av Peter M Johansen

Mange bønder befinner seg i en ond sirkel av teknologi for moderne jordbruk. Det gjør dem ytterst sårbare, inntil døden, fastslår V S Sreedhara fra People’s Democratic Forum (PDF).

Gruppen rundt ham på University Law College har akkurat foretatt den siste granskningen av de mange selvmordene på landsbygda som har hjemsøkt delstaten Karnataka, i alt 478 registrerte tilfeller mellom 1. april til 10. november 2003.

Den selvoppnevnte, uavhengige granskningskommisjonen på rundt 30 personer med ulike profesjoner har tidligere tatt for seg Hassan-distriktet hvor det var 54 selvmord i den nevnte perioden. På siste runde tok Sreedhara for seg 11 familier i Kolar-distriktet på grensa til nabodelstaten Tamil Nadu som Karnataka ligger i strid med om det dyrbare vannet.

Til Arisikere kommer det en vannbil én gang i uka. Bøndene har ingen forsikring på avlingene, og markedet er for tida dårlig. Det tvinger bøndene til Bangalore med sine poteter. Det gir lavere pris og høyere utgifter til transport. Dessuten har potetavlingene sviktet.

Sreedhara gir et knippe av årsaker:

• Tørken. Kolar er kjent for sine vanndammer. Nå er ikke én av dem fulle.
• Grunnvannet har sunket. Mange bønder har ruinert seg på å bore tre-fire ganger uten resultat. De har pantsatt eiendeler, og har tatt opp store lån.
• Markedet er så uberegnelig, blant annet fordi det kommer inn poteter fra Punjab. Prisspennet er på 200 til 2.000 rupis per quintal (100 kg). Det gjør den onde sirkelen til en nedadgående spiral.
• Bøndene kjøper såkorn. Tidligere ble dette satt til side og fordelt i landsbyene. De er blitt avhengige kunstgjødsel og sprøytemidler, en hel kjemisk meny. Totalt avhengige i et spill med langt flere aktører.

«Dessuten splittes jorda opp på sønnene i en familie, og byrden med medgifte er tung. Det er mange ting som trekker folk ned og inn i døden,» sier Sreedhara.

Årsakene bak selvmordene er komplekse, fastslår rapporten. Men fokus har i sterkere grad gått over på myndighetenes byråkratiske normer for ikke å betale ut kompensasjonen som bøndene har krav på.

I Kolar oppdaget gruppa et mønster der en sønn tar over ansvaret for jorda i farens navn. Dersom det går galt, er det ofte sønnen som begår selvmord. Det fører til at myndighetene nekter å utbetale kompensasjon fordi jorda fortsatt står i farens navn – og han er ikke offeret.

Sreedhara trekker fram ekteparet Agthathota Appayappa (60) og Muniyamma i landsbyen Nakkaladinna. De inngikk en pakt om å drikke sprøytemidler ute på åkeren. Hun døde; han overlevde. Dermed ingen kompensasjon.

Mange har tatt opp private lån, enten hos naboen eller lånehaier, for å bore etter vann. Det gjør presset om tilbakebetaling hardere. Men «uformelle» lån kvalifiserer ikke til kompensasjon ved selvmord. Det er et trekk som går igjen i Mandya-distriktet som ikke er irrigert. Her har 38 tatt livet av seg i perioden, nest høyest i Karnataka.

«Vi har etter nøye gjennomgang avvist 299 av de 478 innrapporterte tilfellene som usikket for kompensasjon,» uttaler utviklingskommissær Vijay Gore i delstatsregjeringen til guvernør S M Krishna (Congress), en av Karnatakas tebaroner, til tidsskriftet Frontline.

«Umenneskelig og byråkratisk,» sier Sreddhara.

av Peter M Johansen

Vekstraten i Indias økonomi har allerede begynt å falle etter den første boomen på 1990-tallet. Medisinen er IMF sine krav, globaliseringens anabole stereoider.

Den indiske regjeringen innledet året med å haste gjennom en pakke med reformer før statsminister Atal Bihari Vajpayee oppløste nasjonalforsamlingen og skrev ut nyvalg. Reformene dekker Det internasjonale pengefondets (IMF) krav tiltak for å få opp vekstratene igjen i Indias økonomi.

Det er slett ikke samsvar mellom de prospektene som blir tegnet på glanset papir av Indias økonomiske utvikling, og de mer avmålte analysene av de faktiske forholdene, selv om de ofte kommer fra samme hold, enten indiske myndigheter eller investeringsbankene eller Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF).

De siste månedene har den indiske regjeringen fulgt opp flere av anbefalingene fra IMF og de utenlandske investeringsbankene med å bygge ned restriksjoner og åpne opp større sektorer av økonomien for utenlandsk kapital og privatisering. I midten av januar la regjeringen fram ikke mindre enn tre reformpakker i løpet av en uke.

Myndighetene har fjernet taket på utenlandske investeringer på de fleste områdene av landets olje- og bensinsektor. Prosjekter kan settes i gang med 100 prosent utenlandsk kapital, og investorene trenger ikke lenger gå veien om regjeringens godkjenning for å sette prosjektene i kraft. Taket på direkte utenlandsinvesteringer (FDI) i private banker er blitt hevet fra 40 til 74 prosent. Derimot har regjeringen foreløpig holdt tilbake å heve taket fra 49 til 74 prosent innen telekommunikasjonen.

Åpningen for at utenlandsinvestorer kan krype enda høyere opp på kommandohøydene i indisk økonomi, kom uka etter at finansminister Jaswant Singh, kanskje ikke overraskende tidligere utenriksminister, senket tollsatsene på varer med unntak av landbruksprodukter, fra 25 til 20 prosent.

«Liberalisering har ikke lenger en dårlig klang i valgkampanjen,» konstaterte en av BJPs valgstrateger Pramod Mahajan overfor Financial Times.Det vil i stedet bli et sentralt tema i BJPs valg, slår han fast, og lederen for industriforbundet Confederation of Indian Industry (CII), Tarun Das, gjør seg de samme betraktningene:

«BJP kvitter seg en gang for alle med sin gamle filosofi om «swadeshi» (lukket økonomi).»

Framstøtene kom på bakgrunn av framgangen ved delstatsvalgene og resultatene fra annen halvdel av regnskapsåret som viste en vekst på 8,4 prosent. Det sporet BJP til å legge fram sitt nye markedsliberalistiske program som går hånd i hånd med å rive ned Indias omfattende, om ikke i praksis, arbeiderlovgivning for det kommende valget. BJP tør nå åpent stå inne på Kongresspartiets banehalvdel fordi Congress likevel ikke vil kunne hente inn stemmene på økonomisk politikk, verken ut fra rettmessige anklager om at veksten ikke skaper arbeidsplasser og at inntektsforskjellene har blitt større.

En knapp måned etter at reformpakkene ble klubbet gjennom, satte regjeringen den 12. februar en frist på en måned til å skaffe tre milliarder dollar på salget av seks statlige selskap. Tidsrammen er den korteste siden «globaliseringen» for alvor tok til for 13 år siden under statsminister Narashima Rao (Congress) og hans finansminister Manmohan Singh. Ute til salg ligger 10 prosent av Oil and Natural Gas Corporation (ONGC), med en prisantydning på 2,5 milliarder dollar. Med på kjøpet følger andeler i teknologiselskapet CMC, den petrokjemiske gruppen IPCL som Reliance Industry har hånd om, oljekjempen IBP og gasselskapet Gail og Dredging Corporation of India hvor regjeringen vil redusere statens andel fra 97 til 77 prosent.

Hurtigsalget skyldes at BJP vil nå sitt mål om privatiseringer for 120 milliarder rupis (2,65 milliarder dollar) innen utløpet av mars. Det er en del av BJPs politikk som i media blir beskrevet som the feel good factor (godfølelse-faktoren), med indisk krøllet l og betoning.

Regjeringen kaster på mer køl for å holde farten oppe for å henge med på det internasjonale finansmarkedet i konkurransen om utenlandsinvesteringene med Kina og Sørøst-Asia. Siden finanskrisa i 1991 var veksten på 6, 1 prosent i året det neste for de to femårsplanene fram til 2002. BNP per innbygger steg med vel halvparten på 1990-tallet. Veksten var til sammenlikning på 1 prosent i året på 1970-tallet og på 3,4 prosent på 1980-tallet.

Det var en ikke bærekraftig vekstrate, verken for 1970-, 80- eller 90-tallet, fastslår Financial Times. Etter tre feite år på midten av 1990-tallet med 7 prosent i året, falt den til 5,5 prosent i finansåret 2001/02 og til 5 prosent etter det, ifølge IMF. Myndighetene satte dermed høye mål for inneværende femårsperiode (2002-07), den tiende siden Friheten: 8 prosent i året, på nivå med Kina, slett ikke tilfeldig.

Investeringenes andel av BNP falt fra toppunktet 27 prosent i 1995/96 til 24 prosent i 2000/01. Private selskapers investeringer falt fra 11 til 6,75 prosent av BNP i samme periode.

IMF peker på et fall i produktivitetsveksten, og IMF hamrer på at svakhetene i økonomien skyldes restriksjonene i økonomien. Vel ti prosent avIndias arbeidsstokk på 350 millioner er sysselsatt i formell sektor (note 1) Det er de som vil bære tyngden av den nye reformene som BJP nå pumper gjennom.

Note:

1) Indias National Sample Surveys tall viser at tallet rundet 400 millioner rundt 2001, og at den formelle sektoren bare utgjør ca. 7 % i dag og er stadig synkende.

av Trude Malte Thomassen

Planen fra myndighetenes side er ikke umiddelbar privatisering av drikkevannet. Det var det heller ikke i England, der all vannforsyning siden ble privatisert.

Det foregår en storstilt kommersialisering av drikkevannet verden over. Og utviklingen går fort. Både GATT-avtalen av 1986 (grunnlaget for opprettelsen av WTO) og EUs ene søyle – fri flyt av tjenester – bærer bud om at drikkevannet, like lite som strømforsyningen, er unntatt fra markedsliberalismens prosjekt om å redusere absolutt alt til vare. Innen WTO og EU er det ikke spørsmål om drikkevannet skal kommersialiseres, bare når tiden er moden.

I Norge har vi i løpet av de to siste årene erfart konsekvensene av en liberalisering av energisektoren. Strømprisene har økt kraftig grunnet en enorm eksport til kontinentet. Eksporten har til tider vært tre [merknad] ganger så stor som forbruket innenlands. Europa er blitt ett energimarked, og strømmen selges til dem som er villig til å betale mest. Norge anses for å være et foregangsland på dette området.

Kommunal- og regionaldepartementet har bebudet et finansieringssystem for vannforsyningen, som tilsvarer det vi har for energiforsyningen. Reaksjonene på strømprisen har imidlertid vært nokså kraftige, så ifølge en Sintef-rapport (desember 2003), «… vil en måtte argumentere med at det samfunnsøkonomiske effektiviseringspotensialet vil kunne øke betalingsvilligheten …» Det er altså heller ikke innen vann (og avløp) snakk om reduserte priser grunnet såkalt fri konkurranse, men å finne argumentene som øker betalingsvilligheten. Sant nok sier ikke slagordet «mer igjen for pengene» noe om at prisene reduseres, og heller ikke hvem det er som får mer igjen for pengene. Det synes i alle fall ikke å være forbrukerne. (Slagordet «mer igjen for pengene» er ikke noe Høyre har funnet på selv. Det er hentet fra EUs egen argumentasjon for konkurranseutsetting og kommersialisering av tjenestesektoren.)

Over store deler av kloden organiserer befolkningen seg mot de flernasjonale selskapenes overtakelse av drikkevannsforsyningen. Det gjør vi også i Norge. I Norge er vi imidlertid i den heldige situasjon at vi ligger noe etter i utvikling, slik at vi har muligheten til å komme utviklingen i forkjøpet. Riktignok er vi underlagt EUs direktiver på dette området, som på de fleste andre. Men EUs strategi for vannforsyningen er noe annerledes enn for de øvrige tjenesteområdene. Man legger nemlig opp til en utstrakt bruk av forskjellige regionale strategier. Det innebærer for Norges del en omvei om offentlig eierskap, før de flernasjonale selskapene overtar. Strategien er til dels sammenlignbar med utviklingen innen energisektoren. Energiforsyningen er hovedsakelig offentlig eiet (staten), men nå (januar 2004) oppfordrer Energibedriftenes Landsforening (EBL) til økt utenlandsk deltakelse.

Vannbevegelsen i Norge

Vannbevegelsen startet 11. april 2003 under navnet Folkebevegelsen for bevaring av vann som fellesgode. 3. desember ble bevegelsen reorganisert, det ble valgt et styre, fastsatt vedtekter og organisasjonen ble registrert i Brønnøysundregistrene. Jeg tror det kan være hensiktsmessig å gi en nokså detaljert fremstilling av Vannbevegelsens første skritt, fordi de kan gi en forståelse av hvordan myndighetene går frem. Det gir også en pekepinn om den langsiktige strategien og planleggingen.

Den umiddelbare foranledning til dannelsen av Vannbevegelsen var at man ble oppmerksom på at noe var i ferd med å skje med vannverket som forsyner over halvparten av Vestfolds befolkning. På bakgrunn av hva som skjer andre steder i verden, ble det foretatt noen nærmere undersøkelser. Det førte frem til en tre år gammel lovendring som innebar at kommunale og interkommunale tjenester, som var egne rettssubjekter, måtte omorganiseres til egne foretak innen 1. januar i år.

Det ante oss at dette var et ledd i en strategi for kommersialisering av offentlige tjenester, deriblant drikkevannet. Lovendringen førte oss videre til den utredningen som ligger til grunn for de nye foretakslovene (NOU 17/1995). Her fant vi referanser til EU-direktiver og EØS-avtalen, og det gjorde oss ikke mindre sikre på at det som foregikk under dekke av vedtektsendringer, ville kunne få alvorlige konsekvenser.

På den tiden hadde FN sin internasjonale vanndag i det som også var FNs ferskvannsår. Det var artikler i avisene om Verdensbanken som krevde privatisering av vannforsyningen for å yte lån, og kommunalminister Erna Solberg gikk ut med et ønske om nytt finansieringssystem for drikkevannet, noe à la det vi har for energiforsyningen.

Vannbevegelsen ser det som sin oppgave å arbeide for at norske vannressurser, både drikkevann og energi, skal bevares som fellesgoder. Vi valgte i første omgang å konsentrere arbeidsinnsatsen om Vestfold interkommunale vannverk, samtidig som vi via epost-nettverk informerte om konsekvensene av å organisere vannforsyningen i egne foretak, i tillegg til de større perspektivene. Historien om Vestfold interkommunale vannverk er ennå ikke avsluttet (per januar). Vi har utarbeidet en klage til Fylkesmannen over vedtaket om omorganisering.

Underveis i konsentrasjonen om dette ene vannverket, er vi blitt en del klokere med hensyn til forskjellige instanser som arbeider for at vannforsyningen til slutt skal overtas av noen få store og spesialiserte transnasjonale selskaper. Vi er også blitt litt klokere med hensyn til midlene som settes inn. Og ikke minst har vi ervervet oss en større forståelse for hvordan man greier å få både befolkningen, venstresiden og miljøvernorganisasjoner til å arbeide for den samme målsettingen – selvsagt uten at de er klar over det. Dette har underveis ført oss til en endring i valg av ord: Til å begynne med gikk vi ut mot privatisering. Det har vi nå endret til kommersialisering.

Det har følgende årsak, som det er svært viktig å være klar over:

Planen fra myndighetenes side er nemlig ikke umiddelbar privatisering. Det var det heller ikke i England, der all vannforsyning siden ble privatisert. Veien gikk derimot om organisering i store offentlige vannforsyningsanlegg, som senere fikk ettergitt all gjeld før de ble overlatt til private selskaper. De multinasjonale selskapene er ikke interessert i Askers vannforsyning. Den er for liten. Derimot har de vist interesse for Vestfold interkommunale vannverk som forsyner ca. 140.000 mennesker. Planen er at all vannforsyning overtas av det offentlige, eller på annen måte slås sammen i større enheter. Norge er i den spesielle situasjon at vi har ca. 5.000 vannforsyningsanlegg, og bare et fåtall av dem er offentlige. Langt de fleste er eiet av abonnentene. Et flertall på 3.400 er også så små at de hittil ikke har vært registrert.

FN forlanger imidlertid at hver minste brønn nå skal registreres.

Hvordan får man miljøorganisasjonene – og befolkningen med seg i arbeidet for de flernasjonale selskapenes overtagelse av vannforsyningen i Norge?

EU

EUs drikkevannsdirektiv fremstilles som et miljødirektiv. Det stiller krav til rensing mot bakterier og mot misfarging. Det siste har kun kosmetisk betydning, men krever ikke desto mindre store investeringer.

Hvis det skal ha noen mening å rense norsk drikkevann og investere i enormt kostbar teknologi, er det en forutsetning at vannet har en jevnt dårlig kvalitet. Enhver som har reist lengre syd enn Tyskland, vet at norsk drikkevann er svært bra sammenlignet med andre lands.

For å kunne få gjennomført drikkevannsdirektivet og presse vannforsyningsanleggene til sammenslåinger og store investeringer, er det en absolutt fordel om man kan få drahjelp fra miljøvernorganisasjonene – og ikke minst befolkningen i sin helhet. Men da trengs det rapporter om dårlig drikkevann.

Dårlig drikkevann?

4. desember slo flere riksmedier opp konklusjonene fra en rapport utarbeidet av Norsk folkehelseinstitutt. Overskriften var ikke overraskende «Dårlig drikkevann». Den skremte opp befolkningen og alarmerte miljøvernorganisasjoner, som Bellona.

Miljøvernorganisasjonene er for så vidt allerede oppmerksomme på vanndirektivet, og World Wildlife Fund (WWF) er blant dem som ser det som sin oppgave å overvåke at myndighetene faktisk følger opp kravene i direktivet.

Men hva sier rapporten om det dårlige drikkevannet? Og hva bygger den sine konklusjoner på? Det empiriske grunnlaget er svært svakt. Det er registrert et visst antall tilfeller av magesjau per år de siste 15 årene. Man vet ikke om disse skyldes mat eller vann, eller om de har andre årsaker. Men man trekker allikevel følgende konklusjon:

«Den vanligste årsaken til vannbårne utbrudd i Norge er forurensning av råvannet og manglende desinfeksjon», med andre ord: Den vanligste årsaken til at noen blir syke av forurenset vann, er at vannet er forurenset og ikke renset. Dette kalles en tautologisk slutning, ikke et forskningsresultat. Forskerne fortsetter imidlertid ufortrødent med nok en konklusjon: «Oppgradering spesielt av mindre og private vannforsyningssystemer, er nødvendig for å forebygge utbrudd.»

Små private vannforsyningsanlegg drives ofte som andelslag eid av abonnentene. Rapporten ser en fare i at disse ikke har tilstrekkelig desinfiseringsanlegg og heller ikke sikker beredskap i en alternativ drikkevannskilde. Skulle det inntreffe en forurensning som tilsier at drikkevannet må kokes i en periode, mener forskerne det er av betydning at folk kan bli skåldet når de koker vannet (!).

Man unnlater imidlertid å nevne den fordel de mindre vannforsyningsanleggene helt åpenbart har, nettopp i det at de er små. Faren for sykdomsutbrudd vil nødvendigvis være tilsvarende liten i og med at man forsyner et begrenset antall mennesker. Man skal tåle infeksjoner i mange små anlegg før de er i nærheten av å tilsvare et utbrudd i et av de største.

Konklusjonene i rapporten stemmer imidlertid overraskende godt med kravene i EUs vanndirektiv og den politikken regjeringen legger opp til når det gjelder fremtidig vannforsyning.

Fra 5.000 vannforsyningsanlegg til …

Vanndirektivet krever også beredskap i krisetilfeller. Krisetilfeller er terrorangrep eller når vannet er forurenset og må kokes. Det tolkes slik at et vannforsyningsområde bør ha to hovedvannkilder. For å kunne tilfredsstille dette kravet må vannforsyningsområdet nødvendigvis være av en viss størrelse. Flere vannforsyningsanlegg er allerede forbundet med naboforsyningsområdet. En konsekvens av å innføre vanndirektivet er at Norge foreslås inndelt i 14 såkalte nedbørsfeltdistrikter, der noen av distriktene vil bestå av flere fylker eller deler av flere fylker, alt etter hvor vannressursene befinner seg. Det skal utarbeides distriktsvise forvaltningsplaner som igjen vil være underlagt en overordnet forvaltning. Inndelingen skulle vært gjennomført innen utgangen av fjoråret. De 14 nedbørsfeltdistriktene, ville uten dagens nytale ha hett «vannforsyningsområder». Disse er nok også en av årsakene til kommunalministerens utspill om sammenslåing av kommuner. Samtidig går hun ut mot interkommunalt samarbeid, fordi det er byråkratisk, ikke gir nok igjen for pengene og er udemokratisk. Hun sier derimot ingen ting om det udemokratiske i opprettelsen av egne foretak for de tjenester som tidligere var kommunale eller interkommunale. Drikkevannsdirektivet er ett pressmiddel for å koble vannforsyningsanlegg sammen til større enheter.

Det neste pressmiddelet fremkommer i en Sintef-rapport bestilt av Kommunal- og regionaldepartementet. Der foreslås det at man innfører et system med «benchmarking». Benchmarking innebærer at vannforsyningsanleggene skal konkurrere seg imellom på effektivitet og kostnadsreduksjon. Det foreslås at konkurransen deles i to; en obligatorisk og en frivillig del. Det vil si at alle vannforsyningsanlegg må innrapportere en del opplysninger som blant annet krever investering i datautstyr, i tillegg til at det krever ekstra arbeidsinnsats. Kostnadene forventes å bli inntjent gjennom den effektiviteten man oppnår. Her er det tale om å innføre mer byråkrati, og mindre tid til det man egentlig skulle beskjeftige seg med. Men man forventer samme effektivitetspotensial, som den man har oppnådd i energisektoren!

Når dette benchmarking-systemet har fungert noen år, er det neste skrittet å innføre et finansieringssystem som tilsvarer det vi har for energiforsyningen.

Nok et moment bør nevnes i denne sammenheng: Det er innført nye regler for beregning av selvkost for offentlige tjenester. En alminnelig oppfatning av begrepet «selvkost» er at inntekten dekker utgiftene, verken mer eller mindre – ingen fare for underskudd, men heller ingen muligheter for gevinst. Med de nye regler for beregning av selvkost, er ikke selvkost lenger selvkost. De nye reglene gjør det mulig å beregne fortjeneste. Ja, det kalles selvfølgelig ikke fortjeneste. Men hva annet er det?

Det nye «selvkost»-begrepet innebærer at man forestiller seg at alle anleggsmidlene (vannledninger, høydebasseng, vannverk, renseanlegg m.m) selges. Man ville ha innkassert en viss sum penger for salget. Disse tenkte pengene tenker man seg videre, at man investerer på børsen. Da ville man fått en avkastning, mener de kloke hjerner bak de nye reglene. (I det virkelig liv, tjener man ikke alltid på sine investeringer. Man risikerer også tap. Men i denne tenkte verdenen av forestilte investeringer behøver man ikke bekymre seg om det. Her tjener man alltid på investeringene.) Men, siden det er slik at man faktisk ikke selger anleggsmidlene og heller ikke investerer de pengene man derfor ikke har, bokføres den fortjenesten man ikke har fått, som et tap. Det kalles «kapitalkostnad». På denne måten økes kostnadene, og for å få dekket dem inn, må naturlig nok også inntektene øke. Når balansen går i null, kalles det selvkost. Det er denne prisen vi betaler. Slik gjør man non-profit-virksomhet til god profitt. Den profitten man har lov til å beregne seg går alltid i pluss, fordi den skal tilsvare gjennomsnittlig avkastning i kapitalmarkedet. Det vil si – ingen risiko – bare mulighet for fortjeneste.

Tenker man privatkapitalistisk, er det en selvfølge at kapitalen skal gi avkastning. Men nå forholder det seg faktisk slik at statlige energiverk og kommunaleide vannforsyningsanlegg allerede er betalt av abonnentene. Det er vi som eier anleggsmidlene (kapitalen). Det nye «selvkost»-begrepet innebærer at vi må betale for at stat og kommune ikke selger det som er vårt. Det er flere grunner til at det er blitt slik. En konsekvens er imidlertid at vannforsyningen blir interessant for private investorer. Selvkostberegningene gjør at man ikke risikerer tap, men er garantert fortjeneste. Dette gir en enda høyere verdi på anleggene, enn den de allerede har i kraft av å være absolutte goder. Når de eventuelt selges, må abonnentene på toppen av den tenkte «kapitalkostnaden» også betale reelle kapitalkostnader. Det kommune eller stat tjener, må vi betale for med renter.

Drikkevann har tradisjonelt vært et fellesgode i Norge, ikke bare gjennom offentlig forsyning eller private andelslag eid av abonnentene, men også som ressurs. Ingen har kunnet eie vannressursene. Grunneiere eier grunnen under vannet, men ikke selve vannet. Det tilhører fellesskapet. I dag er dette imidlertid i ferd med å endre seg. Drikkevannet er blitt objekt for en global vannindustri. Vannverkene er for flere år siden blitt gjort oppmerksomme på den konkurransen de vil bli utsatt for fra de multinasjonale vanngigantene. Det eneste våpenet de tilsynelatende har, er å posisjonere seg i markedet. Et informasjonsskriv fra 2000 som vi kom over i arkivene til Vestfold interkommunale vannverk uttaler:

«Fra myndighetshold reises nå krav om økt konkurranse innen sektoren, for eksempel gjennom obligatorisk konkurranseutsetting av tjenestene. EU drøfter også en rekke tiltak for å sikre konkurranse; (så som) anbudsplikt for konsesjoner … (og) sammenligning av tjenester og priser … I Norge og Norden ser vi en rekke eksempler på at bransjen er kommet under press. Dette i form av … reorganisering, anbudskonkurranser, salg eller delsalg av vann og avløpsnett. Store internasjonale selskap har kommet på banen og ser åpenbart stor gevinstmulighet i å gå inn i drift eller eierskap på VAR-sektoren. … I en konkurransesituasjon må vi kunne bruke virkemidler som tilsvarer de våre konkurrenter har. Sannsynligvis vil en inntektsmulighet basert på effektivitet slik det er gjort for nettselskapene i elektrisitetsbransjen, kunne fungere godt også i VAR-bransjen.»

Finanstidsskriftet Fortune spådde i mai 2000 at ferskvann kommer til å få den samme betydning i inneværende århundre, som oljen har hatt i det 20. Det betyr at drikkevann vil kunne bli gjenstand for kriger, og at det vil være et lønnsomt investeringsobjekt. Flere multinasjonale selskaper har forstått dette. De to franskbaserte selskapene Vivendi og Suez eier allerede 70 % av all privat vannforsyning i verden. De har en mengde datterselskaper og er derfor ikke alltid så lett å gjenkjenne. I Norge er Vivendi nærværende gjennom blant annet Norsk Gjenvinning AS, Connex og Onyx Industriservice AS.

FNs medvirkning

Norges vassdrags- og energidirektorat har på oppfordring fra FN kartlagt alle Norges drikkevannsressurser. Norge er så rikt på ferskvann, at vi kan forsyne hele verden med drikkevann, ifølge NVE. Hvorfor skal Norge kartlegge drikkevannsressursene sine? Kan det skyldes at det hjelper kapitalkreftene til å få en oversikt over hvor de skal satse? FN benytter et begrep for «drikkevann», som det også kan være grunn til å være oppmerksom på, nemlig «rent vann». For de fleste vil det være innlysende at det som kan kalles drikkevann også er rent. Hvorfor da fremheve det? Svaret befinner seg muligens i en rapport, Om fastleggelse av en ramme for fellesskapets vannpolitikk. Den dreier seg om implementeringen av EUs vanndirektiv og angår også Norge. Her kommer det frem at:

Det er «mange bestemmelser i direktivet som må konkretiseres nærmere for å kunne være operasjonelle. (…) landene må utvikle felles forståelse og et felles begrepsapparat (…) (for) klassifisering av vann (…). Totalt sett vil det kreve betydelig innsats å komme fram til slike standarder og definisjoner som er nyttbare for de ulike landene, og som muliggjør sammenlikning landene i mellom. Som noe helt nytt (!) på miljøområdet er det derfor etablert et uformelt (sic!) samarbeid mellom landene, Kommisjonen og ulike interesseparter (hvilke?) (note 1) for å utvikle en felles strategi for implementering av et direktiv. I alt elleve arbeidsgrupper samt en egen koordineringsgruppe er etablert for å utvikle felles strategier innen ulike deler av direktivet. Et land, eller Kommisjonen har lederansvar for hver av gruppene. Det forventes at den felles implementeringsstrategien vil avklare mange av de tolkningsmuligheter (…) som ligger i direktivet. En rekke spørsmål vil det derfor være naturlig at stilles i bero i påvente av strategiarbeidet, framfor at det enkelte land etablerer en egen praksis eller fastsetter egne tolkninger. Norge, ved de ulike involverte direktorater, er representert i alle relevante grupper i strategiarbeidet.»

Det er ikke urimelig å tenke seg at den definisjonen for «rent vann», som etter hvert vil utfelle seg i disse uformelle arbeidsgruppene, kommer til å stemme godt overens med bestemte ønsker.

Venstresiden må tenke nytt

Fremtidens vannforsyning er ikke beskyttet mot kommersialisering ved at vannverkene er eller blir offentlige. I dag drives offentlige virksomheter etter bedriftsøkonomiske kriterier, ikke samfunnsøkonomiske. Utfordringen ligger derfor i planene om å danne store vannforsyningsområder. Disse bidrar til å legge sektoren til rette for interesse fra de multinasjonale selskapene.

Ønsker vi å bevare vannet som et fellesgode, er det viktig å være klar over den langsiktige strategien som benyttes av kommersialiseringskreftene. La oss oppsummere:

Drikkevannsdirektivet stiller miljøkrav, som gjør driften av små vannforsyningsanlegg vanskelig. Det vil føre til sammenslåinger og overtakelse av det offentlige. Miljøorganisasjonene støtter drikkevannsdirektivet.

For å begrunne drikkevannsdirektivet, er det nødvendig at befolkningen tror at drikkevannet er dårlig. Rapporter om dårlig drikkevann og faren for sykdom gjør befolkningen positiv til kravene i direktivet. – Og øker betalingsvilligheten.

Rapporter om dårlig drikkevann viser at dårlig vann er samfunnsøkonomisk ulønnsomt. Øker myndighetenes interesse for tiltak.

Definisjonen på «rent vann» tilsier tiltak som bare kan tilfredsstilles med mye kapital og innenfor store forsyningsområder.

Venstresiden vil være positiv til offentlig overtakelse av vannforsyningsanleggene.

Offentlig virksomhet drives som egne foretak og etter bedriftsøkonomiske kriterier.

Det nye selvkostbegrepet gjør det mulig å beregne kapitalavkastning for de tjenester som skal leveres til selvkost. Etter at benchmarking har fungert 3-5 år, innføres nytt finansieringssystem etter mønster av energiforsyningen. Så inviteres utenlandsk kapital inn – om ikke tidligere.

Note:

1) Interesseorganisasjoner, NGOer, eksperter. Bemerk at NHO regnes som non-governmental organization (NGO). [Tilbake]

Vannbevegelsens svar

på disse utfordringene er opplysningsvirksomhet, massemobilisering (vi ønsker oss en million medlemmer, hvorav tusen aktive) og forsvar av de mange abonnenteide vannforsyningsanleggene. EU forsøker etter sigende å bekjempe de tradisjonelle andelslagene. I praksis gjør man det også gjennom «miljø»kravene. En type er allerede forbudt med virkning fra 1.1.2004 (det tidligere A/L), men fremdeles er det tillatt å organisere seg som BA, det vil si samvirke med begrenset ansvar. Vannbevegelsen er av den oppfatning at den eneste måten å bevare drikkevannet (og energiforsyningen) som fellesgoder, er at den organiseres som samvirker eid av abonnentene.

Vannbevegelsen: www.drikkevannet.no

Folkebevegelsen for bevaring av vann som fellesgode, Buerstranda 6, 3234 Sandefjord

Merknad

I den trykte versjonen av artikkelen står det: «Eksporten har til tider vært ti ganger så stor som forbruket innenlands.» Dette er feil. Det dreier seg om den totale eksporten og forbruket av energi, det vil si vannkraft, olje, gass og vindkraft. Statistikken til Nordel viser at vi i 2002 eksporterte tre ganger så mye som vi importerte av strøm.

av Unni Hembre

Skal rike, vestlige land som Norge hente sykepleiere og hushjelper fra fattige land slik at begge foreldre kan arbeide utenfor hjemmet?

Sykepleiere er et lærevillig og nysgjerrig slag. Til alle tider har vi reist rundt i verden og lært sykepleie i andre land. Og sykepleiere fra andre land har arbeidet eller gått på skole noen år her for å lære sykepleiemetoder man bruker i Norge. Mange velger også å ta deler av sin grunnutdannelse i andre land. Det er en stor og naturlig utveksling av erfaring og kompetanse som har vært nyttig for enkeltpersoner og landets samlede sykepleiekompetanse. Den utvekslingen av arbeidskraft er vi glad for og håper vil fortsette.

Det jeg vil rette søkelyset mot er hvordan rekruttering nå foregår, og det som skjer i landene sykepleierne reiser fra og hvilke arbeidsbetingelser sykepleierne som kommer hit til landet, tilbys.

Jeg vil først fortelle en historie om Rosalee – en flott filippinsk sykepleier, tillitsvalgt hos oss, en av de første som kom hit til landet i de store rekrutteringssveipene Norge gjorde i 1970-åra. Rosalee, som etter at hun kom hit, strevde med å få anerkjennelse for den jobben hun gjorde som sykepleier, som strevde med å få utdannelsen sin godkjent her. Rosalee som ikke kjente norsk arbeidsliv og som strevde med å beherske et for henne, usedvanlig fremmed språk.

Rosalee lengtet hjem. Rosalee hadde for å avhjelpe familiens økonomi reist til Norge fra mann og to små gutter. Hun skrev brev og ringte så ofte hun syntes hun hadde råd, men hun kunne ikke reise hjem på besøk. Det gikk lang tid før Rosalee så igjen guttene sine, og det tok henne flere år å få mann og barn hit til Norge. Opplevelsene har preget henne, og det har preget familien hennes. Rosalee er et eksempel, men forskere ser nå på konsekvensene det gir at vi, de rike vestlige landene, henter kvinnene fra fattige land hit enten som sykepleiere eller som hushjelper for oss slik at vi skal kunne opprettholde våre hardt tilkjempede arbeidsliv med begge foreldre i arbeid utenfor hjemmet. To-inntektsfamilien har blitt økonomisk nødvendig for oss. Norge har imidlertid ikke spørsmålet om hvordan det skal være mulig å kombinere omsorg for barn med full jobb for begge foreldre.

Det er ikke slik at de oppgavene som kvinnene ivaretar i sitt hjemland, automatisk blir overtatt av menn/fedre eller andre. Omsorgsoppgavene blir ikke gjort. Det rammer barna. Forskere bruker begrepet care-drain.

Det er også slik at vi ikke henter de vanlige ordinære arbeidstakerne, vi henter de flinkeste, de som er initiativrike, arbeidsvillige og modige. De som tør å prøve noe nytt. For modig må du være når du, som Rosalee gjorde i 1976, reiste til et helt fremmed land vekk fra familien, kulturen og språket. Vi henter arbeidskraft som et fattig land har brukt mye ressurser på å utdanne. Forskere bruker begrepet brain-drain.

Begge begrepene, brain-drain og care-drain, er det naturlig å bruke i forbindelse med migrasjon av sykepleiere. De aller fleste av oss er kvinner, også på verdensbasis.

Årsaken til at kvinner – og menn – må flykte fra sine hjemland, henger sammen med de store spørsmålene, som Verdensbanken og WTO, og de betingelsene de rike landene dikterer, det skal ikke jeg gå nærmere inn på.

Sykepleierforbundet har et bredt internasjonalt engasjement i dette spørsmålet. Vi har gjennom mange år vært med på å bygge opp sykepleierorganisasjoner både i Asia, Afrika og Øst-Europa. Det har kommet godt med i de siste årene å ha de gode kontaktene, spesielt i landene Norge har rekruttert fra.

Latvia

I 2000 var vi spesielt glad for våre nære kontakt med den latviske sykepleierorganisasjonen. Helt tilfeldig, under et besøk i Latvia fra oss, fikk organisasjonen informasjon om et ferskt fremstøt for rekruttering av sykepleiere fra Latvia til Norge. Et privat firma i Trondheim kontaktet de seks utdanningsinstitusjonene for sykepleiere i Latvia og helsedepartementet der med en intensjonsavtale om å gi norskundervisning ved sykepleierskolene. Dette med tanke på rekruttering av sykepleiere til Norge – i første omgang ca 200 per år. I Latvia utdannes det ca 700 latviske sykepleiere per år. De hadde en ny treårig utdanning og sykepleiere med denne utdanningen var de eneste som kunne gå direkte ut i det nye primær-helsetjenestetilbudet i landet. (Sykepleiere med tidligere utdanning må først ta tilleggsutdanning. Dette handler altså om oppbygging av en kommunehelsetjeneste i et land som ikke hadde det fra før).

Selvsagt ble styret i fagforeningen sterkt bekymret over dette tiltaket, og organisasjonen tok kontakt med lederne ved alle sykepleierutdanningene, landets helseminister og landets president. Forsøket fra Trondheimsfirmaet endte med en busslast sykepleiere i Norge fra både Latvia, Estland og Litauen. De stod her uten norskkunnskaper og uten jobb. Firmaet hadde ikke gjort jobben sin, og ingenting av det sykepleierne var blitt forespeilet, så som potensielle arbeidsgivere, norsk autorisasjon og bolig var tilstede. Rett og slett en masse problemer for de som kom. Vi hadde et møte med dem. Byrået hadde for de fleste ikke betalt avgiften for å få autorisasjon og dermed ble ikke deres søknad behandlet. De få som ble behandlet, fikk avslag fordi de ikke oppfylte kravene. De manglet både kvalifikasjoner som sykepleiere og språkkunnskaper nok til å kunne ansettes her.

Vi ser at i mange land er det en økende tendens til at sykepleiere formidles gjennom vikarbyråer, det skjer også i Norge. De fleste av disse blir værende kort tid på den enkelte arbeidsplass, med den kontinuitetsbrist det medfører for tilbudet til pasientene. Samme tendens gjør seg gjeldende for sykepleiere som rekrutteres fra utlandet. Begge løsninger er derfor etter vårt syn av kortsiktig karakter.

Regjeringer og de enkelte arbeidsgivere har ofte mangelfull kunnskap om hvilket utdanningsnivå og faglig kompetanse utenlandsk rekrutterte sykepleiere egentlig innehar.

Vi er alle enige om at det faktisk foreligger en del språkproblemer ved utenlandsrekruttering, som ikke må undervurderes. Det er viktig for pasientenes liv og helse at de blir forstått når de snakker med helsepersonell. Vi mener vi må skille mellom den utenlandsrekruttering som finner sted i form av utvekslingsprogrammer og at den individuelle sykepleier søker seg arbeid i andre land – og utenlandsrekruttering i form av mer eller mindre aggressive fremstøt fra regjeringers og de enkelte arbeidsgiveres side som eksemplet med Radmann A/S.

Sykepleierne har samlet seg i Standing Committee of Nurses of the European Union (PCN), hvor også NSF deltar. Vi har i tillegg en internasjonal organisasjon, International Council of Nurses (ICN) hvor de aller fleste av verdens sykepleierorganisasjoner er med. Både gjennom PCN og ICN har vi jobbet med migrasjon av sykepleiere og ikke minst prøver vi å forberede oss på det som skjer med østutvidelsen av EU.

I disse organisasjonene er det diskutert etiske retningslinjer og forsvarlig praksis innen internasjonal rekruttering av sykepleiere og det er arbeidet med å utvikle retningslinjer for akseptabel rekruttering av sykepleiere over landegrensene.

ICN har laget et policydokument på det samme området. Det er mangel på sykepleiere over hele verden, med noen få unntak. Og derfor må rekruttering skje skånsomt.

Ønsker velkommen

Sykepleierforbundet er skeptisk til import av sykepleiere til Norge fra andre land. Dessverre har det gjort at noen av de som kommer, har følt seg motarbeidet og lite velkomne. Men NSF er IKKE skeptisk til utenlandske kolleger. Tvert imot: Vi ønsker dem velkommen, vi ønsker sterkt at de skal være medlemmer av NSF, og vi forsvarer den individuelle sykepleiers rett til å ta seg arbeid hvor hun eller han vil. Vi har også åpnet vedtektene våre slik at de kan være medlemmer hos oss mens de venter på autorisasjonen sin, såkalt jobber på lisens. Vi ser nemlig at de blir tilbudt dårligere arbeidsbetingelser enn sine «urnorske» kolleger. Det bekymrer oss. Ikke minst med den utstrakte bruken av konkurranseutsetting i helsetjenesten i Oslo. Vi ser at der de private overtar, mangler vi tariffavtaler og det er et press på den enkelte arbeidstaker for å redusere lønns- og arbeidsbetingelser.

Vi er imidlertid skeptiske til aktive rekrutteringsfremstøt overfor sykepleiere i andre land, hva enten dette skjer i våre egne myndigheters eller private firmaers regi. Det er vi fordi vi faktisk har en veldig stor reserve av sykepleiere i Norge – mange nok til å fylle alle stillinger, hvis lønns- og arbeidsforholdene ble bedre. Vi mener rett og slett at alle land primært må løse sine egne mangelproblemer før man rekrutterer fra andre land, som ofte ikke bør miste den kompetansen de har. Dette er et prinsipielt syn, som vi deler med våre søsterorganisasjoner både i Europa og i International Council of Nurses. Det dreier seg imidlertid om arbeidsmarkedspolitikk og analyse av egne ressursbehov og muligheter for å løse dem – ikke om motstand mot våre individuelle kolleger, som av en eller annen grunn ønsker å flytte på seg.

Vi vet at det foregår mye uetisk fremferd i forhold til rekruttering av sykepleiere fra andre land, spesielt fra utviklingsland og andre land med svak økonomi til den rike del av verden. Vi protesterer mot utnytting av andre og fattigere lands ressurser, og vi protesterer mot at sykepleiere som rekrutteres derfra, ikke tilbys akseptable bolig- og arbeidsvilkår.

