Rasisme, reindrift og ren energi

Av Henrikke Ellingsen og Susanne Normann

Nr 3 2020

Vindkraftindustri utgjør en trussel for videreføring av samisk reindrift. Venstresiden bør bygge allianser basert på solidaritet og kamp mot grønn kolonialisme.


Av: Henrikke Ellingsen, masterstudent i miljøgeografi ved UiO og med i fylkesstyret til Rødt Oslo – og Susanne Normann, Stipendiat ved Senter for Utvikling og Miljø (SUM).
Foto: Red Hat Factory

Våren 2020 åpnet bevegelsen Black Lives Matter (BLM) et handlingsrom for å ta et oppgjør med rasisme og kolonialisme. Etter at George Floyd ble brutalt kvalt av politiet i USA, og BLM ble intensivert i mange deler av verden, har en oppvoksende generasjon gitt samfunnet en ny mulighet til å lære. Unge stemmer har ristet i etablerte sannheter, sannheter som også rister i venstresiden. Her hjemme, i kjølvannet av BLM, skriver Erik Reinert «vi forblir rasister overfor vår egen urbefolkning» i Klassekampen 15. juli 20201. Reinerts kronikk foreslår at verdien av reinkjøtt målt opp mot annen kjøttproduksjon synliggjør hvordan Norge systematisk undergraver den bærekraftige samiske reindriften gjennom lovendringer, styringsmodeller og arealinngrep. Videre skriver Reinert retorisk at det trolig vil være enklere å rive ned statuer av Holberg enn å røske opp i strukturell rasisme mot samene.

Vi tenker at hverken å bryte gjennom med kritiske narrativ om norsk deltakelse i slavehandelen eller om norsk politikk ovenfor samisk urbefolkning har vist seg å være enkelt. Siden vi ble invitert til å skrive om vindkraft i dette nummeret av Gnist, ønsker vi å utforske Reinerts argumentasjon videre ved å se spesifikt på hvordan noen sentrale dynamikker i vindkraftsektoren også kan ses som utrykk for strukturell rasisme. Kampen mot rasisme og kolonialisme er ikke ny, men momentumet for oppgjør som BLM skaper, bør materialiseres i antirasistisk politikk og organisering, også når det gjelder energipolitikk og det grønne skiftet. Rødt, som Norges mest antirasistiske parti, kan gjøre mer enn å stille seg kritisk til vindkraft på land.

Utvinningsindustri, kolonialisme og rasisme

I dag er det omkring to til tre hundre tusen tamrein i de nordiske landene Norge, Sverige og Finland, og til sammen er reindriften knyttet til et samisk kulturlandskap som tilsvarer nær halvparten av landarealet til de tre landene totalt sett. Det samiske reindriftsområdet i Norge er på kartet et sammenhengende område fra Hedmark til Finnmark. Men realiteten ser ikke slik ut. Mange reinbeitedistrikter har fått områdene sine fragmentert over tid til mange små biter av en rekke utviklingsprosjekter med store arealinngrep. Det bygges alt fra veier, jernbane, hytter og vannkraft i reinbeiteområder. Bit for bit-politikk kaller mange i Sápmi det. Litt etter litt mistes kulturlandskapet som forvalter samenes historie og reindriftas fremtid. De siste årene har vindkraft kommet på toppen av andre inngrep, som gjør at flere unge samer i dag er usikre på om de vil klare å videreføre reinmerket til sin familie. På deres skuldre hviler det bredere samiske samfunnets kulturelle overlevelse.

«Om ikke dette er rasisme i deres øyne må dere være blinde», sa Ina Theres Sparrok til NRK i 2015, da hun og andre unge kjempet mot konsesjonen til Fred Olsen Renewables2. Distriktet hennes vant til slutt kampen og Olje- og energidepartementet trakk tilbake NVE-konsesjonen. Internasjonal faglitteratur har dokumentert konsekvensene av utvinningsindustri i det globale sør, og koblet ressursutvinning (extractivism) med kolonialisme og rasisme. Forskerne kategoriser kolonialisme på flere måter, ofte knyttet til hvor en betrakter verden fra. Nykolonialisme har for eksempel blitt brukt for å beskrive hvordan maktforholda som ble etablert da Europa koloniserte Afrika, Latin-Amerika og Asia opprettholdes gjennom handels- og industrirelasjoner etter frigjøringskampene.

Settler Colonialism brukes ofte om USA, Australia, New Zealand og Canada, der urfolk fikk sine områder invadert av bosettere. Coloniality ble introdusert av forskere fra Latin-Amerika, som vurderer koloniseringen av Afrika og Latin-Amerika som helt grunnleggende for å forstå dagens verdenssystem. Om situasjonen i Sápmi bruker forskerne ulike begrep, men understreker at koloniseringen har skjedd gradvis gjennom at ikke-samer sakte, men sikkert har gjort innhugg i det som har vært samiske områder. Deretter har denne prosessen blitt formalisert gjennom statlig politikk.

