Omtale ved Taran Sæther

Det er først og fremst veldig bra at AKPs kvinneutvalg har laget en ny kvinnepolitisk sirkel.

La gå at den er preget av klipp og lim-metoden. Den har med de viktige spørsmålene: om det materielle grunnlaget for kvinneundertrykking, om hvorfor og hvordan familien spiller så stor rolle i å holde kvinnene «på plass», om at det ikke er lett å gjøre opprør en og en, om likestilling osv, osv.

Men det viktigste er at den tar opp kvinnenes frigjøring fra undertrykking. Og internasjonal solidaritet; den stiller til undersøkelse og diskusjon hva som må til og hva kvinnene må kjempe for å oppnå frigjøring uten å leve på andre kvinners skuldre eller undertrykke menn og barn.

Språket i et par av kapitlene er stikkordsmessig og påståelig. Dette skjemmer en del fordi formen ellers er god. Den er tydelig i analyse og standpunkter, men inviterende til disksjon. Tipsene til videre lesing kunne med fordel være flere, og for eksempel tekster fra Råtekst og Under det rosa teppet ville kanskje henvendt seg mer til de unge kvinnene. Når studiesirkelen skal videreutvikles, ville jeg synes det var en god ide og ta opp forskjellige retninger innafor de kvinnepolitiske debattene og strategier for frigjøring.

av Peter M Johansen

Kuliene har ingen minstelønn; mennene og kvinnene i Kalandar Colony har ingen åttetimersdag. Den gjelder ikke i industrisonene som ligger som årringer rundt Delhi og rett over delstatsgrensene til Uttar Pradesh eller Haryana.

Å gå inn i Kalandar Colony er som å gå inn i en labyrint hvor en alltid kommer fram fordi alt fortoner seg som det samme. Smale slumsmug, en meter eller halvannen bred, hvor så mye aktivitet som mulig foregår i forlengelsen av dørtersklene. Et dimmet kveldslys fanger opp nyvasket hår som blir kjemmet ut i pausen før kveldens hussysler.

Folk står og huker seg i døråpningene for det er i smugene ting skjer. Intet går hus forbi. En ustø sykkel som veiver mellom nakne føtter og åpne sandaler, lettskremte og bedagelige bikkjer, geiter og en og annen ku som endevender søppelhauger. Mylderet som blir fanget opp av labyrinten og holder ting på plass.

Fattigkolonien er deres, om ikke annet som en felles tilværelse. De kom fra vidt forskjellige steder, og dagen er spredt og like usikker som den neste. Folk her vet at de har få steder å gå.

Den kastelige fatalismen har i det minste god næring, noe lokale veldedighetsorganisasjoner med forankring i den hindusjåvinistiske bevegelsen rundt regjeringspartiet Bharatiya Janata Party (BJP) gjør alt for å utnytte. Ikke minst når det stunder til valg og kasteskillene plutselig ikke spiller stor rolle. De går uansett på tvers i Kalandar Colony, ikke horisontalt, like ubevegelig og urørlig som klasseskillet.

Det fins dessuten to verdener utenfor Kalandar Colony, og en av dem er verre.

I et trangt smug ligger fagforeningskontoret, om en er villig til å gi og ta med betegnelsene. Det er ingen reell fagforening i legal sammenheng, men en organisering rundt det at folk arbeider. Kontoret er strie og filttepper og filtkveiler på gulvet og en stabel med papirer i et hjørne. Dette er like fullt organisasjonen i Kalandar Colony. Blant kamerater, asjon, er Lalchand innflytter fra delstaten Uttar Pradesh, den folkerikeste i landet med vel 170 millioner innbyggere. Få land i verden har et høyere folketall, ikke flere enn fem og med høyere tilvekst enn Brasil.

«Jeg kom fra Varanasi, ved Ganges, i 1991. Familien hadde ikke nok land til at det kunne livnære alle da arven kom,» sier Lalchand forsiktig. «Jeg dro til Delhi og fikk jobb på Sahani Tyres. Ledelsen sa at de ville ha inn transfer workers og byttet adresse. Jeg fikk sparken, kort og godt,» sier han. Nå tar han jobber som maler, fra hus til hus.

Biharis

Ansiktene i det trange rommet er som et kart over Nord-India. De snakker om hendelsene som utspiller seg i Bihar og Assam. 9. november gikk ungdommer i Assam til angrep på eksamenslokalene til de indiske statsbanene i Guwahati. De stormet lokalene for å forhindre biharis (fra Bihar) i å avlegge eksamen som ville gjøre dem kvalifisert til å få jobber i kategori C og D ved jernbanen i Assam.

Biharis ble banket opp, trakassert, hundset, og svaret kom to dager etter. Biharis raider jernbanestasjonen i Kishanganj på jakt etter folk fra Assam. I flere dager blir togene fra Nordøst-India trålet når de passerer Bihar. Konflikten eskalerer; nye politiske overtoner spiller inn. Seks dager etter utbruddet blir husene til biharis i Assam stukket i brann, og to biharis blir drept i Tinsukla, den eneste byen i Assam hvor de er i flertall, og Dhubri, helt i det nordøstre hjørnet av delstaten, lengst vekk fra Bihar. De neste dagene fortsetter klappjakten på biharis i Guwahati, og 17. november gjennomfører Assam-ungdommen en bandh, streik hvor de tvinger butikkeiere til å rulle ned jerngitrene.

Dagen etter blir fire lastebilsjåfører fra Bihar drept i Bauxirhat, og seks medlemmer av en bihari-familie hakket i hjel i Kheronipathar. Hæren blir kalt inn, og alle tog fra nordøst som går gjennom Bihar, har styrker fra Railway Protection Force ombord helt fram til Mughalsarai, først stopp i nabodelstaten Uttar Pradesh.

Da var 30 drept i de etniske sammenstøtene i kampen om offentlige jobber. Åtte byer i Assam var underlagt unntakstilstand. Ingen sammenstøt fant sted utenfor de to delstatene.

«Endringer i rekrutteringspolitikk fra New Delhi har gjort at folk i nordøst føler seg krenket, men det gir dem ikke rett til å ta loven i egne hender,» uttalte Assams delstatsminister Tarun Gogoi.

Mennene har gått langs de samme skinnegangene, på tvers av delstatsgrensene. De jakter selv på jobber på «fremmed jord». Delhi har alltid vært et trekkplaster, som Mumbai og Kolkata, Hydrabad og Chennai (Madras). Føderasjonshovedstaden har i sin offentlige virksomhet vært åpen for alle som en del av det indiske prosjektet etter Friheten i 1947, og mangfoldet er lett å få øye på sentralbanestasjonen, hvor det ennå fins et hvilerom for kulier fra kolonitida.

Tidligere kom de for å mekke sammen Ambassador ved Hindustan Motors som i dag går som hvite drosjer. Nå er det Maruti Suzuki og Hyandai Santro, fabrikkert i Delhi, som gjelder. Men det meste av bilindustrienes investeringer går til Kina.

Det er langt til jobbene her for folk i Kalandar Colony eller til eksportsonen ved Noida i Uttar Pradesh rett over delstatsgrensa.

Arbeiderklassen er dårligere organisert i Delhi enn i Mumbai, og de beste daglønnene for kulier er på 100 rupi i måneden. Verdensbankens fattigdomsmål på to dollar dagen lar seg oversette til vel 90 rupis etter dagens kurs.

Det bor rundt 2.500 til 3.000 husholdninger i Kalandar Colony, men det kan i virkeligheten være 5.000 familier her, forteller Sukhabir. Spriket røper hvor uoversiktlig ting er; ytterveggene i labyrinten faller fra hverandre. Det fins ingen organisering i nabolaget utover dette rommet. Folk er overlatt til seg selv som en landsby i byen uten landsbyens sosiale struktur.

«Vi ser ikke resultater av all kampen vi har gjort, den legale kampen gjennom fagbevegelsen. Etter så mange år har jeg intet håp om at situasjonen for oss arbeidere vil endre seg,» sier Lalchand.

De lot seg lokke av håp, byen med navnet New Delhi og med nye bydeler som Model Town I, II og III, av paradene rundt Lal Fort, «Det røde fortet». De fem bruene over Yamuna-elva er som tømmervaser under fløtinga. Yamuna-elva flyter ikke som en kloakk, den siger.

Myndighetene døpte den lengste gata til Development Road. Skattedirektoratet ligger tvers overfor Delhis politihovedkvarter. Begge driver med innsamling av penger på hvert sitt vis, og politiet med større effektivitet; skattedirektoratet med vekslende hell, med betoning på vekslende.

Forurensingen får en annen valør i Delhi; smogen er stikkende, særlig om kvelden og vintermånedene når kulda legger seg som et lokk. Myndighetene appellerer friskt: Green Delhi, clean Delhi.

En kunne ha lagt til Mr. Bean, Delhi, selv om byggingen av Delhi Metro – etter alle disse årene – gir både arbeid og forhåpninger om reinere luft. London klarte det jo. De lyseblå gjerdene som skjermer bygningsarbeidet, spiser seg inn i Connought, hotellområdet for den gemene vestlige hop, og sperrer av veier som knapt gjør kaoset verre.

Det hviler en britisk arroganse over det faktum at Delhi ikke har fått t-bane før nå – og dermed den avstanden det er mellom Delhi, i betydningen myndighetene, og folket etter Friheten.

Metroen er folkelig, og dessuten hadde Tata monopol på busser. Tata, Birla og Congress, to økonomiske og et politisk dynasti, Nehru Gandhi, i kompaniskap. I dag sliter Tata-bussen seg fram som et annet dynasti gjennom den kulørte skiltjungelen en møter i Delhi: hindi og engelsk i skrikende farger.

Igjen en verden bortenfor Kalandar Colony, hvor sykkelkuliene tråkker sine fulle lasteplan på hver pedal, ikke som en roterende bevegelse, men med tyngdeoverføring fra det ene beinet til det andre, langsomt, seigt, tråkk for tråkk, slik menn tidligere trampet skovler på føydalherrenes vanningsanlegg. Lærlegger, årer som røtter på et bamyian-tre.

Minstelønna er beregnet ut fra åttetimersdagen. Kuliene har ingen minstelønn; mennene og kvinnene i Kalandar Colony har ingen åttetimersdag. Den gjelder ikke i industrisonene som ligger som årringer rundt Delhi og rett over delstatsgrensene til Uttar Pradesh eller Haryana.

Kalandar Colony er en av industriens årringer. Utenfor ligger Okhla med forrige industrigenerasjons bedrifter. De er mindre eller mellomstore, men arbeidsintensive. Over 80 prosent er midlertidig ansatte; de er ikke organiserte, og rundt 75 prosent av dem lever i slumgettoer som er verre stilt enn Kalandar Colony.

De bygger gettoene selv, på områder som er lagt ut av bedriften som igjen har fått utleien fra kommunen. Det som finnes av helsetilbud og skoler, drives av ikke-statlige organisasjoner, veldedighet. Her finner en også innflyttere fra øst: Bihar, Uttar Pradesh, Jharkhand, over 60 prosent. Om lag ti prosent er sørfra, hovedsakelig i serviceyrker fordi lese- og skriveferdigheten er bedre blant folk fra delstaten Kerala. Få er fra Delhi.

Arbeidere vet ofte knapt nok navnet på bedriften. De får utdelt et nummer hvor de skal henvende seg når de blir plukket ut foran ansettelseskontorene. Her holder Indias største selskap til. Reliance innen petrokjemisk og tekstil som har vokst seg stort de siste tjue åra under Dhiru Bhai Ambani fra delstaten Gujarat. Tata Iron and Steel Company (TISCC) som Tata-familien bygde opp med britisk kapital.

I Okhla arbeider folk opptil 80 timer i uka for å overleve. De som jobber innen tekstil, vet knapt hva fridager er. Innen bransjen kommer og forsvinner jobber like fort som andre skifter skjorter. India skiller seg ikke fra Bangladesh eller Indonesia, Guatemala eller Mexico. Konglomerater som CCI, spinner seg inn i Okhla for å finne underleverandører og bytter når de selv finner det for godt.

I Okhla bor det opp mot 300.000 mennesker. Det er et anslag; naturligvis er det ingen som riktig vet. 5 x 7 kilometer; 35 km² til rådighet. Alt tyter ut og velter inne over gater og smug. Krypinn hvor bakveggen er fabrikkens murer, med enorme hauger av avfallspapir og plast på takene. Det kan gi en slant. En gruppe unge menn reagerer mot å bli fotografert i slike omgivelser. Det er påtrengende, som lukten og smaken som slår imot.

«Å ta bilder er en fornærmelse. Vi kan ikke engang gifte oss,» sier en av de unge og slår han ut med hendene.

Området med små tekstil- og lærfabrikker er 2 x 3 kilometer; de fleste har 40-50 ansatte. Fagforbundet Delhi Leather Karigar Sangatan har 5-6.000 medlemmer her, av vel 20.000 innen bransjen. For fire år siden var det et spontant arbeideropprør mot arbeidsforholdene. 5.000 demonstranter stormet noen fabrikker. Etterpå fagorganiserte mange seg.

Arbeidsløsheten er annerledes på dette stedet enn ellers i India; på grunn av kapitalismen og på grunn av mangelen på kapitalisme.

«Vi lever i både lys og mørke,» sier en fagforeningsaktivist. «Å leve i fullstendig mørke er en ting. Å leve i lys og mørke, er verre,» legger han til.

Neste industrigenerasjon har slått seg ned i Noida i Uttar Pradesh. En industripark er rullet ut på dyrket mark tett ved hovedstaden. Attraktive tomter for den nye high-tech industrien. Boligområdene her har betydelige høyere standard. Så er det heller ikke arbeidere fra Okhla eller Kalandar Colony som blir hentet ut hit.

Boligbyggingen har blitt en bransje for seg. Bønder bruker sin jord for å bygge for utleie. Opptil 500 rupi i måneden.

Industriområdet er muret inn. Det ene feltet dekker 153 bedrifter med 16.000 ansatte som daglig passerer de tettet sikkerhetsportene. Juvelindustri, software, tekstil, elektronikk. All produksjon er eksportinnrettet. Industrien har fått sine særrettigheter og skatteletter; de ansatte har blitt fratatt sine. Det er ikke lov å streike; heller ikke å ha organisasjonsmøter utenfor fabrikkområdet. Innsynet stanger i muren.

Timex holder stengt. Andre merkevarer, logoer, kommer på rekke og rad: Suzuki, Daewo, Honda, Samsung, Panasonic. Lenger ut på neste felt som ennå er åpent: Yamaha, Pepsiu, Cargill, Musebaer.

Det er denne delen av India som nå blir vist fram når vekstratene i den nye økonomien blir beskrevet og tegnet videre inn i framtida. Veien er blitt bredere; smugene i Kalandar City blir trangere når det støvfylte vintermørket legger seg over Delhi.

«De utenfra» og «jordas sønner»

Jakten på arbeid går langs Indias velfylte jernbanenett, på tvers av delstatene, over kulturelle skiller, over språkgrenser og religiøse barrierer, men for hinduene med kasten og klassen i bagasjen. Nesten til enhver tid er spørsmålet om å reservere offentlig ansettelser til «jordas sønner», de som hører hjemme i delstaten, gjenstand for debatt i en halvt dusin delstater, ifølge New Delhi-avisa Times of India.

Det siste halve året har det vært voldsomme konflikter i Andhra Pradesh, Maharashtra, Jharkhand, Uttaranchal Pradesh og Jammu & Kashmir, samt i Assam og Bihar. I Assam ble over 30 biharis drept.

I Maharashtra har gujaratiene, tamiler og biharene ofte blitt angrepet som utenforstående selv i smeltedigelen Mumbai, særlig etter at det hindufascistiske partiet Shiv Sena, ledet av filmmannen Bal Thackeray, vokste fram til makta i 1969/70. Partiet akseptere bare «jordas sønner».

I Assam ble første bengalerne og deretter marwariene utsatt for angrep som utenforstående fra den sjåvinistiske organisasjonen Asom Gana Parishad på 1980-tallet.

Over hele India blir folk fra delstatene i nordøst – Mizoram, Tripura, Manipur, Nagaland, Arunachal Pradesh, Assam og Meghalaya – utsatt for diskriminering og angrep; ofte blir de tatt for å være fra Nepal, Myanmar (Burma) eller Kina.

Bokomtale

av Rolv Rynning Hanssen

Eric Schlosser har skrevet ei tjukk bok om hurtigmatkjedenes tilblivelse. Historien starter som den tradisjonelle american way, hvor brødrene Richard og Maurice McDonald i 1937 åpner en drive-in hamburgerrestaurant. Etter hvert utvikler historien seg til historien om den stadig mer brutale hurtigmatkapitalismen og den globale utviklingen av de stadig mektigere kjedene. Dette er fortellingen om systematisk fagforeningsknusing, fullstendig fremmedgjøring av arbeidskrafta og kynisk utnyttelse av ungdom og etter hvert særlig illegale innvandrere.

Dette er historien om hvordan USAs mektige slakteindustri knuser fagforeningene for å kunne levere kjøttdeig til McDonalds og andre hamburgerkjeder stadig billigere. Dette er historien om noen av de mest kyniske kapitalister som har utviklet seg.

I begynnelsen av boka skildres brødreparet og andre «selfmade men» som personer som konkurrerer på kvalitet, og du får nærmest lyst til å smake deres hamburgere. Etter hvert som kapitalismens grådighet og kynisme avsløres, smaker hamburgeren stadig verre. Leser du hele boka, har du antakelig spist din siste hamburger på McDonalds eller andre kjeder.

McDonalds var et resultat av den nye amerikanske levemåten: Folk lever i bilen. Framveksten skjedde samtidig som General Motors kjøpte opp sporveisselskaper i hopetall for å legge dem ned (og som ga GM 5.000 dollar i bot).

McDonalds satset på arbeiderklassen som kunder. Etter hvert som arbeiderne fikk biler, ble McDonalds et naturlig mål for familien. Først og fremst utviklet kjeden en strategi for å lokke små barn, da fulgte, naturlig nok, foreldrene med på kjøpet. Maten skulle være standardisert, enkel og billig. Etter hvert fikk familier fra arbeiderklassen råd til å kjøpe restaurantmat til sine barn.

Eric Schlosser beskriver arbeidsforholdene for de som arbeider i kjedene, med innlevelse. Det er ikke lett å komme kjedene inn på livet. De satser på ung arbeidskraft, som i gjennomsnitt ikke blir på arbeidsplassen mer enn tre måneder. Men gjennom mange ansettelser høster kjedene stort av amerikanske statlige midler som gis til bedrifter, som ansetter unge. I USA er det ingen betingelse at arbeiderne har lengre ansettelse enn tre måneder. Det er antall unge som ansettes som gir støtte.

McDonalds er et eksempel på samlebåndprinsippet og den ultimate suksessen for standardisering. Visste du at en pommes frites skal være 7,1 millimeter tykk? Hovedmottoet for hurtigmatkjedene er rask gjennomstrømming, noe som oppnås gjennom rigide reglementer og standardiserte produkter. Når bedriftsledelsen (ikke i den enkelte restaurant, men på hovedkontoret) bestemmer eksakt hvordan hver eneste oppgave skal utføres og kan innføre egne regler om arbeidstempo, produkter, kvalitet og teknikk, gjør den det stadig lettere å skifte ut arbeiderne. Ledelsen er ikke lenger avhengig av arbeidernes ferdigheter og kompetanse, dette er bygd inn i driftssystemet og maskinene. Som det heter, så er arbeidsoppgavene «befridd for yrkeskunnskap» og kan dermed fylles av stadig billigere arbeidskraft, som skiftes ut stadig oftere.

På 1960- og 1970-tallet forsøkte fagforbundene å organisere arbeiderne på McDonalds. Da opprettet ledelsen en «flygende patrulje» med erfarne direktører og sjefer som sattes inn der det trengtes. I arbeidskontraktene, som virkelig var med liten skrift, hadde mange gått med på at de kunne gis avskjed om de ikke gikk gjennom en løgndetektortest. Dette krevde man blant annet for å avsløre hvem som tenkte å organisere seg, hvem som var aktivistene. Dersom man ikke lyktes i å stoppe organiseringa på denne måten, var middelet å legge ned restauranten. En annen franchisetaker kunne da åpne en McDonalds på andre sida av gata. Da boka var ferdigstilt i slutten av 2002, var det ingen organiserte arbeidere på noen av de 15.000 McDonalds-restaurantene i Nord-Amerika.

At McDonalds og andre kjeder er forkjempere i kampen mot forhøyelse av minimumslønnene, er selvsagt. Det hjelper også godt mot organisering å bruke illegale innvandrere og arbeidere som kan verken engelsk eller spansk i produksjonen.

Boka viser tydelig hvordan hurtigmatkjedene presser andre industrier. Pommes frites var noe av det første som ble standardisert. Av naturlige årsaker smaker poteter, og dermed pommes frites, ulikt etter når på året de høstes. Men ikke hos McDonalds. Der er smaken den samme, uansett hvilken restaurant du går på, uansett årstid. Smaken er kjemisk manipulert av smakløse poteter med kjemiske tilsettinger. Slik er for øvrig all kjedemat, det er kjemikaliene som gir smakløs mat deres karakteristika. Spiser du på McDonalds, vet du alltid hva du får.

Og kjedenes enorme innkjøp presser prisene. Produsentene av poteter og kjøtt var tidligere organisert i mektige samvirker. Disse er nå knekt av kjedene, som i realiteten bestemmer prisene. Det samme gjelder levering av kylling og drikkevarer.

Historien om McDonalds er også historien om hvordan man knekte en av de sterkeste fagorganisasjonene i USA, nemlig innen slakteribransjen. Dette var en bransje hvor fagarbeiderne tjente gode penger. For å kunne få leveransene til kjedene har slakterikjedene sluttet seg sammen. De har flyttet fra steder med sterk fagforeningstradisjon, som for eksempel Chicago, til for eksempel Colorado, Texas og Kansas. Her lå lønningene på under det halve. Samtidig brukte store slakteriforetak som IBP (Iowa Beef Packers) aktivt mafiaen for å heve fagbevegelsens boikotter av forretninger som mottok kjøtt fra bedrifter i streik. Avtalen gir at mafiabosser fikk en kommisjon per kilo kjøtt som ble levert. Andre metoder var å legge ned slakterier ei tid eller å finne «vennlige» fagforeninger.

Upton Sinclair beskrev i 1906 i boka Villmarken («The Jungle») bestialske forhold innen slakteindustrien. På bakgrunn av dette hadde forholdene blitt vesentlig forbedret da kjedemakten slo til fra 1960-årene og utover. Akkurat som på kjøkkene på McDonalds, ble slakterivirksomheten nå gjort til et område hvor fagkunnskapen var unødvendig. Arbeidet ble stykket opp, arbeiderne hadde en enkel arbeidsoppgave, som til gjengjeld måtte utføres i et forrykende tempo. Arbeidsulykkene økte og arbeidsforholdene som beskrives, er direkte groteske. Forsikringsordninger er dyre, derfor fikk arbeiderne de første forsikringene etter seks eller tolv måneders ansettelse. Dermed var en høy gjennomstrømming på opp mot 100 % i året en måte å unngå å ulykkesforsikre arbeiderne. Kapittelet om arbeidsforholdene i slakteriene som leverer til McDonalds, er et uhyggelig eksempel på kapitalistenes ufølsomhet og brutalitet i jakt på profitt. Samtidig lobbes det i kongressen for å redusere antall statlige kontroller, både med arbeidsulykker og farlig mat.

Farlig mat er en konsekvens av kjedemakt. Før gikk dyrene ute og spiste gras. Men for å øke effektiviteten, dvs øke vekten fortest mulig, fores de nå opp på mais og annet matkorn. Matvarer som hadde vært mye mer effektive som direkte menneskeføde i en verden hvor sult er et problem. Samtidig er veksthormoner viktig, med usikker virkning. Men det verste er at dyrene presses sammen i innhegninger der sykdommer blir det naturlige resultatet. Og hygienen blir et stadig større problem. Sammenstimling av så mange dyr gjør det umulig å bli kvitt skitten, og med stadig dårligere tid på slakteriene, tar man seg heller ikke tid til å vaske dyrene.

Derfor spres mange av USAs sykdommer med de rå hamburgerne. Boka forteller om oppdagelsen av den livsfarlige E coli 0157:H7-bakterien, og hvordan kjedene slåss mot strengere forebyggende tiltak, og mot at det skal tas flere tester.

Jeg ble sjokkert av å lese boka. Flere burde gjøre det. Ikke bare det jeg har nevnt her, er tema. Tema er også hvordan kjeder skaper enorm profitt gjennom franchisesystemet. Eller hvordan McDonalds og andre følger i USA-imperialismens fotspor. Der hvor USA får politisk kontroll, rykker McDonalds inn. I DDR startet opprøret som førte til murens fall i Plauen. Med sans for symboler åpnet den første østtyske McDonald nettopp i Plauen. Noen steder skaper McDonalds skandale, som da man i et flygeblad ønsker «velkommen til Dachau – velkommen til McDonalds».

Den veldokumenterte boka viser også hvordan hurtigmatkjedene er med på å gjøre barn og unge kraftig overvektige i USA, og hvordan produksjonsmåten hindrer menneskeføde i å bli distribuert for å hindre sult. I stedet fores kyr med matkorn for å opprettholde den amerikanske fedmen. Eller hvordan kjedene slåss for å få beholde retten til å fore dyrene med rester etter slaktingen, noe som har forårsaket BSE, kugalskap, i Europa.

Eric Schlosser er journalist og gir oss derfor en fortelling om elendigheten, uten å peke på noen løsninger. Han tror på kapitalismens mulighet til å bli «snill». Altså ingen vei framover: Men vil du lære om kapitalisme, om hensynsløshet og grådighet sammen med virkelig globalisering, les boka. Den har et godt register med masse henvisninger til andre leseverdige kilder.

Og du sparer pengene til en Big Mac!

av Rolv Rynning Hanssen

Norske tariffavtaler er i stor fare for å bli knust dersom EUs tjenestedirektiv blir vedtatt. Her lovfestes sosial dumping som prinsipp.

Utenlandske firma som tar tjenesteoppdrag i Norge, pålegges å følge lover og regler fra det land firmaet er registrert i.

Nytt tjenestedirektiv

Den 13. januar i år la Europakommisjonen fram et forslag til direktiv til liberalisering av tjenestesektoren i EU/EØS-området. Dagens tjenestedirektiv (92/50/EG) er fra 1992 og har blant annet framtvunget loven om offentlige anskaffelser i Norge, dvs offentlige organs plikt til å anbudsutsette innkjøp av varer og tjenester over visse terskelverdier.

Fra arbeidsgiverhold, blant annet NHO, framholdes at forslaget til nytt tjenestedirektiv ikke representerer særlig mange endringer i selve rettsgrunnlaget, men er snarere en presisering av gjeldende rett, på bakgrunn av rettsavgjørelser i EU-domstolen.

Sikrer sosial dumping

Bakgrunnen for direktivet er nå å lovfeste det som etter hvert har blitt praksis. Når dette skrives, avslører NRK at et polsk firma som har oppdrag i Oslo, betaler sine bygningsarbeidere 27 kroner timen, mens norske arbeidere på samme oppdrag har det sjudobbelte i lønn.

Debatten om fri flyt av arbeidskraft og eventuelle overgangsregler for å hindre en flom av utenlandsk, lavtlønna arbeidskraft dreier seg om enkeltarbeidstakere som søker seg arbeid i norske bedrifter. Nå er det snakk om et annet av EUs grunnprinsipper, fri flyt av tjenester. Arbeidstakere som ansettes i for eksempel Polen for et polsk firma for å utføre tjenester i Norge, vil dermed ikke være omfattet av det regelverket som det har vært diskutert overgangsordninger for. Og det er nettopp slike forhold tjenestedirektivet vil gi lovgivning for.

Hovedprinsipp

Direktivet streker opp to hovedprinsipp:

• Prinsippet om gjensidig godkjenning
• Prinsippet om opphavsland

Gjensidig godkjenning

Dette betyr at tjenester som er godkjent i et EU-land, ikke kan nektes levert til tjenestekjøpere i andre EU-land. Actis (dvs. rusfeltets samarbeidsorgan) påpeker at dette kan påvirke norsk alkoholpolitikk i stor grad. Det kan utfordre selve Vinmonopolet, bevillingsordningene og reklameforbudet. Dette er områder som blir underlagt begrepet tjenester. Et av hovedpunktene i direktivet er å fjerne hindringer for konkurranse på tjenesteområdet, og regulering av antall utsalg, hvem som kan tilby tjenester, eller at krav til autorisasjon, registrering og liknede i utgangspunktet skal fjernes.

Derfor kan det være tvilsomt om det vil være mulig å forhindre alkoholreklame i Norge særlig lenge. NHO er i sin høringsuttalelse opptatt av at reklame vil følge opprinnelseslandets regler. Det kan virke urimelig at utenlandske tjenesteleverandører skal ha andre muligheter for å reklamere enn de nasjonale tjenesteleverandørene har.

Imidlertid finnes det unntaksordninger som muligens kan dekke dette området. Men skal et land få unntak, kan dette for eksempel være autorisasjonsordninger som tillates ut fra et overordnet hensyn til allmennhetens interesse. Det kan også være mulig å få inntak når det gjelder forhold som har med beskyttelse av mindreårige å gjøre.

Mer makt til EU-domstolen

Unntakskriteriene er omfattet av kompliserte prosedyrer der Kommisjonen har en overordnet rolle. Unntakene vil være gjenstand for fortløpende vurdering av Kommisjonen, eller ESA (EFTAs overvåkningsorgan) for norsk vedkommende. Det ligger også en mulighet her for at Kommisjonen vil stramme inn.

I alle høringssvar er det reaksjoner som sier at direktivet er preget av at teksten er uklar, selv om målet er klart. EU-metoden for å klargjøre lovverket er å la EU-domstolen ta saken og tolke i tråd med direktivet, men dessuten i lys av EUs grunnleggende prinsipper. Det er verd å merke seg at domstolen er ytterst lojal til de fire friheter når lover skal tolkes, det er ikke å forvente at den protesterende fagbevegelsen får særlig drahjelp derfra.

Samtidig skal ikke gjensidig godkjenning gjelde tjenester som en medlemsstat har forbudt av hensyn til folkehelsa, sikkerhet og offentlig ro og orden. Det ser derfor ut til at det mye brukte eksemplet med legal nederlandsk prostitusjon- og hallikvirksomhet kan unntas fra direktivet her i Norge.

Prinsippene for tjenester er ellers nærmest identisk med bestemmelsen for varer, kalt Cassis de Dijon-prinsippet etter likøren som banet fri flyt for varer.

Opphavslandsprinsippet

Dette betyr at tjenesteprodusenter utelukkende omfattes av lovgivning i det land der de er etablert, og at medlemslandene ikke får innføre begrensninger for tjenester som anskaffes fra leverandører i en annen medlemsstat.

EPSU – den europeiske fagforeningssammenslutning for forbund i offentlig sektor – er på sin kongress i juni i år svært bekymret for at enkelte kollektivavtaler som i dag er lovlige, kan anses for å være handelshindringer og utfordres av bedrifter som har fordel av billig arbeidskraft i opprinnelseslandet.

Det er ikke bare at det undergraver inngåtte avtaler, men det kommer også å lede til sosial dumping og vil gjøre det mye vanskeligere å opprette kollektivavtaler i land med system som ikke bygger på lovfesting av tariffavtaler.

Norsk LO går i sin høringsuttalelse klart imot bruk av opphavslandsprinsippet. Videre krever LO at det skal være mulig å videreføre den norske arbeidsmarkedsmodellen basert på kollektive avtaler og krever at denne rettigheten eksplisitt må tas inn i direktivet.

Videre påpekes det at direktivet åpner for oppretting av «postkasse»-kontor i land hvor regelverket er mindre belastende, slik at man kan ansette folk der på lokale vilkår for oppdrag i mer belastede land, slik som Norge.

EUs største vekstområde

Som det sies i direktivets følgeskriv, så er tjenestesektoren allestedsnærværende i den moderne økonomien. Sammenlagt skaper tjenester nesten 70 prosent av EUs bruttonasjonalprodukt (BNP) og sysselsetting. Samtidig har sektoren et stort potensial for å skape vekst (les: profitt) og sysselsetting. På EU-toppmøtet i Lisboa i 2000, ble det understreket at det å utløse dette potensialet, er den viktigste faktor for å gjøre EU til verdens mest konkurransedyktige og dynamiske kunnskapsøkonomi i 2010. Tjenestesektorens vekstpotensial har ikke kunnet blitt fullt ut utnyttet pga de mange hindringer som hemmer utveksling av tjenestevirksomheten mellom medlemsstatene.

Hva er tjenester?

I direktivet defineres begrepet tjenester som «all næringsvirksomhet som utøves av en næringsdrivende og som består i å skaffe til veie en tjeneste for hvilken det betales en økonomisk godtgjøring». Direktivets følgeskriv konkretiserer tjenester mye videre enn det man til daglig kaller for tjenester. Her ramses det opp for eksempel konsulenttjenester, sertifisering, vedlikehold, drift og sikkerhet ved kontorer, reklame, rekruttering, bedrifter som utfører midlertidig arbeid, handelsreisende, juridisk og skattemessig rådgivning, tjenester som omfatter leiligheter/boliger, boligmekling, byggevirksomhet, arkitektvirksomhet, distribusjon, organisering av messer, bilutleie, sikkerhetstjenester, turisttjenester, reisebyrå, turistguiding, audiovisuelle tjenester, drift av sportsanlegg og fornøyelsesparker, tjenester på fritidsområdet, omsorgs- og pleietjenester, tjenester i hjemmet, for eksempel hjelp til eldre.

Direktivet omfatter tjenester som kjøpes av både bedrifter og enkeltkonsumenter, og det gjelder uansett om tjenesten betales eller er gratis for sluttmottakeren.

Hva med offentlige tjenester

Mange av Europas faglige organisasjoner protesterer mot direktivet ut fra at det er meget uklart hva som skjer med offentlige tjenester. EPSU (Europeiske føderasjonen for offentlig ansatte) og EFS (Europeiske faglige samorganisasjon) mener at tjenester i allmennhetens interesse kommer til å bli handelsvarer som kjøpes og selges utelukkende i profitthensyn. Det er særskilt de forslagene i utkastet til direktiv som omfater helse- og omsorg, sosiale tjenester og omsorg for eldre og funksjonshemmede som EPSU forkaster. Det er ikke mulig å innføre konkurranse i nasjonale tjenester som bygger på solidaritet, uten å undergrave deres funksjon. Forslaget er stikk i strid med traktatens artikkel 152, som slår fast at dette er et ansvarsområde for medlemsstatene, noe som også er fastslått i forslaget til ny grunnlov.

Fagforbundet påpeker at det er vanskelig å forholde seg til den tvetydige definisjonen av tjenester i direktivet. I forbindelse med utarbeidelsen av strategien for det indre marked brukes begrep som «markedstjenester», «forretningsmessige tjenester» og «økonomiske tjenester» om hverandre med «tjenester». Det er heller ingen referanser til «offentlige tjenester eller allmennyttige tjenester». I direktivet gir Kommisjonen eksempler på hva som menes med tjenester. Blant disse er helsetjenester og hjemmehjelpstjenester. Det finnes heller ingen unntak for «ikke-økonomiske» tjenester i allmennhetens interesse. Samtidig sier Kommisjonen i følgeteksten at den ikke har til hensikt å dekke ikke-økonomiske tjenester i allmennhetens interesse. Dette defineres igjen som tjenester levert direkte av offentlige myndigheter uten økonomisk godtgjøring.

Også NHO er her i tvil og ber om en studie av hvilke sektorer som omfattes av direktivforslaget. Imidlertid mener NHO at når det gjelder tjenester av allmenn økonomisk interesse, som kan utføres av både private tjenesteleverandører og det offentlige, omfattes disse tjenestene av direktivet.

Det vil si at tjenester som kommuner, fylker og stat velger å konkurranseutsette, vil være omfattet av prinsippet om opphavsland. Med all denne uklarheten er det sannsynlig at EU-domstolen vil skjære igjennom på mest mulig markedsvennlig måte, og da er det sannsynlig at NHOs syn ligger nærmere enn EPSU og Fagforbundet sitt.

Arbeidsmiljøloven et hinder?

Arbeidsmiljølovens kapittel XII B handler om arbeidstakere utsendte fra utenlandsk arbeidsgiver til Norge i forbindelse med tjenesteyting. Dette kapittelet i arbeidsmiljøloven bygger på det såkalte utstasjoneringsdirektivet fra 1996. Hovedregelen her er at arbeids- og ansettelsesvilkår skal sikres.

Direktivforslaget fra Kommisjonen gjør unntak for områder som utstasjoneringsdirektivet omfatter.

Det er viktig å være klar over at utstasjoneringsdirektivet ikke regulerer lønns- og tarifforhold, med mindre det er lovfestet. Dette kan lovfestes i form av en minstelønn, noe som ikke er gjort i Norge, eventuelt kan en tariffavtale være allmenngjort. For å kunne møte sosial dumping i forbindelse med EØS-avtalen, ble det i 1993 vedtatt en lov om allmenngjøring av tariffavtaler. Denne loven er til nå ikke blitt brukt, men LO har nå krevd en allmenngjøring av tre landsomfattende tariffavtaler på sju petroleumsanlegg på land. Saken er ikke avsluttet i skrivende stund.

Norge har i motsetning til en rekke andre land ingen lovfesta regler om minstelønn. Lønnsbestemmelser er nedfelt i tariffavtaler og individuelle lønnsavtaler. Eventuelle minstelønnsbestemmelser skal omfatte utsendte arbeidstaker.

Dermed er det bare arbeidsmiljølovens bestemmelser som utstasjoneringsdirektivet vil omfatte. Det vil i hovedsak si krav til arbeidsmiljø, ulike vernetiltak, skriftlig arbeidskontrakt og arbeidsgiver plikter ellers. Ferieloven gjelder. Dette er bestemt i arbeidsmiljølovens § 73M.

Mange har påpekt at det her kan bli en kollisjon mellom utstasjoneringsdirektivet, dvs norsk arbeidsmiljølov, og tjenestedirektivet. I så fall er det arbeidsmiljøloven som må vike. Dette ser også ut til å bli resultatet, for i nytt forslag til arbeidsmiljølov tas bestemmelsene om utstasjonerte arbeidstakere i Norge ut av loven, og erstattes eventuelt av ei forskrift.

Det er også spørsmål hvor lenge lov om allmenngjøring av tariffavtaler får lov til å eksistere i konkurranse med tjenestedirektivet. Dersom loven blir brukt, kan det med hjelp av den innføres bestemmelser for utenlandske tjenesteytere.

Konklusjon

Tjenester er en av EUs fire friheter. Nå blir den særlig lovregulert. Opphavslandsprinsippet sørger for en lovfesta sosial dumping og knusing av norske tariffavtaler. Det er ikke lenger snakk om en mindre grad av underbetaling, direktivet sikrer i lovs form at utenlandske firma skal ha lov til å gi sine ansatte på arbeid i Norge en liten brøkdel av norsk lønn.

Konkurransen skal gjøre tjenesten billigere – og metoden er som vanlig: lønnsdumping. Lave lønninger og lave standarder skal kunne sørge for profitten. I og med at tjenesteyting bidrar med det absolutt største antallet sysselsatte i EU, vil dette føre til en omfattende sosial dumping. Og for å møte dette, vil norske og andre kapitalister vri skruen om enda en gang og rasere norske arbeidsforhold. Nedgangsspiralen, eller the race for the bottom, er i full gang.

Det er en viktig del av bakgrunnsbildet at dette skjer i en periode med svært høy arbeidsledighet i EU, omkring 9 prosent før utvidelsen. Mange er av nød villig til å ta underbetalte jobber.

Det er også høyst uklart om offentlige tjenester er unntatt direktivet, eller om det starter en ny bølge med konkurranseutsetting og privatisering.

LO-leder Gerd Liv Valla sa i sin førstemai-tale 2004: «Sosial dumping foregår i dag. Sosial dumping vil forsterkes om ikke myndighetene følger opp med bedre kontrollordninger. Og ikke minst: Vi må hindre det nye forslaget til tjenestedirektiv i å bli vedtatt. Skulle tjenestedirektivet bli vedtatt i EU, da må vi kreve at regjeringen går til Stortinget med forslag om å legge ned veto!»

Det er all grunn til å være enig med alle de faglige organisasjoner som har uttalt seg: Dette direktivet må stoppes!

Mer informasjon:

• Her finner du direktivet: http://europa.eu.int/eur-lex/sv/com/pdf/2004/com2004_0002sv01.pdf
• Her finner du EPSU om direktivet: http://www.epsu.org/spip/IMG/pdf/ADOPTED_SWE_Services_Resolution.pdf
• Svensk LO: http://www.lo.se/home/lo/home.nsf/unidpk/7B56D1BA944E30ECC1256EB900600CE9
• LO sitt høringssvar: http://odin.dep.no/filarkiv/205327/200400519-14.pdf
• KFO uttalelse: http://www.kfo.no/Sider/kfomenertjenester.html

av Patrick Bond

I følge en undersøkelse fra slutten av 2002, gjennomført av det liberale Instituttet for demokrati i Sør-Afrika, øker antallet svarte som mener livet var bedre under apartheidregimet.

Avviklingen av apartheidregimet var en stor bragd. Men valget i 1994, som sikret flertall for African National Congress (ANC) med Nelson Mandela som president, endret ikke den enorme strukturelle rikdomskløften mellom det svarte flertallet og det hvite mindretallet. Det førte snarere med seg en nyliberal politikk som forsterket ulikhetene, både når det gjelder klasse, rase og kjønn. For å sikre at overgangen ble fredelig, tillot avtalen mellom det hvite rasistregimet og ANC at de hvite fikk beholde den beste jorda, gruvene, fabrikker og finansinstitusjoner. ANC hadde bare to mulige veier å gå. Den ene var å mobilisere folks entusiasme, energi og arbeidsinnsats, å bruke en større del av det økonomiske overskuddet (ved hjelp av statlige investeringer og høyere skatter), og å stoppe strømmen av kapital ut av landet, herunder tilbakebetalingen av illegitim gjeld fra apartheidtida. Den andre veien var den nyliberalistiske, kapitalistiske, med mindre reformer her og der, mens man lot som en kunne se sosialdemokratiet i horisonten.

