Vindkraftutbygging har blitt en omfattende industri i Norge den siste tiden. Hvilke konsekvenser vil dette ha for mennesker, dyreliv, natur, klima og miljø? Kapitalistene ser en mulighet til å tjene lette penger og samtidig sørge for økt vekst og forbruk. Er det dette den vanlige nordmann ønsker, og hva vil Norge få ut av å ødelegge norsk natur? EU utøver et sterkt påtrykk for å få disse utbyggingene gjennomført, og regjeringen logrer med halen og gjør som EU ønsker.

Foto: Vlad Kutepov
Av Dordi Hammer,
utdannet førskolelærer og representant for Rødt i kommunestyret på Frøya. Hun er motstander av vindkraft, en av aksjonistene på øya si, mamma til fem og bestemor til ti.

Den første ordinære drift av vindindustri i Norge startet i 1991 med en turbin på Andøya. På 2000 tallet tok utbyggingene av, og ved utgangen av 2017 var, i følge NVE, 468 turbiner i drift i Norge. Etter 2017 har flere områder i landet blitt utpekt som egnede områder for utbygging av vindindustri. I mange områder er konsesjoner gitt og de er allerede i ferd med å bli nedbygd, blant annet Frøya hvor jeg bor. Det høyeste punktet på øya er 76 meter over havet, og her er det bestemt at det skal settes opp 14 vindturbiner med en høyde på 180 meter. Øya hvor turbinene er planlagt oppsatt er 147 km2, og konsesjonsområdet er 6,6 km². Det høres kanskje ikke mye ut, men dette er et Landbruks, natur og friluftsområde (LNF) som i all tid har vært brukt av innbyggerne til fiske, jakt og rekreasjon. Nå blir området overtatt av støyende, fugledrepende turbiner, og det blir ikke lenger egnet til det opprinnelige formålet. Det sier seg selv at denne utbyggingen vil ha en svært negativ innvirkning på øya, naturen, dyrelivet og alle innbyggerne. 

Utbyggingen på Frøya settes i gang med Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og Olje- og energidepartementet (OED) sin velsignelse på tross av at det finnes CO2-bindende myr, steinalderboplasser og vernede og rødlistede arter i området. Det kom inn uttalelser om at området var uegnet for utbygging av vindkraft fra flere hold, blant annet fra Klima- og miljødepartementet. Allikevel valgte NVE å gi konsesjon, for energiloven topper alle andre lover i Norge, selv Grunnloven. I nasjonal rammeplan for vindkraft som ble lagt frem 1. april 2019 sier NVE at Frøya er uegnet for videre vindkraftutbygging. Denne avgjørelsen tar de etter uttalelser som også var kjent da de ga konsesjon til utbyggingen av Frøya 28.06 2012, og enda mer opplyst da konsesjonen ble overført til nytt selskap 11.01.19. I oktober 2019 valgte regjeringen å droppe den nasjonale rammeplanen for vindkraft, fordi det kom mange negative innspill til den. Det vi da kan frykte er at det nå blir fritt frem for utbyggere å gjøre avtaler med grunneiere og kommuner om utbygging av vindkraftverk rundt om i landet.

Hvorfor skjer dette?

At dette kan få lov til å fortsette landet rundt har to hovedårsaker. Den første og største er pengemaktas ønske om enda mer penger og et stadig økende forbruk, og den andre er Erna og hennes regjerings kjærlighetsforhold til EU og i særdeleshet Tyskland og Angela Merkel. Er det ikke underlig at det ikke er vårt behov for elektrisk kraft som er den viktigste drivkraften? Men det påstår jeg altså at det ikke er. Norge er selvforsynt med stabil elektrisk kraft fra våre vannkraftverk. Det er endatil i perioder overskudd av kraft som selges ut av landet. Dagens vindkraft er sterkt subsidiert gjennom grønne sertifikater og fritak fra grunnrenteskatt til stat, fylker og kommuner. Det er ikke vannkraft, og det fører til at et potensiale på 20–30 TWh gjennom oppgradering av våre vannkraftverk ikke blir realisert. Denne oppgraderingen kunne vært gjort uten stor skade på naturen. 

Med dette i tankene er spørsmålet hvorfor det ivres slik etter å nedbygge norsk natur med vindturbiner. Ett av argumentene som brukes er at vi trenger mer ren kraft slik at produksjonen av fossil energi, som er svært skadelig for klima og miljø, kan reduseres. Fakta er at selv om hele Norge bygges ned med vind­turbiner, så vil dette bare være en dråpe i havet med tanke på kraftbehovet i Europa og verden for øvrig. Verdens 200 000 vindturbiner bidrar til 0,7 prosent av verdens kraftproduksjon. Produksjon av fossil energi vil altså allikevel måtte bestå. Et annet argument er at biler og båter i verden skal elektrifiseres. Det som ikke er tatt med i dette regnestykket, er at naturens ressurser ikke er utømmelige. Hele klodens produksjon, og litt til, av flere sjeldne jordarter/metaller må til for å erstatte fossile biler bare i Storbritannia. Ergo kan, etter min mening, ikke disse to argumentene være årsaken til at land og natur nedbygges med vindturbiner. 

Grunnen til en slik storstilt utbygging er ønske fra utbygger om lettjente penger. Når kraftprodusenter får tildelt el-sertifikater for å bygge ut vindkraftanlegg, er det vi forbrukerne som betaler dette. Strømkundene finansierer ordningen over strømregningen gjennom at kraftleverandørene legger el-sertifikatkostnaden inn i strømprisen. Kraftprodusenter kan selge disse el-sertifikatene, som vi har betalt for, og dermed skaffe seg inntekt gjennom salg av el-sertifikater i tillegg til den inntekten de får gjennom salg av strøm. Det er altså vi som forbrukere som betaler for raseringen av naturen, og gir kraftprodusenter penger i pungen. Når vi i tillegg ser at gjennomsnittlig 90 prosent av vindkraftverkene er solgt til utenlandske interesser, som drar nytte av de subsidiene norske husholdninger må betale inn i form av tillegg i strømprisen, blir dette en enda større tragedie for den norske forbruker.

Norge har to ganger hatt folkeavstemning om medlemskap i EU. To ganger har flertallet av det norske folk sagt NEI til EU. Allikevel ser vi i dag at regjeringen på stadig flere områder omgår og endrer på lover for å få Norge inn under EU-makten. Dette er også grunnen til at det ivres sånn etter å produsere vindkraft i Norge. Målet er at Europa skal forsynes med vår stabile vannkraft, mens vi sitter igjen med rasert natur og ustabil vindkraft. Jeg vil forsøke å synliggjøre hva som skjer.

Norge og EU

Norge har siden 1960 vært medlem i EFTA, en internasjonal frihandelsorganisasjon. EFTA er et mellomstatlig samarbeid mellom de involverte landene. Fra 1994 trådte EØS-avtalen i kraft. Dette er et økonomisk samarbeid mellom EU og EFTA-statene. En forutsetning for EØS/EFTA-landenes rettigheter i det indre marked er at EUs regelverk fortløpende tas inn i EØS-avtalen. 

Ved et eventuelt nytt EU-direktiv, kan Norge som EFTA-stat uttale seg, men har ingen innvirkning på om direktivet vedtas. Dette vil si at Norge som EFTA-stat og tilknyttet EØS-avtalen i realiteten er en passiv mottaker av direktiver fra EU, uten mulighet til å påvirke hverken utforming eller om direktivene blir vedtatt. Tilslutningen til samarbeidet med EU gjennom EØS-avtalen medfører dermed store konsekvenser for Norge, da vi blir pålagt en plikt til å innta EU-retten i statens nasjonale rett. Norges suverene lovgivningsrett blir dermed redusert på flere områder, og demokratiet står i fare. Siden beslutningsmakt ikke kan overføres direkte til EU uten å gå veien om en endring av Grunnloven, har en stadig oftere tydd til å overføre beslutningsmakt til overvåkningsorganet ESA, som er EFTAs overvåkningsorgan, som kontrollerer at EFTA-landene overholder reglene i EØS-avtalen. Siden Norge er medlem av EFTA, er det formelle i orden. Men når norsk suverenitet overføres til ESA, er alle på Stortinget klar over at ESA hver gang må fatte vedtakene sine akkurat slik som EU vil ha dem. I realiteten er det derfor EU vi har gitt beslutningsmakt til. 

EUs energibyrå (Acer)

Hva har så dette med vindkraft å gjøre? ALT! Uten påtrykk fra EU, og uten Norges tilslutning til ACER, hadde ikke presset om utbygging av norsk natur for energiproduksjon vært like stort. 

EUs tredje energimarkedspakke ble vedtatt i 2009, og trådte i kraft i EU i 2011. I 2017 besluttet EØS-komiteen at pakken skal innlemmes i EØS-avtalen. Den tredje energimarkedspakken førte også til opprettelse av EUs byrå for samarbeid mellom nasjonale reguleringsmyndigheter på energiområdet, og EUs energibyrå, ACER så dagens lys. ACER skal sikre et integrert energimarked i EU ved å samordne medlemslandenes regelverk på dette området. Da Stortinget i 2018 sa ja til ACER, sa de samtidig ja til en reguleringsmyndighet for energi fra EU. ACER jobber for et felles strømnett og lik pris på strømmen i EU, og nå er også Norge en del av denne planen. Norges tilslutning til ACER vil føre til at Norge mister den reelle råderetten over egne kraftressurser. EU ser nå den stabile norske vannkraften som en mulighet for dem til å få stabil kraftforsyning fra Norge, samtidig som de kan smykke seg med at de bruker grønn energi. I følge et forslag til vedtak i EØS-komiteen skal Norge delta fullt ut i arbeidet i ACER, men uten stemmerett. Problemet her er at ACER kan fatte bindende vedtak. Det skjer dersom de nasjonale regulatorene, som i Norge er NVE, er uenige om spørsmål knyttet til grensekryssende infrastruktur. Hvordan noen da kan si at Norge ikke gir fra seg råderetten er for meg uforståelig. Den som ikke vil, den skal. 

At flere utenlandskabler vil gi dyrere strøm i Norge er fakta. Dette er grunnen til at kraftbransjen ivret etter at Norge skulle bli del av EUs tredje energimarkedspakke. De vil jo tjene på økte strømpriser. Tilhengerne av den tredje energimarkedspakken til EU vil bygge flere kabler fra Norge og tilby norsk elektrisk kraft til Europa. Målet er at det skal få europeiske land til å stenge kullkraftverk. Den norske overføringen av energi til Europa vil være en så liten del av det kraftbehov de har, at dette er et helt urealistisk mål. Det EU ønsker, er kontroll over norske kraftressurser.

Naturvern og menneskevern

Naturvern har vel alle hørt om, men hva med menneskevern? I denne delen vil jeg se på hva utbygging av vindkraft gjør med natur og mennesker.

Norge har en unik natur med vassdrag, fjell, skog og kyst. Dessverre har vi også mye vind i Norge, i noen områder mer enn andre steder. Dessverre, fordi dette har fått kraftprodusenter til å se disse områdene som sin mulighet for å tjene penger på vår felles ressurs. NVE og OED deler med rund hånd ut tillatelser slik at kraftprodusentene får muligheter til å gjøre dette, uten å ta vare på natur og mennesker. Når mennesker begynner å se naturen som en arena for egen vinning, da har naturen tapt. Det er derfor ditt og mitt ansvar å stå opp for naturen. Vi må være den stemmen som naturen selv ikke har. Norge planlegges å bli «Europas batteri» på grunn av sin natur som i deres øyne er perfekt for vindkraftutbygging. Norge burde heller blitt en av «Europas grønne lunger», da ren, urørt natur blir en stadig større mangelvare.

Rapporten fra FNs naturkommisjon i år, sier klart at situasjonen for naturen og menneskenes framtid på jorda er verre enn noen hadde trodd. Noen av punktene den peker på, er endringer i areal- og sjøbruk og menneskelig rovdrift på natur, dyre- og planteliv. Her kommer de store inngrepene i naturen ved vindkraftutbygging inn. Natur bygges ned, fredet vegetasjon ødelegges, fredede fugler drepes og rødlistede planter og dyr tas overhodet ikke hensyn til. Når utbyggere velger å starte sitt arbeid midt i hekketida, og sprenger fugler og reir i lufta, sier det mye om hvilke verdier de har og hva som er viktig for dem. At en million arter ifølge FN trues med utryddelse på grunn av tapte leveområder, må vindkraftutbyggere være med å ta en stor del av ansvaret for. At flere tusen år gammel myr som binder karbon og dermed kan sies å være CO2 lagrende blir gravd opp og flere tonn med CO2 frigjøres, er ikke akkurat miljøvennlig. Når dette gjøres for å få opp turbiner som skal gi grønn energi, så synes jeg at vinninga går opp i spinninga. Når vi i tillegg tar med at vindturbinbladene lages av karbon og glassfiber blir det ikke bedre. Ved slitasje vil plastpartikler slynges ut og forurense naturen.

Vindkraftutbygging fortrenger dyr fra sine naturlige leveområder. Vindkraftverk plasseres i reinens beite- og kalvingsområde. Det samme skjer med ruter for fugletrekk, noe som fører til at et stort antall fugler blir drept i møtet med vindturbiner. Norge har ansvar for den europeiske havørnbestanden. Det skulle man ikke tro når man ser at vindkraft på Smøla har drept over 100 havørn.

Altså blir dyr og planter skadelidende for menneskers jakt på penger. Vi lever med og av naturen, uten den har vi ikke liv, og trenger heller ikke penger.

Mennesker blir heller ikke tatt hensyn til ved vindkraftutbygging. I Bayern i Tyskland er anbefalt avstand fra turbiner til beboelse 10 ganger turbinhøyde. I Norge er det anbefalt en avstand på 4 ganger turbinhøyde, men samtidig gjelder 500 m grensen, dvs. at ingen skal bo nærmere en vindturbin enn 500 meter. Skulle Norge fulgt direktivet fra EU som omhandler støy og miljø, som ble innlemmet i EØS-avtalen i 2017, så ville hverken Frøya eller Skardsøya blitt bygd ut. Siden det er 70 prosent tyske eierinteresser ved utbyggingen på Frøya, er det lett å se at de vil utsette norske borgere for det som de beskytter sine egne borgere mot. Virkelig uetiske handlinger synes jeg, og som OED og NVE godtar.

Infralyd som har en dokumentert skadelig virkning på dyr og mennesker er ikke i det hele tatt med som en vurdering av norske myndigheter i forhold til vindturbiner. De utsetter altså sine innbyggere for en risiko som kan vise seg å gi skadelige effekter over tid. Hvem skal da stå ansvarlig for påført skade? Den enkelte innbygger vil være den skadelidende, og mest sannsynlig får de ta regningen selv også.

Vindkraftanleggenes inngripen i vår helhetlige oppfattelse av landskapet vil gi en stor samfunnsøkonomisk kostnad. Vindkraft påvirker landskap og opplevelsen av natur. Den vil påvirke livskvaliteten ved kontinuerlig eller langvarig påvirkning av sansene. Forstyrrelser fra vindkraft er et reelt helseproblem. 

Oppsummering

De som tjener på dette er norske og utenlandske vindkraftutbyggere og kraftbransjen i Norge og EU. De står igjen som vinnere av jakten på vinden og våre kraftressurser. De tjener seg rike på norske naturressurser og nordmenns penger, mens de ikke har tanke for hverken dyr, natur eller mennesker.

Taperne er dyr, fugler, planter og mennesker i Norge. 

Norske forbrukere betaler regninga, både økonomisk og ved tap av natur og helse. 

Naturen ødelegges, og dyrelivet blir skadelidende.

Norsk kraftkrevende industri får store problemer med å holde virksomheten i gang når strømprisene øker. Det skal ikke mange ører i økning til før det er kroken på døra for dem. Dette vil ramme mange arbeidstakere innenfor denne industrien.

Vi redder ikke verden ved å rasere naturen. 

Kilder:

– www.pwc.no

– www.vindportalen.no 

– www.nve.no

– www.regjeringen.no

– www.europalov.no

 

 

 

 

 

Når dette skrives, er det konfrontasjon mellom politi og demonstranter i Hong Kong. Det går «en kule varmt», bokstavelig talt.

Av redaksjonen for nummer 4/19

Erik Ness, Birger Thurn-Paulsen, Per Medby og Unni Kjærnes

Kina fikk Hong Kong, som hadde ha vært britisk koloni fra 1842, tilbake i 1997. Beijing vil nå styre finansmetropolet slik som de styrer resten av Kina. Antakeligvis er Kinas mektige president, Xi Jinping, redd for at et mer liberalt styresett i Hong Kong vil inspirere kinesere i resten av landet. Dessuten er Hong Kong av stor økonomisk betydning for verdens største økonomi. Makthaverne i Kina har muskler som de nå bruker for åpen scene i media.

Det er lett å forstå at de som bor i Hong Kong, ikke vil ha innskrenket ytringsfriheten og svekket sine rettigheter til å bestemme selv. Det er en kamp som støttes, uavhengig av hvilken rolle USA måtte spille i kulissene.

Dette nummeret av Gnist har Kina som tema og tar utgangspunkt i den kinesiske revolusjonen (1949). Det var en verdenshistorisk begivenhet, og et opprør mot ekstrem fattigdom og beinhard undertrykkelse både av lokale makthavere og invasjonsstyrkene fra Japan. Folk som var opptatt av fattigdom og undertrykkelse på 70-tallet, så på Kina som en vei ut av sult og nød for et tredjeverden-land.

India var det andre landet der millioner sultet. Det var mange som på 70-tallet tenkte: Kina er et håp. En så at vanlige folk ikke lenger sov på gata og tigget. Analfabetismen forsvant på noen få år. De var på vei ut av elendigheten.

Det kan overraske lesere i dag, men da Mao døde i 1976 skrev statsminister Odvar Norli i Dagbladet at Mao «etterlater seg et ruvende livsverk som hans folk med rette er stolt av.» Kina ble ikke som India, men heller ikke et slikt demokratisk, sosialistisk samfunn slik sosialister over hele verden håpet.

Dette nummeret om Kina er ikke om hvorfor det gikk som det gikk, men bakgrunnsteppet – revolusjonen for 70 år siden – er nødvendig for å forstå det som skjer i dag. Derfor er det artikler både om revolusjonen, hvordan land og bevegelser ble og er preget, om Kinas økonomi i dag og om sporene 1949 satte her i Norge, Afrika og USA.

Hva visste du forresten om røttene til konfliktene mellom Japan og Kina i dag?

 

Av Mao Zedong,
ledet Kinas kommunistiske parti til seier i den kinesiske borgerkrigen, som grunnla Folkerepublikken Kina i 1948, som han ledet fram til sin død i 1976.

Forord:
Det er to grunner til at vi trykker denne artikkelen av Mao Zedong. Den viktigste er at det er noe å lære om hvordan organisere i smått og stort, forene krefter og utvikle styrke for å få gjennomslag politisk. Forholdet mellom folk i de ulike stedene det organiseres. Slikt er det nyttig å tenke gjennom for organisasjoner, partier, fagbevegelsen eller allianser.

Den andre grunnen – og det er aktuelt i et nummer om Kina og den kinesiske revolusjonen – er at det er interessant å lese av og ikke bare om. Det er lenge siden ja, men kanskje derfor er der nyttig å lese hva lederen av en sosialistisk revolusjon mener og hvordan han uttrykte det i sin tid og for sitt folk.

Bakgrunnen for at jeg at denne artikkelen dukket opp, er at jeg diskuterte med den nyvalgte lederen i Rødt-laget jeg er med i. Vi diskuterte hvordan ta vare på den store framgangen i valget og alle de nye medlemmene. ­Og hvordan samordne et lag med to nyvalgte Rødt-representanter, en kommune­styregruppe med mange verv og et lag som ønsker å utvikle seg politisk og ikke la rådmannen sette dagsorden for laget. Sånn at ikke studier, solidaritetsarbeid og aktivisme utover kommunestyresalen forsvinner.

Denne diskusjonen endte med at jeg sendte linken til artikkelen av Mao om ledelse, og så leste jeg den på nytt for ørtende gang. Da gikk det opp for meg at jeg i diskusjonen med lagslederen hadde presentert hovedtrekka i den artikkelen vi nå presenterer.

Derfor får Mao ordet.

Erik Ness

 

Noen spørsmål om metoder for ledelse

1. Det fins to metoder som vi kommunister må bruke i alt arbeid vi gjør. Den ene er å knytte det allmenne sammen med det særegne. Den andre er å knytte ledelsen sammen med massene.

2. Det er ikke mulig å mobilisere de breie massene til handling i ei eneste sak uten ei allmenn og brei oppfordring. Men dersom folk i ledende stillinger nøyer seg med ei allmenn oppfordring – dersom de ikke personlig går konkret og grundig inn i det arbeidet de har oppfordra til i noen av organisasjonene, gjør gjennombrudd på ett enkelt felt, samler erfaringer, og bruker disse erfaringene til å rettleie andre enheter – har de ingen mulighet til å undersøke om den allmenne oppfordringa deres er riktig, eller til å gjøre innholdet i den rikere, og da er det fare for at den allmenne oppfordringa ikke fører til noen verdens ting. I korrigeringsbevegelsen i 1942 oppnådde vi for eksempel framgang overalt der metoden med å knytte den allmenne oppfordringa sammen med særegen og konkret rettleiing blei brukt, men vi oppnådde ingen framgang der denne metoden ikke blei brukt. I korrigeringsbevegelsen i 1943 må alle byråene og underbyråene til sentralkomiteen og alle område- og prefekturkomiteene i partiet gå fram på denne måten for å samle erfaringer: Ved sida av å legge fram ei allmenn oppfordring (en årsplan for korrigeringsbevegelsen) må de velge ut to eller tre enheter (men ikke for mange) innafor sitt eget felt og fra andre organisasjoner, skoler eller hærenheter i nærheten. De må studere disse enhetene grundig, skaffe seg detaljert kunnskap om utviklinga av korrigeringsbevegelsen der, og detaljert kunnskap om den politiske fortida, de ideologiske kjennetegna, iveren etter å studere og de sterke og svake sidene i arbeidet til noen (igjen ikke for mange) representanter for personellet der. Dessuten må de gi personlig rettleiing til dem som har ansvaret for å finne fram til konkrete løsninger på de praktiske problemene enhetene står overfor. Lederne for alle organisasjoner, skoler og hærenheter må gå fram på samme måte, ettersom alle disse enhetene har flere underordna enheter. Dette er dessuten en metode der lederne knytter ledelse sammen med læring. Folk i ledende stillinger kan ikke gi riktig allmenn rettleiing til alle enhetene hvis de ikke skaffer seg konkrete erfaringer fra særskilte personer og fra hendinger i særskilte underordna enheter. Denne metoden må utbres overalt, slik at de ledende kadrene på alle plan lærer å bruke den.

3. Erfaringene fra korrigeringsbevegelsen i 1942 beviser også at det er nødvendig å danne ei ledende gruppe i hver enhet i løpet av bevegelsen, hvis vi skal nå målet for korrigeringa. Denne gruppa må være sammensatt av noen få aktivister med lederne for enheten som kjerne, og denne ledende gruppa må knytte seg nært sammen med massene som deltar i bevegelsen. Uansett hvor aktiv den ledende gruppa er, blir denne aktiviteten bare fruktesløst strev fra en håndfull mennesker om den ikke blir knytta sammen med aktiviteten til massene. Dersom på den andre sida bare massene er aktive, og ikke har ei ledende gruppe til å organisere aktiviteten skikkelig, kan ikke aktiviteten bli holdt oppe i lang tid, utvikle seg i riktig retning eller bli heva til et høyere nivå. Alle steder kan massene som regel deles inn i tre grupper: De forholdsvis aktive, de mellomliggende og de forholdsvis tilbakeliggende. Derfor må lederne være flinke til å sveise sammen de få aktivistene rundt ledelsen, og støtte seg til dem for å heve nivået til den mellomliggende gruppa og vinne de tilbakeliggende over til seg. Ei ledende gruppe som er virkelig sammensveisa og knytta sammen med massene, kan bare bli danna litt etter litt i sjølve massekampen, og ikke løsrevet fra den. Som regel verken kan eller bør den ledende gruppa ha samme sammensetning i innledningsstadiet, mellomstadiet og sluttstadiet i en stor kamp. De aktivistene som utmerker seg under kampen, må hele tida bli forfremma og erstatte de medlemmene av den ledende gruppa som er dårligere skikka, eller har gått tilbake. Ei grunnleggende årsak til at arbeidet mange steder og i mange organisasjoner ikke går framover, er at det ikke fins ei ledende gruppe som er sammensveisa og knytta sammen med massene, og som blir holdt frisk hele tida. En skole med hundre mennesker kan avgjort ikke drives godt om det ikke fins ei ledende gruppe på flere personer, noen ganger et dusin eller fler, som er danna i samsvar med de virkelige omstendighetene (og ikke raska sammen vilkårlig), og som er sammensatt av de mest aktive, rettskafne og våkne av lærerne, resten av personalet og elevene. I alle organisasjoner, skoler, hærenheter, fabrikker og landsbyer, små som store, må vi oppfylle det niende av Stalins tolv vilkår for bolsjevisering av partiet, nemlig det om å opprette en ledende kjerne. (1) Kriteriene for ei slik ledende gruppe bør være de fire som Dimitrov rekna opp da han drøfta kaderpolitikk – om en ofrer seg fullt ut for saka, har kontakt med massene, har evne til å sette seg inn i ting sjølstendig, og overholder disiplinen. (2) Både når en arbeider med sentrale oppgaver – krig, produksjon, skolering (medrekna korrigeringa) – og med kontroll av arbeidet, vurdering av kadrene og annen virksomhet, er det nødvendig å bruke metoden med å knytte den ledende gruppa sammen med massene, i tillegg til metoden med å knytte den allmenne oppfordringa sammen med særegen rettleiing.

4. I alt det praktiske arbeidet til partiet vårt er prinsippet for riktig ledelse alltid «fra massene, til massene». Dette betyr at vi må samle ideene til massene (spredte og usystematiske ideer) og konsentrere dem (studere dem og gjøre dem om til konsentrerte og systematiske ideer). Så må vi gå til massene igjen for å utbre og forklare disse ideene inntil massene gjør dem til sine egne, holder fast på dem og omsetter dem i handling. Gjennom handlingene til massene blir det stadfesta om ideene er riktige. Så må vi konsentrere ideer fra massene på nytt, og gå til massene på nytt, slik at de setter dem besluttsomt ut i livet. Og så videre, om og om igjen i en endeløs spiral der ideene blir riktigere, mer levende og rikere for hver gang. Slik er den marxistiske kunnskapsteorien.

5. Oppfatninga om at det må være et riktig forhold mellom den ledende gruppa og massene i en organisasjon eller kamp, oppfatninga om at ledelsen bare kan få riktige ideer hvis den følger prinsippet « fra massene, til massene», og oppfatninga om at den allmenne oppfordringa må være knytta sammen med særegen rettleiing når ideene til ledelsen skal settes ut i livet – disse oppfatningene må spres overalt i løpet av denne korrigeringsbevegelsen for å rette opp de feilaktige synspunktene blant kadrene våre om disse spørsmåla. Mange kamerater forstår ikke hvor viktig det er å samle aktivistene for å danne en ledende kjerne, eller er ikke flinke til å gjøre det. Og de forstår ikke hvor viktig det er å knytte denne ledende kjernen nært sammen med massene, eller er ikke flinke til å gjøre det. Derfor blir ledelsen deres byråkratisk og løsrevet fra massene. Mange kamerater forstår ikke hvor viktig det er å oppsummere erfaringene fra massekamper, eller er ikke flinke til å gjøre det. De innbiller seg at de er flinke, og er glade i å legge fram sine egne subjektivistiske ideer. Dermed blir ideene deres innholdsløse og virkelighetsfjerne. Mange kamerater nøyer seg med å komme med ei allmenn oppfordring om å gjennomføre ei oppgave, og forstår ikke hvor viktig det er å følge den opp med særegen og konkret rettleiing med en gang, eller er ikke flinke til å gjøre det. Dermed blir oppfordringa deres et slag i løse lufta. Den strander på papiret eller i konferanserommet, og ledelsen deres blir byråkratisk. I korrigeringsbevegelsen nå må vi rette på disse feilene og lære å bruke metodene med å knytte ledelsen sammen med massene og det allmenne med det Særegne, når vi studerer, kontrollerer arbeidet og vurderer kadrene. Vi må også bruke disse metodene i alt arbeid vi gjør i framtida.

6. For å utforme riktige ideer for arbeidet med å lede må vi samle ideene til massene og konsentrere dem, og så gå til massene slik at de setter ideene besluttsomt ut i livet – det er den grunnleggende metoden for ledelse. Under prosessen med å konsentrere ideer og sette dem besluttsomt ut i livet må vi bruke metoden med å knytte sammen den allmenne oppfordringa med særegen rettleiing. Dette er en helt nødvendig del av den grunnleggende metoden. Vi må utforme allmenne ideer (allmenne oppfordringer) på grunnlag av den særegne rettleiinga som er blitt gitt i mange saker, og prøve dem i mange forskjellige enheter (ikke bare gjøre det sjøl, men oppfordre andre til å gjøre det også). Så må vi konsentrere de nye erfaringene (oppsummere dem) og utarbeide nye direktiver for å lede massene overalt. Kameratene våre må gå fram på denne måten både i korrigeringsbevegelsen nå og i alle andre former for arbeid. Jo flinkere vi blir til å bruke denne metoden, desto bedre blir vi til å lede.

7. Når et høyere organ og utvalga under det overlater ei eller annen oppgave til underordna enheter (enten det gjelder den revolusjonære krigen, produksjon eller utdanning, korrigeringsbevegelsen, kontroll av arbeidet, vurdering av kadrene, propagandaarbeid, organisasjonsarbeid, utrensking av spioner eller andre ting), må de alltid gå gjennom lederen for det lavere organet, slik at det blir han som får ansvaret. På denne måten får vi både arbeidsdeling og enhetlig, sentralisert ledelse. Et utvalg på høyere nivå må ikke bare gå til det tilsvarende utvalget på lavere nivå (et høyere utvalg som driver med organisasjonsarbeid, propaganda eller utrensking av spioner, må for eksempel ikke bare gå til det tilsvarende utvalget på lavere nivå). Da får nemlig den som har hovedansvaret i det lavere organet (som for eksempel sekretæren, formannen, sjefen eller skolestyreren), ikke ansvar og ikke greie på hva som skjer. Både den som har hovedansvaret, og den som har ansvaret for det utvalget det gjelder, må bli informert om oppgava og få ansvar. Denne sentraliserte metoden, som knytter sammen arbeidsdeling og enhetlig ledelse, gjør det mulig å mobilisere et stort antall kadrer gjennom den som har hovedansvaret – noen ganger alle som arbeider i organet – til å gjennomføre ei bestemt oppgave. Slik kan en overvinne mangelen på kadrer i enkelte utvalg og gjøre riktig mange til aktive kadrer i arbeidet for å gjennomføre denne oppgava. Dette er også en måte å knytte ledelsen sammen med massene på. La oss for eksempel ta vurderinga av kadrene. Dersom dette arbeidet blir gjort isolert, dersom det bare blir gjort av noen få folk fra det organisasjonsutvalget som har ansvaret for slikt arbeid, er det helt sikkert at det ikke kan bli gjort skikkelig. Men dersom arbeidet blir gjort slik at den administrative lederen for en bestemt organisasjon eller en bestemt skole mobiliserer mange eller tilmed alle dem som arbeider der, eller mange eller tilmed alle elevene til å ta del i arbeidet, og de ledende medlemmene av organisasjonsutvalget på det høyere nivået samtidig gir riktig rettleiing etter prinsippet om å knytte ledelsen sammen med massene, blir oppgava med å vurdere kadrene uten tvil gjennomført på en tilfredsstillende måte.

8. Det kan aldri være flere sentrale oppgaver samtidig på ett sted. I en bestemt periode kan det bare være ei sentral oppgave og dessuten andre oppgaver som kommer i andre eller tredje rekke. Derfor må den som har hovedansvaret på stedet ta omsyn til historia og vilkåra for kampen på plassen og sette opp de ulike oppgavene i riktig rekkefølge. Han må ikke handle uten egne planer, og gå fra ei oppgave til ei annen etter hvert som han får instrukser fra høyere organer. Da skaper han en mengde «sentrale oppgaver» og forvirring og rot. Et høyere organ må på si side ikke gi et lavere organ mange oppgaver samtidig uten å si noe om hvor viktige de er i forhold til hverandre og hva som haster mest, og uten å gjøre det klart hva som er den sentrale oppgava. For det vil føre til forvirring i arbeidet til det lavere organet, og gjøre det umulig for det å nå de måla det hadde satt seg. En leder må ta omsyn til hele situasjonen og legge planer i samsvar med den i lys av de historiske vilkåra og de tilhøva som rår på hvert sted, ta riktige beslutninger om hvor tyngdepunktet i arbeidet skal ligge og om rekkefølgen i arbeidet for hver periode, gjennomføre beslutningene uten å nøle og sikre at klare mål blir nådd. Dette er en del av kunsten å lede. Dette er også et spørsmål om metoder for ledelse, og vi må legge vekt på å løse det når vi bruker prinsippene om å knytte ledelsen sammen med massene og det allmenne med det særegne.

9. Her tar vi ikke opp alle sider av spørsmålet om metoder for ledelse. Vi håper at kameratene over hele landet vil tenke grundig gjennom dette sjøl og sette skaperevnene sine i sving på grunnlag av de prinsippene som er satt fram her. Jo hardere kampen er, desto mer nødvendig er det at kommunistene knytter sitt arbeid med å lede nært sammen med krava til de breie massene, og knytter de allmenne oppfordringene sine sammen med særegen rettleiing, slik at de subjektivistiske og byråkratiske metodene for ledelse blir fullstendig knust. Alle ledende kamerater i partiet vårt må alltid sette vitenskapelige, marxistiske metoder for ledelse opp mot subjektivistiske, byråkratiske metoder for ledelse og bruke de vitenskapelige og marxistiske metodene til å overvinne de subjektivistiske og byråkratiske. Subjektivister og byråkrater forstår ikke prinsippene med å knytte ledelsen sammen med massene og det allmenne med det særegne. De hindrer i høy grad utviklinga av partiarbeidet. Vi må fremme vitenskapelige, marxistiske metoder for ledelse både djupt og breit for å bekjempe subjektivistiske og byråkratiske metoder for ledelse.

(Artikkelen finnes i Mao Tsetung: Skrifter i utvalg og i Mao Tsetung: Verker i utvalg, bind 3, 1979, Oktober forlag.) 

Noter

1. Se Stalin. (Utsiktene for Tysklands Kommunistiske Parti og spørsmålet om bolsjeviseringa (1925). Verker. eng. utg. bind 7. s. 39.

2. Se Dimitrov. «For arbeiderklassens enhet mot fascismen». Enhetsfrontens og folkefrontens problemer. Forlaget Oktober 1970. s. 155.

Ett spørsmål når det gjelder Kinas nåværende og framtidige globale påvirkning, er potensialet for å lede an mot en post-kapitalistisk framtid, der klimakrisen bekjempes.

Foto: Denys Nevozhai
Av David Schwartzman,
professor emeritus ved Howarduniversitetet i Washington DC. Dette er en revidert versjon av en presentasjon på den 2. Verdenskongressen om marxisme på Peking universitet, 5. – 6. mai, 2018.
Artikkelen sto i Climate and Capitalism 17. september 2019 og trykkes med tillatelse fra tidsskriftet og forfatteren.

I desember 2016 foreslo president Xi Jingping at det «bygges en sosialistisk økologisk sivilisasjon» for Kina og en «politikk som bidrar til et grønnere Kina og en global økologisk trygghet/sikkerhet». Denne forpliktelsen er velkommen, særlig fordi USA med Trump-administrasjonen da de trakk seg fra Parisavtalen, var et angrep på jordas miljø. Trump fortsetter å undergrave sine egne, amerikanske miljømyndigheter.

Menneskeheten står overfor en enorm trussel som kan blokkere målet om «økososialisme» i mange generasjoner framover, nemlig den stadig økende faren for katastrofal klimaendring (C3) – og fortsatt fare for atomkrig. Vippepunktene for C3 kommer nærmere og nærmere og det er stadig færre muligheter for å holde global oppvarming under 1,5 grader ved utgangen av dette århundret, som er målet i Parisavtalen og fremmet av mange av de mest sårbare landene i Sør.

Bare en sterk global forpliktelse til å nå Parisavtalens mål om 1,5 grader kan effektivt bekjempe trusselen for C3. Det kreves rask og kraftig nedgang i utslipp av GHG-gasser og tidlig utfasing av fossilt brennstoff, kombinert med enda sterkere vekst i produksjon av fornybar energi og lagring av karbon fra atmosfæren for å bringe atmosfærisk karbondioksidnivået under 350 ppm. Dessuten må landbrukssektoren omstilles fra industrielle og GMO-baserte produksjonsmåter til agroøkologi (økologisk landbruk), med slutt på industriell kjøttproduksjon, særlig den intense produksjonen av storfekjøtt.

Det er tre kritiske forutsetninger for å oppnå målet om en økologisk sivilisasjon i dette århundret: demilitarisering (dagens årlige globale militærutgifter nærmer seg 2 trillioner dollar, omtrent halvparten i USA), en mer solbasert global infrastruktur for energi (fossilt brennstoff utgjør i dag 85 %) og en overgang til økologisk landbruk (agroøkologi og permakultur, se FAO 2015).

Klima kan lede an

Tatt i betraktning at Kina har størst kapasitet for fornybar energi og er verdensledende når det gjelder fornybar energiteknologi, har landet en historisk mulighet til å lede en globale økososialistiske overgang. Men en grundig vurdering av motsetningene i Kinas politiske økonomi og energi-/miljøpolitikk er nødvendig for å kunne analysere hvordan dette potensialet kan realiseres.

Kull har lenge vært den viktigste energikilden i Kina. Forbrenning av kull har gitt helseskadelige nivåer av luftforurensning, særlig i byene. 1,6 millioner dødsfall årlig, nesten 20 %, er anslått å skyldes luftforurensning. Nylig vekst i antall kullkraftverk ser ut til å ha ført til betydelig økning i karbonutslipp, den raskeste på sju år. Særlig lite velkommen er Kinas klimadrepende investering i kullutvinning ­­(f .eks. i Afrika).

Det har vært en viss framgang de siste åra. Luftforurensninga i Beijing er redusert betydelig. Men «på tross av denne forbedringen har andre regioner i Kina gått tilbake, fordi lokale myndigheter har prøvd å få til vekst i en situasjon med lavere økonomisk vekst», sa Lauri Myllyvirta fra Greenpeace. Og selv om det har vært forbedringer, ble fortsatt luftkvaliteten i Beijing i september i 2019 rangert som 10. verst blant storbyer i verden.

På den annen side utgjør planen for å skape en overgang for neste generasjon et positivt steg mot en infrastruktur som er tilstrekkelig for at Kinas fornybare energikapasitet skal ekspandere og bevege seg mot og forbi forpliktelsene i Parisavtalen. Det må påpekes at en overgang til en subsidiefri fornybar sektor er planlagt for 2021, tilsynelatende fordi vind og solenergi ikke lenger vil trenge subsidier for å konkurrere med eksisterende kull og gass.

Et annet velkomment steg er at Kina ser ut til å forsterke innsatsen for å snu utslippene av karbondioksid: «Kinas utslipp av klimaopphetende drivhusgasser vil sannsynligvis snu i 2022 selv uten at en strengere politikk blir innført, langt foran det opprinnelige målet om «omkring» 2030.

I følge en kilde går Kina tilbake på sine ambisiøse planer om å bygge kjernekraftverk. Vi har kritisert påstanden om at kjernekraft er et godt alternativ for karbonfri energi, særlig på grunn av de store investeringene og den lange tiden før det kan gi energi, sammenlignet med tilsvarende satsning på vindkraft og solenergi.

Klimaforskning forteller oss at fossilt brennstoff må erstattes så raskt som mulig for å ha en sjanse til å holde oppvarmingen under 1,5 grader. Derfor er Kinas investering i uranutvinning i Namibia, den største i Afrika til nå, ikke ønskelig. Investeringer i fornybare energikilder burde heller oppmuntres, for eksempel konsentrert solenergi i den namibiske ørkenen.

Kinas politiske økonomi

På den 2. verdenskongressen om marxisme i mai 2018 oppsummerte David Harvey kapitalsirkulasjonen fra Marx’ Kapitalen bind 1 og 2. En Powerpoint-plansje viste en mulig kilde til fare for Kinas økonomiske stabilitet og vekst. Mange har påpekt at kapitalens reproduksjon som ligger innebygget i kapitalismen, er en realitet i Kina i dag. Noen sosialister vil karakterisere Kinas politiske økonomi som «markedssosialisme» eller, som de kinesiske lederne sier: «sosialisme med kinesiske kjennetegn». Andre understreker den dominerende rollen som kapitalens reproduksjon har.

Robinson, en ledende marxistisk tenker, mener at en stor del av kinesisk kapital egentlig er en del av transnasjonal kapital, samtidig som han påpeker motsetningene mellom nasjonalstater som påvirker den transnasjonale kapitalistklassen. Ett eksempel er hvordan Kina intervenerer i den globale finanssektoren.

Resultatene av den økonomiske veksten i Kina i de siste tiåra kan ikke overses. Framfor alt har det vært en bemerkelsesverdig økning i folks levealder.

«Gjennomsnittlig forventet levealder økte med 8,6 år på 35 år … Utviklingen av helsetjenester har gitt konkrete goder for det kinesiske folket», står det i rapporten «Utviklingen i Kinas folkehelse er et sentralt element av menneskerettighetene.»

Kvinners dødelighet i forbindelse med svangerskap og fødsel har gått ned fra 88,9 i 1990 til 19,9 per 100 000 personer, og spedbarnsdødeligheten er redusert fra 34,7 i 1981 til 7,5 per 1000 i 2016. Enda mer slående er det at Kina har gått forbi USA i levealder i følge WHO. Dersom effekten av luftforurensning på dødelighet ble tatt bort, ville økningen i levealder vært enda mer påfallende.

Til tross for dette er det svært problematiske sider ved den kinesiske politiske økonomien. Gare er på linje med Robinson og hevder at:

«Kina kan best forstås som en kapitalistisk økonomi som går gjennom en fase med primitiv akkumulasjon, der staten tjener interessene til borgerskapet og dets særlige interesse i å sikre høy avkastning fra bedrifter ved å ta produksjonsmidler fra bønder for å skape et lydig proletariat i byene. Men det er mer komplisert enn det. Transnasjonale selskaper er de som har nytt mest godt av billig arbeidskraft og slapp miljøregulering. Det lokale borgerskapet bruker alt de har tilgjengelig for å øke sin del av profitten …, men jobber ofte med svært lave marginer og er veldig sårbare for endringer i verdensøkonomien. Kinas regjering gjør noen anstrengelser for å lette på forholdene for de ansatte. Men lokale myndigheters innsats blir i hovedsak målt i form av vekst i brutto nasjonalprodukt og er derfor mest opptatt av å trekke til seg og holde på utenlandske investeringer, samtidig som rettssystemet er korrupt og lite effektivt. Resultatet er at myndighetene står på kapitalistenes side, mot ansatte og lokalbefolkning. Og det blir tydelig at mange myndighetsrepresentanter og medlemmer av kommunistpartiet også er ledende kapitalister og går sammen med internasjonal framfor lokal kapital.»

Konklusjon

Vi må huske at Kina bidrar positivt til å holde USAs og NATOs imperialistiske framstøt i sjakk. Særlig gjelder det hvordan Kina (og Russland) har gitt materiell støtte til folket i Venezuela, mot den morderiske økonomiske krigen ledet an av Trump-regimet. Solidaritet med den bolivariske revolusjonen er avgjørende for å realisere Venezuelas selverklærte økososialistiske vei/valg (https://mronline.org/2019/06/25/the-path-to-climate-justice-passes-through-caracas/).

Går vi tilbake til spørsmålet om Kina kan bli verdensleder for en økososialistisk overgang, har jeg tidligere hevdet at:

Som i den industrielle revolusjonen har kapitaltveksten i Kina vært drevet fram ved bruk av mange milliarder tonn med kull. Som resultat av det, har Kina nå verdens høyeste karbonutslipp. Men Kina er også den største investoren i vind- og solkraftteknologi. Kan Kina faktisk bli leder av en økososialistisk vei for resten av verden? Dette kan bare skje gjennom en tilstrekkelig sterk klassekamp som vokser fram både på grunn av de enorme negative følgende som den industrielle infrastrukturen har for befolkningen og paradokset i den kapitalistiske utviklingen under banner om «kommunistisk» ideologi og gjennom gjenværende elementer av 2000-tallets sosialisme.

Kinesiske intellektuelle viser økende interesse for økososialisme. Både tidligere sjefsredaktør for det ledende økososialistiske tidsskriftet Capitalism Nature Socialism, Joel Kovel, og den nåværende sjefsredaktøren, Salvatore Engel Di Mauro, har flere ganger forelest om økososialisme på kinesiske universiteter.

Men den kraftige motstanden mot dagens form for økonomisk vekst blant kinesiske arbeidere og borgere er enda viktigere. Det er også opposisjon blant kinesiske intellektuelle som bor i Kina. Vi bør legge merke til at kinesiske studenter som tar sin marxisme seriøst, opptrer solidarisk med streikende arbeidere, til tross for at myndighetene prøver å undertrykke dem.

Kall meg en drømmer, men jeg har tiltro til at det kinesiske folket vil erkjenne sitt potensiale for å lede verden i en økososialistisk overgang, fra en verden dominert av militarisert fossil kapital og over mot en framtid der våre barn og barnebarn i det 21. århundre kan virkeliggjøre en «Global økologisk sivilisasjon».

Referanser

Deboom, Meredith J. 2018. Developmental Fusion: Chinese Investment, Resource Nationalism, and the Distributive Politics of Uranium Mining in Namibia. PhD Dissertation, University of Colorado, Department of Geography, 362 pp.

Editorial. 2019. «Cleaner air for China.» Nature Geoscience 12: 497.

FAO. 2015. Agroecology for Food Security and Nutrition: Proceedings of the FAO International Symposium. Rome, Italy.

Fairley, Peter. 2018. «China’s losing its taste for nuclear power. That’s bad news.» Technology Review. December 12. https://www.technologyreview.com/s/612564/chinas-losing-its-taste-for-nuclear-power-thats-bad-news/.

Foster, John Bellamy. 2017. «The Earth-System Crisis and Ecological Civilization: A Marxian View.» International Critical Thought 7(4), 439–458.

Gare, Arran. 2012. «China and the Struggle for Ecological Civilization.» Capitalism Nature Socialism 23 (4): 10-26.

Gare, Arran. 2017. «From ‘Sustainable Development’ to ‘Ecological Civilization’: Winning the War for Survival.» Cosmos and History: The Journal of Natural and Social Philosophy 13 (3):130–153.

Garzon, Paulina. and Leila Salazar-Lopez. 2017. «China’s Other Big Export: Pollution.» New York Times, 21.juli. https://www.nytimes. com/2017/07/21/opinion/china-climate-pollution-global-warming.html.

Hornby, Lucy and Leslie Hook. 2018. «China’s carbon emissions set for fastest growth in 7 years.“ Financial Times. 29. mai. https://www.ft.com/content/98839504-6334-11e8-90c2-9563a0613e56.

IPCC. 2018. Special Report on Global Warming of 1.5ºC (Report). Incheon, South Korea: Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC).

IQAir Air Visual. 2019. https://www.airvisual.com/world-air-quality-ranking.

Kovel, Joel. 2002. The Enemy of Nature: The End of Capitalism or the End of the World? New York: Zed Books.

Li, Z., Friedman, E. and Ren, H. (eds.), 2016. China on Strike: Narratives of Workers’ Resistance, Haymarket Books, Chicago.

Losurdo, Domenico. 2017. «Has China Turned to Capitalism? – Reflections on the Transition from Capitalism to Socialism.» International Critical Thought 7 (1), 15–31.

Ma, J. and Xu, J. 2017. «China’s energy rush harming ecosystem.» Nature, 541: 30.

Magdoff, Fred and Chris Williams. 2017. Creating an Ecological Society: Toward a revolutionary transformation. New York: Monthly Review Press.

McGrath, Matt. 2018. «China coal power building boom sparks climate warning,» BBC News, September 26. https://www.bbc.com/news/science-environment-45640706.

Miles, Tom. 2018. «China overtakes U.S. for healthy lifespan: WHO data.» Reuters. May 30. https://www.reuters.com/article/us-health-lifespan/china-overtakes-u-s-for-healthy-lifespan-who-data-idUSKCN1IV15L.

Parkinson, Giles. 2019. «China prepares transition to subsidy-free solar and wind by 2021.» Renew Economy. April 12. https://reneweconomy.com.au/china-prepares-transition-to-subsidy-free-solar-and-wind-by-2021-2021/.

Rabouin, Dion. 2019. «How China is shaking up the global financial order.» Axios. April 11. https://www.axios.com/china-economy-global-financial-order-currency-7a0f9f5b-3470-4e59-a804-3390d5cdca94.html.

Renewables, Global Status Report. (2018). REN21 Renewable Energy Policy Network for the 21st Century. http://www.ren21.net/wp-content/uploads/2018/06/17-8652_GSR2018_FullReport_web_-1.pdf.

Robinson, William. I. 2018. Into the Tempest: Essays on the New Global Capitalism. Chicago: Haymarket Press.

Rohde, Robert A. and Richard A. Muller. 2015. «Air Pollution in China: Mapping of Concentrations and Sources.» PLOS ONE, 10(8), e0135749, DOI: 10.1371/journal. pone.0135749.

Schwartzman, David. 2013a. «The great bifurcation and prospects for solar communism in the twenty-first century.» International Critical Thought 3(4), 480–495.

Schwartzman, David. 2016. «Beyond eco-catastrophism: the conditions for solar communism.» in Socialist Register 2017. edited by L. Panitch, and G. Albo, 143–160. New York: Monthly Review Press.

Schwartzman, Peter and David Schwartzman. 2019. The Earth is Not for Sale: A Path Out of Fossil Capitalism to the Other World That is Still Possible. Singapore: World Scientific.

Shih, Gerry. 2019a. «In China, voices from the vanished.», 26. mai, The Washington Post, A1, 17.

Shih, Gerry. 2019b. «Study finds much less pollution in Beijing.» 13. september, The Washington Post, A13.

Shukman, David. 2018. «China-backed coal projects prompt climate change fears.» BBC News, November 22. https://www.bbc.com/news/science-environment-46310807.

Smith, Richard 2015. «China’s Communist-Capitalist ecological apocalypse.» real-world economics review, issue no. 71.

Stanway, David, 2019. «China CO2 emissions to peak in 2022, ahead of schedule: government researcher.» September 5, Reuters, https://www.reuters.com/article/us-china-carbon/china-co2-emissions-to-peak-in-2022-ahead-of-schedule-government-researcher-idUSKCN1VQ1K0.

Temple, James. 2018. «China’s giant transmission grid could be the key to cutting climate emissions» Technology Review, November 8. https://www.technologyreview.com/s/612390/chinas-giant-transmission-grid-could- be-the-key-to-cutting-climate-emissions/.

Wikipedia. 2019. «Socialism with Chinese characteristics.» https://en.wikipedia.org/wiki/Socialism_with_Chinese_characteristics.

Xinhua. 2016. «China: CCP calls for an Ecological Civilization.» 2. desember. http://english.cctv.com/2016/12/02/ARTIIzUfkgW5FoLCi1cph6aq161202.shtml.

Xinhua. 2017. «Chinese average life expectancy increases by 8.6 years in 35 years.» 29. september . http://www.chinadaily.com.cn/china/2017-09/29/content_32641685.htm.

 

Etter den kinesiske revolusjonen i 1949 ledet Kinas Kommunistparti under Mao Zedong en ikke-kapitalistisk industriutvikling basert på hard utbytting av jordbruket og overføring av store økonomisk overskudd fra landsbygda til industri og byer. Markedsreformene i 1979 under Deng Xiaoping innledet en autoritær, statsledet kapitalisme som ble konsolidert i 1990-årene. Et hovedtema for Hung er overakkumulasjon i Kinas kapitalisme. Her vil jeg presentere og drøfte hans synspunkter på de siste tiårene, selv om han i andre sammenhenger har lagt fram interessante analyser av Kina i et mye lengre historisk perspektiv.

Ho-fung Hung er professor i sosiologi ved Johns Hopkins University med en bakgrunn fra Hongkong. I boka The China Boom (Hung 2015) og i andre arbeider har han utviklet en skarpskodd analyse av Kinas politiske økonomi etter markedsreformene. For Hung er Kina en seinindustrialist i den kapitalistiske verdensøkonomien.

Foto: Eric Prouzet
Kristen Nordhaug,
professor i utviklingsstudier ved OsloMet. Forskningen hans er rettet mot politisk–økonomiske forhold i Øst- og Sørøst-Asia.

Overakkumulasjon

Hung definerer overakkumulasjon ved at sterk kapitalakkumulasjon presser ned gjennomsnittsprofittraten gjennom overproduksjon, underforbruk, eller en kombinasjon av de to (Hung, 2008: 152). Han drøfter hvordan institusjoner og maktforhold i Kina har presset opp investeringsnivået og konsentrerte investeringene til et begrenset antall sektorer («overproduksjon») og holdt forbrukets andel av bruttonasjonalproduktet lavt («underforbruk»).

Politisk desentralisering fremmet økonomisk konkurranse og overakkumulasjon. Beslutningsmyndighet og kontroll over en stor andel av statens inntekter ble under markedsreformene desentralisert til lokale forvaltningsnivåer. Dette var en strategi fra «reformtilhengerne» i partiledelsen for å bygge opp byråkratiske støttespillere «nedenfra» for markedsreformene. Provins- og byregjeringer, med befolkninger som velvoksne nasjonalstater, tilpasset seg med varierende strategier.

Mange lokalregjeringer støttet utvalgte industrisektorer, investerte i infrastruktur, subsidierte attraktive investorer og egne statseide selskaper og hindret investeringer fra selskaper i andre provinser/byer. Mangel på koordinering førte til duplisering og overkapasitet på det kinesiske hjemmemarkedet. Investeringene ble konsentrert til et fåtall nøkkelsektorer som stål, biler, sement, aluminium og fast eiendom. Utlånene til de statseide bankene var kontrollert av lokalregjeringer som kanaliserte det meste av lånene til egne statsselskaper, til tross for at private selskaper var mer profitable. Lån til insolvente statsbedrifter skapte problemer med misligholdte lån.

På slutten av 1990-årene forsøkte myndighetene å løse problemene i banksektoren med en «bergingsoperasjon» som utsatte bankenes problemer med misligholdte lån. Håpet var at bankene i mellomtida skulle få avskrevet sine dårlige utlån. En parallell «reform» skulle styrke statseide selskaper med hjelp av sammenslåing, nedbemanning, privatisering og avvikling av tidligere velferdsforpliktelser. Reformene av statsselskapene stoppet opp etter 2003. De kom under kontroll av partitopper og deres familier som brukte sin politiske innflytelse til å sikre kreditt, slik at bankenes problemer med misligholdte lån fortsatte.

