En mur av piggtråd og betong
Øst-Berlin august 1961. En soldat, bredbent og med høye lærstøvler. Hendene hviler på ryggen. Pistolhylsen buler frem på høyre side. Magen strutter under beltespennen, som har fått plass midtveis opp mot brystkassen. Et oppsperret blikk under en stiv soldatlue. Soldaten står foran en mur som er under bygging. Han uttrykker en blanding av olmhet og usikkerhet. Bak ham to andre soldater, oppe på muren som akkurat er påbegynt. Muren er på dette tidspunktet ikke høy. Hodene til enda en soldat og fire arbeidere stikker opp. Til høyre lener muren seg mot en annen mur. Det er gavlen på et hus. Huset har ennå store skader fra bombingen av Berlin i dagene da 2. verdenskrig endte.
Huset ser ut som en ruin. Det holder akkurat på å bli delt i to av muren som bygges. Huset er bebodd. Forskrekkede mennesker gløtter frem bak gardinene.
20 meter foran den bredbente soldaten står en kvinne og en mann. De er begge solbrente. Hun har fregner. Rundt dem flokker ti barn i alderen 10–15 år seg. Jeg er ett av disse barna. Jeg er 11 år. Alle har lysblå skjorter og blå skjerf knyttet om halsen, som speiderskjerf. Som mange andre små grupper står vi og ser på Muren, som reiser seg.
Muren i Berlin ble bygget i august 1961. Den var fra starten 45,1 km lang og besto av betong og elektriske gjerder. Den var 2,4 meter høy med piggtråd på toppen. Den delte Berlin, som lå 200 kilometer inne i DDR (Øst-Tyskland). Berlin var «mulighetens port» for østtyskere som ønsket å flykte til Vesten. I sommermånedene 1961 rømte ca 30 000 mennesker månedlig. Hver 7. østtysker emigrerte.
I Vest mente mange at dette var årsaken til at Muren ble etablert. Den offisielle forklaringen fra DDRs (Øst-Tysklands) myndigheter var at Muren representerte kampen mot fascismen og kapitalistisk innflytelse. Muren ble symbolet på en politisk oppdeling av Europa. Vest mot Øst. Kapitalisme mot sosialisme.
Sommeren 1961 var jeg på pionerleir i DDR (Øst-Tyskland). Pioneruniformen besto av lysblå skjorter og de blå skjerfene. Pionerene var barneorganisasjonen til den Moskva-tro kommunistbevegelsen. Den tilhørte de som støttet Øst og trodde på sosialismen. For oss barna ble det tegnet et bilde av Øst som bra og Vest som dårlig. I min dagbok skriver jeg 1. august 1961:
De to norske lederne fortalte oss at i Vest- Tyskland får ikke barn dra på ferie. De får ikke vaksine mot alvorlige sykdommer. Vest- Tyskland bruker istedet pengene til å bygge atomvåpen. Derfor skal vi demonstrere mot krig og nazisme i dag.
Noe blir ødelagt
Jeg trodde jeg var i et land som representerer glede, fred, frihet og internasjonalt vennskap. I en måned hadde vi sunget «Verdens ungdom fylker seg for varig fred». Plutselig rullet piggtråd i baller, store biler lastet med sementsekker, virvlende støv og rop fra aggressive soldater frem foran øynene mine.
Vantroen satte seg fast i kroppen.
Mange forferdelige skjebner flimret forbi i årene fra 1961 til 1989. Bilder av mennesker som bodde side om side i hus som var filtret sammen. De prøvde å rope til hverandre. Muren og truende soldater med geværløpet rettet mot dem, gjorde det vanskelig. Jeg ser et bildet av en eldre kvinne. Hun prøver å strekke armene mot den andre siden. Hennes bevegelse stoppes av et gjerde med sju lag piggtråd. Hun har en svart håndveske hengende over armen. Svarte hansker. Svart kåpe. A Berlin Lady. I A-moll.
Reading once again
All those letters she has kept
from days away back then
Looking out the window
It´s not the place she knew
Everything has changed so much
She pull the certains through (Lear Amanda, 1981)
Mot Muren
Sigurd Hoel skrev i 1930 skuespillet «Mot Muren». Her tematiserer han konfliktstoff fra sine unge år. I skuespillet tar han et oppgjør med Erling Falk, som etablerte bevegelsen Mot Dag i 1918. En bevegelse som hadde sterk tilknytning til Komintern, Moskva-kommunismens hovedorganisasjon. Komintern var en ideologisk og organisatorisk mur som hegnet om de som sverget til sosialismen og Øst. «Mot Muren» viser hvordan en rettferdig revolusjonsbevegelse kan stivne i et totalitært byråkrati.
Jeg tok aldri et slikt oppgjør med Muren.
Jeg ble voksen, fra 11 til 39 år, i den perioden Muren sto.
Jeg var et engasjert, tenkende menneske.
Mellom 160 og 1000 mennesker døde i fluktforsøk.
Jeg tok det ikke inn.
Jeg var lammet.
Muren rives
Fra november 1989 slo Muren i Berlin sprekker. «Murens fall» var på alles lepper. «Murens fall» er et begrep som viser til at grensene mellom DDR (Øst-Tyskland) og Vest-Tyskland, deriblant Berlinmuren, ble åpnet i slutten av 1989. Berlinmuren ble revet.
Begrepet brukes også om hele prosessen som førte til Tysklands gjenforening og det såkalte «Jernteppets» sammenbrudd. Begrepet «Jernteppet» ble brukt som en metafor på delingen mellom Øst og Vest, mellom den demokratiske verden og den såkalte kommunistiske eller sosialistiske. Det ble første gang brukt av Joseph Goebbels i en anti-sovjetisk tale mot slutten av 2. verdenskrig. Joseph Goebbels. Hitlers propagandaminister. Ghosty! Så ghosty at jeg nesten ikke tør å tenke tanken – tanken på at nazipropaganda kan ha levd videre i et ønske om å skape et klart fiendebilde, en oppsplitting mellom Øst og Vest, mellom kapitalismen og sosialismen. En oppsplitting som gjorde en mulig sameksistens, forening og dialog umulig.
Muren fikk stadig nye hull fra november 1989. Mange brukte hakke og spett. Bit for bit ble muren plukket ned. På et bilde ser Muren ut som munnen til et barn med tannfelling. En rekke med betong, overmalt med grafitti og så en betongplate som akkurat er brukket ned. Dette lager et hull. Foran hullet er glade mennesker. I hullet er fire soldater uten hodeplagg. Unge, forvirrete, uskyldige og trygge.
En stor glede
Hjertet dunket. Lammelsen ble borte. Jeg ønsket å være en del av dette. Derfor reiste jeg til Berlin i nyttårshelgen 1989–1990.
Berlin 30. desember 1989. Tusener av mennesker koker på begge sider av Muren i en forventningsfull glede over den foreningen som ligger i lufta. Fortsatt vokter soldater grenseovergangen ved Checkpoint Charlie. Den var forbeholdt ikke-tyskere og diplomater. Dagen var kommet for at også den skulle kunne krysses fritt.
Mange klatret opp på toppen av muren. Nærmere himmelen. Stjerneklart. En enorm glede ble uttrykt. Alle hjalp hverandre opp. Smilende, lykkelige soldater, som etter fire timer med livsbejaende manifestasjoner åpnet Checkpoint Charlie. Drømmen om blomster i geværmunningene var i ferd med å realiseres. Alle møttes på midten, i en kollektiv omfavnelse. På grensa mellom Øst og Vest, dagen før nyttårsaften 1990.
Midt i dette, befant jeg meg.
Feiringen denne dagen dreide seg ikke om at Vest hadde seiret over Øst, at kapitalismen hadde seiret over sosialismen. Det var folkets glede over gjenforeningen jeg var en del av. Kommunikasjonen foregikk ved hjelp av rytmer. Trommer, nøkkelknipper, klapping og rop. En stor, felles, pulserende kropp.
Min rytme ble skapt av et speil med «diamanter » og en blå kork fra en vannkaraffel. Jeg slo som i transe. Speilet ble knust.
Ikke alle var glade
Noen av de som sto på muren, ble aldri avbildet i VG. De holdt et banner mellom seg. Jeg tok bilder, som da de ble fremkalt, viste seg å være utydelige og dårlige, men leselige. På banneret sto det: «Deutschland: 1. Weltkrieg, 2. Weltkrieg, 3. Weltkrieg?»
Ordene var ekko av de ordene scenekunstneren brukte. Han var en venn av en tysk venn. Han bodde i Vest-Berlin, i en stor leilighet med gipsroser i taket. Han var venstreradikal og alternativt tenkende. Kunstneren og de med banneret på Muren var redd for at et samlet Tyskland igjen skulle forårsake en krig.
I Norge ble denne redselen uttrykt i SVs partiorgan. I en leder i Ny Tid nr. 2 1990, kalt «Etter gleden», skriver avisa at jubelen ville bli kort. Avisa hevdet at de ultrakonservative i DDR våknet til live». Kravet om en gjenforening ble beskrevet som den vesttyske kansleren Kohls våte drøm om et nytt Stor-Tyskland.
Hadde denne redselen noe for seg? Var de redde for at nazitiden skulle vende tilbake? Var det en krampaktig måte å forsvare sosialismen på, gjennom å spille på redselen for et spøkelse som alle fryktet; nazismen?
Spøkelser ser ut til å tåkelegge
Spøkelsene hindrer en i å se det som virkelig skjer. I frykt for spøkelsene kan grove brudd på menneskerettighetene forsvares. Kanskje murer bygges av frykt for spøkelser? Det gir meg assosiasjoner til Israels bruk av jødenes lidelser under 2. verdenskrig, som et argument for å forklare sitt ståsted og handlinger ovenfor det palestinske folket. I ly av Holocaust bukter en mur seg, langt inn på palestinsk område. Den er mellom 400 og 700 km lang, 16 ganger lengre enn Berlinmuren!
Banneret
Folk hadde festet. Jeg hadde hvilt ut etter opplevelsene ved Checkpoint Charlie dagen før. Et stort banner duvet, litt stivfrosset, over Brandenburger Tor. Det hadde gitt anslag til nyttårsfesten. «Öffne Grenzen – Öffne Hertzen – kaufen Mercedes Benz!» sto det på banneret. Det var ikke den visjonen jeg hadde danset for i gatene 30. desember 1989.
For meg signaliserte dette banneret at kapitalismen, representert av Mercedes Benz, hadde vunnet den endelige seieren. Banneret vaiet i glede over at det nå var fritt frem for friheten eller snarere de fire friheter som er nedfelt i Romatraktaten, og som gjenfinnes i EØS-avtalens artikkel 1 nr. 2. Fri flyt for varer, tjenester, personer og kapital. Fri flyt av kapital er et grunnelement i realiseringen av det indre marked. Private og selskaper skal fritt kunne investere, opprette konti mv. over landegrensene. Banneret var profesjonelt, og dominerte effektivt det visuelle bildet over Brandenburger Tor. Jeg har senere lurt på hvorfor jeg aldri så dette banneret avbildet i media. Kanskje gleden over friheten overdøvet den vulgære appellen som banneret sto for? Kapitalismens rovgriske jakt på profitt passet ikke inn i bildet.
Øst-Berlinerne får sølvpenger
Alle øst-tyskere som krysset grensen fra Øst til Vest, fikk noen Mark (datiden tyske penger) utdelt, slik at de kunne handle litt i det forgjettede land, Vesten.
2. januar 1990 skrev jeg i dagboka:
Mange fra Øst-Berlin kom over til Vest- Berlin, kanskje for første gang på 27 år. De kikket lengselsfullt inn gjennom vinduene i butikkene. De var fattigslig kledd. De sto liksom med lua i handa. De kalkulerte hva de skulle bruke sølvpengene til. Jeg ble trist.
Kapitalismens lovsang.
Berlin på 90-tallet. Kunstnernes Mekka.
Halleluja!
Alle kunstnerorganisasjoner og institusjoner som satset på kunst, etablerte egne Berlinleiligheter. Det var så billig å kjøpe «en hytte» i Berlin. Halleluja.
Muren av Coca Cola, Mercedes Benz, turbospekulasjon i fattige tidligere østtyskeres eiendom som ble ombygd til gigantbygg i postmodernistisk stil, sto frem i all sin prakt.
Halleluja!
Hvordan opplevde de som hadde bodd i Øst, at de ikke eide noe? At alt de hadde hatt, var til salgs?
Audun Johannes Mørch presenterer Mikhail Bakhtins dialogismebegrep og tegner et relativt presist bilde av det som upåaktet skjedde.
Samfunnsdiskursen er en uopphørlig dialog, men samtidig finnes det stemmer som streber etter å monologisere diskursen, dominere de andre stemmene og tvinge dem til å tale sitt språk. Den som i tilstrekkelig grad lykkes i å monologisere den store diskursen vil samtidig ha etablert et begrenset antall formler for de tanker som overhode skal kunne la seg uttrykke. (Mørch Audun Johannes/2003, side 15)
Hva uttrykker ostalgien?
Filmen «Goodbye, Lenin» ble satt opp på kino tidlig 2003.