Til tross for vår skepsis har vi valgt å delta i myndighetenes ulike prosjekter for rekruttering av helsepersonell fra andre land. Først og fremst for å sikre at denne rekrutteringen foregår i betryggende former. Den er basert på avtaler med de aktuelle lands myndigheter, tar sikte på å gi best mulig språkopplæring på forhånd, og å sikre akseptable kontrakter med aktuelle arbeidsgivere.

Det siste prosjektet vi i Oslo nå har gått inn i, er en «utveksling» av sykepleiere fra Vilnius kommune til Oslo kommune. Det gjør vi fordi Litauen utdanner sykepleiere til arbeidsledighet. Oslo har sykepleiermangel. Vilnius og Oslo er vennskapsbyer. Prosjektet har også et «humant2 tilsnitt i forhold til å gi erfaring og kompetanse til sykepleiere fra Vilnius.

Det skjer på den måten at Oslo kommune inngår en avtale med Vilnius kommune om å tilby 15-20 sykepleiere fra Vilnius arbeid i Oslo kommune i to år (i tråd med regelverk for arbeids- og oppholdstillatelse) før de så «tilbakeføres» til Vilnius. Disse sykepleierne vil bli spesielt utvalgt, ett kriterie er at de er reelle arbeidssøkere i eget land og de skal få 16 ukers norskopplæring før de kommer til Norge. Oslo kommune vil så samarbeide med Aetat om videre norskopplæring etter at sykepleierne kommer hit. Vi stilte krav blant annet om at bolig måtte skaffes. Det fikk de.

Hva skal vi gjøre videre?

Mange sykepleiere i de landene som nå blir en del av EU har helt urealistiske forventninger til hvordan det er å jobbe som sykepleier i Norge.

Vi må:

• Gi sykepleierne et realistisk bilde av hvordan det er å jobbe her.
• Sørge for like arbeidsbetingelser og andre rettigheter for dem når de kommer.
• Kvalitetssikre faglig forsvarlighet i tjenesten vår så sykepleierne vet hva som forventes av kunnskap.
• Sørge for at arbeidsgiver/myndigheter gir dem mulighet til å forsørge seg mens de tar den tilleggsutdanningen de må ha i vårt helsevesen.
• Sørge for at agenter og byråer ikke gis mulighet for å rekruttere på kommersielt vis.
• Opprettholde kontakten med våre søsterorganisasjoner slik at vi kjenner konsekvensene ved rekrutteringen.

Det er en vanskelig balanse å støtte den enkelte sykepleier som søker arbeid, og å være kritisk til myndighetenes rekrutteringspolitikk.

Norsk Sykepleierforbund (NSF), og kanskje spesielt NSF Oslo, har lang erfaring med rekruttering av sykepleiere fra utlandet. Det er både fra østeuropeiske og asiatiske land.

Bokomtale

av Viktor Brevik

Er det rasjonelle beveggrunner for krigen mot Irak? Dette kan man ikke utelukke. Men dette gjelder for sterke særinteresser med sterk politisk innflytelse og ikke det amerikanske samfunn som helhet. Professor ved BI, Øystein Noreng, drøfter dette i boka Olje på bålet.

Hva var de egentlige motivene for at USA gikk til krig mot Irak, okkuperte landet og fengslet landets president?

Den amerikanske administrasjonen har argumentert vekslende mellom å begrunne krigen med Saddam Hussein og Iraks manglende demokrati, angivelige terroristforbindelser og landets besittelse av påståtte mengder av masseødeleggelsesvåpen. De stadig skiftende begrunnelsene kan tyde på at ingen av disse var ærlige. Hva var de egentlige motivene? Ifølge forfatteren var disse behovet for å kontrollere oljen og dermed dollarens stilling og forholdet til Israel. Med andre ord en skjult dagsorden.

11. september 2001 var katalysatoren som gjorde krigen mulig, men allerede flere år i forveien gikk det to parallelle løp for et sterkere amerikansk engasjement i Golfen og Irak: Det ene av en pro-israelsk høyrefløy og det andre av planleggerne i forsvarsdepartement, understøttet av rustningsindustrien andre som leverte varer og tjenester til Pentagon.

Videre drøfter boka: Hvis da det egentlige målet var kontroll med landets oljeressurser, hvorvidt har da okkupanten oppnådd sitt mål? Umiddelbart ser dette ikke ut til å være tilfellet. Oljeutvinningen er betydelig lavere enn før krigen. USAs okkupasjonskostnad er minst 4 milliarder US-dollar i måneden, mens oljeinntektene anslås til 1 milliard US-dollar i måneden (2003). Men finnes det mer objektive, langsiktige interesser og mål enn de kortsiktige gevinster? Noreng etablerer en modellmatrise for motivasjonen langs den ene aksen som skiller mellom egennyttige og idealistiske motiv, og langs den andre aksen skiller han mellom rasjonell og irrasjonell beslutning.

Hvem er så aktørene bak krigen? USAs oljeindustri var ikke begeistret for krigen, noe derimot landets største entreprenører og krigsindustrifirmaer var, eksempelvis Lockheed Martin. Likeså firmaet Halliburton, som er en stor leverandør av varer og tjenester til oljeindustrien og som i etterkant av krigen har blitt tildelt store kontrakter i Irak av okkupanten, – uten konkurranse. Det hører med til sammenhengen at den amerikanske visepresidenten i sin tid var sjef i Halliburton.

Allerede før krigen la rustningsindustrien planer om en omfattende eksport av våpen til et USA-vennlig Irak. At Irak i 2002 hadde begynt å selge sin olje i euro kan også ha vært et ytterligere motiv for krigen.

Hvor viktig er konkurransen med Kina (og Europa)? Kina er på lang sikt en potensiell farlig motstander i konkurransen til Midtøstens olje og markeder. Anslagene tilsier at Kinas oljeimport vil øke fra 1,7 millioner fat per dag i 2000 til 9,9 millioner fat per dag i 2030. (Tilsvarende tall for Vest-Europa er 7,4 og 13,9.) Den sterke konkurransen gjør at USA ikke er i stand til å sette dagsorden i internasjonale fora slik som tidligere. Et uttrykk for dette er at Sikkerhetsrådet ikke sanksjonerte Irak-okkupasjonen. De fleste land betakket seg for å bistå med soldater og penger.

Hvor sterk faktor er den jødiske lobbyen som støtter staten Israel?

Både forhenværende leder av Defense Policy Board, Richard Perle, og nåværende statssekretær i forsvarsdepartementet, Douglas Feith, uttrykte forsommeren 1996 i en tenketank sterk motstand mot Oslo-avtalen mellom Israel og palestinerne. Tenketanken var finansiert av den daværende høyreorienterte israelske statsministeren Netanyahu.

Forfatteren går også inn på den positive betydningen sammenbruddet av Sovjetunionen har hatt for Israels manøvreringsmuligheter.

De jødiske velgerne i USA utgjør 2 % av befolkningen. Disse velgernes geografiske konsentrasjon gir imidlertid 4 % politisk vekt ved valgene. 78 % av jødene stemte demokratisk i 2000. Det er begrenset sympati for de ytterliggående kreftene som regjerer i Israel og trolig ønsker et velgerflertall en fredelig løsning og en egen palestinsk stat.

Sjøl om Bush frir til den sionistiske del av jødene, sitter det ingen med jødisk bakgrunn i regjeringen. President Bush og justisminister Ashcroft er kristne fundamentalister, mens visepresident Dick Cheney og forsvarsminister Donald Rumsfeld er vanlige amerikanske kristne. Felles for alle disse er at de har nære bånd til Israels høyrefløy.

Viseforsvarsminister Wolfowitz, statssekretær Feith, rådgiver Perle og rådgiver Abrams er jøder og nøkkelpersoner i kretsen rundt Bush. Abrams er dømt for å ha løyet i Iran Contras-affæren, hvor man smuglet våpen for styrte sandinistene i Nicaragua. Perle har nære forbindelser med blant annet israelsk våpenindustri og har stadig blitt anklaget for inhabilitet og interessekonflikter, noe som gjorde at han trakk seg fra Det forsvarspolitiske råd. Feith er tidligere partner i et israelsk advokatselskap og tidligere konsulent for israelsk rustningsindustri.

Tradisjonelt står kristendom og jødedom langt fra hverandre og historisk er religionene ganske antagonistisk overfor hverandre. Hvis det nå er slik at deler av den jødiske befolkningen lar seg bruke som støttespillere for USAs økonomiske ambisjoner i Irak, hva vil da skje hvis USA lider nederlag? Vil da jødene bli syndebukken og jødehatet blusse opp blant USA konservative kristne? Alliansen kan med andre ord slå om til sin motsetning. Det er i dag en økende kritikk fra høyreorienterte kristne, eksempelvis Pat Buchanan, som mener at jødiske interesser har trukket USA ut i en gal krig. I verste fall kan et mislykket amerikansk engasjement i Midtøsten føre til en bølge av antisemittisme.

I boken blir Lenins imperialismeteori utfordret. Tidligere tiders imperialistmakter som har hatt store overskudd. Like før første verdenskrig hadde Storbritannia 7 % overskudd på betalingsbalansen av BNP og store fordringer. USA har i dag et tilsvarende stort underskudd og tre ganger så stor utenlandsgjeld. Og situasjonen vil sannsynligvis forverres. I 1914 hadde både Tyskland og Storbritannia høy sparing, mens amerikanerne sparer lite nå. Dette setter USA i en særstilling sammenlignet med andre tiders imperialistmakter, slik Lenin beskrev disse, ifølge forfatteren. USA kan ikke beskrives som en klassisk imperialistmakt som underlegger seg andre land for oppnå investeringsmuligheter og nye markeder.

I dagens nyhetsbilde refereres det til hovedsakelig tre grupper av irakere: Sunni-muslimer (Saddam-positive), sjia-muslimene i sør (Saddam-motstandere og fundamentalistiske) og kurderne (som er nasjonalistiske og for øyeblikket de mest USA-positive). Noreng gir derimot et annet bilde av sjia-området. Den samfunnskritiske og intellektuelt mer åpne tradisjonen i dette området førte til at kommunistene i perioder har stått sterkt. Kommunistene har også vært viktige støttespillere for den kurdiske bevegelsen. Kommunistpartiet deltok i revolusjonen i 1958, hvor kongedømmet ble avskaffet, noe som førte til at partiet fikk en begrenset innflytelse på regjeringen: Partiet stod sentralt i fagbevegelse og massebevegelser og i det kurdiske partiet KDP. I februar 1963 gjennomførte imidlertid det nasjonalistiske Baath-partiet et kupp hvor tusener ble henrettet uten lov og dom. Spesielt gikk det hardt utover kommunistpartiet. På dette tidspunktet bestod Baath-partiet av kun ca 3.000 medlemmer og troverdige påstander er kommet fram i om CIA-kupp. En bemerkelseverdig demokratisk og fri periode i Irak var dermed avsluttet.

På kort sikt har USA med krigen oppnådd mange negative effekter. Oljeprisen har økt, noe som gir dyrere olje for USA. Landet er avhengig av oljeimport. Krigen har kostet landet formidabelt. Og så langt har ikke Iraks oljeproduksjon nådd det nivået landet hadde før okkupasjonen og er dermed langt fra nok til å finansiere USAs utgifter. Okkupasjonen har slått en kile inn i forholdet mellom USA og Europa, først og fremst Tyskland og Frankrike.

USA kan ha håpet realpolitisk med okkupasjonen å svekke Saudi-Arabias posisjon i oljemarkedet. USA kan ha håpet å sprenge alliansen av oljeproduserende land og gjennom kontroll over irakisk oljeproduksjon og reserver å influere på prisnivået.

I siste kapittel drøfter boka hvorvidt Irak-krigen har gitt oss en farligere verden. USA som eneste supermakt kan nå ture fram på verdensarenaen. Noreng gir imidlertid leseren noen trøstens ord:

«En viktig hindring er at det amerikanske folk neppe er villig til å påta seg de umiddelbare kostnadene, mens den langsiktige gevinsten i beste fall er uviss.»

Det er sjelden jeg leser en så resonnerende politisk bok som denne, og kombinert med den solide detaljkunnskapen og de mange kildene oljeøkonomen bruker, er dette bra håndverk.

Bokomtale

ved Lars Akerhaug

Nirmal Brachmachari begynte å skrive tidlig. Allerede som ti-tolv-åring ble han oppmuntret til å skrive av lærerne, og han ga ut sin første bok i 1967 i India.

Men Nirmal er ikke en tilfeldig forfatter, som vi skriver om uten noen spesiell grunn. Som han skriver selv: «Jeg skriver slik en revolusjonær dikter skal. Å skrive er å kjempe på linje med andre frihetsforkjempere.»

Nirmal var en del av den revolusjonære bevegelsens oppvåkning i India ved slutten av 1960-tallet. Den første boka hans var en av mange populære litterære stemmer for naxalittbevegelsen som reiste seg på landsbygda i landet. Og som en av mange fikk han og oppleve den indiske statens undertrykking og kuing av frihetsstemmene, og satt blant annet til sammen tre år i fengsel før han kom til Norge i 1974.

For Nirmal er ikke den litterære situasjonen i landet han kom til, altfor mye å skryte av. Selv sier han at «det kapitalistiske Norge ser ut til å ha glemt sin egen fortid. Jeg ble skuffet da jeg oppdaget at selv ikke progressive folk skriver revolusjonær litteratur. Mens du i Bengal finner en sterk revolusjonær litterær situasjon, finner du ikke noe slikt i Norge. Ifølge Nirmal henger det og sammen med styrken til den revolusjonære bevegelsen i Norge. «Det er ikke mulig å skrive revolusjonær litteratur, som noe annet enn understrømninger og motrøster.»

Med dette som bakteppe kan det være godt å oppleve Nirmals nye dikt i boka Dikt fra eksil, trykt i engelsk-norsk utgave. Nirmals dikt forteller om en stolt revolusjonær tradisjon som fortsatt lever i store deler av verden, og ikke minst hans eget India. Han forklarer hvordan volden, som gjerne blir framstilt som irrasjonell, og ikke minst volden i tredje verden, som preges av «kaos» og «hat». Slik skriver også Nirmal tilbake, mot et vestlig mediebilde og konstrukt av India som bare ser fattigdom, kaos og hat. Han viser fram det motsatte, men tar og med de personlige pennestrøkene fra den militære kampen, som moren som fortviler over at sønnen har reist av gårde med geriljaen.

Og boka er også en motvekt til dette: «Jeg tror at selv om det dreier seg om et land mange ikke har kunnskap om, vil de kunne forstå,» sier Nirmal. «Jeg skriver ikke abstrakt, men med et enkelt språk alle kan lese.» Og selv om Nirmal i det store og hele ikke har noe godt inntrykk av norsk presse, er det ikke bare svart: «Både artikler i Klassekampen og Røde Fane forteller godt og riktig om situasjonen i India, og utgjør en god motvekt til vestlig-borgerlig media.»

Men diktene bærer også med seg en annen bruddlinje, situasjonen for en revolusjonær forfatter som samtidig er avskåret fra kampen. Spenningen eksilet skaper går gjennom i flere av diktene. «Jeg ønsker å fortelle om denne motsetningen,» sier Nirmal. «På den ene siden har jeg en sterk kjærlighet til mitt hjemland, på den andre siden er jeg preget av livssituasjonen her. I boka skriver jeg om hvordan vi er sperret inne, i et bur av gull. Og gull gir meg ikke fred,» sier Nirmal i boka:

jeg vil ut
til en virkelig frihet
jeg kan glede meg over

Men det er også en annen spenning, mottakelsen i Norge og rasismen, eller «forurenset luft» som forfatteren også kaller det. Nirmal utdyper at «Selv om jeg altså er en respektert forfatter som har gitt ut mange bøker i mitt eget hjemland, er det ingen som ville gi ut boken her i Norge. De sier vi alle blir behandlet likt, men faktisk får vi ikke muligheten til å være med å konkurrere, på grunn av språklige og andre segresjoner.»

Derfor valgte Nirmal også å gi ut bøkene på eget forlag. Diktene hans er slik et brudd med kontinuiteten av det kulturelle hegemoniet i Norge, der innvandrerstemmer og andre som ikke sklir inn i det medieskapte bildet av hva som er ‘god kultur’ passer inn. Men ifølge Nirmal er alt her heller ikke svart, og han legger vekt på at uten AKP og RV og støtten derfra ville det vært vanskelig å få publisert boka.

Men takken bør kanskje og gjengjeldes. Nirmal gir oss i boka en sjelden inngangsport til virkeligheten. Kanskje vi bør følge oppfordringen hans, og høre etter:

Du, du en av de rikeste
får lov il å snakke
når han ikke lenger er sulten!

av Peter M Johansen

Bankene er et mål blinket ut av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF), blant annet for å bryte opp den statlige kontrollen over finanssektoren og bryte ned kampkraftige fagforeninger.

Revolusjonen innen it banker på døra. Det er noe bankene vil få merke. India har verdens største jernbanesystem i verden. Men det er flere banker enn det er jernbanestasjoner i India. Landet har verdens største nettverk av banker.

«Vi er store forbund, en enorm kraft. Men hvor sterke vi er, vet vi ikke og får ikke svar før kampen kommer,» sier generalsekretær V Krishnamurthy ved All India Bank Employers Association (AIBEA) i Bangalore.

Bankene er et mål blinket ut av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). Det handler ikke bare om tilgang til store verdier, 14 lakhs crore rupis, vel 215 milliarder kroner av vanlige folks sparepenger, men også om å bryte opp den statlige kontrollen over finanssektoren og bryte ned kampkraftige fagforeninger. Det er en strategi i den imperialistiske globaliseringen.

«Vi deltar i andres kamp; det inngår i vår besluttsomhet. Vi mener at bankene må være på statens hender for å kunne brukes i utviklingen av landet. Det er en viktig kamp som nå pågår.»

AIBEA opptrer også som vaktbikkje i kampen mot korrupsjonen. De siste årene har de bankansattes forening i Karnataka Pradesh Bank offentliggjort de feite kontiene i delstaten, med navn og beløp. De falt ikke i like god jord hos alle.

Kampen står likevel på andre områder. 1 lakh bankansatte, 100.000, er allerede sendt hjem på «frivillig førtidspensjonering» i løpet av de siste to årene som følge av rasjonaliseringer, automatisering og teknologisering. Samtidig har det gått med 300.000 jobber i offentlig sektor og 270.000 småbedrifter har stengt, med fra fem til ti og opptil 200 til 300 ansatte.

Jobbene forsvinner raskere enn «den nye økonomien» skaper dem. Det er den ene delen av «globaliseringen» hvor banksektoren ikke skiller seg vesentlig fra andre deler av offentlig virksomhet, bortsett fra av fagforeningene jevnt over står sterkere i kraft av sin størrelse og erfaring.

Målene med å bryte opp banksektoren er derimot langt mer vidtrekkende enn bare å effektivisere bransjen ved hjelp av informasjonsteknologien. Bankene har spilt en betydelig rolle i Indias økonomiske utvikling helt siden Friheten i 1947, både med hensyn til samrøret mellom Nehru/Gandhi-dynastiet og de ledende industrikonglomeratene rundt familiene Tata og Birla og med hensyn til utbyggingen av landsbygda.

AIBEA ble dannet i 1946, før britene forlot landet. I dag fins det rundt 500.000 ansatte i de offentlige, kooperative, private og utenlandske bankene. 300-350.000 er ansatte i de offentlige bankene. Forbundet bevarte enheten fram til 1964, da det ble splittet i ni ulike forbund. AIBEA er fortsatt det største.

Før Friheten fantes det knapt banker på landsbygda, og før nasjonaliseringen av banksektoren i 1969 var det rundt 4.000 filialer. I dag er tallet 65.000 filialer. Det har skapt en nærhet til pengene som har kommet landsbygda til gode.

«Vi vil fortsatt at penger skal brukes til å utvikle landet, men det er et hardt press fra utenlandske banker for å kjøpe opp de private bankene i India for deretter å gå aggressivt til verks i markedet,» sier Krishnamurthy. De kjøper aksjer når kursen er lav. Han ramser opp: ING fra Storbritannia, ABN Ambo fra Nederland, Allianz og Deutsche Bank fra Tyskland, britiske HSBC (Hongkong Shanghai Bank Corporation) som er stinn med kinesisk kapital, Bank of Tokyo og Nova Scotia.

Men dette er ikke Sørøst-Asia, verken før eller etter krakket i 1997. Dette er Sør-Asia hvor markedet er mindre, med færre lån, og hvor det ikke virker slik den utenlandske kapitalen hadde tenkt seg. Det private markedet som flyter rundt, er lite. Det er ikke mye penger å hente inn.

«Det gir ingen reell og solid vekst. Vi har et eksempel på hvordan Bank of Tokyo stengte om kvelden i Kolkata (Calcutta) og åpnet igjen dagen etter i New Delhi. De utenlandske investeringene har i stedet gått ned fra 11 til 7 prosent. Profitten det siste året var ikke mer enn seks milliarder rupi.»

Banksektoren har vært en hjørnestein i oppbyggingen av India, i går og i dag. Banksektoren har vært en hjørnestein i organiseringen av arbeiderklassen og oppbyggingen av fagbevegelsen. Det som skjer med banksektoren i India, vil prege hele landet og den videre utviklingen.

De bankansattes foreninger var viktige i generalstreiken 24. februar som protesterte mot at streikeretten er fjernet i offentlig sektor. Hele finanssektoren, bank og forsikring, sluttet opp over hele landet. I Karantaka var oppslutningen i offentlig sektor total.

Om streikeretten forsvinner i bankene, blir det lettere for kapitalen å fjerne ordningen om at bankene må prioritere lån til bestemte samfunnsmessige sektorer, og lettere å si opp ansatte og investere i ny teknologi i tråd med anbefalingen til Det internasjonale pengefondet (IMF).

av Peter M Johansen

Ei europeisk ku får like mye subsidier som inntektene til 100 indiske familier. Kua kunne ha reist jorda rundt på businessklasse.

«Det som skjedde i Cancún var en delseier selv om Verdens handelsorganisasjon (WTO) ikke brøt sammen. Men de store slagene står foran oss, og med det lokale presset vil ikke utviklingslandene la seg knekke.»

Det strømmer en motstrebende optimisme fra bondelederen med professortittel når han tar i mot i sitt hjem i utkanten av Bangalore, Indias høyteknologiske senter som har gitt byen oppnavnet «Indias Silicon Valley». Smilet sitter løst og ledsager ofte de underfundige vendingene og anekdotene som følger med nåtidige og historiske betraktninger.

Professor M D Nanjundaswamy (67) er president for Karnatakas statlige bønders forening (KRRS). Foreningen har stått på barrikadene i lokale kamper som har grodd fram av utviklingene innen landbruket i India, og Nanjundaswamy er en størrelse innen den internasjonale bondebevegelsen som deltar i kampen mot den nyliberalistiske og imperialistiske globaliseringen.

«Han er ansiktet utad i kampen mot Monsanto i India,» sier en student om bondelederen. Professoren brakte militansen inn i KRRS. De svidde av testavlingene til Monsanto, og politiet tok beslag i eiendeler. Fordi bøndene nektet å betale avgifter, organiserte KRRS protester hvor de gikk inn på politistasjonene og hentet tilbake de beslaglagte tingene.

Delstaten Karnataka har det siste halvannet året vært hjemsøkt av en selvmordsbølge på landsbygda. Bønder som tar livet av seg, og urovekkende ofte flere familiemedlemmer sammen.

«Disse selvmordene startet rundt 1995 da India åpnet for WTOs liberalisme innen landbruket. Nå forsøker regjeringen å skjule denne forbindelsen og hevder at den ikke fins, at det er andre årsaker som ligger bak selvmordene.

Bharatiya Janata Party (BJP), regjeringspartiet, og statsminister Atal Bihari Vajpayee snakker om såkalt avlingsforsikringer. Men bøndene ser ikke noe til utbetalingene.

Myndighetene har ingen jordbrukspolitikk. Jordbruksproduksjonen har gått opp fire ganger siden Friheten i 1947. Bøndene har sett lite til det, og nå har det gått tilbake. Derfor kommer selvmordene.»

Mat for arbeid

KRRS krever at landsbyene blir gjort til «regnskapsførende enheter» for beregninger av landbruksstøtte og nødhjelp, ikke den større enheten taluk, et distrikt med opptil 130 landsbyer. Slik vil en komme tettere inn på problemene.

De såkalte «mat for arbeid»-programmene når ikke ut. Korrupsjonen er ikke bare gjennomgripende; den er også høyst synlig på veiene. Lastebil på lastebil går over delstatsgrensa til Kerala med ris fra Karnataka. Samtidig har liberaliseringen åpnet for salg av korn på tvers av delstatsgrensene uten å gå veien om statlige oppkjøp som tidligere. Det har ført til ruin for mange bønder i utsatte områder.

«Det er ikke bøndene som er skyld i de fallende prisene og at kostnadene har gått opp. Det er ikke bøndene som er skyld i den utenlandske importen og at gjelda stiger. Bøndene blir lurt,» sier Nanjundaswamy og trekker opp de internasjonale perspektivene.

«Ei europeisk ku får like mye subsidier som inntektene til 100 indiske familier. Kua kunne ha reist jorda rundt på businessklasse. Da jeg traff lederen for WTO fram til 2002, Michael Moore, i Genève i 1998, ønsket han seg mobiltelefoner til alle indiske bønder. Nanjundaswamy oppfatter det åpenbart lettere å forholde seg til dette dersom utsagnet hadde kommet fra den amerikanske regissøren ved samme navn.

«Jeg kom dit fra Mumbai; det var som å komme til en annen planet. I Andhra Pradesh selger bøndene nyrene sine til private sjukehus for å få penger til å overleve og forsørge familien.»

Annen verden mulig?

Nanjundaswamy mener at mange av de indiske landbruksorganisasjonene har vært for opptatt av små saker og har vært preget av klientisme. De har alltid bare nådd et fåtall, og de lokale representantene opptrer ofte som mellommennenes mellommenn.

Likevel er realitetene på bakken slik at han ikke tror utviklingslandene lar seg splitte, og at WTO vil bli sittende igjen med bare regionale avtaler. Så hva er vel WTO da? spør bondeprofessoren som var med World Social Forum (WSF) fra starten.

«Jeg spør meg selv med WSFs slagord, er en annen verden er mulig? Med WSFs agenda? Nei, WSF er ikke mot imperialismen eller kapitalismen, bare mot globaliseringen og nyliberalismen. KRRS var en av initiativtakerne til den parallelle konferansen til WSF i Mumbai, Mumbai Resistance 2004, med undertittelen against imperialism and war.

Brudd med WSF

Nanjundaswamy brøt med WSF og lot seg ikke lokke til Pôrto Alegre med tilbud om å stille opp sammen med «de store navnene».

«Og jeg som trodde at jeg hadde det største navnet,» smiler han. Han trenger ikke viser fram visittkort.

Bruddet kom da den franske Attac-lederen Bernard Cassen nedla veto mot å invitere Cubas statssjef Fidel Castro. Cassen hevdet det vil splitte bevegelsen, forteller Nanjundaswamy. Men da var den allerede splittet, konstaterer Nanjundaswamy. Han selv var ute, sammen med de ledende, militante landbruksorganisasjonene i India. Scenen er overlatt til de ikke-statlige organisasjonene.

Det er vanskelig å beskylde Nanjundaswamy for å være maoist, og det er enda vanskeligere å koble KRRS til den såkalte maoistiske naxalittbevegelsen som oppsto i slutten av 1960-tallet etter et væpnet opprør i landsbyen Naxalbari i West Bengal.

Nanjundaswamy tilhører en indisk retning av Fabian Society som kan beskrives som «verken kapitalisme eller kommunisme». Han trekker paralleller mellom Nehru-regimets industrialisering på bekostning av bøndene og Sovjetunionens planøkonomi.

Bokomtale

av Turid Horgen

Hvorfor gjør ikke kvinnene i omsorgsyrkene opprør når de opplever å ikke kunne utføre jobben slik de ønsker? Fordi de er kvinner, sier maktutrederne.

Forskerteamet bak boka Maktens samvittighet tar utgangspunkt i at den norske velferdsstaten er et særdeles vellykket eksempel på organisert humanisme etter de fleste målestokker. Og de avslutter arbeidet sitt med følgende forsiktige kraftsats: «Å gjøre dette (vellykkede eksemplet) til gjenstand for enkle og lite reflekterte former for effektivitetstrang, kan bety at man tar i bruk de mindre heldige resultatene av norsk modernisering til å undergrave de mer heldige.»

Gjennom de 228 sidene i boka behandler og belyser de denne påstanden grundig. De avdekker som sentralt noen konsekvenser av det de kaller en historisk betinget kjønnskonstruksjon, som ressurs og verdi i bygginga av velferdsstaten. Hvordan denne kjønnskonstruksjonen, slik den arter seg i kvinners forståelse og utøvelse av seg selv i arbeidsliv og omsorgsforpliktelser, er underkjent, utnyttet og mistenkeliggjort. Og samtidig er den et premiss i å forstå hvorfor ikke all effektivisering i offentlig sektor har ført til større tap av de godene velferdsstaten skal yte.

De avdekker hvordan kvinneundertrykkinga fungerer i å opprettholde et visst nivå på ytelsene i velferdsstaten til menneskene som trenger dem, samtidig som den opprettholder troen på at modernisering, effektivisering og målstyring av ulik typer kan føre fram. Kvinneundertrykking er riktignok et begrep knyttet til et forgangent 1970-tall, men forskerteamets resultater viser allikevel nettopp det, en avdekking av dagens kvinneundertrykking. I dagens språk. De setter ord på forhold som enten ikke er moderne å trekke fram i dag eller antas å være tilbakelagt.

Makt i velferdsstaten

Maktens samvittighet er et delprosjekt under Makt- og demokratiutredningen. Forskerne har gjennomført en rekke feltarbeid i to ulike kommuner og i et sjukehus.

De åpner med å slå fast velferdsstaten som en anerkjent betegnelse på det norske samfunnet. Det omfatter et statlig engasjement for å skape og sikre befolkningen en god livsstandard som det er stor oppslutning om. Forfatterne belyser det utviklingsstrekket de kaller desentraliseringen av velferdsstaten. I korttekst at staten gir rammevilkårene, kommunene yter tjenestene og forvalter ressursene. Makt i velferdsstaten dreier seg ikke minst om evnen og muligheten til å desentralisere dilemmaer.

Videre vil de belyse det de kaller eksplosjonen i behovene for statlig velferdsassistanse. De siste to tiårene er det et kjennetegn ved kommunenes virksomhet som overskygger alt annet, det er hvordan kommunene skal kunne gjøre alt det de er satt til gjøre. Forfatterne har lagt vekt på å samle erfaringen fra fagfolk på grasrotnivå; lokalpolitikere, administrativt ansatte i kommunene / sjukehus samt dem som forsøker å yte velferd i praksis; sjukepleiere, hjelpepleiere, sosionomer, leger osv.

Opplevd utilstrekkelighet

Erfaringene fra bakkenivå har et klart kjennetegn. De er preget av en svært sterk opplevelse av å ikke kunne imøtekomme overveldende forventninger og krav fra dem som etterspør deres tjenester – så vel fra dem som spesifiserer betingelsen tjenestene skal gis under, skriver forfatterne. Dette er en permanent utilstrekkelighetsfølelse, til tross for at det kontinuerlig arbeides med effektiviseringstiltak, omorganisering og til dels bedre økonomiske rammer.

Med eksempel fra sjukepleieren i hjemmetjenesten skisserer forfatterne at antallet eldre brukere svært ofte er større enn det sykepleieren og hennes kolleger makter å hjelpe på en måte de opplever som etisk og faglig forsvarlig. For å unngå at situasjonen blir kritisk, er det nødvendig å ta noen innersvinger; de løper raskere, bruker kortere tid hos hver enkelt, reduserer eller kutter ut hjelpen til enkelte, eller omgår reglene for medisinering. Uansett betyr det intensivering av egen arbeidsinnsats og opplevd utilstrekkelighet over for mennesker som trenger hjelp. Det er en beskrivelse og opplevelse av situasjonen som til fulle bekreftes av den nylig publiserte undersøkelsen blant sykepleier og hjelpepleier i eldreomsorgen.

Forfatterne stiller det de kaller det praktiske og trivielle spørsmålet: Hvorfor setter ikke sjukepleierne og hennes kolleger i kommuner og sjukehusets førstelinje en stopper for dette? Hvorfor gjør ikke ansvarlige politiske organer og administrative det?

De svarer også at de ikke finner noe enkelt svar. Men etter den langvarige observasjonen tror de at svaret på spørsmålet gir innsikt i vesentlige sider ved velferdsstatens særegne organisasjonsdynamikk.

Det dreier seg ikke bare om rollekonflikter i enkeltpersoner, men også om konflikter mellom organisatoriske nivå som skaper brudd i aktørenes erfaringsverdener – og dessuten dreier det seg om konflikter mellom kvinner og menn.

Kjønn i velferdsstaten

Offentlige organisasjoner er interessante arenaer for brytninger mellom ulike institusjonaliserte verdisystemer, hevder forfatterne. Den tradisjonelle velferdsambisjon eksisterer side om side med en stadig økende vekt på effektiv styring. Her gjør kjønn seg gjeldende på nye måter. Fra 1950 til 1980 bidro troen på og oppbyggingen av velferdsstaten til en viss grad å sikre kvinner likeverd og innflytelse. Innsatsen og inntreden i førstelinja i velferdsstaten var symbolet på den gode framtid og det gode samfunn. I dag framstår sosial- og omsorgspolitikken som et gjenstridig styringsobjekt. Det har stor konsekvenser for de som jobber der. Det er vanskelig å legitimere å jobbe der, fordi de økonomiske kostnaden er gjort til en så viktig kilde for bekymring for lokale og sentrale beslutningstakere.

Det er kvinner som dominerer fullstendig i jobbene hvor lønna er lav og innflytelsen liten. Det er ikke overraskende, skriver forfatterne: «det (er) slående at fordelingen av makt, innflytelse og karrieremuligheter i de systemene som sikrer dette, i så ekstrem grad er kjønnsbestemt».

Forfatterne trekker fram et interessant fenomen: Det har slått oss, skriver de, er at kjønn i bare liten grad gjøres til gjenstand til diskusjon på arenaer hvor lokalpolitikere, administrativt ansatte og fagfolk diskuterer forhold som har med beslutningsprosesser å gjøre. Aktørene selv snaker mest om «ledere og ansatte», og i den grad kjønn gjøres eksplisitt relevant, er det – blant menn så vel som blant kvinner – svært ofte gjennom omtale av problematiske forhold ved kvinner. Menn kritiseres i kraft av sitt lederskap og sin måte å praktisere sin rolle. Kvinner blir omtalt negativt på grunn av en antatt egenskap; som lite konstruktive deltaker i beslutningsprosesser og endringsarbeid.

Kulturell kapital

Forfatterne forsikrer om at det er ingen tvil om at kvinnene målbærer erfaringer i møtet med brukerne, pasienter, klienter og andre bistandsmottaker, som har overveldende krav de ikke kan tilfredstille. Men det som målbæres som erfaringer i møtet med brukerne blir forstått som noe annet, en kvinnelig og lite konstruktiv egenskap, når det er snakk om å diskutere beslutningsprosesser internt i for eksempel sykehuset. Forfatterne slår også fast at det er svært få menn som arbeider i tilsvarende posisjoner. De forlater slike poster etter kort tid.

Forfatterne undersøker antakelsen om at velferdsstaten er i ferd med å forbruke en type kulturell kapital – en kvinnelig omsorgsorientering som tradisjonelt gjenskaper seg selv ved å stille sitt liv til rådighet for de(n) andre. De slår fast at det ikke er noen tvil om at velferdsstatens viktigste kapital er kvinnelig arbeidskraft. Og at denne kapitalen i liten grad gjør seg gjeldende som premissleverandør for håndteringen av innflytelse, ressurser og organisasjonsutforming i offentlig sektor. De skriver at det er sentrale deler av den historiske konstituerte formen for identitets- og arbeidsutforming som på en særegen måte gjør seg tilgjengelig ikke bare for dem som har behov for offentlig omsorg, men også for det styringsapparatet som forvalter dem. Denne kjønnskonstruksjonen har vist seg svært tilpasningsdyktig, og er trolig den viktigste grunnen til at den norske velferdsstaten har lykkes med å realisere ambisjonen om universell omsorg.

De bekrefter og utdyper denne antakelsen gjennom de resterende sidene i boka. Det gjøres gjennom spennende sammenstilling av materialet de har fra observasjonene og intervjuene i møtet med fotfolket i velferdsstaten, sammen med teori som gir innsikt.

Forbrukes

I materialet til forskerne er det et forhold til som tegner seg klart. Aktørene som krever effektivisering, rasjonalisering og målstyring, er i ferd med å forbruke den kvinnelige kapitalen. I materialet til forskerne er det kvinner som er født før 1955 som strekker seg selv og arbeidsinnsatsen sin utover arbeidstida og som knuges av dårlig samvittighet overfor brukere som har krav de ikke får innfridd i forhold til de behovene, rettighetene og forventningene de har. Kvinner født seinere har ikke konstituert sin forståelse av seg selv på samme måte.

Det er en del av bakgrunnen for konklusjonen; Å gjøre den vellykkede velferdsstaten til gjenstand for enkle og lite reflekterte former for effektivitetstrang, kan bety at man tar i bruk de mindre heldige resultatene av norsk modernisering til å undergrave de mer heldige.

av Vladimir Lenin

«Et Verdens forente stater (ikke bare for Europa) er en statsform for samling av og frihet for nasjonene som vi forbinder med sosialismen – inntil den fullstendig seieren for kommunismen avskaffer staten fullt og helt, medregna den demokratiske staten. Men som en enkelt parole, ville neppe parolen om et Verdens forente stater være riktig,» skrev Lenin i 1915.

I nr 40 av Sotsial-Demokrat (1) la vi fram at en konferanse for partigruppene våre i utlandet hadde vedtatt å utsette spørsmålet om parolen «Europas forente stater», i påvente av en diskusjon i pressa om den økonomiske sida ved saka. (Lenin, «Konferansen til RSDAP-gruppene i utlandet» (1915) i Samla verk, engelsk utgave, 1974, bind 21, side 158-164.)

På konferansen vår fikk debatten omkring dette spørsmålet en reint politisk karakter. Noe av årsakene til dette var at oppropet fra sentralkomiteen hadde formulert denne parolen som en direkte politisk parole (den «øyeblikkelige politiske parolen …» som det står der). Oppropet satte ikke bare fram parolen om et republikansk Europas forente stater, men understreka uttrykkelig at denne parolen er meningsløs og feilaktig «uten at de tyske, østerrikske og russiske monarkiene blir styrta på revolusjonært vis.»

Det ville være helt feilaktig å polemisere mot ei slik framlegging av spørsmålet innafor grensene for ei politisk vurdering av denne parolen – dvs å hevde at den tilslører eller svekker osv. parolen om en sosialistisk revolusjon. Politiske endringer som er av en ekte demokratisk type, og særlig politiske revolusjoner, kan ikke under noen omstendigheter tilsløre eller svekke parolen om en sosialistisk revolusjon. Tvert om bringer alltid slike endringer den nærmere, utvider grunnlaget for den og trekker nye deler av småborgerskapet og de halvproletariske massene med i den sosialistiske kampen. På den andre sida er politiske revolusjoner uunngåelige i løpet av den sosialistiske revolusjonen, som ikke må bli sett på som ei enkelt handling, men som en periode med stormende politiske og økonomiske omveltninger, med svært skjerpa klassekamp, borgerkrig, revolusjoner og kontrarevolusjoner.

Men mens parolen om et republikansk Europas forente stater er helt uangripelig som en politisk parole – hvis den blir fulgt av at de tre mest reaksjonære monarkiene i Europa med russerne i spissen blir styrta på revolusjonært vis, så gjenstår ennå det svært viktige spørsmålet om det økonomiske innholdet i og betydninga av parolen sett ut fra de økonomiske vilkåra til imperialismen, dvs kapitaleksporten oppdelinga av verden mellom de «framskredne» og «siviliserte» kolonimaktene, så er et Europas forente stater under kapitalismen enten umulig eller reaksjonært.

Kapitalen er blitt internasjonal og monopolistisk. Verden er blitt skåret i biter av en handfull stormakter, dvs makter som har hatt lykken med seg i den store plyndringa og undertrykkinga av nasjonene. De fire stormaktene i Europa – Storbritannia, Frankrike, Russland og Tyskland, med ei samla befolkning på mellom 250 og 300 millioner, og et landområde på omtrent 7 millioner kvadratkilometer – rår over kolonier med ei befolkning på nesten 500 millioner (494.500.000) og et landområde på 64.600.000 kvadratkilometer, dvs nesten halve jordoverflata (133 millioner kvadratkilometer utenom polarområdene). Legg de tre asiatiske statene, Kina, Tyrkia og Persia til dette, de som nå er revet i filler av kjeltringer som fører en «frigjøringskrig», nemlig Japan, Russland, Storbritannia og Frankrike. Disse tre asiatiske statene, som kan bli kalt halvkolonier (nå er de i virkeligheten 90 prosent kolonier), har ei samla befolkning på 360 millioner og et landområde på 14,5 millioner kvadratkilometer (nesten halvannen gang så stort landområde som hele Europa).

Videre har Storbritannia, Frankrike og Tyskland investert kapital i utlandet til en verdi av ikke mindre enn 70 milliarder rubler. Jobben med å sikre «den rettmessige» profitten av denne nette summen, en profitt som overstiger 3 milliarder rubler årlig, blir utført av nasjonalkomiteene til millionærene, kjent som regjeringer. Disse rår over hærer og marineflåter og skaffer sønnene og brødrene til millionærene jobber i koloniene og halvkoloniene som visekonger, konsuler, ambassadører, embetsmenn av alle slag, prester og andre blodsugere.

Slik organiserer ei handfull stormakter plyndringa av nesten en milliard av befolkninga på jorda i epoken med den høyeste utvikla kapitalismen. Noen annen organisering er ikke mulig under kapitalismen. Gi avkall på koloniene, «innflytelsessfærene» og kapitaleksporten? Å tru at det er mulig, er det samme som å ramle ned på nivået til den sutrende prestemannen som hver søndag preker for de rike om de opphøyde prinsippene i kristendommen, og rår over dem til å gi de fattige – nå ja, om ikke millioner, så i hvert fall noen hundre rubler i året.

