Private banaliteter (diktomtale)

Av Sven Berg

1971-01

I høstflommen av litterært rusk og rask fra forlagene dukket det også opp en lyrikk-samling med tittelen «Vi er mange». Denne tittelen sikter ikke til at det er mange lyrikere, men at det er mange som er av samme mening og står sammen med forfatteren, mange som er interessert i litteratur som angår dem fordi den handler om dem selv og deres samfunnsmessige situasjon; at det kortsagt er mange arbeidsfolk.

Boka fikk meget lovende omtale i numrene 11 og 12–70 av Klassekampen, hvor den bl.a. ble betegnet som «den første diktsamlinga som har interesse for arbeidsfolk på lenge». For-fatteren heter Stig Holmås og har tidligere deltatt i en «gruppebok», «åtte fra Bergen», i serien Paxlyrikk.

Samlingen består av 4o dikt, hvorav 14 kan ansees som velmenende, sosialistisk inspirerte innlegg i klassekampen. Resten er det vanlige oppkoket av den vanlige blandingen fra årets, fjorårets og tidligere års lyrikksamlinger: anstrengte og uvesentlige hjertesukk, selvopptatthet og sentimentalitet, framført i mer eller mindre forunderlige ordkonstellasjoner – og som i all sin uklarhet likevel klart kjennetegner tomheten og forfallet i den borgerlige kultur. Her kan man finne vemodige minner om ung forelskelse og hytteturer for en del år siden, slik at man forstår at forfatteren også har en politisk ubevisst fortid. Og her får leseren vite at

Stina er rar.
Hun kan ikke,
vil ikke.
Men hun har lyst.

Eller det blir opplyst at Ulrik er en kjekk gutt som sier jøss og er likt av alle, har brun genser og lyse barter, Mao-merke og tobakkspung. Eller man får et glimt av forfatterens problemer og vilje til sjølkritikk i følgende «Oslo-notat»:

I kveld tisset jeg i vasken.
Jeg er et svært renslig menneske,
og det skal ikke gjenta seg.

Både dette siste diktet og det om Stina er her sitert i sin helhet – det er altså ikke snakk om bruddstykker eller begynnelser. Det samme er tilfellet når det gjelder gjenfortellingen av diktet om Ulrik – det inneholder faktisk ikke noe mer. Og det samme gjelder følgende opprørske og truende meningsytring, framført på engelsk for riktig å skape assosiasjoner:

Åpent brev fra Bergen til
Asbjørn Bryn
If you're looking for trouble,
you've come to the right place.

En sitter i det hele tatt like uberørt – og like klok – som etter å ha vært igjennom en samling av for eks. Jan Erik Vold, Dag Solstad, Einar Økland eller en hvilken som helst småborgerlig skribents private utredninger. Og da hjelper det lite om disse utredningene fra forfatterens side oppfattes som både småpussige og ikke helt uvesentlige.

Det samme kan stort sett sies om de 14 "arbeiderdiktene". De er nok velmenende, men inneholder ingen oppfordring til kamp, lite bitterhet som virker ekte, lite hat – fordi de ikke inneholder noen skildring av arbeidsfolks kår, ingen avdekking av deres bitre, nedverdigende, daglige virkelighet. Det kunstneriske resultat som er kommet ut av forfatterens møter og samvær med arbeidere, er i hovedsak overflatiske selvfølgeligheter som

Det er sant at
norske arbeidsfolk har fjernsyn.
Men det de ser er ikke vesentlig.
Men det de hører er ikke sant.

Det finnes rett nok et og annet lyspunkt, som ikke bare virker som lettvinte klisjeer. I «Streike-vakt» forekommer noen slike:

femten karer med
hendene i bukselommene
fast bestemt
på at
her slipper ingen
forræder forbi

 – –

du med den blå jakken på kontoret der
gå ned og fortell
disse karene at
det ikke finnes klasseskille i Norge
hør hva de da sier

Men for det meste virker det uopplevd, nærmest pliktskyldigst skrevet, og(ikke minst intetsigende, som for eks. diktet «Sjaueren»:

«Han er grå ved tinningene, taus. Men når han snakker,/ er stemmen klar og stø./ Noen forteller meg at han var heimefronts-/mann under krigen. – –

I lunsjpausen snakker han om lønnsoppgjøret. / 'Vansker er til for å overvinne,' sier han.»