Felles er likevel at alle kolonialistiske systemer knyttes til rasisme. De trenger rasisme for å legitimere eksistensen sin, for eksempel gjennom å kategorisere befolkningen som hedensk eller underutviklet. I 2022 skal Sannhetskommisjonen levere en rapport om utviklingen og konsekvensene av assimilering og kolonialisme mot samer, kvener og norskfinner i Norge. Sentralt blir trolig fornorskingspolitikken fra 1800-tallet, som videreførte assimileringen som hadde startet ved grensedragning og tvangskristning fra 15–1600-tallet. Fornorskningen motarbeidet systematisk samisk språk og tok etter hvert mange barn fra familiene sine. Men sentralt blir også den rasebiologiske forskninga på starten av 1900-tallet som etablerte rasistisk kvasivitenskap om samisk underutvikling, og Norges første professor i etnografi, Yngvar Nilsen, sine rasistiske beskrivelser av sørsamene.

Under forberedelsene til Sannhetskommisjonen i 2018, tok mange til ordet for at de pågående utbyggingene av gruvedrift og vindkraft må analyseres som kolonialisme. Grønn kolonialisme, har dagens sametingspresident Aili Keskitalo kalt det, og peker i retning av en tendens som også internasjonal forskning har synliggjort, nemlig at klimapolitikk kan eskalere kolonialisme. Dette skjer blant annet fordi stor-skala vindkraft, vannkraft, biodrivstoff, solceller, og ikke minst mineralutvinningen fornybar energi bygger på, legger beslag på enorme jordområder. Dette fjerner livsgrunnlaget til flere urfolk eller andre tradisjonelle samfunn som lever nært på naturen og forsvarer ikke-kapitalistiske produksjonssystemer. Klimatiltakene representerer enn dobbel byrde: i stedet for støtte til å tilpasse bærekraftige næringer klimaendringene, ekskluderes man fra det som skal reddes.

Murrey og Jackson bruker begrepet localwashing3 om diskurser og praksiser som skjuler hvordan strukturell rasisme kan operere innenfor utvinningsindustri, blant annet gjennom at majoritetssamfunnet avgjør hva som er bra, rasjonelt, profitabelt og mulig i distriktene det gjelder. Begrepet deres er relevant for å analysere vindkraft i Norge. Både for å sette et spørsmålstegn til utviklingsretorikken, for å se på hvordan en feilet distriktspolitikk kan gjøre kommunene villige til å ofre urfolksrettigheter for å få inn selv begrensede inntekter fra vindkraftindustrien, men også for å se på hvordan fornybar energi krever ressursutvinning (av blant annet mineraler), som kan gå hardt utover lokalsamfunn og natur andre steder i verden. I den norske debatten snakker vi først og fremst om konsekvensene her, men ikke om hvilke utvinningsindustrier internasjonalt som kobles til det grønne skiftet. Det diskuteres for eksempel sjelden mengden metaller og sjeldne jordarter en vindturbin eller et batteri er satt sammen av, og hvilke økologiske og menneskelige tap og forgiftninger av vannkilder som pågår i områdene dette utvinnes.

En Grønn New Deal (GND), eller en grønn industrialisering, må diskutere grundig hva en rettferdig overgang innebærer, og for hvem. GND forsøker å snu en kapitalistisk grønn økonomi til å ha en sosial profil, men i en tid der arbeid prekariseres og behovet er stort for klimajobber, kan vi risikere at når klimajobbene kjempes frem, forverrer de også kolonialistiske relasjoner, som venstresiden fortsatt ikke har tatt et grundig nok oppgjør med. De samiske reinbeitedistriktene forsvarer utenom-kapitalistiske produksjonssystemer, i motsetning til mange andre næringer. At reindriften må vike i et av landene i verden med høyest intensitet av energiforbruk, er ikke mulig å forsvare. I Gnist 2A skriver Matt T. Huber at vi må slutte å se på arbeiderklassen som syndebukker for klimaendringene. Det er vi enige i, klimaendringene er ikke menneskeskapt, de er skapt av kapitalismen. Men å være antikapitalist og feminist er ikke alltid synonymt med å være bevisst kolonialistisk undertrykkelse eller rasistiske mekanismer, noe deler av diskusjonen rundt det grønne skiftet her i landet er et eksempel på.

