Når hoveddøra inn til EU er stengt, gjelder det å få mest mulig inn bakdøra.

Regjeringa tilpasser Norge maksimalt til EU.

Heming Olaussen er Nei til EU-aktivist og medlem av Re kommunestyre (SV).

Hvordan oppsummere de blåblås politikk overfor EU, etter vel et år i regjering?

Liv Signe Navarsete ble kvalm da hun hadde hørt EU/EØS-statsråd («Europa-minister») Vidar Helgesen halvårlige EU/EØS-redegjørelse for Stortinget seinhøstes.Navarsetes kvalme forklares i følge Nationen 20.11. slik:

Han ga en kvalmende fornemmelse av at her sto det en byråkrat fra Brussel og fortalte oss hva vi skulle gjøre, og ikke en norsk minister som kjemper for norske interesser.

Helgesen parerte med at han synes det går bra:

Vi har fått etterslepet (mht. implementering av EU-regelverk i norsk lov, min anm.) betydelig ned, vi har fått finanstilsynene kvittert ut (…)

Helgesen la til at «tilgang i Brussel handler om å utvikle posisjoner som er interessante for EU» – og avsluttet sjølrosen slik:

Vi kan vise til en imponerende liste med norske politikeres møter med motparten i EU det siste året.

Folket sier nei

Sitatene ovenfor kan tjene som en intro til vårt tema. Men la oss begynne et annet sted, med noen fakta:

• Det er for tida over 70 % av det norske folket som sier nei til norsk EU-medlemskap. Ja-siden samler godt under 20 %. Dette er historiske tall.
• På Stortinget er det imidlertid ja-flertall. Vårt øverste folkevalgte organ er i tillegg massivt for EØS, hele 90 % av representantene støtter avtalen.
• Stortinget er m.a.o. i åpenbar utakt med befolkninga når det gjelder vårt forhold til Den europeiske union.
• Høyre er vårt mest monolittiske ja-parti. Sjøl om det også der er et flertall av velgere som sier nei til EU (godt over 60 %), er partiets stortingsrepresentanter nesten unisone ja-folk. Alle Høyres statsråder er ihuga EU-tilhengere.
• Annerledes med FrP: Der er hele 84 % (!) av velgerne mot EU, av deres sju statsråder sa fire at de var mot EU-medlemskap i den valgundersøkelsen Nei til EU gjennomførte før siste stortingsvalg. Et flertall av deres stortingsrepresentanter svarte nei. Partiets ungdomsorganisasjon (FrPU) argumenterer for et nei til EU, og har annonsert at de vil fremme forslag om at FrP skal bli et nei-parti på neste landsmøte. Her ligger en mulig kime til uro regjeringspartnerne imellom.
• I FrP er det også en viss EØS-skepsis. Den har de valgt å parkere i bytte med taburetter. Det var et lett valg. EU/EØS er ingen hjertesak for FrP. Det er det for Høyre.
• I regjeringa sitter Høyre med bukta og begge endene: I tillegg til de utenrikspolitisk viktigste statsrådene – statsminister og utenriksminister – har Høyre samla EU/EØS-trådene i henda på nyvinninga «statsråd og stabssjef ved Statsministerens kontor, og ansvarlig for samordning av EØS-saker og forholdet til EU i Utenriksdepartementet». Vidar Helgesens posisjon er således unik, i det EU/EØS-spørsmålene ligger i både UD og ved Statsministerens kontor (SMK), en slags dobbelt-portefølje og en understrekning av EU/EØS-sakens særegne karakter og opphøyde posisjon i denne regjeringa.

Det er Høyre som rår

Det er med andre ord all grunn til å kikke den Høyre-dominerte regjeringa i kortene når det gjelder hvordan de ter seg i forholdet til EU. En skal også ta med i betraktning at Høyre er det eneste partiet i Norge som aldri – ikke noen gang – har gått inn for å nedlegge veto mot et direktiv fra EU. Tvert i mot: Høyre overkjørte sine regjeringskolleger KrF og Venstre i sin tid i både «patent på liv»-direktivet og i «matsminkedirektivene», dvs. Høyre hadde flertall i regjeringa og lot KrF/Venstre dissentere – i visshet om at de ville få flertall i Stortinget med hjelp av AP og FrP. En tilsvarende historie som da Stoltenberg måtte la SV og SP dissentere i regjering på både tjenestedirektivet, vikarbyrådirektivet og datalagringsdirektivet – i visshet om at Høyre satt klare i Stortinget til å skaffe flertall. Men det er en annen historie.

Er det grunn til uro for EU-motstandere og EØS-skeptikere med tanke på at det mest EU-vennlige partiet i Norge nå sitter i kommandostolene når vårt forhold til EU skal håndteres? Svaret er ja.

Kan det tenkes at Høyre vil prøve å få Norge inn i EU i denne stortingsperioden? Svaret er nei.

Grunnen til disse tilsynelatende mot-stridende svarene ligger i følgende resonnement: Høyre erkjenner folkevilja, dvs. meningsmålingene. De (og AP) sier det samme: Nemlig at medlemskapsspørsmålet er «uaktuelt». De har altså ikke kapitulert, men ligger på været, i håp om at målingene skal snu. Ut fra erfaringene mht. folkeavstemminger om EU, ligger de på samme holdning som Torbjørn Jagland i sin tid formulerte: «Det kommer ingen ny omkamp uten et varig og klart ja-flertall i det norske folk». Det kommer mest sannsynlig til å ta mange år.

En strategi for å «mørne Norge»

Kan vi EU-motstandere dermed hvile på laurbærene og konsentrere oss om andre ting? Ingen ting ville glede ja-strategene mer.

Strategene, Vidar Helgesen & co, har nemlig skifta fot. Enkelt sagt: Når hoved-døra inn til EU er stengt, gjelder det å få mest mulig inn bakdøra. Mer presist: Høyre ønsker å tilpasse Norge maksimalt til EU. Ikke bare på EØS-området (det indre markedet) men på flest mulig politikkområder. Norge har som kjent 74 avtaler med EU, inklusive EØS. Rett nok underkommuniseres at 72 av dem er av bilateral karakter – hvilket betyr at Norge kan suverent avgjøre om de ønsker å endre, utvide eller avslutte deltakelsen i disse avtalene. Schengen-avtalen er av en mer spesiell karakter. Det er EØS som har overlatt lovgivningsmakta til en fremmed makt. Men Helgesen & co bruker alle 74 for hva det er verdt, som springbrett for sin EU-tilpasningspolitikk. Som Helgesen så elegant har sagt det: «Vi ønsker å flytte Norge nærmere Brussel». Denne politikken har tre siktemål:

1. Å faktisk implementere mest mulig EU-lovverk i Norge. Som Audun Lysbakken så presist har formulert det: «EU er i praksis et ekstra Høyreparti i Norge.» For egen del har jeg ved tidligere anledninger sagt det sånn: «Med Høyre i regjering har vi fått EU i regjering». Høyres ideologiske grunnlag er som en tvilling til EUs klippefaste og traktatfesta tro på markedets samfunnsmessige velsignelse. Det er markedets forrang for folke-valgt styring vi får med Høyre (og FrP) i regjering. Det er det samme grunnlaget EU styres etter. Herav også Helgesens begeistring over sitt eget resultat: I hans ett år som statsråd har etterslepet av EU-rettsakter gått ned! Det er vel en relativt begrensa skare som lot seg rive med av begeistringa. Antall møter mellom norske statssekretærer og relativt underordna EU-funksjonærer får vel heller ikke så mange til å ta bølgen. Men de tjener et formål: Å forsterke bildet av «utenfor-skapet». Tenk hvilken påvirkning vi ville hatt dersom vi bare hadde vært innenfor … Det bringer oss over på neste punkt:
2. Å forsterke betydninga av det eneste noenlunde salgbare ja-argumentet: «Vi er i praksis EU-medlemmer, men uten innflytelse». Det er et falskt argument, men Helgesen har som ambisjon å prente det inn i det norske folket – ikke minst via ukritiske journalister. Argumentet får også økt kraft av at enkelte EØS-motstandere går på limpinnen og uttrykker seg som om vi er underlagt «alt» som kommer fra Brussel, og gir dermed ammunisjon til Helgesens våpensmie. Man henger seg opp i sånt som at «10 000 EU-regler er importert til Norge», uten å forholde seg til at disse utgjør i alt ca. 10 % av alle de regler EU har vedtatt de samme 20 årene, og at de fleste er av bagatellmessig og noen til og med av fornuftig art. Man glemmer (alternativt «glemmer») at Norge står utafor EUs felles valuta (ØMU), at Norge ikke er del av EUs felles landbruks- eller fiskeripolitikk, at vi ikke behøver å spørre Brussel om lov til å inngå handelsavtaler med tredjeland osv. Det er også slik at Norge KAN føre en sjølstendig utenriks- og sikkerhetspolitikk. Hvis vi (Stortinget) vil. Vi er ikke avtalefesta til å dilte etter EU. Det er bare det at vi har ei regjering som velger å gjøre det. Men den kan kastes. EØS-avtalen kan ikke kastes. Den må sies opp. Men også det er faktisk mulig.
3. Høyres langsiktige strategi er å «mørne» det norske folket for EU-medlemskap en gang i framtida. Det skal gjøres ved å demonstrere vår avhengighet av og tilknytning til EU (jf. Ukraina), men det innebærer samtidig å svekke nei-sidas argumenter, m.a.o. svekke de områdene der vi faktisk har suverenitet og sjølstyre og gjøre Norge mest mulig «EU-likt».

Hva slags humanisme?

Før jeg går kritisk inn på konkrete saker, la meg gi Helgesen en innrømmelse. I en sak av litt mer «idealistisk» karakter, men som også har med norsk egeninteresse å gjøre, har Helgesen vært opptatt av å piske den nokså ytterliggående høyreregjeringa i Ungarn. Saken handler om disponering og fordeling av norske EØS-midler i landet. Helgesen har gjort det til en prøvestein på de ungarske myndigheters humanistiske sinnelag. Det skal han ha cred for. Det er all grunn til å stille kritiske spørsmål ved utviklinga i Ungarn. Men Helgesen har gått lenger, i det han har utfordra EU på å ta sine fine ord om humanisme og menneskerettigheter på alvor, overfor et av sine egne medlemsland. Han har bedt EU støtte Norge mot Ungarn. Der har han møtt en vegg av taushet. Slik sett har Helgesen i sin iver ufrivillig fått demonstrert EUs manglende sammenheng mellom liv og lære. Eller realpolitikk, som noen i Brussel nok vil kalle det.

Det er den samme realpolitikken EU demonstrerer i sin politikk overfor flyktningstrømmen over Middelhavet. En flyktningstrøm EU har sin del av ansvaret for, med sin utbyttingspolitikk overfor fattige land på det afrikanske kontinent. Nå kommer det også en strøm av bl.a. syrere, på bakgrunn av den forferdelige situasjonen i Syria (og Irak). Her har landene i Sør-Europa, som samtidig er dem som er hardest rammet av EU og Troikaens nådeløse kuttpolitikk, som tar støyten, i kraft av sin geografiske beliggenhet. De appellerer nå til den høyt besungne europeiske solidariteten, men møter en kald skulder – dvs. EU trapper i stedet opp anstrengelsene for å hindre flyktningene å komme seg ut på havet, bl.a. ved å inngå avtaler med despotiske herskere. Norge er en del av dette, gjennom Schengen-medlemskapet og politi-styrken Frontex. Her har vi imidlertid ikke hørt et pip om mer humanisme fra EUs side fra vår aktivistiske EU/EØS-statsråd. Men så sitter han da også i regjering med FrP. Det synes å være atskillig lettere å kritisere andres manglende sans for menneskerettigheter, enn sine egne.

Godtar alt som kommer fra Brussel

Helgesens karriere som EU/EØS-statsråd begynte uheldig. For ham. I sin iver etter å vise at dette er ei regjering som har tenkt å gjøre som EU ber oss om, lovte han at Norge ville tilpasse seg EUs ønske om redusert tollvern på enkelte oste- og kjøttprodukter. Han gjorde opp regning uten vert. Dvs. – han glemte i iveren å ta huskeregel nr. 1 for H/FrP-regjeringa på alvor: De er ei mindretallsregjering. De hadde forhåndskalkulert inn Venstres støtte. KrF var de nok klar over at ville stille seg på landbrukets side, og ble temmelig overraska da Venstre falt ned på «proteksjonistenes» side. Det ble nok en alvorlig vekker, og det var vel slik det var ment også. Men Venstres «nei» var også uttrykk for en kraftig grunnplanmobilisering innad i partiet, og partiets sprik mellom de prinsipielle liberalistene (typisk: Rotevatn) og de mer pragmatisk-liberale (Skei Grande, Breivik) viser også til mulige motsetninger i framtida.

Det skal også legges til at i saka om EUs sikkerhetsdirektiv offshore, har de blåblå videreført de rødgrønnes standpunkt med å erklære direktivet for «ikke EØS-relevant». Her er nok Høyre pressa av næringslivskrefter de vanligvis er vant til å lytte til, for ikke å si bli sponsa av. Det er uansett en god ting.

Men utover dette har året vært prega av ei regjering som godtar alt som kommer fra Brussel: De har akseptert å senke kravene til garantiordninga for norske bankinnskudd for å tilpasse seg EU-standard, noe som kan bli ei utfordring ved ei bankkrise. De foreslår at norske banker og finansinstitusjoner skal underlegges et overnasjonalt finanstilsyn basert på EU-regelverk, og de har akseptert en omlegging av den differensierte arbeidsgiveravgifta som truer distrikts-Norge, og spesielt Finnmark. De har fått gjennom et EU-regelverk som setter ikke bare bestemor, men barnevernsbarn, rusavhengige, attføringsklienter og psykisk syke på anbud, og de prøver å få gjennom et såkalt «fritt sykehusvalg» på europeisk nivå som kan undergrave vårt nasjonale helsevesen og slippe kommersielle krefter enda mer løs. De vil underlegge Norge EUs regime for konkurranse på post under 50 gram, noe som først og fremst vil være en trussel mot næringslivet i distriktene – men som også vil sparke beina under det eneste vetoet Norge noen gang har tatt i bruk. Marked og konkurranse framfor demokrati og samfunnshensyn, er mantraet de styrer etter. Det viser seg også innen transportbransjen, der hensynet til EU-regelverket er i ferd med å ta livet av en hel norsk bransje. Hvem kan vel konkurrere med norske lønns- og arbeidsforhold i en bransje der transportører kan leie inn arbeidstakere som er villige til å akseptere 20 kroner timen og bo i bilen mens de har 14 timers arbeidsdag? Ikke rart at Norsk Transportarbeiderforbund ble det første LO-forbundet som vedtok at EØS-avtalen må sies opp. Hvem blir det neste? El & IT-forbundet, i mars 2015?

Konfrontasjoner i vente

Det er mange som vil si nei, om man spør: Synes du at EU skal bestemme i Norge? Det er mange i fagbevegelsen som etter hvert stiller spørsmålet skarpere: Hvorfor i all verden skal norsk arbeidsliv være underlagt lover og regler fra Brussel? LO-kongressens vedtak fra 2013 var et klart skritt i riktig retning, da man vedtok at norske arbeidslivsregler skal ha forrang for EU-regelverk. Det mangler en strategi for å sette dette vedtaket ut i livet. Den må nok presses fram, nedenfra.

Det går mot konfrontasjoner i framtida. Den første politiske streiken mot et EU-direktiv fikk vi i streiken mot vikarbyrådirektivet. De varsla aksjonene og streikene mot regjeringas forslag om endring av Arbeidsmiljøloven og innføring av mer bruk av midlertidig ansatte, kan sees også som en forlengelse av den kampen. På trappene har vi kampen om postdirektivet, vi har en kommende kamp om forhandlingsresultat mellom EU og Norge om import av ost og kjøtt – på mange måter en omkamp om tollvernsaken, og vi har en kommende lovpakke fra EU på jernbane-liberalisering (jernbanepakke IV) – et lovverk som gir irreversibel konkurranseutsetting av persontransport på jernbane. Helt i regjeringas ånd. Finanstilsyn-saken er heller ikke endelig avgjort: Den skal behandles etter Grunnlovens § 115 (tidl. 93) – noe som krever ¾ flertall i Stortinget. Det rekker altså om 43 representanter sier nei, for å stoppe den.

Det kommer til å bli mer debatt, bråk og kamp om EØS-lovgivning i framtida. Samtidig er EØS-avtalen som sådan nærmest blitt ei hellig ku i Arbeiderpartiet. Myten om at den «sikrer norsk eksport-industri og norske arbeidsplasser» har bitt seg enda hardere fast enn mytene fra 1994, da det ble hevdet at de samme arbeidsplassene ville forsvinne ved et EU-nei. Det kreves dermed en allsidig strategi for å snu norsk politikks bit-for-bit ferd mot Brussel. Konkrete utfordrende direktiver og annet lovverk må bekjempes. Samtidig må det til ei folkeopplysningskampanje om EØS og hva som er i ferd med å skje. Og så må alternativet til EU meisles ut slik at folk flest kan forstå det og fatte tillit til det. Men først og sist står kampen i fagbevegelsen. LO må beveges bort fra sin ukritiske EØS-applaus til et virkelig forsvar for arbeidsfolks interesser. Da blir konfrontasjonen med EU og EØS uunngåelig. Da blir også kampen mot de blåblå gitt en politisk retning som går utover valgkampmobilisering for Arbeiderpartiet. Vi har sett at Fellesforbundet har lagt opp til en bred EØS-debatt fram til sitt landsmøte høsten 2015. Dette kan bli et avgjørende punkt i kampen om Norges forhold til EU.

Høyres ensidige EU-tilpasning av Norge må stoppes. Det krever også en debatt om Arbeiderpartiets syn på EU og EØS. Det er der den virkelige utfordringa ligger. Ikke minst sett i lys av APs framgang, LOs binding til AP og det kommende stortingsvalget i 2017. Det er mye som trengs å røskes opp i, i norsk politikk. Vi må verken bli overmannet av kvalme, eller la oss dysse i søvn. Til det står alt for mye på spill.

Og i bakgrunnen synger TISA og TTIP …..

– Vi går fra rett til arbeid og rett til trygd når inntekta svikter, til arbeidsplikt og aktivitetsplikt for å få trygd. På engelsk kaller samfunnsforskere dette å gå fra welfare til workfare. I Norge er det dessverre blitt vanlig å kalle dette for arbeidslinja. Hvem kan være mot å få flere i arbeid?

Forfatteren tar for seg statsbudsjettet og ser hvordan det slår ut for folk flest.

Arne Byrkjeflot er styremedlem i LO i Trondheim, vara til landsstyret i Rødt og bystyremedlem i Trondheim.

I statsbudsjettet for 2015 foreslo Høyre/FrP-regjeringen dette:

1 Fjerne barnetillegget for uføre Forslaget innebar at 18 000 foreldre med 35 000 barn med lav trygd ville tape 28 000 per barn.) I dag er barnetillegget 0,4G. (G er grunnbeløpet i Folketrygden = 88370 kroner.)

2 Behovsprøv barnetrygd

Etter forhandlingene med Venstre og KrF ble resultatet at det behovsprøvde barnetillegget ble beholdt, men det ble innført et tak på trygd og barnetillegg på 95 % av tidligere inntekt. Siden minste-trygda for enslige uføre er på 2,48 G = 217 000, så betyr det at det blir null barnetillegg for alle med tidligere inntekt under 228 000 som tilsvarer 2/3 jobb i en lavtlønnsbransje. Med 400 000 i tidligere inntekt så får du 50 000 mer i trygd og 35 000 mer for hvert barn. Slik har de greid å lage en behovsprøvd ordning der de med størst behov er unntatt.

3 Tre års kompensasjon for skattetap for gjeldstyngede uføre

Etter forhandlingene med Venstre og KrF ble resultatet økt kompensasjon for flere. Egentlig er dette et framskritt fra den rødgrønne regjeringa som godtok tapet med åpne øyne. Bakgrunnen er at alle med uføretrygd får økt trygd fra nyttår, men etter skatt skal de få det samme. Men ikke for de med gjeld og ganske lav trygd, de får bare halvparten så stort rentefradrag.

4 Overgangsstønad ned fra tre år til 1 år Utsatt, vedtas ikke i stasbudsjettet, men kommer som lovforslag. Enslige som ikke greier å skaffe seg inntekt fordi de må ta seg av barn, kan i dag få overgangsstønad på 2,25 G = 199 000 i tre år.

5 Øke inntektsgrensa for å få sykepenger fra 0,5 G til 1 G

Dette måtte regjeringen trekke etter press fra både fagbevegelse og NHO siden det var i strid med IA-avtalen (Inkluderende arbeidsliv).

6 Fjerne feriepengene for arbeidsledige Ble beholdt etter forhandlingene. Dagens regel gir feriepenger ved arbeidsledighet over 8 uker. Går du arbeidsledig ett år og får deg ny jobb på nyåret, har du krav på ferie, men nå må den tas uten feriepenger.

7 Betaling for barnehage

Innføre todeling ved betaling av barnehage, en lavere sats for familieinntekt under 473 000. Regjeringen foreslo 406 000.

8 Skatteklasse 2

Regjeringen foreslo å fjerne klasse 2 (lavere skatt for ektepar der den ene har lav inntekt). Klasse 2 ble beholdt.

9 Arveavgiften

Som alle vet, ble arveavgiften fjernet i fjorårets statsbudsjett og formueskatten senket fra 1 til 0,85 %. Regjeringen foreslo 0,7%.

Utenom statsbudsjettet innfører eller foreslår regjeringen:

10 Aktivitetsplikt

Innføre aktivitetsplikt for mottakere av sosialtrygd. Uten aktivitet mister de sosialhjelp og vil kun få nødhjelp.

11 Overprøving

Innføre at etter 26 uker skal sykemeldingen overprøves av en annen lege.

12 Lønnstilskudd til arbeidsgivere

Regjeringen innfører ordning med lønnstilskudd til arbeidsgivere som tar inn de som er falt utenfor.

13 Midlertidige ansettelser

Regjeringen har opphevet regelen om at midlertidige ansettelser ikke kan skje i bedriftens ordinære virksomhet. I tillegg kan 15 % være midlertidig ansatt i 12 måneder uansett hvor fast jobben egentlig er.

14 Tretten timers dag, 54 timers uke

Regjeringen åpner for lokale avtaler om 13 timers dager og 54 timers uke.

15 Kollektivt søksmål

Regjeringen vil fjerne kollektiv søksmålsrett, at fagforening kan gå til sak når innleide forbigås ved ansettelser.

Tirsdag 16. desember har arbeidsminister Robert Eriksson en kronikk i flere av landets aviser. Tittelen er «Fra trygd til trygg jobb». Utgangspunktet hans er:

En av vår tids største utfordringer er at en betydelig andel av befolkningen i yrkesaktiv alder står utenfor arbeidslivet og mottar offentlige ytelser.

Svaret han gir i kronikken, er midlertidige ansettelser, aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere og lønnstilskudd til arbeidsgivere slik at det ordinære arbeidsmarkedet blir en tiltaksarena.

Fra welfare til workfare

I det norske og nordiske arbeidsmarkedet er det lett å si opp folk, men du blir tatt godt vare på når du mister jobben. Det moderne ordet for dette er flexicurity. Nå beveger vi oss mot mer fleksibilitet for arbeidsgiver, men mindre sikkerhet for arbeidstaker. Flexinsecurity.

Vi går fra rett til arbeid og rett til trygd når inntekta svikter, til arbeidsplikt og aktivitetsplikt for å få trygd. På engelsk kaller samfunnsforskere dette å gå fra welfare til workfare. I Norge er det dessverre blitt vanlig å kalle dette for arbeidslinja. Hvem kan være mot å få flere i arbeid?

Velferdsstatens sikkerhetsnett

Gjennombruddet for sikkerhetsnettet i den universelle velferdsmodellen, den modellen som de fleste av oss ser som sjølsagt, kom etter krigen. Den første stortingsmeldinga om folketrygda i 1948 hadde som målsetting å sikre mot tap av inntekt, nesten uansett årsak.

Toppunktet for oppbygging av velferdsstaten kom med Folketrygden i 1967 som omfattet alderspensjon, uførepensjon, enkepensjon, morstrygd og attføring. I 1971 ble Folketrygden utvidet til å omfatte syketrygd, yrkesskade og arbeidsledighet. Sikkerhetsnettet var på plass. I 1977 fikk vi sykelønn fra første dag. I dagens debatt kan det også være verdt å huske at aldersgrensa i 1973 ble satt ned fra 70 til 67 år. Etter 80-tallet er det bare barnehagereformen som har skapt et universelt gode.

Universell eller fagforeningsgode?

Velferdsreformene etter 1980 kom i tariffoppgjør. 37,5 timers uke i 1986, AFP-ordninga (AFP = Avtalefestet pensjon) som startet med 62 år i tariffoppgjøret i1988 og ble gradvis senket til 62 år i 1998. Innføring av fem ukers ferie kom i tariffoppgjøret i 2000. Men dette er ikke velferdsstaten, det er tariffestede ordninger. I loven er det fortsatt 40 timers uke og 4 uker pluss Gro-dagen i ferie, og 40 % av norske arbeids-takere har ikke AFP. Dette er et brudd med en tradisjon der rettigheter ble kjempet gjennom i tariffavtaler først, for så å bli lovfestet, gjort universelle. Det er den tyske modellen, mens våre nordiske naboer hele tiden har hatt sterke innslag av fagforenings-styrte ordninger, den engelske modellen. At A-kassene var fagforeningsstyrte sikret lenge en høy organisasjonsgrad både i Sverige og Danmark, men var sårbare da valgvinden snudde. Etter min mening er det uklokt. Når angrep kommer, står en sterkere hvis ordningene omfatter alle. Det gir også uorganiserte bedrifter et konkurransefortrinn når de fullt lovlig kan ha 2,5 timer lengre arbeidsuke, 4 dager mindre i ferie og lavere pensjonsutgifter. Etter at AFP-ordninga ble omgjort til et livsvarig tillegg til folketrygda, så har 40 % av befolkningen en pensjonsordning som ikke er til å leve med. Det er ikke lett å forsvare i kampen for en universell velferdsstat.