Noen måneder før det demokratiske valget 27. april 1994 ble det dannet en overgangsregjering med både ANC og Nasjonalistpartiet, som hadde sittet ved makten i 45 år takket være at bare hvite hadde hatt stemmerett. Raselovene sto for fall, og det svarte flertallet opplevde økende verdighet. Likevel ble 1. desember 1993 et vendepunkt hvor de som kjempet for sosioøkonomisk rettferdighet i Sør-Afrika tapte, i alle fall midlertidig. Overgangsregjeringens aller første grep var å ta opp et lån fra Det internasjonale pengefondet (IMF) på 850 millioner dollar, angivelig som hjelp mot tørke, selv om den mest brennende tørken var over atten måneder tidligere. De hemmelige betingelsene for lånet, som ble lekket til en større næringslivsavis i mars 1994, inneholdt vanlige elementer fra den klassiske strukturtilpassingsmenyen: Lavere tollsatser, kutt i statlige utgifter og store lønnsnedslag innen offentlig sektor. I tillegg la Michel Camdessus, daværende IMF-direktør, et uformelt men sterkt press på påtroppende president Mandela for at han skulle beholde to av de viktigste nyliberale støttene fra apartheidtida, finansministeren og sentralbanksjefen, begge fra Nasjonalistpartiet. En viktig milepæl ble nådd i juni 1996, da toppene i ANC innførte en omfattende økonomisk strategi – «uten rom for forhandlinger» – uten å bry seg med å konsultere alliansepartnerne sine i fagbevegelsen og det sør-afrikanske kommunistpartiet (SACP), og slett ikke velgerne. Verdensbanken bidro med to økonomer og en modell som er kjent som Growth, Employment and Redistribution (GEAR – Vekst, arbeid og omfordeling). GEAR ble introdusert for å fremme tillit hos investorer i kjølvannet av et valutasammenbrudd, men ga samtidig regjeringen adgang til psykologisk å distansere seg fra den mer keynesianske modellen Gjenoppbygging og utvikling, som hadde tjent som valgprogram for ANC i 1994. Løftene som fulgte Verdensbankens økonometriske modell var storslåtte: Innen 2000 skulle den sør-afrikanske økonomien ha en vekst på seks prosent, noe som ville innebære 400.000 nye arbeidsplasser årlig.

Sammenfatning – perioden etter apartheid

Skamplettene i overgangsfasen unnskyldes av en del ANC-tilhengere som midlertidige tilbakeslag på en vei som i hovedsak er progressiv, og unik i Afrika. Et nytt dokument, Mot oppsummeringen av et tiår, er tilgjengelig på regjeringens nettside og støtter denne beskrivelsen i blomstrende ordelag. I en utgave av nyhetsbrevet ANC Today fra 7. november, som er lagt ut på regjeringspartiets nettside, brukes denne rapporten som støtte i propaganda for den økonomiske politikken etter apartheid. «Siden valget i 1994 ga ANC regjeringsmakt, har Sør-Afrika nådd et makroøkonomisk stabilitetsnivå som en ikke har sett på minst førti år. … Etter den massive investeringsflukten fra åtti- og de tidlige nittiårene, har landet opplevd en positiv tendens i form av direkte utenlandske investeringer de siste ti årene. Mellom 1995 og 2002 kom rundt 1,6 millioner flere mennesker i arbeid.»

De fleste slike påstander er omskrivninger eller ren bløff. Når ANC skryter av den makroøkonomiske stabiliteten, ignorerer de den enkleste målestokken for slik stabilitet: svingningene i valutakursene. I virkeligheten skjedde det tre sammenbrudd i pengeverdien i løpet av noen få uker i henholdsvis februar-mars 1996, i juni-juli 1998 og i desember 2001, alle med svingninger på mellom tretti og femti prosent. Hvert av dem førte til voldsomme renteøkninger, som i sin tur reduserte veksten og belønnet spekulantene. Disse periodene med makroøkonomisk ustabilitet var like dramatiske som hvilket som helst annet tilfelle gjennom de siste to århundrene, inkludert finanspanikken i 1985, som splittet de store i forretningslivet og apartheidregimet, og åpnet veien for at ANC kunne komme til makten.

Det er på ingen måte noen sunn tendens en ser i den nasjonale investeringstakten, med mindre enn to prosents økning per år i løpet av GEAR-perioden, mot løftene om en økning på sju prosent. Hvis det ikke hadde vært for at telefonselskapet var blitt delprivatisert, ville det knapt vært snakk om utenlandske investeringer. Nasjonale investeringer innen privat sektor var negative i flere år, etter som kapitalen ganske effektivt streiket ved å flytte sine ressurser utenfor landets grenser så fort den kunne. Blant målene i GEAR-programmet, ble bare de oppnådd som var mest avgjørende for de store innen finans- og forretningslivet: Inflasjonen gikk ned fra 9 til 5,5 prosent (mot GEARs anslåtte 7-8 prosent), det ble overskudd på driftsbalansen med utlandet (ikke underskudd som antatt) og et underskudd på statsbudsjettet på mindre enn 2 prosent av BNP (istedenfor det planlagte på 3 prosent).

Virkeligheten er at Sør-Afrika har gjennomgått en overgang fra apartheid basert på rase, til det som i stadig større grad kalles apartheid basert på klasse: systematisk underutvikling og segregering av det undertrykte flertallet, gjennom strukturell økonomisk, juridisk, kulturell og politisk praksis. Selv om planene for 2000 åpnet for noe mer ekspansiv vekst, har det aldri vært særlig tvil om den nyliberale orienteringen til sentralregjeringen i Pretoria. Den sittende presidenten Thabo Mbeki etterfulgte Mandela i mai 1999, men var helt fra starten av overgangsperioden hovedarkitekten for regjeringen, både politisk og administrativt, samtidig som han også var den fremste megleren i de hyppige interne konfliktene i ANC.

Tapet av arbeidsplasser har vært det mest ødeleggende etter som Sør-Afrika har omfavnet den nyliberale økonomiske politikken. I stedet for en sysselsettingsvekst på 3-4 prosent i året, som talsmennene for GEAR lovte, var det et årlig tap av arbeidsplasser på 1-4 prosent på slutten av nittitallet. Sør-Afrikas offisielle arbeidsløshetsstatistikk viste en økning fra 16 prosent i 1995 til 30 prosent i 2002. Hvis vi legger til de mange frustrerte jobbsøkerne, kommer arbeidsløsheten opp i 43 prosent. I mellomtiden økte produktiviteten jevnt og trutt, og antallet streikedager sank. Det siste skyldes delvis demobilisering av fagbevegelsen fra ANCs side og en politisk motivert fiendtlig holdning mot landsomfattende streiker, som f.eks de mot privatisering i 2001 og 2002.

De hvite kapitaleierne ønsket å unnslippe den økonomiske stagnasjonen og profittnedgangen som kommer av klassiske overproduksjonskriser. Ut over sytti- og åttitallet følte de seg beleiret av internasjonale sanksjoner, samtidig som virkningene av den mer militante holdningen blant svarte både på arbeidsplasser og i boligområder ble stadig mer merkbar. Og her blir de sentrale innrømmelsene ANC gjorde i løpet av overgangsforhandlingene tydelige. Avtalen innebar ganske enkelt følgende: Svarte nasjonalister skulle få staten, mens de hvite og selskapene deres skulle få anledning til å eksportere kapital, samtidig som de kunne bli i landet og nyte godt av utvidete privilegier som følge av den økonomiske liberaliseringen. Overskuddet før skatt skjøt i været på slutten av nittitallet, slik at det kom på samme nivå som på sekstitallet, apartheidregimets glansdager. Pretoria kuttet også selskapsskatten dramatisk (fra 48 prosent i 1994 til 30 prosent i 1999), og holdt underskuddet i BNP i underkant av 3 prosent ved å begrense de sosiale utgiftene, på tross av stigende arbeidsløshet.

Resultatet var, også i følge regjeringens egen statistikk, at gjennomsnittsinntekten til en svart familie gikk ned med 19 prosent fra 1995 til 2000 (til 3.714 dollar i året), mens inntekten til hvite familier steg med 15 prosent (til 22.600 dollar i året). Både den relative og den absolutte fattigdommen ble forsterket, med den følge at andelen husholdninger som hadde under 90 dollar i realinntekt, økte fra 20 prosent av befolkningen i 1995 til 28 prosent i 2000. På tvers av rasegrensene fikk den fattigste halvdelen av alle sør-afrikanere 9,7 prosent av nasjonalinntekten i 2000, mot 11,4 prosent i 1995. De rikeste 20 prosent tok 65 prosent av all inntekt. Det er grunn til å tro at ulikhetene bare er blitt forsterket etter 2000.

På tross av den dypere fattigdommen gjennomførte regjeringen en dramatisk prisøkning på vann og elektrisitet, slik at disse utgiftene i 2002 utgjorde 30 prosent av inntekten til dem som hadde mindre enn 70 dollar i måneden å leve for. Anslagsvis 10 millioner mennesker opplevde at vannforsyningen ble stengt, i følge to undersøkelser gjennomført av regjeringen. 10 millioner fikk også strømmen frakoplet. Kommunale statistikker viser at 60 prosent av disse fortsatt ikke hadde fått strømmen igjen etter seks uker, noe som viser at årsaken ligger i den faktiske fattigdommen, og ikke i en»ikke-betal-kultur», som det ble sagt fortsatt hang igjen etter antiapartheid-aktivismen. I tillegg har to millioner mennesker blitt fratatt hjemmene sine eller jorda etter frigjøringen i 1994. Av de 13 millionene som for første gang fikk tilgang til fast telefon, ble 10 millioner frakoplet igjen, fordi de ikke kunne betale regningen. Dette hang sammen med reduserte subsidier som følge av privatiseringene.

I forholdet mellom kjønnene kan man se visse forbedringer, særlig når det gjelder reproduktive rettigheter, selv om fordelingen av disse er særdeles ulik. Men Sør-Afrika opprettholder apartheidregimets patriarkalske modeller for fordeling av overskudd, både gjennom fortsatt seksuell diskriminering og gjennom systemet med arbeidskraftpendling mellom by og land, et system som subsidieres av de kvinnene som blir værende i de gamle bantustanområdene. Disse får ingen betaling for rollen de spiller i den sosiale reproduksjonen, noe som i et normalt arbeidsmarked ville vært statlige oppgaver: utdanning, helse og pensjon. Denne strukturelle utnyttingen forverres ytterligere ved at den seksuelle volden i familiene øker. Dette settes i sammenheng med økende arbeidsløshet blant menn og feminisering av fattigdommen. Kvinnene er de viktigste omsorgspersonene i hjemmene, noe som i sin tur gir dem ekstra byrder når helsetilstanden forverres.

I og med at den offentlige helsetjenesten blir dårligere, på grunn av manglende overføringer og stadig flere private tilbydere, florerer smittsomme sykdommer som tuberkulose, kolera, malaria og aids, og det i større grad enn under apartheid. Diaré tar livet av 43.000 barn hvert år, hovedsakelig på grunn av utilfredsstillende tilførsel av drikkevann. De aller fleste sør-afrikanere med HIV har lite håp om å få medisiner som kan forlenge livene deres (en halv million har per i dag et akutt behov for slike), takket være «fornektelsespolitikken» til Mbeki og helseministeren hans. Dette er en politikk erfarne fagfolk og forskere innen helsesektoren ofte betegner som folkemord. Riktignok kom det endelig et løfte fra regjeringen i september 2003 om omfattende tilgang til medisiner, men Mbeki gned raskt salt i såret. Han benektet i et intervju i New York Times at han kjente noen i det hele tatt som hadde dødd av aids, ikke en gang noen HIV-positive.

Mbeki har lyktes i å slå tilbake opposisjon fra grupper som arbeider for menneskerettigheter og våpenkontroll i forbindelse med kjøp av avanserte våpensystemer for seks milliarder dollar fra europeiske konserner. I Afrika ser en med uro på imperialistisk innblanding fra Pretorias side. Til tross for at det er inngått fredsavtaler i Sentral-Afrika og Liberia, hersker det bekymring over soliditeten i dette byggverket, ettersom en ikke har tatt opp de underliggende strukturelle årsakene til etniske konflikter og sammenbrudd i stater. Pretoria ga et eksempel på bøllediplomati, da de i 1998 invaderte nabolandet Lesotho for å holde oppe et upopulært regime. I tillegg finnes det en rekke potensielle skandalesaker som kan få betydning i kjølvannet av den nevnte våpenhandelen. Seint i 2003 kom det opp en sak som truet visepresident Jacob Zuma. Han skal ha stått bak bestikkelser på en måte som justisministeren karakteriserte som «åpenbar korrupsjon». Saken tvang en rekke ledende ANC-politikere og funksjonærer til å gå av, og den kan tyde på at daværende president Mandela hadde rett, da han sa at dette kunne bli som en kreftbyll for ANC-regjeringen.

Hvis vi beveger oss over til miljøspørsmål, kan vi ikke si annet enn at økologien i Sør-Afrika i dag er i dårligere forfatning på mange viktige områder enn under apartheid. Vi kan nevne dårlig forvaltning av jord- og vannressursene, bidrag til den globale oppvarmingen og områdene fiskeri, giftavfall fra industrien og genmodifisering. Lesotho Highlands Water Project har blitt stående som et kroneksempel på korrupsjon innen utviklingsarbeid i den tredje verden. Dette største damanlegget i Afrika forsyner Johannesburg med vann fra fjellene i Lesotho. Nye damanlegg bygges selv om talspersoner for regjeringen innrømmer at de er unødvendige, og på tross av ødeleggende konsekvenser for miljøet. Selv om det er mangel på vann, er det lite som tyder på at disse utviklingsplanene vil hjelpe særlig på situasjonen. De ekstremt høye kostnadene forbundet med å føre fram vannet, vil føre til at de fattige ikke vil få glede av det. De rikeste familiene i byene (stort sett hvite) nyter godt av svømmebassenger og «engelske hager». I enkelte av de mest livsnyterske forstadsområdene forbrukes daglig tretti ganger mer vann per hode enn i mer fattige strøk, samtidig som mange fra nettopp disse arbeider som gartnere og tjenere hos de hvite. I de uttørkede tidligere bantustanområdene står svarte kvinner i timelange køer ved kommunale vannposter. Vannkildene, både grunnvann og overflatevann, fordeles først og fremst til de hvite landeierne som resultat av apartheidsystemets fordeling av jord. Mindre enn to prosent av dyrkbar jord er fordelt på nytt (mens en femårs målsetting sier tretti prosent), og den nyliberale politikken til Pretoria er totalt forfeilet i forhold til å kunne løse dette.

Det finnes andre eksempler på rester fra apartheidtida på økologiens område. Det dreier seg om en rekke konflikter om naturlige landressurser (forvisningen av urinnvånere fortsetter), industrialiseringens skadelige virkninger på det biologiske mangfoldet, utilstrekkelig vern om truede dyrearter og en politikk som er altfor liberal og favoriserer genmodifisering i matproduksjonen. Når det gjelder reguleringen av havområdene, så motarbeides denne av europeiske og østasiatiske trålere og av lokale mellomstore fiskeribedrifter, som står mot sine svarte konkurrenter som driver småfiske. Ekspansiv planting av gummitrær og barskog, som hovedsakelig er ment for eksport til Øst-Asia, gjør stor skade. Ikke bare fordi det ødelegger beiteområder og skog, men også fordi det forringer jordsmonnet og fører til større flomfare slik det skjedde i Mosambik i 2000-2001, og fordi det øker spredningen av nye, fremmede plantesorter i nedslagsfeltene rundt i landet. Et konstruktivt og mye omtalt statlig program har så langt forsinket denne plantespredningen, men ikke klart å reversere den.

Den statlige politikken gjør at jordbruket i Sør-Afrika er særdeles avhengig av å bruke kunstgjødsel og sprøytemidler, mens organisk gjødsling praktisk talt ikke vektlegges. Myndighetenes manglende inngrep mot dumping og forbrenning av giftavfall har ført til en rekke sivile grupperettssaker. De omfatter både asbestofre og innbyggere som lider under vedvarende forurensing eller bor i sterkt giftinfiserte områder, som sørlige Durban, Sasolburg og Steel Valley. I de aller fleste av disse sakene er det miljøbevegelsen som kjemper, både mot konsernene og mot Pretoria.

Privatiseringen holder ikke hva den lover

Det er viktig å legge til at mens regjeringens utbasunerer «mangel på kapasitet fra statens side» som grunn til at det er vanskelig å løse sosiale og miljømessige problemer, så er i alle fall viljen til å overføre ressurser til privat drift til stede. Om utskilling, konserndrift og privatisering skulle ha muligheter til å bli vellykket noe sted i Afrika, så måtte det være i Sør-Afrika med sine store, rike markeder, forholdsvis profesjonelle bedrifter og avansert infrastruktur. Men beviser på det motsatte finner vi innen de fire viktigste sektorene for kommersialisering av statlige tjenester: Telekommunikasjon, transport, elektrisitet og vann.

Vi kan først se på kaoset innen den lukrative telesektoren, der 30 prosent av det statlige Telkom ble solgt til en amerikansk-malaysisk allianse. Takstene på lokalsamtaler gikk rett til himmels, noe som førte til at det store flertallet av nyopprettede linjer ble stengt igjen. Og 20 000 arbeidere fikk sparken. Forsøk fra myndighetenes side på å forhindre monopolprising på fastlinjer ble blokkert av konsernalliansen, både med rettslige tiltak og med trusler om å selge ut aksjene i 2002. Resultatet ble at da Telkom la ut aksjer på børsen i New York i 2003, innbrakte det skuffende 500 millioner dollar. I denne prosessen forduftet dermed anslagsvis 5 milliarder dollar, kapital Pretoria selv hadde kjørt inn i Telkom under kapitalutvidelsen på slutten av nittitallet. En avtale om priser og tjenester mellom de to store mobiloperatørene og vedvarende anklager om korrupsjon blokkerte mulighetene for at nye operatører kunne komme inn, enten det gjaldt mobiltelefon eller fastlinje.

Så til transportsektoren. Her har det dukket opp en lang rekke dilemmaer knyttet til delprivatiseringen. Privatbygde veier med bomstasjoner blir for dyre for de fattige. Privatisering av flytransport førte til at det første, regionale statseide flyselskapet brøt sammen. South African Airways lider under et fryktelig vanstyre med enorme tap på valutahandel og en uforklarlig utbetaling på 20 millioner dollar til en amerikansk direktør. Privatiseringen av flyplassadministrasjonen har ført til sikkerhetsbrudd og arbeidskonflikter. Stadige kamper med den ANC-allierte fagbevegelsen har satt spørsmålstegn ved privatiseringen av havnene. Økende konserndrift innen jernbanetjenestene har ført til nedleggelse av mange strekninger som, selv om de gikk med underskudd, var avgjørende for økonomien i distriktene.

På det tredje området, elektrisitetsforsyningen, går privatiseringen raskt. 30 prosent av det halvstatlige Eskom, den fjerde største strømprodusenten i verden, skal selges i 2004, noe som vil føre til en rekke problemer. 30 000 arbeidere i denne sektoren mistet arbeidet i løpet av nittiårene. Private selskaper prøver å øke kapasiteten til et nivå som trolig er helt unødvendig. Mens det investeres forsvinnende lite i fornybar energi, virker det som staten har tenkt å utvikle atomenergi, det vil si bygging av reaktorer i samarbeid med amerikanske og engelske selskaper. Strømprisene for boliger har økt kraftig etter at subsidiene ble angrepet på slutten av nittitallet. Som et resultat av at strømprisene gradvis ble altfor høye for folk flest, dempet Eskom utbyggingstakten på strømnettet i distriktene, mens millioner av mennesker gled inn i betalingsproblemer og fikk strømmen koplet fra. Dette førte i sin tur til omfattende motstand, blant annet i form av ulovlige tilkoplinger. Siden tuberkulose og andre luftveissykdommer ligger på epidemisk nivå, er det svært bekymringsfullt når de som mister strømmen tvinges tilbake til parafin og kull til matlaging.

På det fjerde området, vann, fjernet praktisk talt samtlige lokale myndigheter subsidiene og la seg på en politikk som bygde på at regnskapene skulle gå i balanse, det skulle være dekning for utgiftene. Dette var etter påtrykk fra de sentrale myndighetene og Verdensbanken, og skulle berede grunnen for omfattende kommersialisering av vann og avfallsbehandling. Forsøk på å dekke inn kostnadene i fattige kommuner gjør vilkårene verre for de mest sårbare i samfunnet, særlig for kvinner og dem med HIV-positive familiemedlemmer. Disse er sårbare for vannbårne sykdommer og aids-relaterte infeksjoner. Selv om privatiseringen av vann- og sanitærtjenester bare omfatter fem prosent av alle kommunene, har de sør-afrikanske pilotprosjektene som er gjennomført av verdens største selskaper innen vanntilførsel (Biwater, Suez og Saur), ført til at tjenestene overprises, og at folk ikke får tjenestene de har krav på. Kontrakter blir reforhandlet for å kunne heve strømprisene og dermed profitten. Tjenestene blir ikke bygd ut til å dekke de fattigstes behov for vann, mange lavinntektsgrupper blir frakoplet, vann må betales kontant eller på forhand, og sanitærtjenestene er av lav standard. Over hele Sør-Afrika har kravet om full utgiftsdekning ført til kontinentets verste kolerautbrudd noen sinne. Katalysatoren var vannfrakoplinger i masseomfang på landsbygda i august 2000.

Misnøye og protester øker

Denne gjennomførte mangelen på akseptable tjenester øker naturlig nok fremmedgjøringen og misnøyen. I følge en studie fra slutten av 2002, gjennomført av det liberale Instituttet for demokrati i Sør-Afrika, øker antallet svarte som mener livet var bedre under apartheidregimet. Tragisk nok svarte mer enn 60 prosent av alle spurte at landet ble bedre styrt under det hvite mindretallet. Bare én av ti mente at de folkevalgte var interessert i folks behov, og færre enn én av tre mente at den nåværende regjeringen var mer til å stole på enn apartheidregimet. Svarte var bare marginalt mer positive til regjeringen enn hvite og blandingsgrupper: 38 prosent hadde mer tillit til den enn til den tidligere. Bare 24 prosent av de svarte sør-afrikanerne var enige i en påstand om at den nåværende regjeringen er mindre korrupt enn apartheidregimet.

Blant de rundt 10 prosent rikeste hvite og enkelte rike svarte som har gleden av å leve atskilt fra det store flertallet, ligger levestandarden på topp i verdensmålestokk. Dette er tydelig for enhver som besøker en del forsteder til sør-afrikanske byer, forsteder fint lite preget av integrering. Apartheidrasismen var alltid særdeles tydelig i segregeringen av boligområdene. Etter frigjøringen i 1994 fulgte Pretoria et råd fra Verdensbanken om å unngå offentlig boligbygging. Det har praktisk talt ikke blitt bygget noen nye boliger i regi av kommuner eller boligbyggelag. Det ble gitt mindre subsidier enn nødvendig, og folk mer avhengig av banker og private entreprenører. Privatiseringen av bolig er faktisk noe av mest ironiske ved Sør-Afrika etter apartheid, ikke minst fordi mannen som sto for oppfølgingen av rådet fra Verdensbanken, var Joe Slovo, leder i det sør-afrikanske kommunistpartiet SACP. (Slovo døde av kreft kort tid etter. Sjefsbyråkraten under ham i ANC, som var arkitekten bak iverksettelsen av denne politikken, arbeider nå for et av Verdensbankens underkontorer.)

Ni år senere innrømmet den regionale boligministeren med ansvar for det sentrale Johannesburg overfor en avis at boligpolitikken hadde ført til apartheid etter klasse, og at dette var pinlig for regjeringen. «Integrerte boligstrøk, både i økonomisk og rasemessig forstand, krever at vi forlater dagens politikk ….» Han la til: «Vi har alltid ment at lavbudsjetthus bør plasseres vekk fra eksisterende bebyggelse, fordi de ellers vil påvirke eiendomsprisene. «Det som forklarte og begrunnet denne politikken, var i følge en av sjefene for Lew Geffen Estates, en av de største eiendomsmeglerne i Johannesburg: «Lavbudsjett boligbygging bør legges til utkantene, hvor tomtene er billige, slik at selve husene kan bli av bedre kvalitet.»

Dessverre er det Geffen og andre som dem, forretningsbankene og deres allierte blant entreprenørfirmaene, som fortsatt står bak boligbyggingen. Det er rimelig å anta at det ikke vil bli noen forandring av bybildet i Johannesburg, med områder som mange svarte innbyggere kaller «kennel». Det er ikke akkurat «kvalitetshus» der. Hundretusener av de boligene som er reist med statssubsidier etter apartheid, er ofte bare halvparten så store som de 40 kvadratmeter store «fyrstikkeskene» som ble bygd under apartheid. Dessuten er de ofte plassert enda lenger unna arbeidsplasser og kommunale kontorer og servicetilbud. I tillegg til den stadige frakoplingen av vann og strøm, lider de nye slumområdene av dårlig kvalitet på statlige tjenester, slik som sjelden søppeltømming, dårlige veier og manglende drenering av flomvann.

Globaliseringen tvang meg til å gjøre det!

Hvordan kunne en én gang så stolt frigjøringsbevegelse degenerere så raskt? Det er fristende å gjenta poenget at nyliberalismen ble diktert av Det internasjonale pengefondet i desember 1993, før det ble befestet gjennom GEAR-programmet. Tre tidligere vedtak var også avgjørende:

• Å sløyfe «nasjonalisering» fra ANCs propaganda (april 1992).
• Å tilbakebetale gjelden på 25 milliarder dollar som en arvet fra apartheidregimet (oktober 1993).
• Å gi Sentralbanken formell uavhengighet allerede i interimperioden (november 1993).

Enkelte andre forhold i verdensøkonomien burde også nevnes. Noen uker etter frigjøringen i mai 1994, da Sør-Afrika ble innlemmet i GATT (General Agreement on Tariffs and Trade) på ufordelaktige vilkår, la det grunnlaget for at industrialiseringen av landet ble satt i revers. I januar 1995 begynte privatiseringen for alvor. Liberalisering av finansmarkedet skjedde i mars 1995, ved at kontrollen med valutahandel ble avviklet. Ironisk nok skjedde dette i kjølvannet av kapitalflukten fra Mexico som ødela verdien på pesoen der. Sør-Afrikas forsvar var å heve renten til rekordhøye nivåer (gjerne tosifrete), og høyt har det fortsatt å være. Senere, i perioden 1998-2001, tillot ANC-regjeringen at de største konsernene flyttet sine finansielle hovedkvarterer og børsregistreringer til London.

Under slike omstendigheter var GEAR-programmet bare et luftslott, og feilgrepene i den makroøkonomiske politikken innrømmes til dels også i Pretoria. I april 2002 kom det en artikkel med overskriften «Stort sprang mot stagnasjon, hilsen Verdensbanken». Bloomberg News Service skrev at finansminister Trevor Manuel lojalt propaganderte «kutt i utgiftene, nedbygging av tollmurer og kampen mot inflasjon de siste seks årene, etter retningslinjer fra Verdensbankens økonomer. Han venter fremdeles på gevinsten. Nå sier Manuel, og til og med enkelte i Verdensbanken, at den største nasjonale økonomien i Afrika ikke har oppnådd det en forventet ut fra långiverens råd.»

Manuel, som hadde styreplass både i Pengefondet og Verdensbanken, og som nå leder den felles utviklingskomiteen til disse to, innrømmet til Bloomberg: «Vi har iverksatt en politikk som inneholder grunnleggende økonomiske reformer. Men framgangen er liten.» Mer generelt sa han at «utviklingslandene har gjennomført mange reformer, men gevinstene er faktisk ikke store».

Ble Manuel dyttet inn i slike «grunnleggende reformer», eller hoppet han selv? Som en veteran blant Afrika-eksperter, John Saul, sier er det en tendens til å ville avlede oppmerksomheten ved å rope «Globaliseringen tvang meg til det!» I en tale i mai 2003, som til en viss grad var selvkritisk, innrømmet Manuel at «økonomisk integrering må styres fordi vi ellers risikerer å ha sterkt begrensete valgmuligheter videre. Det er viktig at vi minner oss selv om at det er en direkte, proporsjonal sammenheng mellom begrensningene i et lands valgmuligheter og landets behov for tilgang på kapital. Nøkkelen ligger først og fremst i de to variablene: finannsieringen av underskudddet på statsbudsjettet og avhengigheten av kapital utenfra for å økonomisk utvikling.»

Denne bekreftelsen av politisk impotens overfor den globale kapitalen hadde en god side, overflatisk sett. Manuel gjorde ingen forsøk på å rette opp ubalansen i maktforholdet. De «uformelle» begrensningene var delvis knyttet til valutasvingningene. Som Manuel videre uttrykte det: «Nøkkelspørsmålet er graden av mobilitet for kapitalen, og et land krever/ønsker en større andel av den frie flyten.» Men blant mottiltakene er det et avgjørende grep å styrke kontrollen med valutahandelen. Manuel slappet imidlertid ytterligere av på kontrollen i 2003, helt i tråd med det vanlige sikksakk-løpet overfor internasjonal finans.

«Vi skal ta Sandton!»

Retorikken i Sør-Afrika kan være forvirrende. Da Mbeki besøkte Malaysia i september 2003, like før WTO-toppmøtet i Cancun, gikk han inn for at tredjeverden-regjeringer burde gå sammen med de antikapitalistiske sosiale bevegelsene. «De kan ta i bruk metoder som verken du eller jeg liker – vindusknusing, og slikt – men det budskapet de formidler, kan vi forholde oss til.» I praksis ble ikke bare mange muligheter til enhet og samarbeid ignorert, men også aktivt sabotert i denne perioden. Pretoria forsøkte å få politisk orden på et samfunn med stadig større sosial uro.

Den undertrykkende siden ved ANC-styret ble tydelig for verden i august 2002 under protestene mot FNs toppmøte om bærekraftig utvikling. Før møtet hadde begynt, arresterte de hundrevis av aktivister fra tre forskjellige bevegelser, fredelige demonstrasjoner ble forbudt, og det ble brukt bedøvelsesgranater mot et fakkeltog på 800 fra en konferanse på det største universitetet i Johannesburg. Uavhengige venstregrupper ville da samle minst 20.000 mennesker fra de fattige bydelene i Alexandra for å gå mot toppmøtet i det borgerlige Sandton. Den militante stemningen, blant annet uttrykt gjennom slagordet «Vi skal ta Sandton», kombinert med stor oppmerksomhet fra internasjonale medier, fikk Pretoria til å snu. Men i følge Yasmin Sooka fra Human Rights Foundation (og tidligere medlem av Sannhets- og forsoningskommisjonen) ble «mange politioffiserer fra apartheidstyrken innkalt for å lede sikkerhetsoperasjonene. … Det var nesten utrolig å se alle de tungt bevæpnede politifolkene og soldatene som dekket hver tomme av ruten, og med geværene rettet mot demonstrantene.» En marsj til støtte for toppmøtet som ANC-alliansen arrangerte to timer senere langs den samme ruten, samlet en snau tidel i antall.

Undertrykkingstiltakene fortsatte ut over i 2003. Ledende aktivister i de svarte bydelene i Johannesburg og Cape Town ble stadig utsatt for trakassering, og de ble arrestert for å ha motsatt seg utkastelser og strøm- og vannutkopling. Arrestasjonene var i hovedsak ulovlige, og resulterte i løslatelser under stor oppmerksomhet. Når det gjaldt den globale kampanjen for å gjøre aids-medisiner mer tilgjengelige, oppnådde Pretoria å hisse på seg lokale helseaktivister. Det skjedde da de trakk tilbake den viktigste medisinen for gravide kvinner, Nevirapine, med begrunnelse at det skulle ha foregått mangelfull utprøving i Uganda mange år tidligere. Dette skjedde før Mbekis uttalelser i Malaysia. Da sør-afrikanske aktivistgrupper reiste krav om erstatninger for profitt tatt ut av apartheidregimet og fremmet dem for amerikansk rett i 2003, la Mbeki og justisminister Penuell Maduna fram formelle krav om at sakene skulle avvises. Det kom senere fram at dette var etter påtrykk fra Colin Powell.

Slike saker har skapt betydelig avstand til store deler av den progressive bevegelsen og til den fattige delen av befolkningen. De viktigste kravene til det uavhengige venstres massekampanjer er medisiner mot aids, fritt rent vann (50 liter per person om dagen), fri elektrisitet (tilsvarende én kilowattime per person om dagen), jordreformer, slutt på husutkastelser, offentlig finansiert minstelønn, sletting av gjeld, erstatninger for profitt tatt ut av utenlandsk og innenlandsk kapital under apartheidregimet og trygghet mot vold i hjemmet. Høyt profilerte nyliberale arrangementer, som Verdens økonomiske forum (WEF), blir i stor grad møtt med protester. Til tider når protestene slike høyder at Pretoria må gjøre innrømmelser. To eksempler:

• Etter rettssaker, protester mot den farmasøytiske industrien og sivil ulydighet mot Mbeki, helseministeren og handelsministeren, kom den sterkt forsinka planen om utdeling av aids-medisiner i november 2003.
• Innbyggerne i Soweto, som illegalt knyttet seg til strømnettet i 2000, ble i april 2003 belønnet med at gjelden deres ble avskrevet. Ministeren som er ansvarlig for privatiseringen, mislyktes i å tøyle kampviljen i bydelene. I den senere tiden har regjeringen satt i gang en systematisk kampanje for å svekke militante tendenser på grasrotnivået gjennom juridisk trakassering, og til og med undertrykking på kanten eller på siden av loven fra politiets side.

Mangelen på samarbeid mellom det uavhengige venstre og ANC-alliansen kom til uttrykk da de førstnevnte organiserte i stor skala mot Bush’ politikk i 2003. Antikrigsbevegelsen, en koalisjon bestående av over 300 grupperinger, klarte gjentatte ganger å få tusener ut i store demonstrasjoner i Johannesburg, Cape Town, Durban og Pretoria. De mobiliserte langt flere enn protestene arrangert av alliansen mellom ANC, Cosatu, SACP og kirken. Det manglet ikke på høyttravende, antiimperialistisk retorikk når ANC proklamerte sitt antikrigssyn, men antikrigsbevegelsen kalte dette hykleri ved å vise til følgende: Våpenfirmaet Denel solgte høyteknologisk ammunisjon til 250 millioner dollar til Bush og Blair, krigsskip ankret opp i Durban på vei til Persiagolfen, og i juli 2003 ble Bush varmt mottatt av Mbeki for å diskutere framtidig militært og økonomisk samarbeid. Bush svarte i samme ånd ved å kalle Mbeki sin «frontmann» i forhold til Zimbabwe-krisen. Afrikarådgiveren til Bush, Walter Kansteiner, betegnet programmet Nytt partnerskap for Afrikas utvikling som «filosofisk midt i blinken». Samtidig er de progressive elementene i Zimbabwe, sammen med sine internasjonale støttespillere, inkludert den USA-baserte solidaritetsbevegelsen Africa Action, rystet over at Mbekis gjentatte ganger har unnskyldt Mugabes undertrykkende styre.

Under disse forholdene kommer det uavhengige venstre til å fortsette å vokse. Blant organisasjonene som kontinuerlig utfordrer ANC og kapitalen, finnes sosiale bevegelser og lokale aktivistfronter som den nasjonale, sosiale bevegelsen Indaba, Johannesburg antiprivatiseringsforum, eThekwini sosiale forum i Durban og kampanjen mot utkastelser i Western Cape. I tillegg er det en rekke sektorbaserte interessegrupper, som Prosjektet for utdanningsrettigheter, Nettverket for miljørettferd, Jubilee SA, Keep Left, Khulumani (støttegruppe for apartheidofre), De jordløses bevegelse, Solidaritetskomiteen for Palestina, Soweto strømkrisekomite, Treatment Action Campaign, Ungdom for arbeid, og noen ganger den mer inkonsekvente Organisasjonen av NGOer i Sør-Afrika. Informasjon om virksomheten deres er stort sett å finne i de større avisene og mediene, men de mer lokale gruppene bruker mediekanaler som Indymedia, tidsskriftet Debate (med «stemmer fra det sør-afrikanske venstre») og Khanya Journal. Infrastrukturen på venstresiden inkluderer også tenketanker og kurssentre som Senteret for alternativ informasjon og utvikling, groundWork, Den internasjonale gruppen for forskning og informasjon for arbeidere, Khanya College og Nataluniversitetets Senter for det sivile samfunn. De fleste av disse har nyttige nettsteder. I tillegg finnes det militante deler av Cosatu, fortrinnsvis blant de kommuneansatte.

Imidlertid har det oppstått splittende konflikter blant de uavhengige venstrebevegelsene. Det dreier seg særlig om forholdet til SACP og Cosatu. Det er stor uenighet om hvor langt man kan gå i å angripe selve ANC. Det er debatter om (og eventuelt når) det er riktig å gå inn for dannelsen av et politisk parti til venstre, og hvorvidt det er riktig å boikotte valget i 2004, eller gå inn for å stemme blankt. I tillegg fins det tradisjonelle problemer med sekterisme innen småpartier og grupperinger. Et annet viktig skille har dukket opp rundt spørsmålet om hvordan Sør-Afrika burde se på spørsmålet om jordfordeling i Zimbabwe, og til den delen av opposisjonen i Zimbabwe som har tilknytning til imperialistene. Ikke desto mindre er det min mening at mange av disse konfliktene og splittelsene kommer til å løse seg i løpet av det kommende tiåret, og det er sannsynlig at det vil bli en reorganisering av venstresiden under paraplyen til et bredt sammensatt arbeiderparti.

To uttalelser oppsummerer situasjonen i Sør-Afrika. Først denne: «Regjeringen er blitt forført av storkapitalen og er ikke i stand til å se ut over dens nærmeste interesser.» Og: «Sekteriske venstregrupper både her og utenlands beskylder bevegelsen vår for å ha forlatt det arbeidende folket, og sier at vi har iverksatt en nyliberal politikk. Disse grupperingene hevder at de følger en sosialistisk dagsorden. De påstår at vi, derimot, handler som agenter for den internasjonale kapitalistklassen og organisasjoner som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, mot interessene til arbeiderklassen.» Disse sitatene, henholdsvis fra den nyliberale redaktøren i avisa Business Day i juni 2003 og fra Mbekis tale på en ANC-konferanse i september 2002, avslører en elites anerkjennelse av at tiårsjubileet for frihet i Sør-Afrika ikke gir grunn til feiring blant dem som hadde håpet på et grunnleggende brudd med apartheid. Kanskje kan vi komme med en mer oppmuntrende rapport ved tjueårsjubileet.

Nyttig lesning:

For andre analyser og informasjon, anbefaler jeg flere nettsteder:

• www.nu.ac.za/ccs
• www.southafrica.indymedia.org
• www.aidc.org.za

av Jan Myrdal

Nu meddelar BBC att förhandlingar om vapenvila pågår mellan minister K. Jana Reddy i Andhra Pradesh och sekreteraren i delstatens maoistiska Folkets Krig Grupp, Ramakrishna. Jag har ingenting hört och sett om den nyheten i svenska medier.

Den tystnaden är kanske inte så märklig. Det gäller visserligen ett krig som pågått i trettiofem år (eller i femtiosex om man räknar från Telenganaupproret 1948), ett som pågår i fjorton indiska delstater; ett blodigt ett som skördar tusentals offer. Men de områden det gäller heter officiellt disturbed areas, är av den hårt beväpnade polisen omringade och helt stängda. Fast de är stora som svenska landskap och de indiska bonderevolutionärerna kallar dem befriade områden. Men tystnaden har också en annan förklaring: det är ett fattigbondekrig och om sådana tiger man numera i huvudstäder och i-landsmedier. Marknaden sägs ju ha segrat. Fast trots denna medietystnad har kriget i Indien spritt sig. Det pågår nu särskilt i Andhra Pradesh, Bihar, Chhattisgarh, Jharkhand, Maharashtra och Orissa.

Att jag vet allt detta, beror på att jag för tjugofyra år sedan var med guerillan, «de väpnade plutonerna» i ett deras basläger i bambuskogarna i Östra randbergen väster om Godavarifloden i Polavaram taluk och dessförinnan hade varit i de stora befriade områdena i Warangal och Khammam; sett deras skolor och bevattningsanläggningar och monument över stupade hjältar, talat med såväl de unga krigarna som med ledarna. Men också med poeterna; bandat sånger och dikter (gjorde en grammofonskiva med materialet).

Ensam var jag inte. Gun Kessle, min dotter Eva och jag hade från Bombay av organisationen förts – underjordiskt som det heter – till Hyderabad och sedan av de lokala organisatörerna smugglats förbi poliskontrollerna och in i de stängda områdena i Andhra Pradesh. Reportaget publicerades sedan framförallt i indisk press. Men även i Förenta staterna, Japan och Sverige. Såvitt jag vet har inga andra besökare sedan kunnat rapportera från det kriget och förklara dess orsaker och revolutionärernas politik i de befriade områdena. De bilder Gun Kessle då tog är de enda jag sett dessa – under vidare tjugofem år – pågående krig.

Varför vill jag nu ha detta sagt? Materialet finns ju i en bok som kommit på många språk – senast på telugu – Indien väntar. Jo, det är viktigt att påpeka att det alls inte är så att historien tagit slut och de folkliga resningarna upphört även om de segrande revolutionerna nu liksom förr stabiliseras och byter yttre färg när revolutionärerna segrat och fått egna klassintressen. Också det tillhör historiens lagbundenhet; den franska revolutionen segrar i restaurationen; den kinesiska i den extremt marknadsliberala fas som kallas socialism med kinesiska förtecken. Också äldre bror Subba – Subanna – och äldre syster Nirmala – Nirmalakka – skulle kanske byta skepnad när den fattigbonderevolution de nu leder fyllt sin historiska uppgift och gåt till seger.

Omtale ved Viktor Brevik

Torbjørn Færøvik har gjort det igjen. Ny reiseskildring er skrevet. Også denne gangen fra den asiatiske verdensdel, men nå fra Kina.

Indeksen i boka er bygget rundt den ene av de to store vannveiene i Kina, nemlig elva Yangzi. Denne elva strekker seg fra det tibetanske høyplatå og ned til havet, hvor den utløper ved havnebyen Shanghai. Færøvik har gjort reisen motstrøms og reist oppetter elva. Fra ende til annen. Stemningsbilder, naturbilder, bruddstykker fra kinesisk historie og dagens politikk er flettet sammen. Godt skrevet.

Når man skal beskrive Kina må store tallstørrelser benyttes. For en del år siden skulle undertegnede fortelle om arbeidsplassen til ledelsen i det kinesiske statsoljeselskap, som var på Norges-besøk. Jeg kunne gi gjestene store tall med hensyn til dimensjoner, produksjonsvolum og desslike, men valgte behendig å unnlate å oppgi bedriftens antall ansatte. Færøvik skriver at 400 millioner mennesker bor omkring elva Yangzi. Yangzi er 632 mil fra start til slutt. Hele landet har 1.265 millioner innbyggere, eksklusiv provinsene Hongkong, Macao og Taiwan. Siden 1980 har 150 millioner kinesiske bønder forlatt gård og grunn, for å bosette seg i de store kystbyene. Største folkevandring i verdenshistorien.

