av Geir Christensen
De som ikke forstår den langsiktige strategien lederne for privatiseringen av offentlig virksomhet jobber etter, blir lurt. De blir brikker som kan flyttes hit og dit.
Privatiseringen av offentlig virksomhet går fort. For å kunne slåss imot og ha muligheter til å vinne, må vi:
- Vite hvem som driver prosessen og hvorfor.
- Vite hva som er typiske trekk ved denne offensiven.
- Kjenne de vanligste og viktigste metodene makta bruker.
- Vite hvilke krefter det er mulig å mobilisere mot denne strategien.
Mitt utgangspunkt er Lenins definisjon av klasser:
«Klasser er store grupper av mennesker som skiller seg fra hverandre ved den plassen de har i ett historisk bestemt sosialt produksjonssystem. De skiller seg etter:
- forholdet sitt til produksjonsmidlene (i de fleste tilfellerfastsatt og formulert i lov)
- etter rolla si i den sosiale organiseringen av arbeidet og
- dermed etter størrelsen på den delen de får av den sosiale rikdommen og måten de får den på.»
Spørsmålet er: Hvordan endrer privatiseringen forholdet mellom klassene? Jeg skal prøve å svare på dette i to deler: Samfunnsvirkningene og virkningene for ansatte.
Samfunnsvirkningene
«Så lenge Televerket var en monopolbedrift ble alle beslutninger fattet med nasjonale interesser for øye. Det gjaldt alt fra utbygging i distriktene til forsking og utvikling. Nå er bildet i ferd med å endre seg. Som en konkurransebedrift må vi tenke ut fra Telegruppens interesser,» sa Geir Abrahamsen, styreformann i Televerket, og fortsetter: «Omgivelsesbetingelsene har endret seg fra å være nasjonale, stabile og langsiktige til å være internasjonale, ustabile og med kraftige endringer.» (Dagens Næringsliv 1993.)
Disse endringene som Abrahamsen varslet, undervurderer vi. Jeg vokste opp med lærebøker som fortalte at 99,1% av husstandene i Norge nå hadde fått elektrisk strøm. Med utbygging av post og telefonnettet. Med kamp for «gratis daghjem til alle barn». Kort sagt hvor nasjonal utbygging av velferdstilbud som etter hvert skulle nå alle var en selvfølgelig tankegang.
I sommer viste Dagsrevyen et annet bilde. Et kraftselskap hadde kuttet strømforsyningen til en øy. Det var ikke lønnsomt å vedlikeholde en kabel til en øy med så få abonnenter. Dette er bare et lite forvarsel. Når kraftselskapene skal tjene penger, og prisene er ca. tre ganger høyere på kontinentet, hvor mange utkantbygder vil bli klippet bort? Vi vet hvor mange postkontor som forsvinner i første runde. Hvem vil bli lønnsomme sykehjemsbeboere? ISS-drevne sykehjem får fort en kommunal minstestandard og ordninger som krever ekstrabetaling for påfyll på kaffekoppen. Betydningen av disse endringene er enorme.
NSB-varianten
NSB skal også drives lønnsomt, eller prøve å få vekk underskuddene. At det betyr nedlegging av distriktstog, overrasker ingen. Men logikken for lokaltrafikken overrasker enda: Lønnsom drift med lokalsett oppnås med lang driftstid – helst 20 timer i døgnet. Men beklageligvis er det trafikkopphopinger morgen og kveld. Disse pendlerne gjør jernbanedrift ulønnsomt. I Oslo-området drives lokaltrafikken med 76 togsett. Med 28 sett kunne trafikken gått jamt nesten hele døgnet. Så NSB har som ikke uttalt strategi å bli kvitt innsatstogene morgen og kveld. Få pendlerne bort og over på vei. Det er faktisk bedriftsøkonomisk lønnsomt – for særlovsselskapet NSB.