Workfare

Den engelske fattigloven av 1834 sa det slik:

Den første og viktigste av alle betingelser, et prinsipp det er allmenn oppslutning om, til og med blant dem som ikke følger det i praksis, er at hans (den understøttede) stilling alt i alt, i virkeligheten eller tilsynelatende, ikke skal være så attraktiv som stillingen til den uavhengige arbeider av den laveste klasse.

Barnetillegget i uføretrygden

Beskrivelsen i den engelske fattigloven tar behandlinga av barnetillegget for uføretrygdede på kornet. En uføretrygdede alenemor med minstetrygd på 218 000 med to barn vil tjene på å ta en underbetalt jobb med årslønn 200 000. Her har Venstre og KrF hjulpet til med å sørge for lavest attraktivitet. Forskjellen her er at Venstre og KrF ikke gjør det for å straffe, men for å hjelpe alenemoren som er fanget i velferdsstatens garn. Rive henne løs fra sikkerhetsnettets omfavnelse. Det same som ligger bak forslaget om å senke overgangsstønaden fra tre til ett år. Overgangsstønad er støtte til de som blir alene med barn og ikke makter både arbeidsliv og barn. Begrunnelsen er at tre år i velferdsstatens garn er så lenge at det er vanskelig å komme seg løs. Illustrerende er forslaget om å fjerne støtte til bil for funksjonshemmede som ikke er avhengig av den for jobb eller utdanning. Velferdssamfunnet skal ikke gi støtte for å gi folk et rikere liv, støtten er for å få folk i arbeid.

Danmark viser veien for Eriksson

Debatten om utenforskapet i Sverige er kjent for mange. Reinfeldt vant der fram med sin linje om at for gode velferdsordninger holdt folk utenfor arbeidslivet. Siden sosserna (sosialdemokratene) begynte med å innføre karensdager og senket sykelønna, så har de slitt med et troverdig alternativ. Likevel er nok den danske modellen kommet lenger og er nå en klar modell for Eriksson. En modell oppfunnet av de borgerlige, men som nå videreføres og skjerpes av en sosialdemokratisk regjering med SF på laget.

Aktivitetsplikt i Danmark – nyttejobber

Dette er Erikssons modell. For å få dansk kontanthjelp, som tilsvarer norsk sosialhjelp, må du fra 1. januar 2014 godta en nyttejobb. Maks 20 timer i uka, maks 13 uker i samme jobb. Den danske fagforeningen 3F har gjennomgått nyttejobbene i 79 av landets 98 kommuner. Mikkel Mailand, forskningsleder ved Københavns Universitet og Henning Jørgensen, professor i arbeidsmarked ved Aalborg Universitet advarer. De to forskerne vurderer, at mellom halvdelen og to tredjedeler av arbeidsoppgavene ligner arbeide, som normalt blir løst av faglærte og ufaglærte. Frykten for at nyttejobb kan fortrenge alminnelig arbeid, ser i flere tilfelle ut til å være velbegrunnet, sier Mikkel Mailand til Fagbladet 3F.

Det er ganske logisk siden arbeidet er gratis for kommunene. Men det er ikke gratis for det offentlige. Tall opp mot 270 000 per nyttejobb til administrasjon og oppfølging er kommet fram i den danske debatten. En annen virkning er at folk skremmes bort fra tiltakene. Ingen vet hvordan de livnærer seg.

Lønnstilskudd i Danmark – de danske fleksjobber

Fleksjobber ble innført etter modell av de tyske minijobs i 2008. De ble i starten positivt mottatt fra alle hold og presentert som en rettighet for arbeidsledige til å få jobb med lønnstilskudd fra det offentlige, i både offentlig og privat virksomhet. Lønna skulle være 98 % av arbeidsledighetstrygda. Jobben skulle ikke erstatte andre jobber, men komme i tillegg, Fra å fungere bra i starten er nå problemene der: Ordinære stillinger erstattes med fleksere, arbeidsledigheten blant fleksere er nå på 25 %. Omfanget er blitt så stort at det nå er lagt fram et lovforslag der både lønnstilskudd og lønn senkes. Og det skal bli mulig å ha fleksjobb helt ned i to timer i uken. Metoden er velkjent, innføringsmodellen er til å leve med. Når den så forandres slik at den egentlig ikke er til å leve med, så er så mange avhengig av systemet at det er vanskelig å reversere.

Dagpengereformen i Danmark

I 2010 ble perioden med dagpenger for arbeidsledige halvert fra fire til to år, og nødvendig tid i arbeid for å opparbeide rett til dagpenger på nytt ble fordoblet fra 13 til 26 uker. Dette i en situasjon der Danmark har dobbelt så høy arbeidsledighet som Norge. 1. juli 2012 var de to årene brukt opp, men saken var så betent politisk at den ble utsatt til 1. januar 2013. Da ble det innført en midlertidig kontanthjelp.

Det er fra sommeren i år at reformen har slått ut for fullt. 50 000 langtidsledige har mistet trygda si. I Danmark er A-trygda gjennom fagforeningsstyrte A-kasser. I august laget deres interesseorganisasjon en oversikt over hva som hadde skjedd. Av de 4468 Handel og Kontor-medlemmer som hadde mistet trygda var 927 i arbeid, hadde 126 fått ny rett til dagpenger, 500 hadde ingenting, verken trygd eller ytelser. Resten hadde midlertidige ytelser, noen var i utdannelse. To av tre barnefamilier melder at de ikke lenger har råd til å sende ungene på fotball eller andre fritidsaktiviteter. Hver fjerde har gått ned mer enn 15 000 i måneden, hver fjerde har gått ned fra 10 000 til 15 000 i måneden.

I Danmark er dette en av de heiteste sakene. Så heit at regjeringen har måttet innrømme at reformen ikke har virket til å få folk i arbeid slik den ble solgt inn som. Det har heller ikke den siste redningsplanken. Arbeidsgiverne ble oppfordret til å lyse ut såkalte akuttjobber med mål å få langtidsledige ansatt. 31 000 jobber ble utlyst, 971 arbeidsledige ble ansatt.

Workfare i Norge

Arbeidsledighetstrygd skal være vanskelig å få og vanskelig å leve av.

I 1993 ble kravet til redusert arbeidstid økt fra 20 % til 40 %. Siden er det økt til 50 %. I 1997 ble kravet til minste arbeidsinntekt økt fra 0,75 G til 1,25 G. Bondevik senket maksimaltid for arbeidsledighetstrygd fra tre til to år, Stoltenberg reverserte ikke dette. Det siste Stoltenberg-regjeringa gjorde, var å fjerne retten til å få arbeidsledighetstrygd helt til pensjonsalderen, om du var arbeidsledig ved fylte 64 år. I 2015 fjernet de blåblå feriepengene.

Det er vel verdt å merke seg hvor utsatt de som har en deltidsjobb er, jo mer utsatt jo mindre jobb. Det står ikke helt i stil med den voldsomme interessen for å utnytte restarbeidsevnen. Har du tjent under 110 000, får du ikke arbeidsledighetstrygd. De ville ta fra dem med lønn under 87 000 sykelønna, og du må være 50 % arbeidsledig, minst, for å ha rett til dagpenger. Mister du jobben og skaffer deg en deltidsjobb over 50 %, får du ikke ett øre i arbeidsledighets-trygd. Blir du ufør fra en deltidsjobb, bør du ikke ha barn, for barnetillegg får du ikke. Til og med skatteklasse 2 ville de ta, der du får en liten skattefordel når den ene har svært lav inntekt. Leser en begrunnelsen for disse kuttene, så er de med lav deltid egentlig ikke arbeidere, de trenger ikke pengene, og trenger derfor heller ikke erstatning når de mister lønna.

Uføre er egentlig ikke uføre

NAV og arbeidsavklaringspenger

Den første omleggingen skjedde i 2003. Da skilte en ut midlertidig uføre som en egen gruppe. Året før ble attførings-penger og rehabiliteringspenger løsrevet fra pensjonssystemet. Fra 1. mars 2010 ble arbeidsavklaringspengene innført. Skillet mellom midlertidig uføre, attføring og rehabilitering ble visket ut. Midlertidige uføre var allerede fratatt barnetillegget og tapte 28 000 per barn. Attføring ble omgjort fra en rettighet til å være avhengig av budsjett og begrenset til fire år. Siden den kommunale sosialtjenesten nå ble sammenslått med Arbeidskontor og Trygdekontor til NAV, så kom også sosialklientene inn i det fireårige løpet. Med arbeidsplikt og aktivitetsplikt. Etter at det fireårige løpet nå er avsluttet, er det ikke lagt fram noen sluttrapport. 162 300 ble 1. februar 2010 overført fra rehabilitering, attføring eller midlertidig uføretrygd til arbeidsavklaring. Fire år etter var 31 %, fortsatt ikke avklart, 40 % uføretrygdet, 31 % i arbeid Av de som har fått arbeid, er 16 % fortsatt avhengig av trygd fra NAV. Av de som kom fra midlertidig uføretrygd, har 23 % kommet i arbeid, men 96 % av dem er avhengige av trygd i tillegg. Kanskje burde Eriksson oppsummere fire år med arbeidsplikt før han nå går løs på sosialklientene.

Ny uføretrygd fra januar 2015

Ny uføretrygd og ny alderspensjon for uføre fra 1. januar 2015 er den verste delen av pensjonsreformen. Kanskje ved siden av den katastrofale omlegging av AFP-ordninga ved tariffoppgjøret i 2008. Det er virkelig helt sært at alle som allerede har uføretrygd, skal få omregnet sin pensjon og skatte som lønnstakere, når målet er at de skal ha det samme utbetalt til slutt. Det må føre til bivirkninger som at de med stor gjeld får mindre i fradrag. Noe annet og verre er at i dag går uførepensjonen opp om en blir alene, den du nå får beregnet, står fast. Men det aller verste er overgangen fra uføretrygd til uførepensjon ved fylte 67 år. Da får uføre 25 % mindre enn ved dagens ordning. Det skyldes at opptjening av pensjon nå stanses ved 62 år, mot nå 67 år. Fattigdom skal tvinge også de som beviselig ikke kan arbeide, ut i arbeid.

Bak både arbeidsavklaring og ny uføretrygd står Stortinget enstemmig. Men drivkrafta var Arbeiderpartiet.

Pensjonsreformen

Pensjonsreformen er i særklasse det viktigste utslaget av arbeidslinja eller workfare. Går du av ved 62 år, taper du en tredjedel i livsvarig pensjon. For hvert år du utsetter avgangen, minker tapet med 6 %, minst 1000 kroner i måneden. Alle vet at de med lavest utdanning og lønn også har dårligst helse og de tyngste jobbene. For å gjennomføre arbeidslinja har Arbeiderpartiet har gått i spissen for en klassereform uten sidestykke i norsk historie. Med FrP i regjering står alle stortingspartiene bak denne reformen.

Sykelønn

Eriksson måtte trekke forslaget om å øke inntektskravet for å få sykelønn fra 0,5 G til 1 G. Slik måtte Stoltenberg også trekke sitt forsøk på å øke antall dager arbeidsgiver måtte betale. Fordi det var brudd på IA-avtalen, og en samlet fagbevegelse protesterte. Det som kommer, er overprøving av fastlegens sykemelding etter 26 uker. Da skal en annen lege vurdere. Det er verdt å merke seg at i Danmark er sykelønna nå kuttet ned til 26 uker for alle som ikke har kronisk sykdom. Legg også merke til at det ikke sies lege lenger, men sykemelder. Hensikten med denne reformen er å disiplinere legestanden, de skal bli portvoktere, ikke ha pasientens ve og vel som første prioritet.

Sosialklientene – arbeid for trygd

Det er ikke første gang arbeid for trygd blir lansert i Norge. Først ut var Børge Brende som lanserte dette da han var Marvin Wiseths (Høyre-ordfører i Trondheim) høyre hånd på 90-tallet. Også Bjurstrøm, Stoltenbergs arbeidsminister, lanserte ideen. Det vi ser nå, er en fastere organisering og i et omfang vi ikke har sett tidligere. En minister som fullt og helt tror dette, er en livbøye til de som faller utenfor. Både jobb for sosial stønad som sosialklient og jobb med lønnstilskudd for andre som er ute av arbeidsmarkedet. Akkurat som Danmark har prøvd ut med lite hell. Han kopierer også Danmark ved at det ikke skal gjelde alle sosialklienter, ikke de som har lengst vei å gå. I Danmark er de delt i tre. Men nå foreslås det at ordningen også skal omfatte gruppe tre, den gruppa som Eriksson vil skjerme, i første omgang.

Er målet å få folk i arbeid?

Jeg skal ikke betvile folks motiver, men det blir beviselig ikke flere arbeidsplasser av at arbeidet utføres for trygd eller med lønnstilskudd. Den samfunnsmessige virkningen er lavere lønninger, spesielt i lavtlønnsbransjer der det er minst krav til fagutdanning.

Arbeidsledighetstrygden var tidligere det minimum som folk tok arbeid for som ledige. Nå blir sosialtrygden det nye minimum. Marx sier at reservearmeen, de som kan hentes inn under høykonjunktur og kastes ut ellers, er en nødvendighet under kapitalismen. EØS-avtalens frie tjenester og arbeidsmarked har utvidet reservearmeen og presset lønns- og arbeidsforhold. Nå skal de presses enda lengre ned. At de også sparer på lavere trygder og pensjoner, er et velkomment tillegg for kapitalen, hovedhensikten er å presse lønns- og arbeidsforhold ved å sørge for at det til en hver tid finnes de som tar arbeid til en enda lavere pris. Og de må være føyelige, siden de ikke har noen rettigheter.

Hva har vi i vente?

Både de rødgrønne og FrP/Høyre varsler en gjennomgang av sikkerhetsnettet for de gamle. Til nå er det en sjølsagt ting at om du blir arbeidsledig eller syk etter fylte 62 år, så har du krav på både sykepenger og arbeidsledighetstrygd. Ja, arbeidsavklaringspenger også. Grenser er det riktignok, etter 67 år får du sykepenger i bare 3 måneder.

Det er ingen grunn til at dette ikke skal fortsette. De som tar ut folketrygd og AFP og fortsetter å jobbe, er jo fortsatt i jobb. Og hver krone de tar ut i pensjon, er forskudd på seinere pensjon. Men presset for å ta ut pensjon i stedet for sykepenger eller A-trygd kommer til å øke. Utsetter du pensjonen i ett år ved å ta ut sykelønn eller arbeidsledighetstrygd, så får du tusen kroner mer i månedlig pensjon resten av livet. De første kommentatorene har allerede begynt å omtale dette som et smutthull. Jeg spår at velferdsstatens sikkerhetsnett ikke skal gjelde for de som kan gå av med fleksibel pensjon.

Ny kurs?

Jeg merket meg Arve Bakkes svar da han ble spurt om hva han syns om forslagene om å si opp EØS-avtalen som er ventet på Fellesforbundets landsmøte neste år. Det er ikke EØS som er problemet, det er regjeringen, var hans svar.

For oss som vil berge den universelle velferdsstaten, er det naturlig å spørre: Hva vil en AP-ledet regjering reversere?

De vil reversere endringene i Arbeids-miljøloven samt gjeninnføre tiltak mot sosial dumping innefor EØS-avtalens rammer. Kanskje vil de også reversere senking av formueskatten? De fredet Bondevik-regjeringens skattenivå, men angrepene på regjeringens skattelette for milliardærene har vært så sterke at de kanskje må følge opp. Jeg trodde ei stund at barnetillegget for uføre var sikret for framtida når en samlet opposisjon reagerte. Men det har vært helt stille etter at taket ble innført. Og alle som har fulgt striden om ny uføretrygd vet at AP-ledelsen hele tiden har vært for å fjerne barnetillegget. Regjeringer ledet av AP har gjennomført større kutt i både arbeidsledighetstrygd og overgangsstønad enn Eriksson, og AP er faddere for pensjonsreform og ny uføretrygd. Vi vinner dessverre ikke kampen om den universelle velferdsstaten ved å få ei ny regjering i 2017.

Hva kan gjøres?

Fagbevegelsen er nøkkelen. Tariffoppgjøret i 2016 blir et pensjonsoppgjør. I 2017 skal ny AFP og pensjonsreformen evalueres. Det blir samtidig en ideologisk kamp om welfare eller workfare. Det handler om folkeopplysning. Den universelle velferdsstaten står sterkt i Norge. Det er ingen krise som tvinger folk i kne.

Det handler om å vinne LO-kongressen i 2017 og ikke minst hvilke krav LO vil stille for å støtte partier i 2017.Og vær sikker på at det ikke blir stilt et eneste krav som de tror AP vil si nei til, om det ikke ligger et stort press bak. Så vi må velge våre krav nøye. Mine forslag er slik:

1. Utslitte arbeidere må kunne gå av ved 62 år uten tap i livsvarig pensjon.
2. De som må gi seg i arbeidslivet før 62 år, må få med seg tid i AFP-ordninga.
3. Gjeninnfør opptjening til 67 år for uføretrygdede.
4. Fjern taket på uføretrygd og barnetillegg.
5. Senk antall karensdager ved permittering fra 20 til 5 dager.
6. Senk grensa for å få A-trygd fra 50 % arbeidsledig til 20 % arbeidsledighet.
7. Gjeninnfør feriepengene for arbeids-ledige.
8. Fjern arbeidsplikt for sosialhjelpsmot-takere. Lovfest minstesatser.
9. Gjeninnfør arveavgiften.
10. Funksjonshemmede skal nå bare få støtte til tilpasset bil om de må ha den til jobb eller utdanning.

I tillegg kommer kravene jeg tror LO-ledelsen vil stille på egen hånd: reverser endringer i Arbeidsmiljøloven og gjeninnfør formue-skatten.

Og: EØS-avtalen må sies opp om vi skal berge både fagbevegelse og velferdsstat.

	Welfare	Workfare
Grunnlag	Rettighetsbasert	Pliktbasert
Ansvar	Samfunnets ansvar	Den enkeltes ansvar
Mål	Sikre levevilkår	Sikre tilbud på arbeidskraft og senke senke sosiale utgifter
Middel	Gode trygdevilkår	Reduserte ytelser med økt krav til kontroll

 

Velferdsstatens sikkerhetsnett
Yrkesskadetrygd	1894: enkelte grupper	1958: alle grupper
Sykelønn	1909: behovsprøvd	1953: alle lønnstakere	1956: hele befolkningen
Alderspensjon	1936: behovsprøvd	1957: ikke behovsprøvd	1967: Folketrygden
Barnetrygd	1946:
Arbeidsledighetstrygd	1959
Attføring	1960
Uføretrygd	1960
Sosialtrygd	1964

Regjeringas landbrukspolitikk kan få noen dramatiske følger.

Men ikke alt er et brudd med de forrige regjeringene. En del av det Sylvi Listhaug foreslår, er en videreføring av tendenser som allerede var der.

Unni Kjærnes er ernæringsfysiolog og sosiolog, forsker på forbruk og matpolitikk og er leder av fylkesstyret i Rødt Oslo.

Det har vært utfordrende å følge med på alle utspill fra mat- og landbruksminister Sylvi Listhaug det siste året. Det samlede tilbudet i jordbruksoppgjøret var vesentlig lavere enn bøndene kunne akseptere. Stortinget økte rammene noe, men uten å endre retninga vesentlig (www.stortinget.no/Saker-og-publikasjoner/Saker/Sak/?p=60003). Regjeringa har lansert en lang rekke grep som samlet sett, uten tvil, vil få vidtrekkende følger for framtida, både for bønders levekår, norske bygder og vår matforsyning. Landbruksministeren anlegger en aktiv konfrontasjonslinje og bruker kraftig lut.

Fire dimensjoner

Matpolitikk kan sies å ha i hvert fall fire dimensjoner, som hver for seg er sammen-satte. Den første er levekårene de som produserer mat i Norge, har. Den andre er at folk har reell tilgang til nok og sunn mat, altså matsikkerhet. Den tredje er solidaritet med folk andre steder i verden, både de som produserer mat og de som trenger den, men ikke får nok. Den fjerde er de rammer som klodens bærekraft setter, altså ressurser, miljø og klima. Hensyn til disse fire dimensjonene peker ikke alltid i samme retning, men det går ikke an å se bort fra noen av dem. Det er i dag ikke vanskelig å se store utfordringer for alle de fire dimensjonene, som gir gode grunner til å opponere mot den rådende politikken. I denne artikkelen skal jeg likevel konsentrere meg mest om én av dem, nemlig hva regjeringas politikk innebærer for folks matsikkerhet.

Ny politikk?

ABC Nyheter meldte 30.10.2014 at landbruksminister Sylvi Listhaug (FrP) så smått har begynt å forberede seg på et nytt jordbruksoppgjør. Ambisjonene om endring er store. Det vil bety bråk. Men bråk er tydeligvis helt greit:

Hvis du ser historisk på det, blir det bråk om alle jordbruksoppgjør, sier Listhaug til NTB.

Tilbudet fra staten endte i vår med å bli endret av Stortinget, i seg selv en sjeldenhet.

Selv er landbruksministeren godt tilfreds med det endelige resultatet, og sier avtalen ble bedre enn hun hadde drømt om på forhånd, meldte ABC Nyheter:

Det ble tidenes forenkling. 26 av 29 forslag gikk igjennom. Det har aldri vært gjort så store endringer i jordbruksavtalen før, sier Listhaug.

Statens tilbud i jordbruksforhandlingene i vår hadde en rekke endringer som går i retning av industrijordbruk i Norge: Taket på melkekvoter heves fra 400 000 liter til 1 200 000 liter, begrensninger for sambruk fjernes, mindre ekstra støtte til tungdrevne arealer og flytting av tilskudd fra antall dyr til såkalt slaktetilskudd, for å motivere til økt kjøttproduksjon (Klassekampen 7.5.2014). Tilbudet ble presentert som en nødvendig modernisering av norsk landbrukssektor, en heroisk blå kamp mot kravstore og bortskjemte bønder. På vegne av forbrukerne, må vite. For politikere å avvise «forbrukerhensyn» er ikke så greit.Vi er jo alle forbukere. Debatten kan for en uten særlig kjennskap til matpolitikk og historie framstå nettopp som skraping og protester fra lite endringsvillige bønder. Det er derfor viktig å undersøke hva dette innebærer også ut over de umiddelbare konsekvensene for bøndene.

Perspektivet til regjeringa er i og for seg tradisjonell høyrepolitikk: by framfor land, markedskonkurranse framfor statlig subsidiering. Mange av tiltakene har Høyre og Fremskrittspartiet foreslått i lang tid. I den nyliberalistiske versjonen handler det om at globalisert, intensiv produksjon med utstrakt global arbeidsdeling er helt nødvendig for å sikre nok mat og billig mat i verden. Virkemidlene er velkjente: deregulering, tilrettelegging for kapitalsterke investorer, nedbygging av handelsrestriksjoner osv. Her har Listhaug lest de riktige bøkene og lyttet til de riktige rådene.

Produksjonen skal øke og bli mer lønnsom, og dermed mindre avhengig av subsidiering og beskyttelse, gjennom større bruk og mer intensiv produksjon. Det som går bra, skal bli bedre, og det som ikke går bra, skal legges ned. Konsesjonsgrensene for blant annet hvor mange slaktekyllinger en kan ha på en gang, skal opp. Både landbrukseiendommer og matproduksjon skal reguleres gjennom markedet. Landbruket skal ha heltidsbønder framfor deltidsbønder.

Tradisjonelt var motsvaret at i matpolitikken har by og land, forbrukere og bønder, felles interesser. Dette er tenkemåter som har sine røtter i by–land-alliansen som ble etablert gjennom «Kriseforliket» i 1935, og som var utgangspunktet for etterkrigstidas landbruks- og matforsyningspolitikk. Kopling av hensyn til produsenters levekår og folks matbehov ga på 1970-tallet en «landbruks- og matforsyningspolitikk», der det å opprettholde sjølforsyninga av mat gjennom importrestriksjoner og subsidier sto sentralt, samtidig som også ernæringsmessige behov skulle tilfredsstilles (Landbruksdepartmentet 1975). Politikken var ikke på noen måte konfliktfri, men befolkningas matbehov var med i vurderingene.

En slik politikk har hatt bred støtte i befolkninga og har det i stor grad fortsatt. De seinere åra har denne støtten i opinionen vært knyttet mer til kvalitet enn til kvantitet, altså til at norsk landbruk er mindre intensivt og derfor mer miljø- og dyrevennlig, og at mat produsert i Norge, særlig melk og kjøtt, er helsemessig tryggere. Holdningen til nøkkelspørsmålet om offentlig støtte til landbruket har endret seg lite; et stort flertall i befolkninga ønsker ikke kutt. Av 21 saker som folk ble bedt om å prioritere i en opinionsundersøkelse gjennomført våren 2014, ble trygg mat, dyrevelferd og sunt kosthold rangert øverst.1 Minst populært var reduserte overføringer til jordbruket, bare over det å stimulere til bruk av genmodifiserte organismer (GMO) i jordbruket. Få prioriterte også reduserte matpriser og å fjerne boplikten. Listhaug har åpenbart ingen planer om å gjøre seg populær, liberalismen er viktigere enn populismen.