Året er 1989, og Berlinmuren står for fall. I Filmen «Goodbye Lenin» møter vi den tyske familien Kerner, med Daniel Brühl i hovedrollen som Alexander. Kort før muren faller, får fru Kerner et alvorlig hjerteslag. Hun faller i dyp koma, og sover seg gjennom kapitalismens triumf. Når hun så våkner opp igjen sommeren 1990, åtte måneder senere, har Øst-Berlin forandret seg dramatisk.
På en ironiserende måte blir det som er forsvunnet med Berlinmurens fall, presentert i filmen.
For første gang siden 1. nyttårsdag 1990 begynte jeg å forholde meg til dette fallet.
Fallet som visket visjonene om et alternativ til Vest og kapitalismen ut av alles sinn. Som visket ut alle spor av et forfeilet forsøk. Noe reiser seg, når noe annet faller. I filmen blir en gedigen Coca Cola-reklame reist, som det prangende, sprakende tegn på at Vestens verdien nå dominerer Berlin. Gjennom å iscenesette det som var, det som falt, sier filmen noe om hva dette var. I det grepet filmen bruker, får det som falt, noe gammelmodig og patetisk over seg. Men samtidig gir filmen rom til en kvinne (fru Kerner) som hadde en drøm, visjon eller illusjon, om noe annet enn kapitalismen.
I «Murens to sider» Aftenposten 9. mai 1992 bærer Kai Ove Evensen frem de samme ordene som fru Kerner uttrykker. Han har gitt mikrofonen til Angelika Leppin fra tidligere DDR:
Før gjenforeningen betalte vi 120 mark i husleie, alt inkludert. En trikketur kostet 20 pfennig. Den gangen var livet ubyråkratisk i forhold til i dag. Nå må vi huske på å betale sykeforsikring i tide, ordne med papirer, livsforsikring og en masse annet som vi slapp å gjøre tidligere. Alt var billig. Alt var sørget for. Ingen behøvde å anstrenge seg for å få jobb. Før murens fall var det ingen offisielle statistikker over kriminalitet. Overfall, drap og tyverier eksisterte omtrent ikke i DDR. Ihvertfall ikke i følge myndighetene. Det var mulig å gå ute etter klokken 22 om kvelden uten å ha angst for at noen skulle overfalle deg. Slikt gjør man bare ikke lenger.
I intervju med mennesker fra det tidligere Øst- Tyskland, har dette blitt gjentatt i 20 år.
Ostalgien bunner i en nostalgi, som er et begrep med gresk opphav. Ordet er satt sammen av nostos (hjem) og algos (smerte/ lengsel). Hjem og lengsel mot «Ost», dvs «Øst».
Ikke mange vil tilbake.
Men kanskje ostalgien er et forsøk på å trenge gjennom den monologiserte diskursen? Trenge gjennom nye murer som skygger for dialogen?
Den nye muren
I Europa heter den nye muren Schengen. Den første Schengenavtalen ble undertegnet 19. juni 1990 av 5 land. I dag omfatter den 26 land i Europa. Formålet med Schengen var å erstatte grensepostene og grensemukontrollene mellom landene med eksterne grensekontroller. 42 millioner mennesker er på flukt i verden. Inn til Europa møter de Schengen, den nye muren. Ikke stein, betong og piggtråd. Store militærkryssere, som er tung bevæpnet. Helikopter. Mengder med politi og soldater. Interneringsleirer. Den nye muren, ved alle innganger til Schengen. Den nye muren – Frontex. Opprettet etter rådsforordning (EF) nr. 2007/2004 av 26. oktober 2004 av et europeisk byrå for forvaltning av det operative samarbeidet ved de ytre grensene til medlemsstatene i Den europeiske union. Frontex. Beskytter frihet, demokrati og alt godt, mot en flodbølge av flyktninger. Hvert år dør tusener av flyktninger i forsøket på å nå Europa og resten av Vesten. Mange drukner før de når «fredens havn». Når vil kommende jubileum om nye murer som rives, bli feiret?
Gigantene kommer
I år er det 20 års-jubileum for Murens fall. Jubileet feires. Som en del av denne feiringen gjorde Theatre Spectacle fra Frankrike forestillingen The Giants arrive – A Fairy Tale for Berlin ved Brandenburger Tor. Historien som er rammen for iscenesettelsen, lyder:
En Mur ble reist. Den store kjempen var så sint at han kastet seg i elven. Da dette hendte, var Den lille kjempen og Den stor kjempen adskilt. Den store kjempen vandret gjennom dype sjøer, søkende etter den sovende varme kilde på havets bunn. Mange år gikk før han fant den. Han dro den med seg, under jorden, frem til Muren i byen. Han vekket kilden. Jorden skalv. Muren falt fra hverandre og ble vasket vekk. Den skjøv trærnes røtter opp i lufta. Den lille kjempen våknet og oppdaget en sekk med brev som aldri var blitt levert. Hun bestemte seg for å levere posten. På vegen rundt byen, ble hun forenet med onkelen sin, Den store kjempen. (Kreativt oversatt av Berit Rusten fra et håndskrevet «manus», lagt ut på TheatreSpectacles hjemmeside).
Gigantdukkene i forestillingen er 15 meter høye. Seks ganger høyere enn Berlinmuren.
Drømmen våkner
To millioner mennesker feiret Murens fall sammen med Gigantdukkene til Theatre Spectacle.
80 millioner så iscenesettelsen på TV-skjermer. Det absolutte høydepunktet var da Den lille kjempen og hennes onkel, Den store kjempen, møttes foran Brandenburger Tor, leser jeg på nettsiden til Berlin Festspiele. Og videre:
Den store Berlin-reunionen er historie, men alle som opplevde dagene for 20 år siden, vil bære det drømmeliknende underet i sitt hjertet.
Jeg var ikke i Berlin da Theatre Spectacle iscenesatte denne magiske hendelsen i oktober 2009.
Men bare ved å lese om The Giants arrive – A Fairy Tale for Berlin ved Brandenburger Tor, bobler gleden frem i meg. Ja, jeg opplevde et under i overgangen fra 1989 til 1990. Siden da har jeg latt den opplevelsen drukne. Men Theatre Spectacle sin iscenesettelse er som et nytt eventyr eller en drøm. En drøm om at alt som ikke enda er formet av ord, alt som innbyggerne i Berlin (og andre steder) ikke har fått sagt hverandre, skal bringes til dem og oss.
Berit Rusten
Litteratur:
- Egen dagbok fra 1961
- Egen dagbok fra 1989–90
- Quiz-spørsmål om Berlinmuren fra Tysklands ambassade
- Theatre Spectacles hjemmeside
- Hanto Tarjei(2001) «Tyskland og Berlin under den kalde krigen», særoppgave
- Slevigen Henrik, temaoppgave, «Den kalde krigen»
- Dahl Martinsen Kåre, Institutt for Forsvarsstudier og Veiden Pål, Høgskolen i Oslo og Civita, (7/12 2007) «Da muren falt, ble SV og Ny Tid slått i svime» (basert på Ny Tid fra 1975–1989), kronikk, Ny Tid
- Brøymer Bjørn (12/8 2001) «Det begynte med vannkanoner …», Aftenposten
- Evensen Kai Ove (9/5 1992) «Murens to sider», Aftenposten
- Becker Wolfgang (2003), «Goodbye Lenin», en film
- Diverse bilder fra Muren, fra nettet
- Wikipedia, den frie encyklopedi
- Bjørneboe Therese (24/1 2006) «Palasset rives, tvilen består», Klassekampen
- Lear Amanda (1981) Incognito, «Berlin Lady»
- Ingdal Nora /Simonsen Anne Hege (2005) Mur-Delt landskap i Israel og Palestina, J.W. Cappelens Forlag a.s
- Aftenposten (24/8 1961)
- Hoel Sigurd (1930), skuespill Mot Muren
- Mørch Audun Johannes(2003) Mikhail Bahtin Latter og Dialog Utvalgte Skrifter, Cappelen akademiske forlag
Relaterte artikler
Jens og Thorvald Stoltenberg – Samtaler (bokomtale)
Anne Grosvold:
Jens og Thorvald Stoltenberg
Samtaler
Aschehoug forlag, 2009
Norge har likt å framstille seg som en pådriver for en mer miljøvennlig politikk. Men statistikken viser at dersom alle på kloden skulle ha hatt samme forbruk og utslipp som oss, måtte menneskeheten hatt et par planeter til å rutte med.
Klimaforskerne tror nå at dersom det ikke gjøres noe dramatisk, vil vi kunne risikere en gjennomsnitlig temperaturøkning på fire grader i vårt århundre. «Fire graders økning i global gjennomsnittstemperatur vil være uforenlig med menneskesamfunn på jorden slik vi som lever nå kjenner dem», skriver professor Arne Johan Vetlesen i Aftenposten 30. november 2009.
Men har politikerne skjønt alvoret?
Rett før valget ga Aschehoug forlag ut boka Samtaler der Anne Grosvold fikk Thorvald og Jens Stoltenberg til å «formidle noen verdier og holdninger», som statsministeren sier i boka.
Det kan vanskelig sies at boka er god. Anne Grosvold har riktignok vært flink til å få far og sønn til å prate. Men det finnes jo ikke antydning til kritisk journalistikk. Det antydes noen motforestillinger her og der, men det mer bekrefter inntrykket av et valgkampskrift enn å svekke det.
Dermed vil jeg ikke ha sagt at boka er uviktig eller dårlig. Dersom man orker så store doser Stoltenberg, så får man her en del klare utsagn om hva han egentlig mener og tenker. Her er hans prinsippløse forsvar for monarkiet som statsform. Her er entusiastisk argumentasjon for høyt tempo i oljeutvinninga. Og her får vi ikke minst høyttenkninga hans om miljø. Den var den eneste grunnen til at jeg leste boka, og det var vel verdt det, sjøl om innholdet var dypt nedslående.
For vi får i kortform vite hva Jens Stoltenberg mener om klimaproblemet.
Hans budskap er at «..når det gjelder miljø, har vi løst de fleste av de problemene vi tidligere mente var nærmest uløselige. Så da må vi også kunne løse klimaproblemet.» (Her kommer Grosvolds kritiske stemme til så vidt, i det hun skyter inn: «En del miljøproblemer har vi riktignok eksportert. Vi hogger opp skipene våre i India …» Mer får ikke hun sagt, og noe svar får hun heller ikke.)
Og hvilke miljøproblemer er det statsministeren mener at vi har løst?
Sur nedbør: «… på 70-tallet var det store problemer i Europa med sur nedbør; det er så godt som løst». Det statsministeren glemmer å nevne er, at den industrien som produserte denne sure nedbøren, særlig i Mellom- og Øst-Europa nå er nedlagt, og produksjonen tatt over av Kina. Og der har de til gjengjeld gigantiske problemer med luftforurensing og sur nedbør. Skal det kalles en løsning, Stoltenberg?
Utslipp av gifter fra industrien. Stoltenberg nevner Frierfjorden, Sørfjorden og Iddefjorden. «I den grad det fortsatt er noen problemer der, er det ting som er igjen fra gamle dager». Men statsminsiter, den industrien som slapp ut giftene i disse fjordene, finnes jo ikke lenger. Hydros magnesiumfrabrikk på Herøya var verdens største punktkilde for utslipp av dioksiner. Den er nedlagt, og Hydro har flyttet sin produksjon til Kina, som nå (2007) står for 77 % av verdensproduksjonen. Smelteverket i Odda (Sørfjorden) er nedlagt, og det samme er Saugbruksfabrikken i Halden (Iddefjorden). For statsministeren ser det kanskje ut som om problemet er løst, fordi skitten ikke lenger slippes ut i våre fjorder. Men kan det kalles en løsning når skitten slippes ut i Kina i stedet? Kina har i dag 200 000 kvadratkilometer land som er sterkt forurenset av kvikksølv, kadmium, krom, bly, nikkel, thallium og andre tungmetaller. Det er et areal på nesten så stort som to tredeler av Norge. Og det er stort sett for oss i Vesten at de produserer.
De seinere åra har det dukket opp nye avfallsproblemer, som Vesten behendig eksporterer til den fattige delen av verden. De gjelder særlig de giftige stoffene som finnes i batterier, datautstyr, mobiltelefoner osv. De rike landa selger avfallet sitt til mellommenn, som selger det videre. Roberto Saviano har dokumentert hvordan den italienske gangsterorganisasjonen Camorraen har bygd opp en hel næringsvei basert på vanvittig behandling av giftig avfall. Hele daler i Sør-Italia fylles igjen med gift, og stoffene er så farlig at ingen voksne mennesker vil gjøre jobben. Den overlates til barn. Afrika er blitt dumpingplass for elektronisk avfall. Og på avfallshaugen går barn og andre fattige mennesker rundt og bruker de mest primitive metoder for å gjenvinne noen metaller som de kan selge for å tjene en skilling. Resultatet er at de får i seg store konsentrasjoner av livsfarlige stoffer. Løsning, Stoltenberg?