Fram til 1800-tallet var Kina Midtens Rike. Den britiske imperialismen sørget for å holde denne stormakt nede på 1800-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet. At Europa inntok en slik dominerende posisjon fra seinmiddelalderen og utover skyldes blant annet de store oppdagelsene. Man kan bare spekulere i hvordan verden ville ha sett ut hvis Kinas oppdager, evnukken Zheng, under Ming-dynastiet hadde fått fortsette sine reiser etter år 1433. Noen virkelig sjølstendighet gjenvant ikke landet før kommunistpartiet og den røde hær inntok Beijing i oktober 1949. Mao satt som statsleder i et kvart århundre, noe som ikke er så lang periode i et historisk perspektiv. Men at denne perioden likevel har fått slik fokus har nok sammenheng med at landet på ny ble en stormakt, grunnlaget for en eventyrlig økonomisk vekst ble lagt, landet brøt med tusenårige konvensjoner og fordommer når det gjaldt likestilling og menneskeverd (sjøl om det gjerne var langt fra ord til handling), og KKP representerte en politisk retning som inspirerte langt utafor Kinas grenser.

En julidag i 1921 møttes 13 opprørte og forfulgte kinesere i et mursteinshus i den franske bydelen i Shanghai, avbrøt etter en stund møtet på grunn av politiforfølgelse og avsluttet det samme møtet på Vestsjøen utenfor Hangzhou med følgende erklæring: «Vi, stifterne av Kinas kommunistiske parti, vil styrte de herskende klasser og skape et nytt samfunn basert på rettferdighet og brorskap.»

Men til tross for alt det grensesprengende som KKP og Mao representerte er Færøvik meget kritisk i sine skildringer. Etter hvert fikk Mao en keiserlig status med mye av keiserens praksis. Kulturrevolusjonen beskrives langt på vei som en katastrofe, hvor statlige og lokale offisielle institusjoner ble satt til side. Folk ble vilkårlig behandlet, fordommer fikk vokse fritt, og rettssikkerheten ble underminert. Avstanden mellom ledelse og folket ble så stort at mange av de gamle kadrene (eksempelvis general Peng) ble sjokkert når det fikk se realitetene av partiets og statens politikk. De som ikke så dette, gjorde idealistiske politiske beslutninger. Sannsynligvis var det største feilgrepet i Mao-perioden lanseringen av Det Store Spranget (1958-1961). Gjennom en nasjonal kraftanstrengelse skulle Kina industrialiseres og ta kampen opp og konkurrere med de fremste industrialiserte landa i verden. Spesielt skulle produksjon av jern prioriteres. Jordbruket ble nedprioritert. Kampanjen falt i tid sammen med bruddet med Sovjetunionen, noe som stanset matimporten. I tillegg ble det påstått at klimaet var ugunstig for avlingene i denne perioden, noe Færøvik imidlertid trekker i tvil. Resultatet av denne perioden ble i hvert fall sult og nød. Tallene varier fra at noen millioner led en unaturlig død, til at så mange som 45 millioner gjorde det.

Å være kinesisk kvinne har aldri vært enkelt. I hundreder av år har man forkrøplet den kvinnelige befolkning ved å snøre føttene. Kvinnene har vært slaver, mannens eiendom og konkubiner. Selv tenker jeg at da kommunistene lanserte slagordet om at kvinnene var halve himmelen, må dette ha vært meget grensesprengende. Sammenlign bare med hva AKPs parole om å oppløse familien skapte av debatt i «det moderne Norge» for noen år siden.

Men i praksis har det vært langt fra ord tilhandling både under Mao, Deng, Zemin og Jintao. I de første revolusjonsårene var det konene til de fremste statslederne som markerte seg som toneangivende politikere. De andre kvinnene hadde trangere kår. Den dag i dag er eksempelvis bare 7 av det de 193 medlemmene i KKPs sentralkomite kvinner. Ingen kvinner sitter i politbyrået.

Dengs ettbarnspolitikk har vært vellykket med hensyn til å kunne redusere befolkningstilveksten, men har ført til mange grusomme drap på jentebarn. Ett barn er for mange kinesere synonymt med en gutt. Kina opplever nå at hundretusener av kvinner kidnappes og blir slaver, systemet med konkubiner er gjeninnført og bordellvirksomhet foregår åpent. Dekadente missekonkurranser arrangeres.

Samtidig påpeker forfatteren at millioner av kvinner opplever kjærlighet, får utdannelse, har arbeid og lever i lykkelige ekteskap, hvilket får forfatteren til å konstatere: «Kina er et land med plass til mange sannheter.»

Yangzi-elva, «dragen», skal nå temmes for å gi landet sårt tiltrengt energi. Prisen for oppdemmingen er høy i form av tvangsflytting av millioner av mennesker og risikoen er betydelig hvis demninger skulle ryke. Store kulturminner går nå tapt. Klimaet blir påvirket. Men kineserne har sansen for det teatralske. Som en folkeunderholdende avledning arrangerte myndighetene The Great China Skywalk. En linedanser gikk en spektakulær spasertur på stram line mellom fjelltoppene Tigerhodet og Løvehodet. Turen tok 53 minutter og var 642 meter. 411 meter over elvestrykene. Den 54-årige amerikaneren Jay Cochrane gjorde vågestykket 28. oktober 1995, lyktes, innkasserte en betydelig honorar og fikk sin fortjente plass i en viss rekordbok.

Kina vandrer nå på den kapitalistiske vei. Internasjonalt ble landet medlem av frihandelsorganisasjonen WTO fra 1.januar 2002. Omstillingskravene dette innebærer, vil kaste nye millioner av mennesker ut i arbeidsledighet. Landet er attraktivt for investorer, blant annet fordi streik er forbudt ved lov. Spillegalskapen florerer. Likeså korrupsjonsskandalene, og de påfølgende dødsdommer ser ikke ut til å stoppe den store korrupsjonen. Landet har dramatiske sosiale forskjeller: Fremdeles finnes det kinesere som har en inntekt på 65 kroner per år, mens den rikeste kineser tjener 18,2 milliarder kroner.

Denne boka av Færøvik har vært kritisert av norske sinologer for blant annet å være overforenklet, hvilket har ført til en opphetet debatt i litteraturspaltene i dagspressen. Noen spaltister har skissert motsetningen mellom lekfolk og fagfolk. Uansett, Færøvik er ingen novise når det gjelder Kina. For 30 år siden var han leder av Vennskapssambandet Norge – Kina og bidro blant annet til å åpne opp de kulturelle forbindelsene mellom våre to land. Seinere var han NRK-korrespondent i Kina. Hans tre foregående bøker har alle handlet om Asia og delvis om Kina (ikke minst den om Marco Polos fotspor). Likevel sitter også jeg igjen med et inntrykk av at boka er for fragmentert og at han ikke helt har lyktes med å bruke Yangzi som nerven i boka. Siste delen av boka blir til tider kjedelig. Men dette er underordnet alt det interessante boka inneholder. Anbefales.

av Peter M Johansen

Hva skjer når kineserne lærer seg ordentlig engelsk.

Kontoret til Research Unit for Political Economy (RUPE) i Mumbai er som scenebeskrivelsen i en enakter:

Kontoret er i eggeskallgult, fem ganger tre meter og knapt nok det. Tre store speilskap fylt med hefter og klipp, en pc med tastaturet pakket inn i plasthylse med glidelås, en liten kontorpult med plass til noen bunker, en telefon med støvklut på toppen av bunkene, en liten vask med plass til vannkokeren, en krakk med plass til en kartongplate som underlag for å klippe i avisene, to eksemplarer av hver avis, en skreddersaks så stor som et mordredskap.

RUPE ble dannet i 1987 da den kvinnelige journalisten Rajani X Desai sluttet i Economic and Political Weekly på grunn av uenighet om tidsskriftets politiske linje. Redaksjonsmedlemmet Girish Srinivasan tar imot nærmest sidelengs og setter et skrått blikk i utviklingen i fagbevegelsen:

«Fra 1991 til nå har de indiske regjeringene lovet å gjøre endringer i arbeidslovene i forbindelse med åpningen av økonomien mot globaliseringen. Intet har skjedd. Fagbevegelsene er byråkratisk og pampestyrt, de legger fokuset på de formelle endringene og enser ikke hva som skjer i arbeidsmarkedet av reelle forandringer,» mener Srinivasan.

Fagbevegelsen later som om den forsvarer lovene med et bastant ‘vi vil ikke tolerere at lovene blir endret’. Men selv uten nye lover har regjeringene fått gjennom alt de har villet. Det har ført til slakting av arbeidernes rettigheter. De trenger ganske enkelt ingen formelle endringer av lovverket.

Tidligere måtte en ha myndighetenes tillatelse for å kunne stenge bedrifter med mer enn 100 ansatte. Det ble aldri gitt. Jobb over en viss tid ga rett til ansettelse. Det har Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) gått til felts mot. De presser på for økt kontraktarbeid. Selskapene går i stedet rettens vei for å presse fram nye fortolkninger i et nytt politisk klima. Bedrifter med over 100 ansatt blir nå stengt på løpende bånd, og arbeiderne blir presset til å akseptere sluttpakker og førtidspensjoneringer.

Staten har frosset sysselsettingen. I jernbanen har de ikke fylt opp etter at folk har gått av. I bankvesenet er det frivillig avgang med førtidspensjoneringer. Arbeidsløshetstrygden er så dårlig at man må ha jobb ved siden av, og undersysselsettingen gjelder en tredel av arbeidsstokken, minimum.

Dette går fordi fagbevegelsene og rettsapparatet enten ikke gjør motstand eller støtter opp om myndighetene og selskapene. Streikeretten i offentlig sektor ble i praksis fjernet av høyesterett. Det førte til nasjonale protester 26. september. Deretter ble det stille.

«I Mumbai har det skjedd en dramatisk reduksjon i arbeidsstokken uten at det er blitt avfyrt et skudd og det er knapt avlevert noen kølleslag. Det sier mye om de fredelige forholdene som rår nå. Ved den eneste generalstreiken som ble holdt, for tre år siden, ble lederen for det hindufascistiske partiet Shiv Shena, Bal Thackerey, invitert. Han fikk kreditten og etter det er all motstanden lagt ned. Det er ingen koordinering, bare sporadiske streiker med få hundre involverte,» forteller Srinivasan.

«Men potensialet er der,» legger han nærmest pliktskyldig til.

I 1981 hadde byen 250.000 tekstilarbeidere; i dag er det under 30.000 tilbake. I 1981 var 56 prosent av jobbene i Mumbai i den organiserte industrisektoren; i dag er 65 prosent i den uorganiserte sektoren, uten legale rettigheter. Noen i middelklassen har fått jobb i it-bransjen, men at regjeringen har frosset sysselsettingen har hatt langt større negativ virkning, framholder Srinivasan.

Industrien var tidligere en arbeidskilde for middelklassen. It-bransjen har kompensert for noe gjennom software-produksjon og «call centres», som begge er usikre bransjer, hvor myndighetene ikke har noen kontroll. Alt de kan tilby er lave lønner og engelskkunnskaper. Men hva skjer når kineserne lærer seg ordentlig engelsk? spør Srinivasan. Tidsskrifter og næringslivsspaltene som blir klippet ut, flommer over av lykkefremmende prognoser om hvordan India nettopp skal ta kampen opp med Kina.

«It er ikke for arbeiderklassen. Den er i den hurtigproduserende tekstilindustrien som underleverandører på lave lønninger, rundt 1.000 rupi i måneden.»

RUPE er et puslespill etter fakta, summen av de enkelte, nærmest anekdotiske bitene fordi det ikke fins samlet statistikk over de ulike sektorene. Det og spredningen gjør det vanskelig med organisering og å stille felles krav. Ved Otis Elevator har heismontører og vedlikeholdsarbeidere klart å holde seg organiserte, men de får ikke kontroll med kontraktarbeidet og vet ikke hvor det pågår.

Gamle industriplasser blir tomter for den globaliserte byen: Mumbai = finans, bank, børs. Det gir få arbeidsplasser. Noen gjør det svært bra, men heller få.

«Det går ikke som forventet for sju år siden, verken her, i Bangalore, i Hydrabad eller i Kolkata,» sier Srinivasan. Selv i industrisonen som ble anlagt i Thane-Belapur tidlig på 1980-tallet, blir det revet. Etter fem år med skattefritak, flyttet selskapene. Noen har slått seg ned i Silvassa, hvor de får billige arbeidere, adivasis, for 600-1.000 rupi i måneden. Thane-Belapur går tom.

Det er konkurranse mellom delstatene om å være mest businessvennlige, og Communist Party of India (Marxists) som var tungt inne i arrangementet av World Social Forum, er blant de ivrigste i West Bengal. Det er som de spesielle økonomiske sonene (SEZ) i Kina, uten arbeidslover, underlagt en sivil administrator. Det er planer om sju utenfor Mumbai, og planene brukes til å true seg til samme vilkår.

Røde Fane ga ut RUPEs bok om motivene bak krigen mot Irak til 1. mai i fjor. Boka er trykt i to opplag, og er fortsatt like aktuell. Les mer her.

av Sigrid Angen

Debatten om «tidsklemma» har rast etter at Sissel Gran i sin psykologspalte i Aftenposten i vinter tok inn et innlegg fra en kvinne som sa hun følte seg lurt av feministene. De hadde sagt at det var mulig å kombinere jobb og familie.

Hun følte det ikke slik, og anklaget dem som hadde sagt det var så lett. Det er mange ting å ta tak i i denne debatten. Hadde kvinnen som skrev inn, brukt et annet ord en «lurt» i innlegget sitt, kan det nok hende debatten ikke hadde tatt slik av som den gjorde. Men den anklagen som lå i dette – at kvinnen beskyldte noen andre kvinner for å være skyld i det hun opplevde, var nok noe av det som gjorde at media begjærlig tok tak i debatten. Mulighet til personifisering og «cat-fight» lå åpenlyst lett tilgjengelig for tabloidene. Men også i selve saken ligger det flere interessante forhold. Jeg skal se på noen av dem.

For det første:
Skal det ikke være en selvfølge å kunne kreve å ha både (fulltids)jobb og en familie på en gang?

Noen av debattantene som har deltatt i denne diskusjonen, har sagt at kvinnene sutrer. Det er ikke synd på dem. Dette dreier seg om middelklassekvinner med gode jobber og karrieremuligheter. Omkvedet har vært: Tenk på hvor ille kvinner hadde det før og hvor langt vi tross alt har kommet i dag. Andre har sagt at hvis man velger å få barn, må man ta konsekvensene av dette.

Felles for denne type argumentasjon er at den er særdeles godt egnet til å gi dårlig samvittighet. Kvinnene som klager, skal virkelig føle på at det de framfører som egne erfaringer bare er sutring. Men det er vel ikke mange som tviler på at dagens yrkesliv er tøft, og betraktelig hardere enn tidligere? «Brutaliseringen av arbeidslivet» er etter hvert et kjent og innarbeidet uttrykk, og krav til produktivitet og effektivitet har økt på stadig flere områder. Der arbeidslivet tidligere hadde naturlige pustepauser hvor ansatte fikk anledning til å ta seg inn igjen, opplever stadig flere at slik er det ikke lenger. Det er klart at dette gjør noe med arbeidstakere. Dette er like relevant for folk som ikke har barn, som også opplever utbrenthet og slitasje. Det dreier seg altså ikke om ubegrunnet sutring, men om opplevde realiteter.

Det som er spesielt for arbeidstakere med små barn, er at de har så små marginer i forhold til det å skulle jobbe full tid og samtidig rekke barnehage/skole. Er man to, kan man lage en kabal hvor en henter og en bringer, og slik sett få det til å fungere. Men det er også slitsomt å måtte planlegge livet slik ned til minste detalj. Og skjer det noe uforutsett, som for eksempel et sykt barn, så blir det nok lett til at foreldrene krangler om hvem som skal være hjemme fra jobben. Dermed blir det ofte slik at en av foreldrene (mor) går ned i redusert stilling for å få litt mer slingringsmonn i hverdagen – noe hun taper både inntekt, karrieremuligheter og pensjonspoeng på. Og er man alene med omsorgen for et barn, er denne daglige runden hjem-barnehage-jobb-barnehage-hjem desto mer krevende. En forståelsesfull arbeidsgiver er en forutsetning for å få det til – og det er det ikke alle som har. Og uansett er det en kamp på marginene for å få hverdagen til å henge sammen.

Til det jeg har sagt her, vil flere svare at man må regne at det er krevende å få barn. Da må man prioritere barna, og innstille livet deretter. Ja, livet forandres når barn kommer inn i bildet. Men de fleste får faktisk barn, og det kunne kanskje derfor være naturlig å stoppe opp et øyeblikk, og spørre om det ikke dermed burde være på tide at arbeidslivet begynte å ta hensyn til dette.

Konsekvensene av at barna kommer inn i familien, er fortsatt svært forskjellige for kvinner og menn. Det at det var en kvinne som skrev inn til Sissel Gran i Aftenposten var slik sett ikke en tilfeldighet. Det er fortsatt slik at kvinner føler mest på dette presset mellom arbeidsliv og familie, og det er fortsatt «naturlig» at det er kvinner som «velger» å løse konflikten arbeid-familie med å gå ned i redusert stilling. Dette er «naturlig» fordi kvinner tjener mindre enn menn – og derfor taper familien samlet sett minst når hun reduserer sin stilling. Men, verdt å merke seg, dette gjelder også i tilfeller hvor begge har lik utdannelse og er på samme stadium i karrieren. Kjønnsdimensjonen er altså til stede også der forholdene ellers er mer like – det er altså fortsatt en «morspresumpsjon» (slik det har vært i barnefordelingssaker, og som innebærer at mor har blitt ansett av retten for mest egnet til å ta vare på barna ved skilsmisse) til stede i slike valg. Og dermed er ikke de valg man gjør, så frie likevel.

Det grunnleggende spørsmålet gjenstår: Skal det ikke være mulig å kombinere fulltidsjobb og familie på samme tid? Dette kravet fra feminister siden 1970-tallet – er det avleggs/feil? Utgangspunktet er klart: De fleste ønsker å jobbe. Spørsmålet er om de ikke skal kunne gjøre det i den perioden de har barn. Jeg vil si at kravet om å få jobbe er et selvsagt krav. Både fordi det ofte gir en følelse av egenverd og egenutvikling som det å få barn ikke kan kompensere for, og fordi det er svært mange rettigheter i samfunnet som er koplet opp til lønnsarbeidet. Dermed blir det et tap, både i forhold til egen utvikling og i forhold til formelle rettigheter hvis kvinner ikke jobber eller jobber redusert.

Det å jobbe er også svært viktig i forhold til det å kunne være et selvstendig menneske. Det å ha ei lønn å leve av, er ikke bare et tomt slagord, det har svært stor betydning for kvinners muligheter for å velge ut fra egne premisser. Er den lønnen kvinner har, ikke nok til å kunne leve et selvstendig liv og forsørge seg selv, da legger dette bånd på de muligheter kvinner har for å velge for eksempel å ikke bo i en familie. Det blir et moment en kvinne må ta med i betraktningen hvis hun ikke lenger ønsker å være i et parforhold. For å ta de mest ekstreme eksemplene: Det blir vanskeligere å gå i et voldelig forhold, hvis hun ikke har en jobb å gå til eller tilstrekkelig inntekt til å kunne forsørge seg selv etter bruddet. Det viser seg også at forekomsten av vold er langt høyere i parforhold med lav utdanning/dårlig økonomi enn i andre parforhold.

Og vi kommer ikke bort fra at det forholdet at mannen i mindre grad tar del i husarbeidet, gjør at spørsmålet om kvinners yrkesdeltakelse fortsatt er et spørsmål om likestilling i heimen. Fortsatt er det slik at når kvinner bruker 15 minutter på klesvask daglig, så bruker mannen til sammenligning bare to. Dette kan framstilles (og blir framstilt) som at kvinner ønsker å ta kontrollen over husvasken, fordi det handler om familiens ære. Men det kan (og bør) heller framstilles som et likestillingsspørsmål. Er det virkelig noen som tror at det å ta andres skittentøy er en drømmejobb? Er det noen som tror at å ligge på sofaen med en avis eller en god bok ikke heller hadde vært et ønske? Eller å lære småen å sykle?

For det andre:
Hvem har skylda?

Skylda ble av den oppgitte kvinnen i Grans spalte i Aftenposten lagt på 70-talls-feministene, som hadde lurt henne til å tro at det var mulig å kombinere familie og jobb på en gang. Jeg har nok litt problemer med å se at det skal være feministenes feil. Kvinnekampen har alltid vært ført på mange fronter, og ulike feminister er vel dem som hele tiden har hevdet at det fortsatt ikke er likestilling i Norge. Kvinner er ikke økonomisk selvstendige, kvinner jobber mer deltid, kvinner er oftest hjemme med syke barn etc. De mekanismene som forårsaker denne ulikheten mellom kjønnene er også det som forårsaker at det nettopp er kvinner som føler seg mest dradd mellom hjem og jobb. Det er fortsatt kvinner som jobber mest dobbelt, og som i størst grad føler på den dårlige samvittigheten for ikke å strekke til i forhold til gamle husmor- og morsidealer, som skal rekkes på toppen av alt det andre. Riktignok har vi fått langt flere valg enn vi har hatt tidligere, og riktignok jobber de fleste kvinner i dag – men det er grunn til å spørre om ikke seigkvinnen snart dras i to. Døgnet har tross alt bare 24 timer, og det er ikke mulig å presse alt inn i disse 24 timene. I tidligere tiders kamp om arbeidstidsreduksjoner var idealet og kravet fra fagbevegelsen 8 timer jobb, 8 timer fritid, 8 timer søvn. Dette har aldri vært kvinnevirkeligheten. Trekk fra et par timer på alle de tre kategoriene for husarbeid og barneomsorg, og vi nærmer oss nok mer realitetene for mange kvinner.

Men alle disse realitetene gjør ikke at vi bør slutte å snakke om idealet – som er at det skal være mulig å både jobbe og ha tid og overskudd til å ha en familie og/eller fritidsinteresser utenom jobben. For kvinner handler det om det grunnleggende kravet om økonomisk selvstendighet. Uten jobb, og da helst fulltidsjobb, er dette kravet en umulighet. Og uten en heving av kvinners lønninger, er det også en umulighet. Og så lenge kvinner ikke har sin del av kaka økonomisk sett, stiller kvinner svakere både når det gjelder formelle og reelle rettigheter i samfunnet. Og 100.000 kroner i lønnsforskjell gjør noe med for eksempel et parforhold. Det gir ubalanse, og større makt for den som ut fra lønningsposen kan defineres som «forsørger». Dette er per i dag fortsatt i all hovedsak mannen, og er med på å gjøre kvinner underordnet menn. Og 100.000 kroner i lønnsforskjell sier noe om hvem sitt og hvilket arbeid som er verdsatt i samfunnet.

Så hvem er det da som har skylda? Hvem er dagens samfunnsforhold og maktfordeling til fordel for? Det er for eksempel alle de kommuner som har lavt lønnede kvinner ansatte til å ta seg av de små, de syke, de gamle og de gale innbyggerne. Det er for eksempel staten, som ikke trenger betale ut så mye som det koster å ha alle kontantstøttebarna i barnehagen. Det er alle de arbeidsgivere som ikke trenger å betale overtidstillegg til deltidsansatte kvinner. Det er alle kommuner som ikke trenger betale for pleie av noens gamle mor. Til sammen blir dette det store og uhåndgripelige «samfunnet», som det ikke er lett å opponere mot. Det vi i alle fall kan si, er at det offentlige, personifisert gjennom representanter på Stortinget som er lovgivende myndighet, har sviktet sitt ansvar gjennom å vedta lover som ikke tar hensyn til kvinners liv. Og det er arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene, som ikke har ønsket å sette slike spørsmål på dagsorden i tilstrekkelig grad – enten fordi det ikke er viktig nok i forhold til andre krav, eller fordi de tjener på dagens situasjon. Og det er ulike regjeringer opp igjennom tidene, som sier at dette skal løses gjennom forhandlinger mellom partene i arbeidslivet. Og slik går runddansen. Men at skylda heller ligger på de med reell makt i samfunnet enn på feminister, er en kjensgjerning.

For det tredje:
Hva er fornuftige løsninger?

Jeg kan alltids løse min personlige tidsklemme gjennom å jobbe mindre. Problemet mitt er at jeg ikke har råd til det. Noen par har råd til det der og da, men det blir uansett et tap for den (kvinnen) som reduserer stillingen sin, og dermed taper karrieremuligheter, pensjonspoeng og lønn.

Eller tidsklemma kan løses gjennom å ansette noen til å passe ens barn, mens en selv jobber full tid. Problemet er at dette ikke er en realistisk løsning for de fleste kvinner, rett og slett fordi de ikke har råd til det. I tillegg kommer den dimensjonen at det da er noen som må ansettes i den enkeltes heim, for å gjøre de oppgavene de selv ikke vil gjøre. Dette vil da gjerne være kvinner fra for eksempel tredjeverdenland. Det bygges opp større klasseskiller mellom rike, hvite kvinner og fattige, svarte kvinner. Så kan vi alltids si at kvinner er forskjellige, og at slik har det alltid vært. Men et slikt perspektiv fører uvergelig til at vi blant annet tømmer andre land for arbeidskraft de kunne ha bruk for selv. Og et slikt perspektiv er rasistisk, for det sier at noen (andre) er mer egnet til den type arbeid enn oss, og at de vil komme til oss for å jobbe med vårt skittentøy og våre barn, heller enn å være hjemme hos sin egen familie. Og det bidrar til å opprettholde et arbeidsliv som ikke er bra for svært mange.

Konklusjonen ut fra ovenstående blir (kanskje ikke overraskende?) at det må finnes løsninger som er bra for flertallet av kvinner og menn. Dette innebærer løsninger som er de samme for alle, og som alle har råd til å delta i. Det mest nærliggende er en ytterligere reduksjon av arbeidstida, med sekstimersdagen som mål. Det gamle kravet om sekstimersdagen har blitt løftet fram igjen fra flere i debatten om tidsklemma, og det er kanskje det mest positive denne debatten har ført med seg. En kortere arbeidstid ville gi gladere, friskere, mer tilfredse arbeidstakere, og fjerne det verste presset i marginene mellom jobben og barnehagen. Og kanskje kunne vi fått tid til å ha det litt hyggelig i lykkebo i tillegg.

av Tobias Pflüger

EU sin militærstrategi snakkar om at i «ei verd med globale trugsmål, globale marknader og globale media (…) er tryggleiken og velstanden vår stadig meir bunden til eit verksamt multilateralt system (…) Ein aktiv og handlingsdyktig Europeisk union kan utøve påverking globalt. Slik vil EU medverke i eit fungerande multilateralt system, noko som vil leie mot ei verd som er meir rettferdig, meir trygg og meir sameint.» Her er verdsmaktambisjonane til EU formulert. Alt ved framlegginga av EU sin militærstrategi hadde Javier Solana i Berlin den 12.11.2003 framheva: «EU skal bli ein global aktør.» Den gongen slo han likeeins fast at EU og Nato ville spele tett saman: «Innafor rammene til dette nettet er og blir Nato ein grunnleggande garantist for tryggleiken vår, og då ikkje som konkurrent, men som strategisk partnar.» Innafor EU skal det bli innført ei «bistandsplikt». For dei til no (framleis formelt) nøytrale EU-statane Austerrike, Finland, Irland og Sverige ville det innebere den endelege oppgivinga av nøytraliteten.

Militarisering av EU

På fire område er militariseringa av EU kome svært langt:

• For det første ved danninga av ein EU-intervensjonsstyrke på 60.000 soldatar som skal vere operativ dette året.
• For det andre – og det blir ofte oversett i diskusjonen – i form av ulike bi- og multinasjonale korps som alt har eksistert lenge.
• For det tredje gjennom oligopolisering og styrking av den europeiske krigsvåpenindustrien.
• For det fjerde – og det er nytt – gjennom danninga av såkalla «Battle Groups». Tyskland, Storbritannia og Frankrike vil opprette frå sju til ni kampgrupper (Battle Groups), kvar på omtrent 1.500 mann. Desse skal kunne bli mobiliserte på innan 15 dagar til militær innsats i frå 30 til 120 dagar kor som helst i verda. Desse «Battle Groups» skal bli «utvikla i full innpassing med yteevna til Nato».

EU-intervensjonsstyrken

EU-statane har lenge vore einige om å danne ein EU-intervensjonsstyrke. Til saman har EU-regjeringane og EU-kandidatane «meldt inn» ca. 100.000 soldatar. 60.000 av desse skal kor som helst i verda kunne bli sett inn permanent i eitt år. (Einaste unntaket er Danmark som ikkje deltar i EU sin militære «komponent».) Desse intervensjonsstyrkane skal vere innsatsklare innan 60 dagar. Den bindande intervensjonsradiusen på 4.000 km ut frå Brussel vart til og med overskriden i samband med den første «prøveinnsatsen» i Kongo. EU-intervensjonsstyrken er ikkje ein «ståande styrke». Han skal til kvar tid kunne bli sett saman frå ståande troppekontingentar. Denne styrken skal vere innsatsdyktig i løpet av 2004.

Samansettinga av styrken er politisk interessant: Austerrike 3.500, Belgia 1.000, Storbritannia 12.500, Finland 2.000, Frankrike 12.000, Hellas 3.500, Irland 1.000, Italia 6.000, Luxemburg 100, Nederland 5.000, Portugal 1.000, Sverige 1.500. Tyskland stiller med 18.000, klart den største kontingenten – nesten ein tredjedel av heile EU-intervensjonsstyrken.

For å kunne mønstre 18.000 innsatsdyktige soldatar, er det nødvendig å utdanne 32.000 ekstra til dette formålet. Desse har då også forbundsregjeringa gitt lovnad om. I tillegg er det lova 93 kampfly, 35 transportfly og 3 overvakingsfly, fire kamphelikopter og marinestyrkar.

Den tyske hæren sin dugleik gjeld framom alt strategisk oppklaring, leiingsevne og evne til strategisk forflytting. Den tyske generalen Rainer Schuwirth skal vere øvstkommanderande for EU-styrken. Innsatsleiingskommandoen i Potsdam-Geltow er den sannsynlege kjernen i eit «operativt hovudkvarter» for den Europeiske Unionen. Frankfurter Algemeine Zeitung (FAZ) (10.07.2001) skreiv dette om kommandosentralen i Potsdam: «Med innsatsleiingskommandoen rår den tyske hæren over ein operativ leiingsstab på arménivå, ei leiing som i funksjon tar vare på oppgåver som før vart tatt vare på av generalstaben til den tyske armeen.»

EU-planlegginga siktar på å etablere ein intervensjonsstyrke som kan handle med eller utan ryggdekking frå Nato, som kan handle ubunde av Nato og dermed også ubunde av USA. På heimesida til forbundsregjeringa lyder dette slik: «Kreftene i form av ein europeisk inngrepstropp skal stå til rådvelde for felles EU-innsats, ubunde av Nato.» (www.bundesregierung.de) Trass i at Solana ikkje ser Nato «som konkurrent, men som strategisk partnar», kan EU sine militærintervensjonar gjelde forhold som USA-regjeringa ikkje har interesse i eller til og med forhold der USA har andre interesser. Innebygd i dette ligg faren for at det kan kome til tydelege tilspissingar i forholdet mellom EU og USA.

Dei multinasjonale korpsa

Dei ulike multinasjonale korps som alt har eksistert lenge, er sentrale element i EU sin militærpolitikk.

Her finst:

• Europakorpset med tyske, belgiske, spanske, franske og luxemburgske troppar
• Eurofor med troppar frå Spania, Frankrike, Italia og Portugal
• Euromarfor med troppar frå dei same landa
• den europeiske luftfartsgruppa med tyske, belgiske, spanske, franske
• italienske og britiske avdelingar
• den multinasjonale divisjonen under britisk kommando som er lagt til Tyskland med tyske, belgiske og nederlandske troppar
• og det tysk-nederlandske korpset som skal bli sett inn i Afghanistan, og som tidvis skal ha «lead-nation-function» der.

Frå september 2002 er Eurokorpset godkjent av Nato som «Rapid Reaction Corps». EU sin framvisingstropp skal bli overdratt leiinga av Afghanistan-vernetroppen ISAF. «Seinare er siktemålet å overdra den operative leiinga» av den krigen som framleis går føre seg i Afghanistan «til Nato». (FAZ 04.02.2004) I følgje FAZ blir den nødvendige troppeforsterkinga i Nato vurdert til mellom 5.000 og 14.000 mann. Dette er resultatet av ei samanslåing av dei to operasjonane Enduring Freedom og ISAF, operasjonar som av gode grunnar har vore skilde frå kvarandre fram til no. Innafor ramma til Enduring Freedom var og blir krigs- og kampinnsatsen i Afghanistan gjennomført. I desse deltar også tidvis soldatar frå den tyske spesialkommandoen. ISAF var til no «berre» tilgjengeleg for dei såkalla stabilseringstiltaka. Med Forbundsdagen sitt vedtak om å sette inn soldatar i Kundusregionen vart ei første oppmjuking av dette skarpe skiljet utan tvil sett i verk.

EU-troppar i Irak?

Det er innlysande at USA ønskjer at Nato skal ha ei offisiell rolle i okkupasjonen av Irak. Slik det vart uttalt ved samlinga av Nato sine militærministrar i «Tryggleikskonferansen» i München i februar 2004, skal ei Nato-operasjonsplanlegging for Irak bli vedtatt i det neste ministermøtet i Istanbul i juni 2004. Til innsats mot enden av året eller ved starten av neste år blir det diskutert 30.000 til 45.000 soldatar. Som hovudkvarter snakkar ein om Allied Rapid Reaction Corps (ARRC) i Mönchengladbach og det tysk-nederlandske korpset. «I begge leiingsstabane stiller den tyske hæren i følgje FAZ (04.02.2004) med storparten av personellet. Tyske soldatar vil då bli konkret bunde til okkupasjonspolitikken i Irak gjennom å delta i leiingsstabane. Bildet av den tyske regjeringa som motstandar av Irakkrigen vil for godt bryte saman. Dette bildet er elles for lengst svekka gjennom den indirekte støtta til USA sine militæroperasjonar frå tysk jord gjennom hjelp til den amerikanske armeen i nærområdet til krigshandlingane.

Utsyn

For den franske militærministeren, Michele Alliot-Marie, er det militære samarbeidet vorte til nøkkelelementet i den europeiske prosessen mot å bli einige. I eit intervju med FAZ (05.02.2004) slo ho fast: «Irak-krisa har ikkje vore eit tilbakeslag for forsvarssamarbeidet i EU. Det motsette er tilfellet. Forsvaret har vorte eit nøkkelelement i den europeiske prosessen mot semje. Forsvaret kjem raskare på plass enn pengeunionen gjorde i si tid.

I opningstalen sin til Hannovermessa i 2003 påviste forbundskanslar Gerhard Schröder samanhengen mellom opprustingspolitikken og den sosiale innstramminga i landet vårt. Han grunngav det nødvendige ved Agenda 2010 med at «Tyskland må og skal (…) spele si rolle i Europa slik at Europa kan spele si rolle i verda.» Ein må «sette landet økonomisk i stand til både å ha den krafta og stille ho til rådvelde for Europa for å kunne realisere denne rolla.» (www.bundesregierung.de, sett inn 07.04.2003)

Forståinga er gammal: Pengar kan ein berre bruke ein gong, enten til høgrusting eller til utdanning og sosialtenester. Det nye er at ein sosialdemokratisk kanslar går så ope og absolutt inn for å prioritere militariseringa framom behova til befolkninga. I talrike europeiske land er det danna ei rørsle «Mot denne EU-grunnlova – for eit Europa som seier nei til krigen.» Denne rørsla går ikkje berre til angrep på «tvangen til opprusting» i grunnlovsutkastet, ho går også til angrep på grunnlovsutkastet si demokrati- og utviklingspolitiske innretting. Dette er ei rørsle der globaliseringskritikarar av begge kjønn og aktive freds- og utviklingspolitiske grupper samarbeider.

av Ronny Kjelsberg

Det vi har vært igjennom så langt, har kun vært forberedende stadier til kommersialisering av høyere utdanning.

I dag er vi inne i en periode med mange omveltninger innen høyere utdanning. Disse omveltningene vil få direkte konsekvenser for alle ansatte og studenter ved høgskoler og universiteter i Norge, og mange aspekter ved disse fortjener absolutt mer oppmerksomhet enn de kanskje får. Dersom vi setter disse reformene inn i en historisk og politisk sammenheng, kan vi se ganske klart hva som er det egentlige formålet, eller i det minste den reelle konsekvensen av de endringene vi nå står overfor.

Det klassiske universitetet

Universitetet har historisk sett vært en arena hvor kun borgerskapets, overklassens barn gikk. Dette satte også sitt preg på de idealene som preget universitetet, og tenkningen omkring hva som er universitetets mål og funksjon i samfunnet. Studentene ble opplært til selvstendig, kritisk tenkning, og forskning og kunnskap som mål i seg selv stod i fokus. De som da gikk på universitetet var barn av de som kontrollerte og ledet samfunnet, og universitetet var slik en viktig institusjon for å gi disse studentene den kulturelle kapitalen og evne til selvstendighet som gjorde at de kunne lykkes i samfunnet og ta over styringen etter sine foreldre.

Arbeiderklassens inntog på universitetet

I takt med utviklingen av samfunnet og de kapitalistiske produktivkreftene ble studentene etter hvert i stadig større grad hentet fra andre lag av folket. Først gjorde bondesønnene sitt inntog, deretter fulgte også arbeiderklassens barn. Dette endrer universitetets natur grunnleggende. Nå skal ikke alle som tar høyere utdanning lenger utdannes til selvstendig tenkende ledere som skal tre inn i overklassen. I stadig større grad blir studenter utdannet for å fylle den voksende industriens økende behov for kvalifisert arbeidskraft. Dette gjør at vi i Vesten på 1960- og 70-tallet får et skille. I Norge skjer dette gjennom den såkalte Ottosen-komiteen som i 1965 foreslo opprettelsen av det distriktshøgskolesystemet vi har hatt i dag. (1,2) Nye kortvarige og yrkesrettede studier ble etablert for å skaffe til veie billig kvalifisert arbeidskraft til industrien, mens universitetene for en stor del beholdt de idealene det tidligere hadde hatt. Slik fikk vi nå et skille i høyere utdanning i Norge med en klar arbeidsdeling, som man kan knytte opp både til næringslivets behov for billig kvalifisert arbeidskraft, og til arbeiderklassens inntog på universitetene. Universitetene tok seg av de lange utdanningene, og hadde et fokus på selvstendighet, og utdanning gjennom forskning. Høgskolene tok seg av de korte yrkesrettede utdanningene, og det ble rekruttert fra det distriktet som hørte høgskolen til. Det var altså et slags nasjonalt samarbeid med liten eller ingen konkurranse om studenter mellom institusjonene, og et visst klasseskille ble bevart ved at mesteparten av arbeiderklassen ble kjørt inn i høgskolesystemet.

Endringene på universitetene skapte i denne perioden store studentopprør både i USA og Europa. I Norge var det Ottosen-komiteen som ble utsatt for denne kritikken. Studentene protesterte blant annet mot effektivisering av universitetsstudiene og en umyndiggjøring av studentene. (3) (Dette er også elementer som kommer tilbake i forsterket form nå gjennom den kvalitetsreformen som blir gjennomført innen høyere utdanning.) Studentmassen hadde endret seg, og da studentene oppdaget at de ikke hadde noen innflytelse på de endringene som ble gjort, gjorde de opprør. Når studentene nå ikke lenger bare var borgerskapets barn, hadde vi fått en kraftig radikalisering av studentmassen som også kunne sette protestene mot universitetsreformene inn i en mer helhetlig samfunnskritikk.

Skillet mellom universitet og høgskole utviskes

Den før nevnte situasjonen med arbeidsdeling er det som nå endrer seg. Vi er nå i en nasjonal situasjon hvor alle som vil stort sett har en mulighet til å ta høyere utdanning, og skillet mellom universitet og høgskole utviskes samtidig. Skillet utviskes på den ene siden gjennom at utdanningene blir formelt like. Både høgskoler og universitet kan nå tilby bachelor-, master- og PhD-grader, og høgskoler som tilbyr utdanning innen et stort og bredt nok spekter, kan få status som universitet.

På den andre siden har den såkalte kvalitetsreformen gjort at utdanningsmetodene også blir mer like, ved at universiteter og høgskoler nå kjører undervisningsmetoder som ligner hverandre mye mer. Innføring av store mengder obligatoriske øvinger og innleveringer i tillegg til sterkere programmering av studiet fratar studenten friheten til selv å velge den beste måten å tilnærme seg stoffet på. Sammenslåingen av sivilingeniørstudiet og det gamle AVH ved universitetet i Trondheim, til det nye NTNU, har gjort at vi nå også ved universitetet har «skoleklasser» av en type vi ellers bare kjenner fra høgskolesystemet. Det som skjer med denne nye omleggingen, er altså at studenter som ikke er komfortable med et slikt studieopplegg vil miste sin mulighet til å ta et annet valg. Valgfriheten, som man i dagens samfunn ellers snakker så mye om, forsvinner for studentene med slike obligatoriske, strømlinjeformede utdanningsmetoder. En ytterligere umyndiggjøring kommer gjennom at studielånet nå blir utbetalt hver måned, og at stipendandelen blir gjort avhengig av fullførte vekttall. Dette gir studentene en økt økonomisk ufrihet som forsterkes ved lengre semester og sterkere intensitet i studiet, noe som begrenser mulighetene til jobb ved siden av. (4) Vi ser nå at det selvstendighetsidealet som tradisjonelt har preget universitetet, er i ferd med å forsvinne. Den rasjonaliseringen og effektiviseringen som ble startet på 1960- og 70-tallet er nå i ferd med å fullføres.

Internasjonal liberalisering

Det vi har vært igjennom så langt, har kun vært forberedende stadier til kommersialisering av høyere utdanning. Det som nå følger er derimot direkte tilrettelegging. Den samme loven som gjør det mulig for distriktshøgskolene å bli universiteter, gjør det nå også mulig for private aktører som BI å få universitetsstatus. (5) Videre har vi det nå beryktede Ryssdalsutvalget (6), som foreslo at statlige høyere utdanningsinstitusjoner skulle organiseres som selveiende institusjoner.

Under WTO (World Trade Organisation) er det en «General Agreement on Trade in Services» (Gats), som også omfatter handel med undervisningstjenester. Gats-avtalen har som mål å øke tjenestehandelen på tvers av grensene, så utdanning er nå blitt et element i verdenshandelen. I praksis gjelder dette høyere utdanning. Selv om Gats ikke gjelder for områder som er myndighetsansvar, kan det være uklart hvor grensene går for myndighetenes ansvar for høyere utdanning. Med en økende likestilling mellom statlige og private utdanningsinstitusjoner, blir denne uklarheten større. (1) Dersom Ryssdalsutvalgets flertallsinnstilling nevnt over hadde gått igjennom, hadde det ikke vært hjemmel i Gats for å forskjellsbehandle norske utdanningsinstitusjoner og store multinasjonale konsern som jobber mot utdanningsmarkedet.

