av John Bellamy Foster

Denne artikkelen er dedisert til Paul Sweezy på 90-års dagen. Den er også ment som et personlig uttrykk for min overbevisning om at Monopolkapitalen (1966) av Paul Baran og Paul Sweezy fortsatt er det beste utgangspunkt for å forstå den historiske utviklingen til USA og andre avanserte kapitalistiske økonomier. Monopolkapitalen gir en omfattende analyse av kapitalakkumulasjon og krise rotfestet i teorier fra Marx, Keynes, Kalecki og Schumpeter. I denne artikkelen vil jeg ta utgangspunkt i denne analysen for å kommentere noen av de sentrale utviklingstrekkene i vår tids økonomi – i et nytt millennium preget av monopolkapitalens globalisering.

Økonomer har som alle vet, svært ulike syn på hvordan økonomien fungerer. Det viktigste skillet går mellom venstre og høyre – et skille med grunnlag i klasse. Men også på venstresida er det områder der det er skarpe uenigheter. En av disse er om hvor sentral den keynesianske revolusjonen er for utviklinga av den økonomiske teorien. Ga den revolusjonen i økonomisk tenkning som er forbundet med tenkere som Keynes og Kalecki, lærdommer som marxistiske økonomer bør betrakte som essensielle? En annen uenighet er om rolla til monopol og konkurranse. Hvor sentral er konsentrasjon og sentralisering av kapital for vår forståelse av hvordan kapitalismen fungerer i våre dager – ett århundre etter at marxister og andre radikale først reiste spørsmålet om monopolkapitalisme? Uansett hvilke abstrakte teorier en har – og alle teorier bygger pr. definisjon på en hvis grad av abstraksjon – ligger deres anvendbarhet i evnen til å forklare hverdagens virkelighet, samtidig som den gir den strategiske analysen som er nødvendig for praktiske revolusjonære løsninger.

Gjennom hele Monthly Reviews historie har bladet fremmet en teori som er kjent som monopolkapital- eller stagnasjonsteorien. Dette perspektivet, trukket opp i Baran og Sweezys Monopolkapitalen, argumenterer med at teorien til Marx om «loven om profittratens fallende tendens» ikke lenger var direkte anvendbar i den monopol-kapitalistiske økonomien som utviklet seg i begynnelsen av det tjuende århundret. Den måtte erstattes av en «lov om overskuddets tendens til å øke» – hvor overskuddet (surplus) var definert som forskjellen mellom lønna til produksjonsarbeiderne og den totalt tilførte verdien (value added). En avgjørende motsigelse i kapitalismen i dens monopolistiske stadium er derfor det økende overskuddet og de tilhørende problemene med å absorbere overskuddet. [1]

Det økende overskuddet og akkumuleringen av dette enorme overskuddet betyr at kapitalistiske selskap står overfor problemet med hvordan de skal anvende alt sammen, dvs. hvordan bruke oppsamlede kontanter til å skape mer profitt. Kapitalistene kan riktig nok bruke eller kaste bort noe av dette overskuddet til personlig forbruk. Men dette blir småtteri sammenlignet med størrelsen på det økende overskuddet. Så problemet blir fortsatt hvordan absorbere det virkelige og potensielt tilgjengelige overskuddet. Generelt blir svaret søkt i nye investeringer, men den slags ekspansjon av kapitalen blir møtt av forbruksbegrensninger som kommer av fordelingen av inntekt: hvem vil kjøpe den økte produksjonen? Nye epokegjørende oppfinnelser — som påvirker akkumulasjonen på linje med dampmaskinen, jernbanen og bilen – kunne muligens gi tilstrekkelig profitable investeringsmuligheter. Slike epokegjørende oppfinnelser er imidlertid historiske mer enn økonomiske faktorer som en ikke kan regne med vil opptre når de trengs og i den skala som er nødvendig for å absorbere overskudd. Til og med det overveldende nye området, datamaskiner/digital teknologi, har hittil bare absorbert en liten del av det massive økonomiske overskuddet som henger over økonomien. Utenlandske investeringer, som en gang ga utløp for overskuddet, har blitt en effektiv metode for å overføre overskudd fra periferien til senteret av det kapitalistiske systemet og forverrer problemet. Alt dette betyr at systemet har en sterk tendens i retning stagnasjon, som stammer fra dets manglende evne til å finne anvendelser for alt overskudd som virkelig og potensielt skapes i produksjonen. Dette blir delvis (men bare delvis) kompensert av forskjellige motvirkende faktorer, som kraftanstrengelser for å øke salget, utgifter til militæret og den finansielle ekspansjonen.

Som alle teoretiske perspektiv må dette testes mot virkeligheten, og modifiseres der det er nødvendig for å forklare endrede historiske betingelser. I det som følger, vil jeg prøve å vise konkret ved å fokusere på nåværende historiske utviklingstrekk, hvorfor jeg mener at denne generelle tilnærmingen er avgjørende for å forklare de økonomiske forholdene i våre dager – i begynnelsen av det nye millennium.

Festen

Det første en merker seg når en ser på det som rører seg i dagens økonominyheter, er at storselskapene flommer over av økende profitt. De siste månedene av 1999 var pressen euforisk da det ble klart at «festen» – med referanse til den nåværende perioden med ekstraordinært høye profitter – ville fortsette inn i det nye årtusen. I sin kvartalsvise resultattavle midt i august erklærte Business Week at «Amerikanske selskapers profitt cruiser i høy fart (….) Profitten for de 900 firmaene på Business Week resultattavle steg gledelige 28% i løpet av årets andre kvartal, det beste resultatet siden siste periode av 1996.» Hva var drivkrafta til ekspansjonen i denne seine fasen i oppgangskonjunkturen? Det hadde det samme magasinet oppgitt to uker tidligere til å være det faktum at selskapene flommet over av kontanter, med 851 millioner dollar i inntekter som blei pløyd tilbake i bedriften. I desember 1999 blei det sagt i forretningsverdenen at USAs økonomi gikk ut av årtusenet med en suksess som savner sidestykke. [2]

Det er vel unødvendig å si, men den store festen på den økonomiske tinden av samfunnet er en eksklusiv affære. Veksten i rikdom på toppen som Business Week fortalte sine næringslivslesere om, har blitt akkompagnert av en relativ nedgang i inntekt og andel av rikdommen på bunnen – med svært lite økning i realinntekta blant lønnsarbeidere. En meningsmåling av Harris på slutten av 1999 viste at mesteparten av USAs befolkning mente at de ikke hadde nytt godt av det som nå, i følge National Bureau of Economic Research, er det lengste konjunkturoppsvinget i nasjonens historie. Det har vart siden mars 1991. Resultatet er neppe overraskende med lønninger som knapt har rikket seg og når det bare er en femtedel av befolkningen som har eiendeler på aksjemarkedet utover pensjonsfond. «Det viktigste skillet,» erklærte Business Week i 27. desember utgaven 1999:

«… ser ut til å gå mellom amerikanere som får en ekstra inntektsøkning fra aksjemarkedet eller av en dot.com-arbeidsgiver, og alle andre. Faktisk har den mest slående utviklingen i den nye økonomien for mange vært slutten på 40-timers uka: amerikanerne tilbringer nå flere timer på jobb enn arbeidere i noe annet industrialisert land. Men veksten i reallønn pr. time har sunket fra 4,3% årlig rate i 3. kvartal 1998 til 2,3% i år (…) Dette kan forklare hvorfor 51% av amerikanerne føler seg snytt av arbeidsgiveren, i følge en ny studie fra Opinion Research Corp. International.»

Business Week advarte faktisk sine næringslivslesere om at de 52% av befolkningen som i følge den samme meningsmålingen fra Harris’ viste sympati med de som protesterte i Seattle, reagerer på virkelige økonomiske problemer og at protestene raskt kan flytte seg i stor skala fra gatene til arbeidsplassene.

Monopolkapitalen og overskuddets tendens til å øke

Men motsigelsene i økonomien er mye mer akutte enn en gjennomlesing av næringslivspressen skulle få en til å tro. De har med hele utviklingen av akkumulasjonen under monopolkapitalismen å gjøre. En måte å begynne og forstå de forholdene som økonomien i USA nå blir stilt overfor, er å se mer konkret på det økonomiske overskuddet som blir skapt av samfunnet.

En punktvis oppstilling av det totale økonomiske overskuddet, som tar med alle relevante komponenter fra offisielle regjeringsoverslag over nasjonale inntekter og utgifter, er en vanskelig oppgave som vi sjølsagt ikke kan prøve på her. Likevel, i en ekstremt forenklet utgave av en slik analyse, kan selskapenes profitt pluss avskrivninger pluss netto renter taes som en første tilnærming til det virkelige økonomiske overskuddet. Denne utelukker imidlertid mange element som egentlig inngår i overskuddet, som utgifter til markedsføring. Dette beløper seg nå til mer enn en billion (en million millioner) dollar i året. [3] Når vi ser på utviklinga av det økonomiske overskuddet, målt på denne begrensede måten, oppdager vi at den andelen overskuddet utgjør av hele verdiskapningen er økende. Den gjennomsnittlige årlige prosenten som profitt pluss avskrivninger pluss netto rente for næringslivet utgjør av bruttonasjonalproduktet, økte fra 14,2% i perioden mellom 1946 og 1973 til 14,7% mellom 1974 og 1998. Videre, selskapenes profitt pluss avskrivninger pluss netto rente regnet som prosent av BNP steg til sitt høyeste nivå noensinne, 16,6% i 1997. Dette er for første gang etter den andre verdenskrig over 16,1% som var nivået som blei oppnådd i 1929 (året for det store krakket) og over toppnivået fra verdenskrigen, som var 16,5% i 1942. [4] Dette gir en sterk antydning om at problemet med økende overskudd på ingen måte har blitt mindre de seineste tiårene, og er uløselig knyttet til monopolkapitalismen når den går inn i det nye millennium.