En del av tiltakene har ikke vært foreslått av sosialdemokratiske regjeringer, som fri omsetting av landbrukseiendommer. Men det er ikke slik at før Høyre-FrP-regjeringa tok over, så hadde landbruks- og matpolitikken ligget fast. Den overordnede argumentasjonen om økt produksjon gjennom effektivisering er velkjent. «Strukturrasjonalisering» het det i mange år, nå har «effektivitet» og «robusthet» tatt over. Det er som utslag av en slik politikk at for eksempel tallet på melke-produsenter har gått jevnt og trutt ned og ble halvert fra 2001 til 2012. Men ser vi på de siste 20–25 åra, så har det vært viktige dreininger i politikken – altså før Listhaug tok til med hakke og spett. Norsk landbrukspolitikk skulle omlegges til å bli mer «markedsrettet». Mat har i hovedsak vært solgt gjennom markeder helt siden siste halvdel av 1800-tallet. Dreiningen på 1990-tallet handlet blant annet om at befolkninga ikke ble vurdert ut fra behov og velferd, men ut fra mer liberalistisk retorikk om forbrukervalg og preferanser. Vanlige folk som kjøper og spiser mat, har verken fått mer eller mindre innflytelse av denne dreiningen, det handler mer om hvordan produksjonen skal styres. Dagens opposisjon snakker også mest om lønnsomhet og effektivitet innenfor et slikt regime.

Når vi ser på de underliggende politiske og økonomiske drivkreftene, så er altså ikke konfliktlinjene så klare som det kan virke. Jeg skal ikke gå inn på det tekniske i endrede reguleringer, det kan andre mye bedre enn meg. Jeg skal heller ta for meg de overordnede målene om økt produksjon og lavere priser.

Mer mat

Det å sikre befolkninga mat er grunnleggende og har vært et overordna tema i veldig mange stortingsmeldinger om landbrukspolitikk. Nok mat har å gjøre med tilførsel på den ene sida og med at folk har råd til å kjøpe maten på den andre.² Jeg skal først snakke om tilførsel og i neste avsnitt ta for meg matprisenes politikk.

Vi har masse mat i Norge. Uten å ha foretatt noen finregning vil jeg anta at vi kunne overlevd i Norge hvis vi spiste mye mer fisk og sjømat. Men et så ensidig kosthold ville nok de fleste kvi seg for og, selv om fisk er sunt, trengs annen mat også. Særlig må vi ha karbohydrater, altså korn (og/eller poteter). Men det er feil å si at det er imperialismen som har likvidert norsk sjølberging.³ De fleste steder i Norge ligger natur og klima ikke til rette for å dyrke korn, og vi har importert korn i 7–800 år. Denne importavhengigheten har i krisetider gjort oss sårbare. Inntil for få år siden var det en målsetting i landbrukspolitikken å holde kornproduksjonen så stor som mulig. Dette var en vellykka politikk, blant annet ved å beskytte kornarealer, utvikle nye, mer hardføre matkornsorter og gi kornbønder godt betalt. Det resulterte i at vi en periode var nærmest sjølforsynt med matkorn, i hvert fall i gode vekstår. Samtidig ble det satset mye på bruk av grovfôr. Denne politikken, med sitt voldsomt kompliserte sett av virkemidler, ble særlig utvikla på 1970-tallet.

I lang tid har vi også lagret korn som beredskap.⁴ Lars Sponheim, landbruks-minister fra Venstre (2001–2005), avviklet beredskapslagringa. Argumentet var at tilførselen på verdensmarkedet var god og stabil og logistikken i matdistribusjonen var blitt mye bedre. Dessuten var vurderingen i Norge, som i andre NATO-land, at kriser som kunne hindre import, var blitt mindre sannsynlige. Matberedskapen i Norge får nå økende oppmerksomhet, men den forrige regjeringa gjorde ikke noe. Heller ikke Listhaug. Mer bruk av importert kraftfôr, satsing på intensiv produksjon og lite beredskapslagring gjør oss stadig mindre forberedt på ei krise. Vanlige folk – de som skal kjøpe og spise mat – blir nødt til å stole på at dagligvarekjedene håndterer sine lagre på en måte som er til beste for befolkninga, og ikke fristes til spekulasjon. Det er ikke veldig overbevisende. Uansett holder ikke dette lenge. Og alt er jo oljeavhengig.

Kapitalismens veksttvang og kjøttets betydning

Befolkninga i verden – og i Norge – vokser, og det må produseres mer mat. Men under kapitalismen handler økt produksjon ikke om å sikre nok kalorier og næringsstoffer til hver og en, det handler sjølsagt om økonomisk vekst. Den første regelen i kapitalistiske markeder er at varene går dit kjøpekrafta er størst, altså til den rike delen av verden og til de betalingssterke i disse landene. Den andre regelen er at for disse velstående gruppene er kjøpekrafta større enn den de trenger for å kunne spise seg mette. Det «å ta ut økt betalingsvillighet» er sentralt for vestlige (og norske) markedsaktører og står eksplisitt også i grunnlagsdokumenter for norsk landbrukspolitikk. Siden merverdi kommer av arbeid, kommer merverdien i første rekke av at det arbeides mer med maten. En måte er økt bearbeiding. Det har vært en hovedstrategi i norsk matindustri siden 1980-tallet og gir i dag mange flere arbeidsplasser enn det landbruket gjør. Det er ingen grunn til å moralisere over at arbeid er flytta fra kjøkkenbenk til fabrikker, særlig i Norge, hvor mye av dette arbeidet fortsatt gjøres i Norge og styres av bonde-eide samvirker. Men hovedinnrettingen i industrien har vært (og er) standardisert produksjon av store volumer, der effektivitet og priskonkurranse er det viktigste, ikke for eksempel råvarekvalitet. Og vi må huske på at det er en del av kapitalismens veksttvang, at det har samfunns- og miljømessige konse-kvenser, og at det er et enkelt grep for en regjering å endre reglene slik at verken eierskap eller arbeid er norsk.5

Men tilbake til råvareproduksjonen. En sentral strategi, som også har fått mye større betydning i Norge, er å satse på kjøtt. Kjøttproduksjon innebærer vanligvis mer arbeid, og mer profitt enn planteproduksjon. Så kan det legges lag på lag med bearbeiding, merkevarebygging og nisje-utvikling. Kjøttforbruket var inntil 1990-tallet forholdsvis lavt i Norge, og ikke veldig sentralt i landbrukspolitikken. Kontrasten var stor til land som Danmark, der kjøtt lenge har vært helt sentral i landbruksøkonomien og i politikken og der forbruket ligger høyest i Europa. For å øke lønnsomheten i norsk landbruk og matindustri, ble kraftfôrprisen satt ned i 1993. Det har fått store konsekvenser, både direkte og indirekte.

Kort fortalt gjorde redusert kraftfôrpris at det ble mindre lønnsomt å satse på korn i sentrale strøk, kraftfôrbasert kjøttproduksjon økte i raskt tempo – først svin, så kylling, kraftfôrandelen i melkeproduksjonen gikk opp (på bekostning av grovfôr) og import av kraftfôr har økt eksponentielt. Folks forbruk av kjøtt, og da særlig kylling, har de siste 20 åra økt kraftig, uten tvil et resultat av den endra politikken, men godt hjulpet av svært aktiv markedsføring. Den sektoren som de siste åra har vunnet på det, er kyllingprodusentene. Produksjonen er i hovedsak basert på importert kraftfôr og bidrar lite til sjølforsyninga. Kyllingproduksjonen foregår i store enheter, ofte plassert i nærheten av slakteri og kjøttforedlingsbedrift, og bidrar derfor også lite til levende bygder. Når Listhaug trår inn, er det ikke forbausende med tiltak som vil forsterke satsinga på intensiv kjøttproduksjon, særlig kylling. Avveininger mot hensyn som mattrygghet og dyrevelferd står ikke veldig sterkt. Det gjør heller ikke bekymringer for at vi legger beslag på stadig større landarealer i andre land, i denne sammenhengen særlig i Brasil. De som har vunnet enda mer, er de som selger maten, de store dagligvarekjedene. Med sine enorme volumer og fullstendige kontroll over det som selges til norske forbrukere, kan de presse prisene de betaler til produsenter og industri.

Mens svin og kylling lever av kraftfôr, altså mat som mennesker i stor grad kan spise direkte, kan drøvtyggere utnytte utmarksbeitene som Norge har mye av og hvor stadig mer blir liggende brakk. Mange mener kanskje at det gir løsning på matsikkerhet og sjølforsyning. Men dette er ikke en helt grei løsning. Drøvtyggere slipper ut klimagassen metan og globalt kommer ca 18 % av klimagassutslippene fra kjøttproduksjon. Som mottiltak egner beiting seg, ved – i moderat omfang – å gi oppbygging av vekstjord som lagrer karbon, men betydning i forhold til samla utslipp er uklart. I samme retning går argumenter for å videreføre den norske tradisjonen med å kople melk- og kjøttproduksjon for storfe (i dag øker andelen kjøttfe og for sau skjer dessverre lite av slik kopling). Men beiteressursene er ikke så veldig store. Med vesentlig større grovfôrandel vil ikke bare kostnadene øke, produksjonen samla sett vil høyst sannsynlig gå ned i forhold til dagens intensive produksjon. Sjøl om mer bruk av utmarksbeite kan bedre sjølforsyningsgraden noe, ville det altså ikke gi tilstrekkelig kalorier til å sikre at vi får nok mat..

Landbruksministerens mål om billigere mat

Mat- og landbruksminister Sylvi Listhaug har gjentatte ganger sagt at et viktig mål for henne er at maten skal bli billigere. Det har den blitt. Det er velkjent at gjennomsnittlig bruker nordmenn stadig mindre av sine forbruksutgifter på mat. Mindre kjent er det at prisindeksen for mat har gått ned i forhold til den generelle konsumprisindeksen. Mat har altså blitt billigere både i forhold til folks kjøpekraft og i forhold til pris på andre varer. Det skyldes først og fremst at kjøtt har blitt vesentlig billigere. Paradoksalt nok spiser vi mer kjøtt samtidig som vi bruker mindre av inntekten vår på kjøtt. Bakgrunnen er en kombinasjon av satsing på intensiv, industriell kjøttproduksjon med billig fôr (der produksjon av kylling er utrolig mye mer effektiv enn produksjon av storfe-kjøtt) og dagligvarekjedenes press på produsenter og industri. Kjedene bruker også kjøtt som lokkevare, med kampanjer for grillmat, fårikålkjøtt og ribbe. Kjøtt har blitt så billig at det ofte ikke dekker produsentenes kostnader, spesielt gjelder det okse- og lammekjøtt. Det er få som protesterer, ikke engang Norsk Bonde og Småbrukarlag, kanskje fordi det tross alt får opp forbruket, og det er noe alle produsenter underlagt kapitalismens veksttvang trenger. På tross av de lave prisene produseres det nå i perioder mer svin og kylling enn folk kjøper. Da blir det nokså absurd når landbruksministeren sier at økt produksjon er løsninga!

Dersom dette faktisk hadde handlet om folks velferd, så hadde politikken sett helt annerledes ut. Dårlig og lite mat er alltid et spørsmål om fattigdom. Når fattigdommen øker, så øker også matsikkerhetsproblemene. En sammenligning jeg nylig har gjort sammen med en australsk forsker, viser dette tydelig. Australia har hele tida vært et liberalistisk land, nå med klare nyliberalistiske strategier. Mens landet er storeksportør av mat, ser matsikkerhetsproblemene ut til å være mye større enn i Norge. Det skyldes særlig at fattigdommen øker, dels fordi støtte-ordningene er for dårlige, dels fordi folk ikke kan leve av den lønna de får (det henger jo sammen). Det gjør det ikke enklere at butikkstrukturen er konsentrert, så folk i fattige områder må kjøre langt til butikken («matørkener»), og kanskje de mangler bil eller ikke kan kjøre. Matprodusentene (og myndighetene) er ensidig opptatt av produksjonsvolumer og inntekt fra eksport. Dagligvarekjedene har svært stor makt; i Australia er det to dominerende kjeder, i Norge er det nå tre. Matprisene har økt i Australia de siste åra. Liberalisering er slett ingen garanti for reduserte matpriser eller økt matsikkerhet, heller at store markeds-aktører får enda større makt.

Den viktigste forskjellen til Norge når det gjelder matsikkerhet, er ikke det at matproduksjonen vår er så annerledes. Det avgjørende er at vår politikk har gjort at færre er så fattige at de ikke har råd til nok og sunn mat. I etterkrigstida ble diskusjon om matpriser i jordbruksforhandlingene koplet til folks kjøpekraft, særlig i arbeiderfamilier med barn. Kanskje det burde innføres igjen? Ingen undersøker lenger om de med lavest inntekt (fratrukket boutgifter) har råd til et sunt kosthold.

Mange liker kjøtt. Som med regjeringas økninger i taxfree-kvoter, er det helt sikkert mange nordmenn som setter pris på billigere kjøtt. Kostholdsundersøkelser viser at de fleste spiser mer kjøtt enn for 20 år siden.⁶ Ernæringseksperter anbefaler heller at vi bør spise mindre kjøtt.⁷ Det er typisk menn med lav utdannelse og inntekt som spiser mest kjøtt, særlig usunne produkter som pølser. Resultatet ser vi i helsestatistikken, der folk med lav utdannelse og inntekt har lavere levealder og har høyere sjanse for å få hjertekarsykdom og andre sykdommer som kan knyttes til kostholdet. Hvordan i all verden skal billigere kjøtt da kunne anses som et velferdsgode for de som skal kjøpe og spise maten?

Altså handler regjeringas politikk ikke om hensynet til folks velferd, men om å stimulere til økte volumer og lønnsomhet i noen bransjer. På sikt kan det kanskje også legitimere redusert importbeskyttelse.

Mange vil tape på det

Så hvem er den blåblå landbrukspolitikken bra for?

Jeg har i denne artikkelen pekt på at mange bønder og bygder vil være tapere med den blåblå landbrukspolitikken. Det har flere sagt, ikke minst bondeorganisasjonene. Det er lett å strupe store deler av landbruksnæringa, men det er ikke lett å bygge den opp igjen. Folk flest støtter ikke en slik politikk. Jeg har prøvd å vise at folk i rollen som forbrukere heller ikke er vinnere, spesielt om en tenker på de forbrukere hvor utgifter til mat faktisk er viktig. Sammensetning av kostholdet er vesentlig, ikke bare billig mat. Og da er ikke løsninga mer billig kjøtt.

Økonomisk vekst med landbruksministerens metode vil neppe gi flere arbeidsplasser i distriktene, der de trengs. Hun er heller ikke opptatt av matsikkerhet og sjølberging. Regjeringa ser ut til å følge det nyliberale dogmet om at økt handel og intensiv stordrift er eneste løsning. Da skal det samla sett bli mer mat i verden, og det kommer alle til gode. Praksis har vist at slik er det jo ikke; en reint markedsorientert politikk utrydder ikke matmangel og sult, det ødelegger på veien for utallige småprodusenter og er en katastrofe for miljøet. Handel i seg sjøl er ikke negativt, og vi i Norge er avhengige av å kjøpe mat fra andre land (sjøl om det sikkert kan reduseres noe). Spørsmålet er på hvilke vilkår det skjer. Det må være tema for en annen artikkel.

Vinnerne kommer tydeligst fram når vi ser på landbruksministerens visjoner og forslag til endringer i regulering for omsetning av landbrukseiendommer. Her skal landbrukseiendom reguleres som annen eiendom. Bønder med mye eiendom og mulighet til investering vil sikkert bli rikere. Men også andre kapitalsterke skal kunne kjøpe – uten nødvendigvis å bo der. Mulighetene for å slå sammen bruk skal økes. Nå er det ikke sikkert at så veldig mange investorer vil se særlig mye av norsk landbruksjord som fristende. Mer sannsynlig er det kanskje at jorda går til annen bebyggelse (eller fritidseiendom). Slike tendenser til nedbygging av produktiv jord har vi hatt en god stund, men fortsatt er det sterke begrensninger på omsetting av landbrukseiendom. Jordvern blir altså en viktig sak framover.

En tendens som hittil har gått under radaren, men som antakelig vil forsterkes framover, er endringer i eierstruktur i næringsmiddelindustrien. Ikke bare integrerer dagligvarekjedene i økende grad bakover i forsyningskjeden, med eierandeler i industri som (noen) i sin tur har kontrakter med bønder. Kontraktsproduksjon er utbredt for eksempel i Storbritannia. Dagligvarebransjen tjener gode penger, og hva er mer naturlig enn å investere dette i større kontroll bakover i forsyningskjeden? Det kommer også inn kapitalsterke investorer i industrien som er opptatt av kortsiktig gevinst (såkalt ‘venture capital’). Hvor ser vi dette? Jo, blant annet i den sterkt voksende og lønnsomme kyllingsektoren.

Sluttord

Jeg har i denne artikkelen tatt for meg noen sider av den blåblå mat- og landbruks-politikken og hvilke utslag den kan få. Det er ikke vanskelig å peke på politiske beslutninger som vil ha riktig dårlige utslag for mange matprodusenter og bygdesamfunn. Jeg har forsøkt å få fram at dette heller ikke er godt nytt for den norske befolkning som forbrukere og samfunnsborgere.

Men når en skal utvikle en alternativ politikk, er det viktig å analysere de spenningene og utfordringene som lå der allerede i den rødgrønne landbrukspolitikken. Det som skjer nå, handler om kontinuitet mer enn at det er et tydelig skifte. Målet er å bli enda mer markedsorientert, selv om det er dårlig politikk for småbønder og uten at det gir forbrukere større innflytelse eller velferd. Andre sider ved politikken, som miljøkonsekvenser og vår økende avhengighet av internasjonal handel, er også viktige. Vi må forstå dette bedre. Og vi må bygge allianser mellom småbønder, arbeidere i næringsmiddelproduksjon og handel og de som skal kjøpe og spise maten – forbrukerne.

Noter:

1. Presentert på seminar 22.5.2014: Hvilke landbrukspolitiske målsettinger vektlegger folk flest? v/ Klaus Mittenzwei, Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning, Oslo.
2. Nok mat innebærer ikke bare å spise seg mett eller nok kalorier, maten må også ha riktig sammensetning av næringsstoffer.
3. Hentet fra forsida til Røde fane nr.2 1975
4. Under 1.verdenskrig hadde Norge ingen beredskapspolitikk. Det førte til spekulasjon, mangel og matopprør.
5. Så er det sjølsagt merkevarebygging som er grunnlagt på mer eller mindre anonyme råvarer inn og god profitt ved utsalg gjennom å øke lojaliteten og hindre priskonkurranse. Det har vært og er viktig i Norge, ikke bare med utenlandske merker som Coca Cola, men Gilde og Tine. Nisjer for de kvalitetsbevisste og kravstore er en annen strategi. Tross stor oppmerksomhet betyr nisjer og segmentering lite i den samla norske matøkonomien..
6. G.Vittersø og U. Kjærnes ‘Kjøttets politiske økonomi’. Tidsskrift for samfunnsforskning. Publiseres i 2015
7. Generelt sier norske og internasjonale ernæringseksperter at vi bør spise mindre kjøtt – anbefalinga er 110 gram per dag per person, i dag spiser vi gjennomsnittlig over 140 gram og for noen mye mer Spesielt uheldig er det å spise mye bearbeida kjøtt, slik vi gjør i Norge (Nasjonalt råd for ernæring 2011). Fettet fra storfe og sau har særlig uheldig sammensetning av fettsyrer med tanke på hjerte- og karsykdommer. World Cancer Research Fund konkluderer også med at mye kjøtt fra storfe, svin, sau og geit øker risikoen for utvikling av tykk- og endetarmskreft. Se også Totland, T.H., og medarbeidere. 2012. Norkost 3. En landsomfattende kostholdsundersøkelse blant menn og kvinner i Norge i alderen 18-70 år, 2010–11. Oslo: Helsedirektoratet.

Spørsmålet i tittelen er feil stilt. Det er krig i Europa og har vært det lenge. Hver dag dør flere titalls mennesker i Ukraina.

Stormaktene er kraftig involvert. USA og EU blander seg inn i for å utvide sin innflytelses-sfære og svekke Russland. Som alltid spiller olje og energi en viktig rolle. Ukraina er transitland for gass til Europa og er avhengig av leveranser fra det russiske selskapet Gazprom.

Russland tramper på folkeretten, annekterer Krim og vil gjerne ha mer – og sitter med oljekrana. Men Putin kan med rette si:

Det var dere som begynte!

USAs og EUs sanksjoner mot Russland har bare økt president Putins oppslutning og besluttsomhet om å stå i mot. Den samme dynamikken skapes av NATOs militære opptrappinger. Dette avler en voldsspiral hvor endestasjonen er krig mellom NATO og Russland på ukrainsk territorium.

Norge har fra dag én fulgt i hælene på USAs konfrontasjonspolitikk. Regjeringa må stå opp i mot vårt lands tidligere statsminister, Jens Stoltenberg, og omgjøre beslutninga om at vi skal være med på at NATO ut-stasjonerer tropper i Baltikum og Øst-Europa.

Norges bidrag til NATOs nye styrke for hurtig utrykk må også kanseleres. Den store militær-øvelsen med over 5000 soldater som nå forberedes i Finmark, bør utsettes og flyttes.

Det ingen opposisjon mot dette på Stortinget. Det er én konklusjon å trekke:

Norge trenger en sterkere fredsbevegelse.

Erik Ness
Stian Bragtvedt

Hellas

Søndag 15. februar var det markeringer over hele Europa til støtte for Hellas. Den nyvalgte regjeringa ønsker å stanse innstrammingspolitikken fra EU og IMF for å iverksette et humanitært program i det kriserammede landet. For å få til dette, vil grekerne be om et overgangslån på seks måneder. Dette pusterommet vil også gi den greske regjeringen mulighet til å presentere sitt forslag for hvordan Hellas og EU kan komme til enighet om en løsning på gjeldskrisen. Det greske alternativet vil innebære en restrukturering av gjelden og en endring av innstrammingskravene som har fulgt med lånene fra EU. Et overgangslån vil sørge for at en demokratisk valgt regjering får sjansen til å presentere den politikken greske velgere har stemt frem.

Tar venstresida terroren på alvor?

Slavoj Zizek tar i eit essay i London Review of Books sterk avstand frå terroråtaka i Paris mot satiremagasinet Charlie Hebdo og ein jødisk butikk. Han kritiserer venstresida for å ikkje klara å ta klart avstand frå terrorisme utan å unnskylda eller forklara terroristane sine handlingar.

Zizek oppmodar til å ikkje sei at åtak på synagogar i Frankrike er ein forståeleg rekaksjon på Israel sine handlingar, like lite som at desse handlingane er forståelege i lys av Holocaust. Han seier også at kampen mot antisemittisme og kampen mot islam-ofobi er to sider av same sak.

Eit siste poeng er at ein stort sett ikkje lærer noko om toleranse og empati av ekstreme erfaringar, som holocaust. Det var heller ikkje formålet til utryddingsleiarane. (http://www.lrb.co.uk/2015/02/05/slavoj-zizek/in-the-grey-zone)

Økning av rasistisk vold i Tyskland

På bare to år er antallet overgrep mot flyktninghjem blitt seksdoblet rapporterer Radikal Portal. Mens asylmottak og lignende bosteder for flyktninger ble angrepet 24 ganger i 2012, har tallet for 2014 økt til skremmende 150 angrep. Også forskjellen i typen av angrep vekker oppsikt. En femtedel av angrepene involverte sprengstoff, ildspåsettelse, våpen eller legemsbeskadigelser. Det er påfallende at det er funnet sted en markant økning i siste kvartal av 2014. I tidsrommet fra oktober til desember ble det registrert 67 angrep, med til sammen seks personer som fikk skader.

Den første PEGIDA-demonstrasjonen fant sted 20. oktober i Dresden. Flere medier og eksperter knytter økningen blant annet til framveksten av PEGIDA-bevegelsen. Günter Burkhart, fra foreningen Pro Asyl, mener at høyreekstreme føler de har støtte på grunn av den omfattende offentlige oppmerksomheten overfor PEGIDA. De utfører bare folkets vilje. Selv det sosialdemokratiske, anti-fascistiske infobyrået Blick nach rechts mener PEGIDA danner grobunnen for fremmedfiendtlige overgrep.

Russland

Journalist funnet skyldig i homopropaganda. Elena Klimova er journalist og grunnlegger av nettstedet Children 404 som er opprettet for å støtte homofile, lesbiske, bifile og trans-tenåringer. Hun er nå funnet skyldig i «propaganda av ikke-tradisjonelle seksuelle relasjoner mellom mindreårige». Hun er dømt til å betale en bot på 50 000 rubler, i tillegg til at nettstedet hennes trolig vil bli stengt. Amnesty International er en av organisasjonene som oppfordrer til at anti-propagandaloven oppheves, og at russiske myndigheter stopper straffeforfølgelsen av Klimova.

Torabyeh

Palestinsk-jordansk hip hop-gruppe anmelder Likud. Gruppa Torabyeh ble sjokkerte da de hørte sangen sin i en valgkampvideo for Likud. I videoen spilles sangen i SUVen til et par IS-aktivister, som stopper for å spør om veien til Jerusalem. Svaret de får, er «venstre». Poenget i videoen er at venstre-sionistane viser veg for islamistiske terroristar. Torabyeh sier i en uttalelse at dette kobler gruppa med ISIS på en måte som set medlemmane i gruppa i livsfare. Dei tar avstand frå alt samarbeid med den sionistiske fienden (både venstresida og høgresida), og seier at dei vil gå til rettslege

Infofada.no

I februar blir Infofada.no lansert. Sida lover å gi deg alt du trenger for å forstå Palestina og Israel, og de utfordringene regionen står overfor gjennom analyse, kommentarer og nyheter. Målet er å gi et forum for analyser, kommentarer og nyheter som ellers ikke kommer fram i norsk media – særlig ved å bruke palestinske og israelske skribenter. Infofada er ikke tilknyttet noen organisasjon eller gruppe. Men nettstedet har et tydelig redaksjonelt ståsted: Det trengs en rettferdig fred i Palestina med like rettigheter for alle etniske og religiøse grupper. Dette må nødvendigvis bety slutten for israelsk okkupasjon og apartheid i Palestina og Israel. På lanseringsmøtet i februar var blant annet Cecilie Hellestveit, Nils Butenschøn og Ingeborg Moa i panelet.

