av Reidun Heiene

Kritikerne har krevd at WTOs ansvarsområde må reduseres: «No new round, – turn around!» «Our world is not for sale. WTO: Sink or shrink!» I stedet ble en utvidelse av WTO vedtatt. USAs forhandlingsleder sa at «WTO har fjernet skampletten fra Seattle».

Tankene gikk til de mange fattige mennesker verden over som fortviler over WTO, og den internasjonale miljøbevegelsen uten mulighet til å påvirke prosessen. Det virket fåfengt å drive lobbying. Den norske delegasjonen var svært tilgjengelig for medier og frivillige organisasjoner, for å imøtegå kritikken om manglende demokrati. WTO later som om «demokrati» er det samme som «tidlig innsyn». Konferansehotellet var en festning omgitt av antiluftskyts, tungt bevæpnet militære og politi. Man trengte 30.000 kroner til reisen og adgang til konferansen for å komme. Flokker av hvitkledde sikkerhetsvakter og medhjelpere på alle hjørner sørget for at vi kom dit vi skulle og ingen andre steder.

Det eksisterte en skjør allianse mellom de frivillige organisasjonene og de fattige lands regjeringer. Disse regjeringene krevde i Doha stans i utvidelsen av WTO-regelverket. Men de står ofte på WTO sin sine når det gjelder miljøsaker og fattigdom. Derfor utfordret de aldri WTOs grunnprinsipp: Gradvis og økende liberalisering på alle områder (bortfall av statlige reguleringer). Derfor gav de opp kampen når presset ble stort. Mange av dem har eierandel i den internasjonalt orienterte delen av sitt lands næringsliv. De har for stor interesse av «business as usual».

Etter et råkjør mot de fattigste landene fikk de rike land oppfylt nesten alle sine krav. Det ble bestemt at en ny forhandlingsrunde skulle starte. Det ble vedtatt forhandlinger om fem av de seks nye temaene fattige land hadde nektet å forhandle om. Det starter en «minirunde» umiddelbart, mens arbeidsgrupper forbereder resten av temaene til forhandling etter neste ministerkonferanse om to år.

Det forhandles allerede om landbruk, TRIPS (patentregelverket) og GATS (tjenesteregelverket) i henhold til eksisterende avtaler. Man tar sikte på nye forpliktende avtaler i WTO innen år 2005. USA og EU så det hele som en historisk seier. Norske delegater sa også at ministererklæringen er gunstig for oss.

De nye forhandlingene skal defineres og styres av en ny komite i Genève (Trade Negotiating Committee). Forhandlingene skal være en enhetlig prosess, dvs. en «runde» fram mot 2005. Det har årlig vært ca. 3000 møter i Genève, noe som favoriserer land med store delegasjoner. Uganda har for eksempel en representant, mens de 29 fattigste landene periodevis har hatt en representant på deling. Det forventes en kraftig økning i antall møter når de nye arbeidsgruppene kommer på plass.

Effektene av dagens regelverk fra 1994 er ennå ikke synlige, fordi en regel først blir tydelig når saker blir behandlet i WTOs tvisteløsningspaneler. Her er bare få saker ferdigbehandlet. I tillegg er det noen effekter som først vil vise seg når overgangsperiodene går ut. For en oppsummering av WTOs struktur og temaer som allerede forhandles, se ForUMs temaark om WTO på www.global.no (under WTO/introduksjon).

Forhandlingene på innsiden

Forhandlingene ble fordelt i 6 arbeidsgrupper skulle løse kontroversielle temaer. Disse var gjennomføring av eksisterende avtaler, landbruk, TRIPS, regler og antidumping, investeringer og konkurranse, samt miljø. En «Comittee of the Whole» (COW) hvor alle 142 land var representert, førte prosessen omkring ministererklæringen i sin helhet, så det var der avsluttende forhandlinger ble ført.

Mange fattige land sa at de ikke ville godta forhandlinger om nye temaer. I stedet ville de at rike land gjennomfører og oppfyller sine forpliktelser i eksisterende avtaler («implementering»). Mange rike land har nemlig ikke åpnet sine markeder slik de har forpliktet seg til. Disse sakene har skapt turbulens i WTOs hovedkvarter i Genève det siste året.

Land som motsatte seg nye temaer, var blant annet India, Pakistan, gruppen av afrikanske og karibiske land og de minst utviklede landene. De utgjør rundt 80 land; dvs. over halvparten av landene i WTO. Det gikk rykter om at de i Doha ble utsatt for sterkt press og løfter om økonomisk støtte eller trusler om frafall av bistand.

Men de gav tidlig signaler om at de ikke ønsket å blokkere en ny forhandlingsrunde. De sa at det var manglende forhandlingskapasitet, ikke manglende vilje, som gjorde at de sa nei til nye temaer. Tanzanias hovedforhandler sa på en pressekonferanse nest siste dagen at det ikke under noen omstendighet ville bli aktuelt å bryte forhandlingene. Han sa at de fattigste landene hadde mer bruk for WTO enn de rike landene. Dette står i sterk kontrast til holdningene til viktige grasrotbevegelser i mange av de fattige landene.

Det var to ganger lagt fram utkast til ministererklæring på forhånd, hvor flere nye temaer var foreslått. Dette hadde ført til raseri hos flere fattige land. Det ble stilt spørsmål om det var lovlig at hovedrådet sendte ut en så kontroversiell tekst. WTO avviste dette med at slikt har vært gjort tidligere og dermed har presedens.

Den norske delegasjonen kommentere saken med at det ikke er uvanlig å uttrykke raseri underveis i forhandlinger; at bruk av sterke formuleringer kan være et taktisk trekk. Det faktum at et slikt utkast eksisterte, økte sjansene for å nå målet i Doha. Teksten endret seg litt fra dag til dag, men den var i innhold og oppbygning svært lik teksten som var sendt ut på forhånd.

I Seattle var det mye kritikk av lukkede møter med få land («green room»-prosesser). Denne typen møter fant også sted i Doha, selv om man prøvde å legge mye til COW for å unngå kritikk.

De norske forhandlerne kunne ikke forstå at lukkede møter er noe å henge seg opp i. «Alle internasjonale forhandlinger er slik,» forklarte de overbærende. De forsikret oss at alle ble like mye hørt, at man forhandlet inn mot et «midtpunkt» hvor alle hadde gitt og tatt omtrent like mye. Forhandlinger er nødvendigvis hemmelige, fordi man bare gir litt som en del av en pakke. Man vil tape på forhånd hvis man offentliggjør hvilke forhandlingskort man har på hånda, eller hvilke sekundærposisjoner man vil ta hvis en strategi ikke lykkes.

Frivillige organisasjoner kritiserte utvelgelsen av de seks arbeidsgruppelederne. De var plukket ut blant land som på forhånd signaliserte ønske om en ny runde. I tillegg til «green room»-prosesser hadde vi fått «green men» utvalgt for å lede dem. De norske forhandlerne mente ikke at utvelgelsen var kritikkverdig. En av dem kommenterte lattermildt at «hvis de frivillige organisasjonene ikke har mer å beskjeftige seg med, altså, da …»

Det var et tankekors at vi som kritikere endte med et fokus på prosessen, ikke innholdet i det som skjedde.

Norges hovedforhandler i Genève hadde fått så godt rykte som konstruktiv brobygger i WTO at han ble takket spesielt i åpningstalen på konferansen.

Den nest siste dagen ble Norge med blant ca. 30 land som ble innkalt rundt midnatt av ledelsen i WTO til et møte. Her ble det mint om tidspresset. Landene ble bedt om å gå bort fra sine primærstandpunkter og definere sin «smertegrense» innen forskjellige temaer. Det meste var allerede på plass. Det syntes da å være bare et titalls kontroversielle formuleringer i en tekst på 52 lange paragrafer.

De fem nye temaene er:

1. Forholdet mellom WTO og internasjonale miljøavtaler, samt handel med miljørelaterte varer og tjenester.
2. Investeringer, med sikte på å fjerne hindringer for investorer og store selskaper som etablerer seg i andre land.
3. Konkurranse, med sikte på like regler i alle land vedrørende konkurranse mellom selskaper av privat eller statlig natur.
4. Innsyn i offentlige innkjøp.
5. Forenkling av regler og skjemaer knyttet til import, transitt og eksport (handels-facilitering).

Mange land, inkludert USA, ønsket en ny runde med noen få nye temaer. Viktigst var fire temaer som ble avvist av u-landene i Singapore i 1996: Investeringer, konkurranse, offentlige innkjøp og handels-facilitering. OECD-landene satset hardt på Singapore-temaene. Deres transnasjonale selskaper vil dra fordel av regler som hindrer statlig regulering når de investerer og etablerer seg i andre land.

I tillegg ønsket de miljø- og arbeiderstandarder til forhandling. Fattige land ønsket ikke de to siste, fordi de frykter «selektiv proteksjonisme» – at rike land skylder på dårlige produksjonsforhold der de har egeninteresse av å nekte import. Frivillige organisasjoner er skeptiske på grunn av at forhandlinger i WTO om disse temaene kan gi bindende regler i favør av de store selskapene, i stedet for sikring av miljøet og reelle arbeiderrettigheter. Miljø, men ikke arbeiderstandarder, kom inn som nytt tema til forhandlinger.

EU og noen få andre land ønsket bortimot 20 nye temaer. Dette skyldes nok at EU kjemper for å få beholde sin landbruksstøtte og trenger andre «kort» å gi i forhandlingene, samt at landene er forskjellige, og alle må få noen ønsker oppfylt for å godta EUs helhetssyn.

Innholdet i ministererklæringen

Ministererklæringen er politiske vedtak på ministernivå. Den binder forhandlerne i WTO, som ofte er jurister og byråkrater, for årene som kommer. Derfor var tautrekkingen hard om innholdet i ministererklæringen. For den fulle teksten og analyser av den, se www.wtowatch.org. For noen temaer er det tekniske språket så spesielt at en forklaring trengs. I andre sammenhenger er språket greit for eksempel «miljø», men kritikerne sier at dette ikke må forhandles i WTO hvor økonomiske interesser så ofte overstyrer alle andre hensyn. I det følgende kommenteres temaene knyttet opp til de enkelte paragrafene for de mest debatterte sakene.

Introduksjon (pre-ambulary language) pkt. 1-11: Dette er ikke juridisk forpliktende.

Implementeringsrelaterte saker, pkt. 12: Norge tok våren 2001 rollen som brobygger ved å dele disse inn i enkle eller konfliktfylte saker, slik at landene kan godta nye forhandlinger uten at de vanskeligste spørsmålene er løst.

Det skal forhandles om implementering. Noen av disse sakene skal tas opp relativt raskt, mens de resterende skal defineres i den nye «Trade Negotiation Committee». Norges hovedforhandler i Genève mente at denne paragrafen var gull verdt for de fattige landene, men at få skjønte det ennå.

Landbruk, pkt. 13-14. Her er forhandlinger i gang siden våren 2000, i henhold til WTOs prinsipp om gradvis økende liberalisering. Landbruk regnes som svært kontroversielt. Rike og fattige land begge kjemper om markedsadgang og vil samtidig beskytte sine egne produsenter.

En sterk pressgruppe i WTO er Cairns-gruppen (blant annet Australia, Argentina, Uruguay, Canada), som kjemper for full markedsadgang i alle land for matvarer og fjerning av alle subsidier. Norge har i disse sakene støttet seg på EU og Japan som ønsker et «multifunksjonelt» landbruk, dvs. at det skal være lov til å ta samfunnsmessige hensyn utover matvarebehovet.

Doha-teksten innebærer ikke plutselige endringer, så sant retningen på endringene er som før. Likevel presiseres det at det skal arbeides fram mot «fundamentale reformer» i dagens produksjon for å unngå restriksjoner og forstyrrelser i matvaremarkedet. Landene skal imidlertid kunne be om å få ta ikke-handelsmessige hensyn underveis. Særlig vanskelig var det for EU å godta en formulering om at man tar sikte på å fase ut eksportsubsidier, som EU har mye av.

Aktørene ved forhandlingsbordet kjemper for økt handel, ikke for småskalaproduksjon eller økologisk fornuftige produksjonssystemer. Alliansene går på kryss og tvers innenfor og utenfor WTO.

Tjenester (GATS) pkt. 15: Her er forhandlinger i gang siden våren 2000, i henhold til prinsippet om gradvis økende liberalisering. Temaet regnes som lite kontroversielt i WTO, til tross for store folkelige protester både i rike og fattige land. Kritikerne frykter konsekvensene av konkurranseutsetting i alle land innen viktige områder som helse, utdanning, energi og vannforsyning.

Markedsadgang for varer som ikke er landbruksvarer, pkt. 16: Her åpnes for nye forhandlinger om en del varekategorier som bare summarisk er en del av de gamle avtalene. Fattige land frykter krav om redusert toll, som kan bety tapte arbeidsplasser i lutfattige land. Saken var for lite viktig til å få oppmerksomhet i Doha. Som en kuriositet kan nevnes at fisk, siden det ikke dekkes av landbruksavtalen, behandles som industrivare i WTO. Dette er gunstig for Norge som eksportør.

Intellectual property rights (TRIPS, patentregelverket), pkt. 17-19: Her er forhandlinger i gang siden våren 2000, i henhold til prinsippet om gradvis økende liberalisering. TRIPS er en merkelig avtale i en avtale om «fri» handel. I stedet for statlig regulering arbeides det for sterk regulering i storselskapenes favør, i form av patentrettigheter. I praksis har dette vist seg å gi monopolstilling for selskaper i en del tilfeller.

Den mest omstridte paragrafen omhandler patent på levende organismer. Det kan kalles tyveri av kunnskap når vestlige selskaper tar patenter på planter utviklet i fattige land. Mange frykter også mer sult som følge av monopolrettigheter for selskaper som selger såkorn.

Som vanlig er regjeringene langt mer villige til å gi etter for press i WTO enn bondebevegelsene i sine land. Rike lands miljø- og forbrukerorganisasjoner er bekymret for genmat og regler som fremmer industrimessig heller enn økologisk matproduksjon.

Et annet spørsmål er lands rettigheter til å avvike fra patentrettene når det gjelder å sikre tilgang til medisiner ved nasjonale kriser. På dette punktet ble det laget en tilleggserklæring som stadfester en slik rett. Dette ble regnet som en seier for u-landene, men innebærer i realiteten lite nytt, etter saken om AIDS-medisiner i Sør-Afrika tidligere i år.

TRIPS ble vedtatt da WTO ble dannet I 1994. De fattigste landene (G77) og den internasjonale miljøbevegelsen har vært motstandere av TRIPS hele tiden. De krever at patentrettene ikke må komme i konflikt med rettighetene til tradisjonelle produsenter og brukere, at patent på levende organismer forbys, og at FNs konvensjon om biodiversitet må ha forrang foran TRIPS.

TRIPS ble godtatt under forutsetning av en senere gjennomgang (review). USA vil nå bare godta en vurdering av hvorvidt avtalen er innført i medlemslandenes lovverk, mens fattige land hevder at selve teksten skal revideres. De sitter nå med skjegget i postkassa.

Forholdet mellom handel og investeringer, pkt. 20-22: Investeringer er et «Singapore-tema» som var svært viktig for fattige land, og derfor blant de mest kontroversielle. Dette har vært forsøkt tidligere under mange navn, men reelle forhandlinger er blitt avvist i WTO til nå. Det vil bli press for å lage liknende regler som i den gamle MAI-avtalen i OECD.

Et nytt regelverk om investeringer kan frata fattige land muligheten til å styre finanser og investeringer til utvikling og oppbygging av landet. Det ble bestemt å opprette en arbeidsgruppe som skal forberede forhandlinger etter neste ministerkonferanse om to år.

India truet med å bryte forhandlingene i Doha på grunn av investeringer og konkurranse, og det ble et døgn ekstra. Teksten sier at dette skal forhandles etter neste ministerkonferanse om to år, basert på konsensus om måten forhandlingene skal finne sted på. India krevde at det skal være konsensus om hvorvidt det skal forhandles, men teksten ble ikke endret. Det ble et kompromiss ved at ordstyrers sammendrag av debatten sier at det skal kreves konsensus om hvorvidt Singapore-temaene skal inn til forhandlinger, mens teksten i ministererklæringen står uendret.

I prinsippet kan land blokkere forhandlinger da, men få tror at det er realistisk etter Doha.

Interaksjon mellom handel og konkurransepolitikk, pkt. 23-25: Konkurransepolitikk er et annet «Singapore-tema» som mange fattige land regner som svært viktig.

Vestlige land, særlig USA, har en politisk tradisjon med en viss kontroll av selskaper i monopolstilling, jfr. saken mot Microsoft. Fattige land frykter at regler om dette vil kunne brukes av transnasjonale selskaper for å ødelegge en favorisert stilling for statlige eller private nasjonale selskaper, også hvis dette er i befolkningens interesse.

Avgjørelsen er i prinsippet utsatt, slik som for investeringer, og forventes å bli et kamptema ved neste ministerkonferanse.

Innsyn i offentlige innkjøp, pkt. 26: Selv om det i første omgang skal forhandles om bare «innsyn» i offentlige innkjøp, noe rike land begrunner med kamp mot korrupsjon, frykter fattige land at det på lengre sikt vil bli lagt føringer på og regler for offentlige innkjøp. Politisk styrte valg kan da komme i konflikt med WTOs mål om mest mulig uregulert konkurranse i det internasjonale markedet hvor varer eller tjenester tilbys.

Forhandlinger av dette «Singapore-temaet» er utsatt til etter neste ministerkonferanse om to år.

Handels-facilitering, pkt. 27. Rike land argumenterer med at det vil forenkle internasjonal handel dersom det blir mer ensartede regler for import, eksport og varer i transitt, samt mer ensartede skjemaer og prosesser for søknader. Fattige land frykter at med de maktforhold som er i WTO i dag, vil disse reglene og skjemaene bli effektiver redskaper for rike lands storselskaper. De kan få lettere tilgang til andres markeder, samt også ta over håndteringen av import, eksport og transitt i andre land.

Forhandlinger av dette «Singapore-temaet» er utsatt til etter neste ministerkonferanse om to år.

WTO-regler, pkt. 28-29 og tvisteløsningsmekanismen, pkt. 30: Dette fikk liten oppmerksomhet.

Handel og miljøet, pkt. 31-33 Store deler av den internasjonale miljøbevegelsen er redd for å få miljøregler i WTO hvor avgjørelsene ofte faller i de store selskapenes favør. De mener også at multilaterale miljøavtaler må være overordnet WTO-regelverket, noe som ikke er sikret dersom dette skal opp til forhandling i WTO.

Det ble vedtatt å forhandle, uten forutinntatte meninger om resultatet, om forholdet mellom WTOs regler og internasjonale miljøavtaler. Det presiseres at forhandlingene ikke må skade land som ikke har undertegnet miljøavtaler (som for eksempel Kyoto-protokollen).

Avgjørelser i WTOs tvisteløsningspaneler har hittil ikke falt ut til fordel for miljøsakene, og man frykter at WTO igjen skal øke sin makt når dette forhandles om.

Det ble også vedtatt å forhandle om reduksjon av toll og andre handelshindringer for miljørelaterte varer og tjenester. Herunder kommer bl. a. energi og vannforsyning. Fri konkurranse her kan bety miljømessige katastrofer.

Videre ble det vedtatt at WTOs arbeidsgruppe om miljø skal vurdere saker relatert til effekten av miljøspørsmål på forhandlinger om markedsadgang, merking av varer ut fra miljøhensyn mm. Det ble gjort klart at arbeidet og forhandlingene ikke må forskyve maktbalansen i form av rettigheter og plikter medlemsstatene har i dag. Dette siste kan slå negativt ut, fordi mange av WTOs regler i dag ikke tar tilstrekkelig hensyn til miljøet.

Elektronisk handel, pkt. 34: Dette var lite kontroversielt, til tross for at u-landene sterkt motsatte seg temaet da det kom inn i ministererklæringen fra Singapore.

Små økonomier, pkt. 35. Handel, gjeld og finanser, pkt. 36. Handel og teknologioverføring, pkt. 37. Teknisk samarbeid og kapasitetsbygging, pkt. 38-40. De minst utviklede landene, pkt. 42-43: Her er en del pene formuleringer om støtte til de fattigste landene, men uforpliktende.

Spesiell og differensiert behandling, pkt. 44. Dette er «unntaksklausuler» som gir fattige land lov til å gjøre unntak for å sikre behovene til de fattigste delene av sine befolkninger, og også tar sikte på å overkomme urettferdige effekter som skyldes dårlig kapasitet. Her stadfester ministererklæringen at prinsippet skal kunne anvendes bredt innenfor mange avtaler og temaer. Dette regnes som viktig for fattige land av de som godtar WTO som ramme, men mange kritikere regner dette som mager trøst for et tvers gjennom urettferdig regelverk.

Videre organisering av arbeidet, pkt. 45-53: I disse paragrafene defineres at arbeidet skal ta form av en enhetlig prosess, dvs. at det blir en «forhandlingsrunde» med sikte på nye avtaler ved avslutningen. Fattige land hadde motsatt seg dette. Det er spesifisert at noen av implementeringstemaene kan avsluttes tidligere hvis de er ferdigforhandlet.

De frivillige organisasjonene i Doha

Ca 600 personer var i Doha med akkreditering for frivillige organisasjoner (Nongovernmental Organizations, NGOer). Halvparten av disse var relatert til handelsinteresser. Av de andre representerte 70-80 personer svært kritiske NGOer med fokus på fordeling og miljøspørsmål.

Greenpeace lå i bayen med Rainbow Warrier og aktivister fra flere verdensdeler. Store organisasjoner som Third World Network, South Centre, Via Campesina, Attac, Public Citizen, International Coalition of Concerned Citizens og Friends of the Earth var representert. Mange av disse spilte en viktig rolle i Seattle.

Det har vært et skille mellom NGOer som tror på reform av WTO og de som avviser WTO fullstendig. Skillet mellom disse synes å ha blitt mer utydelig. En del organisasjoner som var milde i sin kritikk i Seattle, er blitt tydeligere i sin avvisning av WTO siden da. Dette gjelder noen fagforeninger og miljøorganisasjoner, inkludert, så vidt jeg kan skjønne, Greenpeace.

Såkalte kritikere kommer ofte til orde ved toppmøter vedrørende kvinner, miljø, fattigdom osv., men uten grunnleggende kritikk. Slik er det nok i WTO-sammenheng også, men disse er lite synlige, da deres budskap flyter sammen med WTOs eget budskap. Det sies stadig fra WTOs ledelse at organisasjonen har lært; nå skal de bekjempe fattigdom og satse på demokrati («transparency»).

Mange av de svært kritiske organisasjonene har fått større selvsikkerhet på sin representativitet etter de store demonstrasjonene rundt toppmøter. Kunnskapen om WTO har økt blant mange aktivistgrupper og befolkningene i mange land. De 78-80 aktive kritikerne i Doha lot seg i liten grad kjøpe opp av sin status som «insidere». De var dypt opprørt over det som skjedde, og klarte i stor grad å holde seg til standpunktene til sine allierte utenfor Doha. De hadde små demonstrasjoner på kongressenteret hver dag. Budskapet var i hovedsak sterk avvisning av WTO. Enkelte grupper jobbet med noen saker, for eksempel medisiner i TRIPS, uten å engasjere seg i bredere motstand.

Noen av dem står i en tradisjon med å drive lobbying opp mot byråkrater og forhandlinger. Det blir lett til at slike «byråkrat-aktivister» bruker mye tid på flikking på formuleringer og saker som ikke endrer systemet. Samtidig har de tilgang til det som skjer på innsiden og kan «oversette» det til andre aktivister. Noen organisasjoner har forskere som på heltid analyserer det juridiske innholdet og effekten av forslag som kommer på bordet. Disse representerer en ressurs som ikke erstatter brede folkebevegelser, men som fungerer som viktige støttespillere og gjør informasjon tilgjengelig.

Det virker fåfengt å drive lobbying i WTO. Det er Doha er et nærmest selvlysende eksempel på. Men aktivistenes manglende innflytelse er ikke hovedproblemet. Det verste er at størstedelen av verdens befolkning ikke er representert. Nesten bare næringslivsinteresser er til stede, både i forberedelser og forhandlinger. En liten kjerne av aktivister kan ikke og bør ikke erstatte folkelig deltakelse. Vi må gå tilbake og hjelpe til med å bygge demokratiske samfunn. Vi må få makt flyttet fra et globalt til et regionalt, nasjonalt og lokalt nivå. Det er dette den globale motstandsbevegelsen handler om. Dette er ikke en «antiglobaliseringsbevegelse», men en internasjonal pro-demokratibevegelse.

av Per-Gunnar Skotåm

Norge har sendt norske soldater ut i kamp uten noen form for politisk behandling. Faktisk var det en hemmelighet inntil det kunne leses i amerikanske aviser. Det løper en flokk soldater rundt i den afghanske fjellheimen med norsk flagg på skuldra uten at Norge folkerettslig sett er i krig med noen.

For første gang siden 2. verdenskrig har norske styrker deltatt i stridshandlinger over så lang tid at det kan kalles et felttog. De norske styrkene har vært enheter fra hærens jegerkorps og marinejegerkommandoen. Disse har vært utplassert i fjellterrenget for å rekognosere og utpeke mål for amerikanske fly, artilleri og helikoptre. De norske styrkene var på plass før operasjonen som USA har kalt Operasjon Anaconda, ble iverksatt. Operasjonen som nå offisielt er avsluttet under dette navnet, har med utplasseringsfasen gått over tre uker.

Operasjon Anaconda som ledes av USA har foregått i fjellområdene i nærheten av Gardez i Paktiaprovinsen i Afghanistan. Det uttrykte målet har vært å drepe det som USA karakteriserer som restene av al-Qa’ida og Taliban. De to betegnelsene må forstås slik at med al-Qa’ida menes utenlandske støttespillere for Taliban – som er betegnelsen på afghanere som var en del av regimet som satt inntil det ble nedkjempet av vestlige og afghanske styrker.

Ved å lese de uttalelsene som kommer fra offisielt amerikansk og afghansk hold ved interimregjeringa, kommer det tydelig fram at Operasjon Anaconda er en rein likvidasjonsoperasjon.

De første nyhetsmeldingene fra amerikanske militære beskrev harde kamper mot oppimot 2.000 al-Qa’ida og Taliban. Disse ble erstattet med seiersmeldinger om at mer enn 500 av disse var drept, og at resten flyktet eller gjemte seg i huler. Kriteriet for at USA kalte operasjonene for seiersrike, var nettopp det store antallet drepte. Etter hvert har dette blitt avløst av mer nøkterne tall, og det snakkes nå om opp mot 50 drepte og det samme antall tilfangetatte. Seiersmeldingene har blitt erstattet av modererte oppsummeringer hvor operasjonene ikke ble det gjennombrudd man hadde håpet på vestlig side på forhånd. Bakgrunnen for nedtoningen av suksessen skyldes nettopp mangelen på døde. De fleste kom seg unna. Enten til Pakistan eller til andre områder av Afghanistan.

USA med Norge på slep har begynt å telle lik som de gjorde det i Vietnam som sin målestokk på suksess .

Det meldes om at USA planlegger nye angrep i Afghanistan etter Operasjon Anaconda. Danske spesialstyrker reiser hjem, men de norske styrkene blir.

Storbritannia vil sende ytterligere 1.700 soldater til Afghanistan, noe som vil utgjøre den største britiske styrken på fremmed jord siden Golf-krigen i 1991.

Første fase

Første fase hadde som underliggende målsetting å erstatte det sittende Taliban-regimet med ett mer kontrollerbart regime. Med begrunnelse at man jaktet på Osama Bin Laden rettet man i hovedsak angrepene mot Taliban-regimets infrastruktur og installasjoner. Jakten på Bin Laden og al-Qa’ida nettverket fungerte i hovedsak som begrunnelse og påskudd for denne destabiliseringen av regimet . Den ble gjennomført med teppebombing av store områder. Resultatet ble drap av uskyldige afghanske sivile i samme omfang som de som ble drept i terroranslaget i New York 11. september.

Målsettinga i fase 1 var å innsette den sittende interimregjeringa med en blanding av afghanske teknokrater som tidligere har tjent amerikansk oljekapital, representanter for Nordalliansen og tidligere krigsforbrytere som var i Sovjetunionens tjeneste. Denne regjeringa har svak anseelse og lav autoritet blant de pashtunske klanslederne. Forsøk fra USA på å vinne oppslutning blant viktige pashtunske kommandanter ved økonomisk og materiell bistand har heller ikke lykkes.

Representanter for Nordalliansen og samt militslederen Dostum som stilte seg til rådighet for Sovjet med blodige overgrep på sin egen befolkning som resultat, vil som representanter for Interimregjeringa ikke ha noen autoritet i de pashtunske kjerneområdene. Heller tvert om. Det vil bli oppfattet som en provokasjon som garantert vil møte aktiv militær motstand. USA har derfor ingen andre enn seg sjøl og resten av den vestlige koalisjonen tilgjengelig for å løse militære oppdrag i dette området.

Fase 2

Under den pågående fasen, fase 2, gjennomføres større bakkeoperasjoner utenfor byen Gardez i Paktia-provinsen i Afghanistan. Norske spesialstyrker sammen med soldater fra den afghanske interimregjeringa, Australia, Canada, Danmark, Frankrike, Tyskland og USA hvor sistnevnte har kommandoen. Det opplyses at de norske styrkene har som oppgave å bruke optisk og elektronisk målsøkingsutstyr fra bakken for å lede raketter, granater og bomber på identifiserte mål.

De smarte bombene er ikke smartere enn personellet på bakken. Feilbombing skyldes ikke teknologiske feil, men menneskelige feil og er et identifiserbart ansvar. I et område hvor de man påstår seg å jakte på ikke skiller seg i adferd, uniformering eller innkvartering fra lokalbefolkningen for øvrig vil drap på uskyldige ikke være til å unngå. Det meldes fra offisielt amerikansk hold at 16 personer som man antar var flyktende soldater fra al-Qai’da, ble drept da 3-4 kjøretøy ble bombet. Legg merke til ordet antar.

I den grad norske styrker fikserer mål for bombing som dreper sivile, bringer det oss inn blant krigsforbryternasjonene.

Enhver som kjenner Afghanistan, veit at det er en del av tradisjon og kulturell identitet at man er bevæpnet når man reiser eller beveger seg i og utafor egne landsbyområder. Det finns ingen ytre trekk ved folk som signaliserer politisk eller organisasjonsmessig tilhørighet.

At Norge nå aktivt deltar i krigen mot et av de fattigste og mest utpinte folk i verden, er en tragedie for Afghanistan og for Norge. Norge har sendt tropper halve jorda rundt og gått til krig uten krigserklæring. Det i seg sjøl er et brudd på folkeretten. Norge deltar i en koalisjon med USA hvor krigsfanger fra al-Qa’ida og Taliban ikke behandles etter Genève-konvensjonen, men utsettes for fysisk mishandling og psykologisk tortur. Det i seg sjøl er et brudd på folkeretten og undergraver den rett Norge vil ha til å påberope seg at norske soldater skal behandles etter folkeretten, skulle de bli tatt til fange.

Norge i krig – uten politisk behandling

Norge har sendt norske soldater ut i kamp uten noen form for politisk behandling. Faktisk var det en hemmelighet før det kunne leses i amerikanske aviser. Med andre ord løper det nå en flokk soldater rundt i den afghanske fjellheimen med norsk flagg på skuldra uten at Norge folkerettslig sett er i krig med noen.

De vestlige troppene trenger nå inn i de pashtunske kjerneområdene. Dette er områder hvor Nordalliansen og de toneangivende kreftene i den afghanske interimregjeringa har lav og liten innflytelse. Dette er også områder hvor Taliban hadde en viss støtte og sympati. Det er befolka områder og siden det opplyses at det finnes familier sammen med resterende Taliban-soldater i området, kan det tyde på lokal motstand. Det påstås at angrepet er retta mot rester av al-Qa’ida nettverket og gjenværende Taliban-styrker.

Hulekomplekset som det påstås at det kjempes om og fra, er med all sannsynlighet en del av den infrastrukturen som USA finansierte og Pakistan og mujahedin bygde i kampen mot Sovjet på 80-tallet. Disse ligger det mange av i et belte fra Khost/Gardez hvor kampene pågår nå og fram til Tora Bora og Jalalabad i grensestrøkene mot Tribal Area i Pakistan.

For å legitimere sin offensiv inn mot dette pashtunske kjerneområdet – ca. 200 km langt og 100 km bredt – begrunnes det med behovet for opprensking av al-Qa’ida nettverket og Taliban. Uavhengig av hvorvidt det stemmer, kommer dette til å være hovedbegrunnelsen for ethvert militært tiltak fra den USA-ledede koalisjonen framover. Det er den eneste måten USA og Vesten kan skaffe seg legitimitet for de videre militære operasjonene.

I den grad massiv bombing av befolka områder skaper konflikt med lokalbefolkningen (noe som er forståelig) og dette resulterer i motstand mot å underlegge seg, vil denne motstanden bli stemplet som al-Qa’ida og Taliban uansett om det er landsbyboere som ønsker å leve sitt liv i fred.

Nyhetsbyrået AP melder at Saif Rahman Mansour, sønn av en av de viktigste motstandsheltene mot Sovjet på 80-tallet har rømt under amerikanernes angrep. Familien er fra byen Zormat og nyter stor aktelse. Mansour skal visstnok ha brakt en gruppe al-Qa’ida og Taliban-folk til landsbyen i desember etter kampen i Tora Bora-fjellene. Da folk begynte å ane at de kunne sette landsbyen i fare, ble de bedt om å flytte opp i fjellene. Tilfeller som dette med samrøre og identitet mellom lokalbefolkning og Taliban vil det sannsynligvis bli flere av framover.

USAs hengemyr

Sovjet stempla all motstand mot sitt militære nærvær som banditter, Contras og CIA-agenter på 80-tallet. På samme vis er USA i ferd med å skape seg et fiendebilde hvor lokalbefolkningen i Afghanistan vil bli plassert, hvis de ikke underkaster seg. Et forsøk fra USA på å passivisere hele dette pashtunske beltet vil uvergelig utsette folk for krenkelser som vil avle motstand. Denne motstanden vil nettopp bli begrunnelsen for å fortsette operasjonene.

For å kunne bruke Afghanistan som et geopolitisk springbrett nordover mot det tidligere Sovjet må de pashtunske kjerneområdene nøytraliseres. Denne målsettinga vil kunne bli den hengemyra USA for all del vil unngå å havne i.

I Afghanistan vil all motstand mot den USA-ledede militærkoalisjonen bli stempla som kriminell for å legitimere brutaliteten. Her hjemme vil det avspeile seg som forsøk på å stemple krigsmotstanderne som unasjonale og svikefulle fordi vi kritiserer krigseventyret hvor norske soldater er med. De mest høyrøstede er nettopp de som sjøl har opptrådt mest unasjonalt ved å underlegge oss EU og USA, samt foretatt en forsvarsomlegging som har fjerna evnen til å motstå et angrep på norsk territorium.

Vi må fortsette å kritisere de overgrep mot afghanerne norske tropper nå er med på.

Skulle det tragiske skje at norske soldater blir drept eller lemlestet, må kritikken rettes mot den regjeringa som har sendt disse ut for å drepe og dø. Slike tragiske hendelser vil bli brukt av den politiske høytresida for å bygge opp hysteri og hatstemning for ekspansjonistiske militæreventyr. Her må vi holde tunga rett i munnen og huske at sjøl om norske styrker deltar i en urettferdig krig, er det en tragedie både når afghanere eller nordmenn blir drept.

Harmen over at lokalbefolkning i Afghanistan og soldater blir drept, må få et politisk uttrykk mot de som har sendt norske soldater ut. Motstandere av krigen i Norge sin viktigste politiske oppgave nå er å styrke opinionspresset i Norge for at norske styrker deltar i en urettferdig krig og at de norske styrkene skal trekkes tilbake.

Vi opplever at de forsøk på debatt og refleksjon som har vært forsøkt, blir møtt med demagogisk svulstighet fra særlig regjeringspartiet Høyre, hvor en forsøker å skape en stemning av at det er illojalt å kritisere krigføringa siden det er norske soldater som er i kamp. Det bygges opp en stemning av at det er å svikte disse soldatene (med antydning av landssvik mellom linjene) å være kritisk til krigføringa og forlange at de trekkes tilbake til Norge. Det er det motsatte som er tilfelle. Det er landets mest unasjonale elementer som nå har sendt norske soldater halve jorda rundt for å drepe fattigfolk.

Aksjonsformer

Vi lever i en turbulent verden. I forlengelsen av situasjonen i Afghanistan har USA definert ondskapens akse som signaliserer at Irak kan være et mulig angrepsmål. Samtidig er amerikanske styrker etter godkjenning fra Putin på tur inn i Georgia. USA-imperialismen flytter fram posisjoner i et forrykende tempo. Denne framrykkinga vil uvergelig utvikle en variabel og sammensatt motstand. Motstanden vil ha lokal klansmessig karakter, nasjonal karakter, religiøs karakter, sosialistisk revolusjonær karakter osv. Denne motstanden vil være legitim uten at det betyr at motstandere av krigen i Norge ukritisk skal identifisere seg med det politiske og ideologiske innholdet i motstanden til enhver tid.

Den rettferdige harmen vi føler over USA og Norges overgrep i denne del av verden, må gi seg uttrykk i politisk organisasjonsarbeid for å avsløre de folkefiendtlige og imperialistiske intensjonene til elitene i vår del av verden.

Utenlandsk ekspansjon parres alltid med innenlandsk reaksjon. På samme vis som terroranslaget den 11. september har gitt USA-imperialismen og all reaksjon en politisk legitimitet som de ikke har opplevd på 45-50 år, vil feilaktige aksjonsformer her hjemme gi politisk ryggdekning for videre innskrenking av de demokratiske rettighetene. Den rettferdige indignasjonen som mange føler, må gi seg uttrykk i et tålmodig, målbevisst arbeid for å vinne folks tanker og hjerter. Det er en utfordring som kan bli mer krevende enn noen har forutsetning for.

av James Petras

Det sosiale forum (SF) som ble arrangert i Porto Alegre, Brasil, fra 1. til 5. mai 2002 samlet nesten 70.000 deltakere, hvorav 15.000 var fra nesten 5.000 organisasjoner. Deltakerne kom fra 150 land for å delta i de 28 konferansene, 100 seminarene og 700 arbeidsgruppene. Mer enn 3.000 journalister fra radio, tv, aviser og tidsskrifter dekket begivenheten. Men konferansen var delt i to: radikale og reformister.

Som den første store begivenheten mot globalisering etter 11. september og angrepet på Afghanistan, tilbakeviste forumet Bush-Rumsfelds propaganda om at folk i verden må velge mellom USA-imperialismen eller islamsk terrorisme. Porto Alegre viste at den verdensomspennende bevegelsen mot globalisering, er levende og vokser: Dobbelt så mange mennesker deltok i 2002 som foregående år, og det var større dekning i massemedia (unntatt i USA). Gruppene var flere, og antall deltakere var større enn på noe tidligere forum. Den avsluttende demonstrasjonen med 50.000 deltakere mot FTAA (Free Trade Area of the Americas) var den største så langt i Nord- eller Sør-Amerika.

Antakelig like viktig som den fysiske tilstedeværelsen av et stort antall mennesker og organisasjoner, var stemninga i Forum. Det stigende håpet og optimismen gjenspeilet seg i hovedparolen: Her! En annen verden er mulig!

Det var lite å se av den nederlagsstemninga og demoraliseringen som vokste fram i intellektuelle miljøer i USA og Vest-Europa etter 11. september. Håpene om en alternativ verden blandet seg med erkjennelsen av at USAs militære offensiv og ensidige holdning, ville gjøre sosiale, økonomiske og miljømessige forandringer vanskeligere.

I hovedsak skyldtes den mer omfattende dekningen i massemedia, og de mer positive reportasjene (unntatt i USA) nærværet av kjente politikere med sentrale posisjoner (ledende medlemmer av Det franske sosialistpartiet, representanter fra FN og Verdensbanken og lederne av den moderate sosialdemokratiske delen av Det brasilianske arbeiderpartiet osv). De politiske framskritt og resultatene av SF 2002 ble omtalt og fulgt opp av en noe spesiell vinkling i reportasjene. De fleste av journalistene og redaktørene siterte helst de mer moderate kjendisene og de politiske ledernes «seriøse ideer» når de møttes på Det katolske universitetet. Ledere og aktivister fra de jordløses bevegelser ble sjelden sitert og vist bilder av i avisene. Ett eksempel er The Financial Times som 5. februar i år karikerte forskjellen mellom de radikale og reformistene slik:

«I motsetning til de teatralske protestene, var forumet kjennetegnet av en seriøs utveksling av ideer og forslag, slik som endringer i WTOs avtaler om retten til intellektuell eiendom. De fleste av deltakerne sa at de ikke var i mot globalisering, men for en mer rettferdig globalisering med bredere internasjonal deltakelse i beslutningsprosessene.»

I det store og det hele overså massemedia de hundretalls møtene som ble organisert parallelt på universitetsområdet av aktivistgrupper, og de uformelle og formelle diskusjonene mellom radikale og revolusjonære kvinner, ungdommer, bønder og indianske organisasjoner.

Mens massemedia viste til at Verdensbanken, FN og andre offisielle organer «styrket Forumets legitimitet», var det for de fleste aktivistene fra den tredje verden tilstedeværelsen av den store gruppa militante aktivister fra Argentina, som kom rett fra konfrontasjonene med det nyliberale regimet, som gav Forumet dets legitimitet.

Mens mange av lederne henviste til «mangfoldet» i SF, var det sånn at 67 % av deltakerne var fra Brasil, mens deltakerne fra Italia, Spania, Frankrike og Argentina utgjorde 23 %. Hva som var enda viktigere enn de mange nasjonalitetene (som tallene ovenfor antyder var ganske begrenset), var de sosiopolitiske forskjellene mellom de brasilske og europeiske deltakerne.

En beretning om to fora

Den endelige enhetserklæringen jobba fram av alle de sosiale bevegelsene, utrykte en enighet mot nedbetaling av utenlandsgjelda, motstanden mot USAs krig i Afghanistan og solidaritet med palestinerne. Oversikten over mobiliseringsplanene for 2002 viste aktivistenes innflytelse. De programmessige kravene gjenspeilte imidlertid den begrensete tilnærminga til de mer reformistiske NGOene (non government organisations) og de mer kjente personene.

I virkeligheten var SF 2002 delt mellom reformister og radikalere, en deling som kom til uttrykk gjennom de forskjellige organisasjonene og enkeltindividene som var tilstede. Denne delinga var tydelig å se ut fra hvilke steder de forskjellige debattene ble ført, på hvilken måte disse ble innrettet og hvilket publikum de samlet.

Det meste som er skrevet om SF, er ut fra det som skjedde på Det katolske universitetet PUC. Hendingene på PUC var ikke representative for SF, i hvert fall ikke sett med aktivistenes øyne. Det ble hevdet av organisatorer at ca. en femdel av deltakerne på SF var på PUC – for det meste deltakere over førti år fra middelklassen. Utenfor PUC var resten, de fire-femdelene, involvert i mer omfattende politiske diskusjoner som inkluderte diskusjoner om kampen for sosialisme.

På Det katolske universitetet diskuterte, for det meste akademikere, intellektuelle og NGOere med seg selv. Ikke mange bondeledere, byaktivister og fagforeningsfolk deltok. I det store og hele brydde akademikerne seg lite med å kommunisere med de få grasrotaktivistene som var der, og innleggene deres dreidde seg i liten grad å formulere de spørsmålene som de militante var opptatt av. På de parallelle møtene og diskusjonsforumene som fant sted i leirene utenfor, var det mer diskusjon og meningsutveksling mellom aktivister og talere, mer ideutveksling og større vilje til å formulere erfaringene til de militante på grasrota.

Forumet var kraftig polarisert, delt i to. På den ene siden var reformtilhengerne: NGOere, akademikerne, hoveddelen av arrangørene av Forumet, Attac (forkjempere for Tobin-skatt i Frankrike) og ledere av den sosialliberale delen av Det brasilianske arbeiderpartiet. På den andre siden var de radikale fra de De jordløse landarbeidernes bevegelse fra Brasil (MST), intellektuelle aktivister, piqueteros (streikevakter som blokkerer gater) fra Argentina, representanter fra venstrepartier, fagforeningsfolk, byaktivister og solidaritetsbevegelser. Det var betydelige sosiale forskjeller i hvem som deltok på møtene og de folkelige demonstrasjonene.

Ved åpningsmarsjen som ble ledet av de offisielle reformistene, kom demonstrantene fra et stort spekter av grupper. Den uoffisielle marsjen samlet 50.000 demonstranter mot den latin-amerikanske frihandelsavtalen og var organisert av de radikale gruppene, og inkluderte et stort gruppe brasilianske arbeidere, bønder, hjemløse samt militante internasjonalister fra kampene i Argentina, Bolivia og andre land.

Det som var slående i begge demonstrasjonene, var overvekten av grupper, paroler og flagg som representerte venstreradikale og radikale bevegelser, og at antallet reformister og NGOere var mindre synlig. Det var få paroler fra Det brasilianske arbeiderpartiet, Landsorganisasjonen i Brasil (CUT) og internasjonale Attac-grupper. Styrkeforskjellen i mobiliseringen var betydelig. Allikevel, hovedtalerne på begge arrangementene var politikere fra Det brasilianske arbeiderpartiet, som skal delta i valget i år.

Forumet var også delt i synet på hvilken retning det skulle ta. Reformtilhengerne viste til utdrag fra Det sosiale forums lover for å rettferdiggjøre utelukkelsen av zapatistene, Den colombianske revolusjonære hæren og andre folkelige opprør som «politiske bevegelser». På den andre siden slapp de til ledende politikere fra Det brasilianske arbeiderpartiet, Det franske sosialistpartiet etc. Dessuten protesterte MST mot de offisielle representantenes da de utelukket den betydningsfulle argentinske sosiale bevegelsen Mødrene på Maiplassen fra det offisielle SF 2002. MST sendte Mødrene invitasjon og flybilletter til organisasjonens president, Hebe Bonafini.

Delinga mellom reformister og radikale kom mest tilsyne når de skulle definere hva som var hovedkampene og i framleggene. De reformvennlige snakket fremdeles om å vise motstand mot globaliseringen, og motstanden USAs militarisering. De radikale koblet i økende grad de multinasjonale selskapenes ekspansjon med de imperialistiske statene, og snakket derfor stadig mer om antiimperialisme. Dette var ikke bare en uenighet som dreide seg om retoriske forskjeller, men en uenighet med grunnlag i de strategiske perspektivene til konkurrerende retninger.

Mens reformistene brukte et språk som snakket om kontinuerlig mobilisering, satte de i hovedsak sin lit til lobbyvirksomhet og forhandlinger med eliten i Verdensbanken og andre internasjonale finansinstitusjoner for å få løfter om «human globalisering». Mange av de reformvennlige snakker og skriver om «en annen globalisering», om en som inkluderer paragrafer om menneskerettigheter, og en plass ved bordet hos imperialistmaktene og deres banker og CEOer. I motsetning til dette ser de radikale ser på mobiliseringa som noe som vil føre til dannelsen av nye organisasjoner med folkemakt. Disse skal være basert på masseorganisering av byaktivister, nærmiljøorganisasjoner, arbeidere, arbeidsløse bønder, klassebevisste kvinner, indianske og svarte folkerettsforkjempere. De vil skape nye klassebevisste internasjonal bevegelser, slike som Via Campesina som ønsker å gjennomføre radikale endringer i retten til eiendom og i produksjonsforholda. Reformistene, som innretter seg i forhold til «det borgerlige samfunnet», er ikke opptatt av «statsmakt». De er tilfreds med å presse de eksisterende imperialistmaktene til å sikre mer regulering og begrensninger av spekulasjonskapital (dvs Tobin-skatt), og større frihandel for å støtte landbrukseliten i den tredje verden for å sikre den større andeler av markedet i Nord. De radikale viser konkret til klasseorganisering som fokuserer på kjønn, rase og økologi. De erkjenner at selv om reformer er nødvendige, så har disse ikke vært varige og heller ikke blitt satt ut i livet av imperialistene eller de lokale klientstatene. De peker på behovet for en ny statsmakt, grunnlagt på representative forsamlinger på grasrota og sosiale bevegelser som er i stand til å sosialisere produksjonsmidlene og demokratisere de sosiale forholdene. De vil bytte ut den nåværende korporative eliten og velgjørerne deres fra de internasjonale institusjonene. De radikale avviser kravene om plasser ved Verdensbankens bord fordi de anser dette for å være en strategi med binding der den finansielle og strukturelle kontrollen knytter dem til imperialiststatene og de multinasjonale selskapene. Samarbeidslinja er en blindvei som bare beriker NGOerne på bekostning av folket.

På leting etter det minste felles grunnlaget for «enhet mot globalisering», inkluderte de reformvennlige kjente størrelser og politiske representanter fra partier som støtter USAs massakre i Afghanistan, og som gir sin støtte («med reservasjoner») til Bush sin verdensomspennende militære offensiv. De radikale beskrev deres tilstedeværelse som uforenlig med Forumets grunnprinsipper, og noen anarkister kastet i et tilfelle bløtkake for å understreke dette. I den radikale leiren var den disiplinerte sosiale bevegelsene, særlig MST, den dominerende krafta for å forhindre vandalisme fra provokatører og anarkister. De mobiliserte tusenvis av grunnplansaktivister i en massiv, men fredelig politisk styrkeoppvisning.

