Ukategorisert

Hva er et skatteparadis?

Av

Sigrid Klæboe Jacobsen

Skatteparadis er land eller områder som kjennetegnes ved at de har forskjellige skattesystemer for lokale innbyggere og utlendinger.

Skatteparadis tilbyr ikke bare utlendinger lav eller ingen skatt, men også anonymitet og enkle, raske og fleksible regler for registrering. Dette er en grunn til at de også går under navnet «secrecy jurisdictions» eller «hemmeligholdsland».

Sigrid Klæboe Jacobsen er daglig leder i Tax Justice Network – Norge.

Skatteparadisene gjør det mulig å skjule eierskap, lage komplekse ugjennomsiktige selskapsstrukturer, utføre spekulative transaksjoner med stor risiko, og omgå finansielle regulering. Skatteparadisene smører dermed hjulene i et globalt hemmelighold som skjuler skattetriksing og annen alvorlig økonomisk kriminalitet. Både rike og fattige land taper enorme summer på grunn av ulovlig kapitalflukt, men utviklingsland er de mest skadelidende

Både lovlige og ulovlige pengestrømmer ender opp i skatteparadis. Plasseringer i skatteparadis er store. Privatpersoners plasseringer i skatteparadis er anslått til å være på 10 000 milliarder dollar. Nordmenn har 200 milliarder kroner plassert i skatteparadis i følge et konservativt anslag. Stadig større deler av selskaper overskudd havner i skatteparadis.

«Topp 10» av skatteparadisene

Skatteparadis er ingen entydig definisjon. Tax Justice Network sitt internasjonale forskerteam utgir derfor en indeks som måler hemmeligholdet i flere land. Financial Secrecy Index, eller Hemmeligholds-indeksen, viser at de største og verste skatteparadisene finnes i den rike delen av verden. De tre øverste plasseringene er inntatt av Sveits, Hong Kong og USA.

Det kan være overraskende at USA oppnår pallplassering i hemmelighold. President Obama har jo vært kjent for å presse flere utenlandske skatteparadis, blant annet for å få mer innsyn i terrorfinansiering. Obama har imidlertid gjort lite for å rydde opp hjemme i sine egne delstater. Delaware er den nest minste delstaten i USA, og er et av stedene i verden der det er enklest å opprette kontoer og anonyme postboksselskaper. På én enkelt adresse i Delaware er det registrert 217 000 selskaper. Bygget har én etasje.

Storbritannia kommer ikke blant de ti øverste, og dermed verste, skatteparadisene. City of London er et velkjent skatteparadis, men likevel havner Storbritannia nede på en 15. plass i indeksen. Men, Storbritannia har såkalte «Overseas Territories» og «Crown Dependencies» som reelt sett er styrt av Dronningen av England. Caymanøyene og Bermuda er to eksempler. Hvis dette globale nettverket ble regnet sammen, ville Storbritannia havnet på 1. plass med god margin. Caymøyene klarer også på egenhånd å oppnå en solid 5. plass. Mye av årsaken til dette er at du på Cayman kan få fengselsstraff ikke bare hvis du røper konfidensielle opplysninger, men også hvis du spør om slik informasjon.

Også Norge tilbyr hemmelighold

Norge har ikke utpreget hemmelighold, med sin 53. plass, men rangerer dårligst av de nordiske landene. Her er fire årsaker til at vi ikke når opp til våre nordiske naboer:

Åpne data. Prinsippet bak åpne data er at informasjonen må være gratis. I Norge må man betale for å få tilgang til selskapenes offentlige regnskap fra Brønnøysundregistrene. Dette er derimot gratis i Danmark.

Truster. Truster ikke er regulert i norsk lov. En trust er en slags stiftelse, og regnes for å være den mest ugjennomtrengelige konstruksjonen. Truster inngår ofte som en del av store selskapsstrukturer. Finland har valgt å eksplisitt ikke tillatte at slike truster blir opprettet i landet.

Land–for–land-rapportering (LLR).

LLR gjør at selskaper må vise sin globale selskapsstruktur, og oppgi nøkkeltall som skatt og inntekter fra hvert enkelt land de opererer i. Norge har innført LLR for utvinningsindustrien, men har gitt selskapene selskapene er unntatt å rapportere fra land med «støttefunksjoner» (typisk skatteparadis). Stortinget vedtok å endre dette den 21. juni 2015, men Finansdepartementet sier dette ikke blir aktuelt før i 2017.

Register over egentlige eiere bak selskaper

Norge er ikke automatisk bundet av EU sitt nye direktiv som pålegger medlemsland å opprette register over egentlige eiere, i motsetning til Finland, Danmark og Sverige. Stortinget vedtok den 5. juni 2015 å opprette et slikt register, og et forslag ligger nå ute på høring.

Skatteparadis er populære hos norske selskaper og i Oljefondet

Oljefondet har 145 milliarder kroner plassert i skatteparadisselskaper. Oljefondet har opprettet datterselskap for sine eiendomsinvesteringer i to av verdens mest hemmelighetsfulle skatteparadis, Luxembourg og Delaware. I 2015 debatterte Stortinget flere forslag som kunne vært et første steg mot en bedre skatteetisk forvaltning av Oljefondet. Forslagene oppnådde imidlertid skuffende få stemmer. Dermed har en av verdens største offentlige pengebinger fortsatt ingen krav eller forventninger til hvordan det skal manøvrere i det skatteetiske landskapet.

Delaware er generelt populær for norske selskap. Statoil har 25 selskaper registrert i USA, og 23 av disse er registrert nettopp i Delaware. Statoil har ingen ansatte der.

30 prosent av alle utelandssinvesteringer passerer gjennom skatteparadis, og økningen har vært kraftig. Her skiller ikke norske investorer seg nevneverdig fra resten. Norske selskap som investerer i utlandet, velger ofte å gjøre dette via skatteparadis. Mellom 2005 og 2010 ble slike investeringer i skatteparadis tredoblet. Danmark har sett samme tendensen, der offisielle tall viser at danske selskapers skatteparadisinvesteringer femdoblet seg på ti år.

Skatteparadisene som mottar flest av disse investeringene, er Luxembourg og Nederland. En ny rapport fra den nederlandske organisasjonen Somo viser at lille Nederland er den aller største investoren i verden. Dette er mye takket være «postboks-effekten». Penger som kanaliseres gjennom selskap uten fysisk tilstedeværelse, står for brorparten av de nederlandske investeringene.

Åpenhet er første steg

At skatteparadis representerer et stort problem, støttes nå av et bredt politisk miljø. Likevel har konkrete politiske vedtak latt vente på seg. De siste tre årene har det imidlertid begynt å løsne. I takt med økt oppmerksomhet internasjonalt, som i OECD og EU, har det blitt bevegelse også i norske partier. Skatteparadisenes hemmelighold kan bare møtes med mer åpenhet, og debatten går i økende grad på hvordan enkeltland kan kreve mer åpenhet av selskaper og skatteparadiser.

Land–for–land-rapportering for selskaper og åpne registre over egentlige eiere er to slike åpenhetstiltak som i 2015 ble støttet av et enstemmig Storting. Et annet sentralt tiltak er automatisk utveksling av informasjon mellom land.

I 2015 ble 89 land enige om en historisk avtale: å utveksle skatterelatert informasjon. Slik automatisk infoutveksling har lenge vært standard mellom de nordiske landene. Hvis du har en bankkonto i Sverige, får norske skattemyndigheter informasjon om dette automatisk. Informasjonen går rett inn på selvangivelsen din, og du må betale skatt av renteinntektene. Men har du kontoen i et skatteparadis, er du utenfor radaren. Den nye internasjonale avtalen er historisk da den setter rammene for en global standard for utveksling, og vil kunne føre til at skatteparadisene må oppgi sitt bankhemmelighold.

Denne innsatsen med automatisk informasjonsutveksling er hovedgrunnen til at verdens totale hemmelighold, som målt i Financial Index, har sunket de siste to årene.

Et utdatert skattesystem

Mer åpenhet løser ikke i seg selv problemet med at stadig flere store multinasjonale selskap er blitt nullskatteytere. Dagens debatt rundt selskapene Uber og AirBnB kan belyse dette.

I kjernen av Ubers skattestrategi er en skattemodell som på stammespråk kalles en «double dutch sandwich». Når du betaler for en reise med Uber, betaler du denne over mobilen din, la oss si 100 kroner. Denne internettbetalingen går direkte til et nederlandsk selskap. Gjennom royaltybetalinger til et annet selskap i konsernet i Bermuda, kombinert med en lukrativ skattesats i Nederland – 1 prosent – ender Uber opp med 50 øre i skatt av 100-lappen du brukte. Siden Uber International CV har hovedkvarter i Bermuda, skattelegges de ikke i Nederland etter nederlandsk skattelov. Men siden selskapet er registrert i Nederland, vil de for andre lands skattemyndigheter falle under nederlandsk skatte-jurisdiksjon.

I praksis ender de dermed opp med å ikke skattlegges noen steder.

Problemet med Uber når det kommer til å få selskapet til å bidra med skatt, er ikke at de er unike, men tvert imot at deres modell er så utbredt. Selskapet benytter seg nemlig av samme modell for å unnslippe skatt som svært mange andre store multinasjonale selskaper, og særlig selskaper i den digitale økonomien som Facebook, Apple eller Google.