Nå blir det ikke flertall på Stortinget for flertallsinnstillingen fra Ryssdalsutvalget, men det er naivt å tro at slike tanker ikke dukker opp på ny i nær framtid. Selv mindretallets innstilling innebærer likevel en liberalisering. Man bryter ned de demokratiske strukturene som tradisjonelt har stått sterkt på universitetene med valg av rektor og ledere på fakultets- og instituttnivå. Dette er en prosess som allerede har startet på universitetene, hvor styrene nå har begynt å ansette ledere, men den blir befestet med den nye loven. All makt på universitetet/høgskolen vil ligge hos et styre man etter hvert kan frykte vil få et flertall av eksterne representanter, noe som i praksis betyr representanter fra næringslivet. Vi kan da få en situasjon hvor næringslivsinteresser i praksis styrer høyere utdanning i Norge. Dette vil rettferdiggjøres i et behov for å være konkurransedyktige i et stadig mer liberalisert globalt marked, og dette vil i sin tur i tråd med den nyliberale ideologien brukes til å presse fram et mer liberalt samfunn i Norge, også innen høyere utdanning. Konkurransesamfunnet presser fram en konkurransesituasjon også innen utdanning.

Norge som pådriver

Norge har vært en pådriver innen den internasjonale liberaliseringen av utdanningstjenester. I Gats-forhandlingene krevde den høyredominerte Bondevik II-regjeringen blant annet fri tilgang til utdanningssektoren i en rekke u-land: Brasil, Chile, Colombia, Egypt, Filippinene, India, Kina, Pakistan og Sør-Afrika. (7) Norge krevde full tilgang innenfor alle Gats-avtalens såkalte «modes of supply», dvs full tilgang til å opprette utdanningsinstitusjoner eid av norske selskaper, potensielt også med utenlandsk personell, som så skal konkurrere på like vilkår som lokale universiteter. (8) Norge er slik en aktiv pådriver som jobber for liberalisering av utdanning i andre land. Gats-forhandlingene er noe som normalt blir forbigått i stillhet, men dette kom fram i medias søkelys da den daværende sørafrikanske utdanningsministeren Kader Asmal, tok kraftig til motmæle under et seminar i Bergen (9), noe som igjen førte til at en noe mer defensiv norsk regjering trakk kravet mot Sør-Afrika (men kravene mot de andre landene ble stående). (10)

For den regionale utviklingen innen kommersialisering av høyere utdanning er de prosessene EU nå kjører fram, svært sentrale. Norge er en pådriver også her. Bolognaprosessen har som formål å skape en felles europeisk utdanningsarena innen 2010. En slik regional strømlinjeforming trenger naturligvis ikke i seg selv være en fare, men den er en klar forutsetning for en kommersialisering, og dersom vi går til kilden, Bolognadeklarasjonen fra 1999, ser vi at også her kommer argumentet om at man «… i særdeleshet (må) se på målet om å øke den internasjonale konkurranseevnen til det europeiske systemet for høgre utdanning». (11) Kommersialisering er altså her et utgangspunkt for hele prosessen. Lisboatraktaten er sluttdokumentet i Bolognaprosessen, og har som sitt sentrale politiske mål å gjøre EU til den mest «konkurransedyktige og dynamiske kunnskapsbaserte økonomien» i verden innen 2010.

Norge har arbeidet for en tettere tilknytning til Lisboatraktaten og til deltakelse i prosjekter og initiativer som helt eller delvis faller utenfor EØS-avtalen, og regjeringen har spilt en såpass aktiv rolle at Norge skal arrangere den neste store ministerkonferansen i denne prosessen i Bergen 19.-20. mai 2005. Som neste vertskapsland har Norge sekretariatsfunksjonen frem mot ministermøtet, og i den anledningen har man også laget en egen nettside. (12)

I den såkalte Globaliseringsmeldingen (13) nevnes Gats, Bolognaprosessen, Lisboatraktaten og Kvalitetsreformen i samme åndedrag når det redegjøres for regjeringens visjoner om utviklingen av norske utdanningstjenester. Til og med den norske regjeringen ser altså at disse prosessene har det samme målet, og er en del av den samme utviklingen, og de jobber hardt for å presse denne utviklingen videre på alle fronter.

Konkurranseskolen

Vi har nå sett at skillet mellom universitet og høyskole viskes ut. Dette gjør at den gamle arbeidsdelingen faller bort. I stedet for samarbeid om studentene, blir det nå en konkurranse om studentene både nasjonalt og internasjonalt. Den lokale konkurransen blir ytterligere skjerpet når institusjonene finansieres etter antall studenter og gjennomføringsgrad. Universitetet er ikke lenger et sted for utvikling og selvstendighet. Det har blitt en bedrift; en bedrift som produserer vekttall. Som for alle bedrifter vil det da handle om å maksimere inntektene, og minimere utgiftene.

I tillegg kommer regjeringen nå med et krav om at 25 % av budsjettet skal komme fra eksternfinansiert virksomhet, og at 25 % av arbeidstiden skal brukes til FOU-virksomhet. For å tilfredsstille kravet om ekstern finansiering tvinges institusjonene til å drive en næringsrettet forskning, noe som selvsagt vil måtte gå ut over grunnforskningen. I tillegg må høgskoler og universitet tilby andre tjenester til et marked hvor etterspørselen per i dag er liten. Dette vil etter hvert presse fram spørsmålet om skolepenger, et ord ingen norsk politiker i dag tør si høyt, men som utvilsomt ligger i bakhodet hos mange. Innføring av skolepenger og økte studieavgifter er en internasjonal trend i dag, og kommer i land etter land etter hvert som nyliberalismens krav om nedskjæring av offentlige utgifter når høyere utdanning, senest skjedde dette i England, og det argumenteres for det også i Norge. (14, 15)

Oppsummering

At vi med en regjering fra høyresiden i politikken får en høyere utdanning som blir stadig mer skreddersydd næringslivet, burde ikke overraske noen. At det gamle dannelsesidealet ved det tradisjonelle universitetet fjernes, er derimot et klart tegn på at nyliberalismen har tatt over for verdikonservatismen i å være den førende ideologien på høyresiden i politikken, både i Norge og internasjonalt.

Hva vil denne liberaliseringen så føre til? Konkurranse om studentene og innføring av skolepenger vil gi en type samfunn vi ser for eksempel i USA. Et samfunn med dyre A-skoler og billigere men dårligere B-skoler. Skillet mellom de med velstående foreldre og de med en mindre privilegert bakgrunn gjenopprettes, og vi får igjen noen skoler som utdanner samfunnets ledere, og noen som utdanner billig kvalifisert arbeidskraft til næringslivet. Det er grunn til å tro at dette vil føre til at statusen til enkelte yrker vil svekkes, blant annet enkelte tekniske yrker vil gi mindre status når de er resultat av en strømlinjeformet utdanning som ikke har selvstendig tenkning, og utdanning gjennom forskning i fokus.

Vi ser altså at de endringene vi ser i høyere utdanning i dag, ikke nødvendigvis er noe nytt eller fremtidsrettet, de tar oss tvert imot tilbake til samfunnsstrukturer vi hadde for 100 år siden, og som de aller fleste av oss antagelig er glade vi er kvitt.

Noter/kilder:

• 1. Nyborg, Per; Sentrale utviklingstrekk i UH-sektoren, nasjonalt og internasjonalt, Universitets- og høyskolerådets lederutviklingsprogram, 10.-12. juni 2003.
• 2. Hansen, Jan Erik Ebbestad (red.); Norsk tro og tanke bind 3, Universitetsforlaget, 2001.
• 3. Berntsen, Harald; Universitetet i samfunnet, Dagbladet 25. og 26. april 1968, Studenter og byråkrati, 1969.
• 4. Kjelsberg, Ronny; En umyndiggjøring av studenten, Adresseavisen 15. mars 2001, Friheten 16. mars 2001.
• 5. Magnus, Gunnar; BI vil bli universitet, Aftenposten 11. august 2003.
• 6. NOU 2003: 25, Ny lov om universiteter og høyskoler, Statens forvaltningstjeneste Informasjonsforvaltning, Oslo 2003.
• 7. Vermes, Thomas; Norge vil åpne u-land for skoleeksport, Nationen 1. august 2002.
• 8. South-African Council for Higher Education, www.che.org.za/documents/d000041/index.php
• 9. Naido, Sharda; Asmal shuns WTO deal on education, Business Day 7. oktober 2003.
• 10. Vermes, Thomas; Trekker Gats-krav om utdanning, Nationen 11. oktober 2003.
• 11. De europeiske utdanningsministrenes felleserklæring, Bologna, 19. juni 1999.
• 12. http://www.bologna-bergen2005.no/
• 13. St.meld. nr. 19 (2002-2003), En verden av muligheter – globaliseringens tidsalder og dens utfordringer, godkjent i statsråd 28. mars 2003.
• 14. Salvanes, Kjell G; Tony Blair og høgare utdanning, Bergens tidende 25. januar 2004.
• 15. Blair vant viktig avstemning, Bergens tidende 27. januar 2004.

av Jarl Hellesvik

I boka Statsforfatningen i Norge som kom ut i 1962 skriver jussprofessor Johs Andenæs, som nylig døde, at av de alminnelige ideer som den norske grunnloven bygger på, vil han nevne tre: Det er folkesuverenitetsideen, maktfordelingsprinsippet og læren om de ukrenkelige menneskerettigheter (individuelle rettigheter).

Andenæs skriver at «folkesuvereniteten går ut på at folket har rett til å rå selv. Det gjelder både med hensyn til det indre styre og det gjelder utad i forhold til andre stater. Folkeviljen er den øverste norm for statens styre …» Han skriver videre at: «Folkesuvereniteten, folkets selvbestemmelsesrett, det er selve kjernepunktet i den demokratiske ideologi.»

Maktfordelingsprinsippet

Maktfordelingsprinsippet skriver seg fra den franske statsrettfilosofen Montesquieu. I hans verk Lovens ånd, som kom ut i 1748, hevder Montesquieu at «den som har makt har en tilbøyelighet til å misbruke den». For å hindre maktmisbruk, må det skapes en ordning slik at «makt stanser makt». Ut fra dette ble det utledet at statens organer måtte bestå av en lovgivende makt utgått av folket i valg, en utøvende makt og en dømmende makt.

Disse to elementer, sammen med læren om de ukrenkelige menneskerettigheter, er det nok først og fremst det siktes til, når det i § 112 i Grunnloven, som bestemmer hvordan grunnlovsendringer skal skje, heter at grunnlovsendringer ikke må bryte med Grunnlovens ånd og prinsipper.

Den norske Grunnloven var en av de første grunnlover som ble skrevet ut fra denne ånd og disse prinsipper. De andre grunnlover som ble skrevet over samme lest på denne tiden, ble etter hvert styrtet. Den norske var den eneste som ble stående.

Gustav Sieg Sørensen i Folkebevægelsen mod EU i Danmark skriver i sitt notat «De europeiske folks kamp for folkestyre» at:

«I modsætning til den franske revolutions blodige årti har Norge været et fredeligt og stabilt samfund nu i næsten 200 år. Derfor har den norske grundlov – direkte eller indirekte præget alle de grundlove, der siden er skrevet i Europa.»

Hver og en kan jo tenke igjennom følgende spørsmål: Hvilke stater i Europa har hatt og har en grunnlov og et styresett tuftet på disse ideer og hvor lenge har de hatt det? Jeg tror jo at de fleste som gjør en slik gjennomgang, vil innse at det ikke er noen selvfølge at Europa skal være demokratisk styrt.

Hva er en grunnlov?

Konventet (som laget forslaget til EU-grunnlov) har valgt å kalle forslaget for forfatning. Tidligere har alle avtaler som har lagt grunnlaget for utviklingen av EU, blitt kalt for traktater: Roma-traktaten osv. Hva er så en forfatning eller grunnlov for noe?

Ifølge Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon (1999) er en grunnlov: «det sett av bestemmelser som konstituerer et lands politiske system og regulerer særlig viktige sider ved dets funksjonsmåte. Disse bestemmelser kalles også forfatning eller konstitusjon». I Damms store leksikon (1986) heter det at en grunnlov er: «en statsforfatning eller en konstitusjon. Inneholder de grunnleggende regler om forfatningen, dvs om statens organisasjon og om forholdet mellom stat og individ».

EU-grunnloven

Litt om forslaget til EU-grunnlov (heretter omtalt som «EU-grunnloven, grunnloven eller forfatningen») som er blitt utarbeidet. Forslagstillerne gir det sjøl betegnelsen EU-forfatningen. Det heter i grunnlovsforslaget at EU-grunnloven kun kan endres ved enstemmighet.

For ikke lenge siden ble det avviklet en debatt i EU-parlamentet om dette forslaget. Der argumenterte føderalistene (de som vil ha en forbundsstat; dette betyr at medlemslandene blir delstater) at det ikke var noen grunn til å være imot forslaget, fordi det jo stort sett er en formalisering av de gjeldende traktater og ordninger som allerede finnes i EU. Det er jo mye sant i det, men der er en del sentrale elementer som gå ut over dagens ordninger. Bare det at de velger å omtale forslaget som en forfatning, viser at de mener at dersom dette blir vedtatt, må EU være for en stat å betrakte. I det minste uttrykker dette at det er det som er ambisjonen.

La oss så kikke litt på innholdet i dette grunnlovsforslaget. Grunnloven bestemmer at de sentrale institusjonene i EU vil være: Det europeiske råd, Ministerrådet/Rådet, Kommisjonen, Parlamentet, Domstolen og Sentralbanken

Det europeiske råd

Det europeiske råd består av statslederne/regjeringssjefene i medlemslandene/delstatene. Det europeiske råd fastlegger overordnete politiske retningslinjer og de viktigste politiske prioriteringer. Det har ingen lovgivende funksjon. Det heter i grunnloven at beslutninger vedtas med konsensus, dersom ikke annet er fastsatt i forfatningen. Om ordet konsensus betyr det samme som enstemmighet, er uklart, fordi ordet enstemmighet er brukt andre steder i forfatningen. Om forslaget til EU-forfatning, heter det at Konventet (gruppen som laget forslaget) vedtok alle beslutninger med konsensus. I det tilfellet betydde det i hvert fall ikke enstemmighet, men derimot overveiende enighet, da det var et mindretall i opposisjon til alle konsensusbeslutningene. Det står ikke noe i bestemmelsene om Det europeiske råd at møtene og forhandlingene skal være åpne, i motsetning til om Rådet, hvor det uttrykkelig står at forhandlingene og avstemningene skal være åpne. Jeg tolker dette slik at forhandlingene og eventuelle avstemninger i Det europeiske råd vil være lukket. Dette innebærer i så tilfelle at det blir helt håpløst for befolkningen i de enkelte delstatene å få vite hva vedkommende statsleder har forfektet og eventuelt stemt på møtene i Det europeiske råd.

Det europeiske råd skal ledes av en formann som velges for to og et halvt år av gangen.

Ministerrådet/Rådet

Ministerrådet består av fagministrene fra delstatene for gjeldende område, for eksempel landbruksministrene, som behandler saker som gjelder landbruket. Det er i Ministerrådet den sektorpolitiske lovgivningen endelig vedtas med kvalifisert flertall, dersom ikke annet er bestemt i grunnloven (artikkel I-22, avsnitt 2 og 3).

Europakommisjonen

Kommisjonen består av en rekke generaldirektorater, som kan sammenlignes med de norske departementer. Kommisjonens formann foreslås av Det europeiske råd og godkjennes av Parlamentet. Delstatenes regjeringer foreslår tre kandidater fra hver delstat som kommisjonærer/kommissærer. Kommisjonens formann plukker da ut blant disse, en fra hver delstat og fremmer forslag til kommisjonærer (en fra hvert land). Forslaget fra Kommisjonens formann forkastes eller godkjennes i sin helhet av EU-parlamentet. Kommisjonen sitter i en periode på 5 år.

Forfatningen slår fast at Kommisjonen skal ha initiativretten til ny lovgivning. Det fastslås også at dersom ikke annet er fastsatt i forfatningen, er det kun Kommisjonen som kan komme med forslag til EU-lover (artikkel I-25 avsnitt 2). I tillegg skal Kommisjonen kontrollere gjennomføringen av lovene og holde øye med at forfatningen overholdes. Ifølge forfatningen er det forbudt for kommisjonærene å ta nasjonale hensyn i sitt virke. Kommisjonen har også ansvaret for EU-budsjettene.

Kommisjonen er regnet for å være EUs mektigste organ. Den betraktes som EUs regjering og representerer derfor den utøvende makt i EU.

Europaparlamentet

Nå er det 732 medlemmer i Parlamentet. 14 av dem er valgt fra Danmark. Valgperioden er på 5 år. Hver delstat gis anledning til å velge et visst antall representanter. Parlamentet godkjenner eller forkaster lovforslagene fra Kommisjonen, sammen med Ministerrådet. Ut over dette har Parlamentet noen politiske kontrollfunksjoner og rådgivende funksjoner.

Den europeiske unions domstol

Domstolen består av en dommer fra hver av delstatene. Dommerne utpekes av delstatenes regjeringer. De sitter for 6 år av gangen.

I EU-grunnloven heter det om domstolen (blant annet i artikkel III-274) at «Såfremt et slikt spørsmål (fortolkningen av forfatningen/grunnloven og rettsakter utstedt av unionens institusjoner, organer, kontorer og agenturer) reises i en rettssak ved en nasjonal rett, hvis avgjørelse ifølge nasjonale rettsregler ikke kan påankes, har retten plikt til å bringe saken inn for Domstolen». Dette betyr at på alle områder hvor EU har tildelt seg selv kompetanse eller bestemmende myndighet, er det EU-domstolen som skal dømme i siste instans.

Lovgivningen i EU

Kort forklart foregår lovgivningen i EU ved at Kommisjonen fremmer lovforslag. Kommisjonen er forpliktet til å fremme lovforslag i tråd med grunnloven og de politiske prioriteringer som er gitt av Det europeiske råd. Forslagene går så til Parlamentet som kan vedta eller forkaste forslagene ved simpelt flertall. Deretter går forslagene til Ministerrådet som vedtar eller forkaster lovforslagene med dobbelt kvalifisert flertall.

Statsoppbyggingen i EU bryter med maktfordelingsprinsippet og folkesuverenitetsideen.

Som vi ser, bryter oppbyggingen av EU med maktfordelingsprinsippet. Skillet mellom den lovgivende og utøvende makt brytes ned, ved at den utøvende makt i EU (Kommisjonen) får enerett til å fremme lovforslag. Ministerrådet, som består av representanter for den utøvende makten i delstatene, blir en del av den lovgivende makten. Alt dette betyr igjen at på alle områder hvor EU har tildelt seg selv lovgivende myndighet, er de folkevalgte lovgivende myndigheter i delstatene fratatt lovgivningsmyndighet. Det samme gjelder den utøvende myndighet. På alle områder hvor EU har tildelt seg selv denne myndighet, mister delstaten denne utøvende myndighet.

Dermed er befolkningen i EU fratatt nærmest all innflytelse på lovgivningen i EU. Den har så godt som ingen mulighet til å kaste de lovgivende organer. Dermed foretas et brudd med folkesuverenitetsideen. Denne går som tidligere nevnt ut på at det er folket i allmenne valg som skal bestemme hvem som vedtar lovene i staten og hvem som utøver lovene. Befolkningen i EU kan heller ikke ved allmenne valg få Kommisjonen/EU-regjeringen kastet.

Det er direkte skremmende å se hvor lett de dominerende politiske kreftene i Europa (Norge medregnet her) tar på at disse sentrale ideer i statsrettsfilosofien avskaffes gjennom utviklingen av EU. Det er direkte skremmende å registrere hvor villige EU-tilhengerne i Norge er til å avgi disse grunnleggende prinsipper og ideer som ble nedfelt i den norske grunnloven av 1814 og som vi har forfektet siden da. Derfor har jeg da også over lang tid hevdet at EU-tilhengerne er lørvete i kantene når det gjelder grunnleggende demokratiske prinsipper – eller det som verre er.

Hva er demokrati?

Ordet demokrati eller folkestyre er blitt brukt og misbrukt og brukes og misbrukes fortsatt, som et honnørord for mange slags regimer som jeg langt fra vil karakterisere som demokratiske. Det virker i dag som om nesten alle er for «demokrati». Men ordet er også nøyaktig definert. En av dem som har gjort det er professor Philippe Schmitter ved EUs tenketank i Firenze som sammen med Terry Karl har foreslått følgende definisjon som burde utelukke misbruk: «Et demokrati er et styringssystem der borgerne – gjennom sine valgte representanter, gjennom konkurranse og samarbeide om velgerne – gjør makthaverne ansvarlige for sine handlinger i den offentlige sfære.»

EU er grunnleggende udemokratisk

Fra EU-tilhengernes side innrømmes det motvillig at EU har et demokratisk underskudd. Dette er en sterk underdrivelse. Det som er selve prøvesteinen på om en stat er demokratisk eller ikke, er om befolkningen har muligheter til å stille sine makthavere til ansvar gjennom demokratiske prosesser. EU-borgerne har ingen mulighet til å få avsatt verken den utøvende makt (Kommisjonen) eller den lovgivende makt, sjøl om et flertall av befolkningen skulle være sterkt misfornøyd med den politikk som føres. Altså er EUs statsoppbygging grunnleggende udemokratisk. Den tidligere nevnte professor Phillippe Schmitter, som for øvrig er tilhenger av EU-prosjektet, skriver i sin bok Hvordan demokratisere EU og hvorfor at statsvitere som både er eksperter på og tilhengere av unionene, er enige om at dersom EU søkte om å bli medlem av unionen, måtte svaret bli nei, for det er bare demokratier som kan bli medlemmer!

Det jeg har beskrevet ovenfor, betyr at i samme grad som EU er blitt utviklet, i samme grad har folkestyrene rundt omkring i EU-landene blitt avviklet. Dersom forslaget til EU-forfatning blir vedtatt, betyr dette et endelig farvel til opp til 150 års demokrati i enkelte av medlemslandene. Dersom forslaget til EU-forfatning blir vedtatt, vil dette medføre at det vil være omtrent likeså få demokratier igjen i Europa som det var i perioden 1940-45. Sammenlignet med EU-grunnloven er den norske grunnloven for et lysende demokratisk fyrtårn å regne.

Allikevel ser vi at for eksempel representanter for partiet Høyre uten forbehold hyller forslaget til EU-grunnlov som et demokratisk framskritt. Jeg synes at det er tankevekkende på en nifs måte.

EU-grunnloven er av en kvalitativt ny type

I EU-grunnloven er det nedfelt at det skal føres en bestemt økonomisk politikk. Denne økonomiske politikken blir omtalt som markedsliberalistisk eller nyliberalistisk. I artikkel I-4,2 heter det: «Unionene sikrer at det i EU er fri bevegelighet for personer, tjenesteytelser, varer og kapital, samt etableringsfrihet i overensstemmelse med denne forfatnings bestemmelser.» Dette gjør den til en grunnlov av kvalitativ ny type. Slikt er aldri før blitt nedfelt i noen grunnlov. Også dette er med på å gjøre EU til et udemokratisk prosjekt. Befolkningen vil ikke lenger kunne være med å bestemme hvilken økonomisk politikk som staten fører, når de avgir sin stemme ved allmenne valg.

Den norske Grunnloven og EU

Jeg har tidligere laget et notat hvor jeg påviser at en rekke paragrafer i den norske Grunnloven som regulerer de mest sentrale funksjoner i den norske staten, må fjernes eller endres før Norge kan bli medlem i EU. Dette notatet er tidligere blitt trykket i avisa Klassekampen. Dette gjelder minst 10 grunnlovsparagrafer. Jeg skal ta et eksempel på dette.

I § 49 i den norske Grunnloven heter det at: «Folket utøver den lovgivende Magt ved Stortinget …». I § 75 i Grunnloven heter et at «Det tilkommer Stortinget: a) at give og ophæve Love, …»

I EU-grunnloven står det i artikkel I-5a at: «Forfatningen og de lover som er vedtatt av Unionens institusjoner under utøvelsen av de bestemmelser, som er tildelt denne, går foran medlemsstatenes lover.»

Dette betyr at den norske Grunnloven, alle norske lover, forskrifter, vedtekter og vedtak, er underordnet EU sine rettsakter på alle de områder hvor EU har tildelt seg selv lovgivningskompetanse eller bestemmende myndighet. Og det er på de aller fleste områder.

Ser man litt grovt på EU-grunnloven, ser man at den tildeler EU enekompetanse (bestemmende myndighet) på en rekke områder som for eksempel i fiskeriforvaltningen. Den tildeler EU «delt kompetanse» på en rekke andre områder. For eksempel tekniske bestemmelser knyttet til fiskeriene. Men bestemmelsen her gir ikke delstatene rett til å bestemme, dersom EU allerede har vedtatt lover eller når EU vedtar lover på disse områder. Da må delstatenes lover vike dersom de kolliderer med EUs lovgivning. Man skal lete lenge etter i EU-grunnloven for å finne områder hvor det eksplisitt står at EU ikke har noen kompetanse eller myndighet.

Kort oppsummert så fører et norsk EU-medlemskap til at den utøvende myndighet overgis til EU, den lovgivende myndighet overgis til EU og den dømmende myndighet overgis til EU. Alt dette er soleklare brudd med den norske Grunnloven.

Meget sentrale paragrafer som regulerer den norske statens virke, må altså fjernes eller endres før Norge kan bli EU-medlem. Dersom man ikke fjerner § 75 i Grunnloven, kan den jo endres til for eksempel: «Det tilkommer Storthinget at gi og oppheve lover på de områder hvor Den europeiske Union ikke er tildelt lovgivningskompetanse.» Jo – EU-tilhengerne får noe å bale med.

§ 93 kan ikke benyttes

Fristen for å levere inn grunnlovsforslag gikk ut for det nåværende valgte storting 30. september i år. Der ble det fremmet tre grunnlovsforslag som det blir hevdet er relevant for EU-saken. Alle gjelder § 93 i den norske Grunnloven. Steinar Bastesen foreslår at § 93 fjernes. Marit Arnstad forslår at § 93 ikke skal kunne brukes før det er avholdt rådgivende folkeavstemning, og Inge Lønning foreslår at man etter en rådgivende folkeavstemning skal kunne avgi suverenitet med 2/3 flertall.

Etter min mening er det soleklart at § 93 ikke kan brukes til å melde Norge inn i EU.

For det første fordi et medlemskap ikke innebærer avgivelse av suverenitet på et saklig begrenset område. For det andre fordi EU ikke kan betraktes som en internasjonal sammenslutning, men en union eller statsdannelse. For det tredje fordi det slås utrykkelig fast i § 93 at slik suverenitetsavståelse ikke gis rett til å forandre Grunnloven. Et medlemskap i EU medfører jo at den norske Grunnloven blir forandret eller opphevet, helt eller delvis.

Nå er det ikke bare amatøren Hellesvik (som Høyres stortingsrepresentant Raymond Robertsen så treffende kalte meg for i avisa Finnmarken, da han forsøkte å bagatellisere mitt lille notat om den norske grunnloven og EU) som mener at § 93 i Grunnloven ikke kan benyttes til å melde Norge inn i EU. Professor og EU-tilhenger Hans Petter Graver, som ifølge Aftenposten er en av Norges fremste eksperter i statsrett og EU-rett, mener det samme.

Aftenposten skriver 29. mai i år at Graver «mener de omfattende endringene som har skjedd i EU, gjør Grunnlovens paragraf 93 uegnet til å melde Norge inn i EU. Paragraf 93 tillater overføring av suverenitet på et saklig begrenset område. Ifølge Graver kan ikke EU-samarbeidet lenger defineres som et saklig begrenset område. Innføringen av ØMU er et av flere områder der dagens EU er langt mer omfattende enn gårsdagens EU. En innmeldelse på et saklig begrenset område vil være i strid med de forpliktelser som Norge inngår med EU om et medlemskap.»

Nødvendige grunnlovsforslag er ikke blitt fremmet

Hvorfor har så ikke de nødvendige forslag til grunnlovsendringer, som kreves for å kunne melde Norge inn i EU, blitt fremmet av EU-tilhengere på Stortinget i inneværende periode? Ja, det kan man jo kun spekulere i. Har de gitt opp? Neppe.

En mulighet er at en del av EU-tilhengerne ikke vil ta inn over seg realitetene i saken. De er rett og slett ikke villige til å innrømme ovenfor seg selv at et norsk EU-medlemskap vil medføre omfattende grunnlovsbrudd og brudd med de demokratiske idealer og prinsipper vår konstitusjon bygger på.

En annen mulighet er at andre EU-tilhengere, har forstått alt det jeg her har snakket om, men allikevel satser på at § 93 skal kunne brukes, fordi de håper at befolkningen ikke vil fatte hva som skjer. To av disse er nok Høyres stortingsrepresentanter Inge Lønning og Julie Christiansen som har et debattinnlegg i Aftenposten 29. oktober 2004, hvor det tydelig går fram av innholdet at de mener at § 93 kan benyttes til å melde Norge inn i EU.

Et argument de da kanskje vil benytte seg av, er det som jussprofessor og EU-tilhenger Eivind Smith så arrogant foreslo: At vi kan velge å ha en sovende grunnlov. Men den som sover, våkner vanligvis opp igjen. Den som ikke våkner opp igjen, dør. Smith burde heller sagt at vi kan velge å ha en dau grunnlov!

Dersom EU-tilhengerne kommer til å prøve seg å på å melde Norge inn i EU ved hjelp av § 93. Hva skal vi da kalle det for? Det kan jo hver og en selv gjøre seg opp en mening om.

Nominasjoner og valg

Vi er nå inne i en nominasjonsprosess i partiene i forbindelse med kommende stortingsvalg, snart er det valgkamp og stortingsvalg. Min oppfordring til alle de partimedlemmer som er EU-motstandere er: Bring disse spørsmålene inn i nominasjonsprosessene. Det vil styrke vårt folkestyre. De som ønsker å sitte på Stortinget, er etter min mening forpliktet til å ha oppfatninger om disse grunnleggende problemstillinger knyttet til vår statsforfatning. Ellers har de intet på Stortinget å gjøre!

I nominasjonsprosessene som nå pågår i alle partier, er det to spørsmål som det er naturlig og nødvendig å stille de som ønsker å være kandidater:

• 1. Mener du at Norge bør/må bli medlem i EU?
• 2. Mener du at § 93 gir juridisk hjemmel til å melde Norge inn i EU?

Jeg oppfordrer i tillegg alle EU-motstandere til å reise disse problemstillingene i valgkampen. Konfrontere EU-tilhengerne med dette. Dere har allerede sikkert lagt merke til at akkurat disse spørsmålene skyr de som pesten. Og det er ikke uten grunn. Øker forståelsen i befolkningen og blant de folkevalgte, omkring disse kjernespørsmålene knyttet til folkestyret, slik at befolkningen forstår bedre hva som står på spill også på dette området, vil dette gjøre det svært vanskelig for EU-tilhengerne å få Norge innmeldt i EU.

Bokomtale ved Victor Brevik

Antony Beevor har gjort det til sin spesialitet å skrive bøker omkring den andre verdenskrig. De mest kjente bøkene for dagens norske lesere er de om Stalingrad og Berlin. Sammen med Artemis Cooper har han imidlertid tidligere skrevet om Paris, som omhandler Frankrike og Paris under krigen og i etterkrigstiden. Undertittelen er noe misvisende «After the liberation: 1944-1949», da boka trekker trådene helt tilbake til 1940.

Andre verdenskrig i Frankrike var først og fremst preget av Vichy-regimet og motstandsbevegelsen. Men general Charles de Gaulle i utlendighet spilte også en viss rolle.

Begrunnet med å skulle redde det resterende Frankrike, det som i første omgang ikke var okkupert av Tyskland, bestemte nasjonalforsamlingen å etablere seg i byen Vichy. Og å samarbeide med tyskerne. Forræderne i Vichy-regjeringen, med Marshal Pátain og Pierre Laval i spissen, var spesielt ivrige kollaboratører. Jødelover ble innført, jøder og andre ble deportert til de tyske nazistene og franske soldater ble tvangsutskrevet til den tyske fronten. I forfølgelsen av jødiske barn gikk Vichy-regimet lengre enn nazi-tyskerne hadde foreskrevet. Pátains angivelige linje for å holde rest-Frankrike fritt mistet en hver troverdighet da Tyskland inntok den sørlige franske sone og koloniene i Nord-Afrika, uten at Vichy-regjeringen protesterte.

Mens England og de Gaulle i eksil holdt en konsekvent avstand til Vichy, forteller boken at USA derimot hadde en åpen dør til deler av Vichy-regjeringen.

Motstandsbevegelsen skulle etter hvert vokse seg sterk. Denne var i stor grad dominert av kommunistene, som var orientert mot Moskva. Av kommunistene ble unge oberst Fabien en legendarisk skikkelse. Forventningene til kommunistene og deres leder i russisk eksil, Maurice Thorez (som hadde desertert), ble meget store. Men Sovjetunionens egeninteresse ble også de franske kommunistenes linje. Sovjet hadde interesse av fortsatt forsyning fra vest-maktene og av å sikre egne nærområder, som nå var under kontroll av den røde arme.

I stedet for at motstanden gikk over i en revolusjonær fase i krigsavslutningen, oppfordret Thorez til samhold i arbeidslivet og til økt produksjon. Dette ble en stor skuffelse for mange i den franske arbeiderklassen.

Den intellektuelle elite i delte seg også i to leire under krigen. Spesielt Paris besto av et mangslungent; politiske flyktinger fra andre land, som representerte politisk høyre og venstre, bohemer, franske kulturpersonligheter osv. I motstandsbevegelsen i Paris finner man kjente navn som Ernest Hemingway og Simone Beauvoir.

Frankrike ble ikke fritt ved egen hjelp. Frankrike ble okkupert av amerikanske soldater. I utgangspunktet ble soldatene jublende mottatt av den franske befolkning som befriere, selv om både de Gaulle og motstandsbevegelsen hadde mer blandede følelser. I tillegg til USAs frynsete forhold til Vichy-regimet, hadde det faktum at stormaktene hadde latt være inviterte Frankrike til Jalta-konferansen, der framtidens Europa-kart skulle tegnes, vært en bitter pille å svelge for Charles de Gaulle. Og okkupasjon har sin egen logikk. Amerikansk arroganse kombinert med omfattende svartebørs gjorde de kakikledde amerikanske soldatene mer og mer upopulær. Frankrike var etter krigen en splittet og ydmyket nasjon, der unnfallenheten overfor nazi-Tyskland hadde vært stor. I hvert fall blant makteliten og iden intellektuelle elite.

Etter krigen var den kulturelle avantgarde sterk. Kjente navn som Pablo Picasso og Jean Paul Sartre preget venstresiden. Det var sterke spenninger mellom de som hadde vært på tyskernes og Vichy-regimets side under krigen og de som hadde vært motstandsfolk. Ifølge forfatterne var deler av rettsoppgjøret en ren farse og kravet om hevn hadde av og til andre motiver enn bare behovet for et rettferdig rettsoppgjør.

Men kommunistene var sterke og var i medvind. Selv surrealisten Pablo Picasso ble partimedlem, medlem i en bevegelse som tradisjonelt hadde hyllet sosialrealismen. Partiet fikk ved valget i oktober 1945 26 prosent av stemmene og var det største enkeltpartiet i nasjonalforsamlingen og fikk fire ministerposter i regjeringen. Selv om dette var langt fra de tyngste postene i regjeringen, fikk dette innvirkning på partiet og resulterte i opportunistisk politikk. I praksis hadde partiet ledelsen i fagbevegelsen, CGT, stor innflytelse i politi- og militærvesen og stor støtte blant kultureliten. Frankrike og Italia hadde etterkrigstidens sterkeste kommunistpartier i Vest-Europa. Å representere både posisjon og opposisjon samtidig var likevel ikke lett. Og nedgangen fulgte. Eksempelvis ble regjeringens vedtak om lønnsfrys støttet av partilederen Thorez, som nå var regjeringens visepresident. Når Renault-arbeiderne gikk til ulovlig streik for høyere lønn gikk først partiet ut mot arbeiderne med anklager om trotskisme. Streiken ble så populær at partiledelsen måtte skifte standpunkt.

Kommunisten og forsvarsministeren Francois Billoux, hadde demonstrativt blitt sittende i nasjonalforsamlingen under en sermoni for drepte tjenestemenn i krigen i Indo-Kina. Å ikke støtte fransk kolonistyre i Sørøst-Asia førte til anklager om upatriotisme.

Samtidig som kommunistene var blind i sin hyllet til Sovjet, kom avsløringer av Stalintidens mørkere sider fram i pressen. Avsløringene ble utnyttet for det dette var verdt. Avhopperen Viktor Kravchenkos memoarer I Choose Freedom ble bestseller, Margrete Buber-Neumann, som hadde flyktet til Russland fra Hitler, berettet fra fangenskap i sovjetiske fangeleire. Anti-kommunisten Arthur Koestler var aktiv i forfatterkretser. Sartre snudde seg mot kommunismen i 1947 og ville etablere en politisk tredje kraft.

I 1947 var Frankrike i økonomisk krise og uten pengereserver. Så ble den amerikanske økonomiske hjelpen lansert i form av Marshall-planen. Planen forutsatte tilslutning til den amerikanske modell for kapitalisme. Fra 1948 og i løpet av 5 år, ble 17 milliarder dollar på gitte vilkår pumpet inn i Vest-Europa. Venstresiden i Frankrike (og deler av høyresiden) protesterte mot planen. Men fra 1949 stilnet protestene av, parallelt med oppløsning av brødkøene, fri omsetning av meieriprodukter og økt bilproduksjonen.

I kjølvannet av forsøk på et militærkupp fra ytterste høyre, så Charles de Gaulle sitt snitt til å etablere sin egen politiske bevegelse og gjøre comeback i fransk politikk. Høyresiden arbeidet systematisk for å redusere kommunistenes posisjoner i statsapparatet. Etter noen få år var kommunistene manøvrert ut av regjeringen.

Fransk politisk venstreside fikk en ny oppblomstring i maidagene 1968. Jean-Paul Sartre var svært aktivt med. Reaksjonen mobiliserte og bestod blant annet av Marshal Pétains gamle supportere, – ironisk nok nå på de Gaulle sin side. Etter en stund kuliminerte opprøret og den vanlige franskmann gikk lei av streiker og kaos. Forfatterne av boken konkluderer lakonisk: Sartres vei til frihet hadde stoppet opp og radikale ideer hadde feilet i forsøket på å erobre borgerskapet.

Time will show.

Boka er stappfull av opplysninger, historier og persongalleri, og er ei skikkelig politisk bok.

De tradisjonelle jobbene forsvinner i India. Også de som bærer tradisjon. Nå forsøker slangetemmerne å verne om sitt yrke.

Mer enn 10.000 slangetemmere kom sammen i det 700-år gamle templet i Charkhi Dadri i delstaten Haryana som kveiler seg rundt Delhi i vest. De var samlet til det årlige panchayat (rådet) for slangetemmere. Menn i flytende kurtas, krageløse lange kjortler, og turbaner i alle farger, med kulefløyter og små messingsymbaler, hyllet sin guru, Baba Gulabghir, og ba om hjelp for de vanskelige tidene de står overfor. Et av de mest kjente symbolene for alle som tenker seg en eventyrlig reise til India, står i fare for å forsvinner. For slangetemming er stengt tatt forbudt i henhold til Wildlife Act av 1972.

Forbudet har bare ikke blitt like strengt håndhevet. Men nå har en annen guru, Baba Thade Shri, blåst i sin been (slangetemmerfløyta) for å hindre at tradisjoner som er nedarvet gjennom femten generasjoner og mer går tapt.

– Dette er hva mine forfedre gjorde, og dette er hva mine sønner vil gjøre, sier slangetemmeren Sheeshanath fra Delhi til tidsskriftet India Today. Men mange har innsett at de ikke har noen arvtakere. Ifølge Wildlife Trust of India (WTI) har mer enn 40 prosent av slangetemmerne gått med på å finne seg andre sysler. Noen har kvittet seg med slangene og i stedet tatt med seg instrumentene sine til brylluper og andre seremonier for å lokke fram de rette følelsene. Likevel er arbeidsløsheten stor.

Slangetemmerkonferansen i Charkhi Dadra besluttet derfor å forsøke å komme myndighetene i møte på tre områder som blir berørt av loven fra 1972. De vil ikke flå slangene sine, som de hevder likevel er mot deres normer. De vil skaffe seg slanger utelukkende fra slangefarmer og ikke ute i naturen, og de vil ikke fange de truede pytonslangene.

– Slutten på slangetemming er langt mer enn at en tradisjon går tapt. Det går tapt kunnskap om hvordan skogen lever, om medisinske planter og urter, sier Thade Shri til tidsskriftet. Det har vært vanlig at slangetemmerne, som gjerne er nomadefamilier, tar med seg urter fra landsby til landsby. En slangetemmerfamilie legger ikke alle ormeggene i kurven og har aldri én inntektskilde.

av Tore Sivertsen

EU-kampen er i gang igjen. Som de to forrige gangene er en av påstandene fra ja-sida at styrking av EU bidrar til å fremme freden i verden.

Den klassiske versjonen fra 1972 var at EF, som det het da, hadde bundet opp de gamle stormaktene i Vest-Europa i forpliktende samarbeid i stedet for rivalisering. Siden motsetninger mellom europeiske stormakter hadde ført til så mange kriger gjennom århundrene, måtte dette være av stor betydning for freden i verden. For en del av de mest overbeviste tilhengerne var dette argumentet viktigere enn de økonomiske argumentene. Særlig gjaldt det deler av den gamle garden i DNA. De trodde virkelig på det. Men de fikk heldigvis verken venstresida eller folkeflertallet med seg.

I dag har EU utviklet seg til en union, med overstatlig styring på flere og flere områder. Ikke bare med eget flagg, men med euro, grunnlov og EU-hymne. Målet er åpenbart å utvikle EU til en ny stat. For kapitalen og byråkratene går dette tilsynelatende veldig bra, så langt. For folk i Europa betyr det at avstanden opp til maktens sentra blir stadig større. EU-organene lever sitt eget liv, kommisjonen og dens byråkrati i Brussel styrer, mens EU-parlamentet prater, og oppslutningen om valgene til parlamentet er elendig. Folk flest aksepterer EU på et vis, med mer og mindre motstand, men uten entusiasme. EU har utviklet seg akkurat slik nei-sida spådde, i 1972 og i 1994.

Det er derfor ikke så rart at fredsretorikken kjøres fram på nytt. Det nye er at den synes å slå igjennom hos flere enn før. Ikke minst blant mange som ellers regner seg til venstresida, inkludert deler av SV. Det er trist, og det er forunderlig. Det er særlig to forhold ja-sida spiller på: Utvidelsen av EU med ti nye stater fra første mai, hvorav sju lå på den andre siden av jernteppet under den kalde krigen. Og USAs supermaktsarroganse og stadig mer hensynsløse bruk av militær makt for å fremme sine egne interesser, med krigen i Irak som foreløpig klimaks. Utvidelsen framstilles som en stor seier for freden, som et uttrykk for forbrødring over gamle skillelinjer i Europa. Og Irak-krigen brukes som argument for at vi må ha et sterkt EU som motvekt mot USA.