Tidsskriftet ville vite hva fagbevegelsen mener om den nye regjeringa, konkret.

Hva er de viktigste angrepene? Hva kan vi forvente oss?

Vi spurte Mette Nord, leder av Fagforbundet.

Erik Ness er redaktør for tidsskriftet Rødt!

Mette Nord er leder av Fagforbundet.

Generelt, hvordan er samarbeidet med den blåblå regjeringa?

De sier de vil forsvare og følge opp trepartsamarbeidet (LO, NHO og staten), men i praksis svekker de det. Fagbevegelsen gjøres ikke delaktig i prosessene. For eksempel er fagbevegelsen ikke representert i Produktivitetskommisjonen som legger fram sin rapport i februar. Regjeringen informerer bare, etter at beslutningene faktisk er tatt, og de har en praksis for å gjøre større endringer gjennom forskriftsendring og ikke reell behandling i Stortinget.

Snikforandringer

Regjeringen endrer på strukturer som det kan se ut som at ikke er så alvorlige, men som i virkeligheten får store konsekvenser. Jeg tenker på:

• Endringer i Arbeidsmiljøloven.
• Skattepolitikken der de rikeste får mer på bekostning av de som tjener minst.
• Mer marked i offentlig sektor.
• Endring av kommunegrenser som fører til mer sentralisering.
• Endring av konsesjonslover i landbruket.
• Staten selger seg ned i viktige bedrifter som går med overskudd og som har bidratt til å finansiere velferden, f.eks. Statoil.
• Staten selger seg ut og ned i statlige virksomheter som er strategisk viktige som fisk og landbruk. Når det gjelder fisk, åpnes det for salg av personlige kvoter til bedrifter, og også til utenlandske interesser.

Resultatet er at folkevalgte mister kontroll over viktige virkemidler for å utvikle landet videre. Den politiske arenaen og valg mister betydning.

Olje-Norge er på hell

Uavhengig av at olja kommer til å bety mindre for norsk økonomi, må det omstilles til en mer miljøvennlig industri og produksjon, og overgang til fornybar energi.

Regjeringen vil bruke omstillingene i oljesektoren til å presse arbeidsvilkår og lønnstrukturene. De burde ha brukt denne anledningen til å satse på forskning og industriutvikling basert på grønne arbeidsplasser. Små og mellomstore bedrifter som før leverte til oljeindustrien, må sikres vilkår så de kan omstilles til grønn industri.

Kommunereformen

Det satses offensivt på å slå sammen kommuner. Hva mener Fagforbundet om det?

Hensikten med kommunereformen er å lage store enheter, slå sammen flere kommuner til større. Sentralisere, sier Mette Nord.

Store kommuner gir et større volum i hver enkelt kommune, på hver enkelt tjeneste. Fram til nå har det vært vanskelig for private å få profitt ved å overta kommunale tjenester i små kommuner. Men store enheter gir større volum, og da blir det lettere å kommersialisere tjenestene, lettere for private å tjene penger.

Å kommersialisere tjenestene svekker de folkevalgtes muligheter til å påvirke og ut-vikle tjenestene, ut fra behovene til de som bor i kommunen. Innbyggerne i små kommuner er gjennomgående mer fornøyde med tjenestene enn i de store. Det er naturlig siden avstanden mellom de folkevalgte og innbyggerne er kortere i små kommuner.

Ved redusere antall kommuner vil antall politikere bli redusert. I store kommuner er det færre folkevalgte per innbygger. Resultatet er mindre demokrati. Når politikken lokalt dreier seg om mindre og færre saker, når færre folkevalgte tar avgjørelsene, vil folk med rette oppfatte at politikk og valg er av mindre betydning. Det kan få konsekvenser for oppslutning ved valg.

Det tok tre år å lage Normod-rapporten*, som ble ble koordinert av FAFO. En av konklusjonen i rapporten sier at tjenestene ikke blir bedre eller billigere med større enheter, og at den demokratiske kontrollen over utviklingen svekkes.

Fagforbundet har tre prinsipper når det gjelder sammenslåing eller ikke av kommuner, de tre f-ene

• fakta
• frivillighet
• folkeavstemning

De store partiene har lenge forsøkt å redusere fylkenes betydning, og ta vekk fylkeskommunale oppgaver. Kommentar?

Det er viktig med tre forvaltningsnivåer, fordi det er lettere å løse mange oppgaver når det er et nivå mellom kommune og stat. For eksempel gjelder det videregående skoler og samferdselsoppgaver og en koordinerende rolle for oppgaver som berører innbyggerne i flere kommuner. Når det gjelder sykehusene, bør de få en folkevalgt forankring regionalt, i et fylke og eller samarbeid mellom fylker i en region.

Teppebombing

Strategien til regjeringen er klar: outsourcing, dvs. la private selskaper overta kommunale oppgaver. Regjeringen teppe-bomber med lovendringer og forskriftsendringer, og stadig mindre behandles i Stortinget. Sånn svekkes debatten, og folk blir ikke klar over hva som foregår. Ett eksempel er abortsaken, men der fyltes gatene 8. mars i fjor, splittelsen i borgerlig leir kom til syne – og forslaget ble trukket tilbake. Et annet er innføring av nye regnskapssystem i offentlig sektor. Enda mer New Public Management, og dette skjer på forskriftsnivå, uten offentlig debatt.

Problemet er at det ikke er lett å se konse-kvensene av de mange forskriftene, men at de får store konsekvenser for de som jobber og for lokalpolitikernes mulighet til å styre, etter hvert.

Mye lokalt

Privatiseringen skjer hele tida, og i stor grad lokalt. Dessuten åpner regjeringa opp for enkeltmannsforetak, at en enkelt arbeider blir et eget selskap som leier seg inn. Dette blir solgt inn som «den lille manns og kvinnes mulighet» til å etablere egen bedrift, men det er de store konsernene som har kommet inn, f.eks. i barnevernssektoren og eldreomsorgen.

I Oslo er det f.eks. fire eller fem konsern som driver det meste av sykehjemmene. Målet er å konkurranseutsette resten. Fabian Stang sier det rett ut: Alt kan konkurranseutsettes.

Når kommunene har få egne ansatte, mangler en allsidighet i egen arbeidsstokk, og det kan ende opp med at kommunen til slutt bare har jurister, som forhandler kontrakter med bedrifter. Jo flere oppgaver kommunen setter ut til de private, jo mer mister kommunene, og dermed de folkevalgte, innsyn i innbyggernes behov. Kommunen blir lettere å manipulere av ressurssterke private firmaer som har fokus på egen inntjening ikke nødvendigvis innbyggernes behov. Dette er ikke anbud lokalt næringsliv får, de er for små.

Markedskreftene kan ikke styre og utvikle det gode liv. De har bare ett mål: å tjene penger.

Uten kvinneperspektiv

Hvordan ser du på regjeringen etter et år, ut fra et likestillingsperspektiv?

Regjeringen har ingen aktiv politikk for å fremme likestilling, heller tvert imot. De begynte med abortloven, fortsatte med endringer i Arbeidsmiljøloven som vil ramme kvinner. Innføring av tillatelse til flere midlertidige ansettelser rammer kvinner hardest.

Det blir enda vanskeligere å få fast jobb. Blir du gravid i et midlertidig arbeidsforhold, stiller du svakt for å få fast jobb, uansett lovens tekst om at dette ikke skal tas hensyn til.

En midlertidig ansatt er ikke i posisjon til å si nei til å jobbe helg etter helg og lange vakter, slik regjeringa går inn for.

De reduserte kvotene for foreldre, med pappaperm fra 14 til 10 uker og mammapermen like lenge, tar ikke hensyn til fedrenes behov og mødrenes fysiske behov etter endt svangerskap og en fødsel og ikke minst barnas behov for å etablere kontakt med begge foreldre

Regjeringen vil opprettholde kontant-støtten som bidrar til å holde kvinner hjemme, og svekker integrering av innvandrere. På den måten betaler staten for å holde kvinner utenfor samfunnslivet og arbeidslivet, og færre lærer seg godt norsk. Det er oftest gjennom arbeid man treffer norske, og det blir naturlig å lære norsk og komme inn i ulike miljøer.

TISA

Hovedartikkelen i forrige nummer av Rødt! var om TISA. Hva er Fagforbundets vurdering av den?

Utgangspunktet da Norge gikk inn i forhandlingene om TISA, var å sikre skipsfart og de maritime næringene. Det det forhandles om nå, er noe mye mer.

TISA-avtalen bidrar til et demokratisk underskudd og avpolitiserer velferd ved at markedet overtar. Alt som ikke skal bli markedsutsatt, må trekkes gjennom en «negative listing» – at man når avtalen vedtas, må ha fått alle unntak for hva som kan privatiseres, med i avtalen. Det fører til at nye oppgaver automatisk og aldri kan bli offentlige. Markedskreftene har dermed fått et evigvarende monopol, politisk styring er historie.

TISA får store konsekvenser for hele samfunnsutviklingen, som beredskap, sikkerhet og strategiske valg som vann, avløp og energi og eierskap.

Mulighetene for å regulere finansmarkedet svekkes, finansmarkedet driver med tjenester, og politisk innflytelse fjernes.

TISA er en trussel mot faglige rettigheter, fordi det å forhandle om faglige rettigheter der arbeidet utføres, oppfattes som en handelshindring!

Fagbevegelsens svar på regjeringens offensiv, nasjonalt og internasjonalt, er å informere, bygge allianser og mobilisere motkrefter. Det er vår oppgave.

* Et forskningsarbeid om den nordiske modellen i regi av de sosialdemokratiske partiene og LO i de nordiske landene.

Dette kunne vært ytret på et hvilket som helst strategimøte hos et norsk parti før valget i 2013.

Utenrikspolitikken ble holdt utenfor valgkampen, men i det siste året har regjeringen truffet en rekke viktige avgjørelser.

Er det ikke på tide med en grundig debatt om opprustning og krigspolitikk?

Frode Ersfjord er leder av Fredsinitiativet.

I året som gikk etter valget, har den utenrikspolitiske dekningen i mediene igjen dreid seg inn mot Norges rolle i internasjonal politikk. I kontrast til en valgkamp hvor få av velgerne fikk muligheten til å vurdere forskjellen mellom partiene på spørsmål om veivalg i utenrikspolitikken, kunne man jevnlig i 2014 lese overskrifter lik Dagbladets «Putin har utplassert 243 nye atomstridshoder – de fleste rett ved norskegrensa» og VGs «Regjeringen sender 195 soldater til Irak og Afghanistan». Begge overskriftene er fra oktober 2014, og viser til svært betydningsfulle politiske avgjørelser uten grunnlag i en åpen utenrikspolitisk debatt før valget som var.

Norges nye forsvarsminister, Ine Marie Eriksen Søreide (H), hadde som tidligere leder av Forsvarskomitéen allerede rukket å markere seg som skeptisk til en evaluering av den norske krigsinnsatsen i Afghanistan. Samstemt med foregående forsvarsminster Anne-Grethe Strøm-Erichsen (Ap), var utgangspunktet at NATO-operasjonen måtte avsluttes før en evaluering kunne starte. Etter ett år i regjering kunne Eriksen Søreide i oktober 2014 annonsere et nytt norsk militært bidrag til Afghanistan. Foranledningen var en amerikansk forespørsel, i likhet med rettferdiggjørelsen for det første bidraget i 2002. Siden starten på Afghanistankrigen har over 8000 norske soldater tjenestegjort i Afghanistan, mens Stortinget har bevilget 10 milliarder kroner til krigføringen. 3000 sivile dør fortsatt hvert år, som en konsekvens av krigen. Det er derfor underlig at politikere fra begge sider ikke ble avkrevd tydeligere svar på hvilke veivalg de vil fronte, etter en eventuell valgseier.

Det siste tiåret har angrepskrig og «out of area»-operasjoner preget norsk NATO-deltakelse. Mange av erfaringene fra Norges militære bidrag i Afghanistan og Libya viser at konsekvensene har vært destruktive for videre utvikling i regionen, ikke minst for sivilbefolkningen. Men uten noen reell opposisjon internt, kunne Høyre/FrP-regjeringen mobilisere til nok et norsk krigsbidrag i Midtøsten høsten 2014. Denne gangen i Irak, offisielt begrunnet i kampen mot islamsk fundamentalisme ved IS. For interesserte observatører er det selvsagt lett å påpeke manglende norsk militær innsats mot verdens mest fanatiske, islamistiske diktatur; Saudi-Arabia. Ifølge USA den mest sjenerøse bidragsyter til sunnimuslimsk terrorisme i verden.

Forsvarets Høgskoles Tormod Heier er blant dem som har påpekt at norsk deltakelse vil øke terrorfaren i Norge. Men bekymringen fra fagmilitære miljøer ble ikke, etter over 30 år med vedvarende krigføring i Irak, tatt til inntekt for en ny tilnærming for regionen. Maktvakuumet som oppsto etter gjentatte vestlige intervensjoner, slo tilbake i form av en bestialsk statsdannelse. IS blir i anerkjente Harper’s magazine novemberutgave beskrevet av den britiske journalisten James Harkin som et stadig mer sofistikert maskineri. Mennesker han treffer i regionen forklarer oppslutningen med et ønske om å tre ut av kaos. Befolkningens krav om å få oppleve et minimum av orden, heller enn alles kamp mot alle, vulgariseres ofte i vestlige medier som et hat mot Vesten. Harkin påpeker at regimet ikke bare livnærer seg på frykt og undertrykkelse, men også en målrettet propagandakampanje hvor bygging av grunnleggende infrastruktur og sosial orden går igjen. Dette ser ikke ut til å være en realpolitisk bekymring for verken haukene i partiet Høyre, eller enkelte ledende utenrikspolitiske akademikere.

Atomvåpen – alle andres problem

Marit Nybakk (Ap) stilte sommeren 2014 utenriksministeren spørsmål i Stortinget om hvordan han ville se til at Norge fortsatte arbeidet mot en atomvåpenfri verden, fram mot Tilsynskonferansen for Ikkespredningsavtalen i 2015. Utenriksminister Børge Brende svarte med at regjeringen «delte visjonen om en atomvåpenfri verden». I den påfølgende debatten tok fem av de sju stortingspartiene som holdt innlegg i debatten, til orde for et forbud mot atomvåpen. Det virker altså å være et klart flertall blant Norges lovgivere for å gå foran med et godt eksempel. Den konkrete problemstillingen bør derfor bli: Hva kan Norge gjøre, utenom å «dele visjoner», for et positivt bidrag til ikkespredning, så vel som nedrustning av atomvåpen?

Den største anskaffelsen noensinne for norsk fastlandsøkonomi, er deltakelsen i kampflyprogrammet F-35 med påfølgende kjøp av 52 fly. Livsløpskostnadene for flyene er beregnet å være over 300 milliarder kroner. Vedtaket fra 2012 følges fortsatt flittig opp av den nye regjeringen, og de to første treningsflyene er allerede på plass. Et av problemene med dette prosjektet er at det amerikanske forsvarsdepartementet fortsatt ser på F-35 som en del av sin atomvåpenstrategi for Europa. For å opprettholde lagrene for atomvåpen (til flybruk) i Europa, trengs nye leveringsplattformer. Obama-regjeringen bestemte i 2010 å igangsette et «livsløpsprogram» for F-35, med sikte på å fortsatt kunne bruke de atomstridshodene som allerede er lagret i Europa. F-35 skal altså ikke bare få en rolle i atomvåpen-strategien, men også aktivt være med på å forlenge den.

Norske politikere som har jobbet med avtalen, vet at produsenten, Lockheed Martin, er fremst i verden på å utvikle atomvåpenteknologi og klasevåpen. De lukrative kontraktene med vestlige land og allierte har gjort selskapet til verdens ledende våpeneksportør. Det er vanskelig å forstå hvorfor Norge skal anskaffe fly fra en av verdens største og mest amoralske krigsprofitører, spesielt når ledende norske politikere har som ønske å avskaffe trusselen som ligger i masseødeleggelsesvåpen. Bekymringen deles også av det norske Petroleumsfondets etiske råd, og i 2005 valgte Finansdepartementet å trekke investeringer som Statens pensjonsfond (SPU) hadde gjort i Lockheed Martin.

Den atomvåpenfrie verden ser altså lovende ut, klart uttalt fra Stortingets talerstol, med påfølgende (riktig nok viktige) konferanser. Men slik ser det ikke ut når den konkrete politikken som kan bidra til målet, skal vedtas.

Dialog for fred

Israels militæroperasjon «beskyttende kant» drepte sommeren over 1500 sivile på Gazastripen. Som leder av giverlandsgruppen, uttalte Norges utenriksminister, Børge Brende, klokt til NRK 20. juli at dialog med begge partene er nødvendig. Men selv ville han unngå kontakt med Hamas, noe han så på som unaturlig, siden både USA og EU har satt organisasjonen på sine terrorlister. Med andre ord så ikke Brende det som mulig å ha noen egen midtøstenpolitikk, med mindre denne er godkjent på forhånd av Høyres faste allierte i spørsmål om fredspolitikk og internasjonal moral; USA. Slike holdninger blir gjerne beskrevet av akademikere som «realpolitiske». Man ser hva som er i ens egen nasjonale interesse, og veier det som måtte være igjen av eventuell etisk forståelse, opp mot konsekvensene av å trosse stormakter med andre interesser enn ens egne. Dette er det motsatte av hva fattige lands regjeringer uttaler i forbindelse med bombingen av Gazastripen. Både Bolivia og Venezuela reagerte og kalte krigføringen mot sivile palestinere i Gaza for folkemord, mens Brasil, Argentina og Chile sterkt fordømte angrepet.

Høsten 2013 valgte det amerikanske forsvarsdepartementet israelske Elbit Systems som en av hjelmleverandørene til F-35. Elbit Systems spesialiserer seg i Israel på droneproduksjon, senest brukt under invasjonen på Gaza i 2009 og leverer også deler til den folkerettsstridige muren på Vestbredden. Den internasjonale domstolen i Haag påpekte i 2004 at stater som assisterer Israel med å opprettholde den ulovlige muren, i praksis bryter internasjonal lov.

Både det norske pensjonsfondet (oljefondet) og Kommunal Landspensjonskasse valgte å trekke seg ut av Elbit Systems høsten 2009. I 2014 ser fortsatt verken Finansdepartementet eller Forsvars-departementet noe problem med å være deltaker i et våpenprogram som gir kontrakter til israelske våpenleverandører.

Neste runde med bombekampanjer mot palestinere kan skje med norsk teknologi. Som et ledd i å vinne kampen mot andre kampflyleverandører, lovte Lockheed Martin glimrende gjenkjøpsavtaler for norsk våpenindustri. Avtalene ser foreløpig ut til å vente på seg, men er en prioritert oppgave for Forsvarsdepartementet å følge opp.

Nato og Norge

1. oktober 2014 startet Jens Stoltenberg som ny generalsekretær for Nato.

En viktig forutsetning for jobben som generalsekretær, er å følge opp Natos 113-punkters liste fra høstens toppmøtet i Wales. En streng advarsel følger til dem som i dag ikke bruker minimum 2 % av BNP på sitt forsvarsbudsjett. Alle medlemslands planlagte kutt bes stanses umiddelbart, og minst 20 % av fremtidige forsvarsbudsjetter skal øremerkes til anskaffelser av nytt materiell. Gullgruven for våpen-industrien skal styrkes, og land som er best i klassen, trekkes fram.

Samtidig som Storbritannia og USA uttrykker bekymring for nedgående pengebruk på forsvar i et Europa med enorme sosiale utfordringer, står de nordiske landene fram. I 2010 var Norge på en 5. plass blant verdens mest våpeneksporterende land (målt opp mot antall innbyggere), etter toppåret 2009, hvor våpen for 3,8 milliarder kroner ble solgt ut av landet (basert på tolldeklarasjoner). Med velordnede økonomer og vilje til å bruke enorme summer på militært materiell, er dette et svært lukrativt marked for «sikkerhetskonseptet» som selges av ledende Nato-land. Samtidig som opprustningen skjer, foregår det en standardisering av militært utstyr også blant land som ikke er medlemmer av Nato. Grunnlaget for dette er ikke bare å klargjøre for en videre ekspansjon av allianse-pakten, men også å skape nye markeder for salg av militært materiell. Det ukrainske militæret skal for eksempel moderniseres og sertifiseres opp til vesteuropeisk nivå med skolering for offiserer innenfor modellen, som andre Natoland benytter under krig-føring.

For å forstå rollen til Natos general-sekretær, er det viktig å forstå styrkeforholdet internt i organisasjonen. USA står i dag for 75 % av utgiftene til alliansen og har dermed militære samt økonomiske interesser å ivareta som overgår resten av medlemmene samlet. Stoltenbergs oppgave blir i så måte mer en seremoniell rolle, heller enn forståelsen VG uttrykte på lederplass i mars 2014:

NATOs generalsekretær har ikke bare en hånd på rattet. Det er han som sitter med det.

VGs tragikomiske ønske om norsk dominans i internasjonal storpolitikk fordrer at beslutningstakere ikke speiler internasjonale maktforhold.

Det holder å minne om den irettesettelsen USA-ambassadør Wegger Strømmen fikk av president Obamas høyre hånd for tildelingen av fredsprisen i 2009. Stabsjefen i Det hvite hus, Rahm Emanuell, fordømte tildelingen som «fawning» (eller underdanig smiger, på norsk). Kilden til historien, som ble kjent i år, var tidligere FN-ambassadør Morten Wetland, som kunne legge til at det var hans pinligste dag på jobb som Norges FN-ambassadør.

Legger man til at Norges grønne lys for 569 bombeslipp under Natos operasjon i Libya i 2011 ble avgjort uten et eneste formelt møte i regjeringen (men diskutert over telefon og sms), kan man forstå hvordan amerikanerne så på smigringen fra norske myndigheter som så underdanig at en ny norsk generalsekretær i Nato var uunngåelig.

Stoltenbergs hånd på rattet er udiskutabel, men hvem som er baksetesjåføren like så. Venstresidens oppgave bør være å påpeke at Norges posisjon i internasjonal maktpolitikk kommer av politikken landet fører. Når det politiske toppsjiktet stemmer for Natos krigføringer og deler ut fredspriser for retorikk, er avkastningen høy for enkeltpersoner i form av prestisjefylte verv. For Norge som «fredsnasjon» er det en annen historie.

Blod på tann

For å forstå det rasjonelle bak den betydelige viljen til opprustning i Europa, kommer man ikke utenom Russlands folkerettsstridige annektering av Krim. Vestlige politikere har påpekt forbrytelsen med harme og pekt på russiske stormaktsambisjoner, mens EU har igangsatt en ekspanderende sanksjonspolitikk overfor Russland.

Å kritisere aggresjon er selvsagt riktig, men et viktig premiss blir utelatt: Da USA ønsket å inkludere både Georgia og Ukraina som Nato-medlemsland i 2008, valgte Frankrike og Tyskland å si nei. Resultatet ble et kompromiss som har ført til en vedvarende spenning: Vedtaket var at landene ville bli medlemmer av Nato senere. Bufferstater mellom øst og vest var uaktuelt. Sett i sammenheng med det siste tiårets Nato-ledede kriger, fortoner kanskje Vestens selvrettferdige oppførsel seg noe underlig. Men «barbarene i øst» har misforstått Nato-toppmøtets grunnleggende tolkning av internasjonal lov og rett: Det gjelder ikke for oss i Vesten. Lovbrudd går kun i den andre retningen.

Men er det likevel ikke på sin plass med klare reaksjoner i form av sanksjoner og militær opptrapping, når brudd på folkeretten begås? Skolespråket som brukes av dem som ønsker denne politikken, er gjerne med henvisninger til ’klassisk realisme’, hvor makten rår og de naive alltid taper. Problemet er som følger: Russland er ikke det eneste landet i verden som følger egne doktriner for hva som er akseptabel politisk oppførsel i sitt eget nabolag. Man trenger ikke veldig stor fantasi for å forestille seg reaksjonen om Warszawapakten i sin tid ønsket å inngå en forsvarsallianse med Canada og Mexico.

Forutsigbarheten som etterlyses av dem som ønsker militær opptrapping i Europa, er altså ikke gitt noen forankring i en lovlig nødvendighet, men kvalifisert ut i fra en oppfatning om at makt gir rett.

Spørsmål rettet til den norske regjeringen om det er klokt å stasjonere 200 soldater i Latvia, på grensen til Russland, møtes med et ubetinget ja. Det som mangler, er en analyse av konsekvensene av politikk. En våken opposisjon bør peke på hvor uklok Norges militære deltakelse i Latvia er. En tredje vei, uten verken støtte til NATOs vedvarende opprustning i Europa eller Russlands folkerettsstridige annektering kan være en løsning alle partene ser seg tjent med, hvis den bare blir foreslått.

Økonomisk krigføring

Skal man svare på om sanksjoner er riktige, bør man først undersøke hvilken effekt de får. Har de motsatt effekt av det man ønsker å oppnå, er det klokt å la være. At EU ønsker å straffe russisk aggresjon med økonomiske sanksjoner, gjør lite for verdensfreden, all den tid virkemidlet blir anvendt selektivt. Sanksjoner blir heller ikke nødvendigvis mer rettmessige av at en rekke andre aktører støtter dem. Det siste har vært Norges argumentasjon for å bli med på EUs sanksjonspolitikk overfor Russland. «Alenegang» basert på hva som ville vært i norske interesser, synes utenkelig for den utenrikspolitiske eliten.