Mens mange kommentatorer bemerket mangfoldet av grupper og krav, var det få som stilte spørsmål om hvor representative de var. Mange av NGOer er papirorganisasjoner, og flertallet av NGOene fra den 3. verden er medlemmer av små profesjonelle grupper med få eller ingen organiserte støttespillere med liten kraft til å samle. På den andre siden var det et mindre antall representanter fra massebevegelser i Afrika, særlig fra Sør-Afrika og Asia, som representerte hundretusener av grasrotaktivister. Til tross for det, var det de velkjente personene fra diverse NGO-foreninger som fylte scenene og informerte publikum og andre om folkebevegelsene i sine områder. Overrepresentasjonen av representanter fra små organisasjoner og kjendiser gikk på bekostning av de militante, og dette skapte et fordreid bilde i media av det som foregikk. Allikevel, skjevheten forhindret ikke utvekslingen av ideer og erfaring mellom de som sto i frontlinja i kampen. De offisielle samlingene og høringene var preget av en stor overvekt av NGO-folk og intellektuelle, mens arbeidsgruppene og seminarene som gikk parallelt, var en god arena for fruktbart samarbeid mellom aktivister fra betydningsfulle bevegelser engasjert i den omfattende kampen mot imperialismen («globaliseringen»).

I diskusjonene om «alternativer» utrykte de offisielle organisatorene forståelse for en «reformert» imperialisme og en «regulert» kapitalisme, mens de radikale sosiale bevegelsene fikk satt debatten om sosialisme på dagsordenen. Slutterklæringa fra Det sosiale forum gjenspeiler kompromisset mellom reformistene og de radikale. Det ble stilt en radikal diagnose angående problemene i verden, og det ble laget en oversikt over de internasjonale mobiliseringene i 2002. Men de endelige kravene reflekterte for det meste reformtilhengernes dragning mot skrittvise forandringer, og satte til side alle strategiske krav om deltakende sosialisme og imperialismens nederlag.

Konklusjon

Med imperialistiske krigsskyer i horisonten, en voksende stagnasjon i verden, og med Washington aktivt engasjert i å bygge sitt nye handelsimperium fra Latin-Amerika til Sentral-Asias oljefelt, er det lite rom for reformistisk politikk. Som president Bush har fastslått, enten knytter man seg til imperiet, eller så forsvinner man. Høyresvingen til dem organiserte Sosialt forum 2002, minimumsprogrammet deres og den betydninga de legger i moderate kjendiser er neppe en måte å bygge motstand mot USA-imperialismens offensiv. Den nye imperialismen polariserer verden på en måte som stemmer med de radikales analyser. Omfanget og dybden av USAs militarisering kan ikke bekjempes ved hjelp av sporadiske protester fra et NGO-nettverk uten en organisert folkelig støtte. De radikale sosiale bevegelsene som bygger slagkraftige lokale, nasjonale og regionale antikapitalistiske bevegelser og som aksjonerer mot statsmaktene, er mye mer effektive enn de internasjonale jordomreisende NGOere.

Det sosiale forum 2003 har et år på seg til å vurdere de nye omstendighetene, og vil forhåpentligvis overgå den omfattende samling som kom til syne i SF 2002. Det er nå mulig å sette på dagsordenen utvikling og radikalisering i overensstemmelse med de historiske realitetene. Å gjøre det annerledes vil føre til en ny parole: «Et annet Sosialt forum er mulig».

Bokomtale ved Gunnar Rutle

Den som en gang har fått muligheten til å besøke Kurdistan glemmer det ikke lett. Erling Folkvord var i Kurdistan første gang i 1994. Og glemte ikke. Tvert imot: Etter mange reiser som til sammen har strukket seg over et halvt år, og etter omfattende lesning, har han skrevet bok. Til glede for alle oss andre som bryr oss om dette undertrykte folket.

Da han i 1997 bestemte seg for å skrive denne boka fikk han med seg fotografen Veronica Melå. Hun har vært med på mange av reisene.

Det fins ikke mange bøker om eller fra Kurdistan på norsk. I norske historielærebøker finner du ikke mye om Kurdistan. For oss som ikke er kløppere i fremmedspråk har det vært vanskelig å skaffe seg kunnskap. Nå er det blitt veldig mye enklere. Ja, kurdere sier at det fins ikke et tilsvarende verk på noe annet språk!

Samme bolig i 6.000 år

Erling Folkvord har blant annet stilt seg oppgaven å fortelle historien om det kurdiske folket. Det er ingen liten oppgave. Hvis vi skal snakke om kulturens «vogge» i vår del av verden, kommer vi ikke utenom Kurdistan, kanskje bedre kjent som landet mellom Eufrat og Tigris, eller Firat og Dîcle som elvene kalles på kurdisk. Så her er mange tusen års historie å ta av.

Et av mine sterke minner fra Kurdistan er byen Hesenkêf ved Tigris. Her traff vi folk som levde i grotter i fjellsidene, der det sannsynligvis hadde bodd folk i 6.000 år, 2-300 generasjoner bakover i tid. Tenk deg hjemme-hos-intervju med Toppen Bech: «Her i denne grotten bodde mine tipp-tipp-(250 tipper)-tippoldeforeldre for 5.800 år siden, og her har slekten min bodd siden. Vi har riktignok modernisert litt og gravd ut et par ekstra rom for 2.000 år siden, men ellers er alt som det var …»

Hesenkêf var en innflytelsesrik storby på 1100-tallet. I dag trues hele området med neddemming. Dels fordi Tyrkia, i skarp konflikt med Syria, vil skaffe seg mer kontroll med vannet, men kanskje vel så mye fordi de tyrkiske myndighetene vil kvitte seg med kurdernes kulturhistoriske minnesmerker.

I første del av boka finner du mer om Hesenkêf, og om resten av Kurdistans historie fram til ca. 1922. Det sier seg sjøl at en kort framstilling bare kan gi hovedtrekk, men sjøl hadde jeg stor nytte av denne gjennomgangen.

For å forstå den kurdiske historien er det viktig å være klar over hvordan det kurdiske folket har vært organisert. Vi finner mange likhetstrekk med Afghanistan. En føydal klanstruktur har alltid gjort det vanskelig å utvikle en allkurdisk bevegelse som kunne samle hele det kurdiske folket. Helt fram til vår tid har landet vært delt opp i småfyrstedømmer.

Etter 1. verdenskrig så det en stund ut som kurderne skulle få sin egen stat. Men som vanlig ble kurderne ofret i stormaktsspillet.

Andre del av boka heter «80 år under firedelt okkupasjon», og tar for seg hver av de fire delene av Kurdistan etter 1922: Nord-Kurdistan under tyrkisk herredømme, Øst-Kurdistan under iransk, Sør-Kurdistan under irakisk og Sørvest-Kurdistan under syrisk herredømme.

Sjøl syns jeg dette er den mest spennende delen av boka. Masse nytt stoff for meg, til dels spennende som en action-thriller. Og apropos det: Det er ikke nødvendig å lese hele denne boka i rekkefølge. Les gjerne enkeltkapitler for å skjerpe appetitten.

Start for eksempel med å lese den spennende og avslørende historien om arrestasjonen av Abdullah Öcalan, lederen for Kurdistans arbeiderparti – PKK (side 126 og utover). Her får du hele historien om stormaktsspillet som gjorde det mulig for den tyrkiske regjeringa å arrestere sin fiende nr 1. Du får også historien om hvordan Öcalan gjennom rettssaken mot ham klarte å sette fokus på det faktum at Tyrkia er et grunnlovsfesta militærdiktatur. Det har igjen tvunget fram et offentlig ordskifte om behovet for demokrati i Tyrkia og om det kurdiske spørsmålet. Kanskje gir det som har skjedd etter arrestasjonen et håp om bedre tider for kurderne i Tyrkia?

At statsminister Bulent Ecevit sitt parti fikk under 1 % av stemmene i valget nylig, og ble feid ut av parlamentet, sier kanskje noe om at han ikke nettopp har vunnet opinionen i Tyrkia.

Når du har skjerpet appetitten med historien om arrestasjonen av Öcalan, bør du lese resten av kapitlet om tyrkisk Kurdistan. Om den kemalistiske tyrkiske statens undertrykking av kurderne, om motstanden som blir slått ned utallige ganger fram til 2. verdenskrig, og om den nye bølgen av motstand og geriljakrig som PKK organiserer utover 80-tallet. På begynnelsen av 90-tallet hadde Tyrkia opp mot 50.000 soldater stasjonert i tyrkisk Kurdistan for å kontrollere befolkningen og føre krig mot PKK-geriljaen.

For øvrig viser Erling Folkvord med all mulig tydelighet at terroriststemplet mot PKK bare er nok et eksempel på at enhver organisasjon som driver effektiv motstand mot imperialisme og undertrykking, blir stemplet som terrorister.

Fredsprisvinneren Kissingers kyniske spill

Har du hatt tillit til den vestlige «sivilisasjonen» og de vestlige «demokratier», så bør du være kurert for det meste når du har lest denne boka. Den kurdiske historien fra de siste 100 åra er historien om et folk som gang på gang ble brukt av lokale og internasjonale stormakter i maktspillet i Midtøsten – særlig spillet om oljen. Og som gang på gang ble sviktet, massakrert og fordrevet fra hjem og landsby når stormaktene hadde nådd sine mål.

Les for eksempel (side 182 ff) om spillet før Algerie-avtalen av 1975. En amerikansk kongressrapport fra 1976 sier: «Presidenten, Dr. Kissinger og Sjahen håpa at våre klienter ikke skulle seire. De foretrakk i stedet at opprørerne (dvs. kurderne) ganske enkelt skulle opprettholde fiendtligheter på et nivå som var tilstrekkelig til å svekke vår alliertes nabo (dvs. Irak). Dette synet ble ikke meddelt til våre klienter, som ble oppmuntret til å fortsette å kjempe. Sjøl når en ser det i forhold til andre hemmelige operasjoner, var dette et kynisk foretagende.»

Saken det gjaldt, var å tvinge fram en (for Iran) gunstig løsning på en grensetvist mellom Iran og Irak. For å nå det målet ble Kurdistans Demokratiske Parti (KDP, et av partiene i Irakisk Kurdistan) forsynt med våpen og oppmuntret til motstand mot den irakiske sentralmakten. Når så målet var nådd for USAs allierte Iran, ble all støtte til KDP trukket tilbake, og Irak fikk rykke inn og fordrive 200.000 kurdere fra deres hjemsteder.

Fredsprisvinneren Kissinger var en viktig mann i dette spillet. Den som ikke kjenner raseriet mot stormaktsspillet boble i seg etter å ha lest disse kapitlene må ha et hjerte av stein.

Verdens eneste forbudte ABC-bok

En del av boka er viet kurdisk språk og kultur. I alle de fire delene av Kurdistan har det vært ulovlig eller svært vanskelig å bruke kurdisk språk. Tyrkia utmerker seg i negativ retning. Helt fra 20-tallet har bruk av kurdisk språk vært forbudt. Erling Folkvord forteller blant annet historien om Mehmed Emin Bozarslan, som i 1968 laget den første kurdiske ABC-boka i Nord-Kurdistan, og fikk den utgitt i Istanbul. Boka ble øyeblikkelig forbudt, og Bozarslan stilt for retten. Rettssaken varte i til sammen 6 år. Bozarslan ble kastet i fengsel, og boka er fortsatt forbudt i Tyrkia.

Først i 1991 ble totalforbudet mot kurdisk språk opphevet, først og fremst fordi Tyrkia søkte EU-medlemskap og måtte vise vilje til å lette litt på undertrykkinga av kurderne. Men i praksis er det fortsatt så godt som forbudt å bruke språket. I skolen er det strengt forbudt, og fortsatt er kurdisk språklig radio og TV forbudt.

Den statlige politiske volden er også utbredt. Da jeg sammen med andre norske venner av Kurdistan besøkte redaksjonen i den kurdiskvennlige avisa Özgür Gündem sommeren 1992 viste redaksjonen oss bilder av flere redaksjonsmedlemmer som var drept i løpet av avisas første to-tre måneder. Erling Folkvord besøkte avisa i mars 1994. Da var til sammen 12 redaksjonsmedlemmer drept av såkalte «ukjente gjerningsmenn». Det er allment kjent at de «ukjente gjerningsmennene» kom fra bander som for eksempel «De grå ulvene». Disse bandene er finansiert av og arbeider for den tyrkiske staten.

Så de formelle lettelsene som ble innført i 1991, fikk ikke så store utslag i praksis. Helt fram til i dag er antallet tilfeller av politiske drap, tortur o.l. svært høyt.

Det røde Kurdistan

Fordi undertrykkinga i kjerneområdene har vært så sterk, har kurdere bosatt utenfor det egentlige Kurdistan hatt størst mulighet til å ta vare på og utvikle egen kultur.

Oktoberrevolusjonen fikk stor betydning. Den nye sovjetstaten tok mål av seg til å la hver minoritet utvikle sitt eget språk og kultur. Det bodde mange kurdere i det som i dag er Armenia, Georgia og Aserbajdsjan. I disse nye sovjetrepublikkene ble kurdisk undervisningsspråk i skolen, og årene fram til midt på 30-tallet ble en blomstringstid for den kurdiske litteraturen. Fra 1923 fikk det kurdiske området i Aserbajdsjan status som Den autonome provinsen Kurdistan, også kalt Kurdistan a Sor (Det røde Kurdistan). Dessverre rammet innstrammingene i den sovjetiske politikken på 30-tallet også kurderne.

«Vi har alltid kunnet stole på Norge»

Erling Folkvord forteller også litt om den norske politikken i forhold til kurderspørsmålet. Som vanlig har den norske politikere stort sett diltet i hælene på USA, og snudd i takt hver gang USA snudde.

Ett unntak fra dette fins. Norge holdt kontakten med Tyrkia på et absolutt minimum etter militærkuppet i 1980. Men etter Golf-krigen i 1991 var det slutt på den kjølige tonen. Under ulike regjeringer har Norge gjenopptatt våpeneksport, gitt politisk støtte, og til og med (med Kosmo som forsvarsminister) underskrevet en hemmelig avtale som forplikter Norge til krigsinnsats i det østlige Tyrkia. Riktignok hadde handelsminister Grete Knutsen svar på rede hånd da Erling Folkvord stilte spørsmål om våpeneksporten i Stortinget: Utenriksdepartementet «har gitt lisenser for eksport av beskyttelsestårn». Beskyttelsestårnene var i virkeligheten avanserte rakettutskytingstårn tilpasset panserkjøretøy som er i vanlig bruk i krigen mot PKK i Øst-Tyrkia.

Det var ikke for ingenting at statsminister Bulent Ecevit under sitt besøk i Norge i juni 2000 uttalte: «Vi har alltid kunnet stole på Norge på det politiske området!»

Nå er ikke Norges vennlighet mot Tyrkia helt uten baktanker: Litt øst for Tyrkia finner vi Kaspihavet. Det var her Jens Stoltenberg skuet ut over oljefeltene og sa de bevingete ordene: «Viss det går bra her, så betyr det at en del av de pengene vi skal ha inn i statskassa etter århundreskiftet til å betale for folketrygden og barnehagene og sykehusene, de skal komme fra det Kastiske Hav. Det er underlig å tenke på. Men slik er det.»

Og da er det kanskje ikke så dumt å bidra med militærstyrker for å sikre sparepengene våre. Spesielt ikke når Statoil i 2000 inngikk en avtale med den tyrkiske staten om å bygge en rørledning gjennom Tyrkia for å sikre at oljen blir fraktet til markedene «på en forsvarlig måte». Avtalen inneholder blant annet omfattende unntak fra tyrkisk lovgivning og garantier om unntak fra miljøavtaler i 40 år.

Årets julegave i boks?

Erling Folkvord har skrevet en flott bok. Les den sjøl og bli vis. I tillegg er det en vakker bok, gjennomillustrert med Veronica Melå sine fotografier. Boka inneholder blant annet 80 helsides oppslag med fotografier i farger og svarthvitt fra kurdisk natur og kultur, fra dagligliv og krig. Vakre naturbilder, sterke portretter. Bare bildene gjør boka verd å ha.

Det bør være enkelt å finne årets julegave til antiimperialister og venner av Kurdistan.

av Sigrid Angen

Den norske straffeloven sier at kjønnslige skildringer som virker støtende eller nedverdigende er forbudt. Hvor går grensen? Ett sted må den vel gå? Ikke i følge politiet. I følge politiet flyttes grensene for hva som skal tillates med samfunnsutviklingen. Denne tolkningen av pornoloven betyr altså at så lenge pornoindustrien blir verre og verre, skal det mer og mer til før porno blir straffbar.

Spørsmålet er om porno er noe annet nå enn hva det var for noen år siden? Hva er innholdet i pornoblad og filmer anno 2001? Hva har internett å si for utviklingen? Hvem tjener pengene? Hvorfor er det så vanskelig å kjempe mot porno? Her følger et forsøk på svar.

Hva er porno?

Pornoen er ikke et statisk fenomen. Sjøl om porno har eksistert i mange år, så er det en utvikling både i innhold og omfang. Pornoen masseproduseres i et helt annet omfang i dag enn tidligere. Den spres både via film, blader og internett. Interessant å merke seg er at det ikke er så mye av internetthandelen som lønner seg, men sex på nett gjør det. I følge Digitoday er dette mye av årsaken til at hittil «renhårige» firmaer nå tyr til sex som salgsvare.

I følge straffelovens § 204 er porno «kjønnslige skildringer som er støtende eller egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående, herunder kjønnslige skildringer hvor det gjøres bruk av barn, lik, vold, dyr eller tvang». I følge radikal feministisk teori er porno et spesielt seksuelt materiale som formidler og hjelper til med å opprettholde den seksuelle underordningen av kvinner. Pornografiske filmer kjennetegnes av at bare kvinners kropp vises (produsentene antar at seeren er en mann). «Cum shots» (mannens sædavgang) er en nødvendighet i alle filmer. Analsex, kontroll av kvinner, vold som middel for å heve spesielt kvinners nytelse, rasisme, og typisk eldre mann og ung kvinne-/jenterelasjoner er kjennetegn ved pornografiske filmer. Konklusjonen er at kvinnene i pornoen er objekter for menns onani. Noe av de samme kjennetegnene fins i bøker.

RED: TA UT OG SETT I RAMME Pornobøker er typisk kjennetegnet av 1) Kortvarig forførelse med vekt på kvinnenes kroppslige reaksjoner. 2) Deflorasjon: jomfruhinna brytes, ofte i form av voldtekt. 3) Incest finner sted uten særlig skyldfølelse eller betenkelighet 4) En voksenfigur som lærer opp barn i seksualitetens verden. 5) Profanering av det hellige. 6) «Stygge ord» i «stygge bøker» er med på å kople seksualitet til synd og skam. 7) Seksuelle supermenn med overdrevet stort kjønnsorgan. 8) Kvinner er nymfomane og seksuelt umettelige 9) Svarte/asiater/bønder/arbeidere er seksualsymboler som står det dyriske og instinktmessige i mennesket nærmere. 10) Homoseksualitet: lesbiske i pornoen skal hisse opp den mannlige leseren. Typisk er også at kvinnene må ha en mann til å få endelig tilfredsstillelse. 11) Vold: I visse perioder av den vestlige sivilisasjonen har pisking vært et viktig aspekt ved seksuell atferd, og mest uttalt i perioder hvor den religiøst seksuelle undertrykkelsen har vært sterkest.

Svært mange av disse kjennetegnene som beskriver pornografiske bøker passer også for å beskrive pornoblader. Men bladene inneholder i motsetning til bøkene mye bildemateriell, og dette gjør uttrykket mer direkte.

Utviklingen i pornoen generelt

Kvinnefronten har gjort en undersøkelse av pornoen i Narvesen-kioskene. Den videre framstillingen omhandler dette materiellet. Utviklingen fram til i dag viser at pornoen blir grovere, mer direkte, mer voldspreget. Leseren kan se direkte inn i skjeden til kvinner som avbildes. Det er vanlig å vise bilder av kvinner bakfra, for dermed å få med bilde av anus også. Analsex beskrives oftere og anbefales oftere enn tidligere. Generelt er bladene preget av at det bare er kvinner som er avbildet. Bladene viser ytterst sjelden seksuelt samkvem mellom to (heterofile) personer. Bladene inneholder mye telesexannonser. Dette er et stort marked for profitt. I tillegg er det også reklame for reisemål hvor sex kan kjøpes, og reklame for bordeller og sexklubber i andre land, og i økende grad reklame for internettsider hvor du kan finne porno. Også reklame for pornofilmer, sexhjelpemidler etc. har stor plass i bladene. I sum kan vi si at bladene fungerer som formidlere inn til andre deler av porno-industrien og sexindustrien, ispedd en god del bilder av kvinner som lokkemat. Pengene ligger i mindre grad i bladene i dag, salget av pornoblader går ned i Norden. Derfor må profittørene finne nye markeder, og koplingene mellom pornoblader, internett, salg av sexhjelpemidler etc ser ut til å bli sterkere.

Innholdet i bladene

Vold mot barn, jomfruer og incest

Annonser som Tracy Trash, born to be a slut (Tracy Søppel, født til hore, med bilde av ei jente med søt rosa sløyfe og blomstrete topp og joggesko) er vanlige. Barn skal læres opp i sex. Typisk innledning er at barnet skal straffes for noe det har gjort. Bladene unngår straffelovens bestemmelse ved å skrive «18 (år)» på bildene. Men straffelovens pornobestemmelse gjør det også straffbart å framstille noen som barn. Derfor burde det også være ulovlig å framstille personer i pornoblad med bamser, musefletter, skoleuniform eller andre «typiske» barneting. Men i følge politiet må det være et uomtvistelig faktum at den personen som avbildes ikke er 18 år. Lovteksten slik den håndheves i dag, har ikke noe innhold.

Jomfruer er en egen sjanger. Jomfruhinna skal brytes, og dette forbindes med smerte og ofte voldtekt. I dagens virkelighet, hvor vi kjenner til mange tilfeller hvor menn kjøper barneprostituerte for å unngå (eller bli helbredet av!) HIV, er dette ille.

Den alminnelige pornoen baner vei for overgrep mot barn.

Seksuelle handlinger mellom slektninger og familie forekommer ofte.

Samfunnsmessige tabuer utnyttes. I bladene er det mest kvinneskikkelser som svigermor, søster og tante, som beskrives i seksuelle situasjoner med hverandre.

Skader på kroppen

Pornobladene er reklame for plastisk kirurgi, med mye silikonpupper. Kviser og andre «uregelmessigheter» retusjeres bort. Ingen får sykdommer i pornoen. Kondom er ikke-eksisterende, og ingen blir såre eller får vondt. I pornobladene gjør menn ting med kvinner som de ville ha blitt straffet for ellers. Vold og seksualitet knyttes sammen. Kvinner ber ofte om straff, historier fortelles der barn straffes for ulydighet. Dette har virkninger til det virkelige samfunnet. Det er ikke tilfeldig at kvinner som forteller om vold eller voldtekt har vanskelig for å bli trodd. Kvinner ber ofte om å bli tatt hardt bakfra, og gjerne uten forspill eller smøring. Hvis dette gjøres «på ordentlig», får man skader. Svensk helsevesen kan rapportere et økende antall henvendelser fra unge jenter med skader i anus. Det er neppe tilfeldig. I tillegg brukes analsex som fornedring. Kvinner pules i rompa, og suger penis ren etterpå.

Fornedring og rasisme

«Snusk og fornedring er veien til lykke» er et sitat hentet fra Cats. Kvinner beskriver seg selv på en svært nedverdigende måte, og omtales slik av andre også. Hvorfor er det slik? Fordi sex er skittent og syndig i pornoens verden. Derfor må kvinnene i pornoen snakke «dirty». De som snakker «dirty» er ekstra kåte, villige og tilgjengelige. Fornedring og seksualitet knyttes sammen, og seksuallivet blir noe skittent. Dette er framtredende i blader med et stort sett mannlig publikum, og gir grunn til å spørre om dette gir utbredt kvinneforakt blant menn. Mange er med på å spre myter om hvordan kvinner og menn er, og hva de liker. Et eksempel er hentet fra Dagbladet nett (20. november 2001), i artikkelen «Hvordan DU kan bli en superelsker». Dagbladet følger opp saken med en liten spørreundersøkelse. Følgende spørsmål for menn: «Liker du at sexpartneren din er litt ‘dyrisk’ og grisete og sier ‘stygge’ ting?» For kvinner er derimot spørsmålet «Opptrer du noen gang ‘dyrisk’ og grisete og sier ‘stygge’ ting under seksualakten?» En kan undres hvor slike forventninger til kvinner og menns oppførsel er hentet fra. Det mest interessante her er at kvinner og menn ikke får det samme spørsmålet. Kvinnen spørres ut fra hvordan hun opptrer i forhold til sin seksualpartner, mannen spørres om hva han liker. Det er ganske stor forskjell. Det samme ser vi i typiske «ungpikeblader» som Inside, Mag og andre. Der finnes artikler i fleng om hvordan jenter skal opptre for å få kjæresten til å bli kåt. Oppskrifter på en vellykket stripping, massasje etc. Aldri en artikkel om hvordan jenter kan bli tilfredsstilt eller tilfredsstille seg sjøl. Det finnes ikke tilsvarende «unggutteblader». Når vi vet at de fleste unge gutter leser porno, så blir forskjellen ganske stor. I ungpikebladene læres jentene opp til hvordan de skal tilfredsstille gutta, i pornobladene lærer gutta hvordan jenter er og skal være.

Svarte og asiater er seksualsymboler i pornoen, og den speiler på den måten rasismen i samfunnet. Pornoen preges i stor grad av stereotyper, også på dette området. Svarte menn er «hingster», asiatiske kvinner er underdanige og lydige, og er «oppdratt til å tilfredsstille en mann». Dette er med på å legitimere sexreisene til Asia og Afrika. Norske menn lærer i pornobladene at asiatiske kvinner vil selge seg sjøl til sexturistene, for det er jo slik de egentlig er. I tillegg får leseren av bladet gjerne reiseguiden for turen også. Målet i pornoen er mannens ejakulasjon, det såkalte «cum shot». Mannen skal sprute på kvinnen slik at leseren ser det. Hva betyr dette egentlig? I pornoen er ejakulasjonen en måte å ydmyke kvinnen på. Dette setter pornoprodusentene ord på sjøl. På nettstedene beskrives dette ofte som «facial humiliation» (ydmykelse via ansiktet). Verdt å merke seg er at mannen i pornobladene oftest er sladdet. Han viser kun penis når han spruter på kvinner. Kvinner er aldri sladdet i pornoen. En kan spørre seg om det dermed er slik at sladding i pornobladene ikke handler om kjønnsorganer i bevegelse, men heller om å skjule mannens kjønnsorgan for den mannlige leseren.

Det liberalistiske forsvaret av porno

Liberalister forsvarer porno med at kvinner og jenter gjør dette frivillig. Men hva er frivillighet? En tenkt parallell: Hvis det fantes en medieindustri som hadde så stor makt at den kunne la hvite mennesker tisse på svarte mennesker, voldta og slå dem, da ville spørsmålet om frivillighet bli ganske absurd. Pornoindustrien bruker mye spalteplass i bladene på å fortelle om lykkelige og rike pornomodeller og prostituerte. Dette gjøres for å legitimere industrien, og for å bidra til nyrekruttering. 8. mars 2000 hadde Klassekampen et oppslag om pornoindustrien i San Fernando Valley i California. De intervjuet en produsent som blant annet lager filmer som vises på Canal plus. Produsenten sa at mange av kvinnene i filmene har en problematisk bakgrunn preget av voldtekt eller incest, og som driver dem inn i bransjen. Journalistene snakket også med en produsent for firmaet Extreme. Han sa at filmene viser prostitusjon slik den er: skitten, rå, voldelig. Han sa også at de som ser filmene blir trøtte av det samme og vil ha noe nytt. Derfor tøyes grensene, også for vold, for antall menn som knuller ei dame etc.

Pornoliberalerne fokuserer på undertrykking av seksualitet heller enn på seksuell undertrykking. Derfor definerer de sjelden pornografi som en masseindustri. I sitt forsvar av porno legger de ofte vekt på publikasjoner som henvender seg til seksuelle minoriteter. Dette har flere steder fungert som et progressivt forsvar for enkeltpersoner i samfunn preget av for eksempel homofobi. Problemet er at pornoliberalere ikke ser undertrykkingen og maktforholdene i samfunnet som ligger til grunn for produksjon av porno, og de ignorerer at det handler om kjøp og salg av virkelige mennesker. Kvinnene i pornoen framstilles som «seksuelle minoriteter», som gjør dette frivillig. De økonomiske og sosiale forholdene som mange av kvinnene lever under blir borte i analysen. Merkelappen «seksuell minoritet» brukes i mange ulike sammenhenger, både i private gjensidige forhold, i offentlige kontraktsmessige forhold med kjøp og salg av handlinger i film eller bilder, og i kapitalistiske foretak med massedistribusjon av varer. Dette blir unnvikende og villedende. På denne måten blir den kritiske analysen av pornoindustrien som en enorm kapitalistisk industri framstilt som et angrep på valgene til det enkelte individ. Samfunnsanalysen og strukturene forsvinner. Pornoliberalerne definerer pornografi som seksuelle uttrykksformer og fantasier. Det aspekt at det er virkelige mennesker som må lage denne fantasien i pornobladene blir irrelevant. Det viktige er leserens rett til å få et bilde av sin «fantasi». Pornoliberale skiller det pornografiske språket fra produksjonen av det og bruken av det. Men når noen blir utsatt for vold i pornoen, så er ikke de en fantasi som bare eksisterer for leseren. Det er virkelige mennesker som må utføre de handlingene vi ser avbildet.

Ved å ignorere hvordan porno lages, har mye av den teoretiske diskusjonen om porno ignorert den viktigste gruppen i produksjonsprosessen: kvinnene. Porno virker i tillegg konkret inn i alle kvinners virkelige liv. Porno fører til at en del menn mishandler kvinner. Pornografi har fungert og fungerer som en metode for å motivere, iscenesette og rettferdiggjøre seksuell mishandling og vold mot kvinner. I en straffesak i Bergen sier den voldtektstiltalte at «mange kvinner liker å bli tvunget til samleie», og «jeg har sett så mye porno i mitt liv at jeg vet at de kan like det». Kvinner tvinges til å ha porno rundt seg i hverdagslivet i ulike sammenhenger – porno er en realitet, ikke en fantasi. Pornoliberale forsøker ofte å kople den radikale feministiske kampen mot porno til puritanisme. Puritanismen ser seksuallivet som noe syndig, porno som uttrykk for denne seksualiteten og derfor som noe som må forbys. Den radikale feministiske kritikken av pornoen står nettopp for det motsatte, og kamp mot porno koples til ungdoms rett til et seksualliv, til gratis prevensjon, til sjølbestemt abort. Radikal feminisme ser på seksualiteten som noe fint og vanlig, og som til for glede og nytelse. Porno lyver om seksualitet, sprer myter om hvordan kvinner og menn er og skal være, pornoen er med på å legge begrensninger for folks seksualitet, en tvangstrøye som skader både de som sosialiseres til å tro at porno gir et riktig bilde av sex, og aller mest de som må lage pornoen. Kampen om pornoen handler ikke om bildespråk eller graden av den enkeltes private frigjorthet eller hva den enkelte tåler av nakenhet eller liker å gjøre i sitt eget private seksualliv. Kampen om pornoen handler om å slåss mot en industri som forsterker vold, fordommer, kvinneundertrykking og rasisme i samfunnet. I et samfunn hvor seksualitet er undertrykt, hvor den antiseksuelle puritanismen har innflytelse, og hvor mange har lært at seksualitet er knyttet til synd, skyld, anger og straff, er det lett for pornoindustrien å framstille seg som forkjemper for seksuell glede og åpenhet. Derfor kan ikke pornoen livnære seg uten den seksualfiendtlige puritanismen, og heller ikke uten kvinneundertrykkingen og rasismen i samfunnet.

Hva med pornoindustrien framover?

Kvinnefrontens undersøkelse viser at pornoen blir råere. Mer voldelig, flere bilder av anus, flere bilder hvor vi kan se opp i kvinners skjede. I pornobladenes salgssider selges spekulum (gynekologisk instrument som gjør at en kan se inn i skjeden til kvinner) i sparepakker på 12 stk. Det vi ser som et sentralt utviklingstrekk, er at bladene er en del av en større kjede, og fungerer som veivisere til internettpornoen, til prostitusjon, til filmer. Tidligere har en snakket om et skille mellom «mykporno» og «hardporno». Dette skillet viskes ut i stadig større grad, nettopp fordi bladene er en del av en kjede. Bladene har egne hjemmesider som guider deg ut på nettet, og du er bare et par tastetrykk unna nettsider med «hard hardporno». «Seriøse» firmaer tyr til internettporno for å tjene penger. I en rapport fra 1998 spådde det britiske internettfirmaet Datamonitor at nettpornomarkedet vil oppnå en omsetning på 25 milliarder kroner i 2003.

Den norske straffeloven sier at kjønnslige skildringer som virker støtende eller nedverdigende er forbudt. Hvor går grensen? Ett sted må den vel gå? Ikke i følge politiet. I følge politiet flyttes grensene for hva som skal tillates med samfunnsutviklingen. Denne tolkningen av pornoloven betyr altså at så lenge pornoindustrien blir verre og verre, skal det mer og mer til før porno blir straffbar. På direkte spørsmål om ikke oppfordringer til voldtekt burde være forbudt, svarte politiet at det må ses på som fiksjon. Ergo skulle dette bety at oppfordringer til sex med barn, til incest og pedofili også må ses på som kun fiksjon. Folk flest vet lite om hva pornobladene hos Narvesen inneholder. Kvinnefronten har gjennom vår pornokampanje merket at når folk får vite hva bladene inneholder, er det ikke vanskelig å få dem til å skrive under på underskriftsliste mot porno. Dette skulle kanskje bety at Kvinnefrontens tolkning av porno er mer i takt med folkemeningen enn politiets tolkning.

Kilder

• Dines, Jensen and Russo: Pornography – the production an consumption of inequality, Routledge 1998
• Kronhausen: Pornografi – den erotiske realismen og den rendyrkede pornografiens psykologi, Pax 1968

Les mer: Kvinnefronten: Porno – kvinneforakt og løgn, 2001. Heftet inneholder undersøkelsen av den pornoen som selges i Narvesen-kioskene, med både artikler og bilder. Heftet er gratis, og bestilles på kvinnefronten@online.no. Mer om Kvinnefrontens antipornokampanje på www.kvinnefronten.no.

av Solveig Aamdal

Angrepa på skolen er en del av planene for å privatisere det som tidligere har vært og fremdeles er offentlige oppgaver. Noen skal tjene store penger på det å gjøre om offentlige tjenester til private. Angrepa på skolen skjer også fordi kapitalen ikke lenger vil ha den skolen vi har i dag. De vil ha ei omlegging av hele utdanningssystemet.

I revolusjonære kretser blir diskusjonen om skole fort enten en diskusjon om karakterer eller ikke karakterer eller en diskusjon om hvordan opplæringa vil være under kommunismen. Dette kan være interessant nok, men danner i liten grad grunnlag for å forstå hva som skjer i skolen i dag. Hvorfor ønsker makta å ødelegge skolen med nedskjæringer, privatiseringer og angrep på lærerne? For å prøve å forstå hva som skjer og hvorfor det skjer, må vi se på hva som er skolens oppgaver i samfunnet.

En form for opplæring har det vært i alle samfunn, også før vi fikk en skole som likner den vi har i dag. De unge lærte av de eldre, dette gjaldt både arbeid, hvordan en skulle klare seg i naturen, hvordan en skulle oppføre seg i samfunnet. Opplæringa hadde flere formål, de unge skulle lære å overleve i det samfunnet de levde i, de skulle for eksempel lære seg å lage kurver, sanke urter, jakte, skille spiselige vekster fra uspiselige osv. Men de skulle også lære de reglene som gjaldt i samfunnet, hvordan de skulle oppføre seg, og lære hvilken plass de sjøl og andre hadde i samfunnshierarkiet.

Ettersom samfunnet forandra seg, forandra opplæringa seg også. Vi fikk etter hvert skoler der elevene blei samla i egne hus for å lære. Opplæringa blei etter hvert skilt mer og mer fra produksjonen. I vår del av verden var opplæring tidligere knytta til kirka, det var en klart definert oppgave å gjøre de unge til lydige samfunnsborgere. Kristendommen var en viktig del av disiplineringa, det å sette seg opp imot øvrigheta var det samme som å sette seg opp i mot Gud.

Med framveksten av kapitalismen blei det etter hvert nødvendig å lære opp folk som skulle møte det nye behovet for arbeidere. Utviklinga krevde arbeidere som kunne lese og regne. Det blei nødvendig at ikke bare herskerklassens barn skulle få tilgang på kunnskap, også de fattige måtte få opplæring. Det var ikke lenger nok å kunne de ti buda og trosbekjennelsene. Dette førte til at det grodde fram en skole som skulle gi et tilbud til alle. Samtidig med dette var det tilbud til de rike om bedre og mer skolering, og høyere utdanning var stengt for de fattige.

Omgangskolen på landsbygda blei avløst av faste skoler, men helt til i 60-åra hadde de som gikk på skole på landet, færre timer enn de som gikk i byene. Det var ikke vanlig at unger fra landet tok høyere utdanning, de skulle bli landarbeidere, bønder eller håndverkere. De rike som bodde på landet hadde lenge privatlærere for sine barn. De som skulle bli prester eller leger eller andre høystatusyrker, hadde behov for mer opplæring enn de andre.

Ettersom kapitalens behov for flere å flere med utdanning økte, fikk vi enhetsskolen, med lik skoletid og likt skoleinnhold for alle.

Etter den andre verdenskrig hadde samfunnet stort behov for høyt utdanna arbeidskraft. De gruppene som tradisjonelt sett hadde fått høy utdanning, var ikke store nok til å dekke behovet. Det førte til at både arbeiderklassens barn og jenter måtte tas i bruk. For første gang fikk i de stort antall adgang til universitetsutdanning. Samtidig fikk vi en kraftig utbygging av universiteter og høyskoler.

Skolens oppgaver

Skolens oppgaver i et kapitalistisk samfunn kan oppsummeres til å være:

• Skolen skal skaffe den arbeidskrafta samfunnet trenger.
• Skolen skal lære opp folk til å bli lydige samfunnsborgere.
• Skolen skal sortere de unge, hvem er egna til hvilke typer arbeid.
• Skolen skal formidle den herskende ideologien.
• Skolen skal lære de unge hvilken plass de sjøl har og kan forvente å få i samfunnshierarkiet.
• Skolen skal opprettholde kvinneundertrykkinga.
• Skolen skal fungere som en arena for oppbevaring av barn og unge. Det gjør at foreldrene kan være i jobb, og det er med på å skjule den arbeidsledigheta som ellers ville vært blant ungdom.

I tillegg til de funksjonene skolen har for å opprettholde og utvikle kapitalismen har også skolen en funksjon for arbeiderklassen og folket for øvrig. Samtidig som den i første rekke dekker det beståendes behov, skaper den og mennesker som er samfunnskritiske, kunnskapsrike, og i neste omgang er i stand til å styrte det bestående.

Hva skjer i dag?

Det har vært fokusert mye på reformene i skolen på 90-tallet. Vi fikk Reform -94, som tok for seg videregående opplæring, så fikk grunnskolen L-97, vi fikk voksenopplæringsreformen, og til sist fikk vi ny skolelov som gir grunnskolen og videregående skole samme lovverk.

I tillegg til disse reformene, har vi fått økte angrep på den offentlige skolen. De siste åra har vi fått mange private skoler, og det kommer til å bli åpna for en flom av ulike private løsninger. Den offentlige skolen er i krise, det er mangel på alt. Den dårlige kommuneøkonomien gjør at det for små ressurser til å lære flest mulig mest mulig. Den nye opplæringslova pålegger skolen å inkludere alle, men de økonomske rammene gjør at flere og flere får ei dårligere utdanning.

Samtidig med dette ser vi alle angrepa mot lærerne. Disse angrepa framstilles som om de er et forsvar for elevene, men er i realiteten er del av angrepa på den offentlige skolen.

Et blikk på spesialundervisninga

For å illustrere hvordan utviklinga har vært, kan en se på utviklinga på spesialundervisningas område.

Tidligere blei elever med lærevansker eller andre typer vansker samla på egne skoler. Vi fikk de store institusjonene hvor elevene blei plassert, borte fra familie og det miljøet de var født inn i.

Integreringstanken vokste fram, og på 70-tallet skulle disse elevene i større grad gå i vanlige skoler og få sin spesialundervisning der. Men spesialskolene eksisterte framdeles.

Utover på 80-tallet fikk de færre og færre elever. Spesialskolene blei omgjort til kompetansesenter, og skulle gi av kompetansen sin til skolene og kommunene. Fremdeles hadde de fleste kompetansesentra elever, men nå stort sett inn til utredninger og kortere opphold.

På slutten av 90-tallet blei kompetansesentra «slanka», mange blei lagt ned. Oppgavene deres blei spissa i forhold til hvilken kompetanse de skulle gi. Og elevene, de kom inn i den vanlige skolen. For den enkelte elev som trenger spesialundervisning, er dette en god ting. Men behovet de har for tilrettelagt undervising, blir ikke borte. De ressursene som lå i de gamle spesialskolene, blei aldri overført til de kommunene som fikk elevene.

De elevene som har krav på spesialundervisning etter lova, skal ha det. Den nye opplæringslova slår fast at dersom kommunen gir et tilbud til en elev som ikke er i tråd med det PPT, som sakkyndig instans, mener eleven har behov for, skal kommunen «bevise» at tilbudet er like bra og ikke dårligere enn de andre barn i kommunen får.

Spesialundervisning er dyrt. Politikerne ser at det er penger å spare på dette området. For å få det som lova definerer som spesialundervisning, kreves det et enkeltvedtak. Det må søkes, og svaret kan være ja, nei eller delvis ja. Dersom foreldrene er misfornøyd med vedtaket, kan de klage. Klagen blir først behandla i kommunen, blir det ikke medhold der, går saka videre til Statens utdanningskontor i det aktuelle fylket.

De offentlige myndighetene ønsker at færre elever skal få spesialundervisning etter enkeltvedtak. Det de bruker som begrunnelse er at det virker stigmatiserende på elevene, og at alle elever skal ha tilpassa opplæring. Disse argumentene kan være vel og bra, men behovet til elevene blir ikke borte. De vil trenge akkurat like mange timer, enten de får det i form av enkeltvedtak eller i form at opplæringa blir tilpassa deres behov.

Men strupinga av kommuneøkonomien, skjæres det kraftig i de timene den enkelte skole får til disposisjon. Samtidig med at færre elever får timer som er øremerka nettopp dem, får skolen som helhet også færre timer. Det skjæres altså i begge ender. Og en kan spørre seg om hvem omlegginga tjener. De elevene som ikke lenger skal ha enkeltvedtak, har ikke den samme klageadgangen som før. Når de ikke får de timene de har behov for på grunn av den allmenne nedskjæringa, skaper det problemer både for eleven som trenger disse timene, og for de andre elevene i klassen.

Lærerne blir pålagt å skape en inkluderende skole, noe de ønsker, men de får ikke de ressursene som skal til for å kunne gjøre det.

Mangelen på ressurser til de som har behov for spesialundervisning, viser med all tydelighet hvordan skolen ikke får de ressursene den har behov for.

Med større klasser, flere elever med problemer, større innslag av fremmedspråklige elever med sine særegne behov, skulle skolen hatt en kraftig tilførsel av ressurser, ikke som i dag, en nedskjæring.

Angrepa på lærerne, en del av angrepet på skolen

Angrepa på lærerne er en del av angrepa på skolen. Lærerne har lenge vært underbetalt. For å få opp lønna, gikk lærernes organisasjoner med på at lærerne skulle ha flere timer undervisning. Denne tida blei tatt fra den tida som var satt av til samarbeid. Med skolepakke 2, som kom i høst, skulle de unge lærerne jobbe mer, mens de eldre skulle ha mindre undervising. Men de eldre skulle ikke arbeide mindre. De skulle gjøre andre ting. Det har i enkelte tilfelle ført til at eldre lærere har fått andre oppgaver på skolen, og i realiteten lenger arbeidstid. I tillegg skal alle lærere ha mindre lønn når de har vikartimer.

Med skolepakke 3 vil angrepa på de rettighetene lærerne har kjempa fram, sannsynligvis fortsette. Det er forventa at lærerne ikke lenger skal ha lønn etter ansiennitet og utdanning, men etter resultat. Og hvilken lønn vil da de lærerne få som arbeider med elever der en må måle framgangen med millimetermål. Med skolepakke 3 kan en og frykte at hele lesepliktsavtalen for lærere blir fjerna.

I tillegg til angrepa på de faglige rettighetene til lærerne, har vi også angrepa på dem som personer. Det blir framstilt som om det er mange lærere som mobber elever, de mangler faglig kunnskap, de er dovne og bryr deg ikke om jobben sin. De som kommer med denne kritikken, påstår ofte at private skoler er løsninga. Hvorfor de tror at lærerne der skulle være så mye bedre, er uforståelig. De private skolene som blir oppretta, har vel ikke et helt nytt lærerkorps i ermet.

Det siste eksempelt på denne lærerhetsen, er en undersøkelsen som er gjort gjennom Læringssenteret. Elever i videregående skole har svart på et utall av spørsmål. Det er bra når elever blir spurt om hvordan de opplever skoledagen sin. Og det er spesielt bra når de tar for seg spørsmål om mobbing. Men når denne undersøkelsen blir behandla statistisk som den gjør, kan den fort brukes til å hetse lærere.

Jeg har sett på resultatene fra en skole. Her er det 359 elever som har svart. På et av spørsmåla om mobbing er det tre svaralternativer. Du skal svare om du redd for å bli mobba av andre elever, av lærere eller av andre tilsatte ved skolen. Elevene har ingen mulighet til å si at de ikke er redd for å bli mobba. Ved den skolen jeg har sett på, er det 10 % som har besvart spørsmålet. En kan derfor anta at 90 % ikke er redd for å bli mobba. Av de som har svart på spørsmålet, er 27 redde for å bli mobba av medlever, 12 redd for å bli mobba av lærere, og 4 redd for andre ansatte ved skolen. Det er ille nok at 12 elever av 359 er redde for å bli mobba av lærere. Men når dette regnes ut statistisk, sees det i forhold til de 10 % som svarer på spørsmålet, og det blir 32 % av skolens elever som er redd for å bli mobba av lærere. Dersom du ser hva som står i undersøkelsen er det noe helt annet, men de som leser overfladisk kan lett tro at det er 32 % og ikke 3,3 % som er utsatt for dette.

Det er viktig å forstå at angrepa på lærerne nå er en del av angrepa på skolen.

Hvorfor kommer angrepa på skolen

Når en ser de samla angrepa på skolen, kan en spørre seg om hva som er grunnlaget for den. For det første er angrepa en del av den allmenne privatiseringa. Det som tidigere var fellesskapets oppgaver, oppgaver alle var med på å betale for gjennom skatten, og som alle hadde tilgang på, skal ikke lenger være fellesskapets oppgaver. De private skal tjene på det som før var offentlige oppgaver. Når privatskoler nå skal gå over til å kalles «friskoler», og foreldrene skal kunne velge hvor ungene deres skal gå, et valg til vil foreta etter hvor rike de er, og etter hvilken ideologi de vil skal ligge til grunn for utdanninga, er det en del av privatiseringa av samfunnsoppgavene. Innafor skole er det penger å tjene.

Men det at enhetsskolen nå står for fall, og at den er under kontinuerlige angrep, har flere aspekter enn rein privatisering. Det offentlige er ikke lenger villige til å gi så mange som mulig den samme utdanninga, å utdanne den arbeidskrafta samfunnet vil trenge, har blitt for dyrt for de som har makta.

I tillegg fyller strupinga av kommuneøkonomien mange andre behov de har, slik som for eksempel sammenslåing av kommuner for å få større enheter.

Hva slags type arbeidskraft vil samfunnet trenge i framtida?

Det vil trenge

• høyt utdanna arbeidskraft.
• kreative, fleksible, svært høyt skolerte mennesker til å gjøre de jobbene som det blir betalt mest for.
• fagarbeidere på et høyt nivå. En fagarbeider i framtida vil ha behov for en helt annen og mer spesialisert kunnskap enn den som er i dag.
• mange lavt utdanna arbeidere, de som skal ha jobbe døgnet rundt, skifte jobb ofte, i liten grad være organisert, ha usikre arbeidsforhold og ha lav lønn.

For å utdanne denne arbeidskrafta er det nødvendig med en forandring av skolen. Næringslivet vil i større grad enn nå lære opp de fagarbeiderne de trenger, de virkelig godt betale jobbene krever en svært spesialisert utdanning. På begge disse gruppene er det penger å tjene. Igjen står vi med den gruppa som den offentlige skolen skal ta seg av, de som skal ha en billig utdanning i overfylte skoler. Sorteringa av arbeidskraft kan gjøres allerede når en velger hvilken skole det enkelte barn skal går på.

Det er ikke lenger nødvendig, på samme måte som før, å lære opp de unge til å være lydige samfunnsborgere som underkaster seg den herskende ideologien i den offentlige skolen. Ideologipåvirkning får de unge på mange andre måter, blant annet gjennom TV. Samtidig er det slik at de nye private skolene naturligvis ikke vil sette seg opp mot det bestående, og ideologien i den offentlige skolen vil fortsatt være knytta til makta.

Dersom en ser dette sammen med den allmenne privatiseringa i samfunnet, er det mulig å forstå hvorfor angrepa er så mangesidige og samstemte.

