasjonene, til det hun kalte for «massenes selvstendige initiativ».7

Engasjementet for Arbeideropposisjonen var også gjenstand for motstand og hets under partikongressen i 1921, da konflikten virkelig tilspisset seg. Det var også da skjellsord som «revolusjonens valkyrje» ble rettet mot Kollontaj av hennes meningsmotstandere, i første rekke Nikolaj Bukharin, Lev Trotskij og Karl Radek.8

Etter 1922 fungerte altså Kollontaj som sovjetisk ambassadør først i Norge og dernest i Mexico og Sverige. Det kan tenkes at disse utplasseringene var et slags hell i uhell: Kollontaj ble sendt til Norge etter å ha gått imot den sentrale partilinjen i 1921. Samtidig bidro antagelig hennes diplomatiske skjebne til at hun ikke ble offer for Stalins partiutrenskninger i perioden som fulgte.

Den første tiden etter Oktoberrevolusjonen

Før Kollontaj flyttet til Norge for annen gang var hun like fullt en viktig politisk drivkraft i Russland. Under opptakten til Oktoberrevolusjonen tok hun initiativ til et eget opprop mot høye priser og pågående krigføring, og hun var med å organisere vaskeristreik blant arbeiderkvinner i St. Petersburg.

Like etter ble Kollontaj – som nevnt – verdens første kvinnelige minister. Hun fikk ansvaret for sosiale saker, det som før hadde fungert som fattigkassen, med ansvar for trygdevesenet for krigsskadde, pensjonsvesenet, barnehjemmene, aldershjemmene, fattighusene, flere sykehus og kvinneklinikkene. I denne posisjonen ønsket hun å være med å revolusjonere samfunnsorganiseringen. Ifølge Anna Rotkirch var hun pragmatisk og utopisk innstilt på en og samme tid.9 Ambisjonene på vegne av revolusjonen og i stillingen som minister var preget av idealisme: «Den menneskelige tanke som har vært på leting i århundrer har endelig trådt inn i en lysende epoke, der arbeiderklassen fritt, med egne hender vil skape slike former for vern om moderskapet som tar vare på moren for barnets skyld og barnet for morens skyld.»10 Det er kanskje slike utopiske forestillinger hun i selvbiografien har omtalt som «herlige illusjoner», men strøket i den offisielle utgaven.11

Disse herlige illusjonene kom imidlertid i tillegg til konkrete politiske tiltak og reformer som Kollontaj tok initiativ til, først i ministerposten og siden gjennom annet partiarbeid (slik som den Allrussiske kongressen i 1918): De gamle barnehjemmene skulle ikke lenger være en plass for almissepolitikk og utnyttelse av arbeiderkvinner, som ifølge Kollontaj hadde «gjort arbeiderkvinner til enfoldige melkedyr»,12 men profesjonaliseres med oppgaver for leger, jordmødre og pedagoger. Hun opprettet et eget senter for mødre og barn i St. Petersburg i en herskapelig bygning. En rekke slike adelige og også geistlige rom ble gjort om til offentlige omsorgsinstitusjoner. Det nevnte hjemmet i St. Petersburg, som skulle fungere som et utstillingsvindu for lignende institusjoner, skal også ha blitt påtent av borgerfruer skal vi tro Kollontajs egen selvbiografi:

«Midt på natten ble jeg hentet ut av sengen og skyndte meg til brannstedet. Den vakre utstillingssalen var tilintetgjort og alle de øvrige rommene i ruiner. Bare ved inngangsdøren hang fremdeles det store skiltet ‘Morsvernhus’.»13

Til tross for at Kollontaj mistet sin posisjon og status utover på 20-tallet, fikk hun i den første tiden gjennomslag for flere radikale ideer som hun, sammen med deler av arbeider- og kvinnebevegelsen, hadde jobbet frem. Såkalte uekte barn fikk de samme rettighetene som andre barn etter modell fra de norske, castbergske barnelovene; abort ble legalisert; og offentlige helse- og omsorgsinstitusjoner ble bygget ut. Flere av de rettighetene og reformene som har blitt innfridd og gjennomført i vestlige sosialdemokratier står i sammenheng med (og til en viss grad i gjeld til) mennesker som Kollontaj og andre som gikk i bresjen for disse radikale endringene som – i sin samtid – kan ha fortonet seg som utopiske.