Katekismen om å følge EUs linje har endt med å skade næringslivet, forverre det diplomatiske forholdet mellom landene, og denne gangen også bidratt til å eskalere konflikten.

Verken Russland eller Vesten er tjent med en økonomisk og militær opprustning mot krig. Når atomvåpenmakter går til krig mot hverandre, er det ingen som sitter igjen som seierherrer – verken militært eller moralsk.

Bevegelsenes utenrikspolitikk

Mens forankringen til innenrikspolitiske temaer jevnlig speiles mot velgerne, gjelder ikke det samme for avtaler mellom stater. En måling gjort av InFact i november 2014, viser at bare 25 % av befolkningen er for EU. Samtididig foregår det ingen debatt i Stortinget om EØS-avtalen, og konsekvensene av den. Høyres utenrikspolitiker Øyvind Halleraker stusser over et målt nei-flertall selv blant Høyres egne velgere, og spør seg hvordan velgerne kan være så tydelig mot EU «når vi allerede er så tett knyttet til EU gjennom EØS-avtalen».

Ideen om at utenrikspolitikken tilhører et ekspertsjikt, hvor stort meningsmangfold vil føre til ustabilitet i den internasjonale ordenen er ikke bestandig uttalt, men følges i praksis bokstavelig.

Verdens største handelsavtale for tjenester, Trade in Services Agreement (TISA), vil omfatte 70 % av den globale tjenesteøkonomien. Norges deltar i forhandlingene, og regjeringen opplyser også befolkningen om avtalen via tre (!) setninger i statsbudsjettet for 2015. At saken ifølge Klassekampen gikk gjennom uten debatt, er hyggelig for høyresiden i norsk politikk, men samtidig et klart tegn på hvor svakt organisert en radikal venstreside er i saker som gir alvorlige konsekvenser man i fremtiden vil måtte kjempe mot. Det sentrale fylkespartiet Oslo Høyre uttalte i 2012 om alternativer til EØS at:

.. en frihandelsavtale er et uakseptabelt alternativ – det er sosial dumping av næringslivet!.

Dumping av hele befolkningen under internasjonale avtaleprosesser er derimot akseptabelt.

Forutsigbarheten som EU-entusiaster krever i utenrikspolitikken, innebærer altså at man må unngå å involvere brysomme velgere, alt etter hva man antar svaret etter en eventuell debatt vil bli.

Befolkningen og bevegelsenes utgangspunkt for å forstå svært viktig utenrikspolitisk tema er altså på tvers av hva det store flertallet i nasjonalforsamlingen ikke bare mener, men også vil diskutere.

Spørsmålet som parlamentarikere på venstresiden da selvsagt bør stille seg selv, er åpenbart: Har vi gjort en god nok jobb med å få frem forskjellene på en blå utenrikspolitikk, og det som kunne ha vært vår egen, gitt at forskjellene faktisk er store nok? Og kanskje er det de internasjonale politiske rammeverkene som må diskuteres, heller enn enkeltsaker i ettertid.

Valget i 2017 kan bli et valg om Norges rolle i verden. Fredsbevegelsen, fagbevegelsen og andre får i 2015 gode muligheter til å drive det opposisjonsarbeidet som kan få fram forskjellene på venstre- og høyresiden i norsk politikk. Regjeringens linje har i 2014 dreid seg om å få med sentrumspartiene og Ap på laget i utenrikspolitiske spørsmål. Men skal man fenge velgere og journalister på sikt, må venstresiden ha mot til å kritisere de delene av politikken hvor det i alle fall er enkelte ulikheter. Også når det ikke er mulig å vinne frem umiddelbart. Klarer man ikke å vise en sammenheng mellom det tankegodset som fører til store ulikheter internt i land, og de samme idéene som går på utbytting av fattige lands ressurser ved krigføring, er det stor risiko for at norsk forsvars- og utenrikspolitikk bare vil bli diskutert som et fellesskap mellom de to partiene som avgjør i praksis: Ap og Høyre. Man kan i så fall forvente ytterligere militær opprustning og flere krigsdeltakelser, hvor en bredere evne til kritisk refleksjon er det første som ofres i favør av en kommende krigsstat.

I Oslo kommune var det et forsøk med sekstimersdag på et sjukehjem, og i to områder for hjemmetjenester. Det varte i 22 måneder, fra juni 1995 til mars 1997.

Byrådet oppsummerte det som mislykket, som bortkasta penger, og det ble med forsøket.

De ansatte og prosjektledelsen oppsummerte det som vellykket for ansatte og pasienter.

Jorun Gulbrandsen er medlem av kvinneutvalget til Rødt og i Aksjonskomiteen for sekstimersdagen, www.sekstimersdagen.no. Hun er tidligere lærer og skriver lærebøker, og var leder av AKP (1997–2006). Har skrevet debattbøkene Er skolen for Kari eller Ronny? (Ad Notam Gyldendal a/s 1993) og Den skreddersydde skoen og kommunismen (Forlaget Rødt!, 2014).

Gry Opsahl er utdannet sjukepleier og har i flere tiår undervist studenter i sjukepleie ved Høyskolen i Oslo og Akershus. Hun var ansatt som prosjektleder for forsøket i Oslo.

– Hvor mye teller et bedre arbeidsmiljø? Hvor mye teller de ansattes egne vurderinger, når et forsøk skal oppsummeres og resultater dokumenteres? De ansatte fortalte om mindre stress. De hadde bedre tid til pasientene, noe som gjorde at de var mer tilfredse med arbeidet sitt. Det ble større arbeidsglede, rett og slett. De fortalte enkeltvis at de var mer opplagt og fikk mer hvile. Hverdagslivet ble bedre. Dette ble også oppsummert av fagforeningene. Jeg hadde jevnlige møter med de ansatte og var tett på, og beskrev det samme i min rapport. Fafos evalueringsrapport beskriver også dette, forteller Gy Oppsahl.

Men var pasientene misfornøyd, ettersom kommunen vendte tommelen ned?

– Spør heller: Hvor mye teller pasientenes erfaringer? Og de pårørendes? Ansatte og prosjektledelse oppsummerte at kvaliteten på tjenestene var blitt bedre. Før forsøket startet, ble det gjort nøye undersøkelser av hver pasients pleie- og omsorgsbehov, og turnusen (vaktordningene) ble lagt opp etter pasientenes individuelle behov. Både pasienter og pårørende fortalte at de var mer fornøyde, særlig fordi det ble flere på jobb da pleiebehovene var størst, og det ble tid til flere sosiale aktiviteter for pasientene, både innen- og utendørs.

Fakta

– Forsøk med seks timers arbeidsdag i Oslo Kommune

– Full lønnskompensasjon

– Flere ansatte (full tidskompensasjon)

Juni 1995 til mars 1997

– 103 forsøkspersoner, hjelpepleiere og sykepleiere

– Det var 33 hjemmehjelper, 50 hjelpepleiere og 20 sykepleiere. Av disse var 17 ansatt i forbindelse med prosjektet for å dekke produksjonsbortfallet ved overgang til seks timers dag

– Et sykehjem og et distrikt for hjemmetjenester med hjemmehjelpere og hjemmesykepleiere

– Betalt av: Oslo kommune, Kommunenes sentralforbund og Oslo kommunes opplærings- og utviklingsfond.

– Støtte fra fagforeninger: Norsk Kommuneforbund (nå Fagforbundet), Norsk helse- og sosialforbund og Norsk sykepleierforbund.

– Vedtatt i Oslo bystyre i desember 1993

– Evaluert av Fafo.

Var det sjukefraværet?

Hvis det ble et bedre arbeidsmiljø, og ansatte, pasienter og pårørende ble mer fornøyde, da står det vel bare en ting igjen? Sjukefraværet!

– Ja! Men korttidsfraværet sank! Vi må skille mellom korttidsfravær og langtidsfravær. Korttidsfravær er sykefravær som varer alt fra første sykedag og 14 dager frem. Arbeidsgiveren betaler da både lønn til den ansatte og lønn til eventuelle ekstravakter. Sykefravær over to uker betales av NAV/trygdeverket. Da dekker staten lønna til den som er sykmeldt. Økonomisk sett er det det korte sykefraværet som er mest belastende for arbeidsgiver, og det er viktig for arbeidsgiveren å få det ned. I forsøket sank korttidsfraværet for alle yrkesgruppene! I hjemmesykepleien og hos hjemmehjelperne sank korttidssykefraværet med 10–50 prosent. I sykehjemmet sank sykefraværet med ca. 10 prosent. Når kortidsfraværet går ned, merkes det både på ansatte og pasienter. Det blir færre uforutsigbare dager, mindre slitsomt å jobbe og bedre kontinuitet på de ansatte og på tjenestene. Bra for alles trivsel.

Var det langstidsfraværet som steg så veldig, da?

– Langtidsfraværet må analyseres nøyere. Hos hjemmehjelperne gikk langtidsfraværet drastisk ned. Det kan ha noe å gjøre med den nye turnusen og fordeling av arbeidsoppgaver. Hjemmehjelperne gikk fra å ha tre til to hjemmebesøk/rengjøringer, matlaging og handling per dagvakt og fikk en midtvakt i uka som ble fylt med andre arbeidsoppgaver/mer variasjon på arbeidsdagene. I sykehjemmet steg langtidsfraværet gjennom hele forsøksperioden, mens det i hjemmesykepleien gikk først litt opp og i siste prosjektår ned igjen. Langtidsfraværets stigning kan forklares med at 17 av de som deltok i forsøket (103) ble gravide, og mange ble sykmeldt i lengre perioder. At prosjektperioden med seks timers dag førte til 17 svangerskap og 17 nye verdensborgere, ble forklart med at de fikk et bedre hverdagsliv, tidsklemma ble redusert og livskvaliteten steg.

Svangerskap og fødsel er ingen sykdom, og burde ses på som positivt for samfunnet. Likevel føres fravær i denne sammenhengen som sykefravær. Det blir misvisende i dette forsøket, hvor det var fokus på sammenhengen mellom eksponering av arbeids-belastende faktorer og nedkortet arbeidstid til seks timers dag. Vi ville finne ut mer om effekten av det. Fødsler er ikke ille. De er naturlig nok forutsigbare og lette å planlegge vikarer for, og staten betaler. Men fraværet er langt. Så hvis du legger sammen de lange fraværene med de korte, blir summen «høyere sykefravær», altså et negativt resultat. Skjemaene til Fafo som evaluerte forsøket, skilte ikke mellom korttids- og langtidsfravær. Mens alle impliserte vet at virkeligheten viste en positiv utvikling, ikke negativ. Det var bittert.

Det var en periode i starten da sykefraværet toppet seg litt. Vi startet med sommerferie, 17 nye ansatte og deretter en influensaperiode. Men det jevnet seg ut igjen og gikk veldig bra, helt til vi skulle begynne å organisere tilbake til det gamle. Og det måtte vi gjøre en god stund før forsøket sluttet. Når det ikke varte i mer enn to år, sier det seg selv at det var for kort tid til å se sikkert om det var en sammenheng mellom redusert arbeidstid og lavere sykefravær, spesielt når det gjaldt de 17 som ble gravide og som fikk stigende «sykefravær»

Dette beskrives også i Fafo-rapporten:

I begynnelsen av forsøket var det en del problemer knyttet til ferieavvikling, sykdom og mange nye ansatte … Etter en tid ble imidlertid sykefraværet veldig likt (med gruppene vi sammenliknet oss med, som ikke var i forsøk).

Likevel ble oppslag i avisene for eksempel slik, da forsøket var ferdig: Den 24. oktober 1997 sto dette i Aftenposten:

Økt sykefravær med sekstimersdag.

Oslo kommunes forsøk med sekstimersdag har ikke ført til mindre sykefravær. Dette viser en rapport som Fafo la frem i dag.

Det var forskningskoordinator Torkel Bjørnskau i Fafo som uttalte seg, han som hadde skrevet evalueringsrapporten. Virkeligheten og beskrivelsen var forskjellig.

Ny turnus, nytt innhold

Til nå har du fortalt om positive erfaringer. Men noe må kommunen ha funnet som var så dårlig, at de satte nei-stempel på. Var det organiseringa av turnusen, samarbeidet … ?

– Kommunens nei til å videreføre prosjektet hadde ikke noe med turnus eller organisering å gjøre. Det var pengene. For Oslo kommune ble det i forsøksperioden 17 nye medarbeidere som skulle lønnes i tillegg til de 86 som fikk redusert arbeidstiden med 20 prosent med full lønns- og arbeidstidskompensasjon.

Det var ikke noe i veien med turnusen, tvert imot. I forsøksenheten laget vi et nytt skift midt på dagen med to personer. Det var fra klokka 10 til 16. På sykehjemmet hvilte pasientene etter middagsmåltidet, og det var mer ro i avdelingen. Da skulle ikke arbeiderne på dette skiftet gjøre de vanlige pleie- og omsorgsoppgavene. Vi fylte denne vakta med nytt innhold, både i hjemme-sykepleien og på sykehjemmet. Da kunne de to på den nye vakta gjøre mer sosiale ting, som å ta med noen ut på tur, lese for pasientene, lage avisgruppe, finne på noe som var hyggelig.

Det at vaktene ikke hadde de samme oppgavene hele tiden, gjorde at arbeidsuka ble mer variert. Ensformighet kan slite mye. Den nye turnusen som ble laget for forsøket, var veldig god, fordi de ansatte hadde vært aktive i å lage den.

Så var det dagvakt med ca åtte ansatte fra klokka 8 til 14. Kveldsvakta med fire ansatte var fra 16 til 22 og en fra 17 til 23. Etter kveldsvakt hadde du alltid midtvakt, sånn at du fikk nok søvn og hvile mellom vaktene. Det er tungt å jobbe til klokka 23, være hjemme tolv, sovne kanskje ett, være på jobben halv åtte neste dag etter fem timers søvn og rett inn i de tunge pleieoppgavene. Sånn hadde vi jo hatt det. Nattevaktene var fast ansatt og gikk 12 timer vakter på dispensasjon. De inngikk ikke i forsøket.

Vi hadde en annen fordel sammenlignet med slik det er i dag: I forsøksperioden var hjemmesykepleien og hjemmehjelpsordningen organisert i felles kontorlandskap. Vi kunne organisere arbeidet lettere. Vi kunne snakke sammen og samarbeide om pasientene. Nå er dette helt annerledes, tjenestene er splittet, enhver tjeneste har sin egen organisering, alle er alene, det kan være snakk om en privat og en kommunal organisasjon, fysioterapi og ergoterapi er for seg selv, og hjemmesykepleien er helt vingeklippet. Hjemmesykepleien deler ut medisiner og skifter på sår, men de får sjelden gjøre noe helhetlig for pasienten. Den er veldig fragmentert og oppgaveorganisert. Det er tidsbestemt på minuttet hva du skal gjøre. Det gjør ikke tjenestene bedre, heller tvert imot.

Livskvalitet – viktig eller ikke?

Jeg oppfatter din konklusjon om organiseringa av arbeidet, at den er oppsummert som bra. Da må jeg leite videre etter det mislykkede ved forsøket, som gjorde at kommuneledelsen mente at seks-timersdagen var en dårlig ide for kommunen. Ble ikke økt livskvalitet målt i forsøket?

– Det var ikke kommunens mål for forsøket. Målet var å se om sekstimersdagen ville føre til lavere sykefravær. Men prosjektledelsen hadde bedre livskvalitet, arbeidsmiljø og tjenestekvalitet med som mål. Disse positive resultatene er vanskelig å regne om til kapitalinntekter, slik det regnes fra arbeidsgiversiden når de bare ser på økte utgifter og ikke verdsetter miljø, tjenestekvalitet og trivsel.

Jeg kan sitere fra fagforeningenes rapport, der de lar en hjelpepleier fortelle:

Kvier meg til å gå tilbake til den gamle arbeidstiden på 7,5 timer. Jeg har bestemt meg til å gå ned i trekvart stilling, selv om det betyr lavere lønn.

En annen, Jytte:

Aldri hadde jeg trodd at en time fra eller til skulle bety så mye for humør og arbeidsglede. Jeg har alltid drømt om lang ferie, og har inntil i fjor tenkt at det måtte være bedre å få lengre ferie enn forkortet daglig arbeidstid. Men der tok jeg feil. Etter at vi fikk innført seks-timersdagen, har jeg fått mer overskudd både til beboerne, familien og meg selv. Sønnen min Adrian er ikke lenger nødt til å være i barnehagen til klokka fire, han kan selv velge om han vil være med hjem klokka halv tre når jeg slutter, eller om jeg skal hente ham senere på ettermiddagen.

Jeg har mer tid til meg selv og familien, derfor har jeg begynt å trene aerobic.

Dette er ikke to unntak som vi forteller om og om igjen. Det er flere som har sagt helt direkte at livet ble helt annerledes, de kunne kose seg på veien til barnehagen, ikke stresse etterpå heller. De som hadde reisevei, kom hjem før rushet, ikke sant. Vi har mye dokumentasjon fra alle møtene vi hadde i forsøket og referatene fra dem, og alle besvarelsene på spørsmålene fra Fafo, om hva de ansatte mente og hva de gjorde utenom jobben. Jeg er helt overbevist om, at forsøket førte til bedre livskvalitet.

Fafo skriver i rapporten sin at de ansatte i forsøksenhetene ga uttrykk for at de trivdes bedre etter innføringen av seks timers dag. De sa også at de samarbeidet bedre med kolleger, hadde bedre kontakt med pasientene, og de sa at mulighetene for å bestemme arbeidstempo var bedre. De sa at de var mindre fysisk slitne etter endt arbeidsdag, ifølge Fafo.

Det pleier ikke å være full enighet noe sted?

– Det var det ikke hos oss heller. Det var noen som ikke var like fornøyde. De hadde lang reisevei, bodde en 6–7 mil unna. De ville heller ha lange vakter og kortere uke. Dette ble diskutert. Konklusjonen var at du ikke kan samle opp slitenhet. Det er bedre å ikke bli så sliten hver dag. Det er nok å ha seks timer. Så forsøket fortsatte med forkortet hverdag, selv om noen helst ville ha det annerledes.

Sjukefravær som mål

– Det er problemer med å ha redusert sykefravær som mål av mange grunner. Hvis du skal finne ut om en forkorting av den daglige arbeidstiden skal føre til lavere sykefravær, må du bruke mye lenger tid på et forsøk. Fem år, minst. Det er fordi du må kunne måle slitasjeskader. I omsorgsyrkene er det mange kvinner som får muskel- og skjelettplager, og som blir sykmeldte i lang tid. Det handler ikke, tror jeg, bare om ren fysikk, men også om at de har liten innflytelse og kontroll med sin egen arbeidssituasjon. Arbeidet er slik at det kan bli ensformig uten nye utfordringer og variasjon.

Sekstimersdag bare på mannsarbeidsplasser?

– Så førte forsøket som sagt til at vi fikk 17 gravide. De fikk tid til å være kjærester, det snakket vi mye om og hadde det litt moro med. Så ser vi hvordan de registrerer fravær i forbindelse med fødsler. På kvinnedominerte arbeidsplasser med yngre kvinner, vil dette slå negativt ut på statistikken. Men det er vel positivt at det fødes nye barn! Dette burde vi problematisert mye bedre i et likestillingsperspektiv. Det er tross alt kvinnene som er gravide. Spesielt innen pleie- og omsorgsyrkene er det mange tunge løft og krav om god fysikk og god helse for å kunne utføre arbeidet tilfredsstillende. Tilpassing og tilrettelegging for lettere arbeid for den gravide blir vanskelig, da pleiebehov ikke kan organiseres bort, eller vente for lenge med å ble møtt. Å være den som det alltid skal tas hensyn til er ikke greit, og da blir kanskje løsningen å legitimere fraværet med sykemelding. Kvinnearbeidsplasser hvor svangerskap er en naturlig del av deler av yrkesfasen, bør sikres høyere bemanning som et forebyggende tiltak for å redusere «sykefravær». Det skal vel ikke bli slik, at vi ikke kan ha sekstimersdag der det er mange kvinner i fertil alder?

De ansatte må lage den nye arbeidsdagen

På Tine Heimdal var de ansatte aktivt med på å finne ut hvordan og når de nye skiftene skulle være, da sekstimersdagen skulle forsøkes. De har som kjent permanent sekstimersdag nå. Denne medvirkninga var kanskje den viktigste grunnen til det gode resultatet. Jeg mistenker at det samme var tilfellet hos dere?

– Det var helt avgjørende at de ansatte laget turnus og innholdet i vaktene! Helt avgjørende. De visste når behovene var størst. De kjente pasientene. De lagde sin egen arbeidshverdag. Resultatet ble bedre tjenester for pasientene. De ansatte ble mer tilfreds med hva de gjorde på arbeidet. Bruken av ekstravakter gikk ned fordi korttidssykefraværet gikk ned, dette var bra for pasientene og de ansatte, og det var økonomisk en stor fordel for arbeidsgiver.

Var det noen muligheter for å justere løpet underveis?

– Vi hadde en prosjektgruppe som besto av bydelens pleiesjef, en representant for alle hjemmehjelperne og en for alle sykepleierne, en tilsatt konsulent og jeg som leder. Vi hadde møte en gang i måneden og var tett på hvordan det gikk.

Så hadde jeg møter med de ansatte på de ulike postene en gang hver 14. dag, for å sikre arbeidsmiljøet og kvaliteten på tjenestene. De ansatte var delt inn i tre grupper, så det ble ett møte på dem og tre på meg. Det var ganske tett oppfølging og muligheter for å forebygge og å løse eventuelle problemer. Vi avsluttet disse møtene med å synge Ellinors vise.

Hver gang?

– Hver gang!

Hva er et godt forsøk?

Er to år passe for et forsøk?

– Jeg mener nei. Vi hadde 22 måneder, fra juni 1995 til mars 1997. Av dem gikk tre måneder med på å starte opp og tre måneder på å avvikle. Fem år er et minimum for å følge kvalitative endringer over tid. En må jo helst også få tid til å oppdage svakheter og gjøre forbedringer. Det tar lang tid før en ny organisering setter seg. Det var 103 pasienter, hver med sine behov. Det er rapportering om hver enkelt pasient, det er veldig strenge krav til å skrive ned dokumentasjon. Samtidig er det for få PC-er, så det blir plundrete. Det er ikke lagt til rette for de enorme kontrollregimene som er innført. Jeg mener det burde settes i gang et forsøk til, – på fem år. Det vil gi mer gyldig kunnskap.

Ut fra kommunens mål om redusert sykefravær og reduserte utgifter var dette forsøket mislykket.

Hva mener du er målet for et godt forsøk med sekstimersdagen?

– Det er et bedre liv. At de ansatte blir mer fornøyd med livet både på jobben og utenfor jobben. God kvalitet på tjenestene og et godt arbeidsmiljø henger sammen. Sykefraværet blir lavere, pasientene mer fornøyd. Jeg mener kommunen ikke la vekt på dette. Heller ikke Fafo, som hadde ansvaret for evalueringen.

Men Fafo forteller også at de ansatte sa de trivdes bedre og gjorde en bedre jobb overfor pasientene.

– Det er ikke slik at Fafo helt unnlot å rapportere om fornøyde ansatte og om arbeidet deres. Det kan alle se ved å lese rapporten som ligger på nettet. Men deres hovedanliggende var sykefraværet, ikke arbeidsmiljøet eller kvaliteten på tjenestene. Altså ikke kvalitative data. Det var fordi forsøket var satt i gang med redusering av sykefraværet i helse- og omsorgssektoren som mål. Ebba Wergeland, som hjalp oss å starte forsøket, ville se på helsetilstanden til de ansatte over tid. Det ble kuttet helt ut. Fafo ville ikke at jeg skulle bry meg om personene i forsøket i det hele tatt. Jeg svarte at jeg var leder for et forsøk med mange ansatte og pasienter, jeg hadde et ansvar for at det skulle gå bra, og jeg ville snakke med alle ansatte annenhver uke. De ansatte var ikke bare forskningsobjekter, men aktive personer som tok del i sitt eget arbeidsliv og sin egen fritid. Fafo intervjuet bare avdelingslederne og pleiesjefen. Ikke de andre ansatte. De fikk bare spørreskjemaer tre ganger i løpet av prosjektperioden.

Det finnes en rapport til. Det er prosjektrapporten: Oslo Kommune. Et forsøk med reduksjon av arbeidstid: 6 timers dag for kvinner i omsorgsyrker. Den er godkjent av alle parter. Den forteller om hverdagslivet, om kvaliteten på tjenestene, arbeidsmiljøet og pasientene. Skrevet av meg, som har sett forsøket fra innsiden hele veien. Da forsøket ble avsluttet, ble det bestemt at begge rapportene skulle gjøres tilgjengelig, samtidig, for alle som ville vite noe om forsøket. Prosjektrapporten ble ikke gjort tilgjengelig. Kun Fafos evalueringsrapport.

Politisk motstand

Var det stor motstand i byrådet og kommunestyret mot forsøket? Hvis det var tilfellet, var kanskje ikke velviljen stor når det skulle oppsummeres?

– Forslaget om et forsøk med sekstimersdagen i Oslo ble vedtatt i kommunestyret med én stemmes overvekt i 1993. Det var fagforeningene som tok initiativ til Oslo-forsøket. De var på studietur til Kiruna. Der var det forsøk med sekstimersdagen. Målet der var å se om flere ville gå opp i full stilling og få full lønn, og om sykefraværet ville gå ned med seks timers dag og full lønnskompensasjon.

De som stemte for forsøket, var SV, jeg må nevne Kari Pahle spesielt som gjorde en stor innsats, RV (nå Rødt), et delt AP (Knut Røed fra AP var den største motstanderen). Senterpartiet stemte for, og med deres ene stemme ble det flertall for. H, FrP, KrF, Pensjonistpartiet og en i AP stemte mot.