Konklusjon

Denne artikkelen er ment som en begynnelse på en diskusjon. Konklusjonene kan derfor utvides ettersom flere kaster seg på diskusjonen.

Angrepa på skolen er en del av planene for å privatisere det som tidligere har vært og fremdeles er offentlige oppgaver. Noen skal tjene store penger på det å gjøre om offentlige tjenester til private.

Angrepa på skolen er i tillegg et utslag av at kapitalen ikke lenger ser seg tjent med den skolen vi har i dag, de vil ha ei omlegging av hele utdanningssystemet.

Ideologiopplæringa foregår mange andre steder enn i skolen.

Behov for hva slags arbeidskraft som trengs vil bli kraftig forandra i tida framover.

Det er behov for en større lagdeling av utdanninga, det er ikke nødvendig å betale en spesialisert utdanning til de som skal ha de jobbene som er lavest betalt.

Hvordan kan en møte disse angrepa?

Lærerne har fått en felles organisasjon. Den må bli klar på hva den mener, og forsvare lærerne og skolen mot alle angrep. Det må ikke bli slik at lærerne har en organisasjon som faller dem i ryggen og støtter planene om nedbygging av skolen.

Elever og foreldre må slåss imot alle nedskjæringer. Kommunene må ikke finne seg i at staten gir dem en så dårlig økonomi at de ikke har råd til å oppfylle det som står i opplæringslova. Ideologien om en inkluderende skole koster penger, og de pengene må kommunene ha for å følge loven. Det må bli slutt på at kommunene gjør alt de kan for å komme i balanse.

Det er viktig at lærere, elever og foreldre ser at de sammen må gå imot angrepa, både på skolen og på lærerne.

av James Petras

USA har bytt strategi. På 1990-tallet leit landet på Verdsbanken og Det internasjonale pengefondet i kampen for eit nyliberalt verdsimperium. Det gjekk ikkje. Nå prøver ein i staden direkte militære operasjonar. Klarer eit økonomisk svekka USA i lengda å føre krig verda over? Den amerikanske samfunnsvitaren James Petras greier ut noen grunnleggande motsetningar i det nye verdsbildet. Artikkelen bygger på eit føredrag ved Porto Alegre-møtet i vinter.

Den overordna tesen i artikkelen er at USAs åtak på Afghanistan er ein freistnad på å snu den relative tilbakegangen for den amerikanske imperialismen, og gjenreise kontrollen i konfliktramma område. Krigen i Afghanistan er bare ein del av ein allmenn imperialistisk offensiv. Den er sett saman av fleire delar:

• å gjenreise den europeiske underkastinga av USA.
• å sikre seg total kontroll i Midtausten og Persiabukta.
• å gjøre den militære dominansen i Latin-Amerika og Asia djupare og breiare.
• å intensivere (den militære) krigføringa i Colombia og styrke stillinga på resten av det latinamerikanske kontinentet.
• å avgrense og slå tilbake protestar og opposisjon mot dei multinasjonale selskapa og dei internasjonale finansinstitutta, som Verdsbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdshandelsorganisasjon (WTO), ved å erstatte fridom og demokratiske rettar med diktatorisk makt.
• å bruke statlege utgifter til opprusting og støtte til konkurstruga multinasjonale selskap (flyselskap, forsikringsselskap, turistindustri) og skattereduksjonar for å hindre at ei stadig djupare økonomisk krise kan truge den allmenne støtta til imperialismen.

Neste tese er at førebuingane til den imperialistiske motoffensiven følgjer ein plan i tri steg:

• Den første fasen frå 11. september til 6. oktober: Ein massiv propagandainnsats som forstørra og forvrengte innhaldet i åtaka på World Trade Center og Pentagon. Antiterrorist-kampanja skapte bildet av «global oppslutning» bak Washington.
• Den andre fasen frå 7. oktober til i dag: Eit stort militært åtak vart sett i verk med støtte frå den USA-vennlege kjernetroppen (Storbritannia, Tyrkia, Pakistan, Frankrike, Italia, Japan, Spania med fleire). Politiske, psykologiske og juridiske hinder for å delta i krigen vart rydda unna i USA, Japan og Tyskland. Det gjorde vegen fri for nye militære inngrep, skjerpa undertrykkinga på heimeplan og auka profitten med «den permanente krigen» som påskott.
• en tredje fasen omfattar ein allmenn militær offensiv mot verkelege eller tenkelege motstandarar og kritikarar, med trugsmål om omfattande bombing som i Afghanistan og auka militært nærvere, for å gjøre kontrollen djupare og breiare i kriseregionar som Colombia.

Ei tredje tese er at det finst tri «internasjonale kriser»:

• Ei militær og politisk krise: den uavgrensa krigen erklært av eit Washington som einsidig vil gjenreise maktstillinga si ved å skaffe seg nye klientstatar.
• Ei økonomisk krise: Tilbakegangen og trugsmålet mot euroamerikansk imperialisme som følgje av den globale tilbakegangen (og maulege depresjonen), og den veksande motstanden innanfor og utanfor dei imperialistiske statane.
• Venstresidas krise.

I artikkelen tar eg først opp bakgrunnen for den imperialistiske motoffensiven, nemleg USAs relative tilbakegang. Så drøftar eg dei imperialistiske fordelane med ein utvida og uavgrensa krig – som løysning på den politisk-økonomiske krisa – og dei motsetningane ein slik krig inneber. Til slutt tar eg opp krigen som ein del av krisa, betydninga han har for den folkelege motstanden og sjansane for ein folkeleg framgang.

Den vanlege frasa

«etter 11. september 2001 er verda forandra«, kan ha vekslande innhald. Mest vanleg er forklaringa som kom frå Washington, vart gjentatt av EU og spreidd av massemedia: Ein ny epoke er innleia med nye saker øvst på saklista, nye alliansar og politiske tilhøve. Men Washingtons hang til å sette grensa 11. september speglar kor sårbar ho er. Frå eit 3. verda-synspunkt byrjar den nye epoken med USAs intervensjon i Afghanistan. Og mykje av det som hender er ikkje nytt, men eit framhald av den politikken som går føre 11. september og 7. oktober.

Det finst fleire viktige bakgrunnsfaktorar. Den første er USAs relative tilbakegang, økonomisk og politisk, i nøkkelområde på 1990-tallet, i Midtausten og Persiabukta, Latin-Amerika, Asia og Europa – etterfølgt av auka innverknad på det mindre viktige Balkan.

Ein neste faktor er at USA i dag har økonomiske interesser i stadig større delar av tredje verda gjennom dei multinasjonale selskapa og bankane. Men samstundes blir dei statane som stør den økonomiske ekspansjonen svekka. Institusjonar som Verdsbanken og IMF har så til dei grader undergrave lokale økonomiar med sine strukturtilpassingsprogram, frihandelsdoktrinar og privatiseringskampanjar at statsmakta har byrja falle saman og forvitre av korrupsjon når tevlande elitar og politikarar driv utplyndring. Dei svekka imperialistiske «kontrollmekanismane» har ført med seg at det har blitt utilstrekkeleg med den tradisjonelle og nesten totale avhengigheta av dei internasjonale finansinstitutta for å skape meirverdi. Som Martin Wolf, journalist i Financial Times, skreiv 10. oktober: «For å møte utfordringa frå eit samanfallande statsapparat trengst ikkje fromme håp, men eit synleg og velorganisert valdsapparat.»

Frå Golf-krigen til den 7. oktober 2001 har USA sigra i militære konfliktar i relativt perifere regionar som Balkan og Sentral-Amerika, og tapt mykje makt i strategiske område. Samstundes gjekk den amerikanske økonomien gjennom ei mindre spekulasjonsboble frå 1995 til 1999, for seinare å bli dradd ned i ein stadig djupare tilbakegang ved inngangen til det nye tusenåret. Kombinasjonen av perifere sigrar og spekulasjonsboble skjulte djupare strukturelle veike sider.

I Midtausten har USA mislykkast totalt i å isolere og styrte den iranske regjeringa og Saddam Husseins regime i Irak. Dei har ikkje bare overlevd, men au brote USAs boikott. Sanksjonane frå USA mot Iran vart brote de facto av fleirtallet av deira «allierte», mellom dei Japan, EU og arabarstatane. Iran har fått delta i det gjenoppliva Opec-samarbeidet, har inngått kjernekraftavtale med Russland og oljeavtale med Japan. Iran har au inngått investerings- og handelsavtale med alle større statar utanom USA, og gjennom tredje part er faktisk USA-kontrollerte multinasjonale selskap involverte i handel med Iran.

Irak er tatt opp igjen i Opec, har deltatt i møta til Golf-statane, ved arabiske toppmøte og internasjonale islamske konferansar. Irak har selt milliontals «hemmelege» oljefat via «smuglarar» i Tyrkia og Syria, åpenbart med samtykke frå «transittstatane» og dei vesteuropeiske konsumentane.

Senior-Bush

Den palestinske intifadaen og den reservasjonslause støtta han har fått frå arabarlanda (medrekna USA-vennlege regjeringar) har isolert USA som er tett knytt til Israel. I Nord-Afrika har Libya utvikla nære økonomiske band med EU og oljeselskapa her, særleg i Italia, og diplomatisk samband med mange Nato-land. Tri strategiske oljeproduserande mål for USAs politikk har altså auka innverknaden sin og sambandet sitt med statar som er viktige i resten av verda. Dermed har dei minska den amerikanske dominansen som vart oppretta i området som direkte følgje av Golf-krigen. Den «nye verdsordninga» til senior-Bush har åpenbart ramla saman og blitt redusert til små vasallstatar i dei tilbakeståande, mafiaheimsøkte delane av Balkan.

Eit anna teikn på USAs tilbakegang var det stadig større handelsoverskotet som samla seg i Asia på kostnad av EU og USA. I 2000 hadde USA eit underskot på 430 milliardar dollar. 350 millionar konsumentar i Vest-Europa kjøpte i aukande grad europeiske varer – meir enn 2/3 av handelen i EU var intereuropeisk. I Latin-Amerika slo europeisk dominerte multinasjonale selskap, særleg spanske, ut sine amerikanske konkurrentar når det galdt å bygge opp lønnsame private selskap.

Særleg i Latin-Amerika blei den amerikanske dominansen utfordra politisk, av sterke geriljarørsler i Colombia, president Chavez i Venezuela og masserørslene i Ecuador, Brasil og fleire andre stader. Samanbrotet i den argentinske økonomien, den allmenne økonomiske krisa i resten av verdsdelen, og den sterkt svekka tilliten til dei amerikanske klientregima var andre teikn på at USAs makt gjekk tilbake.

Framfor alle desse problema har Washington beslutta å militarisere utanrikspolitikken sin. Dei vil einsidig og aggressivt drive gjennom sin eigen politikk: Dei opphevar avtalar som rakettavtalen med Russland, Kyoto-avtalen, den internasjonale domstolen i Haag, avtalen mot biologisk krigføring og mot personellminer m.m. Dei ser einsidige tiltak som eit høve til å vende den relative tilbakegangen gjennom ein kombinasjon av militære aksjonar og økonomisk press.

USAs korstog

Washingtons krigserklæring mot Afghanistan inneheld to viktige steg: Først blir det skapt ein brei USA-dominert allianse mot terroriståtaka på World Trade Center og Pentagon. Så blir antiterroristfronten til ein politisk reiskap for støtte til amerikansk intervensjon i Afghanistan og andre stader – Bush-regjeringa ønska åpent å starte eit korstog mot motstandarane av USAs dominans. Dei massive bombeåtaka og innmarsjen til spesialstyrkane skulle mellom anna utradere alle innanriks innvendingar mot framtidige bakkekrigar og militære intervensjonar. På same vis tjente fordrivinga av milliontals sivile det utrykklege målet å sette skrekk i verkelege eller innbilte motstandarar mellom dei statane som vanskeleg kunne godta politikken til USA. Med andre ord, den minkande effektiviteten dei internasjonale finansinstitutta syner som reiskap for amerikansk herrevelde har ført til at Washington i større grad har sett sin lit til militær styrke og høgintensiv vald. Den amerikanske regjeringa har erklært at invasjonen i Afghanistan, er eit første steg. Den underforståtte bodskapen er at nye imperialistiske krigar kjem. Mest påtakeleg er trugsmål frå Washington om ein militær operasjon mot Irak og andre «trygge fluktstader» for «terroristar».

Den såkalla «antiterroristalliansen» er forvandla til ein krigsallianse (der alle viktige Nato-land er med). Alle avgjørande militære og politiske beslutningar, heilt ned til taktisk nivå, blir utan unntak tatt av Washington, utan det minste rådslaging. Krigsalliansen er altså eit framhald av Washingtons tidlegare einsidige innsats, men nå har dei klart å skaffe seg kontroll over EU-landa. Sjølv om Tony Blairs energiske aktivitet for å støtte Washingtons krig har gitt han mykje skryt frå presidenten og media, har han ikkje på noen måte blitt delaktig i beslutningane.

I det minste i den første fasen av motoffensiven styrka Washington grepet sitt om Europa. Gjennom maksimal bruk av det sterkaste kortet sitt i den internasjonale politikken, den militære styrken, freista Washington å militarisere politiske og økonomiske tilhøve. «Antiterrorismen» er gjort til viktigaste emne i alle internasjonale og regionale fora (APEC, FN, OAS). Gjennom det håper Washington å rydde unna motsetningane mellom rike og fattige land og samfunnsklassar, og erstatte dei med ideologisk og militær polarisering mellom dei som stør eller setter seg mot USA-definerte «terroristar» og militære intervensjonar. Mange regjeringar har alt slutta seg til denna militære definisjonen av sosioøkonomiske tilhøve, for å presse tilbake venstresida, folkelege rørsler og frigjøringsrørsler i Midtausten, Latin-Amerika og Sentral-Asia.

Diktatoriske fullmakter

Washingtons trugsmål om uavgrensa og utvida imperialistiske erobringskrigar har knapt overraskande gått hand i hand med ei lovgiving som faktisk gir presidenten diktatoriske fullmakter. Alle konstitusjonelle garantiar blir oppheva, og alle utanlandsfødde terroristmistenkte blir stilte for militærdomstol – uansett geografisk heimstad. Det er ei alminneleg oppfatning at krigsfullmaktene som er vedtatt av den utøvande makta, gjør vald på ånda og bokstaven i konstitusjonen og reglane for eit demokratisk styre. Dei som forsvarer det autoritære styret hevdar at dei diktatoriske tiltaka er midlertidige. Argumentet overtyder ikkje når ein ser oppfatninga til presidenten om at me nå går mot ei langvarig krigføring.

Imperiebygging i økonomiske nedgangstider er ein problematisk strategi. Mens regjeringa senkar skattane for dei rike, aukar krigen utgiftssida – og pressar budsjetta og majoriteten av skattebetalarar hardt. Militær keynesanisme kan sette fart på noen sektorar i økonomien, men kjem ikkje til å vende den kraftige tilbakegangen for kapitalismen som eit heile. Og å utvikle undertrykkingsapparatet til lydregjeringane for å sikre at dei sluttar opp om den verdsomspennande imperiebygginga, vil ikkje utvide dei amerikanske eksportmarknadene. I staden vil konfliktane føre til krympa marknader, og gjøre den negative handelsbalansen i den amerikanske økonomien større.

Den nåverande militære strategien i imperiebygginga trugar tvert om med å svekke økonomiane i Europa, Japan og dei proamerikanske statane i Midtausten. Om ein går til åtak på og okkuperer Irak vil det hindre straumen av olje til Europa og Japan og skape innarikspolitisk uro i Saudi-Arabia, på same vis som i Midtausten og rundt Persiabukta. Redsla for ei slik svekking har alt ført til at dei mest servile tilhengarane av Washington i Storbritannia har hevda avvikande meiningar. Men pga. dei imperialistiske måla til Washington, den einsidige måten dei jobbar på, og tilgangen dei har til alternative oljekjelder (Mexico, Venezuela, Ecuador, Alaska, Canada med fleire), kan eit åtak på Irak tjene to strategiske mål – å svekke dei europeiske konkurrentane og eliminere Irak som ein mauleg regional medtevlar. Å bombe Irak vil skade EU-økonomiane og vekke protestar hos dei to viktigaste allierte mellom dei arabiske statane, Saudi-Arabia og Egypt, men Washington har gitt prov på at dei kan vifte bort europeiske innvendingar og likevel skaffe seg samtykke.

Når president Bush rettar seg inn mot å tilinkjegjøre ein handfull påståtte terroristar, siler han mygg og svelgjer kamelar. Skadane krigen fører til på både EUs og USAs økonomi, overgår langt dei tapa terroristane har skapt. Bush-regjeringas militære definisjon av dei politiske og økonomiske motsetningane i 3. verda minner om den statlege terroristpolitikken som finst i Israel (mot palestinarane), Algerie (mot berbarane) og Tyrkia (mot kurdarane).

Latin-Amerika

På USAs liste over område som kan takast tilbake, kjem Latin-Amerika på andre plass etter Midtausten. Det er den verdsdelen som har skaffa USA sin einaste positive handelsbalanse. Dei herskande klassane har vaska hundretals milliardar i illegale overføringar til amerikanske bankar, og USAs økonomi har skaffa seg nesten tusen milliardar i vinstar, renter, royalty og andre overføringar det siste tiåret. Latinamerikanske regjeringar tar for det meste på lydig vis USA si side i internasjonale samanslutningar og stiller opp med symbolske militærstyrkar i intervensjonistiske røvartokt, som eit fikenblad for det som eigentleg er ein einsidig aksjon.

Washington har erklært dei småbrukarbaserte colombianske geriljarørslene (FARC / ELN), den farlegaste utfordringa til USAs kontroll over den vestlege halvkula, som ei «terroristgruppe». FARC / ELN tok kontrollen eller fekk stor makt i over halvdelen av byane og landsbyane i Colombia midt på 1990-tallet. Derfor vart dei, saman med utanrikspolitikken til Chavez-regjeringa i Venezuela og den revolusjonære regjeringa på Cuba, ståande som alternativ til dei tjenestevillige latinamerikanske presidentane som gjekk ærendet til USA-imperialismen.

USA har erklært total krig mot denna folkelege oppreisten. Plan Colombia og seinare Andes-initiativet var i hovudsak krigsstrategiar som gjekk føre den afghanske krigen. Washington løyvde 1,5 milliard i hjelp til dei militære og paramilitære styrkane i Colombia. Hundretals spesialsoldatar vart sendt i direkte feltoperasjonar. Amerikanske leigepilotar vart hyrte inn av private firma til kjemisk krigføring på dei colombianske valmuefelta, halvmilitære styrkar vart mangedobla under militær kommando. Luftrommet, kystområda og elvemunningane vart kolonisert av USAs væpna styrkar. Militære basar vart oppretta i El Salvador, Ecuador og Peru for å stå klar med støttetroppar. Amerikanske tjenestemenn deltok i den operative leiinga i forsvarsdepartementet i Bogota.

Motoffensiven 7. oktober styrka militariseringa av Colombia. Under leiing av USA krenka det colombianske militærflyet luftrommet i den demilitariserte sona der FARC og Pastrama-regjeringa forhandlar. Ulovlege plyndringstokt inn i sona førte til strid.

Eit nøkkelspørsmål for imperiebygginga til USA i Latin-Amerika er den planlagde frihandelsavtalen, LAFTA. Han skulle gi USAs multinasjonale selskap fri tilgang til marknad, råvarer og arbeidskraft, og samtidig avgrense innverknaden frå Europa og Japan. Det nymerkantilistiske systemet er nok eit einsidig initiativ, i samforstand med satellittregjeringane i regionen, men utan folkeleg samtykke.

Tåler USAs økonomi krigene?

Men kan USAs økonomi tåle ein serie krigar utan å bli undergrave? Det finst tydelege teikn på at det økonomiske grunnlaget for herreveldet til USA blir svekka, av både økonomiske og politiske grunnar. Vareproduksjonen har vore i tilbakegang i halvtanna år. Hundretals milliardar som er investert i informasjonsteknikk, fiberoptikk og bioteknikk har gått tapt. Både den «gamle» og den «nye» økonomien er i djup og langvarig krise. Den spekulative finans- og aksjemarknaden er sterkt avhengig av raskt foranderlege politisk-psykologiske tilhøve i USA og verdsøkonomien.

Den raske nedgangen på aksjemarknaden etter 11. september og den like raske opphentinga etter 7. oktober syner denna rørlegheta. Den amerikanske aksjemarknaden er nemleg like sterkt avhengig av utanlandske investorar som av innanlandske pengeplasserarar. Dei mista tiltrua 11. september, ettersom det synte seg at sjølve hjartet i den økonomiske og politiske makta er sårbar.

Men åtaket 7. oktober gav investorane tiltrua tilbake, og innebar ein viktig kapitaltilførsel og ein midlertidig oppgang i aksjemarknaden. Pentagons strategi med total krig handla like mykje om å få tiltrua tilbake på ei uovervinneleg imperialistmakt, som om politiske årsaker, eller til og med om oljeleidningar. Aksjemarknaden og særleg langsiktige utanlandske investorar såg ut til å bli like mykje påverka av tryggingspolitiske tilhøve som av den rådande stoda i amerikansk økonomi. Av det følgjer det paradoksalt omvendte tilhøvet mellom aksjemarknad og realøkonomi: Mens alle realøkonomiske peikarar seier nedgang, kan aksjemarknaden ta seg opp att etter 11. september. Men det finst naturlegvis grenser for desse politisk grunna investeringane. Framleis låg vekst og krympande vinstar (eller veksande tap) vil smått om senn gjøre slutt på oppgangen og føre til store kursfall.

Når imperiets økonomiske base vaklar, så aukar statens rolle. Statleg innblanding blir stadig viktigare, og det syner dei sterke banda mellom statsapparat og investorar, medrekna dei multinasjonale selskapa. På same vis kjem militæret til å spele ei stadig viktigare rolle i å gi investorane tiltrua tilbake ved å knuse eller skremme motstandarar, stø samanfallande nykoloniale regime og tvinge gjennom fordelaktige økonomiske avtalar (LAFTA). Den gamle imperialismen av 1980- og 90-tallsmodell som leit meir på Verdsbanken og Det internasjonale pengefondet, blir nå erstatta eller komplettert med den nye imperialismen av militært slag: Dei grønne beretane avløyser slipspryda funksjonærar frå finansinstitutta.

Washington lar Nato utvide maktområdet sitt frå Austersjøstatane til Balkan, over Tyrkia og Israel til dei tidlegare sovjetrepublikkane i Sentral-Asia. Den manglande lenka i den imperialistiske kjeda er dei strategisk viktige Golfstatane, Iran og Irak. Det er ei viktig kjede militært, men ho kostar meir enn ho drar inn for USA. Det står klart for Bush-regjeringa, som heller knuser regionale maktsentra enn å gjøre store investeringar for å bygge opp kolonistatar – sjå bare kor lite det blir satsa på Balkan og i Sentral-Asia, og den nærmaste tida truleg au i Afghanistan.

Globale selskap/imperialismen

Den sentrale rolla staten har i utvidinga av USA-herredømme motseier trua hos leiande teoretikarar i antiglobaliseringsrørsla som Susan George, Tony Negri, Ignacio Ramonet, Robert Korten m.fl. som snakkar om «sjølvstendet til dei globale selskapa». Oppfatninga deira om den sentrale rolla verdsmarknaden har i fattigdomsutviklinga, undertrykkinga og ulikskap, er i denna samanhengen ein anakronisme. Når Europa og USA sender soldatar for å erobre og okkupere fleire land, gir det grunn til å gå frå antiglobal til antiimperialistisk motstand. Den falske oppfatninga om «superstatar» dominert av transnasjonale selskap stemmer ikkje med dei verkelege multinasjonale selskapa som er fast knytte til imperialistiske statar.

Den verdsomspennande motoffensiven frå USA har som mål å skape «den nye verdsordninga» frå åra etter krigen i Persiabukta på ny. Dei multinasjonale selskapa har verken vilje eller evne til å handle «autonomt» ved hjelp av marknadskrefter. Den nye imperialismen må derfor bygge på militære intervensjonar som i Afghanistan eller på Balkan, kolonisering, dvs. militærbasar, som i Colombia.

Offensiven har svært lite å gjøre med «krig mellom sivilisasjonar». USAs herrevelde omfattar muslimske statar (Pakistan, Saudi-Arabia, Egypt, Tyrkia, Marokko, Bosnia, Albania med fleire), det jødiske Israel, likeins sekulariserte, formelt kristne statar. Det er ikkje langvarige allierte, med heimstad i ein særskilt religion eller sivilisasjon, men langsiktige interesser som kjenneteiknar offensiven. På Balkan og tidlegare Palestina og Afghanistan kunne USA stø fundamentalistiske muslimar og narkotikahandlarar mot sekulariserte nasjonalistar og sosialistar. Dei muslimske allierte frå i går er noen stader blitt fiende i dag. Det åpenbare hykleriet og dei doble målestokkane kan undre bare den tilskodaren som har tatt feil og trudd på propagandaen, og som nå kjenner seg svikta.

Oljekrise for Europa om …

Den amerikanske offensiven står framfor to motsetningar som både er dagsaktuelle og meir strukturelle. For augneblinken har krigen i Afghanistan sådd splitting i dei muslimske statane mellom proamerikanske leiarar og dei folkemassane som sympatiserer med det afghanske folket. Polariseringa har ennå ikkje vore noe alvorleg trugsmål for leiarsjikta, jamvel om det saudiske monarkiet er mest sårbart med sin nøkkelposisjon. Den militære sigeren for USA og Nordalliansen og den muslimske koalisjonsregjeringa som følgde av han, kan splitte den svakt organiserte folkelege muslimske opposisjonen. Motstand frå EU og arabarstatane blir vekka til live først om USA strekk krigen til Irak og skaper krise for oljelevaransane til Europa. Men den og andre dagsaktuelle motsetningar kan ikkje undergrave Washingtons offensiv på sikt, sjølv om USA kan bli isolert diplomatisk, særleg i noen internasjonale fora.

Ei meir djuptliggande, langsiktig og strukturell motsetning er den mellom militær ekspansjon og økonomisk tilbakeslag, både lokalt og i verdsmålestokk. Jamvel om det amerikanske militærapparatet forsvarer og er til fordel for interessene til dei multinasjonale selskapa i USA, så er det ikkje ei kostnadseffektiv støtte. Mangemilliardutgiftene for åtaka i andre verdsdelar overgår langt dei umiddelbare vinstane til dei multinasjonale selskapa, snur ikkje dei synkande profittane eller åpnar nye marknader, særskilt ikkje i dei områda der militærinnsatsen er mest intensiv. Sluttresultatet er at imperialistisk krig i si nåverande form undergrev ikkje-spekulative kapitalistiske investeringar, jamvel om dei symbolsk sikrar verksemda for utanlandske investorar.

I Sentral-Amerika, på Balkan og nå i Afghanistan og Colombia er USA meir interessert i å knuse motstandarane sine og sette inn lydregjeringar, enn i langsiktige «gjenreisings»-investeringar i stor skala. Det finst ingen Marshall-planar. Washington overlet til Japan og Europa å reinske opp i øydelegginga etter militære sigrar. Kløfta mellom den imperialistiske statens militære styrke og den manglande evna til å sette fart i økonomien i erobra land er ei grunnleggande motsetning.

Ei minst like alvorleg motsetning er den mellom forsøka på å innføre ein nyliberal politikk, og dei kollapsande eksportmarknadene og dei uttørkande kapitalinvesteringane. Den økonomiske tilbakegangen i USA, Japan og Europa har skada dei lydigaste klientstatane alvorleg, særleg i Latin-Amerika. Prisane på dei spesialiserte eksportvarene som har danna grunnlaget for dei nyliberale statane har falt: Kaffi, olje, metall, sukker, likeins tøy, klede og andre fabrikkvarer frå dei «tollfrie sonene». Imperialistmaktene har svart med å kreve meir «liberalisme» i sør og samstundes innføre vernetoll og auka eksportsubsidiar på heimeplan. Toll på importvarar frå 3. verda er fire gonger høgare i dei imperialistiske statane enn importtolla frå andre imperialistiske land i følgje Verdsbanken. Støtta til storselskap innan jordbrukssektoren i dei imperialistiske landa auka til 245 milliardar dollar i 2000.

Den nyliberale doktrinen til den gamle imperialismen held altså på å bli erstatta av den nymerkantilistiske praksisen til den nye imperialismen. Den statlege politikken styrer dei økonomiske transaksjonane og avgrensar rolla til marknaden.

Den nymerkantilistiske politikken polariserer marknaden mellom lokale produsentar på eine sida og imperialistisk oppbakka monopol på hi. Tilbakegangen for den internasjonale marknaden skader dei «nyliberale» eksportsektorane. Den svært påtakelege rolla til statsmakta i prosessen politiserer dei veksande skarane av arbeidslause og underbetalte arbeidarar, bønder og offentleg tilsette. Den eksportstrategien som imperialismen kviler på i Latin-Amerika, held på å rakne. Og ettersom Latin-Amerika ikkje kan importere, må dei satse på innanlandsproduksjon eller avstå. Men eit avgjørande brot med eksportstrategien og avhengigheta av USA følgjer ikkje automatisk av dei indre motsetningane – det krevst politisk handling.

Venstresida

På kort sikt har venstresida fullt opp med den imperialistiske motoffensiven frå Washington og alt det han inneber av auka krigføring, trugsmål og meir føyelege herskande klientskikt. Men offensiven møter au alvorlege, praktiske, ideologiske og politiske hinder. Det finst eit stort folkeleg oppsving i fleire strategisk viktige statar, der den nyliberale økonomien går attende. I Colombia, Brasil, Argentina, Ecuador og Bolivia veks sterke politiske og sosiale rørsler fram, med styrka folkeleg makt.

Desse rørslene har mobilisert millionar, dei har pressa gjennom utallege endringar på lokalnivå og i visse tilfelle har dei kunna sette dei herskande klassane under press gjennom viktig innverknad på regjeringsnivå. Men atskillege problem står igjen å løyse før dei på alvor kan ta opp kampen om makta. Den djupare forståinga av det imperialistiske systemet, natur og motsetningar i det, er ofte utilstrekkeleg. Det finst motsetningar innan rørsla mellom by og land, mellom kyst og innland, og ikkje sjeldan mellom ulike leiarar. Mange rørsler har au i praksis ganske avgrensa program og mål.

USAs strategar har på mange vis valt Colombia som prøvetilfelle for den «nye imperialismen», ettersom Colombia står for den største militære og politiske utfordringa. Alle dei reaksjonære kreftene i verdsdelen er mobilisert mot geriljaarmear og masserørsler. Militær framgang i Colombia vil inspirere USA til militær erobring og kolonisering av Latin-Amerika, slik det USA-styrte militærkuppet i Brasil i 1964 vart følgt av invasjonar (Den dominikanske republikken 1965) og militærkupp i Bolivia (1971), Uruguay (1972), Chile (1973) og Argentina (1976). Om geriljaen lykkast i å stå mot, inneber det eit pusterom for den øvrige venstresida. Ei kraftfull støtte til kampen i Colombia er derfor ei vesentleg oppgave.

av Hans Olav Brendberg

Kva ligg bak den vestlege støtta til Israel? For hundre år sidan byrja sionismen som ei rørsle med hovudfeste i den austeuropeiske jødedomen. Det var ei av fleire desperate rørsler som hevda at dei hadde ei løysing for det utarma, jødiske samfunnet i Aust-Europa: Ein jødisk stat i Palestina. Theodor Herzl drøymde først om å føra alle jødane i Austerrike fram til dåp med klokkeklang og stor høgtid, før han tok til med det sionistiske prosjektet.

I løpet av femti år greidde dette private prosjektet å organisera ein stat i Palestina, på hundre år er dette ein militært nokså mektig stat som har stor innverknad på amerikansk politikk. Kva ligg bak? Kva maktressursar er det sionismen har drege vekslar på?

Eg trur Balfour-erklæringa kan vera ei interessant sak å sjå litt nærare på. I november 1917, på eit tidspunkt då Storbritannia var redde for å tapa ein krig – med revolusjon i Russland, uro i Irland, og store vanskar i Frankrike – kom den britiske utanriksministeren Balfour med ei erklæring der han med lord Rotshcild som formidlar, erklærte Storbritannias vilje til å gå inn for ein nasjonal heim for jødane i Palestina. Erklæringa hadde ein klausul som garanterte for «dei ikkje-jødiske innbyggjarane i Palestina» (omlag som «dei ikkje-muslimske innbyggjarane i Noreg»). Statsrettsleg galdt dette eit territorium som formelt låg under Istanbul. Kva politisk logikk låg bak Balfour-erklæringa?

Det låg eit langt forarbeid bak erklæringa. I følgje Weizmann byrja arbeidet fram til erklæringa med eit memorandum førebudd av ein komite i den sionistiske rørsla som var overlevert i januar 1917 til den britiske regjeringa. Seks ulike skisser gjekk fram og tilbake mellom sionistane og den britiske regjeringa før erklæringa kom i november 1917. Kvart einaste av dei sekstisju orda i erklæringa vart voge på gullvekt av regjeringa, medan sionistane telte på knappane om det dei fekk var godt nok, eller om dei med Weizmann sine ord «skulle bli ståande bak våpna». Weizmann meinte dei gjorde rett å å gå med på ein avtale.

Eg meiner det er rimeleg opplagt at olje ikkje var eit tema i denne prosessen – det var ikkje britiske ønskje om olje som låg bak. Sionistane la vekt på at britiske interesser kring Suez-kanalen på sikt ville vera tent med ein jødisk stat. Dette er det sjølvsagt råd å argumentera for. Men kvifor brukar ei regjering som strevar for å ikkje tapa ein krig so mykje merksemd på vage framtidsønskje om å sikra flanken ved Suez med jødisk kolonisering i Palestina? Særleg når dette på kort sikt ikkje gjev militære fordelar – britane freista jo tvert om å organisera arabisk krigsinnsats mot tyrkarane, og løfta til sionistane stod i direkte motsetning til den arabiske alliansen. Kva slags «våpen» var det Weizmann hadde som alternativ til å ta det han fekk?

Britane ønskte ikkje utan vidare å gå inn for ein jødisk stat i Palestina. Skilnaden mellom førsteutkastet til sionistane og det dokumentet ein endte opp med er at Balfour-erklæringa eigentleg er nokså vag. Britane freista sikra seg at dei ikkje lova for mykje – dei var ikkje entusiastiske for ein jødisk stat som skulle sikra imperieinteressene i Midt-Austen. Medan dei i sionistane sine utkast tidleg på hausten snakka om å «rekonstituera Palestina som den nasjonale heimen til jødane», endte det endelege dokumentet opp med «å etablera ein nasjonal heim for den jødiske rasen i Palestina». I det første dokumentet er det tale om at «regjeringa vil gjera sitt beste for å nå desse måla, og vil diskutera dei naudsynte midla med sionistorganisasjonen». Sluttdokumentet seier at ein vil sikra «dei sivile og religiøse rettane til dei ikkje-jødiske samfunna».

Erklæringa var svært kontroversiell. Den einaste jødiske medlemen i den britiske regjeringa – Sir Edwin Montagu, indiaministeren – var imot erklæringa. Han meinte sionismen skada interessene til jødane som borgarar av landa der dei budde – at ideen om eit jødisk heimland hang logisk saman med at jødane ikkje høyrde heime der dei budde. Han var av prinsipp i mot å gjera kristne og muslimske innbyggjarar i Palestina rettslause, og meinte kristne kunne gjera krav på landet i like stor grad som jødane – også den kristne religionen var i stor grad knytt til Palestina. Han nekta for at sionistane snakka på vegne av jødane, og han meinte sionismen ville føra til at Palestina vart heile verdas ghetto. Han og andre motstandarar vart likevel overkøyrde. Intensjonen med erklæringa var tydleg. Lloyd George sa seinare: Målet var ikkje ein jødisk stat ved fredskonferansen. Men erklæringa var eit signal til jødane om å emigrera. Om dei hadde emigrert i tilstrekkelege tal innan ei viss tid var gått, ville dei få sin stat i Palestina.

Kva sionistane ynskte å oppnå i denne prosessen ligg i dagen. Men kva ønskte britane å oppnå. Kvifor engasjera seg for å laga ein nasjonal heim for jødane midt under ein krig der ein slåss for å overleva? Det eine motivet ligg rimeleg ope i dagen: Ynsket om å kvitta seg med jødane, senda dei til Palestina. Men eg trur det er heilt usannsynleg at dette motivet vog tungt, sjølv om det sjølvsagt var til stades. Slik er det eit hav av skilnad mellom ein etablert politisk kaste som dei som styrte Storbritannia under første verdskrigen, og den gjengen med samanraska politiske oppkomlingar, bøller og anna rask som styrte Tyskland under andre verdskrigen. At ein jødisk stat i seg sjølv skulle vera eit logisk grep for å sikra Suezkanalen på sikt, meiner eg også er usannsynleg. Historia syner jo også at den jødiske staten berre har bidrege til å stenga kanalen, og gjera han utrygg. Kva står att?

Det er her den jødiske verdskonspirasjonen kjem inn i biletet. Ikkje som røynleg, men som innbilt storleik. Britane meinte sjølve at dei gjorde ein avtale med «jewry» – den kollektive jødedom. Eg trur det er her vi finn kanonane til Weizmann.

Eg meiner det utan tvil er slik at jødane hadde utvikla ein del maktstrategiar og teknikkar som religiøs minoritet i Europa. Dei måtte det for å overleva. Etter den jødiske opplysinga spela den organiserte jødedomen ei internasjonal rolle for å sikra borgarrettar for sine forfølgde brør i Aust-Europa. Denne internasjonale, jødiske solidariteten var ei forlenging av mentalitetar og handlemønster som hadde vakse fram i ghettoane, då jødane representerte ein marginal eksistens, og risikerte å bli kasta ut or heile landområde. Jødane måtte hjelpa og stø kvarandre, og delte den same lagnaden.

Dette var ei løynd makt, og eit løynd spel. Jødane var livredde for å prala med makt og rikdom – det førde berre til hat og forfølgjing. Den jødiske eliten av bankfolk og intellektuelle var ein pariaelite i Europa langt inn i førre århundre.

Med andre ord trur eg at ideen om ein jødisk verdskonspirasjon til ein viss grad skriv seg frå den jødiske eliten. Eg meiner ein opplagt strategi for å forsvara seg var å gje inntrykk av å ha makt. Det fanst jødar med innverknad i alle nasjonar. Jødane kunne gje inntrykk av at det fanst ein organisert, jødisk nasjon på verdsbasis, at det fanst ei sentral politisk makt i jødedomen som kunne ha innflyting på amerikansk, russisk og osmansk politikk. I USA åtte jødar nokre av dei viktige avisane, og hadde ein viss innverknad på opinionen. Nokre jødiske finansfolk stod sentralt i organiseringa av den nye, amerikanske sentralbanken Federal Reserve, særleg den tysk-jødiske emigranten Paul Warburg. Amerikansk finansnæring var viktig for å halda krigsinnsatsen gåande. I Russland var jødar mellom dei leiande i dei revolusjonære partia. Fekk ein formidla eit inntrykk av at sionistane hadde innverknad på kva verdas jødar gjorde, kunne det vera viktig for den britiske regjeringa å gå inn på ein avtale med «jewry». Inntrykket trong slett ikkje å ha noko med røyndomen å gjera, eller kunne i det minste vera sterkt overdrive samanlikna med det som det var røynleg grunnlag for. Leitar ein litt, finn ein også dokument der britiske politikarar som td. Winston Churchill gjev uttrykk for idear om ei slik organisert, jødisk verdsmakt. Dette er ikkje ein mani på same måte som i nazirørsla – men det er idear som svevar i lufta, og formar biletet av verda i den britiske eliten. Eg trur rett og slett Balfour-erklæringa er eit uttrykk for at britane meinte ein allianse med jødane var naudsynt for å vinna krigen, og at dei trudde at dei som dei lagde ein avtale med hadde innverknad på kva jødane gjorde i Russland og USA.

Redsla for ein løynt, jødisk makt kan ein følgja frå Dreyfus-saka via Balfourerklæringa til Tyskland i mellomkrigstida. Motstandarane av amerikansk deltaking i andre verdskrig – slike som Charles Lindbergh jr – identifiserte tre tyngdepunkt i kampen for å dra USA inn i krigen: Britane, jødane og Roosevelt-administrasjonen. Så seint som i 1970 sat president Nixon og pastor Billy Graham på eit bakrom på Det kvite huset og diskuterte jødisk makt – båe var redde for jødisk makt, båe trudde jødane hadde mykje makt. Så vart Nixon felt av Washington Post – avisa til det politiske establishmentet i USA. Eg trur Nixon gjekk i grava overtydd om at det var jødane som felte han.

Sjølv trur eg ikkje på nokon jødisk verdkonspirasjon, noko løynd verdsregjering eller anna slikt krimskrams. Konspirasjonar sprekk til slutt – og ei jødisk verdsregjering ville vore avslørt for lenge sidan om ho fanst. Derimot trur eg ideen om jødisk makt kan ha spela ei viktig rolla i å etablera ein jødisk stat i eit område der det for hundre år sidan knapt budde jødar. Og om det finst jødisk makt, er det vel med jødisk makt som med britisk. Jødar judaiserer på same måte som britane anglifiserer: Dei gjer det heilt umedvite – som den naturlegaste ting i verda. «Det jødiske» er skjema og tenkjemåtar som er prega inn i kroppen, det Bourdieu kallar habitus. Historisk har jødane vore ein mellomting mellom ein klasse og eit folk. Det er denne historiske preginga som har ført jødane dit dei er – anten til kommentarspalter i amerikansk presse, til Wall Street, til det amerikanske forsvarsdepartementet, til amerikanske universitet – eller for den del til Palestina. Det er ikkje noko organsiert nettverk som held saman alt dette, og gjer det til ei makt. Det er den klaustrofobiske kjensla av at alle jøder deler lagnad som gjer at jøden i Brooklyn stør Sharon, og pressar på for å få USA til å auka støtten til Israel. Denne kjensla er gamal. Brukt med omtanke, er ho også ei svært sterk politisk makt – ikkje blind, men einøygd. Og i stand til å rydja av vegen store hindringar på jødedomens ferd gjennom historia.

Det krevst makt for å byggja statar, berre spør irane eller kurdarane. Sjølvsagt har støtte frå stormaktene – Storbritannia, Sovjet, Frankrike og USA – vore viktig for å gjennomføra den etniske reinsinga og byggja ein jødisk stat i Palestina. Men eg trur likevel den forbausande kontinuiteten i den sionistiske statsbyggjinga dei siste 100 åra blir uforklarleg om ein berre ser den jødiske staten som eit resultat av at stormaktene har brukt jødane i eit strategisk spel om kontroll i Midt-Austen. Ein like viktig del av dette spelet har vore at jødane har brukt si makt over regjeringane i stormaktene for å få Storbritannia, Sovjet og USA til å rydja bort hindringar på vegen mot eit palestinarfritt Palestina. Kva slag makt? Først og fremst redsla for og trua på jødisk makt – den redsla og trua som gjer at dei fleste er redde for å skada den palestinske saka ved å drøfta denne sida av sionistiske maktstrategiar – og i staden legg skulda på britisk og amerikansk (og sovjetisk?) imperialisme, og jakta på (palestinsk?) olje.

av Sigurd Gamle

Ingen som deltok i demonstrasjonene mot EU-toppmøtet i juni 2001 har unngått å bli preget av opplevelsene. De mest intense inntrykkene fikk nok ungdommene som hadde nærkontakt med svensk politi. Göteborg var i flere dager en beleiret by, preget av sandfylte containere og av et massivt politioppbud på jakt etter svart- og hettekledde ungdommer.

I ettertid har blant annet svensk fjernsyn laget mange gode reportasjer (blant annet i programmet Uppdrag Granskning), med innfallsvinkler både fra demonstranter, politi og politikere. Det er blant annet overveldende dokumentert at politiet har drevet amatørmessig forfalskning av bevismateriell i forbindelse med at de skjøt med skarpt på en steinkastende aktivist.

Debatten har gått i kraftige kast på venstresida om PK (Politisk Korrekte) paroler, PK atferd, PK kritikk og hvem som skal ta ansvaret for det som skjedde. For at vi skal kunne nå fram til «klarhet, klarhet og atter klarhet …», er det et minstekrav at en setter seg inn i hva som faktisk skjedde. De som var tilstede har en sjølopplevd referanseramme. De som kun må forholde seg til media, får en historieforståelse avhengig av hvilke media de henter informasjonen fra. Det finnes to skriftlige kilder som herved anbefales varmt:

«Göteborgskravallerna – Vittnesmål, Dokument, Kommentar»

Denne boka er skrevet av den svenske progressive forfatteren Erik Wijk, som selv var tilstede i Göteborg med sine to smågutter. Han har den vanskelige oppgaven å legge fram en «objektiv» beskrivelse av hendelsene, samtidig som han helt klart tar et standpunkt FOR demonstrasjonene, MOT EU-toppmøtet og MOT politiets strategi for konfrontasjon. Helt til slutt i boka legger forfatteren fram sin egen oppsummering på 22 lesbare sider.

Boka kom i slutten av juli 2001, og en god del av arbeidet er gjort i forkant. Dette gjelder de første 80 sidene av boka, hvor han går gjennom de ulike skandinaviske og internasjonale organisasjonene som deltok i forberedelsene og gjennomføringa av demoene. Vi kan lese om uttalelser og standpunkter i forkant av toppmøtet, og av oppsummeringer i etterkant.

Den mest interessante delen er de vel 140 sidene med intervjuer og presseklipp fra alle typer deltakere i spillet: fra aktivister, presse, Göteborgbeboere og politikere til politiledelse og menige politifolk. I overkant av 250 uttalelser gir et omfattende og mangesidig bakgrunnsteppe for å gjøre seg opp sine egne tanker om hendelsene.

Boka går kronologisk gjennom de tre dagene, og konsentrerer seg om

• politiets beleiring og storming av Hvitfeldska Gymnasium (torsdag 14. juni)
• slaget og vandaliseringa av Avenyen i Göteborg sentrum (fredag)
• opptøyene omkring Vasaplatsen der 19 årige Hannes Westberg blir skutt av politiet (fredag kveld)
• politiets omringning av 600 demonstranter på Järntorget (lørdag kveld)
• politiets storming av Schillerska Skolan lørdag natt

«Göteborg 14. til 17. juni 2001»

Dette norske heftet av en redaksjonskomite på seks personer, trykket hos Putsj, er nylig kommet ut. Det er et utmerket norsk supplement til Göteborgskravallerna. Thomas Mathiesen har et tankevekkende forord med flere historiske henvisninger til progressive bevegelser som er kriminalisert og pulverisert av storsamfunnet. FBIs strategi for å knuse Black Panther Party i USA i 1960-åra er sannsynligvis det mest lærerike. Han rekker også å få med terrorbombinga av World Trade Center 11. september, og de foreslåtte endringene i nasjonale og internasjonale lover for å etterforske og straffe terrorister, med storsamfunnets velsignelse.

Heftet er en gjennomgang av historiene til femten personer som deltok i demonstrasjonene i Göteborg på ulike måter, fra de som ble arrestert på Hvitfeldska, og deportert til Norge med privatfly, til de som gikk fri og kunne reise hjem som planlagt på søndagen. Siden de femten skriver hver sitt innlegg, er beskrivelsene varierte og mangfoldige.

Helt til slutt i heftet gir dosent i kriminologi ved Stockholms Universitet, Janne Flyghed, en vurdering av politiets tiltak og aksjoner sett ut fra gjeldende svensk lov og rett.

Oppsummering

Etter min vurdering er den viktigste svakheten hittil at venstresida, inkludert AKP, ikke har noen helhetlig analyse av politiets rolle. Vi har i all hovedsak rettet søkelyset innover, mot uenigheter om militans, mot steinkasterne og egne interne mangler. Alt dette er viktige politiske spørsmål, hvor IS, AKP, AFA og Attac skilles i detaljene.

Men minst like viktig er vår forståelse av Fi, av deres strategi og særinteresser. Fiendebildet for aktivistene er som vanlig mangfoldig og sammensatt: EUs toppledelse, internasjonal kapital, nazier, fascister og reaksjonære grupper, internasjonal etterretning, terrorister, kriminelle grupper, politi. Det som er helt sikkert, er at internasjonale markeringer hvor det deltar 25.000 demonstranter (og hvor «alle» er enige om at potensialet er voksende) er interessante aksjoner for flere enn venstresida.

Ut fra Göteborg-politiets hensynsløshet og aktive vilje til konfrontasjoner savner jeg særlig en god analyse av politiets rolle. Demonstrantene befant seg hele tiden i en passiv og defensiv posisjon fordi politiet hadde sin egen dagsorden. Dette ga spillerom for politisk konsoliderte «streetfighters» omgitt av frustrerte og forbanna ungdommer som reagerte mot vold og fascistiske politimetoder. Den organiserte ledelsen for demonstrasjonene henfalt til å lede de offisielle demoene, og maktet ikke å møte politiaksjonene på noen organisert måte. Vi mangler en helhetlig analyse av samspillet mellom politi og politikere, av dynamikken og organiseringen av politiaksjonene, og av muligheten/sannsynligheten for at provokatører spilte en viktig rolle i opptøyene. Dette må være en oppgave å grave dypere i for møkkagravende journalistikk og for den militante venstresida. Svensk fjernsyn har hatt flere kritiske reportasjer, men har hittil ikke klart å legge fram en samlende framstilling.

På tross av all kritikken som er rettet mot politiet, har politiledelsen ikke tatt noen sjølkritikk av egen oppførsel. Dette betyr at de visste hva de gjorde, og vil gjøre det igjen. Heretter må demonstranter vurdere den faktiske risikoen ved å stille opp på demonstrasjoner – tar du sjansen på et flere måneders opphold bak murene, og har du råd til høye bøter?

