Ukategorisert

Replikk til Gun Kessle og Jan Myrdal

Av

AKP

av Kjersti Ericsson

Noen formuleringer i Gun Kessle/Jan Myrdals artikkel om kvinner i Kina kaller på en replikk.

Det handler om forholdet mellom klassekamp og kvinnekamp, et velkjent tema. Kessle/Myrdal skriver som sagt med utgangspunkt i Kina. Men jeg oppfatter dem slik at de også uttaler seg allment.

For Kessle/Myrdal finnes det ingen kvinner i sin alminnelighet, bare kvinner i ulike klasser. Og det er ikke vanskelig å si seg enig i at det er en kvalitativ forskjell på å være kvinne i arbeiderklassen og kvinne i borgerskapet, både i Kina og i Norge. I Norge kan kvinner i borgerskapet kjøpe seg fri fra kvinneundertrykkinga på mange områder. De kan skaffe seg hushjelp så de slipper å være dobbeltarbeidende. Det er heller ikke de som tvinges ut i prostitusjon av nød og fortvilelse. Og det er ikke de som må gå den ydmykende veien til sosialkontoret dersom de blir enslige mødre. Dessuten får også de sin del av borgerskapets klasseprivilegier, og deltar i utbyttinga av sine kjønnsfeller i arbeiderklassen. Samtidig rammer samfunnets kvinneforakt og kvinnefiendtlighet alle kvinner. Porno, enten den en hard, myk eller kommer i reklameplakatenes light-variant, sender et budskap til alle kvinner om at de først og fremst er bruksgjenstander for menn. Voldtekt, kvinnemishandling og incest er heller ikke noe som bare skjer i arbeiderklassen.

Det finnes altså ikke kvinner i alminnelighet, bare kvinner i ulike klasser, i følge Kessle/Myrdal. Og det er «bare gjennom klassekamp» at Kinas kvinner kan befri seg. Men finnes det da «arbeidere» i alminnelighet? Eller finnes det bare kvinnelige arbeidere og mannlige arbeidere, bare kvinnelige medlemmer av middelklassen og mannlige medlemmer av middelklassen, bare kvinnelige borgere og mannlige borgere? Det materialet Kessle og Myrdal presenterer, kan tyde på det siste. Både kvinner og menn blant arbeidere og bønder rammes av den nåværende politikken. Men kvinnene rammes på helt særegne og fryktelige måter. «Kvinnene rammes hardest,» sier Kessle og Myrdal, og gjør det hele til en gradsforskjell. «Rammes hardest» må sies å være et understatement i forhold til virkningene av en politikk der barn av ett kjønn risikerer å bli drept for å rydde plass for barn av det andre kjønnet. Også i middelklassen ser det ut til at den nåværende politikken har helt forskjellige virkninger for menn og kvinner, skal vi tro Kessle/Myrdals eksempel fra Shanghai: I de høytlønte familiene som har valgt å ha ett barn, velger kvinnen, som jo har lavere lønn, å bli hjemme, lage mat, gjøre reint, ta seg av klærne, passe barnet og oppvarte mannen for at mannen, som har høyere lønn, skal nå lengre i sin karriere. Hun gir altså avkall på eventuelle egne mål i livet og blir mannens private tjener for at han lettere skal nå sine.

Hvorfor er det så presserende å hamre på at det bare finnes et klassespørsmål, og ikke noe kjønnsspørsmål, trass i at Kessle/Myrdals egne eksempler vitner om at kjønn er viktig? Kampen for kvinnefrigjøring må knyttes til kampen for å styrte kapitalismen, der er vi enige. Men det er dessverre ikke slik at kvinnefrigjøring kommer som et automatisk biprodukt av klassekampen, heller ikke av sosialistiske revolusjoner. Kvinnefrigjøring krever også en særegen kamp, det viser all erfaring. I den kampen har kvinnene ingen garanti for at deres egne klassefeller opptrer som allierte. Sjøl om det er en kvalitativ forskjell på å være mann i borgerskapet og mann i arbeiderklassen, også når det gjelder muligheten til å benytte seg av kjønnsprivilegier, er det også slik at mannsforherligelsen og maktforholdet mellom kjønnene kommer alle menn til gode. Også arbeiderklassens menn har både materielle, sosiale og psykologiske fordeler av kvinneundertrykkinga i samfunnet, og dette bidrar til å binde dem til et system og et menneskesyn der en blir stor av å ha noen under seg.

Kessles/Myrdals insistering på at det bare finnes klassespørsmål, føyer seg her inn i en lang tradisjon i arbeiderbevegelsen, både den reformistiske og den revolusjonære. Anklager om «borgerlig feminisme» har sittet løst når kvinner har prøvd å reise særegne kvinnespørsmål. De har ofte blitt beskyldt for å splitte arbeiderklassen langs kjønnslinjer. Men faktisk er det menn som splitter arbeiderklassen langs kjønnslinjer når de i klasseenhetens navn forlanger retten til å nedlegge veto mot kampsaker som, i tillegg til å rette seg mot borgerskapet, også kommer deres egne kjønnsprivilegier ubehagelig nær. Terpinga på at det bare finnes klassespørsmål, ikke kjønnsspørsmål, har bidratt til å frata kvinner retten til å formulere sin egen plattform, sine egne krav, til å ta sin egen opplevde virkelighet på alvor som politisk handlende mennesker. Og det har bidratt til å usynliggjøre mannssjåvinisme i arbeiderklassen, en mannssjåvinisme som er et viktig hinder for en slagkraftig enhet mellom arbeiderklassens kvinner og menn. Det kan umulig tjene noen form for frigjøring, verken av kvinnene eller av arbeiderklassen. En klasse der den ene halvparten sitter på ryggen til den andre, slåss ikke særlig effektivt, verken i Norge eller i Kina.