Erling Folkvord er bystyremedlem i Oslo for Rødt og tidligere stortingsrepresentant for RV.
Dei kommunale omorganiseringane kan ha gjort det lettare eller vanskelegare å lykkast med korrupte handlingar. Sentrale spørsmål for å vurdere resultatet er:
- Har det vorti meir åpen eller meir lukka saksbehandling?
- Blir tilsynet i praksis gjennomført på ein betre eller dårlegare måte?
- Har det vorti lettare eller vanskelegare å få innsyn?
Artikkelen er kapittel 2 i en ny bok fra Erling Folkvord som kommer før sommeren.
Innsynsrett er eit godt tiltak mot korrupsjon. Stortinget vedtok offentlighetslova i 1970, etter ein dramatisk og den gongen ukjent indre strid i regjeringa. Så gjekk det mindre enn tretti år før eit samla storting skrudde klokka tilbake. Kommunepolitikarane fekk da lov til å flytte viktige saker vekk frå det åpne kommunestyret og over til kommunale føretak, der styra tar avgjerdene bak stengde dører. Denne lovendringa i 1998 gav korrupte aktørar større spelerom.
Smith-utvalet – eit statleg utval som granska styringa av Oslo kommune for tjue år sia – oppsummerte at «visse organisasjonsog beslutningssystemer vil lettere enn andre kunne legge til rette for korrupsjon og lignende forhold».1 Summen av lovendringar og kommunal omorganisering har sia den gongen forandra kvardagen i kommunane. Eit viktig spørsmål er om kvar enkelt omorganisering har begrensa eller utvida speleromet for eventuelle korrupte aktørar.
I norske kommunar har kommunestyret det øvste ansvaret for at kommunen er organisert på ein ryddig måte. Du bør spørje om kommunestyremedlemmane har brukt lærdomen frå Smith-utvalet.
Har dei gjort organiseringa av kommunen enklare og meir gjennomsiktig? Er ansvarsforholda klare?
Har kommunen ein kultur for at dei som har tilsynsplikt, skal ta oppgåva på alvor? Får dei som ønskjer innsyn, sjå det dei ber om?
Innsynsrett for alle
Innsyn er ein rett og ikkje ei plikt. All erfaring viser at det er vanskeleg å avdekke korrupsjon utan tips frå innsida eller frå personar med nær kontakt til etaten eller bedrifta der den korrupte opererer.2
Da Stortinget i 1970 vedtok offentlighetslova, vart innsyn i statlege og kommunale saksdokument ein demokratisk borgarrett.3 Før den tid hadde opposisjonspolitikaren Per Borten (Sp) møtt veggen da han oppfordra Ap-regjeringa til å lovfeste ein slik innsynsrett. Da Borten vart statsminister og fekk makt, følgde han opp dette standpunktet, enda om det var meir enn upopulært i hans eiga regjering. Fordi statsminister Borten sette stillinga si inn på det, måtte justisminister Schweigaard Selmer (H) til slutt utarbeide ei lov ho sjølv var i mot. Alternativet hadde vori regjeringskrise. 4 Lova vart omarbeidd for nokre år sia, og har i dag svært tøyelege unntak.5
Arbeidsmiljølova og mange tariffavtalar har dessutan reglar som gir tillitsvalde rett til innsyn i visse saksforhold hos arbeidsgivaren. Både sløsing og korrupsjon blir lettare oppdaga dersom tilsette, tillitsvalde og andre som bryr seg, lett får innsyn i alt som gjeld pengebruken på eit bygge- eller vedlikehaldsprosjekt. Innsyn for dei som bryr seg, er ubyråkratisk og praktisk talt gratis. God bruk av innsynsretten kan reparere ein del av den skaden politikarar gjer, når dei forsømmer lovfesta tilsynsplikt.
Frå kommunalt til kommersielt
Om vi skal forenkle utan å overdrive, kan vi seie at regjeringane frå slutten av 1980-talet har tatt kvar sine etappar i ei omfattande omdanning av den offentlege sektoren.6 Reformene og endringane bygger i stor grad på ei tilpassing av den marknadsliberale nytenkinga økonomen Milton Friedman7 utvikla frå midten av 1950-talet.
Ein norsk versjon av ideologien bak omdanningsprosessen vart i 1991 formulert i rapporten «Mot bedre vitende? Effektiviseringsmuligheter i offentlig sektor».8
Professor Victor D. Normann var leiar for utvalet som tenkte nytt på oppdrag frå regjeringa til statsminister Jan P. Syse (H). Normann forstod kor viktig ord og begrep er. Han la derfor stor vekt på ideologi. Normann-utvalet laga ein overordna strategi for ein omdanningsprosess som enno ikkje er fullført. Reint språkleg utfordra ikkje Normann den innarbeidde velferdsstatsmodellen. Han lanserte nye ord og uttrykk for å få fleire til å godta at Adecco og andre private bedrifter overtar det som før var offentleg.
Sosialminister Guri Ingebrigtsen (Ap) gav sommaren 2000 full støtte til den ideologiske grunnhaldninga som professor Normann formulerte. Ap-ministeren meinte anbud og konkurranseutsetting i eldreomsorga er greitt, berre kommunen framleis har ansvaret.9 Ho provoserte grunnplanet i sitt eige parti, men fekk ryggstøtte frå partileiinga. 10
Ordet «privatisering» vart eit fyord for moderne borgarlege politikarar. Konkurranseutsetting har betre klang. Professor Normann meinte for tjue år sia at «fristilling» og «fritt brukervalg» var gode ord for å beskrive omdanninga frå kommunalt til kommersielt. Fri rett til å velje høyrest bra ut, i motsetning til byråkratisk dirigering og tvang.
Eitt av måla med omdanningsprosessen er at all tenestetyting – uavhengig om drifta er i kommunal eller privat regi – skal drivast omtrent som ei kommersiell, privat bedrift.
EØS-avtalen (avtalen om det europeiske økonomiske samarbeidsområdet) som Stortinget vedtok11 rett før valet i 1993, har i 17 år vorti brukt som ein motor for å få til slik omdanning. Da avtalen var vedtatt, understreka Jens Stoltenberg heilt korrekt at EØS «vil i praksis si et økonomisk medlemsskap i EF12 med fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital».13
Konkurranseutsetting har vorti nesten som eit halv-religiøst trylleord i enkelte rådhusmiljø. Rådmenn og ordførarar av den nye tid er for konkurranseutsetting, mellom anna fordi regjeringa er for det, uavhengig av om ho kallar seg raud-grøn eller blå. Skeptiske kommunestyremedlemmar føler seg pressa til å godta det som er billigast,14 fordi Stortinget kvart år gir kommunane lågare inntekter enn det dei treng for å unngå nedskjæringar.
New Public Management – ny offentleg styring – er eit samlebegrep for heile omdanningsprosessen. Det betyr å organisere både bygging, forvaltning og drift av skolar, sjukehus, eldreomsorg og barnehagar etter modell av kommersielle bedrifter.15 Offentleg Privat Samarbeid (OPS) dekker eit avgrensa område. OPS betyr ofte at private firma eig bygningar og leiger dei ut til kommune eller stat på langsiktige avtalar. OPS finst i mange variantar og i dei fleste sektorane: Bygging og vedlikehald av vegar, skolebygg, sjukeheimar og sjukehus for berre å nemne litt. (I kapitel 7 i boka beskriv eg eit OPS-prosjekt nærare. E.F.)
Stortinget skrudde klokka tilbake
Det var eit nytt steg i retning meir gjennomsiktig saksbehandling da Stortinget i 1977 vedtok at visse delar av møta i formannskapet kan vere åpne.16 Det tok femten nye år før Stortinget lovfesta at møta i formannskapet skal vere opne. I løpet av denne perioden kom det første tilbakeslaget med innføringa av byrådsordninga i Oslo frå 1986. Eit samla storting bestemte at møta i byrådet skal vere lukka. Stortinget gav dessutan byrådet rett til å hemmelegstemple saksdokumenta fram til byrådet har gjort vedtak.17 Kvar gong bystyret vedtar å gi byrådet rett til å avgjere saker, betyr det derfor automatisk mindre innsyn og meir lukka saksbehandling.
Overgang frå offentleg drift med samfunnsmessige mål til kommersiell drift med profitt som mål, krev mange endringar.18 Vi har fått nye selskapsformer: Kommunalt føretak (KF), interkommunalt selskap (IKS) og selskap med begrensa ansvar (BA)19 er dei viktigaste.
Kommunalminister Gunnar Berge (Ap) sa i 1996 at
Stat og kommune behøver ikke nødvendigvis selv produsere alle tjenester som finansieres over skatteseddelen, men kan overføre produksjonen til et marked.
Han meinte at kommunalt føretak kunne vere ei egna organisasjonsform «i de tilfeller der kommunen ikke ønsker å gå til det skritt å helt ut overlate produksjonen av en tjeneste til privateide foretak, men heller vil fristille en kommunalt eid virksomhet og gi den status som markedsaktør.»20
Det politiske ansvaret blir utydeleg når ein kommune flyttar visse oppgåver frå ein etat til eit kommunalt føretak (KF). Det åpne kommunestyret skal ikkje lenger behandle enkeltsaker. Styret eller direktøren avgjer det meste, bortsett frå årsbudsjettet.21 I november 1998 vedtok eit samla storting ei kraftig innskrenking av innsynsretten. Ei ny lov slo fast at styremøta i eit kommunalt føretak skal vere lukka, slik det er vanleg i aksjeselskap.22 Lukka styremøte i 241 slike føretak23 betyr i 2011 at interesserte innbyggjarar blir stengde ute frå å følgje med på tusentals saker som før vart behandla i åpne møte i formannskap eller kommunestyre.24
Når kommunale oppgåver blir flytta til eit kommunalt aksjeselskap, blir det gjerne enda vanskelegare å få innsyn. Avstanden til kommunestyret blir enda litt større. Direktør og styre i kommunale aksjeselskap føler seg lite bundi av reglar som gjeld i vanleg kommunal saksbehandling. Eit av eksempla er det kommunale busselskapet i Oslo. På grunn av aksjeselskapsforma har direktør og styret sia selskapet vart oppretta meint at dei ikkje ein gong er forplikta til å følgje lov om offentlige anskaffelser. Dei tok seg berre til rette. (Eg kjem nærare inn på dette i kapittel 5 i boka. E.F.)
Tilsyn – tilsynsplikt
Tilsyn er òg eit viktig stikkord i korrupsjonssamanheng. 25 Oslo bystyre har vedtatt at
tilsynsplikten kan ikke begrenses. Bystyret skal se til at virksomheten drives i samsvar med gjeldende regelverk, pålegg, vedtak og inngåtte avtaler.26
Dette høyrest fint ut. Bystyrekomitear og bydelsutval har tilsynsplikt for kvart sitt område. Derfor skal Helse- og sosial komiteen mellom anna føre tilsyn med Omsorgsbygg og med eldreomsorga.
Godt tilsyn er per definisjon konfliktfylt. Det avgjerande er korleis politikarane praktiserer tilsynsplikta. Eg meiner at det utvalet eller den politikaren som skal føre tilsyn med ein etat eller eit føretak, sjølv må undersøke korleis tilstanden er. Ho eller han må personleg ta det på alvor dersom tilsette, leverandørar, tenestemottakarar eller andre varslar om kritikkverdige forhold. Det ligg i korta at det kan vere ubehageleg å ta tilsynsplikta på alvor. Det er lettare å la vere.
Tilsyn er lite verd viss dei som har tilsynsplikt berre stiller spørsmål til direktøren – og så godtar svaret. Den typen tilsyn beskytta den korrupsjonen Thorolf «Langbein» Johannessen organiserte i Vedlikeholdsetaten i Oslo fram til 1988.
Oslo bygningsarbeiderforening tok ansvar
I slike tilfelle kan aktiv bruk av innsynsretten rette opp litt av skaden. Samarbeidet mellom ein entreprenør og to kommunale føretak i Oslo fram til våren 2008 gav eksempel på dette. Byggmester Harald Langemyhr AS hadde store oppdrag på Økern sykehjem og andre kommunale byggeplassar. Verken styremedlemmar i Omsorgsbygg og Undervisningsbygg eller folkevalde med tilsynsplikt oppdaga den alvorlege arbeidsmiljøkriminaliteten. Dei to føretaka hadde for vane å sette bort byggeplasskontrollen til private konsulentar. I nokre tilfelle kan ikkje desse ha gjort så mykje meir enn å stikke innom byggeplasskontoret og sett at HMS-permen var på plass i hylla før dei sende rekning for utført tilsyn.
I denne situasjonen tok Oslo bygningsarbeiderforening ansvar. Tillitsvalde gjorde grundig arbeid. Dei samarbeidde òg med dyktige journalistar. Dette førte til at Arbeidstilsynet, politiet og kommunerevisjonen 29. mai 2008 gjennomførte ein samordna razzia på kontor og byggeplassar hos entreprenøren. Arrestasjonar og dokumentbeslag gav etterforskarane nok å ta fatt i.
Drygt to år seinare tok Oslo politidistrikt så ut tiltale. I retten må entreprenøren svare på ein påstand om bedrageri mot Oslo kommune for 18,4 millionar kroner og brot på arbeidsmiljølova.27 Forsvararen vil nok gjere eit poeng av at han følgde etablert praksis og at kommunen betalte utan å stille spørsmål.
Entreprenøren som hevdar han er heilt uskyldig, kunne fortsette så lenge, fordi dei som hadde tilsynsplikt, såg vekk eller var opptatt med andre ting. Hadde politiet hatt bevis for at nokon av dei svikta mot betaling eller etter avtale, hadde det vorti snakk om straffbar korrupsjon. Denne saka er eit eksempel på at forsømming av tilsynsplikta var innarbeidd rutine. Ingen har hittil vorti straffa for å forsømme seg på den måten. I rettsleg samanheng er dette derfor berre ei bedragerisak som retten enno ikkje har tatt standpunkt til.
Saka har fått brei offentleg omtale, med namnet til entreprenøren i alle kanalar. Det vart «Langemyhr-saka» i media, ikkje «Omsorgsbygg-saka». Entreprenøren utnytta systemsvikten og fortener kritikk. Kanskje blir han òg dømt. Dei som forsømde tilsynsplikta si, har hittil gått fri.
Har dei korrupte fått større spelerom?
Dei kommunale omorganiseringane kan ha gjort det lettare eller vanskelegare å lykkast med korrupte handlingar. Sentrale spørsmål for å vurdere resultatet er:
- Har det vorti meir åpen eller meir lukka saksbehandling?
- Blir tilsynet i praksis gjennomført på ein betre eller dårlegare måte?
- Har det vorti lettare eller vanskelegare å få innsyn?
Det som blir kalla ny offentleg styring (New Public Management), betyr ikkje i seg sjølv at det blir meir korrupsjon. Men det betyr fleire område med lukka saksbehandling. Ei årsak er at så mykje meir enn før skal ut på anbud og kontrakt.
Å føre effektivt tilsyn med ein anbudsprosess er vanskeleg. Det krev både tid og sakkunnskap. Folkevalde utøver sjeldan eit konkret tilsyn med korleis saker blir behandla og avgjort i kommunale føretak, aksjeselskap og interkommunale selskap.
Konkurranseutsetting gir i tillegg mindre innsyn i den daglege drifta fordi offentleglova ikkje omfattar dei private drivarselskapa.
Summen av mange organisasjonsendringar i kommunesektoren har skapt nye og til dels betre vilkår for dei som vil berike seg sjølv eller andre gjennom uryddig eller korrupt handlemåte. I løpet av dei siste tjue åra har det – for å bruke Smith-utvalet sine ord – vorti meir av «organisasjons- og beslutningssystemer » som legg forholda «til rette for korrupsjon og lignende forhold».
Stortingsvedtaket i 1998 om lukka styremøte i kommunale føretak var eit langt steg i feil retning. I det neste kapittelet skal vi derfor sjå korleis opprettinga av to av dei store kommunale føretaka i Oslo endra korrupsjonsrisikoen.
Noter:
- Side 192 i Innstilling II frå Smith-utvalet.
- Både private granskarar og politifolk eg har snakka med opp gjennom åra, er samde på dette punktet.
- Stortinget vedtok Lov om offentlighet i forvaltningen i 1970. Lova tok til å gjelde 1. juli 1971.
- Per Borten, som døydde i 2005, var statsminister frå 1965 til 1971. Han fortalde meg om detaljane i denne saka ein gong han var på besøk i Stortinget midt på 1990-talet. Da justisminister Schweigaard Selmer i eit regjeringsmøte konkluderte med at ho ikkje ville ha ei slik lov, sa statsminister Borten i frå at han ville bruke den grunnlovsfesta retten sin til å få ein dissens nedskrivi i regjeringsprotokollen. Det hadde ein statsminister aldri før gjort, og det ville ført til regjeringas avgang. For å unngå regjeringskrise vart saka utsett, og justisministeren måtte bøye av. Schweigaard Selmer gjekk av før lova kom til Stortinget.
- Stortinget vedtok den noverande offentleglova i 2006. Ho tok til å gjelde 1. januar 2009.
- NOU 1989:5 En bedre organisert stat drøfta nye måtar å organisere offentleg sektor på.
- Milton Friedmans Statens rolle i utdanninga (The Role of Government in Education) vart trykt første gong i 1955. Sju år seinare følgde han opp med Kapitalisme og frihet (Capitalism and Freedom). Hans eige syn 50 år seinare finn du her: http://www.opinionjournal.com/editorial/feature. html?id=110006796.
- NOU 1991:28 Mot bedre vitende? Effektiviseringsmuligheter i offentlig sektor. Professor Victor D. Normann ved Handelshøyskolen i Bergen var leiar for utvalet.
- Dagsavisen utfordra sosialminister Guri Ingebrigtsen i den første Stoltenberg-regjeringa slik i eit intervju 24. juli 2000: «Så du vil ikke advare mot at man setter bestemor ut på anbud? Ingebrigtsen: Jeg er opptatt av at bestemor får de beste tjenestene. Ikke av hvem som yter dem, sier Ingebrigtsen. Det vi aldri må gi fra oss, er at det offentlige har ansvaret, presiserer sosialministeren.»
- NTB skreiv 14. august 2000 slik om korleis programkomiteen i Ap stilte seg til kommersielle aktørar i helse- og omsorg: «Programutkastet tar ikke avstand fra privatisering av offentlige tjenester, men fremhever at det må være plass til både frivillige og kommersielle aktører. Det er dermed på linje med sosialminister Guri Ingebrigtsen som har åpnet for konkurranseutsetting og anbud på helsetjenester. ’Slik kan det private bidra til et mer variert tilbud, løse velferdsoppgaver og stimulere den offentlige sektor’, står det å lese i programutkastet. Unntaket er skole og utdanning, som skal skjermes mot private.»
- Stortinget vedtok EØS-avtalen med 119 mot 36 røyster 29. april 1993. Det var to røyster meir enn Grunnlovas krav om tre firedels fleirtal. Ved ei tilsvarande avstemming 21. oktober 1993, det vil seie etter stortingsvalet, var røystetala 111 mot 40, det vil seie to mindre enn tre firedels fleirtal. Dette er nærare omtala på sidene 42–45 i Stopp tjuven! – en redningsaksjon for velferdsstaten (Rødt!, 2005).
- Dei europeiske fellesskapa, i dag: Europaunionen (EU ).
- Intervju i Aftenposten 28. august 1993.
- Private selskap kan drive ei bussrute eller ein sjukeheim billegare enn ein kommune. Ein av grunnane er at private selskap vanlegvis har pensjonsordning som er dårlegare for dei tilsette enn den kommunale pensjonsordninga. For underordna yrkesgrupper er løna dessutan i dei fleste tilfella lågare i eit privat selskap etter konkurranseutsetting, samanlikna med kommunal tariffløn før konkurranseutsetting.
- Ny offentlig styring blir oppsummert slik i eit vedtak frå Trondheimskonferansen 28.–30. januar 2011: «’New public management’ (NPM), eller ’ny offentlig styring’ på norsk, er en samlebetegnelse for endringer i styringen av offentlig sektor. New public management innebærer at offentlig sektor blir styrt og målt etter markedsliberalistiske prinsipper med en oppsplitting av virksomheter i mindre enheter og delegering av styringsfullmakter til virksomhetsledere. Dette innebærer mindre makt til de folkevalgte politikerne, og økt bruk av styringspraksis fra privat sektor.»
- Stortinget vedtok 15. mars 1977 ei «Midlertidig lov om åpne møter i visse kommunale og fylkeskommunale organer …», som gav kommunestyret høve til å vedta at delar av møta i formannskapet kunne vere åpne. Det kunne berre gjelde dei sakene der formannskapet gjorde vedtak. Den delen av møta der formannskapet laga innstilling til kommunestyret, skulle framleis vere lukka. I 1987 vart lova erstatta av ein ny § 31 c i kommunelova, som gav kommunestyret høve til å vedta at formannskaps- og utvalsmøta skal vere åpne. I 1992 vart prosessen fullført med ei ny kommunelov som seier at alle møta er åpne, viss det ikkje blir gjort særskilt vedtak om at ei sak skal behandlast i lukka møte.
- «Dokumenter utarbeidet av kommunaldirektøren til kommunerådet [det vil seie byrådet] anses som utarbeidet for den interne saksbehandling i forhold til reglene i offentlighetsloven og forvaltningsloven.» § 2 i Midlertidig lov om forsøk med særlige administrasjonsordninger i kommuner. Lov av 21. juni 1985. Denne setninga var ikkje med i lovframlegget frå regjeringa, men vart utan grunngiving føydd til under behandlinga i kommunalkomiteen i Stortinget. Stortinget vedtok dette utan at ein einaste representant kommenterte denne innskrenkinga av innsynsretten.
- «Før det eventuelt foretas en bred vurdering av privatisering av kommunale tjenester generelt, vil det være av stor verdi å ha mer rettslige spørsmål om adgang til selskapsorganisering av kommunal virksomhet utredet, slik at dette kan tjene som basis for bredere politiske hensiktsmessighetsvurderinger.» Frå kommunalminister Berges grunngiving da regjeringa 11. desember 1992 vedtok å opprette kommuneselskapsutvalet. Sitert frå gjengiving i NOU 1995:17.
- Posten Norge AS er i dag eit statseigd kommersielt AS med 36 dotterselskap. Stortinget vedtok i 1996 å omdanna Postverket til Posten Norge BA. Berre Sp og Rødt stemte i mot. Neste ledd var omdanning til aksjeselskap, som Stortinget vedtok samrøystes i juni 2002. Da var ikkje Rødt representert i Stortinget.
- Foredrag av kommunalminister Gunnar Berge på Vårkonferansen 1996 arrangert av Studieselskapet for kommunal planlegging, 29. mars 1996.
- Kommunestyret kan vedta vedtekter som seier at visse typar saker skal godkjennast av kommunestyret.
- Innst. O. nr. 14 (1998-99) vart behandla i Odelstinget 23. november 1998. Alle partia røysta for at styremøta i kommunale føretak skal vere lukka.
- Føretaksregisteret i Brønnøysund opplyste 25. januar 2011 at det per desember 2010 var 230 kommunale føretak, 11 fylkeskommunale føretak og dessutan 239 interkommunale selskap (IKS). Spørsmålet om åpne eller lukka styremøte er ikkje nemnt i Lov om interkommunale selskap.
- Lovreglane om kommunale føretak (KF) står i kapitel 11 i kommunelova. Kommunestyret vedtar i kvart tilfelle vedtekter.
- Både kommunelova, mellom anna i §§ 20, 76 og 77 og kommunale reglement og forskrifter gir klare beskjedar om at tilsynsplikta er omfattande. Begrepet korrupsjon blir naturleg nok ikkje brukt. Tilsynet skal sikre at kommunen «drives i samsvar med lover, forskrifter og overordnede instrukser, og at den er gjenstand for betryggende kontroll» (§ 20, punkt 2 i kommunelova).
- Punkt 6 i bystyrereglementet i Oslo seier dette om bystyrets tilsynsoppgaver: «Bystyret plikter å legge opp sitt arbeid slik at det løpende tilsynet utføres forsvarlig. Bystyrets tilsynsplikt omfatter alle sider ved kommunens virksomhet, herunder virksomhet utøvet som fylkeskommune. Tilsynsplikten kan ikke begrenses. Bystyret skal se til at virksomheten drives i samsvar med gjeldende regelverk, pålegg, vedtak og inngåtte avtaler. Bystyret har det overordnede tilsyn med at de beslutninger bystyret vedtar blir iverksatt i samsvar med vedtakene og formelle bestemmelser. Bystyret kan forlange enhver sak lagt fram for seg til orientering eller avgjørelse. Kontrollutvalget og revisjonen har det løpende utøvende tilsynet med virksomheten, herunder å undersøke påstander om feil og misligheter. Når de underordnede organers tilsynsplikt ikke skjøttes tilfredsstillende, har bystyret, eller bystyrets organer på bystyrets vegne, rett og plikt til å treffe de tiltak som anses nødvendig. Dersom det påvises uheldige forhold, har bystyret plikt til å pålegge byrådet eller andre ansvarlige politiske organer å rette opp disse.»
- Tiltalen mot Byggmester Harald Langemyhr AS og eigaren er datert 19. juli 2010. Oslo tingrett har sett av 14 veker hausten 2011. Aktor vil ha saka opp tidlegare fordi han er redd lang ventetid skal gi Langemyhr strafferabatt.
Relaterte artikler
Med makt i bagasjen
Bjørnar Moxnes er bystyremedlem i Oslo og nestleder i Rødt.
Før gikk politikere flest tilbake til sin gamle jobb. Nå blir politisk makt solgt til høystbydende.
NRK var først ute med nyheten som definitivt spolerte sommerfreden for landets rødgrønne politikere i fjor: «PR-rådgiver Bjarne Håkon Hanssen jobber mot regjeringa han selv var en del av,» meldte Dagsrevyen 29. juli. Avsløringen av at Hanssen lobbet på vegne av barnehagefirmaet Espira mot regjeringas forslag om å begrense private barnehageeieres mulighet til å ta ut utbytte, vakte sterke reaksjoner.
Politikerlauget har tildelt Bjarne Håkon Hanssen rollen som det ene sorte får. Spørsmålet er imidlertid om politikerne møter seg selv i døra den dagen politikerkarrieren tar slutt. Hanssen representerer i realiteten en ny trend blant norske topppolitikere: Den ene dagen er de folkets ledere, den neste dagen dukker de opp som pengemaktens tjenere.
The 5 Percent Community
Et mindretall av etterkrigstidens politikere fant seg et annet yrke enn det de opprinnelig kom fra, da de forlot politikken. For dem som skiftet beite, var tendensen at de gikk over til lederstillinger innen det offentlige, noe som særlig gjaldt for tidligere statsråder. Datidens politikerelite vekslet med andre ord i liten grad inn sin politiske kapital i ledende stillinger i næringslivet. Enten ble de ved sin lest, eller de fortsatte å tjene fellesskapet fra de øvre posisjonene i statsforvaltningen.
Dagens politikere er av et annet kaliber. I en analyse jeg har gjort av politikereliten på 2000-tallet,1 framgår det at det store flertallet av dem som forlater politikken, kommer seg høyt opp i yrkeshierarkiet.
De øverste fem prosentene av befolkningen, de med mest økonomisk og kulturell kapital, utgjør den norske eliten.2 En av fire politikere går til denne eksklusive 5 Percent Community når de trer ut av politikken. De ender opp som ambassadører, generalsekretærer, toppadvokater, direktører og administrerende direktører i store selskaper. Flere blir også rådgivere og konsulenter, og kvalifiserer til en plass i eliten ved at de oppnår en samlet lønns-, nærings-, og kapitalinntekt på over en million kroner.
På nivået under eliten finner vi yrkesposisjonene i den øvre middelklassen, der 20 % av befolkningen befinner seg. Over 40 % av politikerne går hit, til yrker innen statsforvaltningen som seksjonssjefer og seniorrådgivere, og yrker innen det private som assisterende og viseadministrerende direktører. Ikke minst er det mange som får seg jobb i den voksende kommunikasjonsbransjen, som spesialrådgivere, seniorrådgivere, PR-sjefer, informasjonssjefer, kommunikasjonsrådgivere og lignende.
Med andre ord går to av tre til elite- og øvre middelklasseposisjoner. Omkring halve befolkningen innehar yrkesposisjoner i arbeiderklassen eller står utenfor arbeidslivet. Færre enn hver tiende politiker ender opp i slike posisjoner.
Politikkens retrett
Selv om personer med høyere utdanning og forholdsvis eksklusiv klassebakgrunn er overrepresentert i politikken,3 er det ikke disse egenskapene ved politikerne som statistisk sett avgjør om de havner i eliten og den øvre middelklassen. Verken høy klassebakgrunn eller utdanning påvirker i særlig grad om politikerne går til de øvre posisjonene i yrkeshierarkiet. Det som i større grad påvirker denne yrkesmobiliteten, er hvor mye politisk kapital de har.
I sosialdemokratier som Norge og Sverige har det politiske feltet stått i en relativt sterk og selvstendig stilling vis-à-vis øvrige samfunnsfelt, sammenliknet med andre land. De folkevalgte organene har hatt stor makt over samfunnet, derfor har verdien av sosial kapital akkumulert i politikken – politisk kapital4 – vært høy. Rekrutteringen til politiske eliteposisjoner har også vært relativt egalitær. Veien til topps har ikke gått gjennom høy utdanning eller store formuer, men snarere via organisasjonslivet og «partistigen», og i dette feltet akkumuleres den politiske kapitalen som har vært viktig i kampen om statsmakten.
Imidlertid akkumulerte ikke topppolitikerne noe mindre politisk kapital på 1960- og 70-tallet. Likevel gikk de stort sett tilbake til jobben de opprinnelig kom fra, da politikerkarrieren tok slutt. Politisk kapital alene forklarer derfor ikke utviklingen. Spørsmålet er hvorfor flere velger å – eller kan – veksle inn kapitalen i godt betalte stillinger i næringsliv, kommunikasjonsbransje og statsforvaltning. Makt- og demokratiutredningen gir oss en pekepinn:
Maktutredningens best dokumenterte diagnose kan sammenfattes som politikkens retrett. Dette innebærer en dramatisk omkastning av maktforhold over et par tiår, der folkevalgte kanaler er krympet og der det politiske systemet har mistet eller frasagt seg beslutningsmakt.5
De siste tiårene har privatiseringen av statseiendom skutt fart, offentlig virksomhet er markedsrettet, statlige tiltak har blitt fristilt, og målstyringen er innført i offentlig sektor etter mønster av private bedrifter. Storselskapene har økt sin makt, mens statens styringsmuligheter er svekket i takt med dereguleringen av internasjonale kapitalbevegelser. Under nyliberalismen har staten blitt junior partner to business, slik maktutrederne ser det.
I striden mellom det politiske feltet og den privatøkonomiske makten er førstnevnte presset ettertrykkelig på defensiven, også i kampen om hegemoni. Derfor framstår overgang til næringsliv eller kommunikasjons- og rådgivningsbransje som mer attraktivt. Her spiller også økonomiske incentiver en rolle. Selv om toppolitikerne slett ikke lider noen nød,6 er det et stykke opp til lederlønningene i næringslivet, noe som kan motivere mange til å forlate politikken.
I sum blir det et større tilbud av politikere i dette markedet, men skal det virkelig bli fart på overgangene, må også etterspørselen være høy: Analyser av lobbyisme viser at næringslivets innsats for å påvirke beslutningstakerne aldri har vært mer omfattende enn den er i dag, og at den har økt betydelig i omfang sammenliknet med 1970-tallet. I lederskapsundersøkelsen fant man at nærmere 70 % av personene i næringslivseliten hadde forsøkt å påvirke en politisk beslutning som var viktig for virksomheten deres året i forveien, og at kontakten mellom topplederne og Stortinget og partiene blir tettere.7
Det er også grunn til å tro at normene blant politikerne har endret seg. Det er skapt mobilitetsbaner mellom politikk og næringsliv som før var nærmest utenkelige. Hvis man tilhørte det politiske feltet og arbeiderbevegelsen, skulle man ikke selge seg til «den andre siden». Hadde Haakon Lie blitt konsernsjef eller Einar Gerhardsen endt opp som lobbyist, ville det blitt et leven uten like. I Bjarne Håkon Hanssens tilfelle vakte for så vidt overgangen oppstyr, men vi så ikke noe liknende da Grete Faremo, Otto Gregussen, Hanne Harlem og Anne Kristin Sydnes gikk over til arbeidsgiversiden, eller da Tore Tønne og Grete Knudsen begynte i lobbybransjen.
En trussel mot demokratiet
Et viktig kjennetegn ved det politiske feltet er at ledernes makt hviler på en særegen form for symbolsk makt. Politikere får symbolsk makt i den grad de representerer noen. De er tillitsvalgte. De er individer, men skal representere og stå ansvarlig overfor et kollektiv, enten dette er kollektivet av partimedlemmer, LO-medlemmer eller velgere. Det er dette – den tillitsbaserte delegeringen av makt fra kollektivet – som særpreger det politiske feltet, og som gjør politikerne så sårbare for mistanker om å mele sin egen kake.
Den økende personellflyten fra politikk til næringsliv kan på lengre sikt undergrave politikernes tillitsbaserte makt. Én ting er at folk gjør karriere i politikken. Karrierepolitikere er ikke noe nytt fenomen i norsk politikk. En annen sak er at stadig flere bruker politikken som et springbrett til attraktive jobber høyt oppe i den kommersielle sektoren, slik Bjarne Håkon Hanssen har gjort. De selger sin politiske kapital til høystbydende, og flere ender opp i posisjoner der de fremmer andre samfunnsinteresser enn de gjorde tidligere. Det må være lov å skifte standpunkt. Like fullt styrker slike overganger mistanken om at aktøren primært har egen vinning som formål for sitt virke – kanskje også som politiker?
Jens Arup Seip polemiserte mot samfunnsforskere som mente at folks bakgrunn bestemte deres holdninger og handlinger:
Det er min erfaring at det er mindre viktig hvor folk kommer fra enn hvor de akter seg hen.
Når politikken ikke er avslutningen på en karriere men begynnelsen på den, oppstår nye motivasjoner og lojaliteter, slik Ingjald Ørbeck Sørheim8 har påpekt. Tilbudene om framtidige oppdrag kommer alt mens politikerne sitter i sine tillitsverv, og når de har flere tiårs yrkesliv foran seg, er det naivt å tro at de ikke lar seg påvirke av hva som tjener framtidig karriere. Når politikere posisjonerer seg for senere karrierer, kan lojaliteten deres skifte allerede mens de sitter i sine tillitsverv.
Allmenn stemmerett og folkevalgte organer er ment å balansere pengemaktens innflytelse over samfunnet. Stemmeseddelens makt skal være en tung motvekt til pengeseddelens makt. Men hva skjer når forretningsverdenen rekrutterer stadig flere toppolitikere over på sitt lag? Hva skjer med innflytelsen til demokratiet, til folk flest, når deres toppfolk den ene dagen er folkemaktens ledere, for den neste dagen å dukke opp som pengemaktens tjenere?
Utviklingen reiser spørsmålet om hva som skal være demokratiets mottrekk. Ett mulig svar er lobbyregister og karantenebestemmelser, som kan regulere overgangene fra politikk til kommunikasjons- og rådgivningsbransje. Slike tiltak kan iverksettes straks. De vil skape et ryddigere forhold mellom politikk og lobbyisme. Imidlertid vil ikke dette forandre det grunnleggende problemet: Folkets makt svekkes når folkestyrets ledere er til salgs. Når den folkevalgte makten presses på defensiven, trengs det politiske reformer som endrer maktforholdet i folkestyrets favør.
Hvis partiene lar utviklingen fortsette, risikerer de å bli – og oppfattes av velgerne som – karrierestiger knyttet til maktfeltet og forretningslivet. Det kan svekke partienes legitimitet, og på sikt føre til synkende valgdeltakelse. Det politiske feltets, og dermed partienes, innflytelse i samfunnskampen vil i så fall bli ytterligere svekket, mens pengemakten styrker sine posisjoner.
Partiene burde derfor ha all interesse av å finne tydelige tiltak som setter grenser mot forretningsinteressenes invasjon av politikken og oppkjøp av politikere. Spørsmålet er om innsikten i denne langsiktige interessen er så tydelig i partiene at de våger å utfordre den enkelte karrieremakerens kortsiktige gevinst. Så langt tyder lite på at det politiske feltet vil utvikle noe effektivt selvforsvar – og kanskje skyldes sendrektigheten at ikke bare kapitaleiere, men også mange toppolitikere, kan bli vinnere i et maktfelt der aktører som First House marsjerer fram.
(Dennne artikkelen er en forkortet utgave av den som står på trykk i Samtiden nr. 1/2011.)
Litteratur:
- Bourdieu, Pierre (1986): The Forms of Capital. I Richardson, J., Handbook of Theory and Research for the Sociology of Education. New York: Greenwood. (1998): Practical Reason: On the Theory of Action. Stanford: Stanford University Press
- Engelstad, Fredrik m. fl. (2003): Næringslivet mellom marked og politikk. Oslo; Gyldendal Akademisk
- Gulbrandsen, Trygve m. fl. (2002): Norske Makteliter. Oslo: Gyldendal
- Hansen, Marianne Nordli, Magne Flemmen & Patrick Lie Andersen (2009): Oslo Register Data Class Scheme. Universitetet i Oslo
- Moxnes, Bjørnar (2010): Med makt i bagasjen. En analyse av politikerelitens yrkesmobilitet. Masteroppgave i sosiologi. Universitetet i Oslo.
- Sørheim, Ingjald Ørbeck (2002): Makt til salgs. I Festskrift til Tor Erling Staff. Oslo: Kagge Forlag
- Østerud, Øyvind m. fl. (2003): Makten og demokratiet. En sluttbok fra Makt- og demokratiutredningen. Oslo: Gyldendal
Noter:
- Moxnes 2010
- Inndelingen er basert på Oslo Register Data Class Scheme (Hansen m.fl. 2009), som er en klassemodell over norsk arbeidsliv, inspirert av den franske sosiologen Pierre Bourdieus teori om det sosiale rom. Modellen har en vertikal akse, som angir det totale volumet av økonomisk og kulturell kapital, og en horisontal akse som angir sammensetningen av kapitalen.
- I Makt- og demokratiutredningens lederskapsundersøkelse framgår det at utdanningsnivået i politikereliten er langt høyere enn i befolkningen på tilsvarende alder; 21 % har høyeste universitetsutdanning, mot 5 % i befolkningen. 33 % av toppolitikerne har utdanning fra ungdomsskole eller videregående, mot 77 % i befolkningen. I politikereliten kommer 35 % fra arbeiderklassen, 41 % fra middelklassen og 24 % fra overklassen, mens tilsvarende tall for befolkningen er 58 %, 32 % og 10 % (Gulbrandsen m.fl. 2002).
- Sosiologen Pierre Bourdieu (1986; 1998) forsto politisk kapital som en form for sosial kapital, som er «det samlede settet av aktiverte eller potensielle ressurser som er knyttet til å ha et varig nettverk av mer eller mindre institusjonaliserte forbindelser preget av gjensidig bekjentskap og anerkjennelse». I kampen om lederjobber i næringslivet åpner dørene seg hvis du tilhører «Gutteklubben Grei». I maktkampene innad i Arbeiderpartiet er det gjerne en fordel å hete «Stoltenberg» eller «Harlem». Sosial kapital er med andre ord medlemskap i grupper eller nettverk som gir eksklusiv tilgang til virksomme ressurser (andre «kapitalformer») som kan mobiliseres i maktkamper.
- Aftenposten 7. mars 2002: Maktutredningen og det intellektuelle hegemoniet, av Øyvind Østerud
- Årlig fast godtgjørelse for regjeringsmedlemmer er pr. 1.5.2010 kr. 1 071 600, og for stortingsrepresentanter kr 724 100. Statssekretærene ligger på nivå med stortingsrepresentantene. Full alderspensjon oppnås etter 12 års funksjonstid på Stortinget og utgjør 66 % av den gjeldende faste godtgjørelse, pr. 1.05.2009 kr 459 954. I tillegg kommer stortingsleiligheter, diettpenger, etterlønn etc.
- Engelstad m.fl. 2003
- 2002
Relaterte artikler
Med makt i bagasjen
Før gikk politikere flest tilbake til sin gamle jobb. Nå blir politisk makt solgt til høystbydende.
NRK var først ute med nyheten som definitivt spolerte sommerfreden for landets rødgrønne politikere i fjor: «PR-rådgiver Bjarne Håkon Hanssen jobber mot regjeringa han selv var en del av,» meldte Dagsrevyen 29. juli. Avsløringen av at Hanssen lobbet på vegne av barnehagefirmaet Espira mot regjeringas forslag om å begrense private barnehageeieres mulighet til å ta ut utbytte, vakte sterke reaksjoner.
Politikerlauget har tildelt Bjarne Håkon Hanssen rollen som det ene sorte får. Spørsmålet er imidlertid om politikerne møter seg selv i døra den dagen politikerkarrieren tar slutt. Hanssen representerer i realiteten en ny trend blant norske topppolitikere: Den ene dagen er de folkets ledere, den neste dagen dukker de opp som pengemaktens tjenere.
The 5 Percent Community
Et mindretall av etterkrigstidens politikere fant seg et annet yrke enn det de opprinnelig kom fra, da de forlot politikken. For dem som skiftet beite, var tendensen at de gikk over til lederstillinger innen det offentlige, noe som særlig gjaldt for tidligere statsråder. Datidens politikerelite vekslet med andre ord i liten grad inn sin politiske kapital i ledende stillinger i næringslivet. Enten ble de ved sin lest, eller de fortsatte å tjene fellesskapet fra de øvre posisjonene i statsforvaltningen.
Dagens politikere er av et annet kaliber. I en analyse jeg har gjort av politikereliten på 2000-tallet,1 framgår det at det store flertallet av dem som forlater politikken, kommer seg høyt opp i yrkeshierarkiet.
De øverste fem prosentene av befolkningen, de med mest økonomisk og kulturell kapital, utgjør den norske eliten.2 En av fire politikere går til denne eksklusive 5 Percent Community når de trer ut av politikken. De ender opp som ambassadører, generalsekretærer, toppadvokater, direktører og administrerende direktører i store selskaper. Flere blir også rådgivere og konsulenter, og kvalifiserer til en plass i eliten ved at de oppnår en samlet lønns-, nærings-, og kapitalinntekt på over en million kroner.
På nivået under eliten finner vi yrkesposisjonene i den øvre middelklassen, der 20 % av befolkningen befinner seg. Over 40 % av politikerne går hit, til yrker innen statsforvaltningen som seksjonssjefer og seniorrådgivere, og yrker innen det private som assisterende og viseadministrerende direktører. Ikke minst er det mange som får seg jobb i den voksende kommunikasjonsbransjen, som spesialrådgivere, seniorrådgivere, PR-sjefer, informasjonssjefer, kommunikasjonsrådgivere og lignende.
Med andre ord går to av tre til elite- og øvre middelklasseposisjoner. Omkring halve befolkningen innehar yrkesposisjoner i arbeiderklassen eller står utenfor arbeidslivet. Færre enn hver tiende politiker ender opp i slike posisjoner.
Politikkens retrett
Selv om personer med høyere utdanning og forholdsvis eksklusiv klassebakgrunn er overrepresentert i politikken,3 er det ikke disse egenskapene ved politikerne som statistisk sett avgjør om de havner i eliten og den øvre middelklassen. Verken høy klassebakgrunn eller utdanning påvirker i særlig grad om politikerne går til de øvre posisjonene i yrkeshierarkiet. Det som i større grad påvirker denne yrkesmobiliteten, er hvor mye politisk kapital de har.
I sosialdemokratier som Norge og Sverige har det politiske feltet stått i en relativt sterk og selvstendig stilling vis-à-vis øvrige samfunnsfelt, sammenliknet med andre land. De folkevalgte organene har hatt stor makt over samfunnet, derfor har verdien av sosial kapital akkumulert i politikken – politisk kapital4 – vært høy. Rekrutteringen til politiske eliteposisjoner har også vært relativt egalitær. Veien til topps har ikke gått gjennom høy utdanning eller store formuer, men snarere via organisasjonslivet og «partistigen», og i dette feltet akkumuleres den politiske kapitalen som har vært viktig i kampen om statsmakten.
Imidlertid akkumulerte ikke topppolitikerne noe mindre politisk kapital på 1960- og 70-tallet. Likevel gikk de stort sett tilbake til jobben de opprinnelig kom fra, da politikerkarrieren tok slutt. Politisk kapital alene forklarer derfor ikke utviklingen. Spørsmålet er hvorfor flere velger å – eller kan – veksle inn kapitalen i godt betalte stillinger i næringsliv, kommunikasjonsbransje og statsforvaltning. Makt- og demokratiutredningen gir oss en pekepinn:
Maktutredningens best dokumenterte diagnose kan sammenfattes som politikkens retrett. Dette innebærer en dramatisk omkastning av maktforhold over et par tiår, der folkevalgte kanaler er krympet og der det politiske systemet har mistet eller frasagt seg beslutningsmakt.5
De siste tiårene har privatiseringen av statseiendom skutt fart, offentlig virksomhet er markedsrettet, statlige tiltak har blitt fristilt, og målstyringen er innført i offentlig sektor etter mønster av private bedrifter. Storselskapene har økt sin makt, mens statens styringsmuligheter er svekket i takt med dereguleringen av internasjonale kapitalbevegelser. Under nyliberalismen har staten blitt junior partner to business, slik maktutrederne ser det.
I striden mellom det politiske feltet og den privatøkonomiske makten er førstnevnte presset ettertrykkelig på defensiven, også i kampen om hegemoni. Derfor framstår overgang til næringsliv eller kommunikasjons- og rådgivningsbransje som mer attraktivt. Her spiller også økonomiske incentiver en rolle. Selv om toppolitikerne slett ikke lider noen nød,6 er det et stykke opp til lederlønningene i næringslivet, noe som kan motivere mange til å forlate politikken.
I sum blir det et større tilbud av politikere i dette markedet, men skal det virkelig bli fart på overgangene, må også etterspørselen være høy: Analyser av lobbyisme viser at næringslivets innsats for å påvirke beslutningstakerne aldri har vært mer omfattende enn den er i dag, og at den har økt betydelig i omfang sammenliknet med 1970-tallet. I lederskapsundersøkelsen fant man at nærmere 70 % av personene i næringslivseliten hadde forsøkt å påvirke en politisk beslutning som var viktig for virksomheten deres året i forveien, og at kontakten mellom topplederne og Stortinget og partiene blir tettere.7
Det er også grunn til å tro at normene blant politikerne har endret seg. Det er skapt mobilitetsbaner mellom politikk og næringsliv som før var nærmest utenkelige. Hvis man tilhørte det politiske feltet og arbeiderbevegelsen, skulle man ikke selge seg til «den andre siden». Hadde Haakon Lie blitt konsernsjef eller Einar Gerhardsen endt opp som lobbyist, ville det blitt et leven uten like. I Bjarne Håkon Hanssens tilfelle vakte for så vidt overgangen oppstyr, men vi så ikke noe liknende da Grete Faremo, Otto Gregussen, Hanne Harlem og Anne Kristin Sydnes gikk over til arbeidsgiversiden, eller da Tore Tønne og Grete Knudsen begynte i lobbybransjen.
En trussel mot demokratiet
Et viktig kjennetegn ved det politiske feltet er at ledernes makt hviler på en særegen form for symbolsk makt. Politikere får symbolsk makt i den grad de representerer noen. De er tillitsvalgte. De er individer, men skal representere og stå ansvarlig overfor et kollektiv, enten dette er kollektivet av partimedlemmer, LO-medlemmer eller velgere. Det er dette – den tillitsbaserte delegeringen av makt fra kollektivet – som særpreger det politiske feltet, og som gjør politikerne så sårbare for mistanker om å mele sin egen kake.
Den økende personellflyten fra politikk til næringsliv kan på lengre sikt undergrave politikernes tillitsbaserte makt. Én ting er at folk gjør karriere i politikken. Karrierepolitikere er ikke noe nytt fenomen i norsk politikk. En annen sak er at stadig flere bruker politikken som et springbrett til attraktive jobber høyt oppe i den kommersielle sektoren, slik Bjarne Håkon Hanssen har gjort. De selger sin politiske kapital til høystbydende, og flere ender opp i posisjoner der de fremmer andre samfunnsinteresser enn de gjorde tidligere. Det må være lov å skifte standpunkt. Like fullt styrker slike overganger mistanken om at aktøren primært har egen vinning som formål for sitt virke – kanskje også som politiker?
Jens Arup Seip polemiserte mot samfunnsforskere som mente at folks bakgrunn bestemte deres holdninger og handlinger:
Det er min erfaring at det er mindre viktig hvor folk kommer fra enn hvor de akter seg hen.
Når politikken ikke er avslutningen på en karriere men begynnelsen på den, oppstår nye motivasjoner og lojaliteter, slik Ingjald Ørbeck Sørheim8 har påpekt. Tilbudene om framtidige oppdrag kommer alt mens politikerne sitter i sine tillitsverv, og når de har flere tiårs yrkesliv foran seg, er det naivt å tro at de ikke lar seg påvirke av hva som tjener framtidig karriere. Når politikere posisjonerer seg for senere karrierer, kan lojaliteten deres skifte allerede mens de sitter i sine tillitsverv.
Allmenn stemmerett og folkevalgte organer er ment å balansere pengemaktens innflytelse over samfunnet. Stemmeseddelens makt skal være en tung motvekt til pengeseddelens makt. Men hva skjer når forretningsverdenen rekrutterer stadig flere toppolitikere over på sitt lag? Hva skjer med innflytelsen til demokratiet, til folk flest, når deres toppfolk den ene dagen er folkemaktens ledere, for den neste dagen å dukke opp som pengemaktens tjenere?
Utviklingen reiser spørsmålet om hva som skal være demokratiets mottrekk. Ett mulig svar er lobbyregister og karantenebestemmelser, som kan regulere overgangene fra politikk til kommunikasjons- og rådgivningsbransje. Slike tiltak kan iverksettes straks. De vil skape et ryddigere forhold mellom politikk og lobbyisme. Imidlertid vil ikke dette forandre det grunnleggende problemet: Folkets makt svekkes når folkestyrets ledere er til salgs. Når den folkevalgte makten presses på defensiven, trengs det politiske reformer som endrer maktforholdet i folkestyrets favør.
Hvis partiene lar utviklingen fortsette, risikerer de å bli – og oppfattes av velgerne som – karrierestiger knyttet til maktfeltet og forretningslivet. Det kan svekke partienes legitimitet, og på sikt føre til synkende valgdeltakelse. Det politiske feltets, og dermed partienes, innflytelse i samfunnskampen vil i så fall bli ytterligere svekket, mens pengemakten styrker sine posisjoner.
Partiene burde derfor ha all interesse av å finne tydelige tiltak som setter grenser mot forretningsinteressenes invasjon av politikken og oppkjøp av politikere. Spørsmålet er om innsikten i denne langsiktige interessen er så tydelig i partiene at de våger å utfordre den enkelte karrieremakerens kortsiktige gevinst. Så langt tyder lite på at det politiske feltet vil utvikle noe effektivt selvforsvar – og kanskje skyldes sendrektigheten at ikke bare kapitaleiere, men også mange toppolitikere, kan bli vinnere i et maktfelt der aktører som First House marsjerer fram.
(Dennne artikkelen er en forkortet utgave av den som står på trykk i Samtiden nr. 1/2011.)Litteratur:
- Bourdieu, Pierre (1986): The Forms of Capital. I Richardson, J., Handbook of Theory and Research for the Sociology of Education. New York: Greenwood. (1998): Practical Reason: On the Theory of Action. Stanford: Stanford University Press
- Engelstad, Fredrik m. fl. (2003): Næringslivet mellom marked og politikk. Oslo; Gyldendal Akademisk
- Gulbrandsen, Trygve m. fl. (2002): Norske Makteliter. Oslo: Gyldendal
- Hansen, Marianne Nordli, Magne Flemmen & Patrick Lie Andersen (2009): Oslo Register Data Class Scheme. Universitetet i Oslo
- Moxnes, Bjørnar (2010): Med makt i bagasjen. En analyse av politikerelitens yrkesmobilitet. Masteroppgave i sosiologi. Universitetet i Oslo.
- Sørheim, Ingjald Ørbeck (2002): Makt til salgs. I Festskrift til Tor Erling Staff. Oslo: Kagge Forlag
- Østerud, Øyvind m. fl. (2003): Makten og demokratiet. En sluttbok fra Makt- og demokratiutredningen. Oslo: Gyldendal
Noter:
- Moxnes 2010
- Inndelingen er basert på Oslo Register Data Class Scheme (Hansen m.fl. 2009), som er en klassemodell over norsk arbeidsliv, inspirert av den franske sosiologen Pierre Bourdieus teori om det sosiale rom. Modellen har en vertikal akse, som angir det totale volumet av økonomisk og kulturell kapital, og en horisontal akse som angir sammensetningen av kapitalen.
- I Makt- og demokratiutredningens lederskapsundersøkelse framgår det at utdanningsnivået i politikereliten er langt høyere enn i befolkningen på tilsvarende alder; 21 % har høyeste universitetsutdanning, mot 5 % i befolkningen. 33 % av toppolitikerne har utdanning fra ungdomsskole eller videregående, mot 77 % i befolkningen. I politikereliten kommer 35 % fra arbeiderklassen, 41 % fra middelklassen og 24 % fra overklassen, mens tilsvarende tall for befolkningen er 58 %, 32 % og 10 % (Gulbrandsen m.fl. 2002).
- Sosiologen Pierre Bourdieu (1986; 1998) forsto politisk kapital som en form for sosial kapital, som er «det samlede settet av aktiverte eller potensielle ressurser som er knyttet til å ha et varig nettverk av mer eller mindre institusjonaliserte forbindelser preget av gjensidig bekjentskap og anerkjennelse». I kampen om lederjobber i næringslivet åpner dørene seg hvis du tilhører «Gutteklubben Grei». I maktkampene innad i Arbeiderpartiet er det gjerne en fordel å hete «Stoltenberg» eller «Harlem». Sosial kapital er med andre ord medlemskap i grupper eller nettverk som gir eksklusiv tilgang til virksomme ressurser (andre «kapitalformer») som kan mobiliseres i maktkamper.
- Aftenposten 7. mars 2002: Maktutredningen og det intellektuelle hegemoniet, av Øyvind Østerud
- Årlig fast godtgjørelse for regjeringsmedlemmer er pr. 1.5.2010 kr. 1 071 600, og for stortingsrepresentanter kr 724 100. Statssekretærene ligger på nivå med stortingsrepresentantene. Full alderspensjon oppnås etter 12 års funksjonstid på Stortinget og utgjør 66 % av den gjeldende faste godtgjørelse, pr. 1.05.2009 kr 459 954. I tillegg kommer stortingsleiligheter, diettpenger, etterlønn etc.
- Engelstad m.fl. 2003
- 2002
Relaterte artikler
Den papirløse underklassen
Rune Berglund Steen er kommunikasjonsansvarlig ved Antirasistisk Senter.
I Danmark gikk man til valg på å vandalisere asylpolitikken. I Norge vandaliserte man asylpolitikken for å vinne et valg.
Det skal mange spikre til for å feste et kistelokk. Det var ikke den siste spikeren som kom 3. september 2008, da regjeringen Jens Stoltenberg II lanserte sin omfattende og dramatiske innstramningspakke for asylpolitikken. Den første pakken ble snart fulgt opp med en ny innstramningspakke i juli 2009, og enda en runde med innstramninger i den nye regjeringsplattformen, Soria Moria 2, i oktober 2009.
Utenfor Jonas Gahr Støres «nye, norske vi» finnes også «det nye, norske de» – den økende gruppen asylsøkere med asylavslag det knapt er mulig for noe menneske å rette seg etter: FN-stridige avslag, avslag til barn som skal sendes ut når de blir voksne, avslag på avslag på avslag til personer som har flyktet fra noen av de verste krigssonene og diktaturene på jord. Det er nemlig ett av kjennetegnene på den nye norske asylpolitikken at personer det er vanskelig eller umulig for norsk politi å returnere, i langt større grad enn tidligere får avslag. Dermed blir de værende her i årevis. Mange lærer seg norsk, arbeider, betalte skatt så lenge det var mulig (frem til januar i år) – og blir gradvis en utstøtt og marginalisert del av det «norske».
Asylpolitikkens «shock and awe»
Den første innstramningspakken, i 2008, sendte oss inn i en merkelig politisk situasjon: Over natten fikk vi en asylpolitikk som på flere områder overgikk det innvandringsfiendtlige Danmark, men i et helt annet politisk klima og under et helt annet politisk styre. Vi hadde ikke hatt vedvarende hets av asylsøkere og muslimer i den offentlige debatten (de tendensene kom senere). Vi hadde ikke hatt kampanjejournalistikk i ledende aviser for å endevende asylpolitikken i restriktiv retning. Vi hadde ikke en regjering som hadde gått til valg med løfter om generell tukting av mennesker på flukt (det gjorde de i neste omgang) – tvert om var det forventninger til en viss human oppblomstring etter tørketiden under Erna Solberg. Både SV og Sp hadde i årevis markert seg som mer liberale partier, og Ap virket heller ikke uimottagelige for en mer menneskerettslig og humant orientert agenda.
Sommeren 2008 var det riktignok en del snakk om de − relativt sett – høye tallene på asylankomster til Norge. FrP raslet som så ofte med rustne sabler stjålet fra en kosakks grav, og kommuner drøftet seg imellom hvordan ansvaret skulle fordeles. I det hele tatt var det en vanlig, norsk sommer. Det var ifølge Statistisk sentralbyrå ikke engang flertall for innstramninger.
Og så ble vi en dag møtt med en helt ny asylpolitikk som en del av Arbeiderpartiets PR-strategi den uken. Ikke bare kom den nye mørketiden overraskende på offentligheten. Også statsminister Jens Stoltenberg og arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen syntes litt uforvarende å ha havnet i det skyggenorge som en del utpå høyresiden gjennom mange år har drømt om. Det var blyge smil og mye snakk om å beskytte asylinstituttet under en pressekonferanse hvor den rødgrønne regjeringens flertall senket standardene for behandlingen av asylsøkere like dramatisk på én time som Erna Solberg hadde gjort på fire år. Dagen derpå var det veiutbyggingen Arbeiderpartiet hadde bestemt skulle stå i fokus.
Tilfeldig var det åpenbart ikke, at et stortingsvalg lå og ventet ett år fram i tid. Noen må ha fryktet at asylsøkerne kunne velte det rødgrønne eventyret – så da kom trolletopp av det mørke juvet og bergtok prinsessa, for sikkerhets skyld. Kanskje er det nettopp forskjellen mellom Norge og Danmark som er det mest slående: I Danmark gikk man til valg på å vandalisere asylpolitikken; i Norge vandaliserte man asylpolitikken for å vinne et valg. Det ene er kynisk politikk; det andre er politisk kynisme.
Utstillingsvinduene
Et av kjennetegnene på den nye, norske asylpolitikken, er en svikt i selv noen av de mest grunnleggende prinsippene for behandling av sårbare medmennesker. Dette har ikke minst vært tydelig i de akutte og dramatiske problemene knyttet til de ulike institusjonene for avviste asylsøkere, flertallet har vokst frem i denne perioden. Ventemottakene utenfor Lier og Fagerli ble ødelagt av beboere sist sommer etter at de selv hadde blitt ødelagt av flere års meningsløs tilværelse på mottakene. Utlendingsinternatet på Trandum ble stengt flere ganger i fjor, av både hovedverneombudet og Arbeidstilsynet, på grunn av sterkt kritikkverdige forhold. Dette etter flere år med sterk kritikk og skandaler omkring driften. Og nå i februar ble den mindre kjente, men kanskje mest problematiske institusjonen, besluttet stengt, nemlig ventemottaket for mindreårige på Salhus utenfor Bergen. Der skal ungdommene langt på vei ha utviklet kollektive psykiske problemer.
Disse stedene har dels vært tenkt av regjeringen som utstillingsvinduer for den nye norske asylpolitikken, hvor hardt skal settes mot hardt, nesten koste hva det koste vil. Det har de også vært. Det man ser når man titter inn gjennom disse vinduene, er en kombinasjon av tilsiktet brutalitet og sviktende profesjonalitet som i alt for stor grad har blitt representativ for hvordan Norge velger å behandle «de andre». De to ødelagte ventemottakene utenfor Lier og Fagerlig skal nå erstattes av et tretti-talls «returmottak». Standarden skal være noe bedre, men nå skal også barnefamilier inn i disse særmottakene for avviste asyl-søkere. Det er like lett å forutsi som det var med ventemottakene, at de nye returmottakene vil bli problematiske og konfliktfylte institusjoner, men nå med enda flere barn midt oppe i det hele. Dermed får hardheten i norsk asylpolitikk stadig flere utstillingsvinduer.