Kjærlighetsaffærer

Kollontajs motstandere anklaget henne ofte for å praktisere et utsvevende seksualliv når hun argumenterte for en ny seksualmoral i politiske sammenhenger. Sørbye refererer til en slik reaksjon fra hennes partikollega, Polina Vinogradskaja. I artikkelen «Spørsmål om moral, kjønn og dagligliv og kam. Kollontaj» fra 1923, anklager Vinogradskaja henne for å tilhøre borgerskapet og å forfekte deres moral; med «utsikt fra Norge» var det ingen smal sak å dyrke «kjærlighetskulten», en praksis som, ifølge Vinogradskaja, var lite representativ for proletariatet.14

På den ene siden kan kritikker som denne fremstå som usaklige personangrep. På den andre siden kan man argumentere for at det radikale budskapet i Kollontajs syn på kjønn og seksualitet faktisk blir tatt på alvor ved å gjøre kritikken personlig. Kollontaj insisterte på at det ikke er nok at de «kommunistiske ideene seirer på det politiske og økonomiske området», men at disse også må gjøre seg gjeldende for «verdensbildet, følelseslivet og den psykiske strukturen til det arbeidende mennesket».15 Ifølge Kollontaj skulle de revolusjonære frigjøre hele menneskesinnet, også på områder som ble tatt for gitt og oppfattet som private. Kollontaj ville løsrive arbeiderklassens kjærlighet fra den borgerlige moralen. Hun opponerte mot den eksisterende familiestrukturen, som ifølge henne var tuftet på mannens eiendomsrett over kvinnen, i tillegg til å være fundert på begge partenes egosentriske forestillinger om den andre.16

Det er denne siden av Kollontajs politikk som får gjenklang på 70-tallet. Da oversettes flere av hennes tekster i Skandinavia. Kollontajs argumenter passet godt med den andre feministiske bølgens mantra om at det personlige er politisk: Moralen er ikke et uttrykk for personlig smak, men et resultat av den herskende klassens interesser.

På denne bakgrunnen kan det være interessant med en kort presentasjon av Kollontajs personlige anliggende. Kritikerne hadde rett i at hun kom fra en borgerlig familie, i likhet med flere andre ledende skikkelser under den russiske revolusjonen. Kollontajs fra var general, og allerede som 13-åring fikk hun danse på ball i tsarens keiserpalass. Hun ble med andre ord radikalisert gjennom sin ungdom og sitt voksne liv.

I et spørreskjema skal hun angivelig ha beskrevet sin barndom som god, men lagt til følgende forklaring på hvorfor hun likevel lot seg engasjere politisk: «Det er umulig å leve en lykkelig ungdom hvis man er omgitt av ulykke.»17

Dersom man undersøker Kollontajs voksne liv, herunder hennes kjærlighetsliv, kunne man tro at hun ble utsatt for et ulykkelig fornuftsekteskap, all den tid man leser hennes radikale fordømmelser av ekteskapsinstitusjonen i politiske tekster så vel som i personlige betraktninger. Her er et eksempel på det siste: «Nei, minst av alt tror jeg at en ektemann kan gi sjelelig varme uten til gjengjeld å kreve avkall på friheten.»18

Det later derimot til at Kollontaj faktisk giftet seg med en hun var forelsket i, nærmere bestemt med sin fetter i 1892 – mot familiens anbefaling. De to fikk et barn sammen, men samlivet ble like fullt nokså kort: reelt sett opphørte det på 1890-tallet, formelt sett skilles de i 1916. Selv om ekteskapet var frivillig, og tilsynelatende motivert av kjærlighet (eller forelskelse), mistrivdes Kollontaj: «Jeg var fremdeles glad i mannen min, men den lykkelige tilværelsen som husmor og hustru ble som et ‘bur’ for meg.»19

Vi kan også lese om Kollontajs mange tette vennskap, uten at vi egentlig har tilgang til hva disse bestod i. Blant annet tilbragte hun tid hos Paul og Laura Lafargue – datteren til Marx og hennes ektemann. Disse var sentrale skikkelser i det franske sosialistpartiet og Den andre internasjonale, før de begikk kollektivt selvmord i 1911, og Paul etterlot seg et oppsiktsvekkende selvmordsbrev hvor han forklarte at de ønsket å dø før de ble gamle og syke, før han avsluttet det hele med en politisk appell:

«Long live Communism, long live international socialism!»20 21

I tiden rundt Oktoberrevolusjonen innledet Kollontaj et nytt og tilsynelatende betydningsfullt kjærlighetsforhold til den sytten år yngre matrosen, Pavel Dybenko. Han giftet seg med Kollontaj, og fikk, ifølge Kollontajs nedtegnelser, hjelp av henne i sine respektive politiske posisjoner, før ekteskapet gikk i oppløsning rundt 1921–1922. Det kan late til at forholdet deres var stormfullt og slitsomt. Dybenko skal ha forsøkt å ta sitt eget liv uten å lykkes. Man kan også merke seg at det er påfallende hvordan dette personlige dramaet sammenfaller med de politiske årene som nok var mest turbulente for Kollontaj, nærmere bestemt tiden da hun engasjerte seg i Arbeideropposisjonen.

