Reis kamp mot monopolkapitalen
Av Kjell Hovden
Vårens tariffoppgjør vil være en konfrontasjon av klassemotsetninger i Norge. Borgerskapets politiske hegemoni her i landet viser seg ved den måten de har greid å beherske den økonomiske politikk direkte gjennom statens rolle som ivaretaker av storkapitalens interesser–ved at den (staten) de siste år i økende grad direkte har kunnet gripe inn å fastsette normer for en økende utbytting av arbeidsfolket. De har maktet å inkorporere LO-ledelsen i et system som skal diktere lønningene utfra visse gitte forutsetninger. Disse forutsetninger har i virkeligheten vært diktert av hva storfinansen har oppstilt som en gunstig prognose for priser og lønninger, i et forhold som skal gi maksimal kapitalprofitt og stabilt utviklingsklima, det vil si unngå kriser som vil gi kapitaleierne ugunstig politisk posisjon til ytterligere å befeste sin stilling. Det er dette som lanseres som «den realøkonomiske ramma».
I den nasjonale økonomiske politikk, som er diktert ut fra maksimal avkasting til kapitalinvesteringene (storkapitalens profittkrav), sier det seg sjøl at den grunnleggende operasjon vil være å senke arbeidskraftens verdi (målt i reallønninger for utført arbeid).
Det første de gjør er å opparbeide et statlig lovverk som innsnevrer arbeidernes muligheter for lønnskamp–et lovverk og et avtaleverk som i dag bare kan ha reell verdi om man greier å underlegge de faglige organisasjoners arbeidsstil og retningslinjer i dette system, det vil si tvinge gjennom at LO forplikter seg til å følge «spillereglene» i et slikt system for regulering av arbeidskraftens verdi som vare.
Desverre har det lykktes i altfor sterk grad. LO-ledelsen har forlengst vist at de har inntatt sin plass sammen med Norsk arbeidsgiverforening (NAF) under statens ledelse i arbeidet for å utvikle klassestatens organiske sammensetning, og dermed befeste kapitalismen og dens politiske herredømme. Arbeiderklassen på sin side er svekket ved at dens organisasjon ikke har en sentral ledelse som kan koordinere arbeidernes faglige kamp–mot arbeids-«givernes» utbytting og mot «statens» økonomiske politikk når den direkte går til åtgjerder for å senke lønningenes verdi ved inflatoriske tiltak, ved økte avgifter, ved sin presspolitikk og ved innføring av nye arbeiderfiendtlige skattereformer som eksempelvis MOMS og så videre.
Videre er arbeidernes organisasjoner svekket ved at LO-ledelsen direkte samarbeider med NAF og storkapitalen i dens «rasjonaliseringstiltak», hvor bindende avtaler er inngått over hodet på arbeiderne, slik at de ikke kan bekjempe direkte utsvettingssystemer og utsletting av arbeidsplasser av total samfunnsmessig verdi–uten å komme i konflikt med lovverket og sin egen organisasjon.
I realiteten viser dette seg som ei utvikling hvor «borgerlig-demokratiske» rettigheter etterhvert forkastes av det borgerlige samfunn. Dette er en tendens som er et direkte lovmessig resultat av kapitalismens egen utvikling. Storkapitalen får etterhvert monopolitisk karakter, den inkorporerer staten og dens politikk utelukkende i sitt rasjonelle profittjag, endrer den til en korporativ stat (med tilhørende bransjeråd og så videre)–og samfunnet får karakter som et statsmonopolistisk samfunn–men sjølsagt grunnlagt på privat eiendommen til kapitalen.
Alt dette er grunnlaget for en tendens henimot et fascistisk diktatur. At nasjonalforsamling (Stortinget) og kommunalforvaltning får innsnevret sine politiske muligheter til å påvirke utbyttingen, men bare underordnes til rein formaladministrasjon under storkapitalens forutsetninger og retningslinjer, bare understreker dette faktum.
Storting og kommunestyre gis ingen reell mulighet til å endre utviklingen når hele landsdeler trues med avfolking fordi deres næringsgrunnlag ødelegges ved at storbanker og monopoler er de eneste som har resusser til å utvikle ei næring ved teknologiske metoder–eller de nødvendige kapitalinvesteringer uteblir fordi eierne finner det enda mer profittabelt (for sine snevre interesser) å investere i samme næring i eksempelvis Brasil eller Portugal, hvor de garanteres større utbytte av fascistdiktaturene som tvinger gjennom at arbeiderne utfører reint slavearbeid med bajonettene i ryggen.