Uber-saken belyser grunnleggende problemer i det internasjonale skattesystemet. I kjernen av problemet med å skattlegge Uber riktig er et totalt utdatert internasjonalt skattesystem. I dag blir multinasjonale selskaper som er globale av natur, behandlet som enkeltselskaper i enkeltland. Så for et selskap med over tusen datterselskaper i over hundre land, blir oppgaven for disse hundre landenes skattemyndigheter å fastslå om hvert enkelt av disse selskapene har betalt «riktig» skatt. Det åpner opp for store muligheter til å flytte overskudd og inntektsrettigheter til dit det gir lavest skatt, særlig når det er snakk om intellektuelle rettigheter.

Alternativet til dagens system er å se på et globalt konsern som én enhet, med én global profitt, i stedet for tusen enheter med tusen profitterklæringer. Dette er noe av ideen bak EUs arbeid med å opprette en felles skattebase for selskapsskatt i EU (Common Consolidated Corporate Tax Base), som i disse dager er på høring i Brüssel.

Selv om media stadig synliggjør store selskaper som betaler lite eller ingen skatt, er det påfallende lite politisk debatt om slike nye skattesystemer. Mange roper nå varsko over de nye avsløringen i Uber, men relativt få har engasjert seg i det samme problemet for selskaper som Google og Facebook, som har vært kjent i årevis. Dette er kanskje fordi Google og Facebook i sin tid etablerte helt nye bransjer med sine produkter og tjenester, mens Uber nå truer en eksisterende tjenestebransje – nemlig drosjenæringen.

Forhåpentligvis vil oppmerksomheten rundt Uber sette i gang en større debatt. På sikt kan dette føre til at vi får på plass et skattesystem som beveger seg i takt med tiden, og som tar et oppgjør med skatte-paradisene. Tiden er overmoden.

Ukategorisert

TISA og «norske interesser»

Av

Petter Slaatrem Titland

Til nå har TISA-debatten handlet om vårt eget, enten det er «norske interesser» eller beskyttelse av offentlig sektor.

Dersom vi virkelig vil riste i grunnmuren til TISA-avtalen, trengs et større internasjonalt perspektiv.

Petter Slaatrem Titland er leder av Attac.

Da Norge satt i gang TISA-avtalen i 2013, visste Utenriksdepartementet at de var innblandet i noe kontroversielt. Strategien har fra første dag vært bygd på to fundament: Forhandlingene er en forlengelse av WTO, og at avtalen sikrer norske interesser.

Ordet eksport er faktisk første ordet i setningen som svarer på spørsmålet «Hvorfor er TISA viktig for Norge?» på regjeringen.no: «Eksport av tjenester er viktig for norsk økonomi og sysselsetting».

Er dette norske interesser? Det er i så fall en svært snever definisjon, fordi den kun handler om norske eksportbedrifter som har interesse av større markeder eller norske bedrifter i utlandet. Andre bedrifter i Norge er nedprioritert i denne forståelsen. Ikke minst er vanlige folk som arbeider i norske småbedrifter, utelatt.

Åtte av ti arbeidere i Norge jobber i bedrifter som ikke konkurrerer med utlandet, eller som eksporterer, i følge en kartlegging SSB gjorde i 2012. Nordmenn flest jobber altså ikke i bedrifter som har behov for å ekspandere. En sterk offentlig sektor, som også bør anses som en norsk interesse, er utelatt.

Noen bedrifter gjør det svært godt på det internasjonale markedet. Borregaard i Sarpsborg eksporterer kjemikalier til hele verden og har 750 ansatte. Over 1750 norske skip transporterer varer over hele verden. Norsk fisk eksporteres også i enorm skala ut av Norge. Den norske regjeringen har nevnt økt fiskeeksport som et av argumentene for TTIP-avtalen. Denne næringen forholder seg imidlertid til Havforskningsinstituttets reguleringer, og produserer fisk i henhold til hva som er bærekraftig. «Vi produserer det vi har lov og kapasitetet til, og har ikke behov for mer eksport,» sa fylkeskoordinator for NNN i Aust-Agder, Henrik Stabel, på et TTIP-møte i januar. Sitat NNN: «vi trenger ikke mer eksport, for vi klarer ikke produsere mer».

Regjeringen vil femdoble norsk lakseproduksjon. Hva skal fisken spise? Økningen vil kreve en enorm økning av import av soya fra Brasil. Vi kommer til å bli nødt til å beslaglegge en jordbruksareale på størrelse med 75 prosent av Norges totale jordbruks-areale dersom vi vil få til dette.

TISA-avtalen handler, ikke overraskende, mye om klasse – både innenfor Norge og på tvers av landegrenser. Ikke overraskende er det en motsetning mellom norsk rovdrift på naturressurser og folks levevilkår andre steder i verden.

Regjeringen har ikke invitert til en debatt om hva politikere skal legge i begrepet «norske interesser». Det har de ingen grunn til heller – i forbindelse med TISA-avtalen har de ikke blitt utfordret på dette spørsmålet.

I denne debatten har vi en glimrende mulighet til å slå fast hva vi mener ligger i «norske interesser». Dersom vi bare protesterer mot TISA-avtalen fordi den truer norske offentlige tjenester, mister vi denne muligheten. Regjeringen vil fortsatt lage handelsavtaler som ikke ødelegger norsk velferd, men som øker makt og spillerom til norske selskaper i utlandet, og gjør at livet blir dyrere og mer usikkert for folk i Latin-Amerika, Asia eller Afrika. Om du ikke er rik, selvsagt.

Viktig stortingsmelding

I Norge er det tradisjon for å ikke diskutere handelspolitikk på Stortinget. Det har vært regjeringens bord.

Selv med en mindretallsregjering tillater opposisjonen at regjeringen gjør som de vil i handelspolitikken. Arbeiderpartiet vet at de snart kan havne i regjering, og vil ikke gjøre endringer i spillereglene som kan gi dem trøbbel senere.

I mellomtiden har regjeringen skaffet seg en mandat til å lage en handelsavtale som nettopp sikrer deres forståelse av norske interesser. En lang stund hadde de ikke engang det. TISA er nevnt både i nasjonalbudsjettet for 2014 og 2015, men det står ikke forklart hvorfor Norge ønsket avtalen. Ikke før Stortinget behandlet og vedtok stortingsmeldingen med tittelen «Globalisering og handel» den 19. januar i fjor. I meldingen er det noen få avsnitt, som gir regjeringen den politiske legitimiteten de trenger – hvertfall i formell forstand.

TISA vil gi norske bedrifter økt forutsigbarhet og gjøre det enklere å eksportere tjenester til andre land, noe som vil kunne bidra positivt til økonomisk vekst og sysselsetting. (…) Regjeringen vil arbeide for å sluttføre en ambisiøs TISA-avtale med klare og robuste rammebetingelser for handel med tjenester, med vekt på tjenestesektorer der norsk næringsliv har særlig interesse av å kunne konkurrere på like vilkår i globale markeder.

Avsnittet avsluttes slik:

Det er derfor en særlig viktig norsk handelspolitisk interesse å arbeide for å sluttføre en ambisiøs TISA-avtale med klare og robuste rammebetingelser for handelen med tjenester.

Med andre ord er TISA bare en liten del av et stort dokument som drøfter Norges handelspolitikk. Stortinget vedtok stortingsmeldingen, som betyr at regjeringen har fått velsignelse for alt som står i dokumentet. Regjeringens argumenter for TISA-avtalen har gått fra å være en kommunikasjonsstrategi til å være vedtatt politikk med 169 folkevalgte i ryggen, selv om SV og Senterpartiet protesterte spesielt mot TISA i debatten, og Venstre og KrF hadde en rekke kritiske bemerkninger.

Ingen tilleggsbemerkninger ble vedtatt i Stortinget, selv om et samlet norsk sivilsamfunn sa klart i fra på høringsrunden: Vedtar dere denne stortingsmeldingen, gir dere regjeringen mandat til å svekke WTO som global forhandlingsarena i handelspolitikken.

At TISA-avtalen er en forlengelse av WTO, har vært viktig å understreke for den norske regjeringen. Men når debatten hardner til og storingsmeldinger skrives, er det kun «norske interesser» som står igjen.

Handel og velstand

Dagen før debatten om Globaliserings-meldingen i Stortinget vedtok EU-parla-mentet noen nokså kritiske føringer når EU skal sluttføre forhandlingene. «Ingenting bør hindre EU, nasjonale og lokale styresmakter fra å holde opp, utbedre eller ta i bruk sitt lovverk.» De vedtok å kreve «klare og eksplisitte unntak» for alle offentlige tjenester, som utdanning, helse, sosiale tjenester, trygdesystem og audiovisuelle tjenester, slik som for eksempel TV og radio. De vedtok et ønske om fullt politisk handlingsrom for EUs nasjonale og lokale styringsmakter.

Selv om vedtaket i EU-parlamentet er bra, gjør det ingenting med de største problemene med TISA-avtalen. For det første skal alt gjøres om til en handelsvare, fordi handel er det viktigste virkemiddelet for utvikling. For det andre, og som en forlengelse av dette, vil presset mot mindre mektige land bare øke, mens sterke land kan beskytte sine egne interesser som det passer dem. Beskyttelsen av egne offentlige tjenester er helt i tråd med å samtidig ha sterke interesser i å ta over markeder i utlandet.

