Ukategorisert
av Frode Bygdnes
Det største ranet fra kystbefolkninga skjer nå innen fiskeriene våre sjøl om det i media kommer i skyggen av økte strømpriser og økte levekostnader.
Kapitalismen raner fellesskapets verdier. Alle ser det når det gjelder vannkraftressursene og når det gjelder privatisering av helsetjenester. Færre ser det når det gjelder fiskeressursene. For det berører ikke like mange, men det er store verdier i den maritime sektoren.
Verdiene
Norges forskningsråd har anslått at den marine sektor har et utviklingspotensiale som tilsier en samlet verdi for innenlands omsetning og eksport på 150 milliarder kroner årlig i 2020. Denne prognosen er nok vel optimistisk, men det dreier seg om en fornybar ressurs som bør kunne være evigvarende.
Torskekvoten for 2003 vil være på 195.435 tonn til en pris på 15-16 kroner kiloet sløyd og hodekappet. 70 % av dette tilfaller de konvensjonelle fartøyene. Kystflåten vil ta opp en fangstverdi bare for torsk på over 1 milliard kroner i 2003. Dette er bare førstehåndsverdien for ett fiskeslag. I tillegg kommer et 20-talls fiskesorter som det drives kommersielt fiske på til forskjellige priser fra 6 til 60 kroner kiloet. Sildefiske og oppdrett kommer også i tillegg.
Kupp
Denne ressursen er grunnlaget for bosettinga langs kysten vår. Allikevel er det disse verdiene fiskeriministeren ønsker å samle på få kapitalistiske hender. Et av mange tiltak er nye forskrifter for kvoteordninger for fartøy under 28 meter eller forskrifter for strukturavgift og kondemneringstilskudd. Departementet sendte ut disse to høringsnotatene samtidig og med bare to måneders høringsfrist. Å behandle så store spørsmål som fangstkapasitet, lønnsomhet og fordeling i løpet av to måneder, stinker av kupp. Det lar seg ikke gjøre å behandle så viktige prinsipielle spørsmål som omlegging av rammebetingelser for kystflåten uten en grundigere debatt, bedre utredninger og konsekvensanalyser for kystbosettinga. Så var da også en av de viktigste innvendingene at spørsmålene ikke var utredet. Resultatet ble bare at høringsfristen for det ene notatet, kvoteordninger, ble utvidet med en måned. Med noen nye innfløkte og uoversiktlige forskrifter kan regjeringa ha ranet ressursene fra folket på kysten.
Kvoteordninger og strukturfond
Strukturordninga har som målsetting å redusere fangstkapasiteten i de ulike fartøygruppene. Offisielt heter det at kapasiteten skal tilpasses ressursgrunnlaget. Uoffisielt går det på å samle rettighetene på færre hender. En overlater til markedet å fordele rettigheter og kvoter. Effekten av ordninga skulle være lønnsomhet og økt verdiskaping for den enkelte næringsaktør. Men er det noen som tror at fangstevnen går ned når det investeres i bedre utstyr? Tvert om, vi får en flåte som må fange alt den kan for å betale innvesteringene. Det er den tradisjonelle kystflåten som høster den største fisken, som fisker optimalt ut fra hva naturen evner, det er denne som skvises. Slik får vi heller et galt beskatningsmønster. Når bestanden er truet, var det bedre om de som sist kom til med sine investeringer og utryddingsmaskiner, var de første som ble trukket ut.
En av innvendingene som er kommet mot de foreslåtte strukturendringene, er de regionale konsekvenser. Det foreslås riktignok begrensninger på salg og utleie av kvoter i fisket etter torsk på tvers av fylkesgrenser, men ikke på begrensninger på salg internt i fylkene. Dermed åpnes det for sentralisering av kvoter i fylkene. Det blir lettere for båter fra Senja å forlate sitt lokale ansvar og heller levere til fryselagre i Tromsø. Ei slik utvikling vil tjene de store tettstedene. Det vil kunne være de store fiskekjøperne som dermed kan samle fiskekvoter. Det neste blir nok at også trålernes leveringsplikt for eksempel til Myre, oppheves.
For andre fiskerier enn torsk, åpnes det for salg eller utleie av kvoter mellom fylkene. Her er det riktignok en størrelsesbegrensning, men konsekvensen er allikevel dramatisk. Et fartøy med stor betydning for et lokalsamfunn kan benytte muligheten til å leie ut, eventuelt også selge kvoten. Lokalsamfunnet mister da sin tilgang på råstoff, med de følger dette kan få for samfunnet uavhengig om kvoten er borte i en treårs periode (driftsordning) eller på permanent basis (strukturordning).
