For 40 år siden, i februar 1969, marsjerte Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) ut av Sosialistisk Folkepartis landsmøte, mens de sang Internasjonalen. Høsten 1969 fikk SF 3,5 % av stemmene ved stortingsvalget, men ingen representanter.

Splittelsen mellom revolusjon og reformisme førte til AKP(ml), RV, Rødt og Rød Ungdom.

Klassekampen, avisa med den revolusjonære formålsparagrafen, er ett resultat av utmarsjen i 1969. Kvinnekampen, klassekampen, streiker og streikestøtte kampen for offentlig velferd, mot imperialismen, EU-kampene, for pensjon og uføretrygd ville vært annerledes uten februar 1969.

I Norge var 68 i 69.

Olav Randen er geitebonde og driver forlaget Boksmia, www.boksmia.no

Eg vel å ta utgangspunkt i eit intervju med biologiprofessor ved Universitetet i Bergen Harald Kryvi i Dagbladet, 9. mai 2009. Professoren hevda blant anna:

Eg vil i det følgjande vise at dei fem første punkta er kunnskapslaust vrøvl. Det sjette, som eg ikkje bruker meir plass på, innber til dømes 500 000 innbyggjarar på Jostedalsbreen og 250 000 på Svartisen. Eller om me flytter fokuset til eit anna område, nesten 2 milliardar på Grønland.

Bak ligg ein tanke om at Norge og Vesten må stengje grensene for innvandring frå den tredje verda eller iallfall bli meir restriktiv. Med det vil desse overbefolka landa bli tvinga til å ta skeia i ei anna hand og gjennomføre eigne tiltak for å redusere folkeveksten. Kvifor kjem det så mange innvandrarar til Norge, spør intervjuaren, og får dette svaret: «Jo, fordi det er altfor mange innbyggere der de kommer fra. … Det sies at Afrika produserer for lite mat. Vi kan imidlertid snu problemstillingen: Kanskje er det for mange munner å mette?»

Det opinionsdannande og statssubsidierte Dagbladet oppfatta altså professoren som ein autoritet, dei presenterte reportasjen som forskingsformidling, dei inviterte til nettmøte med professoren etterpå, og dei fleste debattantane der tykte han var ein modig og klok mann.(1) Hendinga viser at me har behov for å analysere og diskutere slike spørsmål. Og med ein viss rett blir me ytst ute på venstresida kritiserte for at me, med vårt fokus på undertrykking av dei fattige, ikkje har gått inn i desse spørsmåla. La oss altså gå inn i dei.

Verdas befolkningsutvikling

I mange land er kunnskapane om folketal og fordeling av befolkninga usikre. Dei offisielle opplysningane, til dømes slik dei kjem fram i talmaterialet til FNs befolkningsdivisjon, må altså sjåast på som omtrentlege. Når det blir hevda at verdas folketal nådde 6,8 milliardar 1. juli 2009, er det altså omtrent sant, men datoen kan ha vore nokre månader før eller nokre månader etterpå.

Av dei 6,8 milliardane bur 5,6 milliardar, 82 prosent, i utviklingsland. Folketalet aukar no med 79 millionar i året, eller 150 i minuttet. I førre tiår var auken 90 millionar i året.

FNs befolkningsdivisjon opererer med åtte ulike prognosar for folketalet framover, avhengig av kva føresetnader dei legg til grunn. Den lågaste ligg på i underkant av 8 milliardar menneske i 2050, den høgaste på vel 11. Medianprognosen, som eg kjem til å leggje hovudvekta på i det følgjande, byggjer på at den nedgangen i fødselstal som me har sett i mange land dei siste tiåra, held fram og når stadig fleire land. I så fall vil folketalet bli 9,15 milliardar i 2050. Då vil det vekse med vel 30 millionar i året.(3) Dei siste par åra har likevel folketalet vakse raskare enn prognosen skulle tilseie, så mykje tyder på at han er i lågaste laget.

I tillegg til uvissa om fødselstal knyter det seg sjølvsagt uvisse til levealder. Globalt er aldersgruppene over 60 dei som veks snøggast, og prognosane byggjer på at denne veksten skal halde fram. Men pandemiar og andre sjukdommar, krigar og naturkatastrofar kan redusere levealderen. I den mest aidsherja delen av verda, sørlege Afrika, har levealderen gått ned frå 61 til 53 år dei siste 20 åra. Også usunt levesett, til dømes med mykje stillesitjing og/eller alkohol, kan føre til nedgang i levealder. Levealderen blant menn i Russland har gått ned dei siste åra og er no i underkant av 60 år. Eit nytt begrep er teke i bruk for å skildre det som skjer i Russland og tidlegare sovjetrepublikkar no, hypermortalitet.

Me må ta mange atterhald mot prognosane. Avgjerdene om å setje barn til verda blir påverka av mange forhold, og små endringar i fødselstal i ei befolkning kan få store konsekvensar. Det same gjeld dei andre faktorane bak folketalet i eit område, inn- og utflytting og dødstal med ulike årsaker. Med desse atterhalda er prognosane viktige analysereiskapar.

Folketalet i dei fleste samfunn gjorde sprang oppover då dei gjekk over frå sankar-, jakt- og fiskesamfunn og til landbrukssamfunn. Dette skjedde på ulike tidspunkt i ulike delar av verda og kunne ta mange hundre år. Folketalet gjer eit nytt sprang oppover når samfunn går over frå landbrukssamfunn til moderne industrisamfunn. Også dette skjer gjennom ein lang periode.

Dei førindustrielle landbrukssamfunna var prega av sakte og ujamn vekst. Dei fleste par fekk barn frå inngått parforhold og så lenge kvinnene var i fødedyktig alder. Barnetalet varierte mellom fire og åtte, ut frå kvinnene sin alder ved inngåing av parforhold og kor stor del av kvinnene i fødedyktig alder som inngjekk parforhold og fekk barn. Dødstala blant spedbarn og småbarn var høge, vanlegvis på mellom 10 og 20 % og stundom endå høgare, slik at folketalet likevel voks sakte. Ved epidemiar, massesvolt, krigar og naturkatastrofar gjekk folketalet attende.

Me kan bruke Norge midt på 1800- talet, då me tok til å få brukande statistikk, som døme.(4) Gjennomsnittsalderen for inngåing av ekteskap var 29 år for menn og 27 år for kvinner. Dei fleste var altså godt vaksne då dei gifte seg. I gjennomsnitt fødde kvinnene om lag 4,5 barn. Frå inngått ekteskap og så lenge dei var fruktbare hadde dei fleste kvinner barnefødslar med to–tre års mellomrom. Dette låg nær eit europeisk gjennomsnitt og nær snittet i mange utviklingsland i dag. I land der barnetalet er høgare, er kvinnene yngre når dei får sitt første barn. Ein av grunnane til at avstanden mellom barnefødslane var såpass stor, er at amming utsette neste graviditet. Nesten 2 % av barna var dødfødde. Mellom 10 og 15 % av dei levandefødde døydde det første leveåret, mange også som småbarn. Men trass barnedøden hadde befolkninga eit svært høgt tal barn. Meir enn kvar tredje innbyggjar var under 15 år. Gjennomsnittleg levealder var snautt femti år, og fire år høgare for kvinner enn for menn.

Forholda minner til dømes om Kenya i dag. Kenya har ein gjennomsnittleg levealder på 56,9 år. Fødselstalet per kvinne er 4,96. Når det ligg høgare enn i Norge midt på 1800-talet, er det i hovudsak fordi normalalderen for ekteskapsinngåing er lågare. Intervallet mellom fødslane er nokså likt. 6,4 % av dei levandefødde døyr det første året, 10,3 % før fylte fem år. 42,8 % av innbyggjarane er under 15 år, og 4,1 % over 60. Tilsvarande tal i Norge i perioden 1846–50 var 33,6 og 8,6. Folketalet veks med 2,64 % i året, vel ein prosent meir enn Norge midt på 1800-talet.

Vekstperioden, som Norge kom inn i for alvor på tidleg 1800-tal, er knytt til framstega med industrivekst, større matproduksjon (i Europa framom alt potetdyrking), meir allsidig kosthald, effektive medisinar og betre hygiene, frå det enkle som innlagt vatn og handvask til kunnskapar om mineralar og vitaminar i mat. Levealderen går opp, aller mest fordi færre spedbarn døyr, men framleis er barnetalet per kvinne høgt. Norge var i denne perioden til eit stykke ut på 1900-talet, lenger i bygd enn i by og lenger blant småkårsfolk enn blant rikfolk. Eg kan ta eigne besteforeldre som døme. Det eine paret gifte seg då kvinna var 26 år. Dei fekk seks barn, som alle voks opp. Det andre paret gifte seg då kvinna var 19 år. Dei fekk ti barn, men to av dei døydde tidleg.

I mange land i vår tid skjer veksten raskare, og perioden varar i stuttare tid enn i tidlegindustrialiserte land. Handvask med varmt vatn, vaksinering mot tuberkulose og tilgang til malariamedisinar er døme på framsteg som kan gjere at dødstal og spesielt spedbarndødstal går snøgt nedover.

Det landet som har høgast fødselstal per kvinne i perioden 2005–2009, er Niger med 7,15. 6 land har mellom 6 og 7 barn per kvinne, Afghanistan, Timor-Leste, Somalia, Uganda, Tsjad og Den demokratiske republikken Kongo. 20 land ligg mellom 5 og 6 og 18 land mellom 4 og 5. Til saman har desse landa 15 % av verdas innbyggjarar. Ikkje i noko land blir det fødd meir enn 8 barn per kvinne, slik Dagbladets demografiekspert hevda. Mange av desse landa har svært høge spedbarndødstal og låg levealder. Afghanistan (43,8 år) Zimbabwe (44,1 og Zambia (45,2) er dei landa som har lågast forventa levealder. I Afghanistan døyr 15,7 % av barn det første leveåret og 23,5 % før dei fyller fem år. Ei afghansk gjennomsnittsmor må altså føde fire barn for at tre skal leve til skolealder.

Stabiliseringsperioden er neste periode, og der går barnetalet per kvinne ned mot reproduksjonsnivået, nivået der den kvinnelege befolkninga rekrutterer sitt eige tal (på ca. 2,1 fødslar per kvinne, høgare enn to fordi det blir fødd fleire gutar enn jenter, og høgare i land med låg levealder fordi mange jenter og unge kvinner døyr). Faktorane bak er mange, høgare alder for familiestifting, at kvinner er ute i arbeid, tilgang til barnehagar, samfunnsansvar for dei eldre, meir bruk av prevensjonsmiddel, abortar, endra kulturelle og religiøse holdningar etc. Det eine universelle trekket er at dei fleste par ønskjer etterkommarar, men ikkje nødvendigvis mange etterkommarar. Viss dei kan føle seg nokolunde sikre på at barna veks opp, vel dei å få færre barn. Det andre universelle trekket er at para og kvinnene i større grad enn før – og i dei fleste kulturar – kan velje sjølve kor mange barn dei vil ha.

I denne perioden veks folketalet framleis snøgt av to grunnar. Levealderen går opp, og landa har som følgje av vekstfasen føreåt ei overvekt av yngre innbyggjarar og difor av unge mødrer.

Iran kan vere eit døme. Landet har dei siste tre tiåra hatt ein nedgang i fødselstal frå 6,5 til 1,83 per kvinne. I 1950 utgjorde folketalet 17 millionar, i 2009 74 millionar og ifølgje prognosane 87 millionar i 2025 og 97 millionar i 2050. Folketalet veks fordi landet framleis har ein stor del yngre innbyggjarar som får barn, og fordi gjennomsnittleg levealder stig. I løpet av eit par generasjonar vil landet få ei anna aldersfordeling med mange eldre, slik at dersom fødselstal et held seg under to, vil folketalet stabilisere seg eller minke sakte.

Ei rekkje land har dei siste tiåra teke steget over frå vekst- til stabiliseringsperioden, på det viset at dei har nådd eller nærmar seg to barn per kvinne. Særleg gjeld det land med betra økonomi og sosiale forhold. Asiatiske døme kan vere Bangladesh (6,63 barn i 1975–80, 2,36 i 2005–2010), Dei sameinte arabiske emirata (frå 5,66 til 1,95), India (frå 4,89 til 2,76) og Iran (frå 6,5 til 1,83). Kina har ein nedgang i same perioden frå 2,93 til 1,77, eit tal som gir grunn til å spørje om fokuset på Kinas eitbarnpolitikk er sterkare i Vesten enn i Kina. Afrikanske døme kan vere Algerie (frå 7,18 til 2,38), Botswana (frå 6,37 til 2,9), Sør-Afrika (frå 5 til 2,55) og Tunisia (frå 5,69 til 1,86). Dei fleste søramerikanske land er inne i same utviklinga, Brasil såleis frå 4,31 til 1,9 og Venezuela frå 4,47 til 2,35.

Dei fleste europeiske land og Kina har kome over i eller nærma seg ein fjerde periode når det gjeld folketal, stabilitetsperioden. Dei har eit fødselstal på eller under to per kvinne og har fått eller er i ferd med å få jamnt minkande alderspyramidar, der altså ikkje yngre vaksne lenger utgjer ei overvekt. Kina har framleis mange yngre vaksne og ein stigande levealder og kan difor vente ein viss folketalsvekst, fram til omkring 2025. Ein del europeiske land har eit stabilt eller litt minkande folketal. Italia til dømes har no 59,9 millionar innbyggjarar og vil etter det prognosealternativet eg har teke utgangspunkt i, ha 57,1 millionar i 2050. Tyskland vil få ein nedgang frå 82 til 71 millionar viss dagens fødselstal blir framtidas fødselstal.

Om medianprognosen til FNs befolkningsdivisjon held, vil folketalet stige med vel 30 millionar i året rundt 2050. I løpet av hundreåret vil den stabiliseringa me har sett i industriland, bli universell, og folketalet vil stabilisere seg rundt 10 milliardar.

Overbefolka område?

Er det slik at fattige land, og særleg Afrika, er overbefolka, medan vår del av verda har eit folketal tilpassa naturgrunnlaget? Me kan jamføre Italia og Angola. Angola er utan særleg tvil det mest ressursrike av dei to landa. Angola har fire gonger så stort areal, rike naturressursar som dyrkbar jord, fossefall, fisk, olje og jernmalm og – til dess våre utslepp øydelegg det – eit gunstig klima. Angola har 10 innbyggjarar per kvadratkilometer, Italia 193. Når Angola har så få, er det fordi Vesten har halde landet nede og henta naturverdiar og slavar derifrå. Viss noko av desse landa skal kunne seiast å vere overbefolka, må det vere Italia.

Eit land som Nederland er sjølvforsynt med landbruksvarer og eksporterer i tillegg mykje. Men dei hentar krøtterfôr og gjødsel i andre land. Importen er så stor at Nederland legg beslag på fem gonger eige landbruksareal.

Ser me på forureining, blir biletet det same. Det er Europa og USA som står for dei store klimautsleppa. Me kan ta Norge som døme. Me ligg på det dobbelte av verdssnittet i klimautslepp. Reknar me inn utsleppa med dei varene me importerer, ligg me på mellom tre og fire gonger snittet. Om me korrigerer for at me frå naturens side er forsynte med vasskraft (som me kunne ha eksportert mykje av og såleis redusert utsleppa i andre land), blir våre økologiske fotavtrykk endå større.

Tabellen over viser fordelinga av folket på verdsdelar på tre tidspunkt og i tillegg FNs medianprognose for 2050. I perioden frå 1750 til i dag har folketalet i verda vorte nidobla. Folketalet i Afrika har vorte nesten tidobla, i Asia åttedobla og i Europa mellom firedobla og femdobla. I dei andre verdsdelane var utgangspunktet lågt, og veksten har vore formidabel. Tyder ikkje dette på ein uhemma vekst i andre verdsdelar, medan europearane har teke ansvar og dempa veksten i sine befolkningar, og med det også vil få ein stadig mindre del av verdas innbyggjarar? Er det ikkje slik at viss andre hadde vist det same ansvaret som våre europeiske formødrer og -fedrar og noverande innbyggjarar, hadde verdas folketal no og framover vore på eit handterbart nivå?

Kunnskapane om tidlegare tiders folketal er naturleg nok usikre, og meir usikre til lenger attende me går. La oss likevel prøve å gå bak tala:

For det første hadde Europa, særleg Vest-Europa, ein veldig vekst i sitt folketal i perioden før 1750. Truleg var folketalet i verdsdelen i år 1500 om lag 62 millionar. (6) Veksten hadde å gjere med betre medisin- kunnskapar, meir allsidig mat, industrialisering og betre økonomi på grunn av koloniar og verdshegemoni.

For det andre vart folketalet i andre verdsdelar halde nede og redusert av europearane.(7) Då Columbus oppdaga Amerika, var det truleg om lag 70 millionar innbyggjarar der, altså noko fleire enn i Europa. Med si overlegne eldkraft og like overlegne bakteriekultur nedkjempa og utrydda dei europeiske kolonisatorane amerikanarar, slik at den opphavlege befolkninga i verdsdelen minka med minst 90 %. Utryddinga av indianarane er det truleg største folkemordet i verdshistoria. Då indianarane døydde unna og difor ikkje i tilstrekkeleg omfang kunne drive slavearbeidet i gruvene og på plantasjane, valde kolonisatorane ein ny metode for å skaffe arbeidskraft, å hente inn afrikanske slavar, med det resultatet at Afrika også fekk stagnasjon i folketalet i ein lang periode. 10–15 millionar afrikanarar vart importerte, og like mange miste livet under fanging og transatlantisk overfart.

Slik har Europa dei siste hundreåra teke i bruk ikkje berre sin eigen verdsdel, men også Amerika, Afrika, Oseania og delar av Asia. Dei har utrydda innfødde, dei har utnytta både naturressursar og arbeidskraft i desse verdsdelane til eigen bate, og dei har befolka verdsdelane med sine innbyggjarar.

Vår blodige og brutale fortid og notid gjer at me innbyggjarar i Europa og etterkommarar etter europearar i andre verdsdelar minst av alle bør kritisere dei andre for at dei legg beslag på for mykje av verdas ressursar eller er for mange. Utan våre europeiske herjingar dei siste hundreåra hadde verda truleg vore ein langt betre stad å leve.

Kva med Norge? I 1750 var folketalet rundt 626 000. Det har vorte nesten åttedobla. Reknar me inn dei 800 000 norske som utvandra (nettotal), dei fleste til Nord- Amerika, der dei har bidrege til å desimere indianarbefolkninga og overteke deira landområde, kjem me til at folketalet har vorte 12- eller 13-dobla frå 1750 til i dag. Folketalet i verda har vorte nidobla i same perioden.

Hadde me hatt nokolunde pålitelege innbyggjartal frå seinmellomalderen, ville dei truleg vise ei fordeling av innbyggjarane mellom verdsdelane som ikkje er så ulik fordelinga etter prognosane for 2050.

Islamsk dominans?

I dei fleste land i den vestlege verda finst miljø og i mange land parti som hevdar a) at barnetalet er ekstremt høgt i muslimske land fordi leiarane der aktivt bruker fødslar som ledd i ein langsiktig strategi for å vinne verdshegemoni, og b) at muslimars innvandring til europeiske land, saman med låge barnetal i desse landa, vil føre til at vår del av verda vil bli islamisert, somme seier i løpet av 30 år, andre i løpet av 100 år.

Tabellen over viser at fødselstalet går raskt nedover i muslimske land. Unntaket blant dei ti største er Nigeria, som framleis har eit barnetal på over fem per kvinne. Dette kan ikkje tilskrivast religionen, det ser me til dømes av at talet ligg om lag jamhøgt med i hovudsak kristne Etiopia. Hovudforklaringa er i staden det utviklingssteget landet står på. Dei er framleis i den demografiske vekstfasen, ikkje i stabiliseringsfasen.

I enkelte mindre land med islam har barnetalet gått endå meir nedover enn tabellen viser, i Tunisia såleis frå 5,69 til 1,86 i same perioden, i Libanon frå 4,31 til 1,86 og i Ghadaffis Libya frå 7,38 til 2,72. Blant arabarlanda er det to unntak der nedgangen er mindre, borgarkrigsherja Jemen og dei palestinske sjølvstyreområda. Afghanistan og fleire afrikanske land er også unntak og stadfester det eg tidlegare har skrive om at ei usikker framtid med aids, okkupasjon eller borgarkrig normalt gjer at barnetalet held seg høgt. Ikkje i nokon annan del av verda ser me ein så rask nedgang i fødselstal som i majoriteten av muslimske land. Miljøa og partia som snakkar om den veldige veksten i barnetal i muslimske land, er altså ikkje oppdaterte – eller utan evne til å forstå samfunnet.

Neste påstand er at innflytting av muslimar, saman med låge fødselstal i vestlege land, vil føre til islamsk overtak i vestlege land. Det blir peika på henting av ektefellar i fråflyttingslandet, familiegjenforeiningar og høge barnetal blant innvandrarar. Somme hevdar at talet på muslimar veks eksponentielt, altså som renter på renter. Flytter først ein muslim inn i landet, vil denne flyttinga føre til at fleire kjem.

Realiteten er i staden at folk flyktar når det er krig og krisar, og at flyttestraumen frå eit land normalt avtek og tilbakeflyttinga tiltek om forholda betrar seg. Statistikk frå ulike vestlege land viser også at første generasjon innvandrarar frå ikkje-europeiske og såleis muslimske land får fleire barn enn innfødde mødrer, men barn av innvandrarar får vanlegvis eit barnetal som ligg nær normalnivået i landet dei har kome til.(9)

Det må også føyast til at fødselstalet veks i mange vestlege land no og nærmar seg reproduksjonsnivået. I Storbritannia voks fødselstalet frå 1,6 i 1975–80 til 1,84 i 2005–2009, i USA frå 1,79 til 2,04 og i Sverige frå 1,66 til 1,87.(10) I Norge har talet vakse frå 1,78 til 1,96 frå 2001 til 2008.(11) Me ser ikkje tilsvarande vekst, iallfall ikkje enno, i Aust-Europa.

Påstandane om muslimsk babyboom og muslimsk overtaking av vår del av verda saknar altså feste i røyndommen. Det er ein del av ein skremselskampanje som har sterke likskapstrekk med kampanjen mot den gule fare sist på 1800-talet, med kampanjen mot jødane i mellomkrigstida og under andre verdskrig og med kampanjane mot sigøynerar og taterar. Det handlar ikkje berre og kanskje ikkje først og fremst om å bremse innvandring, det handlar primært om å sikre vestleg verdsherredømme, om å dele verda inn i aksepterte og ikkje-aksepterte menneske og i neste omgang å mobilisere mot dei ikkje-aksepterte.

To barn per kvinne

Det finst knapt noko alternativ til å ha to barn per par som målsetjing. Eller skrive på ein annan måte: Høgare barnetal vil innebere kamp mellom land og folk og ikkje vere berekraftig.

Men å krevje at fattige land skal innføre strenge befolkningsrestriksjonar er å fråta dei høvet til ei utvikling som vår. Ikkje berre har dei vorte og blir haldne nede økonomisk og kulturelt av den rike delen av verda, me blandar oss i tillegg inn i privatlivet til folk om me forkynner at dei to milliardane menneske som lever for under to dollar om dagen, skal redusere sitt barnetal fordi dei opptek for stor plass på kloden. For dei framstår denne innblandinga som tiltak for å halde på det imperialistiske jerngrepet om dei og hindre at dei skal få sin rettkomne del av klodens ressursar.

Vår oppgåve må vere ei anna, å hjelpe landa til at dei snøgt kan gå over frå fase to til fase tre og fire i befolkningsutvikling.

Det inneber at det er om å gjere å stogge krigshandlingar og redusere fattigdom, svolt og helseproblem. Land som Afghanistan (6,63 barn per kvinne), Irak (4,15), Sudan (4,23), Jemen (5,3) og Somalia (6,4) er alle merkte av krig, iallfall dei to førstnemnde frå Vestens side, og uvisse om framtida. I ein slik situasjon vel par å få mange barn for å sikre seg etterkommarar også om dødstala blant barn og yngre vaksne skulle bli høge. Det er, særleg i samfunn der familien må ta seg av dei eldre, ei så å seie universell tenking at eit par ønskjer seg minst to etterkommarar, og av dei helst ein son. Er risikoen stor for at dei fødde mister livet som barn eller ungdommar, vil dei ha fleire.

Det gjeld ikkje berre krigssituasjonar. Dei landa som har størst del av innbyggjarane under sveltegrensa og under fattigdomsgrensa, som har høgast del hiv/aids og som er mest herja av andre sjukdommar, har også dei høgaste eller blant dei høgaste tala barnefødslar per kvinne.

Me kan til dømes spørje: Korleis hadde barnetalet og difor folketalet i aidsherja land utvikla seg dersom den rike verda i staden hadde kasta kreftene inn i å bekjempe aids? Med forsking for metodar for å drive sjukdommen attende, med aktiv informasjonsverksemd, med subsidierte i staden for patenterte og dyre vaksinar, med støtte til grunnleggjande helsetenest og teststasjonar for hiv, med utdeling av kondomar, med støttetiltak til fattige slik at ungjentene ikkje treng bli prostituerte, med gratis sprøyter til narkomane etc. Det er sjølvsagt uråd å svare absolutt, men jamfører me land med mykje aids med land som lykkast i å halde sjukdommen nede eller drive han attende, ser me at bekjemping av aids er eit vesentleg tiltak for å stabilisere ei befolkning. Land som Senegal, Uganda og Tunisia, som alle har gjennomført vellykka tiltak mot aids, har også hatt ein sterk nedgang i fødselstal dei siste åra. Det sannsynleggjer at folketalet hadde vore lågare og ikkje høgare om aids hadde vorte nedkjempa.

Av dette følgjer at det viktigaste tiltaket me i Vesten kan kome med for befolkningsregulering i fattige land, er å hjelpe dei vekk frå krig, svolt, fattigdom og sjukdommar. Hjelp til sjølvhjelp i matproduksjon, sjukepleiarar og medisinar i staden for soldatar og bomber altså.

Det finst mange tenlege, målretta hjelpetiltak. Eit døme er skolelunsj i verdas fattigaste land. Det vil for det første betre kosthaldet til barna og difor auke sjansane for at dei lever opp. For det andre vil det gjere at fleire foreldre sender barna til skole og difor at dei lærer å lese og skrive. For det tredje vil det gjere at jentene blir i skolen lenger og difor at tenåringsekteskap med påfølgjande svært høge barnetal kan unngåast. Gratis skolelunsj i dei 44 landa med lågast inntekter vil koste om lag 6 milliardar dollar i året.(12)

Andre døme på billige og effektive tiltak der vår del av verda kan gjere ein innsats, er kamp mot analfabetisme, hjelp til informasjonsverksemd, gratis tilgang til kondomar og bygging av helsestasjonar for mor og barn. Alt dette er tiltak som både betrar fattigfolks helse og bidreg til å redusere fødselstala. Det er altså vinn–vinn-situasjonar.

Ein tredje gevinst er også viktig: Innbyggjarane vil vanlegvis få det betre. Eit land med mykje sjukdom og låg levealder er eit kostbart land å drive, om innbyggjarane skal ha tilgang på offentlege basistenester. Aidspasientane eller dei krigsskadde fyller opp sjukehusa og legg beslag på det landa har av legetenester. Overvekta av unge gjer at landet må bruke svært mykje pengar på utdanning. Når mange yngre vaksne døyr av aids eller i krig, inneber det samtidig at kostnader med å føre desse fram til vaksenlivet, har vore bortkasta. Landet er inne i ein vond sirkel som det er uråd å kome seg ut av.

Men éin gevinst vil utebli om bistandsarbeidet blir lagt om i denne leia, profitten dagens bistandsmidlar gir dei rike lands næringsliv.

Eksemplet Iran

Det er ikkje, for å vende tilbake til Dagbladets påstått sakkunnige, slik at Kina er det einaste utviklingslandet som fører ein aktiv befolkningspolitikk. Når fødselstalet går ned i land etter land, er det blant anna fordi styresmakter ser reduserte fødselstal som ønskeleg og gjennomfører tiltak for å få fødselstala ned. Iran er kanskje det mest oppsiktsvekkjande dømet. Landet hadde i 1975–80 eit fødselstal per kvinne på 6,5. Då Ayatollah Khomeini overtok leiinga i landet i 1979, avvikla han alt av familieplanlegging og propaganderte for store familiar og mange soldatar for islam i krigen mot Irak. Fødselstalet auka til 8, og folketalet voks nokre år med meir enn 4 % årleg. Rundt 1990 tok styresmaktene til å innsjå problema dette medførde, overbefolkning, økologisk forfall, arbeidsløyse og veldige samfunnskostnader til helsestell og undervisning. Dei vedtok ei nasjonal lov om familieplanlegging. Blant tiltaka var pålagd familierådgiving for nye par, bygging av 15 000 lokale helsestasjonar, frivillig sterilisering av menn og gratis tilgang til prevensjon. Like eins starta dei målretta arbeid for at kvinner skulle lære å lese, med det resultatet at leseevna blant iranske kvinner auka frå 15 % i 1970 til over 70 % i år 2000. Og dei tok i bruk fjernsyn og aviser for å oppmode folk til å redusere barnetalet. I løpet av vel eit tiår gjekk fødselstalet per kvinne dramatisk nedover og er no på 1,83. Arbeidet med å få ned fødselstala har også gitt gevinstar i form av betre økonomi, mindre press på naturressursar og helseinstitusjonar, fleire kvinner i arbeid og meir ressursar til skolesatsing.(13)

Spørsmålet er korleis andre land kan lære av det iranske eksemplet. Neste spørsmål er korleis me i den rike verda kan bidra til denne lærdommen. Svaret er iallfall ikkje å drive kampanjar mot islam, å hevde som sosiologen Sigurd Skirbekk i avisdebatt med underteikna (14) at muslimar set så mange barn til verda fordi dei har eit anna forhold til sex enn me i den kristne kulturkrinsen, å hevde som George W. Bush at Iran er ein del av vondskapens akse eller å unngå kontakt med landet. Svaret er analysar, kunnskapar, respekt for andre og økonomiske bidrag til å gjennomføre tiltak av liknande slag.

Ei verd med stabilt folketal

Mykje tyder på at verdas folketal vil flate ut på rundt ti milliardar, slik at verdssamfunnet – med alle atterhald for sjukdommar, krigar, naturøydelegging og framtidas samfunnsendringar – kan gå inn i ein periode med etter måten stabilt folketal. Ti milliardar er eit svært høgt tal i høve til ressursgrunnlaget på vår vesle klode. Tre eller fem milliardar hadde vore langt lettare å handskast med for klodens framtidige innbyggjarar.

Sjølv om talet på menneske blir nær grensa for det kloden har ressursar til, vil ei stabilisering av folkesetnaden vere eit stort framsteg for menneskeheita. Det vil gjere arbeidet med forvaltning og utnytting av våre knappe naturressursar oversynleg og handterbart. Det vil kunne medverke til å flytte fokuset frå vekst og privat profitt og over til stabil og berekraftig samfunnsdrift. Eit slikt fokusskifte vil gjere det langt vanskelegare å forfekte ein marknadsøkonomi basert på undertrykking og alles kamp mot alle. Det vil gjere det tilsvarande lettare å arbeide for ein planøkonomi, eit globalt samarbeid og ei verd tufta på samarbeid og rettferdig fordeling. Difor er ei stabilisering av folketalet den viktigaste framoverretta endringa for menneskeheita i vår tid.

Noter:

Philip McMichael er professor i sosiologi ved Cornell University

«Matkrisa» i 2007–2008 var toppen på eit isfjell. Svolt og matkrise er uløyseleg knytt til den moderne verda, og den brå veksten i matprisane vart ei fersk påminning om dét kulturelle fenomenet. Om lag på same vis som den velkjente observasjonen til Susan George om at svoltkatastrofar er det siste steget i ein prosess mot meir sårbare og oppsplitta samfunnsmessige reproduksjonsmekanismar, så representerer mat«krisa» ei forstørring av ei langvarig krise i den samfunnsmessige reproduksjonen som skriv seg frå kolonialismen, og som vart utløyst av den nyliberale utviklinga i kapitalismen.(1)

Kolonitida var starten på eit utbyttingstilhøve mellom Europa og resten av verda, der imperiesystem erstatta ikkje-europeiske forsyningssystem då koloniane vart omdanna til soner som skulle forsyne den europeiske kapitalismen med mat og råvarer.

I nyare historie har liberaliseringspolitikken forsterka omdanninga av Sør til ein «verdsfarm » for eit mindretal av globale konsumentar, konsentrerte i nord og i strategiske statar og byenklavar i sør. Den kombinerte tileigninga og omflyttinga av matproduksjon og -sirkulasjon ligg under den samfunnsmessig konstruerte knappe matforsyninga og permanente svolten som konservativt rekna rammar nær ein millard menneske (nær 14 prosent av menneska i verda).

«Agflasjonen» som gjorde verda merksam på denne krisa ved inngangen til 2008, dobla prisen på mais, kveiteprisen steig med 50 prosent og ris auka så mykje som 70 prosent, og førte verda inn i ei tid med underskot på mat.(2) I ein artikkel i The Economist kalla «Slutt på billig mat» merka redaktøren seg at matprisindeksen i bladet hadde nådd sitt høgaste nivå sidan starten i 1845. Matprisane hadde stige 75 prosent sidan 2005, og kornreservane i verda var på sitt lågaste, bare 54 dagar.(3) Ifølge International Food Policy Research Institute (IFPRI) ville agflasjonen pga veksande produksjon av biodrivstoff «føre til nedgang i tilgjengeleg mat og kalorikonsum i alle delar av verda, med det sub-sahariske Afrika hardast ramma».(4)

Dagens problem er knytt til intensivert energi- og matetterspørsel i ei tid der oljeproduksjonen har nådd toppen. Ein veksande klasse på ein milliard nye konsumentar dukkar opp i tjue «mellom-inntekts»-land «med samla forbruksevne, rekna i kjøpekraft, lik den i USA».(5) Gruppa omfattar nye medlemmer av OECD – Sør-Korea, Mexico, Tyrkia og Polen, i tillegg til Kina og India (40 prosent av denne totalen) – og velstandsymbolet deira er bileigarskap og forbruk av kjøtt. Desse to varane – saman ved aukande etterspørsel etter biodrivstoff og fôrproduksjon – forverrar inflasjonen på matvarer, ettersom deira gjensidige konkurranse om jord får den perverse effekten at alle avlingar blir meire verd, på same tid som dei tar over land brukt til matproduksjon.

Samtidig har finansspekulasjon forverra problemet. Til dømes steig prisen på ris med 31 prosent 27. mars 2008, og kveite med 29 prosent 25. februar 2008. New York Times meldte 22. april 2008 at«prisboomen har trekt til seg ein straum av nye investeringar frå Wall Street, rekna til så mykje som 130 milliardar dollar».

Ifølge same artikkel har Commodity Futures Trading Comission peika på at

Vanlege forklaringar viser til kombinasjonen av ekstremt vêrmønster og økologisk stress som årsak til presset på matjord. Som oppsummert av John Vidal i The Guardian i november 2007:

FNs miljøprogram sa planetens vatn, luft, dyre- og fiskebestand alle gjekk «ubønnhørleg attende». I følge FNs matprogram for verda (WFP) er femtisju land ramma av katastrofale flommar; 29 i Afrika, 19 i Asia, og 9 i Latin-Amerika. Avlingane er ramma av tørke og varmebølger i sør-Asia, Europa, Kina, Mozambik og Uruguay. (7)

Når det gjeld biodrivstoff kjem det i tillegg ein følgeeffekt, skissert av OECD-FAOs Agricultural Outlook 2007–2016, der ekspanderande produksjon av mais til etanol i USA reduserer arealet til matoljeproduksjon, slik at «matoljeprisen au stig som resultat av strammare forsyningar og prisauken vart forsterka av stigande etterspørsel etter maismjøl til fôr, og stigande etterspørsel etter vegetabilske oljer til biodiesel».(8) Slik sett er «stormen perfekt».

Men metaforen «perfekt storm» peikar på samanfall av tilsynelatande ukontrollerbare krefter, med endringar i etterspørsel som truar og blir trua av svinnande forsyningar.(9) Til dømes gir leiaren i Financial Times 9. april 2008 eit forenkla økonomisk syn på problem og løysing:

På litt lengre sikt må kravet vere å auke forsyningane, her ligg mykje av ansvaret på utviklingslanda – forbetra infrastruktur, medrekna naudsynt lagring av reservelager, få fleire land med i produksjonen og oppmuntre til forsikring av avlingane, eller fremme marknader der dei ikkje finst. Dei landa som gjør motstand mot å ta i bruk genmodifisert mat, må sjå ein gong til på produktivitetsvinsten det kan utløyse. Sikring av og stabilitet i matforsyningane blir forbetra når marknaden får lov til å virke gjennom klare og varige prissignal, og der regjeringane syt for naudsynt samfunnsmessig og fysisk infrastruktur.(10)

Mens marknaden kan gi signal om ressursbegrensingar, så er strukturen og politikken i marknaden i siste instans ansvarleg for denne situasjonen, og for tolkinga om at det trengst betre marknadstilpassing. Og av den grunn var det ikkje overraskande at selskapa og internasjonale finansinstitusjonar nytta høvet til å forsterke kontrollen over det globale matsystemet under krisa. I mellomtida har regjeringar med varierande ressurstilgang gripe til liberalisering av matimporten, pris- og/eller eksportkontroll på eigen produksjon for å dempe uro. Tvangsovertaking av jord er blitt konsekvensen av panikktiltaka styresmaktene grip til for å sikre seg mat utanlands.(11) Men til sjuande og sist signaliserer stigande matpriser at meir grunnleggande prosessar er i arbeid, tydelege både i svoltkatastrofar og matopprør – fenomen med lange røtter.

Matopprør og svolt i imperiet

Frå «etisk økonomi» til borgarrettar – matopprør viser at sosiale normer har blitt krenka.(12) Utanfor Europa der kolonialismen førte til økologisk og kulturell kata-strofe, tok matopprør karakteristiske former. Sjå til dømes det Mike Davis omtaler som eit sakte viktoriansk holocaust som strekte seg frå India gjennom nordlege Kina til Brasil. Det Davis kalte synkroniserte El Niño-svoltkatastrofar – tilsynelatande pga øydeleggande tørke tvers over tropene den siste fjerdeparten av attenhundretallet, som førte til store dødstall pga svolt (overslaga varierer mellom tretti og seksti millionar menneske) – vart faktisk forsterka av imperiet. Det imperiet fullførte i India td, var avviklinga av den landsbybaserte nødlagringa av korn, ettersom korn blei ein vare og gjort om til eksportprodukt. Før det britiske styret, «før opprettinga av ein jernbanebasert nasjonal kornmarknad, var reservelagra av korn i landsbyane større, eit slektbasert velferdssystem meir utbreidd, og kornprisane i overskotsområde betre verna mot spekulasjon».(13) Davis påpeikar at transportsystemet – medrekna telegrafen og samordninga av prisvandringar han førte til, uavhengig av lokale tilhøve – sette oppkjøparane langs linja i stand til å overføre kornreservar frå det tørkeramma baklandet til hamstrande sentra. Med hjelp av det vart India «tvunge inn i verdsmarknaden» og mellom 1875 og 1900, dei verste svoltåra i hungersperioden, auka korneksporten frå tri til ti millionar tonn per år, ei mengd tilsvarande det årlege ernæringsbehovet til tjuefem millionar menneske, samtidig med at mellom tolv og tjueni millionar menneske døde i perioden, etter grove overslag. Som Davis seier: «Londonarane åt faktisk brødet til indarane», og siterer ein observatør som skreiv: «Det ser ut som ein anomali, det at India med sine svoltkatastrofar er i stand til å forsyne andre delar av verda med mat.»(14) Neppe ein anomali, slike perversitetar viser marknaden over alt, det skjedde til dømes under den irske potetsvolten på 1840-tallet, eit hundreår seinare i 1943 i Bengalen, og i seinare svoltkatastrofar, der mat har blitt omdirigert av kommersielle grunnar.

I ei talande avsløring av den nærsynte økonomiske liberalismen, legg Davis vekt på at «den perverse konsekvensen av ein felles marknad var eksport av svolt, gjennom inflasjon, til dei fattige på landsbygda i distrikt med kornoverskot.»(15) Svaret frå det som kom til å bli kalla tredje verda, var eit antiimperialistisk credo som la grunnlaget for avkoloniseringsrørslene i det tjuande hundreåret. Mens Polanyis «doble rørsle» med sosialt vern mot marknadsprivatiseringa beskreiv den framveksande europeiske moderniteten, fullførte Davis fortellinga ved å avsløre det han kalla «den hemmelege historia om det nittande hundreåret» – ved å dokumentere den djupe verknaden gullstandarden hadde på den ikkje-europeiske verda. Modernitet betydde for ikkje-europearar at det materielle livet deira vart objekt for prismekanismar, som vart ei brekkstang for at basis- og nye ressursar på lik linje kunne fjernast utan umiddelbart synlege krefter, og frakta av profittskapande kjøpmenn til betalande konsumentar i Europa. Kort sagt var modernitet tviegga, og mathandelen byr på eit av dei mest dramatiske bileta på det paradokset.

Eit tidleg matopprør tok kampen opp mot den berykta «tempellønna» som vart innført i 1877 av viseguvernøren i Bengal under det militære styret til den sentrale guvernøren Lord Lytton. Formålet var å redusere kostnadene ved hjelpearbeidet sett i verk av regjeringane i Bombay og Madras. Denne risrasjonen, utan tillegg av proteinrik mat som fisk eller kjøtt, «gav mindre næringsgrunnlag for hardt arbeid enn dietten i den illgjetne konsentrasjonsleiren Buchenwald, og mindre enn halvparten av det den indiske regjeringa i dag set som kaloristandard for vaksne menneske.» Resultatet var at det ble en streik til støtte, der svoltramma bønder «organiserte svære Gandhi-liknande protestar mot risreduksjonen »,(16) dei dro frå arbeidsleirane en masse, og laga ei kortliva proto-nasjonalistisk rørsle blant kjøpmenn på lokalnivå, jordeigarar som budde utanfor området og handverkarar. Det førte til at visekongen auka rasjonane og sette ned arbeidsmengda i leirane.

Kina hadde på same vis som India komplekse før-koloniale system, der «både mogular og maratar tilpassa reglane sine på fleksibelt vis for å ta høgde for viktige økologiske samanhengar og uføreseielege klimasvingingar i dei tørketilbøyelege regionane på subkontinentet». Her hadde ein kombinasjon av tørke og monsunflom midt på 1870-tallet avslørt eit korrupt system i kornreservane «takk vere fantastisk svindel frå hundrevis av korrupte tjenestemenn og medsvorne handelsmenn, pluss at Grand Canal ikkje kunne seglast på grunn av årstida. »

I tillegg til å ete seg frå heimane sine pakka svoltramma bønder seg saman i underjordiske holer då hjelpetiltaka minka, og i Shandong «organiserte bondekvinner svært teatralske demonstrasjonar, ulikt tidlegare hendingar, mot grådige folk frå lågadelen og uærlege tjenestemenn.»(17) Davis hevdar denne typen ritualiserte protestar var uttrykk for ein uttalt «etisk økonomi», og seier at slik «militant sjølvorganisering generelt bare var mauleg i den tidlege fasen av svoltperioden, før svolten byrja øydelegge den sosiale veven i landsbyen, og til slutt den utvida familien sjølv.»

Ulikt det kastedelte India, peikar Davis på «ei oppblomstring av ikkje-ortodokse religiøse sekter og undergrunnsgrupper som var motstandarar av Qing-tradisjonane, og som baud kinesiske bønder eit kulturelt mønster å organisere etter og legitimerte bondeopprør.» I Lushan Hsien som hadde tradisjonar med bandittvesen og opprør, gjorde bøndene og vatningsarbeidarane opprør, opna små kornlager for dei fattige og starta opprør blant titusenvis som til slutt vart slått ned av regjerningssoldatar.

På 1870-tallet førte tørke og monokultur i sukkerproduksjonen i nordaustlege Brasil, saman med eit lukka system for kornhandel, til at bøndene måtte rømme til kystområdet, noko som igjen førte til at ein sveltande mobb plyndra marknaden i Fortaleza. Det førte til arbeidsleirar med eit rasjoneringssystem som «var ein bankett samanlikna med tempellønna» sjølv om levekåra var «like elendige som i Deccan.»(18)

I alle tilfella fekk raseriet til sveltande bønder uttrykk i matopprør. Slike opprør fødde av desperat naud gav næring til millenaristrørslene som knytta «umoralen» til kompradorar og kolonistar. Tvers over austlege og søraustlege Asia og Afrika vart religion blanda med antikolonial kamp, og førte til diskusjonar om den samfunnsmessige krafta til det ein kunne kalle «halvproletariatet » sett frå ein synsvinkel, eller frå ein annan synsvinkel: bonderevolusjon av Mao Zedongs type (Yanan-modellen).(19) Det overordna er sjølvsagt at mens tilgangen på mat kunne bli redusert gjennom oppblåsing av marknaden eller handelsstans eller rasjonering til fordrivne bønder, så var matopprør i koloniale eller postkoloniale område uunngåeleg knytt til klagar på det politisk-økonomiske systemet og som tente kamp mot koloniseringa tvers gjennom alle dei gjenverande europeiske imperia.

Nyliberalismen

Nyliberalismen har sitt opphav i gjenoppbygginga av økonomien i etterkrigstida, då avkoloniseringa førte med seg eit tilnærma komplett statssystem prega av den kalde krigens politikk, og USA og Sovjetunionen utvikla hjelpeprogram for å sikre seg innverknad og for å styrke eigen kapasitet industrielt og militært.(20) Tvillingarven med tydeleg (og relativ) utarming saman med veksande utviklingskrav frå antikoloniale rørsler førte på femtitallet til eit «utviklingsprosjekt », utarbeidd i Washington, London og Paris, og på Bretton Woods-konferansen i 1944, som skapte Verdsbanken og søsterorganisasjonen, Det internasjonale pengefondet.(21)

Bilateral økonomisk makt overskygga multilateralisme i verdssystemet. USAs mathjelpprogram som vart formalisert gjennom Public Law 480 i 1954, dominerte handelen med mat dei neste to tiåra. USA-styrte matforsyningar vart gitt som konsesjonar til statar som geopolitisk stod i fronten, og/eller dei som vart sett som framtidige kundar etter at hjelp vart endra til handel. Dette eksportregimet for mat omforma vestleggjorde, faktisk, kosthaldet til dei nye bybefolkningane i industrialiserte område i tredje verda, på same tid som det undergravde bøndene med lågt prisa basismat.(22)

Postkoloniale statar som var vestlegdominerte gjennom (teknisk og militær) hjelp og handel tok til seg utviklingsmodellen, kommersialiserte offentleg eigedom (jord, skog, vatn, genetiske ressursar, kunnskapen til urfolka), og utvida handelsbasert matproduksjon for å betale for teknologiimport og luksuriøse forbruksvarer. Eksisterande kulturar opplevde vedvarande åtak frå billeg matimport og utvida marknadsgjøring. Fordriving av bønder blei intensivert med styrkinga av primitive koloniale akkumulasjonsmetodar i dei postkoloniale statane. Frå 1950 til 1997 gjekk landsbygdbefolkninga i verda ned med rundt 25 prosent, og no bur 63 prosent av bybefolkninga i verda i, og i utkantane av storbyane som breier seg ut i Sør.(23)

Monokulturar omforma landsbygda ettersom den amerikanske modellen for kapital-energi-intensivt landbruk blei universell gjennom den europeiske Marshallplanen, spreiing av landbruksindustrien med støtte frå tilsvarande fond på mathjelpprogram, og teknologi knytt til den grønne revolusjonen. Då urbaniseringa spreidde seg raskt i Sør, eksploderte veksten av supermarknader, og inkorporerte små eller uavhengige produsentar i sine kontraktnett, og vidare inn på verdsmarknaden på mat. (24) (Men store supermarknader har ofte bidradd til å eliminere tradisjonelle marknader for småprodusentar, og sett mange ut av produksjon.) Knytt til det er oppblomstringa av konserneigd industrilandbruk – i dag retta mot Argentina, Brasil, Kina, India, Mexico, Pakistan, Filippinane, Sør-Afrika, Taiwan og Thailand. Asia er hovudområdet for den verdsomspennande prosessen, og står for to tredjedelar av kjøttforbruket, som i hovudsak er produsert på brasilianske soyabønner.(25) Med framveksten av den kinesiske middelklassen har Kina endra seg frå å vere netto eksportør av soyabønner til verdas største importør av soyabønner og -olje, og omformar brasiliansk beiteland til soyamarker ettersom kvegflokkar invaderer Amazonas.(26) Frå eit materielt og finansielt perspektiv er den globale integrasjonen av matforsyning, kosthald og produksjonsforhold grunnen til at auka matprisar kan spreie seg som virus i det tjueførste hundreåret, og viser krisa til den nyliberale utviklingsmodellen.

Frå eit institusjonelt perspektiv vart den nyliberale utviklinga samanfatta i danninga av World Trade Organization (WTO) i 1995 – liberaliserings- og privatiseringsregimet fremma samordninga av jordbruksnæringa og matmarknader på verdsbasis. WTO-avtalen Agreement on Agriculture (AoA) gjør det ulovleg med kunstig prisstøtte gjennom handelsrestriksjonar, produksjonskontroll eller statlege handelsråd. Ved å tvinge landa i Sør til å opne landbrukssektoren, mens USA og EU hadde store subsidiar, blei det skapt det som misleiande er oppfatta som «komparative fordelar», ved å skape dei historisk lågaste prisane på korn, kjøtt og mjølkeprodukt i desse landa. Ved å kople subsidiane frå prisane fjernar ein lågaste pris, og etablerer på effektivt vis «verdsprisar» på landbruksvarer – som har falle 30 prosent eller meir sidan 1994. Gjennom AoAs reglar for «minsteimport» er land nekta å følge ein sjølvforsyningsstrategi, og jamvel med ein slik relativt låg marknadstilgang har det å bli utsett for den kunstige verdsprisen øydelagt småprodusentar over alt, flytta dei til urban slum eller som arbeidskraft på plantasjar og jordbruksgods innretta på eksport av mat til relativt rike konsumentar på verdsbasis. Den resulterande styrkinga av dei store matselskapa under WTO-regimet har gjort det mauleg å privatisere «matsikring» hos dei store selskapa.(27)

Den opprinnelege senkinga av matprisane som førte til at småprodusentane vart øydelagte, har no ført til agflasjonen med auka monopolkontroll på matforsyningane i verda. Under slike tilhøve med «liberalisering » gjekk faktisk overføringa av inflasjonen på matprisane automatisk. Raj Patel merka seg at mens prisen på ris steig over heile Asia i 2008:

Ut over prisendringar er krisa innebygd i grunnleggande strukturendringar i matsystemet i verda. Det me kan kalle «mat frå ingenstad»-regimet(29) vaks fram gjennom den faste endringa frå produksjon av basismatvarer til produksjon av eksportmatvarer – enten ved at Nord dumpa sine landbruksvarer, eller ved at Sør slutta seg til ein kapitalistisk eksportstrategi for å betale gjeld. Chile, den største leverandøren av frukt og grønt til Europa og Nord-Amerika, hadde nedgang på meir enn ein tredjedel på bønner, kveite og andre basisvarer då plantasjane gjorde småprodusentane til midlertidig arbeidskraft. På slutten av det tjuande hundreåret er overslaget at mellom tjue og tretti millionar menneske verda over har mista jorda si som resultat av handelsliberalisering og eksportjordbruk. (30) Dei fortrengte utgjør ein midlertidig arbeidsstyrke i utkanten av byane, og pressar sjølvsagt lønningane ned på verdsbasis då næringslivet drar fordel av dei lågtlønna, og set ut arbeid. Konsekvensen er reduksjon av matproduksjon på småbruk for dei fattige og dei fattige blir meir sårbare med stigande matprisar. Desse trendane er bare forverra med intensivert «globalt jordran» som har understreka fordrivinga med privat tileigning og offentleg pålagt omlegging frå jordbruksland til sikring av energitilgang (biodrivstoff ) utan matsikring, i etterdønningane etter «matkrisa» nyleg. Det ironiske er at regjeringane viser lita tru på marknaden og på «matsikring», og investerer i jord utanlands for å sikre seg matforsyningar i tilfelle mangel i framtida.(31)

Sporen til slike initiativ utanfor marknaden er den alltid eksisterande trusselen om matopptøyar som regjeringane evig og alltid er sårbare for. Matopprøra som skylte over verda i 2007 og 2008 (Italia, Usbekistan, Marokko, Guinea, Mauritania, Senegal, Vest-Bengal, Indonesia, Zimbabwe, Burkina Faso, Kamerun, Jemen, Jordan, Saudi-Arabia, Egypt, Mexico, Argentina og Haiti) vitna om stigande prisar på basismatvarer, som tvinga president Préval på Haiti til å gå av. Matopptøyar i byane uttrykker i dag misnøye med nyliberal politikk, som har bygd ned offentleg sektor (særleg matreservar), og gjort landa i sør meir avhengige av mat utanfrå. Som svar har regjeringane sett i verk moratorium på mateksport, og i 2008 stengte forbod mot kveiteeksport frå Kasakhstan, Russland, Ukraina og Argentina ein tredjedel av verdsmarknaden, Når det gjeld ris, har eksportforbod eller restriksjonar i Kina, Indonesia, Vietnam, Egypt, India og Kambodsja ført til at i hovudsak Thailand og USA framleis eksporterer og gir næring til agflasjonen. (32) I følge ein rapport:

Som resultat avslørte krisa at det nyliberale matregimet er sårbart, der mat i stor skala blir omgjort til varer og spekulasjonsmål. Kontrollert enten av finansmarknaden eller jordbruksnæringa, gir det inflasjon (sjølv med rekordavlingar på basisvarer).(34) Matlagra er svært sentraliserte – fem selskap kontrollerer 90 prosent av den internasjonale kornhandelen, tri land produserer 70 prosent av eksportert mais, og dei tretti største detaljhandlane for mat kontroller ein tredjedel av matvarehandelen.(35) Slik konsentrasjon av selskapsmakt blei mauleg gjennom synet som blei uttrykt av leiaren for Cargill:

Liberalisert handel etter WTOs reglar har omstrukturert matproduksjon og -handel, gjort land meir avhengige av matvarehjelp som starta då prisane var låge. Kveiteimporten til Afrika auka «med 35 prosent mellom 1996 og 2000, mens totalverdien av den stadig billigare importen faktisk fall med 13 prosent i snitt»(37). Omkring 70 prosent av landa i Sør er netto matimportørar (38), og i 2007 «steig rekninga på matimporten til utviklingslanda med 25 prosent då prisane steig.»(39) Slik matavhengighet kjem ofte som resultat av importvekst på produkt med lågpris til skade for eigne produsentar. FAO merka seg 669 tilfelle av stigande kyllingimport mellom 1983 og 2003, 50 prosent av dei i Afrika som bare står for 5 prosent av kyllinghandelen på verdsbasis. I dette tidsrommet blei 70 prosent av kyllingproduksjonen i Senegal og 90 prosent av Ghanas feid over ende av kyllingimport frå USA, EU og Brasil.(40) I mellomtida førte gjeldskrisa til nedbygging av strategiske kornreservar i Sør. Internasjonale organ som IMF gjorde framlegg om at regjeringane (til dømes i Malawi)(41) måtte redusere strategiske kornlager for å betale gjeld (42), og regjeringar som i India selde kornreservar på verdsmarknaden(43). Den internasjonale bonderørsla Via Campesina peika på:

Paul Krugman tok opp problemet i ein kommentar i New York Times, «Det løpske kornet»:

Ikkje ulikt avviklinga eller øydelegginga av vanlege kornreservar i koloniale bakland, så erstattar matregimet til storkonserna offentleg styring av matforsyninga med prismekanismen. Konsekvensen har blitt rask fjerning av hindringar saman med prisauke for basismatvarer. Men spreiinga av stigande matprisar er ikkje bare eit spørsmål om marknadsintegrasjon, heller eit resultat av maktkonsolidering i landbruks- og næringsmiddelsektoren. Eit eksempel her er den meksikanske maismarknaden. Mens maisprisane fall samanhengande etter at NAFTA hadde liberalisert maisimporten frå USA, så vart tortillaprisane tridobla på 1990-tallet. Og i 2006 då verdsprisen på mais steig svært raskt, blei tortillaprisen dobla igjen, slik at «folk med låg inntekt vart prisa ut av tortillamarknaden, og tvunge over på mindre næringsrike alternativ som kvitt brød og japanske nudlar».(46) Med bare to næringsmiddelprodusentar som har kontroll over 97 prosent av maismjølmarknaden til industrien, og reduserte statlege matsubsidiar, så har tortillaopprør blitt ein del av det politiske landskapet – stimulert av 10 prosent reduksjon i lønnene som resultat av migrasjon frå landsbygda pga maisimport. (47)

Typisk for matkrisa er det meksikanske underforbruket knytt til korleis profitten blir skapt. Mens reallønna har gått ned og tortillaprisen har stige, så har produksjonskostnadene på tortilla blitt skåre ned – slik industrielle metodar har forsemra matvarene for den fattige arbeidarklassen. Dvs at kapitalen med statleg støtte har klart å redusere kostnadene og heve prisane – eit resultat avhengig av nyliberale handelsvilkår saman med kameraderi og privatisering av den meksikanske staten.