Et Europas forente stater under kapitalismen er det samme som overenskomster om delinga av koloniene. Men under kapitalismen fins det ikke noe annet grunnlag og ingen andre prinsipper for deling enn makt. En mangemillionær kan ikke dele «nasjonalinntekt» til et kapitalistisk land med noen på annet vis enn «i forhold til den kapitalen som er investert» (med en bonus i tillegg slik at den største kapitalen kan få mer enn sin del). Kapitalisme er privat eiendomsrett til produksjonsmidlene og anarki i produksjonen. Å slå til lyd for ei «rettferdig» fordeling av inntektene på et slikt grunnlag, er rein proudhonisme (2), tåpelig spissborgerlighet. Ingen fordeling kan gjennomføres på annet vis enn «i forhold i styrke», og styrken endrer seg i løpet av den økonomiske utviklinga. Etter 1871 var tempoet i økninga av Tysklands styrke tre eller fire ganger så raskt som Frankrikes og Storbritannias, og styrken til Japan vokste omlag ti ganger så raskt som styrken til Russland. Det fins ikke, og kan ikke finnes, noen annen måte å prøve den virkelige makta til en kapitalistisk stat på, enn ved krig. Krig strir ikke mot grunnlaget for den private eiendomsretten, tvert om så er den et direkte og uunngåelig resultat av dette grunnlaget. En jamn økonomisk vekst i enkelt foretak eller enkeltstater er umulig under kapitalismen. Under kapitalismen fins det ingen andre midler til å gjenopprette likevekta som blir forstyrra med visse mellomrom, enn kriser i industrien og kriger i politikken.

Sjølvsagt er det mulig med midlertidige overenskomster mellom kapitalister og mellom stater. I denne betydninga er et Europas forente stater mulig som en overenskomst mellom de europeiske kapitalistene … men hva er formålet? Bare å undertrykke sosialismen i Europa med samla krefter og å forsvare kolonibyttet mot Japan og USA med samla krefter. USA og Japan er virkelig blitt forfordelt når det gjelder den nåværende oppdelinga av koloniene, og de har vokst voldsomt mye raskere i styrke de siste femti åra enn det tilbakeliggende og monarkistiske Europa som nå er i ferd med å bli senil. Europa som helhet står for økonomisk stillstand sammenlikna med De forente stater i Amerika. På det nåværende økonomiske grunnlaget, dvs. under kapitalismen, ville et Europas forente stater bety at reaksjonen organiserte seg for å hemme utviklinga til Amerika som er raskere. Den tida da demokratiets og sosialismens sak bare blei knytta til Europa, er forbi for alltid.

Et Verdens forente stater (ikke bare for Europa) er en statsform for samling av og frihet for nasjonene som vi forbinder med sosialismen – inntil den fullstendig seieren for kommunismen avskaffer staten fullt og helt, medregna den demokratiske staten. Men som en enkelt parole, ville neppe parolen om et Verdens forente stater være riktig. For det første fordi den betyr det samme som sosialisme. For det andre fordi den kan bli tolka feilaktig til å bety at seier for sosialismen i et enkelt land er umulig, og den kan også skape feilaktige oppfatninger når det gjelder forbindelsene mellom et slikt land og de andre landa.

Ujamn økonomisk og politisk utvikling er en absolutt lov under kapitalismen. Derfor er seier for sosialismen mulig først i noen eller til og med i et enkelt kapitalistisk land. Etter å ha ekspropriert kapitalistene og organisert sin egen sosialistiske produksjon, vil det seierrike proletariatet i det landet reise seg mot resten av verden – den kapitalistiske verden. Det vil trekke de undertrykte klassene i andre land til saka si, oppildne til oppstander mot kapitalistene i de landa, og om det er behov for det til og med nytte væpna makt mot de utbyttende klassene og statene deres. Der proletariatet seierrikt har styrta borgerskapet, vil den politiske samfunnsformen være en demokratisk republikk. Den vil i stadig sterkere grad samle kreftene til proletariatet i en bestemt nasjon eller i bestemte nasjoner, i kampen mot de statene som ennå ikke er gått over til sosialismen. Det er umulig å avskaffe klassene uten at den undertrykte klassen, proletariatet, utøver diktatur. Ei fri samling av nasjoner som har sosialisme er umulig uten en mer eller mindre langvarig og hardnakka kamp fra de sosialistiske republikkene mot de tilbakeliggende statene.

Det er av disse grunnene og etter gjentatte diskusjoner på konferansen til RSDAP-gruppene (3) i utlandet, og etter den konferansen at redaktørene for det sentrale organet har kommet fram til at parolen om et Europas forente stater er en feilaktig parole.

Noter:

1. Sotsial-Demokrat – ei illegal avis som blei utgitt av Sentralkomiteen i RSDAP fra februar 1908 til januar 1917. Alt i alt kom det ut femtiåtte nummer. Avisa trykte omtrent åtti artikler og notiser av Lenin.

Sotsial-Demokrat hadde stor betydning under reaksjonsåra (1907-10), og det etterfølgende revolusjonære oppsvinget, da bolsjevikene kjempa imot likvidatorer, trotskister og oztoviser, for å bevare det illegale marxistiske partiet, for å styrke enheten i det og tilknytninga til massene.

Under første verdenskrigen spilte Sotsial-Demokrat, som var hovedorganet til bolsjevikene ei usedvanlig stor rolle når det gjaldt å propagandere parolene om krig, fred og revolusjon.

2. Proudhonisme – etter Proudhon, Pierre Joseph (1809-1865) – Franskmann. En av grunnleggerne av anarkismen. Hans mest kjente verk er Hva er eiendom? (1840), der han kom til den berømte slutninga: eiendom er tjuveri. Under revolusjonen i 1848 drev Proudhon en omfattende agitasjon for «retten til arbeid», som han mente skulle bli virkeliggjort gjennom å opprette en særskilt bank. De økonomiske, filosofiske og politiske oppfatningene hans ga først og fremst uttrykk for det breie franske småborgerskapets reaksjon mot gjennombruddet av kapitalismen. Marx og Engels kritiserte teoriene hans skarpt, og særlig var kritikken mot de økonomiske avhandlingene hans knusende. Se blant annet Marx: Filosofiens elendighet (1847), Marx: Om Proudhon, brev til J.B. Schweitzer (1865) og Engels: Om boligspørsmålet (1872-73).

Tilhengerne av Proudhon fortsatte som en egen politisk strømning i lang tid etter hans død. Den seinere anarko-syndikalismen har ei svært nær tilknytning til Proudhons ideer.

3. RSDAP-gruppene – Gruppene til Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet.

av Kjersti Ericsson

Hvordan skal vi få et samfunn der strukturene ikke klemmer oss slik de gjør i dag?

Alle snakker om tida, men vi burde heller snakke om strukturer, sa kvinneforskeren Anne-Lise Ellingsæther nylig i et intervju i Klassekampen. Utgangspunktet var den berømmelige «tidsklemma». Men hva er det som klemmer oss? Er det tida, eller er det noe annet? Svaret er: Noe annet. Det handler om samfunnsstrukturer.

I boka Kvinnekamp! Vi eier morgendagen! som kom ut i 1986, fortelles mange historier om kvinners hverdagsliv. En av dem som kommer til orde, er lærer Grete. Hun beretter: «Mannen min tjener godt, og han sa at det var greitt at jeg begynte å jobbe, bare han ikke merker det.» En sånn mann som Gretes var ikke noe ideal for tjue år sida heller, men det fantes nok en god del eksemplarer av ham. Forhåpentligvis er arten sjeldnere i dag, han er ikke akkurat verneverdig. Grete fikk altså lov til å jobbe, så sant mannen ikke merket det. Ingen endringer i servicen i heimen, var hans krav. Vi rister på hodet av en sånn gammeldags gubbe.

Men snu dette eksemplet på hodet, og sett en arbeidsgiver i stedet for Gretes mann. Hva sier arbeidsgiverne? Jo, arbeidsgiverne sier: Det er greitt at du har barn og familie, bare vi ikke merker det. Ingen endringer i innsatsen på jobben, er deres krav. Ja, de sier det ikke en gang, for det er så sjølsagt at det ikke er nødvendig å si det. Premisset i arbeidslivet er fortsatt at det å ha barn og familie er en privatsak som ikke skal virke inn på innsatsen som arbeidstaker.

For menn har det vært mulig å fungere på slike premisser, fordi kvinnene tok ansvaret hjemme. Altså kan en si at arbeidslivet er strukturert med mannen som standardmønster. Kvinnen passer ikke inn i dette mønsteret, og blir skikkelig klemt. I takt med kvinnenes inntog i arbeidslivet er det da også blitt kjempet fram en del rettigheter som skal kompensere for denne manglende passformen, slik som omsorgspermisjon, rett til å være hjemme med sykt barn et visst antall dager osv. Men dette er nettopp kompensasjon. Mønsteret er fortsatt det samme, det er ikke erstattet med et nytt. Derfor opplever kvinner at en gravid arbeidssøker lett blir diskriminert, at en arbeidstaker med ambisjoner helst ikke bør bli gravid, at en omsorgspermittert arbeidstaker ofte kommer tilbake til andre og mindre spennende arbeidsoppgaver. Og siden det for de fleste kvinner er umulig å ha barn og familie uten at det merkes, må de «velge» lønnsnedslag og svekkete pensjonsrettigheter, det vil si deltid.

Det er en del omkostninger knyttet til det å bruke rettigheter en faktisk har. Og noen rettigheter fungerer best når de overhodet ikke brukes, som for eksempel rett til ammepause.

Best når de ikke brukes

Kvinner må betale prisen for den manglende passformen. Menn har riktignok også rettigheter knyttet til barneomsorg. Men de fungerer absolutt best når de ikke brukes. En mann skal virkelig ikke la arbeidsgiver merke at han har barn og familien. Fedrekvoten har riktignok ført til at det store flertall fedre tar ut sine 4 tilmålte uker. I en undersøkelse kvinneforskerne Elin Kvande og Berit Brandth nylig gjorde, gjaldt dette 74 % av de spurte fedrene. Men bare 14 % tok foreldrepermisjon ut over det. Arbeidslivets struktur med mannen som standardmønster er også en skikkelig bremsekloss for en likere fordeling av omsorgsansvar mellom kvinner og menn, noe blant annet mannsforskeren Øystein Gullvåg Holter har pekt på.

«Kompensasjonsmodellen» – å gi kvinner rettigheter som skal kompensere for at det mønsteret samfunnet er organisert etter, ikke passer for dem, kan aldri bli noen virkelig løsning på dette strukturelle problemet. Mønsteret må forandres.

Ordet «reproduksjon» (gjenskape) brukes i litt ulike betydninger. Det brukes om å gjenskape varen arbeidskraft, og er da knytta til kapitalismen som økonomisk system. Men det brukes også i en videre betydning, om å gjenskape liv, gjenskape arbeidsevne, ta vare på mennesker, også mennesker uten salgbar arbeidskraft. Under kapitalismen foregår reproduksjonen av arbeidskrafta, både den delen som dreier seg om å gjenskape arbeiderens arbeidskraft fra dag til dag, og den delen som dreier seg om å oppdra nye generasjoner arbeidere, i flere ulike sammenhenger. Den foregår i hjemmet, som ubetalt arbeid. Og den foregår på institusjoner som barnehager, skoler og sjukehus.

For kapitalismen er flertallet av menneskene bare interessante som bærere av varen arbeidskraft. De menneskene som er bærere av den arbeidskrafta kapitalen av en eller annen grunn ikke har bruk for, har bare betydning som plagsomme utgiftsposter. Dette bestemmer betingelsene for menneskenes liv. De systemene som deltar i reproduksjonen av arbeidskrafta, som hjem og skole, skal skape den sorten arbeidskraft kapitalen vil ha, og helst billigst mulig. De menneskene kapitalen ikke har bruk for som arbeidskraft, skal oppbevares uten at det koster for mye. For kapitalen er menneskene midler i produksjonen, ikke mål i seg sjøl. Dermed blir de reproduktive oppgavene underordna den kapitalistiske produksjonens krav. Disse underordnede og mindreverdige oppgavene er i hovedsak kvinnearbeid. Og kvinnene blir midler dobbelt opp: De blir midler til å gjøre andre i stand til å fungere i produksjon og samfunnsliv, på kapitalens premisser.

Men de fleste vanlige folk ser både på seg sjøl og hverandre som viktige i sin egen rett, med krav på et godt og verdig liv, der de kan utfolde seg som mennesker. For dem som skal løse de reproduktive oppgavene, enten det er i hjemmet eller i ulike andre institusjoner, blir det en kollisjon mellom deres eget utgangspunkt (mennesker er mål i seg sjøl) og de premissene systemet legger for arbeidet deres (mennesker er midler i den kapitalistiske produksjonprosessen).

I dag forlanges det at oppgavene i helse-, sosial- og utdanningssektoren skal rasjonaliseres, effektiviseres og gjøres billigere. I kjølvannet av dette har vi fått en høyrøstet retorikk om individets og familiens ansvar. Noen må jo ta skylda for følgene når det offentlige trekker seg ut. Og noen må helst overta oppgavene. Gjett hvem!

Det er heller ikke lett å nekte. Når for eksempel skolen utarmes og det forlanges av foreldrene at de skal overta oppgave etter oppgave, er det jo deres egne barn det går ut over dersom foreldrene nekter å stille opp. Så foreldrene stiller opp. Og reproduksjonsoppgavene eser ut:

Gode foreldre stiller opp

Å være foreldre til skolebarn på den måten som det forventes i dag, er blitt en hel liten jobb. Hva er det så som forventes? Penger er én ting. Det er lenge siden grunnskolen var gratis. Lærerlaget i Oslo fant for noen år siden ut at foreldre til barn i grunnskolen i byen betaler 16 millioner i året til skolen. Dette er mye, men ligger likevel 30 % under landsgjennomsnittet. Leirskoleopphold og andre utflukter må betales dersom ikke ungene skal settes utenfor fellesskapet med de andre. Ikke så få foreldre betaler også for skolemateriell og bøker skolen ikke finner plass til på sine magre budsjetter. Dugnadsarbeid er en annen ting. Pusse opp nedslitte klasserom, male og sy gardiner, vaske rundt når det offentlige ikke har råd til skikkelig reinhold. Å være til stede på ulike møter og arrangementer i skolens regi er en tredje ting. Å være klassekontakt og aktivitetsansvarlig er en fjerde. Å følge opp barnas lekser og skolearbeid på foreskrevet vis er en femte. Mange skoler gir foreldrene hjemmelekser for å lære dem den rette måten å delta i barnas leksearbeid på. Å drive for eksempel taletrening med barnet sitt fordi skolen ikke har råd til logopedtimer er en sjette. Å holde rede på «ranselposten» er en sjuende. Å være skoleforelder i dag innebærer blant annet å være litt vaktmester, litt hjelpelærer, litt assisterende spesialpedagog. Og i tillegg til de konkrete tingene jeg har nevnt, er det en mer generell forventning om at familielivet skal være stimulerende og utviklende, innrettet på å investere kulturell kapital i barnet. For barnet skal jo helst bli nyttig og framgangsrikt i et stadig mer konkurransepreget samfunn. Nå skal en helst starte på fosterstadiet, med sang og musikk og bevegelser som skal virke utviklende på den lille.

Gode foreldre stiller opp, i vissheten om at skolegang, skoleresultater og en «utviklende» tilværelse i det som skulle vært fritida er viktige for barnas framtidsutsikter. Barna til de såkalte «dårlige foreldrene» blir tapere i dette racet om en best mulig plattform for et framgangsrikt voksenliv.

Og dette er den andre strukturen som klemmer oss, at det arbeidet vi synes er viktig og ikke bare kan slurve unna, som omsorg for barn, skal gjøres under forhold som signaliserer at det er en samfunnsmessig salderingspost, samtidig som kravene til kvaliteten på dette arbeidet stadig øker. Men det er ikke vi sjøl som bestemmer kvalitetskriteriene. De bestemmes av hvilken type mennesker kapitalen har bruk for. Hvis vi jobber hardt for å skape akkurat den typen, vil det kanskje gå barna våre vel, de vil få de gode jobbene i stedet for å havne som sosialt bunnfall i et stadig mer polarisert samfunn.

Den indirekte utbyttinga av kvinnene

Den tredje strukturen handler om den indirekte utbyttinga av kvinnene gjennom husarbeidet. I marxistisk terminologi pleier vi å dele arbeidsdagen i to: Den nødvendige arbeidstida og merarbeidstida. Den nødvendige arbeid-stida er den tida som går med til å produsere de verdiene arbeideren og hans familie trenger for å leve. Dette er grunnlaget for lønna. De verdiene som blir skapt i merarbeidstida, går i lomma til kapitalisten, og er grunnlaget for profitten.

La oss ta en liten avstikker til gamle dagers arbeiderhusholdninger. I Tistedalen hadde konene til sagbruksarbeiderne gjerne både gris og et lite potetstykke. De måtte spe på mannens pengelønn med potetdyrking og griseoppdrett for å kunne forsørge familien. Alternativet ville være å kreve høyere pengelønn, så arbeiderne kunne kjøpe de matvarene konene deres nå produserte sjøl. Det ville betydd at kapitalistene hadde måttet betale mer for arbeidskrafta.

De færreste kvinner i Norge dyrker poteter og har gris i bakhagen i dag. I fattige land i Sør er det imidlertid annerledes, der er kvinnenes sjølbergingsjordbruk ofte avgjørende for å forsørge familien til den svært lavtlønte arbeideren. Men også kvinner i Norge gjør mye husarbeid. Dersom kvinnene ikke hadde gjort dette nødvendige arbeidet gratis, måtte oppgavene vært løst enten ved at de ble gjort til et offentlig ansvar, betalt over de offentlige budsjettene, eller ved at de arbeidet kvinnene gjør, ble kjøpt på markedet (slik vi kjøper kokkens matlage-arbeid, kjøkkenhjelpas oppvask-arbeid og servitørens servere-ar-beid når vi spiser på restaurant). I det første tilfellet ville de offentlige ut-giftene øke kolossalt. Det betyr at kapitalistklassen totalt, gjennom sin representant staten, måtte brukt en mye større del av overskuddet som skapes, til å betale for offentlige tjenester. Dermed ville det bli mindre igjen som profitt til kapitalistene. I det andre tilfellet, hvis folk skulle kjøpe det arbeidet som kvinnene nå gjør gratis, på markedet, så måtte de sjølsagt hatt mye høyere lønn. Gratisarbeidet i hjemmet er med på å holde både lønna og offentlige utgifter nede, og dermed profitten oppe. Slik står kapitalismen for ei indirekte utbytting av arbeid i hjemmet.

Så kan en si: Pytt, pytt, husarbeidet i våre moderne, høyteknologiske hjem er ingenting å snakke om mot slitet til arbeiderkona i Tistedalen før i tida. Og det er nok sant. Men det er belastende nok til at mange som har råd, og en del som egentlig ikke har det, går til det skritt å leie noen for å gjøre det for seg. Dessuten er det ikke alltid at tidsbruken reduseres i takt med den teknologiske utviklinga. Forskeren Ingun Grimstad Klepp har nylig funnet ut at vi bruker mer tid på klesvasken i dag enn i 1860. Og det er fortsatt kvinnene som sørger for å holde familien ren. Kvinner i dag bruker gjennomsnittlig 15 minutter på vask og stell av klær hver eneste dag. Hvis jeg har regnet riktig, blir det ca. 91 timer i løpet av et år, altså rundt to og ei halv arbeidsuke. Det vanlige i 1860 var å ha storvask et par ganger i året. Menn bruker i følge samme forsker 0,02 minutter per dag på vask og stell av tøy. Forklaringa på økningen er høyere renslighetskrav, flere klær osv. En kvinne av i dag som prøvde å legge seg på 1860-tallsnivå, ville antakelig oppleve at barna hennes ble tatt av barnevernet på grunn av omsorgssvikt.

For å oppsummere: Mannen som mønster i arbeidslivet, reproduksjonen som underordnet og mindreverdig i forhold til produksjonen, den indirekte utbyttinga gjennom husarbeidet, det er tre strukturer som henger sammen, og som holder oss i ei beinhard klemme.

En utopi under beleiring

Hvordan skal vi komme ut av klemma? La meg begynne i utopien. Og dette er en utopi som faktisk eksisterer, riktignok som ei lita øy under stadig beleiring fra nedskjæringskåte myndigheter. Dere kan lese om den i Turid Horgens vakre bok: Når språket berører. Den handler om Turids og andres arbeid med sterkt multihandikappete barn som ikke har det vi vanligvis forstår med språk. Det er ikke så godt for andre å vite hvordan de har det og opplever verden. Kanskje har de for eksempel smerter uten at omverdenen forstår det.

Disse barna kan aldri bli nyttige i det kapitalistiske produksjonsmaskineriet. De kan ikke «utvikles» på kapitalens premisser. Men de har behov, ikke bare for mat, drikke og nødvendig stell, men også for vennskap, nærhet, skjønnhet, nye opplevelser, kontroll i sitt eget liv. Hvordan fyller en slike behov for barn som ikke snakker, som kanskje har sterkt svekkete sanser, som har lammelser eller manglende muskelkontroll, og som noen ganger er så svake at de neppe har noe langt liv i sikte? Turid og medarbeiderne hennes finner sine måter. De føler seg fram: Hvilke bevegelser ser det ut til at barna liker, hvilke former liker de å føle på, hva synes de det er fint å se på? Hvordan kan vi gi dem muligheten til å velge, for eksempel med et lite trykk med handa, om de vil vogge fram og tilbake, eller heller kjenne på en myk ball?

Da jeg leste Turid Horgens bok, hadde jeg nesten vanskelig for å tro at noe slikt som dette kunne foregå i dagens Norge. Det er kommunisme! tenkte jeg. For i denne vesle utopien under beleiring er ikke disse barna redusert til plagsomme utgiftsposter, håpløse tilfeller som det ikke er kostnadssvarende å investere noe i, fordi de aldri kan bli nyttig arbeidskraft for kapitalen. De er mennesker, rett og slett. De har behov. Og de får utvikle seg og oppleve fine ting på sine egne premisser, som Turid og de andre strever hardt for å tolke.

Når vi skal prøve å tenke om framtida, og om hvordan vi skal kunne endre de strukturene som klemmer oss, tror jeg det er viktig at vi har dette bildet i bakhodet. Vi vil ha et samfunn der vi er mennesker rett og slett, ikke arbeidskraft eller utgiftsposter. Vi vil ha et samfunn der behov, ikke profitt bestemmer produksjon og organisering. Vi vil ha et samfunn der vi får utvikle oss og oppleve fine ting på egne premisser, ikke for å bli nyttigere for kapitalen.

Hvordan skal vi så få et samfunn der strukturene ikke klemmer oss slik de gjør i dag? Jeg vil ta opp 4 punkter:

1) Vi trenger et samfunn der folk er viktige i seg sjøl, ikke bare viktige som midler i den kapitalistiske produksjonen og for å maksimere profitten. For det første betyr dette noe for målet med produksjonen: Den må være innrettet på å dekke folks behov. Det betyr også at de strukturene som dikterer at familielivet skal få restene når jobben har tatt sitt, og at det vi kaller for reproduktive oppgaver er underordnet og mindreverdig i forhold til produksjonen, må endres grunnleggende. Og det må bety at både livet på jobben, og forholdet mellom arbeidslivet og livet ellers blir annerledes. «Det skal bli like fint å jobbe som å dainse,» heter det i Ellinors vise. Å dainse er noe vi gjør for gledens og utfoldelsens skyld. Å jobbe er noe vi gjør for lønnas skyld. Men i alt arbeid, også i dagens samfunn, er det et element av dans. Det er viktig for oss å gjøre arbeidet slik vi synes det bør gjøres, det gir stolthet og glede. I sin doktoravhandling om kvinner i renholdsbransjen skriver May-Len Skilbrei for eksempel om renholdere som insisterer på å vanne blomster, rette på duker og liknende småting som gjør det vakkert og trivelig på de kontorene de skal vaske. Arbeidsgiverne derimot, mener at dette ikke inngår i den tjenesten firmaet selger, og skal renholderne drive med sånt, får de gjøre det gratis, utenom den tida de får betalt for. Arbeidsgiverne vil, i effektiviseringens og fortjenestens navn, fjerne ethvert element av «dans» fra jobben. Tilsvarende skjer på alle slags arbeidsplasser, fabrikker, kontorer, sykehus, universiteter.

Hvis det skal bli like fint å jobbe som å dainse, må også arbeidet, i langt større grad enn i dag, dekke behovet vårt for utfoldelse, for å være skapende, for stolthet over vel utført og viktig arbeid, for kontroll over egen virksomhet, for givende samspill med arbeidskameratene. Dersom arbeidet fyller slike behov, vil det også kunne bety at det blir færre frustrasjoner å ta ut på det vi nå kaller «fritida», og færre savn å dekke. Kanskje blir ikke skillet mellom «arbeidet» og «fritida» så stort som i dag. «Fritida» er jo «fritid» fordi arbeidstida er ufri, den er kjøpt og kontrollert av andre enn oss sjøl. Og hvis det som i dag ses på som «reproduktive oppgaver», som helst skal gjøres så privatisert og billig som mulig, blir tildelt en helt annen betydning og helt andre ressurser, da åpner det kanskje for nye måter å danse på.

Barn – ingen privatsak

2) Vi trenger et samfunn der forsørgelsen av barn ikke er en privatsak. I vårt samfunn er forsørgelsesansvaret for barn til sjuende og sist privat, det ligger på foreldrene. Men sjøl om dette er det grunnleggende prinsippet, er det modifisert gjennom framveksten av velferdsstaten. Det offentlige bidrar til forsørgelsen og til omsorgs- og sosialiseringsarbeidet på forskjellige måter. I dag tilbringer kanskje flertallet av norske barn mer av sin våkne tid i barnehage, skole og fritidsordninger enn sammen med foreldrene. Dette ses på med bekymring av Kristelig Folkeparti, men kanskje ikke av så mange andre. Det som vekker bekymring, er naturligvis utarmingen av de offentlige tilbudene, og at kostnadene for foreldrene, for barnehage og fritidsordning, er høye.

Den verdensberømte velferdsforskeren Gösta Esping-Andersen har gått ut med følgende råd til Europas stater: Sats på den skandinaviske modellen: Å bygge ut barnehager som gjør det mulig for mødrene å jobbe, og å gi økonomisk støtte til enslige mødre, er en investering i forebygging av sosiale kriser. Slike tiltak bidrar til å gjøre fattigdom blant barn mindre utbredt. Fattigdom blant barn avler sosiale problemer blant voksne. Det spørs om regjeringene er villige til å lytte til Esping-Andersen. Heller ikke de skandinaviske regjeringene ser ut til å være særlig opptatt av velsignelsene ved den skandinaviske modellen, snarere tvert imot. Men Esping-Andersen har sjølsagt et godt poeng: Noe av det mest fornuftige en kan gjøre for å få et godt samfunn, og for å minske sosial ulikhet, er å satse på barn og unge. La oss få et samfunn med gode, offentlige og gratis tilbud, som skole, barnehage og alle slags fritidsaktiviteter innenfor idrett og kultur. Resten av kostnadene ved å ha barn kan komme gjennom en utvidet barnetrygd. Dette vil også befri foreldre for å måtte være en utarmet skoles forlengede arm inn i barnas fritid, der alt skolen ikke har råd og krefter til å gi dem, skal kompenseres. I et annet samfunn vil foreldrene dessuten være befridd for stadig å måtte tenke på å forberede barna til en best mulig utgangsposisjon i et stadig hardere konkurransesamfunn. La foreldre og barn rett og slett ha det fint sammen.

3) Vi trenger et samfunn der husarbeidet tas på alvor. I dag tas ikke husarbeidet alvorlig som arbeid, det skal gjøres på fritida. I tradisjonell økonomisk språkbruk er det ikke en gang arbeid, men konsumpsjon, som om potetene vrengte av seg skallet og hoppet opp i gryta sjøl, eller vaskemidlet fylte bøtta og svingte langkosten over golvet straks det var kjøpt i butikken. Husarbeidet er blitt usynliggjort, slik kvinners virksomhet ofte blir.

Lenin uttrykte seg i sin tid slik om husarbeidet: «Trass i alle frigjørende lover som er blitt vedtatt, er kvinnen fortsatt husslave, fordi den huslige småproduksjonen knuser, kveler, hemmer og nedverdiger henne, lenker henne til kjøkkenet og barnerommet, og kaster bort arbeidet hennes på barbarisk uproduktivt, smått, nerveødeleggende, forkvaklende, nedbrytende slit.» Lenins løsning var å omdanne husholdsøkonomien til stor-skala sosialistisk økonomi.

Lenin hadde et skarpt øye for det slitet husarbeidet innebar, som sjølsagt var av et helt annet kaliber i hans tid og hans samfunn, enn det er i dagens Norge. Og det finnes vel stunder hvor også vi moderne kvinner føler trang til å tilslutte oss Lenins formuleringer. Det er imidlertid ikke mye av verdighet og verdi over husarbeidet slik Lenin snakker om det. Men er husarbeid bare nedverdigende, forkvaklende slit? Dreier det seg ikke også om en komplisert vev av oppgaver for å ta vare på menneskers fysiske og psykiske velvære, om sosial læring og bekreftelse, om tradisjoner og ritualer, om kulturoverføring i både vid og snever forstand, om estetiske og skapende elementer i hverdagen?

Et samfunn som tar husarbeidet på alvor, må både se omfanget og slitet, men også betydningen og innholdet. La oss et øyeblikk gå tilbake til renholderne som May-Len Skilbrei beskriver i sin doktoravhandling, de som ville vanne blomster, rette på duker og gjøre det trivelig. For dem handlet det ikke bare om å fjerne smuss. Å gjøre det pent og hyggelig var en integrert del av renholdet. Men slik så ikke arbeidsgiverne det. Jeg husker også en ferie i Portugal for mange år siden, da tre barn og veldig mange dokker og bamser kamperte på samme rom. Hver ettermiddag løp barna spent tilbake fra stranda for å se hva stuepikene hadde funnet på denne gangen. For de ryddet nemlig ikke bare rommet. De danderte også bamsene og dokkene i morsomme tablåer, hver dag på en ny måte. Det ble en lek mellom barna og stuepikene, en lek som det neppe ville vært tid til innenfor dagens normer for hvor mange minutter stuepiker skal bruke på å klargjøre et hotellrom. Hva om reinholdsarbeidet ble sosialisert på den måten at reinhold i boliger ble en offentlig, gratis og godt lønnet tjeneste? Skulle de ansatte, i effektivitetens navn, tvinges til å gjøre det på den måten dagens arbeidsgivere i renholdsbransjen ønsker? Eller skulle vi heller utvide «dansen» i jobben, gi rom for estetikken og leken? Og hva om matlaging ble en offentlig, gratis og godt lønnet tjeneste? Skulle vi spise og de ansatte jobbe, i svære, sterile kantiner med standardmat? Eller skulle vi få mange nabolagskafeer, der de ansatte kunne utvikle sin egen stil etter egen lyst og i samspill med stamgjestene, og der vi kunne velge mellom take-away eller å bli servert på stedet?

Hvis vi nedvurderer husarbeidet, og tar den nedvurderinga med oss når vi gjør dette arbeidet samfunnsmessig, så vil det ikke dekke de behovene husarbeidet tar sikte på å dekke. Da vil vi kanskje fortsette å gjøre det privat likevel. Og jobbene som skapes, vil bli uten det minste spor av dans.

4) Vi trenger et samfunn med samlivsformer som sikrer kollektivt ansvar og individuell frihet. Kjernefamilien, med mor, far og barn, er en historisk betinget institusjon med begrenset bærekraft. Den trenger støttesystemer i form av slekts- og vennenettverk for å fungere. Den gjør medlemmene ytterst sårbare for brudd, fordi all intimitet skal konsentreres i familien. Den er en økonomisk enhet, noe som gjør at økonomiske problemer og konflikter forsterker de følelsesmessige sårene ved samlivsbrudd. Trass i en økende variasjon i faktiske samlivsformer og levemåter, utgjør kjernefamilien en norm som virker undertrykkende i forhold til andre måter å leve på, for eksempel å leve homofilt eller lesbisk.

Kjernefamilien bærer også med seg en patriarkalsk arv, som mest brutalt kommer til uttrykk i menns vold mot sine kvinnelige partnere. Denne patriarkalske arven kommer mer og mer i konflikt med kvinners og barns rettigheter som individer. Far sjøl i stua og familien hans har historikeren Sølvi Sogner (1990) satt som tittel på ei bok om norsk familiehistorie. Den sentrale skikkelsen var «han far sjøl», som regjerte over, og hadde rett til å tukte både ektefelle, barn og tjenerskap. Myndighetene hadde ikke direkte kontakt med hver enkelt undersått, men med familieoverhodet, som var overlatt ansvaret for å lage og oppdra nye undersåtter.

I dag er maktforholdene i familien ganske annerledes. Kvinnene har fått økte rettigheter, og det samme har barna. Familien forandres fra å være en selvfølgelig enhet under et mannlig overhode til det den svenske kvinneforskeren Ulla Bjørnberg (1992) kaller «forhandlingsfamilien»: De tradisjonelle familiebåndene svekkes, og de endrer karakter. Frivillighet og engasjement erstatter tradisjoner og tvang. Det settes spørsmålstegn ved maktforholdene mellom kjønnene og mellom voksne og barn. Barnet blir mer synlig som et eget individ, med egne behov, krav og rettigheter, som ikke nødvendigvis er sammenfallende med de voksnes. Men også den moderne «forhandlingsfamilien» sleper på en del av arven fra fortida.

En skal være ytterst forsiktig med å prøve å konstruere framtidas samlivsformer. Men en kan jo ha noen tanker, ønsker og ideer. Et godt framtidssamfunn må, slik jeg ser det, utvikle samlivsformer som kombinerer et forpliktende kollektivt ansvar med individuell frihet for både menn, kvinner og barn. Slike samlivsformer må befris for den patriarkalske arven og den økonomiske tvangen.

Fraværet av økonomisk tvang

Hvis mye av husarbeidet gjøres samfunnsmessig, hvis forsørgelsesansvaret for barn overtas av samfunnet, og boliger ikke lenger er en vare, vil det meste av innholdet i familien som økonomisk institusjon forsvinne. Forsvinne vil også kranglene om husarbeidet, og de økonomiske tragediene og konfliktene ved et eventuelt samlivsbrudd. Om dette vil gjøre det lettere å holde sammen eller lettere å gå fra hverandre, er ikke enkelt å spå om. Men fraværet av økonomisk tvang og makt, både i samlivet og etter et eventuelt brudd, er uansett en meget god ting. Menn kan ikke lenger bruke økonomi til å etablere et eiendomsforhold til kvinner, eller foreldre til barn.

Hva skjer med familiens lune rede? spurte jeg i boka Søstre, kamerater! for 17 år siden, og svarte slik:

«Kanskje vil det ikke bli noe helt bestemt samlivsmønster? Kanskje vil noen velge å bo sammen to og to, mann og kvinne, kvinne og kvinne, mann og mann. Kanskje vil noen velge å bo i større grupper, med flere generasjoner? Barn må bo sammen med voksne, ikke i institusjoner. Men kanskje blir ikke det biologiske slektskapet så viktig som nå? Kanskje vil folk bo i nokså stabile samlivsgrupper, store og små, og danne kjæresteforhold på tvers av gruppene? Hvorfor må kjærester absolutt bo sammen? Kanskje er det lettere når kjærligheten dør dersom det ikke betyr at hele livet omkalfatres i tillegg? Kanskje blir det mindre avstand mellom kjærlighet og vennskap enn det er i dag? Kanskje blir vennskapene dypere, varmere og mer forpliktende, og kjærligheten mindre fortvilende, fordi den ikke er det eneste nære forholdet vi har?»

Jeg har ikke noe bedre svar nå. Men kanskje er et åpent svar i denne sammenhengen et godt svar, fordi det peker mot et samfunn der strukturene ikke klemmer oss inn i bestemte former slik som i dag. Et samfunn som gir oss virkelig valgfrihet, ikke fordi vi er vår egen lykkes smeder, men fordi vi tar et kollektivt ansvar for hverandre.

Litteratur

• Bjørnberg, Ulla (1992): «Tvåförsörjarfamiljen i teori och verklighet». I Joan Acker m.fl. Kvinnor och mäns liv och arbete. Stockholm, SNS Förlag
• Brandth, Berit og Elin Kvande (2003): Fleksible fedre. Oslo, Universitetsforlaget
• Ericsson, Kjersti (red.) (1986): Kvinnekamp! Vi eier morgendagen. Oslo, Oktober Forlag
• Ericsson, Kjersti (1987): Søstre, kamerater! Oslo, Oktober Forlag
• Grimstad Klepp, Ingunn (2003): Fra rent til nyvasket: skittent og rent tøy. Oslo, Statens institutt for forbruksforskning
• Horgen, Turid (1995): Når språket berører: språkmiljø for mennesker med multefunksjonshemminger. Oslo, Ad Notam Gyldendal
• Lenin, V.I.: «Woman and Society». Gjengitt i The Woman Question. Selections from the writing of Marx, Engels, Lenin, Stalin. New York 1951
• Skilbrei, May-Len (2003): «Dette er jo bare en husmorjobb.» Ufaglærte kvinner i arbeidslivet. NOVA-rapport 17/03
• Sogner, Sølvi (1990): Far sjøl i stua og familien hans. Trekk fra norsk familiehistorie før og nå. Oslo: Universitetsforlaget

Bokomtale

ved Mathias Bismo

Joseph Ferraros bok Freedom and Determination in History According to Marx & Engels, som vi trykker innledningen fra i dette nummeret av Røde Fane, er en bok med potensielt stor sprengkraft for venstresida.

Ferraro er langt fra den eneste som har tatt for seg «marxismens krise» i kjølvannet av omveltningene i Øst-Europa og Sovjetunionen, men ulikt mange av disse henfaller han ikke til anti-marxisme – han går tvert imot Marx og Engels’ marxisme etter i sømmene med henblikk på å se denne i forhold til senere fortolkninger av denne.

Som tittelen antyder er det først og fremst spørsmålet om handlefrihet og historisk nødvendighet. Det meste av boka er viet en gjennomgang av Marx og Engels sine sentrale verker og deres behandling av dette spørsmålet – fra deres respektive ungdomsskrifter fra før de ble kjent til Engels’ siste artikler. Ferraro argumenterer overbevisende for at det er den samme grunntanken som ligger til grunn for arbeidene deres gjennom hele denne perioden, en grunntanke som på den ene siden er i strid med den deterministiske virkelighetsforståelsen han mener både revolusjonære og reformister allerede før Engels’ død tilla deres arbeider, og på den andre siden nyere «humanistisk marxisme» som stripper marxismen for all vitenskapelighet og retning.

Det som er felles for alle Marx’ og Engels’ skrifter er i følge Ferraro at de er fundamentert på en politisk stillingtaken for arbeiderklassen. Arbeiderklassens nød og armod er utgangspunktet, og marxismen er utviklet som teori med henblikk på å avskaffe dette. Marxismens vitenskapelighet består i at det er den konkrete virkeligheten som analyseres, ikke abstrakte idealer eller visjoner. På den annen side er det ingenting som tilsier at arbeiderklassen med nødvendighet vil seire – når Marx og Engels kommer med sine politiske anbefalinger, er det ikke ut fra at kapitalismen med nødvendighet fører over i sosialismen, men at kapitalismen skaper muligheten for en sosialistisk utvikling og en påfølgende avskaffelse av hele klassesamfunnet.

Det tok ikke lang tid fra Engels’ død til denne samfunnsforståelsen ble forkludret av lederne i den andre internasjonalen. Muligheten ble erstattet av nødvendighet. Denne måten å tenke på ble fullbyrdet med Bernstein og den rene reformismen som etter hvert skulle vinne hegemoniet i de europeiske arbeiderpartiene. Heller ikke den revolusjonære opposisjonen, ledet av de russiske bolsjevikene, maktet å overvinne denne svakheten. Selv om de avviste ideen om at kapitalismen ville vokse inn i sosialismen av seg selv forkastet de en hver annen utviklingsmulighet enn nettopp en sosialistisk utvikling.

Påpekingen av dette gjør imidlertid ikke at Ferraro overser utviklingstendensene innen kapitalismen, «kapitalismens lover». Tvert imot, det er nettopp erkjennelsen av disse som gjør det nødvendig å ta stilling for arbeiderklassen og sosialismen. Kritikken mot de ulike politiske retningene som i større eller mindre grad hevder å basere seg på Marx og Engels’ arbeider, består i at de har en tendens til å undervurdere klassekampen som historiens drivkraft og erstatte den med utviklingen i den materielle «basis». Mot dette hevder Ferraro at den materielle «basisens» viktighet kun består i at det er den som fremmer klassekampen. Den avgjør på ingen måte resultatet av denne.

Forståelsen av dette har på den andre siden fått andre til å forkaste hele det revolusjonære potensialet som ligger i marxistisk teori. «Humanistiske marxister» fjerner hele Marx’ og Engels’ samfunnsanalyse og blir stående igjen med en samfunnskritikk uten retning. Og for Ferraro er ikke dette det hakk bedre.

For revolusjonære marxister blir dermed oppgaven Ferraro stiller oss overfor, å klare å kombinere disse elementene. På den ene siden er marxismen et vitenskapelig redskap idet den peker på en vei ut av uføret kapitalismen har satt oss i. Men på den andre siden kan dette bare bli en realitet dersom man opptrer bevisst i klassekampen – uten noen illusjoner om automatikk og «sosialismens historiske nødvendighet».

av Ana Isabel López Taylor

Min konklusjon etter å ha kjempet med meg selv for å lese hele boka til Hege Storhaug, er: Mange av hennes meninger forurenser det menneskelig miljøet hvor kampen om frigjøringen av (innvandrer-) kvinner skal utkjempes. Boka bidrar til å gjøre avstanden mellom majoritet og minioritetssamfunnet lenger.

Hege Storhaug (HS), informasjonsleder i Human Rights Service (HRS), har kommet med boka Feminin integrering – utfordringer i et fleretnisk samfunn. Boka er muliggjort takket direkte økonomisk støtte fra en Kristelig Høyre Bondevik regjering via revidert nasjonalbudsjett i 2002. Forfatteren fikk også stipend fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), og HRS har bidratt selv med penger.

Boka tar opp temaer om familiegjenforening, tvangsekteskap, skilsmisse og kjønnslemslettelse.

Forurensingen av det menneskelige miljøet

I siste delen av Årsberetningen for 2002 i HRS leser vi under «Miljørapportering: Stiftelsen forurenser ikke det ytre miljø». Etter min mening, hvis dette viser til det fysiske miljø, kan påstanden godtas, men når vi tar hensyn til det menneskelige miljøet, er min konklusjon etter å ha kjempet med meg selv for å lese hele boka, en helt annet: Mange av HS’ meninger forurenser det menneskelig miljøet hvor kampen om frigjøringen av (innvandrer-) kvinner skal utkjempes. Boka bidra til å gjøre avstand lengre mellom majoritet og minoritetssamfunnet.