De grusomme barna
Noen av de som skal skremmes unna Norge, er barna. En av de mest oppsiktsvekkende innstramningene som ble lansert høsten 2008, var at en del enslige mindreårige asylsøkere som er 15 ½ år gamle eller eldre ved ankomst, skulle gis midlertidige oppholdstillatelser for å sendes ut straks de fyller 18. Tillatelsen de innvilges, er i essens den samme som ble brukt overfor de nordirakiske kurderne – MUF, Midlertidig Uten Familiegjenforening. Med andre ord: Etter ti års MUF-mareritt, hvor ofrene var voksne menn, besluttet regjeringen å begynne forfra, denne gangen med barn. I 2009 og 2010 ble til sammen 74 barn gitt et slikt MUFvedtak, i stor grad fra Afghanistan og Irak.
Innstramningen gjelder enslige mindreårige asylsøkere som ikke har foreldre eller andre omsorgspersoner på kjent sted. Mens barn uten omsorgspersoner gjennom mange år hadde fått oppholdstillatelse på humanitært grunnlag i Norge, settes de nå på vent til de blir gamle nok til at de kan sendes hjem til krigsherjede områder på egen hånd – det vil si straks Barnekonvensjonen ikke lenger utgjør et vrient hinder for norske myndigheters ambisjoner. Dette grunnleggende premisset, nemlig at innstramningen bare gjelder personer uten kjente omsorgspersoner, er også noe av det mest brutale. Kort sagt: Den gruppen barn som man har valgt å stramme inn overfor, er dem som fram til i dag har fått opphold «bare» fordi man ikke vet hvor foreldrene befinner seg. Hvordan ble dette «bare»?
Nå settes en del av disse barnas liv på vent. Det eneste sikre som finnes i tilværelsen deres, er vissheten om retur til en ofte uforutsigbar og potensielt prekær situasjon i et som oftest konfliktherjet eller totalitært land ved fylte 18 år. De bosettes ikke i en kommune. I stedet ble det opprettet et eget ventemottak for dem, på Salhus, hvor ungdommene skulle tilbringe hele sin tid i Norge.
Hvordan forestilte man seg at dette stedet ville være − samlingssentra for mindreårige som bare har én ting til felles, nemlig at de, i det øyeblikk de blir myndige, skal sendes tilbake til noen av verdens verste steder? Hvordan kunne et slikt mottak bli annet enn et oppsamlingssted for motløshet, sinne, ensomhet, fortvilelse og frykt? I februar 2010 ble mottaket besluttet stengt. Det var ikke på tide – det var alt for sent. Det betyr heller ingen løsning for barna – utsendelsesvedtakene består nemlig, det er bare hvor de skal være mens de vokser seg gamle nok til tvangsretur, som vil endres.
Jeg tviler sterkt på at det finnes et annet samfunnsområde hvor man bevisst vil utsette barn for frykt og usikkerhet fordi det anses å være i den norske stats interesse å gjøre det. Tvert om − på andre samfunnsområder ville vil prioritere barn, vi ville være villig til å ofre andre goder for å ta oss av barn. Er det virkelig en relevant forskjell på «våre» barn og «andres» barn, desto mer når de «andre» ofte er flyktninger, døde eller levende? Denne hensynsløsheten i behandlingen av barn på flukt er åpenbart ingen nødvendighet for et oljerikt Norge hvor folkeflertallet ikke engang har ønsket innstramninger.
Jeg har mange ganger blitt spurt hva som ville være en «human asylpolitikk». Begynnelsen på et svar er en politikk som unngår ytterligheter, som skyr tiltak og konsekvenser som de fleste av oss lett vil gjenkjenne som ekstreme. Bakgrunnen mange av disse barna har som flyktninger fra noen av de verste konfliktområdene på jord. Den belastningen de utsettes for, og villigheten til å utsette dem for den, er i sitt vesen ekstreme.
Den papirløse underklassen
Det er uunngåelig at en del av barna etter hvert har glidd inn i den varige papirløse underklassen som har vokst frem gjennom flere regjeringers rigiditet. Gruppen er ikke svært stor, men den er økende, med stadig flere som har vært her i omkring åtte år eller mer uten grunnleggende rettigheter, ofte skilt fra sin familie og uten klare framtidsutsikter. Det er viktig å merke seg at uttrykket «papirløse» ikke relaterer seg til identitetspapirer – det er det faktisk mange som har. Det handler om at man ikke har norske oppholdspapirer.
Eksakt antall er av åpenbare grunner ukjent. Statistisk sentralbyrå fikk i oppdrag fra UDI å kartlegge hvor mange personer som oppholder seg ulovlig i Norge, og konkluderte med et anslag på 18 196 irregulære innvandrere. Antallet inkluderer personer som har fått endelig avslag helt nylig, og som i løpet av relativt kort tid vil bli returnert. Antall mennesker med lang botid, eksempelvis over 5 år etter endelig avslag, er åpenbart atskillig lavere. Organisasjoner som jobber med dette, er enige om at det ikke dreier seg om mer enn 1500–3000 personer.
De papirløse er i stor grad avviste asylsøkere. De er etiopiere, eritreere, somaliere, palestinere, irakere, iranere, sudanesere og afghanere som har flyktet fra krigsherjede områder og totalitære stater, og mange av dem har opplevd forfølgelse eller krig på kroppen. Det er ikke tilfeldig at det var etiopiere som aksjonerte i Oslo Domkirke nylig. Blant dem som har levd papirløst lengst, eksempelvis i åtte år og mer, finner man nemlig i stor grad etiopiere og eritreere. Årsaken er at det ikke har vært mulig å tvangsreturnere etiopiere eller eritreere på i alle fall tjue år. Dersom norske myndigheter forsøker å transportere dem til hjemlandet med tvang, vil de bli avvist ved grensen, og politiet må ta dem med seg tilbake til Norge.
I prinsippet skal etiopiere og eritreere kunne returnere frivillig hvis de selv kontakter en etiopisk eller eritreisk utenriksstasjon for å få reisedokumenter. Det er det ytterst få som vil gjøre. Vanskelig er det ikke å forstå dem. Eritrea har befunnet seg på den amerikanske stiftelsen Freedom House sin liste over verdens verste regimer, Worst of the Worst, mange år på rad. Etiopia er også blant kontinentets mest brutale regimer, med fengslene fylt opp av opposisjonelle. Mange av etiopierne som lever papirløst i Norge, har en fortid i de samme fengslene. Ikke få av kvinnene har opplevd å bli voldtatt i etiopiske celler.
En ganske stor gruppe blant de papirløse, er etniske eritreere fra Etiopia. De flyktet som oftest i forbindelse med krigen mellom de to landene i 1998–2000. På det tidspunktet ble omkring 75 000 etniske eritreere deportert fra Etiopia til Eritrea, ofte under forferdelige forhold. Etiopiske myndigheter hadde eksempelvis en praksis med å skille familiemedlemmer, slik at faren ble sendt til ett sted på grensen mot Eritrea en dag, og moren og ett av barna til et annet sted på grensen to uker senere. En del ble også utsatt for overgrep. Mange vet stadig ikke hva som har skjedd med familien.
Siden det er lenge siden krigen og deportasjonene, får eritreerne fra Etiopia stort sett blankt avslag på asylsøknaden av UDI og UNE. Samtidig er det lett å forstå hvorfor de ikke vil returnere til Etiopia − et hjemland som har utsatt dem for grove menneskerettsovergrep, som har splittet deres familier, benektet deres rett til å være etiopiere og fordrevet dem. At de nå kan vende tilbake, endrer i deres øyne lite. Troppeoppbyggingen og sabelraslingen som periodevis finner sted på begge sider av grensen, er en stadig påminnelse om at fortidens overgrep når som helst kan gjenta seg. Hvem vil vel stifte familie og la barn vokse opp under slike omstendigheter? Eritrea er heller ikke et alternativ. Mange av dem har aldri vært der, i tillegg til at det styres av et vel så brutalt regime. Dette betyr i essens at en rekke ofre for grov etnisk forfølgelse lever per i dag blant oss som papirløse. De er usynlige i samfunnet, og ingen bryr seg nevneverdig om deres eksistens eller deres skjebne. For norske myndigheter er de kun «illegale migranter» – et problem, en gruppe mennesker som i sin vrangvillighet nekter å returnere til landet som i sin tid foraktet og fordrev dem.
«Da det led mod Kvælden, saa han et stort Slot langt borte, som det lyste af.»
De siste ti årene er det ikke Norge, men Sverige som, i alle fall til en viss grad, har framstått som slottet Soria Moria. Mens Danmark og deretter Norge har strammet inn og atter strammet inn, har Sverige dels stått som en liberal målestokk. Noe av et høydepunkt i nordisk solidaritet og pragmatisme var da Sverige høsten 2005, som en del av budsjettforliket mellom regjeringen, Miljöpartiet og Vänsterpartiet, vedtok et nesten-amnesti for papirløse. Det ble besluttet at de fleste asylsøkere med endelig avslag skulle få sine saker vurdert på nytt. Ordningen inkluderte personer som hadde levd i skjul, men ikke personer som hadde begått kriminelle handlinger.
Ordningen satte det ensidige fokuset på kontroll i de siste årenes norske asyldebatt i et sjenerende relieff. Dette ble aksentuert av ujevnheten i ankomstene: I 2004 kom det 23 161 asylsøkere til Sverige, mot 7945 til Norge. Til sist var det 17 000 avviste asylsøkere som fikk opphold gjennom den svenske ordningen. Det er like mange asylsøkere som får opphold i Norge på fire–fem år.
Allerede i april 2003 foreslo UDI en lignende løsning for papirløse i Norge, utarbeidet på initiativ fra og i samråd med Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo. UDIs forslag var at opphold kan innvilges fem år etter endelig avslag dersom det ikke er tvil om identitet, og åtte år ved tvil. UDI anså den gang situasjonen som så alvorlig at de også gikk inn for et umiddelbart amnesti for dem som hadde vært her aller lengst, nemlig åtte år etter endelig avslag. Forslaget ble umiddelbart lagt i en skuff av kommunalminister Erna Solberg.
Siden UDIs forslag har det gått åtte år. I dag er situasjonen langt verre enn da UDI framsatte sitt forslag. Gatene våre, jernbaneog busstasjonene våre og de mørke områdene under bruene og trafikkmaskinene våre, er i økende grad hjemsted for mennesker som burde hatt krav på et verdig og meningsfylt liv. For mange er det en langsom ferd inn i tiltagende fysisk og psykisk elendighet. De tæres ned, brukes opp. Noen mister gradvis forstanden.
Norge forblir en versting i denne klassen. Det er langt fra bare Sverige som har gått foran med et annet eksempel. Den interstatlige, Wien-baserte forskningsinstitusjonen The International Centre for Migration Policy Development (ICMPD) som er eid av 12 EU-land i fellesskap, har på bestilling fra EUs justisdirektorat utarbeidet en bred rapport om slike ordninger i Europa (Regularisations in the European Union, 2008). Rapporten stadfester at det store flertallet av EU-land har gjennomført regulariseringer av papirløse. Det finnes ikke sikre totaltall, men minst 3,5 millioner papirløse har blitt regularisert, det vil si fått oppholdstillatelse, i EU i perioden 1996– 2008. Det reelle tallet er trolig langt høyere, opptil ca. 6 millioner.
Blant land med mer eller mindre sammenlignbare forhold som Norge gjennomførte Belgia sin siste av flere regulariseringer i 2009, hvor ca. 25 000 fikk opphold. Nederland hadde sin siste regularisering i 2007, hvor ca. 28 000 fikk opphold. I landene i Sør-Europa har tallene vært langt høyere. Spania hadde sin siste runde i 2005, hvor 570 000 fikk opphold. Italia har gjennomført slike ordninger regelmessig, og til sammen har 1,5 millioner papirløse fått opphold de siste 25 årene. Også Hellas har regularisert flere hundre tusen. Det må tas med i betraktningen at Italia og Spania bare delvis har fungerende asylsystem i utgangspunktet, og Hellas knapt et asylsystem i det hele tatt. Amnestiene i disse landene er derfor i stor grad en erstatning. De papirløse som har blitt omfattet av amnestiene i Sør- Europa, har også vært preget av arbeidsmigranter, spesielt i Spania.
Løsningene som har blitt valgt i land som Belgia, Nederland og Sverige, er derfor langt mer relevante i en norsk kontekst. Disse landene har lignende asylsystem som Norge. I tillegg er det avviste asylsøkere som er den dominerende gruppen blant de papirløse. Når den rødgrønne regjeringen har blitt konfrontert med ordningene i andre land, har de systematisk valgt å fremheve landene i sør som skiller seg mest ut fra Norge. Ordningene i land som Belgia, Nederland og Sverige foretrekker de å ikke kommentere.
At norsk asylpolitikk skulle være spesielt liberal og human sammenlignet med andre europeiske land, er i stor grad en illusjon. Men gitt nordmenns gode selvbilde er det en illusjon det har vært nokså lett å få oss til å tro på. Problemet som andre land langt på vei har erkjent, er at et asylsystem trenger dampventiler. Et system som håndterer mennesker i så komplekse og sårbare situasjoner, må kjenne sine begrensninger. Det er behov for en evne til ydmykhet, miskunn og en sunn dose pragmatisme i møtet med mennesker som er presset mot veggen. At man setter hardt mot hardt mot mennesker i en desperat situasjon år etter år, betyr ikke at man får veggen til å flytte seg.
Papirløs framtid: Fengsel, fengsel, fengsel
Likevel er det denne tilnærmingen regjeringen fortsetter å følge. Et av hovedbudskapene i Soria Moria 2 var at regjeringen ønsker å fengsle asylsøkere mer. Spesielt skal bevisterskelen bli lavere. Regjeringens planer omfatter blant annet at asylsøkere skal kunne fengsles lettere i forbindelse med uttransportering uten at de har gjort noe annet galt enn å være redd for å reise hjem. Statssekretær i Justisdepartementet Pål Lønseth uttalte i Dagbladet i august 2010 at det ikke er snakk om «straff»: Straffeloven skal stadig være lik for alle. Det har han rett i, men ingenting blir bedre av det, tvert om: Dette handler om et særfelt av fengslingslovgivningen, nemlig fengslinger etter utlendingsloven, den eneste loven som ikke gjelder norske statsborgere, og som altså nå vil gi spesielt sjenerøse muligheter for frihetsberøvelse. De avviste asylsøkerne skal ikke fengsles for vold eller tyveri. De skal fengsles på grunn av deres fysiske nærvær i feil land. Som regjeringen skriver i høringsbrevet:
Frihetsberøvelse er det mest inngripende virkemiddel en stat kan iverksette mot enkeltindivider.
Det er en presis formulering av den ordinære tilnærmingen i det norske rettssystemet. Men for å befinne deg i Norge mot den norske stats ønske, skal du kunne fengsles på nivå med (eller mer enn) det som ofte idømmes for grov vold eller væpnet ran. Hvis du ikke samarbeider om retur til et krigsområde, kan du nemlig fengsles i inntil 18 måneder. I essens er dette kriminalisering av frykt, og det med harde straffer – for en form for «straff» er det, uansett hva statssekretæren skulle foretrekke å kalle det. Ifølge noen er det ikke krig i landene de skal returneres til heller, men de fleste av oss velger ikke å følge antiterminologien til Bush.
Det finnes noen begrensninger, som følger av internasjonal lov: Fengsling skal bare kunne finne sted så lenge staten arbeider aktivt med å få til utsendelse og så lenge utsendelse faktisk er realistisk. Fengsling skal som hovedregel også bare finne sted i egne anstalter, ikke i vanlige fengsler. Per i dag er det bare utlendingsinternatet på Trandum som faller innenfor denne kategorien. Ettersom langvarige fengslinger dermed vanskelig vil kunne idømmes systematisk til papirløse, synes det mest sannsynlig at de vil ramme nokså tilfeldig.
Denne endringen er desto mer problematisk sett i sammenheng med den økte andelen FN-stridige avslag. Dette betyr at det nye Norge er som følger: Først får du avslag i strid med FN. Hvis du ikke lystrer og reiser tilbake til et land FN sier er for farlig, skal vi sette deg i fengsel. Vi skal fengsle afghanere fra krigsområder. Vi skal fengsle homofile som har flyktet fra Iran. Vi skal fengsle somaliere som har sett familiemedlemmer bli drept, og palestinere som forblir like statsløse, like rettighetsløse, like hundsede her som de noen gang har vært.
Endringen er også spesielt problematisk sett i sammenheng med den strengere bruken av bestemmelsen «opphold på humanitært grunnlag», som også ble varslet ytterligere strammet inn i Soria Moria 2. Denne bestemmelsen, som er det presise målet på norsk humanitet, har vært nokså uendret i tjue år frem til den de siste få årene har blitt gradvis strammet inn gjennom forvaltningens, og spesielt Utlendingsnemndas, praksis. Nå vil regjeringen følge opp og stramme inn enda mer. Det betyr også at antallet spesielt sårbare personer må antas å øke blant de avviste asylsøkerne som det nå skal bli lettere å fengsle.
Slik taler det nye, norske vi.
Relaterte artikler
Den papirløse underklassen
Rune Berglund Steen er kommunikasjonsansvarlig ved Antirasistisk Senter.
I Danmark gikk man til valg på å vandalisere asylpolitikken. I Norge vandaliserte man asylpolitikken for å vinne et valg.
Det skal mange spikre til for å feste et kistelokk. Det var ikke den siste spikeren som kom 3. september 2008, da regjeringen Jens Stoltenberg II lanserte sin omfattende og dramatiske innstramningspakke for asylpolitikken. Den første pakken ble snart fulgt opp med en ny innstramningspakke i juli 2009, og enda en runde med innstramninger i den nye regjeringsplattformen, Soria Moria 2, i oktober 2009.
Utenfor Jonas Gahr Støres «nye, norske vi» finnes også «det nye, norske de» – den økende gruppen asylsøkere med asylavslag det knapt er mulig for noe menneske å rette seg etter: FN-stridige avslag, avslag til barn som skal sendes ut når de blir voksne, avslag på avslag på avslag til personer som har flyktet fra noen av de verste krigssonene og diktaturene på jord. Det er nemlig ett av kjennetegnene på den nye norske asylpolitikken at personer det er vanskelig eller umulig for norsk politi å returnere, i langt større grad enn tidligere får avslag. Dermed blir de værende her i årevis. Mange lærer seg norsk, arbeider, betalte skatt så lenge det var mulig (frem til januar i år) – og blir gradvis en utstøtt og marginalisert del av det «norske».
Asylpolitikkens «shock and awe»
Den første innstramningspakken, i 2008, sendte oss inn i en merkelig politisk situasjon: Over natten fikk vi en asylpolitikk som på flere områder overgikk det innvandringsfiendtlige Danmark, men i et helt annet politisk klima og under et helt annet politisk styre. Vi hadde ikke hatt vedvarende hets av asylsøkere og muslimer i den offentlige debatten (de tendensene kom senere). Vi hadde ikke hatt kampanjejournalistikk i ledende aviser for å endevende asylpolitikken i restriktiv retning. Vi hadde ikke en regjering som hadde gått til valg med løfter om generell tukting av mennesker på flukt (det gjorde de i neste omgang) – tvert om var det forventninger til en viss human oppblomstring etter tørketiden under Erna Solberg. Både SV og Sp hadde i årevis markert seg som mer liberale partier, og Ap virket heller ikke uimottagelige for en mer menneskerettslig og humant orientert agenda.
Sommeren 2008 var det riktignok en del snakk om de − relativt sett – høye tallene på asylankomster til Norge. FrP raslet som så ofte med rustne sabler stjålet fra en kosakks grav, og kommuner drøftet seg imellom hvordan ansvaret skulle fordeles. I det hele tatt var det en vanlig, norsk sommer. Det var ifølge Statistisk sentralbyrå ikke engang flertall for innstramninger.
Og så ble vi en dag møtt med en helt ny asylpolitikk som en del av Arbeiderpartiets PR-strategi den uken. Ikke bare kom den nye mørketiden overraskende på offentligheten. Også statsminister Jens Stoltenberg og arbeids- og inkluderingsminister Dag Terje Andersen syntes litt uforvarende å ha havnet i det skyggenorge som en del utpå høyresiden gjennom mange år har drømt om. Det var blyge smil og mye snakk om å beskytte asylinstituttet under en pressekonferanse hvor den rødgrønne regjeringens flertall senket standardene for behandlingen av asylsøkere like dramatisk på én time som Erna Solberg hadde gjort på fire år. Dagen derpå var det veiutbyggingen Arbeiderpartiet hadde bestemt skulle stå i fokus.
Tilfeldig var det åpenbart ikke, at et stortingsvalg lå og ventet ett år fram i tid. Noen må ha fryktet at asylsøkerne kunne velte det rødgrønne eventyret – så da kom trolletopp av det mørke juvet og bergtok prinsessa, for sikkerhets skyld. Kanskje er det nettopp forskjellen mellom Norge og Danmark som er det mest slående: I Danmark gikk man til valg på å vandalisere asylpolitikken; i Norge vandaliserte man asylpolitikken for å vinne et valg. Det ene er kynisk politikk; det andre er politisk kynisme.
Utstillingsvinduene
Et av kjennetegnene på den nye, norske asylpolitikken, er en svikt i selv noen av de mest grunnleggende prinsippene for behandling av sårbare medmennesker. Dette har ikke minst vært tydelig i de akutte og dramatiske problemene knyttet til de ulike institusjonene for avviste asylsøkere, flertallet har vokst frem i denne perioden. Ventemottakene utenfor Lier og Fagerli ble ødelagt av beboere sist sommer etter at de selv hadde blitt ødelagt av flere års meningsløs tilværelse på mottakene. Utlendingsinternatet på Trandum ble stengt flere ganger i fjor, av både hovedverneombudet og Arbeidstilsynet, på grunn av sterkt kritikkverdige forhold. Dette etter flere år med sterk kritikk og skandaler omkring driften. Og nå i februar ble den mindre kjente, men kanskje mest problematiske institusjonen, besluttet stengt, nemlig ventemottaket for mindreårige på Salhus utenfor Bergen. Der skal ungdommene langt på vei ha utviklet kollektive psykiske problemer.
Disse stedene har dels vært tenkt av regjeringen som utstillingsvinduer for den nye norske asylpolitikken, hvor hardt skal settes mot hardt, nesten koste hva det koste vil. Det har de også vært. Det man ser når man titter inn gjennom disse vinduene, er en kombinasjon av tilsiktet brutalitet og sviktende profesjonalitet som i alt for stor grad har blitt representativ for hvordan Norge velger å behandle «de andre». De to ødelagte ventemottakene utenfor Lier og Fagerlig skal nå erstattes av et tretti-talls «returmottak». Standarden skal være noe bedre, men nå skal også barnefamilier inn i disse særmottakene for avviste asyl-søkere. Det er like lett å forutsi som det var med ventemottakene, at de nye returmottakene vil bli problematiske og konfliktfylte institusjoner, men nå med enda flere barn midt oppe i det hele. Dermed får hardheten i norsk asylpolitikk stadig flere utstillingsvinduer.
De grusomme barna
Noen av de som skal skremmes unna Norge, er barna. En av de mest oppsiktsvekkende innstramningene som ble lansert høsten 2008, var at en del enslige mindreårige asylsøkere som er 15 ½ år gamle eller eldre ved ankomst, skulle gis midlertidige oppholdstillatelser for å sendes ut straks de fyller 18. Tillatelsen de innvilges, er i essens den samme som ble brukt overfor de nordirakiske kurderne – MUF, Midlertidig Uten Familiegjenforening. Med andre ord: Etter ti års MUF-mareritt, hvor ofrene var voksne menn, besluttet regjeringen å begynne forfra, denne gangen med barn. I 2009 og 2010 ble til sammen 74 barn gitt et slikt MUFvedtak, i stor grad fra Afghanistan og Irak.
Innstramningen gjelder enslige mindreårige asylsøkere som ikke har foreldre eller andre omsorgspersoner på kjent sted. Mens barn uten omsorgspersoner gjennom mange år hadde fått oppholdstillatelse på humanitært grunnlag i Norge, settes de nå på vent til de blir gamle nok til at de kan sendes hjem til krigsherjede områder på egen hånd – det vil si straks Barnekonvensjonen ikke lenger utgjør et vrient hinder for norske myndigheters ambisjoner. Dette grunnleggende premisset, nemlig at innstramningen bare gjelder personer uten kjente omsorgspersoner, er også noe av det mest brutale. Kort sagt: Den gruppen barn som man har valgt å stramme inn overfor, er dem som fram til i dag har fått opphold «bare» fordi man ikke vet hvor foreldrene befinner seg. Hvordan ble dette «bare»?
Nå settes en del av disse barnas liv på vent. Det eneste sikre som finnes i tilværelsen deres, er vissheten om retur til en ofte uforutsigbar og potensielt prekær situasjon i et som oftest konfliktherjet eller totalitært land ved fylte 18 år. De bosettes ikke i en kommune. I stedet ble det opprettet et eget ventemottak for dem, på Salhus, hvor ungdommene skulle tilbringe hele sin tid i Norge.
Hvordan forestilte man seg at dette stedet ville være − samlingssentra for mindreårige som bare har én ting til felles, nemlig at de, i det øyeblikk de blir myndige, skal sendes tilbake til noen av verdens verste steder? Hvordan kunne et slikt mottak bli annet enn et oppsamlingssted for motløshet, sinne, ensomhet, fortvilelse og frykt? I februar 2010 ble mottaket besluttet stengt. Det var ikke på tide – det var alt for sent. Det betyr heller ingen løsning for barna – utsendelsesvedtakene består nemlig, det er bare hvor de skal være mens de vokser seg gamle nok til tvangsretur, som vil endres.
Jeg tviler sterkt på at det finnes et annet samfunnsområde hvor man bevisst vil utsette barn for frykt og usikkerhet fordi det anses å være i den norske stats interesse å gjøre det. Tvert om − på andre samfunnsområder ville vil prioritere barn, vi ville være villig til å ofre andre goder for å ta oss av barn. Er det virkelig en relevant forskjell på «våre» barn og «andres» barn, desto mer når de «andre» ofte er flyktninger, døde eller levende? Denne hensynsløsheten i behandlingen av barn på flukt er åpenbart ingen nødvendighet for et oljerikt Norge hvor folkeflertallet ikke engang har ønsket innstramninger.
Jeg har mange ganger blitt spurt hva som ville være en «human asylpolitikk». Begynnelsen på et svar er en politikk som unngår ytterligheter, som skyr tiltak og konsekvenser som de fleste av oss lett vil gjenkjenne som ekstreme. Bakgrunnen mange av disse barna har som flyktninger fra noen av de verste konfliktområdene på jord. Den belastningen de utsettes for, og villigheten til å utsette dem for den, er i sitt vesen ekstreme.
Den papirløse underklassen
Det er uunngåelig at en del av barna etter hvert har glidd inn i den varige papirløse underklassen som har vokst frem gjennom flere regjeringers rigiditet. Gruppen er ikke svært stor, men den er økende, med stadig flere som har vært her i omkring åtte år eller mer uten grunnleggende rettigheter, ofte skilt fra sin familie og uten klare framtidsutsikter. Det er viktig å merke seg at uttrykket «papirløse» ikke relaterer seg til identitetspapirer – det er det faktisk mange som har. Det handler om at man ikke har norske oppholdspapirer.
Eksakt antall er av åpenbare grunner ukjent. Statistisk sentralbyrå fikk i oppdrag fra UDI å kartlegge hvor mange personer som oppholder seg ulovlig i Norge, og konkluderte med et anslag på 18 196 irregulære innvandrere. Antallet inkluderer personer som har fått endelig avslag helt nylig, og som i løpet av relativt kort tid vil bli returnert. Antall mennesker med lang botid, eksempelvis over 5 år etter endelig avslag, er åpenbart atskillig lavere. Organisasjoner som jobber med dette, er enige om at det ikke dreier seg om mer enn 1500–3000 personer.
De papirløse er i stor grad avviste asylsøkere. De er etiopiere, eritreere, somaliere, palestinere, irakere, iranere, sudanesere og afghanere som har flyktet fra krigsherjede områder og totalitære stater, og mange av dem har opplevd forfølgelse eller krig på kroppen. Det er ikke tilfeldig at det var etiopiere som aksjonerte i Oslo Domkirke nylig. Blant dem som har levd papirløst lengst, eksempelvis i åtte år og mer, finner man nemlig i stor grad etiopiere og eritreere. Årsaken er at det ikke har vært mulig å tvangsreturnere etiopiere eller eritreere på i alle fall tjue år. Dersom norske myndigheter forsøker å transportere dem til hjemlandet med tvang, vil de bli avvist ved grensen, og politiet må ta dem med seg tilbake til Norge.
I prinsippet skal etiopiere og eritreere kunne returnere frivillig hvis de selv kontakter en etiopisk eller eritreisk utenriksstasjon for å få reisedokumenter. Det er det ytterst få som vil gjøre. Vanskelig er det ikke å forstå dem. Eritrea har befunnet seg på den amerikanske stiftelsen Freedom House sin liste over verdens verste regimer, Worst of the Worst, mange år på rad. Etiopia er også blant kontinentets mest brutale regimer, med fengslene fylt opp av opposisjonelle. Mange av etiopierne som lever papirløst i Norge, har en fortid i de samme fengslene. Ikke få av kvinnene har opplevd å bli voldtatt i etiopiske celler.
En ganske stor gruppe blant de papirløse, er etniske eritreere fra Etiopia. De flyktet som oftest i forbindelse med krigen mellom de to landene i 1998–2000. På det tidspunktet ble omkring 75 000 etniske eritreere deportert fra Etiopia til Eritrea, ofte under forferdelige forhold. Etiopiske myndigheter hadde eksempelvis en praksis med å skille familiemedlemmer, slik at faren ble sendt til ett sted på grensen mot Eritrea en dag, og moren og ett av barna til et annet sted på grensen to uker senere. En del ble også utsatt for overgrep. Mange vet stadig ikke hva som har skjedd med familien.
Siden det er lenge siden krigen og deportasjonene, får eritreerne fra Etiopia stort sett blankt avslag på asylsøknaden av UDI og UNE. Samtidig er det lett å forstå hvorfor de ikke vil returnere til Etiopia − et hjemland som har utsatt dem for grove menneskerettsovergrep, som har splittet deres familier, benektet deres rett til å være etiopiere og fordrevet dem. At de nå kan vende tilbake, endrer i deres øyne lite. Troppeoppbyggingen og sabelraslingen som periodevis finner sted på begge sider av grensen, er en stadig påminnelse om at fortidens overgrep når som helst kan gjenta seg. Hvem vil vel stifte familie og la barn vokse opp under slike omstendigheter? Eritrea er heller ikke et alternativ. Mange av dem har aldri vært der, i tillegg til at det styres av et vel så brutalt regime. Dette betyr i essens at en rekke ofre for grov etnisk forfølgelse lever per i dag blant oss som papirløse. De er usynlige i samfunnet, og ingen bryr seg nevneverdig om deres eksistens eller deres skjebne. For norske myndigheter er de kun «illegale migranter» – et problem, en gruppe mennesker som i sin vrangvillighet nekter å returnere til landet som i sin tid foraktet og fordrev dem.
«Da det led mod Kvælden, saa han et stort Slot langt borte, som det lyste af.»
De siste ti årene er det ikke Norge, men Sverige som, i alle fall til en viss grad, har framstått som slottet Soria Moria. Mens Danmark og deretter Norge har strammet inn og atter strammet inn, har Sverige dels stått som en liberal målestokk. Noe av et høydepunkt i nordisk solidaritet og pragmatisme var da Sverige høsten 2005, som en del av budsjettforliket mellom regjeringen, Miljöpartiet og Vänsterpartiet, vedtok et nesten-amnesti for papirløse. Det ble besluttet at de fleste asylsøkere med endelig avslag skulle få sine saker vurdert på nytt. Ordningen inkluderte personer som hadde levd i skjul, men ikke personer som hadde begått kriminelle handlinger.
Ordningen satte det ensidige fokuset på kontroll i de siste årenes norske asyldebatt i et sjenerende relieff. Dette ble aksentuert av ujevnheten i ankomstene: I 2004 kom det 23 161 asylsøkere til Sverige, mot 7945 til Norge. Til sist var det 17 000 avviste asylsøkere som fikk opphold gjennom den svenske ordningen. Det er like mange asylsøkere som får opphold i Norge på fire–fem år.
Allerede i april 2003 foreslo UDI en lignende løsning for papirløse i Norge, utarbeidet på initiativ fra og i samråd med Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo. UDIs forslag var at opphold kan innvilges fem år etter endelig avslag dersom det ikke er tvil om identitet, og åtte år ved tvil. UDI anså den gang situasjonen som så alvorlig at de også gikk inn for et umiddelbart amnesti for dem som hadde vært her aller lengst, nemlig åtte år etter endelig avslag. Forslaget ble umiddelbart lagt i en skuff av kommunalminister Erna Solberg.
Siden UDIs forslag har det gått åtte år. I dag er situasjonen langt verre enn da UDI framsatte sitt forslag. Gatene våre, jernbaneog busstasjonene våre og de mørke områdene under bruene og trafikkmaskinene våre, er i økende grad hjemsted for mennesker som burde hatt krav på et verdig og meningsfylt liv. For mange er det en langsom ferd inn i tiltagende fysisk og psykisk elendighet. De tæres ned, brukes opp. Noen mister gradvis forstanden.
Norge forblir en versting i denne klassen. Det er langt fra bare Sverige som har gått foran med et annet eksempel. Den interstatlige, Wien-baserte forskningsinstitusjonen The International Centre for Migration Policy Development (ICMPD) som er eid av 12 EU-land i fellesskap, har på bestilling fra EUs justisdirektorat utarbeidet en bred rapport om slike ordninger i Europa (Regularisations in the European Union, 2008). Rapporten stadfester at det store flertallet av EU-land har gjennomført regulariseringer av papirløse. Det finnes ikke sikre totaltall, men minst 3,5 millioner papirløse har blitt regularisert, det vil si fått oppholdstillatelse, i EU i perioden 1996– 2008. Det reelle tallet er trolig langt høyere, opptil ca. 6 millioner.
Blant land med mer eller mindre sammenlignbare forhold som Norge gjennomførte Belgia sin siste av flere regulariseringer i 2009, hvor ca. 25 000 fikk opphold. Nederland hadde sin siste regularisering i 2007, hvor ca. 28 000 fikk opphold. I landene i Sør-Europa har tallene vært langt høyere. Spania hadde sin siste runde i 2005, hvor 570 000 fikk opphold. Italia har gjennomført slike ordninger regelmessig, og til sammen har 1,5 millioner papirløse fått opphold de siste 25 årene. Også Hellas har regularisert flere hundre tusen. Det må tas med i betraktningen at Italia og Spania bare delvis har fungerende asylsystem i utgangspunktet, og Hellas knapt et asylsystem i det hele tatt. Amnestiene i disse landene er derfor i stor grad en erstatning. De papirløse som har blitt omfattet av amnestiene i Sør- Europa, har også vært preget av arbeidsmigranter, spesielt i Spania.
Løsningene som har blitt valgt i land som Belgia, Nederland og Sverige, er derfor langt mer relevante i en norsk kontekst. Disse landene har lignende asylsystem som Norge. I tillegg er det avviste asylsøkere som er den dominerende gruppen blant de papirløse. Når den rødgrønne regjeringen har blitt konfrontert med ordningene i andre land, har de systematisk valgt å fremheve landene i sør som skiller seg mest ut fra Norge. Ordningene i land som Belgia, Nederland og Sverige foretrekker de å ikke kommentere.
At norsk asylpolitikk skulle være spesielt liberal og human sammenlignet med andre europeiske land, er i stor grad en illusjon. Men gitt nordmenns gode selvbilde er det en illusjon det har vært nokså lett å få oss til å tro på. Problemet som andre land langt på vei har erkjent, er at et asylsystem trenger dampventiler. Et system som håndterer mennesker i så komplekse og sårbare situasjoner, må kjenne sine begrensninger. Det er behov for en evne til ydmykhet, miskunn og en sunn dose pragmatisme i møtet med mennesker som er presset mot veggen. At man setter hardt mot hardt mot mennesker i en desperat situasjon år etter år, betyr ikke at man får veggen til å flytte seg.
Papirløs framtid: Fengsel, fengsel, fengsel
Likevel er det denne tilnærmingen regjeringen fortsetter å følge. Et av hovedbudskapene i Soria Moria 2 var at regjeringen ønsker å fengsle asylsøkere mer. Spesielt skal bevisterskelen bli lavere. Regjeringens planer omfatter blant annet at asylsøkere skal kunne fengsles lettere i forbindelse med uttransportering uten at de har gjort noe annet galt enn å være redd for å reise hjem. Statssekretær i Justisdepartementet Pål Lønseth uttalte i Dagbladet i august 2010 at det ikke er snakk om «straff»: Straffeloven skal stadig være lik for alle. Det har han rett i, men ingenting blir bedre av det, tvert om: Dette handler om et særfelt av fengslingslovgivningen, nemlig fengslinger etter utlendingsloven, den eneste loven som ikke gjelder norske statsborgere, og som altså nå vil gi spesielt sjenerøse muligheter for frihetsberøvelse. De avviste asylsøkerne skal ikke fengsles for vold eller tyveri. De skal fengsles på grunn av deres fysiske nærvær i feil land. Som regjeringen skriver i høringsbrevet:
Frihetsberøvelse er det mest inngripende virkemiddel en stat kan iverksette mot enkeltindivider.
Det er en presis formulering av den ordinære tilnærmingen i det norske rettssystemet. Men for å befinne deg i Norge mot den norske stats ønske, skal du kunne fengsles på nivå med (eller mer enn) det som ofte idømmes for grov vold eller væpnet ran. Hvis du ikke samarbeider om retur til et krigsområde, kan du nemlig fengsles i inntil 18 måneder. I essens er dette kriminalisering av frykt, og det med harde straffer – for en form for «straff» er det, uansett hva statssekretæren skulle foretrekke å kalle det. Ifølge noen er det ikke krig i landene de skal returneres til heller, men de fleste av oss velger ikke å følge antiterminologien til Bush.
Det finnes noen begrensninger, som følger av internasjonal lov: Fengsling skal bare kunne finne sted så lenge staten arbeider aktivt med å få til utsendelse og så lenge utsendelse faktisk er realistisk. Fengsling skal som hovedregel også bare finne sted i egne anstalter, ikke i vanlige fengsler. Per i dag er det bare utlendingsinternatet på Trandum som faller innenfor denne kategorien. Ettersom langvarige fengslinger dermed vanskelig vil kunne idømmes systematisk til papirløse, synes det mest sannsynlig at de vil ramme nokså tilfeldig.
Denne endringen er desto mer problematisk sett i sammenheng med den økte andelen FN-stridige avslag. Dette betyr at det nye Norge er som følger: Først får du avslag i strid med FN. Hvis du ikke lystrer og reiser tilbake til et land FN sier er for farlig, skal vi sette deg i fengsel. Vi skal fengsle afghanere fra krigsområder. Vi skal fengsle homofile som har flyktet fra Iran. Vi skal fengsle somaliere som har sett familiemedlemmer bli drept, og palestinere som forblir like statsløse, like rettighetsløse, like hundsede her som de noen gang har vært.
Endringen er også spesielt problematisk sett i sammenheng med den strengere bruken av bestemmelsen «opphold på humanitært grunnlag», som også ble varslet ytterligere strammet inn i Soria Moria 2. Denne bestemmelsen, som er det presise målet på norsk humanitet, har vært nokså uendret i tjue år frem til den de siste få årene har blitt gradvis strammet inn gjennom forvaltningens, og spesielt Utlendingsnemndas, praksis. Nå vil regjeringen følge opp og stramme inn enda mer. Det betyr også at antallet spesielt sårbare personer må antas å øke blant de avviste asylsøkerne som det nå skal bli lettere å fengsle.
Slik taler det nye, norske vi.
Relaterte artikler
Det etterkapitalistiske Norge – og veien dit
Torstein Dahle er siviløkonom og bystyremedlem for Rødt i Bergen.
– Hinsides dets grenser begynner den menneskelige kraftutfoldelse som et mål i seg selv, det sanne frihetens rike, som imidlertid bare kan blomstre med nødvendighetens rike som sin basis. Forkortelsen av arbeidsdagen er dets grunnleggende forutsetning. (Karl Marx)
1. Om å møte vår tids store utfordring og ta et oppgjør med tidligere feil
Klimautfordringen, den matvarekrisen som bygger seg opp, og det faktum at vi holder på å tømme viktige, ikke-fornybare naturressurser – er noen av de forholdene som peker på at det haster med å komme seg ut av kapitalismen med dens spesielle, tvangsmessige form for vekst. Det store debattemnet i Norge burde være: Hvordan skal vi komme fra kapitalismen og over i det etterkapitalistiske samfunnet? Og hvordan skal det etterkapitalistiske samfunnet være?
Men utrolig nok: I omtrent all politisk debatt i Norge tas det som gitt at det skal være kapitalisme til evig tid. Det er bare i det lille partiet Rødt at det i noen grad føres en debatt om vår tids store og presserende utfordring: Det etterkapitalistiske samfunnet og hvordan vi skal komme dit.
Jeg bruker med vilje betegnelsen «det etterkapitalistiske samfunnet». Det understreker at en bestemt epoke i menneskehetens historie, kapitalismen, går mot sin nødvendige slutt. Kapitalismen krevde visse historiske forutsetninger for at den skulle kunne slå igjennom og utvikle seg til en fullverdig kapitalisme. På samme måte må vi nå erkjenne at et samfunn der det for første gang i historien er flertallet som faktisk har makten og som faktisk selv styrer – et slikt samfunn krever også bestemte historiske forutsetninger. Erfaringene fra de forsøkene som hittil har vært gjort, peker entydig mot en bestemt konklusjon: Det samfunnet som Marx omtalte som kommunismen i ulike stadier, og som mange av oss kaller for sosialisme på vei mot et klasseløst samfunn, kommunismen – det er en etterkapitalistisk samfunnsform. Den bygger på det samfunnsmessige, produktive grunnlaget som er blitt utviklet gjennom kapitalismen. Å gå fra et samfunn med sterke føydale trekk og rett over i et sosialistisk samfunn der flertallet faktisk har makten, er neppe mulig, i hvert fall ikke uten den drahjelpen som det vil være at store deler av verden allerede har kommet over i den etterkapitalistiske fasen.
Det betyr ikke at revolusjonær kamp i samfunn med sterke føydale preg er mindre viktig. Først og fremst er den selvsagt viktig for dem som lever i slike samfunn. Men den er også viktig for oss – kanskje avgjørende viktig, fordi de mektigste kapitalistiske statene nettopp bygger mye av sin makt og rikdom på hensynsløs utbytting av mennesker og natur i disse føydalt pregede samfunnene. Mye mer omfattende internasjonal kontakt enn i tidligere tider fører også til at kunnskap som utvikles i ulike samfunn under ulike forhold, blir felleseie i mye større grad enn før. Å utvikle kontakt og samarbeid mellom frihetssøkende, opprørske krefter i ulike deler av verden er derfor svært viktig, og vi må støtte hverandres kamp.
Men det ser altså ut til at revolusjoner i samfunn som har sterke føydale trekk, og som er preget av rå, autoritær undertrykking fra egne fyrster eller fyrsteliknende presidenter og fra mektige, imperialistiske stater, ikke fører til den omfattende frigjøringen som en faktisk, reell maktovertakelse fra arbeiderklassens og folkeflertallets side vil bety. Ser vi på de historiske erfaringene, har de revolusjonære kreftene selv vært sterkt preget av autoritær arv fra det regimet som de styrter, og de har vært preget av disse samfunnenes mangelfullt utviklede produktivkrefter. Det betyr at tidligere tiders revolusjoner i slike føydalt pregede land i liten grad kan tjene som forbilde og gi veiledning for revolusjonær kamp i land som har gjennomgått en langvarig kapitalistisk utvikling. Og det betyr at de av oss – bl.a. jeg selv – som har brukt ledere av slike tidligere revolusjoner som autoritative forbilder og retningsgivere, har gjort en stor feil. Disse revolusjonene har brakt med seg en sterk, autoritær ballast fra de samfunnene de har sprunget ut av. Jeg tror at mange av oss også har undervurdert betydningen av den kolossale forskjellen mellom de materielle, produksjonsmessige forutsetningene som fantes i disse føydalt pregede samfunnene (for eksempel Russland 1917 og Kina 1949), og de materielle forutsetningene som eksisterer i høyt utviklede kapitalistiske land for å kunne skape et nytt samfunn der det store flertallet, arbeiderklassen og dens allierte, faktisk styrer.
På de norske arbeidsplassene der fagforeningen er sterk, tror jeg arbeidsfolk har mer de skulle ha sagt over sin arbeidsplass og sin arbeidssituasjon, enn arbeidsfolk har hatt i noe samfunn som har kalt seg sosialistisk eller kommunistisk. Dermed har de også en viktig ballast av erfaringer om styring og makt og om hva som er reelt demokrati og hva som ikke er det, men kanskje kan se ut som det. De har forutsetninger som er av uvurderlig verdi for å klare å utvikle et etterkapitalistisk Norge til å bli et samfunn i raske skritt mot det Marx kalte for frihetens rike.
Kampen for å føre menneskesamfunnet over i den etterkapitalistiske fasen er en kamp for frigjøring, mot fremmedgjøring og undertrykking. Vi kjemper for et samfunn som virkelig vil bety et stort sprang framover for det enkelte individs frihet, for muligheten til å utfolde sine særegne evner og egenskaper. Vi kjemper for et samfunn preget av mangfold, der alle kan bidra ut fra sine egne forutsetninger – et samfunn som ikke utelukker eller nedvurderer dem som ikke kan konkurrere om å være mest lønnsom arbeidskraft. Også av den grunn er et slikt samfunn mer produktivt enn et kapitalistisk samfunn. Vi kjemper for et samfunn der folk flest aktivt styrer, der bruken av arbeidskraft, naturressurser og menneskeskapt produksjonsutstyr besluttes ut fra en bevisst, aktiv debatt, ikke ut fra markedskreftenes jakt på maksimal profitt.
Hvor tragisk er det ikke da at den dominerende oppfatningen om det samfunnet som vi kjemper for, er at det er et samfunn preget av ensretting, undertrykking av ytringsfrihet og organisasjonsfrihet, et diktatur der staten og kommunistpartiet bestemmer, og der de som ikke deler de statsautoriserte standpunktene, blir forfulgt og innesperret.
Når denne oppfatningen er så dominerende, er det dessverre ikke bare fordi den herskende overklassen har et ideologisk hegemoni, driver propaganda for sitt eget herredømme og svartmaler alternativene. De har kunnet innkassere stor suksess med dette nettopp fordi det faktisk har vært en vesentlig kjerne av sannhet i det. De forsøkene som hittil har vært gjort på å skape sosialisme eller kommunisme eller hva vi nå kaller det, har gjennomgående vært sterkt autoritært preget. På tross av at de ofte har lagt grunnen for viktige sosiale og materielle framskritt, har de vært preget av arven fra samfunn med sterke føydale trekk og rå, autoritær undertrykking. De har ofte vært preget av stor materiell nød og av tilbakeliggende produksjonsforhold. Det som nå skjer i enkelte latinamerikanske land, er vel det lengste vi er kommet bort fra et slikt utgangspunkt.
I sin bok, Den flerstemmige revolusjonen, skriver Kjersti Ericsson på side 213:
Et hovedpoeng i denne boka har vært at også vi som ønsker å endre verden på revolusjonært vis, bærer med oss en arv «under huden» fra det samfunnet vi ønsker å bekjempe. Denne arven preger tankene og handlingene våre. Problemet med revolusjonære bevegelser har aldri vært at de har vært «for bevisste». Problemet er at de på viktige områder bevisstløst har videreført gamle undertrykkingsforhold. For igjen å bruke kvinnekampen som eksempel: Kjemper en ikke hele tida for kvinneperspektivet, forsvinner det fra synsfeltet. En viktig lærdom fra sosialistiske samfunn er dessuten at den spontane utviklinga bidrar til å gjenskape undertrykkende strukturer og sosiale sjikt. En må organisere motkreftene mot det spontane.
Vi som har våre erfaringer fra et kapitalistisk samfunn, har mer enn nok å slite med av ballast fra det som er vår gamle verden, om vi ikke i tillegg skal ta til oss føydalt arvegods fra dem som hadde sine tanker preget av tidligere samfunn med sterke føydale trekk. Selvsagt kan også de ha viktig innsikt å formidle, men det er et fatalt feilgrep å løfte opp bilder av dem og framholde dem som forbilder for våre politiske utfordringer i et avansert kapitalistisk samfunn som Norge. Det er i virkeligheten reaksjonært. Heldigvis er det mange år siden forgjengerne til partiet Rødt – AKP og RV – tok et oppgjør med det å bære bilder av de gamle revolusjonære ledere. Det hviler et særlig ansvar på de av oss som har gjort denne feilen, og som har bidradd til at det i dag fortsatt er mange som forbinder kampen for sosialisme og kommunisme med autoritære, sentralstyrte samfunn. Vi har et særlig ansvar for å gå i spissen for å se framover og gripe fatt i det som er vår tids store utfordring: Å utvikle det frigjørende, etterkapitalistiske alternativet.
I det arbeidet må vi ta utgangspunkt i vår faktiske virkelighet anno 2011, i de resultatene som er oppnådd gjennom lang tids klassekamp, og i den produksjonsevnen som et par hundre år med kapitalisme har frambrakt. Det utgangspunktet må vi forene med den grunnleggende innsikten som spesielt Karl Marx utviklet om kapitalismen, dens vesen og dens historiske rolle i menneskesamfunnets utvikling.
Derfor vil jeg avslutte dette punktet med et sitat fra bind 3 av Kapitalen, kapittel 48, punkt III. Språket er tungt, men sitatet understreker på en svært innsiktsfull måte den historiske sammenhengen som vår kamp står i:
Frihetens rike begynner i virkeligheten der hvor det er slutt på arbeid som bestemmes av nød og ytre hensiktsmessighet; det ligger etter sakens natur hinsides sfæren for den egentlige materielle produksjon.
På samme måte som det primitive menneske må kjempe med naturen for å tilfredsstille sine behov, for å opprettholde og reprodusere sitt liv, må det siviliserte menneske gjøre det, og det i alle samfunnsformer og under alle mulige produksjonsmåter. I utviklingens løp utvides dette naturnødvendighetens rike, fordi behovene utvikler seg; men samtidig utvikles produktivkreftene som tilfredsstiller dem.
Friheten på dette område kan bare bestå i at det samfunnsmessige menneske, de assosierte produsenter, regulerer dette sitt stoffskifte med naturen på en rasjonell måte, bringer det under sin felles kontroll, istedenfor å la seg beherske av det som av en blind makt; at de fullbyrder dette stoffskifte med minst mulig kraftanstrengelse og under de for den menneskelige natur mest verdige og adekvate vilkår. Men det er og fortsetter å være et nødvendighetens rike. Hinsides dets grenser begynner den menneskelige kraftutfoldelse som et mål i seg selv, det sanne frihetens rike, som imidlertid bare kan blomstre med nødvendighetens rike som sin basis. Forkortelsen av arbeidsdagen er dets grunnleggende forutsetning.
2. Den nye og mest presserende grunnen til å få avskaffet kapitalismen
La oss gripe fatt i det siste avsnittet i det Marx-sitatet som jeg avsluttet forrige punkt med. Produksjonen av de bruksverdiene som vi trenger, skjer i et samspill mellom natur/naturressurser, levende menneskelig arbeidskraft og produksjonsutstyr skapt av tidligere årsarbeid. Dette produktive samspillet må bringes under felles kontroll, i stedet for at vi skal la oss beherske av det som av en blind makt. Under kapitalismen framtrer det som en blind makt, med tre grupper av samfunnsmessige aktører: Lønnsarbeiderne som gjør jobben, kapitalistene som eier bedriftene der lønnsarbeiderne produserer, og landeierne som eier jord og andre knappe naturressurser. Ingen av disse styrer helheten. Helheten er faktisk fullstendig uten styring, den framtrer som «en blind makt».
Det som vi i vår tid kjenner som statlig regulering, klarer heller ikke å styre denne helheten. Staten er dessuten en klassestat, som først og fremst regulerer til fordel for kapitalen. De som måtte ha hatt illusjoner om noe annet, bør snarest ta en titt på erfaringene med den store internasjonale økonomiske krisen, kjent som «finanskrisen». De kapitalistiske statenes bidrag har vært en gigantisk subsidiering av kapitalen, først og fremst av finanskapitalen. Hvis ikke finansmarkedene fungerer, knekker nemlig kapitalismen sammen. De er helt nødvendige, i motsetning til alle dem som mister jobbene sine eller boligene sine. Arbeidsløse og boligløse er et helt naturlig og nødvendig innslag i en velfungerende kapitalisme, og den eneste grunnen til å bekymre seg om det, er at det kan skape sosial uro og på den måten lage knirk i den løpende produksjonen av merverdi.
Slik dette produktive samspillet framtrer under kapitalismen, ser det ut som et samspill mellom kapitalen (som oppfattes som produksjonsutstyret, varelagrene og øvrige midler som skal til for å drive), lønnstakerne (dvs. arbeidskraften), og naturressursene (i Norge er vel staten den største av dem som rår over disse og som bl.a. gjennom konsesjoner styrer retten til å bruke dem). Produksjonsutstyr er nødvendig, og noen må jo eie det, og det gjør altså kapitalistene. Av og til er det staten som er kapitalist, en sjelden gang er det de som jobber der som eier kapitalen. Uansett må kapitalen ha avkastning/profitt, hvis ikke vil bedriften stagnere og etter hvert bukke under i konkurransen. Det gjelder også den arbeidereide bedriften. Kapital er nødvendig, lønnsarbeidere er nødvendige, og naturressurser er nødvendige. At kapitalen må ha grunnlag for å vokse, er ryggraden i det hele. Hvis ikke vil hele samfunnet stagnere, arbeidsløsheten vokser og det går galt med helheten i samfunnet.
Den rådende forståelsen er at slik er det, det må alle skjønne. Kapitalens vekst er bl.a. forutsetningen for at vi skal kunne få framgang og møte de utfordringene som utviklingen stiller oss overfor. Og kapitalisme vil det være til evig tid, hvis ikke destruktive krefter klarer å ødelegge og påføre oss tilbakeslag. Dette er som en naturlov – som «en blind makt».
Denne spontane forståelsen, som makthaverne dyrker og som samfunnsøkonomifaget domineres av, trenger Marx gjennom, og nettopp kapittel 48 i bind 3 av Kapitalen gir en utmerket oppsummering av det.
Kapitalen er ikke en ting
Produksjonsutstyret er ikke i seg selv kapital. Det er ikke slik at summen av de materielle og produserte produksjonsmidlene er kapital, like lite som gullet eller sølvet i seg selv er penger. Kapital er et bestemt samfunnsmessig produksjonsforhold, som gir tingene en spesiell karakter, setter dem inn i produksjonen i et bestemt samfunnsmessig samspill. Kapital er produksjonsmidler som en bestemt del av samfunnet (kapitalistene) har monopolisert. Kapitalen er en makt som binder sammen arbeidskraft, produksjonsmidler, produksjonsprosess og produkter i et samspill som bare har ett mål: Å skape merverdi.
I dette samspillet som kapitalen definerer, blir arbeidet til lønnsarbeid. Hvis man ikke finner seg en kapitalist å arbeide for som lønnsarbeider, kan man ikke arbeide. Da blir man arbeidsløs. Arbeideren selger sin arbeidskraft ved å stille sin arbeidstid til kapitalistens disposisjon. Den inngår i produksjonsprosessen som en bestemt form for kapital, variabel kapital. Arbeidskraften er blitt en vare, og på samme måte som andre varer bestemmes også arbeidskraftens verdi av hvor lang tid det tar å skape/gjenskape den. Hvis lønna samsvarer med arbeidskraftens verdi, får arbeideren betalt for den samfunnsmessig nødvendige arbeidstid som skal til for å produsere nok verdi til å overleve og fornye sine krefter og sin produktive evne. Resten av arbeidstida er merarbeidstid – gratisarbeid for kapitalisten. Og det er den verdien som skapes i merarbeidstida, merverdien, som er målet for all produktiv virksomhet under kapitalismen.
I kraft av sine ulike roller er alle i en viss forstand slaver av denne kapitalistiske runddansen. Kapitalistene og eierne av de store naturressursene er de privilegerte partene, som har sterk interesse av at systemet skal fortsette. Men som Marx påpeker:
Kapitalisten er bare personifisert kapital og fungerer i produksjonsprosessen bare som kapitalens ansikt («Träger des Kapitals»). I den samfunnsmessige produksjonsprosessen pumper kapitalen en bestemt mengde merarbeid ut av de direkte produsentene, arbeiderne. Kapitalen tilegner seg dette merarbeidet uten noen motytelse, og i virkeligheten er det fortsatt en form for tvangsarbeid, selv om det tilsynelatende er et resultat av en frivillig kontraktsmessig avtale.
Marx understreker at merarbeid vil forekomme i ethvert samfunn. Det er bare i de aller fattigste samfunn at arbeidet ikke resulterer i mer enn det arbeideren trenger for å brødfø seg selv. Det spesielle ved kapitalismen er at kapitalisten konfiskerer merproduktet til sine egne formål, og at en betydelig del av merverdien blir brukt til å øke kapitalen, for å gi denne kapitalisten den nødvendige kapitalmessige styrken til å kunne konkurrere med andre kapitalister.
Den tvangsmessige kapitalakkumulasjonen som særpreger kapitalismen, gir den en enestående dynamikk i forhold til menneskesamfunnets tidligere former for organisering. I kapittel 48 av Kapitalens bind 3 uttrykker Marx det slik:
Det er en av de sivilisatoriske sidene ved kapitalen at den framtvinger dette merarbeidet på en måte og under betingelser som er mer fordelaktig for utviklingen av produktivkreftene, de samfunnsmessige forholdene og etableringen av elementene for en ny og høyere samfunnsform, enn det var under tidligere former som slaveri, livegenskap osv..
Jeg vil avslutte min visitt hos Marx’ Kapitalen med å gå tilbake til bind 1, som er utgitt på norsk av Forlaget Oktober. I kapittel 22 drøfter han forvandlingen av merverdi til kapital, og han har noen virkelig malende formuleringer som formidler innsikt som er avgjørende viktige i dag (side 38–39):
Bare for så vidt kapitalisten er personifisert kapital, er han av historisk verdi … Bare i denne utstrekning er han en forbigående nødvendighet innen den kapitalistiske produksjonsmåtens forbigående nødvendighet. Men i samme utstrekning er heller ikke bruksverdi og nytelse, men bytteverdi og dennes økning hans drivende motiv. Som fanatiker når det gjelder å øke verdiens verdi tvinger han hensynsløst menneskeheten til produksjon for produksjonens skyld og dermed til å utvikle samfunnsmessige produktivkrefter og skape materielle produksjonsvilkår, som alene kan danne den reelle basis for en høyere samfunnsform, hvis grunnprinsipp er full og fri utfoldelse for hvert individ …
… konkurransen påtvinger hver enkelt kapitalist den iboende loven for kapitalistisk produksjon som en tvangslov. Konkurransen tvinger ham til stadig å øke sin kapital for å kunne bevare den, og han kan bare øke den gjennom progressiv akkumulasjon …
Akkumulasjon er erobring av den samfunnsmessige rikdoms verden. Den øker ikke bare massen av utbyttet menneskemateriale, den utvider samtidig kapitalistens direkte og indirekte herredømme.
Fortsettelsen er i høyeste grad leseverdig og kunne gjerne ha vært innsendt som kronikkkommentar til finanskrisen. Men for mitt formål stopper jeg mine sitater her.
Arbeiderklassen har helt siden Marx’ tid hatt den sterkeste objektive interesse av å gjøre opprør mot kapitalens herredømme og dens utbytting av arbeidskraft og natur. I de mest avanserte kapitalistiske landene har den bare i korte episoder i første del av forrige århundre klart å gripe makten, for så å bli nedkjempet igjen.
Nå er en rekke av disse landene inne i en omfattende økonomisk krise. Den gir på nytt grunnlag for opprør, slik vi har sett tendenser til i flere sør-europeiske land allerede.
Men samtidig blir det tydelig at en annen grunn til å bli kvitt kapitalismen er blitt enda mer presserende. Den tvangsmessige akkumulasjonen og kapitalismens seierrike inntog i land etter land er nå i ferd med å presse bruken av naturressurser og utslippsmuligheter ut over de grensene som den naturlige balansen på kloden kan tåle. Naturens egne krefter har flere ganger i klodens historie ødelagt den rådende balansen slik at livsforholdene på kloden er blitt sterkt endret, med omfattende utryddelse av livsformer som resultat. NRKs Ekko gjenga 7. mars 2011 konklusjonene fra en vitenskapelig rapport publisert i tidsskriftet Nature, der en mener at historiens sjette masseutryddelse av arter er på vei. Den femte – og mest kjente – av de tidligere masseutryddelsene var den som inntraff for omkring 65 millioner år siden, da bl.a. alle ikke-flygende dinosaurer ble utryddet. Årsaken var sannsynligvis at et kraftig asteroidenedslag i Mexico skapte skyer som hindret sollyset å komme inn til jorden i en lengre periode. Det spesielle med den masseutryddelsen av arter som nå ser ut til å være på vei, er at det denne gang er menneskenes aktivitet som er årsaken.