Konsolideringa av jordbruksnæringa under det nyliberale matregimet skaper slik grunnlaget for matkrisa i verda. Liberalisering og privatisering verkar saman til å aksellerere sirkulasjonen av mat globalt, og restrukturerer matproduksjonen og matvarehandelen på storselskapas vilkår. Det set selskapa i stand til å skape profitt ved å bestemme prisane, i tillegg til spreiing av stigande prisar gjennom integrasjon av marknader på landbruks- og matprodukt. Monopolstrukturen i den tungt subsidierte jordbruksnæringa betyr ikkje bare at produsentane får lågare prisar for produkta sine, men au at oppkjøparar, næringsmiddelindustrien og salsledda er i posisjon til å heve matprisane. Profittraten i jordbruksnæringa har stige høgt; til dømes steig Cargills profitt med 36 prosent i 2007, AMDs 67 prosent, og Bunges 49 prosent, mens Cargills nettoinntjening steig med 86 prosent første kvartal 2008, AMDs bruttoprofitt gjekk opp 55 prosent og bruttoprofitten til Bunge auka med 189 prosent. Gjødselselskap profitterte au – til dømes steig profitten til Potash Corporation med 72 prosent i 2007, og profitten til Mosaic steig med 141 prosent, mens nettoinntekta til Potash steig 186 prosent første kvartal 2008 og Mosaics nettoinntekt steig meir enn 1200 prosent. I mellomtida har produsentar av såkorn og landsbrukskjemikaliar meldt om uvanlege profittar i 2007: Monsanto 44 prosent, DuPont 19 prosent og Syngenta 28 prosent.(48) Stigande prisar på innsatsmiddel som gjødsel, såkorn og sprøytemiddel forklarer korfor dei fleste småbrukarane ikkje har tjent på stigande matprisar. GRAIN skriv:

Konklusjon

Selskapskontroll gjennom eit matregime basert på liberaliserte marknader er ein naturleg følge av globaliseringa av eit system som oppmuntrar til auka matprisar, og spreier dei raskt verda over. Men røttene ligg i industrilandbruket, og at det er tungt avhengig av fossilt brensel. Som ein rapport frå Chatham House nyleg hevdar, å produsere «eitt tonn mais i USA krev 160 liter olje, samanlikna med bare 4,8 liter i Mexico der bøndene brukar meir tradisjonelle metodar. I 2005 stod energikostnadene for så mykje som 16 prosent av dei totale produksjonskostnadene i landbruket i USA, ein tredjedel til drivstoff medrekna elektrisistet, og to tredjedelar indirekte, til produksjon av gjødsel og kjemikaliar.»(50) Det siste er sjølvsagt ansvarleg for «peak soil»-krisa – utarminga av jordsmonnet – ettersom uorganisk gjødsel og monokulturar (med opphav i plantasjesystemet i koloniane) har intensivert brotet i stoffskiftet (metabolic rift) der organiseringa av samfunnet bryt karbon- og næringssyklane i naturen og utarmar jordsmonnet. Det betyr at mens det framleis er dyrkbar jord tilgjengeleg i verda, så viser jorda som er i bruk, teikn på utmatting og erosjon som peikar mot at verda står framfor jamt nedgåande avkasting under det noverande regimet som er avhengig av og basert på petroleumsbasert gjødsel og plantemiddel.

Tvillingkrisa med topp i oljeproduksjon og jordsmonn legitimerer eit globalt agrodrivstoffprosjekt, for å supplere (i hovudsak) drivstoffbehov i Nord med billigare (i hovudsak frå Sør) typer etanol og biodiesel, men utan vesentleg effekt på dei totale utsleppa av drivhusgassar.(51) Ironisk nok har industrilandbruket som er avhengig av fossilt drivstoff, bidradd til jakt på alternative, fornybare energikjelder, som biodrivstoff. Men biodrivstoff gjør problemet meir samansett, ikkje bare fordi dei snaut dekkar opp for utsleppa, men au ved å legge press på dyrkbar jord. Eit selskap som eit tiår tilbake hevda dei skulle «gi mat til verda» med ny bioteknologi, legg seg no på ei industrilandbrukslinje som er avhengig av å erstatte matdyrking med dyrking av planter til biodrivstoff. Vanlege oppfatningar om den underliggande årsaka til inflasjon på mat legg stor skyld på biodrivstoffrevolusjonen, der ein forfattar merkar seg at den ikkje bærekraftige politikken for agrokultur og agrodrivstoff i USA og EU har ført til «stort handelsunderskott på mat i begge område», «i sentrum for dagens priseksplosjon på landbruksvarer».(52) Her er resonnementet at matlagra i Nord blei kjørt ned av svulmande handelsunderskott, i tillegg til tungt subsidierte tiltak for biodrivstoff, særleg til maisetanol i USA, kjenneteikna av internasjonale institusjonar som hovudskyldig i priseksplosjonen på mat:

Ifølge FAO står maisetanol i USA for ein tredjedel av auken i verdsprisane på mais, og 70 prosent ifølge IMF. Overslag frå Verdsbanken seier at USAs politikk er ansvarleg for 65 prosent av veksten i landbruksprisane, og for … den tidlegare sjefs-økonomen i USDA forklarer det 60 prosent av prisauken. Verdsbanken slår fast at «Prisane for desse avlingane som blir brukt til biodrivstoff, har stige raskare enn andre matprisar dei siste to åra, der kornprisane har gått opp med 144 prosent, oljevekstar med 157 prosent, og andre matprisar bare opp 11 prosent.» USA er, som resultat av at dei produserer etanol av mais, klart ansvarleg for priseksplosjonen på matvarer i verda. Den nest største maiseksportøren i verda, Brasil, produserer etanol av sukkerrøyr og har slik sett ikkje påverka verdsprisane på mais. I tillegg til USAs etanolprogram på mais, har programmet deira for biodiesel (soyabønner) au bidradd til himmelhøge prisar.(53)

Marknadsfetisjismen som er tydeleg der industrilandbruket omformar mest alle landbruksprodukt til udifferensierte varer (naturlegvis med store subsidiar til drivstoffavlingar så vel som andre subsidiar), gjør liberaliseringa av landbruket til ei fleirtydig sak. Liberaliseringa har skapt eit handelsregime som med stø kurs har bygd ned vern av innanlands jordbruk i Sør, mens Nord har fått halde fram med å subsidiere industrilandbruket. Nye subsidiar til agrodrivstoff har gitt gjenklang i verdsmarknaden for mat i form av inflasjon. På same tid har liberalisering og strukturtilpassing forsterka eksporten av nokre matvarer frå Sør, no blir eksport av produkt til agrodrivstoff oppmuntra av European Emissions Trading Scheme. Enten i form av kaloriar eller energivekstar held Sør fram med å forsyne det nordlege forbruksmønsteret. På same tid har mange land som Mexico og Jamaica senka produksjonen av basisvarer til innanlands forbruk kraftig.

Eit viktig korrektiv til det nykoloniale mønsteret er innblandinga frå rørsla for matsuverenitet, som vaks fram på 1990-tallet som ei utfordring til privatiseringa av matsikring, og som hevdar at «svolt ikkje er eit spørsmål om midlar, men om rettar».(54) Med andre ord må statar så vel som lokalsamfunn, særleg produsentar, ha rett til å utvikle sin eigne politiske instrument, medrekna vernetiltak slik at innbyggarane kan få passande og næringsrik mat dei har behov for, og på kulturelt og økologisk høveleg vis. Det betyr ein slutt på eller drastisk beskjæring av matregima – og av selskapa som kontrollerer dei – som er innretta på produksjon for dei (overalt) med kjøpekraft til å skaffe seg maten dei ønskar.

Me står i starten på ein æra der industrilandbruket møter aukande problem og minkande støtte, og der visjonen om matsuverenitet har ein sjanse til gradvis å bli realisert. Matkrisa i 2007–2008 tjener som ei påminning om langvarig ulikskap i matregimet i verda, og korleis det sosialt og økologisk manglar bærekraft.

(Artikkelen sto i Monthly Review sitt juli-augustnummer, og trykkes med tidsskriftets tillatelse. Gunnar Danielsen har oversatt artikkelen fra engelsk.)

Notar:

Jokke Fjeldstad er leder av Rødt Oslo og medlem av redaksjonen i tidsskriftet Rødt!.

Landgrabbing er et voksende problem. Landgrabbing betyr at internasjonale investeringsselskaper og statsselskaper i rike nasjoner kjøper opp land for å eksportere jordbruksproduktene ut av landet de dyrkes i. En milliard mennesker sulter i verden, mange av dem i land som er utsatt for landgrabbing.

Årsaker til landgrabbing

Landgrabbing er et resultat av flere faktorer som forsterker hverandre. Ustabile matvarepriser, det at mange land har et kronisk matunderskudd som må dekkes av import, den økte interessen for produksjon av agrodrivstoff og den økte interessen for lønnsomme investeringer i matjord er alle årsaker vi må se på. Oppkjøp og langtidsleie av jord, spesielt i Asia, Latin-Amerika og Afrika, minner mye om kappløpet etter land under kolonitiden.

Matprisene

Fra 2006 til i dag har matvareprisene steget kraftig og hurtig. Årsakene til denne prisstigningen og den internasjonale matvarekrisa er mange. Klimaendringene, økt spekulasjon på verdens matvarebørser, dyrere innsatsfaktorer i jordbruket og økt interesse for agrodrivstoff er noen av grunnene. Mer om dette kan du lese i min artikkel, Matvarekrisa – samtidas folkemord i Rødt! nummer 3/2008. Prisene på en rekke basismatvarer som ris, hvete og andre kornsorter er relativt høy. I 2009 har vi sett en liten nedgang i verdensprisene, som kan ha sammenheng med den økonomiske krisa. Men hvis man ser prisutviklingen over en litt lengre tidsperiode, må prisene på basismatvarer forsatt beskrives som svært høye.

FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) sin matvareprisindeks har økt med 32 % siden 2005. Kjøtt og andre kostbare matvarer har ikke hatt stor prisøkning i denne perioden, mens prisen på kornsorter generelt har økt med 82,5 % og prisen på ris med hele 114 %.

Matmangel

Tørke i viktige matproduserende regioner var en av flere hendelser som førte oss inn i dagens matvarekrise. I år har landene på Afrikas Horn opplevd den verste tørken siden 70-tallet. Befolkningsveksten vi har sett de siste 100 årene, ser enda ikke ut til å stoppe. I 2050 kan jorda ha 9,1 milliarder innbyggere. I løpet av de neste 20 åra vil etterspørselen etter mat øke med 50 %, og fram mot 2060 må matproduksjonen sannsynligvis dobles i verden.

Mange kapitalsterke land ser at de må se utenfor sine grenser hvis de skal være sikre på at det er nok mat til deres befolkning i framtida. Statlige investeringsselskaper fra Kina, Sør-Korea, Qatar og Saudi-Arabia har allerede kjøpt opp eller sikret seg leiekontrakter på millioner av hektar jord. Mange av landa som leier ut eller selger ut jord, mottar også matvarehjelp fra Verdens matvareprogram.

Agrodrivstoff som bensin på bålet

Både olje- og klimakrisa har økt interessen for å produsere energi og drivstoff på nye måter. En av mest populære løsningene på olje- og klima krisa har vært agrodrivstoff. Agrodrivstoff kan lages av mange forskjellig biologiske materialer, men kommersielt har interessen vært først og fremst i forhold til å gjøre om jordbruksprodukter til drivstoff. Dette legger ikke bare press på prisen til produktene man kan gjøre om til agrodrivstoff, men også press på tilgangen til jord å produsere disse produktene på. Europeiske og amerikanske selskaper innen agrodrivstoff er aktivt på jakt etter jord til å kunne produsere mer agrodrivstoff til mer miljøbevisste forbrukere i Vesten. Det norske selskapet ScanFuel sitt datterselskap i Ghana har sikret seg en kontrakt på 400 000 hektar jord i Ghana der 60 % skal brukes til å produsere agrodrivstoff.

Investering

De kraftig økende matvareprisene har gitt internasjonale selskaper og investorer en ny interesse for å investere i matproduksjon og jordbruk. På verdensmarkedet i dag blir for eksempel korn solgt opptil 40 ganger før produktet når forbrukerne. Den forventa befolkningsveksten og det økte presset på naturressurser har gjort matjord og matproduksjon til en lukrativ investering. Mens samfunnsengasjerte mennesker ser på befolkningsveksten og den økte etterspørselen etter mat som en av vårt århundrets store utfordringer, ser investorer på dette som det nye, store sikre investeringsområdet. På den andre siden ønsker myndigheter i fattige og ustabile land investeringene velkomne i håp om arbeidsplasser og inntekter.

Kappløpet etter land

Mellom 2006 og sommeren 2009 har mellom 15 og 20 millioner hektar jordbruksland i utviklingslandene blitt leid eller kjøpt av utenlandske investorer, i følge the International Food policy Research Institute (IFPRI). Den internasjonale organisasjonen Genetic Resourses Action International (GRAIN) identifiserte mer enn 100 tilfeller av landgrabbing i 2008.

Drivkreftene i denne trenden er stater og investorer som ønsker seg en plattform for mat- og agrodrivstoffeksport. Internasjonale investeringsbanker og -fond kjøper opp jordbruksland over hele kloden. Flere av verdens rike land er avhengige av matimport, som for eksempel Japan og Sør-Korea. Tørre oljerike land prøver å redusere deres vannforbruk til jordbruket ved å kjøpe og leie nytt jordbruksland i utlandet for så å eksportere det til sitt hjemmemarked.

Sjølv om det er regjeringer som tilrettelegger avtalene, så er det private selskaper som får kontroll over jorda og fortjenesten. Ofte foregår det slik at en avtale blir gjort mellom to stater om å leie jord før den staten som leier jorda lager en underkontrakt med et privat selskap. F.eks gjorde Mauritius sitt utenriksdepartement en avtale om å leie 20 000 hektar i Moçambique for å produsere ris i august i år. Etter avtalen var signert framleide Mauritius denne jorda til to private selskaper.

Etiopia

Mer enn 5,2 millioner etiopiere har behov for mathjelp fra det internasjonale samfunnet. Samtidig forsvarer det etiopiske landbruksdepartementet sin plan om å tilby 2,7 millioner hektar til utenlandske selskaper. Regjeringen har forpliktet seg til å overføre 1,7 millioner hektar før neste innhøstningssesong. Over 8000 selskaper er med i konkurransen om å sikre seg etiopisk jord. Verdens ledende oljeproduserende land, som de forente Arabiske Emirater og Saudi Arabia samt store asiatiske økonomier som Kina, India og Sør-Korea, er med i denne konkurransen for å fø egen befolkning. India leder kappløpet om tilgangen på etiopisk jord. I løpet av tre år har indiske selskaper økt sine investeringer fra 300 millioner til 4,3 milliarder. Det er dobbelt så mye som Etiopia mottar i bistand fra Vesten.

Den saudi-arabiske milliardæren Sheik Mohamed Al Amoudi sitt selskap Saudi Star Agricultural Development er etablert for å dyrke matjord i Etiopia for det saudiarabiske markedet. Selskapet har en kapital på 500 millioner og planlegger å sikre seg 500 000 hektar jord de neste 10 til 15 årene. Saudi Star eier i dag 10 000 hektar jord i Alwero i regionen Gambela, vest i Etiopia. Selskapet satser videre på å sikre seg kontrakter gjennom regionale myndigheter i Etiopia.

Kina

Å fø sin egen befolkning står høyt på den kinesiske regjeringens prioriteringsliste. Kina har 1,3 milliarder innbyggere og bare 7 % av verdens dyrkbare jord, samtidig som millioner av hektar dyrkbar jord hvert år blir ufruktbar på grunn av forurensing og voksende ørken. Kina har derfor begynt å lete utenfor sine grenser etter jord for å fø sin befolkning.

Kinas økonomiske styrke har gjort landet til en av de ledene investorene i dyrkbar jord. Kina bruker allerede nesten 1 million hektar i Indonesia til å produsere plante olje, sukker og cassava. Kina kjøper og leier jordbruksland i Filippinene, Laos, Kasakhstan, Burma, Kamerun og Uganda. Siden 95 % av kornåkrene i Asia er allerede er i bruk er Afrika det kontinentet der kineserne ser muligheter for store investeringer. I dag er over en million kinesere ansatt i kinesiske jordbruksprosjekter i Afrika.

Resultatet av landgrabbing

Oppkjøpet av matjord i utviklingslandene kan svekke matsikkerheten fordi land som er solgt eller leid til utenlandske investorer, ikke kan bli brukt til å produsere mat for lokalsamfunnet. De kapitalsterke investorene er interessert i storskala og industrielt landbruk. De fleste av avtalene gjøres i hemmelighet mellom investorer og lokale eller nasjonale myndigheter uten at informasjon om forhandlingene er tilgjengelig for folket. Dette presser småskalalandbruket og småbøndene vekk fra jorda i flere land. Småskalalandbruket er det som i dag er vanligst i de fleste utviklingsland. 85 % av jordbrukene er under 2 hektar. Mange av bøndene blir tvunget vekk fra jorda si fordi de ikke har ressursene eller mulighet til å forsvare sin historiske rettigheter til jorda de bruker. Dette rammer spesielt kvinner som er 70 % av bøndene i utviklingslandene.

Tilgangen til vann og kontroll over verdens ferskvannsressurser blir også privatisert med landgrabbing. Tilgangen og eierskapet til vannressurser er viktig for landbruket. For å kunne skape de mest produktive åkrene er tilgangen til vann viktig. Investorer i denne industrien sikrer seg også kontroll over ferskvannet i områdene de investerer i. Dette ofte på bekostning av lokalbefolkning som mister sine ferskvannskilder.

Den store andelen private selskaper som er involvert i landgrabbing, er ikke ute etter å sikre matsikkerhet i en verden der over en milliard sulter. De private selskapene er ute etter profitt på sine investeringer, og bare det. Det danske selskapet Trigon Agri har sikret seg kontroll over 170 000 hektar jord i Russland, Ukrania og Estland. Agrafirma ble etablert av investorene Jim Slater, Jim Rogers og Lord Rothschild for å kjøpe opp Brasiliansk jordbruk. Saudi Binladin Group investerer tungt i Indonesia for å dyrke ris. Engelske Emergent Asset kontrollerer 150 000 hektar i Angola, Botswana, Sør-Afrika, Swaziland, Zambia og Moçambique. Disse og mange andre private investorer har ingen interesser i matsikkerhet eller fattigdomsbekjempelse. For disse investorene sitt perspektiv er den økte globale etterspørselen etter mat en sikkerhet for sine investeringer.

Kappløpet etter land ser ut som det bare så vidt har begynt. Kampen for å sikre nok mat til alle er vårt århundres viktigste utfordring. Statene og selskapene involvert i landgrabbing representerer ikke noe løsning på denne utfordringen, de gjør sitt beste for at det skal bli umulig å løse den.

Kilder:

Arne Byrkjeflot er leder av LO i Trondheim og bystyremedlem for Rødt.

43,1 % av befolkningen er ufør når de fyller 67 år og blir alderstrygdet. 48 % av alle kvinner. Trolig over halvparten av LO-organiserte. Stortingsproposisjonen, bygd på uførepensjonsutvalget, er varslet i løpet av 2010, trolig på våren. For de fleste av oss avgjøres altså alderdommen i løpet av noen måneder i 2010.

Full omlegging

Uførepensjonsutvalget la fram sin innstilling 16.5.2007. Utvalget ble nedsatt av Bondevik, men ble utvidet av Stoltenberg med Reegaard fra LO og Magnussen fra NHO. Utvalget kommer ikke med små justeringer. Uførepensjon erstattes med uførestønad. Alle med lave pensjoner taper mye. Har de barn, er tapet voldsomt. Alderstrygda for de som har vært uføre, senkes dramatisk.

Ikke lenger uførepensjonister

Fra 1.1.2011 forsvinner uførepensjonistene. Du får uførestønad, ikke uførepensjon. Dette markerer at uføretrygd er en rettighet som ikke er varig. Det normale blir at den skal vurderes på nytt etter ei tid. I dag blir uføretrygd beregnet som pensjon. Du får beregnet inntekten du hadde før du ble ufør, fram til du blir 67. Så blir uføretrygda beregnet av de 20 beste åra. Du merker ikke overgangen til alderstrygd når du blir 67, du får nøyaktig det samme. Nå skal uførestønaden beregnes etter samme prinsipp som attføring, rehabilitering og midlertidig uføretrygd. Du får 66 % av inntekten i de tre beste av de 5 siste år før du ble ufør. Det er kompensasjon for inntektsbortfall, ikke en varig pensjon. Da skatter du også som lønnstaker, ikke som pensjonist. Honnørbillettene forsvinner nok også.

Ikke lenger pensjonistskatt

I dag har uførepensjonister lavere bruttoskatt, de omfattes av skattebegrensingsregelen og har særfradrag. De betaler 3 % i bruttoskatt, mot 7,8 % for lønnstakere, har særfradrag på 19 368 kroner i året og nyter godt av den fantastisk gode skattebegrensingsregelen.

De store taperne på denne nyskaping er de med lav pensjon. Uførepensjonister flest har lav pensjon, så her er taperne i stort flertall. 19 % av alle uførepensjonister har minstepensjon, 57 000 i tallet. Halvparten av disse, 10 % av alle uførepensjonister, betaler ikke et øre i skatt. Det skal det bli slutt på. De 30 000 fattigste uførepensjonistene skal fratas 20 000 kroner netto.

Uførepensjonsutvalget vil riktignok innføre en minste uførestønad på 2,1 G (153 000 kroner) i 2011. Dette ligger over minstepensjon på 2 G (145 700 kroner). Men dagens minstepensjonister og de som har noen tusener mer, taper likevel 22 000 kroner netto i året når de ikke lenger nyter godt av skattebegrensingsregelen. De store vinnerne her er de som får pensjon beregnet etter ei inntekt på 400 000 kroner til 500 000 kroner. De tjener 15 000 kroner netto i året. Som i pensjonsreformen overføres fra de med lav inntekt til de med høy inntekt.

Ikke lenger legens avgjørelse

I dag er det din faste lege som vurderer din funksjonsevne på medisinsk grunnlag, og gir sin anbefaling om at uføretrygd innvilges. Trygdekontoret kan overprøve dette med sin trygdelege, men på medisinsk grunnlag. Denne medisinske vurderingen av manglende funksjonsevne blir fortsatt en nødvendig forutsetning for uførestønad, men ikke tilstrekkelig. Den endelige avgjørelsen skal nå tas av NAV etter en arbeidsevnevurdering. Etter min mening er det ganske klart at en slik vurdering av en saksbehandler vil bli mye mer styrt etter budsjett og politiske konjunkturer enn en ren medisinsk vurdering.

36 000 mindre i barnebidrag

I dag er det slik at uførepensjonister har et behovsprøvd barnebidrag på 29 000 kroner (0,4G). Du får fullt barnetillegg om du har pensjon under 2,6 G = 192 600 kroner som enslig eller familieinntekt på 3,7 G = 272 300 kroner. Dette er et fribeløp. Tjener du 20 000 kroner over fribeløpet, så trekkes halvparten. dvs. at du fortsatt får 19 000 kroner.

6 % av uførepensjonistene har barn. 15 600 får dette barnetillegget i dag. Nå skal de over på samme system som gjelder for de som er på attføring, 27 kroner per dag 260 dager i året, 7 020 kroner i året, ikke behovsprøvd. Det betyr at alle enslige pensjonister med 1 barn og pensjon under 192 000 kroner taper 1 800 kroner måneden og alle med 2 barn taper 3 600 i måneden. Ganske hjerterått å ta muligheten til en noenlunde brukbar oppvekst fra barn av de fattigste uføre.

Utvalget viser til at det faktisk finnes uføre med barn som tjener bedre med barnetillegg enn de gjorde før de ble uføre. Slik kan det jo ikke være, så får det heller skure med barna. Samtidig viser forskning at de aller fattigste i dette landet nettopp er de store barnefamiliene med lav inntekt, og at uførhet har en stygg tendens til å gå i arv.

Av midlertidig uføre har hele 42 % barn. De får også barnetillegget i dag. Men når både attføring, rehabilitering og midlertidig uføretrygd erstattes med arbeidsavklaringspenger fra 1.3.2010, så blir det et likt barnetillegg. Og det blir neppe det høyeste.

Store tap som alderspensjonist

Det viktigste kuttforslaget er at også uførepensjonistene skal omfattes av levealdersjusteringa. Det betyr at når levealderen øker, så skal pensjonene minskes tilsvarende. I 2025 betyr det 10 % mindre i pensjon. Utvalget argumenterer sjøl for at uføre burde vært holdt utenfor, siden de faktisk ikke kan velge å jobbe lengre for å unngå tap. Logikken i pensjonsforliket er jo at vi andre kan ta igjen tapet når levealderen øker med ett år, ved å jobbe 8 måneder lengre. Dette er umulig for uføre. Likevel ender altså utvalget opp med å la uføre rammes av levealderjustering. Som de selv sier: Ellers vil halvparten av innsparingen i pensjonsreformen forsvinne, siden nesten halvparten er ufør den dagen de blir alderspensjonister.

Uføre er nok ikke de som har lengst levealder. Nå skal de betale for at andre har vært mer heldige med jobb og helse og lever lengre enn før.

Utvalget har to forslag til hvordan de kan redusere alderspensjonen til uføre ytterligere. Modell 67 betyr at opptjening av pensjon stanser ved 62 år. Det betyr at alle som er blitt uføre før 62 år, taper 5 opptjeningsår. Pensjonen reduseres med 12,5 %. Modell 62 er mer innfløkt. Da skal alderspensjonen vare ett år lenger, fra 66 år. På det taper du 5,6 %. I tillegg mister du et opptjeningsår og taper 2,5 % mer.

Vi inviteres til å velge mellom å miste en åttendedel av pensjonen fra 67 år eller en tolvtedel fra 62 år. Vi må avvise begge. Men jeg bruker modell 67 i beregningene mine. Siden både Magnussen fra NHO og Reegaard fra LO støtter den første modellen, så er den nok mest sannsynlig.

I tillegg får du ikke lenger full opptjening for de år du går på rehabilitering, attføring eller midlertidig uføretrygd. Midlertidig uføretrygd er blitt regelen dersom du kan tenkes å bli arbeidsfør de første fire år. Her vil pensjonen bli beregnet ut fra stønaden, ikke tidligere inntekt slik det er i dag. 6 år på midlertidige tiltak betyr 2 tapte opptjeningsår, 5 % lavere pensjon.

Dramatisk senking av alderspensjonen for uføre

Den nye reformen avler minstepensjonister. Det skyldes kombinasjonen av at opptjening stanser ved 62 år, og de fleste uførepensjonister vil få flere år på midlertidige stønader med lav opptjening av pensjon.

I de nye obligatoriske tjenestepensjonsordningene fins det knapt uføreforsikring. Men fortsatt har 400 000 arbeidstakere i privat sektor beholdt de gode ytelsesbaserte ordningene som nesten alltid har gode uføreforsikringer. Noen på 60 %, andre på 65 % eller 66 %, noen få helt oppe i 70 % av tidligere inntekt. Utbetaling beregnes som forskjellen på for eksempel 66 % av lønn og det du ville fått i folketrygd med denne lønna. Formelt sett kan avtalene fortsette, med samme tillegg til folketrygdens uførestønad som i dag. Men dette er en god mulighet for bedriftene til å kvitte seg med dyre ordninger som normalt ikke er avtalefestet. Spesielt siden de med ny folketrygd blir mye dyrere. Uførepensjonene representerer om lag en tredjedel av alle utgifter til pensjon. Og om de skulle fortsette, så blir ordningene like usosiale som den nye offentlige uførestønaden. Tar fra de lavtlønte og gir til de med god inntekt.

Har offentlig uførepensjon ei framtid?

De offentlige uførepensjonene er med ett slag null verdt. De garanterer 66 % og det gir jo den nye uførestønaden. Så dermed må offentlig ansatte i stat og kommune reforhandle hele avtalen. Da får de to problemer. Det blir mye dyrere å kompensere fordi mye mer går bort i skatt og fordi den nye uførestønaden bare gis av inntekter opp til 6G = 438 000 kroner. Dagens offentlige pensjon garanterer 66 % helt opp til 12 G = 876 000 kroner.

Det andre er modellen. Taperne er de lavtlønte og de med svært høye lønninger. Det blir ikke mulig å kompensere med en ny bruttogaranti på for eksempel 80 %. Dermed forsvinner bruttogarantien. Det er i så fall ei mine under hele det offentlige pensjonssystemet.

Det store med dagens offentlige pensjonssystem er jo nettopp det at du har samme livsvarige pensjon når du blir 65 uansett om du ble ufør eller gikk av med AFP på et tidligere tidspunkt. Det er dette prinsippet som ny uførestønad gjør umulig å videreføre.

Hva må vi gjøre?

Det aller viktigste å slå tilbake er forslaget om å gå fra uførepensjon til uførestønad, fra pensjonist til lønnstaker. Det er ikke mulig å videreføre de gode uførepensjonene i det offentlige og heller ikke de gode ytelsesbaserte ordninger i privat næringsliv, med et slikt prinsipp. I tillegg er det en overføring fra de med lav pensjon til de med høy pensjon.

Det nest viktigste er å slå tilbake levealdersjustering for uføre. Det er helt urimelig og umulig å argumentere for. Det er en ren straff.

Det tredje er at uføre skal tjene opp pensjon til 67 år fortsatt. Perioder med midlertidig uføretrygd, attføring eller rehabilitering skal beregnes etter den inntekt de hadde før de ble syke.

Det fjerde er å beholde det behovsprøvde barnetillegget. Det er helt avgjørende for barndommen til barn av fattige uføre, spesielt enslige.

Utvalget har ett eneste forslag til forbedring av dagens ordning: At det skal være mulig å bli uføretrygdet ned til en tredjedel, mens du i dag må være minst 50 % arbeidsufør.

FFO (Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon) har vært opptatt av et større fribeløp. Inntekt du kan ha uten at det trekkes i pensjon. Det er ingen grunn til å kutte ned på dagens fribeløp på 1 G ned til 15 000 kroner slik utvalget foreslår.

Varig uførepensjon

Bakgrunnen for utvalgets forslag er nok at de tenker seg en ordning der uførestønad, tidsbegrenset uførestønad, attføring og rehabilitering i praksis blir en ordning. Der det er flytende grenser. Da blir det vanskelig å opprettholde forskjellig skatt, forskjellig barnetillegg og forskjellig fribeløp.

I dette systemet blir vedtak om varig stønad mer og mer sjeldent. I enda flere år må folk som er uten sjanse i dagens arbeidsliv, gå den ydmykende veien om midlertidige vedtak. Ikke nok med at du har gitt all din arbeidsevne, du skal i tillegg fratas din siste sjølrespekt før du forlater arbeidslivet for godt. Alle som har søkt om varig uførepensjon gjennom dagens system, vet hvilken bør som lettes når du endelig vinner gjennom.

Arbeidslinja

Så handler det om arbeidslinja og den ydmykende behandling vi skal møte med vurdering av restarbeidsevne og midlertidige vedtak. Resultatet blir kanskje det samme, men det er en dårligst mulig start på en verdig alderdom.

Overlever skattebegrensingsregelen og barnetillegg arbeidslinja?

Skattebegrensingsregelen er den aller mest sosiale ordninga i hele vårt skattesystem. Den gjør det mulig for minstepensjonister å overleve, fordi de nesten ikke betaler skatt. Og langt ut over minstepensjon fører den til lavere skatt enn lønnstakere, en tommelfingerregel er minst 10 % lavere. Men sett fra forkjemperne for arbeidslinjas synspunkt er den en dårlig ordning. For når du passerer fribeløpet så trekkes du 55 % i skatt. På samme vis blir det om du har 192 000 kroner i pensjon og får deg en liten jobb. Da mister du barnetillegget. Slik fungerer sosiale ordninger. De er umulig å lage uten slike bivirkninger. Men her er medisinen så god at alle bivirkninger overskygges.

Til nå har jeg trodd at det å ta fra de som har mest behov barnetillegg rett og slett faller på sin egen urimelighet. Men det er vanskelig å tenke seg hva Jens Stoltenberg, Dag Terje Andersen og Bjarne Håkon Hanssen ser som rimelig. Jeg trodde heller aldri at de kunne lykkes med å ta AFP-tillegg fra slitne 62 åringer og gi til friske professorer som jobber til de er 70. Men de gjorde det. Jeg tror de er villig til å ofre det meste på arbeidslinjas alter.

Odelstingsproposisjon 111

Proposisjonen handler egentlig om AFP. Men i samme åndedrag fratas vi retten til AFP dersom vi mottar delvis uføretrygd etter 62 år. Det betyr at du må si ifra deg uføretrygd nøyaktig måneden før du fyller 62 år og gå over på AFP. Da er du garantert en kraftig inntektsnedgang og en varig lav pensjon. Alternativet er å fortsette på delvis uføretrygd og håpe du holder til du er nærmere 67 år slik at det blir litt pensjon å leve av.

Trolig blir det ikke noe valg. De fleste har nok ikke tjent opp nok til å få lov å gå av ved 62 år og må vinke farvel til det livsvarige AFP-tillegg som blir de friske til del. Slik blir det når sosiale ordninger erstattes med et rent forsikringsbasert system.

Eksempler

Hun begynte å arbeide da hun var 27 år, og hadde ei inntekt da hun ble syk i 2004, på 5G (364 000 kroner). Fra 2005 går hun på rehabilitering, attføring og midlertidig uføretrygd i 6 år før hun blir uføretrygdet i 2011 på ny ordning.

I dagens system ville hun fått uførepensjon fra 62 år og senere alderspensjon fra 67 år på 195 000 kroner. Skatt = 14 000 kroner. Netto 181 000 kroner.

Nå får hun først en uførestønad på 66 % = 240 000. Skatt = 61 000 Netto 179 000. Hun taper et par tusenlapper årlig til hun blir 67. Ikke så galt.

Når Pia blir 67, så har hun bare 35 år fra hun begynte 27 år gammel til opptjeningen stanset ved 62 år. I tillegg har hun mistet to opptjeningsår fordi hun gikk 6 år på forskjellige stønader. Hennes pensjon blir redusert til 33/40-deler av 195 000 kroner til 162 000 kroner. Dette blir i tillegg levealderjustert med 3 %, og hun havner på 157 000 kroner. Tap: 34 000 kroner årlig.

Mia har bare 4G i inntekt. Hun opplever nøyaktig det samme som Pia. I dag ville hun fått en uførepensjon og senere alderspensjon på 165 000 kroner. Betalt skatt på 5000 kroner og hatt 160 000 kroner netto. I stedet får hun en uførestønad på 192 000 kroner. Hun betaler i skatt 44 000 kroner, og sitter igjen med 148 000 kroner. Hun taper 12 000 kroner i året til hun blir 67. Når hun blir 67, senkes pensjonen til 135 000 kroner. Men hun berges av minstepensjonen på 145 700 kroner. Men den blir også levealderjustert og hun havner på 141 000 kroner. Taper altså 24 000 kroner årlig, livsvarig.

Akkurat som Pia og Mia starter Liv og Siv ved 27 år og har lønn før de blir syke, på henholdsvis 5G og 4G. Men siden alleårsregelen nå gjelder, så regner vi med at gjennomsnittslønna de første 20 år lå 0,5 G = 36 000 kroner lavere enn sluttlønna. Med dagens folketrygd ville de kommet ut akkurat som Pia og Mia. De ville også tjent eller tapt akkurat like mye i tida før de fyller 67 og blir alderspensjonister.

Men når de fyller 67 år i 2030, så blir de begge minstepensjonister. Og da vel å merke på den nye minstepensjonen som er levealderjustert ned til 130 000 kroner. Liv taper 51 000 kroner årlig, Siv taper 35 000 kroner årlig.

OXFAM er en internasjonal, ideell, humanitær organisasjon som arbeider i mer enn 100 land for å redusere fattigdom og urettferdighet. (Wikipedia) Du kan lese hele rapporten her: www.oxfam.org.uk/resources/policy/health/downloads/bp125_blind_optimism_private_health_care.pdf

Risikoen kan ikkje bli større. Kvart minutt dør ei gravid eller fødande kvinne av mangel på enkel medisinsk omsorg. Kvar time dør 300 menneske av AIDS-relaterte sjukdommar. Og kvar dag blir 5000 barn drepne av lungebetennelse. Verda er mykje på feilspor når det gjeld å kunne nå dei Tusenårs Utviklingsmåla (korta ned til MDGs frå det engelskspråklege «Millenium Development Goals») som ein internasjonalt er einige om for helse. For å kome tilbake på sporet og oppnå allmenn og likeverdig helseomsorg for alle, trengst det ei massiv utviding av helsetenestene. Å ikkje klare denne oppgåva inneber å overlate hundretals millionar menneske til ein tidleg død og eit liv plaga av sjukdom. Nøkkelspørsmålet er: Korleis kan ei slik massiv oppskalering bli realisert?

I meir enn to tiår var Verdsbanken rådd til ei løysing basert på investering og vekst i den private sektoren for helseomsorg. Verdsbanken ytra seg sterkt nedsettande om svikten i dei offentlege helsetenestene i fattige land, ein svikt der den same banken sine påtvinga utgiftskutt innafor offentleg sektor og omfattande krav til omstrukturering har spela ei tungtvegande rolle. Argumentet var at privat sektor kunne gjere ein betre jobb. Trass i at Verdsbanken dei siste åra har vedgått nøkkelrolla til offentleg sektor innafor helseomsorg, er dette meir som regulator og «forvaltar» enn som ytar av helsetenester. Trass i dei dårlege resultata til private sektorleidde løysingar har det dei siste månadane vore ein synbar auke i strevet til fleire gjevarar og påverkingssterke organisasjonar med å oppmuntre og finansiere ei utviding av helseomsorga til den private sektoren. Tanken er at dei som kan klare det, skal kjøpe si eiga helseomsorg i privat sektor, og styresmaktene skal hyre private leverandørar til å yte tenester til dei som ikkje kan betale sjølve. Tilnærminga er ikkje berre gjort som ei «fornuftssak», men som avgjerande for å reversere mangelen på framgang innafor helseomsorg, og for å redde liva til fattigfolk.

Dette dokumentet undersøker argumenta som er brukt for auka privat yting av helsetenester for profitt som eit middel for å skalere opp og nå helseomsorg for alle. Ein finn at bevismaterialet som taler for privatsektorløysingar, er svakt. Tvert imot er det omfattande og aukande bevismateriale for at dei private føresetnadane har alvorlege innebygde feilkjelder som gjer dei til ein svært risikofylt og kostbar veg å ta. Alt for ofte er desse risikoane ikkje tatt med i reknestykket.

Samtidig stadfestar ei auka mengd internasjonal forsking at trass i alvorlege problem i mange land, held offentleg finansierte og leverte tenester fram med å dominere med høgare yting og meir likeverdige helsesystem. Ingen låg- eller middelinntektsland i Asia har nådd allmenn eller nær allmenn tilgang til helseomsorg utan heilt eller nesten heilt å stole på skattefinansiert offentleg yting. Oppskalering av offentleg yting har ført til omfattande framgang trass i låge inntekter. Ei kvinne på Sri Lanka kan for eksempel vente å leve nesten like lenge som ei kvinne i Tyskland, trass i ei inntekt på ein tiandedel. Viss ho får barn, har ho 96 prosent sjanse for å bli følgd opp av ein profesjonell helsearbeidar.

Seks av dei mest vanlege argumenta for yting av privat sektors helseomsorg blir undersøkt i dette dokumentet.

Det første er at den private sektoren alt er ein tung ytar av tenester i dei fattigaste landa, og at han derfor må bli sentral i einkvar strategi for oppskalering. Ein ny rapport frå den Internasjonale Finanssamansluttinga (IFC), Verdsbanken si avdeling for investering i privat sektor, hevdar at over halvparten av ytingane innafor helseomsorg i Afrika kjem frå privat sektor. Oxfam sin analyse av data brukt av IFC finn at nesten 40 prosent av dei «private ytingane» IFC identifiserer, berre er små butikkar som sel medisin av ukjent kvalitet. Viss desse butikkane er tatt bort, og berre klinikkar med øvde helsearbeidarar – slike dei fleste vil tenke på som «helsetenester» – er tatt med, då fall delen av helsetenester i privat sektor dramatisk, spesielt for fattigfolk. Samanliknelege data frå 15 afrikanske land sør for Sahara avdekker at berre 3 prosent av den fattigaste femtedelen av innbyggarane som søkte helseomsorg då dei var sjuke såg ein privat dokter.

Også der privat sektor er ein stor ytar av nokre tenester, tyder ikkje dette at sektoren fyller helseomsorgsgapet. I India blir 82 prosent av omsorga for pasientar i heimane ytt av privat sektor. Talet på førsteklasses private hospital aukar raskt. Men dette systemet nektar halvparten av mødrene i India ei kvar form for medisinsk assistanse i samband med barnefødsel. Røynda er at folk flest i fattige land ikkje har tilgang på helseomsorg i det heile. Meir enn halvparten av dei fattigaste barna i Afrika får inga medisinsk hjelp når dei er sjuke.

Det er ulogisk å ta den ille status quo innafor helseomsorg – der privat sektor i nokre tilfelle spelar ei viktig rolle – som retningsgivande for korleis suksessrik utviding bør bli organisert. Dette er å samanlikne med å sjå på den enorme auken i talet på private væpna livvakter i svake statar og slutte av det at det er best å la privat sektor ta over nasjonal politiaktivitet. Auke i private ytingar må bli vurdert på grunnlag av resultata samanlikna med offentlege ytingar, og ikkje berre på grunn av at sektoren akkurat no etter visse mål er ein dominerande leverandør i nokre fattige land.

For det andre er det påstått at privat sektor kan skaffe tilleggsinvesteringar til finansielt utsvelte offentlege helsesystem. Men å dra private ytarar til risikofylte helsemarknader med låge inntekter, det krev offentleg subsidiering i stort format. I Sør-Afrika mottar fleirtalet av deltakarane i private medisinske opplegg høgare subsidiar frå regjeringa gjennom skattefritak enn det som er brukt på kvar person innafor offentleg ytte helsetenester. Private tilbydarar konkurrerer i mange fattige land også direkte om dei få utdanna helsearbeidarane.

For det tredje blir det ofte argumentert med at privat sektor kan nå betre resultat til lågare kostnader. Men realiteten er at privat deltaking i helseomsorg gir høgare (ikkje lågare) utgifter. Libanon har ei av dei mest privatiserte helsesystema i noko utviklingsland. Landet brukar meir enn dobbelt så mykje som Sri Lanka på helseomsorg, mens dødsfall blant barn er to og ein halv gonger høgare og blant fødande kvinner tre gonger høgare. Kostnadar aukar ved at private tilbydarar søker profitable behandlingar heller enn behandlingar som skriv seg frå medisinske behov. Chile sitt helseomsorgssystem har brei deltaking frå privat sektor, og som ei følgje av det har landet ein av verdas høgaste prosentdel fødslar med kostbare og ofte unødvendige keisarsnitt. Kommersialisering har ført til minka bruk av lite profitabel førebyggande helseomsorg i Kina: Vaksinering vart halvert på fem år etter reformer. Omfanget av tuberkulose (TB), meslingar og polio aukar og kan koste økonomien millionar i tapt produktivitet og unødvendig behandling på toppen av unødvendige lidingar.

Vanskane med å administrere og regulere private tilbydarar skaper også ineffektivitetar, spesielt der offentleg kapasitet er svak og der det er for få private tilbydarar til å sikre priskonkurranse. I Kambodsja var talet på teknisk akseptable tilbod som vart mottatt ved ei av dei største utlyste opplegga for helseomsorg, så lågt at kontraktar i mange tilfelle vart gitt utan konkurranse. Dette førte til 40 % reduksjon i omfanget av det aktuelle helseprogrammet. Private leverandørar hadde lågare driftskostnadar i berre 20 prosent av kontraktprogramma der det finst tilgjengelege data. Då er heller ikkje alle offentlege kostnadane knytt til å administrere private tilbydarar tatt med. Desse kan summere seg opp til 20 prosent av utgiftene på helsebudsjetta.

For det fjerde manglar det bevis for påstandane om den overlegne kvaliteten til den private helseomsorgssektoren. Verdsbanken rapporterer at privat sektor i det store og heile kjem dårlegare ut enn offentleg sektor når det gjeld teknisk kvalitet. I Lesotho vart berre 37 prosent av seksuelt overførte infeksjonar behandla korrekt av kontrakterte private tilbydarar samanlikna med 57 og 96 prosent av tilfella som vart behandla i «store» og «små» offentlege helseinstansar. Dårleg kvalitet i den uregulerte majoriteten innafor privat sektor set millionar av menneske sine liv i fare kvar dag.

For det femte er det meir truleg at privat yting kan auke ulikskapen i tilgang til helseomsorg enn at hjelp når dei fattige, fordi slike tilbod naturleg favoriserer dei som har råd til å betale for behandling. Tal frå 44 mellom- og låginntektsland tyder på at høgare deltaking av privat sektor i primær helseomsorg fell saman med eit høgare allment nivå av utestenging av fattige menneske frå behandling og omsorg. Kvinner og jenter lir mest. For å få noko igjen for å ta seg av dei fattige, rår IFC legar til å ta imot 100 pasientar per dag, eller ein kvart fjerde minutt, mens dei som har råd til det kan få eit mykje større nivå av omsorg.

Til slutt finst det ikkje noko bevis for at private tilbydarar av helseomsorg er meir imøtekommande eller mindre korrupte enn offentleg sektor. Til og med i rike land er det svært vanskeleg å regulere private tilbydarar. Svindel i helseomsorgssystemet i USA er estimert til å koste mellom 12 og 23 milliardar US dollar i året.

Den private sektoren byr ingen veg bort frå problema som offentlege helsesystem står overfor i fattige land. Desse problema må i staden bli møtt direkte, fordi tilgjengeleg kunnskap viser at å få offentlege helsetenester til å fungere, er den einaste sikre vegen om ein vil oppnå allmenn og likeverdig helseomsorg. Det var forpliktande handling frå styresmaktene når det galdt å organisere og skaffe fram helsetenester som kutta barnedødsfall med mellom 40 og 70 prosent på berre ti år i Botswana, Mauritius, Sri Lanka, Sør-Korea, Malaysia, Barbados, Costa Rica, Cuba og den indiske staten Kerala. I seinare tid har land som Uganda og Aust- Timor brukt koordinert givarfinansiering til å auke offentlege ytingar i stort omfang. I Uganda har talet på folk som bur innafor 5 km frå ein klinikk auka frå 49 til 72 prosent på berre fem år. På berre tre år har styresmaktene i Aust-Timor auka dekkinga med utdanna fødselsomsorg frå 26 til 41 prosent.

Det er enten slik at offentleg sikring manglar eller er svært svak i mange land, men problema kan bli handterte. Offentleg sikring av helseomsorg er ikkje dømd til å feile slik nokon påstår, men det å få helseomsorga til å fungere krev fast politisk leiarskap, riktige investeringar, faktabaserte tiltak og folkeleg støtte. Når desse vilkåra er tilstades, kan offentlege helsesystem dra nytte av stordriftsfordelar, standardiserte system for regulering og heving av kvalitet, og aller viktigast, legitimiteten og kapasiteten til å omfordele ressursar og redusere ulikskap. Politikk for allmenn tilgjenge i Sri Lanka, Malaysia og Hong Kong er til større fordel for dei fattige enn for dei rike. Indiske statar som investerer meir i offentlege helsetenester, har hatt suksess med å redusere ulikskapar mellom by og bygd. Den allmenne fordelen knytt til offentlege helseutlegg viste seg verkeleg å ha redusert ulikskap i 30 studiar av utviklingsland mottatt av Det Internasjonale Pengefondet (IMF).

Organisasjonar innafor det sivile samfunnet (CSO-ar) må bli vurdert som klart andre aktørar enn den private sektoren som arbeider med sikte på profitt. CSO-ar har ei nøkkelrolle å spele i å hjelpe til med å styrke og utvide levedyktige ansvarlege offentlege helseomsorgstenester. Som ytarar av helseomsorg er dei redninga for millionar i mange land, særleg for nokre av dei mest marginaliserte og stigmatiserte folkegruppene. Fordi dei ikkje søker profitt, er dei heller ikkje offer for nokre av dei negative insentiva til dei ytarane som søker profitt. Men CSO-ar møter også hinder når det gjeld kapasitet og skala. Dei kan ikkje nå alle dei som har behov for behandling og omsorg, inkludert dei som er smitta av HIV, TB og malaria. CSO-ar bør berre bli eit tillegg til og ikkje ei erstatning for statlege ytingar. Dei arbeider best i samarbeid med det offentlege systemet som i Uganda der offentleg sektor opererer i partnarskap med misjonshospital. CSO-ar spelar også ei kritikarrolle ved å halde regjeringar og internasjonale aktørar ansvarlege, og ved å skape politiske press for å få regjeringar til å handle for å sikre fri helseomsorg for alle.

Eksisterande private leverandørar må bli integrert i offentlege helsesystem der det er muleg, og i nokre samanhengar kunne den rolla på enkelte område bli utvida. Men å vende seg til privat sektor med sikte på den omfattande utvidinga som trengst for å nå allmenn tilgang, ville vere å sjå bort frå dei eintydige og beviste risikoane knytt til denne tilnærminga, og også å sjå bort frå fakta rundt kva som har fungert i vellykka utviklingsland. I dei fleste låginntektsland er det framfor alt slik at den spisskompetente og dyre formelle private sektoren er irrelevant for fleirtalet blant innbyggarane. Veksten i denne sektoren kan kome på direkte kostnad til offentlege helsesystem og underminere kapasiteten til å yte til dei som er mest trengande. Å subsidiere denne sektoren med skatt eller dollarhjelp kan ikkje bli rettferdiggjort.

Samtidig må styresmakter gjere ein innsats for å heve kvaliteten til den store mengda med uformelle ytarar av helseomsorg, blant anna via skolering og offentleg utdanning. Men oppgåva er enorm, og erfaring frå meir suksessrike land peikar på at den mest effektive måten er å investere i oppskalering av gratis offentleg yting og bruke konkurranse til å drive fram kvalitet. I den indiske delstaten Kerala synest framleis kvaliteten til dei offentlege hospitala, som langt frå er perfekt, å ha lagt eit effektivt kvalitets- «golv» under dei helsetenestene som blir levert frå privat sektor. Eitkvart direkte forsøk på betre ytingane til myriaden av uformelle ytarar må derfor alltid kome i tillegg til den langsiktige meir bærekraftige strategien for å skalere opp og styrke det offentlege helsesystemet som hovudleverandøren.

Den tilgjengelege dokumentasjonen må ikkje bli brukt til å dekke over omfanget til den utfordringa som offentlege helsesystem står overfor. Dokumentasjonen peikar heller ikkje på at privat sektor ikkje vil spele noko rolle – han vil halde fram med å eksistere i mange ulike former og han inneber både kostnadar som må bli eliminert eller kontrollert og potensiell nytte som må bli betre forstått og dradd lærdom av. Men bevisa er udiskutable: for å nå allmenn og likeverdig tilgang til helseomsorg, må offentleg sektor bli gjort i stand til å fungere som hovudytaren. Styresmakter og givarar frå rike land må handle med sikte på å skape verkeleg endring, og prioritere den raske oppskaleringa av gratis helseomsorg for alle.

(Sammendraget og boksen under er oversatt til norsk av Einar Jetne.)

Maren Rismyhr er lærer.