Det menneskelige miljøet forurenses av å skape et klima med antidialog i motsetningen til en kritisk og frigjørende dialog. Jeg mener at vi innvandrerkvinner har vår egen verdi som må gjenskapes i det nye samfunnet, vi må skape gode rollemodeller og her er både vi og de norske nødt til å ha tillit for hverandre. «Den som mangler denne tilliten vil ikke kunne starte (eller vil gi opp) dialogen, refleksjonen og kommunikasjonen og vil begynne å bruke slagord, kommunikeer, monologer og instruksjoner,» skrev Freire (Paulo Freire: De undertryktes pedagogikk, Ad Notam Gyldendal). Å bruke slagord, kommunikeer, monologer og instruksjoner er akkurat det HS gjør i mange av de 313 nummererte sidene boka har. På ulike steder (blant annet sidene 13, 220 og 228) appellerer HS til «det politiske lederskapet» til å støtte tiltakene hun har tenkt. De kommer med «konkrete forslag til det politiske lederskapet om hva som kan gjøres for å løse de kritikkverdige forholdene». Ja, boka appellerer sikkert til det politiske lederskap og de «brune» kreftene i Norge som vil høre bare det negative sidene om innvandrere. Mange at de forslagene HRS kommer med i boka, stemmer overens (eller omvendt?) med FrPs Dokument nr 8:50 (2001-2002): «Tiltak mot bruk av trusler, vold og kjønnslemlestelser i utsatte familiemiljøer». Selv om HRS sier at de er partipolitisk uavhengige, finner jeg store likheter. (Info på siden av bokanmeldelsen: Trykking og distribuering av HRSs brosjyre mot tvangsekteskap, første opplag, er betalt av FrPU.)

Vestlige faderlige og «bederevitende» argumenter

Boka plasserer jeg i et «prosjekt» som Øystein Gaasholt, foreleser ved HiBU i Flerkulturellforståelse, karakteriserte «som en europeisering av menneskeheten, med krav om at alle skal bli «moderne» som oss. Men saken er at vi ikke er moderne slik vi forestiller oss det, og «de andre» er ikke tradisjonelle slik vi forestiller oss det!»

Boka snakker om en «feminin» integrering, men etter min mening, maner den ikke til bevisstgjøring og politisk kamp. Den forsterker/sementerer kvinnediskriminerende tendenser i vårt samfunn: innvandrer kvinner er et objekt, et levende visum, de tenker ikke selv, et produkt av et patriarkalsk samfunn, ergo er vi vestlige som gjennom lover, regler og forskrifter skal forandre innvandrernes anti- menneskelige rettigheter og handlinger. HS viser medlidenhet men ikke empati med de som er undertrykt og på denne måte skaper hun avstand mellom grupper som egentlige har felles interesser for å forandre situasjonen. Lesingen gir et inntrykk av disse utvalgte gruppene er usiviliserte, grusomme og til og med jeg har tenkt noen ganger: helvetes pakkiser! Sendt alle svartinger hjem, Erna!!!!!!!!!! OK, dama har gjort at jeg har konfrontert meg med mine små intolerante, dårlige sider. Der har hun lykkes. Men trenger vi en sånn bok og HS vestlige, faderlige, «bedrevitende» argumenter for å ruste oss i kampen mot ulovlig og skadelig praksis? Reiser boka en kritikk av et undertrykkende system? Nei, HS reiser kritikk ovenfor noen «utvalgte» grupper (ikke tilfeldig at de er også muslimer), og med dette skaper hun det brune magiske «VI-» og «DE»-splittelsen, hvor «VI» vet best og skal redde «DE» fra det brennende huset. Når «VI» redder «DE», har vi gjort vårt, og hele systemet er bedre å leve med og i.

Integreringskriterier

I boka fokuseres på manglende/feil integrering ved bare å se på familiegjenforening, tvangsekteskap, skilsmisse, kjønnslemslestelse. HS fokuserer akkurat på det som det kapitalistiske samfunn fokuserer på, når de ser på oss kvinner: de reproduktive evnene som skal beskyttes, og de tradisjonelle familierollene som skal videreføres. Motto til HRS, side 12, sier mye om deres kvinnesyn: «Integrer mor, og to tredjedeler av jobben er gjort, for mor integrerer barna.» Kvinnen sees som MOR, som skal oppdra BARNA. Min mening er at kjønnsrollene og holdningene må endres for begge kjønn gjennom gjensidige solidariske handlinger, gjennom å skape flere møteplasser mellom minoritets- og majoritetsbefolkningen, gjennom læring og dialog.

Mitt spørsmål til refleksjon er om integrering av innvandrerkvinner ikke går dypere enn ekteskap, rett til skilsmisser og kjønnslemslestelse. Handler ikke integrering også om økonomisk selvstendighet, rett til utdanning, mulighet til å bruke de samme offentlige rommene, de samme tjenestene som andre kvinner, om muligheter til å være «dronningen på haugen»? Hviler integreringen av innvandrerkvinner bare på «det politiske lederskapet» i Norge som skal vedta «kloke» lover og regler?

Integrering er det motsatte av fragmentering som oppnås nettopp, etter min mening, ved å ha spesielle lover, regler og retningslinjer for innvandrere. Integrering er som om flere skal gå samtidig over dørterskelen, man kan snuble eller man kan gå lett bare med løfte foten. For å motvirke snillisme eller intoleranse, som kan gjøre at vi snubler trenger vi empati, opplysninger og dialog. Vi trenger smidighet og gjensidighet i integreringsprosessen og nordmenn også skal forandre seg.

Har aldri HS reflektert over hvorfor innvandrerne gifter seg med hverandre? Ligger årsakene bare i at de kommer fra en svært patriarkalske tradisjon? HS beskriver dette på sidene 118-119. Jeg påstår også at årsakene til at innvandrerne gifter seg med hverandre, ligger i «den norske overlegenhet», en manglende vilje, evne eller muligheter til å kontakte folk fra andre himmelstrøk. Jeg har møtt dette, selv om jeg ikke bruker hijab eller er mørk i huden: «I Norge gjør vi sånn» eller «I Norge er vi sånn eller sånn». Det er utrolig mange nordmenn som hele tiden føler en overdreven «opplysningsplikt» over for oss innvandrere.

Vi vet også at Norge har en streng inhuman innvandrings/flyktningspolitikk som lukker dører for mange. Og vi vet at når mennesker er desperate, finner de på mange rare ting og løsninger. Ja, til og med å bruke sine egne barn som visum. Trist! Men så lenge Norge er streng på innvandring kommer dette fortsatt til å eksistere. Tvangekteskap og «Festung Europa» passer sammen som hånd i hanske!

Tallene og ordene

HS kommer med mange tall og mye statistisk. Det vises til mange statistiske undersøkelser både i Norge og utlandet. HRS har til og med bestilt (og sikkert betalt for) tall fra SSB som vi kan lese i kapittel 2: «Hvem gifter seg med hvem – ekteskapsmønster blant innvandrere». Det er OK å bruke en del av skattebetalerens penger til en ikke så liten «dyneløfting» i noen av innvandrergruppene i Norge! OK, dama har kommet med interessante tall, det skal hun ha!

Når HS har utelukket noen innvandrergrupper, for eksempel latinamerikanere, har hun også brukt «splitt og herske»-teknikk. Tallene taler selv på side 25: «For de 12 utvalgte befolkningsgruppene ble det i perioden fra og med 1996 til og med 2001 inngått til sammen 8.478 ekteskap blant førstegenerasjon kvinner og menn. Stort sett de fleste ekteskapene ble inngått med partner fra opprinnelseslandet, enten hentet fra opprinnelseslandet (familiegjenforening) eller at begge parter var bosatt i Norge. Det ble inngått få ekteskap med partner av etnisk norsk opprinnelse, og nesten ingen ekteskap med partner med annen utenlandsk bakgrunn enn seg selv. «

Jeg mener at selv om tallene taler for seg, må vi ikke gjøre oss enige og gå i fellene, de tiltakene som HS kommer med presenterer.

Det som jeg reagerer på når jeg leser boka og det som forundrer meg, er hvordan ordene kan brukes i tolking av data for å beskrive situasjonen slik at man oppfatter disse utvalgte grupper av befolkning som umenneskelige. Noe eksempler:

a) Kapittel 7.3 forteller en historie om en muslimsk kvinne som kalles Mina. Forfatteren spør selv på side 141 om erfaringer fra denne storfamilien er enestående:

«Svaret er definitivt nei …» Til dette vil vi også understreke at «alle» storfamilier i ulike innvandrermiljøer i Norge ikke er dysfunksjonelle og nærmeste konsekvent opprettholde negative medbrakt verdimessig praksis. Ei heller er det slik at «alle» storfamilier har en utstrakt rettsstridig adferd. Men dessverre har alt for mange storfamilier (og andre mindre familier) liknende erfaringer.»

Bare i disse få setningene har jeg understreket 5 negative ladete ord.

b) Side 32:

«Menn fra Irak: dramatiske økning ekteskap med etniske norske kvinner».

Ja, folk var desperate på denne tiden, 2001, fordi Erna skulle sende alle MUFere (Midlertidig opphold Uten rett til Familiegjenforening) ut av Norge, det var trygt i Nord-Irak. (Stille før krigens storm?)

c) Side 120, «Dystre fremtidsutsikter»:

«I Norge er det i dag over 6.000 ugifte unge kvinner i gifteklar alder, dvs. i alderen 16-25, med opprinnelse fra land som praktiserer arrangerte ekteskap. Om ca. 20 år kan denne gruppen være syvdoblet til rundt 40.000. (Da lagt til grunn at de fremskrivninger som er gjort i Danmark kan overføres til Norge.)»

Ordet «dramatisk» brukes også når befolkningsprognoser i Pakistan og Tyrkia presenteres: «Innen 2050 vil f.eks. den tyrkiske befolkning øke med 50 millioner og Pakistan befolkning øke med 120 millioner personer. Gjennom de tette familiebåndene til Norge, er derfor naturlig at mange vil prøve å søke seg hit.»

Forbered dere kamerater: Det kan være en invasjon på gang!

c) Kapitel 5: «England: sikhenes suksess, pakistansk fiasko.»

Hva føler du når du leser «suksess» eller «fiasko», når dette knyttes til folkegruppe?

Kjønnslemslestelser

Også på dette alvorlige temaet kommer HS med flere tiltak som inneholder mer kontroll og straff. Jeg jobber selv i en tverretatlig gruppe som tar for seg denne skadelige, tradisjonsbestemte praksisen. Våre erfaringer tilsier at informasjon og dialog er veldig viktig, og det er klart at denne jobben tar tid. Den største utfordringen her er å ta vare på de kvinner og jenter som er involvert: de som er tradisjonsbærer, de som allerede er omskjært eller er i risikosone. Det er disse jentene som selv, etter min mening, skal bli fyrtårn i dette arbeidet. Her vi jeg sitere Paulo Freire som snakker om en kritisk og frigjørende dialog, som forutsetter handling. Han skriver: «Forsøk på å frigjøre de undertrykte uten deres reflekterende deltakelse i frigjøringshandlingen, er å behandle dem som gjenstander, som skal reddes fra en brennende bygning, det er å føre dem inn i populismens fallgruver og endre dem til masser som kan manipuleres.»

HS ønsker mer kontroll og straff, dette koster penger og skaper byråkrati. Har for eksempel dødsstraff i USA bidratt til mindre alvorlig kriminalitet?

Jeg er for å skape åpninger mot de gruppene som er involverte. Opplysning og dialog koster også penger, og det er det vi trenger for å få: et mer kompetent personale der disse jentene/damer ferdes; mer lovpålagte fritidsklubber, hvor ungdommene møter hverandre; et kompetent personale i trygge omgivelser; en voksenopplæring som er opptatt av kultur og ikke bare jobb, jobb, jobb og norsken, norsken, norsken; mer miljøarbeidere på skolen som jobber på grasrot nivå; flere skolerte utenlandske ansatte på skolene og i helseomsorgen. Noe av dette trenger Norge, ikke «fittepoliti» og fengsler.

Konklusjon

Du trenger ikke å lese denne boka for å ruste deg opp til kamp for kvinnefrigjøringen! Vi trenger ikke å følge HS i sin begeistring for det som hun kaller Europas bjelleku, Danmark.

For det første: Vi må fortsatt kjempe for en bedre økonomi for offentlige tjenester. Det er der vi treffer og fanger opp behovene de vanlige kvinner og menn har.

For det andre: Vår oppgave framover på området integrering er også, kamerater, å gå ut i dag og begynne å snakke med innvandrere. Selv om de går med hijab og du tror at dette er undertrykkende. Snakk med DEM! Kontakt flyktningkontoret der du bor, eller Røde Kors og bli flyktningeguide for en jente med hijab eller en hel familie. Besøk Voksenopplæringen. Kjemp mot din egen «norsk overlegenhet» Gå også du, kamerat, i fellesskap over alle dørterskler i integreringsprosessen!

Dette er utfordringen til alle.

av Arnljot Ask

Den indiske veksten er ikke forankra i det indiske fellesskapet. Snarere stripper den India for kapital og ressurser som framtida for landets befolkning skulle bygges på.

En fersk Goldman Sachs-analyse sier at India og Kina vil ha de høyeste økonomiske vekstratene i verden rundt 2050, og at de to da vil ha den tredje og største økonomien, med USA mellom seg. Dette danner bakgrunnen for et større oppslag i 1. desember nummeret av magasinet India Today i 2003, hvor de digger disse vyene og viser fram den voksende muskelkraften til det de kaller indiske «global champs» (note 1).

Det er ingen tvil om at India er inne i en rivende økonomisk utvikling med store tall for BNP-vekst, investeringer og også økende innenlandsk konsum. Et land med over en milliard innbyggere vil klare dette over en viss periode, dersom de internasjonale betingelsene ligger til rette for det, sjøl om over tre fjerdedeler av befolkningen måtte sakke akterut og marginaliseres. Men er prognosene fra Goldman Sachs noe bevis for de framtidsutsiktene de skisserer?

Går vi under overflata, finne vi at den indiske veksten ikke er forankra i det indiske fellesskapet. Snarere stripper den India for kapital og ressurser som framtida for landets befolkning skulle bygges på. Det er også viktige forskjeller mellom India og Kina når det gjelder startbetingelsene for den økonomiske boomen. Kina kunne, og kan ennå, utnytte den egenbasisen som sosialismen i landet bygde opp tidligere.

«Global champs»?

India Today-artikkelen tegner glansbilder av vellykkede indiske bedriftsledere som Anil Ambani, nestsjefen i Indias største selskap målt i forhold til omsetning, Reliance Industries, og Ratan Tata, den over 60-årige «pensjonerte» daglige leder i Indias største konglomerat, Tata Son, som fortsatt holder 14 timers arbeidsdag.

Reliance er et direkte produkt av globaliseringa og vokste fram fra «ingenting» i løpet av 1990-tallet til i 2001 å stå for ca 30 % av profitten til hele den private sektoren i India. De hadde samme året en omsetning på ca 14 milliarder dollar, eller 3 % av BNP for India (note 2). Det ruver godt i det indiske landskapet, men selskapets totale virksomhet forteller at det i hovedsak må betraktes som et av de internasjonale monopolenes brohoder i India framfor et indisk storselskap med internasjonal virksomhet, sjøl om det har tette bånd også til det indiske statsapparatet og aksjemajoriteten (60 %) er på familiens og den indiske statens hender. Anil Ambani og hans bror Mukesh, som er toppsjefen, er sentralt plassert i det indiske kompradorborgerskapet (note 3).

Av de 18 selskapene i Reliance-konsernet er sju joint-ventures (fellesselskaper med internasjonale konserner). Raffineriet og det petrokjemiske komplekset i Gujarat, som er kjernen i imperiet, hviler på samarbeid med den amerikanske giganten Bechtel, i tillegg til å være avhengig av flere andre internasjonale storselskaper når det gjelder teknologi og lisenser.

Ved siden av sin kjernevirksomhet, har Ambani-familien joint-ventures med sørafrikanske DeBeer i diamantbransjen. Reliance Infocom og Reliance Life Science Project er de siste store prosjektene, innenfor bioteknologisektoren. Disse er basert på 50-50 samarbeid med britiske World Tel og flere, med oppdrag blant annet på stamcelleforskning for amerikanske forskningsinstitutt.

Tata er det nest største industrielle selskapet i India, også et familieselskap. Det er om mulig enda mer bundet opp til utenlandsk kapital, spesielt amerikansk, men også med betydelige rester av den britiske innflytelsen. Noen eksempler er Tata-Honeywell i Pune, Titan urfabrikk sammen med amerikanske Titan Timeproducts, Tata Engineering med det USA-baserte Cummings Engine Company, Tata Industries og Bell Canada International i samarbeid på telekommunikasjon, amerikanske Innland International med Tata Steel, og sist, men ikke minst, samarbeidet på mobiltelefonifronten med AT & T som ble innledet i 2000. Denne siste joint-venturen inkluderer også det tredje største selskapet i India, familiehuset Birla. Den illustrerer også at disse omfattende samarbeidsforetaka med de store utenlandske monopolene fullbyrder en regelrett «take over» av den indiske nøkkelindustrien. Mens hele Tata-konsernets omsetning i 2001 var på 7,5 milliarder dollar og Birlas på 4,3 milliarder, hadde AT & T hele 63 milliarder. I tillegg til den styrkeoverlegenhet dette gir de utenlandske kjempene, så letter myndighetene også deres «take over» gjennom fjerning av alle restriksjoner på oppkjøp, skattelettelser osv. (Jfr artikkelen «Globaliseringens anabole stereoider«.)

Sjøl om India Today kan liste opp lange lister over varer som er «Made in India», som selges verden rundt fra merkevarene til Gap, Tommy Hilfinger og Polo innenfor tekstiler, til lærvarer for Wal-Mart, bildeler til Daimler, Chrysler, Volvo osv og indisk produserte joint venture-biler som Spirite og Scorpio, er ikke dette et uttrykk for en styrking av den indiske økonomien i første rekke. Det reflekterer at vestlig kapital utskiller produksjon til den gamle kolonien og tjener gode penger på det ved å selge til kjøpekraftige konsumenter i den rike del av verden. Samtidig betyr det lite for den indiske handelsbalansen som akkumulerer utenlandsgjeld (97 milliarder dollar i 2000). Indias andel av verdenseksporten er ikke større enn før 1990, under 1 %, og fortsatt er det tradisjonelle varer som dominerer (se faktaboksen); varer med liten verdiøkning gjennom produksjonen og derfor lite overskudd for eksportlandet. Globaliseringa har ikke forandret noe på dette!

Kunnskapsindustrien?

Denne sektoren framstilles som Indias store pre og grunnlag for framtidig styrke. India har en betydelig ekspertise og faglært arbeidskraft på dette området. Men går vi sektoren nærmere etter i sømmene, finner vi at dette er den mest imperialistavhengige av alle! It-sektoren er først og fremst «billighandel i software og agenturer for utenlandske selskaper i hardware» (note 2). Eksport av software er hovedsaka og sto for 76 % av fortjenesten i sektoren i 2001/2002. Det nye er at selskapene, spesielt i USA og Europa, i tillegg utskiller deler av virksomheten til blant annet India og tjener grovt på den billigere arbeidskrafta der, i samarbeid med sin indiske partner. (Jfr artikkelen «Flukten til India?«). Tata Consultancy Service (TCS) er blant de største indiske partnerne. De dro inn en profitt på ca 300 millioner dollar i 2001/2002, som tilsvarte nesten den samla profitten i alle de andre 80 Tata-selskapene.

I tillegg til denne avhengigheten av samarbeid med utenlandske storselskaper, er info-teknologien også en favoritt for utenlandske investeringsspekulanter, de såkalte portfolio-investeringene. Både Infosys og Wipro, de to andre «topp 3» på denne sektoren sammen med TCS, har sterke innslag av slike investeringer. De indiske selskapene som driver hardwaresalg, er sterkt bundet opp til utenlandske produsenter. Wipro har en strategisk allianse med Hewlett Packard, i tillegg til avhengighet av flere andre for salg av ulike produkter. Infosys er i kompaniskap med mektige Intel.

Fra halvkoloni til nykoloni?

Den type «utvikling» som globaliseringa fremmer, sjøl med en høy vekstrate, vil ikke føre til en utvikling av landet som tjener folket, hevder Arvind (note 2). Snarere ser vi en avindustrialisering og økonomisk tilbakegang for den indiske økonomien, hevder han. Riktignok skjult av mektige media som fokuserer på livet til eliten, info-teknologi, data og kommunikasjonsrevolusjon, sport og livsstil til det øverste sjiktet osv. Mens det store flertallet, ikke en gang flertallet i middelklassen, har en plass i denne kunstige verden. Den virkelige verden finnes andre steder – i de store tilbakeliggende områdene på landsbygda og i slummen og ettroms-losjiene i byghettoene, ifølge hans bilde av den indiske hverdagen.

Til grunn for dette ligger en analyse om at:

• Dagens globalisering innebærer en tilbakevending til tida før reformperioden under Nehru.
• Imperialismen prøver å løse sin egen krise blant annet gjennom en ny offensiv mot den tredje verden.
• Den halvkoloniale stillinga India har vært i siden frigjøringa, nå er i ferd med å gå over i en rein nykolonial fase.

Den økonomiske utviklinga sløser med de menneskelige ressursene; arbeidsløsheten øker, også blant faglærte. Indias naturressurser eksporteres til gi bort-priser til de imperialistiske sentraene, og det økonomiske overskuddet dreneres ut av landet. Et regnestykke over inn- og utgang av kapital for India, som Arvind gjør på sidene 140-143 (note 2), gir en sluttsum på røft 65 milliarder dollar mer ut enn inn per år. Det tilsvarer 20 % av landets nasjonalinntekt.

Glimtene vi har vist av toppsjiktet i landets borgerskap, viser at dette ikke er noen utvikling som de bekymrer seg over. Deres posisjon hviler på samarbeid med de magnatene som utbytter landet og folket. Derfor er deres bekymring hvordan de skal klare og hindre at arbeidsfolk gjør opprør. Eufori-artikkelen i India Today (note 1) avrundes derfor med å peke ut modernisering av arbeidslivslovene som en av de viktigste oppgavene framover. De 40-50 millionene som gikk ut i streik nettopp, mot blant annet dette forsøket på å vingeklippe fagbevegelsen ytterligere, var et lovende varsel om at tiden med å se på markedsliberalismen som en naturnødvendighet, er på hell.

Veier ut av uføret?

Den industrialiseringa og kapitaliseringa som India gjennomfører, har andre rammevilkår enn den som skjedde i Europa og Nord-Amerika for hundre år siden. Til tross for den formelle avkoloniseringa i 1947, er landet i den globaliserte kapitalismens jerngrep uten rett til å beskytte sin egenutvikling med de midlene dagens imperialistiske sentra hadde i sin oppbyggingstid. Hvordan skal et land som er innelåst i et system som årlig raner det for 20 % av nasjonalinntekta, kunne ivareta sine egne innbyggeres behov?

Slik som den borgerlig demokratiske revolusjonen i Vesten også var en agrarrevolusjon, med støtte fra fattigbønder og eiendomsløse på landsbygda, må også den indiske nydemokratiske revolusjonen inneholde dette trekket. Det grunnleggende problemet på landsbygda er den manglende eiendomsretten til jorda for de som dyrker den. Uten å endre samfunnsstrukturene på landsbygda, vil ikke et land som India skape frihet og velstand for det store flertallet.

Men som reportasjer andre steder i dette bladet viser, er det heller ikke nok å bli sjøleiende bonde i den makroøkonomien som dominerer India som helhet. Derfor ble slike forbedringer av produktiviteten som den grønne revolusjon førte med seg i jordbruket, ikke til de indiske jordbruksarbeideres fordel. Den åpnet India for vestlig agrarkapitalisme, og har i dag gjort India avhengig av særskilt USA når det gjelder matproduksjon. Mens de imperialistiske landa dumper overskuddsproduksjon i India, begår bomulls- og hvetedyrkere i India sjølmord fordi de ikke får solgt varene sine. De som sulter i hjel, har jo ingen kjøpekraft til å kjøpe verken den indiske bondens produkter eller den importerte. I stedet vokser lagrene!

Den marginaliseringa av arbeidskrafta som nedbrytinga av den formelle sektoren innebærer, undergraver ikke bare levekåra til arbeiderne, men er en trussel mot hele samfunnsutviklinga i India. Det befester føydal tilbakeliggenhet og svekker motstandskrafta mot utenlandsk dominans og mafiaøkonomi. Midt oppe i high tech-reservater og finanssentre er det mangel på en sjølstendig, regulert industrialisering av India som er det store problemet for det store flertallet av befolkningen. Det gjør det umulig å absorbere den arbeidskrafta som frigjøres fra jordbruket, pluss å sysselsette de nye generasjonene som vokser opp i byene.

Utsiktene framover for å endre på denne utviklinga med det nåværende systemet er dessverre mørke. Trenden har vært negativ i rundt 20 år allerede. (I 1980 utgjorde den formelle sektoren 10 % mot 7 % ved hundreårsskiftet.) De fire siste åra av forrige århundre, fra 1997 til 2000, absorberte den formelle sektoren bare 28.000 nye arbeidere, mens arbeidsstyrken økte med 20 millioner i samme periode (note 2). Ser vi framover, så er utsiktene dystre for ungdommen som skal ut i jobb etter endt skolegang. Ca 200 millioner skal ha jobb det nærmeste tiåret. Flertallet har ingen sjanser, heller ikke i den uformelle sektoren, uten en dramatisk fjerning av titalls millioner av nåværende arbeidere.

Skal den indiske arbeiderklassen på landsbygda og i byene få levelige kår, må den derfor bryte med den utviklinga som dagens globalisering innebærer. Den nydemokratiske revolusjonen dette vil kreve, må fjerne den imperialistiske styringa av den indiske økonomien, som det første skrittet på veien videre til en sosialistisk revolusjon.

Kilder og noter:

• 1) India Today 1. desember 2003.
• 2) Globalisation – an attack on Indias sovereignty, av Arvind, New Vistas Publications 2002. Andre faktaopplysninger om Reliance, Tata osv. er også hentet fra denne boka.
• 3) Kompradorborgerskap: Borgerskap (her indisk) som er bastet og bundet til et tett samarbeid med utenlandsk borgerskap, som dominerer økonomien i landet.

av Arne Byrkjeflot

En stat har kun to måter å styre den økonomiske politikken på, gjennom finanspolitikk og gjennom pengepolitikken. Finanspolitikk er gjennom de offentlige budsjettene, nasjonalbudsjett og statsbudsjett. Pengepolitikken er gjennom rentefastsettelse og dermed valutakurs. I EU har jo nasjonalstatene gitt fra seg begge styringsverktøyene.

I den økonomiske unionen skal landene ikke ha mer enn 3 % underskudd på statsbudsjettet, statsgjelda skal ikke være på mer enn 60 % av brutto nasjonalprodukt. Renta og valutapolitikken er helt og fullt overgitt til Den europeiske sentralbanken, som styrer etter målet om at inflasjonen skal være på 2 %.

Norge er ikke medlem av EU og har i tillegg en svært sterk økonomi, som gir landet en helt usedvanlig handlefrihet. Når landet ikke er bundet til EU-masta, så innfører Norge sine egne selvpålagte rammer. Dette er bakgrunnen for den tragedien som kalles norsk pengepolitikk.

På begynnelsen av 1990-tallet var den norske krona bundet til ecu, den daværende euro. Da oljeprisfallet kom og norsk økonomi svekket seg, prøvde Norges Bank desperat å holde kronekursen. Renta gikk opp i 30 %. På samme tid fikk Sverige rente på flere hundre prosent. Så sprakk det hele og over natta raste rentenivået i Norge ned til et normalt nivå. Fra 1992 til 2001 hadde Norge en flytende kronekurs, men målet var en stabil valutakurs. Dette fungerte helt utmerket i nesten 10 år.

Helt til mars 2001. Utgangspunktet var innføring av den såkalte handlingsregelen: Norge skulle aldri bruke mer enn 4 % av oljefondet. Samtidig innførte regjeringa Stoltenberg 29. mars 2001 det operative målet for pengepolitikken på 2,5 % inflasjon. En beholdt de tidligere så vakre formuleringer om stabil valutakurs og hensyn til sysselsetting, men det operative målet var 2,5 % inflasjon. Allerede dagen før, 28. mars, gjorde Norges Bank ved sentralbanksjef Gjedrem det klart hvordan de tolket dette. Nemlig slik at deres eneste mål var å holde inflasjonen om 2 år rundt 2,5 %. Siden har Gjedrem og hans nestleder Bergo gjentatt dette i alle foredrag. Denne omlegginga av pengepolitikken var drøftet med LO, som gikk med på det da de greidde å presse målet opp fra EU-målet på 2 % til 2,5 %. Men ikke med særlig entusiasme, siden det jo tross alt var slik at Fremskrittspartiet inntil da hadde vært alene om å fremme kravet om inflasjonsmål for norsk pengepolitikk.

Så kommer våren 2002. Norsk økonomi er god, mens internasjonal økonomi er langt nede. Spesielt i Japan og etter hvert EU. Renta i Japan er 0,25 %, i USA 2,5 %, i EU 2,75 %, i Norge 6,5 %. Utsiktene ved lønnsoppgjøret er gode. Så gode at Gjedrem frykter inflasjon over 2,5 % i 2004 og setter opp renta til 7 %. Det gikk som det måtte gå, i et fallende og usikkert aksjemarked så internasjonal kapital en nødhavn i Norge, her kunne de være sikret en brukbar avkastning på 8 %. Kapitalen flommet til Norge og den norske krona økte i verdi. Kroneverdien økte fra 8,30 på en euro til 7,20 på en euro. Med 13 %. For Fesil der jeg jobbet, som omsatte for 1,2 milliarder i EU, kjøpte inn for 420 millioner i EU, så betydde dette et tap på 780 x 13 % = 100 millioner eller 8 % av omsetninga. Over natta var Fesil og andre eksportbedrifter tapsbedrifter. Og ikke bare eksportbedrifter, en utenlandsk bedrift kunne sette ned prisene med 10 % i Norge og ha akkurat samme fortjeneste.

Dette kunne rett og slett ikke gå bra, og gjorde det heller ikke. 17.200 industriarbeidsplasser gikk offisielt tapt og de fleste er uopprettelige. Mens disse nedleggelsene skjedde, benektet Gabrielsen og regjeringa fakta. Hva så med LO? I et felles brev fra Fellesforbundet, Norsk Kjemisk, NITO, Teknologibedriftenes Landsforening og Prosessindustriens Landsforening til regjeringen foran statsbudsjettet høsten 2002 beskrev de riktignok den dramatiske situasjonen, men konkluderte med at de ikke ønsket noen endring i norsk pengepolitikk. I selve streikegrunnlaget mot statsbudsjettet i 2002 fastslo LO at regjeringa var på rett vei. Det tok oss mye strev og aksjoner før LO snudde våren 2003 og ba om endring i Norges Banks operative mål. Men Arbeiderpartiet har aldri snudd, de forsvarer fortsatt Stoltenbergs kuvending i 2001.

Pliktskyldigst måtte Per Kristian Foss be Gjedrem om en forklaring når det var klart at 20.000 industriarbeidsplasser var tapt og prisstigninga i tillegg var nærmere 1 % enn 2,5 %. Og forklaringa fikk han, Gjedrem hadde ikke gjort noen feil, det operative mål var riktig, det var verdenskonjunkturene som hadde spilt banken et puss. 20.000 arbeidsledige totalt unødvendig, men alle hadde handlet riktig.

Nå er krona sunket i verdi helt ned mot 8,70 mot euro og renta er på EU-nivå 2,25 % og alle er tilsynelatende fornøyde. Unntatt Gjedrem, for han får ikke inflasjonen opp på 2,5 %. Men aldri har det vel vært enklere å se den totale galskap i den norske pengepolitikken. Logikken bak er jo omtrent slik: Dersom renta settes ned med 1 %, øker prisstiginga med 0,2 % om to år, dersom statsbudsjettet øker med 10 milliarder, øker prisstiginga med 0,2 % om to år, dersom lønna øker med 1 % ekstra øker prisstiginga med 0,2 % om to år.

Så derfor kan Gjedrem og Foss og Stoltenberg si at nei vi må holde igjen på statsbudsjettet. Bruker vi 10 milliarder for mye, så må vi øke renta med 1 % og da ødelegger vi for konkurranseevne og industri. Vi må ha et moderat lønnsoppgjør. Blir det gitt 1 % ekstra, da må vi øke renta med 1 % og ødelegger for konkurranseevne og industriarbeidsplasser.

Men hva sier de nå da? Jo, de sier nøyaktig det samme. Tilsynelatende har de ikke oppdaget at alt er snudd på hodet. Nå kunne de jo brukt 20 milliarder ekstra i statsbudsjettet og hjulpet Gjedrem til å nå sitt inflasjonsmål. Nå kan jo alle gode mål oppnås ved tariffoppgjøret, alt fra likelønn, løse lavtlønnsproblemet og pensjon og vi hjelper samtidig Gjedrem til å oppnå sitt inflasjonsmål. I stedet presses Gjedrem til sine ufattelig dumme rentenedsettelser. Sjølsagt burde renta vært stanset på 2,5-3 %. Krona var jo allerede ned på sitt gamle nivå. Sjølsagt burde vi, når vi endelig hadde handlingsrommet, brukt 20 milliarder ekstra til å rette opp den vanskelige kommuneøkonomien, satt i gang ekstraordinær oppussing av skoler og andre offentlige bygg. Sjølsagt burde vi endret det operative mål fra inflasjon til stabil valuta og sysselsetting.

Men i stedet tviholder de på sitt operative mål, de inviterer til kjøpefest, de ber folk om å forlåne seg og vet de får ei ny gjeldskrise når økonomien forandrer seg. Alt for å beholde Norges Bank som et våpen mot lønnskrav og budsjettkrav og for det totalt ydmykende foran ei ny EU-avstemning: Å måtte innrømme at EUs økonomiske union rett og slett er feil medisin for vår økonomiske politikk.

Bokomtale

av Viktor Brevik

Vasco da Gama reiste rundt med et åpent sinn. Abraham fra Ur reiste rundt med et lukket sinn og betraktet området han kom til som sitt. Kristiansen har et åpent sinn og en grunnleggende sympati for de mennesker og de kulturer han møter.

Det hele begynner i myrraens hjemland.

Jemen

Tomm Kristiansens reiseskildring begynner i Jemen. Jemen er et fascinerende, men fattig land. Skjønt det har ikke alltid vært et fattig land. Her hersket tidligere i historien dronningen av Saba. Denne herskeren er kjent i bibelen for sitt historiske besøk hos kong Salomo. Handelsruten med blant annet myrrasalven gikk fra Saba-riket og til Gaza. Spesielt vakker var denne kvinnen etter sigende ikke, men desto mer rik. Den salige kong Salomo hadde som hersker mange unge kvinner i sitt harem. Om han også gikk til sengs med dronningen av Saba vites ikke, men det er ikke usannsynlig. Her bodde også de tre vise menn og Abrahams sønn Sem. Under dekke av sand og støv finnes høye bygninger og store rikdommer fra fordums tid nedgravd. Jemen, eller riktigere, det sørlige delen av landet er den eneste stat i den arabiske verden som i navnet har vært erklært kommunistisk. Noe som varte fra 1967 til dets allierte, Sovjetunionen, ble oppløst. Fra dette landet kom utvandreren og entreprenøren Mohammed bin Laden, som i Jeddah 10. mars 1957 fikk sin syttende barn, med navnet Osama, hvilket betyr den unge løve. Moren var syrisk. At rikmannsgutten og verdens mest kjente terrorist skulle bli assosiert med Jemen er ikke bare populært hos gamle naboer og nære slektninger av entreprenøren.

Sri Lanka

Fra Jemen beveger Kristiansen til Sri Lanka, hvor han treffer nordmannen og saudabuen Arne Fjørtoft. Tidligere NRK-mann og Venstre-politiker Fjørtoft som nå står i spissen for et sponset utviklingsprosjekt. Skal dataverdenen spres til den fattige verden eller skal Fjørtoft skape et marked for data-finansfyrstene? Eller lar dette seg fint kombinere? Fjørtoft er involvert i jordbruk og folkeopplysning. Forfatteren er tydeligvis i tvil. Ennå mer i tvil er revisoren fra Norad som fotfølger Fjørtofts virksomhet. Her prøver også SV-veteranen Erik Solheim seg på diplomatkarriere. Målet er å mekle fram en fredsavtale mellom tamil-tigrene og den singalesiske regjeringen. I den britiske kolonitiden ble tamilene gitt privilegier foran singaleserne, men da landet fikk sin sjølstendighet i 1948, ble makta gitt til singaleserne. Slik var britenes splitt-og-hersk-taktikk. At dette har påført landet en årelang borgerkrig, hvor 68.0000 mennesker har mistet livet, skaper ingen bondeanger i London. Singaleserne spør hvorfor lille, rike Norge er så interessert i freden på Sri Lanka. Er Norge styrt av tamilske flyktinger i Norge, av eksportinteresser eller lignende? Når forfatteren forsøker overfor singaleserne å vise til vår fredskompetanse og gode velvilje blir han møtt med spørsmål om Norge ikke har en egen utenrikspolitikk? Et relevant spørsmål, spør du meg. Sri Lanka har imidlertid blitt besøkt av større personligheter enn Fjørtoft og Solheim. Buddha har etterlatt seg en jeksel i landet og den salige Adam et fotavtrykk da Vårherre kastet ham ut av paradiset. Riktignok er både jeksel og fot i unormalt store format, men er man guddommelig så er man guddommelig.

Arne Fjørtoft er Kristiansens gjennomgangsperson i en stor del av boka. Jeg tror boka hadde blitt bedre ved å redusere omfanget av Fjørtoft i boka.

Thailand

Deretter går ferden til Thailand. I Graham Greene og Rudyard Kipling sine fotefar, men også i den amerikanske sivilisasjonens spor. Amerikanerne drepte kvinnene på rismarkene og voldtok nabolandets døtre. Deretter slappet de av i Bangkok, betalte tjue dollar for ei hore og bidro til å befeste byens posisjon som prostitusjonssted. Og Kristiansen forteller om kvinnene med giraffhalsene, om Karen-folket og om nabolandet Burma hvor den vakre Aung San Suu Kyi sitter i husarrest.

Bangla Desh

Boken tar leseren med til tidligere Øst-Pakistan, hvor løsrivelsen på syttitallet førte til en nedslakting av tre millioner mennesker. I dag plages landet i Bengal-bukta av flommer, korrupsjon, tiggere og en ufattelig fattigdom. Der det er industri å skape tiggere, noe som fører til at mange blir lemlestet med henblikk på sitt framtidige tiggeryrke allerede som småbarn. Samtidig forteller Kristiansen om blomstene rundt hovedstaden Dhaka. Et vakkert land med andre ord, hvis samfunnsforholdene hadde vært annerledes.

Nepal

I Katmandu er kua hellig, men geita ofres til guden Kali. Kali er Shivas gemalinne. Her går buddhister og hinduister om hverandre, og religionene er vanskelig å skille fra hverandre. I denne verdens siste hindustat. Mange norske fjellklatrere har prøvd seg på Mount Everest, godt hjulpet av sherpaenes sterke hender og rygger. Flertallet i Nepal er fattige og analfabeter. Uten barnearbeidet stopper Nepal, sies det. Fjørtoft bygger ut fjernsyn i folkeopplysningens navn. Landet bortfører unge jenter til prostitusjonsslaveri i indiske Mumbai. Korrupsjonen er stor. Ikke rart dette landet har blant verdens mest aktive maoister. Bevegelsen ledes av barna til det intellektuelle aristokrati. Hovedmålet er å fjerne monarkiet.

Cecil Rhodes drøm

I siste delen av boka forsøker forfatteren sammen med to andre jevnaldrende femtiåringer å reise med tog fra Kapp til Kairo. Denne toglinjen var den britiske kolonialisten Cecil John Rhodes drøm. Borgerkrigen i Sudan stopper forfatterens reise. I mellomtiden besøker vi Sør-Afrika. Vi besøker Mugabes Zimbabwe. Vi lærer en grasrotarbeider i Zanu-pf å kjenne, som har en mer tjen-folket-agenda enn sin partileder. Det fortelles om den kritiske og berømte universitetsprofessoren som parodisk blir diktatorens informasjonsminister. Videre føres leseren gjennom Zambia og Tanzania. Det berettes om aidsens forbannelse. Her er det strikkhopping over Viktoria-fallene i Zambesi-elven. I Zanzibar bor forfatteren på Tembo House, hotellet som huset Henry Morten Stanley før hans ekspedisjon for å finne Livingstone. David Livingstone som da han døde hadde blitt mer afrikaner enn brite.

Avslutning

Boken er fragmentert og springende, som reiseinntrykk gjerne er.

I innledningen til boka skriver Tomm Kristiansen at vandringsmenn i området har hatt ulike attityder. Vasco da Gama reiste rundt med et åpent sinn som besøkende, mens Abraham fra Ur reiste rundt med et lukket sinn og betraktet området han kom til som sitt. Kristiansen har et åpent sinn og en grunnleggende sympati for de mennesker og de kulturer han møter. Hvor han kommer, faller de vestlige fordommer han ofte først inn, men har korrigerer raskt med motforestillinger til våre tradisjonelle oppfatninger.

Derfor er dette en åpen og interessant bok.

av Dr Gupta

Da den kalde krigen ble intensivert på 1950-tallet og den brutale mccarthyismen i USA begynte å bli en trussel, leverte Sweezy og Huberman en så veltalende og bitende kritikk gjennom Monthly Review at justisministeren i New Hampshire stevnet Sweezy og fikk ham endog fengslet for forakt for retten.

En av de fremste marxistiske politiske økonomer Paul M Sweezy trakk sitt siste åndedrag i Larchmont, New York 27. februar 2004. Sweezys liv strakk seg over ni tiår. Han var sønn av en rik bankier og begynte sin akademiske tilværelse som student ved Harvard 1931-32, siden ved den prestisjefylte London School of Economics der han ble kjent med marxismen. Da han døde over 70 år senere var han fortsatt marxist. For mange er fortsatt Monthly Review, som han grunnla sammen med Leo Huberman i 1949 og redigerte til sin død, ved siden av en rekke bøker han skrev alene eller i samarbeid med andre, en viktig kilde for forståelse av de marxistiske synspunktene på den kapitalistiske økonomien, imperialistisk utbytting i den tredje verden, sosialisme osv. Sweezys skrifter om politisk økonomi gjenspeiler at han ikke bare behersket marxistisk økonomi, men også andre økonomiske tankeretninger. Det som fremfor alt preger det lange livet hans er en urokkelig tillit til marxismen og sosialismens uunngåelighet som erstatning for det eksisterende kapitalistiske systemet. Det er levert fornuftig kritikk av Sweezys økonomiske analyser, men det undergraver på ingen måte hans rolle som en av verdens ledende radikale økonomiske og politiske analytikere.