Det var altså stor motstand, og ganske tverrpolitisk. Forsøket ble lagt til arbeidsgiverseksjonen i kommunen som lå under Byrådsavdeling for Plan og finans, så jeg hadde finansbyråd Rune Bjerke, AP, som min øverste politiske leder, han som nå er sjef i Den norske bank. Vedtaket fra starten sa at det skulle være 120 ansatte med, det skulle være full kompensasjon for lønn og tid, og det betydde 20 prosent flere ansatte. Det ble lyst ut anbudskonkurranse som flere deltok i, om hvem som skulle få evaluere. Det var tre innbydere i anbudskonkurransen, og Fafo fikk tilbudet. Målet med forsøket skulle være: Å redusere sykefraværet. Jeg søkte og fikk stillingen som prosjektleder. Forskerne Ebba Wergeland og Anne Marie Berg hadde fått penger fra Forskningsrådet som de ville bruke på evaluering av forsøket, og de hjalp til med å finne egnete bydeler for forsøket. Det måtte være steder der full stilling var det normale, sykepleiere og hjelpepleiere på sykehjem og i hjemmetjenesten, og det måtte være velvilje for forsøket på arbeidsplassene. Majorstua Alders- og sykehjem og hjemmetjenesten i to områder i samme bydel ble valgt. Denne bydelen med høyest antall ansatte på heltid ga et godt utgangspunkt for forsøk med å redusere eksponering for arbeidsbelastende faktorer i form av nedkortet arbeidstid og se om det førte til nedgang/lavere sykefravær.

Forsøket ble endret. Politikerne reduserte antallet personer til 100 for å spare penger, og forskerne trakk seg fra prosjektet fordi de mente det ble for få deltakere for å gi et godt nok grunnlag for forskning. Forskningsmidlene ble sendt tilbake til Forskningsrådet. Oslo kommune måtte skaffe nye midler til evalueringen av forsøket, som var bystyrets bestilling. Så det var litt plunder til å begynne med. Men vi kom i gang i juni 1995!

Det var kommunevalg høsten samme år. Det ble Høyrestyre, og det var de som vurderte resultatet av forsøket i 1997. Da Faforapporten kom i oktober det året, sendte Heidi Larsen, ny finansbyråd fra Høyre, ut denne pressemeldingen:

Sykefraværet har steget med både kort og vanlig arbeidsdag. Sekstimersdag gir ikke den produktivitetseffekt mange håpet på, selv ikke når de ansatte får lønn som for en vanlig arbeidsdag.

Til NRK sa hun:

Oslo kommune hadde kastet 3 millioner rett ut av vinduet.

Dommen var klar: Sekstimersdag skal vi i hvert fall ikke ha!

Svaret er: For vellykket

Dette intervjuet starta med spørsmålet: Byrådet i Oslo oppsummerte forsøket som mislykket. Prosjektledelsen og de ansatte mente det var vellykket. Du har fortalt om mange sider ved forsøket og er fortsatt overbevist om at det var et forsøk med gode resultater for arbeidsmiljøet, tjenestekvaliteten og sjukefraværet. Nå har vi antakelig kommet til konklusjonen: Hvorfor er resultatene snakka ned, ja rett og slett svartmalt?

– Forsøket viste for gode resultater! Hvis byrådet og andre myndigheter skulle ta til seg de gode erfaringene og resultatene, vil de ikke kunne stoppe sekstimersdagen! Derfor måtte det ikke bli vellykket. Det handler om penger. Reaksjonene fra en rekke politikere i Arbeiderpartiet og på høyresiden tyder på at de fryktet et vellykket resultat. Dette ville medføre krav om arbeidstidsreduksjon fra mange fagforbund og en betydelig økning i lønnsutgiftene. Dermed var det duket for en politisk interessekonflikt av dimensjoner. Fafo-rapporten «Seks timers arbeidsdag i omsorgsyrker» ble en av brikkene i spillet. Men selvfølgelig var forsøket vellykket. Organiseringen av arbeidet ble forbedret, arbeidsmiljøet styrket, tjenestekvaliteten forbedret, korttidsfraværet gikk ned på alle arbeidstakere: sykepleiere, hjelpepleiere og hjemmehjelpere.

Det trengs et forsøk til i helsesektoren i Norge, et som er på fem år. Og det hadde kanskje vært lurt om de som har ledet de mange forsøkene med sekstimersdagen i Norge, kom sammen og delte erfaringer!

Les mer

– Torkel Bjørnskau, Fafo. Seks timers dag i omsorgsyrker. En evaluering av forsøket i Oslo kommune. 1997. ISBN 82-74221990. Finnes på Internett.

– Oslo Kommune. Et forsøk med reduksjon av arbeidstid: 6 timers dag for kvinner i omsorgsyrker. Prosjektgruppas rapport. Gry Oppsal. Finnes på Internett.

Se www.sekstimersdagen.no.

I 2013 ble Fremskrittspartiet tatt inn i varmen i regjeringskorridorene, til tross for anklager om rasisme og fremming av rasistiske holdninger i mange år.

Hvordan har det gått med regjeringa som vil stramme inn en innvandringspolitikk som har hatt innvandringsstopp siden 1975, og blei stramma ytterligere inn blant annet i 2009 under den rødgrønne regjeringa?

Hva er Fremskrittspartiets rolle i regjeringa, og lar de seg moderere av KrF og Venstre?

Herman Thamdrup Lund er nestleder og antirasistisk ansvarlig i Rød Ungdom.

Før valget

FrP har alltid trivdes i opposisjon, å være utenfor og kreve innstramming og kutt i byråkratiet. Også i denne valgkampen snakket de om å begrense innvandring, men er forsiktige med å ta opp upopulære temaer. Deres kjernevelgere er tilhengere av lukkede mottak og å øke antall tvangsreturer. Saken om asylbarn, eller de lengeværende barna, ble smart nok fra FrPs side håndtert med et enighetskor om barns beste, uten konkrete løfter. Her var det tidlig klart at Venstre og KrF ville ha en viktig jobb å gjøre med å moderere regjeringen, da noen av disse to støttepartienes kjernesaker nettopp handler om en human asylpolitikk og barns beste over innvandringsregulerende hensyn. Høyre er langt på vei enige med FrP i det viktigste av asyl- og innvandringspolitikk, men de bruker lite tid på å snakke om det. Kanskje de vil tape velgere på det?

Etter valget

Det har vært et stort press på regjeringa for å komme til ei varig løsning for de lenge-værende barna, og det virket lenge som om den hadde kommet i land gjennom samarbeidsavtalen mellom regjeringa og støttepartiene. Flere avsløringer i media viste imidlertid at regjeringa ikke hadde gjennomført den nye praksisen som skulle tre i kraft tidlig i 2014. Politiets utlendingeenhet hadde også rapportert om utsendinger av barn som burde vært omfatta av den nye praksisen som skulle innledes. Avtalen omfattet også et fåtall konkrete tilfeller, og bar preg av svært detaljerte kriterier for å gjøre om vedtak, og kunne avsløres som tomme løfter. Justis- og beredskapsminister Anundsen ble tvunget inn i nye forhandlinger med støttepartiene, og tidlig i desember til en strengere avtale der barns tilknytning skal vektlegges. Fremskrittspartiets ungdom havnet også i hardt vær ved å kaste seg på denne bølgen, hvor de i en luke i sin julekalender skrøt uhemmet av antall nye tvangsreturer i asylsakene. Det er uvisst hvordan gjennomføringen av den nye praksisen som samarbeidspartiene har fått regjeringa med på, vil slå ut. Men saken har fått stor oppmerksomhet, kanskje på bekostning av tiltak på andre områder som får langsiktige konsekvenser.

I et heftig debattert forslag til statsbudsjett bevilges store summer på konkrete tiltak fokusert mot symbolsakene for FrP og deres kjernevelgere. Å bygge et nytt utlendingsinternat for korte opphold før tvangsutsendelser i forbindelse med Gardermoen Lufthavn og betydelige summer for å ut-vide kapasiteten til det eksisterende anlegget på Trandum, vitner om en handlekraft som de måler kun i prosentandeler i forhold til tvangsutsendelser. Og pengene til disse tiltakene kommer fra kutt i basistilskudd for beboere på asylmottak som har oppholdstillatelse, eller støtte til aktivitetstilbud på asylmottak blant anna i språkopplæring ved mottak. Regjeringa og departementet snakker om forsvarlige kutt og flyktninger som har det for godt på mottak, men utsetter barnefamilier som venter på et sted å bo for en situasjon dårligere enn noen nordmenn på sosialhjelp, som heller ikke akkurat er vinnere i budsjettforslaget.

Regjeringa er stadig i forhandlinger om nye returavtaler, og skjerper fra og med 2015 også retorikken på «returfeltet», slik at det ikke lengre eksisterer «frivillige returer», for å «tydeliggjøre konse-kvensene av et negativt vedtak» (fra JBDs nettsider).

Også på den økonomiske siden er prioriteringene tydelige. Det skal ikke bare bli vanskeligere og strengere krav til oppholdstillatelser og familiegjenforeninger, de blir også dyrere. Satsene for gebyrer i forbindelse med oppholds- og arbeidstillatelser og familiegjenforeninger økes. Mer verdsatte grupper som studenter og forskere unntas fra økning, samt aupairer, som regjeringas velgere tjener på at de fortsatt skal være en billig utgift. Disse endringene går ut over vanskeligstilte innvandrere som har fått oppholdstillatelser, og asylsøkere som har muligheten til å få innvilga oppholdstillatelse, men ikke er så godt økonomisk rusta som de asylsøkerne regjeringa ønsker seg.

Hva kan vi vente oss?

Først og fremst kan vi vente forsøk på strengere regler og mer håndplukking i asylsaker. Syria er ett eksempel. Regjeringa foreslo å slippe inn et hundretalls flyktninger, med strenge krav om god helse. Til slutt endte det opp med å ta inn 1000, etter press fra media og solidariske tilbud fra flere kommuner om en asyldugnad for syrere med beskyttelsesbehov.

Målet for denne regjeringa vil alltid være å ta inn færre, og de framstiller det som et stort tilbakeslag å måtte ta inn 500 flere såkalte FN-flyktninger i 2015, kvoteflyktninger, som fører til en total på 2120, imot 1620 i 2014. Dette tallet inkluderer de 1000 syriske.

De lengeværende barna og deres familier vil fortsette å være et sårt punkt for regjeringa, og det kan nok tydelig spores at den store misnøyen med regjeringa utover i 2014 har hatt mye med dette å gjøre. Samtidig viser den stadig ærligere politikken avstanden mellom vanlige folks behov og liv og denne mørkeblå regjeringas prioriteringer.

Det jeg ønsker å komme frem med i denne artikkelen, er at dette tar en farlig retning. Regjeringas politikk og gjennom-føringen av denne peker mot et helhetlig og mindre solidarisk samfunn, som ser mellom fingrene når mennesker på flukt behandles dårlig, som om de er mindre verdt. Det er et uttrykk for et menneskesyn langt unna det Norge trenger for å bygge et samfunn som er avhengig av å fortsatt være multikulturelt for å møte nye utfordringer som arbeidsledighet eller mangel på arbeidskraft.

2015 er et skjebnesvangert år for regjeringa. Da vil velgerne vise regjeringa hva de kan forvente i stortingsvalget i 2017.

Fra våre naboland

I nr. 1 A/2015 av Rødt! Den blåblå regjeringa (som noen også kaller den blåbrune) under lupen. Men skjer i våre nærmeste naboland? Her er en dansk og to svenske lenker som kan opplyse oss.

Modkraft

http://www.modkraft.dk

For dem som vil følge med i dansk politikk og klassekamp, ikke minst utviklinga i EU, byr miljøet rundt Modkraft på en fantastisk ressurs. Deres hjemmeside er fyldig, opp-datert og pedagogisk anrettet, og arbeidet er organisert ved hjelp av tolv temaredaksjoner, som bl..a. spesialiserer seg på økonomi, faglig kamp, miljø. EU, motkultur (kunst og kultur fra undergrunnen), queerkraft (kjønns- og seksualpolitikk) og Kontradoxa (kronikker, lengre analyser). Bidragsyterne kommer fra det som litt vagt kan kalles den radikale venstrefløyen; mange har nok til tilknytning til Enhedslisten. Det bys både på en nyhetstjeneste (der vi f.eks, får vite at de danske Internationale Socialister nylig har meldt seg ut av Enhedslisten for å skjerpe sin egen profil), en avdeling for rundt 50 bloggere, en magasindel med lengre bidrag og mye, mye mer. Det er også inspirerende at de orienteres så mye om kampanjer, som f.eks. mot TTIP og TISA.

ETC

http://www.etc.se

ETC har i ei årrekke vært et radikalt svensk månedstidsskrift, med Jonas Ehrenberg som frontfigur. I strid med alle motesvinginger har de tatt steget over til å bli avis, med fem utgivelser i uka, og med muligheter for et digitalt abonnement. En god del av stoffet er også tilgjengelig gratis på nett; det gjelder både lederartikler, nyhetsoppslag, debatter og kronikk. Naturlig nok er mye oppmerksomhet viet rasisme og Sverigedemokratene. En del av det er samlet om temaportaler, som klima og økonomi. Og glem ikke tegneserien til Nina Hemmingsson.

Clarté

http://www.clarte.nu/

Det svenske Clartéforbundet har sine røtter tilbake til mellomkrigstida, den gang også med norske forbindelser. På 1960- og 70-tallet spilte de en viktig rolle innafor den revolusjonære studentbevegelsen, men har i dag virksomheten konsentrert om et partipolitisk uavhengig og sosialistisk tidsskrift. Det kommer med fire fyldige numre i året, og har flere trekk felles med Rødt!, selv om det som oftest er kortere artikler. I et nettbasert arkiv er det samlet et utvalg av sentrale artikler fra hvert av numrene, som f.eks. nr 2/14, som handlet om Den først verdenskrigen.

Redaksjonen ba Jorun Gulbrandsen dra til Trondheim og lage en reportasje om sekstimersdagen. Tine Heimdal har nemlig sekstimers arbeidsdag, og vi ville høre om erfaringene. Hva mente meierisjefen? Tillitsvalgte? De ansatte?

Hun kom tilbake med mange intervjuer og bilder, og presenterer«funnene».

Jorun Gulbrandsen er medlem av kvinneutvalget til Rødt og i Aksjonskomiteen for sekstimersdagen, www.sekstimersdagen.no. Hun er tidligere lærer og skriver lærebøker, og var leder av AKP (1997–2006). Har skrevet debattbøkene Er skolen for Kari eller Ronny? (Ad Notam Gyldendal a/s 1993) og Den skreddersydde skoen og kommunismen (Forlaget Rødt!, 2014).

Tines anlegg på Heimdal er en produksjonsbedrift med 170 ansatte. Forholdet mellom kvinner og menn er ca. 40–60. Osten kommer inn fra meieriene i store stykker, blir skåret i de mange ulike formene vi finner i butikken, pakka, lagra og distribuert. Det er fire avdelinger: pakkeriet med flest folk, deretter lageret, administrasjon/kantine og verksted. Deler av bedriften har arbeidet to skift de siste 15 årene. Bedriften har hatt seks timers normalarbeidsdag som fast ordning siden 2010, med to års forsøksordning fra april 2007. Så det er ikke lenge til de kan feire 10 år. Resultatene på Tine Heimdal fører til mange spørsmål. Vi hører at de produserer mer på seks timer enn på sju og en halv som de hadde før, at sjukefraværet er halvert og at kostnadene ikke har økt. Hvordan kan produktiviteten øke så mye? Hvis det kan skje på andre produksjonsbedrifter også, på så kort tid, hvorfor skal vi da snakke om at det må skje en produktivitetsøkning i tiår framover, for å få sekstimersdag? Er det egentlig en mye enklere sak?

Hva er det med ledelsen på Tine?

Hvordan har den jobba så lenge med en sekstimersdag? Hva har den forstått, som ikke mange andre har forstått? Det er opplagt at de har samarbeida med de ansatte og fagforeninga. Hvorfor er det ikke flere eiere og ledere som gjør det samme?

Når resultatet er så vellykka: Det hadde ikke gått, uten at de ansatte var aktivt involvert. Hva har de ansatte gjort for å få det til? Hvordan? Hvor lenge? Hva slags skiftordning lagde de? Hvorfor fikk de i stor grad bestemme den?

Når det ikke ble ansatt flere folk, er det da slik at hver og en jobber for mye, at stresset øker, at folk klager over det? Er det mer overtid? Er det sant at folk er så fornøyde som det ser ut som i TV-programmet Brennpunkt? (Alle som har sett det, husker den unge mannen som lo og sa: «Sekstimersdagen? – Genialt!»)

Bruker de ansatte den nye fritida si til flere ting, enn de gjorde før? Er livet blitt bedre? Hva sier folk?

Hva var måla for forsøket med sekstimersdagen fra begynnelsen? Var det lavere sjukefravær? Var det økt velferd? Var det høyere produksjon? Hva er måla i dag? Disse spørsmåla og svara er veldig interessante for dem som gjerne vil prøve seks-timersdagen på sin bedrift og i sin kommune. Erfaringene fra Oslo-forsøket som Gry Opsahl forteller om i dette nummeret, bidrar også til grundigere forståelse av arbeid med innføring av sekstimersdagen.

Ta utgangspunkt i mulighetene, ikke problemene!

LO-kongressen i 2005 vedtok at det burde settes i gang flere forsøk med sekstimersdagen. Ved tarifforhandlingene i mai 2006 ble NNN og Tine enige om å teste ut sekstimersdagen på et anlegg. Det ble deretter en høring om hvilke anlegg som kunne tenke seg å forsøke. På høsten falt valget på Heimdal.

Kåre Pedersen er hovedtillitsvalgt i NNN på Tine Meierier, Heimdal, i Trondheim. Han har vært med i ledelsen for sekstimersdagsprosjektet hele tida.

JG: Hva er det med ledelsen på Tine? Hva er det som gjør at ledelsen samarbeider med de ansatte og med fagforeninga? Dette virker litt for vakkert på mange på andre arbeidsplasser. Folk kan nesten ikke tro det.

– Det begynte egentlig for flere år sida. I 2001 fikk vi en ny sjef, Jan Eiler Wessel. Det var han som turte å gjøre endringa. Vi hadde hatt en ovenfra-og-ned-lederstil, der sjefen ga ordre og de ansatte skulle adlyde. Jeg mener den viktigste årsaken til suksessen med sekstimersdagen er endringa fra en kultur hvor ansatte har vært vant med at ledelsen har bestemt alt og tredd beslutninga ned over hodet til de ansatte. Det var ei endring til dagens modell hvor de ansatte i svært stor grad, enkeltvis eller i forbedringsgrupper, sjøl er involvert i endringsprosessen. Dermed får de eierskap til beslutningene. Wessel begynte å delegere ansvar nedover. Han kunne se at andre var dyktige. Hadde ikke denne endringsprosessen vært gjort på forhånd, ville vi ikke lyktes med sekstimersdagen. Det kan være mange gode beslutninger som blir gjort i ledelsen mange steder, men som blir møtt med motstand, fordi de ansatte ikke venter seg noe godt fra den kanten. «Hva har de dustene funnet på nå igjen …».

Vi hadde altså holdt på med en prosess i en 4–5 år før forsøket med sekstimersdagen starta.

De ansatte fant løsningene

Det gir mening. En gjetter at både ledelse og ansatte har jobba lenge med samarbeidet. Men hvordan, reint praktisk?

– Som en forberedelse til forsøket, ble det organisert grupper av ansatte på hver avdeling, som diskuterte hvordan sekstimersdagen kunne gjennomføres. Høsten 2006 og vinteren 2007 ble blant annet brukt til å involvere de ansatte i å finne hensiktsmessige måter å løse oppgaven på, som var å gjøre samme jobben på seks timer uten at det ble ansatt flere folk. Det var i hovedsak de ansatte sjøl som jobba fram forslag til løsninger. Alle forslag ble lagt fram for ledergruppa for godkjenning.

Den hovedtillitsvalgte var med i ledergruppa (Kåre Pedersen, red. anmerkning). Det var viktig for åpenheten og tilliten. De ansatte visste at de fikk all informasjon. Ikke noe var hemmelig.

Det ble også nedsatt ei prosjektgruppe for prosjektet. Prosjektleder var HMS-leder Kirsti Hosøy. Deltakere her var hovedtillitsvalgt, hovedverneombud, meierisjef, personalleder, HMS-sjef i TINE og driftssjef i TINE. Rammene for prosjektet var: Sjukefraværet skulle ikke øke, leveringsgraden skulle opprettholdes og ingen økte kostnader.

Rammene er de samme i dag. Og de ansatte har gjennom eget engasjement, deltakelse i forbedringsgrupper og gjennom hovedtillitsvalgt som er fullverdig medlem av ledergruppa fortsatt bidratt til å utvikle bedriften og ta ansvar.

Hvilke sjefer tør å stole på de ansatte?

Så fikk dere ny sjef?

– Ja. Jeg har nevnt den forrige sjefen, Wessel. Han som overtok etter Wessel, Henning Nyeggen Martinsen, har fortsatt arbeidet med å involvere de ansatte. Samarbeidet med de tillitsvalgte er godt. Han har gjort en stor jobb for sekstimersdagen. Han har utvikla videre en tenkning for ledelse som innebærer involvering, utdanning, delegering av ansvaret nedover, og et perspektiv som går nedenfra og opp, og ikke det vanlige ovenfra og ned. Vi har nå 30 grupper som ansatte er med i. Vi kaller dem forbedringsgrupper. De jobber med arbeidsmiljøet, samarbeidet og produksjonseffektivitet i hele virksomheten.

Det handler i all hovedsak om at ledere må være villig til å endre seg og tørre å stole på de ansatte og involvere dem. For mange ledere kan det virke skremmende å delegere beslutninger nedover til de ansatte. Det virker som mange tror at de vil bli overflødige dersom de ikke kontrollerer og kommanderer. De er redde for at deres posisjon skal svekkes. Det er skummelt for dem å la ansatte få medbestemmelse. Fallhøyden er jo stor, et stort prosjekt som sekstimersdagen er, kan jo bli mislykka. Det krever mot av ledere å satse slik de har gjort på Tine Heimdal.

Suksessfaktoren

Produktiviteten har gått opp med 30 prosent, sjukefraværet er halvert og ligger på 5,6 prosent og økonomien går bra. Hadde denne sekstimersdagen vært mulig uten at de ansatte hadde funnet ut hvordan de skulle gjennomføre den?

– Nei, det hadde vært helt umulig. Involveringa av de ansatte har vært suksessfaktoren.

Mange forsøk har hatt redusert sjukefravær som mål. Sjukefraværet har avgjort om forsøket har vært oppsummert som vellykka eller ikke. Dere hadde ikke dette som målet?

– Målsettinga med prosjektet hos oss var å se om sekstimers arbeidsdag kunne øke livskvaliteten til de ansatte. Så ble sjukefraværet halvert. Jeg mener faktisk at en halvering av sjukefraværet bør være en veldig god grunn for å kunne innføre seks-timersdag. Halvering er et av resultatene og en indikator på økt trivsel. Målet er det samme i dag.

Hva vil du si er gode mål for forsøk med sekstimersdagen?

– Produktivitet, service, trivsel, sjukefravær, ulykker, økonomi, uføre, pensjonsalder.

Maskinene går kontinuerlig

Løper de ansatte fortere? Er det mer stress når maskinene ikke stanses for pauser?

– Vi kan ikke jobbe fortere enn maskinene går. Men om de ansatte ikke nødvendigvis springer fortere, er det klart at den enkelte jobber mere effektivt etter innføring av sekstimersdag. Vi jobber akkord. Når det er pauser for den enkelte, må de andre dele på oppgavene. Det er mer fokus på effektivitet. Det har skjedd en holdningsendring. I stedet for en litt avslappa holdning om at dette er ikke mitt ansvar, har alle et stort fokus på å få til en effektiv drift. De ser fortere hva som må gjøres i gruppa, ikke bare det som angår dem sjøl, slik de tenkte før. Vi har mindre slakk, rett og slett.

Hvordan går det med trivselen uten fellespauser?

– Ansatte på lageret har valgt at folk tar pauser i puljer. Pakkeri og verksted avtaler internt på linja når de skal pause. Det er flere produksjonslinjer, så det er flere som går samtidig. Det er alltid folk i kantina en kan sette seg sammen med. Det er mulig for den enkelte å ta ei lita pause utenom spisepausa også, men maskinene stoppes ikke. Det er klart at folk jobber mer effektivt. Men fordelene med sekstimersdagen er så store, at de synes det er verdt det.

Er det mer overtid når skifta er så korte?

– Nei. Det er ikke mye overtid. Det kan dokumenteres at overtidsbruk og vikarbruk er gått ned.

«Hvordan kan det gjøres her?»

Mange sier at «sekstimersdagen går ikke hos oss». Kanskje de burde kopiere det dere har gjort?

– Nei! Suksessen med Heimdal er involveringa av de ansatte på dette stedet. Metoden går det sjølsagt å ta lærdom av. Men alt det andre rundt det ble utvikla av ledelse og ansatte her, med de konkrete forholda som er her. Det er viktig ikke å bygge opp en argumentasjon for hvorfor seks-timers-dagen ikke er mulig. Hvis utgangspunktet er «det går ikke hos oss», er det ikke mulig å få det til. Spørsmålet må være: Hvordan kan det gjøres her? Ta utgangspunkt i mulighetene, ikke problemene.

Får dere fryktelig mange henvendelser fra fagforeninger som vil vite mer?