Forslaget legaliserer den tvilsomme praksis som har utviklet seg ved salg av kvoter. I lengre tid har en kunnet selge kvoter om en solgte båten samtidig. Kvotene fulgte fartøyet. Dermed har en måttet kjøpe og drifte flere fartøy om en skal ha flere kvoter. Denne juksinga med kvoteomsetting gir grunn til å stille spørsmål hvorfor myndighetene ikke har grepet inn og etterforsket dette jukset på lik linje med annet juks i næringa. Salgene har vært annonsert i lokalaviser og fagblad nærmest daglig i lang tid. Sannsynligvis er det fordi myndighetene ønsker denne utviklinga. Med Fiskeridepartementets nye forskrifter har en heller fått økt mulighet til å bruke slike kvotekjøp. En får nå fiske flere kvoter med det samme fartøyet. Dette er å samle fiskeressursene på få kapitalsterke hender.
Trussel mot lokalsamfunn
Lokalsamfunn vil bli prisgitt den enkelte rettighetshaver sitt forgodtbefinnende. De individuelle interessene er ikke sammenfallende med de kollektive interessene til et lokalsamfunn. Å endre kystflåtens landingsmønster, vil kunne gi dødsstøtet til mangt et lokalt fiskemottak og slik forlater vi målsettinga med en sprett bosetting.
Gjennomføring av reguleringene
Fiskeriministeren forskjellsbehandler trålerflåten og kystflåten. Fiskeriministeren har fjernet periodisering av kvotene for ferskfisktrålerne og autolinerne. Dermed kan disse båtene ta hele årsinntekta på første halvår. Den industrieide trålerflåten slipper periodisering, mens den fiskereide kystflåte som er helt avhengig av sesongene, ikke gjør det.
Eksempelvis vil den kystflåten som har rettigheter på både torsk og sild, bli pålagt en periodisering av torskefisket i sin gruppe. 25 % av torsken skal fiskes om høsten, med andre ord midt i sildesesongen. Noen av kystfiskerne vil ikke ha tid til å ta torskekvota da og om de gjør det, så vil de kunne tape rettigheter på silda. Den samme kystflåten vil så vidt slippe til på norsk vårgytende sild på grunn av manglende enighet med EU. Når de så er pålagt å fange 70 % av silda til høsten hvor den mest er samla i Nordland, vil det føre til nytt kollaps i mottaksapparatet. Fordi det er gruppekvoten på torsk som er periodisert, vil det fremskynde et konkurransefiske mellom båtene i gruppa. Hvem vil være den båten som har mye igjen av kvota når fisket stoppes fordi 75 % av gruppekvoten er fisket opp?
Oppbygginga av trålerflåten skjedde under argumentasjon at den skulle sikre råstoff til industrien også utenom sesongene. Ved å fjerne pålegget om at 20 % av kvantumet skal være levert etter 1. september, har fiskeriministeren overlatt dette ansvaret til kystflåten. Når så trålerflåten får større handlefrihet, så vil det bli intens drift i sesongen for kystfisket (med arbeidsledighetstrygd for trålermannskapet om høsten). Mottaksapparatet for torsk vil da bli sprengt på våren med blant annet lavere priser for kystflåtens lofotfiske. Fiskeriministerens agenda er å la markedskreftene rå med den følge at kystflåten og de små fiskemottak taper i konkurransen.
Med denne reguleringa mister kystflåten sine naturlige fortrinn som ligger i å høste stor fisk når den er tilgjengelig nær kysten. Fiskeriministeren ønsker altså en regulering som står i kontrast til den tradisjonelle næringsdynamikken til kystflåten. Når fartøykvotene er store, er fangstevnen på det laveste og når kystflåtens fangstevne blir god, vil de individuelle fartøykvotene bli små.
Samfunnsmessig hadde det vært mer hensiktsmessig å la kystflåten få ta sin torskekvote i vårsesongen og brukt trålerne i Barentshavet om høsten. Vi kunne da markedsført skreien som et kvalitetsprodukt levert fersk av en kystflåte. Nå vil det bli et kappfiske som både går ut over kvalitet og ressursforvaltning.