Hvorfor har vi egentlig skole? Alle må jo gå på skole for å lære, vil de fleste svare. I mange år sto det i grunnskoleloven at skolens formål var å gi barna «god allmennkunnskap så dei kan bli gagnlege og sjølstendige menneske i heim og samfunn.»(1) I dag kreves 13 års grunnopplæring, og de siste ti åra har vi hatt felles opplæringslov for grunnskole og videregående skole. Loven sier:

«Opplæringa i skole og lærebedrift skal, i samarbeid og forståing med heimen, opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring. »(2)

Videre skal elever og lærlinger «utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet.»(3) En får inntrykk av at skolen skal hjelpe foreldrene med å gi barna ei god plattform for et godt liv i samfunnet. I denne artikkelen vil jeg se bak noen av disse fine orda.

Hva slags samfunn har vi?

I 13 år skal barn og unge gis grunnopplæring og klargjøres for yrkesvalg og deltaking i samfunnet. Samfunnets materielle basis former skolen. Som marxister vet vi at de materielle forholda menneskene lever under, er med og bestemmer tankene og idéene våre. Hvordan produksjonen i samfunnet er organisert, hvilke produksjonsmidler, redskaper og råstoffer samfunnet rår over, og hvordan menneskenes og klassenes forholder seg til hverandre i produksjonen, legger grunnlaget for utforminga av samfunnets institusjoner, hvor skolen er en av de viktigste.

Vi lever i et klassesamfunn. Det er riktignok temmelig tilslørt. Mange vil ikke se det, sjøl om den rikeste overklassen er mer synlig nå enn for noen tiår siden. Fattigdomsproblemet er heller ikke vanskelig å få øye på. Vi lever i et av verdens rikeste land, et høyt utviklet kapitalistisk samfunn, hvor staten, som største kapitaleier, fører en imperialistisk politikk. (Når jeg i denne artikkelen omtaler «samfunnet», eller «samfunnet vårt», er det underforstått at jeg mener det kapitalistiske samfunnet.) Når ungdommene har fått «innsikt» og «holdninger» som godtar dette, da er de blitt gagnlige mennesker. Når deres opplevelse er at døra står åpen mot framtida og verden for den som står på og vil noe, da er skolens målsetting på mange vis oppfylt.

Skolen – en viktig samfunnsinstitusjon

At skolen er en viktig samfunnsinstitusjon, kan det ikke være tvil om. Trass i effektivisering og sparetiltak brukes enorme summer innen skoleverket. Vi trenger stadig mer utdanning. Etter mange år med sjuårig folkeskole ble obligatorisk niårig grunnskole innført på 60-tallet. I 1997 kom 6-årsreformen, og grunnskolen ble utvidet til ti år. I dag er det nærmest umulig å få fast arbeid med bare tiårig grunnskole, og grunnopplæringa er utvidet til 13 år med tre års videregående skole.

Høsten 2008 var det 614 000 elever i grunnskolen. Av de om lag 64 000 elevene som gikk ut av grunnskolen våren 2008, startet 96 prosent i videregående opplæring samme høst. I 2008 var 91 prosent av alle 16–18-åringer registrert i videregående opplæring. Om lag 230 000 gikk i videre gående skole per oktober 2008(4). Dette gir store offentlige utgifter til bygninger og utstyr, men enda mer til lønnsutgifter til de ansatte. Lærere og assistenter i grunnskolen utgjorde i forrige år 56 000(5) årsverk, mens lærerne i videregående utgjorde nærmere 23 500(6) årsverk samme år. Grunnskolesektoren tar ofte største biten av kommunebudsjettet i en kommune.

I Norge har vi fortsatt en offentlig grunnskole for alle, og bare 2 % går i private skoler. Enkelt-kapitalister kan ikke drive grunnopplæring for hele barne- og ungdomskull, eller utdanne arbeidskraft til egen bedrift helt fra bunnen av. Det vil ikke lønne seg. Uprofitable oppgaver, som er helt nødvendige for summen av kapitalister i samfunnet, men som ikke lønner seg å drive for den enkelte kapitalist, overlates til offentlig sektor.

Fra de nyliberalistiske idéene begynte å slå gjennom på 80-tallet, er offentlige virksomhet forsøkt splittet opp mindre enheter og konkurranseutsatt. Private har overtatt deler av offentlig virksomhet som kan gi profitt. De vil også gjerne inn å ta profitable biter i skolen. Som kjent fikk Kristin Clemet gjennom en privatskolelov som skulle gjøre dette mulig. Denne loven ble seinere modifisert ved regjeringsskiftet i 2005, slik at det ikke skal være lett å ta ut profitt.

Skolens samfunnsmessige funksjoner

Det offentlige bruker store ressurser på skolen, men hva er egentlig skolens samfunnsmessige funksjoner? Jeg har prøvd å vise det i skjemaet under. Jeg skal deretter forsøke å utdype det figuren under viser.

Et sted hvor barn og unge kan være

Samfunnet og arbeidskjøperne trenger arbeidskraft. Pris- og lønnsnivået er slik at en familie trenger to inntekter for å klare seg brukbart økonomisk. Når vi ser bort fra eierklassen, er det underforstått at alle arbeidsdyktige voksne skal være lønnsarbeidstakere. Så lenge vi er organisert i kjernefamilier og eneforsørgere, og de aller fleste bor i egen bolig, vil det oppstå et akutt behov for barnetilsyn mens foreldrene er på jobb. Det er lett å forstå at det raskt ville blitt kaos om landets over en million barn og unge hele dagen skulle gå uten voksentilsyn. Barnehage og skole er institusjoner som har ansvar for barna mens de voksne er på arbeid.

Retten til barnehageplass er lovfestet

Behovet for heldagsplasser er stort. Dette behovet blir ikke mindre når barna begynner på skolen. Behovet oppleves først og fremst av den enkelte familie. Men så lenge det trengs arbeidskraft i full jobb, er dette også et samfunnsmessig behov. Derfor har vi fått skolefritidsordningen. Den er populær, men ordningen er i de fleste kommuner priset så høyt at de med dårligst råd ikke kan bruke den.

Så lenge samfunnet krever at de fleste voksne er i arbeid, har skolen en oppbevaringsfunksjon. Hvem som skal betale, og hvor bra dette tilbudet skal være for barna, blir et klassekampspørsmål. Barn bør være sikret skikkelig mat, lekemuligheter, fritidsaktiviteter og annen omsorg mens arbeidet krever foreldrenes tid, og ingen skal stenges ute av økonomiske grunner.

Det kapitalistiske samfunnet

Før vi ser skolens hovedfunksjon, som jeg mener er å kvalifisere og sortere arbeidskrafta samfunnet trenger, skal vi kort repetere hvordan produksjonen er organisert under kapitalismen. Vi har en eierklasse som eier produksjonsmidlene, det vil si fabrikker, maskiner, teknologi og råstoff. Dette skal ved hjelp av menneskelig arbeid omdannes til varer som kan selges på markedet. Til det trengs arbeidskraft. Arbeideren selger arbeidstida si til eieren og får lønn i bytte. Marx har lært oss at det er arbeideren som skaper verdi gjennom produksjonen. Men lønna arbeideren får er bare en del av denne verdien. Merverdien går til kapitalisten og danner grunnlaget for profitten, som kapitalisten igjen kan investere i nye produksjonsmidler. Det viktigste i vår sammenheng er at vi har et klassesamfunn hvor det store flertall skal bli lønnsarbeidere, og for å bli det, trenger de utdanning.

Skolen disiplinerer og forbereder på arbeidslivet

Fra industrialismens barndom vet vi at det måtte tvang til for å gjøre menneskene til lønnsarbeidere. Også i dag er det en omfattende lærings- og sosialiseringsprosess mennesket skal gjennom for å komme i arbeid. Fra å være et lite barn som hyler ut sine egoistiske behov, skal du i voksen alder være disiplinert til av egen vilje å la deg vekke tidlig om morgenen, tørne ut i grålysningen, gå til en slitsom og kanskje både kjedelig og helsefarlig jobb. Etter jobben skal du kanskje kjempe deg til ståplass på en full buss, eller sitte fast i rushtrafikk før du igjen er hjemme. Har du barn, må du innom barnehage og kanskje også innom butikken med ett barn i handletralla og ett ved siden av. Så må du hjem for å lage middag og ta deg av barn med lekser, kjøring til aktiviteter og legging før voksenlivet kan begynne.

Den som har sett ei barnehageavdeling med 17 unger utfolde seg i fri lek, kan ha vanskelig for å forestille seg de samme ungene pluss 13 til sitte rolig på plassen sin i et klasserom med bok og blyant foran seg bare ett år seinere. Her er mye som skal øves inn: passe klokka, komme tidsnok, stå og gå på rekke, sitte rolig, ikke snakke, rekke opp hånda, vente på tur, gjøre lekser, gjøre oppgaver, gjøre det læreren sier, være flittig og nøyaktig. Barna har vendt seg til dette lenge før de går ut av grunnskolen. Vi kan slå fast at skolen har en disiplineringsfunksjon. På denne måten er skolen med på å tilpasse til det voksne livet.

Samfunnet trenger mange slags arbeidskraft

Produksjonsmidlene er i stadig utvikling på grunn av konkurransen under kapitalismen. Norge er et lite, men høyt utviklet kapitalistisk land. Produksjonen er samtidig avhengig av en stor offentlig sektor som tar seg av infrastruktur, administrasjon og annen aktivitet som ikke er profittgivende. Her trengs arbeidskraft med utdanning av mange slag, og kravet til utdanningsnivå har hittil vært økende. I 2008 hadde 30 % av befolkningen utdanningsnivå på grunnskolenivå, 45 % på videregående nivå og 25 % på høyskole og universitetsnivå.(7) Etter 2000 har andelen i aldersgruppa 19–24 år som tar høyere utdanning ligget på 30 %. I 2008 økte andelen til 31 %.(8)

Skolen opprettholder klasseforskjeller og sorterer

Skolen ser ikke ut til å være tilpasset barn fra arbeiderklassen. Rolf Utgård, tidligere tillitsvalgt på Kværner, kom med et eksempel på dette i Aftenposten nylig(9). Her forteller han om da klubben skulle bevilge penger til lærerstreiken på slutten av 80-tallet:

I dagens skole snakkes det ikke om arbeiderunger. Klasseforholda er godt tilslørt. Alle har lik rett til utdanning, og høy utdanning er bedre enn lav. Det gis inntrykk av at barna møter med blanke ark i første klasse, og at alle er like mye verdt i skolen. Budskapet er at de som følger med, gjør lekser og oppfører seg bra, blir «flinke». Målet er gode karakterer og et vitnemål som gjør at du kan velge videregående skole som fører til videre studier og en god jobb.

Med læreplanen Kunnskapsløftet er lærerne pålagt å informere barn og foreldre om barnet har nådd kompetansemåla læreplanen angir. Dette skal skje minst to ganger i året, gjerne både skriftlig og muntlig. Mange vil få budskapet om at målet ikke er nådd. Da skal man sammen diskutere hva som må til for å nå målet, og resultatet blir gjerne at barnet må øve mer. På ungdomstrinnet kommer i tillegg karakterene, og etter ti år får elevene det endelige vitnemålet som danner grunnlag for opptak i videregående skole. Så kan vi gjette hvem som stadig måtte øve mer, og om det er flest arbeiderklasseunger eller middelklasseunger som ender på studieforberedende linjer og seinere høyskole eller universitet.

Sjøl om sammenhengen mellom foreldrenes utdanning og barnas karakterer er vel dokumentert, ble det debatt i høst, da Patrick Lie Andersen i en kronikk i Klassekampen(10) la fram sine funn som viste at skolen ikke bidrar til sosial utjevning. Han påpekte at skolen ser ut til å være laget av og for et spesielt sjikt i samfunnet – den akademiske middelklassen. I debatten ble det hevdet at skolen er bortebane for arbeiderklassens barn. De må der tilegne seg en ny kultur for å lykkes, og at middelklassens barn har et forsprang fra første dag. Jeg har ingen problemer med å slutte meg til disse synspunktene, men vil gjerne legge til at en stor del av arbeiderklassen i dag har et annet morsmål enn norsk. I skolen blir disse fremmede språka sett på som et handikapp, og dermed får elevene en tilleggsbyrde på sine skuldre.

Karakterene på vitnemålet fra grunnskolen avgjør videre skole- og linjevalg. I skolen er gode karakterer et mål, og med gode karakterer får du råd om å ta videre studier. Skulle du komme fra arbeiderklassen og ha hode for teori og dermed ende med gode karakterer, åpner det seg mulighet for klassereise.

Da skolemyndighetene bestemte at test- og eksamensresultater skulle legges ut på nett for offentligheten, ble dette begrunnet med åpenhet, sjøl om målet var å få til konkurranse mellom skolene. Mange unge konkurrerer nå skarpt om å komme inn på de høyest skårende videregående skolene. Slik får vi oppsamling av kommende akademikere på enkelte skoler. Disse skolene regnes som «gode» skoler. Jeg tillater jeg meg å sette «god» i gåseøyne. Det er ingen garanti for at en skole er god, sjøl om elevene som går der har høye karakter. Derimot sier det noe om hvilken samfunnsklasse flertallet av elevene på disse skolene kommer fra. Nylig slo Aftenposten stort opp et klassebilde fra en av disse skolene. Gledesbudskapet var at her så vi en klasse hvor alle søkte seg til videre studier.

Gjennom skole, samfunn og media blir vi jevnlig fortalt at høyskole- og universitetsstudier er bra og fint og det som virkelig teller. Samtidig trenger arbeidslivet fagarbeidere. Det ligger en motsetning i dette. Hvordan motivere ungdom til å søke yrkesfag når yrkesfag blir sett ned på? Det løser seg ved at ungdommene sjøl forstår at de må søke seg inn der hvor de har sjanse til å komme inn. I 2008 var det litt over halvparten av ungdommene som startet på yrkesfag.(11) Når yrkesfag krever lavere poengsum og blir sett på som mindre verdt enn akademiske studier, vil disse holdningene overføres på de som tar slik utdanning, og klassehierarkiet og klassesamfunn vil bestå. Holdningene får ytterligere næring når statistikken viser at en tredel av ungdommen på yrkesfag dropper ut under veis.

Uavhengig av utdanning er det likevel slik at, om du ikke tilhører eierklassen i samfunnet, en må ha lønnsarbeid for å leve. Men lønnsarbeidet har forskjellig klasse og rang. Nederst på rangstigen finner vi de ufaglærte, så fagarbeiderne, dernest de med høgskole- og universitetsutdanning. Tilbake sitter ei gruppe som arbeidslivet i dag ikke vil ha. Kanskje har de falt ut av grunnskolen eller videregående skole. Uten grunnskoleeksamen er det nærmest umulig å få fast arbeid. Det er heller ikke lett uten fullført videregående. Kanskje kan en da av og til få en strøjobb. I heldigste fall vil en fanges opp av trygdesystemet.

Utdanninga tilpasses næringslivet

Næringslivet trenger stadig videre utvikling og nyskaping for å henge med i konkurransen. Uten kontinuerlig forskning på mange ulike områder vil norsk næringsliv sakke akterut. Når internasjonale undersøkelser som PIRLS, PISA og TIMSS og viser at skolen i lille Norge henger etter, skaper det bølger. Debatten rundt kvaliteten på norsk skole har fylt media i flere år nå. Det har blant annet vært mye skriving om realfaga. Her må skolen skjerpe seg! Sagt på en annen måte: Utdanning må tilpasse seg produksjonsmidlenes nivå.

Og det settes i gang tiltak. Jeg skal trekke fram to lokale eksempler. Det første gjelder en videregående skole hvor «læringsresultatene er svakere enn for Oslo-gjennomsnittet. Skolen skal utvikles som et realfagsenter som drives i samarbeid med universiteter, forskningsmiljøer og bedrifter. Det vil også bli gitt spesielle tilbud til elever med særskilte evner og interesser for realfagene.»(12) I lokalavisa leste jeg tidligere i høst:

Saken kommenteres slik av direktør for personal og organisasjon i StatoilHydro på selskapets nettsider:

Igjen ser vi at utdanninga må tilpasse seg produksjonsmidlenes nivå.

Klassekamp om skolepolitikken

I denne artikkelen har jeg forsøkt å se på skolen ut fra kapitalismens behov. Jeg mener det er viktig å ha skolens samfunnsmessige funksjoner i mente når vi diskuterer skolepolitikk, ellers kan vi lett komme feil ut. Skolepolitikk er klassekamp. Vi må ikke glemme at barn og unge tilbringer 13 viktige år av sitt liv i skolen. Det må være vår oppgave å gjøre skolen mest mulig meningsfylt for dem, slik at flest mulig kan gå med oppreist hode og godt mot ut i resten av livet. Samtidig skal vi ikke glemme at målet vårt er å oppheve klasseskillene. I et annet samfunn vil vi ha utdanning som ikke skiller mellom høy og lav, men bidrar til at alle barn og unge får tatt i bruk sine evner, anlegg og talenter til beste for seg sjøl og fellesskapet.

Noter:

Om forfatterne Mari Røsjø (RU, internasjonalt ansvarlig), Eldbjørg Hosar (HtN, leder), Gaute Simensen (RU, landsstyre) og Eirik Ovrum (Rødt).

Sommeren 2009 var en spennende periode for Nepal, landets innbyggere og kampen mot det føydale samfunnet. Den maoist-ledede regjeringa med statsminister Prachanda hadde akkurat trukket seg på grunn av en konflikt med ledelsen i hæren og landets president. Landet hadde fremdeles kun en midlertidig grunnlov, og hvis maoistene ikke lyktes med å få igjennom sitt grunnlovsforslag ville det være gode muligheter for et nytt folkeopprør.

I denne spennende perioden reiste en gruppe med 15 revolusjonære ungdommer fra Norge og Sverige til Nepal. Fra Norge var vi fire stykker fra partiet Rødt og Rød Ungdom, en Helselagsaktivist og en sjukepleierstudent. Fra Sverige var det ni stykker fra Revolutionär Kommunistisk Ungdom og Kommunistiska Partiet i Sverige.

Vår reise til Nepal hadde flere mål, vi skulle besøke Gorneti modellsjukehus i den maoistdominerte fjellregionen Rolpa. På sykehuset skulle Helselaget oppsummere de tidligere prosjektene vi hadde tatt del i, og sammen med lokalbefolkningen og lokale maoister undersøke hva slags nytt prosjekt som ville gagne befolkningen rundt sjukehuset på best mulig måte. I Katmandu skulle vi delta på mange politiske møter med maoistene, med fagforeninger og andre organisasjoner for å lære om situasjonen i Nepal og om hvordan vi best kan bidra i denne kampen. Vi skulle ha møter med Mangal Bishwokarma, lederen av Nepali Progressive Health Workers Association, for å finne veien videre for Helselagets engasjement i Nepal. Turens formål kan med andre ord oppsummeres som en reise for å støtte det nepalske folk, og deres kamp for frihet.

Litt historie

På nåværende tidspunkt er det ingen krig, men langt fra fredfylt, i Nepal. Det er et parlamentarisk demokrati for tredje gang i historia til Nepal, hvor maoistene, som er det klart største partiet, nå er i opposisjon igjen. Maoistene fikk prøve seg i regjering i ni måneder før de gikk av etter å ha hatt store problemer med å få gjennomført politikken sin, og da hærsjefen nekta å følge den lovlig valgte regjeringa sine ordre, trakk de seg. Folkekrigen, som maoistene kaller den, varte fra 1996 til 2006 da det blei inngått fredsavtale mellom maoistene og kongen. Fredsavtalen blei etterfulgt av store folkelige protester i byene av en allianse mellom maoistene og de parlamentariske partiene, som hadde vært mot maoistene under krigen. Bakgrunnen for denne alliansen var at kongen hadde oppløst parlamentet i 2005, og tatt all makt i sine hender, og maoistene og de parlamentariske partiene inngikk en midlertidig allianse mot sin felles fiende, kongen. Kong Gyanendra er nå avsatt, og Nepal er en republikk. Det er et av de mest synlige resultatene av den ti år lange borgerkrigen med over 13 000 døde.

Gyanendra var konge i tre måneder som en tre år gammel gutt, etter den første demokratibevegelsen i Nepal. Broren hans, Birendra, blei i stedet konge da det igjen blei innsatt en konge i 1951. Gyanendra fikk igjen sjansen til å bli konge, da Kong Birendra og hele hans nærmeste familie blei drept i palassmassakren i 2001. Gyanendra og hans sønn var ikke der, og blei i stedet konge og kronprins. Den offisielle forklaringa er at den daværende kronprinsen var gal av kjærlighetssorg og drepte hele familien sin og så seg sjøl. Nepalere vi prata med tror derimot at Gyanendra fikk han drept, kanskje med støtte fra USA og India, for å ta opp kampen mot maoistene. Birendra brukte det væpna politiet og nekta å sette inn hæren mot maoistene, som da hadde ført en folkekrig i fem år.

I 2001 var de hardeste kampene i krigen med tusenvis av drepte. Kongen og parlamentet satte inn hæren, og skulle knuse maoistene. Det gikk ikke som de ville, og maoistene vant de store slaga selv om de led store tap. Sakte, men sikkert endte de opp i situasjonen som den var i 2006, hvor maoistene kontrollerte 80 % av landsbygda, men hadde ingen makt i byene. Det kunne se ut som en låst situasjon om ikke kong Gyanendra hadde oppløst parlamentet i 2005 for å ta all makt sjøl. Nå hadde de parlamentariske partiene ingen makt, og de kom snart i dialog med maoistene. De danna sjupartialliansen som sammen med maoistene styrta kongen i 19 dagers-opprøret i april 2006.

Etter mye dragkamp mellom maoistene og de forskjellige partiene blei det endelig valg til grunnlovgivende forsamling den 10. april 2008. Et valg som alle observatører var enige i at gikk relativt bra for seg, og hvor maoistene endte opp med 38 % av stemmene. Helselag til Nepal og Rødt sendte to valgobservatører.

Nepal er et veldig fattig land, men har store muligheter for utbygging av vannkraft der det ligger ved foten av Himalaya. Landet er halvføydalt, det vil si at landherrer eier store gods og mange bønder er nærmest leilendinger. Landet har også i praksis vært underlagt sin store nabo i sør, India. Nepal har hatt liten utvikling, de har dårlig infrastruktur og lite eller ingen velferd. Det viktigste kravet og ønsket til maoistene er derfor å få Nepal til å bli et moderne samfunn så det blir bedre for folka som lever der.

Helselag til Nepal

Helselag til Nepal er primært en helseorganisasjon som jobber på landsbygda i Nepal. Organisasjonen samarbeider med den medisinske avdelinga til Folkets frigjøringshær. Den ble starta i 2006 da sjukepleier Merete Taksdal og kirurg Hans Husum reiste til Gorneti modellsjukehus og startet en tre-trinns medic-opplæring. Kursene innebærer at folk skal læres opp i enkel førstehjelp og deretter lære opp hverandre, altså er det hjelp til selvhjelp. Så langt har de gjennomført to kurs. Hans Husum er hovedforfatter av boka Save lives, save limbs, som kursene bygger på. Boka inneholder alt fra enkel til mer avansert krigskirurgi, og beskriver hvordan dette kan utføres uten de ressursene og det utstyret man egentlig trenger. Denne boka har i år blitt oversatt til nepalsk.

Gorneti modellsjukehus er et sjukehus om ligger i Rolpa-distriktet nord-vest i landet. Sjukehuset blei bygd på dugnad av maoistene under folkekrigen. For å komme til sjukehuset må man gå en lang dagsmarsj fra nærmeste «bilvei». Helselaget har i år bidratt til at sjukehuset har fått strøm ved å samle inn penger som norske fagforeninger har gitt i stort monn. Folka fra landsbyene rundt sjukehuset har på dugnad bygget et mikrokraftverk ved hjelp av pengene. Da vi var der i sommer, hadde sjukehuset alt fått strøm, mens det stod igjen litt før strømmen var på plass på resten av landsbygda. For sjukehuset sin del har dette stor betydning. Bare det å ha tilgang til lys er et enormt framsteg.

I 2007 hadde Helselaget sin første solidaritetstur til Nepal, og i etterkant av turen skreiv deltakerne boka På vei mot et nytt Nepal. I tillegg laget to av deltakerne en dokumentar om situasjonen i Nepal. Bakgrunnen for å skrive ei bok og å lage en dokumentar er vårt ønske om å støtte kampen for demokrati og nasjonal sjølråderett, mens vi på samme tid sprer informasjon om utviklinga og Helselagets arbeid.

I litt over ett år har Hamid, Helselagets mann, vært på Gorneti modellsjukehus. Hamid er opprinnelig fra Iran, men har vært bosatt i Sverige og Norge siden 1982. På Gorneti har Hamid bidratt som helsepersonell. Han er utdannet allmennlege fra Iran, og er offentlig godkjent sjukepleier fra Sverige. I tillegg til dette er han akupunktør. Vårt inntrykk er at hans kunnskap kommer godt med på Gorneti. Han har blant annet reist rundt til landsbyene rundt sjukehuset og undervist om fordelene ved god hygiene og toaletter, i tillegg til å drive behandling som akupunktør på sjukehuset. For Helselaget er han et viktig mellomledd i forhold til å få informasjon om hva som skjer både på sjukehuset, men også utviklinga i landet for øvrig.

Maoistene

Mens vi var i Nepal hadde maoistene sentralkomitémøte. Det var harde kamper på møtet, og det varte i mange uker, med noen dagers pause da Prachanda ble sjuk.

Vi hadde møter med forskjellige organisasjoner knytta til maoistene under oppholdet. Den første dagen fikk vi en rask oppsummering av situasjonen med Mangal Bishwokarma, leder for NPHWA (Nepali Progressive Health Workers Association). Han fokuserte på at valgseieren var historisk, og at maoistene nå har 238 av 601 plasser i parlamentet. Maoistene leda regjeringa i ni måneder, før de trakk seg, og da vi møtte dem hadde de vært ute i to måneder.

«De andre partiene har ennå ikke klart å stable på beina en ny regjering, og utvider stadig med flere partier. Hovedmotsetninga går mellom maoistene som vil framover, og de andre partiene som vil beholde status quo,» forklarer Mangal. På spørsmål om hvorfor maoistene trakk seg fra regjeringa, sier Mangal at det var fordi de ville styre hæren. «Prachanda, som da var statsminister, prøvde å gi ordre til hærsjefen som han nekta å følge, og presidenten, som er fra Congress-partiet, støtta hærsjefen,» sier han oppgitt. Maoistene kaller det et «soft coup», altså et «mykt kupp».

Mangal mener at hæren er den samme, og at byråkratiet og partiene er de samme. «Den gamle staten består. Vi hadde regjeringsmakt, men vi hadde ikke statsmakt,» fortsetter han. Maoistene måtte dele makta over staten med det gamle styret. De andre statsmaktene lystra ikke den maoistleda regjeringa. Da vi møtte han, trodde Mangal at maoistene ville være tilbake i regjering i løpet av et par uker, men det har ennå ikke skjedd. Maoistene kan blokkere alle forslag i parlamentet, og sier at de vil gjøre opprør hvis de ikke får vedtatt en ny grunnlov.

Da vi var i Gorahi, besøkte vi People’s Liberation Army (PLA ) sin leir i Tahaban der vi snakket med en visekommandant. Han ville fortsatt følge tolvpunktsavtalen og jobbe for å slå sammen PLA og Nepal Army (NA), tidligere Royal Nepal Army. Han fokuserte på at hærene først må akseptere hverandres eksistens, og at man i første fase må slå sammen seksjoner, ikke én og én. Han kunne også fortelle at FN har akseptert tallene på PLA som er 19 600. Han vil at NA og PLA skal ha en felles toppledelse, men ellers være separert. De fleste soldatene i NA er vanlige folk som PLA tror de kan få på sin side når de integreres. PLA vil jobbe for én hær som er bygd på maoistiske, ikke amerikanske premisser. NA lager problemer fordi de vil unngå sammenslåing, de veit at fordi NA-soldatene ikke har den sterke politiske målsetninga som PLA -soldatene har, vil de bli bekjempa i den ideologiske kampen. NA har også fått kritikk fra FN for å prøve å rekruttere soldater under fredsprosessen.

Før jobba PLA mye ute blant folk i landsbyene. På grunn av fredsavtalen må de holde seg i leirene, og dette har svekka bånda til folk.

Tilbake i Katmandu møter vi en som jobber for The Red Star, avisa til maoistene. Han mener at det er stor debatt innad i partiet om linja. Noen vil ut i gatene og kjempe, andre vil i regjering og få vedtatt en ny grunnlov. Men han mener også at de takler striden bra, og vitenskapelig. Det er alltid motsetninger i et parti. Det er hard diskusjon på sentralkomitémøtet, og kadrene venter spent på ledelsens valg. Han kritiserer ledelsen i partiet for dårlig styring av både partiet og avisa The Red Star. India anklager maoistene for å være udemokratiske, og han mener at det er derfor maoistene har tatt noen valg som ikke gagner vanlige folk.

Som mange andre vi har snakka med, fokuserer han på at det er et gap mellom lokale aktivister og den sentrale ledelsen i partiet. Han mener at den største svakheten i fredsavtalen er gapet som skapes mellom maoistene og folket. «Ledelsen har ikke laga noen lokal plan for landsbyene og de lokale maoistene,» forklarer han. De er blitt mer pessimistiske. Han er redd for at kadre og lokale aktivister vil forlate partiet og bli med i andre partier, hvis ikke ledelsen tar riktige avgjørelse på sentralkomitémøtet. En del maoister har allerede gått ut av partiet, og gått lenger til «venstre», til for eksempel CPN (Maoist). Samtidig har det også kommet mange nye medlemmer til maoistene, blant annet fra UML.

«Maoistene har ikke folkedomstolene lenger, strukturen er ikke den samme som under krigen. Det er anarki på landsbygda. Kadrene har alltid kritisert sine ledere, og fått dem til å dra ut på landsbygda for å se virkeligheten med egne øyne. Nå er de bare i den grunnlovsgivende forsamlinga,» sukker han. Hans analyse er at alt har gått feil for maoistene i regjering. Han mener at de burde ha beholdt folkedomstolene. De ga fra seg for mye for tidlig, og paralyserte seg selv på den måten.

Vi møtte også Chandra Prakash Gajurel, tidligere internasjonal sekretær for maoistene, nå medlem av politbyrået (toppledelsen). Han åpna møtet vårt med å si: «Det går mange rykter om maoistene i Vesten, men folkekrigen er ikke over. Vi kjempa fra 1996 til 2006, så begynte vi å forhandle. Da var hovedfienden kongen, så vi samarbeida med de andre politiske partiene. Før samarbeida disse partiene med kongen, mot oss. Men på grunn av at systemet var i krise, og maoistene kontrollerte 80 % av landsbygda, forandra de allianse.

USA utnytter den kaotiske situasjonen som nå er i landet, i følge Gajurel. De er langt unna geografisk, så de gjør det gjennom India. Før var det motsetninger mellom USA og India, men de er redusert, og styremaktene i India er USA-vennlige.

Gajurel forteller oss optimistisk at – når revolusjonen i Nepal lykkes, vil det finnes en arbeiderstat i verden som gir svaret, og som sier at marxismen og kommunismen ikke er død. Bevegelser vil bli inspirert, og det vil bli et stort tilbakeslag for imperialistene.

«Det viktigste er at dette er ikke bare er Nepals revolusjon, men en del av verdensrevolusjonen, » sier Gajurel. Vi har revolusjoner nasjonalt, men vi sloss sammen for kommunisme i verden. Gajurel mener at maoistene gjør noe helt nytt, ikke noe annet revolusjonært parti har leda en regjering slik de har gjort. Lenin sitt parti satt bare i parlamentet før revolusjonen i 1917. Bolsjevikene var ikke det største partiet, men det er maoistene. Ser man på Chile og Indonesia ble kommunister i regjering massakrert. Maoistene risikerer mye.

Vi beveger oss over til å snakke om diskusjonene som har vært oppe på sentralkomitémøtet. Gajurel påstår at grunnen til passivitet og misforståelser hos lokale kader først og fremst skyldes fjerninga av den lokale statsmakta, som for eksempel folkedomstolene. «Vi hadde ikke erfaring med administrering og ledelse. Vi prøvde, men feila. Nå er vår analyse at vi ikke kan bruke det samme byråkratiet og statsmakta. Det er en viktig lærdom,» sier Gajurel alvorlig.

En av de siste dagene i Katmandu fikk vi endelig møte en kvinne fra partiet. Jayapuri Gharti er president i (All Nepalese Womens Association Revolutionary (ANWAR), medlem i sentralkomitéen i partiet og talsperson for parlamentsgruppa. ANWAR ble etablert for å kjempe for kvinnefrigjøring med et klasseperspektiv. Jayapuri Gharti sier at de mener at klassekampen og kvinnekampen må gå hånd i hånd for å lykkes. I Nepal er det 14 millioner damer, det vil si at de er mer enn halvparten av befolkninga. Kvinner har blitt undertrykt av det føydale systemet, og blir det fortsatt. For 100 år siden fikk ikke kvinner en gang lov til å gå ut av sitt eget hus, forteller Jayapuri Gharti. Videre forklarer hun at de samler kvinner for å gjøre dem politisk bevisste. «Vi var med på ti år med folkekrig, over 100 000 kvinner sloss, ble voldtatt og brent av Royal Nepalese Army. Flere og flere kvinner ble medlem i ANWAR. Maoistene tok opp diskrimineringa i samfunnet, da ble mange kvinner med. 75 % av Nepals kvinner støtta maoistene under folkekrigen,» påstår Jayapuri Gharti. Mange kvinner ble bevisste også i andre organisasjoner. Maoistene inkluderte kvinnene i partiet, parlamentet og hæren. Det har inspirert andre kvinner. Jayapuri Gharti er tydelig på at kampen fortsatt ikke over, det er mye igjen å kjempe for.

Jayapuri Gharti mener den viktigste kampen nå er arveretten. Før måtte hun gå med sari, og hun måtte holde det hemmelig for familien da hun blei politisk aktiv. De er den første generasjonen politisk aktive kvinner i Nepal, men nå blir de sakte men sikkert akseptert. Maoistene var de første som kjempa for at kvinner kunne stille til grunnlovsgivende forsamling, og de vant. Av 601 plasser er 197 kvinner. 87 av dem er maoister.

Under møtet med Jayapuri Gharti legger vi ikke skjul på at det virker som om det er en del igjen før det er likestilling også i maoistpartiet. Hun bekrefter dette, og sier at det er en føydal og patriarkalsk tankegang innad i partiet, men at de nå kjemper for å gi kvinner makt i partiet. Det er en intern kamp for likestilling i ledelsen i partiet og i søsterorganisasjonene til maoistene.

Tilbake i Norge kan vi lese at Prachanda sier at det fra utsiden sikkert blei oppfatta som en negativ ting at han trakk seg som statsminister i våres, men at det i forhold til samholdet og uroen som har vært innad i partiet har gitt en positiv effekt. Kamerater som frykta at ledelsen hadde blitt korrupte, føler seg letta. Kredibiliteten blant folk har også økt.

Prachanda har også uttalt at de planlegger en «Jan Andolan 3» (den tredje folkebevegelsen). Han sier også at de ikke har noen planer om voldelige opptøyer, men at de vil støtte folket sin rett til å forsvare seg hvis staten blir voldelig.

Maoistpartiets nestleder Baburam Bhattarai sier at «presidentens feil må korrigeres» før landet kan oppnå politisk og sosial stabilitet. «Partiet vårt er ikke redd for utfordringer og vi løper ikke fra vårt ansvar. Vi er rede til å bringe forslaget om riksrett mot presidenten til bords dersom det er nødvendig,» uttalte Bhattarai på en pressekonferanse i oktober. I et intervju med nettstedet Telegraphnepal. com understreker Bhattarai at maoistene ikke vil vike en tomme i sine krav. «Først når den nepalske hæren kommer under direkte kontroll av folkets valgte regjering, vil befolkningen være sikret varig fred, sier Bhattarai. Han mener at det bare er rykter at partiene har nådd en konsensus, og at maoistene ikke vil kompromisse med mindre presidentens grunnlovstridige vedtak blir retta opp.

De siste månedene har maoistene utnyttet sin posisjon som det nepalske parlamentets største parti til å blokkere all saksbehandling. Nylig lempa de på den parlamentariske sabotasjeaksjonen, etter at landets nye statsminister Madhav Kumar Nepal lovet omkamp om hærsjefen og presidentens rolle. 12. oktober uttalte Baburam Bhattarai at det vil bli en maoistleda regjering etter Tihar (nepalsk høytid som varer i fem dager).

Situasjonen på landsbygda

80 % av Nepals befolkning bor på landsbygda, men all makt er sentralisert til Katmandu. Menneskene på landsbygda lever stort sett fra hånd til munn, og 18-timers arbeidsdager er ikke uvanlig. De jobber ekstremt hardt på de små gårdene sine. Flere av bøndene forteller oss at produktiviteten er lav, både av det de kan dyrke og det de får fra dyra. Det er mye innavl blant dyra, noe som fører til svakere og mindre dyr. De fleste bøndene har bruk for alt de produserer selv for å brødfø familien.

På gårdene jobber alle i familiene, barna må også ta sin del av oppgavene. Naboene seg i mellom har en kollektiv tankegang, og de deler ofte arbeidet mellom seg slik at alle hjelper til der det trengs mest.

De bøndene vi intervjua, forteller at de har hatt stor nytte av sjukehuset, fordi de før måtte gå utrolig langt for å få noen helsetjenester i det hele tatt. Pengene til drifta av sjukehuset kommer primært fra folk i området, noen har mer enn andre og kan bidra med donasjoner. De pasientene som har råd til å betale for helsetjenester, betaler for det. De som ikke har råd, får hjelp gratis.

Det neste prosjektet for Helselag til Nepal

Kvinner utgjør over halvparten av pasientene på sjukehuset. De vanligste problemene de kommer med, er ofte relaterte til graviditet og fødsel. Gynekologiske problemer er det vanligste, spesielt livmorproblemer. Dette har de som jobber på Gorneti, og maoistene lyst til å gjøre noe med, og derfor har de i samarbeid med Helselaget planlagt et nytt prosjekt som heter «mor–barnprosjektet». I dette prosjektet ønsker vi å bedre fødselssituasjonen, og hjelpe kvinnene med plagene de har etter fødsel. Et utbredt problem i Rolpa er prolaps i underlivet. Vi ønsker å fokusere på hvordan dette kan forebygges, og hva man eventuelt kan gjøre dersom problemet allerede har oppstått. I tillegg ønsker vi at de lokale jordmødrene skal få bedre opplæring og mer ressurser å hjelpe seg med.

Solidaritetsturen til Nepal 2009 gjorde sterkt inntrykk på alle som var med. Det er vanskelig å få oversikt i en så kaotisk situasjon, men dette er inntrykkene og tankene vi sitter igjen med etter tre uker i Nepal, og noen måneder med bearbeiding. Det skjer noe nytt i Nepal for hver dag som går, og det er spennende å følge utviklinga til et land som så sårt trenger at forandring faktisk skjer.

Vi håper du som leser dette, vil bidra ved å engasjere deg i Norge. I Helselaget trenger vi aktivister som kan utvikle nye prosjekter, spre informasjon om Nepal, samle inn penger, reise og holde seg oppdatert. Vi er ikke så mange, men tror vi har bidratt positivt til revolusjonen i Nepal og vil gjerne at flere er med. Nepal trenger det, og det er også mye vi kan lære. Maoistene har oppnådd mye, og har satt seg skyhøye mål. At de lykkes vil ikke bare være et framskritt for Nepal, men for hele verden.

Erik Skare har vært solidaritetsarbeider for Palestinakomiteen i Rashedieh.

61 år senere: «Hvis hun var 13 år da hun og familien flyktet, hvor gammel er hun nå da?». Vi har akkurat kommet fra Amal, hvor vi har møtt foreldrene hennes – 1. generasjons flyktninger fra 1948. «Hmm …», Anna tenker seg om. «Omtrent 73–74 år?».

Det er definitivt noe spesielt over å få sjansen til å snakke med noen som har opplevd al-Nakba, eller den store katastrofen som palestinerne kaller det, den etniske rensningen av Palestina. Første gang vi besøkte dem, møtte vi to gamle mennesker som satt nedsunken i hver sin stol utenfor huset. «Hun er veldig syk på grunn av alt for høyt kolesterol,» blir vi forklart. Vi drikker en kopp te, spiser druer, og samtalen dreier seg om hjemlandet: Palestina. I det moren oppfatter ordet «Palestina» på arabis.k våkner hun plutselig til liv og snakker ukontrollert og veiver med hendene. Da vi ser spørrende på datteren Amal, forklarer hun smilende, men kort: «Hun kommer fra Palestina, og er en av flyktningene fra 1948.»

Omtrent en uke senere sitter vi igjen hos familien i håp om å få hele historien deres.

«Hun er fra Az-Zeeb. Det er rett ved Nahariyya», oversetter Amal etter at vi har spurt moren hennes, Fatima, om hvor hun kommer fra. Vi blir forklart hvordan familien hennes tjente til livets opphold med kyr, sauer, kyllinger, frukttrær og til og med en ape. De forteller om livet i Palestina før de ble utsatt for Israels etniske rensning i 1948. Livet var enkelt, men fint til tross for det. De levde i fred og hadde heller ingen anelse om hva som ventet på dem. «Men en dag i desember 1948 bombet de (Israel) oss i Az-Zeeb med artilleriet sitt.» Fatima gestikulerer voldsomt og viser først hvordan det som skal være bomber, kommer fra himmelen, før hun så peker på ørene sine. «Hun hørte bombene fra huset sitt, men faren holdt henne og søsknene tett inntil seg for at de ikke skulle bli skremt.» Dagen etter valgte likevel innbyggerne av Az-Zeeb å forlate hjemmene sine. Frykten ble for stor.

Det er nå jeg skulle ønske at jeg kunne skrive: «Heldigvis er dette unntaket i Palestinas historie,» men Az-Zeeb var kun en av 531 palestinske landsbyer som ble utsatt for Israels terror. Den israelske historikeren Ilan Pappe skriver for eksempel i boka si The Ethnic Cleansing of Palestine (min oversettelse):

«Fortell de andre om hva du har sett»

Fatima forteller videre om flukten til Libanon, dit mesteparten av palestinerne fra landsbyen tok buss, mens hun satt bakpå hesten til familien med faren. Det har trolig reddet livet hennes. For da hun og faren ridde langs den lange veien mot Libanon, kunne hun se bussen foran seg bli sprengt i luften. «Jeg kan fortsatt huske synet», starter Fatima. Igjen peker hun opp mot lufta, så sender hun pekefingeren brått mot bakken for å vise hvordan bombene traff bussen, til slutt peker hun på øynene sine for å vise oss at hun var et vitne. «Barna gråt, og mange brant i hjel inne i bussen. Andre fikk armene, hodene, beina og andre kroppsdeler revet rett av.»

Andre hadde også vært vitne til grusomhetene som ble utført. Da de reiste videre opp langs Palestinas kyst, møtte de en ensom mann som satt sammenkrøket på en stor stein. Han nektet å røre seg, og sa ikke et eneste ord. Mannen var så traumatisert at han ikke snakket på seks måneder. Det har senere vist seg at han måtte se på at de israelske soldatene drepte to palestinere foran han. Fatima viser igjen med kroppspråket sitt avkappete hender, føtter og hode. Beskjeden han fikk: «Fortell de andre om hva du har sett».

For mange kan dette virke som en merkelig ting for israelerne å gjøre, men denne formen for psykologisk krigføring var særdeles vanlig under den store katastrofen. Ved å angripe deler av den palestinske befolkningen flyktet andre i frykt for å lide samme skjebne. Et eksempel på dette er massakren i Sa`sa natt til 15. februar 1948, hvor 35 hus ble sprengt i luften med familiene på innsiden midt på natten. Resultatet var 60–80 drepte palestinere, en god del av dem sovende barn. Operasjonen sendte sjokkbølger gjennom de andre landsbyene i området og mange palestinere flyktet da de så hva som hadde skjedd. I David Ben- Gurions (lederen for den sionistiske bevegelsen, og senere Israels første statsminister) dagbøker kan man lese hvordan han var særdeles fornøyd med Sa`sa på grunn av måten den hadde fått «araberne til å flykte».

Operasjon Hiram

14. mai 1948, 7 måneder før Fatima og familien hennes ble bombet, ble landsbyen angrepet av Hagana (det israelske militæret før statsdannelsen) under en annen operasjon, nemlig operasjon Ben-Ami. Bakgrunnen for operasjonen var angrepet på en israelsk militærkonvoi som førte til 200 drepte israelske soldater. Man skal gi skryt til de sionistiske lederne for å være såpass ærlig mot soldatene da de ga beskjed om å fjerne landsbyene p.g.a. angrepet mot militærkonvoien. Med andre ord: operasjon Ben-Ami var en brutal hevnaksjon mot den palestinske sivilbefolkningen.

I den allerede omtalte boka The Ethnic Cleansing of Palestine blir operasjon Hiram som ble gjennomført i desember 1948 i området rundt Az-Zeeb, omtalt som en opprenskingsoperasjon hvor formålet var å fjerne den «arabiske karakteren» til Galilea. Det at man flere steder kan lese at Az-Zeeb ble angrepet tidligere, 14. mai 1948 (hvor 2000 palestinere ble fjernet), forsterker mistanken om at formålet var å fjerne de resterende palestinerne. Samtidig forteller Fatima at bombingen av landsbyen startet i desember, i den samme tidsperioden og i det samme området hvor operasjon Hiram foregikk. Det skal selvsagt nevnes at det er irrelevant hvilken operasjon de palestinske innbyggerne av Az-Zeeb ble utsatt for, men disse momentene er likevel viktige i argumentasjonen mot Israels okkupasjonspolitikk med tanke på at Israel fortsatt benekter den etniske rensingen som de faktisk står ansvarlige for – både før og etter 1948.

Den Uavhengige Staten av Zeeb

«De lyver! De er løgnere! Vi fikk aldri lov å vende tilbake, og etter at vi dro flyttet jødene inn i husene våre». Smilet til Fatima forsvinner raskt når vi spør om landsbyens skjebne og om det bor noen der nå. Hun forsvinner raskt inn på kjøkkenet for å gjøre klar maten til resten av familien, men kommer straks tilbake. «Det er akkurat det de har gjort med de andre. De fikk oss til å flykte, flyttet inn i husene våre, og sier at det tilhører dem».

Fatima har rett. Hvis man prøver å finne Az-Zeeb i dag vil det kun være den gamle moskeen som står igjen. Etter at landsbyen var forlatt, ble nemlig husene revet, og på toppen av ruinene ble de israelske områdene Sa`ar og Gesher HaZiv bygd. Landsbyen ble senere på 1960-tallet kjøpt opp av en rik jødisk hippie som heter Eli Avivi. Han kalte like godt den palestinske landsbyen for Den Uavhengige Staten av Zeeb. Dette hadde han aldri klart å gjennomføre uten hjelp av den sionistiske staten. For Fatima, familien hennes og resten av de overlevende hadde ikke gitt opp etter at de hadde forlatt landsbyen første gangen. De prøvde å komme tilbake da de trodde at alt hadde blitt roligere. «Men de stengte oss ute fra landsbyen så vi ikke slapp inn igjen», og Fatima holder opp handflata for å vise «stopp».

Dette er en bevisst politikk som er blitt gjennomført for ikke å bare skjule historien til de palestinerne som faktisk ble tvunget vekk fra hjemlandet sitt, men også for å skape en ny historie som legitimerer opprettelsen av staten Israel. Et av de mest ekstreme eksemplene er Ramat Benasheparken i Israel som er bygd over palestinske landsbyer som Umm al-Zinat, Butaymat, Hubeiza m.m.

Fortsatt den dag i dag skjer dette, hvor jeg selv har vært vitne til Israels forsøk på å tilrøve seg land ved å «hebraisere» Palestina. Da jeg var i Palestina våren 2009 besøkte jeg bydelen Silwan i Jerusalem, hvor store deler av dens befolkning stod ovenfor faren for å få hjemmene sine revet. Grunnen: Kong David hadde visstnok spist og drukket i området for 5000 år siden, og derfor skulle det nå bygges en jødisk turistpark på området. Det sier seg selv at turistene ikke kan se at det bor palestinere i området, når de skal bevitne jødisk historie. Dessverre, som det spydig var skrevet på demonstrasjonsskiltene til Silwans beboere: «Vi har ikke noe annet hjemland».

De palestinske teppemakerne

«Tror du at du noen gang kommer til å dra hjem igjen?» Vi stiller Fatima det uunngåelige spørsmålet. Jeg har fortsatt mistanke om at hun misforstod spørsmålet mitt, men desto sterkere ble svaret hennes.

Da journalisten Robert Fisk var i Iran for å dekke Khomeinis islamske revolusjon, snakket han med en iransk politiker som hadde dette å si om iranerne (min oversettelse):

Vanvittige 61 år etter al-nakba, den store katastrofen, sitter jeg her i den palestinske flyktningleiren Rashedieh i Sør-Libanon, og innerst inne vet jeg hvem det er som er de egentlige teppemakerne.  

Hvis (København)avtalen blir for svak, eller hvis forpliktelsene ikke blir respektert, er det ikke to og en halv eller tre grader vi vil få, det er fem eller seks – det er den kursen vi er inne på nå.» Dette sa professor Corinne Le Quere, da hun offentliggjorde en forskningsrapport i tidsskriftet Nature Geoscience 17. november 2009. Rapporten er utarbeidet av det internasjonale forskningsnettverket Global Carbon Project.

Nå blir det etter alt å dømme ingen bindende avtale i København. På vegne av små øystater rundt i verden rettet Grenadas statsminister Tillman Thomas en brennende appell til Norge og andre rike land: Sett klimamålet ned til en og en halv grad og gjennomfør kraftige reduksjoner av deres egne utslipp. «Det er dere som forurenser, og vi som blir rammet,» sa han i intervju med ABC-nyheter.

Men de små øystatene taler for døve ører.

Skjebnestund

Vi befinner oss i en skjebnestund for verdens klima. Hvis det ikke kommer betydelig reduksjoner i utslippene av klimagasser nå, vil det få ødeleggende konsekvenser i årene og tiårene som kommer. Vi får et klima som blir våtere, villere og varmere. Hvor mye varmere har lenge vært en diskusjon, men problemet er at jo mer data som kommer, jo mer dramatiske prognoser kommer på bordet. Det er enighet om at dersom gjennomsnittstemperaturen på kloden stiger mer enn 2–3 grader, vil vi få en feedback-effekt der det varmere klimaet blir sjølforsterkende. Det har vært festet håp til at naturen sjøl kan ta unna en god del av utslippene gjennom det som kalles karbonsluk, i første rekke skogene og verdenshavene. Men det de nye rapportene viser, er at karbonslukene blir mindre effektive ved økende temperatur. De modellene som har eksistert til nå kan derfor vise seg å være altfor optimistiske.

Gjennomsnittlige temperaturøkninger på 4 til 6 grader vil skape dramatiske og ugjenkallelige forandringer av planeten. Levevilkåra for mennesker og mange andre dyrearter vil bli vesentlig vanskeligere. Med slike temperaturer vil områder som i dag er hjem for hundretalls millioner mennesker bli nær ubeboelige, matproduksjonen vil bryte sammen, drikkevann vil bli utilgjengelig, næringskjeder vil bli ruinert.

Det er ikke gitt at det vil bli sånn. Modellene inneholder mange usikkerheter. Men for første gang viser de at slike scenarier kan skje i vårt århundre. Bare det at en slik utvikling er en teoretisk mulighet, skulle tilsi at politikere og ledere over hele verden gjorde sitt ytterste for å forhindre en slik katastrofe. I virkeligheten skjer det motsatte.

I stedet for å gå løs på den vanskelige, men fullt ut gjennomførlige oppgaven med å få de rike landas utslipp av klimagasser ned på det bærekraftig nivå, driver de rike landa med all mulig slags manipulasjon for å unndra seg ansvar og skyve problemene foran seg. Et av de instrumentene de bruker ganske effektivt til å forføre folkeopinionen og gi inntrykk av at noe skjer, er de såkalte klimakvotene.

Økologisk fotavtrykk

I 1992 utviklet den kanadiske forskeren William Rees begrepet økologisk fotavtrykk som et mål på det jordbruksareal og vannareal som kreves for å produsere de ressursene vi trenger for å opprettholde vår levestandard og for å absorbere våre utslipp. Jordkloden har bare en begrensa biologisk kapasitet, og per i dag er denne kapasitet beregnet til 13,6 milliarder globale hektar (gha). Vi er i dag ca. 6,8 milliarder mennesker. Det gir oss i gjennomsnitt 2 gha hver hvis vi ikke skal undergrave jordas produksjonsevne i det lange løp.

Men det gjør vi, det vi si noen av oss. De rike landa bruker så mye mer av verdens ressurser at det totale økologiske fotavtrykket til menneskeheten i dag er oppe i 17,5 mrd. gha, altså ca 2,6 gha per person. I gjennomsnitt har hver nordmann et økologisk fotavtrykk på 6,9 gha, og hver amerikaner 9,5 gha. Det betyr at det Norge bruker av ressurser er 2,6 ganger mer enn det som er til rådighet, og hver amerikaner 3,7 ganger. Eller med andre ord, skulle hele menneskeheten forbrukt ressurser som oss, måtte vi hatt 2,6 jordkloder til rådighet (eller 3,7 med «the American way»). (WWF Living Planet Report 2008).

Dette økologiske overforbruket lar seg ikke forsvare moralsk eller filosofisk uten å gå over i fullstendig rasistiske og anti-humane tenkemåter. FNs menneskerettserklæring åpner med å anerkjenne «like og umistelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten». Når de rike landa forsyner seg så grovt av fatet, krenker de rettighetene til flertallet på jorda. For ikke å snakke om at dette overforbruket i høyeste grad krenker og går på bekostning av kommende generasjoner.

Dette overforbruket gjelder drikkevann, biologisk mangfold, jordas reproduksjonsevne osv. osv. Men akkurat nå ser vi det mest dramatisk gjennom klimaendringer som overgår alt som har skjedd i menneskehetens historie. Utslippene av klimagasser truer livet på jorda slik vi kjenner det, ikke om noen århundrer, ikke om mange generasjoner, men innenfor levetida til mennesker som lever i dag.

Fra Kyoto til København

Kyoto-avtalen om klima ble undertegnet i 1997. Allerede da den ble undertegnet var svært mange klar over at de kravene den stilte var altfor beskjedne hvis målet var å redde klimaet på jorda. Avtalen innebærer at 37 i-lands utslipp av klimagasser skal reduseres med 5,2 % i forhold til 1990-nivå frem til perioden 2008–2012. Protokollen innebærer bl.a. at EU skal senke sine utslipp med 8 %, USA (som ikke godjente avtalen) med 7 %, og Japan med 6 %. Norge fikk muligheten til å øke sitt utslipp med 1 %.