At kapitalismens veksttvang faktisk kan true hele menneskehetens framtidige livsmuligheter på kloden, gjør det selvsagt ekstra presserende å komme seg ut av kapitalismen og over til et etterkapitalistisk samfunn. Det framstår som avgjørende nødvendig å få erstattet kapitalismens anarki med en bevisst politisk styring av menneskenes produktive virksomhet. Stilt overfor en slik utfordring vil også de som nyter godt av kapitalismens store rikdom, ha sterk objektiv interesse av å få stoppet denne ødeleggende dynamikken. Kapitalismen har nådd et stadium der også krefter langt utenfor arbeiderklassen – ja, til og med betydelige kapitalister – vil kunne innse at kapitalismens tid er forbi.
3. Truende muligheter og lovende perspektiver for nye allianser
De perspektivene som jeg trakk opp i forrige punkt, peker mot at det i alle fall er tre mulige konsekvenser av en slik utfordring.
Den ene, som vi av all makt må prøve å forhindre, er at de mektigste statene i verden prøver å bruke sin makt til å tvinge andre deler av menneskeheten til undergang, fordi det ikke blir plass til dem hvis de mektigste kapitalene fortsatt skal kunne vokse og legge beslag på mer naturressurser og en enda større del av klodens utslippsmuligheter.
Den andre er at naturen selv «løser» problemet for oss, ved at forholdene blir ulevelige slik at store deler av menneskeheten bukker under.
Den tredje, som er det vi må arbeide intenst for å virkeliggjøre, er at det bygges en bred allianse som omfatter krefter også langt utenfor arbeiderklassen, og som i felles erkjennelse av hva som står på spill, rett og slett innser at vi må stoppe kapitalismens veksttvang. En allianse som går sammen om å innføre en demokratisk styrt planøkonomi, der produksjonen tilpasses naturens realistiske rammebetingelser, og der arbeidskraft og naturressurser prioriteres ut fra hvordan menneskenes behov best mulig kan ivaretas, som konklusjon på omfattende demokratiske prosesser.
Er en slik bred allianse mulig?
Er den realistisk?
Jeg har en nesten-navnebror, som heter Øystein Dahle. Han har en lang karriere bak seg i oljebransjen, bl.a. som toppleder i ESSO Norge (viseadministrerende direktør i en årrekke). Blant annet med basis i sin interesse for friluftsliv og naturvern har han etter hvert utviklet et engasjement rettet mot kapitalismens vekstfilosofi. Han har bl.a. nedlagt en stor innsats i Worldwatch Institute. Han er nå blitt 73 år gammel, og han har pensjonert seg der, men han har definitivt ikke lagt sitt samfunnsengasjement på hylla. Selv har jeg hatt gleden av å møte ham flere ganger, bl.a. på Globaliseringskonferansen 2008, der han deltok som foredragsholder på seminaret «Systemkritikk i klimadebatten», som ble arrangert av SU, RU og Rødt. Hans foredrag var revolusjonært så godt som noe.
Øystein Dahle har skrevet forordet til Lester Browns bok Plan B 4.0 – Hvordan redde vår jord, som utkom på Boksmia Forlag i 2010. Han avslutter forordet slik:
Det mye omtalte klimaproblemet er i virkeligheten et symptom mer enn et problem. Kloden har feber og tåler ikke mer enn 2 grader global temperaturøkning. Vi begynner å nærme oss 1 grad økning. Hva er da hovedproblemene? Eksponensiell vekst og for stor kjøpekraft er hovedproblemene, og det finnes ikke noen enkle kurer mot noen av dem. Det er etter hvert mange som kan fortelle oss at romskipet Jorden er i «havsnød». Vår sivilisasjon går fra et stadium som kan karakteriseres som cowboy-økonomi, til det mer krevende stadiet romskipsøkonomi. Det er ikke for sent, men det haster. Og vi trenger Lester Brown som los.
Det å utvikle en bred debatt om nødvendigheten av å legge kapitalismen bak oss, og om hvordan det etterkapitalistiske samfunn skal være, må bli en av de aller viktigste oppgavene våre i tida som kommer. De ledende kapitalistiske statene er mektige, og de er krigerske. Men de forvitrer innenfra, og de møter stadig større motstand fra folk over hele verden. Hvis menneskehetens framtid skal kunne sikres, bør kapitalismens fall være nær forestående. Det haster med å utvikle et svært bredt og slagkraftig engasjement for å bli kvitt kapitalens herredømme, både i Norge og i resten av verden. Det er stor fare for at vi vil møte desperate tiltak fra makthaverne som forsvar for at kapitalen fortsatt skal styre. Å engasjere stor styrke og bredde bak kravet om å kaste kapitalens herredømme, er det som først og fremst kan gi håp om at makthaverne vil innse at det er håpløst. Vi må være forberedt på alt. Desto viktigere er det å få fart på debatten og engasjementet. Det er et stort privilegium å leve i så spennende tider!
Relaterte artikler
Det etterkapitalistiske Norge – og veien dit
Torstein Dahle er siviløkonom og bystyremedlem for Rødt i Bergen.
– Hinsides dets grenser begynner den menneskelige kraftutfoldelse som et mål i seg selv, det sanne frihetens rike, som imidlertid bare kan blomstre med nødvendighetens rike som sin basis. Forkortelsen av arbeidsdagen er dets grunnleggende forutsetning. (Karl Marx)
1. Om å møte vår tids store utfordring og ta et oppgjør med tidligere feil
Klimautfordringen, den matvarekrisen som bygger seg opp, og det faktum at vi holder på å tømme viktige, ikke-fornybare naturressurser – er noen av de forholdene som peker på at det haster med å komme seg ut av kapitalismen med dens spesielle, tvangsmessige form for vekst. Det store debattemnet i Norge burde være: Hvordan skal vi komme fra kapitalismen og over i det etterkapitalistiske samfunnet? Og hvordan skal det etterkapitalistiske samfunnet være?
Men utrolig nok: I omtrent all politisk debatt i Norge tas det som gitt at det skal være kapitalisme til evig tid. Det er bare i det lille partiet Rødt at det i noen grad føres en debatt om vår tids store og presserende utfordring: Det etterkapitalistiske samfunnet og hvordan vi skal komme dit.
Jeg bruker med vilje betegnelsen «det etterkapitalistiske samfunnet». Det understreker at en bestemt epoke i menneskehetens historie, kapitalismen, går mot sin nødvendige slutt. Kapitalismen krevde visse historiske forutsetninger for at den skulle kunne slå igjennom og utvikle seg til en fullverdig kapitalisme. På samme måte må vi nå erkjenne at et samfunn der det for første gang i historien er flertallet som faktisk har makten og som faktisk selv styrer – et slikt samfunn krever også bestemte historiske forutsetninger. Erfaringene fra de forsøkene som hittil har vært gjort, peker entydig mot en bestemt konklusjon: Det samfunnet som Marx omtalte som kommunismen i ulike stadier, og som mange av oss kaller for sosialisme på vei mot et klasseløst samfunn, kommunismen – det er en etterkapitalistisk samfunnsform. Den bygger på det samfunnsmessige, produktive grunnlaget som er blitt utviklet gjennom kapitalismen. Å gå fra et samfunn med sterke føydale trekk og rett over i et sosialistisk samfunn der flertallet faktisk har makten, er neppe mulig, i hvert fall ikke uten den drahjelpen som det vil være at store deler av verden allerede har kommet over i den etterkapitalistiske fasen.
Det betyr ikke at revolusjonær kamp i samfunn med sterke føydale preg er mindre viktig. Først og fremst er den selvsagt viktig for dem som lever i slike samfunn. Men den er også viktig for oss – kanskje avgjørende viktig, fordi de mektigste kapitalistiske statene nettopp bygger mye av sin makt og rikdom på hensynsløs utbytting av mennesker og natur i disse føydalt pregede samfunnene. Mye mer omfattende internasjonal kontakt enn i tidligere tider fører også til at kunnskap som utvikles i ulike samfunn under ulike forhold, blir felleseie i mye større grad enn før. Å utvikle kontakt og samarbeid mellom frihetssøkende, opprørske krefter i ulike deler av verden er derfor svært viktig, og vi må støtte hverandres kamp.
Men det ser altså ut til at revolusjoner i samfunn som har sterke føydale trekk, og som er preget av rå, autoritær undertrykking fra egne fyrster eller fyrsteliknende presidenter og fra mektige, imperialistiske stater, ikke fører til den omfattende frigjøringen som en faktisk, reell maktovertakelse fra arbeiderklassens og folkeflertallets side vil bety. Ser vi på de historiske erfaringene, har de revolusjonære kreftene selv vært sterkt preget av autoritær arv fra det regimet som de styrter, og de har vært preget av disse samfunnenes mangelfullt utviklede produktivkrefter. Det betyr at tidligere tiders revolusjoner i slike føydalt pregede land i liten grad kan tjene som forbilde og gi veiledning for revolusjonær kamp i land som har gjennomgått en langvarig kapitalistisk utvikling. Og det betyr at de av oss – bl.a. jeg selv – som har brukt ledere av slike tidligere revolusjoner som autoritative forbilder og retningsgivere, har gjort en stor feil. Disse revolusjonene har brakt med seg en sterk, autoritær ballast fra de samfunnene de har sprunget ut av. Jeg tror at mange av oss også har undervurdert betydningen av den kolossale forskjellen mellom de materielle, produksjonsmessige forutsetningene som fantes i disse føydalt pregede samfunnene (for eksempel Russland 1917 og Kina 1949), og de materielle forutsetningene som eksisterer i høyt utviklede kapitalistiske land for å kunne skape et nytt samfunn der det store flertallet, arbeiderklassen og dens allierte, faktisk styrer.
På de norske arbeidsplassene der fagforeningen er sterk, tror jeg arbeidsfolk har mer de skulle ha sagt over sin arbeidsplass og sin arbeidssituasjon, enn arbeidsfolk har hatt i noe samfunn som har kalt seg sosialistisk eller kommunistisk. Dermed har de også en viktig ballast av erfaringer om styring og makt og om hva som er reelt demokrati og hva som ikke er det, men kanskje kan se ut som det. De har forutsetninger som er av uvurderlig verdi for å klare å utvikle et etterkapitalistisk Norge til å bli et samfunn i raske skritt mot det Marx kalte for frihetens rike.
Kampen for å føre menneskesamfunnet over i den etterkapitalistiske fasen er en kamp for frigjøring, mot fremmedgjøring og undertrykking. Vi kjemper for et samfunn som virkelig vil bety et stort sprang framover for det enkelte individs frihet, for muligheten til å utfolde sine særegne evner og egenskaper. Vi kjemper for et samfunn preget av mangfold, der alle kan bidra ut fra sine egne forutsetninger – et samfunn som ikke utelukker eller nedvurderer dem som ikke kan konkurrere om å være mest lønnsom arbeidskraft. Også av den grunn er et slikt samfunn mer produktivt enn et kapitalistisk samfunn. Vi kjemper for et samfunn der folk flest aktivt styrer, der bruken av arbeidskraft, naturressurser og menneskeskapt produksjonsutstyr besluttes ut fra en bevisst, aktiv debatt, ikke ut fra markedskreftenes jakt på maksimal profitt.
Hvor tragisk er det ikke da at den dominerende oppfatningen om det samfunnet som vi kjemper for, er at det er et samfunn preget av ensretting, undertrykking av ytringsfrihet og organisasjonsfrihet, et diktatur der staten og kommunistpartiet bestemmer, og der de som ikke deler de statsautoriserte standpunktene, blir forfulgt og innesperret.
Når denne oppfatningen er så dominerende, er det dessverre ikke bare fordi den herskende overklassen har et ideologisk hegemoni, driver propaganda for sitt eget herredømme og svartmaler alternativene. De har kunnet innkassere stor suksess med dette nettopp fordi det faktisk har vært en vesentlig kjerne av sannhet i det. De forsøkene som hittil har vært gjort på å skape sosialisme eller kommunisme eller hva vi nå kaller det, har gjennomgående vært sterkt autoritært preget. På tross av at de ofte har lagt grunnen for viktige sosiale og materielle framskritt, har de vært preget av arven fra samfunn med sterke føydale trekk og rå, autoritær undertrykking. De har ofte vært preget av stor materiell nød og av tilbakeliggende produksjonsforhold. Det som nå skjer i enkelte latinamerikanske land, er vel det lengste vi er kommet bort fra et slikt utgangspunkt.
I sin bok, Den flerstemmige revolusjonen, skriver Kjersti Ericsson på side 213:
Et hovedpoeng i denne boka har vært at også vi som ønsker å endre verden på revolusjonært vis, bærer med oss en arv «under huden» fra det samfunnet vi ønsker å bekjempe. Denne arven preger tankene og handlingene våre. Problemet med revolusjonære bevegelser har aldri vært at de har vært «for bevisste». Problemet er at de på viktige områder bevisstløst har videreført gamle undertrykkingsforhold. For igjen å bruke kvinnekampen som eksempel: Kjemper en ikke hele tida for kvinneperspektivet, forsvinner det fra synsfeltet. En viktig lærdom fra sosialistiske samfunn er dessuten at den spontane utviklinga bidrar til å gjenskape undertrykkende strukturer og sosiale sjikt. En må organisere motkreftene mot det spontane.
Vi som har våre erfaringer fra et kapitalistisk samfunn, har mer enn nok å slite med av ballast fra det som er vår gamle verden, om vi ikke i tillegg skal ta til oss føydalt arvegods fra dem som hadde sine tanker preget av tidligere samfunn med sterke føydale trekk. Selvsagt kan også de ha viktig innsikt å formidle, men det er et fatalt feilgrep å løfte opp bilder av dem og framholde dem som forbilder for våre politiske utfordringer i et avansert kapitalistisk samfunn som Norge. Det er i virkeligheten reaksjonært. Heldigvis er det mange år siden forgjengerne til partiet Rødt – AKP og RV – tok et oppgjør med det å bære bilder av de gamle revolusjonære ledere. Det hviler et særlig ansvar på de av oss som har gjort denne feilen, og som har bidradd til at det i dag fortsatt er mange som forbinder kampen for sosialisme og kommunisme med autoritære, sentralstyrte samfunn. Vi har et særlig ansvar for å gå i spissen for å se framover og gripe fatt i det som er vår tids store utfordring: Å utvikle det frigjørende, etterkapitalistiske alternativet.
I det arbeidet må vi ta utgangspunkt i vår faktiske virkelighet anno 2011, i de resultatene som er oppnådd gjennom lang tids klassekamp, og i den produksjonsevnen som et par hundre år med kapitalisme har frambrakt. Det utgangspunktet må vi forene med den grunnleggende innsikten som spesielt Karl Marx utviklet om kapitalismen, dens vesen og dens historiske rolle i menneskesamfunnets utvikling.
Derfor vil jeg avslutte dette punktet med et sitat fra bind 3 av Kapitalen, kapittel 48, punkt III. Språket er tungt, men sitatet understreker på en svært innsiktsfull måte den historiske sammenhengen som vår kamp står i:
Frihetens rike begynner i virkeligheten der hvor det er slutt på arbeid som bestemmes av nød og ytre hensiktsmessighet; det ligger etter sakens natur hinsides sfæren for den egentlige materielle produksjon.
På samme måte som det primitive menneske må kjempe med naturen for å tilfredsstille sine behov, for å opprettholde og reprodusere sitt liv, må det siviliserte menneske gjøre det, og det i alle samfunnsformer og under alle mulige produksjonsmåter. I utviklingens løp utvides dette naturnødvendighetens rike, fordi behovene utvikler seg; men samtidig utvikles produktivkreftene som tilfredsstiller dem.
Friheten på dette område kan bare bestå i at det samfunnsmessige menneske, de assosierte produsenter, regulerer dette sitt stoffskifte med naturen på en rasjonell måte, bringer det under sin felles kontroll, istedenfor å la seg beherske av det som av en blind makt; at de fullbyrder dette stoffskifte med minst mulig kraftanstrengelse og under de for den menneskelige natur mest verdige og adekvate vilkår. Men det er og fortsetter å være et nødvendighetens rike. Hinsides dets grenser begynner den menneskelige kraftutfoldelse som et mål i seg selv, det sanne frihetens rike, som imidlertid bare kan blomstre med nødvendighetens rike som sin basis. Forkortelsen av arbeidsdagen er dets grunnleggende forutsetning.
2. Den nye og mest presserende grunnen til å få avskaffet kapitalismen
La oss gripe fatt i det siste avsnittet i det Marx-sitatet som jeg avsluttet forrige punkt med. Produksjonen av de bruksverdiene som vi trenger, skjer i et samspill mellom natur/naturressurser, levende menneskelig arbeidskraft og produksjonsutstyr skapt av tidligere årsarbeid. Dette produktive samspillet må bringes under felles kontroll, i stedet for at vi skal la oss beherske av det som av en blind makt. Under kapitalismen framtrer det som en blind makt, med tre grupper av samfunnsmessige aktører: Lønnsarbeiderne som gjør jobben, kapitalistene som eier bedriftene der lønnsarbeiderne produserer, og landeierne som eier jord og andre knappe naturressurser. Ingen av disse styrer helheten. Helheten er faktisk fullstendig uten styring, den framtrer som «en blind makt».
Det som vi i vår tid kjenner som statlig regulering, klarer heller ikke å styre denne helheten. Staten er dessuten en klassestat, som først og fremst regulerer til fordel for kapitalen. De som måtte ha hatt illusjoner om noe annet, bør snarest ta en titt på erfaringene med den store internasjonale økonomiske krisen, kjent som «finanskrisen». De kapitalistiske statenes bidrag har vært en gigantisk subsidiering av kapitalen, først og fremst av finanskapitalen. Hvis ikke finansmarkedene fungerer, knekker nemlig kapitalismen sammen. De er helt nødvendige, i motsetning til alle dem som mister jobbene sine eller boligene sine. Arbeidsløse og boligløse er et helt naturlig og nødvendig innslag i en velfungerende kapitalisme, og den eneste grunnen til å bekymre seg om det, er at det kan skape sosial uro og på den måten lage knirk i den løpende produksjonen av merverdi.
Slik dette produktive samspillet framtrer under kapitalismen, ser det ut som et samspill mellom kapitalen (som oppfattes som produksjonsutstyret, varelagrene og øvrige midler som skal til for å drive), lønnstakerne (dvs. arbeidskraften), og naturressursene (i Norge er vel staten den største av dem som rår over disse og som bl.a. gjennom konsesjoner styrer retten til å bruke dem). Produksjonsutstyr er nødvendig, og noen må jo eie det, og det gjør altså kapitalistene. Av og til er det staten som er kapitalist, en sjelden gang er det de som jobber der som eier kapitalen. Uansett må kapitalen ha avkastning/profitt, hvis ikke vil bedriften stagnere og etter hvert bukke under i konkurransen. Det gjelder også den arbeidereide bedriften. Kapital er nødvendig, lønnsarbeidere er nødvendige, og naturressurser er nødvendige. At kapitalen må ha grunnlag for å vokse, er ryggraden i det hele. Hvis ikke vil hele samfunnet stagnere, arbeidsløsheten vokser og det går galt med helheten i samfunnet.
Den rådende forståelsen er at slik er det, det må alle skjønne. Kapitalens vekst er bl.a. forutsetningen for at vi skal kunne få framgang og møte de utfordringene som utviklingen stiller oss overfor. Og kapitalisme vil det være til evig tid, hvis ikke destruktive krefter klarer å ødelegge og påføre oss tilbakeslag. Dette er som en naturlov – som «en blind makt».
Denne spontane forståelsen, som makthaverne dyrker og som samfunnsøkonomifaget domineres av, trenger Marx gjennom, og nettopp kapittel 48 i bind 3 av Kapitalen gir en utmerket oppsummering av det.
Kapitalen er ikke en ting
Produksjonsutstyret er ikke i seg selv kapital. Det er ikke slik at summen av de materielle og produserte produksjonsmidlene er kapital, like lite som gullet eller sølvet i seg selv er penger. Kapital er et bestemt samfunnsmessig produksjonsforhold, som gir tingene en spesiell karakter, setter dem inn i produksjonen i et bestemt samfunnsmessig samspill. Kapital er produksjonsmidler som en bestemt del av samfunnet (kapitalistene) har monopolisert. Kapitalen er en makt som binder sammen arbeidskraft, produksjonsmidler, produksjonsprosess og produkter i et samspill som bare har ett mål: Å skape merverdi.
I dette samspillet som kapitalen definerer, blir arbeidet til lønnsarbeid. Hvis man ikke finner seg en kapitalist å arbeide for som lønnsarbeider, kan man ikke arbeide. Da blir man arbeidsløs. Arbeideren selger sin arbeidskraft ved å stille sin arbeidstid til kapitalistens disposisjon. Den inngår i produksjonsprosessen som en bestemt form for kapital, variabel kapital. Arbeidskraften er blitt en vare, og på samme måte som andre varer bestemmes også arbeidskraftens verdi av hvor lang tid det tar å skape/gjenskape den. Hvis lønna samsvarer med arbeidskraftens verdi, får arbeideren betalt for den samfunnsmessig nødvendige arbeidstid som skal til for å produsere nok verdi til å overleve og fornye sine krefter og sin produktive evne. Resten av arbeidstida er merarbeidstid – gratisarbeid for kapitalisten. Og det er den verdien som skapes i merarbeidstida, merverdien, som er målet for all produktiv virksomhet under kapitalismen.
I kraft av sine ulike roller er alle i en viss forstand slaver av denne kapitalistiske runddansen. Kapitalistene og eierne av de store naturressursene er de privilegerte partene, som har sterk interesse av at systemet skal fortsette. Men som Marx påpeker:
Kapitalisten er bare personifisert kapital og fungerer i produksjonsprosessen bare som kapitalens ansikt («Träger des Kapitals»). I den samfunnsmessige produksjonsprosessen pumper kapitalen en bestemt mengde merarbeid ut av de direkte produsentene, arbeiderne. Kapitalen tilegner seg dette merarbeidet uten noen motytelse, og i virkeligheten er det fortsatt en form for tvangsarbeid, selv om det tilsynelatende er et resultat av en frivillig kontraktsmessig avtale.
Marx understreker at merarbeid vil forekomme i ethvert samfunn. Det er bare i de aller fattigste samfunn at arbeidet ikke resulterer i mer enn det arbeideren trenger for å brødfø seg selv. Det spesielle ved kapitalismen er at kapitalisten konfiskerer merproduktet til sine egne formål, og at en betydelig del av merverdien blir brukt til å øke kapitalen, for å gi denne kapitalisten den nødvendige kapitalmessige styrken til å kunne konkurrere med andre kapitalister.
Den tvangsmessige kapitalakkumulasjonen som særpreger kapitalismen, gir den en enestående dynamikk i forhold til menneskesamfunnets tidligere former for organisering. I kapittel 48 av Kapitalens bind 3 uttrykker Marx det slik:
Det er en av de sivilisatoriske sidene ved kapitalen at den framtvinger dette merarbeidet på en måte og under betingelser som er mer fordelaktig for utviklingen av produktivkreftene, de samfunnsmessige forholdene og etableringen av elementene for en ny og høyere samfunnsform, enn det var under tidligere former som slaveri, livegenskap osv..
Jeg vil avslutte min visitt hos Marx’ Kapitalen med å gå tilbake til bind 1, som er utgitt på norsk av Forlaget Oktober. I kapittel 22 drøfter han forvandlingen av merverdi til kapital, og han har noen virkelig malende formuleringer som formidler innsikt som er avgjørende viktige i dag (side 38–39):
Bare for så vidt kapitalisten er personifisert kapital, er han av historisk verdi … Bare i denne utstrekning er han en forbigående nødvendighet innen den kapitalistiske produksjonsmåtens forbigående nødvendighet. Men i samme utstrekning er heller ikke bruksverdi og nytelse, men bytteverdi og dennes økning hans drivende motiv. Som fanatiker når det gjelder å øke verdiens verdi tvinger han hensynsløst menneskeheten til produksjon for produksjonens skyld og dermed til å utvikle samfunnsmessige produktivkrefter og skape materielle produksjonsvilkår, som alene kan danne den reelle basis for en høyere samfunnsform, hvis grunnprinsipp er full og fri utfoldelse for hvert individ …
… konkurransen påtvinger hver enkelt kapitalist den iboende loven for kapitalistisk produksjon som en tvangslov. Konkurransen tvinger ham til stadig å øke sin kapital for å kunne bevare den, og han kan bare øke den gjennom progressiv akkumulasjon …
Akkumulasjon er erobring av den samfunnsmessige rikdoms verden. Den øker ikke bare massen av utbyttet menneskemateriale, den utvider samtidig kapitalistens direkte og indirekte herredømme.
Fortsettelsen er i høyeste grad leseverdig og kunne gjerne ha vært innsendt som kronikkkommentar til finanskrisen. Men for mitt formål stopper jeg mine sitater her.
Arbeiderklassen har helt siden Marx’ tid hatt den sterkeste objektive interesse av å gjøre opprør mot kapitalens herredømme og dens utbytting av arbeidskraft og natur. I de mest avanserte kapitalistiske landene har den bare i korte episoder i første del av forrige århundre klart å gripe makten, for så å bli nedkjempet igjen.
Nå er en rekke av disse landene inne i en omfattende økonomisk krise. Den gir på nytt grunnlag for opprør, slik vi har sett tendenser til i flere sør-europeiske land allerede.
Men samtidig blir det tydelig at en annen grunn til å bli kvitt kapitalismen er blitt enda mer presserende. Den tvangsmessige akkumulasjonen og kapitalismens seierrike inntog i land etter land er nå i ferd med å presse bruken av naturressurser og utslippsmuligheter ut over de grensene som den naturlige balansen på kloden kan tåle. Naturens egne krefter har flere ganger i klodens historie ødelagt den rådende balansen slik at livsforholdene på kloden er blitt sterkt endret, med omfattende utryddelse av livsformer som resultat. NRKs Ekko gjenga 7. mars 2011 konklusjonene fra en vitenskapelig rapport publisert i tidsskriftet Nature, der en mener at historiens sjette masseutryddelse av arter er på vei. Den femte – og mest kjente – av de tidligere masseutryddelsene var den som inntraff for omkring 65 millioner år siden, da bl.a. alle ikke-flygende dinosaurer ble utryddet. Årsaken var sannsynligvis at et kraftig asteroidenedslag i Mexico skapte skyer som hindret sollyset å komme inn til jorden i en lengre periode. Det spesielle med den masseutryddelsen av arter som nå ser ut til å være på vei, er at det denne gang er menneskenes aktivitet som er årsaken.
At kapitalismens veksttvang faktisk kan true hele menneskehetens framtidige livsmuligheter på kloden, gjør det selvsagt ekstra presserende å komme seg ut av kapitalismen og over til et etterkapitalistisk samfunn. Det framstår som avgjørende nødvendig å få erstattet kapitalismens anarki med en bevisst politisk styring av menneskenes produktive virksomhet. Stilt overfor en slik utfordring vil også de som nyter godt av kapitalismens store rikdom, ha sterk objektiv interesse av å få stoppet denne ødeleggende dynamikken. Kapitalismen har nådd et stadium der også krefter langt utenfor arbeiderklassen – ja, til og med betydelige kapitalister – vil kunne innse at kapitalismens tid er forbi.
3. Truende muligheter og lovende perspektiver for nye allianser
De perspektivene som jeg trakk opp i forrige punkt, peker mot at det i alle fall er tre mulige konsekvenser av en slik utfordring.
Den ene, som vi av all makt må prøve å forhindre, er at de mektigste statene i verden prøver å bruke sin makt til å tvinge andre deler av menneskeheten til undergang, fordi det ikke blir plass til dem hvis de mektigste kapitalene fortsatt skal kunne vokse og legge beslag på mer naturressurser og en enda større del av klodens utslippsmuligheter.
Den andre er at naturen selv «løser» problemet for oss, ved at forholdene blir ulevelige slik at store deler av menneskeheten bukker under.
Den tredje, som er det vi må arbeide intenst for å virkeliggjøre, er at det bygges en bred allianse som omfatter krefter også langt utenfor arbeiderklassen, og som i felles erkjennelse av hva som står på spill, rett og slett innser at vi må stoppe kapitalismens veksttvang. En allianse som går sammen om å innføre en demokratisk styrt planøkonomi, der produksjonen tilpasses naturens realistiske rammebetingelser, og der arbeidskraft og naturressurser prioriteres ut fra hvordan menneskenes behov best mulig kan ivaretas, som konklusjon på omfattende demokratiske prosesser.
Er en slik bred allianse mulig?
Er den realistisk?
Jeg har en nesten-navnebror, som heter Øystein Dahle. Han har en lang karriere bak seg i oljebransjen, bl.a. som toppleder i ESSO Norge (viseadministrerende direktør i en årrekke). Blant annet med basis i sin interesse for friluftsliv og naturvern har han etter hvert utviklet et engasjement rettet mot kapitalismens vekstfilosofi. Han har bl.a. nedlagt en stor innsats i Worldwatch Institute. Han er nå blitt 73 år gammel, og han har pensjonert seg der, men han har definitivt ikke lagt sitt samfunnsengasjement på hylla. Selv har jeg hatt gleden av å møte ham flere ganger, bl.a. på Globaliseringskonferansen 2008, der han deltok som foredragsholder på seminaret «Systemkritikk i klimadebatten», som ble arrangert av SU, RU og Rødt. Hans foredrag var revolusjonært så godt som noe.
Øystein Dahle har skrevet forordet til Lester Browns bok Plan B 4.0 – Hvordan redde vår jord, som utkom på Boksmia Forlag i 2010. Han avslutter forordet slik:
Det mye omtalte klimaproblemet er i virkeligheten et symptom mer enn et problem. Kloden har feber og tåler ikke mer enn 2 grader global temperaturøkning. Vi begynner å nærme oss 1 grad økning. Hva er da hovedproblemene? Eksponensiell vekst og for stor kjøpekraft er hovedproblemene, og det finnes ikke noen enkle kurer mot noen av dem. Det er etter hvert mange som kan fortelle oss at romskipet Jorden er i «havsnød». Vår sivilisasjon går fra et stadium som kan karakteriseres som cowboy-økonomi, til det mer krevende stadiet romskipsøkonomi. Det er ikke for sent, men det haster. Og vi trenger Lester Brown som los.
Det å utvikle en bred debatt om nødvendigheten av å legge kapitalismen bak oss, og om hvordan det etterkapitalistiske samfunn skal være, må bli en av de aller viktigste oppgavene våre i tida som kommer. De ledende kapitalistiske statene er mektige, og de er krigerske. Men de forvitrer innenfra, og de møter stadig større motstand fra folk over hele verden. Hvis menneskehetens framtid skal kunne sikres, bør kapitalismens fall være nær forestående. Det haster med å utvikle et svært bredt og slagkraftig engasjement for å bli kvitt kapitalens herredømme, både i Norge og i resten av verden. Det er stor fare for at vi vil møte desperate tiltak fra makthaverne som forsvar for at kapitalen fortsatt skal styre. Å engasjere stor styrke og bredde bak kravet om å kaste kapitalens herredømme, er det som først og fremst kan gi håp om at makthaverne vil innse at det er håpløst. Vi må være forberedt på alt. Desto viktigere er det å få fart på debatten og engasjementet. Det er et stort privilegium å leve i så spennende tider!
Relaterte artikler
Mer lån!
Ilargi driver nettstedet The automatic earth, http://theautomaticearth.blogspot.com/
Amerikansk bustadstatistikk er på eit sinnsjukt nivå, og ingen veit noko meir om kor store mørketal det finst. Er det 5 millionar einingar, eller 10, eller 15? På toppen av det skaper falske underskrifter og andre former for falskneri store tilleggsproblem innafor bustadfinansieringssektoren, noko som tvingar långivarane til å kjøpe tilbake store lånebeløp. Korleis vil dei betale for dette?
Det hender i blant at du les noko som får deg til å ønskje å vere musestille, og framleis undrar du på kva i all verda folk tenkjer. Dette er ein slik augneblink, fortel Emma Rowley i UK Telegraph:
Verda treng 100 billionar dollar meir kreditt, fortel Verdas Økonomiske Forum (VØF).
Verda sin venta økonomiske vekst må bli stødd opp med 100 billionar dollar (63 billionar britiske pund) ekstra i kreditt over det komande tiåret, i følgje Verdas Økonomiske Forum. Denne doblinga av eksisterande kredittnivå kunne skje utan å auke risikoen for ei større krise, sa rapporten frå VØF i førekant av forumet sitt høgt profilerte årlege møte i Davos.
Men forskarar åtvara leiarar og rådde dei til å vere på vakt mot nye kreditt-«oppheitingar», der det finn stad for mykje opplåning, i det verda reiser seg frå ei finansiell katastrofe, ei katastrofe der «finanssystemet si manglande evne til å oppdage og avgrense» for ein stor del fekk skulda for desse stadene med ikkje berekraftig gjeld.
«Kredittlommer vaks raskt til overmål – og førde heile finanssystemet til kanten av stupet», sa rapporten som var skriven i lag med konsulentselskapet McKinsey. «No er kreditt livsblodet til økonomien, og mykje meir av det vil bli nødvendig for å stø opp under gjenreisinga og gjere ei verd i utvikling i stand til å nå vekstpotensialet sitt.»
Den globale kredittmengda er alt dobla dei seinare år, frå 57 billionar dollar til 109 billionar dollar frå 2000 til 2009 i følgje rapporten. VØF sa at den veksande etterspørselen etter kreditt ville bli møtt «ansvarsfullt, berekraftig – og med færre kriser». Men forumet presiserte at for å nå dette målet, treng finansinstitusjonar, reguleringsstyremakter og dei som formar politikk, meir robuste indikatorar for å avdekke ikkje berekraftige utlån, risiko og kredittmangel.
Men kor skal vi starte? La oss klø oss litt i hovudet. (Ikkje spidd meg på detaljar eller eksakte tal – for her leitar eg etter nokre grove hovudpoeng). Den globale «kredittmengda » vaks med 52 billionar dollar over dei siste 10 åra (2010 ikkje rekna med). Det svarar omtrent til eit heilt års globalt BNP. No, la oss sjå: Verda vil snart ha 7 milliardar innbyggarar. Det betyr at etter år 2000 vaks kreditten med omtrent 7000 dollar per person, medrekna ungar, pensjonistar og dei mange hundre millionane som må leve på ein dollar om dagen eller noko der omkring. Og det var på toppen av rundt 8000 dollar i kreditt per capita i førehand.
Og no, seier Verdas Økonomiske Forum og McKinsey, må vi satse alt på eit kort (igjen), alt enten på raudt eller svart. Over det neste tiåret må vi auke global kreditt med over 14 000 dollar per capita. Men ver ikkje redd: VØF seier den vidare etterspørselen etter kreditt vil bli møtt «ansvarleg, berekraftig – og med færre kriser».
OK, du må vedgå at det gjekk berre flott det siste tiåret, vi gjer det knallgodt. Trass i alt var det berre tre millionar registrerte tvangsovertakingar av pant siste året i USA, der den reelle arbeidsløysa berre er 16 % eller noko slikt, og framom alt, berre ei handfull menneske har sett fyr på seg sjølve til no i Nord-Afrika i 2011. Med andre ord: Det går kjempefint?!
Ikkje tenk slik, VØF
Vi har alt ein absolutt gjeldskatastrofe i hendene våre på grunn av det som har hendt tidlegare, og denne katastrofen vil bli mykje verre no fordi klovneskolar som VØF er med på å avgjere kursen framover. Og det dei seier er: Vi treng meir gjeld. Mykje meir. Dobbelt så mykje, på toppen av det som alt finst. Viss du legg 14 000 dollar i gjeld for kvart individ på planeten på toppen av dei 15 000 dollarane som alt er på plass, og du innser at dei fleste i Vesten alt sit i holet på grunn titals, viss ikkje hundrevis, av tusendollarar i personleg og nasjonal gjeld, då endar du opp med eit sinnsjukt bilde.
Og i tillegg, kor vart det av all kreditten som vart gitt det siste tiåret, og korfor må vi «ha bruk for» så mykje meir av same slaget? OK, bustadsektoren, utlåns- og kredittsektoren i USA gafla i seg rikeleg. Slik dei same sektorane i Irland, Spania, Storbritannia og andre (Kina?!) gjorde.
No til dags kan ikkje bustadbyggarar i USA få stort meir av nokon som helst slags kreditt, og det kan heller ikkje dei som vil kjøpe bustader. Så heimetablering er fastfrosen, og det faktumet at løyver auka i desember må bli tatt med ei stor klype salt; eit løyve er null og nix utan tilgjengeleg kreditt.
Her er nokre få tal frå Martin Crutsinger i Assosiated Press:
Starten på bustadetablering i desember fall til det nest verste året på byggefronten.
Handelsdepartementet seier at byggebransjen starta arbeid med sesongjustert årsrate på 529 000 nye bustader og leiligheiter sist månad, eit fall på 4,3 % frå november.
Utbyggarar starta grunnarbeid på i alt 587 600 heimar i 2010, berre litt betre enn 554 000 oppstarta i 2009. Desse er dei to verste åra i oversikten bakover til 1959.
I ein frisk økonomi startar utbyggarar rundt ein million einingar i året. Dei bygde dobbelt så mange i 2005 då husboomen var på topp. Etter den tid har marknaden skrumpa inn.
Og til og med det kan bli eit for rosenraudt bilde, seier Jeffrey Sparshott og Jamila Trindle i Wall Street Journal:
Bustadbygging fell i USA
(..) Reell start på husbygging, utan sesongjustering, fall til 34 300 i desember.
La oss sjå. Bustadstartar er på veg ned frå 2 millionar i 2005 til ein halv million i dag, på årsbasis. Eit «normalt friskt» år ville ha ein million startar.
Her hamnar vi i debatten om inflasjon eller deflasjon sidan låneinstitusjonar er ein stor aktør når det gjeld å skape kreditt, eller var det, burde eg seie. Måten det fungerer på – eller brukte å fungere på – er at du går til ein bank, ber om eit lån, og så trykker dei på ein knapp, og hokus pokus, der er endå ein verdi, som ikkje eksisterte før, la oss seie 250 000 dollar, nettopp komen inn i økonomien.
I dei gode dagane vi hadde i 2005, ville dette utvida «tilgjengeleg» kreditt i USA med 500 milliardar i året (med 250 000 dollar per låneopptak). I eit normalt år 250 milliardar dollar. I dag kanskje 125 milliardar dollar. Desse summane treng ikkje innebere all verda for deg, kva er ein milliard frå eller til? Men husk at banken kunne ta desse nye gjeldsobligasjonane, dele dei opp og slå terning med dei, omdanne dei til lånestøtta verdipapir, putte profitten i lomma, og bruke dei til å gå vidare i retning endå meir utspekulerte derivatinstrument som «default swaps», CDO-ar osv. (CDO=collateralized debt obligations, eit slag strukturert aktivaunderstøtta verdipapir. Omsettaren sin merknad.)
Til dels fordi reservekrava smuldra opp i det oppsplitta banksystemet vårt, kunne dei løfte seg til himmels. La oss bli verkeleg konservative og seie at det gjeldande gjeldsforholdet (gjeld/eigenkapital) var 20:1 (Eg held det svært lågt her). Det ville ha fått dei 2 millionane husbyggestartane i 2005 til å utløyse ein kredittbasert bonanza på 10 billionar dollar. I eit «normalt» år ville resultatet bli 5 billionar dollar. Og dette gjeld berre starten på nye bustadbygg. Her tel ein ikkje med salet av eksisterande bustader. Det var over 3 billionar dollar i nye utlån i 2005. Det er også andre forhold, som for eksempel det faktum at folk flest betalar 3–4 gonger det aktuelle lånebeløpet før bustadane deira er nedbetalt, noko som i stort monn aukar summen av tilgjengelege gamblingsmiddel for bankane.
Og no er ein stor del av dette borte vekk. Det er ikkje berre 75 %-tapet som har senka oss frå dei 2 millionane byggestartar i 2005 ned til dagens 500 000. Verdipapiriseringsmodellen har også endra seg drastisk; «Kari» og «Ola» (og FHA/ Ginnie Mae) kjøper i dag nær på 100 % av nye lån mot mindre enn 40 % i 2005. (FHA=Federal Housing Administration, og Ginnie Mae er regjeringa si offisielle nettside til den nasjonale pantelånsamansluttinga.) Og i dag gir dei ut MBS-ar saman med Ginnie Mae. (MBS=mortage-backed security: «Pantelån») Bankane lei ikkje berre store tap på dei giftige papira sine. Dei har også måtta sjå «huskranane» sine skrudd ned på sparebluss. Sjølvsagt har dei via bakdøra funne nye måtar å delta på. Men sidan marknaden har skrumpa inn 75 %, må dei skru opp «gjeldsforholdet» med 300 %, til 80:1, for å spele flatt.
Så er det nokon grunn til å undre seg over korfor Geithner og Bernanke kastar billionar inn i systemet utan å indusere nokon vekst? Eit svartare hol enn dette har aldri vorte oppdaga, ikkje eingong med Hubble-teleskopet. Til no har rekneskapsjuks utsett sanningas augneblink, men det gøymer berre fortidas tap. Ikkje noko rekneskapsjuks kan gjere godt følgjene av å tape 75 % av marknaden, i dette tilfellet bustadsektoren.
Amerikansk bustadstatistikk er på eit sinnsjukt nivå, og ingen veit noko meir om kor store mørketal det finst. Er det 5 millionar einingar, eller 10, eller 15? På toppen av det skaper falske underskrifter og andre former for falskneri store tilleggsproblem innafor bustadfinansieringssektoren, noko som tvingar långivarane til å kjøpe tilbake store lånebeløp. Korleis vil dei betale for dette? Ingen veit det heller. Og kva skjer med pantesikringa som teoretisk skulle ligge bak desse uvisse låna? Vil dei bli tvinga til å bli hefta til marknaden? Fullstendig uklårt.
Kor mange menneske vil ende opp med å bu gratis i heimane sine i eit kvilelaust Wile E. tilvere, i det dei ventar på å sjå om långivarane deira kan kome opp med dei nødvendige juridiske papira som trengst for å ta over huset deira? (Wile E. er ein amerikansk teikneseriefigur, ein jaga og plaga kojote-mann. Omsettaren sin merknad.) Dette kan gjelde hundretusenvis. Det kunne gjelde millionar. Den berykta Ibanez-saka i Massachusetts var berre ein start. I Maryland vart 10 000 husovertakingssaker stoppa dagen etter. Det er ingen tvil om at vi vil oppleve mykje meir av dette i 2011–2012.
Så er det tilbakeføringa av ARM-pante- låna som truleg vil nå topp i 2011. (ARM=Adjustable-Rate Mortages) Det vil puffe mengdevis av nye bustadeigarar over kanten, og mengdevis av eigedommar over på marknaden, føresett at papirarbeidet ikkje er gjort alt for dårleg.
Og alle desse faktorane til saman vil føre til eit uunngåeleg resultat: prisane vil halde fram med å falle. Det vil gjere alle utviklingstrendane som er nemnt ovafor, verre, noko som vil få prisane til å falle vidare, osv., osv. Ingen ting peikar mot økonomisk gjenreising, berre mot billionar med dollar i tilleggskreditt. Så langt har det berre ført til 16 % arbeidsløyse, 3 millionar registrerte bustadovertakingar i 2010 og nærpå 30 % fall i bustadprisane (i følgje Case/Shiller).
Og no ber VØF om 100 billionar dollar i ekstrakreditt fram mot 2020:
Denne doblinga av eksisterande kredittnivå skulle ein oppnå utan å auke risikoen for ei større krise…
Tenk over det, kanskje har dei rett. Den større krisa er der alt, så risikoen er 100 %. Dette kan du ikkje auke. VØF-planen vil sterkt skjerpe verknaden av krisa på Main Street («for vanlege folk»). Og framleis ønskjer ikkje dei herskande politikarane å gje slepp på denne zombie-modellen, kor daud han enn måtte vere, fordi det er denne modellen som sikrar at Wall Street held fram med å betale valkampanjane. Main Steet er for fattig til å gjere det. Main Street er avmaktsleverandør.
(Artikkelen er omsett av Einar Jetne.)
Relaterte artikler
Mer lån!
Ilargi driver nettstedet The automatic earth, http://theautomaticearth.blogspot.com/
Amerikansk bustadstatistikk er på eit sinnsjukt nivå, og ingen veit noko meir om kor store mørketal det finst. Er det 5 millionar einingar, eller 10, eller 15? På toppen av det skaper falske underskrifter og andre former for falskneri store tilleggsproblem innafor bustadfinansieringssektoren, noko som tvingar långivarane til å kjøpe tilbake store lånebeløp. Korleis vil dei betale for dette?
Det hender i blant at du les noko som får deg til å ønskje å vere musestille, og framleis undrar du på kva i all verda folk tenkjer. Dette er ein slik augneblink, fortel Emma Rowley i UK Telegraph:
Verda treng 100 billionar dollar meir kreditt, fortel Verdas Økonomiske Forum (VØF).
Verda sin venta økonomiske vekst må bli stødd opp med 100 billionar dollar (63 billionar britiske pund) ekstra i kreditt over det komande tiåret, i følgje Verdas Økonomiske Forum. Denne doblinga av eksisterande kredittnivå kunne skje utan å auke risikoen for ei større krise, sa rapporten frå VØF i førekant av forumet sitt høgt profilerte årlege møte i Davos.
Men forskarar åtvara leiarar og rådde dei til å vere på vakt mot nye kreditt-«oppheitingar», der det finn stad for mykje opplåning, i det verda reiser seg frå ei finansiell katastrofe, ei katastrofe der «finanssystemet si manglande evne til å oppdage og avgrense» for ein stor del fekk skulda for desse stadene med ikkje berekraftig gjeld.
«Kredittlommer vaks raskt til overmål – og førde heile finanssystemet til kanten av stupet», sa rapporten som var skriven i lag med konsulentselskapet McKinsey. «No er kreditt livsblodet til økonomien, og mykje meir av det vil bli nødvendig for å stø opp under gjenreisinga og gjere ei verd i utvikling i stand til å nå vekstpotensialet sitt.»
Den globale kredittmengda er alt dobla dei seinare år, frå 57 billionar dollar til 109 billionar dollar frå 2000 til 2009 i følgje rapporten. VØF sa at den veksande etterspørselen etter kreditt ville bli møtt «ansvarsfullt, berekraftig – og med færre kriser». Men forumet presiserte at for å nå dette målet, treng finansinstitusjonar, reguleringsstyremakter og dei som formar politikk, meir robuste indikatorar for å avdekke ikkje berekraftige utlån, risiko og kredittmangel.
Men kor skal vi starte? La oss klø oss litt i hovudet. (Ikkje spidd meg på detaljar eller eksakte tal – for her leitar eg etter nokre grove hovudpoeng). Den globale «kredittmengda » vaks med 52 billionar dollar over dei siste 10 åra (2010 ikkje rekna med). Det svarar omtrent til eit heilt års globalt BNP. No, la oss sjå: Verda vil snart ha 7 milliardar innbyggarar. Det betyr at etter år 2000 vaks kreditten med omtrent 7000 dollar per person, medrekna ungar, pensjonistar og dei mange hundre millionane som må leve på ein dollar om dagen eller noko der omkring. Og det var på toppen av rundt 8000 dollar i kreditt per capita i førehand.
Og no, seier Verdas Økonomiske Forum og McKinsey, må vi satse alt på eit kort (igjen), alt enten på raudt eller svart. Over det neste tiåret må vi auke global kreditt med over 14 000 dollar per capita. Men ver ikkje redd: VØF seier den vidare etterspørselen etter kreditt vil bli møtt «ansvarleg, berekraftig – og med færre kriser».
OK, du må vedgå at det gjekk berre flott det siste tiåret, vi gjer det knallgodt. Trass i alt var det berre tre millionar registrerte tvangsovertakingar av pant siste året i USA, der den reelle arbeidsløysa berre er 16 % eller noko slikt, og framom alt, berre ei handfull menneske har sett fyr på seg sjølve til no i Nord-Afrika i 2011. Med andre ord: Det går kjempefint?!
Ikkje tenk slik, VØF
Vi har alt ein absolutt gjeldskatastrofe i hendene våre på grunn av det som har hendt tidlegare, og denne katastrofen vil bli mykje verre no fordi klovneskolar som VØF er med på å avgjere kursen framover. Og det dei seier er: Vi treng meir gjeld. Mykje meir. Dobbelt så mykje, på toppen av det som alt finst. Viss du legg 14 000 dollar i gjeld for kvart individ på planeten på toppen av dei 15 000 dollarane som alt er på plass, og du innser at dei fleste i Vesten alt sit i holet på grunn titals, viss ikkje hundrevis, av tusendollarar i personleg og nasjonal gjeld, då endar du opp med eit sinnsjukt bilde.
Og i tillegg, kor vart det av all kreditten som vart gitt det siste tiåret, og korfor må vi «ha bruk for» så mykje meir av same slaget? OK, bustadsektoren, utlåns- og kredittsektoren i USA gafla i seg rikeleg. Slik dei same sektorane i Irland, Spania, Storbritannia og andre (Kina?!) gjorde.
No til dags kan ikkje bustadbyggarar i USA få stort meir av nokon som helst slags kreditt, og det kan heller ikkje dei som vil kjøpe bustader. Så heimetablering er fastfrosen, og det faktumet at løyver auka i desember må bli tatt med ei stor klype salt; eit løyve er null og nix utan tilgjengeleg kreditt.
Her er nokre få tal frå Martin Crutsinger i Assosiated Press:
Starten på bustadetablering i desember fall til det nest verste året på byggefronten.
Handelsdepartementet seier at byggebransjen starta arbeid med sesongjustert årsrate på 529 000 nye bustader og leiligheiter sist månad, eit fall på 4,3 % frå november.
Utbyggarar starta grunnarbeid på i alt 587 600 heimar i 2010, berre litt betre enn 554 000 oppstarta i 2009. Desse er dei to verste åra i oversikten bakover til 1959.
I ein frisk økonomi startar utbyggarar rundt ein million einingar i året. Dei bygde dobbelt så mange i 2005 då husboomen var på topp. Etter den tid har marknaden skrumpa inn.
Og til og med det kan bli eit for rosenraudt bilde, seier Jeffrey Sparshott og Jamila Trindle i Wall Street Journal:
Bustadbygging fell i USA
(..) Reell start på husbygging, utan sesongjustering, fall til 34 300 i desember.
La oss sjå. Bustadstartar er på veg ned frå 2 millionar i 2005 til ein halv million i dag, på årsbasis. Eit «normalt friskt» år ville ha ein million startar.
Her hamnar vi i debatten om inflasjon eller deflasjon sidan låneinstitusjonar er ein stor aktør når det gjeld å skape kreditt, eller var det, burde eg seie. Måten det fungerer på – eller brukte å fungere på – er at du går til ein bank, ber om eit lån, og så trykker dei på ein knapp, og hokus pokus, der er endå ein verdi, som ikkje eksisterte før, la oss seie 250 000 dollar, nettopp komen inn i økonomien.
I dei gode dagane vi hadde i 2005, ville dette utvida «tilgjengeleg» kreditt i USA med 500 milliardar i året (med 250 000 dollar per låneopptak). I eit normalt år 250 milliardar dollar. I dag kanskje 125 milliardar dollar. Desse summane treng ikkje innebere all verda for deg, kva er ein milliard frå eller til? Men husk at banken kunne ta desse nye gjeldsobligasjonane, dele dei opp og slå terning med dei, omdanne dei til lånestøtta verdipapir, putte profitten i lomma, og bruke dei til å gå vidare i retning endå meir utspekulerte derivatinstrument som «default swaps», CDO-ar osv. (CDO=collateralized debt obligations, eit slag strukturert aktivaunderstøtta verdipapir. Omsettaren sin merknad.)
Til dels fordi reservekrava smuldra opp i det oppsplitta banksystemet vårt, kunne dei løfte seg til himmels. La oss bli verkeleg konservative og seie at det gjeldande gjeldsforholdet (gjeld/eigenkapital) var 20:1 (Eg held det svært lågt her). Det ville ha fått dei 2 millionane husbyggestartane i 2005 til å utløyse ein kredittbasert bonanza på 10 billionar dollar. I eit «normalt» år ville resultatet bli 5 billionar dollar. Og dette gjeld berre starten på nye bustadbygg. Her tel ein ikkje med salet av eksisterande bustader. Det var over 3 billionar dollar i nye utlån i 2005. Det er også andre forhold, som for eksempel det faktum at folk flest betalar 3–4 gonger det aktuelle lånebeløpet før bustadane deira er nedbetalt, noko som i stort monn aukar summen av tilgjengelege gamblingsmiddel for bankane.
Og no er ein stor del av dette borte vekk. Det er ikkje berre 75 %-tapet som har senka oss frå dei 2 millionane byggestartar i 2005 ned til dagens 500 000. Verdipapiriseringsmodellen har også endra seg drastisk; «Kari» og «Ola» (og FHA/ Ginnie Mae) kjøper i dag nær på 100 % av nye lån mot mindre enn 40 % i 2005. (FHA=Federal Housing Administration, og Ginnie Mae er regjeringa si offisielle nettside til den nasjonale pantelånsamansluttinga.) Og i dag gir dei ut MBS-ar saman med Ginnie Mae. (MBS=mortage-backed security: «Pantelån») Bankane lei ikkje berre store tap på dei giftige papira sine. Dei har også måtta sjå «huskranane» sine skrudd ned på sparebluss. Sjølvsagt har dei via bakdøra funne nye måtar å delta på. Men sidan marknaden har skrumpa inn 75 %, må dei skru opp «gjeldsforholdet» med 300 %, til 80:1, for å spele flatt.
Så er det nokon grunn til å undre seg over korfor Geithner og Bernanke kastar billionar inn i systemet utan å indusere nokon vekst? Eit svartare hol enn dette har aldri vorte oppdaga, ikkje eingong med Hubble-teleskopet. Til no har rekneskapsjuks utsett sanningas augneblink, men det gøymer berre fortidas tap. Ikkje noko rekneskapsjuks kan gjere godt følgjene av å tape 75 % av marknaden, i dette tilfellet bustadsektoren.
Amerikansk bustadstatistikk er på eit sinnsjukt nivå, og ingen veit noko meir om kor store mørketal det finst. Er det 5 millionar einingar, eller 10, eller 15? På toppen av det skaper falske underskrifter og andre former for falskneri store tilleggsproblem innafor bustadfinansieringssektoren, noko som tvingar långivarane til å kjøpe tilbake store lånebeløp. Korleis vil dei betale for dette? Ingen veit det heller. Og kva skjer med pantesikringa som teoretisk skulle ligge bak desse uvisse låna? Vil dei bli tvinga til å bli hefta til marknaden? Fullstendig uklårt.
Kor mange menneske vil ende opp med å bu gratis i heimane sine i eit kvilelaust Wile E. tilvere, i det dei ventar på å sjå om långivarane deira kan kome opp med dei nødvendige juridiske papira som trengst for å ta over huset deira? (Wile E. er ein amerikansk teikneseriefigur, ein jaga og plaga kojote-mann. Omsettaren sin merknad.) Dette kan gjelde hundretusenvis. Det kunne gjelde millionar. Den berykta Ibanez-saka i Massachusetts var berre ein start. I Maryland vart 10 000 husovertakingssaker stoppa dagen etter. Det er ingen tvil om at vi vil oppleve mykje meir av dette i 2011–2012.
Så er det tilbakeføringa av ARM-pante- låna som truleg vil nå topp i 2011. (ARM=Adjustable-Rate Mortages) Det vil puffe mengdevis av nye bustadeigarar over kanten, og mengdevis av eigedommar over på marknaden, føresett at papirarbeidet ikkje er gjort alt for dårleg.
Og alle desse faktorane til saman vil føre til eit uunngåeleg resultat: prisane vil halde fram med å falle. Det vil gjere alle utviklingstrendane som er nemnt ovafor, verre, noko som vil få prisane til å falle vidare, osv., osv. Ingen ting peikar mot økonomisk gjenreising, berre mot billionar med dollar i tilleggskreditt. Så langt har det berre ført til 16 % arbeidsløyse, 3 millionar registrerte bustadovertakingar i 2010 og nærpå 30 % fall i bustadprisane (i følgje Case/Shiller).
Og no ber VØF om 100 billionar dollar i ekstrakreditt fram mot 2020:
Denne doblinga av eksisterande kredittnivå skulle ein oppnå utan å auke risikoen for ei større krise…
Tenk over det, kanskje har dei rett. Den større krisa er der alt, så risikoen er 100 %. Dette kan du ikkje auke. VØF-planen vil sterkt skjerpe verknaden av krisa på Main Street («for vanlege folk»). Og framleis ønskjer ikkje dei herskande politikarane å gje slepp på denne zombie-modellen, kor daud han enn måtte vere, fordi det er denne modellen som sikrar at Wall Street held fram med å betale valkampanjane. Main Steet er for fattig til å gjere det. Main Street er avmaktsleverandør.
(Artikkelen er omsett av Einar Jetne.)
Relaterte artikler
Om sosialisme
Ben Fine er professor i økonomi ved University of London og forfatter av Om kapitalen av Marx, utgitt av tidsskriftet Rødt!.
Ein kan ta for seg «utsiktene til sosialisme» på 5 ulike måtar. Ein er å lage utopiar. Ein annan er å bygge på erfaringar frå det som blei kalla den faktisk eksisterande sosialismen, ikkje minst den tidlegare Sovjet-blokka. Ein tredje er å finne fram til lommer med sosialistisk praksis innafor kapitalismen. Ein fjerde er å framskrive tendensar innafor kapitalismen i dag når han skaper vilkår for sosialisme, men hindrar gjennomføringa. Ein femte er å bygge på tidlegare og eksisterande kampar ut frå måla og prosessane dei inneber.
Desse fem metodane er ikkje heilt uavhengige av kvarandre, og alle speler dei si eiga rolle i ideologisk og/eller praktisk kamp avhengig av direkte mål og samanheng. Og motsett av vanleg oppfatning hadde Marx mykje å seie om utsiktene til sosialisme frå alle desse synsvinklane. Men med få unntak, viktigast i Kritikk av Gothaprogrammet, er synspunkta spreidde i skriftene hans og ikkje tatt opp til samla behandling.
Mi eiga drøfting vil primært konsentrere seg om dei siste tri måtane. Særleg når det gjeld den tredje, finst det uendeleg mange eksempel å trekke erfaringar frå, særleg – men ikkje bare – erfaringar frå oppgangstidene etter andre verdskrigen i dei utvikla landa. Her spelte staten ei viktig rolle i å sørge for helsestell, utdanning og velferd, i stor grad fritatt det direkte profittkravet. Det er industriar som vart nasjonaliserte, og den viktige rolla dei har spelt i økonomisk og sosial utvikling. Det er viktig å sjå kritisk på måten slike tiltak har vore drive, men likevel sjå dei som vellykka innafor kapitalismen ved at dei la til grunn andre prinsipp og metodar enn profittmotiv. Særleg er det viktig ettersom nyliberalarane har gått til åtak på offentleg sektor generelt dei siste tretti åra. Men ha i minnet at det bare er den historiske opprettinga av offentleg sektor som gjør at privatiserte tiltak kan lønne seg.
Marx sjølv konstaterte at me kan finne planlegging innafor næringslivet som ein normal del av kapitalistisk praksis, sjølv om tilsvarande tiltak på utsida fabrikkporten ofte blir like sterkt motarbeidd, som dei er velkomne og naudsynte på innsida. Internasjonal handel innafor produksjonslivet er eit slåande, meir moderne eksempel. For mens me blir bombardert med det naudsynte og effektive i frihandel, skjer så mykje som førti prosent av slik handel innafor det internasjonale rammeverket til dei same selskapa. Det er ikkje frihandel i det heile tatt, men planlagt produksjon innafor globalt plasserte selskap.
Meir generelt er det tri paradoksale sider ved moderne kapitalisme som eg vil rette søkelyset mot. Den første er at dei materielle vilkåra for kapitalakkumulasjon dei siste tretti åra eller så viser seg ha vore uvanleg fordelaktige, i aukande grad. Kort lista opp og forenkla: produktiviteten stig på grunn av eit vidt spekter av ny teknologi; svekka og dårlegare organisert arbeidarklasse og progressive rørsler, særleg fagforeiningar, politiske parti og anti-imperialistisk kamp; enorm auke i arbeidsstyrken på verdsbasis gjennom migrasjon, den kinesiske vegen til kapitalisme, og aukande kvinneleg deltaking i arbeidsmarknaden; antiimperialistisk samarbeid på høgt nivå under USAs hegemoni, ikkje minst etter samanbrotet av Sovjet-blokka; og nyliberalismens triumf, ikkje minst gjennom kontroll med levekåra sosialt og økonomisk. Paradoksalt då, med desse uvanleg positive vilkåra for kapitalismen, korfor har veksten på verdsbasis vore så låg og attpåtil blitt følgt av ei krise utan sidestykke?
