Reduser husleia NÅ!

Av Sigrid Elise Høeg

Nr 3 2021

Å ha gode trygge hjem er ikke et privilegium, men en menneskerett. Reduser husleia startet som et opprop for redusert leie for permiterte og lavtlønna som en del av koronadugnaden. Nå har de 13 krav til en ny boligpolitikk.


Av: Sigrid Elise Høeg, boligaktivist i arbeidskollektivet Reduser Husleia
Foto: Guro Aaraasen

 

I mars 2020 startet noen kamerater et opprop for redusert leie for permitterte og lavtlønna. Dugnad var et mantra som fantes overalt i starten av nedstengingen, og da tenkte vi at det var både rett og rimelig at utleiere også skulle bidra. Kravet gikk ikke igjennom. 

Store utleiere, som seinere fikk redningspakker fra staten, mente de ikke hadde råd til å sette ned prisen – samtidig som de skrøt av at de så for seg å gjøre milliardkjøp av boliger i utlandet. Flere leietakere endte opp med å bli kasta ut eller så seg nødt til å flytte hjem til foreldre og venner for å klare seg. Ingen så ut til å bry seg eller forstå hvor ille det sto til i leiemarkedet. Tilsynelatende hadde verken regjering eller utleiere et problem med situasjonen, men det var et problem for oss. 

I løpet av det siste halvannet året har vi i Reduser husleia utformet en boligpolitisk kravliste. Kravene er basert på historier vi har fått inn og erfaringene vi har gjort oss i møte med politiske og sivile aktører.

Utgangspunktet for arbeidet vårt er at alle skal ha rett til et trygt og godt hjem. Det gjelder om du bor i Kvalsund, Oslo sentrum, Løten eller utafor Trondheim. Konflikten er ikke mellom de som eier og de som leier, men mellom de som vil tjener penger på andres hjem og resten som ønsker trygge hjem å bo i. De som ender opp med fire ganger sin egen inntekt i gjeld, og de som bruker halvparten av inntekta si på å leie, er i mye av den samme sårbare og prekære situasjonen. De er like sårbare for en økonomisk krise, personlige kriser og kuttpolitikk. Derfor trekker vi vår konfliktlinje ikke mellom leie og eie, men mellom kapitalister og vanlige folks rett til et trygt hjem.

Ettersom vi ikke vil at noen skal tjene penger på vårt menneskelige behov for tak over hodet, er et naturlig krav at profitt ikke har noe i hjemmene våre å gjøre. Den nasjonale politikken rundt bolig tok en kraftig nyliberal dreining fra 1980-tallet i Norge. Boligens rolle som investeringsobjekt har blitt normalisert, og tillegg til de som tjener på at det er slik, er det mange som blir tvunget til å bli minispekulanter. Gjennom høy skatt på arv, ikke-primærbolig og tomme hus generelt vil både sosial ulikhet utjevnes, og mange boliger vil bli frigjort til de som trenger det.

I kravlista vår finner man i tillegg til ønsker om hvordan boligpolitikken burde være, forslag til konkrete tiltak som kan gjøres allerede nå. Eksempler på dette er boplikt og husleietak i form av makspris per kvadratmeter. Makspris per kvadratmeter for leie er en av løsningene vi fremmer for å begrense mulighetene utleiere har for å dytte prisene opp. Vårt mål er nemlig ikke at alle nødvendigvis skal eie egen bolig – vi mener det er viktig at også det å leie blir en trygg boform, noe det ikke er i dag. Gjennom å regulere prisen per kvadratmeter og basere leie i bruksverdien vil det ikke lenger være like stort press på leiemarkedet. Det vil heller ikke lønne seg å leie ut i like stor grad som det er i dag. Det er her en tredje sektor kommer inn. 

Det er mange som prater om tredje boligsektor. Vi er positive til en slik løsning så lenge den ikke er kommersiell. En slik sektor må være stor for at den skal ha en regulerende effekt på resten av boligmarkedet. Det vil koste penger, men vi må ikke være redde for å bruke penger på å sikre noe så grunnleggende som hjem. Kommunen må på ulike måter bli en aktiv del av boligsektoren. Dette kan skje gjennom å føre tilsyn med de som leier ut, bygge gode og trygge boliger som kan leies ut til en rimelig penge og regulere slik at vi får demokratisk påvirkning i utbyggingsprosesser.

Slik utleiesektoren fungerer i dag er det et gjennomgående problem at maktforholdet mellom utleier og leieboer er så skeivt at utleier i praksis kan bryte de fleste regler som finnes. For å møte dette skeive maktforholdet må leieboere organisere seg for å sammen kunne stå opp for de rettighetene de har, og kunne kjempe fram flere rettigheter. Det er en lang prosess, men en viktig del av vårt arbeid er å gjøre denne tanken kjent og presse fram organisering. Vi tror at trusselen om okkupasjon eller husleiestreik vil kunne stille makt bak kravene. Derfor fronter vi legalisering av husokkupasjon. 

I vår korte tid i dette arbeidet har vi møtt så mange folk og hatt kontakt på sosiale medier og e-post med enda flere. Vi tror det kommer av at boligpolitikk, og spesielt leiespørsmålet, er et av de aller mest konkrete eksemplene på urettferdighet og klasseskiller i samfunnet. I leiemarkedet ser vi rasisme overalt, vi ser diskriminering, maktmisbruk, seksuell trakassering og klasseforskjeller. Alle disse ulike formene for undertrykking må vi kjempe mot, men for mange er det en høy terskel for å ta opp slike saker, da man risikerer å bli bostedsløs.

Å ha gode trygge hjem er ikke et privilegium, selv om den norske høyresida delvis har lykkes i å gjøre dette narrativet til det gjeldende – men en faktisk menneskerett. Vi trenger både en sterkere organisering enn det vi har i dag, og en boligpolitikk som først og fremst gagner folket – ikke profitørene. Den er alle velkommen til å være med å bygge med oss!  

 

https://reduserhusleia.no