Den internasjonale finanskrisa i 2008/2009 svekket Kinas eksport. Regjeringens svarte med en enorm «stimuleringspakke» på fire billioner yuan (omtrent samme kronebeløp ut fra daværende vekslekurs) og en løsere utlånspolitikk for bankene. Lokalregjeringer og deres investeringsselskaper fikk det meste av de nye lånene. Rundt 80 prosent av pakken finansierte investeringer i infrastruktur- og boligbygging. Responsen på krisa var en suksess på kort sikt, men den skapte en bygg- og anleggsboom som forsterket overinvesteringsproblemer i sektorer som stål, sement og herdet glass, mens eiendomspriser ble presset opp. Lokalregjeringer og investeringsselskaper pådro seg stor gjeld, noe som ifølge Hung er en viktig årsak til Kinas avtakende vekst de seinere årene.

Overinvesteringer går sammen med underforbruk. Det private forbrukets andel av BNP i Kina er ekstremt lavt (Hung, 2015: 78, fig. 3.4). Underforbruket drives av «lønnsrepresjon» med lavere vekst i lønninger enn produktivitet. Videre forsterkes underforbruk av den kinesiske sentralbankens operasjoner for å hindre valutakursen fra å stige sammen med eksportoverskuddene. En undervurdert valuta har gjort importen dyr og svekket forbruket. For det tredje har Kina praktisert «finansiell represjon». Statsbankene har holdt renta lav, både for innskudd og utlån. Det holdt forbruket nede og favoriserte eksportindustri, statseid industri og statsinstitusjoner.

Kinas eksportøkonomi: Svakhet og styrke

Med rask produktivitetsvekst og langsom lønnsvekst ble Kinas eksport stadig mer konkurransedyktig. Nabolandene tilpasset seg med å legge om til produksjon som var komplementær til den kinesiske. Etter årtusenskiftet eksporterte Japan, Sør-Korea og Taiwan maskiner, halvfabrikata og komponenter til Kinas eksportproduksjon av ferdigvarer, som primært gikk til EU og USA.

Denne arbeidsdelingen var i stor grad styrt av flernasjonale selskaper fra Vesten og Kinas naboland, og det kinesiske utbyttet var beskjedent. En iPhone 4 ble i 2010 solgt for 600 dollar av Apple. Selskapet betalte 187,50 dollar for deler fra identifiserte land, i stor grad Kinas naboland, 46,25 dollar for deler uten kjent opphavsland, mens monteringen i Kina kostet 6,50 dollar (Hung, 2015: 82). Men Hung drøfter ikke den økonomiske oppgraderingen som for alvor kom i gang i på 2010-tallet da Kina utviklet egne internasjonalt profilerte merkevareselskaper og stadig mer avansert teknologi.

Kinesiske myndigheter har presset utenlandske investorer til å overføre teknologi til kinesiske partnere. De kan også ha organisert, eller støttet «cybertyveri» av industrihemmeligheter, slik amerikanske myndigheter hevder. I det pågående programmet «China 2025» bruker myndighetene store, målrettede investeringer for å akselerere forskning og utvikling. Kinesiske selskaper har utviklet toppkompetanse i bygging av høyhastighetsjernbaner (lært fra Japan), stealth-fly (lært fra Russland), solcellepaneler (lært fra Tyskland og USA), vindturbiner (lært fra Danmark og USA) og smarttelefoner (lært fra Sør-Korea og USA) (Starrs, 2018: 190).

Kinas høyteknologiske flaggskip er imidlertid sårbare. I 2018 erklærte USAs handelsdepartement handelsboikott mot det kinesiske telekommunikasjonsselskapet ZTE som ble anklaget for å ha brutt sanksjoner mot Iran og Nord-Korea. Selskapets virksomhet opphørte midlertidig. Det var ikke i stand til å finne tilstrekkelige erstatninger for importen av mikrobrikker fra sine amerikanske leverandører. I juni 2018 ble boikotten avblåst, og ZTE ble berget fra avgrunnen (Starrs, 2018: 194–195). Kina importerer mer enn 80 prosent av sine mikrobrikker, importutgiftene er større enn for import av råolje. (Kina er verdens største oljeimportør.) For avanserte mikrobrikker er importandelen mer enn 95 prosent. Dette gjør Kina sårbart for amerikansk handelskrig (Nordhaug, 2019b: 79).

Fra globalisering under amerikansk­ hegemoni til imperialistisk rivalisering

I China Boom beskrev Hung Kinas tilpasning til USAs såkalte «dollarstandard»: Dollaren er internasjonalt dominerende valuta og er ikke innløselig i gull til en fast kurs, slik den var i Bretton Woods-perioden før 1971. Dette har gjort det mulig for USA å holde store underskudd på handels- og driftsbalanse med utlandet siden det meste av dets import betales med dollar. USA ble Kinas viktigste eksportmarked, og sto for en betydelig del av Kinas eksportoverskudd, mens Kina (sammen med Japan) ble USAs viktigste utenlandske kreditor på 2000-tallet. Den kinesiske sentralbanken investerer sine store dollarreserver i kjøp av amerikanske statsobligasjoner. Det holdt nede renta på USAs statsgjeld samt landets langtidsrente. Amerikanske flernasjonale selskaper dro også nytte av billige produksjon i Kina og fikk tilgang til kinesiske markeder. Handels- og investeringsforbindelsene mellom Kina og USA er makroøkonomisk et uttrykk for et relativt høyt forbruk i USA, med lavere investering enn sparing, og et relativt lavt forbruk i Kina med høyere sparing enn investering. Også de to neste landene på lista over verdens største økonomier, Tyskland og Japan, har hatt relativt lavt forbruk og høye overskudd på handelsbalansen. USAs høye forbruk ligger til grunn for store deler av «globaliseringen». Denne globaliseringen utfordres nå av Trump-regjeringens handelskriger, der Kina er hovedmotstander. Hvis USA «avglobaliseres», kollapser verdensøkonomien (Hung, 2018b: 43-44). Med avglobalisering ser Hung for seg framveksten av tre rivaliserende imperier: USA, Kina og Russland. Imperiebyggingen er i gang.

Under George W. Bush startet USAs oppbygging av et militært imperium i Midtøsten. Russland og Kina svarte på tiltale med egen imperiebygging, Russland i Georgia (2008) og Ukraina (2014) og ved å beskytte Assads regime i krigen i Syria. Kinas imperiebygging skjedde gjennom militarisering av inter­nasjonale sjøtransportruter i Sør-Kinahavet. I 2013/14 innledet Kina sitt Belte- og Vei-initiativ som jeg kommer tilbake til nedenfor. USA var lenge oppslukt av krigene i Irak og Afghanistan og forsøkte etter finanskrisa å holde globaliseringen i gang gjennom samarbeid med G20-landene. Dette hindret ifølge Hung effektive svar på utfordringene fra Russland og Kina under Bush og Obama. Trump-regjeringen lar seg ikke binde av globaliseringen, og den er i ferd med å endre USAs forsvarspolitiske prioriteringer med en omlegging fra «krig mot terror» til å oppdemming av «de revisjonistiske maktene» Kina og Russland. Ifølge Hung drives russisk imperiebygging i liten grad av økonomiske hensyn, prestisje er viktigere. Derimot er Kinas imperiebygging økonomisk drevet (Hung, 2018b: 44-45).

Kinas økonomi er merket av tidligere overinvesteringer og høy gjeld, veksten avtar og det er fare for økonomisk stagnasjon. Kina forsøker å avverge dette gjennom økonomisk ekspansjon i nye områder, med «Belte- og veiinitiativet» (BVI) som den viktigste strategien. Dette er et storstilt program for kinesiske investeringer i infrastruktur i Eurasia. Gjennom programmet forsøker Kina å bygge opp nye markeder. Hung antar at det vil gå sammen med politisk-militære innflytelsessfærer og ekspansjon i samsvar med Lenins imperialismeanalyse (Hung, 2018a).

Avsluttende ord

Hung har analysert Kinas overakkumulasjon innenfor rammene av dollarstandarden og USAs hegemoni. Han hevder at finanskrisa og Trump-regjeringens anti-globalisering driver Kina i retning av imperialistisk rivalisering. Jeg er skeptisk til dette siste leddet hos Hung. Jeg er enig i at Kinas overakkumulasjon har fremmet BVI, men jeg tviler på at det vil føre til en slagkraftig imperialisme. BVI drives av kinesiske provinser og statseide selskaper, heller enn av sentralregjeringen. De er lite orientert mot sikkerhetspolitikk og konkurrerer ofte med hverandre (Nordhaug, 2019a). Om rivalisering med USA vil sentralisere BVI og koble den sammen med Kinas geopolitiske strategi gjenstår å se. Inntil videre er jeg skeptisk.

Litteratur

• Hung, Ho-fung, 2008. «Rise of China and the Global Overaccumulation Crisis», Review of International Political Economy, bd. 15, nr. 2, s. 149–179.
• Hung, Ho-fung, 2015. The China Boom. Why China Will Not Rule the World. New York: Columbia University Press.
• Hung, Ho-fung, 2018a. «Xi Jinping’s Absolutist Turn», i Catalyst, bd. 2, nr. 1, s. 135–145.
• Hung, Ho-fung, 2018b. «Global Capitalism in the age of Trump», Context, bd. 17, nr. 3, s. 40–45.
• Nordhaug, Kristen, 2019a. «Ønsker Kina å skape et gjeldsimperium?», Bistandsaktuelt, 28.06.
• Nordhaug, Kristen, 2019b. «Studier av Kina som korrektiv og berikelse av historisk sosiologi og politisk økonomi. Ho-fung Hungs bidrag», Agora, nr. 3–4, 2019, s. 59–88.
• Starrs, Sean Kenji, 2018. «Can China unmake the American making of global capitalism», Socialist Register 2019. London: Merlin Press, s. 173–200.

 

Denne artikkelen er skrevet med utgangspunkt i boka Afterlives of Chinese Communism, en samling artikler redigert av Christian Sorace, Ivan Francheschini og Nicholas Loubere. (Australian National University and Verso Press, 2019. 404 s.)

Afterlives of Chinese Communism er utgitt av et innovativt, nettbasert kvartal­tidsskrift kalt Made in China Journal, https://madeinchinajournal.com/journal/, som fokuserer på kinesisk arbeidsliv, sivilsamfunn og rettigheter. Det begynte opprinnelig som et månedlig nyhetsbrev på italiensk, rettet inn mot italienske fagforeningsledere, men ble «gjenoppfunnet» som kvartalstidsskrift i 2016 av yngre kinaforskere tilknyttet Australian National University (ANU). Redaktørene er, i likhet med de fleste som er knyttet til kvartalstidsskriftet, yngre kinaforskere. Boka er tilgjengelig for gratis nedlasting, både som helhet og i form av enkeltbidrag, på: press.anu.edu.au.

Foto: Røde Garde
Harald Bøckman,
er kinaforsker. Besøkte Kina første gang i 1970, men har vært nektet adgang til landet siden 2008. Har oversatt ny og gammel kinesisk litteratur og poesi, og særlig forsket på etniske relasjoner og kinesisk nasjonalisme.

Boka tar for seg hvordan man i Kina forestilte seg, prekte og praktiserte tanker om sosialismen (redaktørene kaller det gjennomgående for «kommunismen») i det de kaller Kinas revolusjonære århundre, dvs. det tjuende århundret. Flere av bidragene tar sats tidlig på 1900-tallet, men bokas fokus er på de åra da Mao ledet landet, fra 1949 til hans død i 1976. Maoismen ser redaktørene på som et begrepsmessig vokabular og en måte å tenke rundt sosialistiske og kommunistiske ideer slik det kinesiske kommunistpartiet praktiserte det i den perioden.

Kritiske blikk på en lovprist og omstridt periode

Redaktørene anfører tre grunner for at de mener det er viktig å ta et nytt og kritisk blikk på den kinesiske kommunismens unike, kompliserte og omstridte arv. For det første er det nå bedre muligheter til å foreta mer edruelige drøftinger av Mao-perioden, særlig fordi kald krig-perspektiver ikke lenger verken er dominerende eller særlig produktive. For det andre, og minst like viktig, er det paradoksale at dagens kinesiske ideologer har utarbeidet en – noen vil si schizofren – framstilling av Mao-tida som en «naturlig» forløper for dagens politiske kompasskurs i Beijing.

For det tredje har redaktørene vært motivert av hvordan vi i dagens verden er prisgitt en destruktiv kapitalisme, samtidig som den offentlige samtalen om veier ut av uføret stopper ved å henvise til hvordan den tidligere «reelt eksisterende sosialismen» endte i mer eller mindre autokratiske eller totalitære regimer. Redaktørene utfordret bidragsyterne til å forestille seg og teoretisere om et liv etter kapitalismen, inspirert av kritiske perspektiver på den maoistiske arven som et revolusjonært prosjekt. For at det skal ha noen mening, insisterte redaktørene på at de som lar seg inspirere av radikale eller utopiske løsninger, samtidig bør være de skarpeste kritikerne av det som har vist seg som å være blindveier eller uhemmet maktmisbruk. Slikt har ikke vært hardbarka sosialisters sterke side, for å si det mildt, og noen av bidragsyterne skriver seg i en viss grad inn i denne tradisjonen.

Redaktørene har latt seg inspirere av så forskjellige personer som sinologen Simon Leys (alias Pierre Ryckmans), som i sin tid var en av de mest nådeløse, men kunnskapsrike, kritikerne av maoistisk politisk kultur, til aldrende politiske filosofen Alain Badiou, som har stilt spørsmålet om i hvilken grad Maos skrifter fremdeles kan fungere utgangspunkt for en frigjørende politikk. (Verken Leys, som er død, eller Badiou, er med i utvalget)

Originalt redigeringsgrep

Boka er originalt tenkt og utført. Den inneholder bidrag fra mer enn femti kinaforskere verden over, både eldre travere og ungfoler fra forskjellige disipliner. Bidragsyterne ble invitert til å velge et uttrykk eller ei vending som speiler Mao-tida. De tar, med andre ord, Mao-tida på ordet, på kinesisk. I stedet for å gruppere bidragene i mer eller mindre meningsfulle seksjoner, har redaktørene ordnet uttrykkene alfabetisk, for å få mangfoldet av betraktningsmåter bedre fram.

På grunn av strukturen er det ikke enkelt å foreta en vanlig tamarisk gjennomgang av boka. Kortformen har åpenbart vært en utfordring for folk som er vant med å skrive i lengre formater, men nettopp det at man drøfter store spørsmål i kortform, er til leserens fordel. En god del av bidragsyterne tar grundig sats i Marx og Lenin, og en del av dem har problemer med å skrive seg bruer over til temaets relevans i dag. Noen bidragsytere er ikke bare i noen grad preget av nostalgi, men også av gamle maoistiske triks som «typiske eksempler». Likevel: Denne boka et svært nyttig referanseverk, som kan leses med utbytte av alle interesserte.

Noen bidrag trigger mer interesse enn andre, som Hayan Lee om klassekjensle, Dai Jinhua om kultur, Patricia Thornton om Kulturrevolusjonen, Mobo Gao om kollektivisme, Jane Hayward om primitiv akkumulering, men det blir mange aha-opplevelser utover i boka.

Mao-tida og dagens Kina

Om det er viktig å drøfte begreper og uttrykk fra Mao-tida opp mot nåtidas praksis, er det minst like viktig å forstå hvordan det gamle og det nye forholder seg til hverandre i Xi Jinpings «Nye tidsalder». I en forstand hører de fleste uttrykkene og begrepene fra Mao-tida fortida til. Jeg har sjøl ved noen anledninger prøvd meg med maoistisk sjargong overfor unge kinesere – som reagerer enten ved å bli brydd eller se ut som spørsmålstegn. Mao-tale er snart blitt marsboer-tale for mange dem.

På den annen side ligger det betydelig latent sprengstoff i de samfunnspolitiske begrepene fra den sosialistiske epoken av Folkerepublikken. Om begrepene og slagorda til tider var utopiske under Mao, er dagens propagandainventar nærmest blitt nærmest tømt for innhold, som Xi Jinpings «Den kinesiske drømmen». (Siden amerikanerne har sine drømmer, kan ikke kineserne være dårligere.)

I dag fungerer propagandaen mer som signalord om hvor grensene for hva som er tillatt å mene, går. Det er et maktspråk med hegemoniske markører. Problemet for dagens politiske ledelse er at slik språkbruk, som de hegner om, har lite med dagens virkelighet å gjøre. Det fungerer kun som ris bak speilet. Kina har gått fra å være et mobliseringssamfunn under Mao til et kontrollsamfunn i dag. Kontroll over den offentlige diskursen blitt viktigere enn noen gang.

Dagens politiske vokabular består imidlertid ikke bare av nye og utvanna ord og vendinger. Det er minst like viktig for dagens makthavere å ha kontroll over gårsdagens politiske vokabular, for det rommer betydelig sprengstoff hvis det kommer i «urette» hender. Xi Jinpings ideologiske kannestøpere har arvet en god del av det psevdo-maoistiske vokabularet fra Xis i sin tid fremste utfordrer, Bo Xilai. Bo skapte en nærmest museal versjon av Mao-tidas kulturuttrykk under sine år som sjef for Chongqing-provinsen, før han resolutt ble dratt ned av hesten i 2012, samme år som Xi Jinping ble salet opp. Xi har åpenbart forstått at det er livsnødvendig for han å beholde hegemoniet over hva som kan sies og menes om Mao-tidas politiske vokabular, for der finnes det mange begreper med et betydelig potensiale for å undergrave dagens politiske kurs.

Denne frykten kommer til uttrykk i et slags overgripende uttrykk som Xis propagandister gravde fram igjen for noen år siden, nemlig Liangge libukai , eller «De-to-som-ikke-kan-skilles-ad». (Uttrykket har tidligere vært anvendt som et standarduttrykk for forholdet mellom han-kinesere og minoritetsfolk). Med det mener de at det som ble utrettet og oppnådd i Mao-tida er uatskillelig fra det som er blitt utrettet og oppnådd i tida etter Mao – og omvendt. Her kreves det betydelig anlegg for å «glemme», samtidig som det spilles på nostalgi om ei tid der de fleste trakk i lag, sjøl om mye ble kasta rundt på og folk tidvis ble utsatt for ufattelige lidelser. Dette selektive minnet om Mao-tida er i dag striglet og omgjort til en del av den nasjonale arven.

Nasjonen framfor alt

Et annet sentralt trekk ved dagens kinesiske propaganda kommer rimeligvis ikke særlig godt fram i den foreliggende antologien. Den maoistiske sjargongen er blitt erstattet av nasjonalistisk pregede uttrykk og vendinger, både innad og utad. Det fantes også ansatser til nasjonalistisk retorikk under Mao, men det tok form av det vi kan kalle revolusjonær nasjonalisme, dvs. støtte til kommunistiske bevegelser og nasjonale frigjøringsbevegelser. Under Mao fikk statsbygging gjennom klassekamp prioritert foran nasjonsbygging, mens i dag er det omvendt, nasjonsbygging har fått forrang for samfunnsmessig omdanning. Grunnlaget for det finner vi rundt 1985, da Kommunistpartiet besluttet å legge revolusjonær politikk på hylla og bli et statlig styringsparti, et moderne mandarinat.

Maoismen er parkert som et politisk prosjekt, og demokrati blir sett på som et prosjekt for å splitte og svekke Kina. Dagens ideologer finner betydelig inspirasjon i den østasiatiske utviklingsmodellen, slik vi kjenner den fra Japan, Sør-Korea og Singapore, men først og fremst er de inspirert av Kinas egen lange og imponerende historie i statlig styringskunst. Paradoksalt nok må en, jo mer Kina moderniseres, ha god innsikt i begreper og vendinger fra landets tradisjonelle politiske kultur om en vil diskutere politikk på deres hjemmebane.

Ett trekk ved dagens kinesiske propaganda som det er lite grunnlag for i Mao-tidas politiske sjargong, er hva slags begreper dagens KKP anvender for å begrunne og styrke landets stadig mer omfattende internasjonale virksomhet. Under den korte sommeren med åpen kritikk i 1957, kalt De hundre blomsters bevegelse, hevdet en dristig sjel at landet var blitt en «Parti-verden», Dang tianxia, noe han fikk svi for. I dagens meningsdannende sirkler er det tradisjonelle kinesiske verdens-begrepet, Tianxia (som ordrett betyr «(Alt) under himmelen»), blitt et sentralt begrep for å begrunne en ny kinesisk-ledet verdensorden. Dette diskuteres uten antydning til at noen rødmer, sjøl om alle er innforstått med at begrepet uttrykker den tradisjonelle keisermaktas oppfatning av seg sjøl som verdens sentrum.

Offisiell språkbruk om Kinas forhold til omverdenen er imidlertid både mildere og mer inviterende, for det skal, angivelig, dreie seg om «Menneskehetens felles skjebne», Renlei gongtong mingyun, som er blitt en av Xi Jinpings favorittfraser. Eller, man kan også bemektige seg vestlige fraser som «win-win» for å betegne samarbeid mellom Kina og andre stater, som kineserne for øvrig anvendte for å beskrive avtalen mellom Kina og Norge i 2016, og som var det siste Børge Brende lærte seg av kinesisk før han gikk av som utenriksminister.

Det begrepet i antologien som har mest relevans for dagens internasjonale kinesiske aktiviteter, er begrepet «enhetsfront», tongyi zhanxian. Denne strategien var avgjørende for å legge grunnlaget for kommunistenes seier i 1949, og den blir nå anvendt for å øke landets innflytelse internasjonalt gjennom forskjellige former for myk maktutøvelse. Det knyttes formelle, uformelle og usynlige bånd mellom offisielle kinesiske interesser og personer, selskaper, organisasjoner og virksomheter i andre land. I land som Australia og New Zealand, som er nært knyttet til Kina næringsmessig og der folk med kinesisk bakgrunn utgjør den største gruppa av asiatisk herkomst, har det i de seinere åra kommet for offentligheten hvordan Beijing på forskjellige måter arbeider for å styrke sin politiske innflytelse i disse ­samfunnene.

Tilbake til start?

Etter flere tiår med å lære om Kina, er boka et eksempel på at vi igjen er tilbake til en diskusjon om å lære av Kina, som syttiåra var preget av, primært representert i Norge ved ml-bevegelsen, men også andre deler av den norske venstresida, gjennom studieturer til landet arrangert av Vennskapssambandet Norge–Kina. På den tida ble det produsert mer eller mindre vellykkede bidrag til å lære av Kina, som sosiologen Yngvar Løchens Stol på egne krefter Samfunnsliv, politikk og medisin i Kina (Universitetsforlaget 1977) og Johan Galtung og Fumiko Nishimuras Hva kan vi lære av kineserne? (Gyldendal Fakkel 1975). Arne Næss fulgte opp med å ta inn Mao som en viktig filosof i 1980-utgaven av hans lærebok til forberedende i filosofi ved Universitetet i Oslo, noe han fikk mye pepper for.

Galtung og Nishimura fikk også i sin tid ganske hard medfart av anmelderne, men etter å ha lest boka igjen i dag, synes jeg at den står seg godt mot tidas ettertanker, ved at den til stadighet drøfter det de opplever i Kina opp mot høyst varierende tilstander i den kapitalistiske verden.

Jeg fikk anledning til å gå noen runder med Arne Næss om hans behandling av Mao som filosof. Hans begrunnelse for å ta med Mao var hans sosialfilosofi. Næss sin gjennomgang av Mao om dialektikk, praksis og kunnskap er interessant, men det overordnede rammeverket, Folkerepublikkens historie, blir skånsomt framstilt, for å si det mildt, og er nærmest fri for drøfting. Mao framstilles, i likhet med Opplysningstidas karakteristikk av kinesiske keisere, først og fremst som filosof, og ikke som ideolog.

Interessen for den utopiske Kulturrevolusjonen kom også til uttrykk internasjonalt, gjennom innflytelsesrike bøker av forfattere som Charles Bettelheim, Maria-Antonietta Macciocchi, E.L. Wheelwright and Bruce McFarlane (de siste på norsk som Fakkel-bok i 1974), den amerikanske Committee for Concerned Asian Scholars og den framtredende engelske økonomen Joan Robinson, som trolig gikk glipp av en Nobelpris i økonomi på grunn av sin positive holdning til den kulturrevolusjonære utopien. Jan Myrdal fulgte opp med flere bøker fra sin kinesiske landsby Liu Ling, men oppfølgerne var bare en avglans av han klassiker fra 1963. K.S. Karols bok fra 1966, Kina (i to bind, Pax), som kom på norsk i samme år som den ble utgitt i Frankrike, var en døråpner for mange.

Utopiske og autoritære lengsler da og nå

I dag er den kinesiske utopien nærmest snudd på hodet. Vi har også fått en nærmest total utskifting av «Kinavenner». Dagens vestlige apologeter – de aller fleste av dem velbeslåtte – finner ingen gode grunner til å kritisere noe i dagens kinesiske politikk og samfunn, snarere tvert imot. De løfter heller fram den store framgangen landet har hatt, uten å se på totalregnskapet, som det i dag er mulig å beregne. I den grad de mener noe – også om Mao-tida – lyder det ofte som en gjenklang av det som til enhver tid kommer fra dagens politiske kannestøpere i Beijing. Det samme var i stor grad også tilfellet i vår tid, med andre fortegn, men det var vanskeligere å beregne totalregnskapet enn i dag, noe den foreliggende boka illustrerer godt.

Uttalelsene fra partileder Xi har etter hvert blitt så mange at det snart kan være grunnlag for å utgi ei bok over samme lest som den foreliggende, der kritiske og kunnskapsrike røster drøfter uttalelsene i kontekst. Det gjelder ikke minst hans uttalelser om Mao-tida. Inntil videre får vi nøye oss med de innsiktene som den foreliggende boka kan gi oss. Folkerepublikkens historie er for viktig til at den kan overlates til Kinas byråkratkapitalistiske parti.

Nyttig bøker om Mao-tida og Maos videre skjebne

I de siste åra har det kommet en hel del utgivelser på engelsk som tar opp forskjellige sider ved Mao-tida og Maos innflytelse etter hans død:
– Blanchette, Jude: China’s New Red Guards. Oxford UP, 2019.
– Brown, Jeremy and Matthew D. Johnson, eds.: Maoism at the Grassroots. Everyday Life in China’s Era of High Socialism. Harvard UP, 2015.
– Cheek, Timothy, ed.: A Critical Introduction to Mao. Cambridge UP. 2010.
– ChinaFile: «Is Mao Still dead? A ChinaFile Conversation», 12.2.2015: http://www.chinafile.com/conversation/mao-still-dead
– Lovell, Julia: Maoism. A Global History. The Bodley Head, 2019.
– Walder, Andrew G.: China under Mao. A Revolution Derailed. Harvard UP, 2015.
– Wemheuer, Felix: A Social History of Maoist China. Conflict and Change 1949-1976. Cambridge UP, 2019.

 

 

Økonomisk oppsving etter århundreskiftet og skjerpet kamp om Afrikas ressurser har fått mange til å snakke om et «nytt kappløp om Afrika», med referanse til det imperialistiske kappløpet og den påfølgende koloniseringa mot slutten av 1800-tallet. Også den gang var det et spørsmål om råstoffer, markeder for produkter som den hjemlige arbeiderklassen ikke hadde råd til å kjøpe, og nye investeringer for land med overskuddskapital.

Foto: Historisk kart over Afrika (1885) av John Bartholomew . Kilde: Wikimedia Commons
Tore Linné Eriksen, historiker, faglitterær forfatter og tidligere professor i utviklingsstudier ved OsloMet – Storbyuniversitetet. Han er aktuell med boka Afrika. Fra de første mennesker til i dag. (Oslo: Cappelen Damm, 2019).

Forskjellen fra da og nå er at det i dag er mer enn en håndfull vestlige industristater som stiller til start, og Kina, India, Brasil og andre land i det globale Sør er blant de mange påmeldte. Derfor er det heller ingen konferanse, slik som i Berlin i 1885, der europeere avgjorde seg imellom hvordan byttet skulle fordeles. Dessuten er det ikke bare stater som kaster seg over Afrika, men også rivaliserende storselskaper, som også kan være fra samme land.

Men den viktigste kontrasten er at over femti stater nå er sjølstendige, i alle fall politisk, slik at det også handler om å vinne deres gunst og smøre den nye herskerklassen for å sikre seg lukrative kontrakter og langsiktige råvareavtaler. Endringene både og i Afrika og i tyngdepunktet i den globale kapitalismen har derfor gitt et nytt landskap, der det i mindre grad handler om territoriell erobring.

En annen forskjell fra kappløpet på 1880-tallet, er at olje og gass har blitt de viktigste energikildene. Mens Libya, Algerie, Nigeria og Angola lenge har vært storprodusenter, har det i de siste tiårene vært en hektisk bore- og letevirksomhet i Sør-Sudan, Gabon, Ghana, Ekvatorial-Guinea, Uganda og en rekke andre land. Med rundt ti prosent av verdens samlete reserver, utgjør Afrika et alternativ til det politisk ustabile Midtøsten. Fortsatt er det vestlige storselskaper som utvinner mest olje og gass i Afrika. For eksempel tjener Equinor mer penger i Angola enn noe annet sted utenom Nordsjøen, og Afrika har blitt stadig viktigere for den norske leverandørindustrien. Dessuten er det uran både i Niger, Tsjad og Namibia.

Det nye kappløpet har også klare forbindelseslinjer til global oppvarming, vannmangel og matvarekrise. Jakten på biodrivstoff har økt i takt med innblandingen i bensin, og en rekke stater og internasjonale storselskaper har kjøpt eller leid jord for å dyrke palmeolje, soya og jatrofa. Det er dessuten investert mye i produksjon av sukker som råstoff for bioetanol. Mangel på landbruksjord og vann har ført til at også Kina ser seg om etter områder som kan gi mat til deres egen befolkning. Med 15 prosent av jordas befolkning, og bare sju prosent av alt dyrkbart areal, er det ikke rart at kinesiske myndigheter ikke vil stå som passiv tilskuer når Japan, Sør-Korea, Indonesia, Qatar, Sør-Korea og Saudi-Arabia kaster sine øyne på Afrika.

Inn i «våre» områder

Når Kinas innmarsj i Afrika har vakt så stor oppmerksomhet, både innenfor og utenfor kontinentet, er det sjølsagt fordi USA og tidligere kolonimakter tradisjonelt har regnet Afrika som sin tumleplass for handel, investeringer og militært samarbeid. Sovjetunionen hadde riktig nok innflytelse i flere land, men det var mer ideologisk og militært enn økonomisk, og Russland har andre oppgaver å stri med. USAs strategiske interesser blei noe redusert etter den kalde krigen, men «kampen mot terror» og kampen om hegemoniet i det oljerike Midtøsten har som kjent ikke avtatt. (Libya ligger i Afrika, og Norge bombet i 2011 for første gang er afrikansk land.) USA opprettet i 2008 en egen Afrika-kommando (AFRICOM), som inntil videre har hovedkvarter i Stuttgart, men det er baser, militæravtaler og opplæringsprogrammer i en rekke afrikanske land. Det er også stor droneaktivitet for å ramme væpnete jihadister både i Sahel-området og i Somalia. I Djibouti, som er det tidligere Fransk Somaliland, er det en stor flåtebase som vokter over Adenbukta.

EU fornyer med jamne mellomrom sine «partnerskapsavtaler» som omfatter de aller fleste afrikanske land, og bruker bistanden som pressmiddel til sikre seg rett til å fiske vestafrikansk farvann og for å få returnert flyktninger. I virkeligheten er EUs ytre grense i sør flytta til Niger, som lenge var det viktigste transittområdet for flyktninger på vei gjennom Sahara til Middelhavet, og er nå det landet som får mest bistand fra EU for å kontrollere grensa og kriminalisere alle som hjelper flyktninger. Italia betalte Libya under Gaddafi for å stenge åpninga mot havet, og har nå gjort det samme overfor en av de rivaliserende «regjeringene» i Libya. EU er aller mest opptatt av å innlemme de nordafrikanske landa i sin middelhavsstrategi, som både har militære, politiske og økonomiske elementer.

Men det er Frankrike som står i en særstilling og som bruker tidligere kolonier til å holde oppe sin merkverdige forestilling om at de fortsatt er en stormakt. En rekke vestafrikanske land får fortsatt sin valuta- og pengepolitikk avgjort av Frankrike, og det er knapt noe fransktalende land uten at det har en eller annen form for militært samarbeid. Når afrikanske presidenter ringer til Paris for å få hjelp til å holde seg ved makta, er det sjelden forgjeves dersom de lover lydighet. Frankrike henter en stor del av sin strømforsyning fra atomkraftverk, og Niger er deres viktigste leverandør av uran. Niger har da også vært voktet nøye over av den franske staten, som ser med ublide på den kinesiske tilnærmingen til Niger.

Mot denne bakgrunnen er det ikke vanskelig å forstå bekymringen i vestlige land for at maktforholdene skal forrykkes også i Afrika, som i verdensøkonomien for øvrig. Som vi skal se, er et nytt økonomisk og politisk landskap i ferd med å vokse fram i Afrika, og dette er nok bare starten på en mer dyptgripende omkalfatring.

Forutsetninger og drivkrefter

En av de viktigste forutsetningene for Kinas muligheter til økt handel og nye investeringer er, paradoksalt nok, de diktatene om privatisering og liberalisering som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) utsatte afrikanske land for på 1980- og 1990-tallet. Etter at også Verdens Handelsorganisasjon startet sitt hardkjør fra 1994, blei det samtidig vanskeligere for utviklingsland å beskytte eget jordbruk og egen industri, sjøl om EU og USA fortsatt gjorde som de ville. Dermed var porten åpen, og overraskende for mange var det kinesiske varer og kinesiske selskaper som stormet inn.

En annen viktig drivkraft bak Kinas nyvakte interesse for Afrika var den voldsomme veksten i kinesisk økonomi, delvis også i India, der industrisektoren og byggenæringa slukte olje, mangan, kopper, jernmalm, sink og platina. Ikke minst er det kappestrid om koltan (tantalum) som ingen mobiltelefoner eller elektronikk i elbiler kan klare seg uten. På samme tid blei bygd opp lagre og spekulert i fortsatt prisøkning på vestlige børser, der det under den økonomiske krisa i 2007/08 var behov for alternativer til bolig- og finansinvesteringer. Det bidro til økonomisk vekst i afrikanske land som hadde mineraler eller andre råvarer å selge, i alle fall slik økonomene regner uten å bry seg om fordeling eller uttapping av ufornybare naturressurser. Men det førte i alle fall til økte statsinntekter, selv om mye forsvant ut gjennom korrupsjon og internasjonale storselskapers skattetriks, prismanipulering og overføring til skatteparadiser. Deler av befolkningen fikk mer penger mellom hendene, og kunne derfor kjøpe flere varer som Kina hadde å selge.

Hvor store er endringene?

Dersom vi starter med et blikk på handelsstatistikken, har Kinas import og eksport eksplodert i de siste tiåra, riktig nok fra et meget lavt utgangspunkt. Fra noen få milliarder dollar i 1995 har handelen økt til godt over 200 milliarder i 2017. Kina har da også for lengst gått forbi USA som den viktigste handelspartneren, men det er langt fram om EU regnes som en enhet. Kina kjøper lite annet enn råvarer, og etterspørselen er i ferd med å flate ut i takt med at den kinesiske vekstraten avtar og investeringene – eller overinvesteringene – i industri og byggevirksomheten ikke lenger er så opphetet.

I et tradisjonelt kolonimønster består Kinas eksport mest av ferdigvarer, og her ser det afrikanske markedet ut til å bety mer og mer. Det er ikke minst fordi land i de kinesiske nærområdene sjøl industrialiserer, og deres industri dekker både hjemmemarkedet og konkurrerer med Kina på verdensmarkedet. Dilemmaet er påtakelig: Kina må heve lønningene for å øke den innenlandske etterspørselen, særlig når USA og andre importører er usikre kort, men dermed øker også produksjonsutgiftene. Det er allerede et klart mønster at internasjonale storselskaper flytter fra Kina til for eksempel Bangladesh.

Kjøpekrafta er fortsatt beskjeden hos afrikanere flest, og ryktet om en svulmende middelklasse er høyst overdrevet. Men nettopp på grunn av fattigdommen i Afrika, der 80 prosent av innbyggerne lever under ei inntektsgrense på 5,50 dollar om dagen sjøl etter Verdensbankens forskjønnende tall, har kinesiske billigvarer et avgjørende fortrinn etter at den nyliberalistiske offensiven førte til senket toll og andre handelsbarrierer. I første omgang gjaldt det enkle forbruksvarer som klær og fottøy, men dette er samtidig akkurat det samme som afrikansk industri selv produserte. En stor del av den hjemlige industrien er derfor nærmest radert ut i land som Nigeria, Kenya, Zimbabwe og Sør-Afrika, som verken har like høyteknologiske maskiner eller så stram kontroll over arbeidskraften.

Det store slaget om markeder i verden står nå innenfor elektronikk, mobiltelefoni, IKT-infrastruktur og netthandel. Det er ingen tvil om at dette er det nye kinesiske satsingsområdet også i Kina. På kort tid er suksessen enestående. Mens afrikanske stater knapt fikk noen til å finansiere utbygginga av nettet, står Huawei nå for 70 prosent av all infrastruktur, inkludert 4 G. Da USA og Storbritannia bare ville støtte telenettet i Ghana hvis private selskaper ble gitt forrang, stilte Kina gladelig opp. For tre år sida blei Samsung og Apple passert av Huawei når det gjelder salg av telefoner, men nå har begge blitt skjøvet til side av de forskjellige modellene til Transsion. Det er et selskap basert i Shenszen, men som knapt er kjent på hjemmebane. Men de har forstått mer av det afrikanske markedet og har utvikla telefoner som går for ned mot 750 kroner, sjøl om de er Android-tilpassa. Ikke bare det, Transsion har også begynt å produsere i flere afrikanske land, med økonomiske frisoner i Etiopia som det mest kjente eksemplet, og tilpasser seg kundene med kameraer tilpassa selfier av ansikter med mørk hud, og som har ekstra battteritid i områder med få lademuligheter. Dessuten har de plass til tre-fire SIM-kort, slik at flere kan gå sammen om et kjøp. Videre forsknings- og utviklingsarbeid foregår også ved sentra i Nigeria og Kenya.

Transsion er også moderselskap for musikkstrømmetjenesten Boomplay, som nå er installert på forhånd i deres telefoner, og som i motsetning til Spotify har spesialisert seg på afrikansk musikk. På samme måte er underselskapet Transsnet en nyhetstjeneste, Scooper, som er god på sport og underholdning. Kina har også utviklet betalings-tv for programmer og filmer på afrikanske språk, og Amazons netthandel blir nå utfordra av Alibaba, og deres lederguru – Jack Ma – er snart like kjent blant afrikanske statsledere som Bill Gates. USA forsøker seg sjølsagt med advarsler om at Huawei-telefoner er reine spionapparatene, og at Kina kartlegger alt som foregår i Afrika gjennom sine nettjenester. Men det gjør lite inntrykk, og folks tillit til USA er langt mindre enn til Kina, om vi skal stole på menings­undersøkelsene.

Investeringer, infrastruktur og gjeld

Av nye utenlandsinvesteringer i Afrika står Kina kanskje for en femdel, og de har det til felles med andre land at de er konsentrert om noen få land med viktige råvarer. Den sikreste måten å få trygge og langsiktige leveranser er naturlig nok å gå inn på eiersida, slik at andre land og andre selskaper får et mindre handlingsrom. «Århundrets avtale» blei inngått med Den demokratiske republikken Kongo i 2006 og garanterer tilgang på kopper og andre mineraler i flere ti år framover. Da Zambia blei tvunget til å privatisere kopperdriften, snappet Kina raskt opp en eierandel, bokstavelig talt til røverpris. Et nytt trekk er at Kina også investerer i industrisektoren i flere afrikanske land, med Etiopia som en forsøkskanin. Det bygger på avtaler om økonomiske frisoner, det vil si områder der kinesiske selskaper kan dra fordel av skattefritak, lave lønninger og forbud mot fagforeninger.

Ingen har oversikt over den reelle verdien av kinesiske bistandsoverføringer eller andre former for økonomisk samarbeid, ettersom investeringer, lån og bistand er vevd inn i uoversiktlige pakker, men det er anslått at de i 2018 utgjorde rundt en firedel av det som kom fra vestlige land og Japan. Kina er aller mest kjent for å bygge jernbaner, hovedveier, flyplasser, kraftverk, bruer, havneanlegg og annen infrastruktur. I tillegg har de sans for prestisjeprosjekter som blir lagt merke til, slik som idrettsarenaer og det storslåtte hovedkvarteret til Den afrikanske unionen (AU) i Addis Abeba. Uten en kinesisk stat med vilje og økonomisk styrke til å ta høy og langsiktig risiko, ville mange av disse prosjektene aldri sett dagens lys. De finansieres vanligvis gjennom lån, som forutsetter at mesteparten av utstyret og deler av arbeidskraften kommer fra Kina. Da Kina bygde en av verdens største bruer i Mosambik brukte de 8000 tonn fra et kinesisk stålverk i krise. Men kinesiske selskaper vinner også kontrakter gjennom internasjonale anbudsrunder, der de også gjør bruk av andre lands konsulenter og entreprenører. En annen framgangsmåte er å gi lån eller bistand mot garanti for framtidige leveranser av alt fra kopper i Zambia til olje i Angola og kakao i Ghana.

Afrika har en viktig rolle i den gigantiske utbyggingen av det globale transportnettet, «Belt and Road Initiative», som er en slags moderne utgave av Silkeveien. Kina har allerede fullført jernbaner med lyntog fra Mombasa til Nairobi i Kenya og fra havnebyen Djibouti til Addis Abeba på det etiopiske høylandet. Herfra er det planer om ruter videre både til Middelhavet og vestover i Afrika, kanskje helt ut til Atlanterhavet. I tillegg til nye veier og jernbaner gjennom Asia og Europa, vil «den maritime Silkeveien» binde Kina, Sørøst-Asia, India, den persiske golfen og Afrika sammen. Det er i dette perspektivet den store interessen for å bygge ut havner må forstås.

Flere alternativer og vestlig dobbeltmoral

På samme måte som andre stater, bruker kinesiske myndigheter bistand og lån til å sikre seg råvarer, markeder og diplomatisk støtte fra over 50 medlemsstater. Men sett fra afrikanske lands side er det en viktig forskjell at Kina ikke blander seg så mye inn deres styresett eller økonomiske politikk. Det gir er et velkomment alternativ for land som har vært herjet av nykolonialisme og underordning i den globale kapitalismen, og også afrikanere er flinke til å spille ulike stater opp mot hverandre for å oppnå flest fordeler. Det er mange år sida Kina gikk forbi Verdensbanken som långiver i Afrika, der mange land har dystre minner fra tvangsliberalisering og krav om innstramminger. Selv politikere som spiller på fremmedfiendtlige og antikinesiske holdninger i sine valgkamper, slik som da Michael Sata blei valgt i Zambia i 2008, snudde han raskt da han som president ønsket seg flere valgmuligheter.

Også kinesiske myndigheter synes at deres egen samfunnsmodell er best, men har ikke vært like ivrig som vestlige land til å tvinge den på andre. Men også når det gjelder det som kalles «myk makt» og kamp om verdier, er bildet i ferd med å bli mer sammensatt. Der kulturinstitutter som British Council eller Alliance Francaise tidligere har rådd grunnen aleine, eller sammen med tyske konservative og sosialdemokratiske stiftelser, dukker nå det ene Konfutse-instituttet etter det andre opp i afrikanske hovedsteder. Kina tilbyr stipender til titusener av afrikanske studenter, og mange av dem blir naturlig nok framtidig ledere i sine hjemland.

Men det Beijing naturlig nok vil framstille som uegennyttig respekt for suverenitet og et solidarisk Sør–Sør- prosjekt, blir av kritikere kalt for grådighet og undergraving av demokrati og menneskerettigheter. Dette er en ikke ukjent form for hykleri fra vestlig side, som om ikke mye av deres egen virksomhet i Afrika er motivert ut fra økonomiske og strategiske egeninteresser. Dersom land stiller seg på USAs side i «krigen mot terror» eller gjennomfører nyliberalistiske endringer, blir det stille om menneskerettigheter og folkestyre. Det er ikke minst Rwanda og Uganda eksempler på i dag.

Det er også lett å overdrive Afrikas betydning for Kinas globale strategi. Kina handler for eksempel ti ganger mer med asiatiske nærområder, og investeringene i Afrika er bare en brøkdel av det som plasseres i statsobligasjoner i USA. Heller ikke er alt samordnet og toppstyrt, og mange avtaler er med provinsmyndigheter eller selskaper som eies av privatpersoner. Det er dessuten titusener av kinesere som har slått seg ned i Afrika på eget initiativ, der de driver både butikker, jordbruk og små bedrifter. Også utvandring var viktig under det forrige kappløpet på 1800-tallet, og Kina har et stort problem når de nå skyver folk tilbake fra byene til ei landsbygd hvor mange er uten jord eller arbeid. Kinesere bidrar med arbeidsplasser, og overføring av tilpasset teknologi, men blir også møtt med protester fra innbyggere som blir skjøvet til side. På markeder i Lusaka (i Zambia) har det vært sammenstøt når kinesiske bønder fallbyr sine landbruksvarer.

Usikker framtid

I de siste åra har Kinas stadig sterkere stilling i Afrika blitt utsatt for mange kritiske spørsmål, og de kommer ikke bare fra tilhengere av vestlig dobbeltmoral.

Et av problemene er at dagens samhandel og økonomiske samarbeider befester den koloniale arbeidsdelinga, der råvarer – som svinger i pris – byttes mot industrivarer hvor arbeidsplasser skaper og teknologisk utvikling skjer i andre verdensdeler. Det er også et tankekors at afrikanske lands framtid er knyttet til at veksten fortsetter, og i samme former, i Kina. På samme måte som de tidligere blei stilt i utsikt av den vestlige kapitalismen var krisefri, er det lett å overse den risikoen som ligger innebygd i den kinesiske statskapitalismen, slik andre artikler i dette nummeret viser. Mange kritikere har også rett når de peker på at kinesiske investeringer og utbygging av infrastruktur ofte skjer på en måte som tar lite hensyn til miljø, faglige rettigheter og lokalsamfunns medvirkning.

Afrikanske land har dårlig erfaring med långivere som bruker sin posisjon til å diktere politikk og skaffe seg økonomiske fordeler. Sjøl om kinesiske lån har vært brukt til infrastruktur og er gitt på gunstige vilkår, må også de betales tilbake. Ofte viser prosjektene seg å ha både mindre lønnsomhet og mindre samfunnsnytte enn antatt, og afrikanske land har ikke lenger den samme betalingsevnen som da mange avtaler blei inngått under gode konjunkturer og gode råvarepriser for ti åra sida. Gjeld til Kina kommer nå på toppen av at afrikanske land har flere lån enn før på det internasjonale finansmarkedet, til høy rente og kort betalingstid, og kan være med på å føre Afrika inn i ei ny gjeldskrise. Den manglende åpenheten omkring Kinas investeringer, bistand og lån gir grunn til å frykte at det ligger noen udetonerte bomber i disse pakkene. I verste fall kan det bety at Kina kan ta kontroll over havner og gruver ved mislighold, slik det har vært enkelte antydninger om.

Sjøl om i dagens makthavere i Kina kan, som sine forgjengere, ha himmelens mandat, er himmelen ikke skyfri for afrikanske land.

 

Mer å lese:

Litteraturen om forholdet mellom Afrika og Kina blir fort foreldet, men heldigvis er det to nettportaler som følger den aktuelle utviklinga. Den ene, China-Africa Portal (https://saiia.org.za) drives av The South African Institute of International Affairs. Det andre er mer journalistisk orientert, The China Africa Project (https://chinaafricaproject.com), som også tilbyr spennende podcaster. Kinas rolle når det gjelder internett er dekket fyldig av Igino Gagliardone i boka China, Africa and the future ofInternet (London: Zed Books, 2019).

 

 

 

1. Det er opplagt at maoisme i Kina før og etter revolusjonen i 1949, maoisme i Norge på 70-tallet og maoisme praktisert av frigjøringsbevegelser og «maoistiske» partier ikke er det samme.

– Kan du prøve deg på en overordna definisjon?

Desse tre fellesdraga var nok kjenneteikn ved den globale maoismen:

Synet på den kinesiske revolusjonen som ein ekte folkerevolusjon i verdas mest folkerike land og derfor med verdshistorisk betydning.

Eit nytt politisk verdsbilde med dei fattige, koloniale og nykoloniale landa i sør i sentrum, bondemassane som den viktigaste krafta for forandring – og dei to imperialistiske supermaktene USA og Sovjet som hovedfiendane av folka i verda.

Å halde fram med revolusjonen i sosialistiske land, klassekamp nedafrå, blei forstått som eit avgjørande og nødvendig middel for å stoppe framvekst av ein ny overklasse som i Sovjet-unionen, og hindre tilbakefall til ­kapitalisme.

Erik Ness (intervjueren) er redaksjonsmedlem i Gnist.
Brigt Kristensen (intervjuobjektet) er pensjonist, jobbet i fiskeindustrien fra 1976, leder av Bodø Kjemiske Arbeiderforening 1978–1988 og representerte RV og Rødt mellom 1987 til 2015 i kommunestyret i Bodø. Var medlem av forgjengerne til Rødt, SUF, AKP og RV, fra 1964.
Foto: Gill Penney/Flickr

 

2. Hvordan vil du definere maoisme slik marxist-­leninistene i AKP praktiserte det?

Maoismen i Norge delte også dei oppfatningane som er referert; det slo blant anna ut i omfattande solidaritetsarbeid for frigjøringsfronten i Sør-Vietnam mot USA på 60-talet og for mojahedin i Afghanistan mot Sovjet på 80-talet I tillegg var flittige studiar av Maos skrifter om masselinja, og om alliansepolitikk viktige for ml-rørsla i partibygging og i frontpolitikk. I EU-kampen i 1972 var både vektlegginga av levekåra – uttrykt i «Nei til EEC og dyrtid» og av sjølråderetten, «Nei til salg av Norge» – inspirert av maoismen. Både dette og betydninga av «periferien», eller distrikta, var djupt forankra i norsk historie, og blei bekrefta i maoismen. Slik var det også med ml-arane sin kamp mot privileg og pampevesen i fagrørsla og i folkevalte organ, men den direkte inspirasjonen kom frå maoismen.

Som i andre land gikk maoismen i AKP etter kvart over til å bli ei tvangstrøye, fordi maoisme i internasjonale spørsmål i praksis blei den politiske linja Kinas kommunistiske parti til ei kvar tid følgte.

2. Jeg har hørt deg fortelle noe fra Studentersamfunnet i Oslo i 1968, som sier noe om tidsånden på venstre fløy blant studenter i Oslo.

Da Tore Linné Eriksen blei valt til formann (!) i Studentersamfunnet i Oslo for hausten 1968 i den store gymsalen på Blindern, var det først ein kort minnetale for Karl Marx som var fødd om lag på dagen 150 år før. Dei konservative braut av med høglydde rop om at «Marx er død». Da blei dei spontant parkert og overdøva av rungande og taktfaste «Mao lever», «Mao lever»!

3. Hvorfor ble ikke dere som var unge, radikale tidlig på sekstitallet med i Norges kommunistiske parti? Det var tross alt ikke mange år siden NKP var de mest militante frigjøringsheltene som var med å kaste ut Hitler fra Norge.

Som du er inne på, oppstod maoismen som politisk tendens og rørsle i eit venstre-sosialdemokratisk parti i Norge, i Sosialistisk Folkeparti (SF) med ungdomsorganisasjonen SUF, og ikkje i kommunistpartiet. SF hadde nylig brote ut av Ap, samtidig som sterke krefter i kommunistpartia prøvde å få til tettare samarbeid med sosialdemokratane. Moskva-kommunismen blei ikkje berre oppfatta som dogmatisk og stein daud, men som forrædersk fordi Moskva på denne tida prioriterte eit godt forhold til USA over støtte til vietnamesarane i frigjøringskrigen mot USA. SFs talerøyr Orientering skreiv om «Stanken fra Glassboro» da Sovjets statsminister Kosygin møtte USAs president sommaren 1967, mens krigen i Vietnam hadde eksplodert i verdsopinionen

4. Hvilken rolle spilte kampen mot atomvåpen for den politiske utviklinga til radikale? Og parolene for solidariteten med Vietnam? Og hva mente radikale om okkupantstaten Israel?

Her var det mange spørsmål. Faren for atomkrig mellom USA og Sovjet var det store trugsmålet på 50-talet og først på 60-talet. SF var blitt til i striden om atomvåpen på norsk jord i 1961. Mi første politiske handling var å delta i vardetenning på fjellet på Fauske som 16-åring i 1961. Men i leiinga for ungdomsorganisasjonen SUF var det rett etter starten i 1963, i tillegg til ein sterk pasifistisk tendens, også representantar for ein tidlig maoisme.

I spørsmålet om krig og fred verka maoismen frigjørande frå ei form for handlingslamming i møte med den væpna frigjøringskampen i den tredje verda: Khrusjtsjov i Sovjet åtvara mot at eit kvart opprør kunne tenne ein verdsbrann. Mot dette hevda Mao at folkekrigen var rettferdig og at det var rett å gjøre opprør. Med Vietnamkrigen som ei rystande erfaring, krevde det ein ny tenkemåte å gå frå «Fred i Vietnam» til «Seier for FNL». (FNL: Sør-Vietnams nasjonale frigjøringsfront)

Etter 6-dagarskrigen i 1967 og Israels okkupasjon av Vestbreidda, Gaza, Golan i Syria og Sinai-halvøya var det offisielle Norge i jubelstemning. SUF skilte seg ut da landsmøtet vedtok ein konsekvent støtte til det som da blei kalt Palestina-araberane, og gikk mot Israel som ein reint jødisk stat, altså mot sionismen som ideologi. Det skapte hetsstemning i media og sjokk i delar av SF. I ettertid går det an å seie at også Palestina-spørsmålet no blei forstått i det maoistiske, globale perspektivet.

5. Hva var det nye som gjorde at den kinesiske revolusjonen inspirerte en hel generasjon ungdomsopprørere?

Maoismen stemte med tida og tidsånda. Det var for det første situasjonen i verda: Vietnam-krigen var ei skjellsettande og pågåande erfaring. Væpna kamp pågikk i fleire land mot koloniveldet i Afrika, og revolusjonen på Cuba gjennom gerilja låg berre noen få år tilbake i tid. Avkolonisering blei erstatta av nykolonialisme, altså nye former for kontroll over ressursar og politikk frå dei gamle kolonilanda. Da Kina også (til liks med partiet i Albania) i 1968 tok skarp avstand frå Sovjet og Warzawapakt-landa sin invasjon i Tsjekkoslovakia og stempla Sovjet som sosial-imperialistisk, var det duka for «kamp mot begge supermakter USA og Sovjet» som del av det nye verdsbildet.

I tillegg kom eit djupkulturelt ungdomsopprør på denne tida, mot alle autoritetar. Maos appell om at det er rett å gjøre opprør – ja at ungdommen skulle «bombardere hovedkvarteret» i partiet – hadde spontan, kanskje anarkistisk appell hos mange.