Styrken i tendensen til økende overskudd kan spores historisk, som vi har sett, til endringer som inntraff da systemet utviklet seg fra fri konkurranse til sin monopolistiske fase – dvs. forandringen fra en økonomi som i hovedsak besto av små familiebaserte firma til en økonomi som er dominert av store monopolistiske (eller oligarkiske) selskap. Konkurranse avler monopol og monopol avler konkurranse – men i et historisk utviklende mønster. Konkurransen, heller enn å forsvinne under monopolkapitalismen, blei på noen måter mer intens. Konkurransen om produktivitet og innovasjon – jaget etter å oppnå de laveste kostnadene – bare økte. Nye dominerende former for konkurranse oppsto også, spesielt de som er forbundet med markedsføring – målretting, produktutvikling, annonsering og salgsframstøt.

Men på områder som pris, produserte goder og investeringer blei konkurransens natur endret som et resultat av konsentrasjon og sentralisering av kapital. Dette skilte klart monopol-kapitalismen fra frikonkurranseperioden som gikk forut for den. Med framveksten av storselskapene var det ikke lenger priskonkurranse i virkelig forstand innafor modne monopolistiske industrier. Dette i motsetning til innen nye industrier, der en utskillingsprosess oppstår (som innen datamaskiner og digital teknologi generelt), og innafor industrielle sektorer som ligner på firmaene fra det tidligere konkurransestadiet.[5] Megaselskap har en tendens til prissamarbeid som Joseph Schumpeter sa, i en prosess med indirekte hemmelig forståelse/samarbeid, der de opptrer som prismakere mer enn pristakere. Prisene på ferdigvarer på modne monopolistiske markeder tenderer mot å gå bare en vei: oppover. Derfor har inflasjon (om den er 2-siffret eller på mer moderat nivå) blitt karakteristisk for monopolistisk kapitalisme. Prisdeflasjon (nedgang), som en gang var ganske normalt under kapitalismen, har i stor grad forsvunnet i «modne» industrier og i gjennomsnitt i systemet som helhet etter framveksten av «Big business».[6] Og dette gjelder på tross av det faktum at prisene på råvarer, spesielt fra den tredje verden, har en tendens til å bli presset nedover (ja, til å bli tatt av en deflasjonsspiral) – en konsekvens av hvordan det imperialistiske systemet fungerer.

Det at det blir mindre priskonkurranse i systemet som helhet, har sitt motstykke i måten produksjon og investeringer blir fastsatt på. Et stort firma vil ikke senke prisene når de blir stilt overfor en nedgang i etterspørselen, slik som i frikonkurranseøkonomien. De vil heller tendere til å senke produksjonen og øke mengden uutnyttet produksjonskapasitet for å forsvare fortjenestemarginen. Som et resultat vil investeringer, som er styrt av forventninger, tendere mot å bli regulert mer enn noe annet av nivået på uutnyttet produksjonskapasitet – og av forventet profitt på nye investeringer i fabrikker og maskiner om denne kapasiteten skulle bli øket. Empiriske studier har konsekvent vist at det bare er når kapasitetsutnyttelsen stiger over 85% i økonomien som helhet, at det ansporer til nasjonale investeringer; men dette er en prosess som begrenser seg selv, siden nye investeringer betyr vekst av ekstra produksjonskapasitet, som må finne et marked – investeringer tenderer slik på sikt til å føre til ledig kapasitet.

I denne merkelige delvis regulerte monopolkapitalens verden er det ikke lenger noen konkurranse på liv og død som truer overlevelsen for modne kapitalistiske selskap (selv om fusjoner og sammenslåinger for å oppnå større monopolmakt er vanlig). De gigantiske selskapene som dominerer våre dagers økonomi, er heller engasjert i kamp om relative markedsandeler. Sjøl om konvensjonelle lærebøker i økonomi fortsatt sier at eksistensen av perfekt konkurranse garanterer at økonomisk profitt er kortlivet eller ikke-eksisterende, får store firmaer i den virkelige verden av seinkapitalisme ikke bare vedvarende profitt, men det er et hierarki av profittrater mellom firmaene. Det er på mange måter fortsatt en konkurransepreget verden for selskapene, men målet er alltid å skape eller beholde monopolmakt – dvs. makt til å skape høy, vedvarende profitt gjennom et påslag på de primære produksjons-kostnadene. [7]

Produksjon og absorpsjon av overskudd

Formålet her er å forklare hvordan monopolkapitalens vekst er forbundet med slike fundamentale tendenser som økende overskudd og økonomisk stagnasjon, og hvordan dette skaper ulike forvrengninger i måten den kapitalistiske økonomien er antatt å fungere på (- i følge sine egne ideelle forestillinger). Det er da nyttig å se på verker av den post-keynesianistiske økonomen Myron Gordon. Hun har utviklet en empirisk analyse av akkumulasjonens underliggende mønster, med fokus på nivået av verdiøkningen i forhold til lønningene til produksjonsarbeiderne.[8] Gordon viser at, mens forholdet mellom verdiøkningen og lønna til produksjonsarbeidere i årene 1899 til 1949 svingte rundt 2,50, steg det ganske jevnt til 5,25 mellom 1949 og 1994, altså til mer enn det dobbelte av 1949-verdien. [9] Dette betyr at det er en vekst i forholdet mellom overskudd og produksjonsarbeiderlønn slik det fastlegges på produksjonsnivået.

Forandringene i ansettelsesstruktur i produksjonsbedriftene, fra å være primært innretta på ansettelse av produksjonsarbeidere til en struktur der det er mange flere arbeidere utafor produksjonen enn produksjonsarbeidere, er nært knyttet til dette økende overskuddet innafor produksjonen og til søking etter monopolmakt og -profitter. Gordon bemerker at ved begynnelsen av det tjuende århundre: «var produksjonsbedrifter (…) primært hvis ikke fullstendig, engasjert i produksjon. Ved slutten av århundret var deres primære aktivitet søken etter monopolmakt. Det store moderne firma pådrar seg utgiftene ved et vidt spekter av aktiviteter utafor produksjonen med den hensikt å opprettholde eller øke sin monopolmakt. Disse kan følgelig kalles monopolaktiviteter. Hensikten med monopolmakten er å øke marginene for firmaets produkter og å øke salget av produktene til disse prisene. Aktivitetene inkluderer forskning og utvikling for å forbedre eksisterende produkter, oppdage nye produkter og redusere produksjonskostnadene. De inkluderer salg og annonsering for å øke salget og påslaget på produksjonskostnadene. De inkluderer et forhold til arbeiderne der de skal overtales eller skremmes til å produsere mer eller akseptere lavere lønn. De inkluderer bidrag til politiske partier, lobbyvirksomhet og korrupsjon av regjerings/statstjenestemenn for å få tilgang til naturressurser på gunstige vilkår og andre fordeler fra regjeringen. De inkluderer ansettelse av advokater, bokholdere og finansmenn for å unngå skatt og omgå skatteregler og for å påvirke skattelovgivinga. Jeg kunne fortsatt. Disse handlingene kan være harmløse utover kostnadene og konsekvensene med hensyn til fordeling av inntekt. De kan være gunstige i den grad produktiviteten økes, eller ondartet i sine konsekvenser for samfunnet. Uansett, det de har til felles er søking etter den profitt som kan oppnås ved monopolmakt. [10]

I tillegg til utgifter i jakta på monopolmakt som sådan, er det også utgifter som kan sees på som skjult profitt – som de enorme inntektene (inkludert reserver for fallskjermer og pensjon) som settes av til topplederne. Selv om de behandles som «kostnads fratrekk» før profitten beregnes, er dette opplagt en del av det økonomiske overskuddet. De overdådige belønningene til firmaenes toppledere og deres snyltegjester kan i stor grad være betaling for vellykket jakt på monopolmakt, det umiddelbare målet for dagens «strategiske ledelse».

«Monopolarbeidere» definerer Gordon som alle ansatte arbeidere minus produksjonsarbeidere, altså er det ekvivalent med arbeidere utafor produksjonen. [11] Mellom 1899 og 1949 økte antall «monopolarbeidere» mer enn dobbelt så raskt som produksjonsarbeidere. Fra 1949 til 1994 stagnerte veksten av produksjonsarbeidere (fallende mot slutten av perioden), mens den gjennomsnittlige årlige veksten i «monopolarbeidere» var ca. 2%.

Et konkret eksempel på den radikale endringen som finner sted i dette henseendet i store selskaper, kan sees i tilfellet Microsoft. I regnskapsåret 1997 hadde Microsoft totale salgsinntekter på 11,4 milliarder dollar, mens arbeids- og materialkostnader i produksjonen bare var 1,1 milliard dollar. (Forskning og utvikling var på 1,9 milliarder dollar, salg og markedsføring 2,9 milliarder dollar, generell administrasjon 362 millioner dollar og brutto profitt/ bruttofortjeneste før skatt 5,3 milliarder dollar.) Direkte produksjonskostnader (arbeid og materiellkostnader i produksjonen) sto altså for mindre enn 10% av salgsinntektene, mens profitt utgjorde 47% av salgsinntektene. Resten var kostnadene ved å søke monopolmakt. De 5,3 milliardene dollar i profitt blei tjent med en total investering i utstyr, inventar og bygninger på mindre enn 2 milliarder dollar. [12]

Microsoft kan virke som et ekstremt eksempel – men som det ledende høyteknologifirmaet i verden, reflekterer det også den ekstreme retningen som kapitalen generelt tar. Dessuten er fenomenet ikke begrenset til programvarefirmaer eller dot.com-selskaper. Nike, for å ta ett eksempel til, har satt ut nesten all produksjon på underkontrakter til eiere av fabrikker i Kina, Indonesia og Vietnam. Titusenvis av arbeidere i Asia ansatt av disse underkontraktørene produserer sko som selges av Nike, som slik er fri til å vie nesten alle sine ansatte til å søke monopolmakt. I 1992 inkluderte Nikes lønningsliste åtte tusen folk på verdensbasis, og nesten alle i ledelse, salgsfremmende tiltak eller annonsering for Nikes «kuule» merkevareprodukter.