Det kan tenkes at Norges-oppholdet i en viss forstand kan ha vært en befrielse. Dybenko kom på en visitt, etter en viss mistenksomhet og motstand fra norske myndigheter mot å innvilge eksmannen visum. I sine nedtegnelser skriver Kollontaj om prosessen. Utenriksminister Mowinckel skal ha vist medfølelse for at hun ville «snakke ut» med Dybenko etter bruddet mellom de to, hvorpå Kollontaj kommenterer hemmelighetsfullt: «Jeg smilte innvendig, men gjorde ikke noe forsøk på å overbevise om noe annet.»22 Nøyaktig hvorfor Mowinckels medfølelse vekket en slags arrogant glede hos Kollontaj, er vanskelig å si. Det kan f.eks. tenkes at refleksjonen speiler Kollontajs manglende forventninger og følelser overfor sin eksmann.

Man skal selvsagt være forsiktig med å trekke slike slutninger. På lignende vis har det vært spekulasjoner omkring forholdet mellom Kollontaj og den 22 år yngre sekretæren, Marcel Body, som rapporterte for det russiske kommunistpartiet ved handelsrepresentasjonen i Norge.23

I det hele tatt har vi begrenset innsikt i Kollontajs intime vennskap og relasjoner, og likeledes i påstander om hennes utsvevende seksualliv. Det er likevel ikke til å komme unna at hun tross alt levde et ukonvensjonelt liv, i konflikt med rådende idealer for datidens kvinner, med to brutte ekteskap – hvorav det ene var med en langt yngre mann som dessuten hadde lavere utdannelse enn henne selv. Vi kan si at Kollontaj opplevde det hun selv omtalte som «den seksuelle krisen» på kroppen.24 I lys av tiden hun levde i, samt hennes egne ­kjærlighetsaffærer, er det forståelig at hun ønsket å fremme nye og radikale idealer for fremtidens seksualmoral.

Lære

For å forstå og diskutere noen av Kollontajs sentrale argumenter, kan det være nyttig å se nærmere på hvordan tidlig marxistisk teori har forholdt seg til spørsmål om kjønn og seksualitet.

I en tekst om kristen teologi fra 1883 kommer Friedrich Engels med følgende oppsiktsvekkende påstand: «It is a curious fact that with every great revolutionary movement the question of ‘free love’ comes in to the foreground.»25 Kanskje er det heller ikke så rart at utsagnet kommer i forbindelse med en diskusjon om kristen teologi. Den gammeltestamentlige skapelsesberetningen starter på sett og vis med en slik revolusjonær hendelse, hvor kvinnen lar seg friste, og paradis forvandles. Skammen og arvesynden inntrer; mannen og kvinnen kan ikke se hverandre nakne. Forholdet mellom kjønnene er forandret for all fremtid, frem til Guds endelige åpenbaring.

Også i marxistisk teori er denne jødisk-kristne forestillingen om forholdet mellom mann og kvinne høyst reell. I Engels’ kjente verk om Familien, privateiendommen og ­statens opprinnelse (1884) opererer han med den samme tesen:

En gang i tiden levde kvinner og menn likestilt med hverandre, og han antyder langt på vei at det til og med kan ha dreid seg om matriarkalske samfunn. Siden inntraff selve syndefallet, nemlig opprettelsen av privateiendommen, og kvinnen ble underlagt mannens eiendom. I forlengelsen av argumentet sporer Engels selve ordet – familie – tilbake til sin opprinnelige, romerske betydning: «Famulus betyr husslave, og familia er samtlige slaver som en mann eier.»26

For Engels er altså kvinneundertrykkingen et resultat av økonomiske forhold, nærmere bestemt av endringer i produksjonsforholdene. Med teknologiske nyvinninger og overgangen til jordbrukssamfunnet oppstod det et overskudd fra produksjonen som gjorde det mulig for de få å berike seg på bekostning av de mange. I så måte inngår kvinneundertrykkingen i selve klassekampen. Engels skriver dette rett ut: «Den første klassemotsetning som oppstår i historien, faller sammen med utviklingen av antagonismen mellom mann og kvinne i parekteskapet, og den første klasseundertrykking henger sammen med mannkjønnets undertrykking av kvinnekjønnet.»27

Klassekampen stopper imidlertid ikke opp ved dette stadiet, men utvikler seg videre, og den sentrale motsetningen – for Engels så vel som for Marx – blir til sist kampen mellom proletariatet og borgerskapet.