Det er viktig av vi kan reise kampen mot kriminalisering og sjølkriminalisering av demonstranter, både av den «fredelige» og den «militante» typen. Kanskje må debatten om «demo-politi» opp på nytt, men det viktigste må være å avsløre de herskendes taktikk og strategi for å møte en internasjonal mobilisering mot kapital og makt.

av Erling Folkvord og Arnljot Ask

Øvrige artikler om Armenia i dette nummeret: | Armenia ­ før sovjetperioden | Sovjetrepublikken Armenia 1921-91 | Republikken Armenia, fra 23. september 1991 | Norge i Kaukasus | Midt i «Det store spillet» | Kart over området | Faktaboks

Vi fikk muligheten til å besøke det lille kaukasiske landet Armenia våren 2002. Et land som det siste tiåret stort sett bare er kjent her i steinrøysa fordi Norge spilte VM-kvalifiseringskamper i fotball mot det. Men Armenia har flere tusen års historie som aktør på en arena hvor stormakter og sivilisasjoner har stått opp mot hverandre. Striden om innflytelse og dominans har pågått fra romerrikets tid, gjennom ottomanertiden og til nåtidens nye versjon av Det store spillet mellom USA og dagens annen divisjons imperialistmakter som slåss om råderetten over den såkalte euroasiatiske korridor.

Bakgrunnen for vår reise var en invitasjon fra Det armenske riksforbundet i Sverige og Armenian Popular Movement (APM), en regjeringsuavhengig organisasjon av armenere i både inn- og utland, om å delta i markeringen av folkemordet på armenerne i 1915. Arnljot Ask hadde hjulpet den norske avdelingen av APM med å lage et opprop til norske myndigheter om at Norge, på samme måte som Sverige alt hadde gjort, skulle oppfordre Tyrkia til å erkjenne folkemordet. Da ingen på Stortinget prioriterte å følge opp saken, ble tidligere stortingsrepresentant Erling Folkvord og Arnljot Ask bedt om å være med i en parlamentarikerdelegasjon fra flere land i Europa og Midt-Østen for å overvære minnehøytideligheten 24. april og delta i seminarer og ekskursjoner for å lære mer om landet.

Vår hensikt er å bruke det vi ble kjent med under besøket, til å bidra til at Norge gjør noe for at menneskeheten får gjort opp for denne skjendige forbrytelsen for snart 90 år siden. Det er et spørsmål som ikke bare angår mellomfolkelige forhold i dette turbulente området, men som også er nødvendig for at slike forbrytelser skal bli vanskeligere å gjennomføre i framtiden, hvor som helst på jorda. Desto mer som det som skjer i dette området, vil bestemme over krig og fred for hele menneskeheten de nærmeste tiårene, og fordi Norge mer og mer blir trukket inn i storpolitikken der som følge av de betydelige økonomiske investeringene som norske storselskaper står for.

Debatt:

av Leiv Olsen

Det går ein diskusjon i AKP om kvar læraren høyrer heime klassemessig, i arbeidarklassen eller ikkje. Skal vi avgjera eit sånt spørsmål, held det ikkje bare å peika på at vi mottar lønn og derfor er lønnsarbeidarar. Vi må sjå på kva forhold vi har til andre menneske, både arbeidsherrane våre og elevane, og vi må i tillegg sjå på innhaldet i jobben: kva slags arbeid er det vi utfører?

Marx skreiv i Teorier om mervärdet (Marx-Engels, Skrifter i urval, Bo Cavefors förlag 1975) at lærarane er tilsette lønnsarbeidarar for arbeidsherren sin, samtidig som dei er noko anna for elevane. Dette er to viktige trekk som gjaldt skolen på Marx’ tid, og som gjeld enno i dag. Men skolen har fleire trekk som er viktige å sjå på. Skolen er langt ifrå statisk. Den skolen eg underviser i, er noko anna enn den eg ein gong, på 1950- og 1960-talet, var elev i, og noko heilt anna enn skolen som mine foreldrar og besteforeldrar var elev i. Samtidig som dagens skole er i rask endring vekk ifrå kva det no er, til noko anna, som vi enno ikkje sikkert veit korleis blir.

Litt frå historia: Læraren som undertrykte arbeidarklassens born

Det er interessant å lesa artikkelen «Usedelige jenter og tyvaktige gutter. Forholdet mellom barn, foreldre og det offentlige ca. 1920-1950», skriven av fyrsteamanuensis Astri Andersen, trykt i Historisk tidsskrift nr 4, 2001. Her kjem det fram at læraren ein gong hadde så stor makt at han/ho kunne få elevar innsette i tvangsanstaltar dersom læraren meinte at ein elev var tjuvaktig (om det var ein gutt) eller usedeleg (om det var ei jente). Lærarens ord aleine var ikkje nok, men dersom læraren var bestemt på å få det til, og kom med mange nok klagar om påstått usømmeleg atferd, ende det som regel med at eleven blei tatt ut av heimen og plassert i anstalt. Sånn var forholda i 1920-åra, og sånn var det enno på 1950-talet, sjå for eksempel Kjersti Ericsson: Drift og dyd. Kontrollen av jenter på femtitallet (Oslo 1997).

Denne kontrollen ramma bare born frå arbeidarklassen. Det blei lagt vekt på om guttar var tjuvaktige (overklasseguttar er som kjent ikkje tjuvaktige) og om jenter var usedelege – og då såg dei på om dei for det fyrste var forfengelege (prøvde å kle seg/gjera seg penare enn sin stand), og dernest om dei flørta og interesserte seg for guttar (dette gjaldt jenter i 13-14-15 års alder!).

Overklassejenter var aldri forfengelege, for dei skulle kle seg og te seg pent. Arbeidarklassejenter som prøvde på det same, var pr definisjon forfengelege. Og om dei på toppen interesserte seg for det motsette kjønn, var det eit sikkert teikn på at dei kom til å enda i fortapinga: hor og det eine med det andre. Derfor måtte samfunnet ta hand om dei før det var for seint.

Astri Andersen har undersøkt kven som blei tvangsplasserte i Bergen:

«Så godt som alle var arbeiderklassebarn (….) 39 % hadde fedre i faglærte yrker, (….) 20 % var løsarbeidere eller langvarig arbeidsløse (….) 19 % var barn av ugifte mødre, enker, eller de var i enkelte tilfeller foreldreløse, og de fleste av disse tilhørte byens fattigbefolkning (….) 1 % tilhørte middelklassen, mens det for (….) 21 % ikke ble oppgitt forsørgers yrke» (Andersen s. 480).

Skolen spelte altså den gongen ei viktig rolle i undertrykkinga av, og disiplineringa av, borna frå arbeidarklassen. Dei som veik for mykje av, blei tvangsplasserte i anstalt.

Då eg sjølv var elev på 1950- og 1960-talet, var læraren enno ein autoritet som ikkje skulle seiast imot. Om ein fekk kjeft, også om ein fekk kjeft for noko ein slett ikkje hadde gjort, måtte ein i alle fall ikkje svara. For då var ein frekk og obsternasig. Ingen trudde på eleven, alle trudde på læraren. – Jens Bjørneboe fekk i bøkene sine godt fram korleis autoritære lærarar kunne misbruka makta si til å knekka unge guttar og jenter. Sånn er det gudskjelov ikkje lenger. Men framleis er læraren autoriteten. Dei fleste lærarar legg vinn på å ha eit godt forhold til elevane, men dessverre er det enno enkelte som misbruker makta dei har til å mobba elevar. For dei som blir ramma, er dette eit stort problem.

Kva makt har då læraren i dag?

I dag kan korkje skole eller enkeltlærarar nekta å ta inn elevar, slik lærarar og skolar kunne då eg var gutt Formelt var det den gongen bare skolen som kunne nekta, men eg kjenner til eit tilfelle der ein enkelt lærar tvang gjennom at ein elev blei tvungen til å slutta i klassen. Ho ytra seg kritisk om Israel, og då, sa læraren, måtte enten ho eller han sjølv forlata klassen. Læraren hadde så stor makt at det ikkje var snakk om å opponera. I dag kan vi ikkje dumpa elevar i grunnskolen, slik lærarar kunne, og ofte gjorde, då eg var gutt. Vi kan utvisa ein elev frå ein time. Dersom ein elev skal utvisast for lengre tid enn timen, må ein fyrst gjennom ein prosedyre som også tar omsyn til elevens rettar. Og gudskjelov har elevane fått rettar i dagens skole!

Men læraren skal setta karakterar. Dette er noko vi er pålagt å gjera enten vi liker det eller ikkje. Og karakterar er reint skjønn. Retningslinjene er så vage at det grensar til det inkjeseiande. Det er derfor eine og aleine den enkelte lærars erfaring og skjønn som avgjer kva karakteren til kvar elev blir, og dette skjønnet varierer. Sjølvsagt! Skjønn er nettopp noko som varierer. Normalt vil det ikkje vera veldig store forskjellar frå lærar til lærar korleis dei vil bedømma ei bestemt oppgåve, men variasjonar på ein heil karakter må ein rekna med. I sjeldnare tilfelle har ein hatt større variasjonar. Det finst døme på at ein lærar har sett ulik karakter på same svar levert av to ulike elevar. Det har òg hendt at eksamensoppgåver som ein lærar, eller ein kommisjon, har vurdert til stryk, har fått toppkarakter av andre. Ikkje fordi læraren slurvar når ho/han skal setta karakter, men fordi det er ei svært vanskeleg oppgåve, spesielt når ein skal vurdera ein besvarelse som er så original at den er fullstendig hinsides kva læraren hadde venta. Har då eleven bomma på oppgåva eller tvert om gjort ein original og derfor særs framifrå jobb?

Som sagt vil avvika i bedømminga frå lærar til lærar normalt vera små. Men dei er der, og for elevar som blir ramma, kan dette kjennast djupt urettferdig. Det er snakk om å opna eller stenga dører til framtidig utdanning. For skolen er ein sorteringsmekanisme, og læraren er sett til å sortera – enten ho vil eller ikkje. Som lærarar står vi derfor i eit tvetydig forhold til andre menneske. For våre arbeidsherrar, enten det er snakk om stat og kommunar eller private skoleeigarar, er vi som andre lønnsarbeidarar. For elevane er vi ein autoritet med ein viss makt til å rå over framtida deira.

Men har vi dermed sagt alt som er verdt å vita for å kunna plassera læraren klassemessig? Makta eg har som lærar, er – gudskjelov! – klart begrensa i forhold til kva makt lærarane hadde for 50 eller 100 år sidan. Betyr det at vi lærarar har blitt meir arbeidarar? Ein lærar i den allmennutdannande skolen (dei 13 åra som så å seia alle elevar går på skolen) har større makt over sine elevar enn kva ein professor eller høgskolelektor har over sine studentar. Betyr det at dei blir meir arbeidarar enn eg som er lektor på vidaregåande? Det blir ein absurd tanke: at ein stig i utdanningshierarkiet, vil samtidig innebera at ein nærmar seg arbeidarklassen!?

Eg vil heller hevda at når dagens lærar har fått redusert makta si, så betyr det at vi har blitt mindre politi og meir lærar. Og kva er ein lærar?

Innhaldet i lærargjerninga

Læraren formidlar kunnskapar, haldningar og ideologi. Det vil seia ideologien til den herskande klassen – indoktrinering. På universitetet er det mindre av slik indoktrinering, meir opplæring i å stilla kritiske spørsmål ved hevdvunnen viten, derfor har universiteta alltid vore arnestader for opprørske rørsler. Betyr det at tilsette ved universitet blir meir arbeidarar? Ein sånn påstand blir absurd. Det må heller bety at det ikkje bare er fordi læraren formidlar borgarleg ideologi at ho skil seg frå arbeidarklassen, men fordi arbeidet er av ein heilt annan art enn sånt arbeid som arbeidarar utøver.

Høgare utdanning, utøvd ved universitet og høgskolar, vil eg seia er opplæring og oppøving i forsking. Det same kan ein ikkje seia om den allmennutdannande skolen, og slett ikkje om førskolen (sjølv om det er eit lite islett av forsking i all læring). Kva er då felles for arbeid som alle utdanningsgrupper utfører? Alle utdanningsgrupper utfører åndsarbeid. Og åndsarbeid fordrar eit visst sjølvstende.

Åndsarbeid skil seg nødvendigvis frå reint rutinearbeid, frå fysisk arbeid, og frå arbeid utført på kommando. Ingen kan tenka nye tankar på kommando.

Eg skreiv at åndsarbeid føreset eit visst sjølvstende. Kva sjølvstende har eg som lærar i dagens skole? Her vil eg ta meg sjølv som eksempel. Eg underviser i to fag: nyare historie og norsk (modul 1+2). Eg må halda meg til sentrale retningslinjer i form av sentralt fastsett timetal og sentralt fastsett læreplan, og eg må ta omsyn til at elevane ved årets slutt kan risikera å koma opp til eksamen, som skal følgja sentrale retningslinjer – i alle fall i norskfaget – og der det kjem ein sensor utanfrå som har den endelege avgjerda om kva karakter kvar enkelt elev skal ha.

Timetalet i nyare historie er 149 timar i året, timetalet i norsk modul 1 er 75 timar i året – det er det også på modul 2. Korleis eg disponerer desse timane, avgjer eg sjølv, helst i samråd med elevane. Den einaste begrensninga er at eg held meg til læreplanen.

Kva seier då læreplanen? Den er svært generell. Dagens læreplanar er sette opp som fleire «mål» – eit idiotisk uttrykk, for i mange av faga, for eksempel dei eg underviser, er det heilt misvisande å kalla desse for «mål». I norskfaget er det fyrste målet munnleg bruk av språket og det andre målet skriftleg bruk av språket, og dei same måla er sette opp både på modul 1 og modul 2! Normalt er det vel sånn at dersom ein når målet eitt år, set ein ikkje opp det same målet neste år?! Eit mål er noko ein strebar etter og, får vi håpa, før eller sidan når. I realiteten er «munnleg bruk av norsk» eit mål dei fleste når på 2-årsstadiet, og «skriftleg bruk av språket» eit mål dei fleste når i 2. klasse. Sånn at i vidaregåande skole er dette i virkeligheten ikkje mål, men område ein jobbar vidare med. Men sidan alt på død og liv skal heita mål idag, så kallar ein også dette for mål. Idiotisk!

Dette var eit sidesprang. I norsk må eg altså halda meg til ein læreplan med seks mål, alle like generelle, men supplerte med eksempel på delmål – dei også nokså generelle. For å få undervisning som inneheld eit minstemål av fornuft, så må læraren fortolka læreplanen. Helst i samråd med elevane. Finna ut kva ein skal jobba med, på kva måte, kor mykje tid til det eine og kor mykje til det andre, kva slags lærebøker ein skal bruka, kva kapittel, kva oppgåver osb, og også om det er noko ein skal ta lett på eller rett og slett hoppa over. Dette kan ingen andre gjera for meg. Ingen rektor, ingen fylkesskolesjef, ikkje noko departement kan gjera desse prioriteringane for meg eller fri meg frå alle desse vala, som er heilt nødvendige for å få den aller minste grad av fornuft inn i undervisninga. Dei einaste som kan hjelpa meg i dette, er mine eigne elevar. Og sjølvsagt, om eg ønsker det, eg kan samarbeida med andre lærarar som underviser same fag eller fag som det er naturleg å samarbeida med.

På same viset er det i nyare historie. Her har læreplanen tre mål som går på sentrale spørsmål i verdshistoria, sentrale spørsmål i norgeshistoria og viktige arbeidsmåtar i historiefaget. Også her er måla supplerte med eksempel på delmål, men korleis alt dette skal fortolkast, kva som er viktig i verdshistoria, i norgeshistoria, av arbeidsmåtar i faget, må kvar enkelt lærar sjølv finna ut. Helst i samråd med elevane. Her er sjølvstendet endå større enn i norskfaget, for i historie finst det ikkje retningslinjer for eksamen. Eksamensoppgåvene må læraren sjølv laga, og det finst ingen mal for korleis dei skal vera. Men historielærarar rundt om i landet har utveksla idear om dette, og fylket (Rogaland fylkeskommune) har utarbeidd retningslinjer for privatisteksamenar i faget, så det er mulig for meg som lærar å få tips. Men bare tips, ikkje retningslinjer!

Kort sagt er mitt sjølvstende som lærar stort. Og dette trass i alle forsøk frå departement og fylkesskolesjef på å styra oss! Opplæringsavdelinga i Rogaland fylkeskommune har utarbeidd ei rekke dokument, såkalla styrande dokument, blant annet om korleis undervisninga i faget skal planleggast, og dei er sikkert tenkt som ein reiskap til å styra undervisninga til kvar enkelt lærar. I praksis fungerer desse styrande dokumenta bare som tips og råd som kvar lærar når det kjem til stykket gjer som ho sjølv vil med.

Læraryrket har altså følgjande viktige trekk:

• Vi er som oftast tilsette ved ein undervisningsinstitusjon, og dermed tilsette lønnsarbeidarar.
• Men vi er tilsette for å utøva arbeid med heilt spesielle særtrekk:
  • 1. Vi har autoriteten i skolen, og med det makt over elevane – spesielt i den allmenndannande skolen, mindre på universitet og høgskolar. Makta vår er mindre enn tidlegare, og elevane har i dag visse rettar, men læraren er enno autoriteten.
  • 2. Vi skal sortera elevane, i alle fall frå siste året av ungdomsskolen og gjennom heile vidaregåande.
  • 3. Vi skal formidla borgarskapets ideologi, dei herskandes tankar.
  • 4. Vi skal undervisa.
  • 5. All undervisning er åndsarbeid, kan ikkje reduserast til reint rutinearbeid, og er eit arbeid som i hovudsak ikkje er fysisk, og føreset eit visst sjølvstende.

Desse fem punkta gjer både at vi som lærarar kjem i eit anna forhold til andre menneske – elevane, studentane – enn det arbeidarar gjer, og at arbeidet vi utfører, har eit heilt anna innhald og funksjon for samfunnet enn kva arbeidet til ein arbeidar har. Det betyr ikkje at arbeidarar gjer ein ukomplisert jobb! Eg har vore hjelpearbeidar i industrien i mange år, blant anna i malar- og sandblåsarfirma, og har stor respekt for ferdighetene til ein industrimalar eller overflatebehandlar. Eg er over hovud ikkje i stand til å utføra arbeidet deira på tilfredsstillande måte! Og arbeidet deira er viktig, for slurv vil seinare føra til katastrofar når plattforma eller båten skal tåla vêr og vind i Nordsjøen og andre stader. Det kan vera snakk om liv eller død. Likevel er det eit arbeid som i all hovudsak ikkje er eit åndsarbeid. Det er for eksempel mulig å tidsstudera arbeidet til industrimalaren og ut frå det setta opp ein ganske presis akkord, der kvar enkelt arbeidsoperasjon er beskrive i detalj. Slikt er ikkje mulig i lærargjerninga.

Blir læraren proletarisert?

Kanskje er vi på veg mot større styring ovanfrå, frå skoleeigar og rektors side, i framtida. Ein ting som i alle fall er på veg inn, er større marknadsstyring i skolen. Kvar enkelt skole og kvar enkelt lærar blir sette opp mot kvarandre, og skal konkurrera om å trekka til seg kremen av elevane, dei elevane som viser mest interesse. Vil det gjera læraren til meir arbeidar? For arbeidsherrane våre er og blir lærarane lønnsarbeidarar. Men for elevane? For dei blir vi kanskje ein seljar, ein slags sjølvstendig næringsdrivande, på toppen av at vi framleis vil vera meir eller mindre sjølvstendige åndsarbeiadarar som skal driva undervisning.

Så lenge arbeidsdelinga står ved lag, kjem vi ikkje utanom at jobben vår fyrst og fremst er å undervisa. Og kva er undervisning? Undervisning er å finna ut korleis vi kan hjelpa elevane til å tilegna seg dei kunnskapane og dei innsiktene som framtidas samfunn vil kreva. Dette liknar på forsking: du møter aldri to elevar som er like, eller to klassar som er like. Du kan aldri vera trygg på at det som fungerte godt eitt år, også vil fungera godt eit anna år, med andre elevar. Du må heile tida vera på leit etter den måten å undervisa på som fungerer.

Så lenge undervisning ikkje kan omsettast til reint rutinearbeid, kan heller ikkje kapitalismen koma utanom den sjølvstendige åndsarbeidaren som faktisk underviser, det vil seia leitar etter det gode samvirket lærar/elev som hjelper eleven å ta til seg kunnskapar og innsikt. Det inneber at lærarane, slik eg ser det, aldri hamnar i arbeidarklassen. Ikkje før automatiseringa av læreprosessen eventuelt kjem til eit stadium der lærargjerninga kan erstattast av reint rutinearbeid. Eller at samfunnet når eit nivå der ein kan avskaffa sjølve arbeidsdelinga.

Om vi som lærarar får mindre makt over elevane, fordi rettane deira blir styrkte, og om vi heller ikkje skal sortera dei og ikkje indoktrinera dei, så blir vi ikkje av den grunn arbeidarar. Det betyr bare at arbeidet vi då må utføra, i endå større grad blir rein undervisning.

Men om vi ikkje høyrer til arbeidarklassen, så er vi lærarar – til liks med bønder og helsearbeidarar – blant arbeidarklassens viktigaste allierte. For arbeidet som bønder, helsetilsette og lærarar gjer, skal sikra maten, helsa og utdanningsnivået til arbeidarklassen. Det store fleirtalet av oss høyrer dessutan til i nedste sjikt av mellomlaga: vi har lite privileg å skryta av og ikkje all verdas prestisje å visa til. Lønns- og inntektskampane som vi (bønder, lærarar og helsetilsette) fører, er viktige bidrag til å utvikla samfunnsinnsikta i heile det arbeidande folket, og både bønder, helsetilsette og lærarar kan spela, og spelar, ei viktig rolle i samfunnskampen langt ut over våre snevre yrkesinteresser.

Arbeidarklassen har også andre viktige allierte: intellektuelle i andre yrke, kunstnarane og fleire. Det bør vera eit poeng å finna ut kven arbeidarklassen kan alliera seg med, og ikkje feia problemet under teppet ved enkelt og greitt å stappa alle ein ønsker, inn i sekken ‘arbeidarklasse’.

Kva klasse høyrer då læraren til?

Om lærarane ikkje er arbeidarar, kva er vi då? Kapitalistiske borgarar er vi ikkje, for vi eig ikkje produksjonsmidlar. Eg synest heller ikkje det er særleg dekkande å kalla oss småborgarskap, for ein småborgar er ein som eig produksjonsmidlar, men er avhengig av å stå i produksjonen sjølv, ikkje kan leva av å utbytta andres arbeid. Så når vi ikkje eig produksjonsmidlar, synest eg begrepet ‘småborgar’ blir misvisande. Kva er vi då? Vi er ein av dei mange gruppene som er prega av at vi står imellom dei to hovudklassane, borgarskapet og arbeidarklassen, og får framtida vår avgjort av striden mellom dei. Vi høyrer kort sagt til mellomlaga. Om nokre på død og liv vil kalla oss småborgarlege mellomlag, så la dei få lov til det, men etter mitt skjønn er det mest treffande å bare sei: mellomlag. Dermed seier vi òg at framtida vår er avhengig av at vi tar stilling.

Korfor er dette spørsmålet så viktig for meg? Vi diskuterer ikkje bare lærarane. Vi diskuterer korleis vi skal oppfatta store grupper, anslagsvis 20-30 % av befolkninga, som ikkje tradisjonelt har blitt rekna som arbeidarar. Samtidig har dette spørsmålet spesiell betydning for AKP, for AKP er fylt opp av lærarar. Er dette i lengda godt nok for eit parti som ønsker å vera eit arbeidarparti? Er vi talsfolk for lærarens leiarskap over arbeidarklassen, eller for at arbeidarklassens frigjering skal vera deira eige verk?

Til slutt: Den intellektuelle kapasiteten til arbeidarar er fullt på høgd med kapasiteten hos intellektuelle. Det er utelukkande arbeidsdelinga i samfunnet som skapar dagens skille. Klassar er eit resultat av arbeidsdelinga i samfunnet. Dersom det i framtida blir mulig å oppheva arbeidsdelinga, kan alle arbeidande vera både ånds- og kroppsarbeidarar på ei og same tid.

av Huck Gutman

Harry Magdoff er en veteran i Monthly Review-miljøet. Her snakker han om demokrati og planlegging, og hvor vanskelig det er. Prinsipielle betraktninger, tanker og eksempler fra Sovjet, Kina – og USA. Om å skape et rettferdig samfunn.

I juli 2002 spurte jeg Harry Magdoff om han ville la seg intervjue for The Statesman, en indisk avis hvor jeg skriver politiske kommentarer. Det første intervjuet vårt var så tilfredsstillende at vi fortsatte med flere runder. Det følgende er hva Harry betrakter som lærdommer ut fra erfaringene til Sovjetunionen. Karakteristisk nok handler dette om å lære av historien. Harry er metodisk opptatt av den virkelige verden, som all teori springer ut fra, som teorien må henvende seg til, og, for å møte dens særegenheter, må teorien stadig omformes.

Det er sommer i Vermont. Jeg snakker med Harry Magdoff, medredaktør for Monthly Review i 34 år. Harry har kommet til dette landlige stedet, til dette huset, som skuer ut over en eng og en majestetisk gammel fjelltopp i det fjerne, flomlyst av solen, etter at Beadie, hans kone gjennom 69 år, er død. Vi sitter i huset til sønnen, Fred, som beveger seg i utkantene av rommet, mens han rydder opp etter lunsjen han har laget til oss.

Harry er 89 år. Selv om ansiktet hans, med sitt karakteristiske geiteskjegg, viser alderens tegn, er stemmen fast, blikket fokusert og smilet varmt. Tankegangen hans er, som den alltid har vært, bemerkelsesverdig klar.

Vi begynner en diskusjon om hva vi kan lære av erfaringene til Sovjetunionen, med utgangspunkt i ønsket mitt om at Harry forteller historien om den gangen han traff Che Guevara.

Harry Magdoff: Da Che Guevara kom til New York til et møte i FN, spurte han om han kunne få treffe meg og min kone, Beadie. Etter det jeg husker, tok jeg med meg tre bøker. Den ene var SNCCs historie av Howard Zinn, den andre husker jeg ikke, men den tredje, den viktige, var en teknisk bok av Piero Straffa som heter Vareproduksjon ved hjelp av varer (1960). Jeg sa til Che at grunnen til at jeg tok med nettopp denne boken, var at jeg mente det var galt å involvere seg i alskens ensporede teoretiske diskusjoner om forskjellige sider ved planlegging, eller om Marx, basert på formler.

Jeg sa at jeg mente man burde vurdere økonomiske valg konkret, ut fra betingelsene i et land, og ut fra tida. Jeg kritiserte indirekte det vedtaket lederne på Cuba da hadde gjort, nemlig bestemmelsen om å satse på en målsetting for sukkerproduksjonen på ti millioner tonn, uten å ta i betraktning hvilke begrensninger som fantes, for eksempel tilstanden ved sukkermøllene. Det var ikke bare spørsmål om å kutte sukkerrør, men også om videreforedlingen.

Jeg sa til Che: «Det viktige er at planleggerne, de som står for valgene og tallene når planene legges, blir involvert i tenkningen rundt de faktiske politiske alternativene, basert på de praktiske forholdene.»

Da lo han, og sa at da han var i Moskva, tok Khrusjtsjov, da leder av parti og regjering, ham med på en rundtur, som om han var en politisk turist. Che sa at han gjerne ville treffe Planleggingskommisjonen. Khrusjtsjov svarte: «Hvorfor det? Det er bare en gjeng regnskapsførere». Che visste med andre ord hva jeg snakket om, at planlegging ikke bare måtte bli teknisk, men først og fremst politisk. Jeg synes det er viktig å ta med seg hva denne anekdoten forteller, ut fra en historisk innfallsvinkel. For meg ligger det en dypere mening her, og det dreier seg om selve basisen, og metodene for planlegging i Sovjetunionen. Mange på venstresiden, og på høyresiden også, går ut fra at de økonomiske problemene i Sovjet beviser at det ikke går an å planlegge et land. Mens jeg mener at et historisk blikk på hvordan planleggingen utviklet seg i Sovjet, har betydning for hvordan vi forstår det som gikk galt etter hvert. Også forståelsen av hvordan det politiske systemet utviklet seg. Planlegging var opplagt avgjørende fra starten, etter revolusjonen. Tre planer ble lagt fram.

Planlegging i Sovjet

– Snakker du nå om den første femårsplanen?

Dette var helt i starten. De begynte å legge planer. De gjennomlevde en borgerkrig, flere borgerkriger, og økonomien deres var skutt til helvete. Det var ingen arbeidere, fabrikkene var tomme, de beste arbeiderne var enten drept eller opptatt med regjeringssaker, så spørsmålet om å få i gang produksjonen var ekstremt viktig. Den midlertidige planen deres åpnet noen dører, men spørsmålet om hvordan folkets behov skulle møtes, stod der. Så økonomene la fram tre planer. En plan baserte seg på et temmelig praktisk syn på hvilke begrensede reserver som fantes, og de økonomiske ressursene. Denne planen bygde på det mest realistiske synet på hva som var mulig.

En annen plan la opp til mer effektiv utnytting av ressursene for å nå lenger. Og så var det en tredje plan, som ikke tok særlig hensyn til ressursene, bare til folkets vilje og drivkraft. Den inneholdt løftet om å nå mye lenger. Det var den minst konservative planen, og den baserte seg i stor grad på antakelser, uten hensyn til eksisterende begrensninger. Valget av plan ble ikke gjort av planleggere eller økonomer, men av Politbyrået, som valgte den tredje. Det viste seg at denne planen, som i stor grad baserte seg på voluntarismen i folket, ble overoppfylt på noen få områder. Da Politbyrået så det, bestemte de at hele planen kunne gjennomføres på fire og et halvt år, enda det fortsatt var et stort spørsmål om den kunne gjennomføres, selv innenfor fem år. Å nå målsettingene på mindre enn fem år eller på fem år, forutsatte på et vis en militarisering av økonomien. Militarisering er muligens et stort ord, men den økonomiske mobiliseringen utviklet seg til å virke som en krigsøkonomi. Sterke ledere som presset folk mot det ekstreme, angrep mennesker som av forskjellige grunner ikke klarte å produsere og la ansvaret på dem individuelt: Anstrengelsene fikk både krigsøkonomien drakt, og et politisk system hvor direktivene ble gitt ovenfra. Disse direktivene måtte utføres: Ingenting kunne legges til eller trekkes fra, aldri spørsmål om å prøve og feile. Alt måtte bare gjøres, og det måtte gjøres fort, styrt med jernhånd. Dette skulle bli det store løftet. På samme måte ble bøndene tvunget inn i kollektivisering. Å greie det de prøvde på, forutsatte spesielt stor innsats, bruk av eksisterende ressurser til det ytterste, og bruk av all tilgjengelig arbeidskraft.

Det var avhengig av produktiviteten i arbeidet. Det var avhengig av alle tilgjengelige råmaterialer som kunne graves opp av jorda. Og det var avhengig av maskineriet uten hensyn til reparasjoner på eksisterende maskineri, eller hva det kostet å erstatte dem. Farten i utviklingen ble presset opp av fascismens framvekst i Tyskland og faren for krig. Så utviklingen fram til den andre verdenskrigen og etter krigen da utviklingsmulighetene ble store, var avhengig av all mulig ressurstilgang. Da yttergrensen var nådd når det gjaldt ressursene, nådde økonomien sin grense.

Tilgangen på arbeidskraft flatet ut med det store tapet av liv i krigen. Råmaterialer ble vanskeligere enn ventet å få tak i. For å sikre vekst, ble nye fabrikker satt i sving, uten hensyn til at det trengtes reparasjoner ved de eldre. I mange tilfeller ble reservedeler som var myntet på vedlikehold av eksisterende maskineri, flyttet for å bli brukt i byggingen av en ny fabrikk. Disse elementene danner ikke hele bildet, men de var etter mitt syn nøkkelelementer, som førte til stagnasjon i sovjetøkonomien.

La meg utdype hvordan planen ble utviklet og politikken som fulgte med det. Jeg tror at skillet mellom planleggerne, teknikerne og økonomene – og det mektige Politbyrået i partiet – var et viktig element i forhold til vanskelighetene som kom. For det første var det ikke-spesialister som gjorde de økonomiske valgene, basert på politiske valg, gjort ut fra hva som så best ut, selv om følelsen av at det var til beste for folket selvfølgelig lå bak. Men samtidig var det i ferd med å bli etablert et politisk system som liknet krigsøkonomiens. Betydelige forskjeller utviklet seg mellom folk, og en privilegert gruppe vokste fram, selv om det ikke kunne sammenliknes med den kapitalistiske verden.

I Sovjet fikk de som hørte til intelligentsiaen privilegier, og de som var direktører for fabrikker eller ledere over et visst nivå i partiet. De hadde tilgang til bedre sjukehus, bedre mat og bedre leiligheter, og de fikk sommersteder. Samtidig bygde Sovjetunionen skoler og sjukehus – det var betydelige framganger under dette systemet.

Men på tross av vekten som ble lagt på å beskytte arbeidere og bønder, førte planleggingsprosesser og metoder, ikke bare til en privilegert klasse, men også til at områder utenfor de store byene, utenfor de privilegerte områdene, ble neglisjert, midt i kampen for å utvikle nasjonen som helhet. Sørlige regioner i Sovjetunionen, i Sentral-Asia, og i vest mot Kina lå langt etter. Det fantes sjukehus i Uzbekistan som ikke hadde vann, byer uten kloakk. Selv innenfor de mer avanserte regionene manglet det anstendige veier mellom byene og gårdene, og det ble ikke tatt særlig hensyn til landbruket. Slik at feilene eller det som verre var, stammer fra den historiske situasjonen: Hele samfunnets karakter utviklet seg derfra.

Men la meg understreke at spørsmålet ikke dreier seg om dårlig planlegging eller planleggingens umulighet. Hvis du skal tilpasse et samfunn til folkets behov, går det absolutt ingen vei utenom planlegging.

Planlegging i USA under den andre verdenskrigen

– Harry, du var selv dypt involvert i den amerikanske planleggingen under krigen, og har førstehåndskunnskap om hvordan denne planleggingen virket. 1940-årene viser den sterkeste statlige inngripen i produksjonen i amerikansk historie med det resultatet at den amerikanske industrien og økonomien raste framover. Kan du sammenlikne planleggingen i Sovjetunionen med det som ble gjort i USA under den andre verdenskrigen? Hvorfor, for å være mer presis, var planleggingsprosessen så vellykket i USA?

Den var vellykket i hovedsak fordi Amerika hadde maskinindustri som kunne produsere maskiner. Det hadde i tillegg tilpasningsdyktig infrastruktur og råmaterialer.

– Det hadde altså flere elementer på plass.

Det hadde mer på plass. Men, for å kunne stille en hær som kunne slå fienden på begge kontinentene, for å kunne ha skipene, flyene, artilleriet og alt som hører med, trengtes det noe annet enn den eksisterende økonomien.

Produksjonen måtte forandres. For eksempel, kom det direktiv fra regjeringen om at det ikke skulle produseres biler til privat bruk. Fabrikker ble brukt til å produsere militært utstyr. Det ble laget jeeper og biler til militæret. Det ble ikke bygd private hjem. Disse vedtakene ble gjort av Direktoratet for krigsproduksjon som med regjeringen i ryggen omdirigerte tilførselen av ressurser til et visst område, noe som betydde mindre til det som det var mindre bruk for.

– Du arbeidet for Direktoratet for krigsproduksjon?

Ja. Her er et eksempel som for meg viser kjernen i planlegging. På tredvetallet var det overskudd på kjøtt, melk og andre produkter. En av problemstillingene var: «Hvordan blir du kvitt overskuddet?» Hvis ikke, ville krisa for bøndene intensiveres. Men, over natta ble overskuddet på kjøtt til mangel på kjøtt. Med krigen fulgte arbeid, og folk fikk råd til å kjøpe kjøtt. Folk i hæren ble foret på statens regning. Så, plutselig, ble det nødvendig med rasjonering for å håndtere situasjonen. Og det samme skjedde med andre produkter som biler og drivstoff. Det var en klar forskjell på hvem som kunne skaffe seg bil eller ikke, eller hvor mye drivstoff de kunne bruke. Tidligere var ikke dette noe problem. Det var bare et spørsmål om penger. Med planlegging var det ikke spørsmål om penger, men spørsmål om hva som var viktig for samfunnet. Du kan ikke utvikle et anstendig samfunn som bryr seg om de laveste, de fattigste, de mest diskriminerte, uten å tilføre dem ressurser. Og du kan ikke få til det innenfor den vanlige pengeøkonomien, du kan ikke gjøre det gjennom markedet. Det må være et bevisst valg. Hvordan du gjør det på demokratisk vis, er et spørsmål. Det finnes ikke noe klart eller enkelt svar på det.

Det er et verdispørsmål her som må erkjennes, og det er at det ikke er mulig å lage den perfekte planen. Feil vil forekomme. Men det må være rom for å prøve og feile.

– Og også for å korrigere dem.

Og også for å korrigere dem, ut fra folks behov.

Tilbake til Sovjet

– Harry, la meg se om jeg har forstått deg riktig, kanskje jeg ikke har det. For det første, at den opprinnelige femårsplanen inneholdt feil som kom til å gjenta seg selv i framtida, og at en av de viktigste manglene var at den ikke tok hensyn til hvilke ressurser som var tilgjengelige. Den var kanskje for utopisk. Dette er mine ord, ikke dine.

Neida, neida, det er riktig.

– Og at det utviklet seg ut fra at målene ble satt av det politiske byråkratiet, en topptung struktur hvor avgjørelser ble tatt. Dette var den andre virkelig store mangelen. Og den tredje du nevnte, var at det førte til en privilegert politiker/leder klasse, hvis jeg kan si det slik. Følgelig ble det skapt en ny slags klasse, som passet på seg selv, i stedet for et klasseløst samfunn.

Den umiddelbare virkningen av revolusjonen var enorme sosiale forandringer. Men dirigeringen av økonomien under forhold hvor dirigering ble viktigere enn alt annet, åpnet ikke for forandringer slik at arbeiderklassen kunne bli involvert i vedtaksprosessen. Den tillot ikke prøving og feiling eller demokratiske forhold hvor du kunne peke på feil uten å være redd for å bli kastet i fengsel.

– Under fraværet av demokratiske forhold, og med en slags innmurt, administrerende politisk klasse, kaste, eller byråkrati, fulgte de altså den første femårsplanen, da de skulle lage nye. Det var ingen forsøk på å omdirigere noe.

Det var i stor grad planlegging uten å planlegge.

– Hva kunne de ha gjort annerledes? Etterpåklokskap er alltid greit.

Du kan egentlig ikke si hvordan. Forholdene var forferdelige. Det ville vært nødvendig med temmelig store ofre fra befolkningen, uansett, for å forbedre forholdene. Først og fremst var store deler av landet ødelagt av krig. Borgerkrig pågikk i to-tre år. Gårder var ødelagt, jord ubrukbar, fabrikker forlatt og en hel del maskineri var stjålet. Med slike forhold fulgte virkelige problemer. Det var også alvorlige problemer med hensyn til mat, og så videre.

Spørsmålet var å finne ut hva som var viktigst, og videre hvem som skulle bestemme. Poenget mitt gjaldt ikke først og fremst de tre forskjellige planene, men det forholdet at avgjørelsene ble gjort av en liten gruppe regjeringsledere, og at de måtte, for å få satt dem ut i livet, bli mer og mer diktatoriske, mer og mer byråkratiske i metodene.

Så kan du se den logiske forbindelsen mellom dette forholdet, og de framvoksende forskjellene folk i mellom. Fordi lederne måtte ha visse rettigheter og, og hadde visse prioriteringer. For eksempel var medlemmene av Vitenskapsakademiet, fysikere og kjemikere, privilegerte. Fordi det var nettopp vitenskapsmenn de trengte ut fra forholdene i samfunnet. Nå var det ikke noe galt i at de hadde mat og bolig, men det gikk ikke at for mange fikk for mange privilegier, uten at det fikk følger for resten av befolkningen. Samtidig som det ble gjort store framskritt når det gjaldt å skaffe helsetilbud til hele befolkningen, så var sjukehusene for vanlige folk svært forskjellige fra sjukehusene for de privilegerte. Det betydde at du alltid kunne få nok medisiner ved de bedre, privilegerte sjukehusene, mens det ikke nødvendigvis var tilstrekkelig ved de andre. Fordelingen var ikke lik.

Dette er politiske valg. Det er lett å snakke om dette fra utsiden, og jeg kaller ikke dette en historisk studie av Sovjetunionen, men prinsippet er avgjørende og må erkjennes for å kunne slå ned på idéen om at planlegging er umulig. Det finnes svakheter og vanskeligheter ved samfunnsplanlegging, men det er den eneste farbare veien for å møte behovene til de fattige, og for å bekjempe den enorme forskjellen når det gjelder rikdom og leveforhold.

Konkret industriplanlegging i USA under krigen

– Så de fundamentale feilene som ble gjort i Sovjet fra starten er på et vis i strid med det som er nødvendig i hvilken som helst framgangsrik plan, altså bevissthet om ressursene og hva som finnes i den virkelige verden rundt deg.

Det er en faktor til, prioritering. Det er det viktigste. Det som betydde noe i USA under krigen var at prioriteringene var klare. Ikke alle var enig i prioriteringene. Innen industrien kunne noen si «dette er viktigere enn det andre», og i militæret kunne noen si at «fly er viktigere enn skip», og så måtte man bli enige, og det måtte gjøres kompromisser. Men prioritering måtte du ha. Du måtte vite at det eller det kom først. Og man må kunne legge om ut fra situasjonen. Da den amerikanske hæren var omringet, trengtes fly med bombesikter, og bombesiktet trengte en viss type lager. I det tilfellet hadde lagrene førsteprioritet. Og flyene som skulle bruke dem. Fordi man måtte ta hensyn til situasjonen.

– Så hvis det trengtes kulelager til lastebilhjul, fikk det lavere prioritet?

Nettopp. Det måtte få lavere prioritet. Fordelen til USA var at det hadde bygd opp en industriell struktur, og en infrastruktur som kunne tilpasses fra et område til et annet, hvor det var mulig å prioritere. Men prioritering var avgjørende. Når man står overfor et samfunn uten ressurser og uten infrastruktur, da må prioriteringene få en mer brutal karakter, og da er spørsmålet hva som må prioriteres, og hvilke prinsipper det styres etter.

Og som jeg sa, prinsippene for en regjering er å møte de fundamentale behovene til jordas fordømte, de fundamentale behovene til de som er diskriminert og undertrykt. Ikke bare må man tenke på hvordan de skal kunne styrke seg, men også på hva som må prioriteres for å få det til. Kompromisser må gjøres, men det må være klare valg.

En av de store bedriftene til den kinesiske revolusjonen, helt i begynnelsen, var at en hel del smittsomme sjukdommer ble eliminert. De ble eliminert ved å mobilisere folkemassene i den grad at praktisk talt alle fluer ble drept. Men først og fremst gjennom opplæring ved å skaffe vaksiner og så videre. Nå som prioriteringene til systemet er forandret til å utvikle industrien, til å utvikle en økonomi som kan konkurrere på verdensmarkedet, dukker HIV og AIDS-epidemien opp i Kina. Og i dag vet ikke folk en gang hva det innebærer, eller hvor farlig det er. Sånn kan du se hvordan prioriteringene er forandret, fordi det ville ha vært helt annerledes i den første tida. De ville ikke hatt McDonalds, de ville ikke hatt en viss komfort, de ville ikke hatt biler, men de ville hatt fokus på noe sånt som en AIDS-epidemi og sjukehus som kunne foreta blodprøver. Og folk ville heller ikke ha trengt å selge blod for fem dollar for å få noe å spise.

– Når dere planla under den andre verdenskrigen hadde dere prioriteringen klar. Hva var det?

Vel, prioriteringen var ikke alltid klar. Det var stor mangel på maskinverktøy, noe som er nødvendig for å arbeide med metaller. Og ikke bare var det mangel på verktøy, men også dårlig fordeling av det som fantes. Viktige fabrikker stod fordi de ikke hadde nok, eller ikke den riktige kombinasjonen av verktøy. For eksempel kunne en flyfabrikk ha tilstrekkelig med dreiemaskiner men ikke nok bormaskiner, og kunne dermed ikke produsere kvoten sin av fly. Jeg ble trukket inn for å løse problemet. Jeg var den siste du kunne tenke deg til oppgaven med å ordne opp i prioriteringssystemet for maskinindustrien. Jeg var ung, jeg hadde ingen erfaring fra industrien, jeg var en intellektuell.

Det jeg fant ut var at det som fantes av maskinverktøy ikke ble fordelt ut fra de viktigste behovene for krigen, men ut fra programmene eller de byråkratiske ønskene til de forskjellige sektorene innen hæren, flåten eller flyvåpenet. Det ble antatt at det nødvendige utstyret ble riktig fordelt, men i virkeligheten ble det altså tildelt de forskjellige divisjonene innen de militære styrkene etter byråkratiske programmer eller egne ønsker. Jeg undrer på om ikke det var slik en del av planleggingen i Sovjet foregikk.

– Motstridende militærprogrammer er akkurat det vi har i dag. Hver gren har sine egne bombefly og jagerfly.

Nettopp. Det var motstridende prioriteringer. Særlig fordi det trengtes så mye: Det var ikke nok maskinverktøy, ikke nok kulelager, ikke nok pussemaskiner. Så det jeg gjorde var å utvikle et nytt distribusjonsprogram i løpet av kort tid. Selv om jeg ikke vil framheve «Jeg» så mye, for jeg samarbeidet med og fikk råd fra spesialister. Det store problemet med å lage en mer rasjonell og produktiv fordeling av allerede knappe ressurser, var å koordinere distribusjonen i forhold til prioriteringene til den øverste militærledelsen, og ikke til den enkelte forsvarsgren eller avdelinger innenfor disse. For å få til de nødvendige forandringene måtte vi sikre samarbeid både med de forskjellige forsvarsgrenene, ledelsen ved fabrikkene og kontorstaben ved verktøyfirmaene. Vi måtte skaffe oss informasjon fra verktøyprodusentene, og lagde oversikter som vi så sammenliknet med elektroniske data, for å sammenholde listene over hva som ble produsert og for hvem. Direktoratet for krigsproduksjon skulle bestemme den overordnede prioriteringen.

– Så hvis det var lager for bombesiktene som trengtes mest, skulle det få førsterett i forhold til lagre til andre ting.

Ja. Lagre er en historie for seg. Jeg trodde opprinnelig at produksjon av lagre var noe det ikke gikk an å planlegge, fordi det finnes så mange typer og så stort behov for dem i industrien. Alt som beveget seg, trengte lagre av alle slag, kulelagre og andre. På det området virket det umulig å planlegge. Men det ble klart at det oppstod problemer selv om produksjonen av kulelagre gikk strålende. For eksempel, problemet med kulelagrene til «Norden»-bombesiktene til flyene som ble sendt for å hjelpe den omringede hæren i Europa. Like før hadde jeg lagd en rapport til Direktoratet som viste at det var sannsynlig at vi ville få problemer med kulelagre. En av folkene i Direktoratet var samtidig ledende produsent av kulelagre. Han hevdet det var tull, det ville ikke bli noe problem.

Men, så ble det problemer med lagrene til «Norden»-bombesiktet. Jeg ble kalt inn som problemløser, noe jeg syntes var underlig, siden jeg ikke er noen fabrikkmann. Men de sa: «Du vet mer om problemet». Det jeg gjorde var å sette opp et system som ville gjøre det mulig for lagerprodusentene å foreta prioriteringer.

– Var det vanskelig?

Det dreide seg mye om planlegging med de store konsernene. General Motors hadde, for eksempel, to divisjoner i to forskjellige byer som produserte hver sin type kulelager. Da jeg dro til disse to forskjellige produsentene sa de at det jeg ville ha dem til å gjøre, ikke lot seg gjøre. Da dro jeg til Detroit, til visedirektøren med ansvar for alt statistisk materiale til bruk i den interne planleggingen hos GM. Jeg fortalte ham hva problemet var, og hva vi trengte. Alt han sa var: «De sa at det ikke lot seg gjøre. Jeg skal si til dem at det er det vi vil. Det blir orden på det.» Siden hvert enkelt selskap rapporterte til planleggingssenteret i Detroit, ga de bare ordre om at ting skulle gjøres på en annen måte. Så enkelt var det.

– Men Sovjetunionen hadde også et ovenfra-nedad system.

Jo, men Sovjet hadde et annet problem. Jeg må gjøre det helt klart at mye av det jeg snakker om baserer seg på forskjellige biter informasjon som jeg har. La oss ta Ford-fabrikken ved River Rouge som var Henry Fords drøm. De hadde støpehall, de hadde glassfabrikk, de hadde alt som skulle til for å produsere fullt ferdige biler på samme sted. De hadde også en kulelagerfabrikk. Man produserer ikke bare et kulelager i en størrelse, etter det ene eller andre behovet. Metall blir klippet opp og stykkene går gjennom en prosess som gjør at det kommer ut forskjellige størrelser, etter behovet i forskjellige industrier. Ford produserte en mengde lagerstørrelser som de ikke selv trengte, så de smeltet ned det de ikke trengte, og lagde dem på nytt igjen. Lagerproduksjonen var ikke effektiv, og det endte etter hvert med at de rett og slett kuttet ut produksjonen av kulelagre, og likedan andre «selv-hjelps»-deler.

