Rasisme i Norge – i dag

I dagens Norge handler rasisme først og fremst om religionen din, språket ditt, opprinnelseslandet ditt og kulturen din.
Rasisme er ikke bare et personlig problem, men et samfunnsproblem.

Seher Aydar er leder av Rød Ungdom.

For mange er rasisme personlig. Kanskje fordi de ikke får jobb eller bolig, kanskje fordi noen slenger en kommentar på skolen, kanskje noen var ekle på bussen, eller kanskje fordi kompisen havna i trøbbel.

Rasismen brukes til å splitte og herske over vanlige folk, og til å kanalisere misnøye vekk fra årsakene som virkelig skaper økonomiske og sosiale problemer. Folk flest mener at alle har like mye verdi, folk flest er mot rasisme, men fortsatt finnes det diskriminering på bakgrunn av hudfarge eller kultur.

Noen tjener på rasismen, vi andre på å stå sammen

Når det er stor sosial utrygghet, frustrasjon og arbeidsløshet, styrkes gjerne rasistiske og fascistiske strømninger. Det er enklere og mindre farlig å sparke nedover for å gjenvinne følelsen av egenverdi, enn å gå løs på systemet som egentlig er ansvarlig. Når innvandrere eller andre minoriteter får skylden for problemer i samfunnet, tjener makthaverne på det. Det kapitalistiske systemet og overklassen går fri når raseriet over arbeidsløshet og utrygghet retter seg mot syndebukker som for eksempel minoriteter eller asylsøkere. Det er bekvemt for makthaverne, enten de har dyrket fram rasismen selv eller bare drar fordel av den.

Hva skal vi gjøre?

Rasistisk offentlighet gir rasistisk samfunn. Holdningskampanjer mot rasisme er viktige, men vi må også kjempe mot de samfunnsforholdene som skaper skoletapere, arbeidsløshet, sykehuskøer med mer, og slik skaper grobunn for rasisme. Vi må vise hvem som egentlig er ansvarlige for samfunnsproblemene, om vi skal få bukt med at innvandrerne blir gjort til syndebukker. Vi må løfte klassedebatten.

Noen vil fokusere på andre ting: for eksempel hijab. Den debatten er en avsporing. Hjelper det å ta av seg hijaben når du fortsatt heter Fatima, og det står skrevet på jobbsøknaden som blir kasta rett i søpla? Antirasister må være på offensiven med saker som er utforma i samarbeid med de som er ramma. Dørene må åpnes til arbeidslivet, sikre retten til heltid, ta bolig ut av markedet, og få en sosial boligpolitikk. Altså drive antirasistisk klassekamp.

Arbeid gir mer selvstendighet, frihet og verdighet

Det er viktig at den antirasistiske bevegelsen ikke bare slenger seg på debatter på premissene til høyrepopulistene, men setter dagsorden.

Vi må kreve nye tiltak, for eksempel arbeidstillatelse til asylsøkere. En grunnleggende rettighet. Fagbevegelsens gamle slagord: Gjør din plikt – krev din rett. I dag er det en gruppe som ikke får muligheten til å gjøre sin plikt. Er vi villige til å bruke de gamle slagorda på nytt? Denne gangen for folk som har flykta.

Dette er en viktig sak å samle fagbevegelsen rundt. En sak som viser at vi vil ta i bruk våre slagord for å hindre at Norge får en ny underklasse. Det er viktig at Norge ikke får en ny underklasse, en gruppe som tar de såkalte drittjobbene, en gruppe som ikke har de samme rettighetene. I dag er det mye som tyder på at vi går den veien, men også mye vilje hos mange til å stoppe det. Kan vi samle sammen kreftene og hindre det?

En av de viktigste forutsetningene for en vellykket antirasistisk kamp er at vi har en sterk og kampvillig fagbevegelse, som både kan kjempe mot rasisme og forsvare arbeidsfolks interesser på mange forskjellige områder. Det vil også gjøre oss mer rusta til ikke å havne i høyregrøfta med rasisme hvis en krise slår til i Norge. Det vil gjøre oss sterkere og splittelsene mindre. Hvis noen på arbeidsplassen mister jobben, så skal han bli sint på eierne og systemet, ikke på den polske arbeideren.

Er vi rasister i Norge?

De fleste er ikke rasister, men rasisme finnes.

Ved siden av islamofobi er hatet mot romfolket et av vår tids største rasismeproblemer. Romfolket er ifølge brede EU-undersøkelser den mest diskriminerte gruppa i Europa. Diskriminering fører ofte til fattigdom. Den fattigdommen sender mange romfolk ut til tigging i gatene. Det er snakk om mennesker som befinner seg på bunnen av samfunnet, fordi de er født inn i en særskilt etnisk gruppe. I Norge i dag er det nærmest akseptert å se ned på den folkegruppa. Hvordan debattene om tiggerne går, hvordan vi velger å behandle de svakeste i samfunnet, og hvordan Europas mest hundsete gruppe, romfolket, blir rammet av den, er helt sentralt.