Engels’ studie blir like fullt viktig for synet på forholdet mellom kjønnene i marxistisk tenkning. Det er i stor grad denne tradisjonen Kollontaj forholder seg til når hun formulerer sine tanker om synet på kvinnekamp og seksualmoral.

I likhet med Engels identifiserer Kollontaj revolusjonen som et øyeblikk der organiseringen av kjønn og seksualitet kommer i spill. I 1921 starter hun artikkelen «Forholdet mellom kjønnene og klassekampen» med nettopp dette som utgangspunkt: «I mangfoldet av problemer som ligger vår tids menneskehet tungt på sinn og hjerte, er det seksuelle problemet uten tvil et av de tyngste.»28 I denne og flere andre tekster karakteriserer hun den dominerende borgerlige seksualmoralen som et onde, basert på eiesyke og egoisme, samtidig som hun understreker at det har oppstått en situasjon hvor flere muligheter gjør seg gjeldende og at det dermed går an å løsrive seg fra den rådende moralen.

Historien har aldri kjent et større antall samlivsformer: det uoppløselige ekteskapet med en stabil familie som side om side med kortvarige, frie forbindelser, det hemmelige ekteskapsbruddet og den unge jentas samliv med en mann, det «primitive» ekteskapet, ekteskapet for to og ekteskapet for tre, og til og med det kompliserte ekteskapet for fire, for ikke å snakke om de mangfoldige variantene av prostitusjonen.29

Kollontaj ønsket at arbeiderklassen skulle benytte nettopp denne sjansen til å bryte «de siste kunstige båndene til den borgerlige familien».30

I teksten «Gi plass til den bevingede Eros!» fra 1923 får vi et mer konkret forslag til hva arbeiderklassens kjærlighetsregime skal innebære. Her utbroderer også Kollontaj sammenhengen mellom klassekamp og seksualmoral på ortodoks marxistisk vis, der seksualmoralen speiler samfunnets produksjonsmåte. Slik vil også arbeiderklassen skape sin egen moral basert på fellesskap og kameratskap, i tråd med at «kjærligheten forandrer og omformer seg ubønnhørlig, i takt med menneskehetens økonomiske og kulturelle grunnlag».31

På bakgrunn av slike utlegninger er det ikke så rart at Kollontaj har blitt anklaget for å fremme et nærmest sosialdarwinistisk syn på forholdet mellom kjønnene. I «Revolutionary Anorexia» kritiserer professor i slaviske studier, Eric Naiman, hennes fremtidsvisjoner fra 20-tallet for å sammenfalle med de misogyne, fysiologiske idealene som vokste frem i kjølvannet av NEP: Kvinnenes fysiske konstitusjon, da særlig menstruasjonen, skulle utraderes og tilpasses en maskulin idealform. Naiman leser «Gi plass til den bevingede Eros!» inn i denne tradisjonen,32 der arbeiderklassens nye kjærlighetsform – den bevingede Eros – står i motsetning til den fysiske tilfredsstillelsen, lik en vulgær versjon av Platons lære.

Det vil imidlertid være galt å redusere Kollontajs syn på seksualmoralen til sosialdarwinistiske forestillinger, hvor kvinnen ikke bare skal bli et nytt menneske, men også en ny mann. Kollontaj forholder seg dessuten ikke så mekanisk til forholdet mellom basis og overbygning; hun tror ikke at endringer i de materielle forholdene automatisk vil føre til at menneskenes moral forandrer seg.

Ser vi på andre deler av Kollontajs virke kommer det klart frem at den nye organiseringen av kjønn og seksualitet verken er en gitt, maskulin størrelse eller noe som kommer av seg selv. Den russiske revolusjonen, med de endringer i produksjonsforholdene som den hadde igangsatt, vil ikke alene forandre menneskenes sinn. I «Forholdet mellom kjønnene og klassekampen» skriver hun avslutningsvis om hvordan arbeiderklassen også må benytte seg av «nye åndelige verdier» ved bruk av «nye normer og idealer». Til sine potensielle meningsmotstandere adresserer hun også følgende:

«Imidlertid er det nok å uttale ordene ‘proletarisk etikk’ og ‘proletarisk seksualmoral’ for å bli møtt med den banale replikken at den proletariske seksualmoral bare er overbygning.»33

Det kan selvsagt tenkes at Kollontajs kritikk ble tonet ned etter at hun og Arbeideroppsosisjonen tapte den interne kampen i partiet. Dette kan være med på å forklare hvorfor nyansene fra 1921-artikkelen er mindre tilstedeværende i «Gi plass til den bevingede Eros!» fra 1923.