Vertikalt, horisontalt og regionalt

Jeg måtte ha kontakt med den russiske Innkjøpskommisjonen fordi en viss del av våre produkter skulle dit, siden de var allierte i krigen. Da jeg spurte om kulelagre, ble jeg ganske forbløffet. I Sovjet hadde hvert enkelt syndikat, som de kalte dem, sin egen produksjon av kulelagre. Nøyaktig samme ineffektivitet som hos Ford. Jeg snakker på grunnlag av temmelig overflatisk kunnskap, kan knapt kalle det kunnskap, bare ut fra slutninger jeg trakk etter samtalene jeg hadde for femti år siden. Det jeg syntes var viktig var at de hadde bygd selvforsørgende produksjonsenheter slik som Ford, noe som var helt forskjellig fra General Motors-systemet. Systemet deres bygger på individuelle enheter som er spesialister på eget felt, og som konkurrerer seg i mellom og med andre. Men Sovjet hadde altså en syndikatstruktur, som jeg tror hadde sammenheng med hele deres byråkratiske politiske struktur. Makten lå hos ledelsen for hvert enkelt industriområde, og de hadde hver seg kontroll over absolutt hele prosessen.

Men, etter mitt syn er det mye mer effektivt med horisontale forbindelseslinjer, og ikke bare vertikale. Feil kan ikke unngås, men man må også være i stand til å korrigere feil. Hvis man har et byråkrati med solid grep, både etter personlige og politiske linjer, er det ikke enkelt å forandre retningen, og særlig uten en demokratisk struktur.

– Så horisontalmodellen for produksjon er mer fleksibel enn vertikalorganiseringen?

Jeg tror det kommer an på typen industri. Dette er ikke vitenskap, det er praksis som teller. Man må også ta hensyn til regionale forskjeller. Å tenke regionalt er veldig viktig, slik jeg ser det. Hvis vi tar USA, og sammenligner gjennomsnittsinntekten per person med gjennomsnittet for Connecticut, Massachusetts og New York hvor gjennomsnittsinntekten er høyere enn noen andre steder. Så ser vi på Missouri, Louisiana og Mississippi. Der er inntektene mye lavere. En interessant tilfeldighet er at det i New England-statene er en mye sterkere konsentrasjon av industri, selv om de har mye landbruk.

Regionale forskjeller var et spørsmål som trengte oppmerksomhet i Sovjet. Det ble ikke lagt nok vekt på disse forskjellene. For å si det litt grovt, hvis du bare har så og så mye kull, så må du sørge for at det kullet blir distribuert forholdsvis likt eller rettferdig mellom de forskjellige regionene, og ikke bare der hvor det er mest industri. Eller hvis du har metall, må det gjøres tilgjengelig overalt slik at alle blir i stand til å planlegge og utvikle.

Dette er idealer, men det er idealer man må ha med i tankegangen. Hvis man ikke har et sosialt perspektiv med i prioriteringene, men tenker ut fra tekniske betraktninger og egeninteressen til byråkrater, så får man ikke den fordelingen som er nødvendig. Det er det som skjer i Kina nå. Shanghai er et industri- og velstandsparadis. Likedan områdene rundt Shanghai. Men drar vi vestover er fattigdommen ekstrem. Og det er samtidig et av de store områdene når det gjelder HIV-epidemien i den fattige delen av Kina. Nå kan man ikke forandre dette over natta, men det er mulig, på en måte, å beordre samfunnet eller planlegge samfunnet, politisk så vel som økonomisk, slik at det blir tatt hensyn til de regionale forskjellene.

I praktisk talt alle land jeg kjenner til, er det forskjeller mellom folk fra de forskjellige regionene, selv i dette landet. Eller England, for eksempel, som har hatt en industriell revolusjon i to hundre år, har et «keltisk område». Irland, Skottland, Wales og Nord-England er forholdsvis fattige. Sør-England er rikt. Ta Frankrike, sør er fattig, og likedan i Italia hvor det er enorme regionale forskjeller.

Forskjeller, det er det kapitalismen skaper. Hvis vi skal få et anstendig samfunn som tjener folket, så må det være helt omvendt. Vi må ha likhet. Og likhet kan oppnås ikke ved bare å fordele inntekt, men ved å utvikle industri, sammen med landbruk, slik at folk i forskjellige regioner kan bli selvforsørgende. Dette kan også bety, stikk i strid med prinsippene og praksisen til kapitalismen og imperialismen, at mer kapital overføres fra de rike til de fattige, enn det de fattige gir fra seg til de rike. Og det er nødvendig med et sosialt tenkesett, noe de hadde ved starten av den russiske revolusjonen, som betydde at mer kapital gikk ut fra senteret til periferien, enn det som kom fra periferien. Følgelig hadde de operahus og universiteter, noe som normalt ikke ville finnes i periferien – men resten fulgte ikke etter.

Prioriteringer – og for hvem

– Var det den økonomiske planleggingen og dens prioriteringer eller mangelen på dette som forandret den opprinnelige kursen?

Jeg tror det var den økonomiske planleggingen sammen med politikken. Jeg tror det, men jeg vet det ikke. Alt jeg sier er «Jeg tror». Jeg mener det først og fremst var politikken. Det er særlig slik at det ganske umiddelbart utvikler seg fordeler knyttet til et industrielt senter, fordi alt søker dit. Og et byråkrati som er opptatt av å få den «beste» karakterboka til seg selv, bryr seg ikke om perifere områder. I et demokrati kan det være helt motsatt. Regjeringen kan tviholde på at befolkningen som bor tusen kilometer fra Moskva, skal ha samme tilgang på mat, de samme ressursene som i Moskva. Men da ville de privilegerte i Moskva være litt mindre privilegerte, de ville hatt litt mindre. Det er alltid et element av offer innblandet i slike valg.

Historien om bilen er et glimrende eksempel. Hvis du skal bruke ressurser ut fra gode hensikter – metall til bruk i fattige deler, bevaring av ikke fornybare brennstoffer – så ville vi ikke hatt privatbiler. Vi ville hatt andre transportmetoder, men det betyr å forandre samfunnet.

Sett med praktiske briller betyr det en annerledes bruk av ressurser og planer. Det kan ikke skje over natta, det må skje med folkets støtte. Det innebærer vilje hos deler av befolkningen til å ofre noe. Det er den eneste måten det kan gjøres på. Vi er blitt lovet, helt siden den industrielle revolusjonen, at når rikdommen øker, vil alle få glede av det.

Ved en av konferansene jeg hadde med det militære under krigen, ville jeg prøve å få et inntrykk av hva militærfolkene mente om den foreslåtte nye planen for distribusjon av maskiner. Noen av dem var kloke, mens andre slett ikke var kloke. Til ett av mine poenger, svarte en kar: «Jeg forstår deg ikke. Fører ikke tidevannet med seg at alle skip heves?»

– Ja, det er en type utsagn vi hører stadig vekk.

Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Han var major. Og hele poenget var at mentaliteten deres, tankegangen deres, var knyttet til markedet eller til den byråkratiske strukturen til de militære styrkene, uten hensyn til noe annet. Under krigen var det klart: Vi måtte vinne krigen. Når det dreier seg om å forandre sosiale relasjoner, menneskelige relasjoner, er valgene langt vanskeligere. Men det kan gjøres, med feiltrinn, eller at noe går galt. Men vi må altså ha demokrati, et demokrati av et slag som kan håndtere feil, og hvor det er mulig å foreta endringer som retter opp feil. Det er alltid en læringsprosess. Det finnes ikke kloke folk som kan legge en plan, og vite alle svarene. Det går bare ikke. Et helt universitet med smartinger kunne ikke gjøre det. Det må skje gjennom folks erfaringer og med deres innflytelse. Hvordan? Se det er et annet problem.

– Uten en trussel utenfra, slik som i krig, er det ikke vanskelig for et demokrati å gjøre klare prioriteringer, siden, som du poengterte, det kommer til å gå ut over noen? I USA, hver gang vi kunne tenke oss å prioritere klart, helseomsorg for alle, en mer fornuftig fordeling av inntekt, så dukker det opp alle mulige spesialinteresser. Jeg snakker ikke bare om de virkelig rike, men også leger, eller eldre og middelklassens huseiere. Det virker som hver valgkrets har sine interesser, og sier: «Vi kan ikke planlegge på den måten.» Akkurat slik som noen av disse majorene sa det.

Vel, du stiller noen temmelig vanskelige spørsmål.

– Min oppgave er å stille vanskelige spørsmål.

Jo, men akkurat dette er spesielt vanskelig, særlig for meg, fordi jeg tenker på det en hel del. Og jeg skriver og minner folk på problemstillingene, men jeg vet ikke svaret. Tenk på den svarte befolkningen, de spansktalende delen, de fattige, Hvis man bestemmer at den fattige delen av befolkningen skal ha førsteprioritet, så betyr det at man tar noe fra, ikke bare de aller rikeste, men også fra de som ikke er så rike, og det vil gi mindre rom for mange til å forbedre levestandarden. De kommer ikke til å kunne skaffe seg ny bil, eller bil i det hele tatt eller et eller annet. Samtidig er det de som er majoriteten. Da blir spørsmålet: Hvordan skape et demokrati som ikke bare er én person, lik én stemme. Og jeg vet ikke svaret. Vi bruker begrepet demokrati, som om vi alle er enige i hva det betyr. Men det er ikke noe demokrati, uansett hvor mange som stemmer, hvis de rike og deres allierte bestemmer hvordan resten av befolkningen lever. Det er ikke demokrati hvis de rike og mektige dikterer og utnytter svakere nasjoner, hvor størstedelen av verdens befolkning befinner seg.

Ikke noe av dette kommer til å skje uten sosiale bevegelser. Store sosiale bevegelser, knyttet sammen med arbeiderklassen, med folket. Vi får det aldri til uten at folks bevissthet forandres. Vi må utvikle en ny type demokrati, som tar alt dette inn over seg. Men bevisstheten forandres ikke brått, så dette er et problem folk må tenke over.

– Jeg er også opptatt av dette. Noe av det jeg beundrer ved vår venn Bernie Sanders (uavhengig, sosialist, kongressmedlem fra Vermont), er at han forstår at det finnes en basis for en slags sosial konsensus i Amerika. En basis. De virkelig rike eier så mye – 1% av de rike eier i dag mer enn de laveste 90% – så hvis folk sa: «La oss gjøre noe for de som ikke har så mye», så ville det store flertallet faktisk vinne på en omfordeling av ressursene, selv om omfordelingen tok særlig hensyn til de aller svakeste.

Det ville være slik i hodet ditt, og det ville kanskje bli slik i det lange løp, men det lange løp kan være veldig langt. Den personen, eller familien som eier et gods med tjue soverom, svømmebasseng, og så videre, som skal flyttes til ett av rommene, mens resten av huset gis til hjemløse, vil ikke akseptere det så lett.

– Jeg vet det, og hvis vi ser på USA og det store antallet som har svære eiendommer, så er det klart at mange ville bli ulykkelige. Men det er ikke bare spørsmål om å bo på ett rom. Hvis du tar alle hus på over 500 kvadratmeter og deler opp alt over det i leiligheter, og gjør om hvert annet-hjem til første-hjem for noen, er ikke dette landet da rikt nok til å skaffe alle et hjem?

Nåja, det dreier seg ikke bare om det. Jeg tror ikke det er så enkelt. Det er en tragedie for den det går ut over, for hele deres levemåte, for familiens bånd. Det ville være nødvendig med en forandring i bevisstheten til folk, for å gå løs på en slik dagsorden, ikke minst for å stemme for dette og si: «Jeg gir fra meg dette.»

Så er det et annet problem. Det dreier seg ikke bare om nok hus. Hvis vi tar gettoene, og bruker et begrep som rom å leve i. Hvis vi ikke bare tenker på spørsmålet om det er rotter og andre skadedyr, men på at det skal være anstendige hjem, ingen luksus, bare anstendige hjem, uten skyskrapere, med tilstrekkelig med luft, med plasser der de unge kan drive idrett, og hvor de gamle kan gå, med rom til opplæring, til kunstnerisk utfoldelse, og så videre, så måtte hele området omorganiseres. Og hvis hele området skal omorganiseres, trengs det stål, betong, bygningsmaskineri og en hel del annet. Og det betyr at man ikke ville være i stand til å skaffe alt det andre vil ha. Slik er det i «det rike Amerika»!

– Det betyr altså noen stramme valg.

Ingen av disse problemene kan løses på forhånd. Man må tenke gjennom dem, men det viktigste er å starte noe. Og starten handler om en forståelse av hva problemene er, og en vilje til forandring hos en stor del av befolkningen. I den prosessen må de være villige til å ta inn over seg problemene, og finne løsninger på dem. I min bok er folk flest anstendige. Jeg går ut fra at de ikke vil at det skal finnes elendighet og sjukdom rundt dem. Men, de vil likevel spørre: «Hvorfor oss? Hva skal skje med meg»? Det er et faktum. Folk vil forandre seg, men det kan ta hundre år eller to hundre år. «Konkurranseånden» er like fundamental som «menneskelighet», eller en visjon, eller hva som helst annet. Og det å forandre konkurranseånden til å bli en kollektiv ånd, til å tenke i kollektive baner, er en stor mentalitetsendring for menneskene. Konkurranseholdningen har vært med oss lenge, lenge, og den er ikke bare drillet inn. Den er en del av livet ditt. Du konkurrerer på skolen, i idretten om hvordan du i det hele tatt lever, om hva slags hus og bil du har. Selv om jeg setter det litt på spissen nå.

– Jeg forstår det.

De vanskelige spørsmålene

Det dreier seg om de fundamentale tingene. Demokrati, rettferdighet og framtida. Det er disse sakene du må få med deg folk til å tenke over og diskutere. Først og fremst må spørsmålene reises, og så bli gjenstand for diskusjon. Folk må trekkes med, må bli med å tenke.

– Disse spørsmålene diskuteres ikke akkurat i Amerika i dag.

Nei, de diskuteres ikke mye. Selv ikke i mer avanserte og progressive sirkler diskuteres de særlig mye. Det er bare en slags generell følelse av at man ønsker seg noe bedre. Det er derfor jeg liker dette, det er derfor vi trenger å snakke om det, og snakke om det slik at hundre mennesker hører det, og hundre nye. Hvis det ikke gjøres om igjen og om igjen, hvis det ikke sprer seg, vil det aldri bli noen forandring. Vi trenger en hær av misjonærer som går rundt og snakker om likhet og rettferdighet.

– Som du har sagt mange ganger nå, så må de som har minst, som lever under de elendigste forholdene, få det samme livet, og mulighetene som alle andre.

De vil ikke nødvendigvis få det samme som alle andre. Det vil ta lang tid. Det dreier seg om mer enn en grovt sett likeverdig fordeling av rikdom. Det som trengs er like muligheter og lik innflytelse.

– Og de grunnleggende behovene for mat, hus og helsepleie. For alle.

Nettopp. Du har rett. Grunnleggende behov for alle. I en av bøkene til Bertrand Russell, Freedom and Organization (1934), skriver han at det som trengs er lik fordeling av det grunnleggende, som mat og andre nødvendigheter, og etter det kan man slåss om, og for andre saker.

– Jeg kjenner det veldig sterkt på den måten. Hvis alle hadde nok til å leve et grunnleggende verdig liv, hvis alle hadde mulighetene foran seg, ville verden være et ganske bra sted. Jeg ville ikke brydd meg om at noen hadde litt mer. Jeg tror det er noe av det som etter hvert kan overbevise folk om at de kan gi slipp på en del av det de har: Vi trenger egentlig ikke mesteparten av det vi har.

Nei, nei, jeg tror ikke det er sånn. Du kan ikke trekke konklusjoner om hvordan folk vil tenke. Men du må få det på dagsordenen, det er det viktige. Å spre det. Alle kommer ikke til å akseptere det. Det finnes de som vil bekjempe det. Det er folk med sinne i seg som til og med er villige til å drepe. De finnes i samfunnet vårt. Og det er ikke bare snakk om fattigdom eller forbedring. Det er en helvetes masse sosiale problemer som er vanskelige å løse. På det nåværende stadiet, er det viktigste å møte problemstillingene, få dem fram, diskutere dem og lære om dem. Det kommer ikke til å skje noe uten det.

Se på det som skjer i Kina. De hadde problemer i massevis, og fryktelig mye skjedde under Kulturrevolusjonen, både av godt og vondt. Men i de seinere åra har de forandret seg. Fra å være et samfunn som gikk i retning av likhet, som beveget seg mot det målet, slik Mao snakket om å «bekjempe motsetningene blant folk». Nå har du et samfunn som har skapt forskjeller, motsetninger blant folk.

– I Maos Kina hadde alle en tilstrekkelig diett.

Det var nok ikke snakk om tilstrekkelig for de som var fattige og hadde én gryte. Men nå er det verre.

– Jeg mener bare at i Kina og i Sovjet fram til sammenbruddet, hadde folk mat. Det var stadig folk i Sovjetunionen som måtte stå i kø for å få brød, men alle hadde noe å spise. Slik er det ikke lenger.

Alle hadde en jobb. Uansett problemer, så ble det gjort store framskritt i Sovjet. Da vi besøkte min onkel og tante og deres fem barn i Minsk i tredveårene, bodde de i et to-roms hus med jordgulv og med et uthus like ved. Slik var deres liv, men barna gikk på skole. De hadde mat, på ingen måte noen luksus i matveien, men det grunnleggende nødvendige. Poenget er at nå, i Kina, må folk betale for utdanning, og det finnes de som ikke kan betale. Det samme gjelder medisinsk behandling. Dette er det landet som Wassily Leontief, en framstående amerikansk økonom som ikke var sosialist, omtalte slik etter å ha reist rundt der: De laveste 10% av befolkningen i Kina hadde det bedre enn de laveste 10% i hvilket som helst land i verden.

– Så, for å komme tilbake til utgangspunktet vårt, hva kan vi lære av Sovjet og Kina?

Etter min mening skjedde det begge steder at interessene til de privilegerte, som ønsket å holde på privilegiene sine, utviklet seg sammen med mentaliteten som hang igjen fra det gamle systemet. Med andre ord var det et klassespørsmål. Ikke etter marxistisk terminologi, kapitalisme eller føydalisme, men det var et klassespørsmål. Og jeg mener at det Mao sa var riktig. At det fantes folk som ønsket den kapitalistiske veien innenfor Sentralkomiteen.

– I dag har disse fått frie tøyler på en måte de slett ikke hadde da. Da kalte de seg ikke kapitalister.

Det stemmer. Allikevel har de det mye bedre i Kina enn i Russland. Russland er brutt totalt sammen. Kina holdt kommunistpartiet samlet. De beholdt noen av de liberale og radikale innen partiet, og det kan fortsatt være mulig for dem å komme inn, under visse forhold. Men stort sett blir de skjøvet ut. De støter dem ikke ut og skyter dem, slik Stalin gjorde. De ordner det slik at de uansett kan gjøre som de vil. Det som skjedde i Sovjet var at de egentlig fjernet partiet fra å være statsoverhode. Det ble faktisk en overgang, en rask overgang til kapitalisme. Eller et forsøk på kapitalisme. De fikk det vi hadde under de tidlige stadiene i kapitalismen: Røverbaroner.

– Cowboy-kapitalisme.

For lenge siden ble det utgitt en bok om Cologne-rettssakene med et forord av Marx. Og Marx sier det omtrent slik: Det kommer til å bli seire for den proletariske revolusjonen, og så nederlag. Og flere seire og nederlag. Helt til hele arbeiderklassen lærer seg å være en herskende klasse.

– Jeg skjønner.

Jeg har opplevd så mange forandringer i løpet av denne tida. Det kommer til å bli en lang historie, men det kommer ikke til å bli bedre, hvis vi ikke arbeider oss mot det Marx forutså. Spørsmålet om arbeiderklassen som herskende klasse er stort og omfattende. Man må lære av feil og forstå mer.

av Unni Hembre

Tiden nærmer seg for «vårens vakreste eventyr», årets lønnsoppgjør. Denne gangen er vi i en spesiell situasjon for arbeidstakere i norske sykehus. Norsk Sykepleierforbund mangler i skrivende stund en tariffavtale for våre 30.000 sykepleiere fordelt over hele landet.

For første gang i nyere tid har vi varslet streik for å oppnå en tariffavtale i offentlig sektor. Den streiken er berammet lenge før det ordinære tariffoppgjøret starter. Våre første streikende vil allerede 22. januar gå ut i en eventuell konflikt. Som fylkesleder for 9.300 sykepleiere håper jeg at vår arbeidsgivermotpart, NAVO, innser alvoret i situasjonen og kommer oss i møte før den tid. Partene er i megling og meklingsfrist er 21. januar klokken 24.00.

Næringslivets Hovedorganisasjons (NHO) årskonferanse har allerede forsøkt å sette rammene for lønnsoppgjøret. Administrerende direktør i NHO, Finn Bergesen jr. har fortalt oss hvordan han mener eventyret ender. Ikke nok med at han i tillegg til å sette rammer for det oppgjøret han har ansvaret for i privat sektor, han sier også hvordan dette bør ende i offentlig sektor. «Ikke mer penger til sykepleiere eller andre grupper i offentlig sektor,» sier han. Han er til og med frekk nok til å si at det er det ikke behov for. Igjen er begrunnelsen at norsk økonomi ikke tåler høye lønnstillegg. Snipp, snapp, snute, så var det eventyret ute.

Administrerende direktør Finn Bergesen jr. er redd. Han er redd for at offentlig sektor skal bli ledende i årets lønnsoppgjør og at offentlig sektor skal få de største tilleggene. For som han sier i Dagens Næringsliv den 07.01.02: «Men hvis politikerne lar dette skje, da går de imot det som er opplest og vedtatt – både fra denne regjeringen og den forrige. Alt det såkalte solidaritetsalternativet bygger på, er at konkurranseutsatt sektor skal være lønnsledende.»

Bergesen sier i samme artikkel at Norge med sin gode økonomi «godt kunne hatt et tiår eller to med høye lønnstillegg». Det er et paradoks. Hvilke grupper er det Bergesen tenker på her? I hvert fall ikke sykepleiere, lærere eller omsorgsarbeidere.

Uttalelsene er et uttrykk for at NHO forholder seg til og definerer begrepet verdiskapning som synonymt med «verdiskapning i privat sektor». Og her er vi uenige. Verdiskapningen i offentlig sektor er stor og økende. Utdanning, omsorg og helse er sentrale næringer i vekst. Verdiskapning i offentlig sektor er basert på andre lover enn markedets. Med den holdningen NHO har til verdiskapning i landet vårt, er det ikke rart de er redde. Det Bergesen burde være redd for, er å bli syk. Mangelen på sykepleiere er årsaken til at sykehusene holder sengeplasser ledige, den er årsaken til at operasjoner blir utsatt hver dag og at flotte og nye operasjonssaler står tomme. Sykepleiermangelen er flaskehalsen for et effektivt helsevesen. Stortinget har vedtatt flere store reformer i helsesektoren. Skal vedtatte helsepolitiske målsettinger realiseres, må noe gjøres med sykepleiernes lønn. Sykepleierne er utålmodige. Sykepleierne forlater yrket sitt og jobber som aerobicsinstruktører og flyvertinner. Mangelen øker i Oslo, og den øker mest på sykehusene. Fortsetter det sånn, vil det få følger også for deg og meg hvis vi blir syke. Det er det NHO burde være redd for.

Det er kvinner som står for størstedelen av verdiskapningen i offentlig sektor og vi har funnet oss i mye fordi ansvarsfølelsen for folks velferd er stor. Men nå er det slutt. Flere og flere gir opp. Og hvor ender vi da, Finn Bergesen jr? Norge har ikke råd sier han. Norge har ikke råd til å la være, sier jeg!

av Erling Folkvord

Armenia blir i oppslagsverk omtala som eit fjellrikt område på om lag 400.000 kvadratkilometer mellom Svartehavet og Kaspihavet. Armenia er nesten like stort som Sverige. Men den elleve år gamle staten Armenia, som grovt sett er ei fortsetjing av sovjetrepublikken med same namn, er mindre enn 30.000 kvadratkilometer, dvs. omtrent jamstort med Hedmark fylke. Storparten av det opprinnelege Armenia er i dag delt mellom statane Iran og Tyrkia og dei fleste armenarane lever i eksil.

I det 9. hundreåret før vår tidsrekning vart landet samla til eit kongerike. Assyrarane kalte det for Urartu, mens jødane omtalte det som Ararat. I dei komande hundreåra tok ulike nabomakter kontroll og ulike folkeslag kom vandrande og sette sitt preg på både land og folk. Den indoeuropeiske innvandringa skaut fart frå omkring 700 f. Kr. Under herredømet til Tigran den store (94-56 f. Kr.) var Armenia ei stormakt som i ein kort periode hadde kontroll over både Lilleasia og Mesopotamia.

Den første kristne staten

Kristne misjonærar frå Syria kom til Armenia og oppretta dei første menighetene omkring år 250 e. Kr. Dei må ha lyktest godt. Da Gregor Lusavaretch klarte å kristne kongen, vart Armenia den første staten med kristendom som statsreligion, om lag 50 år før dei kristne misjonærane i Eritrea hadde same suksess. Gregor sjølv vart biskop i Armenia. Den formelle titelen har sia den gongen vori katolikos. Embetet eller vervet som katolikos gjekk i den første tida i arv i slekta til Gregor, og dei som styrte den nye kyrkja samla seg store rikdomar og stor verdsleg makt. Gregor og dei første etterkomarane vart fram til 374 e. Kr. vigde som katolikos av erkebiskopen i Cæsarea, og var på eitt vis underordna han. Men seinare vart katolikos «en helt uavhengig patriark som ikke sto under noen kirkelig myndighet i eller utenfor landet, og han fikk en mektig innflytelse i det hele folk og har holdt seg som dets åndelige overhode til vår tid». (1)

Den armenske kyrkja har nyleg feira 1700-årsjubileum som statskyrkje. Ikkje så lenge etter at kristendomen slo igjennom, innførte Armenia sitt eige alfabet med 36 bokstavar. Berre 29 er i bruk i dag. Han som laga bokstavane, studerte først andre alfabet som var i bruk. I dag er det reist ein alfabetstatue der både kongen og Katolikos tok i mot han da han kom heim til Armenia i år 451. Etter eit studieopphald i Aleksandria hadde han det ferdige alfabetet med seg. Satsinga på å skape eit eige armensk alfabet var eit ledd i arbeidet med å ta vare på armensk kultur og hindre at både Armenia og det armenske skulle bli slukt eller assimilert i det persiske eller det østromerske riket.

Opp gjennom mellomalderen fortsette tilgrensande stormakter å kivast om kontrollen over Armenia. Den mongolske erobraren Djengis Khan rykka inn og tok austdelen av landet i 1223. Midt på 1300-talet var det persarriket som tok det austlege Armenia. Den seljuktyrkiske fyrsten Osman I i Lilleasia tok titelen Sultan i 1301 og starta byggjing av det som seinare vart Det osmanske riket. Midt på 1300-talet la dei seljuktyrkiske stammane det vestlege Armenia under seg.

Sultanen som tok over etter Osman I, oppretta i 1329 ei ny type hæravdeling – janitsjarane. Dei vart etterkvart sett på som sjølve kjerna i den osmanske militærmakta. Dei kristne slapp å gjere krigsteneste for Allah, men sultanen sine skatteinnkrevarar tok kvart år fleire tusen gutar mellom 4 og 8 år for at dei skulle bli utdanna til janitsjarar. Kristne gutar vart røva frå foreldra, omskorne og gitt ein høveleg muslimsk oppvekst og militær trening. I det kristne Armenia vart rekrutteringa til janitsjarane omtala som «guteskatten». Fritjof Nansen skreiv at dei «i lang tid var tyrker-rikets uhyggeligste våpen mot de kristne» (2). Janitsjarane spela ei viktig rolle da den osmanske hæren tok Konstantinopel i 1453.

Delt mellom stormakter

I 1639 underteikna den persiske sjahen i Tabriz og den osmanske sultanen i Konstantinopel (i dag: Istanbul) ein grenseavtale. Dei vart samde om korleis dei skulle dele både Armenia og Kurdistan mellom seg. I 1829 førte ein ny stormaktsavtale til at Russland og fekk ein del av Armenia. Ut over resten av 1800-talet vart Armenia ein brikke i drakampen mellom den russiske tsaren og den osmanske sultanen. Tsaren flytta den russiske grensa sørover og tok ein større del av Armenia gjennom fredsavtalen i Berlin 1878. Samtidig gjorde Storbritannia ein hemmeleg avtale med sultan Abdul-Hamid. Storbritannia skulle yte militær hjelp viss Russland prøvde å ta meire armensk land enn det som var avtalt. Sultanen lova til gjengjeld å innføre reformar for armenarane. Han ga Storbritannia øya Kyros som eit slags pant på at han skulle oppfylle avtalen. Denne hestehandelen vart kritisert, tilmed i det britiske Overhuset: «I ingen verden har vår politikk vært diktert av så umoralske og så meningsløse beveggrunner,» sa hertugen av Argyle.

Rundt denne tida oppsto dei første spirane til nasjonale rørsler både i Armenia og i Kurdistan. Dei europeiske stormaktene oppfordra stundom til opprør, men det var mest for å svekke sultanen, sjahen eller tsaren sin posisjon. Dashnak-rørsla vart danna i 1990: Hai Heghapokhagan Dashnaktsutiune. Orda betyr Den armenske revolusjonære samanslutninga.

1890-talet: «De som ikke adlyder, er å anse som armenere og skal også drepes»

Da Dashnak-rørsla vart danna, var Det osmanske riket prega av tilbakegang og oppløysingstendensar. I eit forsøk på å stanse oppløysinga, oppretta sultan Abdul-Hamid ein ny type klantilknytta hæravdelingar. Dei fekk namnet til sultanen og vart kalla hamidiye alaylari, på norsk hamidiye-regimenta. Kurdiske klanleiarar vart sjef for kvart sitt regiment og fekk godt betalt både til seg sjølv og familien. Menn i klanen vart leigesoldatar for sultanen. Ei av dei første oppgåvene var å slå ned armenske opprør.

Den 30. september 1895 gjekk eit par tusen armenarar i tog gjennom gatene i Konstantinopel for å levere eit bønneskriv til storviziren. Nokre av demonstrantane kom i slagsmål med tyrkiske studentar. Politiet greip inn. Det vart løyst nokre skott. I løpet av kvelden og natta vart mange armenarar skotne, mens andre vart spidda av politiet sine bajonettar. Etter denne hendinga sette sultanens styresmakter i gang ei intens forfølgjing i armenske byar og landsbyar. Politiet, hamidiye-regimenta og andre soldatar delte arbeidet mellom seg.

Eit opprop frå styresmaktene i Arabkir ga klar beskjed:

«Alle som er Muhammeds barn, må nå gjøre sin plikt og drepe alle armenere, plyndre deres hus og brenne dem av. Ikke én armener må skånes. Sånn lyder sultanens befaling. De som ikke adlyder, er å anse som armenere og skal også drepes. Derfor skal hver muslim vise sin lydighet mot regjeringen ved først å drepe de kristne som har levd i vennskap med ham.» (3)

Det toppa seg i jula 1895. Da vart 1.200 armenarar brent levande i katedralen i Urfa, som ligg langt sør for Armenia. Kyrkja er seinare ombygd til moske.

Europeiske diplomatar, som samla opplysningar om det som skjedde, hevda i eit skriv til sultanen at mellom 70.000 og 90.000 armenarar vart myrda frå august 1895 til februar 1896.

26. august 1896 storma 26 unge armenarar Den osmanske bank i Konstantinopel og tok dei tilsette som gislar. Dei stilte krav til sultanen og truga med å sprenge banken i lufta. Med hjelp frå russisk diplomati fekk dei 26 fritt leide og kunne reise til Marseille. I dei neste dagane vart 7.000 armenarar myrda i Konstantinopel. Tyrkisk propaganda har seinare brukt denne nokså lausrivne bankokkupasjonen som eksempel på armensk terror.

Folkemordet i 1915

Etniske skiljer var ikkje viktige i Det osmanske riket: «Det muslimske samfunn både i det osmanske riket og Persia utgjorde en helhet av de troende, kalt for Ummah eller et trossamfunn under en Kalif (sjah i Persia). Nasjonalisme var derfor et fremmed og ukjent fenomen i hele den muslimske verden. En sentral oppgave for Ummah og de muslimske herskerne var å spre den sanne tro og samtidig forsvare muslimske territorier. Lojalitet i dette samfunnet innebar derfor å tjenestegjøre under en muslimsk hersker som ‘kunne forsvare muslimske territorier mot folk med andre religioner’.» (4)

Dette endra seg da Den ungtyrkiske rørsla (Komiteen for enighet og framsteg) fekk sentrale maktposisjonar i åra før sultanen i 1914 gjekk inn i første verdskrigen som alliert med Tyskland. Ein aggressiv tyrkisk nasjonalisme vart meir og meir dominerande. Armenarane hadde tidlegare vorti forfølgd fordi dei var kristne. Den ungtyrkiske rørsla, som var nokså likegyldig til religion, kombinerte sin eigen nasjonalisme med dei tidlegare muslimske herskarane sine idear om at forfølgjing av armenarane var nødvendig for å forsvare islam mot dei vantru.

Seint på vinteren 1915 starta ei systematisk massakrering og fordriving av armenarar som budde i Det osmanske riket, i eit omfang som ingen før hadde sett.

Eit medlem av sentralkomiteen i den ungtyrkiske rørsla, gjorde klart greie for det som no skulle skje. I eit brev til herskaren i Syria forklara han 18. februar 1915 at sentralkomiteen hadde «besluttet å befri fedrelandet for denne forbannede rases herskesyke og på sine patriotiske skuldre ta ansvaret for den skam som vil falle på den osmaniske historie av den grunn. Komiteen (…) har besluttet seg til å utrydde alle armenere som bor i Tyrkia, uten å la en levende sjel slippe, og har derfor gitt regjeringen stor fullmakt. Regjeringen vil gi valier og hærens førere de nødvendige vink om ordningen av massakrene.» (5)

Da massakrane, som for alvor skaut fart i april 1915, hadde vara ved i nokre månader, rapporterte den allierte tyske ambassadøren heim til Berlin at regjeringa ikkje let seg stanse «i utførelsen av sitt program for å løse det armenske spørsmål ved den armenske rases utrydding».

Tyske Dr. Johannes Lepsius laga ein grundig dokumentasjon, bygd på materiale som var tilgjengeleg for tyske diplomatar. Tyskland var alliert med sultanen og Det osmanske riket gjennom heile verdskrigen. Etter å ha studert dette materialet, oppsummerer Fridtjof Nansen slik:

«Fra alle landsbyer og byer i Kilikia, Anatolia, Mesopotamia, ble de kristne armeniere drevet ut på sin dødsmarsj; det ble gått metodisk fram, distrikt etter distrikt ble renset, enten de var nær krigsskueplassen eller hundrer av kilometer borte. Det skulle nå feies helt rent for armenisk liv.» (6)

Fleire hundretusenar vart fordrivi frå byane og landsbyane der dei budde og tvinga til å ta seg fram til fots mot ørkenområda i Syria. Dei fleste vart drepne eller døydde av svolt og utmatting på vegen. Sultanens menn arrangerte auksjonar undervegs og selde armenske kvinner. Prisen var gjerne 20 pjaster (3 kroner) for ei jente som ikkje var valdteken, og 5 pjaster (75 øre) for ei enke eller ei kvinne som var valdteken. (7)

Da den osmanske innanriksministeren, Tala’at Bey, møtte den tyske ambassadøren 31. august 1915, sa han kort og enkelt:

«La question armenienne n’existe plus. – Det armenske spørsmålet eksisterer ikkje meir.»

Fritjof Nansen skreiv nokre år seinare at han nok kunne ha dekning for orda sine, ettersom dei fleste deportasjonane var gjennomførde:

«Det vesentlige som nå sto tilbake var å få avlivet de ofre som måtte overleve dødstogene. De ble samlet i konsentrasjonsleire ved grensen av den arabiske ørken, men fikk omtrent ikke mat, og heller ikke leilighet til å finne livsopphold.» (8)

Innanriksminister Tala’at stadfesta to veker etter samtalen med den tyske ambassadøren at det nok var nokre delar av det armenske problemet som enda ikkje var løyst. I eit telegram til politisjefen i Aleppo ordla han seg slik 15. september 1915:

«Til politikontoret i Aleppo.
Det har tidligere vært meddelt at regjeringen på komiteens ordre har besluttet fullkomment å utrydde alle de armeniere som bor i Tyrkia. De som vil motsette seg denne befaling kan ikke regnes for å være regjeringens venner. Uten hensyn til kvinner, barn eller syke, hvor beklagelige enn ødeleggelsens midler kan synes, så skal det, uten å lytte til følelser eller samvittighet, gjøres ende på deres tilværelse.
Innenriksminister Tala’at» (9)

Den assyriske befolkninga i Det osmanske riket vart i 1915 stort sett behandla på same måte som armenarane, dvs. at dei vart systematisk utrydda.

Dashnak-republikken 1918-1921

Etter at folkemordet stilna av, vara verdskrigen i to-tre år til. Både dei armenske og dei kurdiske områda sør for Kaukasus var slagmark der snart den eine og snart den andre hæren rykka fram. Dei sivile tapa var svært store. I Armenia fortsette krigshandlingane etter at første verdskrigen vart avslutta med våpenkvile i oktober 1918.

Armenske utsendingar møtte fram på fredskonferansen i 1919 og kravde oppretting av eit «Stor-Armenia frå hav til hav», dvs. eit svært område frå Svartehavet og heilt til Middelhavet. Da den første fredsavtalen vart underskriven i Sèvres i august 1920 hadde dei armenske og kurdiske delegasjonane komi fram til eit kompromiss som både stormaktene og sultanen sine forhandlarar godtok. No skulle både Armenia og Kurdistan bli sjølvstendige statar. (Sjå kartet Provisions of Treaty of Sèvres for an independent Kurdistan; 1920.)

Kart: Det sjølvstendige Armenia og Kurdistan slik det vart fastsett i Sèvres-traktaten i 1920.
Grå felt = område med kurdisk majoritet i 1919

Men det fantest ingen stormaktsvilje til å setje Sèvres-avtalen ut i livet. Stormaktsspelet førte fram til Lausanne-avtalen som i 1923 kom i staden for fredsavtalen frå Sèvres. I Lausanne-avtalen er korkje Kurdistan eller Armenia nemnt.

Samtidig var det vedvarande krig i Armenia. Bolsjevikane som oppretta Sovjetunionen etter oktoberrevolusjonen i 1917, ga avkall på den tidlegare russiskkontrollerte delen av Armenia gjennom fredsavtalen i Brest-Litovsk i mars 1918. Osmanske styrkar rykka like etterpå nordover i Armenia. I mai kravde sultanen enda meire land enn det som var avtalt i Brest-Litovsk.

I slutten av mai 1918 erklærte så Dasnhnak-rørsla opprettinga av den uavhengige staten Armenia med hovudstad i Jerevan. Dei kontrollerte da berre eit svært lite område. Eitt år seinare (28. mai 1919) erklærte regjeringa i Jerevan seg som regjering for Den sameinte armenske republikken. På denne tida var delar av Kaukasus framleis kontrollert av dei «kvite» styrkane til general Denikin som førte krig for å knekke det nye bolsjevikregimet i Sovjetunionen. Den «kvite» hæren til Denikin braut saman tidleg i 1920.

Etter Denikin sitt nederlag og etter innfløkte krigsår der mange var innblanda, måtte Dashnak-republikken kaste korta og gi opp for godt 2. april 1921. I Jerevan står det framleis ein statue for å minnast den armenske kommunisten Aleksander Miasnikian som styrte gjenoppbyggjinga i sovjetrepublikken som vart oppretta. Vi merka at folk framleis omtalar Miasnikian – «den første sovjetkommisæren i Kaukasus» – med stor respekt. Fridtjof Nansen omtalte resultatet av dei første åra med bolsjevikstyre slik i 1927, etter at han på oppdrag frå Folkeforbundet hadde drivi omfattande humanitært arbeid i Kaukasus-regionen:

«Men i april 1921 rykket de røde tropper inn i Jerevan; armenieren Miasnikian ble satt i spissen for styret, som opptrådte med fornuftig måtehold; det ble gitt alminnelig amnesti, og landets dannede klasser ble kalt til å delta i oppbyggingsarbeidet, som så hardt trengtes. (…) Det ble tatt energisk fatt, og det er fast utrolig hva her er utrettet på få år med meget små midler. Hvor det var kaos, elendighet og hungersnød er det brakt orden, og endog en viss grad av trivsel, og samfunnet er i stadig utvikling med mange nyttige tiltak under et dyktig styre.»

Dashnak-rørsla har sia i hovudsak vori ei rørsle som er sterk i ein del av dei armenske eksilmiljøa. Nokre av Dashnak-leiarane var aktive på tysk side under andre verdskrigen. Sia 1996 har Dashnak-rørsla observatørstatus i den sosialdemokratiske internasjonalen. Dashnak-partiet har 6 representantar i parlamentet.

Noter

• 1) Side 236 i Fritjof Nansen: Gjennom Armenia, Oslo 1927. [Tilbake]
• 2) Side 250 i Gjennom Armenia. Nansen omtalar Det osmanske riket i mellomalderen som «tyrker-riket» og av og til som Tyrkia. Men både begrepet Tyrkia og staten Tyrkia var ukjende ord og begrep heilt fram til 1920-talet. Det var islam som var fellesnemnaren for det multietniske osmanske riket. Etnisk tilhørighet var ikkje viktig. [Tilbake]
• 3) Dokumentet er gjengitt på side 270 i Gjennom Armenia. [Tilbake]
• 4) Abdollah Hejab: Jakten på en egen identitet. Universitetet i Oslo 2001, side 45. [Tilbake]
• 5) Se nærmere omtale fra side 246 og utover i Åge M Benedictsen: Armenien, København 1925. [Tilbake]
• 6) Side 284/285 i Gjennom Armenia. [Tilbake]
• 7) Side 285 i Gjennom Armenia. [Tilbake]
• 8) Side 288 i Gjennom Armenia. [Tilbake]
• 9) Foto av dette siffer-telegrammet er gjengitt på side 259 i Åge M Benedictsen: Armenien, København 1925. Eg vet ikke korfor Benedictsen bruker ordet Tyrkia som statsnamn. Namnet på staten var Det osmanske riket. Tyrkia som stat vart først oppretta i 1923. [Tilbake]

av Mathias Bismo

Den politiske historien kjenner flere forsøk på å definere en «tredje vei», enten det er snakk om SFs gamle tredje vei mellom sosialdemokrati og Moskva-kommunisme eller Tony Blair og New Labour sin tredje vei mellom thatcherisme og klassisk labourisme. Begrepet om «det tredje venstre» som har begynt å dukke opp på den norske venstresida er også en form for en «tredje vei», men i motsetning til andre tilsvarende begreper forsøkes dette knyttet opp til en historisk kontekst.

Begrepet slik det først ble lansert av Jan Otto Andersson i Vänsterförbundet, SVs finske søsterparti, står på den ene siden i motsetning til «det første venstre», dvs. borgerlige bevegelser basert på en ide om allmenn frihet på 17- og 1800-tallet og til «det andre venstre», som her inkluderer både sosialdemokrati og kommunisme.

I Norge er begrepet i hovedsak knyttet opp mot den russiske statsviteren Boris Kagarlitskij og de teoriene han la frem i sitt trebindsverk med samlebetegnelsen Recasting Marxism (1). Kagarlitskij knytter selv begrepet opp mot to faktorer. For det første krever den nye politiske situasjonen, ofte kalt «globalisering», nye strategier for venstresida. For det andre krever utviklingen i arbeiderklassen nye former for organisering. Sammenknytningen av dette er selve hensikten ved verket.

«Det nye barbariet»

Dette er betegnelsen Kagarlitskij bruker på den situasjonen vi lever under i dag. Det kjennetegnes av et drøyt tiår med en kraftig offensiv fra kapitalens side. Selv om han på ingen måte kan kalles en tilhenger av den nå avskaffede Sovjetmakten – han var selv politisk fange under Bresjnev – mener Kagarlitskij at statens eksistens betydde visse begrensninger for den vestlige kapitalen. Da Sovjetunionen imidlertid falt, ble det mulig for kapitalen å trenge inn på nye områder, geografisk så vel som sosialt.

Samtidig kom den «nye realismen» stadig sterkere frem. Denne ideologien hevdet at den utviklingen man så i verden, var en tilnærmet naturnødvendighet. Enten den i sin ekstreme form prediket historiens slutt eller i sin mer moderate form forkastet en hver gjennomgående endring av samfunnet, var dette en ideologi som var nødvendig for å forsvare «globaliseringens» politiske system, dvs. et system der makt ble overført fra enkeltstatene og over til overnasjonale organer a la EU, NAFTA, WTO og Verdensbanken.

Kagarlitskij ser på dette som organer som i langt større grad enn staten representerer kapitalen. De er skapt etter dens behov, samtidig som de ikke åpner for noen motvekt fra arbeiderklassen, slik det finnes åpning for i staten. Staten legger derfor langt bedre grunnlag for demokrati. Men siden dette er en politisk villet prosess der statene mer eller mindre frivillig avgir suverenitet, og siden disse organene dermed er organer basert på statsmakt, er dette en prosess det er mulig å snu. Hovedoppgaven for venstresida, slik han skisserer det, er derfor å gjenerobre staten. (2)

Den nye venstresida

Han knytter denne utviklingen opp mot en frykt for politiske begrensninger for kapitalen. En påstand her er at dette er en høyst begrunnet frykt, siden venstresida er i fremgang på det statlige nivået. For det første er dette imidlertid en utvikling som siden verket ble skrevet er reversert, og for det andre er denne venstresida, som blant andre Asbjørn Wahl (3) har vist, en venstreside som for det meste har stått på kapitalens side. Kagarlitskij innser også det andre poenget, det er faktisk et naturlig resultat av «det annet venstre» som sådan, og nettopp derfor trengs det en ny venstreside.

Det store problemet med «det annet venstre» er at det ikke har vært i stand til å forene reformarbeid og en revolusjonær strategi. Mens kommunistpartiene har latt det revolusjonære perspektivet råde og dermed glemt de folkelige dagskravene, har sosialdemokratene gått inn på en forhandlingslinje som har gjort at de bit for bit har akseptert det kapitalistiske systemet. Dette, igjen, har sammenheng med deres elitistiske struktur som ikke åpner for avvikende syn.

I dag er behovet for pluralisme i en samlet venstrebevegelse større enn noensinne tidligere. Arbeiderklassen blir stadig mer heterogen, og følgelig blir også vilkårene for venstrepolitikk mer mangfoldige. En radikal bevegelse som bare fanger opp deler av arbeiderklassen, er en bevegelse som vil ha problemer med å få sin politikk satt ut i livet. Samtidig er også tidligere tiders felles arbeiderklassekultur kraftig svekket, noe som ytterligere forsterker behovet.

Kagarlitskij mener ikke, slik enkelte har fremstilt det (4), at skillet mellom reformister og revolusjonære er et falsk skille. Det han mener, er at reformister på et eller annet tidspunkt vil bli nødt til å ta stilling for revolusjon eller for det bestående. En kardinalfeil av revolusjonære tidligere har vært at de i praktisk politikk har drevet reformister vekk fra sin side i tilspissede situasjoner. Reformistene, på sin side, har gjort sitt ytterste for å monopolisere reformkampen. Begge deler er feil, reform og revolusjon er to sider av samme sak. Det er bare gjennom stadige reformkrav at kapitalismens begrensninger vil bli erkjent og at revolusjonen vil fremstå som uunngåelig dersom man ikke skal la kapitalen stikke av med seieren. Derfor må partiene og bevegelsene innen «det tredje venstre» være åpne for både revolusjonære og reformister. Det er bare gjennom både organisatorisk og politisk pluralisme at man kan forhindre at partiene flyter hen i retning markedsliberalisme eller det Kagarlitskij kaller «stalinisme»

«Det tredje venstre» konkretisert

Andersson knytter begrepet «det tredje venstre» opp mot 60-tallets «nye venstre». Når Kagarlitskij, derimot, skal konkretisere dette, trekker han frem ulike faktisk eksisterende bevegelser med høyst ulik historie.

Blant disse er valgsamarbeidet mellom de franske trotskistpartiene Lutte Ouvriere (LO) og League Communiste Revolutionare (LCR) i forbindelse med sist valg til Europaparlamentet. I motsetning til det revisjonistiske Parti Communiste du France (PCF), mener han at dette samarbeidet overvinner mange av «det annet venstres» dogmer. Han spår rett når han tror PCF vil bli straffet for sin regjeringsdeltakelse, men det er meget vanskelig å tilskrive særlig LOs fremganger ved sist valg dette. Av trotskistpartier er LO kanskje det i Europa om ligger nærmest «det annet venstre», både i politikk (så å si ingen reformkrav) og struktur (kaderparti med disiplin).

Et annet konkret eksempel er tyske Partei des Demokratisches Sozialismus (PDS), etterfølgeren til det østtyske statsbærende partiet. Etter å ha kvittet seg med fortidens synder, mener Kagarlitskij at PDS fungerer som et samlende venstreparti i øst som, siden de ikke deltar i nasjonale regjeringer, ikke gjentar sosialdemokratiets gamle synder. At regjeringspartiene SPD og Die Grünen fra dag 1 har gjort det klinkende klart at de ikke ønsker samarbeid med «ekskommunistene» på nasjonalt plan, nevnes ikke. Nå deltar imidlertid PDS i flere delstatsregjeringer i det tidligere DDR, og som sådan er de fortsatt med i det borgerlige administrasjonsapparatet. Forskjellen mellom stats- og delstatsregjering er flere. I delstatene har man for eksempel ikke mulighet til å påvirke politikken i forhold til de overnasjonale organene – som jo er den viktigste oppgaven for venstresida i dag.

