Har betegnelsen «vestmarxismen» noen ganger forekommet på norsk? Undertegnede kan i alle fall ikke huske å ha sett ordet én eneste gang på dette språket. Det er i så fall påfallende, fordi jo visse personer innen en kjent krets, i det minste ei tid, påsto at «marxismen» – i alle fall en variant av den – sto særlig sterkt i Norge. Men det var nok en snever, kanskje sterkt dogmatisk utgave av den, og ikke den vide, åpne vestmarxismen.
Omkring 1970 kom jeg i en bokhandel i København tilfeldigvis over den da nye Mytologier av Roland Barthes. Det var ei bok med en form og et innhold av et slag jeg tidligere ikke hadde møtt. Noen år seinere fant jeg – også ved en tilfeldighet – i en bokhandel i London tittelen Art and Society av den meksikanske filosofen Adolfo Sanchez Vazquez, der han pilla i stykker alle dogmene om kunst og kultur i det han kalte den «sklerotiske marxismen».
Ved funnet av særlig disse to bøkene var jeg kommet på sporet av en holdning overfor tilværelsen, et verktøy til bearbeiding av kunnskap og erfaring, og en følelsesmessig holdning overfor livet som samsvarte med mine egne personlige og kulturelle forutsetninger.
Dermed var jeg i gang med å nøste meg langs ny tråd gjennom livet. Men så langt som utpå 1980-tallet hadde jeg fremdeles ingen presise begreper om emnet jeg var på sporet av. Den første gangen jeg fikk ord for dette, var det formulert i en boktittel, Considerations on Western Marxism (Perry Anderson, London, 1976). Da begynte jeg å lage en «marxistisk bibliografi», som etter ei tid fikk endra tittelen til «marxistisk estetikk», og som nå i mange år har hatt betegnelsen «verk om kunst og kultur i den marxistiske tradisjonen», og der mange hundre titler er innført.
I arbeidet med denne bibliografien har det vært et spesielt problem. Svært mange av verkene i denne tradisjonen som jeg etter hvert så nevnt, i utenlandske kilder, fantes ikke på norske bibliotek. Da måtte jeg bestille bøkene fra utlandet, og bestillingskortene måtte via skranken for utenlandslån på Universitetsbiblioteket i Oslo. Der satt det en bibliotekar som stadig stilte spørsmål om dette mennesket langt oppe i Finnmark virkelig hadde behov for disse «sjeldne» bøkene som han bestilte. Og hvis jeg insisterte på likevel å få låne bøkene, måtte jeg betale et drygt, ekstra gebyr for dem, såpass høyt at jeg like godt sjøl kunne kjøpe mange av bøkene. Etter mange års søking har jeg etter hvert i arbeidsrommet sju hyllemetre med litteratur om «kunst og kultur i den vestmarxistiske tradisjonen».
Nettopp denne betegnelsen på bibliografien er det viktig å være seg bevisst. Disse verkene beskriver ikke et tett kompleks av dogmer, som de vel etter gjeldende, allmenne fordommer om «marxismen» skulle gjøre. Jeg vil med betegnelsen ha fram den åpnere kategoriseringen som ligger i begrepet «tradisjon». Ved bruken av den geografiske bestemmelsen «vest» vil jeg markere en innbefatning av tanker, erfaringer, verker og forfattere med rot i «Vesten». Men ordet brukes ikke her bare om det tradisjonelle «Vesten», fordi noen forfattere og filosofer fra det som tidligere hette «Østblokken» har ytt markante bidrag til «vestmarxismen». Etter hvert er det også kommet til sterke, fornyende tenkere til tradisjonen fra det som kalles «Den 3. verden». Derfor burde kanskje betegnelsen «marxismen» i all omtale av emnet avløses av «den marxistiske tradisjonen». (Og fordi det innen denne tradisjonen kontinuerlig kommer til nye forfattere og nye verk, burde ved det vel etter hvert bli umulig med den bevisstløse påstanden om at «marxismen er død».)
Et av de store navn inn den nyere delen av den marxistiske tradisjonen var engelskmannen Raymond Williams. Av ham har jeg valgt å presentere «Du er marxist, er du ikke?«. Hegemoni er ett av grunntermene i den moderne del av marxisme-tradisjonen, og kanskje det viktigste tankeverktøyet til forståelse av forholdet makt/avmakt i det allmenne livet i de avanserte kapitalistiske samfunn.
Raymond Williams, 1921-1988, professor i drama ved Oxford 1974-83
Et verk om ham er Jan Goraks The Alien Mind of Raymond Williams, Columbia, University of Missouri Press 1988.
Williams skrev et stort antall bøker, essays og artikler om samfunnspørsmål, kultur, drama – og noen romaner.
Noe av fagprosaen hans er:
- The long revolution. London. Chatto and Windus. 1961
- Television. Technology and Cultural Form. Introduction by Lynn Spigel. London, Hanover Wesleyan University Press. Ny utgave i 1992
- Marxism and litterature. New York. Oxford University Press, 1977.
- «Kulturelle motsetninger, mediesamfunnet, en ny livsstil.» Samtaler i Samtiden, kapitlet «Raymond Williams i samtale med Helge Rønning». Oslo, Aschehoug. 1989.
- Politics of modernism. Edited and with an introduction by Tony Pinkney. London. Verso. 1989.
- When was modernism? London. New Left Review 175. 1989.
- Resources of hope. Culture, Democracy, Socialism. Edited by Robin Gable. With an Introduction by Robin Blackburn. London, New York. Verso.
- Writing in society. London. Verso. 1991, 1983.
- Region and class in the novel. London. Verso. 1991, 1983.
- Drama from Ibsen to Brecht. London. The Hogarth Press. 1993, 1952.