– Nei, forbausende lite. Vi har hatt noen besøk. Forbundsstyret i NNN har vært her. Vi har vært på noen bedriftsbesøk og noen konferanser. Erfaringene fra Tine er nok lite ute i fagforeningene, sjøl om det jamt og trutt har stått noe i fagbladene og på nettet. Likevel har hadde jeg venta mer. Vi vil gjerne ha besøk, og vi vil gjerne komme og fortelle.

Fakta om TINE

Pakkeriet

Formiddagsskift: 07–13 (tidligere 15)

Kveldsskift: 13–20.30 (tidligere 00.30)

Fri fredager den uka du har kveldsskift.

Lageret

Formiddagsskift: 07–13 (tidligere 15

Jobber ikke skift

Litt mer ettermiddagsjobbing

Har ikke fri på fredager

Forsøk /test ved årsskiftet 2006–2007.

Prøveprosjekt fra april 2007 til ut 2009

Deretter permanent ordning.

Forsøkets mål:

Øke livskvaliteten til de ansatte

Rammer: Opprettholde produktiviteten, ikke øke sjukefraværet, ingen økte kostnader

Resultat: Økt livskvalitet, produktiviteten økt med 30 %, sjukefraværet sunket fra 11,5 % til 5,6 %. Ingen økte kostnader.

Mål og rammer gjelder fortsatt.

 

Hva er tid verdt?

Henning Nyeggen Martinsen tok over etter Jan Eiler Wessel i 2011 som startet arbeidet med å involvere de ansatte i gjennomføringa av sekstimersdagen. Nyeggen Martinsen har videreutvikla arbeidet, fortsatt i samarbeid med de ansatte og fagforeninga.

FAFO og Arbeidsforskningsinstituttet forteller om den reelle delegeringa av ansvar fra ledelsen og nedover, og dette blir bekrefta av de ansatte og fagforeninga sjøl.

– Man kan si det enkelt, sier Henning Nyeggen Martinsen.

– Det er gjort en avtale, og den er innfridd. Det kan ses på som en akkord: Arbeiderne skulle få sekstimersdag, hvis tre krav ble innfridd: Effektiviteten skulle opprettholdes, kostnadene og sykefraværet skulle ikke øke. Dette var rammen. Samtidig var det en HMS-avtale for å forbedre livskvaliteten for de ansatte uten ekstra kostnad for arbeidsgiver.

JG: Mange overraskes over at bedriften overlot så mye av forberedelsene og vurderingene til de ansatte.

– De ansatte fant gode løsninger på hvordan arbeidet med en sekstimersdag skulle organiseres. Ledelsen bidro med en involverende lederstil. Når ledelsen viser de ansatte tillit og gir selvbestemmelse innenfor klare og avtalte rammer, gir det resultater. Med bidraget som ligger i den enkelte ansattes kompetanse om daglig drift, etablerer vi løsninger basert på praktisk fakta. Teoretiske antakelser fra skrivebordet til sjefen holder ikke alene.

Effektiviteten er gått opp mer enn de 20 prosentene som skulle kompensere for kortere arbeidstid. Sekstimersdagen er et så stort gode, at det motiverer til effektivt arbeid. Innfrir vi ikke de tydelige kravene som er satt til sekstimersdagen, vil ledelsen selvsagt vurdere om arbeidstidsordningen er skyld i dette. Da kan et tiltak være å gå tilbake til gammel ordning, det har ledelsen vært klar på hele tida.

Reell medarbeidermakt

Min personlige erfaring er at ledere reelt sett får mer makt av å jobbe med involvering og medbestemmelse. Den som får mer tillit, tar mer ansvar. Når mål og rammer er klare og avtalte, opplever jeg at våre medarbeidere tar rette valg for bedriften hver dag. Dette av den enkle årsak at de oppfatter seg selv som en del av bedriften, tanken om «oss og dem» involveres vekk. Forståelsen av et felles mål som gagner alle er etablert.

Målet med sekstimersdagen på Tine Heimdal var økt livskvalitet for de ansatte uten ekstra kostnad for arbeidsgiver. Med andre ord, økt trivsel på jobb og hjemme. Vi er alle 24-timersmennesker.

Jeg vil aldri slutte!

Lars Brekke er maskinfører på Tine Heimdal.

Eli Holum, tillitsvalgt og produksjonsarbeider, viste rundt på pakkeriet. Der traff vi Lars Brekke. Han sto ved starten på ei linje, der osten legges i den lange maskinrekka.

Det er stans. Reparatørene jobber med å sette den i gang igjen. Lars har litt tid til å prate med Jorun Gulbrandsen

Eli Holum begynner å rydde litt et annet sted.

– Nå har jeg hatt sekstimersdagen siden 2007, det er blitt en rutine. Det var en storm av folk som ville begynne her, da vi starta. Men det er nesten ingen som slutter. Det er en fin arbeidsplass og et godt samarbeid. Mange har tatt fagbrev i industriell matproduksjon. Det begynte med forberedelsene til sekstimersdagen, og flere har gjort det etter hvert. Bedriften la til rette for det med penger og tid, og det er lettere å utdanne seg når vi har kort arbeidsdag.

Fagbrev

JG: Hvilken forskjell gjør fagbrevet for deg og jobben din?

– Du lærer hygiene, hvordan osten skal håndteres, hvordan den er laget, hvordan den oppfører seg. Du lærer hvordan teknologien fungerer, du kan reparere og vedlikeholde noe sjøl uten å måtte vente på verkstedfolka for den minste ting, du kan vurdere produksjonen bedre. Alt i alt, utdanninga gjør deg mer sjølstendig i jobben, du får større evne til å vurdere hvordan kvaliteten på produksjonen er, og du kan løse flere problemer som oppstår mer effektivt. Og du får høyere lønn. Nå er det mer enn 60 folk i alle aldre som har fag-brevet på pakkeriet, og det har mye å si for å holde maskineriet i gang og ha god kvalitet på produksjonen.

Hva gjør du når du slutter klokka ett?

– Jeg slutter klokka ett i dag! Det er flere ting jeg liker å gjøre. Trene, for eksempel. Jeg kan gjøre det her på jobben også, hvis jeg vil. Så er jeg opptatt av datautstyr, og liker å bruke litt tid på å kikke på nyheter på området. Det er en interesse jeg har. Jeg er også interessert i verktøy. Jeg liker at jeg kan gå rundt og se og tenke ut ting og løsninger uten at det så mye folk i butikken, det er midt på dagen, jeg har ro på meg. Jeg kan handle mat, kona jobber lengre enn meg. Jeg har barn som jeg kan gjøre ting sammen med. Det er fortsatt lyst, enda det er vinter. Ja, tempoet er effektivt på jobben. Men det jeg får tilbake, er mye mer fritid. Jeg vil aldri slutte!

– Vi hadde to skift før også. Da slutta kveldsskiftet halv ett om natta. Det var veldig slitsomt. Det tar lang tid før du får lagt deg og får sove, forteller Eli Holum.

– Så våkner ungen blid og glad klokka fem …

Eli Holum er tillitsvalgt for ca 90 ansatte på pakkeriet, som er den største avdelinga på Tine Heimdal. Hun har jobba her i mange år og har vært med på arbeidet med sekstimersdagen fra starten.

Det er nesten så vi skjemmes, så godt vi har det!

– Før sekstimersdag jobba vi på pakkeriet litt ekstra fire dager i uka for å få fredagen fri. Vi ville beholde den da vi fikk seks-timersdagen. Nå begynner kveldsskiftet klokka ett og slutter halv ni. Så annenhver uke, når du har kveldsskift, har du fri fra halv ni torsdag kveld og helt til mandag morra. Det er ei skikkelig gulrot.

JG: Hva gjør du med den frie tida di til hverdags?

– På dagskiftet er jeg ferdig klokka 13. Jeg handler kanskje, jeg slapper av litt, lager middag … Jeg har en stor gutt som kommer fra skolen halv tre. Vi spiser middag og er ferdig klokka tre. Jeg kan ta en middagshvil, kjøre et par maskiner med klær kanskje, før jeg ser folk komme fra arbeid klokka fem–halv seks, slepende på poser, kanskje med unger. Da skal de begynne å lage middag. Jeg tenker med gru på om noen på jobben kommer og sier: «I morra blir det slutt!» Da kommer jeg til å bli deprimert. Vi treffer jo andre på NNN-bedrifter, og det er nesten så vi skjemmes, så godt vi har det.

«Hva gjør vi med pausa?»

Hvordan var diskusjonene her på pakkeriet da dere skulle starte forsøket?

– Vi diskuterte i grupper hvordan vi kunne gjøre det. Jeg satt i gruppa som tenkte store tanker om pakkeriet. Det er her osten mates i lange maskinrekker, linjer, blir delt opp i stykker, skiver eller revet, og pakka. Med sekstimersdag skulle vi la maskinene gå kontinuerlig. Skulle ikke stoppe maskinene i matpausa engang. Hvem skulle vi da ha matpause sammen med? Sammen med folk på lageret eller verkstedet? Det virka litt merkelig, men det gikk veldig bra. Vi traff jo folk vi ikke kjente så godt fra før, og det ble veldig hyggelig. Så vi sprer matpausa mellom klokka halv ti og elleve-halv tolv. Arbeidslederne har ansvaret for at det er nok folk på linja. Og i kantina er det alltid noen å sette seg sammen med. Vi har tatt vekk to småpauser, der vi også stoppa maskinene før. Nå går det i ett. Men når det vi får igjen er sekstimersdagen, er det helt greit! Jeg vil ikke bytte for alt i verden!

I rapporter skrevet om sekstimersdagen på Tine heimdal, står det at dere ville ha mer «samarbeid i produksjonen». Hva handler det om i praksis?

– I gruppa diskuterte vi flere ting som kunne føre til større effektivitet. Et av tiltaka var at vi skulle hjelpe hverandre mer. Så nå er det slik at hvis linja jeg er på har maskinkræsj og vi ikke kan ordne det sjøl og må ha reparatør fra verkstedet, står jeg ikke bare og venter til de er ferdige, eller går i kantina og drikker kaffe. Jeg kan stå litt på ei annen linje, der noen kanskje har matpause. Det er bare hyggelig. Eller hvis jeg skal hente papp, og ser at nabo-maskina snart trenger mer, tar jeg med til dem også. Vi gjør slike ting uten å bli bedt om det. Vi ser flere ting rundt oss.

Tine Heimdal er vel en populær arbeidsplass i distriktet? Den har jo et stort konkurransefortrinn?

– Er det ledig jobb her, er det køer av folk. Men bare fem stykker har slutta frivillig på 18 år. Vi leverer det vi skal, vi har glade arbeidere her. Det er mange andre som kunne gjøre som oss. På sin egen måte.

Regjeringa vil at arbeidsgiveren skal få økt makt over arbeidsdagen. Da er det viktig med fokus på sekstimersdagen. Det er en normalarbeidsdag det går an å leve med. Tenk på alt som er viktig for en sjøl: familien, ungene, omgangskretsen, trening, til og med sofaen!

Vi har et liv utenom jobben også!

Utdrag fra Fafo-rapporten og Arbeidsforskningsinstituttet sin rappport

FAFO-rapporten i 2008

Jeg vil presentere noen sitater fra Fafo-rapporten. I 2015 er de fortsatt representative for de ansattes erfaringer: økt trivsel på jobb og hjemme.

«Etter et års forsøksdrift svarte en større andel ansatte at sekstimersdagen hadde forbedret muligheten til å drive med fritidsinteresser (83,4 prosent). Endringen er størst blant de ansatte på lageret. Her oppgir ni av ti lageransatte at mulighetene faktisk er blitt forbedret (90 prosent).

Endringen er videre betydelig blant mennene. I 2007 antok 65,3 prosent av dem forbedring, i 2008 oppga 89,4 prosent av mennene at mulighetene var blitt forbedret. Syv av ti kvinner oppga forbedring i begge undersøkelsene».

– Det er behagelig å vite at jeg kan gå hjem fra jobben, jeg får mer fritid, jeg driver med idrett og får bedre tid til det nå. Det tok tid til å bli vant til det, men det blir en helt annen ettermiddag, – man tror det ikke før man får se det.

– Bedriftsidrettslaget er blitt bedre når det gjelder å få med folk.

– Jeg synes ikke det er så stor forskjell med den nye arbeidstidsordningen – vet knapt hva jeg skal gjøre (med den ekstra tiden), men det nye kveldsskiftet gjør en stor forskjell.

– Jeg får tid til handling, til å spise middag til vanlig tid, kan spise tidligere, får tid til å hente barn, og får mer tid til familien.

– Nå er jeg klar med middagen kl. 15, i stedet for kl 18, jeg kommer hjem når ungene kommer fra skolen, og jeg kan gjøre ting sammen med ungene, og på kveldsskiftet slipper jeg å jobbe til elleve /tolv om kvelden. Når du kommer hjem ved ni-tiden er det noe igjen av kvelden

– Ja, jeg har fått bedre tid, til å hente barnehagebarn, vi får lenger kveld sammen – ikke lenger bare «middag, kveldsmat, legge seg».

Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) sin rapport i 2009

AFI sier at oppdraget deres var å se nærmere på hvilke organisatoriske grep som er gjort i forbindelse med innføring av sekstimersdagen ved Tine Heimdal. I tillegg skulle de se på hva effektene dette fikk for arbeidsmiljøet og for helsemessige forhold hos de ansatte. De påpeker at det har vært mange prøveprosjekt med sekstimersdag i Norge:

Resultatene spriker i alle retninger, trolig fordi forutsetningene og betingelsene har vært forskjellige. Prosessen før og underveis er lite beskrevet og varierer sterkt.

Dette er en veldig viktig påpekning. De drøfter mange ting på Tine Heimdal, om ledelse, opplæring, sekstimersdagsgruppene og mer, – og betydningen av at hovedtillitsvalgt var med i bedriftens ledelse. De skriver (side 54):

Et av de mest omtalte og kjente organisatoriske grepene som er gjort i forbindelse med utviklingen av sentrallageret på Heimdal, er det man kan kalle revitaliseringen av tillitsmannsapparatet (de sier mann, JGs. anmerkning.) Enkelt sett handler dette om å gi anleggets hovedtillitsvalgte (HTV) adgang til deltakelse i ledergruppens møter, diskusjoner og lederopplæringstiltak. HTVs inntreden på denne arenaen kom på et tidlig stadium av utviklingsprosessen, og det er derfor ikke til å undres over at dette grepet har blitt tillagt stor vekt.

Så nevner de flere faktorer. Videre:

Ville det være mulig å gjøre de samme endringene uten at man hadde akkurat denne tette koblingen mellom ledelse og tillitsmannsapparat?

…

I et analytisk perspektiv er det derfor interessant og relevant å stille spørsmål om HTVs inntreden på lederarenaen var en nødvendig forutsetning for resultatene?

Hva sa hovedtillitsvalgt (HTV) sjøl? I AFIs rapport (side 56) fortalte han i 2009 om hvordan det var før ledelsen begynte å samarbeide med ansatte og fagforeninga. Han forteller det mange av oss erfarer i dag:

Tidligere var det sånn at du møtte til forhandlingsmøter og fikk presentert en innstilling i forhold til arbeidstidsordninger og alt mulig som ledelsen hadde sittet og tygget på veldig lenge. Da kom du inn, veldig sent i prosessen. … Jo mer du har tenkt på en sak, jo vanskeligere er det jo å snu. Vi opplevde ofte at vi ikke nådde fram med synspunktene våre. Vi fikk ikke den påvirkningen som vi ønsket. De ansatte er nå mer med – oftere er det de ansatte selv som unnfanger ideene. Før skulle det ikke være sånn. Nå har vi fått mer tradisjon på at vi er et team. Alle er glade for alle gode forslag, uansett hvem som kommer med dem. Før var det jo ofte sånn at vi ikke hadde tillit til hverandre. Det er jo veldig vanlig rundt om på bedrifter. I utgangspunktet er du så skeptisk at du går i vranglås. Vi var vel på en måte mer oppdratt i den skolen at vi ikke skulle være enig. Brukte mye tid og energi på å bryte sund argumentasjon og forslag. Dette gikk begge veier. Litt ut fra erfaringer om at når de kom med et forslag og en ide, så gjennomførte de det uansett. Det ble egentlig skinnforhandlinger – selv om avtaleverket på en måte ble fulgt. De overholdt drøftelses- og forhandlingsplikten. Men de hoppet over at du egentlig skal få være med så tidlig som mulig i prosessen. Det kom stort sett ferdigtygde forslag. Du følte deg litt maktesløs. Du har verken kunnskap eller ressurser til å forstå det ordentlig. Dette skaper mye støy.»

HTV som sier dette til Arbeidsforsknings-instituttets rapport i 2009, er ingen ringere enn Kåre Pedersen, som fortsatt er hovedtillitsvalgt. Beskrivelsen av forholda slik det var på Tine Heimdal tidligere, er en hverdagshistorie som dessverre gjelder veldig, veldig mange arbeidsplasser. En av de viktige herskerteknikkene Berit Ås formulerte, er «tilbakeholdelse av informasjon». Derimot, med en ledelse som ser fordelen av å samarbeide med de ansatte, er det mulig å lage en seks timers normal-arbeidsdag.

Les mer

• FAFO-notat 2008:17, skrevet av Dag Olberg. Den ble laget da forsøket ved Tine Heimdal hadde vart i ett år.
• AFI-rapporten 3/2009 Gammel industri med nytt innhold, også om Tine Heimdal. Av Heidi Enehaug, Migle Camperiene og Christin Thea Wathne. ISSN 0807-0865.
• Magnhild Folkvord og Ebba Wergeland: Sekstimarsdagen – den neste store velferdsreforma? Er nå på Internett: Se Ebbas Wergelands blogg http://www.ebbawergeland.no/ eller Aksjonskomiteen for sekstimersdagen www.sekstimersdagen.no Boka inneholder beskrivelser av alle forsøk med seks timers dag i Norge og Sverige til og med 2008.
• 6-timersdagen på Kellogg’s av Benjamin Kline Hunnicutt. Fabrikken hadde seks timers dag fra 1930 til 1985! Bestill her.

Solberg-regjeringens markante klassepolitikk kan lett få opposisjonen til å nedprioritere kvinnesakene, og mange både i fagbevegelsen og den aktivistiske venstresiden undervurderer også kraften i kjønnsmotsigelsen.

For venstresiden gjelder det å bygge allianser med kvinnebevegelsen, få feminister inn i synlige posisjoner, og begynne å snakke om kjønnsmakt.

Asta B. Håland er skribent og politisk aktivist gjennom mange tiår. Hun er organisasjonssekretær i Kvinnegruppa Ottar og sitter også i landsstyret.

Erna Solberg overrasket landet med like mange kvinnelige og mannlige statsråder i en regjering utgått fra Høyre og FrP, men vi kom fort ned på jorden. Det massive statssekretærkorpset fra børs, katedral og konsulentbyråer har en mer gjenkjennelig profil. Det er jo så rasende mange flinke menn som bare må få plass, og som trengs for å styre landet. Vi må jo ha de flinkeste til de viktigste oppgavene, for å si det med Barne-, likestillings– og inkluderingsminister Solveig Horne. Det er bare helt naturlig at kjønnsfordelingen ble tre flinke menn for hver flink kvinne, eller 72 % menn og 28 % kvinner for å være helt nøyaktig.

Å finne ut av Solberg-regjeringens likestillingspolitikk er ikke så lett som det kan høres ut. Den viktigste grunnen til dette er at regjeringen ikke er samstemt om denne delen av politikken, men inneholder minst tre forskjellige tilnærminger eller politiske linjer.

Jeg skal ta for meg disse tre politiske linjene. Et nærblikk på regjeringens likestillingspolitikk kan være nyttig på så mange vis. Fordi Solberg-regjeringen ikke er konsistent på likestillingspolitikken, er den mer sårbar her enn på andre områder der regjeringsapparatet er mer ideologisk samstemt. Dette så vi allerede i starten av regjeringsperioden, da Solberg-regjeringens forlik med KrF. om reservasjonsretten til fastlegene mobiliserte større 8. mars-tog over hele landet enn på 70 tallet.

Ikke dermed sagt at årsaken til proteststormen var regjeringspartienes manglende samhold på dette politiske feltet, men regjeringens problem i reservasjonsrettstriden var at den ikke klarte å takle protestene fordi den var splittet i denne saken. Så lenge regjeringen ikke kunne stå samlet om å berolige massene, vokste protestene. Slik kan likestillingspolitikken fungere med hell flere ganger de neste tre årene. Vi er mange i kvinnebevegelsen som lenge har vært overbevist om sprengkraften i og mobiliseringsevnen mot den blåblå regjeringens kvinnepolitikk.

Linje 1: Høyrefeministene

I denne grupperingen er det flere profilerte kvinner, men ingen menn. Det kan diskuteres om Erna Solberg hører til her, men Trude Drevland, Astrid Nøkleby Heiberg og Heidi Nordby Lunde er helt klart medlemmer av flokken. Den mest kjente og profilerte høyrefeministen i regjeringsapparatet er Julie Brodtkorb, og hun er i dag statssekretær på Statsministerens kontor. Som leder av Høyres Kvinneforum fikk hun landsmøtet med seg i opprøret mot partiledelsen og en enstemmig programkomité i Høyre, som på landsmøtet våren 2013 ønsket å fjerne paragraf 2 C i Abortloven. Et punkt som sier at egenskaper ved fosteret kan være en selvstendig grunn for abort etter 12. uke. Da Brodtkorb kjørte saken på Høyres landsmøte, gjorde hun det ut ifra et feministisk perspektiv, prinsippet om selvbestemt abort er en viktig politisk sak for henne. Så viktig at hun også deltok i protestmarkeringen mot sin egen regjerings forslag om reservasjonsrett 8. mars 2014 uten at pressen fanget det opp, men det sier vel mer om journalistene enn om henne.

Lederen i Høyres kvinneforum er en sann feminist i alle kvinnepolitiske saker. Brodtkorb mener det er viktig at fedre tar mer ansvar for sine barn, sånn at mødrene lettere kan gjøre karriere. Hun synes det er høyst urettferdig at kvinner ikke tjener det samme som menn og at det ikke er flere kvinner i maktposisjoner i politikk og næringsliv. Og når Brodtkorb snakker på Dagsnytt 18 om forskningsrapporten som ble lagt fram i desember 2014, som viser at eldre mennesker med døtre ble innvilget mindre kommunal hjelp enn dem med sønner, er hun helt enig med andre feminister. Hun synes den kjønnsmessige arbeidsfordelingen er dypt urettferdig.

Det er når løsningene skal skisseres, hun skiller lag med oss andre feminister og blir merkelig diffus, ut i fra mitt perspektiv. I spørsmålet om pappaperm mener hun at det vil fremme likestillingen hvis familiene selv får bestemme hvem som skal være hjemme. Når det gjelder kjønnsurettferdigheten i hjemmetjenestene for eldre, vil hun overlate ansvaret til den enkelte kommune, som sikkert vil sørge for mer likestilling. Og de urettferdige kvinnelønningene vil sikkert bli mer rettferdige hvis lønnssystemet overlates til markedet.

Julie Brodtkorb er innsatt i en viktig posisjon fordi hun er god til både taktisk og strategisk tenkning. Men når det kommer til samfunnsutvikling, preges hun av en uforklarlig, og for meg naiv, tro på at det fornuftige vil seire, og at verden vil gå framover når bare flere innser det rettferdige i at kjønnene er likeverdige og likt belastet. Her trenges ingen statlig styring, ingen strukturelle tiltak. Brodtkorb virker sikker i sin tro på at når kulturen bare bedrer seg, vil flere menn ta ut sin del av permisjonene uten en øremerket kvote. Julie Brodtkorb og de andre høyrefeministene er representert i regjeringsapparatet, men er dessverre i sørgelig mindretall.

Linje 2: Vekk herfra – tilbake til et sted før

Selv om mye av politikken til regjeringen – kanskje spesielt Arbeids- og sosialminister Robert Eriksson – har vel så mye inn-flytelse på kvinners liv som Barne-, likestillings-, og inkluderingsdepartementet, er Fremskrittspartiets Solveig Horne den som har fått det politiske ansvaret for den blåblå likestillingspolitikken.

Solveig Horne er en god representant for de som vil sette den sosialdemokratiske likestillingspolitikken i revers. Akkurat hvilket årstall Horne vil tilbake til er litt uklart, men politikken hennes er udiskutabelt reaksjonær. Kanskje 1980 var ei god tid, kanskje idealet er husmorens æra på 50- og 60-tallet?

I desember 2013 skrev Horne en kronikk i VG, for å forklare hvordan hun, av alle, kunne inneha vervet som likestillingsminister. Der gjentok hun mange av sine standpunkter fra sin tid som opposisjonspolitiker i et mer departementalt språk. I tillegg innfører hun nyordet «hverdagsfeminisme». En hedersbetegnelse, forstår vi, som Solveig Horne oppnevner seg selv som talsperson for. Og etter å ha lest kronikken, forstår vi at hverdagsfeminisme i grunnen er en betegnelse på alt hva kvinner kan og gjør i hverdagen. Og ikke minst hva de velger. Spesielt hvis kvinner velger et gammeldags kjønnsrollemønster, er de hverdagsfeminister.

Pressen har hatt moro med hva Solveig Horne uttalte i media fram til hun ble minister. Om barnehager, homofili («Lurer på om det er helt greit at barnehagene leser homoeventyr for små barn?») og nye familie-former. Om fedrekvoten, og om voldtekt: «Guttene og jentene har like mye ansvar.» Hvis ikke overgriperen er fra en annen kultur da. «Mens halve regjeringen jobber for likestilling, jobber den andre halvparten med å hente menn fra middelalderkulturer til Norge,» sa Horne i en kommentar til Stavangers voldtektsbølge i 2009. Mens Horne mener at hun «kanskje har vært litt spissformulert som opposisjonspolitiker», virker det som om journalistene egentlig tror hun har endret mening, nå når hun er blitt voksen og skal ha styringsansvar. Men ser vi på hva som er kommet fra Barne-, likestillings– og inkluderingsdepartementet etter at hun ble minister, må vi ta henne på det største alvor. Sitatene er representative for regjeringens kvinne- og familiepolitikk.