Det viktigste poenget her er nok regjeringsdeltagelse som sådan. Som historien entydig viser, har regjeringsdeltagelse og ymse kriseforlik ført til at de gamle sosialdemokratiske partiene har gitt fra seg skanse etter skanse til det ikke lenger er mulig å se forskjell på disse og de tradisjonelle borgerlige partiene i praktisk politikk. Til og med DNA så i sin tid på kriseforliket som en del av en revolusjonær strategi. Kagarlitskij fører ingen argumentasjon for at dette ikke skal kunne skje igjen.

Gale premisser

En hovedfeil ved Kagarlitskijs teorier synes å være at de er basert på hendelser over et kort tidsrom. I 1999 var det fortsatt en tendens til at sosialdemokratiet var i fremvekst i Europa. Det var da mulig å knytte dette opp til en radikalisering av folk. I dag er dette snudd og mye av grunnlaget for teoriene faller dermed vekk.

Et annet galt premiss er ideen om at revolusjonære innen «det annet venstre» bare bryr seg om revolusjonen og ikke om reformer. Det er tvert om nettopp reformkrav og ikke minst gjennomføring av disse reformene som har ført til store fremskritt for revolusjonære bevegelser i land som Nepal, Argentina og Filippinene.

Det som imidlertid kjennetegner bevegelsene i disse landene, er at de ikke er parlamentariske. Reformkampen vinnes ikke gjennom kompromisser med kapitalen, den vinnes i kamp mot den. Store deler av den venstresida som vokser frem i Europa, er også av en slik karakter. For disse er den parlamentariske kampen i høyden kamp på en av mange arenaer.

Selvsagt vokser ikke disse to typene venstreside frem uavhengig av hverandre. Det gjorde heller ikke «det nye venstre» på 1960-tallet, men også her utviklet det seg to retninger, en revolusjonær og en reformistisk, som sakte, men sikkert ble en del av det etablerte systemet, slik SV er i Norge i dag. Kagarlitskij har selvsagt rett når han sier at reformarbeid er en nødvendig del av en revolusjonær strategi, men reform er ikke det samme som parlamentarisk arbeid. Det parlamentariske spillet fanger, og eksemplene er få, om det i det hele tatt finnes noen, på at man uten å vurdere dette som bare ett av mange felter klarer å holde hodet kaldt.

Det vil fortsatt finnes særegne revolusjonære og reformistiske strategier. Hvordan man skal organisere dem, er en sak som er åpen for diskusjon. Det blir imidlertid for enkelt slik Kagarlitskij fremstiller det, å hevde at en klassisk kommunistisk organisering nødvendigvis fører til (forsøk på) styring på vegne av i stedet for sammen med folk. I dag forenes dette i land som India og Nepal. Kagarlitskij advarer mot ensidighet, og det er en viktig advarsel. Men å gå fra en slik advarsel til hans «tredje venstre» blir å skylle ut barnet med badevannet.

Noter

• 1) Kagarlitskij, Boris, New Realism, «New Barbarism» (vol. 1), «The Twilight of Globalization» (vol. 2), «The Return of Radicalism» (vol. 3), London: Pluto Press 1999 [Tilbake]
• 2) Kagarlitskij, Boris, » The Challenge for the Left: Reclaiming the State» i Socialist Register 1999, side 294-313 [Tilbake]
• 3) Wahl, Asbjørn, » European Labor: Social Dialogue, Social Pacts, or a Social Europe?», i Monthly Review vol. 54, no. 2, 2002 [Tilbake]
• 4) Se for eksempel Mustafa Hussein og Erling Outzen (SV) i Klassekampen 4. juni [Tilbake]

Bokomtale ved Ingrid Baltzersen

Israel Shamir er ein glimrande essayist og omsetjinga til Hans Olav Brendberg gjer teksten levande på norsk. Men som politisk bidrag til debatten om palestinaspørsmålet er det vanskeleg å bruka. No skal ikkje all litteratur skal vera politisk brukbar, men sidan Israel Shamir vert sett på som ein representant for ikkje-sionistiske israelarar, og bruka i avisar og debattar i Noreg, fortener han å bli analysert i forhold til det.

Shamir seier i forordet til boka at skulda for konflikten ikkje udelt kan leggjast på verken palestinarane for det var dei det vart synda mot, eller israelarane, for dei er bybuarar og treng ikkje jorda til palestinarane. Jødane har heller ikkje skulda, for dei fleste av jødane i verda har ingenting med Israel å gjera, og amerikansk imperialisme hadde tent meir på å stø Tyrkia og Saudi-Arabia for å dominera Midtausten. Shamir lover oss å prøva å avdekkja i artiklane sine kven som har skulda for konflikten. Slik eg oppfattar det legg Shamir i artiklane sine skulda på den jødiske lobbyen i USA, rike jødar og jødisk moral/religion generelt, noko som ikkje stemmer med forordet.

Jesus kokar i helvete

I artikkelen «Blomar frå Galilea» argumenterer Shamir for at jødane hatar Kristus, og at kristensionistane burde sjå dette og snu seg bort frå jødane. Han viser til at Talmud seier at Jesus kokar i helvete (ei omstridt tolking), og at jødisk tradisjon seier at ein skal forbanna dei døde når ein går forbi ein kristen kyrkjegard. Muslimane derimot likar Kristus, og kristensionistane bør heller oppdaga dette. Det er vanskeleg å ta stilling til om dette finst i Talmud og jødisk tradisjon, og forholdet mellom tradisjon og praksis i dag. Men det einaste denne typen argumentasjon kan brukast til, er å «bevisa» at jødane i sin kultur/natur er vonde og muslimane er gode, sett i forhold til ein kristen standard.

Det er vanskeleg å vita om det er jødar og jødedommen generelt, jødar i Israel, jødar i USA, sionistar generelt eller sionistar i USA som vert angripne. Historiske hendingar for mange hundre år sidan, hendingar og uttalingar frå jødar i USA, Israel og andre stader vert sausa saman slik at ein får inntrykk av at alt heng saman i ein konspirasjon. Når Shamir til dømes trekk fram ein massakre som hendte i 614 for å visa at jødane driv med og redigerer historia si, er det vanskeleg å vita kva som er poenget. For det å be jødane læra av noko som hendte i 614, er det same som å be ein nordmann om å læra av vikingane sine massakre av munkar i Irland, det modererer nok vårt syn på dei stolte vikingane, men det er ikkje særleg relevant i dag. Det same skjer når Shamir viser til avsløringar av svindel med holocausterstatningar. Han skriv at jødisk solidaritet er ein illusjon, «av di ein jødisk kjeltring vil svindla ein annan jøde like snart som han vil svindla ein gojim (ikkje-jøde), og kan henda snarare». Han skriv riktig nok «jødisk kjeltring» og ikkje berre jøde, men inntrykket ein sit igjen med er at alle jødar er pengegriske kjeltringar. Shamir gjer den feilen at han går med på at sionistane representerer jødane i verda i dag, og han brukar einskilde jødar sine meiningar og feilgrep til å visa at alle jødar er ute etter makt og kjeltringestrekar.

Shamir kritiserer opposisjonen mot Israel for å vera for redd for å bli stempla som antisemittar, slik at viktig kritikk ikkje vert fremja. Kritikken hans kan sikkert treffa nokon, men palestinarørsla i Noreg har i alle fall ikkje dette problemet. Shamir skriv at antisemittisme ikkje er problemet i dag, men derimot israelske krigsbrotverk. At jødehat ikkje er eit stort problem i dag, betyr ikkje at me skal viska ut skiljet mellom kritikk av den sionistiske rasistiske ideologien og den jødiske religionen og tradisjonen. Sionismen som ideologi er tufta på møtet med jødehat og nasjonalsjåvinisme i Europa på slutten av attenhundretalet. Sionistane stilte rett diagnose, jødehat, men laga feil medisin, sionistisk rasisme. Jødehat frå palestinavener styrkar sionistane sin argumentasjon og skyv bort moglege allierte blant jødane. Ein kan, som Shamir gjer, peika på sjåvinistiske trekk i jødisk religion, men slike trekk finst i dei fleste religionar og nasjonar, og er ikkje spesielt for jødedommen.

Det er mange gode poeng i artiklane, slik som historia om Farris Ode. Denne guten har dei fleste sett på plakatar og T-skjorter, den vesle guten som modig kastar stein på ein stor tanks. Han vart drepen av ein israelsk snikskyttar eit par dagar etter at biletet var tatt, og han er blitt eit symbol på den ukuelege frigjeringskampen. Shamir skriv i artikkelen «Riddaren kjem tilbake» at palestinavener må ta vare på biletet av palestinarane sin kamp, ikkje berre av lidingane og martyrane deira. Biletet av Muhammed Al Dorrah som vart drepen i faren sine armar vert nok hugsa av enda fleir, men bileta viser to sider av palestinarane si historie: uskuldig liding og rettferdig kamp.

Løysinga Shamir har på palestinakonflikten, er ein stat og ein person ein stemme, slik at sionistane på den måten vil mista makta. Ideen om eit sameint Palestina er ein ide mange Palestina-aktivistar vil seie seg einig i, men samtidig er den krasse kritikken hans mot den israelske fredsrørsla sitt ynske om to statar ein kritikk av eit pragmatisk standpunkt dei fleste partia i Palestina har tatt no, at ein lagar ein palestinsk stat på dei områda han har. Shamir viser til at militærstyret i Galilea opphørte i 1966, og palestinarane der kom under direkte israelsk styre. Han meiner at viss Vestbreidda og Gaza kom under direkte israelsk styre i staden for militærstyre, ville dei ta over Knesset og få slutt på dei rasistiske lovane. Det er vanskeleg å sjå at annekteringa av Galilea skal vera eit frampeik på ein demokratisk stat for alle innbyggjarar i eit framtidig Palestina, og å seie seg enig med Shamir i at ein ikkje har noko mot okkupasjonen i 1967.

Synet på jødar og palestinakonflikten er ikkje det einaste Shamir er kontroversiell på. I artikkelen «På veg» seier Shamir til Vesten: «Medkjensle, den verkeleg kristne medkjensla, byr dykk å la folk bu heime, under vinbuskar og fikentre, like godt som dei gjer i dykkar land. De ville ikkje få så billige vaskarar, men de ville få eit reinare og betre land». Shamir har rett i at dei fleste vil bu der dei bur, og at Vesten har mykje av ansvaret for at folk må flykta, men orda «reinare land» smakar av rasistisk argumentasjon, eit folk – eit land.

Blandinga av argumentasjon er det som generelt er vanskeleg med boka. Ein kan vera einig i delar av argumentasjonen, men måten det er satt saman på, og konklusjonane hans, vert skeivt. Til dømes er det riktig at det finst ein stor jødisk israelskvennleg lobby i USA, men makta denne lobbyen har trekk Shamir ut av proporsjonar. Og det er sant at det finst mange rasistar i Israel, men rasismen kan ikkje berre forklarast med religion og jødisk tradisjon, det er ein medviten statsbyggande ideologi. Sionistane har gjort rasismen jødisk, men jødisk tru og tradisjon treng ikkje automatisk å føra til rasisme eller sionisme.

Shamir skriv heile tida positivt om dei som har omvendt seg frå jødedommen, og han skriv at han sjølv har vald å bli palestinar. Kravet til israelarane må ikkje vera at dei skal slutta å vera jødar, det må vera at dei ikkje skal vera rasistar ved å støtta opp om den rasistiske israelske staten.

av Birger Thurn-Paulsen

Arnstein Hølmebakk har skrevet boka Den siste formannen. Det er Norsk Kommuneforbunds historie på en ny måte. Dette mangfoldige forbundet har altså bestilt en ny bok om seg selv. Den beskriver livet og kampene i fagbevegelsen, med forankring i personene.

Boka er skrevet på oppdrag fra Norsk Kommuneforbund (NKF). Dette er ikke Kommuneforbundets historie, i den forstand. Kommuneforbundets historie foreligger i to bind fra før, skrevet av faghistorikere. Så hvorfor en ny historiebok nå?

Røde Fane har snakket med Arnstein Hølmebakk om hvorfor, om meningen og målsettingen med boka. Og, vi har sett nærmere på boka, om den svarer til forventninger og målsettinger.

«Det er ikke så godt å si helt presist hvorfor de ville ha en ny historiebok,» forteller Hølmebakk. De eksisterende bøkene er riktignok lite kjent og lest, men forbundet ga uttrykk for at de ønsket seg en annerledes historiebok, blant annet med fokus på veteranene. På den andre siden er det ikke noe massespredningsperspektiv på dette opplaget heller. Den er trykket i et opplag på 4.000.

– Hvordan gikk du fram for å få til en annerledes historiebok?

«Jeg visste ikke helt retninga da jeg begynte,» sier han. «Boka har fått en klar Oslo-vinkel, men jeg startet utenfor Oslo, med å intervjue folk. Jeg samlet rundt 60 intervjuer, mange fra Nord-Norge, og ellers gjennom forbundskontorene. Etter hvert kom jeg til å snakke mye med, og samarbeide mye, med Arne Born. Han var formann i NKF fra 1966 til 1982, og er den eneste gjenlevende av tidligere formenn. Hans historie og vei mot lederskap var på mange måter uvanlig innafor fagbevegelsen. Det ble interessant å følge. Tittelen på boka kom også gjennom samarbeidet med Born. Han var bokstavelig talt den siste formannen. Forbundet fikk kvinnelig leder i perioden etter ham, og fra da av het det nettopp leder, og ikke formann.»

– Du reiste rundt og samlet intervjuer, men boka har en helt klar Oslo-vinkel.

«Intervjuene ble et veldig viktig grunnlagsmateriale, men det ble klart at i den perioden jeg skriver om, måtte du nesten komme fra Oslo for å være valgbar til ledende verv. Samarbeidet med Born bidro også til å peke ut veien. I noen grad er det blitt Borns biografi. Utover det, kom jeg kom fram til tre rettesnorer for boka. Jeg ville vise kampene innad, kampene mot motparten og kampen mot fascismen. Hovedarenaen for disse kampene var også Oslo, særlig i den perioden denne boka beskriver.

En av kampene innad, og i fagbevegelsen, var spørsmålet om arbeiderprofilen og tjenestemennene. NKF ble skilt ut fra samleforbundet Arbeidsmandsforbundet og stiftet i 1920. I starten het det Kommunearbeiderforbundet. Forbundet var da, og opp gjennom historien, et samleforbund for ufaglærte. Den første utvidelsen skjedde ved at sporveisfolkene kom med, men ikke uten kamp og diskusjon. I 1923 skiftet det navn til Norsk Kommuneforbund, etter sammenslåing med Kommunale Tjenestemenns Landsforbund, og skrittvis ble det et forbund for arbeidere og tjenestemenn i kommunesektoren. Men dette var det altså kamp om. Forøvrig var forbundet tidlig opptatt av å utvikle opplysningsarbeidet gjennom studier, kurs. Det har sikkert sin bakgrunn i at det nettopp har vært et samleforbund for ufaglærte. En av de seinere formennene, Thorbjørn Henriksen, var arkitekten bak det som ble AOF. Det ble etter hvert også et samleforbund for mange forskjellige lag, fra reingjørere til rådmenn. Samtidig har NKF alltid hatt et nært forhold til DNA, og mange ledere på forskjellige nivåer har hatt verv i by- og kommunestyrer. Slik har de også utviklet en lang tradisjon med å møte seg sjøl i døra. Et nokså spesielt eksempel på dette er at frisørene kom til å bli innlemmet i NKF. Rart nok i seg sjøl, men enda mer spesielt ble det fordi forbundet eide en frisørbedrift, AS Frisør. Det ble altså både arbeidsgiver og fagforbund for de ansatte på samme område.

Forbundet var også sterkt preget av linjekampene i arbeiderbevegelsen, ikke minst de første åra. I noen år fra 1923 var det tre partier, DNA, Sosialdemokratene og NKP. Det var hard kamp mellom venstre- og høyrefløyen i Kommuneforbundet, som i fagbevegelsen ellers. Jeg ser det som viktig at fagbevegelsen ikke sprakk etter partimønsteret. Den første formannen, Gunnar Sethil, tilhørte nok høyrefløyen, men han hadde hjertet sitt først og fremst i fagbevegelsen, og var en av dem som bidro til å holde den samlet.»

– Den tredje rettesnoren, kampen mot fascismen, hva vil du si om den?

«Mitt håp er at historia kan gi lærdom i dag. Gjennom biter av Arne Borns historie, kommer boka blant annet inn på Fedrelandslaget. Det ble stiftet allerede i 1925, med nasjonale helteskikkelser som Fridtjof Nansen og Christian Michelsen i spissen. Det var en klart nasjonalistisk og antikommunistisk bevegelse. De studerte arbeiderbevegelsen for å knekke den. Anders Lange var sekretær der i mange år på trettitallet. Jeg vil si det sånn at Fedrelandslaget er den historiske spira til Fremskrittspartiet.

Selv om det var brådne kar der, som ellers, kan vi si at NKF, og de kommunale tjenestemennene besto prøven under den tyske okkupasjonen. Forbundet satte i gang en omfattende konferanse- og diskusjonsbevegelse i 1940 som opplagt var viktig. Forøvrig tilhørte både den yngste og den eldste, blant de norske frivillige til Spania, NKF. Artig nok, var Willy Davidsen, faren til den nåværende lederen i Forbundet, en av dem.

Ellers er det viktig at fagbevegelsen som helhet, gjennom LO, gikk inn for boikott av 1936-olympiaden. De politiske skillelinjene fantes den gang også innafor idretten. 34 norske idrettsutøvere fra Arbeidernes Idrettsforbund deltok i Spartaskiaden i Spania, som var et internasjonalt mottrekk, et mot-OL, med anti-fascistisk profil. Omtrent samtidig satte de spanske fascistene inn sin offensiv.»

En anbefaling

Boka er absolutt blitt en annerledes historiebok fra fagbevegelsen, men særlig, selvfølgelig, om Norsk Kommuneforbund, dets historie og forhistorie. Det ble altså dannet etter utskilling fra Arbeidsmannsforbundet, het Norsk Kommunearbeiderforbund, men vokste, blant annet gjennom å ta opp i seg flere mindre forbund, til å bli det største og mest sammensatte forbundet i LO med 230.000 medlemmer. I disse dager står det, typisk nok, foran enda en sammenslåing, med Norsk Helse- og Sosialforbund.

Boka gir gode innblikk, slik Hølmebakk har ment, i kampene både innad og utad. Ikke nødvendigvis gjennom mye nytt faktastoff i forhold til det vi vet fra andre verker om fagbevegelse og arbeiderbevegelse, men altså annerledes og fengslende fordi den knytter historia til personer. Arne Borns brokete historie går som en slags rød tråd, og en tråd som går via en rekke områder og temaer, men boka følger også andre sentrale personer, og dels blir historia sett gjennom deres øyne. Dette gir ganske godt innblikk i de kampene som preget den partipolitiske arbeiderbevegelsen og fagbevegelsen samtidig. 1926 er i så måte et svært interessant år. Da befant Norsk Kommuneforbund seg i den største og bitreste konflikten i forbundets historie. Omfattende lock-out og streik ble utløst av dyrtid og lønnsnedslag på kommunesektoren. Konflikten involverte i særlig grad Sporveiene. I Bergen stod fagopposisjonen og også NKP sterkt. Konflikten i Bergen ble spesielt bitter og endte, slik det står i forbundets beretning fra det året, med «et resultat som heldigvis fagorganisasjonen ikke har hatt så mange av». En ting var at kampen i Bergen var en slags prøveklut for borgerskapet, men desto verre var det at resten av forbundet og fagbevegelsen kan sies å ha latt Bergens-medlemmene i stikken, som et offer i de partipolitiske kampene om hegemoni. I Oslo måtte folk også tåle lønnsnedslag, men mindre enn det som førte til konflikten, og med færre sår enn kameratene i Bergen.

En ung, fremadstormende herre, ved navn Einar Gerhardsen, tilhørte den gangen venstrefløyen og fagopposisjonen. Konrad Nordahl, da kommunist og seinere LO-formann, var også aktiv på denne tida. Deres veier og karrierer er ikke utypiske. Vi følger dem fra radikal fortid til administrerende samfunnsstøtter – og Kråkerøy-tale. Selv om denne boka stopper litt før disse begivenhetene. Forøvrig blir det politiske fellesskapet og personfellesskapet mellom NKF og DNA godt illustrert. Til nå har tre DNA-formenn og fire statsministere kommet fra NKFs rekker.

Målt mot Arnstein Hølmebakks egne målsettinger kommer boka godt fra det å illustrere kampene innad og utad, og, ikke minst, sammenhengen mellom disse. Den er bygd opp slik at det blir både politisk og menneskelig interessant å følge personene.

Den har, som vi har vært inne på, en tydelig Oslo-vinkel. Sånn sett gir den også interessante biter av Oslos historie, igjen fordi den følger personers oppvekst og utvikling. Dette bindet beveger seg litt inn på femtitallet. Hølmebakk har ett bind til under arbeid, som del av oppdraget fra Kommuneforbundet. Det har arbeidstittelen I kvinne- og manns minne. Da får vi forbundets nyere historie, og ganske sikkert vil fokus flyttes fra de mannlige lederne fra Oslo.

I dag blir Kommuneforbundet angrepet fra høyre og beskyldt for å være bakstreversk, og for å være en bremsekloss i «moderniseringen» av offentlig sektor. Les historia. Det er et stort, detaljert, omfattende og rikt illustrert verk. Det bestilles hos Norsk Kommuneforbund.

av Arnljot Ask

De mange taktiske alliansene bak grensedragningene i Kaukasus/Midt Østen i kjølvannet av den første verdenskrigen, og intervensjonskrigen mot den ferske sovjetrepublikken, ga den armenske Dashnak-republikken et visst overlevelsesrom i en periode. Men da hvitehæren til Denikin kom på defensiven, var dens dager talte. Bolsjevikene trengte fram fra basene sine i Baku og andre steder i Aserbajdsjan og utropte en sovjetisk Armenia-republikk i Jerevan 29. november 1920.

Dashnakene overlot makten fredelig til bolsjevikene. Men sulten og de vanskelige leveforholdene under den krigstilstanden som fortsatt rådde i området, gjorde at sivilbefolkninga protesterte mot de nye makthaverne. De gjorde opprør og avsatte sovjetregjeringa i begynnelsen av 1921. Dashnakene tok igjen over styringa, men bare for noen måneder. Med støtte fra Georgia, som nå også var på de rødes hender, ble den 70 år lange sovjetperioden innleda 2. april 1921. Armenske partisaner fortsatte ennå i noen måneder geriljakrig fra fjellene, men trakk seg tilbake til Iran sommeren 1921.

Sovjetrepublikken Armenia skrumpa ytterligere inn i utstrekning. Gjennom Kars-avtalen 13. oktober 1921 ble både Kars og Ardahan-området avgitt til Tyrkia. Det hellige fjellet Ararat har fra den tid bare vært tilgjengelig for øyet, der det troner opp mot himmelen på den sørlige, tyrkiske siden av den fruktbare Aratsdalen. Også Nachitjevan-distriktet ble tildelt Aserbajdsjan-republikken, enda det ligger inneklemt mellom Armenia og Tyrkia. Bakgrunnen var at de fleste innbyggerne var azerere eller tatarer. Nagorno-Karabakh som derimot hovedsakelig var bebodd av armenere, ble også lagt til Aserbajdsjan. Det hang sammen med at Stalin ville dempe den lokale nasjonalismen i de tre sør-kaukasiske sovjetrepublikkene, ved blant annet å ikke lage alt for homogene etniske republikker. I 1923 ble de også slått sammen til en felles enhet, Den transkaukasiske sovjetrepublikken. Den bestod fram til den nye sovjetforfatningen av 1936. Da ble Georgia, Armenia og Aserbajdsjan sjølstendige republikker igjen.

Sovjet-regjeringa i Moskva satsa mye på å bygge opp Armenia. De la opp til at landet skulle bli en turistattraksjon for blant annet velsituerte eksilarmenere og satsa på å gjøre det til en av de mest velutvikla økonomiske republikkene i unionen. NEP-politikken ga rom for de mange mindre handels- og håndverksbedriftene og femårsplanene fra 1928 av hadde storstilte industrisatsinger. Et svært vannkraftverk utnytta potensialet rundt den høytliggende innsjøen Sevan. Jordbruket ble kollektivisert, samtidig som en moderne traktor- og maskinindustri ble bygd opp, med eksport av utstyret også til andre republikker. Utdannings- og helsevesenet ble bygd ut og nådde toppstandard sammenligna med resten av regionen. Det samme gjaldt for idrett, kultur og vitenskap. Armensk språk ble også sidestilt med russisk. Mye høyt utdanna arbeidskraft ble også eksportert til andre steder i Sovjetunionen. Bjurakan-observatoriet fikk et navn på verdensplan innenfor astronomien og spilte også en viktig rolle for romfartsforskningen. MIG-flyet ble konstruert av armeneren Artiom Mikojan, broren til en av de sovjetiske partitoppene fra de første tiåra, som holdt ut til helt ut på 1980-tallet, Anastas Mikojan.

Denne satsinga på Armenia hadde både bakgrunn i at republikken var en viktig randstat mot Vesten og i at republikken hadde nyttige råvarer og en befolkning med sterke kulturelle tradisjoner. Satsinga vakte også eksilarmenernes gunst og førte til at de støtta opp om hjemlandet sitt. En målestokk på utviklinga finner vi i befolkningstallet. Hovedstaden Jerevan økte sitt innbyggertall fra 34 tusen i 1917 til over en million i 1980. Fra 1940 til 1980 vokste befolkninga i Armenia fra 1,32 millioner til over 3 millioner. Mye på grunn av innflytting av armenere fra land som Iran, Libanon og Syria.

Det fantes allikevel en liten dissidentbevegelse i republikken, basert på kritikk av mangel på individuelle friheter målt med vestlige standarder. Men det spørsmålet som kom til å føre til at Armenia ble en av de første republikkene som erklærte seg uavhengige av Sovjetunionen, var det nasjonale spørsmålet knytta til Nagorno-Karabakh. I 1963 ble det overlevert en petisjon til Krutsjov fra armenere i Nagorno-Karabakh som protesterte mot de elendige økonomiske forholdene der og mot diskriminering av armenere. Utover 1970-80-tallet begynte kravene om at dette autonome distriktet i Aserbajdsjan burde knyttes til Armenia, å vokse i styrke. De aserbajdsjanske myndighetene slo ned på oppløpene og flere armenere ble også etter hvert drept. Dette skapte svære massemønstringer i Armenia.

I februar 1988 fylte plutselig en million armenere gatene i Jerevan og overleverte et brev til Gorbatsjov om at det innen en måned måtte settes i verk tiltak for å endre Nagorno-Karabakh sin status. Saken kom opp i Presidiet 23. mars, med klar beskjed om at det ikke ble noen endringer. «Gi dem en meter, så tar de en mil,» var Gorbatsjovs replikk, og to dager etterpå patruljerte væpnede soldater gatene i Jerevan. Oppløpene i Nagorno-Karabakh fortsatte, mens Baku prøvde å slå dem ned. På dette tidspunktet var ca 125.000 av de 160.000 innbyggerne i det 4.500 km² store distriktet armenere. Utfallet av disse stridighetene var at visse økonomiske og kulturelle innrømmelser ble gitt til armenerne, men noen overføring av distriktet til Armenia ble blankt avvist. I stedet ble Nagorno-Karabakh direkte underlagt Moskvas kontroll. 7. desember 1988 ble stridighetene også stilt i skyggen av det forferdelige jordskjelvet i nordøst-Armenia, hvor minst 28.000 mistet livet og hundretusener sto uten hjem midt i vinterkulda i høylandet. Neste fase i Nagorno-Karabakh-striden kom først etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning.

Kilder:

• Davis Marshall Lang: Armenier – ett folk i exil, Trykkeriforlaget 1989
• Lonely Planet, august 2000

av Mathias Bismo

Verdensbanken fremstiller seg i dag som den drivende kraften for bekjempelse av fattigdommen internasjonalt. Ingenting kunne vært lenger unna sannheten. Den er i dag som i tidligere tider, et redskap for kapitalistisk ekspansjon. Hvis man mener noe med fattigdomsbekjempelse, er nedlegging av Verdensbanken et nødvendig krav.

De som var på Åpent Forum i Oslo 23. juni i forbindelse med demonstrasjonene mot Verdensbanken, fikk høre usedvanlig spake representanter for Verdensbanken og deres støttespillere, representert ved utviklingsminister Hilde Frafjord Johnsen. De sa seg i det store og hele enige i kritikken mot Bankens tidligere bravader. Det som skilte debattantene, var at mens disse hevdet at Banken hadde endret innretning nå, at de hadde forlatt strukturtilpasningsprogrammene (SAP), mente kritikerne at dette ikke var tilfelle.

Denne artikkelen vil gi sistnevnte rett. Den vil vise at Banken fortsatt, på alle måter, er et redskap for kapitalen. Dens nye slagord om «fattigdomsbekjempelse» er ikke annet enn en ny retorikk for å gjøre det som tidligere het SAP (strukturtilpasningsprogrammene) mer spiselig. Strategien er som den alltid har vært – å gjøre land i den tredje verden til billige produsentland for den vestlige verden og dermed øke de vestlige firmaers profitt.

Myten om fattigdomsbekjempelse

Strukturtilpasningsbegrepet har, helt rettmessig, fått et ganske dårlig rykte. Fattigdomsbekjempelse har imidlertid en langt bedre klang. Fattigdom er et reelt problem i verden i dag. I følge Bankens egne tall var 24 prosent av verdens befolkning fattige i 1998 (1). Disse tallene viser imidlertid langt fra den fulle sannheten.

Verdensbanken går ut fra en fattigdomsgrense med en disponibel inntekt på 1 US$ om dagen. Som Tabell 1 viser, er dette et dårlig mål. Denne viser et utvalg land undersøkt av stiftelsen Labour Behind the Label som undersøker forholdene i tekstilindustrien (2). I Bangladesh, det av disse landene som i følge uavhengige undersøkelser har det laveste økonomiske behovet, er fortsatt det reelle behovet på over dobbelt så mye som Bankens grense. På Filippinene er situasjonen enda fjernere fra Verdensbankens skrivebordsteori. Med en månedslønn på 108-146 US$ i måneden bruker tekstilarbeiderne 70 %, eller 70-100 US$, på mat og bolig. Ut fra Bankens teorier er dette imidlertid ikke noe problem. Det gjør heller ikke noe om disse arbeiderne går ned i lønn. Med en lønn på 35-50 US$ i måneden vil de fortsatt være «ikke-fattige», selv om de bare har råd til halvparten av de livsnødvendighetene de i dag forbruker.

Fattigdommen kan ikke bare måles i kroner og øre. Dersom en stor del av forbruket er unndratt det kapitalistiske markedet gjennom naturalhusholdninger, enkelt bytte eller lignende, vil det rene økonomiske behovet, målt ved hjelp av lønn, være mindre. Videre har det nasjonale prisnivået for å oppnå en anstendig levestandard mye å si. Det samme har faktorer som sanitære forhold, utdanning, infrastruktur etc. Noe som skjules i Tabell 1, er hvor mange overtidstimer som er inkludert i lønningene. Dette er for for eksempel Indonesias vedkommende 100 timer i måneden i gjennomsnitt, noe som tyder på større fattigdom enn tallene i seg selv viser. Selvsagt er folk som lever på under 1 US$ om dagen fattige, men de er ikke alene. Og det er ikke bare i Verdensbanken at disse ikke berøres. Bankens rolle som «verdenssamfunnets fremste ekspert på fattigdomsbekjempelse» har gjort at deres definisjoner i dag er adoptert av både andre internasjonale organisasjoner, som FN, og de fleste regjeringer rundt om i verden.

En strategi for proletarisering

World Development Report (WDR) 2000/01 viser likevel at man ved å definere inntekter på under en tredel av det gjennomsnittlige konsumet i landet som fattigdom, vil få hele 37 prosent fattige (3). Den benytter seg imidlertid ikke av dette i resten av sitt materialet. Da ville fokus måtte bli endret. Og det er ikke hensikten med den «nye» strategien. Målet på 1 US$ om dagen har en helt klar funksjon for Verdensbanken og dens strategi for kapitalistisk ekspansjon.

En stor del av de fattige etter Verdensbankens standard, deltar i den såkalt «uformelle økonomien». Dette er en heterogen kategori. Den består av alt fra prostituerte til håndverkere, fra tiggere og røvere til naturalbønder. Det som er felles for disse, er imidlertid at de ikke er en del av den «legale» internasjonale markedsøkonomien. Prostituerte, tiggere og røvere deltar for så vidt som de er en del av kapitalismens avsetningsmarked, men de deltar ikke i den kapitalistiske verdiproduksjonen. Håndverkere og naturalbønder, på sin side, verken produserer for eller konsumerer i hovedsak av markedet.

Det er derfor ikke underlig at Banken vier store deler av sitt materiale om de fattige til strategier for bekjempelse av den «uformelle økonomien». På en side er dette en økonomi som ikke skaper profitt, og som dermed ikke bidrar til kapitalistisk akkumulasjon. På den andre siden vil en forflytting av denne arbeidskraften til den kapitalistiske industrien gi dem en høyere målbar lønn, i de aller fleste tilfeller er mer enn 1 US$ om dagen. Som sådan vil proletarisering av slike grupper ha en «fattigdomslindrende» effekt. Fra Bankens ståsted er altså proletarisering og fattigdomsbekjempelse to sider av samme sak.

Mer enn bare å øke arbeiderklassens antall i den tredje verden er dette også en strategi for å skape billig arbeidskraft. Dette er noe også Banken sier rett ut. Bekjempelse av fattigdommen, dvs. sterkest mulig proletarisering, er ikke en oppgave for bare de fattige, alle må bidra med det de kan. Lave lønninger er et klart insitament for investorer til å hyre inn mer arbeidskraft. Med andre ord: Lavere lønninger, så lenge de holder seg over 1 US$ om dagen, er et viktig bidrag for bekjempelse av fattigdommen (!!!), og her må arbeiderne bidra med sitt, dvs. å akseptere en luselønn. Utallige eksempler finnes da også på at Banken sine reformer, både under og etter SAP, har hatt drastiske lønnsnedslag som direkte følge.

Verdensbanken og den «globaliserte» økonomien

Det er imidlertid ikke nok med proletarisering alene. Bedriftene i den tredje verden skal inngå i et helt bestemt mønster ved at deres produksjon skal være eksportrettet. Dette gir i sin tur kapitalistene enorme fordeler da prisene i den vestlige verden kan settes langt høyere enn i produsentlandene. Siden merverdien er så stor som den er i produksjonen i den tredje verden – hos Nike mottar for eksempel en arbeider i Bangladesh kun 0,5 % av den prisen en jakke selges for (4) – er kjøpeevnen tilsvarende lav. Hvis en jakke selges for 60 US$, en sum som ikke en gang tilsvarer en arbeidsdag i USA, vil den tilsvare en til to månedslønner i Bangladesh.

Et viktig tiltak for å få folk vekk fra den «uformelle økonomien», er å konkurranseutsette jordbruket. Dette har (minst) to helt klare fordeler for kapitalen. For det første tar det knekken på mange småprodusenter som i sin tur kan føres ut i industrien. For det andre skapes et avsetningsmarked for de store kornreservene som finnes i andre land. Hvis alt kornet som produseres i USA selges på det nasjonale markedet, vil det føre til et enormt prisfall. Hvis det derimot kan selges i andre land, vil prisen kunne opprettholdes samtidig som man får solgt «overskuddskornet». Når dette ofte selges til lave priser, er det ytterligere med på å forsterke den første faktoren. Dermed kommer man inn i en prosess som blant annet har hatt den merkverdige effekten at Ukraina, en gang kjent som Sovjetunionens kornkammer, i dag er nettoimportør av korn.

Et ytterligere tiltak som står sentralt i de nye dokumentene med det svært lite passende navnet Poverty Reduction Strategy Papers (PRSP) er større fleksibilitet i forhold til valutaen. Valutaer i land der det er lav produktivitet pr. arbeidstime, tenderer til å synke i forhold til land med større produktivitet. For å demme opp mot inflasjon har land i den tredje verden tidligere valgt å ha en politisk styrt valutakurs. Når slike inngripener blir forbudt, fører det til at det relativt sett blir billigere å kjøpe varer fra landene, samtidig som importvarer relativt sett blir dyrere. Dermed får industrilandene en ytterligere fordel av Verdensbankens reformer, samtidig som folk i den tredje verden synker ned i ytterligere armod.

Markedsmakt og subsidiaritet

Verdensbanken slår i WDR 2000/01 fast at markeder er bra for fattige mennesker, uten å gi noen begrunnelse for denne påstanden. Bankens slagord om muligheter, maktoverføring og sikkerhet, slagord det skrytes mye av, er ikke annet enn slagord for strategier beregnet på å sikre markedsavhengighet også på produsentsiden (5).

Sentralt i vår sammenheng står begrepet om maktoverføring. Det er liten tvil om at mange av de strukturene som finnes i land i den tredje verden, er uheldige for innbyggerne i landene. Men når makten som ligger i disse, overføres til markedet gir det ikke vanlige folk mer makt. Dette forsøker imidlertid Banken å skjule med å si at siden de fattige er blitt en del av markedet, vil overføring av makt til markedet gi mer makt til de fattige. Som om de fattige ikke også er en del av de strukturene Banken ønsker å avskaffe!?!

I Vesten har fagforeningene vært en sentral drivkraft for å gi arbeiderne en viss makt i markedet. Selv om denne er liten og stadig utsatt for press, er det like fullt innrømmelser kapitalen har vært tvunget til å gi. I ord er heller ikke Verdensbanken negativ til fagforeninger i den tredje verden, men det er her snakk om helt bestemte typer fagforeninger, foreninger som bidrar til produktivitetsvekst ved å organisere folk og som ikke stiller «urimelige» krav. Samtidig legges det vekt på retten til ikke å organisere seg, med den begrunnelsen at man vil unngå «monopolisering» innen arbeidslivet, noe som kort og godt betyr at de ikke skal ha noen rolle som kollektiv organisator slik de tradisjonelt har hatt i vesten. Den sanne karakteren i dette «engasjementet» viser seg likevel best når man ser på de forholdene som råder i den tredje verdens industri i dag. Mens Banken legger lik vekt på retten til å organisere og ikke organisere seg, er situasjonen i dag preget av et tilnærmet fravær av fagforeninger i noen form.

Banken overser imidlertid glatt slike brudd på organisasjonsretten. De uttrykker faktisk i ord at brudd på denne retten ikke kan være grunnlag for sanksjoner – trolig det eneste stedet der Banken eksplisitt uttrykker seg mot sanksjoner på grunnlag av brudd på dens retningslinjer. Brudd på disse rettighetene skal heller løses av markedet. Dermed er man i en noe snodig situasjon: makt skal overføres til markedet, og hvis markedet ikke er i stand til å gi gode nok forhold for arbeidere, skal også dette løses av markedet. Forstå det den som kan. Sannheten er at det er kapitalen, ikke arbeiderne – både «fattige» og «ikke-fattige» – som skal tjene på nedbyggingen av de gamle maktstrukturene.

Når det kommer til sosiale tjenester, har Banken en dobbel argumentasjon. På den ene siden gjelder den ovenfor nevnte logikken med økt markedsmakt. Men: Samtidig innser Banken at ikke alle oppgaver kan overføres til markedet. Hvordan skal folk flest få større innflytelse over disse? Jo, ved at de overføres til «fellesskapet». Med dette mener Banken at det er folk nærmest mulig den eller de det gjelder, som skal stå for hjelpen. Men mens staten har et visst forråd av penger, er økonomien langt svakere i disse «fellesskapene». Det som ikke kan overføres til markede, skal altså i hovedsak utføres ved hjelp av gratisarbeid.

Dette kalles subsidiaritetsprinsippet og er en del av en strategi for å redusere statens utgifter. Det samme er tilfelle med Bankens krav om å kutte ut subsidier for «ikke-fattige» og kutte ned på, eller «målrette», som Banken kaller det, subsidier for «fattige». Reduksjon av statens utgifter skal i sin tur føre til reduksjon i skatter. Disse reduksjonene skal imidlertid ikke fordeles jevnt; det er tollavgifter, kapitalbeskatning osv. som skal kuttes først. Og hvis ikke dette hjelper, anbefaler Banken også en omlegging fra disse formene for beskatning til forbruksbeskatning.

Et fleksibelt arbeidsmarked

Et annet sentralt krav i PRSP (Poverty Reduction Strategy Papers) er et fleksibelt arbeidsmarked. Mer spesifikt legges det opp til større fleksibilitet i forhold til lønn og arbeidskontrakter.

Hva gjelder lønningene, skulle man tro at det kunne være et insentiv for arbeiderne til større produktivitet for å få høyere lønn. Men her har Verdensbanken sikret seg. I WDR 2000/01 slår Banken klart fast at lønnsnivået ikke bør ligge høyere enn det lokale gjennomsnittet. Dermed blir det kapitalen som tjener på fleksibiliteten. I perioder med høy avkastning vil det ekstra overskuddet gå til kapitalistene, mens arbeiderne i nedgangsperioder kan oppleve reduksjoner i lønningene. Alt i tråd med Bankens egne strategier og teorier.

Fleksibilitet i forhold til arbeidskontrakter setter arbeiderne i en ytterliggere forverret situasjon. Ved svekket oppsigelsesvern vil det være lett å sparke arbeidere. I 1991 benyttet den internasjonale skofabrikanten Bata seg av dette. De sparket den organiserte arbeidskraften som tjente 3 US$ om dagen og erstattet den med uorganisert arbeidskraft som nøyde seg med 1 US$ (6). Dette kunne de gjøre takket være inngripen fra Verdensbanken. Når de «fattige» blir arbeidere og «ikke-fattige», havner de i en høyst usikker situasjon. I perioder der etterspørselen synker, har bedriftene mulighet til å både senke lønningene og å sparke «overflødig» arbeidskraft. I en slik situasjon må man omstille seg raskt siden det ikke finnes ekstra ressurser å tære på. En motsatt omstilling, derimot, vil neppe gå like raskt. Dersom driften inn og ut av arbeidsplasser går raskt, vil med andre ord arbeiderne/de arbeidsløse finne seg i en situasjon med konstant armod.

Igjen er dette i tråd med kapitalens logikk. Mennesker som går inn og ut av industrien, er det Marx omtalte som den flytende industrielle reservearme. I oppgangstider har disse den egenskap at kapitalistene kan hyre dem inn for å få tilfredsstilt etterspørselen. I nedgangstider, derimot, kan de kastes ut. Når de er arbeidsløse, fungerer de som en advarsel til arbeiderne om hva som kan skje dersom de stiller «urimelige» krav i forhold til lønn og arbeidsforhold.

Oppsummert: Verdensbankens «nye» strategi er å få stadig nye mennesker ut av den «uformelle økonomien» og å gjøre dem til lavt betalte proletarer som lever på et eksistensminimum og i en usikker situasjon i et verdensmarked som fungerer på kapitalens premisser. Dette gir den vestlige verden fordeler både på import- og eksportsiden, samtidig som det gir vestlige bedrifter en gyllen anledning til å tjene ytterlig flere grunker.

Hvor ligger makten?

Man kan spørre seg hvorfor land i den tredje verden finner seg i dette. En ting er herskerne som lever i luksus. For dem betyr det lite fra eller til. Men det skaper også en usikker situasjon for dem dersom armodet slår over i opprør fra en misfornøyd befolkning, slik det nylig har skjedd i Argentina (se artikkelen til Olaf Svorstøl i Røde Fane nr 2, 2002).

Bakgrunnen ligger i 80-tallets gjeldskrise. Land i den tredje verden hadde tatt opp lån de ikke var i stand til å betale. For å unngå en finanskrise gikk Banken og Det internasjonale pengefondet (IMF) inn med midler. Dermed ble landene bundet fordi de, dersom de ikke fulgte kravene, ville miste innsprøytningen av midler, og dermed bli «svartelistet» internasjonalt.

Dette har Banken og IMF fått mye velfortjent kritikk for, både fra akademikere, aktivister og enkelte statsledere i den tredje verden. Og derfor er det ikke rart de forsøker å toe sine hender. En del av denne «renselsesprosessen» er de nye institusjonene PRSP, Sectorwide Approaches (SWAP) og Comprehensive Development Framework (CDF). Banken og IMF hevder at disse tilhører klientstatene selv, og at de dermed står ansvarlige for eventuelle feil. Dette er ansvarsfraskrivelse.

Rett nok utvikles PRSP, der den overordnede strategien legges for hvert enkelt land, av landenes egne regjeringer. Men de må utvikles etter retningslinjer fra Banken og IMF, og godkjennes av disse før de kan trå i kraft. Eiendomsforholdet er altså i virkeligheten mer den til en politisk sekretær, uten at noen hevder at det er de politiske sekretærene som har eiendomsretten til en politikers tale.

Også SWAP må utarbeides etter samme retningslinjer og godkjennes av Banken/IMF. Dette er en av de viktigste «nyskapingene» i og med at de tar for seg hver enkelt sektor i en stat, og ikke som SAP, hele statens økonomiske virksomhet. De utarbeides av arbeidsgrupper med representanter for landets regjering, IMF, Banken, investorer og ideelle organisasjoner. Sistnevnte har imidlertid vist seg ikke å ha særlig mye å si.

CDF, i sin tur, kanskje Bankens mest oppskrytte prosjekt i dag, er i virkeligheten ikke annet enn en SWAP for hele samfunnet, med de samme maktstrukturene. SWAP og CDF skal fungere i samspill med hverandre, noe som trolig vil ha den funksjonen at det særegne potesialet som finnes i SWAP vil bli motarbeidet av CDF, siden det tross alt er CDF som er den virkelige konkretiseringen av PRSP, selve grunnlaget for Bankens/IMFs engasjement.

Om ikke dette er nok, legges det opp til sinnrike systemer for å overvåke implementeringen. Det snakkes blant annet om en allment tilgjengelig nettside som oppdateres daglig slik at investorene skal få en daglig oppdatering på hvordan pengene brukes. Dette vil gi enda mindre frihet til landene enn det som var tilfelle under SAP. Ut over dette legges det opp til at IMF skal overvåke de makroøkonomiske aspektene spesielt, mens Banken skal ta for seg de politiske og sosiale aspektene.

En sentral del av kritikken mot Banken tidligere har vært den store makten USA har hatt. Det er imidlertid viktig å ha med seg at det ikke bare er fordi det er de som skyter mest penger inn. Det kanskje viktigste er at det er de som stiller størst garantier for investorer. For i motsetning til i private banker, har investorer i Verdensbanken garantier fra 183 lands regjeringer. Selv om den politiske makten utøves av USA og deres allierte, ligger dens materielle basis i støtten fra investorene. Det er dette som er Verdensbankens virkelige økonomiske fundament – det er tross alt en bank. Det som er nytt med CDF og SWAP, i motsetning til SAP, er at investorene også får større politisk innflytelse på Bankens gjøren og laten. Det bør derfor ikke overraske noen om Banken får enda mer penger å rutte med fremover, nå som investorene i større grad enn tidligere får være med på moroa.

Legg ned Verdensbanken

Paul Cammack har omtalt Verdensbanken som alle regjeringers mor. Selv om dette utsagnet muligens er noe overdrevet, er det liten tvil om at Banken, sammen med IMF og WTO, er blant de fremste representantene for en verdensorden på kapitalens premisser. Den er ikke bare et økonomisk, men også et politisk redskap, noe som gjør den særlig interessant å investere i for vestlige firmaer. Det er derfor umulig, slik blant annet AUF krevde under demonstrasjonen i Oslo 24. juni, å demokratisere Verdensbanken. Kravet om å legge ned Banken er det eneste som gjenspeiler realitetene.

Verdensbankens offensiv er et resultat av en stadig synkende profittrate og dermed kravet om ekspansjon av markedene. Sammen med andre sider ved den såkalte «globaliseringen», som også har drastiske følger for folk i den rike delen av verden, er dette en utvikling som er mer eller mindre nødvendig, sett fra kapitalens side. Derfor er også kravet om å legge ned Verdensbanken, sammen med IMF og WTO et krav som bærer i seg et revolusjonært potensial.

Noter

• 1) World Bank, World Development Report 2000/01: Attacking Poverty, New York: Oxford University Press 2001, side 23 [Tilbake]
• 2) Labour Behind the Label, Wearing Thin, Norwich: LBL, side 43-51 [Tilbake]
• 3) World Bank, ibid. side 24 [Tilbake]
• 4) Labour Behind the Label, ibid. side 28 [Tilbake]
• 5) Mer om dette: Cammack, Paul, Den virkningsfulle fattigdommen, i «Til kamp mot imperialistisk globalisering», utgitt av Internasjonalt utvalg i AKP, juni 2002 [Tilbake]
• 6) Chossudovsky, Michel, The Globalisation of Poverty, London: Zed Books, 1997, side 127 [Tilbake]

av Leif Helland

EØS-avtalen er som de fleste vet, en avtale mellom EFTA-landene og EU som sikrer disse landene, deriblant Norge såkalt markedstilgang. Vi er en del av «det indre marked» selv om vi ikke er medlemmer av EU.