Disse to elementene settes pent sammen i argumentasjonen for TISA-avtalen. Den er helt i tråd med den svært ideologiske påstanden om at handel har skapt velstanden vår. Her er to eksempler på denne påstanden fra den norske debatten:

… hvem andre er det som tror at den norske velferden ville vært så god som den er i dag om det ikke hadde vært for vår utstrakte handel med omverdenen?

skriver Høyres Gunnar Gundersen i Nationen i oktober i fjor, som et svar på Nei til EUs kritikk av TISA-avtalen.

Import, eksport og grensekryssende investeringer bidrar til å øke levestandarden vår, påvirker næringsstrukturen og skaper arbeidsplasser. Derfor er Norge avhengig av handel, men også av en aktiv, strategisk handelspolitikk som vektlegger norske interesser,

sier Høyres Elin Rodum Agdestein i debatten om Globaliseringsmeldingen på Stortinget. Før hun legger til:

Samtidig viser meldingen at internasjonal handel også kan bidra til å nå utenrikspolitiske og utviklingspolitiske mål som fredelig samarbeid mellom land og bedre muligheter for inkluderende bærekraftig utvikling for alle. Derfor er det avgjørende og av stor betydning at regjeringen arbeider for en friere handel, og at den fører en offensiv handelspolitikk som vektlegger Norges interesser. Det innebærer å bidra til å sikre like og rettferdige spilleregler i dagens åpne, globale økonomi.

En mer offensiv handelspolitikk som vektlegger Norges interesser, er avgjørende for en inkluderende bærekraftig utvikling for alle. Resonementet er helt ulogisk.

Politikk, ikke marked

Borte er beskyttelse av små og nye bedrifter, før de rakk å bli store: konsensjonskrav til investorer, hjemfallsretten, Råfiskeloven som sikret at norske fiskere tjene på å fiske og en sterk fagbevegelse som har sikret fordeling. Særlig gjaldt dette naturressursene våre, fordi vi var et fattig land med lite makt overfor sterke kolonimakter. Industrispionasje har til og med vært et verktøy for å få tilgang til kunnskap og teknologi.1 Legg til velferdsstaten som sikret en bred forståelse for behovet for felles løsninger. Når Høyre-representantene har lagt dette til grunn, kan de begynne å snakke om handel, vekst og velstand. Dessverre hopper norske politikere over alle politiske virkemidlene, og gir markedet all æren.

De to foregående sitatene var begge fra Høyres stortingsrepresentanter. Så, til daværende finansminister Jens Stoltenberg på Dagsrevyen i 1996, i det han speider utover et av Statoils utenlandstokter:

Det er et merkelig skjebnefellesskap. Hvis det går bra her, så betyr det at en del av de pengene vi skal ha inn i statskassa etter århundreskiftet til å betale for folketrygden og barnehagene og sykehusene, de skal komme fra det Kaspiske hav. Det er litt underlig å tenke på. Men slik er det.

«Fellesskapet» Stoltenberg tenker på her, er et annet lands ikke-fornybare naturressurser. I TISA-avtalen skal markedet erstatte mange av de politiske virkemidlene vi har brukt til å bygge opp vår egen tjenestesektor. Det blir ekstra ubekvemt å tenke på at utviklingsland fikk stoppet tjenesteavtalen i WTO, og at Norge ble med utbrytergruppen i WTO for å lage TISA på tross av utviklingslandenes seier.

Et større bilde

På WTOs ministermøte i Hong Kong i 2005 førte Norge imidlertid en annen linje. På et plenumsmøte trakk vi alle krav om markedsretting av tjenester til de minst utviklede landene og alle krav til utviklingsland innen sentrale offentlige tjenester som vann, utdanning og strømnett.2

Kanskje fordi vi ville bremse markedsrettingen av samfunnet? Fordi vi mente at utviklingsland skal ta i bruk de samme virkemidlene som oss, som det har stått i regjeringserklæringen både til Ap, Sv, Sp, FrP og Høyre? Eller er det fordi vi innså at vi ikke kan klare å opprettholde en skjermet offentlig sektor i Norge, hvis vi krevde at alle land rundt oss markedsretter den? Et politisk system overlever som kjent aldri alene.

KrF-leder Knut Arild Hareide sa det svært treffende i debatten om den nevnte stortingsmeldingen:

Internasjonale regelverk bør ta vare på viktige verdiar og omsyn som gjeld meir enn våre nasjonale eigeninteresser. Omsyn til demokrati og menneskerettar samt vilkåra til arbeids-takarar er eksempel på det – omsyn til klima og natur òg. Me har ikkje berre interesse av ein open økonomi, men òg av ein rettferdig og berekraftig økonomi.

Norges oppsiktsvekkende avgjørelse i Hong Kong i 2005 framstår som bemerkelses-verdig global, fordi vi ønsker andre land et politisk handlingsrom. Det er langt mer progressivt enn den nasjonale vinklingen TISA-debatten har hatt i Norge, som Attac også har vært medskyldig i. Framover bør vi gjøre en innsats for å gjøre TISA-avtalen til noe mer enn et nasjonalt spørsmål – selv om det internasjonale ikke engasjerer like mye. Ikke fordi det nasjonale ikke er viktig, men fordi vi glemmer den mest grunnleggende kritikken av denne type avtaler.

Bare med den globale vinklingen kan vi vise TISA-tilhengerne at de er de som er nasjonalt orienterte, mens det er vi som anerkjenner at vi lever i et globalisert og internasjonalt samfunn, med alt det fører med seg. Fordi det også er i Norges interesse å ha en rettferdig og bærekraftig økonomi.

Noter:

  1. Helene Bank, Interessekonflikter mellom Norge og Latin-Amerika, i Latin-Amerikaboken 2010, Solidaritet Forlag.
  2. Helene Bank, Til tjeneste for hvem? Attac Norge og Stiftelsen IGNIS, 2003.
Ukategorisert

Den snilleste krigerstaten i verden?

Avatar photo
Av

Arnljot Ask

Arnljot Ask er mangeårig leder av internasjonalt utvalg i Rødt og forgjengerne. Nå menig medlem med ansvar for bl.a. freds- og antikrigsarbeid. Også vært med i ledelsen av de ulike Fredsinitiativer og kampanjene “Hent soldatene hjem”.

Norge blir ofte beskrevet som en fredsnasjon og en humanitær stormakt. Det pekes på norsk innsats i fredsmekling eller det høye norske bistandsbudsjettet. Men Norges fotavtrykk i verden er langt mer enn å være fredsmegler og drive bistandsprosjekter for verdens fattige.

Ikke bare er Norge blant verdens 20 største våpeneksportører, vi er også en krigerstat av første klasse.

Stian Bragtvedt er redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt!, leder av Rødt sitt internasjonale utvalg og er ansatt i FN-sambandet.
Arnljot Ask er medlem av Rødts internasjonale utvalg.

Siden 1990 har Norge deltatt i en rekke kriger, med bombingen av Libya i 2011 som et av de groveste eksemplene. I skrivende stund deltar Norge i hemmelige forhandlinger om en ny handelsavtale om tjenester, TISA. Her er målet å åpne opp markeder for, og hindre regulering av, norsk kapital i utlandet. Alle disse tingene må med når vi skal vurdere Norges rolle i verden. Skal vi forstå mer av hva slags rolle Norge spiller, er det nyttig å se nærmere på begrepet imperialisme, og hvilken rolle Norge spiller i dagens globale kapitalisme.

Imperialisme – fortsatt relevant?

Ordet imperialisme brukes ikke så ofte i dagligtalen lenger. Hos mange vekker det assosiasjoner til kolonitiden og oppdelingen av Afrika. Eller til rike land som utnytter fattige land. I marxistisk forstand handler begrepet imperialisme om utviklingen i kapitalismen, dens ekspansjon. Det er ikke dårlige politikere eller feil politikk som er forklaringen på plyndring av fattige land eller krig, men kapitalens behov. I følge Lenin er imperialismen et stadium i kapitalismen kjennetegnet av at nasjonalstatens rammer ble for trange. Først for salg av varer, deretter også for investeringer. Det blir nødvendig å finne nye markeder i utlandet og samtidig finne nye investeringsmuligheter. For å lykkes med denne ekspansjonen trenger kapitalen en sterk stat i ryggen. Denne staten kan enten åpne dører via politiske kontakter, inngå og håndheve handelsavtaler, eller i siste hvis nødvendig: militær intervensjon og krig.

Behovet for å søke profitt utenfor hjemlandets grenser henger i følge Lenin sammen med tendensen til monopolisering. Kampen på markedet mellom ulike kapitaler gjør at de som lykkes best, kjøper opp konkurrentene sine. Til slutt er det kun noen få store aktører igjen, som deler markedet mellom seg. Dermed kan de tjene mer penger, og hindre konkurrenter i å etablere seg. Det at hjemmemarkedet deles mellom noen få store aktører, gjør det nødvendig å søke nye markeder i utlandet.

Det er mye som har skjedd siden Lenin satt i eksil i Sveits og skrev om imperialismen. Men kjernen i analysen har fortsatt stor forklaringskraft. Den som lurer på om monopolisering er aktuelt, trenger ikke gå lenger enn til butikken for å handle. Etter COOP sitt oppkjøp av ICA, er 90 prosent av det norske dagligvaremarkedet dominert av tre aktører. En av dem, Reitangruppen som eier Rema 1000, har ekspandert til Norden og Baltikum. For å ekspandere til nye markeder er det nødvendig å ha en stat som kan hjelpe til med markedsadgangen, slik den norske staten for eksempel gjorde da Arbeiderpartiet tok Norge inn i EØS. Eller som regjeringen gjør, når den forhandler med WTO for å åpne opp markeder i fattige land for norske selskaper. Norske selskapers store vekst i utlandet de siste 30 årene hadde ikke vært mulig uten en hjelpsom stat.