Det økonomiske overskuddet som skapes på dette viset, er enormt i likhet med kostnadene ved Nikes jakt på monopolmakt. I 1992 fikk Michael Jordan 20 millioner dollar av Nike for å promotere Nike sko. Dette var like mye som hele lønnsbudsjettet for de fire indonesiske fabrikkene som er involvert i produksjon for Nike. De i hovedsak kvinnelige arbeiderne tjener noen ganger så lite som 15 cent i timen, mens de jobber elleve timers dag. Fram til 1996 hadde forholdene for disse arbeiderne bare forbedret seg lite; tjuefem tusen arbeidere produserte sytti millioner par sko årlig (hvert av disse blei solgt for mellom $45 og $100 i Nord-Amerika) og fikk gjennomsnittlig 2,23 dollar dagen, ofte med 6 timer tvungen overtid. I Vietnam, dit Nike hadde satt ut mye av produksjonen sin på underkontrakter i slutten av 1990-åra, var forholdene ennå verre. I 1997 var de fleste av de 35000 arbeiderne som produserte Nike sko i Vietnam, kvinner som arbeidet 12 timers dag for en lønn på 2 dollar pr. par sko. Når Nike blir kritisert for arbeidsforholdene i fabrikkene som produserer skoene, har de svart at de bare er et markedsføringsfirma, ikke involvert i produksjon. Med ordene til Nikes visepresidenten for Asia: «Vi kan ingenting om fabrikasjon. Vi er markedsførere og designere». [13]

Nike er et ekstremt eksempel, hovedsakelig på grunn av i hvor stor grad de har gått til outsourcing og kontraktsutsetting av produksjonen. Vanligvis er direkte investeringer i produksjon sett på som avgjørende ved fabrikasjon, siden muligheten til å produsere økonomisk overskudd ligger i produksjonen og i nyutvikling/innovasjoner som oppstår på dette nivået. Likevel har et generelt skifte av fokus fra produksjon til markedsføring og finans, vært et sentralt element i utviklingen av store firma gjennom det siste århundret. Så tidlig som i 1939, i en sak for det føderale konkurransetilsynet (Federal Trade Commission Inquiry), avslørte General Motors at en Chevrolet som blei solgt for 950 dollar, hadde produksjonskostnader på rundt 150 dollar, mens resten gikk til markedsføring, distribusjon og profitt. [14]

Fusjoner og finansiell spekulasjon

Det økonomiske overskuddet som skapes av foretakene, ifølge den forangående analysen, blir økt av jakten på monopolmakt. Og jakten på monopolmakt skaper sine egne kostnader, som i økende grad dominerer foretakenes balanse. Utgiftene knyttet til jakten på monopolmakt omfatter ikke bare markedsføring, de inkluderer også absorpsjon av overskudd gjennom metoder som fusjoner, sammenslåinger og finansspekulasjon. Når det økonomiske overskuddet øker, øker fusjonene hvis mål er jakten på en økende grad av monopolmakt gjennom konsentrasjon og sentralisering av kapital. Kapital som kunne blitt brukt til investeringer, brukes i stedet opp til å kjøpe og selge bedrifter – et konkurransejag som blir mer og mer desperat ettersom det blir mer globalt. De to største fusjonsbølgene i historia er de som forbindes med begynnelsen og slutten av det tjuende århundret. «Målt i forhold til størrelsen på økonomien,» i følge Økonomisk rapport til presidenten, 1999, «kommer bare bølgen av trustdannelser ved århundreskiftet i nærheten av det nåværende nivået på fusjonsaktivitet.» Verdien av fusjoner og oppkjøp bare i USA i 1998 oversteg 1,6 billioner dollar. Selskapsfusjoner og oppkjøp økte med en rate på nesten 50% pr år hvert år utenom ett mellom 1992 og 1998. Globalt blei fusjoner verdt mer enn 2 billioner dollar annonsert i løpet av de 3 første kvartalene av 1999. [15] De ledende sektorene i denne fusjonsbølgen har vært høyteknologi, media, telekommunikasjoner og finans, men megafusjoner har også forekommet innafor grunnleggende produksjon.

Det er ikke bare den kvantitative størrelsen på fusjonene og oppkjøpene som teller, men også typen og formålet. Mange av disse fusjonene er, som det blir bemerket i Økonomisk rapport til presidenten, «synergisøkende fusjoner», der store foretak søker stordriftsfordeler ved å gå inn i nært beslektede markeder. Videre, mens den store fusjonsbølgen ved begynnelsen av det tjuende århundret først og fremst var innrettet på kontroll med en overveldende del av det hjemlige markedet for 3 til 4 selskap, har våre dagers fusjonsstrategi dreid seg mot å konsolidere en betydelig andel av internasjonale markeder gjennom: (a) etablering av produksjonsmuligheter i andre industrialiserte land (der de største markedene finnes), og (b) oppkjøp og fusjoner på tvers av grensene.

Fusjonen i 1998 mellom Daimler Benz og Chrysler som skapte et selskap på 130 milliarder dollar, DaimlerChrysler, som Business Week kalte «den første globale bilkolossen», er et illustrerende eksempel. Det var et forsøk på å konsolidere en global markedsposisjon i en industri der det er «produksjonskapasitet til å bygge minst 15 millioner biler mer enn det kan selges hvert år». I følge markedsanalytikere fra McGraw-Hill er en slik konsolidering innafor bilindustrien på verdensbasis uunngåelig. Antallet ledende bilfirma i verden er ventet å synke til halvparten, fra 40 til 20 i løpet av de første 10-åra i dette århundre. [16]

Daimler-Chrysler-fusjonen blei fulgt opp forrige år av Fords overtakelse av Volvo. Dessuten øker takten på globaliseringen innafor monopolkapitalen i bilindustrien. I følge The Wall Street Journal 4. februar i år:

«Verdens to største bilselskaper er i ferd med å gå inn i en budkrig om en insolvent sørkoreansk bilprodusent – og resultatet av dette kan avgjøre hvilken som blir Nummer 1.

Ford Motor Co. har til hensikt å ta kampen opp mot General Motors Corp. I auksjonen om Daewoo Motor Co. bekreftet styreformannen i Ford, W. Wayne Booker, etter weekenden forrige ukes spekulasjoner om Fords planer. GM startet auksjonen da de tilbød rundt 6 milliarder dollar for mesteparten av Daewoos aktiva. Informerte kilder sier DaimlerChrysler AG også seriøst vurderer å delta i kampen. En talsperson for DaimlerChrysler ville ikke kommentere dette.»

Hvorfor er verdens største bilprodusenter så sterkt interessert? Ved første blikk er Daewoo Motor knapt verdt en slik oppmerksomhet. De skylder 16 milliarder dollar som det ikke kan betale, har bilfabrikker i noen av de merkeligste utposter, og deres amerikanske markedsførere har gitt ut en brosjyre som åpner med spørsmålet: «Dae-who?»

Men striden dreier seg om verdensdominanse. Fords rekke av overtakelser i 90-åra – kronet med kjøpet av Volvo for et år siden – har satt det i en posisjon til å kunne ta igjen GM som verdens ledende bilprodusent. Det firmaet som får Deawoo Motors årlige kapasitet på verdensbasis på omtrent 2 millioner biler har potensial til å bli størst. Til tross for at den nåværende fusjonsbølgen, som foranstående eksempel klart viser er innrettet på det globale snarere enn nasjonale marked, så er det underliggende målet velkjent. Som Michael Mandel, økonomiredaktør i Business Week, erklærte i oktober 1999, «De gamle markedssannhetene består: Når konsentrasjonen øker, er det lettere for de gjenværende spillerne å øke prisene. Innafor kopperindustrien har utsiktene til konsolidering bidratt til en prisøkning siden midten av juni på over 20% for kontrakter med levering i framtida (futures)».[17]

Det som nå er den største fusjonsbølgen i den kapitalistiske historia, forandrer raskt det globale konkurransemiljøet. Allerede i midten av 1990-åra sto de 300 største selskapene i verden for 70% av direkte utenlandsinvesteringer og 25% av verdens kapital. De 10 største telekommunikasjonsfirmaene kontrollerer nå 86% av et verdensmarked på 262 milliarder dollar – og analytikere forventer at antall gigantiske telekommunikasjons-firma som kontrollerer dette verdensmarkedet, blir halvert tidlig i dette århundret. Rivaliseringa mellom de gigantiske selskapene blir intensivert på det transnasjonale nivået ettersom selskapene prøver å karre til seg større og større deler av verdensmarkedet. [18]

Grunnlaget for den nåværende voldsomme fusjonsbølgen kan forståes bedre ved å undersøke måten selskapene finansieres på. Til tross for at det fortsatt ofte hevdes i lærebøker i økonomi at hovedhensikten både med å utstede nye aksjer og obligasjoner er å finansiere investeringer i produksjonskapasitet, så er dette langt fra tilfelle. I 1980-åra lånte selskaper i USA mye, ikke for å finansiere realinvesteringer (som de fortsetter å finansiere av bruttoprofitten), men i den hensikt å kjøpe tilbake egne aksjer (for å drive opp verdien av aksjene) og finansiere overtakelser. Denne opplåningen var altså innrettet på spekulative oppkjøp av eksisterende verdier med forventning om kursgevinster, og når det gjelder overtakelser, å skape nye monopolsituasjoner gjennom «synergi».