Appellen i «De tre mest leste» av Mao med bl.a. artikkelen «Tjen Folket!» nådde noen av oss som var på veg opp i utdanningssystemet, på same måte som siste linje i «Teser om Feuerbach» av Karl Marx: Filosofane har berre tolka verda ulikt, det det kjem an på er å forandre ho. Begrepet klassereise var ikkje oppfunne, men i denne doble appellen var handling viktigare enn prat, og truskap mot vanlig folk viktigare enn karriere i systemet. Utfordringa var eksistensiell for noen – ka vil du med livet ditt? Sjølproletarisering hang i hop med dette, likeså motstand mot rause økonomiske godtgjøringar for tillitsvalte i fagrørsla og for folkevalte.

6. Jeg har alltid tenkt at maoisme er ikke-sosialdemokrati og at spesielt parola «Massene er de virkelige heltene!» var avgjørende forskjellig. Hva tenker du?

Viss du meiner at f.eks. Ap over tid har vore dårlig forankra i breie lag av folket, stemmer ikkje det, etter mitt syn. Men det er riktig at den reformistiske strategien som Ap etter kvart slo inn på, skapte passivitet. Partiet skulle med regjeringsmakt ordne opp for folk frå toppen. Ein aktiv, kjempande arbeidarklasse skapte ­problem for styringspartiet – og toppfolka i Ap blei heltane.

7. Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) var Sosialistisk Folkepartis ungdomsorganisasjon. Det var der de første spirene inspirert fra Kina slo rot. Men SF var jo et sosialdemokratisk parti selv om de hadde brutt ut fra AP. Allikevel?

SF var eit ope parti med ferske erfaringar frå kadaverdisiplin i Ap. Det såkalte «Nye venstre» i Vesten på denne tida, som SF var ein del av, var ofte ein reaksjon på høgreutvikling i dei store sosialdemokratiske partia. Rommet både for meir grunnleggande kritikk av ­sosialdemokratiet­­­ i Norge og kritikk av systemet i Sovjet var større i SF enn i kommunistpartiet på 60-talet. Det siste hang jo i hop med gammal lojalitet til Sovjet i dei gamle kommunistpartia, mens dei nye «venstre­sosialistiske» partia prøvde å balansere motstand mot USA med ein viss kritikk av Sovjet.

8. Du pleier å bruke begrepet «positivistisk tankegang» når du kritiserer Sovjet, Stalin og Arbeiderpartiet. Kan du forklare begrepet positivistisk og hvorfor du synes det er en nyttig beskrivelse?

Maoismen som dominerte i SFs studentlag frå starten i 1964, tok etter kvart inntrykk av ein heftig debatt om vitskapsteorien positivisme ved universitetet i Oslo. Politisk betydde positiv­ismen at det var mulig og riktig å forstå (og styre) samfunnet på grunnlag av objektiv og nøytral kunnskap om sosiale lover («sosial ingeniørkunst»), som var uavhengig av interesser og tolking. I studentlaget blei sosiologiens «avskaffing» av klassemotsetningar til fordel for teoriar om «lagdeling» sett på som «falskt bevisstheit» i slekt med idear i ortodoks marxisme om at sosialismen «med ­nødvendigheit» ville utvikle seg til eit klasselaust samfunn. Stalins teoriar blei sett på som herskarmarxisme for å legitimere forholda i Sovjet, i kontrast til Maos opprørskommunisme for å forandre verda. Ein heimavla maoisme utvikla seg i studentlaget, ei legering av Marx, Mao, Brox og Sartre.

8. En av de mest omtalte epokene i Kina var Kulturrevolusjonen fra 1966 som varte en god del år framover. Det var ikke bare sosialister som lot seg inspirere av opprøret nedenfra. Var det egentlig bare en maktkamp som Mao satte i gang for å sikre sin egen makt?

Personen Mao som kynisk maktpolitikar har vel blitt ei slags standard forklaring på kulturrevolusjonen, særlig i den akademiske litteraturen. Eg kan for lite om Kina til meine noe sikkert om det. Men for meg verkar det merkelig at Mao som legendarisk leiar av den kinesiske revolusjonen skulle ha behov for noe i denne retninga berre for å trygge sin eigen posisjon. Da verkar det langt meir sannsynlig at han faktisk ville hindre at Kina tok same vegen som Sovjet og/eller at han var mot den kursen ein stor del av partitoppen stod for.

9. Kan du trekke fram noen teoretiske bidrag som du mener fortsatt har noe for seg? Og så var det dette med teori og praksis?

Etter mitt syn er det mykje å lære av Maos skrifter – og av hans vilje til å finne ein veg for den kinesiske revolusjonen uavhengig av Sovjets veldige autoritet, heilt frå 20-talet av. Artiklane «Om motsigelsen» og «Om den korrekte behandling av motsigelser i folket» er ikkje heva over kritikk, men svært nyttige i politisk analyse og utvikling av strategi og taktikk. Maos kunnskapsteori og teori om masselinja f.eks. i artikkelen «Om praksis» heng i hop med partioppfatninga, som etter mitt syn er undervurdert. Noen av hans artiklar om leiarskap inneheld tankar med tydelig preg av praksis.

Eit typisk sitat: «- dersom de (folk i ledende stillinger) ikke [ ] dypt konkret tar del i arbeidet de oppfordrer til, gjør gjennombrudd på et enkelt punkt, samler erfaring og bruker denne til å rettlede andre enheter – vil de ikke ha noen måte til å undersøke om den allmenne oppfordringa deres er riktig.»

Så er spørsmålet om denne leiarstilen var mulig for Mao sjøl etter at han blei eit ikon. Kanskje vi her har ei årsak til subjektivistiske feil frå Mao etter frigjøringa i 1949, særlig i Det store spranget på slutten av 50-talet, men også i ­Kulturrevolusjonen?

10. Arbeidernes kommunistparti (AKP) var en periode tilhengere av marxismen-leninismen-­Mao Tse Tungs-tenkning. Dette høres veldig ut som sekta, Tjen Folket, som ble ekskludert fra AKP.

Ja, etter mitt syn uttrykker dette ei dogmatisering av marxismen, eit syn om at alle svar er funne. Eg foreslo på landsmøtet i SUF i 1968 at vi i staden skulle studere Mao og Lenins bidrag til marxismen. Det var sjanselaust, og året etter godtok eg denne plattforma. Det kunne i ein periode gi framgang ut frå ein illusjon om eit fasttømra, samanhengande verdsbilde. Da «venn» og «fiende» ikkje lenger oppførte seg etter fasiten, sprakk verdsbildet.

11. Kina utvikla seg i retning at «noen må bli rike først, for at alle skal bli rikere». Markedet og partitoppene fikk mere makt, også direkte økonomisk. Dette er vel det vi kaller borgerlig tankegang, og var begynnelsen på Kina som et kapitalistisk samfunn. Hvordan var det mulig at AKP forsvarte Kina så lenge? Bruddet kom ikke før i 1989?

Det sprang nok ut av fascinasjonen for Kina som sosialt eksperiment og lojalitet til dei som stridde for eit nytt system under radikalt andre vilkår enn oss. Problemet er at maoismen som «stad» blei viktigare enn dei maoistiske ideane. I maoismens idegrunnlag var det jo nettopp eit hovedpoeng at alle sosialistiske land, også Kina, kunne skifte farge. Da AKP støtta utviklinga i Kina uansett politikk, sjøl om partiet på 80-talet ikkje var heilt ukritisk, blei det ei form for lojalitet som vi kjenner frå NKPs mangeårige forhold til Sovjetunionen.

12. Du pleier å bruke begrepet «overbygning og basis» og «produktivkreftene» for å forklare hvordan sentrale AKPere tenkte. Forklar.

I marxismen er det vanlig å skille mellom basis og overbygning. Basis i samfunnet er da dei tekniske hjelpemidla, maskinene og folks kunnskap (produktivkreftene) og samarbeids- og styringsformene som menneska inngår i (produskjonsforholda), for å produsere sitt livsgrunnlag. Overbygninga består da av politiske og andre institusjonar, og ideologien som gjerne rettferdiggjør status quo.

Som Stalin og Bresjnev i Sovjet hevda Deng og AKPs leiar Pål Steigan på 80-talet den såkalte «produktivkraftteorien» om Kina på 60-talet: Ettersom tilbakeliggande produktivkrefter var problemet for Kina (og tidligare Sovjet) var det prinsipielt umulig at sosialismen var trua frå den meir avanserte sosialistiske overbygninga. Det var jo sosialistiske eigedomsforhold i Kina og den leiande krafta i staten var det kommunistiske partiet! All utvikling av produktivkreftene måtte derfor styrke den sosialistiske basisen! Det motsette hadde vore nesten som eit aksiom for ml-bevegelsen – det kunne vekse fram ein ny klasse av parti-og statsbyråkratar i den sosialistiske overbygninga.

13. Mener du Kina på noe tidspunkt var et sosialistisk land?

Med statlig industrireising, forsøk med arbeidarkontroll og enda meir folkekommunane på landsbygda er det mitt syn at Kina i all fall var på veg mot sosialisme. Men eg har som sagt berre overflatisk kunnskap om utviklinga i Kina etter proklameringa av folkerepublikken 1. oktober 1949.

14. Hva med ytringsfrihet, undertrykkinga av nasjonale minoriteter? Er det andre ting Kina-tilhengere burde sett – eller noe de så, men ikke ville si?

Eg har aldri vore i Kina, men i kaoset under kulturrevolusjonen ser det for meg ut som om det i tillegg til alt det negative også oppstod former for frie ytringar som var avanserte. Å sette opp veggaviser med kritikk av leiarane blei ein lovfesta rett etterpå, som blei avskaffa da Deng kom til makta. Men generelt er det mitt syn at revolusjonar av Kinas type i halvføydale land ikkje berre må gjennomføre dei økonomiske krava i dei klassiske borgarlige revolusjonane, som jord til bøndene, men også dei politiske, som ytringsfriheit, uavhengige domstolar og frie val. Eitpartisystem vil alltid ende som mindretaldiktatur.

At forfattaren Han Suyin og andre kom med eit kritisk perspektiv på det gamle føydale Tibet var ei nødvendig motvekt mot Tibet-romantikken som har dominert i Vesten. Og Jan Myrdal hadde eit poeng når han f. eks. i boka Sidenvägen forsvarte Kinas einskap mot russisk, historisk ekspansjon i Asia og utnytting av nasjonale minoritetar for sine formål. Men ml-rørsla var veldig prinsipielle i forsvaret for nasjonars rett til sin eigen stat, uavhengig av ka for krefter som stod i brodden. Da er det eit paradoks at interessa for nasjonale krav i f.eks. Sinkiang og Tibet var så laber, for å tale med sordin. Det viste seg også at dei sentral-asiatiske sovjet-republikkane på 90-talet blei uavhengige statar – det gjør jo også at uavhengigheitsrørsla f.eks. i Sinkiang – Aust-Turkestan – ter seg annleis i spellet mellom stormaktene enn for 40 år sia.

15. Tar du avstand fra Kina som et sosialistisk eksperiment?

Nei, ka skulle no det bety? Først: Betydninga av den kinesiske revolusjonen går ut over det sosialistiske eksperimentet. Dei kinesiske kommunistane samla Kina, jagde ut dei utanlandske, imperialistiske interessene som i 100 år hadde tråkka på verdas eldste sivilisasjon og plyndra kinesarane. Folket fikk mat, skolegang og helsestell. Og deres barn og barnebarn har på dette grunnlaget brukt kapitalisme for å gjøre det moderne Kina til ei supermakt.

I frigjorte område frå 20-talet til 1949 og så fram til den kapitalistiske restaurasjonen på 80-talet blei det gjort eit vell av erfaringar som i lang tid vil inspirere – og avskrekke – sosialistar. Zhou Enlai er tillagt uttalelsen at det er for tidlig å felle ein endelig dom om den franske revolusjonen i 1789. Det kan passe bra også om den store kinesiske revolusjonen.

16. Kan du skjønne de som hyller Mao?

Generell hylling av historiske personar er eg vaksinert mot. For vurderinga av Maos historiske rolle viser eg til svaret over – han var på godt og ondt viktig i dei avgjørande vegvala i den kinesiske revolusjonen frå 20-talet til han døyde i 1976.

Zhou Enlai er tillagt uttalelsen at det er for tidlig å felle ein endelig dom om den franske revolusjonen i 1789. Det kan passe bra også om den store kinesiske revolusjonen.

Om du tar et kurs i internasjonale relasjoner, er noe av det første du lærer, teorien om gjensidig avhengighet. Kort fortalt går den ut på at jo mer to land oppretter et økonomisk avhengighetsforhold med hverandre, jo mindre er sjansene for at konflikt oppstår mellom dem. Tanken er at politiske, for ikke å snakke om militære, konflikter simpelthen vil bli for kostbare. Liberale teoretikere oppfordrer derfor til så mye økonomisk samarbeid mellom land som mulig.

Kina og Japan snur denne teorien på hodet.

Ulv Hanssen er foreleser i politikk og internasjonale relasjoner ved Soka University (Japan).
Foto: Wikimedia Commons

I dette forholdet har de politiske konfliktene bare økt i takt med at landene har blitt økonomisk avhengig av hverandre. Japan er i dag Kinas tredje største eksportmarked, mens Kina er Japans største. Til sammen handlet landene for nesten 2700 milliarder kroner i 2018. Det tilsvarer tre fjerdedeler av Norges brutto nasjonalprodukt. Det økonomiske samarbeidet går på skinner. Likevel er det ingen mangel på politiske konflikter mellom de to østasiatiske gigantene. Et stadig tilbakevendende tema er Japans brutale krigføring i Kina i perioden 1931 til 1945. Kina hevder at Japan aldri har tatt et ordentlig oppgjør med sin mørke fortid, samt at landets sikkerhetspolitiske endringer under nåværende statsminister Abe Shinzō varsler om en tilbakekomst av den japanske militarismen. Slike påstander avvises blankt i Japan, der det hevdes at landet har opptrådt eksemplarisk i etterkrigstiden gjennom unnskyldninger til sine tidligere fiender, samt et grunnlovsnedfelt løfte om å aldri igjen gå til krig. Om det er noen som i dag skal anklages for militarisme og internasjonal uansvarlighet, kontrer Tokyo, så er det Kina med sine voksende militærbudsjetter og urimelige territorialkrav i Sør- og Østkinahavet.

Slik har det pågått i mange år nå. I Japan beskrives ofte det sino-japanske forholdet etter slutten på Den kalde krigen med frasen seirei keinetsu, «kald politikk, varm økonomi», altså stikk i strid med hva teorien om gjensidig avhengighet forteller oss.

Men det har ikke alltid vært sånn. Under andre halvdel av Den kalde krigen så det ut til at de to landene ville klare å skape et harmonisk vennskapsforhold. Landene normaliserte diplomatiske relasjoner i 1972 og signerte en fred- og vennskapsavtale i 1978. Som et tegn på Kinas ønske om fredelig sameksistens ga Beijing avkall på krigserstatning, mens Japan, som på dette tidspunkt hadde seilt opp som verdens tredje største økonomi etter USA og Sovjetunionen, innledet et omfattende økonomisk samarbeid med fattige Kina. Dette inkluderte handel, investering, billige lån, og utviklingshjelp som, tro det eller ei, varte fram til 2018 da Kinas økonomi hadde vokst seg tre ganger større enn den japanske. En rekke samarbeidsprosjekter innen kultur og utdanning ble også utført. På 1970- og 1980-tallet så det faktisk ut som at de to landene ville klare å legge sine ideologiske og historiske konflikter til side og lede Øst-Asia-regionen inn i en æra av vennskap og samhandling.

Grunnen til at normaliseringen og fredsavtalen ble iverksatt så sent, kan man finne i den voldsomme politiske innflytelsen USA hadde over Japan under Den kalde krigen. En av forutsetningene for USAs avslutning av okkupasjonen av Japan (1945–1952) var at Japan inngikk i en militærallianse med USA. Japan ble dermed en sentral del i den amerikanske oppdemmingsstrategien mot kommunistblokken. Ettersom USA også hadde påtvunget Japan en grunnlov som la betydelige begrensninger på Japans forsvarskapasitet, ble Japan ekstremt avhengig av den amerikanske sikkerhetsgarantien. Dette gjorde det nesten umulig for Tokyo å si nei til Washington selv etter at Japan gjenvant sin selvstendighet i 1952. En av konsekvensene av dette asymmetriske styrkeforholdet var at Japan i 1952 pent måtte akseptere USAs krav om å anerkjenne Nasjonalistpartiet i Taipei (Taiwan) som Kinas legitime regjering etter at kommunistene hadde tatt makten på fastlandet i 1949. Dermed forsvant muligheten for snarlig forsoning mellom Kina og Japan. I stedet fant landene seg atter igjen i et fiendeforhold på hver sin side av jernteppet i Asia. Denne uheldige situasjonen vedvarte i 20 år, fram til USAs president Richard Nixons historiske møte med Kinas leder Mao Zedong i Beijing i 1972. Nixon ønsket å utnytte den voksende splittelsen mellom Kina og Sovjetunionen og håpet å få lokket Kina over til USAs side i Den kalde krigen. Tøværet mellom Washington og Beijing gjorde det mulig for Japan å innlede diplomatiske relasjoner med Kina. Dette viser igjen hvor stor makt USA hadde over Japans utenrikspolitikk på denne tiden (en trend som til en viss grad vedvarer selv nå). Med USAs godkjennelse kunne endelig forsoningsprosessen mellom Japan og Kina begynne.

Det kinesiske lederskapet under Den kalde krigen, Mao Zedong, Zhou Enlai og Deng Xiaoping, var ivrig etter å åpne diplomatiske, og framfor alt økonomiske, relasjoner med Japan. De katastrofale eksperimentene med Det store spranget (1958–1962) og Kulturrevolusjonen (1966–1976) hadde utarmet Kinas økonomi og tynnslitt kinesernes nerver. Handelsrelasjoner med den økonomiske stormakten Japan ble sett på som en effektiv måte å bringe økonomien på rett kjøl samt å få tilgang til moderne teknologi. Men i tillegg til denne pragmatiske motivasjonen skal det sies at de kinesiske lederne også utviste en forbausende villighet til forsoning og tilgivelse. Ikke bare var Mao villig til å gi avkall på krigserstatning (riktignok vel vitende om at det kommende økonomiske samarbeidet var mer verdt), men han uttrykte også sympati for det japanske folket og framstilte dem som ofre av militaristenes rabiate krigshandlinger. Denne distinksjonen mellom et uskyldig folk og en skyldig militaristelite resonnerte med mange i etterkrigs-Japan der anti-militarismen hadde slått dype røtter. En av mange grunner til at det sino-japanske forholdet har forverret seg i nyere tid er at denne distinksjonen ofte er uklar eller usagt i det nåværende Kommunistpartiets kritikk av Japans fortidige krigføring.

Massakren på Den himmelske freds plass i 1989 sjokkerte omverden. Dette var en periode da elitene i verdens kapitalistiske stater hadde en klokkertro på at markedsreformer ville lede til demokrati. Bildene av det kinesiske militærets brutale undertrykkelse av sitt eget folk gjorde det imidlertid klart at den omfattende liberaliseringen av økonomien i Kina under Deng Xiaoping ikke hadde ledet til noen særskilt politisk liberalisering. USA og landene i Vest-Europa presset på for å innføre internasjonale sanksjoner mot Kina. Men i et sjeldent eksempel på uavhengig diplomati trosset Japan USAs interesser gjennom appeller i FN om å minimere sanksjonsomfanget. Japanske diplomater mente at tøffe sanksjoner bare ville drive Kina nærmere Sovjetunionen, samt komplisere og kanskje reversere Dengs markedsreformer. Japan var et av de første kapitalistlandene som normaliserte handelsrelasjonene med Kina etter et kort avbrekk.

Tokyos forsøk på å beskytte Beijing ble imidlertid ikke gjengjeldt på den måten japanerne hadde håpet. Opptøyene og massakren i 1989 frambrakte en påtrengende legitimitetskrise i det kinesiske kommunistpartiet. Berlinmurens fall og Sovjetunionens kollaps forsterket naturlig nok denne krisen da de var eksempler på at desillusjonerte folk kunne styrte tilsynelatende stabile kommunistregimer. På begynnelsen av 1990-tallet ble det derfor en topprioritet for myndighetene i Kina å gjenvinne folkets tillit. Dette målet ble oppnådd på to måter: 1) gjennom økonomisk vekst og en forbedret levestandard, og 2) gjennom å styrke patriotismen i det kinesiske folket. Den førstnevnte utviklingen var kompatibel med Japans interesser og håp, men den sistnevnte var definitivt ikke det. Den kinesiske patriotismekampanjen framstilte i økende grad Japan som en potensiell fiende. På denne tiden begynte kinesiske skoler å innføre «patriotisk undervisning» med et tungt fokus på Japans overgrep mot Kina under Den andre verdenskrigen. Denne strategien har vært svært vellykket. Kommunistpartiet nyter i dag bred oppslutning, men dessverre er denne til en viss grad betinget av en kontinuerlig demonisering av Japan. Dette gjør det vanskelig for Beijing å søke virkelig vennskapelige relasjoner til Tokyo, ettersom dette ville undergrave det strategisk viktige narrativet om Japan som en ikke-angrende overgriper som når som helst kan slå til igjen.

Samtidig som den patriotiske undervisningen førte til et negativt syn på Japan i Kina, begynte det politiske senteret i Japan å helle mot høyresiden, hvilket førte til en mer konfronterende politikk mot Kina. Statsminister Koizumi Junichirō (2001–2006) brakte det bilaterale forholdet til nye dybder med sine årlige besøk til den meget kontroversielle Yasukuni-helligdommen. Yasukuni er et shintoistisk bedehus i Tokyo der sjelene til alle som har falt i kamp for Japan er innlemmet. Dette inkluderer 14 klasse A-krigsforbrytere som blant annet er ansvarlige for Japans grufulle krigføring i Kina. Koizumis årlige besøk til helligdommen den 15. august, minnedagen for Japans kapitulasjon i 1945, førte til store anti-japanske demonstrasjoner i Kina der besøkene ble sett på som glorifisering av krigen. De kinesiske presidentene Jiang Zemin (1993–2003) og Hu Jintao (2003–2012) nektet å møte Koizumi, så det gikk mer enn fem år uten et toppmøte mellom de to mektigste landene i Øst-Asia.

I 2010 nådde forholdet et foreløpig bunnivå da en territorialkonflikt blusset opp. Både Kina og Japan gjør krav på en gruppe små øyer i Østkinahavet. Øyene er kalt Diaoyu på kinesisk og Senkaku på japansk. Japan har administrativ kontroll over disse ubebodde øyene, men Kina hevder at Japan okkuperer dem ulovlig. I 2010 forsøkte et japansk kystvaktskip å jage bort en kinesisk fiskebåt fra farvannet nær Diaoyu/Senkaku. Fiskebåten svarte med å brake inn i kystvaktskipet, hvilket resulterte i at mannskapet på fiskebåten ble arrestert og bragt til Japan for avhør. Arrestasjonen førte til voldsomme anti-japanske protester i Kina, samt en midlertidig eksportstans av sjeldne mineraler til Japan. Den japanske regjeringen lot omsider mannskapet reise tilbake til Kina uten å stille dem for retten, men denne gesten gjorde lite for å bedre forholdet. Siden 2010 har Kina testet grensene for hvor langt Japan er villig til å gå for å forsvare øyene. Fiskebåter eskortert av den kinesiske marinen seiler stadig inn i disse omstridte farvannene, og kinesiske militærfly entrer ofte luftrommet over øyene. Disse handlingene har ført til at en klar majoritet av den japanske befolkningen i dag ser på Kina som en reell, militær trussel, og mange frykter at Kina en dag vil ta øyene med makt. For japanerne styrkes trusselbildet av usikkerheten omkring den amerikanske sikkerhetsgarantien under den mildt sagt uforutsigbare Donald Trump-administrasjonen. Japan har reagert på det som oppfattes som kinesiske provokasjoner med å ruste opp militært, samt å styrke relasjonene med med landene i Sørøst-Asia som har sine egne territorialkonflikter med Kina. Dette oppfattes i sin tur som truende i Beijing der man er skeptisk til alt som kan tolkes som en oppdemmingsstrategi. Dette er altså et klassisk sikkerhetsdilemma der partenes forsøk på å oppnå sikkerhet paradoksalt nok leder til mindre sikkerhet ettersom de tolkes som truende av motparten, som svarer med å ruste opp. En spørreundersøkelse utført av Genron NPO i oktober viste at 57 prosent av japanerne og hele 75 prosent av kineserne ser motparten som en militær trussel.

I de seneste årene har handelsforbindelsene vært det eneste lyspunktet i det ellers så kjølige forholdet mellom de to landene. Men den pågående handelskrigen mellom Kina og USA har hatt en negativ innvirkning på handelsrelasjonene mellom Kina og Japan. Et økende antall av de mer enn 15 000 japanske bedriftene i Kina har valgt å trekke seg ut av landet for å unngå USAs tollsatser. Etterspørselen etter japanske varer i Kina har også sunket som følge av handelskrigen. Dette var en av hovedårsakene til at den japanske økonomien opplevde nær nullvekst i tredje kvartal i år. Dersom handelskrigen fortsetter, er det ikke utenkelig at vi etterhvert vil se opprettelsen av blokkøkonomier der land vil bli tvunget til å velge mellom den amerikanske og den kinesiske blokken. Gitt Japans militærallianse med USA, er det ingen tvil om hvilken blokk Japan vil bli tvunget til å velge. Man kan derfor frykte at det sino-japanske forholdet vil gå fra en ikke-optimal men akseptabel situasjon med «kald politikk og varm økonomi» til en virkelig skummel situasjon med «kald politikk og kald økonomi».

Det er viktig å understreke at det ikke var den kinesiske revolusjonens feil, eller Kulturrevolusjonens eller Maos teorier som førte til at den nye kommunistiske bevegelsen i USA kollapset. Nei, det var våre egne feil, og vi står med oppgaven som handler om å formidle lærdommene, både fra suksesser og feilgrep til den nye generasjonen av sosialister, som plutselig har blitt synlige gjennom kampene i dagens USA.

Dennis O’Neil er en amerikansk sosialist og aktivist fra New York, tidligere postmann. Skriver jevnlig for Gnist.
Oversatt av Birger Thurn-Paulsen
Foto: Times Asi/Flickr

Folkets Frigjøringshærs overveldende seier over troppene til det korrupte Kuomintang regimet, og opprettelsen av Folkerepublikken Kina i 1949 ble feiret av kommunister og andre revolusjonære verden over. Imidlertid hadde det i utgangspunktet ingen positiv innflytelse på den radikale venstresida i USA.

USA hadde kommet ut av den andre verdenskrigen som den ubestridte lederen i imperialistleiren. Dets fiender, Tyskland, Italia og Japan var i ruiner. Hos dets allierte, Storbritannia og Frankrike stod det ikke stort bedre til. Den viktigste hindringen for USAs verdensdominans var samtidig den uunnværlige allierte under krigen, nemlig Sovjetunionen, som i løpet av krigen mistet rundt 25 millioner mennesker, og det hadde også etablert vennligsinnede regjeringer i land langs dets europeiske grense, som buffer mot å bli angrepet igjen. Kommunistpartier mange steder i verden hadde deltatt i, og ofte ledet væpnede motstandsbevegelser mot fascisme og okkupasjon. Nå ble de ­betydelige aktører i det politiske livet i sine respektive land.

Herskerklassen i USA fyrte opp en anti-kommunistisk kampanje om den «røde fare» for å mobilisere folkeopinionen mot Sovjetunionen, og for å svekke det amerikanske kommunistpartiet, som var en betydelig styrke i fagbevegelsen og i andre sosiale bevegelser. Ropet om den «røde fare» økte i styrke i 1949, etter at den kinesiske revolusjonen hadde seiret – verdens folkerikeste land hadde blitt kommunistisk! Det har alltid vært en reim av anti-asiatisk rasisme i USA, rettet både mot immigranter og store nasjoner på den andre siden av Stillehavet. Nå ble «den gule fare» også en del av «røde trusselen».

DET BLE VERRE

Regimet i Sør-Korea, et nikkedokke-regime under USA, var i ferd med å tape krigen mot det kommunistiske Nord-Korea i 1950. USA sendte massive forsterkninger, og de nærmet seg den kinesiske grensa. De ignorerte advarslene fra Zhou En Lai og andre kinesiske ledere. 200 000 kinesiske tropper ble oppmarsjert ved grensa, uten at de ble oppdaget, og de satte inn et overraskende motangrep sammen med nord-koreanske styrker for å drive de amerikanske styrkene på retrett sørover. Etter tre år med en krig som bølget fram og tilbake, ble det undertegnet en avtale om våpenhvile, som stadfestet delingen av Korea akkurat der hvor grensa hadde vært før krigen. Hver eneste større by på den koreanske halvøya var mer eller mindre jevnet med jorda av amerikanske bomber.

USA hadde ikke tapt krigen, men de hadde heller ikke vunnet den, en krig mot en ikke-hvit fiende som var forholdsvis dårlig utstyrt og praktisk talt uten luftstyrke. USA satte i verk en politisk kampanje for å gjøre Kina til en paria, internasjonalt sett. Det handlet om å holde Kina utenfor FN og andre globale fora, et forbud mot at amerikanske borgere kunne besøke Kina og hindringer mot import av kinesiske publikasjoner. Som en følge av dette var det få i USA som fulgte utviklingen i Kina særlig nøye.

Med USA på krigsstien mot det røde Kina ble det gamle kommunistpartiet katastrofalt svekket, ved å bli utsatt for fengslinger, oppsigelser, svartelisting, infiltrering, vold fra borgervern og politisk isolasjon. Den øvrige delen av den amerikanske venstresida besto for det meste av liberalere og sosialdemokrater som fulgte opp borgerskapets angrep på kommunistpartiet. Først på 1960-tallet kunne man se framveksten av en ny venstreside i USA. Den bestod i hovedsak av studenter, ikke industriarbeiderklassen. I mellomtiden skjedde det forandringer globalt. Den offentlige splittelsen mellom det kinesiske kommunistpartiet og det sovjetiske skjedde ikke før i 1963, men rollene de spilte i verden fram til da, viste stadig tydeligere forskjeller. Betraktninger rundt dette finnes i et personlig notat fra Nelson Peery, en svart kommunist i en segregert enhet som deltok i okkupasjonen av Filippinene rett etter at Japan var slått. I et tilbakeblikk husket han at han fikk gjenopprettet kontakt med partiet ved hjelp av noen hvite soldater, og hørte da om at Sovjetunionen la vekt på å bygge en fredsbevegelse. «For første gang fikk jeg en forvirret og bekymret følelse av at alliansen mellom antifascismen og kommunismen hadde ført til at det nå var to slags kommunister. Kommunistene hadde ført an i kampen mot fascismen i Europa. Den antifascistiske kampen var den praktiske siden av både de europeiske og amerikanske kommunistiske bevegelsene. I seierens eufori steg de fram som den sosiale fortroppen i sine respektive nasjoner. I Mindanao, i Alabama, i Rhodesia, Brasil, Shanghai og Calcutta hadde krigen bare så vidt begynt. Frihet, nasjonal frihet, nasjonenes rett til selvbestemmelse, enheten mellom alle fargede, koloniserte folk – det var den nye krigen. Taktikken til den ene grenen av kommunismen var kampen for fred. Den andre forberedte seg på krig.» Dette var en objektiv betraktning etter de rådende forholdende, men det var også linja som Mao Zedong stod for.

Da det kinesiske kommunistpartiet brøt med det sovjetiske i 1963, var forholdene begynt å bli modne for Maos linje. Koloni-imperiene holdt på å rakne. Den cubanske revolusjonen i 1959 sjokkerte verden, særlig den herskende klassen i USA. Og den inspirerte liknende geriljabevegelser rundt i Latin-Amerika. Frigjøringskriger var i gang i de afrikanske landene som fortsatt ikke hadde fått formell «selvstendighet» fra kolonimaktene. Det gjaldt Algerie, Rhodesia, Angola, Mosambik, Sør-Afrika og flere andre. I Sør-Øst Asia hadde vietnameserne gjenopptatt den væpnede kampen mot USAs marionetter, med sikte på gjenforening av landet. Kina bistod vietnameserne med mat, våpen og annen vital assistanse mens kampen økte i styrke. USA på sin side ble mer og mer bestemt på å kue denne kampen. Men Pentagon hadde også de sørgelige erfaringene fra Korea-krigen friskt i minnet, og visste at det å invadere Nord-Vietnam, eller å bombe for tett på den kinesiske grensa innebar en risiko for å møte en kinesisk hær som nå var enormt mye sterkere enn den USA hadde møtt ti år tidligere.

Samtidig vant Borgerrettighetsbevegelsen betydelige demokratiske seire i sørstatene, i kampen mot segregering, Jim Crow, rasistisk vold, utelukkelse fra stemmerett og dyp utbytting. Svarte og hvite reiste fra nord og fra vestkysten for å delta, og de ble radikalisert og forandret gjennom prosessen. I kampen ble det stort sett benyttet ikke-voldelige taktikk, og de kjempet for å åpne rasedelte institusjoner og tjenester for svarte, særlig skoler og stemmelokaler.

Den åpenlyst brutale rasismen i sørstatene i USA var noe Kina og andre rundt i verden rettet oppmerksomhet mot, i det de viste til at det avslørte den sanne karakteren av den «amerikanske friheten.» Det bidro til å øke presset mot det amerikanske borgerskapet om å innfri noen av de demokratiske kravene fra Borgerrettighetsbevegelsen. Kina fulgte en annen linje. Etter henstilling fra Robert Williams, en svart aktivist som flyktet fra USA etter å ha forsvart nabolaget sitt med våpen, kom det i 1963 en uttalelse fra Mao som oppfordret verdens folk til å støtte kampen. Den lød slik: «Kolonialismens og imperialismens onde regime vokste samtidig med slaveriet og slavehandelen med svarte. Det vil helt sikkert møte sin slutt når svarte folk erobrer fulle rettigheter og frihet fra sine lenker.»

I byene i nord fikk motstanden mot rasisme og ulikhet et mer revolusjonært uttrykk. Opprør i byene, kalt opptøyer av borgerpressa, startet i Harlem i 1964. Det fortsatte i nabolaget Watts i Los Angeles i 1965, for så å spre seg gjennom en rekke byer utover tiåret. Da den svarte lederen, Dr. Martin Luther King ble myrdet i april, 1968, brøt det ut voldsomme opprør i 110 byer. De utfordret den herskende klassen, som hadde holdt svarte i isolasjon i forfalne gettoer. De var uttrykk for en voksende svart nasjonalisme, noe som kom fram i slagordet «Black Power.» Det viste seg ved at det vokste fram svarte organisasjoner som hadde revolusjonære holdninger. En av de mest innflytelsesrike blant disse var Black Panther Party, som var sterkt inspirert av den kinesiske revolusjonen. Det var forventet at medlemmene skulle skaffe seg og studere utgaven med sitater av Mao Zedong, den lille rød boka. Panterne bygde sine baser i fattige svarte bydeler. De etablerte matprogrammer for barn, for eksempel og arbeidet deres ble utført i tråd med et av Maos slagord: Tjen folket. Avisa deres, «The Black Panther» framhevet Kinas framskritt i kampen mot fattigdom og underutvikling. De agiterte også for den verdensanskuelsen som lå i det kinesiske slagordet: Land vil ha uavhengighet, Nasjoner vil ha frigjøring, Folkene vil ha revolusjon.

VIETNAM

Samtidig med den svarte frigjøringsbevegelsen vokste motstanden mot Vietnam-krigen. De unge gikk i spissen. Foreldregenerasjonen deres gjorde i stor grad om patriotismen som lå i antifascismen under den andre verdenskrigen til flaggheising for en urettferdig og morderisk okkupasjon av et lite, asiatisk land. På den andre sida av generasjonsgapet risikerte millioner av unge å bli innkalt til tjeneste, for så å bli sendt til en kjøttkvern av en krig som ikke kunne vinnes. Selv troppene gjorde opprør. De malte fredstegn på hjelmene, nektet å utføre ordre, og det hendte ikke så sjelden at de drepte sine egne offiserer. Utviklingen av de to bevegelsene,

Borgerrettighetsbevegelsen som i sin tur ga støtet til den svarte frigjøringsbevegelsen, og framveksten av en kraftfull motstand mot Vietnam-krigen hang igjen sammen med et annet utviklingstrekk, nemlig fødselseksplosjonen i etterkant av den andre verdenskrigen. Demografisk artet det seg som om en Pytonslange hadde slukt en hel gris, en svulmende buk klar til å sende ut nye alderskull. Det startet etter at krigen var slutt, og det begynte å avta først rundt midten av 60-tallet. Kulturelt sett betød det oppfinnelsen av tenåringen. I en alder hvor tidligere generasjoner hadde vært i arbeid eller på jakt etter arbeid, gikk nå millioner på skoler og universiteter, med fritid og med økonomisk støtte fra foreldrene. Akkurat som dagens ungdom vokser opp med faren for en marerittaktig framtid med økologisk katastrofe, vokste barna fra etterkrigstidens baby-eksplosjon opp med skyggen av utslettelse, når herskerne i USA og Sovjetunionen bygde opp atom-kapasitet nok til å kunne utslette hverandres land opptil flere ganger.

En stor del av den generasjonen kastet av seg foreldrenes verdier på voldsomt vis. Propagandaen om den «amerikanske drømmen» fortonet seg som et liv i en steril forstad, som den ene halvparten av et heteroseksuelt ekteskap med 3,2 barn og en stor hund med flagrende pels. I stedet skapte de sin egen levende, og motsetningsfylte kultur – lydsporet var rock’n roll og funk, institusjonene var kollektive, med mat-kooperativer og kommuner. Overalt fantes det alternative media og undergrunnspresse, som spredde budskapet, formidlet nye ideer og fungerte som et sosialt lim som forbandt de unge i deres opprør mot det gamle.

GLOBALT FENOMEN

Dette var et globalt fenomen. Europa hadde mange likhetstrekk med USA. Kina hadde den store proletariske kulturrevolusjonen. Det var en dramatisk utvikling hvor de unge, rødegardistene, gikk i spissen for å forandre samfunnet sitt, og for å legge det gamle bak seg. Et populært slagord var: «Det er rett å gjøre opprør.» Dette utløste store følelser av solidaritet av det temmelig romantiske slaget blant ungdom i den nordlige delen av verden. Det bidro også sterkt til at Kina kunne bryte den isolasjonen som USA og dets europeiske følgesvenner, og Sovjet forsøkte å holde landet i.

Kulturrevolusjonen førte med seg noe enda mer betydningsfullt. Den viste en vei ut av den fella sosialismen lot til å ha gått i. Sovjetunionen og landene i Sovjet-blokken ble sett på som grå, kjedelige, undertrykkende, og som å være langt fra revolusjonære. Og enda verre var det at Sovjetunionen så ut som et speilbilde av sin store rival, USA. Da en masseoppstand brøt ut i Tsjekkoslovakia i 1968, sendte Kreml inn tanks og tropper for å knuse den. Oppstanden hadde som mål å bryte strupetaket som kommunistpartiet hadde på den politiske makta og dagliglivet. I august i Chicago ble anti-krigs demonstranter brutalt behandlet av politiet. De lagde plakater som sa «Tsjekkago.»

Kina hadde på sin side utviklet en annen form for sosialisme. Sosialisme nedenfra, som støttet seg på massene, ikke på ekspertene eller på ideologi. «Barfotlegene» brakte med seg grunnleggende medisinsk pleie ut til bondesamfunn som aldri hadde sett en lege før. Landsbybeboerne gikk inn for å dyrke jorda kollektivt for å øke avlingene og forbedre matsikkerheten. Og nå var det ungdommen som gikk foran. Det var nå den kinesiske revolusjonen hadde den sterkeste påvirkningen på det amerikanske venstre. Gjennom sekstiårene hadde studentbevegelsen i USA eksplodert i omfang, og den var blitt mer radikal. Det kan trygt sies at det var den mest dynamiske kraften i landet, og den så seg selv som det nye venstre. Det var noe nytt siden bevegelsen hadde vokst, på organisk vis ut av den marken som var grobunn for de svartes kamp, og for anti-krigsbevegelsen. Det var nytt fordi det var en ny generasjon. Den hadde ikke vokst ut av det gamle venstre, et miljø som hadde hatt det amerikanske kommunistpartiet som senter helt siden 1920-åra. Det var nytt fordi de forkastet det etablerte venstre, liberalere som var lojale overfor storkonsernene.

Den største enkeltstående organisasjonen var «Students for a Democratic Society» (SDS.) Det var en løst organisert, landsomfattende og hovedsakelig hvit enhet, med en målsetning om å tvinge Amerika til å leve opp til de idealene om likhet og demokrati for alle som nasjonen stolt erklærte at den stod for. SDS fikk hundre-tusener av tilhengere. I løpet av de 6-7 åra med konfrontasjoner med maktapparatet, hadde medlemmene blitt mer militante, mer erfarne og mer overbevist om at det bare var revolusjon som kunne knuse alt det skadelige som de kjempet mot. I 1969 kollapset SDS på grunn av splittelse. På dens siste nasjonale samling viftet begge sider med Maos lille røde, akkompagnert av tilrop og synging, som en slags halvt seriøs, halvt ironisk hyllest til de rivaliserende fraksjonene blant rødegardistene i Kina.

NYE BEVEGELSER

Ved inngangen til 70-åra oppstod det nye bevegelser. Unge mexikansk-amerikanere og puerto-ricanere var inspirert av den svarte frigjøringskampen. Det gjaldt også asier-amerikanere, og enkelte av dem tok i bruk praksis og navn inspirert av Kulturrevolusjonen, for eksempel en gruppe med tilhold i San Francisco som kalte seg Røde Garder. En ny kvinnebevegelse vokste ut av dette nye venstre. Her var innflytelsen fra den kinesiske revolusjonen ikke til å ta feil av. Maos slagord «Kvinner holder oppe halve himmelen» og filmer som «Kvinnenes røde bataljon» var tydelige eksempler. Den kinesiske revolusjonen hadde faktisk en dyptgripende innvirkning på måten den tidlige kvinnefrigjøringsbevegelsen organiserte seg. Et hefte kalt «Gyldne blomsts historie» var en levende beskrivelse i jeg-form av undertrykkelsen og brutaliteten mot kvinner under det føydale patriarkatet i Kina. Der den 8. Rutearméen rykket fram fikk kvinnene i de frigjorte landsbyene mulighet til å organisere seg. De brukte den muligheten til å anvende metoder som å møtes for å «lufte bitterhet» om undertrykkingen de var blitt utsatt for av ektemennene, og ektemennenes familier. Derfra gikk de videre til å analysere systemet som dette var en inngrodd del av, og de utviklet kollektive metoder for å slå tilbake og vinne fram (noe som kunne bety at bøllete ektemenn ble ydmyket og banket opp.) Tusenvis av kopier av dette heftet, sammen med et kapittel fra en heller ukjent bok fra 1949, skrevet av en journalist ved navn Jack Belden, ble distribuert fra 1970 og utover. Det bidro til utviklingen av bevisstgjøringsgrupper, noe som ble en av de viktigste formene for organisering i kvinnebevegelsens spede begynnelse.

Innflytelsen fra den kinesiske revolusjonen og Kulturrevolusjonen var mest tydelig i den nye kommunistbevegelsen som fødtes ved starten av 70-tallet (også kjent som marxist-leninist bevegelsen.) Den hadde vokst ut av det nye venstre fra 60-tallet. Mange universitetsaktivister og post-student revolusjonære hadde kommet til den konklusjonen at hele det råtne systemet måtte erstattes. De fant at marxistisk analyse var best egnet til å forstå hvorfor og hvordan det kunne gjøres. Små grupper gikk under jorda og begynte å forberede væpnet kamp, men de fant snart ut at langvarig folkekrig ikke var en mulig revolusjonær strategi i et moderne, i hovedsak urbant kapitalistisk land, med et massivt og høyt utviklet voldsapparat. I denne perioden ble det dannet dusinvis av lokale kollektiver. Mange av dem samlet seg etter hvert i fire-fem nasjonale organisasjoner som åpent erklærte at de baserte seg på marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenkning. Det var politiske og praktiske forskjeller mellom dem, noen alvorlige, andre høyst trivielle, men denne oppsplittingen av styrkene gjorde i seg selv at hele bevegelsen var svekket. Ingen av dem ble større enn noen ganske få tusen. Likevel fikk de vist hva unge, disiplinerte, revolusjonære kadre kunne oppnå.

På tross av manglene stod disse gruppene for betydelige bidrag til klassekampen i USA. Medlemmene deres tok seg arbeid på fabrikker og andre arbeidsplasser med en målsetning om å bli en del av massene og delta i de virkelige kampene. De deltok i og ledet viktige framstøt for å styrke organisering i fagbevegelsen, og i andre kamper, som den store, ville streiken blant kullgruvearbeiderne i 1977. De gjenoppbygde studentbevegelsen og spilte viktige, til tider sentrale roller i forskjellige lokale kamper, i veteranbevegelsen, bevegelsen mot apartheid, kampen mot politivold og mange andre. De fremmet på aktiv vis systematisk kritikk av det kapitalistiske systemet, med sin iboende rasistiske, sexistiske, utbyttende og undertrykkende karakter.

Hver eneste av disse gruppene hadde som mål å danne det partiet som skulle være fortroppen for den amerikanske arbeiderklassen. Innen tiåret utløp var det flere av dem som erklærte at dette målet var nådd. Det viste seg snart at de tok feil. Rundt midten av åttitallet hadde de splittet seg, falt sammen eller så hadde de endret karakter.

Røttene fra Maoismen som fantes i den nye kommunistbevegelsen spilte også en rolle når de gjorde feil i sine forsøk på å bygge partiet. For det første, er det mange farer forbundet med tanken om at man kan kopiere revolusjon. Mange mente: «Hei, det kinesiske partiet ble startet av 13 mennesker. Hvorfor kan ikke vi det?» Denne fullstendig ahistoriske og idealistiske holdningen ignorerte at bevegelsen hadde svært svake røtter i de amerikanske massene. For det andre, så hadde disse gruppene absorbert en kultur fra kineserne som inkluderte en udialektisk tolkning av «kampen mellom to linjer.» Det var en tolkning som sa at det er én politisk posisjon som er riktig (den vi står for) og som representerte proletariatets interesser. Det motsatte synspunktet (som de andre står for) representerer da nødvendigvis interessene til klassefienden. Denne tilnærmingen bidro til å blokkere enhet i organisasjonsbyggingen mellom de forskjellige partibyggende grupperingene, og det førte til splittelse i egne rekker. Men gjennom det tiåret hvor den nye kommunistbevegelsen så dagens lys, blomstret, for så å oppleve tilbakegang, hadde hundrevis av unge blitt organisatorer og kommunister for livet. Deres lederskap og råd bidrar til å rettlede kamper også i dag, og de bruker redskapene fra kamperfaring, som masselinja og enhetsfronten. Det var i perioden på rundt 15 år som startet i 1963 at den kinesiske revolusjonen hadde størst betydning for USAs venstreside. Det hadde begynt med at Kina utfordret revisjonisme og byråkratisk stagnasjon, og at Sovjet hadde forlatt visjonen om verdensrevolusjon.

Men forandringene i Kina viste tydelig problemene med å stole for mye på modeller fra andre. Da Kina brøt ut av USAs blokade og inntok sin plass på verdensscenen, ble utenrikspolitikken deres mer og mer pragmatisk og mindre og mindre revolusjonær, for eksempel et forsøk på å lage en allianse med USA for å stenge for Sovjetunionen. Internt i Kina var det forvirring om hva som skjedde med Kulturrevolusjonen. Ungdommens Røde Garde organisasjoner ble oppløst, og Lin Biao, Maos utvalgte etterfølger, falt fra makta. Han ble anklaget for å planlegge et kupp.

Snuoperasjonen startet da Mao døde i 1976, og andre kinesiske ledere hadde falt, ledere som Firerbanden, som i ord hadde erklært at de ville følge Maos linje. Innledende skritt mot å gjenopprette kapitalistiske forhold ble igangsatt av de konservative i partiet, ledet av Deng Xiaoping. For eksempel ble folkekommunene brutt opp og jorda ble delt opp i individuelle områder. Det ble mer og mer klart at den store proletære Kulturrevolusjonen hadde feilet i å nå målet, som gjaldt å hindre at utbyttende klasserelasjoner ble gjenopprettet, med de som satt på kommandopostene i statsapparatet som en selvfornyende herskerklasse.

Avslutningsvis er det veldig viktig å understreke at det ikke var den kinesiske revolusjonens feil, eller Kulturrevolusjonens eller Maos teorier som førte til at den nye kommunistiske bevegelsen kollapset. Mye av den historiske bagasjen er fortsatt gyldig og nyttig i dag. Erfaringene fra Norge forteller at det er mulig å gå en annen vei. Nei, det var våre egne feil, og vi står med oppgaven som handler om å formidle lærdommene, både fra suksesser og feilgrep til den nye generasjonen av sosialister, som plutselig har blitt synlige gjennom kampene i dagens USA.

I dag er det svært kontroversielt å nevne noe positivt om Kina da Mao var leder. Dette var veldig annerledes for noen tiår tilbake.

Per Medby er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Flickr.com

Denne artikkelen er om hvordan det kinesiske samfunnet i ble omtalt i Norge på 1970-tallet i partiprogrammer, debattbøker og aviser. Hovedinntrykket er at et positivt syn på det kinesiske forsøket på sosialisme var vidt utbredt. Om de politiske oppfatningene den gangen bygde på det som faktisk skjedde i Kina, er en annen diskusjon, og ikke tema for denne artikkelen. Det tas heller ikke stilling til om synspunktene på Kina som fantes i den norske debatten den gangen, var riktige eller gale.

Artikkelen handler mest om perioden da Mao var leder i Kina. Det var da var da Kina ble debattert mest i Norge.¹ Før jeg går inn på synet på Kina i Norge den gangen vil jeg skissere det historiske bakteppet.²

Historisk bakteppe

USAs krigføring i Vietnam bidro til at ungdomskullene i hele verden på slutten av 1960-tallet ble sterkt radikalisert. Kina støtta i større grad enn Sovjet frigjøringsbevegelser i den tredje verden. Den radikale ungdomsbevegelsen som vokste fram i Vesten, tok parti med Kina i striden mellom Kina og Sovjet, og blei inspirert av Kulturrevolusjonen. I Norge var det partipolitiske uttrykket for den radikale ungdomsbevegelsen Sosialistisk Folkeparti (SF), ikke Norges Kommunistiske Parti (NKP).³ På SFs landsmøte i februar 1969 brøt det revolusjonære ungdomsforbundet til SF, SUF (ml), ut av SF. Utbruddet fra SF var utgangspunkt for det som seinere blei AKP og RV, og langt seinere Rødt.⁴

Også andre deler av det politiske venstre i Norge ble radikalisert i perioden. Antiimperialisme og kamp mot USAs framferd rundt om i verden hadde gjennomslag både i AUF og Unge Venstre. Unge Venstre var mot NATO og EEC en periode. AUF tok også i 1969 ­standpunkt mot NATO og EEC. De vedtok to år seinere (i 1971) et prinsipprogram som var det mest radikale siden før andre verdenskrig, riktignok uten å erklære seg som revolusjonære. Det gjorde derimot SF som i 1971 for første gang brukte begrepet revolusjon i sin nye prinsippfråsegn. Sosialistisk Venstreparti⁵ erklærte seg også som revolusjonært i sitt første prinsipprogram i 1975. Programmet ble revidert to år etter uten endringer når det gjaldt synet på revolusjon,⁶ og ble stående slik fram til 1987.⁷

Vidt utbredt sympati med Kina

At AKP i denne perioden bygde på marxismen-leninismen- Mao Tse Tungs tenkning og var positive til Maos Kina er godt kjent.⁸ I Røde Fane (Det som nå heter Gnist) ble det i omtalen etter Maos død lagt vekt på kampen mot Sovjet etter at Khrusjtsjov tok over og kampene Mao førte mot andre deler av KKP.⁹ I AKP (ml) sine prinsipprogrammer og andre ­partidokumenter fra denne perioden er Kina omtalt av de to landa i verden som partiet i samtida regna som sosialistiske. AKP brøt de offisielle forbindelsene med Kinas kommunistiske parti (KKP) etter knusinga av opposisjonsbevegelsen på Tiananmen i 1989. Da hadde utviklinga i Kina lenge vært omdiskutert i partiet.^10,11

På den annen side støtta etter hvert NKP Sovjetunionen i konflikten med Kina, noe som også er godt kjent. Tidlig på 60-tallet ser det imidlertid ikke ut til at NKP allerede da hadde et negativt syn på Kina. Partiets forlag Ny Dag var det første forlaget som ga ut Maos samlede verker på norsk, noe som neppe hadde blitt gjort hvis det hadde blitt oppfatta som sterkt i strid med partilinja.¹²

Det som er mye mer ukjent er at et positivt syn på Kina på denne tida var utbredt også i SV med omland.¹³ Det viser bl.a. flere artikler i Pax Leksikon.¹⁴ Forfatterne stod fritt til å «uttrykke sine vurderinger og gi dem sin form», men redaksjonen har «vurdert artiklenes saklige og faglige kvalitet» som det står i forordet.

Erik Nord – som hadde stor respekt på hele venstresida – utarbeidet de mange artiklene om kinesiske forhold som stod i Pax leksikon. Nord arbeidet ved Norsk Utenrikspolitisk institutt (NUPI) og var med på å stifte SF. Hans artikkel om Mao legger nesten utelukkende vekt på positive sider ved Mao som leder. Det framheves at Mao til å begynne med ikke hadde støtte i eget parti da han på et tidlig tidspunkt begynte å se på bøndene som det dynamiske elementet i en revolusjon. Det blir også lagt vekt på at Mao førte en selvstendig linje, og at den kinesiske revolusjonen i stor grad skjedde mot Sovjetunionens ønske. Det at Mao advarte mot byråkratisering og framholdt at klassekampen fortsatte under sosialismen, nevnes videre. Artikkelen oppsummeres på følgende entusiastiske måte:

«Mao døde på et tidspunkt da det kommunistiske partis ledelse var mer splittet enn noen gang tidligere. Uansett den framtidige utviklingen i Kina vil Mao framstå som en av de store revolusjonære i historien. Ikke noe land har på så kort tid gjennomgått så fundamentale endringer som Kina. I stor utstrekning er dette Maos verk. Mao hadde en enestående sans for store visjoner og nøktern realisme. Han hadde en enestående intuitiv forståelse av de kinesiske massers mentalitet. Det Kina han etterlot seg var fundamentalt forskjellig fra det Kina han overtok ledelsen for i 1950. Den umiddelbare nød og fattigdom er avskaffet, de undertrykte massene har fått selvrespekten tilbake. Kina er gjenreist som nasjon».

Også artikkelen om maoismen er overveiende positiv. Her framheves forskjeller mellom Mao og Stalin og det står at «Mao var kritisk overfor Stalins politimetoder og henrettelse av politiske motstandere». Artikkelen avsluttes med å vise til den forskjellen det er mellom en sosialistisk maktovertakelse i et tilbakeliggende land og et avansert industriland. Maos advarsler mot byråkratisering og betydningen av desentralisering framheves imidlertid som relevant også for industrialiserte land.