Selv disse altfor svake forpliktelsene har de rike landa klart å bryte. Norge, som liker å framstå som et foregangsland for bærekraftig utvikling, har for eksempel økt sine utslipp med 8 % (våre CO2-utslipp er økt med 29 %), og da er ikke konsekvensene av vår eksport av klimagass tatt med i regnestykket. Når man inkluderer utslipp fra olje- og gassproduksjon samt eksportert olje og gass, blir de norske CO2-utslippene per innbygger i år på 133,8 tonn, ifølge beregninger fra Bellona. Til sammenligning slapp Kuwait i fjor ut 127 tonn CO2 per innbygger, mens hver innbygger i USA sto for nærmere 20 tonn CO2, skriver VG.

Kyoto-avtalen skulle reforhandles i København 7.-18. desember i år. Foran møtet har det kommet på bordet langt mer dystre tall på utsiktene for jordas klima, dersom det ikke straks gjøres omfattende tiltak. Men det blir ingen juridisk bindende avtale i København. Obama gikk til valg med løfte om «Change!». Det vi ser i klimapolitikken er «business as usual», og han er ikke aleine om det.

Kvotehandelen en delvis norsk oppfinnelse

I en artikkel i Dagens Næringsliv har journalistene Frode Frøyland og Gøran Skaalmo vist at Norge, DNA og Jens Stoltenberg har stått helt sentralt gjennom mange år i arbeidet for å få det internasjonale samfunnet til å godta kvotehandel som et virkemiddel i klimapolitikken. Ledende sosialdemokrater har reist på reine misjonsturer rundt i verden for å selge tanken. Fra Stoltenbergs side var det dette som skulle til for å få aksept for at Norge kunne utvinne olje og gass i så stort tempo som mulig. Motstanden var stor, så Norge måtte sende emissærer rundt omkring i hele verden for å selge prinsippet om kvotehandel, blant annet gjennom norsksponsede prøveprosjekter i fattige land. Gjennombruddet kom først da en brasiliansk forsker på et møte i 1997 fant på å kalle klimakvotene for «grønn utviklingsmekanisme» eller Clean Development Mechanism (CDM). U-landsgruppa kastet seg på ideen og det samme gjorde ledende industriland, så i Kyoto samme år ble kvotehandel et helt sentralt element i avtaleverket.

Når for eksempel Finansdepartementet under Kristin Halvorsen sier at Norge overoppfyller Kyoto-forpliktelsene med 10 % til tross for at Norge faktisk slipper ut 8 % mer enn det vi har forpliktet oss til etter Kyoto-avtalen, så gjøres det på følgende fikse måte (Nasjonalbudsjettet 2010). Man stipulerer først et utslipp på 57,3 mill. tonn CO2-ekvivalenter, så trekker man fra klimaeffekten av skogbruket med 1,5 mill. tonn, slik man har fått aksept for i Kyoto, og så gjør man et regnskap fram og tilbake med kvotehandel med utviklingslanda og med EU, og kan dermed bokføre at Norge har «overoppfylt» sine forpliktelser med 1,3 mill. tonn. Så gjenstår det for Norge å kjøpe kvoter for 5,4 mill tonn, så vips har Norge «overoppfylt» Kyoto-avtalen med 10 %. Kvoteprisen ligger i dag på ca 13 dollar per tonn, men la oss si som Nasjonalbudsjettet at prisen neste år vil være 130 kr per tonn. Da må Norge kjøpe kvoter for 0,7 milliarder kroner for å kunne stå fram som foregangsland. (Sånn sett kunne jo Norge kjøpt kvoter for hele utslippet på 57,3 mill tonn til en pris av 7,4 mrd kroner, eller 3 % av økninga av Oljefondet hittil i 2009, så hadde vi vært «klimanøytrale» uten å redusere et eneste utslipp.)

Dette er en tryllekunst. På den amerikanske prærien i gamle dager reiste smarte skurker rundt og solgte «løvepulver» og andre vidundermidler til godtroende nybyggere. Stoltenberg er verdens fremste selger av løvepulver. Hvor ille det er, har blant annet miljøorganisasjonen Friends of the Earth vist i en ny rapport.

En farlig avsporing

Rapporten hadde tittelen: «En farlig avsporing: Hvorfor kvotehandel svikter klimaet og svikter folk: Bevisene». Hovedkonklusjonene er:

Tvilsomme prosjekter

Et prosjekt for å bygge en koksovn i Lingxi i Kina hadde allerede fått 70 % finansiering av Kinas utviklingsbank da den oppnådde CDM-registrering. Det er umulig å dokumentere at dette prosjektet ikke ville ha blitt gjennomført uten kvoter.

Gassprosjektet Kwale i Nigeria skal fange gass som i dag blir ulovlig faklet, for å bruke den til å produsere strøm. Selskapet som søker CDM-kreditt har drevet ulovlig fakling i årevis. I søknaden innrømmer selskapet at riktignok har nigeriansk Høyesterett slått fast at fakling er ulovlig, men selskapet «ser ikke dette som noen grunn til at fakling vil bli avskaffet på kort sikt.» Derfor søker man om støtte til å slutte med fakling. Man bryter loven og vet at man bryter loven, men lover å slutte – hvis man får betalt for det.

Et 20 MW koksbasert gasskraftverk i Lingxi i Kina fikk støtte fordi det angivelig erstatter kraft fra kullkraftverk i området. Men strømforbruket øker så mye at de gamle kraftverkene fortsatt vil være i bruk. Det nye kommer bare i tillegg. Ingen reduksjon oppnådd.

På Bali i Indonesia søker et selskap CDM-kreditter for å utvinne gass fra søppelfyllinger. Problemet er at dette skjer i et område der mesteparten av det organiske avfallet allerede brukes til å fôre opp griser. For å få tilstrekkelig søppel til å produsere gass, må avfallet isteden kastes på fyllinga. Man slår beina under et bærekraftig prosjekt som sysselsetter 40 innbyggere lokalt, for å skaffe seg en søppelfylling som kan produsere gass med CDM-kreditt.

Et kullkraftverk på 4000 MW i Gujarat i India kommer til å søke klimakvoter. Det kommer til å slippe ut 700 mill tonn CO2 i året i sin antatte levetid. Det vil bli verdens 16. største enkeltkilde til CO2-utslipp.

Et stort vannkraftprosjekt ved Bhilangana-elva i India som får CDM-kreditter truer med å ødelegge et sinnrikt og svært lite karbonholdig jordbrukssystem der lokale bønder driver et nøye avbalansert terrassert vanningssystem for å produsere ris, hvete, sennep, frukt og grønnsaker.

Den britiske regjeringa tillater en utvidelse av Heathrow som vil føre til et økt utslipp på 180 millioner tonn CO2. Den henviser til at utslipp fra luftfarten snart vil komme under kvotesystemet, slik at økt utslipp vil bli kompensert med mindre utslipp andre steder.

Svindel og korrupsjon

Med disse erfaringene er det ikke overraskende når professor Gwyn Prins ved London School of Economics sier at «CDM-markedet har utviklet seg til å bli en fullstendig korrupt svindelaffære som har stappet uante millioner, for ikke å si milliarder ned i lommene på kinesiske forretningsfolk via dresskledde advokater i London. Det er den moderne parallellen til salg av svarte tulipaner på 1600-tallet.» (Henviser til tulipankrakket i Holland i 1637. Da det stod på som verst kostet en sjelden tulipanløk det samme som et hus.)

Smarte bankfolk har allerede notert seg at CDM-markedet er et av de raskest voksende markedene i verden i dag, så de har begynt å sette sammen ulike «CDM-pakker», slik de for ikke lenge siden solgte ubetalt gjeld fra det såkalte subprime-markedet i USA. Noen kommentatorer advarer faktisk mot at CDM-markedet kan bli det nye subprime.

At appetitten er stor kan man forstå når man ser hvor mye kvotesalg som er planlagt fram til 2020. Når EU snakker om dristige klimamål på 30-40 % reduksjon, bør man være klare over at halvparten av disse målene er tenkt som kvotehandel, det vil si mye handel, men knapt noen klimaeffekt.

Point Carbon, som er den institusjonen som holder oversikt over CDM-markedet sier at verdien av det i 2007 var på 40,4 milliarder dollar. Deres prognose er at det totale markedet kan komme opp i 3100 milliarder dollar i 2020, dvs. sju ganger større enn det norske Oljefondet i dag.

Krav om virkelig forandring

Opp mot det uetterrettelige klimakvotesystemet må det stilles helt andre krav til verdens regjeringer, og først og fremst til de rike landa, som forurenser mest og forbruker mest av menneskehetens felles ressurser. Noen helt grunnleggende krav vil være:

Pål Steigan

Pål Steigan var leder av SUF(m-l) 1969–1971 og AKP(m-l) 1975–1984.

I september 1970 sendte Jordans konge, Hussein, store militære styrker mot de palestinske leirene i Amman med sikte på å knuse den militante palestinske bevegelsen. Dette var konvensjonelle styrker mot befolkningen i trange bygater, så kampene ble svært blodige. Militæraksjonen førte til svært mange drepte, og den ble et alvorlig tilbakeslag for den palestinske bevegelsen. September 1970 går derfor under navnet Svart september, noe som i 1971 ble navnet på ei væpna gruppe av palestinere som hadde som formål å gjennomføre terroristangrep mot israelske og vestlige mål. Gruppas mest spektakulære terroristaksjon var München-massakren under OL i 1972, der 11 israelske idrettsfolk og trenere og en tysk politimann ble drept.

Bare ei uke før kong Hussein startet sitt angrep på palestinerne i Amman, hadde ei gruppe fra PFLP kapret et PANAM-fly og tvunget det til å lande i Kairo. Denne gruppa gjennomførte også flere andre flykapringer. (Jeg mellomlanda på Kairo flyplass i september 1970, og da kunne man fortsatt se det utbrente vraket av PANAM-flyet.)

Fra juni til august 1970 oppholdt Andreas Baader, Gudrun Ensslin, Ulrike Meinhof og flere andre RAF-folk seg på en palestinsk treningsleir i Jordan der de fikk militær opplæring.

I august 1969 brøt det ut kamper i Belfast og Derry i Nord-Irland. 14.–15. august satte lojalistene fyr på mange hus i den katolske bydelen i Belfast. En del folk innen IRA mente at ledelsen i organisasjonen hadde opptrådt altfor svakt i denne situasjonen og ikke gitt befolkningen den væpnede støtten de kunne trenge. Dette førte til en splittelse av IRA og til opprettelsen av Provisional IRA. Denne gruppa gikk inn for bombekampanjer mot britiske interesser som en viktig del av sin taktikk, og det ble gjennomført en serie bombeaksjoner.

Da de britiske fallskjermtroppene 30. januar 1972 (Bloody Sunday) drepte 27 irske menneskerettsforkjempere i Bogside, Derry, i en aksjon som bare kan kalles nedslakting, la det ikke akkurat en demper på viljen til å gjennomføre bombekampanjer mot britiske mål.

Palestina og Irland er nøkkelord hvis man skal skjønne terrorismen på 1970-tallet. Det var særlig disse to stedene som skapte grunnlag for terroristgrupper. Begge steder var motstandsbevegelsen svært underlegen, og den ble utsatt for uhyrlige overgrep (Amman i 1970, Bogside i 1972). Dette ga støtet til utviklinga av terroristisk ideologi og organisering.

Den terroristiske ideologien ble (naturligvis) mest systematisk utviklet av tyske RAF. (Man kan si hva man vil om tyskerne, men ideologi kan de produsere.) Ulrike Meinhof uttrykte det slik:

På venstresida rådde det en alminnelig sympati for det palestinske og det irske folket og deres frigjøringskamp, og vi så naturligvis med forskrekkelse på den voldsomme og blodige undertrykkinga de ble utsatt for. Derfor ble det nødvendig å diskutere terrorismen. Den norske ml-bevegelsen, og rundt 1970 betydde det SUF(m-l), som jeg var leder for (1969–1971), tok avstand fra terrorismen, men støtta den væpna kampen. Ikke alle medlemmer forstod forskjellen, så det var av og til nødvendig å ha ganske skarpe diskusjoner om dette.

Da vi tok avstand fra terrorismen, var det fordi vi så det på samme måte som Marx og Lenin gjorde da spørsmålet kom opp i deres tid. SUF(m-l) var en organisasjon som gikk inn for en sosialistisk revolusjon, med alt det innebærer, inklusive det væpna opprøret, eller folkekrigen, som var det mest aktuelle i den tredje verden på den tida, med Vietnam som det fremste eksemplet. Så det var ikke av opportunistiske grunner at vi tok avstand fra terrorismen. Vi var imot den fordi den skader arbeiderklassens og revolusjonens sak og erstatter folkets kamp med ei lita gruppes terroraksjoner. Vår tenkning om revolusjonen var at den skulle være folkets og folkemassenes verk, ikke de ensomme heltenes.

Marx var oppe i en liknende diskusjon på 1860-tallet. Han var kjent som en sterk tilhenger av den irske frigjøringskampen mot England, og han mente til og med at Irlands frigjøring var en viktig forutsetning for den engelske arbeiderklassens frigjøring. På den tida var det The Fenians som var fortroppen i den irske kampen, og de førte blant annet væpna kamp mot England. Men da ei gruppe fra The Fenians sprengte en bombe ved Clerkenwell-fengslet i London som fikk ei hel husrekke til å styrte i grus, drepte sju av innbyggerne og skadet 120 andre alvorlig, tok Marx skarpt avstand fra det. Han, som hadde brukt så mye energi for å mobilisere den engelske arbeiderklassen for Feniernes sak, opplevde aksjonen i Clerkenwell som ødeleggende for dette arbeidet. I et brev til Engels skrev han:

Også Lenin var sterkt mot terrorismen. Hans eldre bror, Alexander, ble henrettet i 1887 for delaktighet i et mordforsøk på tsar Alexander 3. På den tida hadde Russland første revolusjonære parti Narodnaja Volja (eller Folkeviljen) utvikla seg fra å prøve å utløse et bondeopprør til å gå inn for terroraksjoner «for å vekke folket». Lenin tok avstand fra dette, ikke fordi han var motstander av å bruke vold mot tsarens diktatur, men fordi han var imot denne tanken om at de ensomme heltene skulle erstatte folkemassene. Han mente at narodnikernes linje viste en grunnleggende mistillit til folket, og han fordømte den både som strategi ga taktikk.

Spørsmålet kom opp på ny i 1901 i polemikken med de Venstre-sosialrevolusjonære. I frustrasjon over manglende framgang i den revolusjonære kampen lanserte de terror som en «ny» taktikk. Lenin slo fast at den verken var ny eller klok. Han sa at dette forslaget «viser en fullstendig mangel på forståelse av massebevegelsen, og en manglende tro på den.»

Han skrev videre at «gjennom dette gjør de den mest alvorlige skaden på bevegelsen og ødelegger de uoppløselige båndene mellom sosialistisk arbeid og den revolusjonære klassens masser». (I artikkelen «Why the Social-Democrats Must Declare a Determined and Relentless War on the Socialist-Revolutionaries»)

Dette var vår barnelærdom da vi som pur unge kommunister tok stilling til RAF, Provisional IRA og PFLP i tida rundt 1970, eller for den del da vi tok stilling til gruppa rundt Gottfred Appel i Danmark. Vi oppfatta terrorismen ikke bare som uheldig, men som ytterst skadelig for den revolusjonære bevegelsen og som en trussel mot massemobiliseringa. Dette standpunktet har ikke blitt noe dårligere snart førti år seinere.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt!.

Med unntak av den bevegelsen Torkil Lauesen (se artikkel i Rødt! nr 3/09) og Gotfred Appel var en del av, samt en kortlivet svensk avlegger, har teorien om snylterstaten ikke satt varige spor i sin rendyrkede form. Imidlertid er kjernen i teorien, at imperialismen har utviklet seg på en slik måte at hele den vestlige arbeiderklassen utgjør et antisosialistisk arbeideraristokrati, en vurdering som har relativt stor støtte i aktivistmiljøer, både i Norge og i resten av vesten, enten man snakker om autonome og anarkister eller bevegelser av typen Framtiden i våre hender.

På tross av at det var støtten til Kina, en støtte som førte til at Appel brøt med det danske kommunistpartiet i 1963 og som han sto inne for til sin død knappe 30 år senere, ble maoismen aldri noe mer enn en parentes i den teorien han senere ble kjent for å utvikle. Maoismen var kun interessant i den grad Kina bidro til frigjøringskamper i den tredje verden, mens statens karakter som snylterstat i Vesten gjorde den, og for så vidt hele marxismen, i prinsippet irrelevant i Danmark annet enn i solidaritet med den tredje verden. I tråd med dette var også for eksempel kampen mot EEC uten interesse for Appel og hans Kommunistisk Arbejdskreds (KAK). I stedet drev de arbeidet sitt utelukkende med henblikk på å understøtte det de opplevde som progressive bevegelser i den tredje verden, og opp gjennom 70-tallet ble bevegelser som Tøj til Afrika, som samlet inn klær til slike bevegelser, helt sentrale. På 70-tallet ble også forbindelsene med Folkefronten for Palestinas Frigjøring (PFLP) styrket, og det var vurderingen av PFLP og Sovjetunionens støtte til disse som skulle bli den utløsende årsaken til at Appel og hans nærmeste ble skjøvet ut i 1977–78 og bevegelsen overtatt av Lauesen og den kjernen som etter hvert skulle bli Blekingegadebanden.

Arbeideraristokrati og snylterstat

Selv om ideen om et eget arbeideraristokrati, det vil si et sjikt i arbeiderklassen som tilegnet seg en posisjon som gjorde dem til allierte av borgerskapet, ble lansert allerede av Friedrich Engels, er det arbeideraristokratibegrepet snylterstatsteorien baserer seg på uløselig knyttet til Lenins teori om imperialismen. Der Engels hadde ment at arbeideraristokratiet oppsto som et resultat av gule lauglignende fagforeninger, poengterte Lenin at også den superprofitten kapitalister i den vestlige verden tilegnet seg fra utbytting i resten av verden, ble brukt til å kjøpe opp deler av arbeiderklassen.

I følge Appel var imidlertid arbeideraristokratiet ikke bare begrenset til et sjikt av arbeiderklassen i Vesten. Tvert imot, superprofitten ble benyttet til å bestikke hele den danske arbeiderklassen og gjorde den danske, og vestlige, arbeiderklassen i sin helhet til en del av arbeideraristokratiet. En ville følgelig være avhengig av å bryte det imperialistiske utbyttingsmønsteret for at en politisk kamp skulle ha noen som helst betydning i et revolusjonært perspektiv. Ja, faktisk vil en seier i en kamp for eksempelvis høyere lønn eller utvidet ferie i realiteten være borgerskapets seier ved at bestikkelsene blir enda mer omfattende. En revolusjon, mente Appel, ville kun være mulig som «et spontant nødverge mot en knugende utbytting», for å sitere en artikkel fra 1967.

Oppgaven til danske og vestlige kommunister var derfor todelt – for det første måtte solidaritetsarbeidet stå sentralt, for det andre måtte man ha en kampklar organisasjon, klar til den dagen frigjøringskampen i den tredje verden når et nivå der det vestlige borgerskapet ikke lengre vil ha råd til å bestikke arbeiderklassen. Det bør for å yte Appel historisk rettferdighet tilføyes at dette ikke var det praktiske utgangspunktet for Blekingegadebanden. For sistnevnte var solidaritetsarbeidet alt og den danske og vestlige arbeiderklassen fullstendig irrelevant, noe som i realiteten la grunnlaget for en nihilisme vi sjelden har sett sidestykke til i sosialismens navn i Vesten. Appel, derimot, nektet å støtte bankran, flykapringer og andre terrorhandlinger, og han mente til sin dødsdag at et viktig moment bak støtten til frigjøringsbevegelser måtte være at seire for disse i neste omgang ville frigjøre den vestlige arbeiderklassen fra sin status som bestukket klasse.

På tross av disse etter hvert dype uenighetene om strategier for vestlige kommunister og/eller antiimperialister er det teoretiske fundamentet i snylterstatsteorien i all hovedsak det samme. Ved siden av Lenin sine tanker om arbeideraristokratiet under imperialismen, er det to sentrale momenter som gjør snylterstatsteorien til en særegen teori.

For det første er den basert på en antakelse om at superprofitten i den vestlige verden har gjort kapitalen i stand til å kjøpe opp hele arbeiderklassen. I sin artikkel bygger Lauesen sin argumentasjon i dette henseende i stor grad på den gresk–franske økonomen Arghiri Emmanuel, og krydrer det med teorier av blant andre André Gunder Frank, Immanuel Wallerstein og Samir Amin.

For det andre er den basert på en antakelse om at en sosialistisk revolusjon ikke lar seg realisere med mindre arbeiderklassen befinner seg på noe bortimot et eksistensminimum og rent bokstavelig ikke har annet enn sine lenker å miste.

Forbrukersamfunnet

At imperialismen genererer en superprofitt for kapitalen, er det liten tvil om, ei heller at deler av denne superprofitten har blitt brukt og fortsatt brukes til å kjøpe opp arbeiderklassen, dvs. å gi den en høyere levestandard enn den ellers ville hatt. Men å fokusere utelukkende på imperialismens bidrag til denne utviklingen er imidlertid, i beste fall, ensidig. Kapitalen er avhengig av konstant å reprodusere seg selv, den må finne et avsetningsmarked for det som produseres for at gevinsten skal kunne realiseres. Dette kan den for så vidt finne i borgerskapets forbruk, men med stadig økende monopoliseringsgrad blir dette markedet stadig mindre. Dermed blir arbeiderklassen nødvendigvis et stadig viktigere marked.

Henry T. Ford er kanskje den fremste eksponenten for denne utviklingen historisk. Mens bilen i Europa lenge var et luksusgode, satset Ford på å produsere biler for folk, men for at folk skulle ha råd til å kjøpe biler, måtte kjøpekraften stå i forhold til prisnivået. Dette sosiale eksperimentet, der de som arbeidet for Ford fikk økt lønn som i neste omgang ble benyttet til å kjøpe biler, skulle vise seg å bli svært vellykket, og fordismen ble en helt sentral komponent i det kapitalistiske produksjonssystemet i hvert fall frem til 1970-tallet.

Ford selv kunne uten problemer ha benyttet profitten til egen berikelse, men han valgte i stedet å realisere høyere gevinster gjennom utvidet produksjon av et tidligere luksusgode til et forbrukergode. Denne økte levestandarden illustrerer det Marx omtalte som den historisk-moralske komponenten i arbeidskraftens verdi, eller lønnen, og kan la seg realisere så lenge den ikke spiser opp profitten.

Appel, derimot, synes ikke å ha brydd seg nevneverdig om dette momentet. For  ham synes ikke-imperialistisk, kapitalistisk produksjon nærmest å være et system der masseproduksjon og masseforbruk ikke eksisterer. Dette stemmer for så vidt godt med erfaringene fra Europa på 1800-tallet, men det forklarer ikke hvorfor borgerskapet skulle være villig til å benytte imperialistisk superprofitt til å kjøpe opp arbeiderklassen uten samtidig å være villig til å benytte den økte profitten som oppstår under et fordistisk produksjonsregime til det samme. Det bør tilføyes her at fordismen slett ikke er et system som er uproblematisk for kapitalen, nyliberalismen bygger jo nettopp i stor grad på en kritikk av dette systemet, men det forandrer ikke det faktum at det også her genereres profitt som kan brukes til å kjøpe opp arbeiderklassen, satt i system også som helhet. Er for eksempel norske arbeideres flatskjermfjernsyn og datamaskiner et resultat av imperialistisk utbytting, eller er det et resultat av at kapitalen faktisk er avhengig av å få avsetning for produktene sine? Sannsynligvis er det begge deler, men det illustrerer uansett at spørsmålet er komplekst og at det ikke er den imperialistiske utbyttingen alene som har hevet den norske og vesteuropeiske arbeiderklassens levestandard til et nivå langt over eksistensminimum.

Henry T. Fords revolusjon innen forbruk og produksjon kom nok i stor grad som følge av et sosialt eksperiment, men fordismen som samfunnsmessig fenomen er også et resultat av klassekamp og en organisert arbeiderklasse som har stilt offensive krav. Revolusjonsfrykt kombinert med en faktisk erkjennelse blant de større kapitalistene av fordismens fortrinn for produksjonen i det lange løp bidro de første tiårene etter 2. verdenskrig, i noen land endog før, til det historiske klassekompromisset der borgerskapet anerkjente at dets umiddelbare interesser i stor grad sammenfalt med arbeiderklassens umiddelbare interesser. En hypotetisk selvstendig kapitalistisk utvikling i den tredje verden, frigjort fra imperialismen, vil helt åpenbart ikke ha den imperialistiske superprofitten tilgjengelig for å kjøpe opp arbeiderklassen, men den vil uansett ha potensial i seg til å utvikle et fordist-lignende produksjonsregime, noe vi blant annet ser tendenser til i dagens Kina.

Passiviserer velferden?

Det er, på visse premisser, mulig å argumentere for at det danske og norske velferdsnivået kan virke passiviserende, men er det mulig å si det samme om velferdsnivået i for eksempel USA? Ironisk nok har USA, selve fordismens arnested, utviklet seg til å bli den delen av det kapitalistiske kjerneområdet der fordismen står svakest. Som ledende imperialiststat er også USA et av de landene der borgerskapet genererer størst imperialistisk superprofitt. Likevel er det trolig det landet i den vestlige hemisfære der arbeiderklassen står svakest stilt. Lønnsnivået innenfor mange bransjer er så lavt at det ikke er uvanlig å ha både to og tre jobber, én av fire amerikanske arbeidere har ingen betalt ferie, og offentlige pensjonsytelser er langt under det nivået man har i de fleste vesteuropeiske land. I tillegg har amerikanske arbeidere utgifter man ikke ser mye til i Vest-Europa, som utgifter til helseforsikring og livsnødvendige medisiner. Og selv om minstelønna har økt jevnt og trutt, har den mer enn blitt oppspist av inflasjonen – mens den frem til ca. 1970 økte i realverdi, har den siden falt fra om lag 10 til 7,25 2009-dollars.

Hadde det vært slik at revolusjonært potensial var omvendt proporsjonalt med velstandsnivået, burde USA vært et land der det revolusjonære potensialet var sterkt. Men slik er det ikke – tvert imot er USA det landet i den vestlige verden der myndighetene har lyktes best i å kvele opposisjonen. USA ble i sin tid befolket av protestantiske fundamentalister med en grunnleggende individualistisk ideologi, en ideologi som har blitt reprodusert ved at landet i stor stil har importert arbeidskraft og dermed forhindret fremveksten av noen arbeiderbevegelse av betydning, for ikke å snakke om arbeiderklassebevisstheten. Det USA vi ser i dag, er ikke bare et USA der arbeiderklassen stiller seg apatisk innenriks, det er også et USA der arbeiderklassen stiller seg apatisk utenriks. De bryr seg lite om å kjempe gjennom kollektive rettigheter for arbeiderklassen, og opptrer dermed i tråd med Appels linje med å ikke bry seg om innenrikspolitiske spørsmål, men det betyr ikke at de stiller seg solidariske med antiimperialister i den tredje verden. Tvert imot – de betydelige bevegelsene i Vesten som stiller seg solidariske med bevegelser i den tredje verden, er nettopp sterke fagforeninger. Fagforeningsboikotten av Sør-Afrika var avgjørende for å få slutt på apartheid, og også i dag går fagbevegelsen i spissen i kampen mot apartheid, denne gang i Israel/ Palestina.

En oppskrift for reformisme

Lenin uttalte i sin tid at en streik er en skole i revolusjon – det er dagskampen som former revolusjonær bevissthet og en revolusjonær arbeiderbevegelse. I Vest-Europa har arbeiderbevegelsens kamper for bedre arbeidsforhold, for velferdstiltak og for en «større del av kaka» bidratt til å skape en arbeiderbevegelse som er langt mer vital og progressiv enn tilfellet er i land med en annen utvikling, fremfor alt i USA. Arbeiderbevegelsen har riktignok ikke klart å overskride kapitalismen, men hvor i verden har man egentlig gjort det?

Lauesen har helt rett i at de bevegelsene han og KAK/Manifest-KA/Blekingegadebanden støttet, på ulike måter, gjennom 70- og 80-tallet ikke har skapt de samfunnene man kunne håpe på – enten har de forvitret, som PFLP i Palestina, eller så har de blitt administratorer av brutale regimer man kan si mye om, men knapt kalle sosialisme, som ZANU-PF i Zimbabwe. Historien de siste 40 årene har vist at imperialismens evne til å lede fokus vekk fra systemoverskridende krav, knapt kan undervurderes. Selv om man ser løfterike tendenser i så vidt ulike land som Nepal og Venezuela, er man fortsatt lysår unna en situasjon der frigjøringsbevegelser i den tredje verden utfordrer imperialismen som sådan – selve premisset for snylterstatsteoretikernes revolusjonære strategi. Den ny-keynesianske reformismen Lauesen etterlyser, blir dermed en logisk konsekvens av denne erkjennelsen.

Er det ett punkt der Marx, Lenin og andre revolusjonære ledere fra tidligere tider tok feil, er det at de undervurderte kapitalismens og imperialismens evne til å overleve. Snylterstatsteorien er en av flere modeller som har blitt brukt til å forklare dette, men i et revolusjonært perspektiv er det en blindvei, noe Lauesen selv viser oss. Visst eksisterer det ulikt bytte i form av lønnsforskjeller mellom land i sentrum og i periferien av det kapitalistiske systemet, men det er ikke det ulike byttet som holder kapitalismen i live. Som reformkamp betraktet er kampen mot det ulike byttet selvsagt prisverdig og absolutt en kamp som bør støttes. Men den bør ikke erstatte klassekampen på nasjonalt og internasjonalt plan.

«I enhver revolusjon verden har sett, har det vært flest 17-åringer.»
Dette fikk jeg høre fra Elling Batman Zedong, vanligvis kjent som rapper i Gatas Parlament, denne gangen innleder på studiesirkel om marxistisk filosofi i Rød Ungdom.
Ikke veit jeg om det finnes statistikk for å bekrefte eller avkrefte dette, men tanken har uansett hengt fast i meg siden.

Fredrik V. Sand er sentralstyremedlem i Rød Ungdom.

Den franske journalisten og politikeren Georges Clemenceau hevdet i sin tid at «den som ikke er radikal som ung har ikke hjerte, den som ikke er konservativ som gammel har ikke hjerne». Man kan jo mene hva man vil om siste del av utsagnet, men at ungdom tradisjonelt har vært mer radikale enn den eldre delen av befolkninga, er hevet over enhver tvil. Betyr ikke dette at ungdom har et større revolusjonært potensial enn den øvrige befolkninga?

Ungdom har vært sentrale i å forandre verden til noe bedre. Ungdom var avgjørende i kampen mot apartheid, viktige i 1968-opprøret i Paris og sentrale i motstanden mot vietnamkrigen.

Det er mye som har skjedd de aller siste årene, som også bygger opp under dette.

Ungdom gjør opprør

Rap-/reggaegruppa Helt Off fra Sverige lagde låta «Det brinner i Paris», inspirert av at tenåringer gjorde opprør og brant biler og bygninger i Frankrikes forstadsgater, høsten 2005. Det hele begynte i den franske forstaden Clichy-Sous-Bois, 27. oktober, hvor det oppsto sammenstøt mellom politiet og forstadsungdom, etter at to ungdommer døde etter å ha gjemt seg for politiet i en tranformatorstasjon. Slik kom en ulmende konflikt mellom politiet og forstadsungdommen opp til overflaten. Litt over en uke seinere ble over fem hundre biler satt i brann. Flere hundre franske kommuner ble direkte berørt av opprøret, som raskt utviklet seg til et sosialt opprør mot arbeidsløshet og problemer med skole og jobb. Et ganske alminnelig ungdomsopprør, preget av sinne, sjølrettferdighet og utålmodighet.

Da 2008 gikk mot slutten, var det nesten som om historien fra Clichy-Sous-Bois gjentok seg. Etter at gresk politi skjøt og drepte den femten år gamle anarkisten Alexandros Grigoropoulos i bydelen Exarchia utenfor Athen, eksploderte Hellas i ungdommelig harme. Voldsomme sammenstøt mellom radikal ungdom og politi utviklet seg til store demonstrasjoner mot arbeidsløshet og markedsliberalisme i løpet av påfallende kort tid. I løpet av mindre enn ei uke var det utlyst generalstreik. Selv om opptøyene etter hvert roet seg fortsatte det sosiale opprøret med konvensjonelle politiske virkemidler og den konservative regjeringen måtte til slutt utlyse nyvalg i september i år.

Opprøret i Hellas fikk også ringvirkninger langt utenfor landets grenser. I Spania blokkerte over tre tusen studenter fra Barcelonas universiteter fire store innfartsveier til byens sentrum. Aksjonen, som skapte trafikkaos og lammet hele Barcelona, var en protest mot EUs Bologna-direktiv for harmonisering av videregående utdannelse. I USA ble det legendariske radikale universitetet New School of Social Reserach på Manhattan, New York, okkupert av studenter. Universitetet er kjent for å ha huset den såkalte Frankfurterskolen på 1930-tallet, da nazistene tvang en rekke tyske marxister i eksil. Okkupasjonen ble avsluttet etter to uker da studentene hadde fått gjennomslag for flere av sine krav om økt innflytelse til studentene og mindre markedsretting i utdanninga. Førtiårsjubileet for ungdomsopprøret i 1968 ble behørig feiret med nye opprør.

Man trenger ikke å dra ut av Oslo en gang for å se ungdom gjøre opprør. I slutten av 2008 gikk Israel til voldsomme angrep på Gaza og den palestinske befolkningen. Dette hadde større virkninger enn ødeleggelsene i Midtøsten, motstanden spredde seg over hele verden. I Oslo tok rasende ungdom ut sin aggresjon på alt fra politi til Frimurerlosjen og McDonalds. Tusenvis protesterte, hundrevis ble arrestert.

Hvis man skal legge mer tall og statistikk til grunn, kan man også se at det revolusjonære og systemoverskridende partiet Rødt har vesentlig større oppslutning i skolevalg enn ved ordinære valg. Faktisk var resultatene i skolevalgene både i 2009 og 2007 over tre ganger så høye som resultatet i ordinært valg. En undersøkelse fra TNS Gallup gjort i forkant av valget i 2009, viste også at den samme tendensen gjelder norske studenter. NRK lagde programmet «Test din stemme» før valget i 2005. Her ble det utarbeidet en større partitest som ble tatt av over 250 000 folk. Resultatet av testen var at Rød Valgallianse ble Norges største parti blant førstegangsvelgerne som tok testen.

Alt dette handler om mer enn tilfeldigheter. Dette er logisk.

Ungdom er disponert for forandring

Det er ikke vanskelig se at ungdom er en potensielt svært viktig kraft for å forandre verden. Når man er ung er man mindre vant til å akseptere samfunnets «fastlagte rammer», man har også som regel en personlig livssituasjon som er mindre låst til barn, bil og bikkje. Dette gir selvfølgelig en større åpning for å være aktiv og spontan.

Ungdom har også mindre å si, mindre makt og ofte dårligere tilbud enn de som er eldre i samfunnet. Derfor er det også naturlig for ungdom å ha større motivasjon til å forandre samfunnet, av samme grunn som man ser sterke bevegelser for lovfesting av ungdomstilbud rundt i Norge. Ungdom kan ha større interesse av store endringer enn mange andre grupper.

Man kan også se på den revolusjonære bevegelsen (i alle sjatteringer) som et slags bevis på at ungdom er en kraft for forandring, og i større grad er disponert for dette. Det eksisterer vesentlig flere revolusjonære ungdomsorganisasjoner enn det eksisterer revolusjonære moderpartier til disse. Det finnes mange grunner til dette, og en del av disse kan tilskrives en Life of Brian- og People’s Front of Judea/Judean People’s Front-logikk. Samtidig er det for eksempel interessant å se at det nå systemregjerende partiet SV har en ungdomsorganisasjon som er erklært revolusjonære.

Ungdom må organiseres

Når man ser alle disse tingene i sammenheng, er det synd at de mest synlige og formålsretta konsekvensene av ungdomsopptøyene i Oslo mot Israels krigføring nok dessverre var Venstre-politiker og kjendisadvokat Abid Rajas dialogmøter og fjærbrusing. Da er det nødvendig å se at Bevegelsen for en annen verden™ har en utfordring, når det gjelder å politisere ungdomsopprør og få organisert de gruppene som ivrer mest for forandring. Det gjøres ikke ved å heve den moralske pekefingeren eller ved å ta avstand fra ungdoms handlinger i avisspaltene, men det betyr heller ikke at man skal applaudere opptøyene. Opptøyer er de uhørtes språk, mente pasifisten Martin Luther King. Nettopp derfor er det viktig at vi som revolusjonære bevegelse viser vilje til å lytte når ungdom lar frustrasjonen sin komme til uttrykk på denne måten. Skal vi klare å organisere de gruppene som ivrer mest for forandring, må vi la dem komme til uttrykk og tilby et politisk handlingsrom. Dette er en oppgave hele den revolusjonære bevegelsen må ta på alvor.

For selv om ungdom selvfølgelig har behov for særegen organisering, er det samtidig også noen ting som er avgjørende å erkjenne også for voksne revolusjonære. For det første blir et ungdomsparti selvfølgelig sterkere av at voksenpartiet appellerer til ungdom. Ungdom spiller også en vesentlig rolle for politikkutvikling i et parti som ønsker å ha en politikk for et helt samfunn. Siden vi har aktuelle erfaringer fra andre områder i samfunnet og fra andre vinkler enn det eldre har. Dessuten er det avgjørende for en revolusjonær bevegelse å tilnærme seg grupper som har større interesse av revolusjonær politikk. På samme måte som arbeidere og kvinner bør være viktige grupper, gjelder dette også ungdom.

Da må vi faktisk også ta litt konsekvenser av dette. Vi må se på ungdom som noe mer enn en gruppe som skal rekrutteres for at det skal være noen igjen når de eldre forsvinner. Vi må innse at det er 17-åringene som kan sikre flertall for revolusjon i Norge.

Rødts historiske opphav var et ungdomsopprør. AKP(m-l) sprang jo direkte ut fra en ungdomsorganisasjon. Selv om man har en ekstra sterk appell til ungdom også i dag, så er nok partiet mer preget av den generasjonen som var ungdom på den tida, enn nye generasjoner med utålmodig ungdom. Det er synd når vi har sett hvilken voldsom kraft for forandring ungdom kan være. Vi har konstatert at ungdom er mer radikale enn andre og at Rødt gjør det bedre blant unge enn blant resten av befolkninga. Hvorfor er partiet da så forgubba?

Man skal være glad for alle de man har, ikke kaste noen erfaringer på båten eller se på dette som et uttrykk for en generasjonskonflikt. Samtidig er det helt nødvendig å stille noen spørsmål til hvordan ting er.

Utålmodig politikk, utålmodig praksis?

Man har en utålmodig politikk, burde man ikke ta konsekvensen av det og ha en mer utålmodig praksis? Rødt har store mål, og vil oppnå så mye forandring som mulig, så fort som mulig. I hvert fall når man ser på partiprogrammet. Hvis man derimot ser på hva partiet gjør for å få til dette, er det sjelden man ser tilsvarende utålmodighet. Man bruker de samme frasene, de samme frontfigurene og de samme arenaene. Jeg tror man tjener på å være revolusjonære og kritiske til det bestående, også når det kommer til partikultur. Vi må bli flinkere til å endre på ting når noe ikke fungerer. I stedet for å gripe til lettvinte unnskyldninger om eksterne forhold utenfor vår kontroll må partiet bli mer dynamisk, tilpassingsdyktig og ungdommelig.

Dagens radikale er, og kommer også til å være, annerledes enn tidligere generasjoner radikale. Skal man klare å organisere disse gruppene, må det aksepteres at man gjør ting annerledes. En del ting «68erne» gjorde, kommer vi aldri til å gjøre. Åpenbart. Ikke minst kommer vi til å gjøre en del de aldri fikk til å gjøre. Forhåpentligvis.

Nå som det snart er gjort begreper ut av verdens mest brukte ord, bare med «-krise» bak, blir det et større rom for alternativer. Finanskrisa er vår generasjons fallende Berlinmur. Nyliberalismen har mistet sitt hegemoni. Klimakrisa ser ikke ut til å bli noe mindre alvorlig med det første. Selv ikke Nobels fredspris til Obama vil føre USA-imperialismen seirende ut av hengemyrer i Irak og Afghanistan. Dette gir potensielt et stort rom for en systemkritisk bevegelse, ikke minst har man eksempler fra hele verden på at dette er saker som man lett kan engasjere mange i. Spesielt ungdom. Behovet og rommet for nye opprør er ikke mindre, bare forskjellig fra tidligere opprør.

Så hvorfor strømmer ikke ungdommen til Rødt? Skal man appellere til ungdom, er det ingen tvil om at man tjener på å være tydelige, spisse og karismatiske. Noe som blir vanskeligere når man ofte har dype analyser (som jo egentlig er bra), men til en hver tid er mer opptatt av de enn å kommunisere et tydelig budskap (som jo egentlig er det viktigste).

Det viktigste av alt for å appellere til ungdom er å framstå som relevante. Man må forstå samtiden og framstå slik også. Slik jeg oppfatter situasjonen idag for den revolusjonære bevegelsen, så er det mange som er enige med oss i beskrivelsen av verdens problemer, men man trenger også troverdige løsninger. Vi trenger konkrete og realistiske løsninger på problemer for folk her og nå, men aller mest trenger vi et troverdig prosjekt på lengre sikt. Et prosjekt som viser vilje til forandring, både hos oss selv og i verden. Det er tydelig: svært mange ungdommer liker ikke krig og kapitalisme, men vi må gi dem en god grunn til at det skal gjøre en forskjell å velge oss framfor apati eller upolitisk opprør. Rødt må bli et politisk verksted der unge mennesker kan få lære mer om problemenes årsak og sjøl være med på å utvikle troverdige løsninger.

Tidligere statsminister, nå europaarbeider og fredspris-til-Obama-ansvarlig Torbjørn Jagland, har uttalt: «Jeg forstår ikke at det ikke blir et ungdomsopprør mot en verden som er så urettferdig.»

Det må en revolusjonær bevegelse også ta inn over seg.

Einar Sagen

Verken keynesianisme, som vektlegger styrking av etterspørselen, regulering av markedene og en aktiv statlig økonomisk politikk eller den såkalte monetarisme som vektlegger utvidelsen av markedets rolle, regulering av økonomien primært gjennom pengepolitikken og lite regulering ellers løser kapitalismens krise(r). Det var, dessverre, verdenshistoriens mest grusomme krig som «løste» 30-tallets depresjon. Når overproduksjonstendensene igjen begynte å vise seg på begynnelsen av 1970-tallet, prøvde Vesten med keynesianisme. Dette førte ikke fram. Vesten fikk både stagnerende vekst og økende inflasjon. Derfor ble den økonomiske politikken lagt om til monetarisme – å legge til rette for økt utbytting og økte markeder for egne kapitalister. Men heller ikke monetarismen kan løse kapitalismens indre motsetninger. Disse blir bare mer og mer skjerpa. Og der står vi i dag. Det er bare en vei ut av kapitalismens misere, og det er gjennom at samfunnet tar over styringa av produksjonsmidlene. For at det skal skje, må arbeiderklassen ta samfunnsmakta fra borgerskapet.

Betyr dette at jeg er mot at vi skal kreve «keynesianske» tiltak? Nei. Naturligvis er vi for alle tiltak som er til gode for arbeidsfolk under det nåværende systemet. Men vi gjør arbeiderklassen en bjørnetjeneste hvis vi ikke påpeker at ingen av hovedretningene i dagens økonomiske politikk vil løse problemene som kapitalismen skaper. De kan bare løses av arbeiderklassen sjøl, ved at den erobrer statsmakta og at markedsøkonomien avskaffes og erstattes av en demokratisk styrt planøkonomi. TL og jeg er altså sikkert allierte i mange av de sentrale dagskampsakene, men disse må utnyttes til å øke bevisstheten og organiseringa av arbeiderklassen slik at den gjør seg i stand til å erobre statsmakta.

Statsmakta under sosialismen

Dette bringer meg over til en annen av Torkil Lauesen (TL) sine påstander: Han mener at «vi» har hatt en altfor statssentrert analyse av makta, en tro på at kjernepunktet var erobring av statsmakta og at vi kunne forandre samfunnet med den. Jeg oppfatter marxismen annerledes. Det er riktig at marxister hevder at arbeiderklassen må ta statsmakta. Men det er ikke det samme som at man forandrer samfunnet med statsmakta. Det å erobre statsmakta er en forutsetning for å kunne videreutvikle klassekampen, da med staten på riktig side. I TLs beskrivelse av sosialismen mangler analysen av utviklinga av klassekampen under sosialismen. (En annen sak er at når arbeiderklassen har erobra statsmakta, opplever menneskeheten for første gang at staten kontrolleres av flertallet, og fra dette øyeblikk og videre er den overordna strategien å utvikle klassekampen på en slik måte at staten «visner hen».)

Statskapitalismen, slik Sovjetunionen var i hvert fall fra 60-tallet og videre (kanskje atskillig tidligere), og Kinas kapitalisme kaller TL «den reelt eksisterende sosialismen». Samtidig beskriver han Kinas rå kapitalisme andre steder i artikkelen. Under sosialismen fortsetter altså klassekampen, og også denne kampen dreier seg om å erobre statsmakta. Noe både Sovjetunionens historie og Kinas historie viser. Men for å erobre statsmakta, måtte borgerskapet erobre kommunistpartiene. Den manglende evnen til å utvikle de arbeidende klassenes kontroll med samfunnsøkonomien og samfunnsorganiseringa blant annet ved å styrke og utvikle demokratiet for vanlige folk var en sentral årsak til restaureringen av kapitalismen.

Nasjonalstatene passé?

TL mener også at nasjonalstatene er passé, og at når arbeiderklassen har erobret statsmakta, blir staten retta tilbake mot den samme arbeiderklassen, fordi den må forsvare seg mot utenverdenen. Men både det (mer eller mindre) sosialistiske Sovjet og det (mer eller mindre) sosialistiske Kina evna å utvikle produksjonen, og vanlige folks levestandard og vanlige folks innflytelse i en helt annen grad enn noen form for kapitalisme i disse landa ville ha evna.

TL skriver «Nasjonalisering og statsforvaltning á la Sovjetunionen var ikke noen suksess». Jeg tror at Sovjetunionens økonomiske utvikling på trettitallet absolutt var en suksess sammenlikna med Vesten. Men også etter trettitallets vestlige depresjon var veksten sterk i Sovjetunionen.

Det viktigste politiske resultatet av annen verdenskrig var at sosialismen styrka seg på verdensbasis. Hele Øst-Europa ble sosialistisk og COMECON ble danna. I Kina førte først krigen mot japansk imperialisme og deretter krigen mot det amerikansk-støtta Chiang Kai-shek-regimet til at verdens største stat ble frigjort og gjennomførte verdenshistoriens største jordbruksreform i et land der over 80 prosent av befolkninga var fattigbønder. I den internasjonale arbeiderbevegelsen var det altså nok en gang de revolusjonære kommunistene som hadde sikra nye omfattende seire for arbeiderklassen. Og nok en gang gjaldt det for borgerskapet i Vesten å gi etter med reformer for å sikre kapitalismen og reformistenes dominans i arbeiderbevegelsen.

Det var altså, internasjonalt sett, en styrka arbeiderklasse som krevde at imperialismen leverte levestandardforbedringer og en kapitalisme som opplevde høy vekst etter en apokalyptisk krig. I Asia, Afrika og Sør-Amerika var det fortsatt frigjøringskriger mot koloniveldet. Den lave arbeidsløsheten i de vestlige landa etter krigen var også med på å styrke arbeiderklassens stilling på arbeidsmarkedet.

Sovjetunionen var det første landet som innførte åttetimersdagen i 1917 og var blant de første som innførte 40-timersuka og ratifiserte ILO-konvensjonen om 40-timersuka i 1956.

Sosialismen var på offensiven gjennom hele 60-tallet og fram til midten av 70-tallet. Viktige kamper i denne perioden var Indokinas frigjøringskamp som var leda av kommunistiske partier, kulturrevolusjonen i Kina og ungdomsopprøret i Vesten. Disse bidro, naturligvis sammen med kampen til arbeiderklassen i de kapitalistiske landa til å tvinge de kapitalistiske landa til å gi etter for reformer. Det økonomiske klimaet var også gunstig for disse reformene da det var fortsatt (relativt) høy økonomisk vekst fram til 1973.

Sovjets økonomiske vekst

En illustrasjon av den sterke økonomiske framgangen til Sovjet og Øst-Europa på 50-tallet er følgende utdrag fra en artikkel av Paul Krugman i tidsskriftet Foreign Affairs fra november/desember 1994. I artikkelen, som forøvrig er en kritikk av sosialistisk planøkonomi, beskriver Krugman hvordan de borgerlige økonomene i Vesten hadde kommet til den slutningen at sosialismen innebar høyere økonomisk vekst enn kapitalismen:

Den sterke økonomiske veksten helt fram til og med 1960-tallet betyr ikke etter min mening at Sovjet var sosialistisk i hele denne perioden. Sosialismen er et overgangssamfunn mellom kapitalismen og kommunismen. Den typen sosialisme som fantes i Sovjet, bar med seg det tsaristiske halvføydale samfunnets arv under sin utvikling. Den første store, sosialistiske revolusjonen sto overfor enorme indre og ytre utfordringer. Det gikk etter hvert skikkelig galt. Jeg er ikke i stand til å sette en dato for når man kan si at vi har med en sosialistisk stat og når vi har med en statskapitalistisk stat å gjøre. Sosialisme er nettopp et overgangssamfunn der man finner både kapitalistiske og kommunistiske forhold side om side. Det som er hevet over tvil, er at den stagnerende veksten i hvert fall begynte på 60-tallet og muligens tidligere. For verdens arbeidere ble ikke COMECON-landa noe å se opp til lengre, da var det jo bedre å ha det som man hadde det her i Skandinavia. Omdanning av sosialistiske produksjonsmidler fra Sovjetunionens sosialistiske til kapitalistiske produksjonsmidler, kan i statistikken gi seg utslag i høyere vekst i en periode. Man kan derfor ikke legge veksttakten i økonomien til grunn som en målestokk på utviklinga av klassekampen. Er det noe som kjennetegner de sosialistiske samfunna fra forrige århundre, så er det at når den sosialistiske staten er danna, er den videre klassekampen under sosialismen for å hindre gjenoppretting av kapitalismen beinhard.

Den sosialistiske leiren omfatta flest mennesker rundt 1960, hvis man vil kalle daværende Sovjet og de øst-europeiske landa for sosialistiske på det tidspunktet. I 1961 ble det et åpent brudd mellom Kina og Sovjetunionen. Kina beskyldte Sovjetunionens Kommunistparti for å svike kampen mot imperialismen og for å føre en feilaktig politikk som kunne føre til gjenoppretting av kapitalismen. I Kina var det harde kamper om den politiske utviklinga. Mao Zedong leda den fraksjonen i KKP som starta kulturrevolusjonen i 1967. Maos tilhengere mente at det var sterke krefter i det kinesiske samfunnet og i KKP som ville innføre kapitalismen – «vandre langs den kapitalistiske veien». Kulturrevolusjonen ble en viktig inspirasjon for de revolusjonære kommunistene. Men Sovjetunionens utvikling påvirka den internasjonale situasjonen for arbeiderklassen negativt. Mao Zedong døde i 1976. Etter noen få år hadde nettopp de som kulturrevolusjonen var retta mot, tatt makta i KKP, og reformer for innføring av kapitalismen begynte allerede på slutten av 70-tallet. Det var kun gått 30 år siden frigjøringa fra føydalismen. Den første bølgen med sosialistiske revolusjoner varte altså ikke lenge før kreftene som ville gjenopprette utbyttersamfunn fikk overtaket igjen.

Indokinas seier over USA-imperialismen i 1975, som hadde stor betydning som inspirasjon for alle andre undertrykte folk og nasjoner, endte i en misere med åpen grensekrig mellom Kina og Vietnam. Vietnam invaderte Kampuchea i 1977 og Kinas Kommunistiske Parti og Albanias Kommunistparti ble splitta samme året. Det ble ikke demokratiske eller sosialistiske land ut av frigjøringas seier i Indokina. Frigjøringskampen i Afrika leda ikke til store positive framskritt i Angola, Mozambique, Zimbabwe og Sør-Afrika. I Latin-Amerika hadde ulike mer eller mindre fascistiske regjeringer kontrollen etter å ha slått ned sosialismens parlamentariske seier i Chile i 1972. Den anti-koloniale frigjøringskampen var altså på retur. Degenerering og splittelse prega den sosialistiske og statskapitalistiske leiren.

Det som var igjen av land som kalte seg sosialistiske, var minst like statskapitalistiske som Sovjet var på 70-tallet. I Kina opplevde man økonomisk vekst, men med oppløsninga av folkekommunene på begynnelsen av 80-tallet var definitivt veien mot kapitalismen påbegynt. Kinas nye styrke og vekst bygger på en overklasse utgått fra partiet, på samme måte som i Sovjet. Men integreringa i den internasjonale imperialistiske økonomien har skjedd på ulikt vis. Kinas store økonomiske vekst skjer først og fremst gjennom eksport der lave lønninger er det viktigste konkurransefremmende elementet. Altså det samme som i mange u-land. Kinas vekst har gått på bekosting av andre asiatiske land som opplevde det store krakket i 1997. Likevel er det kun et tidsspørsmål før Kina møter veggen med en første krise som har sitt grunnlag nettopp i at veksten foregår på kapitalistisk vis og på imperialismens premisser.

De sosialdemokratiske partiene som hadde sine røtter i Den første internasjonalen og de kommunistiske partiene i Vesten, ble begge styrka av den internasjonale sosialismens framgang. Men samtidig med denne framgangen utvikla de seg begge i stadig sterkere grad i en åpent borgerlig retning og de sosialdemokratiske partiene leda omfattende politiske kampanjer mot kommunistene under den såkalte Mc Carthytida. I Norge var det Einar Gerhardsen som åpna kampanjen med sin tale på Kråkerøy i 1948. Sosialismen som mål ble fjerna fra Arbeiderpartiets og LOs programmer i 1949.