Wall Street

I 1990-åra har det skjedd en intensivert «avledning» av selskapenes fonds til Wall Street, men firmaene har i økende grad brukt egen profitt til disse formål heller enn lån. (Men de fortsatte også å låne som en defensiv taktikk mot fiendtlige oppkjøp). Den spekulative bobla som er forbundet med Internett og spesielt Nasdaq (se forklaring helt bak) har skapt en situasjon så fjernt fra virkeligheten ved den første måneden av år 2000 at den digitale giganten American Online (AOL) var i stand til å kjøpe Time Warner i en 183 milliarder dollar handel. Dette var den største (når dette skrives ennå ikke aksepterte) fusjonen i historia. Og AOL var i stand til å gjøre dette til tross for det faktum at de bare har 20% av de årlige salgsinntektene og 15% av arbeidsstokken til Time Warner. [19]

Vi er i økende grad stilt overfor en verdensøkonomi som styres av finansiell spekulasjon og forsøk på å skape global monopol– (eller oligopol- ) makt. Dette ledes an av media og telekommunikasjon og det sprer seg ut over alle sektorer av produksjonen. I denne forskyvinga mot en mer global arena, er det en sannsynlighet for økende valuta- og handelskriger mellom kapitalblokkene, til tross for at kjernekapitalen prøver å forebygge trøbbel ved å etablere nye organer som skal lage regler på det internasjonale nivået, slik som Verdens handelsorganisasjon (WTO). Men virkelig makt finns ikke i slike overnasjonale regelskapende organer (som aldri kan bli en «kapitalens internasjonale»), men hos virkelige stater og selskaper.

USA og verdenskonkurranse

I denne tidsalderen med kapitalens globalt ekspanderende kretsløp har USA i hovedsak vært i stand til å bestemme farten. Årsaken til denne fordelen for USA ligger ikke bare i dollarens spesielle rolle; dets militære makt; de amerikanske selskapenes evne til å posisjonere seg strategisk i globale markeder og oppnå oppsiktsvekkende prispåslag (bevis på monopolmakt); eller dets posisjon som tilfluktsted for utenlandsk kapital. Den ligger også i den lave økningen i lønnskostnader pr. produsert enhet i produksjonen i USA i forhold til i produksjon i andre kapitalistiske land. Dette kan sees av tabellen nedenfor. Med unntak av USA og Canada, har alle G-7 landene tosifret prosentvis lønnskostnadsvekst fra 1985 til 1990, justert for valutakurs. Dessuten beholdt USA en lavere økning i lønnskostnader pr. produsert enhet i perioden 1990 til 1998, justert for valutakurs, enn de to største konkurrentene: Japan og Tyskland.

Gjennomsnittlig årlig endring av lønnskostnader pr. produsert enhet i industrien.
G-7 landene: Basis US Dollar.

Kilde til tabellen: United States Department of Labor, Bureau of Labor Statistics: «Internasjonal sammenlikning av utviklingen i produktivitet og lønnskostnader pr produsert enhet i industrien 1998», News, 27. august 1991, tabell D, side 11. Lønnskostnader pr produsert enhet inkluderer både direkte og indirekte betaling til ansatte. Direkte betaling inkluderer lønn og gasje (omfatter også betaling til ledelsen i selskapet), feriepenger, tips, bonuser etc. Indirekte betalinger inkluderer arbeidsgivers andel av lovpålagt forsikring og bedriftsinterne eller private trygdeordninger, inkludert sosialtrygd, privat pensjon og helse- og velferdsordninger og kompensasjon til arbeidere for ulykker.

Lønnskostnader pr. produsert enhet er en mer omfattende indikator for internasjonal konkurranseevne enn vekst i arbeidsproduktivitet, som den delvis gjenspeiler. Herav følger, sier analytikerne fra Byrået for Arbeidslivsstatistikk (Bureau of Labor Statistics), at det er den relativt langsomme veksten i lønnskostnader pr produsert enhet i USA som viser den avgjørende konkurransefordelen som er oppnådd av USA i forhold til dets viktigste konkurrenter i perioden etter 1985.[20] Det kan ikke være tvil om hva den grunnleggende kilden til denne fordelen er: i effektiviteten i klassekampen mot arbeiderne i USA. I følge en forskningsstudie har realverdien etter skatt av timelønn for produksjonsarbeidere i USAs økonomi sunket med nesten 14% mellom 1977 og 1995. [21] Den nåværende ekspansjonen har blitt ledsaget av økende angrep på fagforeningene; vekst i «ikke standard ansettelse» (der deltid og andre usikre ansettelsesformer utgjør en større og større andel av den totale sysselsettinga); lengre arbeidsdag; og nedskjæringer i statens utgifter til menneskelig velferd. I denne kampen for å senke gulvet har kapitalen i USA spilt en ledende rolle og dens viktigste konkurrenter beveger seg i økende grad i samme retning.

Den samme generelle prosessen som finner sted i økonomien i USA, skjer også globalt på en mye større og mer polarisert skala. Det Harry Magdoff nevnte i Imperialismens tidsalder allerede i 1969 er enda mer åpenbart i dag (selv om det nå gjelder for de gigantiske selskapene i mange stater): «Det er det erklærte målet til disse internasjonale firmaene (USAs multinasjonale) å oppnå den laveste produksjonskostnaden pr. enhet på verdensbasis. Det er også målet deres, sjøl om det kanskje ikke sies åpent, å komme ut som vinneren i fusjonsbevegelsen i det europeiske fellesmarkedet, og å kontrollere like stor andel av verdensmarkedet som de gjør i markedet i USA.» I virkeligheten er det en «grunnleggende enhet» mellom USAs økonomi og dens utenriksøkonomiske politikk. I følge konsensus mellom de dominerende selskapene går kamp mot hjemlig arbeiderklasse hånd i hånd med kamp mot andre kapitalistiske blokker og med kamp mot den allerede superutbyttede arbeiderklassen i tredje verden. I hvert enkelt tilfelle er målet snever søken etter lave produksjonskostnader, økende profittmarginer, kapitalverdiøkning og global monopolmakt – på bekostning av alle andre interesser og verdier. [22]

Denne «grunnleggende enhet» i systemets akkumulasjonsjag på alle nivåer på begynnelsen av det tjueførste århundre skjuler dets egne indre antagonismer. Anti-WTO protestene i Seattle kan signalisere det fakta at festen for kapitalen ved dette historiske tidspunkt nesten er over – på mer enn en måte.

Ordforklaring:

Nasdaq er et system for notering av aksjekurser for National Association of Securities Dealers (NASD), som gir sanntids børsnoteringer for aksjer til meglere over hele verden. Det er et salgssystem for aksjer som ikke er notert ved New York Stock Exchange (NYSE), men ved NASD og som selges OTC (over-the-counter – over desk, i realiteten via data). Kravene til selskaper for å bli notert her er ikke så strenge som ved NYSE. Aksjer her inkluderer Microsoft og Intel. Navnet kommer av at det er et automatisert børsnoteringssystem (automated quotationsystem), altså NASDaq = Nasdaq. (Min anmerkning, Kjell Johansen)

Fotnoter:

[1] Paul A. Baran og Paul M. Sweezy, Monopoly Capital (New York: Monthly Review Press, 1966 – norsk utg. Pax 1971), s. 125. Det må understrekes at når de refererer til «tendensen til stigende overskudd», så har Baran og Sweezy på ingen måte ment å presentere dette som en streng lov (iron law), dvs en som ikke er utsatt for motvirkende faktorer som modifiserer og lindrer dens effekt. Tvert imot legger de hele tida vekt på at dette bare er en tendens (eller tendensiell lov) som ikke kan studeres uavhengig av slike motvirkende faktorer.

[2]Business Week, August 16, 1999, s. 88-90, August 2, 1999, s. 28-31 og Desember 27, 1999, s. 52-55.

[3]Kevin J. Clancy og Robert S. Shulman, Across the Board (Oktober 1993), s. 38, og Marketing Myths that are Killing Business (New York: McGraw Hill, 1994), s. 140, 171.

[4]National Income and Product Accounts of the United States, vol. 1, Tables 1.1 and 1.16; and U.S. Commerce Department, Survey of Current Business, vol. 79, no. 8 (August 1999), s. D2 and D5. Jeg vil takke kollega og venn Michael Dawson for den opprinnelige analysen av disse dataene. Det må bemerkes at avskrivning av og til blir sett på som en kostnad som skal trekkes fra før en kommer til netto profitt, men i praksis er avskrivninger (hvis mengde har økt voldsomt pga økende skattemessige avskrivninger) del av det sosialt akkumulerte fond (eller totale økonomiske overskudd) som er tilgjengelig for kapitalen og derfor må inkluderes i overskuddet. Med andre ord de passende kategoriene for å analysere akkumulasjonen er brutto profitt, brutto sparing/ overskudd og brutto nasjonalprodukt (som alle inkluderer avskrivinger) heller enn netto profitt, netto sparing og netto nasjonalprodukt. For en mer detaljert diskusjon av disse spørsmålene og en mye mer omfattende empirisk behandling av overskuddets tendens til å øke, se Michael Dawson and John Bellamy Foster, «The Tendency of Surplus to Rise, 1963-1988,» i John B. Davis, ed., The Economic Surplus in Advanced Economies (Brookfield, Vermont: Edward Elgar, 1992), s. 42-70. En sterkt forkortet versjon av denne undersøkelsen blei publisert med samme tittel i Monthly Review, vol 43, nr. 4 (September 1991),s. 37-50. For en grafisk framstilling som viser overskuddets tendens til å øke, se Michael Dawson and John Bellamy Foster, «Is There an Allocation Problem?: Accounting for Unproductive Labor,» Science & Society, vol. 58, nr. 3 (Fall 1994), s. 323

[5]Både monopolistiske og konkurranseutsatte sektorer av økonomien fortsetter å eksistere side om side, men de gigantiske selskapene, som i stor grad er i stand til å kontrollere nivået på priser, produksjon og investeringer er det typiske firma på en dynamisk måte innafor monopolkapitalistisk økonomi. Natural Resources Committee, ledet av Gardiner Means, merket seg forskjellen i prisstruktur mellom monopolistiske og konkurranseutsatte industrier , i sin rapport «The Structure of the American Economy»(1939) skrev de at uttrykket «monopol» kunne brukes «for å referere til situasjoner der en individuell produsent eller en gruppe produsenter i samforstand har nok kontroll over prisene til å gjøre monopol profitter mulig, dvs profitter over det nivå som er nødvendig for å få til nye investeringer i andre industrier som ikke er underlagt monopolkontroll.» Tilsvarende, «en situasjon blei generelt sett klassifisert som konkurranseutsatt hvis det er for lite kontroll over prisene til å gjøre monopolprofitt mulig.»