Underslår kunnskap om kystfisket
Kystfisket er det mest lønnsomme fiske. Dens fortrinn har vært aktivt underslått av departementet og de styrende myndigheter. Det er forsker Ragnar Nilsen ved Universitetet i Tromsø som hevder det. Med begrensede innvesteringer, nedbetalte båter og en kjennskap til naturen som gir evnen til å utnytte sesongene, er kystfiske mye mer fleksibelt og dermed mer lønnsomt. Ved en meget begrenset innsats, billigere driftsutgifter for båt, bruk og drivstoff, høstes ressursene på en meget mer lønnsom måte. Det at de er små gjør at de er tilpasningsdyktige noe de større ikke evner. Nilsen konkluderer med at kystfisket ikke bare er seigliva, men utgjør en motmakt. Denne kunnskapen kommer bevisst ikke frem i den offentlige debatt nettopp fordi den offentlige politikken går ut på å bygge større og større enheter.
Jarl Hellesvik, Hammerfest har og satt opp regnestykker som viser at en kystbåt gir 5 ganger flere arbeidsplasser på havet, at en 40 fots kystbåt gir 7,5 ganger så mange sysselsette per investert krone enn for ferskfisktrålerne. Han konkluderer med «at dess større og dyrere fiskebåtene er, desto større andel av inntekten i fiskeriene havner hos bank, finans og storkapital i de store byene. Dermed havner en desto mindre andel av inntekten som kjøpekraft i distriktene.»
Historie
Fiskeresursene tilhører folket som bor og arbeider langs vår langstrakte kyst. Alt fra Magnus Lagabøters lover, som ga fisken i havet her utenfor til «alle Hålogalendinger», til Grunnloven, som setter forbud mot store konsentrasjoner av rettigheter, støtter opp om dette synet. Til og med EU sitt nærhetsprinsipp sier at nærhet til ressursene gir rett til disse. Så seint som i 2001 vedtok Stortinget at «… fiskeressursene tilhører det norske folk i fellesskap. Det er derfor i utgangspunktet ingen enkeltpersoner som kan gies evigvarende eksklusive rettigheter til vederlagsfritt å høste av og tjene på disse ressursene, mens andre stenges ute fra å delta i fisket.»
For over 100 år siden kom det første privatiseringsforsøket. Det var dampbåtene som stengte av Trollfjorden i 1890. Seieren i Trollfjordslaget sikra den fiskende allmuen sine hevdvunne retter. Vi fikk en lov som samsvarte med fiskarbondens interesser. Symboleffekten av Trollfjordslaget var så sterkt at holdningene har holdt seg helt opp til våre dager.
Allmenningen
Fiskeressursene er samfunnets felleseie. Alle skal ha adgang til havet og alle skal ha adgang til yrket. Og rettighetene til å fiske skal ikke være gjenstand for handel. Dersom en fisker får overført en rettighet til sitt fartøy for alltid, er ikke lenger fiskeressursene fellesskapets eiendom.
På 1990-tallet ble det innført midlertidige begrensninger i den åpne allmenningen på havet ved innføringen av fartøykvoter. Dette ble begrunna med nødvendigheten av å bygge opp torskebestanden igjen. Denne midlertidige begrensninga ble fort permanent og utvida til utestenging av kystens folk fra fiske. Særlig synbart ble det når blant annet pensjonistenes fiskebåter ble kastet ut av merkeregisteret. Å begrense kystbefolkninga sine rettigheter er altså felles politikk for samtlige regjeringer de siste 13 årene. Men dagens regjering forankrer rettighetene for de få til den private eiendomsretten. Dagens regjering har åpnet for omsetting av rettigheter selv om de ikke vil bruke det ordet. I handling derimot er de opptatt av å avgiftsbelegge rettigheten. Det er det samme som å innføre en grunnrente.
Grunnrente
Grunnrente, jordrente eller ressursrente er det samme. Det er nettoinntekten eieren har når alle omkostninger som arbeidslønn, driftsutgifter og kapitalutgifter er trukket fra. Ottar Brox har bl.a. i Aftenposten (12. august 2002) forklart grunnrenta slik: «Om du leverer fisk for 5.000 kroner etter 20 timer på havet, og beregner 100 kr timen for arbeidet ditt, har du 3.000 kroner igjen til å dekke driftsutgifter, renter og avskrivinger på kapitalen. Om vi beregner disse kostnadene til 1.000 kroner, blir det likevel 2.000 kroner igjen.» I følge Brox er grunnrenten av fisket anslått til 4-5 milliarder for den norske nasjonaløkonomien som helhet.
