Reproduksjonsskjemaene
Av Harald Minken
I forrige nummer av Gnist (nr. 3/2017) prøvde jeg å vise hvordan andre bok av Kapitalen utfyller analysen av kapitalismen i første bok. Jeg unnlot imidlertid da å si noe om den siste tredjedelen av andre bok, kapittel 18–21, som egentlig utgjør et emne for seg. Marx kalte det «reproduksjonen og sirkulasjonen av samfunnets totalkapital». Ofte kalles det bare reproduksjonsskjemaene.
Harald Minken er medlem av Rødt og har jobbet ved Transportøkonomisk institutt.
Problemet
Det vanskelige problemet Marx tar for seg i disse fire kapitlene, er hva som skal til for at økonomien i et kapitalistisk samfunn skal kunne reprodusere seg sjøl i sin helhet, slik at bedriftene får tak i de produksjonsmidlene de trenger for å fortsette produksjonen neste år, at arbeiderne har jobb og lønning og fortsatt kan kjøpe de samme forbruksvarene i butikkene som før, og at kapitalistene får utbytte og kan kjøpe de samme luksusvarene som før.
Inntil dette punktet i Kapitalen har det stort sett vært én enkelt kapital som har vært analysert. Det har vært tatt som en selvfølge at kapitalisten kan få kjøpt de råvarene, maskinene og de andre produksjonsmidlene han trenger til produksjonen, og at det finnes et marked for varene han produserer. Det har heller ikke spilt noen større rolle hva slags varer det dreier seg om. Nå må Marx finne ut av om produksjonsmidlene som blir produsert, faktisk strekker til for den samlede produksjonen i samfunnet, og om forbruksvarene som blir produsert, faktisk strekker til for hele arbeiderklassens og kapitalistklassens samlede forbruk. Kort sagt: Hva er vilkårene for at kapitalismen kan gjenskape klasseforholdene og de økonomiske forholdene fra år til år, utvikle seg og vokse?
Modellen
Vi skjønner at dette må ha noe å gjøre med mengdeforholdet mellom produksjonen av ulike typer bruksverdier. Marx formulerer en enkel modell av økonomien, der han skiller mellom to store bransjer, nemlig produksjonen av produksjonsmidler og produksjonen av forbruksvarer, og mellom to klasser med hver sin form for inntekt, nemlig arbeiderne, som får lønn, og kapitalistene, som får merverdi.
De to store bransjene kaller han avdelinger. Produksjonsmiddelproduksjonen er avdeling 1 og forbruksvareproduksjonen er avdeling 2. Kapitalistene i avdeling 1 selger produksjonsmidler både til andre kapitalister i samme avdeling og til kapitalistene i avdeling 2. Kapitalistene i avdeling 2 lager forbruksvarer til arbeiderne og kapitalistene i egen avdeling og til arbeiderne og kapitalistene i avdeling 1. Det foregår altså handel (varesirkulasjon) både mellom avdelingene og internt i avdelingene.
Som i hele første og andre bok av Kapitalen forutsetter Marx at varene selges til sine verdier. I den siste tredjedelen av andre bok ser han også bort fra endring i utbyttingsraten, endring i vareverdiene (teknologisk endring) og andre forhold som kan gjøre modellen mer komplisert og uoversiktlig. Og i motsetning til det som var et av poengene i de første delene av boka, antar han her at kapitalen i begge avdelinger slår om én og bare én gang i året.
Gitt disse forutsetningene, kan kapitalistene i begge avdelinger få solgt alle varene de har produsert? Og vil inntektene de får, gjøre det mulig å fortsette produksjonen til neste år, enten i samme skala som før (enkel reproduksjon) eller i større skala (utvidet reproduksjon)? Vil arbeidernes lønninger og kapitalistenes merverdi strekke til for å kjøpe alle forbruksvarene og alle luksusvarene som er produsert (enkel reproduksjon), og vil det også være rom for nyansettelser og nyinvesteringer (utvidet reproduksjon)?