Et bussanbud på vandring
Oppland var første fylke med anbud på bussruter, da bybussrutene i Lillehammer ble lagt ut på anbud våren 1995. Litra – det lokale selskapet – tapte alle anbudene til Oslo og Follo biltrafikk. I følget tillitsvalgte i selskapet var anbudet så lavt at det ikke engang dekker lønnsutgiftene til sjåførene – ren dumping. Eierne av Litra fikk angst. Og solgte hele selskapet til Swebus i oktober.
I rask rekkefølge kjøpte Swebus også Vestoppland Bilselskap og Hamar og omegn Busselskap. Swebus var opprinnelig bussdivisjonen i Sveriges Jernveger. Selskapet hadde i 1995 3650 busser i fire land og 3,3 milliarder i omsetning. Det er 30% av bussmarkedet i Sverige samt viktige andeler i Danmark, Finland og Norge. Så på kort tid har man fått svensk bussmonopol i området som motpart for fylkes- og kommunestyrer i Mjøsområdet. Er det noen som tror dette har styrket folkestyret og gitt muligheter for billigere drift over tid?
Hvor slutter prosessen?
Etter som de fleste ruter kommer på anbud – hvilke busselskap vil overleve? Hvem vil dominere markedet? Helt sikkert ikke Swebus. For eierne synes fortjenesten er for dårlig. Og har lagt selskapet ut for salg. Store selskaper i Storbritannia og Frankrike er blant interessentene. Et eksempel på storselskaper er det franske General des Eaux som har en omsetning på 210 milliarder i 1995. Selskapet kommer fra vannforsyning til blant annet transportvirksomhet.
Når NSB-buss blir aksjeselskap – hvor mange måneder tar det før NSB får økonomiske problemer og selger?
Vannforsyning er i EU-sammenheng et eksempel på hva såkalt «anbud» og privatisering fører til. Nå har 9 multinasjonale selskaper med sete i Europa omtrent total kontroll over vannforsyningen i den konkurranseeksponerte verden. De deler markedene mellom seg, samarbeider og kontrollerer det meste.
Det bedrer ikke tilbudet, senker ikke prisene og gir ikke folk større innflytelse.
Hvem styrer norsk jernbanepolitikk?
ABB er et selskap med ca. 210.000 ansatte internasjonalt med tyngden i Nord-Europa. Omsetningen er sansynligvis større enn for den norske staten. Ett av åtte satsingsfelt er jernbane. Strategi: Selge komplette jernbaner fra svilla til konduktøren. Eksempler: Høyhastighetsnett i Florida. Komplett anbud. T-banenett i Ankara – komplett anbud.
For noen år siden ble det vurdert om Norge skulle satse på oppgradering til høyhastighetsbaner. Tre alternativer ble vurdert – 160, 200 og 300 km i timen. Utredningen viste at 300 km ikke lønner seg. Som forutsetning for 160 og 200 km var utretting av eksisterende spor, for 300 km bygging av to helt nye spor i tillegg til eksisterende som skulle ta godstrafikken. Du trenger ikke være konsulent for å finne ut at tre spor over Hardangervidda for å betjene 15 – 20 tog i døgnet, ikke er lønnsomt. Ett spor til 300 km er ikke utredet. Forutsetningene ga altså svaret. Hvem som har klart å få lagt inn slike forutsetninger er uklart. I forhold til ABBs storsatsing på togsett for 200 km passer det utmerket. Konklusjonen styrket ABBs monopolsituasjon.
Norsk Jernbaneplan passer perfekt til ABBs strategi. Selv om Opseth har strupt investeringene i planen til tilnærmet null – skyldtes nok det mer krav fra vei- og flykapitalister enn at ABB ikke får hva de forlanger.
Trafikkselskapet som har fått konsesjon på malmtransporten på Narvikbanen er formelt kontrollert av LKAB. Men en av storaksjonærene i LKAB heter ABB, og de har kunnskapen.
Hovedleverandør av teknologi til A/S Gardermobanen heter ABB.