Svaret er å finne i framveksten av finansialiseringa dei siste tretti til førti åra. Dette er eit nytt begrep, der marxistar har spelt ei leiande men langt frå eksklusiv rolle i utforminga, og dei har seg i mellom synt stor usemje om innhald og verknad. Eg kan ikkje gå gjennom litteraturen her, men eg vil framheve i kva grad finansnæringa har blitt klart leiande i økonomisk og samfunnsmessig reproduksjon, både horisontalt og vertikalt. Det har senka akkumulasjonsnivået ved at realkapitalen er underordna fiktiv kapital, slått ein kile mellom dei to; restruktureringa av realkapitalen har blitt mindre effektiv; og det har blitt skadeleg for dei sosiale, politiske og ideologiske vilkåra som akkumulasjonen har gått føre seg under. Eit slåande mål på finansialiseringa er at finansielle aktiva målt mot global BNP har blitt tridobla dei siste tretti åra. Korfor treng me tri gonger så mange aktiva per BNP-eining? Svaret er at det gjør me ikkje, og det viser at det kapitalistiske systemet under herredømmet til finansmakta er ekstraordinært dysfunksjonelt.
Det blei klart så alle kunne sjå det i den siste krisa, og på akutt vis. Ein konsekvens, unik etter mi erfaring, er at arbeidarklassen og dei fattige (særleg i starten), ikkje fekk skulda for krisa på grunn av for gode sosiale og økonomiske vilkår. Like fullt, som eit nytt paradoks, og særleg etter at søkelyset på finans er dempa gjennom freistnadene på å gå attende til business as (un)usual: det er arbeidarklassen og dei fattige ein ventar skal bere konsekvensane av krisa i form av tapte jobbar, lågare lønn, forverra arbeidsvilkår, reduserte velferdsordningar og andre offentlege tiltak. Kvinner vil sannsynlegvis bli særleg hardt ramma, men er minst knytt til finansielle kjeltringstrekar.
Eit tredje paradoks: trass i at krisa taler overbevisande for sosialisme (sjå seinare), så har svært få alternativ komme fram i kjølvatnet av ho. Det ser til og med ut som nyliberalismen har styrka grepet på både økonomi og tidlegare meir progressive parti, når dei i regjeringsposisjon og til og med utanfor underordnar seg oppgava å attvinne tiltrua til finansverda. Dette speglar tydeleg at arbeidar- og progressive rørsler er veike. Men det er mykje meir enn det: finansialiseringa har vore ein nøkkelfaktor og eit kjenneteikn for nyliberalismen, som har skapt og styrka finansielle elitar, som har utøvd sin påverknad i institusjonar og prosessar i styringsverk og i politikken allment. Det forklarer at så få sosialistiske alternativ har utvikla seg dei siste tretti åra. Og dei som har utvikla seg, har vore svært avgrensa i kva dei kan oppnå og korleis.
Men som nemnt kan ikkje behovet for alternativ vere tydelegare. Sjå følgande kommentar etter eit G20-toppmøte som skulle handtere krisa:1
Store summar er på kort varsel funne fram for å redde bankane, men pengar til å redde den fattigaste milliarden i verda vil aldri bli mobilisert. Sjå til dømes dei 50 milliardar dollar toppmøtet vart samde om til utviklingslanda opp mot overslaget på 8400 milliardar å redde bankane. Som Oxfam nyleg sa, det siste beløpet er nok til å fjerne ekstrem fattigdom på verdsbasis i femti år.
På liknande vis, mens eg skriv, har Obama nettopp lagt til nye 600 milliardar dollar med «kvantitativ lette», meir enn det dobbelte av det som trengst for å gi vatn og kloakk til det store fleirtalet av byar i tredje verda. Det er lettare å skaffe pengar til å leite etter spor av vatn på Mars enn til å forsyne folk med det på Jorda.
Nærmare heime: Banken Northern Rock blei redda av den britiske regjeringa. For litt meir enn ti år sidan gav dei husfinansiering på non-profittbasis. Så blei han omgjort til privat bank, gjekk inn i dårlege lån saman med Lehman Brothers, og hadde behov for 30 milliardar pund for å redde seg frå krisa. Det mest openbare spørsmålet er: kva er poenget i å fylle offentlege pengar i private bankar for å finansiere private bustader når dei same pengane kunne vore nytta til å bygge hus direkte? Hugs også at dei offentlege midla som skulle til for å redde det private banksystemet, langt overgjekk det staten totalt fekk inn på privatiseringa. Det viser at kapitalismen har evne til å mobilisere store ressursar, men bare for å redde finansnæringa, ikkje for å fremme velferd og utvikling. Tvert om, krisa fører til arbeidsløyse og økonomisk og sosial forverring når framsteg og levekår blir ofra på finansnæringas alter. Men det vil ikkje skje og har ikkje skjedd utan motstand, trass i kommentarane ovanfor om veike progressive krefter. Kampar vil oppstå spontant, stykkevis og fragmentert, og må følgast opp av styrka organisering og kampvilje for å nå utover krava frå finansverda. Jamvel nasjonalisering av finans er ikkje nok og kan fungere mot si hensikt fordi det har blitt eit våpen for å rehabilitere finanssystemet, ikkje reformere eller forby det. Slik det slåande blir vitsa: «Det er ikkje finansdepartementet som har nasjonalisert dei mislykka bankane, men dei mislykka bankane som har privatisert finansdepartementet.»
Ta klimaendringane og det prisverdige britiske framlegget om støtte til ein million grønne jobbar2 – spesifisert innafor transport, bustader og energi spesielt. Det står i skarp kontrast til finansialiseringa av miljøet og framveksten av ikkje bare handel, men framtidig handel med karbon. Det er i alle fall å handle med retten til å forureine minst like mykje, om ikkje meir i framtida, så lenge det i tillegg blir gjennomført somme truleg meir miljøvennlege tiltak.3
Likevel er ein million grønne jobbar oppnåelege under kapitalismen, sjølv om det er sannsynleg at dei vil møte motstand og hindringar: dei representerer ein annan måte å gjøre ting på som både utfordrar eksisterande maktforhold og skaper ein opinion for nye tiltak. Men generalane i industrien vil – sjølv om dei godtar grønne jobbar – bruke det som grunngiving for å forureine miljøet som før. Det peikar på at tekniske løysningar er naudsynte, men ikkje nok. Me treng alternativ politikk, ikkje bare alternative handlingsprogram og politikarar. Og me treng alternative styringsformer og ikkje bare alternative regjeringar i ei verd som er dominert av ein finansialisert og globalisert kapitalisme. Eit nyliberalt maktapparat og -metodar held beslutningsprosessane langt unna kontroll og deltaking for vanlege menneske, trass i den betydinga slike beslutningsprosessar har for dei.
Kort sagt vil kamp nedanfrå og jamvel tilfeldige progressive initiativ ovanfrå den kommande perioden utvikle seg spontant. Som alt peika på, kviler utfordringa og utsiktene for sosialisme på å styrke, spreie og sameine slike kampar og initiativ.
Viktige vurderingar av privatisering og jakta på alternativ kan du sjå her: http:// www.municipalservicesproject.org/
Vurderingar av finansialiseringa og rolla ho har i den noverande krisa finn du i Ben Fine og Alfredo Saad-Filho (2009) Om Kapitalen av Marx, femte utgave, på norsk, kapittel 15; og i kapittel 14 ei drøfting av staten, globalisering, sosialisme og miljøet.
Notar:
- Sjå W Naudé (2009) «The Financial Crisis of 2008 and the Developing Countries», UNU -Wider Discussion Paper, no 2009/01, http://www.wider.unu.edu/publications/workingpapers/ discussion-papers/2009/en_GB/dp2009- 01/_files/80843373967769699/default/dp2009-01. pdf
- Sjå «One Million Climate Jobs: The Economic and Environmental Crises», London: Campaign against Climate Change, http://www.climate-change-jobs.org/sites/default/ files/1MillionClimateJobs_2010.PDF
- Sjå Larry Lohman og Sarah Sexton (2010) «Carbon Markets: The Policy Reality», Global Social Policy, 10(1): 3-6.
Relaterte artikler
Om sosialisme
Ben Fine er professor i økonomi ved University of London og forfatter av Om kapitalen av Marx, utgitt av tidsskriftet Rødt!.
Ein kan ta for seg «utsiktene til sosialisme» på 5 ulike måtar. Ein er å lage utopiar. Ein annan er å bygge på erfaringar frå det som blei kalla den faktisk eksisterande sosialismen, ikkje minst den tidlegare Sovjet-blokka. Ein tredje er å finne fram til lommer med sosialistisk praksis innafor kapitalismen. Ein fjerde er å framskrive tendensar innafor kapitalismen i dag når han skaper vilkår for sosialisme, men hindrar gjennomføringa. Ein femte er å bygge på tidlegare og eksisterande kampar ut frå måla og prosessane dei inneber.
Desse fem metodane er ikkje heilt uavhengige av kvarandre, og alle speler dei si eiga rolle i ideologisk og/eller praktisk kamp avhengig av direkte mål og samanheng. Og motsett av vanleg oppfatning hadde Marx mykje å seie om utsiktene til sosialisme frå alle desse synsvinklane. Men med få unntak, viktigast i Kritikk av Gothaprogrammet, er synspunkta spreidde i skriftene hans og ikkje tatt opp til samla behandling.
Mi eiga drøfting vil primært konsentrere seg om dei siste tri måtane. Særleg når det gjeld den tredje, finst det uendeleg mange eksempel å trekke erfaringar frå, særleg – men ikkje bare – erfaringar frå oppgangstidene etter andre verdskrigen i dei utvikla landa. Her spelte staten ei viktig rolle i å sørge for helsestell, utdanning og velferd, i stor grad fritatt det direkte profittkravet. Det er industriar som vart nasjonaliserte, og den viktige rolla dei har spelt i økonomisk og sosial utvikling. Det er viktig å sjå kritisk på måten slike tiltak har vore drive, men likevel sjå dei som vellykka innafor kapitalismen ved at dei la til grunn andre prinsipp og metodar enn profittmotiv. Særleg er det viktig ettersom nyliberalarane har gått til åtak på offentleg sektor generelt dei siste tretti åra. Men ha i minnet at det bare er den historiske opprettinga av offentleg sektor som gjør at privatiserte tiltak kan lønne seg.
Marx sjølv konstaterte at me kan finne planlegging innafor næringslivet som ein normal del av kapitalistisk praksis, sjølv om tilsvarande tiltak på utsida fabrikkporten ofte blir like sterkt motarbeidd, som dei er velkomne og naudsynte på innsida. Internasjonal handel innafor produksjonslivet er eit slåande, meir moderne eksempel. For mens me blir bombardert med det naudsynte og effektive i frihandel, skjer så mykje som førti prosent av slik handel innafor det internasjonale rammeverket til dei same selskapa. Det er ikkje frihandel i det heile tatt, men planlagt produksjon innafor globalt plasserte selskap.
Meir generelt er det tri paradoksale sider ved moderne kapitalisme som eg vil rette søkelyset mot. Den første er at dei materielle vilkåra for kapitalakkumulasjon dei siste tretti åra eller så viser seg ha vore uvanleg fordelaktige, i aukande grad. Kort lista opp og forenkla: produktiviteten stig på grunn av eit vidt spekter av ny teknologi; svekka og dårlegare organisert arbeidarklasse og progressive rørsler, særleg fagforeiningar, politiske parti og anti-imperialistisk kamp; enorm auke i arbeidsstyrken på verdsbasis gjennom migrasjon, den kinesiske vegen til kapitalisme, og aukande kvinneleg deltaking i arbeidsmarknaden; antiimperialistisk samarbeid på høgt nivå under USAs hegemoni, ikkje minst etter samanbrotet av Sovjet-blokka; og nyliberalismens triumf, ikkje minst gjennom kontroll med levekåra sosialt og økonomisk. Paradoksalt då, med desse uvanleg positive vilkåra for kapitalismen, korfor har veksten på verdsbasis vore så låg og attpåtil blitt følgt av ei krise utan sidestykke?
Svaret er å finne i framveksten av finansialiseringa dei siste tretti til førti åra. Dette er eit nytt begrep, der marxistar har spelt ei leiande men langt frå eksklusiv rolle i utforminga, og dei har seg i mellom synt stor usemje om innhald og verknad. Eg kan ikkje gå gjennom litteraturen her, men eg vil framheve i kva grad finansnæringa har blitt klart leiande i økonomisk og samfunnsmessig reproduksjon, både horisontalt og vertikalt. Det har senka akkumulasjonsnivået ved at realkapitalen er underordna fiktiv kapital, slått ein kile mellom dei to; restruktureringa av realkapitalen har blitt mindre effektiv; og det har blitt skadeleg for dei sosiale, politiske og ideologiske vilkåra som akkumulasjonen har gått føre seg under. Eit slåande mål på finansialiseringa er at finansielle aktiva målt mot global BNP har blitt tridobla dei siste tretti åra. Korfor treng me tri gonger så mange aktiva per BNP-eining? Svaret er at det gjør me ikkje, og det viser at det kapitalistiske systemet under herredømmet til finansmakta er ekstraordinært dysfunksjonelt.
Det blei klart så alle kunne sjå det i den siste krisa, og på akutt vis. Ein konsekvens, unik etter mi erfaring, er at arbeidarklassen og dei fattige (særleg i starten), ikkje fekk skulda for krisa på grunn av for gode sosiale og økonomiske vilkår. Like fullt, som eit nytt paradoks, og særleg etter at søkelyset på finans er dempa gjennom freistnadene på å gå attende til business as (un)usual: det er arbeidarklassen og dei fattige ein ventar skal bere konsekvensane av krisa i form av tapte jobbar, lågare lønn, forverra arbeidsvilkår, reduserte velferdsordningar og andre offentlege tiltak. Kvinner vil sannsynlegvis bli særleg hardt ramma, men er minst knytt til finansielle kjeltringstrekar.
Eit tredje paradoks: trass i at krisa taler overbevisande for sosialisme (sjå seinare), så har svært få alternativ komme fram i kjølvatnet av ho. Det ser til og med ut som nyliberalismen har styrka grepet på både økonomi og tidlegare meir progressive parti, når dei i regjeringsposisjon og til og med utanfor underordnar seg oppgava å attvinne tiltrua til finansverda. Dette speglar tydeleg at arbeidar- og progressive rørsler er veike. Men det er mykje meir enn det: finansialiseringa har vore ein nøkkelfaktor og eit kjenneteikn for nyliberalismen, som har skapt og styrka finansielle elitar, som har utøvd sin påverknad i institusjonar og prosessar i styringsverk og i politikken allment. Det forklarer at så få sosialistiske alternativ har utvikla seg dei siste tretti åra. Og dei som har utvikla seg, har vore svært avgrensa i kva dei kan oppnå og korleis.
Men som nemnt kan ikkje behovet for alternativ vere tydelegare. Sjå følgande kommentar etter eit G20-toppmøte som skulle handtere krisa:1
Store summar er på kort varsel funne fram for å redde bankane, men pengar til å redde den fattigaste milliarden i verda vil aldri bli mobilisert. Sjå til dømes dei 50 milliardar dollar toppmøtet vart samde om til utviklingslanda opp mot overslaget på 8400 milliardar å redde bankane. Som Oxfam nyleg sa, det siste beløpet er nok til å fjerne ekstrem fattigdom på verdsbasis i femti år.
På liknande vis, mens eg skriv, har Obama nettopp lagt til nye 600 milliardar dollar med «kvantitativ lette», meir enn det dobbelte av det som trengst for å gi vatn og kloakk til det store fleirtalet av byar i tredje verda. Det er lettare å skaffe pengar til å leite etter spor av vatn på Mars enn til å forsyne folk med det på Jorda.
Nærmare heime: Banken Northern Rock blei redda av den britiske regjeringa. For litt meir enn ti år sidan gav dei husfinansiering på non-profittbasis. Så blei han omgjort til privat bank, gjekk inn i dårlege lån saman med Lehman Brothers, og hadde behov for 30 milliardar pund for å redde seg frå krisa. Det mest openbare spørsmålet er: kva er poenget i å fylle offentlege pengar i private bankar for å finansiere private bustader når dei same pengane kunne vore nytta til å bygge hus direkte? Hugs også at dei offentlege midla som skulle til for å redde det private banksystemet, langt overgjekk det staten totalt fekk inn på privatiseringa. Det viser at kapitalismen har evne til å mobilisere store ressursar, men bare for å redde finansnæringa, ikkje for å fremme velferd og utvikling. Tvert om, krisa fører til arbeidsløyse og økonomisk og sosial forverring når framsteg og levekår blir ofra på finansnæringas alter. Men det vil ikkje skje og har ikkje skjedd utan motstand, trass i kommentarane ovanfor om veike progressive krefter. Kampar vil oppstå spontant, stykkevis og fragmentert, og må følgast opp av styrka organisering og kampvilje for å nå utover krava frå finansverda. Jamvel nasjonalisering av finans er ikkje nok og kan fungere mot si hensikt fordi det har blitt eit våpen for å rehabilitere finanssystemet, ikkje reformere eller forby det. Slik det slåande blir vitsa: «Det er ikkje finansdepartementet som har nasjonalisert dei mislykka bankane, men dei mislykka bankane som har privatisert finansdepartementet.»
Ta klimaendringane og det prisverdige britiske framlegget om støtte til ein million grønne jobbar2 – spesifisert innafor transport, bustader og energi spesielt. Det står i skarp kontrast til finansialiseringa av miljøet og framveksten av ikkje bare handel, men framtidig handel med karbon. Det er i alle fall å handle med retten til å forureine minst like mykje, om ikkje meir i framtida, så lenge det i tillegg blir gjennomført somme truleg meir miljøvennlege tiltak.3
Likevel er ein million grønne jobbar oppnåelege under kapitalismen, sjølv om det er sannsynleg at dei vil møte motstand og hindringar: dei representerer ein annan måte å gjøre ting på som både utfordrar eksisterande maktforhold og skaper ein opinion for nye tiltak. Men generalane i industrien vil – sjølv om dei godtar grønne jobbar – bruke det som grunngiving for å forureine miljøet som før. Det peikar på at tekniske løysningar er naudsynte, men ikkje nok. Me treng alternativ politikk, ikkje bare alternative handlingsprogram og politikarar. Og me treng alternative styringsformer og ikkje bare alternative regjeringar i ei verd som er dominert av ein finansialisert og globalisert kapitalisme. Eit nyliberalt maktapparat og -metodar held beslutningsprosessane langt unna kontroll og deltaking for vanlege menneske, trass i den betydinga slike beslutningsprosessar har for dei.
Kort sagt vil kamp nedanfrå og jamvel tilfeldige progressive initiativ ovanfrå den kommande perioden utvikle seg spontant. Som alt peika på, kviler utfordringa og utsiktene for sosialisme på å styrke, spreie og sameine slike kampar og initiativ.
Viktige vurderingar av privatisering og jakta på alternativ kan du sjå her: http:// www.municipalservicesproject.org/
Vurderingar av finansialiseringa og rolla ho har i den noverande krisa finn du i Ben Fine og Alfredo Saad-Filho (2009) Om Kapitalen av Marx, femte utgave, på norsk, kapittel 15; og i kapittel 14 ei drøfting av staten, globalisering, sosialisme og miljøet.
Notar:
- Sjå W Naudé (2009) «The Financial Crisis of 2008 and the Developing Countries», UNU -Wider Discussion Paper, no 2009/01, http://www.wider.unu.edu/publications/workingpapers/ discussion-papers/2009/en_GB/dp2009- 01/_files/80843373967769699/default/dp2009-01. pdf
- Sjå «One Million Climate Jobs: The Economic and Environmental Crises», London: Campaign against Climate Change, http://www.climate-change-jobs.org/sites/default/ files/1MillionClimateJobs_2010.PDF
- Sjå Larry Lohman og Sarah Sexton (2010) «Carbon Markets: The Policy Reality», Global Social Policy, 10(1): 3-6.
Relaterte artikler
Byparlamentarisme – en gift for folkestyret
Mathias Furevik er varamedlem til landsstyret i Rødt fra Bergen.
Innføring av kommunal parlamentarisme innebærer ikke at kommunestyret tar makt fra noen andre, men at kommunestyret frivillig overfører makt til en liten maktelite på toppen.
På skolen lærer vi at parlamentarismen i Norge ble innført da Stortinget i 1884 tok makten fra svenskekongen og proklamerte «All makt i denne sal!». Med dette som bakteppe forsøker politikere fra mange partier – fra Ap til FrP – å kjøre frem kommunal parlamentarisme i norske kommuner. Den ordningen som norske kommuner vil innføre, dreier seg slett ikke om det innføringen av parlamentarisme på Stortinget var. Tvert imot: Innføring av kommunal parlamentarisme innebærer ikke at kommunestyret tar makt fra noen andre, men at kommunestyret frivillig overfører makt til en liten maktelite på toppen.
Kommuneloven bestemmer hvordan norske kommuner skal organiseres. Loven sier blant annet at alle kommuner må ha et kommunestyre, og at kommunestyret må velge en ordfører. Når det gjelder den konkrete utformingen av det politiske styringssystemet, er kommunene gitt store friheter. Det er naturlig, all den tid loven skal gjelde både for Oslo kommune med 600 000 innbyggere og Modalen kommune med 370 innbyggere. Den konkrete utformingen må likevel skje innenfor rammen av to alternativer: Formannskapsmodellen og den parlamentariske modellen.
I formannskapsmodellen velger bystyret et formannskap som arbeidsutvalg. I denne modellen tilsetter kommunestyret en administrasjonssjef (rådmann) for å forestå den administrative ledelsen av kommunen. Rådmannens plikter (og rettigheter) fremgår til dels konkret av loven. Rådmannen og formannskapet kan få delegert fullmakt til å avgjøre visse saker, eller saker kan delegeres til spesielle organer (eksempelvis et bygningsråd). Karakteristisk for denne modellen er det uttalte skillet mellom politikk og administrasjon: Rådmannen har ikke bare rett, men også plikt til å arbeide uavhengig av spesielle politiske interesser. Skal han eller hun instrueres, må det skje ved formelle (flertalls-)vedtak i de relevante organene.
I den parlamentariske modellen erstattes rådmannen og formannskapet med et byråd (i loven kalt kommuneråd). Byrådet velges ved vanlig flertallsvalg i bystyret. Det betyr at et flertall av partiene i bystyret må støtte dannelsen av byrådet. Skal byråder byttes ut, må også dette skje ved at disse velges av bystyret.
Som nevnt overtar et byråd oppgaver fra både rådmannen og formannskapet. I kommuneloven § 20 heter det blant annet om byrådets oppgaver:
Kommunerådet og fylkesrådet er den øverste ledelse for den samlede kommunale eller fylkeskommunale administrasjon, med de unntak som følger av denne lov.
I loven er det også gitt store muligheter for å delegere makt fra bystyret til byrådet:
Kommunestyret og fylkestinget kan selv tildele rådet avgjørelsesmyndighet i alle saker hvor ikke annet følger av lov. Rådet kan gi enkeltmedlemmer myndighet til å treffe vedtak i enkeltsaker eller typer av saker som ikke er av prinsipiell betydning i de tilfeller disse er tildelt ledelsesansvar etter nr. 1, hvis ikke kommunestyret eller fylkestinget har bestemt noe annet.
Hvordan fungerer byparlamentarismen – noen konkrete eksempler:
Færre bestemmer – opposisjonen stenges ute
I en formannskapsmodell deltar både posisjonen og opposisjonen i den løpende politiske styringen av byen. I Bergen hadde formannskapet i tiden før innføringen av parlamentarisme eksempelvis ukentlige møter og behandlet et stort antall saker. Både sakslistene og møtene var åpne. Ofte ble rådmannens innstilling endret, ikke sjelden på viktige punkter. Siden ingen av partiene hadde tatt stilling til saken før den kom til behandling i formannskapet, var det ikke knyttet politisk prestisje til utfallet.
I en byrådsmodell stenges opposisjonen ute fra det viktigste organet – byrådet. Byrådsmøtene er lukket, og i saker der byrådet innstiller til bystyret, blir sakslisten først offentlig etter at møtet er avholdt. Byrådet opererer i tillegg med hemmelige møter – såkalte byrådskonferanser – der viktige saker kan diskuteres bak lukkede dører, og uten at sakene eller vedtakene blir offentliggjort.
Når byrådet har levert sin innstilling til byrådet, skal saken manøvreres gjennom bystyret. De bystyrerepresentantene som representerer byrådspartiene, har i utgangspunktet kun i oppgave å klappe sakene gjennom. Om det påpekes feil eller mangler i de foreslåtte sakene, skjer det kun unntaksvis at bystyret ender opp med et annet vedtak enn det som var foreslått av byrådet. Da taper byrådet nemlig ansikt, og et slikt prestisjetap må unngås for enhver pris.
I praksis er det derfor kun en liten klikk på toppen (byrådet) som bestemmer hva bystyret skal vedta, altså en langt mer udemokratisk beslutningsprosess enn under et formannskapsregime. Man låser sakens utfall på et svært tidlig stadium. Både demokratisk og rent beslutningsmessig er ordningen en katastrofe.
Så kan det innvendes at dette er samme praksis, som den regjeringen opererer med. Er det ikke ofte slik at det såkalte «underutvalget » må løse de vanskelige sakene i regjeringen, og at stortingsrepresentantenes oppgave i etterkant bare er å sikre at saken passerer Stortinget med minst mulig støy? I et slik resonnement overser man noen viktige forskjeller. I de fleste store nasjonale saker blir saken først utredet av et utvalg eller en komité. Så sendes utvalgets innstilling ut på høring. Her kan viktige motforestillinger og kvalitativt bedre forslag komme frem. De fleste sakene blir også underlagt nokså omfattende behandling i Stortinget. Selv med en flertallsregjering hender det ofte at forslag blir justert om motforestillinger, og bedre forslag blir presentert.
Alt blir (parti)politikk
Som nevnt blir byrådet i en byrådsmodell både politisk og administrativ ledelse i kommunen. Hele kommunens apparat blir da mobilisert for å fremstille det sittende regimets politikk i best mulig lys. I Bergen kommune har byrådet blant annet bygget opp en enorm informasjonsavdeling med 32 medarbeidere som utelukkende arbeider med å markedsføre byrådets suksesshistorier og undertrykke eventuelle tabber og pinligheter.
Opposisjonens mulighet til å innhente opplysninger fra kommunens administrasjon blir sterkt begrenset. På samme måte undertrykkes faglige vurderinger fra kommunens administrasjon. I Bergen har det eksempelvis de siste årene vært store problemer med dårlig luftkvalitet om vinteren. I et formannskapssystem ville det vært naturlig å kalle inn kommunens helsevern-etat for at de – på et rent faglig grunnlag – skal ha mulighet til å gi sine vurderinger rundt situasjonen og foreslå nødvendige tiltak. I et byrådssystem skjer dette svært sjelden. I stedet filtreres slike opplysninger gjennom det politiske nivået slik at Bergens politikere og innbyggere får informasjon om luftkvaliteten fra en byråd for byutvikling, klima og miljø som er utdannet interiørarkitekt.
På statlig nivå forestår direktorater og etater mye av den løpende saksbehandlingen. De har ofte store budsjetter og mange ansatte, og enkelte av dem deltar også i den løpende debatten med faglige vurderinger innen sine fagfelt. Helsedirektøren kan eksempelvis si at han synes Norge gjør for lite for å bekjempe røyking og foreslå konkrete tiltak. Norske kommuner – med et mulig unntak for Oslo – er ikke store nok til å organiseres i separate etater med egne direktører som på egne vegne kan bidra med motekspertise til det sittende politiske regimet. I Bergen er den faglige ekspertisen i kommunen sentralisert i syv byrådsavdelinger som grovt sett tilsvarer departementene på nasjonalt nivå.
Byparlamentarisme er dyrt
Innføring av parlamentarisme vil nødvendigvis medføre økte utgifter til heltidspolitikere og byråkrater. I Bergen består byrådet av syv heltidspolitikere. Disse syv byrådene har videre en politisk rådgiver hver. I tillegg må hver byråd ha sin egen byrådsavdeling, noe som fører til hyppige navneskifter og flytting av byråkrater mellom avdelinger, når byråder går av eller kommer til. Bergen kommunes byrådsavdeling for finans har de siste syv årene hatt intet mindre enn fem navn: Først byrådsavdeling for finans og service, deretter byrådsavdeling for finans, kultur og næring, deretter byrådsavdeling for finans, konkurranse og omstilling og så endelig byrådsavdeling for finans, konkurranse og eierskap.
Fordi bystyret i et parlamentarisk system må holdes adskilt fra resten av kommunens administrasjon, må bystyrets organer bygge opp sitt eget byråkrati. Partiene i bystyret må i tillegg få tilført større midler til sekretær- og utredningshjelp for å kunne matche politikerne i byrådet, som nå har hele kommunens administrasjon til sin disposisjon.
Det er reist forslag om innføring av parlamentarisme i mange kommuner i Norge (også i mange oppsiktsvekkende små kommuner, eksempelvis Askøy kommune med 24 000 innbyggere). I de fleste tilfellene er nok motivasjonen for forslagsstillerne økt politisk og økonomisk makt og prestisje, i mange tilfeller nok også med et element av misnøye med den sittende kommunale administrasjonen.
For lokale nessekonger gir kommunal parlamentarisme mange fordeler. Saker og diskusjoner som tidligere måtte opp i formannskapet eller kommunestyret, kan nå avgjøres bak lukkede dører. Vanskelige saker eller kreative prosjekter kan enklere manøvreres gjennom det politiske systemet. Det er derfor påtakelig at det alltid synes å være toppene – gruppelederne og ordførerne – som ivrer mest for å innføre systemet. Nedover i rekkene virker ikke entusiasmen å være overveldende.
Er formannskapsmodellen svaret?
Formålet med denne artikkelen er å trekke frem noen erfaringer og kjennetegn ved den parlamentariske modellen slik den praktiseres i Norge. Det faktum at det parlamentariske alternativet er dårlig, betyr ikke at vi skal skjønnmale formannskapsmodellen. Modellen har mange svakheter, men også mange kvaliteter – den viktigste at både posisjon og opposisjon deltar i den løpende politiske saksbehandlingen. I spørsmålet om innføring av kommunal parlamentarisme mener jeg det er folkevalgtes oppgave å reise konkrete forslag til forbedringer av formannskapsmodellen. Selv om innføring av parlamentarisme neppe blir en viktig valgsak, er det et spørsmål av større betydning enn mange forstår.
Relaterte artikler
Byparlamentarisme – en gift for folkestyret
Mathias Furevik er varamedlem til landsstyret i Rødt fra Bergen.
Innføring av kommunal parlamentarisme innebærer ikke at kommunestyret tar makt fra noen andre, men at kommunestyret frivillig overfører makt til en liten maktelite på toppen.
På skolen lærer vi at parlamentarismen i Norge ble innført da Stortinget i 1884 tok makten fra svenskekongen og proklamerte «All makt i denne sal!». Med dette som bakteppe forsøker politikere fra mange partier – fra Ap til FrP – å kjøre frem kommunal parlamentarisme i norske kommuner. Den ordningen som norske kommuner vil innføre, dreier seg slett ikke om det innføringen av parlamentarisme på Stortinget var. Tvert imot: Innføring av kommunal parlamentarisme innebærer ikke at kommunestyret tar makt fra noen andre, men at kommunestyret frivillig overfører makt til en liten maktelite på toppen.
Kommuneloven bestemmer hvordan norske kommuner skal organiseres. Loven sier blant annet at alle kommuner må ha et kommunestyre, og at kommunestyret må velge en ordfører. Når det gjelder den konkrete utformingen av det politiske styringssystemet, er kommunene gitt store friheter. Det er naturlig, all den tid loven skal gjelde både for Oslo kommune med 600 000 innbyggere og Modalen kommune med 370 innbyggere. Den konkrete utformingen må likevel skje innenfor rammen av to alternativer: Formannskapsmodellen og den parlamentariske modellen.
I formannskapsmodellen velger bystyret et formannskap som arbeidsutvalg. I denne modellen tilsetter kommunestyret en administrasjonssjef (rådmann) for å forestå den administrative ledelsen av kommunen. Rådmannens plikter (og rettigheter) fremgår til dels konkret av loven. Rådmannen og formannskapet kan få delegert fullmakt til å avgjøre visse saker, eller saker kan delegeres til spesielle organer (eksempelvis et bygningsråd). Karakteristisk for denne modellen er det uttalte skillet mellom politikk og administrasjon: Rådmannen har ikke bare rett, men også plikt til å arbeide uavhengig av spesielle politiske interesser. Skal han eller hun instrueres, må det skje ved formelle (flertalls-)vedtak i de relevante organene.
I den parlamentariske modellen erstattes rådmannen og formannskapet med et byråd (i loven kalt kommuneråd). Byrådet velges ved vanlig flertallsvalg i bystyret. Det betyr at et flertall av partiene i bystyret må støtte dannelsen av byrådet. Skal byråder byttes ut, må også dette skje ved at disse velges av bystyret.
Som nevnt overtar et byråd oppgaver fra både rådmannen og formannskapet. I kommuneloven § 20 heter det blant annet om byrådets oppgaver:
Kommunerådet og fylkesrådet er den øverste ledelse for den samlede kommunale eller fylkeskommunale administrasjon, med de unntak som følger av denne lov.
I loven er det også gitt store muligheter for å delegere makt fra bystyret til byrådet:
Kommunestyret og fylkestinget kan selv tildele rådet avgjørelsesmyndighet i alle saker hvor ikke annet følger av lov. Rådet kan gi enkeltmedlemmer myndighet til å treffe vedtak i enkeltsaker eller typer av saker som ikke er av prinsipiell betydning i de tilfeller disse er tildelt ledelsesansvar etter nr. 1, hvis ikke kommunestyret eller fylkestinget har bestemt noe annet.
Hvordan fungerer byparlamentarismen – noen konkrete eksempler:
Færre bestemmer – opposisjonen stenges ute
I en formannskapsmodell deltar både posisjonen og opposisjonen i den løpende politiske styringen av byen. I Bergen hadde formannskapet i tiden før innføringen av parlamentarisme eksempelvis ukentlige møter og behandlet et stort antall saker. Både sakslistene og møtene var åpne. Ofte ble rådmannens innstilling endret, ikke sjelden på viktige punkter. Siden ingen av partiene hadde tatt stilling til saken før den kom til behandling i formannskapet, var det ikke knyttet politisk prestisje til utfallet.
I en byrådsmodell stenges opposisjonen ute fra det viktigste organet – byrådet. Byrådsmøtene er lukket, og i saker der byrådet innstiller til bystyret, blir sakslisten først offentlig etter at møtet er avholdt. Byrådet opererer i tillegg med hemmelige møter – såkalte byrådskonferanser – der viktige saker kan diskuteres bak lukkede dører, og uten at sakene eller vedtakene blir offentliggjort.
Når byrådet har levert sin innstilling til byrådet, skal saken manøvreres gjennom bystyret. De bystyrerepresentantene som representerer byrådspartiene, har i utgangspunktet kun i oppgave å klappe sakene gjennom. Om det påpekes feil eller mangler i de foreslåtte sakene, skjer det kun unntaksvis at bystyret ender opp med et annet vedtak enn det som var foreslått av byrådet. Da taper byrådet nemlig ansikt, og et slikt prestisjetap må unngås for enhver pris.
I praksis er det derfor kun en liten klikk på toppen (byrådet) som bestemmer hva bystyret skal vedta, altså en langt mer udemokratisk beslutningsprosess enn under et formannskapsregime. Man låser sakens utfall på et svært tidlig stadium. Både demokratisk og rent beslutningsmessig er ordningen en katastrofe.
Så kan det innvendes at dette er samme praksis, som den regjeringen opererer med. Er det ikke ofte slik at det såkalte «underutvalget » må løse de vanskelige sakene i regjeringen, og at stortingsrepresentantenes oppgave i etterkant bare er å sikre at saken passerer Stortinget med minst mulig støy? I et slik resonnement overser man noen viktige forskjeller. I de fleste store nasjonale saker blir saken først utredet av et utvalg eller en komité. Så sendes utvalgets innstilling ut på høring. Her kan viktige motforestillinger og kvalitativt bedre forslag komme frem. De fleste sakene blir også underlagt nokså omfattende behandling i Stortinget. Selv med en flertallsregjering hender det ofte at forslag blir justert om motforestillinger, og bedre forslag blir presentert.
Alt blir (parti)politikk
Som nevnt blir byrådet i en byrådsmodell både politisk og administrativ ledelse i kommunen. Hele kommunens apparat blir da mobilisert for å fremstille det sittende regimets politikk i best mulig lys. I Bergen kommune har byrådet blant annet bygget opp en enorm informasjonsavdeling med 32 medarbeidere som utelukkende arbeider med å markedsføre byrådets suksesshistorier og undertrykke eventuelle tabber og pinligheter.
Opposisjonens mulighet til å innhente opplysninger fra kommunens administrasjon blir sterkt begrenset. På samme måte undertrykkes faglige vurderinger fra kommunens administrasjon. I Bergen har det eksempelvis de siste årene vært store problemer med dårlig luftkvalitet om vinteren. I et formannskapssystem ville det vært naturlig å kalle inn kommunens helsevern-etat for at de – på et rent faglig grunnlag – skal ha mulighet til å gi sine vurderinger rundt situasjonen og foreslå nødvendige tiltak. I et byrådssystem skjer dette svært sjelden. I stedet filtreres slike opplysninger gjennom det politiske nivået slik at Bergens politikere og innbyggere får informasjon om luftkvaliteten fra en byråd for byutvikling, klima og miljø som er utdannet interiørarkitekt.
På statlig nivå forestår direktorater og etater mye av den løpende saksbehandlingen. De har ofte store budsjetter og mange ansatte, og enkelte av dem deltar også i den løpende debatten med faglige vurderinger innen sine fagfelt. Helsedirektøren kan eksempelvis si at han synes Norge gjør for lite for å bekjempe røyking og foreslå konkrete tiltak. Norske kommuner – med et mulig unntak for Oslo – er ikke store nok til å organiseres i separate etater med egne direktører som på egne vegne kan bidra med motekspertise til det sittende politiske regimet. I Bergen er den faglige ekspertisen i kommunen sentralisert i syv byrådsavdelinger som grovt sett tilsvarer departementene på nasjonalt nivå.
Byparlamentarisme er dyrt
Innføring av parlamentarisme vil nødvendigvis medføre økte utgifter til heltidspolitikere og byråkrater. I Bergen består byrådet av syv heltidspolitikere. Disse syv byrådene har videre en politisk rådgiver hver. I tillegg må hver byråd ha sin egen byrådsavdeling, noe som fører til hyppige navneskifter og flytting av byråkrater mellom avdelinger, når byråder går av eller kommer til. Bergen kommunes byrådsavdeling for finans har de siste syv årene hatt intet mindre enn fem navn: Først byrådsavdeling for finans og service, deretter byrådsavdeling for finans, kultur og næring, deretter byrådsavdeling for finans, konkurranse og omstilling og så endelig byrådsavdeling for finans, konkurranse og eierskap.
Fordi bystyret i et parlamentarisk system må holdes adskilt fra resten av kommunens administrasjon, må bystyrets organer bygge opp sitt eget byråkrati. Partiene i bystyret må i tillegg få tilført større midler til sekretær- og utredningshjelp for å kunne matche politikerne i byrådet, som nå har hele kommunens administrasjon til sin disposisjon.
Det er reist forslag om innføring av parlamentarisme i mange kommuner i Norge (også i mange oppsiktsvekkende små kommuner, eksempelvis Askøy kommune med 24 000 innbyggere). I de fleste tilfellene er nok motivasjonen for forslagsstillerne økt politisk og økonomisk makt og prestisje, i mange tilfeller nok også med et element av misnøye med den sittende kommunale administrasjonen.
For lokale nessekonger gir kommunal parlamentarisme mange fordeler. Saker og diskusjoner som tidligere måtte opp i formannskapet eller kommunestyret, kan nå avgjøres bak lukkede dører. Vanskelige saker eller kreative prosjekter kan enklere manøvreres gjennom det politiske systemet. Det er derfor påtakelig at det alltid synes å være toppene – gruppelederne og ordførerne – som ivrer mest for å innføre systemet. Nedover i rekkene virker ikke entusiasmen å være overveldende.
Er formannskapsmodellen svaret?
Formålet med denne artikkelen er å trekke frem noen erfaringer og kjennetegn ved den parlamentariske modellen slik den praktiseres i Norge. Det faktum at det parlamentariske alternativet er dårlig, betyr ikke at vi skal skjønnmale formannskapsmodellen. Modellen har mange svakheter, men også mange kvaliteter – den viktigste at både posisjon og opposisjon deltar i den løpende politiske saksbehandlingen. I spørsmålet om innføring av kommunal parlamentarisme mener jeg det er folkevalgtes oppgave å reise konkrete forslag til forbedringer av formannskapsmodellen. Selv om innføring av parlamentarisme neppe blir en viktig valgsak, er det et spørsmål av større betydning enn mange forstår.
Relaterte artikler
Lofoten, Vesterålen og Senja: Fisk eller olje
Christoffer Ellingsen er vaktmester og landstyremedlem i Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja, kommunestyrerepresentant for Rødt og sekretær i LO i Vesterålen.
De fleste som sier de trenger mer kunnskap for å starte boring i Lofoten, Vesterålen og på Senja, har allerede bestemt seg for oljeboring. Kunnskapsargumentet er et taktisk spill for å gjøre en åpning mer spiselig for flere.
Ingen steder langs norskekysten og få plasser på kloden, har historisk og fram til i dag, hatt så rikt naturmiljø som den nære kysten utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Dette kompliserte økologiske systemet er først og fremst verdifullt fordi:
- Det fins unike naturverdier her.
- Det tillater et enormt uttak av marin førsteklasses menneskemat i store mengder hele året og hvert år.
- Det er bærer av en særegen kystkultur.
Oljevirksomhet er den største trussel mot dette noensinne.
I dagens samfunn og kapitalistiske system, dreier spørsmålet om norsk oljepolitikk for finans- og industrieliten seg like lite om energipolitikk som spørsmålet om framtida til oppdrettsnæringa, dreier seg om matproduksjon. Noen miljøer og deler av samfunnets folkevalgte maktposisjoner vurderer olje og mat som viktige strategiske ressurser. Det gjelder både i en nasjonal og global sammenheng. Pentagon og NATO er nok også inne på slike tanker!
Men når Statoil-sjef Helge Lund og andre i ledende posisjoner i oljebransjen snakker om at åpning av Lofoten, Vesterålen og Senja er viktig for å sikre forsyning av energi, er dette i beste fall et helt underordna argument. For ikke å snakke om argumentet om at oljenæringa skal berge bosettinga i dette området. Uansett hvor frekke anslagene for hvor mange kompetansearbeidsplasser Statoil beregner vil tilfalle regionen med de mest «positive» senarioer, rikkes ikke aksjekursen en desimal. For investorene er derimot størrelsen på oljereservene i selskapet helt avgjørende, og aksjekursen gir umiddelbar respons.
Hoveddrivkreftene innafor spesielt disse næringene, er utsiktene til enormt store profitter som igjen tiltrekker seg de mest utbyttekåte finansspekulanter.
Tilslørende og vikarierende argumentasjon fra Guri Ingebrigtsen, tidligere både statsråd i Stoltenberg 1 regjeringa og ordfører i Vestvågøy, fortsatt lokalpolitikere og styreleder i lobbyorganisasjonen LoVe Petro, opptrer som nyttig klov for oljebransjen, når hun argumenterer med at fattige kvinner i Afrika i det minste kunne få en moped å kjøre med når de henter vann fra brønnen. (Sagt i åpent debattmøte på Sortland november 2008). Til det trengs det jo bensin! Altså må vi pøse på med oljeleiting for å sikre denne muligheten.
Minst like tilslørende er det når oljenæringa sjøl og lokale lobbister det siste året har brukt mesteparten av tiden på å argumentere for mer kunnskap om området før det tas stilling til oljeboring. Derfor må området legges under Petroleumslovens paragraf 3, altså starte en åpningsprosess med konsekvensutredning. Denne strategien er styrt av ett forhold: De kommer uansett ikke utenom fordi en slik konsekvensutredning må være neste skritt om området skal åpnes. Men de fleste av de aktive aktørene for mer kunnskap har allerede bestemt seg for oljeboring. Kunnskapsargumentet er et taktisk spill for å gjøre en åpning mer spiselig for flere.
Når disse forholdene tas opp innledningsvis, er det for å understreke at kampen om kysten langs Lofoten, Vesterålen og Senja i første rekke dreier seg om å slåss mot verdens mektigste næring i vårt stadium av kapitalismen. I tillegg en ressurs som både i fred og ikke minst som en del av krigsmakta, en den viktigste smøring av samfunns- og krigsmaskineriet. I denne sammenhengen blir lokalt næringsliv, verdens største torskebestand, et unikt naturmiljø, sårbart, komplisert og svært verdifullt økologisk system, ytterligere CO2 utslipp – smått eller ingenting for de globale finansog maktinteressene.
Ingen seier er for liten til å feires
Enhver seier i denne kampen er derfor uhyre viktig å ta vare på for oss motstandere. Den peker framover mot en mulig maktforsyning til fordel for lokalbefolkninga og generell bedre framtid i global målestokk for folk flest. Samtidig veit vi at det blir omkamp på omkamp.
Intensjonen med å ta opp saken her, er derfor først og fremt å få fram det unike med dette området både i forhold til næring, natur og miljø.
Det er å håpe på at mange får en større forståelse for at grensen må gå her, om ikke andre steder, for oljenæringa i Norge. Disse og andre argumenter vil være gyldig også i de kommende kampene.
Lofoten, Vesterålen og Senja
Lofoten og Vesterålen er lette å kjenne igjen på norgeskartet fordi det skjærer ut som en mothake nord for midten av en ellers ganske jevn kurveforma kystlinje. Området ligger nord i Nordland, helt ved grensa til Troms. Senja er landområdet (Norge nest største øy) helt sør i Troms fylke. Utenfor kystlinja finner vi området der den norske kontinentalsokkelen er smalest. Bosetting, næring og utvikling på Senja er temmelig likt Lofoten og Vesterålen. Senja-området blir i liten grad behandla særskilt.
I forhold til arealet er Lofoten og Vesterålen ett av de tetteste befolkede områdene i Nord-Norge. I de to regionene bor det vel 60 000 innbyggere, omtrent likt fordelt. De største sentra har tatt bystatus, men ingen har likevel mer enn 5000 innbyggere. Hele befolkningen bor godt spredt på øyer forbundet med ferger, bruer og tunneler. Innen en distanse på mellom en til tre timers bilkjøring, når de fleste innbyggerne byene Harstad (23 000) og Narvik (18 000).
Over flere tiår har innbyggertallet gått ned og reduksjonen har relativt sett vært større her enn i mange andre regioner både i Nord-Norge og ellers langs kysten. Som en naturlig følge av dette, er også gjennomsnittsalderen i befolkningen høyere her enn gjennomsnittet i landet. Alle er enige i at dette medfører utfordringer for framtida til regionen.
Kampen om mulige olje- og gassressurser
2. januar 2009 åpna NRK Nordland sin morgensending med følgende utsagn fra daværende administrerende direktør i Oljeindustriens Landsforening (OLF), Per Terje Vold:
Havområdet utenfor Lofoten og Vesterålen er de mest attraktive på norsk sokkel, og oljenæringen tror leting i nord blir den viktigste saken i den kommende valgkampen.
Denne saken en av de mest debatterte enkeltsakene i valgkampen, og ble gjennom det for første gang satt på dagsorden som en nasjonal sak. I etterkant av valget, var de fleste enige om at dette som enkeltsak ikke hadde særlig stor betydning for valgutfallet. Men saken ble debattert i partilederdebatter, og olje i Lofoten og Vesterålen måtte også sentrale politikere forholde seg til.
Men for mange av oss som bor her, og ikke minst fra oljenæringa, var mulige oljeog gassressurser i dette området kjent allerede flere tiår tidligere. Fra tidlig 1970-tallet har den smale kyststripa vært viet oppmerksomhet fra oljenæringa. Interessante geologiske strukturer på Andøya på nordspissen av Vesterålen førte til at oljeselskapet Norminol med lokale eiere ble etablert i 1971. De påfølgende årene ble det foretatt oljeleting både på land og i helt nære kyststrøk uten resultat. Seinere seismiske undersøkelser har holdt interessen oppe, særlig for området på vestsiden av Senja og sørover Vesterålen til Lofotodden. På oljespråket er dette blitt hetende blokken Nordland VI, Nordland VII og Troms II.
Etter hvert som de store oljefunnene i Nordsjøen begynte å tømmes, har også de store oljeselskapene retta fokuset mer nordover. Det pågikk en hard kamp om full åpning av vårt område i forbindelse med utarbeidelsen og vedtak av Forvaltningsplanen Lofoten – Barentshavet (Stortingsmelding 8, 2005–06). Vedtaket her ble et kompromiss som innebar at oljeselskapene ikke skulle slippes til, men at staten skulle drive seismiske undersøkelser og forskning på andre bunnforhold og kartlegging (Mareano). I tillegg skulle det drives et eget prosjekt knyttet til forskning på fuglelivet (Seapop). Resultatene av dette skulle samla danne grunnlag for evaluering av Forvaltningsplanen i 2010. Tidsmessig ble det ikke slik, og som sak til Stortinget ble den utsatt til våren 2011. Men de ulike forskningsrapportene ble lagt fram fra april 2010 og utover året. Det dreier seg om nærmere 2000 sider med komprimert teknisk fagstoff og samfunnsanalyser.1 Her finner vi blant annet at statens sine egne faginstanser som Direktoratet for Naturforvaltning, Klima- og forurensningsdirektoratet og Havforskningsinstituttet har gitt råd om å ikke åpne området for oljevirksomhet i sine uttalelser. I tillegg har ulike institusjoner på oppdrag, særlig fra oljeinteresser, lagt fram en rekke rapporter rundt ulike forhold i saken. Parallelt med dette har de ulike interessene i saken organisert seg og drevet aktivt påvirkningsarbeid overfor politikere, næringsdrivende og befolkningen ellers.
Organiserte oljetilhengere
I samarbeid med kommunale-, regionale- og fylkespolitiske fora har lokale næringsinteresser danna lobbyorganisasjonen LoVe Petro. Denne organisasjonen har vært oljeforkjempernes viktigste lokale redskap, og er tilført flere millioner i direkte offentlig støtte, først og fremst gjennom såkalte RDA-midler (regionalt differensiert arbeidsgiveravgift), fra privat næringsliv og ikke minst støtte fra oljeselskapene. Direktøren for organisasjonen er tidligere ordfører i en av kommunene, fortsatt AP-politiker og også deltaker i regionrådet i Vesterålen. Lokalt har også andre enkeltpolitikere og regionrådene i Lofoten og Vesterålen vært aktive. Flere av de samme politikerne som sitter i ledelsen i LoVe Petro, er også med i regionrådene, og har sittet på pengesekken til RDA-midlene. Det er politikere fra Høyre, Ap og FrP som har vært sentrale her som på nasjonalt plan. Under en aksjon blant fiskere på Værøy hadde en av båtene festa banner langs skutsida hvor de ba Eva Joly om hjelp til gransking!
Samrøret mellom politikk og næringsliv har også vært utvikla på andre områder blant annet ved delvis næringslivsbetalte reiser til oljeinstallasjoner i Hammerfest og Kristiansund. Tross fokus på disse forholdene, lot en rekke ordførere fra distriktet seg villig bli påspandert middag av LoVe Petro da de sist var på lobbytur hos statsministeren, i januar 2011. Flere av de samme personene sto også i ledelsen for å kuppe gjennom vedtak for å starte åpningsprosess for olje i Vesterålen regionråd sitt årsmøte i 2010. Utenom dagsorden og som benkeforslag ble dette vedtatt mot en stemme. Deretter ble saken behandla i kommunestyrene til de samme deltakerne som for det meste var ordførere. Altså en motsatt «demokratisk» prosess i de lokale politiske fora. Samme framgangsmåte har også vært gjennomført i Lofoten. Med flertall i samtlige kommuner av Ap, H og FrP med ulike allianser, må ingen forundres over at det i alle kommunestyrer som behandla saken, bortsett fra ett, ble vedtak for å støtte til å gå videre for åpning (konsekvensutrede etter Petroleumsloven).
Andre viktige deltakere i debatten er sentrale fylkespolitikere fra særlig Arbeiderpartiet og LOs distriktssekretær i Nordland.
De sentrale oljeinteressene er først og fremst organiserte i OLF (Oljeindustriens landsforening), som er sterkt engasjert i saken. Statoil har lagt et betydelig press på politikere, og har drevet aktivt nettverksbygging og opinionspåvirkning, blant annet gjennom annonsekampanjer. Statoildirektør Helge Lund har flere ganger vært i området, og deltatt på såkalte dialogmøter. Da stiller lokale politikere og næringsinteresser opp, som om det var den øverste statsmakta som kom på visitt. For ytterligere å understreke betydningen av dette området og områdene lengre nord i Barentshavet, har Statoil oppretta en egen avdeling som arbeider med «Strategier for olje- og gassutbygging i Arktis». Direktøren for dette er Hege Marie Norheim som blant annet sier dette om Lofoten og Vesterålen (Nordisk Ministerråd 2010):
Dette er definitivt det mest attraktive området på norsk sokkel i dag når det gjelder muligheten for å finne nye store felt som kan gi grunnlag for uavhengige utbygginger og ny infrastruktur. Statoil vurderer dette området som svært attraktivt og viktig for bransjen.
Argumentene fra de som presser på for utbygging, er slik jeg har erfart, først og fremst følgende:
- Det er et stort behov for arbeidsplasser, og da særlig kompetansearbeidsplasser, i området for å stoppe/begrense fraflytting.
- Det er fullt mulig å både drive oljevirksomhet og andre maritime næringer i Lofoten og Vesterålen – nøkkelordet er sameksistens.
- Det har gått bra i 40 år i Nordsjøen, det viser at oljenæringa også her kan drives uten problemer.
- Oljenæringa er landets største næring både når det gjelder inntekt og sysselsetting. For å holde denne i gang må derfor nye leiteområder åpnes. I den sammenheng er Lofoten og Vesterålen «indrefileten».
- For å opprettholde den norske velferdsstaten, må inntektene fra oljenæringa fortsette.
- Verden trenger fossile energikilder. Dette gjelder spesifikt den fattige delen av jordas befolkning.
- Den norske oljeproduksjonen er verdens reneste og minst risikofylte.
Det er særlig de to første punktene som er spesifikke i argumentasjonen for oljeutbygging i vår region. Disse er spesielt relevante ettersom både Lofoten og Vesterålen har hatt en klar tilbakegang i folketallet. Begrepet «sameksistens», som innebærer at både fiskerinæringa og oljenæringa kan operere i dette området uten at det hindrer noen av dem i nevneverdig grad, er også sentral i ja-sidas argumentasjon, og dukker opp i enhver debatt om Lofoten og Vesterålen.
Den organiserte oljemotstanden
I forkant av den forrige behandlinga av «Forvaltningsplan for Lofoten– Barentshavet» i 2006 var det lokale aktivister sammen med fiskeri- og naturverninteresser som gikk sammen og danna de to lokale folkeaksjonene «Vesterålsaksjonen: Petroleumsfritt område utafor Lofoten og Vesterålen» og «Lofotaksjonen: Varig vern av Nordland VI og VII» vinteren 2006. Begge aksjonene gikk senere inn i alliansen «Petroleumsfritt Lofoten og Vesterålen» som ble etablert høsten 2007, og som i tillegg besto av de fire organisasjonene Natur og ungdom, Bellona, WWF og Naturvernforbundet. Denne alliansen mellom lokale aksjonister og støttespillere og de store, etablerte miljøorganisasjonene løfta kampen mot åpning av Lofoten og Vesterålen flere hakk.
I januar 2009 ble kampen mot olje i Lofoten og Vesterålen virkelig heva til en nasjonal sak gjennom opprettelsen av «Folkeaksjonen – oljefritt Lofoten og Vesterålen» og senere ble også «Senja» inkludert. Dette erstatta all tidligere organisering, og dermed var den folkelige motstanden samla i en organisasjon. De tidligere nevnte natur- og miljøvernorganisasjonene fortsatte sin deltakelse, og har vært og er avgjørende støttespillere. I den daglige aktivismen er det riktig å særlig holde fram Natur og Ungdom som en svært viktig ressurs. Både formelt og reelt var det helt fra starten særlig to viktige forhold den nye organisasjonen holdt fast på: Det viktigste var å beholde og forsterke at sentret for motstand måtte forankres i Vesterålen og Lofoten. Dernest at kontakten og alliansen med kystfiskerne var avgjørende. Nå i innspurten av kampen i denne fasen har denne strategien vist seg å være helt avgjørende. Som et tredje punkt ble det lagt en strategi om primært å kjempe for de enormt rike natur- og næringsverdiene. Derfor ble folkeaksjonen ikke å hete noe om «mot oljeboring» eller «varig vern». Også dette har vist seg å være riktig.
Det viktigste grunnlaget for engasjementet er at når det gjelder forvaltning av kystområdene i Lofoten og Vesterålen, må det velges mellom videreutvikling av en næring basert på bærekraftige, fornybare matressurser eller en kortvarig mulig oljeboom med en rekke negative konsekvenser for befolkning, natur, miljø og klima. De viktigste argumentene for å beskytte området mot oljenæringa har vært og er følgende:
- På det samme området som det sannsynligvis er oljeforekomster, finner vi de rikeste kystnære fiskeriene i Norge (jamfør Lofotfisket) som forvaltes på en bærekraftig måte, og har et historisk stort totalkvantum.
- Det samme området er gyte-, oppvekstog vandringsområde for en rekke fiskearter som også er viktige høstingsressurser både nord og sør for Lofoten, Vesterålen og Senja.
- Området er svært artsrikt og omfangsrikt med hensyn til både fugleliv og sjøpattedyr.
- Både på sjø og land vil oljenæringa med stor sannsynlighet fortrenge de tradisjonelle næringene knyttet til de fornybare resursene det har vært høsta på i mange hundre år.
- Seismikkskyting, dvs. undersøkelser som oljenæringa trenger for å kartlegge sannsynligheten for petrofunn, har skadelige ringvirkninger og er helt uakseptabelt i dette skjøre natur- og ressursrike området.
- Sameksistens mellom kystfiskeriene og oljenæringa slik vi kjenner oljenæringa i dag, er ikke mulig uten ubotelig skade for kystfiskeriene.
- Oljevirksomhet vil være en konstant trussel mot de tradisjonelle maritime næringene og naturforhold i forhold til utslipp fra leting, produksjon og transport. Konsekvensene vil være større her enn noen andre steder landskysten.- Norsk olje og gass som produseres som energikilde, slipper ut klimagasser som er like farlige for kloden som andre fossile energikilder.
De forholdene i debatten om Lofoten og Vesterålen som har sterkest tilknytning til den lokale situasjonen, er naturforhold, fiskeri, sameksistens og befolkningsutvikling. Alle disse har en sammenheng med hverandre. Denne rekka med argumenter gjør at motstanden er tufta på et bredt grunnlag. Den mest næringsinnretta fiskeriinteressen kan gå sammen med ytterliggående naturverninteresser. Det er vanskelig å delta i debatten uten å en viss forståelse for sammenhengene mellom de ulike faktorene.
Særegne naturforhold eneste grunn til bosetting akkurat her
Langs kysten av øyene i Lofoten og Vesterålen er den norske kontinentalsokkelen på det smaleste. Utfor Bleik på Andøy er det bare 6 km ut til «stordjupta». Golfstrømmen stryker nærmere land her enn noen andre steder. Den smale og grunne kontinentalsokkelen (100–300 meter) ender i «eggakanten» som stuper ned til ca. 2000 meter. Her møtes flere havstrømmer, og varmt og kaldt vann blandes. Dette fører til at svært næringsrikt vann kommer til overflaten, og bretter ut et unikt matfat til en hel næringskjede fra mikroorganismer, åte, fiskeegg og en rekke fiskearter til sjøpattedyr som sel og hval. Over havflaten fins noen av Europas største konsentrasjoner av sjøfugl og andre fuglearter (blant annet sterke bestander av ørn og andre rovfugler). Alt dette har igjen danna grunnlaget for bosetting og næringsaktivitet helt ut i havgapet, og her har vi derfor en av Nord- Norges tetteste befolkede områder fordelt på mange mindre kystsamfunn.