Det betyr ikke at staten i den moderne kapitalismen er en marionett som står på pinne for kapitalen i ett og alt. Tvert imot er forholdet mellom stat og kapital fullt av motsetninger. Men til syvende og sist lever staten av å skattlegge den merverdien som blir skapt i produksjonen. Skattene kan økes til et visst punkt, men skal inntektene virkelig vokse, er det skattegrunnlaget som må bli større. Staten har dermed en interesse av å legge til rette for økt akkumulasjon av kapital, hjemme og ute. Som historikeren vik skriver i en artikkel fra 1995:

Staten levde av å skattlegge den merverdi som ble skapt i produksjonen. […] En selvfølgelighet kan man hevde. Men en selvfølgelighet som knytter herskersklassens og statsapparatets interesser uløselig sammen – hvis man da ikke velger å bryte fullstendig med kapitalismen.

Territorie og kapital

Den italienske, politiske tenkeren Giovanni Arrighi snakker i boka The Long 20th century (2010) om to typer logikk: den kapitalistiske (jakten på profitt) og den territorielle (staten). Kapitalisten er først og fremst interessert i å investere der det kan tjenes profitt, mens politikeren i staten er på det mest grunnleggende nivået interessert i å styrke sin stats makt vis á vis andre stater. Disse to ulike logikkene er forskjellige fra hverandre, men virker sammen. Ofte i et motsetningsfylt forhold, der de trekker i ulik retning. Noen ganger avgjøres utfallet mest av den kapitalistiske logikken, andre ganger av den territorielle logikken. David Harvey (2003) peker på hvordan det er vanskelig å forklare Vietnamkrigen utelukkende ut fra kapitalens behov. Samtidig er det lettere å begrunne USAs strategi med å demme opp for Sovjetunionen under den kalde krigen, med amerikansk kapitals behov for å holde så stor del av verden som mulig åpen for investeringer og muligheter for profitt. Om vi tar for oss dagens situasjon i Midtøsten og borgerkrigen i Syria, er det rimelig å anta at det ikke er veldig lønnsomt for amerikansk eller russisk kapital å krige der. Men på lang sikt er det viktig for statene å ha størst mulig innflytelse i Midtøsten, hvor 60 prosent av verdens oljereserver ligger. Som igjen øker statens mulighet til å utøve makt i framtida, på vegne av sine kapitalister. Den kapitalistiske og den territorielle logikken står ofte i motsetning til hverandre, men de henger uløselig sammen. For å forstå hva som skjer i den globale kapitalismen, må vi prøve å ta hensyn nettopp til hvordan de to logikkene virker inn på hverandre.

Norges rolle

For Norges del er det to trekk som tydelig peker seg ut, som er avgjørende for Norges rolle i verden:

  • Den brede oppslutningen i den norske overklassen om å binde seg opp mot USA og NATO for å ivareta norsk sikkerhet og interesser i utlandet.
  • Funnet av olje på norsk kontinentalsokkel og konsekvensene det fikk for norsk økonomi.

Statoil ble i utgangspunktet bygd opp for å kunne ivareta Norges interesser på norsk sokkel, og være en motvekt mot internasjonal oljekapital. Men med fallende reserver i Norge, ble det lagd en strategi for at Statoil skulle kunne ta skrittet ut i verden, og konkurrere om oljeprofitt med de store internasjonale selskapene. Det som kjennetegner oljebransjen, er den tette sammenvevingen med stater og politikk. Oljens strategiske betydning, sammen med stater og politikeres rolle i tildelingen av konsesjoner for leting og utvinning, gjør at utvinningen av olje henger tett sammen med staters utøvelse av makt og bruk av militærapparatet. Det er i oljesektoren vi kanskje aller lettest kan se forbindelsen mellom den kapitalistiske og den territorielle logikken, som vi var inne på i forrige avsnitt. Norge har imidlertid ikke militære muskler til å kunne sikre Statoils interesser i utlandet alene. Derfor er innordningen under USA og NATO sin sikkerhetspolitiske paraply gunstig for Statoil. Men vi skal se at underordningen under USA har røtter mye lenger tilbake enn et norsk oljeselskap sitt ønske om å spise kirsebær med de store.

Norge allierer seg med USA

Foran og under den 1. verdenskrigen sto nøytralitetsprinsippet sterkt i den unge nasjonen. Den ville ikke bli trukket inn i stormaktsrivaliseringa i Europa på nytt, og økonomisk var den også avhenging av sterke bånd til både Tyskland og Storbritannia, og ikke minst Sverige. 9. april 1940 og den 2. verdenskrigen var et vendepunkt. Den gjorde slutt på nøytralitetslinja og befesta alliansen med USA i sikkerhetspolitikken, og den førte også til at det ble lagt større vekt på å bygge opp et eget norsk militærapparat. Sikkerhetspolitisk ble også skillet mellom de vestlige imperialistmaktene bygd ned, gjennom at Sovjet nå sto fram som en felles trussel, og USA befesta sin lederposisjon i denne imperialistblokken. NATO-medlemskapet fra 1949 institusjonaliserte denne blokkavhengigheten.

Aggressivt taktskifte

Fra 1990-tallet av har Norge tatt steget opp i mer framskutte posisjoner i USA og de andre vestlige imperialistmaktenes krigsmaskineri. Samtidig gikk verden inn i en fase hvor den vestlige blokken direkte prøvde å skyve fram sine posisjoner med våpenmakt etter Sovjetunionens sammenbrudd. Innsatsen i Libya-krigen med påfølgende kroning av Jens Stoltenberg som NATOs generalsekretær er hittil det tydeligste uttrykket for Norges nye rolle. Vi skal se nærmere på bakgrunnen for dette taktskiftet og hvilke konsekvenser det har hatt her hjemme.

Norge stilte opp militært for USA også før 1990. Som under Koreakrigen fra 1951 av med et mobilt militærsjukehus i den USA-leda FN-styrken. I de fleste militære FN-operasjonene Norge deltok i denne perioden, var Norge på samme side som USA, men forskjellen var at disse operasjonene stort sett holdt seg innenfor folkerettens rammer.

Utover 1990-tallet, etter at FN i 1989 proklamerte sterkere innsats i fredsbevarende – og etter hvert såkalte fredsopprettende – operasjoner, ble USA mer egenrådig og stilte seg også i spissen for militæroperasjoner hvor de fikk FN mer eller mindre med på laget. Norge stilte seg her lojalt på USA sin side, med få unntak.

Det første kraftige signalet om nye tider kom med Kuwait–Irak-krigen 1990–91.

FN støttet ganske ukritisk opp om USA da de tilranet seg lederrolla. FN hadde ikke den utøvende kommandoen, men organisasjonen hadde gitt USA mandat fra Sikkerhetsrådet. Norge stilte også synlig opp i USA-koalisjonen ved å sende kystvaktskipet KNM Agdenes ned til krigsområdet. FN fulgte opp USAs langsiktige strategi overfor Irak ved å opprettholde de dødbringende sanksjonene mot Irak etter denne krigen, helt fram til USA hadde installert sitt eget regime i landet etter invasjonen i 2003. FN-legitimerte raskt den de facto okkupasjonen og aksepterte at NATO etablerte seg fast i den grønne sonen i Bagdad.

Sjøl om Norge ikke fulgte USA under angrepet på Irak våren 2003, så stilte statsminister Bondevik opp med en støttetropp på ca 100 soldater for den britiske okkupasjonsstyrken rundt Basra allerede sommeren 2003. Disse ble riktignok trukket ut etter et par år, begrunnet med at vi måtte konsentrere våre bidrag til Afghanistan. Men den norske treningen av de nye militær- og politistyrkene som USA etablerte i Irak, fortsatte helt fram til høsten 2008, også under den rødgrønne regjeringen. Den offisielle fortellingen er at Norge aldri var med i Irak-krigen. Ikke før vi i 2014 gikk inn på nytt under dekket av kampen mot IS.

USAs lederrolle i FN-legitimerte kriger startet under Kuwait–Irak-krigen og ble fulgt opp i  Somalia. USA fikk i 1992 fullmakt til å sette i gang operasjonen «Restore Hope» for å prøve å skape fred der. Det mislyktes, og krigene har fortsatt helt til nå. Norge kom ikke militært med før i 2009, gjennom bidrag til EUs sjømilitære oppdrag rundt Aden-bukta, men har hatt sin hovedrolle i det såkalte Kontaktutvalget for Somalia fra 2006 av, da USAs utenriksminister Condoleza Rice ba Jonas Gahr Støre lede forhandlingene.

Første gangen NATO som organisasjon formelt ble tillatt å stille seg i spissen for en FN-legitimert krig, var i februar 1994 gjennom bombingen i Bosnia. Norge deltok ikke, men kom inn på denne arenaen i 1999 under den folkerettsstridige bombekrigen mot Jugoslavia, som også ble ledet av NATO. Siden har NATO hatt fast plass som anfører i USAs okkupasjoner både av Afghanistan, hvor de formelt tok over ISAF-oppdraget i august 2005, og i Irak. Begge steder legitimert av FN etter at okkupasjonene var et faktum. I Irak er det riktig nok USAs koalisjon av villige som formelt sjefer oppdraget. NATO sto også som ansvarlig operatør under bombekrigen i Libya, sjøl om et fåtall NATO-land bidro med bombefly.