Pappapermen er altså redusert, for å «styrke valgfriheten» i familien. Flere kvinner skal velge å ta mer fødselspermisjon, småbarnsfedrene skal tilbake til det naturlige ideal, de skal være på jobben. Det sparer regjeringen 35 millioner årlig på, (da fikk jo høyrefeministene det å tygge på). «Vold i nære relasjoner» (som allerede hadde gjennomgått en språklig forvandling fra kvinnemishandling) er blitt til «barn i voldsutsatte familier» og tiltakene har blitt familieråd-givning. Den blåblå regjeringen, som ellers er for å la alle gjøre som de vil, mener likevel at det er viktig å støtte opp om samlivet i parforhold og forebygge samlivs- og familieoppløsning. Til dette er det derfor bevilget ekstra midler på statsbudsjettet. Regjeringen, som mener at enhver statlig inngripen i familiepolitikken er formyndersk og totalitær, kvier seg altså ikke for å bruke statlige ressurser på å hindre at folk går fra hverandre.

At den reaksjonære kvinnepolitikken til Solveig Horne er representert i regjeringen, er delvis et resultat av at vi har hatt et statsfeministisk sjikt i Norge i mange tiår. Det er blitt så innarbeidet at det trolig hadde vært politisk umulig for en regjering å la være å ha en minister for likestilling og en offisiell likestillingspolitikk, selv om flertallet i regjeringa kanskje ikke ønsker å ha det (på samme måte som de må ha en klimaminister og en offisiell klimapolitikk).

Linje 3: De styringsdyktige

Dette er den helt klart største gruppen i regjeringsapparatet. Disse politikerne driver ikke med dill, men kjøper ubåter og fly og sender offiserer til Irak, og ikke minst sender de barn ut av landet i rekordfart. De lager statsbudsjett, væpner politiet, og fjerner formueskatt og støtte til kunstnere. De selger statens eiendeler, og bevilger penger til vei. Det er disse som tar grep. Og er det noe som ikke interesser dem, så er det likestillingspolitikk.

Flertallet i regjeringen og regjeringspartiene mener at saker som angår kjønn og slikt ligger utenfor politikken. Permisjonsfordeling må folk løse individuelt og privat, og er det vanskelig, så får de skaffe seg en au-pair eller i det minste en vaskehjelp. De bryr seg politisk sett ikke om barnehagene, annet enn at de bør drives privat og i størst mulig grad betales av foreldrene. De behandler formue- og inntektsspørsmål uten å skjele et minutt til strukturer som kjønn eller etnisitet. Klassestandpunktet er derimot bunnsolid. De mener at de rike blir motivert av frihet, mye penger og gulrøtter, mens vi andre blir motivert av mangel på penger, pisk og kontroll.

Representanter for de styringsdyktige er Siv Jensen, Jan-Tore Sanner, Ine Eriksen Søreide og de mannlige eminenser i rådgiver- og statssekretærkorpset. Og fordi kvinne-politikken ikke interesser dem, kan de ikke stort om det heller. Flertallet i regjeringen har rett og slett en blind politisk flekk. Regjeringspartiene gikk til valg på å fjerne sexkjøpsloven, samtidig som de skulle innføre tiggerforbud, uten å forstå at det ville framstille dem som å være for horekundenes rettigheter og mot de aller fattigste. I desember 2014 viste det seg at endringene i overgangsstønaden er sendt ut til høring, uten å inkludere en eneste kvinneorganisasjon blant høringsinstansene. Det er disse politikerne som har definisjonsmakten, og som har definert kvinnespørsmål som utenfor politikken. På dette området skal det ikke være styring.

Fordi alle disse linjene er representert i regjeringsapparatet, og regjeringen dermed har en uavklart og flertydig kvinnepolitikk, så kan den fremme forslag i tråd med alle de tre kvinnepolitiske linjene. Dette gjør politikken uforutsigbar, men det åpner samtidig for muligheter til å spille på indre motsetninger i regjeringen.

Hva skjer?

Den rødgrønne regjeringen la sommeren 2013 fram en stortingsmelding om likestilling, der de foreslo tiltak for å styrke likelønn og likestillingen i arbeidslivet, for å øke kvinners deltakelse i demokratiske organer, for å motvirke et kjønnssegregert utdannings- og arbeidsmarked og for å sikre kvinners rett til et liv uten vold og overgrep. Stortingsmeldingen ble trukket tilbake av Solberg-regjeringen allerede den første uka etter regjeringsovertagelsen, og nesten samtlige av forslagene ble kassert. En symbolsk og forutsigelig hendelse. Men regjeringen arbeider ikke med symboler, det er først og fremst strukturelle endringer som er innholdet i Solberg-regjeringens arbeid.

Hele likestillings- og inkluderingsfeltet er i stor grad overlatt Fremskrittspartiet, og i motsetning til Høyre og regjeringen som et hele, så har FrP her en konsistent politikk. Arbeids- og sosialminister Robert Eriksson har det vel så travelt som Solveig Horne. Statsrådene produserer forslag etter forslag som vil få store konsekvenser for manges liv, og som vil reversere den økonomiske utjevningen mellom kjønnene vi har sett de siste tiårene, parallelt og i sammenheng med kvinnenes økte yrkesaktivitet.

Regjeringen har hatt sine kvinnepolitiske nederlag. Reservasjonsretten til fastlegene var det første den måtte gjøre rettrett på, og det andre nederlaget kom med sexkjøpsloven. Evalueringsrapporten som ble lagt fram i august 2014, har gjort det umulig å avskaffe loven, på tross av at både Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet de Grønne gikk til valg på å fjerne den, og at disse partiene til sammen har flertall i Stortinget. Arbeidsminister Robert Eriksson måtte også trekke tilbake forsøket på å fjerne sykepenger for kvinner som har små stillingsprosenter, etter protester fra LO og NHO som påpekte at dette var brudd på IA-avtalen. Deretter måtte regjeringen kompromisse med Kristelig Folkeparti og Venstre om den dramatiske fjerningen av barnetillegget til uføre. Men regjeringen har også hatt sine seire på dette feltet som de definerer utenfor politikken. Reduseringen av fedrekvoten fra 14 til 10 uker ble iverk-satt sommeren 2014. Kontantstøtten har økt, og det skal også betalingssatsene for barnehager. I tillegg er det fjernet noen barne-hageplasser pluss noen penger til kvinneorganisasjonene, og regjeringen er i gang med å herje med NAV, offentlig sektor og den nordiske modellen. Julegaven til det norske folk i 2014 er forslag om å kutte i overgangsstønaden til enslige forsørgere og drastiske endringer i Arbeidsmiljøloven.

Kjernen i den nordiske modellen er høy kvinnedeltakelse i arbeidslivet og et høyt utdanningsnivå, i tillegg til utbygde velferdsordninger med et økonomisk sikkerhetsnett og relativt små økonomiske forskjeller. Modellen har vist seg svært så konkurransedyktig, for å bruke regjeringens foretrukne terminologi.

Nå har altså statsråd Robert Eriksson foreslått å fjerne restriksjoner mot søndagsarbeid og å øke grensen for hvor mye overtid som kan pålegges. Forslaget vil også gi adgang til å øke bruken av lengre vakter og gi større adgang til midlertidige ansettelser. Det hele omkranses av fine ord om mer fleksibilitet og mer valgfrihet. Den politiske ledelsen i departementet kaller forslaget «moderate endringer», så vi kan alle tenke oss hva de blåblå egentlig ønsker seg.

Regjeringens begrunnelse for endringene av Arbeidsmiljøloven, altså dårligere vern for folk flest, er at det med disse endringene vil bli lettere for arbeidsledige og funksjonshemmede å komme seg inn i arbeids-livet. En forutsetning som ikke lar seg bevise. Ser vi til Sverige, som har innført tilsvarende tiltak, har arbeidslivet der både færre ansatte og dårligere vilkår. Mange mangler nå rettigheter som følger med ansettelse; som forutsigbar arbeidstid og lønn, ferie og sykemeldinger. Beskrivelsene fra Sverige ligner på arbeidsforhold vi har hørt om i Norge på arbeidsplasser hvor ufaglærte blir presset til å godta arbeidskrav i strid med lover og regler. Dette gjelder særlig innen helse og omsorg, kvinnedominerte arbeidsplasser med høy grad av innvandrere.

Forslagene rammer selvsagt mange, men i de tunge omsorgsyrkene arbeider stort sett kvinner, det er flere kvinner enn menn i midlertidige stillinger, og i tillegg er midlertidige stillinger rett og slett et godt verktøy for å skjule diskriminering av gravide.

Privatisering av offentlig sektor, for eksempel barnehager, barnevern, sykehus og skoler, som regjeringen til stadighet framhever som løsningen på det meste, handler jo, når vi kommer til kjernen, om privatisering og outsourcing av store kvinne-arbeidsplasser. Nedskjæring av offentlig sektor, som det også stadig blir lagt vekt på, betyr at mange kvinner vil miste jobbene sine. Kombinert med de varslede endringene i Arbeidsmiljøloven vil dette bety store endringer i arbeidslivet generelt, men for kvinner spesielt. Blir forslagene gjennomført, truer det både fødselstall og mulighetene til skilsmisse. Og da har i alle fall Solveig Horne fått gjennomført noe av sitt politiske program, nemlig å verne om familien. Og her er både de reaksjonære og de styringsdyktige på samme linje.

Hva med oss?

Det er ikke bare på høyresiden av politikken det er motstand mot å erkjenne spørsmål om kjønn og makt. Hvorfor tjener hjelpepleiere mye mindre enn brannmenn? Hvorfor er det kvinner som er hjemme med kontantstøtte, og etterpå arbeider deltid? For oss feminister er den største utfordringen å få venstresiden, (og for så vidt alle andre), til å innse at en god del politiske saker bare kan forklares med utgangspunkt i kjønn. Og å få dem til å bruke denne innsikten i praktisk politikk. Kjønnsmakt og feminisme er nesten usynlig på den politiske dagsorden i Norge.

På tross av en brei samfunnsmessig enighet om å holde spørsmål om «kjønn og slikt» utenfor, er det ofte nettopp saker som handler om kjønn og makt som fører til de store stridsspørsmålene i politikken. Det er det ikke bare den blåblå regjeringen som har erfart. Det heter gjerne noe annet, pensjonsreform, lavtlønnsproblematikk, endringer i abortloven, reservasjonsrett, surrogati, manglende barnehager eller barnehageopptak, kriminalisering av horekunder, kvotering i partiorgan og/eller bedriftsstyrer. Motsetningene går da på kryss og tvers i det politiske landskapet, ifølge mediene. Mon det? Det er vel heller slik at når både journalister og politikere mangler grunnleggende kunnskaper om den rådende kjønnsmaktordningen, når både journalister og politikere tror at kvinner og menn har like liv og like forutsetninger og interesser, så framstår motsigelsene som uforklarlige. Altså på kryss og tvers!

Den skandinaviske kvinnebevegelsen har søkt kollektive løsninger for å få til samfunnsmessige endringer som kan komme alle kvinner til gode. Gjennom å presse på for slike endringer har vi oppnådd høy yrkesdeltakelse, økt økonomisk selvstendighet og høyere grad av likeverd mellom kjønnene. For å få mer rettferdig fordeling av det omfattende omsorgsarbeidet, er det de siste 20 årene gradvis også innført fedrekvote. En permisjonsordning forbeholdt den av foreldrene som ikke har født, og som ikke kan overføres fra far til mor.

Til tross for disse viktige endringene, er det fortsatt kvinnene som sitter igjen med de fleste byrdene av det ubetalte omsorgsarbeidet. For mens vi alle har ventet på far, har de private løsningene bestått i at kvinner har redusert arbeidstiden, tatt omsorgspermisjoner, vært hjemme med syke barn, og stilt opp for pleietrengende foreldre og svigerforeldre. Noe som vises igjen på syke-, lønns- og pensjonsstatistikkene. Og det viser også igjen på de politiske forskjellene mellom kvinner og menn. Kvinnene stemmer mer til venstre enn menn. Hadde bare kvinner hatt stemmerett i Norge, ville det aldri blitt noen blåblå regjering.

Kritikken mot regjeringen hardner til, og alle de fire partiene som utgjør det parlamentariske grunnlaget for de blåblå, faller på meningsmålingene. Og jeg tror på Erna Solberg når hun ikke forstår grunnlaget for motstanden. «Det står jo i partiprogrammene,» sier hun selvrettferdig når hun blir konfrontert med kritikken. Valget ga riktig nok høyresiden et flertall, men å hevde at det er et flertall for ethvert programfestet standpunkt er å dra konklusjonene langt. Det har også velgerne vist gjennom et sett av meningsmålinger i den senere tid.

Regjeringens første statsbudsjett bekrefter at den blåblå regjeringen mener det som står i programmene, og ønsker å bygge om samfunnet på bred front. Norge vil aldri mer bli det samme etter denne regjeringsperioden. Statsbudsjettets innretting er ingen overraskelse, men med dette budsjettet, og ikke minst med forslagene til endring i Arbeidsmiljøloven, legger Solberg-regjeringen seg ut med en samlet kvinne- og fagbevegelse. Det er en kamp regjeringen har tenkt å vinne, det er en nødvendig forutsetning for å få til de irreversible endringene de blåblå ønsker seg. Men vi får håpe de igjen har feilberegnet.

Vi ser allerede konturene av at stortingsopposisjonen begynner å forstå sprengkraften i regjeringens politiske blindsone. Både SV og Ap har styrket sin feministiske profil og bruker stadig oftere feministiske argumenter i den politiske retorikken. For kvinnebevegelsen er dette svært interessant, og vi har tenkt å holde opposisjonspartiene ansvarlige for lovnadene de nå strør om seg med ved neste korsvei. Men partiene har adskillig mer å gå på når det gjelder å mobilisere kvinnene, og fagbevegelsen og den aktivistiske venstresida ligger langt etter.

Årets værste

«For de som er opptatt av språk og hvordan språkbruk kan virke inn på politiske prosesser, vil jeg anbefale å følge med på den langtløpende debatten om norsk asylpolitikk. Ett av de sentrale frontavsnittene er nemlig kampen om ordene.

Nylig begikk justisminister Anders Anundsen det som av mange blir oppfattet som årtiets språklige kjempeblunder, da han hasteinnkalt av Venstre, stående på teppet i Stortinget, ordla seg slik:

«Det var ikke meningen å tømme hele lageret av lengeværende barn!»

Mange reagerte sterkt, og med rette! Også Arbeiderpartiets Hadia Tajik twitret:

«Me har ein justisminister som snakker om lageret av asylbarn … Prikk, prikk, prikk!»

(Karl Eldar i Radikal Portal 21. desember)

Streik

28. januar går de tre fagorganisasjonene LO, Unio og YS ut i en historisk felles streik mot regjeringas arbeidslivspolitikk. Til sammen representerer de 1,5 millioner ansatte.

TISA

Rødt har aksjonsdag mot TISA 7. februar, på over 40 steder.

Landbruk

«Fjerne investorer kan heretter få tilskudd av staten til å drive gårdsbruk, besluttet regjeringen 19.12.2014, skriver ABCnyheter.

Regjeringen endret i dag forskriften om produksjonstilskudd til landbruket, slik at også gårdsbruk eid av selskaper uten tilknytning til bonden, kan få statlige tilskudd, advarer Norges Bondelag.

I den nye forskriften fra Sylvi Listhaugs (FrP) Landbruks- og matdepartement, er restriksjonene mot å yte tilskudd til andre enn bonde-eide gårdsbruk, fjernet.

– Dette er dramatisk. Vi er på vei mot leilendingssystemet igjen, sier generalsekretær Per Skorge i Norges Bondelag til ABC.»

 

Hva ville vært Rødt sitt innlegg i debatten om statsbudsjettet? Hvis de hadde blitt valgt inn.

Rødt-lederen, Bjørnar Moxnes, har skrevet en tale som kunne ha blitt holdt fra Stortingets talerstol 1. desember 2014. Om Rødts alternative statsbudsjett – og politikk.

Bjørnar Moxnes er leder av Rødt og bystyrestyrerepresentant for Rødt i Oslo. Han var Rødts kandidat fra Oslo ved stortingsvalget i 2013.

Herr president!

Det er ikke ofte Rødt viser til paven, men i dag vil jeg gjøre et unntak: I sitt første pavelige skriv gikk Pave Frans hardt ut mot «trickle down»-økonomi, ideen om at skattekutt for de rike gjør at rikdommen drypper ned på de fattige:

Denne påstanden, som aldri har blitt bekreftet av fakta, uttrykker en naiv tillit til godheten til dem som har økonomisk makt.

I en tale om «det frie markedets tyranni» uttalte paven at den gamle dansen om gullkalven har funnet et nytt og hjerteløst uttrykk i et økonomisk diktatur som er uten ansikt, og uten noe ekte menneskelig mål. Han etterlyser et økonomisk system som er til alles beste.

Regjeringas forslag til statsbudsjett bringer oss ikke noe nærmere et slikt økonomisk system. Tvert i mot. Det gjennomsyres nettopp av en naiv tillit til de rike, og ingenting annet enn mistillit til dem som har minst. De rikeste skal motiveres av å få mer. De fattige skal motiveres av å få mindre. Blant dem de uføre og barna deres.

Moralen fra de mørkeblå er: Har du slitt deg ut i jobben, får du klare deg selv. Og vi kutter kraftig i barnetillegget ditt. Men hvis du lever på arv fra far, får du millioner i skattelette.

Rødts alternative statsbudsjett bringer oss derimot noen skritt nærmere et økonomisk system som er til alles beste. Vi foreslår en ny millionærskatt på inntekter over 1,5 millioner kroner. Vi vil ha et lønnstak på samme nivå for ledere i det offentlige. Det er meningsløst at en leder i et statlig selskap tjener 20 ganger mer enn en sykepleier. Det er heller ingen grunn til at toppbyråkratene i helseforetakene skal tjene mer enn statsministeren.

Vi foreslår også å gjøre formueskatten progressiv. Hvorfor skal en person med én milliard i formue ikke betale mer i formue-skatt enn en som har en million? Det er ingen grunn til det. Derfor øker vi skattesatsen for dem med de største formuene.

Samtidig gir vi solide skatteletter til dem som har minst å rutte med. Mens alle partier sier de ønsker et Norge med små forskjeller mellom folk, foreslår Rødt konkrete tiltak.

Det er et paradoks. 2014 er året da de økende klasseskillene ble satt på dagsorden. 2014 er året da generalsekretæren i markeds-liberale OECD uttalte at

Politikk som bremser eller ideelt sett snur utviklingen med økte forskjeller, vil ikke bare gjøre samfunn mindre urettferdige, men også rikere.

2014 er året da rikmannsklubben World Economic Forum konkluderte med at den økende ulikheten er den største utfordringa verden står overfor.

2014 er året da den mørkeblå regjeringa foreslår tiltak som øker klasseskillene, målretta og effektivt. Det er et paradoks. Men det er heller ingen overraskelse. FrP og Høyre representerer samfunnskrefter som vil noe annet.

Men er det egentlig så ille i Norge? Gjør det noe om noen blir litt rikere hvis alle får det bedre? En av de sterkeste mytene i norsk politikk er at vi lever i et klasseløst samfunn. At hvor og hva du kommer fra ikke betyr noe for hva slags liv du kan leve og hvilke muligheter du får.

I virkeligheten er det sånn at forskjellen mellom Norges rikeste og resten av oss ikke har vært så stor på 80 år. Den norske økonomiske eliten har nå en like stor del av samfunnskaka som i 1930-åra. Det arbeider-bevegelsen fikk til av økonomisk utjevning i etterkrigstida, er borte. Ikke siden de harde 30-åra har betegnelsen klassesamfunn vært mer presis for å beskrive det norske samfunnet.

Siden 1990 har den rikeste prosenten i Norge økt sin andel av inntektene med over 60 prosent. Det er raskere enn i USA og Storbritannia. Det siste tiåret er antallet milliardærer i Norge firedoblet. Bare under de rødgrønne var det en dobling. Samtidig var det over 6000 flere barn som måtte vokse opp i fattigdom.

Så tallenes tale er tydelig: Klasseskillene øker, også i Norge. Dette skjer selv om åtte av ti nordmenn mener det er en hovedoppgave for myndighetene å redusere forskjellene. Dette forteller oss at flertallet ikke får den politikken de ønsker, og det er et demokratisk problem. Økt rikdom hos overklassen er også i seg selv en trussel mot folkestyret. Det betyr at de får større makt over mennesker og ressurser. Så for å bygge et sterkere folkestyre, må vi også bekjempe klasseskillene.

Et bidrag til klimaet

Men Rødt nøyer seg ikke med tiltak som gir et mer rettferdig Norge. Vi er et lite land, men vi kan utrette store ting. Det viktigste vi kan gjøre for kloden i 2015, er å bidra til å redde regnskogen i Yasuni, i Ecuador.

Yasuni overlevde de siste istidene og har arter som ikke finnes noe annet sted. Her er verdens høyeste tetthet av ulike plante- og dyrearter. Ecuador er et fattig land, og 27 prosent av befolkninga lever under fattig-domsgrensen. Men i Yasuni fins det olje til en verdi av 10 milliarder dollar.

Dette har satt president Correa i en knipe. Han vil bidra til å redde klimaet, men kan ikke bare la olja ligge. Til det er Ecuadors statskasse altfor tom. Men Correa lanserte en idé til verden: Hva om vi spleiser? Hvis verden betaler omtrent halvparten, 3,6 milliarder dollar, av antatt fortjeneste for Ecuador, så lar de olja under Yasuni ligge.

Da får Ecuador penger som skal brukes til å bygge ut fornybar energi og gi hundre-tusener tilgang på ren energi, og verden sikres at klodens mest verdifulle biologiske område forblir urørt. Dessuten sparer vi atmosfæren for 410 millioner tonn CO2, som vil bli sluppet ut når Yasuni-oljen brennes.

Men ingen svarte på oppfordringa fra Ecuador. «Forslaget vårt var ment for å vekke verden, for å vise at vi må stå sammen. Men dessverre, vi må konkludere med at verden sviktet,» sa Correa da han begrunnet hvorfor han vil slippe til olje-selskapene.

Norge fikk også spørsmål om å være med. Men den rødgrønne regjeringa ville ikke betale et annet land for ikke å utvinne en kjent oljereserve. Den mørkeblå regjeringa er ikke et milligram mer progressiv.

Spørsmålet vi må stille oss, er: Hva skal vi egentlig med aksjer på børsen hvis vi ikke har en klode vi kan leve på? Det koster bare fire promille av Oljefondet å la olja under Yasuni ligge. Rødt bevilger penger i vårt alternative statsbudsjett til å redde regnskogen i Yasuni.

Et bidrag til fred

En gang hadde vi rykte på oss for å være en fredsnasjon. Nå er Norge en krigsnasjon, som deltar i Natos kriger for å sikre Vesten naturresurser og makt. Norge er også en krigsprofitør, som selger våpen som brukes i kriger og konflikter verden over. I budsjett-forslaget gir FrP og Høyre fullmakt til bestilling av seks nye kampfly, i tillegg til 16 som allerede er bestilt fram til 2019. De vil bruke 10 milliarder på kampflyprosjektet neste år, og totalt skal dette koste over 260 milliarder kroner.

Dette er fullstendig feilslått. De andre stortingspartiene vil nå bruke enorme summer på et angrepsfly fra USA som egner seg godt for å styrke Natos angrepsevne, men som blir så dyrt at det vil svekke Norges forsvarsevne. De enorme kostnadene bidrar til en ytterligere nedbygging av invasjonsforsvaret, noe som særlig merkes i Hæren, og som Befalets Fellesorganisasjon er bekymret for.

Det viktigste for det norske forsvaret må være nettopp forsvaret av norsk terri-torium, ikke angrep på land langt utenfor Natos egne grenser. Rødt foreslår derfor å stryke denne bevilgninga i 2015, og kansellere kampflyprosjektet

Vi kan ikke rette opp verdens urett i ett, norsk statsbudsjett. Vi blir ikke en gang kvitt kapitalismen. Men vi kan ta grep som gjør Norge til et mer solidarisk land, både hjemme og ute. Grep som bringer oss noen skritt nærmere et økonomisk system som er til alles beste. I Rødts alternative statsbudsjett foreslår vi noen slike, viktige grep.

Jeg tar til slutt opp Rødts forslag til alternativt statsbudsjett.

Siv Jensen er bekymra for FrPs tilbake-gang. Nå er de nede på 10 prosent! Statsbudsjettet har en sosial profil hun er stolt av, akkurat som de lovet.

Ingen bør bli overrasket at en regjering utgått fra FrP tar fra de fattige og gir til de rike. Det er når AP prøver på det samme, jeg stusser.

FrP/H er ikke overrasket at uføre reagerer når trygda senkes, eller når fagbevegelsen i januar streiker mot regjeringas angrep på Arbeidsmiljøloven. Men de mener vel det er lov å prøve seg.

Alle så hva kvinnene mente da de prøvde å ødelegge abortloven, og hva bøndene mener om landbruksoppgjøret. Og lærerne. Og folk flest om Norge som krigsstat.

Ja til og med motstanden mot EØS øker.

Og alt dette selv om de rødgrønne ikke var så mye bedre, med nedlegging av sykehus, bombinga av Libya.

Det er ganske vanlig at folk stemmer på partier de er uenige med. Høydaren er EU-kampen 1972, med 1994 hakk i hæl.

Så det er håp, om ikke for FrP/H.

Erik Ness