Med vanlig sjarkfart kan disse dyrerike områdene nås på 1 til 3 timer fra en rekke steder langs Lofoten og Vesterålen. Den smale og næringsrike kontinentalsokkelen er årsaken til at mindre fartøyer med enmannsbesetning i løpet av en dag kan laste båten med førsteklasses mat. Mens dette skrives, er det slike sjarker ute med to juksamaskiner, og tar på land opp mot 1500 kg prima torsk på dagen. Dette gjøres med relativt lavt forbruk av energi eller andre innsatsfaktorer annet enn egen arbeidskraft. Inntektene fra dette går i stor grad direkte i lomma på fiskeren. På land er det bygd opp mottak for disse ressursene som både tar seg av foredling og, i de senere år i større grad, pakking og transport av det ferske, høyverdige produktet direkte til det sentral-europiske markedet.
Det sies at frisørnæringa på Sortland, handelssenteret og det største tettstedet, merker godt tilstanden i fiskeriene på sin bunnlinje. Årlig førstehåndsverdi av kystfisket ilandført i Lofoten og Vesterålen er på mer enn 2 milliarder, temmelig likt fordelt på de to regionene (tall oppgitt fra Norges Råfisklag). I tillegg tas det store mengder sild tidvis helt nær land i det samme området, mens silda er på vandring sørover til gyting på Mørekysten.
Dette er den eneste grunnen til at regionene er såpass tett befolka, og at folk har bygd opp små livskraftige samfunn og tettsteder ytterst mot havet. Disse ressursene er det høsta av så lenge det har bodd folk her. Hittil har menneskelig rovdrift ikke klart å utrydde arter, sjøl om noen er redusert og er i faresonen. De mange hundre år fisket og fangsten har pågått, har kompetansen og teknologien på området utvikla seg enormt. Det gjelder både hvilke båttyper som til enhver tid har vært mest tilpassa, hvor de beste fiskeområdene og havneforholdene befinner seg, hvilke vandringsmønster fisken benytter, hvordan bunnforholdene og strømforholdene er, hvordan «lese» været lenge før de mer offisielle værmeldinger kommer over eteren eller på skjermen, hvilke redskaper som er de mest effektive og mye, mye mer. I tillegg er det utvikla kunnskaper, erfaringer og en tilknyttet kultur som strekker seg langt ut over det som gjelder det direkte fangstleddet.
I global sammenheng er dette området ansett for å være et av jordas vakreste kystområder som er svært interessant for rekreasjon og turisme. Her drives næringsaktivitet basert på fornybare matressurser og et bærekraftig forvaltningsregime. Lofotfisket og skreifisket er begreper kjent langt ut over landets grenser.
Kompliserte økosystemer
I tillegg til at området er et enormt matfat for mennesker og dyr, har en rekke dyrearter også gjort det til sin fødestue. For at dette skal fungere slik at artene kan vokse opp, er det en rekke faktorer som må passe til hverandre næringsmessig, tidsmessig og i forhold til blant annet temperatur, strøm og vind. Etter fødsel/utklekking drar flere arter ut på næringsvandring, og store bestander har sine oppvekstområder andre steder (eksempelvis torsk og sild), som igjen er grunnlaget for fangst og bosetting på disse stedene.
Området er et komplisert økosystem som det bare i noen grad er forska på. For få år siden ble det for eksempel oppdaga enorme korallrev i området, og de nye forskningsrapportene kan i dag fremdeles bare antyde i hvilken grad disse har betydning for den totale næringskjeden. Når og hvor stammen av kysttorsk gyter, er et annet område som ennå ikke er kartlagt. Det er også registrert oljespisende organismer i området utafor Bleik, og også andre registrering tyder på at det er lekkasje av gass fra bunnen. Er også dette en del av næringskjeden, og vil en tukling med en mulig naturlig gass-/ oljelekkasje påføre skadelige endringer i økosystemet? Ved å sette dette på spill uten å vite hva konsekvensene blir, trues både det naturlige mangfoldet og menneskelig næringsaktivitet.
Med andre menneskelige inngrep enn tradisjonell fangst kan prosessen bli forstyrret og systemet kollapse. Seismikkskyting kan absolutt være et slikt inngrep. Utafor Vesterålen, på et av de viktigste fiskerike områdene for den stedbundne kystflåten, ble det sommeren 2009 gjennomført såkalt 3D-skyting. Det innebar at et skip slepte 6 kabler med en lengde på 6 km hver etter seg, samtidig som det ble skutt med kraftige luftkanoner fra de samme kablene. Sjøl om dette er «lovlig», kan ikke dette karakteriseres som annet enn miljøkriminalitet. De begrensa undersøkelsene som er gjort rundt konsekvensene av seismikkskyting, viser at yngel og larver blir drept like i nærheten av luftkanonene, og at den i mange mils avstand har en skremmeeffekt på fisk. Når vi samtidig vet at slike undersøkelser foretas kontinuerlig så lenge det drives olje- og gassvirksomhet i et område, er det helt uakseptabelt på denne smale kontinentalsokkelen.
Et annet ødeleggende resultat av oljeutvinning kan være temperaturøkninger som ligger utenfor de naturlige variasjonene. Det er kjent at den viktigste økonomiske ressursen som gyter her, torsken, er intolerant overfor store temperaturforskjeller. Den er i tillegg avhengig av tilstrømning av raudåta på riktige tidspunkt for å lykkes med gytingen. Denne problematikken illustrerer hvor viktig det er at vi tar vare på de naturgitte forholdene, som sørger for at hovednæringa i regionene – de maritime ressursene – kan bestå.
Dette argumentet gjør at mesteparten av lokalbefolkningen, som forstår kystfiskets betydning, har svært få betenkeligheter med å alliere seg med de mest tydelige miljøorganisasjonene, til tross for at disse har møtt en del skepsis tidligere. Det er ikke uvanlig å høre uttalelser fra sindige vesterålinger om at vedkommende ikke er enig i Bellona, WWF eller Natur og Ungdom, men at de allikevel støtter dem fullt ut i det de gjør i denne saken. Denne alliansen mellom næring, kystbefolkninga og miljøinteressene har vært avgjørende for å holde trykket oppe mot det sentrale, politiske maktapparatet, og er som dynamitt i kampen mot oljekapitalen.
Arbeidsplasser
At oljevirksomhet i LoVeSe vil ha avgjørende betydning for å berge bosettinga i regionen, er offisielt de lokale oljetilhengernes viktigste argument for å slippe oljenæringa til i disse områdene.
Gjennom utvikling av fangstteknologi og ved at høyforedling av fisk er globalisert, har behovet for lokal arbeidskraft i Lofoten og Vesterålen blitt dramatisk redusert de siste 50 årene. Dette er hovedgrunnen til den store reduksjonen av befolkningen i regionen, som har ramma de ytterste kystområdene i regionen sterkest. Bø kommune på yttersiden av Vesterålen, som minste og nok historisk sett den mest fiskeriavhengige kommunen, har hatt størst nedgang i folketallet. Fra 1980 til 2004 har befolkningen blitt redusert med 32,5 %, og nedgangen har fortsatt etter det og er nå i underkant av 2800. Det er derfor svært forståelig at oljenæringas argument om arbeidsplasser i kjølvannet av et eventuelt oljefunn, faller i god jord. Vår erfaring er at dette naturlig nok også er lettest å feste litt til der fraflyttinga har vært størst.
Men dette argumentet er nå langt på vei parkert. Flere rapporter som er kommet de siste årene, regner det som lite sannsynlig at nye, stedbudne og varige arbeidsplasser vil følge med en eventuell oljevirksomhet.2 I alle tilfeller er dette avhengig av at basefunksjoner blir lagt hit, eller at det vil bli lokal ilandføring og produksjon av eventuelle funn. I dag er det operatørselskapene som har hånda på rattet, og legger til rette for sine interesser, og da vurdert ut fra økonomiske markedsforhold og deres egen bunnlinje. Hva som tjener fraflyttingstrua distrikt, er sjølsagt ikke noe aksjeeierne bryr seg en døyt om.
På tross av sterke krav fra et samla politisk miljø i Finnmark om ilandføring, valgte eksempelvis oljeselskapet ENI en havbasert løsning for utbygging av Goliat-feltet og dermed minimale sysselsettingsvirkninger på land, og fikk oppskriftsmessig støtte for det hos sentrale myndigheter.
Da oljenæringa ble bygd opp på begynnelsen av 1970-tallet, fikk den hovedsete i og rundt Stavanger. Det er også bygd opp andre steder med oljerelatert industri og utviklingssenter på Vest- og Østlandet, men i forsvinnende liten grad i Nord-Norge. De løftene som ble gitt til Helgeland i forbindelse med oppbygging og drift av oljevirksomheten utafor kysten der, ble med løftene. Snøhvit i Hammerfest skulle bli det store utstillingsvinduet for oljenæringas «distriktssatsing». Resultatet ble magert i forhold til de enorme investeringene og de kolossale verdiene som er beregna tatt ut: Noen hundre arbeidsplasser etter anleggsfasen, kjøp av tjenester lokalt i anleggsfasen på noen få prosent av totalinvesteringene. Mye har vært fokusert på at ikke ubetydelige beløp, rundt 100 millioner årlig i eiendomsskatt, er gevinst til Hammerfest, men samtidig har dette ført til utarming av distriktene rundt. Til sammenligning er det gjort investeringer i Snøhvit-anleggene for mer enn 60 milliarder, og det er beregna henta ut verdier for det mangedobbelte.
I tillegg er sjølsagt oljenæringa minst like ivrig i å øke profitten gjennom reduserte kostnader som andre næringer, og de har ressurser til å utvikle teknologi til erstatning for mennesket. Etter at en av lederne i Statoil for noen år siden var i regionen og diskuterte en mulig oljeframtid, ble det etter et intervju med bladet Vesterålen slått opp at store sjøbaserte olje- og gassanlegg «hvor som helst» kan styres av en joystick fra et kontor i Stavanger. Det er svært lite trolig at et lite bygdesamfunn som Bø kommune med under 3000 innbyggere og Harstad som nærmeste by to-tre timers bilkjøring unna og allerede etablert senter for «kompetansearbeidsplasser» innen petro, skal få stedbudne arbeidsplasser innen direkte oljevirksomhet.
I avisa Klassekampen 25. februar 2011 avdekkes det at trykket for å komme i gang i Lofoten, Vesterålen og Senja er sterkest fra Rogaland og oljemiljøet i Stavanger. Leder i Rogaland Arbeiderparti sier til avisen:
Det er klart oljeleiting i Lofoten og Vesterålen er en viktig sak for Nord-Norge. Men det er minst like viktig for oss i Rogaland.
Det kom enda sterkere signaler fra APs sin ordførerkandidat i Stavanger til statsminister Stoltenberg like før de gikk inn i de siste regjeringsforhandlinger med SV og Sp om saken.
Med bakgrunn i en sannsynlig utvikling har oljemotstanderne heile tida hevda at det vil bli en del arbeidsplasser innen tjenesteytende næringer og tekniske fagområder, dersom det fins drivverdige oljeforekomster her. Men at ei oljenæring i dette området vil støvsuge den maritime kompetansen i tillegg til å båndlegge kystfiskerne sine mest attraktive områder. I tillegg til det har vi hevda og i praksis sett at seismikkskyting legger et uholdbart trykk på de samme kystfiskerne. I Rapport 2010/20 fra Vista analyse etter oppdrag fra Miljøverndepartementet trenger vi ikke gå lenger enn til rapportens sammendrag side 10 for å lese dette på typisk forskerspråk:
Etter vår vurdering kan det ikke utelukkes at petroleumsnæringen vil tvinge fram en raskere strukturrasjonalisering innen fiskerinæringen som også på sikt vil tvinge fram en omfordeling av fiskerikvotene mellom kystfiskeflåten og havfiskeflåten, selv om det ikke er aktuell politikk i dag. Dette vil ikke ha betydning for utnytting av fiskeri- og havbruksresurssene, men det kan ha geografiske fordelingseffekter og/eller fordelingseffekter mellom ulike fartøygrupper.
En slik analyse ser langt på vei også ut til å bli støtta av Statoils egen nordområdedirektør Hege Marie Norheim som etter et møte på Andenes 1. desember 2010 blir referert slik i Andøyposten:
Så at det blir noe tap av eksisterende arbeidsplasser, det tror jeg.
Det er fullt mulig å si tilnærma det samme, at mulig oljearbeidsplasser mest sannsynlig ikke vil komme i tillegg, men i beste fall som erstatning for de arbeidsplasser i fornybare næringer som oljenæringa har fortrengt.
Sameksistens er ikke mulig
Sjøl de mest rabiate tilhengere av å åpne for full oljeleiting, må forholde seg til de tradisjonelle ressursene i havet. Ja-folkets honnørord «sameksistens» innebærer en tro på at fiskerinæringa vil bestå, i lykkelig forening med oljenæringa. Politikere som er for olje, kan til og med gå så langt som til å si at om det blir konflikt, skal fisk komme foran olje.
Ordfører i Andøy og leder i Vesterålen Regionråd, Jonni Solsvik, som også sitter i ledelsen i partiet Høyre nasjonalt, er «krystallklar » på hva som er viktigst av fiskeri og oljeutvinning (nettstedet vol.no):
Dersom vi kommer i en situasjon som viser at det ikke er forenlig med sameksistens i disse områdene, må oljenæringen vike. Det må ikke være tvil om at fiskerinæringen er viktigst. Det er vi unisont enige om i Nordland og Troms.
Dette må sies av en pressa ordfører i et av landets største fiskevær for kystfiskere. I virkeligheten satt både Solsvik og andre lokale ledende oljelobbyister musestille da daværende fiskeriminister Helga Pedersen på to dagers varsel i 2008 stengte et tradisjonelt blåkveitefiskeri for å slippe fram seismikkfartøy. Den ellers så oljevennlige og AP-lojale leder i Norges Fiskarlag, Reidar Nilsen, følte vel at dette tross alt var å gå for langt da han i NRK/Nordland i mai 2008 uttalte følgende om denne saken:
Vi har to oljeministre og ingen fiskeriminister. Fiskerne føler at fiskeriministeren ikke lenger er på deres side.
Senere ble det utbetalt ca 20 millioner som erstatning til fiskere for tapte fangster, men ingenting til landanlegg med lavere sysselsetting og omsetning på grunn av seismikkskremt fisk som ingen fikk tatt opp. I 2009 gikk staten enda lengre, og i et forsøk på å være i forkant tilbød de fiskere å få betalt for å holde seg hjemme! Rundt 100 fiskere tok imot betalinga, og lot båtene ligge ved kai. Slik kjøpte oljeinteressene seg ut og unngikk langt på vei konflikter. Så kan de samme interessene i neste omgang hevde at det er få eller ingen konflikter mellom olje og fisk i dette området!
Etter at de siste seismikkundersøkelsene er analysert, har Oljedirektoratet plotta inn sannsynlige olje- og/eller gassforekomster langs kysten av LoVeSe. Kystfiskarlaget har henta inn Kystvakta sitt kart over faststående bruk i det samme området en bestem dato i mars 2010. Det viser til fulle at olje- og fiskeriinteressene ligger i nøyaktig samme område.
Både oljeforkjempere, statsministeren og fiskeriministeren mener at sameksistens har gått greit i Nordsjøen. Det er med dette utgangspunktet det argumenteres for at det samme også vil gjelde i Lofoten og Vesterålen. Dette er en så dårlige dokumentert påstand at det må karakteriseres som bløff.
For det første er det ikke forska tilstrekkelig på hvorfor det har vært store endringer i fiskeriene i Nordsjøen de siste 40 årene. For det andre er den alternative muligheten for fisken til å tilpasse seg andre områder mye større der enn her, med den smale kontinentalsokkelen. For det tredje er det en havgående flåte som fisker i Nordsjøen, denne kan lettere tilpasse seg eventuelle nye vandringsmønster. Fisket og flåten i Lofoten og Vesterålen har ikke på noen måte disse mulighetene. Leder i Sogn- og Fjordane Fiskarlag, Nils Myklebust, sier blant annet i en kommentar i Fiskeribladet Fiskaren i november 2008:
Dersom OLF kan garantere at seibestanden si endring av vandringsmønsteret i Nordsjøen ikkje har noko med seismikken å gjere, så vil eg svært gjerne sjå den dokumentasjonen. Konflikten har og sin bakgrunn i den ekstremt store auken i aktiviteten av seismikkskyting.
Dette fiskarlaget krever at det forskes på konsekvensene av oljenæringas aktivitet i Nordsjøen. Uten gehør så langt.
Sjøl med de best uttalte intensjonene om å ivareta fiskeriinteressene, ser vi gang på gang at disse likevel overkjøres. Ingen bør overraskes av det – oljenæringa er så kapitalintensiv og mulige gevinster så store, at noen oppslag i fag- eller lokalpressa om overtramp, sannsynligvis er kalkulert. Med den posisjonen næringa har i Norge når det gjelder innflytelse gjennom kapital og sentrale maktposisjoner, er det heller ikke usannsynlig at både politikere og media lar seg påvirke til å godta mer enn i andre sammenhenger.
Oljenæringa oppleves i dag, og vil med mer tilgang i området oppføre seg mer og mer som en gjøkunge. Sakte, men sikkert vil andre næringer i konkurranse med oljenæringa bli fortrengt. En av de aller mest utsatte næringene i regionen er reiseliv. Ryker kystnæringene, ryker også mesteparten av grunnlaget for utvikling av reiselivssatsinga. Sameksistens er ikke mulig her, slik det heller ikke ser ut til å ha vært i Nordsjøen. Konsekvensene har ikke vært så synlige der som vi allerede ser langs kysten av Lofoten, Vesterålen og Senja.
Utvinningstempo og norsk oljealder på hell
Tidlig i norsk oljealder ble det bestemt at landet skulle ha en moderat takt på utvinning av petroleumsressursene. Det gikk likevel mange år før antatt maksimalt nivå ble nådd. Men utover på 1990- tallet eksploderte utviningstempoet, og er nå nesten tre ganger opptak av antall oljeekvivalenter som malen for norsk utvinning. Alle vet at dette vil ta slutt en dag, likevel opptrer «alle» som om dette bare er en ond tanke i gal manns hode. De anslag Oljedirektoratet har lagt fram for mulige funn i vårt område, tilsier at med dagens utvinningstempo vil dette forlenge Norges oljealderen med knapt ett år! Det sier noe om hvor langt oljekapitalen og deres medløpere er villige til å gå for å få ut siste dråpe – eller mer riktig: siste dollar.
Statoil som er den største pådriveren for åpning av LoVeSe, har en aksjekurs som utenom de generelle markedssvingningene i stor grad blafrer i takt med de mer eller mindre spekulative og truverdige anslag for deres reserver. Det er utsiktene til mer verdiskaping som gir selskapet tillit i markedet. Når vi samtidig vet at oljekapitalen antakelig er den mest aggressive delen av det globale finansmarkedet, er det ikke vanskelig å tenke seg hvilke ressurser og press de utøver på regjeringa, og hvordan de pleier sine nettverk også lokalt. La oss minnes ordene til direktøren for nordområdesatsinga i Statoil: «Statoil vurderer dette området som svært attraktivt og viktig for bransjen.»
Men det er ikke bare utvinningsselskapene og operatørselskapene som presser på. Verkstedindustrien og andre deler av industrien knytta til oljenæringa gjennom leveranser både i leitefasen og utvinning, har objektive interesser av tilgang på stadig nye områder. Når oljebrønnen er tom, kaster de loss, og finner andre mer attraktive investeringsobjekter.
Har deler av fagbevegelsen ingen annen politikk enn den som tjener kortsiktige kapitalinteresser?
For noen av oss med tilknytning til fagbevegelsen er det derfor tragisk å se at tunge forbundsområder i LO innen disse bransjene er så ensidig i sin iver etter å bare kjøre på. Investeringer på norsk sokkel når det gjelder nye installasjoner og vedlikehold, kommer i 2011 til å ligge på rekordhøye mer en 140 milliarder. En slik strategi blokkerer for å satse på mer fremtidige energiløsninger, og for fagbevegelsen og arbeidsfolket vil nedturen sannsynligvis bli desto mer bratt. I et historisk perspektiv vil dagens strategi, under ledelse av LO-leder Roar Flaathen, antakelig bli møtt med forundring og forakt. LO i Vesterålen har inntatt standpunkt for kystbefolkninga, og har sett at sameksistens mellom olje og fiskeri i dette området og med dagens teknologi, beredskap og markedsstyring, ikke er mulig. Flere ganger er LO-lederen invitert til Vesterålen for å kunne gi han førstehånds kjennskap om forholdene. Men det har aldri passet han å komme nordover. Men å framstå nærmest i sinne i Oslo på vegne av befolkninga her oppe, og kreve at kysten skal legges under petroleumsloven og konsekvensutredning skal igangsettes, det passer det han visst veldig godt!
Stortingspolitikere fra AP gikk ut og sa at oljeåpning i LoVeSe er viktigere enn det rød/grønne regjeringsprosjektet. De fikk blant annet støtte fra en av regionens største fagforening – Fellesforbundets sin forening i Nordre Nordland og Sør-Troms. At også de vil gi Høyre og ikke minst FrP en mulighet for mye større innflytelse over arbeidsfolks hverdag, er tragisk og reaksjonært. Det er ikke lett å glemme at de ville sette krokfot på den rød/grønne regjeringa for å få til oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja.
Det er sannsynlig at nettopp disse synspunktene både her nord og kanskje særlig på Sør-Vestlandet burde vært tatt mer på alvor tidlig i den folkelige mobiliseringa for oljefritt LoVeSe. Både fordi det fins manglende kunnskaper, og at denne delen av fagbevegelsen har relativt stor makt over både LO-lederen og derigjennom AP-lederen.
Sluttord
På tross av de ressursene som er lagt ned fra oljenæring og da spesielt Statoil, lokale lobbyister og politikere, har det sakte men sikkert vært en litt økende del av den nordnorske befolkninga og blitt til et flertall som har gått mot å starte oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja.
Som sammenhengende over flere tiår og etter hvert aldrende aktivist har det vært svært givende å kunne delta i denne kampen, og mange av tidligere tiders analyseerfaringer fra andre kampområder har kommet til nytte. Særlig har samarbeidet med ungdommer gitt inspirasjon! Fronten har gjennom disse årene blitt landsomfattende, den er blir stadig breiere og dypere i befolkninga, og ikke minst har mange lært mye mer om de unike verdiene som landet vårt rår over. For egen del har jeg også fått bedre innsyn i oljenæringas store betydning for landet, men også hvilken enorm trussel denne utgjør som motoren i den menneskeskapte klimaendringen, og hvilken enorm maktfaktor næringa utgjør i det norske samfunnet. Likevel har mitt engasjement først og fremst vært holdt opp av en respekt og kanskje en form for kjærlighet til de som har måttet eller for noens del, valgt, å satse på fiskeriene.
Det er fantastisk at dette enorme økosystemet er sjøldrevet uten at det tilføres en menneskeskapt kalori. Torsken, hysa, uer, longa, silda, blåkveita, breiflabben, steinbiten bare stiller opp, og gir verden fantastisk mat og rikt liv her nord. Det er tankevekkende at vi kan være i ferd med å fylle kjeften deres med olje som har blitt danna gjennom ca 150 millioner år.
Forståelsen for at det kapitalistiske systemet må begraves, er ikke blitt mindre gjennom den hittil mest intense kampen jeg har vært med på – og den er ikke slutt. Det er å håpe at denne kampen så langt ikke har vært forgjeves og at uavhengig av det kortsiktige utfallet, har saken skapt en større forståelse for hvordan mennesket uansett er tvunget til å organisere samfunnet sitt på en annen måte med utgangspunkt i fornybare ressurser og framtidsretta, demokratiske og bærekraftig samfunnsmessige produksjon styrt og eid av folkelig engasjement og livsglede.
Noter:
- http://www.regjeringen.no/nb/dep/md/tema/hav-og-vannforvaltning/forvaltningsplan-barentshavet.html?id=87148
- Regionale ringvirkninger av olje- og gassnæringen, Norut NI BR Finnmark, 2007; Utsyn Nord 2018, Norsk Utenriksplotisk institutt (NU PI), 2007; Varsel om vekst? Framtidsbilder av olje- og gassvirksomhet i Nord-Norge, FAFO , 2007; Petroleumsaktivitet og lokal- og regional verdiskapning, Høgskolen i Bodø: Nordområdesentret for næringslivet, 2008.
Relaterte artikler
Lofoten, Vesterålen og Senja: Fisk eller olje
Christoffer Ellingsen er vaktmester og landstyremedlem i Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja, kommunestyrerepresentant for Rødt og sekretær i LO i Vesterålen.
De fleste som sier de trenger mer kunnskap for å starte boring i Lofoten, Vesterålen og på Senja, har allerede bestemt seg for oljeboring. Kunnskapsargumentet er et taktisk spill for å gjøre en åpning mer spiselig for flere.
Ingen steder langs norskekysten og få plasser på kloden, har historisk og fram til i dag, hatt så rikt naturmiljø som den nære kysten utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Dette kompliserte økologiske systemet er først og fremst verdifullt fordi:
- Det fins unike naturverdier her.
- Det tillater et enormt uttak av marin førsteklasses menneskemat i store mengder hele året og hvert år.
- Det er bærer av en særegen kystkultur.
Oljevirksomhet er den største trussel mot dette noensinne.
I dagens samfunn og kapitalistiske system, dreier spørsmålet om norsk oljepolitikk for finans- og industrieliten seg like lite om energipolitikk som spørsmålet om framtida til oppdrettsnæringa, dreier seg om matproduksjon. Noen miljøer og deler av samfunnets folkevalgte maktposisjoner vurderer olje og mat som viktige strategiske ressurser. Det gjelder både i en nasjonal og global sammenheng. Pentagon og NATO er nok også inne på slike tanker!
Men når Statoil-sjef Helge Lund og andre i ledende posisjoner i oljebransjen snakker om at åpning av Lofoten, Vesterålen og Senja er viktig for å sikre forsyning av energi, er dette i beste fall et helt underordna argument. For ikke å snakke om argumentet om at oljenæringa skal berge bosettinga i dette området. Uansett hvor frekke anslagene for hvor mange kompetansearbeidsplasser Statoil beregner vil tilfalle regionen med de mest «positive» senarioer, rikkes ikke aksjekursen en desimal. For investorene er derimot størrelsen på oljereservene i selskapet helt avgjørende, og aksjekursen gir umiddelbar respons.
Hoveddrivkreftene innafor spesielt disse næringene, er utsiktene til enormt store profitter som igjen tiltrekker seg de mest utbyttekåte finansspekulanter.
Tilslørende og vikarierende argumentasjon fra Guri Ingebrigtsen, tidligere både statsråd i Stoltenberg 1 regjeringa og ordfører i Vestvågøy, fortsatt lokalpolitikere og styreleder i lobbyorganisasjonen LoVe Petro, opptrer som nyttig klov for oljebransjen, når hun argumenterer med at fattige kvinner i Afrika i det minste kunne få en moped å kjøre med når de henter vann fra brønnen. (Sagt i åpent debattmøte på Sortland november 2008). Til det trengs det jo bensin! Altså må vi pøse på med oljeleiting for å sikre denne muligheten.
Minst like tilslørende er det når oljenæringa sjøl og lokale lobbister det siste året har brukt mesteparten av tiden på å argumentere for mer kunnskap om området før det tas stilling til oljeboring. Derfor må området legges under Petroleumslovens paragraf 3, altså starte en åpningsprosess med konsekvensutredning. Denne strategien er styrt av ett forhold: De kommer uansett ikke utenom fordi en slik konsekvensutredning må være neste skritt om området skal åpnes. Men de fleste av de aktive aktørene for mer kunnskap har allerede bestemt seg for oljeboring. Kunnskapsargumentet er et taktisk spill for å gjøre en åpning mer spiselig for flere.
Når disse forholdene tas opp innledningsvis, er det for å understreke at kampen om kysten langs Lofoten, Vesterålen og Senja i første rekke dreier seg om å slåss mot verdens mektigste næring i vårt stadium av kapitalismen. I tillegg en ressurs som både i fred og ikke minst som en del av krigsmakta, en den viktigste smøring av samfunns- og krigsmaskineriet. I denne sammenhengen blir lokalt næringsliv, verdens største torskebestand, et unikt naturmiljø, sårbart, komplisert og svært verdifullt økologisk system, ytterligere CO2 utslipp – smått eller ingenting for de globale finansog maktinteressene.
Ingen seier er for liten til å feires
Enhver seier i denne kampen er derfor uhyre viktig å ta vare på for oss motstandere. Den peker framover mot en mulig maktforsyning til fordel for lokalbefolkninga og generell bedre framtid i global målestokk for folk flest. Samtidig veit vi at det blir omkamp på omkamp.
Intensjonen med å ta opp saken her, er derfor først og fremt å få fram det unike med dette området både i forhold til næring, natur og miljø.
Det er å håpe på at mange får en større forståelse for at grensen må gå her, om ikke andre steder, for oljenæringa i Norge. Disse og andre argumenter vil være gyldig også i de kommende kampene.
Lofoten, Vesterålen og Senja
Lofoten og Vesterålen er lette å kjenne igjen på norgeskartet fordi det skjærer ut som en mothake nord for midten av en ellers ganske jevn kurveforma kystlinje. Området ligger nord i Nordland, helt ved grensa til Troms. Senja er landområdet (Norge nest største øy) helt sør i Troms fylke. Utenfor kystlinja finner vi området der den norske kontinentalsokkelen er smalest. Bosetting, næring og utvikling på Senja er temmelig likt Lofoten og Vesterålen. Senja-området blir i liten grad behandla særskilt.
I forhold til arealet er Lofoten og Vesterålen ett av de tetteste befolkede områdene i Nord-Norge. I de to regionene bor det vel 60 000 innbyggere, omtrent likt fordelt. De største sentra har tatt bystatus, men ingen har likevel mer enn 5000 innbyggere. Hele befolkningen bor godt spredt på øyer forbundet med ferger, bruer og tunneler. Innen en distanse på mellom en til tre timers bilkjøring, når de fleste innbyggerne byene Harstad (23 000) og Narvik (18 000).
Over flere tiår har innbyggertallet gått ned og reduksjonen har relativt sett vært større her enn i mange andre regioner både i Nord-Norge og ellers langs kysten. Som en naturlig følge av dette, er også gjennomsnittsalderen i befolkningen høyere her enn gjennomsnittet i landet. Alle er enige i at dette medfører utfordringer for framtida til regionen.
Kampen om mulige olje- og gassressurser
2. januar 2009 åpna NRK Nordland sin morgensending med følgende utsagn fra daværende administrerende direktør i Oljeindustriens Landsforening (OLF), Per Terje Vold:
Havområdet utenfor Lofoten og Vesterålen er de mest attraktive på norsk sokkel, og oljenæringen tror leting i nord blir den viktigste saken i den kommende valgkampen.
Denne saken en av de mest debatterte enkeltsakene i valgkampen, og ble gjennom det for første gang satt på dagsorden som en nasjonal sak. I etterkant av valget, var de fleste enige om at dette som enkeltsak ikke hadde særlig stor betydning for valgutfallet. Men saken ble debattert i partilederdebatter, og olje i Lofoten og Vesterålen måtte også sentrale politikere forholde seg til.
Men for mange av oss som bor her, og ikke minst fra oljenæringa, var mulige oljeog gassressurser i dette området kjent allerede flere tiår tidligere. Fra tidlig 1970-tallet har den smale kyststripa vært viet oppmerksomhet fra oljenæringa. Interessante geologiske strukturer på Andøya på nordspissen av Vesterålen førte til at oljeselskapet Norminol med lokale eiere ble etablert i 1971. De påfølgende årene ble det foretatt oljeleting både på land og i helt nære kyststrøk uten resultat. Seinere seismiske undersøkelser har holdt interessen oppe, særlig for området på vestsiden av Senja og sørover Vesterålen til Lofotodden. På oljespråket er dette blitt hetende blokken Nordland VI, Nordland VII og Troms II.
Etter hvert som de store oljefunnene i Nordsjøen begynte å tømmes, har også de store oljeselskapene retta fokuset mer nordover. Det pågikk en hard kamp om full åpning av vårt område i forbindelse med utarbeidelsen og vedtak av Forvaltningsplanen Lofoten – Barentshavet (Stortingsmelding 8, 2005–06). Vedtaket her ble et kompromiss som innebar at oljeselskapene ikke skulle slippes til, men at staten skulle drive seismiske undersøkelser og forskning på andre bunnforhold og kartlegging (Mareano). I tillegg skulle det drives et eget prosjekt knyttet til forskning på fuglelivet (Seapop). Resultatene av dette skulle samla danne grunnlag for evaluering av Forvaltningsplanen i 2010. Tidsmessig ble det ikke slik, og som sak til Stortinget ble den utsatt til våren 2011. Men de ulike forskningsrapportene ble lagt fram fra april 2010 og utover året. Det dreier seg om nærmere 2000 sider med komprimert teknisk fagstoff og samfunnsanalyser.1 Her finner vi blant annet at statens sine egne faginstanser som Direktoratet for Naturforvaltning, Klima- og forurensningsdirektoratet og Havforskningsinstituttet har gitt råd om å ikke åpne området for oljevirksomhet i sine uttalelser. I tillegg har ulike institusjoner på oppdrag, særlig fra oljeinteresser, lagt fram en rekke rapporter rundt ulike forhold i saken. Parallelt med dette har de ulike interessene i saken organisert seg og drevet aktivt påvirkningsarbeid overfor politikere, næringsdrivende og befolkningen ellers.
Organiserte oljetilhengere
I samarbeid med kommunale-, regionale- og fylkespolitiske fora har lokale næringsinteresser danna lobbyorganisasjonen LoVe Petro. Denne organisasjonen har vært oljeforkjempernes viktigste lokale redskap, og er tilført flere millioner i direkte offentlig støtte, først og fremst gjennom såkalte RDA-midler (regionalt differensiert arbeidsgiveravgift), fra privat næringsliv og ikke minst støtte fra oljeselskapene. Direktøren for organisasjonen er tidligere ordfører i en av kommunene, fortsatt AP-politiker og også deltaker i regionrådet i Vesterålen. Lokalt har også andre enkeltpolitikere og regionrådene i Lofoten og Vesterålen vært aktive. Flere av de samme politikerne som sitter i ledelsen i LoVe Petro, er også med i regionrådene, og har sittet på pengesekken til RDA-midlene. Det er politikere fra Høyre, Ap og FrP som har vært sentrale her som på nasjonalt plan. Under en aksjon blant fiskere på Værøy hadde en av båtene festa banner langs skutsida hvor de ba Eva Joly om hjelp til gransking!
Samrøret mellom politikk og næringsliv har også vært utvikla på andre områder blant annet ved delvis næringslivsbetalte reiser til oljeinstallasjoner i Hammerfest og Kristiansund. Tross fokus på disse forholdene, lot en rekke ordførere fra distriktet seg villig bli påspandert middag av LoVe Petro da de sist var på lobbytur hos statsministeren, i januar 2011. Flere av de samme personene sto også i ledelsen for å kuppe gjennom vedtak for å starte åpningsprosess for olje i Vesterålen regionråd sitt årsmøte i 2010. Utenom dagsorden og som benkeforslag ble dette vedtatt mot en stemme. Deretter ble saken behandla i kommunestyrene til de samme deltakerne som for det meste var ordførere. Altså en motsatt «demokratisk» prosess i de lokale politiske fora. Samme framgangsmåte har også vært gjennomført i Lofoten. Med flertall i samtlige kommuner av Ap, H og FrP med ulike allianser, må ingen forundres over at det i alle kommunestyrer som behandla saken, bortsett fra ett, ble vedtak for å støtte til å gå videre for åpning (konsekvensutrede etter Petroleumsloven).
Andre viktige deltakere i debatten er sentrale fylkespolitikere fra særlig Arbeiderpartiet og LOs distriktssekretær i Nordland.
De sentrale oljeinteressene er først og fremst organiserte i OLF (Oljeindustriens landsforening), som er sterkt engasjert i saken. Statoil har lagt et betydelig press på politikere, og har drevet aktivt nettverksbygging og opinionspåvirkning, blant annet gjennom annonsekampanjer. Statoildirektør Helge Lund har flere ganger vært i området, og deltatt på såkalte dialogmøter. Da stiller lokale politikere og næringsinteresser opp, som om det var den øverste statsmakta som kom på visitt. For ytterligere å understreke betydningen av dette området og områdene lengre nord i Barentshavet, har Statoil oppretta en egen avdeling som arbeider med «Strategier for olje- og gassutbygging i Arktis». Direktøren for dette er Hege Marie Norheim som blant annet sier dette om Lofoten og Vesterålen (Nordisk Ministerråd 2010):
Dette er definitivt det mest attraktive området på norsk sokkel i dag når det gjelder muligheten for å finne nye store felt som kan gi grunnlag for uavhengige utbygginger og ny infrastruktur. Statoil vurderer dette området som svært attraktivt og viktig for bransjen.
Argumentene fra de som presser på for utbygging, er slik jeg har erfart, først og fremst følgende:
- Det er et stort behov for arbeidsplasser, og da særlig kompetansearbeidsplasser, i området for å stoppe/begrense fraflytting.
- Det er fullt mulig å både drive oljevirksomhet og andre maritime næringer i Lofoten og Vesterålen – nøkkelordet er sameksistens.
- Det har gått bra i 40 år i Nordsjøen, det viser at oljenæringa også her kan drives uten problemer.
- Oljenæringa er landets største næring både når det gjelder inntekt og sysselsetting. For å holde denne i gang må derfor nye leiteområder åpnes. I den sammenheng er Lofoten og Vesterålen «indrefileten».
- For å opprettholde den norske velferdsstaten, må inntektene fra oljenæringa fortsette.
- Verden trenger fossile energikilder. Dette gjelder spesifikt den fattige delen av jordas befolkning.
- Den norske oljeproduksjonen er verdens reneste og minst risikofylte.
Det er særlig de to første punktene som er spesifikke i argumentasjonen for oljeutbygging i vår region. Disse er spesielt relevante ettersom både Lofoten og Vesterålen har hatt en klar tilbakegang i folketallet. Begrepet «sameksistens», som innebærer at både fiskerinæringa og oljenæringa kan operere i dette området uten at det hindrer noen av dem i nevneverdig grad, er også sentral i ja-sidas argumentasjon, og dukker opp i enhver debatt om Lofoten og Vesterålen.
Den organiserte oljemotstanden
I forkant av den forrige behandlinga av «Forvaltningsplan for Lofoten– Barentshavet» i 2006 var det lokale aktivister sammen med fiskeri- og naturverninteresser som gikk sammen og danna de to lokale folkeaksjonene «Vesterålsaksjonen: Petroleumsfritt område utafor Lofoten og Vesterålen» og «Lofotaksjonen: Varig vern av Nordland VI og VII» vinteren 2006. Begge aksjonene gikk senere inn i alliansen «Petroleumsfritt Lofoten og Vesterålen» som ble etablert høsten 2007, og som i tillegg besto av de fire organisasjonene Natur og ungdom, Bellona, WWF og Naturvernforbundet. Denne alliansen mellom lokale aksjonister og støttespillere og de store, etablerte miljøorganisasjonene løfta kampen mot åpning av Lofoten og Vesterålen flere hakk.
I januar 2009 ble kampen mot olje i Lofoten og Vesterålen virkelig heva til en nasjonal sak gjennom opprettelsen av «Folkeaksjonen – oljefritt Lofoten og Vesterålen» og senere ble også «Senja» inkludert. Dette erstatta all tidligere organisering, og dermed var den folkelige motstanden samla i en organisasjon. De tidligere nevnte natur- og miljøvernorganisasjonene fortsatte sin deltakelse, og har vært og er avgjørende støttespillere. I den daglige aktivismen er det riktig å særlig holde fram Natur og Ungdom som en svært viktig ressurs. Både formelt og reelt var det helt fra starten særlig to viktige forhold den nye organisasjonen holdt fast på: Det viktigste var å beholde og forsterke at sentret for motstand måtte forankres i Vesterålen og Lofoten. Dernest at kontakten og alliansen med kystfiskerne var avgjørende. Nå i innspurten av kampen i denne fasen har denne strategien vist seg å være helt avgjørende. Som et tredje punkt ble det lagt en strategi om primært å kjempe for de enormt rike natur- og næringsverdiene. Derfor ble folkeaksjonen ikke å hete noe om «mot oljeboring» eller «varig vern». Også dette har vist seg å være riktig.
Det viktigste grunnlaget for engasjementet er at når det gjelder forvaltning av kystområdene i Lofoten og Vesterålen, må det velges mellom videreutvikling av en næring basert på bærekraftige, fornybare matressurser eller en kortvarig mulig oljeboom med en rekke negative konsekvenser for befolkning, natur, miljø og klima. De viktigste argumentene for å beskytte området mot oljenæringa har vært og er følgende:
- På det samme området som det sannsynligvis er oljeforekomster, finner vi de rikeste kystnære fiskeriene i Norge (jamfør Lofotfisket) som forvaltes på en bærekraftig måte, og har et historisk stort totalkvantum.
- Det samme området er gyte-, oppvekstog vandringsområde for en rekke fiskearter som også er viktige høstingsressurser både nord og sør for Lofoten, Vesterålen og Senja.
- Området er svært artsrikt og omfangsrikt med hensyn til både fugleliv og sjøpattedyr.
- Både på sjø og land vil oljenæringa med stor sannsynlighet fortrenge de tradisjonelle næringene knyttet til de fornybare resursene det har vært høsta på i mange hundre år.
- Seismikkskyting, dvs. undersøkelser som oljenæringa trenger for å kartlegge sannsynligheten for petrofunn, har skadelige ringvirkninger og er helt uakseptabelt i dette skjøre natur- og ressursrike området.
- Sameksistens mellom kystfiskeriene og oljenæringa slik vi kjenner oljenæringa i dag, er ikke mulig uten ubotelig skade for kystfiskeriene.
- Oljevirksomhet vil være en konstant trussel mot de tradisjonelle maritime næringene og naturforhold i forhold til utslipp fra leting, produksjon og transport. Konsekvensene vil være større her enn noen andre steder landskysten.- Norsk olje og gass som produseres som energikilde, slipper ut klimagasser som er like farlige for kloden som andre fossile energikilder.
De forholdene i debatten om Lofoten og Vesterålen som har sterkest tilknytning til den lokale situasjonen, er naturforhold, fiskeri, sameksistens og befolkningsutvikling. Alle disse har en sammenheng med hverandre. Denne rekka med argumenter gjør at motstanden er tufta på et bredt grunnlag. Den mest næringsinnretta fiskeriinteressen kan gå sammen med ytterliggående naturverninteresser. Det er vanskelig å delta i debatten uten å en viss forståelse for sammenhengene mellom de ulike faktorene.
Særegne naturforhold eneste grunn til bosetting akkurat her
Langs kysten av øyene i Lofoten og Vesterålen er den norske kontinentalsokkelen på det smaleste. Utfor Bleik på Andøy er det bare 6 km ut til «stordjupta». Golfstrømmen stryker nærmere land her enn noen andre steder. Den smale og grunne kontinentalsokkelen (100–300 meter) ender i «eggakanten» som stuper ned til ca. 2000 meter. Her møtes flere havstrømmer, og varmt og kaldt vann blandes. Dette fører til at svært næringsrikt vann kommer til overflaten, og bretter ut et unikt matfat til en hel næringskjede fra mikroorganismer, åte, fiskeegg og en rekke fiskearter til sjøpattedyr som sel og hval. Over havflaten fins noen av Europas største konsentrasjoner av sjøfugl og andre fuglearter (blant annet sterke bestander av ørn og andre rovfugler). Alt dette har igjen danna grunnlaget for bosetting og næringsaktivitet helt ut i havgapet, og her har vi derfor en av Nord- Norges tetteste befolkede områder fordelt på mange mindre kystsamfunn.
Med vanlig sjarkfart kan disse dyrerike områdene nås på 1 til 3 timer fra en rekke steder langs Lofoten og Vesterålen. Den smale og næringsrike kontinentalsokkelen er årsaken til at mindre fartøyer med enmannsbesetning i løpet av en dag kan laste båten med førsteklasses mat. Mens dette skrives, er det slike sjarker ute med to juksamaskiner, og tar på land opp mot 1500 kg prima torsk på dagen. Dette gjøres med relativt lavt forbruk av energi eller andre innsatsfaktorer annet enn egen arbeidskraft. Inntektene fra dette går i stor grad direkte i lomma på fiskeren. På land er det bygd opp mottak for disse ressursene som både tar seg av foredling og, i de senere år i større grad, pakking og transport av det ferske, høyverdige produktet direkte til det sentral-europiske markedet.
Det sies at frisørnæringa på Sortland, handelssenteret og det største tettstedet, merker godt tilstanden i fiskeriene på sin bunnlinje. Årlig førstehåndsverdi av kystfisket ilandført i Lofoten og Vesterålen er på mer enn 2 milliarder, temmelig likt fordelt på de to regionene (tall oppgitt fra Norges Råfisklag). I tillegg tas det store mengder sild tidvis helt nær land i det samme området, mens silda er på vandring sørover til gyting på Mørekysten.
Dette er den eneste grunnen til at regionene er såpass tett befolka, og at folk har bygd opp små livskraftige samfunn og tettsteder ytterst mot havet. Disse ressursene er det høsta av så lenge det har bodd folk her. Hittil har menneskelig rovdrift ikke klart å utrydde arter, sjøl om noen er redusert og er i faresonen. De mange hundre år fisket og fangsten har pågått, har kompetansen og teknologien på området utvikla seg enormt. Det gjelder både hvilke båttyper som til enhver tid har vært mest tilpassa, hvor de beste fiskeområdene og havneforholdene befinner seg, hvilke vandringsmønster fisken benytter, hvordan bunnforholdene og strømforholdene er, hvordan «lese» været lenge før de mer offisielle værmeldinger kommer over eteren eller på skjermen, hvilke redskaper som er de mest effektive og mye, mye mer. I tillegg er det utvikla kunnskaper, erfaringer og en tilknyttet kultur som strekker seg langt ut over det som gjelder det direkte fangstleddet.
I global sammenheng er dette området ansett for å være et av jordas vakreste kystområder som er svært interessant for rekreasjon og turisme. Her drives næringsaktivitet basert på fornybare matressurser og et bærekraftig forvaltningsregime. Lofotfisket og skreifisket er begreper kjent langt ut over landets grenser.
Kompliserte økosystemer
I tillegg til at området er et enormt matfat for mennesker og dyr, har en rekke dyrearter også gjort det til sin fødestue. For at dette skal fungere slik at artene kan vokse opp, er det en rekke faktorer som må passe til hverandre næringsmessig, tidsmessig og i forhold til blant annet temperatur, strøm og vind. Etter fødsel/utklekking drar flere arter ut på næringsvandring, og store bestander har sine oppvekstområder andre steder (eksempelvis torsk og sild), som igjen er grunnlaget for fangst og bosetting på disse stedene.
Området er et komplisert økosystem som det bare i noen grad er forska på. For få år siden ble det for eksempel oppdaga enorme korallrev i området, og de nye forskningsrapportene kan i dag fremdeles bare antyde i hvilken grad disse har betydning for den totale næringskjeden. Når og hvor stammen av kysttorsk gyter, er et annet område som ennå ikke er kartlagt. Det er også registrert oljespisende organismer i området utafor Bleik, og også andre registrering tyder på at det er lekkasje av gass fra bunnen. Er også dette en del av næringskjeden, og vil en tukling med en mulig naturlig gass-/ oljelekkasje påføre skadelige endringer i økosystemet? Ved å sette dette på spill uten å vite hva konsekvensene blir, trues både det naturlige mangfoldet og menneskelig næringsaktivitet.
Med andre menneskelige inngrep enn tradisjonell fangst kan prosessen bli forstyrret og systemet kollapse. Seismikkskyting kan absolutt være et slikt inngrep. Utafor Vesterålen, på et av de viktigste fiskerike områdene for den stedbundne kystflåten, ble det sommeren 2009 gjennomført såkalt 3D-skyting. Det innebar at et skip slepte 6 kabler med en lengde på 6 km hver etter seg, samtidig som det ble skutt med kraftige luftkanoner fra de samme kablene. Sjøl om dette er «lovlig», kan ikke dette karakteriseres som annet enn miljøkriminalitet. De begrensa undersøkelsene som er gjort rundt konsekvensene av seismikkskyting, viser at yngel og larver blir drept like i nærheten av luftkanonene, og at den i mange mils avstand har en skremmeeffekt på fisk. Når vi samtidig vet at slike undersøkelser foretas kontinuerlig så lenge det drives olje- og gassvirksomhet i et område, er det helt uakseptabelt på denne smale kontinentalsokkelen.
Et annet ødeleggende resultat av oljeutvinning kan være temperaturøkninger som ligger utenfor de naturlige variasjonene. Det er kjent at den viktigste økonomiske ressursen som gyter her, torsken, er intolerant overfor store temperaturforskjeller. Den er i tillegg avhengig av tilstrømning av raudåta på riktige tidspunkt for å lykkes med gytingen. Denne problematikken illustrerer hvor viktig det er at vi tar vare på de naturgitte forholdene, som sørger for at hovednæringa i regionene – de maritime ressursene – kan bestå.
Dette argumentet gjør at mesteparten av lokalbefolkningen, som forstår kystfiskets betydning, har svært få betenkeligheter med å alliere seg med de mest tydelige miljøorganisasjonene, til tross for at disse har møtt en del skepsis tidligere. Det er ikke uvanlig å høre uttalelser fra sindige vesterålinger om at vedkommende ikke er enig i Bellona, WWF eller Natur og Ungdom, men at de allikevel støtter dem fullt ut i det de gjør i denne saken. Denne alliansen mellom næring, kystbefolkninga og miljøinteressene har vært avgjørende for å holde trykket oppe mot det sentrale, politiske maktapparatet, og er som dynamitt i kampen mot oljekapitalen.
Arbeidsplasser
At oljevirksomhet i LoVeSe vil ha avgjørende betydning for å berge bosettinga i regionen, er offisielt de lokale oljetilhengernes viktigste argument for å slippe oljenæringa til i disse områdene.
Gjennom utvikling av fangstteknologi og ved at høyforedling av fisk er globalisert, har behovet for lokal arbeidskraft i Lofoten og Vesterålen blitt dramatisk redusert de siste 50 årene. Dette er hovedgrunnen til den store reduksjonen av befolkningen i regionen, som har ramma de ytterste kystområdene i regionen sterkest. Bø kommune på yttersiden av Vesterålen, som minste og nok historisk sett den mest fiskeriavhengige kommunen, har hatt størst nedgang i folketallet. Fra 1980 til 2004 har befolkningen blitt redusert med 32,5 %, og nedgangen har fortsatt etter det og er nå i underkant av 2800. Det er derfor svært forståelig at oljenæringas argument om arbeidsplasser i kjølvannet av et eventuelt oljefunn, faller i god jord. Vår erfaring er at dette naturlig nok også er lettest å feste litt til der fraflyttinga har vært størst.
Men dette argumentet er nå langt på vei parkert. Flere rapporter som er kommet de siste årene, regner det som lite sannsynlig at nye, stedbudne og varige arbeidsplasser vil følge med en eventuell oljevirksomhet.2 I alle tilfeller er dette avhengig av at basefunksjoner blir lagt hit, eller at det vil bli lokal ilandføring og produksjon av eventuelle funn. I dag er det operatørselskapene som har hånda på rattet, og legger til rette for sine interesser, og da vurdert ut fra økonomiske markedsforhold og deres egen bunnlinje. Hva som tjener fraflyttingstrua distrikt, er sjølsagt ikke noe aksjeeierne bryr seg en døyt om.
På tross av sterke krav fra et samla politisk miljø i Finnmark om ilandføring, valgte eksempelvis oljeselskapet ENI en havbasert løsning for utbygging av Goliat-feltet og dermed minimale sysselsettingsvirkninger på land, og fikk oppskriftsmessig støtte for det hos sentrale myndigheter.
Da oljenæringa ble bygd opp på begynnelsen av 1970-tallet, fikk den hovedsete i og rundt Stavanger. Det er også bygd opp andre steder med oljerelatert industri og utviklingssenter på Vest- og Østlandet, men i forsvinnende liten grad i Nord-Norge. De løftene som ble gitt til Helgeland i forbindelse med oppbygging og drift av oljevirksomheten utafor kysten der, ble med løftene. Snøhvit i Hammerfest skulle bli det store utstillingsvinduet for oljenæringas «distriktssatsing». Resultatet ble magert i forhold til de enorme investeringene og de kolossale verdiene som er beregna tatt ut: Noen hundre arbeidsplasser etter anleggsfasen, kjøp av tjenester lokalt i anleggsfasen på noen få prosent av totalinvesteringene. Mye har vært fokusert på at ikke ubetydelige beløp, rundt 100 millioner årlig i eiendomsskatt, er gevinst til Hammerfest, men samtidig har dette ført til utarming av distriktene rundt. Til sammenligning er det gjort investeringer i Snøhvit-anleggene for mer enn 60 milliarder, og det er beregna henta ut verdier for det mangedobbelte.
I tillegg er sjølsagt oljenæringa minst like ivrig i å øke profitten gjennom reduserte kostnader som andre næringer, og de har ressurser til å utvikle teknologi til erstatning for mennesket. Etter at en av lederne i Statoil for noen år siden var i regionen og diskuterte en mulig oljeframtid, ble det etter et intervju med bladet Vesterålen slått opp at store sjøbaserte olje- og gassanlegg «hvor som helst» kan styres av en joystick fra et kontor i Stavanger. Det er svært lite trolig at et lite bygdesamfunn som Bø kommune med under 3000 innbyggere og Harstad som nærmeste by to-tre timers bilkjøring unna og allerede etablert senter for «kompetansearbeidsplasser» innen petro, skal få stedbudne arbeidsplasser innen direkte oljevirksomhet.
I avisa Klassekampen 25. februar 2011 avdekkes det at trykket for å komme i gang i Lofoten, Vesterålen og Senja er sterkest fra Rogaland og oljemiljøet i Stavanger. Leder i Rogaland Arbeiderparti sier til avisen:
Det er klart oljeleiting i Lofoten og Vesterålen er en viktig sak for Nord-Norge. Men det er minst like viktig for oss i Rogaland.
Det kom enda sterkere signaler fra APs sin ordførerkandidat i Stavanger til statsminister Stoltenberg like før de gikk inn i de siste regjeringsforhandlinger med SV og Sp om saken.
Med bakgrunn i en sannsynlig utvikling har oljemotstanderne heile tida hevda at det vil bli en del arbeidsplasser innen tjenesteytende næringer og tekniske fagområder, dersom det fins drivverdige oljeforekomster her. Men at ei oljenæring i dette området vil støvsuge den maritime kompetansen i tillegg til å båndlegge kystfiskerne sine mest attraktive områder. I tillegg til det har vi hevda og i praksis sett at seismikkskyting legger et uholdbart trykk på de samme kystfiskerne. I Rapport 2010/20 fra Vista analyse etter oppdrag fra Miljøverndepartementet trenger vi ikke gå lenger enn til rapportens sammendrag side 10 for å lese dette på typisk forskerspråk:
Etter vår vurdering kan det ikke utelukkes at petroleumsnæringen vil tvinge fram en raskere strukturrasjonalisering innen fiskerinæringen som også på sikt vil tvinge fram en omfordeling av fiskerikvotene mellom kystfiskeflåten og havfiskeflåten, selv om det ikke er aktuell politikk i dag. Dette vil ikke ha betydning for utnytting av fiskeri- og havbruksresurssene, men det kan ha geografiske fordelingseffekter og/eller fordelingseffekter mellom ulike fartøygrupper.
En slik analyse ser langt på vei også ut til å bli støtta av Statoils egen nordområdedirektør Hege Marie Norheim som etter et møte på Andenes 1. desember 2010 blir referert slik i Andøyposten:
Så at det blir noe tap av eksisterende arbeidsplasser, det tror jeg.
Det er fullt mulig å si tilnærma det samme, at mulig oljearbeidsplasser mest sannsynlig ikke vil komme i tillegg, men i beste fall som erstatning for de arbeidsplasser i fornybare næringer som oljenæringa har fortrengt.
Sameksistens er ikke mulig
Sjøl de mest rabiate tilhengere av å åpne for full oljeleiting, må forholde seg til de tradisjonelle ressursene i havet. Ja-folkets honnørord «sameksistens» innebærer en tro på at fiskerinæringa vil bestå, i lykkelig forening med oljenæringa. Politikere som er for olje, kan til og med gå så langt som til å si at om det blir konflikt, skal fisk komme foran olje.
Ordfører i Andøy og leder i Vesterålen Regionråd, Jonni Solsvik, som også sitter i ledelsen i partiet Høyre nasjonalt, er «krystallklar » på hva som er viktigst av fiskeri og oljeutvinning (nettstedet vol.no):
Dersom vi kommer i en situasjon som viser at det ikke er forenlig med sameksistens i disse områdene, må oljenæringen vike. Det må ikke være tvil om at fiskerinæringen er viktigst. Det er vi unisont enige om i Nordland og Troms.
Dette må sies av en pressa ordfører i et av landets største fiskevær for kystfiskere. I virkeligheten satt både Solsvik og andre lokale ledende oljelobbyister musestille da daværende fiskeriminister Helga Pedersen på to dagers varsel i 2008 stengte et tradisjonelt blåkveitefiskeri for å slippe fram seismikkfartøy. Den ellers så oljevennlige og AP-lojale leder i Norges Fiskarlag, Reidar Nilsen, følte vel at dette tross alt var å gå for langt da han i NRK/Nordland i mai 2008 uttalte følgende om denne saken:
Vi har to oljeministre og ingen fiskeriminister. Fiskerne føler at fiskeriministeren ikke lenger er på deres side.
Senere ble det utbetalt ca 20 millioner som erstatning til fiskere for tapte fangster, men ingenting til landanlegg med lavere sysselsetting og omsetning på grunn av seismikkskremt fisk som ingen fikk tatt opp. I 2009 gikk staten enda lengre, og i et forsøk på å være i forkant tilbød de fiskere å få betalt for å holde seg hjemme! Rundt 100 fiskere tok imot betalinga, og lot båtene ligge ved kai. Slik kjøpte oljeinteressene seg ut og unngikk langt på vei konflikter. Så kan de samme interessene i neste omgang hevde at det er få eller ingen konflikter mellom olje og fisk i dette området!
Etter at de siste seismikkundersøkelsene er analysert, har Oljedirektoratet plotta inn sannsynlige olje- og/eller gassforekomster langs kysten av LoVeSe. Kystfiskarlaget har henta inn Kystvakta sitt kart over faststående bruk i det samme området en bestem dato i mars 2010. Det viser til fulle at olje- og fiskeriinteressene ligger i nøyaktig samme område.
Både oljeforkjempere, statsministeren og fiskeriministeren mener at sameksistens har gått greit i Nordsjøen. Det er med dette utgangspunktet det argumenteres for at det samme også vil gjelde i Lofoten og Vesterålen. Dette er en så dårlige dokumentert påstand at det må karakteriseres som bløff.
For det første er det ikke forska tilstrekkelig på hvorfor det har vært store endringer i fiskeriene i Nordsjøen de siste 40 årene. For det andre er den alternative muligheten for fisken til å tilpasse seg andre områder mye større der enn her, med den smale kontinentalsokkelen. For det tredje er det en havgående flåte som fisker i Nordsjøen, denne kan lettere tilpasse seg eventuelle nye vandringsmønster. Fisket og flåten i Lofoten og Vesterålen har ikke på noen måte disse mulighetene. Leder i Sogn- og Fjordane Fiskarlag, Nils Myklebust, sier blant annet i en kommentar i Fiskeribladet Fiskaren i november 2008:
Dersom OLF kan garantere at seibestanden si endring av vandringsmønsteret i Nordsjøen ikkje har noko med seismikken å gjere, så vil eg svært gjerne sjå den dokumentasjonen. Konflikten har og sin bakgrunn i den ekstremt store auken i aktiviteten av seismikkskyting.
Dette fiskarlaget krever at det forskes på konsekvensene av oljenæringas aktivitet i Nordsjøen. Uten gehør så langt.
Sjøl med de best uttalte intensjonene om å ivareta fiskeriinteressene, ser vi gang på gang at disse likevel overkjøres. Ingen bør overraskes av det – oljenæringa er så kapitalintensiv og mulige gevinster så store, at noen oppslag i fag- eller lokalpressa om overtramp, sannsynligvis er kalkulert. Med den posisjonen næringa har i Norge når det gjelder innflytelse gjennom kapital og sentrale maktposisjoner, er det heller ikke usannsynlig at både politikere og media lar seg påvirke til å godta mer enn i andre sammenhenger.