Dette er hovedspørsmålene, men flere viktige tilleggsspørsmål må også besvares. Kapitalismen er basert på varebytte med bruk av penger. Vil pengene som kjøperne legger ut, vende tilbake til dem i rette tid til at prosessen kan gjentas på nytt? Svaret er at vi kan forutsette at kapitalistene har penger til å starte prosessen. Under denne forutsetningen vender faktisk alle pengene tilbake til de som satset dem, slik at prosessen kan gjentas.
Tableau Economique
Marx har et forbilde når han formulerer modellen som skal svare på disse spørsmålene, nemlig den franske fysiokratiske økonomen Quesnay. I Quesnays modell, som han kalte Tableau Economique, står jordbruket sentralt. Utgangspunktet er avlingen som er produsert om høsten. Han ser på hvordan klassene som får sin inntekt når avlingen selges, bruker salgsinntekten, og hvilke andre klasser som får solgt sine varer og tjenester, når det skjer. Det Marx lærer av Ouesnay, er blant annet at når det gjelder reproduksjonen av samfunnskapitalen, er det varekapitalens kretsløp som er det eneste fornuftige utgangspunktet. For å sette det på spissen, kan en si at Marx’ modell handler om den ene dagen i året, årets siste dag, da alle møtes på markedet og selger sine produkter og kjøper inn det de trenger for hele neste år.
Likevektsbetingelsen
Med likevekt mellom sektorene i reproduksjonsskjemaenes forstand mener vi at produksjonen i det ene året omsettes på markedet på en slik måte at produksjonen i det neste året kan starte i henhold til de planene kapitalistene har lagt. Siden sektor 1 ikke produserer forbruksvarer, må den delen av bruttoproduktet som neste år skal fungere som variabel kapital i sektor 1 eller som forbruksvarer for kapitalistene i denne sektoren, byttes mot varer av tilsvarende verdi fra sektor 2. På den andre sida må den delen av bruttoproduktet i sektor 2 som skal fungere som produksjonsmidler, byttes mot produksjonsmidler av tilsvarende verdi fra sektor 1. Om varene skal byttes til sine verdier, må disse to verdiandelene være like store. Om de ikke er det, vil en av sektorene ha produsert varer som ikke lar seg selge, i alle fall ikke til verdien.
For Marx er reproduksjonsskjemaene en kontroll av at teorien som han etablerte i første bok av Kapitalen og i de første delene av andre bok, er konsistent når den brukes på et helt samfunn. Det gjelder altså at de ulike typene av bruksverdi (her produksjonsmidler og forbruksvarer) i prinsippet kan bli produsert i mengder som er avpasset etter inntektene som hver av samfunnsklassene kommer til å få, og etter de planene de har for bruken av inntekten. Hvis det er tilfellet, vil alle varene kunne bli solgt og gi selgerne inntekter til å gjennomføre de planene de har for neste periode.
For tilfellet der det ikke forekommer kapitalakkumulasjon (enkel reproduksjon), løser Marx dette problemet fullstendig og finner betingelsen for likevekt. Marx’ arbeid her er faktisk et langt skritt framover mot å etablere et fullstendig samfunnsregnskap, slik det er gjort i vår tid i form av nasjonalregnskap, input-output-analyse osv. Også når det gjelder tilfellet med utvidet reproduksjon, stiller han problemet riktig. Det er i seg sjøl et stort framskritt. Men det tuster seg litt under gjennomføringen i kapittel 21.1
I prinsippet kunne altså den kapitalistiske økonomien utvikle seg i likevekt. Når den likevel ofte ikke gjør det, henger det blant annet sammen med det som marxistene seinere kalte anarkiet i produksjonen, dvs. feilinvesteringer og koordinasjonsproblemer som oppstår når de ulike delene av økonomien ikke er utviklet etter en konsistent plan. Men det store spørsmålet er om det finnes systematiske årsaker til at det oppstår ulikevekt. Det reproduksjonsskjemaene viser, er at om slike årsaker finnes, må de oppstå i forbindelse med at forutsetningene for analysen vi har gjennomført her, ikke lenger holder. Vi snakker da om slike prosesser som absolutt merverdiproduksjon, endringer i kapitalens organiske sammensetning, endringer i verdiforholdene osv., pluss naturligvis historiske prosesser som ikke kan settes på formel.