USA har også, med FN-resolusjon 2189 fra desember 2014 i ryggen, fått NATO til å stå for det nye oppdraget i Afghanistan, «Resolute Support Mission», som tok over etter ISAF 31. januar 2014. Norge har trofast fulgt videre med på ferden, sjøl om soldatene formelt sies å være instruktører. Oppdraget ble nettopp forlenget til 2020, fordi krigshandlingene har blusset opp igjen.

Det finns flere eksempler på at Norge følger tett og lojalt med på USAs aggresjonspolitikk for å befeste og utvide sitt globale hegemoni. Ikke minst i utvidelsen av Irak-krigen til Syria, og nå snart hele Midtøsten-regionen, sjøl om Norge foreløpig ikke står med soldater andre steder enn i Irak. At akkurat denne utenrikspolitiske linja har vunnet fram, har hatt konsekvenser ikke bare for de som har blitt bombet av norske jagerfly, men også her hjemme.

Fra invasjonsforsvar til «innsatsstyrker»

Ekspansjonismen som USA satte i gang for å avløse den kalde krigen, førte raskt til en tilpasning av NATO til de nye oppgavene. Fra å tilsynelatende være en forsvarsallianse som skulle balansere sin hovedrival, Sovjetunionen, ble den organisert som en angrepsallianse. Målet var i første omgang å bistå USA i dragkampen om den såkalte Eurasiatiske korridoren som flere av deres strateger tegna planskisser for. Inkludert kampen om Midtøsten, Sentralasia og framrykkinga i Øst-Europa. Det startet opp med NATO-vedtak allerede i 1991, til Washington-chartret i 1999 hvor «kampen mot terrorismen» og «out of area» ble formulert, til det nye strategidokumentet vedtatt i Lisboa 2010.

Norge fulgte også raskt opp denne omdanninga av sitt militærapparat gjennom flere forsvarsmeldinger utover 1990- og 2000-tallet, som nå igjen skal tilpasses situasjonen fram mot 2020–30. Dette har rasert det invasjonsforsvaret vi opprinnelig hadde, med vernepliktshær og nærhet til befolkningen. Ikke bare er vi tilpassa til å delta i skarpe oppdrag for USA, Norge har også satt av styrker til å delta i EUs innsatsstyrker som også kan gå «out of area» langt nede i Afrika. De første oppdragene Norge var med på, var på Balkan i Makedonia 2003 og i Bosnia Herzegovina 2004. Det mest betente oppdraget vi er innrullert i på vårt kontinent, er imidlertid da Norge sendte soldater til NATOs beredskapsstyrker retta mot Øst-Europa, som gjør at Norge stadig er med på øvelser i Russlands naboland.

Den mest underdanige, og attpåtil dumme og kostnadsmessig ødeleggende, militære tilpasningsprosjektet Norge har stått for, er kjøpet av de amerikanske F-35 krigsflyene. Kostnadene gjør at det ikke blir penger til investeringer i tiltak som de militære sjefene nå også ser ville være nødvendige for å følge opp instruksene om å legge større vekt på forsvar av hjemmeområdene, dvs Norge. Det kan hende at USA sjøl kasserer dette flyet, men foreløpig har et enstemmig Storting allerede signert for kjøpesummen til halvparten av flya, til ca 35 milliarder kroner.

Kastrering av fredsbevegelsen

Den politiske og ideologiske kampanjen som har rettferdiggjort den aggressive krigspolitikken  og ødeleggelsen av forsvarsevnen, har også avvæpna den norske fredsbevegelsen. Den fikk en avgjørende knekk i åra med rødgrønn regjering, da den tidligere parlamentariske opposisjonen også ble dressert. Den siste fredsmarkeringen i Oslo med over 5000 deltakere var i 2004, og etter Obama-demoen i desember 2009 har slike markeringer knapt klart å samle 5–600 deltakere.

Kan vi snu dette?

Det er først og fremst folkene i de landene vi har vært med på å sette i fyr og flammer, som lider av den krigspolitikken Norge har vært med på å eskalere. Det året vi har bak oss, har imidlertid brakt krigene hjem til oss sjøl gjennom den eksploderende flyktningekrisa. I tillegg er Norge den lydigste USA-vasallen i oppmarsjen til krig i våre nærområder, gjennom Ukraina-krisa. Norge er også blant de mest servile overfor NATO-allierte Tyrkia og pleier nære økonomiske forbindelser til Saudi Arabia. Samtidig kan Norge komme i konfliktlinja mellom stormaktene i sitt fortsatte Afghanistanprosjekt. Det meldes at Russland er på vei inn i Afghanistan gjennom allierte i den gamle Nordalliansen og slakteren Dostum.

Det er ikke gitt at Norge skal fortsette å være et tannhjul i de vestlige imperialistlandenes forsøkene på å trygge verden for vestlig kapital. Men skal det være mulig å se for seg en annen kurs, må sannheten om Norges rolle i verden fram i lyset. Norges rolle som krigerstat, våpeneksportør og pådriver for markedsadgang for egne selskaper i utviklingsland må på dagsorden. Det vil kreve en stor innsats av venstresida og de sosiale bevegelsene i Norge. Det er ikke umulig. Forholdet til Saudi-Arabia, Telenors korrupsjonsskandaler og Norges offensive rolle i forhandlingene om den nye handelsavtalen TISA gjør at stadig flere stiller spørsmål om hva Norge egentlig driver med. Det er ikke for sent å endre Norges rolle i verden. Tvert imot er det på høy tid.

Ukategorisert

Pensjon, igjen

Avatar photo
Av

Erik Ness

Kampen om pensjon er en viktig del av kvinnekampen og vårens tariffoppgjør.

Nå er det viktig å få gjennomslag for:

  • Tariffestet pensjon inkludert forhandlinger ved endring av lokale avtaler.
  • Kollektive ordninger der vi løftes i flokk og ingen kan stikke fra på individuelt vis.
  • Innskudd må komme fra første krone, uansett alder, også ved korte ansettelser.
  • Pensjonen må gjelde lenger enn 77 år.

Da er det mulig å nå kravet om 66 % av lønn i pensjon. Riktignok bare for dem som har god helse og en jobb å bli gammel i. Senere må vi ta kampen for dem som må gi seg ved 62 eller 63 år eller blir ufør.

Mange forbund er for et samordnet oppgjør, med forbundsvise tilpasninger. Pensjonsoppgjøret angår alle. Det trengs en samlet mobilisering.

Det er sjølsagt også mulig å slåss gjennom reformer i et forbundsvist oppgjør. Men da må frontfagene stille de grunnleggende kravene og være mobilisert. Er de det?

Erik Ness
Ukategorisert

Har venstresida mer å by på enn etikk og moral?

Avatar photo
Av

Maria Wasvik

Maria Wasvik er medlem av Antirasistisk og minoritetspolitisk utvalg i Rødt og er seniorrådgiver på Antirasistisk Senter.

Kan man uten videre navigere etter de samme retningslinjene innen asylpolitikken, som på hvilke som helst andre politikkområder?

Eller, er det noe spesielt med asylpolitikken som gjør at vi kanskje til og med bør lene oss litt ekstra på de moralske prinsippene?

Maria Wasvik er leder av antirasistisk utvalg i Rødt, har en mastergrad i statsvitenskap, og jobber som rådgiver ved Antirasistisk Senter og med enslige mindreårige flyktninger i barnevernet.

Retten til å søke asyl

Retten til å søke om beskyttelse fra forfølgelse kommer fra FNs flyktningekonvensjon og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Den er også tatt inn i Norges grunnlov.

For å anerkjennes som flyktning etter konvensjonen må det i følge FNs flyktningkonvensjon eksistere en reell, framtidsrettet trussel om dødsstraff, fengsel, tortur eller annen nedverdigende eller umenneskelig behandling spesifikt rettet mot vedkommende eller vedkommendes nærmeste familie. Det er dessuten en forutsetning at ikke dets hjemlands myndigheter evner, eller ønsker, å beskytte vedkommende mot denne trusselen. Bare dersom det ikke er mulig og rimelig å søke internflukt på et annet sted i hjemlandet, vil vedkommende innvilges beskyttelse i Norge.5 I Norge er det to organer som behandler asylsøknader. Utlendingsdirektoratet (UDI) er et offentlig fagorgan som behandler sakene i første instans. Ved et positivt vedtak er det Integrering- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) som følger opp bosettingen. Ved et negativt vedtak kan asylsøkeren klage til Utlendingsnemnda som foretar en politisk uavhengig vurdering av saken og fatter et vedtak. I 2014, fikk 35,6 % innvilget flyktningstatus etter konvensjonen i første instans.6 I 2015 var prosentandelen på 75 %.7

Ved avslag vurderes det automatisk om vedkommende oppfyller kravene for opphold på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket. Dette er en kan-bestemmelse i loven som til enhver tid vurderes opp mot innvandringsregulerende hensyn.

Flyktninger

Altruisme er en etisk doktrine og filosofi som hevder at det er riktig å handle på en slik måte at det tjener en annen eller samfunnet som helhet. Altruismens motpol er egoisme, som hevder at det er riktig å handle på en slik måte at det tjener den som handler.