A/S Gardermobanen har fått alle utbyggingskostnader som lån. Billettinntektene skal bære driftsutgiftene samt avdrag og nedbetaling av lån på mange milliarder. Jeg kjenner ikke til andre jernbaneutbygginger i Europa som har vært i nærheten av å kunne klare det. Sannsynligvis blir Gardermobanen lønnsom etter den første konkursen og gjeldssanering av investeringene i skinnegangen. Men en slik eventuell konkurs åpner for andre aksjeeiere enn NSB. Hvor godt utarbeidete planer sitter ABB med for å takle denne?
Min påstand er: Styringa over norsk jernbanepolitikk i løpet av 1980-årene ble flyttet fra det norske Stortinget til et lukket styrerom i Sveits. (Og litt Tyskland – Siemens.)
Konklusjoner om samfunnsmessige konsekvenser
- Privatiseringen overfører makt (eiendomsrett/kontroll) fra folkevalgte organer til styrerom i internasjonale monopolkonsern. Altså fra nasjonale felleskapitalister til internasjonal monopolkapital. Grunnlaget for «borgerlig demokrati» blir redusert.
- Privatiseringen øker ikke konkurransen. Den fører til monopolisering og færre konkurrenter. Nasjonale selskaper spiller knapt nok en rolle i overgangsfasen.
- Privatiseringen øker samfunnets utgifter og gir storselskaper anledning til utpressing mot kommuner og stat. Dette gir grunnlag for at internasjonal kapital i økende grad suger skattepenger ut av statskassen.
Virkninger for ansatte
Prosessen med privatisering startet i NSB i 1988 med divisjonering. Det betydde oppbygging av 8 divisjonstaber og herunder regioner, soner og områder. Omfattende bruk av anbud og internfaktureringssystemer ble utviklet. Omorganiseringer og nedbyggingsprosjekter kommer på løpende bånd. Fra andre statsetater og private bedrifter hører vi om lignende ting. Hvilke retningslinjer kan vi ane bak det vi ser av organisasjonstiltak. Hva er felles for hele næringslivet og hva er spesielt for offentlige bedrifter som skal privatiseres?
Fellestrekk
- Det skal lages konkurranse om lønns- og arbeidsvilkår på alle mulige områder (unntatt administrasjonen sjøl) internt og mot eksterne, koste hva det koste vil. Ansatte må ha mye tøffere pisk over seg. Gjør de ikke jobben fort og godt nok mister de jobben. Anbud er her sentralt.
- De ansatte skal holdes lengst mulig unna de leddene i bedriften/bedriftene som disponerer pengene/forvalter eiendomsretten. (Nedskjæringer i eiendom og regionene.)
De ansatte skal ikke disponere kunnskaper som truer firmaets eiendomsrett. For eksempel ble dataunderlaget til NSBs kraftsentral produsert i Østerrike, Tyskland, Sverige og Norge. Ingen ansatte eller bedriftsmiljøer behersket totalkunnskapen for å produsere sentralen. Det ga mye byråkrati, men sikret ABBªkonsernet makt.
«Opposisjon og motstand har vi ikke råd til»
Arbeiderkollektivene angripes og erstattes av vertikal kontakt. Fagbevegelsen spilles ut, og erstattes av motiveringsmøter – bedriftens egne samarbeidstiltak hvor premissene er gitt – bare hvordan og hva. Motstand skal renskes ut.
– Individuell lønn og personlige avtaler erstatter kollektive avtaler.
Endringene går i retning av innskjerping av eiendomsretten til kunnskap. Styringen blir utført indirekte – med markedet som pisk – og den direkte undertrykkelsen gjøres mer utydelig.
Forskjellene mellom offentlige privatiseringbedrifter og privat kapital
Da ABB kjøpte Finlands største industriselskap Strømberg, ble president Percy Barnevik hilst velkommen av et hovedkvarter på 880 personer. Et par år seinere var dette tallet redusert til 25. I det tyske ABB-hovedkvarteret fant Barnvik en stab på 1.600. I dag er det bare 100 igjen. I en artikkel om ABB blir denne slanke ledelsesorganiasjonen geniforklart og brukt som begrunnelse for spådommen om at ABB blir en av de få vinnerne på den internasjonale kapitalistiske arenaen.