Artikkelen om Kina inneholder også positive vurderinger av den kinesiske revolusjonen og av utviklinga i Kina i Maos periode. Verken det store spranget eller Kulturrevolusjonen avvises entydig, det hevdes at det er for tidlig å endelig vurdere disse erfaringene. Riktig nok kritiseres Kulturrevolusjonen i artikkelen:

«Kulturrevolusjonen utløste oppladet misnøye, og perioden var preget av intoleranse og forfølgelse og likvidering av de grupper som ble definert som kulturrevolusjonens motstandere. De nye gruppene som kom i maktposisjon, Maos kone, industriarbeideren Wang og en rekke framtredende teoretikere, førte en heksejakt på motstandere som bare overgås av den forfølgelse de kulturrevolusjonære senere ble utsatt for etter Maos død».¹⁵

Det framheves at KKPs nye ledelse er negativt innstilt til både Kulturrevolusjonen og Det store spranget. Artikkelen uttrykker et negativt syn på utenrikspolitikken Kina etter hvert fikk. Det tas sterk avstand fra anti-sovjetismen og det som omtales som tilnærming til USA. Det er også en tydelig skepsis til den nye ledelsen under Deng.

I 1974 utgav Pax ut boka Sosialistisk strategi.¹⁶ Forordet er skrevet av Knut Kjeldstadli og Rune Slagstad. Boka inneholdt artikler som argumenterte for en revolusjonær marxisme inspirert av Mao og den kinesiske modellen.¹⁷ Den italienske gruppa Il Manifestos plattform «Teser om kommunismen» er også trykt opp i boka. Her står det å lese at

«Den kinesiske revolusjonen er det eneste alternativ til krisen i Sovjet og i den kommunistiske bevegelsen. Det er en naturlig referanse for verdens revolusjonære krefter».

Boka «Stalinismen – en marxistisk kritikk» ¹⁸ inneholder to artikler med fokus på Kina. Den ene er Arne Overreins artikkel «Kinas Kommunistiske Parti og Komintern». Her framstilles Mao positivt som en som i sterk strid med Komintern og Kominternlojale krefter i sitt eget parti valgte sin egen vei for den kinesiske revolusjonen. I praksis brøt Mao med Stalin på en rekke avgjørende punkter hevdes det i artikkelen. Samtidig advarer Overrein mot tendenser til å allmenngjøre på grunnlag av Maos erfaringer fra Kina. Trond Spurkelands artikkel «Kinas Kommunistiske Partis analyse av Stalinepoken og Khrustsjovregimet» tar avstand fra det kinesiske synet på Stalin, men den tar også avstand fra Khrustsjov. Spurkeland sier seg enig i at Sovjet var revisjonistisk.¹⁹

Også fra ledende hold i SV framkom positive synspunkter på Kina under Mao. I SVs partiorgan Ny Tid 17. september 1976 skreiv daværende formann (som det het da) i SV Berge Furre et minneord om Mao:

«Ni hundre millionar menneske har i eit slektsledd reist seg frå fattigdom og føydalisme, undertrykking, kolonialisme og borgarkrig til ei sosialistisk stormakt med sosial rettferd, sjølvråderett og byrgskap (…) Mao Tse Tung var fremste tillitsmann for dette folket i denne tida (…) Mao er alt ein klassikar for sosialistar. Vi vil lesa han som dei andre, godta og vraka, læra og tenkja vidare sjølv (…) Dei som så vil leita i hans skrifter og i triumf påvisa at ikkje alt vi seier og gjer er i samsvar med det Mao Tse Tung har skrive – dei er iallfall ikkje maoistar.»

At dette synet, på det tidspunktet, var det rådende i SV, framgår også tydelig av partiets prinsipprogram fra 1977. Her framstilles den kinesiske revolusjonen som et positivt nytt stort steg framover (det første positive steget var Oktoberrevolusjonen). Også Kulturrevolusjonen framstilles som bra. Det rettes imidlertid sterk kritikk mot Kinas utenrikspolitikk. Det siste kan markere at partiet orienterer seg litt i sovjetisk retning i striden mellom Kina og Sovjet. Slik ble det i alle fall oppfatta to år seinere i Røde Fane nr. 2-79, som hadde en oppsummeringsartikkel om SVs landsmøte av daværende formann i AKP (ml) Pål Steigan med tittelen «Nærmere Moskva – mer splitta enn noensinne». Der skriver han:

«SV har forsøkt å balansere mellom Kina og Sovjet.²⁰ SV-programmet utpeker f.eks. USA til hovedfienden og snakker om at splittelsen mellom Sovjet og Kina har «begrenset mulighetene for en samlet innsats i kampen mot imperialismen (…). Landsmøtet betydde at SV forlater sin sentristiske posisjon og går over til en nesten fullstendig pro-sovjetisk politikk.»²¹

De tre avsnittene om Kina i SVs landsmøtevedtatte prinsipprogram fra 1977 hadde følgende ordlyd:

«Revolusjonen i Kina var et nytt stort steg framover i kampen mot kapitalismen og imperialismen i verden. De kinesiske kommunistene forankret sin politikk i de store bondemassene og utviklet en masselinje ut fra de konkrete og historiske forhold i Kina. Industrialiseringen ble ikke ensidig basert på tungindustri, men skjedde i sammenheng med utviklingen og behovene i jordbruket. Bygginga av sosialismen skulle skje gjennom fortsatt klassekamp og stadig ideologisk og politisk kritikk mot tendenser til kapitalistiske metoder og holdninger.

Gjennom kulturrevolusjonen ble store folkemasser trukket med i striden mellom ulike linjer i kommunistpartiet. Kulturrevolusjonen rettet seg mot tendenser til å sette den økonomiske forandringen foran den politiske og ideologiske kampen, mot framveksten av byråkrati, privilegier og skarpe skiller mellom fysisk og intellektuelt arbeid. Etter kulturrevolusjonen har den indre kampen i Kinas Kommunistparti foregått med harde brytninger om retningslinjene for utviklingen.

Ulike oppfatninger om hvordan sosialismen skulle bygges og uenighet om grenseforråder, har skapt motsetninger mellom Kina og Sovjetunionen. I denne konflikten har Kina utviklet holdninger som står i strid med prinsippene for internasjonal arbeidersolidaritet hvor de ser Sovjetunionen som en farligere motstander enn den vestlige imperialismen. Dette har også ført til kinesisk samarbeid med reaksjonære stater og organisasjoner.»

Arbeiderpartiet viet liten plass til diskusjoner av forhold i Kina. Det eneste om Kina jeg finner i partidokumenter fra DNA, er følgende forslag fra Selfors AUL fremmet til DNAs landsmøte i 1971:

«DNA bør skolere sine medlemmer i ideologi, slik at de vil forstå hva sosialisme betyr. En slik skolering trengs også i DNA’s øverste rekker. Man bør bli mer klar over hvilke feil DNA gjør i dag, ved å lese sosialistiske filosofer, f. eks. Mao.»

På samme landsmøte uttrykkes det tilfredshet med at Kina har fått forbindelser med resten av verden.

Men, også fra Arbeiderpartihold kom det positive vurderinger av utviklinga i Kina under Mao. Daværende statsminister Odvar Nordli skreiv om Mao i forbindelse med dødsfallet at han «etterlater seg et ruvende livsverk som hans folk med rette er stolt av.» Omtalene av Mao i forbindelse med dødsfallet var også overveiende positive i store deler av norsk presse. Dette gjelder både organer for DNA og Venstre.

Det var sørgetog i Oslo og andre norske byer i forbindelse med Maos død i 1976 med stor deltakelse. Det daværende Venstre-organet Dagbladet skrev om Mao på lederplass. Det gjorde også Venstre-organet Bergens Tidende. Ingen av dem kom med negative vurderinger.

DNA-organet Bergens Arbeiderblad skreiv at

«De midler som i enkelte faser ble anvendt ville ikke ha blitt godtatt i den vestlige verden, men det materialistiske resultat av Maos politikk er upåklagelig og har imponert mange vestlige politikere. Både landbruk og industri har hatt en rivende utvikling. Sult og nød er overvunnet».

Her ser en et eksempel på et materialistisk historiesyn som var mye mer utbredt den gangen, noe en også ser hos Erik Nord mfl. Det var få som brukte Norge som utgangspunkt for å vurdere resten av verden.

Høyreorganet Aftenposten var derimot ensidig negative på lederplass. Her het det at «Mao tok i bruk diktatoriske metoder som har kostet millioner av mennesker livet». Den gangen var det altså Høyre-organer som Aftenposten som uttrykte det synet på Kina på Maos tid som i dag har fått hegemoni i Norge.

Oppsummerende merknader

Det er lett å dokumentere at sympatien med Kina og Mao på 1970-tallet var utbredt i Norge. Det var ikke bare ml-bevegelsen som ble inspirert av det kinesiske eksempelet. Også SV med omland var overveiende positive til Kina. Til og med DNA-organer og Venstre-organer gav uttrykk for sympati med Kina.

Uttalelsene som er gjengitt, må tolkes i lys av hvordan verden så ut den gangen. Kina klarte etter revolusjonen i 1949 å bryte en århundregammel situasjon med fornedring, tilbakeliggenhet og fattigdom. På tross av sine svakheter var Kina likevel et forbilde både for andre land i den tredje verden og for folk i Vesten som så fattigdomskløfta mellom Nord og Sør som sentralt. Som nevnt innledningsvis er det en annen diskusjon om de politiske oppfatningene den gangen bygde på det som faktisk skjedde i Kina.²²

Dagens debattklima gjør det nærmest forbudt å vurdere positive og negative sider ved Kina under Mao opp mot hverandre. Dette bidrar til å styrke det borgerlige synet om at den eneste sanne samfunnsorden er den nåværende kapitalistiske. Kritikk av dagens debattklima og de snevre rammene det setter, innebærer sjølsagt ikke at synspunktene fra 70-tallet skal resirkuleres, men at disse bør forstås ut fra hvordan verden så ut da

Sluttnoter:

1. Siden jeg var for ung til å få med meg den politiske debatten i denne perioden blir det som å reise inn i en tidsmaskin å se hva som ble skrevet den gangen, en periode hvor hele det politiske Norge stod vesentlig til venstre for i dag.
2. Dette er sjølsagt ikke ment som noen fullstendig historisk oppsummering, men er tatt med for å si litt om de politiske forholdene på 70-tallet slik de ble framstilt da.
3. SF kalte seg på 60-tallet ikke revolusjonært og var programmatisk et reformistisk parti. Partiets ungdomsforbund hadde imidlertid et stort innslag av revolusjonære. Se Erik Ness sitt intervju med Brigt Kristensen i dette nummeret av Gnist.
4. Dette til forskjell fra maoistpartiene i de fleste andre vestlige land som stort sett oppstod som utbrudd fra Moskva-kommunistiske partier. SF oppstod i 1961 da den utenrikspolitiske opposisjonen rundt avisa Orientering ble ekskludert fra Arbeiderpartiet.
5. Sosialistisk Venstreparti er en videreføring av Sosialistisk Valgforbund som besto av SF, NKP, AIK (EF-motstanderne i DNA) og uavhengige sosialister. Hoveddelen av NKP stemte høsten 1975 å opprettholde NKP. Disse forlot da SV, mens et mindretall fortsatte i SV, blant dem NKPs tidligere leder Reidar T. Larsen.
6. SVs prinsipprogrammer i denne perioden inneholdt også formuleringer om at det kunne bli nødvendig for folkeflertallet å slå tilbake en kontrarevolusjon.
7. Nå kan det absolutt diskuteres om SV reelt sett var et revolusjonært parti i denne perioden, men det faller utenfor rammene for denne artikkelen. Uansett viste SVs venstresving seg å være et blaff.
8. I Erik Ness sitt intervju med Brigt Kristensen i dette nummeret av Gnist diskuteres det hva maoisme betydde i Norge.
9. Røde fane nr. 5-1976.
10. Jf. Arnljot Asks forord:” Kina angår alle” i Rødt, 2a 2005.
11. Allerede i Røde Fane nr. 1–79 ble det diskutert om det fortsatt var sosialisme i Kina.
12. En liten del av NKP som sympatiserte med Kina gikk etter hvert ut av partiet.
13. Jeg velger derfor å legge mest vekt på det som i stor grad er ukjent, nemlig at sympatien til Kina var vidt utbredt.
14. Forlaget hadde ikke noen formell tilknytning til SV, men de fleste skribentene tilhørte SV eller omlandet rundt partiet.
15. Synet på Kulturrevolusjonen utdypes mer i artikkelen «Kulturrevolusjonen – den kinesiske»
16. Jeg ble oppmerksom på denne boka da jeg leste boka «Motmakt – tilsvar i 10 år» av Brigt Kristensen.
17. Den franske økonomen Charles Bettelheim argumenter i favør av den kinesiske politikken i artikkelen «Sovjet og Kina – to modeller for industrialisering». Rossana Rossanda, sentral i den italienske gruppa Il Manifesto, skrev artikkelen” Maos marxisme” og framholder bla. Kulturrevolusjonen positivt. Det rettes imidlertid kritikk mot KKPs analyse av Stalin.
18. En artikkelsamling redigert av Hans Ebbing, Trond Spurkeland og Knut Ågotnes, Gyldendal norsk forlag, 1974. To av forfatterne, Hans Ebbing og Arne Overrein, har i flere tiår vært del av redaksjonen i tidsskriftet Vardøger.
19. Spurkeland hevder videre at de første tilbakemeldingene fra KKP etter Khrustsjovs oppgjør med Stalin på den 20. partikongressen i SUKP i 1956 var positivt avventende.
20. Fram til landsmøtet i 1979 (min merknad).
21. Dette var imidlertid etter Maos periode.
22. En slik diskusjon faller utenfor rammene for denne artikkelen. Se Harald Bøckmanns artikkel «Mao-tida i perspektiv» og referanselista der for analyser av det som den gang skjedde i Kina.

 

For å forstå den kinesiske revolusjonen er det nødvendig å forstå bakgrunnen for den: Hva slags land var Kina i tida fram mot borgerkrigen og revolusjonen, økonomisk og sosialt? Hvorfor fikk kommunistene så stor oppslutning i det kinesiske folket i løpet av borgerkrigen i Kina? Og hvorfor greide de å bekjempe den langt mer ressurssterke nasjonalisthæren til Chiang Kai-shek og Kuomintang?

Ole Marcus Mærøe er kommunestyrerepresentant for Rødt i Tønsberg, landsstyremedlem i Rødt og nettansvarlig i Gnist.
Foto: Wikimedia Commons

Sosiale årsaker

Sjøl etter at keiserdømmet blei avskaffa gjennom 1911-revolusjonen, var Kina langt på vei et føydalt land med enorme sosiale og økonomiske forskjeller.

Det fantes industri i de store byene, stort sett eid av vestlig kapital, men det store flertallet var fattigbønder som bodde på landsbygda. Jorda var sentralisert i henda på (relativt) få, rike jordeiere som utbytta de fattige bøndene beinhardt.

Kommunistene vant støtte i den urbane arbeiderklassen først, men strategien med å satse på streiker og opprør i byene mislyktes, fordi opprøra blei slått ned militært av nasjonalistene. Da Mao vant fram med sin linje, å satse på fattigbøndene på landsbygda framfor industriarbeiderne i byene, blei Kinas Kommunistiske Parti (KKP) det politiske uttrykket for bøndenes raseri mot landeierne. De viktigste elementene i denne nye politikken var å gjennomføre jordreformer i områdene KKP erobra og å organisere nedenfra på fattigbøndenes premisser.

Det nasjonale spørsmålet

Kina var langt på vei en koloni da keiserdømmet blei avskaffa i 1911. Storbritannia, Tyskland, USA og Japan var blant landa som hadde stor økonomisk og politisk makt i Kina. Raseriet i den kinesiske befolkninga som førte til keiserdømmets fall og seinere til revolusjonen i 1949, var også et raseri retta mot de utenlandske imperialistene som plyndra Kina, og deres kinesiske lakeier. Dette er en sentral del av bakgrunnen for oppslutninga til både KMT og KKP.

Men KMT-regimet evna ikke å omfordele jord og ressurser fra utlendingene til hele det kinesiske folket – delvis fordi regimet støtta seg aktivt på deler av den kinesiske overklassen, og delvis fordi regimet var gjennomkorrupt. Dermed blei det KKP som sterkest uttrykte folkets raseri mot utlendingene og det kinesiske komprador-borgerskapet, de som tjente på å administrere imperialistmaktenes investeringer og makt Kina.

Borgerkrigen

Utbruddet av borgerkrigen gjorde KMT upopulære. De måtte bruke ressurser på å slåss mot deler av sitt eget folk heller enn på å bygge opp landet.

Høye skatter, stor statlig gjeld, inflasjon, arbeidsløshet og sosial nød gjorde regimet forhatt, særlig i byene. Det var tusenvis av streiker og protester blant arbeidere og intellektuelle mot regimet. De krevde slutt på borgerkrigen og en koalisjonsregjering mellom KMT og KKP. Det vokste fram et særlig hat mot KMTs skatteinnkrevere, som ble kalt «blodsugende djevler».

KMT-hæren blei bygd opp gjennom tvangsrekruttering og til og med kidnapping. Enkelte hæravdelinger ble bundet sammen med tau når de marsjerte for å hindre desertering. KKP rekrutterte bondesoldater som følge av sin popularitet i områdene de frigjorde.

Utviklinga av borgerkrigen endra også styrkeforholdet mellom de to sidene på grunn av de to hærenes praksis. Der KMT rekrutterte gjennom tvang og vold, rekrutterte KKP ved å føre en populær politikk i de områdene de styrte, gjennom bondeorganisering og jordreformer. KKP hadde som linje å ikke plyndre og plage fattigbøndene, KMT-hæren tok ingen slike hensyn.

Når KMT erobra områder kommunistene hadde kontrollert, ga de ofte jorda tilbake til de rike jordeierne og straffa fattigbøndene for å ha «tatt seg til rette» på de rikes jord.

Også militærstrategiske veivalg førte til at kommunistene gradvis styrka seg i forhold til den i utgangspunktet overlegne KMT-hæren: KMTs styrker var delt inn i mange hærer som opererte nokså uavhengig av hverandre, leda av strategisk inkompetente krigsherrer med svært ulike politiske mål og interesser. På den andre sida utvikla Mao en militærstrategi bygd på geriljataktikk som gjorde det mulig å vinne mot en ressurs- og tallmessig overlegen fiende.

Da Japan invaderte Mandsjuria i 1931, prioriterte Chiang Kai-shek den upopulære borgerkrigen mot kommunistene framfor å drive ut okkupantene. I et Kina prega av nasjonal frigjøringstrang og hat mot fremmede imperialister var dette en fatal politisk feil. Da Folkets Frigjøringshær i 1934–35 gjennomførte Den lange marsjen nordover og tok opp kampen mot japanerne, viste de for folk at det var kommunistene som var til å stole på i kampen mot Japans okkupasjon.

Også i krigen mot Japan bygde kommunistene på den samme politiske strategien: å satse på bøndenes egenorganisering og gjennomføre jordreformer i områdene de erobra. Dette gav bøndene noe å kjempe for, som de visste de ville miste om områdene ble erobra av KMT

At det var kommunistene som tok initiativ til den andre enhetsfronten med KMT mot Japan, mens Chiang Kai-shek bokstavelig talt måtte tvinges til forhandlingsbordet, bidro nok også til å synliggjøre hvem som var den mest prinsippfaste krafta mot japansk aggresjon.

At KMT likte så dårlig at kommunistene styrka sin posisjon, og fortsatte å bygge sitt politiske prosjekt i de områdene de frigjorde fra japanerne gjorde at borgerkrigen blussa opp igjen allerede før den japanske hæren var beseira. Det bidro også til misnøye med KMT og oppslutning om KKPs revolusjonære prosjekt.

Konklusjon

Mens de strategiske og taktiske militære veivalga til slutt førte fram til seier for kommunistene og nederlag for nasjonalistene, var det politiske forhold som la grunnlag for dette hele veien. KKP viste i praksis at de var til å stole på for fattigbønder og arbeidere, i kampen mot sosial urettferdighet og nød og i kampen mot utenlandsk dominans i Kina. Mao bygde folkehæren ved å bygge på bøndenes egenorganisering, og lot dem ta den jorda de før hadde slava på for de rike jordeierne. Denne praktiske politikken var det rette svaret på de problemene folk i Kina sto overfor.

Gnist nr. 2A/2019 har mange interessante artiklar. Med eitt unntak, artikkelen «Progressiv kapitalisme — ei sjølvmotseiing» er prega av påstandar som ikkje blir underbygde og drøvtygging på gamle dogme. Artikkelen, skriven av London-økonomen Michael Roberts, er ein polemikk mot nobelprisvinnar Joseph Stiglitz. Det er mulig at Roberts har rett i noko av kritikken han fører fram, men eg saknar dokumentasjonen.

( Michael Roberts svarte Leiv Olsen i Gnist 4/19. Se her: https://marxisme.no/category/2019/nr-4-2019/)

Av Leiv Olsen, var medlem av AKP og RV sidan partia blei stifta, no medlem i partiet Raudt. Har jobbet som lærar i vidaregåande, og var 2008–2014 fylkeshovudverneombod i Rogaland fykeskommune. Er nå pensjonert og leiar i Rogaland Nei til EU.

Roberts er tydeleg ironisk når han skal gjengi oppfatninga til Stiglitz:

Du skjønner, kapitalismen brukte vere meir «progressiv» … Det fungerte godt. Men så kom Ronald Reagan og Margareth Thatcher… Den progressive kapitalismen frå 1960-talet er øydelagd (Gnist nr. 2A/2019 s. 45).

Eg veit ikkje om dette er dekkande for synet til Stiglitz eller ei medviten overdriving frå Roberts’ side. Roberts ser elles ut til å meina at kapitalismen aldri kan fungera progressivt, aldri har vore progressiv, aldri var det i dei såkalla «gylne åra» 1945–1975 og slett ikkje kan vera det i dag:

Dei «gylne åra» etter 1945 opp til seint 1960-tal var unntaket i avanserte kapitalistiske økonomiar, og berre for desse. Ikkje for Latin-Amerika, Asia, Midtausten og Afrika. For størstedelen av kloden var desse åra prega av djup fattigdom og kamp mot imperialistisk utbytting.

Roberts prøver ikkje å dokumentera påstanden. Påstanden blir «sann» fordi den blir påstått. Og kanskje fordi Marx skreiv om pauperisme i Manifestet i 1848? Dette held ikkje om me vil føra fram truverdig kritikk av kapitalismen, då må me visa til tal og fakta. Så får me risikera at bildet kan bli meir nyansert.

Men fyrst bør me seia kva me meiner med å kalla eit samfunn «progressivt». Roberts gjer ikkje det. Eg vil seia at eit samfunn er progressivt dersom det (1) utviklar teknologien og (2) betrar levekåra for arbeidsfolk. Eg vil bruka denne definisjonen som eit mål, sjølv om faktisk samfunnsutvikling sjølvsagt er komplisert og motsetningsfylt. Har kapitalismen nokon gong vore progressivt, målt etter slike mål?

Forbetring eller forverring for arbeidsfolk?

Perioden 1945–1975 var åra då dei europeiske kolonivelda fall saman og frigjeringsbølgja rulla over den tredje verda, spesielt Asia og Afrika. Det var ei tid prega av skarp rivalisering mellom det kapitalistiske Vesten, no under leiarskapen til USA, som reduserte dei gamle koloniherrane til underdanige støttespelarar, og Sovjetblokka, «den faktisk eksisterande sosialismen». For å vinna i dette økonomiske kappløpet måtte Vesten gjera innrømmingar, ikkje bare til arbeidarklassen i vest, men også i mange tredjeverda-land. Det var no grunnlaget blei lagt for «tigerøkonomiane» i det austre Asia. Korleis det slo ut i leverkåra for arbeidsfolk i landa, var sikkert ymist – eg har ikkje tal, og Roberts gjer ikkje forsøk på å legga fram tal. I tiåra etter «dei gylne åra» fekk arbeidarklassen i mange av desse landa auka levestandard. Korleis var det i Afrika? Parallelt med frigjeringsbølgja skjedde ei omfattande utbygging av skolar og helsevesen og forsøk på å utvikla landa økonomisk. Tida frå midt på 1950-talet til midt på 1970-talet var ein vekstperiode, med klart betra kår for folk flest på kontinentet, inntil Verdsbanken og Pengefondet klarte å få nakketaket på dessse landa på slutten av 1970-talet. Dei to tiåra som då følgde, 1980- og 1990-talet, blei tapte tiår for Afrika, mange land blei sette under adminstrasjon av Verdsbanken, blodige borgarkrigar – før det på nytt gjekk mot noko betre tider etter 2000. Og i Latin-Amerika? Depresjonen i USA på 1930-talet letta presset på dei latinamerikanske landa. Folk i mange land opplevde derfor økonomisk framgang gjennom 1940- og 1950-talet, ein framgang som blei stansa då USA på nytt greip inn med militærkupp frå 1950-1960-talet av (sjå Egil Fossum: Latin-Amerika mellom revolusjon og kontrarevolusjon, 1970). I dei nye militærdiktatura, som dominerte i Latin-Amerika særleg frå 1970-talet, akselererte dei økonomiske forskjellane. Alt dette tyder på at arbeidsfolk kan ha opplevd framgang også i mange tredjeverda-land i dei såkalla «gylne åra».

Den einaste statistikken eg har sett som viser den økonomiske utviklinga i Latin-Amerika, Afrika og Asia i perioden 1945-1975 er frå The Emperor has no Growth. Declining Economic Growth in the Era of Globalization frå 2000, skriven av Mark Weisbrot, Robert Naiman og Joyce Kim. Rapporten viser at i 1960–1980 auka økonomien per capita kraftig både i dei arabiske landa, i det sørlege Asia, Søraust-Asia og stillehavsområdet, det austlege Asia, Latin-Amerika og Afrika. Kort sagt over heile den tredje verda. Dei neste to tiåra, derimot, opplevde Afrika sør for Sahara ein nedgang per capita; i mindre grad skjedde det same i dei arabiske landa(!), og i Latin-Amerika stupte veksten nesten ned til null. Bare i Kina og resten av det austlege Asia skaut veksten fart i åra 1980–2000 (The Emperor has no Growth. fig. 1, s. 9). No seier ikkje tala noko om korleis veksten var fordelt internt i landa, dessutan kan grunnlaget for statistikken vera usikkert og tvilsomt. Men saman med det me veit om politisk utvikling og utbygging av skolar og helsevesen, styrkar det inntrykket av at dei fyrste tre tiåra etter 1945 var ei tid med framgang for folk flest og betre livskår for arbeidsfolk i dei fleste landa i verda. Dersom Roberts kan dokumentera noko anna, bør han gjera nettopp det – legga fram dokumentasjonen.

Trur Roberts på sine eigne påstandar? Han skriv at aukande økonomiske forskjellar ikkje kan ha forårsaka krisene kapitalismen har opplevd dei siste tiåra sidan dei starta då forskjellane ifølgje Piketty var som minst (Gnist 2A/2019 s. 48). Skal argumentet ha vekt, må Roberts gå god for Pikettys påstand om at dei økonomiske forskjellane var minst på 1970-talet, og det må gjelda for verdskapitalismen, ikkje bare enkeltland. Av det følgjer at kapitalismen fram til 1970-talet må ha vore gjennom nokre tiår der dei økonomiske forholda til arbeidsfolk ikkje bare blei betre, men at dei tok ein større del av «kaka», at levestandarden for folk flest i verda auka meir enn produksjonen.

Etter dei «gylne åra»: nedgang for arbeidsfolk over heile verda

Det er ingen tvil om at kapitalismen etter krisene på 1970-talet har skapt større forskjellar og forverra kår. I leiande land i vest, som USA og EU-landa, har arbeidarklassen opplevd nedgang eller i beste fall stagnasjon i levestandarden etter 1980, samtidig som dei superrike har blitt mykje rikare (Rune Skarstein: «Rettferdig fordeling», Klassekampen 3.7.2019). Det er anslått at den rikaste tidelen av befolkninga i USA rådde over 8,9 % av nasjonalinntekta i 1975, men heile 22,5 % i 2012 – og dermed var tilbake på nivået frå 1929: 23,9 % (Ole O. Moen: «USA i politisk og kulturell krise», Dagsavisen 13.7.2019). Så vidt eg veit, er bildet mykje det same i Latin-Amerika: dei økonomiske forskjellane har auka. I Afrika var som nemnt tiåra 1980–2000 katastrofale, med fall i økonomien og blodige krigar. Det store unntaket er Kina, der det faktisk ser ut til at breie lag av folket har fått betre levekår dei siste tiåra, som nødvendige konsesjonar frå dei styrande for å halda oppe produksjonsveksten og unngå (for mykje) uro. No når USA har starta handelskrig, er det dessutan nødvendig for Kina å utvikla ein større heimemarknad, men då må vanlege folk ha meir å rutta med. Sidan kvart femte menneske i verda bur i Kina, har utviklinga der bidratt til å dempa den globale forskjellsutviklinga. Det er mulig at det kan få ringverknader for tredjeverda-land som maktar å balansera mellom Kina og Vesten; det kan sjå ut som det er positiv økonomisk utvikling i fleire afrikanske land, men statistikken er usikker.

Kva for eit system gir teknologisk utvikling?

Teknologisk utvikling må vera ein del av bildet om me skal vurdera om eit samfunn er progressivt eller ikkje. Me kan snakka om klassekamp til me blir blå i trynet, det er den teknologiske utviklinga som bestemmer kva klassar som oppstår, korleis dei blir omforma, og set rammene for kva som er mulig å oppnå. Lenin hevda i 1917 at kapitalismen hadde utspela si progressive rolle sidan den hadde utvikla seg til imperialisme. Han tok feil. Khrusjtsjov hevda at dei sosialistiske landa ville vinna over kapitalismen i fredeleg kappestrid. Han kunne feira nokre triumfar: Sputnik og Gagarin. I ettertid er dommen likevel klar: mens det kapitalistiske Vesten opplevde ei rivande teknologisk utvikling, stagnerte teknologien i sovjetblokka. Den fantastiske teknologiske utviklinga i Vesten må vel kallast progressiv?

Samtidig ser me òg at det ikkje er eintydig positiv samanheng mellom kapitalisme og teknologisk utvikling. Det blir sett inn mye energi på å få kontroll over den teknologiske utviklinga og hindra slik teknologi som dei dominerande kapitalistane ikkje ønskjer. Samtidig fører strevet for å halda oppe profitten, i prosent av investert kapital, til at investeringar i aukande grad går til ikkje-produktive føremål: eigedomshandel, råtne lån, aksjespekulasjon, valutahandel – og til å skapa nye marknader for selskap som skal erstatta offentleg velferd, selskap som har skote gullfuglen fordi dei får profitten betalt, og garantert, av skattepengane. Baksida av slikt blir at det blir investert mindre i å utvikla ny teknologi. Kanskje er det derfor Kina er i ferd med å ta leiinga i utviklinga av G5-teknologi i telekommunikasjon?

Til no har kapitalismen inspirert til ei teknologisk utvikling verda elles ikkje har sett maken til. Ein må vera ideologisk forblinda om ein påstår at dette ikkje har vore progressivt. Men me ser òg at den kapitalistiske utviklinga i dag trugar sjølve livsgrunnlaget på kloden. Dei reaksjonære trekka i kapitalismen er i ferd med å ta overhand, kanskje har dei alt gjort det – eller kanskje er ikkje det progressive potensialet i kapitalismen enno heilt uttømt – men verdas framtid er i fare.

Korleis kan me forklara krisene i kapitalismen?

Roberts er ikkje utan poeng. Han har undersøkt korleis profittraten har utvikla seg dei siste 50 åra, og tala er interessante. Han skriv som sagt at aukande økonomiske klasseforskjellar ikkje kan forklara at krisene slår inn når dei gjer, sidan det viktigaste omslaget kom nettopp når forskjellane var på det minste. Derimot er det tydeleg samsvar mellom svingningar i profittrate og konjunkturar; krisene ser ut til å slå inn når profittraten fell. Dette er i samsvar med kva Marx skreiv om strevet for å unngå ein fallande profittrate under kapitalismen, og ser ut til å bekrefta at kriser er innebygd i sjølve kapitalismen, heng saman med motsetninga mellom kapitalismens samfunnsmessige produksjonsform og private tileigning. Her trur eg Roberts har rett. Men det treng ikkje bety at aukande økonomiske klasseforskjellar er utan betydning for det økonomiske velvêret i eit samfunn, og det betyr definitivt ikkje at aukande økonomiske klasseforskjellar er uinteressant for eit parti som vil vera talsfolk for arbeidarklassen. Det er fullt mulig at aukande forskjellar er sand i maskineriet som bremsar den økonomiske veksten i kapitalismen, sjølv om dei ikkje er nok til å utløysa kriser. Det er ikkje bare mulig, det er gjort undersøkelser som tyder på det. I åra 1980–2015 blei den årlege veksten i Europa og USA halvert jamført med 1950–1980 (Slagstad, referert ovafor).

Roberts polemiserer mot Stiglitz. Men kanskje har også Stiglitz litt rett, kanskje verkar aukande økonomiske forskjellar som ein bremse på økonomien. Corbyn i Storbritannia, Bernie Sanders i USA og Rødt i Norge kjempar alle for å minska klasseforskjellane. Det er ikkje mulig under kapitalismen, skriv Roberts. Det veit me ikkje før me har prøvd.

Den som ikkje prøver å betra levekåra under kapitalismen, vinn ikkje folk for sosialisme.

200 år med kapitalisme – har folk fått det betre?

Samanliknar me leveforholda i dagens verd med korleis folk over heile kloden hadde det på 1700-talet, før kapitalismens gjennombrot, er det vanskeleg å skjønna anna enn at folks levekår er blitt kraftig betra. Heller få vil i dag føretrekka å leva slik formødrene gjorde på 1700-talet. Då kan det knapt vera tvil om at kapitalismen har medført betre leveforhold for arbeidsfolk flest, delvis som resultat av ei fantastisk teknologisk utvikling. Utbyttinga har truleg auka, då det er grunn til å tru at kapitalistane rår over ein større del av «kaka» enn kva overklassen gjorde på 1700-talet, men folks levekår er neppe forverra i forhold til 1700-talet. Utviklinga har vore ujamn, periodar med framgang for arbeidsfolk har veksla med periodar med skjerpa utbytting på verdsbasis, og med endå større variasjonar frå land til land. Periodar med eksplosiv teknologisk vekst har veksla med periodar med noko langsommare utvikling, og ulike grupper av folket har ikkje opplevd framgang (eller forverring) samtidig. Alle slike nyansar er viktige å få fram.

Kva med dagens kapitalisme? Kan me slå fast at kapitalismen i dag har blitt eintydig reaksjonær? Det er for tidleg å seia. Mykje tyder på at dei reaksjonære sidene er langt meir framtredande enn for 50 år sidan. Men me veit ikkje kva som vil skje dersom programmet til folk som Stiglitz, eller Storbritannias Corbyn og USAs Bernie Sanders, hadde blitt prøvd gjennomført. Me skal vakta oss for å fella dommar for tidleg, ut frå ideologisk hovmot, men me kan peika på dei store motsetningane som rir kapitalismen og gjer at kriser vender tilbake med jamne mellomrom. Me kan peika på korleis kapitalismen i dag fremmar sosial dumping og trugar heile klodens livsgrunnlag. Og me kan peika på misforholdet mellom kapitalismen samfunnsmessige produksjonsform og private tileigning. Kapitalisme betyr utbytting. Utbyttinga kan bare opphevast dersom me maktar å avskaffa kapitalismen. Der er eg einig med Michael Roberts.

 

Bompenger har vist seg å bli en av denne valgkampens store saker. Frontene er steile, og hensynene en må ta som sosialist er mange. Hvordan både ta vare på miljø og kutte klimagassutslipp, men også unngå å belaste folk urettferdig økonomisk? For å forsøke å komme nærmere et svar på dette, tok jeg en prat med to personer i Rødt med forskjellig bakgrunn, og forskjellig oppfattelse av bomspørsmålene. Marthe Bastøe er fylkesleder i Rødt Viken og har blant annet utmerket seg gjennom diskusjon av bompenger i Sarpsborg. Harald Minken er seniorforsker ved Transportøkonomisk Institutt, og har deltatt i diskusjon om bompenger i Oslo. Jeg vil gjerne stille noen kritiske spørsmål til hver av dem, og har derfor intervjuet dem over e-post én og én. Dette er en sammenstilling av  intervjuer, med Harald Minken og Marthe Bastøe, gjort i sommer.

Foto: Statens vegvesen
Av Tale Hammerø Ellingvåg,
samfunnsgeograf uten retningssans fra ytterste bygda, som bor midt i byen. Alltid aktivist, alltid et eller annet verv. Er grønn, derfor rød.

 

Harald Minken, seniorforsker ved Transportøkonomisk Institutt og medlem i Rødt Oslo.

Et poeng jeg har sett at du er opptatt av å fremheve er at det er forskjell på bom og bom. Jeg er veldig enig i at det er viktig, så kan ikke du si noen ord om den forskjellen?

– Den første typen bom er satt opp for å delfinansiere bygging av ny veg. Den andre typen er en bomring – eller et system av ringer – i en by. Finansieringen går til en større bypakke med både veg- og kollektivprosjekter – mest det siste. Bomringen tjener også til å dempe biltrafikken, spesielt i rush, og lave satser for elbiler bidrar til å nå klimamål. Erfaring viser at denne typen bompenger er det mest effektive midlet til å nå målene i byvekstavtalene.

I en diskusjon på en e-postliste internt i Rødt påpekte du at ”Rapportene som gis ut av PROSAM, organisasjonen som følger opp virkningene av bomringen i Oslo, tyder ikke på at dette er et veldig omfattende problem [at folk må kjøre gjennom bomringer for å levere i barnehage]. De har spurt et utvalg av folk med barn i barnehagealderen (0 til 6 år) om de vanligvis må passere bomringen når de skal levere eller hente barn i barnehagen. Ni prosent svarer ja på spørsmålet, resten svarer nei.” Samtidig er vel poenget med sosial kritikk ikke at det nødvendigvis er mange som rammes, men at noen svakerestilte rammes uforholdsmessig hardt. Bør ikke deres vel være sentralt i politikken til partier og bevegelser dersom en hevder å føre politikk for de svakeste gruppene?

– Primært bør vi jobbe for at alle kan få barnehageplass i nærområdet. De færreste ønsker å dra barna rundt over hele byen i år etter år. De som likevel krysser en bom for å levere i barnehagen, gjør det kanskje fordi det er praktisk å kombinere levering i barnehagen med reisa til jobben. I dette tilfellet finnes det en annen og bedre måte å hjelpe de svakeste på, nemlig å redusere betalinga i barnehagen.

Prinsippet om at forurenser betaler er viktig i forsvar av bompenger som trafikkregulerende og -reduserende verktøy. I samme retning finnes argumenter om at det er rettferdig at bilister selv betaler for en vei de ønsker utbygd. Er ikke infrastruktur likevel et kollektivt gode, ettersom vi alle er avhengige av at eksempelvis utrykningskjøretøy kommer frem, og det er et omforent politisk ønske å ha bosetning i hele landet? Bør ikke dermed infrastruktur fullfinansieres over skatteseddelen?

– Infrastruktur er et kollektivt gode bare et stykke på veg – så lenge min bruk av infrastrukturen ikke reduserer din mulighet til å komme fram, reduserer helsa di eller påfører naturen og miljøet skader.

– Der hvor vegen faktisk er et kollektivt gode er det helt greit med skattefinansiering, og bare dumt med bompenger. Men hvor mye veg trenger vi egentlig? Folk kommer seg stort sett greit dit de skal.

I utgangspunktet fremstår det vel miljømessig kun positivt at nødvendige kollektive løsninger finansieres av bilkjøring som likevel skjer. Men, er det bekymringsverdig at man legger opp til en finansieringsmodell der sårt tiltrengte miljøtiltak finansieres av bompenger, når vi samtidig jobber for at bilbruk og derfor bompasseringer skal reduseres? Gjør ikke det finansieringen for prosjekter som bybanen i Bergen usikker i lengden?

– Bompenger og kollektivinvesteringer passer godt sammen. Bompengene finansierer kollektivforbedringer, som gjør det lettere for folk å redusere bilbruken som igjen øker kollektivselskapets inntekter, slik at de kan forbedre tilbudet ytterligere.

– En mer akutt konflikt eksisterer mellom målet om å finansiere investeringer og målet om å redusere klimautslippene. Fordelene for nullutslippsbiler reduserer bominntektene og gjør det nødvendig å revurdere investeringsplanene i mange av bomringene. Likevel mener jeg man skal beholde elbilfordelene til folk velger nullutslippsbil uansett.

Jeg er redd man ofte i disse diskusjonene, og med disse innretningene, skyver folk fra seg og skyver folk vekk fra miljøpolitikk. Dette så jeg den gang da jeg jobbet med bypakke Grenland i miljøbevegelsen. Det ble sagt at demonstrasjonen mot bypakka – som inneholdt mange gode ting, men også mye bompenger – var den største i Skien siden 2. verdenskrig. Det hevdes at det samme er i ferd med å skje i Bergen. Folk «hater bybanen» fordi den blir et symbol på bompengene som innkreves for å bygge den videre. Tror du ikke det er en fare for at man gjør mer skade for miljøpolitikken, og skyver folk vi er avhengige unna, for å hente støtte til progressiv miljøpolitikk?

– Jeg tror bompengemotstanden i Oslo kollapser når folk oppdager at det ble billigere enn de trodde. Men det krever jo at alle, også de sløveste, skaffer seg bombrikke.

– I Bergen kan det kanskje være verre. Jeg kjenner ikke forholdene der, men kanskje er den nye bybanen så langt unna ytre bomring at de som skal betale, ikke er de som får nytte av banen.

Jeg har fundert på om motstanden mot økte eller flere bompenger kommer av at det er en ganske synlig utgift i hverdagsøkonomien sammenlignet med for eksempel et noe økt skattetrykk. Tror du det er noe i at det er en utgift som synes bedre enn andre?

– Jeg vet ikke. Kanskje noen burde undersøke det?

Avslutningsvis lurer jeg på hva du tror er lurt for å komme et steg videre i diskusjonen nå fremover, både for partier og organisasjoner på venstresiden. Hvordan kan vi best ivareta både klima- og miljømessige, samt sosiale forhold i disse diskusjonene framover? Er det noen mekanismer eller tiltak man kan og bør fremme for å forene de gode kreftene, og ivareta både det grønne og det røde?

– På miljø- og klimaområdet kan vi godt bygge mer på holdninger og personlig ansvar enn vi gjør. Det er områder hvor vi aldri kommer i mål bare med politiske vedtak ovenfra, vi må også endre holdninger. Jeg hører folk si at så lenge vi ikke har fått høyhastighetsjernbane kan vi ikke noe for at vi flyr. Nei, kanskje ikke hvis du bor i Finnmark. Men i Oslo? Litt moralisme på miljøområdet kan bringe oss nærmere miljøorganisasjonene, MDG og SV (og KrF!).

Er det ellers noe jeg har glemt å spørre om, eller som du vil legge til?

– Jeg vil spørre om noe sjøl. Hvordan ble det plutselig Rødts politikk at flate avgifter er ­usosialt? Er det uten videre riktig?

 

 

Marthe Bastøe, fylkesleder i Rødt Viken.

De som argumenterer for bompenger av miljøhensyn, er opptatt av å framheve forskjellen mellom bompenger som finansiering av infrastruktur og bompenger for å redusere biltrafikken i et område. Hvordan ser du på forskjellen mellom disse to typene bompenger?

– Å pålegge bilistene dyre avgifter er til en viss grad effektivt for å redusere biltrafikk – en del vil kjøre mindre for å unngå høye regninger. De fleste kjører likevel fordi de trenger å komme seg fra A til B. For de med god økonomi blir det en tilleggsutgift man godtar, mens for de med stram økonomi blir det et innhogg i hverdagen.

– Kollektivtilbudet er mange steder sørgelig eller fraværende. Både vei og kollektivtrafikk er et statlig ansvar, og det er rar politikk å dra inn penger på veitrafikk som deretter skal gå til å utbedre kollektivtilbudet. Kollektivinvesteringen må være på plass først, og det må være så bra at folk benytter det i stedet for bil. Det må være enkelt å komme seg fra start til slutt på reisa, og barnefamilier må kunne bruke tilbudet til og fra barnehage og rekke jobben, uten at barnehagetiden maksimeres. De fleste av Norges innbyggere bor i mindre byer og i distriktene. Det må politikerne ta hensyn til.

– Vi kan ikke snakke om at vi tar klimastreikerne på alvor, eller at Norge skal ha en god miljøpolitikk, så lenge vi smeller opp større veier så fort sjansen byr seg. Får vi småbilistene over til kollektivt, løser mye av rushen seg.

– Bomringer er derfor uaktuelt for Rødt, uansett argument. Miljøkrisa må løses på en måte som samtidig tar vare på menneskene som skal leve med endringene som må til. Jobben må gjøres i fellesskap, og uten å gjøre livet verre for de som har det vanskelig fra før.

Dersom man endret bypakkene og slike prosjekter slik at finansiering av forurensende vei- og tunnelprosjekter var ute, og at finansiering av kollektive formål ikke var avhengig av at biltrafikken opprettholdes, slik mange mener avtalene er innrettet i dag – dersom bompengene ene og alene var et køprisingsverktøy for å redusere biltrafikken, hva hadde du da tenkt om bompengene?

– Kollektivtilbud skal være finansiert av staten, ikke av den enkelte bruker. Biltrafikken må reduseres, men det må gjøres med omtanke for menneskene inni bilen.

En løsning noen har vært inne på for å gjøre bompenger mer sosialt innrettet er å opprette en mekanisme for skattefradrag for bompenger, a la pendlerfradragsordningen vi har i dag. FrP er for dette og har fått det inn i regjeringsplattformen. Hvordan hadde en slik ordning påvirket de sosiale aspektene i bompengesakene?

– Det viser at regjeringen egentlig har råd til å la folk slippe å betale bompenger. Hvorfor skal man betale mindre skatt, men mer bompenger, når skatten i utgangspunktet nettopp betales for at landet skal sørge for disse tjenestene? Regjeringen legger opp til at personlig økonomi skal bli så oppdelt at man ikke lenger har oversikt. Det er økte avgifter her, og så litt reduksjon i utgifter der. Noen får ikke med seg at de kan søke om fradrag, og så går det i ball for den enkelte, mens staten sparer penger. Det er en håpløs måte å styre landet på.

Prinsippet om at forurenser betaler er et viktig prinsipp i norsk miljøpolitikk, og vi vet at de rike forurenser mest. Et argument er at vi må få bukt med nettopp unødvendig luksusforbruk av bilkjøring av hensyn til klima, og transport står for om lag 1/5 av klimagassutslipp i Norge. Bør ikke dette være en prioritet for oss som venstresidebevegelse, av klimahensyn?

– Sosialistisk politikk er ikke en motsetning til god miljøpolitikk. De som lever med en normal økonomi, kjører ikke rundt for moro skyld. Man bruker bilen fordi det er det som praktisk kan gjennomføre en hverdag slik samfunnet er lagt opp i dag. Hvorfor skal landets fattigste betale fordi de rikeste forurenser?

– Vi trenger ikke bedre barnehager og god eldreomsorg på en ulevelig klode. Derfor er klimaspørsmålet uhyre viktig, og vi må gjøre store grep. Men, det betyr ikke at vi skal sette i gang tiltak som gjør livet enda vanskeligere for den som allerede står i skvis. Det er her sosialistisk politikk skiller seg fra blokkuavhengige som MDG.

Jeg har fundert på om motstanden mot økte eller flere bompenger kommer av at det er en ganske synlig utgift i hverdagsøkonomien sammenlignet med for eksempel et noe økt skattetrykk. Tror du det er noe i at det er en utgift som synes bedre enn andre?

– Variable utgifter i hverdagen gir større uforutsigbarhet enn et jevnt skattetrykk. Vet du hva du får utbetalt hver måned, kan du planlegge utgiftene dine ut fra det – i motsetning til om du får en regning i hånda som varierer i størrelse over tid. Det blir vanskeligere å planlegge økonomisk, samtidig som det er en ekstrautgift. Når ekstrautgiften i tillegg er like stor for deg som for Olsen som har 10 millioner på konto, er det en urettferdig utgift du betaler til fellesskapet.

– Inntekter som må inn for å sørge for fellesskapet, skal være jevnt fordelt etter evne. Man skal bidra med det man kan for at alle skal ha gode tilbud i samfunnet. Skattetrykket skal derfor være rettferdig i forhold til hvor mye du tjener, slik at alle bidrar med det de kan. Det er det ikke i dag, men det vil det bli med Rødts politikk.

Det er vel sånn at bompenger og eiendomsskatt per i dag er det eneste kommunene selv kan gjøre for å finansiere egne prosjekter. I Danmark har de sånn at kommunene kan regulere inntektsskatten noe selv og ta inn disse som frie inntekter. Tror du dette kunne vært noe for at kommunen kan få mulighet til å finansiere grønne infrastrukturprosjekter, eller bør heller skatt være likt over hele landet fordi staten betaler i prosjektet?

– Staten må ta sitt ansvar, og ikke skyve regningene over på innbyggerne. Når det gjelder finansiering av veiprosjekter mener jeg at kommunene skal slippe å finne på krumspring for å finansiere disse. Vi skal ha grønne infrastrukturprosjekter over hele landet, ikke bare i de kommunene som har råd til å betale. Klimakrisen krever en felles snuoperasjon og vi er ett land, og ett folk. Levevilkårene skal være like bra i Moss som i Mo i Rana.

Hele menneskets historie til nå er preget av knapphet på forbruksvarer som mat, klær og husly. I perioder har knappheten vært stor, i andre tider har den vært mindre. Hvis vi ser på en forenklet faseinndeling av menneskenes historie, inndelt etter hvordan samfunnet livnærer seg, kan vi grovt sett dele utviklingen inn i tre hovedfaser:

– Storviltjakten 30000 fvt. – 7000 fvt (før vår tid)
– Jordbruk og husdyrhold 7000 fvt. – 1750 vt.
– Industrialismen 1750 vt. – 2100vt.

Foto: Patrick Hendry,
Av Tollef Hovig, har skrevet tobindsverket Forandring som er en beskrivelse av menneskesamfunnets utvikling sett i et marxistisk perspektiv. Ideene som presenteres her, er nærmere beskrevet i verket.

Forskjellige geografiske områder har gjennomgått denne utviklingen til helt andre tider enn det jeg har satt opp her, årstallene her gjelder de områdene som har ligget først i utviklingen. Man kan dele inn historiens forløp i mange slags forskjellige faser og underfaser, alt avhengig av hvilke problemstillinger man vil kaste lys over. Man kan f. eks innvende at handelsvirksomhet preget Europa fra jordbruket nådde sin topp rundt 1200 vt. til industrialiseringen startet i 1970. Om man kaller det en egen fase eller en underfase i jordbrukets tid, er litt avhengig av hva man vil belyse. For mitt formål her er det praktisk å benytte de tre fasene vist over, og se på handelsepoken fra 1300–1750 som en underfase som modnet jordbrukets overgang til industrialismen.

Knappheten gjør seg gjeldende med forskjellig intensitet gjennom hver epoke. I den første tiden i hver epoke er den stor. Da er ikke den nødvendige nye produksjonsteknikken kommet på plass. Rundt midten av hver fase, når produksjonsteknikken er på plass og de ressursene fasen bygger på er rikelig til stede, er knappheten på sitt laveste. I en slik periode vokser befolkningen. Etter hvert som fasen går mot sin slutt, vil den være preget av en økende befolkning og avtagende ressurser.

Storviltet begynte i enkelte områder å bli utryddet 10 000 år fvt., og siden i stadig større områder. Det presset fram overgangen til jordbruk og husdyrhold. Slutten på storviltet innebar for så vidt den første globale krisen, selv om den inntraff med stor tidsforskyvning på jordens forskjellige områder. Rundt 1100–1200 var Europa ferdig utbygd som jordbruksland med den da tilgjengelige produksjonsteknikken. Det omfanget jordbruket hadde da, ble ikke overskredet i Europa på 500 år. Dette, sammen med en sterkt voksende befolkning som følge av de gode tidene som hadde vært, førte til uhåndterlig knapphet med påfølgende pest. Den andre «globale» krisen var et faktum.

Krisen for jordbruket presset fram overgang til alternative næringsveier, hvor handelen ble den desidert viktigste. Denne handelen skapte forutsetningene for industrialismen, som ble den neste fasen. Industrialismen fører til voldsom vekst i befolkningen. Man ser også en tiltagende knapphet på ressursene industrialiseringen bygger på, i fasens senere epoker. Det spesielle med industrialiseringsfasen er at den bygger på en spesifikk organisering av samfunnet, kapitalismen, hvis funksjonsmåte er basert på at industrialisering og forbedring av produksjonen holder et høyt tempo.

Når industrisamfunnet omdannes til tjenestesamfunnet, når industrialiseringen går mot sin slutt, avtar industrialiseringen og hastigheten i forbedringene av produksjonen. Da vil den kapitalistiske organisasjonen vende seg til sin motsetning. I stedet for å fremme forbedringer og vekst i samfunnet, vil den kvele samfunnet i dets egen manglende forbedringshastighet. Industrialiseringsfasen med den kapitalistiske samfunnsorganisasjonen siste epoker vil dermed bli nødt til å håndtere en dobbelt fiende, både den som skapes av ressursknappheten og den som skapes av den kapitalistiske organisasjonsmodellen. Jeg mener de problemene som skapes av den kapitalistiske organisasjonen, langt vil overgå dem som skapes av ressursknapphet. Den ressursknappheten vi ser tendenser til i dag, som klima, vann, forurensing, utrydding av artsmangfold etc., er fortsatt slik at den kan håndteres og gjøres noe med. Den kapitalistiske organisasjonens kvelning av samfunnet vil bygge seg opp langt raskere, og komme med en mye større kraft over et kortere tidsrom enn det knappheten på ressurser vil kunne medføre.

Et overordnet spørsmål når vi drøfter knapphet, er hvem som skal definere hva knapphet er. Finnes det en vis person ett eller annet sted som har tatt patent på å definere hva som egentlig er knapphet, og hva som ikke er det. Er det ikke sånn at definisjonen av knapphet er en helt annen i dag enn når industrialismen oppsto? Jo, sånn er det, definisjonen på knapphet kan derfor ikke gjøres av andre enn menneskene i samfunnet selv. Hvordan de gjør det og noen betraktninger rundt forholdet sosialisme og knapphet i vår tid er temaene videre i denne artikkelen.

To ulike filosofier bestemmer hvordan vi tenker på knappheten

Europeisk filosofisk tradisjon kan sees på som en lang diskusjon om guds plass i verden. Vi kan tidfeste starten på denne diskusjonen til år 1200 da jordbruket i Europa var ferdig utbygget (relativt sett), og Europa fikk behov for vitenskapelige ideer til utvikling av handel og andre næringsveier. Det var et behov for å kunne ta i bruk Aristoteles’ ideer til utvikling av vitenskapelige tanker. Men det ville kirkens menn ikke vite noe av. For dem kom alle ideer fra Gud, ideer skulle ikke utledes av naturen selv, det ville undergrave Guds og kirkens autoritet. Thomas Aquinas var en av kirkens frommeste menn som så behovet for å åpne opp for at viten om naturen kunne oppsummeres i ideer. Denne diskusjonen gikk på 1200-tallet under navnet universaliestriden, og dreide seg om ideene (universaliene) kom fra Gud eller var en oppsummering av foreteelsene i naturen (det partikulære).