Oljenæringa oppleves i dag, og vil med mer tilgang i området oppføre seg mer og mer som en gjøkunge. Sakte, men sikkert vil andre næringer i konkurranse med oljenæringa bli fortrengt. En av de aller mest utsatte næringene i regionen er reiseliv. Ryker kystnæringene, ryker også mesteparten av grunnlaget for utvikling av reiselivssatsinga. Sameksistens er ikke mulig her, slik det heller ikke ser ut til å ha vært i Nordsjøen. Konsekvensene har ikke vært så synlige der som vi allerede ser langs kysten av Lofoten, Vesterålen og Senja.
Utvinningstempo og norsk oljealder på hell
Tidlig i norsk oljealder ble det bestemt at landet skulle ha en moderat takt på utvinning av petroleumsressursene. Det gikk likevel mange år før antatt maksimalt nivå ble nådd. Men utover på 1990- tallet eksploderte utviningstempoet, og er nå nesten tre ganger opptak av antall oljeekvivalenter som malen for norsk utvinning. Alle vet at dette vil ta slutt en dag, likevel opptrer «alle» som om dette bare er en ond tanke i gal manns hode. De anslag Oljedirektoratet har lagt fram for mulige funn i vårt område, tilsier at med dagens utvinningstempo vil dette forlenge Norges oljealderen med knapt ett år! Det sier noe om hvor langt oljekapitalen og deres medløpere er villige til å gå for å få ut siste dråpe – eller mer riktig: siste dollar.
Statoil som er den største pådriveren for åpning av LoVeSe, har en aksjekurs som utenom de generelle markedssvingningene i stor grad blafrer i takt med de mer eller mindre spekulative og truverdige anslag for deres reserver. Det er utsiktene til mer verdiskaping som gir selskapet tillit i markedet. Når vi samtidig vet at oljekapitalen antakelig er den mest aggressive delen av det globale finansmarkedet, er det ikke vanskelig å tenke seg hvilke ressurser og press de utøver på regjeringa, og hvordan de pleier sine nettverk også lokalt. La oss minnes ordene til direktøren for nordområdesatsinga i Statoil: «Statoil vurderer dette området som svært attraktivt og viktig for bransjen.»
Men det er ikke bare utvinningsselskapene og operatørselskapene som presser på. Verkstedindustrien og andre deler av industrien knytta til oljenæringa gjennom leveranser både i leitefasen og utvinning, har objektive interesser av tilgang på stadig nye områder. Når oljebrønnen er tom, kaster de loss, og finner andre mer attraktive investeringsobjekter.
Har deler av fagbevegelsen ingen annen politikk enn den som tjener kortsiktige kapitalinteresser?
For noen av oss med tilknytning til fagbevegelsen er det derfor tragisk å se at tunge forbundsområder i LO innen disse bransjene er så ensidig i sin iver etter å bare kjøre på. Investeringer på norsk sokkel når det gjelder nye installasjoner og vedlikehold, kommer i 2011 til å ligge på rekordhøye mer en 140 milliarder. En slik strategi blokkerer for å satse på mer fremtidige energiløsninger, og for fagbevegelsen og arbeidsfolket vil nedturen sannsynligvis bli desto mer bratt. I et historisk perspektiv vil dagens strategi, under ledelse av LO-leder Roar Flaathen, antakelig bli møtt med forundring og forakt. LO i Vesterålen har inntatt standpunkt for kystbefolkninga, og har sett at sameksistens mellom olje og fiskeri i dette området og med dagens teknologi, beredskap og markedsstyring, ikke er mulig. Flere ganger er LO-lederen invitert til Vesterålen for å kunne gi han førstehånds kjennskap om forholdene. Men det har aldri passet han å komme nordover. Men å framstå nærmest i sinne i Oslo på vegne av befolkninga her oppe, og kreve at kysten skal legges under petroleumsloven og konsekvensutredning skal igangsettes, det passer det han visst veldig godt!
Stortingspolitikere fra AP gikk ut og sa at oljeåpning i LoVeSe er viktigere enn det rød/grønne regjeringsprosjektet. De fikk blant annet støtte fra en av regionens største fagforening – Fellesforbundets sin forening i Nordre Nordland og Sør-Troms. At også de vil gi Høyre og ikke minst FrP en mulighet for mye større innflytelse over arbeidsfolks hverdag, er tragisk og reaksjonært. Det er ikke lett å glemme at de ville sette krokfot på den rød/grønne regjeringa for å få til oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja.
Det er sannsynlig at nettopp disse synspunktene både her nord og kanskje særlig på Sør-Vestlandet burde vært tatt mer på alvor tidlig i den folkelige mobiliseringa for oljefritt LoVeSe. Både fordi det fins manglende kunnskaper, og at denne delen av fagbevegelsen har relativt stor makt over både LO-lederen og derigjennom AP-lederen.
Sluttord
På tross av de ressursene som er lagt ned fra oljenæring og da spesielt Statoil, lokale lobbyister og politikere, har det sakte men sikkert vært en litt økende del av den nordnorske befolkninga og blitt til et flertall som har gått mot å starte oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja.
Som sammenhengende over flere tiår og etter hvert aldrende aktivist har det vært svært givende å kunne delta i denne kampen, og mange av tidligere tiders analyseerfaringer fra andre kampområder har kommet til nytte. Særlig har samarbeidet med ungdommer gitt inspirasjon! Fronten har gjennom disse årene blitt landsomfattende, den er blir stadig breiere og dypere i befolkninga, og ikke minst har mange lært mye mer om de unike verdiene som landet vårt rår over. For egen del har jeg også fått bedre innsyn i oljenæringas store betydning for landet, men også hvilken enorm trussel denne utgjør som motoren i den menneskeskapte klimaendringen, og hvilken enorm maktfaktor næringa utgjør i det norske samfunnet. Likevel har mitt engasjement først og fremst vært holdt opp av en respekt og kanskje en form for kjærlighet til de som har måttet eller for noens del, valgt, å satse på fiskeriene.
Det er fantastisk at dette enorme økosystemet er sjøldrevet uten at det tilføres en menneskeskapt kalori. Torsken, hysa, uer, longa, silda, blåkveita, breiflabben, steinbiten bare stiller opp, og gir verden fantastisk mat og rikt liv her nord. Det er tankevekkende at vi kan være i ferd med å fylle kjeften deres med olje som har blitt danna gjennom ca 150 millioner år.
Forståelsen for at det kapitalistiske systemet må begraves, er ikke blitt mindre gjennom den hittil mest intense kampen jeg har vært med på – og den er ikke slutt. Det er å håpe at denne kampen så langt ikke har vært forgjeves og at uavhengig av det kortsiktige utfallet, har saken skapt en større forståelse for hvordan mennesket uansett er tvunget til å organisere samfunnet sitt på en annen måte med utgangspunkt i fornybare ressurser og framtidsretta, demokratiske og bærekraftig samfunnsmessige produksjon styrt og eid av folkelig engasjement og livsglede.
Noter:
- http://www.regjeringen.no/nb/dep/md/tema/hav-og-vannforvaltning/forvaltningsplan-barentshavet.html?id=87148
- Regionale ringvirkninger av olje- og gassnæringen, Norut NI BR Finnmark, 2007; Utsyn Nord 2018, Norsk Utenriksplotisk institutt (NU PI), 2007; Varsel om vekst? Framtidsbilder av olje- og gassvirksomhet i Nord-Norge, FAFO , 2007; Petroleumsaktivitet og lokal- og regional verdiskapning, Høgskolen i Bodø: Nordområdesentret for næringslivet, 2008.
Relaterte artikler
Innhold
Innhold
Leder: Libya side 3
Alain Badiou: Folkeopprørets universelle betydning side 4
Per-Gunnar Kung Skotåm: 20 år til – eller på tide å komme seg ut? side 11
Christoffer Ellingsen: Lofoten, Vesterålen og Senja: Fisk eller olje side 15Rødt om rødgrønt:
Lillehammer: Ikke formalisert samarbeid side 32
Solidaritetslista på Notodden side 34
Oslo: Viktig å være på´n, kjapt og tydelig side 37
Moss: Vilje til makt side 39Mathias Furevik: Byparlamentarisme – en gift for folkestyret side 42
Bjørnar Moxnes: Med makt i bagasjen side 46
Erling Folkvord: Stengt for innsyn – åpent for korrupsjon side 52
Rune Berglund Steen: Den papirløse underklassen side 60
Randi Færevik: Norges umenneskelige asylpolitikk side 68
Torstein Dahle: Det etterkapitalistiske Norge – og veien dit side 76
Ilargi: Mer lån! side 84
Ben Fine: Om sosialisme side 90
Tor Sundheim: Sartres eksistensialisme nyanserer det subjektive i marxismen side 94Debatt:
Leikny Øgrim: Den digitaliserte læreren? side 112Bøker:
Svein Lund: Sámi skuvlahistorjá side 117
Leiv Olsen: Sørsamisk historie i nytt lys side 121
3 bøker om klimaendringer i historisk og kulturelt perspektiv side 123
Istvàn Mészáros: Social Structure and the Forms of Consciousness side 126
Jon Michelet: Mappa mi. En beretning om ulovlig politisk overvåking side 129Løssalg kr 75
www.marxisme.no
Relaterte artikler
Innhold
Innhold
Leder: Libya side 3
Alain Badiou: Folkeopprørets universelle betydning side 4
Per-Gunnar Kung Skotåm: 20 år til – eller på tide å komme seg ut? side 11
Christoffer Ellingsen: Lofoten, Vesterålen og Senja: Fisk eller olje side 15Rødt om rødgrønt:
Lillehammer: Ikke formalisert samarbeid side 32
Solidaritetslista på Notodden side 34
Oslo: Viktig å være på´n, kjapt og tydelig side 37
Moss: Vilje til makt side 39Mathias Furevik: Byparlamentarisme – en gift for folkestyret side 42
Bjørnar Moxnes: Med makt i bagasjen side 46
Erling Folkvord: Stengt for innsyn – åpent for korrupsjon side 52
Rune Berglund Steen: Den papirløse underklassen side 60
Randi Færevik: Norges umenneskelige asylpolitikk side 68
Torstein Dahle: Det etterkapitalistiske Norge – og veien dit side 76
Ilargi: Mer lån! side 84
Ben Fine: Om sosialisme side 90
Tor Sundheim: Sartres eksistensialisme nyanserer det subjektive i marxismen side 94Debatt:
Leikny Øgrim: Den digitaliserte læreren? side 112Bøker:
Svein Lund: Sámi skuvlahistorjá side 117
Leiv Olsen: Sørsamisk historie i nytt lys side 121
3 bøker om klimaendringer i historisk og kulturelt perspektiv side 123
Istvàn Mészáros: Social Structure and the Forms of Consciousness side 126
Jon Michelet: Mappa mi. En beretning om ulovlig politisk overvåking side 129Løssalg kr 75
www.marxisme.no
Relaterte artikler
20 år til – eller på tide å komme seg ut?
Per-Gunnar Kung Skotåm er med i arbeidsutvalget til partiet Rødt, og skriver og holder foredrag om krigen i Afghanistan og norsk forsvarspolitikk
Det har blitt dokumentert at de fleste av opprørerne i Afghanistan som oftest kjemper nærmere enn 1 mil fra sin egen landsby. Selv om det kan være opportunt å framstille det som om Taliban representerer noe utenfra – noe fremmed i Afghanistan – er motstanden som de utenlandske troppene møter, lokal.
Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen har nylig utgitt en bok om Forsvarets framtid, struktur og innhold i Norge. Tittelen er Fornyelse eller forvitring? Forsvaret mot 2020? Bare noen uker før kom generalmajor Gullow Gjeseth med boka Landforsvarets krigsplaner under den kalde krigen. Begge forfatterne er nå trådt tilbake fra aktiv tjeneste, men representerer samlet sett den ypperste kompetanse når det gjelder hensikten med og oppbyggingen av det forsvaret som var. Samtidig har begge vært delaktige i den omleggingen av Forsvaret som etter manges mening har svekket mulighetene for et invasjonsforsvar av norsk territorium parallelt med at man har bygd opp styrker som er involvert i aktiv krigføring i Afghanistan. General Sverre Diesen har i større grad enn noen vært strategen for denne omlegging, og vært forsvarssjef i en viktig og intensiv periode for norsk krigsdeltakelse i fjellandet en kvart gang rundt jordkloden fra Norge.
Temaet for denne artikkelen er norsk deltakelse i krigen i Afghanistan og hvorvidt det er på tide å komme seg hjem, eller om Norge skal innstille seg på om lag 20 år til i landet.
Avgått forsvarssjef Diesen argumenterer sterkt for 20 år til i en artikkel i Aftenposten kort tid etter at fire soldater fra Norge ble drept i Afghanistan, www.aftenposten. no/meninger/kronikker/article3727976.ece. Kjøretøyet de satt i, kjørte på en veibombe sommeren 2010. Foruten at tittelen er interessant, «Krigen kan vinnes», er det interessant at den kom på et tidspunkt hvor stadig flere, inklusive ledende amerikanske militære, hadde innsett at den militære strategien som var fulgt, hadde feilet. Gjentatte forsøk på å endre innretting og vektlegging av ressursene hadde også feilet. I motsetning til Diesen mener stadig flere kjennere av Afghanistan at krigen er tapt.
USA, Nato og Norge befinner seg nå i en slik situasjon at man ved sitt nærvær med soldater og militær organisasjon genererer opprør og motstand helt uavhengig av hva man gjør i stadig større deler av landet. Utviklingen i de områdene Nato-styrker har operert, har vært entydig negative ut fra de mål Nato sjøl har for oppdraget.
De militære styrkene er nå omgitt av et hav av motstand og fiendskap uavhengig av tilsynelatende harmoni i enkelte øyeblikk og i enkelte områder. http://webmail.tele2.no/Redirect/www.globalpost.com/dispatch/afghanistan/110103/afghanistan-war-videopech-valley Handlingsmønsteret til USA, Nato og Norge er blitt sterkt innskrenket, og styrkene som nå er større i antall enn hva Sovjet noen gang hadde, opererer nå fra større befestede posisjoner med stadig større styrker i hver patrulje og tilsvarende større utrykningsstyrker i beredskap.
Sverre Diesens hovedbudskap i artikkelen er punkt 1 at krigen lar seg vinne, og punkt 2 at det er verdt tapene. Diesen klargjør at å vinne ikke betyr at landet og det han definerer som opprørere eller Taliban passiviseres fullstendig, men at disse kreftene holdes under kontroll som en forutsetning for oppbygging av et fungerende samfunn som afghanerne har tillit til.
Det paradoksale er at Diesen holder dette fram som en strategi for de kanskje neste 20 åra. Sett på bakgrunn av at dette faktisk har vært strategien som har vært fulgt i Afghanistan fra USA, NATO og Norges side siden 2004, anbefaler han i realiteten mer av det som ikke virker.
Undertegnede skriver dette på lørdagskvelden 12. mars. De fleste av oss er opptatt av utviklingen for Japan etter jordskjelvet, tsunamien og mulige skader på et atomkraftverk. De fleste i Norge har sikkert slått på nyhetene for å få med seg utviklingen. Kveldens andre hovedoppslag i Dagsrevyen er materiale gjort tilgjengelig fra Forsvaret med personlige beretninger om opplevelsen av å være i krig, samt filmopptak fra beskytning begge veier. Et genitrekk fra Forsvarets senter for psykologiske operasjoner var å tilby materialet ferdig redigert, den dagen så langt i år flest mulig ville se programmet. Innslaget følger den sedvanlige lesten ved slike innslag med soldatenes refleksjoner rundt det å drepe (det er dem eller oss), betydningen av kameratskapet og tanken på familien hjemme.
Filminnslagene viser tydelig at det dreier seg om spredt beskytning fra en motstander som er 1000–3000 meter unna, og ikke kan påføre de norske soldatene noen skade om man ikke eksponerer seg fullstendig. Sånn sett faller dette innslaget inn i det utall av tilsvarende rapporter fra Faryab-provinsen og Ghowrmach- distriktet i Afghanistan. Norske soldater beskyter og bombarderer det som er definert som opprørere, med tyngre skyts på avstander hvor opprørernes lette beskytning knapt kan påføre norske soldater noen skade om man ikke eksponerer seg fullstendig.
Innslaget 12. mars skiller seg ikke fra trefninger gjennomført, mens Sverre Diesen var forsvarssjef. Heller ikke fra handlingsmønstre som var vanlig da artikkelen som beskriver den framtidige strategien, ble skrevet i juli i fjor.
Afghanistan var forholdsvis fredelig fra 2002–2004. Sammenliknet med i dag var det en tidel så mange okkupasjonssoldater. Det afghanske folkets forventninger om et bedre liv var store, men lite hendte. Deler av det innsatte Karzai-regimet som okkupanten støtter seg på, var korrupt og misbrukte sin makt i distriktene. De første voldelige reaksjonene fra afghanere var ikke mot de utenlandske troppene, men mot representanter for sentralapparatet fra Kabul. Konfrontasjonen mellom de utenlandske troppene og lokale afghanere kom i hovedsak i forbindelse med at troppene valgte side for regjeringsapparatets representanter, når disse rettmessig ble angrepet av lokalbefolkningen for sitt maktmisbruk.
Siden har det bare eskalert og de siste 4 åra har det vært en utvikling hvor hvert år har overskredet det forrige i antall hendelser, drepte og skadde.
Sverre Diesen bør kunne være kritisk til den strategi han lanserer for de neste 20 år, når den samme strategien har vært brukt siden 2002, og har frambrakt den hengemyra USA, Nato og Norge befinner seg i nå.
Uten å ta stilling til rett og feil er det naturlig å stille spørsmålet om det er lurt å fortsette og drepe afghanere, når man for hver drepte afghaner får 20 nye opprørere å kjempe mot.
Utviklingen av drepte, antall vestlige soldater og antall opprørere har utviklet seg eksponentielt siden 2004. Å fortsette den samme strategien i 20 år til virker ikke som en umiddelbart forståelig og logisk løsning.
Sverre Diesen argumenterer innledningsvis i artikkelen mot at det er mulig å slå en opprørsbevegelse som Taliban militært, at det har empirien mot seg. Jeg tolker hans bruk av begrepet «slå militært» med hvorvidt Taliban gir seg og det blir slutt på motstanden. Jeg er enig i hans konklusjon om at det er umulig, og at det har empirien (faktamessig historie og erfaring) mot seg. Jeg er likevel ikke sikker på hvorfor vi er enige på dette punktet, siden Diesen ikke redegjør nærmere for sitt syn på hvorfor det er sånn.
Jeg skal derfor gi mitt syn på hvorfor det ikke er mulig å slå Taliban eller noen annen opprørsbevegelse som forener seg for å kaste ut den «fremmede inntrengeren» fra landet. Empirien Diesen henviser til, er Alexander den stores felttog som ble stoppet i Afghanistan, Djenghis Khans styrker, som for øvrig klarte et lengre opphold i den sentrale delen av landet. Det britiske imperiet som gikk på tre nederlag, hvorav det første var det mest traumatiske for England, og Sovjets forsøk på å passivisere landet på sine premisser i tidsrommet 1979–1989 med omfattende bidrag før og etter. Det bør være et paradoks for Diesen at Sovjets sivile programmer og politiske begrunnelse for sin egen okkupasjon av landet i hovedtrekkene var identisk med det USA, Nato, Norge og Diesen argumenterer med.
Det har blitt dokumentert at de fleste av opprørerne i Afghanistan som oftest kjemper nærmere enn 1 mil fra sin egen landsby. Seinest ble dette gjentatt av tidligere sjef for FN i Afghanistan, Kai Eide, i debatten her hjemme. Selv om det kan være opportunt å framstille det som om Taliban representerer noe utenfra – noe fremmed i Afghanistan – er motstanden de utenlandske troppene møter, lokalt fundert. Den er basert på det tradisjonelle klansbaserte stammesamfunnets regler. USA, Nato og Norge møter stammesamfunnets motstand mot å la seg dominere av fremmede, eller mot å akseptere at fremmede tar seg til rette i det som tradisjonelt er deres eget domene.
Når de vestlige okkupantene møter reservasjon med tvang, motstand mot tvang, med vold og markering av stridsevne fra afghansk side (som mye av disse såkalte trefningene dreier seg om) med drap, må man ikke bli overrasket over at det rekrutteres nye opprørere.
USA, Nato og Norge befinner seg nå i en situasjon ikke ulik den situasjon Sovjet hadde satt seg i i løpet av 1987/1988. 1987 var det året Sovjet varslet uttrekning av egne styrker i 1989.
Etter at President Karzai lørdag 12. mars henstilte til USA og Nato om å trekke seg ut av Afghanistan, er også det folkerettslige grunnlaget for Norges videre militære innblanding i landet borte. Se www.aftenposten. no/nyheter/uriks/article4058295.ece.
Det som defineres som opprørere, har avgjørende innflytelse/kontroll over 70 % av territoriet og 50 % av befolkningen. Rundt en tidobling på 7 år.
20 nye år med samme forfeilede strategi, Diesen? Nei takk.
Relaterte artikler
20 år til – eller på tide å komme seg ut?
Per-Gunnar Kung Skotåm er med i arbeidsutvalget til partiet Rødt, og skriver og holder foredrag om krigen i Afghanistan og norsk forsvarspolitikk
Det har blitt dokumentert at de fleste av opprørerne i Afghanistan som oftest kjemper nærmere enn 1 mil fra sin egen landsby. Selv om det kan være opportunt å framstille det som om Taliban representerer noe utenfra – noe fremmed i Afghanistan – er motstanden som de utenlandske troppene møter, lokal.
Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen har nylig utgitt en bok om Forsvarets framtid, struktur og innhold i Norge. Tittelen er Fornyelse eller forvitring? Forsvaret mot 2020? Bare noen uker før kom generalmajor Gullow Gjeseth med boka Landforsvarets krigsplaner under den kalde krigen. Begge forfatterne er nå trådt tilbake fra aktiv tjeneste, men representerer samlet sett den ypperste kompetanse når det gjelder hensikten med og oppbyggingen av det forsvaret som var. Samtidig har begge vært delaktige i den omleggingen av Forsvaret som etter manges mening har svekket mulighetene for et invasjonsforsvar av norsk territorium parallelt med at man har bygd opp styrker som er involvert i aktiv krigføring i Afghanistan. General Sverre Diesen har i større grad enn noen vært strategen for denne omlegging, og vært forsvarssjef i en viktig og intensiv periode for norsk krigsdeltakelse i fjellandet en kvart gang rundt jordkloden fra Norge.
Temaet for denne artikkelen er norsk deltakelse i krigen i Afghanistan og hvorvidt det er på tide å komme seg hjem, eller om Norge skal innstille seg på om lag 20 år til i landet.
Avgått forsvarssjef Diesen argumenterer sterkt for 20 år til i en artikkel i Aftenposten kort tid etter at fire soldater fra Norge ble drept i Afghanistan, www.aftenposten. no/meninger/kronikker/article3727976.ece. Kjøretøyet de satt i, kjørte på en veibombe sommeren 2010. Foruten at tittelen er interessant, «Krigen kan vinnes», er det interessant at den kom på et tidspunkt hvor stadig flere, inklusive ledende amerikanske militære, hadde innsett at den militære strategien som var fulgt, hadde feilet. Gjentatte forsøk på å endre innretting og vektlegging av ressursene hadde også feilet. I motsetning til Diesen mener stadig flere kjennere av Afghanistan at krigen er tapt.
USA, Nato og Norge befinner seg nå i en slik situasjon at man ved sitt nærvær med soldater og militær organisasjon genererer opprør og motstand helt uavhengig av hva man gjør i stadig større deler av landet. Utviklingen i de områdene Nato-styrker har operert, har vært entydig negative ut fra de mål Nato sjøl har for oppdraget.
De militære styrkene er nå omgitt av et hav av motstand og fiendskap uavhengig av tilsynelatende harmoni i enkelte øyeblikk og i enkelte områder. http://webmail.tele2.no/Redirect/www.globalpost.com/dispatch/afghanistan/110103/afghanistan-war-videopech-valley Handlingsmønsteret til USA, Nato og Norge er blitt sterkt innskrenket, og styrkene som nå er større i antall enn hva Sovjet noen gang hadde, opererer nå fra større befestede posisjoner med stadig større styrker i hver patrulje og tilsvarende større utrykningsstyrker i beredskap.
Sverre Diesens hovedbudskap i artikkelen er punkt 1 at krigen lar seg vinne, og punkt 2 at det er verdt tapene. Diesen klargjør at å vinne ikke betyr at landet og det han definerer som opprørere eller Taliban passiviseres fullstendig, men at disse kreftene holdes under kontroll som en forutsetning for oppbygging av et fungerende samfunn som afghanerne har tillit til.
Det paradoksale er at Diesen holder dette fram som en strategi for de kanskje neste 20 åra. Sett på bakgrunn av at dette faktisk har vært strategien som har vært fulgt i Afghanistan fra USA, NATO og Norges side siden 2004, anbefaler han i realiteten mer av det som ikke virker.
Undertegnede skriver dette på lørdagskvelden 12. mars. De fleste av oss er opptatt av utviklingen for Japan etter jordskjelvet, tsunamien og mulige skader på et atomkraftverk. De fleste i Norge har sikkert slått på nyhetene for å få med seg utviklingen. Kveldens andre hovedoppslag i Dagsrevyen er materiale gjort tilgjengelig fra Forsvaret med personlige beretninger om opplevelsen av å være i krig, samt filmopptak fra beskytning begge veier. Et genitrekk fra Forsvarets senter for psykologiske operasjoner var å tilby materialet ferdig redigert, den dagen så langt i år flest mulig ville se programmet. Innslaget følger den sedvanlige lesten ved slike innslag med soldatenes refleksjoner rundt det å drepe (det er dem eller oss), betydningen av kameratskapet og tanken på familien hjemme.
Filminnslagene viser tydelig at det dreier seg om spredt beskytning fra en motstander som er 1000–3000 meter unna, og ikke kan påføre de norske soldatene noen skade om man ikke eksponerer seg fullstendig. Sånn sett faller dette innslaget inn i det utall av tilsvarende rapporter fra Faryab-provinsen og Ghowrmach- distriktet i Afghanistan. Norske soldater beskyter og bombarderer det som er definert som opprørere, med tyngre skyts på avstander hvor opprørernes lette beskytning knapt kan påføre norske soldater noen skade om man ikke eksponerer seg fullstendig.
Innslaget 12. mars skiller seg ikke fra trefninger gjennomført, mens Sverre Diesen var forsvarssjef. Heller ikke fra handlingsmønstre som var vanlig da artikkelen som beskriver den framtidige strategien, ble skrevet i juli i fjor.
Afghanistan var forholdsvis fredelig fra 2002–2004. Sammenliknet med i dag var det en tidel så mange okkupasjonssoldater. Det afghanske folkets forventninger om et bedre liv var store, men lite hendte. Deler av det innsatte Karzai-regimet som okkupanten støtter seg på, var korrupt og misbrukte sin makt i distriktene. De første voldelige reaksjonene fra afghanere var ikke mot de utenlandske troppene, men mot representanter for sentralapparatet fra Kabul. Konfrontasjonen mellom de utenlandske troppene og lokale afghanere kom i hovedsak i forbindelse med at troppene valgte side for regjeringsapparatets representanter, når disse rettmessig ble angrepet av lokalbefolkningen for sitt maktmisbruk.
Siden har det bare eskalert og de siste 4 åra har det vært en utvikling hvor hvert år har overskredet det forrige i antall hendelser, drepte og skadde.
Sverre Diesen bør kunne være kritisk til den strategi han lanserer for de neste 20 år, når den samme strategien har vært brukt siden 2002, og har frambrakt den hengemyra USA, Nato og Norge befinner seg i nå.
Uten å ta stilling til rett og feil er det naturlig å stille spørsmålet om det er lurt å fortsette og drepe afghanere, når man for hver drepte afghaner får 20 nye opprørere å kjempe mot.
Utviklingen av drepte, antall vestlige soldater og antall opprørere har utviklet seg eksponentielt siden 2004. Å fortsette den samme strategien i 20 år til virker ikke som en umiddelbart forståelig og logisk løsning.
Sverre Diesen argumenterer innledningsvis i artikkelen mot at det er mulig å slå en opprørsbevegelse som Taliban militært, at det har empirien mot seg. Jeg tolker hans bruk av begrepet «slå militært» med hvorvidt Taliban gir seg og det blir slutt på motstanden. Jeg er enig i hans konklusjon om at det er umulig, og at det har empirien (faktamessig historie og erfaring) mot seg. Jeg er likevel ikke sikker på hvorfor vi er enige på dette punktet, siden Diesen ikke redegjør nærmere for sitt syn på hvorfor det er sånn.
Jeg skal derfor gi mitt syn på hvorfor det ikke er mulig å slå Taliban eller noen annen opprørsbevegelse som forener seg for å kaste ut den «fremmede inntrengeren» fra landet. Empirien Diesen henviser til, er Alexander den stores felttog som ble stoppet i Afghanistan, Djenghis Khans styrker, som for øvrig klarte et lengre opphold i den sentrale delen av landet. Det britiske imperiet som gikk på tre nederlag, hvorav det første var det mest traumatiske for England, og Sovjets forsøk på å passivisere landet på sine premisser i tidsrommet 1979–1989 med omfattende bidrag før og etter. Det bør være et paradoks for Diesen at Sovjets sivile programmer og politiske begrunnelse for sin egen okkupasjon av landet i hovedtrekkene var identisk med det USA, Nato, Norge og Diesen argumenterer med.
Det har blitt dokumentert at de fleste av opprørerne i Afghanistan som oftest kjemper nærmere enn 1 mil fra sin egen landsby. Seinest ble dette gjentatt av tidligere sjef for FN i Afghanistan, Kai Eide, i debatten her hjemme. Selv om det kan være opportunt å framstille det som om Taliban representerer noe utenfra – noe fremmed i Afghanistan – er motstanden de utenlandske troppene møter, lokalt fundert. Den er basert på det tradisjonelle klansbaserte stammesamfunnets regler. USA, Nato og Norge møter stammesamfunnets motstand mot å la seg dominere av fremmede, eller mot å akseptere at fremmede tar seg til rette i det som tradisjonelt er deres eget domene.
Når de vestlige okkupantene møter reservasjon med tvang, motstand mot tvang, med vold og markering av stridsevne fra afghansk side (som mye av disse såkalte trefningene dreier seg om) med drap, må man ikke bli overrasket over at det rekrutteres nye opprørere.
USA, Nato og Norge befinner seg nå i en situasjon ikke ulik den situasjon Sovjet hadde satt seg i i løpet av 1987/1988. 1987 var det året Sovjet varslet uttrekning av egne styrker i 1989.
Etter at President Karzai lørdag 12. mars henstilte til USA og Nato om å trekke seg ut av Afghanistan, er også det folkerettslige grunnlaget for Norges videre militære innblanding i landet borte. Se www.aftenposten. no/nyheter/uriks/article4058295.ece.
Det som defineres som opprørere, har avgjørende innflytelse/kontroll over 70 % av territoriet og 50 % av befolkningen. Rundt en tidobling på 7 år.
20 nye år med samme forfeilede strategi, Diesen? Nei takk.
Relaterte artikler
Folkeopprørets universelle betydning
Alain Badiou (født 1937) er professor i filosofi ved European Graduate School og en av de ledende skikkelsene innen anti-postmodernistisk europeisk filosof.
Hvor lenge vil det uvirksomme og dempede Vesten, det «internasjonale samfunnet» av dem som fortsatt ser på seg selv som jordens herskere, fortsette å gi leksjoner til resten av verden om godt styresett og god oppførsel? Hvilken patetisk videreformidling av kolonial arroganse!
Er det ikke rett og slett lattervekkende å se disse godt betalte og velfødde intellektuelle, disse unnvikende kapital-parlamentarismens soldater som serverer oss et møllspist paradis, som tilbyr sine tjenester til de respektinnjagende tunisiske og egyptiske folkene for å lære disse barbarene «demokratiets » ABC?
Er det ikke åpenbart at det er vi, som de siste 30 årene har befunnet oss i en tilstand av politisk armod, som har alt å lære av vår tids folkeopprør?
Har ikke vi en forpliktelse til å studere det den kollektive protesten gjorde mulig, sammenbruddet for oligarkiske og korrupte regjeringer som – fremfor alt – befant seg i et ydmykende tjenerforhold til den vestlige verden?
Ja, vi bør studere disse bevegelsene, ikke professorene deres. For de gir, med sine egne fortellingers genialitet, liv til de samme prinsippene som de herskende maktene nå en stund har forsøkt å overbevise oss om at er foreldete. Det gjelder ikke minst det prinsippet som Marat1 aldri lot være å gjenta: Når spørsmålet handler om frihet, likhet og frigjøring, har vi alle et ansvar for å slutte oss til folkeopprørene.
Det er rett å gjøre opprør
Akkurat som innenfor politikken, foretrekker våre stater og de som har fordel av dem (politiske partier, fagforeninger og tjenestevillige intellektuelle) styring fremfor opprør, fredelige krav og en «velstrukturert overgang » fremfor brudd på loven. De egyptiske og tunisiske folkene minner oss om at det som virker mot statsmaktens skandaløse erobringer, er masseopprøret. I dette tilfellet er det eneste slagordet som kan forene ambisjonene til de ulike delene av folkemassen: Hei, du, forsvinn!
Den avgjørende betydningen av opprøret, dets kritiske makt, ligger i at dette slagordet når det blir gjentatt av millioner, viser det som utvilsomt vil bli dets første og irreversible seier – den utvistes flukt. Og uansett hva som skjer etterpå, vil denne seieren av folkelig karakter og illegal av natur vare evig.
Det at et opprør mot statsmakten kan resultere i absolutt fremgang, er et eksempel på den universelle betydningen. Denne seieren peker utover den horisonten enhver kollektiv handling som ikke blir begrenset av lovens autoritet skaper – det Marx omtalte som «den degenererte staten». Kunnskapen om at menneskeheten i fri sammenslutning og med kontroll over sin egen skaperkraft en dag vil være i stand til å rive seg løs fra statens dystre tvang. Dette er grunnen til at denne ideen skaper uhemmet entusiasme i hele verden, og til slutt vil lede til den revolusjonen som endelig vil styrte den herskende autoriteten.
En gnist kan tenne en præriebrann
Det begynte med et selvmord, en selvpåtennelse, utført av en mann som hadde blitt degradert til arbeidsløshet og som ble nektet å drive den ynkelige handelsvirksomheten som gjorde at han kunne overleve. Og fordi en politikvinne hadde slått ham i ansiktet fordi han ikke forsto hva som var virkelig i denne verdenen.
I løpet av noen få dager spredte dette seg, og i løpet av noen uker skrek millioner av mennesker på gater og torg. Dette var begynnelsen på katastrofen for de mektige herskerne. Hva er årsaken til denne enorme utbredelsen? Snakker vi om en ny form for frihetsepidemi? Nei. Som Jean-Marie Gleize så poetisk sa det:
«En revolusjonær bevegelse formidles ikke av fremmedelementer. Men av resonans. Noe som kommer til overflaten her, klinger sammen med sjokkbølgene fra noe som skjedde der.»
La oss gi denne «begivenheten» et navn. Den er noe som oppstår plutselig, ikke som en ny virkelighet, men som en myriade av nye muligheter. Ingen av disse er en gjentakelse av det kjente. Det er derfor det er tilbakeskuende å si at «denne bevegelsen krever demokrati» (altså den typen vi har i Vesten) eller at «denne bevegelsen er ute etter å oppfylle sosiale krav» (altså vårt hjemlige småborgerskaps gjennomsnittlige levestandard). Om et folkelig opprør starter med omtrent ingenting, men resonerer overalt, skaper det ukjente muligheter for hele verden.
Ordet «demokrati» benyttes nesten ikke i Egypt. Det er snakk om «et nytt Egypt», om «det virkelige egyptiske folket», om en grunnlovsforsamling, om omveltninger i det daglige livet, om uhørte og tidligere ukjente muligheter. Dette er den nye prærien som vil komme når den gamle, den som ble påtent av opprørets gnist, ikke lenger eksisterer. Denne fremtidige prærien står mellom kunngjøringen av en omveltning i styrkeforholdene og håndteringen av nye oppgaver. Mellom ropene fra en ung tunisier: «Vi, arbeideres og bønders barn, er sterkere enn de kriminelle» – og det som en ung egypter sa: «Fra i dag, 25. januar, tar jeg landets oppgaver i mine egne hender.»
Folket, og folket alene, skaper den universelle historien
Det er utrolig at myndighetene og media i vår vestlige verden regner opprørerne på torget i Kairo for å være «det egyptiske folket.» Hvordan kan det være det? Er ikke folket, for dem, bare det fornuftige og legale folket, det som vanligvis kan reduseres til et flertall i en avstemning eller et valg? Hvordan ble plutselig hundrevis av opprørere representative for en befolkning på 80 millioner?
Det finnes en lærdom vi ikke må eller vil glemme. Etter et visst nivå at bestemthet, av stahet og av mot, kan faktisk folket konsentrere sin eksistens på et torg, en gate, noen fabrikker eller et universitet … Hele verden vil bivåne motet og særlig det fantastiske universet som følger. Dette universet beviser at der, der finnes folket. Som en egyptisk opprører så sterkt sa det: «Før så jeg på TV, nå ser TV på meg.»
I kampens hete er det de som vet hvordan man skal løse øyeblikkets problemer, som utgjør folket. Som når man tar over et torg – mat, overnattingsmuligheter, vaktkorps, bannere, bønner, forsvarsforanstaltninger – slik at stedet der det skjer, er symbolet som voktes for folket, til enhver pris. Med problemer som virket uløselige med flere hundre tusener mobiliserte mennesker, har staten nærmest forsvunnet her.
Det å løse uløselige problemer uten hjelp av staten blir begivenhetens skjebne. Og det er dette som gjør at et folk, plutselig og på ubestemt tid, eksisterer der de har bestemt seg for å samles.
Uten en kommunistisk bevegelse er det ingen kommunisme
Det folkeopprøret vi snakker om, mangler åpenbart et parti, en hegemonisk organisasjon, en anerkjent leder. Med tiden kan vi vurdere om dette er en styrke eller svakhet. Uansett er dette det som gjør at vi, i ren form, utvilsomt den reneste siden Pariserkommunen, kaller det en kommunistisk bevegelse.
Med «kommunisme» menes her en felles skapelse av en kollektiv skjebne. Dette «felles» har to særlige trekk. For det første er det generisk, det representerer, på ett sted, menneskeheten som sådan. Der finner vi alle typer mennesker som utgjør et folk, alle ord lyttes til, alle forslag blir utredet, og enhver vanskelighet tatt for hva det er.
For det andre overskrider det alle de grunnleggende motsetningene staten påstår at den er den eneste som kan løse uten å overskride dem – mellom åndens og håndens arbeidere, mellom menn og kvinner, mellom fattige og rike, mellom muslimer og koptere, mellom bønder og beboere i Kairo. Tusenvis av nye mulige løsninger på disse motsetningene, løsninger som staten – en hvilken som helst stat – er helt blind for, oppstår hele tiden.
Vi ser unge kvinnelige leger fra landsbygda som tar seg av de skadde og som sover midt iblant unge opphissede menn, men som er roligere enn noen gang tidligere, siden de vet at ingen vil våge å krumme et hår på hodene deres. Vi ser også en gruppe unge ingeniører som overtaler ungdom fra forstedene til å holde stillingen og beskytte bevegelsen med sin energi i kamp.
Vi ser en rekke med kristne som står og vokter muslimer, som er bøyde i bønn. Vi ser kjøpmenn mette de arbeidsløse og fattige. Vi ser anonyme tilskuere prate med hverandre. Vi kan se tusenvis av tegn på individuelle liv som, uten opphold, blander seg i historiens kittel.
Alle disse situasjonene, disse påfunnene, utgjør bevegelsens kommunisme. I to århundrer har det eneste politiske problemet vært å konstituere bevegelsens kommunistiske påfunn i det lange løp. Den reaksjonære påstanden er at «Dette er umulig, veldig farlig. La oss stole på statens makt.» All ære til de tunisiske og egyptiske folkene for å trylle frem den ene og virkelige politiske plikten – organisert trofasthet til bevegelsens kommunistiske angrep på staten.
Vi ønsker ikke krig, men frykter det ikke
Den fredelige og rolige karakteren til gigantdemonstrasjonene nevnes overalt, og denne roen ble sett i sammenheng med det representative demokratiske idealet som ble knyttet opp mot bevegelsen. La oss likevel føye til at hundrevis av opprørere har blitt drept, og at folk fortsatt drepes daglig. I mer enn ett tilfelle var de drepte stridende og martyrer for begivenhetene, de døde for å beskytte bevegelsen. Opprørets politikk og symbolikk måtte forsvares av besluttsom fysisk kamp mot de truede regimenes militser og politistyrker. Og hvem andre enn ungdom fra de fattigste samfunnslagene ofret sine liv? «Middelklassen» – som vår latterlige Michèle Alliot-Marie2 sa at alene hadde ansvaret for et demokratisk utfall av begivenhetene – bør huske at bevegelsens utholdenhet i de avgjørende øyeblikkene, bare ble sikret av folkelige gruppers ubegrensede engasjement. Vold er uunngåelig i forsvar. Og i Tunisia fortsetter det, under vanskelige forhold, etter at unge aktivister fra distriktene ble sendt tilbake til sitt armod.
Kan noen i ramme alvor tro at disse utallige initiativene og disse store ofrene hadde som mål å gjøre folket i stand til «å velge» mellom Suleiman og El Baredei, som i Frankrike, der vi smertelig overgir vår vilje til valget mellom Sarkozy og Strauss-Kahn? Er dette denne majestetiske begivenhetens eneste lærdom?
Nei, og tusen ganger nei. De tunisiske og egyptiske folkene sier til oss: Gjør opprør, bygg en offentlighet for bevegelsens kommunisme, beskytt den med alle midler for å drive den videre. Dette er den sanne politikken for folkenes frigjøring.
De arabiske landene er ikke de eneste landene som går mot folket og, uavhengig av valg, er illegitime. Uansett hva som skjer, vil opprørene i Tunisia og Egypt ha en universell betydning. De viser nye muligheter – derfor har de en internasjonal verdi.
(Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo)Noter:
- Jean-Paul Marat (1743-1793) var en av lederne for den radikale fløyen i den franske revolusjonen.
- Michèle Alliot-Mare (født 1946) var fransk utenriksminister fra november 2010 til februar 2011.
Relaterte artikler
Folkeopprørets universelle betydning
Alain Badiou (født 1937) er professor i filosofi ved European Graduate School og en av de ledende skikkelsene innen anti-postmodernistisk europeisk filosof.
Hvor lenge vil det uvirksomme og dempede Vesten, det «internasjonale samfunnet» av dem som fortsatt ser på seg selv som jordens herskere, fortsette å gi leksjoner til resten av verden om godt styresett og god oppførsel? Hvilken patetisk videreformidling av kolonial arroganse!
Er det ikke rett og slett lattervekkende å se disse godt betalte og velfødde intellektuelle, disse unnvikende kapital-parlamentarismens soldater som serverer oss et møllspist paradis, som tilbyr sine tjenester til de respektinnjagende tunisiske og egyptiske folkene for å lære disse barbarene «demokratiets » ABC?
Er det ikke åpenbart at det er vi, som de siste 30 årene har befunnet oss i en tilstand av politisk armod, som har alt å lære av vår tids folkeopprør?
Har ikke vi en forpliktelse til å studere det den kollektive protesten gjorde mulig, sammenbruddet for oligarkiske og korrupte regjeringer som – fremfor alt – befant seg i et ydmykende tjenerforhold til den vestlige verden?
Ja, vi bør studere disse bevegelsene, ikke professorene deres. For de gir, med sine egne fortellingers genialitet, liv til de samme prinsippene som de herskende maktene nå en stund har forsøkt å overbevise oss om at er foreldete. Det gjelder ikke minst det prinsippet som Marat1 aldri lot være å gjenta: Når spørsmålet handler om frihet, likhet og frigjøring, har vi alle et ansvar for å slutte oss til folkeopprørene.
Det er rett å gjøre opprør
Akkurat som innenfor politikken, foretrekker våre stater og de som har fordel av dem (politiske partier, fagforeninger og tjenestevillige intellektuelle) styring fremfor opprør, fredelige krav og en «velstrukturert overgang » fremfor brudd på loven. De egyptiske og tunisiske folkene minner oss om at det som virker mot statsmaktens skandaløse erobringer, er masseopprøret. I dette tilfellet er det eneste slagordet som kan forene ambisjonene til de ulike delene av folkemassen: Hei, du, forsvinn!
Den avgjørende betydningen av opprøret, dets kritiske makt, ligger i at dette slagordet når det blir gjentatt av millioner, viser det som utvilsomt vil bli dets første og irreversible seier – den utvistes flukt. Og uansett hva som skjer etterpå, vil denne seieren av folkelig karakter og illegal av natur vare evig.
Det at et opprør mot statsmakten kan resultere i absolutt fremgang, er et eksempel på den universelle betydningen. Denne seieren peker utover den horisonten enhver kollektiv handling som ikke blir begrenset av lovens autoritet skaper – det Marx omtalte som «den degenererte staten». Kunnskapen om at menneskeheten i fri sammenslutning og med kontroll over sin egen skaperkraft en dag vil være i stand til å rive seg løs fra statens dystre tvang. Dette er grunnen til at denne ideen skaper uhemmet entusiasme i hele verden, og til slutt vil lede til den revolusjonen som endelig vil styrte den herskende autoriteten.
En gnist kan tenne en præriebrann
Det begynte med et selvmord, en selvpåtennelse, utført av en mann som hadde blitt degradert til arbeidsløshet og som ble nektet å drive den ynkelige handelsvirksomheten som gjorde at han kunne overleve. Og fordi en politikvinne hadde slått ham i ansiktet fordi han ikke forsto hva som var virkelig i denne verdenen.
I løpet av noen få dager spredte dette seg, og i løpet av noen uker skrek millioner av mennesker på gater og torg. Dette var begynnelsen på katastrofen for de mektige herskerne. Hva er årsaken til denne enorme utbredelsen? Snakker vi om en ny form for frihetsepidemi? Nei. Som Jean-Marie Gleize så poetisk sa det:
«En revolusjonær bevegelse formidles ikke av fremmedelementer. Men av resonans. Noe som kommer til overflaten her, klinger sammen med sjokkbølgene fra noe som skjedde der.»
La oss gi denne «begivenheten» et navn. Den er noe som oppstår plutselig, ikke som en ny virkelighet, men som en myriade av nye muligheter. Ingen av disse er en gjentakelse av det kjente. Det er derfor det er tilbakeskuende å si at «denne bevegelsen krever demokrati» (altså den typen vi har i Vesten) eller at «denne bevegelsen er ute etter å oppfylle sosiale krav» (altså vårt hjemlige småborgerskaps gjennomsnittlige levestandard). Om et folkelig opprør starter med omtrent ingenting, men resonerer overalt, skaper det ukjente muligheter for hele verden.
Ordet «demokrati» benyttes nesten ikke i Egypt. Det er snakk om «et nytt Egypt», om «det virkelige egyptiske folket», om en grunnlovsforsamling, om omveltninger i det daglige livet, om uhørte og tidligere ukjente muligheter. Dette er den nye prærien som vil komme når den gamle, den som ble påtent av opprørets gnist, ikke lenger eksisterer. Denne fremtidige prærien står mellom kunngjøringen av en omveltning i styrkeforholdene og håndteringen av nye oppgaver. Mellom ropene fra en ung tunisier: «Vi, arbeideres og bønders barn, er sterkere enn de kriminelle» – og det som en ung egypter sa: «Fra i dag, 25. januar, tar jeg landets oppgaver i mine egne hender.»
Folket, og folket alene, skaper den universelle historien
Det er utrolig at myndighetene og media i vår vestlige verden regner opprørerne på torget i Kairo for å være «det egyptiske folket.» Hvordan kan det være det? Er ikke folket, for dem, bare det fornuftige og legale folket, det som vanligvis kan reduseres til et flertall i en avstemning eller et valg? Hvordan ble plutselig hundrevis av opprørere representative for en befolkning på 80 millioner?
Det finnes en lærdom vi ikke må eller vil glemme. Etter et visst nivå at bestemthet, av stahet og av mot, kan faktisk folket konsentrere sin eksistens på et torg, en gate, noen fabrikker eller et universitet … Hele verden vil bivåne motet og særlig det fantastiske universet som følger. Dette universet beviser at der, der finnes folket. Som en egyptisk opprører så sterkt sa det: «Før så jeg på TV, nå ser TV på meg.»
I kampens hete er det de som vet hvordan man skal løse øyeblikkets problemer, som utgjør folket. Som når man tar over et torg – mat, overnattingsmuligheter, vaktkorps, bannere, bønner, forsvarsforanstaltninger – slik at stedet der det skjer, er symbolet som voktes for folket, til enhver pris. Med problemer som virket uløselige med flere hundre tusener mobiliserte mennesker, har staten nærmest forsvunnet her.
Det å løse uløselige problemer uten hjelp av staten blir begivenhetens skjebne. Og det er dette som gjør at et folk, plutselig og på ubestemt tid, eksisterer der de har bestemt seg for å samles.
Uten en kommunistisk bevegelse er det ingen kommunisme
Det folkeopprøret vi snakker om, mangler åpenbart et parti, en hegemonisk organisasjon, en anerkjent leder. Med tiden kan vi vurdere om dette er en styrke eller svakhet. Uansett er dette det som gjør at vi, i ren form, utvilsomt den reneste siden Pariserkommunen, kaller det en kommunistisk bevegelse.
Med «kommunisme» menes her en felles skapelse av en kollektiv skjebne. Dette «felles» har to særlige trekk. For det første er det generisk, det representerer, på ett sted, menneskeheten som sådan. Der finner vi alle typer mennesker som utgjør et folk, alle ord lyttes til, alle forslag blir utredet, og enhver vanskelighet tatt for hva det er.
For det andre overskrider det alle de grunnleggende motsetningene staten påstår at den er den eneste som kan løse uten å overskride dem – mellom åndens og håndens arbeidere, mellom menn og kvinner, mellom fattige og rike, mellom muslimer og koptere, mellom bønder og beboere i Kairo. Tusenvis av nye mulige løsninger på disse motsetningene, løsninger som staten – en hvilken som helst stat – er helt blind for, oppstår hele tiden.
Vi ser unge kvinnelige leger fra landsbygda som tar seg av de skadde og som sover midt iblant unge opphissede menn, men som er roligere enn noen gang tidligere, siden de vet at ingen vil våge å krumme et hår på hodene deres. Vi ser også en gruppe unge ingeniører som overtaler ungdom fra forstedene til å holde stillingen og beskytte bevegelsen med sin energi i kamp.
Vi ser en rekke med kristne som står og vokter muslimer, som er bøyde i bønn. Vi ser kjøpmenn mette de arbeidsløse og fattige. Vi ser anonyme tilskuere prate med hverandre. Vi kan se tusenvis av tegn på individuelle liv som, uten opphold, blander seg i historiens kittel.
Alle disse situasjonene, disse påfunnene, utgjør bevegelsens kommunisme. I to århundrer har det eneste politiske problemet vært å konstituere bevegelsens kommunistiske påfunn i det lange løp. Den reaksjonære påstanden er at «Dette er umulig, veldig farlig. La oss stole på statens makt.» All ære til de tunisiske og egyptiske folkene for å trylle frem den ene og virkelige politiske plikten – organisert trofasthet til bevegelsens kommunistiske angrep på staten.
Vi ønsker ikke krig, men frykter det ikke
Den fredelige og rolige karakteren til gigantdemonstrasjonene nevnes overalt, og denne roen ble sett i sammenheng med det representative demokratiske idealet som ble knyttet opp mot bevegelsen. La oss likevel føye til at hundrevis av opprørere har blitt drept, og at folk fortsatt drepes daglig. I mer enn ett tilfelle var de drepte stridende og martyrer for begivenhetene, de døde for å beskytte bevegelsen. Opprørets politikk og symbolikk måtte forsvares av besluttsom fysisk kamp mot de truede regimenes militser og politistyrker. Og hvem andre enn ungdom fra de fattigste samfunnslagene ofret sine liv? «Middelklassen» – som vår latterlige Michèle Alliot-Marie2 sa at alene hadde ansvaret for et demokratisk utfall av begivenhetene – bør huske at bevegelsens utholdenhet i de avgjørende øyeblikkene, bare ble sikret av folkelige gruppers ubegrensede engasjement. Vold er uunngåelig i forsvar. Og i Tunisia fortsetter det, under vanskelige forhold, etter at unge aktivister fra distriktene ble sendt tilbake til sitt armod.
Kan noen i ramme alvor tro at disse utallige initiativene og disse store ofrene hadde som mål å gjøre folket i stand til «å velge» mellom Suleiman og El Baredei, som i Frankrike, der vi smertelig overgir vår vilje til valget mellom Sarkozy og Strauss-Kahn? Er dette denne majestetiske begivenhetens eneste lærdom?
Nei, og tusen ganger nei. De tunisiske og egyptiske folkene sier til oss: Gjør opprør, bygg en offentlighet for bevegelsens kommunisme, beskytt den med alle midler for å drive den videre. Dette er den sanne politikken for folkenes frigjøring.
De arabiske landene er ikke de eneste landene som går mot folket og, uavhengig av valg, er illegitime. Uansett hva som skjer, vil opprørene i Tunisia og Egypt ha en universell betydning. De viser nye muligheter – derfor har de en internasjonal verdi.
(Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo)
Noter:
- Jean-Paul Marat (1743-1793) var en av lederne for den radikale fløyen i den franske revolusjonen.
- Michèle Alliot-Mare (født 1946) var fransk utenriksminister fra november 2010 til februar 2011.
Relaterte artikler
Opprør – folkenes verk!
25. mars 2011 startet norske F16-fly å bombe Libya. Norge er igjen i krig ledet av sine imperialistiske føringsoffiserer – som i Jugoslavia og Afghanistan. Stormaktene misbruker FN. Det blir lettere å gå inn i utvalgte land der befolkningen blir mishandlet og torturert. De har flere å velge mellom, land som tjener deres sak.
Vi støtter opprør og revolusjoner mot korrupte regimer, mot diktatorer og folkevalgte som terroriserer. Gaddafi, Mubarak og Netanyahu er bare tre på en lang liste. Vi gleder oss over seirene i Tunisia og Egypt, og støtter libyernes opprør mot Gaddafi og opprørene i Jemen, Bahrain og Syria. Vi solidariserer oss med palestinernes kamp mot staten Israel.
Opprør må være folkenes eget verk. De trenger vår solidaritet og støtte, ikke overtakelse og underordning under USA, Frankrike og Storbritannia sine agendaer i Nord-Afrika.
Relaterte artikler
Opprør – folkenes verk!
25. mars 2011 startet norske F16-fly å bombe Libya. Norge er igjen i krig ledet av sine imperialistiske føringsoffiserer – som i Jugoslavia og Afghanistan. Stormaktene misbruker FN. Det blir lettere å gå inn i utvalgte land der befolkningen blir mishandlet og torturert. De har flere å velge mellom, land som tjener deres sak.
Vi støtter opprør og revolusjoner mot korrupte regimer, mot diktatorer og folkevalgte som terroriserer. Gaddafi, Mubarak og Netanyahu er bare tre på en lang liste. Vi gleder oss over seirene i Tunisia og Egypt, og støtter libyernes opprør mot Gaddafi og opprørene i Jemen, Bahrain og Syria. Vi solidariserer oss med palestinernes kamp mot staten Israel.
Opprør må være folkenes eget verk. De trenger vår solidaritet og støtte, ikke overtakelse og underordning under USA, Frankrike og Storbritannia sine agendaer i Nord-Afrika.
Relaterte artikler
Krise og økonomisk nedtur i Øst- og Sentral-Europa
Jane Hardy er professor i politisk økonomi ved Universitetet i Hertfordshire, Storbritannia og medlem av Socialist Workers’ Party. I 2009 ga hun ut boka Poland’s new capitalism på Pluto press.
Enkelte økonomier i Sentral- og Øst-Europa (SØE) har gjennomgått noe som bør beskrives som en økonomisk implosjon – med stupende levestandard i deler av regionen, protester og sosial uro.
Liten oppmerksomhet har rettet seg mot krisen og den økonomiske nedturen i de ti postkommunistiske landene som sluttet seg til Den europeiske union (EU) i 2004 og 2006.
De baltiske landene har gått fra å bli omtalt som «de baltiske tigrene» til å slite med de verste følgene av krisen i hele EU, med valutaer, banksystemer og økonomier som balanserer på avgrunnens grense. I 2010 ble Ungarn utsatt for et spekulativt angrep da markedet truet med å nedgradere statsgjelden til «junk bonds». Det er bare Polen og Tsjekkia som, ved første øyekast, ser ut til å ha landet relativt mykt.
Heller ikke før Berlinmurens fall i 1990 var disse landene immune mot kriser i den globale økonomien, og nedturene midt på 70-tallet og i årene 1979–82 skjerpet motsetningene, og bidro til den endelige kollapsen i 1990. Den dypere integrasjonen med og den økte åpenheten mot den globale økonomien, særlig EU siden Berlinmurens fall, har bare gjort dem mye mer sårbare for krise og tilbakegang.
Denne sårbarheten er skapt av en om-fattende omfavnelse av nyliberalistisk økonomisk politikk i SØE, høy grad av avhengighet av utenlandske investeringer og i særdeleshet eksponering for internasjonal finanskapital. Iván Szelenyi beskriver dette slik:
Nå som krisen i den globale finanskapitalismen ryster verden i sine grunnvoller, nå som vi gjennomlever en økonomisk kollaps av et omfang vi ikke har opplevd siden 1929–1933 (en kollaps som rammer Ungarn og hele den europeiske postkommunistiske regionen med stor styrke), fremstår de nyliberalistiske valgene som ble tatt i de postkommunistiske landene i årene 1989–90, i et svært grelt lys. Snøballen startet å rulle i USA, men det kan se ut til at det største skredet kommer her. Nyliberalismen er også i krise i USA, men det virker som den postkommunistiske kapitalismen, som var mer nyliberalistisk enn nyliberalerne selv, må betale dobbelt for det vi nå ser at var en feilslått økonomisk og sosial politikk.2
For å forstå krisens omfang og natur i SØE, både på tvers av og i de enkelte økonomiene, må vi forstå utvidelsen av det europeiske prosjektet østover.
Det europeiske prosjektet går østover – fra 2004
Herskerklassene i Europa og USA la store krefter inn i den såkalte «transformasjonen» av SØE. Denne skulle sikre at landene etter Berlinmurens fall ble integrert i den globale økonomien. IMF finansierte prosjektet, mens Verdensbanken stilte ressurser til disposisjon for å overhale den slitte infrastrukturen i landene. Retorikken å «hjelpe» SØE var imidlertid noe helt annet enn virkeligheten. Ressursene som skulle bygge opp under transformasjonen, var ikke noen «Marshallhjelp for Øst-Europa» i sitt omfang, slik det ble hevdet. Ulike programmer, som PHARE (Poland and Hungary: Assistance for the Reconstructing of the Economy) fra EU og USAID, var alle åpne om at intensjonen var å virkeliggjøre en nyliberalistisk agenda som ville åpne landene for handel og kapitalinvesteringer gjennom omfattende liberalisering og privatisering. 3 IMF benyttet seg av betydelige elementer av tvang ved at de påla strenge betingelser om kutt i offentlige utgifter og hurtig privatisering. Det ble også investert betydelig i å underbygge prosjektet ideologisk. For eksempel finansierte USAID fagforeningskurs i Polen, der de benyttet lærebøker som skulle forklare prinsippene bak «markedsøkonomi» og behovet for «nedskjæringer». Lederne i Solidaritet ble blant annet tatt med på turer til USA for å lære om demokrati og fagforeningenes «skikkelige» rolle.4
Den geopolitiske konteksten, med Berlinurens fall og Sovjetunionens sammen-brudd, åpnet nye muligheter for USA til å øve innflytelse i SØE gjennom NATO. Viseutenriksminister Richard Holbrooke uttrykte disse interessene da han konkluderte at «Vesten må ekspandere, både i virkeligheten og i ånden, til Sentral-Europa så raskt som mulig, og USA er klare til å lede an.»5
Videre var endret organisering av finans- og banksystemet en avgjørende forutsetning for markedsøkonomiens eksistens.6 Steg i retning av å opprette en uavhengig sentralbank, en prosess som begynte allerede før 1990, underbygde det rammeverket det nyliberalistiske prosjektet trengte for å sikre pålitelige penger og for å løsrive finanssystemet fra den nasjonale kapitalen og de gamle stalinistiske herskerklassenes politiske innflytelse. Økonomiene i Vest-Europa og USA trengte nye markeder for de største og mest profitable finanskonsernene. Dette gjaldt særlig Storbritannia og USA som dominerer finanstjenestene globalt. Resultatet av dette kappløpet om ressurser gjenspeiler seg i den store andelen av finanssektoren som er under kontroll av utenlandsk kapital i SØE, der om lag 80 prosent av banksystemet er i utenlandsk eie.7
Likevel var ikke «transformasjonen» og etableringen av nyliberalismen prosesser som bare reflekterte den globale kapitalismens behov. Ulike interesser i ulike deler av herskerklassen og den organiserte arbeiderklassens kamp gjorde at prosessen trakk ut i tid, og endte med et politisk kompromiss, særlig med tanke på privatisering og velferd. Omstruktureringen av staten var, med andre ord, mye mer kompleks enn at den bare garanterte den transnasjonale kapitalen vilkår den kunne operere under. De tre baltiske statene – Estland, Latvia og Litauen – var for eksempel spesielt ivrige i å innføre nyliberalistisk politikk. I tilfellet Litauen «så ivrige at de importerte en amerikansk statsborger av litauisk opphav, Valdas Adamkus, for å gjøre ham til republikkens president.»8
Det første trinnet i transformasjonen etter 1990 var rått og brutalt, og integrasjonen i en stadig mer liberalisert global økonomi fikk en ødeleggende virkning på levestandarden blant store deler av folket. En spesielt brutal versjon ble innført i Polen i 1990 under navnet «sjokkterapi», en nyliberalistisk eksplosjon med drastiske kutt i offentlige utgifter, subsidier og lønninger i offentlig sektor. EUs strategi, derimot, representerte et mye mer systematisk forsøk på å fremme nyliberalistiske reformer og å øke den europeiske transnasjonale kapitalens innflytelse gjennom å liberalisere og avregulere SØE.9 Den viktigste drivkraften bak PHARE besto i å kreve mer omfattende og dyptgående deregulerings- og liberaliseringstiltak, sammen med en dose beskyttelse i tilfelle misnøyen skulle få reformene av sporet, for å legge forholdene til rette for EU-medlemskap.