Jeg har prøvd å sammenligne med hvordan stabene ved NSB har utviklet seg. Antallet administrativt ansatte innenfor mitt fagfelt, kontaktledning/sterkstrøm, har økt fra mellom 30 og 35 i 1986 til mellom 70 og 80 i dag. Mer enn dobling. I samme tidsrom har antallet kjeledresser ikke endret seg særlig, ca 350. Noe av økingen kan forklares med mer nybygging – som krever større planleggingsstab. Her er bare direkte administrasjon innregnet, økningene på personalavdelinger o.l. er ikke med. Konklusjonen er entydig: administrasjonen er blitt mye mindre konkurranseeffektiv. Å betale lønn til en slik stab på toppen av vår (kjeledressenes) lønn vil stryke oss fra ethvert konkurransedyktig marked. Evnen til kontroll og styring av oss har blitt mye bedre. Ingenting tyder på at konkurransedyktighet er hovedpoenget med NSBs mange organisasjonsprosjekter. Vi må altså utfra hva vi ser og hører prøve å tolke Uelands strategi sjøl.
Min teori
Bedriften skal ha kontroll med all kunnskap og alt arbeid de ansatte gjør. Ikke slipp ingeniørkunnskap ut. Administrasjonen skal brukes til å måle opp produkter og arbeidsoppgaver som kan skilles ut å legges til rette for det private markedet. Kort sagt: NSB betaler en diger byråkratstab for å finne ut hvordan de skal kunne bli kvitt oss, de ansatte, og isteden kjøpe arbeidet/produktene i markedet.
I artikkelen om ABB ser vi ikke et ord om kapital og kunnskap. At de bruker sin enorme kapital til å dumpe prisene der de går inn for å vinne nye markeder, er velkjent. Likeledes at firmaet beskytter sine kunnskaper mot konkurrenter omtrent som det skulle være gull. (Som det faktisk er!)
NSB leverte ikke anbud på Gardermobanen blant annet fordi de ikke kunne godkjennes som anbyder. Garantikravene kunne ikke oppfylles da NSB ikke kan låne penger eller skaffe seg bankgarantier og Staten nekter å gi slike garantier. Altså utspilt av mangel på kapital i ryggen fordi staten ikke gir ryggdekning. Staten ved NSB, ved heleid datterselskap A/S Gardermobanen, tar i bruk anbud for å lage konkurranse hvorpå staten ved departementene nekter NSB å delta i konkurransen. Stort mer kan vanskelig gjøres for å tvinge fram privatisering. At vi mer og mer settes til å være anleggsledere for innleide folk fra for eksempel ABB er velkjent. Slik må vi lære opp ABB på områder hvor NSB i dag har monopol.
Opplegget fra ABB for å levere anbud på beredskap og feilretting på kontaktledning- og sterkstrømsanlegget ved Gardermobanen når de første 10 km taes i bruk i vinter, er avslørende. ABB sier seg villig til å levere inn anbud dersom NSB holder folk som kan jobben, maskinpark og lokaler. ABB påtar seg å holde delelager selv. NSB betaler ABB for å lære opp ABB til å ta oppdragene NSB kan hundre ganger bedre sjøl.
Neste gang våre ledere snakker om konkurranse – skal vi ta dem alvorlig? Skal vi si det som det er – våre fortrinn gis ikke bort – NSB betaler konkurrentene for å ta over. Vi blir ikke sendt i bokseringen med hendene bundet bak på ryggen – men med armene avkappet!
Er dette skillene mellom offentlige slaktebedrifter og oppstigende monopolselskap?
Må det slaktes?
«Norsk økonomi minner om eit gresk skjebnedrama, der vi er i hendene på ustyrlege høgare makter. Vi veit ikkje kva dei vil finne på, og vi kan lite gjere mot dei.» Det skriver Andreas Skartveit som en konklusjon på sine analyser av utviklingen.
På et område mener jeg å kunne svare bedre: Vi kan finne ut hva de pønsker på med undersøkelser og marxistisk analyse.
