Ukategorisert
av Arnljot Ask
21. september 1991 stemte et overveldende flertall i en folkeavstemning for at Armenia skulle erklære seg uavhengig av Sovjetunionen. To dager etterpå erklærte parlamentet sin uavhengighet og forberedte valg på president i oktober samme året. Her ble Levon Ter-Petrosian, som ikke hørte til den gamle ledelsen i kommunistpartiet, valgt med rundt 80 % av stemmene.
USAs president George Bush var raskt ute med å anerkjenne den nye staten, utenriksminister James Baker besøkte landet allerede i februar 1992, og USA var blant de første som etablerte en ambassade i Jerevan. I den første perioden var USA på offensiven og påskynda en rask overgang til reindyrka markedsøkonomi og åpning for utenlandsetableringer. Armenia ble den første tidligere sovjetrepublikken som privatiserte jordbruket.
Den bråe overgangen i den økonomiske politikken og separasjonen fra sovjet-økonomien, førte sammen med oppblussinga av Nagorno-Karabakh-striden til dramatiske tilbakeslag i levekår og samfunnsutvikling i det nye landet. Det har ført til interne politiske rivninger, som vi kommer tilbake til nedenfor. Men først til Nagorno-Karabakh-konflikten.
Konflikten i Nagorno-Karabakh
I 1992 brøt det ut full krig med Aserbajdsjan. Armenske styrker sikret at armenerne i Nagorno-Karabakh vant fullstendig herredøme over distriktet og erklærte det som en autonom republikk. Det er til nå bare Armenia som har anerkjent republikken, og i praksis er det nå en integrert del av Armenia. Armenia har også okkupert en korridor som forbinder Nagorno-Karabakh med Armenia og opprettet bosettinger i randområdene rundt Nagorno-Karabakh som et skjold mot aserbajdsjansk påtrykk. Over 800.000 azerere ble drevet over til kummerlige forhold i flyktningeleire i Aserbajdsjan. OSSE grep inn i konflikten og fikk i 1994 i stand en våpenhvile, overvåket av organisasjonen. Men ennå er ikke konflikten løst. Armenias krav er at Nagorno-Karabakh og korridoren skal tilhøre Armenia. Får de oppfylt dette, vil de trekke seg tilbake fra de øvrige bosettingene. Slik styrkeforholdet mellom de to statene er, kombinert med USAs og Russlands rivalisering om Armenias gunst, blir sannsynligvis dette også utfallet. Sjøl om Aserbajdsjan fortsatt nøler med å gå med på kravet.
Allerede før krigen med Aserbajdsjan brøt ut i 1992, hadde økonomien gjennomlevd et dramatisk tilbakeslag. Krigen med Aserbajdsjan førte også til blokade av Armenia, ikke bare fra Aserbajdsjan, men også fra Tyrkia. Det forsterket ytterligere den økonomiske nedturen. Spesielt ramma det energitilførelsen og førte til problemer for matimporten. På grunn av brennstoffmangelen gikk folk løs på det som fantes av trær og annet brennbart i byene. Vi så tydelige merker ennå i Jerevan. Sjøl om situasjonen nå er bedre, i og med at et gammelt atomkraftverk ble åpna igjen i 1997. (På grunn av farene dette representerer, er det bestemt at det skal stenges igjen i 2004.)
Økonomien i dag
Ennå, i 2002, ligger økonomien, målt i BNP, under nivået fra 1988. Sjøl om det de siste fem åra har vært en nominell vekst på rundt 5 %. Veksten nå er bygd på direktivene fra IMF og Vedensbanken, som er de viktigste finanskildene. Den fører også til økte skjevheter i inntektsfordelinga, noe som er bakgrunnen for de fattigdomstalla vi finner i faktaboksen. Den bråe overgangen til markedsøkonomi og frakoblinga fra den sentrale sovjetøkonomien førte til at fellesoppgaver ble liggende brakk. Vi så «monumenter» over dette i form av blant annet svære boligkomplekser i utkanten av Jerevan som sto halvferdige. I boligområdene hvor folk bodde, var leilighetene innvendig gode og velholdte. Men fasadene forslumma. Fellesoppgavene hadde tidligere vært det offentliges ansvar. Nå var de ingens.
Industriproduksjonen i dag er dominert av småindustri og en viss gruvedrift, i tillegg til at elektronisk industri ser ut til å kunne bli en ny vekstsektor. Foredling av gull og diamanter står for en stor del av eksportinntektene, noe som gir seg utslag i at et land som Belgia er største importør målt i penger (på grunn av diamanthavnen Antwerpen).
På det politiske planet har det utvikla seg ut en drakamp mellom en hovedfløy som ønsker en nærmere tilknytning til USA og Europa og en fløy som legger stor vekt på fortsatt godt forhold til Russland. Nærmere om dette i artikkelen «Midt i ‘Det store spillet’». Skyteepisoden i parlamentet i 1999, hvor statsministeren og parlamentstalsmannen, sammen med flere parlamentsmedlemmer ble skutt, mente flere hang sammen med denne rivaliseringa. Denne saka er ennå ikke oppklart, men når dette skrives (juli 2002) meldes det om at opposisjonen prøver å reise riksrettssak mot presidenten med bakgrunn i den.