Diskusjonen fikk ingen løsning og fortsatte fram til Martin Luthers tid. Da fikk ideene om gud, religion og kirken en slags løsning. De religiøse ideene ble flyttet fra at de kom fra en ytre guds verden, inn i hver enkelt persons hode, som en gjenspeiling av Guds ideer i den enkelte. Religion ble dermed et spørsmål om den enkeltes tro og subjektive ide. Luthers standpunkt gjorde det mulig å fortsette vitenskapelig utforsking uten at det ble stilt spørsmål om de religiøse ideene kom fra Gud selv. Men på sikt løste ikke svaret problemet. Hvor kom da de ikke-religiøse ideene fra, dersom de ikke kom fra Gud? Vestlig filosofi er bygget opp rundt dette spørsmålet, med en lang historisk rekke av filosofer.

Svaret ble gitt ved inngangen til den industrielle revolusjonen av filosofer som Hume, Kant og Hegel. Svaret ble at alt er ideer som kommer innenfra mennesket. Alt, ikke bare Gud og religion, er egentlig et spørsmål om tro, alt er subjektivt. Svaret ble gitt i flere former i mange diskusjoner, for eksempel at ide kommer foran materie. Dersom man tenker innenfor denne tradisjonen, er det vanskelig å forstå hvordan knappheten gjennomsyrer menneskenes handlinger. Vi kan ta to så forskjellige typer som Nikolai Bukharin og Jon Elster. Begge mener at dersom det ikke er tilfeldigheter som styrer menneskenes handlinger, så må det være en bakenforliggende vilje som gjør det. Da kan det kan jo bare være Guds vilje som styrer menneskenes handlinger. For folk som tenker innenfor denne tradisjonen, står valget mellom at det er Guds vilje eller enkeltmenneskenes tilfeldige handlinger som påvirker viljen.

Jeg mener et fornuftig filosofisk syn bør bygges opp rundt Darwins metode. Han hadde ikke noen eksplisitt uttalt filosofi, men det ligger allikevel en interessant ide under hans tankeverden. Darwin skriver om artenes utvikling og kampen for å overleve, at det er de mest tilpasningsdyktige individene som har størst muligheter til å overleve. Vi aner her at det er en underliggende motsigelse mellom det å ha nok, og det å ha for lite, til å overleve. De forskjellige individer innen en art fører nettopp en kamp for stadig å ha nok til å overleve. Det hersker en basistilstand av knapphet som påvirker handlingen til artens individer. En slik motsigelse, knapphetens motsigelse, vil gjennomsyre aktiviteten til alle artens individer og fører i sum til retningen på artenes utvikling.

Denne motsigelsen omfatter også menneskene. Menneskene har hittil i hele sin historie vært preget av denne knapphetens motsigelse – kampen for å sikre seg selv og sitt avkom tilstrekkelig med ressurser. Er det nødvendigvis sånn at det må være en bakenforliggende vilje som styrer menneskenes handlinger, eller kan det være at en grunnleggende motsigelse som knapphet og kampen for å overleve, preger menneskenes handlinger i likhet med andre arters handlinger? For en tenker som ikke er preget av tankebanene i den vestlige religiøse filosofitradisjonen, vil det være naturlig å tenke at en slik påvirkning på menneskene fra knapphetens motsigelse, finnes. Da gir det også mening å se menneskenes historie som en utvikling mot et mål om å bli kvitt knappheten. Ikke nødvendigvis som et bevisst mål, men som et underliggende, ubevisst mål som er bestemmende for menneskenes handlinger. For hver ny generasjon har man kommet litt nærmere dette målet. En historisk epoke og et samfunn preget av knapphet, vil på grunnleggende vis forme menneskene som lever i den. I historiske epoker med knapphet vil det bli kamp om ressursene. En kamp som vil arte seg forskjellig i de ulike historiske epoker og steder.

Slik jeg ser det, er det nettopp overvinnelse av knappheten som er forutsetningen for sosialisme. Hvis vi korter ned Marx beskrivelse av sosialismen, slik han beskriver den i «Randbemerkninger til Kritikk av Gothaprogrammet», kan vi formulere den slik: «til enhver etter ytelse». Så lenge knappheten hersker, vil det være for lite til at alle kan få etter ytelse.

Både i jordbrukets og industrialismens epoker har det vært en liten elite som har hatt mer enn nok. Adel og aristokrati som denne eliten het i jordbrukets tidsalder, utgjorde normalt 2–3 % av befolkningen, mens kapitaleierne som utgjør denne eliten under industrialismen, er omtrent i samme størrelsen. Denne eliten har kontrollen over produksjonseiendommen, som utgjør samfunnets omfordelingsmaskin. Aristokratiet eide jordbrukseiendommen, mens kapitaleierne eier kapitalen. Det at denne eliten har mer enn nok, eller det at det i andre enden av skalaen har vært et større eller mindre antall fattige (rundt 15 % i USA og England i dag), er ikke bestemmende for knapphetens størrelse. De som utgjør den tyngste vekten på vektskålen når det gjelder å bestemme knapphetens omfang, er den store gruppen mellom disse.

Hvordan menneskene i høyinntekts­landene definerer knappheten gjennom sine handlinger.

Spørsmålet vi her stiller, er hvordan samfunnet kan vite at knappheten er i ferd med å slippe taket. Vi kan formulere det som Elster og Bukharin ville gjort: Hvem bestemmer at knappheten blir mindre i samfunnet? Svaret på det må som vi har sett, gis av samfunnets innbyggere selv, gjennom sine handlinger. Allerede Aristoteles fastslo at en gjenstand har to former for verdi:

Hver nyttegjenstand har en tosidig anvendelse – den ene tilhører tingen som sådan, den andre gjør det ikke, for eksempel som når en sandal i ene tilfellet tjener som sko og i det andre tilfellet byttes: begge anvendelsene innebærer bruk av sandalen, til og med den som bytter sandalen med noe som han selv trenger, penger eller naturalier, nytter sandalen som sandal: men ikke på dens naturlige bruksmåte, for den er ikke til for å byttes.

Vi ser at sandalen har en verdi for den som bruker den – en bruksverdi – og en verdi for den som skal bytte den mot et annet produkt – en bytteverdi. Til sammen utgjør bruksverdien og bytteverdien det vi kan kalle varens verdibilde. Varens verdi er alltid sammensatt av en fordeling mellom disse to verdiformene. Bytteverdien blir til ved arbeidsinnholdet i varene. Bruksverdien derimot kan ha flere former. Bruksverdien dannes ut ifra hvor stort behov den som skal bruke varen, har for den. La oss som Karl Marx gjør i første kapittel av Kapitalens første bok, dele bruksverdien inn i magens og fantasiens bruksverdi. Med magens bruksverdi inngår behovet for nødvendighetsvarer av typen klær, mat og hus. I fantasiens bruksverdi inngår varer og tjenester som for eksempel statusvarer, underholdning, turisme etc. – varer og tjenester det er hyggelig å forbruke, men som ikke er absolutt nødvendige. I knapphetens tidsalder er magens bruksverdi den dominerende formen. Magens bruksverdi spiller sammen med bytteverdien, slik at fokuset på arbeidsinnholdet i varene er sterkt. I knapphetens tidsalder er derfor bytteverdien og magens bruksverdi de to dominerende formene i verdibildet.

Hvordan vet vi om knappheten blir mindre?

Forbrukerne bestemmer selv når knappheten blir mindre, gjennom at fantasiens bruksverdi får en stadig sterkere plass i verdibildet på bekostning av tospannet bytteverdien og magens bruksverdi. I høyinntektslandene i dag har fantasiens bruksverdi en sentral plass i verdibildet. Underholdningsindustri utgjør rundt 7 % av USAs BNP, turisme rundt 3 %, (10 % på verdensbasis), man regner med 14 % vekst til 2022 (PwC beregning). Statusvarer, turisme, underholdning, merkeklær, design etc. har blitt dominerende faktorer. Denne utviklingen er en sikker gradmåler på hvordan knappheten utvikler seg i samfunnet.

Dersom vi ser på fasene i menneskenes historie, vil vi se at det i de ulike fasene også finnes det jeg kaller samfunnets dyporganisasjon. Dyporganisasjonen består av strukturer som har dannet seg som resultat av menneskenes aktiviteter over en historisk epoke. Endringen i verdibildet som beskrevet over, er en slik endring i dyporganisasjonen under kapitalismen. Endringene i dyporganisasjonen lar seg ikke fjerne med politiske vedtak eller nye lover. Utviklingen av samfunnets prosesser fører til slike irreversible endringer på tre andre områder av dyporganisasjonen under kapitalismen. Det dreier seg om mulighetene til å oppnå fortjeneste, penge- og kredittorganisasjonen og endringer i kapitalen selv. Disse endringene i den kapitalistiske dyporganisasjonen har en sammenfallende retning, og har alle sin bakgrunn i den stadige reduksjonen av knapphet.

Jeg skal ikke gå nærmere inn på utviklingen av dyporganisasjonen og sirkulasjonen i kapitalismens siste fase her, men si litt om knappheten og forutsetningen for sosialisme.

Er sosialisme mulig i land som er i industrialiseringens tidlige fase?

Er sosialisme mulig uten industrialisering, og er industrialisering mulig uten kapitalisme? Dette var spørsmål som ble heftig diskutert rundt revolusjonen i Sovjet. Svaret man gir på dette spørsmålet, er selvfølgelig avhengig av hvordan man definerer sosialisme. Sosialisme ble i land som ikke hadde industrialisert, som Sovjet, Albania, Nord-Korea og Kina, definert som land som har statlig eiendomsrett framfor privat eiendomsrett. Dersom omfordelingsmaskinen i samfunnet (kapitaleiendom) er på statlige hender, definerte ledelsen i disse landene dette som sosialisme. Dersom omfordelingsmaskinen var på private hender, definerte den samme ledelsen det til å være kapitalisme. Dette er en definisjon som er tilpasset behovet til ledelsen i disse landene. I følge den definisjonen kunne sosialisme vært innført stort sett når som helst i historiens forløp, bare man hadde innført statlig eierskap. Eierforhold er etter min mening ikke noe kriterium på sosialisme, men utgjør samfunnets omfordelingsmaskin.

Så kan vi stille spørsmålet om hvilket økonomisk system Sovjet (nå Russland) og Kina benytter. De vestlige landene hadde gjennom 4–500 år med sjøhandel bygget opp anselige private handelsformuer. Disse ble bygget opp gjennom at man på ulike måter investerte penger i mer handel. Man benyttet seg av den kapitalistiske formelen: å tjene penger uten å arbeide for dem. Rundt 1700 begynte fortjenesten i handelen av forskjellige grunner å avta, samtidig som det var bygget opp mange og store private formuer som ble styrt av folk som fortsatt ønsket å tjene penger uten å arbeide for dem. Disse sto klar da man fant ut at industrialisering kunne gi den ønskede fortjenesten.

I Sovjet fantes det knapt noen private formuer i det hele tatt da revolusjonen sto for døren. Førindustrielle land uten handelsformuer, som Sovjet (og senere Kina), var derfor avhengige av å reise kapital til industrialisering gjennom staten. Det er av den grunn ikke vanskelig å skjønne det sterke behovet for ledelsen i disse landene til å framstille statlig eiendom som et avgjørende kriterium for sosialisme. Hvis vi vender tilbake til Marx, er et av kjernepunktene hans nettopp hvordan det er produktivkreftenes fremadskridende utvikling som fører til at kapitalismen går under og erstattes av sosialisme:

På et visst trinn i sin utvikling kommer samfunnets materielle produktivkrefter i motsetning til de bestående produksjonsforhold […] Fra å være utviklingsformer for produktivkreftene forandrer disse forhold seg til å bli lenker for dem.

Marx knyttet imidlertid sitt begrep produksjonsforhold for sterkt til den private eiendomsretten, noe som ble begjærlig utnyttet. Dersom vi ser på denne problemstillingen i historiens grelle belysning, er det vel svært få som i dag kaller disse landene for sosialistiske. Det kan vel snarere legges til grunn at de er kapitalistiske, men at de har og har hatt en blanding av statlige og private eiendomsformer. Til tider har innslaget av statseiendom vært så kraftig at de kunne kalles statskapitalistiske.

Sovjet etablerte en form for statlig kapitalisme, som senere ble gjort om til en form for privat kapitalisme gjennom å dele ut store deler av statens eiendom til private. Kina har videreutviklet den statlige formen for kapitalisme og skapt en privat kapitalisme innenfor den statlige. Den statlige og den private formen for kapitalisme nærmer seg hverandre lenger ut i disse samfunnenes utvikling. Både den private og den statlige formen utvikler seg slik at ­produksjonskapitalen samles på få og store hender, mens finanskapitalen blir stadig mer institusjonalisert, dvs. drives gjennom store institusjoner som banker, forsikringsselskaper mv. Kjernen i både den statlige og den private kapitalismen er å industrialisere samfunnet.

Selve motoren i den kapitalistiske organisasjonen utgjøres av at det skapes overskudd når et samfunnsmessig produkt av samme størrelse kan skapes med stadig færre og/eller billigere timeverk. Eller noe som er det samme, at like mange timeverk, eller flere, men billigere timeverk, slik at summen blir den samme, kan skape flere varer og tjenester. Denne bevegelsen må under kapitalismen gjenskapes på nytt og på nytt for at ikke fortjenestens kilde skal tørke inn.

Fordelingen av fortjenesten i det privatkapitalistiske systemet går direkte til kapitaleierne, mens de i det statlige systemet i første hand tilfaller staten som så redistribuerer det til personer, spesielt de nær maktens kjerne. De nærmere kjennetegnene og virkemåten til de to forskjellige kapitalismeformene, og deres sterke og svake sider, tas imidlertid ikke opp i denne artikkelen.

Sosialisme forutsetter at knappheten kan overvinnes

Slik vi så innledningsvis, er de forskjellige fasene i menneskenes historie preget av nedgangstid i sine avsluttende epoker. Situasjonen i høyinntektslandene, som er preget av en stadig mer omfattende fantasiens bruksverdi i det totale verdibildet når disse samfunnene så vidt har begynt på nedgangstiden, kan derfor endres i retning av en rask svekkelse av fantasiens bruksverdi i verdibildet. Andre forhold i dyporganisasjonen som er et resultat at tjenestesamfunnet overtar for industrisamfunnet, lar seg ikke reversere på denne måten, slik at utviklingen mot en nødvendig avvikling av kapitalismen vil gå sin gang. Men fordi det i den industrialiserte/kapitalistiske fasen vil være forhold i den kapitalistiske organisasjonen av samfunnet, framfor en absolutt ressurskrise, som bringer samfunnet inn i en avsluttende epoke, vil det gjennom endring av organisasjonen være mulig raskt både å oppheve knappheten som har oppstått i den avsluttende epoken, og avdempe videre overforbruk av ressurser.

 

 

Under forrige kommunevalgkamp lanserte Oslo Arbeiderparti en tillitsreform for eldreomsorgen. Reformen har blitt prøvd ut i fire bydeler, og er nå under innføring i hjemmetjenesten i hele Oslo. Også i andre deler av landet, blant annet i Bergen, Trondheim og Tromsø, arbeides det med tillitsreform etter mønster av Oslo. Men hva har egentlig skjedd med reformen fra det første valgkamputspillet i 2015 og fram til i dag? Min påstand er at innholdet i reformen tolkes på svært forskjellige måter avhengig av hvor du befinner deg i kommunehierarkiet, og at deler av reformen nå kan være vanskelig å kjenne igjen.

Foto: Cristian Newman
Av Anne Minken, historiker og har skrevet doktoravhandlingen «Tatere i Norden før 1850».

Tillitsreformen skulle dreie seg om å ha tillit til brukerne og tillit til de ansattes faglighet. Det skulle bli slutt på stoppeklokkeomsorgen. Spørsmålet «Hva er viktig for deg?» skulle stå sentralt. Hjelpen til den enkelte skulle ikke lenger bestemmes etter den såkalte bestiller-/utførermodellen, det vil si av saksbehandlere uten direkte brukerkontakt, men i et samarbeid mellom brukeren og helsepersonale og hjemmehjelpere som jobber i felten. Modellen var basert på relativt små selvstyrte arbeidslag med ansvar for et fast antall brukere.

Jeg, som sjøl er bruker av hjemmetjenestene, lot meg begeistre av Raymond Johansens løfte om en ekstra halvtime med bistand som brukerne sjøl kunne disponere til noe som var viktig for dem.

Fra reform til modell

De politiske initiativtakerne har etter hvert ­satset på å dempe og nedtone reformelementet. I 2016 sa byrådsleder Raymond Johansen det slik: «Ordet tillitsreform kan gi assosiasjoner til noe mer omfattende og organisatorisk enn tillitsmodell og tillitsbasert ledelse, som nok er mer treffende for det byrådet ønsker å oppnå.» (Vatn 2018). Den offisielle betegnelsen på endringene i hjemmetjenesten er nå «tillitsmodellen». Det signaliserer at det ikke dreier seg om en mer grunnleggende reform, men om enkelte organisasjonsendringer.

Brudd med New Public Management?

Kritikken av New Public Management, som sto sterkt i innsalgsfasen for reformen, har etter hvert blitt betydelig nedtonet. I 2016, i en tidlig fase av prosjektet, la daværende eldrebyråd, Inga Marte Thorkildsen fra SV vekt på at tillitsreformen var et motsvar til rigide styringsmodeller inspirert av New Public ­Management, og at denne styringsformen skulle avvikles. Men Arbeiderpartiets politikere var langt mer forsiktige. Nåværende eldrebyråd (daværende skolebyråd), Tone Tellevik Dahl, uttalte at tillitsmodellen ikke handlet «om mål eller resultatstyring eller New Public Management». (Vatn 2018)

Hva så med bestiller-/utførersystemet, som vanligvis oppfattes som en form for New Public Management? Alternativer til bestiller-/utførermodellen har blitt prøvd ut i prosjektfasen, men i varierende utstrekning og form. Det man har endt opp med er i beste fall en forsiktig modifikasjon av det gamle systemet. Følgeforskningsrapporten fra Universitetet i Sørøst-Norge peker på at tillitsmodellen som forvaltningsmodell og saksbehandling i team ble forstått på forskjellige måter i forsøksbydelene. I en del tilfeller fortsatte saksbehandlerne å fatte vedtak som før. Revurdering i teamet var det mindre av. Forskningsrapporten konkluderer på forsiktig vis med at forvaltningsendringen fra bestiller-/utførersystemet til et tillitsbasert system ikke er tilstrekkelig avklart og gjennomført. Da er det er opplagt en fare for det organisasjonsteoretikere kaller «stiavhengighet» det vil si at praksis faller tilbake i gamle vante spor.

Spørsmålet som ble vekk

Hva så med den faglige endringa som ble varslet med tillitsreformen? Spørsmålet «Hva er viktig for deg?» var et nøkkelspørsmål i lanseringen av reformen.

I prøveprosjektene var det meningen at alle brukere skulle få en ny vurdering og tiltaksplan ut fra «Hva er viktig for deg?». Evalueringen fra Universitetet i Sørøst-Norge konkluderer med at mange av prosjektdeltakerne ikke hadde et klart bilde av hva som var viktig for brukerne og at tiltaksplanene heller ikke ­inneholdt opplysninger om det. Det var variert erfaring med om brukerne var med på å sette opp tiltaksplanen i samarbeid med de ansatte. Det kan se ut som om det dels var tekniske og dels ideologisk/politiske grunner til dette. Én av hindringene var at det ikke var plass for spørsmålet i journalsystemet Gerica. Det var heller ikke teknisk mulig å endre tiltaksplaner sammen med brukeren, altså fra brukerens hjem. En skulle tro at dette var rent tekniske problemer som burde være enkle å løse. Men det er kanskje ikke tilfeldig at det var så ­vanskelig å få til tekniske endringer. Det kan se ut som om det også dreier seg om en rent økonomisk motivert motstand. Det er tydelig at enkelte opplevde dette spørsmålet som alt for vidtgående og farlig. Forskerne forteller at de ved flere anledninger fikk høre at det var uheldig å stille spørsmålet. Begrunnelsen var at det kunne sette brukerne på den tanken at det var fritt fram å melde hva de måtte ønske og dermed sette tjenestenes ressurser på spill. Slike synspunkter kom oftere fra ledere enn fra teammedlemmene. I den av prosjektbydelene som jeg har fulgt tettest, bydel Østensjø, ble det lagt fram en lokal evaluering i juni i år. Her ble spørsmålet «Hva er viktig for deg?» overhodet ikke nevnt.

Omdefinering til sparereform

Opprinnelig var det meningen at de selvstyrte teamene i tillitsmodellen skulle disponere et mindre antall institusjonsplasser, slik at ansatte og brukere sammen kunne finne fram til de beste løsningene. Men dette punktet ble forlatt allerede før prosjektperioden startet opp. Utgiftene til institusjonsplasser er så avgjørende for bydelenes økonomistyring at ikke en gang noe ganske få plasser kunne disponeres etter brukernes ønsker og hjemmetjenestens faglige vurderinger. Så langt strakk ikke tilliten seg.

I etterkant blir det gjort forsøk på å omdefinere tillitsmodellen slik at den passer bedre med økonomistyringa. I en rapport om økonomi og tjenesteproduksjon skriver administrasjonen i Østensjø bydel at målet med omorganiseringen av hjemmetjenesten er å redusere bruken av institusjonsplasser. De konkrete tiltakene er blant annet å kutte ned på korttidsopphold i helsehus med fire dager i snitt. Slik skal man spare seks institusjonsplasser på årsbasis. For langtidsplasser på sykehjem er det tydelig at nåløyet skal gjøres trangere og kontrollen skjerpes. Alle søknader om langtidsopphold skal vurderes tverrfaglig sammen med avdelingsdirektør i ukentlige drøftingsvedtaksmøter. Kontrollen med hjemmetjenesten skal økes og antall tiltakstimer skal ned. Da har vi beveget oss en temmelig lang vei fra de opprinnelige målene. Tillitsreformen har blitt omdefinert til en sparereform. Nå finnes det heldigvis motstand på grunnplanet. Fagforeningene i bydel Østensjø en har pekt på at ledernes drøftingsmøter for tildeling av institusjonsplasser ikke er i henhold til tillitsmodellens intensjoner. Det gjenstår å se om det er ledelsen og budsjettdisiplinen eller helsefaglige vurderinger og fagforeningene som vil vinne fram her.

«Samskaping av tjenester» – når ord skifter mening

«Samskaping av tjenester» har vært et av de sentrale slagorda i tillitsreformen. Bak slagordet lå et ønske om medbestemmelse og reell påvirkningskraft for brukerne og større fleksibilitet og faglighet for de ansatte. Men «samskaping av tjenester» har i løpet av prosessen også fått en annen betydning. I evalueringsmaterialet som byrådet har sendt ut, ser vi at en ledergruppe har kommet fram til at samskaping betyr «hjelp til selvhjelp» og at målet er å gjøre mye av dagens tjenester overflødige. Det skal man blant annet oppnå ved å satse på egenmestring og ressursmobilisering hos brukere og pårørende. Les: De gamle og syke må ordne mer selv, og de pårørende må gjøre mer av jobben.

Selvfølgelig er mestring viktig for de fleste brukere. Men ansatte i hjemmetjenesten har pekt på noen av dilemmaene i satsingen på hverdagsmestring. Skal vi drive med det fordi det er viktig for brukeren eller for å kutte vedtakstimer? Akkurat nå er «mestring» et av de honnørorda som summer aller heftigst gjennom eldreomsorgen. Og noen ganger er tanken bak heller dårlig gjemt. I en evalueringsrapport fra en bydel i Oslo kan jeg lese at «mestringslagene utøver sterk kontroll i egen brukerportefølje». (Bydel Nordre Aker, sitert i bydel Østensjøs evaluering av omorganiseringene av hjemmetjenestene). Her skal det tydeligvis ikke være noe «kjære mor». Vil du ikke, så skal du.

Tid og ressurser

Deltakerne i prøveprosjektet har pekt på at tilstrekkelig med tid og ressurser er en forutsetning for gjennomføring av tillitsmodellen. Det dreier seg om å ha nok folk i teamene, økonomiske ressurser og tilstrekkelig med tid til å arbeide faglig i samsvar med intensjonene i modellen. Det samme er framhevet i konklusjonen i evalueringen fra Universitetet i Sørøst-Norge. Forskerne peker på at «en robust grunnbemanning trolig er en forutsetning for å lykkes». Her ligger det en konflikt med prosjektets effektmål, som fastslår at effektiviteten skal øke og ressursbruken skal reduseres. Noe av dette regner man nok med å vinne inn ved mindre rapportering og redusert behov for kontroll mellom bestiller og utfører. Men det er tvilsomt om eventuell innsparing på disse områdene er tilstrekkelig til å dekke ressursbehovet for en vellykket gjennomføring av tillitsmodellen. Dermed kan det være fare for at de sentrale intensjonene i modellen ikke vil overleve budsjettbehandlingene i åra som kommer.

Lost in translation

At reformer kan endre seg betydelig underveis er ikke uvanlig. Forskerne Hege Andersen og Kjell Arne Røvik har kalt sin analyse av LEAN-tenkingen i helsevesenet for Lost in Translation. Det dreier seg om det samme fenomenet som vi finner under utviklinga av tillitsmodellen. Reformens mål «oversettes» slik at de passer med. kravene til økonomistyring og effektivitet. De mest vidtgående målene siles vekk. Det er en klar tendens til å vende tilbake til gamle trygge spor.

I utgangspunktet skulle tillitsreformen inneholde tre sentrale endringer, en forvaltningsendring, en organisatorisk endring og en faglig endring. Slik det nå ser ut, er det ved bare organisasjonsendringen, det vil si organisering i små selvstyrte team, som er gjennomført. Forvaltningsendringen knyttet til bestiller-/utførersystemet er verken tilstrekkelig avklart eller gjennomført. Den faglige endringen med vekt på å lytte til brukerne er tonet betydelig ned.

De som jobber ute i hjemmetjenestene, har hatt forventninger om en reform som i første rekke skulle gjøre det mulig å jobbe med større faglighet og til beste for brukerne. Mange av dem har blitt skuffet. «Vi har fått mer å gjøre, og mindre tid. Vi kvitterer inn, og vi kvitterer ut på tid. Jeg har ikke merket mye til denne reformen», sukker en helsefagarbeider i et intervju i Fagbladet mai 2019. «Vi har fått mer ansvar for rapportering. Vi måles på tid, jeg trodde vi skulle bli kvitt stoppeklokka», sier en sykepleier. Andre vektlegger at endringer tar tid, og har et håp om at reformen vil gå seg til etter hvert.

På ledernivå i bydelene er det en tendens til å omdefinere reformen så den passer til behovet for å holde stramme budsjetter. Her er det snakk om kutt i institusjonsplasser, reduksjon av tiltakstimer og tette kontrollrutiner.

På sentralt politisk nivå holdes honnørordene fortsatt levende. Her dreier det seg mer om nedtoning og demping av deler av reformen.

Litteratur:

Oslo kommune (2018) TILLITSMODELLEN – sluttrapport for Prosjekt Tillitsmodellen.

Høgskolen i Sørøst Norge (2017) Tillitsmodellen – erfaringer med mini-pilotering av selvstyrende team i tre bydeler i Oslo kommune.

Vitensenteret helse og teknologi. Universitetet i Sørøst-Norge, (2018) Tillitsmodellen – hovedpilotering i Oslo kommune 2017-18.

Andersen, Hege and Røvik, Kjell Arne (2015). Lost in translation: a case-study of the travel of lean thinking in a hospital. BMC Health Services Research

Dyrhol, Vibeke og Vennemoe (2018). Oversetting, demping og filtrering av tillitsreformen i Oslo kommune. En studie i to sektorer. Masteroppgave ved OsloMet.

Vatn, Guri (2018) Troen på tillitsreformen – en studie av sentrale aktørers forståelse av Tillitsreformen i Oslo kommune. Masteroppgave ved OsloMet.

Bydel Østensjø, Rapport om økonomi og tjenesteproduksjon per april 2019.

Bydel Østensjø, Evaluering av omorganisering av hjemmetjenestene, juni 2019.

Kvotemeldinga skulle vært diskutert i Stortinget denne våren, men den lot vente på seg. Eidesenutvalget ble oppnevnt i juni 2015 for å gjennomgå kvotesystemet og ressursrenta i fiskeriene. Utvalget leverte sine anbefalinger i NOU 2016:26 – Et fremtidsrettet kvotesystem. Så kom Nærings- og fiskeridepartementets melding til Stortinget, «Meld. St. 32 (2018-2019) – Et kvotesystem for økt verdiskapning». Det skjedde idet fiskeriministeren dro på sommerferie. Håpet var nok at protestene også skulle ta ferie, i hvert fall er media fraværende på fiskeripolitikk. Etter ferien er nok den lokale valgkampen mer sentral enn regjeringas fiskeripolitikk. Likevel angår denne meldinga alle lokalsamfunn langs kysten.

Foto: Gregor Moser
Av Frode Bygdnes, fra Harstad, tidligere sjømann, fisker, verkstedarbeider og yrkesfaglærer, og nå pensjonist og hobbyfisker. Jobber med fiskeripolitikk for Rødt, står på 3. plass på Rødt-lista for Troms og Finnmark fylkesting.

«Fisken tilhører alle» slår meldinga fast, og viser til regjeringserklæringa fra Granavolden om at fiskeressursene er en felles, evigvarende ressurs som kan bidra til vekst og verdiskapning i hele landet. Det er bare det at denne målsettinga ikke er førende for Meld. St.32. Målsettinga er i stedet å begrense deltagelse i fisket, samt at myndighetene skal kunne regulere fisket ut fra sine samfunnsøkonomiske mål ved å privatisere felleskapets ressurser. Her er det ikke mye som sikrer at fisken skal få tilhører alle. Politikken er hvordan næringslivet og børsen skal få tak i ressursrenta. En slik politikk vil avfolke kystsamfunnene.

Kvoter drøftes og forklares ikke ut fra bestandenes behov for vern. Det er derimot kvotenes virkning på strukturen i fiskeriene som er det overordnede. Myndighetene kom i et dilemma da de begynte å dele ut en høstingsrett som til og med ble gjort omsettbar. Den private eiendomsretten står i motsetning til allmenningsretten. Denne meldinga løser ikke den motsetningen. Tvert om vil den lukke fisket enda mer og gjøre fiskerne til leilendinger ved at de nå også skal kunne leie kvoter om de ikke har råd til å kjøpe dem. Det bygges opp et system som svekker allmenningsretten på havet.

Meld.St.32, heter da også «Et kvotesystem for økt verdiskaping» og behandler bare de problemene myndighetene har skapt med manglende helhetlig fiskeripolitikk de siste 30 årene. Problemet oppsto ved tildeling av kvoter til fartøy. Det ble en rettighet som en vanskelig kan ta fra de som har fått konsesjon og er kommet innenfor lukkede grupper. Erfaringene fra forvaltninga før 1990 unngår en behørig. Da regulerte naturen sjøl tilgangen på fisket og myndighetene kunne langt på veg begrense inngrepene med å stoppe fisket. Nå leiter en planmessig etter hvordan en kan utnytte kvotene for å få enda sterkere strukturering av fisket. Miljø, klima, samiske rettigheter og ressurser er i denne meldinga underordna økonomiske målsettinger.

 

KYSTFLÅTEN – HAVFISKEFLÅTEN

Myndighetene begynte å regulere fisket mellom kyst- og havfiskeflåten for at industrien på land skulle få regelmessig tilgang. Men naturen har aldri vært laget for industrien. Oppbygging av en havfiskeflåte var for å sikre råstoff utenom sesongene. Dermed fikk vi en havfiskeflåte med stor overkapasitet. Det var denne flåten som fisket ned silda på 60-tallet, og som truet torsken på 90-tallet. Nå er det denne flåten som får sette standarden også for kystflåten. Det er havfiskeflåten sin melding, og ministeren illustrerer dette ved å tegne båter under 11 meter som en liten tråler. Det må en si er manglende innsikt i kystflåtens mangfoldighet og sterke individuelle preg.

Bilde er hentet fra fig. 2.1 i meldinga. Det er kanskje et billig argument å tolke bilder slik, men hele meldinga preges av mangel på kjennskap til sjarkflåten. Den er ikke bare forholdsmessig billigere. Sjarkflåten er seiglivet og sterk fordi den ikke koster eierne all verden. Den er nesten allemannseie langs kysten. Også fritidssjarken er viktig for kysten. Eierne har råd til å la den ligge i opplag utenfor sesongene. Den bringer fisken i land når mulighetene er der. Drivstofforbruket for hvert kilo fisk fra båter under 11 meter er på 0,076 liter, for havfiskeflåten er den på 0,391 liter, dvs 5 ganger mer drivstoff pr kilo fisk. Klimagassutslippet må tas med i regnestykket. I meldinga er det argumentet gjemt bort på siste side.

Havfiskeflåten og industrien på land ønsker å drive industrielt, dvs ensidig storproduksjon. Sjarkflåten er tilpasset naturens sykluser, den er bærebjelken for kystsamfunnene. I utgangspunktet var havfiskeflåten bare et supplement for råstoffleveranser til industrien. I stedet burde forvaltninga ha vært å bygge opp en industri tilpasset naturen. Det var ei ukjent problemstilling på 60-tallet, men nå er det helt nødvendig at myndighetene tar det inn over seg. Vi må ha en industri på land som kan endre produksjon fra sesong til sesong. Det må gjøres ved å skifte på fiskeslagene og variere på produktene. Naturen er mangfoldig. Vi må skape en produksjon som veksler etter tilgjengeligheten på fiskeslagene. Trålerflåten må omstille seg ikke kystsamfunnene.

 

HØSTE OPTIMALT

Den havgående trålerflåten høster ikke optimalt. Trålen samler opp det meste av den fisk den kommer over. Den minste fisken dør også i trålposen. Utkast herfra er faktisk ressurssløsing. Sjarkflåten drifter med passive redskaper der fangstmengden er avhengig av god tilgang. Det er naturens måte å regulere på. Med større angler og stor maskevidde unngår en å fangste den minste fisken. Den kan få leve opp og bli større. Et viktig prinsipp er å telle individer og ikke vekt når en skal vurdere hvor bærekraftig fisket er. Slike argumenter er fraværende i Stortingsmeldinga. Men meldinga skal ha kreditt for at de tar med seg en annen fordel for sjarkflåten. De bringer på land alt av biomasse som kan brukes, f.eks. til oppdrett eller dyrefor. Trålerne sløyer på havet og bringer hverken slog, avskjær eller all bifangst på land.

Ressursmessig og miljømessig bør sjarkflåten forfordeles både med kvoter og tilrettelegging i fiskeriforvaltningen. Men det argumentet er ikke tatt med. Meldinga støtter seg til Det internasjonale rådet for havforskning (ICES), som ikke skal sette større nasjonale kvoter enn hva bestanden tåler. Men hvordan vi forvalter den del av kvoten vi har fått, må også vurderes miljømessig, både hva vi setter inn av ressurser for å fangste den og vår utnyttelsesgrad. Der kommer den havgående flåten dårlig ut i et ressursregnskap. Grunnen til at myndighetene likevel forfordeler havfiskeflåten, er at bak denne meldinga er det økonomiske insitamenter som rår. Det er ikke ressurshensyn, ikke velferd for fiskeren, ikke hensyn til lokalsamfunnene, men bare hensynet til ­kapitalavkastning.

 

TRÅLSTIGEN

Den nasjonale kvoten for torsk er nå delt inn i to, kalt kvotestigen eller trålstigen. Grovt regnet gir den 25% av kvota til trålerne og resten til kystflåten. Stigen har en skala som gir økende andel til trålerne når kvotene er store, og tilsvarende større prosent til kystflåten når totalkvoten er liten. Trålstigen ble vedtatt av Fiskarlaget i 1989 til store protester fordi trålerne nå fikk overført 1/3-del av den totale torskekvoten på bekostning av kystflåten. Da torskekrisa kom i 1990 med en nasjonal reduksjon på 65%, krevde nordnorske fiskere at trålerne måtte kastes ut av den norske torskekvoten. Trålerne skulle bare være et supplement til industrien utenom sesongene. Stigen ble vedtatt med 1 stemmes overvekt i Norges Fiskarlag styre og ble aldri lagt frem på landsmøtet.­­­­ Den gang hadde den 5 trinn. I 1994 ble den endra til en glideskala der kystflåtens største andel gikk ned fra 80 % til 72 %. I dag er Norges Fiskarlags ressursfordelingsutvalg sitt innspill til meldinga ytterligere reduksjon til 71 %. Den opprinnelige stigen hadde en stigning på 15 % fra topp til bunn fordi trålerne hadde større mobilitet. Nå er denne stigen redusert til 4 % variasjon. Kystflåten har mistet innflytelse, også i Norges Fiskarlag.

Ministeren er ikke begeistra for trålstigen. I meldinga sies det at den er lite egnet til en dynamisk kvotefordelingsmekanisme der kvotene skal fordeles til individuelle fartøy. Meldinga begrunner med at det i dag er langt færre fartøy i fiske, og at det vil forenkle tillatelsessystemet om havfiskeflåten og kystflåten underlegges samme formelle system. I realiteten er dette et frislipp der kystflåten må dele alt med havfiskeflåten. Dette er en dramatisk overføring av de nasjonale kvotene fra kystflåten til havfiskeflåten. Kravet har hele tiden vært at trålerflåten skal avstå kvoter til kystflåten. Nå går ministeren motsatt veg selv om meldinga innrømmer at dagens trålerflåte ikke lenger leverer til landanlegg, men fryser blokker som leveres til nøytrale fryselagre. Her legger en havfiskeflåtens økonomiske interesser til grunn, og forkaster jevn og sikker råstoffleveranse til lokale foredlingsbedrifter.

 

LEVERINGSPLIKTEN – PLIKTSYSTEMET

Begrepet leveringsplikt brukes ikke i Stortingsmeldinga enda det var samfunnskontrakten havfiskeflåten inngikk i 1990 for å få rettigheter til det norske torskefiskeriet gjennom trålstigen. Trålerne kan hente fisk i internasjonalt farvann. Den eneste grunn til at trålerne fikk andel av den nasjonale kvoten, var at de skulle levere fisk til filetindustrien gjennom hele året og dermed sikre arbeidsplassene på land. Siden den gang har ferskfisktrålerne fått dispensasjon for levering. I tillegg har de fått tillatelse til å fryse ned fisken om bord. Fiskeriminister Svein Ludvigsen, H, endret leveringsplikten i 2003 til en tilbudsplikt. Dermed kunne ikke landanleggene konkurrere på pris. Dersom ikke landanleggene kjøpte, kunne fisken omsettes fritt. Trålerne tjente grovt på å eksportere frossenfisk direkte til Kina. Om våre landanlegg benyttet seg av tilbudet, så var det mest frossen fisk som anleggene måtte betale den globale markedspris for, og som i tillegg måtte tines før bearbeiding. Resultatet ble at landanleggene bare sendte frossenfisken ut i markedet, og dermed fikk vi bearbeidingsplikt. 70 % av torskeråstoffet kjøpt under tilbudsplikt skulle bearbeides. I Stortingsmeldinga blir dette kravet økt til 75 %. Denne plikten gjorde det enda mindre attraktiv for landanleggene å kjøpe det de ble tilbudt, og trålerne sto enda friere til å omsette fisken i markedet. Fiskeriminister Per Sandberg foreslo i 2017 at trålerne skulle kunne kjøpe seg fri fra leveringsplikten. Prisen ble satt til 2 mill. pr trålerkonsesjon. Det må kunne kalles et røverkjøp, eller kanskje mer riktig, avlat. I hvert fall må en kunne si at Sandberg her belønte lovbrudd. Taperne var lokalsamfunnene som mistet arbeidet med fiskeråstoffet, og resultatet var færre lokalanlegg.

Som en følge av færre anlegg endret Sandberg også regionene. Nå skulle fangsten tilbys fiskeindustribedrifter innenfor samme region. Regionene ble større til det nå bare er to regioner, Nord-Norge og resten av landet.

For riktig å tilsløre innholdet i myndighetenes krav, ble det innført aktivitetsplikt. Tråltillatelsen ble gjort avhengig av fiskeforedlingsaktivitet på et bestemt sted. Det skulle sikre at flåten tok hensyn til landanleggene, fordi torsketråltillatelse kunne trekkes tilbake. Dette har bare vært en tom trussel, mest som et fikenblad for politikerne. For som det står i meldinga: «Aktivitetsnivået er imidlertid ikke konkretisert, og det stilles ikke nøytrale krav til eksempelvis antall sysselsatte.» (s.85) Så håndterte Røkke m.fl. dette kravet med å vise til at kystflåten sørget for aktivitet ved de aktuelle landanleggene. I tillegg er det bare innført aktivitetsplikt ved anlegg i Stamsund, Melbu, Hammerfest, Storbukt, Kjøllefjord og Båtsfjord, dvs. bare for 6 mottak i landet. Aktivitetsplikten er et tomt politisk skalkeskjul.

Stortingsmeldinga kan oppsummere at tilbudsplikten fungerer, dvs at trålerne tilbyr 80 % av fangsten til landanlegg i regionen, men konkluderer med: «Det er imidlertid en svært lav andel tilbudspliktig fangst som faktisk omsettes under enten primær eller sekundær tilbudsplikt». (s.85) Norges Råfisklag anslår at 90 % av alt tilbudspliktig råstoff omsettes utenfor tilbudsplikten. De begrunner det med at det meste av råstoffet tilbys fryst, samt ulempene som følger av bearbeidingsplikten.

Pliktbegrepene er mest egnet til å forvirre. Det politiske ønsket hos regjeringene er å fristille havfiskeflåten. Nå argumenteres det mot pliktene med at de ikke fungerer, og i tillegg krever mye ressurser for å administrere, både for myndighetene og for næringa. Leveringsplikten knyttet til det enkelte lokalanlegg er den eneste måten å sikre aktivitet og bearbeiding ved lokalanleggene langs kysten. For regjeringa er ikke det ønskelig, for da vil kvotene ikke være omsettbare og høstingsretten vil ikke like lett kunne privatiseres.

 

DELTAKERLOVEN

Pliktsystemet er hjemlet i deltakerloven. Hovedregelen er at norske fiskefartøy må være eid med mer enn 50 % av aktive fiskere. Eneste krav til å drive yrkesmessig fiske er ervervstillatelse etter deltakerloven. Den regulerer hvem som kan få tildelt konsesjoner og tillatelser.

Deltakerloven av 1972 ble slått sammen med flere andre lover i 1994, og ble da hetende «Lov om retten til å delta i fiske og fangst». Kjerna i loven var at aktivitetsplikten hindret industrien i å eie havfiskeflåten. Den norske deltakerloven var en suksess fordi dagens aktive eiere med mannskap ble ryggraden i det bosetningsmønsteret vi har på kysten.

Regjeringen sier at de ønsker å bevare grunnprinsippene i deltakerloven, for det er denne som brukes for å begrense adgangen til fisket som næringsvirksomhet. I utgangspunktet har en vanskelig for å tro på regjeringa når en kjenner til deres praksis. F.eks. fikk Gunnar Klo AS, fiskekjøper i et av landets travleste fiskevær, Stø i Vesterålen, dispensasjon av særlige tilfeller, fordi næringsmessige hensyn tilsa det. Denne praksisen med dispensasjoner medfører at det blir vanskeligere for fiskere å komme seg inn som fartøyeiere i næringa. De blir fort utkonkurrert av større og mer kapitalsterke aktører.

Deltakerloven er et vern mot at industrikapitalen skal eie flåten, men ikke at rederne kan eie industrien. Nå ser det ut til at det er rederne som kjøper opp båter med kvoter, og så legger ned fiskeindustrien. Et slikt eierskap kan misbrukes når samme aktør har ansvaret for fangst, prissetting og omsetning av fiskeråstoffet. Manipulering av denne ordninga må hindres. Slike vertikaldelte eierskapsstrukturer hindrer kontroll både med aktiviteter, fiskemetoder, fiskemengde og forvaltning.

Deltakerloven skulle sikre at industrien ikke kan eie fangstleddet. Men regjeringa har allerede gitt dispensasjoner for nesten 50 % av de norske trålerne i torskefiskeriene som nå eies av industriselskaper.

Meldinga legger opp til å nyskrive både kapittel 3 og 4 i deltakerloven. Det er den ­spesielle tillatelsen og de særlige begrensningene i fiske som skal mykes opp og gjøres enklere for havfiskeflåten. Her foreligger det ingen evaluering av alle dispensasjonene og at fiskeindustribedriftene allerede i dag kan eie 49,9 % av en fiskebåt. Vi risikerer allerede i dag å få flere investorer i fiskeflåten som bare har økonomiske motiv, og som holder til helt andre steder enn på kysten. Vi ser ei utvikling der fiskebåtene mer og mer blir eid av aksjefond og børsspekulanter. Disse presser frem krav om avkastning til investorene fremfor arbeidsplasser til lokalsamfunnene. De vil arbeide for raskere strukturering med færre og større båter med fryseri om bord for så å selge frossenfisk på det globale marked. Alle dispensasjoner og unntak brukes i neste omgang til å «forenkle» regelverket ytterligere for å tilpasses markedet.

Dersom målsettinga er å sikre arbeid og aktivitet langs kysten, så må myndighetene ikke bare stoppe den utviklinga vi har sett, men reversere den. Deltakerloven må sette absolutt skille mellom fiske og industri. I stedet argumenteres det for at deltakerloven skal svekkes. Omskrivinga av kapittel 3 og 4 gjøres med beskjed om at loven ikke skal fjernes. Selv om det nok er det de vil, gjør ministeren ikke det i denne omgang. Det som nå blir endret er tillatelsessystemet, kvotesystemet og strukturkvoteordningen.

 

KVOTEORDNINGA

Fartøykvoter er en forholdsvis ny ordning for kysten. Den ble innført i 1990 av fiskeriminister Svein Munkejord, Høyre. Fiskeriministrene Oddrun Pettersen og Jan Henry T. Olsen videreførte denne politikken, som passet Arbeiderpartiet. På denne tida liberaliserte Gro H. Brundtland lovverket og skulle ha det meste av felleskapets verdier ut på markedet.

Kvotene ble begrunna som et reguleringstiltak for å verne fiskebestanden da det var svikt i torskefisket. Innføring av kvoter ble motvillig godtatt som ei nødløsning, og skulle avvikles når bestanden hadde bygd seg opp igjen. For det finnes andre hensiktsmessige reguleringsmåter som tidligere har fungert godt. Det er et regulert fiske med fiskeperioder, slik som jakt foregår den dag i dag. Når ilandført kvantum hadde nådd forsvarlig uttak, stoppet en fisket. Myndighetene kunne også regulere fangstredskapene og aktiviteten. I tillegg ga Råfiskloven adgang til å fastsette reguleringer når det oppsto mottaksproblem. Rettighetene var da knytta til bosetting og aktivitet, dvs. til kystfolket, ikke til kapital og fartøy.

For ressursene sin del er kvoter for kystflåten overflødig som reguleringsredskap. Vi har hatt mange andre effektive måter å regulere dette fisket på. Dessuten regulerer naturen sjøl fisket. Sesongene er kortvarige, og med dårlig vær i perioder, er tilgangen begrensa. En kan begrense fiskeredskapene til bare passive redskaper, og slik få en fangst ut fra ressurstilgang. Da vil ikke kystflåten vært en trussel for bestanden. Trusselen står den havgående fiskeflåten og dens rovfiske for. Nå er det denne flåten som er i ferd med å sikre seg kvotene. Kysttorsken er riktignok på rød-lista, men det er det andre alvorlige grunner til, som fortrenging av gyteplasser pga oppdrettsnæringa. Kvoter for kystflåten er innført for å markedstilpasse høstingsretten.

Det skal være kystens folk som i felleskap skal være forvaltere av fiskeressursene og som skal kunne høste av denne felles formuen. Havressursloven har som offisielt formål å sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene. Våre kystsamfunn er knyttet til fiskeriene, og fiskeripolitikken skal legge grunnlaget for fortsatt levedyktige fiskeriavhengige lokalsamfunn. Nærhet skal derfor gi rettigheter til ressursene. Samtlige regjeringer sin praksis undergraver dette prinsippet.

Fiskeriministrene, uavhengig om de kommer fra AP, H eller Frp, har videreført strukturendringene og gjort fiskekvotene til en omsettelig vare som bankene kan ta pant i. Alle fiskeriministrene har videreført forskjellige tiltak som har muliggjort en privatisering av høstingsretten. Det gjelder særlig Svein Ludvigsen, Helga Pedersen, Lisbeth Berg Hansen, Elisabeth Aspaker, Per Sandberg og nå Harald T. Nesvik. Alle endringene har ensidig gjort selve handelen med kvoter enklere og løst opp de bindingene som har vært til kysten, så også med denne Melding St. 32.

Da kvotene kom, trodde en at kvotene til kystflåten ville være tilknyttet lokalsamfunnene. Men siden kvotene var knyttet til båtene, begynte en å handle med båtene. Da kvotene så ble en egen handelsvare, skjedde overføringene fra Finnmark og Troms til Nordland enda raskere. Oppsamling av kvoter gjør salg og kjøp av kvoter enklere. Restriksjoner for å beholde kvotene i landsdelen blir mindre virkningsfulle, det skal bare en dispensasjon til så er de alle omsatt. Den enkelte kvoteeier kan gjøre seg rik på å selge kvoter han har fått gratis, men det hjelper ikke lokalsamfunnet at eks-fiskeren har penger på bok.

Myndighetene har konsekvent tatt et steg om gangen for at kvotene skal bli et investeringsobjekt for storkapitalen. Oppløsning av fylkesgrensen mellom Troms og Finnmark fungerer likeens. Det pågår et ran av ressursene fra kystbefolkninga. Denne Stortingsmeldinga løser opp de siste heftelsene på å holde kvotene til lokalsamfunnene.

 

STRUKTURKVOTER

Ordning med strukturkvoter legger til rette for at et fartøy kan øke kvotegrunnlaget ved at et annet fartøy tas ut av fiske og avgir sin kvote. Det ble gjerne resultatet når redere kjøpte båter for å få større kvoter. Dermed måtte en holde mindre hensiktsmessige båter i drift. Myndighetene var snare med å åpne for strukturering, og argumenterte med at fangstkapasiteten måtte reduseres. De første struktureringene skjedde i 2003. Ordninga er betydelig mer brukt for den største flåten, mindre for de mindre fartøyene. Strukturering for fiskeflåten mellom 11 og 15 meter kom først i 2008. Denne meldinga har langt på veg gitt opp å strukturere båter under 11 meter.

Det var vilje til å gi strukturkvoter til eierne for alltid, slik en har for eiendomsretten. Heldigvis er det vunnet gjennomslag for at kvoter er på lån. De første kvotene ble gitt for 15 år. Uten en slik begrensning hadde en ikke kunnet føre tilbake en del av kvoten til gruppen når et fartøy ble faset ut eller kondemnert. Dette kalles avkortning. Avkortninga er gjennomført i hovedsak for ringnot og den konvensjonelle flåten. Trålerflåten har sluppet unna avkortning. Meldinga foreslår en avkortning på 10% for alle båter over 11 meter, som skal gå inn til en felles kvotebeholdning.

Argumentene mot strukturering i kystflåten har først og fremst vært at dette fører til konsentrasjon av kvoterettigheter. For kystflåten fører det til store problemer for mange fiskerisamfunn at det blir færre båter. Struktureringa har også ført til stor gjeldsøkning for de som vil fortsette å fiske. Her er det først og fremst finanskapitalen som har fått et nytt marked når fiskere må kjøpe, først flere båter og nå kvoter. Dette har gjort at det er vanskeligere for ungdom å komme seg inn i yrket, og noen fiskere har solgt seg ut og tatt kapitalen sin over i annen virksomhet. Strukturreformen er mye av årsaken til nedbygging av flåten.

I 1996 telte en 10.872 sjarker i landet. I 2017 var tallet nede i 1.616 sjarker under 11 meter i lukket gruppe. Denne meldinga teller 1.177 sjarker i lukket gruppe under 11 meter, og melder at den står for 10 % av den norske torskekvoten nord for 62 gr. N. Ordninga har virket. Kapitaltilgangen er nå en avgjørende faktor som former strukturen til flåten i alle grupper. Nærmere 90 % av torskekvoten er dermed kommet inn under finanskapitalen.

Den minste flåten under 11 meter utgjør nå så få båter at det ikke er noen særlig gevinst i å strukturere. Antall fiskere er også så få at deres interesser ikke blir fremført blant kvotebaronene i Norges Fiskarlag lenger, bare i Kystfiskarlaget og grupper på sosiale media som krever «Gjenreis kyst-Norge».

 

GRUPPEINNDELING

Kystflåten er delt inn i 4 grupper, minste gruppe er båter under 11 meter, neste gruppe er mellom 11m til 15m, så gruppe fra 15m til 21m og den største gruppa er over 21 meter. Båter under 11 meter er ikke strukturert, men her har myndighetene stilt opp med en kondemneringsordning for å få redusert flåtens kapasitet. Strukturene er gjort innenfor hver av de tre andre gruppene. For hver båt som tas ut av fisket skal det føre til en avkortning på 20 % av båtens kvote. Denne kvoteavkortninga har før gått tilbake til den opprinnelige gruppa båten kom fra. Det har vært «vanntette» skiller mellom gruppekvotene. Likevel har en sett at systemet tillater at kvotene skyves oppover. En har innført begrepet hjemmelslengde, dvs. den lengde et fartøy hadde da det aktuelle kystfiske ble adgangsregulert. Hva begrepet kommer av er jeg usikker på. Det kan rett og slett være at myndighetene har hjemmel i å utøve skjønn i plassering av fartøy i gruppen, men det kan også være at en snakker om hvilken gruppe et fartøy hører hjemme i.

Når en båt så blir oppgradert, bygd om eller eieren har byttet båt, har fartøyet i all hovedsak gått opp ei gruppe, og eieren har fått ta med seg sin kvote. Når nå departementet ønsker å forenkle systemet med å fjerne hjemmelslengde til fordel for faktisk lengde, uten å tilbakeføre kvotene, har en klart å overføre kvoter fra de minste gruppene til større. Departementet går enda et skritt videre. De foreslår at siden det er fartøyeier som disponerer fartøyets kvote, så bør kvotene følge fartøyeier i overgangen til nytt system.