EU er en imperialistisk allianse

Det er på tide å minne om noen gamle og grunnleggende sannheter. Den moderne imperialismen er et produkt av kapitalens behov for ekspansjon, for å underlegge seg stadig nye områder, nye råvarekilder og nye markeder. Imperialismen startet i Europa. I sin rivalisering la europeiske imperialistmakter flertallet av verdens folk under seg, utførte de mest bestialske forbrytelser på andre kontinenter, og førte både Europa og store deler av kloden ut i to verdenskriger.

Men etter krigen lå de europeiske imperialistene nede for telling. De var blitt for svake til å ta opp konkurransen med USA og Japan enkeltvis, for svake til å møte Sovjet militært. Drivkraften bak utviklingen av EU har aldri vært noen fredsdrøm, men kapitalens behov for et større og friere indre marked. Målet er å bygge et stort, samlet europeisk imperium, med de gamle vest- og sentraleuropeiske imperialistmaktene som kjerne.

Ekspansjon mot øst

Hva er det som skjer 1. mai? Det er EU-imperiet som ekspanderer til en ny, stor del av Europa. En del som Russland mistet kontrollen over da Sovjetunionen gikk i oppløsning. Grensene rykkes østover. I norske aviser blir EU-utvidelsen nærmest framstilt som filantropi, som en solidarisk gest fra EU til folk i de nye medlemslandene. De bitre erfaringene med Sovjets undertrykkelse og drømmen om vesteuropeisk velstand gjør at EU-utvidelsen har en viss folkelig oppslutning i de fleste av dem. Men for kapitalen i EU dreier dette seg om nye markeder, nye investeringsmuligheter, ny og billig arbeidskraft. Og en framrykning av strategiske posisjoner. Parallelt med EUs utvidelse skjer det en militær ekspansjon, via utvidelsen av Nato. Her må EU-maktene foreløpig finne seg i at USA sitter i førersetet, men sammenhengen med EU-utvidelsen er åpenbar. Også dette blir i norske aviser framstilt som et fredsprosjekt, til tross for at Russland åpent fordømmer det som en fiendtlig handling.

Snille imperialister

USAs angrep på Irak møtte kraftige reaksjoner i opinionen, både i Europa og i andre deler av verden. De tyske og franske regjeringenes motstand mot USAs linje var derfor populær. For noen har dette blitt tatt som bevis på at sentrale EU-stater i dag kan danne en motpol til USA, til støtte for fred og fornuft og til fordel for folkene i Midtøsten og den tredje verden.

Det er sannelig verdt å friske litt på hukommelsen. Når Midtøsten i dag ser ut som det gjør, er det fordi Frankrike og Storbritannia i sin tid delte opp området etter egne ønsker. Det var de som skapte den kurdiske tragedien. Det var Storbritannia som ga sionistene frie hender i Palestina. Og det var Storbritannia og Frankrike som sammen med Israel angrep Egypt da Suez-kanalen ble nasjonalisert i 1956. De ble stanset av FN – og av USA.

I Afrika er det ikke mer enn 30 år siden europeiske tropper tapte den siste åpne kolonikrigen. Siden har franske tropper og europeiske leiesoldater vært innblandet i flere av de tragiske og blodige konfliktene på kontinentet. De fleste afrikanske land er knyttet økonomisk opp til EU gjennom Lomé-avtalen, og europeisk kapital er fortsatt en hovedaktør i afrikanske land. Afrika er på mange måter EUs bakgård, slik Latin-Amerika er en bakgård for USA. Og det er i den afrikanske bakgården levestandarden de siste tiårene faktisk har gått tilbake, fra et allerede elendig utgangspunkt. Dette dreier seg ikke bare om borgerkriger, tørke og aids. Det dreier seg også om utbytting.

Under krigen i det tidligere Jugoslavia så mange at USA forfulgte sine egne interesser, og var ute etter makt og militærbaser. Men i innledningen til hele tragedien var det Tyskland og EU som spilte den mest kyniske rollen, ved å nekte å høre på FNs bønn om å vente med anerkjennelse av Slovenia og Kroatia til FN fikk i gang forhandlinger. Hensynet til EUs innflytelse i området gikk foran alt annet.

EU-hæren kommer!

EU er i dag større enn USA i samlet brutto nasjonalprodukt. EU er en nesten like tung aktør som USA i Verdensbanken, IMF og WTO. Og fører stort sett samme politikk. Og det er ikke bare i Afrika EU-imperialistene er sterke økonomisk. Både i Øst-Europa og i Iran ligger de langt foran USA.

Men militært er USA helt overlegent. Det bruker Bush for alt det er verdt, for å sikre USAs posisjoner, også i forhold til EU. Til en viss grad har han lykkes i å splitte EU, slik vi så det under Irak-krigen. Men hovedlinja står EU-lederne sammen om: Foreløpig rykke fram under USAs paraply, ved å satse på Nato. I Øst-Europa, på Balkan og i Sentral-Asia. Og samtidig jobbe systematisk med oppbyggingen av egen våpenproduksjon, egne kommandosystemer, egne EU-avdelinger. Slik at de en dag kan ha en virkelig EU-hær, og kan «forsvare sine interesser» med egen militærmakt, over hele verden. Tyske, franske, britiske og italienske ledere drømmer om den dagen. Men det blir ikke noen god dag for vanlige mennesker, verken i Europa eller i resten av verden.

Med EU for fred? Det blir som å ansette bjørnen i Lierne som sauegjeter.

av Tobias Pflüger

På toppmøtet i Brussel (desember 2003, reds. anm.) klarte ikkje regjeringssjefane i Den europeiske unionen (EU) samle seg om det grunnlovsutkastet som låg føre. I etterkant vart det ein forsterka diskusjon om eit Europa med ulik fart, eit Europa der nokre land i samarbeidet «går framom» – og då først og fremst på det militære området. På denne bakgrunnen er det særleg interessant at Den europeiske unionen i Roma la til sides spørsmålet om ein bindande militærstrategi.

Avrøystingsreglane innafor EU var hovudstridspørsmålet i diskusjonen om den nye EU-grunnlova. Etter forslaget frå grunnlovskonventet skulle dei fleste avgjerdene i ministerrådet frå 2009 av bli vedtatt med eit «dobbelt fleirtal»: minst 13 regjeringar som representerte minst 60 prosent av innbyggarane. Polen og Spania var imot å knyte røysteretten til innbyggartalet sidan dei ved ei slik ordning, samanlikna med den som har vore gyldig til no (Nice-avtalen), heilt tydeleg ville miste innverknad. På den andre sida ville Tyskland som det folkerikaste landet like tydeleg vinne maktmessig.

I media vart framfor alt Spania og Polen gitt ansvaret for «havariet til EU-toppmøtet». Iblant vart det sikkert også ytra mistanke om at den tyske og den franske regjeringa kanskje heller ikkje var så leie seg for dette forliset. Slik gjekk Neue Züricher Zeitung (15.12.2003) ut frå at «Chirac og Schröder i Brussel med overlegg let kjerra renne mot veggen for på den måten rydde vegen for ei gjenoppliving av den gamle ideen om eit «Kjerneeuropa»». Klaus Dieter Frankenberger (FAZ 16.12.2003) tolka hastverket med mistru «i og med at tanken om eit Kjerneeuropa vart plukka ut av møllposen. Dermed tok ein ikkje utan baktanke Brussel-forliset» på kjøpet.» (FAZ = Frankfurter Algemeine Zeitung. Oversettaren sin merknad.) Og Wolfgang Münchau snakkar i Financial Times Deutschland (16.12.2003) om at «utan det tyske olbogediplomatiet i debatten om stabilitetspakta og dei stadige trugsmåla om Kjerneeuropa», ville eit kompromiss med Polen og Spania ha vore muleg.

Gjenopplivinga av den tysk-franske aksen

Reelt aukar kravet om eit «kjerne-Europa» etter at EU-grunnlova ikkje vart parkert. Den franske europaministeren Noëlle Lenoir snakkar om at det burde vere muleg for nokre EU-statar «som fortropp» å gå raskare fram enn andre i europeisk integrasjonen.

Den franske utanriksministeren Dominique de Villepin nemner alt konkrete mål: Europa må skaffe seg dei midla som trengst «for i morgon å kunne fylle plassen sin i verda. For denne nye unionen må det bli sett ærgjerrige mål enten dei blir alle sine mål eller om dei berre blir følgd av nokon. Når det gjeld den ærgjerrige integrasjonen, vil han heilt naturleg falle på plass – slik Frankrike, Tyskland og Storbritannia har praktisert eit svært nyttig samarbeid overfor Iran i spørsmålet om ikkjespreiing. Ein slikt presedens kan vi skape på ny i tida som kjem, for eksempel gjennom at vi styrkar partnarskapet mellom konserna våre innafor forsvarsindustrien eller gjennom at vi i Afrika eller ein annan stad grip politisk initiativ eller gjennomfører operasjonar.» (FAZ 19.12.2003.) Og den franske presidenten, Jacques Chirac, tar også fram det tysk-franske kortet. Han er for å danne «pionergrupper» i Den europeiske unionen, der «Tyskland og Frankrike naturleg … hører til kjernen.» (AP 08.01.2004.)

Den tyske forbundsregjeringa gjer det klart at diskusjonen om kjerne-Europa «ikkje er ein rein taktisk debatt» for å auke trykket i retning semje. Ved eit muleg slutthavari i forhandlingane må ein vere i ei stilling der ein kan gje «skisser» til svar. (FAZ 21.12.2003.) Korleis desse skissene kunne sjå ut, forklarte utanriksminister Joseph Fischer i Spiegel (20.12.2003): «Dei som vil gå vidare – i tryggings- og forsvarspolitikken, i samarbeidet om innanrikspolitikk, om justis og rettsvesen – dei vil gå vidare når grunnlova havarerer. Dei vil gjere det meir målretta dess mindre dei trur på at Europa som heile vil få handlingsdyktige strukturar.

Kjerne-Europa blir framfor alt konkretisert på det militære området. Til det seier Sabine Herre: «Prosjektet Kjerneeuropa har forlate teoristadiet. No gjeld det klare reglar for korleis dette «strukturerte samarbeidet» mellom særleg integrasjonsvillige statar skal fungere. Krigen i Irak og EU-utvidinga er årsakene til at Kjerne-Europa blir konkret på det militære området. (taz 01.12.2003.)

EU sin militærstrategi – eit opplegg for preventivkrig?

Mens forhandlingane om ei ny EU-forfatning havarerte, vart ein bindande militærstrategi lagt til sides i Roma. Alt før dette hadde den tyske forbundskanslaren undra seg over at framlegget, som langt på veg gjenspegla synet til den tyske og den franske regjeringa, vart akseptert av alle EU-statane: «I forhold til skilnadene innafor Europa i Irak-spørsmålet er det pussig at Javier Solana sitt utkast til ein europeisk tryggingsstrategi har vorte tatt i mot positivt av alle EU-partnarane.» (Internationale Politik nr 9, 2003.) I realiteten vart framlegga frå Javier Solana i det alt vesentlege lagt til sides uendra. Det peika ut tre strategiske mål:

• for det første kampen mot terrorisme,
• for det andre kampen mot spreiing av masseøydeleggingsvåpen, og
• for det tredje hjelp til «samanbrotne statar» som middel mot organisert kriminalitet.

Strategidokumentet nemner og korleis EU vil handle militært: «Som ein union med 25 medlemsstatar som bruker meir enn 160 milliardar euro på forsvar, skal vi samtidig kunne gjennomføre fleire operasjonar.» Og på ein annan stad: «Det tradisjonelle konseptet vårt for sjølvforsvar, som gjaldt fram til slutten på den kalde krigen, tok utgangspunkt i faren for ein invasjon. Med dei nye trugsmåla vil den første forsvarslinja ofte ligge i utlandet. Dei nye trugsmåla er dynamiske.»

«Forsvarslinjer» som ligg i utlandet minner om det såkalla «Preemptive War Concept» frå USA-regjeringa sin «National Security Strategy». Omgrepa «preemptiv krig» eller «preventiv krig» brukar ein helst ikkje i EU. På heimesida til forbundsregjeringa heiter det: «Det omstridde omgrepet «preemptive engagement» vart bytta ut med «preventive engagement». Offisielle erklæringar gir inntrykk av at ein med det andre omgrepet berre meiner konfliktførebygging eller «prevensjon». Avisa Neue Züricher Zeitung (15.12.03) trur derimot at omgrepet «preemptivt» vart unngått fordi det var eit «oppeldingsord» eller «pirreord». Og for International Herald Tribune (09.12.2003) vart omgrepet bytta ut berre fordi det ikkje finst ord for «preemptivt» i ein del av EU-språka. Men ubunde av dette: Forsvarslinjer i utlandet er ei omskriving for «angrep», og angrep før motparten går til åttak, det er folkerettsstridig aggresjon.

EU og Nato, hand i hand

EU sin militærstrategi snakkar om at i «ei verd med globale trugsmål, globale marknader og globale media (…) er tryggleiken og velstanden vår stadig meir bunden til eit verksamt multilateralt system (…) Ein aktiv og handlingsdyktig Europeisk union kan utøve påverking globalt. Slik vil EU medverke i eit fungerande multilateralt system, noko som vil leie mot ei verd som er meir rettferdig, meir trygg og meir sameint.» Her er verdsmaktambisjonane til EU formulert. Alt ved framlegginga av EU sin militærstrategi hadde Javier Solana i Berlin 12.11.2003 framheva: «EU skal bli ein global aktør.» Den gongen slo han likeeins fast at EU og Nato ville spele tett saman: «Innafor rammene til dette nettet er og blir Nato ein grunnleggande garantist for tryggleiken vår, og då ikkje som konkurrent, men som strategisk partnar.» Innafor EU skal det bli innført ei «bistandsplikt». For dei til no (framleis formelt) nøytrale EU-statane Austerrike, Finland, Irland og Sverige ville det innebere den endelege oppgivinga av nøytraliteten.

Opprustingsplikt også utan EU-grunnlov

EU har vedtatt å opprette ein «Europeisk instans for forsvarsmateriell, forsking og militær dugleik». Arbeidet skal ta til i 2004 og det skal bli forankra i EU-grunnlova. Rettnok vart dette komplekset alt før toppmøtet i Roma kopla frå og skrive inn i EU sin militærstrategi, ubunde av EU-grunnlova: Dei opprustingspliktene som EU-grunnlova føreset – «Medlemsstatane forpliktar seg til skrittvis å betre sin militære dugleik» (Artikkel I-40, avsnitt 3). Dette blir no regulert slik i EU sitt militære strategidokument: «For å gjere stridskreftene våre meir fleksible, for å omdanne mobile innsatskrefter og gjere dei i stand til å møte dei nye trugsmåla, må forsvarsløyvingane både bli auka og brukt meir effektivt.» Dei regjeringane som innafor EU ønskjer ei styrka vidareutvikling av den militære komponenten har gjennom EU sin militærstrategi fått mykje av det som dei ville nå med det eksisterande utkastet til EU-grunnlov. Den avgjerande skilnaden er: Det er meir sannsynleg at utviklinga på det militære området vil skje med «ulik fart». Eit «militært kjerne-Europa» rundt Tyskland og Frankrike rykker nærmare!

Militarisering av EU

På fire område er militariseringa av EU kome svært langt:

• For det første ved danninga av ein EU-intervensjonsstyrke på 60.000 soldatar som skal vere operativ dette året.
• For det andre – og det blir ofte oversett i diskusjonen – i form av ulike bi- og multinasjonale korps som alt har eksistert lenge.
• For det tredje gjennom oligopolisering og styrking av den europeiske krigsvåpenindustrien.
• For det fjerde – og det er nytt – gjennom danninga av såkalla «Battle Groups». Tyskland, Storbritannia og Frankrike vil opprette frå sju til ni kampgrupper (Battle Groups), kvar på omtrent 1.500 mann. Desse skal kunne bli mobiliserte på innan 15 dagar til militær innsats i frå 30 til 120 dagar kor som helst i verda. Desse «Battle Groups» skal bli «utvikla i full innpassing med yteevna til Nato».

EU-intervensjonsstyrken

EU-statane har lenge vore einige om å danne ein EU-intervensjonsstyrke. Til saman har EU-regjeringane og EU-kandidatane «meldt inn» ca. 100.000 soldatar. 60.000 av desse skal kor som helst i verda kunne bli sett inn permanent i eitt år. (Einaste unntaket er Danmark som ikkje deltar i EU sin militære «komponent».) Desse intervensjonsstyrkane skal vere innsatsklare innan 60 dagar. Den bindande intervensjonsradiusen på 4.000 km ut frå Brussel vart til og med overskriden i samband med den første «prøveinnsatsen» i Kongo. EU-intervensjonsstyrken er ikkje ein «ståande styrke». Han skal til kvar tid kunne bli sett saman frå ståande troppekontingentar. Denne styrken skal vere innsatsdyktig i løpet av 2004.

Samansettinga av styrken er politisk interessant: Austerrike 3.500, Belgia 1.000, Storbritannia 12.500, Finland 2.000, Frankrike 12.000, Hellas 3.500, Irland 1.000, Italia 6.000, Luxemburg 100, Nederland 5.000, Portugal 1.000, Sverige 1.500. Tyskland stiller med 18.000, klart den største kontingenten – nesten ein tredjedel av heile EU-intervensjonsstyrken.

For å kunne mønstre 18.000 innsatsdyktige soldatar, er det nødvendig å utdanne 32.000 ekstra til dette formålet. Desse har då også forbundsregjeringa gitt lovnad om. I tillegg er det lova 93 kampfly, 35 transportfly og 3 overvakingsfly, fire kamphelikopter og marinestyrkar.

Den tyske hæren sin dugleik gjeld framom alt strategisk oppklaring, leiingsevne og evne til strategisk forflytting. Den tyske generalen Rainer Schuwirth skal vere øvstkommanderande for EU-styrken. Innsatsleiingskommandoen i Potsdam-Geltow er den sannsynlege kjernen i eit «operativt hovudkvarter» for Den europeiske unionen. Frankfurter Algemeine Zeitung (FAZ) (10.07.2001) skreiv dette om kommandosentralen i Potsdam: «Med innsatsleiingskommandoen rår den tyske hæren over ein operativ leiingsstab på arménivå, ei leiing som i funksjon tar vare på oppgåver som før vart tatt vare på av generalstaben til den tyske armeen.»

EU-planlegginga siktar på å etablere ein intervensjonsstyrke som kan handle med eller utan ryggdekking frå Nato, som kan handle ubunde av Nato og dermed også ubunde av USA. På heimesida til forbundsregjeringa lyder dette slik: «Kreftene i form av ein europeisk inngrepstropp skal stå til rådvelde for felles EU-innsats, ubunde av Nato.» (www.bundesregierung.de) Trass i at Solana ikkje ser Nato «som konkurrent, men som strategisk partnar», kan EU sine militærintervensjonar gjelde forhold som USA-regjeringa ikkje har interesse i eller til og med forhold der USA har andre interesser. Innebygd i dette ligg faren for at det kan kome til tydelege tilspissingar i forholdet mellom EU og USA.

Dei multinasjonale korpsa

Dei ulike multinasjonale korps som alt har eksistert lenge, er sentrale element i EU sin militærpolitikk.

Her finst:

• Europakorpset med tyske, belgiske, spanske, franske og luxemburgske troppar
• Eurofor med troppar frå Spania, Frankrike, Italia og Portugal
• Euromarfor med troppar frå dei same landa
• den europeiske luftfartsgruppa med tyske, belgiske, spanske, franske
• italienske og britiske avdelingar
• den multinasjonale divisjonen under britisk kommando som er lagt til Tyskland med tyske, belgiske og nederlandske troppar
• og det tysk-nederlandske korpset som skal bli sett inn i Afghanistan, og som tidvis skal ha «lead-nation-function» der.

Frå september 2002 er Eurokorpset godkjent av Nato som «Rapid Reaction Corps». EU sin framvisingstropp skal bli overdratt leiinga av Afghanistan-vernetroppen ISAF. «Seinare er siktemålet å overdra den operative leiinga» av den krigen som framleis går føre seg i Afghanistan «til NATO». (FAZ 04.02.2004.) I følgje FAZ blir den nødvendige troppeforsterkinga i Nato vurdert til mellom 5.000 og 14.000 mann. Dette er resultatet av ei samanslåing av dei to operasjonane Enduring Freedom og ISAF, operasjonar som av gode grunnar har vore skilde frå kvarandre fram til no. Innafor ramma til Enduring Freedom var og blir krigs- og kampinnsatsen i Afghanistan gjennomført. I desse deltar også tidvis soldatar frå den tyske spesialkommandoen. ISAF var til no «berre» tilgjengeleg for dei såkalla stabilseringstiltaka. Med Forbundsdagen sitt vedtak om å sette inn soldatar i Kundusregionen vart ei første oppmjuking av dette skarpe skiljet utan tvil sett i verk.

EU-troppar i Irak?

Det er innlysande at USA ønskjer at Nato skal ha ei offisiell rolle i okkupasjonen av Irak. Slik det vart uttalt ved samlinga av Nato sine militærministrar i «Tryggleikskonferansen» i München i februar 2004, skal ei Nato-operasjonsplanlegging for Irak bli vedtatt i det neste ministermøtet i Istanbul i juni 2004. Til innsats mot enden av året eller ved starten av neste år blir det diskutert 30.000 til 45.000 soldatar. Som hovudkvarter snakkar ein om Allied Rapid Reaction Corps (ARRC) i Mönchengladbach og det tysk-nederlandske korpset. «I begge leiingsstabane stiller den tyske hæren i følgje FAZ (04.02.2004) med storparten av personellet. Tyske soldatar vil då bli konkret bunde til okkupasjonspolitikken i Irak gjennom å delta i leiingsstabane. Bildet av den tyske regjeringa som motstandar av Irakkrigen vil for godt bryte saman. Dette bildet er elles for lengst svekka gjennom den indirekte støtta til USA sine militæroperasjonar frå tysk jord gjennom hjelp til den amerikanske armeen i nærområdet til krigshandlingane.

Utsyn

For den franske militærministeren, Michele Alliot-Marie, er det militære samarbeidet vorte til nøkkelelementet i den europeiske prosessen mot å bli einige. I eit intervju med FAZ (05.02.2004) slo ho fast: «Irak-krisa har ikkje vore eit tilbakeslag for forsvarssamarbeidet i EU. Det motsette er tilfellet. Forsvaret har vorte eit nøkkelelement i den europeiske prosessen mot semje. Forsvaret kjem raskare på plass enn pengeunionen gjorde i si tid.

I opningstalen sin til Hannovermessa i 2003 påviste forbundskanslar Gerhard Schröder samanhengen mellom opprustingspolitikken og den sosiale innstramminga i landet vårt. Han grunngav det nødvendige ved Agenda 2010 med at «Tyskland må og skal (…) spele si rolle i Europa slik at Europa kan spele si rolle i verda.» Ein må «sette landet økonomisk i stand til både å ha den krafta og stille ho til rådvelde for Europa for å kunne realisere denne rolla.» (www.bundesregierung.de, sett inn 07.04.2003)

Forståinga er gammal: Pengar kan ein berre bruke ein gong, enten til høgrusting eller til utdanning og sosialtenester. Det nye er at ein sosialdemokratisk kanslar går så ope og absolutt inn for å prioritere militariseringa framom behova til befolkninga. I talrike europeiske land er det danna ei rørsle «Mot denne EU-grunnlova – for eit Europa som seier nei til krigen». Denne rørsla går ikkje berre til angrep på «tvangen til opprusting» i grunnlovsutkastet, ho går også til angrep på grunnlovsutkastet si demokrati- og utviklingspolitiske innretting. Dette er ei rørsle der globaliseringskritikarar av begge kjønn og aktive freds- og utviklingspolitiske grupper samarbeider.

av Siri Jensen

Sommer betyr bøker. Hyttesommer betyr enda flere bøker, i solvegg, i dårlig vær, i senga eller på trappa med morgenteen. Krim – for å gire ned, fag og politiske bøker når energien kommer tilbake, skjønnlitteratur når du har fått tilstrekkelig ro. Tid til sammenhengende lesning, uten å skulle bruke det til noe som «må gjøres». Etter hvert kommer lysten til å dele det en har lest – diskutere det, bruke det.

Jeg har i mange år vært opptatt av vanlige kvinners liv og rolle i kampen for et annet samfunn, kvinnene i arbeiderklassen, både kvinnepolitisk og fagligpolitisk. Likevel har jeg de siste åra skygget unna diskusjonen om klasseanalyse, som alltid har sett ut til å måtte ende med diskusjonen om sykepleiere og lærere, med konkret analyse, moralisme og kjønnsmotsetninger i en uskjønn blanding.

I sommer har to bøker gitt meg ny inspirasjon. Sosiologen Erik Olin Wright har skrevet boka Class counts, som innbyr til andre diskusjoner. Wright og Goldthorpe er de to mest refererte klasseteoretikerne i engelskspråklig litteratur, Wright i en marxistisk tradisjon med utgangspunkt i utbyttinga, Goldthorpe i en weberiansk tradisjon med lagdelingsteori.

Wright bygger opp sin klasseanalyse på tre kriterier, eiendomsretten til produksjonsmidlene (som den grunnleggende), makt/ledelse (authority) og fagkunnskap/ekspertise (skills/expertise). Han begrunner de to siste kriteriene blant annet med at de gir privilegerte posisjoner i forhold til utbyttinga og i forhold til mulighetene for å dominere eller å bli dominert.

Med 3 dimensjoner på hver av de to siste kriteriene får han en matrise med 9 ulike plasseringer, fra rendyrket arbeiderklasseposisjoner uten fagkunnskaper eller formell autoritet i den ene enden til ledere som også er eksperter i den andre. Mellomposisjonene betegner han som motsetningsfylte klasseplasseringer. I arbeiderklassen regner han inn faglærte arbeidere og arbeidsledere/mellomledere uten fagkunnskaper/ekspertise, men ikke mellomledere med fagekspertise, men modellen er ikke avhengig av å følge ham i dette.

Wright går også inn på ulike måter kjønn og klasse virker inn på hverandre, uten at han serverer noen ferdig teori. Han argumenter mot Goldthorpe som klasseplasserer familier etter «hovedperson», ikke individer. I stedet innfører han begrepet formidlede klasseplasseringer (mediated class locations), som en måte å beskrive og forstå de som ikke tar direkte del i samfunnsmessig produksjon. Dette bruker han også til å diskutere gifte kvinners klasseplassering som dels bestemt av eget arbeid, dels av ektefellens gjennom familiens posisjon/økonomi og vice versa. Igjen brukes begrepet motsetningsfylte klasseplasseringer. Wright ser ikke klasseplasseringer som et rom i et hus, men som en knute i et nettverk av relasjoner.

Boka bygger på en omfattende spørreundersøkelse utført i mange land, blant annet i Norge, men han legger mest vekt på resultatene fra USA og Sverige og sammenlikningen mellom dem. Utfra marxistisk tenkning stiller han så opp en rekke hypoteser som han bruker det empiriske materialet til å teste ut. Han ser på hvor lett det er å krysse klassegrenser, på forholdet mellom klasser og deling av husarbeidet, på kjønnsgapet når det gjelder lederposisjoner, og på forholdet mellom klasseplassering og klassebevissthet.

Han finner blant annet ingen forskjell på arbeidsdelingen i hjemmet etter klasse, noe som gjør at han overrasket må konkludere at resultatet støtter dem som hevder at kjønn er en sjølstendig faktor som ikke kan reduseres til klassespørsmål. Han finner også at yrkesaktive kvinner i Sverige i større grad får sin klasseidentitet bestemt av eget yrke enn kvinner i USA.

Boka finnes i en studentversjon som jeg leste – og det var nok lurt å starte der – og i en mer omfattende versjon som inneholder grundigere metodebeskrivelser og to ekstra kapitler. Her diskuterer han forholdet mellom en marxistisk strukturtilnærming til klasseanalyse og en prosesstilnærming som ser på hvordan klasseidentitet skapes gjennom levde erfaringer. Han ser dette som ulike dimensjoner, selv om han legger strukturen i bånn. Han ser empirisk på betydningen av klassebakgrunn i forhold til nåværende klasseplassering, og tar også opp forholdet mellom klassebevissthet i offentlig og privat sektor. For meg åpnet Wright for en rekke spennende problemstillinger, uavhengig av om man er enig med ham i de konkrete vurderingene.

Wright konkluderer med at det store flertallet i den amerikanske arbeiderklassen er kvinner eller svarte. Og han viser hvordan den antikapitalistiske bevisstheten er større blant svarte enn hvite. For øvrig går han ikke mye inn på det økte innslaget av innvandrere i arbeiderklassen i andre land enn USA.

Dette påpekes av Diana Mullinari og Anders Neergaard i boka Den nya svenska arbetarklassen. Denne boka tar utgangspunkt i studiet av et nettverk av faglig aktive innvandrere som arbeider for å løfte fram spørsmål som gjelder diskriminering, underordning og rasisme innenfor de faglige organisasjonene.

For meg var det umiddelbart viktigste ved boka at den gjorde meg kjent med begrepet rasifisering. «Med dette menes prosesser der grupper av mennesker, flertallet – men ikke alle – innvandrere eller barn av innvandrere skapes som annerledes og underordnede gjennom antakelsen om deres biologiske eller etniske/kulturelle forskjeller. Gjennom rasifisering skapes et «dem» og samtidig et «vi» der blant annet nasjonstilhørighet er det sentrale.»

På samme måte som kvinner kjønnes, dvs det at de er kvinner gjøres til det sentrale som bestemmer plassering og oppfatninger, blir innvandrere rasifiserte – det at de er innvandrere bestemmer i svært mange sammenhenger deres plassering og hvordan de sees og møtes.

Sentral i rasifiseringsprosesser er den herskende klassen og staten. Rasifiseringen fører blant annet til at innvandreres plass i de dårligst betalte jobbene framstår som naturlig.

Boka knytter an både til klasseteori, antirasistisk postkolonial teori og feministisk teori, og drøfter teoretisk både forholdet til arbeidsmarkedet og synet på ideologi. Dette kan gjøre deler av den litt vanskelig for oss som ikke er inne området, men det gir et viktig innblikk i aktuelle diskusjoner.

Samtidig gjør den en konkret analyse av LO-tidningen i Sverige og hvordan framstillingen bidrar til å rasifisere innvandrere, og den formidler erfaringene fra nettverket for faglig aktive innvandrere (FAI). Her kommer det fram momenter som det er lett å kjenne seg igjen i. Det tydeligste bildet i bladet er innvandreren som problem. Innvandrere koples opp mot arbeidsløshet, arbeidsmarkedspolitiske tiltak og sosialhjelp. Og de framstilles som vanskelige å rekruttere og passive. Det framheves at de ikke forstår og møtes med en blanding av oppdragelse og hjelp, som barn. Språkundervisning løftes fram som en sentral strategi som alle er enige om, mens antidiskrimineringslovgivning er et kontroversielt tema. En tråd som løper mange av artiklene er at innvandrere ofte beskrives med en avstand som innebærer at de koples bort fra fagforeningene, problemene de har som gruppe behandles bare delvis som noe som angår fagbevegelsen. Det er hele tiden tydeligere at de er innvandrere enn at vi har felles klasseinteresser.

FAI forteller om hvordan tillitsvalgte unngår å ta opp rasismen, gjennom typiske, men ikke nødvendigvis bevisste strategier. De møter konkrete episoder med at innvandrere tolker feil, de kjenner ikke til de faktiske forholdene innvandrere arbeider under og de legger ansvaret for å ta opp rasismen på innvandrerne sjøl. FAI er også opptatt av at fagbevegelsen framstiller rasismen som noe som bare er knytta til de mest ytterliggående åpne rasistene. Dette gjør det lettere å fornekte at rasisme og rasifisering finnes i egen organisasjon.

Boka løfter også fram unntakene som bryter med det dominerende synet og drøfter FAIs betydning og strategi. Den drøfter også særskilt rasifiseringen av innvandrerkvinner. Både drøftingen av rasifiseringsbegrepet, analysen av LO-tidningen og erfaringene fra FAI legger et godt grunnlag for en kritisk diskusjon av hva det er å drive antirasistisk kamp i fagbevegelsen.

Erik Olin Wright: Class Counts. Comparative Studies in Class Analysis
Cambridge University Press 1996
Forlagsomtale av boka her – Wrights hjemmeside her

Gunn Elisabeth Birkelund, professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, viser til Wrights tall for ulike klasseplasseringer i Norge, etter kjønn, i artikkelen «Kjønn og makt i arbeidslivet – klasseanalytiske perspektiv» i Ellingsæter og Solheim: Den usynlige hånd? i serien fra Maktutredningen.

Diana Mulinari & Anders Neergaard: Den nya svenska arbetarklassen. Facket och de rasifierade arbetarna
Borea bokförlag 2004

av Joseph Ferraro

Nødvendighet og frihet

Mennesker lager sin egen historie, men under forhold som ikke er bestemt av dem selv, skriver Joseph Ferraro i dette forordet.

En av de kanskje største manglene innen marxismen er mangelen på en klar presentasjon av den dialektiske metoden fra enten Karl Marx eller Friedrich Engels. Selv om det er en beskrivelse av dette i Den Europeiske Budbringeren, som er sitert av Marx i etterordet til den andre tyske utgaven av Kapitalen, er denne langt fra komplett. Det virker som om Marx selv merket et behov for å klargjøre metoden sin, siden han i et brev til Joseph Dietzgen 9. mai 1868 skrev at han skulle skrive et arbeid om dialektikken så snart han fikk tid. Dessverre døde han uten en gang å ha ferdigstilt andre og tredje bok av Kapitalen for utgivelse.

I etterordet forteller Den Europeiske Budbringeren oss at «Marx betrakter samfunnsutviklingen som en naturhistorisk prosess, styrt av lover som ikke bare er uavhengige av viljen, bevisstheten og intellektet, men tvert om, snarere bestemmer deres vilje, bevissthet og intellekt». Det virker som om dette innebærer en streng historisk determinisme, men den samme beskrivelsen sier også at «de gamle økonomene misforsto de økonomiske lovenes natur når de sammenlignet dem med fysiske og kjemiske lover». Ikke bare betyr dette at «økonomene» ikke anerkjente den kjensgjerningen at lover som gjør seg gjeldende innen den økonomiske sfæren er historisk betinget og gjelder bare i forhold til tilsvarende økonomiske former, men det betyr også at økonomene ikke skiller mellom dialektisk og mekanisk nødvendighet. Dersom en mekanisk determinisme virker i historien er det ikke plass til menneskelig frihet. På den annen side, dersom en dialektisk determinisme virker slik, da er historien nødvendigvis frihetens grunnlag.

Denne forståelsen, at kapitalens historiske lover eksisterer uavhengig av viljen og er bestemmende for den, ble formulert tidligere i forordet til Kritikken av den politiske økonomi (1859), og den mekaniske fortolkningen hos mange markante marxister er, i stor grad, ansvarlig for Den Annen Internasjonales fallitt. For eksempel forsøkte Georgi V Plekhanov og, etter Den Annen Internasjonale, Nikolai Bukharin, å forme den historiske materialismen i henhold til forståelsen sin av sin tids naturvitenskap – de gikk i den fella Den Europeiske Budbringeren hadde advart mot. Dersom historisk materialisme skal være en sann vitenskap, mente de, må den forklare utviklingen av samfunnsforhold i henhold til faktiske årsaker, årsaker som i stedet for å være utledet på en dialektisk måte var utledet på en tradisjonell materialistisk måte. Med utgangspunkt i at forordet fra 1859 representerte et greit uttrykk for Marx’ tenking mente de at Marx i dette verket formet vitenskapen sin i henhold til naturlovene. Plekhanov, som verken skjønte hva Marx forsøkte å gjøre eller den generelle metodologien hans, mente at Marx reduserte «hele spørsmålet om utviklingen av økonomien til spørsmålet om bestemmende årsaker for utviklingen av de produktivkreftene som er tilgjengelige for samfunnet». (1) For Plekhanov finnes disse årsakene i de geografiske omgivelsenes natur. Disse bestemmer utviklingen av produktivkreftene, som i sin tur bestemmer alle samfunnsforholdene.

Med andre ord utvikler, i følge Plekhanov, det økonomiske livet seg med utviklingen av produktivkreftene. Dette forklarer hvorfor forhold mellom mennesker endres og, med dem, vår psyke. Kvantitative endringer i produktivkreftene fører etter hvert til en kvalitativ transformasjon, den gamle produksjonsmåten, eller samfunnsformen, erstattes av en ny produksjonsmåte. I følge Plekhanov og Bukharin skaper menneskene historien sin for å stille behovene sine. Resultatet er at samtlige historiske kjensgjerninger er betinget av samfunnets økonomi eller utviklingen av produktivkreftene.

Derfor nektet Plekhanov og Bukharin for at det eksisterte fri vilje. De mente at selv om menneskelig streben er en faktor i samfunnsutviklingen, må vi innse at menneskene nødvendigvis skaper historien sin på en heller enn en annen måte. (2)

I stedet for å ta disse begrepene fra Marx og Engels, som «uunngåelig», «jernnødvendighet» etc i sin dialektiske kontekst, tolker disse mennene dem på en mekanisk måte, der den økonomiske faktoren spiller den dominerende rollen. Vi kan faktisk gå et steg videre; disse to mennene har konstruert en marxistisk inspirert doktrine, der Hegels idealistiske historiske determinisme er erstattet av en materialistisk determinisme. Eller, for å si det samme på en annen måte, læren til marxismens grunnleggere er blitt tolket slik at Hegels idealistiske ontologi i praksis er erstattet av en materialistisk ontologi.

Karl Kautsky, Engels’ etterfølger som leder for det tyske sosialdemokratiet, misforsto likedan hva Marx og Engels ville si og gjøre, med det samme resultatet – den frie viljens negasjon. Kautsky forteller oss med bakgrunn i sin oppfatning av hvordan utviklingen av produktivkreftene bestemmer menneskets vilje at menneskets vilje tar en annen form enn hos dyrene. Hos dyrene eksisterer kun viljen til å leve, men hos menneskene finnes det, takket være utviklingen av teknologien, en vilje til å leve bedre. Under kapitalismen antar kapitalistenes vilje til å leve bedre form av en ustoppelig søken etter profitt, en konstant jakt på kapital å akkumulere. For proletaren, som lever under andre forhold enn kapitalisten, fører viljen til å leve bedre til en søken etter en bedre pris for arbeidskraften. På den ene siden har vi altså kapitalistenes ønske om å berike seg selv, som tvinger dem til å underlegge andre sin vilje, til å få andre til å arbeide for sin fortjeneste. På den andre siden har vi arbeidernes vilje, som presser dem til å slåss mot kapitalistenes vilje. Klassekamp er dermed et resultat av de motsetningene som nødvendigvis oppstår av motsatte viljer, og siden det, mer eller mindre åpenbart, ikke finnes noen viljesfrihet, kan det ikke være tvil om proletarenes uunngåelige seier over kapitalistene som et resultat av de økonomiske lovenes jernhånd.

Alt dette har viktige følger, ikke bare i forhold til Den Annen Internasjonales fallitt, men også i forhold til den offisielle teorien under det stalinistiske diktaturet. For Stalin finnes også Marx’ forståelse av historisk materialisme i forordet fra 1859, og den består av å benytte seg av disse dialektisk materialistiske lovene. Som ventet forstås disse lovene, så vel som lovene for samfunnsutviklingen på samme måte som hos Plekhanov og Bukharin, med samme bestemthet og nødvendighet som innen naturvitenskapene.

På motsatt side finnes imidlertid de som har gjort opprør mot den deterministiske fortolkningen av Marx’ doktrine og som legger vekt på humanismen hans heller enn den økonomiske vitenskapen. Blant disse er Frederick L Bender, George Lichtheim, Shlomo Avineri, Z A Jordan, Robert C Tucker, Jean-Paul Sartre osv, hvorav noen vil bli behandlet i denne boka. For Bender, Lichtheim og Avineri kommer de deterministiske fortolkningene av Marx i stor grad av den eldre Engels og hans interesse i sin tids vitenskap, særlig etter Marx’ død i 1883. I følge disse havnet Engels på en eller annen måte på den tradisjonelle materialismens standpunkt, og hans forståelse av naturdialektikken reduserte alt til et deterministisk forstyrret positivistisk speilbilde av den hegelianske dialektikken.

Selv om Engels’ interesser på ingen måte innebar en deterministisk doktrine i ordets vanlige betydning, det vil si en lære som benekter eksistensen av fri vilje, har hans senere arbeider (hovedsakelig Anti-Dühring og Naturdialektikken) blitt fortolket slik. I følge disse forfatterne avvek den eldre Engels fra Marx’ autentiske doktriner i forhold til viktigheten av «materialisme» og dialektikken, og i forhold til eksistensen av determinisme og frihet i historien. Dette opprøret mot determinisme innebærer også at «den unge Marx» settes opp mot den eldre.

Som jeg imidlertid skal vise er historien, selv om en viss «determinisme» (hvis vi kan benytte oss av det begrepet) visst eksisterte i historien for Marx og Engels, i like stor grad en arena for frihet, og den historiske utviklingen av mennesket er et bevis på dette. Virkelige, konkrete mennesker har ikke en biogenetisk, forutbestemt arbeidsaktivitet slik bier, maur osv er det. De har heller ikke en oppførsel som er fullstendig forutbestemt av omgivelsene de lever i eller av utviklingsnivået for produktivkreftene. De kan betinge oppførselen, men de bestemmer bare et begrenset område for valg, ikke selve valget. Mennesker lager sin egen historie, men under forhold som ikke er bestemt av dem selv. Aktivitetene deres er betinget av fortiden. Resultatet av tidligere generasjoner av individers valg, særlig på det økonomiske området, fremstår for senere generasjoner som nødvendighet, som «determinisme», som noe som dominerer dem, særlig når medlemmene av den nye generasjonen befinner seg blant de utbyttede klassene. Men, som det er skrevet i Teser om Feuerbach, skaper ikke bare mennesker omgivelsene, mennesker forandrer også sine omgivelser. I den moderne epoken betyr dette at proletariatet er slavebundet på grunn av en tidligere historisk prosess, slavebundet av en «determinisme», hvis vi skal benytte oss av det begrepet, påtvunget det av kapitalismen. Det er imidlertid ikke, som det hevdes i de mekaniske fortolkningene av den marxistiske doktrinen, slik at den sosialistiske revolusjonen er det «nødvendige» resultatet av utviklingen av objektive økonomiske og politiske forhold, den har å gjøre med en frihetshandling som knuser kapitalismens «determinisme». Og, i motsetning til rent humanistiske fortolkninger av Marx, frigjør ikke proletariatet seg fra kapitalistisk «determinisme» i det abstrakte, men i samsvar med objektivt eksisterende lover.

