Ukategorisert
Første mai markeres i dag over hele verden. I over hundre land, med til dels svært ulike politiske systemer, er den anerkjent som en offentlig fridag. Men bak faner og flagg, musikkorps og mer eller mindre radikale paroler, skjuler det seg en generalstreik, en bombe og åtte justismord.
Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist
Den moderne arbeiderbevegelsens fremvekst skjøt for alvor fart mot slutten av 1800-tallet, og da gjerne i de hurtigst industrialiserende byene. En av disse byene var Chicago i den amerikanske delstaten Illinois. Fra 1850 til 1880 hadde befolkningen vokst fra under 30 000 til over 500 000, og bare i løpet av det neste tiåret mer enn fordoblet folketallet seg fra dette igjen.
En av fabrikkene i Chicago var McCormicks, der det ble produsert jordbruksmaskineri. Fabrikken var beryktet for hvordan arbeiderne ble behandlet og hadde allerede vært åsted for flere streiker da politiet 3. mai 1886 skjøt og drepte to streikende arbeidere som protesterte mot McCormicks bruk av streikebrytere. Dagen etter, 4. mai, samlet flere tusener, først og fremst anarkister av tysk avstamning, seg på torget Haymarket til en demonstrasjon som, trass i bruk av sterke ord, gikk fredelig for seg, helt til den skulle oppløses. Da ble den angrepet av politiet, og plutselig gikk av en bombe. Totalt ble sju politimenn drept. Tallet på drepte sivile er usikkert, men avisene skrev at minst 50 lå drept eller skadet igjen.
Myndighetene lot ikke anledningen til å slå ned på fagbevegelsen gå fra seg. Lokaler og boliger ble ransaket og endevendt, hundrevis av fagforeningsfolk ble arrestert, og det ble innført lover som kraftig begrenset fagforeningenes spillerom. Til slutt ble åtte personer stilt for retten, hvorav sju ble dømt til døden. Det fantes ikke fnugg av bevis for at de skulle ha stått bak bomba, og bare to av de tiltalte hadde faktisk vært til stede. Hele rettssaken var en farse, og allerede i 1893 ble dommene opphevet. Men da var det for sent. Av de åtte dømte var fire allerede hengt, mens ytterligere én hadde tatt livet sitt i cella.
Hendelsene på Haymarket skjedde i en kontekst der arbeiderbevegelsen var i kraftig vekst, og der det samlende kravet var kravet om arbeidstidsforkortelser og åtte timers normalarbeidsdag. 1. mai 1886, tre dager før Haymarket, gikk mellom 300 000 og 500 000 amerikanske arbeidere ut i generalstreik for åttetimersdagen, av disse mellom 30 000 og 40 000 i Chicago. Åttetimersdagen var også blant de viktigste kravene til de streikende McCormicks-arbeiderne.
Selv om fagbevegelsen i Chicago opplevde et kraftig tilbakeslag, ble ikke bevegelsen for åttetimersdagen knust, og i 1888 bestemte American Federation on Labor at 1. mai 1890 skulle bli en dag for markering av kravet om åttetimersdag. Inspirert av dette vedtok stiftelseskongressen for Den annen internasjonale i Paris i 1889 at dette skulle være en global dag for markering av kravet, og samtidig for å minnes Haymarket-martyrene.
Røttene til første mai som tradisjon trekkes gjerne tilbake til kampen for åttetimersdagen, og det er også korrekt. Men dette, og arbeiderbevegelsens suksess med dette kravet, er bare én side av tradisjonen. Den andre siden handler om klassestatens mørkere sider. Kanskje det også er på tide å blåse støvet av denne siden?