Rasismens røtter

TL hevder at globalisering gjør det vanskelig å frigjøre seg fra utbytting og undertrykking innafor nasjonalstatens rammer. Han hevder også at rasisme og nasjonal egoisme følger i kjølvannet av nasjonalstaten. De fleste marxistiske analysene jeg har sett av rasisme, knytter denne til kolonialisme og imperialisme, ikke til kampen for nasjonal sjølråderett. Innebygd i kapitalismen og imperialismen er herskernasjonenes undertrykking av andre nasjoner, enten vi snakker om den norske nasjonens undertrykking av samene eller Han-folkets undertrykking av uigurer. Vi kan ikke løse denne historiske motsigelsen ved å se bort fra den. Vi må gå inn i den og stille et alternativ til rasisme og nasjonalsjåvinisme. Alternativet er internasjonalisme og sjølråderett. Den enkle parolen i denne historiske fasen er «Ja til nasjonal sjølråderett og internasjonal solidaritet». (Hva slags statsløsninger dette vil innebære vil variere.) Ideen om at dette ikke er mulig, har samme utgangpunkt som borgerskapets forslitte frase om at arbeidsfolk ikke kan styre. Ikke bare er denne strategien mulig, den er også nødvendig. I et lengre perspektiv, i en verden på vei mot en verden uten stater – en kommunistisk verden – vil også nasjonenes tid være forbi. Men å la være å kjempe for nasjonal frigjøring og internasjonalt samarbeid basert på frivillig samarbeid mellom nasjonene er et blindspor, ikke bare i den tredje verden, men også for kampen mot imperialismen her i Europa. Kampen for sosialismen her i Europa må rette seg mot EU. Vi må kjempe for at EU skal oppløses og erstattes av et regionalt samarbeid basert på helt andre verdier enn fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital.

Globalisert matproduksjon

«Globalisering» er ikke annet enn et moteord for dagens imperialisme. TL og jeg er enige om at dagens imperialisme undergraver muligheter for økonomisk vekst for folkene i den tredje verden, og fører til enormt økende forkjeller og massiv arbeidsløshet. Hvis vi ser på matproduksjonen, ser vi nå at «globaliseringa» av denne under herredømmet til de store imperialistiske matselskapene undergraver de undertrykte landas mulighet til å fø sin egen befolkning. To eksempler fra Monthly Review for august 2009 (min oversettelse):

Opp mot denne utviklingen må kampen stå for at det enkelte land må bryte med den internasjonale imperialistiske arbeidsdelinga og legge opp en økonomisk politikk basert på befolkningens egne matbehov. Men TL mener at denne strategien som Samir Amin har kalt «delinking» (å hekte seg av verdensimperialismens arbeidsdeling og utbytting), ikke nytter. Her mener jeg at TL bommer. Faktisk har ikke de enkelte land noe annet valg enn å øke sin matsuverenitet og «hekte seg av». Vi kan se av utviklingen i Sør- og Mellom Amerika at de regjeringene som ikke er i lomma på USA-imperialismen (Kuba, Venezuela, Bolivia, osv) nettopp øker sin matsuverenitet og utvikler alternative internasjonale samarbeidsfora som ALBA. TLs linje ville for øvrig bety dødsstøtet for det meste av norsk landbruk.

Likelønn som alternativ til frigjøring

TL hevder at det er den lave lønna i den tredje verden som er hovedproblemet. Han skriver:

TL og jeg er enige om at en økning av lønningene for arbeidsfolk i den tredje verden er positivt. Men vi er ikke enige om virkningen av en slik økning av lønningene. Under kapitalistiske produksjonsforhold vil en økning av lønningene svekke profittmarginen. Dette vil innebære en forsterket innsats fra kapitaleierne for å øke produktiviteten. Dette igjen vil føre til økt arbeidsløshet. For å si det på en annen måte: Så lenge arbeidskraft er en vare som selges på et marked, så lenge som produksjonen drives på kapitalistisk vis – ja, så lenge vil alle forsøk på å løse et problem som er skapt, føre til at andre problemer oppstår som igjen skaper nye kriser. Kort og brutalt: Kapitalismen lar seg ikke styre.

En annen sak er at TL tror på at en verden dominert av imperialistiske stater vil la arbeidsfolk i den tredje verden få en slik lønnsøkning. Etter min mening er dette illusjonsmakeri. TL trekker fram et utspill for å reversere de økende forskjellene i verden, som imperialismen nødvendigvis skaper, fra Willy Brandt i 1980 og nok et fra Gro Harlem Brundtland i 1987. Nå har Willy og Gro det til felles at de begge har store illusjoner om hva som er mulig under kapitalismen, og begge har leda hver sin imperialiststat som bygger sine rikdommer nettopp på global utbytting. Under Gro økte klasseskillene i Norge sterkt, på tross av at dette var i strid med den uttalte politikken.

TL og jeg kan delta i demonstrasjoner sammen og kreve likelønn mellom arbeidere i den tredje verden og den første, men jeg vil gjøre det med vissheten om at dette rett og slett ikke er mulig å oppnå innafor kapitalismens rammer, men bare ved å utvikle forståelse for at disse rammene må sprenges for å skape en annen og bedre verden.

Visjoner

Jeg er enig med TL om at det trengs visjoner om en radikalt annerledes verden. Disse visjonene er i ferd med å dannes. For eksempel at den nye verden vil baseres på nasjoner med sjølråderett, suverene stater som inngår et frivillig globalt samarbeid basert på arbeidsfolks og de enkelte statenes egne interesser (i motsetning til for eksempel dagens EU, NA FTA osv), en økonomi som er bærekraftig i forhold til naturen som vi er en del av, kortere arbeidsdag, full sysselsetting, likhet mellom kvinner og menn, mer direkte demokrati på arbeidsplassen, lokalt, nasjonalt, i de enkelte statene, regionalt og globalt; gratis tilgang til internett, gratis utdanning, slutt på fattigdommen i den tredje verden, osv.

Men keynesianisme, som er en uttalt politikk for fortsatt kapitalisme er en del av problemet – ikke løsningen.

Johan Petter Andresen

Rolf Rynning Hanssen har kommentert Vannbevegelsens syn på et forslag til lov om kommunalt eie av vann og avløp, som vil bli fremmet for Stortinget i høst. Rynning Hanssen plasserer Vannbevegelsen i selskap med Veolia og Fremskrittspartiet, fordi vi avviser lovforslaget. Hvis Rynning Hanssen hadde tatt seg bryet med å sjekke hvilke partier og organisasjoner som står bak høringsuttalelsen sammen med Vannbevegelsen, ville han ha funnet ganske andre partier enn Frp.

Bak høringsuttalelsen står Rødt, Miljøpartiet De Grønne, Kystpartiet og Tverrpolitisk Folkevalgte, foruten en rekke ideelle organisasjoner, totalt 53, som vil forsvare nasjonalt og ikke-kommersielt eierskap til vannressursene. Vi vil ha lovfestet ikke-kommersielt abonnenteid vann og avløp uten konkurranseutsetting. Vi motsetter oss imidlertid ikke at vann og avløp driftes i kommunal regi, men vel og merke av teknisk etat, ikke av KF, IKS eller AS, slik det ofte er idag.

Abonnenteie er nødvendig for å skape en robust felleskapssektor som kan stå imot EUs press for kommersialisering av offentlige tjenester. Vi anser det også for mer framtidsrettet med mer direkte demokratisk styring. Det kan være viktig for å hindre at politikere lar vannet gå med strømmen. Det var politikere som sto for kommersialisering av strømmforsyningen. Det er også dem som har omorganisert vann- og avløpsverk til egne foretak – uten at befolkningen ble forespurt. Rynning Hanssen kritiserer bruken av New Public Management i offentlig sektor. Men han setter ikke dette i sammenheng med EU-prosjektet og vår EØS-avtale.

Det er tull når Rynning Hanssen påstår at det er «ingenting som hindrer de store selskapene i å ta over driftsansvaret for kooperativene ». Det er nettopp det vårt forslag til lov skal forhindre. De eneste utenom samvirkene, som skal kunne drifte vann og avløp er teknisk etat i kommunene.

Det er symptomatisk når Rynning Hanssen overhodet ikke berører EU og EØS-avtalen. For det er med utgangpunkt i det faktum at vi har EØS-avtalen at vår skepsis til offentlig eierskap – med konkurranseutsetting – bunner. Hvis vi ikke hadde hatt EØS-avtalen og ingen stortingspolitiker var EU-tilhenger, ville offentlig eierskap ikke være noe problem. Men av disse årsaker er offentlig eierskap den sikre vei mot kommersialisering. Og fordi det er et meningssprik mellom befolkning og politikere, trenger vi mer direkte demokratisk deltakelse.

Vannet går med strømmen

EØS-avtalens betydning for vann og avløp forsterks av Tjenestedirektivet. Når driften kan konkurranseutsettes, slik Miljøverndepartementets lovforslag går ut på, vil vann og avløp bli omfattet av Tjenestedirektivet. Konkurranseutsetting innebærer per definisjon at det er mulig å tjene penger. Ergo vil vann og avløp være økonomiske tjenester. Faktum er at Tjenestedirektivet «kun» angriper offentlig sektor. Hvis vann og avløp derimot ikke tilhører offentlig sektor, vil tjenestene heller ikke bli tvunget til kommersialisering.

En ny offentlig sektor

For å unngå EUs angrep på offentlig sektor, mener vi det er nødvendig å skape en ny offentlighet, som ikke faller inn under EUs definisjon av hva som er offentlig, men som like fullt tilhører fellesskapet. Det er der samvirker og kooperativer kommer inn. De tilhører fellesskapet, men defineres ikke som ’offentlige’ og kan derfor unnslippe EUs kommersialiseringspress. Man trenger ikke undre seg over at EU ikke liker samvirker.

Et midlertidig stopp

EU kommer garantert ikke til å la oss slippe unna med kommunalt eierskap og konkurranseutsetting. Det vil bare være en midlertidig pause før også krav om fri flyt av kapital og etableringsrett gjør seg gjeldende. Kanskje kan det ta et titalls år før kravet dukker opp, slik det skjedde med hjemfallsretten. Men noen garanti for evigheten er ikke kommunalt eierskap. Det er bare mulig uten EØS-avtalen.

Forbud mot fortjeneste

Man bør merke seg at vårt lovforslag forbyr all form for fortjeneste på vannforsyning og avløpshåndtering. Lovforslaget Rynning Hanssen forsvarer, gjør ikke det. Det er dessverre svært nærliggende for kommunene å ønske seg inntekter fra vann og avløp og Kommunenes Sentralforbund fremsatte et slikt forslag allerede i 2005.

Fagforbundets rolle er uklar

I forkant av en høring i Kommunal- og regionalkommiteen i 2007, tok Vann-bevegelsen kontakt med tre representanter som skulle møte fra Fagforbundet, i håp om at vi kunne samkjøre våre uttalelser. Vi rakk å få én positiv tilbakemelding. Stor var vår overraskelse da alle tre ble byttet ut! Fagforbundet sendte en ung gutt, som snakket om fattige og kvinner i u-land. Ikke ett ord om lovforslaget! Komitémedlemmene forsto ikke hva uttalelsen hadde med lovforslaget å gjøre.

De transnasjonale selskapenes strategi

Den eneste som gikk imot lovforslaget og bestred at vann- og avløpsverkene er eid av kommune, var Vannbevegelsen. Både Veolia, KS og Norsk Vann var blant dem som ytret seg svært lavmælt. Det er verd å merke seg at alle, mot bedre vitende, presiserer at vannforsyningen i dag er offentlig, i betydningen ’kommunalt eid’. Hvis de transnasjonale selskapene og andre som ønsker kommersialisering, som for eksempel KS, hadde sett fordeler ved abonnenteie, ville de ha støttet Vannbevegelsen i det faktum at både anlegg og drift er direkte finansiert av abonnentene.

Veolia er selvfølgelig programforpliktet til å gå imot offentlig eierskap, og selskapet er selvfølgelig positiv til konkurranseutsetting. Men leser man deres uttalelser til Kommunal- og regionalkomiteen og Miljøverndepartementets lovforslag, finner man ikke den store motviljen mot offentlig eierskap. Denne strategien er sammenfallende med den internasjonale trenden, der eierskap ikke lenger er ettertraktet av de transnasjonale selskapene, slik Rynning Hanssen også har registrert. De satser i stedet på drift (inntil videre). «(…) man kan ta ut profitt på driftskontrakter uten å ha noen risiko for investeringer og uten kapitalkostnader i særlig grad». En undersøkelse i EU-regi i 2004 viser at de transnasjonale selskapene støtter EUs stadig strengere krav til «kvalitet». Veolia leverer utstyret som sikrer «kvaliteten», og de er kompetente til å operere det. Under valgkampen fikk Veolia sågar med seg politikere fra Høyre til SV, som lovte selskapet et sugerør i statskassen via forskningsmidler til utvikling av renseteknologier.

Svensk lov et forbilde for KS, Norsk Vann og Veolia

Veolia har sikret seg direktøren i KS Bedrift som ny kommunikasjonsdirektør, og har for lengst kontaktet både teknisk etat, rådmann og ordfører i samtlige norske kommuner. Med lov om offentlig eie og konkurranseutsetting vil Veolia raskt kunne oppnå samme fordeler som de fikk i Sverige, da Sverige vedtok en slik lov. KS og Norsk Vann lobbet i flere år departementene med svensk lov som forbilde.

Kjære Rolf Rynning Hanssen

Skal man redde vannet fra å gå samme vei som strømmen, er det nødvendig å ta hensyn til EØS-avtalen, enten ved å søke løsninger som unngår negative konsekvenser av den, eller ved å si den opp. Ellers står du og Fagforbundet i fare for å forsvare ideer som strider mot fellesskapets interesser.

Trude Malthe Thomassen
daglig leder
Vannbevegelsen

Den sveitte, fyldige mannen gikk pesande bak disken igjen. Han kasta eit raskt blikk ned i skuffen der pistolen låg. Så talte han langsamt opp pengane i kassaapparatet.

Han sveitta.

Dagen hadde vori lang.

Dagen hadde vori heitare enn dagen før. Ørkenlufta, tung og kvelande, klemte byen ned. Mørket gjorde heten bare enda meir til stades.

Ein bil kjørte langsamt forbi forretninga i den sparsamt opplyste gata, og så ein til. Lyktene glimta som gule prærieulvauge i mørket.

Fleire spritbutikkar enn vanlig hadde blitt robba i det siste. Som alltid når varmen ikkje sleppte taket. Sjokoladebutikkar hadde blitt robba. Strøket var ikkje av dei tryggaste.

Men her kunne dei bare prøve seg. Mannen tørka sveitten frå panna.

Ungdomsbandar. Tvangsarbeid. Hadde vori passe for dei. Men dei kunne bare prøve seg mot han. Ein ærlig butikkeigar som hadde arbeidd all si tid. Bygd opp forretninga si. Men mannen visste å vakte eigedommen sin.

Mannen, opprulla skjorteermar, hadde store sveitteflekkar under armane, han kikka på klokka. Om fem minutt stengte han. Fem minutt, og han kunne setta seg i bilen, kjøre heim til ei tryggare verd der ein kald dusj og eit par iskalde øl venta. Om fem minutt var det ingen som fekk kjøpe meir sjokolade eller fleire sigarettpakker, ikkje fleire pornoblad, ikkje meir å drikke, og mannen skulle akkurat til å lukke døra og stenge byen ute, helvetet, kva skulle nå den djevla gutungen her? Mannen peika bryskt mot døra, men den tynne, brunhuda guten tok raskt eit par sjokoladar frå hylla idet han sendte eit kjapt blikk ut av døra. Mannen bak disken, hjertet slo raskare, såg fleire der ute i mørket, ulveauga glimta gult.

Mindreårig var guten, faen om dei ikkje bare blei yngre og yngre; gutungen sendte brått ein liten neve, han hadde noko i handa?, mot disken, men mannen var raskare, greip lynsnart etter pistolen i den halvopne skuffen, faen om han ikkje var mann for å forsvara eigedommen mot ein helvetets gutunge som ikkje hadde hår på pikken eingong, mannen trekte kvikt.

Gikk så rundt disken og plukka opp dei to sjokoladane frå golvet, la dei tilbake i hylla. Krampetrekningane til guten gav seg mens mannen telefonerte etter politiet som fann ein brunhuda gut, trulig meksikanar, trulig ulovlig innvandrar, liggande livlaus på golvet i den vesle forretninga.

Sjølvforsvar, mannen (52, kvit) sa at det blei bare verre og verre i dette strøket. Faen så mange ran i det siste.

– Yeah, nikka den eine politimannen (39, kvit), bad kollegaen ringe etter ambulanse, tok ein sigarett frå pakka som butikkeigaren heldt fram, fekk fyr. Så bøygde han seg ned, plukka opp ein mynt frå golvet, her! gav han mynten til mannen bak disken, nokon som hadde mista ein kvartdollar. Den sveitte, mellomaldrande forretningseigaren tok pengestykket, putta det i skuffen i kassaapparatet.

Dei tre slo av ein prat, varmen, tru når varmen endelig ville sleppe taket? mens dei venta på sjukebilen.

Øyvind Bremer Karlsen

Mads Gilbert og Erik Fosse:
Øyne i Gaza
Gyldendal, 2009

Etter å ha lest boka, lest om ufattelige tragedier for enkeltpersoner og familier, redselen og smerten som palestinerne i Gaza opplever, påkjenningen for ambulanse- og sykehuspersonalet, alle ødeleggelsene, sitter en igjen med en følelse av raseri, fortvilelse og håpløshet. Og – hvordan kan noen klare å forsvare Israels angrep med slike dimensjoner på et forsvarsløst folk? 1,5 millioner mennesker innesperret på 360 kvadratkilometer, som har vært utsatt for blokade i to–tre år, har mangel på alle livsnødvendige varer og ingen steder å flykte.

I grove trekk gir Gilbert og Fosse i hver sine kapitler leserne et innblikk i den politiske og sosiale utviklingen for palestinerne på Vestbredden og Gaza, fra staten Israel ble opprettet og fram til i dag. De beskriver situasjonen fram til etableringen av Hamas under den første intifadaen som startet i 1987, og hvordan dette politiske partiet etter hvert kom til å vinne stor oppslutning blant folk på Gazastripen. Hamas vant tilhengere både på grunn av deres sterke motstand mot Israels okkupasjon og undertrykking av palestinere, men også på grunn av deres humanitære arbeid blant den fattige befolkningen.

Boka kommer også inn på misnøyen med selvstyremyndighetene under Yasir Arafat og med resultatet av fredsforhandlingene. Samtidig som Israel stadig strammet grepet om Gaza, bygde høye gjerder og sensorer rundt hele Gazastripen, ble det stadig vanskeligere for palestinske arbeidere å komme seg på jobb i Israel, arbeidsløsheten økte. De palestinske selvstyremyndighetene skulle ha kontrollen inne i Gaza, men hadde ingen kontroll over luftrommet, kysten og grensene. Etter valget i januar 2006, som FN, EU, USA og Russland krevde skulle gjennomføres, vant Hamas. Israel og USA erklærte at de ikke ville samarbeide med en regjering der Hamas var med. Pengestøtten fra giverlandene ble stanset, noe som førte til at penger til lønninger og utstyr til de offentlige sykehusene ble borte. Israel blokkerte all pengestrøm, og stoppet all refusjon av skatter og avgifter til palestinske selvstyremyndigheter. 160 000 offentlige ansatt mistet lønnsutbetaling, og økonomien kollapset.

Boikotten blir av Gilbert og Fosse beskrevet som «en kollektiv avstraffelse av palestinerne, fordi de hadde gitt sin stemme til «feil» parti.» Ikke bare helsevesenet fikk lide under dette. Det påvirket all handel og import. Det ble mangel på de fleste nødvendige varer som vann, mat, bensin, elektrisitet. Underernæring blant barn økte kraftig under boikotten. Fiskerne kunne ikke bevege seg utenfor tre nautiske mil, ellers risikerte de å bli beskutt og drept av israelske marinefartøy. Ifølge Oslo-avtalen skulle fiskerigrensen være 20 nautiske mil (37 km). Den alvorlige situasjon førte til av FNs Høykommissær for menneskerettigheter, Navi Pillay, i november 2008 krevde en umiddelbar heving av den israelske blokaden av Gaza, ettersom den «har med tvang fratatt 1,5 millioner palestinske menn, kvinner og barn deres mest grunnleggende menneskerettigheter.»

Mads Gilbert skriver at palestinerne oppfattet «blokaden av Gaza som en krigshandling med ødeleggende følger for alle samfunnslag og alle deler av palestinsk hverdagsliv.»

Denne situasjonen levde Gazas befolkning under da de ble angrepet av Israel 27. desember 2008, et angrep som ble kalt «Operasjon støpt bly». Krigen varte i all sin grufullhet til 18. januar, og etterlot seg ifølge de tall som Gilbert og Fosse fikk fra Det palestinske senter for menneskerettigheter (PCHR), 1415 drepte og ca. 4000 skadde. Nær 85 % av de drepte var sivile, 38 % kvinner og barn. Kun 16,5 % av de drepte var «militante». Det meste av infrastrukturen og offentlige bygninger ble bombet, og svært mange hus lagt i grus. Et helt folk var traumatisert, ikke minst barna.

For meg som leser av Øyne i Gaza virker det som om Erik Fosse og Mads Gilbert med sin lange fartstid i de okkuperte områdene og erfaring i arbeidet med krigsskadde, ikke var i tvil om at de måtte reise for å støtte og hjelpe sine palestinske venner i Gaza. Vi får følge dem på den spennende reisen inn i Gaza fra egyptisk side, usikkerheten rundt mulig bombing på veien inn til Gaza by og hva som ventet dem på Shifasykehuset, der de skulle jobbe. Det overgikk alt hva de hadde forestilt seg. Mads Gilbert skriver at han trodde at det verste han hadde opplevd var sommeren 1982 i Vest- Beirut, men: «Nå – i Gaza, januar 2009 – var det som om jeg gjenopplevde marerittet. » Etter hans mening var situasjonen verre enn i Beirut. En av grunnene var at det i Gaza er færre steder å søke tilflukt og beskyttelse fordi befolkningen bor så tett.

Fosse og Gilbert ble raskt konfrontert med virkeligheten på Shifa-sykehuset. Daglig strømmet det inn hardt skadde og døende pasienter, historiene i boka er mange og hjerteskjærende. Alle fortellingene om barn, ungdommer og voksne som er lemlestet for resten av livet, og som har mistet mange av sine familiemedlemmer, sine hjem og eiendeler, gjør et dypt inntrykk. For legene og sykepleierne ved sykehuset er det en enorm påkjenning å avgjøre hvem som skal prioriteres, gjennomføring av mange operasjoner i døgnet, manglende plass for operasjoner og manglende utstyr. I tillegg til stor arbeidsbelastning gikk de palestinske kollegene i stadig angst for at bombingen også skal ramme deres familie. Og det skjedde. Boka gir også beskriver også palestinernes pågangsmot, deres humor som hjelper til for å mestre en tung hverdag, men også om mismot og maktesløshet. «What we can do?», er en vanlig frase fra palestinerne som utlendinger blir møtt med.

Gilbert og Fosse gir uttrykk for stor respekt for den lokale kulturen og sine palestinske kolleger, mange dyktige og erfarne leger og sykepleiere som evnet å konsentrere seg om oppgavene å redde liv og bøte på skader, samtidig som de selv og deres familier stadig var i fare for å bli neste offer for bombene. De norske legene oppholdt seg på sykehuset også om natten, mens deres kolleger bortsett fra noen få, reiste hjem til utrygge omgivelser og var vitne til de store materielle ødeleggelsene. Matknappheten nådde også sykehuset. De siste dagene Fosse og Gilbert oppholdt seg der, var det nesten ikke mat igjen til de ansatte.

Ikke nok med at stridsvogner og fly bombet inne i de mest tettbebygde delene av Gaza, de ubemannede, fjernstyrte dronene summet over Gaza dag og natt. Det kom inn skadde og døde barn som hadde lekt ute på taket av huset sitt eller spilt fotball på løkka, og ble truffet av bomber fra droner. Det er fullt mulig for operatørene av dronene å se om menneskene på bakken er barn, ifølge produsentene. En av de verste hendelsene som beskrives, er at en FN-skole der mange sivile palestinere hadde søkt tilflukt, ble utsatt for granatangrep fra en stridsvogn midt på dagen, mens barna var ute og lekte. En journalist fra Der Spiegel som intervjuet Erik Fosse fortalte at en talsmann fra Israeli Defence Forces sa at det hovedsakelig var «Hamas-barn». Erik Fosse reagerer sterkt, og setter spørsmålstegn ved hvilket menneskesyn de som trykket på avtrekkeren, kunne ha. Var alle palestinere terrorister i deres øyne, og var barna deres definert som «Hamas-barn», barn som ikke var verdt noe?

Det er mange flere skrekkelige historier, en kvinne som blir skutt i ryggen, gamle og barn som blir skutt selv om de har fått klarsignal fra de militære til å komme ut fra husene, ambulanser som blir forhindret i flere dager å hente ut skadde fra sammenraste hus, ambulanser som blir beskutt og ambulansefolk som ble drept. Et av kapitlene i boka beskriver mangelen på sikkerhet for alle typer nød- og hjelpeoperasjoner, spesielt for ambulansetjenesten, for FN/ UNWRA og for Det internasjonale Røde Kors. Humanitære konvoier, FN-bygninger, FNs mat- og medisinlagre ble bombet og beskutt til tross for at reiseruter var godkjent av israelske militærmyndigheter. Gilbert og Fosse forteller at første gangen de skulle evakueres fra Gaza og fulgte med i en ambulansekonvoi med hardt skadde pasienter som skulle overføres til egyptiske sykehus, ble de beskutt av israelske stridsvogner og måtte snu.

Mads Gilbert og Erik Fosse fungerte ikke bare som leger og støttespillere for palestinerne i den tiden de oppholdt seg i Gaza. Alle utenlandske journalister var nektet innreise til Gaza av israelske myndigheter. Grunnen til det uttrykker Gilbert slik: «som ledd i en nøye planlagt PR-strategi for å holde Gaza i et nyhetsmessig mørke i Vesten». Derfor ble de to legene utenomverdens «øyne i Gaza». Inne i Gaza arbeidet mange palestinere for ulike TV-selskap, og kunne gjøre opptak med de to legene. Dessuten gjorde de stadig telefonintervjuer med både norske og de største utenlandske TV-selskap. De fortalte omverdenen hva de så og opplevde. Deres fortellinger gjør det åpenbart for leserne at «Operasjon støpt bly» var planlagt lenge av israelerne og satt i verk for å straffe palestinerne og tukte dem til taushet. Fosse og Gilbert forteller også om den vanlige mann og kvinne i Gaza, om deres lidelser og vanskelige tilværelse.

Den 8. januar gikk FNs sikkerhetsråd inn for en umiddelbar våpenhvile i Gaza og full israelsk tilbaketrekning. Gilbert og Fosse ble seinere fortalt at rapportene fra «de to norske legene» var blitt nevnt i diskusjonene, og vært en del av beslutningsgrunnlaget. Men krigen skulle vare i enda 10 dager.

Øyne i Gaza er en bok som engasjerer, opplyser og vekker mange følelser.

Grete Thunold

gule tenner
svarte strender
rensa møkk
på grøn børs
ulven står i døra

Einar Sagen

Helge Ryggvik:
Til siste dråpe – om oljens politiske økonomi
Aschehoug, 2009

Helge Ryggvik har skrevet god bok om norsk olje. Den er velbalansert. Og jeg har lært atskillig om norsk oljeproduksjon. Jeg vil kalle den for tverrvitenskapelig. For det meste handler den om Statoil og norsk olje, som behandles historisk, juridisk og økonomisk.

En rekke sidesprang til historien gjør boken leseverdig. Særlig viktig blir mangelen på demokratisk kontroll, ettersom Statoil allerede fra begynnelsen (1972), bevisst fra selskapets side, havner utenfor den demokratiske prosessen og på 1980-talllet blir en del av den internasjonale olje- og finanskapitalen. Men også Statoils innnenlandsprosjekt blir diskutert.

I 1987 er Norge modent for en egen oljepolitikk og oljeproduksjon. Fra det første funnet på Cod, 1968, rekker man mye.

Midtlinjeprinsippet blir fastslått overfor England og Danmark. Man deltar på et hjørne av utvinningen av Ekofiskfeltet, et kaotisk pionérprosjekt. Hydro får 6,7 % eiendomsrett, resten av inntektene går til utenlandske selskaper, teknikk fra ESSO. Og den norske staten skattlegger hele prosjektet, så en får inntekter. I 1972 blir Statoil dannet, med den målsettingen at det skal føre til en egen teknikkbase og at Norge skal eie oljen. Og den skal transporteres til lands i norske rørledninger. I 1985 kjøper Statoil 400 ESSO-stasjoner i Sverige. Fra 1980 gir pengene fra Statfjord handlefrihet. I 1984 blir Statoil vingeklippet, deler av inntektene går til et politisk kontrollert selskap, SDØE/Petoro. Det gjelder å kontrollere hele oljeprosessen, fra oljeletinga, og produksjonen og helt fram til konsumenten. Jo mer man kontrollerer, jo høyere blir fortjenesten.

Boka blir en konkret undersøkelse av en dialektikk innen norsk oljehistorie. Dels de aktive, de som var med. Først Jens Evensen, og mellom 1971 og 1988 Arve Johnsen. De personifiserer hele oppbygginga av Statoil og hele oljeprosjektet. Det handlekraftige miljøet rundt Hauge, Lie og Johnsen fikk hånden på rattet i oljepolitikken. Man kan nærmest kjenne hvordan Johnsen blir den som bestemmer. Oppbygginga av Statoil og oljepolitikken er også bokas hovedtema.

Samtidig bygger man også opp en institusjon i Norge, som får tilbakevirkende kraft. Slik skriver HR på side 377:

Det minner sterkt om Marx. Hvordan vi skaper en virkelighet. Marx kalte det hele tida for omstendigheter som så påvirker oss. Historisk materialisme kalles det også.

Samarbeidet mellom BP og Statoil fra 1990 påskynder at Statoil går utenlands, og havner i en gråsone i Angola, Nigeria og Aserbajdsjan. Gråsone er kanskje et såkalt understatement. Boka fortsetter med fortellingen om Statoil på børs, 2001. Og en god historikk over SDØE og Petoro. Aksjekurser blir viktige, og driver utviklinga utenlands videre.

Noen av de beste sidene i boka er fra side 150 til 157. De heter «Oljepolitikk umulig? », og er vel et sammenfattende budskap til oss som lesere av boka, et tilbakeblikk på hva som burde ha vært gjort. Eller rettere sagt: Det finnes fortsatt rom for å skjære ned oljeproduksjonen, for framtidige behov.

I 1983 var oljeproduksjonen omkring 600 000 fat olje per dag. Med dette produksjonsnivået hadde oljen rukket betydelig lenger.

Som kompletterende materiale til boka følger, se kurven øverst på denne siden som viser Norges nåværende oljeproduksjon. Den viser at Norge kommer til å ha en oljeproduksjon på 800 000 fat/dag i år 2020, altså allerede om ti år. Her er det antatt at Norges totale oljeproduksjon kommer til å bli 30 Gb.

Hvorfor fortsetter Norges oljeekspansjon?

Oljen ble som en honningkrukke, og særlig i dårlige tider. Investeringene i oljesektoren ble en stimulans for økonomien. Og til og med inntektene stimulerte økonomien, og ga folk en bedre levestandard. Land uten olje stimulerer økonomien med lån, dvs. man lever på kreditt.

Oljeinvestertingene har vært brukt som motkonjunkturpolitikk. Det begynte man med først og fremst på 1980-tallet.

Og for det andre: Oljeinntektene satser vi i verdipapirer, som i prinsippet alltid kommer til å stige på lang sikt. Dette er en del av kulturen i Statoil. Men dette er som å gå på vannet, ifølge Ryggvik.

En foreløpig lærdom fra finanskrisa i 2008 er at i en spekulasjonsøkonomi kan alle typer finansobjekter pumpes opp til et unaturlig høyt nivå, med et tilsvarende fall når boblen sprekker. I en slik situasjon vil den delen av den norske oljeformuen som er plassert i pengemarkeder, falle, uavhengig av hvor mye den er spredt rundt.»

Dette er de to hovedmotivene i norsk oljepolitikk

1. Synkende energikvote

Norges egne beregninger av URR ligger rundt 30, mens Colin Campbell i Irland beregner at Norge har 33 Gb olje totalt. Produksjonen hittil er på 23 Gb fat. 7–10 Gb er igjen i reserver.

Den norske oljeproduksjonen er på vei ned, og det skal man kompensere ved hjelp av olje fra andre land. Statoil har satset på Aserbajdsjan, Nigeria, Angola og Brasil. Produksjonen i disse fire landene innebærer høye investeringskostnader i forhold til hva som produseres. De har et lavt EROI, dvs. en høy egeninnsats i forhold til den mengde energi man får ut. Så på lang sikt kommer det ikke til å være lønnsomt å forbli der. HR benytter ikke EROI-beregninger, det hadde gjort boka mer interessant.

Oljesandprosjektet i Kanada synes HR er så dårlig at man snarest bør trekke seg ut på grunn av miljøet, først og fremst fordi det brukes så mye vann, som urenset blir spredt ut i naturen og er svært CO2-krevende. For øvrig bruker man naturgass som energikilde ved oljesandutvinning, og ettersom naturgassen tar slutt, vil ikke produksjonen vare så mye lenger.

I det hele tatt er letingen etter nye oljekilder en svært dyr affære p.g.a. høye kostnader, for det kreves stadig flere borehull per funnet oljekilde. Dessuten inneholder hver ny oljekilde en mindre mengde olje, da man allerede har funnet de store oljefeltene. Med andre ord har nye oljekilder et lavt EROI, så til slutt vil oljeletingen ta slutt.

Men kanskje man ikke er så interessert i å finne olje eller gass lenger, man holder jo folk sysselsatt, de har i alle fall et arbeid og kjøpekraft. Med 220 000 ansatte i oljesektoren, må man fortsette å lete etter olje av arbeidsmarkedsgrunner.

Tallene innebærer at på 1930-tallet fikk man ut 80 ganger innsatsen av energi, i 1999 var forholdet 35:1, mens i dag får man ut i gjennomsnitt 18 ganger innsatsen, innen oljeindustrien.

EROI for all oljeproduksjon vil kunne falle til 1:1 på 30 år. Dvs. at man får ut like mye energi som man satser i ett prosjekt. Det innebærer, ifølge disse beregningene, at oljeproduksjonen kan ha tatt slutt allerede om 30 år, dvs. 2040.

Charles Hall har regnet ut at et samfunn må ha et EROI på 3:1, dvs. en energiavkastning tre ganger innsatsen. Kilde til ovenstående: se Nathan Gagnon og Charles Hall på TOD, www.theoildrum.com.

EROI er ikke det samme som HRs jordrente, grunnrente, selv om det finnes likheter i tankegangen.

Oljefelt med et høyt EROI er naturligvis meget ettertraktet av oljeselskapene. Jeg mener selv at EROI er et viktig komplement til grunnrente, som er en moralsk og økonomisk måte å se tingene på, dvs. hvordan et overskudd fordeles mellom ulike kapitalistfraksjoner.

HRs beskrivelse av kampen mellom ulike oljekapitalister er utmerket. Det gjelder å posisjonere seg på alle vis, skaffe seg innflytelse, planlegge framover.

2. Vindmøller

Det andre Helge Ryggvik foreslår, er en storstilt satsing på vindkraft til havs. Bruk de 2385 milliarder norske kronene i oljefondet til å bygge vindkraftverk. Men ikke til havs. Hvordan skal vindkraftverk til havs kunne vedlikeholdes og repareres om oljen tar slutt om 25 til 30 år? Dessuten kan arbeidsløse oljearbeiderne overføres til en vindkraftindustri? EROI for vindkraft er 18:1, dvs. den gir 18 ganger mer energi enn det man putter inn. Se følgende lenke: www.aspo-usa.com/fall2006/presentations/ pgf/Cleveland.

Vindkraft har altså i dag i gjennomsnitt samme energiutbytte som olje, og burde på lengre sikt gi høyere energiutbytte enn nye oljekilder. Hovedproblemet med vindkraft er driftslengden, som beregnes til 20 år. Med et bra vedlikehold kan det forlenges, men hvor lenge?

Dessuten må Norge se over strømnettet og vannkraften, ettersom vannkraften fungerer, som et batteri. Man fyller på vann fra vannmagasinene når det ikke blåser. Og når det blåser, minsker man på vannkraften. Strømnettet er sårbart først og fremst for naturkatastrofer. Richard Heinberg har i sin siste bok, Blackout, som kom ut i sommer, tatt opp hvor sårbare strømnettene er. Det er naturligvis mulig å reparere strømnettet, men hva gjør man når det er slutt på oljen?

Naturgassen, da?

Ifølge Laherrere kommer Norges produksjon av naturgass til å være høyest i 2015, for så å avta. Russlands naturgass (kilde: Laherrere) beregnes å være på sitt høyeste 2015–2020, og så avta. Russland bruker mesteparten av naturgassen sin selv, framfor alt i husholdningene, gasskomfyrer i stedet for strøm. Stokmanfeltet inneholder gass tilsvarende 10 Gb olje. Det finnes et gassfelt mellom Iran og Qatar, til havs i Persiabukta, som er omtrent 13 ganger større. At det finnes mest gass i nord, skyldes at landmassene her har vært nedtrykt flere ganger i løpet av de siste tre millioner årene. Det meste av oljen blir dannet på mellom 1500 og 4000 meters dyp. Trykkes oljen lenger ned, omdannes den til gass. Russerne burde spare på naturgassen sin, de kommer til å trenge den i framtida.

Platå

Jeg tror selv at verdens oljeproduksjon er inne på et «bumpy plateau», som kan vare forslagsvis tre–fire år til. Kurven ovenfor kan også være oljetoppen. Kurven viser godt den konkurransen om oljen som HR beskriver i boka si, og den er allerede svært intensiv. Når kurven går ned i, kommer det til å ligne kurven i Norge, selv om det kommer til å ta lengre tid. Mens Norges oljeproduksjon kommer til å minske til halvparten på 15 år, så kommer den globale oljeproduksjonen til å minske til det halve på 20–25 år.

Framfor alt så har kineserne blitt svært aktive, og at USA er aktive, det vet vi jo allerede.

Kurven gjelder for all olje. Nedkjølt naturgass og biodrivstoff er ikke med. EIA/IPM 8. september 2009 viser at i 2005 var den globale oljeproduksjonen 73 728 000 fat olje per dag, og i 2008 var den 73 706 000. De som har hevdet at oljetoppen var i 2005, har fortsatt rett. Regner man med NGL og biodrivstoff, så kom toppen i 2008 på 85 384 000 fat olje/dag.

Dessuten er det slik at oljeforbruket siden 2005 bare har økt i Kina og India og OPEC-landene, mens det har gått ned i resten av verden. Jo mer industri som flyttes til Kina og India, jo større bli middelklassen som kjøper biler, som bruker bensin. Oljeforbruket øker med rekordfart i Kina. Det vil bli vanskelig å øke oljeforbruket i for eksempel EU. Det burde glede oss som vil ha ned karbondioksid-utslippene. Det som skjer, er hva Lenin ville ha kalt en nyoppdeling av oljekonsumpsjonen, og det er jo beskrevet i HRs bok. Det er jo egentlig ikke så merkelig at Norge ikke får være med på lønnsomme prosjekter, man er jo selv for liten i disse sammenhengene.

Til slutt en gjennomgang av de landene HR nevner, når det gjelder norsk utbytting, altså mine beregninger:

Så er det ytterligere fire land som ikke har nådd oljetoppen, og det er Nigeria, Brasil, Irak og Kasakhstan.

Flere kilder med Aleklett, som er god på deepwater, og Campbell, Newsletter 36 og 68.

Så det meste av norsk oljeproduksjon utenlands kommer til å ta slutt omkring 2030.

Sluttresultatet for Norges del er vel at potten med «monopolpenger» i Oljefondet kommer til å øke, for nå å bruke en av HRs metaforer, fra spillet Monopol.

Kommer man til å bruke disse pengene til el- og vindkraftindustrien?

Paul Brosché

Per Velde:
Raddis!
Koloritt forlag, 2009

I 1998 ga Per Velde ut boka Løp – den gamle verden er etter deg (se Røde Fane 2/98). Nå, 11 år senere, kommer fortsettelsen.

Raddis! tar opp tråden etter opptøyene i Paris i 1968 og følger student Stein Hamres utvikling frem til 1972. Rent sjangermessig er dette en utviklingsroman, der hovedpersonen møter på en rekke mennesker, situasjoner og problemstillinger som bidrar til at det på flere plan – både politisk, menneskelig og sosialt – er en annen person som feirer seieren 25. september 1972 enn den personen som fire år tidligere ble utvist fra Frankrike. Hvis man ser bort fra tidsrommet og tematikken og kun forholder seg til bokas form, kan en få assosiasjoner til Nick Hornbys tidlige romaner. Ikke bare handler den om, i større og mindre grad, avgjørende momenter i en utvikling, den er også skrevet fra et førstepersonsperspektiv som på en og samme tid er springende og lineært.

For en som ikke har opplevd denne tidsepoken, er det vanskelig å si noe om tidsånden, men et slående trekk er i hvert fall at det er uvanlig mange raddiser ute og går, og at de få ikke-raddisene som figurerer i boka, virker uvanlig enkle. Men nettopp dette kan muligens tilskrives fortellerperspektivet. Boka er ikke «skrevet» av en ung, søkende akademiker, den er «skrevet» av en ung akademiker som utmerket godt vet hvor han stå. Ja, ut fra handlingslinjene i boka får en til tider inntrykk av at det ikke er han som endrer seg, det er hele verden omkring, selv om det for leseren er åpenbart at det ikke er tilfellet.

Sammen med Løp … forteller boka om Stein Hamres utvikling fra gymnasiast til ferdig utstudert filolog. Derfor er det vel vanskelig å se for seg en oppfølger. Selv om slutten på en studenttilværelse ikke er slutten på en tilværelse som sådan, er det vanskelig å se hvordan en beskrivelse av en persons første år i arbeidslivet kan krydres med tilsvarende mange hendelser, i hvert fall på det personlige planet. Men en kan likevel stille seg spørsmålet om hvor Stein Hamre, og for så vidt også personen som gjør et comeback helt mot slutten av boka, er i dag.

Mathias Bismo

Leder: 69erne

Olav Randen: Befolkningspolitikk – eit globalt perspektiv side 4

Philip McMichael: Matkrisa i historisk perspektiv side 15

Jokke Fjeldstad: Landgrabbing – kappløpet etter land side29

Helge Ryggvik: Grunnrente, oljepengene og moral side 34

Arne Byrkjeflot: Nå tar de uførepensjonistene side 48

Oxfam: Mytene om privat helsetjeneste i fattige land side 54

Maren Rismyhr: Hvorfor skole? side 61

En reise til Nepal, 2009 side 68

Erik Skare: De palestinske teppemakerne side 76

Pål Steigan: Mot terrorismen side 80

Mathias Bismo: Gotfred Appel og snylterstaten side 85

Fredrik V. Sand: All makt til 17-åringene! side 90  

Debatt:

Johan Petter Andresen: Marx eller Keynes? side 95

Trude Malthe Thomassen: Kommunalt eierskap bare mulig uten EØS-avtalen side 102 

Novelle: 

Øivind Bremer Karlsen: Sjølvforsvar side104 

2 dikt av Einar Sagen sidene 101 og 143 

Bokomtaler:

Mads Gilbert og Erik Fosse: Øyne i Gaza side 106

Helge Ryggvik: Til den siste dråpe side 109

Per Velde: Raddis! side 114

Det er fremdeles nok olje på norsk sokkel som kan sikre Norge ekstraordinært store inntekter, uten at vi egenlig har gjort noe for å oppnå det. Hvilken moralsk rett har vi til det?
Hvordan skal sosialister i Norge forholde seg til at vi befinner oss i et land hvor statskassen er full av inntekter som på mange måter er grunnrente i sin aller reneste form?

Helge Ryggvik er historiker, og arbeider som forsker ved TIK-senteret ved Universitetet i Oslo, og forfatter av boka Til siste dråpe.

På 2000-tallet, særlig i perioden opp mot finanskrisen, har verden sett en kraftig prisvekst for helt basale råvarer. Det har fått mange til å spørre om vårt produksjonssystem, kapitalismen, er i ferd med å sprenge grensene jordens økosystem setter for vår eksistens. Marxister bør ikke være overrasket over at man rett forut for økonomiske kriser får en kraftig vekst i råvarepriser. Marx beskrev dette utførlig i sin diskusjon av økonomiske kriser fra midten av 1850-tallet. På samme måte som alle andre innsatsfaktorer (kapitalvarer, arbeidskraft etc), vil tilgang på råvarer kunne fremstå som en flaskehals ved toppen av en høykonjunktur. Dette må imidlertid ikke innebære at vi avviser det faktum at kapitalismens intense akkumulasjonstvang før eller siden vil nå en grense hvor systemet som sådan stanger mot grensene for hva planeten kan tåle. Klimatrusselen, en eskalerende utrydding av truede arter og overopphoping av miljøgifter i havene og organisk liv er bare noen kjente økologiske uttrykk for at vi nærmer oss en slik grense. Politisk og økonomisk ser vi en tiltagende tendens hvor kamp om knappe råvarer stadig oftere ligger til grunn for konflikter.

På oljesiden finnes det i dag et utall bøker og et enda større antall nettsteder som predikerer at verden står over for et såkalt peak oil.(1) Jeg har ennå ikke sett noen overbevisende rapporter om når peak oil vil inntreffe globalt. Det er for mange usikkerhetsfaktorer til det. Det som er sikkert er at det dreier seg om en ressurs som vil bli svært knapp i en ganske nær fremtid. Det er dessuten slik at geopolitiske strateger i verdens dominerende industrimakter allerede er i ferd med å posisjonere seg som, om dette vil inntreffe i nær fremtid. Begge deler har svært dramatisk konsekvenser. I boken Til siste dråpe tar jeg opp hvordan dette på et uttall måter påvirker Norge. Her vil jeg konsentrere meg om ett sentralt spørsmål: Hvordan skal sosialister forholde seg til den store oljeformuen?

Norge har tatt opp sin olje svært raskt i forhold til det en kan forvente av samlede reserver. Det er ugunstig i et nasjonalt, samfunnsøkonomisk perspektiv. Vi kan komme i en situasjon hvor dette fondet fordufter raskt. Men Oljefondet er en realitet her å nå. Det er fremdeles nok olje på norsk sokkel til at det som for verden kan fremstå som en energikrise under gitte betingelser kan sikre Norge ekstraordinært store inntekter, uten at vi egenlig har gjort noe for å opp nå det. Hvilken moralsk rett har vi til det?

Adam Smith, David Ricardo og grunnrenten

Spørsmålet er på ingen måte nytt. Hvordan kan det ha seg at en liten gruppe nordmenn, uten noen form for ekstra arbeidsinnsats, plutselig skal bli mye rikere bare fordi den økonomiske aktiviteten øker i andre deler av verden?(2) Kan det være rettferdig? Spørsmålet ble stilt av Adam Smith i 1776, i The Wealth of Nations, og det var norske skogeiere han skrev om.(3) Henvisningen til de norske skogeierne var ingen tilfeldig bihistorie. Eksemplet reiste etter hans mening ett av flere moralske og politiske problemer knyttet til berikelse basert på eierskap til naturressurser.

De fleste forbinder Adam Smith med loven om tilbud og etterspørsel, og ser ham som markedskapitalismens store teoretiker. Tilsvarende vil mange se Karl Marx som Smiths rake motsetning. Og sant nok, økonomer som Adam Smith, Thomas Malthus, John Steward Mill, David Ricardo og Karl Marx sto på mange måter i motsetning til hverandre. Setter man imidlertid de klassiske økonomene opp mot dominerende trender i økonomifaget i finanskapitalismens tidsalder, vil det være mer som forener enn skiller dem. I motsetning til mange økonomer i dag var det helt opplagt for samtlige av dem at økonomi alltid ville ha ikke bare en politisk, men også en moralsk og etisk side. De opplevde alle at de befattet seg med politisk økonomi, og de delte en forakt for den typen arbeids- og risikofri inntekt som kjennetegnet datidens aristokratis levesett. Hvis de hadde levd i dag, ville det ikke bare ha vært de parasittiske skogeierne som ville fått sitt pass påskrevet. De internasjonale oljeselskapene og nasjoner som Norge og Saudi-Arabia ville blitt sett på som forkastelige utvekster.

Adam Smith underviste betegnende nok i faget logikk og moralfilosofi ved Department of Political Economy ved universitetet i Glasgow.(4) Hvis du leser hva Smith skriver, vil du se hvor opptatt han er av å avdekke hvordan verdiene blir til, og hvor sentralt det er for ham å prøve å forstå de grunnleggende politiske rammebetingelsene for økonomien. I tillegg strever han med å få det til å henge logisk sammen i en moralsk og etisk helhet.(5) I The Wealth of Nations bruker Smith et langt kapittel til å diskutere ulike aspekter ved rente fra jordbruket. Han viser hvordan en som eier spesielt fruktbar jord, kan tilegne seg en inntekt, et overskudd eller altså – rente – uten at dette relateres til arbeidsinnsats eller egne investeringer.

Den som eier grunnen i et område hvor det blir funnet spesielt rike gruver, kan ta ut en tilsvarende rente. Det var i en slik sammenheng Smith tok for seg de norske skogeierne. Og det sentrale for ham var å finne fram til den formen for økonomi som ga den mest effektive utnyttelsen av ressursene, og dermed skapte mest mulig velstand. Da var det viktig å frigjøre seg fra parasittiske gratispassasjerer som beriket seg kun i kraft av sin eiendomsrett, ikke av egen innsats. Denne muligheten til å kunne leve på rente, uten noen egen innsats, påvirket Smiths syn på godseiere. Han mente blant annet at de som ikke deltok i produktiv virksomhet, rett og slett var for dumme til å kunne delta i politisk virksomhet. Til tross for at Smith selv ikke var tilhenger av store politiske omveltninger, kan man forstå hvorfor mange franske revolusjonære tok hans ideer til inntekt for seg.

Det var David Ricardo som først utformet en virkelig teori om fenomenet grunnrente. Ricardos, On the Principles of Political Economy and Taxation fra 1817, er kjent både for hans diskusjon om arbeidsverditeorien og teorien om komparative fortrinn.(6) Den førstnevnte skulle videreutvikles av Karl Marx til en teori om utbytting, den andre ble stående nærmest som et evangelium for alle tilhengere av frihandel. Men Ricardo la også stor vekt på å definere forskjellen mellom den type overskudd som kunne defineres som profitt – som han var tilhenger av – og grunnrente, som han foraktet.

Utgangpunktet for Ricardos diskusjon om grunnrente var jordbruket. Fenomenet grunnrente var spesielt tydelig i det britiske jordbruket i og med at aristokratiet i kapitalismens tidlige fase ofte leide jorda ut til forpaktere, som i sin tur drev den på kapitalistisk vis – med innleide arbeidere, investering i buskap, maskiner osv. Så lenge forpakterne var drevet av kapitalistiske motiver, måtte de nødvendigvis ha et overskudd for at de skulle være villige til å investere i et bestemt jordområde. Ricardo forutsatte at dette overskuddet måtte tilsvare gjennomsnittet i andre virksomheter. Hvis ikke, ville jo de «kapitalistiske» forpakterne ta med seg sin kapital et annet sted. Dermed vil prisen på en bestemt råvare tilsvare det nivå som den minst lønnsomme produksjonsenhet trenger for å kunne operere med et overskudd som tilsvarer gjennomsnittet i andre virksomheter. Grunnrenten tilsvarer de ekstrainntekter over gjennomsnittlig profittrate man kan sikre seg ved å eie eller kontrollere spesielt fruktbar jord. Det vil si: I teorien vil alle produktive jordstykker bortsett fra den minst lønnsomme gi grunnrente. Denne grunnrenten vil imidlertid være større jo mer fruktbar jorda er.

Det samme kan uttrykkes med et eksempel: Tenk deg at du har tre jordstykker som ligger ved siden av hverandre. Jorda drives av tre forpaktere som investerer i eksakt samme jordbruksutstyr og like mye såkorn av eksakt samme kvalitet. Alle tre legger på egen hånd like mye og like bra arbeid i bearbeiding av jorda, innhøsting osv. Vi ser her bort fra at arbeidet kan uføres av innleide. La oss si at for å dekke inn alle utgifter, måtte inntektene tilsvare 100. Hvis forpakter 1 etter å ha solgt alle sine produkter kun endte med en inntekt på 100, altså akkurat nok til å dekke alle utgifter, ville vedkommende høyst sannsynlig vurdere å trekke seg ut og legge jorda brakk. Hvis forpakter 2 fikk en inntekt på 110, og den gjennomsnittlige profitten i økonomien for øvrig lå på 10 prosent, ville det være grunnlag for videre drift. Overskuddet ville imidlertid ikke være stort nok til at noen kunne leve bare av å leie ut jorda til andre. La oss derimot anta at forpakter 3 fikk en inntekt på 130. Vedkommende kunne ta ut samme overskudd på 10, tilsvarende forpakter 2. De overskytende 20 ville derimot kunne innkasseres av jordeieren i form av rente – altså grunnrente.

Som andre økonomiske størrelser kan også grunnrenten svinge. Hvis prisen på den aktuelle råvaren, og dermed overskuddene, synker, vil den minst fruktbare jorda, den minst produktive gruve osv., bli tatt ut av produksjon. Dermed vil forskjellen mellom den mest fruktbare jorda og det jordstykket som så vidt gir en normal avkastning, bli mindre, noe som altså vil føre til at grunnrenten faller. Tilsvarende, hvis prisene øker, vil ny, mindre fruktbar jord bli benyttet og grunnrenten bli større. I virkelighetens verden vil sammenhengene naturligvis være mer komplekse. Mange jordbrukere kan klamre seg til jord, selv om den gir et lavere utkomme enn gjennomsnittlige profitter. Det kan dessuten være vanskelig å avgjøre hvilken del av overskuddet fra et jordstykke som skyldes grunnrente, og hva som skyldes effektiv innsats og investeringer fra den som driver jorda. I situasjoner når prisene går opp, kan også den som leier et jordstykke eller en gruve, sikre seg grunnrente. I mange tilfeller vil det dessuten være slik at den aktuelle operatøren av et jordstykke, en gruve – eller et oljefelt – er eieren selv. Dermed vil vedkommende kunne innkassere profitt og grunnrente på samme tid.