2015 var året da over en million flyktninger risikerte livet i gummibåter over Middelhavet for å nå trygghet i Europa i den største flyktningkrisen verden har sett siden andre verdenskrig.1 Hele verden holdt pusten ved synet av Aylan Kurdi, den tre år gamle syriske gutten som ble funnet på en tyrkisk strand etter å ha druknet på flukt fra Syria. Flere enn 3735 klarte det ikke, og det er bare de vi vet om.2

2015 var også året daværende landbruksminister, nå innvandrings- og integreringsminister, Sylvi Listhaug, påsto at «godhetstyranniet rir landet vårt som en mare». Hun siktet til all frivilligheten som blomstret da flyktningene for alvor begynte å ankomme landet vårt, og hvor vanskelig hun og likesinnede hun hadde vært i kontakt med, opplevde dette. Nylig begrunnet hun sine første politiske innstramminger med at innvandrere ikke kan bli «båret på gullstol inn i Norge», og impliserte dermed at det som til nå har vært norsk politikk, faktisk har fungert slik.

I det vi går inn i 2016, året da det forventes at det skal komme enda flere flyktninger til Europa, har Norge en mørkeblå regjering som er i ferd med å gjøre drastiske endringer i asylpolitikken. Disse vil ha enorm betydning for de som rammes, men sannsynligvis ikke ha den forventede effekten de begrunnes med, færre flyktninger.3 Sannsynligheten er stor for at de tilsynelatende utilsiktede konsekvensene av innstramningene blir manglende integrasjon i det norske samfunnet, noe som paradoksalt nok vil kunne brukes som et argument for enda flere mørkeblå innstramninger på sikt.

Hvordan skal venstresida møte dette?

Argumentasjonen bak innstramningene hviler i stor grad på en framstilling av at venstresidas politikk i slike spørsmål utelukkende baseres på følelser, og derfor ikke bare er irrasjonelle og har et ugyldig fundament, men også delvis er skyld i den situasjonen vi nå står oppe i. Det er alvorlig, særlig fordi mantraet etter hvert kan synes å ha oppnådd en viss allmenngyldighet. Har venstresida noe mer å by på enn solidaritet og såkalt politisk korrekte henvisninger til etikk og moral i flyktningspørsmålet?

Før vi ser nærmere på hva venstresida har å by på, er det imidlertid nødvendig å se nærmere på påstanden om at argumentasjon basert på etikk og moral er ugyldig. Alternativet er at vi danser etter deres pipe.

Godhetstyranni, snillisme og egoisme

Venstresida kritiseres for å forfekte en naiv og følelsesbasert linje i asylpolitikken. Ironisk nok, eller kanskje ikke, var det Arbeiderpartiets Rune Gerhardsen som for alvor innførte «snillisme» som et politisk begrep i den norske offentlige debatten i 1991.4 Han plasserte det dessuten i direkte forbindelse med innvandrings- og asylpolitikk ved å referere til ordninger for bosatte flyktninger. Dette har blitt videreført og rendyrket, særlig av Fremskrittspartiet, men har fått en appell langt utenfor FrPs rekker. Det siste halvåret har denne fortellingen blitt gjentatt stadig oftere, godt hjulpet av spekulative oppslag i mediene. Siste, og kanskje beste, eksempel sto Gøran Kallmyr (FrP) for. Han hevdet at fordi Norge er et så rikt land, koster det oss mer å hjelpe.

Det høres uskyldig ut, men hva innebærer denne typen argumentasjon egentlig?

For det første impliserer man at politikken til motstanderen, og i denne sammenhengen de som har styrt tidligere, har vært irrasjonell og uforsvarlig. I forbindelse med innvandrings- og asylpolitikk, blir det dessuten ofte indikert at dette i seg selv har vært med på å bidra til den uønskede innvandringen, at det er sjenerøse velferdsordninger som skaper flyktningestrømmer til Norge.

For det andre kan denne formen for argumentasjon undergrave hva asylinstituttet dreier seg om. Dersom politikere kan ta seg råd til å være snille eller ikke, indikerer det at det umulig kan være snakk om spesielt alvorlige saker. Om man skal innvilges flyktningstatus eller ikke, skal ikke ha noe med politikk eller hvor mange som kommer å gjøre. Derfor opprettet man i sin til Utlendingsnemnda (UNE) som et uavhengig organ, mens Utlendingsdirektoratet (UDI), kan instrueres politisk. I høst vedtok Stortinget å endre dette slik at også UNE kan instrueres av regjeringen. Dermed har ikke Norge lenger en uavhengig instans som vurderer klager på vedtak i asylsøknad. Dette er en kraftig svekkelse av rettssikkerheten til de som flykter til Norge.

Det er heller ikke slik at det er Rune Gerhardsen, Siv Jensen eller en annen hjemlig politiker som har funnet opp denne måten å argumentere på. Den kan spores tilbake til forfatteren Ayn Rand og hennes objektivisme. Med utgangspunkt i rasjonell egoisme og såkalt politisk frihet, ville hun fjerne all offentlig velferd og statlig kontroll, og overlate det hele til et fullstendig fritt marked. Rand har blant annet uttalt at hun ikke misliker altruisme*, men faktisk hater det.8 Dette er tankegods Tea Party-bevegelsen på ytterste amerikanske høyre trykker til sitt bryst. Her hjemme finnes blant annet Human Rights Service og nettstedet document.no i fanklubben. Og Rand er altså favorittforfatteren til parti-lederen i et av de største partiene på det norske Stortinget. Det lover ikke særlig godt for å finne en løsning på den situasjonen vi står oppe i, verken i Norge, Europa eller ute i verden.

Like skremmende som glorifiseringen av egoisme, er hva denne tankemåten gjør med måten vi oppfatter oss selv i verden på. En person som hater altruisme og opplever seg selv som uten relasjoner til menneskene rundt seg, vil neppe være lett å rekruttere til en bevegelse som kan forandre samfunnet. Denne måten å argumentere på bør dermed behandles som det det er, en politisk avsporing fra ytterste høyre. Strategien til innvandringsmotstanderne er klar: avvise venstresidas krav om solidaritet.

Det moralske argument – touchy feely og ugyldig?

Solidaritet er og har vært en sentral del av venstresidas flyktningpolitikk. En solidarisk tankegang innebærer en grunnidé om å basere sine handlinger på mer enn egeninteresse, men ikke å se bort fra den. Solidaritet er ikke å fornekte egne interesser, men å anerkjenne våre felles interesser, selv om vi er forskjellige. Ved å gi avkall på noe egeninteresse på kort sikt, kan man potensielt sett skape større nytteverdi for flere mennesker.9

Argumentasjon begrunnet i etikk og moral assosieres ofte med religion, og religion assosieres ikke oftest med rasjonalitet. Menneskelig moral blir av enkelte religiøse sett på som beviset for at en gud eksisterer.10

Følgende problemstilling blir imidlertid lagt fram av Sokrates til Euthyphro i Platons dialog Euthyphro:

Er det som er moralsk godt, befalt av gudene fordi det er moralsk godt, eller er det moralsk godt fordi det er befalt av gudene?

Dette tvinger oss til å vurdere en veldig viktig detalj i enhver diskusjon om moralens natur, nemlig den logiske begrunnelsen for ethvert moralsk prinsipp.

Moralsk argumentasjon trenger ikke være irrasjonell og følelsesbasert, men kan faktisk være både sekulær og basert på rasjonalitet og logikk. Kant og Habermas avviste for eksempel fullstendig tanken om følelser i spørsmål om moral. Med utgangspunkt i humanisme og vitenskap finnes det en rekke rasjonelle standarder som både er viden aksepterte og vitenskapelig begrunnet.11 Det dreier seg for eksempel om anerkjennelsen av at vi alle er tenkende og følende individer som dypest sett er ganske like. At de fleste innerst inne alltid vil velge å forfølge lykke, heller enn smerte og lidelse. Sekulær moralisme er kollektivistisk, og søker å sette rasjonelt baserte standarder til det beste for de fleste. De fleste land anerkjenner i dag for eksempel en rekke rettigheter som grunnleggende universelle. Vi kaller dem menneskerettigheter.

Verdien ved det moralsk riktige kan imidlertid ofte ikke bevises med logikk aleine, men må vises i praksis for å overbevise.12 Derfor er det ekstremt viktig å jobbe for å holde flyktningdebatten redelig og faktabasert.

Det er ikke slik at moral og etikk må være i konflikt med rasjonalitet, men bør snarere være basert på det. I rasjonell egoisme og dets like, derimot, vil moralen ofte komme i konflikt med.

Hva er egentlig asyl- og flyktningpolitikk?

Kan man uten videre navigere etter de samme retningslinjene innen asylpolitikken, som på hvilke som helst andre politikkområder? Eller er det noe spesielt med asylpolitikken som gjør at vi kanskje til og med bør lene oss litt ekstra på de moralske prinsippene?

Tradisjonell politikk handler om fordeling av goder og byrder mellom innbyggere i et samfunn. Asylpolitikk handler om hvorvidt et annet lands borger, en utlending, skal gis beskyttelse fra forfølgelse, og dermed indirekte og potensielt sett, «legge vekt til byrden» for befolkningen i et velferdssamfunn som Norge. Normalt er de ulike interessegruppenes makt avgjørende når politiske vedtak som angår deres felt, skal fattes. Asylsøkere eller flyktninger har få eller ingen slike interessegrupper som ivaretar deres interesser, noe som følger av situasjonens natur: perioden som asylsøker er tidsbegrenset og mennesker kommer og går.