Om vi likevel tar utgangspunkt i utsagnene fra 1921, kan vi også stille spørsmål ved hvem det er som avviser Kollontajs ideer på bakgrunn av at disse «bare […] overbygning». Sannsynligvis har Kollontaj hatt ulike meningsmotstandere i diskusjoner om seksualmoral, og skal vi tro Clara Zetkins memoarer, var Lenin en av disse. Zetkin gjengir samtaler med Lenin, hvor han angivelig skal ha ytret at:

Jeg mistror folk som er opptatt av seksualproblemer, lik en indisk helgen som kontemplerer over sin navle. For meg ser det ut som at denne overdådigheten av seksualteorier – som for det meste er rene hypoteser, og ofte ganske vilkårlige attpå kjøpet – har sitt opphav i personlige behov, nemlig å rettferdiggjøre sitt eget unormale eller umåteholdene seksualliv overfor den borgerlige moral og tigge for toleranse overfor sitt eget vedkommende. Denne tilslørte høyaktelse for borgerlig moral er meg like motbydelig som denne stadige snusingen i alt som har med det seksuelle å gjøre. Samme hvor opprørsk og revolusjonært det vil geberde seg, er det til sjuende og sist tvers igjennom borgerlig.34

I første rekke synes skytset å rette seg mot ulike psykoanalytiske teorier, og Lenin trekker spesielt frem Freud i denne sammenhengen. Kritikken kan imidlertid også late til å ramme hans partikollega, Kollontaj. Lenin mener at diskusjoner om seksualitet og kjærlighet leder arbeiderklassekvinnens oppmerksomhet bort fra de materielle forholdene i samfunnet som de egentlig burde diskutere:

De kjenner sikkert den famøse teori at i det kommunistiske samfunn vil tilfredsstillelsen av seksualdriften være like enkel og triviell som «å drikke et glass vann». […] Jeg betakker meg for en slik marxisme som utleder alle foreteelser og forandringer i det ideologiske overbygget direkte og uformidlet av samfunnets økonomiske basis, for tingene er slett ikke så enkle som det.35

Om vi godtar Zetkins gjengivelse av Lenin som noenlunde sannsynlig, er det også rimelig å tro at disse formuleringene er rettet mot nettopp Kollontaj. Vannglassteorien som Lenin refererer til er vanlig å tilskrive henne. I «Thesis on Communist Morality in the Spehre of Material Relations», opprinnelig fra 1921, fremsetter Kollontaj argumentet som har avledet den såkalte vannglassteorien. Om visjonene for fremtidens samfunnsorganisering skriver hun som følger:

«The sexual act must be seen not as something shameful and sinful but as something which is as natural as the other needs of healthy organism, such as hunger and thirst. Such phenomena cannot be judged as moral or immoral.»36

For Lenin blir denne slutningen for enkel. Hånlig, og med en viss moralisme, setter han spørsmålstegn ved hvem som vil drikke av skitne glass – underlivet kan åpenbart ikke sidestilles med vannglasset i hans verden. Dessuten mener altså Lenin at seksualitet blir for sentralt i slike utlegninger; emnet gis for stor oppmerksomhet.

Til grunn for Lenins syn finner vi en antagelse om at den energien han mener at særlig kvinner benytter til å diskutere (og kanskje også fantasere om) seksualitet går på bekostning av annet politisk arbeid: «[E]tter min mening er det i dag slik at det en ofte ser av overdreven vekt på det seksuelle, det bringer ikke livsglede og livskraft, men stjeler av den. I revolusjonens epoke er dette ille, virkelig ille.»37

Ifølge Naimans artikkel, «Revolutionary Anorexia», blir tanken om at seksuelt begjær går på bekostning av det politiske arbeidet og den rådende ideologien særlig påfallende under NEP-regimet. I tider med økonomisk knapphet, men stadig med en mulighet til å opparbeide seg en viss luksus gjennom liberal økonomisk lovgivning, blir det ekstra viktig å fastholde idealer om måteholdenhet på områder som angår sult og begjær. Seksuelle utskeielser blir i denne sammenhengen en form for ødsling med oppmerksomhet og energi.

Den dominerende seksualmoralen i 20-tallets Sovjet kan dermed synes å være hydraulisk: Det dreier seg om å overføre en gitt mengde energi fra ett område til et annet. Mengden som er i omløp er den samme, men kan altså ta ulike veier. Det politiske spørsmålet blir hvordan man velger å kanalisere denne energien.