EU lyktes, ved å bruke medlemskap som en gulrot, i å presse de sentral- og østeuropeiske økonomiene i retning av en bestemt nyliberalistisk reformmodell, som var mye mer rendyrket enn i de eksisterende medlemslandene. I særlig grad tvang tilpasningen til EUs normer rundt statsstøtte og konkurransepolitikk landene til å liberalisere handel og investeringer. Dette gjorde det vanskelig å møte krav om beskyttelse eller retrett fra medlemmer av herskerklassen.
De to prosjektene som hadde konsolidert det nyliberalistiske prosjektet i Europa ble utvidet til de nye postkommunistiske medlemsstatene. Det ene prosjektet var det indre marked, selve symbolet på gjenopplivingen av den europeiske integrasjons-tanken på midten av 80-tallet, som ble satt ut i livet i 1992. Hensikten var å gjenreise Europas globale konkurransekraft i forhold til Japan og USA. Dette åpnet i særlig grad opp for handel og investeringer i tidligere beskyttede sektorer (som tjenester, infrastruktur og telekommunikasjon), samtidig som det bidro til nye runder med privatisering. Selv om retorikken gikk på innovasjon, konkurransekraft og stordriftsfordeler, var realitetene at europeisk kapital fikk anledning å reorganisere seg i større omfang, manifestert gjennom en bølge med fusjoner og oppkjøp uten historisk sidestykke.
Det andre prosjektet var pengeunionen med sentralbank og felles valuta. Unionen konsoliderte det indre markedet gjennom å fjerne handelshindringer og å redusere utgiftene for store selskaper i et nært homogent geografisk virkeområde. Pengeunionen fungerte som en pisk for å tvinge land til å redusere de offentlige utgiftene sine som en følge av den restriktive pengepolitikk som ligger i Maastricht-avtalens og stabilitetspaktens konvergenskriterier.10 Pengepolitikkens rolle var derfor å tvinge frem en nyliberalistisk disiplin, særlig på de svakere økonomiene, som samtidig vil være de som må betale mest i form av arbeidsløshet.11
EU-medlemskapet i 2004 fordypet og forsterket den nyliberalistiske agendaen. Tidligere tiders påstander om at EU-utvidelse var den beste måten å sikre demokrati i hele det postkommunistiske Øst-Europa på, ble raskt undergravd ved å inkludere bare utvalgte land og å ekskludere resten av søkerne. Herskerklassen i de daværende medlemslandene og kapitalens representanter vurderte det dit hen at kostnadene for den europeiske kapitalismen ved å ønske de utelukkede landene velkommen, var større enn fordelene i form av nye varemarkeder og nye mål for investeringer.
Kapitalens institusjoner, som The Transatlantic Business Dialogue, World Economic Forum, International Chamber of Commerce og Competetiveness Advisory Group, spilte en aktiv rolle i forsøket på å mobilisere økonomiske interesser, myndigheter og fagforeninger til å gjøre SØE trygt for amerikansk og europeisk kapitalisme. I særdeleshet ERT (European Round Table of Industrialist), som består av administrerende direktører i europeiske transnasjonale selskaper, og som representerer den transnasjonale kapitalens interesser, var avgjørende i bestrebelsene på å sikre kapitalens interesser, og øvet en sterk påvirkning på den politikken som ble utarbeidet i henhold til nettopp dens egne interesser. De mest kjente eksemplene er implementeringen av det indre markedet, det transeuropeiske transportnettverket, restruktureringen av den europeiske utdanningspolitikken og den gradvise nedbyggingen av trygdeordninger. 12 Europakommisjonens strategi i forkant av utvidelsen ble, med andre ord, utarbeidet med ERTs støtte.13
Europakommisjonen og ERT ga altså hele prosessen for europeisk integrasjon en ideologisk farge, blant annet gjennom frislipp av markedsliberalisering i kandidatland. Løftene om medlemskap sikret en restrukturering av SØE i tråd med EUs nyliberalistiske mønster, og tilfresstilte den europeiske transnasjonale kapitalens behov for den videre ekspansjon for den kapitalistiske akkumulasjonens. Dette tilfredsstilte deler av herskerklassens ønske om å sikre et eksternt trykk for intern restrukturering, og styrket derfor de mest entusiastiske tilhengerne av den nyliberalistiske modellen.
Krisen kommer til Sentral- og Øst-Europa
Omfanget av finanskrisen i 2008 og den påfølgende økonomiske tilbakegangen fremkommer klart i tabell 1. Denne viser dramatiske fall i BNP i de baltiske statene og, med unntak av Polen og Tsjekkia, fall i BNP som ligger betydelig over EU-snittet på 4,2 prosent.
Land |
Vekst i BNP (2009) |
Statsunderskudd i prosent av BNP (2009) |
Arbeidsløshet (1. kvartal 2010) |
EU-gjennomsnitt |
– 4,2 |
– 3,9 |
8,9 |
Postkommunistiske økonomier: |
|||
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Krisen traff EU-landene i Sentral- og Øst-Europa dobbelt. I Verdensbankens språk ble den «globale nedbyggingen av gjeldsgraden» (en massiv reduksjon i utlån) utløst av «trøblete finansielle hjemmemarkeder » (finansinstitusjoner som ble avslørt av skadelig gjeld). Disse reduserte i sin tur finansmarkedets vilje til å finansiere statsgjelden etter hvert som «høykonjunkturen i eiendomsmarkedet gikk over» (krasjlanding for prisene på eiendom) i enkelte land.14 Den påfølgende økonomiske tilbakegangen svekket eksportetterspørselen i Vest-Europa, med negative konsekvenser for produksjon og sysselsetting i små økonomier som Tsjekkia, Slovakia, Estland og Ungarn, der eksporten utgjorde mellom 70 og 80 prosent av BNP i 2008. I en viss grad var dette også tilfellet for de større økonomiene i Polen og Romania.
Land |
Andel fremmed valuta |
Bulgaria |
62 |
Estland |
88 |
Latvia |
92 |
Litauen |
65 |
Polen |
40 |
Romania |
62 |
Ungarn |
72 |
Tabell 2: Valutasammensetning av lån, etter land, mars 2009.17 |
En virkning av integrasjon med EU og den globale økonomien var den vesteuropeiske og amerikanske dominansen i bank- og finanssystemet i SØE. Tilførselen av kapital var større i denne delen av Europa, og fallet ble dermed mer dramatisk under krisen. På denne måten ble risikoen overført fra vest-europeiske morselskapene til filialer i SØE i form av internasjonale lån.15 Kredittveksten ble drevet frem av husholdninger som tok opp lån i forsøk på å øke levestandarden sin, og ble ytterligere styrket av muligheten til å ta opp lån i fremmed valuta med lavere renter og lenger nedbetalingstid. (Se tabell 2).
I årene 2003 til 2006 var den globale likviditeten historisk høy. Internasjonale banker flommet over med midler, og det var en heftig konkurranse for å sikre profitt ved hjelp av utlån til regjeringer, firmaer og husholdninger i EUs postkommunistiske økonomier. Utlån til vanlige folk i fremmede valutaer, var her mye det samme som utlån til fattigfolk i USA – det såkalte subprimemarkedet – der bankene økte profitten gjennom å låne ut til folk uavhengig av om de kunne håndtere gjelden sin.
Selv om noe av kreditten gikk til selskaper, gikk storparten av lånene til husholdninger, og i flertallet av tilfellene gikk dette til å finansiere bolig, som det fremkommer i tabell 3.
|
Gjennomsnittlig vekst i kreditter til husholdninger (prosent) |
Gjennomsnittlig vekst i kreditter til selskaper (prosent) |
Andelen av boliglån i husholdningenes totalutgifter (prosent) |
Bukgaria |
41 |
57 |
43 |
Estland |
39 |
32 |
78 |
Latvia |
44 |
28 |
64 |
Litauen |
51 |
31 |
76 |
Polen |
28 |
13 |
30 |
Slovakia |
28 |
10 |
69 |
Tsjekkia |
26 |
12 |
65 |
Ungarn |
21 |
7 |
64 |
Tabell 3: Vekst og sammensetning av kreditt til privat sektor 2003–8.18 |
Generelt har integrasjonen av disse økonomiene med de europeiske og globale økonomiene skapt denne sårbarheten, men akkurat som krisen har vist seg ulikt frem i økonomiene i Vest- og Sør-Europa, har omfanget og karakteren vært ulik i de tidligere kommunistiske landene i EU.
Fra økonomisk mirakel til implosjon – Baltikum
Mellom 2005 og 2007 hadde de tre baltiske landene de høyeste økonomiske vekstratene i EU. I løpet av disse tre årene økte BNP i Latvia med et gjennomsnitt på 10,8 prosent per år, mens det i Estland og Litauen i samme periode var en årlig snittvekst på 8,8 prosent. Regjeringene i disse landene hadde fulgt den mest ekstreme varianten av nyliberalisme, uten skatteprogressivitet (flat inntektsskatt), uten skatt på arv og uten skatt på eiendom.
Den tilsynelatende endeløse veksten i de baltiske landene, som mottok ros fra Verdensbanken for å være blant verdens 30 mest «forretningsvennlige» økonomier, var imidlertid illusorisk. Økt levestandard var resultatet av eiendomsspekulasjon, drevet frem av billig utenlandsk kreditt etter hvert som skandinaviske og andre utenlandske banker økte eiendomskreditten til Latvia, Litauen og Estland, først og fremst i utenlandske valutaer (dollar, pund, sveitserfranc og euro, se tabell 2). Michael Hudson beskriver hvordan dette gjorde de gamle nomenklaturene og apparatet i kommunist-partiene i stand til å tilegne seg og selge offentlig eiendom eller gjøre den til sikkerhet for utenlandske lån:
Følgelig har de hoppet ut av Sovjetbyråkratiets aske og over i den ville kapitalismen og tyveriets ild ved å gi bort eller selge offentlige selskaper og fast eiendom … som har fremstått som en symbiose mellom de verste levningene fra det gamle stalinistiske byråkratiet og moderne rovdyrfinans.19
Mens en liten gruppe mennesker beriket seg selv, var vanlige folks erfaringer dystre. De baltiske landene er de verste stedene å arbeide i EU. Eurostat oppgir at de har Europas laveste levestandard og lengste arbeidsuker. Utgiftene til trygd og sosial sikkerhet per innbygger er en firedel av det europeiske gjennomsnittet, og ulikheten i inntekt er mest størst.20 Krisen rammet hurtig – arbeidsløsheten i Estland steg fra 10 til 19 prosent mellom første kvartal i 2009 og 2010, mens den i samme periode steg fra 13 til 20 prosent i Latvia (Eurostat). I 2010 resulterte dette i en ny bølge av emigranter etter hvert som folk forsøkte å flykte fra fattigdommen.
Ungarn – fra mønsterelev til vrak
Også Ungarn ble vurdert å være et skinnende eksempel på markedsreformer og en nyliberalistisk mønsterelev. Det kom derfor som en overraskelse for dem som trodde på sammenhengen mellom et fritt marked, vekst og stabilitet, at Ungarn ble det første landet i regionen som ble rammet av finanskrisen. Problemene i Ungarn oppsto imidlertid før krisen i 2008. Rundt 2005/2006 var budsjettunderskuddet på 10 prosent av BNP, langt mer enn Maastricht-kriteriene, som stipulerer et mål på 3 prosent. Regjeringen satte i verk en rekke tiltak for å øke skattene og senke offentlige stønader, og tilskudd ble redusert. I september 2006 brøt det ut et opprør Ungarn ikke hadde opplevd maken til siden 1990, da folk fant ut at regjeringen hadde løyet til dem om økonomiens tilstand for å bli valgt.
Den politiske bakgrunnen for det høye forbruket var rotfestet i en tradisjon de store partiene konkurrerte om offentlig forbruk. Helt til 2006 endte hvert parlaments-valg med at regjeringspartiet tapte – vanligvis som en protest mot innstramminger. I partienes forsøk på å vinne oppslutning før valgene, nådde budsjettunderskuddet en topp før hvert valg. Dette skapte et gjentakende mønster som var unikt i europeisk sammenheng. Først i 1999 nådde BNP samme nivå som i 1989, og flere ungarske regjeringer hadde blitt tvunget til å benytte seg av et høyt offentlig forbruk for å holde økonomien oppe.
Da krisen kom i 2008, var den ungarske økonomien, etter to år med stramme budsjetter, dobbelt utsatt. For det første hadde myndighetene, firmaer og husholdninger gjelden sin i utenlandsk valuta (tabellene 2 og 3). Dette ble katastrofalt etter hvert som forinten falt i verdi. I 2010 hadde 1,7 millioner av landets 10 millioner innbyggere lån i utenlandsk valuta. Myndighetene anslo at 10 til 15 prosent av befolkningen var «utsatt» – en omskrivning for å være på randen av konkurs. Noen ble tvunget til å selge hjemmene sine, mens andre har ble rammet av en vekst i husleie på opptil 33 prosent.21 Den andre kilden til Ungarns sårbarhet var avhengigheten av vesteuropeisk etterspørsel etter varer. Denne stupte etter hvert som krisen åpenbarte seg.
Etter hvert som krisen utviklet seg til å bli en statsgjeldskrise, ble den ungarske statsgjelden utsatt for spekulative angrep fra den internasjonale pengekapitalen. Selv om den offentlige gjelden hadde gjennomgått drastiske kutt, fra 10 til 3,5 prosent av BNP, og var betydelig lavere enn i andre land (tabell 1), var dette ikke nok for IMF.
Polen og Tsjekkia – en fløyelskrise?
Myndighetene i Polen og Tsjekkia forsøkte å unngå spekulative angrep på økonomiene sine gjennom forsøk på å distansere seg fra katastrofene ellers i SØE. Finanstilsynsmyndighetene i Tsjekkia, Slovakia, Polen, Romania og Bulgaria kom med en felles uttalelse der de ba investorer skille mellom de sterkere og svakere økonomiene i regionen. De ville ikke bli Europas subprime sammen med de baltiske statene og Ungarn.
Polen og Tsjekkia er de økonomiene som er svakest rammet av den økonomiske krisen. BNP-nedgangen i Tsjekkia er rett under gjennomsnittet i EU. I 2009 hadde Polen en vekst på 1,7 prosent i BNP, selv om dette var smått sammenlignet med 6,8 prosent i 2007 og 5 prosent i 2008. Men selv om Polen hadde OECDs største vekst, var ikke dette vanskelig, gitt den dramatiske nedgangen andre steder i SØE. Dagsavisen Gazeta Wyborcza har beskrevet det som skjer i landet som en «fløyelskrise».23 Det er flere faktorer som har fungert som en slags buffer mot den økonomiske krisen og nedgangen i Polen. En flytende vekslingskurs betydde at zlotyen falt med 30 prosent mot euro mellom august 2008 og 2009. Dette gjorde dem i stand til å nyttiggjøre seg en fordel fremfor konkurrenter som ikke hadde flytende vekslingskurser.
Ulikt de baltiske landene og Ungarn hadde ikke Polen og Tsjekkia store eiendomsbobler, finansiert av utenlandske banker. De var mye mindre utsatt for fremmede valutaer – 8 prosent i Tsjekkia og 30 prosent i Polen. Selv om begge landene var sårbare for følgene av nedgangen andre steder i Europa, var Polen mye mindre utsatt enn Tsjekkia, takket være lavere eksportavhengighet (se tabell 4).
|
Totalt |
Maskineri og kompleks industri |
Kjøretøy og komponenter |
Polen |
34,4 |
13,3 |
4,3 |
Slovakia |
75,7 |
30,8 |
12,4 |
Tsjekkia |
66,8 |
36,5 |
11,2 |
Ungarn |
65,5 |
42,3 |
6,2 |
Tabell 4: Eksport som andel av BNP i utvalgte økonomier. 22 |
Likevel bør man være forsiktig med å slå fast at Polen opplevde noen «suksess» med å ri av stormen under krisen. Den forsiktige veksten skjuler høy grad av fattigdom, 44 prosent av befolkningen tjener mindre enn 75 prosent av gjennomsnittslønna, og rikdommen blir stadig skjevere fordelt. Den høye gjennomsnittlige arbeidsløshetsraten på 9,8 prosent forteller bare en del av historien, ungdomsarbeidsløsheten var på 23 prosent i 2010. Videre jobber 27 prosent på tidsbegrensede kontrakter – flest i hele Europa.25 Kampen for å overleve viser seg ved at sparingen faller og gjeldsgraden øker. Fremover vil det som holder etterspørselen oppe, være det faktum at Polen er den største mottakeren av strukturfondsmidler i EU, noe som mellom 2009 og 2015 vil utgjøre i gjennomsnitt 3,3 prosent av BNP årlig. Polens akilleshæl er et stort underskudd i offentlig sektor som gjør statsgjelden utsatt for spekulative angrep. Dette har økt fra 2 prosent av BNP i 2007 og 3,6 prosent av BNP i 2008 til 7,1 prosent av BNP i 2010 (Eurostat).
Slovakia, med sine 15 prosent arbeidsløse i 2010, fikk ingen myk landing. De hadde ikke anledning til å devaluere slik Polen gjorde, siden de hadde tatt i bruk euroen. Og med en eksport som utgjorde 75,7 prosent av BNP (se tabell 4), var de ytterligere utsatt for nedgang.
Ulike symptomer, samme medisin
Det generelle politiske mønsteret i regionen har fulgt de samme mønstrene. Etter 1990 rekonstituerte de gamle stalinistene seg som sosialdemokratiske partier ved siden av de høyreorienterte kristeligdemokratiske partiene som oppsto. I de postkommunistiske økonomiene har misnøyen med de parlamentariske partiene gått dypere enn i Vest-Europa, i og med at partene både til «høyre» og «venstre» har drevet frem privatisering og markedsreformer som har gjort en bitte liten del av befolkningen rike, mens det store flertallet ikke har tjent noe på transformasjonen. Skepsisen mot politikk og politikere har også blitt styrket av utbredt korrupsjon.
Dybden i krisen har variert mellom landene i SØE, avhengig av størrelsen på eiendomsboblene, avhengigheten av eksport, størrelsen på offentlig gjeld og hvorvidt de har hatt en flytende vekslingskurs som har gjort dem i stand til å utnytte fordelen de da har sammenlignet med konkurrerende land. Myndighetenes svar, derimot, har vært det samme – la arbeiderklassen betale for krisen. Tilfanget av krisepakker på tvers av regionen har rett og slett bare bestått av ulike varianter av reduksjoner i lønn og stønader, angrep på pensjoner, kutt i utgifter til helse og velferd og økte (regressive) skatter. På tross av økt arbeidsløshet og redusert BNP, har IMF og EU oppmuntret til enda større kutt og skatteøkninger for å redusere det offentlige underskuddet til målet i Maastricht-traktaten om 3 prosent av nasjonalinntekten.
Krisen rammet de baltiske landene først, og de store kuttene i utgifter og lønninger i januar 2009 fremkalte opptøyer i både Litauen og Latvia.26 Sammen med Ungarn ble disse landene av deler av finanspressa omtalt som «spesielle» tilfeller, men etter hvert som nedturen ble dypere og spredte seg, ble alle de postkommunistiske landene i EU rammet. Etter valgene i Tsjekkia (mai 2010) og Slovakia (juni 2010) har koalisjoner på høyre fløy dannet nye regjeringer med løfter om budsjettkutt og drastiske reduksjoner i offentlige utgifter, selv om de sosialdemokratiske partiene fikk flest stemmer. 27 Som følge av IMF-lån lanserte den rumenske regjeringen i juni 2010 drakoniske innsparingstiltak, som blant annet innebar å kutte offentlige lønninger med 25 prosent og å øke momsen fra 19 til 24 prosent.28
På tross av den polske «fløyelslandingen» i nedgangskonjunkturen, har den høyre-orienterte Borgerplattformens regjering bestemt seg for å kutte underskuddet i offentlig sektor fra 7,9 til 3 prosent, noe som vil bety drastiske kutt i offentlig forbruk og velferd – som allerede er drastisk svekket etter 20 år med nyliberalistiske reformer.29 Regjeringen har annonsert økt moms fra begynnelsen av 2011 og planlagt ytterligere privatisering for å generere 25 milliarder zloty til å dekke gapet i offentlige utgifter.
Gnisningene mellom den ungarske regjeringen på den ene siden og IMF og «markedet » på den andre i juli 2010 er karakteristisk. Den ungarske regjeringen hadde allerede tvunget igjennom fire år med nedskjærings-tiltak og redusert offentlig gjeld fra 10 prosent til 4 prosent av BNP, på bekostning av levestandarden blant vanlige folk. I juli 2010, i frykt for å miste oppslutning, nektet regjeringen å gjennomføre de ytterligere kuttene IMF krevde. IMF og deres kateketer reagerte kraftig på det når «alenegjengeren» og «populisten», statsminister Viktor Orban, hadde slått fast at det å iverksette ytterligere kutt «ikke kom på tale».30
Da de ungarske myndighetene bestemte seg for å redusere budsjettunderskuddet ved å pålegge banker og finansinstitusjoner (hovedsakelig utenlandske) en ekstra avgift i tre år, ble det enda flere klager. Financial Times beskrev denne avgiften som «den kraftigste straffeavgiften i verden», men den var enormt populær blant velgerne.31 Skattlegging av bankene og avvisning av å iverksette ytterligere nedskjæringer skapte bestyrtelse i «markedene». Timothy Ash (Direktør for forskning på markeder under utvikling hos Royal bank of Scotland) skrev:
Den nye regjeringen har ikke lært av den forrige blunderen, og samtidig er ikke markedet i humør til å overse fiskal slapphet».32 En annen analytiker, Gyula Toth (UniCredit SpA, Wien), la til: –Vi tror at markedsrealitetene til slutt vil tvinge regjeringen til å gjøre de nødvendige grep.33
Som i Sør-Irland, ser erfaringene fra Ungarn ut til å være at den herskerklassen som legger seg langflat når IMF forlanger kutt i neste omgang, møter ytterligere krav om innstramminger.
Sosial uro og motstand
I januar 2009 opplevde Latvia sine mest omfattende opptøyer siden Sovjetunionens sammenbrudd, da 10 000 mennesker protesterte i Riga. Samtidig, i Litauen, samlet de tre fagforeningssammenslutningene seg for første gang rundt et felles sett krav.34 En massiv demonstrasjon utspant seg utenfor parlamentet og i en rekke byer. Denne ble fulgt opp av en felles protest i Riga og Vilnius. Slagordet appellerte til klassesolidaritet:
Styrken vår er forent!
For arbeiderrettigheter!35
Det har vært flere sporadiske protester, som den i Litauen i februar 2010 mot en firedobling av strømprisene. Initiativet ble tatt av Fronto Partija (Frontpartiet, eller Frontas) – en ny venstreallianse, et nytt fenomen i Litauen, grunnlagt i 2009. Det har som uttrykt mål:
å skape et sosialt rettferdig Litauen, der det ikke er noen avgrunn mellom det rike mindretallet og det fattige flertallet, mellom eierne av storkapitalen og resten av samfunnet.
Lederen av Frontas innrømmer at den eneste grunnen til at partiet har droppet begrepet sosialisme, er fordi det har «sterke negative assosiasjoner ved seg.36
I mai 2009 protesterte 30 000 fagorganiserte i Praha mot hvordan selskapene benyttet seg av den økonomiske tilbake- gangen for å kutte i lønninger og andre goder. På demonstrasjonen slo Josef Stredula, leder for den tsjekkiske jernarbeider-foreningen KOVO fast:
Ikke tillat at de som ikke forårsaket krisen, er de som blir hardest rammet. Ikke gjør krisen til en unnskyldning for å endre arbeidslovene, det vil føre til en hittil ukjent svekkelse av arbeidernes rettigheter, inkludert grunnløse oppsigelser. Ikke tillat hasardspill med pensjonsfondene. Ikke godta det nye risikable lovforslaget om sparing. Ikke tillat en devaluering av oppsparte pensjoner og en ytterligere svekkelse av offentlige finanser. Handle, beslutt og styr for folkets beste, ikke i interessene til finanskonglomeraters spekulative profitt, lobbyer og skatteparadiser.37
I Romania protesterte titusener av offentlig ansatte i Bukarest i mai 2010 mot planene om kutt i lønn og pensjoner. Det var en av de største folkeansamlingene på gatene siden den rumenske revolusjonen. Maria Gruia, leder for politiets fagforening, oppfordret rumenere til å forene seg «som vi gjorde i 1989 da vi styret Ceausescus diktatur. »38
I Polen murrer det også. Den viktigste protesten var da gruvearbeidere i det statlig eide Kompania Weglowa (den største gruven i Polen og en av de største i Europa) stemte for streik mot planene om å kutte antall ansatte fra 62 000 til 45 000.39
Når markedspolitikken har rammet ujevnt og ikke klart å komme store deler av befolkningen til gode, har dette også styrket krisens mørkere krefter gjennom frem-veksten av nynazistiske partier som er åpent antisemittiske og homofobe. I særdeleshet har rom-minoriteten blitt en syndebukk. I 2009 ble minst åtte roma drept av nazister.40 Det har også vært en merkbarøkning av homofobien. I Slovakia ble det første gay pride-arrangementet avlyst i mai 2010 da det ble angrepet av nynazistgruppa Slovenska Pospolitost.41
I Ungarn har medlemmer av det nyfascistiske partiet Jobbik hatt fremgang i valg. De fikk 17 prosent av stemmene i første runde av det ungarske parlamentsvalget i april 2010, noe som førte dem til tredje- plass med 842 306 stemmer – rett bak det fremste sosialistpartiet. Etter annen runde av valget hadde de fått 47 av 386 mandater. Tidligere i april 2010 avholdt de en markering med 50 000 deltakere. Walter Mayr skrev i Der Spiegel:
Medlemmer av innbyggermilitser og nynazistiske grupper har overtatt patruljeringen av gatene i dag. Kledd i militærstøvler, kamuflasje eller sorte militæruniformer danner de menneskelenker, og deler folkemassene.42
De har bygget seg opp på vanlige folks desperasjon, og står sterkest i de fattige delene av landet der arbeidsløsheten er høyest.
Konklusjon
Graden av støtte til markedsreformene etter 1990 har variert mellom postkommunistiske land, avhengig av fagforeningene og den organiserte arbeiderklassens styrke, samt hva herskerklassen har vært i stand til å levere. Likevel har støtten til nyliberalismen ofte vært overdrevet, og den støtten som eksisterte i transformasjonens første tid, forsvant raskt etter hvert som små grupper, ofte fra det gamle regimet, beriket seg selv gjennom privatisering. Det er nå åpenbart at krisen har avslørt transformasjonens klassekarakter. For de utenlandske bankene, som har generert store profitter i regionen, går ting som vanlig. Den indignasjonen de viste mot avgiften de ungarske myndighetene utsatte dem for, får en nesten til å miste pusten.
Mye sinne har vist seg i de største demonstrasjonene siden 1990 i hele regionen, styrket av en mye klarere klassekarakter i politikken enn det som var synlig før. Disse første protestene har imidlertid ikke ført til mer målrettede steg, og har på ingen måte hatt noe gresk omfang. Den mørke siden av den nøden og fortvilelsen krisen har brakt med seg, er fremveksten av nynazisme og nasjonalisme. Men det er også spirer til håp i fagbevegelsenes respons – politikk med en klassekarakter, støtte til protestene og nærværet av nye radikale partier og bevegelser.
(Artikkelen trykkes med tidsskriftet International Socialism sin tillatelse, og er oversatt av Mathias Bismo.)
Noter
- I 2004 ble Estland, Latvia, Litauen, Polen, Slivakia, Slovenia, Tsjekkia og Ungarn med i EU. Bulgaria og Romania i 2006.
- Sitert i Andor, 2009, s. 294-295.
- Mellom 1990 og 2001 var USAID involvert i 400 aktiviteter og pumpet en milliard dollar inn i Polen. Se USAID 2000 og 2002.
- Hardy, 2009.
- Holbrooke, 1995, s. 42.
- Grahl, 2005.
- HSBC, 2006.
- Woolfson, 2010.
- Holman, 2004; Smith, 2002; Shields, 2004.
- Gill, 2001.
- Cardechi, 2001.
- Doherty og Hoedeman, 1994.
- Bornschier, 2000; van Apeldoorn, 2000 og 2003.
- Mitra, Selowsky og Zalduendo, 2010.
- Pomerleano, 2010.
- Data hentet fra Eurostat. Se http.//ec.europa.eu/eurostat
- Mitra, Selowsky og Zalduendo, 2010, s. 109.
- Mitra, Selowsky and Zalduendo, 2010, s. 50.
- Hudson, 2008, pp75-76.
- Hudson, 2008.
- Bryant, 2010a.
- Myant and Drahkoupil, 2011 (forthcoming).
- Gazeta Wyborcza, 2009.
- Most notably the Baltic States and Slovakia.
- www.solidarnosc.org.pl/en/main-page/polish-labour-2010-html
- Woolfson, 2010.
- Slovak Spectator, 2010b.
- Matthews, 2010.
- Buckley, 2010.
- Bryant, 2010c.
- Bryant, 2010c.
- Bloomberg Businessweek, 19. juli 2010.
- Bloomberg Businessweek, 19. juli 2010.
- Woolfson, 2010.
- Woolfson, 2010.
- Woolfson, 2010, s 11.
- EIROnline, 2009.
- BBC News, 2010.
- Polish Press Office, 2010.
- Fabry, 2010.
- Slovak Spectator, 2010a.
- Mayr, 2010.
Relaterte artikler
Krise og økonomisk nedtur i Øst- og Sentral-Europa
Jane Hardy er professor i politisk økonomi ved Universitetet i Hertfordshire, Storbritannia og medlem av Socialist Workers’ Party. I 2009 ga hun ut boka Poland’s new capitalism på Pluto press.
Enkelte økonomier i Sentral- og Øst-Europa (SØE) har gjennomgått noe som bør beskrives som en økonomisk implosjon – med stupende levestandard i deler av regionen, protester og sosial uro.
Liten oppmerksomhet har rettet seg mot krisen og den økonomiske nedturen i de ti postkommunistiske landene som sluttet seg til Den europeiske union (EU) i 2004 og 2006.
De baltiske landene har gått fra å bli omtalt som «de baltiske tigrene» til å slite med de verste følgene av krisen i hele EU, med valutaer, banksystemer og økonomier som balanserer på avgrunnens grense. I 2010 ble Ungarn utsatt for et spekulativt angrep da markedet truet med å nedgradere statsgjelden til «junk bonds». Det er bare Polen og Tsjekkia som, ved første øyekast, ser ut til å ha landet relativt mykt.
Heller ikke før Berlinmurens fall i 1990 var disse landene immune mot kriser i den globale økonomien, og nedturene midt på 70-tallet og i årene 1979–82 skjerpet motsetningene, og bidro til den endelige kollapsen i 1990. Den dypere integrasjonen med og den økte åpenheten mot den globale økonomien, særlig EU siden Berlinmurens fall, har bare gjort dem mye mer sårbare for krise og tilbakegang.
Denne sårbarheten er skapt av en om-fattende omfavnelse av nyliberalistisk økonomisk politikk i SØE, høy grad av avhengighet av utenlandske investeringer og i særdeleshet eksponering for internasjonal finanskapital. Iván Szelenyi beskriver dette slik:
Nå som krisen i den globale finanskapitalismen ryster verden i sine grunnvoller, nå som vi gjennomlever en økonomisk kollaps av et omfang vi ikke har opplevd siden 1929–1933 (en kollaps som rammer Ungarn og hele den europeiske postkommunistiske regionen med stor styrke), fremstår de nyliberalistiske valgene som ble tatt i de postkommunistiske landene i årene 1989–90, i et svært grelt lys. Snøballen startet å rulle i USA, men det kan se ut til at det største skredet kommer her. Nyliberalismen er også i krise i USA, men det virker som den postkommunistiske kapitalismen, som var mer nyliberalistisk enn nyliberalerne selv, må betale dobbelt for det vi nå ser at var en feilslått økonomisk og sosial politikk.2
For å forstå krisens omfang og natur i SØE, både på tvers av og i de enkelte økonomiene, må vi forstå utvidelsen av det europeiske prosjektet østover.
Det europeiske prosjektet går østover – fra 2004
Herskerklassene i Europa og USA la store krefter inn i den såkalte «transformasjonen» av SØE. Denne skulle sikre at landene etter Berlinmurens fall ble integrert i den globale økonomien. IMF finansierte prosjektet, mens Verdensbanken stilte ressurser til disposisjon for å overhale den slitte infrastrukturen i landene. Retorikken å «hjelpe» SØE var imidlertid noe helt annet enn virkeligheten. Ressursene som skulle bygge opp under transformasjonen, var ikke noen «Marshallhjelp for Øst-Europa» i sitt omfang, slik det ble hevdet. Ulike programmer, som PHARE (Poland and Hungary: Assistance for the Reconstructing of the Economy) fra EU og USAID, var alle åpne om at intensjonen var å virkeliggjøre en nyliberalistisk agenda som ville åpne landene for handel og kapitalinvesteringer gjennom omfattende liberalisering og privatisering. 3 IMF benyttet seg av betydelige elementer av tvang ved at de påla strenge betingelser om kutt i offentlige utgifter og hurtig privatisering. Det ble også investert betydelig i å underbygge prosjektet ideologisk. For eksempel finansierte USAID fagforeningskurs i Polen, der de benyttet lærebøker som skulle forklare prinsippene bak «markedsøkonomi» og behovet for «nedskjæringer». Lederne i Solidaritet ble blant annet tatt med på turer til USA for å lære om demokrati og fagforeningenes «skikkelige» rolle.4
Den geopolitiske konteksten, med Berlinurens fall og Sovjetunionens sammen-brudd, åpnet nye muligheter for USA til å øve innflytelse i SØE gjennom NATO. Viseutenriksminister Richard Holbrooke uttrykte disse interessene da han konkluderte at «Vesten må ekspandere, både i virkeligheten og i ånden, til Sentral-Europa så raskt som mulig, og USA er klare til å lede an.»5
Videre var endret organisering av finans- og banksystemet en avgjørende forutsetning for markedsøkonomiens eksistens.6 Steg i retning av å opprette en uavhengig sentralbank, en prosess som begynte allerede før 1990, underbygde det rammeverket det nyliberalistiske prosjektet trengte for å sikre pålitelige penger og for å løsrive finanssystemet fra den nasjonale kapitalen og de gamle stalinistiske herskerklassenes politiske innflytelse. Økonomiene i Vest-Europa og USA trengte nye markeder for de største og mest profitable finanskonsernene. Dette gjaldt særlig Storbritannia og USA som dominerer finanstjenestene globalt. Resultatet av dette kappløpet om ressurser gjenspeiler seg i den store andelen av finanssektoren som er under kontroll av utenlandsk kapital i SØE, der om lag 80 prosent av banksystemet er i utenlandsk eie.7
Likevel var ikke «transformasjonen» og etableringen av nyliberalismen prosesser som bare reflekterte den globale kapitalismens behov. Ulike interesser i ulike deler av herskerklassen og den organiserte arbeiderklassens kamp gjorde at prosessen trakk ut i tid, og endte med et politisk kompromiss, særlig med tanke på privatisering og velferd. Omstruktureringen av staten var, med andre ord, mye mer kompleks enn at den bare garanterte den transnasjonale kapitalen vilkår den kunne operere under. De tre baltiske statene – Estland, Latvia og Litauen – var for eksempel spesielt ivrige i å innføre nyliberalistisk politikk. I tilfellet Litauen «så ivrige at de importerte en amerikansk statsborger av litauisk opphav, Valdas Adamkus, for å gjøre ham til republikkens president.»8
Det første trinnet i transformasjonen etter 1990 var rått og brutalt, og integrasjonen i en stadig mer liberalisert global økonomi fikk en ødeleggende virkning på levestandarden blant store deler av folket. En spesielt brutal versjon ble innført i Polen i 1990 under navnet «sjokkterapi», en nyliberalistisk eksplosjon med drastiske kutt i offentlige utgifter, subsidier og lønninger i offentlig sektor. EUs strategi, derimot, representerte et mye mer systematisk forsøk på å fremme nyliberalistiske reformer og å øke den europeiske transnasjonale kapitalens innflytelse gjennom å liberalisere og avregulere SØE.9 Den viktigste drivkraften bak PHARE besto i å kreve mer omfattende og dyptgående deregulerings- og liberaliseringstiltak, sammen med en dose beskyttelse i tilfelle misnøyen skulle få reformene av sporet, for å legge forholdene til rette for EU-medlemskap.
EU lyktes, ved å bruke medlemskap som en gulrot, i å presse de sentral- og østeuropeiske økonomiene i retning av en bestemt nyliberalistisk reformmodell, som var mye mer rendyrket enn i de eksisterende medlemslandene. I særlig grad tvang tilpasningen til EUs normer rundt statsstøtte og konkurransepolitikk landene til å liberalisere handel og investeringer. Dette gjorde det vanskelig å møte krav om beskyttelse eller retrett fra medlemmer av herskerklassen.
De to prosjektene som hadde konsolidert det nyliberalistiske prosjektet i Europa ble utvidet til de nye postkommunistiske medlemsstatene. Det ene prosjektet var det indre marked, selve symbolet på gjenopplivingen av den europeiske integrasjons-tanken på midten av 80-tallet, som ble satt ut i livet i 1992. Hensikten var å gjenreise Europas globale konkurransekraft i forhold til Japan og USA. Dette åpnet i særlig grad opp for handel og investeringer i tidligere beskyttede sektorer (som tjenester, infrastruktur og telekommunikasjon), samtidig som det bidro til nye runder med privatisering. Selv om retorikken gikk på innovasjon, konkurransekraft og stordriftsfordeler, var realitetene at europeisk kapital fikk anledning å reorganisere seg i større omfang, manifestert gjennom en bølge med fusjoner og oppkjøp uten historisk sidestykke.
Det andre prosjektet var pengeunionen med sentralbank og felles valuta. Unionen konsoliderte det indre markedet gjennom å fjerne handelshindringer og å redusere utgiftene for store selskaper i et nært homogent geografisk virkeområde. Pengeunionen fungerte som en pisk for å tvinge land til å redusere de offentlige utgiftene sine som en følge av den restriktive pengepolitikk som ligger i Maastricht-avtalens og stabilitetspaktens konvergenskriterier.10 Pengepolitikkens rolle var derfor å tvinge frem en nyliberalistisk disiplin, særlig på de svakere økonomiene, som samtidig vil være de som må betale mest i form av arbeidsløshet.11
EU-medlemskapet i 2004 fordypet og forsterket den nyliberalistiske agendaen. Tidligere tiders påstander om at EU-utvidelse var den beste måten å sikre demokrati i hele det postkommunistiske Øst-Europa på, ble raskt undergravd ved å inkludere bare utvalgte land og å ekskludere resten av søkerne. Herskerklassen i de daværende medlemslandene og kapitalens representanter vurderte det dit hen at kostnadene for den europeiske kapitalismen ved å ønske de utelukkede landene velkommen, var større enn fordelene i form av nye varemarkeder og nye mål for investeringer.
Kapitalens institusjoner, som The Transatlantic Business Dialogue, World Economic Forum, International Chamber of Commerce og Competetiveness Advisory Group, spilte en aktiv rolle i forsøket på å mobilisere økonomiske interesser, myndigheter og fagforeninger til å gjøre SØE trygt for amerikansk og europeisk kapitalisme. I særdeleshet ERT (European Round Table of Industrialist), som består av administrerende direktører i europeiske transnasjonale selskaper, og som representerer den transnasjonale kapitalens interesser, var avgjørende i bestrebelsene på å sikre kapitalens interesser, og øvet en sterk påvirkning på den politikken som ble utarbeidet i henhold til nettopp dens egne interesser. De mest kjente eksemplene er implementeringen av det indre markedet, det transeuropeiske transportnettverket, restruktureringen av den europeiske utdanningspolitikken og den gradvise nedbyggingen av trygdeordninger. 12 Europakommisjonens strategi i forkant av utvidelsen ble, med andre ord, utarbeidet med ERTs støtte.13
Europakommisjonen og ERT ga altså hele prosessen for europeisk integrasjon en ideologisk farge, blant annet gjennom frislipp av markedsliberalisering i kandidatland. Løftene om medlemskap sikret en restrukturering av SØE i tråd med EUs nyliberalistiske mønster, og tilfresstilte den europeiske transnasjonale kapitalens behov for den videre ekspansjon for den kapitalistiske akkumulasjonens. Dette tilfredsstilte deler av herskerklassens ønske om å sikre et eksternt trykk for intern restrukturering, og styrket derfor de mest entusiastiske tilhengerne av den nyliberalistiske modellen.
Krisen kommer til Sentral- og Øst-Europa
Omfanget av finanskrisen i 2008 og den påfølgende økonomiske tilbakegangen fremkommer klart i tabell 1. Denne viser dramatiske fall i BNP i de baltiske statene og, med unntak av Polen og Tsjekkia, fall i BNP som ligger betydelig over EU-snittet på 4,2 prosent.
Land |
Vekst i BNP (2009) |
Statsunderskudd i prosent av BNP (2009) |
Arbeidsløshet (1. kvartal 2010) |
EU-gjennomsnitt |
– 4,2 |
– 3,9 |
8,9 |
Postkommunistiske økonomier: |
|||
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Krisen traff EU-landene i Sentral- og Øst-Europa dobbelt. I Verdensbankens språk ble den «globale nedbyggingen av gjeldsgraden» (en massiv reduksjon i utlån) utløst av «trøblete finansielle hjemmemarkeder » (finansinstitusjoner som ble avslørt av skadelig gjeld). Disse reduserte i sin tur finansmarkedets vilje til å finansiere statsgjelden etter hvert som «høykonjunkturen i eiendomsmarkedet gikk over» (krasjlanding for prisene på eiendom) i enkelte land.14 Den påfølgende økonomiske tilbakegangen svekket eksportetterspørselen i Vest-Europa, med negative konsekvenser for produksjon og sysselsetting i små økonomier som Tsjekkia, Slovakia, Estland og Ungarn, der eksporten utgjorde mellom 70 og 80 prosent av BNP i 2008. I en viss grad var dette også tilfellet for de større økonomiene i Polen og Romania.
Land |
Andel fremmed valuta |
Bulgaria |
62 |
Estland |
88 |
Latvia |
92 |
Litauen |
65 |
Polen |
40 |
Romania |
62 |
Ungarn |
72 |
Tabell 2: Valutasammensetning av lån, etter land, mars 2009.17 |
En virkning av integrasjon med EU og den globale økonomien var den vesteuropeiske og amerikanske dominansen i bank- og finanssystemet i SØE. Tilførselen av kapital var større i denne delen av Europa, og fallet ble dermed mer dramatisk under krisen. På denne måten ble risikoen overført fra vest-europeiske morselskapene til filialer i SØE i form av internasjonale lån.15 Kredittveksten ble drevet frem av husholdninger som tok opp lån i forsøk på å øke levestandarden sin, og ble ytterligere styrket av muligheten til å ta opp lån i fremmed valuta med lavere renter og lenger nedbetalingstid. (Se tabell 2).
I årene 2003 til 2006 var den globale likviditeten historisk høy. Internasjonale banker flommet over med midler, og det var en heftig konkurranse for å sikre profitt ved hjelp av utlån til regjeringer, firmaer og husholdninger i EUs postkommunistiske økonomier. Utlån til vanlige folk i fremmede valutaer, var her mye det samme som utlån til fattigfolk i USA – det såkalte subprimemarkedet – der bankene økte profitten gjennom å låne ut til folk uavhengig av om de kunne håndtere gjelden sin.
Selv om noe av kreditten gikk til selskaper, gikk storparten av lånene til husholdninger, og i flertallet av tilfellene gikk dette til å finansiere bolig, som det fremkommer i tabell 3.
|
Gjennomsnittlig vekst i kreditter til husholdninger (prosent) |
Gjennomsnittlig vekst i kreditter til selskaper (prosent) |
Andelen av boliglån i husholdningenes totalutgifter (prosent) |
Bukgaria |
41 |
57 |
43 |
Estland |
39 |
32 |
78 |
Latvia |
44 |
28 |
64 |
Litauen |
51 |
31 |
76 |
Polen |
28 |
13 |
30 |
Slovakia |
28 |
10 |
69 |
Tsjekkia |
26 |
12 |
65 |
Ungarn |
21 |
7 |
64 |
Tabell 3: Vekst og sammensetning av kreditt til privat sektor 2003–8.18 |
Generelt har integrasjonen av disse økonomiene med de europeiske og globale økonomiene skapt denne sårbarheten, men akkurat som krisen har vist seg ulikt frem i økonomiene i Vest- og Sør-Europa, har omfanget og karakteren vært ulik i de tidligere kommunistiske landene i EU.
Fra økonomisk mirakel til implosjon – Baltikum
Mellom 2005 og 2007 hadde de tre baltiske landene de høyeste økonomiske vekstratene i EU. I løpet av disse tre årene økte BNP i Latvia med et gjennomsnitt på 10,8 prosent per år, mens det i Estland og Litauen i samme periode var en årlig snittvekst på 8,8 prosent. Regjeringene i disse landene hadde fulgt den mest ekstreme varianten av nyliberalisme, uten skatteprogressivitet (flat inntektsskatt), uten skatt på arv og uten skatt på eiendom.
Den tilsynelatende endeløse veksten i de baltiske landene, som mottok ros fra Verdensbanken for å være blant verdens 30 mest «forretningsvennlige» økonomier, var imidlertid illusorisk. Økt levestandard var resultatet av eiendomsspekulasjon, drevet frem av billig utenlandsk kreditt etter hvert som skandinaviske og andre utenlandske banker økte eiendomskreditten til Latvia, Litauen og Estland, først og fremst i utenlandske valutaer (dollar, pund, sveitserfranc og euro, se tabell 2). Michael Hudson beskriver hvordan dette gjorde de gamle nomenklaturene og apparatet i kommunist-partiene i stand til å tilegne seg og selge offentlig eiendom eller gjøre den til sikkerhet for utenlandske lån:
Følgelig har de hoppet ut av Sovjetbyråkratiets aske og over i den ville kapitalismen og tyveriets ild ved å gi bort eller selge offentlige selskaper og fast eiendom … som har fremstått som en symbiose mellom de verste levningene fra det gamle stalinistiske byråkratiet og moderne rovdyrfinans.19
Mens en liten gruppe mennesker beriket seg selv, var vanlige folks erfaringer dystre. De baltiske landene er de verste stedene å arbeide i EU. Eurostat oppgir at de har Europas laveste levestandard og lengste arbeidsuker. Utgiftene til trygd og sosial sikkerhet per innbygger er en firedel av det europeiske gjennomsnittet, og ulikheten i inntekt er mest størst.20 Krisen rammet hurtig – arbeidsløsheten i Estland steg fra 10 til 19 prosent mellom første kvartal i 2009 og 2010, mens den i samme periode steg fra 13 til 20 prosent i Latvia (Eurostat). I 2010 resulterte dette i en ny bølge av emigranter etter hvert som folk forsøkte å flykte fra fattigdommen.
Ungarn – fra mønsterelev til vrak
Også Ungarn ble vurdert å være et skinnende eksempel på markedsreformer og en nyliberalistisk mønsterelev. Det kom derfor som en overraskelse for dem som trodde på sammenhengen mellom et fritt marked, vekst og stabilitet, at Ungarn ble det første landet i regionen som ble rammet av finanskrisen. Problemene i Ungarn oppsto imidlertid før krisen i 2008. Rundt 2005/2006 var budsjettunderskuddet på 10 prosent av BNP, langt mer enn Maastricht-kriteriene, som stipulerer et mål på 3 prosent. Regjeringen satte i verk en rekke tiltak for å øke skattene og senke offentlige stønader, og tilskudd ble redusert. I september 2006 brøt det ut et opprør Ungarn ikke hadde opplevd maken til siden 1990, da folk fant ut at regjeringen hadde løyet til dem om økonomiens tilstand for å bli valgt.
Den politiske bakgrunnen for det høye forbruket var rotfestet i en tradisjon de store partiene konkurrerte om offentlig forbruk. Helt til 2006 endte hvert parlaments-valg med at regjeringspartiet tapte – vanligvis som en protest mot innstramminger. I partienes forsøk på å vinne oppslutning før valgene, nådde budsjettunderskuddet en topp før hvert valg. Dette skapte et gjentakende mønster som var unikt i europeisk sammenheng. Først i 1999 nådde BNP samme nivå som i 1989, og flere ungarske regjeringer hadde blitt tvunget til å benytte seg av et høyt offentlig forbruk for å holde økonomien oppe.
Da krisen kom i 2008, var den ungarske økonomien, etter to år med stramme budsjetter, dobbelt utsatt. For det første hadde myndighetene, firmaer og husholdninger gjelden sin i utenlandsk valuta (tabellene 2 og 3). Dette ble katastrofalt etter hvert som forinten falt i verdi. I 2010 hadde 1,7 millioner av landets 10 millioner innbyggere lån i utenlandsk valuta. Myndighetene anslo at 10 til 15 prosent av befolkningen var «utsatt» – en omskrivning for å være på randen av konkurs. Noen ble tvunget til å selge hjemmene sine, mens andre har ble rammet av en vekst i husleie på opptil 33 prosent.21 Den andre kilden til Ungarns sårbarhet var avhengigheten av vesteuropeisk etterspørsel etter varer. Denne stupte etter hvert som krisen åpenbarte seg.
Etter hvert som krisen utviklet seg til å bli en statsgjeldskrise, ble den ungarske statsgjelden utsatt for spekulative angrep fra den internasjonale pengekapitalen. Selv om den offentlige gjelden hadde gjennomgått drastiske kutt, fra 10 til 3,5 prosent av BNP, og var betydelig lavere enn i andre land (tabell 1), var dette ikke nok for IMF.
Polen og Tsjekkia – en fløyelskrise?
Myndighetene i Polen og Tsjekkia forsøkte å unngå spekulative angrep på økonomiene sine gjennom forsøk på å distansere seg fra katastrofene ellers i SØE. Finanstilsynsmyndighetene i Tsjekkia, Slovakia, Polen, Romania og Bulgaria kom med en felles uttalelse der de ba investorer skille mellom de sterkere og svakere økonomiene i regionen. De ville ikke bli Europas subprime sammen med de baltiske statene og Ungarn.
Polen og Tsjekkia er de økonomiene som er svakest rammet av den økonomiske krisen. BNP-nedgangen i Tsjekkia er rett under gjennomsnittet i EU. I 2009 hadde Polen en vekst på 1,7 prosent i BNP, selv om dette var smått sammenlignet med 6,8 prosent i 2007 og 5 prosent i 2008. Men selv om Polen hadde OECDs største vekst, var ikke dette vanskelig, gitt den dramatiske nedgangen andre steder i SØE. Dagsavisen Gazeta Wyborcza har beskrevet det som skjer i landet som en «fløyelskrise».23 Det er flere faktorer som har fungert som en slags buffer mot den økonomiske krisen og nedgangen i Polen. En flytende vekslingskurs betydde at zlotyen falt med 30 prosent mot euro mellom august 2008 og 2009. Dette gjorde dem i stand til å nyttiggjøre seg en fordel fremfor konkurrenter som ikke hadde flytende vekslingskurser.
Ulikt de baltiske landene og Ungarn hadde ikke Polen og Tsjekkia store eiendomsbobler, finansiert av utenlandske banker. De var mye mindre utsatt for fremmede valutaer – 8 prosent i Tsjekkia og 30 prosent i Polen. Selv om begge landene var sårbare for følgene av nedgangen andre steder i Europa, var Polen mye mindre utsatt enn Tsjekkia, takket være lavere eksportavhengighet (se tabell 4).
|
Totalt |
Maskineri og kompleks industri |
Kjøretøy og komponenter |
Polen |
34,4 |
13,3 |
4,3 |
Slovakia |
75,7 |
30,8 |
12,4 |
Tsjekkia |
66,8 |
36,5 |
11,2 |
Ungarn |
65,5 |
42,3 |
6,2 |
Tabell 4: Eksport som andel av BNP i utvalgte økonomier. 22 |
Likevel bør man være forsiktig med å slå fast at Polen opplevde noen «suksess» med å ri av stormen under krisen. Den forsiktige veksten skjuler høy grad av fattigdom, 44 prosent av befolkningen tjener mindre enn 75 prosent av gjennomsnittslønna, og rikdommen blir stadig skjevere fordelt. Den høye gjennomsnittlige arbeidsløshetsraten på 9,8 prosent forteller bare en del av historien, ungdomsarbeidsløsheten var på 23 prosent i 2010. Videre jobber 27 prosent på tidsbegrensede kontrakter – flest i hele Europa.25 Kampen for å overleve viser seg ved at sparingen faller og gjeldsgraden øker. Fremover vil det som holder etterspørselen oppe, være det faktum at Polen er den største mottakeren av strukturfondsmidler i EU, noe som mellom 2009 og 2015 vil utgjøre i gjennomsnitt 3,3 prosent av BNP årlig. Polens akilleshæl er et stort underskudd i offentlig sektor som gjør statsgjelden utsatt for spekulative angrep. Dette har økt fra 2 prosent av BNP i 2007 og 3,6 prosent av BNP i 2008 til 7,1 prosent av BNP i 2010 (Eurostat).
Slovakia, med sine 15 prosent arbeidsløse i 2010, fikk ingen myk landing. De hadde ikke anledning til å devaluere slik Polen gjorde, siden de hadde tatt i bruk euroen. Og med en eksport som utgjorde 75,7 prosent av BNP (se tabell 4), var de ytterligere utsatt for nedgang.
Ulike symptomer, samme medisin
Det generelle politiske mønsteret i regionen har fulgt de samme mønstrene. Etter 1990 rekonstituerte de gamle stalinistene seg som sosialdemokratiske partier ved siden av de høyreorienterte kristeligdemokratiske partiene som oppsto. I de postkommunistiske økonomiene har misnøyen med de parlamentariske partiene gått dypere enn i Vest-Europa, i og med at partene både til «høyre» og «venstre» har drevet frem privatisering og markedsreformer som har gjort en bitte liten del av befolkningen rike, mens det store flertallet ikke har tjent noe på transformasjonen. Skepsisen mot politikk og politikere har også blitt styrket av utbredt korrupsjon.
Dybden i krisen har variert mellom landene i SØE, avhengig av størrelsen på eiendomsboblene, avhengigheten av eksport, størrelsen på offentlig gjeld og hvorvidt de har hatt en flytende vekslingskurs som har gjort dem i stand til å utnytte fordelen de da har sammenlignet med konkurrerende land. Myndighetenes svar, derimot, har vært det samme – la arbeiderklassen betale for krisen. Tilfanget av krisepakker på tvers av regionen har rett og slett bare bestått av ulike varianter av reduksjoner i lønn og stønader, angrep på pensjoner, kutt i utgifter til helse og velferd og økte (regressive) skatter. På tross av økt arbeidsløshet og redusert BNP, har IMF og EU oppmuntret til enda større kutt og skatteøkninger for å redusere det offentlige underskuddet til målet i Maastricht-traktaten om 3 prosent av nasjonalinntekten.
Krisen rammet de baltiske landene først, og de store kuttene i utgifter og lønninger i januar 2009 fremkalte opptøyer i både Litauen og Latvia.26 Sammen med Ungarn ble disse landene av deler av finanspressa omtalt som «spesielle» tilfeller, men etter hvert som nedturen ble dypere og spredte seg, ble alle de postkommunistiske landene i EU rammet. Etter valgene i Tsjekkia (mai 2010) og Slovakia (juni 2010) har koalisjoner på høyre fløy dannet nye regjeringer med løfter om budsjettkutt og drastiske reduksjoner i offentlige utgifter, selv om de sosialdemokratiske partiene fikk flest stemmer. 27 Som følge av IMF-lån lanserte den rumenske regjeringen i juni 2010 drakoniske innsparingstiltak, som blant annet innebar å kutte offentlige lønninger med 25 prosent og å øke momsen fra 19 til 24 prosent.28
På tross av den polske «fløyelslandingen» i nedgangskonjunkturen, har den høyre-orienterte Borgerplattformens regjering bestemt seg for å kutte underskuddet i offentlig sektor fra 7,9 til 3 prosent, noe som vil bety drastiske kutt i offentlig forbruk og velferd – som allerede er drastisk svekket etter 20 år med nyliberalistiske reformer.29 Regjeringen har annonsert økt moms fra begynnelsen av 2011 og planlagt ytterligere privatisering for å generere 25 milliarder zloty til å dekke gapet i offentlige utgifter.
Gnisningene mellom den ungarske regjeringen på den ene siden og IMF og «markedet » på den andre i juli 2010 er karakteristisk. Den ungarske regjeringen hadde allerede tvunget igjennom fire år med nedskjærings-tiltak og redusert offentlig gjeld fra 10 prosent til 4 prosent av BNP, på bekostning av levestandarden blant vanlige folk. I juli 2010, i frykt for å miste oppslutning, nektet regjeringen å gjennomføre de ytterligere kuttene IMF krevde. IMF og deres kateketer reagerte kraftig på det når «alenegjengeren» og «populisten», statsminister Viktor Orban, hadde slått fast at det å iverksette ytterligere kutt «ikke kom på tale».30
Da de ungarske myndighetene bestemte seg for å redusere budsjettunderskuddet ved å pålegge banker og finansinstitusjoner (hovedsakelig utenlandske) en ekstra avgift i tre år, ble det enda flere klager. Financial Times beskrev denne avgiften som «den kraftigste straffeavgiften i verden», men den var enormt populær blant velgerne.31 Skattlegging av bankene og avvisning av å iverksette ytterligere nedskjæringer skapte bestyrtelse i «markedene». Timothy Ash (Direktør for forskning på markeder under utvikling hos Royal bank of Scotland) skrev:
Den nye regjeringen har ikke lært av den forrige blunderen, og samtidig er ikke markedet i humør til å overse fiskal slapphet».32 En annen analytiker, Gyula Toth (UniCredit SpA, Wien), la til: –Vi tror at markedsrealitetene til slutt vil tvinge regjeringen til å gjøre de nødvendige grep.33
Som i Sør-Irland, ser erfaringene fra Ungarn ut til å være at den herskerklassen som legger seg langflat når IMF forlanger kutt i neste omgang, møter ytterligere krav om innstramminger.
Sosial uro og motstand
I januar 2009 opplevde Latvia sine mest omfattende opptøyer siden Sovjetunionens sammenbrudd, da 10 000 mennesker protesterte i Riga. Samtidig, i Litauen, samlet de tre fagforeningssammenslutningene seg for første gang rundt et felles sett krav.34 En massiv demonstrasjon utspant seg utenfor parlamentet og i en rekke byer. Denne ble fulgt opp av en felles protest i Riga og Vilnius. Slagordet appellerte til klassesolidaritet:
Styrken vår er forent!
For arbeiderrettigheter!35
Det har vært flere sporadiske protester, som den i Litauen i februar 2010 mot en firedobling av strømprisene. Initiativet ble tatt av Fronto Partija (Frontpartiet, eller Frontas) – en ny venstreallianse, et nytt fenomen i Litauen, grunnlagt i 2009. Det har som uttrykt mål:
å skape et sosialt rettferdig Litauen, der det ikke er noen avgrunn mellom det rike mindretallet og det fattige flertallet, mellom eierne av storkapitalen og resten av samfunnet.