[6]Se Harry Magdoff, «A Note on Inflation,» i John Bellamy Foster og Henryk Szlajfer, ed. The Faltering Economy: The Problem of Accumulation Under Monopoly Capitalism (New York: Monthly Review Press, 1984), s. 118-23. Det store krakket var sjølsagt et unntak fra inflasjonstendensen under monopolkapitalismen.

[7]Konkurranse som har som primært mål utvikling av monopolmakt (oppnåelse av overskuddsprofitt eller monopol renter) gjennom monopolisering av visse teknologier og markeder, er noen ganger kjent som «Schumpetersk konkurranse» og korresponderer tett med slik begrepet konkurranse blir brukt innenfor næringslivet i våre dager. Se James Galbraith, Created Unequal: The Crisis in American Pay (New York: The Free Press, 1998), s. 40-42.

[8]Myron Gordon, «Monopoly Power in the United States Manufacturing Sector, 1899 to 1994», Journal of Post Keynesian Economics, vol. 20, nr. 3 (Spring 1998), s. 323-25. Gordons analyse er inspirert av Michal Kaleckis begrep; «grad av monopol», definert som (pris) påslaget ut over gjennomsnittlige direkte produksjonskostnader. Om forholdet mellom Kaleckis analyse og den til Baran og Sweezy se John Bellamy Foster, The Theory of Monopoly Capitalism (New York: Monthly Review Press, 1986).

[9]Gordon, «Monopoly Power»,s. 323-25. Kategorien produksjonsarbeider, som mye av Gordons analyse avhenger av, beskrives i Census of Manufactures som: «Denne kategori innbefatter arbeidere (opp til og med formanns (line-supervisor) nivå) innen fabrikasjon, prosessering, sammensetting, inspeksjon, mottak, lagring, behandling, pakking, sending (men ikke levering), vedlikehold, reparering, vaktmester- og vakttjenester, produktutvikling, annen produksjon for bedriftens eget bruk (for eksempel kraftstasjon), protokollføring og andre tjenester som er nært knyttet til produksjonsoperasjoner i etablissementene som er dekket av rapporten. Ansatte over arbeidende formannsnivået er ikke inkludert.» General Summary, Census of Manufactures, 1992 s.A-1. Som i de fleste økonomiske statistikker er det noen spørsmål med begrepene kategorien produksjonsarbeider som må taes med i beregningen når en bruker statistikken, som det faktum at den ekskluderer alle ledere som overvåker produksjonen over formanns nivå (blant disse er mange ikkeproduksjons arbeidere) Likevel drar den et viktig skille mellom de produksjonsarbeiderne som er direkte involvert i prosessen med å produserer bruksverdier og arbeiderne utafor produksjonen som i hovedsak er innretta på ledelse, markedsføring og finans etc.

[10]Gordon, «Monopoly Power», s. 326-27.

[11]Det er noen teoretiske problemer med å sette kategorien » arbeidere utafor produksjonen» lik med begrepet «monopolarbeidere». En ting er at monopolmakt normalt sett er dypt forankret i produksjonen, slik at produksjonsarbeidere på et vis er «monopolarbeidere». Men Gordons mål er tydeligvis å framheve at produksjonsarbeidere er bundet opp i en stringent kapitalistisk logikk med å øke produktiviteten samtidig som kostnadene pr arbeidsenhet holdes nede – med andre ord øke utbyttingsraten – i motsetning til arbeidere utafor produksjonen (eller «monopolarbeidere») som har som hovedoppgave å øke påslaget (mark-up).

[12]Ibid, s.327-28.

[13]Richard J. Barnet and John Cavanagh, Global Dreams (New York: Simon and Schuster, 1994), s. 325-28; Walter LaFeber, Michael Jordan and the New Global Capitalism (New York: W.W. Norton, 1999),s. 106-07, 147-48; Davis Korten, The Post-Corporate World: Life After Capitalism, 1999),s. 77-78.

[14]Om General Motors, se Douglas Dowd, The Waste of Nations (Boulder: Westview Press, 1989),s. 65-66. Dette eksempelet tar sjølsagt ikke hensyn til det faktum at salgsbestrebelsene i virkeligheten hadde trengt inn i produksjonsprosessen i slike store selskap, som Veblen og seinere Baran og Sweezy argumenterte for, slik at innbefattet i produksjonskostnadene var kostnader knyttet til hyppige modellskifter – noe som sto for kanskje en tredjedel av produksjonskostnadene ved bilproduksjon ved midten av det forrige århundre. Se Baran og Sweezy, Monopoly Capital, s. 131-38.

[15]Economic Report of the President, 1999, p. 39; Korten, The Post-Corporate World, p.42; New York Times, January 19, 1998, p. A1; Michael J. Mandel, «All These Mergers are Great But …,» Business Week, October 18, 1999, p. 48.

[16]«The First Global Car Colossus,» Business Week, May 18, 1998, s. 40-41.

[17]Mandel, «All These Mergers,» p. 48.

[18]Michael Dawson and John Bellamy Foster, «Virtual Capitalism,» i Robert W. McChesney, Ellen Meiosis Wood and John Bellamy Foster, ed., Capitalism in the Information Age (New York: Monthly Review Press, 1998), pp. 53-54; United Nations, Human Development Report (New York: Oxford University Press, 1999), p. 3.

[19]Doug Henwood, Wall Street (New York: Verso, 1997), pp. 72-75; Business Week, January 24, 2000, p. 37.

[20]U.S. Department of Labor, Bureau of Labor Statistics, A BLS Reader on Productivity, Bulletin 2474 (April 1996), p. 12.

[21]Eric A. Nilsson, «Trends in Compensation for Production Workers, 1948-1995», Review of Radical Political Economics, vol. 31, nr. 4 (December 1999), pp. 133-63.

[22]Harry Magdoff, The Age of Imperialism (New York: Monthly Review Press, 1969), p. 200. Om begrepet «grunnleggende enhet» om US-amerikansk akkumulasjon, se Harry Magdoff, Imperialism: From the Colonial Age to the Present (New York: Monthly Review Press, 1978), p. 239.

av Per-Gunnar Skotåm

Raseringa av norsk anti-invasjonskapasitet som nå finner sted, vil om noen år kunne bli brukt som et argument for å integrere Norge helt og fullt i EU. «Det vil være eneste mulighet for å kunne gjenopprette et forsvar av territoriet» vil den økonomiske og militære eliten komme til å si.

Omlegginga av norsk forsvarspolitikk og norsk militær kapasitet som har foregått på 90-tallet og som er foreslått forsterket gjennom forslag for de neste 20 åra, har som målsetting å styrke evnen til å bruke militær makt utafor landets grenser. Resultatet er at Norge ikke kan forsvare seg mot et kuppartet invasjonsforsøk.

«Fortsatt utenlandskrig og harde kutt i Norge»

Dette var overskriften i avisa Nordlandsposten (Bodø) 6. oktober i år. Journalisten hadde fotfulgt forsvarsminister Bjørn Tore Godal under hans besøk i byen, og tittelen var en god oppsummering. Godal hadde møtt ansatte og tillitsvalgte i Forsvaret. På et åpent møte om kvelden i regi av den lokale forsvarsforeningen og den lokale avdeling av Norges Reserveoffisersforbund ble premissene for den fortsatte omstillinga av Forsvaret levert. Han lovte at de drastiske vedtaka som må fattes, vil bli fattet fra fremleggelsen av ei ny langtidsmelding for Forsvaret på nyåret og fram mot sommeren.

Statsråden distanserte seg ikke fra de premisser og konklusjoner som i sommer ble lagt fram i Forsvarsstudie 2000 og i innstillinga fra Forsvarspolitisk Utvalg, som kom med seks dagers mellomrom i slutten av juni. Uten at han gikk i detaljer ble de sikkerhetspolitiske premiss for radikalt å sluttføre den omstillinga som allerede har pågått i ti år, bekreftet av forsvarsministeren i hans foredrag.

Uka før forsvarsministerens besøk var det sjefsskifte i Forsvarskommando Nord hvor øverstkommanderende Einar Skorgen gikk av for oppnådd aldersgrense. I den forbindelse gav han et intervju hvor han slo fast at det nasjonale forsvaret nå er borte, og at Norge må konsentrere seg om å få dette på plass igjen. Bjørn Tore Godal beskrev dette som «…en helt gal analyse. Vi skal og må delta i internasjonale operasjoner.»

Det er sånn at Norges plassering på kloden gjør landet viktig i enhver krig hvor to av tre følgende konstellasjoner er representert:

• USA
• Sentraleuropeiske land (EU)
• Russland

Sånn har det vært i hele det forrige århundret. Betydninga av Norge for andre krigførende makter har økt med større sjø- og luftmobilitet i krigføringa.

Norges betydning har i hovedsak ikke ligget i noe vi har, men i det vi er. Et mulig brohode, et hangarskip i strategisk betydning for den annen part i en krig. Vår posisjon gjør at krigførende parter må føle seg trygge på at motstanderen ikke får tilgang til vårt territorium. Norsk territorium er essensielt for stormaktene når det gjelder sjø, luft og elektronisk kontroll med Nord-Atlanteren og Nordkalotten. Den beste måten å sikre seg denne kontrollen på, er ved å okkupere landet. Tilfeldigheter gjorde at tyskerne kom før engelskmennene i 1940.

I dette århundret er i tillegg Norges rolle som energileverandør – olje, gass og elektrisitet, samt den økte rolla som matprodusent knytta til fisk – blitt stor og betydningsfull. Mottakerlanda på kontinentet vil ha behov for – særlig ved krise og krig – å sikre seg fortsatte leveranser.

En politisk uavhengighetslinje for Norge må ha en forsvarspolitisk linje som står for å etablere et effektivt anti-invasjonsforsvar som kan avvise enhver angriper. Et Norge som skulle ønske å være nøytralt i forhold til de imperialistiske maktblokkene, må ha et forsvar som oppfattes som troverdig av de samme imperialistiske blokkene. Det må ha evnen til å avverge forsøk fra noen part på å okkupere landet. Dette premisset må debatten om et sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar ha med seg i dag, og i overskuelig framtid.