Det eneste som kan snu denne utviklinga er at folket, og aller fremst arbeiderklassen, reiser seg til kamp. Kapitalismens utvikling i Norge tilsier at klassemotsetningene skjerpes. Hovedmotsetninga i Norge i dag er motsetninga mellom monopolene og dets organiserte «stats»-apparat på den ene sida, og det arbeidende folk på den andre sida. Dette innebærer for det første at ved at LO-ledelsen har inntrått i samarbeid med storkapitalen og søker å anvende LOs organisasjonsapparat i et «statlig» system, sammen med eksempelvis NAF og staten, er dette ikke uttrykk for at motsetningene mellom arbeid og kapital er avdempet. Det er derimot bare et uttrykk for at LO-ledelsen ved sin egen tilpassing i dette «statlige» system egentlig er havnet på den gale sida av gjerdet. Derfor vil motsetninga øke mellom medlemmer i de enkelte fagforbund på den ene sida, og LO-ledelsen på den andre sida–øke og bli antagonistiske etterhvert som klassemotsetninga i samfunnet øker.
På den annen side vil store deler av småborgerskapet, folk i «frie yrker», studenter, funksjonærer og andre grupper som før var kapitalmakten og storborgerskapets støtter mot arbeiderklassen, etterhvert bli mere utbyttet av storkapitalen–dels direkte ved at deres blotte eksistens er truet av monopolene, fremfor alt ved politisk-økonomiske utplyndrende tiltak av den utviklede klassestaten.
Disse grupper vil etterhvert som de blir proletarisert nærme seg arbeiderklassens politiske interesser–mot monopolene–og betingelsene for en revolusjonær folkefront, med arbeiderklassen som den ledende, er skapt. Dens grunnlag vil være økonomisk, men den vil få politiske målsettinger. Ikke minst vil den få sterke nasjonale drag, fordi den utviklede klassestaten i Norge i dag karakteriseres ved at den i første rekke er underlagt den internasjonale storkapitalen, først og fremst ledet av USA. Monopolenes Norge vil derfor preges av imperialistisk og etterhvert rein kolonial undertrykking av folkene.
Et revolusjonært kommunistisk partis oppgave i Norge i dag er å avdekke denne utviklinga, og å klargjøre den politiske oppgave arbeiderklassen har for sin egen frigjøring. Det betyr ikke minst at alle opportunistiske ideer og illusjoner om «løsning» for arbeiderklassen og folkets nærliggende og langsiktige interesser i den økonomiske krisa i landet ikke kan løses gjennom såkalte statlige tiltak og reformer, gjennom den politiske og faglige struktur som betegner den utviklede klassestatens organisasjon–men ved å klargjøre kampgrunnlaget mot klassestaten.
Dette er av avgjørende betydning også ved opplegget til neste tariffoppgjør. LO-ledelsens opplegg for «samordnet» oppgjør må derfor klart avvises. Denne oppgjørsformen vil avvepne arbeidernes faglige organisasjoner på grunnplanet som må være deres organisatoriske styrke–og dermed overlate det hele til den utviklede klassestaten til en «regulering» etter storkapitalens ønske, og med et enkelt opplegg for at staten skal avgjøre det hele med eksempelvis et lønnsnemnd-diktat, om det skulle oppstå noe de vil betrakte og behandle som en «gordisk knute» ved oppgjøret.
Å godta et samordnet oppgjør vil være å fullstendig blottlegge arbeiderne for storkapitalens og dens stats formening om «hva som er rettferdig» fordeling av samfunnsproduktet. Det eneste reelle opplegg for arbeiderne ved neste oppgjør er å reise kampkravene på grunnplanet, i klubber og foreninger, og å kreve frie forbundsvise oppgjør på grunnlag av arbeidernes formulerte krav!
Forbundsledelsene, uansett om de politisk-ideologisk aspirerer til samme kasus som LO-ledelsen, må tvinges til å organisere denne kampen og å reise foreningenes formulerte krav direkte til arbeidsgivermotparten.