Den samme forestillingen finner vi igjen i psykoanalysen: I Freuds mange eksempler på hysteri viser han hvordan fortrengt seksuelt begjær gir seg utslag i kroppslige symptomer hos pasienten.

Heller ikke Kollontaj unnslipper datidens hydrauliske premiss. Også hun gir uttrykk for at seksualitet og kjærlighet er et spørsmål om hvordan vi organiserer denne energien. I «Gi plass til den bevingede Eros!» ser Kollontaj for seg at mindre energi skal gå til egoistiske anliggender, og mer skal gå til kjærlighet til fellesskapet. Den bevingede Eros uttrykker kameratskap og solidaritet snarere enn tilfredsstillelse av seksuelle og kroppslige begjær.

To problemområder

Det er særlig to problemområder som utkrystalliserer seg i lys av det vi med rimelighet kan anta er blant Kollontajs viktigste politiske målsetninger, nemlig «full frigjøring av den arbeidende kvinnen og grunnleggingen av en ny seksualmoral».

Det første området er det forholdet mellom basis og overbygning. I marxistisk teori argumenteres det ofte for at endringer i basis, i produksjonsforholdene, er det viktigste for å oppnå sosial rettferdighet. Det er her klassekampen foregår – det er de materielle forholdene og organiseringen av de produktive kreftene som er avgjørende for hvordan samfunnet vil se ut. Det er dette synet som er bakgrunnen for Lenins kritikk av dem som beskjeftiger seg med spørsmål om kjærlighet og seksualitet. For ham er slike diskusjoner en del av overbygningen – en slags åndelig sfære – som i seg selv ikke kan forandre de urettferdige samfunnsstrukturene.

Hos Kollontaj finner vi derimot en ideologikritisk innstilling til forholdet mellom den materielle og den åndelige sfæren. For henne er forholdet mellom kjønnene og den eksisterende seksualmoralen bestemt av borgerskapet, med andre ord av dem som har den økonomiske makten. Slik påvirker borgerskapets moral selve menneskesinnet, og alle de forestillingene som tas for gitt. Ifølge Kollontaj vil denne moralen leve videre selv etter revolusjonen med mindre venstresiden aktivt arbeider for å endre menneskesinnet og slik fremskape en ny moral. Denne endringen kommer ikke av seg selv:

«For arbeiderklassens ideologer er nå oppgaven å sirkle inn det grunnleggende moralske kriterium som er et produkt av arbeiderklassens spesifikke interesser, og avpasse de framvoksende seksuelle normene etter dette kriteriet.»38

Undertrykking av kvinner, og kontroll over deres seksualitet, er en dyptgripende samfunnsstruktur – også i marxistisk teori. Denne kan vi spore tilbake til Engels og hans påstand om at kvinnekjønnets underordning i familien er det menneskelige samfunnets aller første klassemotsetning. Å gjøre dette problemområdet til et av de mest sentrale anliggende for den revolusjonære bevegelsen, slik Kollontaj forsøkte, gir mening i denne sammenhengen.

Det andre problemkomplekset som gjør seg gjeldende i og med Kollontajs radikalfeminisme, er den nye moralen hun snakker og skriver så varmt om: Hva innebærer egentlig den arbeiderklassens nye seksualmoral?

Utover 20-tallet synes Kollontajs visjoner å minne stadig mer om den rådende NEP-ideologien, der måtehold og avståelse fra seksuelt samkvem er foretrukne idealer. Kollontajs bevingede Eros uttrykker en åndelig kjærlighet til fellesskapet og partiet snarere enn kroppslig eller åndelig kjærlighet til én annen. Solidaritet og kameratskap kommer i førersetet.

Også Lenin uttrykker det samme hydrauliske prinsippet i sin kritikk av kvinnebevegelsen: Gjennom å bry seg om spørsmål som angår seksualitet og samliv kaster kvinnene bort energi som de ellers kunne blitt brukt på politiske spørsmål som – ifølge Lenin – betyr noe.

Man kan spørre seg om ikke denne analysen blir for enkel? Er det virkelig slik at seksuell energi kan omsettes i produktiv energi eller i politisk arbeid? Ut ifra en kapitalistisk logikk virker denne transaksjonen usannsynlig. Det vil heller være snakk om akkumulasjon av merverdi om man overfører økonomiens språk til kjærligheten og seksualitetens domene.