I de følgende kapitlene vil jeg, etter å ha presentert posisjonene til samtidige forfattere som fornekter determinisme hos Marx og til G A Choen, som går tilbake til Plekhanovs klassiske historiske materialisme, vise at, i stedet for at historien styres av en jernhard nødvendighet og i stedet for at den sosialistiske revolusjonen finner sted på den samme måten, består nødvendigheten i at man forutsetter menneskelig frihet. Det er en betinget nødvendighet. Dersom kapitalistene velger å holde seg til rollen som kapitalist, som består i å akkumulere, vil de bli tvunget av de samme samfunnskreftene de har satt i gang, til brutalt å utbytte arbeiderne sine. Dersom proletariatet ønsker å frigjøre seg fra degraderingen og armodet kapitalistene og det økonomiske systemet deres påfører det, må det gjennomføre en revolusjon. Valget av premisset – dersom kapitalistene velger osv osv, dersom proletariatet vil være fritt osv – avhenger av menneskelig frihet. Men med en gang premisset er lagt må både kapitalistene og proletariatet velge det tilsvarende – må drive brutal utbytting for å overleve eller må gjennomføre en revolusjon.

Men det er også en annen ting som må tas med i betraktning. Som vi vil se i det følgende, mente både Marx og Engels at dersom omstendighetene endres, endres også lovene. Dette gjelder ikke bare muligheten for revolusjon, men også til den kjensgjerningen at den eneste veien til sosialismen ikke går gjennom vold. Både Marx og Engels så muligheten av å ende opp med sosialisme gjennom demokratiske metoder. I denne boka vil vi se at Marx og Engels verken holdt seg ensidig til determinisme eller frihet (vitenskap eller humanisme), men så en dialektisk forening av disse elementene i selve den historiske prosessen.

Noter

1) The Development of the Monist View of History, hevder Plekhanov at Marx og Engels «så samfunnsutviklingen som en nødvendig prosess, bestemt av lover, og her hadde de rett». [Tilbake]

2) Likt Plekhanov slår Bukharin fast at «sosialismen vil uunngåelig bli realisert fordi det er uunngåelig at menneskene, bestemte klasser av mennesker, slåss for å realisere den og at de gjør det under forhold som vil sikre dem seier. Marxismen fornekter ikke viljen, marxismen forklarer den. Når marxister organiserer seg og leder kommunistpartiet i kamp er dette også et uttrykk for historisk nødvendighet, som realiseres nettopp gjennom menneskenes vilje og handlinger.» Verken hos Bukharin eller Plekhanov må samfunnsdeterminisme forveksles med passiv fatalisme eller nihilisme. Der determinismen ser mennesket som aktivt, ser fatalismen, ikke i den forstand Plekhanov bruker begrepet, menneskets rolle som passivt og «benekter den menneskelige viljes betydning som faktor» i den historiske utviklingen. [Tilbake]

To definisjoner

Arne Næss definerer ontologi som «læren om det som eksisterer/er». Vi kan også kalle det naturfilosofi – læren om hvordan naturen er og utvikler seg. Her kan vi ha underavdelinger som biologi og psykologi. Dette i motsetning til epistemologi som er «læren om hvordan menneskene oppfatter det som eksisterer/er».

av Peter M Johansen

Mange bønder befinner seg i en ond sirkel av teknologi for moderne jordbruk. Det gjør dem ytterst sårbare, inntil døden, fastslår V S Sreedhara fra People’s Democratic Forum (PDF).

Gruppen rundt ham på University Law College har akkurat foretatt den siste granskningen av de mange selvmordene på landsbygda som har hjemsøkt delstaten Karnataka, i alt 478 registrerte tilfeller mellom 1. april til 10. november 2003.

Den selvoppnevnte, uavhengige granskningskommisjonen på rundt 30 personer med ulike profesjoner har tidligere tatt for seg Hassan-distriktet hvor det var 54 selvmord i den nevnte perioden. På siste runde tok Sreedhara for seg 11 familier i Kolar-distriktet på grensa til nabodelstaten Tamil Nadu som Karnataka ligger i strid med om det dyrbare vannet.

Til Arisikere kommer det en vannbil én gang i uka. Bøndene har ingen forsikring på avlingene, og markedet er for tida dårlig. Det tvinger bøndene til Bangalore med sine poteter. Det gir lavere pris og høyere utgifter til transport. Dessuten har potetavlingene sviktet.

Sreedhara gir et knippe av årsaker:

• Tørken. Kolar er kjent for sine vanndammer. Nå er ikke én av dem fulle.
• Grunnvannet har sunket. Mange bønder har ruinert seg på å bore tre-fire ganger uten resultat. De har pantsatt eiendeler, og har tatt opp store lån.
• Markedet er så uberegnelig, blant annet fordi det kommer inn poteter fra Punjab. Prisspennet er på 200 til 2.000 rupis per quintal (100 kg). Det gjør den onde sirkelen til en nedadgående spiral.
• Bøndene kjøper såkorn. Tidligere ble dette satt til side og fordelt i landsbyene. De er blitt avhengige kunstgjødsel og sprøytemidler, en hel kjemisk meny. Totalt avhengige i et spill med langt flere aktører.

«Dessuten splittes jorda opp på sønnene i en familie, og byrden med medgifte er tung. Det er mange ting som trekker folk ned og inn i døden,» sier Sreedhara.

Årsakene bak selvmordene er komplekse, fastslår rapporten. Men fokus har i sterkere grad gått over på myndighetenes byråkratiske normer for ikke å betale ut kompensasjonen som bøndene har krav på.

I Kolar oppdaget gruppa et mønster der en sønn tar over ansvaret for jorda i farens navn. Dersom det går galt, er det ofte sønnen som begår selvmord. Det fører til at myndighetene nekter å utbetale kompensasjon fordi jorda fortsatt står i farens navn – og han er ikke offeret.

Sreedhara trekker fram ekteparet Agthathota Appayappa (60) og Muniyamma i landsbyen Nakkaladinna. De inngikk en pakt om å drikke sprøytemidler ute på åkeren. Hun døde; han overlevde. Dermed ingen kompensasjon.

Mange har tatt opp private lån, enten hos naboen eller lånehaier, for å bore etter vann. Det gjør presset om tilbakebetaling hardere. Men «uformelle» lån kvalifiserer ikke til kompensasjon ved selvmord. Det er et trekk som går igjen i Mandya-distriktet som ikke er irrigert. Her har 38 tatt livet av seg i perioden, nest høyest i Karnataka.

«Vi har etter nøye gjennomgang avvist 299 av de 478 innrapporterte tilfellene som usikket for kompensasjon,» uttaler utviklingskommissær Vijay Gore i delstatsregjeringen til guvernør S M Krishna (Congress), en av Karnatakas tebaroner, til tidsskriftet Frontline.

«Umenneskelig og byråkratisk,» sier Sreddhara.

av Peter M Johansen

Vekstraten i Indias økonomi har allerede begynt å falle etter den første boomen på 1990-tallet. Medisinen er IMF sine krav, globaliseringens anabole stereoider.

Den indiske regjeringen innledet året med å haste gjennom en pakke med reformer før statsminister Atal Bihari Vajpayee oppløste nasjonalforsamlingen og skrev ut nyvalg. Reformene dekker Det internasjonale pengefondets (IMF) krav tiltak for å få opp vekstratene igjen i Indias økonomi.

Det er slett ikke samsvar mellom de prospektene som blir tegnet på glanset papir av Indias økonomiske utvikling, og de mer avmålte analysene av de faktiske forholdene, selv om de ofte kommer fra samme hold, enten indiske myndigheter eller investeringsbankene eller Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF).

De siste månedene har den indiske regjeringen fulgt opp flere av anbefalingene fra IMF og de utenlandske investeringsbankene med å bygge ned restriksjoner og åpne opp større sektorer av økonomien for utenlandsk kapital og privatisering. I midten av januar la regjeringen fram ikke mindre enn tre reformpakker i løpet av en uke.

Myndighetene har fjernet taket på utenlandske investeringer på de fleste områdene av landets olje- og bensinsektor. Prosjekter kan settes i gang med 100 prosent utenlandsk kapital, og investorene trenger ikke lenger gå veien om regjeringens godkjenning for å sette prosjektene i kraft. Taket på direkte utenlandsinvesteringer (FDI) i private banker er blitt hevet fra 40 til 74 prosent. Derimot har regjeringen foreløpig holdt tilbake å heve taket fra 49 til 74 prosent innen telekommunikasjonen.

Åpningen for at utenlandsinvestorer kan krype enda høyere opp på kommandohøydene i indisk økonomi, kom uka etter at finansminister Jaswant Singh, kanskje ikke overraskende tidligere utenriksminister, senket tollsatsene på varer med unntak av landbruksprodukter, fra 25 til 20 prosent.

«Liberalisering har ikke lenger en dårlig klang i valgkampanjen,» konstaterte en av BJPs valgstrateger Pramod Mahajan overfor Financial Times.Det vil i stedet bli et sentralt tema i BJPs valg, slår han fast, og lederen for industriforbundet Confederation of Indian Industry (CII), Tarun Das, gjør seg de samme betraktningene:

«BJP kvitter seg en gang for alle med sin gamle filosofi om «swadeshi» (lukket økonomi).»

Framstøtene kom på bakgrunn av framgangen ved delstatsvalgene og resultatene fra annen halvdel av regnskapsåret som viste en vekst på 8,4 prosent. Det sporet BJP til å legge fram sitt nye markedsliberalistiske program som går hånd i hånd med å rive ned Indias omfattende, om ikke i praksis, arbeiderlovgivning for det kommende valget. BJP tør nå åpent stå inne på Kongresspartiets banehalvdel fordi Congress likevel ikke vil kunne hente inn stemmene på økonomisk politikk, verken ut fra rettmessige anklager om at veksten ikke skaper arbeidsplasser og at inntektsforskjellene har blitt større.

En knapp måned etter at reformpakkene ble klubbet gjennom, satte regjeringen den 12. februar en frist på en måned til å skaffe tre milliarder dollar på salget av seks statlige selskap. Tidsrammen er den korteste siden «globaliseringen» for alvor tok til for 13 år siden under statsminister Narashima Rao (Congress) og hans finansminister Manmohan Singh. Ute til salg ligger 10 prosent av Oil and Natural Gas Corporation (ONGC), med en prisantydning på 2,5 milliarder dollar. Med på kjøpet følger andeler i teknologiselskapet CMC, den petrokjemiske gruppen IPCL som Reliance Industry har hånd om, oljekjempen IBP og gasselskapet Gail og Dredging Corporation of India hvor regjeringen vil redusere statens andel fra 97 til 77 prosent.

Hurtigsalget skyldes at BJP vil nå sitt mål om privatiseringer for 120 milliarder rupis (2,65 milliarder dollar) innen utløpet av mars. Det er en del av BJPs politikk som i media blir beskrevet som the feel good factor (godfølelse-faktoren), med indisk krøllet l og betoning.

Regjeringen kaster på mer køl for å holde farten oppe for å henge med på det internasjonale finansmarkedet i konkurransen om utenlandsinvesteringene med Kina og Sørøst-Asia. Siden finanskrisa i 1991 var veksten på 6, 1 prosent i året det neste for de to femårsplanene fram til 2002. BNP per innbygger steg med vel halvparten på 1990-tallet. Veksten var til sammenlikning på 1 prosent i året på 1970-tallet og på 3,4 prosent på 1980-tallet.

Det var en ikke bærekraftig vekstrate, verken for 1970-, 80- eller 90-tallet, fastslår Financial Times. Etter tre feite år på midten av 1990-tallet med 7 prosent i året, falt den til 5,5 prosent i finansåret 2001/02 og til 5 prosent etter det, ifølge IMF. Myndighetene satte dermed høye mål for inneværende femårsperiode (2002-07), den tiende siden Friheten: 8 prosent i året, på nivå med Kina, slett ikke tilfeldig.

Investeringenes andel av BNP falt fra toppunktet 27 prosent i 1995/96 til 24 prosent i 2000/01. Private selskapers investeringer falt fra 11 til 6,75 prosent av BNP i samme periode.

IMF peker på et fall i produktivitetsveksten, og IMF hamrer på at svakhetene i økonomien skyldes restriksjonene i økonomien. Vel ti prosent avIndias arbeidsstokk på 350 millioner er sysselsatt i formell sektor (note 1) Det er de som vil bære tyngden av den nye reformene som BJP nå pumper gjennom.

Note:

1) Indias National Sample Surveys tall viser at tallet rundet 400 millioner rundt 2001, og at den formelle sektoren bare utgjør ca. 7 % i dag og er stadig synkende.

av Trude Malte Thomassen

Planen fra myndighetenes side er ikke umiddelbar privatisering av drikkevannet. Det var det heller ikke i England, der all vannforsyning siden ble privatisert.

Det foregår en storstilt kommersialisering av drikkevannet verden over. Og utviklingen går fort. Både GATT-avtalen av 1986 (grunnlaget for opprettelsen av WTO) og EUs ene søyle – fri flyt av tjenester – bærer bud om at drikkevannet, like lite som strømforsyningen, er unntatt fra markedsliberalismens prosjekt om å redusere absolutt alt til vare. Innen WTO og EU er det ikke spørsmål om drikkevannet skal kommersialiseres, bare når tiden er moden.

I Norge har vi i løpet av de to siste årene erfart konsekvensene av en liberalisering av energisektoren. Strømprisene har økt kraftig grunnet en enorm eksport til kontinentet. Eksporten har til tider vært tre [merknad] ganger så stor som forbruket innenlands. Europa er blitt ett energimarked, og strømmen selges til dem som er villig til å betale mest. Norge anses for å være et foregangsland på dette området.

Kommunal- og regionaldepartementet har bebudet et finansieringssystem for vannforsyningen, som tilsvarer det vi har for energiforsyningen. Reaksjonene på strømprisen har imidlertid vært nokså kraftige, så ifølge en Sintef-rapport (desember 2003), «… vil en måtte argumentere med at det samfunnsøkonomiske effektiviseringspotensialet vil kunne øke betalingsvilligheten …» Det er altså heller ikke innen vann (og avløp) snakk om reduserte priser grunnet såkalt fri konkurranse, men å finne argumentene som øker betalingsvilligheten. Sant nok sier ikke slagordet «mer igjen for pengene» noe om at prisene reduseres, og heller ikke hvem det er som får mer igjen for pengene. Det synes i alle fall ikke å være forbrukerne. (Slagordet «mer igjen for pengene» er ikke noe Høyre har funnet på selv. Det er hentet fra EUs egen argumentasjon for konkurranseutsetting og kommersialisering av tjenestesektoren.)

Over store deler av kloden organiserer befolkningen seg mot de flernasjonale selskapenes overtakelse av drikkevannsforsyningen. Det gjør vi også i Norge. I Norge er vi imidlertid i den heldige situasjon at vi ligger noe etter i utvikling, slik at vi har muligheten til å komme utviklingen i forkjøpet. Riktignok er vi underlagt EUs direktiver på dette området, som på de fleste andre. Men EUs strategi for vannforsyningen er noe annerledes enn for de øvrige tjenesteområdene. Man legger nemlig opp til en utstrakt bruk av forskjellige regionale strategier. Det innebærer for Norges del en omvei om offentlig eierskap, før de flernasjonale selskapene overtar. Strategien er til dels sammenlignbar med utviklingen innen energisektoren. Energiforsyningen er hovedsakelig offentlig eiet (staten), men nå (januar 2004) oppfordrer Energibedriftenes Landsforening (EBL) til økt utenlandsk deltakelse.

Vannbevegelsen i Norge

Vannbevegelsen startet 11. april 2003 under navnet Folkebevegelsen for bevaring av vann som fellesgode. 3. desember ble bevegelsen reorganisert, det ble valgt et styre, fastsatt vedtekter og organisasjonen ble registrert i Brønnøysundregistrene. Jeg tror det kan være hensiktsmessig å gi en nokså detaljert fremstilling av Vannbevegelsens første skritt, fordi de kan gi en forståelse av hvordan myndighetene går frem. Det gir også en pekepinn om den langsiktige strategien og planleggingen.

Den umiddelbare foranledning til dannelsen av Vannbevegelsen var at man ble oppmerksom på at noe var i ferd med å skje med vannverket som forsyner over halvparten av Vestfolds befolkning. På bakgrunn av hva som skjer andre steder i verden, ble det foretatt noen nærmere undersøkelser. Det førte frem til en tre år gammel lovendring som innebar at kommunale og interkommunale tjenester, som var egne rettssubjekter, måtte omorganiseres til egne foretak innen 1. januar i år.

Det ante oss at dette var et ledd i en strategi for kommersialisering av offentlige tjenester, deriblant drikkevannet. Lovendringen førte oss videre til den utredningen som ligger til grunn for de nye foretakslovene (NOU 17/1995). Her fant vi referanser til EU-direktiver og EØS-avtalen, og det gjorde oss ikke mindre sikre på at det som foregikk under dekke av vedtektsendringer, ville kunne få alvorlige konsekvenser.

På den tiden hadde FN sin internasjonale vanndag i det som også var FNs ferskvannsår. Det var artikler i avisene om Verdensbanken som krevde privatisering av vannforsyningen for å yte lån, og kommunalminister Erna Solberg gikk ut med et ønske om nytt finansieringssystem for drikkevannet, noe à la det vi har for energiforsyningen.

Vannbevegelsen ser det som sin oppgave å arbeide for at norske vannressurser, både drikkevann og energi, skal bevares som fellesgoder. Vi valgte i første omgang å konsentrere arbeidsinnsatsen om Vestfold interkommunale vannverk, samtidig som vi via epost-nettverk informerte om konsekvensene av å organisere vannforsyningen i egne foretak, i tillegg til de større perspektivene. Historien om Vestfold interkommunale vannverk er ennå ikke avsluttet (per januar). Vi har utarbeidet en klage til Fylkesmannen over vedtaket om omorganisering.

Underveis i konsentrasjonen om dette ene vannverket, er vi blitt en del klokere med hensyn til forskjellige instanser som arbeider for at vannforsyningen til slutt skal overtas av noen få store og spesialiserte transnasjonale selskaper. Vi er også blitt litt klokere med hensyn til midlene som settes inn. Og ikke minst har vi ervervet oss en større forståelse for hvordan man greier å få både befolkningen, venstresiden og miljøvernorganisasjoner til å arbeide for den samme målsettingen – selvsagt uten at de er klar over det. Dette har underveis ført oss til en endring i valg av ord: Til å begynne med gikk vi ut mot privatisering. Det har vi nå endret til kommersialisering.

Det har følgende årsak, som det er svært viktig å være klar over:

Planen fra myndighetenes side er nemlig ikke umiddelbar privatisering. Det var det heller ikke i England, der all vannforsyning siden ble privatisert. Veien gikk derimot om organisering i store offentlige vannforsyningsanlegg, som senere fikk ettergitt all gjeld før de ble overlatt til private selskaper. De multinasjonale selskapene er ikke interessert i Askers vannforsyning. Den er for liten. Derimot har de vist interesse for Vestfold interkommunale vannverk som forsyner ca. 140.000 mennesker. Planen er at all vannforsyning overtas av det offentlige, eller på annen måte slås sammen i større enheter. Norge er i den spesielle situasjon at vi har ca. 5.000 vannforsyningsanlegg, og bare et fåtall av dem er offentlige. Langt de fleste er eiet av abonnentene. Et flertall på 3.400 er også så små at de hittil ikke har vært registrert.

FN forlanger imidlertid at hver minste brønn nå skal registreres.

Hvordan får man miljøorganisasjonene – og befolkningen med seg i arbeidet for de flernasjonale selskapenes overtagelse av vannforsyningen i Norge?

EU

EUs drikkevannsdirektiv fremstilles som et miljødirektiv. Det stiller krav til rensing mot bakterier og mot misfarging. Det siste har kun kosmetisk betydning, men krever ikke desto mindre store investeringer.

Hvis det skal ha noen mening å rense norsk drikkevann og investere i enormt kostbar teknologi, er det en forutsetning at vannet har en jevnt dårlig kvalitet. Enhver som har reist lengre syd enn Tyskland, vet at norsk drikkevann er svært bra sammenlignet med andre lands.

For å kunne få gjennomført drikkevannsdirektivet og presse vannforsyningsanleggene til sammenslåinger og store investeringer, er det en absolutt fordel om man kan få drahjelp fra miljøvernorganisasjonene – og ikke minst befolkningen i sin helhet. Men da trengs det rapporter om dårlig drikkevann.

Dårlig drikkevann?

4. desember slo flere riksmedier opp konklusjonene fra en rapport utarbeidet av Norsk folkehelseinstitutt. Overskriften var ikke overraskende «Dårlig drikkevann». Den skremte opp befolkningen og alarmerte miljøvernorganisasjoner, som Bellona.

Miljøvernorganisasjonene er for så vidt allerede oppmerksomme på vanndirektivet, og World Wildlife Fund (WWF) er blant dem som ser det som sin oppgave å overvåke at myndighetene faktisk følger opp kravene i direktivet.

Men hva sier rapporten om det dårlige drikkevannet? Og hva bygger den sine konklusjoner på? Det empiriske grunnlaget er svært svakt. Det er registrert et visst antall tilfeller av magesjau per år de siste 15 årene. Man vet ikke om disse skyldes mat eller vann, eller om de har andre årsaker. Men man trekker allikevel følgende konklusjon:

«Den vanligste årsaken til vannbårne utbrudd i Norge er forurensning av råvannet og manglende desinfeksjon», med andre ord: Den vanligste årsaken til at noen blir syke av forurenset vann, er at vannet er forurenset og ikke renset. Dette kalles en tautologisk slutning, ikke et forskningsresultat. Forskerne fortsetter imidlertid ufortrødent med nok en konklusjon: «Oppgradering spesielt av mindre og private vannforsyningssystemer, er nødvendig for å forebygge utbrudd.»

Små private vannforsyningsanlegg drives ofte som andelslag eid av abonnentene. Rapporten ser en fare i at disse ikke har tilstrekkelig desinfiseringsanlegg og heller ikke sikker beredskap i en alternativ drikkevannskilde. Skulle det inntreffe en forurensning som tilsier at drikkevannet må kokes i en periode, mener forskerne det er av betydning at folk kan bli skåldet når de koker vannet (!).

Man unnlater imidlertid å nevne den fordel de mindre vannforsyningsanleggene helt åpenbart har, nettopp i det at de er små. Faren for sykdomsutbrudd vil nødvendigvis være tilsvarende liten i og med at man forsyner et begrenset antall mennesker. Man skal tåle infeksjoner i mange små anlegg før de er i nærheten av å tilsvare et utbrudd i et av de største.

Konklusjonene i rapporten stemmer imidlertid overraskende godt med kravene i EUs vanndirektiv og den politikken regjeringen legger opp til når det gjelder fremtidig vannforsyning.

Fra 5.000 vannforsyningsanlegg til …

Vanndirektivet krever også beredskap i krisetilfeller. Krisetilfeller er terrorangrep eller når vannet er forurenset og må kokes. Det tolkes slik at et vannforsyningsområde bør ha to hovedvannkilder. For å kunne tilfredsstille dette kravet må vannforsyningsområdet nødvendigvis være av en viss størrelse. Flere vannforsyningsanlegg er allerede forbundet med naboforsyningsområdet. En konsekvens av å innføre vanndirektivet er at Norge foreslås inndelt i 14 såkalte nedbørsfeltdistrikter, der noen av distriktene vil bestå av flere fylker eller deler av flere fylker, alt etter hvor vannressursene befinner seg. Det skal utarbeides distriktsvise forvaltningsplaner som igjen vil være underlagt en overordnet forvaltning. Inndelingen skulle vært gjennomført innen utgangen av fjoråret. De 14 nedbørsfeltdistriktene, ville uten dagens nytale ha hett «vannforsyningsområder». Disse er nok også en av årsakene til kommunalministerens utspill om sammenslåing av kommuner. Samtidig går hun ut mot interkommunalt samarbeid, fordi det er byråkratisk, ikke gir nok igjen for pengene og er udemokratisk. Hun sier derimot ingen ting om det udemokratiske i opprettelsen av egne foretak for de tjenester som tidligere var kommunale eller interkommunale. Drikkevannsdirektivet er ett pressmiddel for å koble vannforsyningsanlegg sammen til større enheter.

Det neste pressmiddelet fremkommer i en Sintef-rapport bestilt av Kommunal- og regionaldepartementet. Der foreslås det at man innfører et system med «benchmarking». Benchmarking innebærer at vannforsyningsanleggene skal konkurrere seg imellom på effektivitet og kostnadsreduksjon. Det foreslås at konkurransen deles i to; en obligatorisk og en frivillig del. Det vil si at alle vannforsyningsanlegg må innrapportere en del opplysninger som blant annet krever investering i datautstyr, i tillegg til at det krever ekstra arbeidsinnsats. Kostnadene forventes å bli inntjent gjennom den effektiviteten man oppnår. Her er det tale om å innføre mer byråkrati, og mindre tid til det man egentlig skulle beskjeftige seg med. Men man forventer samme effektivitetspotensial, som den man har oppnådd i energisektoren!

Når dette benchmarking-systemet har fungert noen år, er det neste skrittet å innføre et finansieringssystem som tilsvarer det vi har for energiforsyningen.

Nok et moment bør nevnes i denne sammenheng: Det er innført nye regler for beregning av selvkost for offentlige tjenester. En alminnelig oppfatning av begrepet «selvkost» er at inntekten dekker utgiftene, verken mer eller mindre – ingen fare for underskudd, men heller ingen muligheter for gevinst. Med de nye regler for beregning av selvkost, er ikke selvkost lenger selvkost. De nye reglene gjør det mulig å beregne fortjeneste. Ja, det kalles selvfølgelig ikke fortjeneste. Men hva annet er det?

Det nye «selvkost»-begrepet innebærer at man forestiller seg at alle anleggsmidlene (vannledninger, høydebasseng, vannverk, renseanlegg m.m) selges. Man ville ha innkassert en viss sum penger for salget. Disse tenkte pengene tenker man seg videre, at man investerer på børsen. Da ville man fått en avkastning, mener de kloke hjerner bak de nye reglene. (I det virkelig liv, tjener man ikke alltid på sine investeringer. Man risikerer også tap. Men i denne tenkte verdenen av forestilte investeringer behøver man ikke bekymre seg om det. Her tjener man alltid på investeringene.) Men, siden det er slik at man faktisk ikke selger anleggsmidlene og heller ikke investerer de pengene man derfor ikke har, bokføres den fortjenesten man ikke har fått, som et tap. Det kalles «kapitalkostnad». På denne måten økes kostnadene, og for å få dekket dem inn, må naturlig nok også inntektene øke. Når balansen går i null, kalles det selvkost. Det er denne prisen vi betaler. Slik gjør man non-profit-virksomhet til god profitt. Den profitten man har lov til å beregne seg går alltid i pluss, fordi den skal tilsvare gjennomsnittlig avkastning i kapitalmarkedet. Det vil si – ingen risiko – bare mulighet for fortjeneste.

Tenker man privatkapitalistisk, er det en selvfølge at kapitalen skal gi avkastning. Men nå forholder det seg faktisk slik at statlige energiverk og kommunaleide vannforsyningsanlegg allerede er betalt av abonnentene. Det er vi som eier anleggsmidlene (kapitalen). Det nye «selvkost»-begrepet innebærer at vi må betale for at stat og kommune ikke selger det som er vårt. Det er flere grunner til at det er blitt slik. En konsekvens er imidlertid at vannforsyningen blir interessant for private investorer. Selvkostberegningene gjør at man ikke risikerer tap, men er garantert fortjeneste. Dette gir en enda høyere verdi på anleggene, enn den de allerede har i kraft av å være absolutte goder. Når de eventuelt selges, må abonnentene på toppen av den tenkte «kapitalkostnaden» også betale reelle kapitalkostnader. Det kommune eller stat tjener, må vi betale for med renter.

Drikkevann har tradisjonelt vært et fellesgode i Norge, ikke bare gjennom offentlig forsyning eller private andelslag eid av abonnentene, men også som ressurs. Ingen har kunnet eie vannressursene. Grunneiere eier grunnen under vannet, men ikke selve vannet. Det tilhører fellesskapet. I dag er dette imidlertid i ferd med å endre seg. Drikkevannet er blitt objekt for en global vannindustri. Vannverkene er for flere år siden blitt gjort oppmerksomme på den konkurransen de vil bli utsatt for fra de multinasjonale vanngigantene. Det eneste våpenet de tilsynelatende har, er å posisjonere seg i markedet. Et informasjonsskriv fra 2000 som vi kom over i arkivene til Vestfold interkommunale vannverk uttaler:

«Fra myndighetshold reises nå krav om økt konkurranse innen sektoren, for eksempel gjennom obligatorisk konkurranseutsetting av tjenestene. EU drøfter også en rekke tiltak for å sikre konkurranse; (så som) anbudsplikt for konsesjoner … (og) sammenligning av tjenester og priser … I Norge og Norden ser vi en rekke eksempler på at bransjen er kommet under press. Dette i form av … reorganisering, anbudskonkurranser, salg eller delsalg av vann og avløpsnett. Store internasjonale selskap har kommet på banen og ser åpenbart stor gevinstmulighet i å gå inn i drift eller eierskap på VAR-sektoren. … I en konkurransesituasjon må vi kunne bruke virkemidler som tilsvarer de våre konkurrenter har. Sannsynligvis vil en inntektsmulighet basert på effektivitet slik det er gjort for nettselskapene i elektrisitetsbransjen, kunne fungere godt også i VAR-bransjen.»

Finanstidsskriftet Fortune spådde i mai 2000 at ferskvann kommer til å få den samme betydning i inneværende århundre, som oljen har hatt i det 20. Det betyr at drikkevann vil kunne bli gjenstand for kriger, og at det vil være et lønnsomt investeringsobjekt. Flere multinasjonale selskaper har forstått dette. De to franskbaserte selskapene Vivendi og Suez eier allerede 70 % av all privat vannforsyning i verden. De har en mengde datterselskaper og er derfor ikke alltid så lett å gjenkjenne. I Norge er Vivendi nærværende gjennom blant annet Norsk Gjenvinning AS, Connex og Onyx Industriservice AS.

FNs medvirkning

Norges vassdrags- og energidirektorat har på oppfordring fra FN kartlagt alle Norges drikkevannsressurser. Norge er så rikt på ferskvann, at vi kan forsyne hele verden med drikkevann, ifølge NVE. Hvorfor skal Norge kartlegge drikkevannsressursene sine? Kan det skyldes at det hjelper kapitalkreftene til å få en oversikt over hvor de skal satse? FN benytter et begrep for «drikkevann», som det også kan være grunn til å være oppmerksom på, nemlig «rent vann». For de fleste vil det være innlysende at det som kan kalles drikkevann også er rent. Hvorfor da fremheve det? Svaret befinner seg muligens i en rapport, Om fastleggelse av en ramme for fellesskapets vannpolitikk. Den dreier seg om implementeringen av EUs vanndirektiv og angår også Norge. Her kommer det frem at:

Det er «mange bestemmelser i direktivet som må konkretiseres nærmere for å kunne være operasjonelle. (…) landene må utvikle felles forståelse og et felles begrepsapparat (…) (for) klassifisering av vann (…). Totalt sett vil det kreve betydelig innsats å komme fram til slike standarder og definisjoner som er nyttbare for de ulike landene, og som muliggjør sammenlikning landene i mellom. Som noe helt nytt (!) på miljøområdet er det derfor etablert et uformelt (sic!) samarbeid mellom landene, Kommisjonen og ulike interesseparter (hvilke?) (note 1) for å utvikle en felles strategi for implementering av et direktiv. I alt elleve arbeidsgrupper samt en egen koordineringsgruppe er etablert for å utvikle felles strategier innen ulike deler av direktivet. Et land, eller Kommisjonen har lederansvar for hver av gruppene. Det forventes at den felles implementeringsstrategien vil avklare mange av de tolkningsmuligheter (…) som ligger i direktivet. En rekke spørsmål vil det derfor være naturlig at stilles i bero i påvente av strategiarbeidet, framfor at det enkelte land etablerer en egen praksis eller fastsetter egne tolkninger. Norge, ved de ulike involverte direktorater, er representert i alle relevante grupper i strategiarbeidet.»

Det er ikke urimelig å tenke seg at den definisjonen for «rent vann», som etter hvert vil utfelle seg i disse uformelle arbeidsgruppene, kommer til å stemme godt overens med bestemte ønsker.

Venstresiden må tenke nytt

Fremtidens vannforsyning er ikke beskyttet mot kommersialisering ved at vannverkene er eller blir offentlige. I dag drives offentlige virksomheter etter bedriftsøkonomiske kriterier, ikke samfunnsøkonomiske. Utfordringen ligger derfor i planene om å danne store vannforsyningsområder. Disse bidrar til å legge sektoren til rette for interesse fra de multinasjonale selskapene.

Ønsker vi å bevare vannet som et fellesgode, er det viktig å være klar over den langsiktige strategien som benyttes av kommersialiseringskreftene. La oss oppsummere:

Drikkevannsdirektivet stiller miljøkrav, som gjør driften av små vannforsyningsanlegg vanskelig. Det vil føre til sammenslåinger og overtakelse av det offentlige. Miljøorganisasjonene støtter drikkevannsdirektivet.

For å begrunne drikkevannsdirektivet, er det nødvendig at befolkningen tror at drikkevannet er dårlig. Rapporter om dårlig drikkevann og faren for sykdom gjør befolkningen positiv til kravene i direktivet. – Og øker betalingsvilligheten.

Rapporter om dårlig drikkevann viser at dårlig vann er samfunnsøkonomisk ulønnsomt. Øker myndighetenes interesse for tiltak.

Definisjonen på «rent vann» tilsier tiltak som bare kan tilfredsstilles med mye kapital og innenfor store forsyningsområder.

Venstresiden vil være positiv til offentlig overtakelse av vannforsyningsanleggene.

Offentlig virksomhet drives som egne foretak og etter bedriftsøkonomiske kriterier.

Det nye selvkostbegrepet gjør det mulig å beregne kapitalavkastning for de tjenester som skal leveres til selvkost. Etter at benchmarking har fungert 3-5 år, innføres nytt finansieringssystem etter mønster av energiforsyningen. Så inviteres utenlandsk kapital inn – om ikke tidligere.

Note:

1) Interesseorganisasjoner, NGOer, eksperter. Bemerk at NHO regnes som non-governmental organization (NGO). [Tilbake]

Vannbevegelsens svar

på disse utfordringene er opplysningsvirksomhet, massemobilisering (vi ønsker oss en million medlemmer, hvorav tusen aktive) og forsvar av de mange abonnenteide vannforsyningsanleggene. EU forsøker etter sigende å bekjempe de tradisjonelle andelslagene. I praksis gjør man det også gjennom «miljø»kravene. En type er allerede forbudt med virkning fra 1.1.2004 (det tidligere A/L), men fremdeles er det tillatt å organisere seg som BA, det vil si samvirke med begrenset ansvar. Vannbevegelsen er av den oppfatning at den eneste måten å bevare drikkevannet (og energiforsyningen) som fellesgoder, er at den organiseres som samvirker eid av abonnentene.

Vannbevegelsen: www.drikkevannet.no

Folkebevegelsen for bevaring av vann som fellesgode, Buerstranda 6, 3234 Sandefjord

Merknad

I den trykte versjonen av artikkelen står det: «Eksporten har til tider vært ti ganger så stor som forbruket innenlands.» Dette er feil. Det dreier seg om den totale eksporten og forbruket av energi, det vil si vannkraft, olje, gass og vindkraft. Statistikken til Nordel viser at vi i 2002 eksporterte tre ganger så mye som vi importerte av strøm.

av Unni Hembre

Skal rike, vestlige land som Norge hente sykepleiere og hushjelper fra fattige land slik at begge foreldre kan arbeide utenfor hjemmet?

Sykepleiere er et lærevillig og nysgjerrig slag. Til alle tider har vi reist rundt i verden og lært sykepleie i andre land. Og sykepleiere fra andre land har arbeidet eller gått på skole noen år her for å lære sykepleiemetoder man bruker i Norge. Mange velger også å ta deler av sin grunnutdannelse i andre land. Det er en stor og naturlig utveksling av erfaring og kompetanse som har vært nyttig for enkeltpersoner og landets samlede sykepleiekompetanse. Den utvekslingen av arbeidskraft er vi glad for og håper vil fortsette.

Det jeg vil rette søkelyset mot er hvordan rekruttering nå foregår, og det som skjer i landene sykepleierne reiser fra og hvilke arbeidsbetingelser sykepleierne som kommer hit til landet, tilbys.

Jeg vil først fortelle en historie om Rosalee – en flott filippinsk sykepleier, tillitsvalgt hos oss, en av de første som kom hit til landet i de store rekrutteringssveipene Norge gjorde i 1970-åra. Rosalee, som etter at hun kom hit, strevde med å få anerkjennelse for den jobben hun gjorde som sykepleier, som strevde med å få utdannelsen sin godkjent her. Rosalee som ikke kjente norsk arbeidsliv og som strevde med å beherske et for henne, usedvanlig fremmed språk.

Rosalee lengtet hjem. Rosalee hadde for å avhjelpe familiens økonomi reist til Norge fra mann og to små gutter. Hun skrev brev og ringte så ofte hun syntes hun hadde råd, men hun kunne ikke reise hjem på besøk. Det gikk lang tid før Rosalee så igjen guttene sine, og det tok henne flere år å få mann og barn hit til Norge. Opplevelsene har preget henne, og det har preget familien hennes. Rosalee er et eksempel, men forskere ser nå på konsekvensene det gir at vi, de rike vestlige landene, henter kvinnene fra fattige land hit enten som sykepleiere eller som hushjelper for oss slik at vi skal kunne opprettholde våre hardt tilkjempede arbeidsliv med begge foreldre i arbeid utenfor hjemmet. To-inntektsfamilien har blitt økonomisk nødvendig for oss. Norge har imidlertid ikke spørsmålet om hvordan det skal være mulig å kombinere omsorg for barn med full jobb for begge foreldre.

Det er ikke slik at de oppgavene som kvinnene ivaretar i sitt hjemland, automatisk blir overtatt av menn/fedre eller andre. Omsorgsoppgavene blir ikke gjort. Det rammer barna. Forskere bruker begrepet care-drain.

Det er også slik at vi ikke henter de vanlige ordinære arbeidstakerne, vi henter de flinkeste, de som er initiativrike, arbeidsvillige og modige. De som tør å prøve noe nytt. For modig må du være når du, som Rosalee gjorde i 1976, reiste til et helt fremmed land vekk fra familien, kulturen og språket. Vi henter arbeidskraft som et fattig land har brukt mye ressurser på å utdanne. Forskere bruker begrepet brain-drain.

Begge begrepene, brain-drain og care-drain, er det naturlig å bruke i forbindelse med migrasjon av sykepleiere. De aller fleste av oss er kvinner, også på verdensbasis.

Årsaken til at kvinner – og menn – må flykte fra sine hjemland, henger sammen med de store spørsmålene, som Verdensbanken og WTO, og de betingelsene de rike landene dikterer, det skal ikke jeg gå nærmere inn på.

Sykepleierforbundet har et bredt internasjonalt engasjement i dette spørsmålet. Vi har gjennom mange år vært med på å bygge opp sykepleierorganisasjoner både i Asia, Afrika og Øst-Europa. Det har kommet godt med i de siste årene å ha de gode kontaktene, spesielt i landene Norge har rekruttert fra.

Latvia

I 2000 var vi spesielt glad for våre nære kontakt med den latviske sykepleierorganisasjonen. Helt tilfeldig, under et besøk i Latvia fra oss, fikk organisasjonen informasjon om et ferskt fremstøt for rekruttering av sykepleiere fra Latvia til Norge. Et privat firma i Trondheim kontaktet de seks utdanningsinstitusjonene for sykepleiere i Latvia og helsedepartementet der med en intensjonsavtale om å gi norskundervisning ved sykepleierskolene. Dette med tanke på rekruttering av sykepleiere til Norge – i første omgang ca 200 per år. I Latvia utdannes det ca 700 latviske sykepleiere per år. De hadde en ny treårig utdanning og sykepleiere med denne utdanningen var de eneste som kunne gå direkte ut i det nye primær-helsetjenestetilbudet i landet. (Sykepleiere med tidligere utdanning må først ta tilleggsutdanning. Dette handler altså om oppbygging av en kommunehelsetjeneste i et land som ikke hadde det fra før).

Selvsagt ble styret i fagforeningen sterkt bekymret over dette tiltaket, og organisasjonen tok kontakt med lederne ved alle sykepleierutdanningene, landets helseminister og landets president. Forsøket fra Trondheimsfirmaet endte med en busslast sykepleiere i Norge fra både Latvia, Estland og Litauen. De stod her uten norskkunnskaper og uten jobb. Firmaet hadde ikke gjort jobben sin, og ingenting av det sykepleierne var blitt forespeilet, så som potensielle arbeidsgivere, norsk autorisasjon og bolig var tilstede. Rett og slett en masse problemer for de som kom. Vi hadde et møte med dem. Byrået hadde for de fleste ikke betalt avgiften for å få autorisasjon og dermed ble ikke deres søknad behandlet. De få som ble behandlet, fikk avslag fordi de ikke oppfylte kravene. De manglet både kvalifikasjoner som sykepleiere og språkkunnskaper nok til å kunne ansettes her.

Vi ser at i mange land er det en økende tendens til at sykepleiere formidles gjennom vikarbyråer, det skjer også i Norge. De fleste av disse blir værende kort tid på den enkelte arbeidsplass, med den kontinuitetsbrist det medfører for tilbudet til pasientene. Samme tendens gjør seg gjeldende for sykepleiere som rekrutteres fra utlandet. Begge løsninger er derfor etter vårt syn av kortsiktig karakter.

Regjeringer og de enkelte arbeidsgivere har ofte mangelfull kunnskap om hvilket utdanningsnivå og faglig kompetanse utenlandsk rekrutterte sykepleiere egentlig innehar.

Vi er alle enige om at det faktisk foreligger en del språkproblemer ved utenlandsrekruttering, som ikke må undervurderes. Det er viktig for pasientenes liv og helse at de blir forstått når de snakker med helsepersonell. Vi mener vi må skille mellom den utenlandsrekruttering som finner sted i form av utvekslingsprogrammer og at den individuelle sykepleier søker seg arbeid i andre land – og utenlandsrekruttering i form av mer eller mindre aggressive fremstøt fra regjeringers og de enkelte arbeidsgiveres side som eksemplet med Radmann A/S.

Sykepleierne har samlet seg i Standing Committee of Nurses of the European Union (PCN), hvor også NSF deltar. Vi har i tillegg en internasjonal organisasjon, International Council of Nurses (ICN) hvor de aller fleste av verdens sykepleierorganisasjoner er med. Både gjennom PCN og ICN har vi jobbet med migrasjon av sykepleiere og ikke minst prøver vi å forberede oss på det som skjer med østutvidelsen av EU.

I disse organisasjonene er det diskutert etiske retningslinjer og forsvarlig praksis innen internasjonal rekruttering av sykepleiere og det er arbeidet med å utvikle retningslinjer for akseptabel rekruttering av sykepleiere over landegrensene.

ICN har laget et policydokument på det samme området. Det er mangel på sykepleiere over hele verden, med noen få unntak. Og derfor må rekruttering skje skånsomt.