Denne avtalen ble innført av Ja til EU-flertallet på Stortinget i 1993. Kanskje de ante et kommende nederlag den påfølgende høsten da det norske folk for andre gang i en folkeavstemning forkastet tanken på et norsk EU-medlemskap? En slik påstand styrkes av uttalelsene til flere EU-motstandere på Stortinget fra denne stortingsperioden, blant annet RVs Erling Folkvord som konsekvent omtaler Stortingets godkjenning av EØS-avtalen som et «kupp».

Ettersom EØS-avtalen skal ivareta det indre markeds krav til fri flyt av varer, arbeid, kapital og arbeidskraft er konsekvensene omfattende. På politisk, økonomisk, juridisk og sosialt plan merkes ringvirkningene av EØS-avtalen i stadig større grad blant folk i Norge. Vi skal ta for oss ett eksempel der EØS-avtalen i all sin gru avslører sine konsekvenser for demokratiet Norge: GFU-saken.

1. januar 2002 opphørte Gassfordelingsutvalget (GFU) å eksistere. Organet ble opprettet i 1986 for å ha et overoppsyn med salg av gass fra norsk sokkel. Ressursforvaltning kalte norske myndigheter det den gang. Ulovlig kartellvirksomhet kalte EUs konkurransetilsyn og ESA det. Under EØS avtalen er det farlig for lille Norge å være uenige. Resultatet er per 1. januar 2002 er fri konkurranse på salg av gass fra norsk sokkel til det indre marked.

Norge er en kraftnasjon. Ikke bare i egenskap av å på mirakuløst vis stå utenfor EU. Den norske krafta er noe mer og mye mer verdifullt, målt i kroner og øre, enn den innbitte staheten og frihetsviljen som har sikret norsk selvstendighet ved to folkeavstemninger.

Den norske krafta på havbunnen i Nordsjøen eller i fossefall over hele landet, er blitt en forutsetning for industri, transport og velferd i EU. Energimarkedet er i stadig vekst og det er for tiden selgers marked. Som kjent for de fleste er det årevis siden Norges gjeld ble slettet. Stadig får vi nye rapporter om eventyrlige overskudd på petroleumsfondet.

Det er ikke i hovedsak de enorme verdiene de norske energiressursene utgjør i seg selv som er grunnlaget for den rikdommen Norge nå opplever. Grunnlaget for at denne formuen er et nasjonalt, politisk anliggende er først og fremst forvaltningen av disse ressursene.

I motsetning til for eksempel vårt naboland Sverige har Norge nemlig tradisjon for å forvalte sine naturressurser som en kollektiv, nasjonal eiendom gjennom den såkalte konsesjonslovgivningen. Denne lovgivningen sikrer statlig eierskap over naturressurser samtidig som den åpner for at private entreprenører får utvinne dem. Prinsippet som lovgivningen slår fast, er at private entreprenører på oppdrag eller konsesjon fra staten i et begrenset tidsrom, får utvinne ressursene. På denne måten sikres staten – og dermed kollektivet og i videre forstand velferdssamfunnet – eiendomsretten over disse ressursene. Den svenske avisa Proletaren kunne i fjor sommer vise til beregninger som beviste at Sverige med en tilsvarende konsesjonsordning på skogsdriften sin, ville hatt et tilsvarende overskudd på sitt statsbudsjett som Norge har hatt de siste årene.

GFU

Norske myndigheter opprettet Gassforhandlingsutvalget (GFU) i 1986. Dette var et felles organ for markedsføring av norsk gass og sterkt knyttet til norsk ressursforvaltning. Det har siden konsesjonslovgivningen ble innført for seksti år siden, vært bred politisk enighet i Norge om at dette har vært den mest fornuftige, økonomisk og politisk, måten å forvalte energiressursene våre på.

Kjøperne av gass henvendte seg til GFU, som ble styrt av Statoil. Saga og Hydro var faste medlemmer, men etterhvert tiltrådte ulike utenlandske selskaper GFU. Omkring 20 oljeselskap på norsk sokkel er i EUs søkelys for det som kommisjonen kaller ulovlig kartellvirksomhet. EU mener at oljeselskapene har deltatt i et ulovlig prissamarbeid, i strid med EUs generelle konkurranseregler.

Samtidig som det i EU ble stilt spørsmål ved GFUs lovlighet, klarte EU-landene å enes om Gassmarkedsdirektivet. Det skal åpne EU og EØS-landenes gassmarked for konkurranse. Norge er omfattet av direktivet gjennom EØS-avtalen, og direktivet innarbeides nå i norsk lov. Dette førte til at GFU ble opphevet i fjor.

Nå selger alle oljeselskap på sokkelen sin egen gass i konkurranse med hverandre. Men dette er ikke nok for EU-kommisjonen. Kommisjonen kom i kjølvannet av gassdirektivet med utilslørte trusler om å annullere kontrakter med gassleverandører på norsk sokkel verdt 1.200 milliarder kroner. I tillegg ble det fremsatt trusler om milliardbøter mot de enkelte selskapene. Sommeren 2002 kom Norge og EU til en enighet angående milliardbøtene norske gasseksportører ble truet med.

Fra politisk hold, representert ved olje og energiminister Einar Stensnæs (Krf), meldes det om stor tilfredshet med det inngåtte forliket. Det er imidlertid forhold som tyder på at denne tilfredsheten kan skyldes dårlig samvittighet eller manglende kunnskap om realitetene i forliket. Forutsatt en stabil pris vil avtalen nemlig føre til et tap på svimlende 600 milliarder kroner over en tiårsperiode.

Da er det lettere å feste lit til den omfattende kritikken som rammer forliket. Nestleder i Stortingets olje og energi komite, Hallgeir Langeland, formulerer seg slik til Stavanger Aftenblad:

«EU drev gisseldiplomati mot Norge i gassaken. Og plutselig snudde UD stortingsflertallet.»

SVs Hallgeir Langeland var saksordfører da EUs gassmarkedsdirektiv ble behandlet i Stortinget i vår. Han er enig med professor Petter Osmundsen ved Høgskolen i Stavanger som i Stavanger Aftenblad hevdet at norske myndigheter ga altfor lett etter i gasstriden. Osmundsen mener konsekvensen av at myndigheten ikke stilte motkrav i form av oppsplitting også på kjøpersiden, er at EU får billigere gass på bekostning av norske selskaper og staten.

Det er på grunn av ordningen med konsesjoner at staten blir den største taperen. Prinsippet om statlig eierskap medfører store gevinster for staten ettersom den tar ut 80 % prosent av overskuddet fra norsk sokkel i skatt. Tar vi den største gassprodusenten på norsk sokkel, statseide Statoil, med i regnestykket, blir statens andel nærmere 90 %. Dette betyr selvsagt at også staten bærer 90 % av tapet på forliket.

«Dermed fikk EU viljen sin med gassdirektivet: Billigere gass på selgernes bekostning. For Norge kan tapet representere verdier opp imot ti milliarder årlig,» er Hallgeir Langelands kommentar.

Det er altså i denne saken EU som blir sittende igjen som vinnere. Billigere tilgang på den sårt tiltrengte energikilden gass. På den andre siden av bordet sitter olje- og energiminister Einar Stensnæs, bundet på hender og føtter av EØS-avtalen og sin egen manglende potens og mot, og viser stolt fram kortet han ble sittende igjen med: Svarteper.

Slaget om GFU er bare en av flere tusen saker med betydning for norsk industri, demokrati og ikke minst befolkning som kommer som en følge av EØS-avtalen. Trenger Norge EØS? Tydeligvis er avtalen viktigere for energi importøren EU enn den er for eksportøren Norge.

av Ebba Wergeland

Vi står foran en revisjon av arbeidsmiljøloven. Hvis vi skal bremse det mange opplever som brutalisering av arbeidslivet, må vi forsvare arbeidervernet med samme styrke som sykelønna.

Colbjørnsen-utvalget fikk i oppgave av Bondevik-regjeringen å «legge premisser for en fremtidig gjennomgang av» arbeidsmiljøloven. Mandatet gjorde det klart at «fleksibilitet» måtte være et overordnet mål for en moderne arbeidervernlov. «Fleksibilitet» og «moderne» er ord med positive assosiasjoner – hvem vil være rigid og gammeldags?

I formålsparagrafen til dagens arbeidervernlov (Arbeidsmiljøloven) er vern av arbeidernes helse og velferd fortsatt en absolutt verdi, ikke noe samfunnet skal gjøre fordi det lønner seg, eller bare når det lønner seg. Men fordi det er riktig. Dette er et politisk standpunkt – et verdistandpunkt som har holdt mer enn hundre år. Hensikten med loven var å verne helse og velferd ved å sette grenser for arbeidsgivers styringsrett. Effektivitet og konkurranseevne måtte oppnås på andre måter enn ved stadig høyere krav til arbeiderens tilpasningsevne og innsats: for eksempel bedre kvalitet, større evne til teknologisk nyskaping eller lavere avkastning til eierne enn hos konkurrenten.

Colbjørnsen-utvalgets innstilling (NOU 1999:34) viser at det er skjedd en endring i det herskende synet på arbeidervern. Fra å være en verdi i seg selv, blir det beskrevet som en umoderne hemsko og en begrensing i «individets frihet». (Innskrenkning i individets frihet var forøvrig også partiet Høires hovedinnvending mot den første arbeidervernloven, for mer enn hundre år siden.)

Colbjørnsen-utvalget foreslo å justere loven slik at det oppnås «best mulige avveininger mellom arbeidstakernes, virksomhetenes og samfunnets interesser» (side 4). Slike avveininger skjer selvsagt i praksis. Men det er forskjell på å innse at helsehensyn i praksis blir satt til side av næringspolitikk i konkrete saker, og å lovfeste at arbeidstakernes helse skal avveies mot virksomhetenes interesser, og ikke lenger være selve formålet med loven.

Colbjørnsen-utvalget pekte ut tre hovedområder i arbeidervernlovgivingen som modne for revisjon: arbeidstidsbestemmelser, stillingsvern, og reguleringsmåter (lov, kollektive avtaler eller individuelle avtaler).

Mer nattarbeid

De foreslo en revisjon av arbeidstidsbestemmelsene, med utvidet adgang til overtid og lengre ordinær arbeidsdag. Flertallet (med arbeidsgiverrepresentantene) ville dessuten utvide adgangen til å avtale søn- og helligdagsarbeid, og endre definisjonen av nattarbeid. Flertallet foreslo også revisjon av stillingsvernet, og reglene om bruk av midlertidig tilsatte. De foreslo utvidet bruk av kollektive avtaler og individuelle avtaler som alternativ til lovregulering. Slike avtaler omtales i innstillingen som mer smidige, mer fleksible og mer demokratiske enn lover. De ville begrense lovvernet til det som var medisinsk nødvendig.

Colbjørnsen var lite original: arbeidstid, stillingsvern og overgang fra lov til avtaler har vært gjennomgangsmelodien for fleksibiliseringen i hele Europa. Men det er nettopp disse bestemmelsene som er viktigst for folkehelsa, mest «medisinsk nødvendig». Jobbtrygghet gjennom regler for ansettelsesforholdet er et grunnelement i arbeidervernlovgivingen. Jobbtrygghet med fast ansettelse er forutsetningen for at folk kan stille krav til arbeidsmiljøet. Bestemmelser som gir jobbtrygghet, som fastsetter normalarbeidsdagen og regulerer arbeidsbetingelser i lov framfor avtaler, er de «medisinsk» viktigste elementene i arbeidervernet, selv om det ikke står et ord om «helse, miljø og sikkerhet» i de aktuelle paragrafene.

Farvel til normalarbeidsdagen

Colbjørnsen utvalgets flertall lengtet tilbake til gamle dager, kanskje uten å vite det selv. Slagordet deres «nytt arbeidsliv – nytt millennium», burde heller lyde «antikvarisk arbeidsliv – nytt millennium». De ville si farvel til normalarbeidsdagen – de trodde på avtaler framfor lover – akkurat som Høire i 1885, mente de at arbeidernes valgfrihet ble større med individuelle avtaler enn med lov. De pekte for eksempel på at kvinnene vil trenge valgfrihet, fordi velferdsstaten ikke lenger kan hjelpe dem med omsorgen for eldre. Vi vil få behov for å kunne velge deltid, nattarbeid og midlertidig ansettelse for å få timeplanen til å gå opp. Er «større valgfrihet» en god beskrivelse av en slik framtid?

Fremskrittspartiet har faktisk programfestet flere av hovedpunktene i Colbjørnsen-utvalgets innstilling: for eksempel at lover og regler som regulerer arbeidsmarkedet må begrenses til det som er nødvendig av medisinske eller sikkerhetsmessige årsaker, at avtaler om arbeidstid baseres på frivillige forhandlinger mellom arbeidsgiverne og arbeidstagerne på de enkelte bedrifter, og at offentlige bestemmelser om overtid fjernes. Men i motsetning til Colbjørnsen-utvalget sier FrP i klartekst at de er markedsliberalister. Colbjørnsen-utvalget derimot, presenteres som et slags nøytralt ekspertutvalg, attpå til med tre pluss tre partsrepresentanter. Det var like fullt markedsliberalerne i utvalget som bestemte innholdet.

Mindre lovregulering av arbeidsbetingelsene, spesielt arbeidstidsbestemmelsene og oppsigelsesvernet, slik FrP og Colbjørnsen-utvalget foreslår, gir alltid arbeidsgiver større frihet til å disponere arbeidskraften og vil derfor alltid vil være et arbeidsgiverønske. Det vil også gi fordeler i konkurransen med arbeidsgivere som ikke har samme frihet.

Det som er gjennomført i en bedrift, vil andre arbeidsgivere bruke som pressmiddel der det i utgangspunktet ikke er flertall for slike ordninger. Med skjerpet konkurranse er det derfor bare blitt enda viktigere å lovfeste arbeidervernet framfor å overlate det til avtaler.

Et aktuelt eksempel er regjeringens forslag om utvidet «rett» til overtid. Overtida skal være frivillig, sies det. Men hvor «frivillig» blir overtida på din arbeidsplass hvis de ansatte hos konkurrenten har sagt ja til å jobbe døgnet rundt?

90-tallet: Skanser faller

Viktige skanser i arbeidervernlovgivingen falt i løpet av 90-tallet. I dag kan for eksempel et flertall på en arbeidsplass eller i en forening kreve «retten» til å bryte med normalarbeidsdagens grenser. Det passer kanskje godt for dem der og da. Men «retten» til å jobbe mer overtid og lengre dager stenger jobbene for alle dem som ikke kan det. Og for deg sjøl den dagen du får omsorgsansvar eller en helse som ikke lenger tillater at du tøyer strikken på den måten. Når de ansatte i en bedrift blir enige om ekstreme arbeidstider, fordi det passer de fleste av dem, så må konkurrenten følge etter – enten de vil eller ikke, enten de ansatte vil eller ikke. De som krever frihet til å jobbe så mye de lyster, raserer andres frihet til å slippe å jobbe like mye, de raserer arbeidervernet nasjonalt ved å avtale seg bort fra det lokalt. Det gjelder for konkurransen i privat sektor, og det gjelder når offentlig sektor blir såkalt konkurranseutsatt og skal matche privat sektor. Sykehjemmet som ansetter dem som vil ha frihet til å jobbe ubegrenset, vinner i konkurransen med dem som følger lov og helsehensyn.

Det er oppnevnt et nytt utvalg («Arbeidslivslov-utvalget») som i løpet av to år skal se på arbeidervernlovgivingen. De skal blant annet bygge på innstillingen fra Colbjørnsen-utvalget og fra Sandman-utvalget som så på måter å redusere sykmelding og uføretrygding. Utvalgets medlemmer er Ingeborg Moen Borgerud, leder, advokat Ellen Risøe, NHO, ass.dir. Siri Røine, KS, sekretær Trine Lise Sundnes, LO, advokat Inger Elisabeth Meyer, HSH, rådgiver Finn Berge Haaland, YS, utredningssjef Nina Sverdrup, Akademikerne, avd.dir. Odd Bøhagen, AAD, underdirektør Synnøve Nymo, Finansdept., ekspedisjonssjef Gundla Kvam, AAD, ekspedisjonssjef Toril Roscher-Nilsen, SHD, daglig leder Jan Henrik Nygård, avdelingssykepleier Jan Morten Andreassen, direktør Lars Wilhelmsen, Aetat, og direktør Ivar Leveraas, Arbeidstilsynet. Utvalgets mandat finner du her.

Colbjørnsen-utvalgets forslag ble avvist ganske kontant av mange forbund. Til slutt gikk også LO sentralt ut med kritikk, selv om LOs representant i utvalget (i likhet med de andre arbeidstakerorganisasjonene) hadde latt det meste passere. Men markedsliberalistisk tenkning står sterkt i de fleste politiske partiene. Det var Bondevik-regjeringen som ga utvalget i oppdrag å legge til rette for fleksibilisering av arbeidslivet, og det var Stoltenberg-regjeringen som ga det ny lovutvalget et mandat som legger til rette for å følge opp Colbjørnsen-utvalgets anbefalinger, selv om det ikke hele veien blir sagt i klartekst. Kritikken som kom mot Colbjørnsen-utvalgets innstilling fra fagbevegelsen har i høyden fått politiske myndigheter til å være litt mer forsiktige i ordbruken.

Det står alltid klasseinteresser bak

Vi lever i ei tid, da varselklokka må ringe hver gang vi hører ord som valgfrihet, moderne, fleksibel. Større valgfrihet for noen betyr alltid mindre valgfrihet for andre. Når Utviklingen, Markedet, Det Moderne Arbeidslivet eller Forbrukerne/Kundene krever, må vi alltid spørre om navn og adresse (og inntekt). Det står alltid mennesker og klasseinteresser bak de anonyme betegnelsene.

Da Colbjørnsen-utvalget la fram innstillingen om hva som burde revideres i arbeidervernloven, skrev NTL en høringsuttalelse som slutter slik:

«Målet med gjennomgangen (av arbeidervernloven, min anm.) må være å beskytte arbeidstakeren slik det framgår av arbeidsmiljølovens §1.1. NTL mener derfor at arbeidslivsutvalgets innstilling ikke er et hensiktsmessig utgangspunkt for arbeidet med en gjennomgang av reguleringene på arbeidslivets område.»

Tross denne og annen kritikk fra fagbevegelsen, står det i det nye mandatet at denne innstillingen, med FrP-programposter i rad og rekke, skal være en del av grunnlaget for lovrevisjonen. Det er grunn for fagbevegelsen, og for våre representanter i det nye utvalget, til å gjenta NTLs advarsel: Colbjørnsen-utvalgets innstilling kan ikke godtas som grunnlag for en ny lov, og henvisningen til den må ut av mandatet. Og fordi de neppe får utvalget med seg, må de fra første dag forberede seg på å være et opposisjonelt mindretall og komme ut med dissens, akkurat som fagbevegelsens representanter gjorde i Sandman-utvalget, der de gikk i mot flertallets forslag om å kutte i sykelønnsordningen, slik at Sandman måtte gi opp å legge fram en enstemmig innstilling. Det gjorde forsvaret for sykelønna mye lettere i etterkant.

Mandatet for det nye lovutvalget sier også at de skal bruke Sandman-utvalgets innstilling (NOU 2000:27) som grunnlag. Men Sandman-utvalgets målsetting om reduksjon av sykefravær og uføretrygd hører slett ikke hjemme som målsetting for en ny arbeidervernlov.

Det er bare en målsetting for dem som vil begrense trygdeutgiftene, «offentlige overføringer til private», som et ledd i reduksjonen av den offentlige delen av økonomien (se boks). De private forsikringsselskapene gleder seg til å komme enda tyngre inn på «uføremarkedet» når det offentlige trygdebudsjettet blir mindre.

For oss andre hjelper det ikke å få færre på uføretrygd hvis det bare betyr at de uføre må gå på sosialkontoret (eller til privat forsikring) i stedet. Det er færre uføre vi trenger. Og det er ikke noe poeng å redusere sykefraværet, det er mindre sykdom og skader pga. dårlige arbeidsforhold som må være målet. Det totale sykefraværet (fraværsdager pr. mulige arbeidsdager) vil øke hvis vi klarer å gi plass i arbeidslivet for flere eldre og funksjonshemmete, og hvis vi klarer å redusere arbeidsløsheten. Høyt fravær er derfor, så rart det høres, et sunnhetstegn for samfunnet.

Politiske valg – politiske fronter

Nedbygging av arbeidervernloven i tråd med Colbjørnsen-utvalgets innstilling har støtte hos et massivt stortingsflertall, som dessverre også kan komme til å omfatte partier fagbevegelsen har vært vant til å stole på. Glem ikke Arbeiderpartiets dobbeltspill foran stortingsvalget: mens minister Kosmo forhandlet med NHO om kutt i sykelønna, sto minister Stoltenberg på TV og slo fast (som sant var) at kutt i sykelønna ville ramme dem med dårligst inntekt, og var kvinnefiendtlig. Det blir minst like mye dobbeltspill rundt den nye arbeidslivsloven, tenk bare på hvordan de skal kombinere «fleksibilisering» og «et inkluderende arbeidsliv». Det trengs et like klart forsvar for Arbeidsmiljøloven som for sykelønnsordningen, og nøye oppfølging av arbeidet i det nye utvalget som er nedsatt. Ellers vil neste lovrevisjon med sikkerhet bety to skritt tilbake for arbeidervernet og tre skritt fram for markedskreftene.

Diskusjonene må begynne nå – for regjeringsoppnevnte utvalg kan påvirkes, akkurat som samtlige partier foran det siste stortingsvalget ble presset til å droppe planer om kutt i sykelønna. De skjønte at de tapte velgere på det.

Hemmelighold og lokk på diskusjonen «til innstillingen foreligger» må ikke aksepteres. Fleksibiliseringen er forlengst i gang både åpent (avtalen LO-NHO 2000) og i det stille (lokale avtaler). For å bremse utviklingen må vi bli enige om hvor vi står. Viktige spørsmål er lite gjennomdiskutert. Trygdeordningene er innviklet og framstilles enda mer innviklet. Vi blir lett bytte for politikere og opinionsdannere og overfladiske TV-programmer som Holmgang og Redaksjon 21 med programledere som skriker om «for høyt fravær» eller «gledelig nedgang i uføretrygding» uten å skjønne hva tallene betyr. .

Dette er noen av valgene vi må bli klarere på:

• Vil vi ha et arbeidsliv som gjør færre uføre og syke – eller er vi som Sandman-utvalget virkelig bare interessert i at færre får uføretrygd og sykelønn? Den syke blir ikke frisk av å redusere sykefraværet eller miste uføretrygden.
• Vil vi ha rett til mere overtid og til mere kvelds- og nattarbeid, slik FrP og Colbjørnsen-utvalget tilbyr – eller ei lønn å leve av innafor normale arbeidstider, sosial boligpolitikk så ikke huslånet presser oss til overtidsarbeid, og en stor offentlig sektor som begrenser det ulønte omsorgsarbeidet?
• Vil vi ha Colbjørnsens og FrPs frihet til individuelle avtaler med arbeidsgiver, eller frihet til å slippe slike avtaler?
• Vil vi ha en arbeidervernlov som bremser markedskreftene, eller fleksible avtaler tilpasset markedet?

Hovedsaken nå blir å forsvare skansene. Vi kunne stilt offensive krav, om strengere arbeidstidsbestemmelser, utvidet oppsigelsesvern ved sykdom og omgjøring av gode tariffbestemmelser til lov. Vi kunne diskutere bedriftshelsetjenesten. Men slik den politiske situasjonen er, må ingen få avspore debatten. Mange vil prøve akkurat det.

Nå gjelder det å hindre at lovens bestemmelser om arbeidstider/normalarbeidsdag og jobbtrygghet blir svekket, eller at lovbestemmelser blir erstattet med kollektive avtaler, og kollektive med individuelle avtaler. Alt annet er underordnet.

Etterord

Siden dette ble skrevet er mandatet for Arbeidslivslov-utvalget revidert. Colbjørnsenutvalgets innstilling nevnes nå bare en gang. Det betyr ikke at forslagene er lagt døde. Hovedangrepene mot loven blir de samme, selv om de ikke lenger er så tydelig forhåndsannonsert i mandatet.

av Arnljot Ask

21. september 1991 stemte et overveldende flertall i en folkeavstemning for at Armenia skulle erklære seg uavhengig av Sovjetunionen. To dager etterpå erklærte parlamentet sin uavhengighet og forberedte valg på president i oktober samme året. Her ble Levon Ter-Petrosian, som ikke hørte til den gamle ledelsen i kommunistpartiet, valgt med rundt 80 % av stemmene.

USAs president George Bush var raskt ute med å anerkjenne den nye staten, utenriksminister James Baker besøkte landet allerede i februar 1992, og USA var blant de første som etablerte en ambassade i Jerevan. I den første perioden var USA på offensiven og påskynda en rask overgang til reindyrka markedsøkonomi og åpning for utenlandsetableringer. Armenia ble den første tidligere sovjetrepublikken som privatiserte jordbruket.

Den bråe overgangen i den økonomiske politikken og separasjonen fra sovjet-økonomien, førte sammen med oppblussinga av Nagorno-Karabakh-striden til dramatiske tilbakeslag i levekår og samfunnsutvikling i det nye landet. Det har ført til interne politiske rivninger, som vi kommer tilbake til nedenfor. Men først til Nagorno-Karabakh-konflikten.

Konflikten i Nagorno-Karabakh

I 1992 brøt det ut full krig med Aserbajdsjan. Armenske styrker sikret at armenerne i Nagorno-Karabakh vant fullstendig herredøme over distriktet og erklærte det som en autonom republikk. Det er til nå bare Armenia som har anerkjent republikken, og i praksis er det nå en integrert del av Armenia. Armenia har også okkupert en korridor som forbinder Nagorno-Karabakh med Armenia og opprettet bosettinger i randområdene rundt Nagorno-Karabakh som et skjold mot aserbajdsjansk påtrykk. Over 800.000 azerere ble drevet over til kummerlige forhold i flyktningeleire i Aserbajdsjan. OSSE grep inn i konflikten og fikk i 1994 i stand en våpenhvile, overvåket av organisasjonen. Men ennå er ikke konflikten løst. Armenias krav er at Nagorno-Karabakh og korridoren skal tilhøre Armenia. Får de oppfylt dette, vil de trekke seg tilbake fra de øvrige bosettingene. Slik styrkeforholdet mellom de to statene er, kombinert med USAs og Russlands rivalisering om Armenias gunst, blir sannsynligvis dette også utfallet. Sjøl om Aserbajdsjan fortsatt nøler med å gå med på kravet.

Allerede før krigen med Aserbajdsjan brøt ut i 1992, hadde økonomien gjennomlevd et dramatisk tilbakeslag. Krigen med Aserbajdsjan førte også til blokade av Armenia, ikke bare fra Aserbajdsjan, men også fra Tyrkia. Det forsterket ytterligere den økonomiske nedturen. Spesielt ramma det energitilførelsen og førte til problemer for matimporten. På grunn av brennstoffmangelen gikk folk løs på det som fantes av trær og annet brennbart i byene. Vi så tydelige merker ennå i Jerevan. Sjøl om situasjonen nå er bedre, i og med at et gammelt atomkraftverk ble åpna igjen i 1997. (På grunn av farene dette representerer, er det bestemt at det skal stenges igjen i 2004.)

Økonomien i dag

Ennå, i 2002, ligger økonomien, målt i BNP, under nivået fra 1988. Sjøl om det de siste fem åra har vært en nominell vekst på rundt 5 %. Veksten nå er bygd på direktivene fra IMF og Vedensbanken, som er de viktigste finanskildene. Den fører også til økte skjevheter i inntektsfordelinga, noe som er bakgrunnen for de fattigdomstalla vi finner i faktaboksen. Den bråe overgangen til markedsøkonomi og frakoblinga fra den sentrale sovjetøkonomien førte til at fellesoppgaver ble liggende brakk. Vi så «monumenter» over dette i form av blant annet svære boligkomplekser i utkanten av Jerevan som sto halvferdige. I boligområdene hvor folk bodde, var leilighetene innvendig gode og velholdte. Men fasadene forslumma. Fellesoppgavene hadde tidligere vært det offentliges ansvar. Nå var de ingens.

Industriproduksjonen i dag er dominert av småindustri og en viss gruvedrift, i tillegg til at elektronisk industri ser ut til å kunne bli en ny vekstsektor. Foredling av gull og diamanter står for en stor del av eksportinntektene, noe som gir seg utslag i at et land som Belgia er største importør målt i penger (på grunn av diamanthavnen Antwerpen).

På det politiske planet har det utvikla seg ut en drakamp mellom en hovedfløy som ønsker en nærmere tilknytning til USA og Europa og en fløy som legger stor vekt på fortsatt godt forhold til Russland. Nærmere om dette i artikkelen «Midt i ‘Det store spillet’». Skyteepisoden i parlamentet i 1999, hvor statsministeren og parlamentstalsmannen, sammen med flere parlamentsmedlemmer ble skutt, mente flere hang sammen med denne rivaliseringa. Denne saka er ennå ikke oppklart, men når dette skrives (juli 2002) meldes det om at opposisjonen prøver å reise riksrettssak mot presidenten med bakgrunn i den.

Debatt:

av Michael Klinski

Det er greit at Johan Petter Andresen i Røde Fane nr 2, 2002 kritiserer AKPs program for manglende analyse av kapitalismens grunnleggende utviklingstendenser. Det var kanskje likevel riktig at landsmøtet fjernet deler av programkomiteens forslag. Noen av formuleringene han siterer, er etter min mening ganske svake og til dels selvmotsigende.

Et utsagn som «konkurransen (…) fører til økonomisk stagnasjon» kan en vel ta som vedtatt sannhet, men hvorfor er det sånn, hva betyr det og hvem skal forstå det? Økonomisk stagnasjon i forskjellige varianter dukker opp i flere setninger. Den «har for lengst satt inn, og den politiske legitimiteten er i ferd med å smuldre». Merkelig påstand, syns jeg. Selv om de etablerte partienes legitimitet minker verden over, så gjelder dette i de fleste land ikke kapitalismen som økonomisk system.

«Stagnasjonen vi har sett de siste tiåra, med synkende vekstrate målt i brutronasjonalprodukt for den kapitalistiske verdensøkonomien som helhet, fortsetter.» Hva slags begrep av stagnasjon er dette? «Stagnasjon» betyr enkelt og greit «stillstand», i økonomien også betegnet som «nullvekst». Dette vet folk flest og blir i beste fall forvirret når de leser om stagnasjon som synonym for «synkende vekstrate». Mindre vekst er uansett vekst og ikke stagnasjon. Stagnerer for eksempel Fremskrittspartiet når oppslutningen øker med to prosent per måned i stedet for tre?

Noe annet er en «stagnasjonstendens»: Kapitalismens utvikling heller i retning av stagnasjon eller har en innebygd tendens til å vokse mindre og mindre. Dette illustrerer en tabell som Andresen bruker i artikkelen sin. Tabellen viser minkende vekstrater. Likevel tolker Andresen tallene slik: «Veksten stagnerer tiår for tiår.»

Når Andresen skriver at han ikke kjenner «til en eneste marxistiske økonom som i dag ikke hevder at den internasjonale økonomien stagnerer», så kjenner han enten ikke til altfor mange, eller han har ikke forstått dem. Uten klare begreper som ikke blander «mindre vekst», «stagnasjon» og «stagnasjonstendenser», er det ikke mulig å utvikle en marxistisk analyse av virkeligheten.

av Magnhild Folkvord

«Arbeid skal lønna seg», seier både sosialministeren og andre. Mange kvinnelege pensjonistar har grunn til å spørja om det eigentleg lønte seg.

Dei færraste tenkjer mykje på pensjon og pensjonspoeng i dei første to tredelane av yrkeskarrieren, og ein god del får ei overrasking den dagen pensjonen skal utbetalast.

Alderspensjonen kjem meir eller mindre «av seg sjølv» når den tid kjem. Men etterkvart som stadig fleire har gått ut av yrkeslivet med uførepensjon før dei nådde pensjonsalder, er det mange som har erfart at det ikkje er særleg lukrativt å vera lågtlønt kvinne, og særleg ikkje om ein i delar av yrkeslivet har arbeidd deltid eller kanskje har vore heilt ute av arbeid i periodar. Framleis er det slik at pensjonsordningane er skreddarsydde for menn, og høver dårleg for kvinner flest. Og for ordens skuld: uførepensjon vil i all hovudsak tilsvara det ein ville ha fått som alderspensjonist.

«Bare det leveviset som er typisk for menn, fulldags inntektsgivende arbeid uten avbrudd, gir uttelling som sikrer en fortsettelse av tilvant levestandard,» skriv Hege Brækhus, amanuensis ved Institutt for rettsvitenskap ved Universitetet i Tromsø i boka Et nødvendig gode. Folketrygdens plass i Velferds-Norge. Ho karakteriserer i same samanheng trygdesystemet som ein «garanti mot fattigdom for kvinner». Skilnaden mellom «garanti for tilvant levestandard» og «garanti mot fattigdom» kan dreia seg om mange tusen kroner i løpet av eit pensjonistliv.

Folketrygd med noko attåt

Det framlegget frå den regjeringsoppnemnde Pensjonskommisjonen som har provosert mest, er det som gjeld «fleksibel pensjonsalder mellom 62 og 70 år». Ikkje fordi det er motstand mot fleksibiliteten i seg sjølv. Men fordi det i Pensjonskommisjonen sitt framlegg ligg at dei som maktar å arbeida til dei er 70 år, vil få betre pensjon når dei går av, enn dei som sluttar tidlegare.

Argumentet om at «arbeid skal lønna seg», som no blir flittig brukt for å forsvara svekking av både pensjonsordningar og dagpengar for arbeidslause, og innstramming på retten til arbeidsinntekt for uføretrygda, er ikkje så lite arrogant. Det viser ingen respekt for at svært mange av dei som vel å bruka retten til avtalefesta pensjon frå dei er 62 år, er såpass utslitne av eit langt arbeidsliv at dei ikkje opplever at dei har noko reelt val.

Men sjølv før den nye «fleksibiliteten» eventuelt kan begynna å verka, er det mange slitne kvinner som erfarer at dei får lite pensjon att for mykje slit og arbeid. Det har – som nemnt – å gjera med at både folketrygda og tenestepensjonane i offentleg sektor er meir tilpassa menns enn kvinners yrkeskarriere. Sjølv om kvinners yrkesaktivitet har auka dramatisk i løpet av dei siste 30 åra, er det framleis vesentlege skilnader mellom ein typisk «mannleg» og ein typisk «kvinneleg» yrkeskarriere. Det gjeld både kor mange år ein er yrkesaktiv og graden av deltid i periodar av yrkeslivet.

Alle offentleg tilsette har lovfesta rett til pensjonsordning. For dei kommunalt tilsette har tenestepensjonen i hovudsak vore organisert gjennom Kommunenes Landspensjonskasse (KLP), sjølv om nokre kommunar har valt å kjøpa pensjonsordningar hos andre forsikringsselskap. For dei statleg tilsette er pensjonsordninga knytt til Statens Pensjonskasse. I praksis har desse pensjonsordningane same innhald. Når det gjeld alderspensjon, er hovudsaka at den som er medlem av pensjonskassa, skal vera sikra ein pensjon tilsvarande 66 prosent av lønna i det ein går av med pensjon.

Deltid kostar

Men det er ingen garanti for at pensjonen blir 66 prosent av full lønn når ein sluttar. For det første er det berre dei som har minimum 14 timar i veka eller minimum 50 prosent stilling som blir innmelde i KLP eller SPK. Det gjer at ein heil del deltidsarbeidande kvinner fell utanfor. No er det rettnok ein regel som seier at den som er tilsett i mindre stilling, men har hatt ei gjennomsnittleg arbeidstid tilsvarande 14 timar i veka eller 50 prosent stilling (eller meir) i eit kvartal, skal etterinnmeldast i pensjonskassa, og ein får tru at dei systema som skal sikra dette, er så effektive at det ikkje fører til at nokon taper pensjon dei skulle hatt. Men dersom den faktiske arbeidstida varierer frå kvartal til kvartal, kan det ta tid å få den oppteninga som skal til.

Det som avgjer kor stor pensjonen til slutt blir, er kor lang oppteningstid ein har, og kor stor stillingsdel ein har hatt. Full pensjon i KLP eller SPK krev medlemskap i pensjonskassa i 30 år. Fordi dei tjue beste åra er avgjerande, må du ha vore medlem i pensjonskassa i 30 år og hatt full stilling i tjue år for å få full pensjon. Den som til dømes har hatt 80 prosent stilling (eller veksla mellom heil- og deltid slik at gjennomsnittet blir 80 prosent) i 30 år, får ein pensjon som utgjer 80 prosent av 66 prosent av lønna når ein sluttar. Den som har jobba full jobb, men berre har vore medlem av pensjonskassa i tjue år, får ein pensjon som er to tredelar av 66 prosent av sluttlønna.

Den som av ein eller annan grunn har permisjon i kortare eller lengre tid, bør sjekka kva det får å seia for pensjonsrettane. Den såkalla permisjonsavtalen fastset at for visse lønna/ulønna permisjonar inntil to år blir permisjonstida rekna som tenestetid. Det gjeld til dømes fødselspermisjon og militær- og sivilforsvarsteneste.

Pensjonen som forsvann

Privatisering og konkurranseutsetjing kan ta pensjonsordninga frå mange tidlegare offentleg tilsette. Der tidlegare offentlege oppgåver skal ut på anbod, vil pensjonskostnadene kunne vera den differansen som gjer at den eine konkurrenten vinn over den andre. Ei viktig sak å passa på for alle politikarar og fagorganiserte som ser eit høve til å leggja inn vilkår for konkurranseutsetjing, er kravet om at dei tilsette ikkje skal få dårlegare pensjonsordningar enn tidlegare.

Kor mange som kan ha mista pensjonsordningar ved slike grep, er det så langt eg kjenner til, ingen som har oversyn over. Men det kan vera god grunn til å bli arg dersom offentlege arbeidsgivarar både spring ifrå denne delen av arbeidsgivaransvaret og dessutan gir private aktørar høve til å tena seg rike på dei lågtlønte slitarane den pensjonsordninga dei hadde rekna med å ha. Som kjent vil det ikkje vera alle dei arbeidtakarane som blir offer for konkurranseutsetjing, som har høve til å velja ein annan arbeidsgivar med betre pensjonsordning.

Dei som måtte tenkja at det er greitt å vera mellombels tilsett eller å ha eit utleigebyrå som arbeidsgivar, bør også sjekka kva det gir av pensjonsrettar. I Manpower sin informasjon til nye medarbeidarar heiter det under overskrifta «Trygghet»: «Går det likevel galt for deg, vil folketrygdens ytelser bli supplert med våre egne ordninger. Alle våre medarbeidere har yrkesskadeforsikring. Den dekker skader og sykdom som du måtte bli påført under arbeidet. Ved dødsulykke vil etterlatte være sikret økonomisk.» Slik eg les det, er dette ikkje meir enn det einkvar arbeidsgivar er forplikta til etter lova. Her står det ikkje eit ord om pensjon.

Minstepensjon mest for damer

Kor mange av dei offentleg tilsette som har så låg stillingsprosent at dei ikkje oppnår medlemskap i pensjonskassa, eventuelt så låg pensjon at det ikkje blir meir enn det dei i alle høve ville få frå folketrygda, har det ikkje lykkast å finna tal på.

Men Rikstrygdeverket sine tal fortel noko om kvinnepensjonistane sine økonomiske kår.

I folketrygda blir tilleggspensjonen rekna ut frå inntekta dei tjue beste åra, med krav om førti års oppteningstid for å få full tilleggspensjon. Altså skreddarsydd for ein mannleg industriarbeidar av det slag det ikkje er så mange att av.

Den som ikkje har tent opp nok pensjonspoeng til å få tilleggspensjon, blir minstepensjonist ved fylte 67 år, og blir slik sett økonomisk likestilt med dei som ikkje har vore i lønna arbeid i det heile.

I 1999 var 233.000 av dei 610.000 alderspensjonistane i landet minstepensjonistar. Ut frå Rikstrygdeverket sine prognosar vil ein stadig mindre del av alderspensjonistane bli minstepensjonistar – 23 prosent i 2010, og 13 prosent i 2020. Korleis det er mogeleg å slå fast like sikkert at berre tre prosent av alderspensjonistane i 2060 vil vera minstepensjonistar, slik det blir gjort i Rikstrygdeverket sin rapport 2002/20, er for meg noko uklart.

Totalt er seks av ti alderspensjonistar kvinner, men av minstepensjonistane utgjorde kvinnene heile 90 prosent i 1999. Full minstepensjon for ein einsleg person utgjer etter 1. mai i år 97.143 kroner.

Minst 40 år i landet

Vi har vore vane med å gå ut frå at alle iallfall er sikra ein minstepensjon når dei fyller 67, uavhengig av yrkesaktivitet. På eitt vis er det sant. Men ikkje heilt. Så lenge alle som bur er her er «norske nordmenn», er det sant. Men det kan vera viktig å sjå på kva følgjer det får at den som skal få full utteljing frå folketrygda, må ha minst førti års «trygdetid», det vil seia butid i landet etter fylte 16 år. Ein god del innvandrarar som kom har komme hit i godt vaksen alder, men utan trygderettar frå det opprinnelege heimlandet, har fått merka at alderspensjonen blir særleg skrinn. Eit minstekrav for i det heile å få alderspensjon, er tre års butid. Den som til dømes berre har ti års butid når ho når pensjonsalder, vil altså berre få ein firedel av den pensjonen som gjeld for dei som har førti år i landet.

Med dagens handheving av innvandrings- og asylpolitikk, vil det vera grenser for kor mange som får høve til å bli pensjonist i Noreg utan full butid. Men for dei det gjeld, kan regelverket verka både vondt og krenkande. I tillegg til at det er på høg tid å gjera pensjons- og trygdeordningane meir kvinnevennlege, kan det også vera lurt å sjå på kva som skal til for at asylsøkjarar og andre som kjem til landet i vaksen alder, skal sleppa å vera sosialhjelpsmottakarar gjennom heile alderdommen.

av Erling Hobøl

«Det viktigste PKK har gjort er å trekke styrkene sine ut av Tyrkia og erklære våpenhvile,» sier en ungdom, som gjerne kan være ett ungt PKK-medlem. Vi – to fra Norge på reise høsten 2001- får høre det samme mange ganger gjennom reisen vår i tyrkisk Kurdistan. Forsøkene på å oppnå endringer i Tyrkia gjennom fredelig politisk kamp startet allerede før arrestasjonen av lederen til Det kurdiske arbeiderpartiet, PKK, Abdullah Öcalan, 15. februar 1999.

Tidligere var PKKs mål en sosialistisk føderasjon for hele Midt-Østen, med Kurdistan som en del av denne. Etter 1980-kuppet i Tyrkia så de det som vanskelig å kjempe for dette fra Tyrkia uten først å gå veien om et uavhengig Kurdistan utenfor det tyrkiske militærstyrets overherredøme. Og metoden for å oppnå dette var gjennom folkekrig.

I dag er dette målet i hvert fall skjøvet ut i framtida. PKK sier at kurderne bør slåss for et demokratisk Tyrkia, med kulturelle og demokratiske rettigheter også for kurderne.

Den demokratiske republikken

Når du snakker med folk som er aktive i den kurdiske bevegelsen i Tyrkia trekker de fram kampen for den demokratiske republikken. Målet er gjennom massemobilisering og politiske aksjoner, kombinert med parlamentarisk arbeid, å drive gjennom en demokratisering av Tyrkia. Det vil si både anerkjennelse av rettigheter for kurderne og andre minoriteter og fjerning av det nasjonale sikkerhetsrådets makt. I dag har det nasjonale sikkerhetsrådet en slags vetorett over Tyrkias politikk og hindrer at den kommer ut over kemalismens snevre rammer. Det nasjonale sikkerhetsrådet består av toppene i generalstaben, den sittende regjeringa og presidenten. Makta ligger hos generalene. Dette statsstyret ble etablert i 1982, etter «normaliseringa» etter militærkuppet i 1980. På 1990-tallet ble både de to forløperne til dagens HADEP, HEP og DEP, forbudt. Det samme ble det islamistiske Refah (Velferds-) partiet, som da satt i regjeringa, i 1997.

Kemalismen

Kemalismen er Tyrkias «statsideologi» oppkalt etter det moderne Tyrkias første president Mustafa Kemal Atatürk. Atatürk prøvde å skape en moderne nasjonalstat ut av restene av det ottomanske imperiet. Ideologien i dette prosjektet er en sterk tyrkisk nasjonalisme som går over i sjåvinisme. En sterk hær som er nasjonens beskytter er også en viktig del av kemalismen. Kemalismen har som forutsetning at Tyrkia er en enhetlig nasjonalstat og benekter eksistensen av nasjonale minoriteter, og i hvert fall noen form for særskilte rettigheter for disse. Tyrkiske myndigheter har lykkes med å få de fleste tyrkere til å identifisere seg med kemalismen og også å assimilere andre etniske grupper inn i den tyrkiske nasjonen. Alle politiske partier i Tyrkia er kemalistiske bortsett fra det kurdervennlige partiet HADEP, noen av partiene på ytre venstre fløy og til dels noen av islamistene. Inntil nylig benektet tyrkiske myndigheter eksistensen av kurderne som en egen etnisk gruppe og omtalte dem som «fjelltyrkere». På tross av ett massivt ideologisk press har de fleste kurderne holdt på en sterk kurdisk identitet. PKK under Abdullah Öcalan la spesiell vekt på å bygge opp igjen den kurdiske sjølbevisstheten.

HADEP

I de siste årene har det kurdisk-vennlige partiet HADEP (Folkets demokratiske parti) hatt store valgframganger mange steder i tyrkisk Kurdistan. De har i dag ordføreren i mange byer i det kurdiske kjerneområdet som Batman, Van og Kurdistans «hovedstad» millionbyen Diyarbakir (Amed på kurdisk). Også i mange store byer i det vestlige Tyrkia har HADEP gjort det godt i valg, og partiet vant nesten valget i storbyen Mersin. I storbyene høster HADEP stemmer fra kurdere som har flyttet (dvs. ofte flyktet) dit fra den kurdiske landsbygda. HADEP kaller seg sosialister og legger vekt på kvinnekamp, de har egne kvinnekontorer og kvinnegrupper mange steder.

Hvorfor endringer i strategien

Blant kritikere av PKK blir det hevdet at partiets nye linje er styrt av Abdullah Öcalan som fra fengselscella har oppfordret til fredelig kamp og enhet med Tyrkia. Kritikerne mener at han har lagt om politikken for å redde sitt eget skinn og unngå henrettelse. Endringene i PKKs politikk skjedde imidlertid før Öcalan blei arrestert. Geriljaen AGRK (Folkets frigjøringshær for Kurdistan) erklærte ensidig våpenhvile første gang 15. august 1993, og PKK hadde endret sin politikk når det gjaldt uavhengighet for Kurdistan allerede før dette. Mange hevder at geriljaen var militært slått og at den kurdiske bevegelsen ikke hadde noe annet valg enn å finne andre kampformer. Det er i hvert fall trolig at PKK-ledelsen så at kampen ikke kunne vinnes militært og at strategien derfor måtte legges om. Utover på nittitallet blei Tyrkia USAs største mottager av militær hjelp. Tyrkia starta også med en strategi med å «fjerne vannet for å fange fisken». Det vil si at de fordreiv landsbyboere for å fjerne AGRKs massegrunnlag og forsyningslinjer. I dag er tre tusen landsbyer brent og to til tre millioner mennesker fordrevet fra sine hjem. Noen av flyktningene er i Vest-Europa, men de fleste finner man igjen i slumområdene i de store byene både i tyrkisk Kurdistan og i det vestlige Tyrkia.

Medlemmer og sympatisører av PKK som vi snakket med, trakk også fram andre grunner til endringa i strategi. Den kurdiske befolkninga var krigstrøtt etter 15 år med krig. Det har også vært et stort problem at den kurdiske bevegelsen i veldig liten grad har lykkes med å få noe sympati fra den tyrkiske befolkninga. Rasistiske holdninger til kurdere er svært utbredt og krigen har bare skapt enda større grøfter mellom befolkningsgruppene. Gjennom å vise fredsvilje håper derfor PKK å bryte ned de negative holdningene i den tyrkiske befolkninga. AGRK har trukket ut styrkene sine fra Tyrkia og frigjøringshæren er døpt om til Folkets sjølforsvarsgrupper (noe av geriljaen er muligens fortsatt igjen i Tyrkia. Da vi var i Diyarbakir var det en skyteepisode i byen Silvan hvor angivelig to PKK-medlemmer og to politifolk blei drept.). De fleste overslagene regner med at 4.000-5.000 geriljasoldater fortsatt er gruppert i Nord Irak og Iran. Vi ble også fortalt at flere unge folk drar opp i fjellene igjen i dag, fordi de mister tiltrua på at Tyrkia vil ta i mot den utstrakte fredshanda.

Kurdistan

En iøynefallende ting som skiller de kurdiske områdene fra resten av Tyrkia er det store militære nærværet. Langs veiene er det militære sjekkposter med korte mellomrom, en del steder er det også større leirer. Ved leirene og sjekkpostene er det malt slagord og tyrkiske flagg, eller hvitmalte steiner er lagt opp i fjellsidene som slagord og flagg. «Den er glad som kan si han er tyrker,» står det i fjellsidene rundt byen Mardin. Det er neppe så mange glade mennesker i byen. Befolkninga består av kurdere, arabere og syrisk-ortodokse kristne. Over byen troner en stor Nato-radarstasjon, strategisk plassert på den siste høye åsen før grensa mot Syria. Ved noen av veiposteringene blir kjøretøyer stoppa og gjennomsøkt. Bussen vår blei også stoppa da vi kjørte, mellom Van og Tatvan, og alles bagasje blei gjennomsøkt. Noen menn fikk ikke bli med bussen videre. Også inne i byene er militæret tydelig til stede, men i dagens situasjon opptrer de ofte ganske avslappa.