Den samme kapitalistiske – og kanskje også romantiske – forestillingen finner vi i enkelte av Kollontajs passasjer. I 1919 skriver hun f.eks. at «[k]jærligheten er i seg selv en stor skaperkraft: den utvider og beriker sjelen både til den som elsker og den som elskes».39 Denne romantiske ideen om at kjærlighet mellom to mennesker skaper et slags overskudd kan minne om den kapitalistiske økonomiens logikk.

Vi finner også en slik (mindre hydraulisk) idé igjen i 1928, i Kollontajs private nedtegnelser som neppe var ment for offentligheten. Her er det uklart hvem forfatteren skriver til. Kanskje er det hennes franske kollega, og muligens elsker, Marcel Body, hun henvender seg til?

Du vet, før «foraktet» du og jeg kroppen, vi brydde oss ikke om den, «Le stricte nécessaire», og det var det. Vi regnet det som uverdig å behage kroppen. Men nå begynner jeg å forstå at det ikke bare er de intellektuelle, åndelige gleder som har livets rett, men også det å pleie kroppen[.] […] Hva tvang vi ikke tidligere kroppen vår til å utholde! Tretthet, mangel på søvn, måltider som måtte vente[.] […] Og kjærligheten måtte vi alltid rettferdiggjøre som en «en åndelig forbindelse»! … Og fortsatt griper jeg meg selv i å skamme meg over å kaste bort tid på hvile, gymnastikk, spaserturer …»40

Hennes egne ellipser kan lede tankene henimot seksuell tilfredsstillelse. Det er problematisk å tilskrive slike personlige notater for stor vekt, all den tid disse ikke har vært tiltenkt offentlig publisering. Det er likevel interessant hvordan passasjen peker på en indre spenning mellom Kollontajs offisielle syn på seksualitet utover 20-tallet – hvor kroppslige gleder må vike for partifellesskapet – og hennes egne opplevelser.

Oppsummert kan vi altså si at det oppstår noen floker når Kollontajs radikale tanker om kjønn og seksualitet skal flettes sammen med marxistisk ideologi anno 1917. Særlig forholdet mellom basis og overbygning melder seg som et problemområde i diskusjoner om hvor vidt og hvor mye man skal prioritere saker som angår kjønns- og seksualmoral. Denne problematikken henger dessuten sammen med synet på arbeiderklassens (seksuelle) energi, der tanken om at fenomener som tilsynelatende ikke angår klassekampen stjeler energi som ellers kunne vært benyttet produktivt og politisk.

Noter:

1 Kollontaj, Aleksandra, «Selvbiografien til en seksuelt emansipert kvinne», Revolusjon og kjærlighet, overs. Ragnfrid Stokke (Oslo: PaxBibliotek, 1977), 138. Jeg er ikke den første som fremhever dette sitatet som spesielt sentralt i Kollontajs politiske prosjekt. Se f.eks. Sørbye, Yngvild, «Forfatter, feminist og diplomat. Kollontaj og den nye moralen», Revolusjon, kjærlighet og diplomati. Aleksandra Kollontaj og Norden (Oslo: Unipub, 2008) eller Lønnå, Elisabeth, «Aleksandra Mikhajlovna Kollontaj», Store Norske Leksikon.

2 Kollontaj insisterte selv på å foreta disse endringene, men i en ny, tysk utgave fra 1970 er det opprinnelige manuskriptet rekonstruert. Det er imidlertid sannsynlig at denne selvbiografien, i likhet med andre nedtegnelser, uttrykker en stor grad av selvsensur. Brev og skildringer av mindre offisiell art som stammer både fra forfatteren selv og fra hennes nærmeste betrodde kan i alle fall tyde på dette. For en mer utførlig diskusjon omkring troverdighet og selvsensur, se Egge, Åsmund m.fl., «Innledning», Diplomatiske nedtegnelser 1922–1930 (Oslo: Res Publica, 2015), 13–83.

3 Se Egge m.fl., «Forord», Diplomatiske nedtegnelser, 5.

4 Sjejnis, Sinovij, Aleksandra Kollontaj. Sider av et liv, overs. Karl Knutsen (Oslo: Falken forlag, 1984), 68. Denne biografien bærer preg av å være nokså tendensiøs: Her kanoniseres Kollontaj i tråd med bestemte marxistiske idealer. Likevel har jeg valgt å referere til denne enkelte steder, men med kritiske bemerkninger der jeg opplever dette som nødvendig.

5 Sjejnis, Aleksandra Kollontaj, 109.

6 Dette betyr ikke at Kollontajs diplomatiske rolle var ubetydelig. Flere steder gir hun lik fullt uttrykk for at hun savner Russland, samt at hun gjerne skulle fått bedre tid til å skrive, og brukt mindre tid på å diskutere sild. Se Sørbye «Forfatter, feminist og diplomat …», 318 om skriveambisjoner og Egge m.fl. «Innledning», Diplomatiske nedtegnelser, 62 om misnøye med arbeidet.