«Ozonhullet – det store problemet var ozonhullet! De gassene er så godt som borte», sier Jens Stoltenberg, nærmest nedlatende. Nåja. Det har skjedd en del positivt. Norge bruker ikke lenger disse gassene. Men det amerikanske NASA som har i oppgave å følge utviklinga av ozonhullet kontinuerlig, forteller en annen historie. På 1980-tallet var det største årlige ozonhullet i snitt på 13,5 millioner kvadratkilometer, på 90-tallet var snittet økt til 25 millioner kvadratkilometer og på 00-tallet til 26,3. De største ozonhullene ble registrert i 2000 og 2006, mens 2008 var nesten like ille. Dette rammer i første rekke land på den sørlige halvkula. Og problemet vil være med oss en generasjon eller to. Med all mulig respekt herr statsminister: Du prater tull.
Ut fra disse eksemplene, som alle viser seg å være grovt feilaktige, trekker Jens Stoltenberg følgende konklusjon: «Det er fortellingen om de fleste miljøproblemer. Da må det også være mulig å løse klimaproblemet. »
Jeg er dypt bekymret over at Norges statsminister demonstrerer et så lavt kunnskapsnivå om miljøproblemer i verden, og spesielt bekymret er jeg fordi Norge har et stort ansvar å gjøre noe grunnleggende med klimaproblemene. Vi har ikke klart å leve opp til de forpliktelsene vi tok på oss i Kyoto. Våre utslipp ligger minst 8 % over hva vi hadde lovt (i en altfor dårlig avtale). Det er bare ved å bruke de såkalte klimakvotene at regjeringa får det til å se ut som om Norge er et foregangsland.
Men ingen kan dokumentere at klimakvoter fører til reduserte utslipp av klimagasser. Miljøorganisasjonen «Friends of the Earth» har nylig utgitt en rapport der de stempler hele kvotesystemet som en farlig avsporing.
Men Norge er også en klimaversting fordi vi jo gjør kjempeprofitt på nettopp klimagasser. Oljefondet er jo bygd på ødeleggelse av klimaet. Dersom vi tar Norges eksport av olje og gass med i regnskapet, slipper Norge ut over seks ganger så mye klimagass per innbygger som USA, sier Bellona. Dette gir Norge et stort moralsk ansvar, og da er første skritt at landets ledelse må begynne å forstå hva slags problemer verden står overfor. Stoltenbergboka Samtaler tyder på at statsministeren har en tung voksenopplæringsjobb foran seg.
For statsministeren later det til at et miljøproblem ikke eksisterer dersom vi har overført det til andre. La kineserne gjør drittjobbene, la afrikanerne vasse i avfallet. Her fra Frogner ser alt rent og pent ut.
Og på klimaproblemet har han to sett med løsninger. Den ene løsninga praktiserer han allerede, og det er å trekke inn disse berømmelige kvotene, der Norge med noen enkle grep og til svært lave kostnader (0,7 milliarder kroner) kan trylle vekk hele vårt brudd på Kyotoavtalen med kjøp av kvoter som vi ikke kjenner virkningen av. Dette er egentlig samme løsning om igjen: La kineserne løse problemet.
Men han har en til, og det er den han kaller «månelanding», nemlig å pumpe CO2 tilbake igjen i olje- og gassfeltene. Nå har det riktignok ikke skjedd ennå i en målestokk å snakke om. Men det kan jo tenkes at man får det til, og at oljeselskapene vil finne det lønnsomt. Men er det en løsning? Hva om reservoarene begynner å lekke? Hva om et jordskjelv fører til at mange års CO2-deponi plutselig kommer tilbake i atmosfæren? Som løsning betraktet minner dette mistenkelig om å feie problemet under teppet.
For det er en ting Stoltenberg aldri snakker om, og aldri vil snakke om, og det er å gjøre noe med sjølve problemet, nemlig at den vestlige verden lever over evne. Stoltenberg vil ikke gripe ondet ved rota, han vil bare gjemme det bort, eksportere det til noen andre eller pumpe det ned i bakken. Han gjør sitt ytterste for at norsk petroøkonomi skal kunne fortsette akkurat som før, og at Norge på den måten kan være med blant dem som forsyner seg aller grovest av verdenskaka, samtidig som han og regjeringa kjøper seg goodwill gjennom kvoter, uhjelp og vakre talemåter.
Pål Steigan
Relaterte artikler
Med håpet som våpen (bokomtale)
Lene E. Westerås og Jens Harald Eilertsen (red.):
Med håpet som våpen
Margbok, 2009
Utgangspunktet for boka var Palestinakomiteen i Tromsø sin solidaritetsutstilling i 2008 som var en fortelling om palestinernes historie i 60 år som flyktninger og okkuperte. 90 solidaritetsarbeidere fra Tromsø har siden 1978 og fram til i dag gjort en innsats i Palestina, Libanon og Egypt. Boka feirer således Palestinakomiteens 40 årige innsats for palestinerne.
En delegasjon på fem personer med blant annet redaktørene, reiste rundt på Vestbredden og Palestina og i palestinske flyktningeleire i Libanon for å observere hvilken situasjon palestinerne lever under, og for å høre deres historier direkte. Boka har mange fortellinger, satt sammen av opplevelser og historier fortalt både av palestinere, norske solidaritetsarbeidere og av deltakerne i delegasjonen, historier som spenner over et tidsrom på 40 år.
Boka innledes av et kapittel skrevet av Peder Martin Lysestøl og et av Jens Harald Eilertsen, to kapitler som gir et innblikk i den sammensatte historien og årsakene til den over 60 år gamle konflikten. Kartene foran i boka fra Palestina fra 1948 og fram til i dag, gir et oversiktlig bilde av hvordan grensene har endret seg på grunn av Israels okkupasjon, og seinere bygging av settlements på okkupert jord og en 720 km lang mur som etterlater palestinerne med et oppdelt landområde der de er innestengt, under israelsk kontroll, og med få muligheter til å bevege seg fritt.
Det som gjør mest inntrykk på meg av historier som beskriver tida med borgerkrig i Libanon, er Olfat Mahmoud sine opplevelser som sykepleier ved Akka sykehus under massakren i 1982 i flyktningeleirene Sabra og Shatila. Hennes fortellinger om virkningen på folks og særlig barns psykiske tilstand etter opplevelser i gjentatte kriger gjør et sterkt inntrykk. Hun poengterer hvor viktig solidaritetsarbeidernes nærvær under kriser har vært. Hun beskriver også hvordan situasjonen i Palestina påvirker palestinerne i Libanon, det er håpet om å komme tilbake sitt hjemland, til Palestina, som holder liv i de palestinske flyktningene. Slik uttrykker hun det: «Håpet er frosset – håpet er der, men det er frosset i tid».
Olfat er et symbol på alle de sterke palestinske kvinnene som trass i alle påkjenninger og brutale krigsopplevelser, i dag arbeider gjennom forskjellige organisasjoner for å gjøre tilværelsen for den oppvoksende slekt bedre. Et sitat fra den libanesiske poeten Gibran er betegnende for deres situasjon:
«Out of suffering have emerged the strongest souls, the most massive characters are seared with scars.»
Mange av fortellingene tar for seg forholdene for de palestinske flyktningene i Libanon. Ikke bare under borgerkrigen og leirkrigene, men også i seinere tid. Det store flertall av flyktningene bor i flyktningeleire fortsatt, de fleste svært tettbodd med få muligheter for privatliv. Økonomiske, psykososiale og helseproblemer er økende. Det er få muligheter for palestinerne å få jobb ettersom Libanon bare åpner et begrenset antall jobber for palestinerne. Flyktningene er avhengig av FNs hjelpeorganisasjon UNWRA, for skolegang og en del grunnleggende helsestell. Palestinerne har opprettet sine egne samfunn innenfor leirgrensene med butikker, verksteder, barnehager, bibliotek, skoler og andre tiltak for foreldreløse barn, sykehus og klinikker drevet av Palestinsk Røde Halvmåne er noen som er nevnt. Oppe i dette konglomeratet har de norske solidaritetsarbeiderne funnet sin plass, knyttet vennskapsbånd og brakt fortellingene videre til den norske befolkning.
Den siste tredjedelen av boka er viet Palestina med Vestbredden og Gaza. Kapittelet «Grenser» fortalt av Lene E. Westerås gir en sterkt beskrivelse av hvordan det er å komme over grensen fra nabolandene eller fra flyplassen med sterk israelsk kontroll. Opplevelsene ved passering av «checkpointene» inne på Vestbredden er sterke for nordmenn som lever i et fritt land. Mon tro om disse beretningene får nordmenn som ikke har opplevd det på egen kropp, til å forstå hva det vil si for palestinerne å leve daglig med slike sperringer? Ofte blir palestinerne trakassert av soldater når de er på vei til jobb, skole, sykehus; når de skal besøke slektninger eller helligdommene i Jerusalem. De bruker to timer til jobben, en strekning som kunne tatt 20 minutter? De kan ikke reise fritt til andre land.
Det er mange sterke historier av norske helsearbeidere som i kapittelet «Brev hjem» fra norske sykepleieres arbeid i Nablus under den første intifadaen som startet i 1987. Fortellingen til ambulansesjåførene i Ramallah viser også hvor vanskelig arbeidsforhold det er for helsepersonell, og uttrykker deres angst for å miste livet i jobben. Deres klager til myndighetene om angrep på ambulanser blir ikke tatt hensyn til. Syke mennesker må stå i køer for å slippe gjennom sperringene, og på ett år måtte 40 kvinner føde i privatbiler på checkpoint.
Noen kapitler er viet Gaza og konfliktene der, velkjent for norske lesere som følger med på nyheter. Nytt er fortellingen om bloggene som fungerte som en møteplass, en synliggjøring av hverandre og hverdagslivet.
Boka inneholder også et kapittel, «Beit Arabiya», av Jens Harald Eilertsen som omhandler det positive fredsarbeidet mellom palestinere og jøder, og oppbygging av et fredssenter. Gjennom en samtale med en jøde, får vi kjennskap til en israelsk organisasjon, ICAHD, som arbeider mot riving av palestinske hus i samarbeid med PLDC (Palestinian Land Defense Committee). Palestinerne får sjelden tillatelse til å bygge nye hus eller på eksisterende hus, og for å få tillatelse kreves en prosess som kan ta mange år. Dersom de allikevel bygger, blir husene revet av israelske myndigheter. I sterk kontrast kommer fortellingene om nye settlements som bygges på okkupert land, og eksisterende settlements som bygges ut med stadig flere hus «… Freden kan aldri bygges på urettferdighet, det er sakens kjerne», skriver forfatteren.
Det er også nevnt en annen israelsk organisasjon, New Profile, som arbeider mot husødeleggelser og for å støtte israelsk ungdom som ikke vil inn i militæret. Boka har dessverre ikke flere beretninger om fredssamarbeid mellom palestinere og jøder. Det hadde vært en styrke for boka om det hadde blitt omtalt i dette kapittelet, en synliggjøring av at det finnes jøder som også er med på å holde oppe håpet om et bedre liv for palestinerne. Fredsaktivistenes stemme i dag er svak, det israelske statsapparatet dominerer inntrykkene våre.
Grete Thunold
Relaterte artikler
Afghanistans modigste stemme (bokomtale)
Malalai Joya:
Kvinne blant krigsherrer. Afghanistans modigste stemme
Spartacus forlag, 2009.
Forfatteren signerte boka i februar i år, og går rett på sak i innledningen: «Kaste blår i verdens øyne». På seks sider beskriver Malalai Joya tilstanden i «tragedielandet» Afghanistan. Hun sier at det afghanske folket nok en gang er sveket av dem som hevder å ville hjelpe dem. Folket er fanget mellom to fiender: «Taliban på den ene siden og amerikanerne, NATO-styrkene og deres venner krigsherrene på den andre». Joya håper at boka og hennes historie vil inspirere leseren til å arbeide for fred, rettferdighet og demokrati. Ingen vil etter denne innledningen være i tvil om hennes ståsted fordi de påfølgende 14 kapitlene kronologisk følger hennes eget liv satt i sammenheng med utviklingen i hjemlandet i de 30 årene hun har levd.
Sovjet invaderte Afghanistan da Joya var spedbarn, og i likhet med hennes jevnaldrende, har hun alltid opplevd «blodsutgytelser, flukt og okkupasjon». Malalai er nest eldst av ti søsken, med en far som var mye borte fordi han var politisk aktiv. Familien ble flyktninger i Iran da Malalai var 4 år, og i Quetta i Pakistan fire år senere. Der begynte hun på internatskole. Bare 14 år gammel begynte hun å undervise voksne analfabetkvinner for en frivillig organisasjon. Da hun var 19, ville Joya tilbake til hjemlandet sitt for å drive undergrunnsarbeid under Talibans styre for den samme organisasjonen. Familien ble med tilbake til Afghanistan. Hun underviste jenter i hemmelige hjemmeskoler, startet et barnehjem og en gratis klinikk, og fortsatte dette arbeidet også etter at Taliban ble styrtet. Hennes engasjement mot urettferdighet og etter hvert sterke omdømme blant vanlige folk i hjemprovinsen Farah, førte til at hun ble oppfordret til å være kandidat til storforsamlingen (Loya Jirga) i Kabul, og ble valgt. Bokas tittel Kvinne blant krigsherrer refererer til perioden senere da Malalai Joya var valgt inn som det yngste medlemmet i den afghanske nasjonalforsamlingen. Hun ble ekskludert derfra etter å ha anklaget andre medlemmer for å være krigsforbrytere, og sammenliknet forsamlingen med en dyrehage. I de tre årene som har gått etter dette skjedde, har Joya blitt kjent verden rundt, men må leve i dekning i sitt eget land under skjult identitet.