Jeg velger å kalle grunnrenta for ressursrenta. Kampen står nå om fordelinga av denne renta. Tidligere har dette vært fiskerens ekstralønn som har gitt seg forskjellige utslag. Noe er pløyd tilbake i næringa ved fornying av båt med mer. Andre har brukt denne til ekstra sysselsetting eller redusert innsatsen på havet til fordel for hjemmet. Ressursrenta har vært ganske usynlig fordi den har kommet deltagende fiskerne til gode og dermed tilfalt kystsamfunnene.
I kapitalistisk drift er det viktig å få tak i denne ressursrenta. I første omgang er det å få den synliggjort. En lanserer denne ressursrenta som en kilde til kapitalisering av næringa. Slik sett skal vi ikke være overrasket over at fiskerne blir fortrengt på samme måte som småkårsfolk ble jaget fra gård og grunn på 17-hundretallets Europa. De ble drevet fra gård og grunn med vold for å oppnå den første kapitalakkumulasjonen. De som ble fordrevet, ble så de eiendomsløse proletarene. Vi fikk den kapitalistiske produksjonsmåten. Egentlig er det mest rart at denne historiske utviklinga ikke har skjedd tidligere her utenfor vår kyst. Den har nylig skjedd på Island hvor de aktive fiskerne nå betaler ressursrenta som leie for å kunne fiske. Der er det fiskekjøper som stikker av med ressursrenta.
Myndigheten har tildelt en del rettigheter til fiskere allerede, men de rettighetene har vært gratis. For å kunne verdifastsette og beregne denne ressursrenta, gjør myndighetene forskjellige tiltak. Det kan være ligningsmyndighetene som ved Ytterstad-dommen ikke tillater rederen å skrive av konsesjonen i takt med nedskrivinga av båten. Eller det kan være ved direkte salg av rettigheter. Ei stund var en konsesjon for oppdrett prissatt til 30 millioner. Dette ble det et ramaskrik av, derfor ville Arbeiderpartiet sin siste fiskeriminister at rettighetene skulle auksjoneres ut. Det vil alltid være lettere å innføre noe nytt i ei ny næring, men målet er å få denne ressursrenta verdisatt og gjeldende for både oppdrett, fiske og fangst. Myndighetene kan enten selge denne retten i form av konsesjoner, eller de kan avgiftsbelegge en tillatelse, det vil si en form for å leie ut rettigheten. Det er staten sin måte å innkassere gevinsten på og tappe lokalsamfunnene for ressursrenta. Næringskomiteen sin tekst i Innst.O.nr 55 (1998-99), at fiskeressursene tilhører det norske folk og ikke kan gies vederlagsfritt, er formulert nettopp for å åpne for at retten til å fiske skal kunne beskattes.
Bankmannen, som er blitt Høyres fiskeriminister, er heller ikke fremmed for at enkeltpersoner skal kunne berike seg på dette. Han er fullt klar over at de personene som har en eksklusiv rett til fiske eller drive oppdrett, vil kunne bli gode bankkunder med store innskudd. Rettigheten vil berike denne generasjonen, men ikke senere generasjoner. For senere generasjoner som må kjøpe seg rettigheter, vil kapitalbehovet i næringa øke. De vil nødvendigvis bli viktige lånekunder i banken slik at ressursrenta kan tilfalle finanskapitalen.
Lønnsomhet eller ressursbevaring
Lønnsomheten i fiskerinæringa er kommet mer og mer i fokus fra myndighetene samtidig som hensyn til naturens bæreevne er tilsvarende redusert. Fangstkapasiteten bygges ned først og fremst for at lønnsevnen for de som er igjen skal bli bedre, ikke fordi ressursgrunnlaget krever det. Enhetskvote- og fartøykvoterordningene viser tydelig at fangstbehovet har økt ved at flåtens samlede gjeld har økt. Reguleringene har bevisst ført til at flåtens behov for umiddelbar inntjening øker. Samtidig har flåtens evne og mulighet til å redusere uttaket i perioder for å få mer igjen, blitt redusert. Flåten har blitt mindre fleksibel og mindre egnet til å tilpasse seg naturlige og menneskeskapte svingninger. Den strategien myndighetene har valgt, er å øke kostnadene, kostnader som må taes inn ved økt fangst.
Strategier, motmakt
Reguleringsmodell må ta utgangspunkt i at fiskeriallmenningen skal være åpen for alle. Og løyve der fisket må reguleres, må være gratis. Rettigheter til fiske kan reguleres ved gratis utlån disponert av folkevalgte organ som for eksempel fylkesting og sameting.