Allerede i 1938 skrev Sweezy det viktige verket The Theory of Capitalist Development: Principles of Marxian Political Economy. Det var en nyskapende lærebok i de marxistiske økonomiske prinsippene. Her begynte Sweezy sin omfattende debatt mot Joseph Schumpeter og de synspunktene han fremmet i Capitalism, Socialism and Democracy. Det bør påpekes at Schumpeter, en fremstående ikke-marxistisk økonom, var en nær venn av Sweezy og holdt ham høyt. Med utgangspunkt i en sammensausing av elementer fra Marx og Keynes, uten noen egen modell, måtte også Schumpeter erkjenne at sosialismen måtte være en konsekvens av en økonomisk utvikling der «samfunnets økonomiske anliggender tilhører den offentlige og ikke den private sfæren».

Schumpeter mente at det kapitalistiske systemets stagnasjon var forårsaket av politisk kontroll, mens Sweezy viste til de motsetningene som er innebygd i selve utviklingen av det kapitalistiske systemet. For Sweezy er kapitalen et hinder for seg selv. Dette er særlig fremtredende i analysen hans av tendensene i retning av underforbruk i det kapitalistiske systemet.

Sweezy underviste en periode ved Harvard, jobbet for flere New Deal-institusjoner og sluttet seg til den amerikanske hæren når andre verdenskrig var i gang. Han var medlem av League Against Fascism og andre folkefrontbevegelser sent på 1930-tallet. Mens han arbeidet hos Hærens forskningsavdeling i London i 1943, redigerte han også det månedlige magasinet European Political Report, som hadde et klart antifascistisk, venstreorientert ståsted. Etter sitt korte virke i hæren ble han nektet nyansettelse ved Harvard, og han konkluderte med at han som marxist ikke hadde mulighet til ansettelse. Den politisk bevisste Sweezy avsverget seg ikke sitt marxistiske ståsted og slo seg heller sammen med Leo Huberman for å utgi et av verdens fremste marxistiske tidsskrifter, Monthly Review: An Independent Socialist magazine, i mai 1949 med økonomisk hjelp fra litteraturprofessor ved Harvard F O Matheissen. I det første nummeret var det en artikkel skrevet av Albert Einstein om «Hvorfor sosialisme?» (1). Monthly Review har forblitt et nødvendig og uvurderlig magasin for å forstå kapitalismen og bevegelser gjennom tiår.

Da den kalde krigen ble intensivert på 1950-tallet og den brutale mccarthyismen i USA begynte å bli en trussel, leverte Sweezy og Huberman en så veltalende og bitende kritikk gjennom Monthly Review at justisministeren i New Hampshire stevnet Sweezy og fikk ham endog fengslet for forakt for retten. Som marxist nektet Sweezy å svare på spørsmålene i retten og senere, i 1957, tok også amerikansk høyesterett opp fengslingen. Sweezy fremsto som en seierherre som symboliserte mot og intellektuell ærlighet. På denne tiden var antikommunismen også den amerikanske imperialismens krigsrop. Den amerikanske hæren invaderte Korea og USA-imperialismen gjorde mye for å spre sin oppkonstruerte versjon av Korea-krigen. Monthly Review Press ble etablert gjennom utgivelsen av I F Stones bok som tilbakeviste den offisielle versjonen av krigen.

Etter den andre verdenskrig førte spørsmålet om overgangen fra føydalisme til kapitalisme til en omfattende debatt ved utgivelsen av Maurice Dobbs bok Studies in the Development of Capitalism i 1946. Dobb la vekt på de indre motsigelsene i det føydale systemet og fremveksten av nye produktivkrefter i England som de grunnleggende årsakene til kapitalismens fremvekst. Noen år senere utfordret Paul Sweezy dette synet med sitt «bytteforholdperspektiv» der han definerte kapitalismen i form av produksjon for profitt gjennom bytte i markedet i motsetning til føydalismens tilnærmede subsistensøkonomi. Med styrke fremmet Sweezy sitt syn at kapitalismen oppsto ved hjelp av krefter som handel og internasjonal arbeidsdeling. Han mente at særlig aspekter knyttet til utbredelsen av utenriks- og innenrikshandel, inkludert ulik kolonihandel, var den viktigste faktor bak oppløsningen av føydalismen. Etter at denne viktige debatten har gått i et halvt århundre, synes det imidlertid som om de interne eller eksterne forklaringene – vektlagt av henholdsvis Dobb og Sweezy – ikke passer til utviklingen av kapitalismen i alle ulike land. I alle tilfelle er det her på plass å legge til at både Dobb og Sweezy hovedsakelig fokuserte på økonomiske endringer eller samspillet av økonomiske faktorer mot den rådende borgerlige sosiologien til Max Weber, som mente at katalysatoren i overgangen fra føydalisme lå i den «protestantiske etikken», en kulturell forklaring.

Sweezy fikk sin akademiske opplæring i klassisk og nyklassisk økonomi, og han innrømte at han måtte streve for å forstå den marxistiske teorien og å forkaste marginalnytteteorien. I Theory of Capitalist Development var den viktigste konklusjonen at langvarig kapitalstagnasjon utvikles som en følge av kapitalens tendens til overakkumulasjon. Sweezy var negativt påvirket av John Manyard Keynes, den fremste representanten for reformert kapitalisme, som likevel var kommet mye lenger enn klassiske økonomer som Ricardo og andre. I diskusjonen rundt verdifastsettelse og inntektsfordeling startet de tidligere økonomene fra det utgangspunktet at alle faktorer er fullstendig integrert i det kapitalistiske systemet og at det, gitt dette, aldri finnes noen mangel på aktiv etterspørsel. I sin General Theory forkastet Keynes dette rådende synet om konstant samspill mellom alle faktorer som ren gjetning. Keynes ville bevise at det eksisterer ufrivillig arbeidsløshet i et kapitalistisk system, at produksjonsnivået ligger langt under fullt sysselsettingsnivå og at full sysselsetting ikke er en uunngåelig realitet her. Han hevdet at en nedgang i lønningene også ville redusere etterspørselen etter varer og at en reduksjon i etterspørselen ville føre til stagnasjon. Keynes anbefalte at staten, i perioder med fallende privat forbruk, ubenyttet kapasitet i ulike sektorer og akutt arbeidsløshet, burde gå inn for økt utbud av papirpenger til å finansiere jobbskapende prosjekter. Keynes snakket også om «omfattende sosialisering av investeringer» – et synspunkt som imidlertid forble vagt. I virkeligheten er keynesiansk teori viet til å overvinne den omfattende krisen på 1930-tallet. Paul Sweezy beundret Keynes som en autentisk representant for den nyklassiske skolen «hvis fremste bedrift var å redde den fra noen av sine groveste feil». I likhet med Marx forkastet også Keynes Says lov om markeder (som benektet muligheten for manglende etterspørsel i forhold til produksjonen) og for Sweezy var Keynes fremste bidrag at han frigjorde angloamerikansk økonomi fra et tyrannisk dogme. Sweezy fant imidlertid at denne forkastelsen forble «umatchet av positive oppdagelser». Av Keynes lærte Sweezy den «omfattende analysen av den kapitalistiske økonomien som viser at depresjon og arbeidsløshet heller enn å være umulig er normen økonomien tenderer mot og som sprenger myten om at harmoni mellom private og offentlige interesser var hjørnesteinen i 1800-tallets liberalisme. Men her stoppet Keynes i sin kritikk av det eksisterende samfunnet …» (2). Sweezy så et kritisk utgangspunkt i noen av analysene av det kapitalistiske systemet, men her sluttet overlappingen, siden Sweezy mente at Keynes ikke klarte å se «økonomien som en integrert del av et sosialt system» og siden Sweezy selv var tilhenger av «en grunnleggende endring i samfunnsforholdenes struktur» til fordel for en fremgang i «menneskerasens materielle og kulturelle forhold».

I Marx’ Kapitalen er spørsmål om kapitalakkumulasjon, tendensen til kapitalkonsentrasjon osv viktige, og innen den marxistiske tradisjonen har Lenin og andre argumentert for at monopolisering betyr at konkurransen øker, ikke avvikles. De baserte seg på Marx’ teori om profittratens fall. I sitt innflytelsesrike verk Monopoly Capital poengterte Paul Sweezy og Paul Baran, i tråd med underforbrukssynet, tendensen til stagnasjon og anså at monopolet erstattet konkurransen og nødvendigheten av å investere. I keynesiansk teori er også mangler i etterspørselsnivået i markedet prominent. Sweezy og Baran argumenterte feilaktig for at monopolistiske selskaper har en voksende profitt, i motsetning til Marx’ lov om den fallende profittraten. I henhold til deres syn er profitten tilnærmet samfunnets økonomiske overskudd og tenderer til å vokse både absolutt og relativt med systemets utvikling. Her, mente de, ligger den strukturelle overgangen fra «konkurranse- til monopolkapitalisme». Det voksende «økonomiske overskuddet» i nasjonalinntekten er forskjellen mellom det samfunnet produserer, og utgiftene ved å produsere det. Denne forståelsen av «økonomisk overskudd» er åpenbart noe ganske annerledes enn Marx’ begrep om merverdi. Den regnes ut fra markedspriser i stedet for verdi og den avhenger av de samfunnsmessig nødvendige kostnadene. Når videre et slik «økonomisk overskudd», en del av bytteprosessen, dominerer markedet, står dette i motsetning til Marx’ oppdagelse av merarbeid som en del av selve arbeidsprosessen. Sweezy og Baran var inspirerte av Michal Kalecki når de konkluderte med at dersom den voksende stagnasjonen ikke gjøres noe med, må den på grunn av systemets innebygde manglende evne til å benytte seg av overskuddet, føre til underforbruk. Med dette driver de vekk fra den marxistiske forståelsen.

De refererte også til «sløsing» som en grunnleggende del av monopolkapitalismen, i langt større grad enn under konkurransekapitalisme. Slik sløsing er en sentral del av alle salgsfremstøt fra store selskaper, salgsfremmende utlegg i forskningen, jevnlige rettsutgifter, underholdning av kunder og klienter, lobbyisme osv. Slike fenomener er alt for vanlige i dagens kapitalistiske verden. I flere senere skrifter viste Sweezy og Magdoff til disse nye tendensene. Sweezy la særlig vekt på «en økning i samfunnets gjeldsstrukturer med et parallelt fall i bedriftenes og privatpersoners likviditet. Dermed ble økonomien stadig mer sårbar for den typen sjokk som i tidligere tider pleide å skape panikk; og for å demme opp for denne trusselen blir behovet for enda større inflasjon stadig mer akutt …»

Monthly Review og Monthly Review Press måtte arbeide i kraftig motgang. Allerede fra 1950-tallet leverte både Sweezy og Huberman jevnlig knusende kritikk av Vietnamkrigen i det de skrev. Etter den cubanske revolusjonen i 1959, bare 15 mil fra USA, ikke bare støttet Paul Sweezy og Leo Huberman hendelsen, de ble personlig kjent med Fidel Castro og Che Guevara, ettersom de fikk det privilegiet å reise rundt øya med dem. I kjølvannet av revolusjonen så Sweezy og Huberman at det var grunnleggende for Cuba å gå i mer sosialistisk retning for at den skulle overleve. Monthly Review Press ga ut to bøker om Cuba som fokuserte på landets økonomiske transformasjon.

Paul Barans The Political Economy of Growth representerte en nyvinning ved at avhengighetsteorien med denne boka ble brakt til første rekke og etablerte Monthly Review som en dedikert støttespiller for revolusjoner i den tredje verden. Nesten et tiår senere, da Sweezy og Baran skrev Monopoly Capital: An Essay on the American Economic and Social Order, var den dedikert til Che Guevara. Blant de andre bemerkelsesverdige bøkene som ble utgitt av Monthly Review Press på 1950- og 60-tallet var William Hiltons Fanshen – en levende beskrivelse av landreformene i Maos Kina. I 1967 hevdet Sweezy at ledelsen av kampene gjennom hele 1900-tallet hadde blitt flyttet til den tredje verden og at opprørene mot kapitalismen og oppbyggingen av sosialismen først og fremst ville finne sted i periferien av den kapitalistiske verden. I denne sammenhengen er det nødvendig å nevne Allendes marxistiske regjering som kom til makten gjennom parlamentariske valg og dens fall gjennom det CIA-støttede kuppet i 1973. Sweezy var selv en æresgjest ved Allende-regjeringens innsettelsesseremoni. Selv om han fullt og helt støttet denne regjeringen, lot han ikke være å advare om at uten støtte av en væpnet styrke og omringet på alle kanter av kapitalistiske stater, ville regjeringen forbli svak. I Monthly Review analyserte Sweezy på en briljant måte den tragiske erfaringen fra Chile med den klare konklusjonen at i land omgitt av den kapitalistiske verden kan revolusjonen bare vinne gjennom væpnet kamp. Fra slutten av 1980-tallet begynte Monthly Review å støtte radikale arbeiderklassebevegelser for sosiale endringer. Ikke bare var Sweezy en trofast tilhenger av det anti-amerikanske opprøret i El Salvador. Under ledelse av Paul Sweezy og Harry Magdoff trakk Monthly Review frem naxalittbevegelsen, studentbevegelsen i Frankrike, Tyskland, Italia osv i 1968, maoistbevegelsen i Nepal, Chiapas-opprøret i Mexico osv. Paul Sweezy slo seg sammen med andre intellektuelle tidlig på 1970-tallet for å protestere mot den statlige undertrykkelsen av hovedsakelig naxalittiske styrker i India. I 1974 var han underskriver av et memorandum i protest mot indisk statlig undertrykking.

Sweezy huskes også for sin berømmelige debatt (1970) med Charles Bettelheim som var enig med Sweezy om Monthly Reviews syn på Kina og Kulturrevolusjonen. Mens Bettelheim karakteriserte herskerklassen i Sovjetunionen som «statlig borgerskap», som KKP, mente Sweezy feilaktig at Sovjetunionen var et «post-revolusjonært samfunn», verken sosialistisk eller kapitalistisk, men med potensial til å utvikle seg til et genuint sosialistisk samfunn. Sweezy kunne ikke, på tross av erkjennelsen av den nye herskerklassen i Sovjetunionen, forlate den gamle troen på at det ikke eksisterte privatkapitalister under planøkonomi, og at det ikke kunne finne sted noen deling av det totale samfunnets kapital inn i konkurrerende eller potensielt konkurrerende enheter. Man kan vise til kamerat Charu Mazumdars motsatte påstand i 1968, der han viste til fremveksten av kapitalisme i Sovjetunionen der den klassiske kapitalistklassen ikke fantes. Likevel, det som skal slås fast her, er at Sweezy i Monthly Review i desember 1970 klart påpekte at den byråkratkontrollerte økonomien i Sovjetunionen enten måtte gå fremover ved å svekke byråkratiet gjennom å politisere folket eller gå tilbake til en profittgenererende kurs som pekte mot kapitalistisk styre. Sweezy innrømte også at de nye post-revolusjonære samfunnene utviklet «en militærlignende kløft mellom lederne og folket som med tiden … hardnet og utviklet seg til et selvreproduserende system av antagonistiske klasser …» (3).

Sweezy var aldri medlem av Communist Party of USA, som han kritiserte for sin feilaktige politikk. Men han var dessverre heller aldri medlem av noe annet kommunistisk parti og forble bare en mektig revolusjonær intellektuell tenker. Han var også kritisk til SUKP og de andre kommunistpartiene som var tro mot sovjetlinja fra Khrustsjov-perioden og fremover. Samtidig var han optimistisk med henblikk på den kinesiske sosialismen, og han satte Mao høyt. Da Kulturrevolusjonen ble iverksatt under Maos ledelse støttet Sweezy den. I en av sine glimrende artikler, «Hundred Years After Marx» i Monthly Review fra mars 1983 slo Sweezy fast at Mao etter sin død hadde blitt forkastet av KKP og at «marxismen», som i Sovjetunionen, i det minste i en overgangsperiode, hadde blitt den kinesiske herskerklassens ideologi. Men som den optimisten han var, la Sweezy til at Marx, Engels, Lenin og Maos marxisme levde, og ville fortsette å gjøre det, som en ledesnor for menneskets frigjøring.

På tross av en slik robust optimisme og skarp analytisk tenking ble både Sweezy og Magdoff midlertidig slått av et falskt håp da perestrojka og glasnost ble presentert som en demokratisk tilbakevending til sosialistiske prinsipper av Gorbatsjov. Den raske historiske endringen og Sovjetunionens og andre tidligere sosialistiske land i Øst-Europas fall gjorde brutalt slutt på disse forhåpningene. Likevel kom han i utgaven av Post-Revolutionary Society fra 1990 den merkverdige kommentaren at «… krisen i Sovjetunionen og kollapsen hos deres østeuropeiske allierte hadde ikke å gjøre med at sosialismen feilet. Kampen for sosialisme i Sovjetunionen … var tapt lenge før da et klassesystem ble konsolidert, og det var dette systemet som, på tross av sine ubestridte prestasjoner, til slutt mislyktes.» Det bør legges til at Sweezy på mange måter bidro til forståelsen av problemene i en sosialistisk økonomi. Han sto støtt på sin forståelse av at markedsreformer i Sovjetunionen og Øst-Europa var uforenelige med en sosialistisk transformasjon.

I september 1997 skrev Sweezy at globaliseringen verken var en hendelse eller en tilstand; det var en prosess som hadde pågått siden kapitalismens begynnelse. Sweezy reagerte kraftig på USAs aggresjon mot Irak i 1991 og anskueliggjorde den påtrengende trusselen USA-imperialismen representerer for verden. Han var ingen sofakritiker av imperialismen. Han var heller ingen eklektisk tenker. Den kreative analytiske tenkemåten hans er godt uttrykt i hans skrifter. Monthly Review har ikke bare fremvist et antiimperialistisk og antikapitalistisk standpunkt, det har generelt fremmet sosialismens sak. Sweezy leverte også sammen med kollegene en skarp kritikk av markedsbasert sosialisme. Tilsvarende ga artikler i Monthly Review passende svar til antimarxistiske postmodernistiske synspunkter. Samtidig ble det gitt stort rom for å fremme marxistiske syn på miljø- og kjønnsproblemer. Sweezy vil bli husket som en marxist som mente at «ulikt mennesker dør ikke samfunnssystemer av seg selv. De må styrtes av mennesker som ikke lenger tolererer all elendigheten …»

Noter:

• 1. Denne artikkelen sto i Røde Fane nr 4, 2002. [Tilbake]
• 2. Paul Sweezy, Essays on Keynesian Economics and The Crisis of Capitalism, Cornerstone Publications, India, 2002, side 13. [Tilbake]
• 3. Paul Sweezy, Preface For A New (Japanese) Edition of Post-Revolutionary Society, July-August 1990. [Tilbake]

av Tina Wikstrøm Moen

Jeg skal bli en engel, ikke i dag, men om lenge, fly opp i skyene for å se jorda ovenfra.

Når jeg ser på tv, leser avisa og hører på radio, ser jeg hvordan kvinner blir møtt med nye angrep.

Kvinner som er ansatt på prosjektstillinger og som har midlertidige ansettelser, blir skjøvet ut av arbeidslivet på grunn av at de skal føde barn.

Kvinner må jobbe halve stillinger eller enda mindre deltidsstillinger. Mange kvinner får ikke annet, selv om de vil jobbe mer. Andre klarer ikke å jobbe heltid på grunn av helsa eller store omsorgsoppgaver.

Kvinner har i gjennomsnitt 100.000 kroner mindre i inntekt enn menn. De økonomiske forskjellene øker.

Porno blir mer utbredt. På tv, via mobiltelefonene, Internettet, reklame, bladene. Før måtte vi oppsøke pornoen, nå må vi slåss for å unngå. I dag må jeg skjerme datra mi mot porno som står ved siden av prinsessebladene i hyllehøyden hennes på Narvesen. Dette er et ledd i å opprettholde og videreutvikle holdninga til kvinner som blikkfang og bruksgjenstander, og ikke som individer og mennesker.

Tilvenninga av at kvinner er til pynt, er i dag kommet så langt at vi ikke en gang reagerer når fantastiske musikere og sportsutøvere må vise fram kroppen sin i tillegg til å være flinke, for å få oppslutning og bli sett.

Det ergrer meg når Liv Grete Skjelbreid Poiree, mester i skiskyting, blir referert som «supermamma» som om det er rart at hun kan skyte, hun som er mor. Når det gjelder mannen Raphael, er det helt naturlig at han skyter.

Vi blir fra morgen til kveld påminnet om at vi er «det annet kjønn», slik Simone de Beauvoir formulerte det. Barn gjøres til et yrkesmessig problem for kvinner, vi får mindre lønn, og det blir forventet at vi skal være både sexy, dyktig og reinslig.

Samfunnet motarbeider kvinner

Jeg synes jenter i Norge i dag er for lite politiske.

Vi må se på situasjonen vi er i:

I Oslo i dag lever 40.000 mennesker under FNs fattigdomsgrense. Det er ikke narkomane, alle sammen. Det hadde vært interessant å vite hvor mange av disse som er enslige mødre med barn.

Er disse dumme? Har de satt seg i denne situasjonen og kan takke seg selv? Har de kasta pengene sine i Akerselva? Jeg tror ikke noen av delene. Samfunnet vi lever i i dag er bygd på strukturer som gjør det så vanskelig å være enslig med barn!

Fordi:

• Barnehageprisene er skyhøye.
• Bolig: Det er egentlig billigere i det lange løp å eie enn å leie. Men når en tjener lite, får en ikke lån. Kommunalt kriselån blir ikke gitt. De som har lite fra før, må leve dyrere enn de som har mye.
• Enslige mødre: Mindre attraktive på arbeidsmarkedet.
• Avhengighet: Mange kvinner er avhengige av en mann med bedre lønn.

Jeg vil ikke ha et slikt samfunn. Jeg kan ikke forholde meg til en slik hverdag. Derfor vil jeg endre den. Derfor er jeg organisert.

Mine tanker om feminisme

Hva betyr feminisme for meg, og hva kreves for meg?

Vi må ha mange aksjoner. På forskjellig plan og over hele linja. Vi må være der det skjer, vi må jobbe på forskjellige måter. Kvinnekampen føres alle steder.

Noen var aktive for å få Rosemari Køhn som biskop da hun søkte den jobben. Motstanden var stor i kirkelige kretser. En kvinne som biskop? Hei, det ville nok ikke Gud like. Men både religiøse og ikke-religiøse kvinner støttet henne – ut fra et ønske om likhet for loven. Hun vant.

Noen reagerer og roper opp om en kvinnefiendtlig film og får debatt. Noen går i åttendemarstog og viser fram kvinners krav og kampvilje. Noen aksjonerer fordi en kvinnelig politibetjent blir sjikanert og tråkka på. Noen aksjonerer for at jenter skal få hoppe i Vikersundbakken og delta i de største mesterskapene. Noen arrangerer studiesirkler, de sitter sammen og leser og diskuterer for å forstå bedre hvorfor ting skjer. Andre skriver artikler og fortellinger. Noen vil arrangere festival og vise fram kvinners kunnskap og mangfoldige liv.

Jenter slåss for å bestemme over sin egen kropp og kle seg som de vil. Noen får beskjed om å skjule magen på skolen. Andre blir kritisert fordi de går med skaut på hodet. Alltid skal mannssamfunnet bry seg med jenter.

Noen slåss for at jenter med innvandrerbakgrunn skal bestemme over sitt eget liv. Noen bryr seg med diskrimineringen som innvandrerkvinner møter i arbeidslivet. Noen slåss for at vi får en sekstimers normalarbeidsdag, slik at langt flere kvinner kan ha full jobb og full lønn. Noen organiserer ly for kvinner som er utsatt for vold.

Det er så mye kvinner vil endre! Vi må samle oss i små grupper der vi bor og si i fra om urettferdigheten. Vi må også være mange, synlige og jobbe kontinuerlig. Da må vi organisere oss og tenke et stykke framover!

Feministisk organisering

Noen må ta på seg jobben og organisere på lang sikt. Menge kvinner over hele landet som går sammen, diskuterer hva som skal gjøres, samler inn penger for å få noe av dette til, det er organisering.

En organisasjon, altså mennesker sammen, utretter mye mer og helt andre ting enn hva et enkeltmenneske kan klare. Jeg med mitt liv, med mann, barn, jobb og mange oppgaver, kan likevel klare å dukke opp på et møte å bidra med mitt. Jeg gjør en oppgave til neste gang. Alle gjør litt, og vi får til en hel masse! Vi skal ikke organisere oss for organisasjonens skyld. Men med mange samla under samme tak kan 2 + 2 bli 5.

Organisasjonen trenger vi for å samle erfaringer på makt og styrke og videreføre den fra det ene leddet til det andre. En aksjon i Kongsvinger er kjempebra og kjempeviktig, men hvem sprer kunnskapen videre og sier i fra til jentene i Bergen så de kan gjøre det samme der?

Hvem tar ansvar for penga? Vi har ikke Orkla i ryggen. Penger må komme fra et sted. Hver og en må bidrar med sitt.

Mange år

Vi må ha organisasjoner bygd på demokrati, som kan bidra til å opprettholde kontinuiteten og arbeidet over mange år. Kampen for å forandre verden og for å oppnå kvinnefrigjøring er langt der framme et sted. Kampen for selvbestemt abort var et blodslit som varte i over åtti år. Det trengtes organisering for å få det til. Det samme gjaldt stemmeretten. Hundrevis av aksjoner over hele landet, i alle byene, over mange år. Det var det som trengtes. Fordi jeg tenker slik er jeg med i Kvinnefronten og sitter i Oslo-styret. Vi må ha landsomfattende kvinneorganisasjoner som jobber langsiktig.

Kapitalismen hindrer kvinnefrigjøring

Jeg tror likevel ikke vi kan oppnå full likestilling og kvinnefrigjøring i det samfunnet vi har i dag. Kapitalismen hindrer det. Kvinneundertrykkinga er vevd inn i kapitalismen på tusen måter. Og undertrykking av kvinner er en av mange former for undertrykking. Samfunnet er bygd på at noen har avmakt, for at andre skal ha makt. Det er kapitaleierne som har den reelle makta i Norge. Derfor er jeg også med i AKP, fordi jeg vil forandre disse strukturene.

Vi må tenke på flere enn naboen og dem vi kjenner. Vi må også tenke på vaskerne på skolen, på sentralbordama på kontoret til mamma, og også utenfor Norges grenser.

Det er ikke likegyldig for meg hva folk tenker rundt meg. Det er ikke likegyldig hva folk mener, hvis du vil endre den verden du lever i.

Jeg har tre punkter til en plan:

• 1. Se på virkeligheten. Den skal vi betrakte, snakke om, skrive om og pille fra hverandre.
• 2. Sette mål! Jeg er litt misunnelig på gutter, for mange av dem er gode på det. («Jeg har en gitar – jeg skal bli rocke stjerne.») Vi må også lage konkrete mål, og organisere oss for å oppnå akkurat det.
• 3. Gjennomføre!! Vi må komme med krav! Det er ikke å syte, men å vise styrke! Vi skal ikke ta bort kvinnekampen fra feminismen, men komme med krava vi har i feminismens navn!!

Mindretall kan bli flertall

Det jeg ønsker meg er at folk med hjertet på venstresida skal kunne organisere seg sammen. Sjøl om vi på noen områder er forskjellige, må vi likevel kunne enes om enkeltsaker og stille samme krav. Det skjer jo også. For eksempel mot pensjonsreformen, for gratis barnehager og for kriminalisering av horekunder.

Vi er mange mindretall som samles og blir til flertallet!

Se verden som engel

Jeg skal bli en engel. Ikke i dag, men om lenge. Men om jeg hadde blitt det i dag, ville jeg flydd opp i skyene for å se jorda ovenfra. Som Kjersti Ericsson har sagt, vi kan ikke klare å se hvilket lappeteppe vi sitter i, og hva slags mønster dette har, når vi sitter midt oppi det. Vi må se det ovenfra, og det er dette jeg som engel nå prøver å gjøre.

Jeg ser at det er sammenheng mellom mønstrene i høyre hjørne og nederst til venstre.

Jeg kan se at den røde tråden jeg trodde gikk igjen gjennom det hele, slettes ikke er rød, men helt blå. Kanskje må vi rekke opp hele greia for å få det riktig.

Jeg ser også at mønsteret er bygd på kvadrater, jeg vil ha rundinger.

Jeg ser store hull og brennemerker, som er kamuflert med falske diamanter. Jeg vil reparere hullene.

Dette er det vi som feminister framover må gjøre. Jobbe for å klare å se sammenhengene og strukturene. For å sammenfatte det vi klarer å se, må vi organisere oss, og danne forum der vi kan lære hverandre det vi finner ut.

Vi må samarbeide med andre organisasjoner, som fagbevegelsen, og vi trenger støtte og hjelp fra vanlige menn. Vi trenger langsiktige planer. Vi vil se store resultater og nå målet vårt!!

av Peter M Johansen

Yasser Arafat var Palestinas ansikt; hans kaffiyeh, hodeplagget, ble frigjøringssymbolet og den palestinske identiteten. Hans livslange rettesnor var å lede frigjøringsbevegelsen, holde den mest mulig samlet og ikke tape synet av al-Quds, Jerusalem. Arafat ga aldri fra seg det palestinske kortet til andre arabiske ledere. Han var dermed den ubestridte palestinske lederen som samlet på seg kritikk fra mange hold.

Portrettene av Arafat er mange. Vi har fulgt ham fra Jerusalem til Kairo, til Kuwait og geriljabasen Karameh, fra Amman til Beirut og via Tripoli til Tunisia, før han kunne vende tilbake til de fortsatt okkuperte områdene på Vestbredden og Gaza i den landflyktiges triumf, men med en forræderisk avtale i bagasjen. Men sviket var ikke Arafats.

Den samme Oslo-avtalen som førte til en de facto anerkjenning av Arafat, PLO og selvstyremyndigheten som det palestinske folkets legitime politiske uttrykk, inneholdt samtidig USAs, Vestens og den norske regjeringas fortsatte svik overfor det samme palestinske folkets rettmessige krav nedfelt i FN-resolusjon 242 og 338 om de okkuperte områdene og FN-resolusjon 194 om flyktningenes folkerett til å vende tilbake.

Oslo-avtalen illustrerer Arafats dilemma som leder for en frigjøringskamp med politiske, militære og ikke-voldelige midler og som statssjef for en palestinsk «stat» som ble utropt av Palestinas nasjonalkongress i Tunis i 1988 i et forsøk på å bygge bro mellom PLOs utefront og intifadaen på hjemmefronten. Oslo-avtalen ble fordømt av den sekulære opposisjonen, Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP) og Den demokratiske fronten for Palestinas frigjøring (DFLP), av den islamistiske opposisjonen, Hamas og Islamsk Jihad, og av palestinske intellektuelle og politikere som Edward Said.

Etter Golfkrigen i 1991 var USA nødt til å gripe fatt i den nye situasjonen i Midtøsten etter Murens fall og USAs nye strategi for en ny verdensorden som ble utformet under president George H Bush. USA benyttet anledningen at PLO lå nede, avsagd fra finansielle støtte fra Kuwait og Saudi-Arabia fordi Arafat angivelig gikk i allianse med Iraks Saddam Hussein.

Arafat var ute i Palestinas ærend. Han ville koble Iraks invasjon av Kuwait til andre uløste spørsmål i Midtøsten, ikke ulikt det franske forslaget som kom opp et døgn før USAs tidsfrist løp ut 17. januar 1991. Arafat svarte på kritikken mot å ha omfavnet Saddam Hussein med at han aldri ville slutte å lytte til de palestinske stemmene på Vestbredden og i Gaza. For det fikk han svi mer enn Jordans kong Hussein som ble brent av USA fordi han hevdet å ha en «arabisk løsning» på Kuwait-konflikten på plass inntil Washington presset og lokket Egypt inn i «alliansen» ved blant annet å halvere landets gjeld.

Oslo-avtalen, som var Midtøstens utgave av García Márquez-romanen Beretningen om et varslet mord, danner derfor rammene for Arafats politiske testament. Avtalen var en kynisk kalkulert undergraving av FN-resolusjonen og åpnet for en politisk prosess på Israels premisser, styrt ut fra kravet om at ethvert palestinsk kompromiss blir møtt med kravet om et nytt – uten reaksjoner eller sanksjoner overfor Israels systematiske utbygging av bosettingene på okkupert område og smygende innhegning av det palestinske folket.

Arafat ble aldri det redskapet mot det palestinske folket som USA og Israel la opp til i tillempningen av Oslo-avtalen. Han fortsatte å styre som en frigjøringsleder i krigssonen, med sitt sikkerhetsapparat og korrupsjonen som det nasjonale borgerskapet og eksilledelsen plantet i de palestinske institusjonene. Men Arafat legger etter seg en kamp om legitimitet som ikke utelukkende handler om arverekkefølger og valgprosedyrer i de ulike palestinske organene, men som står forankret på de bærebjelkene som frigjøringskampen er tuftet på.

Arafat var i Camp David i juli 2000 villig til å ta neste skritt for så å kreve mer. Men hans nei til å selge ut grunnprinsippene i kampen, er hans siste politiske ettermæle som kommer til å stå i sentrum for etableringen av en palestinsk ledelse, nå uten Arafat til å håndtere en ruinert Oslo-avtale og et uoversiktlig «Veikart for fred». I kanskje det siste intervjuet sier Arafat til den engelskspråklige Kairo-avisa:

«Vi har gjort Palestina-saken til det største problemet i verden. Se på Haag-domstolens kjennelse om muren. 130 land støttet oss i FNs hovedforsamling. 107 år etter Basel-konferansen, 90 år etter Sykes/Picot-avtalen, har Israel ikke lykkes med å utslette oss. Vi er her, i Palestina, ansikt til ansikt med dem.»

av Birger Thurn-Paulsen

«En kvinne må erobres. Uten dette vil han hverken få ømhet, varme, lidenskap eller sensualitet fra henne. Hun vil at han med stil, eleganse og riktig timing, skal overmanne, nedlegge og penetrere henne, og riste på eggene.» (Espen Anker)

Menn har det visstnok vanskelig for tida. Det er jo noe alle skjønner, bare vi ser litt på virkeligheten:

• Lønn etter kjønn er stadig like tydelig – menn tjener fortsatt betydelig mer enn kvinner, og forskjellen har økt igjen de sist årene.
• Forholdet at kvinner er reservearbeidskraften i arbeidslivet, er ikke endret – blant annet tydeliggjort ved at kvinner i stor grad har deltidsjobber.
• Det er fortsatt menn, med skrikende få unntak, som herjer med, slår og dreper kvinner – familien, eller familiære omgivelser er fortsatt det farligste stedet for kvinner.
• Kvinner har fortsatt hovedansvaret for arbeid i hjemmet, for barn og for omsorg og det vi kan kalle det sosiale nettverket rundt kjernefamilien.
• Kjøp og salg av kvinners kropp i forskjellige varianter er et stadig like blomstrende marked.

Det er jo noe alle burde forstå at det ikke er lett å leve med slike byrder.

Noen har forstått det på sin måte og trekker klare konklusjoner.

Wonderboys og Pornopung

I løpet av høsten har det versert forskjellige debatter om kjønn, kjønnskrig og hvem som har makt, eller ikke makt. Medienes Wonderboys er ett begrep. Det er liten tvil om at menn har makta i de fleste redaksjoner, at flest menn skriver mest og lengst, er de mest synlige i mediabildet, og brøler mest. Jeg velger å ta utgangspunkt i en kronikk og en bok av samme mann, en som er journalist i Dagbladet, forfatter av en ganske medieomtalt bok, og som i sin tur knytter kampen på kjønnsmarkedet til kampen i media og det offentlige rommet, og til kvinnekampen. Det er en ung mann ved navn Mads Larsen. Han har skrevet boka Pornopung, og 12. desember hadde han en kronikk i Dagbladet under tittelen «Jul i feministgata».

Før jeg bryner meg på det, har jeg imidlertid lyst til å trekke fram noe jeg synes er viktig i forhold til mediene som helhet. Markedsliberalismen setter sine tydelige spor, også i medieverden. Kamp om markedet, oppkjøp, fusjoner og monopolisering skyter fart. Markedsandeler, opplagstall og inntjening styrer, med påfølgende beinhard kamp for å finne det som selger, kamp om karrierer, om å bli sett og ikke minst hørt. Det blir det veldig mye synsing ut av, og mye skrik og skrål og tomme tønner. Det forsterker kampen mellom folk, og kjønnskampen og fører med seg et race mellom unge fremadstormende med mye på hjertet, men ikke alltid så mye å melde. Det er vanskelig å tenke seg at dette er en utvikling som vil styrke kvinners plass i media.

Et annet trekk er at kvinner, likestilling og kvinnespørsmål gjøres til et spørsmål om markedsandeler. Selv om det helt sikkert er hederlige unntak, både når det gjelder ansettelser av kvinner og valg av stoff, mistenker jeg ikke mediene som sådan for å være spesielt opptatt av kvinneperspektiv og kvinnefrigjøring. De skal selge. Kvinner leser mer enn menn, blant annet, og er tross alt blitt økonomisk sterkere. Samtidig som det på sitt vis er stor oppmerksomhet om kvinnestoff, forteller media nå om mannsdominansen, i media, og innenfor kulturen. På film- og teatersektoren, for eksempel, er det menn som totalt dominerer som styreledere, som sjefer og som instruktører. Disse refleksjonene er, slik jeg ser det, nyttige å ha i bakhodet.

Tilbake til Mads Larsen, hans kronikk og boka Pornopung.

Makt og avmakt på kjønnsmarkedet

Som kommentar til årets undertøyskampanje, signert H&M, skriver Larsen i kronikken: «Hvis det er noen som har grunn til å føle seg nedvurdert, er det menn, som gjennom plakatene blir minnet på hvor lite verd de er på dagens kjønnsmarked – redusert til kikkere som kun slipper til på kvinners nåde.»

Kanskje å snu ting litt på hodet? Rent bortsett fra at dette ikke akkurat er noe nytt fenomen: Mer eller mindre påkledde kvinner som pyntegjenstander, objekter, gjerne i salgsøyemed, til «glede» for all verden og for kikkende menn. Nok om det, det er koplingen her til likestillingsspørsmål som virkelig er interessant.

Larsen hevder videre i kronikken: «Hundre års likestillingskamp har gjort at unge norske kvinner har gått forbi menn på nesten alle felt. Jenter under 35 år har bedre utdanning, høyere karakterer, lettere for å få attraktive jobber, høyere sosial status, sterkere forbrukermakt og, som jeg peker på i romanen Pornopung, en makt på kjønnsmarkedet som gir enorme fordeler.» Han referer til forsker Willy Pedersen ved Universitetet i Oslo, som etter en undersøkelse konkluderer med at: «Guttene sitter igjen på gutterommet og onanerer mens de unge kvinnene går ut i verden og lever ut sin nye, frigjorte seksualitet.»

Et siste sitat fra Larsens kronikk: «Fordi menns seksualitet er så lett tilgjengelig og kvinners så vanskelig å oppnå, er en manns evne til å nedlegge kvinner den måten å oppnå status på som er mest universell. Så lenge det er slik, kommer vi aldri til å oppnå virkelig likestilling. Jeg skisserer noen mulige måter å løse dette på i Pornopung, men har langt fra funnet fasiten. Først må kvinner innse at de ikke lenger er undertrykte ofre. Så må de begynne å gi slipp på makta på kjønnsmarkedet. Deretter kan vi sammen klyve over det siste likestillingshinderet.»

For min del har jeg fryktelig vanskelig for å se hva slags løsninger han skisserer i boka. De unge mennene der er ganske enkle vesener, stort sett med én ting i hodet: Nedlegge damer. Å få pult betyr at du ikke blir avvist. Han om det. Jeg bruker bare en del påstander fra hans penn som utgangspunkt. Samtidig som det er viktig å spørre: Er han viktig, er han representativ? Ja og nei. Han er ikke helt aleine. En historiker ved navn Nils Rune Langeland skriver at den norske mannen «er meir framandgjort i høve til det norske samfunnet enn sin søsterlige medpart». Det er heller ikke uvanlig å finne påstanden om at vi egentlig har likestilling her i landet, at likestillingen til og med har gått for langt. En litt annen variant er en retning som i og for seg støtter kvinnekampen, men sier samtidig at kvinnene i alt vesentlig har oppnådd det de har kjempet for – nå er det mannen som sliter. Nå må vi ta fatt i den moderne mannens problemer. Mads Larsen hevder altså at «unge norske kvinner har gått forbi menn på nesten alle felt». De har også makta på kjønnsmarkedet, over seksualiteten.

Avvisningen som makt?

Jeg tror jeg yter Larsen og boka hans rettferdighet, når jeg sier at et kjernepunkt er spørsmålet om avvisning, og hvem som avviser hvem, eller hvem som har makta der kjønnskampen beveger seg inn på det seksuelle området.

Et par små, illustrerende sitater til, fra en liten bok som heter Lærebok for menn, skrevet av en mann ved navn Espen Anker, utgitt på et lite forlag i 2002. Den er ment å være «En bok om hvordan å være en bra mann, og om hans forhold til kvinner». Ambisiøs tittel, kan man si. Uansett, han beveger seg langs den samme aksen som Larsen, for eksempel: Erobring – avvisning.

Fra innholdet i boka: «Menn trenger sosialisering. Sosialisering er å ta ansvar for sin sæd, summen av seg selv på alle nivåer. Å lage barn er å ta skrittet inn i evigheten. Det ypperste i mannens natur er å ta ansvar for sine barn.» Og: «En kvinne må erobres. Uten dette vil han hverken få ømhet, varme, lidenskap eller sensualitet fra henne. Hun vil at han med stil, eleganse og riktig timing, skal overmanne, nedlegge og penetrere henne, og riste på eggene.»

Husk bokas tittel her – «Lærebok for menn»!