Hva var det så som skilte kapitalistisk virksomhet fra grunnrentebasert økonomi? La oss ta et eksempel fra vår tid: produksjon av mobiltelefoner. Vi antar at du har en god sum med penger, og ønsker å produsere en spesielt smart type mobiltelefon. Du må da skaffe egnede produksjonslokaler, kjøpe inn maskiner, nødvendige råvarer, og leie inn arbeidskraft. La oss videre anta at du investerer 100, og at virksomheten går veldig bra, du sitter igjen med inntekter på 130. Profitten vil da være 30. Det vil, i likhet med den som sitter på den mest fruktbare jorda i eksemplet over, være et overskudd langt over det normale. I motsetning til den heldigste jordeieren, som kan innkassere en verdi som ligger der fra naturens side, vil imidlertid årsaken til ditt store overskudd ligge et eller annet sted mellom unnfangelsen av din gode idé og det arbeidet som har gått med i selve produksjonsprosessen. Du kan dessuten ikke hvile på dine laurbær: Hvis dine telefoner viser seg å bli populære, vil andre kunne kopiere deg, og produsere telefoner som ligner på dine for lavere kostnader, og som kanskje er enda bedre. For å holde tritt må du derfor reinvestere det meste av overskuddet for å bli enda bedre neste gang. På den måten bidrar konkurransen til å presse prisene ned og overskuddene mot et gjennomsnitt.

Siden Smith og Ricardo har vi erfart at de kapitalistiske produksjonssyklusene av og til har skapt betydelig ubalanse. Overskuddene har til tider vært så lave at investeringene har stoppet opp, med økonomiske kriser som resultat. Den alvorligste av dem, krisen på 1930-tallet ble i realiteten ikke løst før etter verdenshistoriens mest ødeleggende krig. Men ingen vil benekte at kapitalistisk produksjon har skapt en dynamikk uten sidestykke i menneskehetens historie.

Når Ricardo så på grunnrente som moralsk problematisk, var det nettopp fordi den, i motsetning til profitt, ikke kunne knyttes til noen form for verdiskapende innsats. Selv om utgangpunktet for grunnrente i jordbruket eller i en gruve, skyldtes egenskaper som lå der fra naturens side, kunne ikke verdiene realiseres uten at noen var villig til å betale. Slik sett kunne en generell vekst i den lokale økonomien eller verdensøkonomien avgjøre grunnrentens størrelse. For å understreke dette tok også Ricardo tak i Smiths diskusjon om de norske skogeierne. Man kan bare spekulere på hvordan Ricardo ville forholdt seg til norske inntekter fra oljevirksomheten da oljeprisen var på sitt høyeste i 2008. Uten at vi nordmenn på noen måte var blitt mer produktive eller hadde intensivert vår arbeidsinnsats, steg landets oljeinntekter med mer enn 200 milliarder kroner. Det var mer enn det tidobbelte av den u-hjelpen Norge ga hvert år. På samme måte som på slutten av 1700-tallet lå en del av kilden til denne verdiveksten i økt økonomisk aktivitet i andre deler av verden, blant annet i Kina og USA. Men en vesentlig del skyldtes politisk uro og krig.

Henry George og grunnrenteskatten

Men selv om David Ricardo delte Adam Smiths skepsis til godseiere og andre som beriket seg uten noen som helst innsats, var heller ikke han noen samfunnsstormer som ønsket å innføre begrensninger på privat eiendomsrett. Ricardo levde selv av en formue han hadde sikret seg som aksjespekulant. Det kunne innenfor hans egen teori forsvares moralsk ved at han selv tok risiko, bidro med viktige investeringsmidler osv. I likhet med aristokratene hadde han arbeidet lite for den formuen han hadde ervervet seg. Det var først et halvt århundre senere da den amerikanske liberale økonomen Henry George trakk radikale konsekvenser av de samme teoriene, at de fikk politisk sprengkraft.

Få fagbøker, om noen, har truffet sin egen samtid så godt som Henry Georges Progress and Poverty fra 1879. Boka, som var et frontalangrep på alle former for grunneiendom, solgte i alt tre millioner eksemplarer! George delte ikke bare Smiths og Ricardos forakt for ikke-produktive rentenister, han tok de politiske og moralske konsekvensene av teorien, og gikk inn for at all grunneiendom måtte gjøres om til felleseiendom. Han så sitt prosjekt som en fusjon av på den ene siden den økonomiske teorien som lå til grunn for Smith, Ricardo og laissez faire-tradisjonen, og på den andre siden de kommunalistiske og sosialistiske ideer som var utviklet av tyskeren Ferdinand Lassalle og franskmannen Pierre Joseph Proudhon. En slik sammenblanding av frihandel og sosialisme kan høres merkelig ut tatt i betraktning hvordan historien har utviklet seg i ettertid. For George var sammenhengen logisk: Han sto på arbeidernes og de fattiges side mot fattigdommen, men var ingen antikapitalist. Tvert imot. Han så grunnrente som den viktigste enkeltårsaken til at kapitalismen ikke fikk utviklet sitt dynamiske potensial til alles beste.

Georges virkemiddel for å oppheve grunneiendommen var en universell skatt som skulle fange opp alle former for grunnrente. I den grad det var mulig, ønsket han å oppheve skatt på lønn og profitt – forutsatt da at ikke det som ble utbetalt som lønn eller utbytte, hadde elementer av grunnrente i seg. Den underliggende målsettingen var å utvikle et skattesystem som på den ene siden fremmet produktivitetsvekst, innovasjon, verdiskapning og velstandsfordeling, og som på den andre siden straffet alle former for ikke-produktiv oppsamling av rikdom.

Mens 1850- og 1860-tallet var preget av sammenhengende økonomisk vekst, opplevde kapitalismen fra slutten av 1870-tallet sin første verdensomspennende depresjon. Tidsånden hadde forandret seg – fra en ekstrem fremtidsoptimisme til uro. I Europa ville arbeidsløsheten blitt langt større hvis ikke mange millioner hadde emigrert til USA. Den amerikanske økonomien ble dessuten preget av en ny trend, som George så tydelig. Enkelte utnyttet trange tider til å konsolidere sin stilling ved å kjøpe opp pressede konkurrenter. Andre utnyttet situasjonen til å kjøpe opp alt fra strategiske eiendommer i byer til jordbruksland. Man så de første konturene av det som skulle bli en oligopolistisk amerikansk storindustri. I Georges bok fra 1879 er Rockefellers Standard Oil bare så vidt referert til. Rockefeller hadde på det tidspunktet så vidt startet oppbyggingen av det som bare ti år senere, til tross for sin økonomiske suksess, ble USAs mest forhatte selskap. Standard Oil, United Steel og andre mektige industrikarteller medvirket like fullt til at stadig nye opplag av Georges bok ble lest inn i en sammenheng.

Når de færreste i dag har hørt om George, skyldes det avgjort hans politiske endelikt. Det var en sterk allianse på papiret: produktive kapitalister og arbeidere på de fattiges side, mot all verdens rentenister! På mange områder satte også George politiske spor etter seg, uten at det lenger er allment kjent at de stammer fra ham. Da Henry George døde i 1897, 58 år gammel, fantes det en sterk georgistisk bevegelse, ikke bare i USA, men også i andre land hvor hans bøker var utgitt. Den sterke politiske indignasjonen i USA mot fremveksten av monopollignende storselskaper som Rockefellers Standard Oil og United Steel ville neppe ha vært like sterke uten George og hans mange støttespillere. Med Sherman Antitrust Act fra 1890 fikk USA verdens strengeste antitrustlovgivning.

I Norge var George en avgjørende inspirasjonskilde i forbindelse med utformingen av det første konsesjonsregimet for vannkraften. Det ble slått fast ved lov at retten til kraften i norske fosser ikke tilfalt den lokale grunneier, men samfunnet. Det var et radikalt inngrep. Sentrale personer i den norske liberale venstretradisjonen var sterkt påvirket av Henry George. Det gjaldt ikke minst Johan Castberg som var helt sentral da konsesjonslovene ble skrevet. Det gjaldt også en politisk engasjert kulturpersonlighet som Arne Garborg.

Motsetningen mellom rentenister og monopolister på den ene siden og produktive arbeidere og innovative kapitalister på den andre, kunne i mange sammenhenger være reell. Andre motsetningsforhold viste seg imidlertid å være viktigere. Småselskapene som var hardest presset av fremvoksende monopolister og grunneiere, var ofte mer tilbøyelige til å presse egne arbeidere spesielt hardt enn storselskapene, som ofte hadde bedre råd. Dermed røyk alliansen med den fremvoksende amerikanske fagbevegelsen. Selv om mange kapitalister kunne identifisere seg med Georges kritikk av rentenister, hadde de fleste inntekter basert på en eller annen form for grunnrente. Både konkursrammede småkapitalister og deler av den liberale middelklassen som var moralsk indignert over fattigdommen, bodde gjerne i selveide villaer i byenes beste strøk eller forsteder. Dette var områder som i tråd med Ricardos og Georges teorier steg spesielt sterkt i verdi i perioder med generell vekst i økonomien. Georges progressive eiendomsskatt ville dermed ha rammet deres familieformuer.

Karl Marx hadde under sitt arbeid med sine tre bind av Kapitalen allerede før Henry George vist hvordan selve eiendomsretten som institusjon umuliggjør en allianse av den formen George var talsmann for.(7) Eiendomsretten var helt sentral også for den produktive formen for kapitalisme George så som et forbilde. I praksis var det imidlertid svært vanskelig å skille eiendomsrett og kontroll over produksjonsmidlene fra eiendom og kontroll over den grunn fabrikkene måtte befinne seg på, råvarer på lager etc.

Når George i tiden som fulgte nærmest ble visket ut av historien, skyldtes det en formidabel motoffensiv i økonomifaget. Den fremvoksende skolen nyklassiske økonomer, forløperne til dagens nyliberalister, gjorde alt det de kunne for å viske alle politiske elementer ut av økonomifaget. Disse økonomene var kun opptatt av hvordan verdier fremsto som et resultatet av kjøp og salg i markedet, ikke hvordan de var blitt til. George ble avfeid med følgende enkle betraktning: For en investor var det likegyldig om en kjøpte seg inn i en eiendom eller skaffet seg aksjer i produktiv, industriell virksomhet. I begge tilfeller ville prisen være basert på forventet avkastning.

Marx og grunnrenten

Selv om Karl Marx var skeptisk til Henry Georges politiske prosjekt, sympatiserte han klart med hovedelementene i Ricardos grunnrenteteori. Da Marx for første gang for alvor tok for seg fenomenet grunnrente i tredje bind av Kapitalen, presenterer han en langt mer nyansert versjon av teorien enn både Ricardo og George. Marx klarte dessuten langt på vei å presentere sin versjon på en måte som gjorde at den kunne stå i mot kritikken som senere med tyngde skulle rettes om Ricardo og George. I forhold til jord opererer Marx med tre former for rente: Monopol, absolutt rente og differensialrente.

Monopol er den formen for rente en grunneier kan innhente ved at vedkommendes jord har en særegen egenskap, som gjør det mulig å produsere unike produkter som enkelte er villige til å betale langt mer enn produksjonskostnadene og vanlige overskudd. Dette tilsvarer egentlig den tradisjonelle formen for monopol hvor man har en eller noen få tilbydere og mange kjøpere. Marx bruker spesielle anerkjente vinmarker som et eksempel.

Absolutt rente er beslektet med monopol, men knyttes til en situasjon hvor den organiske sammensetningen (forholdet mellom antall arbeidere og investeringer) i jordbruket av historiske grunner var lavere enn i andre næringer. Dels fordi omsetningen av jord aldri var blitt helt fri.

Mest relevant i en oljesammenheng er begrepet differensialrente. Her skiller Marx mellom Differensialrente 1 og Differensialrente 2. D1 tilsvarer langt på vei den enkelt definerbare ricardianske grunnrenten, det vil si en merinntekt som skyldes at den aktuelle jorden er spesielt fruktbar fra naturens side. D2 handler om jord hvor produktiviteten har økt som følge av investeringer fra enten jordeieren eller forpakterens side.

For Marx var det naturlig nok avgjørende at hans grunnrenteteori ikke ble stående i motsetning til eller fremsto som inkonsistent med øvrige deler av Kapitalen. Helt sentralt i så måte var spørsmålet om hvordan verdier ble til. For Marx er kilden til et hvert overskudd eller profitt, merverdien. Merverdien er forskjellen mellom det en kapitalist får i form av inntekter, og det som betales ut til arbeiderne i form av lønn og diverse utgifter maskiner, råvarer etc. Kilden til enhver merverdi er selve arbeidet.

Marx moralske slutning av dette er at merverdien bør tilhøre den som har skapt den – arbeideren. Her avgrenset Marx seg først og fremst mot en fremvoksende dominerende oppfatning i økonomifaget som gikk ut på at verdiskapning måtte forstås slik den tilsyne-latende fremsto i markedet. Slik kunne verdiøkningen tilskrives både kapitalen i seg selv, etterspørselens størrelse – når det gjaldt jordbruket altså, jordens kvaliteter – og, kan vi legge til, når det gjelder et oljefelt: dets omfang, oljens kvaliteter etc.

Marx benektet ikke at årsaken til at en kapitalist, som kunne utnytte seg av kraften fra en stor foss, kunne ende opp med et overskudd som var langt større enn konkurrenter uten en slik tilgang, hadde sammenheng med fossens egenskaper fra naturens side. Slik sett kunne fossen betraktes som «en gave fra naturen». Fossen – eller i vårt tilfelle: oljen – har åpenbart en bruksverdi. Men nettopp fordi det her dreier seg om realisering av grunnrente, noe som ikke kan knyttes til innsats i form av arbeid, dreier det seg om en belastning på verdier skapt i øvrige deler av økonomien.(8)

Det sosialistiske prosjektet Marx gjorde seg til talsmann for, handlet som kjent om at verden kunne klare seg uten kapitalistene. Men på samme måte som de andre klassiske økonomene, anerkjenner også Marx at kapitalistene med sin risikovillighet og sitt entreprenørskap var med på å drive verden fremover, til et visst punkt – i hvert fall sammenlignet med aristokrater og grunnrentenister.( 9) Det samme kommunistiske manifest som skulle bli stående som et program for sosialistene, inneholdt også en hyllest til kapitalismens produktivitetsfremmende egenskaper. Grunnrentenister var i følge Marx parasitter, både i rent økonomisk (også for produktive kapitalister) og i moralsk forstand (fordi rentenistene kunne innkassere sine inntekter uten noen form for innsats).

Marx’ tankeskjema er avgjort logisk konsistens, man kan til og med tillegge det en slags objektivitet. Hvis man går inn i detaljene og nyansene, kan teorien presenteres med utgangspunkt i til dels avanserte matematiske modeller. Men fokuseringen på å vise at merverdien som skapes, ikke kommer fra naturresursen selv men fra arbeidere andre steder i økonomien, kan kanskje virke litt snirklete.

La oss ta et eksempel: En betydelig andel av de siste tiårenes oljeproduksjon er blitt produsert i Saudi-Arabia. Saudi-Arabia har fortsatt en vesenlig andel av verdens resterende oljereserver. Fra 1951 fram til 2000 har det enorme Ghavarfeltet stått for mer enn 60 prosent av Saudi-Arabias produksjon.(10) Ghavarfeltet er anslått til å ha inneholdt rundt 70 milliarder fat olje. I og med at produksjonskostnadene har vært minimale har det gitt eierne et astronomisk utbytte, og det aller meste er grunnrente. Det er ingen tvil om at oljen fra feltet har en stor bruksverdi. Det i seg selv er med på å forklare hvorfor etterspørrere internasjonalt er villige til å betale for oljen. Denne bruksverdien kan på samme måte som fossekraften, solen, vinden og for den saks skyld oksygenet i luften betraktes som en gave fra naturens side. Det saudi-arabiske statsoljeselskapet som eier og kontrollerer feltet, har derfor i minimal grad bidratt til å skape denne verdien. Hvis vi ser bort fra at høye oljepriser kan ha den effekt at forbruket blir redusert, slik at ressursen varer lengre og forbruket blir redusert, kan overprisen som må betales for oljen, betraktes som en parasittisk byrde for den øvrige produktive kapitalismen. Dette dreier seg ikke bare om en teoretisk konstruksjon. Den såkalte «oljekrisen» i 1974, blir av mange knyttet til firedoblingen av oljeprisen rett før. En marxistisk kriseteori fremhever også andre elementer. Men både marxister og andre økonomer vil være enige i at den ekstreme veksten i oljeprisen bidro til å redusere andre kapitalisters profitter og på den måten var medvirkende til krisen.

Men selv om Marx betraktet grunneiendom som en uproduktiv belastning på den øvrige økonomien, var han klar over at skillet mellom vanlig profitt og grunnrente ikke alltid lå i dagen. For den som kjøpte jordeiendom til markedspris, kunne jo investeringen fremstå som en hvilken som helst annen investering. Overført til Statoils internasjonale oljeaktiviteter kan et oppkjøp av et allerede etablert oljefelt, gassfelt – eller oljesandfelt i Canada – fremstå på samme måte som hvilken som helst annen markedstransaksjon. Marx brukte slavehandel som sammenligning for å understreke at dette ikke endret underliggende politiske og moralske forhold. Den som handlet på et åpent slavemarked, hadde sjelden vært involvert da det mennesket han sto overfor, en gang var blitt lagt i lenker. Det fritok imidlertid ikke den som kjøpte og solgte slaver – til markedspris – fra det moralske ansvaret for å delta i en slik handel. Poenget for Marx var at aktivitetene i et marked aldri kunne løsrives fra det fundamentale spørsmål om hvordan verdier var blitt til. På tilsvarende vis som slaveriet så han grunneiendom som en historisk illegitim institusjon, også den ofte etablert med vold og makt.

Tilbake til eksempelet Statoil: Når Statoil sammen med andre internasjonale oljeselskaper deltar i en budrunde på allerede påviste oljefelt i Irak, vil det tilsynelatende være vanlige markedsbetingelser som rår. Prisen vil påvirkes av hva de ulike selskapene forventer å få igjen for investeringen. En kan rent teoretisk tenke seg at prisen ender på et nivå som fører til at det aktuelle selskapet som vinner, ikke sitter igjen med mer profitt enn gjennomsnittet i andre industrier, altså ingen ekstraprofitt i form av grunnrente. I og med at den aktuelle tildelingen skjer innenfor rammen av en militær okkupasjon, vil en politisk økonomisk analyse kunne konkludere med at et hvert overskudd fra denne investeringen vil fremstå som historisk illegitim, uavhengig av om noen av partene sikrer seg grunnrente. Under omstendighetene det her er snakk om, vil en slik budrunde inneholde elementer av korrupsjon og politisk spill, hvor oljeselskapene nettopp sikter mot å sikre seg betydelig mengder grunnrente, mot at involverte politikere og embetsmenn stapper private andeler av den samme grunnrenten i sine lommer. Gitt at oljeprisen stiger mer enn ventet, at det aktuelle feltet som det høystbydende selskapet ender med gir større avkastning enn forventet, vil inntektene i henhold til Marx perspektiv inneholde et element av grunnrente, selv om feltet opprinnelig ble kjøpt til «markedspris ». Dermed vil det i henhold til Ricardo, George og altså Marx dreie seg om en parasittisk, illegitim inntekt.

Hvem tilhører «den norske» oljen

Aller mest relevant blir Marx’ versjon av grunnrenteteorien hvis vi på samme måte som hos Smith, Ricardo og George tar utgangspunkt i teoriens historiske og moralske grunnlag. Selv om Marx var ateist og antikapitalist, finner man også hos han en variant av den protestantiske arbeidsetikken. Marx og Engels identifiserte seg da også åpent med den mest radikale delen av det protestantiske opprørsbevegelsen som raste i Europa på 1500-tallet. I Engels’ bok om de tyske bondekrigene fra 1850 er den radikale opprørspresten Thomas Münzer (1491–1525) fortellingens store helt.(11) Münzers slagord «Omnia sunt communia» (Alt tilhører alle) viser tydelig nok hvordan den sosialistiske bevegelsen har røtter i den opprørske siden ved protestantismen. Anvendt på dagens virkelighet, hvis vi med alt mener jordklodens helhetlige økosystem og alle mener menneskeheten som sådan, også fremtidige generasjoner, er dette et grensesprengende slagord. Det er nettopp fordi Marx hadde et slikt grunnleggende universelt og humanistisk ståsted, at hans økonomiske teori er det beste utgangspunkt for å forstå kapitalismen i den fasen vi er på vei inn i.(12) Det er bare med et tilsvarende utgangspunkt vi på noe som helst konsistent etisk og moralsk vis kan forholde oss til kampen om verdens begrensede råvarer og de negative sidevirkningene som overforbruk av disse får i form av klimaendringer, forurensning, borgerkrig og krig. Og det er kun med et slikt utgangspunkt vi kan forholde oss hovedspørsmålet her: Hvordan skal sosialister i Norge forholde seg til at vi befinner oss i et land hvor statskassen er full av inntekter som på mange måter er grunnrente i sin aller reneste form?

Det første spørsmålet som må avklares, blir hvordan vi skal forholde oss til fenomenet nasjon. Gir det noen mening å operere med et tilsynelatende utopisk slagord som «alt tilhører alle», i en verden som er delt opp i nasjoner? Kan man i praksis komme lenger enn det som var utgangspunktet for det norske vannkraftsregimet, hvor norske myndigheter i Henry Georges ånd slo fast at all energi fra landets fossefall tilhørte staten eller fellesskapet? Og er det ikke langt på vei en tilsvarende forståelse som norsk oljepolitikk bygger på ved at en så stor del av grunnrenten fra oljevirksomheten har havnet i et oljefond som i prinsippet skal eies av alle nordmenn?

Vi kan ikke nå en sosialistisk rettferdig fordelt verden uten at vi griper fatt i de økonomiske utfordringene knyttet til stadig knappere ressurser. La oss lage følgende tankeeksperiment: Sett at store deler av verden hadde gått over til en demokratisk styrt planøkonomi. Videre at vi i Norge med en oljeproduksjon tilsvarende den vi har i dag, skulle vurdere og slutte oss til de andre landene som var med i et slikt system. Ville resten av verden ha akseptert at vi samtidig skulle få en pris for «vår» olje som lå langt over hva det kostet og produsere denne, at nordmenn av den grunn skulle kunne nyte en levestandard som lå langt over alle andres? Svaret er nei. Forklaringen er enkel. Utgangspunktet for en sosialistisk økonomi må være at alle verdier som ligger der fra naturen side skal være gratis, tilgjengelig for alle. Nå vet vi at det er store forskjeller på naturressurser som har stor bruksverdi for oss mennesker. Vi har ressurser vann, luft, sollys, vind – som man lenge har ment det er nok av – og som er bærekraftige i den forstand at de fornyes konstant. Så har vi jordbruksprodukter, fiskeriressurser o.l., som det er mulig å operere på bærekraftig vis, men som er knappe ressurser i den forstand at teknologi og natur setter grenser for hvor mye som kan produseres uten at vi samtidig undergraver tilgangen på de samme ressursene på lang sikt – hvor behovet dermed kan være større enn tilgangen. Dernest har en knappe, ikke-fornybare ressurser – som olje.

Det sier seg selv at selv i en sosialistisk økonomi må vi finne måter som hindrer at folk verden over forbruker for mye av den aktuelle ressursen. En måte vil være å benytte et pengesystem med priser, tilsvarende det vi har under kapitalismen. Hvis vi regner inn alle negative sideeffekter av oljeforbruk, og kombinerer dette med en beregning av hvilken nytteverdi oljen vil kunne ha for menneskeheten på sikt – medisiner, kontaktlinser m. (mye) m. – vil prisen på oljen kunne bli langt høyere enn den som sikrer Norge og Statoil store mengder grunnrente i dag. Hensikten med en slik høy pris vil imidlertid kun handle om å begrense forbruket, ikke at den skal tjene som en ekstraordinær stor belønning til dem som måtte produsere oljen. I den grad pengene skal sirkulere på samme måte som under kapitalismen, må de kanaliseres til et slags verdensfellesskap tilsvarende Henry Georges ide, men altså organisert i et globalt system.

Det er imidlertid slett ikke sikkert at prising er den beste måten å sikre et forsiktig uttak av jordens begrensede oljeressurser. Andre virkemidler er reguleringer, forbud eller rasjonering. Liberalismens ideologiske gjennombrudd fra 1980-tallet har bidratt til at mange forbinder slike virkemidler som byråkratiske, stivbente og lite effektive. Kritikken er feilaktig. Selv under dagens kapitalisme har vi forskjellige former for rasjonering som fungerer utmerket. Før i tiden brukte ungdom mye av sin tid til å stå i kinokøer. I dag er kinokøene langt på vei historie, ikke fordi markedet har tatt over, men fordi vi har avansert informasjonsteknologi som kan gjennomføre fordeling og salg av populære, «knappe» billetter på effektivt, ubyråkratisk vis. Tilsvarende systemer kunne vært utviklet for forbruk av petroleumsressurser. I noen sammenhenger kan forbud være særdeles effektive. Problemet med nedbrytelsen av ozonlaget ser ut til å ha blitt løst ved forbud mot bruken av ozonnedbrytende gasser. På tilsvarende vis kan vi forby bruk av bensin og diesel som drivstoff for privatbiler, oppvarming, produksjon av elektrisitet osv. Men det mest sosialistiske, og samtidig mest effektive av alle virkemidler er å begrense forbruke av knappe ressurser, å gjøre det til et spørsmål om moral. Når ca. 1,5 milliard muslimer verden over ikke spiser svinekjøtt, dreier det seg om selvpålagt moralsk og etisk begrensing av hva man kan spise. Uwa-indianerne i Colombia motsatte seg oljeutvinning i deres områder ut fra et tilsvarende religiøst verdensbilde. Oljen er en viktig bestanddel av deres kosmologi, som for øvrig består av jord, vann, fjell og himmel. Oljen ble sett på som hellig fordi den ble regnet som en levende ressurs. Den befinner seg dessuten i verdens hjerte. En tilsvarende endring av det kapitalistiske, konkurransemenneskets opplevelser av forbruk av knappe ressurser vil åpenbart ikke komme av seg selv. Ikke minst vil det kreve at man lever i et samfunn som sikrer den enkelte en grunnleggende trygghet for vedkommendes fremtid. Det er imidlertid totalt ahistorisk å forutsette at slike grunnleggende endringer i folks moralske oppfatninger ikke kan forekomme.

Men hvordan skal vi forholde oss til det faktum at de fleste formene for politisk styring per i dag foregår innenfor rammen av nasjoner? Er ikke mange sosialister i Norge motstandere av EU nettopp fordi det er en internasjonal organisasjon som fratar oss nasjonal suverenitet? Det siste først. For min del er jeg først og fremst motstander av EU fordi det er en organisasjon som i sin kjerne er et nyliberalistisk prosjekt. Spørsmålet om nasjonal suverenitet blir mer komplisert. Selv om utgangspunktet for sosialister må være at alt tilhører alle, betyr ikke det nødvendigvis at alt skal reguleres og styres av en sentralisert, men demokratisk verdensstat. En demokratisk bærekraftig økonomi uten utbytting og innkassering av grunnrente, som samtidig tar hensyn til menneskehetens mangfold, må både bli mer sentralisert og mer desentralisert enn de styringstrukturene vi har i dag. Når jeg her har trukket inn forhold knyttet til en fremtidig sosialistisk økonomi, er det fordi det alltid må være en bro mellom våre dagsaktuelle krav og de mål vi streber i mot. Dette betyr at vi i praksis må ha en dialektisk tilnærming til et tilsynelatende overordnet prinsipielt spørsmål, som nasjonenes «suverene» rett til å gjøre hva de vil med de naturressurser som måtte befinne seg innenfor sine områder.

Hovedfronten i kampen om den spesielle renten som kan hentes ut av rike olje- og gassfelt, har helt siden begynnelsen av forrige århundre stått mellom multinasjonale selskaper med hovedkvarter i og i allianse med verdens mektige imperialiststater på den ene siden, mot langt svakere, ofte fattige produsentnasjoner på den andre. Internasjonale oljeselskaper har gjennom tidene utviklet et utall virkemidler som har sikret dem overskudd som ligger høyere enn mange andre kapitalister, og at dette store overskuddet nettopp kan knyttes til erobring av grunnrente. I kampen om grunnrente mellom nasjon og selskap må sosialister stå utvetydig på produsentnasjonenes side. Det må også gjelde når gjelder land med relativt usympatiske regjeringer som Libya, Iran og Irak. (Det er bare i forhold til land som Saudi-Arabia, Kuwait og De arabiske emirater at en slik entydig stillingtagen er problematisk. Alle tre ble mer eller mindre konstruert av Vesten for å kontrollere strategiske oljeinteresser. Alle er apartheidaktige stater der selve jobben med å utvinne oljen blir utført av immigranter uten politiske og sosiale rettigheter, mens et mindretall med «statsborgerskap» lever av å innkassere renten).

For Norges del var det utvetydig riktig at det på 1970-tallet ble iverksatt en rekke tiltak, i opposisjon til multinasjonale oljeselskaper, for å sørge for størst mulig nasjonal styring og kontroll. Et viktig mål var nettopp å sikre at minst mulig av grunnrenten havnet i lommen på utenlandske oljeselskaper. Gitt at det ikke finnes noen verdensregjering som er i stand til å regulere produksjon, forbruk og inntekter fra oljevirksomheten på en forsvarlig måte, er nasjonal styring og kontroll det nest beste. For fattige land med oljereserver kan innkassering av grunnrente under gitte betingelser betraktes som en snarvei til utjevning av de mange strukturelle økonomiske ulikheter som finnes mellom fattige og rike i verden.

Men i Venezuela så vel som i Norge vil grunnrenteandelen både fra et ricardiansk og marxistisk grunnrenteperspektiv dreie seg om verdier som urettmessig har sin opprinnelse i verdiskapning andre steder i verden. Når Chavez tilbyr billig olje til Cuba, naboland i regionen og fattige i USA, kan ikke det betraktes bare som en gimmik, men som en virkeliggjørelse av en moralsk forpliktelse. Tilsvarende for oss i Norge:

Norske oljearbeidere som sliter med å få oljen opp av havet, fortjener de lønningene de har. De kan dessuten med all mulig rett forlange at oljeselskapene og staten legger forholdene til rette på en sånn måte at de ikke må ofre liv og helse i sitt arbeid. Det enorme overskuddet som befinner seg i det norske oljefondet, er imidlertid ikke lønn som fortjent, men grunnrente i sin aller reneste form.

Jo, det er bedre at en slik ressurs tilfaller en stat med formelle demokratiske institusjoner, enn at det tilfaller multinasjonale oljeselskaper. Men siden det meste av denne oljen blir betalt for og forbrukt andre steder i verden, betyr det samtidig at de faktiske inntektene i Oljefondet er merverdi skapt av andre lands arbeidere. Fra et marxistisk ståsted bør det være helt klart: Dette er et overskudd vi ikke har noen moralsk rett til. Dette er en konklusjon som samtidig må få konsekvenser for hva slags oljepolitikk som bør føres.

Siden vi befinner oss i et land som har sikret seg suverenitet over en begrenset ressurs hvor et intensivert forbruk samtidig har negative miljø- og klimaeffekter, må sosialister støtte alle tiltak som bidrar til å begrense utvinningstempoet. Vi har et ansvar både overfor klimaet og fremtidige generasjoner å begrense uttaket av en så verdifull ressurs.

Gitt at Oljefondet tross alt er der, vil vi selvfølgelig støtte at bruken av dette fondet først og fremst skal tjene folk flest. I og med at dette er verdier vi ikke har fortjent, vil vi også støtte forslag som går ut på å konvertere fondet til utvikling i fattige land. Frem for alt må strategien være å sørge for at verdiene det er snakk om, konverteres til investeringer som kan bidra å gi oss en økonomisk og miljømessig bærekratig økonomi

Noter:

Finn Olav Rolijordet er kommunestyrerepresentant for Rødt Gjøvik.

Da den pågående krisa virkelig tok av høsten 2008, begynte statsledere å utforme såkalte krisepakker. Spesielt da banken Lehman Brothers gikk konkurs, ble alvoret i krisa klart – banken hadde 613 milliarder dollar i gjeld. Den daværende amerikanske presidenten, George W. Bush, utarbeidet sin første, noe puslete og i ettertid latterlige lille, krisepakke på 125 milliarder dollar i oktober. Aksjemarkedet over hele verden jublet selvfølgelig, noen republikanere snakket om sosialisme, men statlige penger inn i banker var velkomne. Krisepakker i en kriserammet økonomi er imidlertid ikke lett å trylle fram, enten det er i USA eller Norge. Sjeføkonom Knut Anton Mork i Handelsbanken var ærlig nok til å bekymre seg over hvor pengene skulle komme fra (Dagens Næringsliv, 14.10.08):

Nå klarer alltids borgerskapet å fremskaffe penger. Arbeidsfolk vet at det er de som får regninga enten på den ene eller den andre måten. Karl Marx har forklart hvordan dette skjer i virkeligheten – tilraningen av merverdien – så det kan være grunn til å minne om nettopp det, ha det med som et grunnleggende element, i arbeidet vårt mot denne krisa spesielt og kapitalismen generelt. Vi går løs på det, litt forenklet, for å få det riktige klasseperspektivet på hvor borgerskapet nå henter penger for å «løse» sin selvskapte krise.

I løpet av en arbeidsdag skaper arbeideren verdier. Noe av dette får arbeideren tilbake i form av lønn, det resterende – merverdien – går til å dekke andre kostnader i bedriften som administrasjon, husleie, strøm, maskiner, reklame, transport, skatt. (Se figur 2) er dette fremstilt enkelt i form av 8 bokser og hvordan disse fordeles (8 bokser = 7,5 timers arbeidsdag). Se figur en ovenfor.

Den delen av merverdien som blir kapitalistens profitt, kan han gjøre hva han vil med i det kapitalistiske samfunnet. Så hva gjør da kapitalisten med profitten?

Hva vil skje med profitten?

Kapitalistens utfordring er å ta vare på profitten ved å investere den på nytt slik at han får ny profitt, enda mer enn forrige gang. Kapitalen skal akkumulere, en sum penger skal vokse. Kapitalistens dilemma er hvordan han kan reinvestere profitten slik at avkastningen fortsetter. I samfunnsdebatten blir folk gitt et bilde av at kapitalen blir stående i bedriften for å styrke og videreutvikle den. Til dels skapes dette inntrykket i den ferske debatten rundt Stein Erik Hagens (Rimi-Hagen) jammer om formueskatten. Arbeidende kapital kaller de det, delvis misvisende. Altså at profitten reinvesteres i bedriftens produksjon. Kapitalisten har imidlertid andre muligheter. Profitten kan trekkes ut av bedriftens verdiskaping ved at den blir stående i bank til vanlig renteavkastning. Over noe tid kan man si at bankplassering har gitt en avkastning på 4–6 %. Dette er betydelig lavere nå når styringsrenten til de ulike nasjonale sentralbankene er nærmere null. Men tradisjonelt ligger bankavkastning i dette intervallet.

De siste tiårene har imidlertid kapitaleierne hatt et mer fristende alternativ i finansmarkedet. Her har man opplevd til dels eventyrlige avkastninger, helt opp i 30–40 %. Derfor har mye kapital flyttet seg fra produksjon til finans. I tillegg til at de eventyrlige profittene i finansmarkedet har trukket til seg kapital fra produksjonen, kommer et annet forhold. Den globale realøkonomien (produksjon) har ikke lenger nok investerings- og profittmuligheter for den akkumulerte kapitalen. Kapitaleierne har derfor stilt krav om at investeringer i produksjon skal gi en avkastning betydelig over bankrente, et nivå som nærmer seg mulighetene en alternativ plassering i finansmarkedet vil gi. Husk, den gode kapitalist skal sikre at kapitalen vokser og de grådigste av dem vil ha superprofitter – og det legger føringene for alle kapitalistene selv om de skulle påberope seg all mulig etikk, moral og omsorg for miljøet. Det stilles derfor ofte krav om en avkastning på bedriftsintern investering på 18–24 %, spesielt i store internasjonale konsern eller store bedrifter som konkurrerer internasjonalt (for eksempel Hydro Automotiv eller Ringnes/Carlsberg). Mange gode prosjekter i produksjonsbedrifter har blitt skrinlagt fordi de ikke har oppnådd en høy nok internrente. Det er nok mer enn en tillitsvalgt eller styrerepresentant som har erfart å se at styreleder og styreflertall avviser investeringer på bakgrunn av at internrenten blir for lav.

Kapitaleiernes valg er altså:

Realøkonomi og finansøkonomi

De siste tiårene har finansøkonomien vokst enormt. Det har oppstått et stort misforhold mellom realøkonomien og finansøkonomien som en følge av minst to forhold: fordi kapitalistene har trukket profitt ut av produksjonen, og fordi at man har skapt såkalte finansielle instrumenter. Dette er produkter innen finansøkonomien som har blåst den opp i enorme dimensjoner. Det er omsettelige verdipapirer som aksjer og obligasjoner, pengemarkedsinstrumenter eller derivater. Litt enkelt kan man si at finansielle instrumenter er forsøk på å lage produkter i finansøkonomiens produksjonssfære.

Et finansielt instrument er de såkalte Credit Default Swaps (CDS). Det er en forsikring mot at en utsteder av en obligasjon ikke betaler for seg. Kjøperen av en CDS betaler periodiske beløp for å forsikre seg mot tap, selgeren forplikter seg til å dekke tapet dersom en tredjepart misligholder en forpliktelse. Størrelsen på CDS-markedet var i 2007 på 62 200 000 millioner dollar. Til sammenligning var den samlede produksjonen av varer og tjenester i verden (globalt BNP) i 2008 på 70 650 000 millioner dollar. CDS-markedet er en liten del av det totale finansmarkedet.

Den utløsende faktoren i den nåværende økonomiske krisa var de såkalte subprimelånene i det amerikanske boligmarkedet. Amerikanske banker lånte ut, med sikkerhet i boligen, boliglån til folk som egentlig ikke hadde midler til å betale forpliktelsene. Når så markedsprisene på boliger falt, sprakk bobla. Det måtte jo gå galt. De helråtne subprime-lånene utgjorde 850 milliarder dollar. Ut av dette kommer spørsmålet: er det bare subprime-lånene som var/er råtne? Vi vet i dag at finansøkonomien er full av råtne lån. For eksempel har europeiske banker lånt ut store summer til de baltiske landene der de forventer en stor andel tap. Mange banker sitter fortsatt på boliglån der innehaverne går inn i arbeidsløshet og mister muligheten til å gjøre opp for seg. I noen land har man forsøkt å kjøpe opp disse råtne lånene fra bankene slik at bankene kan fortsette som før uten å tenke på framtidige tap. Men tapene kommer, og vil enten forlenge eller også fordype den økonomiske krisa. Det internasjonale pengefondet (IMF) laget i juni 2009 en oversikt over det de tror er gjenstående tap som bankene må ta. (Se figur 2)

Hvem betaler?

Penger kommer fra arbeid, fra den verdien som arbeiderklassen skaper gjennom salg av arbeidskrafta si. En klok skribent skrev nylig at det burde ikke stå 200 KR på 200-kroneseddelen, det burde stå 1 timesarbeid. Kanskje vi da fikk litt mer respekt for arbeid? Det ville imidlertid ikke ha noen virkning på kapitaleieren eller finansspekulanten– han vet allerede veldig godt hvor merverdien kommer fra, men han bryr seg ikke om det.

Når staten, som i sin karakter er borgerskapets stat og et verktøy for dem, kommer fram med sine krisepakker, så representerer det alltid en overføring av kapital fra arbeiderklassen til borgerskapet. Vi er alle kjent med samfunnets klassestruktur og den kan illustreres som figuren til høyre.

For å se sammenhengen mellom samfunnets klassestruktur og statens økonomiske krisepolitikk, kan illustrasjonen nedenfor være hensiktsmessig:

Sammenstillingen blir slik, kapitalen går fra folket til borgerskapet via statsapparatet. Jo høyere opp i samfunnspyramiden du befinner deg, jo mer får du av krisemidlene.

Kan dette stemme? La oss se helt konkret på regjeringa sine krisepakker (og samtidig tenke oss at Norge nok ikke skiller seg særlig ut fra resten av verden).

Regjeringas krisepakker i kronologisk rekkefølge

Velferdsstaten, gjennom kommunene, har altså fått 40 milliarder. Ingenting av dette har gått til drift, men til planlagte investeringsprosjekter som en ny gymsal, ny barnehage, nye garasjer til hjemmesykepleien etc. Finanskapitalen og næringslivet har på sin side fått tilgang på til i alt 500 milliarder, over ti ganger mer.

Kommune-Norge

I 2008 gikk kommune-Norge (alle kommuner, alle fylker) på et driftsunderskudd på 24 milliarder. Det er tidenes høyeste driftsunderskudd. Krav om økte bevilgninger til kommunene har møtt døve ører hos den rød-grønne regjeringa. De mener kanskje at kommunene leverer tjenester over evne? Men når finanskapitalen vakler, så blar regjeringa opp. Det sies at den første bankpakka var skreddersydd for DNB-Nor. Kanskje det, ja? Og sannelig fikk da også banken et overskudd i 1. kvartal 2009 på nesten 3 milliarder. Sterk bidragsyter til bankens resultat var nettopp avdelingen i banken som operer i finansmarkedet. Det ga en og annen bonus til slitne og utarmede finansmeglere.

På den andre siden i samfunnet, i velferdsstaten, er det ikke så lystig. For eksempel ble det i sommer i helseforetakene innført stillingsstopp omtrent samtidig med at DNB-Nor offentliggjorde sitt resultat for 2. kvartal: 1,1 milliard før skatt. I helseforetakene venter tusenvis av sykepleiere, omsorgsarbeider og assistenter forgjeves på fast ansettelse etter å ha gått på kontrakter i mange år. Fast ansettelse ville vært deres bonus.

Arbeidsfolk vet hvor pengene kommer fra og hvor de tar veien.

Rolv Rynning Hanssen er ansatt i Fagforbundet, stasjonert utenfor Genève og er regnskapsfører for tidsskriftet Rødt!.

Rent vann er en livsnødvendighet for alle levende organismer. Det daglige væsketapet må erstattes med tilførsel av ny væske.

Så tørt beskriver Folkehelseinstituttet vann på sine nettsider, men det sier svært mye.

Vann er ikke som enhver annen vare som du kan velge å anskaffe eller velge å ikke anskaffe. Ingen kan leve uten tilgang til vann.

Verdens helseorganisasjon, WHO, anslår at ett av tre sykdomstilfeller i verden skyldes dårlige miljøforhold, spesielt forurenset vann. Over 40 prosent av tilfellene gjelder barn under 5 år. Om lag 6000 barn dør daglig av sykdom forårsaket av utrygt drikkevann, dårlig hygiene- og sanitærforhold.

Det er lett å bli immun mot tall. Tenk over tallet 6000, det er det samme som resultatet av to 11. september-angrep hver dag. År ut og år inn. Dersom Norge hadde tatt sin befolkningsmessige andel av de 6000 barna, ville 4 barn dødd i Norge hver dag, eller omkring 1500 hvert år. Det er seks ganger så mange som alle dødsoffer i trafikken i Norge. Og bare barn.

Tilgang til rent vann

Definisjon: Følgende forsyningsmåter er inkludert: Vannrør, en felles tilgjengelig «vannpost», brønn med pumpe, en beskyttet kilde eller regnvann. En vannkilde av god kvalitet skal kunne gi minst 20 liter vann per person per dag, og befinne seg innenfor en avstand på maks 1000 meter. (Hentet fra FNs tusenårsmål)

«En av de mange sakene jeg lærte som president var hvor sentralt vann var i det sosiale, politiske og økonomiske livet i landet, kontinentet og hele verden». (Nelson Mandela, grunnlegger av Nelson Mandela Foundation, ved verdens toppmøte for bærekraftig utvikling, 2002.)

Nærmere 1 milliard mennesker er uten tilgang til rent vann, 2,5 milliarder mangler trygge sanitærløsninger. Derfor de enorme dødstallene. I tillegg ødelegger forurensning drikkevannskilder.

Kapitalistisk rovdrift har sørga for at det som i utgangspunktet skulle være en relativt enkel oppgave, stadig blir vanskeligere. De store multinasjonale selskapene har ett mål med virksomheten sin: tjene penger. Profittmaksimering er vanskelig å kombinere med sosiale mål om at alle skal ha tilgang til rent vann.

Det er fem store problemer knytta til de multinasjonale selskapene og det å gjøre profitt på vann:

I tillegg til disse punktene som jeg skal ta for meg, er tilgangen til rent vann sjølsagt et demokratisk spørsmål. Et så viktig næringsmiddel som vann skaper sterke følelser og sosialt engasjement fordi mangel gir store helsekonsekvenser. Derfor er råderetten over vann noe av det som skaper aller størst bevegelse blant folk – retten til vann skaper kriger, retten til vann skaper revolusjoner.

OECD er i en rapport fra 2006 bekymret for at konflikter knyttet til forvaltning av vannressurser skal skape politiske, sosioøkonomiske og kulturelle konflikter, på alle nivå. Her tenker jeg særlig på kampen om vannkildene, men nyere historie har vist hvordan vann har vært drivkrefter i store endringer, vannopprørene i El Alto og Cochabamba brakte Evo Morales til makta i Bolivia.

Investeringsmangel

Vannforsyning og avløpshåndtering er typisk naturlige monopol. Man bygger ikke parallelle vannledninger. For å levere vann er det nødvendig å satse mye på infrastruktur, og å tenke langsiktig. Planlagt levealder på ledningsnettet bør være 100 år, og det sier seg selv at ingen private selskap med høye krav til avkastning på kapitalen har et så langt perspektiv. Derfor blir det færre og færre private selskap som ønsker å investere i infrastruktur. Verdensbanken sier det slik i en rapport fra 2006:

Det var byene Verdensbanken bekymret seg over. De store kostnadene til investeringer kommer på landsbygda med spredt befolkning. Derfor er utbygging av landsbygda i fattige land uinteressant, de store kaster sine øyne på storbyene. I sin årsrapport til investorene sier for eksempel Veolia at vekstpotensialet er knytta til sterk urbanisering, hvor befolkningen er spådd å øke med 27 % de neste 30 åra. Utover det er vekstpotensialet knytta til det relativt nye området med avsaltning av sjøvann som vil fordoble seg på 6 år.

Så, uten en sterk offentlig innsats, vil ikke landsbygda, der de fattigste av de fattige bor, få noen infrastruktur som gir dem rent vann. De kan rett og slett ikke betale nok for vannet.

Typisk er det at en av de største multinasjonale selskapene, Veolia, i sin strategimelding til aksjonærene slår fast at de generelt ikke akter å finansiere infrastruktur hos sine kunder. I et møte for investorer i mars i år, presenterte Veolia Water (som er verdens største selskap innen vann med virksomhet i 64 land) et prospekt som sier at nettoinvesteringene reduseres fra 3,5 milliarder til 2 milliarder euro fra 2008 til 2009. En nedgang på 43 %. Samtidig sliter selskapet tungt med en gjeld på 16,5 milliarder euro (nesten 150 milliarder kroner). I samme møte kunne man meddele at nå var 95 % av omsetningen i såkalte lavrisikoland og europeiske kommuner det fremste målet for virksomheten framover.

En endring fra privatisering til drifting

De store private i vannsektoren skifter taktikk. Der man før kunne privatisere og ta over fullstendig, har en kombinasjon av folkelig motstand, lav lønnsomhet og finansieringsproblemer ført til at man nå i stadig større grad satser på å operere allerede eksisterende vann- og avløpssystemer på vegne av kundene, som ofte er kommuner. Dette går godt sammen med den tradisjonelle New Public Management som har fått større og større utbredelse i offentlig sektor verden over. Her skal alle offentlige tjenester, fra sykehus til vannforsyning, drives etter forretningsmessige prinsipper og helst av noen utenfor offentlig sektor. Dette er rene gavepakker for de store multinasjonale selskapene, man kan ta ut profitt på driftskontrakter uten å ha noen risiko for investeringer og uten kapitalkostnader i særlig grad.

Den vanligste finansieringsformen for infrastruktur har vært at det offentlige sjøl har lånt penger til bygging, men de siste tiårene har det blitt mer og mer vanlig med Offentlig Privat Samarbeid (OPS – eller PPP/P3 på engelsk). Dvs. at private selskap skaffet penger (låner) til bygging, deretter, har man en lang avtaleperiode om å drive anleggene med en mulig overføring av anleggene til det offentlige etter avtaleperiodens slutt (BOT – build, operate, transferkontrakter). Dermed kan man ta ut profitt på alle tre delene og ikke være utsatt for konkurranse i den lange avtaleperioden, fra 25 til 30 år. Dette har vært særlig «populært» blant regjeringer som har hatt problemer med en for høy gjeld, for eksempel i forhold til EUs konvergenskrav (at statsgjelden er under 60 prosent av brutto nasjonalproduktet). Man utsatte ganske enkelt problemet i 25 år, sjøl om kostnaden ved private lån og så lange avtaleperioder økte totalkostnaden betydelig.

Verdensbanken har et eget fond – Public- Private Infrastructure Advisory Facility (PPIAF) – som skal forenkle OPS innen infrastrukturutbygging. Norge var en viktig bidragsyter her, men etter press på den rødgrønne regjeringa, har den ikke bidratt til fondet siden 2007.

Imidlertid er hele OPS systemet under press pga finanskrisa. Det er vanskeligere for de private å skaffe finansiering, og kostnadene blir svært høye i forhold til om det offentlige sjøl låner til investeringen, særlig er dette tilfelle i utviklingsland. Fra Norge kjenner vi dette fra veiutbygging, offentlige bygninger etc. Renta private må betale for å investere i slike prosjekt, er ofte mer enn 1,5 % høyere enn hva det offentlige betaler.

Verdensbanken og IFC (Verdensbankens organ for å finansiere privat sektor) har i mange år promotert OPS, men erkjenner nå at de har feilet når det gjelder investeringer. IFC anslår at OPS-prosjekt på 110 milliarder dollar vil bli kansellert eller i det minste forsinket, mens andre prosjekt vil få betydelig høyere kostnader. Alternativet nå er den tradisjonelle metoden å bygge infrastruktur på, gjennom offentlig lånefinansiering. Det offentlige kan fremdeles låne de nødvendige pengene. Investeringene en her snakker om er i utviklingsland, og en skal huske på at vann- og avløpssystemene i OECD-landene i overveldende grad ble finansiert av offentlig finansiering, ikke gjennom privat sektor. I OECD-landene har man stort sett en velfungerende infrastruktur for vann og avløp.

Norge og de internasjonale finansinstitusjonene

Verdensbanken setter klare vilkår for liberalisering på de fleste områder for å yte lån til fattige land. I Soria Moria-erklæringa sier regjeringspartiene «at den multilaterale bistanden i økende grad skal forskyves fra Verdensbanken til utviklingsprogrammer og nødhjelpstiltak i regi av FN-organer. Norsk bistand skal ikke gå til programmer som stiller krav om liberalisering og privatisering ».

Norge bidro allikevel med 30 milliarder kroner til IMF på G20 møtet i april 2009. Slik bistand burde vært kanalisert gjennom FN på de fattige landas vilkår, ikke på de rike G20-landas vilkår. Utbygging av infrastruktur er viktig for å motvirke den økonomiske krisa og bevare arbeidsplasser. Men med Verdensbanken og IMFs syn på jobbkutt og liberalisering som en viktig del av utviklinga, er det lite trulig at Norges store bidrag bringer mer vann og flere arbeidsplasser til fattige land.

Det er i dag ingen større globale mekanismer for finansiering av prioriterte vann- og sanitæranlegg. Innen FN-systemet arbeider 23 organisasjoner med vannrelaterte spørsmål, noe som reflekterer vannets tverrfaglige karakter og betydning for utvikling i den forstand at vann er svært viktig for mange ulike fagområder.

På denne bakgrunn vil jeg peke på kravet fra Fagforbundet (som organiserer de fleste som arbeider innen vann- og avløpssektoren i Norge):

Hva gjenstår – hvem kan løse problemene nasjonalt?

Som all politikk er spørsmålet om å gjøre vann tilgjengelig for alle et prioriteringsspørsmål. De aller fleste land i verden ville løse sine egne utbyggingsproblemer dersom de brukte 1 % av landets bruttonasjonalprodukt i 10 år på vann og avløp. Noen fattige land ligger svært langt unna og må ha hjelp.

Antall som trenger vann- og avløps- tilknytning (millioner)

Investeringene kan synes enorme, men som sagt, det handler om prioriteringer. Da Storbritannia reddet banken Northern Rock i fjor, kostet det omkring 200 milliarder dollar. Dette beløpet er tilstrekkelig for å finansiere halvparten av totalkostnadene for å nå tusenårsmålet og i tillegg finansiere avløpssystemer i alle verdens byer. Så penger finnes, og penger brukes. Men brukes pengene på å redde banker eller å redde noen av de 6000 barna som dør daglig pga dårlig tilgang på vann?

En foreløpig konklusjon er at problemene er store med manglende utbygging av infrastruktur og prioriteringer som støtter kapitalen og ikke folk som trenger det. Finanskrisa gjør det helt urealistisk at de multinasjonale er i nærheten av å løse problemene. Det er lite trulig at de ville gitt et særlig stort bidrag uten krisa, men nå er privat finansiering umulig i mange år. Løsningen ligger opp i dagen: la det offentlige bygge og drive infrastrukturen, slik dagens rike land har bygg ut sine system for vann og avløp.

Fiasko å privatisere vann

Historien om privatisering av vann er historien om fiaskoer. Fra kommende årsskifte er Veolia og Suez, de to største vannselskapene, ute av Paris. Kommunen tar tilbake kontrakter for 180 millioner euro, i kommunal regi. Dette for å få en optimal forvaltning av ressursene, og å sikre pariserne vann til høy kvalitet og lavest mulig pris, sier ordføreren i Paris. Dette er et kjempenederlag for de to største private vannleverandørene (som begge har staten som den største eieren!), noe som også forsterker deres finansielle problemer. Det ligger også an til ytterligere rekommunalisering av vann i Frankrike.