Kravene må være reelt grunnlagt på det arbeiderne tapte ved det forræderiske «oppgjør» LO-ledelsen medvirket til i 1968, og de direkte tap arbeiderne har hatt, i denne perioden ved ukompensert prisstigning og ved at deres andel av det stigende totale industriprodukt har sunket.
Og ikke minst må de kreve ytterligere heving av lønnsnivået for å avskjære kapitalens forsøk på å hove inn ekstra profitt på lønnstakernes bekostning ved den nye skatte-reform MOMS fra og med 1970.
I kroner vil dette utgjøre det største krav som er reist ved noe tariffoppgjør etter krigen. Det sier ikke lite om de voldsomme anslag storkapitalen har gjort mot det arbeidende folk den siste tida.
Et samlet krav tilsvarende 25% fra normallønnsgruppene er helt nødvendig bare for å imøtegå disse anslag.
Det avgjørende for at kampen skal lykkes, er imidlertid at arbeiderne organiserer kampen riktig og vet hvem som er deres organiserte motstandere. De må klargjøre dette spørsmålet prinsippielt, det vil si hvorfor eksempelvis forbundsvise oppgjør er nødvendig, og hvorfor fellesoppgjør eller «samordnet oppgjør» må forkastes.
Det gis i dag nemlig mange ytterst farlige «begrunnelser» for også at man foretrekker forbundsvise oppgjør idag, men kanskje ikke i morgen!
I Orientering (en såkalt venstre-sosialistisk avis) har man lansert en livsfarlig og avslørende «forklaring» på en slik holdning. I en artikel av Tormod Michaelsen, en fremtredende fagforeningsmann innen Sosialistisk folkeparti (SF), heter det: «Forbundsvise oppgjør vil sannsynligvis også utløse en raskere rasjonalisering i utsatte næringer som har sakket akterut i konkurransen og ikke hatt evnen til å følge med i den tekniske utviklingen.»
Kommentar: Reaksjonært vrøvl!
Men det heter også i artikelen: «De samordnete oppgjørsformer har sine svakheter fordi resultatet aldri blir en samfunnsmessig samordning.» Michaelsen kommer så inn på de priviligerte grupper og skriver videre blant annet: «Før en kommer så langt som til en helhetsløsning som omfatter alle samfunnets grupper og som bringer alle inn under vurdering og kontroll, kan en aldri anbefale et samordnet oppgjør.»
Vi kan bare si en ting til dette. En slik «helhetsløsning» er nettopp det monopolenes etat arbeider fort Dette vil oppnås når vi har en helfascistisk stat! At de imperialistiske gigantmonopoler, som etterhvert underlegger seg hele staten og samfunnslivet, også er interessert i rasjonelt å «fordele» små kapitalister, bønder og «priviligerte» gruppers inntekter, er helt i tråd med deres totale fascistiske opplegg. At faglige organisasjoner skal innlemme sitt opplegg i denne «rettferdige» fordelingsstaten, og at fordelingsnøkkelen diskuteres i konsultative organer eller «bransjeråd» som de oppretter, er totalt sett deres politiske målsetting.
Men nettopp på dette punkt vil også sosialdemokratiet, reformismen og revisjonismen i arbeiderbevegelsen endelig møte storkapitalens interesser i sin endelige målsetting, uansett om den er bevisst eller ikke–i en total fascistisk stat. Det gis ingen annen statsform under kapitalismen som oppfyller et «krav» om helhetsløsning eller total samordning. Total samordning betyr full underkastelse av folket under klassestaten og kapitalismens diktatur.
En samordning og helhetsløsning er bare mulig for folket etter at den sosialistiske revolusjon har knust det borgerlige statsapparat og opprettet proletariatets diktatur. Men sjøl da betyr det kamp–en naturlig løsning som folket frivillig, uten interessekamp sjøl skaper; vil først i prinsippet komme når klassene og skillet mellom dem er utslettet, og vi har grunnlagt det kommunistiske samfunn.
I dag reiser vi kampen for frie forbundsvise oppgjør fordi vi har avslørt kapitaleiernes klassestats organiserte funksjoner–og søker å utvikle kampen for arbeidernes rettferdige lønnskrav som et ledd i reisinga av hele det arbeidende folk i Norge–for rettferdig andel av det produkt folket skaper, for nasjonal frigjøring. En revolusjonær kamp for opprettelse av et nytt samfunn, fri for utbytting–sosialisme.