La oss hoppe tilbake til femtitallet, for eksempel, da mange barn og unge gikk på danseskoler av det klassiske slaget – en ganske typisk arena. Gutter og jenter på hver sin side av lokalet, guttene skal krysse rommet og engasjere. Absolutt en ganske svett opplevelse. Vil han få ja fra den utvalgte. Nå var det kanskje mer usikkerhet enn erobringsinstinkt som preget den unge mannen på det stadiet, men mønsteret er lagt, treningen er i gang. Enda svettere for jentene. Hvem vil velge meg – og, vil jeg bli valgt i det hele tatt, eller vil jeg bli sittende som veggpryd?

Påstanden nå er altså at kvinnene har erobret så mange skanser, og også har, på selvbevisst og frigjort vis, makta i det seksuelle spillet. I boka Pornopung driver de unge mennene en hesblesende jakt på nye erobringer og seksuelle erfaringer. Men avvisningen – de unge kvinnene kan sitte der og velge og vrake – avvisningen får til dels traumatiske følger. De unge, frustrerte mennene strever med å få tilgang til disse frigjorte, selvbevisste og sterke unge kvinnene – men de kan velge å sprike, eller la være. De har nøkkelen, de kan avvise.

Jeg tror at denne påstanden om at det er kvinnene som har erobret makta, som har makta på kjønnsmarkedet, den angivelig siste arenaen i kjønnskampen, ligger og plasker i den grøfta hvor menn er enkle seksuelle vesener. Den fortrenger at det stadig er mannen som er initiativakeren, erobreren. Mens kvinners seksualitet altså er vanskelig oppnåelig. Men slipper du inn, får pult, altså, betyr det aksept. I følge boka er det ikke bare selve avvisningen som er skremmende og vanskelig her. Det handler også om misunnelsen – misunnelsen i forhold til kvinners multiorgasmiske evner, mot mannens ene sprut. Og, for å gjøre det enda vanskeligere, må vi ta med erfaringen til en av de unge mennene i Pornopung, der han tenker tilbake på et knull med en litt eldre dame på hele 32 år. Tenk, 32 år! Det fysiske forfallet var allerede i gang, hun holdt altså egentlig ikke mål Og, i tillegg var hun erfaren og krevende i senga. Hun var krevende i senga! Skummelt! Aner vi frykt for kvinner?

Det blir fristende å spørre om løsningen når det gjelder seksuallivet, blir at kvinnene må slutte å være så kostbare, og ikke si nei så ofte til kåte menn. Gjøre seg like enkle som menn?

Verden står heldigvis ikke helt stille, kampen for kvinnefrigjøring har flyttet på noe. Norske kvinner kan gå ut i verden med større grad av selvsikkerhet og tyngde, både materielt og seksuelt. I hvilken grad kan vi snakke om seksuell frigjøring? Det er nå et temmelig åpent spørsmål, men jeg tror, i alle fall, at undertrykte som kjemper for å erobre seg selv og nye områder, gjennom kampen også vil oppnå erfaring og selvinnsikt. I kjølvannet av kvinnekampen tenkes det mye, det diskuteres, forskes og skrives. Det betyr innsikt og styrke. Hvis den undertrykkende delen, mennene, betrakter dette, uten å gå seriøst inn i årsaker, uten å søke egen innsikt, men først og fremst står som vitner til virkelighetens gang, da blir det problemer, særlig hvis kvinnekampen i en eller annen grad lykkes i å riste i hegemoniet, i kontrollen. Menn skjønner at det er noe som treffer, men skjønner ikke hva. Da klamrer man seg heller til hegemoniet og tyr, i verste fall til ekstreme mottiltak for å gjenopprette kontrollen.

I den grad kvinnene faktisk tilkjemper seg større makt over egen kropp og seksualitet, og større innsikt og selvbevissthet, mens menn rygger, holder på erobringsrefleksen og lar være å se på seg selv og hvem og hva vi er, ja, da får kanskje avvisningsproblematikken større tyngde enn på danseskolen på femtitallet. Men hvis dette i sin tur omskrives til at vi nærmest har oppnådd likestilling i dette samfunnet – da har vi virkelig et problem. Og problemet forfølger oss hvis vi tviholder på klassiske stereotypier av hva kvinner og menn er som seksuelle vesener.

Er vi vitne til en seksuell revolusjon? Stort sett ikke, etter mitt syn. Vi er vitne til en utvendig forflytning, seksualiteten lagt ut som vare i kampen om markeder, ikke minst i mediene. Dermed får vi en tilsynelatende frigjøring. Uten dermed å si at det er skadelig med større åpenhet om seksualitet i det offentlige rommet, at det skrives, diskuteres og forskes. Det er bra det, forutsatt at vi tør, og prøver å gjennomskue det falske, og tar inn over oss noe av problematikken og innsikten. Kvinner som kjemper evner det i langt større grad enn menn som er på defensiven.

Arbeid, forsørging og hegemoni

Ja, det er sant at jentene framstår som sterkere, for eksempel når det gjelder skole og utdanning. Alle undersøkelser tyder på at jentene er hvassere, får høyere karakterer og kommer sterkere ut. Kanskje de rett og slett tar det alvorligere? Gutta har en tendens til å falle gjennom, gi opp, falle utenfor, kanskje bli tapere ut fra samfunnsnormen.

Jeg tror at vi, til en viss grad, i alle fall, har å gjøre med hvordan vi som kjønn takler et samfunn som i turbofart river opp strukturer, privatiserer og indivualiserer. Ledsaget av en kanonade av propaganda og drømmespinn. På den ene sida er vi selv ansvarlige for livet vårt – og for hvor langt vi kan nå, og hvor fort vi kan nå det. I den andre enden lokkes vi med hysterisk dyrking av rike halvguder. Og det kan du også bli – hvis du bare står på nok.

Kvinner er fortsatt, i hovedsak, reservearbeidskraft på arbeidsmarkedet. Samtidig skjer det noe. Arbeidsløsheten i et rikt land som Norge svinger forholdsvis dramatisk i løpet av få år. Strukturer og mønstre rives opp. Tariffavtaler skal mest mulig ned på lokalnivået, lønn gjøres gradvis til et individuelt spørsmål. Privatisering og anbudsutsetting gjør at grupper kastes fra en eier til en annen, fra en avtale til en annen. Dette bryter også opp tradisjonelle forsvarsverker. Det vi kan kalle arbeiderkollektiver, forvitrer. Fagbevegelsen som kollektiv henger og dingler etter denne utviklingen. Forskjellige fora som kan kalles mannlige forsvarkollektiver i arbeidslivet sliter, eller går i verste fall i oppløsning. Menneskene tvinges, i stadig større grad, til å se på sine liv som et prosjekt som du er mer eller mindre eneansvarlig for.

Et ganske typisk fenomen blant menn, som kanskje ikke er riktig så tydelig i dag, er det forholdet at ganske mange går i sterkt forfall, i verste fall i graven, nokså fort etter at de har gått av med pensjon. Som om selve gulvet er revet vekk under dem. Tilværelsen blir tom uten arbeidsplassen. Og du skjønner ikke helt hva som skjer.

Jeg tror at det herskende kjønnet mannen, individet, som i sin tur er mer avhengig av kollektiver rundt seg enn han kanskje vet, nå får følelsen av å bli kastet rundt på arbeidsmarkedet, ut av arbeidsmarkedet, får følelsen av at dette skjer med DEG. Gulvet forsvinner, noe i likhet med den følelsen som kommer når arbeidslivet er slutt. Arbeidsmarkedet blir mer uforutsigbart, de klassiske mannekollektivene knyttet til arbeidsplassen brytes opp. Lønnsforskjellene er der, men kvinner er blitt noe mer økonomisk selvstendige. Mannen er ikke i like stor grad eneforsørgeren. Klippen, forsørgeren vakler. Forsørgerrollen er i sin tur knyttet til spørsmålet om eiendomsrett – det elementet av eiendomsrett som eksisterer i kjernefamiliemønsteret, i forholdet mellom menn og kvinner, så lenge mannen er den økonomisk dominerende, og tilhørende det herskende kjønnet. Eiendomsretten får i en del tilfelle så groteske utslag at mannen dreper. Hvis ikke jeg får deg, skal heller ingen andre få deg!

Kvinnene kjemper. Vinner noe terreng i frigjøringskampen, og vinner samtidig innsikt i seg selv og omgivelsene – og i undertrykkelsesmekanismene. Og har i langt større grad nære venner og sosiale nettverk som ikke går i knas bare fordi en arbeidsplass forsvinner.

Mennene har så avgjort hegemoniet, men rygger når noe eller noen risper i det, tror at de mister det, tror at det skyldes at kvinnene tar noe fra dem, skjønner ikke helt hva som skjer: Hverken i arbeidslivet eller i seksuallivet.

Kan det hende at den moderne mannens problem, eller dilemma, er at han på en ene siden faktisk har det økonomiske herredømmet, og er, på forskjellig vis fortsatt subjektet i samfunnet, mens samfunnsutviklingen, på den andre siden, gjennom privatiseringen og individualiseringen i større grad gjør ham til objekt? At individualiseringen gjør at mannen, individet, kastes rundt, rives løs fra velkjente strukturer og kollektiver, slik at han føler seg sårbar. Mannen er Konge på haugen sin, men er helt avhengig av å føle tilhørighet til det herskende kjønnets store enhet. Det herskende kjønnet blir kanskje dårligere til håndtere virkeligheten når han blir – individet.

De Store Gutta – de rikeste blant de rike – løser problemene ved å gå sammen og etablere organisasjonen «Civita». En av flere mer eller mindre uformelle herresammenslutninger som tar sikte på å sikre hegemoniet – og eiendomsretten. Og så har de rike damer rundt seg. Når Stein Erik og Mille-Marie, Kremmer Hagen og Godseier Treschow forsegler forholdet sitt med giftermål i juni, er det ikke bare kjærligheten som får ring rundt seg. Det er samtidig en storfusjon av verdier. De rike gifter seg stadig med de rike. Det er fortsatt viktig å sikre eiendom, verdier og arverekkefølge. Et sidesprang dette? Kanskje, men ikke uten interesse i sammenhengen.

Kjernefamilie er hipt

Apropos giftermål. Vi kan runde av med et sprang tilbake til parringen, forholdene, kjærligheten og dens vilkår. Det er for tida en aldeles hysterisk fokusering på kjærester, hvordan bli kjærester, bli par. For å sitere en artikkel i Dagbladet søndag 11. januar. En gruppe er samlet. De har betalt tre hundre kroner til et byrå, som har sørget for å samle de betalende single til en bedre middag der forbindelser kan oppstå. Byrået arrangerer. Resten må de ordne selv. Tenk det!

En av dem sier: «Før var det hipt å være singel. Nå er det hipt å være på dater’n. Jeg betaler gjerne for en tjeneste som setter meg sammen med nye, spennende mennesker.» Dette henger på en måte sammen med tidsklemma, forstår dere. En dame fra Statens institutt for forbruksforskning (merk det!) sier: «Vi lever i et samfunn der tida er en knapp ressurs. Mange vil ikke sløse bort tida på turer på byen som ikke fører noe sted. Kjøper man en tjeneste er man litt sikrere på å møte mennesker med like interesser. Man kjøper en date, på samme måte som man lenge har kunnet kjøpe en livsstil, eller omsorg.» Herlig? Oppmuntrende? Det er en kontaktformidlingsflora av en annen verden. Og en bølge av «reality-tv»-serier som, på mer eller mindre perverst vis, skal kople opp folk til den store kjærligheten. En annen vri er konene som skal bytte hjem i et par uker – Konebyttet. Og det er alltid konebytte, er det ikke det? Aldri mannebytte!

Nettet av drømmespinn slynges ut. Drømmespinn om den evige kjærligheten og det gode parforholdet – kjernefamilien. Og så skader det ikke hvis mannen dessuten er rik! Dette er ikke særlig sunt, hverken for menn eller kvinner, men det er verst for kvinner. Det bidrar godt til å sementere forholdene mellom kjønnene.

Det er langt igjen! Langt igjen til et samfunn av frigjorte kvinner, og frigjorte mennesker. Jeg tror vi ganske enkelt avviser påstanden om at likestillinga nærmest er gjennomført, uten her og nå å gå inn på begrepene likestilling og frigjøring. Men diskusjonene går, ført an av kvinnene – og de høyrøstede mennene som mener damene har kommet langt nok, eller mer enn langt nok.

Er det hardt å være mann i dag? Det vil si, det er bedre å stille spørsmålet litt annnerledes: Hva vil det si å være mann i dag?

Skal mannen våge å se på hva som skjer, skal vi delta i diskusjonene, tror jeg vi skal inn i sammenhengen mellom økonomisk makt, forsørgerstatusen, familieforhold, spørsmålet om eiendom, gevinst og erobring, og at vi ikke er så enkle som mange vil ha det til som seksuelle vesener, hvis vi tør å se på oss selv. Og det bør vi gjøre. Se på oss selv, mener jeg.

av Peter M Johansen

Det var David mot Goliat. Hindustan Coca-Cola tappet 600.000 liter vann om dagen fra urbefolkningen i Plachimada i delstaten Kerala. Nå er bedriften stengt og flyttet, og landsbyen har blitt symbol i kampen mot «de multinasjonale».

Urbefolkningen i Plachimada og andre landsbyer i Palakkad-distriktet i den sørvestlige delstaten Kerala kalte Coca-Cola ennå for «den bitre drikken». Coke var ikke noe man bevilget seg ofte heller; den var som Pepsi alltid dyrere enn den indiske varianten, Thumbs Up. Kerala er kokosnøtter, næringsrikt og så reint at det kan brukes intravenøst ved nødtilfeller.

«Ingen fortalte oss om konsekvensene,» sier en av kvinneaktivistene bak aksjonene som satte en stopper for Hindustan Coca-Cola i en video om konflikten som blir spredt mellom de antiimperialistiske masseorganisasjonene over hele India i opptakten til Mumbai Resistance 2004, en parallellkonferanse til World Social Forum i Mumbai i midten av januar.

18. juli bestemte det lokale selvstyredepartementet i Keralas hovedstad, Tiruvananthapuram eller Trivandrum i kortversjonen, seg for å opprettholde beslutningen til de lokale myndighetene om ikke å fornye lisensen for Cola-anlegget. Da hadde pumpene gått tørre i Plachimada og landsbyene rundt.

De ble lovet jobber da representantene for Hindustan Coca-Cola og myndighetene kom på befaring til Palakkad-distriktet, ikke langt fra grensa til delstaten Tamil Nadu. Myndighetene brøt landloven fra 1967 og innvilget byggestart i 1999. Året etter sto fabrikken ferdig.

Fabrikken hentet inn arbeidskraft fra andre steder, fra byene Cheruthuruty, Shoram og Malappuram i nærheten og fra Coimbatore rett over på den andre siden av grensa til Tamil Nadu. Fabrikken stakk sugerørene sine dypt ned i grunnvannet og sugde til seg. 600.000 liter om dagen forsvant, og Coca-Cola begynte snart å ta vann fra andre steder. Når de kokte ris, ble den akkurat som kumøkk og luktet deretter, forteller kvinnene fra Plachimada. Vannet ble udrikkelig. Saltgehalten steg, og folk ble syke. De fikk blodforstyrrelser. Det verket i bein og øyne når det kom i berøring med vannet.

De tre innhøstningene om året som de til da hadde hatt, tørket inn. Da brønnen i Vijayanagaram tørket inn, måtte kvinnene gå fem kilometer fram og tilbake hver morgen får å hente vann. Det statlige grunnvannsdepartementet i Kerala hevdet at den synkende vannstanden i brønnene fall ikke skyldes Coca-Cola, men nedbørsmengdensom sank fra 2.137 mm i 2000, til 1.147 mm i 2001 og bare var 670 mm i 2002. Desto større grunn for selskapet til ikke å tappe vann, mente Plachimdas panchayat, landsbyrådet.

Plachimada gikk til streik. De er adivasi, stammefolk, og det tok hele 52 dager før de fikk støtte fra andre. Da hadde Indian National Trades Union Congress (INTUC), landsorganisasjonen som er tilknyttet Kongresspartiet, vendt dem ryggen. Congress sitter med regjeringen i delstaten som lenge ble styrt av det tidligere Moskva-orienterte Communist Party of India (Marxist) som også har hatt makten i West Bengal, delstaten med byen Kolkata (Calcutta). Begge partiene gikk inn for å gi Hindustan Coca-Cola kontrakten. Det rullet ut 16.000 kasser med Cola og Kinley-vann om dagen. Coca-Cola pøste ut millioner i reklame, og media overså fullstendig kampen. Fjernsynskanalene og avisene er så avhengige av reklamen til Coca-Cola og andre multinasjonale selskap at de ikke har råd til å være foruten, mener aktivistorganisasjonen Coca-Cola Virudha Samara Samithi (Anti-Coca-Cola agitasjonsråd).

Dermed hadde de heller ikke råd til å støtte kampen i Plachimada, mener representantene fra aksjonskomiteen i landsbyen. «Etter at Coca-Cola kom til Plachimada ble det verre enn under britene,» hevder en gammel mann på videoen. Colaen er søt; vannet i Plachimada er skjærende bittert.

Aktivistene stilte Hindustan Coca-Cola overfor alternativet på et språk de ikke kunne misforstå: «Close down or break down.» Det var virkelig David mot Goliat. Første samuelsbok 17:41: «Imens kom filisteren stadig nærmere David, og skjoldbæreren gikk foran ham.» Selskapet hadde mange skjoldbærere. Politiet sto på Coca-Colas lønningsliste, hevdet aksjonistene. 17:43: «»Tror du jeg er en hund, siden du kommer mot meg med kjepper?» ropte filisteren til David.» Kampanjen til Malasar-folket fikk solidarisk støtte fra en skog av masseorganisasjoner i Kerala, fra nabodelstatene Karnataka og Tamil Nadu, fra treklemmere og dammotstandere over hele India, fra adivasi-organisasjoner og revolusjonære grupper av ulik art i villniset av forkortelser.

Medha Patkar som står sentralt i kampen mot Narmada-dammen kom til Plachimada for å reise de samme spørsmålene som i den lokale kampen: «Hvem eier vårt land, vår luft og vårt vann? Hvem bestemmer hvilke bedrifter og hvor?» Ikke de marginaliserte: adivasis, fiskerne, kvinner, fattige i byene.

Den politiske temperaturen i Kerala steg med kraften i protestene. CPM-omlandet var ille berørt. Slagordene spisset seg, på engelsk, på lokalspråket i Kerala, malayalam, og på de lokale variantene:

• Mot den amerikanske gribben: Destroy US Vulture Coca-Cola!
• Mot «de multinasjonale»: Down with MNCs!
• Mot imperialismen: Down with imperialism!

I fjor måtte plutselig Coca-Cola stenge, angivelig på grunn av tekniske problemer. Selskapet hadde allerede da planer om å flytte over grensa til Tamil Nadu. Mulighetene er store for at Coca-Cola selv hadde fått problemer med vanninntaket og ville komme seg ut for ikke å bli stilt til ansvar for miljøødeleggelsene som likevel er synlige i de berørte områdene i Palakka-distriktet.

I det lokale vedtaket om å stenge kranene heter det at lisensen ikke blir fornyet for å «beskytte offentlige interesser» fordi Hindustan Coca-Cola «skapte mangel på drikkevann i områder ved å overutnytte grunnvannsressursene». Helsedepartementet i Kerala kunne samtidig legge fram bekreftende opplysninger om utørkingen og forurensingen av brønner. Kampen mot Coca-Cola flyter videre, til det hellige Varanasi (tidligere Benars) i Uttar Pradesh, til Thrane, nord for Mumbai i Maharashtra og til Sivganga i Tamil Nadu.

Bokomtale

av Arne Hedemann

Den sentrale problemstillinga som gjennomsyrer heftet fra De Facto, EU-utvidelsen og sosial dumping, er hvordan alle arbeidstakere i Norge kan sikres anstendige lønns- og arbeidsvilkår, uavhengig av hvor de kommer fra eller hvilken nasjonalitet de har.

Heftet er en rapport De Facto har lagd på oppdrag fra Nei til EU sitt faglige utvalg. En rekke fagforbund, distriktsledd av fagforbund og fagforeninger har støttet prosjektet. Det ble presentert på Nei til EU sin store Europa-konferanse i Oslo fredag 19. mars, og forsøkt overlevert til Erna Solberg da hun avholdt pressekonferanse hvor hun skulle presentere regjeringas forslag til tiltak mot sosial dumping i forbindelse med EU-utvidelsen fra 1. mai i år. Hun fant det ikke formålstjenlig å motta rapporten personlig.

Roar Eilertsen har greid å presentere dette stoffet på en slik måte at det kommer noe vettugt ut av det å lese offentlige utredninger og stortingskomitemerknader.

Heftet er en gjennomgang av en rekke utredninger som er gjort av de problemer som utvidelsen vil skape i arbeidsmarkedene i de nordiske landene, og hvilke forslag som er fremma for å bekjempe eventuell økning av sosial dumping som følge av at 10 nye land blir med i EU fra 1. mai i år. Det gir en oversikt over hvilke rammer EU pålegger oss gjennom EØS avtalen. Den norske debatten og hvilke utredninger og ønsker som så langt har vært fremma her, blir gjennomgått.

I del 3, Sosial dumping i dag, vises det hvordan dagens regler fungerer. Spesielt hvilke problemer som oppstår ved at arbeidssøkere med lovlig arbeids- og oppholdstillatelse ikke får betalt det som er oppgitt i søknaden, men i en del tilfeller kun mottar ei timelønn helt ned til under 25 % av det oppgitte beløpet. Selvstendige næringsdrivende som opererer i markedet uten å betale skatt eller avgifter, er et annet voksende problem som undergraver lønns- og arbeidsvilkåra. Spesielt erfaringene som legges fram fra de andre nordiske landene, skremmer.

Debatten i Sverige, Danmark og Finland blir gjennomgått og de løsningene som fagbevegelsen der har gått inn for og delvis fått gjennomslag for, er en skikkelig oppvekker i forhold til debatten og kravene som er stilt i Norge.

Det er flere eksempler. Jeg vil nevne et par. Riksdagen i Finland har vedtatt en ny bestemmelse i utlendingsloven, som slår fast at det ikke er anledning til å diskriminere arbeidstakere med utgangspunkt i nasjonalitet. Finsk fagbevegelse oppfatter dette som en kriminalisering av underbetaling av utenlandske arbeidere. De behandler sosial dumping som et diskrimineringsproblem.

I Danmark har Folketinget vedtatt en rekke saker om adgangen til det danske arbeidsmarked etter EU-utvidelsen 1. mai 2004. Det skal blant annet sikres at de nye EU-borgerne blir ansatt på de samme vilkårene som gjelder i det danske arbeidsmarkedet, og at de ikke blir underbetalt. Det skjer ved å stille krav om at lønns- og ansettelsesvilkårene skal tilsvare de som er fastlagt i tariffavtaler eller er sedvanlige for det danske arbeidsmarked. I Danmark har de også 14 regionale arbeidsmarkedsråd som består av like mange representanter fra fagbevegelsen, arbeidsgiversida og fra kommuner/fylker som er høringsinstans i denne forbindelse.

I Sverige har svensk LO lagt stor vekt på styrking av egen organisasjon og kjører i disse dager 13 regionale konferanser med 6-700 deltakere for å komme på offensiven i forhold til firmaer som driver økonomisk kriminalitet. Allerede nå har man 40 instruktører med ansvar for regional opplæring.

Heftet viser hvordan mange saker henger sammen. Problemstillinga om sosial dumping er ikke ny, den har eksistert i alt for lang tid. Men omfanget av sosial dumping kan få betydelig større omfang med et liberalisert EU/EØS-arbeidsmarked. Styrkeforholdet mellom arbeid og kapital vil ha stor betydning for utfallet.

Heftet viser klart hvordan NHO går i spissen for å hindre tiltak mot sosial dumping.

I alle våre tre søsterland i Norden, som er medlemmer av EU, har fagbevegelsens krav fått tydelig større gjenklang hos myndigheter og arbeidsgiverne enn her til lands. Men så er organisasjonsprosenten i disse landa på over 80 %, mens den er på fattigslige ca 55 % her i Norge.

Heftet drøfter problemstillinger som for arbeiderklassen er viktige også uavhengig av EU sin østutvidelse. Kravene som stilles i forbindelse med åpninga av det felles arbeidsmarkedet for 10 nye land, setter problemene med sosial dumping på spissen.

Men hva er krava her til lands, er de snevert knytta til å forsinke resultatene av østutvidelsen eller er de mynta på å motarbeide sosial dumping mer permanent? Heftet reiser problemstillingene. Les heftet, vurder sjøl.

Det er nå kampen føres – utfallet er ikke gitt verken i Danmark, Sverige, Finland eller Norge. En utredning i rett tid – nyttig både som faktahåndbok og en inspirasjonsskilde til engasjement. Det er god plass til egne notater. Kanskje burde noe kreative sjeler lage et studieopplegg til heftet.

av Arne Byrkjeflot

EUs nye grunnlov skiller seg grunnleggende skiller fra alle grunnlover vi kjenner, fordi den grunnlovfester en bestemt politikk.

Den norske Grunnloven, som de fleste andre grunnlover, vokste fram i ei tid da kapitalismen etablerte seg som rådende. Eiendomsrett og næringsfriheten er behørig fastslått i Grunnloven. Men likevel blander Grunnloven seg i svært liten grad inn i den politikken som utøves.

Jeg kjenner kun til et par tilfeller:

Det viktigste var da Høyesterett i 1918 godkjente en inngripen i den private eiendomsretten, via de norske konsesjonslovene, slik at alle norske vassdrag falt tilbake til staten vederlagsfritt etter 60 år. Siden har vi hatt en gjennomgripende linje i norsk historie fram til den norske petroleumsloven på 1980-tallet. Naturressursene er i prinsippet folkets felles eiendom.

Slik sett er det virkelig et historisk veiskille når EØS-domstolen nå sier at den norske hjemfallsretten er i strid med Roma-traktaten. Det er denne politikken som nå grunnlovfestes, de fire friheter: fri bevegelse av kapital, varer, tjenester og personer samt den frie etableringsretten. Det er grunnlovfesting av markedsliberalismen. Det er disse frihetene som EU-tilhengeren Susan George viser til når hun sier at mye av det Attac vil, nå rett og slett blir forbudt.

Så kan en framholde at dette har stått i alle traktater fra Roma-traktaten til Nice-traktaten. Og det er jo sant. Men nå er de fire friheter grunnlovfestet. Det blir ingen nye runder der en offensiv Jagland (hypotetisk tilfelle) kan sette ned foten og true med et nei dersom han ikke får det som han vil. Denne grunnloven kan bare endres med enstemmighet, det vil si at Jagland måtte få med seg Berlusconi og ytre høyre-regjeringer i de nye medlemslandene. Det er en grunnlovsparagraf som vil bli håndhevet, og som det i praksis er umulig å gjøre noe med.

Er det så en fordel at den sosiale dialogen er kommet inn i Grunnloven og at EU-parlamentet nå har skaffet seg en begrenset form for vetorett? Svaret på dette er sjølsagt avhengig av om en ser en overnasjonal statsdannelse av EUs type som et framskritt. De fleste EU-motstandere og mange EU-tilhengere ønsker jo å begrense EU til et samarbeid mellom suverene stater. Da er det en fordel at minst mulig makt ligger hos overnasjonale organer – Kommisjonen, EU-parlamentet og EF-domstolen – og mest mulig i Ministerrådet, der de enkelte land møter med sine ministere. Men når Grunnloven nå fjerner vetoretten i Ministerrådet på nesten alle områder, er det vanskelig å si hva som er verst.

Når det gjelder den sosiale dialog er jeg livredd for enhver formulering som gir EU muligheten til å gripe inn på områder som velferd, arbeiderrettigheter. Jeg frykter en EU-arbeidsrett. Men hvordan ser problemstillingen ut dersom man er svoren EU-tilhenger og ønsker å utvikle EU til en flernasjonal stat som ligner mest mulig på de gamle demokratier? Og det var jo dette oppdraget Konventet hadde; å minske det demokratiske underskudd og føre beslutningene tilbake til det lavest mulige nivå. Det står faktisk i mandatet. Men det eneste EU-parlamentet har fått, er en mulighet til å si nei. Og et nei er ikke mer nei enn at forslaget da vandrer ut på en endeløs runde mellom Parlament, Kommisjon og Ministerråd. Det er fortsatt bare Kommisjonen som kan fremme lovforslag.

Makta sitter framdeles i Ministerrådet, en forsamling som verken er valgt av eller kan avsettes av EU-parlamentet. Og Ministerrådet har virkelig skaffet seg økt makt i den nye grunnloven – vetoretten er stort sett bare tilbake ved utskriving av skatter. Og innenfor Ministerrådet er det en dramatisk forskyvning av makt fra de små land til de store. Fire land med over 35 prosent av folketallet kan nå blokkere ethvert vedtak. 15 land med 65 prosent av folketallet kan fatte nye vedtak som binder opp medlemslandene på de aller fleste områder.

Dette EU har nå blitt en juridisk person som skriver under internasjonale avtaler på vegne av sine medlemsland uten at de enkelte land skal godkjenne avtalen.

Og dette er altså EUs endelige grunnlov. Å forandre de grunnleggende trekk i denne Grunnloven virker ganske så håpløst. Derimot har de skaffet seg en snedig måte å utvide EUs myndighet på. Områder som i dag ligger utenfor EUs kompetanseområde ifølge Grunnloven, kan bringes inn «passerelle». Ved konsensus kan de bringes inn og da er de der for alltid.

EUs nye grunnlov er virkelig verdt et studium. Men det er ikke til å komme forbi at den grunnleggende skiller seg fra alle grunnlover vi kjenner, fordi den grunnlovfester en bestemt politikk. Og det er uomtvistelig at det formelt folkevalgte organ verken vedtar eller foreslår lover og ikke kan avsette det organ der makta sitter.

av Elling Batman Zedong

Det er ikke de umulige visjonene som kjennetegner den utopiske tradisjonen; tvert imot! De gode utopiske beskrivelsene inneholder fullt mulige og praktisk gjennomførbare reformer og forslag til løsninger.

Utopien skildrer menneskenes drømmer om en bedre verden. Den beskriver i detalj hvordan samfunnet kan være, og ofte hva som er galt med samfunnet sånn det er organisert i dag. Vi har latt utopi bli et skjellsord. Vi har tillatt den herskende klasses ideologer å framstille det som tåpelig og dumt å drømme om en bedre verden. Drømmen om et bedre samfunn er sjølve forutsetninga for sosialistisk tenkning, hele grunnlaget for noen slags form for kommunistisk bevegelse. Dette har vi velvillig latt framstå som noe naivt, bortkasta og tåpelig.

Det er ikke noe rart at utopien er sett på som tåpelig i det kapitalistiske samfunnet. De fleste samfunnskommentatorer og ideologiprodusenter har som oppgave å forsvare dagens samfunn, å lage systemer som rettferdiggjør undertrykking og hevder at forandring er umulig. Det er mer rart at den sosialistiske bevegelsen sjøl ser ned på utopien, og ser på den som en avsporing, og kanskje til og med skadelig.

De utopiske sosialistene fra den franske revolusjonen hadde den svakheten til felles at de så på visjonen om det perfekte samfunn som det viktigste, og at sjølve ideen om det sosialistiske samfunnet kunne være nok i seg sjølv til å realisere det. De så for seg at rike velgjørere ville innse sosialismens overlegenhet og derfor finansiere innføring av den. Den sosialistiske modellen ville spre seg fra deres lille sosialistiske øy, og til slutt omfatte hele menneskeheten. De trodde at menneskets gode vilje, eller egentlig overklassens gode vilje, ville være nok til å skape et samfunn til beste for alle samfunnets innbyggere. De var sosialister i den forstand at de ville bygge samfunn uten undertrykking, men i hovedsak ikke i den forstand at de så på klassekampen som redskap til forandring. Marx og Engels i Kommunistenes Forbund viste at arbeiderklassen hadde objektive interesser av å styrte det kapitalistiske samfunnet, og at de store historiske samfunnsendringene besto i at en økonomisk samfunnsklasse tok makta fra den gamle herskerklassen. Arbeiderklassens kamp var det avgjørende for samfunnsendring, og alle krefter måtte kastes inn for å styrke arbeiderklassens kampkraft. Kritikken av den utopiske sosialismen var nødvendig fordi den detaljerte utopien kunne skape unødvendige motsetninger i arbeiderklassen. Men det viktigste var kanskje at den materialistiske dialektikken viser at den materielle virkeligheten skaper forutsetningene for tankene våre. Derfor kunne de si med sikkerhet at en detaljert beskrivi samfunnsmodell som var tenkt ut under kapitalismen, ville være feil. Det er umulig for et kapitalistisk menneske å vite i detalj hva som er et godt samfunn for en beboer i et sosialistisk eller kommunistisk samfunn.

Dagens sosialister og kommunister har lest Marx og Engels og deres kritikk av datidas utopister, og kasta barnet ut med badevannet. De forstår kritikken av den utopiske sosialismen, men tolker kritikken som en avvisning av hele den utopiske tradisjonen. Dagens sosialister har lest Det kommunistiske manifest, men er bare i stand til å forstå halve boka, fordi de knapt har lest en eneste utopi. Dagens sosialister tror at den utopiske sosialismen står i skarp motsetning til marxismen, og var en fase i sosialistisk teori vi er ferdige med, som vi bør ha lagt bak oss. Resultatet er at dagens sosialister og kommunister knapt er i stand til å si noe særlig om hvordan det kommunistiske samfunnet kan komme til å se ut. Det er ikke så rart; de har ikke lest et eneste forslag til organisering. Vi tør ikke skrive en for detaljert veibeskrivelse, fordi vi regner med at kartet ikke vil stemme med veien, og vi ender opp uten ide om hvor vi skal.

Vi har en kritikk av dagens samfunn, men ikke noen visjon utover det helt generelle, av typen frihet, velstand og demokrati.

Begrepet utopi betyr ikke beskrivelse av noe ønskelig, men umulig, sånn som begrepet ofte blir brukt i dagligtale. Det er ikke de umulige visjonene som kjennetegner den utopiske tradisjonen; tvert imot! De gode utopiske beskrivelsene inneholder fullt mulige og praktisk gjennomførbare reformer og forslag til løsninger. Gratis mat til alle? Fullt gjennomførbart. Opphevelsen av eiendomsrett? Mesterlig sannsynliggjort igjen og igjen innen den utopiske tradisjonen. Rullende fortau? Fullt mulig, om enn kanskje litt lite ønskelig sett med dagens økologiske øyne. Kvinnefrigjøring, opphevelse av skille mellom arbeid og fritid, oppheving av de seksuelle legningene? Praktisk gjennomførbart, ønskelig og ganske sannsynlig, ville jeg si.

Beskrivelsen av paradis derimot, hvor lammet og løven ligger sammen og koser seg i sola er ikke utopisk. Den kunne vært en del av en utopisk beskrivelse hvis en sannsynliggjorde hvorfor løven var blitt vegetarianer gjennom DNA-manipulasjon for eksempel, men så lenge visjonen ikke er gjennomførbar, så faller den utenfor den utopiske tradisjonen.

Da jeg gikk på ungdomsskolen, leste vi en del klassisk litteratur læreren mente var viktig for vår allmenndannelse, deriblant 1984 og Fluenes herre. Uten at jeg har oversikt over hva dagens ungdomskoleelever leser, så er det to bøker jeg er glad for at jeg har lest, bare for å ha sagt det. Jeg leser bøkene som kritikk av de sosialistiske forsøkene. De kan kanskje se oss noe om sosialismens fallgruver, om maktmisbruk og snikende innføring av nye klassesystemer. Sånt burde jo være gull for den maoistiske tradisjonen, men likevel sitter jeg igjen med en litt uggen følelse i munnen. Bøkene passer nemlig veldig godt inn i den rådende ideologien vi blir pådytta; du har ikke en sjanse! Hvis du vil forsøke å forandre verden til et bedre sted, er du garantert at du gjør vondt verre. Verden kan ikke forandres, på grunn av menneskenes iboende ondskap. Det vil alltid være noen som vil ha mere enn andre, eller mennesket er maktsjukt av natur. Hvis du ikke har hørt sånne utsagn, så er sjansene store for at du aldri har diskutert sosialisme eller kommunisme.

Til en viss grad inspirerte den første sosialistiske revolusjonen i 1917 til nye ideer om hvordan samfunnet kunne organiseres, og det finnes fortsatt noe utopisk litteratur fra opp til 1930-tallet. Men for de sosialistiske partiene sto beskrivelser av det gode samfunn i veien for solidariteten med det sosialistiske eksperimentet i Sovjet. Vi skulle agitere for en utvikling som ligna på den Lenin beskreiv, og egne utopier kunne komme i konflikt med utviklinga i Sovjet. Lenin sjølv kom med en kritikk av den utopiske sosialismen som er mindre inkluderende og mer skråsikker en den Marx og Engels hadde fremma. Denne kritikken skulle fungere intellektuelt disiplinerende for arbeiderbevegelsen internasjonalt og i Sovjet. Hva sosialisme betyr, var opp til Det øverste sovjet og sentralledelsen i partiet. Da den norske m-l-bevegelsen oppsto, var den inspirert av sosialismen i Kina, og agiterte for den. Vi trengte ingen egne visjoner som kunne stride med det kulturrevolusjonære Kina.

I dag har vi ingen sosialistiske land å se til. Vi har ingen virkeliggjort sosialisme vi kan vise til for å sannsynliggjøre en sosialistisk utvikling, og ihvertall ikke som vi kan bruke for å vise hvor ønskelig det er med en kommunistisk revolusjon. Denne arven etter Lenin har vi tatt vare på av gammel vane. Det er ingen igjen som husker at sosialismen bare var en drøm, så vi har slutta å drømme om den. Faen!

av Arne Byrkjeflot

Hva er egentlig dette EU som vi nå ser konturene av? Er det en statsdannelse, og hva slags statsdannelse blir det i så fall?

Jeg tror den eneste måten å finne ut dette på, er å ta EU på ordet, se på deres eget program, det forslaget til ny grunnlov som nå er vedtatt i EU-systemet og som nå skal godkjennes i hvert enkelt land.

EUs grunnlov

Normalt har vi ikke mye oppmerksomhet mot grunnlovene. Vi kan av og til sitere Norges grunnlov om at alle har rett til et arbeid og smile litt ironisk. Men den norske grunnloven er klar på de sentrale områder den var ment å ivareta, en sjølstendig stat og et maktfordelingsprinsipp mellom regjering, storting og domstoler. De fleste vestlige grunnlover er barn av den samme tid, kapitalismens framvekst, der grunnloven var et vern mot konge og føydalherrer. Nasjonalstatene var selvsagt først og fremst kapitalens hjemmebane i forhold til andre lands kapitalister, men de var også båret fram av en folkereising for å utvide demokratiet til å gjelde folket. Frihet, likhet og brorskap, utvidelse av stemmeretten.

Vi ser nå et historisk fenomen uten sidestykke, et forsøk på en ny statsdannelse i en helt annen tid: kapitalismen har sin jernhånd over hele kloden, det finnes bare en supermakt. De gamle rivaliserende kolonimaktene i Europa går sammen for å ta opp kampen om innflytelse og makt med USA og de velger å gjøre det i form av en ny statsdannelse. En stat med en befolkning på 450 millioner og en økonomi som er på linje med den til USA. De er ikke fornøyd med et felles marked, de vil skape en ny nasjonalstat. Grunnloven vedtar nasjonaldag, nasjonalhymne, nasjonalt motto (Forenet i mangfold), statsborgerskap og grensene opphører.

Det er lett å slå fast at dette er et umulig eksperiment. Dersom EU faktisk skulle lykkes i å få sin «rettmessige» innflytelse i verden, så vil aldri dette holde. Da vil de gamle kolonimaktene glemme sin pakt og slåss om byttet. Det er en gammel sannhet at alle allianser mellom stormakter er midlertidige, det er kampen om innflytelse og makt som er vedvarende.

Men i mellomtida bygger de ufortrødent opp sin statsdannelse med sin egen grunnlov og sine egne institusjoner og med sin egen logikk. Har stormaktene full kontroll, eller har skapningen sin egen vilje og vokser den seg langsomt større til den blir en helt selvgående kraft og kanskje ikke kan stanses? Blir dette en Frankenstein som tar makten fra sin herre? Danner det seg ekte europeiske storselskap som bruker EU som sitt redskap, ikke Tyskland, Frankrike eller England? Jeg tror langt på vei det er dette som skjer.

EU er en juridisk konstruksjon

Undervurder ikke det juridiske. Der norske myndigheter har hatt størst problemer med det indre marked, er den sjølstendige kraften selve jusen har. De kunne møtt politisk forståelse på sine møter med ministere i EU-land, men det er dommerne i EØS-domstolen og deres lakeier i ESA som avgjør på et rent juridisk grunnlag. Ja, mer enn det. Det er et sjølstendig mål for domstolen å utvikle Unionen videre og altså se bort fra de innvendinger og kompromiss nasjonalstatene måtte komme til. Sjølsagt er det forskjell på de store og de små statene, men vi ser også en voksende sjølstendig rolle i forhold til de store. Det er kanskje utenkelig at Tyskland og Frankrike skal bli dømt til milliardbøter for å ha brutt stabilitetspakten og hatt for stort underskudd på sine statsbudsjett, men Kommisjonen reiste faktisk sak for deres brudd på stabilitetspakten og fikk medhold.

Den endelige EU-grunnloven

Nå får vi altså en ny grunnlov. Det blir ingen flere runder som de i Maastricht, Amsterdam og Nice. Det finnes en del bestemmelser om hvordan denne grunnloven kan endres. Men de har alle det til felles at retningen allerede er bestemt. Grunnloven kan bare utvide EUs kompetanse og makt i forhold til nasjonalstatene, ikke minske den. Å gå motsatt vei krever en helt ny grunnlovprosess og at alle land er enige. Derfor kan vi faktisk si ganske mye om hva slags statsdannelse EU blir. Når EU-tilhengerne sier at vi må gå inn for å forandre EU, så kan vi nå si at rammene for mulig forandring er EUs grunnlov. Lenger kan ikke Norge komme, uansett hvor dyktig og ivrig våre EU-ambassadører er.

Gjør grunnloven EU til en stat?

Nå finnes det forskjellige stater i verden. Fra det virkelig sentralstyrte Frankrike til Tyskland og USA der det er sterke grunnlovmessige bånd på forholdet mellom stat og delstater. Vi har Sveits der svært mye kan stanses av den enkelte kanton. Likevel er ingen i tvil om at dette er virkelige stater. På mange områder er EU allerede mer sentralstyrt og det er langt mindre makt igjen til nasjonalstatene. Men det mangler likevel noen vesentlige faktorer. Kort sagt kan vi si den mangler tre ting for å bli en virkelig statsdannelse: retten til å skrive ut skatter, maktmonopol ved egen hær og en egen utenrikspolitikk. Og dette er slett ikke bagatellmessige mangler, det er tre helt grunnleggende kjennetegn ved en stat.