Den videre historien
Historisk har mange marxister brukt reproduksjonsskjemaene som grunnlag for vidtgående slutninger om mulighetene for balansert økonomisk vekst, mulighetene for kriser, og til og med mulighetene for kapitalismens undergang. Paul Sweezys bok The theory of capitalist development inneholder en kort historisk oversikt. Det blei som regel antatt at verdisammensetningen var lavere i forbruksvareproduksjonen, og at produksjonen av produksjonsmidler måtte vokse raskere enn produksjonen av forbruksvarer, både under kapitalismen og sosialismen.
Marx’ temmelig usystematiske behandling av likevektsbetingelsen under utvidet reproduksjon gjorde det nødvendig for marxistene som kom etterpå, å konstruere sine egne skjemaer. Den unge Lenin (1893) brukte reproduksjonsskjemaer til å vise at kapitalismen kunne utvikle seg i Russland, i strid mot de som mente at kapitalistisk industri var noe urussisk som nødvendigvis måtte visne på russisk jord.
Skjemaer med inkonsistente forutsetninger kunne brukes til å vise at kapitalismen nødvendigvis måtte gå under, om den ikke fikk en hjelpende hånd utenfra. Et eksempel er Rosa Luxembourgs imperialismeteori (1913), som går ut på at kapitalismen er avhengig av å kunne ekspandere inn i et ikke-kapitalistisk omland. Den bygger på et reproduksjonsskjema der den variable kapitalen holdes konstant, mens akkumulasjonen gjør den konstante kapitalen og sektor 1 større og større. Et annet eksempel er Henryk Grossmann (1929), som antok at arbeiderbefolkningen (og dermed den variable kapitalen) vokste med 5 prosent i året, merverdiraten var konstant, og at kapitalens verdisammensetning øker, slik at den konstante kapitalen øker med 10 prosent i året. Dette fører til at mer og mer av merverdien må omgjøres til kapital, slik at etter 35 år vil kapitalistklassen ikke lenger ha noe igjen til eget forbruk.
På den andre sida brukte Tugan-Baranovski (1905) reproduksjonsskjemaer til å motbevise at krisene skyldes for lav etterspørsel etter forbruksvarer (underkonsumpsjonsteorier). I hans skjema økte kapitalens verdisammensetning og dermed sektor 1. Også i sektor 2 blei mer og mer av kapitalen brukt på produksjonsmidler. Den variable kapitalen i begge sektorer sank, og arbeiderbefolkningen med den. Kapitalistenes forbruk var konstant, men samlet forbruk sank likevel svakt. Dermed blei sektor 2 gradvis mindre. Han kunne vise at også i et slikt tilfelle var likevektsbetingelsen oppfylt, og dermed kunne det se ut til at det ikke er noe i vegen for at produksjonen øker i det uendelige sjøl om forbruket synker – om bare verdisammensetningen øker raskt nok.
Dette var ikke ment som noe bevis for at kapitalismen er krisefri. Tvert imot var det ment som et argument for at årsaka til krisene er anarkiet i produksjonen, dvs. feilinvesteringer og koordinasjonsproblemer som oppstår når de ulike delene av økonomien ikke er utviklet etter en konsistent plan. Ifølge Sweezy blei dette den allment aksepterte kriseteorien i sosialdemokratiet. Den passet godt for en gradvis mer reformistisk politikk.
Kriseteori
Alt etter forutsetningene kan altså reproduksjonsskjemaene (med forutsetninger som enten er konsistente med likevekt eller det motsatte) brukes til å understøtte ulike kriseteorier. Etter min mening er det rimelig at anarkiet i produksjonen (dvs. fraværet av en samlet plan eller en reguleringsmekanisme som sikrer konsistens mellom de ulike kapitalistenes planer) fra tid til annen vil medføre sektorvis overproduksjon. Den må da elimineres ved å endre fordelingen av kapitalen på sektorer og mellom variabel og konstant kapital. Det er tenkelig at ved store verdiendringer, eller ved endringer i den geografiske fordelingen av produksjonen, kan det ta lang tid å famle seg fram til et nytt konsistent reproduksjonsskjema, og at noen av de mest langvarige krisene i kapitalismen henger sammen med det.2 På den andre sida er kapitalismen ganske god til å gjenopprette de fleste slike ubalanser ganske raskt, flytte befolkninger til steder hvor de gjør mer nytte for seg, nedlegge fabrikker som ikke får solgt varene sine osv.