Det er mange eksempler internasjonalt på rekommunalisering hvor folkelige aksjoner tvinger myndighetene til å ta vannet tilbake, som oftest på grunn av høyere priser. I tillegg til Paris har den største rekommunaliseringen av vann vært i Buenos Aires i Argentina. I Buenos Aires var fagforeninger (www.tni.org/books/waterargentina2.pdf ) pådrivere i den folkelige mobiliseringen for å få vannet tilbake. I dag eier fagforeningene vannselskapet sammen med kommunen. Fagforeningene tok ansvar, har vært pådrivere og kunnskapsleverandører for å få en god vannforsyning. Kunnskapen arbeiderne har om arbeidet, problemer og muligheter, har bidratt til vann av høy kvalitet. Som en kriseløsning når Suez pakka sammen og tok med seg sitt ut av landet, fungerer dette bra, men hva vil skje med fagforeningene etter hvert som de over tid sitter både på eiersida, og skal representere arbeiderne?

Alternativer til privatisering og kommersialisering

Jeg deltok i vår på et forskningsseminar i regi av Municipal Services Project, hvor en rekke forskere fra hele verden arbeidet med å kartlegge alternativene til privat og kommersiell drift av offentlige tjenester som vann, energi og helse. Et slikt globalt oppdrag ga ikke det svaret man hadde forventet seg, nemlig at det skulle bli utviklet og lansert et bestemt alternativ. Det var mange alternativer, fra statlig styring og drift av vannforsyning, via kommuner og mindre enheter til brukerkooperativer. Men forskerne kom også med en advarsel, en del av disse prosjektene degenererte. Alternativene var ikke stabile nok, og som en parallell dro de historien om deltakende budsjettering i Porto Allegre, som snart hele verden kjenner og bruker som eksempel/forbilete. Med en ny byregjering måtte dette ses på som historie, prosjektet var ikke forankra verken lovmessig eller på andre måter, og overlevde ikke. Det samme var særlig tilfelle med ulike typer kooperativer, hvor de ble kommersielle etter at ildsjelene trakk seg ut. Men også (store) offentlige vannleverandører kunne bli kommersielle, i alle fall i den forstand at de gjorde profitt på å selge kunnskaper som de hadde fått gjennom bistand til andre.

Dette har ført til at fagforeningene innen vannsektoren har lansert alternativet Public- Public Partnership (offentlig – offentlig samarbeid – OOS). Bakgrunnen er at fremdeles er mer enn 90 % av verdens vannleverandører offentlige. Mange har høy kompetanse og lang erfaring på vann- og avløpshåndtering. Det startet med erfaringsutveksling mellom arbeidere, og etter hvert er det blitt utveksling mellom produsentene.

I den privatiserte verden er kunnskap blitt en vare, dyre konsulentselskap tar jobben med profittbasert kunnskapsoverføring. I offentlig sektor er ikke profitt drivkrafta. Vannleverandørene var en viktig del av samfunnsbygginga og velferdsutviklinga i den rike del av verden. De fikk bygge opp sin kunnskap, sine nettverk og sitt samarbeid uten å bli tvunget til å liberalisere deler av økonomien, som en slags solidaritet (og bistandsarbeid utenfor den offisielle bistandspolitikken) Et strålende eksempel her var Stockholm Vatten som hjalp til å bygge opp en god vannforsyning i Baltikum. Men med ny byregjering i Stockholm ble det slutt på denne typen «ulønnsom» virksomhet, det ble fokus på kostnadsreduksjoner og markedsinnretting.

Verden over har denne typen samarbeid tatt av og faktisk blitt mer utbredt enn OPS. Slikt samarbeid foregår både internasjonalt og internt i de enkelte land. Alt baserer seg på at man har kunnskap som kan overføres – og det er ofte gjensidig – ikke bare enveis. Det er heller ikke et nord til syd fenomen, selv om for eksempel Amsterdams vannverk er dypt involvert i å kvalifisere det offentlige vannverket i Aleksandria. ABSA fra Buenos Aires bistår Peru i å bygge opp offentlige vannleverandører i Huancayo. (Se: archive.corporateeurope. org/luispadron.html)

Det er viktig her at det første samarbeidet av dette slaget kan bli et steg til videre samarbeid med andre partnere. Slik sett har dette alternativet ført med seg en kjedereaksjon av ikke-kommersielle vannleverandører som bedrer sin kvalitet og leveringsmulighet. Moderne vannforsyning krever samarbeid mellom leverandører, og her kommer også mulighetene til å koble ulike offentlige vannleverandører sammen for å sikre en stabil vannforsyning. Dette er ett område som er godt utviklet i Norge, her foregår mesteparten av samarbeidet i form av interkommunale selskap. Denne særegne norske organisasjonsformen er bra for å fremme samarbeid mellom offentlige leverandører, men har kimen til markedstenkning i seg i og med at man må etablere et selskap for å samarbeide.

Det mest oppsiktsvekkende offentlig– offentlig samarbeidet er det den kommunale vannleverandøren REG i Grenoble står for. REG ble dannet etter at korrupte private leverandører ble kastet ut av byen, og har senere bistått en rekke franske byer med teknisk og juridisk hjelp til rekommunalisering, men også gitt tilsvarende bistand til grupper i Italia, Bolivia, Uruguay og Sri Lanka.

Ideen bak OOS har hatt slik framgang at man i FN-organisasjonen UN Habitat har opprettet noe man kaller Water Operator Partnership, som er et samarbeid mellom ikke-kommersielle operatører. En del vannleverandører i denne organisasjonen er i tillegg til offentlige også NGOer som driver uten profittmotiv. Imidlertid har også de kommersielle leverandørene kastet seg på, og etter at den «ikke-kommersielle» kontrakten etter noen år er over forsøker de å videreføre samarbeidet på kommersiell basis. Diskusjonen om en karantenetid for de kommersielle aktørene etter en slik kontrakt går nå for fullt. (Mer info om OOS: www.psiru.org/reports/2009-03-W-PUPS. doc)

De multinasjonale som storforbrukere av vann

World Economic Forum (WEF) arrangeres hvert år i Davos, og er hovedmøtestedet for kapitalens diskusjoner om verdensøkonomien. Her har man satt opp noe som kalles Global Agenda Council on Water Security. Til årets WEF ble det lagt fram en plan som var laget av representanter for mat- og drikkevareprodusenter, gruveselskaper og multinasjonale innen landbrukssektoren, Coca Cola, PepsiCo, Nestlé, SABMiller, RioTinto, Sow Chemical, Syngenta, Hindustan Construction Company og International Federation of Agricultural Producers. Det var bare én annen type representant, nemlig WWF – en NGO som i betydelig grad lever på pengestøtte fra Coca Cola.

Disse multinasjonale er storkonsumenter av vann. For disse produsentene er vann en viktig råvare i deres produkter, og de vil ha vann så billig som mulig, også på bekostning av andre vannbrukere som husholdninger og bønder. Coca Cola har gått så langt at de i årsrapporten for 2008 advarte investorene om at «økende etterspørsel etter vann kan øke våre produksjonskostnader, og gi oss kapasitetsproblemer som kan ha betydelig effekt for vår lønnsomhet og våre netto inntekter på lang sikt».

Coca Cola er kanskje det selskapet som er mest kjent, ikke bare for leskedrikker og flaskevann, men også for fagforeningsundertrykking og enorme miljøødeleggelser. I utviklingsland fra El Salvador til India er historien den samme: rovdrift på vann, synkende vannivå i elver og innsjøer, direkte uttørring av innsjøer, giftige utslipp og stor lokal motstand mot fabrikkene. Men med store økonomiske ressurser, vinner ofte Coca Colas stjerneadvokater mot landsbybefolkninger – lokalbefolkningen må leve med vannmangel.

Ikke bare Coca Cola – her er historien om Codelco selskapet og gruvene som skapte verdens tørreste by, (Se: www. youtube.com/watch?v=3vLECV2WX78 og www.hindu.com/2009/03/16/stories/ 2009031656201100.htm)

Når vann blir stadig viktigere for å sikre profitt, gir det seg mange utslag. Her i Europa går tankskip på tankskip med ferskvann fra Marseilles til Barcelona, som har stor mangel på vann. Tanken om å bryte løs og taue gigantiske isfjell verden rundt er gammel, det samme er å taue norsk vann i gigantposer etter skip til strøk som trenger vann.

Det kanadiske hedgefondet Sextant, Capital Management, kjøpte rettighetene til isbreene på Island. Planen er å tappe smeltevannet på flasker for å selge det dyrt. I følge selskapet har verdien av isbreene økt 900 % de siste årene.

Men foruten disse merkverdighetene og hele spørsmålet om flaskevann er kampen om vannressursene beinhard. Tabellen under viser hvilke selskaper som står for det meste av vannforbruket i verden, og som er mest aggressive i kampen for billig vann til sin egen industri.

Nytt press på vannressursene gjennom biodrivstoff

For å lage en liter biodiesel fra raps forbrukes omkring 14 000 liter vann. Dersom sukkerbeter er råstoffet, bare en tidel. Men det er klart med det fokuset som er på bruk av alternative drivstoffer, vil ikke dette bare være en trussel mot fattigfolks landbruksområder og mat, men også mot vanntilgangen. Det forskes riktignok på «mildere» former for biodrivstoff og andre måter å bruke biologisk materiale til å produsere energi på. Problemet er at før man har teknikken, settes storproduksjonen i gang, og bilene suger til seg både mat og vann på bekostning av fattigfolk i utviklingsland.

Å produsere biodrivstoff kan gi gode inntekter, lettere enn å selge mat og vann til egen befolkning. Slik sett er det en direkte konflikt mellom folks basale behov og behovet for alternative drivstoffkilder.

Selv om vannforbruket til nå ikke er satt på kartet av annet enn forskere, så er dette en viktig faktor å ta hensyn til etter hvert som kampen om vannet blir hardere. Det bør også være noe for miljøorganisasjonene å fokusere på, de multinasjonale selskapene er allerede i ferd med å kjøpe seg forskere som kan komme med beroligende rapporter.

Finanskrisa

Som nevnt tidligere i artikkelen gir finanskrisa det offentlige muligheter for å vri mer satsing over til vann- og avløpssektoren. Bygging av infrastruktur gir mange jobber, og kan gi varige forbedringer for de som i dag mangler tilgang til vann og avløp. Men det er klart at med dagens lånemarked er det kun offentlig finansiering av store infrastrukturprosjekt som er mulig. Slik sett gir finanskrisa også muligheter, sjøl om mange land vil bruke opp mot 40 år på å betale ned den gjelda de har pådratt seg ved å kjøpe ut banker og finansinstitusjoner som havarerte.

Men offentlige lån er fortsatt mulig, og ønskelig. Da må midlene være klart retta mot å forbedre livet til vanlige folk og til å gi bedre vilkår for lokale bedrifter.

Samtidig som den finansielle krisa slår inn, opplever de private selskapene en hard folkelig kamp mot privatisering og kommersialisering av vann. Det har ført til at antall kontrakter som blir lagt ut til private, har sunket kraftig de siste 4 årene. Totalt er det nå omkring 492 millioner mennesker som blir betjent av vannleverandører med et privat innslag (helt eller delvis), mens 334 millioner får avløpet levert tilsvarende. I alt kan en se omkring 935 ulike kontrakter på vann og avløp rundt omkring i verden. (Se: www.pinsentmasons.com/PDF/ PMWaterYearbook2008-09.pdf)

Samtidig som det tildeles nye kontrakter, har omkring 10 % av alle kontraktene endt med at det offentlige har tatt tilbake vannforsyningen av ulike grunner som politisk press eller økonomi.

Problemer for kapitalen

De store multinasjonale selskapene blir mindre, og har åpenbare problemer. Allerede før de mister vannforsyningen i Paris, viser statistikk en klar nedgang. De fem store multinasjonale selskapene i vann og avløp har skrumpet betydelig. Tabellen under viser samlet antall (vann + avløp) innbyggere som betjenes av disse fem. Fra å ha nesten ¾ av det private markedet i 2003 har de nå under 40 prosent.

Utviklingen i retning av privat deltakelse i vann og avløp er særlig tydelig i Kina, hvor privatiseringen av vann går meget raskt. Kina står nå for 38 % av alle private kontrakter på vann og avløp. Jeg vet lite om de interne motsetningene i Kina, men det er også et land hvor etableringen av offentlig–offentligsamarbeid går fort, så det er tydeligvis motstridende utviklingstendenser der.

Selskapene har inntatt en mye mer forsiktig strategi:

Vann som en menneskerett

Jeg deltok i år på World Water Forum – en kjempesamling arrangert av sammenslutningen for de private vannselskapene i verden. Samtidig har dette også blitt en samling for politikere og NGOer. Årets forum ble arrangert i Istanbul, og vi som deltakere merket en klart mer radikal holdning fra offisielt hold. Kapitalen og mange politikere snakker om vann som et grunnleggende menneskelig behov. Dette åpner for at private kan overta vannforsyningen på kommersiell basis for å dekke behovet, men i år samlet tjue land seg om en alternativ slutterklæring fra møtet som sier at vann er en menneskerett, uansett din betalingsevne. Dette var Bangladesh, Benin, Bolivia, Chad, Chile, Kuba, Ecuador, Etiopia, Guatemala, Honduras, Marokko, Namibia, Niger, Panama, Paraguay, Sør-Afrika, Spania, Sri Lanka, Uruguay, Venezuela og Sveits.

Dette er en gruppe veldig ulike land, men land som alle føler tilgangen til rent vann som et stort problem, og som sjøl i sin lovgivning har eller er i ferd med å slå fast retten til vann. Men selv med en nyvalgt, såkalt radikal president ved roret i USA, var det allikevel USA som samlet sine trygge allierte til å si nei til vann som en menneskerett.

Fagbevegelsen og NGOene får altså støtte fra mange land i at det er en rettighet – det vil si at man ikke kan kutte vanntilførselen til noen sjøl om de ikke greier å betale. Betalingen er nemlig problemet når private overtar. Prisene skyter i været og man finner på løsninger med forhåndsbetalt vann.

Ved overgangen fra apartheid i Sør- Afrika i 1994 fikk de en progressiv grunnlov med blant annet sin bill of rights. Med utgangspunkt i den har fagbevegelsen sammen med sivile organisasjoner i Soweto gått til rettssak mot myndighetene i Johannesburg fordi de har kuttet vann til folk som ikke kan betale. Og de vant. Selv om myndighetene har anket dommen, så er dommen som sier at hver person har rett til 50 liter vann per dag viktig. Det viser forskjellen på at vann er et behov – kanskje uoppnåelig – og en rettighet. (Se: www.apf.org.za)

Flere land har nå hatt folkeavstemming om å ta retten til vann inn i sine grunnlover. Det siste landet som gjorde dette, var Ecuador hvor retten ble innført i fjor høst.

Norsk tilnærming: New Public Management

Den norske regjeringen er i ferd med å legge fram et lovforslag som sikrer offentlig (kommunal) eiendomsrett til vann, og forbyr salg av private anlegg til andre enn kommuner.

Det er et paradoks at denne regjeringa som sier den er imot privatisering, samtidig innfører New Public Management på flest mulig områder, også her. Høringsdokumentet slår fast at «kravet om kommunalt eierskap til vann- og avløpsanleggene gjør i utgangspunktet ingen endringer i forhold til dagens praksis når det gjelder kommunens muligheter til å sette bort utbyggings- og driftsoppgaver».

Dette passer som hånd i hanske til strategien til de store selskapene: ikke eie og investere – men drive. Og med en definisjon av selvkost (norske vannverk skal ifølge loven drives etter selvkostprinsippet) til å være prisen på et eventuelt anbud, vil man fint kunne gjøre profitt på vann og avløp, uansett om man ikke kan få eie anleggene.

I Nederland ble det fra 2004 innført lovforbud mot at andre enn offentlige vannselskaper får produsere og distribuere drikkevann. Norge burde fulgt denne veien fullt ut. Sjølsagt er det bra at man lovmessig slår fast at eierskapet skal være offentlig. Det er helt nødvendig, men man risikerer like fullt kommersialisering av vannet gjennom at private gjør profitt når vannverk konkurranseutsettes, og de overtar drifta.

Veolia Vann støtter ikke loven, men legger hovedvekten på at en eventuell konkurranseutsetting skal ha lange kontraktsperioder, og at det skal være mulig å bruke OPS i vannsektoren. I likhet med Veolia støtter heller ikke Vannbevegelsen lovforslaget, da deres ide er privat eierskap i form av andelslag/ kooperativer med de som er brukere av vannet. De frykter også kommersialisering og vil derfor ikke ha offentlig eie, men svarer ikke på utfordringene som ligger i å koble alle de små andelslagene sammen for å få en robust vannforsyning. Etter hvert som kooperativene vokser og de nødvendige ildsjelene forsvinner, er det ingenting som hindrer de store selskapene i å ta over driftsansvaret for kooperativene. Det kan faktisk bli en enklere vei inn, i og med at det ikke kreves politisk behandling og ikke til de grader kan få et politisk fokus. Argumentet som Vannbevegelsen framfører om at det at vannverkene har blitt kommunale er å betrakte som tyveri, minner veldig om Fremskrittspartiets syn på det offentlige. Offentlig eller kommunal eiendom, er fellesskapets eiendom. Man kan ha mange syn på hvordan den forvaltes, men tyveri er det ikke.

Det er påfallende at Vannbevegelsen her havner på linje med Veolia i å avvise kommunalt eierskap, eller for eksempel det mørkeblå byrådet i Oslo. Alle legger opp til en linje hvor det blir lettere å gjøre profitt på norsk vann. (Se alle høringsuttalelsene her: www.regjeringen.no/nb/dep/md/dok/hoeringer/hoeringsdok/2009/horing-avforslag-til-lovfesting-av-komm/horingsuttalelser.html?id=553541)

Lovfestet kommunalt eierskap er utvilsomt en riktig vei å gå for å sikre vann som et fellesgode under demokratisk kontroll, i og med at anlegg og eiendomsretten til vann forblir offentlig. (Men det forutsetter at man utøver kontrollen, og ikke som på Øvre Romerike leser årsberetninger mv på fem minutter og tar alt for god fisk). Problemet er at man ønsker både eierskap og marked og derfor spiller opp et lovforslag som bare tar i bruk halvparten av de nødvendige virkemidlene. Derfor blir dette et nytt håndslag til kapitalen under dekke av å være for fellesgoder.

I alle tilfeller må vi være forberedt på en kamp omkring vannforsyningen i Norge, nordmenn har betalingsevne til å betale for kommersielt vann – uten tvil er vi i målsonen for de multinasjonale. Dette kan bare møtes med politisk motstand, lover kan hjelpe, men det er et politisk spørsmål som all annen privatisering.

Kjell Arild Nilsens kronikk, i Aftenposten 13. august er om Rødt! sitt ekstranummer om oppstykkinga av Jugoslavia av Edvard S. Herman og David Peterson.

Det er ingen tvil om at den brutale massakren i Srebrenica fant sted. Heftet betviler ikke dette. Det er omfanget av denne krigsforbrytelsen og hvordan Den internasjonale forbryterdomstolen anvender folkemordkonvensjonen i forhold til de ulike forbrytelsene som ble begått, som forfatterne mener er tvilsom.

Rødt!s ekstranummer, som først ble trykt i Monthly Review, er et viktig innspill for at vi skal lære, og kunne skrive den endelige historia om Jugoslavia-krigen. Sjøl om mye taler for at massakren i juli 1995 i Screbrenica skiller seg ut som den verste enkeltforbrytelsen, og også rammes av folkemordskonvensjonen.

Nilsen ser ut til å ville ha en versjon av historia som visker ut USAs rolle som oppdeler og regissør av oppgjørene i domstolene etterpå. Imperialisten går fri.

Kvinners situasjon som arbeidere legger i dag grunnlaget for offensive krav rette mot systemet. Samtidig angriper omstillingspolitikken kvinnenes situasjon yterligere. Angrep på normalarbeidsdagen, angrep på de sentrale lønnsoppgjørene, innstramming og privatisering i offentlig sektor vil i første omgang mest direkte ramme kvinnene. Samtidig er det angrep på hele arbeiderklassen.

Siri Jensen er medlem i Rødts faglige utvalg, har vært faglig leder i Rødt, kvinnepolitisk leder i AKP og leder av AKP (1988– 1992).

Ta angrepene på de sentrale lønnstillegg og lavtlønnsgarantien. Kvinner er mest avhengig av sentrale tillegg fordi de jobber i bransjer med små muligheter for tillegg lokalt. Kvinnene er mest avhengig av lavtlønnsgarantien fordi de er mest lavtlønte, og fordi arbeidsgiverne spesielt ønsker muligheten til å presse deres «spe-på-lønn» ned. Politikken med å senke lønnsutgiftene i det offentlige støter direkte mot kvinnene i de laveste og midlere sjikt.

Sjølsagt vil arbeidsgivernes linje med individuell lønn på den enkelte arbeidsplass etter produktivitet (og kjønn) splitte og ramme hele arbeiderklassen. Men dette blir klarest fra kvinners ståsted.

Kvinnenes stilling gjør at de ikke har noen annen mulighet enn å slåss for arbeiderklassens felleskrav: Høye generelle tillegg og individuell lavtlønnsgaranti, 6 timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon og gode billige offentlige tilbud til barn, eldre og syke.

Vi ser også i praksis at kvinnene går i spissen på disse kampområdene. Kvinnene går i spissen for kampen for 6 timersdagen, mot angrepene på normalarbeidsdagen. Kampen er presset fram av kvinnebevegelsen med Kvinnefronten i spissen, i allianse med kvinner i fagbevegelsen. Kvinneforbund har pressa på i LO.

Ved tariffoppgjøret i år var det kampen for kvinnelønna som prega oppgjøret fra begynnelse til slutt, både kravet om ei lønn til å leve av og forsørge unger, og kravet om at kvinnejobber skal vurderes på linje med menns. Fra sjukepleiere i staten og cateringsansatte i Nordsjøen til kampen om lavtlønnsgarantien, hele oppgjøret i offentlig og funksjonærene på Vinmonopolet.(1)

Kampen ble bare i beskjeden grad ført som en kamp om kvinnelønna, men kvinnenes krav var likevel den viktigste drivkrafta gjennom hele oppgjøret. Også i offentlig sektor er det kvinnene og deres fagforbund som går i spissen for kampen om stillinger, arbeidsforhold for de ansatte og leveforhold for barn, eldre og syke. Heller ikke denne kampen føres bevisst som kvinnekamp, men grunnlaget er likevel kvinnenes objektive stilling.

Det kvantitative nye ved den kvinnelige delen av arbeiderklassen springer i første rekke ut av deres stilling som arbeiderkvinner og først i annen rekke ut fra yrke og arbeidsplass.

Min påstand er derfor ikke at kvinnene på de store arbeidsplassene i offentlig utgjør et nytt kjerneproletariat, men at den kvinnelige delen av arbeiderklassen som helhet må spille og spiller en ledende rolle i arbeiderklassens kamp. Dette skjer i nær allianse med en del av kvinnene i de lavere delene av småborgerskapet.

Kvinnenes kampkraft er utvikla på tvers av bransjer og arbeidsplasser. Utviklinga av kvinnebevissthet har spilt en avgjørende rolle. Kampen for sjølbestemt abort og mot porno har vært viktige i kampen for den kvinnelige delen av arbeiderklassen.

Kvinnebevisstheten er først og fremst utvikla utenfor fagbevegelsen, men den slår inn og må føre til kvinneopprør.

Den kvinnelige delen av arbeiderklassen er en klasse i utvikling; den viktigste svakheten er at den ikke er seg bevisst sin egen stilling og rolle, blant annet fordi den ikke er organisert.

Nettopp fordi den ledende rollen springer ut av situasjonen som kvinner, er økt kvinnebevissthet og kvinneorganisering nøkkelledd i denne prosessen. Dette betyr at kvinneorganisering er like viktig som fagorganisering for å styrke kampkrafta.

Med kvinneorganisering mener jeg ikke først og fremst innafor fagbevegelsen, men kvinneorganisering på tvers, i form av samarbeid mellom kvinnebevegelsen og særlig Kvinnefronten og ulike former for særorganisering i fagbevegelsen, både på arbeidsplasser, i bransjer og på tvers.

Den beste måten å legge grunnlaget for dette i dag er å bygge ut Kvinnefronten, også i fagbevegelsen og på arbeidsplassene.

Kvinner har tradisjonelt vært splittet, blant annet i yrkesaktive og hjemmeværende, heltid og deltid. Utviklingen av kvinnebevissthet fremmer større enhet. I en situasjon der arbeiderklassen splittes opp er dette kanskje den viktigste faktoren som virker i motsatt retning.

Det fins også en internasjonal kvinnebevissthet under utvikling. Narobikonferansen( 2) hadde elementer av en felles erkjennelse av at kvinnene må gå i spissen i kampen mot imperialismen, utbytting og sult.

Det tradisjonelle kjerneproletariatet og den kvinnelige delen av arbeiderklassen er to ulike spisser i arbeiderklassens kamp med ulike styrker og svakheter.

En allianse mellom disse spissene vil være avgjørende for arbeiderklassens kampkraft, og er en stor utfordring for AKP(m-l). Et slikt syn må også få konsekvenser for prioriteringa av partiets arbeid.

(Klassekampen 13. november 1986)

Noter:

1. Alt dette var lønnskonflikter i forbindelse med tariffoppgjøret i 1986

2. Nairobi-konferansen var FNs kvinnekonferanse i 1985 – med tilhørende forum for organisasjoner – ved avslutningen av FNs kvinnetiår 1975–85.

12. november 1986 skrev Siri Jensen kronikken To spisser i Klassekampen. Dagen etter kom en ny kronikk, Kvinnene som kraft.
Tospiss-teorien har ligget til grunn for store deler av AKP/RV/Rødt sitt kvinnefaglige arbeid.
Rødt! trykker her de to kronikkene på nytt. Les de først, og så Siri Jensens vurdering idag, 23 år etter.

Siri Jensen er medlem i Rødts faglige utvalg, har vært faglig leder i Rødt, kvinnepolitisk leder i AKP og leder av AKP (1988–1992).

Spiller kjerneproletariatet fortsatt den ledende rollen i arbeiderklassens kamp eller har kvinnene overtatt? Mitt syn er at det ikke går an å sette disse gruppene opp mot hverandre.

Det tradisjonelle kjerneproletariatet spiller fortsatt en ledende rolle, på samme grunnlag som vi har streket opp tidligere. Stikkord: Den strategiske plasseringen i produksjonen av verdier, konsentrasjon og sterk organisering.

Samtidig har den kvinnelige delen av arbeiderklassen vokst fram til å bli en annen ledende kraft, på et annet grunnlag enn det tradisjonelle kjerneproletariatet. En situasjon der arbeiderklassen har to ulike ledende krefter, to spisser, slår ulikt på ulike områder av klassekampen. Det gir oss en helt ny situasjon. Det tradisjonelle kjerneproletariatet går tilbake i antall og andel, men det er ikke avgjørende. Det står midt oppi og foran svære kamper, jfr. Belgia, England, Syd-Varanger.(1)

Mange kamper vil tapes, men det har stor betydning for hele arbeiderklassen at kampene reises, alternativet er demoralisering.

Tellef Hansen, faglig leder i AKP, sa i innledninga si på sommerleiren at hovedproblemet de nærmeste 10–20 åra ikke er at kjerneproletariatet blir mindre, men at det splittes opp.

Både gjennom utvikling av skillet mellom stamarbeidere med fast ansettelse og fulle fagforeningsrettigheter og randarbeidere på dårligere vilkår, oppsplitting av konserner i mindre enheter, angrepene på normalarbeidsdagen og utvikling av nye ledelsesmetoder i bedriftene som undergraver fagbevegelsen.

Et annet problem er at kjerneproletariatet fratas deler av makta si over produksjonen ved at andre grupper overtar nøkkelstillinger.

Mot oppsplitting og utvida klassesamarbeid står det tradisjonelle kjerneproletariatets faglige tradisjoner, først og fremst styrke lokalt, sjølstendighet og samarbeid innafor den enkelte bransje, til en viss grad også på tvers av bransjer.

Med kommunister i ledelsen har det ført til aksjoner som Ja til arbeid(2), kampen for Syd-Varanger, FUF(3) og nå kampen om oppsigelsesvernet for tillitsvalgte.

Men vekta på de lokale forholda kan også bli snever og lede til identifisering med «vår bedrift» framfor arbeiderklassen som helhet, ensidig vekt på lokale lønnstillegg og arbeidstidsordninger i forhold til arbeiderklassens felles kamp for generelle lønnstillegg og normalarbeidsdag.

På litt lengre sikt vil trolig det tradisjonelle kjerneproletariatet bli kraftig svekket, pga. massearbeidsløshet.

Allianser, både med kvinnene og med nye produksjonsarbeidere vil stå sentralt.

Kvinnene utgjør i dag halvparten av den yrkesaktive arbeiderklassen.

Fra 1960–85 har antallet yrkesaktive kvinner økt med bortimot ½ million. Den store forandringen, også fra tidligere tider med stor yrkesaktivitet, er at gifte kvinner er i jobb. Fra 1900–1960 var 5–10 prosent i lønna arbeid, i dag er tallet nærmere 70 prosent.

Svær økning i antall, konsentrasjon i få yrker og bransjer, økt adgang til kritisk kunnskap om kvinnenes stilling gjennom kvinnebevegelsen og kvinneforskninga, økning i andel kvinner fra arbeiderklassen: alt dette har lagt grunnlag for en virkelig bevegelse blant kvinnene. Kvinnene i arbeidslivet har gjort de samme erfaringene. Tosidige erfaringer. På den ene sida at kvinner kan alt, er like dyktige som menn, er familieforsørgere, klubbledere, osv. På den andre sida at kvinner står i en kvalitativt annen situasjon enn menn.

Kvinner og menn i arbeiderklassen står i ulik situasjon fordi kvinnene forener yrkesarbeid med hovedansvaret for hus og familie, et ansvar samfunnet pålegger kvinnene. Kvinner kan ta seg jobb når pliktene i forhold til familien er ivaretatt, for menn kommer jobben først. Det karakteristiske for kvinners situasjon i dag er ikke at de først og fremst er husmødre, men at de er skvisa mellom jobb og familie, med sterk tilknytning begge steder.

Denne skvisen blir en kraft for forandring og legger grunnlaget for at kvinner er drivkraft i kampen for 6-timersdagen. Kvinner får et grunnleggende annet forhold til tid.

Familiesystemet gjør at kvinners arbeidskraft lønnes som tilleggsarbeidskraft, med tilleggslønn. Denne lave lønna kommer i stadig skarpere motsetning til kvinners virkelige situasjon; stadig flere kvinner lever alene eller som enestående mødre og kvinners lønn blir stadig mer nødvendig for å forsørge en familie. Denne motsetningen tvinger fram kravet om ei kvinnelønn til å leve av og forsørge unger.

Kvinner er avhengig av utviklinga i offentlig sektor, både som arbeidsplasser og som nødvendige betingelser for å kunne jobbe. Dette tvinger kvinner til å stille krav om barnehager, om eldreomsorg, ikke bare som sosiale krav fagbevegelsen også må bry seg om, men som en del av den faglige kampen. Slik bidrar kvinnene til å sprenge tradisjonelt snevre grenser for hva som er faglig kamp.

Arbeidsforholda for kvinnene blir knytta nært sammen med leveforholda for barn, gamle og syke, en viktig styrke for kampen om helsevesenet. Kvinners situasjon som arbeidere legger i dag grunnlaget for offensive krav retta mot systemet.

(Klassekampen 12. november 1986)

Noter:

1. Her vises til den store kampen mot gruvenedleggelser i England og kamp mot tilsvarende nedleggelser i Belgia og Syd-Varanger.

2. Ja til arbeid var en aksjon på tvers i fagbevegelsen mot arbeidsløshet, med blant annet en stor samling i Oslo sentrum.

3. FUF står for Fri og uavhengig fagbevegelse og var en aksjon på tvers i fagbevegelsen for uavhengighet fra politiske partier.

Siri Jensen er medlem i Rødts faglige utvalg, har vært faglig leder i Rødt, kvinnepolitisk leder i AKP og leder av AKP (1988– 1992).

Artiklene står for seg selv og jeg håper de kan føre til diskusjon. Jeg har likevel lyst til å si litt om bakgrunnen for teoriutviklingen og hva den ble brukt til. Videre vil jeg komme med noen innspill til diskusjonen om hva analysen kan si oss i dag. Jeg vil imidlertid oppfordre leserne til å lese de gamle artiklene først.

Bakgrunn

Artiklene er skrevet i en tid da kvinneopprøret i AKP var i full gang. Kampen om kjønnskvotering ble vunnet på landsmøtet i 1984, og det nye prinsipp-programmet var endret og styrket kvinnepolitisk; begge deler etter store diskusjoner i partiet. Partiet hadde fått sin første kvinne som leder, Kjersti Ericsson. Kampen for 6-timersdagen hadde brei oppslutning og ble en sentral kraft i kampen for arbeidstidsforkortelsen i 1986 (lik arbeidstid for arbeidere og funksjonærer, dvs. ½ times kortere arbeidstid for store grupper). Pornokampen var en massebevegelse, og bøllekursene var startet opp. En viktig del av opprøret rettet seg mot partiets tradisjonelle oppfatning av arbeiderklassen som utelukkende bestående av menn (eller «menn med hjelm» som det ofte ble uttrykt). Det sto kamp både om faktiske forhold – var mer enn halvparten av arbeiderklassen kvinner? – og om både aktuell og mulig kampkraft hos kvinnene. Kvinnene var på offensiven i bevegelsen, uttrykt blant annet i mottoet for kvinnekonferansen i 1986 som samlet rundt 800 kvinner: «Vi eier morgendagen», der analysen av både kvinnekampen som en revolusjonær kraft og betydningen av kvinnene i arbeiderklassen sto sentralt. Samtidig foregikk det viktige faglige kamper der kjerneproletariatet spilte en sentral rolle, disse var til dels organisert som samarbeid mellom klubber på tvers av forbund, noe som var svært kontroversielt i LO på den tida. Tospiss-teorien ble viktig fordi den var i stand til å ta inn både kvinnene i arbeiderklassen som framvoksende kraft og kjerneproletariatets rolle, samt stille oppgaven med å bygge allianser mellom dem. I seinere program ble de to spissene omformulert til to ledende krefter, som vel er mer presist.

De to spissene er blitt forstått på ulike måter. Slik det framgår av artiklene utgjøres den ene spissen av det tradisjonelle kjerneproletariatet som utøver sin rolle på grunnlag av sin strategiske posisjon i produksjonen, sin konsentrasjon til store arbeidsplasser og sin historisk sterke organisering, ofte gjennom sterke klubber eller foreninger som tar initiativer og går i spissen. Dette er en svært mannsdominert del av arbeiderklassen, men det finnes også kvinner i kjerneproletariatet.

Den andre spissen utgjøres av den kvinnelige delen av arbeiderklassen på grunnlag av deres stilling som klasse og kjønn, i skvisen mellom yrkesarbeid og samfunnspålagt ansvar i familien (direkte og indirekte), med tilleggslønn (beskrevet mer konkret i artiklene). Denne krafta kommer ikke så tydelig til uttrykk nettopp fordi den mangler organisering, men kan blant annet sees i underliggende bevegelser med brei oppslutning, som for 6-timersdag og heving av kvinnelønna, og nå sist i kampen om offentlig tjenestepensjon (se lenger ut i artikkelen). Det strategiske spørsmålet som analysen reiser, er nettopp hvordan denne krafta kan finne organisatorisk utløp.

Dette er derfor en teori om arbeiderklassen. Diskusjonen er imidlertid også blitt knyttet til spørsmålet om hvorvidt førskolelærere, lærere og sykepleiere tilhører arbeiderklassen. Dette er ikke avgjørende for teorien. Enten tilhører disse gruppene (eller deler av dem, ut fra posisjon) arbeiderklassen, eller så tilhører de grupper som står arbeiderklassen meget nær. I det siste tilfellet vil utvikling av kvinnebevissthet være en faktor som forsterker enheten og legger grunnlag for allianser.

Teori for handling

Analysen av «den kvinnelige delen av arbeiderklassen » (kvinner, ikke nødvendigvis «kvinnelige») var bygd på erfaringer, blant annet i kampen for 6-timersdagen der Kvinnefrontens utvalg for kvinner og arbeid spilte en sentral rolle, og i Kvinnenes tariffaksjon som var et initiativ som startet opp ved tariffoppgjøret i 1986. Kvinnenes tariffaksjon besto av kvinner fra Kvinnefronten, fra fagbevegelsen og kvinner uten noen av disse tilknytningene. Aksjonen lanserte begrepet kvinnelønn og parolen Ei lønn å leve av (og forsørge unger på), og ble starten på en ny fase i kampen om kvinners lønn, med økende samarbeid på tvers av kvinnedominerte forbund.

Forståelsen av at kvinnene i arbeiderklassen mangler samlende organisatorisk uttrykk – og både trenger fagorganisering og kvinneorganisering, klassebevissthet og kvinnebevissthet for å utvikle kampkrafta – la et teoretisk grunnlag for økende påtvers-samarbeid mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen og mellom ulike deler av fagbevegelsen i og utenfor LO, både om 6-timersdag og kvinnelønn. Etter hvert ble dette handlingsteorien for arbeidet med Kvinner på tvers (KPT) som startet opp i 1993. Kvinner på tvers skulle nettopp være et forum der kvinners liv og erfaringer kunne få plass som en helhet – som grunnlag for krav og felles handling, ikke delt inn i båser for kvinnepolitikk og faglig politikk.

En viktig hjørnestein i de ulike formene for påtvers-samarbeid har hele tiden vært Kvinnefronten, utfra betydningen av kvinnebevissthet og kvinneorganisering. Erfaringen har vært at uten Kvinnefronten – som står utenfor de ulike faglige organisasjonene – hadde Kvinner på tvers ikke vært mulig.

Tospiss-teorien la også grunnlag for et bevisst arbeid med å skape allianser mellom «spissene». Ved tariffoppgjøret i 1988 ble det for eksempel tatt initiativ til et møte mellom tillitsvalgte i transport og førskolelærerlaget om kravene til tariffoppgjøret.

Kan analysen brukes i dag?

Dersom en ser på dagens faglige kamper, er det ikke vanskelig å se at både kjerneproletariatet og den kvinnelige delen av arbeiderklassen spiller rolle som kraft – for eksempel i pensjonskampen, der kjerneproletariatet hadde initiativet i kampen for AFP, mens krafta i den kvinnelige delen av arbeiderklassen i offentlig sektor og deres nære allierte la grunnlag for en seier i kampen for offentlig tjenestepensjon. (Dette var nok en kraft som også overrasket regjeringa). Det er også stadig behov for et bevisst arbeid med allianser mellom disse kreftene. En mulighet nå kan være å bruke vårens seier til å bygge opp en felles offensiv mot nøytralitetsprinsippet i tidligpensjonen i folketrygden, dvs. at en sjøl skal dekke utgiftene ved å gå av tidlig gjennom lavere pensjon hele resten av livet, og at en ikke får gå av hvis en ikke har tjent nok. En oppdatert analyse av hva som er særegent og hva som er felles ved de to spissene, kan være nyttig både for å utvikle de enkelte kampene og for å skape gjensidig forståelse og allianser.

Høsten 2009 står kampen om uførepensjon. Det er meget gunstig at Handel og kontor – et kvinnedominert forbund i privat sektor – har gått så høyt på banen, med det første landsmøtevedtaket i fagbevegelsen som gikk imot sentrale elementer i forslaget. Med allianser både til privat sektor og til kvinnene i offentlige forbund var utgangspunktet godt for å vinne fram på LO-kongressen. I kampen videre blir det viktig å utvikle denne alliansen: beholde ett sentralt tyngdepunkt i kvinner i privat sektor og mobilisere både bevegelsen for AFP og for offentlig tjenestepensjon. Hvis noen i tillegg kunne klare å få til et kvinneinitiativ …

Kampen om folketrygden kan også sees som et eksempel på at kvinnene i arbeiderklassen fortsatt mangler en organisering som tar hensyn både til klasse og kjønn. På tross av at konsekvensene for kvinnene var en del av argumentasjonen i fagbevegelsen, fikk den ikke en kraft verken der eller i det offentlige rom som sto i forhold til at reformen. Det er en katastrofe for kvinnene og et brudd på alle programerklæringer om likestilling. I stedet fikk enkeltpersoners argumenter og regjeringens demagogi om at reformen var bra for de lavtlønte, overtaket. Dette var også mulig fordi det ikke fantes noen organisert kvinnepolitisk bevegelse mot reformen. Behovet for «Sinte kvinner mot pensjonsreformen» var tydelig, uten at det så ut til å finnes krefter til å ta et slikt initiativ. En kvinnepolitisk bevegelse for pensjon utenfor fagbevegelsen ville også gitt Kvinner på tvers mer spillerom. Når den mangler, blir KPT i stor grad begrenset av de faglige organisasjonenes ulike syn – samarbeid på tvers av kvinnebevegelse og fagbevegelse krever aktivitet og organisering på begge fronter.

Kvinneorganisering på tvers

Erfaringene fra pensjonskampen er i tråd med de to Klassekampen-artiklenes analyse av betydningen av kvinneorganisering på tvers av kvinnebevegelsen og fagbevegelsen og at et slikt samarbeid forutsetter aktiv kvinnepolitisk organisering. Selv om den grunnleggende utfordringen er den samme i dag, er det likevel skjedd mange endringer og gjort mange erfaringer i løpet av de 20 åra siden artikkelen ble skrevet. Her er det bare rom for noen momenter; jeg håper andre vil følge opp med synspunkter og erfaringer.

I åra som har gått siden 1986, har både den lokale aktiviteten og samarbeidet på tvers på grunnplanet i fagbevegelsen økt kraftig, delvis på grunn av stadig tøffere angrep fra arbeidsgivere og myndigheter. Trondheimskonferansen er etablert og har i de siste åra vokst eksplosivt, med en kvinneandel på ca. 40 %. Halvparten av LO-medlemmene er nå kvinner, og kvinnene er i flertall i sentrale høyskolegrupper i en organisasjon som Unio (blant annet sykepleiere, førskolelærere og lærere). Kvinnene utgjør slik en viktig del av en styrket fagforeningsvirksomhet, og har styrket sin stilling. Likevel er det fortsatt slik at saker som kvinnelønn og 6-timersdag ikke når opp til å bli de store fellessakene i fagbevegelsen.

Det kvinnefaglige samarbeidet på tvers utviklet seg sterkt fra slutten av 80-tallet og utover 90-tallet gjennom kvinnelønnskampen – der både kvinnebevissthet og fagforeningsbevissthet sto sentralt, og med Kvinner på tvers som en viktig kraft. Mot årtusenskiftet kom en reaksjon – kvinneargumentasjon i lønnsforhandlinger ble nærmest oppfattet som en forsterking av systemet med kvinnelønn, og organisasjonene utviklet i større grad sine separate lønnsstrategier. Oppløsning av de gamle lønnssystemene i store deler av offentlig sektor førte til at motsetningene og konkurransen mellom organisasjoner økte. I det nye årtusen har imidlertid kvinneargumentene igjen styrket seg. At grunnlaget for kvinnelønnskravet ikke er forsvunnet – kommer til uttrykk i at Likelønnskommisjonen gikk inn for Kvinner på tvers sitt gamle kjernekrav om en likelønnspott fra regjeringen til å heve kvinners lønn i offentlig sektor. Dette fungerer også samlende for kvinnedominerte forbund og for enheten med kvinnebevegelsen, selv om LO har strittet i mot. Samtidig er (det lille som er av) kvinneorganisering i fagbevegelsen under press. Flere av de få kvinneutvalgene som har eksistert, er omgjort til likestillingsutvalg, eller blir stadig foreslått omgjort. Også likestillingsutvalg er lagt ned eller omdannet til utvalg for alle typer likestilling (likestilling for minoritetsbakgrunn, lesbiske/homofile, funksjonshemmede etc.), til fordel for mainstreaming (likestilling skal være en del av alle saksområder) eller for likestillingsarbeid organisert som prosjekter. Samtidig har flere fagforbund tatt til orde for gjenoppretting av en egen instans som jobber med likestilling mellom kjønnene, etter at både Likestillingsombudet og Likestillingssenteret gikk inn i Likestillingsog diskrimineringsombudet. Det finnes også fortsatt ulike former for kvinnenettverk i fagbevegelsen av mer eller mindre formell art.

Kvinner på tvers er etablert som en fast årlig konferanse som bidrar til å holde kvinnepolitiske spørsmål og forståelser levende i de ulike fagforbundene. Kvinner på tvers har også bidratt til at kvinnepolitiske spørsmål har fått større plass og legitimitet i den breie, uorganiserte opposisjonen som Trondheimskonferansen organiserer. Dette gjelder særlig kampen for 6-timers-dagen, mens kvinnelønna bare så vidt begynt har begynt å få plass (legitimitet er ikke det samme som at deltakerne prioriterer aktiv innsats på områdene). Samtidig har det ikke lykkes å bygge ut og opprettholde Kvinner på tvers lokalt, og det er nå mange år siden det var konferanser i Bergen, Stavanger og Tromsø. Dette bygger opp under erfaringene fra Oslo om at til tross for massiv velvilje fra organisasjonene som deltar, er slik påtvers-organisering motstrømsarbeid som lett veltes av de ulike organisasjonenes egne saker og prioriteringer. På tross av dette er 8. mars-arbeidet mange steder i praksis et samarbeid mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen.

Når det gjelder helhetlig kvinnepolitisk organisering, er den langt mindre omfattende og mindre aktiv enn i 1986. Samtidig finnes det fortsatt en brei kvinnebevegelse spredt på ulike typer organisasjoner som kommer til uttrykk rundt enkeltsaker. Kampen mot menns vold mot kvinner har nådd mye breiere ut – symbolisert ved at Tove Smådahl fikk LOs likestillingspris på kongressen nå i 2009. Og en brei kvinnebevegelse har vunnet kampen om kriminalisering av horekundene, selv om kampen for tiltak for kvinner i prostitusjon fortsetter. Dette er, på samme måte som kampen om sjølbestemt abort og porno som det vises til i artikkelen, sentrale kamper om kvinnebevissthet, om hvordan kvinner skal forstå seg sjøl. Disse kampene er derfor ikke mindre viktige. Seieren i kampen om kriminalisering viser at det fortsatt finnes en brei og sammensatt kvinnebevegelse som kan mobiliseres under visse betingelser.

Artiklene konkluderer med at det er nødvendig for kampkrafta og sjølbevisstheten i den kvinnelige delen av arbeiderklassen, både på kort og lang sikt, med organisert kvinnesamarbeid på tvers mellom fagbevegelse og kvinnebevegelse. Videre slås fast at dette krever kvinnepolitisk organisering både i og utenfor fagbevegelsen. En slik konklusjon stiller mange utfordringer. Jeg ønsker meg en diskusjon som tar stilling til denne konklusjonen, men der vi også deler konkrete erfaringer (som det jo finnes masse av) og tanker om hvordan dette arbeidet kan videreutvikles. Det finnes ingen fasit.

Torkil Lauesen er statviter.

Tiden for nasjonale frigjøringskamper med et sosialistisk perspektiv er på vei til å renne ut. Globaliseringen gjør det vanskelig å frigjøre seg fra utbytting og undertrykkelse innenfor nasjonalstatens rammer. Begreper som revolusjon og demokrati må tenkes på nytt i en lokal, regional og global sammenheng. Hvordan skal vi ryste posen og formulere nye visjoner?

Fra 1970 var jeg del av den politiske grupperingen i Danmark, som senere ble til den såkalte Blekingegadegruppen(1). En grunnleggende drivkraft for vårt politiske engasjement var forskjellen mellom rike og fattige land. Vi mente at det var en sammenheng mellom rikdommen i vår del av verden og fattigdommen i den tredje verden. Vi ville være med på å forandre denne situasjonen.

Kort fortalt gikk vår strategi ut på å støtte frigjøringskampene i den tredje verden direkte og materielt. Det var her det var et revolusjonært potensial, dette var imperialismens svake ledd.(2)

Det så lovende ut

I 1960- og -70-årene gikk det en bølge av revolusjonær frigjøringskamp over den tredje verden.

På det afrikanske kontinentet løsrev Algerie seg fra Frankrike i 1962. Det var revolusjonær uro i Marokko. Keiser Haile Selassie i Etiopia ble styrtet ved et kupp i 1974. Det var frigjøringskamper i Eritrea på hele 1970-tallet. Det var revolusjonære bevegelser i de daværende portugisiske koloniene Angola, Mosambik, Guinea-Bissau og på Kapp Verde-øyene. Det var nasjonal frigjøringskamp mot Ian Smiths settlerregime i Rhodesia, kamp mot apartheid i Sør-Afrika og frigjøringskamper i Namibia.

I Asia hadde Vietnam vist veien. Selv et lite lands frigjøringsbevegelse kunne beseire verdens største supermakt USA. Det var sterke revolusjonære bevegelser i det nordøstlige India og frigjøringskamper i Kambodsja, Laos, Thailand, på Filippinene osv.

I Midtøsten vokste den palestinske frigjøringsbevegelsen seg sterk. Et venstreorientert styre kom til makten i Sør-Jemen, det var frigjøringskamp i Oman, og i Iran var det opprør mot sjahens regime. I Sør-Amerika oppsto det også en opprørsbølge. Fidel kom til makten i Cuba i 1959, og i de mange landene i Mellom- og Sør-Amerika vokste det fram sosialistiske bevegelser, fra Chile i syd til Guatemala i nord.

Hvis man på slutten av 1970-årene satte røde knappenåler i landene med frigjøringsbevegelser som kjempet eller var kommet til makten, så det umiddelbart lovende ut.

Det ser ikke bra ut i dag

I dag er situasjonen helt annerledes. Den politiske situasjonen på det afrikanske kontinentet er ikke oppmuntrende. I det nordlige Afrika hersker islamske regimer eller forskjellige byråkratiske eliter. Det vestlige og sentrale Afrika har i årtier vært kjennetegnet av blodige borgerkriger mellom stammer eller fraksjoner innen eliten. Selv etter mer enn 25 år ved makten har ikke Mugabe i Zimbabwe realisert mange av de ideene frigjøringsbevegelsen ZANU opprinnelig stod for. Regimet ligner en tradisjonell maktelite av verste skuffe. I Sør-Afrika er apartheid ganske visst blitt opphevet, men ANC fører i dag en beinhard nyliberal politikk.

I Palestina er den sosialistiske frigjøringskampen avløst av Hamas, som har et religiøst perspektiv på den ene siden og en ny palestinsk elite på den andre. I Iran ble sjahen styrtet av et opprør som et presteskap klarte å stille seg i spissen for. Kina er blitt en blanding av en sterk sentral makt og rå kapitalisme, hvor kommunismen kun er en garnityr, en rød lakk.

I Latin-Amerika ble det sosialistiske styret i Chile kuppet, og de revolusjonære bevegelsene i Nicaragua og El Salvador led nederlag på slutten av 1980-tallet. Eksemplene er mange.

Hvorfor gikk det så galt?

Opp gjennom 1970- og -80-årene var vi ofte i nær kontakt med frigjøringsbevegelser. Vårt inntrykk var at disse bevegelsene strebet etter sosialisme, frihet og likhet – ellers hadde vi ikke støttet dem. De var ikke kyniske maktmennesker fra begynnelsen, selv om det kan se slik ut når vi for eksempel ser på situasjonen i Zimbabwe. Det er naturligvis frustrerende å følge en slik utvikling, når du har vært dypt engasjert i støttearbeidet til ZANU. Men på den andre siden kan du spørre: Hvem skulle vi ellers ha støttet i 1975 i kampen mot Ian Smiths brutale og rasistiske regime? Fordi én kamp ikke vinnes eller en sosial bevegelse skifter retning, har det ikke nødvendigvis vært feil å støtte den. Selv om kampen mot diktatoren Franco i 1930-årenes Spania led nederlag, var det ikke feil eller meningsløst å bekjempe den spanske fascismen. På samme måte var det med 1970-årenes frigjøringskamper, hvor det tross alt ble oppnådd noen resultater. Restene av kolonialismen i Afrika og Asia ble beseiret og apartheid ble fjernet. Ikke desto mindre er det viktig å prøve å lære av erfaringene fra frigjøringskampene.

Når vi skal analysere frigjøringskampens problemer, er det for enkelt å bare henvise til forræderi og devisen om at makt korrumperer. Det er flere årsaker til at forhåpningene om økonomisk utvikling, politisk demokratisering og en mer rettferdig verden ikke er blitt realisert. Det er naturligvis en rekke konkrete omstendigheter ved de enkelte kampene og krigene, som det vil føre for langt å komme inn på her. Jeg vil begrense meg til noen mer generelle forhold, som kan deles i tre: Strukturer i den globale økonomien, det politiske maktspillet i verden samt den manglende utviklingen av en sosialisme, som kan forene økonomisk utvikling med demokrati og individets frihet. Jeg vil i det følgende se nærmere på disse tre faktorene.

De økonomiske forskjellene vokser

Når det gjelder ulikhetene i verden, tok vi i begynnelsen av 1970-årene utgangspunkt i Lenins analyse av imperialismen fra omkring 1914(3), og i midten av 1970- årene begynte Kommunistisk Arbejdskreds (KAK) å oppdatere denne analysen. Vi studerte investeringer i den tredje verden og profittrater. Vi undersøkte de multinasjonale selskapenes utvikling og råvare-utvinningen. Etter meget omfattende studier måtte vi konstatere at Lenins forklaringer på imperialismen ikke holdt mål lenger. Investeringenes størrelse og profittmengden kunne ikke forklare den voksende kløften mellom rike og fattige land.

Det kunne derimot andre teorier som begynte å gjøre seg gjeldende fra begynnelsen av 1970-årene. Samir Amin formulerte teorien om senter og periferi – den såkalte avhengighetsteorien – som forklaring på den tredje verdens fattigdom og underutvikling.( 4) Immanuel Wallerstein beskrev den historiske utviklingen av verdenssystemet og oppdelingen i fattige og rike land fra 1400-tallet og frem til i dag. Arghiri Emmanuel fremsatte teorien om det ulike byttet: I stedet for kapitaleksport og superprofitter var den ulike (eller urettferdige) handelen årsaken til verdens oppdeling i fattige og rike land.(6) Ulikt bytte oppstår når varer produsert med lave lønninger og under dårlige arbeidsforhold selges til land med et høyt lønnsnivå. Ulikt bytte kan beskrives som resultatet av ulik betaling for arbeid av lik verdi.

Verdens oppdeling i rike og fattige land – med høyt og lavt lønnsnivå – er resultat av en historisk prosess, som startet med kolonialismen på 1400-tallet, og videre med imperialismen på 1800- og 1900-tallet og frem til våre dagers nyliberalisme.(7)

Senter–periferi-forholdet ble sementert i andre halvdel av 1800-tallet med to markant forskjellige lønnsnivåer. Et relativt høyt nivå i de sentrale imperialistlandene, mens lønningene i koloniene kun var til for å dekke muligheten for å opprettholde et eksistensminimum. Denne prosessen var et resultat av arbeiderklassens kamp, først i England, senere i resten av Europa på den ene siden og imperialismens politiske undertrykkelse og utbytting av de fattige landene på den andre.