Men ellers er EU fullt utviklet, det har alt som skal til, og det har laget byggverket slik at alt ligger til rette for å få det siste på plass, men samtidig slik at bygget kan få store problemer med å holde seg oppe om de ikke kommer på plass. Logikken er den samme som i hele EUs levetid, statene blir satt overfor valget mellom å gå videre eller risikere at alt de har oppnådd, går tapt.

I artikkel 1-5 slås det fast at EU-retten har forrang framfor nasjonal rett. Det innføres et unionsborgerskap som kommer i tillegg til dagens statsborgerskap. Det innføres nasjonaldag, nasjonalhymne og også et nasjonalt motto: Forenet i mangfold.

EU blir en juridisk person (1.6) som kan inngå avtaler uten ratifisering i de enkelte land. EU får sin egen president og sin egen utenriksminister.

Artikkel 1.4 grunnlovfester markedsliberalismen: Unionen sikrer at det i EU er fri bevegelse av personer, tjenester, varer og kapital samt etableringsfrihet.

I likhet med statsdannelser som USA og Tyskland grunnlovfester EU hva sentralmakten skal bestemme og hva delstatene skal bestemme. EU bruker her den litt merkelige språkbruken enekompetanse, delt kompetanse og der medlemsstatene har enekompetanse.

EU har full kontroll (enekompetanse) over: indre marked, tollunionen, pengepolitikken (for euro-stater), havets biologiske ressurser og handelspolitikk.

Det er jo ganske interessant at fiskeriressursene nå er hevet opp i førstedivisjon. Og Kysten inn i EU bør jo merke seg at EU ikke skiller mellom hva som er utenfor eller utenfor 12 mils grensa; det er EU som forhandler om kvotene, som fastsetter og fordeler kvotene.

EU har såkalt delt kompetanse på: sosial- og arbeidsmarkedspolitikk, landbruk, miljø, forbrukervern, transport, transeuropeiske nett, energi, folkehelse. I tillegg er det delt kompetanse på det EU kaller økonomisk, sosial og territorial samhørighet og området med frihet, sikkerhet og rettferdighet.

Definisjon på delt kompetanse: Medlemsstatene kan sjøl bestemme bare dersom EU ikke har bestemt.

Selv der landene har enekompetanse kan Unionen gjennomføre «understøttende, koordinerende eller supplerende tiltak» på områdene industri, kultur, turisme, utdannelse, ungdom, sport, yrkesutdannelse, sivilforsvar, administrativt samarbeid og folkehelse.

Kort sagt: EU kan blande seg bort i alt. Nasjonalstatene har mindre makt enn de tyske delstatene. Ikke minst er det mye mer uklart hva sentralmakten faktisk ikke kan blande seg inn i og grunnloven er som EØS-avtalen, den kan hele tiden utvide sentralmaktens makt, men aldri gå motsatt vei. I første omgang er den viktigste utvidelse fra EUs side når det gjelder formell kompetanse i forhold til dagens EU er nok regelen om at de nå kan gå inn på sosial- og arbeidsmarkedet og bestemme de overordnede økonomiske retningslinjene.

Tilhengerne av EU viser ofte til EUs berømte nærhetsprinsipp. Den er gjengitt i artikkel 9.3:

«I kraft av nærhetsprinsippet handler Unionen på de områder, som ikke hører til under dens enekompetanse, kun hvis og i det omfang målene for den påtenkte handling ikke i tilstrekkelig grad kan oppfylles i medlemsstatene på sentralt, regionalt eller lokalt plan, men på grunn av den påtenkte handlings omfang eller virkninger bedre kan nås på EU-plan.» Med andre ord: alt av betydning.

De tre mangler: skatter, forsvar og utenrikspolitikk

Når en leser denne grunnloven, så er det lett å se at EU har en klar plan for gå veien videre til en fullverdig statsdannelse. De har laget seg to måter å gjøre dette på:

• Fleksibilitetsbestemmelsen (populært kalt gummiparagrafen)
• Forsterket samarbeid (at noen land kan gå foran)

1.18 Fleksibilitetsbestemmelsen:

«1. Såfremt en handling fra Unionens side viser sig påkrævet inden for rammerne af de politikker, der er fastlagt i del III, for at nå et af målene i forfatningen, og forfatningen ikke indeholder fornøden hjemmel hertil, vedtager Ministerrådet med enstemmighed på forslag af Europa-Kommissionen og efter at have indhentet Europa-Parlamentets godkendelse passende foranstaltninger hertil.»

Her er det riktig nok unntak fra de få områder der grunnloven slår fast at medlemsstatenes lover ikke kan harmoniseres. Men som vi skal se så er denne måten å komme videre på, gjentatt på de tre områdene der EU fortsatt ikke fullt ut er en stat.

Noen kan gå foran – 1-43 Forsterket samarbeid:

«Medlemsstater, der ønsker at indføre et forstærket indbyrdes samarbejde inden for rammerne af beføjelser, hvor Unionen ikke har enekompetence, kan anvende Unionens institutioner og udøve disse beføjelser ved anvendelse af de relevante bestemmelser i forfatningen med de begrænsninger og efter de procedurer, der er fastsat i denne artikel og i artikel III-416.

Et forstærket samarbejde tager sigte på at fremme virkeliggørelsen af Unionens mål, beskytte dens interesser og styrke integrationsprocessen. Det er til enhver tid åbent for alle medlemsstater i overensstemmelse med artikel III-418. 2. Den europæiske afgørelse om bemyndigelse til et forstærket samarbejde vedtages af Rådet som en sidste udvej, når det fastslår, at de hermed tilstræbte mål ikke kan nås inden for en rimelig frist af Unionen som helhed, og på den betingelse, at mindst en tredjedel af medlemsstaterne deltager deri.

Alle Rådets medlemmer kan deltage i dets forhandlinger, men kun medlemmer af Rådet, som repræsenterer de medlemsstater, der deltager i et forstærket samarbejde, deltager i afstemningen. I forbindelse med enstemmighed tæller kun de deltagende medlemsstaters repræsentanters stemmer.»

Går vi inn på EUs tre problemområder, så ser vi at EU her gjentar og presiserer denne veien til å innlemme dette innenfor Unionens maktområde. Vi ser også at på utenriks og forsvar har de allerede kommet meget langt, før en tar gummiparagraf og forsterket samarbeid i bruk.

Skatter

Retten til nye skatter kan Unionen få på følgende vis: Ved konsensus i rådet, etter å ha konsultert EU-parlamentet og det må godkjennes av medlemsstatene.

Dette er det området der det er lagt flest hindringer i veien for å gi Unionen myndighet. Her venter en nok på den første krisen som rammer ulikt innenfor EU, den krisen som gjør at alle må forstå at EU må ha budsjett til å takle kriser. Men inntil videre skal det nok bli den vanskeligste bøygen å komme videre på, å overlate en stor del av budsjettene (i dag bare 1 prosent av bruttonasjonalprodukt) til EU, vil jo dramatisk svekke interessen for de nasjonale regjeringer og parlament. Så her opplever vi følgende paradoks: Kommuner og fylkeskommuner i Norge har stor frihet fra Stortinget på hva de vil bruke pengene til, men de får ikke penger. Delstatene i Unionen beholder pengene sine, men gir EU makten til å bestemme hvordan de skal brukes og hvor mye som kan brukes.

Forsvars- og utenrikspolitikk

I artikkel 1-15 går Unionen ganske langt i å overta for medlemsstatene:

«Unionens kompetence inden for den fælles udenrigs- og sikkerhetspolitikk omfatter alle utenrigspolitiske områder samt alle spørgsmål vedrørende Unionens sikkerhed, herunder gradvis udformning af en fælles forsvarspolitikk, der kan føre til et fælles forsvar.»

Dette gjentas i Artikkel 1.2.4. Artikkel 1.15 fortsetter slik:

«Medlemsstatene støtter aktivt og uforbeholdent Unionens fælles udenrigs- og sikkerhedspolitikk i en ånd af loyalitet og gensidig solidaritet og respekterer Unionens indsats på dette område. De afstår fra enhver handling, der strider mod Unionens interesser eller kan skade effektivitet.»

I tillegg kommer så nyopprettelsen av EUs utenriksminister. Denne er automatisk visepresident i EU og leder Utenriksrådet der utenriksministerne er samlet. I kapittel 2 artikkel 1.39 er de spesielle bestemmelser for en felles utenriks og sikkerhetspolitikk listet opp:

• Unionen skal føre en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk basert på utviklingen av en felles politisk solidaritet blant medlemsstatene, ved å identifisere spørsmål der det er felles interesse og ved å oppnå en stadig økende konvergens mellom medlemsstatenes handlinger.
• Medlemsstatene skal konsultere hverandre innenfor Europaråd og Ministerråd om ethvert utenriks- eller sikkerhetspolitisk emne av felles interesse for å få til en felles tilnærming. Det samme skal skje før medlemsstatene tar noen tiltak på den internasjonale scene eller noen forpliktelse som kan innvirke på Unionens interesser. Medlemsstatene skal sikre, ved å samordne sine tiltak, at Unionen kan sikre sine interesser og verdier på den internasjonale scene. Medlemsstatene skal vise gjensidig solidaritet.
• Vedtak fattet i Det europeiske Råd eller Utenriksrådet om dette skal fattes med konsensus. Imidlertid kan det Europeiske råd med konsensus vedta at slike vedtak kan fattes med kvalifisert flertall. Her ser vi altså gummiparagrafen gjentatt på dette ømfintlige område.

Strukturert militærsamarbeid

I tillegg kan altså minst 9 land gå foran i EUs navn i det som kalles strukturert samarbeid:

«5. Rådet kan overdrage gennemførelsen af en opgave på EU-plan til en gruppe af medlemsstater for at bevare Unionens værdier og tjene dens interesser.

6. De medlemsstater, der opfylder højere kriterier for militær kapacitet, og som indbyrdes har indgået mere bindende forpligtelser på dette område med henblik på mere krævende opgaver, etablerer et permanent struktureret samarbejde inden for rammerne af Unionen. I Artikkel 1.40 slås det fast at Unionen skal tilføres midler som kan brukes i oppdrag utenfor unionens grenser. Det slås fast en forpliktelse til å stadig utvikle rammene for en felles forsvarspolitikk som skal føre til et felles forsvar den dagen Europarådet med konsensus bestemmer det.»

Medlemsstatene skal stille sivil og militær kapasitet til rådighet for Unionen for å sette ut i livet den felles forsvars- og sikkerhetspolitikken.

Medlemsstatene skal stadig bedre sin militære kapasitet. Det skal dannes et europeisk agentur for opprustning. Forskning og militær kapasitet. Dette skal styrke den industrielle og teknologiske basis for forsvarsindustrien. I tillegg får den en vid fullmakt som rådgiver på forsvarspolitikk. Det blir grunnlovfestet at rustningsindustrien skal være rådgiver på forsvarspolitikken, et samrøre som andre stater bruker lovbeskyttelse mot.

I kapittel 3-193 slås det i klartekst fast at tida med en sjølstendig utenrikspolitikk er forbi for de enkelte EU-land. Det slås fast at utenrikspolitikken skal bygge på (193.2e) å fremme alle lands integrasjon i den internasjonale økonomi, herunder gjennom gradvis avskaffelse av hindringer for den internasjonale handel og (193.2h) å fremme et internasjonalt system som bygger på sterkere multilateralt samarbeid og god global governance.

Den som innenfor EU måtte mene at for eksempel u-land bør ha mulighet til å beskytte sitt landbruk og industri slik alle andre land gjorde i sin oppbyggingsfase, møter her en stengt dør. Det kan en rett og slett ikke.

Unionen ivaretar den overordnede utenriks- og sikkerhetspolitikk ved å fastsette overordnede retningslinjer, vedta avgjørelser om aksjoner, holdninger, gjennomføring.

Når en internasjonal situasjon krever en operasjonell aksjon fra Unionen, vedtar Rådet disse med både mål, rekkevidde, midler som stilles til rådighet og betingelsene for å gjennomføre og varighet. Medlemsstatene forpliktes av disse avgjørelsene.

I artikkel 3-205 slås det uttrykkelig fast at medlemsstatene samordner sin politikk i internasjonale organisasjoner og konferanser. Unionens holdninger skal forsvares. Også medlemmer av sikkerhetsrådet i FN skal forsvare Unionens holdninger og interesser. Og det er EUs utenriksminister som skal legge fram EUs holdning for Sikkerhetsrådet.

Så Norges sjølstendige stemme forstummer. Og dersom Norge skal påvirke det felles kor, så er det altså klare begrensninger på hva dette koret skal synge.

Jeg har med vilje sitert svært mye fra EU-grunnloven. Det er ikke mulig å lese dette på noe annet vis enn at Unionen allerede har en felles forsvars- og sikkerhetspolitikk. Et enkelt land kan avholde seg fra å delta i aksjoner, men Unionen går uansett videre og landet kan ikke en gang kritisere det utad. En dag vil det ende med et vedtak i konsensus om et helt felles forsvar, og når dette er innført, er det umulig å reversere. Det er jo interessant at det grunnlovfestes en vedvarende opprustning for alle medlemsland.

Det vi står igjen med er en fullt utviklet stat, som henger igjen på at den ikke kan skrive ut skatter, som ikke har noe budsjett å møte kriser i enkeltland på. Der det også nå skjæres ned på det limet som tross alt har skapt en viss entusiasme for EU i land som Portugal og Irland, nemlig landbruk og regionalstøtten. EU har et budsjett på linje med et norsk statsbudsjett, og det må det tvinge seg fram en løsning på.

Men ellers er dette en stat, ikke en føderal stat eller forbundsstat, nei dette er en utrolig sentralistisk stat som blander seg bort i det meste. Staten er ikke parlamentarisk, parlamentet kan ikke vedta lover eller velge den utøvende myndighet, de har kun utsettende veto og retten til å godkjenne Kommisjonen. Den lovgivende myndighet ligger hos Rådet, som verken velges eller kastes av EU-parlamentet. EU har ingen mekanismer for å fange opp folkemeningen, ikke fins det noen felles europeisk debatt, det finnes rett og slett ikke noe lim som holder denne staten sammen – bare behovet for å være sterke på verdensmarkedet, å ta opp konkurransen med USA, økonomisk, politisk og militært. Det bygges opp et enormt byråkrati. Det bygges opp viktige organ som blir hørings- og rådgivningsinstanser, Det økonomiske og sosiale råd, Regionalrådet og Forsvarsagenturet. Det økonomiske og sosiale råd er et rent korporativt organ, sammensatt av fagforeningsrepresentanter, arbeidsgiverorganisasjoner og industriherrer. Dette rådet skal høres når EU bestemmer sin økonomiske politikk. På lignende vis er regionalrådet bygd opp av lokalpolitikere pekt ut av sine respektive land. I tillegg kommer altså det grunnlovfestede samrøre mellom rustningsindustri og forsvarspolitikk i forsvarsagenturet. Det presiseres sjølsagt at medlemmene, som for eksempel fagforeningsledere og lokalpolitikere har sin lojalitet til EU og ikke der de kommer fra. For meg er grunnlovfesting av dette så åpenlyst korporative system skremmende.

Så spørsmålene som står igjen til slutt er det avgjørende: Har noen kontrollen med denne konstruksjonen? Hvor kan dette egentlig ende? Når denne stat som står helt uten de korrektiv nasjonalstater har og uten et parlamentarisk system støter på virkelige problemer, hva gjør denne staten da?

EU gjør meg redd.

av Rolv Rynning Hanssen

«Brukervalg innebærer at kommunen legger til rette for at brukeren kan velge mellom alternative tilbud. Det kan etableres brukervalg mellom ulike kommunale tilbydere, mellom både private og kommunale enheter eller eventuelt bare private tilbydere.»

Definisjonen er fra Departementet, slik definerer de brukervalg. Det kommer i en situasjon der trykket for å finne løsning på de tradisjonelt offentlige oppgavene aldri har vært sterkere. Kommunene er sultefora og politikerne forsøker desperat å finne alternative måter å sørge for at innbyggerne får de tjenestene de har krav på.

Lovverket endres stadig for å favorisere private aktører som kan ta over offentlige tjenester. Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) har åpnet det de kaller Konkurranseportalen, www.dep.no/krd/konkurranse, til hjelp for alle som vil gjennomføre ulike privatiseringstiltak. Her finner vi også veiledere og erfaringer fra kommuner som har gjennomført brukervalg. Det er særlig i hjemmebasert omsorg og skolesektoren dette forekommer.

Gjennom et nettverk har i alt 10 kommuner i Norge gjennomført forsøksordninger med brukervalg. Fordelen for de som ønsker å overføre offentlige tjenester til private ordninger, er at dette er et system hvor man slipper det kompliserte anbudsregelverket, og det er den enkelte innbygger som eventuelt velger bort det offentlige.

Ideologi

Reformen har en sterk ideologisk overtone, hvor metoden er et opprør mot offentlig formynderi. Leder av NHO, Finn Bergersen, viste nylig til en brukerundersøkelse hvor et stort flertall av nordmenn ønsker brukervalg også på offentlige tjenester. Hvem vil svare nei på en slik undersøkelse – «Nei, valgmuligheter vil jeg ikke ha»? Det ville ha vært et høyst oppsiktsvekkende svar. Men mange er nok skeptiske om offentlig tjenester i større grad skal styres av lommeboka til den enkelte og at tjenesteproduksjonen kan bli langt dyrere.

Valgfrihet lyder forlokkende – særlig når det offentlige betaler. Det appellerer til mange, både unge og gamle. Dagens forbruker er vant til å velge mellom et utall av varer i supermarkedet og ellers. Etter hvert blir frihet synonymt med muligheten til å velge. Gjennom mange tøffe dueller om konkurranseutsetting og anbudspolitikk, har anbud kommet i vanry. Det er å selge seg til lavestbydende og det er veldig uklart hva som kommer ut av kvalitet for både den som mottar tjenesten og den som utfører tjenesten.

Bestemor velger selv, låter mye bedre enn bestemor på anbud. For det er først og fremst de eldre som har fått nyte godt av denne kapitalismens seneste gode, valgfriheten. Det er de som har bruk for hjelp i hjemmet som har vært prøvekaniner her.

Høyresida i norsk politikk gjentar og gjentar: Du, og ikke kommunebyråkratene, skal bestemme hvor dine barn skal gå i barnehage og på skole. Du, ikke byråkratene, skal bestemme hvor du skal få sykehustjenester, hvor du skal få på hjemmehjelp eller plass i sykehjem. Det offentlige betaler med sjekk.

Språk og makt

Konkurranse er sunt. Valgfrihet er vel en menneskerett. Hva er galt med det offentlige og det private næringsliv samarbeider? Fritt skolevalg, fritt sykehusvalg innarbeides som begreper. Nå kommer også fritt brukervalg.

Dette er eksempler på det media mener er moderne og framtidsretta. Hvem vil vel ikke vær moderne? Følgene tenker man mindre på.

Honnørordene frihet, valg og rettighet gjentas og gjentas av makteliten. Slutning er ja til mer konkurranse

Innbyggere eller?

Samtidig forsøker makthaverne å endre vår status. Vi går fra innbygger med like og universelle rettighet til å bli bruker og kunde med kjøpekraft og valgmuligheter. Fernisset av likhet beholdes. Vi får alle like sjekker fra det offentlige, ergo er vi likt behandlet. Men hva kan vi velge? Er det fritt valg på øverste hylle. Av erfaring vet vi at private entreprenører innen for eksempel hjemmebasert omsorg yter tilleggstjenester. Det vil sa at brukerne gjennom sin sjekk får dekket for eksempel en times tjeneste annen hver uke. Her er prisen fast, men vi vet at behovene langt i fra er dekket. Derfor er det at de private tilbyr tilleggstjenester. Det kan være alt fra vindusvask, innkjøp, små reparasjoner til det å ha tid til å samtale. Bare det å ha noen å prate med kan være utrulig viktig for enslige eldre. Med sterkt kostnadsfokus har ikke hjemmehjelperne det lenger, man skal rekke mange avtaler i løpet av dagen.

Men dette kan de private entreprenørene fikse, men ikke gratis. Selv om man av og til setter som vilkår at de private ikke skal reklamere for tilleggstjenester mens man er hos brukerne, er det naturlig å gå ut fra at det forekommer i stor grad. Som ved de fleste tilfeller hvor private utfører tjenester for det offentlige, er det i tilleggskontrakter/tjenester den store profitten ligger. Faren for uetisk markedsføring er stor.

Kommunen kan ikke tilby tilleggstjenester mot betaling. Derfor oppstår det en «konkurransevridning». Dersom vedtakene om hjemmehjelp blir for små, er det mange som vil velge en privat entreprenør som kan tilby ekstratjenester. Men når folk viser slik betalingsvilje og kjøper tjenester som burde vært offentlige, er det fristende for politikere å legge basisnivået på tjenesten enda lavere. Folk betaler jo. Slik sett kan det bli enda viktigere at entreprenøren tilbyr de riktige tilleggstjenestene og på sikt vil de i større grad velge private løsninger. Sjekken fra det offentlige vil bli mindre og mindre.

Dermed oppstår det store klasseforskjeller. Noen eldre har råd til å kjøpe seg tilleggstjenester, mens den fattige gruppa må nøye seg med den krympende kommunale sjekken. Da har du mistet dine rettigheter som innbygger, men du har store rettigheter som kunde med kjøpekraft.

Loven, i all dens majestetiske likhet, forbyr de rike så vel som de fattige å sove under broene, tigge i gatene og stjele brød.
(Anatole France: The Red Lily, 1894, kapittel 7 – fransk romanforfatter (1844-1924), nobelpris litteratur 1921.)

Brukervalg = farvel til politisk styring

Brukervalg har hatt sterke pådrivere i Norge. Representanter fra den svenske kommunen Nacka, wallenbergernes hjemkommune, har i lang tid reist rundt og prediket hvor bra brukervalget – eller kundvalet som det heter i Sverige. For å se på dette tok jeg en tur til Nacka og snakka med en av opposisjonen i kommunen, den sosialdemokratiske heltidspolitikeren Niklas Nordström. Han er meget markedsvennlig, for konkurranseutsetting, men sterkt imot brukervalg. Hvorfor?

Her er de politiske mulighetene til å styre blitt kraftig redusert. Det er markedskreftene som styrer hele utviklingen. Og for å understreke dette, tar han for seg historien om Alléskolan og nedleggelsen av den.

Alléskolan ligger i et område hvor det bor fattige svensker og folk med innvandrerbakgrunn. Det er et område som har alle de problemer lavinntektsområder tradisjonelt har, med arbeidsløshet, kriminalitet, ulike rusproblemer og lavt utdanningsnivå. Her bor ikke folk i eneboliger, men i blokker med utleieleiligheter.

Vanligvis ville skoler som Alléskolan fått ekstra støtte. Det er viktig å opprettholde en god undervisning i områder med mange sosiale problemer. Elevene som sokner geografisk til skolen, trenger mer oppfølging enn en gjennomsnittselev. I forebyggende hensikt ville politikerne vanligvis prioritere å gi en slik skole ekstra midler. Dette er et typisk område som krever en overordnet politisk innsats og prioritering. Men, sier Niklas, fikk de det med kundvalsystemet?

Nei. Her må skolen konkurrere om elevene på akkurat samme grunnlag som ellers i kommunen. Og det er her den onde sirkelen begynner. Skolen har ikke råd til å spandere noe ekstra av lærerkrefter og andre innsatsfaktorer. Elevene krever i gjennomsnitt mer enn i andre skoler, og når de ikke får det begynner problemene.

Den onde sirkelen

Da skjer to ting. Først begynner noen å velge bort Alléskolan. Foreldrene vil gjerne støtte skolen, men det er jo bedre på andre skoler. Når det gjelder egne barn, velger foreldrene skole ikke ut fra hjertet som brenner for den lokale skolen, men etter fornuften som tilsier at barna får det bedre på en annen skole litt lenger borte.

Og når elevgrunnlaget begynner å synke, synker inntektene. Rektors viktigste oppgave blir ikke å tilrettelegge det pedagogiske opplegget i en skole som trenger en stor innsats her. Nei, rektors viktigste oppgave blir å spare. Samtidig går dette ut over arbeidsforholdene, noen lærere forsvinner. Det blir vanskelig å skaffe gode lærere, ja, det blir vanskelig å skaffe nok lærere. Kvaliteten synker. Flere flytter osv.

Dette er den onde sirkelen. I stedet for ekstrainnsats i et utsatt område, smuldrer ressursene opp. Skolen går med stort underskudd. Noe må gjøres. Økonomi er overordnet i kundvalsystemet. Her konkurrerer ulike leverandører med hverandre. En skole som stadig taper penger, går konkurs eller må nedlegges.

Politisk maktesløshet

Og det er dette som skjer. Alléskolan nedlegges. Det er foreldrene som har valgt. De har valgt å nedlegge skolen. Politikerne har ikke fattet beslutningen, sier Niklas. Nedleggelsen har kommet som en ren administrativ sak etter de økonomiske problemene. Politisk har dette bare vært orientert om i Kommunstyrelsens Verkstellande Utskott (en del av det vi ville kalle formannskapet i Norge).

Niklas er fortvilet over de stille strukturendringene som skjer gjennom kundvalsystemet. Her er det foreldre som har endret kommunens skolestruktur, ja, som faktisk har endret kommunens mulighet til å prioritere innsats i et utsatt område. Slike beslutninger skal være politiske beslutninger. Men med kundvalsystemet er det markedet som vil bestemme, og dette gjøres under merkelappen valgfrihet. Socialdemokratene er i mot en slik form for valgfrihet som umyndiggjør politikerne.

For å oppnå likhet, må man behandle folk ulikt

Det finnes som Niklas sier, øyer av fattige og innvandrere i kommunen. Politikerne har et stort ansvar for å sørge for at disse også blir ivaretatt. Men gjennom kundvalsystemet blir klasseskillene bare større. Det er alltid slik at det er skoler for de tradisjonelt svakeste gruppene som får lide.

Dette lærer oss igjen at for å oppnå likhet må vi sette inn ulikheter i tiltakene. Det er resultatet av tiltakene en kommune iverksetter som skal sørge for.

Klasseforskjeller

Entreprenører med gode tilleggstjenester vil lettere ha råd til å skaffe seg den best kompetente arbeidskraften. Det betyr at brukerne som har liten betalingsevne, vil kunne oppleve at det er mindre ressurser igjen til å ivareta deres basisbehov. Hva skal man da med valgfrihet? Frihet til å få det dårligere er ingen frihet man vil smykke seg med. Poenget kan illustreres ved at blir det økt etterspørsel og tilbud på kosmetisk kirurgi, blir det mindre ressurser i helsevesenet til basisoppgavene – sikre liv og helse.

Ikke minst vil brukervalg føre til mindre mangfold. Om man tar skolesektoren, vil brukervalg innebære at den enkelte elev/familie selv velger skole. Det betyr noe for sosialisering. Å gå på en skole i sitt lokalmiljø vil skape en viktig sosial læring i den forstand at man må forholde seg til elever med ulik sosial bakgrunn og skolemessig evner og anlegg. Gjennom brukervalget vil også skoler, slik som sjukehjem og andre institusjoner, få klassestemplet på seg. Og de velståendes tilsynelatende støtte til den nordiske velferdsmodellen, har i stor grad basert seg på at «alle» gikk samme skole, lå på samme sykehus, sto i samme sykehjemskø osv. Etter hvert som sosialiseringen reduseres, vil de velstående få stadig mindre til overs for å «subsidiere» de fattiges universelle rettigheter. Hele velferdsstaten smuldres opp.

Forutsetter overkapasitet

Den største politiske bekymringen som tilhengerne av fritt brukervalg har, er kanskje knyttet til at brukervalg blir meningsløst å innføre om det ikke framskaffes en viss ledig kapasitet på tilbudsiden. Å velge skole, sykehjemsplass etc krever selvsagt at det finnes ledige plasser ved flere aktuelle steder, noe som igjen krever økte investeringer. Valgfrihet uten noe å velge mellom blir en farse. Dagens kommuneøkonomi kjennetegnes ikke akkurat av overskudd på investeringsmidler.

Byråkratiet

Dersom brukervalg og andre markedstilpasninger skal fungere, krever det et enormt byråkrati. Det viktigste er all energien som legges i å få oss som innbyggere til å i stedet føle oss som kunder – til å bli lojale brukere av markedets alle muligheter. Samtidig viser erfaringer at det blir mer byråkrati med en bestiller-/utførerorganisering. Norge er ikke først i løypa. I Danmark vedtok Folketinget i 2002 å innføre brukervalg («frit valg») på eldreomsorgen. Alle eldre borgere som mottok hjemmesykepleie eller hjemmehjelp skulle ha mulighet til å velge bort kommune og få hjelp fra et privat firma. Kommunen fikk til sammen 500 millioner kroner for å gjennomføre ordningen på hele området.

Et år etter at ordningen trådde i kraft, viser en undersøkelse fra Ældre Sagen (tilsvarer noenlunde Pensjonistforbundet i Norge) at 40 prosent av hjemmehjelperne mener omsorgen er blitt dårligere. Brukerne mener den er blitt dårligere, de hadde fått mindre tid. Dette til tross for en raus starthjelp.

Det viktigste

Men det viktigste er ikke om ting går godt i privat regi, eller om det blir mye byråkrati. Det viktigste ved brukervalg er at vi skal læres opp til å leve i et markedssamfunn, ikke den sløve velferdsstaten hvor alle har rettigheter. Vi skal læres opp til å bli kunder og forbrukere, ikke innbyggeren som tar sine rettigheter for gitt.

Det handler om ideologi, det handler om å få våre hoder til å tenke på en helt annen måte enn det vi har vokst opp med. Og hensikten er klar: markedet skal ha profitt, derfor må slike altomfattende rettigheter knuses.

av Dag Seierstad

«EUs landbrukspolitikk er en forbrytelse mot menneskeheten.» (Professor Meghnad Desai, 2001)

Landbruket er EUs verste dilemma. Stadig færre bønder produserer mer og mer. Men hvis EU-bøndene skal følge med i velstandsutviklingen, må EU sette inn en landbruksstøtte som tar nesten halvparten av EU-budsjettet.

Problemene står i kø i EUs eget landbruk: Det er overproduksjon på de fleste varene. Grunnvannet forgiftes av plantevernmidler og overdreven gjødsling. Og hele tida fortsetter avfolkingen av landdistriktene. Siden 1987 er hvert femte bruk nedlagt, og målt i årsverk er sysselsettingen i landbruket gått ned med 25 prosent.

EU tok over landbrukspolitikken fra medlemslanda alt i 1962. Målet var å gjøre EU sjølberga med viktige matvarer som melk og meieriprodukter, kjøtt og korn. I løpet av et tiår ble målet nådd, og fra midten av 1970-tallet strevde EU med overproduksjon på stadig flere matvarer rundt om i EU. For å holde overskuddslagrene (de beryktede «vinsjøene» og «smørfjella») på et overkommelig nivå, satsa EU etter hvert på et aggressivt billigsalg av stadig flere slags matvarer utafor EU. I løpet av 1990-tallet forsøkte EU-kommisjonen flere ganger å dempe produksjonsveksten, men det lyktes bare delvis. Pressgruppene innen EU-landbruket var for sterke.

Under den såkalte Uruguay-runden, de langvarige forhandlingene fra 1987-1993 om å etablere WTO, lovte USA og EU at de begge to skulle redusere støtten til landbruket. Det eneste som skjedde på 1990-tallet, var at støtten ble omdefinert, slik at deler av den ikke lenger skulle oppfattes som subsidier i WTO-forstand. Men i virkeligheten økte landbruksstøtten både i EU og i USA. Det siste som har skjedd er at USA sommeren 2002 slo til med en dramatisk økning i landbruksstøtten – en økning helt opp i 70 prosent.

Landbrukspolitikken til EU rammer u-land på to måter:

• EU gir eksportstøtte til mye av matvareeksporten sin og utkonkurrerer bønder i u-land.
• EU verner sitt eget marked for import av matvarer fra u-land

Det er eksportstøtten som rammer mest direkte – og som det samtidig burde være enklest å fjerne.

Dumping av matvarer

EU dumper subsidierte matvarer på verdensmarkedet – og rammer med det fattigbønder over hele kloden. CAFOD (Catholic Agency for Overseas Development) ga i september 2002 ut en rapport om EUs dumping av matvarer i u-land (Dumping on the Poor). I 2001 brukte EU nærmere 30 milliarder kroner på å subsidiere eksporten av matvarer.

Norge har de siste åra brukt en halv milliard på tilsvarende eksportsubsidiering. Det betyr at Norge – målt i forhold til folketallet – bruker forholdsmessig mer penger på eksportstøtte enn EU. Det er likevel én viktig forskjell. Det alt vesentlige av den norske eksportstøtten går til å få solgt norsk ost på europeiske markeder, mens EU-støtten for en stor del fremmer eksport til land i den tredje verden.

I følge en Oxfam-rapport selger EU hvete på verdensmarkedet til en pris som ligger 34 prosent under produksjonskostnadene. Melkepulver selges til en pris rundt halvparten av produksjonskostnadene, mens sukker dumpes helt ned til en fjerdepart av produksjonskostnadene. (Rigged rules and double standards, Oxfam 2002) Da er det ikke så underlig at EU er blitt verdens største eksportør av både melkepulver og sukker.

Roesukkeret til EU er langt dyrere å produsere enn rørsukkeret som dyrkes i mange u-land. Likevel er EU verdens største sukkereksportør. Over tredjedelen av sukkerproduksjonen selges på verdensmarkedet. Det er 40 prosent av den samlede verdenshandelen med sukker.

I 1970 var EU storimportør av sukker. I 2001 ble det produsert 17 millioner tonn sukker i EU. 7 millioner tonn av sukkeret – mer enn en tredjedel av EUs sukkerproduksjon – ble dumpa på verdensmarkedet.

En del av sukkereksporten på 7 millioner tonn skyldes at EU importerer 1,5 millioner tonn sukker fra ACP-land, tidligere kolonier av EU-land i Afrika, Karibien og Asia. Den eksporten må også subsidieres. Den samlede eksportstøtten går opp i 1,6 milliarder euro i året. (Oxfam)

Ved hjelp av kvoter og høye tollsatser kan EU holde sukkerprisene tre ganger så høye som på verdensmarkedet. Det gjør det mulig å dyrke sukkerroer for salg i EU-land som England, Tyskland og Frankrike. Hvert år betaler skattebetalerne 1,6 milliarder euro for å finansiere sukkerordningen. Til gjengjeld eksporterer EU sukker til en billig pris, ofte helt ned mot tredjeparten av prisen innad i EU.

Dette rammer særlig de u-land som har gjort seg avhengig av å eksportere sukker for å skaffe seg valutainntekter. Filippinene er ett eksempel. Her sto en på randen til omfattende hungersnød i flere regioner da sukkerprisene var på sitt laveste midt på 1980-tallet.

Sukkerdumpingen rammer ikke bare land som eksporterer sukker. Den river også grunnlaget vekk for lokal sukkerproduksjon i mange andre u-land, fordi EU-sukkeret er så mye billigere enn det lokale sukkeret.

U-land rammes av sukkerpolitikken til EU på fire måter:

1. En sukkertoll på 140 prosent og stramme importkvoter hindrer u-land i å selge sukker til EU. Moçambique taper over 100 millioner euro i året fordi landet får ødelagt mulighetene til å eksportere sukker til EU. U-hjelpen fra EU er på 150 millioner euro.
2. Eksportstøtten gjør at EU-sukker fortrenger sukker fra u-land på markedene i andre land. Det rammer store sukkerprodusenter som Brasil og Thailand. Men det rammer også Moçambique, ett av verdens fattigste land. I 2001 eksporterte EU 770.000 tonn sukker til Algerie. Det markedet gikk tapt for sukker som kunne vært produsert langt billigere lenger sør i Afrika.
3. Eksportstøtten omfatter også sukker i sjokolade og andre søtsaker. Dermed utkonkurreres også u-landsprodusenter av sjokolade og søtsaker. Swaziland begynte å lage sine egne søtsaker på basis av lokalt produsert rørsukker. Nå utkonkurreres denne næringa av import fra EU – import som bare er konkurransedyktig fordi sukkerinnholdet er subsidiert.
4. Eksportstøtten presser sukkerprisen på verdensmarkedet lavere enn den ellers ville ha vært. Det rammer alle andre produsenter av sukker, naturligvis også u-land. I perioder faller sukkerprisen så lavt at den ikke dekker produksjonskostnadene i land som Malawi, Moçambique og Zambia. (The great EU sugar scam, Oxfam august 2002)

Sukkerstøtten i EU

Over halvparten av EU-sukkeret, 9 millioner tonn, dyrkes i Frankrike og Tyskland. Italia, Storbritannia, Spania, Nederland og Belgia er også store sukkerprodusenter, med over 1 million tonn i året. I Danmark produseres det en halv million tonn i året. Bare fire prosent av EU-bøndene dyrker sukker. De største fins i Sørøst-England, rundt Paris og i Nedre Sachsen. De største britiske sukkerdyrkerne får over 700.000 kroner i støtte hvert år.

Sukkerindustrien er en av de mest monopoliserte i EU. I åtte land kontrollerer ett selskap hele sukkerkvoten. Ett av disse monopolselskapene er British Sugar i Storbritannia. Dette selskapet får en EU-støtte på 120 millioner euro i året (900 millioner kroner) og har hatt en profittmargin på over 20 prosent i alle år – unntatt ett etter 1994. Verdens største sukkerkonsern er Südzucker som eier raffinerier i 12 europeiske land og står for fjerdeparten av EUs sukkerkvote. Danske Danisco har raffinerier i fem land og er enerådende i Danmark, Sverige og Finland.

For å hindre at sukkerproduksjonen løper løpsk, er alle selskap tildelt kvoter som ikke må overskrides. Selskapene inngår så kontrakter med de bøndene som skal dyrke sukkeret. Prisen er garantert av EU. Bønder som dyrker sukker utover kontrakten, må selge sukkeret uten noen støtte fra EU. Eksporteres det, skjer det uten eksportstøtte.

Sukkerroer er i dag det mest lønnsomme av alt som kan dyrkes i EU. Etter EU-kommisjonens anslag gir sukkerroer 25-30 prosent mer fortjeneste enn korn. Og støttesatsene er ikke rørt i de harde interne dragkampene mellom EU-regjeringene som de siste åra har ført til en viss nedgang i støtten til produksjon av korn, melk og kjøtt. En grunn til det er at kvotene som fordeles, settes i forhold til sukkerforbruket i det enkelte EU-land. Deretter må prisen holdes så høy at det blir lønnsomt å dyrke sukkerroer også i det landet hvor kostnadene er høyest. (Min kommentar: Hvis Norge var med i EU, ville ordningen sprekke!)

Sukkerordningen til EU «ivaretar interessene til alle berørte parter. Den ble bevisst konstruert for å få til det. Ordningen må opprettholdes.» (The European Sugar Manufacturers’ Association (CEFS))

Lobbyistene fra sukkerindustrien hevder at ordningen er sjølfinansierende. Begrunnelsen er at eksportstøtten finansieres ved avgifter fra bønder og raffinerier, avgifter som kommer opp i 800 millioner euro pr år. Men avgiftene betales naturligvis av den betalingen raffinerier og bønder får for sukkeret de leverer. Sukkerraffineriene var sommeren 2002 garantert en pris på 632 euro per tonn sukker. På samme tidspunkt lå prisen på verdensmarkedet på 184 euro per tonn.

Virkninger i u-land

Sør-Afrika har gode vilkår for sukkerrør og kunne greidd konkurransen godt hvis det ikke var for eksportstøtten til EU. Det koster mellom 250 og 300 dollar å produsere et tonn råsukker i Sør-Afrika. I EU koster det oppimot 600 dollar. Likevel eksporterer EU sukker til Sør-Afrika. Sørafrikanske sukkerprodusenter taper også på at EU-sukkeret presser prisen på verdensmarkedet nedover – kanskje så mye som med 20-40 prosent (CAFOD). Også i Brasil, Colombia, Guatemala og Zambia ligger kostnadene under 300 dollar for et tonn råsukker (Oxfam).

Brasil klagde i september 2002 EU inn for WTO. Men det er ytterst uvisst om WTO-reglene er til noen hjelp for Brasil. WTO-reglene om eksportstøtte ble til under Uruguay-runden (de langvarige forhandlingene fra 1987-1993 om å etablere WTO) og fastslår at slik støtte må reduseres. Men kravet rettes bare mot det som kalles direkte eksportstøtte. EUs system med eksportstøtte finansiert med avgifter på produsentene, faller utafor regelverket.

USA praktiserer samme system som EU – med litt andre virkemidler. Tollsatsen for importert sukker er enda høyere, 150 prosent. Det sikrer produsentene en høy sukkerpris på hjemmemarkedet, samtidig som de får billige lån. I tillegg kjøper regjeringen opp overskuddssukker for å holde prisene oppe. På forsommeren 2002 økte støtten til sukkerprodusentene ytterligere (Oxfam).

17 ACP-land får selge råsukker innen fastlagte kvoter (i alt 1,5 millioner tonn) til EU – til EUs høye priser. Men de får bare selge råsukker. All raffinering skal skje i EU. Av de 17 er bare fire MUL-land, Madagaskar, Malawi, Tanzania og Zambia, og de leverer bare fire prosent av ACP-kvoten. De fem som har størst kvote, i alt 80 prosent, er ikke MUL-land (Mauritius, Fiji, Guyana, Swaziland og Jamaica).

I 2001 lanserte EU «alt-unntatt-våpen»-initiativet sitt. Det var meningen at dette initiativet skulle omfatte fri adgang til EUs sukkermarked for alle 49 MUL-land. Men slik gikk det ikke. Sukkerlobbyen i EU gikk til aksjon, og fikk i gjennom en svært så gradvis økning av markedsadgangen. I 2001/2002 skulle merkvoten være på ynkelige 74.000 tonn, bare fem prosent av hva den samlede ACP-kvoten har vært. Og i tillegg ble ACP-kvoten redusert nesten like mye!

Denne «alt-unntatt-våpen»-kvoten på 74.000 tonn skal så økes med 15 prosent i året. Det betyr en kvote på 197.000 tonn i 2009, etter planene i dag i alt vesentlig på bekostning av importen fra 17 ACP-land. Sukkerproduksjonen i EU skal ikke røres! (Oxfam)

Hvem ville tjene på det om EU ga opp sukkerdumpingen og senket tollen på importert sukker?