Boka gir innføring i historiske og politiske epoker i Afghanistan, krydret med enkelthistorier, opplevelser og møte med mennesker som presenteres og settes i en kontekst. Noen avsnitt er nesten poetiske, og hun deler sine tanker. For eksempel da hun av sikkerhetsgrunner måtte ta fly fra Kabul og hjem:
«Noen minutter etter at vi lettet, virket den omfangsrike byen Kabul plutselig ørliten mens vi svevet over de vakre fjellene som omgir hovedstaden. Da jeg så ned på mitt lands store, golde landskaper, tenkte jeg på at det demokratiet vi angivelig skulle ha snakket om i Loya Jirga, fremdeles var en fjern drøm for Afghanistans folk. Nesten ingen av mine afghanske medsøstre skulle noensinne få kjøre en bil, for ikke å snakke om å sitte i et fly».
Hele veien merkes den harmdirrende indignasjonen Malalai Joya føler over at afghanerne nå skal styres av en gjeng krigsforbrytere. Hun bruker karakteristikker, som «marionetter», «krigsherrer» og «kriminelle» om mange av landets politikere. Hun er dypt skuffet over Vestens dobbeltmoral når de sier de bringer fred og demokrati, men kommer med korrupsjon, vold og tortur. NATOs militæraksjoner er som drivstoff for Taliban og annen opposisjon. Om Karzai skriver hun:
«Og i dag må jeg konkludere med at det var viktigere for ham å følge ordrer fra Det hvite hus enn å ta seg av det afghanske folkets ve og vel».
Joya framstiller seg kompromissløs når det gjelder sannhet, demokratiske verdier og kvinners likestilling. Man kan få inntrykk av at forfatteren så på navnet sitt som en forutanelse, eller forpliktelse til å gjøre noe for folket sitt, som en arv fra Malalai fra Maiwand, en sagnomsust frihetskjemper fra uavhengighetskampen mot det britiske imperiet.
I boka forteller hun om sine forbilder, eksempelvis Meena, grunnlegger av den afghanske kvinneorganisasjonen RAWA, som Malalai møtte en gang i barneskolen. Meena ble drept, offer i sin kamp for kvinners rettigheter. Sin egen far setter hun meget høyt, han har vært en støtte for hennes rett til å ta egne valg. I flere situasjoner oppfordret han henne til å følge sin trang til å ta ansvar til tross for risiko og belastning for familien forøvrig. Da Joya som barn i flyktningeleiren fulgte med på nyhetene, ble hun imponert over palestinske barn som ytte motstand mot Israels aggresjon. Da hun spurte faren hvorfor de ikke var fra Palestina, der selv barna er så tapre, hadde han oppfordret henne til å «bli en palestiner for sitt eget land». Opplevelser i flyktningeleiren, ikke minst kvinnenes situasjon, opprørte henne og manet henne til å bidra til forandring. Hun satte seg inn i persisk poesi, delte dikt av Brecht med sine elever, og leste biografier om kjente personer. At Nelson Mandela levde så lenge i fengsel uten å la seg kue i kampen mot apartheid, har inspirert henne til aldri å gi opp.
Joya er opptatt av å samle folk og mobilisere felles krefter i kampen for demokrati. Hun ønsker ikke å oppgi sin etniske tilhørighet fordi hun betrakter seg som «afghaner », og ikke ønsker å «spille opp til dem som vil benytte religiøse og stammemessige forskjeller til å splitte oss. Et splittet land er lettere å beherske for utenforstående, og det er noe jeg har kjempet imot gjennom hele mitt liv». Det virker som om Malalai Joya er ukuelig, men boka gir også innblikk i svake øyeblikk, og redselen hun har overkommet fra hun var undergrunnslærer i frykt for taliban, til hun med hamrende hjerte konfronterte de eldre mennene i nasjonalforsamlingen.
Som kvinne i et mannsdominert samfunn, viser Joya mange eksempler på de vanskelige forholdene kvinner lever under. Heller ikke på dette feltet ser hun gevinst av Vestens militære innsats: «Ikke nok med at kvinnene fortsatt blir nektet sine rettigheter i Afghanistan, men som en grusom ironi er kvinnesaken blitt brukt til å rettferdiggjøre og videreføre den brutale okkupasjonen av landet mitt». Joya bruker kapittelet «En fugl med én vinge» på å beskrive kvinnenes stilling og presiserer at samfunnet ikke kan bevege seg framover uten kvinnenes fulle delaktighet.
Denne boka har mange fasetter, og kan leses med flere innfallsvinkler – blant annet som portrett av et engasjert menneske, et blikk inn i en historisk og politisk prosess, eller som et kampskrift eller appell. Malalai Joyas siste kapittel er nemlig en oppfordring til leseren om personlig engasjement – uansett hvor leseren befinner seg – til å bidra til å «bryte den taushetspropagandaen som gjennomføres av de største mediene i dag», og å hjelpe Afghanistan. Hun kommer med mange forslag til hvordan dette kan gjøres. Om seg selv sier hun:
«Jeg er ung, og jeg setter pris på livet. Jeg ønsker ikke å bli drept. Men jeg frykter ikke døden. Jeg frykter å bli sittende taus, ansikt til ansikt med urettferdigheten. Jeg frykter å bli likeglad med mitt folks skjebne – det er en vei mange afghanske intellektuelle har fulgt. Noen av dem som tidligere sa fra om hva som var i folkets interesse, har oppgitt prinsippene sine og valgt tausheten i bytte med penger eller høye embeter i Karzai-regimet».
Det er vanskelig å vurdere boka uten å vurdere Malalai Joya. Hun står klippefast på sine prinsipper. Spørsmålet man ikke kommer unna, er hvor realistisk det er å oppnå en positiv forandring i Afghanistan hvis ingen er villig til å inngå kompromisser. Med tanke på den hjemlige debatten om Norges styrkebidrag til Afghanistan og fordeling av oppgaver mellom militæret og bistandsaktører og lokale myndigheter, kan mange ha nytte av å få med seg Joyas perspektiver. Det som kan sees som en svakhet ved boka, er terpende bruk av slagordmessige karakteristikker. Spartacus forlag burde ha nedlagt mer arbeid i språkvasken og unngått formuleringer som ser ut som de er oversatt av et dataprogram.
Malalai Joyas Kvinne blant krigsherrer en viktig, engasjerende og lesverdig bok – en selvbiografi om en bemerkelsesverdig kvinne vi neppe har hørt det siste fra.
Merete Taksdal
Relaterte artikler
I hederns skugga (bokomtale)
Dilek Baladiz:
I hederns skugga. De unga männens perspektiv
Gothia Förlag,
Stockholm, 2009
Dette er en interessant og tankevekkende liten bok. Den består i alt vesentlig av intervjuer med unge menn som har sine røtter i samfunn med hedersnormer, eller æresbegreper. De er mellom 15 og 23 år, og kommer fra land som Finland, Iran, Bosnia, Uganda, Irak, Tyrkia og Afghanistan. Forfatteren, Dilek Baladiz har sine røtter i Tyrkia. Hun er sosionom, og fikk idéen til boka gjennom et samarbeide med skoler om spørsmål som æresrelatert undertrykkelse, makt, likestilling, kjønnsroller og rasisme. Til bakgrunnen hører også de mye omtalte æresdrapene på unge kvinner, som skjedde i Sverige for en del år tilbake. Etter intervjuene følger hennes oppsummerende tanker og kommentarer.
Boka gir et klart inntrykk av at disse unge mennene lever under trykk, på et vis under dobbelt trykk. Presset fra familien og gruppen er sterkt, for å opprettholde tradisjoner og æresbegreper, samtidig som de kan kollidere med det svenske samfunnets normer, uten dermed å ha sagt at det ikke finnes paralleller i det svenske samfunnet når det gjelder kontrollen av, og synet på kvinner. Presset går gjennom flere ledd. Liberale foreldre er i sin tur redd for ryktet, for mulig fordømmelse fra gruppen, de andre fra samme kultur. De eldste guttene kan vel sies å være mest reflektert i synet på kvinner, og tar klarere avstand fra vold mot kvinner, og fysisk avstraffelse av søstre, men hos alle går det igjen en sterk trang til beskyttelse og kontroll av søstre. Synet på jenters seksualitet varierer en del. Horestemplet kan sitte løst, hun skal helst være «ren» før ekteskapet. Men en av de eldste sier, på den andre siden, at han synes jenter selv skal kunne bestemme hvem, og hvor mange de har sex med. Og mange mener at jentene selv skal kunne bestemme hvem de vil gifte seg med.
En spesiell historie bør nevnes, en 18-åring som er homoseksuell. Det aksepteres absolutt ikke, og han må leve et hemmelig liv, livredd for at familien skal få vite noe. Straffen vil høyst sannsynlig være at han blir frosset ut og utestengt fra familien. Det er svært vanskelig for ham å snakke om det i intervjuet.
Nå skal det også nevnes at skam og ære slett ikke bare knytter seg til forholdet mellom menn og kvinner, og hva kvinnene blir utsatt for. Det betyr å bringe skam over familien å gjøre noe kriminelt, eller på en eller annen måte å ha oppført seg dårlig, eller respektløst. Selv om de framhever det sterke presset fra familien, skinner kjærligheten til den, og respekten, klart gjennom. En annen side er at konflikter skal løses innen familien, en blanding av tradisjon og uttrykt mistillit til politi, sosialkontorer og annen øvrighet. De mener rett og slett at problemene deres bare ville bli verre om de søkte hjelp utenfra, eller ovenfra. Den skepsisen kan nok i noen grad også handle om at de fleste av dem også har blitt utsatt for forskjellige grader av rasisme.
I sluttkommentarene berører hun en del temaer, blant annet familie- og gruppenormene, kjønn og likestilling, tvangsekteskap og arrangerte ekteskap, vold, mistilliten til politi og myndigheter. Et sentralt poeng som det er vel verdt å ta med seg, dreier seg om å unngå stigmatisering og fordømmelse på grunnlag av etnisk tilhørighet, religion, eller kjønn. Forfatteren viser at det er forskjeller de unge mennene i mellom. Hun påpeker motsetninger i deres uttalelser, forskjeller blant de som kan bekjenne seg til samme religion, forskjeller innenfor samme land og etniske bakgrunn, og forskjeller mellom by og land. Hun spør, i utgangspunktet, med tanke på at de unge mennene er morgendagens ektemenn og fedre, om de er undertrykkere eller ofre. Ja, hun formidler at de er begge deler. Boken er et slags forskningsprosjekt, men ikke minst et bidrag til diskusjon, først og fremst myntet på arbeid med ungdom, i skolen og andre steder. Hun har, for eksempel laget spørsmål og arbeidsoppgaver. Hennes tanke er at samtaler og diskusjon, åpenhet, er avgjørende for å kunne fremme økt forståelse og likestilling.
Birger Thurn-Paulsen
Relaterte artikler
Veslebror ser deg (bokomtale)
Cory Doctorow:
Veslebror ser deg
Samlaget, 2009
For drøyt seksti år sia ga George Orwell ut boka 1984, en dyster framtidsroman om et totalitært samfunn praktisk talt uten individuelle rettigheter, hvor alle blir overvåket døgnet rundt. I staten Oceania er det ett sentralisert system, styrt av diktatoren «Storebror», som står for overvåkinga. Storebror følger med på hva du gjør heile tida, også inne på soverommet, og denne totale overvåkinga er et perfekt verktøy for å kontrollere og undertrykke borgerne i den totalitære staten.
I Cory Doctorows Veslebror ser deg finnes det ingen diktator og myndighetene har ikke installert mikrofoner og kameraer på alle soverom – jobben til Storebror er overtatt av mange «veslebrødre», offentlige og private, som alle følger eller overvåker deg på et begrensa område. Det virker i utgangspunktet ikke fullt så skummelt som Orwells «Big Brother», men det viser seg å være deprimerende lett for representanter for myndighetene å få kontroll over alle veslebrødrene når terrorspøkelset viser seg.
Veslebror ser deg handler om 17 år gamle Marcus som bor i San Fransisco. Sammen med tre venner skulker han skolen en dag, og er tilfeldigvis utafor skolens område og kontroll da et større terrorangrep finner sted. I kaoset som oppstår i etterkant, blir de fire plukka opp og internert av Trygghetsdepartementet («Department of Homeland Security») som prøver å få dem til å tilstå at de har samarbeida med terroristene. Marcus og to av vennene hans blir sluppet fri etter noen dager, men med en advarsel om at de vil bli bura inn på ny viss de forteller noen at de har vært arrestert og forhørt. Kanskje vil de forsvinne heilt. Sjøl ikke foreldrene sine kan de fortelle det til, Trygghetsdepartementet får nemlig med seg alt de gjør. Alt de gjør.