Lederen av Frontas innrømmer at den eneste grunnen til at partiet har droppet begrepet sosialisme, er fordi det har «sterke negative assosiasjoner ved seg.36
I mai 2009 protesterte 30 000 fagorganiserte i Praha mot hvordan selskapene benyttet seg av den økonomiske tilbake- gangen for å kutte i lønninger og andre goder. På demonstrasjonen slo Josef Stredula, leder for den tsjekkiske jernarbeider-foreningen KOVO fast:
Ikke tillat at de som ikke forårsaket krisen, er de som blir hardest rammet. Ikke gjør krisen til en unnskyldning for å endre arbeidslovene, det vil føre til en hittil ukjent svekkelse av arbeidernes rettigheter, inkludert grunnløse oppsigelser. Ikke tillat hasardspill med pensjonsfondene. Ikke godta det nye risikable lovforslaget om sparing. Ikke tillat en devaluering av oppsparte pensjoner og en ytterligere svekkelse av offentlige finanser. Handle, beslutt og styr for folkets beste, ikke i interessene til finanskonglomeraters spekulative profitt, lobbyer og skatteparadiser.37
I Romania protesterte titusener av offentlig ansatte i Bukarest i mai 2010 mot planene om kutt i lønn og pensjoner. Det var en av de største folkeansamlingene på gatene siden den rumenske revolusjonen. Maria Gruia, leder for politiets fagforening, oppfordret rumenere til å forene seg «som vi gjorde i 1989 da vi styret Ceausescus diktatur. »38
I Polen murrer det også. Den viktigste protesten var da gruvearbeidere i det statlig eide Kompania Weglowa (den største gruven i Polen og en av de største i Europa) stemte for streik mot planene om å kutte antall ansatte fra 62 000 til 45 000.39
Når markedspolitikken har rammet ujevnt og ikke klart å komme store deler av befolkningen til gode, har dette også styrket krisens mørkere krefter gjennom frem-veksten av nynazistiske partier som er åpent antisemittiske og homofobe. I særdeleshet har rom-minoriteten blitt en syndebukk. I 2009 ble minst åtte roma drept av nazister.40 Det har også vært en merkbarøkning av homofobien. I Slovakia ble det første gay pride-arrangementet avlyst i mai 2010 da det ble angrepet av nynazistgruppa Slovenska Pospolitost.41
I Ungarn har medlemmer av det nyfascistiske partiet Jobbik hatt fremgang i valg. De fikk 17 prosent av stemmene i første runde av det ungarske parlamentsvalget i april 2010, noe som førte dem til tredje- plass med 842 306 stemmer – rett bak det fremste sosialistpartiet. Etter annen runde av valget hadde de fått 47 av 386 mandater. Tidligere i april 2010 avholdt de en markering med 50 000 deltakere. Walter Mayr skrev i Der Spiegel:
Medlemmer av innbyggermilitser og nynazistiske grupper har overtatt patruljeringen av gatene i dag. Kledd i militærstøvler, kamuflasje eller sorte militæruniformer danner de menneskelenker, og deler folkemassene.42
De har bygget seg opp på vanlige folks desperasjon, og står sterkest i de fattige delene av landet der arbeidsløsheten er høyest.
Konklusjon
Graden av støtte til markedsreformene etter 1990 har variert mellom postkommunistiske land, avhengig av fagforeningene og den organiserte arbeiderklassens styrke, samt hva herskerklassen har vært i stand til å levere. Likevel har støtten til nyliberalismen ofte vært overdrevet, og den støtten som eksisterte i transformasjonens første tid, forsvant raskt etter hvert som små grupper, ofte fra det gamle regimet, beriket seg selv gjennom privatisering. Det er nå åpenbart at krisen har avslørt transformasjonens klassekarakter. For de utenlandske bankene, som har generert store profitter i regionen, går ting som vanlig. Den indignasjonen de viste mot avgiften de ungarske myndighetene utsatte dem for, får en nesten til å miste pusten.
Mye sinne har vist seg i de største demonstrasjonene siden 1990 i hele regionen, styrket av en mye klarere klassekarakter i politikken enn det som var synlig før. Disse første protestene har imidlertid ikke ført til mer målrettede steg, og har på ingen måte hatt noe gresk omfang. Den mørke siden av den nøden og fortvilelsen krisen har brakt med seg, er fremveksten av nynazisme og nasjonalisme. Men det er også spirer til håp i fagbevegelsenes respons – politikk med en klassekarakter, støtte til protestene og nærværet av nye radikale partier og bevegelser.
(Artikkelen trykkes med tidsskriftet International Socialism sin tillatelse, og er oversatt av Mathias Bismo.)
Noter
- I 2004 ble Estland, Latvia, Litauen, Polen, Slivakia, Slovenia, Tsjekkia og Ungarn med i EU. Bulgaria og Romania i 2006.
- Sitert i Andor, 2009, s. 294-295.
- Mellom 1990 og 2001 var USAID involvert i 400 aktiviteter og pumpet en milliard dollar inn i Polen. Se USAID 2000 og 2002.
- Hardy, 2009.
- Holbrooke, 1995, s. 42.
- Grahl, 2005.
- HSBC, 2006.
- Woolfson, 2010.
- Holman, 2004; Smith, 2002; Shields, 2004.
- Gill, 2001.
- Cardechi, 2001.
- Doherty og Hoedeman, 1994.
- Bornschier, 2000; van Apeldoorn, 2000 og 2003.
- Mitra, Selowsky og Zalduendo, 2010.
- Pomerleano, 2010.
- Data hentet fra Eurostat. Se http.//ec.europa.eu/eurostat
- Mitra, Selowsky og Zalduendo, 2010, s. 109.
- Mitra, Selowsky and Zalduendo, 2010, s. 50.
- Hudson, 2008, pp75-76.
- Hudson, 2008.
- Bryant, 2010a.
- Myant and Drahkoupil, 2011 (forthcoming).
- Gazeta Wyborcza, 2009.
- Most notably the Baltic States and Slovakia.
- www.solidarnosc.org.pl/en/main-page/polish-labour-2010-html
- Woolfson, 2010.
- Slovak Spectator, 2010b.
- Matthews, 2010.
- Buckley, 2010.
- Bryant, 2010c.
- Bryant, 2010c.
- Bloomberg Businessweek, 19. juli 2010.
- Bloomberg Businessweek, 19. juli 2010.
- Woolfson, 2010.
- Woolfson, 2010.
- Woolfson, 2010, s 11.
- EIROnline, 2009.
- BBC News, 2010.
- Polish Press Office, 2010.
- Fabry, 2010.
- Slovak Spectator, 2010a.
- Mayr, 2010.
Relaterte artikler
Lars Borgersrud: Vi er jo et militært parti! – Den norske militærfascismens historie 1
av Kurt Ben Nilsen
En viktig oppgave for det tyske SA – Sturm-Abteilung – var å lage mest mulig tumulter, og dermed skape oppslutning for et regime som kunne gjeninnføre ro og orden.
I Norge var viljen i de borgelige miljøene sterk, men de manglet redskapet. NS sin vaktstyrke, Hirden, prøvde å bli det norske SA. Manglende oppslutning og forbudet mot å bære uniform var hindre for å bygge opp en slik «privat hær».
Lars Borgersruds bok, Vi er jo et militært parti! ble utgitt av Spartacus forlag senhøstes 2010. Den er første bind av tobindsverket: Den norske militærfacismen.
Det første bindet tar for seg en mye beskrevet periode i norsk historie. Perioden fra 1920 tallet til utbruddet av den annen verdenskrig. Og kanskje fordi litteraturen som omhandler denne tida er så rikholdig, er det nærliggende å tro at bortsett fra nærgående utdypning av helt spesielle forhold, kan det være vanskelig å bringe fram noe av nytt av vesentlig interesse fra denne perioden.
Men man skal ikke lese mange sider i Borgersruds bok før man skjønner at denne boka faktisk frambringer nye momenter og synspunkter ikke minst i den omstridte diskusjonen rundt spørsmålet om fascismen.
Det Borgersrud skriver på de nesten 450 tettskrevne sidene, handler om fremveksten av fascismen i Norge sentrert rundt personen Vidkun Quisling, og kretsen av offiserer sentralt plassert i det norske forsvaret. Dette var kjernen i det som etter hvert ble til partiet Nasjonal Samling NS.
Viten om organiseringen av den norske fascismen på 1920–30 burde ikke være ukjent, for kildemateriellet er rikholdig. Det er derfor neppe en helt grunnløs påstand å hevde at årsaken til at denne kunnskapen allikevel er lite kjent og påaktet, snarere er den at dette omhandler forhold som både før og etter krigen vekker mye ubehag i innflytelses-rike kretser. Særlig har det store antallet offiserer med tilknytning til NS vært et ømtålig tema innefor forsvaret. Men ikke bare der. Også i de øverste sjikt av samfunnet, der hvor stor politisk og økonomisk makt er samlet, har mye blitt gjort for å dysse dette ned, eller forvrenge de faktiske forhold slik at de blir ufarliggjort. Letter man på «sløret» slik Borgersrud gjør, får man en litt annen forklaring en den gjengse av det norske førkrigsforsvaret og ikke minst den rollen Vidkun Quisling spilte i tida forut for den annen verdenskrig.
Vidkun Quisling – borgerskapets redningsmann?
Mer enn noen annen står personen Vidkun Quisling som selve symbolet på landsforræderi, svik og skam. Ja, selve navnet Quisling bærer internasjonalt den tvilsomme status å være selve begrepet på forræderi. Derfor er da og litteraturen om denne vår nasjonale judasfigur svært rikholdig. Det er også forståelig at det som fenger mest, er omtaler av Quisling og partiet NS sine roller under utbruddet, og i forløpet av annen verdens-krig. Mindre rikholdig, men allikevel allment kjent, er beskrivelsene av Quislings førkrigshistorie og omstendighetene rundt dannelsen av partiet Nasjonal Samling. De fleste med litt historisk viten om norske forhold på 1920–30 tallet vet nok at Quisling samarbeidet med Fridtjof Nansen under hjelpeaksjonen for den nødstedte russiske befolkningen i årene 1924–26, og at han en tid etter hjemkomsten fra Sovjet ble medlem av Bondepartiet, samt at han i 1931 ble forsvarminister i Bondepartiets mindretallsregjering.
Kjent er også at han som forsvarsminister grep inn med militære midler i Menstadkonflikten i 1931 der soldater fra Garden og Telemark bataljon ble satt inn mot de streikende arbeiderne på Hydros anlegg.
Mindre kjent derimot er den anerkjennelse Quisling nøt innefor store deler av borgerskapet og deres presse etter denne «resolutte» handlingen. Og at Quisling og hans nærmeste ble sett som samfunnets og nasjonens redningsmenn i en svært vanskelig tid da store deler av borgerskapet i Norge følte at revolusjonen sto like for døren, og faren for en marxistisk maktover-tagelse var overhengende. Det var derfor ingen liten eller isolert gruppe, som mer eller mindre åpnenlyst hevdet at det nå var på høy tid at man grep inn og kastet Storting og regjering på dør. For så å erstatte disse demokratiske organer med et regime under ledelse av en person, som med resolutt handlekraft kunne bringe den uro og de arbeidskonflikter som skyllet over landet til opphør.
Forbildet var jo nettopp de fascistiske bevegelsenes suksess som førte til maktovertakelse i Italia og i Tyskland.
Borgersrud beskriver detaljert og med rikholdige kildehenvisninger hvordan opptakten og planleggingen av en lignende maktovertakelse foregikk her til lands.
Med Quisling sentralt plassert som forsvarsminister, lå muligheten til rette for å plassere de militære medløpere i nøkkelposisjoner innen forsvaret. I denne posisjonen samt med kontroll over paramilitære organisasjoner som Samfunnsvernet. En organisasjon som blant annet ble satt inn som streikebrytere, skulle sørge for ro og orden og for å konsolidere det nye regimet.
Frykten for revolusjonen
Det er interessant og ikke minst skremmende å lese det som bringes frem i denne boka, om hvor langt de faktiske planene for en maktovertakelse var kommet i 1932. Og ikke minst river boka i filler synet som har blitt skapt av Quisling og hans nærmeste som en samling av verdensfjerne politiske svermere med liten støtte utover et begrenset antall av politiske likesinnede. Quislings fremtredende rolle som frontfigur har for ettertiden skygget for, og dermed vært et behagelig skjul, som flere av hans mest fortrolige fra denne tida kunne gjemme seg bak. Disse menneskene i Quislings bakgrunn, slike som forretningsmannen, kapteinen og etter hvert godseier Frederik Prytz samt Ragnvald Hvoslef, sjef for Garden og Samfunnsvernet, og major Adolf Munthe med sete i Generalstaben som vel var hoved-arkitekten bak den minutiøse kupplanen og den ansvarlige for å ta hånd om detaljene i gjennomføringen av kuppet. I tillegg til de mest sentrale i miljøet nær Quisling får flere personer i en mer perifer posisjon, sin rolle belyst i denne boka. Når man ser mangfoldet og hvilke betydningsfulle poster i samfunnet personene i kretsen rundt Quisling besatte, skjønner man alvoret i kupplanene.
Det forelå en reell mulighet i 1932 til at vi i Norge ved hjelp av et militærkupp ville ha fått innført et regime ganske likt med Mussolinis Italia og etter hvert Hitlers Tyskland. Og det var heller ikke usannsynlig, snarere tvert imot, at et slikt styresett ville blitt ønsket velkommen av mektige krefter som følte at deres politiske og økonomiske makt ikke kunne reddes på annet vis.
Hvilken pris i tap av menneskeliv og lidelse de gode borgere og samfunnstøtter mente det var verdt å betale for å beholde sine «rettigheter», er kanskje ikke så vanskelig å forestilles seg.
Her sto landet i en situasjon der langt på vei flertallet av befolkningen støttet opp om de partier som ønsket et sosialistisk samfunn. Ser man for eksempel på hva som skjedde i vårt naboland Finland under borgerkrigen i 1918, som medførte flere titusentalls drepte, får man en viss anelse.
Kuppet ble som vi vet aldri gjennomført selv om utarbeidelsen av planene for dette var så godt som klare utover året 1932. En del av årsaken til at kuppet ikke kom i gang, mens omstendighetene var gunstigst for å gjennomføre dette, skyldes alt fra en for nølende og klumpsete adferd fra Quislings side, til noe så prosaisk som at sommerferien startet og med den dro borgerskapet ut til sine landsteder. Men den viktigste grunnen til at ting ikke gikk som planlagt var nok den at man her i landet i motsetning til sine italienske og tyske forbilder manglet et svært viktig element, «stormtroppene» i gatene.
Hirden og SA
Det tyske SA – Sturm-Abteilungen – var en organisert uniformert «bøllekommando» som skapte uro og fikk i stand gatekamper rettet især mot kommunister og sosialister. Deres adferd var åpen rasisme overfor landets jødiske befolkning. En viktig oppgave for denne gruppen som på sitt meste talte opp fire hundre tusen medlemmer i Tyskland, var å lage mest mulig tumulter, og dermed skape oppslutning for et regime som kunne gjeninnføre ro og orden.
Her i landet var forholdene annerledes. For selv om viljen i de borgelige miljøene nok var sterkt til stede, hadde de ikke det nødvendige redskapet som kunne slå til mot sosialister og kommunister med samme «kraft og styrke» som det tyske SA. Hirden, partiet NS sin vaktstyrke prøvde å bli lik sitt tyske forbilde. Men manglende oppslutning og forbudet mot å bære uniform var et hinder for å bygge opp en slik «privat hær».
Hva var så årsaken til denne engstelsen i borgerskapet? Svaret er enkelt: redselen for kommunismen! Denne redselen var, særlig etter opprettelsen av Sovjetunionen, mildt sagt stor. Den ble i Norge symbolisert ved Norges Kommunistiske Parti. Men først og fremst var frykten drevet fram av at den stadig økende oppslutningen om Det Norske Arbeiderparti snart ville gi dette partiet regjeringsmakt. Det var derfor ingen grenser for hvilke skrekkscenario borgerpressen så for seg i den forbindelse. At Norge ville bli en del av Sovjetunionen var bare ett av disse. Videre prøvde man frenetisk ved hjelp av provokasjoner og andre tvilsomme påfunn å finne belegg for at sosialister og kommunister drev militær trening og oppbygging av skjulte våpenlagre. Den intense jakten på denne «Indre Fiende» var forsvarets hovedoppgave fram mot krigsutbruddet.
Påstanden om at historien aldri gjentar seg, er nok riktig. Men bare for å påpeke en litt besnærende digresjon i forbindelse med hva man kan lese i denne boka. Folk med politisk hukommelse som strekker seg over noen år, vil straks kjenne igjen den samme retorikk fra 1970 tallets opphetete debatt om væpna revolusjon. Et tema som forøvrig pleier å dukke opp med jevne mellomrom. Gjerne i forbindelse med diverse bots og angerdebatter.
Uten å videreføre denne sammenligningen, og heller vende tilbake til hva boka inneholder, så er det ut fra dens innhold enklere blant annet å forstå hvorfor landssvikoppgjøret etter krigen også innebar en kjærkommen anledning for mange til å få renset sin egen forhistorie for «sorte pletter».
Avstandstaken til Quisling og partiet NS på grunn av forræderiet og samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten var derfor en selvfølge, og helt påkrevd for «gode nordmenn». Men rettsoppgjøret ga og en mulighet til å gjemme unna sporene etter egen adferd i førkrigsårene. Som Borgersrud anfører fikk Quisling under landssvikoppgjøret rollen som en slags «Jesusfigur» som all skyld kunne lesses over på.
Flere så alt ved krigsutbruddet hvor galt det bar, som for eksempel etterkrigstidens profilerte høyrepolitiker Håkon Kyllingmark. Han var en av dem som rakk å hoppe av NS-skuta, for så å delta i motstandskampen ved krigsutbruddet og under av okkupasjonen.
Manglende oppslutning omkring partiet NS, særlig i forbindelse med det såkalte «katastrofevalget» i 1936, har blitt brukt som bevis for at dette facistpartiet ikke hadde støtte verken allment eller av borger-skapet i Norge. Denne mangelen på støtte til en slik ekstrem politisk retning er på samme måte blitt anført som bevis på at det norske borgerskapets demokratiske sinnelag.
Arbeiderpartiet
Den viktigste årsaken til at fascismen ikke fikk særlig fotfeste her til lands, er nok det faktum at da Arbeiderpartiet fikk den forventede regjeringsmakten i 1935, viste de seg å ikke være en så farlig trussel mot eiendomsbesitterne som de lenge hadde fryktet. Disse fikk fortsatt beholde sin økonomiske makt under Arbeiderpartiets ledelse, og partiet overtok kampanjehetsen mot Sovjet. Utbruddet av Finnlandskrigen førte til at engstelsen for en sovjetisk invasjon av Norge antok ekstreme proporsjoner. Krav om mobilisering og utplassering av norske styrker i Finnmark samt internering av kommunister var sterkt framme. I månedene forut for den tyske okkupasjonen var store deler av det norske forsvaret «kampklare» i Nord Norge. Og det verserte ville rykter om at det var dannet en «folkeregjering» med senter i Finnmark. Ja, det var kun var dager om å gjøre ble det sagt, før denne «regjering» ville få støtte av sovjetiske invasjonstyrker. Dette var rykter uten rot i virkeligheten iscenesatt av NS-folk både i og utenfor den militære ledelsen. Men disse ble regnet som troverdige også innenfor Arbeiderpartiregjeringen, som rettet kanonene østover. Noe som selvsagt fikk følger for landets evne til å øve motstand mot invasjonen da den kom fra helt motsatt kant. For samtidig som dette narrespillet forgikk, drev Quisling direkte forhandlinger med Hitler om tysk støtte til å gjennomføre sitt neste forsøk på statskupp.
Selvsagt skal man være forsiktig når man sammenligner Arbeiderpartiets enorme suksess med fascismens tilsvarende tilbakegang i Norge. Men det er allikevel mulig å tenke seg at en av årsakene ligger i at sosialdemokratiet på sitt vis klarte å «punktere» et av kjernespørsmålene i fascismen som også var inkorporert i NS ideologien: avviklingen av klassekampen.
Hovedavtalen
Hovedavtalen av 1935 er således det mest synlige beviset på at det sosialdemokratiske prosjekt, om man kan bruke en slik betegnelse, hadde bilagt den evige konflikt mellom arbeid og kapital og lagt denne «reguleringen » av klassekampen inn under sitt domene. Den sosialdemokratiske løsning er et stykke på vei også en korporativ løsning. Dog ikke av sammen omfang som fascismens tenkte opprettelse av næringsråd, hvis hensikt var et overordnet samfunnsmessig organ som for alltid skulle fjerne interessekampen mellom arbeiderklasse og borgerskap.
Vel dette er kanskje et sidesprang fra Borgersruds tekst. Men for å forstå intensjonen bak fascismen, også den norske utgaven av denne, må man ikke unnlate å ta i betraktning de samfunnsmessige forhold som lå til grunne for dens framvekst.
De fleste europeiske samfunn var på 1920–30-tallet sterkt preget av krise og klassekamp. Og opprettelsen av Sovjetunionen var en viktig drivkraft for alle som ønsket å endre de nåværende samfunnsforholdene. Det var derfor ikke uten grunn at borgerskapet i Europa fryktet for BØKERsannheten i Marx ord om at «klokken er slagen og ekspropriatørene vil bli ekspropriert ». Den samme frykt ser vi gjenspeile seg hos grunnleggerne av den fascistiske bevegelsen i Norge når man leser de utdrag Borgersrud har tatt fra brev og referater som disse hadde seg i mellom. Disse utsagnene ble gjerne koplet sammen med et unisont rop om et handlekraftig, gjerne militært styre til å rette opp de samfunnsmessige missforholdene. Problemene som den store arbeidsledigheten skapte sees og løst på sammen vis. Pliktig samfunnstjeneste for de arbeidsledige (lenge før Bjarne Håkon Hansen gjenopptok ideen, riktignok uten at denne skulle være i militær regi, slik som i de opprinnelige forslagene) var bare et av løsningsforslagene.
Boka til Lars Borgersrud er et viktig innlegg i debatten om den norske fascismen og derfor et svært nyttig element i den historiske forståelsen av denne politiske retningen i Norge. Mer enn det! For selv om man alltid skal være forsiktig med å trekke linjer ut fra forgagne samfunnsforhold, er denne boka også viktig for å gi en generell kunnskap i forståelsen av hva som ligger til grunn for at nettopp fascismens løsninger under gitte omstendigheter blir nærliggende å ty til.
I dag ser vi en ny krise av ukjent omfang seile opp i mange av de store europeiske land. Og selv om mye har endret seg siden 1930-tallet, ligger den grunnleggende motsetningen mellom arbeid og kapital fortsatt uløst. Det er derfor all grunn til å være forberedt på at politiske retninger lik de mange trodde hadde fått sitt nådestøt ved enden av den annen verdenskrig, på nytt kan få en renessanse.
Relaterte artikler
Lars Borgersrud: Vi er jo et militært parti! – Den norske militærfascismens historie 1
av Kurt Ben Nilsen
En viktig oppgave for det tyske SA – Sturm-Abteilung – var å lage mest mulig tumulter, og dermed skape oppslutning for et regime som kunne gjeninnføre ro og orden
I Norge var viljen i de borgelige miljøene sterk, men de manglet redskapet. NS sin vaktstyrke, Hirden, prøvde å bli det norske SA. Manglende oppslutning og forbudet mot å bære uniform var hindre for å bygge opp en slik «privat hær».
Lars Borgersruds bok, Vi er jo et militært parti! ble utgitt av Spartacus forlag senhøstes 2010. Den er første bind av tobindsverket: Den norske militærfacismen.
Det første bindet tar for seg en mye beskrevet periode i norsk historie. Perioden fra 1920 tallet til utbruddet av den annen verdenskrig. Og kanskje fordi litteraturen som omhandler denne tida er så rikholdig, er det nærliggende å tro at bortsett fra nærgående utdypning av helt spesielle forhold, kan det være vanskelig å bringe fram noe av nytt av vesentlig interesse fra denne perioden.
Men man skal ikke lese mange sider i Borgersruds bok før man skjønner at denne boka faktisk frambringer nye momenter og synspunkter ikke minst i den omstridte diskusjonen rundt spørsmålet om fascismen.
Det Borgersrud skriver på de nesten 450 tettskrevne sidene, handler om fremveksten av fascismen i Norge sentrert rundt personen Vidkun Quisling, og kretsen av offiserer sentralt plassert i det norske forsvaret. Dette var kjernen i det som etter hvert ble til partiet Nasjonal Samling NS.
Viten om organiseringen av den norske fascismen på 1920–30 burde ikke være ukjent, for kildemateriellet er rikholdig. Det er derfor neppe en helt grunnløs påstand å hevde at årsaken til at denne kunnskapen allikevel er lite kjent og påaktet, snarere er den at dette omhandler forhold som både før og etter krigen vekker mye ubehag i innflytelses-rike kretser. Særlig har det store antallet offiserer med tilknytning til NS vært et ømtålig tema innefor forsvaret. Men ikke bare der. Også i de øverste sjikt av samfunnet, der hvor stor politisk og økonomisk makt er samlet, har mye blitt gjort for å dysse dette ned, eller forvrenge de faktiske forhold slik at de blir ufarliggjort. Letter man på «sløret» slik Borgersrud gjør, får man en litt annen forklaring en den gjengse av det norske førkrigsforsvaret og ikke minst den rollen Vidkun Quisling spilte i tida forut for den annen verdenskrig.
Vidkun Quisling – borgerskapets redningsmann?
Mer enn noen annen står personen Vidkun Quisling som selve symbolet på landsforræderi, svik og skam. Ja, selve navnet Quisling bærer internasjonalt den tvilsomme status å være selve begrepet på forræderi. Derfor er da og litteraturen om denne vår nasjonale judasfigur svært rikholdig. Det er også forståelig at det som fenger mest, er omtaler av Quisling og partiet NS sine roller under utbruddet, og i forløpet av annen verdens-krig. Mindre rikholdig, men allikevel allment kjent, er beskrivelsene av Quislings førkrigshistorie og omstendighetene rundt dannelsen av partiet Nasjonal Samling. De fleste med litt historisk viten om norske forhold på 1920–30 tallet vet nok at Quisling samarbeidet med Fridtjof Nansen under hjelpeaksjonen for den nødstedte russiske befolkningen i årene 1924–26, og at han en tid etter hjemkomsten fra Sovjet ble medlem av Bondepartiet, samt at han i 1931 ble forsvarminister i Bondepartiets mindretallsregjering.
Kjent er også at han som forsvarsminister grep inn med militære midler i Menstadkonflikten i 1931 der soldater fra Garden og Telemark bataljon ble satt inn mot de streikende arbeiderne på Hydros anlegg.
Mindre kjent derimot er den anerkjennelse Quisling nøt innefor store deler av borgerskapet og deres presse etter denne «resolutte» handlingen. Og at Quisling og hans nærmeste ble sett som samfunnets og nasjonens redningsmenn i en svært vanskelig tid da store deler av borgerskapet i Norge følte at revolusjonen sto like for døren, og faren for en marxistisk maktover-tagelse var overhengende. Det var derfor ingen liten eller isolert gruppe, som mer eller mindre åpnenlyst hevdet at det nå var på høy tid at man grep inn og kastet Storting og regjering på dør. For så å erstatte disse demokratiske organer med et regime under ledelse av en person, som med resolutt handlekraft kunne bringe den uro og de arbeidskonflikter som skyllet over landet til opphør.
Forbildet var jo nettopp de fascistiske bevegelsenes suksess som førte til maktovertakelse i Italia og i Tyskland.
Borgersrud beskriver detaljert og med rikholdige kildehenvisninger hvordan opptakten og planleggingen av en lignende maktovertakelse foregikk her til lands.
Med Quisling sentralt plassert som forsvarsminister, lå muligheten til rette for å plassere de militære medløpere i nøkkelposisjoner innen forsvaret. I denne posisjonen samt med kontroll over paramilitære organisasjoner som Samfunnsvernet. En organisasjon som blant annet ble satt inn som streikebrytere, skulle sørge for ro og orden og for å konsolidere det nye regimet.
Frykten for revolusjonen
Det er interessant og ikke minst skremmende å lese det som bringes frem i denne boka, om hvor langt de faktiske planene for en maktovertakelse var kommet i 1932. Og ikke minst river boka i filler synet som har blitt skapt av Quisling og hans nærmeste som en samling av verdensfjerne politiske svermere med liten støtte utover et begrenset antall av politiske likesinnede. Quislings fremtredende rolle som frontfigur har for ettertiden skygget for, og dermed vært et behagelig skjul, som flere av hans mest fortrolige fra denne tida kunne gjemme seg bak. Disse menneskene i Quislings bakgrunn, slike som forretningsmannen, kapteinen og etter hvert godseier Frederik Prytz samt Ragnvald Hvoslef, sjef for Garden og Samfunnsvernet, og major Adolf Munthe med sete i Generalstaben som vel var hoved-arkitekten bak den minutiøse kupplanen og den ansvarlige for å ta hånd om detaljene i gjennomføringen av kuppet. I tillegg til de mest sentrale i miljøet nær Quisling får flere personer i en mer perifer posisjon, sin rolle belyst i denne boka. Når man ser mangfoldet og hvilke betydningsfulle poster i samfunnet personene i kretsen rundt Quisling besatte, skjønner man alvoret i kupplanene.
Det forelå en reell mulighet i 1932 til at vi i Norge ved hjelp av et militærkupp ville ha fått innført et regime ganske likt med Mussolinis Italia og etter hvert Hitlers Tyskland. Og det var heller ikke usannsynlig, snarere tvert imot, at et slikt styresett ville blitt ønsket velkommen av mektige krefter som følte at deres politiske og økonomiske makt ikke kunne reddes på annet vis.
Hvilken pris i tap av menneskeliv og lidelse de gode borgere og samfunnstøtter mente det var verdt å betale for å beholde sine «rettigheter», er kanskje ikke så vanskelig å forestilles seg.
Her sto landet i en situasjon der langt på vei flertallet av befolkningen støttet opp om de partier som ønsket et sosialistisk samfunn. Ser man for eksempel på hva som skjedde i vårt naboland Finland under borgerkrigen i 1918, som medførte flere titusentalls drepte, får man en viss anelse.
Kuppet ble som vi vet aldri gjennomført selv om utarbeidelsen av planene for dette var så godt som klare utover året 1932. En del av årsaken til at kuppet ikke kom i gang, mens omstendighetene var gunstigst for å gjennomføre dette, skyldes alt fra en for nølende og klumpsete adferd fra Quislings side, til noe så prosaisk som at sommerferien startet og med den dro borgerskapet ut til sine landsteder. Men den viktigste grunnen til at ting ikke gikk som planlagt var nok den at man her i landet i motsetning til sine italienske og tyske forbilder manglet et svært viktig element, «stormtroppene» i gatene.
Hirden og SA
Det tyske SA – Sturm-Abteilungen – var en organisert uniformert «bøllekommando» som skapte uro og fikk i stand gatekamper rettet især mot kommunister og sosialister. Deres adferd var åpen rasisme overfor landets jødiske befolkning. En viktig oppgave for denne gruppen som på sitt meste talte opp fire hundre tusen medlemmer i Tyskland, var å lage mest mulig tumulter, og dermed skape oppslutning for et regime som kunne gjeninnføre ro og orden.
Her i landet var forholdene annerledes. For selv om viljen i de borgelige miljøene nok var sterkt til stede, hadde de ikke det nødvendige redskapet som kunne slå til mot sosialister og kommunister med samme «kraft og styrke» som det tyske SA. Hirden, partiet NS sin vaktstyrke prøvde å bli lik sitt tyske forbilde. Men manglende oppslutning og forbudet mot å bære uniform var et hinder for å bygge opp en slik «privat hær».
Hva var så årsaken til denne engstelsen i borgerskapet? Svaret er enkelt: redselen for kommunismen! Denne redselen var, særlig etter opprettelsen av Sovjetunionen, mildt sagt stor. Den ble i Norge symbolisert ved Norges Kommunistiske Parti. Men først og fremst var frykten drevet fram av at den stadig økende oppslutningen om Det Norske Arbeiderparti snart ville gi dette partiet regjeringsmakt. Det var derfor ingen grenser for hvilke skrekkscenario borgerpressen så for seg i den forbindelse. At Norge ville bli en del av Sovjetunionen var bare ett av disse. Videre prøvde man frenetisk ved hjelp av provokasjoner og andre tvilsomme påfunn å finne belegg for at sosialister og kommunister drev militær trening og oppbygging av skjulte våpenlagre. Den intense jakten på denne «Indre Fiende» var forsvarets hovedoppgave fram mot krigsutbruddet.
Påstanden om at historien aldri gjentar seg, er nok riktig. Men bare for å påpeke en litt besnærende digresjon i forbindelse med hva man kan lese i denne boka. Folk med politisk hukommelse som strekker seg over noen år, vil straks kjenne igjen den samme retorikk fra 1970 tallets opphetete debatt om væpna revolusjon. Et tema som forøvrig pleier å dukke opp med jevne mellomrom. Gjerne i forbindelse med diverse bots og angerdebatter.
Uten å videreføre denne sammenligningen, og heller vende tilbake til hva boka inneholder, så er det ut fra dens innhold enklere blant annet å forstå hvorfor landssvikoppgjøret etter krigen også innebar en kjærkommen anledning for mange til å få renset sin egen forhistorie for «sorte pletter».
Avstandstaken til Quisling og partiet NS på grunn av forræderiet og samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten var derfor en selvfølge, og helt påkrevd for «gode nordmenn». Men rettsoppgjøret ga og en mulighet til å gjemme unna sporene etter egen adferd i førkrigsårene. Som Borgersrud anfører fikk Quisling under landssvikoppgjøret rollen som en slags «Jesusfigur» som all skyld kunne lesses over på.
Flere så alt ved krigsutbruddet hvor galt det bar, som for eksempel etterkrigstidens profilerte høyrepolitiker Håkon Kyllingmark. Han var en av dem som rakk å hoppe av NS-skuta, for så å delta i motstandskampen ved krigsutbruddet og under av okkupasjonen.
Manglende oppslutning omkring partiet NS, særlig i forbindelse med det såkalte «katastrofevalget» i 1936, har blitt brukt som bevis for at dette facistpartiet ikke hadde støtte verken allment eller av borger-skapet i Norge. Denne mangelen på støtte til en slik ekstrem politisk retning er på samme måte blitt anført som bevis på at det norske borgerskapets demokratiske sinnelag.
Arbeiderpartiet
Den viktigste årsaken til at fascismen ikke fikk særlig fotfeste her til lands, er nok det faktum at da Arbeiderpartiet fikk den forventede regjeringsmakten i 1935, viste de seg å ikke være en så farlig trussel mot eiendomsbesitterne som de lenge hadde fryktet. Disse fikk fortsatt beholde sin økonomiske makt under Arbeiderpartiets ledelse, og partiet overtok kampanjehetsen mot Sovjet. Utbruddet av Finnlandskrigen førte til at engstelsen for en sovjetisk invasjon av Norge antok ekstreme proporsjoner. Krav om mobilisering og utplassering av norske styrker i Finnmark samt internering av kommunister var sterkt framme. I månedene forut for den tyske okkupasjonen var store deler av det norske forsvaret «kampklare» i Nord Norge. Og det verserte ville rykter om at det var dannet en «folkeregjering» med senter i Finnmark. Ja, det var kun var dager om å gjøre ble det sagt, før denne «regjering» ville få støtte av sovjetiske invasjonstyrker. Dette var rykter uten rot i virkeligheten iscenesatt av NS-folk både i og utenfor den militære ledelsen. Men disse ble regnet som troverdige også innenfor Arbeiderpartiregjeringen, som rettet kanonene østover. Noe som selvsagt fikk følger for landets evne til å øve motstand mot invasjonen da den kom fra helt motsatt kant. For samtidig som dette narrespillet forgikk, drev Quisling direkte forhandlinger med Hitler om tysk støtte til å gjennomføre sitt neste forsøk på statskupp.
Selvsagt skal man være forsiktig når man sammenligner Arbeiderpartiets enorme suksess med fascismens tilsvarende tilbakegang i Norge. Men det er allikevel mulig å tenke seg at en av årsakene ligger i at sosialdemokratiet på sitt vis klarte å «punktere» et av kjernespørsmålene i fascismen som også var inkorporert i NS ideologien: avviklingen av klassekampen.
Hovedavtalen
Hovedavtalen av 1935 er således det mest synlige beviset på at det sosialdemokratiske prosjekt, om man kan bruke en slik betegnelse, hadde bilagt den evige konflikt mellom arbeid og kapital og lagt denne «reguleringen » av klassekampen inn under sitt domene. Den sosialdemokratiske løsning er et stykke på vei også en korporativ løsning. Dog ikke av sammen omfang som fascismens tenkte opprettelse av næringsråd, hvis hensikt var et overordnet samfunnsmessig organ som for alltid skulle fjerne interessekampen mellom arbeiderklasse og borgerskap.
Vel dette er kanskje et sidesprang fra Borgersruds tekst. Men for å forstå intensjonen bak fascismen, også den norske utgaven av denne, må man ikke unnlate å ta i betraktning de samfunnsmessige forhold som lå til grunne for dens framvekst.
De fleste europeiske samfunn var på 1920–30-tallet sterkt preget av krise og klassekamp. Og opprettelsen av Sovjetunionen var en viktig drivkraft for alle som ønsket å endre de nåværende samfunnsforholdene. Det var derfor ikke uten grunn at borgerskapet i Europa fryktet for BØKERsannheten i Marx ord om at «klokken er slagen og ekspropriatørene vil bli ekspropriert ». Den samme frykt ser vi gjenspeile seg hos grunnleggerne av den fascistiske bevegelsen i Norge når man leser de utdrag Borgersrud har tatt fra brev og referater som disse hadde seg i mellom. Disse utsagnene ble gjerne koplet sammen med et unisont rop om et handlekraftig, gjerne militært styre til å rette opp de samfunnsmessige missforholdene. Problemene som den store arbeidsledigheten skapte sees og løst på sammen vis. Pliktig samfunnstjeneste for de arbeidsledige (lenge før Bjarne Håkon Hansen gjenopptok ideen, riktignok uten at denne skulle være i militær regi, slik som i de opprinnelige forslagene) var bare et av løsningsforslagene.
Boka til Lars Borgersrud er et viktig innlegg i debatten om den norske fascismen og derfor et svært nyttig element i den historiske forståelsen av denne politiske retningen i Norge. Mer enn det! For selv om man alltid skal være forsiktig med å trekke linjer ut fra forgagne samfunnsforhold, er denne boka også viktig for å gi en generell kunnskap i forståelsen av hva som ligger til grunn for at nettopp fascismens løsninger under gitte omstendigheter blir nærliggende å ty til.
I dag ser vi en ny krise av ukjent omfang seile opp i mange av de store europeiske land. Og selv om mye har endret seg siden 1930-tallet, ligger den grunnleggende motsetningen mellom arbeid og kapital fortsatt uløst. Det er derfor all grunn til å være forberedt på at politiske retninger lik de mange trodde hadde fått sitt nådestøt ved enden av den annen verdenskrig, på nytt kan få en renessanse.
Relaterte artikler
Svekket likestillingsvern
Anne Robberstad er professor dr. juris ved Universitetet i Oslo.
Forslaget til helhetlig diskrimineringslov kan ende opp med å svekke kvinners stilling.
Et regjeringsoppnevnt utvalg ledet av Hans Petter Graver la i fjor frem forslag til en ny felles lov om forbud mot diskriminering (NOU 2009:14). Tanken er å samle alle diskrimineringsgrunnlag i en lov. Den nye loven vil derfor oppheve de diskrimi-neringslovene som gjelder i dag, blant annet lov om likestilling mellom kjønnene. Forslaget ligger nå i departementet.
Jeg var medforfatter av boka Juss & juks i 1975, som var et frontalangrep på regjeringens forslag til lov om likestilling mellom kjønnene. De fire forfatterne hadde først sendt en høringsuttalelse, som ledd i vårt arbeid i Juridisk rådgivning for kvinner (JURK). Den senere boka het Juss & juks, fordi vi mente kvinner ble lurt, at loven kunne skade dem.
Et hovedankepunkt var selve valget av modell, en lov om likestilling i stedet for en lov mot kvinnediskriminering. Problemet – for oss og for kvinnebevegelsen – var at kvinner ble diskriminert, ikke at menn ble det. En lov mot både kvinne- og manns-diskriminering ville forby positiv særbehandling av kvinner. Som svar på denne typen kritikk fikk loven (nr. 45/1978) en passus om at loven «tar særlig sikte på å bedre kvinnens stilling». Den står i likestillingsloven den dag i dag, i § 1. Og vi fikk en passus i generalklausulen om å tillate ulik behandling som i samsvar med lovens formål fremmer likestilling (nå § 3 a).
Det er tillatt å favorisere menn ut fra denne regelen, og det gjøres. Men gjennom henvisningen til formålet om å bedre kvinners stilling, skulle det ut fra loven være lettere å favorisere kvinner enn menn.
I Sverige vet vi at det har gått motsatt: menn er i stor grad blitt favorisert ved opptak til studier, for eksempel medisin, psykologi og veterinærstudiet. En rettssak i 2009 har slått ned på dette: 44 kvinner som ble forbigått av menn (med dårligere karakterer) ved opptak på veterinærutdanningen, gikk til gruppesøksmål mot staten. Staten ble felt for ulovlig kjønnsdiskriminering og kvinnene fikk erstatning. Beregninger som organisasjonen Centrum for rättvisa (som bisto kvinnene) har gjort på materiale fra utdanningsmyndigheten, viser at det bare i 2009 forekom over 5 000 lignende tilfeller av kjønnsdiskriminering i universitets- og høyskolesystemet – og i 95 prosent av tilfellene var det kvinner som ble rammet. Som følge av dette har den svenske regjeringen bestemt at det fra 1. august i år ikke lenger skal benyttes kjønnskvotering ved opptak til høyere utdanning i Sverige.
EU-jus
Likestilling i arbeidsliv og utdanning er nå blitt EU-jus, det vil si at det er EU som bestemmer over feltet. Derfor tapte den svenske staten denne rettssaken. På Universitetet i Oslo er det nok å minne om Efta-domstolens forbud, i 2003, mot regjeringens øremerkede kvinneprofessorater. Gjennom EØS-medlemskapet har Norge gitt fra seg friheten til å favorisere kvinner på en måte som virkelig monner.
Etter mitt syn er diskrimineringsjusen ikke viktig i kampen for å bedre kvinners stilling i samfunnet. Hva er da viktig fra en jurists synsvinkel? For eksempel kvinners økonomiske stilling ved skilsmisse, kvinner som ofre for vold og seksualforbrytelser og reguleringen av deltidsarbeid. De viktige tiltakene oppnås gjennom politisk kamp og fagforeningskamp. Det er andre typer lovtiltak enn likestillingslovgivning som er viktigst for kvinner. Et glitrende eksempel fra senere år er forbudet mot kjøp av sex, som ble innført i straffeloven.
Betydningen av diskrimineringsregler gjelder uansett hvordan loven utformes. Et åpent møte arrangert av JURK og Norsk Kvinnesaksforening stilte spørsmålet: «Er en helhetlig diskrimineringslov egnet til effektiv bekjempelse av kvinnediskriminering?» Mitt svar er nei, men det finnes gradsforskjeller. Noen slags lover er enda dårligere egnet enn andre. På min skala over diskrimineringslover står en lov mot kvinnediskriminering som det beste, og en generell diskrimineringslov som det verste alternativet. Det er dette vi vil få, hvis Graverutvalgets forslag vedtas. Etter at FNs kvinnekonvensjon ble inntatt i den norske menneskerettsloven, med forrang fremfor andre lover, er den rettslige situasjonen blitt mer usikker. Den finske professoren, Niklas Bruun, medlem av FNs kvinnekomite, har pekt på at det norske forslaget står i et problematisk forhold til FNs kvinnekonvensjon. Forslaget kan utvanne beskyttelsen for kvinner, som i dag har det sterkeste vernet, det kan bli mindre vekt på positiv forskjellsbehandling av kvinner og på de faktiske samfunnsforholdene.
To linjer
En kan spore to utviklingslinjer på likestillingslovområdet: Den første handler om at tiltak som igangsettes til fordel for en diskriminert gruppe (kvinner) brukes til fordel for den andre gruppen (menn). Dette advarte vi mot i 1975, men det ble nok verre enn vi forutså. Jeg kjenner den norske utviklingen bare fra avisoppslag om det norske ombudets saker om diskriminering av menn. Det svenske eksemplet med favorisering av menn i utdanning har sikkert paralleller i Norge, jeg har ikke tall herfra. Vi får den paradoksale situasjonen at EU-lovgivningen kommer inn som den reddende engel for kvinnene. Samtidig gjør altså EU-lovgivningen det umulig eller svært vanskelig å gi effektiv positiv særbehandling av kvinner.
Den andre linjen handler om at diskrimineringsbegrepet blir allmenngjort, gjort helhetlig. «All diskriminering er like ille, uansett hvem den rammer». Allerede likestillingsloven fra 1978 hadde dette elementet: det er ikke bare forbudt å diskriminere kvinner, det er også forbudt å diskriminere menn. Kjønn er kriteriet, ikke kvinnekjønn.
Det neste skritt langs denne stien ble tatt i 2005 ved opprettelsen av et felles håndhevingsorgan for kjønns- og annen slags diskriminering: Likestillings- og diskrimineringsombudet og tilhørende klagenemnd (lov nr. 40/2005).
Det er bare en logisk fortsettelse av denne linjen når vi nå har fått forslag til Lov om forbud mot diskriminering, som omfatter alle de formene for diskriminering som ombudet i dag ivaretar (og flere til). Samme håndhevingsorgan tilsier samme lov.
Hovedbestemmelsen er slik, i lovutkastets § 4 første setning:
Diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel og adopsjon, etnisitet, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, religion, livssyn, politisk syn eller alder er forbudt.
Kjønn likestilles her med andre kjennetegn på folk som utgjør minoritetsgrupper. I de fleste land er kvinner faktisk i majoritet, i lovens øyne er de en minoritet, på linje med for eksempel transseksuelle. (I debatten om øremerking av stillinger på universitetet ble det faktisk hevdet at problemet ikke er kvinnediskriminering, men diskriminering på grunn av etnisitet og seksuell legning.)
Hvem er det den nye loven egentlig skal beskytte? Bortsett fra graviditet som er en kvinnespesifikk egenskap, er alle diskrimineringsgrunnlagene kjønnsnøytrale. Hvert grunnlag (bortsett fra kjønn) kan deles inn i undergrupper, med minoriteten som diskrimineres og majoriteten som tilgodeses i samfunnet. For å ta «funksjonsnedsettelse»: vi har gruppen «blinde og svaksynte» kontra de «seende». Det er neppe lovens mening at de seende blir diskriminert. Ordet «nedsettelse » viser klart at det er de med redusert syn som skal beskyttes, ikke de med normalsyn.
Det er verre med kategorien «seksuell orientering». Det er ikke lovgivers mening at de heterofile blir diskriminert. Men ordlyden beskytter også dem.
Nina Karin Monsen har gått til rettssak fordi hun mener at heterofile blir diskriminert gjennom den nye ekteskapsloven. Denne rettssaken er nokså dumt konstruert, og er allerede avvist fra tingretten og lagmannsretten. Når den blir avvist også i Høyesterett, kan Monsen vente på den nye diskrimineringsloven, og deretter klage til Ombudet over at heterofile blir diskriminert.
Adresser problemet!
Det samme gjelder lovens forhold til «alder». Problemet med aldersdiskriminering består i dag i at de eldre blir diskriminert, ikke de yngre. Slik kunne en fortsette med alle kategoriene i loven. Det blir veldig tydelig at diskrimineringsloven ikke adresserer de faktiske problemene i samfunnet, den bygger på et abstrakt begrep om «diskriminering » som anses like ille uansett samfunnsmessig kontekst og uansett hvem som rammes, medlemmer av den sterke eller den svake gruppen. Den logiske fortsettelsen langs denne linjen vil være å vedta en «lov mot diskriminering» som ikke spesifiserer hva det diskrimineres på grunnlag av: All diskriminering er forbudt.
Jeg leste nylig at: «Liberalismens credo er likebehandling av individer. Rettigheter tilkjennes individer, ikke grupper ( … )» (Cathrine Holst i Aftenposten 14. mai i år). Dermed har vi fått klarlagt det ideologiske opphavet til denne type lovgivning.
Jeg nevnte at vi i dagens likestillingslov, i hvert fall på papiret, har en hjemmel for positiv forskjellsbehandling særlig av kvinner. Og formålet om å bedre kvinners stilling står i loven. Dette formålet forsvinner med den nye loven. Adgangen til positiv særbehandling er tatt med (§ 13), men fordi formålet forsvinner, blir dette likt for kvinner og for menn. For så vidt stadfestes den favoriseringen av menn som er blitt brukt en del. Typisk nok har lovforslaget en egen passus nettopp om favorisering av menn, i forbindelse med undervisning av og omsorg for barn. Men det har ingen bestemmelse om favorisering av kvinner.
For kvinner er lovforslaget et klart tilbakeskritt. Politisk er det irrelevant, for enkeltindivider kan det virke direkte skadelig. Dagens likestillingslov er, med alle sine mangler, tross alt bedre. Innfør gjerne en felles diskrimineringslov for andre svake grupper, men behold lov om likestilling mellom kjønnene. Eller bedre: skriv den om den til en lov mot diskriminering av kvinner, i tråd med FNs kvinnekonvensjon.
(Artikkelen sto i Klassekampen 10.06.2010, og trykkes i Rødt! med avisas tillatelse.)Relaterte artikler
Svekket likestillingsvern
Anne Robberstad er professor dr. juris ved Universitetet i Oslo.
Forslaget til helhetlig diskrimineringslov kan ende opp med å svekke kvinners stilling.
Et regjeringsoppnevnt utvalg ledet av Hans Petter Graver la i fjor frem forslag til en ny felles lov om forbud mot diskriminering (NOU 2009:14). Tanken er å samle alle diskrimineringsgrunnlag i en lov. Den nye loven vil derfor oppheve de diskrimi-neringslovene som gjelder i dag, blant annet lov om likestilling mellom kjønnene. Forslaget ligger nå i departementet.
Jeg var medforfatter av boka Juss & juks i 1975, som var et frontalangrep på regjeringens forslag til lov om likestilling mellom kjønnene. De fire forfatterne hadde først sendt en høringsuttalelse, som ledd i vårt arbeid i Juridisk rådgivning for kvinner (JURK). Den senere boka het Juss & juks, fordi vi mente kvinner ble lurt, at loven kunne skade dem.
Et hovedankepunkt var selve valget av modell, en lov om likestilling i stedet for en lov mot kvinnediskriminering. Problemet – for oss og for kvinnebevegelsen – var at kvinner ble diskriminert, ikke at menn ble det. En lov mot både kvinne- og manns-diskriminering ville forby positiv særbehandling av kvinner. Som svar på denne typen kritikk fikk loven (nr. 45/1978) en passus om at loven «tar særlig sikte på å bedre kvinnens stilling». Den står i likestillingsloven den dag i dag, i § 1. Og vi fikk en passus i generalklausulen om å tillate ulik behandling som i samsvar med lovens formål fremmer likestilling (nå § 3 a).
Det er tillatt å favorisere menn ut fra denne regelen, og det gjøres. Men gjennom henvisningen til formålet om å bedre kvinners stilling, skulle det ut fra loven være lettere å favorisere kvinner enn menn.
I Sverige vet vi at det har gått motsatt: menn er i stor grad blitt favorisert ved opptak til studier, for eksempel medisin, psykologi og veterinærstudiet. En rettssak i 2009 har slått ned på dette: 44 kvinner som ble forbigått av menn (med dårligere karakterer) ved opptak på veterinærutdanningen, gikk til gruppesøksmål mot staten. Staten ble felt for ulovlig kjønnsdiskriminering og kvinnene fikk erstatning. Beregninger som organisasjonen Centrum for rättvisa (som bisto kvinnene) har gjort på materiale fra utdanningsmyndigheten, viser at det bare i 2009 forekom over 5 000 lignende tilfeller av kjønnsdiskriminering i universitets- og høyskolesystemet – og i 95 prosent av tilfellene var det kvinner som ble rammet. Som følge av dette har den svenske regjeringen bestemt at det fra 1. august i år ikke lenger skal benyttes kjønnskvotering ved opptak til høyere utdanning i Sverige.
EU-jus
Likestilling i arbeidsliv og utdanning er nå blitt EU-jus, det vil si at det er EU som bestemmer over feltet. Derfor tapte den svenske staten denne rettssaken. På Universitetet i Oslo er det nok å minne om Efta-domstolens forbud, i 2003, mot regjeringens øremerkede kvinneprofessorater. Gjennom EØS-medlemskapet har Norge gitt fra seg friheten til å favorisere kvinner på en måte som virkelig monner.
Etter mitt syn er diskrimineringsjusen ikke viktig i kampen for å bedre kvinners stilling i samfunnet. Hva er da viktig fra en jurists synsvinkel? For eksempel kvinners økonomiske stilling ved skilsmisse, kvinner som ofre for vold og seksualforbrytelser og reguleringen av deltidsarbeid. De viktige tiltakene oppnås gjennom politisk kamp og fagforeningskamp. Det er andre typer lovtiltak enn likestillingslovgivning som er viktigst for kvinner. Et glitrende eksempel fra senere år er forbudet mot kjøp av sex, som ble innført i straffeloven.
Betydningen av diskrimineringsregler gjelder uansett hvordan loven utformes. Et åpent møte arrangert av JURK og Norsk Kvinnesaksforening stilte spørsmålet: «Er en helhetlig diskrimineringslov egnet til effektiv bekjempelse av kvinnediskriminering?» Mitt svar er nei, men det finnes gradsforskjeller. Noen slags lover er enda dårligere egnet enn andre. På min skala over diskrimineringslover står en lov mot kvinnediskriminering som det beste, og en generell diskrimineringslov som det verste alternativet. Det er dette vi vil få, hvis Graverutvalgets forslag vedtas. Etter at FNs kvinnekonvensjon ble inntatt i den norske menneskerettsloven, med forrang fremfor andre lover, er den rettslige situasjonen blitt mer usikker. Den finske professoren, Niklas Bruun, medlem av FNs kvinnekomite, har pekt på at det norske forslaget står i et problematisk forhold til FNs kvinnekonvensjon. Forslaget kan utvanne beskyttelsen for kvinner, som i dag har det sterkeste vernet, det kan bli mindre vekt på positiv forskjellsbehandling av kvinner og på de faktiske samfunnsforholdene.
To linjer
En kan spore to utviklingslinjer på likestillingslovområdet: Den første handler om at tiltak som igangsettes til fordel for en diskriminert gruppe (kvinner) brukes til fordel for den andre gruppen (menn). Dette advarte vi mot i 1975, men det ble nok verre enn vi forutså. Jeg kjenner den norske utviklingen bare fra avisoppslag om det norske ombudets saker om diskriminering av menn. Det svenske eksemplet med favorisering av menn i utdanning har sikkert paralleller i Norge, jeg har ikke tall herfra. Vi får den paradoksale situasjonen at EU-lovgivningen kommer inn som den reddende engel for kvinnene. Samtidig gjør altså EU-lovgivningen det umulig eller svært vanskelig å gi effektiv positiv særbehandling av kvinner.
Den andre linjen handler om at diskrimineringsbegrepet blir allmenngjort, gjort helhetlig. «All diskriminering er like ille, uansett hvem den rammer». Allerede likestillingsloven fra 1978 hadde dette elementet: det er ikke bare forbudt å diskriminere kvinner, det er også forbudt å diskriminere menn. Kjønn er kriteriet, ikke kvinnekjønn.
Det neste skritt langs denne stien ble tatt i 2005 ved opprettelsen av et felles håndhevingsorgan for kjønns- og annen slags diskriminering: Likestillings- og diskrimineringsombudet og tilhørende klagenemnd (lov nr. 40/2005).
Det er bare en logisk fortsettelse av denne linjen når vi nå har fått forslag til Lov om forbud mot diskriminering, som omfatter alle de formene for diskriminering som ombudet i dag ivaretar (og flere til). Samme håndhevingsorgan tilsier samme lov.
Hovedbestemmelsen er slik, i lovutkastets § 4 første setning:
Diskriminering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel og adopsjon, etnisitet, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, religion, livssyn, politisk syn eller alder er forbudt.
Kjønn likestilles her med andre kjennetegn på folk som utgjør minoritetsgrupper. I de fleste land er kvinner faktisk i majoritet, i lovens øyne er de en minoritet, på linje med for eksempel transseksuelle. (I debatten om øremerking av stillinger på universitetet ble det faktisk hevdet at problemet ikke er kvinnediskriminering, men diskriminering på grunn av etnisitet og seksuell legning.)
Hvem er det den nye loven egentlig skal beskytte? Bortsett fra graviditet som er en kvinnespesifikk egenskap, er alle diskrimineringsgrunnlagene kjønnsnøytrale. Hvert grunnlag (bortsett fra kjønn) kan deles inn i undergrupper, med minoriteten som diskrimineres og majoriteten som tilgodeses i samfunnet. For å ta «funksjonsnedsettelse»: vi har gruppen «blinde og svaksynte» kontra de «seende». Det er neppe lovens mening at de seende blir diskriminert. Ordet «nedsettelse » viser klart at det er de med redusert syn som skal beskyttes, ikke de med normalsyn.
Det er verre med kategorien «seksuell orientering». Det er ikke lovgivers mening at de heterofile blir diskriminert. Men ordlyden beskytter også dem.
Nina Karin Monsen har gått til rettssak fordi hun mener at heterofile blir diskriminert gjennom den nye ekteskapsloven. Denne rettssaken er nokså dumt konstruert, og er allerede avvist fra tingretten og lagmannsretten. Når den blir avvist også i Høyesterett, kan Monsen vente på den nye diskrimineringsloven, og deretter klage til Ombudet over at heterofile blir diskriminert.
Adresser problemet!
Det samme gjelder lovens forhold til «alder». Problemet med aldersdiskriminering består i dag i at de eldre blir diskriminert, ikke de yngre. Slik kunne en fortsette med alle kategoriene i loven. Det blir veldig tydelig at diskrimineringsloven ikke adresserer de faktiske problemene i samfunnet, den bygger på et abstrakt begrep om «diskriminering » som anses like ille uansett samfunnsmessig kontekst og uansett hvem som rammes, medlemmer av den sterke eller den svake gruppen. Den logiske fortsettelsen langs denne linjen vil være å vedta en «lov mot diskriminering» som ikke spesifiserer hva det diskrimineres på grunnlag av: All diskriminering er forbudt.
Jeg leste nylig at: «Liberalismens credo er likebehandling av individer. Rettigheter tilkjennes individer, ikke grupper ( … )» (Cathrine Holst i Aftenposten 14. mai i år). Dermed har vi fått klarlagt det ideologiske opphavet til denne type lovgivning.
Jeg nevnte at vi i dagens likestillingslov, i hvert fall på papiret, har en hjemmel for positiv forskjellsbehandling særlig av kvinner. Og formålet om å bedre kvinners stilling står i loven. Dette formålet forsvinner med den nye loven. Adgangen til positiv særbehandling er tatt med (§ 13), men fordi formålet forsvinner, blir dette likt for kvinner og for menn. For så vidt stadfestes den favoriseringen av menn som er blitt brukt en del. Typisk nok har lovforslaget en egen passus nettopp om favorisering av menn, i forbindelse med undervisning av og omsorg for barn. Men det har ingen bestemmelse om favorisering av kvinner.
For kvinner er lovforslaget et klart tilbakeskritt. Politisk er det irrelevant, for enkeltindivider kan det virke direkte skadelig. Dagens likestillingslov er, med alle sine mangler, tross alt bedre. Innfør gjerne en felles diskrimineringslov for andre svake grupper, men behold lov om likestilling mellom kjønnene. Eller bedre: skriv den om den til en lov mot diskriminering av kvinner, i tråd med FNs kvinnekonvensjon.
(Artikkelen sto i Klassekampen 10.06.2010, og trykkes i Rødt! med avisas tillatelse.)Relaterte artikler
leder
I boka «Varat och varan» skriv den svenske feministen Kajsa Ekis Ekman med postmoderne feministar som adresse:
– Når det kjennest uoverkomeleg å stilla spørsmål ved urettferda, vert det freistande å i staden omfortolka henne – kanskje urettferda ikkje er urettferdig om me ser nærare på henne, men heller opprørske handlingar? Og med eitt vert pornografi, prostitusjon, slør, hushjelp og narkotikamisbruk forklart som marginaliserte fenomen, kvinners rettar eller individuelle val med subversivt potensiale.
Oppgåva på kvinnedagen og andre dagar er nettopp å stilla spørsmål ved urettferda som gjer kvinnekroppen til ei vare, og så gå til åtak.
Til lukke med dagen!