Åpen gruppe er for de som drifter i mindre skala der fisket ikke er hovedinntekt. Meldinga antyder at denne flåten utgjør 2400 fartøyer som deltok i 2017, og at disse landet torsk til en verdi av 450 mill. kr. Denne gruppen vil forbli åpen og reguleres ikke ytterligere enn dagens begrensninger. Dette forsvares ut fra at åpen gruppe gir ungdom muligheter til å etablere seg i fiske uten for store kostnader. I tillegg vektlegges det at dette styrker næringsgrunnlaget for de minste fartøyene i samiske kyst- og fjordområder. Så har da også Same­tinget uttalt at gruppen under 11 meter er selve bærebjelken for å ivareta sjøsamisk næring og levesett, og mener derfor at en ikke kan redusere dagens gruppekvote. Her har vi et godt eksempel på at de samiske rettighetene har blitt det beste vern for allmenningsretten.

 

EN FORENKLA FISKERITILLATELSE

Gruppeinndelinga har nok vært et hinder til å sentralisere og samle kvotene på færre hender. Regjeringa ønsker nå å fjerne gruppeinndelinga på kysten. I meldinga problematiserer de lengdebegrepet. Det kan være stor forskjell på en ny og gammel båt under 11 meter.. Fra departementet er det et ønske om å viske ut grenser mellom flåtegruppene på kysten. Egentlig ønsker de også å fjerne 11-meter grensen, men lar det være i denne omgang.

For å utnytte forskjellige ressurser og forskjellige fiskearter er det bare en fordel at båtene er forskjellig, gjerne like forskjellig som mangfoldet i naturen. Meldinga sier at fremtidens sjark må være lønnsom, det er mest et munnhell. Den er lønnsom bare eieren ikke pådrar seg gjeld. Moderniseringa er ikke ressursmessig ønskelig, for da må sjarken driftes hele tida og helst på de mest lønnsomme artene. En mer primitiv sjark kan være lønnsom på marginale ressurser. Det er det som har gjort dagens sjarkflåte så solid og stabil på kysten vår. Anskaffelseskostnadene er også lave, derfor er gjennomsnittsalderen for denne flåten bare litt høyere enn for resten av flåten, dvs 27 år. Departementet sier at de ønsker at sjarken skal fiske varierende fiskeslag for å utnytte det de kaller restråstoff også. I så fall må den ressursen betales bedre, eller utgiftene for drifta må ned. Sjarken må ha et mer tradisjonelt fiskemønster enn regjeringas industrifiske.

Hittil har havfiskeflåten fått fiskeritillatelsene gjennom en konsesjonsordning mens kystflåten har hatt årlige adgangsbegrensninger. Nå er forslaget om å fjerne disse med en felles fiskeritillatelse. En følge av dette er at dagens kvotenøkler skal gjøres om til faste andeler for å få et strømlinjeformet kvotesystem. Det er å fjerne en beskyttelse for den minst kapitalsterke flåtegruppen.

 

MARKEDSPLASS

Regjeringa foreslår en kvoteutvekslingsordning. Det forslaget forutsetter at gruppeinndelingene forsvinner. Båter skal kunne leie ut eller leie inn kvoter etter behov og fiskemuligheter. Det skal lages en kommersiell markedsplass som skal driftes av næringa sjøl. Avkortningen ved strukturering skal være på 20 %, og denne delen skal gå inn i en kvotebeholdning. Denne kvotebeholdninga skal leies ut på markedsplassen, i tillegg til de kvotene det enkelte fartøy leier ut. Av dette skal staten hente ut en avgift som de har kalt statens «proveny». Denne skatten skal være med på å legitimere at fisket kommer alle til gode.

Dermed har en laga ei fiskerinæring for de kapitalsterke. Resten av fiskerne vil bli leilendinger. I dag er lokalsamfunnene bygd opp av at ressursrenta har blitt i lokalsamfunnet. Nå vil ressursrenta innsankes av kvotebaroner, redere, banker og litt til staten. Yrkesfiskeren vil i beste fall klare å forbli en slags lønnsarbeider i usikker jobb. Dette vil føre til dramatiske endringer av de mindre lokalsamfunnene langs kysten.

Med dagens teknologi ser ikke departementet særlig utgifter til drift av selve markedsplassen. Administrasjonen av den vil neppe gi flere arbeidsplasser enn hva som er i Råfiske­laget i dag.

 

KVOTEMELDINGA

Forvaltning av fiskeressursene er ikke bare kvoter. Det er all virksomhet i havet som påvirker livet der, som forsøpling, fortrenging av gyteplasser, og selvfølgelig høstinga vår. Stortingsmeldinga berører ikke miljø, klima og andre næringer som kolliderer med fisket. Meldinga har bare ensidig fokus på kvoter som kan omsettes. Ikke en gang vurderer meldinga usikkerheten og variasjonene ved de nasjonale kvotefastsettingene. De ville hatt større påvirkning pålønnsomhet og stabilitet i næringa enn kvotefordeling, strukturtiltak og kvotebank.

 

KRAV

Vi må kreve oppheving av ordningen med kjøp og salg av fiskekvoter.

Vi må få trålerkvoter tilbake til kystflåten.

Leveringsplikten til det enkelte lokalsamfunn må gjeninnføres. Brudd på leveringsplikten må føre til inndragelse av konsesjonen og at kvoten overføres til kystflåten.

Deltakerloven og Råfiskloven må vernes.

Innføring av kvoter har vært metoden til å få høstingsretten omsettbar. Vi krever oppheving av kvotesystemet, og at vi gå tilbake til reguleringa før 1990. Da vil kvoten på børspapiret miste sin verdi. Det bør heller ikke være et problem å inndra en eiendomsrett kapitalen og rederne aldri skulle ha fått.

Fisken i havet tilhører det norske folk i fellesskap og kan ikke eies av enkeltpersoner eller selskaper.

Fiskeressursen er fornybar og evigvarende og må ikke privatiseres.

For å sikre ressursgrunnlaget for kystfiskerne, må oppdrettsanleggene lukkes, settes på land eller kraftig reduseres.

Villfisken må prioriteres fremfor oppdrett. Oppdrettsfisk er ikke bærekraftig matproduksjon.

Meld. St. 32 må sendes tilbake, den forenkler ikke, den bare forverrer vilkårene for kystflåten.

 

Meld. St 32 (2018-2019)

https://www.regjeringen.no/contentassets/0891087a014e4bab8bd2d9db5e88750d/no/pdfs/stm201820190032000dddpdfs.pdf

 

 

 

Det annet kjønn er en bok som har stått ufortjent uberørt i bokhyllen min altfor lenge. Jeg har interessert meg for feminisme siden jeg var 13 år og lånte Fittstim på det lokale folkebiblioteket, og siden dette har Simone de Beauvoirs tykke bok spøkt i bakgrunnen som en feministisk grunntekst man «burde ha lest». Likevel tror jeg det er mange som er som meg, som har hatt boken i hyllen, men ikke lest.

Tomine Sandal studerer master i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo og er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Liu Dong'ao

I Det annet kjønn undersøker Simone de Beauvoir hvordan kvinner er blitt definert gjennom historien og i samtiden – hva er det som har gjort kvinnen til den andre? Beauvoir tar utgangspunkt i – og slår bena under – mytiske, biologiske, psykologiske og historiske forklaringer, og hun konkluderer med at kvinnen ikke er determinert til å være den andre for alltid. Boken er ikke bare en beskrivelse av kvinneundertrykkingen, men den peker også mot feminismen som et frigjøringsprosjekt.

Kvinnekampen har i de siste tiårene ført til mange seire, og kvinner i dag har mange flere muligheter og mer frihet til å leve egendefinerte liv enn tidligere. Likevel har vi fortsatt en lang vei å gå. Siden det i år er 70 år siden Det annet kjønn utkom for første gang, var det på tide å endelig ta fatt på den.

Biologiske og psykologiske forklaringer

Det første som slår meg, er hvor lettlest boken er – i hvert fall sett i lys av at det er et grundig filosofisk verk – og ikke minst hvor vittig Beauvoir skriver. I kapittelet hvor hun diskuterer biologiske forutsetninger som grunnlag for kvinners posisjon som «den andre», henviser hun til holdningen om at man kan definere menn ut fra sædcellens «aktivitet» og kvinner ut fra eggcellens «passivitet» med følgende kommentar: «Det ville være dristig å utlede av en slik kjensgjerning at kvinnens plass er i hjemmet, men det finnes dristige mennesker. […] mange såkalte seriøse teorier hviler på en slik lek med tvilsomme likheter» (Beauvoir, 2000, s. 59).

Det er klart at det er visse biologiske forskjeller som har lagt grunnlaget for forståelsen av kvinner og menn. Men Beauvoir understreker at de biologiske forskjellene i seg selv ikke er nok til å forklare hvorfor kvinnen blir ansett som «den andre». Jeg synes hun oppsummerer det godt i avslutningen av kapittelet om biologiske forutsetninger: «Det er ikke bare som kropp, men som en kropp underlagt tabuer og lover at subjektet blir seg selv bevisst og fullbyrdes; det er ut fra visse verdier det får sin verdi» og derfor er det «i lys av en ontologisk, økonomisk, sosial og psykologisk kontekst vi må gi en forklaring på biologiens kjensgjerninger». Kvinnens kropp er åpenbart et viktig element i hennes situasjon, dette erkjenner Beauvoir, men hun understreker at kroppen og biologien ikke kan gi tilstrekkelig svar på hva en kvinne er eller hvorfor kvinnen er «den andre» (Beauvoir, 2000, s. 79-80).

Her synes jeg absolutt Beauvoir er inne på noe viktig. Også i dag møter man som feminist på argumenter med utgangspunkt i at kvinner er biologisk underlegne menn. Samtidig virker slik argumentasjon stadig mer utdatert og lettere å slå tilbake på, for eksempel har kvinner i Norge nå verneplikt på lik linje med menn. Likevel ser vi at biologisk argumentasjon brukes mot kvinner blant annet når det gjelder reproduksjon. Kvinner forventes å ønske å få barn (myten om at alle kvinner har et «morsinstinkt» lever i beste velgående), og det eksisterer både et sosialt og politisk press på kvinners «plikt» til å føde. Erna Solbergs famøse nyttårstale, hvor hun oppfordret kvinner til å ta ansvar og føde mer, er et eksempel som selvfølgelig har vakt sterke reaksjoner – det er jo ganske ironisk at statsministeren «krever» flere barn av nasjonens kvinner samtidig som fødetilbudet over hele landet raseres.

Beauvoir fortsetter med å diskutere psykoanalysens forklaringer på hvorfor kvinner blir ansett som underlegne. Egentlig kan det oppsummeres med følgende Freud-sitat som Beauvoir trekker frem: «Libido er på en konstant og regelmessig måte grunnleggende mannlig, enten den opptrer hos mannen eller kvinnen» (Beauvoir, 2000, s. 82). Kvinnen lider ifølge Freud av penis-misunnelse, hun føler seg som en lemlestet mann (og oppfattes slik av menn). Beauvoir innvender at det heller er snakk om en forutgående oppvurdering av mannligheten som Freud tar den for gitt. Det er ikke kvinnens mangel på penis som definerer henne som «den andre», men heller at kvinners situasjon (sosialt, økonomisk osv.) er mindre privilegert enn menns situasjon. Kort sagt: «Det er bare i situasjonen som helhet at det anatomiske privilegium utgjør et virkelig menneskelig privilegium» (Beauvoir, 2000, s. 90). Menn er ikke privilegerte fordi de har penis, de er priviligerte fordi samfunnet har definert mannen som menneske og kvinnen som «den andre». Penis blir bare et symbol på mannens samfunnsgitte privilegier.

I dagens diskusjoner kan man også kjenne igjen argumenter basert på idéen om psykologiske forskjeller, for eksempel i «boys will be boys»-tankegangen. Denne holdningen innebærer en idé om at menn ikke kan styre sine seksuelle drifter, og at de i det store og hele ikke skal måtte trenge å styre seg heller. «Boys will be boys»-tankegangen pålegger kvinner å akseptere uønsket seksuell oppmerksomhet som «komplimenter».

På mange områder har biologismen, altså oppfatningen om at menneskelige og samfunnsmessige forhold bør oppfattes utfra en biologisk synsvinkel, fått økt gjennomslag de siste årene. Noe av forklaringen kan ligge i at vi i dag forstår mer av hvordan kroppene våre fungerer, men mye er også ren reaksjonær sirkelargumentasjon: menns vold mot kvinner er et problem, men menn trengte å være voldelige i steinalderen, og fordi menn var voldelige i steinalderen så er de det i dag også. Beauvoir fornekter ikke at kvinner og menn har ulike biologiske utgangspunkt, men hun opponerer mot at disse biologiske forskjellene i seg selv gjør kvinnen underordnet mannen. Gerd Brantenbergs satiriske roman Egalias døtre viser for eksempel at biologisk argumentasjon kan brukes for å gjøre menn til den andre.

Historisk materialisme

Tredje og siste kapittel i første del av «Bok 1. Fakta og myter» omhandler den historiske materialismens synsvinkel. Kapittelet åpner med å trekke frem viktigheten av den historiske materialismens menneskesyn: «Menneskeheten er ingen dyreart, den er en historisk realitet» (Beauvoir, 2000, s. 94). Beauvoir henviser særlig til Friedrich Engels og hans Familiens og privateiendommens opprinnelse. Engels definerer innføringen av privateiendommen som «det historiske nederlaget for kvinnekjønnet» (Beauvoir, 2000, s.95), det er da kvinnens nedvurderes fordi hennes arbeid foregår i hjemmet, mens mannen utfører produktivt arbeid – det er dette arbeidet som tillegges verdi og høyest betydning. Den patriarkalske familien er altså sentrert rundt privateiendommen.

Sosialismen kan ifølge Engels frigjøre kvinnene – i sosialistiske samfunn vil alle være likeverdige arbeidere. Men ifølge Beauvoir reduserer Engels motsetningene mellom kjønn til en klassekonflikt, noe som er en forenkling. Det er viktige trekk som skiller motsigelsen mellom kjønnene fra klassemotsigelsen: «det finnes intet biologisk grunnlag for klasseskillet; … proletariatet har alltid opplevd sin situasjon med opprørske følelser, og har derigjennom vendt tilbake til det vesentlige og utgjort en trussel for sine utbyttere, og det har som siktemål å forsvinne som klasse» (Beauvoir, 2000, s. 98). Kvinnekampens mål er ikke å utslette verken menn eller kjønn som sådan (i hvert fall er ikke dette nødvendigvis kvinnekampens mål), men heller å sikre likeverdighet og frihet for alle uavhengig av kjønn.

Å redusere kvinnekampen til en klassekamp, innebærer også å undervurdere kvinnens reproduktive funksjon: «det er ganske enkelt umulig å sammenlikne svangerskapsperioden med et arbeid eller en tjeneste». Sovjetunionen ble i 1920 det første landet i verden som lovliggjorde abort, men i 1936 ble det gjort ulovlig igjen. Beauvoir trekker dette faktum fram som et eksempel på hvordan Sovjetunionen lovet kvinnene frihet til å bestemme over egen kropp, bare for å innskrenke rettighetene når det passet seg for staten at kvinnene fikk flere barn.

Jeg er overbevist over at en sosialistisk revolusjon er nødvendig for å sikre frie, trygge og gode liv for alle mennesker, og at dagens kapitalisme i aller høyeste grad tjener på at kvinner er undertrykte. Likevel er det tydelig for meg sosialismen ikke automatisk medfører kvinnefrigjøring. Kvinnekampen er en kamp som krever oppmerksomhet i seg selv.

Det evig-kvinnelige

Beauvoir drøfter også ulike myter om kvinnen, blant annet myten om det evig-kvinnelige: «Hun er Nåden som fører den kristne mot Gud, hun er Beatrice som fører Dante i det hinsidige, Laura som kaller Petrarca til poesiens høyeste tinder» (Beauvoir, 2000, s. 236). Goethe avslutter Faust med «Alt evig-kvinnelig løfter oss hjem», Faust som har solgt sjelen sin til djevelen får sin frelse, og blir løftet opp til himmelen, av Margrethe – tenåringsjenten den middelaldrende Faust tidligere har gjort gravid og fått til å drepe det nyfødte barnet. Margrethes velger Guds vei, hun tar sin straff og henrettes for barnemord, men får Guds tilgivelse.

Kvinneidealet som fremheves i Faust spøker fortsatt i dag. I kulturen vår er det fortsatt et flust av fortellinger om kvinner som løfter opp mennene. Vi kjenner alle til fraser som «bak enhver vellykket mann står en sterk kvinne» eller klisjeen om den elskende kvinnen som i møte med en trøblete mann erklærer «I can fix him». Forestillingen om at kvinner skal innta en støttefunksjon for menn, fastlåser kvinnen i rollen som den andre og er en skadelig forestilling for alle relasjoner mellom kvinner og menn.

De siste årene har det vokst frem en giftig mannskultur på internett, og en del av denne kulturen er incels – menn som er selverklærte i ufrivillig sølibat. Incels føler seg avvist av kvinner og at de blir nektet sex. Incels vil gjerne bli «løftet opp» av kvinner. Problemet er «at likestillingen har gått for langt» og kvinnene har fått for mye makt. Resultatet er ofte et sterkt kvinnehat som i flere tilfeller har resultert i vold mot kvinner, og noen ender også opp som drapsmenn.

Incels befinner seg i ytterkantene av de heteroseksuelle relasjonene mellom kvinner og menn. Men deler av tankegangen som ligger bak incel-kulturen har også gjenklang i «vanlige forhold». Menn som blir avvist blir ofte defensive eller aggressive: «han regner det som en fortjeneste å være medlidende, og ved det minste sammenstøt kaller han kvinnen utakknemlig og blir irritert: Jeg er altfor snill» (Beauvoir, 2000, s. 818). I kjølvannet av #Metoo har spørsmål som «Er det ikke lov å flørte lengre? Klarer ikke kvinner å ta et kompliment?» blitt stilt.

Det er enkelt å tilbakevise påstander som at likestillingen har gått for langt. Det er likevel en påstand mange menn stiller seg bak. Beauvoir er inne på dette i Det annet kjønn: «Faktum er at mennene møter mer samforstand hos sine ledsagerske enn undertrykkeren vanligvis finner hos den undertrykte, og med sitt selvbedrag tillater de seg å benytte seg av det for å erklære at hun selv har villet den skjebnen de har påtvunget henne» (Beauvoir, 2000, s. 816-817).

Ulike kvinneskjebner

I «Bok 2» av Det annet kjønn tar Beauvoir utgangspunkt i kvinners levde erfaringer, vitnesbyrd og litteratur om og av kvinner. Beauvoir hevder at alle kvinner er definert som den andre, men hun understreker likevel at det finnes flere ulike kvinneroller og skjebner utfra blant annet sosiale, økonomiske og biologiske forutsetninger. Noen kvinner, for eksempel idrettskvinner og kvinnelige kunstnere, har mer individuell frihet enn andre. Arbeiderkvinnen har større økonomisk frihet enn hjemmeværende husmødre, men til gjengjeld har arbeiderkvinnen andre utfordringer knyttet til sin klassetilhørighet.

Beauvoir trekker frem overklassekvinnen som en særlig ufri kvinneskjebne. Hun beskriver overklassekvinnen som en parasitt: uten egen inntekt eller arbeidserfaring er hun totalt avhengig av mannen for å overleve. Beauvoirs beskrivelse av overklassekvinnen får meg til å tenke på karakteren Emily Gilmore i TV-serien Gilmore Girls. Emily Gilmore er gift med Richard Gilmore, en suksessfull forretningsmann, hun er høyere utdannet og kommer fra en overklassefamilie. Til tross for at hun er kvikk, streng og viljesterk, er alle hennes prosjekter knyttet til rollen som støttende kone. Hun har ansvar for at hjemmet er i topp stand, men har hushjelper til å vaske og lage mat. Hennes veldedighetsengasjement er det nærmeste hun kommer et arbeid, men også dette er tett knyttet opp om Richards forretningsinteresser og deres felles interesse av å være en del av «det gode selskap».

Gilmore Girls tematiserer i enkelte episoder Emilys parasitt-tilværelse. Et eksempel er at hun tar på seg å arrangere en fest for Richards og hans nye, unge, forretningspartner Jason, når ektemannen starter et nytt selskap. Hun legger mye flid i planene som ender opp med å bli avlyst uten at hun får si sin mening om saken, fordi Jason heller vil ta med kundene til selskapet på guttetur til kasinoene i Atlantic City. Emilys arbeid settes ikke pris på, både fordi det til en viss grad ikke er synlig for ektemannen og de andre forretningsmennene, men også fordi arbeidet hennes regnes som en fritidssyssel – noe passende for kvinner å gjøre for å få tiden til å gå.

Arbeiderklassekvinnene har ifølge Beauvoir noe mer selvstendighet enn overklassekvinnene fordi de tjener egne penger. Men arbeidet kan også være hardt, særlig kombinert med alt det ulønnede omsorgsarbeidet kvinner forventes å utføre. I Gilmore Girls har Emilys datter, Lorelai, valgt en annen vei enn sin mor. Lorelai ble gravid som 16-åring, nektet å gifte seg med barnefaren og havnet dermed i en utålelig konflikt med familien. Dette førte til at Lorelai måtte gi opp en del av sine overklasseprivilegier, og arbeide for å brødfø seg selv og datteren. Historien om Lorelai passer på mange måter inn i et amerikansk «self-made»-ideal: til tross for utfordringer og motgang, så klarer hun å bygge seg opp fra renholder til sjef for sitt eget gjestgiveri. Gjennom å hevde sin egen selvstendighet på denne måten, oppnår hun mer frihet og hennes største frykt er å ende opp som sin mor. Lorelais datter, Rory, får også muligheter og privilegier som verken moren eller bestemoren hadde. Hun har lært verdien av arbeid og selvstendighet av sin mor, samtidig som hun får økonomisk støtte til utdanning av sine rike besteforeldre. Gilmore Girls fremstiller hvordan én familie kan romme flere ulike kvinneskjebner.

Simone de Beauvoir og sosiale medier

At en rekke av Beauvoirs analyser av kvinnens situasjon ved slutten av 40-tallet fortsatt er gjeldene i dag, er en ting. Men det er kanskje desto mer interessant at mye av det hun skriver også er beskrivende for fenomener som har oppstått i nyere tid. Dagens internett-tidsalder er ganske fjernt fra Beauvoirs samtid, men likevel er det flere av hennes poenger som virker veldig treffende for å beskrive hvordan kvinner representeres på internett, og da særlig bildebaserte nettsteder som Instagram.

Beauvoir hevder at «Gjennom misunnelige og beundrende bemerkninger søker kvinnen en absolutt bekreftelse på sin skjønnhet, sin eleganse og sin smak, på seg selv. Hun kler seg for å vise seg frem, og hun viser seg frem for å gjøre seg til vesen» (Beauvoir, 2000, s. 632). Fordi kvinnen er den andre – den uvesentlige – forsøker hun å overskride dette og bekrefte seg selv som vesentlig. Instagram er et eksempel på et sted hvor dagens kvinner kan vise seg frem og søke bekreftelse.

Instagram og andre sosiale medier har blitt en plattform hvor enkeltmennesker i utgangspunktet kan hevde seg selv, bli beundret og oppvurdert. Gjennom bekreftende likes og følgere har kjendiser som tilsynelatende «ikke er kjent av noen grunn» blitt verdensstjerner. Kim Kardashian og hennes søstre er eksempler på folk som har blitt rike og berømte gjennom aktiv bruk av nye medier. Men Beauvoir påpeker at også kvinner som lever av å vise frem kroppene sine er ufrie: «Vi vet hvilken slavetilværelse Hollywood-stjernene har. Kroppen deres er ikke lenger deres egen … privatlivet er blitt en del av det offentlige liv» (Beauvoir, 2000, s. 667).

Å bry seg om utseendet er ikke i seg selv negativt, «det er en oppgave som av og til er en kilde til virkelige gleder». Men fordi kvinnen er definert som den andre, fordi hun er objektivert, «forstår man at den måten hun er pyntet og kledd på forandrer hennes iboende verdi» (Beauvoir, 2000, s. 628).

Starten for den uavhengige kvinne

Beauvoir hevder at kvinnen i dag står i en spagat mellom fortid og fremtid, og at en ny kvinne ikke kan komme til syne av seg selv: «faktum er at man ikke kan vente at undertrykkerne helt umotivert skal være sjenerøse, men snart er det de undertryktes opprør … som skaper nye situasjoner» (Beauvoir, 2000, 824). Hvert enkelt individ kan selvsagt forsøke å frigjøre seg selv, men det vil ha lite å si for situasjonen til kvinner som gruppe. Det er den kollektive kvinnekampen som kan sikre individene deres frihet: «Men hvis vi derimot tenker oss et samfunn der likheten mellom kjønnene var konkret virkeliggjort, ville denne likheten bekreftes på nytt i hvert individ» (Beauvoir, 2000, s. 821).

Det annet kjønn er en studie i kvinnenes ufrie situasjon, likevel er Beauvoir optimistisk på vegne av kvinnekampen: «Det er lett å forestille seg en verden der menn og kvinner er like, for det er nøyaktig det den sovjetiske revolusjon har lovet». Men hun advarer: «Man må naturligvis ikke tro at det er tilstrekkelig å forandre kvinnens økonomiske situasjon for at hun skal forvandles; denne faktoren har vært og forblir den aller viktigste i hennes utvikling, men så lenge den ikke har medført de moralske, sosiale, kulturelle, osv. konsekvensene den lover og krever, vil det ikke fremstå noen ny kvinne» (Beauvoir, 2000, s. 820-821).

I 1949 var den uavhengige kvinnen allerede i ferd med å fødes. Beauvoir trekker frem proletariatets kvinner, som demonstrerte og kjempet på lik linje som mennene under gruvestreikene i Nord-Frankrike, som eksempel på at kvinner absolutt ikke er dømt til å være passive: «Man må åpne fremtiden for henne. … Når man virkelig kaller kvinnene til handling, når de gjenkjenner seg i de målene man setter opp for dem, er de like dristige og modige som mennene» (Beauvoir, 2000, s.696).

Det annet kjønn som en del av en større feministisk litteratur

Det annet kjønn er et omfattende verk, som baserer seg på en gjennomgang av en stor mengde forskning, tekster og vitnesbyrd knyttet til ulike kvinners personlige erfaringer. I denne artikkelen har jeg vært innom en brøkdel av de mange poengene Beauvoir tar opp. Til tross for at boken er et omfattende filosofisk verk, så er den overraskende lettlest. Beauvoir skriver intelligent, og med til tider skarp humor. Det er imponerende at boken har stått seg såpass godt over 70 år, og jeg kan bare forestille meg hvor kontroversiell og nytenkende den må ha vært da den først utkom i 1949. Derfor kan jeg ikke annet enn å anbefale å lese boken selv – gjerne sammen med andre!

Beauvoirs arbeid kan likevel kritiseres for å i all hovedsak beskrive europeiske middels- og overklassekvinners situasjon. Det annet kjønn er sånn sett ikke en feministisk grunnbok som dekker alle sider av kvinneundertrykkingen, men en slik bok er det vanskelig å se for seg at eksisterer. Vi trenger en rik og mangfoldig feministisk litteratur for å kunne belyse kvinners situasjon – en situasjon som vil være i kontinuerlig forandring, og som krever oppdaterte analyser. I denne idétradisjonen er Det annet kjønn ett av flere viktige verk.

Leder … 4
Plukk … 6
Jens Stoltenberg om fred og demokratiske verdier – og Nato … 8
Gnist-samtalen med Brigt Kristensen: Hva betydde maoisme i Norge? … 10

Tema: Kina

Ole Marcus Mærøe: Hvorfor ble det revolusjon i Kina? … 22
Ole Marcus Mærøe: Den kinesiske revolusjonen … 26
Per Medby: Inn i tidsmaskinen – Synet på Kina i Norge på 1970-tallet … 36
Dennis O’Neil: Den kinesiske revolusjonen og USAs radikale … 46
Tore Linné Eriksen: Kina i kappløpet om Afrika … 56
Ulv Hanssen: Kina og Japan – kald politikk og varm økonomi … 66
Kristen Nordhaug: Ho-fung Hung om Kinas kapitalakkumulasjon … 72
Harald Bøckman: Mao-tida i perspektiv … 78
David Schwartzman: Kina og et globalt, økologisk samfunn … 86
Mao Zedong: Noen spørsmål om metoder for ledelse … 94

Dordi Hammer: Vindkraft – natur, folk og EØS … 100
Ivar Dillan: Henrik Wergeland og den utopiske sosialismen … 108
Arnljot Ask: Hellas hva nå? … 116
Ronny Kjelsberg: Repressiv toleranse i vår tid … 122

Debatt:

Michael Roberts: Svar til Leiv Olsen … 128
Nekrolog: Jørgen Sandemose, Marx-kjenner og debattant … 132
Tomine Sandal og Fredrik Vaaheim: The Leader – hvordan formidle marxisme til kinesiske tenåringer? … 134

Bokomtaler:

Michael Heinrich: Karl Marx and the birth of modern society. The life of Marx and the development of his work …. 142
Antoni Gramsci: Antoni Gramsci. Utvalgte tekster 1916–1926 … 146
Christoer Conrad Eriksen: Den unge Marx. Rett, samfunn og vitenskapsteori … 148
Jon Severud, Arne Klyve, Trond Hofvind: Markedsfundamentalismen – De rikes revolusjon … 152
Kjersti Ericsson: Hun, han og kvinnekampen … 155
Linn Stalsberg: Det er nok nå … 158
Heidi Helene Sveen: «Det var ikke voldtekt» – ti menn forsvarer seg i retten … 160
Barbara Foley: Marxist literary criticism today … 162
Edward Snowden: Systemfeil … 164
Roman Eliassen: Hva er penger? … 166
Enzo Traverso: The New Faces of Fascism: Populism and the Far Right … 168
Ingjald Gaare: Stein på stein … 172
Ebba Wergeland: Med fare for liv og helse … 174
Naomi Klein: On fire. The burning case for a new green deal/Martin Empson (red.): System change, not climate change. A revolutionary response to environmental crisis. … 176
Terje Tvedt, Rune Ottesen og Tormod Heier (red.): Libya: Krigens uutholdelige letthet … 180

Kina var i oppløsning tidlig på 1900-tallet. Etter å ha tapt de to opiumskrigene og den første krigen med Japan, var Kina i praksis en koloni. Qing-dynastiet var svekka og blei etter hvert svært upopulære. Kolonialisme og voksende ulikhet mellom folket og overklassen førte til sosial uro og en rekke opprør mot keisermakta og mot utlendingene som i stor grad styrte landet.

Foto: Ling Tang
Av Ole Marcus Mærøe,
kommunestyrerepresentant for Rødt i Tønsberg, landsstyremedlem i Rødt og nettansvarlig i Gnist.

 

Det mest kjente opprøret var det voldsomme Bokseropprøret rundt århundreskiftet, som ble slått ned av åttenasjonersalliansen (Frankrike, Italia, Japan, Russland, Storbritannia, Tyskland, USA og Østerrike-Ungarn), og førte til ytterligere konsesjoner overfor imperialistmaktene.

Ulike republikanske og nasjonalistiske strømninger oppsto i kjølvannet av opprøret, og det hele kulminerte i 1911 i det som kalles Xinhai-revolusjonen, som endte med at keiserdømmet i Kina ble avskaffa og en kinesisk republikk etablert.

Republikken ble etablert etter et kompromiss mellom Yuan Shikai (Qing-dynastiet sin militære leder) og Sun Yat-sen (lederen for den revolusjonære alliansen Tongmenghui). En provisorisk regjering med Sun Yat-sen som president og en valgt nasjonalforsamling ble etablert. Yuan Shikai – som hadde den største militære styrken – tvang fram forhandlinger om et maktskifte, og ble president i 1912.

Etter dette fulgte en intens maktkamp mellom presidenten og nasjonalforsamlinga, der blant annet den populære statsministerkandidaten Song Jiaoren ble drept. Det endte med at Yuan Shikai monopoliserte makta, oppløste parlamentet i 1914 og utnevnte seg sjøl til keiser i 1915. Han ble møtt med massiv motstand fra provinsene i Kina, og Yuan abdiserte allerede året etter, og døde seinere samme år av urinforgiftning. Kina blei nå kasta ut i et politisk kaos der forskjellige krigsherrer tok seg til rette.

4. mai-bevegelsen (1919)

Mens Kina var i oppløsning, styrt av vekslende regjeringer dominert av regionale krigsherrer, vokste det fram nye progressive, patriotiske bevegelser i Kina, spesielt blant studenter og intellektuelle. Tidsskriftet «Ny ungdom», stifta av professor Chen Duxiu ved universitetet i Beijing, blei sentralt i det som blei kalt Ny Kultur-bevegelsen. Dette var en bevegelse som ville skape et nytt, progressivt Kina bygd på kinesiske premisser – men samtidig i opprør mot den klassiske konfucianske dannelsesfilosofien som hadde dominert kinesisk åndsliv under Qing-dynastiet.

I 1919 slutta 1. verdenskrig. Kina hadde støtta England og Frankrike som vant krigen, og områder i Kina som var under tysk kontroll ble en del av oppgjøret ved Versailles-freden. Frustrasjonen over krigsherrer og imperialister sin herjing i landet vokste til et raseri når det ble klart at de tyske områdene ble gitt til Japan, heller enn tilbake til kineserne.

4. mai 1919 samla mer enn 3 000 studenter fra 13 ulike høyskoler og universiteter i Beijing seg på Tienanmen (Den himmelske freds plass) for å demonstrere mot Versaillesfreden. Protestene spredde seg raskt til andre deler av landet, og innleda en boikott av japanske varer.

Ny Kultur-bevegelsen vokste etter dette, og blei mer utprega nasjonalt orientert. Et hovedfokus for bevegelsen blei å slåss for å avskaffe alle internasjonale avtaler som bidro til kolonialiseringa av Kina.

Kommunistpartiet blir stifta

4. mai-bevegelsen førte til et oppsving i radikal tenking blant de intellektuelle, og vestlige radikale retninger som marxisme og anarkisme blei for første gang studert og diskutert i Kina. Mange kinesiske revolusjonære var også inspirert av den russiske revolusjon, som skjedde bare halvannet år før 4. mai 1919.

Chen Duxiu (mannen bak tidsskriftet Ny Ungdom) og Li Dazhao var blant de første kommunistene i Kina. De mente Xinhai-revolusjonen i 1911 var dømt til å mislykkes fordi den ikke røska opp i de underliggende maktstrukturene, og at oktoberrevolusjonen var et eksempel på en ny type revolusjon som faktisk kunne gi resultater.

Kinas kommunistiske parti (KKP) blei stifta i 1921 i med bare 50 medlemmer. Stiftelseskongressen varte ei uke, hadde 12 delegater til stedet, og starta i et beskjedent hus i Shanghai. Dagen før den ble ferdig ble kongressen oppløst av politiet, og samla seg på nytt på en turistbåt på en innsjø i Jiaxing. Hverken Li eller Chen hadde mulighet til å delta, men Chen hadde sendt en personlig representant. Chen ble valgt til partileder i sitt fravær. Til tross for den beskjedne starten vokste det nye kommunistpartiet etter hvert som kampene i Kina tilspissa seg.

Kuomintang og den første enhetsfronten

Den revolusjonære alliansen Tongmenghui hadde etter at republikken de bygde etter 1911-revolusjonen gikk i oppløsning, utvikla seg til å bli et politisk parti under navnet Kuomintang (KMT), som både politisk og militært var i opposisjon til krigsherreregjeringene. Partiet var et republikansk, nasjonalistisk masseparti som bygde på leninistiske organisasjonsprinsipper, men som hadde en høyrefløy og en venstrefløy. Det nye kommunistpartiet var allierte med KMT fra 1924 (i det som kalles den første enhetsfronten), og hadde stor innflytelse over venstrefløya (og mange var medlemmer i begge partier), mens høyrefløya var dominert av nokså autoritære høyrenasjonalister.

Da partilederen (og tidligere president) Sun Yat-sen døde i 1925, endte partiet opp med en leder fra venstrefløya, Wang Jingwei. Men den reelle makta lå i henda på mannen som leda partiets militære grein – Chiang Kai-shek. Chiang hadde vært Suns protegé, og ble sett av mange som hans naturlige etterfølger. Han tilhørte høyrefløya av KMT, men blei på dette tidspunktet oppfatta som nokså moderat.

I 1925 greip KMT makta i store deler av det sørøstlige Kina, og etablerte en regjering i Guangzhou, under ledelse av Jang, og med Chiang som hærsjef. Kina var nå delt mellom KMT sin nasjonalistiske ettpartistat (støtta av KKP og Sovjetunionen) i sørøst og krigsherreregjeringa som fortsatt holdt stand i nord. Samme år brøyt det ut en bevegelse av streiker og protester etter at det britiskkontrollerte politiet i Shanghai hadde åpna ild mot studenter som demonstrerte mot utenlandsk innblanding i Kina, og drepte minst ni demonstranter. Den fremste streike- og boikottbevegelsen var i Hong Kong og Guangzhou, og varte i over et år. Streikebevegelsen ga kommunistene gode vilkår for å rekruttere, og høyrefløya i KMT begynte å bli bekymra for økende kommunistisk innflytelse i egne rekker.

Chiang Kai-shek arbeida i denne perioden med å samle støtte og mobilisere til et militært felttog mot krigsherrene i nord, og dermed samle Kina under KMTs ledelse. Felttoget ble kjent som nordekspedisjonen. Før nordekspedisjonen ble igangsatt utførte Chiang en utrensking av kommunister fra KMTs ledelse etter et påstått kupp mot ham i Guangzhou. At alliansen mellom KMT og KKP ikke sprakk på dette tidspunktet skyldes i stor grad at Chiang «kompenserte» ved å hive ut de mest reaksjonære høyrefløyrepresentantene fra ledelsen (og dermed ga venstrefløya i KMT flertall i regjeringa), og kom med forsikringer overfor Sovjetunionen om at han fortsatt støtta alliansen med KKP. Chiang var avhengig av sovjetisk støtte i form av blant annet våpen om nordekspedisjonen skulle lykkes.

Nordekspedisjonen erobra tidlig store landområder fra krigsherrene, og svekka krigsherreregjeringa i Beijing kraftig. KMT-regjeringa flytta fra Guangzhou til den nylig erobra byen Wuhan.

Shanghai-massakren og borgerkrigen

Nordekspedisjonen erobra byen Nanjing i mars 1927. Krigsherren Zhang Zongchang beordra troppene sine til å gi seg uten motstand. Erobringa av byen gikk fredelig. Brått begynte antiimperialistiske aktivister opptøyer mot de vestlige utlendingene i byen. Mange av soldatene i KMT-hæren, de fleste av dem kommunister, blei med på opptøyene. Flere utlendinger ble drept, og både forretningseiendommer og hjem som tilhørte utlendingene blei plyndra. Flere skip fra britisk og amerikansk marine ble sendt til Nanjing for å evakuere utlendingene, og krigsskipa bombarderte byen. Chiang Kai-shek beskyldte KKP for å ha planlagt opptøyene.

Da nordekspedisjonen nærma seg storbyen Shanghai, begynte kommunistene å organisere opprør og streiker mot styrkene som kontrollerte byen. Chen Duxiu (generalsekretæren i kommunistpartiet) og Zhou Enlai (som seinere ble folkerepublikken Kinas første statsminister) leda arbeidet. Opprørsbevegelsen kulminerte i et væpna opprør som tok kontroll over mesteparten av Shanghai sentrum, med unntak av de områdene som var under direkte utenlandsk kontroll. Når KMT sine tropper ankom byen, var byen allerede vunnet, men kommunistene fortsatte å organisere streiker og demonstrasjoner som krevde at utlendingenes eiendommer ble tilbakeført til kineserne.

Med bakgrunn i hendelsene i Nanjing, og en voksende bekymring blant høyrefløya i KMT over kommunistisk innflytelse, bestemte KMT sin nyetablerte Shanghai-ledelse seg for å ekskludere kommunistene fra KMT. Wang Jingwei reiste til Shanghai for å forhandle med Chen Duxiu, og de to kom med en felles uttalelse som igjen slo fast alliansen mellom kommunistene og KMT.

Bare fem dager etter denne uttalelsen, slo Chiang Kai-shek til. Han erklærte unntakstilstand i Shanghai, fordømte offentlig Wang sin alliansepolitikk overfor KKP og beordra alle sine støttespillere som hadde flertall i lokale avdelinger av KMT til å renske ut kommunister. Tre dager seinere, 12. april, begynte blodbadet: KMT-lojale kriminelle bander angrep kontorene til fagforeninger og andre kommunist-styrte organisasjoner. Chiang beordra hæren til å «avvæpne» opprørsmilitsene i byen, med over 300 drepte og skada som resultat. Demonstrasjonene som fulgte blei slakta ned. Mellom 5 000 og 10 000 ble drept i massakrene som fulgte.

Wuhan-regjeringa erklærte Chiang som forræder. Chiang svarte med å opprette en ny regjering i Nanjing, dominert av høyrefløya i KMT. Nanjing-regjeringa var militært overlegen, og utrenskninga av kommunister gjorde at Chiang vant støtte fra store deler av det kinesiske borgerskapet. Alliansen mellom Wuhan-regjeringa og kommunistene varte heller ikke lenge etter dette: Når KKP starta mobilisering til en arbeider- og bondehær for å svare Chiang sin massakre, blei Wang såpass nervøs at han brøyt siste rest av enhetsfronten, og overlot makta til Chiang. Wang oppløste Wuhan-regjeringa og forlot landet. Dermed var Chiang sin regjering i Nanjing enerådende i Kina – bortsett fra kommunistenes opposisjon – og Chiang i praksis diktator over hel det veldige landet.

Etter at Wang la ned Wuhan-regjeringa starta utrenskningen av kommunister også i områdene Wang hadde rådd over: I løpet av 20 dager ble mer enn 10 000 kommunister arrestert og henretta. Sovjetunionen brøyt alle bånd til KMT som svar. KKP-ledelsen ble møtt med kraftig kritikk fra egne medlemmer for å ha inngått alliansen med KMT, og Chen gikk av som generalsekretær. I de tre åra som fulgte hendelsene i 1927 blei 300 000 drept av KMT-hæren, først og fremst kommunister og nasjonale minoriteter.

KKP fortsatte å satse på arbeideropprør i byene, men ble slått ned gang etter gang av den militært overlegne hæren til Chiang. I august 1927 greide kommunistene å vinne makta i byen Nanchang, men måtte til slutt forlate byen da de blei beleira av KMTs overlegne hær. Kommunistene kom seg unna beleiringa, og trakk restene av styrkene sine ut på landsbygda, til fjellområdene i Jiangxi.

Mao Zedong og høstoppstanden 1927

Mao Zedong fra Hunan-provinsen hadde vært med i KKP siden starten, men spilte ikke noen sentral rolle i partiet før høsten 1927. Han kom fra en nokså velstående bondefamilie, hadde studert ved universitetet i Beijing og var lærer. Han var den første av de kinesiske kommunistene som for alvor forsto at revolusjon i et land som Kina ikke bare kunne bygge på industriarbeiderne i byene, men at de veldige, fattige bondemassene måtte spille ei sentral rolle. Allerede før Wang brøyt alliansen med KKP hadde Mao vendt seg mot alliansen, og argumenterte for at partiet burde satse på å mobilisere en bondehær på landsbygda heller enn å satse på KMT-alliansen og byene. Etter KKPs mislykka forsøket på å erobre Nanchang styrka Mao sin posisjon seg i partiet. Høsten 1927 ble Mao utpekt til øverstkommanderende for den kinesiske Røde Armé (seinere kalt Folkets Frigjøringshær, heretter omtalt som folke­hæren).

7. september leda Mao et opprør i Hunan-provinsen som ble kjent som høstoppstanden. Folkehæren angrep byen Changsha for å bruke den som base for å spre opprør videre i hele provinsen, men greide ikke erobre byen. De ble tvunget tilbake til fjellene på grensa mellom Hunan-provinsen og Jiangxi-provinsen, hvor de slo seg ned og bygde opp styrkene sine. Sentralkomiteen i partiet svarte med å ekskludere Mao fra sentralkomiteen for «militær opportunisme», men Mao ignorerte dem og fortsatte arbeidet med å bygge opp bonde- og arbeiderhæren i fjellene, blant annet ved å rekruttere lokale gruvearbeidere og ved å ta til seg andre regimenter fra folkehæren i området.

Forholdet mellom Maos folkehær og sentralkomiteen i partiet blei ikke bedre av at partilederen, Li Lisan, ble kalt til Moskva for å svare for sine feil, mens Stalin sendte 28 håndplukka kinesere med politisk opplæring fra Sovjetunionen til å lede KKP. Maos linje var enda mer på kant med «de 28 bolsjevikene» enn med Li.

Jiangxi-sovjetet

Det blei etter hvert klart at de ikke kunne produsere nok mat til å holde hæren i live i fjellene, og i 1929 evakuerte de basen og marsjerte sørover til lavlandet. I 1930 oppretta Mao Jiangxi-sovjetet, med seg sjøl om leder. Sentralkomiteen i partiet flytta til området, som de så som trygt, og erklærte området for en uavhengig sovjetstat. De måtte inngå et kompromiss med Mao, han ble utnevnt til formann for sovjetregjeringa i Jiangxi, men måtte gi fra seg kommandoen over folkehæren til Zhou Enlai. Mao satte i gang omfattende jordreformer i området.

I 1931 invaderte Japan Mandsjuria i Nord-Kina. KMT måtte føre krig på to fronter, mot de invaderende japanerne og mot kommunistene i Jiangxi-sovjetet. Chiang og KMT igangsatte en militær kampanje med mål om å omringe og knuse det røde området, og det var heftig debatt blant kommunistene om militærtaktikk. Mao argumenterte for å trekke fienden inn dypt inn i de røde områdene og omringe dem, med bruk av geriljataktikk. Zhou Enlai argumenterte for en mer offensiv og konvensjonell linje.

Folkehæren dreiv KMT-hæren tilbake fire ganger med varierende taktikk. Chiang sjøl leda det tredje forsøket på å omringe og beseire den lille sovjetstaten, men måtte forlate området for å slåss mot japanerne i det nordøstlige Kina. Han så etter hvert kommunistene som en større trussel enn japanerne, og kom tilbake for å lede den femte omringingskampanja. Zhou Enlai sin konvensjonelle militærstrategi vant fram, men var uegna til å møte det militære overtaket til KMT, som omringa området og bombarderte det fra lufta. Kommunistene innså at slaget var tapt, og bestemte seg for å evakuere området.

Den lange marsjen

14. oktober 1934 brøyt folkehæren gjennom KMT-linjene. 85 000 soldater og 15 000 partikadre flykta sørover til Hunan, der de tok byen Zunyi i januar 1935. I Zunyi holdt de en partikonferanse for å diskutere partiet og hærens videre strategi etter nederlaget i Jiangxi. Etter at Zhou Enlai sin militærstrategi hadde ført til nederlag var Mao sin posisjon i partiet styrka. Mao ble valgt til leder for partiets politbyrå, og fikk tilbake kontrollen over folkehæren. Han la en vågal strategi: Å flytte hele hæren langt nord i landet til Shaanxi, for der å ta kampen opp mot japanske invasjonsstyrker, i håp om at folket ville støtte deres kamp mot japanerne, og vende seg mot KMT-regimet.

Forflytninga fra Hunan til Shaanxi ble kalt «den lange marsjen». Hele veien måtte de føre geriljakrig mot KMT-styrker som forsvarte områder de trengte å marsjere gjennom. Under en tidel av hæren nådde fram til Shaanxi. I oktober 1935 nådde folkehæren endelig fram til Yan’an-sovjetet i Shaanxi, der de slo seg ned. De satte i gang jordreformer og bygde opp forholdet mellom kommunistene og lokalbefolkninga. Andre avdelinger av folkehæren fra andre kanter av landet kom til Yan’an og slo seg sammen med Maos hær.

Kommunistene rekrutterte og lærte opp soldater fra lokalbefolkninga, med stort hell. Likevel klarte de ikke å bygge opp nok styrke til å gjøre mer enn mindre geriljamanøvre inn i de japansk-kontrollerte områdene. Mao innså etter hvert at den eneste måten å slå tilbake den japanske invasjonen på, var å gå sammen med erkefienden Chiang Kai-shek.

Den andre enhetsfronten

Mao sendte en henvendelse til Chiang om å inngå en ny enhetsfront mot den japanske okkupasjonen. Chiang ga blaffen i henvendelsen, men hans egne generaler innså nødvendigheten i en sånn allianse. I desember 1936 ble Chiang arrestert av to av hans egne generaler. De sendte et telegram til regjeringa i Nanjing og krevde umiddelbar slutt på borgerkrigen mot og en tydeligere linje mot okkupasjonen.

Zhou Enlai reiste til Xi’an, der Chiang ble holdt fanga, for å forhandle på vegne av kommunistpartiet. Når Chiang til slutt gikk med på å forhandle, ble de to enige om en andre enhetsfront mot Japan, og slutt på borgerkrigen, mot at folkehæren aksepterte Chiang som øverste militære leder for enhetsfronten. ­Chiang ble satt fri, og Zhou ble invitert til Nanjing for videre samtaler. Kommunistpartiet kunne nå operere friere, og begynte å rekruttere rundt om i landet. Som en del av avtalen Zhou forhandla fram, mottok de nå også statsstøtte fra KMT-regjeringa.

Krigen mot Japan

I 1937 starta Japan en fullskala invasjon av Kina (ikke bare Mandsjuria). I løpet av siste halvdel av 1937 erobra de sentrale byer som Beijing, Shanghai og Nanjing. I Nanjing begikk de japanske soldater drap og voldtekter i så stor skala at hendelsen fikk navnet «voldtekten av Nanjing» eller «Nanjing-massakren». Dette gjorde japanerne enda mer upopulære blant kineserne, og gjorde den andre enhetsfronten enda viktigere.

Til tross for den formelle aksepten av Chiang som øverstkommanderende for den felles hæren, opererte den kommunistiske folkehæren stort sett separat fra Chiang sin hær, og dreiv geriljakrig mot japanerne mens KMT-styrkene førte mer konvensjonell krigføring – sjøl om også Chiang i løpet av krigen mot Japan utvikla mer avanserte former for krigføring. Både KMT og KKP bygde opp sivil motstand i områdene Japan kontrollerte, som gjorde det vanskelig for japanerne å administrere områdene de erobra.

Folkehæren styrka seg blant annet ved å ta opp i seg lokale militser som blei danna bak fiendens linjer, og de regna militser som nekta å bli med i folkehæren som okkupasjonsvennlige, og nedkjempa dem. Denne praksisen frustrerte Chiang og KMT-lederne. Etter hvert kom det til stridigheter mellom KMT-soldater og avdelinger av folkehæren, bak de japanske linjene. Enhetsfronten brøyt sammen i 1941

Etter sammenbruddet av enhetsfronten, satsa KKP og folkehæren på å bygge opp sin innflytelse på landsbygda i Kina, ved å gjennomføre jord- og skattereformer i områdene de frigjorde fra japanerne. Mange militser som i utgangspunktet var KMT-lojale gikk over til kommunistene i denne perioden. KMT – som ikke hadde noen tro på å beseire Japan, satsa på å vise akkurat nok motstand til å inspirere vestlig hjelp mot den japanske aggresjonen. Mens denne strategien lykkes i å skaffe forsyninger, var det ingen direkte militær hjelp å få før japanerne angrep Pearl Harbour helt på tampen av 1941. Etter dette ble krigen mellom Kina og Japan sett på som en del av 2. verdenskrig, og Kina (KMT) mottok militær støtte fra de allierte. Krigen tok slutt i 1945 når USA atombomba Hiroshima og Nagasaki og Sovjetunionen invaderte det japansk-kontrollerte Mandsjuria.

Borgerkrigen fortsetter

I løpet av krigen mot Japan hadde folkehæren vokst til 1 200 000 soldater, med støtte fra militser på omlag 2 000 000 i tillegg. Sovjetunionen ga dem alle de japanske våpna de hadde erobra når de tok Mandsjuria fra japanerne. Kommunistene kontrollerte nå 19 forskjellige baseområder rundt om i Kina, mot ett eneste før krigen. I alle områdene folkehæren erobra omfordelte de jord fra godseierne til fattigbøndene. Det gjorde dem svært populære, og førte til massiv rekruttering til både KKP og folkehæren. Dermed var den militære maktbalansen langt jevnere nå enn før krigen. Etter krigens slutt førte Chiang og Mao fredsforhandlinger, som snart brøyt sammen.

Borgerkrigen starta for alvor med Chiang sitt angrep på kommunistenes territorier i Nord-Kina med hele 1,6 millioner soldater. Folkehæren tok i bruk Maos militærdoktrine, og lurte fienden dypt inn i egne områder og sleit dem ut med geriljataktikk. KMT mista 1,2 millioner soldater, mens folkehæren styrka seg. Likevel greide KMT å erobre Ya’nan i 1947.

Folkehæren svarte med å erobre nye områder rundt om i Nord-Kina, og tok i 1948 byene Shenyang og Changchun. Særlig erobringa av Changchun blei et vendepunkt, fordi blant de beleira troppene var noen av de beste styrkene til KMT, med langt mer avanserte våpen enn kineserne hadde. Når disse styrkene overga seg, styrka det den militære kapasiteten til folkehæren. Tidlig i 1949 gikk det så dårlig for KMT at Chiang Kai-shek gikk av som president (men var fortsatt øverstkommanderende i hæren), og ble erstatta av Li Zongren. Hele Kina nord for Yangtze-elva var nå kontrollert av kommunistene.

I april ble det avholdt forhandlinger i Beijing om våpenhvile. I mens rykka begge sider sine styrker fram til Yangtze-elva. Forhandlingene brøyt sammen 20. april, og samme natt begynte folkehæren kryssinga av elva. KMTs forsvarslinjer gikk i oppløsning, og Chiang beordra full rettrett i retning Shanghai. Folkehæren tok i rask rekkefølge flere byer, inkludert KMT-hovedstaden Nanjing og etter hvert Shanghai. KMT-regjeringa rømte fastlandet, og slo seg ned på Taiwan.

Opprettelsen av Folkerepublikken Kina

1. oktober 1949 erklærte Mao opprettelsen av Folkerepublikken Kina, med Beijing som hovedstad. Erklæringa skjedde på Tienanmen-plassen. Mao blei utnevnt til formann for den sentrale regjeringa (tilsvarende president), med Zhu De som viseformann, mens Zhou Enlai ble statsminister. I 1954 ble den første nasjonale folkekongressen avholdt, med 1226 delegater. Mao, Zhu og Zhou ble alle enstemmig valgt til de samme posisjonene de ble utpekt til i 1949.

 

Målet med feminisme er å bryte ned og endre patriarkalske strukturar i samfunnet. Som feministar jobbar ein blant anna mot skeivfordeling av husarbeid, og løn, mot diskriminering og trakassering. Men desse strukturane opphøyrer ikkje på dørstokken til partimøtet eller når ein reiser på sommarleir i ungdomspartiet. Det krevst arbeid for å endre strukturar i ei feministisk retning, òg i radikale bevegelsar. Dette arbeidet omtaler ein ofte som feministisk praksis.

Gyro Fjordheim Fjermedal er tidlegare feministisk ansvarleg i Rød Ungdom.
Foto: Gudmund Dalsbø/Runa Fjellanger

Kjersti Ericsson er kriminolog, forfattar og tidlegare leiar av AKP (m-l). Ho var sentral i kvinneopprøret i AKP og har blant anna skrive Søstre, kamerater!, som er oversatt til fleire språk.