Og Trygghetsdepartementet følger opp trusselen. Marcus og vennene er allerede vant med å bli overvåka på skolen. Skolens datamaskiner er strengt kontrollert, overvåkingsutstyr med ganglagsgjenkjenning overvåker alle ganger og korridorer, og skolebibliotekbøkene er utstyrt med databrikker som til enhver tid forteller hvor boka befinner seg, og dessuten varsler viss boka tas med utafor skolens område i skoletida. Det skal ikke være lett å skulke.
Men etter terrorangrepet brer overvåkinga om seg. Det innføres obligatoriske elektroniske billetter i kollektivtrafikken, som logger reisevanene til folk slik at de kan analyseres og Trygghetsdepartementet varsles viss noen tar en busstur som ikke faller inn i deres vanlige reisemønster. På internett overvåkes både trafikkmønsteret ditt og hva du sier og ser på eller laster ned. Biler flest er allerede utstyrt med elektroniske autopass for bomringen, og de samme passene gjør det enkelt for Trygghetsdepartementet å følge med på kjøremønstret til folk. Og det er like lett for departementet å få oversikt over hva borgerne bruker kredittkortene sine til.
Mange, inkludert Marcus’ far, synes det er heilt på sin plass at myndighetene overvåker alt de gjør. De har jo ikke gjort noe galt, så da gjør det ingenting om de blir overvåka. Og at overvåkingsregimet, som i utgangspunktet er meint å bekjempe terror, innen kort tid også tas i bruk for å knipe små og store alminnelige kriminelle, er jo bare bra, meiner mange. I alle fall i starten. Men jo breiere overvåkinga blir, jo oftere skjer det at totalt uskyldige mennesker blir plukka opp av Trygghetsdepartementet for lange forhør. Du skal nemlig ikke oppføre deg så veldig annerledes enn «normalt» før du blir flagga som en potensiell terrorist.
Men Marcus bestemmer seg ganske tidlig for å stikke kjepper i hjulene på departementet der han kan. Han nekter å akseptere begrensningene de vil legge på hans og andres frihet til å reise og ytre seg fritt. Marcus starter opp et trådløst nettverk myndighetene ikke kan overvåke og er snart den uoffisielle lederen for en undergrunnsbevegelse som slår tilbake, et ungdomsopprør. Etter hvert som motstanden begynner å bli merkbar og irriterende for Trygghetsdepartementet, begynner det å bli utrygt å være Marcus, eller «M1k3y», som han kaller seg på nettverket Xnet.
Resten av handlinga får du lese deg til sjøl, tida vil være vel anvendt, på tross av noen mindre svakheter ved boka.
Språket virker vagt ubehjelpelig, men jeg har ikke lest den engelske originalboka ennå, så jeg veit ikke om det er i oversettelsen eller originalen det ligger. Noen underlig direkte oversettelser her og der kan tyde på at det er i oversettelsen det ligger – hvorfor oversette «hide and seek» med «gøyme-ogleite » når man har ordet «gøymeleik» på nynorsk? Og «kle deg for å imponere» er slett ingen god oversettelse av det engelske uttrykket «dress to impress».
Det kan være at språket er meint å reflektere hovedpersonens alder, heile boka er nemlig fortalt i førsteperson, men Marcus framstår som en uvanlig reflektert og oppegående tenåring ellers. Det samme gjelder kjæresten han får seg etter hvert. Men verken språket eller de noen litt vel direkte oversettelsene er ille nok til at det burde være avskrekkende. Det er også et par eksempler i boka på veldig fine løsninger på ord og uttrykk som er vanskelig å oversette fra engelsk til norsk.
Orwells 1984 var science fiction, om enn tydelig inspirert av Sovjetunionen og nasjonalsosialistiske Tyskland. Men Doctorows Veslebror ser deg ligger ukomfortabelt tett opp til virkeligheten. Praktisk talt all teknologien som omtales i boka, finnes og brukes i dag, og argumentasjonen for overvåking og kontroll ligner argumenterer vi ofte hører for EUs datalagringsdirektiv eller overvåkingskameraer på alle hjørner.
Og det er ikke bare myndighetene som vil passe på oss. Hvor mange som leser dette bruker aldri søketjenesten Google? Som følger med på hvert eneste søk du gjør. De fleste av oss bruker betalingskort, mange har elektronisk månedskort, og vel de fleste som kjører bil har etter hvert skaffa seg autopass for bomring. Det er som regel strengt begrensa hva de har lov til å gjøre med informasjonen de samler inn om deg og dine bevegelser, men det er for eksempel lett for en utru tjener å selge informasjon om brukere til en konkurrent. Og skjer det et terrorangrep på norsk jord, trur du ikke sikkerhetstjenesten gjerne vil ha tak i så mye informasjon de bare kan få tak i?
Veslebror ser deg tar opp viktige og høyst aktuelle spørsmål. Alle som bryr seg om eget og andres personvern og rettssikkerhet bør lese denne. Hvor mye frihet er vi villige til å gi slipp på for å føle oss trygge?
Those who would give up Essential Liberty to
purchase a little Temporary Safety,
deserve neither Liberty nor Safety.
– Benjamin Franklin (1706–1790)
Marit Halse
P.S: Cory Doctorow gir ut bøkene sine med en lisens som tillater fri deling og kopiering. Du kan laste ned den engelske originalen her: craphound.com/littlebrother/download/ Den norske utgaven av denne boka er utgitt av Samlaget, som etter en del fram og tilbake og negative tilbakemeldinger da boka blei gitt ut i fjor høst, endelig la ut heile boka fritt til nedlasting. Det ser ut som om de har fjerna den fra nettsidene sine igjen, for viss du vil ha den norske oversettelsen gratis, må du ironisk nok sende e-post til Samlaget fra: veslebrorserdeg.com.
Relaterte artikler
The white tiger (bokomtale)
Aravind Adiga:
The White Tiger
Atlantic Books, 2008
Det mest sjeldne dyret i den indiske jungelen, det som bare dukker opp en gang per generasjon, er den hvite tigeren. En tilsvarende sjeldenhet er at en av landets utallige fattige skaffer seg rikdom og status.
Balram Halwrai blir sammenligna med en hvit tiger, da han i skolealder skiller seg ut fra resten av klassen som verken kan lese eller skrive. Seinere skal han vise seg kallenavnet verdig da han går fra å være en dårlig behandla rikmannssjåfør, til å bli en veletablert gründer i Bangalore. Vi får Balrams historie fortalt via sju brev, som han i løpet av noen netter skriver til den kinesiske statsministeren Wen Jiabao.
Aravind Adiga gav ut sin første roman, The White Tiger, i 2008 og mottok strålende kritikk. Adiga bruker boka til å fortelle om dagens India. Og Balram skriver sine brev til Jiabao fordi han ønsker å vise statsministeren det sanne India anno 2008.
Balram er i breva veldig tydelig på at de indiske politikerne, som skal ta i mot Jiabao, vil pynte på sannheten, slik at han får et feil bilde av landet. Derfor skriver Balram ned sin fortelling, ettersom den tydelig viser situasjonen i India og det store gapet mellom fattige og rike.
Balram blir ansatt som sjåfør hos en landeier som går under kallenavnet Storken. Det kommer kjapt fram at tittelen sjåfør innebærer mye mer enn kjøring. Han blir mer eller mindre en undertrykt og dårlig behandla, dog betalt, slave. Er Storken misfornøyd med ham, blir han slått og ydmyket. Dette er derimot ingen uvanlig behandling av sjåfører og tjenere i India. Innimellom kan man feilaktig undre på om handlinga ikke egenlig foregår på 50-, 60-tallet, eller tidligere. Tjenerfolket har null rettigheter.
Seinere blir Balram mer eller mindre fast sjåfør for Storkens yngste sønn, Ashok og hans kone Pinky. Ashok virker mer rettferdig, og mindre grisk og brutal enn sin far, men Balram forstår at også han har sine brølere. Og det er som Ashoks sjåfør at Balram i sitt stille sin begynner å gjøre opprør mot situasjonen. Siden Ashok gir ham større frihet får Balram anledning til å utforske sine omgivelser og sin egen natur. Han finner ut at, dersom han skal komme ut av urettferdigheten han har vasset i hele livet, han må gå langt. Over lik om nødvendig.
Balrams brev skildrer overgangen fra fattig landsbyboer til rik gründer på en glimrende måte. Flere år formulert over sju brev kunne fort blitt uinteressant, men Adiga veit å holde på spenninga han skaper mellom skildringene. Vi får servert skildringer av miljøet og omgivelsene i de indiske landsbyene og storbyene. Møter med viktige embetsmenn. Elskere fra fortiden. Intriger og desperasjon. Disse beskrivelsene utgjør en stor og viktig del av boka; spenningskurvene dukker relativt sjeldent opp, men skildringene er såpass velformulert at det alltid er spenning. Et annet moment som må nevnes, er Balram Halwrai og hans personlighet.
Fortellinga er skrevet i en skarp tone. Balram viser at han er respektfull og ydmyk, men svinger mellom humoristiske og overraskende formuleringer, til preg av sinne, hevnlyst og iskald ironi. Adiga har skapt en høyst levende, og troverdig hovedperson, og at han brukes relativt lang tid på å skildre Balrams forandring styrker det hele. Vi veit hele tiden at Balram kommer til å gjøre en form for opprør, boktittelen i seg selv sier sitt, men den gradvise oppbygginga mot det tidspunktet øker vår forståelse for det han gjør.
The White Tiger er en drivende og spennende fortelling som gir et troverdig bilde av miljø og mennesker. Kontrastene mellom fattige og rike, slummen og de moderne storbyene. India i dag. Et India de færreste kjenner til og et land av en helt annen verden enn hva vi er vandt med her i Vesten.
Uansett hva man mener om India eller boka, er det liten tvil om at landet rommer store urettferdigheter. For å bruke en setning Balram benytter seg av flere ganger i løpet av handlinga: What a fucking joke!
Jonas A. Larsen
Relaterte artikler
Sykelønn ABC (bokomtale)
Magnus E. Marsdal:
Sykelønn ABC
Fakta og argumenter om arbeidsliv og helse
Manifest, 2010
Manifest er ute med en «pamflett» som griper inn i den pågående og heite debatten om sykelønnsordninga. Som den tidligere «AFP på 1–2–3» bidrar den med fakta og argumenter som både tillitsvalgte og andre nå trenger og kan bruke opp mot den ideologiske offensiven fra arbeidslinjas ulike støttespillere.
Boka starter med å drøfte påstanden om at sykefraværet i Norge ved utgangen av 2009 har økt dramatisk. Som ventet kommer den ganske godt ut av dette. Det brukes statistiske data, som viser at fraværet faktisk har vært høyere flere ganger tidligere i perioden siden 2001. Dessuten har Norge en av de høyeste sysselsettingene i verden, med svært mange eldre og de fleste kvinnene i arbeid. Det betyr at en større andel av befolkningen bidrar til fellesskapet med sin arbeidsinnsats enn andre land som noen gjerne vil sammenligne oss med, men samtidig at sykefraværet nødvendigvis må være høyere også da.
Her ligger også noe av den innebygde umuligheten i IA-avtalen: Virksomheten skal legge til rette for at flere med nedsatt funksjonsevne kan stå i arbeid samt å sette i verk tiltak for å beholde de eldste arbeidstakerne lenger, samtidig som sykefraværet skal minke med 20%. Samtidig som det ikke ligger noe reelt press på arbeidsgiverne om å legge til rette for at flere med nedsatt funksjonsevne kan fortsette i jobben sin helt eller delvis, er riset bak speilet for fagbevegelsen at sykelønnsordninga kan stå i fare hvis ikke sykefraværet går ned de foreskrevne prosent. Dette dilemmaet kommer godt fram. Dette er også grunnen til at deler av fagbevegelsen mangler begeistring over IA-avtalen slik den er i dag.
Påstandene om sviktende og synkende arbeidsmoral i det norske arbeidslivet blir behandlet i det neste kapitlet. Boka viser tydelig at høyresida er på tynn is med påstander om at økt sykefravær er et uttrykk for at folk (les arbeidsfolk, ikke politikerne eller makteliten) mangler arbeidsmoral sammenlignet med tidligere. Slike påstander mangler belegg i fakta. Et av de gode kortene her er at kortidsfraværet ikke har øket til tross for at IA-avtalene gir anledning til flere og lengre egenmeldinger. Undersøkelser fra 2005 tyder dessuten på at lite har skjedd med folks holdning til arbeidet siden 1989, og at det faktisk er de yngste som har høyest arbeidsmotivasjon.
Hvis det ikke er slik at vi er mer syke eller latere enn før, hvor finner vi da årsaken til at langstidssykefraværet utgjør det vesentligste av fraværet og at tallet på uførepensjonister har økt siden 80-tallet? Kan det ha sammenheng med de endringene som har skjedd i arbeidslivet, når det nedbemannes, når offentlig virksomhet konkurranseutsettes, og når pleie- og omsorgssektoren lider av kronisk underbemanning? Boka viser til at i Statistisk Sentralbyrås levekårsundersøkelse fra 2006 oppga 39 % av de spurte at sykefraværet deres helt eller delvis skyldtes jobben. I uførestatistikken (NAV) utgjør muskel- og skjelettsykdom og psykiske lidelser 65 % av alle tilfellene. Det er altså mye som tyder på at det er hold i påstanden om at arbeidslivet er blitt brutalisert.