Australia, Brasil og Thailand ville være de første til å tjene på en slik omlegging. Fattige land som India, Colombia, Cuba og Sør-Afrika har også store muligheter til å øke produksjonen av sukker. Men også MUL-land som Bangladesh, Malawi, Madagaskar, Moçambique og Zambia ville øke eksportinntektene kraftig.

Dumpingen av kjøtt

EU er en stadig større produsent av kjøtt. Mye av det dumpes på verdensmarkedet i konkurranse med kjøtt fra USA, Australia og Argentina. EUs kjøttdumping rammer store deler av Afrika og Latin-Amerika. Det mest meningsløse: Med den ene handa gir EU støtte til kvegprosjekt (vanningsanlegg, avl og veterinærhjelp). Med den andre handa undergraves de samme prosjektene av dumpingsalget av kjøtt.

Land som kan eksportere kjøtt, taper markedsandeler til EU, prisene svekkes og de samlede valutainntektene går ned. Det gjelder for eksempel land som Botswana og Uruguay. Argentina taper rundt tre milliarder dollar i året på kjøtt- og korndumpingen fra EU og USA. Det svarte – før den argentinske valutaen ble helt verdiløs – til to tredeler av de renter og avdrag som Argentina måtte betale på utenlandsgjelda si.

For kjøttimporterende land er bildet mer sammensatt. Billige kjøttpriser er en fordel for forbrukerne, men ikke hvis lokal kjøttproduksjon undergraves slik at stadig mer av kjøttforbruket må importeres.

Når melkebønder skvises

I 1992 måtte Jamaica redusere tollen på melkepulver og fjerne alle subsidier til lokal produksjon av melk. Det var et vilkår for å få et sårt tiltrengt lån fra Verdensbanken i 1990. Siden 1995 har melkeproduksjonen i Jamaica falt med en tredjedel. Årsaken er at EU oversvømmer Jamaica med subsidiert melkepulver. Meieriene på Jamaica kjøper heller melkepulver fra EU enn melk fra lokale bønder. Jamaica dekker nå bare 12 prosent av sitt eget forbruk av melk (CAFOD). EU bruker 30 millioner kroner i året på å subsidiere sin eksport av melkepulver til Jamaica – og har ikke protestert på at Verdensbanken nekter Jamaica å subsidiere sine egne melkebønder. (CAFOD: Dumping on the poor, høsten 2002.)

EU er for lengst verdens største eksportør av melkepulver, men ikke fordi melkebøndene i EU er de mest konkurransedyktige. Tvert om. Produksjonskostnadene i EU lå rundt århundreskiftet 30 prosent over kostnadene i USA – og dobbelt så høyt som i Australia og Argentina. Kraftig eksportstøtte måtte til for at EU skulle få solgt overskuddsmelka si på verdensmarkedet.

I 1999 lå prisen for melkepulver (skumma) på verdensmarkedet 1,16 euro per kilo. Men for å kunne selge til denne prisen, måtte EU subsidiere eksporten med 0,90 euro per kilo. For helmelkpulver var EU-subsidiene på 1,20 euro per kilo, mens prisen på verdensmarkedet var 1,38 euro. For smør var subsidiene på 1,70 euro per kilo – og prisen på verdensmarkedet 1,32 euro. (Dumping in Jamaica: Dairy farming undermined by subsidised EU exports, Eurostep 1999)

Et internasjonalt konsulentfirma, KPMG, anbefalte i 1994 Jamaica å innføre en toll på 137 prosent på importert melkepulver. Det har regjeringen ikke vågd å følge opp på grunn av advarslene fra IMF og Verdensbanken. Jamaica har heller ikke vågd å reise saken innen WTO. Landet er for avhengig av å selge bananer til EU på fordelaktige vilkår. (Dumping on the poor, side 10.)

I Latin-Amerika har flere land havna i samme situasjon. Etter krav fra IMF og Verdensbanken har Brasil åpna markedet sitt for import av melk. Det første til at prisen bøndene får, falt med inntil en tredjedel. EU står i dag for størstedelen av den brasilianske importen. Det samme har skjedd i Bolivia. I mange afrikanske og asiatiske land er melkeproduksjonen halvert på grunn av den støtten som eksporten av melkeprodukter fra EU får. India er ett av dem som rammes.

Danmark mot karibiske fattigbønder

Danmark er ett av de EU-land som er storeksportør av melkepulver. Dansk melkepulver har tvunget 20.000 fattigbønder i Den dominikanske republikk til å gi opp. Dette melkepulveret får eksportstøtte fra EU. Ellers ville fattigbøndene klart seg.

For mye melk

Det produseres 10-12 prosent for mye melk i EU – med dagens priser. Hvis alt ble forsøkt solgt innen EU, ville prisene på melk, smør og ost falle. Men hvis prisene faller, er EU forplikta til å kjøpe melkepulver til 15,20 kroner kiloen. EU har derfor valget mellom å bygge opp enorme lagre – eller eksportere med betydelig eksportstøtte. Eller å endre landbrukspolitikken slik at det ikke produseres mer melk enn det som trengs internt i EU.

Det siste er ingen enkel utvei. Danske bønder er tildelt en kvote på 4,5 millioner tonn melk. Denne kvoten er fordelt videre på det enkelte bruk. Melk innenfor kvoten blir betalt med den minsteprisen EU har satt. Skal kvotene ned, vil det ramme melkebønder i alle EU-land. Men noen land har flere melkebønder enn andre. Derfor er kampen om kvotekutt en vond sak innad i EU.

Norge er i samme situasjon. Her produseres det også ti prosent mer melk enn vi trenger til innenlands forbruk av melk, smør og ost. Vi kvitter oss også med overskuddet ved prisdumping utenlands. Men vi bruker i all hovedsak eksportstøtten til å selge ost på europeiske markeder. Indirekte bidrar vi dermed til overproduksjonen av melkeprodukter i EU.

Dumping av korn og raps

Korn dumpes på samme måte som sukker, kjøtt og meieriprodukter. Midt på 1980-tallet solgte EU-hvete i Vest-Afrika for 6 cent kiloen. Det var hvete som hadde fått en eksportstøtte på 10 cent kiloen. Lokal produksjon av hirse og durra ble utkonkurrert. Folk flytta i store mengder til byene. Sluttresultatet var arbeidsløshet, økt fattigdom, svekka sjølberging med mat. Det samme skjedde i Sudan, Ruanda og Burundi i Øst-Afrika.

Støtten til korneksport er nå lavere enn på 1980-tallet, men fortsatt er den etter Oxfams beregninger stor nok til at EU i 2001 solgte hvete til en pris som lå 34 prosent under produksjonskostnadene.

Dyrking av raps har skutt i været i mange EU-land etter 1980. EU dumper overskuddet av rapsolje på verdensmarkedet til så lave priser at salget av kokosolje, palmeolje og andre tropiske oljer rammes.

Overflod som trussel

Er overproduksjonen av mat i EU og USA en garanti mot hungersnød?

På kort sikt – og som krisehjelp – kan dette være et besnærende argument. Men på lengre sikt kan denne overproduksjonen bli skjebnesvanger. Når USA og EU systematisk dumper mat til langt under produksjonskostnadene, trues matvaresikkerheten rundt om på kloden. Dumpingen av matvarer fra EU og USA bidrar til at stadig flere u-land blir avhengig av å importere mat. Tallet på land har for lengst passert 100. På kort sikt er det bra at det fins billig mat å få kjøpt på verdensmarkedet. På lengre sikt ligger det en fare i lave priser.

Verdensmarkedet for matvarer er dessuten grunnleggende ustabilt. Små endringer i produksjon kan slå voldsomt ut i leveranser og priser. Kornprisen steg for eksempel i 1988 til det dobbelte på grunn av tørken i Nord-Amerika. Slike priser slår hardt ut for alle de u-land som må bruke beskjedne valutainntekter til matimport. Mange afrikanske land er så fattige at de ikke har råd til å kjøpe nok korn sjøl med de dumpingprisene som normalt preger verdensmarkedet. Så tidlig som i 1988 fastslo FNs økonomiske kommisjon for Afrika: «Afrikas muligheter til å overleve avhenger først og fremst av om det kan brødfø befolkningen ut fra egne ressurser.»

Den siste tida har den britiske regjeringen gått til harde angrep på EUs landbrukspolitikk og brukt dumpingen av overskuddsvarer som viktigste argument. 1. oktober fordømte handelsminister Patricia Hewitt dobbeltmoralen i at EU krever at u-land skal åpne sine markeder samtidig som EU beskytter seg mot import fra de samme u-landene. Hun fortalte Labours landsmøte at kuene i EU får EU-støtte på to euro om dagen, det dobbelte av inntekten til den fattigste femtedelen av befolkningen på jorda.

Frankrike og Tyskland avtalte i september 2002 at det ikke skal gjøres noe med landbruksstøtten i EU før i 2006.»Poverty was sidelined by pork» – fattigdom ble skjøvet til side av flesk, i følge CAFODs handelsanalytiker Duncan Green. (Pressemelding fra CAFOD 28.10.02.)

Det fins ett lyspunkt, den såkalte trekanthjelpen: at EU kjøper opp overskudd av mat i ett u-land for å selge det til et u-land med matmangel. Den gang Zimbabwe hadde overskudd på mais, kjøpte EU mais der for å selge den til land som Moçambique og Botswana. Opplegget er bra, men omfanget lite: Bare 3-4 prosent av den samlede matvarehjelpen fra EU ordnes som trekanthjelp.

Hvor stor ville landbrukseksporten fra EU vært uten støtteordningene?

Det har forskerne Borell og Hubbard forsøkt å beregne i en artikkel i Economic Affairs i juni 2000: De kom fram til at uten noen form for landbruksstøtte ville eksporten av kjøtt bare vært et par prosent av hva den er i dag, mens eksporten av korn og melk ville vært enda mindre, kanskje bare en prosent av dagens nivå. Det ville gitt langt bedre plass for varene til u-landsbønder både på egne hjemmemarkeder og på markedene i andre u-land.

Men slik er det ikke. I følge anslagene til Burrell og Hobbard har støtteordningene til EU redusert melkeproduksjonen i u-land (utenom Latin-Amerika) med nesten 50 prosent. De samme u-landa har fått eksporten av melkeprodukter redusert med over 90 prosent, av kjøtt med nesten 60 prosent og av korn med over 40 prosent.

Men er ikke lave priser bra for fattige mennesker?

Lave priser på mat kan være bra for fattige mennesker som ikke skaffer seg inntektene sine ved å produsere mat. Men av verdens fattige er mer enn halvparten bønder. De taper når EU dumper matvarer på markedene deres – og når de må gi opp matproduksjonen sin hvis prisen blir alt for lav. Da er den vanligste utveien å oppsøke slummen i de store byene. Der kan det være en fordel om maten er billig, men ikke hvis den er så billig at strømmen til byene bare fortsetter.

For millioner av fattige er landbruk likevel ikke et valg, men eneste utvei for å livberge seg. Dyrking av jord kan gi mat til en familie, kan gi overskudd til å holde unger i skole, kan opprettholde sosiale nettverk som må til for å få folk til å satse på ei framtid der de bor. Men da må det være mulig å selge overskuddsmat på lokale markeder. Med landbruksfaglig veiledning tilpassa lokale vilkår og med tilgang til billige lån fra kredittinstitusjoner som vil bidra til lokal landbruksutvikling, kan et slikt landbruk gi grunnlag for å bekjempe den fattigdom, sjukdom og avmakt som hindrer utvikling.

Verdensbanken har nylig dokumentert at fattigdommen og stagnasjonen på landsbygda er viktigste faktor bak økende global ulikhet (Branco Milanovic: True world income distribution, 1988 and 1993, Verdensbanken 2002). Tallet på sultende går så langsomt ned at målet om å halvere tallet innen 2015 blir stadig mer urealistisk. Det går framover i noen få, stor u-land (Kina, India), men «tallet på underernærte har økt betraktelig i de fleste u-land». (The State of Food and Agriculture 2000, FAO 2001.)

I denne situasjonen er kvinnene særlig utsatt. I Afrika står kvinner for 70-80 prosent arbeidsinnsatsen i landbruket, I Sør- og Sørøst-Asia for 60 prosent. Når inntektene i landbruket rammes, rammes kvinner enda mer enn menn. Det er også kvinnene som tar hovedansvaret for at barn vokser opp.

Det fins u-land som avviker fra dette mønstret, der landbruket ikke kan gi mat nok til egen befolkning. Der kan billig matimport være en fordel. Men EU dumper sin billigmat uten slike sidehensyn – også der hvor det lokale landbruket knekkes av billigimporten.

Tallet på sultne øker i Afrika

Samtidig øker tallet på sultne i Afrika. FNs matvareprogram, The World Food Program, meldte i oktober 2002 at hungersnød truet over 30 millioner mennesker, 14 millioner i det sørlige Afrika, 14 andre millioner i Etiopia, 3 millioner i Angola og mellom 1-2 millioner både i Sudan, Eritrea, Elfenbenskysten og Mauritania. I følge FAO, FNs matvareorganisasjon, er det 196 millioner underernærte mennesker i Afrika sør for Sahara.

Situasjonen er blitt bedre i Vest-Afrika, men verre i resten av Afrika. De viktigste årsakene til sult og underernæring er tørke og militære konflikter, men i mange land er eiendomsretten til jord også en medvirkende faktor. FAO-rapporten fastslår at småbruk gir større avlinger og sysselsetter flere enn større bruk og plantasjedrift.

Samtidig presses matvarelagrene av store hjelpebehov i Nord-Korea, Mellom-Amerika og krigsrammede land som Kosovo, Øst-Timor og Afghanistan. (En grundig oversikt fins i FAOs State of Food Insecurity in the World 2002 fra oktober 2002.)

MUL-land i fattigdomsfelle

Verdens 49 fattigste land, de såkalte minst utviklede land (MUL) er fanga i ei fattigdomsfelle fastslår en fersk FN-rapport. 307 millioner mennesker må klare seg for under 1 dollar dagen. Det tallet vil stige til 420 millioner i løpet av de neste femten år – hvis utviklingen går som i dag. De fleste av de 49 fattigste land har ikke egne penger å investere i økonomisk utvikling, og det internasjonale handels- og investeringsmønstret forsterker problemene. Fattige land oppfordres til å satse på handel for å løfte seg ut av fattigdommen, men de få produktene de har å selge, møter tollmurer i rike land. Samtidig tynges de av gjeld de ikke har mulighet for å betale tilbake.

1. oktober 2002 la FN fram en rapport som vurderte utviklingen siden generalforsamlingen i 2002, den såkalte Millenium-generalforsamlingen. Tallet på mennesker som lever for mindre enn 1 dollar om dagen er fortsatt 1,2 milliarder, like stort som i 1992. Andelen er likevel gått ned fra 29 prosent til 23 prosent. Men det er store regionale forskjeller. I Øst-Asia er andelen halvert, fra 28 prosent til 14 prosent. I Sør-Asia er andelen gått ned fra 44 prosent til 37 prosent, mens i Afrika er andelen bare sunket med ett prosentpoeng. (DevNews 2.10.02)

Banankrigen

Tre spørsmål – tre perspektiv:

• Skal forbrukerne i EU kjøpe dyre «kolonibananer» når det fins billige «dollarbananer»?
• Eller: Skal vi la de undertrykte plantasjearbeidere til Chiquita, Dole og Del Monte utkonkurrere sjølstendige karibiske småbønder?
• Eller: Skal vi la kokain fortrenge bananer?

EU har arva kolonirelasjoner i mange retninger og tok vare på dem innen rammen av den såkalte Lomé-avtalen – en avtale mellom EU og 66 u-land. Gamle koloniland har kjøpt bananer fra tidligere kolonier til priser over «markedspris». Markedspris – det er den prisen Del Monte, Dole og Chiquita kan tilby på bananer fra plantasjer i Latin-Amerika – de såkalte «dollarbananene».

Britene har for eksempel sluppet inn karibiske bananer til avtalte kvoter og priser. To av tre bananer solgt i Storbritannia har kommet derfra. Frankrike har trygget banandyrkingen på sine «oversjøiske områder» Martinique og Guadeloupe. Spania, Italia, Portugal og Hellas har bare tatt inn bananer fra Latin-Amerika når importen fra Lomé-land ikke har dekket etterspørselen. Spania og Hellas har også hatt innenlandske banandyrkere å beskytte. Andre EU-land, de uten kolonifortid, har kjøpt bananene sine fra Dole, Chiquita og Del Monte.

Karibiske småbønder og landarbeidere lever bedre av å plukke bananer enn plantasjearbeidere i Mellom- og Sør-Amerika. På de karibiske øyene er bananplantasjene små og lønningene høyere. Mange dyrker bananer på egne bruk. Både bananarbeidere og småbrukere er godt organisert – etter bananverdenens mål. Det har rammet forbrukerne i Vest-Europa i flere tiår. Det ville EU-kommisjonen ha slutt på.

Tidlig på 1990-tallet la EU-kommisjonen opp til fri konkurranse mellom alle klodens banandyrkere. Det ville gi billigere bananer til forbrukerne i mange EF-land og knekke banandyrkere i Afrika og på de karibiske øyene.

Forslaget fra EU-kommisjonen førte til en bitter og årelang strid internt i EU. Fra tysk side ble det tatt i bruk hardtslående argumenter for å sikre forbrukerne billige bananer. Hans Wallow, ordfører i utviklingsspørsmål for de tyske sosialdemokratene, stempla forsøkene på å finne et banankompromiss som «et program til fremme av kokainproduksjon». Underforstått: Når plantasjearbeiderne til Chiquita, Del Monte og Dole mister jobben, vil det friste å dyrke kokain og opium i stedet for bananer.

Banankrigen internt i EU gikk etter hvert over til en handelskrig mellom EU og USA. Den amerikanske regjeringen forlangte at alle kvoter for karibiske bananer måtte vekk, reiste saken innen WTO og fikk i 1999 EU dømt for å bryte frihandelsprinsippene til organisasjonen. USA satte i gang handelssanksjoner mot EU i et omfang av 190 millioner dollar i året. Konflikten ble bilagt våren 2002 med en avtale som forplikter EU til å trappe ned kvotene med karibiske bananer.

Det gjorde ikke inntrykk verken på EU-kommisjonen eller domspanelet til WTO at de karibiske bananene dyrkes med mindre bruk av sprøytegift og kunstgjødsel enn dollarbananene til Del Monte, Dole og Chiquita. Bananplantasjene til slike storkonsern bruker pesticider i så stort omgang at jord, elver og plantasjearbeidere forgiftes. Men hvilke andre mål enn billige bananer skal denne kloden styres etter?

Historikk

Bakgrunn i Indusdal-sivilisasjonen, en av de eldste i verden for mer enn 5.000 år siden. Ariske stammer invaderte fra nord omkring 1500 f.Kr, smeltet sammen med den opprinnelige befolkningen og skapte den klassiske indiske kulturen. Arabisk inntrenging starta på 800-tallet, tyrkisk på 1200-tallet, etterfulgt av europeiske handelsfolk begynnelsen av 1500-tallet.

England koloniserte etter hvert størsteparten av subkontinentet. Uavhengighet 15. august 1947 og oppdeling av det britiske koloniområdet i India og Pakistan. Bangladesh (Øst-Pakistan) egen stat i 1971. Strid mellom India og Pakistan, inkludert flere væpnede konflikter, om kontrollen over Kashmir. Nå delt i en del med indisk og en annen del med pakistansk overherredøme. Egen bevegelse som slåss for et uavhengig, sjølstendig Kashmir.

Styresett

Føderal republikk med president som statssjef (valgt av parlament og representanter fra enkeltstatene). Men statsministeren har i realiteten den offisielle makten. (Siden 1998 Atal Bihari Vajpayee.)

India har 28 delstater og 7 territorier.

• Hovedstad: New Delhi
• Areal: 2.973.190 km² – dvs. vel 9 ganger Norge eller 1/3 av USA. Derav 54 % dyrkbar og 2,7 % med permanente avlinger.
• Folketall: Ca 1,05 milliarder i 2003. 32 % av befolkninga er under 15 år. Gjennomsnittsalder: 24,1 år. Befolkningsvekst: 1,47 % (2003).
• Språk: Hindu er morsmålet til ca 30 %. Ellers er det 14 andre offisielle språk knytta til ulike regioner, pluss mange lokale stammespråk.
• Religioner: Hindu 81 %, muslimer 12 %, kristne 2,3 %, sikher 1,9 %
• Levealder: 63,6 år (menn 62,9, kvinner 64,3)
• Alfabetisme: 59,5 % av befolkningen over 15 år kan lese (2003)
• BNP: 477 milliarder dollar (2001) – ca 25 % fra jordbruket, ca 25 % fra industri og ca 50 % fra tjenester
• BNP per person: 2.840 dollar (2001)
• Arbeidsstyrke: ca 400 millioner offisielt – ca 60 % jordbruk, ca 23 % tjenesteyrker og ca 17 % industri
• Eksport: 44,5 milliarder dollar (2001) – tekstiler, juveler/smykker, maskinvarer, kjemikalier, lær. Ca 22 % til USA, 5 % til England, 4-5 % til Hong Kong, Tyskland og Kina.
• Import: 53,8 milliarder dollar (2001) – olje, maskiner, kjemikalier og gjødsel. Ca 7 % fra USA og Belgia, knapt 5 % fra Kina, Singapore og England (2002).
• Mobiltelefoner: 2,9 millioner i november 2000, anslått ca. 7 millioner i 2003
• Internett: 1,5 millioner i 2001, anslått 7 millioner i 2003.
• Militærutgifter: 11,5 milliarder dollar (2002) eller 2,3 % av BNP
• Militær tjenestealder: 17-49 år
• Legetilgang: 46 leger per 100.000
• Underernærte barn: 47 % av befolkningen under 5 år.

(Dataene er tatt fra CIAs landsider og FN-sambandets oversikter.)

Kart finner du f.eks her.

av Bjørgulf Claussen

«Pensjonskommisjonen er ganske godt kjent nå. Her vil jeg argumentere mot den ved å fremheve folketrygden som inntekt og ikke bare en utgift,» skriver artikkelforfatteren.

Pensjonskommisjonen foreslår enstemmig en dramatisk svekking av folketrygdens alderspensjon (boks 1). Mindretallet Ytterhorn (FrP) vil bare ha dagens lave minstepensjon fra folketrygden og overlate all tilleggspensjon til private ordninger. Dette liberalistiske standpunktet får ikke stor tilslutning i dag. Mindretallet Westhrin (SV) har et sympatisk forslag om bedre alderspensjon til alle og særlig til dem som tjener lite, men hun går samtidig inn for alle forslagene i boks 1. Enda er det ikke klart hvordan hun vil få til innsparingene.

Flertallsforslaget, inklusive de tre DNA-representantene, er mer interessant. De vil skjære ned pensjonene for de som tjener mellom 218.000 og 357.000 kr, og øke dem for de som tjener mer.

Enda større betydning får det enstemmige forslaget om «fleksibel pensjonsalder» for det store flertallet som går av tidlig. Hvert års avgang før 67 år skal etter kommisjonens mening gi ca 25 % lavere pensjon per år for resten av livet. Grunnen er den nye regelen om at alle grupper skal få igjen det de har betalt inn. Den som benytter retten til å gå av ved 62 år, får den opparbeidete pensjonsretten fordelt på flere år. Men denne retten skal bare gjelde dem som har tjent minst 280.000 kr i gjennomsnitt i 40 år, og selv da får de bare minstepensjon. Ikke ett ord i innstillingen om at folk i kroppsarbeid i all hovedsak må gå av lenge før de bedrestilte, ikke et ord om at de har større dødsrisiko slik at de må bære mye av byrden når pensjonen reduseres fordi hele årskullet lever lenger. Dette er virkelig klassepolitikk.

Pensjonskommisjonen er ganske godt kjent nå. Her vil jeg argumentere mot den ved å fremheve folketrygden som inntekt og ikke bare en utgift. Denne siden ved folketrygden er verd å merke seg fordi forslagene lett kan forandre de sidene ved folketrygden som gjør den til en så god økonomi.

Vi må ikke glemme at folketrygden er et vaklevorent byggverk. Trygden overfører betydelige verdier fra de friske og de velstående til de syke og de mindre velstående i et universelt system for alle som er bosatt i Norge. Her er mye motsetninger og vanskeligheter. Hvis kostbare forsikringer og tjenestepensjoner griper om seg, kan systemet rakne.

Det vil være synd for de fleste av oss, for den skandinaviske velferdsstaten har virket svært bra. Et slikt syn er uvanlig i dag, men det er like fullt et vanlig syn blant europeiske trygdeforskere. Mest kjent er den danske sosiologen Gøsta Esping-Andersen. I en serie bøker har han ikke bare beskrevet det gode skandinaviske sikkerhetsnettet, men også velferdsstaten som en økonomisk suksess.

Velferdsstaten er en vesentlig grunn til at Skandinavia er blant de mest vellykkede økonomiene i Vesten, sier Esping-Andersen. Først og fremst har de nordiske velferdsstatene stimulert til verdens høyeste deltaking i betalt arbeid. Etter OECD-statistikken er 81 % av alle mellom 16 og 64 år i betalt arbeid i Norge, mot 80 % i Danmark, 73 % i Tyskland og 78 % i USA. Velferdsordningene får de aller fleste skandinaver til å våge seg ut i yrkeslivet, også de med liten selvtillit eller dårlig helse. Sykepenger og fødselspenger får det til å hompe og gå for de aller fleste. Uførepensjonen gir anledning til en verdig avgang. Alderspensjon er en velfortjent belønning i det fjerne.

Samtidig har vi flest barn i Vest-Europa med 1,8 per fruktbare kvinne i gjennomsnitt. Det samme tallet er 1,7 i Danmark, 1,3 i Tyskland, men 2,0 i USA. Dette har sine omkostninger. Sykepenger og tidsklemme er mest diskutert. Tidlig avgang fra yrkeslivet er også et trist moment, både 300.000 uførepensjonister og 35.000 på AFP, men det hører opplagt med i dagens arbeidsliv. Alternativet til trygdeordningene er ikke flere i arbeid, for vi har omlag 100.000 arbeidsløse og opp i mot det samme på attføring, sysselsetting og liknende ordninger for skjult arbeidsløshet.

Rent økonomisk har også Skandinavia vært en suksess, til tross for all klagingen fra markedsliberalistene. OECD viser at nasjonalproduktet har vært høyest i USA i hele etterkrigstiden. Veksten var likevel større i Skandinavia på 1960- og 70-tallet, lavere på 80-tallet, men siden 1990 har veksten vært omtrent den samme i USA, Norge og Danmark. Sverige har sakket litt akterut. Verd å ta med er at de tre skandinaviske landene har noe høyere gjennomsnittslønner enn USA, ca 123 mot 116 på OECDs lønnsindeks i 2001. Samtidig har vi betydelig færre fattige. Overskudd i industrien har OECD lite tall for, men de som er, tyder på at overskuddet er omtrent det samme i Norge, Danmark og USA. De som vil har kilder og mer tall, kan gå til heftet som er nevnt under.

Det er overraskende tall som Esping-Andersen henleder oppmerksomheten på, overraskende fordi vi er vant til å se på USA som en økonomisk og politisk verdensmakt med mye markedssuksess. Når Skandinavia gjør det best i Europa, ikke bare når det gjelder sosial trygghet, men også rent økonomisk, er velferdsstaten ganske sikkert en vesentlig årsak. Folketrygden gir oss et konkret bevis på at samfunnet bryr seg om alle sine medlemmer, sterke og svake, for å si det altfor enkelt. Ordningene er forholdsvis oversiktlige, de omfatter alle, de er populære, og vi stoler på dem. De føles viktige for de aller fleste av oss fordi vi alle kan bli svake en dag. Vi svarer med å slutte opp om det felles sosiale livet i svært stor utstrekning. Økonomisk er viljen til å arbeide viktigst, men antakelig er også den relative roen og tryggheten i vårt samfunn av økonomisk betydning.

Pensjonskommisjonen er preget av markedsliberalistisk tankegang, mer marked og private løsninger, mindre solidaritet og en svakere stat. «Eldrebølgen» overdrives antakelig. En forventet levealder på 88 år for kvinner i 2050 mot 81 i 2000 virker ikke sannsynlig. Inntektsveksten undervurderes. Dagens unge vil antakelig betale våre pensjoner med glede, for de vil være rikere enn oss, og til gjengjeld kan de vente seg enda bedre pensjoner fra sine enda mer velstående etterfølgere (boks 2).

Nest etter å skjære ned på overføringene er det mest alvorlige med Pensjonskommisjonen at den vil overføre noe av pensjonsutgiftene fra staten til private. Staten har råd til å betale pensjonene uten kostbare fonds og kan hvert år tilpasse pensjonene etter økonomien. Private ordninger krever innbetalinger til fonds der forsikringstakeren eller arbeidsgiveren må ta den økonomiske risikoen. Dette er den første grunnen til ikke å basere seg for mye på tjenestepensjoner eller andre private forsikringer.

Tjenestepensjoner kan være et godt bidrag til en sviktende folketrygd, men det er viktig å være klar over at bare 60 % av lønnstakerne har tariffavtaler som gir muligheter for tjenestepensjon. De aller fleste av de resterende 40 % lønnstakere og de selvstendig næringsdrivende må nøye seg med folketrygdens alderspensjon. Det er den andre grunnen til at vi ikke bare bør forlite oss på tjenestepensjoner, men også forsvare folketrygden.

Pensjonskommisjonen er ett av mange uttrykk for markedsliberalismen. Den har antakelig bare satt OECDs politikk ut i livet (boks 3). Det samme skjer i mange vestlige land nå, til dels under store protester. Både Frankrike og Italia hadde svære streikebevegelser i vinter. I Frankrike gjaldt det et forslag om å øke opptjeningstiden fra 37 til 40 år for offentlige pensjoner, altså et mye mindre drastisk forslag enn vår pensjonskommisjon. I Tyskland går det seint å skjære ned på velferdsordningene. Bare i Tony Blairs England går det glatt.

Markedsliberalismen er en ideologi som mange kaller for elitens opprør mot det gamle europeiske sosialdemokratiet. De vestlige elitene er ikke lenger interessert i å bygge samfunnet rundt seg, sier den amerikanske historikeren Christopher Lash. De er bare opptatt av elitene i andre land, og til det trengs mye penger. Velferdsstaten trenger de ikke, og skatt er bortkastet. Den nye adelen synes ikke at adelskap forplikter. Sigbjørn Johnsen er dessverre blitt en talsperson for elitens opprør.

Kilder:

• Claussen B. Bedre alderspensjon
• Esping-Andersen G. The Three Worlds of Welfare Capitalism. Oxford: Oxford Univerisity Press 1990
• Esping-Andersen G. Social foundations of postindustrial economies. Oxford: Oxford University Press 1999
• Esping-Andersen G og medarbeidere. Why we need a new welfare state. Oxford: Oxford Univerisity Press 2002
• Lasch Ch. Elitenes opprør og sviket mot demokratiet. Oslo: Pax forlag 1996
• Nagell HW. Just Pension. Oslo: Institute of Political Science 2002
• Pensjonskommisjonen. Modernisert folketrygd. Norges offentlige utredninger. NOU 2004:1

av Dag Thoresen

Styret i Fredrikstad RV har anmeldt Borregaard og Novum for å bryte lover og forskrifter for lønns- og arbeidsvilkårene, sosial dumping.

Borregaard er en hjørnesteinsbedrift i Sarpsborg, eid av Orkla. Borregaard produserer grovt sett alt man kan få ut av en tømmerstokk, fra cellulose til sprit og vanilje. Det er en kjemiprosessbedrift med ca 1.100 ansatte, og omsetter for 2,4 milliarder kroner i året.

På Borregaard ble det sist høst påbegynt et nytt våtforbrenningsanlegg. Dette bygges av et østerriksk firma som heter Austrian Energy and Environment AG. For å bygge dette anlegget har de fått Borregaard og et firma som heter Novum Consulting på Hokksund til å søke gruppearbeidstillatelse for henholdsvis 50 kroater og 35 polakker. Grunnen til at de har blitt nødt til å søke er Utlendingslovens paragraf 5 med forskriften. (Se note 1 og 2.) Fra arbeidere inne på Borregaard kommer opplysninger om at de kroatiske arbeiderne har en lønn på 4 euro i timen, at de jobber fra klokka 7 til 17 hver dag, jobber lørdager, og at de bare har fire hjemreiser i året, noen færre, og betaler hjemreisa sjøl. Dietten er noe uklar, men de har kost og losji på Høk motell. Ingen fra Borregaard eller andre firmaer vil si noe om disse tallene. De tillitsvalgte på Borregaard har ikke vist noen interesse for saken, og er oppe i store oppsigelser.

Siden det på dette tidspunktet dreide seg om arbeidere fra land utenfor EØS-området, var de nødt til å forholde seg til utlendingsloven, og det betyr at arbeiderne skulle hatt norsk tarifflønn i henhold til utlendingsloven og utlendingsforskriften. (Se boks.) Den norske tariffen for murere og tømrere er minstelønn ca 125 kroner timen pluss overtids- og smusstillegg, og hjemreiser betalt hver fjerde uke.

Styret i Fredrikstad RV bestemte seg for å anmelde Borregaard og Novum Consulting. Målet var å presse fram en avklaring av lønns- og arbeidsvilkårene. Dersom våre opplysninger stemmer, vil Borregaard gjøres ansvarlig for den sosiale dumpingen de tillater på området. Dette kan legge grunnlag for å kreve en tilbakebetaling til arbeiderne, og kanskje legge en demper på bruken av sosial dumping i Østfold. Dette er i hvert fall en teoretisk mulighet, resten vil historia vise.

Politiet mot borgerskapet?

Jeg hadde en avtale hos politiet om å anmelde et forhold. Og da jeg kom med NRK Østfold på slep, fikk jeg umiddelbart beskjed om at jeg ikke kunne anmelde noen, det var ikke noe ulovlig, og jeg skulle snakke med alle andre enn politiet. LOs juridiske, Arbeidstilsynet, UDI osv. Politidama ringte opp Arbeidstilsynet og ba meg snakke med dem, hun henta inn juristen på utlendingssaker som har godkjent gruppearbeidstillatelsen fra politiets side, og til sist måtte jeg gå. Jeg fikk beskjed om å komme tilbake med en ferdig anmeldelse som jeg kunne få lov til å levere, noe jeg gjorde samme dag. Det er tydelig at noen ikke likte at Borregaard skulle bli anmeldt. Før jeg fikk en bekreftelse i posten på at anmeldelsen var mottatt, uttalte politiet til Sarpsborg Arbeiderblad at de antakeligvis kom til å henlegge saken. Seinere har saken blitt oversendt UDI til orientering og eventuell forføyning/uttalelse, uten at etterforskning er igangsatt. UDI venter på politiets uttalelse etter ferdig etterforskning. I dag tre måneder og en purring seinere har ingenting skjedd. Det betyr at Sarpsborg politikammer ikke vil gjøre jobben sin, eller ikke er i stand til å gjøre den.

Overgangsreglene

Det som har hendt på Borregaard, er ulovlig fordi det har foregått før 1. mai. For EØS-borgere gjelder utlendingslovens paragraf 51: de kan ha opphold for å søke jobb i inntil 6 måneder, og hvis de har minst halv stilling og tjener nok til eget underhold kan de bli i 5 år. Dette gjelder ikke åtte av de ti nye EU landene, der gjelder det overgangsregler som sier at enkeltpersoner må ha oppholdstillatelse. Det kreves heltidsjobb, og lønn tilsvarende norsk tariffavtale for å få det. Dette er overgangsreglene den norske regjeringen har foreslått for å hindre sosial dumping i Norge. Problemet er at dette bare gjelder enkeltpersoner som vil ha jobb. Som ansatt i utenlandsk firma kan du ha de arbeidsvilkår du vil. Og i dette tilfellet er det et utenlandsk firma som kunne brukt de polske arbeiderne med hjemlandets arbeidsvilkår.

Den eneste generelle lovgivingen som gjelder alle EØS borgere, er arbeidsmiljølovens § 73M som sier at de fleste av reglene i arbeidsmiljøloven, ferieloven, sysselsettingsloven og likestillingsloven gjelder alle. For eksempel arbeidstid og arbeidsavtaler skal være i orden uansett. Men lønna reguleres bare dersom tariffavtalen har blitt allmenngjort etter lov av 4. juni 1993 nr. 58. Det er etter denne loven tariffavtaler kan gjelde for et anlegg eller et område på linje med en lov. Dette var gulroten LO fikk for å godta EØS-avtalen. Loven har aldri blitt brukt, men det er en sak oppe nå som er utsatt til høsten 2004 etter over et års behandling. NHO mener det ikke er lov å allmenngjøre tariffer på de store olje- og gassanleggene på Vestlandet.

Når vi angriper EØS-utvidelsen og sosial dumping, er det viktig å ikke henge ut alle østeuropeiske arbeidere som kommer hit. I forbindelse med ulovligheter og svart arbeid i byggebransjen er bakmennene oftere norske enn utenlandske. De arbeiderne som kommer hit, gjør det ofte fordi de opplever fattigdom og arbeidsløshet i hjemlandet, og en jobb i Norge kan være veien ut av uføre. Det er klart at lønna vi kaller dumpinglønn er nok til å klare seg i de tidligere østblokklandene. Derfor er det ikke arbeiderne vi skal angripe, men entreprenørene og de andre som bruker den billige arbeidskrafta for å spare noen kroner. Når vi leser NHO sine høringssvar på regjeringens forslag til tiltak mot sosial dumping, er det tydelig at de ikke er særlig ivrige etter å opprettholde norske lønns- og arbeidsvilkår. (Se note 3.)

De store entreprenørene sitter og vokter på hverandre. Skanska vurderer muligheten for å bruke Skanska Polen til å tilby tjenester, da kan de bruke polske lønninger på arbeiderne. NCC har ikke kommet så langt, men mener de må gå i samme retning som de andre.

Med dette som bakgrunn må vi finne løsninger der vi samarbeider med de nye landene om å bygge en sterk fagbevegelse som krever norsk tariff i Norge, noe finnene og danskene allerede har begynt med. Det er viktig å hindre at noen arbeidere brukes som brekkstang for å svekke andres arbeidsvilkår. Det kan hende planen om å allmenngjøre bygningstariffene rundt Oslofjorden kan hjelpe, fordi det kan være med på å samle bygningsarbeiderne om felles krav. Kampen mot sosial dumping viser bare en av mange problemer vi møter med EUs fire «friheter» og målet om styrket konkurranseevne. Når dette skrives, har forfatteren kjennskap til at enkelte av arbeiderne på Borregaard er på vei til Snøhvit for å jobbe, men denne gangen er det ikke ulovlig å utnytte disse Europas underbetalte nomader.

Noter:

1. Bestemmelser om regulering av innvandringen, jfr. lovens § 5 annet ledd. § 2. Alminnelige innvandringsregulerende vilkår for arbeidstillatelse og oppholdstillatelse.

For at første gangs arbeidstillatelse skal gis til søker som nevnt i § 3 til § 5a, med unntak av § 3 annet ledd bokstav c, § 4a første ledd bokstav f og annet ledd bokstav e og § 5a, må følgende vilkår være oppfylt:

1) Det må foreligge konkret tilbud om arbeid utstedt på fastsatt skjema fra arbeidsgiver eller fremlegges standardisert arbeidskontrakt undertegnet av søker og arbeidsgiver. Arbeidstilbudet må stå åpent til oppgitt dato. Arbeidsgiver med forretningssted i riket må stå ansvarlig overfor utlendingsmyndighetene i henhold til loven og forskriften. Har arbeidsgiver ikke forretningssted i riket, må oppdragsgiver med forretningssted i riket innestå for tilbudet overfor arbeidstaker og være ansvarlig overfor utlendingsmyndighetene.

2) Lønns- og arbeidsvilkår må ikke være dårligere enn etter gjeldende tariffavtale, regulativ eller det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke. Utlendingsdirektoratet kan gi nærmere retningslinjer i samråd med Arbeidsdirektoratet.

3) Det må som hovedregel dreie seg om heltidsarbeid for én arbeidsgiver.

2. Utlendingsforskriften § 26. Vilkår for gruppearbeidstillatelse. Arbeidsgiver i riket kan søke om tillatelse til å ta i arbeid et bestemt antall utenlandske arbeidstakere for tidsbegrenset oppdrag (gruppearbeidstillatelse), jfr. lovens § 10 første ledd. Arbeidsgiver med forretningssted eller fast representant i riket må stå ansvarlig overfor utlendingsmyndighetene i henhold til loven og forskriften. Har arbeidsgiver ikke dette, må oppdragsgiver med forretningssted i riket stå ansvarlig overfor utlendingsmyndighetene. For øvrig gjelder bestemmelsene i § 2 første ledd nr. 2 og 3 og tredje ledd.

3. NHO sitt høringssvar om overgangsordninger. Enhver arbeidstaker i en bedrift i Norge, norsk eller utenlandsk, vil lønnes etter bedriftens til enhver tid gjeldende lønnssystem. Dette innebærer at det i praksis ikke vil forekomme sosial dumping på arbeidsmarkedet innenfor EØS-området. Mange virksomheter er bundet av tariffavtaler, andre ikke. Bedrifter uten avtale driver like seriøst og skikkelig som dem med tariffavtale, dels på et noe lavere lønnsnivå enn tariffavtalens, dels på et noe høyere. Å gjøre diskusjonen om sosial dumping til et spørsmål om tariffavtale er derfor irrelevant. (…)

Det er et viktig poeng at østeuropeiske arbeidstakere på kortvarig oppdrag i Norge betaler skatt til sine hjemland og har alle sine øvrige utgifter (boligutgifter, lån etc.) knyttet til dette landets lave kostnadsnivå. Det er slik at hundre norske kroner brukt i Polen gir en kjøpekraft som er 2,5 ganger større enn her i landet. På denne bakgrunn kan det vanskelig hevdes at utenlandske arbeidstakere på entrepriseoppdrag i Norge, automatisk innebærer sosial dumping. (…)

Praksis i dag er at spørsmål om bruk av innleie og underentrepriser drøftes med tillitsvalgte i bedriftene. Det er i tillegg fremmet forslag om å gi tillitsvalgte rett til innsyn i lønns- og arbeidsvilkår hos underentreprenører i forbindelse med tjenesteleveranser, anbud og underentrepriser. En slik ordning bryter fundamentalt med prinsippet om arbeidsgivers styringsrett. (D.T.s understrekninger.)