Ekspansjon

Vi er nå inne i en verdensutvikling med sterk kapitalistisk ekspansjon. Denne skjer parallelt innad i alle kapitalistiske land med sterkt press for å privatisere offentlige tjenester og virksomhetsområder. Samtidig har sammenbruddet i den tidligere Østblokken gitt en kapitalistisk ekspansjonsmulighet inn i nye områder i ett omfang den vestlige imperialismen ikke har opplevd på 130 år. Samtidig som den kapitalistiske verden har fellesinteresse av å flytte fram de markedsøkonomiske posisjonene inn i disse nye områdene, preges samarbeidet av en sterk rivalisering stormaktene imellom om innflytelse på bekostning av hverandre.

Et av hovedtrekkene er rivaliseringa mellom USA, EU og Japan om og med Russland om Sovjets tidligere randstater i Øst-Europa og med India, Kina og de asiatiske tigrene som både mulig bytte og aktører.

For folk i Norge som skulle ønske å opprette og videreutvikle en nasjonal uavhengighetspolitikk på et ikke ekspansjonistisk grunnlag, har utfordringene til en korrekt uavhengig linje økt.

Konklusjonene i innstillinga fra Forsvarsstudie 2000 (FS) og innstillinga fra Forsvarspolitisk Utvalg (FPU) – Et nytt Forsvar – vil begge avvikle den resterende del av hva som kan utgjøre et troverdig invasjonsforsvar.

FS har som premiss for sine vurderinger jobbet ut fra to hovedkriterier:

• «et alliansetilpasset forsvar, dvs en organisasjon tilpasset en rolle som norsk bidrag til allierte forsterkninger på norsk område.»
• «et terskelforsvar, dvs. en nedskalert versjon av dagens forsvar, tilpasset en annen og mer begrenset trussel enn det tradisjonelle invasjonsscenariet, og med en viss tilleggskapasitet for internasjo-nale operasjoner.»

Utenlandstjeneste

I studiens sluttfase besluttet forsvarssjefen at det siste alternativet skulle danne basis for det endelige strukturforslag.

Hovedpunkt i FS er at vernepliktsordningen opprettholdes, men med varierende vernepliktstid og reduksjon i innkallingstyrken. En vesentlig begrunnelse for opprettholdelse av vernepliktsordninga – inklusive sesjonering av hele årsklassen – er behovet for få tegnet kontrakt for utenlandstjeneste med ungguttene.

Repetisjonsøvelser av rulleførte soldater vil bare unntaksvis kunne skje.

Det vesentligste av hærens installasjoner i Nord-Norge opprettholdes, mens det vesentligste av hærens installasjoner i Sør- Norge legges ned til fordel for en konsentrasjon i Hedmark, Akershus og Oslo.

Missiltorpedovåpnet, MTB, foreslås avviklet sammen med en reduksjon i ubåt og mineleggerkapasitet. Sammen med allerede gjennomførte og foreslåtte nedlegginger av kystfort avvikles i realiteten vesentlige deler det kystbaserte invasjonsforsvaret. Minerydderkapasi-teten foreslås opprettholdt med begrunnelse at de kan ha betydning i internasjonale oppdrag.

Det vesentligste av Luftforsvarets virksomhet i Nord-Norge foreslås konsentrert til Bodø, mens den operative aktiviteten i Sør-Norge konsentreres til Ørland og Rygge.

Gjennomføres FS sine forslag vil det i 2005 kun være mobiliserbare hærstyrker i Norge på ca. 20% av nivået i 1990. Disse vil i tillegg i hovedsak være trent for, utstyrt for og innrettet på utenlandsoperasjoner.

Luftforsvarets stasjon Ørland vil fortsatt ha som formål å være øremerket internasjonale operasjoner. Gjennom nedlegging av stasjonære kystforsvars-installasjoner og mineleggerkapasitet samt nedlegging av det kystbaserte MTB-våpenet, svekkes de vesentligste delene av invasjonsforsvaret i Sjøforsvaret. Forslaget om opprettholdelse av fem nye fregatter, det mobile kystartilleriet og minesveiperkapasitet har som vesentlig begrunnelse at de kan spille en rolle i internasjonale operasjoner.

Innstillingen fra Forsvarspolitisk Utvalg som var sammensatt med representanter fra alle stortingspartiene, sammenfaller på alle vesentlige punkter når det gjelder premisser og konklusjoner med Forsvarsstudie 2000.

Under arbeidet har FPU hatt kontakt med arbeidet i FS. Det er derfor etablert et felles vurderingsgrunnlag som har resultert i en innstilling uten vesentlige dissenser innad eller i forhold til konklusjonene i FS (altså den fagmilitære ledelsen).

FPU og Sosialistisk Venstreparti

Arbeidet i FPU har hatt som uttalt mål å skape en politisk konsensus knytta til det sikkerhetspolitiske grunnlaget Stortinget skal forholde seg til, og den forsvarspolitikk som skal føres. Det har vært ei uttrykt målsetting for arbeidet å utvikle en slik konsensus for sikkerhets og forsvarspolitikken i ei «ny tid» for at dette spørsmålet skal heves over den daglige kiving i Stortinget. Dette er oppnådd gjennom FPU og også SV har akseptert de nye premisser med bare mindre merknader.

En debatt eller strid om vesentlige elementer i forsvarspolitikken vil ikke skje med utgangspunkt i stortingspartiene hvis det ikke først blir en sterk debatt i miljøer utafor Stortinget og Forsvarets overkommando. Tvert om vil de vesentligste stridsspørsmål bli redusert til reine lokaliseringskamper uten at premiss og konklusjoner på noe vis vil bli utfordret.

Det er flere faktorer som har bidratt til at de radikale endringsforslag som nå ligger på bordet fra Forsvarsstudie 2000 (FS) og Forsvarspolitisk Utvalg (FPU), har kunnet oppstå.

Det er et poeng å drøfte disse faktorene fordi de på sitt vis vil påvirke ethvert forsvarspolitisk syn eller forslag sjøl om en skulle gå inn for helt andre løsninger enn de som nå ligger på bordet.

Sammenbruddet av Sovjetunionen og Warszawapakten har medført en grunnleggende endring av det potensielle trusselbildet. Som ett av to NATO-land med grense mot Sovjet hadde Norge en rolle som «frontlinjestat» i et oppgjør mellom øst og vest. Dette var, gjennom NATO-medlemskapet, strukturerende for etableringen av mange av de norske forsvarsinstallasjonene og grupperingen av norske styrker i forhold til å sikre overføring av andre NATO-tropper i en krigssituasjon. En god del av særlig Luftforsvarets anlegg er finansiert av NATO-midler og inngår i en struktur for å sikre overføring av utenlandske unsetningsstyrker. Samtidig var hærens gruppering tilpasset å skulle «holde fortet» til unnsetningene kom og hadde en stridsdoktrine, «oppholdende strid», tilpasset dette.

Den vesentlige endringen i den ytre trussel samt omprioriteringer også fra NATO har betydning for hvilken struktur og innretting et sterkt nasjonalt invasjonsforsvar må ha i framtida. En avvisning av premisser og konklusjoner i FS 2000 samt i FPU til fordel for opprettholdelse av et vernepliktsbasert invasjonsforsvar kan ikke bety å bare fortsette med det som har vært. Det må også bety noe mer og noe annet.

Det norske forsvarsbudsjettet hadde gjennom 80-tallet en realvekst pr. år på ca. 3%. Det ble i denne perioden bygd opp en struktur med personell og installasjoner som krevde en stor andel av forsvarsbudsjettet til løpende drift.

Forsvaret i 1989

Rundt 1989 var Forsvaret godt rustet til å kunne yte kraftig motstand mot en sovjetisk angriper. Det er en historisk ironi at Sovjetunionen på dette tidspunkt sto foran en fullstendig oppløsning.

På grunnlag av allerede vedtatte bevilgninger, investeringer og utdanningsprogram nådde det norske forsvaret høyden i sin anti-invasjonskapasitet rundt 1992. Det var utvikla en stor grad av evne til samvirke mellom de ulike våpengrenene samt tempo og kraftsamling i Hæren ved opptreden i større avdelinger. Dette var parret med en større grad av offensiv tenkning i den taktiske doktrina for hæroperasjoner samt at troppeføringsteknikken hos det lavere befalet vel aldri har vært bedre.

I en situasjon med svakere trusselbilde og derav lavere forsvarsbudsjett, betydde en opprettholdelse av alle elementer i den eksisterende struktur at kostnadene til en løpende drift ville ta en stadig større del av forsvarsbudsjettet. Dette kompenserte ikke med en fortsatt økning av realrammene. En prolongering av denne tendensen tilsa at omtrent hele forsvarsbudsjettet ville gå til drift rundt i år 2015 – så sant en ikke sterkt økte bevilgningsnivået. Det ville tilsi: ingen midler til investering og utvikling i nye og forbedrede våpensystemer.

Denne tendensen blir forsterka av at hvert generasjonsskifte av et våpen viser seg å være ca. dobbelt så dyrt i realverdi som det systemet det skal erstatte. Våpen har en langt raskere kostnadsutvikling enn andre industrielle produkter i verden.

Mange av de våpnene Norge anskaffa på 70-80-tallet, vil ha utspilt sin rolle i perioden 2005-2015. Og: Det er begrensninger i de økonomiske rammene – til dels uavhengig av hvilke sikkerhetspolitiske løsninger en er tilhenger av.

Det er nødvendig å slå fast at de endringer som har skjedd gjennom hele 90-tallet og som nå er foreslått gjennom FS og FPU, ikke i hovedsak skyldes økonomiske begrensninger i bevilgninger. De er et utrykk for et doktrinevalg fra forsvarsledelsen på basis av en konklusjon om at et forsvar av Norge gjennom et tradisjonelt vernepliktsforsvar, ikke er mulig.