Bokas gjennomgangsperson, Gørill, sier dette om situasjonen på sykehjemmet: «Hvis en er borte blir det gjerne ikke leid inn vikar, og da øker belastningen på de som er på jobb.» – «Det gjør at mange gjør sitt ytterste for å komme på jobb, også når de har syke barn eller kanskje selv burde holdt seg hjemme». Det er snakk om «sykenærvær» heller enn sykefravær, der man presser seg på jobb for å unngå ekstra belastninger på kollegaer, og av hensyn til de man har omsorg for. Undersøkelser viser at ansatte med sykenærvær har høyere risiko enn andre for å bli langtidssykemeldt og senere uføretrygdet.
Boka drøfter videre ulike tiltak for å få ned sykelønnskostnadene som har vært debattert den siste tida, slik som økt andel over på arbeidsgiverne, standardisert sykemelding i tråd med den svenske modellen og innføring av karensdager eller kutt i sykelønna. Alle vil til slutt ramme de som blir syke, og er derfor helt uakseptable.
Sluttkapitlet drøfter ulike politisk virkemidler som kan brukes hvis man skal lage en strategi for et mer inkluderende arbeidsliv. Det nevnes forsiktig noen eksempler på virksomheter som har tatt de ansatte med på å tilrettelegge arbeidet og arbeidsdagen slik at de ansatte påføres mindre slitasje. Da har også sykefraværet gått dramatisk ned, ett eksempel er Rica Hell Hotell som gikk fra 13% fravær ned til et svært lavt nivå for bransjen. Hva som er årsaken til nedgangen i sykefraværet i de enkelte tilfellene kan ikke påvises. Denne edrueligheten i forhold til de gode eksemplene liker jeg.
Boka er lettlest, og går direkte og ideologisk til verks når høyresida sine moralske argumenter i forhold til sykefraværet plukkes fra hverandre. Verktøyet som brukes er målbare fakta, noe høyresida mangler bak sine påstander.
Jeg synes ikke at bruken av eksemplet Gørill fungerer like godt som eksemplene gjorde i «AFP på 1–2–3». Det har kanskje sammenheng med at eksemplet ikke er like nødvendig for forståelsen av innholdet, som eksemplene var i «AFP på 1–2–3», hvor folkeopplysning om vanskelige skillelinjer mellom gammel og ny ordning var en av hovedhensiktene. Men det er likevel riktig og nødvendig å gi stemme og ansikt til de som vil rammes hardest av kutt i sykelønna.
Av Kari Celius
Relaterte artikler
Den store ml-boka (bokomtale)
Jon Rognlien og Nikolai Brandal:
Den store ml-boka Norsk maoisme sett nedenfra
Kagge forlag, 2009
Det skal innrømmes at det er med en viss motvilje vi skriver denne omtalen. Ikke først og fremst fordi vi har hatt, og fremdeles har, tilknytning til bevegelsen og perioden som omtales. Heller ikke fordi vi har hatt skiftende syn i den interne debatten og ofte selv vært i opposisjon. Det vanskelige er forfatternes utgangspunkt og posisjon i forhold til sitt eget prosjekt.
På omslagets bakside står overskriften: «Ingen var enige om at det hadde vært en fin tur». Dermed slår forfatterne an tonen, og resten av boka går – stort sett – i samme melodi. På mange måter er dette utsagnet bokas underliggende motto. Unntaket framkommer når mottoet faktisk blir motsagt av intervjuobjektene. Noe av det mest påfallende i alle disse fortellingene er nemlig mangfoldet og engasjementet i de retrospektive betraktningene.
Boka er strukturert i en slags temakapitler. Disse er ikke lagt opp kronologisk, men tar for seg forskjellige emner knytta til, tja, forfatternes assosiasjoner? Overskriftene er slik: «De riktige tankene», «Sjølproletariatets diktatur», «Væpna til hva?» også videre.
Noen kapitler er leseverdige som frittstående innlegg. «Maoismens steder» tar blant annet for seg maoismens mange utrykk i andre land, særlig de europeiske retningene. Her blir det tydelig hvilken innflytelse Mao og Kina hadde på den europeiske venstresida ved overgangen mellom 60- og 70-tall. Det overlates mer til leseren og selv reflektere over hvordan den norske bevegelsen skilte seg kvalitativt fra andre «maoister». Tendenser som førte ut i rein terrorisme eller bygerlija-teorier fikk aldri fotfeste i det norske miljøet. Gjennom intervjuene blir vi kjent med enkeltmennesker som har deltatt i «rørsla» i kortere eller lengre perioder. Dette er faktisk spennende lesning. Der kommer også de etter hvert voksne barna til de gamle raddisene til orde. Det er tankevekkende å lese hvordan barna minnes oppveksten med foreldre som var politiske aktivister, om sommerleire, den politiske vennekretsen, de teoretiske diskusjonene, og ikke minst oppdragelsen. Men noen av intervjuene skjemmes av at spørsmålene som stilles er svært ledende. Noen steder blir det pinlig når intervjueren liksom løper av sted med sin konspirasjonsfølelse. Når en kommer til slutten av boka, sier forfatterne (side 302): «En forsker kan ikke tvinge sine kilder i kne.» Sant nok, men har disse forskerne lest sin egen tekst?
Det harseleres ganske friskt over de samme tingene vi gamle m-l-ere selv har moret oss over i årevis, som de mest absurde utslagene av praksisen med dekknavn, den «arbeideristiske» kulturforståelsen som tillot marsjer og folkemusikk men ikke rock og pop, og mer av sånne lattervekkende historier. Dette kan vi allerede ut og inn, men det tåler godt repetisjon. Til glede for nye lesere, som det heter.
Boka tematiserer hemmeligholdet, den underdanige disiplinen, styringen ovenfra og den autoritære organisasjonen. Her er ledelsens forhold til Albania, Kina og Pol Pot i Kambodsja, litteratur og musikk, sommerleir og dekknavn, «blinde snuoperasjoner » blant områdene som behandles. Boka begynner og slutter med forfatternes betraktninger over hvordan boka kan eller bør leses. Teksten utrykker langt på vei sympati for mange av dem som slutta seg til m-l. Forfatterne ber oss raust om å huske at m-l-erne var mennesker.
Men denne rausheten gjelder ikke de som satt i ledelsen i det som kalles «kvalitetstiden », det første tiåret etter at SUF brøt med moderpartiet SF. Sympatien motsies av en repeterende og forstyrrende tendens til å latterliggjøre og demonisere, særlig går det hardt ut over folk som Pål Steigan, Jorun Gulbrandsen og – tro det eller ei – Dag Solstad. Noen ganger er det vanskelig å forstå hvilken relevans kommentarene har. Som her, i en hale til et sitat av Pål Steigan fra hans bok Den himmelske freds plass fra 1980, hvor Steigan beskriver klassesammensetningen på Bryn i Oslo. Først Steigan:
«I 1970 gjorde jeg en undersøkelse som viste at det var større arbeiderandel i villa-bebyggelsen på Hellerud enn det var i blokkene på Tveita. … Det er altså ingen frase når jeg sier at Bryn og Hellerud var arbeiderbydeler. Det er en strengt nøktern sosiologisk beskrivelse».
Forfatternes kommentar:
«… Ikke noe gæernt i å være lokalpatriot, heller ikke om man skal være arbeidernes fortropp og delta i verdensrevolusjonen. Da Steigan foretok denne undersøkelsen, må han ha vært 21–22 år gammel. Det kunne vært interessant å vite hva slags metodologi han benyttet for å komme fram til en slik «strengt nøktern sosiologisk analyse».
Ingen grunn til å ta Pål Steigan på alvor, altså, selv om han bare har noen enkle fakta å bidra med.
I kapittelet «For alltid ung» har de satt opp noen kategorier over medlemmer etter fødselsår. Utfra nedenfra-perspektivet virker dette litt søkt. Er det ikke alltid sånn at nye medlemmer kommer inn i organisasjoner ettersom de vokser til og kan velge om de vil være med i en organisasjon? Dyrking av ungdommen er et allment trekk ved kapitalismen etter annen verdenskrig og fikk virkelig fart i 50–60-åra. Denne dyrkinga har nok helt andre årsaker enn overmodige unge menn i den gryende ml-bevegelsen. Dessverre skjemmes boka av mange slike «tolkninger».
Mot slutten har forfatterne en boks over flere sider hvor de diskuterer nærhistorie som del av den store fortellingen, som skal belyse den store sammenhengen. Her tar ikke forfatterne konsekvensene av sin egen intensjon. Sammenhengene i denne perioden blir brukt som kulisser, eller «drops» for å poengtere den indre logikken forfatterne skriver fram. Et eksempel på dette er disse linjene om daghjemskampen:
«Utover 70-tallet ble det flere barn. Mange jenter fikk navnet Jenny etter Toril Brekkes heltinne fra Jenny har fått sparken. Etter hvert som ungeflokkene vokste, ble kravet om gratis daghjem og barnehage for alle barn mer aktualisert. Dette skyldtes nok ikke bare solidaritet overfor dobbeltarbeidende arbeiderkvinner, men også et ønske om å ha tid til seg selv og til alle de viktige, uomgjengelige gjøremålene rørsla bød på».
Kampen for barnehager og daghjem var en sak som angikk hele samfunnet på denne tida. De store barnekullene fra etterkrigstida var blitt voksne, mange hadde tatt den utdannelsen den nye velferdsstaten gjorde mulig. Samfunnet trengte kvinners deltakelse i yrkesliver, og da måtte mange omsorgsoppgaver overtas av det offentlige. Aldershjem, sykehjem, barnehager, skole-fritidsordninger, med mer. At de unge kommunistene tok del i denne kampen og stilte parolene om at det skulle være gratis er jo bare helt i tråd med analysen om at det var en samfunnsoppgave som skulle gjelde alle og derfor betales av det offentlige. Å gjøre dette til en sær sak som var styrt av medlemmenes behov for tid til å gjøre partioppgaver, sier vel mer om forfatternes personlige oppfatninger enn om deres forskerkompetanse.
Denne «boka om m-l» mangler helt en analyse av hva som fikk så mange unge mennesker til å slutte opp om bevegelsen. For forfatterne framstår dette som mystisk og ugjennomtrengelig, omgitt av mytologi og hemmelighold. Vi tillater oss å gi dem et gratis tips: Overgrepet mot Palestina, krigen i Vietnam, EEC-kampen, abortkampen og streikebevegelsen var virkelige nok og engasjerte ungdom uansett bakgrunn. Selv om motivene kan ha vært mange, vil de fleste av oss fortsatt peke på at m-l-bevegelsen rett og slett hadde klare svar og en effektiv organisasjon å tilby opprørsk ungdom, til rette tid. Kanskje er det ikke vanskeligere.
Dersom noen uten annen kunnskap om denne perioden skulle spørre oss om anbefalt lesning om m-l-bevegelsen, vil nok denne boka komme langt ned på lista. Dag Solstads Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land er fortsatt både morsommere og – faktisk – mer informativ.
Tor Otto Tollefsen og Taran Anne Sæther
Relaterte artikler
Lanseringsmøte: Er pornokampen død?
Tidsskriftet Rødt! inviterer til diskusjon om pornokampens historie og framtid i anledning utgivelsen av årets 8. marsnummer.
Innledere: Gudrun Kløve Juul (tidsskriftet Rødt!) i samtale med:
Marielle Lerand, leder for Kvinnegruppa Ottar i Oslo.
Linda Strandmyr, jentepolitisk ansvarlig i Rød ungdom.
Vilde Haug Amundsen, feministisk leder i Sosialistisk ungdom
Gratis – åpent for alle
Dato: 3. mars 2010
Klokka: 1900
Sted: Amalie Skram, Litteraturhuset, Wergelandsveien 29
Relaterte artikler
Innhold 1/10
Leder: «Latsabbane» . side 3
Intervju med Marielle Leraand: Porno – eit bombardement mot kvinner . side 4
Unni Rustad: Spredte minner fra kampen mot porno . side 8
Margunn Bjørnholt: Fra ridder til sutrekopp . side 16
Margunn Bjørnholt: The good, the bad and the ugly: Endring av mannsrollen, fedrerettigheter og likestilling . side 19
Cecilie Hirsch og Reidun Blehr Lånkan: Kvinnekamp i Bolivia . side 35
Susanne Normann: Prostituerte og urfolkskvinner i Mexico . side 41
Ebba Wergeland og Magnhild Folkvord: Sekstimarsdag i krisetider . side 46
Intervju med Hillary Wainwright . side 52
Uttalelse frå Trondheimskonferansen . side 55
Berit Rusten: Drømmer jeg ennå? . side 58
Dikt:
Jonas A. Larsen: Hull . side 34
Bokomtalar:
Anne Grosvold: Jens og Thorvald Stoltenberg – Samtaler . side 65
Lene E. Westerås og Jens Harald Eilertsen (red.): Med håpet som våpen . side 68
Malalai Joya: Kvinne blant krigsherrer. Afghanistans modigste stemme . side 71
Dilek Baladiz: I hederns skugga . side 73
Cory Doctorow: Veslebror ser deg . side 74
Aravind Adiga: The white tiger . side 77
Magnus E. Marsdal: Sykelønn ABC . side 78
Jon Rognlien og Nikolai Brandal: Den store ml-boka . side 80
Nettbonus:
Pål Steigan: Tron Øgrim – revisited
Relaterte artikler
Tron Øgrim – revisited
Tron Øgrim skreiv i 2004 et notat under tittelen «Kapitalismen skifter sjef, verdenshistoriske virkninger av at Kina går forbi USA». Den er trykt i Rødt! Nr 2, 2005. Det er drøye fem år siden. Hvordan står artikkelen seg ved inngang til det andre tiåret av det 21. århundre? Jeg har sett litt på det.