Og det kan jo både Aspengren og Selvig nikke anerkjennende til.

Nå har skjønnlitterære ytringer om arbeiderklassens forhold lenge vært mangelvare. Det er muligens det som har fått en avis som Klassekampen til å oppfordre leserne til å skaffe seg den, og hevde at tross svakhetene «blir hovedsida at den er god».

Men god er den som sagt ikke. I likhet med så godt som samtlige av de senere års øvrige kunstneriske ytringer føyer den seg bare til den lange rekken av beviser på at det snart ikke en gang er skallet igjen av den borgerlige kultur.

Hva kan det så komme av at en som hevder å stå på arbeiderklassens side i klassekampen offentliggjør en slik samling av– for lavt regnet 2/3 ved-kommende – private banaliteter, som i innholdsløshet og mangel på almen interesse ikke står noe tilbake for Jan Erik Vold med fleres produkter?

En av årsakene er utvilsomt at Stig Holmås – vurdert etter de foreliggende resultatene – ikke har noe særlig å fortelle om samfunnet og menneskene, at hans oppfatning av hvordan kunst skal være og virke er så influert av tomheten og oppløsningstendensen i borgerlig kultur og dens toneangivende kunstneriske krampetrekninger, at han ikke kan annet enn å følge dens metodikk. Dermed blir han nærmest ute av stand til å se det han sikkert gjerne vil skrive om, og heller ikke i særlig stand til å uttrykke det han måtte se. I likhet med andre yngre forfattere som føler seg tiltrukket av sosialismen og som har følt kravet om å være med på å skape kunst for arbeiderklassen, har han slik kommet iden for en skribent så sørgelige situasjonen: at han egentlig ikke har noe å skrive om.

Den beste pekepinn i så, måte leverer Stig Holmås selv ved å la trykke en innrømmelse om et mislykket forsøk på et dikt om Kiruna- streiken, hvor han sier at han rett og slett ikke fikk det til, men anser saken så viktig at han oppfordrer leserne til å ta for seg en artikkel om emnet i Klassekampen.

Han fikk det ikke til. Så skriver han i stedet om det han har å skrive om, det som er sett og opplevd og som dessuten har den fordel at det lett kan uttrykkes ved hjelp av rådende stil og form: han har pisset på vasken, han har erkjent at den første ungdomstida er ugjenkallelig forbi, og han har møtt en arbeider som hadde skinnlue med øreklaffer og som sa «tidlig oppe, kamerat?»

At han forsøker å skrive om det han har opplevd og kjenner til, kan ingen bebreide ham. Men når en ikke makter å få noe mer ut av sine opplevelser og smule kjennskap til tilværelsen enn Stig Holmås har gjort – ja, da blir det ikke stort å skrive om, og da har det ikke særlig interesse for andre enn forfatteren selv og kanskje hans likestilte.

Og det bidrar heller ikke til å skape noen kunst for arbeiderklassen annet enn som anti-eksempel – og dem er det etterhvert blitt nokså mange av.

Men det vil bli enda flere. Det en kan slå fast i og med utgivelsen av Stig Holmås' bøker at forlaget har forstått at det igjen er i ferd med å oppstå en gruppering som vil være avtakere av ting som smaker av arbeiderdiktning. Etter hvert som klassekampen skjerpes og arbeiderklassens styrke vokser, vil også antallet skribenter som føler seg tiltrukket av sosialismen og gjerne vil gi uttrykk for det, vokse. Det vil føre til en god del avfall, en god del spekulasjoner, som alltid når det foregår en sterkbevegelse og utvikling. Men det vil også føre til kunst som ved å beskjeftige seg med mer vesentlige problemer – og dermed få et vesentligere innhold – vil bidra til den titt omtalte og lengeventede «fornyelsen», og bli et viktig ledd i den revolusjonære omdannelsen av samfunnet. Under denne prosessen kan vi imidlertid vente oss en god del bidrag som både vil påberope seg og bli utropt til å være Rudolf Nilsens etterfølgere og arvtakere. Lien la oss håpe at for-lagene og borgerpressa for fram-tiden selv får besørge reklamen for de mer spekulative produktene ,og at marxist-leninistiske publikasjoner tar seg i vare for å bringe falske, «kameratslige» anmeldelser.

Stig Holmås:
«Vi er mange»
Dikt. Kr. 16,50
Gyldendal