Å gjeninnføre en åpen allmenning er ikke problemfritt. Men det er mindre problematisk enn å fortsette dagens kurs med privatisering av rettighetene. Å gjeninnføre allmenningen betyr at en hver som ønsker å etablere seg som fisker med egen båt, skal likebehandles angående kvoterettigheter, også med de som er der fra før.
Til det kommer to innvendinger. Det ene er at det ikke er fisk nok. Det lar seg lett løse ved å overføre kvoter fra trålerflåten til kystflåten. Åpning av allmenningen skaper bare et økt press fra antall småbåter. Disse utgjør ingen trussel for bestanden. Disse er viktige for kysten. De som vil tape på dette, vil være de dyre og kostnadsdrivende båtene. De vil bli enda mindre lønnsomme og dermed skvises fra næringa. Det vil derfor føre til en faktisk kapasitetsreduksjon. Og formålene med nye forskrifter har jo nettopp vært å tilpasse fangstkapasiteten til ressursgrunnlaget. Det gjøres best ved å fjerne de dyreste fangstmaskinene, ikke de mange små kystbåtene.
Den andre innvendingen er at eiendomsretten står sterkere enn allmenningsretten. Ja, dessverre så er eiendomsretten forankra i Grunnlovens § 105. Derfor haster det å inndra den private tilegnelsen av en rettighet. Å inndra rettighetene som allerede er gitt, vil være ganske umulig. Å kjøpe den tilbake til staten, vil være urealistisk allerede og politisk galt. Noen antyder at en kan innhente rettigheten over år. Det tar tid og ordninga «setter» seg fortere. Det enkleste tiltaket er å åpne allmenningen for så å sette verdien av en rettighet til kroner null. Dermed vil verdien av de kvoter som i dag faktisk er privatisert, bli undergravd og heller ikke omsettbare.
Å åpne allmenningen, undergraver den private eiendomsretten og er dermed det mest effektive mottiltak mot privatiseringen av fiskerettighetene. Ulempene ved en slik åpning må vi se på som overgangsproblem som lar seg løse. Det er fult mulig å beholde reguleringsordninger som fiskestopp og kvoter, uavhengig av verdien på rettighetene.
Det må skapes en offentlig aksept og tillit til slik gratis utlån av rettigheter for at det skal ha legitimitet. Derfor er det viktig at denne tildelinga gjøres av folkevalgte organ som eksempel fylkesting. Først en slik lokal forankring kan sikre en ballanse mellom ressurs og kapasitet og sikre regionale hensyn til fortsatt aktivitet i kystsamfunnene. Denne styringsmodellen vil og passe planene for struktur- og kondemneringsordningene når konsesjoner skal retildeles. Fra Nordland fylkeskommune kom forslaget om regional kvotebank som skal forvaltes på fylkesnivå. Alle fartøy og kvotetransaksjoner må godkjennes av en kvotebank. En slik ordning er interessant fordi den vil kunne ivareta de lokale fiskeriaktørene sine interesser og hensynet til offentlig styring.
Gjeninnføre råfiskloven av 1938?
Råfiskloven har vært et vern for fiskerne. Det var ei kollektiv løsning på en ødeleggende konkurranse fiskere imellom. Fiskerne fikk hånd om omsetning av egen fisk. Førstehåndsomsetninga ble organisert ved lov; all fisk skulle selges gjennom godkjente fiskesalgslag. Samtidig ble det innført konsesjonsplikt for trålerne. Som vern for kystfiskerne ble det gitt få trålerkonsesjoner og disse fikk bare levere til salting og tørking. Det var ilandføringsforbud for utenlandske trålere. Disse offentlige reguleringene kom samtidig med en gryende velferdsstat som blant annet skulle sikre et minimum utkomme og sosiale reformer kom på løpende bånd. At også råfiskloven angripes i disse tider hvor en bygger ned velferdsstaten, er derfor historisk forståelig.
Å forsvare råfiskloven av 1938 og sloss for å få den gjenreist, er derfor nærliggende å lansere. Men da må en huske på at råfiskloven først og fremst var et vern for utøvende fiskere. Det er blitt atskillig færre fiskere nå. Fra å være ei åpen næring, er det nå dessverre blitt et lukka yrke. Når en har mista retten til dette yrke, er en lovfesta privilegie for noen få, atskillig mer tvilsomt. Råfiskloven må vi gjerne få tilbake, men først må vi sikre allmenningens rett til fiske. Ellers vil råfiskloven bare tjene noen få. Først når allmenningen er åpna vil råfiskloven kunne beskytte den vanlige kystbeboer som ønsker å drive fiske.
Fisken i havet tilhører folket!