Asylpolitikk er en del av et lands innvandringspolitikk, men er også basert på helt andre premisser enn arbeidsinnvandring.

I motsetning til spørsmål relatert til visum eller EØS kan asylsaker handle om liv eller død og ha enorme konsekvenser for et enkeltmenneskes, eller til og med en hel families liv. Det handler om mennesker i en desperat situasjon, og har man anledning er det moralsk riktig å hjelpe til. Avstanden til politiske diskusjoner eller avgjørelser, om ny E18 eller ikke og store deler av all annen politikk, ligger i så måte milevis unna asylpolitikken.

Man kan heller ikke snakke om flyktninger og asylpolitikk uten å nevne FNs flyktningkonvensjon og de mange jødiske flyktningene i Europa, ikke bare etter, men også før den andre verdenskrig. Allerede i 1938 møttes representanter fra over tretti land i Evian i Frankrike for å diskutere situasjonen med de mange jødiske flyktningene Hitlers politikk sendte på flukt. Bortsett fra Den Dominikanske Republikk, tok ingen av statene imot flere flyktninger. Måten verdenssamfunnet grovt mislyktes i å hjelpe den varslede strømmen med flyktninger i Europa, er en av de direkte forløperne til opprettelsen av FNs flyktningkonvensjon. 79 av verdens land har ratifisert konvensjonen, i et forsøk på å komme til enighet om noen helt grunnleggende regler for å forhåpentligvis unngå en gjentagelse av katastrofen fra den gangen.13 Det eksisterende lovverket innen asylfeltet er dermed utformet etter en helt spesifikk hensikt.

Det er tre helt grunnleggende moralske begrunnelser for hvorfor stater skal akseptere flyktninger. For det første er det den kausale sammenhengen: når handlinger ens land har utført i søkerens land, medfører det et spesielt moralsk ansvar, jamfør kamptolksakene fra Afghanistan. For det andre humanitær omtanke: dersom vi har anledning til å hjelpe noen i en umenneskelig situasjon, er det det riktige å gjøre. Og for det tredje kan man se det som en normativ konsekvens av statssystemet: Ettersom man er prisgitt den staten man er født til statsborgerskap i, er muligheten til å søke beskyttelse i et annet land en potensiell «ventil» for statssystemet.14 To av de tre kan klart regnes som rasjonelle, kanskje bortsett fra «humanitær omtanke». Men de færreste vil være uenige i det moralske prinsippet om å hjelpe, hvis man kan. Og det er der uenigheten oppstår.

What else is there?

Da den norske regjeringen endelig kom på banen i høst, etter at tusener av frivillige i ukeavis hadde vist sin solidaritet og hjulpet til med å ta imot det store antallet nyankomne flyktninger, var statsministerens fokus fra første stund rettet mot hvilke utgifter og hvilken sikkerhetsrisiko dette ville medføre for oss. Mennesker sov på asfalten utenfor Politiets Utlendingsenhets kontorer på Tøyen i Oslo, samtidig som alarmen gikk som verst om at IS-soldater ville gjemme seg blant flyktningene, på tross av PSTs vurdering av at trusselen fra egne høyreekstreme var større.

Ja, dette vil koste penger. Det som er interessant, er hvor mye det egentlig er snakk om og hvor lenge det vil vare. Det er selvfølgelig vanskelig å anslå med noen særlig nøyaktighet, men SSB gjorde et forsøk, og basert på det skrev Finansavisen at 100 000 flyktninger til Norge vil koste samfunnet 430 milliarder kroner. Problemet var bare at den fete overskriften ikke fortalte at dette enorme tallet er summen av alle kostnader i 86 år – fra 2015 til 2100. Og det er jo ganske sentralt. I følge SSB dreier det seg dermed om ca 50 000 kroner i gjennomsnitt per år, per ekstra flyktning, og det er ikke mye. Fordelt på hver og en av oss er det snakk om 53 øre dagen.15 Isolert sett kan dermed innvandringen svekke velferdsordninger på sikt, men betydningen vil være liten.

Når det er sagt, er det også viktig å understreke at innvandring ikke behøver å være ulønnsomt; Norge kan faktisk komme helt ok ut av dette på sikt – gitt at vi gjør det ordentlig. Det er en grunn til at Merkel og Tyskland åpnet døren i utgangspunktet. Investeringen vil koste nå, men det kan potensielt sett høstes frukter på sikt. Mange steder i Norge trenger tilflytting, og Norge trenger arbeidskraft. I følge Statistisk sentralbyrå vil antall arbeidstakere per pensjonist synke, samtidig vil behovet for for eksempel omsorgsarbeidere øker. I 1950 var det syv yrkesaktive per pensjonist. I 2050 kan vi forvente to per pensjonist. Totalt anslår de at det vil være et underskudd på arbeidskraft tilsvarende nærmere 200 000 stillinger.16 Med arbeidskraft følger skattebetalere, og det er dessuten en positiv sammenheng mellom god etnisk og kjønnsmessig balanse og lønnsomhet for bedrifter.17

For å få til dette er man nødvendigvis avhengig av å få folk inn i arbeidslivet. Jevnt over går det bedre med integreringen i Norge enn det folk tror. Noen grupper sliter imidlertid med lav yrkesdeltakelse. Med Listhaugs innstrammingsforslag vil slike tendenser bli adskillig tyngre å motarbeide. Vi må ta inn over oss at en stor andel av menneskene som har kommet, skal fortsette å være her, og da er det logisk å begynne integreringsjobben fra dag én. Det gjør man ikke ved å senke standarden i allerede falleferdige asylmottak når vi vet at botiden stadig forlenges. Ei heller ved å svekke norskundervisningen og muligheten asylsøkerne har til å delta i lokalsamfunnet, som er realiteten når man nå kutter i den såkalte lommepengeandelen. Det er også et økonomisk tap når flyktninger med oppholdstillatelse uten rett til bosetting tar opp plass på mottak, i tillegg til 18 000 papirløse som lever i det norske samfunnet uten helt grunnleggende rettigheter.18

Sannheten er at det handler om politiske prioriteringer. De totale kostnadene vil dessuten sannsynligvis bli større enn de hadde trengt å være, fordi vi ikke forberedte oss eller reagerte før det var for sent, men ikke minst på grunn av den norske utlendingsforvaltningen i seg selv. Fordi vi har prioritert annerledes. Dette er det viktig å påpeke. Det norske apparatet for å ta imot flyktninger som UDI administrerer, er anbudsbasert og nærmest i sin helhet drevet av rike investorer og store selskaper, noe som gir dårlig grunn for reell styring og lite rom for planlegging og beredskap. Over tid har stadig flere kommunale og ideelle driftoperatører måttet legge ned. På tross av den allerede da store økningen i ankomster av flyktninger, kuttet regjeringen i bevilgningene til fagorganet UDI på fjorårets statsbudsjett. Fokuset for denne regjeringen har vært på retur, og ikke på ankomst. De siste årene har særoganet Politiets utlendingsenhet hatt de raskest voksende bevilgningene. I 2014 var budsjettet for det omstridte utlendingsinternatet på Trandum på 140 millioner kroner alene.19 Resultatet blir sannsynligvis både dyrere og vanskeligere enn nødvendig.

Hvorvidt et land lykkes i innvandringspolitikken, handler om hvorvidt man lykkes med å inkludere innvandrerne. Hva Norge kan eller ikke, blir dermed et spørsmål om hvorvidt vi evner å gjøre det på en god måte. Den tidlige tiden i et nytt land spiller en uant stor rolle for vedkommendes videre integrering i samfunnet. Derfor er det direkte uklokt når regjeringen går inn for å kutte i tiltak som er ment å jevne ut og kompensere for både sosiale forskjeller og forskjellen i opptjening av goder mellom flyktninger og majoritetsbefolkningen. I verste fall kan dette bidra til å forstørre den sosiale og økonomiske avstanden mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen i Norge.

Hovedskillet mellom høyre- og venstresida står ikke mellom hvorvidt det er best å hjelpe der eller her. Den store uenigheten synes å være hvordan vi skal forholde oss til de menneskene som tilfeldigvis bor «i nærheten» (for eksempel libanesere og irakere), og hvordan vi forholder oss på en ordentlig måte til de menneskene som faktisk allerede er her. Det er ikke lenger mulig å forholde seg til et teoretisk valg om å hjelpe her eller der. I Brüssel sover flyktningene gatelangs. I Sveits interneres de. I Slovenia blokkeres flyktningene av piggtrådgjerder og borgerverngrupper.

De europeiske landene har fortsatt ikke klart å fordele flyktninger mer rettferdig mellom seg. Foreløpig er det bare rundt 272 flyktninger som har blitt relokalisert, og EU-avtalen omhandler totalt ca 200 000 flyktninger.20 Europeisk asylpolitikk er blitt et spill der ingen vil sitte igjen med svarteper. Samtidig forverres situasjonen i Syria og landets nærområder men også i land som Afghanistan, Libya og Etiopia. Denne utviklingen er ikke god verken i et menneskelig eller et økonomisk perspektiv.