Linn-Elise Øhn Mehlen er tidlegare leiar av Rød Ungdom, 2014-2018. Ho har blant anna markert seg i feministiske saker som retten til abort og kampen mot skjønnhetstyranniet.

Ei av dei som byrja arbeidet med feministisk praksis i vår bevegelse, var Kjersti Ericsson. Ho blir rekna som ein av leiarane av kvinneopprøret i Arbeidaranes Kommunistparti (AKP (m-l)) på 80-talet. Ho var leiar av AKP frå 1984 til 1988. Kjersti Ericsson er òg kjent som forfattar av fleire verk, der fleire er sentrale som politisk litteratur i både Rød Ungdom og Rødt.

Fleire tiår etter kvinneopprøret i AKP er framleis feministisk praksis eit viktig tema. Ei av dei som har vidareført arven frå kvinneopprøret er Linn-Elise Øhn Mehlen, som var leiar i Raud Ungdom frå 2014 til 2018. Mens ho var leiar i Rød Ungdom har organisasjonen arbeidd mykje med blant anna kampen mot skjønnheitstyranniet og fått stor framgang i arbeidet med å merke retusjert reklame.

Til saman har Ericsson og Mehlen godt over 10 års erfaring frå leiinga i bevegelsen, og begge har fire år kvar som leiar av høvesvis AKP og Rød Ungdom.

For Mehlen er det sentrale ved feministisk praksis at det er ein praksis som er med å rette opp ujamnskapane ein har mellom kjønn i dag.

– Klassiske eksempel er å anerkjenne kven som snakkar mest, kven som tar på seg oppgåver som å rydde eller å fikse kaffi og kjeks og å ha eit aktivt forhold til at disse tinga finn sted. Slik kan ein òg starte på arbeidet med å rette opp i det og fordele oppgåver, seier Mehlen.

– Det å sjå makt, det er jo eigentleg det det handlar om. Å sjå makt og kven som har den formelle og uformelle makta, oppsummerer ho. Mehlen er ikkje i tvil om at denne praksisen er viktig i ein organisasjon som ønskjer å endre nettopp korleis makt er fordelt.

– Det er så lett å falle inn i mønster som ein ser elles i samfunnet rundt oss, også for oss i Raudt og Raud Ungdom. Feministisk praksis vil vere viktig for å rette opp dette for å få ein organisasjon, og eit samfunn, som er meir balansert. Det er viktig fordi makt er ujamt fordelt, og vi ønskjer å vere ei motvekt til den ujamnskapen, fortset ho.

Då Ericsson blei med i ML-bevegelsen var det ikkje noko særleg feministisk praksis som var etablert.

– Det var ikkje nokon eksplisitt feministisk praksis, men så blei Kvinnefronten starta, og der var det mange jenter frå ml-bevegelsen som var aktive. Det at ein dreiv kvinnekamp eksternt førte òg til at det blei viktigare internt, fortel Ericsson.

– Det førte til at ein fekk eit nytt blikk på ting og at det blei tydelegare at det òg var ting å gjere internt i bevegelsen, fortset ho.

For Ericsson er denne samanhengen mellom det interne og eksterne arbeidet viktig å understreke.

– Vi som blei det såkalla kvinneopprøret i AKP, tenkte at det var ein samanheng mellom den eksterne kampen vi dreiv, og det som skjedde internt. Den samanhengen var veldig viktig for oss. Det å forandre partikulturen i feministisk retning skulle ikkje berre vere ei isolert greie. Ein viktig del av det med å forandre partiet innanfrå var å forandre politikken og kvinnepolitikkens plass i partiets arbeid. Slik vi så det, skulle det tene til å gje både den langsiktige kampen og dagskampen på kvinnepolitikkens område større plass, og at det skulle bli større forståing for samanhengen mellom revolusjonær politikk, kvinnekamp og strategi, fortel ho.

At det har vore ei utvikling, kan ein blant anna sjå på korleis ein i nyare tid legg merke til ein meir eksplisitt feministisk praksis i organisasjonen, som Mehlen fortel om.

– Det er mange ting ein ikkje legg merke til først, men som er der, til dømes at det er kvinneleg innleiar på møtet eller at lagsleiaren er kvinne. Men det første som eg husker, som nok er klassisk for mange, er jente- og gutesamlingar. Eg trur eg som mange andre, syntest det var litt rart i starten, det var merkeleg å bli konfrontert med sitt eige kjønn på den måten, og at ein peikte på at det ligger nokon avgrensingar i mitt kjønn. Det kan for mange være ein ny måte å tenke på, fortel ho.

Sjølv om det i starten kan vere uvant å snakke så opent om kjønn og avgrensingar som kan følgje med det, meiner Mehlen det er nettopp dette som er viktig. Ein må først vere bevisst på at det finns ulikheiter før ein kan starte arbeidet med å fjerne dei.

Fleire av tiltaka Ericsson nemner som noko ein begynte med, er tiltak som ein framleis driv med i dag. Nokre av tiltaka, som å halde oversikt over taletid og kjønn og å flytte kvinner opp på talelista, er tiltak som i dag er fast praksis i blant anna landsstyret til Rød Ungdom. Når ein snakkar om kvinnekamp, både intern og ekstern, kjem ein ikkje utanom å snakke om Bøllekurs. Bøllekursa som ein starta med på 80-talet, er framleis ein viktig del av arbeidet til Raud Ungdom i dag, og har også blitt brukt i ulike formar av andre organisasjonar.

– Det var jo eit opent tilbod, ikkje berre for AKP-jenter på nokon måte. Det er veldig mange som har gått Bøllekurs, langt utanfor våre rekker. Og så hadde det òg ei viss betydning internt, fortel Ericsson.

Mehlen fortel at det å halde Bøllekurs òg kan gje motivasjon i arbeidet med kvinnekamp.

– Når du held bøllekurs så ser du at jenter går ut av kurset og seier at dei nå tørr å ta meir plass. Det trenger ikkje vere mykje meir plass, men til dømes at ei jente seier at nå tørr ho snakke høgt i samfunnsfagtimen. Det er utruleg motiverande, seier Mehlen.

Mehlen trekk fram Raud Ungdom si evne til å ta opp i seg feministiske bevegelsar i samfunnet som sentral i arbeidet med feminisme.

– Raud Ungdom har klart å sette fokus på det ganske mange har følt på, både med Feministruss-kampanjen nå i vår og med kampen mot skjønnheitstyranniet. Dette har gjort at Raud Ungdom òg har fått satt dagsorden i desse sakene, seier Mehlen.

Ericsson fortel om eit stort engasjement blant kvinnene som arbeide for kvinnekampen og for endringar både internt og eksternt. Det blei gjennomført mykje arbeid blant anna før landsmøte der ein vedtok nye vedtekter og program.

– Kvinner i partiet gjorde mye arbeid med å gjere undersøkingar, lese statistikk og samle kunnskap. Det grunnlaget var veldig viktig, slår Ericsson fast.

– Alt det vi dreiv med, bidrog òg til at vi fekk meir sjølvtillit og driv til å få det inn i partiets politikk og analyser, legg ho til. Arbeidet ein la ned, ga resultat.

– Det kom inn ganske mange forandringar, blant anna at det blei presisert at minst halvparten av den yrkesaktive arbeidarklassen var kvinner. Det var veldig viktig for oss å ha eit kvinneperspektiv på klassepolitikken, fortel ho.
Ericsson opplevde òg at det etter kvart blei endringar i partikulturen. I tillegg til endringar i partiet blei arbeidet ein gjorde òg spreidd ut i andre organisasjonar der kvinnene var med. Ericsson fortel at det blant anna blei tatt initiativ til kvinneorganisering i andre organisasjonar, slik som fagforeiningar.

For Mehlen er det openbart at arbeidet ein har lagt ned har fått resultat.

– Når eg ei stund var den einaste ungdomspartileiaren som var kvinne, så meinte eg jo heile tida at det var tilfeldig at det var Raud Ungdom som hadde den kvinnelege leiaren akkurat då, men at det ikkje er tilfeldig at Raud Ungdom har kvinnelege leiare, fortel ho.

– Over lang tid har ein vore gode på å sjå maktubalansar og kjønnsforskjeller og arbeidd mot dette. Det har gjort at ein har hatt veldig mange dyktige kvinner og jenter i Raud Ungdom. Nå på vallistene til Raudt er det òg ganske jamn kjønnsbalanse, fortset ho.

– Men det er jo ingenting av dette som kjem av seg sjølv, slår Mehlen fast.

Sjølv om ein har kome langt, meiner òg Mehlen at ein framleis har ting å arbeide med. Ho opplever at ein i Raud Ungdom i stor grad er på same bølgelengde når det gjeld kvinnekamp, både ekstern og internt. Men at dette kanskje manglar litt i Raudt.

– Ein treng eit parti som Raudt, som ser klasse og feminisme saman. Raudt har eit så godt grunnlag for feminisme og kvinnekampen, men så klarer ein ikkje å få det heilt ut, seier ho.

Mehlen opplever at feminisme ikkje er det som har blitt høgast prioritert dei siste åra.

– Det er ikkje éin grunn til det, og det kan ha vore ei riktig prioritering, men det betyr at framover så trenger ein å sette i gang prosjekt, til dømes som dei Raud Ungdom har hatt stor suksess med, fortset ho.

I det vidare arbeidet håper Ericsson det igjen kan bli tatt initiativ til ei analyse av korleis situasjonen er for arbeidarar og kvinner i dag.

– Det vil eg verkeleg understreke, den typen analyser og kunnskapsinnsamling, det er ein veldig sentral del av kvinnepolitisk arbeid, seier Ericsson.

– Det var vel Siri Jensen som utvikla teorien om to spissar¹. Det er veldig viktig at ein har politikk for begge og for eininga mellom dei, og det må vere ei eining som ikkje går ut på at kvinnene skal underordne sine krav, seier ho.

Både Mehlen og Ericsson understrekar behovet for kontinuerleg arbeid med feministisk praksis og kvinnekamp. Ericsson meiner ein kan sjå behovet for nokre av dei same kampane i dag som ho har vore med på å ta tidlegare.

– Det er ein tendens til at når ein snakkar om klassepolitikk så får ein inntrykk av at arbeidarklassen er menn, kvite menn. Mens kvinnepolitikk det er identitetspolitikk, som om det ikkje er noko materielt, som om ikkje det har nokon sosiale, materielle konsekvensar. Då tenker eg: som vi har jobba med det der. Vi har argumentert, og funnet tall, og forsøkt å lage klassepolitikk med kjønnsperspektiv. Likevel så kjem det tilbake mange år etterpå, sukker Ericsson. Ho peiker på korleis ein stadig må halde oppe fokuset på kvinnekampen.

– Kvinnepolitisk arbeid er som husarbeid og må gjerast om igjen og om igjen, elles så fell det tilbake til slik det var. Ein må vere veldig bevisst heile tida, seier Ericsson.

Mehlen trekk linjer frå det kontinuerlege arbeidet ein har gjort til kor bevegelsen er i dag.

– Eg meiner jo at det er ekstremt viktig at ein opprettheld det fokuset ein har på å snakke om kjønn og eventuelle avgrensingar. Det er sånn eg trur ein har fått ein organisasjon kor det speler ei så lita rolle, seier Mehlen. Ho understrekar at det at man har gjort eit tiltak eller fått gjennom ein seier ikkje gjev grunn til å kvile på laurbæra.

– Når ein har fått gjennomslag er det lett å tenke at «då har vi gjort dette». Noko av det vanskelege er å sikre at suksessane ein har blir ført vidare og at det ikkje stopper opp, fortset ho.

Det er tydeleg at arbeidet som Ericsson og andre starta i AKP, har vore viktig for utviklinga av feministisk praksis i partiet. I tillegg har det hatt ringverknader utover partiet. Bøllekursa som har blitt helde opp gjennom åra, har nådd tusenvis av jenter og kvinner, og kvinneorganisering har blitt løfta også i andre bevegelsar. Arbeidet som starta med kvinneopprøret, blir i dag tatt vidare av nye generasjonar i både Raudt og Raud Ungdom, og det er ingen tvil om at dette arbeidet både er nødvendig og nyttig. I ei tid der ein ser fleire angrep på kvinners rettar, vil viktigheita av kvinneorganisering og kvinnekamp, både internt og eksternt, neppe bli noko mindre.

Sluttnoter:

1. Teorien om at arbeidarklassen har to spissar, den eine er det tradisjonelle kjerneproletariatet, den andre er den kvinnelege delen av arbeidarklassen. Sjå t.d. «To spisser og To spisser i arbeiderklassens kamp», Rødt! Nr 3 (2009), tilgjengeleg på marxisme.no.

Leder …4

Plukk …6

Gnist-samtalen med Linn-Elise Øhn Mehlen og Kjersti Ericsson: Feministisk praksis …10

Tomine Sandal: Det annet kjønn – 70 år og fortsatt viktig …18

Bodil Christine Erichsen: Kvinnefrigjøring, likestilling og klassekamp …28

Tina Andersen: Hvorfor kom aldri #MeToo til Afrika? …34

Henrik Madsen: Det norske spørsmål – radikale syn på den svensk- norske unionsoppløsningen i 1905 …40

Sjur Aaserud: Bedre død enn rød? …48

Ola Bog: Dikt: Arendalsvisa …58

Frode Bygdnes: Ny stortingsmelding om fiskeripolitikk …60

Anne Minken: Fra tillitsrefom til sparereform …74

Tollef Hovig: Er menneskenes overvinnelse av knapphet en forutsetning for sosialisme? …80

Debatt

Tale Hammerø Ellingvåg intervjuer Harald Minken og Marthe Bastøe: Bompenger – en nødvendig miljøavgift eller en usolidarisk ekstraregning? …90

Leiv Olsen: Spar oss for dogmatisk tompreik …96

Harald Minken: Svar til Sandemose …102

Bokomtaler

Cinzia Arruzza, Tithi Bhattacharya, og Nancy Fraser: Feminism for the 99% …108

Amalie Kasin Lerstang (red.): En eller to eller hundrevis av søstre …112

Suzanne Kaluza (red.): Abortkamp – Maktkamp …114

Jaime Woodcock: Marx at the arcade …116

Annika Sander og Eirik Riis Mossefinn: Privatskoleparadokset …118

Leigh Phillips and Michal Rozworski: The People’s republic of Walmart …120

Richard J. Evans: A life in history …122

I 1919 deporterte amerikanske myndigheter kommunister, på femtitallet ønsket McCarthy å fengsle dem og amerikanere kjempet i geriljakrig mot den røde fare under Reagan. Mens det blant amerikanske høyreekstreme er mer snakk om et marxisme-hat. Fra amerikanske nazister til dagens Alt-right: hatet har vedvart.

Foto: Luke Stackpoole
Av Sjur Aaserud,
historielektor ved Ulsrud videregående skole og masterstudent i historie.

Nazisme på amerikansk

Organisasjonen i USA med tettest bånd til det tyske nazistpartiet i mellomkrigstiden var Den tysk-amerikanske føderasjonen (TAF). De var antikommunister og var sterkt kritiske til det de anså som Moskvarettede amerikanske fagforeninger. Den mest sentrale hendelsen var massemønstringen i Madison Square Garden 20. februar 1939 hvor TAF-føreren Fritz Julius Kuhn kritiserte Franklin D. Roosevelt (i anledningen kalt Frank D. Rosenfelt) for hans «Jew Deal» (valgfri omskrivning av New Deal). Denne viste i følge Kuhn hvor hjertet til den sittende presidenten egentlig lå, og at han var styrt av den jødebolsjevistiske eliten fra Moskva. Kuhns retorikk må ses på som en forutsigbar etterapning av Adolf Hitler, men også Ku Klux Klan, som var på sitt største før depresjonen, så på kommunistene i Alabama som en trussel for den hvite maktbevegelsens raseorden i sørstatene. Kommunistene ønsket å reversere de såkalte Jim Crow-lovene i sørstatene og ønsket slutt på segregeringen. De ønsket at afro-amerikanere skulle ha selvbestemmelse, snakket nedsettende om ­lynsjingen av svarte og forsvarte svarte menn som var anklaget for voldtekt. Mange var mot kommunistene i sørstatene, ikke bare klansmenn, og de assosierte kommunisme med fri kjærlighet, angrep på familien og på kirken, homoseksualitet, at hvite kvinner skulle bli offentlig eie og trusselen om sex mellom blandede etnisiteter.¹

Jødisk-kommunistisk komplott?

Få agitatorer i etterkrigstiden var så markant anti-kommunist som den selverklærte føreren og stifteren av Det amerikanske nazipartiet: George Lincoln Rockwell. På starten av 60-tallet var hans politiske program strippet ned til at alle afro-amerikanere skulle deporteres og de farlige jødene som var skyldige i forringelsen av den hvite manns posisjon i USA skulle gasses i hjel.² Rockwell var en krigsveteran og hadde sett kommunismens herjinger som øyevitne i Koreakrigen. Nå fryktet han at kommunismen skulle ødelegge USA.³ Utover 50-tallet ble Rockwell radikalisert, og etter hvert overbevist om at det eksisterte en Jødisk-kommunistisk verdenskonspirasjon. Han så lyset da han leste Mein Kampf og ble besatt av innholdet. Med ulike demonstrasjoner sammen med sin lille gruppe av stormtropper skapte Rockwells nazister mye mediestøy. Han fordømte jøder som marxister med en tøylesløs pengeappetitt, rasedegenererte og bærere av kulturell bolsjevisme. Sistnevnte var noe de tyske nazistene kalte modernistisk og degenerert kunst som bedervet de klassiske kulturuttrykkene, men også samlivsformer som de så på som degenererte, som for eksempel homofili. Rockwell så på økt liberalisering av svartes rettigheter i borgerrettighetsbevegelsens tid som en manifestasjon av den jødisk-kommunistiske konspirasjon om å starte rasekrig i USA. De svarte ville i følge Rockwell fort forstå at de ikke kunne konkurrere med hvit overlegenhet i studier og yrkessammenheng. Resultatet av dette ville bli en rasekrig som jødene ville utnytte og innføre sin kommunisme.⁴ I følge Rockwells White Power, som er delvis en aktivisthåndbok, og delvis en omfattende oversikt over konspirasjonsteorier om hva som egentlig foregikk i USA på den tiden, skrev han for eksempel at ikonet Martin Luther King jr. var en agent i tjenesten for den kommende jødisk-kommunistiske revolusjonen.⁵

They are everywhere!

Noen av de samme forestillingene kan vi finne i interessegruppen John Birch Society (JBS) stiftet av Robert W. Welch Jr. i 1958. Gruppa fremmer i dag en anti-globalist agenda som ønsker å melde USA ut av alle frihandelsavtaler, og flere plasserer gruppen tett opp til Trumps proteksjonistiske politikk. På 60-tallet var sjefsideologen Welch en kommunisthater. I The Blue Book of the John Birch Society hevder Welch at både den amerikanske og den sovjetiske regjeringen var styrt av en konspiratorisk kabal av internasjonalister, grådige bankeiere og korrupte politikere. Var en uoppmerksom så ville medløperne i den amerikanske regjeringen svikte landets suverenitet til fordel for FN, som også var styrt av denne gruppen, og en ny verdensorden som ønsket å innføre en kommunistisk verdensregjering. Welch så på ideen om det kollektive samfunnet som den ultimate trusselen mot vestlige verdier, og han så på liberale som hemmelige kommunister. De færreste tok Welch seriøst etter at han sådde tvil om president Eisenhower var patriot eller faktisk en kommunist.⁶ Welch så kommunister overalt og gjorde interessegruppen sin til et oppkomme av konspiratoriske og paranoide fortellinger om hvor kommunister befant seg og hva de planla.

På 70- og 80-tallet skulle ytre høyre ideologer som William Pierce, David Duke og David Lane oppta seg med hvit overlegenhets ideologiske posisjoner, ispedd konspiratoriske forestillinger om en nær forestående rasekrig iscenesatt av mektige jøder. Her var jøden den store skurken som trekker i trådene for å etablere sin sionistiske okkupasjonsregjering (ZOG) i USA, mens marxistene hadde en underordet rolle i historien. Innenfor denne verdensanskuelsen, som plasserte ZOG rett inn makteliten i FN, USAs føderale regjerning og bankene, så tilhengere i hvit makt-bevegelsen med paranoide blikk på internasjonale og amerikanske myndigheter. ZOG-jødene var sammensvergelsens elite, mens underløperne var fargede mennesker, kommunister, liberalere, journalister og andre som jobbet for å utrydde den hvite rase.⁷ Denne forestillingen skulle populariseres i Pierce` Turnerdagbøkene (1978), som er en kultklassiker innenfor ytre høyre.

«Eat lead, commie!»

Historiker Kathleen Belew forteller historien om vietnamveteraner som tok med seg et antikommunistisk hat fra de intense kampene mot Viet Cong. Det var ikke bare hatet mot kommunismen, men også et hat mot amerikanske myndigheter for å ha sveket soldatene sine som førte til at Louis Beam og andre knyttet til Ku Klux Klan og lignende hvit makt-organisasjoner tok med seg krigen hjem til USA. Ved å overføre kunnskapene de hadde lært som soldater til paramilitære treningsleirer i USA skulle de fortsette krigen mot amerikanske myndigheter og utvalgte kommunistiske mål i hjemlandet mot slutten av 70-tallet.⁸ Dette fikk sitt voldelige uttrykk i fryktbasert taktikk mot vietnamesiske fiskere i Texas og Greensboro-massakren. I Texas dannet det seg et samfunn med vietnameske flyktninger som livnærte seg av å fiske. Mellom 1979 og 1981 ble det brent fiskebåter, avfyrt skudd og kastet brannbomber på boliger der vietnameserne oppholdt seg i Galvestonbukta-området. Klanmedlemmer ble provoserte av at vietnameserne kom og tok jobber fra amerikanske fiskere og noen så på det som sin plikt å fortsette Vietnamkrigen på amerikansk jord, fyrt opp av rykter om at fiskerne hadde tilknytning til Viet Cong og ønsket å spre kommunisme i Vesten.⁹

I Greensboro, North Carolina, utførte Kommunist-arbeiderpartiet en «Death to the Klan-marsj», 3. november 1979. Resultatet ble skuddvekslinger mellom klanen og medlemmer av Det amerikanske nazipartiet på den ene siden og kommunister på den andre, hvorav fire ble drept. Belew hevder at klanmedlemmer og nazister så på handlingen som en innsats i kampen mot global kommunisme. ¹⁰ Under Reagan ble den uttalte målsettingen å vinne den kalde krigen, og Reagan-administrasjonen støttet anti-kommunist grupper over hele verden. Det mest kjente eksempelet var Contras i Nicaragua. Utover 80-tallet var det en serie av konflikter mellom høyreorienterte opprørsgrupper mot blant annet kommunistgrupper i Latin- og Sør-Amerika, der USA ga militær støtte til anti-kommunistene. Klanfolk og nynazistiske eventyrere reiste på eget initiativ og så på dette som sitt mandat for å stoppe spredningen av kommunisme i sin egen bakgård, og arrangerte egne paramilitære gruppeturer via militærbladet Soldier of Fortune.

El Salvador, Guatemala og Grenada var fristende kampsoner for flere vietnamveteraner som ønsket å avslutte det de ikke fikk gjort ferdig i Vietnam.¹¹ «Operation Red Dog» var for eksempel en plan om å avsette regjeringen på den lille øya Dominica, planlagt av amerikanske og canadiske hvit makt-bevegelser og klanmedlemmer. Anført av nynazisten Don Black, som senere skapte det hvit-nasjonalistiske nettstedet Stormfront, og klansleder Mike Perdue, var planen å nedkjempe regjeringen og få innsatt den tidligere statsministeren Patrick John som kunne åpne opp for lukrative industriprosjekter for amerikanske hvite nasjonalister. Black og andre så på Dominica som sårbar for kommunistisk maktovertakelse, men kuppforsøket kom aldri lengre enn til New Orleans, der Blacks våpentransport ble stoppet. Hendelsen ble i ettertid døpt «Bayou of pigs» med referanser til invasjonen av Grisebukta i 1961.¹²

Fra «Star wars» til «Culture wars»

Etter Sovjetunionens fall og den kalde krigens slutt ble hvit maktbevegelsene mindre opptatt av anti-kommunistisk konfrontasjon, men de skulle snart stå ovenfor enn annen marxistisk trussel. Det var ikke før William S. Lind i 1998 ga ytre høyre en ny fiende i de såkalte «kulturmarxistene» at begrepet etterhvert utgjorde et nytt element på marxistfrykt i ytre høyre ideologi. Begrepet har røtter i mellomkrigstidens nazistiske forakt for kulturell bolsjevisme som så på moderne kunst som «entartete», inspirert av jøder, marxisme og sinnssykdom. Lind og den religiøst konservative Paul Werich ble på slutten av 90-tallet de første kritikerne av det de så på som en intendert plan av nymarxistene ved Frankfurterskolen¹³ om å ødelegge den kapitalistiske vesten fra innsiden. Spesielt Herbert Marcuse får skylden for å oppløse seksualmoralen med sin «Make love, not war»-frase og Lind hevdet at han var sjefsguren for den nye venstresiden som på 60-tallet opplærte babyboom-generasjonen etter andre verdenskrig i kulturell marxisme. Dette er et ekko av nazistenes uttalelser om kulturell bolsjevisme og blir brukt som et begrep for å skille verden inn i en dikotomi: de tradisjonelle vestlige og kristne verdiene opp mot den normoppløsende moralen.

For Lind er kulturell marxisme det samme som politisk korrekthet, og han ser på det som en pågående prosess fra media og akademia.¹⁴ Politikere som Pat Buchanan har hevdet at kulturell marxisme har blitt brukt i en kulturkrig for å undergrave tradisjonell konservatisme. Buchanan hevder i Suicide of a Superpower: Will America Survive Until 2025? at USA vant den kalde krigen mot den politiske marxismen, men taper verdi- og kulturkampen mot kulturell marxisme. Begrepet blir brukt av ytre høyre i dag, inklusive alt-right, som et samlebegrep for uamerikanske og anti-vestlige sykdommer som ateisme, politisk korrekthet, lesbiske, homofile og transseksuelle rettigheter, seksuell frigjøring, feminisme, liberalisme og fremfor alt multikultralismen. Begrepet ble eksempelvis brukt flere titalls ganger av Anders Behring Breivik i sitt manifest tilknyttet terrorangrepene i Oslo og på Utøya 22. juli 2011, sammen med flere referanser til Lind.¹⁵ Begrepet har også blir brukt i storstilte konspirasjonsteorier på ytre høyre om at det arbeides for å bryte ned det etno-nasjonale fellesskap og erstatte det med en global superstat. I nesten tre tiår har altså alt fra republikanere til nynazister brukt begrepet som et symbol på alle liberale eller venstredreide partiers dreining av det amerikanske samfunnet mot noe de forakter.¹⁶ Også i Norge brukes kulturmarxisme-begrepet for å sette navn på den «normoppløsende» tilstanden som ideologien bærer med seg. Høyreekstreme stemmer i Vigrid og Den Nordiske motstandsbevegelsen gir uttrykk for at kulturmarxismen oppløser den hvite rases hegemoni på kultur og legge til rette for et multikulturelt og sterkt feminisert samfunn.

I den konspirasjonsteoretiske delen av ytre høyre i USA holdes kommunistfrykten i live. I månedene før president Trumps innsettelsesdag i Det hvite hus advarte patriot- og ytre høyre gruppa Oath Keepers om et kommunistisk kupp på datoen 20/1 2017.¹⁷ Samme år la nevnte JBS ut videoer om Black Lives Matter og at de samarbeider med Det revolusjonære kommunistpartiet. Konspirasjonsteorien går ut på at det er kommunistpartiet som arranger demonstrasjoner mot lokalt politi og dette skal igjen føre til at folket krever å få et nytt føderalt politi. JBS hevder at målsettingen for kommunistpartiet er å skape et «Checka» som refererer til det hemmelige og undertrykkende Sovjetiske politiet som var aktive fra 1918–1922, og at dette videre kan føre til en lignende politistat i USA.

Red Scare i Alt-America?

I USA hundre år etter den første kommunistfrykten ser vi altså ideene og tilhørigheten til den historiske fascismen. I Trumps USA er ytre høyre på fremmarsj, og der frikorpsene kjempet mot kommunister så kjemper alt-right, nynazister, hvit maktbevegelse mot det politisk korrekte hegemoniet som ønsker å fjerne historien til Amerikas konfødererte stater og ødeleggelsen av den hvite europeisk-amerikanske kulturen i seg selv. Selv om fiendebildet har forandret seg, så var Unite the right-marsjen i Charlottesville i 2017 ett uttrykk for at ideene til den historiske fascismen lever videre. Innenfor ytre høyre i dagens USA så lever frykten for «de røde» i beste velgående. I marsjen var det grupper som Traditionalist Worker Party (TWP) som forakter det de ser som et politisk korrekt USA der alle miniorieter og seksuelle orienteringer får særrettigheter og den hvite rase er taperen. Det er den kulturelle marxistiske liberaliseringsideologien som går utover den hvite rase, for hvem skal kjempe for deres særrettigheter? I den samme marsjen gikk Nathan Damigo, en David Duke-fan som stiftet Identity Evropa. Denne organisasjonen har aksjonert på flere universitetscampuser i USA for å hindre spredningen av kulturmarxistiske ideer. I Alt-right universet benevnes alt som mislikes av det de liberale trykker til sitt bryst for kulturell marxisme. Det kan være feminisme, homorettigheter, multikultur og innvandring for eksempel.¹⁸ Det må sies at denne teksten på ingen måte har som intensjon å være noen definitiv antikommunismens historie i USA, men jeg har fokusert på ulike generasjoners skremselspropaganda. Fra å se på borgerrettighetsbevegelsen som en rambukk for kommunisme, til aktiv geriljakrig både innlands og i utlandet, til angsten for kulturell marxisme: ytre høyre grupper i USA har lang tradisjon for bruk av anti-marxistiske forestillinger som en del av fiendebildet. «The Red Scare» er fortsatt til stede i retorikken til ytre høyre i USA. Gjerne i vekselvirkning med anti-semittisme. Antimarxistiske forestillinger har en kontinuitetslinje tilbake til den historiske fascismen, og hvite menn som lengter etter et mer ensrettet samfunn har en lang tradisjon for å skylde på Marx og hans etterfølgere. Marxistisk inspirerte tanker har alltid fremstått som unasjonale og ute etter å omvende etablert kultur og levesett i følge en lang idetradisjon innen ytre høyre i USA.

Noter

1 Belew 2018: 62

2 Simonelli 1999

3 Goodrick-Clarke 2002: 8/9

4 Goodrick-Clarke 2002

5 Rockwell 1967

6 Welch 1963

7 Mudde 2018:6

8 Belew 2018:7

9 Belew 2018:33

10 Belew 2018

11 Belew 2018:65

12 Belew 2018: 83

13 Belew 2018

14 Teoretikere som Antonio Gramsci, Georg Lucas, Max Horkheimer og Theodor Adorno

var alle videreutviklere av marxismen og omtales som vestlig nymarxistiske tenkere preget av kritisk teori.

15 Lind 2000

16 Tromp 2017

17 Mirrlees 2018:49

18 Neiwert 2017: 337

Kilder

Belew, Kathleen (2018) Bring the War Home, Harvard University Press, USA.

Goodrick-Clarke, Nicholas (2002) Black Sun: Aryan Cults, Esoteric Nazism and the Politics of Identity, New York University Press, New York.

Hitler, Adolf (1941) Min kamp, J.M. Stenersens forlag, Oslo.

Lind, William S. (2000) «The Origins of Political Correctness», tale holdt av Lind ved Accuracy in Academica i Whashington, D. C.

https://www.academia.org/the-origins-of-political-correctness/

Mirrlees, Tanner (2018) «The Alt-Right`s Discource of «Cultural Marxism»: A Political Instrument of Intersectional Hate», hentet fra Atlantis: Critical Studies in Gender, Culture and Social Justice, Issue 39.1/ 2018, utgitt ved Mount Saint Vincent University, Halifax, Novia Scotia.

https://www.academia.edu/37240375/The_Alt-Rights_Discourse_of_Cultural_Marxism_A_Political_Instrument_of_Intersectional_Hate

Mudde, Cas (2018) Far Right in America, Routhledge Focus, New York

Nerdinger, Winifred (red.) (2015) Munich and National Socialism, C. H. Beck Verlag, München.

Neiwert, David (2017) Alt-America: The Rise of the Radical Right in the Age of Trump, Verso, New York.

Rockwell, George Lincoln (1967) White Power, Revisionist books, London.

Simonelli, Fredrick J. (1999) American Fuehrer, University of Illinois Press, Chicago.

Tromp, Carline (2017) “Den røde pillen”, på trykk i nettavisen til Klassekampen 21/9 2017.

Welch Jr., Robert W. (1961) The Blue Book of the John Birch Society, eget forlag, USA.

Welch Jr., Robert W. (1963) The Politician, eget forlag, USA.

Wendling, Mike (2018) Alt-right: From 4chan to the White House, Pluto press, London.

 

 

1905 var et hektisk år i norsk historie. Bare et par uker inn i året, den 11. januar, hadde norske myndigheter avvist lydrikepunktene i konsulatsaksforhandlingene. Myndighetene mente de innebar en betydelig innsnevring av norske selvstyret. En måned senere strander forhandlingene fullstendig.¹ De kommende månedene skulle en rekke utvalg samles med et spørsmål for seg: kunne den svensk-norske personalunionen reddes, og om ikke, hvordan kunne en unionsoppløsning gjennomføres på best mulig måte?

Foto: Norsk og svensk unionsvåpen med våpenkappe, 1844-1905. Kilde: Wikimedia Commons
Av Henrik Madsen,
historiestudent ved Universitetet i Bergen. Fagforeningsaktivist og aktivt Rødt-medlem.

Perioden fremover skulle bli tøff for de involverte parter, med mange lange møter og lite enighet. 7. juni finner unionsoppløsningen offisielt sted. Denne dagen vedtar det norske Stortinget at svenske kong Oscar II (1829–1907) ikke lengre er Norges statsoverhode. Svenske myndigheter forsøker å sette en stopper for dette. Påfølgende dag går svensk presse ut og fordømmer det som et «statskupp». Etter mye uenighet og trussel om krig, kommer partene til enighet om at en folkeavstemning skal avholdes, og at resultatet skal legge føringer for det endelige utfallet. Folkeavstemningen gir 368 392 for unionsoppløsning, og bare 184 stemmer mot. Dette blir Norges første steg på veien mot uavhengighet, og for første gang på et halvt årtusen, en selvstendig stat.²

Det nasjonale spørsmål

Det er lett å få inntrykk av at unionsoppløsning hadde to klare sider, med nordmenn og svensker unisont støttende oppom egne myndigheter. Det er ikke helt riktig. Mens det var bred enighet i Norge, var det det store uenigheter om unionsspørsmålet hos våre naboer i øst. I Sverige var det i stor grad et klassedelt spørsmål, med høyresiden mot unionsoppløsningen, og venstresiden for.

Gjennom historien har arbeiderbevegelsen støttet flere separatistiske bevegelser i deres kamp for nasjonalt selvstyre – både i Norge og i det store utland. Dette kan for enkelte virke underlig, da arbeiderbevegelsen siden Marx og Engels sin tid har vært internasjonalister, og ikke nasjonalister. Klasse er med andre ord det som forener mennesker – ikke nasjonalitet. Arbeiderklassens interesser er viktigst, men hva tjener klassen best i spørsmålet om nasjonal selvstendighet? Den norske sosialdemokraten Halvdan Koht (1873–1965) tolket det slik:

Når det kommunistiske Manifeste frå 1848 segjer at «arbeidaren har intet fedreland», so er ikkje det sagt me den tanken eller med det ynske at soleis bør det være. Tvert imot – det er ei klage imot det kapitalistiske samfunde som tek fedrelande ifrå arbeidaren, likso vel som det tek heimen og heimelivet frå han.³

Dette er langt fra den eneste tolkningen, og historisk sett har det vært stor uenighet om det nasjonale spørsmålet i arbeiderbevegelsen, også om unionsoppløsningen.

Den svensk-norske arbeiderbevegelsen

Ved inngangen til det 20. århundret hadde det norske selvstendighetsspørsmålet allerede ulmet over lengre tid. De mest fremtredende pådriverne var på dette tidspunktet det liberale partiet Venstre, men de var ikke de eneste. Ved inngangen til 1900-tallet så man en gryende arbeiderbevegelse i Skandinavia.⁴ I 1898 hadde stemmeretten blitt utvidet til å gjelde en større del av befolkningen, og fem år senere fikk det sosialdemokratiske Det norske Arbeiderparti (DNA) inn fem representanter på Stortinget.⁵ DNA hadde tiåret i forveien erklært støtte til unionsoppløsningen. Samtidig vedtok de at det var viktig at sosialdemokrater i både Sverige og Norge stod sammen, da «unionen har vært og stadig vil bli en hindring for sosialt fremskrittsarbeid i begge land».⁶ Hvordan stod det egentlig til på andre siden av grensen?

Våren 1905 holdt forhandlingene i Karlstad på å bryte sammen. På begge sider av landegrensen fryktet arbeiderbevegelsen at et brudd i forhandlingene ville føre til åpen krig mellom de to nasjonene. Arbeiderbevegelsen hadde i årene opp mot unionsoppløsning sendt delegater til hverandres møter. En av disse var lederen av Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund (NSU), Randolf Arnesen (1880–1958), som i desember 1904 besøkte en ungdomskonferanse arrangert av Socialdemokratiska Ungdomsförbundet (SDUF). På talerstolen uttalte Arnesen at han ønsket å «slutte fred i Skandinavien og faa istand ett folk». Kort tid senere publiserte han en variant av talen, hvor han i tillegg skrev:

Vi ønsker imidlertid at noget gjøres. Helst skulde vi se om hele Sverige protesterte mot sin regjerings politik. Det vilde være bra.⁷

I frykt for et mulig krigsutbrudd sender Sveriges Socialdemokratiska arbetareparti (SAP) ut et opprop med støtte til sine norske kamerater, med slagord som «Rettferdighet for Norge! Fred med Norge!». Samtidig vedtar SDUF et manifest med tittelen Ned med vapnen! Fred med Norge! (1905), hvor de lover å bekjempe svenske militærinngrep for å stanse unionsoppløsningen «med varje til buds stående medel».⁸ Det var altså ingen tvil om hvor den svenske arbeiderbevegelsen sine sympatier lå. Arbeiderskandinavismen – arbeidersolidariteten på tvers av landegrensene – hadde seiret.⁹

I det som i bunn og grunn var et nasjonalistisk spørsmål, viste de svenske og norske arbeiderne internasjonal solidaritet til hverandre. Trolig hadde denne forente pasifismen mellom arbeiderbevegelsen, på hver sin side av landegrensene, vært med på å sikre en fredelig unionsoppløsning, uten blodsutgytelse.¹⁰ Det som nærmest kan betraktes som en fredelig og demokratisk revolusjon, hadde funnet sted.

Nye tider

Skrur vi klokken ti år frem i tid, og vender blikket utover det store kontinentet, ser man at store ting skjer i den internasjonale arbeiderbevegelsen. I 1917 fant to revolusjoner sted i Russland, hvorav den siste plasserte det kommunistiske Bolsjevikpartiet ved makten. Dette sendte jordskjelv gjennom verdenssamfunnet, med ringvirkninger som strakte seg langt inn i verdens sosialdemokratiske og sosialistiske partier. Likesom i andre land førte den russiske revolusjonen også til fraksjonering i den svensk-norske arbeiderbevegelsen. Allerede i 1917 hadde SDUF brutt ut, og etablerte Sveriges socialdemokratiska vänsterparti (SSV), i dag kjent som Vänsterpartiet. To år senere gikk SSV og DNA sammen med en rekke sosialistiske og kommunistiske partier om å etablere Den kommunistiske internasjonale (Komintern).¹¹ Få år senere hopper DNA av, og knytter igjen bånd med SAP.¹²

Samtidig som det skjer store endringer på kontinentet, gjenoppstår debatten om unionsoppløsningen, men ikke hvor man skulle tro. Spørsmålet om unionsoppløsning var for lengst ansett som løst for den svensk-norske arbeiderbevegelsen. De politiske skiftningene i årene etter den russiske revolusjonen gjorde lite for å endre på det. Det var de prominente marxistiske teoretikerne Vladimir Lenin (1870–1924) og Rosa Luxemburg (1871–1919) som tok opp unionsdebatten. I motsetning til hos den svensk-norske arbeiderbevegelsen, var det uenigheter blant dem, også etter løsrivelsen hadde funnet sted.

Fra Luxemburg til Lenin

Luxemburg og Lenin hadde et komplisert forhold til hverandre. Parallelt med å være store beundrere av hverandre, var de også hverandres største kritikere. Til stadighet var de i klammeri med hverandre, noe som offentlig kom til uttrykk i internasjonal presse. Et av spørsmålene hvor de var sterkt uenig med hverandre var nettopp i spørsmålet om hvorvidt norsk uavhengighet hadde noe for seg.¹³

Luxemburg var skeptisk til tanken om at nasjonal selvstendighet var noe å kjempe for, og var en del av den sosialistiske bevegelsen som mente at det var et rent borgerlig fenomen. Luxemburg avviste at unionsoppløsningen representerte noe demokratisk fremskritt. Det enkelte hevdet var et eksempel på en fredelig, demokratisk revolusjon, avviste hun tvert om. Hun mente ganske enkelt at det var et uttrykk for en bondestand og et småborgerskap som ønsket sin egen konge, og at ønsket om å bryte med Sverige kun var et uttrykk for skiftende monarkiske interesser.

Som bevis for sine påstander viste hun til hvordan unionsoppløsningen hadde blitt priset i Cracow Naprzod, avisen til Det polske sosialdemokratiske partiet i Galicia og Schlesien, som tross sitt bånd, ble betraktet av Luxemburg og Lenin som borgerlig nasjonalistisk. I tillegg viste hun til hvordan Norge i folkeavstemningen om statsoverhode hadde valgt en monark, og effektivt avvist Norge som republikk.¹⁴ Dette på tross av at Norge som republikk aldri var et klart alternativ, da alternativene bestod av ja eller nei til prins Carl av Danmark og Island (1872–1957), som kong Haakon VII av Norge.¹⁵

Tross deres uenigheter var de enig om at monarkiet var lite ønskelig. Samtidig hevdet Lenin at Luxemburg i hennes innbitte kamp mot nasjonalismen overså viktigheten av nasjonal selvråderett. Når det kom til selve unionen påpekte han at den ikke var frivillig inngått, slik Luxemburg ga uttrykk for. Unionen var et barn av napoleonskrigene (1800–1815), hvor Danmark måtte avstå Norge som krigsoffer til Sverige. Lenin påpeker at dette ikke skjedde upåaktet hen, og at norske protester ble slått ned av svenske soldater. Unionsoppløsningen var altså ikke bare et resultat av strategiske interesser fra den norske overklassen, men et ønske som spente seg på tvers av samfunnsklasser. Som et viktig poeng dro Lenin frem hvordan den svenske arbeiderbevegelsen hadde støttet unionsoppløsningen, på tross av at de selv tilsynelatende ikke hadde noe å tjene på det.

Lenin mente at dersom den norske arbeiderklassen hadde fått bestemme, ville de valgt republikk. Stemmeretten var på dette tidspunktet forbehold menn over 25 år, og kvinnelig stemmerett lå fremdeles noen år frem i tid.¹⁶ Lenin mente at arbeiderklassens støtte til det norske monarkiet var rent pragmatisk. DNA sine fem folkevalgte hadde i Stortinget stemt mot monarkiet, men langt fra flertallet var på deres side. Grunnet demokratiske mangler stod valget enten mellom taktisk støtte, eller et hastet revolusjonsforsøk. Skal man tro Lenin ville et revolusjonsforsøk ha liten sjanse for å lykkes, grunnet at både arbeiderbevegelsen og nasjonen fremdeles var ung og uorganisert.¹⁷

Unionsoppløsningens ettermæle

Over hundre år etter unionsoppløsningen står svensker og nordmenn igjen som to folk med hver sin stat. Det at Sverige og Norge er to separate stater står igjen som en selvfølge, som de færreste vil ta til motmæle. At det var gjenstand for diskusjon ved begynnelsen av 1900-tallet – en debatt som omfattet alt fra den menige skandinaver, til verdensledere – er det lite spor av.

Luxemburgs syn om at unionsoppløsningen var kontraproduktivt for den norske arbeiderbevegelsen på lengre sikt, måtte vike for arbeiderskandinavismen. At et selvstendig Norge kun var av interesse for et lite knippe overklassemenn, måtte også vike. Hun måtte se seg slått av en samlet svensk-norsk arbeiderbevegelse, som stod samlet om at det beste var om nasjonene skiltes ad i et kameratslig forhold.

Referanser

Aakermann, Alfred. «Protokoll for forhandlingene på det 30. ordinære landsmøte, 22.–24. mai 1936.» Det Norske Arbeiderparti. Oslo: Arbeidernes Aktietrykkeri, 1937. 160.

Bakken, Laila Ø. Stemmerettens historie. 12. juni 2007. https://www.nrk.no/norge/stemmerettens-historie-1.2678101 (funnet mai 4., 2019).

Bjørgum, Jorunn. «Det nasjonale spørsmål i norsk.» Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie (TFAH), 1985.

Gjerde, Åsmund Borgen, og Edvard Bull. Arbeiderbevegelse. 19. mars 2019. https://snl.no/arbeiderbevegelse (funnet mai 2., 2019).

Lenin, Vladimir Ilyich. «Norway’s secession from Sweden.» I The Right of Nations to Self-Determination, av Vladimir Ilyich Lenin, oversatt av Isaacs Bernard og Joe Fineberg. Progress Publishers, 1914/1972.

Lippe, Just. Norges Kommunistiske Partis historie – bd 1. Forhistorien. Partiets stiftelse. Tiden fram til den annen verdenskrig. Oslo, 1963.

Luxemburg, Rosa. «Federation, Centralization, and Particularism.» I The National Question, av Rosa Luxemburg, oversatt av Horace B. Davis. Przeglad socialdemokratyczny/Monthly Review Press, 1909/1976.

Nilsson, Torbjörn. «Partiernas historia: Vänsterpartiet.» Populär Historia, 28. september 2010.

Sejersted, Francis. Unionsoppløsningen i 1905. 9. april 2019. https://snl.no/Unionsoppløsningen_i_1905 (funnet april 29., 2019).

Shachtman, Max. «Lenin and Rosa Luxemburg.» Redigert av James Burnham, Max Shachtman og Maurice Spector. The New International (Socialist Workers Party), mai 1938.

Sogstad, Per Egeberg. Ungdoms Fanevakt: Den sosialistiske ungdomsbevegelsens historie i Norge. Oslo: Arbeidernes Ungdomsfylkning (AUF), 1951.

Steine, Bjørn Arne. Folkeavstemningen om monarki i 1905. Universitetet i Oslo (UiO). 25. november 2015. https://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/artikler/1520-folkeavstemningen-om-monarki-i-1905.html (funnet mai 4., 2018).

Noter

1 Sejersted, Francis (2019): Unionsoppløsningen i 1905. Store norske leksikon.

2 Sejersted (2019).

3 Bjørgum, Jorunn (1985): Det nasjonale spørsmål i norsk arbeiderbevegelse. Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie: 99

4 Gjerde, Åsmund Borgen, og Edvard Bull (2019): Arbeiderbevegelse. Store norske leksikon.

5 Lippe, Just (1963): Norges Kommunistiske Partis historie – bd 1. Forhistorien. Partiets stiftelse. Tiden fram til den annen verdenskrig: 22

6 Lippe (1963): 23

7 Sogstad, Per Egeberg (1951): Ungdoms Fanevakt: Den sosialistiske ungdomsbevegelsens historie i Norge. Oslo: Arbeidernes Ungdomsfylkning (AUF): 90-91

8 Sogstad (1951): 90

9 Sejersted (2019).

10 Lippe (1963): 24-25

11 Nilsson, Torbjörn (2010): Partiernas historia: Vänsterpartiet. Sverige: Populär Historia.

12 Aakermann, Alfred (1937): Protokoll for forhandlingene på det 30. ordinære landsmøte, 22.–24. mai 1936. Det Norske Arbeiderparti. Oslo: Arbeidernes Aktietrykkeri: 8.

13 Shachtman, Max (1938): Lenin and Rosa Luxemburg. The New International.

14 Luxemburg, Rosa (1909): Federation, Centralization, and Particularism, The National Question. Przeglad socialdemokratyczny.

15 Steine, Bjørn Arne (2015): Folkeavstemningen om monarki i 1905. Universitetet i Oslo.

16 Bakken, Laila Ø (2007): Stemmerettens historie. NRK.

17 Lenin, Vladimir (1914): Norway’s secession from Sweden, The Right of Nations to Self-Determination.

 

Kan mindre privilegerte kvinner i det globale sør kjenne seg igjen i en nettbevegelse frontet av en hvit amerikansk skuespiller, eller må de gå helt egne veier for å ta sine feministiske kamper? Når #MeToo-kampanjen tok av i november 2017 delte kvinner verden over sine historier med trakassering og overgrep på sosiale medier. Historiene som fikk mest oppmerksomhet kom fra Hollywood, der flere og flere kvinner beskrev maktmisbruk, voldtektsforsøk og trakassering fra mektige regissører og produsenter. Harvey Weinstein ble selve symbolet på mektige menn som ikke lenger skulle slippe unna med grove overtramp. Det er ingen grunn til å nedvurdere viktigheten av oppgjøret underholdningsindustrien har tatt, og fortsatt er holder på med. Men om privilegerte kvinner i det globale nord får styre narrativet, hvor er det så plass til de mindre historiene, dem som ikke får gehør?

Foto: Abdura Ouf Bessick
Av Tina Andersen Vågenes, studerer samfunnsgeografi og jobber i Sex og Politikk.

Fanget av trange rammer

Flere har spurt hvorfor #MeToo-kampanjen ikke tok av på det afrikanske kontinentet. Det finnes ikke et entydig svar, men flere faktorer har virket inn. Negative opplevelser og trakassering er ikke forbeholdt vestlige privilegerte kvinner, og behovet for at andre ser og tror på historien er universell. Trakassering og maktmisbruk foregår både i Norge og i Sør-Afrika, men historiene vi hører er fra vår egen kontekst i det liberale vesten. Konteksten i Sør-Afrika og nabolandene er radikalt annerledes enn både Norge og USA. Frykten for backlash, tilbakeslag, har blitt nevnt som hovedgrunnen til at bevegelsen har vært så lite utbredt. Flere som valgte å stå frem opplevde å bli latterliggjort av politi og på sosiale medier.¹ Backlash gjør da frykten for negative konsekvenser reel, dersom man velger å stå frem.

Patriarkalske strukturer i samfunnet legger også store hindringer for dem som ønsker å stå frem. Aktivister nevner hvordan det i de fleste afrikanske land finnes en «culture of respectability», som kontrollerer såkalt respektabel atferd. Unge kvinner skal respektere eldre, og må ikke bringe skam over familien. Kvinner kan ikke være for ambisiøse eller suksessrike, for å ikke skremme bort menn som er interessert. Ikke minst regulerer det sinne og raseri mot urettferdighet. Ofre for trakassering og ulike former for seksuell vold opplever å selv få skylden. Ofte anklages de for å ha oppmuntret overgrep med påkledning eller oppførsel. Dette fører til store mørketall for seksuelle overgrep. Videre blir de som anklages for seksuelle overgrep og trakassering sjelden holdt ansvarlig. Mange land har ikke lovverk som spesifikt rammer seksuell trakassering på arbeidsplassen, mens de færreste offentlige organer og universiteter har retningslinjer for hvordan slike saker skal behandles.

I Sør-Afrika har debatten vært ledet an av universitetsstudenter som kjemper for en tryggere hverdag. I 2016, før #MeToo tok av, startet afrikanske kvinnelige studenter kampanjen #EndRapeCulture. Trakassering og voldtekt er et stort problem innenfor akademiske miljøer ved flere afrikanske universiteter. Flere studenter snakker nå ut om forelesere som presser dem til sex for å få bestått graden sin, og trusler dersom de forteller det til noen. Det er blant studentene #MeToo i stor grad har kommet frem. I land som Kenya, Uganda, Nigeria og Sierra Leone tok kvinnelige universitetsstudenter til sosiale medier for å protestere mot seksuell vold fra deres forelesere og veiledere.²

Men om den globale #MeToo-kampanjen ikke var den riktige plattformen, hvor skal de feministiske kampene tas? Unge afrikanske feminister velger å ta til nettet for å lufte frustrasjonen sin og for å snakke med hverandre. I januar 2018 raste debatten om en låt utgitt av den malawiske artisten Mwiza Chavula.³ Teksten, som oversatt fra chichewa oppfordrer til voldtekt, vakte voldsomme reaksjoner. Skal ytringsfriheten beskytte en populær artists ønske om å bruke språk som tydelig aksepterer voldtekt, eller finnes det grenser for hva man kan si? Diskusjonen om ytringsfriheten versus hensynet til å ikke støte eller fornærme, går lange runder både i Norge og i land som Malawi. Unge i Malawi meldte seg på debatten, som foregikk i stor grad i gruppesamtaler på Whatsapp. Chavula satt i arresten en periode, mens han selv hevdet å aldri ville «fornærme kvinner», og sangen ble fjernet fra større nettsider for musikkdeling. Arrestasjonen av artisten var kort, ettersom politiet ikke formelt kunne straffe ham for å synge om voldtekt. Saken førte til en økt interesse blant unge i Malawi til å diskutere problematiske tema, noe som ikke alltid er lett.

I nabolandet Zimbabwe førte politiske uroligheter, og en flere dager lang generalstreik, i januar 2019 til at kvinner i lavinntektsområder i og rundt hovedstaden Harare ble utsatt for overgrep av soldater. Under påskudd av å lete etter opphavsmennene til streiken, gikk soldater inn i fattige nabolag og voldtok kvinner. Aktivister i Zimbabwe rapporterte om hvordan voldtektsofrene ikke turte å gå til det offentlige helsevesenet for behandling, eller til politiet for å anmelde. Hvem skal tro deg når det nettopp er politi og soldater som har utsatt deg for overgrepet? I etterkant av hendelsene arrangerte feminister i Zimbabwe og den afrikanske diasporaen Black Wednesday.⁴ Flere postet innlegg under taggen #OurBodiesNotWarZones på sosiale medier. Kvinner kledde seg i svart og delte bilder på sosiale medier med støtteerklæringer til voldtektsofrene. Det er ikke nytt at myndigheter og militære bruker seksuell vold og trusler mot kvinner for å vise hvem som har makten. Likevel lagde kampanjen et rom for å snakke om overgrepene, og dele historiene med omverdenen.

Interseksjonalitet eller vestlig fokus?

Et annet spørsmål som dukker opp, er om det er plass innenfor feministbevegelsen til spørsmål om undertrykking og rasisme. De siste årene har begrepet interseksjonalitet begynt å prege unge feministers arbeid og aktivisme. Interseksjonalitet beskriver hvordan flere former for undertrykking og marginalisering virker sammen – der en svart kvinne vil oppleve mer marginalisering enn en svart mann, og en arbeidsledig kvinne mer enn en kvinne i arbeid. Kjønn, seksualitet, funksjonsevne og klasse henger sammen, og må sees sammen.