Avkolonisering av kunnskap: En kamp for samisk overlevelse

Norge har det formelle på plass når det gjelder å følge internasjonalt lovverk som skal beskytte urfolksrettigheter. Likevel har det samiske samfunnet gjentatte ganger påpekt at prosessene ikke er gode nok. Sentralt står debatten om kunnskap og forskningsmiljøer, blant annet fordi kunnskapsstatusen i forskningen på reinens atferd er svært viktig under utredningene som fører frem til konsesjoner. Forskerne som utfører utredningene, er tilknyttet selskaper som delvis finansieres av statlige selskaper, for eksempel Statnett. Disse statlige selskapene er igjen pådrivere for kraftutbygging, slik det ble dokumentert i tingretten i rettsaken mellom Fosen Vind DA og Fovsen Njaarke i 2018. Praksisen med at selskapene velger utredere er problematisk. Gjennom vår forskning har vi best kjennskap til situasjonen i det sørlige Sapmi. Her kjenner vi ikke til eksempler fra de pågående vindkraftsakene på at samiske utredere har blitt valgt. Enkelte ganger har det samiske samfunnet klart å kjempe frem tilleggsutredninger utført av Protect Sapmi, men da er ofte prosjektene kommet så langt at de i praksis har vært umulig å stanse.

Kunnskapsmangel innenfor norske institusjoner som Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), Olje- og energidepartementet (OED) eller rettsapparatet, utheves som et sentralt problem. I konsultasjonene kan det være satt av time- eller daglange møter, og selv om NVE har folk med noe kompetanse i reindrift, kan funksjonærene som deltar i konsultasjoner mangle dette. Da er det reinbeitedistriktenes vanskelige oppgave å forklare dem kompleks økologi i løpet av noen få timer. Når kunnskapsmangler er systematiske og opprettholdes over tid og bidrar til å legitimere inngrep, på tross av gjentatt kritikk fra det samiske samfunnet, kan vi se på dette som en strukturell ignoranse som opprettholder en kolonialistisk praksis.

Det finnes flere paralleller mellom BLM og avkoloniseringdebatten av akademia som raste i Norge i 2018. Studentene hentet i 2018 inspirasjon fra kampene i andre land. Siden rettet mange blikket mot hvordan norsk kunnskapsproduksjon innenfor høyere utdanning har etablert, forsterket og fornyet kolonialisme og rasisme ovenfor den samiske befolkningen. Kampanjen var viktig fordi den skapte oppmerksomhet om forholdet mellom kunnskap og kolonisering av Sápmi, som samiske forskere og samfunnsaktører har beskrevet i en årrekke.

Selv om de færreste innenfor det norske byråkratiet vil si at de har rasistiske holdninger mot samer, er det ikke alltid det handler om individets onde intensjoner, et poeng som har kommet hyppig frem i debatten rundt rasisme i det siste. Slik sett speiler det som skjer i konsultasjonsprosessene noe av samfunnsdebatten i kjølvannet av BLM, nemlig sammenhengen mellom individuelle privilegier, kunnskapsmangel og strukturell rasisme. Institusjonene kan ha iboene rasisme ved at de ikke anerkjenner ikke-vestlige kunnskapssystemer, og heller ikke har verktøy til å bli oppmerksomme dette. Forskere har vist at det kan være svært vanskelig for majoritetsbefolkningen å oppdage rasistiske trekk i sitt eget samfunn, fordi dette blir så innarbeida i diskurser og institusjoner4. Med andre ord, vanskelighetene samene opplever i vindkraftsakene, viser viktigheten av avkoloniseringsdebatten.

I dommen fra Frostating lagmannsrett som kom i juni om Fosen Vind DA, Europas hittil største vindkraftanlegg på land, vant endelig samisk reindrift gjennom med det de har sagt helt fra starten: at reinsdyr ikke kan leve sammen med stor-skala vindkraftindustri. Områdene anses av retten som tapt. Dette er et fremskritt, og dommen kan skape et nytt utgangspunkt for å diskutere kunnskap om disse temaene. Likevel, at vindkraftanleggene anses som gyldige inngrep i reinbeiteområder er en reell barriere for anerkjennelse av den tradisjons- og erfaringsbaserte kunnskapen som reindriften baserer seg på. Ifølge Fischer5 har inntoget av stadig flere tekniske eksperter gitt oss en mer elitistisk og teknokratisk beslutningsform som går ut over demokratiet.

Szulecki6 legger til at dette fremstår spesielt sant i energisektoren, som tradisjonelt har blitt presentert som et teknologisk vitenskapelig domene reservert for ingeniører og naturvitenskapelige forskere, mens de sosiale konsekvensene ofte blir ansett som plagsomme hindre som står i veien for utvikling. Dette kunnskapshegemoniet som alt for lenge har fått styre samiske spørsmål, er synlig i utviklingen av vindkraftanlegg i reindriftsområder, og er noe av årsaken til at reindriftseiere ikke blir hørt i saker som angår dem. I fjor kom to rapporter fra FN som etterlyste at stater inkluderer urfolks kunnskap i klima-planer. Bortsett fra en kort referanse i Norges oppdaterte klimamål fra februar 2020, kan vi ikke se spor av dette i klimapolitikken.