Uansett kan ikke reproduksjonsskjemaene utgjøre noen fullstendig forklaring, verken på tilfeldige kriser eller på kapitalismens overlevelse eller død på langt sikt. Grunnen er at de forutsetningene de bygger på, nødvendigvis må endre seg undervegs. Det systematiske mønsteret i disse endringene, dvs. profittratens tendens til å falle og de motvirkende kreftene, utgjør i det minste et nødvendig supplement til kriseteorier som bygger på reproduksjonsskjemaene.
Samfunnsplanlegging
Det er mulig at en mekanistisk tolkning av reproduksjonsskjemaene (kombinert med at man ikke tilstrekkelig klart skilte mellom mengden av bruksverdier, målt i fysiske enheter, og mengden av produsert verdi) har hatt negative konsekvenser for den økonomiske planleggingen i sosialistiske land som Sovjet. Man regnet det som en lov at sektor 1 må vokse raskere enn sektor 2. Dette prinsippet blei lagt til grunn for sovjetisk planlegging. Det stemmer sikkert ofte, men ikke som en allmenn lov. Mao kritiserte dette dogmet i 1956 og framhevet at jordbruk og småindustri må utvikles først, for å danne grunnlaget for utviklingen av storindustrien.
Men verken i Sovjet eller Kina torde man å stole så mye på en generell modell for hele økonomien at man brukte den i praktisk planlegging. Man valgte en mer usystematisk framgangsmåte i planleggingen, den såkalte materialbalanseringen. Dermed blei planleggingen aldri helt konsistent, slik den kunne ha blitt med en teoretisk modell av hele økonomien.3 For øvrig ville en hvilken som helst metode ha vært vanskelig å praktisere så lenge det fantes så sterke insentiver til feilaktig rapportering av produksjonsresultatene.
Dette skjemaet er utgangspunktet for Marx’ analyse av enkel reproduksjon i Kapitalen. Romertall I er årsproduktet i avdelingen som produserer produksjonsmidler, og II er årsproduktet i avdelingen som produserer forbruksvarer. Årsproduktet i I består reint fysisk av produksjonsmidler, og årsproduktet i II består av forbruksvarer. Som verdi betraktet kan produktet i begge avdelinger deles opp i en verdidel k som erstatter den konstante kapitalen som er brukt, en verdidel v som erstatter den variable kapitalen, og en verdidel m som representerer merverdien.
Likevekt krever at v og m i avdeling I kan byttes mot k i avdeling II, altså 1000 + 1000 fra avdeling I mot 2000 fra avdeling II. Da kan arbeiderne og kapitalistene i avdeling I få forbruksvarer av samme verdi som produktdelene v og m i denne avdelingen, og kapitalistene i avdeling II kan få byttet produktdelen k, som foreligger som forbruksvarer, med produksjonsmidler av samme verdi, slik at alle har bruksverdiene de trenger for å produsere de samme mengdene neste år som i utgangsåret.
Noter:
1 I den nye norskeoversettelsen er det satt inn et vedlegg som viser hvorfor Marx roter seg bort, og hvordan det kan rettes opp.
2 En ny, relativt robust likevekt mellom produksjonsforholdene, inntektsforholdene og forbruksmønstrene som blir etablert etter en dyp og langvarig krise, kalte Aglietta (1979) for et reguleringsregime. Klassesamarbeidet og den sosialdemokratiske planleggingen etter krigen kan være ett eksempel, nyliberalismen kanskje et annet.
3 En praktisk måte å sette opp en slik modell på – såkalt input-outputanalyse eller kryssløpsanalyse – fantes allerede fra de første femårsplanenes tid, men blei stempla som borgerlig.