Vi legger også merke til alle parabolantennene, på små hytter i landsbyene og på verandaene. Grunnen til dette er at folk ser på den kurdiske fjernsynskanalen Medya-TV som sender på satellitt fra Belgia. Inntil nylig var dette forbudt, men svært vanlig å se på allikevel. Medya-TV er en viktig del av kurdisk nasjonsbygging og når også ut til den store andelen av kurderne som er analfabeter.

Endringer

Tyrkia har endra en rekke lover blant annet for å tilpasse seg EU. I dag er det lovlig å produsere aviser på kurdisk. Problemet er at lovene bare finnes på papiret. Politiet arresterer folk som er aktive i den kurdiske bevegelsen, enkelte vi snakka med mente situasjonen hadde blitt verre etter lovendringene. Det er unntakslover i enkelte av de kurdiske fylkene, og her er blader og aviser som er tillatt i resten av Tyrkia forbudt. Nå er jo forholdene i Tyrkia litt spesielle på området lovlig/ulovlig. I Istanbul selges blader fra PKK og illegale tyrkiske kommunistpartier åpent i bokhandler i hovedgatene. Kommunisme er forbudt i Tyrkia, flere av disse partiene driver også væpna kamp mot den tyrkiske staten. Samtidig kan folk bli arrestert for å drive lovlig politisk virksomhet. Lederen i HADEPs ungdomsorganisasjon i Van kunne fortelle oss at flere medlemmer av lokalavdelinga der var arrestert under en konferanse i Izmir, ingen visste hvor lenge de kom til å sitte inne. I Batman hadde lederen for TAYHEDER, en støtteorganisasjon for fanger, akkurat kommet ut etter flere måneder i fengsel mistenkt for medlemskap i PKK.

Men noen endringer har prosessen etter PKKs våpenhvile ført til. Kontrageriljaen som drepte svært mange mennesker på midten av nittitallet, har nå lagt ned våpnene, men den er ikke oppløst. Statens drap har også i hovedsak opphørt, men ikke helt. I nærheten av Van blei to menn som vendte tilbake til landsbyen de var fordrevet fra, for å hente ved, drept i september 2001, anklaget for å være geriljasoldater.

I stedet for drap på politiske aktivister satser myndighetene på razziaer, trakassering og vilkårlige arrestasjoner. I noen tilfeller har det gått så langt at folk har begått sjølmord etter behandlinga de har fått. Brysomme aktivister får også yrkesforbud eller blir fordrevet slik at de må flytte til det vestlige Tyrkia.

Mens vi var i Batman arrangerte HADEP et folkemøte utafor kontorene sine. Dette møtet var ett i en serie møter rundt i Tyrkia som HADEP arrangerte. Dagen etter skulle HADEP-ledelsen prøve å reise til Sirnak for å avholde ett møte der. Sirnak er ett av de stedene der kampene under krigen har vært hardest og hvor undertrykkelsen av den kurdiske bevegelsen har vært mest massiv. Dicle Anter som sitter i ledelsen av HADEP, sa til oss at det å reise til Sirnak for å arrangere dette møtet var en test for HADEP. Slapp de inn til byen og fikk gjennomført møtet, var det et tegn på et noe var i ferd med å endre seg i Tyrkia. Gikk det ikke, var alt ved det gamle. Dagen etter fikk vi høre at de var stoppa mellom Batman og Sirnak.

Også deler av borgerskapet i Tyrkia ønsker endringer. Noen fordi de er genuint motstandere av militærdiktaturet og vil endre konstitusjonen til et reint sivilt, borgerlig demokratisk styre. Noen ønsker det av taktiske grunner, for å komme inn i EU. Felles for alle disse er at de mener det vil tjene dem økonomisk.

Det ble nettopp vedtatt at TV-selskaper som myndighetene har kontroll med, skulle få sendinger på kurdisk i begrensa omfang og med kontroll over innholdet. Men sjøl dette må innkasseres som en delseier. Grensen går imidlertid fortsatt ved undervisning på kurdisk. Det strider mot konstitusjonen ifølge president Sezcer. Flere hundre av studentene som siden november i fjor har drevet en kampanje for nettopp denne rettigheten, er blitt trakassert, fengsla, utvist fra universiteter og høyskoler og flere også torturert. De appellerer om solidarisk støtte utenfra til denne kampanjen, en utfordring vi bør ta til oss! Noam Chomsky var nettopp i Diyarbakir og deltok på et solidaritetsmøte. Han ble sjølsagt møtt med anklage om oppildning til separatisme og trusler om rettsforfølgelse hvis han dukker opp i Tyrkia igjen.

Vi snakka også med mange om krigsfaren. Det var en redsel for at et angrep på Irak ville føre til en krig som bredte seg til Tyrkia. Tyrkia har også lenge hatt ambisjoner om å erobre den kurdiskdominerte, oljerike Mosulprovinsen fra Irak, så sjøl om de har gått ut med advarsler mot angrep på Irak, kan det også tenkes de vil bli fristet til å utnytte en ny situasjon som måtte oppstå.

En student vi snakket med sa også at han trodde en slik krig kunne utløse en ny krig i Tyrkia også, og at denne ville bli verre enn den forrige, fordi PKK nå finnes inne i sterkere grad i byene.

Ingen i det norske Stortinget har engasjert seg for å fremme den kampanja som armenerne har satt i gang for å få Tyrkia til å erkjenne folkemordet i 1915. Siden det store jordskjelvet i nordøst-Armenia i 1988, har oppmerksomheten rundt Armenia begrenset seg til skyteepisoden i parlamentet i 1999 og at Norge spilte VM-kvalifisering mot landet. Norges bånd til regionen er sterkest til Aserbajdsjan og Tyrkia, de to landene som står i hardest motsetningsforhold til Armenia. For Aserbajdsjans del har det med store næringsinteresser å gjøre. Det gjelder også for Tyrkias del, hvor det i tillegg også kommer allianseforhold gjennom både Nato og mellom politiske partier.

Siden denne regionen er full av motsetningsforhold og store forretningsmuligheter, og norske næringsinteresser og statsinteresser er djupt involvert her, vil Norge også måtte forholde seg til Armenia i større grad i åra som kommer. I det minste som en refleks av det sterke engasjementet i nabolanda. Det er derfor på sin plass å minne om disse rammebetingelsene for Norges oppførsel der:

• Statoil er en av hovedinvestorene i Azerbajdsjan International Operating Company (AIOC), som er operatør for den viktigste oljeutvinninga i Kaspihavet til nå, Azeri-Chirag-Gunashli-feltet. Produksjonen har allerede oversteget 120.000 fat pr dag og vil nå et topp-punkt på bortimot 1 million fat pr dag i 2010. Ved siden av dette eier Statoil 25,5 % av et annet felt, Shah Deniz, like mye som sin hovedsamarbeidspartner i utenlandseventyra, BP, slik at de to kontrollerer dette feltet hvor BP er operatøren. Også Kværner er nå tungt inne med leveranser til AIOC sin virksomhet, nå sist med en større boreplattformpakke gjennom Maritime Hydraulics som ble annonsert 26. juni.
• Statoil er også for fullt inne i Iran, gjennom blant annet samarbeid med det statseide National Iranian Oil Company (NIOC). De åpnet et representasjonskontor i Teheran i september 2001. Hydro er også inne i Iran, sammen med at både Eksportrådet og flere norske enkeltselskaper «sonderer» terrenget flittig. På oppdrag fra Hydro, og i forståelse med iranske myndigheter, driver Norsk folkehjelp opplæring av mineryddere i områder nær grensa mellom Iran og Irak. Til og med utenriksminister Jan Pedersen avla landet en offisiell visitt, ikke så lenge etter at han sluttet seg til Bush sin bannbulle om Iran som tilhørende ondskapens akse.
• Norge, gjennom Statoil, er også involvert i rørledningsprosjektet Baku-Tiblisi-Ceyhan som er et prosjekt drevet gjennom direkte av statsmakten i USA. Det knytter Norge enda tettere til Tyrkia og politikken med å legge press på Armenia. Ledningen vil gå via Georgia, nord for Armenia, og utestenge Armenia for transittinntekter for olje/gasstransporten.

av Peter Myrdal

Vi ser i dag en kollektiv imperialisme – kapitalen i USA, Japan og EU har felles interesser. Men det er USA som sitter på den politiske og militære makten. Derfor er USA-imperialismen hovedfienden. Derfor er det også viktig å forsvare nasjonal uavhengighet. Peter Myrdal traff den egyptiske økonomen Samir Amin under et Stockholms-besøk i vinter. Michael Hardt og Samir Amin er invitert til RU og SU sin konferanse i høst, Manifest 02.

Søndag ettermiddag i ABF-huset i Stockholm. På Z-salens scene debatterer Michael Hardt og Samir Amin. Tonen er vennlig, og Hardt sier flere ganger at «Samir og jeg er egentlig ganske enig». Men publikums reaksjoner viser noe annet: Etter Hardts innlegg applauderer halve salen, når Amin snakker applauderer den andre halvdelen.

Dette gjenspeiler en viktig skillelinje innenfor dagens venstreside: Synet på imperialismen og nasjonalstaten. Michael Hardt som sammen med Antonio Negri har skrevet boken Empire, hører til dem som mener at nasjonalstaten har utspilt sin rolle. Transnasjonale konserner og globale institusjoner dominerer verden, makten har ikke lenger noe sentrum, og derfor går det heller ikke an å snakke om imperialisme eller USA som verdens dominerende imperialistiske makt. Det betyr også at kampen ikke lenger kan føres på nasjonalt plan, kan ikke handle om nasjonal uavhengighet. I løpet av diskusjonen beskylder Hardt de som protesterer mot USA-imperialismen for å være «anti-amerikanske», og hevder at det ikke finnes noen forskjell mellom, for eksempel USA og Indonesia.

Det er denne konklusjonen som deler tilhørerne i ABF-huset – for hvilke politiske metoder, bortsett fra å reise rundt og demonstrere mot toppmøter, står igjen, når alle former for nasjonal politisk kamp erklæres døde? Samir Amin er en av Hardts og Negris sterkeste kritikere. I snart førti år har Amin – som har sitt virke ved forskningsinstituttet Third World Forum i Senegal – skrevet om imperialismen, og analysert forholdene mellom den vestlige verdens sentrum og tredje verdens periferier (blant annet i boken Kapitalismen i globaliseringens tid som kom ut på svensk i fjor). Han svarer Hardt at det fortsatt finnes gode grunner til å være «anti-amerikansk», hvis man med det mener «motstander av USA-imperialismen». Amin mener at tanken om at et slags flytende imperium skulle ha erstattet imperialismen, bunner i en feiloppfatning av hva imperialismen innebærer.

Imperialismen er ikke historie

«Det er feil å si at vi ikke lenger kan snakke om imperialisme. De som påstår det, ser bare imperialismen som et politisk fenomen, en slags utvidelse av nasjonalstatene gjennom koloniene. Men slik har det aldri vært. Imperialismens basis er kapitalen. Imperialismen oppstår, slik Lenin påpekte, når kapitalen konsentreres, når monopolene og oligopolene skapes. I dag består basis av det man kaller «transnasjonale konserner», kapitalens dominerende form nå. Det finnes fortsatt mindre kapitaler, men de er underordnet de transnasjonale kapitalene. At de er transnasjonale, betyr at produksjon og salg er spredd over hele verden. Kapitalen er, derimot, ikke transnasjonal når det gjelder eierforholdene, som fortsatt i høyeste grad er nasjonale, og konsentrert hos en liten del av verden. Dette er ikke helt nytt. Tidligere var kapitalen også transnasjonal, men i mindre utstrekning enn i dag.

Det er derimot nytt at de ulike kapitalene har felles interesser. Sant nok er kapitalene pr. definisjon i stadig konflikt med hverandre, men de felles interessene er i dag langt viktigere enn konfliktene. Den økende transnasjonaliseringen innebærer at alle opererer på det samme verdensmarkedet, og de har derfor felles interesse av hvordan verdenssystemet styres. Det betyr at man kan snakke om en kollektiv imperialisme, som omfatter USA, Canada, Europa og Japan – Triaden. Problemet for kapitalen er at det ikke finnes noen verdensstat. I stedet finnes institusjoner som WTO og IMF, som fungerer som den kollektive kapitalens styringsinstrument. Men det politiske styringsinstrumentet mangler, og derfor faller den rollen på USA og Nato. USA administrerer periferiene ved hjelp av militær makt, noe som gir USA muligheten til å ta ledelsen innenfor den kollektive imperialismen, og utvikle et eget imperialistisk underprosjekt – en amerikansk imperialisme, som først og fremst handler om kontroll over oljen, men også den geostrategiske makten, noe som er tydelig nå i Sentral-Asia.»

– Hva er USAs virkelige styrke innenfor denne kollektive imperialismen? Hvor sterkt er det kapitalistiske systemet?

«USAs styrke er skjør. Deres største fordel er kapasiteten til å bombe. Det handler ikke bare om de rent tekniske mulighetene til å bombe. Sverige ville også kunne bombe Somalia, men den svenske opinionen ville protestert. USA kan gjøre det siden den amerikanske opinionen tillater det. Men den kollektive imperialismen må betale en høy pris for USAs intervensjoner. For det første må resten av Triaden akseptere USAs imperialistiske prosjekt. For det andre må de dekke opp det amerikanske underskuddet – en stor del av merverdien i Europa pumpes inn i den amerikanske økonomien, siden den transnasjonale kapitalen er avhengig av USAs militærmakt.

Men bortsett fra at USA er økonomisk svakt, tror jeg at USA også militært er svakere enn det man kan få inntrykk av. De store seirene de seineste åra er ikke militære, men politiske. Hver gang har USA lykkes i å isolere sine motstandere ved å skape en bred enighet om sine inngrep, til og med utenfor Triaden. Men det betyr ikke at de kommer til å få samme oppslutning også i framtiden. Afghanistan kan bli et vendepunkt, det blir mer og mer åpenbart at USA har rotet det til for seg i Sentral-Asia.

Samtidig har hele systemet gått inn i det jeg vil kalle «et stadium av senilitet». Markedenes ekspansjon har alltid vært både integrerende og ekskluderende, men under brorparten av kapitalismens historie har antallet mennesker som er blitt innlemmet i systemet, oversteget antallet som har falt utenfor. Men nå har vi kommet til et vendepunkt – en stor del av jordens befolkning trengs ikke lenger. Hvis jordbruket i verden underkastes kapitalismens grunnleggende regler, kommer tre milliarder bønder til å bli overflødige. Siden det er umulig å forestille seg at alle kommer til å suges opp av den industrielle moderniseringen, eller av tjenestesektoren, så betyr dette at kapitalismen går mot et nytt folkemord. Kapitalismen begynte med folkemord – indianerne, slavehandelen – og slutter med folkemord på hundretalls millioner unødvendige bønder.

Motstand mot imperialismen

– Hvordan kan vi unngå en slik utvikling? Hvordan skal motstanden mot imperialismen organiseres?

«I dagens situasjon er de sosiale bevegelsene ekstremt splittet. Man må skape enighet mellom de forskjellige delene, en enhetsfront som formulerer umiddelbare målsettinger som gjelder sosial rettferdighet og internasjonal rettferdighet. Kravene om sosial rettferdighet i sentrum må forenes med antiimperialistisk bevissthet samtidig som antiimperialismen i periferien ikke har noen framtid, dersom den ikke holdes oppe av folkelige krav om rettferdighet og demokrati.

Her finnes det et problem med den holdningen som for eksempel Kina og India har. Samtidig som de som styrer i disse landene har tatt i mot kapitalismen, forsøker de å gi nasjonalstatene sine rom i det globale systemet, ved at de ikke underkaster seg de mest ekstreme formene for nyliberalisme. Dette er Kinas offisielle politikk: Globalisering ja, men ikke på hvilke som helst vilkår. Men det skjer uten folkelig deltakelse, uten at de som styrer gjennomfører en politikk som fører til sosiale forbedringer. Det dreier seg altså om et slags nasjonalt høyreprosjekt i periferien. Jeg tror ikke det har særlig stor mulighet til å lykkes, siden det ikke vil kunne føre til folkelig mobilisering. Det betyr at det heller ikke utgjør noen reell trussel mot den kollektive imperialismen og det amerikanske hegemoniet. Men hvis dette prosjektet i stedet ville støtte seg på folkelig kamp, og føre til sosiale framskritt og demokratisering – altså ikke farsedemokrati, men virkelig demokrati – da ville land som Kina og India bli en del av den antiimperialistiske motoffensiven. Den første tredjeverdenbølgen av nasjonale frigjøringsbevegelser omfattet alt fra folkelige til borgerlige bevegelser fra kommunismen i Kina til neokolonialismen i Afrika, via halvsosialismen i India eller Tanzania, og den arabiske og latinamerikanske nasjonalpopulismen. Jeg tror den epoken er forbi. Det som må skapes nå, er en annen bølge, en afroasiatisk solidaritet som har sterkere folkelig forankring.»

Regioner og nasjonalstater

– Tidligere har du hevdet at landene i periferien bør gå sammen i regioner og «skille seg ut» for å stå i mot den imperialistiske dominansen. Er det fortsatt en strategi som kan føre fram, og betyr det at nasjonalstaten har utspilt sin rolle, slik det ofte sies i dag?

«Jeg forsvarer utskillingen, men for meg har det aldri betydd autarki (enevelde). Det har handlet om å snu på dominansforholdet – å la de indre kravene til progressiv sosial omveltning bli bestemmende for forholdet til omverdenen, i stedet for dagens situasjon, der landene i periferien underkastes den kollektive imperialismens vilkår gjennom såkalte strukturtilpasninger. Man kan avgjort ikke fristille seg helt, men man kan heller ikke akseptere å være helt underlagt ytre krefter. En utskilling er derfor et uunngåelig skritt på veien til en global sosialisme. Derimot kommer utskillingens former til å se annerledes ut i dag enn de gjorde før. Tidligere dreide det seg om en motsetning mellom industrialiserte og ikke-industrialiserte regioner, og derfor handlet utskillingen om å kunne modernisere og industrialisere. I dag hviler ikke imperialismen på et industrimonopol – industrien kan desentraliseres over hele verden – men på det som jeg kaller de fem monopolene: Kontroll over teknologi, finanssystemer, media, naturressurser og masseødeleggelsesvåpen. Det betyr at dagens utskilling må handle om å skape muligheter til å gjøre motstand mot disse nye monopolene. Store stater, som Kina, India eller Brasil ville kunne utgjøre egne utskilte, eller avgrensede områder, mens andre land ville ha behov for å gå sammen i regioner.

Men regionen kan bare være et supplement til nasjonalstaten. Jeg tror at det i dag er viktig å slå ring om nasjonen. Kapitalen har institusjonalisert parolen om at det ikke lenger finnes nasjoner – det er i dag en del av den imperialistiske strategien å bryte ned nasjonene. For meg, som er internasjonalist, er nasjonalisme så avgjort et ubehagelig ord, siden det ofte innebærer sjåvinisme og forsvar for den borgerlige staten, men man må se forskjell på nasjonalisme og nasjon. Nasjonene eksisterer, og i dag er det der det finnes rom for politisk debatt og klassekamp. Hvis nasjonene forsvinner, opphører disse strukturene, og da blir det bare igjen religiøse, eller etniske fellesskap.»

Europa

– Du har ofte påpekt at en «utskilling» av Europa ville kunne være noe som svekket det amerikanske hegemoniet. Hvordan ser du på EU i det perspektivet – kan dagens EU, som jo er en del av den kollektive imperialismen, allikevel være en motvekt til USA?

«Da man diskuterte nedgangen for det amerikanske hegemoniet på søttitallet var man fortsatt vant med å snakke om flere antagonistiske imperialistiske makter, og derfor prøvde man å identifisere hvem som ville overta hegemoniet etter USA. En del trodde den gang at det ville bli Japan. Dagens diskusjon om EU som det nye hegemoniet, likner den debatten på den måten at det er like feilaktig. De som hevder at EU vil overta etter USA, glemmer at den europeiske og amerikanske kapitalen har felles interesser. Det betyr ikke at alle konflikter har opphørt, det finnes fortsatt politiske motsetninger mellom USA og EU. Men disse konfliktene spiller ingen særlig stor rolle, siden de som styrer i Europa, enten det nå er venstre- eller høyreregjeringer, aksepterer nyliberalismen og imperialismen. EU forblir dermed den europeiske delen av det amerikanske prosjektet. Derimot finnes det en konflikt mellom de europeiske folkene og Triadens imperialisme. På meg virker det som om Europa her burde kunne utgjøre bare et svakt ledd i det globale imperialistiske systemet – tradisjonelt finnes det et potensiale for et virkelig venstre. Men venstresiden i Europa må først radikalisere sin kritikk, både av nyliberalismen og imperialismen. Det er ikke bare den europeiske sosiale politikken som er viktig, men også utenrikspolitikken. En europeisk region ville kunne knytte bånd til Russland, Kina, India, Midt-Østen og Afrika, og dermed isolere den amerikanske imperialismen.

Det betyr ikke at jeg aksepterer ideen om at de europeiske nasjonene er på vei til å forsvinne, at det ville være bra om det konstrueres en europeisk stat, like lite som jeg aksepterer snakket om at nasjonene i periferien er unødvendige. Det er bare for den dominerende kapitalen at det utelukkende er Europa som eksisterer. For de europeiske folkene finnes både nasjonene og Europa. Derimot kommer den lange overgangen til verdenssosialisme til å være umulig i de europeiske landene, så lenge den ikke bygger på en europeisk konstruksjon som også har sosialismen som mål.

av Mathias Bismo

Debatten om sosialisme og demokrati er ingen ny debatt. Paul M. Sweezy, redaktør i det uavhengige marxistiske tidsskriftet Monthly Review, uttalte i sin tid at et premiss for sosialismen er «et samfunn der de virkelige produsentene dominerer produksjonsforholdene og sin produktive aktivitet».

Uttalelsen, fra 1970, falt i sammenheng med en kritikk av Sovjetunionen, og er på mange måter en viktig uttalelse. Ved første øyekast skulle man tro at dette er det samme som å si at bedriftene, og samfunnet for øvrig, må være demokratisk styrt. Dette er imidlertid ikke nødvendigvis sant. Jugoslavia er trolig det landet der arbeiderstyret i bedriftene har vært størst. Men i stedet for å gi arbeiderne reell kontroll over produksjonen, bidro dette til å gjenskape de forholdene som hadde eksistert tidligere der det fortsatt var stor avstand mellom arbeiderne og bedriftslederne. Dette hadde å gjøre med mer enn jugoslavenes spesielle psyke, som de siste årene har vært så sterkt debattert i vestlig media. Fremfor alt hadde det å gjøre med samfunnsmessig kultur.

Da Titos partisaner knuste det jugoslaviske kongedømmet og den tyske okkupasjonsmakten i 1944 var det en stor bragd. Men her stopper også Titos heroisme. Som en hver revolusjon var den jugoslaviske revolusjonen sammensatt, av alt fra kommunister til borgerlige antimonarkister. At de sammen oppnådde noe stort, betydde ikke at de samtidig rev seg løs fra den kulturen de selv var oppvokst under. Revolusjoner gjennomføres av folk som er oppvokst under en borgerlig kultur, og å tro at denne vil avskaffes med ett slag er dagdrømmeri. Den vil overleve, og siden den er samfunnsmessig, vil den også overføres til nye generasjoner dersom det ikke blir gjort ting for å endre den. En sosialistisk revolusjon er en premiss for å oppheve den, men langt fra nok. Dette skjønte aldri Tito og hans folk, og dette var katastrofen for det sosialistiske forsøket i Jugoslavia.

Man vil kunne innvende at selv om bedriftene var demokratisk styrt, så var ikke staten det. Men hva så? Folks kulturelle tilhørighet er ikke annerledes på bedrifts- og statsnivå. Det er den samme arven – de samme kapitalismens spøkelser – som vil fortsette å eksistere etter en revolusjon. Fremfor å eksperimentere med nye former har folk, når ting roer seg, en tendens til å holde seg til det kjente. Selv om sosialismen gir et nytt grunnlag for å bekjempe undertrykkende kultur, skjer det ikke av seg selv.

Kapitalismens spøkelser

Hva er så disse kapitalismens spøkelser? Når mennesker vokser opp, blir de sosialisert inn i en kultur. Det betyr med andre ord at de blir en del av en kultur som dominerer hele samfunnet. Det betyr ikke at alle mener det samme, men at det er ting der vi blir utsatt for så stor påvirkning at vi har en tendens til å gå i samme retning.

Kvinneundertrykkingen er ett av mange eksempler på et kapitalistisk spøkelse under kapitalismen. At kvinnene er undertrykt som kjønn i dag er det liten tvil om. Men dette er ikke bare mannlige individers undertrykking av kvinnelige individer; det er en undertrykking som hele samfunnet, kvinnene inkludert, står bak. Når det for eksempel er så få kvinner som det er i bedriftsforsamlinger har ikke bare dette å gjøre med menns motvilje, men også kvinners forståelse av sin egen rolle. Disse to faktorene til sammen gjør at hele samfunnet er med på å viderebringe denne undertrykkingen. Spørsmålet er ikke da bare hvordan man skal kunne få til et sosialistisk demokrati, men et sosialistisk demokrati som bidrar til å svekke kvinneundertrykkingen.

En annen form for undertrykking under kapitalismen som man ikke kan vente at blir løst ved hjelp av revolusjonen er sentrums undertrykking av periferien, både kulturelt og rent materielt. Veistandarden kan stå som et eksempel. Mens det de siste årene har vært gigantutbygginger i det sentrale østlandsområdet og rundt de største byene, er fortsatt rasfaren stor i Hardanger, og det er lite som tyder på at dette skal endres med det første. Eller i forhold til utbygging av bredbånd; den statlige offensiven for bredbånd gjelder ikke perifere strøk. Forhold av denne typen bidrar i sin tur til en kulturell kløft mellom sentrum og periferi, der det er sentrum som definerer den politiske, kulturelle og ideologiske agendaen. Igjen må spørsmålet reises om hvordan de undertrykte i denne gruppen kan oppnå en reell innflytelse.

Hvilket demokrati?

Når man snakker om demokrati mener man ofte prinsippet om at hver og en skal ha like mye å si, «all makt til alle». Under kapitalismen har Røkke mer å si enn en verftsarbeider, og en universitetsprofessor mer enn en hjelpepleier. Det første tilfellet dreier seg i hovedsak om rent økonomiske forhold, det andre tilfellet har imidlertid også kulturelle implikasjoner. Universitetsprofessoren står ikke nødvendigvis i en mer dominerende økonomisk posisjon enn hjelpepleieren, selv om han selvsagt tjener mer. Hovedsaken er imidlertid at mens den typiske universitetsprofessoren er en mann med en posisjon som opinionsdanner, er den typiske hjelpepleieren en kvinne uten noen slik posisjon. For i det hele tatt å kunne snakke om demokratiske rettigheter under sosialismen må man spørre seg hvordan hjelpepleieren reelt sett kan få like rettigheter som universitetsprofessoren.

Da kan prinsippet om «all makt til alle» måtte vike. Siden for eksempel kvinnen er samfunnsmessig undertrykt må man tenke tiltak for å gi henne like store muligheter som menn. En mulighet er å øremerke stillinger for kvinner. En annen mulighet er å sette opp et kvotesystem innen folkevalgte organer. Det er ikke sikkert at det her vil holde med 40% eller 50%, det er kanskje nødvendig med 60% eller 70% kvinneandel for at kvinner som kjønn skal få samme representasjon som menn, siden menn i sammenhenger der de har samme vekt som kvinner likevel har en tendens til å dominere.

I forhold til den materielle undertrykkingen av distriktene vil det bli nødvendig med en omprioritering av midlene. Midler til veiutbygging må vekk fra østlandsområdet og sentrale strøk og overføres til distriktene. Med andre ord må flere midler overføres fra flertallet til mindretallet, og det er det ikke sikkert at dette flertallet vil akseptere. Også i dette bør det finnes mekanismer for å endre forholdet mellom flertall og mindretall.

Sweezys påstand er viktig, men det er samtidig viktig å ha med seg at dette ikke automatisk betyr at et demokrati i den forstand at et enkelt flertall skal bestemme. Dette betyr imidlertid ikke at det ikke er demokrati – det betyr at demokratiet tilstreber å inkludere alle gjennom å svekke ulike former for undertrykking. Hvis det er slik at produsentene virkelig skal styre produksjonen, må det også være den kvinnelige produsenten i Rørvik i like stor grad som den mannlige produsenten i Oslo.

Uten å ta dette i betraktning har man to muligheter. Den første ble forsøkt gjennomført i Sovjetunionen med katastrofalt resultat. Der ville ikke folk være med på dette, og det ble gjennomført mot folks vilje, med det resultatet at skillet mellom styrende og styrte ikke ble svekket og at følgelig sosialismen raknet. Den andre muligheten, å la flertallet bestemme uansett kan, som tilfellet Jugoslavia viser, føre til at de gamle forholdene gjenskapes. I begge tilfellene betyr det at sosialismen taper.

Hvordan dette skal kunne gjennomføres i praksis er et annet spørsmål. Trolig er det lite vi kan si om dette før vi lever under nettopp sosialismen. Men det er like fullt viktige problemstillinger som også gjelder mange andre felter enn de nevnte. Hvis man ikke går inn og diskuterer hva demokratiet er og skisserer ulike muligheter for at ulike demokratiske aspekter kan havne i motsetning til hverandre, vil man stå hjelpeløs når dette faktisk skjer, med de følger det kan ha.

(del 1)

av Forfatterkollektivet

Aftenposten har to år på rad fått versting-prisen for den mest usaklige dekning av narkotikaspørsmålet, utdelt av dr. Hans Olav Fekjær, blant annet for denne overskriften: «Ecstasy er i ferd med å bli vanligere enn alkohol.» Siste undersøkelse fra det statlige rusgiftforskningsinstituttet fortalte at bare 3 % av norsk ungdom (15-21 år) hadde prøvd ecstasy.

Anklagen er at avisa overdriver både utbredelse og virkning av de narkotiske stoffene, og underdriver grovt alkoholens virkning, som den mest utbredte og uten konkurranse mest skadevoldende rusgift i samfunnet. Hvorfor skriver ikke Aftenposten om det? Dagbladet har nylig fulgt opp med en artikkelserie med tittelen «Dop-eksplosjon blant unge», mens tallene fra det samme instituttet viser stagnasjon for de narkotiske stoffene. NRKs Her og nå klarer å finne ungdom som ferdes i så avvikende miljøer at de hevder: «Hasj er like vanlig som alkohol.» «Det er en vanvittig situasjonsbeskrivelse i et land hvor over 90 % av ungdom (15-21 år) har brukt alkohol og 17 % noen gang har brukt cannabis,» skriver Fekjær på sine nettsider (www.bks.no). Det skapes altså en mediavirkelighet, som få av oss har mulighet til å kontrollere, fordi vi ikke i samme grad som med alkohol kan observere bruk og virkninger av narkotika i vårt eget miljø.

Likevel er narkotikaproblemet godt synlig i gatene i de største byene, og overdosedødsfallene har preget både avisoverskrifter og kommunestyre- og stortingsdebatter de siste åra. Venstresida har i den sammenhengen begynt å innta andre standpunkter enn tidligere. Den såkalte skadereduksjonsstrategien har fått tilhengere blant de sosialistiske partiene både ute i Europa og i Norge. I Europaparlamentet har disse partiene sammen med De Grønne vært de sterkeste tilhengerne av en avkriminaliseringsorientering i forhold til cannabis. I Norge gikk Oslo RVs og Oslo SVs bystyregrupper nylig inn for etablering av sprøyterom i hovedstaden. Alkoholspørsmålet er derimot mindre diskutert.

Imidlertid skjer det nå store endringer også på alkoholområdet. Reduserte avgifter på alkohol er nå blitt en valgstrategi i Arbeiderpartiet, blant annet som en følge av alkoholmarkedsmekanismene innen EU. Danskene senker sine alkoholavgifter, noe som gjør at svenskene senker sine alkoholavgifter, noe som gjør at Norge også må senke sine alkoholavgifter, ifølge de etablerte politikerne. Man kan spørre seg hva som er vitsen med å stå utenfor EU. Nylig vedtok EFTA-domstolen at Norge nå må begynne å selge rusbrus i butikkene. Den norske selvråderetten ser det ut til at det er smått stell med.

Som en følge av den alkoholliberale utviklingen de siste årene, har norsk ungdom økt sitt alkoholforbruk vesentlig. Jentene har fordoblet sitt alkoholforbruk siden midt på 90-tallet, og guttene drikker 50 prosent mer enn i 1995. De skadevirkningene dette medfører, både sosiale, kriminalpolitiske og helsemessige har vi ennå ikke sett det fulle omfanget av. Men utviklingen er slik at det nå kanskje er nødvendig å foreta en ny analyse av venstresidas standpunkter i rusgiftpolitikken.

Definisjon

I denne artikkelen brukes «rusgift», som et felles begrep for alle slags rusgifter, både alkohol, illegale stoffer, beroligende og bedøvende medikamenter og sniffestoffer. Det er riktig å ha en fellestilnærming til virkningen av bruken av kjemiske, bevissthetsendrende midler, selv om det også er nødvendig med ulike strategier overfor legale og illegale stoffer. Men alkohol er det mest utbredte, det mest skadeframkallende, og dermed det viktigste av disse stoffene, og vil her bli brukt som eksempel.

Et arbeiderklasseperspektiv på rusgiftspørsmålet, vil kreve at man stiller og antyder svar på, noen hovedspørsmål:

• 1. Er det forskjell på måten alkoholproblemet gir seg utslag i ulike samfunnsklasser?
• 2. Hvordan påvirker alkoholspredninga i samfunnet styrkeforholdet mellom klassene?
• 3. Hvilke metoder har vært mest tjenlige for de to hovedklassene i kampen mot alkoholskadene?

1. Alkoholproblemet i ulike samfunnsklasser

Undersøkelser har vist at alkoholforbruket innenfor ei befolkningsgruppe henger sammen med økonomien i gruppa. Det er mer vanlig å drikke alkohol i borgerskapet enn i arbeiderklassen. Det er også mer vanlig å brenne hjemme blant velstående enn blant fattige.

Det er mange borgere som har alkoholproblemer. Disse problemene gir seg ofte utslag i dårlig lever og lignende kroppslige tegn på langvarig storforbruk av alkohol. Mange borgere har også en alkoholavhengighet. Alkoholavhengighet er til å leve med dersom du bare kan skaffe nok av det du er avhengig av, nemlig alkohol, inntil du dør av det. Uten grundigere analyse, kan det se ut som om borgerskapets alkoholskader først og fremst preges av medisinske følger av langvarig storforbruk. Borgere med alkoholproblemer ønsker derfor ofte heller ikke å bli «blandet» med «alkoholikerne» med sosiale problemer fra arbeiderklassen i de institusjoner og andre behandlingstilbud som er blitt bygd opp. Derfor dukker private klinikker og opplegg opp, hvor klientene heller betaler mer, og får en service som en vanlig arbeider eller funksjonær med alkoholproblemer, ikke kan forvente.

Arbeiderklassen preges av at den lever under mer utrygge forhold, rent materielt. Arbeiderklasseindivider har ofte ikke et så ressurssterkt nettverk rundt seg, hverken økonomisk eller sosialt. Dette gjør at alkoholavhengighet får større sosiale og økonomiske konsekvenser for en arbeider og hans/hennes nærmeste. Alkoholavhengigheten svekker personens og familiens sosiale og økonomiske funksjonsevne, hans/hennes evne til å arbeide for å bedre sine kår, og i siste instans også hans/hennes evne til å være medlem av arbeiderklassen. Rekruttering til filleproletariatet skjer stort sett fra arbeiderklassen, selv om det også forekommer rekruttering fra andre lag.

Arbeiderklassen som sådan, og dens organisasjoner og representanter, må hele tida skjerpe seg og være aktpågivende fordi den står i en defensiv posisjon, hvor hvert trekk borgerskapet gjør, kan bety svekkelse, tilbakegang eller ulykke for deler av eller hele klassen. Dersom aktpågivenheten blir svekket som følge av fyll og uenighet, dersom solidariteten blir svekket som følge av enkelte arbeideres hang til alkohol, dersom samholdet blir svekket fordi klassemedlemmene tar ut aggresjon og frustrasjoner overfor hverandre, får dette betydning for styrkeforholdet mellom klassene, i arbeiderklassens disfavør.

Sannsynligvis er det også sammenheng mellom de mannlige klassemedlemmenes tendens til kjønnsundertrykking og utbredelsen av alkoholbruk i klassen («Tenkende arbeidere drikker ikke – drikkende arbeidere tenker ikke»). I den grad kvinnene øker sitt alkoholforbruk, og tar etter de mannlige bruksmåtene, vil tendensen til splittelse i arbeiderklassen ikke bli mindre, men øke.

2. Alkoholspredninga og styrkeforholdet mellom klassene?

Utgangspunktet for arbeiderklassen er at den står i en undertrykt posisjon i samfunnet, og at den har objektiv interesse av å redusere eller oppheve denne undertrykkinga. Undertrykking kan avle enten flukt eller tilpasning, og den kan avle motstand. Alkoholen spiller en rolle i den grad den bidrar til flukt og tilpasning og i den grad den svekker motstanden mot undertrykking. De illegale stoffene fungerer på samme måten.

Alkohol har en bevissthetsendrende funksjon i vår kultur. Alkoholen blir brukt for å endre vår oppfatning av virkeligheten. Dersom vi oppfatter virkeligheten som mer rosenrød enn det faktisk er grunn til, svekkes også motivasjonen for å forandre virkeligheten. Dersom vi føler at vi i bunn og grunn har det godt i sofakroken med vår pjolter, er det lite sannsynlig at vi skal kaste oss ut i faglig og/eller politisk arbeid. Når noen likevel gjør det, er det ikke på grunn av, men på tross av alkoholen. Men oppslutning og innsatsvilje, klassebevissthet, motivasjon til forandring, er i dag ikke utbredt i arbeiderklassen. En sosialistisk bevegelse må mobilisere arbeidere for forandring. Alkoholspredninga i arbeiderklassen er her et problem. I gamle dager delte kapitalistene ut alkohol som en del av lønna, og når de hørte at arbeiderne planla fagforeningsmøter. Flere har beskrevet hvordan arbeiderne som en motstrategi proklamerte totalt alkoholforbud for hele klassen i krisesituasjoner (for eksempel under streiker). I dag står ingen arbeidskraftkjøpere i døra og deler ut alkohol, men det tette nettet av vinmonopolbutikker, ølutsalg og skjenkesteder gjør kanskje samme nytta, mens alkoholundertrykkinga på den måten blir mer tilslørt? Hva blir da et godt sosialistisk standpunkt i spørsmålet om vi skal ha flere vinmonopolutsalg, om vi skal ha vin i dagligvarebutikkene, om vi skal ha lengre åpningstider på skjenkestedene? Vinspaltene mat- og drikkeoppskriftene og rusbrusen er spesielt innretta på kvinner, som tidligere har vært mer motstandsdyktige enn menn mot alkoholkulturen. Blir det da et godt sosialistisk standpunkt å kjempe for rusbrus i butikkene?

Aldous Huxley har i boka Vidunderlige nye verden beskrevet et russtoff som han kaller «Soma». Ved hjelp av dette stoffet kunne enkeltmennesker ta «kjemisk ferie» når verden ble for vanskelig. Dermed var det også sikkert at alle tendenser til opposisjon ble brutt, og at makthaverne også hadde en kjemisk kontroll over innbyggerne i samfunnet. I prinsippet er det kanskje ikke så stor forskjell på denne kontrollen og den kjemiske kontrollen makthavere utøver overfor arbeiderklassen blant annet ved hjelp av spredning av alkohol og bedøvende og beroligende medikamenter. I den borgerlige ruskulturen blir det anbefalt å individualisere og kjemikalisere problemer, følelser og driftsliv. Menn bruker i stor grad alkohol, mens kvinnene dominerer når det gjelder bruken av beroligende medikamenter. Et konkret uttrykk for at rusgiftproblemet nå offisielt skal gå over fra å bli betraktet som et kollektivt sosialt problem til et individuelt helseproblem, er at myndighetene nå foreslår behandlingsinstitusjonene lagt til de regionale helseforetakene, alkoholproblemet skal oppfattes som en sykdom.

Det særegne med alkohol og andre rusgifter er også at de er behovs- og avhengighetsskapende og at den generelt sterke ruskulturen i samfunnet gir seg utslag i en tilbøyelighet til å flykte fra problemer heller enn å ta opp kampen. Ruskulturen gir ideologiske forklaringer på at du har lov til å drikke, og vil bli møtt med forståelse for det, når du er sint, opphissa, nervøs, i dårlig humør eller utafor på andre måter, alt sammen symptomer på at alt ikke er som det skal være.

Det skulle være unødvendig å nevne så mye om de helsemessige kostnadene som alkoholen forårsaker i arbeiderklassen. De er formidable. At alkohol skaper mye sosialt trøbbel blant arbeidsfolk er heller ikke ukjent. Motsetninger mellom kjønnene, alkoholrelaterte skilsmisser, alkoholpregede utblåsninger på fester og sammenkomster, mellom folk med grunnleggende felles interesser, alt sammen representerer en klar svekkelse av arbeidsfolks evne og vilje til innsats og kamp for felles interesser. I stedet tas frustrasjonen og aggresjonen ut som uenighet og ufred mellom individer. I tillegg bruker arbeiderklassen mange milliarder kroner i året på alkohol. At dette påvirker de økonomiske prioriteringene sterkt i mange arbeiderklassefamilier, behøver en ikke å tvile på. Enkelte undersøkelser antyder at ca. 25 prosent av alle barn som vokser opp, har så store psykiske problemer at de kunne ha hatt behov for behandling. Alkohol inngår ofte i årsaksbakgrunnen her. Mange barn som vokser opp med foreldre med avhengighetsproblemer får også en svært dårlig start, både generelt og ofte i forhold til egne rusgiftproblemer. Dagens alkoholbruk får altså også betydning for framtidas arbeiderklasse og dens evne og vilje til å forbedre sin framtid.

Til sammen utgjør de helsemessige, sosiale, psykologiske og økonomiske rusgiftskadene en klar passivisering av arbeiderklassen i forhold til dagskampen så vel som til dens mer langsiktige, historiske oppgaver. Kampen mot alkoholspredning og alkoholbruk må derfor være en viktig oppgave for enhver sosialistisk bevegelse.

Enda et moment i denne sammenhengen. Alkoholen er nå, sammen med de illegale stoffene, en klar årsakskilde bak filleproletariseringa av deler av arbeiderklassen. Det er en sammenheng som ikke bare går på avhengighet og utslagning. Denne filleproletariseringa er med og legger grunnlag for dannelsen av et kriminelt befolkningsskikt med forbindelseslinjer langt inn i borgerskapet. Alkohol- og narkotikabruk fremmer individuelle og lettvinte øyeblikksløsninger på problemer. Spill, narkotikaomsetning, spritsmugling, hjemmebrenning og salg, hallikvirksomhet og prostitusjon, pornografi o.l. ved siden av tradisjonell vinningskriminalitet er alt sammen fenomener som florerer innenfor dette skiktet, og er en del av dets livsmønster. At mange av disse aktivitetene går ut over arbeiderklassen økonomisk og sosialt, er hevet over tvil. At filleproletariatet i situasjoner har spilt en politisk reaksjonær rolle er også et faktum, som blant annet Marx og Engels beskriver i Manifestet, og Marx også flere andre steder. «Filleproletariatet, denne passive forråtning av det gamle samfunnets nederste lag, blir gjennom en proletær revolusjon her og der dradd inn i bevegelsen, men ifølge hele sin livssituasjon vil de dog være mer tilbøyelige til å la seg kjøpe for reaksjonære formål» (Manifestet). Tilsvarende beskrivelser er gitt av filleproletariatet i Marx: Klassekampene i Frankrike og Louis Bonapartes 18. Brumaire. Både Hitler og Mussolini rekrutterte blant filleproletariatet til sine brun- og svartskjorter. Asbjørn Elden har på en oversiktlig måte skildret filleproletære skikt i Norge som ble medløpere for NS før og under siste krig (Elden: Oppgjør, Oktober Forlag 1979).

For å holde sine kampmuligheter på topp, er det viktig for arbeidsfolk å hindre at dette skiktet på undersida vokser, slik at det kan spille reaksjonære roller, for eksempel som streikebrytere, som fotfolk i fascistiske bevegelser osv. Alkohol- og narkotikaspørsmålet blir her et kjernespørsmål.

Prostitusjon uten stoff og alkohol er så godt som umulig. Prostitusjon og hallikvirksomhet uten barer, restauranter og nattklubber med alkoholskjenking er vanskelig å tenke seg. Utslagning og degradering til filleproletariatet uten alkohol og stoff er også uvanlig. Det er altså sannsynligvis nær sammenheng mellom alkoholbrukens utbredelse og filleproletariatets størrelse og aktiviteter.

Fortsettelse i neste nummer av Røde Fane

av Arnljot Ask

USA var raskt ute med å anerkjenne republikken Armenia høsten 1991. De var også blant de første til å opprette ambassade i Jerevan. Og de har skaffa seg både politiske støttespillere i landet og økonomisk innflytelse, blant annet gjennom Verdensbanken og Pengefondet sine krav om motytelser. Russland har opprettholdt en betydelig økonomisk og politisk innflytelse i landet, og har også i dag to militærbaser der, i grenseområdene mot Tyrkia. Som utenriksminister Vatan Oskanian uttrykte det, da delegasjonen hadde møte med han; det føles ikke så betryggende å ha bare Tyrkias gode venn USA som buffer mot sin tradisjonelle erkefiende.

Begge disse hovedrivalene i regionen gjør hva de kan for å trekke det lille landet inn i sin innflytelsessfære. Armenia på sin side gjør hva de kan for å bevare mest mulig av sin nyvunne uavhengighet. Utenriksministeren kalte dette å følge en komplementær utenrikspolitikk. Det innebar å ha gode forbindelser til begge rivalene, samtidig som han også ga til kjenne at det var et langsiktig mål å bli en del av EU! Armenia her bedre forutsetninger for å mestre en slik balansekunst enn sine nærmeste naboer i Kaukasus. Det økonomiske minuset, at landet sjøl ikke sitter på de store olje-/gassreservene, og sannsynligvis heller ikke vil få transittledninger over sitt territorium, snus i denne sammenhengen til en fordel. Men allikevel, deres geografiske plassering gjør at de ikke kan vente å komme lettvint gjennom det farvannet som venter. Noen aktuelle meldinger fra de siste månedene illustrerer dette tydelig:

• 12. august kunngjorde BP at konsortiumet de er hovedaksjonær i (sammen med Statoil), i oktober ville vedta å bygge en gassrørledning til 3,2 milliarder US $ for å utvikle det gigantiske gassfeltet Shah Deniz (se artikkelen Norge i Kaukasus). Ledningen skal gå parallelt med oljerørledningen fra Baku til Ceyhan, men stanse opp i Erzurum i Tyrkia. Gassen dekker de svære behova som de tyrkiske energiplanene opererer med. Samtidig råder det stor usikkerhet om hvor store behov Tyrkia vil få framover -og hvor de vil ta gassen fra. Det er neppe en tilfeldighet at BP og Statoils ledning skal proklameres samtidig som det russiske Gazprom og det italienske ENI planlegger å åpne sin «Blue Stream»-rørledning tvers over Svartehavet, med russisk gass til det tyrkiske markedet!
• 15. august hevda den rusiske forsvarsministeren Ivanov at det var noen drepte separatister i Tsjetsjenia som hadde georgianske flyktningdokumenter. Det ble lagt fram samtidig som Russland krevde å få felles militærøvelse med Georgia i den såkalte Pankisi-kløften, hvor de hevder at Georgia hjelper tsjetsjenske terrorister. Georgia avviser Russlands påstander og hevder på sin side at Russland assisterer opprørerne fra Abkhasia, og at Russland går inn for å skape kaos i Georgia. De hevder også at Russland har krenka luftterritoriet til Georgia. Russland misliker sjølsagt sterkt Georgias nære bånd til USA, og det at de står fram som et viktig transittland for å få olje og gass fra Kaspihavet til Europa i konkurranse med Russlands transportruter. Fra sist vår av er også amerikanske soldater invitert inn i Georgia, for å være med i kampen mot det USA og Georgia klassifiserer som terrorister.
• 17. juli undertegna Armenia og Russland en avtale om at Russland ettergir en gjeld på 98 millioner US $ i bytte for overtakelse av fem statseide armenske bedrifter. Den viktigste av disse er varmekraftverket i Hrazdan som kan produsere ca 40 % av Armenias behov for elektrisitet. Men også en høyteknologisk bedrift og et par forskningssenter, som tidligere var knytta til Sovjets militær-industrielle kompleks, har betydning. Denne avtalen innebærer en viktig forsterking av Russlands innflytelse i den armenske økonomien og også et framskutt økonomisk brohode for Russland i hele Sør-Kaukasus. Samtidig ble nye avtaler om våpenleveranser inngått. Dette trekket fra Russlands side må sees i sammenheng med diverse framstøt fra USA sin side etter 11. september 2001.
• USA opphevet våpenembargoen mot Armenia og Azerbajdsjan tidligere i år, og jobber for å få ikke bare Georgia, men også Armenia, med på fellesøvelser med Nato-landene. I følge USA-representant på en internasjonal olje-/gasskonferanse i Tbilisi sist vår, var oppgaven her ikke minst å forberede forsvar av rørledningene i regionen.