7 Gjengitt i Sørbye, «Forfatter, feminist og diplomat …», 326.

8 Naiman, Eric, «When a Communist Writes Gothic: Aleksandra Kollontai and the Politics of Disgust», Signs, Vol. 2/1 (University Chicago Press, 1996), 26.

9 Rotkirch, Anna, «Rakare, friare, frisakre. Kollontajs vision för kvinnokroppen», Revolusjon, kjærlighet og diplomati, 85.

10 Sinovij, Aleksandra Kollontaj, 137.

11 Kollontaj, «Selvbiografien til en seksuelt …», 129.

12 Sinovij, Aleksandra Kollontaj, 138.

13 Kollontaj, «Selvbiografien til en seksuelt …», 131.

14 Sørbye, «Forfatter, feminist og diplomat …», 339.

15 Kollontaj, «Gi plass til den bevingede Eros!», Revolusjon og kjærlighet, 81.

16 Kollontaj, «Forholdet mellom kjønnene og klassekampen», Revolusjon og kjærlighet, 18.

17 Sinovij, Aleksandra Kollontaj, 22. Dette sitatet er selvsagt også en del av Sinovijs prosjekt for å fremstille Kollontajs personlige utvikling i tråd med forhåndsbestemte idealer.

18 Sinovij, Aleksandra Kollontaj, 119.

19 Kollontaj, «Selvbiografien til en seksuelt …», 112.

20 Gordon, Sam, «Paul Lafargue», Marxists Org, https://www.marxists.org/history/etol/revhist/backiss/vol1/no1/lafargue.html

21 I sin biografi om Kollontaj opphøyer Sjejnis forholdet mellom Kollontaj og særlig Laura Lafargue, hvor han beskriver Laura som «uvanlig vakker», at det oppstod en spesiell kontakt mellom de to, men at den viktigste kontakten først og fremst var «den åndelige», Sjejnis, Aleksandra Kollontaj, 58–59. Slik bidrar forfatteren til å mytologisere forholdet. Antydningene kan leses seksuelt, men det er nok like sannsynlig at de er tatt med for å understreke Kollontajs forbindelse til den marxistiske tradisjonen, da dette synes å være bokens hovedanliggende.

22 Kollontaj, «Første notatbok», Diplomatiske nedtegnelser, 184.

23 Egge m.fl., «Innledning», 27.

24 Begrepet om «den seksuelle krisen» er inspirert av en studie av Greta Meisel-Hess, og diskuteres av Kollontaj i «Kjærlighet og den nye moralen».

25 Engels, Friedrich, «The Book of Revelation», Marxists Org, https://www.marxists.org/archive/marx/works/subject/religion/book-revelations.htm

26 Engels, Friedrich, Familien, privateiendommens og statens opprinnelse, overs. Harald Holm (Oslo: Forlaget Ny Dag, 1970), 61.

27 Engels, Familien, privateiendommens …, 69.

28 Kollontaj, «Forholdet mellom kjønnene og klassekampen», 9.

29 Kollontaj, «Forholdet mellom kjønnene og klassekampen», 11.

30 Kollontaj, «Forholdet mellom kjønnene og klassekampen, 21

31 Kollontaj, «Gi plass til den bevingede Eros!», 103.

32 Naiman, Eric, «Revolutionary Anorexia (Nep as Female Complaint)», The Slavic and East European Journal, Vol. 37, No. 3 (American Assosiation of Teachers of Slavic and East European Languages, 1993), 317.

33 Kollontaj, «Forholdet mellom kjønnene og klassekampen», 23.

34 Zetkin, Clara, «Erindringer om Lenin», Lenin. Frigjøringen av kvinnene, overs. Harald Holm (Oslo: Forlaget Ny Dag, 1970), 117.

35 Zetkin, «Erindringer om Lenin», 122–123.

36 Kollontaj, Aleksandra, «Thesis on Communist Morality in the Spehre of Marital Relations», overs. Alix Holt, Marxists Org, https://www.marxists.org/archive/kollonta/1921/theses-morality.htm

37 Zetkin, «Erindringer om Lenin», 124.

38 Kollontaj, «Forholdet mellom kjønnene og klassekampen», 23.

39 Kollontaj, «Kjærligheten og den nye moralen», 34.

40 Kollontaj, «Femte notatbok», Diplomatiske nedtegnelser, 595. Det aller siste ellipsetegnet er Kollontajs eget.