1) KINA går forbi USA
«I de nærmeste åra vil USA bli erstatta som verdens største økonomi (målt i det den engelske verden kaller GDP PPP) bli erstatta av KINA.» (PPP = kjøpekraftsparitet, en måte å måle økonomier på gjennom å se på hva man faktisk får for pengene i det enkelte landet.)
Det finnes flere måter å måle dette på, men resultatene er ikke så veldig ulike. IMF hadde følgende oppstilling for 2008: (mill. US $)
Regnet på denne måten er verdens samlede GDP (PPP) 68,996,849, dvs at USA står for 20,7 % og Kina for 11,5 %.
Konklusjon: Øgrim hadde rett.
2) USAs situasjon NÅ (2004)
«USA dominerer verden økonomisk. Størst finanskapital. Dollaren er verdensvaluta. Størst utenlandsinvesteringer. Størst økonomi målt i GDP (PPP el "rådollar"). Ledende på en del teknologiutvikling, bl.a. data hardware og romteknologi. Sterkest og mest internasjonalt slagkraftige hær. Flest internasjonale allierte, sterkeste makt i innflytelse fx i FN.»
Vurdering: Siden da har vi opplevd ei finanskrise som demonstrerte at USA er tungt forgjeldet og at det er Kina som står for en stor del av denne gjelda.
3) USAs vei til verdenshegemoniet
(Historisk gjennomgang. Ikke noe nytt å tilføye.)
4) KINAS situasjon NÅ (2004)
«Ut fra Kinas nåværende vekst (jeg overser statistiske usikkerheter her) som har holdt seg i omtrent 30 år(!) vil Kina gå forbi USA i GDP PPP innen 10-15 eller 20 år. Noen spåmennesker gjetter tilmed på kortere perioder.»
Kommentar: Kina har en vekst på rundt 9 % i året. Hvis landet klarer å opprettholde en slik vekst i snitt i 7 år til, vil Kina nå det nivået USA er på i dag i GDP(PPP). Kina har litt over 20 % av verdens befolkning, så når Kina når verdensgjennomsnittet i GDP(PPP) per capita, vil over 20 % av verdens økonomi finnes i Kina. Og det er omtrent på samme tidspunkt, rundt 2016.
Og når Kina når Portugals nivå i GDP(PPP) per capita, dvs. 21.848 US$ (2008), noe som ikke er usannsynlig i det hele tatt, vil Kinas økonomi i dagens dollar være dobbelt så stor som USAs økonomi er i dag.
Konklusjon: Det ser ut til at Øgrim får rett.
5) Historias største industrinasjon
«Kina ER alt blitt verdens største industrinasjon, dominerer masseproduksjon av alleslags industriprodukter fra plastlokk og leker til tekstil og sko, og har ut fra det en enorm eksport som dominerer markedene over hele verden, inklusive Vest-Europa og USA sjøl.»
Vurdering: De fem åra som er gått fra Øgrim fant sine tall har bare styrket dette ytterligere. I 2009 økte Kinas industriproduksjon med 10,7 % mens USA stod på stedet hvil. I følge World Steel Association ble 47 % av verdens råstål produsert i Kina i 2009. I september 2009 rapporterte kinesiske myndigheter at landet var blitt verdens største energiprodusent.
6) Kinesisk import dominerer råvaremarkedet.
«Kina har sia 1990 (eller kanskje sia 1980) forvandla seg fra en økonomi som stort sett var sjølberga med råvarer (fx olje) til en stat som i stadig økende grad må importere råvarer – og strategisk åsså MAT. Her kommer Kina på linje med USA (en økonomi som Kina på mange måter likner, bl.a. i det at begge må importere tross store indre ressurser), Japan og Vest-Europa (og kanskje, nå som India industrialiserer raskt, etterhvert India).»
Vurdering: Kina gjør nå råvareavtaler over hele verden, ikke minst i Afrika. Kina la inn beste bud på det største oljefeltet i Nigeria i 2009, og har gjort tilsvarende i Angola, DR Kongo og Sudan. Kina kjøper opp landsbruksjord i store deler av Afrika for å fø sin egen befolkning.
7) Kinas transportbehov
«Det enorme transportbehovet gjør at Rotterdam (som fra 1962 passerte New York som verdens største havn) i 2004 blir passert av Singapore og i 2005 av Shanghai. 6 av verdens 10 største havner er nå i Kina! (Ingen av verdens 10 største havner er nå i USA.) Den kinesiske vareimporten sprenger nå Europas havner og fører til svære køer. Dette får Kina, som frykter både flaskehalser og fx ei ny stengning av Suezkanalen eller trøbbel i Malakkastredet, til å undersøke prosjekter som den fantastiske ideen om verdens største jernbaneprosjekt Urumchi-Narvik(!) + mer "moderate" saker som jernbane til Tibet, oljeledning gjennom Burma osv.»
Kommentar: Siden Øgrim skrev dette har også en sjuende kinesisk havn kommet inn på lista over de ti største havnene, og fra 2004 til 2007 har de kinesiske havnene samlet økt sin transportmengde med over 50 %, mens Rotterdam har økt med 14 %. Høsten 2009 kjøpte Kina havnerettighetene i Pireus i Hellas for 35 år, for å kunne kjøre kinesiske varer i konteiner rett inn på det europeiske markedet uten stor ventetid.
Prosjektet Urumqi-Narvik er ikke mer fantastisk enn at den norske regjeringa vurderer det som interessant.
Når det gjelder jernbane, så bygger Kina så mange høyhastighetsbaner at snart (2012) vil mer enn halvparten av verdens høyhastighetskilometre ligge i Kina. Innen 2020 skal 50.000 km jernbane kunne føre høyhastighetstog. Og togene slår franske TGV med topphastigheter over 400 km/t.
Vurdering: Kommentar overflødig.
8) Kina legger om til høyteknologisk eksport
«Mens Kina for 20 år sida ikke hadde høyteknologisk eksport, er Kina nå verdens nest største elektronikkprodusent etter Japan. 50 % av alle kameraer og 25 % av alle kjøleskap lages i Kina. Et kinesisk monopol er verdens største produsent av fjernsynsapparater, i Kina og utenlands.»
Kommentar: I volum har Kina alt gått forbi Japan. Men nå legges vekta over på høyere kvalitet og mer avanserte produkter. I 2008 var verdien av Kinas IKT-industri på 6300 milliarder yuan, ca en milliard dollar. Kina bruker sitt enorme valutaoverskudd til å kjøpe teknologibedrifter utenlands. Fuji, Canon, Samsung osv. Har alle flyttet vesentlige deler av kameraproduksjonen til Kina.
Vurdering: «Vi er der allerede,» som Jagland ville ha sagt.
9) Asia og datarevolusjonen
«Internasjonalt er det tre sentra for den sosiale datarevolusjonen (definert som stor reorganisering av økonomien ved massebruk av datateknologi, inklusive kommunikasjon)
• Nord-Amerika
• Europa, særlig Skandinavia og Nord-Europa
• De høyt utvikla delene av Øst-Asia (inklusive Singapore og Australia/New Zealand)
Disse tre områdene er ASSYMETRISKE. USA ligger først i hardwareutvikling og utvikling av store datafirmaer. Nord-Europa og Skandinavia har vært et sentrum for utvikling av sosial bruk av datanett, som Internettbank osv, og for mobiltelefoni (inklusive SMS). Øst-Asia har bl.a. størst breibåndstetthet for Internettbruk i hjemmene (Sør-Korea), mest avanserte internett-mobilitelefonsystem (Imode, Japan.), og er blitt de største chips-produsentene i verden. Totalt sett er tallet på Internettbrukere i Verden nå trolig i overkant av 1 milliard, mobb-brukere kanskje over 1,5, kanskje over 2 milliarder.»
Se kommentar til neste punkt.
10) Kina, Internett, Mobiltelefoni
«Kina er nå verdens største mobiltelefonland, målt i antallet linjer (kanskje 350 millioner). …. (USA har under 200 millioner).
Kina er verdens NEST STØRSTE Internettland, anslagsvis 120 mill brukere (USA kanskje 180 – 200 mill brukere). Kinesisk er verdens nest største Internettspråk, kanskje 15 % av internett (Engelsk er verdens største, 25 % – 30 %). Med den nåværende veksta vil Kina og kinesisk ha passert USA og engelsk som Internetts største land og språk.»
Kommentar: Wikipedia rapporterer i desember 2009: Kina hadde 384 millioner internettbrukere og over 700 millioner mobilitelefonbrukere.
Dette gikk fortere enn antatt.
11) Kina, USA og forskningskappløpet
«Datarevolusjonen, som er den ANDRE store omveltninga innafor kapitalismen for tida (overgangen fra industrikapitalisme – industri er den viktigste forma for konkret kapital – til datakapitalisme – informasjon, programvare osv er den viktigste forma for konkret kapital, og samfunnet reorganiseres i samsvar med det) gjør FORSKNING stadig viktigere for konkurransen mellom de ledende økonomiske maktene.
Ifølge UNDP 2004 RRH plasserer USA, Kina og EU seg omtrent LIKT når det gjelder antall som det UNDP definerer som forskere (grovt regna 1 mill i hver) (Andre kilder vil gi USA et mye større forsprang) (Andre store "forskerstater" iflg UNDP: Russland, Japan.)»
«Kina (er) nå blitt USAs HOVEDKONKURRENT i forskningskappløpet…»
Kommentar: Jonathan Adams, som har gjort en studie av Kinas vitenskaplige utvikling, skriver i New Scientist 6. januar 2010 mye som bekrefter dette. Et vanlig mål på forskning er publiserte artikler. Adams skriver at Kina i 1998 publiserte rundt 20.000 artikler, i 2006 nådde landet 83.000 artikler og hadde da passer Japan, Tyskland og Storbritannia. I 2009 publiserte Kina 120.000 artikler, mot USAs 350.000. Men vekstraten i Kinas vitenskapelige publisering er så stor, 500 % på elleve år, at det bare er et tidsspørsmål for når landet går forbi USA.
Adams konkluderer med at det ikke lenger er et spørsmål om Vesten bør driver forskningssamarbeid med Kina. Det er mer og mer et spørsmål om hva vi kan bringe til bordet som vil gjøre Kina interessert i å samarbdie med oss.
Tron Øgrim nevner også romforskning, en tradisjonell drivkraft i naturvitenskapelig forskning, og der har jo Obama nylig skrinlagt USAs måneprogram på grunn av den økonomiske krisa, mens Kina har vedtatt å trappe opp sitt.
12) Yuan og dollar
«Kina er nå de facto blitt en av de 3-4 viktigste spillera i verdensøkonomien, åsså når det gjelder valuta.»
Kommentar: Kina hadde i september 2009 utenlandske valutareserver på 2272 milliarder US$. Nummer to på lista, Japan, hadde 1019 mrd. US$ og hele eurosonen hadde 716 mrd. på tredje plass. Øgrim, Kina er DEN viktigste spilleren i valutamarkedet. Kina er også USAs største utenlandske kreditor og hadde i 2009 over 23 % av de amerikanske statsobligasjonene på utenlandske hender, eller 799 mrd US$.
13) "Et kinesisk økonomisk kræsj?"
Øgrim diskuterte muigheten for et kinesisk økonomisk kræsj i de nærmeste åra etter 2005 og kom til at det var sannsynlig, men han konkluderte:
«JEG TROR ALTSÅ AT KINAS RASKERE ØKONOMISKE VEKST ENN ALLE SINE KONKURRENTER (inklusive USA) VIL FORTSETTE UANSETT OM KINESISK ØKONOMI KRASJER DE NÆRMESTE ÅRA.»
Kommentar: Noe kræsj har Kina ennå ikke hatt, og sjøl finanskrisa og sammenbrudd i enkelte markeder førte bare til ut Kinas vekst en kort periode gikk ned et par prosentpoeng for så igjen å etablere seg på et nivå på ca. 10 %, noe som understreker Øgrims poeng.
14) Det kinesiske økonomiske systemet
«Jeg mener at det ikke er noen tvil om at Kina er et imperialistisk land, som Lenin definerte det i boka fra 1916: Et land der økonomien er dominert av store kapitalistiske monopoler, som eksporterer kapital. (Staten, provinsene og hæren dominerer mange monopoler, men samtidig konkurrerer de med verandre, både innenlands og internasjonalt.)