Hvordan et land velger å behandle asylsøkere sier mye om det landet. Det gir oss et klart blide av synet på minoriteter. I dag blir barn som er oppvokst i Norge sendt ut av landet. De barna har ikke de samme rettighetene og tryggheten som andre norske barn. Det er 43,7 millioner mennesker på flukt i hele verden. De fleste som flykter til Norge, kommer fra Eritrea, Somalia, Afghanistan, Russland og Etiopia. Mange fra disse landa som søker beskyttelse i Norge blir sendt tilbake og mange blir værende i landet i flere år uten rettigheter. I dag er det en gruppe mennesker i Norge som ikke har trygghet med livet på vent.

Norsk skole har mange positive sider. Vi har gratis skolebøker og retten til grunnskole. Men er norsk skole, en skole for alle? I dag er det nesten litt tilfeldig hvordan forskjellige skoler behandler temaet rasisme, flerkulturelt samfunn og fellesskap. Holdningsskapende anti-rasistisk arbeid i norske skoler er viktig. I dag får vi vist et bilde om at skoler med mange minoriteter er en uting. Jeg mener at slike delinger ikke bare er uheldig, men også feil. Problemet her er at det ofte er elever med minoritetsbakgrunn, som blir framstilt som problemet.

Slik er det for eldre minoriteter også. I dag er det et problem at mange fortsatt ikke er i arbeidslivet. Problemet er at det blir framstilt som om vi ikke vil. Det er 25 % mindre sjanse for å få jobb hvis man har utenlandsk navn, for de som har høyere utdannelse. For de som ikke har høyere utdannelse eller har mindre språkkunnskaper, er det enda vanskeligere.

Når det både gjelder arbeid og skole, plasseres ansvar og skyld på feil sted. Det er systemet som skaper arbeidsledige eller skoleutfordringer, ikke etnisiteten.

Rasismen øker ikke fordi vi har integreringsproblemer, men fordi vi har klasseproblemer. I dag er det mye som bli definert som integreringsproblemer, som egentlig er klasseproblemer. Vi ser ikke på klassebakgrunn, men bare på etnisk bakgrunn. Kampen mot rasisme handler om kampen om tankene. Vi må skape en felles forståelse av at vi har samme interesser, og organisere oss ut i fra det. Rasismen splitter grupper som har felles interesser, og sikrer dermed kapitalistenes posisjon som makthavere.

I 2007 levde 12 % av innvandrerbefolkningen i Norge i fattigdom, mot 2 % i resten av befolkningen. Får man gjort noe med fattigdommen og forskjells-Norge, er det ekstra bra for innvandrerbefolkninga. Faktisk: Man må løfte innvandrerbefolkninga og forhindre en ny underklasse for å avskaffe forskjells- Norge.

Debatten om norsk innvandring handler om alt mulig. Den handler om: ytringsfrihet, terrorisme, innvandring, integrering, likestilling, klesplagg, kriminalitet, rasering av velferdsstaten og religion. Kanskje ekstra mye om klesplagg og religion.

Når nynazister marsjerer i gatene, staten sender flyktninger ut av landet til en usikker framtid, eller gamle damer ikke tør å sette seg ved siden av en med mørk hud på bussen, er alt dette forskjellige former for rasisme.

Rasisme rammer hele samfunnet og finnes i forskjellige former i samfunnet vårt. Rasisme er et troll med tre hoder.

Det er statlig rasisme, organisert rasisme (nazisme/høyrepopulisme) og hverdagsrasisme. Det som binder dem sammen – trollets hjerte – er kapitalismen. Vi må bytte ut systemet som diskriminerer mennesker ut i fra hvor de kommer fra, deres hudfarge, kjønn, tro og økonomi.

Vi må være offensive mot trollets alle tre hoder, men hvis vi klarer å angripe trollets hjerte, altså kapitalismen, er mye gjort. Kampen mot rasisme vil ikke bli borte av seg selv, men det store trollet som stikker hodene sine i folks hverdag, i mitt liv og kanskje ditt liv, skal bekjempes.

Vi må jobbe mot alle former for rasisme. Noen må jobbe med asylpolitikk, noen må jobbe med boligpolitikk, noen med arbeidsliv, noen med skole, noen med flere. Viktigst av alt, vi må jobbe for fellesskap, respekt og like muligheter.

Jeg er antirasist. I Norge i 2012 trenger vi antirasister. Ikke bare de som synes rasisme er kjipt, men de som jobber mot rasisme. Ikke bare de som synes synd på oss, men de som ser at rasisme også er et samfunnsproblem. Vi trenger den som blir direkte ramma av rasisme, den som ikke er direkte ramma, den som har en nabo som er ramma, den som har en klassekamerat eller arbeidskamerat, eller kanskje den som ikke kjenner noen enda.

Rasisme i Norge i dag handler om meg og deg.