Det vestlige fokuset i den rådende feministiske diskursen har møtt motstand. Gjennom feminiseringen av arbeidsmarkedet har kvinner gått ut i lønnet arbeid, fra å tidligere hovedsakelig gjøre ulønnet arbeid i hjemmet. Dette har vært en hovedfane for den liberale feminismen i flere tiår. For mange kvinner har utviklingen vært positiv – likevel har den negative virkninger for noen grupper kvinner. Om kvinner skal ut i lønnet fulltidsarbeid, må noen andre nødvendigvis passe barna deres og holde huset i stand, dersom samfunnet ikke tilrettelegger for at arbeidende foreldre klarer det selv. Disse andre, som tar lavtlønnet arbeid i private hjem som barnepass og husvask, er i stor grad kvinner fra det globale sør. Flere emigrerer langt for å jobbe og forsørge familien i hjemlandet. De gjør omsorgsarbeidet som frigjør mer privilegerte kvinner til å satse på mer krevende karrierer, men havner selv i en prekær situasjon. Om de selv har barn som de må forlate, må andre igjen ta ansvaret og omsorgen i hjemlandet.

Den nye feminismen må se de globale strukturene i ett, og ikke glemme kvinner i det globale sør. Den liberale feminismen som har dominert har gjennomgående slitt med klassebevisstheten. I Feminism for the 99 Percent – a manifesto (2019) beskriver forfatterne hvordan kjønn har blitt fjernet fra både rase og klasse, der den klassiske feministbevegelsen har fokusert på å få kvinner ut av hjemmet, og inn i arbeid.⁵ Forfatterne trekker linjer til koloniale strukturer, og hvordan hvite velstående kvinner godtok, og også internaliserte selv, synet på kvinner i det globale sør som mindre verdt. De argumenterer for at dette synet har lagt føringer for den feministiske kampen, selv i dag. Den liberale feminismens fokus på å få kvinner ut av hjemmet og inn på store arbeidsplasser, tar lite hensyn til hvordan marginaliserte kvinner har ansvar for hus og familie, og gjerne har flere jobber innenfor den uformelle sektoren.

Den nye feminismen kan ikke fortsette i samme spor om den skal være relevant for mennesker utover den hvite middelklassen. Begrepet interseksjonalitet har møtt motstand i enkelte feministgrupper. Hvorfor skal feminist­bevegelsen også ta kampen mot ikke bare klasseskiller og sexisme, men også rasisme? Har man ikke nok med å fjerne sexistiske strukturer i samfunnet? Forfatterne av manifestet presiserer hvorfor det nettopp er feminismen som skal ta alle disse kampene under ett. Flere forstår koblingen mellom klassekamp og kvinnekamp – arbeiderkvinner har hatt en avgjørende betydning for kampen for likestilling, selv om middelklassefeminister har dominert. Koblingen til rasisme virker svakere for mange. Men dagens feminisme er klar på at rasisme og sexisme henger sammen med andre former for diskriminering. De kan ikke sees separert, men må løftes sammen.

Hvordan kan så dagens feminisme løfte det interseksjonelle perspektivet på en fornuftig måte? Flere bruker litteratur og prosa for å tøye de noe snevre rammene til liberal vestlig feminisme. Dette har den nigerianske forfatteren Chimamanda Ngozi Adichie brukt sitt forfatterskap til. For mange er hun kjent for sin TedTalk fra 2013, der hun forteller om reisen hennes for å finne sin feministiske identitet. Adichie forteller levende om motsetningene ved å være en moderne feminist, og samtidig passe inn i det nigerianske samfunnets rammer for hvordan relasjoner mellom kjønnene skal foregå. Hun stiller spørsmål om det er plass til afrikanske kvinner innenfor den tradisjonelle feminismen. Hennes roman Americanah (2013) utforsker hvordan ulike former for undertrykking rammer romanens hovedperson, en svart ung kvinne fra Nigeria som prøver lykken i USA. Hennes korte manifest We Should All Be Feminist (2014) er en skriftlig sammenfatning av talen.6

Adichie er ikke alene om å utforske hvordan opplevelsen av å være svart kvinne og feminist er annerledes fra den tradisjonelle vestlige feminismen. Afro-amerikanske forfattere som Bell Hooks og Roxane Gay har banet vei med tekster om den vanskelige balansegangen mellom å være en god feminist, svart kvinne og samtidig leve sitt eget liv. Gays essaysamling Bad Feminist (2014) tar blant annet harde oppgjør med rasisme og undertrykking fra hvite feminister. Hennes egen kamp for å bli tatt seriøst som professor, som en svart kvinne av immigranter, er en grunnstein i arbeidet hennes. Det pan-afrikanske nettmagasinet African Feminism dekker ulike tema innenfor likestilling, kjønn og feminisme på det afrikanske kontinentet. Skribentene forsøker å dekke afrikansk feminisme, men mest av alt bruker de feminismen for å beskrive egen hverdag. Afrikansk feminisme er ikke det samme som liberal vestlig feminisme, ettersom konteksten, historien og erfaringene er helt ulike. Å ta tilbake begrepet og bruke det i sin egen kontekst blir da nødvendig for å utvikle feminismen til å bli sterkere og bredere. Den nye feminismen må klare å se utover sin egen kontekst, og se de globale undertrykkende strukturene sammen med sin kamp. Bare slik kan alle bli fri.

 

Sluttnoter

1 Bhalla og Lazareva. «Why Africa’s #MeToo is more a murmur than an outcry».

Reuters. 08.03.2019. https://www.reuters.com/article/us-womens-day-africa-metoo-feature/why-africas-metoo-is-more-a-murmur-than-an-outcry-idUSKCN1QP1VO

2 Gouws, Amanda. «#MeToo isn’t big in Africa. But women have launched their own versions». The Conversation. 07.03.2019. https://theconversation.com/metoo-isnt-big-in-africa-but-women-have-launched-their-own-versions-112328

3 Mande, Alick. «Hip hop artist Chavula arrested over rape song: hands himself over to Malawi police». Nyasa Times. 19.01.2018. https://www.nyasatimes.com/hip-hop-artist-chavula-arrested-rape-song-hands-malawi-police/

4 Chingono, Nyasha. «Women in Zimbabwe demand action over alleged army rapes». The Guardian. 31.01.2019. https://www.theguardian.com/global-development/2019/jan/31/women-in-zimbabwe-demand-action-over-alleged-army-rapes-black-wednesday

5 Arruzza, Bhattacharya og Fraser. «Feminism For The 99 Percent. A Manifesto”. 2019.

6 Adichie, Chimamanda Ngozi. «We Should All Be Feminists”. 2014.

 

Målet med feminisme er å bryte ned og endre patriarkalske strukturar i samfunnet. Som feministar jobbar ein blant anna mot skeivfordeling av husarbeid, og løn, mot diskriminering og trakassering. Men desse strukturane opphøyrer ikkje på dørstokken til partimøtet eller når ein reiser på sommarleir i ungdomspartiet. Det krevst arbeid for å endre strukturar i ei feministisk retning, òg i radikale bevegelsar. Dette arbeidet omtaler ein ofte som feministisk praksis.

Foto:Tim Mossholder
Av Gyro Fjordheim Fjermedal,
tidlegare feministisk ansvarleg i Rød Ungdom.

Kjersti Ericsson er kriminolog, forfattar og tidlegare leiar av AKP (m-l). Ho var sentral i kvinneopprøret i AKP og har blant anna skrive Søstre, kamerater!, som er oversatt til fleire språk.

Linn-Elise Øhn Mehlen er tidlegare leiar av Rød Ungdom, 2014–2018. Ho har blant anna markert seg i feministiske saker som retten til abort og kampen mot skjønnhetstyranniet.

Ei av dei som byrja arbeidet med feministisk praksis i vår bevegelse, var Kjersti Ericsson. Ho blir rekna som ein av leiarane av kvinneopprøret i Arbeidaranes Kommunistparti (AKP (m-l)) på 80-talet. Ho var leiar av AKP frå 1984 til 1988. Kjersti Ericsson er òg kjent som forfattar av fleire verk, der fleire er sentrale som politisk litteratur i både Rød Ungdom og Rødt.

Fleire tiår etter kvinneopprøret i AKP er framleis feministisk praksis eit viktig tema. Ei av dei som har vidareført arven frå kvinneopprøret er Linn-Elise Øhn Mehlen, som var leiar i Raud Ungdom frå 2014 til 2018. Mens ho var leiar i Rød Ungdom har organisasjonen arbeidd mykje med blant anna kampen mot skjønnheitstyranniet og fått stor framgang i arbeidet med å merke retusjert reklame.

Til saman har Ericsson og Mehlen godt over 10 års erfaring frå leiinga i bevegelsen, og begge har fire år kvar som leiar av høvesvis AKP og Rød Ungdom.

For Mehlen er det sentrale ved feministisk praksis at det er ein praksis som er med å rette opp ujamnskapane ein har mellom kjønn i dag.

– Klassiske eksempel er å anerkjenne kven som snakkar mest, kven som tar på seg oppgåver som å rydde eller å fikse kaffi og kjeks og å ha eit aktivt forhold til at disse tinga finn sted. Slik kan ein òg starte på arbeidet med å rette opp i det og fordele oppgåver, seier Mehlen.

– Det å sjå makt, det er jo eigentleg det det handlar om. Å sjå makt og kven som har den formelle og uformelle makta, oppsummerer ho. Mehlen er ikkje i tvil om at denne praksisen er viktig i ein organisasjon som ønskjer å endre nettopp korleis makt er fordelt.

– Det er så lett å falle inn i mønster som ein ser elles i samfunnet rundt oss, også for oss i Raudt og Raud Ungdom. Feministisk praksis vil vere viktig for å rette opp dette for å få ein organisasjon, og eit samfunn, som er meir balansert. Det er viktig fordi makt er ujamt fordelt, og vi ønskjer å vere ei motvekt til den ujamnskapen, fortset ho.

Då Ericsson blei med i ML-bevegelsen var det ikkje noko særleg feministisk praksis som var etablert.

– Det var ikkje nokon eksplisitt feministisk praksis, men så blei Kvinnefronten starta, og der var det mange jenter frå ml-bevegelsen som var aktive. Det at ein dreiv kvinnekamp eksternt førte òg til at det blei viktigare internt, fortel Ericsson.

– Det førte til at ein fekk eit nytt blikk på ting og at det blei tydelegare at det òg var ting å gjere internt i bevegelsen, fortset ho.

For Ericsson er denne samanhengen mellom det interne og eksterne arbeidet viktig å understreke.

– Vi som blei det såkalla kvinneopprøret i AKP, tenkte at det var ein samanheng mellom den eksterne kampen vi dreiv, og det som skjedde internt. Den samanhengen var veldig viktig for oss. Det å forandre partikulturen i feministisk retning skulle ikkje berre vere ei isolert greie. Ein viktig del av det med å forandre partiet innanfrå var å forandre politikken og kvinnepolitikkens plass i partiets arbeid. Slik vi så det, skulle det tene til å gje både den langsiktige kampen og dagskampen på kvinnepolitikkens område større plass, og at det skulle bli større forståing for samanhengen mellom revolusjonær politikk, kvinnekamp og strategi, fortel ho.

At det har vore ei utvikling, kan ein blant anna sjå på korleis ein i nyare tid legg merke til ein meir eksplisitt feministisk praksis i organisasjonen, som Mehlen fortel om.

– Det er mange ting ein ikkje legg merke til først, men som er der, til dømes at det er kvinneleg innleiar på møtet eller at lagsleiaren er kvinne. Men det første som eg husker, som nok er klassisk for mange, er jente- og gutesamlingar. Eg trur eg som mange andre, syntest det var litt rart i starten, det var merkeleg å bli konfrontert med sitt eige kjønn på den måten, og at ein peikte på at det ligger nokon avgrensingar i mitt kjønn. Det kan for mange være ein ny måte å tenke på, fortel ho.

Sjølv om det i starten kan vere uvant å snakke så opent om kjønn og avgrensingar som kan følgje med det, meiner Mehlen det er nettopp dette som er viktig. Ein må først vere bevisst på at det finns ulikheiter før ein kan starte arbeidet med å fjerne dei.

Fleire av tiltaka Ericsson nemner som noko ein begynte med, er tiltak som ein framleis driv med i dag. Nokre av tiltaka, som å halde oversikt over taletid og kjønn og å flytte kvinner opp på talelista, er tiltak som i dag er fast praksis i blant anna landsstyret til Rød Ungdom. Når ein snakkar om kvinnekamp, både intern og ekstern, kjem ein ikkje utanom å snakke om Bøllekurs. Bøllekursa som ein starta med på 80-talet, er framleis ein viktig del av arbeidet til Raud Ungdom i dag, og har også blitt brukt i ulike formar av andre organisasjonar.

– Det var jo eit opent tilbod, ikkje berre for AKP-jenter på nokon måte. Det er veldig mange som har gått Bøllekurs, langt utanfor våre rekker. Og så hadde det òg ei viss betydning internt, fortel Ericsson.

Mehlen fortel at det å halde Bøllekurs òg kan gje motivasjon i arbeidet med kvinnekamp.

– Når du held bøllekurs så ser du at jenter går ut av kurset og seier at dei nå tørr å ta meir plass. Det trenger ikkje vere mykje meir plass, men til dømes at ei jente seier at nå tørr ho snakke høgt i samfunnsfagtimen. Det er utruleg motiverande, seier Mehlen.

Mehlen trekk fram Raud Ungdom si evne til å ta opp i seg feministiske bevegelsar i samfunnet som sentral i arbeidet med feminisme.

– Raud Ungdom har klart å sette fokus på det ganske mange har følt på, både med Feministruss-kampanjen nå i vår og med kampen mot skjønnheitstyranniet. Dette har gjort at Raud Ungdom òg har fått satt dagsorden i desse sakene, seier Mehlen.

Ericsson fortel om eit stort engasjement blant kvinnene som arbeide for kvinnekampen og for endringar både internt og eksternt. Det blei gjennomført mykje arbeid blant anna før landsmøte der ein vedtok nye vedtekter og program.

– Kvinner i partiet gjorde mye arbeid med å gjere undersøkingar, lese statistikk og samle kunnskap. Det grunnlaget var veldig viktig, slår Ericsson fast.

– Alt det vi dreiv med, bidrog òg til at vi fekk meir sjølvtillit og driv til å få det inn i partiets politikk og analyser, legg ho til. Arbeidet ein la ned, ga resultat.

– Det kom inn ganske mange forandringar, blant anna at det blei presisert at minst halvparten av den yrkesaktive arbeidarklassen var kvinner. Det var veldig viktig for oss å ha eit kvinneperspektiv på klassepolitikken, fortel ho.

Ericsson opplevde òg at det etter kvart blei endringar i partikulturen. I tillegg til endringar i partiet blei arbeidet ein gjorde òg spreidd ut i andre organisasjonar der kvinnene var med. Ericsson fortel at det blant anna blei tatt initiativ til kvinneorganisering i andre organisasjonar, slik som fagforeiningar.

For Mehlen er det openbart at arbeidet ein har lagt ned har fått resultat.

– Når eg ei stund var den einaste ungdomspartileiaren som var kvinne, så meinte eg jo heile tida at det var tilfeldig at det var Raud Ungdom som hadde den kvinnelege leiaren akkurat då, men at det ikkje er tilfeldig at Raud Ungdom har kvinnelege leiare, fortel ho.

– Over lang tid har ein vore gode på å sjå maktubalansar og kjønnsforskjeller og arbeidd mot dette. Det har gjort at ein har hatt veldig mange dyktige kvinner og jenter i Raud Ungdom. Nå på vallistene til Raudt er det òg ganske jamn kjønnsbalanse, fortset ho.

– Men det er jo ingenting av dette som kjem av seg sjølv, slår Mehlen fast.

Sjølv om ein har kome langt, meiner òg Mehlen at ein framleis har ting å arbeide med. Ho opplever at ein i Raud Ungdom i stor grad er på same bølgelengde når det gjeld kvinnekamp, både ekstern og internt. Men at dette kanskje manglar litt i Raudt.

– Ein treng eit parti som Raudt, som ser klasse og feminisme saman. Raudt har eit så godt grunnlag for feminisme og kvinnekampen, men så klarer ein ikkje å få det heilt ut, seier ho.

Mehlen opplever at feminisme ikkje er det som har blitt høgast prioritert dei siste åra.

– Det er ikkje éin grunn til det, og det kan ha vore ei riktig prioritering, men det betyr at framover så trenger ein å sette i gang prosjekt, til dømes som dei Raud Ungdom har hatt stor suksess med, fortset ho.

I det vidare arbeidet håper Ericsson det igjen kan bli tatt initiativ til ei analyse av korleis situasjonen er for arbeidarar og kvinner i dag.

– Det vil eg verkeleg understreke, den typen analyser og kunnskapsinnsamling, det er ein veldig sentral del av kvinnepolitisk arbeid, seier Ericsson.

– Det var vel Siri Jensen som utvikla teorien om to spissar¹. Det er veldig viktig at ein har politikk for begge og for eininga mellom dei, og det må vere ei eining som ikkje går ut på at kvinnene skal underordne sine krav, seier ho.

Både Mehlen og Ericsson understrekar behovet for kontinuerleg arbeid med feministisk praksis og kvinnekamp. Ericsson meiner ein kan sjå behovet for nokre av dei same kampane i dag som ho har vore med på å ta tidlegare.

– Det er ein tendens til at når ein snakkar om klassepolitikk så får ein inntrykk av at arbeidarklassen er menn, kvite menn. Mens kvinnepolitikk det er identitetspolitikk, som om det ikkje er noko materielt, som om ikkje det har nokon sosiale, materielle konsekvensar. Då tenker eg: som vi har jobba med det der. Vi har argumentert, og funnet tall, og forsøkt å lage klassepolitikk med kjønnsperspektiv. Likevel så kjem det tilbake mange år etterpå, sukker Ericsson. Ho peiker på korleis ein stadig må halde oppe fokuset på kvinnekampen.

– Kvinnepolitisk arbeid er som husarbeid og må gjerast om igjen og om igjen, elles så fell det tilbake til slik det var. Ein må vere veldig bevisst heile tida, seier Ericsson.

Mehlen trekk linjer frå det kontinuerlege arbeidet ein har gjort til kor bevegelsen er i dag.

– Eg meiner jo at det er ekstremt viktig at ein opprettheld det fokuset ein har på å snakke om kjønn og eventuelle avgrensingar. Det er sånn eg trur ein har fått ein organisasjon kor det speler ei så lita rolle, seier Mehlen. Ho understrekar at det at man har gjort eit tiltak eller fått gjennom ein seier ikkje gjev grunn til å kvile på laurbæra.

– Når ein har fått gjennomslag er det lett å tenke at «då har vi gjort dette». Noko av det vanskelege er å sikre at suksessane ein har blir ført vidare og at det ikkje stopper opp, fortset ho.

Det er tydeleg at arbeidet som Ericsson og andre starta i AKP, har vore viktig for utviklinga av feministisk praksis i partiet. I tillegg har det hatt ringverknader utover partiet. Bøllekursa som har blitt helde opp gjennom åra, har nådd tusenvis av jenter og kvinner, og kvinneorganisering har blitt løfta også i andre bevegelsar. Arbeidet som starta med kvinneopprøret, blir i dag tatt vidare av nye generasjonar i både Raudt og Raud Ungdom, og det er ingen tvil om at dette arbeidet både er nødvendig og nyttig. I ei tid der ein ser fleire angrep på kvinners rettar, vil viktigheita av kvinneorganisering og kvinnekamp, både internt og eksternt, neppe bli noko mindre.

Note

1 Teorien om at arbeidarklassen har to spissar, den eine er det tradisjonelle kjerneproletariatet, den andre er den kvinnelege delen av arbeidarklassen. Sjå t.d. «To spisser og To spisser i arbeiderklassens kamp», Rødt! Nr 3 (2009), tilgjengeleg på marxisme.no.

 

Russland har nettopp gjennomført en historisk omfattende militærøvelse utenfor den norske kysten, tett inntil norsk sone. Det utløste mye debatt. Mange bekymringer om eskaleringen av spenningen mellom de store maktene. Regjeringa beroliger. Forsvarssjef Bruun-Hanssen er imidlertid ikke så beroliget, og han er langt tydeligere enn regjeringa. Han sier i Klassekampen den 19. august:

Russland ruster opp. Hvis ikke Norge følger etter, vil USA ta over kontrollen i norske nærområder. Da mister vi stadig mer råderett.

Foto: NATO North Atlantic Treaty Organization. Fra Nato-øvelsenTrident Juncture i Norge (2018)
Av Birger Thurn-Paulsen,
redaksjonsmedlem i Gnist

I fjor la regjeringa fram en ny langtidsplan for forsvaret. Den ble fulgt opp av store ord om økte bevilgninger og stor satsing på forsvaret. Debatten rundt dette dreide seg mest om arbeidsplasser og distriktspolitiske konsekvenser, dessverre i altfor liten grad om kjerna i planen.

Regjeringa skryter av at de styrker forsvaret. Kjerna er at de styrker avhengigheten av NATO og USA. Det nasjonale forsvaret er svekket. Premisset er at vi er totalt avhengig av hjelp fra allierte ved et angrep. Langtidsplanen legger oss i virkeligheten under NATOs og USAs beslutninger i enda sterkere grad. Det er en slags hestehandel som legger opp til at Norge forplikter seg til å rykke ut rundt i verden, dersom NATO krever det. Til gjengjeld skal Norge angivelig få hjelp hvis vi angripes. Nå kan man si mye om den siden av saken, om sannsynligheten for alliert hjelp, både militært og politisk. Det sentrale er, når man bryter gjennom tåke­pratet om styrking av forsvaret, at det nasjonale forsvaret er svekka.

Forsvarssjefens poeng er godt understreket i forbindelse med den russiske øvelsen – Norge hadde ikke egen kapasitet til å følge med på og overvåke øvelsen. Tre amerikanske og ett kanadisk overvåkingsfly opererte fra norsk jord. Norge har hverken fly eller mannskaper til en slik operasjon.

Vi får se hva Regjeringa lander på i sitt svar på begjæringen fra USA om å delta i å beskytte tankskip utenfor Iran.

Og Trump vil ha Grønland!

 

 

 

.

 

Siden høsten 2015 har Rødt vært med og styre Tromsø i flertallssamarbeid med SV og Arbeiderpartiet. Samarbeidet har gitt Tromsø et tydelig venstresidestyre, men også bydd på utfordringer for et lite og revolusjonært parti.

Bendik Hugstmyr Woie er leder i Rødt Tromsø
Foto: Svein-Magne Tunli/Wikimedia Commons

Foran kommunevalget i 2011 sto det mellom to styrende koalisjoner i Tromsø: Et rent høyresideflertall, mot en koalisjon av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Gjennom en valgkamp, med høyt personfokus og mye samehets hjulpet av høyresida, seilte de borgerlige fram på meningsmålingene. I 2011 fikk Tromsø sitt mest høyrevridde flertall i kommunestyret på lang tid. Høyre, Venstre, Krf og Fremskrittspartiet skulle innføre byrådsmodell og åpne opp for storstilt privatisering.

Hvordan skulle Rødt operere sammen med resten av opposisjonen under dette nye politiske flertallet? Ett av spørsmålene vi måtte avklare med oss selv, var hvor stor tillit vi hadde til Tromsø Arbeiderparti og Tromsø SV. Om man så på deler av forhistorien deres i Tromsø, var det flere grunner til å tvile på at et tett samarbeid ville være en god ide. Fram til 2011 hadde Arbeiderpartiet og SV styrt kommunen sammen, med Rødt og tidligere RV som kanskje det tydeligste opposisjonspartiet. Salg av kommunens aksjer i det offentlige busselskapet, innføring av New Public Management med resultatenheter og bestiller-utførermodell og kampanje for OL i 2018 var blant sakene hvor RV og Rødt sto i tydelig konflikt. Det var til og med forberedelser til et delvis salg av Troms Kraft, som heldigvis ble stanset. I realiteten var det flere av endringene Arbeiderpartiet og SV hadde gjort i kommuneorganisasjonen som muliggjorde at privatisering kunne skje. Men etter de rødgrønnes valgnederlag i 2011 hadde noe endret seg i samarbeidet på venstresiden, og mye av svaret lå i fagbevegelsen.

Faglig-politisk samarbeid

Høyresidens politikk skapte en enorm mobilisering, spesielt i byens fagforeninger. Opprettelsen av “Vi bryr oss”-alliansen, som flere av byens fagforeninger sto bak, samlet Arbeiderpartiet, SV og Rødt, og til dels også MDG og Senterpartiet. Det var LO i Tromsø, Fagforbundet, Utdanningsforbundet, Sykepleierforbundet og flere andre fagforeninger som sto bak alliansen. Sammen skapte vi et tydelig alternativ til det borgerlige byrådets politikk. Også motstanden mot parlamentarisme ble en viktig sak å mobilisere på.

Fagbevegelsens rolle i å holde venstresiden samlet i Tromsø har vært stor, og har også minnet oss på hvor viktig det er å ikke slippe gjennom noe flertall som kan gå inn for privatisering og rasering av arbeidsplasser i kommunen. De to siste årene før kommunevalget i 2015 leverte vi sammen med de andre fire partiene i opposisjon felles alternativt budsjett. Selv om alliansen i opposisjonen var bred, var det et ønske fra både SV, Arbeiderpartiet og oss at det var våre tre partier som skulle styre sammen.

Da valgkampen i 2015 gikk til for fullt, var målingene klare på at det var veldig realistisk at vi skulle få flertall sammen.

Valgskredet i 2015

Valgkampen i 2015 ble et lite eventyr for Rødt i Tromsø. Fra målinger på relativt normalt nivå i mars rundt 8 %, seilte vi opp mot 18 % på det meste. Arbeiderpartiet klarte mot slutten å gå inn for storstilt utbygging av friområder i Tromsømarka, som ville gjort offentlige friområder til utbyggingsområder for Tromsøs rikeste. Da, som mange år tidligere, viste Rødt seg som det tydeligste alternativet. Valget endte på 14,4 %, dobling. SV doblet seg også, mens Arbeiderpartiet kun hadde en svak vekst. Utgangspunktet for forhandlinger mellom de tre partiene som hadde rent flertall, var godt.

Å ha en såpass stor vekst i en by som er viktig for både Arbeiderpartiet og Høyre, gjør at man naturligvis møter på mye motstand. Til og med statsminister Erna Solberg var ute i NRK og advarte Tromsø-velgerne mot å stemme Rødt. Redaktører og kommentatorer Nordlys, en av to aviser utgitt i Tromsø, var også blant Rødts tydeligste kritikere. Rødt var det eneste partiet det tydelig ble frarådet å stemme på, blant annet av daværende sjefredaktør Anders Opdahl i kommentaren “Et Tromsø i Rødt” like før valget.

Forhandlingene startet noen dager etter valget. Alle partiene hadde forhandlingsutvalg på tre personer. Rødt var tydelige: Vi ville avskaffe byrådsmodellen, få slutt på all privatisering og konkurranseutsetting, nye barnehager skulle bygges i kommunal regi og flere kommunale boliger. Vi var også opptatt av at man skulle få sagt opp avtalen om privatisering av deler av kommunens renholdstjeneste.

Et stort spørsmål for oss var hvordan samarbeidet med SV og Arbeiderpartiet skulle være. Både vi og SV var tydelige på at vi ikke ville sitte i byråd med Arbeiderpartiet. Dette var nok med på å gjøre det vanskelig for Arbeiderpartiet å gå videre med byrådsmodellen. Da måtte de leve med at vi ville stå i en mye friere situasjon enn dem. Samtidig skjønte vi at å styre sammen med SV og Arbeiderpartiet i formannskapsmodellen, ville kreve tett samarbeid – og det levde vi godt med. I det som ble Kystens Hus-erklæringen, kalt opp etter forhandlingsstedet, var vi godt fornøyd med resultatet. Resultatet ble at vi gikk inn i byråd i ett år, i forberedelsen til å avvikle byrådsmodellen. I juli 2016 var vi over i formannskapsmodellen.

Fire år etter Kystens Hus

Høsten 2018 brukte Rødt Tromsø en del tid på å evaluere hvordan samarbeidet hadde gått. Det vi fant ut, var at medlemmene i Rødt Tromsø var godt fornøyd med at vi var i et flertallssamarbeid, men at det var flere saker hvor vi ikke hadde markert oss tydelig nok. Den politiske debatten i Tromsø har blitt flyttet flere steg til venstre. Privatisering og konkurranseutsetting er på flere områder avkledd som løsning, og Arbeiderpartiet og SV står tydeligere i opposisjon til høyresiden enn de gjorde forrige gang de satt med ordføreren. Det snakkes nå også mye mindre om privatisering fra høyresiden, fordi det har blitt et upopulært standpunkt.

Rødt Tromsø har alltid vært mot innføring av parlamentarisk styringsmodell, og Tromsø ble det første stedet som noen sinne har gått tilbake fra denne modellen. Disse to gjennomslagene ble tydeligst lagt merke til.

I Kystens Hus-erklæringen som ble inngått av oss, SV og Arbeiderpartiet, var det ingen saker som var veldig vanskelige for Rødt å gå med på. Det mest utfordrende var økningen av kommunal eiendomsskatt og bygging av Tromsøbadet. Eiendomsskatten er en flat skatt som det er nært umulig å få til å ikke ramme usosialt. Bygging av Tromsøbadet har Rødt vært skeptisk til, men man valgte å bli med på det på grunn av de altfor dårlige fasilitetene kommunen hadde for svømmeopplæring og Høyrebyrådet hadde allerede brukt 70 millioner på planlegging.

Dette viser at Rødt fikk mye ut av samarbeidet tidlig i perioden. Det tilbakemeldingene fra medlemmene til komiteen sa tydelig, var at Rødt har vært for dårlige på å vise fram egen politikk og på å vise oss fram på våre egne kampsaker. Ofte har man stått veldig samlet om de politiske sakene med SV og Arbeiderpartiet.

Å takle en utfordrende kommuneøkonomi er kanskje den største utfordringen for et revolusjonært, sosialistisk prosjekt. Rammen til kommunene fra staten er alt for trange, mens oppgavene blir flere. Det har lenge vært en viktig sak for Rødt å mobilisere kommunens innbyggere til kamp mot de trange rammene staten setter. Med Rødt på Stortinget får vi også et alternativ å vise til: Det er mulig å gi kommunene høyere tilskudd til å utføre alle de viktige oppgavene de har i velferdsstaten. I Tromsø kommune har utgiftene til helse- og omsorgstjenester hatt en stor vekst. Det setter Tromsø i en veldig vanskelig situasjon. Mens denne teksten skrives, pågår det en stor diskusjon rundt hvordan man skal håndtere det. For Rødt har det vært viktig å avvise forslag til kutt og nedskjæringer, som ikke vil løse problemene på sikt.

Kunne Rødt i Tromsø valgt en annen samarbeidsform med Arbeiderpartiet? Det er det godt mulig å se for seg. Om vi skulle hatt en løsere tilknytning til flertallssamarbeidet, ville nok det medført fortsatt byrådsmodell i Tromsø. Hvis vi skulle få gjennomslag for å avvikle modellen, betydde det at vi måtte være beredt på å samarbeide tett de neste fire årene. Men det tette samarbeidet er også verdifullt utover det, og gjør at Rødt får mulighet til å være tett på alle avgjørelser som tas i god tid.

Kamp om gjenvalg

Meningsmålingene viser for tiden at vi ligger under valgresultatet i 2015. I januar målte vi til 11, 9% hos et meningsmålingbyrå, og i mars målte vi til rundt 8 % hos to andre. Hva er grunnen til det? Uten å forsøke å bortforklare for mye, ligger nok noe av svaret i at mange gikk til SV ved stortingsvalget og kanskje har blitt der, og at Arbeiderpartiet har fått tilbake mange av de som gikk til Rødt i valginnspurten for fire år siden. Når dette skrives, er det enda lenge til valget, og ting ser åpent ut. Men det er ikke til å stikke under en stol at det også tærer på oppslutningen at man også må stå ansvarlig for det som skjer i kommunen som man ikke er fornøyd med. I diskusjoner om hvordan Rødt bør stille seg til samarbeid med Arbeiderpartiet og SV i kommunene etter valget i 2015, mener jeg at det bør diskuteres om gjennomslag og oppslutning nødvendigvis henger så nøye sammen. Bør man ofre oppslutning for gjennomslag, eller vice versa? Er det sånn at Rødt står så langt unna Arbeiderpartiet at tett samarbeid ikke kan gi nødvendig gjennomslag? Noen vil nok mene at dette er falske motsetninger, men det er nok spørsmål som bør og vil diskuteres mye i Rødt framover.

I Tromsø står vi fast på at vi bør sikte på å fortsette samarbeidet etter valget. Men det må bygges en ny entusiasme rundt prosjektet. Vi har kommet langt på fire år, men det er enormt mye som gjenstår og ingen seire bør tas for gitt.

I kommunestyrevalget i 2015 økte Rødt Vefsn sitt svært gode resultat på 9,3 prosent i 2007 (gjennombruddet) og det samme i 2011, til 11,7 prosent. Det var det tredje beste resultatet i kommunestyrevalget for Rødt i landet, og vi økte fra 3 til 4 representanter i kommunestyret. Fordelingen mellom de ulike partiene ble slik: Ap 10, Høyre 5, Rødt 4, SP 2, SV 1, FrP 2, Venstre 2 og en lokal liste mot bompenger (Vefsn Tverrpolitiske Parti, VTP) 3. Hva var bakgrunnen for framgangen? Og hvordan skulle vi nå forholde oss til spørsmålet om samarbeid med Arbeiderpartiet?

Gunnvald Lindset er gruppeleder i Rødt Vefsn
Foto: Rune Lund/Wikimedia Commons

Årsaken til framgangen mener vi skyldes en tydelig og konsekvent politikk og godt arbeid over lang tid. Vi har blant annet kjempet mot nedskjæringer i skole, barnehage og eldreomsorg hvert eneste år i budsjett og økonomiplan. Kampen for lokalsykehuset gjennom mange år har vært frontet av vår gruppeleder i kommunestyret som leder for den lokale sykehusaksjonen. Vi har også tatt opp mange viktige saker utenom sakskartet i kommunestyret, slik som sosial dumping, søndagsåpne butikker, TISA/TTIP, endringene i Arbeidsmiljøloven m.m., og fått flertall for gode vedtak.

Vi har fått innført Telemarksmodellen mot sosial dumping for kommunale innkjøp og anbud, og flertallet har satt ned foten for økt bruk av midlertidige stillinger. Vi har aktivt støttet havnearbeidernes kamp både på landsbasis og mot lockouten lokalt. Det førte til at flere av dem meldte seg inn i Rødt. En av dem stod på 3. plass på lista i 2015 og ble valgt inn i kommunestyret. Mange av de andre bidro blant annet med å dele ut valgmateriell i postkasser rundt omkring i kommunen.

Vi har også, sammen med FrP, frontet kampen fra dag én mot bruk av bompenger for å utbedre E6 og fylkesvei 78. Bompengene har rammet folk i nordkommunen svært hardt, med årlige utgifter opp mot 30 000 kr. i de verste tilfellene. Der fikk vi størst oppslutning, med 12,7 prosent, i lokalvalget og 14,7 prosent i fylkestingsvalget. Det ble stilt en «bompengeliste» (VTP) som fikk tre representanter. Uten den hadde vi sannsynligvis fått en oppslutning i nordkommunen tilsvarende det vi fikk i fylkestingsvalget.

Skal Rødt ha varaordføreren?

Valgresultatet gjorde det mulig for oss, hvis vi ville, å få varaordføreren i et samarbeid med Ap, SV og SP. Ap var fullstendig avhengig av vår støtte for å få ordføreren. Dette var en situasjon vi ikke var forberedt på, og som vi ikke hadde diskutert på forhånd.  Det var uenighet i lokallaget i synet på hva slags samarbeid vi skulle inngå.

Noen mente vi burde ta varaordførervervet ut fra blant annet at mange hadde stemt på oss med forventninger om at vi skulle få større innflytelse og ta politisk ansvar. Andre mente vi ikke burde binde oss opp i en politisk plattform fordi det ville hemme oss i å fremme vår politikk. Han som var aktuell som vår varaordførerkandidat, ønsket ikke å gå inn i en slik posisjon. Med en diskusjon om dette før valgkampen hadde vi kanskje hatt en kvinnelig kandidat i stedet for.

Hvis vi hadde vært forberedt, og hatt noen som var villig til å ta jobben som varaordfører, hadde vi nok gått inn for å prøve å forhandle fram en politisk samarbeidsplattform slik det ble gjort blant annet i Bodø.

Det endte med at vi vedtok å gå inn i et valgteknisk samarbeid med de tre partiene, slik vi hadde i perioden før. Det innebar et samarbeid om valg av ordfører og varaordfører samt fordeling av ulike verv i utvalg, nemnder og råd, men at vi ellers stod fritt til å fremme vår politikk. Etter som vi sa nei til vervet som varaordfører, krevde vi at en ung kvinne i SV, som var deres eneste representant, skulle ha det vervet. Vi fikk én representant i formannskapet slik vi hadde hatt, lederen i oppvekstutvalget, én representant i omsorgsutvalget og ble representert i flere andre utvalg/nemnder.

Politiske motsetninger

Allerede samme høst fikk vi en sak som viste at en forpliktende samarbeidsplattform ville blitt vanskelig. I kampen mot nedlegging av en skole og barnehage i nordkommunen som hadde vært en gjenganger i mange år, inngikk Ap og Høyre et samarbeid som ga et knapt flertall (15 mot 14) for nedlegging i forbindelse med budsjett og økonomiplan. Da selve nedleggingen måtte behandles som egen sak i mars 2016, brøt to av representantene til Ap ut og stemte mot nedlegging. Dermed ble skolen og barnehagen berget så langt.

Samme året inngikk vi for første gang et samarbeid om budsjett og økonomiplan med de tre partiene og la fram et felles forslag. Året etter, i 2017, var dette ikke mulig å gjenta på grunn av ulikt syn på innføring av eiendomsskatt også utenfor byen. Vi gikk mot det fordi det ville komme på toppen av bompengebelastningen, og i tillegg blant annet dårlig/manglende mobildekning og internettdekning i deler av distriktet.
I 2018 ble det heller ikke felles budsjett og økonomiplan. Dette skyldtes først og fremst at nedlegging av skolen og barnehagen i nordkommunen nok en gang kom på sakskartet som en del av et forslag om endring av skolestruktur. Dette var et klart løftebrudd overfor befolkningen i nordkommunen etter vedtaket i 2016.

Vi kunne ikke godta et forslag om å redusere skolen til 1.-4. skole, og samlokalisere skolen og barnehagen. VTP, som skulle være et distriktsparti, inngikk en avtale med Ap, SP og SV som ga flertall for dette forslaget. Befolkningen, vi og de andre partiene som var mot dette (V og FrP), mente dette ville bety at skolen ikke ville overleve særlig lenge. Høyre fremmet et eget forslag om Montesorriskole. Dette hadde noen i nordkommunen undersøkt muligheten for, men det var ikke et aktuelt alternativ.

Utviklingen fra 2015 og fram til i dag viser etter min mening at det var riktig å ikke inngå et forpliktende samarbeid på en felles politisk plattform. Den ville ha sprukket allerede i desember samme året, og på nytt både i forbindelse med innføring av eiendomsskatt utenfor byen, skolestruktur og budsjett og økonomiplan både i 2017 og 2018. Vår konsekvente linje med støtte til befolkningen i nordkommunen, har ført til at flere som bor der har meldt seg inn i Rødt eller står på lista i kommunestyrevalget i år. Denne kampen har også splittet Ap, slik at en representant meldte seg ut av Ap, og ble uavhengig representant. I løpet av vinteren meldte hun seg inn i Rødt. I likhet med andre lokallag har vi fått en god del nye medlemmer, og er klar til en spennende valgkamp i tida framover.
 

EØS er en abonnementsordning på høyrepolitikk, sa SV-leder Audun Lysebakken. En god beskrivelse av EØS, men Hjelmengutvalget tar regjeringen et skritt videre og bruker ESA til ytterligere å privatisere ut over hva EØS faktisk tvinger fram.

I mandatet til Hjelmengutvalget sier regjeringa:

Problemstillinger i lys av EØS-avtalens regler om offentlig støtte EØS-reglene om offentlig støtte regulerer i dag forhold av stor betydning for konkurransen mellom offentlige og private aktører. EFTAs overvåkingsorgan, ESA, har behandlet en rekke klagesaker om støtterettslige problemstillinger knyttet til kryss-subsidiering, skattefritak og manglende etterlevelse av markedsinvestorprinsippet de siste årene. På bakgrunn av enkeltsakene har ESA på generelt grunnlag reist spørsmål om skattelovens generelle skattefritak for staten, fylkeskommuner, kommuner, regionale helseforetak og helseforetak, og ubegrensede garantier for de ovennevnte subjektene, er i strid med EØS-avtalens regler om offentlig støtte når disse utøver økonomisk aktivitet. ESA har også anmodet norske myndigheter om å innføre tiltak som hindrer at det offentlige kryss-subsidierer sin økonomiske aktivitet. Skattefritaket i skatteloven § 2-30 første ledd bokstav b, c og g nr. 5 gjelder i utgangspunktet all aktivitet som staten, fylkeskommuner, kommuner, regionale helseforetak og helseforetak utøver innenfor sitt rettssubjekt. Det omfatter alle inntekter, herunder inntekter fra kommersiell virksomhet, utbytte, gevinster og renteinntekter. ESA har foreløpig konkludert med at det generelle skattefritaket i skatteloven § 2-30 for ovennevnte subjekter er i strid med EØS-avtalens regler om offentlig støtte når disse aktørene utøver økonomisk aktivitet.

I tillegg er utvalget bedt om å komme med ytterligere forslag til tiltak for å sikre like konkurransevilkår mellom offentlige og private aktører. Dette har ingenting med EØS-avtalen å gjøre, det er rett og slett et forsøk på å øke privatiseringsomfanget.

EØS-avtalen hadde utgangspunktet at avtalen ikke skulle regulere hvordan Norge organiserte sin velferdsstat og offentlige virksomhet. Poenget var likebehandling av norsk og utenlandsk næringsliv. Det som kalles ulovlig statsstøtte, skal bare gjelde om de statsstøttede tjenestene ble tilbudt i et grenseoverskridende marked.

Å anse det som problematisk at offentlige virksomheter får lavere rente fordi de ikke kan gå konkurs, samt at offentlig virksomheter ikke betaler skatt (eventuelt til seg selv!) er noe ingen før har seriøst brukt i argumentasjon for privatisering.

Det er verdt å merke seg at utvalget som regjeringa oppnevnte, har delt seg på de fleste viktige områder. Det er særlig Beatrice Dankertsen Hennyng fra Kommunesektorens organisasjon (KS) og seniorrådgiver Stein Reegård ( LO) som opponere mot flertallets linje med uvanlig sterke ord til å komme fra disse organisasjonene.

Stein Reegård skriver i en merknad:

Fremstillingen ser ut til å mangle den innsikt at offentlig sektor (ca. en tredel av norsk økonomi) i all hovedsak er innrettet for å ivareta roller som ikke egner seg for generell markedskonkurranse. Uten den betydelige endringen i norsk konkurransepolitikk som utvalgets flertall går inn for er de reelle problemstillinger som ligger i mandatet 1 Bakgrunn, mandat og sammendrag 17 knyttet til begrensede berøringsområder mellom offentlig og privat tjenesteyting.

Stein Reegård innledet om Hjelmengutvalgets rapport om offentlige tjenester og konkurranse på Nei til EUs faglige konferanse i Oslo. Der sa han blant annet:

– Det er helt opplagt at SFO kan bli skattlagt. Det finnes nærliggende private tilbud, SFO er ikke obligatorisk og det er høy egenbetaling. ESA har sagt at dette skal gå fri, men det tror jeg er fordi de sitter der nede i Brussel og ikke aner hvordan SFO drives.

– Det er på to områder EØS-avtalen har gitt oss uventede virkninger. Det er i arbeidslivet og det er for offentlig sektor. På begge områdene var det forutsatt at dette skulle være nasjonalt og suverent, også i EU. Men slik er det ikke når det kommer til stykket.

Flertallet i Hjelmengutvalget mener at konkurs-immunitet ikke trenger å endres, men man må innføre det de kaller et markedsaktørprinsipp.

Dette innebærer at det offentlige, når det driver aktivitet i et marked, må handle på samme måte som en sammenliknbar, rasjonell og profittorientert privat aktør ville ha gjort. Dette betyr blant annet at rentefordelen (som en får da en ikke kan gå konkurs) ikke gjelder den kommersielle delen; det må stilles krav til markedsavkastning i tråd med hva private ville krevd; det må lages en egen tilsynsmyndighet for å påse at det offentlige virkelig etterlever rollen som markedsaktør. Utvalget vil at Konkurransetilsynet skal få denne rollen og få myndighet til å bøtelegge offentlige aktører som ikke etterlever dette.

KS: Hjelmengutvalgets forslag om et generelt markedsaktørprinsipp uten krav om samhandelspåvirkning innebærer at offentlige, lokale vare- og tjenestetilbud av begrenset omfang, må følge de samme kravene til separat regnskapsførsel og skatteplikt som gjelder for mer omfattende vare- og tjenestetilbud som er omfattet av EØS-avtalens støtteregler. I tillegg forstår vi forslaget slik at det at det skal innføres løpende avkastningskrav slik at det offentlige vil være forpliktet til å prise sine varer og tjenester basert på en kalkyle hvor alle kostnader inngår. Forslaget innebærer på dette punktet en betydelig endring av rammebetingelsene for mange av de vare- og tjenestetilbudene som norske kommuner har i dag. Ytterligere medfører forslaget betydelige ekstra kostnader for lokale tjenestetilbud.

Flertallet foreslår lovfesting av et generelt markedsaktørprinsipp, jfr. rapporten pkt. 10.8: «et generelt prinsipp om at når en offentlig aktør driver kommersiell aktivitet i konkurranse med andre (juridisk betegnet som økonomisk aktivitet) skal dette gjøres på markedsmessige vilkår, det vil si at det stilles krav om markedsmessig avkastning i virksomheten.»

Det blir da sentralt å avklare på hvilke områder Hjelmengutvalget foreslår strengere regler. KS har identifisert at dette i hovedsak dreier seg om:

• Innføre et generelt markedsaktørprinsipp.
• Innføre skatteplikt, med eller uten en nedre omsetningsgrense.
• Innføre et krav til regnskapsmessig skille, med eller uten en nedre omsetningsgrense. Innføring av krav om regnskapsmessig skille er en nødvendig følge av de to første.

Regjeringa fortsetter å omdanne den norske staten fra hva vi kjenner som en stat med et omfattende, skattefinansiert sikkerhetsnett, til en stat basert på markedet. Samfunnet har i dag målsettinger knyttet til fordeling, med andre ord om hvordan den samfunnsøkonomiske kaka skal fordeles. Det offentlige driver inn skatter og avgifter som ikke bare finansierer offentlig virksomhet, men som også går til ulike tilskudd- og støtteordninger.

Fordelingshensyn vil stå i veien for hensynet til effektivitet. For eksempel vil omfordelende skatter som oftest skape et effektivitetstap, både gjennom de direkte inndrivingskostnadene og gjennom de vridningsvirkningene skattene kan forårsake. Aktørene står ikke overfor de riktige samfunnsøkonomiske kostnader og inntekter når beslutninger som størrelsen på arbeidstilbud eller investering skal fattes.

Statsstøttereglene på sin side har fokus på likebehandling og økt samhandel. EØS sine statsstøtteregler kommer derfor ofte i konflikt med ønsket om størst mulig samfunnsøkonomisk velferd fordi statsstøttereglene ikke har samfunnets og innbyggernes velferd som målsetting.
Hva er samfunnsøkonomisk effektivitet? Hvis et kommunalt svømmebasseng som allerede er bygget, blir tvunget til å ta så høye priser på grunn av markedsaktørprinsippet slik at kapasiteten ikke blir brukt, er dette sløsing med ressurser og derfor en ineffektivitet. Hvis en trekker inn fordelingshensyn, som for eksempel at kommunens innbyggere teller mer enn eierne av private konkurrenter, vil resultatet bli motsatt.

Hvordan vil kravene etter markedsaktørprinsippet vil påvirke tjenestetilbudet, særlig om det fører til dyrere tjenester eller eventuelt bortfall av tjenester. Hjelmengutvalget legger for øvrig til grunn vurderinger av at dersom det offentlige påføres samme «ulemper» som de private, så blir det like vilkår. Utredningen analyserer ikke betydningen av at det offentlige ofte har ulemper som de private ikke har, typisk forpliktelser til å operere ulønnsom infrastruktur. Hva er den samfunnsøkonomisk sett optimale utnyttelsen av eventuell overskuddskapasitet i slik infrastruktur? Eksempler basert på kommunale svømmehaller eller kulturhus kan være illustrerende her. Nyere statsstøtteretningslinjer legger til grunn at det offentlige kan benytte inntil 20 prosent av kapasiteten i infrastruktur for økonomisk aktivitet uten at statsstøttereglene kommer til anvendelse, men Hjelmengutvalget anbefaler ikke å anvende dette unntaket.

Hva om vi tar utgangspunkt i ulike typetilfeller som vi mener det er sannsynlig at er unntatt EØS, men som nå vil bli omfattet etter Hjelmengutvalgets forslag? Dette kan for eksempel være offentlig ikke-økonomisk aktivitet som har relativt store faste kostnader, men der det finnes restkapasitet som kan brukes av innbyggerne, og der denne aktiviteten kan komme i et konkurranseforhold til tilsvarende privat aktivitet.  Fullkostbasert prising innebærer at en bedrift setter prisene slik at alle kostnader inkludert kapitalkostnader dekkes på et hvert tidspunkt for alle produkter i alle markedssegmenter. Utleie av skolesvømmebasseng og lokaler i kulturhus er noen relevante eksempler. Laboratorietjenester er også et godt eksempel og er relevant på mange områder, som for eksempel innenfor helse, mat og vann.

Kulturhuset eller skolesvømmebassenget står der, og det er ikke lett å avhende det. Det finnes en marginalkostnad ved for eksempel å la publikum bruke et skolesvømmebasseng i helgene. Dette er kostnader til oppvarming og bemanning. Men de store investeringskostnadene er ikke relevante ettersom de er tatt og er irreversible. Når betalingsviljen overstiger de marginale kostnadene, er det samfunnsøkonomisk lønnsomt at den tilgjengelige kapasiteten tas i bruk. Det er sløsing av ressurser at publikum ikke får bade i bassenget hvis de har en betalingsvilje som overstiger marginalkostnaden ved å la dem slippe til. I noen eksempler vil marginalkostnaden være nær null. Anta for eksempel at en organisasjon får låne et skolebygg etter skoletid. Kostnaden er kanskje ikke annet enn å låse opp og igjen lokalet. Da er det samfunnsøkonomisk effektivt at all kapasitet tas i bruk. Den rette prisen i slike markeder er den som gjør at ønsket engde restkapasitet tas i bruk. Bruken av svømmebasseng er et eksempel på en kommunal investeringsbeslutning med en restkapasitet som kan selges i et marked, men argumentasjonen vil gjelde et vidt spekter av grunnlagsinvesteringer utover dette.

Utredningen fra KS har foretatt beregninger av hva prising etter fullfordelte kostnader, inkludert kapital- og driftskostnader på eiendom, vil bety for prisen på en SFO-plass. Eksempelet er basert på Brynseng skole i Oslo. I dagens situasjon er full foreldrebetaling 2998 kroner per måned. Betaling er inntektsgradert, så foreldrebetalingen ligger i spennet 640 kroner – 2998 kr. Det første året skolen er ny, vil fordelte kapitalkostnader utgjøre 2314 kroner i snitt per plass, mens fordelte driftskostnader i snitt per plass utgjør 2231 kroner. I en fullkostmodell vil snittprisen måtte vektes ut i fra inntektsgraderingen for å dekke totalkostnaden. Dette medfører at høyeste inntektsgruppe vil dekke mer enn snittkostnadene per plass. Til sammen vil foreldrebetalingen for høyeste inntektsgruppe da utgjøre 10 991 kroner. Til en så høy pris vil det sannsynligvis være sterkt redusert etterspørsel, og tilbudet kan stå i fare for å bryte sammen. Prinsippet om fullfordelte kostnader som basis for salg av restkapasitet vil, som i dette tilfellet med skolebygninger, medføre at aktiviteten legges ned.

Kostnadene med å innføre et regnskapsmessig skille og markedsaktørprinsippet kunne bli så høye at det kommunale tilbudet faller bort (kommunen vil velge å ikke tilby tjenesten). Som nevnt vil dette også kunne smitte over på investeringsbeslutninger. Lønnsomheten for en kommune av å investere i for eksempel et skolebasseng kan være avhengig av at restkapasiteten også kan utnyttes av innbyggerne. Dersom muligheten for dette begrenses eller hindres av at salg av restkapasitet må utskilles i regnskapssted og fullkostnadsprises i henhold til markedsaktørprinsippet, vil dette trekke i retning av at kommunene ikke vil investere det samfunnsøkonomisk optimalt, men vil underinvestere. Det finnes ikke rasjonelle samfunnsøkonomiske argumenter for å innføre et pålegg om regnskapsmessig skille, markedsaktørprinsippet og/eller skatteplikt i et slikt tilfelle. Eller sagt på en annen måte, hvis kostnadene ved regnskapsmessig skille og det å følge markedsaktørprinsippet er store, samtidig som det blir stor grad av underinvestering i det kommunale tilbudet, så vil disse reguleringene nærmest sikkert være samfunnsøkonomisk ulønnsomme.

Fagforbundet har pekt på områder som kan bli rammet av Hjelmengutvalget, lista er ikke utfyllende:

• Stell av gravplass
• Svømmehall
• Bygdekino
• Treningstilbud
• Kulturskole
• Musikkskole
• Café/kantinedrift
• Parkering
• Kulturhus
• Utleie av eiendom
• Storkjøkken / kantinedrift
• Kino
• Kultur og konserthus (kafédrift, utleie.)
• Parkering
• Brannvesen, alarmtjenester

Det er åpenbart ikke grunnlag for de omfattende tiltak som Hjelmengutvalget foreslår. Den minst inngripende løsningen er å vente til ESA faktisk reiser en sak. Dersom det skulle gå så langt at en kommune blir dømt, er det verste som kan skje, at de får tilbake den ulovlige kommunale støtta. Det er mye mindre inngripende å gjøre tiltak i konkrete saker enn de endringene utvalget foreslår.
Å innføre et generelt krav om markedsrente, skatteplikt og avkastning må Norge ta til EFTA-domstolen om ESA skulle opprettholde sin sak. Det vil ha svært store konsekvenser for velferdsstat og tjenestetilbud. Derfor: motstand mot Hjelmengutvalget er sentralt i å opprettholde dagens velferdsstat og motvirke markedstenkning.

Kilder:

• http://regjeringen.no
• KS-bestilt rapport: «Konkurranse på like hvilkår» – hvilke samfunnsøkonomiske konsekvenser har dette for kommunesktoren?
• Nei til EU: Høringsuttalelse om Hjelmengutvalget