Kinesiske monopoler konkurrerer intenst med bl.a. amerikanske om å få kontroll med råvarer, noe Lenin beskriver som typisk. Fordi "gamle imperialister" alt har etablert seg der det er lettest, går kinesisk kapital inn i mange av de fattigste og mest ustabile landa i verden og i land der USA ikke vil etablere seg.»
Kommentar: Lenins poeng var at i imperialismens epoke vil et stort overskudd i den hjemlige økonoien systematisk bli brukt til å erobre markeder og ressurser internasjonalt. Vi ser det med den norske petroøkonomien, der oljefondet har gjort Norge til en stor finansiell imperialist, og vi ser det for all del i Kinas tilfelle. Kina kjøper nå opp industri og råvarer over hele verden. Landet har en enorm kapital til å kjøpe hva det vil ha og har bygd opp finansielle instrumenter, blant annet flere forskjellige investeringsfond, som skal stå for slike oppkjøp. F.eks. har China Investment Corp. nylig kjøpt seg kraftig opp i kanadisk gruveindustri. Kinesiske monopolbedrifter kjøper også opp firmaer utenlands, også i USA.
15) Kinesiske klasseskiller
«Kina er et mye mer ulikt samfunn enn Norge … og ulikhetene i Kina øker. …Sett nivået … til 10.000 USD PPP og vi får "et USA" – 260.000.000 – som lever på "polsk" gjennomsnitt.
… Kina er blitt verdens 3. største bilmarked, og markedet domineres av luksusmodeller. Kina har starta masseturisme utenlands, og sendte 17 millioner turister ut av landet i år.»
Kommentar: Kina er nå (2009) verdens største bilmarked med et nybilsalg på 13,6 millioner i 2009. Og Kina er nå en større bilprodusent enn USA. Antall utenlandsturister var i 2009 ca. 45 millioner.
«På den andre sida fins "et Nigeria" (ca 130.000.000) på bånn, som lever på "nigeriansk nivå": 1000 USD PPP i snitt. … I år oppgir Kina for første gang på mange år OFFISIELT at antallet virkelig fattige ØKER, tross oppgangen i økonomien.»
Kommentar: Jeg har ikke funnet noen kilder som støtter påstanden om at antall fattige i Kina øker. Men Øgrim hadde rett i at det finnes «et Nigeria» av fattige i Kina, og de finnes særlig på landsbygda og det er en stor overvekt av kvinner og jenter blant dem. Den kapitalistiske utviklinga i Kina har ført til enorme gap mellom fattig og rik. I 1998 beregnet jeg at selv en ung og nyutdannet lærling i høyteknologibedriftene kunne tjene tjue ganger så mye som de fattige gamle folka bare noen kvartaler unna. Men CIA World Factbook rangerer Kina på 56-plass på sin GINI-ranking, altså i graden av ulikhet.
«Hvor mange VIRKELIG STEINRIKE som fins er vanskelig å anslå ut fra den info'n jeg har sett. En mann fra Hong Kongs handelskammer som var i Oslo før i år, skrøyt av at det er "over 30 millioner millionærer i Kina, flere enn i USA".»
Kommentar: Jeg har ikke funnet noen dekning for at det kan være 30 millioner millionærer i Kina, men antallet er stort, og det vokser. China Daily sier at antallet mennesker med en formue på 10 millioner yuan er 825.000 i 2009 og 51.000 med en formue på over 100 millioner yuan.
«Sammen med omfattende korrupsjon, veldig brutalitet i deler av industrien (den enorme kølgruveindustrien fx.) forklarer dette at Kinas regjering har grunn til å frykte stor uro, kanskje opprør og kaos, i tilfelle fx kraftige økonomiske kriser eller krig.»
Kommentar: Det pågår stadig lokale opprør i Kina og noen går så langt som til våpenbruk. Noen offisielle tall sier at det har vært over 200.000 tilfeller av sosial uro i året. Ved inngangen til 2009 advarte magasinet Outlook, som gis ut av Xinhua nyhetsbyrå, om at året kunne bli et toppår for sosiale konflikter.
16) Det kinesiske politiske systemet?
«Forsøksvis vil jeg legge meg på en karakteristikk jeg så kom ut av et norsk forskerseminar nylig: En autoritær diktaturstat med konfusianske drag.»
Kommentar: Det er vel svært mange som vil si noe liknende.
17) FRAMTIDA? til KINA …
- «Kina kan (forutsatt at Kina ikke råker ut i svære kriser) i løpet av et par 10-år ikke bare gå forbi USA, men åsså bli DOMINERENDE i de NYE sektorene i kraft av sitt svære marked, sine lave lønner og sin enorme, billige forskerkapasitet.»
- «Kina som MODERNE MILITÆRMAKT vil kunne gå forbi USA, om ikke før så når GDP PPP passerer.»
- «VIL de store kinesiske utenlandsinvesteringene, transporten, sikringa av råvarene osv føre til en VERDENSOMSPENNENDE kinesisk utenrikspolitikk i de neste 20 åra? Jeg tror det.»
Kommentar: På bakgrunn av funnene ovenfor er dette nokså innlysende. Den kinesiske veksten stopper ikke nå, og Kina er på full fart mot å bli både økonomisk, vitenskapelig og militært dominerende. Og det vil sannsynligvis skje i løpet av noen få tiår.
18) Kina og USA – "det nye Sovjet"?
«Kinas verdensomspennende ØKONOMISKE betydning gjør Kina til en langt FARLIGERE konkurrent for USA-imperialismen I ØKONOMIEN enn Sovjet noen gang var.»
Kommentar: USA fikk et sjokk da Sovjetunionen sendte Sputnik i bane rundt jorda i 1957. Det var en tydelig demonstrasjon av at Sovjet lå langt framme innen romfart og rakketteknologi. På samme måte ble den sovjetiske hydrogenbomba et tegn på at USAs dominans ikke var entydig. Men Sovjet ødela mye for seg sjøl på en rekke områder. Landet hadde framstående forskningsmiljøer innen genetikk, men de ble voldsomt og effektivt undertrykt i forbindelse med den såkalte Lysenko-affæren. Sovjet hadde også avanserte miljøer innen kybernetikk, miljøer som hadde forutsetninger for å utvikle datateknologi på et tidlig tidspunkt, men deres arbeider ble forbudt og stemplet som «reaksjonær pseudo-vitenskap» i perioden 1948-54. Dermed klarte politbyrået å forkrøple avanserte forskningsmiljøer og kneble ledende forskere.
I forhold til Sovjetunionen er dagens Kina ultra-pragmatisk. Det er ikke det at man ikke undertrykker folk, for det skjer som kjent støtt og stadig. Men man godtar forskning, teknologi og kapital fra hvor det måtte være. Dette gjør Kina langt mindre sårbart enn det Sovjetunionen var, og det er noe av grunnen til at Kina har vokst seg økonomisk sterkt så fort.
19) Verdenskrig innen 20 år?
«Men det er en "spådom om at KONFLIKTER mellom USA og Kina ikke kan unngås i de nærmeste 20 åra" og at FAREN FOR at noen sånne konflikter, I VERSTE FALL, kan "skli inn i" tilmed en 3. "varm" verdenskrig, ikke kan UTELUKKES.»
Kommentar: Spådommen om konflikter mellom USA og Kina kan ikke kalles særlig dristig. De pågår allerede, og det vil nødvendigvis bli flere av dem. Det går fint an å se den fortsatte krigen i Afghanistan som en del av USAs plan for innringing av Kina. Kina ser USAs press på Iran som et indirekte press på Kina. Og den nye våpenavtalen mellom USA og Taiwan oppleves i alle fall i Kina som en aggresjon. Og det vil bli mer, både fordi Kina rykker fram, og fordi en supermakt som USA ikke kan gi seg uten kamp.
Ubalansen mellom stormaktene fører stadig til kriger. Republikanske tenketanker har lenge snakket om en krig mot Kina som uunngåelig. Og USA har like mye militær slagkraft som hele resten av verden til sammen, så mulighetene er der. Men det spørs om ikke det alt er for seint. USA har brukt det første tiåret av dette århundret på å ikke vinne kriger mot to fjerderangs militærmakter, nemlig Irak og Afghanistan. Hvordan kan man forestille seg at USA ville ha noen mulighet til å vinne militært over et Kina med 1,4 milliarder mennesker og verdens største militærmakt, målt i antall soldater? Krigene i Irak og Afghanistan er i stor grad finansiert ved hjelp av lån fra Kina, og har påført USA en enorm gjeld. Hvordan skulle USA kunne finansiere en krig mot verdens raskest voksende økonomi?
Jeg tror en sånn krig er lite sannsynlig, ikke fordi viljen ikke er der, men fordi jeg tviler på evnen. Derimot kan vi godt komme til å se «kriger ved stedfortreder» både i Afrika og Asia, kriger der USA støtter den ene sida og Kina den andre i en kamp om hegemoni. Med Kinas raske erobring av råvarer og markeder på andre kontinenter er dette til og med sannsynlig, og særlig dersom vi ser det i et perspektiv på 10-20 år.
20) Kan noe HINDRE at Kina går forbi USA?
«Men kanskje Kina aldri GÅR forbi USA?…..
Poenget er at Kina alt HAR gått forbi USA på mange områder, og måned for måned, halvår for halvår går forbi USA på NYE områder. Kina ER den ENESTE VIRKELIGE LIKEVERDIGE RIVALEN til USA i Verdensøkonomien nå. DETTE HAR ALT SKJEDD. Spørsmålet bør altså EGENTLIG stilles: Kan noe hindre Kina å bli MYE STERKERE enn USA?
Mitt personlige svar er at det kan sikkert tenkes, men det ser ikke sannsynlig ut for meg.»
Samlet kommentar:
I 2004 var det slett ikke alle som hadde sett de tendensene som Øgrim peker på i denne artikkelen. I 1998 var jeg på en reise i Kina sammen med Peter M. Johansen, og vi diskuterte det vi så. Den konklusjonen vi trakk er nedfelt i et hefte jeg skrev etterpå som het «Kina 1999 – quo vadis?»:
«Det viktige i dag er imidlertid å konstatere at Kina allerede er en økonomisk og industriell kjempe, og det er en kjempe på full fart til å bli en gigant. Sjøl med synkende vekstrater vil Kina om 20 år ha større økonomisk tyngde enn USA. Dette vil skape grunnleggende og varige forandringer i verden. Antakelig sitter det allerede strateger i USA som frykter et rikt Kina enda mer enn de frykter Saddam.
Kina har skapt en moderne industri og er i ferd med å skape en moderne tjenesteytende sektor og en moderne infrastruktur. Og Kina har begynt å sikte mot toppen, ikke mot en god poengplass eller en plass blant de seks beste. Kina tar sikte på førsteplassen og har tenkt å bli der. Dette sier ingen i dagens Kina. Tvert om er målene forsiktig satt. I 2050 skal landet ha nådd et godt middels nivå, omtrent på linje med Australia. I seg sjøl er dette enormt. Hvis Kina når et økonomisk nivå på linje med de femten rikeste landa i verden, vil Kina være den ene dominerende økonomiske makta i verden i kraft av sitt enorme innbyggertall. Denne typen prognoser er meget tvilsomme, fordi bare små forskjeller i vekstrate vil slå enormt ut over så mange år. Men for å fortsette talleken litt til: Australia har i dag et BNP per capita som er ¾ av USAs. Hvis Kina i 2050 når 75% av USAs nivå i 2050, vil landets totale BNP være ca. 7 ganger USAs! En kan jo bare forestille seg hva et slik økonomisk jordskred ville bety i geopolitisk sammenheng.
Det som følger av et slikt mål er at dersom Kina som helhet skulle nå dette målet i 2050, ville sjølsagt deler av Kina ligge langt foran. Shanghai, Guangzhou, Hongkong og kanskje andre kraftsentra vil være internasjonale tyngdepunkter innen kultur, politikk og økonomi. Allerede lenge før dette, kanskje alt i det første tiåret av tjuehundretallet vil Kina begynne å kjøpe opp de beste vitenskapsfolkene i verden, slik USA har gjort tidligere. Hjerneflukten vil bli snudd, med de konsekvenser det vil få. Husk bare hva USA skylder sine immigrantintellektuelle. Hvis det 20. århundre ble det amerikanske århundre, er det stor sannsynlighet for at det 21. århundre blir det kinesiske århundre. Man behøver ikke akseptere den kinesiske prognosen for å se dette. Sjøl om landet ikke skulle lykkes med å nå lenger enn opp på verdensgjennomsnittet, så blir det et økonomisk jordskjelv. For det betyr i så fall at Kina vil øke fra 10% av verdens BNP i dag til 23%. Med enhver målestokk blir det en økonomisk gigant.»
Fem år seinere beskriver Tron Øgrim denne utviklinga i større detalj, og trekker de samme konklusjonene. Når jeg ser på all tilgjengelig statistikk ytterligere fem år seinere, må jeg bare slå fast at Øgrim hadde rett og Johansen og jeg hadde rett. Kina er alt blitt en gigant som utfordrer USA på alle områder. De langsiktige virkningene av dette har vi bare såvidt begynt å skimte.