Men kan vi forsvare oss? Kan vi unngå å bli slaktet ? Kan vi få undergravd makta deres og presse fram en mer menneskelig utvikling av samfunnet? Hvor vi som ansatte har rettigheter og trygghet? Hvor vi som strømabonnenter eller sykehjemsbeboere har trygghet og rettigheter? En solidarisk utvikling? Finnes det muligheter til å stoppe eller snu denne utviklingen?
Motkrefter
Ingen liker å bli styrt og herjet med. Derfor øker motstand mot markedsliberalismen blant folk.
Kontroll av kunnskap er vanskelig. Det er nok at en internettbrukere stjeler kunnskap (for eksempel et dataprogram) og legger det ut på nettet. Da er det fritt for 200 millioner mennesker å bruke den.
Gevinstene ved masseproduksjon/konkurranse for å kunne vinne markeder er snart oppbrukt. Ny framgang ligger i organisering/samarbeid. Konkurranse og frykt som våpen kan ikke løse dette spørsmålet.
Ut fra denne situasjonen er det en rekke fagforeningsoppgaver som blir viktigere enn før:
- Uten analyse og samfunnskunnskap klarer vil ikke fagforeningene beholde sin selvstendighet, men bli tvunget til å underordne seg bedriftens informasjonsstrategi og ideologi. Fagforeningene vil bli splittet og spist. Klarer vi å beholde samhold og våre krav kan vi stille sterke krav og vinne.
- I kampene mot privatisering er fagforeningene i en defensiv situasjon. Det er en kamp de ikke har valgt, men er nødt til å ta for ikke å miste arbeid og tilkjempete rettigheter.
Kommunistenes forhold til kompromisser er å bli med på det når det er nødvendig fordi et tap vil sette kampen tilbake. Kompromisset i en sånn sammenheng er «ett skritt tilbake for å kunne ta to fram seinere».
I forbindelse med særlovsselskapene, Posten og NSB, må vi analysere hvordan slåss mot privatiseringa – samtidig som vi må ha en taktikk for hvilke kompromisser som er akseptable og hvilke som ikke kan godtas.
En svensk film laget en glimrende oppsummering av den sosialdemokratiske måten å inngå kompromisser på. Filmen lot svenskekongen bli skikkelig upopulær. Den sosialdemokratiske statsministeren ble så sterkt presset fra folket at han måtte foreslå folkeavstemning om monarkiet, men på betingelse av at det skulle være tre alternativer: republikk, monarki eller kronprinsessa til dronning.
Sosialdemokratiet som egentlig var for monarkiet, og som skjønte at det var vanskelig for monarkiet å seire, støttet derfor alternativ tre: kronprinsessa til dronning. Da ble alt som før og systemet fortsatte. Sosialdemokratiet hadde nok en gang inntatt posisjonen som støtdemper og stått på maktas side.
- Fagkunnskap er makt. Det er derfor vi fikk Reform -94. Opp mot borgerskapet sin strategi med svekke og helst fjerne fagene, og organiseringa rundt fagene, (jfr. Arbeidsrettsutvalgets innstilling), må arbeiderklassens svar være å forsvare fagene, kollektive avtaler og arbeiderkollektivet.
Heismontørene har vist hvilken makt fagmonopol gir, og at kampen rundt fagopplæring og etterutdanning er sentralt.
- En viktig motkraft er samarbeidet mellom fagforeninger/klubber som der bedriftene er i en konkurransesituasjon om arbeid/oppdrag. Det betyr blant annet å legge skinnmotsigelser som om fagforeninga/klubben er organisert i LO eller ikke, til side.
- Å mobilisere med brukerne av tjenestene – for eksempel dem som er mot nedlegging av de minst profittable jernbanestrekningene eller postkontorene, er å utløse en ressurs for kamp.
Skal en utvikle en offensiv fagforeningspolitikk etter disse linjene, er et kommunistparti som deltar i klassekampen avgjørende. Mennesker som bruker tida si tid strategi og som tenker lenger enn nærmeste dagskamp – kommunistene – kommer til å bli viktigere i klassekampen – og for fagforeningene.