Premissene for dette ble blant annet lagt gjennom oppsummeringen av Golfkrigen mot Irak i 1991, og det teknologiske nivå som der ble demonstrert.

Debatten rundt dette kom først opp i Norsk Militært Tidsskrift for ca. ni år siden, særlig knyttet til to artikler hvor nåværende informasjonssjef i Forsvarets overkommando, brigader Kjell Grandhagen, var medforfatter. Den entydige konklusjonen i artikkelen var at kun høyteknologiske, avanserte våpensystemer hadde noen effektivitet som demonstrert fra den vestlige alliansen mot Irak i denne krigen.

Å gå til krig uten å ha de mest avanserte våpen, vil tilsi å gjøre ens egne til kanonføde for en mer teknologisk overlegen fiende. USA lot være å bruke sine egne reservister under bakkekrigen til tross for flere måneders trening fordi det ble antatt at de ikke hadde oppnådd høyt nok treningsnivå.

På bakgrunn av dette og utfra en sammenlignende studie av oppnådde resultater fra flere norske repetisjonsøvelser slo nåværende brigader, Sverre Diesen, samme år fast i en artikkel i samme tidsskrift at: «..leidangens tid er definitivt forbi og kommer ikke tilbake».

Treningsnivå

Dette var rettet direkte mot at en mobiliseringshær med sitt lavere treningsnivå kunne ha noen effektiv misjon i forsvaret av Norge. Tvert om understreker han at det vil være direkte umoralsk å sende norske, vernepliktige mobiliseringssoldater mot en teknologisk overlegen og bedre trent fiende med de tap det ville medføre. En vernepliktshær vil etter hans vurdering tape. Om en taper den første dagen eller etter ti dager, spiller liten rolle utover å sikre seg et mer heroisk ettermæle. Hvis du ikke har ei linje for å vinne, er det etisk feil å gå til kamp.

Disse synspunktene ble gjentatt da Diesen sammen med nå avdøde, daværende forsvarsminister Holst, samt Martin Tiller fra Forsvarsdepartementet la fram Stortingsmelding nr. 16, 1992/93 høsten 1992. Disse synspunktene har brigader Diesen kjempet for og forsvart i debatten i forsvarskretser gjennom hele 90-tallet. Samtidig har han stått sentralt som premissleverandør for flere av forsvarsstudiene gjennom 90-tallet som har ligget til grunn for utforminga av langtidsmeldingene. Han ledet forsvarsvarsjefens stab i arbeidet med den nylig avgitte Forsvarsstudie 2000, og fortsetter for tida å bistå Forsvarsdepartementets arbeid med den nye langtidsmeldinga som kommer vinter/vår 2001.

Dette er et uttrykk for at forsvarets militære og politiske ledelse er konsolidert på at et mobiliseringsbasert vernepliktsforsvar over hele landet skal avvikles til fordel for noe annet. Dette er i tråd med de føringer som er lagt i FS og FPU.

Vekk med vernepliktshæren

Langtidsmeldinga for forsvaret – Stortingsmelding nr. 16, 1992/93 – var det første planmessige forsøket på å fjerne de vesentligste delene av et mobiliserbart vernepliktsforsvar som stammen i et nasjonalt basert invasjonsforsvar. Det hadde følgende premiss og hovedmålsettinger:

1. Omlegging av deler av Forsvaret med elementer fra alle våpengrener til en brannkorpsmodell for innsetting utenfor landets grenser sammen med andre utenlandske styrker. Altså: Et redskap for også å være tilstede militært, for å øve innflytelse til fordel for norske økonomiske og politiske interesser.
2. En halvering av de mobiliserbare hærstyrkene og oppgivelse av et invasjonsforsvar av Sør-Norge. Knytte de gjenværende styrkene enda sterkere enn nå til et skallforsvar i påvente av og for å sikre amerikansk unnsetning.Meldingen legger større vekt på yrkessoldater som element i de stående styrker og i ekspedisjonskorpset. Det innebærer å bygge opp tropper som lettere vil la seg kunne bruke også mot nordmenn, ved at identifikasjonen med det sivile samfunn blir svekket.
3. Gjennom halveringen av de mobiliserbare styrkene svekkes vernepliktsforsvaret som institusjon. Dette kombineres med en sterk reduksjon av treningsstandarden ved å kutte i antall repetisjonsøvinger for å spare penger. Vernepliktige som er eldre enn 34 år, innkalles kun unntaksvis til repetisjonsøvelser. Alle ideer om at det er mulig/riktig å planlegge et nasjonalt uavhengig forsvar som ikke er bygd på et premiss om unnsetningsstyrker fra USA eller EU, legges definitivt bort.
4. Det ble lagt opp til en stillingsreduksjon i Forsvaret på minst 6.400 over en tiårs periode for å redusere løpende driftskostnader.

Så langt har kun ca. en tredel av personellreduksjonene blitt gjennomført, men det vesentligste i de andre punktene er gjennomført og til dels forsterka gjennom langtidsmeldinga fra 1997 samt de årlige statsbudsjett.

Sammenbruddet av Sovjetunionen, Østblokken og Warszawapakten samt den militære og teknologiske styrke-overlegenhet Vesten demonstrerte i krigen mot Irak i 1991, etablerte den nye verdensorden med USA som den eneste og ledende supermakt. USA har som uttrykt premiss for sin utenrikspolitikk at de har rett til å gå inn ethvert sted på kloden hvor de ser sine økonomiske, politiske eller militære interesser truet.

Norge var snar til å koble seg til denne utenrikspolitiske linja gjennom militær deltakelse både mot Irak i 1991 og mot Jugoslavia i 1999. På den ene sida er dette et uttrykk for den norske elitens servile og underdanige holdning i forhold til USA og EU. På den andre sida er det et uttrykk for en bevisst stillingstagen fra de økonomisk og politisk ledende kreftene i landet. De enorme oljeinntektene som er samlet på statens og på private hender, har gitt dem en egeninteresse av å ekspandere videre. Klarest kom dette til uttrykk fra nåværende statsminister, daværende olje- og energiminister Jens Stoltenberg, i et innslag i Dagsrevyen i månedsskiftet september/oktober i 1996. Han var på besøk ved det Kaspiske hav og sto i Baku og pekte utover området med noen av verdens største og ennå uutnyttede oljekilder, mens han sa: «Her skal vi hente inntektene som i neste århundre skal betale for vårt helsevesen og pensjoner.»

Klarere kan det vanskelig uttrykkes at Norge har sjølstendige ambisjoner om å flytte fram sine økonomiske og politiske posisjoner. Den enorme statlige og private formuen som er skapt gjennom produksjonen av olje og gass på norsk sokkel, har gitt et materielt grunnlag for å fortsette eventyret utaskjærs. I første omgang forsøker den vestlige alliansen å flytte fram det kapitalistiske budskap gjennom markedsliberalistiske organisasjoner som: Det internasjonale pengefondet, Verdensbanken og WTO.

Norge har ikke ressurser økonomisk og militært til å spille noen sjølstendig rolle i dette. Derfor er den norske eliten helt avhengig av å knytte seg til andre og sterkere krefter for å kunne få en bit av kaka. Foreløpig er det et stort «tomrom» å fylle for de vestlige og asiatiske kapitalistiske økonomiene i den tidligere Østblokken og de sørlige tidligere sovjetiske republikkene. Det er vesent-lige fellesinteresser for alle de kapitalistiske land i å etablere kontrollerbare markedskapitalistiske forhold. Samtidig er det en sterk rivalisering på gang mellom de samme landene knyttet til hvert sitt kapitalistiske senter rundt henholdsvis USA, EU og Japan hvor en hele tiden forsøker å komme de andre i forkjøpet med å etablere et økonomisk og politisk hegemoni.

De vestlige allianser har et behov for å kunne sende sammensatte ekspedisjonskorps ut i verden for å sikre sine interesse. Dette har medført et krav om å kombinere ulike lands militære styrker til ulike typer oppdrag. Parallelt med dette har EU et behov for å kunne spille en sjølstendig militær rolle. Dette har igjenmedført en sterkere europeisk forsvarsidentitet med rett til å kombinere NATO-avdelinger under EUs kommando.

Plug and play

Siden stadig større del av norske stridsavdelinger må ha en «plug and play» kompatibilitet – for å låne fra dataspråket – betyr det at vi under 90-tallet har fått utviklet et forsvar etter lego-prinsippet. Byggeklosser som kan kombineres med andre enheter for å produsere en tilpasset militær styrke for å løse en bestemt type oppgave. Samtidig er en økende grad av tjenesteinnholdet av politimessig karakter. Bemanning av sjekkpunkter, kontroll og visitasjon samt patruljering i byer og etter vei.

Denne omformingen av de norske avdelingene har til gjengjeld svekka deres evne til samvirke med andre norske våpen og avdelinger. Behovet for å bygge opp et militærapparat egna som ekspedisjonskorps har gjort det mer uegna til å forsvare Norge. Et godt samvirke mellom våpengrener og mellom avdelinger krever trening. Tilpassing av norske styrker til internasjonale operasjoner og den økende graden av dette, har gått på bekostning av denne treninga.

En nedleggelse av de territoriale forsvarsinstallasjoner, kombinert med en oppstykking av de militære styrker til enkeltavdelinger som ikke er trent i nasjonalt samvirke, samt en manglende doktrine for forsvar av Norges territorium, fører til at løpet nok en er gang lagt for en gjentagelse av 9. april 1940!

Hvis dette er tilfellet, hva er så begrunnelsen for å trappe ned på det vernepliktsbaserte mobiliserbare invasjonsforsvaret og erstatte det med såkalte mer profesjonelle avdelinger innretta på samvirke med andre utenlandske styrker? Ett argument, men ikke det viktigste, er det som er nevnt over at forsvarsledelsen mener at norske vernepliktige mobiliseringssoldater ikke vil evne å løse oppgavene i framtidas krigsscenario. Det andre er at trusselen om en mulig invasjon er sterkt redusert i overskuelig tid – minst ti år. Dette er med all sannsynlighet rett – heldigvis.