Ønsker velkommen

Sykepleierforbundet er skeptisk til import av sykepleiere til Norge fra andre land. Dessverre har det gjort at noen av de som kommer, har følt seg motarbeidet og lite velkomne. Men NSF er IKKE skeptisk til utenlandske kolleger. Tvert imot: Vi ønsker dem velkommen, vi ønsker sterkt at de skal være medlemmer av NSF, og vi forsvarer den individuelle sykepleiers rett til å ta seg arbeid hvor hun eller han vil. Vi har også åpnet vedtektene våre slik at de kan være medlemmer hos oss mens de venter på autorisasjonen sin, såkalt jobber på lisens. Vi ser nemlig at de blir tilbudt dårligere arbeidsbetingelser enn sine «urnorske» kolleger. Det bekymrer oss. Ikke minst med den utstrakte bruken av konkurranseutsetting i helsetjenesten i Oslo. Vi ser at der de private overtar, mangler vi tariffavtaler og det er et press på den enkelte arbeidstaker for å redusere lønns- og arbeidsbetingelser.

Vi er imidlertid skeptiske til aktive rekrutteringsfremstøt overfor sykepleiere i andre land, hva enten dette skjer i våre egne myndigheters eller private firmaers regi. Det er vi fordi vi faktisk har en veldig stor reserve av sykepleiere i Norge – mange nok til å fylle alle stillinger, hvis lønns- og arbeidsforholdene ble bedre. Vi mener rett og slett at alle land primært må løse sine egne mangelproblemer før man rekrutterer fra andre land, som ofte ikke bør miste den kompetansen de har. Dette er et prinsipielt syn, som vi deler med våre søsterorganisasjoner både i Europa og i International Council of Nurses. Det dreier seg imidlertid om arbeidsmarkedspolitikk og analyse av egne ressursbehov og muligheter for å løse dem – ikke om motstand mot våre individuelle kolleger, som av en eller annen grunn ønsker å flytte på seg.

Vi vet at det foregår mye uetisk fremferd i forhold til rekruttering av sykepleiere fra andre land, spesielt fra utviklingsland og andre land med svak økonomi til den rike del av verden. Vi protesterer mot utnytting av andre og fattigere lands ressurser, og vi protesterer mot at sykepleiere som rekrutteres derfra, ikke tilbys akseptable bolig- og arbeidsvilkår.

Til tross for vår skepsis har vi valgt å delta i myndighetenes ulike prosjekter for rekruttering av helsepersonell fra andre land. Først og fremst for å sikre at denne rekrutteringen foregår i betryggende former. Den er basert på avtaler med de aktuelle lands myndigheter, tar sikte på å gi best mulig språkopplæring på forhånd, og å sikre akseptable kontrakter med aktuelle arbeidsgivere.

Det siste prosjektet vi i Oslo nå har gått inn i, er en «utveksling» av sykepleiere fra Vilnius kommune til Oslo kommune. Det gjør vi fordi Litauen utdanner sykepleiere til arbeidsledighet. Oslo har sykepleiermangel. Vilnius og Oslo er vennskapsbyer. Prosjektet har også et «humant2 tilsnitt i forhold til å gi erfaring og kompetanse til sykepleiere fra Vilnius.

Det skjer på den måten at Oslo kommune inngår en avtale med Vilnius kommune om å tilby 15-20 sykepleiere fra Vilnius arbeid i Oslo kommune i to år (i tråd med regelverk for arbeids- og oppholdstillatelse) før de så «tilbakeføres» til Vilnius. Disse sykepleierne vil bli spesielt utvalgt, ett kriterie er at de er reelle arbeidssøkere i eget land og de skal få 16 ukers norskopplæring før de kommer til Norge. Oslo kommune vil så samarbeide med Aetat om videre norskopplæring etter at sykepleierne kommer hit. Vi stilte krav blant annet om at bolig måtte skaffes. Det fikk de.

Hva skal vi gjøre videre?

Mange sykepleiere i de landene som nå blir en del av EU har helt urealistiske forventninger til hvordan det er å jobbe som sykepleier i Norge.

Vi må:

• Gi sykepleierne et realistisk bilde av hvordan det er å jobbe her.
• Sørge for like arbeidsbetingelser og andre rettigheter for dem når de kommer.
• Kvalitetssikre faglig forsvarlighet i tjenesten vår så sykepleierne vet hva som forventes av kunnskap.
• Sørge for at arbeidsgiver/myndigheter gir dem mulighet til å forsørge seg mens de tar den tilleggsutdanningen de må ha i vårt helsevesen.
• Sørge for at agenter og byråer ikke gis mulighet for å rekruttere på kommersielt vis.
• Opprettholde kontakten med våre søsterorganisasjoner slik at vi kjenner konsekvensene ved rekrutteringen.

Det er en vanskelig balanse å støtte den enkelte sykepleier som søker arbeid, og å være kritisk til myndighetenes rekrutteringspolitikk.

Norsk Sykepleierforbund (NSF), og kanskje spesielt NSF Oslo, har lang erfaring med rekruttering av sykepleiere fra utlandet. Det er både fra østeuropeiske og asiatiske land.

Bokomtale

av Viktor Brevik

Er det rasjonelle beveggrunner for krigen mot Irak? Dette kan man ikke utelukke. Men dette gjelder for sterke særinteresser med sterk politisk innflytelse og ikke det amerikanske samfunn som helhet. Professor ved BI, Øystein Noreng, drøfter dette i boka Olje på bålet.

Hva var de egentlige motivene for at USA gikk til krig mot Irak, okkuperte landet og fengslet landets president?

Den amerikanske administrasjonen har argumentert vekslende mellom å begrunne krigen med Saddam Hussein og Iraks manglende demokrati, angivelige terroristforbindelser og landets besittelse av påståtte mengder av masseødeleggelsesvåpen. De stadig skiftende begrunnelsene kan tyde på at ingen av disse var ærlige. Hva var de egentlige motivene? Ifølge forfatteren var disse behovet for å kontrollere oljen og dermed dollarens stilling og forholdet til Israel. Med andre ord en skjult dagsorden.

11. september 2001 var katalysatoren som gjorde krigen mulig, men allerede flere år i forveien gikk det to parallelle løp for et sterkere amerikansk engasjement i Golfen og Irak: Det ene av en pro-israelsk høyrefløy og det andre av planleggerne i forsvarsdepartement, understøttet av rustningsindustrien andre som leverte varer og tjenester til Pentagon.

Videre drøfter boka: Hvis da det egentlige målet var kontroll med landets oljeressurser, hvorvidt har da okkupanten oppnådd sitt mål? Umiddelbart ser dette ikke ut til å være tilfellet. Oljeutvinningen er betydelig lavere enn før krigen. USAs okkupasjonskostnad er minst 4 milliarder US-dollar i måneden, mens oljeinntektene anslås til 1 milliard US-dollar i måneden (2003). Men finnes det mer objektive, langsiktige interesser og mål enn de kortsiktige gevinster? Noreng etablerer en modellmatrise for motivasjonen langs den ene aksen som skiller mellom egennyttige og idealistiske motiv, og langs den andre aksen skiller han mellom rasjonell og irrasjonell beslutning.

Hvem er så aktørene bak krigen? USAs oljeindustri var ikke begeistret for krigen, noe derimot landets største entreprenører og krigsindustrifirmaer var, eksempelvis Lockheed Martin. Likeså firmaet Halliburton, som er en stor leverandør av varer og tjenester til oljeindustrien og som i etterkant av krigen har blitt tildelt store kontrakter i Irak av okkupanten, – uten konkurranse. Det hører med til sammenhengen at den amerikanske visepresidenten i sin tid var sjef i Halliburton.

Allerede før krigen la rustningsindustrien planer om en omfattende eksport av våpen til et USA-vennlig Irak. At Irak i 2002 hadde begynt å selge sin olje i euro kan også ha vært et ytterligere motiv for krigen.

Hvor viktig er konkurransen med Kina (og Europa)? Kina er på lang sikt en potensiell farlig motstander i konkurransen til Midtøstens olje og markeder. Anslagene tilsier at Kinas oljeimport vil øke fra 1,7 millioner fat per dag i 2000 til 9,9 millioner fat per dag i 2030. (Tilsvarende tall for Vest-Europa er 7,4 og 13,9.) Den sterke konkurransen gjør at USA ikke er i stand til å sette dagsorden i internasjonale fora slik som tidligere. Et uttrykk for dette er at Sikkerhetsrådet ikke sanksjonerte Irak-okkupasjonen. De fleste land betakket seg for å bistå med soldater og penger.

Hvor sterk faktor er den jødiske lobbyen som støtter staten Israel?

Både forhenværende leder av Defense Policy Board, Richard Perle, og nåværende statssekretær i forsvarsdepartementet, Douglas Feith, uttrykte forsommeren 1996 i en tenketank sterk motstand mot Oslo-avtalen mellom Israel og palestinerne. Tenketanken var finansiert av den daværende høyreorienterte israelske statsministeren Netanyahu.

Forfatteren går også inn på den positive betydningen sammenbruddet av Sovjetunionen har hatt for Israels manøvreringsmuligheter.

De jødiske velgerne i USA utgjør 2 % av befolkningen. Disse velgernes geografiske konsentrasjon gir imidlertid 4 % politisk vekt ved valgene. 78 % av jødene stemte demokratisk i 2000. Det er begrenset sympati for de ytterliggående kreftene som regjerer i Israel og trolig ønsker et velgerflertall en fredelig løsning og en egen palestinsk stat.

Sjøl om Bush frir til den sionistiske del av jødene, sitter det ingen med jødisk bakgrunn i regjeringen. President Bush og justisminister Ashcroft er kristne fundamentalister, mens visepresident Dick Cheney og forsvarsminister Donald Rumsfeld er vanlige amerikanske kristne. Felles for alle disse er at de har nære bånd til Israels høyrefløy.

Viseforsvarsminister Wolfowitz, statssekretær Feith, rådgiver Perle og rådgiver Abrams er jøder og nøkkelpersoner i kretsen rundt Bush. Abrams er dømt for å ha løyet i Iran Contras-affæren, hvor man smuglet våpen for styrte sandinistene i Nicaragua. Perle har nære forbindelser med blant annet israelsk våpenindustri og har stadig blitt anklaget for inhabilitet og interessekonflikter, noe som gjorde at han trakk seg fra Det forsvarspolitiske råd. Feith er tidligere partner i et israelsk advokatselskap og tidligere konsulent for israelsk rustningsindustri.

Tradisjonelt står kristendom og jødedom langt fra hverandre og historisk er religionene ganske antagonistisk overfor hverandre. Hvis det nå er slik at deler av den jødiske befolkningen lar seg bruke som støttespillere for USAs økonomiske ambisjoner i Irak, hva vil da skje hvis USA lider nederlag? Vil da jødene bli syndebukken og jødehatet blusse opp blant USA konservative kristne? Alliansen kan med andre ord slå om til sin motsetning. Det er i dag en økende kritikk fra høyreorienterte kristne, eksempelvis Pat Buchanan, som mener at jødiske interesser har trukket USA ut i en gal krig. I verste fall kan et mislykket amerikansk engasjement i Midtøsten føre til en bølge av antisemittisme.

I boken blir Lenins imperialismeteori utfordret. Tidligere tiders imperialistmakter som har hatt store overskudd. Like før første verdenskrig hadde Storbritannia 7 % overskudd på betalingsbalansen av BNP og store fordringer. USA har i dag et tilsvarende stort underskudd og tre ganger så stor utenlandsgjeld. Og situasjonen vil sannsynligvis forverres. I 1914 hadde både Tyskland og Storbritannia høy sparing, mens amerikanerne sparer lite nå. Dette setter USA i en særstilling sammenlignet med andre tiders imperialistmakter, slik Lenin beskrev disse, ifølge forfatteren. USA kan ikke beskrives som en klassisk imperialistmakt som underlegger seg andre land for oppnå investeringsmuligheter og nye markeder.

I dagens nyhetsbilde refereres det til hovedsakelig tre grupper av irakere: Sunni-muslimer (Saddam-positive), sjia-muslimene i sør (Saddam-motstandere og fundamentalistiske) og kurderne (som er nasjonalistiske og for øyeblikket de mest USA-positive). Noreng gir derimot et annet bilde av sjia-området. Den samfunnskritiske og intellektuelt mer åpne tradisjonen i dette området førte til at kommunistene i perioder har stått sterkt. Kommunistene har også vært viktige støttespillere for den kurdiske bevegelsen. Kommunistpartiet deltok i revolusjonen i 1958, hvor kongedømmet ble avskaffet, noe som førte til at partiet fikk en begrenset innflytelse på regjeringen: Partiet stod sentralt i fagbevegelse og massebevegelser og i det kurdiske partiet KDP. I februar 1963 gjennomførte imidlertid det nasjonalistiske Baath-partiet et kupp hvor tusener ble henrettet uten lov og dom. Spesielt gikk det hardt utover kommunistpartiet. På dette tidspunktet bestod Baath-partiet av kun ca 3.000 medlemmer og troverdige påstander er kommet fram i om CIA-kupp. En bemerkelseverdig demokratisk og fri periode i Irak var dermed avsluttet.

På kort sikt har USA med krigen oppnådd mange negative effekter. Oljeprisen har økt, noe som gir dyrere olje for USA. Landet er avhengig av oljeimport. Krigen har kostet landet formidabelt. Og så langt har ikke Iraks oljeproduksjon nådd det nivået landet hadde før okkupasjonen og er dermed langt fra nok til å finansiere USAs utgifter. Okkupasjonen har slått en kile inn i forholdet mellom USA og Europa, først og fremst Tyskland og Frankrike.

USA kan ha håpet realpolitisk med okkupasjonen å svekke Saudi-Arabias posisjon i oljemarkedet. USA kan ha håpet å sprenge alliansen av oljeproduserende land og gjennom kontroll over irakisk oljeproduksjon og reserver å influere på prisnivået.

I siste kapittel drøfter boka hvorvidt Irak-krigen har gitt oss en farligere verden. USA som eneste supermakt kan nå ture fram på verdensarenaen. Noreng gir imidlertid leseren noen trøstens ord:

«En viktig hindring er at det amerikanske folk neppe er villig til å påta seg de umiddelbare kostnadene, mens den langsiktige gevinsten i beste fall er uviss.»

Det er sjelden jeg leser en så resonnerende politisk bok som denne, og kombinert med den solide detaljkunnskapen og de mange kildene oljeøkonomen bruker, er dette bra håndverk.

Bokomtale

ved Lars Akerhaug

Nirmal Brachmachari begynte å skrive tidlig. Allerede som ti-tolv-åring ble han oppmuntret til å skrive av lærerne, og han ga ut sin første bok i 1967 i India.

Men Nirmal er ikke en tilfeldig forfatter, som vi skriver om uten noen spesiell grunn. Som han skriver selv: «Jeg skriver slik en revolusjonær dikter skal. Å skrive er å kjempe på linje med andre frihetsforkjempere.»

Nirmal var en del av den revolusjonære bevegelsens oppvåkning i India ved slutten av 1960-tallet. Den første boka hans var en av mange populære litterære stemmer for naxalittbevegelsen som reiste seg på landsbygda i landet. Og som en av mange fikk han og oppleve den indiske statens undertrykking og kuing av frihetsstemmene, og satt blant annet til sammen tre år i fengsel før han kom til Norge i 1974.

For Nirmal er ikke den litterære situasjonen i landet han kom til, altfor mye å skryte av. Selv sier han at «det kapitalistiske Norge ser ut til å ha glemt sin egen fortid. Jeg ble skuffet da jeg oppdaget at selv ikke progressive folk skriver revolusjonær litteratur. Mens du i Bengal finner en sterk revolusjonær litterær situasjon, finner du ikke noe slikt i Norge. Ifølge Nirmal henger det og sammen med styrken til den revolusjonære bevegelsen i Norge. «Det er ikke mulig å skrive revolusjonær litteratur, som noe annet enn understrømninger og motrøster.»

Med dette som bakteppe kan det være godt å oppleve Nirmals nye dikt i boka Dikt fra eksil, trykt i engelsk-norsk utgave. Nirmals dikt forteller om en stolt revolusjonær tradisjon som fortsatt lever i store deler av verden, og ikke minst hans eget India. Han forklarer hvordan volden, som gjerne blir framstilt som irrasjonell, og ikke minst volden i tredje verden, som preges av «kaos» og «hat». Slik skriver også Nirmal tilbake, mot et vestlig mediebilde og konstrukt av India som bare ser fattigdom, kaos og hat. Han viser fram det motsatte, men tar og med de personlige pennestrøkene fra den militære kampen, som moren som fortviler over at sønnen har reist av gårde med geriljaen.

Og boka er også en motvekt til dette: «Jeg tror at selv om det dreier seg om et land mange ikke har kunnskap om, vil de kunne forstå,» sier Nirmal. «Jeg skriver ikke abstrakt, men med et enkelt språk alle kan lese.» Og selv om Nirmal i det store og hele ikke har noe godt inntrykk av norsk presse, er det ikke bare svart: «Både artikler i Klassekampen og Røde Fane forteller godt og riktig om situasjonen i India, og utgjør en god motvekt til vestlig-borgerlig media.»

Men diktene bærer også med seg en annen bruddlinje, situasjonen for en revolusjonær forfatter som samtidig er avskåret fra kampen. Spenningen eksilet skaper går gjennom i flere av diktene. «Jeg ønsker å fortelle om denne motsetningen,» sier Nirmal. «På den ene siden har jeg en sterk kjærlighet til mitt hjemland, på den andre siden er jeg preget av livssituasjonen her. I boka skriver jeg om hvordan vi er sperret inne, i et bur av gull. Og gull gir meg ikke fred,» sier Nirmal i boka:

jeg vil ut
til en virkelig frihet
jeg kan glede meg over

Men det er også en annen spenning, mottakelsen i Norge og rasismen, eller «forurenset luft» som forfatteren også kaller det. Nirmal utdyper at «Selv om jeg altså er en respektert forfatter som har gitt ut mange bøker i mitt eget hjemland, er det ingen som ville gi ut boken her i Norge. De sier vi alle blir behandlet likt, men faktisk får vi ikke muligheten til å være med å konkurrere, på grunn av språklige og andre segresjoner.»

Derfor valgte Nirmal også å gi ut bøkene på eget forlag. Diktene hans er slik et brudd med kontinuiteten av det kulturelle hegemoniet i Norge, der innvandrerstemmer og andre som ikke sklir inn i det medieskapte bildet av hva som er ‘god kultur’ passer inn. Men ifølge Nirmal er alt her heller ikke svart, og han legger vekt på at uten AKP og RV og støtten derfra ville det vært vanskelig å få publisert boka.

Men takken bør kanskje og gjengjeldes. Nirmal gir oss i boka en sjelden inngangsport til virkeligheten. Kanskje vi bør følge oppfordringen hans, og høre etter:

Du, du en av de rikeste
får lov il å snakke
når han ikke lenger er sulten!

av Peter M Johansen

Bankene er et mål blinket ut av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF), blant annet for å bryte opp den statlige kontrollen over finanssektoren og bryte ned kampkraftige fagforeninger.

Revolusjonen innen it banker på døra. Det er noe bankene vil få merke. India har verdens største jernbanesystem i verden. Men det er flere banker enn det er jernbanestasjoner i India. Landet har verdens største nettverk av banker.

«Vi er store forbund, en enorm kraft. Men hvor sterke vi er, vet vi ikke og får ikke svar før kampen kommer,» sier generalsekretær V Krishnamurthy ved All India Bank Employers Association (AIBEA) i Bangalore.

Bankene er et mål blinket ut av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). Det handler ikke bare om tilgang til store verdier, 14 lakhs crore rupis, vel 215 milliarder kroner av vanlige folks sparepenger, men også om å bryte opp den statlige kontrollen over finanssektoren og bryte ned kampkraftige fagforeninger. Det er en strategi i den imperialistiske globaliseringen.

«Vi deltar i andres kamp; det inngår i vår besluttsomhet. Vi mener at bankene må være på statens hender for å kunne brukes i utviklingen av landet. Det er en viktig kamp som nå pågår.»

AIBEA opptrer også som vaktbikkje i kampen mot korrupsjonen. De siste årene har de bankansattes forening i Karnataka Pradesh Bank offentliggjort de feite kontiene i delstaten, med navn og beløp. De falt ikke i like god jord hos alle.

Kampen står likevel på andre områder. 1 lakh bankansatte, 100.000, er allerede sendt hjem på «frivillig førtidspensjonering» i løpet av de siste to årene som følge av rasjonaliseringer, automatisering og teknologisering. Samtidig har det gått med 300.000 jobber i offentlig sektor og 270.000 småbedrifter har stengt, med fra fem til ti og opptil 200 til 300 ansatte.

Jobbene forsvinner raskere enn «den nye økonomien» skaper dem. Det er den ene delen av «globaliseringen» hvor banksektoren ikke skiller seg vesentlig fra andre deler av offentlig virksomhet, bortsett fra av fagforeningene jevnt over står sterkere i kraft av sin størrelse og erfaring.

Målene med å bryte opp banksektoren er derimot langt mer vidtrekkende enn bare å effektivisere bransjen ved hjelp av informasjonsteknologien. Bankene har spilt en betydelig rolle i Indias økonomiske utvikling helt siden Friheten i 1947, både med hensyn til samrøret mellom Nehru/Gandhi-dynastiet og de ledende industrikonglomeratene rundt familiene Tata og Birla og med hensyn til utbyggingen av landsbygda.

AIBEA ble dannet i 1946, før britene forlot landet. I dag fins det rundt 500.000 ansatte i de offentlige, kooperative, private og utenlandske bankene. 300-350.000 er ansatte i de offentlige bankene. Forbundet bevarte enheten fram til 1964, da det ble splittet i ni ulike forbund. AIBEA er fortsatt det største.

Før Friheten fantes det knapt banker på landsbygda, og før nasjonaliseringen av banksektoren i 1969 var det rundt 4.000 filialer. I dag er tallet 65.000 filialer. Det har skapt en nærhet til pengene som har kommet landsbygda til gode.

«Vi vil fortsatt at penger skal brukes til å utvikle landet, men det er et hardt press fra utenlandske banker for å kjøpe opp de private bankene i India for deretter å gå aggressivt til verks i markedet,» sier Krishnamurthy. De kjøper aksjer når kursen er lav. Han ramser opp: ING fra Storbritannia, ABN Ambo fra Nederland, Allianz og Deutsche Bank fra Tyskland, britiske HSBC (Hongkong Shanghai Bank Corporation) som er stinn med kinesisk kapital, Bank of Tokyo og Nova Scotia.

Men dette er ikke Sørøst-Asia, verken før eller etter krakket i 1997. Dette er Sør-Asia hvor markedet er mindre, med færre lån, og hvor det ikke virker slik den utenlandske kapitalen hadde tenkt seg. Det private markedet som flyter rundt, er lite. Det er ikke mye penger å hente inn.

«Det gir ingen reell og solid vekst. Vi har et eksempel på hvordan Bank of Tokyo stengte om kvelden i Kolkata (Calcutta) og åpnet igjen dagen etter i New Delhi. De utenlandske investeringene har i stedet gått ned fra 11 til 7 prosent. Profitten det siste året var ikke mer enn seks milliarder rupi.»

Banksektoren har vært en hjørnestein i oppbyggingen av India, i går og i dag. Banksektoren har vært en hjørnestein i organiseringen av arbeiderklassen og oppbyggingen av fagbevegelsen. Det som skjer med banksektoren i India, vil prege hele landet og den videre utviklingen.

De bankansattes foreninger var viktige i generalstreiken 24. februar som protesterte mot at streikeretten er fjernet i offentlig sektor. Hele finanssektoren, bank og forsikring, sluttet opp over hele landet. I Karantaka var oppslutningen i offentlig sektor total.

Om streikeretten forsvinner i bankene, blir det lettere for kapitalen å fjerne ordningen om at bankene må prioritere lån til bestemte samfunnsmessige sektorer, og lettere å si opp ansatte og investere i ny teknologi i tråd med anbefalingen til Det internasjonale pengefondet (IMF).

av Peter M Johansen

Ei europeisk ku får like mye subsidier som inntektene til 100 indiske familier. Kua kunne ha reist jorda rundt på businessklasse.

«Det som skjedde i Cancún var en delseier selv om Verdens handelsorganisasjon (WTO) ikke brøt sammen. Men de store slagene står foran oss, og med det lokale presset vil ikke utviklingslandene la seg knekke.»

Det strømmer en motstrebende optimisme fra bondelederen med professortittel når han tar i mot i sitt hjem i utkanten av Bangalore, Indias høyteknologiske senter som har gitt byen oppnavnet «Indias Silicon Valley». Smilet sitter løst og ledsager ofte de underfundige vendingene og anekdotene som følger med nåtidige og historiske betraktninger.

Professor M D Nanjundaswamy (67) er president for Karnatakas statlige bønders forening (KRRS). Foreningen har stått på barrikadene i lokale kamper som har grodd fram av utviklingene innen landbruket i India, og Nanjundaswamy er en størrelse innen den internasjonale bondebevegelsen som deltar i kampen mot den nyliberalistiske og imperialistiske globaliseringen.

«Han er ansiktet utad i kampen mot Monsanto i India,» sier en student om bondelederen. Professoren brakte militansen inn i KRRS. De svidde av testavlingene til Monsanto, og politiet tok beslag i eiendeler. Fordi bøndene nektet å betale avgifter, organiserte KRRS protester hvor de gikk inn på politistasjonene og hentet tilbake de beslaglagte tingene.

Delstaten Karnataka har det siste halvannet året vært hjemsøkt av en selvmordsbølge på landsbygda. Bønder som tar livet av seg, og urovekkende ofte flere familiemedlemmer sammen.

«Disse selvmordene startet rundt 1995 da India åpnet for WTOs liberalisme innen landbruket. Nå forsøker regjeringen å skjule denne forbindelsen og hevder at den ikke fins, at det er andre årsaker som ligger bak selvmordene.

Bharatiya Janata Party (BJP), regjeringspartiet, og statsminister Atal Bihari Vajpayee snakker om såkalt avlingsforsikringer. Men bøndene ser ikke noe til utbetalingene.

Myndighetene har ingen jordbrukspolitikk. Jordbruksproduksjonen har gått opp fire ganger siden Friheten i 1947. Bøndene har sett lite til det, og nå har det gått tilbake. Derfor kommer selvmordene.»

Mat for arbeid

KRRS krever at landsbyene blir gjort til «regnskapsførende enheter» for beregninger av landbruksstøtte og nødhjelp, ikke den større enheten taluk, et distrikt med opptil 130 landsbyer. Slik vil en komme tettere inn på problemene.

De såkalte «mat for arbeid»-programmene når ikke ut. Korrupsjonen er ikke bare gjennomgripende; den er også høyst synlig på veiene. Lastebil på lastebil går over delstatsgrensa til Kerala med ris fra Karnataka. Samtidig har liberaliseringen åpnet for salg av korn på tvers av delstatsgrensene uten å gå veien om statlige oppkjøp som tidligere. Det har ført til ruin for mange bønder i utsatte områder.

«Det er ikke bøndene som er skyld i de fallende prisene og at kostnadene har gått opp. Det er ikke bøndene som er skyld i den utenlandske importen og at gjelda stiger. Bøndene blir lurt,» sier Nanjundaswamy og trekker opp de internasjonale perspektivene.

«Ei europeisk ku får like mye subsidier som inntektene til 100 indiske familier. Kua kunne ha reist jorda rundt på businessklasse. Da jeg traff lederen for WTO fram til 2002, Michael Moore, i Genève i 1998, ønsket han seg mobiltelefoner til alle indiske bønder. Nanjundaswamy oppfatter det åpenbart lettere å forholde seg til dette dersom utsagnet hadde kommet fra den amerikanske regissøren ved samme navn.

«Jeg kom dit fra Mumbai; det var som å komme til en annen planet. I Andhra Pradesh selger bøndene nyrene sine til private sjukehus for å få penger til å overleve og forsørge familien.»

Annen verden mulig?

Nanjundaswamy mener at mange av de indiske landbruksorganisasjonene har vært for opptatt av små saker og har vært preget av klientisme. De har alltid bare nådd et fåtall, og de lokale representantene opptrer ofte som mellommennenes mellommenn.

Likevel er realitetene på bakken slik at han ikke tror utviklingslandene lar seg splitte, og at WTO vil bli sittende igjen med bare regionale avtaler. Så hva er vel WTO da? spør bondeprofessoren som var med World Social Forum (WSF) fra starten.

«Jeg spør meg selv med WSFs slagord, er en annen verden er mulig? Med WSFs agenda? Nei, WSF er ikke mot imperialismen eller kapitalismen, bare mot globaliseringen og nyliberalismen. KRRS var en av initiativtakerne til den parallelle konferansen til WSF i Mumbai, Mumbai Resistance 2004, med undertittelen against imperialism and war.

Brudd med WSF

Nanjundaswamy brøt med WSF og lot seg ikke lokke til Pôrto Alegre med tilbud om å stille opp sammen med «de store navnene».

«Og jeg som trodde at jeg hadde det største navnet,» smiler han. Han trenger ikke viser fram visittkort.

Bruddet kom da den franske Attac-lederen Bernard Cassen nedla veto mot å invitere Cubas statssjef Fidel Castro. Cassen hevdet det vil splitte bevegelsen, forteller Nanjundaswamy. Men da var den allerede splittet, konstaterer Nanjundaswamy. Han selv var ute, sammen med de ledende, militante landbruksorganisasjonene i India. Scenen er overlatt til de ikke-statlige organisasjonene.

Det er vanskelig å beskylde Nanjundaswamy for å være maoist, og det er enda vanskeligere å koble KRRS til den såkalte maoistiske naxalittbevegelsen som oppsto i slutten av 1960-tallet etter et væpnet opprør i landsbyen Naxalbari i West Bengal.

Nanjundaswamy tilhører en indisk retning av Fabian Society som kan beskrives som «verken kapitalisme eller kommunisme». Han trekker paralleller mellom Nehru-regimets industrialisering på bekostning av bøndene og Sovjetunionens planøkonomi.

Bokomtale

av Turid Horgen

Hvorfor gjør ikke kvinnene i omsorgsyrkene opprør når de opplever å ikke kunne utføre jobben slik de ønsker? Fordi de er kvinner, sier maktutrederne.

Forskerteamet bak boka Maktens samvittighet tar utgangspunkt i at den norske velferdsstaten er et særdeles vellykket eksempel på organisert humanisme etter de fleste målestokker. Og de avslutter arbeidet sitt med følgende forsiktige kraftsats: «Å gjøre dette (vellykkede eksemplet) til gjenstand for enkle og lite reflekterte former for effektivitetstrang, kan bety at man tar i bruk de mindre heldige resultatene av norsk modernisering til å undergrave de mer heldige.»

Gjennom de 228 sidene i boka behandler og belyser de denne påstanden grundig. De avdekker som sentralt noen konsekvenser av det de kaller en historisk betinget kjønnskonstruksjon, som ressurs og verdi i bygginga av velferdsstaten. Hvordan denne kjønnskonstruksjonen, slik den arter seg i kvinners forståelse og utøvelse av seg selv i arbeidsliv og omsorgsforpliktelser, er underkjent, utnyttet og mistenkeliggjort. Og samtidig er den et premiss i å forstå hvorfor ikke all effektivisering i offentlig sektor har ført til større tap av de godene velferdsstaten skal yte.

De avdekker hvordan kvinneundertrykkinga fungerer i å opprettholde et visst nivå på ytelsene i velferdsstaten til menneskene som trenger dem, samtidig som den opprettholder troen på at modernisering, effektivisering og målstyring av ulik typer kan føre fram. Kvinneundertrykking er riktignok et begrep knyttet til et forgangent 1970-tall, men forskerteamets resultater viser allikevel nettopp det, en avdekking av dagens kvinneundertrykking. I dagens språk. De setter ord på forhold som enten ikke er moderne å trekke fram i dag eller antas å være tilbakelagt.

Makt i velferdsstaten

Maktens samvittighet er et delprosjekt under Makt- og demokratiutredningen. Forskerne har gjennomført en rekke feltarbeid i to ulike kommuner og i et sjukehus.

De åpner med å slå fast velferdsstaten som en anerkjent betegnelse på det norske samfunnet. Det omfatter et statlig engasjement for å skape og sikre befolkningen en god livsstandard som det er stor oppslutning om. Forfatterne belyser det utviklingsstrekket de kaller desentraliseringen av velferdsstaten. I korttekst at staten gir rammevilkårene, kommunene yter tjenestene og forvalter ressursene. Makt i velferdsstaten dreier seg ikke minst om evnen og muligheten til å desentralisere dilemmaer.

Videre vil de belyse det de kaller eksplosjonen i behovene for statlig velferdsassistanse. De siste to tiårene er det et kjennetegn ved kommunenes virksomhet som overskygger alt annet, det er hvordan kommunene skal kunne gjøre alt det de er satt til gjøre. Forfatterne har lagt vekt på å samle erfaringen fra fagfolk på grasrotnivå; lokalpolitikere, administrativt ansatte i kommunene / sjukehus samt dem som forsøker å yte velferd i praksis; sjukepleiere, hjelpepleiere, sosionomer, leger osv.

Opplevd utilstrekkelighet

Erfaringene fra bakkenivå har et klart kjennetegn. De er preget av en svært sterk opplevelse av å ikke kunne imøtekomme overveldende forventninger og krav fra dem som etterspør deres tjenester – så vel fra dem som spesifiserer betingelsen tjenestene skal gis under, skriver forfatterne. Dette er en permanent utilstrekkelighetsfølelse, til tross for at det kontinuerlig arbeides med effektiviseringstiltak, omorganisering og til dels bedre økonomiske rammer.

Med eksempel fra sjukepleieren i hjemmetjenesten skisserer forfatterne at antallet eldre brukere svært ofte er større enn det sykepleieren og hennes kolleger makter å hjelpe på en måte de opplever som etisk og faglig forsvarlig. For å unngå at situasjonen blir kritisk, er det nødvendig å ta noen innersvinger; de løper raskere, bruker kortere tid hos hver enkelt, reduserer eller kutter ut hjelpen til enkelte, eller omgår reglene for medisinering. Uansett betyr det intensivering av egen arbeidsinnsats og opplevd utilstrekkelighet over for mennesker som trenger hjelp. Det er en beskrivelse og opplevelse av situasjonen som til fulle bekreftes av den nylig publiserte undersøkelsen blant sykepleier og hjelpepleier i eldreomsorgen.

Forfatterne stiller det de kaller det praktiske og trivielle spørsmålet: Hvorfor setter ikke sjukepleierne og hennes kolleger i kommuner og sjukehusets førstelinje en stopper for dette? Hvorfor gjør ikke ansvarlige politiske organer og administrative det?

De svarer også at de ikke finner noe enkelt svar. Men etter den langvarige observasjonen tror de at svaret på spørsmålet gir innsikt i vesentlige sider ved velferdsstatens særegne organisasjonsdynamikk.

Det dreier seg ikke bare om rollekonflikter i enkeltpersoner, men også om konflikter mellom organisatoriske nivå som skaper brudd i aktørenes erfaringsverdener – og dessuten dreier det seg om konflikter mellom kvinner og menn.

Kjønn i velferdsstaten

Offentlige organisasjoner er interessante arenaer for brytninger mellom ulike institusjonaliserte verdisystemer, hevder forfatterne. Den tradisjonelle velferdsambisjon eksisterer side om side med en stadig økende vekt på effektiv styring. Her gjør kjønn seg gjeldende på nye måter. Fra 1950 til 1980 bidro troen på og oppbyggingen av velferdsstaten til en viss grad å sikre kvinner likeverd og innflytelse. Innsatsen og inntreden i førstelinja i velferdsstaten var symbolet på den gode framtid og det gode samfunn. I dag framstår sosial- og omsorgspolitikken som et gjenstridig styringsobjekt. Det har stor konsekvenser for de som jobber der. Det er vanskelig å legitimere å jobbe der, fordi de økonomiske kostnaden er gjort til en så viktig kilde for bekymring for lokale og sentrale beslutningstakere.

Det er kvinner som dominerer fullstendig i jobbene hvor lønna er lav og innflytelsen liten. Det er ikke overraskende, skriver forfatterne: «det (er) slående at fordelingen av makt, innflytelse og karrieremuligheter i de systemene som sikrer dette, i så ekstrem grad er kjønnsbestemt».

Forfatterne trekker fram et interessant fenomen: Det har slått oss, skriver de, er at kjønn i bare liten grad gjøres til gjenstand til diskusjon på arenaer hvor lokalpolitikere, administrativt ansatte og fagfolk diskuterer forhold som har med beslutningsprosesser å gjøre. Aktørene selv snaker mest om «ledere og ansatte», og i den grad kjønn gjøres eksplisitt relevant, er det – blant menn så vel som blant kvinner – svært ofte gjennom omtale av problematiske forhold ved kvinner. Menn kritiseres i kraft av sitt lederskap og sin måte å praktisere sin rolle. Kvinner blir omtalt negativt på grunn av en antatt egenskap; som lite konstruktive deltaker i beslutningsprosesser og endringsarbeid.

Kulturell kapital

Forfatterne forsikrer om at det er ingen tvil om at kvinnene målbærer erfaringer i møtet med brukerne, pasienter, klienter og andre bistandsmottaker, som har overveldende krav de ikke kan tilfredstille. Men det som målbæres som erfaringer i møtet med brukerne blir forstått som noe annet, en kvinnelig og lite konstruktiv egenskap, når det er snakk om å diskutere beslutningsprosesser internt i for eksempel sykehuset. Forfatterne slår også fast at det er svært få menn som arbeider i tilsvarende posisjoner. De forlater slike poster etter kort tid.

Forfatterne undersøker antakelsen om at velferdsstaten er i ferd med å forbruke en type kulturell kapital – en kvinnelig omsorgsorientering som tradisjonelt gjenskaper seg selv ved å stille sitt liv til rådighet for de(n) andre. De slår fast at det ikke er noen tvil om at velferdsstatens viktigste kapital er kvinnelig arbeidskraft. Og at denne kapitalen i liten grad gjør seg gjeldende som premissleverandør for håndteringen av innflytelse, ressurser og organisasjonsutforming i offentlig sektor. De skriver at det er sentrale deler av den historiske konstituerte formen for identitets- og arbeidsutforming som på en særegen måte gjør seg tilgjengelig ikke bare for dem som har behov for offentlig omsorg, men også for det styringsapparatet som forvalter dem. Denne kjønnskonstruksjonen har vist seg svært tilpasningsdyktig, og er trolig den viktigste grunnen til at den norske velferdsstaten har lykkes med å realisere ambisjonen om universell omsorg.

De bekrefter og utdyper denne antakelsen gjennom de resterende sidene i boka. Det gjøres gjennom spennende sammenstilling av materialet de har fra observasjonene og intervjuene i møtet med fotfolket i velferdsstaten, sammen med teori som gir innsikt.

Forbrukes

I materialet til forskerne er det et forhold til som tegner seg klart. Aktørene som krever effektivisering, rasjonalisering og målstyring, er i ferd med å forbruke den kvinnelige kapitalen. I materialet til forskerne er det kvinner som er født før 1955 som strekker seg selv og arbeidsinnsatsen sin utover arbeidstida og som knuges av dårlig samvittighet overfor brukere som har krav de ikke får innfridd i forhold til de behovene, rettighetene og forventningene de har. Kvinner født seinere har ikke konstituert sin forståelse av seg selv på samme måte.

Det er en del av bakgrunnen for konklusjonen; Å gjøre den vellykkede velferdsstaten til gjenstand for enkle og lite reflekterte former for effektivitetstrang, kan bety at man tar i bruk de mindre heldige resultatene av norsk modernisering til å undergrave de mer heldige.

av Vladimir Lenin

«Et Verdens forente stater (ikke bare for Europa) er en statsform for samling av og frihet for nasjonene som vi forbinder med sosialismen – inntil den fullstendig seieren for kommunismen avskaffer staten fullt og helt, medregna den demokratiske staten. Men som en enkelt parole, ville neppe parolen om et Verdens forente stater være riktig,» skrev Lenin i 1915.

I nr 40 av Sotsial-Demokrat (1) la vi fram at en konferanse for partigruppene våre i utlandet hadde vedtatt å utsette spørsmålet om parolen «Europas forente stater», i påvente av en diskusjon i pressa om den økonomiske sida ved saka. (Lenin, «Konferansen til RSDAP-gruppene i utlandet» (1915) i Samla verk, engelsk utgave, 1974, bind 21, side 158-164.)

På konferansen vår fikk debatten omkring dette spørsmålet en reint politisk karakter. Noe av årsakene til dette var at oppropet fra sentralkomiteen hadde formulert denne parolen som en direkte politisk parole (den «øyeblikkelige politiske parolen …» som det står der). Oppropet satte ikke bare fram parolen om et republikansk Europas forente stater, men understreka uttrykkelig at denne parolen er meningsløs og feilaktig «uten at de tyske, østerrikske og russiske monarkiene blir styrta på revolusjonært vis.»

Det ville være helt feilaktig å polemisere mot ei slik framlegging av spørsmålet innafor grensene for ei politisk vurdering av denne parolen – dvs å hevde at den tilslører eller svekker osv. parolen om en sosialistisk revolusjon. Politiske endringer som er av en ekte demokratisk type, og særlig politiske revolusjoner, kan ikke under noen omstendigheter tilsløre eller svekke parolen om en sosialistisk revolusjon. Tvert om bringer alltid slike endringer den nærmere, utvider grunnlaget for den og trekker nye deler av småborgerskapet og de halvproletariske massene med i den sosialistiske kampen. På den andre sida er politiske revolusjoner uunngåelige i løpet av den sosialistiske revolusjonen, som ikke må bli sett på som ei enkelt handling, men som en periode med stormende politiske og økonomiske omveltninger, med svært skjerpa klassekamp, borgerkrig, revolusjoner og kontrarevolusjoner.

Men mens parolen om et republikansk Europas forente stater er helt uangripelig som en politisk parole – hvis den blir fulgt av at de tre mest reaksjonære monarkiene i Europa med russerne i spissen blir styrta på revolusjonært vis, så gjenstår ennå det svært viktige spørsmålet om det økonomiske innholdet i og betydninga av parolen sett ut fra de økonomiske vilkåra til imperialismen, dvs kapitaleksporten oppdelinga av verden mellom de «framskredne» og «siviliserte» kolonimaktene, så er et Europas forente stater under kapitalismen enten umulig eller reaksjonært.

Kapitalen er blitt internasjonal og monopolistisk. Verden er blitt skåret i biter av en handfull stormakter, dvs makter som har hatt lykken med seg i den store plyndringa og undertrykkinga av nasjonene. De fire stormaktene i Europa – Storbritannia, Frankrike, Russland og Tyskland, med ei samla befolkning på mellom 250 og 300 millioner, og et landområde på omtrent 7 millioner kvadratkilometer – rår over kolonier med ei befolkning på nesten 500 millioner (494.500.000) og et landområde på 64.600.000 kvadratkilometer, dvs nesten halve jordoverflata (133 millioner kvadratkilometer utenom polarområdene). Legg de tre asiatiske statene, Kina, Tyrkia og Persia til dette, de som nå er revet i filler av kjeltringer som fører en «frigjøringskrig», nemlig Japan, Russland, Storbritannia og Frankrike. Disse tre asiatiske statene, som kan bli kalt halvkolonier (nå er de i virkeligheten 90 prosent kolonier), har ei samla befolkning på 360 millioner og et landområde på 14,5 millioner kvadratkilometer (nesten halvannen gang så stort landområde som hele Europa).