Et passivt samfunn overfører politisk kamp til retten

At rettsakene skjer når prosjektene har kommet langt i konstruksjonen, som i Fosen, er et demokratisk problem og illustrerer i våre øyne hvordan debatten ikke har blitt tatt politisk. Et poeng i artikkelen til Matt. T Huber i forrige nummer av Gnist, virker å definere støtten til urfolks- og ikke-kapitalistiske produksjonssystemer først og fremst som politiske økologers og andre akademiske retningers interessefelt. Kanskje kan vi snu litt på Huber sitt argument, og tenke at gjennom å ikke ha en tydelig antikolonialistisk og antirasistisk linje når det gjelder utvinningsindustri, har venstresiden forlatt disse «utkantene», og at dette først og fremst er venstresidens ansvar.

I forskning på rasisme og kolonialisme, er rollen til den passive tilskuer viktig og det er et diskusjonsspørsmål om tilskueren skal defineres som en aktiv eller passiv part. Fraværet av en tydeligere politisk linje i solidaritet med den samiske befolkningen er uansett slående. Selv om det har oppstått spennende allianser mellom miljøvernere og lokale aktivister og reinbeitedistriktene, og selv om venstresidens partier de siste årene har tatt mer tydelige standpunkt, ender reinbeitedistriktene ofte opp ganske alene i svært tunge kamper, hvor et feil valg er alvorlig for enkeltmennesket, for familien, for distriktet og det øvrige samiske samfunnet.

Med en passiv venstreside, blir rettssystemet arenaen hvor kampene omkring reindrift og utvinningsindustri utspiller seg. I desember i fjor, samtidig som Frostating lagmannsrett behandlet ankesaken om Fosen Vind DA, pågikk klimatoppmøtet COP25 i Madrid. Urfolksdelegasjonen på COP25 kjempet hardt for å styrke rettsvernet til urfolk i forbindelse med klimatiltak. I rettsalen i Frostating utspilte det seg et alvorlig eksempel på hva som kan skje når dette ikke er på plass i praksis. Rettssystemet er konservativt, tungrodd, og det kreves fagekspertise og bakgrunn i juss for å ha en tydelig rolle. Politiske diskusjoner har heller ikke plass i et rettssystem, og når bevisbyrden hviler på reindriftas skuldre, som må bevise at i fremtiden må en eller flere familier forlate reindrifta, er det i praksis vanskelig å komme gjennom.

Kunnskapsdebatten får også en sentral rolle her. For hvordan kan vi være trygge for at dommere forstår essensen i reineiernes situasjon, om de ikke har en utdanningsbakgrunn som gjør de i stand til det? Rettslokalene i Frostating burde vært fylt opp av et interessert og engasjert publikum, men stolradene i det romslige rettslokalet var nesten tomme. Det er historisk viktige rettsaker som til slutt handler om Norges evne til å garantere det sårbare sørsamiske samfunnets rett til overlevelse, og burde hatt stor allmenn interesse.

Rasisme utrykkes på flere måter: ungdommer fra Mortensrud blir ydmyket gjentatte ganger av politiet, kvinner med hijab blir diskriminert hos fastlegen og folk med et etternavn med opprinnelse i Midtøsten får ikke komme på jobbintervju. Strukturell rasisme handler også om at folk som bor i Norge kan kjøpe kilovis av nye klær i året, men enten aktivt distanserer seg fra lidelsen til lutfattige kvinner i land som Bangladesh, eller ikke har en god nok lønn til å velge mer etiske alternativer. Slik blir strukturell rasisme både et produkt av, og en driver for, imperialisme og kolonialisme. Systemer som ikke viser vilje til å endre på disse strukturene er også rasistiske etter de fleste definisjoner – vindkraftsektoren inkludert.

Takk til arkeolog/museolog Liisa-Ravna Finbog ved UiO og historiker Mikkel Berg-Nordlie ved Oslomet for verdifulle innspill.

Noter

1 Klassekampen 15.7.2020

2 https://www.nrk.no/trondelag/samer-sier-vindkraftutbygging-er-rasisme-1.12414413

3 Murrey, A., & Jackson, N. A. (2020). A decolonial critique of the racialized “Localwashing” of extraction in Central Africa. Annals of the American Association of Geographers, 110(3), 917-940.

4 HA, B. (1985). Frantz Fanon and the Psychology of Oppression.(Path in Psychology).

5 Fischer 2000: 7. I: Citizens, experts, and the environment: The politics of local knowledge. Duke University Press, Durham, NC.

6 Szulecki 2018: 29. I: Conceptualizing Energy Democracy. Environmental Politics. 27, 1. 21-41.