I flere av landene som opplevde høye ankomster, skaper motsetninger mellom flyktningene og lokalbefolkning nå gnisninger, og høyreradikale bevegelser er på frammarsj. I desember meldte Al-Jazeera om maskerte menn som angrep flyktninger i gummibåter og stakk hull på dem utenfor Hellas.21 I Finland ble flyktninger møtt av demonstrasjoner og menn kledd ut som KKK. Høyreekstreme grupper mobiliserer, borgerverngruppen Odins soldater marsjerer i gatene i norske byer, og det har vært påtente branner i mange asylmottak eller steder det er planlagt å etablere mottak.22 Ikke overraskende har dette blusset opp etter de mange overgrepene i Köln på nyttårsaften. Å demme opp for denne utviklingen blir avgjørende.

Norge kan og bør ta imot flere kvoteflyktninger og bidra i en europeiske relokaliseringsplan, i tillegg til å øke bidragene til de helt nødvendige tiltakene i nærom-rådene, noe som også vil komme Norge og Europa til gode. Å stenge grensene, slik vi i praksis gjør nå, i et Europa der tusenvis av mennesker fortsatt drives fra den ene gjørmete og piggtrådbefengte grensepost til den andre, og gummibåtene fortsetter å ankomme, kan medføre katastrofe. Det vil nok heller ikke føre til noen løsning på verken flyktningenes eller Europas problem at Norge fortsetter å returnere søkere til første ankomstland etter Dublin-avtalen. Ønsket om å returnere 860 asylsøkere, deriblant 66 enslige mindreårige til Ungarn, et land som både har hatt store ankomster, og som flere ganger er kritisert av FNs høykommissær for flyktninger for sin behandling av asylsøkere, er heller ingen løsning. Heldigvis har UNE stilt sakene i bero, for, i motsetning til UDI, mener klageinstansen at retur til Ungarn ikke bør skje fordi det er «behov for å vurdere landrapporter og situasjonen nøye i påvente av en praksisavklaring».23

Det er heller ikke slik at lavere standard i norske asylmottak vil gi færre flyktninger på verdensbasis. Men dersom Norge og andre land øker bidragene til hjelpeorganisasjonene som driver nødhjelp i nærområdene, er det mulig færre vil se seg nødt til å flykte. Det blir straks en mye større krise for alles del dersom de store og overfylte flyktningleirene rundt om i verden kollapser. Det er heller ikke slik at innstramningstiltak i Norge evner å stanse kriger, som tross alt er den mest sentrale grunnen til at folk flykter.

Rasjonelt og moralsk

Solidaritet er ikke irrasjonelt, så lenge moralske prinsipper begrunnes logisk og rasjonelt. Det er dermed ikke hodeløst å kjempe for at lengeværende asylbarn bør få bli i landet. Det handler ikke bare om at det trist siden de har fått venner, men også fordi barn skal regnes som selvstendige rettssubjekter i Norge. Det er ikke naivt å være for en liberalisering av kravene for arbeidstillatelser; det er mest sannsynlig langt dyrere for Norge som samfunn at noen mennesker befinner seg utenfor arbeidsmarkedet. La dem jobbe og bidra til samfunnet, det trenger vi for å hjelpe både flyktningene som kommer, de som er her og oss.

Det er ikke irrasjonelt å mene at Norge har råd til å ta imot flere flyktninger, og kan bidra til å løse situasjonen der flyktningene er kasteball i et vinterkaldt Europa, og ikke tape på det på sikt. Det er ikke dumt å mene at man også må øke bistanden til nærområdene. Det som er irrasjonelt og hodeløst, og ikke minst dyrt, er å sitte stille og vente til krisen er over oss før man gjør noe. Og så sette himmel og jord i bevegelse for å måtte gjøre minst mulig, for det som framstår som enhver pris.

Venstresidas viktigste jobb framover blir å bevæpne oss med kunnskap og kjempe mot at FrP og «rasjonelle egoister» får definere virkeligheten vi lever i óg utfordringene vi møter. Aksepterer vi tesen om at sympati og solidaritet med flyktninger er irrasjonelt, har vi allerede tapt. For å få til det må vi stå sammen, og vi må invitere og oppfordre til møter mellom mennesker og kunnskapsutveksling i våre lokalsamfunn. Da flyktningene faktisk ankom Norge, viste vanlige folk hva de var gode for. Disse menneskene må venstresida ta vare på. To ting blir viktige, kunnskap om virkeligheten og om menneskene som lever i den.

Noter:

  1. For øvrig er det totale antallet mennesker på flukt i verden anslått av FNs høykommissær for flyktninger til å være rundt 60 millioner. Av disse er ca 40 millioner internt fordrevne.
  2. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) (2015) A million refugees and migrants flee to Europe in 2015, URL: http://www.unhcr.org/567918556.html
  3. Se f.eks. reaksjoner fra jusprofessorene Andenæs og Cecilie Bailliet (UiO), NOAS, Amnesty, Redd Barna m.fl. URL: http://www.dagbladet.no/2015/12/30/nyheter/innenriks/regjeringen/flyktningkrisa/42560689/, http://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/noas-svrt-kritisk-til-listhaugs-asylforslag/3423175022.html, http://www.nrk.no/nyheter/redd-barna_-_-helt-i-grenseland-1.12725025
  4. Bakken, Laila A (2010) Anti-snillismen som forandret Norge, NRK, URL: http://www.nrk.no/urix/anti-snillismen-som-endret-norge-1.7305686
  5. Se for eksempel Utlendingsloven av 2010 eller FNs Flyktningkonvensjon av 1951
  6. UDI (2015) Asylvedtak fordelt på statsborgeskap og utfall 2014, URL: http://www.udi.no/statistikk-og-analyse/statistikk/asylvetak-fordelt-pa-statsborgerskap-og-utfall/
  7. UDI (2016) Asylvedtak fordelt på statsborgerskap og utfall 2015, URL: http://www.udi.no/statistikk-og-analyse/statistikk/asylvedtak-etter-statsborgerskap-og-utfall-2015/
  8. Harsvik, Wegard (2016) i Agenda magasin, Da godhet ble tyranni URL: http://agendamagasin.no/kommentarer/da-godhet-ble-tyranni/
  9. Se for eksempel Sally Scholz om Political solidarity
  10. Se for eksempel C. S. Lewis´ Mere Christianity (1952)
  11. Huemer, Michael (2005) Ethical institutionalism
  12. Ibid.
  13. UNHCR (2015) About us URL: http://www.unhcr.org/pages/49c3646c2.html, UNHCR Statute URL: http://www.unhcr.org/3b66c39e1.html
  14. Carens, Joseph H. (2013) The ethics of immigration
  15. Vermes, Thomas og Karlsen, Ole (2015) ABC Nyheter, SSB-tall: 20.000 syriske flyktninger vil koste hver av oss 53 øre dagen, URL: http://www.abcnyheter.no/penger/okonomi/2015/09/24/194873502/ssb-tall-20.000-syriske-flyktninger-vil-koste-hver-av-oss-53-ore-dagen
  16. Statistisk sentralbyrå (SSB) (2014) Med utgangspunkt i dagens situasjon: Hvordan utvikler behovet for arbeidskraft seg framover?, URL: https://www.ssb.no/forskning/makrookonomi/makrookonomiske-analyser/med-utgangspunkt-i-dagens-situasjon-hvordan-utvikler-behovet-for-arbeidskraft-seg-framover SSB (2014) Med utgangspunkt i dagens situasjon: Hvordan utvikler behovet for arbeidskraft seg framover? URL: https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/flere-pensjonister-maa-forsorges-av-stadig-faerre-yrkesaktive
  17. McKinsey & Company (2015) Why diversity matters URL: http://www.mckinsey.com/insights/organization/why_diversity_matters
  18. Se f.eks. The European Union Agency for Fundamental Rights (FRA) (2015) Cost of exclusion from health care – the case of migrants in an irregular situation
  19. Politiet (2014) Ressursanalyse, URL: http://docplayer.no/2611092-Ressursanalyse-2014-utgifter-og-bemanning-i-politi-og-lensmannsetaten.html, Nina Johnsrud (2014) i Dagsavisen, Skal kaste ut flere asylsøkere i 2014, URL: http://www.dagsavisen.no/innenriks/skal-kaste-ut-flere-asylsøkere-i-2014-1.278552#, Strand, Tron, Granviken, Simen og Bakke Foss, Andreas (2015) i Aftenposten, Flyktningene strømmet inn – Regjeringen kuttet budsjettene, URL:
  20. BBC (2015) Migrant crisis: EU ministers approve disputed quota plan, URL: http://www.bbc.com/news/world-europe-34329825
  21. Human Rights Watch (2015) URL: https://www.hrw.org/news/2015/10/22/greece-attacks-boats-risk-migrant-lives
  22. Se bl.a. http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/europe/finland/11890584/Finnish-government-condemns-racist-attack-on-refugees-in-Lahti.html, http://www.theguardian.com/world/2015/oct/22/germany-braces-for-rise-in-anti-immigrant-attacks og et svært grovt eksempel fra Norge: http://www.dagbladet.no/2015/11/20/nyheter/politi/krim/innenriks/42056085/
  23. Strand, Tron og Granviken, Simen (2015) Aftenposten, UDI: Greit å returnere til Ungarn, URL: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/UDI-Greit-a-returnere-til-Ungarn—UNE-Returnerer-ikke-til-Ungarn-8303824.html