Videre har Storbritannia, Frankrike og Tyskland investert kapital i utlandet til en verdi av ikke mindre enn 70 milliarder rubler. Jobben med å sikre «den rettmessige» profitten av denne nette summen, en profitt som overstiger 3 milliarder rubler årlig, blir utført av nasjonalkomiteene til millionærene, kjent som regjeringer. Disse rår over hærer og marineflåter og skaffer sønnene og brødrene til millionærene jobber i koloniene og halvkoloniene som visekonger, konsuler, ambassadører, embetsmenn av alle slag, prester og andre blodsugere.

Slik organiserer ei handfull stormakter plyndringa av nesten en milliard av befolkninga på jorda i epoken med den høyeste utvikla kapitalismen. Noen annen organisering er ikke mulig under kapitalismen. Gi avkall på koloniene, «innflytelsessfærene» og kapitaleksporten? Å tru at det er mulig, er det samme som å ramle ned på nivået til den sutrende prestemannen som hver søndag preker for de rike om de opphøyde prinsippene i kristendommen, og rår over dem til å gi de fattige – nå ja, om ikke millioner, så i hvert fall noen hundre rubler i året.

Et Europas forente stater under kapitalismen er det samme som overenskomster om delinga av koloniene. Men under kapitalismen fins det ikke noe annet grunnlag og ingen andre prinsipper for deling enn makt. En mangemillionær kan ikke dele «nasjonalinntekt» til et kapitalistisk land med noen på annet vis enn «i forhold til den kapitalen som er investert» (med en bonus i tillegg slik at den største kapitalen kan få mer enn sin del). Kapitalisme er privat eiendomsrett til produksjonsmidlene og anarki i produksjonen. Å slå til lyd for ei «rettferdig» fordeling av inntektene på et slikt grunnlag, er rein proudhonisme (2), tåpelig spissborgerlighet. Ingen fordeling kan gjennomføres på annet vis enn «i forhold i styrke», og styrken endrer seg i løpet av den økonomiske utviklinga. Etter 1871 var tempoet i økninga av Tysklands styrke tre eller fire ganger så raskt som Frankrikes og Storbritannias, og styrken til Japan vokste omlag ti ganger så raskt som styrken til Russland. Det fins ikke, og kan ikke finnes, noen annen måte å prøve den virkelige makta til en kapitalistisk stat på, enn ved krig. Krig strir ikke mot grunnlaget for den private eiendomsretten, tvert om så er den et direkte og uunngåelig resultat av dette grunnlaget. En jamn økonomisk vekst i enkelt foretak eller enkeltstater er umulig under kapitalismen. Under kapitalismen fins det ingen andre midler til å gjenopprette likevekta som blir forstyrra med visse mellomrom, enn kriser i industrien og kriger i politikken.

Sjølvsagt er det mulig med midlertidige overenskomster mellom kapitalister og mellom stater. I denne betydninga er et Europas forente stater mulig som en overenskomst mellom de europeiske kapitalistene … men hva er formålet? Bare å undertrykke sosialismen i Europa med samla krefter og å forsvare kolonibyttet mot Japan og USA med samla krefter. USA og Japan er virkelig blitt forfordelt når det gjelder den nåværende oppdelinga av koloniene, og de har vokst voldsomt mye raskere i styrke de siste femti åra enn det tilbakeliggende og monarkistiske Europa som nå er i ferd med å bli senil. Europa som helhet står for økonomisk stillstand sammenlikna med De forente stater i Amerika. På det nåværende økonomiske grunnlaget, dvs. under kapitalismen, ville et Europas forente stater bety at reaksjonen organiserte seg for å hemme utviklinga til Amerika som er raskere. Den tida da demokratiets og sosialismens sak bare blei knytta til Europa, er forbi for alltid.

Et Verdens forente stater (ikke bare for Europa) er en statsform for samling av og frihet for nasjonene som vi forbinder med sosialismen – inntil den fullstendig seieren for kommunismen avskaffer staten fullt og helt, medregna den demokratiske staten. Men som en enkelt parole, ville neppe parolen om et Verdens forente stater være riktig. For det første fordi den betyr det samme som sosialisme. For det andre fordi den kan bli tolka feilaktig til å bety at seier for sosialismen i et enkelt land er umulig, og den kan også skape feilaktige oppfatninger når det gjelder forbindelsene mellom et slikt land og de andre landa.

Ujamn økonomisk og politisk utvikling er en absolutt lov under kapitalismen. Derfor er seier for sosialismen mulig først i noen eller til og med i et enkelt kapitalistisk land. Etter å ha ekspropriert kapitalistene og organisert sin egen sosialistiske produksjon, vil det seierrike proletariatet i det landet reise seg mot resten av verden – den kapitalistiske verden. Det vil trekke de undertrykte klassene i andre land til saka si, oppildne til oppstander mot kapitalistene i de landa, og om det er behov for det til og med nytte væpna makt mot de utbyttende klassene og statene deres. Der proletariatet seierrikt har styrta borgerskapet, vil den politiske samfunnsformen være en demokratisk republikk. Den vil i stadig sterkere grad samle kreftene til proletariatet i en bestemt nasjon eller i bestemte nasjoner, i kampen mot de statene som ennå ikke er gått over til sosialismen. Det er umulig å avskaffe klassene uten at den undertrykte klassen, proletariatet, utøver diktatur. Ei fri samling av nasjoner som har sosialisme er umulig uten en mer eller mindre langvarig og hardnakka kamp fra de sosialistiske republikkene mot de tilbakeliggende statene.

Det er av disse grunnene og etter gjentatte diskusjoner på konferansen til RSDAP-gruppene (3) i utlandet, og etter den konferansen at redaktørene for det sentrale organet har kommet fram til at parolen om et Europas forente stater er en feilaktig parole.

Noter:

1. Sotsial-Demokrat – ei illegal avis som blei utgitt av Sentralkomiteen i RSDAP fra februar 1908 til januar 1917. Alt i alt kom det ut femtiåtte nummer. Avisa trykte omtrent åtti artikler og notiser av Lenin.

Sotsial-Demokrat hadde stor betydning under reaksjonsåra (1907-10), og det etterfølgende revolusjonære oppsvinget, da bolsjevikene kjempa imot likvidatorer, trotskister og oztoviser, for å bevare det illegale marxistiske partiet, for å styrke enheten i det og tilknytninga til massene.

Under første verdenskrigen spilte Sotsial-Demokrat, som var hovedorganet til bolsjevikene ei usedvanlig stor rolle når det gjaldt å propagandere parolene om krig, fred og revolusjon.

2. Proudhonisme – etter Proudhon, Pierre Joseph (1809-1865) – Franskmann. En av grunnleggerne av anarkismen. Hans mest kjente verk er Hva er eiendom? (1840), der han kom til den berømte slutninga: eiendom er tjuveri. Under revolusjonen i 1848 drev Proudhon en omfattende agitasjon for «retten til arbeid», som han mente skulle bli virkeliggjort gjennom å opprette en særskilt bank. De økonomiske, filosofiske og politiske oppfatningene hans ga først og fremst uttrykk for det breie franske småborgerskapets reaksjon mot gjennombruddet av kapitalismen. Marx og Engels kritiserte teoriene hans skarpt, og særlig var kritikken mot de økonomiske avhandlingene hans knusende. Se blant annet Marx: Filosofiens elendighet (1847), Marx: Om Proudhon, brev til J.B. Schweitzer (1865) og Engels: Om boligspørsmålet (1872-73).

Tilhengerne av Proudhon fortsatte som en egen politisk strømning i lang tid etter hans død. Den seinere anarko-syndikalismen har ei svært nær tilknytning til Proudhons ideer.

3. RSDAP-gruppene – Gruppene til Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet.

av Kjersti Ericsson

Hvordan skal vi få et samfunn der strukturene ikke klemmer oss slik de gjør i dag?

Alle snakker om tida, men vi burde heller snakke om strukturer, sa kvinneforskeren Anne-Lise Ellingsæther nylig i et intervju i Klassekampen. Utgangspunktet var den berømmelige «tidsklemma». Men hva er det som klemmer oss? Er det tida, eller er det noe annet? Svaret er: Noe annet. Det handler om samfunnsstrukturer.

I boka Kvinnekamp! Vi eier morgendagen! som kom ut i 1986, fortelles mange historier om kvinners hverdagsliv. En av dem som kommer til orde, er lærer Grete. Hun beretter: «Mannen min tjener godt, og han sa at det var greitt at jeg begynte å jobbe, bare han ikke merker det.» En sånn mann som Gretes var ikke noe ideal for tjue år sida heller, men det fantes nok en god del eksemplarer av ham. Forhåpentligvis er arten sjeldnere i dag, han er ikke akkurat verneverdig. Grete fikk altså lov til å jobbe, så sant mannen ikke merket det. Ingen endringer i servicen i heimen, var hans krav. Vi rister på hodet av en sånn gammeldags gubbe.

Men snu dette eksemplet på hodet, og sett en arbeidsgiver i stedet for Gretes mann. Hva sier arbeidsgiverne? Jo, arbeidsgiverne sier: Det er greitt at du har barn og familie, bare vi ikke merker det. Ingen endringer i innsatsen på jobben, er deres krav. Ja, de sier det ikke en gang, for det er så sjølsagt at det ikke er nødvendig å si det. Premisset i arbeidslivet er fortsatt at det å ha barn og familie er en privatsak som ikke skal virke inn på innsatsen som arbeidstaker.

For menn har det vært mulig å fungere på slike premisser, fordi kvinnene tok ansvaret hjemme. Altså kan en si at arbeidslivet er strukturert med mannen som standardmønster. Kvinnen passer ikke inn i dette mønsteret, og blir skikkelig klemt. I takt med kvinnenes inntog i arbeidslivet er det da også blitt kjempet fram en del rettigheter som skal kompensere for denne manglende passformen, slik som omsorgspermisjon, rett til å være hjemme med sykt barn et visst antall dager osv. Men dette er nettopp kompensasjon. Mønsteret er fortsatt det samme, det er ikke erstattet med et nytt. Derfor opplever kvinner at en gravid arbeidssøker lett blir diskriminert, at en arbeidstaker med ambisjoner helst ikke bør bli gravid, at en omsorgspermittert arbeidstaker ofte kommer tilbake til andre og mindre spennende arbeidsoppgaver. Og siden det for de fleste kvinner er umulig å ha barn og familie uten at det merkes, må de «velge» lønnsnedslag og svekkete pensjonsrettigheter, det vil si deltid.

Det er en del omkostninger knyttet til det å bruke rettigheter en faktisk har. Og noen rettigheter fungerer best når de overhodet ikke brukes, som for eksempel rett til ammepause.

Best når de ikke brukes

Kvinner må betale prisen for den manglende passformen. Menn har riktignok også rettigheter knyttet til barneomsorg. Men de fungerer absolutt best når de ikke brukes. En mann skal virkelig ikke la arbeidsgiver merke at han har barn og familien. Fedrekvoten har riktignok ført til at det store flertall fedre tar ut sine 4 tilmålte uker. I en undersøkelse kvinneforskerne Elin Kvande og Berit Brandth nylig gjorde, gjaldt dette 74 % av de spurte fedrene. Men bare 14 % tok foreldrepermisjon ut over det. Arbeidslivets struktur med mannen som standardmønster er også en skikkelig bremsekloss for en likere fordeling av omsorgsansvar mellom kvinner og menn, noe blant annet mannsforskeren Øystein Gullvåg Holter har pekt på.

«Kompensasjonsmodellen» – å gi kvinner rettigheter som skal kompensere for at det mønsteret samfunnet er organisert etter, ikke passer for dem, kan aldri bli noen virkelig løsning på dette strukturelle problemet. Mønsteret må forandres.

Ordet «reproduksjon» (gjenskape) brukes i litt ulike betydninger. Det brukes om å gjenskape varen arbeidskraft, og er da knytta til kapitalismen som økonomisk system. Men det brukes også i en videre betydning, om å gjenskape liv, gjenskape arbeidsevne, ta vare på mennesker, også mennesker uten salgbar arbeidskraft. Under kapitalismen foregår reproduksjonen av arbeidskrafta, både den delen som dreier seg om å gjenskape arbeiderens arbeidskraft fra dag til dag, og den delen som dreier seg om å oppdra nye generasjoner arbeidere, i flere ulike sammenhenger. Den foregår i hjemmet, som ubetalt arbeid. Og den foregår på institusjoner som barnehager, skoler og sjukehus.

For kapitalismen er flertallet av menneskene bare interessante som bærere av varen arbeidskraft. De menneskene som er bærere av den arbeidskrafta kapitalen av en eller annen grunn ikke har bruk for, har bare betydning som plagsomme utgiftsposter. Dette bestemmer betingelsene for menneskenes liv. De systemene som deltar i reproduksjonen av arbeidskrafta, som hjem og skole, skal skape den sorten arbeidskraft kapitalen vil ha, og helst billigst mulig. De menneskene kapitalen ikke har bruk for som arbeidskraft, skal oppbevares uten at det koster for mye. For kapitalen er menneskene midler i produksjonen, ikke mål i seg sjøl. Dermed blir de reproduktive oppgavene underordna den kapitalistiske produksjonens krav. Disse underordnede og mindreverdige oppgavene er i hovedsak kvinnearbeid. Og kvinnene blir midler dobbelt opp: De blir midler til å gjøre andre i stand til å fungere i produksjon og samfunnsliv, på kapitalens premisser.

Men de fleste vanlige folk ser både på seg sjøl og hverandre som viktige i sin egen rett, med krav på et godt og verdig liv, der de kan utfolde seg som mennesker. For dem som skal løse de reproduktive oppgavene, enten det er i hjemmet eller i ulike andre institusjoner, blir det en kollisjon mellom deres eget utgangspunkt (mennesker er mål i seg sjøl) og de premissene systemet legger for arbeidet deres (mennesker er midler i den kapitalistiske produksjonprosessen).

I dag forlanges det at oppgavene i helse-, sosial- og utdanningssektoren skal rasjonaliseres, effektiviseres og gjøres billigere. I kjølvannet av dette har vi fått en høyrøstet retorikk om individets og familiens ansvar. Noen må jo ta skylda for følgene når det offentlige trekker seg ut. Og noen må helst overta oppgavene. Gjett hvem!

Det er heller ikke lett å nekte. Når for eksempel skolen utarmes og det forlanges av foreldrene at de skal overta oppgave etter oppgave, er det jo deres egne barn det går ut over dersom foreldrene nekter å stille opp. Så foreldrene stiller opp. Og reproduksjonsoppgavene eser ut:

Gode foreldre stiller opp

Å være foreldre til skolebarn på den måten som det forventes i dag, er blitt en hel liten jobb. Hva er det så som forventes? Penger er én ting. Det er lenge siden grunnskolen var gratis. Lærerlaget i Oslo fant for noen år siden ut at foreldre til barn i grunnskolen i byen betaler 16 millioner i året til skolen. Dette er mye, men ligger likevel 30 % under landsgjennomsnittet. Leirskoleopphold og andre utflukter må betales dersom ikke ungene skal settes utenfor fellesskapet med de andre. Ikke så få foreldre betaler også for skolemateriell og bøker skolen ikke finner plass til på sine magre budsjetter. Dugnadsarbeid er en annen ting. Pusse opp nedslitte klasserom, male og sy gardiner, vaske rundt når det offentlige ikke har råd til skikkelig reinhold. Å være til stede på ulike møter og arrangementer i skolens regi er en tredje ting. Å være klassekontakt og aktivitetsansvarlig er en fjerde. Å følge opp barnas lekser og skolearbeid på foreskrevet vis er en femte. Mange skoler gir foreldrene hjemmelekser for å lære dem den rette måten å delta i barnas leksearbeid på. Å drive for eksempel taletrening med barnet sitt fordi skolen ikke har råd til logopedtimer er en sjette. Å holde rede på «ranselposten» er en sjuende. Å være skoleforelder i dag innebærer blant annet å være litt vaktmester, litt hjelpelærer, litt assisterende spesialpedagog. Og i tillegg til de konkrete tingene jeg har nevnt, er det en mer generell forventning om at familielivet skal være stimulerende og utviklende, innrettet på å investere kulturell kapital i barnet. For barnet skal jo helst bli nyttig og framgangsrikt i et stadig mer konkurransepreget samfunn. Nå skal en helst starte på fosterstadiet, med sang og musikk og bevegelser som skal virke utviklende på den lille.

Gode foreldre stiller opp, i vissheten om at skolegang, skoleresultater og en «utviklende» tilværelse i det som skulle vært fritida er viktige for barnas framtidsutsikter. Barna til de såkalte «dårlige foreldrene» blir tapere i dette racet om en best mulig plattform for et framgangsrikt voksenliv.

Og dette er den andre strukturen som klemmer oss, at det arbeidet vi synes er viktig og ikke bare kan slurve unna, som omsorg for barn, skal gjøres under forhold som signaliserer at det er en samfunnsmessig salderingspost, samtidig som kravene til kvaliteten på dette arbeidet stadig øker. Men det er ikke vi sjøl som bestemmer kvalitetskriteriene. De bestemmes av hvilken type mennesker kapitalen har bruk for. Hvis vi jobber hardt for å skape akkurat den typen, vil det kanskje gå barna våre vel, de vil få de gode jobbene i stedet for å havne som sosialt bunnfall i et stadig mer polarisert samfunn.

Den indirekte utbyttinga av kvinnene

Den tredje strukturen handler om den indirekte utbyttinga av kvinnene gjennom husarbeidet. I marxistisk terminologi pleier vi å dele arbeidsdagen i to: Den nødvendige arbeidstida og merarbeidstida. Den nødvendige arbeid-stida er den tida som går med til å produsere de verdiene arbeideren og hans familie trenger for å leve. Dette er grunnlaget for lønna. De verdiene som blir skapt i merarbeidstida, går i lomma til kapitalisten, og er grunnlaget for profitten.

La oss ta en liten avstikker til gamle dagers arbeiderhusholdninger. I Tistedalen hadde konene til sagbruksarbeiderne gjerne både gris og et lite potetstykke. De måtte spe på mannens pengelønn med potetdyrking og griseoppdrett for å kunne forsørge familien. Alternativet ville være å kreve høyere pengelønn, så arbeiderne kunne kjøpe de matvarene konene deres nå produserte sjøl. Det ville betydd at kapitalistene hadde måttet betale mer for arbeidskrafta.

De færreste kvinner i Norge dyrker poteter og har gris i bakhagen i dag. I fattige land i Sør er det imidlertid annerledes, der er kvinnenes sjølbergingsjordbruk ofte avgjørende for å forsørge familien til den svært lavtlønte arbeideren. Men også kvinner i Norge gjør mye husarbeid. Dersom kvinnene ikke hadde gjort dette nødvendige arbeidet gratis, måtte oppgavene vært løst enten ved at de ble gjort til et offentlig ansvar, betalt over de offentlige budsjettene, eller ved at de arbeidet kvinnene gjør, ble kjøpt på markedet (slik vi kjøper kokkens matlage-arbeid, kjøkkenhjelpas oppvask-arbeid og servitørens servere-ar-beid når vi spiser på restaurant). I det første tilfellet ville de offentlige ut-giftene øke kolossalt. Det betyr at kapitalistklassen totalt, gjennom sin representant staten, måtte brukt en mye større del av overskuddet som skapes, til å betale for offentlige tjenester. Dermed ville det bli mindre igjen som profitt til kapitalistene. I det andre tilfellet, hvis folk skulle kjøpe det arbeidet som kvinnene nå gjør gratis, på markedet, så måtte de sjølsagt hatt mye høyere lønn. Gratisarbeidet i hjemmet er med på å holde både lønna og offentlige utgifter nede, og dermed profitten oppe. Slik står kapitalismen for ei indirekte utbytting av arbeid i hjemmet.

Så kan en si: Pytt, pytt, husarbeidet i våre moderne, høyteknologiske hjem er ingenting å snakke om mot slitet til arbeiderkona i Tistedalen før i tida. Og det er nok sant. Men det er belastende nok til at mange som har råd, og en del som egentlig ikke har det, går til det skritt å leie noen for å gjøre det for seg. Dessuten er det ikke alltid at tidsbruken reduseres i takt med den teknologiske utviklinga. Forskeren Ingun Grimstad Klepp har nylig funnet ut at vi bruker mer tid på klesvasken i dag enn i 1860. Og det er fortsatt kvinnene som sørger for å holde familien ren. Kvinner i dag bruker gjennomsnittlig 15 minutter på vask og stell av klær hver eneste dag. Hvis jeg har regnet riktig, blir det ca. 91 timer i løpet av et år, altså rundt to og ei halv arbeidsuke. Det vanlige i 1860 var å ha storvask et par ganger i året. Menn bruker i følge samme forsker 0,02 minutter per dag på vask og stell av tøy. Forklaringa på økningen er høyere renslighetskrav, flere klær osv. En kvinne av i dag som prøvde å legge seg på 1860-tallsnivå, ville antakelig oppleve at barna hennes ble tatt av barnevernet på grunn av omsorgssvikt.

For å oppsummere: Mannen som mønster i arbeidslivet, reproduksjonen som underordnet og mindreverdig i forhold til produksjonen, den indirekte utbyttinga gjennom husarbeidet, det er tre strukturer som henger sammen, og som holder oss i ei beinhard klemme.

En utopi under beleiring

Hvordan skal vi komme ut av klemma? La meg begynne i utopien. Og dette er en utopi som faktisk eksisterer, riktignok som ei lita øy under stadig beleiring fra nedskjæringskåte myndigheter. Dere kan lese om den i Turid Horgens vakre bok: Når språket berører. Den handler om Turids og andres arbeid med sterkt multihandikappete barn som ikke har det vi vanligvis forstår med språk. Det er ikke så godt for andre å vite hvordan de har det og opplever verden. Kanskje har de for eksempel smerter uten at omverdenen forstår det.

Disse barna kan aldri bli nyttige i det kapitalistiske produksjonsmaskineriet. De kan ikke «utvikles» på kapitalens premisser. Men de har behov, ikke bare for mat, drikke og nødvendig stell, men også for vennskap, nærhet, skjønnhet, nye opplevelser, kontroll i sitt eget liv. Hvordan fyller en slike behov for barn som ikke snakker, som kanskje har sterkt svekkete sanser, som har lammelser eller manglende muskelkontroll, og som noen ganger er så svake at de neppe har noe langt liv i sikte? Turid og medarbeiderne hennes finner sine måter. De føler seg fram: Hvilke bevegelser ser det ut til at barna liker, hvilke former liker de å føle på, hva synes de det er fint å se på? Hvordan kan vi gi dem muligheten til å velge, for eksempel med et lite trykk med handa, om de vil vogge fram og tilbake, eller heller kjenne på en myk ball?

Da jeg leste Turid Horgens bok, hadde jeg nesten vanskelig for å tro at noe slikt som dette kunne foregå i dagens Norge. Det er kommunisme! tenkte jeg. For i denne vesle utopien under beleiring er ikke disse barna redusert til plagsomme utgiftsposter, håpløse tilfeller som det ikke er kostnadssvarende å investere noe i, fordi de aldri kan bli nyttig arbeidskraft for kapitalen. De er mennesker, rett og slett. De har behov. Og de får utvikle seg og oppleve fine ting på sine egne premisser, som Turid og de andre strever hardt for å tolke.

Når vi skal prøve å tenke om framtida, og om hvordan vi skal kunne endre de strukturene som klemmer oss, tror jeg det er viktig at vi har dette bildet i bakhodet. Vi vil ha et samfunn der vi er mennesker rett og slett, ikke arbeidskraft eller utgiftsposter. Vi vil ha et samfunn der behov, ikke profitt bestemmer produksjon og organisering. Vi vil ha et samfunn der vi får utvikle oss og oppleve fine ting på egne premisser, ikke for å bli nyttigere for kapitalen.

Hvordan skal vi så få et samfunn der strukturene ikke klemmer oss slik de gjør i dag? Jeg vil ta opp 4 punkter:

1) Vi trenger et samfunn der folk er viktige i seg sjøl, ikke bare viktige som midler i den kapitalistiske produksjonen og for å maksimere profitten. For det første betyr dette noe for målet med produksjonen: Den må være innrettet på å dekke folks behov. Det betyr også at de strukturene som dikterer at familielivet skal få restene når jobben har tatt sitt, og at det vi kaller for reproduktive oppgaver er underordnet og mindreverdig i forhold til produksjonen, må endres grunnleggende. Og det må bety at både livet på jobben, og forholdet mellom arbeidslivet og livet ellers blir annerledes. «Det skal bli like fint å jobbe som å dainse,» heter det i Ellinors vise. Å dainse er noe vi gjør for gledens og utfoldelsens skyld. Å jobbe er noe vi gjør for lønnas skyld. Men i alt arbeid, også i dagens samfunn, er det et element av dans. Det er viktig for oss å gjøre arbeidet slik vi synes det bør gjøres, det gir stolthet og glede. I sin doktoravhandling om kvinner i renholdsbransjen skriver May-Len Skilbrei for eksempel om renholdere som insisterer på å vanne blomster, rette på duker og liknende småting som gjør det vakkert og trivelig på de kontorene de skal vaske. Arbeidsgiverne derimot, mener at dette ikke inngår i den tjenesten firmaet selger, og skal renholderne drive med sånt, får de gjøre det gratis, utenom den tida de får betalt for. Arbeidsgiverne vil, i effektiviseringens og fortjenestens navn, fjerne ethvert element av «dans» fra jobben. Tilsvarende skjer på alle slags arbeidsplasser, fabrikker, kontorer, sykehus, universiteter.

Hvis det skal bli like fint å jobbe som å dainse, må også arbeidet, i langt større grad enn i dag, dekke behovet vårt for utfoldelse, for å være skapende, for stolthet over vel utført og viktig arbeid, for kontroll over egen virksomhet, for givende samspill med arbeidskameratene. Dersom arbeidet fyller slike behov, vil det også kunne bety at det blir færre frustrasjoner å ta ut på det vi nå kaller «fritida», og færre savn å dekke. Kanskje blir ikke skillet mellom «arbeidet» og «fritida» så stort som i dag. «Fritida» er jo «fritid» fordi arbeidstida er ufri, den er kjøpt og kontrollert av andre enn oss sjøl. Og hvis det som i dag ses på som «reproduktive oppgaver», som helst skal gjøres så privatisert og billig som mulig, blir tildelt en helt annen betydning og helt andre ressurser, da åpner det kanskje for nye måter å danse på.

Barn – ingen privatsak

2) Vi trenger et samfunn der forsørgelsen av barn ikke er en privatsak. I vårt samfunn er forsørgelsesansvaret for barn til sjuende og sist privat, det ligger på foreldrene. Men sjøl om dette er det grunnleggende prinsippet, er det modifisert gjennom framveksten av velferdsstaten. Det offentlige bidrar til forsørgelsen og til omsorgs- og sosialiseringsarbeidet på forskjellige måter. I dag tilbringer kanskje flertallet av norske barn mer av sin våkne tid i barnehage, skole og fritidsordninger enn sammen med foreldrene. Dette ses på med bekymring av Kristelig Folkeparti, men kanskje ikke av så mange andre. Det som vekker bekymring, er naturligvis utarmingen av de offentlige tilbudene, og at kostnadene for foreldrene, for barnehage og fritidsordning, er høye.

Den verdensberømte velferdsforskeren Gösta Esping-Andersen har gått ut med følgende råd til Europas stater: Sats på den skandinaviske modellen: Å bygge ut barnehager som gjør det mulig for mødrene å jobbe, og å gi økonomisk støtte til enslige mødre, er en investering i forebygging av sosiale kriser. Slike tiltak bidrar til å gjøre fattigdom blant barn mindre utbredt. Fattigdom blant barn avler sosiale problemer blant voksne. Det spørs om regjeringene er villige til å lytte til Esping-Andersen. Heller ikke de skandinaviske regjeringene ser ut til å være særlig opptatt av velsignelsene ved den skandinaviske modellen, snarere tvert imot. Men Esping-Andersen har sjølsagt et godt poeng: Noe av det mest fornuftige en kan gjøre for å få et godt samfunn, og for å minske sosial ulikhet, er å satse på barn og unge. La oss få et samfunn med gode, offentlige og gratis tilbud, som skole, barnehage og alle slags fritidsaktiviteter innenfor idrett og kultur. Resten av kostnadene ved å ha barn kan komme gjennom en utvidet barnetrygd. Dette vil også befri foreldre for å måtte være en utarmet skoles forlengede arm inn i barnas fritid, der alt skolen ikke har råd og krefter til å gi dem, skal kompenseres. I et annet samfunn vil foreldrene dessuten være befridd for stadig å måtte tenke på å forberede barna til en best mulig utgangsposisjon i et stadig hardere konkurransesamfunn. La foreldre og barn rett og slett ha det fint sammen.

3) Vi trenger et samfunn der husarbeidet tas på alvor. I dag tas ikke husarbeidet alvorlig som arbeid, det skal gjøres på fritida. I tradisjonell økonomisk språkbruk er det ikke en gang arbeid, men konsumpsjon, som om potetene vrengte av seg skallet og hoppet opp i gryta sjøl, eller vaskemidlet fylte bøtta og svingte langkosten over golvet straks det var kjøpt i butikken. Husarbeidet er blitt usynliggjort, slik kvinners virksomhet ofte blir.

Lenin uttrykte seg i sin tid slik om husarbeidet: «Trass i alle frigjørende lover som er blitt vedtatt, er kvinnen fortsatt husslave, fordi den huslige småproduksjonen knuser, kveler, hemmer og nedverdiger henne, lenker henne til kjøkkenet og barnerommet, og kaster bort arbeidet hennes på barbarisk uproduktivt, smått, nerveødeleggende, forkvaklende, nedbrytende slit.» Lenins løsning var å omdanne husholdsøkonomien til stor-skala sosialistisk økonomi.

Lenin hadde et skarpt øye for det slitet husarbeidet innebar, som sjølsagt var av et helt annet kaliber i hans tid og hans samfunn, enn det er i dagens Norge. Og det finnes vel stunder hvor også vi moderne kvinner føler trang til å tilslutte oss Lenins formuleringer. Det er imidlertid ikke mye av verdighet og verdi over husarbeidet slik Lenin snakker om det. Men er husarbeid bare nedverdigende, forkvaklende slit? Dreier det seg ikke også om en komplisert vev av oppgaver for å ta vare på menneskers fysiske og psykiske velvære, om sosial læring og bekreftelse, om tradisjoner og ritualer, om kulturoverføring i både vid og snever forstand, om estetiske og skapende elementer i hverdagen?

Et samfunn som tar husarbeidet på alvor, må både se omfanget og slitet, men også betydningen og innholdet. La oss et øyeblikk gå tilbake til renholderne som May-Len Skilbrei beskriver i sin doktoravhandling, de som ville vanne blomster, rette på duker og gjøre det trivelig. For dem handlet det ikke bare om å fjerne smuss. Å gjøre det pent og hyggelig var en integrert del av renholdet. Men slik så ikke arbeidsgiverne det. Jeg husker også en ferie i Portugal for mange år siden, da tre barn og veldig mange dokker og bamser kamperte på samme rom. Hver ettermiddag løp barna spent tilbake fra stranda for å se hva stuepikene hadde funnet på denne gangen. For de ryddet nemlig ikke bare rommet. De danderte også bamsene og dokkene i morsomme tablåer, hver dag på en ny måte. Det ble en lek mellom barna og stuepikene, en lek som det neppe ville vært tid til innenfor dagens normer for hvor mange minutter stuepiker skal bruke på å klargjøre et hotellrom. Hva om reinholdsarbeidet ble sosialisert på den måten at reinhold i boliger ble en offentlig, gratis og godt lønnet tjeneste? Skulle de ansatte, i effektivitetens navn, tvinges til å gjøre det på den måten dagens arbeidsgivere i renholdsbransjen ønsker? Eller skulle vi heller utvide «dansen» i jobben, gi rom for estetikken og leken? Og hva om matlaging ble en offentlig, gratis og godt lønnet tjeneste? Skulle vi spise og de ansatte jobbe, i svære, sterile kantiner med standardmat? Eller skulle vi få mange nabolagskafeer, der de ansatte kunne utvikle sin egen stil etter egen lyst og i samspill med stamgjestene, og der vi kunne velge mellom take-away eller å bli servert på stedet?

Hvis vi nedvurderer husarbeidet, og tar den nedvurderinga med oss når vi gjør dette arbeidet samfunnsmessig, så vil det ikke dekke de behovene husarbeidet tar sikte på å dekke. Da vil vi kanskje fortsette å gjøre det privat likevel. Og jobbene som skapes, vil bli uten det minste spor av dans.

4) Vi trenger et samfunn med samlivsformer som sikrer kollektivt ansvar og individuell frihet. Kjernefamilien, med mor, far og barn, er en historisk betinget institusjon med begrenset bærekraft. Den trenger støttesystemer i form av slekts- og vennenettverk for å fungere. Den gjør medlemmene ytterst sårbare for brudd, fordi all intimitet skal konsentreres i familien. Den er en økonomisk enhet, noe som gjør at økonomiske problemer og konflikter forsterker de følelsesmessige sårene ved samlivsbrudd. Trass i en økende variasjon i faktiske samlivsformer og levemåter, utgjør kjernefamilien en norm som virker undertrykkende i forhold til andre måter å leve på, for eksempel å leve homofilt eller lesbisk.

Kjernefamilien bærer også med seg en patriarkalsk arv, som mest brutalt kommer til uttrykk i menns vold mot sine kvinnelige partnere. Denne patriarkalske arven kommer mer og mer i konflikt med kvinners og barns rettigheter som individer. Far sjøl i stua og familien hans har historikeren Sølvi Sogner (1990) satt som tittel på ei bok om norsk familiehistorie. Den sentrale skikkelsen var «han far sjøl», som regjerte over, og hadde rett til å tukte både ektefelle, barn og tjenerskap. Myndighetene hadde ikke direkte kontakt med hver enkelt undersått, men med familieoverhodet, som var overlatt ansvaret for å lage og oppdra nye undersåtter.

I dag er maktforholdene i familien ganske annerledes. Kvinnene har fått økte rettigheter, og det samme har barna. Familien forandres fra å være en selvfølgelig enhet under et mannlig overhode til det den svenske kvinneforskeren Ulla Bjørnberg (1992) kaller «forhandlingsfamilien»: De tradisjonelle familiebåndene svekkes, og de endrer karakter. Frivillighet og engasjement erstatter tradisjoner og tvang. Det settes spørsmålstegn ved maktforholdene mellom kjønnene og mellom voksne og barn. Barnet blir mer synlig som et eget individ, med egne behov, krav og rettigheter, som ikke nødvendigvis er sammenfallende med de voksnes. Men også den moderne «forhandlingsfamilien» sleper på en del av arven fra fortida.

En skal være ytterst forsiktig med å prøve å konstruere framtidas samlivsformer. Men en kan jo ha noen tanker, ønsker og ideer. Et godt framtidssamfunn må, slik jeg ser det, utvikle samlivsformer som kombinerer et forpliktende kollektivt ansvar med individuell frihet for både menn, kvinner og barn. Slike samlivsformer må befris for den patriarkalske arven og den økonomiske tvangen.

Fraværet av økonomisk tvang

Hvis mye av husarbeidet gjøres samfunnsmessig, hvis forsørgelsesansvaret for barn overtas av samfunnet, og boliger ikke lenger er en vare, vil det meste av innholdet i familien som økonomisk institusjon forsvinne. Forsvinne vil også kranglene om husarbeidet, og de økonomiske tragediene og konfliktene ved et eventuelt samlivsbrudd. Om dette vil gjøre det lettere å holde sammen eller lettere å gå fra hverandre, er ikke enkelt å spå om. Men fraværet av økonomisk tvang og makt, både i samlivet og etter et eventuelt brudd, er uansett en meget god ting. Menn kan ikke lenger bruke økonomi til å etablere et eiendomsforhold til kvinner, eller foreldre til barn.

Hva skjer med familiens lune rede? spurte jeg i boka Søstre, kamerater! for 17 år siden, og svarte slik:

«Kanskje vil det ikke bli noe helt bestemt samlivsmønster? Kanskje vil noen velge å bo sammen to og to, mann og kvinne, kvinne og kvinne, mann og mann. Kanskje vil noen velge å bo i større grupper, med flere generasjoner? Barn må bo sammen med voksne, ikke i institusjoner. Men kanskje blir ikke det biologiske slektskapet så viktig som nå? Kanskje vil folk bo i nokså stabile samlivsgrupper, store og små, og danne kjæresteforhold på tvers av gruppene? Hvorfor må kjærester absolutt bo sammen? Kanskje er det lettere når kjærligheten dør dersom det ikke betyr at hele livet omkalfatres i tillegg? Kanskje blir det mindre avstand mellom kjærlighet og vennskap enn det er i dag? Kanskje blir vennskapene dypere, varmere og mer forpliktende, og kjærligheten mindre fortvilende, fordi den ikke er det eneste nære forholdet vi har?»

Jeg har ikke noe bedre svar nå. Men kanskje er et åpent svar i denne sammenhengen et godt svar, fordi det peker mot et samfunn der strukturene ikke klemmer oss inn i bestemte former slik som i dag. Et samfunn som gir oss virkelig valgfrihet, ikke fordi vi er vår egen lykkes smeder, men fordi vi tar et kollektivt ansvar for hverandre.

Litteratur

• Bjørnberg, Ulla (1992): «Tvåförsörjarfamiljen i teori och verklighet». I Joan Acker m.fl. Kvinnor och mäns liv och arbete. Stockholm, SNS Förlag
• Brandth, Berit og Elin Kvande (2003): Fleksible fedre. Oslo, Universitetsforlaget
• Ericsson, Kjersti (red.) (1986): Kvinnekamp! Vi eier morgendagen. Oslo, Oktober Forlag
• Ericsson, Kjersti (1987): Søstre, kamerater! Oslo, Oktober Forlag
• Grimstad Klepp, Ingunn (2003): Fra rent til nyvasket: skittent og rent tøy. Oslo, Statens institutt for forbruksforskning
• Horgen, Turid (1995): Når språket berører: språkmiljø for mennesker med multefunksjonshemminger. Oslo, Ad Notam Gyldendal
• Lenin, V.I.: «Woman and Society». Gjengitt i The Woman Question. Selections from the writing of Marx, Engels, Lenin, Stalin. New York 1951
• Skilbrei, May-Len (2003): «Dette er jo bare en husmorjobb.» Ufaglærte kvinner i arbeidslivet. NOVA-rapport 17/03
• Sogner, Sølvi (1990): Far sjøl i stua og familien hans. Trekk fra norsk familiehistorie før og nå. Oslo: Universitetsforlaget

Bokomtale

ved Mathias Bismo

Joseph Ferraros bok Freedom and Determination in History According to Marx & Engels, som vi trykker innledningen fra i dette nummeret av Røde Fane, er en bok med potensielt stor sprengkraft for venstresida.

Ferraro er langt fra den eneste som har tatt for seg «marxismens krise» i kjølvannet av omveltningene i Øst-Europa og Sovjetunionen, men ulikt mange av disse henfaller han ikke til anti-marxisme – han går tvert imot Marx og Engels’ marxisme etter i sømmene med henblikk på å se denne i forhold til senere fortolkninger av denne.

Som tittelen antyder er det først og fremst spørsmålet om handlefrihet og historisk nødvendighet. Det meste av boka er viet en gjennomgang av Marx og Engels sine sentrale verker og deres behandling av dette spørsmålet – fra deres respektive ungdomsskrifter fra før de ble kjent til Engels’ siste artikler. Ferraro argumenterer overbevisende for at det er den samme grunntanken som ligger til grunn for arbeidene deres gjennom hele denne perioden, en grunntanke som på den ene siden er i strid med den deterministiske virkelighetsforståelsen han mener både revolusjonære og reformister allerede før Engels’ død tilla deres arbeider, og på den andre siden nyere «humanistisk marxisme» som stripper marxismen for all vitenskapelighet og retning.

Det som er felles for alle Marx’ og Engels’ skrifter er i følge Ferraro at de er fundamentert på en politisk stillingtaken for arbeiderklassen. Arbeiderklassens nød og armod er utgangspunktet, og marxismen er utviklet som teori med henblikk på å avskaffe dette. Marxismens vitenskapelighet består i at det er den konkrete virkeligheten som analyseres, ikke abstrakte idealer eller visjoner. På den annen side er det ingenting som tilsier at arbeiderklassen med nødvendighet vil seire – når Marx og Engels kommer med sine politiske anbefalinger, er det ikke ut fra at kapitalismen med nødvendighet fører over i sosialismen, men at kapitalismen skaper muligheten for en sosialistisk utvikling og en påfølgende avskaffelse av hele klassesamfunnet.

Det tok ikke lang tid fra Engels’ død til denne samfunnsforståelsen ble forkludret av lederne i den andre internasjonalen. Muligheten ble erstattet av nødvendighet. Denne måten å tenke på ble fullbyrdet med Bernstein og den rene reformismen som etter hvert skulle vinne hegemoniet i de europeiske arbeiderpartiene. Heller ikke den revolusjonære opposisjonen, ledet av de russiske bolsjevikene, maktet å overvinne denne svakheten. Selv om de avviste ideen om at kapitalismen ville vokse inn i sosialismen av seg selv forkastet de en hver annen utviklingsmulighet enn nettopp en sosialistisk utvikling.

Påpekingen av dette gjør imidlertid ikke at Ferraro overser utviklingstendensene innen kapitalismen, «kapitalismens lover». Tvert imot, det er nettopp erkjennelsen av disse som gjør det nødvendig å ta stilling for arbeiderklassen og sosialismen. Kritikken mot de ulike politiske retningene som i større eller mindre grad hevder å basere seg på Marx og Engels’ arbeider, består i at de har en tendens til å undervurdere klassekampen som historiens drivkraft og erstatte den med utviklingen i den materielle «basis». Mot dette hevder Ferraro at den materielle «basisens» viktighet kun består i at det er den som fremmer klassekampen. Den avgjør på ingen måte resultatet av denne.

Forståelsen av dette har på den andre siden fått andre til å forkaste hele det revolusjonære potensialet som ligger i marxistisk teori. «Humanistiske marxister» fjerner hele Marx’ og Engels’ samfunnsanalyse og blir stående igjen med en samfunnskritikk uten retning. Og for Ferraro er ikke dette det hakk bedre.

For revolusjonære marxister blir dermed oppgaven Ferraro stiller oss overfor, å klare å kombinere disse elementene. På den ene siden er marxismen et vitenskapelig redskap idet den peker på en vei ut av uføret kapitalismen har satt oss i. Men på den andre siden kan dette bare bli en realitet dersom man opptrer bevisst i klassekampen – uten noen illusjoner om automatikk og «sosialismens historiske nødvendighet».