Manifest-Kommunistisk Arbejdsgruppe (M-KA), som etterfulgte KAK, var i begynnelsen av 1980-årene opptatt av å gi et realistisk tall på størrelsen av det ulike byttet. Vi kom frem til at det i 1977 var på ca. 350 milliarder amerikanske dollar, som ble overført fra den tredje verden til de rike landene (OECD-landene).(9)

Det ulike byttet i dag

Flere økonomer har etter Emmanuels død i 2001 fortsatt studiet av det ulike byttet. Ikke minst er det blitt arbeidet med modeller for å beregne størrelsen, hvor også forskjellene i kjøpekraft mellom de enkelte landene inngår. Hvis man setter det ulike byttet til null i 1865, viser beregningen av handels- og lønnstall at det ulike byttet i 1965 beløp seg til 19 milliarder dollar, i 1980 til ca. 300 milliarder dollar, i 1995 til 1750 milliarder dollar, noe som tilsvarer 6,6 % av verdens samlede nasjonalprodukt. De tre største taperne på det ulike byttet i 1995 var Kina, Mexico og Indonesia. De tre største vinnerne var USA, Japan og Tyskland. (10) I dag er summen av det ulike byttet rundet 2000 milliarder dollar årlig. Dette beløpet er flere ganger større enn den samlede utviklingshjelpen pluss private kreditter og investeringer i den tredje verden.

Årsaken til veksten i det ulike byttet skyldes store forandringer i den globale økonomien. Kapitalismen har alltid hatt en multinasjonal side, men i de siste årtiene er især produksjonen blitt globalisert i kraft av nye kommunikasjons- og transportteknologier. Multinasjonale selskaper har i stigende omfang kunnet flytte industriell produksjon til land hvor lønns- og skatteomkostninger er lave og samtidig forsøkt å selge maksimalt i land med et høyt lønnsnivå. Denne taktikken – «kjøp og produser billig i de fattige landene, selg dyrt i de rike» – optimerer etterspørselssiden for det enkelte selskap, men på globalt plan betyr det en økt forskjell mellom den samlede produksjonen og den samlede kjøpekraften, fordi det flyttes fra høytlønnet produksjon til lavtlønnet produksjon.

Den globale arbeidsdelingen er på denne måten grunnleggende forandret. I 1960- årene var den tredje verden hovedsakelig eksportør av råvarer og landbruksprodukter og importør av industrivarer. Slik er det ikke lenger. Ta eksemplet Kina. I 1970 var Kina perifer i forhold til verdensmarkedet. I dag er Kina en særdeles aktiv del av det globale markedet og medlem av WTO. I de siste 25 årene er det kommet millioner av nye arbeidere inn i den globale økonomien, ikke minst fra Kina, Indonesia, India og Vietnam. Det er ikke tale om lavproduktiv enkel industri, men om en avansert industriell produksjon med høy produktivitet til en svært lav lønn. Flatskjermen din, datamaskinen, GPSen eller DVD-spilleren er alle laget i Kina.

Det kan godt være at vi har fått et informasjons- og kunnskapssamfunn med «opplevelsesøkonomi » i de rike landene, men samtidig har det foregått en rask industrialisering av den tredje verden. På globalt plan blir det flere og flere industriarbeidere. Industriell produksjon og industriprodukter holder ikke på å forsvinne. De blir bare i stigende grad produsert i den tredje verden. Mengden av varer produsert i de fattige landene til lav lønn og med dårlige arbeidsforhold og som selges i de rike landene, har vokst voldsomt, og tilsvarende har det ulike byttet.

Den nasjonale selvbestemmelsen og de sosialistiske visjonene som mange frigjøringsbevegelser hadde, var ikke nok til å skape økonomisk utvikling. Den tredje verdens kamp mot fattigdom og underutvikling har tydeligvis fortsatt å gjøre med «frihandel» og den markedsdrevne nyliberale globaliseringen. De nye progressive nasjonalstatene i den tredje verden kunne ikke endre på bytteforholdet på verdensmarkedet. De kunne ikke bare heve lønningene og dermed prisen på kaffe eller kobber.

Allerede i 1970-årene diskuterte man hvordan de nye landene, hvor sosialistiske frigjøringsbevegelser var kommet til makten, kunne utvikle seg økonomisk. Politiske økonomer som Samir Amin, Andre Gunder Frank, Arghiri Emmanuel og Immanuel Wallerstein var enige om problemets diagnose, nemlig de globale strukturene på verdensmarkedet, det ulike byttet, senter–periferi- forholdet etc. Problemet var medisinen. Samir Amin anbefalte den gang en nasjonal frakobling («delinking») fra verdensmarkedet. Men i en stadig mer globalisert verden forekommer denne strategien svært problematisk. Krigens dilemma

De politiske teoretikerne Antonio Negri og Michael Hardt har en interessant politisk forklaring på hvorfor de nasjonale forsøkene på å etablere sosialistiske samfunn gikk dårlig.

De deler opp kampen mot den eksisterende samfunnsorden i tre faser:

1) Motstanden mot den eksisterende orden innenfor dens rammer, for eksempel lønnskamp.

2) Opprøret eller revolusjonen: den åpne borgerkrigen mellom proletariatet og den herskende klasse om makten over samfunnets institusjoner.

3) Oppbyggingen og forsvaret av sosialismen. Denne kampen – motmakten mot den herskende orden, som Negri og Hardt kaller den – har siden den første kommunistiske oppstanden, Pariskommunen i 1871, utspilt seg innenfor nasjonalstatens rom og suverenitet. Revolusjonen dreier seg om makten over nasjonalstatens institusjoner – regjeringsmakten. Sosialismen skulle altså bygges opp innenfor nasjonalstatens ramme. Den internasjonale solidariteten, som kommunismen også opererte med, var nettopp internasjonal – mellom nasjonalstater.

Hva har denne nasjonalstatlige og internasjonale strategiske rammen betydd for vilkårene for etableringen av kommunistiske samfunn? På paradoksalt og tragisk vis har denne rammen på én og samme tid muliggjort kommunistiske revolusjoner, men samtidig sperret for utviklingen av kommunistiske samfunn midt i internasjonale kriger og konflikter.

Konfliktmønsteret mellom de nye revolusjonære nasjonene og de kapitalistiske har hemmet og fordreiet oppbyggingen av nasjonale kommunistiske samfunn. La oss konkretisere dette forholdet.

Pariskommunen i 1871 var det første moderne, kommunistiske opprøret. Kommunardenes opprør viste at det var en vinnerstrategi å transformere en internasjonal krig til en borgerkrig mellom klasser. Under den prøyssiske beleiringen av Paris i forbindelse med den fransk-tyske krigen fra september 1870 til januar 1871 økte den sosiale spenningen pga. arbeidsløshet, sult, kulde og krigens nærhet. I denne situasjonen kunne kommunardene ta makten i Paris og andre store franske byer. Opprøret ble imidlertid slått ned, ikke minst fordi Tyskland løsnet grepet på den franske hæren, slik at den kunne konsentrere seg om å slå ned den kommunistiske oppstanden og dermed motvirke at fenomenet spredte seg til Tyskland.

Førtiseks år senere, i 1917, trengte Lenin første verdenskrig for å gjennomføre den russiske revolusjonen. Bolsjevikene vendte på samme måte en internasjonal krig til en borgerkrig mellom de røde opprørerne og det hvite borgerskapet. Den kinesiske revolusjonen fant også sted på bakgrunn av den japanske okkupasjonen av Kina og andre verdenskrig.

Men problemet er at borgerkrigen mellom proletariatet og de herskende klassene uunngåelig transformeres tilbake til en ny nasjonal krig – eller rettere en defensiv krig mellom den nye nasjonalstaten med proletariatet ved makten og det forente nasjonale borgerskapet.

Den russiske revolusjonen gikk umiddelbart over i «intervensjonskrigen», hvor blant annet England og USA støttet de «hvite» mot de «røde». Siden har det ligget et konstant press på sovjetstaten fra de kapitalistiske landene: fra Hitlers Tyskland via den kalde krigen til Reagans kamp mot «Ondskapens imperium» (et uttrykk for Sovjetunionen som Reagan lånte fra Star Wars). Den samme situasjonen har Kina, Cuba, Nicaragua, Nord-Korea og andre sosialistiske revolusjoner stått i. Det internasjonale konfliktmønsteret kalt «den kalde krigen» skapte en klaustrofobisk og paranoid sosialisme i forsvarsposisjon, som var med på å hindre utviklingen av en menneskelig sosialisme.

De samme betingelsene som muliggjorde det moderne kommunistiske opprøret – en internasjonal krig – er dermed det samme som holder den seirende revolusjonen innesperret – eller mer presist – vender den om til et militært regime som må forsvare seg mot en aggressiv omverden og derfor også undertrykker indre «avvik». Pariskommunen ble fanget i denne situasjonen. Tyskland ville aldri ha tillatt Pariskommunens seier. Sovjetenes militære seier åpnet kun for en varm og kald krig de neste 70 årene.

Enhver revolusjon under den kalde krigen fra 1945 og frem til 1989 var underlagt denne strukturen. På den ene siden hadde vi den permanente internasjonale krigstilstanden mellom supermaktene, som fungerte som en kile, som revolusjonære og opprørere kunne utnytte. En opprørsbevegelse kunne be én av supermaktene om støtte – eller spille dem ut mot hverandre. På den måten var «den kalde krigen» en mulighet for opprørere. Men på den andre siden var det vanskelig, om ikke umulig, å stille seg på siden av «den kalde krigen». Selv bevegelser som ikke primært så på seg selv i klassetermer, måtte velge side i den kalde krigen: de antikoloniale opprørene i Asia og Afrika, de demokratiske opprørene i Latin-Amerika, selv Black Power-bevegelsen i USA. Det seirende opprøret og den revolusjonære nasjonen ble bare bønder i «den kalde krigens» sjakkspill, som til tider antok en ytterst farlig karakter, og brakte verden på randen av atomkrig.

Som utviklingen i for eksempel Grenada, Nicaragua og El Salvador viste, var det svært vanskelige vilkår for frigjøringsbevegelsene i 1980-årene. Selv opplevde vi tydelig hvordan den palestinske frigjøringsbevegelsen PFLP knyttet seg tettere til Sovjetunionen opp gjennom 1980-årene. Vi diskuterte det problematiske i dette, men forstod også hvorfor det var vanskelig å holde seg utenfor dette spillet i Midtøstenkonflikten. Da Sovjet og de østeuropeiske regimene falt sammen, forsvant både den taktiske allierte og den «reelt eksisterende sosialismen» som en alternativ samfunnsmodell.

På godt og vondt finnes det ikke lenger en sosialistisk blokk. På flere måter var den en forutsetning for frigjøringskampens suksess i 1970-årene. Dels maktstrategisk ved at Sovjetunionens status som supermakt avbalanserte USA og skapte et rom for frigjøringskampen. USA kunne ikke gjøre hva de ville. Også politisk betød «den reelt eksisterende sosialismen» noe. Den var et konkret alternativ til kapitalismen, selv om den mistet sin tiltrekningskraft som eksempel på hvordan et samfunn skulle innrettes.

Sovjetunionens sammenbrudd slo i høy grad bena vekk under PFLP. Det palestinske folket søkte andre veier enn sosialismen til løsning av de nasjonale og sosiale problemene.

Den falmede sosialismen

Utover de globale økonomiske strukturene og det politiske spillet mellom nasjonalstatene vil jeg nevne et tredje forhold som har bidratt til frigjøringskampens vanskelige situasjon, nemlig utviklingen av den «reelt eksisterende sosialismen». Ikke sosialismen som den er blitt beskrevet av dens teoretikere, men som den ble utformet konkret.

Etter at «Det kommunistiske manifest» ble skrevet av Marx og Engels i 1848, har millioner opp gjennom det tjuende århundret villet kjempe og dø for denne ideen. Fra begynnelsen av 1980-årene begynte mennesker likevel for alvor å miste troen på visjonen både i de sosialistiske landene og i den tredje verden. Siden 1989 tyder alt på at bare relativt få vil kjempe, for ikke å si dø, for en kommunistisk verden.

På de gitte økonomiske og politiske betingelsene har det ikke lyktes å bygge opp en sosialisme som både har kunnet oppfylle materielle behov og samtidig være demokratisk. «Jammen,» sier du kanskje, «kommunismen, slik som den konkret er kommet til uttrykk i Sovjet, Kina og de mange landene i tredje verden, som gjennomførte antiimperialistiske revolusjoner, er ikke ordentlig kommunisme. Det var forræderi, feiltrinn og revisjonisme. La oss prøve en gang til.»

Vi har hatt mer enn hundre år og tallrike revolusjoner og maktovertakelser uten å kunne realisere visjonen i en tiltrekkende utgave.

Årsaken til at den gamle visjonen ikke lenger klarer å mobilisere er ikke at den herskende orden er populær og oppfyller menneskenes behov. Verdens goder er fortsatt ekstremt ulikt fordelt, og tiden er preget av sosial uro og voldelige konflikter. Men uroen og konfliktene mangler perspektivet om frihet, likhet og fellesskap. Motstanden er preget av blindt raseri, og hvis det er en visjon, virker den mørk og preget av fundamentalisme. Den palestinske motstandskampen er et godt eksempel på dette skiftet. Engang var visjonen en panarabisk, sosialistisk stat fra Irak til Marokko, i dag er visjonen for en vesentlig del av motstanden et muslimsk fundamentalistisk Palestina.

Cuba er kanskje det eneste eksemplet på en reelt eksisterende sosialisme, som har overlevd og stadig fungerer som et positivt eksempel, især hvis vi sammenligner med utviklingen i de kapitalistiske landene i området.

Det har altså vært både økonomiske og politiske årsaker til at den nasjonale strategien for frigjøring og revolusjon har hatt det vanskelig. For det første har de globale økonomiske strukturene forsterket det ulike bytteforholdet. Derfor renser de til stadighet de fattige landene for de midlene som kunne skape utvikling av sosialistiske, nasjonale økonomier.

For det andre er enhver sosialistisk revolusjon tvunget på defensiven av den aggressive omverdenen, og har derfor endt som en autoritær og militær sosialisme.

For det tredje ble de visjonene og håpene for utviklingen av sosialismen i den tredje verdens land konfrontert med utviklingen av den «reelt eksisterende sosialismen» i blant annet Sovjet og Øst-Europa, som ikke utviklet seg demokratisk, mistet befolkningens støtte og gikk i oppløsning.

Hvor går veien frem?

På bakgrunn av disse erfaringene er oppgaven å utvikle en ny strategi for «en annen verden» – for behovet er fortsatt her, ulikheten i verden er ikke blitt mindre – tvert imot. Det må være en strategi, som tar utgangspunkt i at verden blir stadig mer globalisert økonomisk og politisk. Det må være en strategi som er troverdig og realistisk.

Det er vanskelig å tenke «revolusjon» som i 1970-årene. Forandring krever mer enn erobring av statsmakten og nasjonalisering. Hva som former livene våre og normene våre på godt og vondt, er mye mer komplekst enn hvem som har makten over staten. Derfor er det også vanskelig å opprettholde det knivskarpe skillet mellom reformisme og revolusjon som preget 1970-årenes politikk på venstrefløyen.

Men hvordan kan vi tenke revolusjon – på globalt plan? Problemet er at sosialister i dag ikke har et praktisk, realistisk og konkret svar på hvordan de vil skape, innrette og styre en «annen verden». Det er spørsmål som: Hvordan skal eiendomsforholdene være? Hvordan skal produksjonen organiseres? Hvordan skal staten og demokratiet globalt og lokalt innrettes osv.? Vi har i hvert fall ikke kunnet komme med et svar som har vært tiltrekkende eller troverdig nok til å kunne mobilisere folk som før.

Det følgende er naturligvis ikke et helt fyllestgjørende svar på disse spørsmålene, men jeg vil bestrebe meg på å være konkret i mine forsøk på å finne fram til elementer til en strategi for «en annen verden». Det er viktig at det ikke bare blir en tåkete drøm. Som i første del vil jeg dele opp problemstillingen i: – økonomi, – politikk – visjoner for sosialisme.

De tre delene spiller naturligvis sammen.

Økonomi – global keynesianisme

En verden hvor godene er skjevt fordelt, er ikke bare urettferdig og urimelig. Den skaper også konflikter, folkeforflytninger og økologiske problemer som truer alle. Den ulike handelen mellom rike høytlønnsland og fattige lavtlønnsland er en av de viktigste faktorene til at denne kløften opprettholdes og forsterkes.

En fair lønn

Kravet om lik lønn for likt arbeid, eller arbeid av samme verdi, er et spørsmål om rettferdighet og rimelighet. Akkurat som kvinnebevegelsen krever likelønn mellom menn og kvinner for samme arbeid, er kravet om global likelønn for arbeid av samme verdi uavhengig av nasjonale grenser rettferdig. Et krav om samme lønnsnivå i den tredje verden som i de rike land kan synes urealistisk. Vil ikke verdensøkonomien bryte sammen? Vil kloden økologisk kunne klare det merforbruket som følger med? Hvordan kan global likelønn bli en realitet?

Det er et spørsmål om politiske vilje. Markedskreftene er ikke en naturlov vi må tilpasse oss, det er et forhold mellom mennesker. Det dreier seg om å bringe markedet under demokratisk kontroll. Man kan saktens gjennomføre en politikk som vil få det globale lønnsnivået til å bevege seg i retning av lik lønn for likt arbeid, men det krever naturligvis en annen politisk balanse enn den nåværende. De nåværende globale lønnsforskjellene er store, men gjennomføringen av åttetimersdagen, betydelig lønnsstigning og avskaffelsen av barnearbeidet i Europa i andre halvdel av 1800-tallet ble likeledes ansett for uhørt radikale krav. Allikevel ble de gjennomført samtidig med en høykonjunktur.

Global keynesianisme

Et konkret skritt mot en «andre verdensorden » er å bringe markedskreftene under politisk kontroll i form av en «global keynesianisme». Keynesianisme er en økonomisk politikk oppkalt etter økonomen John M. Keynes, som i 1930 utformet noen økonomiske teorier og prinsipper, som kunne styre markedsøkonomien. Det var den keynesianske økonomiske politikken som løste den økonomiske verdenskrisen i 1930-årene. Det var den keynesianske økonomiske politikken som ble lagt til grunn for oppbyggingen av velferdsstatenes økonomier etter andre verdenskrig.

Kapitalistiske kriser utløses av mangel på kjøpedyktig marked. Keynes hovedgrep er å stimulere forbruket og dermed fremme den ekstra etterspørselen, som en kapitalistisk markedsøkonomi ikke selv er i stand til å skape. Det kan skje ved offentlige investeringer og penge- og rentepolitiske verktøy. Den ekstra kjøpekraften som skapes, kan samtidig fordeles slik at den fremmer en mer rettferdig fordelingspolitikk. Keynes politikk ble i høy grad brukt av sosialdemokratiske regjeringer i 1960-årene. De keynesianske verktøyene ble likevel mer og mer ubrukelig i takt med at globaliseringen og nyliberalismen hindret nasjonalstaten i å kontrollere kapitalbevegelser, føre skattepolitikk og uthulte mulighetene for å føre en selvstendig nasjonal rente- og pengepolitikk. I stedet for å kunne kontrollere markedet, er nasjonalstatene havnet i en konkurransesituasjon seg imellom for å tekkes de globale markedskreftene.

I takt med at en nasjonal keynesianisme er blitt vanskeliggjort, har behovet for en global keynesianisme, som alternativ til den globale nyliberalismen, vokst. Det viser den igangværende finanskrisen med all tydelighet. Elementene i en slik politikk er offentlig styring på lokalt, nasjonalt, regionalt og globalt nivå. Det er en demokratisering av økonomiske beslutninger med sikte på å utligne den globale inntektsfordelingen.

Ideer om en slik global styring er blitt skissert tidligere. Den vesttyske sosialdemokratiske presidenten Willy Brandt la i 1980 frem den såkalte «Brandt-rapporten»(13) som dels var en beskrivelse av verdens deling i rike og fattige land, dels en rekke politiske forslag som kunne snu denne utviklingen. I 1987 foreslo den norske statsministeren, Gro Harlem Brundtland, noe av det samme.(14) Begge forslagene ble innhentet av tidens nyliberalisme, men nå er kanskje tiden blitt mer moden?

Styring av det kjøpedyktige markedet

Et grunnleggende trekk ved keynesianisme, er som før nevnt, stimulering av etterspørselen i økonomien. Det er det kjøpedyktige markedet – som driver markedsøkonomien fremover.(15) Hvis det kjøpedyktige markedet stagnerer, betyr det krise i økonomien, en krise en liberal kapitalisme har vanskelig for å komme ut av, fordi den skaper en negativ spiral av: arbeidsløshet – dårligere kjøpekraft – manglende investeringer osv. Ernst Mandel skriver:

Det er den manglende kjøpekraften i den tredje verden, ikke minst som resultat av det lave lønnsnivået, som gjør det vanskelig å få fart på utviklingen. Immanuel Wallerstein skriver om den globale økonomien:

Der er både en absolutt og relativ mangel på kjøpekraft på globalt plan. Absolutt mangel på kjøpekraft forstått på den måten at for første gang i menneskehetens historie lider flere enn én milliard mennesker av sult og kronisk underernæring.(18)

Relativ mangel på kjøpekraft betyr at det er mangel på kjøpekraft i forhold til å selge de varene som produseres og tilbys på markedet. Denne ubalansen i kapitalens sirkulasjon skaper kriser i verdensøkonomien.

Hvis lønnsnivået for arbeidet i den tredje verden stiger mot et lønnsnivå som i de rike landene, vil den globale etterspørselen vokse. Hvis dette skjer innenfor rammene av en global styring av markedskreftene – en «global keynesianisme», vil det ha en fordelaktig effekt på den globale velstanden.

Den globale arbeidsløsheten

Mangelen på kjøpekraft skaper en negativ spiral med manglende investeringer og arbeidsløshet. Både Marx og Keynes påpeker at kapitalismen har en tendens til å skape en reservearmé av arbeidsløse. Selv om det er perioder med full sysselsetting i vår del av verden, er det konstant stor arbeidsløshet og underbeskjeftigelse på globalt plan.

I en stadig mer globalisert verden er det et kolossalt press i form av inn- og utvandring for å utligne de forskjellene i leveforhold og sysselsettingsmuligheter som det ulike bytteforholdet mellom rike og fattige land skaper. USA og EU bruker enorme ressurser på å «gjerde seg selv inn» for å utelukke de såkalte økonomiske flyktningene fra henholdsvis Latin-Amerika og Nord-Afrika. I stedet for denne negative tilnærmingsmåten, kunne man løse problemet ved etablering av globale institusjoner, som utlignet de store forskjellene mellom rike og fattige land.

Globale penger

Enda et symptom på behovet for regulering av markedskreftene er den igangværende finanskrisen. De globale kapitalbevegelsene kan deles opp i «reelle» investeringer, som etterspør varer og arbeidskraft og i tillegg spekulative korttidsinvesteringer. Sistnevnte har vokst eksepsjonelt de siste årtiene. Enorme beløp er trukket ut av og sirkulerer uavhengig av vareøkonomien. Denne globale situasjonen minner om depresjonen 1930-årene, som Keynes beskriver som: «Fattigdom midt i rikdommen.» Verden flyter i penger, men de blir ikke brukt til å skape sysselsetting eller til kjøp av forbruksvarer.

Global keynesianisme er ikke:

Global keynesianisme foreslår ikke at man bare skaper kjøpekraft ved å øke pengemengden ved å trykke flere sedler og dermed skape inflasjonen. Global keynesianisme er ikke kun en «global Marshall-plan», som foreslått i «Brandt-rapporten» fra 1980, men en slik plan kan være et element i global keynesianisme.(19)

Global keynesianisme bygger på en analyse av verden som ett system, men det betyr ikke at politikk og styring kun skal skje på globalt plan. Det kan skje på så vel lokalt, nasjonalt, regionalt som globalt plan.

Global keynesianisme er ikke forbrukerisme. Bæredyktighet inngår i paradigmet, som det gjorde i Brundtland-rapporten fra 1987. Global keynesianisme går ikke «til sengs» med den nyliberale globaliseringen, tvert imot vil den styre globaliseringen nedenfra.

Global keynesianisme er:

Global keynesianisme opererer på mange plan fra lokalt til globalt og med forskjellige former for politikk og styring utført av aktører fra individer, grupper, klasser og statsmakt.

Eksempelvis kan det være snakk om oppbygging av en institusjon til global regulering av handel, overenskomstforhandlinger mellom multinasjonale fagforeninger og multinasjonale selskaper eller oppbygging av regionale utviklingsbanker.

Global keynesianisme er ikke et partiprogram. Dets innhold er ikke fastlagt eller uttømt. Det er et åpent prosjekt for kollektiv læring. Det er et synspunkt, som har noen langsiktige mål: utligning av den globale inntektsfordelingen, global full sysselsetting, global sosial sikkerhet, økologisk bæredyktighet og global demokratisering. Hvilken konkret politikk vil kunne fremme disse målene?

Styrking av globale og regionale organisasjoner

Det må etableres en ny World Trade Organization til regulering av handel og arbeidsforhold som tar utgangspunkt i global utligning av inntekt i stedet for det nåværende WTO, som har en nyliberal politikk.

Det må skapes en ny verdensbank. Det er langt fra sikkert at den private kapitalen investerer nok i de riktige sektorene og på de områdene som har mest behov for investeringer. Samir Amin har snakket varmt for opprettelsen av en reformert «Verdensbank» som kunne låne ut penger og investere etter behov og ikke profitt. Brandt-rapporten fra 1980 foreslår en Marshall-plan med massive investeringer i den tredje verden i infrastruktur og velferdsprogrammer.

For å kunne kontrollere og begrense spekulative kapitalbevegelser må de beskattes. For eksempel er det forslag om at den såkalte Tobin-skatten på 0,25 % skal gjøres gjeldende på alle finansielle transaksjoner. Dette vil ramme de mange kortvarige spekulative, men ikke de reelle produktive investeringene.

Det trengs et nytt International Monetary Fund. Det nåværende monetære systemet favoriserer de sterke valutaene: US dollar og euro. Store mengder av disse valutaene sirkulerer som «verdenspenger» og skaper dermed en ekstra etterspørsel etter dem, noe som gir de rike landene en ekstra gevinst, mens valutaer fra den tredje verden blir undervurdert. Dette forholdet forsterker det ulike byttet. Det trengs en global valuta, som ikke er knyttet til bestemte nasjonalstater.

Det er behov for nye regionale organisasjoner især i Afrika og Latin-Amerika som kan matche EU, USA og ASEAN. Det trengs en polysentrert verden som Samir Amin kaller det.(20)

Utligning av den globale inntektsfordelingen

Det kan gjøres noe her og nå for å utligne den globale inntektsfordelingen. Man kan lette de fattige landenes gjeldsbyrde ved sanering og ettergivelse av gjeld, slik at statlige midler frigjøres til velferd i stedet for avdrag på gjeld. Man kan øke bistanden til fattige land. Man kan forbedre de fattige lands varebytteforhold via beskatning, som tilbakeføres til produsentene.

Forbruket av fair trade-produkter har steget de siste årene. Ideen er at den enkelte forbruker velger å betale en merpris for å forbruke produkter som er sosialt bæredyktige. Vi må bevege oss fra en situasjon hvor «fair trade» bare er et spørsmål om individuell moral over til å formulere det som et politisk krav. Man kan fremme «fair trade» ved å forplikte stat og kommuner til å bruke «fair trade»-produkter.

Fagbevegelsens rolle

Fagbevegelsens svar på globaliseringen har konsentrert seg om å sikre den nasjonale arbeiderklassen en gunstig nisje i den globale arbeidsdelingen. Vi skal utdanne oss mer enn de andre, vi skal satse på kunnskapsteknologi osv. Denne strategien holder ikke. Det vil bare bli en fruktesløs konkurranse mellom arbeidere. Fagbevegelsen kan p.t. ikke forhindre selskaper i å flytte til områder med billigere arbeidskraft. Fagbevegelsen har bruk for en strategi som kan matche finanskapitalens og de multinasjonale selskapenes globale omfang. En bevegelse som krever en global likelønn, er en forutsetning for en økt global solidaritet i arbeiderklassen og dermed den fortsatte kampen for en «Annen verden»(21). Fagbevegelsen har bruk for en repolitisering med brede politiske dagsordener, hvis den ikke skal ende som et forsikringsselskap og innkjøpsforening for isolerte og individualiserte enkeltmedlemmer.

Det er spesielt viktig å understøtte utviklingen av sterke fagbevegelser i den tredje verden. En sterk statsuavhengig fagbevegelse i et land som Kina, vil ha stor betydning for utligning av lønnsnivået i verden. Vi trenger en slagkraftig global fagbevegelse – en World Trade Union.

Fra nasjonal frigjøringskamp til globalisering nedenfra

Imperialismen spilte en viktig rolle når det gjaldt ideen om nasjonen og ikke minst «det nasjonale folket» på 1800- og 1900-tallet. Den koloniale rasismen skapte forestillingen om det siviliserte folket i Europa i motsetning til de ville innfødte i Afrika, Latin- Amerika og Asia. Begrepene: nasjonal, folk og rase var tett forbundet med hverandre, og er et problem vi fortsatt drar med oss.

Den europeiske arbeiderbevegelsen ble i andre halvdel av 1800-tallet omfavnet av nasjonale bevegelser, og den opprinnelige internasjonalismen i kommunismen fordampet. Det lyktes i høy grad for imperialismen å splitte verdensproletariatet i en rekke stridende nasjonale fraksjoner. Rosa Luxemburg oppfordret de europeiske arbeiderne til ikke å gå i krig mot hverandre i 1914, men i stedet føre klassekamp. Det var forgjeves.

De progressive trekkene ved nasjonalismen er i dag høyst tvilsomme. Det nasjonale har historisk virket som en progressiv faktor i og med at det har vært et bolverk mot dominans fra andre mektige nasjoner eller ytre økonomiske, politiske eller ideologiske krefter. Retten til selvbestemmelse for en nasjon er i realiteten en rett til frihet fra dominans fra sterkere nasjoner. I de antikoloniale og antiimperialistiske kampene ble nasjonalismen i form av nasjonale frigjøringsfronter nettopp det våpenet som beseiret koloniale og imperialistiske makter. Sett i ettertid var nok de fleste antiimperialistiske bevegelsene mer nasjonale enn sosialistiske. Sosialister og kommunister klarte å stille seg i spissen av den nasjonale kampen, men det betydde ikke nødvendigvis at det ble etablert sosialisme i de nye statene.

Antiimperialistisk politikk søker å beskytte nasjonen med regler og lover som skal hindre fremmed økonomisk og politisk innflytelse. Det nasjonale er progressivt som forsvarslinje mot mer kraftfulle ytre fiender. Men de selvsamme funksjonene som skal beskytte nasjonen mot ytre fiender, vendes ofte innover og blir til undertrykkelse av interne meningsforskjeller i den nasjonale identitets, sikkerhets og enhets navn, og det kan være vanskelig å skjelne mellom beskyttelse og undertrykkelse. Enten blir nasjonalismen til en undertrykkende kraft i et samfunn som vil isolere seg fra den fiendtlige verdenen som omgir dem – som i Zimbabwe eller Nord-Korea – eller de revolusjonære tvinges av et nyliberalt, globalt marked til å bli «realister», som ANC i Sør- Afrika.

Ingen nasjonal nostalgi

Det finnes fortsatt mennesker som vender seg mot nasjonalstaten for å søke beskyttelse mot den globale kapitalismen. Strategien går ut på å forsvare og gi tilbake statens styringsmuligheter overfor markedskreftene og på den måten skape et bolverk mot den globale kapitalismen. Men den sterke nasjonalstaten som strategi mot kapitalens globalisering er mer et tegn på manglende nytenkning enn fornuft, samtidig som det er en farlig strategi. Rasisme og nasjonalegoisme følger i kjølvannet.

Nasjonen er tilsynelatende fortsatt den viktigste rammen motstandsbevegelser kan forestille seg for organisering og forandring. Til tross for sin relativt korte historiske levetid, er nasjonalstaten en så fast del av vår bevissthet at vi ikke kan forestille oss en verden uten den. Det til tross for at nasjonalstaten forvandles til et stadig mer ubrukelig redskap til radikal forandring rundt ørene på oss.

Hva kan vi bruke den historiske erfaringen med de nasjonale revolusjonene til i dag, hvor nasjonalstatens selvbestemmelse er under forsatt nedbryting og hvor det som Negri og Hart kaller «Imperiet»(22), er under oppbygging?

For det første blir den gamle måten å tenke revolusjon på vanskeligere og vanskeligere. Troen på «Bingo-revolusjonen», som da Castro og Che kjørte inn i Havanna og alt ville bli annerledes, synes mer og mer umulig. En sosialistisk revolusjon kan i dag vanskelig tenkes innenfor en nasjonal ramme.

Hvis vi tenker etter, ville etableringen av for eksempel en sosialistisk orientert palestinsk nasjonalstat i 1970-årene eller begynnelsen av 1980-årene vært et svært vanskelig prosjekt. Ikke fordi palestinerne ikke støttet ideen den gang, men fordi det ville ha vært en politisk trussel mot den herskende orden i Midtøsten, en slik revolusjon ville øyeblikkelig blitt knust, av Israel, av USA eller av reaksjonære arabiske regimer. En frigjøring av Palestina måtte, som PFLP allerede den gangen innså, ses i sammenheng med grunnleggende forandringer i hele den arabiske verden. De revolusjonære bevegelsene i El Salvador og Nicaragua er latinamerikanske eksempler på den nasjonale revolusjonens trange kår i USAs bakgård.

For det andre har konfliktmønstret i verden en tendens til å skifte fra nasjonale til globale konflikter. Da Bush erklærte «Krigen mot terror» understreket han at den ville utspille seg verden over og fortsette på ubestemt tid. Den globale krigen mot terror har utviklet seg til en krig uten tidsgrenser eller geografiske grenser. Den føres fra Afghanistan til Oslo. Det er en krig som ikke kan avgjøres ved å vinne ett slag, den kjempes hver dag i en uforutsigelig lang fremtid. I en slik permanent krigstilstand utvannes de demokratiske rettighetene. Terrorlover, overvåkning og hemmelig politi blir nødvendig, tortur er blitt en tålelig metode osv. Konflikten i Colombia eller Palestina griper inn i hverdagen vår. Vi kan ikke støtte eller ytre sympati med opprørsbevegelser.

Når vi derfor i dag overveier strategien for grunnleggende samfunnsforandringer, konfronteres vi med både vanskeligheter og nye muligheter. I dag er det ikke nok å tenke opprør som et klasseoppgjør innenfor rammene av nasjonalstaten. Opprør er stadig en kamp mellom de undertrykte og de herskende i et samfunn, men dette samfunnet tenderer både på det økonomiske og politiske planet mot det globale rommet. Hvordan skal et slikt opprør mot imperiet utvikles? Hvordan forbindes motstandens mangfoldige politiske kamper til et «opprør mot imperiet». «En annen verden er mulig» heter det i parolen – men hvordan?

Globalisering nedenfra er veien frem

Vi må frigjøre oss fra den nasjonalismen vi ble prakket på som ramme for frigjøring i det forrige århundret. Den har lenge vært en problematisk partner for sosialismen. Den globale solidariteten må ikke bare være et edelt offer for den nasjonale arbeiderklassen, men den sentrale strategien. Dette gjelder ikke minst for fagbevegelsen.

Vi må forvandle oss fra statsborgere til verdensborgere. Denne prosessen er underveis. Finanskrisen, den såkalte krigen mot terror og klimaforandringene tydeliggjør de globale sammenhengene. Universelle menneskerettigheter har fått en voksende moralsk, politisk og juridisk oppbacking.

For å utfordre den globale kapitalismen er det nødvendig å utvikle et alternativ som er like globalt i dets form og utbredelse. Globaliseringen ovenfra må bli møtt av en globalisering nedenfra. Hvis vi ikke løsriver livene våre fra nasjonalstatens ramme og i stedet utvikler det globale perspektivet for motstand og forandring med vekt på klasse, kjønn og antirasisme, så blir motstanden vår mot den globale kapitalismen og dens institusjoner vanskelig å skille fra den nasjonale høyrefløyens, fra Le Pen til Pia Kjærsgård. Vi befinner oss i en situasjon hvor mangel på nytenkning og angst for å slippe de gamle strategiene hindrer oss i å utvikle nye visjoner, praksis, strategier og organisasjonsformer. Vi må våge spranget.

En ny visjon

Den «reelt eksisterende» sosialismens sammenbrudd i 1989 og den globaliserte kapitalismens enevelde løste ikke klodens problemer. Verdens goder er fortsatt ulikt fordelt, og verden er preget av sosial uro og voldelige konflikter. Men uroen og konfliktene mangler ofte perspektiver på frihet, likhet og fellesskap. Motstanden er preget av blindt raseri. Det var et klart sosialistisk perspektiv i det å støtte frigjøringskampen mot USA i Vietnam i 1970-årene, men det er vanskelig for sosialister å finne noen organisasjoner å alliere seg med i Irak eller Afghanistan i dag. Det sosialistiske perspektivet i dagens antiimperialisme kan være vanskelig å få øye på.

Visjonen om en «annen verden» må på én og samme tid få impulser fra – og være i opposisjon til – verden av i dag, akkurat som den sosialistiske bevegelsen fikk impulser fra – og var en kritikk av – den tidlige kapitalismen. Arbeiderklassen, fabrikken, det moderne samfunnet, individet og staten var en del av kapitalismen, men samtidig forutsetning og springbrett for forsøkene på å etablere kommunistiske samfunn. På samme måte er vår tids kapitalisme med dens informasjons-, kommunikasjons- og kunnskapsteknologi, globalisering og nyliberalisme en forutsetning for og springbrett til å formulere en radikal annen verdensorden. Den nye teknologien gir nye muligheter for organisering av samfunnet. Globalisering kan bli utgangspunkt for et oppgjør med oppdelingen av verden i rike og fattige land og for en demokratisering av verden i stedet for de evinnelige nasjonale konfliktene. Nyliberalismens vekt på individets frihet kan danne utgangspunkt for nye former for fellesskap, som bygger på respekt for forskjellighet og autonomi. Det handler om å snu eksisterende logikk og sannheter på hodet, å snu perspektivet og ta nyliberalismen på ordet med dens løfte om frihet og menneskers selvforvaltning. Det paradoksale ved den nye globale kapitalismen med dens enorme produksjonspotensial er at den teknologisk vil være i stand til å fjerne sosial nød og ulikhet samtidig som den som politisk system fortsatt skaper den.

Økonomiske visjoner

Jeg har nevnt global keynesianisme som en mulig strategi for mer global likhet. Det er et problem for venstrefløyen at vi ikke har realistiske og tiltrekkende svar på hvordan vi vil organisere samfunnet. Nasjonalisering og statsforvaltning à la Sovjetunionen var ikke noen stor suksess. Vi mangler konkrete og troverdige alternativer til den nyliberale globaliseringen.

Selv om vi ikke kan og skal planlegge fremtiden i detaljer, men må utvikle politikken vår mens vi går, så må vi fremlegge konkrete forslag og krav som viser fremover mot et troverdig alternativ, hvis vi skal kunne mobilisere folk til forandring. Vi må vise at vi vil og kan styre en «annen verden». Det er i en slik sammenheng jeg ser kravet om global keynesianisme som et skritt på veien. Akkurat som den nasjonale keynesianismen løste 1930-årenes økonomiske krise og skapte større likhet innenfor nasjonalstatens rammer, kan en global keynesianisme løse den globale finanskrisen og skape større likhet – nå på verdensplan.

Sosialisme dreier seg om å oppfylle menneskelige behov – og hvem er nærmere til å definere disse enn folk selv? Det er avgjørende å utvikle institusjoner og prosedyrer, slik at folk kan ta del i de beslutningene som handler om deres egne liv. Mange mennesker sier i dag at politikk ikke interesserer dem – men de ønsker alle større innflytelse over sine egne liv. De oppfatter simpelthen ikke deres egne dagligliv som politisk, eller de mangler troen på innflytelse. Det handler om å gi mennesker direkte innflytelse på deres egen arbeidssituasjon, deres forbruk, deres boligsituasjon – deres dagligliv. En direkte demokratisk repolitisering av hverdagen ved siden av det representative demokratiet. Politikk er ikke kun for profesjonelle politikere. En slik direkte deltagelse klargjør vår gjensidige avhengighet – at vi er individer i et fellesskap. Det muliggjør at motstridende interesser kan møtes, men at det likevel kan settes opp felles mål.

Men det lokale kan bli reaksjonært, hvis det lukker seg inn i seg selv. Det lokale må bindes sammen med det regionale og globale. For å styre den økonomiske utviklingen må en rekke beslutninger treffes sentralt. Det overordnede forholdet mellom forbruk og investeringer, den regionale fordelingen av investeringer osv. Slike beslutninger må tas av organer utgått fra en demokratisk valgt representativ forsamling på forskjellige nivåer. En slik myndighet kan være global, omfatte flere gamle nasjonalstater, være regional eller lokal alt etter karakteren og omfanget av det som skal besluttes.

På globalt plan trengs det en demokratisering av FN. Hvorfor skal de landene som vant andre verdenskrig, ha makten i Sikkerhetsrådet? FN kan for eksempel demokratiseres ved etableringen av en Folkeforsamling, hvor hvert menneske har en stemme. Det vil ikke minst gi den tredje verden den demokratiske tyngden den har krav på.

Likhet med respekt for forskjellighet

I den «reelt eksisterende sosialismen» praktiserte de i høy grad en form for likhet, hvor alle skulle være ens eller like, og i stedet for å se individualismen som en styrke, ble den sett på som en trussel. En global solidaritet må basere seg på respekt for forskjellighet mer enn på solidaritet basert på at vi alle skal være ens eller like. En solidaritet hvor jeg anerkjenner at du er annerledes og kan gjøre ting annerledes, hvis du anerkjenner min forskjellighet og at jeg kan gjøre ting annerledes – en verden med plass til mange verdener. Det betyr ikke en aksept av økonomisk ulikhet, klasseforskjeller, kjønnsdiskriminering eller rasisme, men at målet ikke er at vi alle skal være kopier av hverandre.

Et vesentlig forhold ved «en annen verden » er at den er antifundamental. Forstått på den måten at det ikke finnes én «sannhet ». Her tenker jeg ikke bare på religion, men også på alle mulige politiske, sosiale og samfunnsmessige forhold. Ingen har monopol på sannheten, verken kirken eller partiet. Én «sannhet» gjør oss ikke frie. Frihet er å overta kontrollen med produksjonen av sannheter.

Frihet

Den kommunistiske visjonen er drømmen om frihet, likhet og fellesskap. Men «friheten » er ikke bare noe som trer frem i fraværet av makten. Ta for eksempel frigjøringsbevegelsene. Deres kamp for frigjøring fra kolonialisme og imperialisme var ikke i seg selv tilstrekkelig til å etablere en styreform som kunne skape et «fritt» samfunn. Frigjøring – som en kamp mot en form for maktutøvelse – skaper ikke nødvendigvis frihet. Man må skjelne mellom begrepet «frihet», som det brukes i en kamp og motstand mot makt, og «frihet», som den utøves som en livsform i samfunnet.

Ta for eksempel forandringene i den gamle østblokken. Den nyliberale «friheten» er ikke noe de bare får ved å befri seg fra de gamle styreformene. Liberal frihet er noe som skal læres. Etableringen av «det frie markedet» krever bokholdere og revisorer, ledelseskonsulenter og marketingeksperter, advokater og administratorer, som skal fremtvinge de betingelsene som skal til for at «loven om tilbud og etterspørsel» kan settes ut i livet. Denne måten å beregne og styre på, som vil få individene til å handle og tenke som konkurrerende og profittmaksimerende individer, skal innpodes. Man skal forvandle arbeidere til «motiverte ansatte », som frivillig streber etter å yte det beste for firmaet. Man skal lære forbrukere å velge «fritt» mellom tilbudet av produkter – hvis de har penger til det. De «ufrie» menneskene fra østblokken, skal ikke bare befris, de skal lære seg å bli frie i en omformingsprosess, som krever disiplinering og undervisning i nye verdier og normer fra universitetsnivå til tv-kanalenes reklamer, serier og underholdningsprogrammer.

Det samme gjelder Iraks befolkning. Det er langt fra nok å befri dem fra Saddam Husseins diktatur. De skal nå lære å leve som «frie» mennesker, hvilket betyr at de skal overta de vestlige normene for demokrati og frihet.

Motstanden mot nyliberalismens frihetsbegrep handler om å omdefinere dens normer og verdier om hva som er riktig og galt. Hvis vi har valgfrihet, så har vi vel også rett til å velge bort nyliberalismen. Rett til å utvide og forandre vurderingen av hva som er falskt og sant, skape styreformer, produksjonsformer og livsformer som muliggjør en annen form for «frihet». Frihet er vel ikke normalisering?

Men denne kommunistiske formen for frihet har dermed også sine verdier og normer. Den er ikke bare fravær av makt. Den har også verdier og krever selvdisiplin og ansvarlighet. Hvis «virkelig frihet» finnes, må det være en praksis som muliggjør en vedvarende forandring av «spillereglene» – av normer og verdier. På samme måte må det være en praksis som søker å utligne ulike maktforhold. En frihet til å være, handle og uttrykke seg annerledes og dermed også til å forandre omverdenen og seg selv.

Hvordan kommer vi dit?

Globaliseringen betyr at vi må tenke «revolusjon» annerledes. Dels er en mer eller mindre simultan global overtakelse av maktens institusjoner à la stormingen av Vinterpalasset i 1917 umulig. Dels har vi har hatt en altfor statssentrert analyse av makten, en tro på at kjernepunktet var erobring av statsmakten og at vi kunne forandre samfunnet med den. Erfaringene fra et tjuetalls erobringer av statsmakten har vist at det ikke er så lett. 75 års statsmakt i Sovjet skapte ikke et radikalt annet samfunn. Den måten mennesker arbeidet på i fabrikken, lignet til forveksling arbeidet i en kapitalistisk fabrikk. Livet i byene, skolen og familien i Sovjet skilte seg ikke radikalt ut fra disse institusjonene i de kapitalistiske landene. Che drømte også om å skape «det sosialistiske mennesket» etter erobringen av statsmakten i Cuba – har de lyktes? Og er det statens oppgave?

Jeg tror ikke statsmakten er et brukbart redskap i denne sammenhengen. Statsmakt er vesentlig, men den er bedre til å undertrykke og kontrollere enn til å skape fornyelse og frihet. Statsmakten er et ganske uegnet instrument, når det handler om å forandre menneskers verdier og normer.

Det blir derfor nødvendig å kontrollere statsmakten, da statsmakten kan komme til å undertrykke de kreftene som vil revolusjonere samfunnet. Men selve den revolusjonære kraften er langt mer kompleks og desentralisert enn statsmakt. Makten er også det å kunne definere hva som er godt og ondt, sant og falskt. Makt er innleiret i normer, vaner og holdninger. Denne kampen om menneskers verdier foregår overalt og på mange nivåer, og åpner derfor mange og nye felter for kamp og mange nye motstandsformer. DDRs statsmakt smuldret bort, da ingen lenger trodde på statsmaktens verdier. Tenk på hvilken makt islams verdier og normer spiller i konfliktene i Midtøsten og Asia.

Når vi tenker «kampen om makten», må vi derfor være åpne overfor mange muligheter og former for handling.

Det finnes lyspunkter

Når jeg ser tilbake, har det ikke bare vært en lang nedtur for frigjøringskampen. Det ble tatt oppgjør med kolonialismen i Afrika og Asia. Det ble satt en stopper for apartheid i det sørlige Afrika.

En rekke diktatorer i Mellom- og Sør- Amerika ble styrtet. Palestinernes skjebne ble satt på dagsordenen. Det var ikke særlig mye av det som ble til sosialisme, og det som ble det, slett ikke i den formen vi hadde håpet på. På den måten var ikke «den reelt eksisterende sosialismens» oppløsning negativ. Den rommer en mulighet for å definere sosialisme på ny.

Det er lyspunkter i kampen også. I 1995 innledet Zapatistene sitt opprør i Chiapas i Mexico. De så deres egen kamp for den opprinnelige befolkningen i Chiapas, som en glassplint i et kaleidoskop, hvis glassfragmenter består av mange forskjellige former for liv, prosjekter og visjoner. Men akkurat som alle glassplintene i kaleidoskopet er underkastet rørets dreininger, er mennesker overalt på jorden underkastet den globale kapitalens logikk. Denne felles skjebnen samler mangfoldigheten av mennesker i en felles motstand – i et felles mønster som i kaleidoskopets mønster av glassplinter.

Zapatistene klarte å skape et globalt nettverk av allianser gjennom bruk av nye kommunikasjonsmidler og -former. En del av nettverket er motstanden mot «globalisering ovenfra» som kom til uttrykk ved demonstrasjonene mot WTO, som begynte i Seattle 1996.

Et annet konkret resultat av denne prosessen er de globale og regionale møtene mellom motstandere av nyliberalismen – kalt «Sosialt Forum», hvor kamperfaringer og nye visjoner siden er blitt utvekslet.

Men også andre steder i Latin-Amerika har venstrefløyen gjort fremskritt. I Brasil kom fagforeningslederen De Silva til makten. I Chile og Argentina vant venstreorienterte partier regjeringsmakten. I Bolivia og Ecuador ble de opprinnelige folkekravene satt på dagsorden av sterke politiske partier. I Venezuela ble Hugo Chaves president. Det som i begynnelsen lignet en cautillopolitikk à la Peron i Argentina, er gått videre, og har åpnet opp for en folkelig mobilisering.

I Colombia kjemper den gamle frigjøringsbevegelsen FARC fortsatt. Det skal bli interessant å se om FARC klarer å utvikle en frigjøringsstrategi, som matcher de utfordringene en globalisert verden stiller.

Oppsummering

Den globale ulikheten mellom rike og fattige land, som konsekvens av århundrers utbytting, kan bare løses via globale løsninger. De nasjonale, sosialistiske revolusjonene i den tredje verden har ikke på avgjørende vis kunnet heve levestandarden. Nasjonalismen er blitt et problem for sosialismen.

Der trengs en global og verdensomfattende keynesianisme: handel, investeringer, pengepolitikk og arbeidskraft på linje med den nasjonale keynesianisme som hjalp europeiske land ut av 1930-årenes krise. I kjølvannet av finanskrisen burde det være gode betingelser for å reise kravet om global keynesianisme i stedet for WTO, IMF og Verdensbankens nyliberale politikk. Men dette skiftet kommer ikke av seg selv, kun via et press fra en globalisering nedenfra.

Det er stadig bruk for en visjon om en radikalt annerledes verdensorden. Den «reelt eksisterende sosialismen», slik den så ut i Sovjet og Øst-Europa og som den har utviklet seg til i Kina, har mistet sin tiltrekningskraft. Visjonen må ta utgangspunkt i en globalisert verden og dermed en multikulturell verden. Det betyr et likhetsbegrep med respekt for forskjellighet.

Nasjonalismen er blitt et problem for sosialismen. I forhold til frigjøringen fra kolonialisme og imperialisme spilte nasjonalismen en progressiv rolle i den tredje verden, men ble samtidig kilde til konflikter.

Visjonen om en annen verden må konkretiseres og eksemplifiseres slik at den kan vinne tilslutning og ikke forbli en drøm. Vi må kunne vise de første skrittene mot de langsiktige målene.

(Artikkelen er oversatt av Jan Holm.)

Noter:

1. Om Blekingegadegruppens historie se vår artikkel «Der handler om politik» i tidsskriftet Social Kritik nr. 117, februar 2009. Finnes online på www.snylterstaten.dk
2. Se «Bidrag til en anti-imperialistisk strategi» på www.snylterstaten.dk, hvor det ligger en rekke av de sentrale politiske dokumentene fra både Kommunistisk Arbejdskreds (KAK) og Manifest-Kommunistisk Arbejdsgruppe (M-KA).
3. Lenin: «Imperialismen som kapitalismens højeste stadium» Bind 6 i Lenins Utvalgte verker. Tidens Forlag, 1946.
4. Samir Amin: Den ulike utvikling. Forlaget Aurora, 1979.
5. Immanuel Wallerstein: The Modern World-System. Academic Press 1974. Vi laget selv en historisk analyse: «Verdens deling i to» som ble publisert i Manifest nr. 4 og 7. Finnes på: www.snylterstaten.dk.
6. Arghiri Emmanuel: «Unequal Exchange». Modern Reader, 1972.
7. Vi har i boken Imperialismen i dag, forlaget Manifest fra 1983 beskrevet mekanismene i det ulike byttet.
8. Chace-Dunn: Global Formasjon. Basil Blackwell, 1989, side 59.
9. Se utregningen i «Imperialismen i dag». Manifest 1983.
10. Köhler, G (1998) «The Structure of Global Money and World Tables of Unequal Exchange». Journal of World System Research, vol 4, nr 2, side 145–168.
11. Gernot Kohler og Arno Taush: Global Keynesianism, Unequal Exchange and Global Exploitation. Nova 2002.
12. Keynes J.M. (1964) The General Theory of Employment, Interest, and Money. New York. Harcourt Brace Jovanovich ( Reprint of the original from 1936)
13. Brandt Commission (1980) North-South: A Programme for survival. Cambridge, USA MIT Press.
14. Brundtland Commissionen (1987): Our Common Future.
15. A. Emmanuel har i boken Profit and Crises (1984) Heinemann London, undersøkt årsakene til kriser i kapitalismen. Han kommer frem til at de skyldes en ubalanse mellom tilbud og etterspørsel i den kapitalistiske markedsøkonomien.
16. E. Mandel (1978): The Second Slump, NL B London, side 146.
17. I Wallerstein (1978 side 232) World-System Analyses. I Kaplan: Social Change in the Capitalist World Economy. Sa Publishing.
18. FAO årsrapport, juni 2009.
19. Marshall-planen var en økonomisk plan for gjenreising av Europa etter andre verdenskrig.
20. Samir Amin (1997) Capitalism in the A of Globalization, Zed Books London.
21. Se min artikkel i Gaia nr. 39, vinter 2002, Fra WTO til World Trade Union.
22. Hart og Negri: Imperiet. Informations Forlag.