Det tredje argumentet er økonomi. Landet har ikke råd til å opprettholde et vernepliktsbasert invasjonsforsvar modernisert med henblikk på framtidas utfordringer samtidig som en bygger opp styrker for å tjenestegjøre i utlandet.

Det fjerde og vesentligste fra den politiske og militære ledelsen er tesen om at «gnist kan tenne en præriebrann» for å si det med mine ord.

Begrunnelsen i de siste langtidsmeldinger for forsvaret samt i det sikkerhetspolitiske kapittelet i de årlige forsvarsbudsjettene for å bygge opp et ekspedisjonskorps er ett vesentlig punkt som sammenfattet med mine ord lyder: «En regional konflikt ute i verden som ikke blir stoppet, kan utvikle seg dithen at den kan vokse seg større og seinere true oss direkte med krig. Det er bedre å reise ut for å ta ting i starten enn å vente til det kommer inn over våre egne grenser.»

Derfor er det faktisk en nasjonal begrunnelse fra Bjørn Tore Godal sin side når han avviser Einar Skorgens uttalelse om at det nasjonale forsvaret nå er borte. Hans argumentasjon er at ved å reise ut i verden og ta krigen der, forsvarer han landets grenser.

Dette er en analyse som stiller verden fullstendig på hodet, men som er et perfekt utgangspunkt for å begrunne riktigheten av å dra ut i verden for å påtvinge andre folk og nasjoner våre systemer, mens vi plyndrer deres verdier.

De områdene som nå er åpne for kapitalistisk ekspansjon, har et utall av politiske, nasjonale og etniske motsetninger. De ulike kapitalistiske land spiller på alle disse motsetningene for å flytte fram sine egne posisjoner med påfølgende turbulens og uro i de områdene de opererer.

I en situasjon hvor vestlig ekspansjon blir møtt med politiske eller militære mottiltak, vil nettopp den begrunnelsen Norges nye forsvarsdoktrine nå hviler på, lett gjøre forsvarer til angriper og omvendt og derigjennom forsøke å forlede det norske folk til å støtte opp om imperialistiske eventyr.

Forsvarets sterke stilling i Norge er tufta på at flertallet av folket mener at landet er verdt å forsvare. Vernepliktsordninga har gjort at denne oppgava ble stilt for flertallet av norske menn – og etter hvert en del kvinner – og er en vesentlig identifikasjonsfaktor mellom folk og forsvar. NATO-medlemskapet har sin oppslutning i det norske folk fordi det bygger på oppfatninga om at det styrker forsvaret av landet, og fordi den ekspansjonistiske sida blir kamuflert av makthaverne.

Framveksten av Norge som nasjon er historia om kampen mot fremmedveldet. Gjennom vår egen historie mot fremmedveldet samt to folkeavstemminger med flertall mot å avgi nasjonal suverenitet, ligger det også en gjensidig respekt for at også andre land og nasjoner har rett til å velge sjølstendighet.

Hjem i kister

Den som skal skaffe oppslutning i det norske folk om imperialistiske eventyr ute, har derfor ingen lett oppgave. Han blir nødt til å fortegne hva som skjer, for å klare å få noe gjennomslag for et aksept av at norske gutter og jenter kommer hjem i kister etter å ha blitt sendt ut i verden på krigseventyr.

Dette er også en underliggende del av begrunnelsen for en reduksjon av vernepliktshæren og større satsing på kontraktsforplikta soldater og vervede. Vernepliktshæren er ikke motivert for utenlandseventyr. I tillegg blir hele identifikasjonsfaktoren for folk og forsvar gjennom vernepliktsordninga såpass redusert at det må innføres andre former for belønningssystemer for menige og offiserer. Lønn, heder, medaljer, parader osv. og andre borgerlig/militaristiske symboler som skal gi en status i samfunnet, vil bli viktigere. Karriere-muligheter både innenfor og utenfor Forsvaret vil bli motivene heller enn en felles ideologisk plattform for forsvaret av landet.

NATO-toppmøtet i januar 1994 oppfattes av mange som et veiskille når det gjelder EUs behov for å markere egen identitet på det militære området. Da fikk VEU – på den tida EUs organ for sikkerhets- og forsvarspolitikk – anledning til å bruke deler av NATOs militære apparat, infrastruktur og kommandoapparat uten at USA nødvendigvis var med. Konseptet ble kalt Combined Joint Task Forces (CJTF). Det vil si: kombinerte fellesstyrker. Sammen med NATOs reaksjonsstyrker Immediate Reaction Forces (IRF) var de det første eksemplet på det jeg har kalt «plug and play»-styrker.

Avgjørelsen kom etter sterk rivning innad i NATO, men med USAs samtykke. Det var et uttrykk for EUs behov for å skape et mer sjølstendig militærpolitisk uttrykk for seg sjøl. Siden midten av 90-tallet har det gått en debatt om ESDI (Europeisk sikkerhets- og forsvarspolitisk identitet), og hvorvidt den skal knyttes til VEU, NATO eller til EU.

Ambisjonene i EU har hele tida vært større enn de materielle ressursene de har vært villig til å sette av. Men utviklinga fortsetter. VEU er nå integrert i EU. På EU-toppmøtet i Helsingfors i fjor vedtok EU-lederne å etablere egne militære strukturer ved siden av NATO. Hovedmålsetting var at de innen år 2003 – på 60 dagers varsel – skulle greie å stable på beina en styrke på 60 tusen soldater. Planen er seinere justert opp til en styrke på 80 tusen soldater.

Det er nå tydelig at EUs ledere ønsker å utvikle en europeisk militær identitet på sida av NATO og ikke underlagt USA. Dette ble videre for-sterket gjennom de nylig gjennomførte vedtak som ble fatta mandag den 13. november fra EUs side om en forsterkning av European Security and Defence Program (ESDP), programmet for å få på plass den militære delen av unionen.

Dette skaper noen rivninger innad i EU mellom britene som bremser den delen av EUs militære utvikling som kolliderer med USAs ønsker, og Tyskland/Frankrike som er pådriverne for en stadig sterkere sjølstendiggjøring for EU i forhold til USA.

Parallelt med dette vedtok NATO-toppmøtet i Washington i fjor Defence Capabilities Initiative (DCI ) for å tilpasse den militære evnen til det nye «out of area»-konseptet, såkalte «ikke paragraf 5 operasjoner». Dette er både et svar fra USA for å være ledende, men samtidig et middel for å kvalitetssikre de ulike styrkekomponentene så de faktisk kan plukkes, settes sammen og fungere i gitte situasjoner. Dette er et kvalitetssikringsopplegg som skal standard-isere alle operative elementer i en avdeling som treningsnivå, våpentyper, kommunikasjon og etteretningssystemer, taktisk doktrine og stridsfilosofi – for å ta det vesentligste.

Dette programmet tjener ikke bare USAs egne interesser, men bidrar også til å tilpasse avdelinger fra ulike EU-land, som samtidig er medlemmer av NATO, til framtidige fellesoperasjoner innafor en rein EU-hær. Det europeiske militære samarbeidet under ledelse av USA i NATO og det europeiske militære samarbeidet under ledelse av EU i og utafor NATO, spriker mer og mer. Sannsynligheten for at dette vil sprekke de nærmeste tjue åra, er overveldende stor.

Norge verst

Norge er det landet som så langt har innmeldt størst andel av sine militære styrker til internasjonale oppdrag for NATO. Den 21. november meldte Norge ved forsvarsminister Godal inn 3.500 soldater også til EUs militære styrker. Norge er i ferd med å radikalt redusere de elementer av Forsvaret som er egnet til å forsvare landets territorium. Ressursene brukes til å trene og utruste de internasjonale styrkene.

I en situasjon med sterk økonomisk og politisk rivalisering i verden mellom tre sentra vil dette skape stor uro med mulighet for militære konfrontasjoner. Når den ledende økonomiske, politiske og militære eliten i Norge så radikalt er villig til å underlegge seg to av disse rivaliserende sentra, og i tillegg ikke er villig til å se hvilke sterke rivninger som foregår mellom dem, har man blottstilt seg fullstendig hvis det kommer til en militær konfrontasjon mellom EU og USA.

Samtidig vil den raseringa av norsk forsvarsevne som nå finner sted, bli et sjølstendig argument fra de samme kreftene som har stått for nedlegginga. De vil hevde at vi i en ikke alt for fjern framtid må slutte oss til EU og den da sannsynlige EU-hæren. Den eliten som i dag blottstiller landet ved å omdanne Forsvaret til et ekspedisjonskorps, vil sannsynligvis være de første til å bruke den samme blottstillelsen som argument for en total integrering i EU. Her bør en også merke seg at det er EUs mål for det militære samarbeidet, at de ulike avdelinger ikke skal være under nasjonal kommando, men at det hele skal kunne integreres i en EU-hær.

USAs program for DCI vil gjennom programmet for standardisering av avdelingene som beskrevet foran, faktisk gjøre det lettere for EU å bygge en felles hær på grunnlag av standardiserte «plug and play»-enheter.

EU

Det vil være å gå for langt å si at den omstilling som nå finner sted for det norske Forsvaret, er et «EU-forberedende tiltak». Det som er korrekt å si, er at Forsvaret er vel forberedt og tilpasset en framtidig EU-tilknytning.

Hvis ja-kreftene lykkes med den omstillinga som nå finner sted, vil de samme ja-kreftene ha skaffet seg et styrka utgangspunkt for å bruke ja-argumenter på det sikkerhetspolitiske området.

Derfor må nei-sida ta et ansvar for forsvarspolitikken i Norge som vi tar et ansvar for alle andre spørsmål, som dreier seg om landets sjølstendighet. Dette kan heller ikke overlates til ja-sida.

av Ingrid Baltzersen

Eksperiment 1:

Forsøk i ein ny samanheng å leggja merke til kor lang tid det tar før du veit at ein person er heterofil. Måten du utfører dette eksperimentet på er å høyra etter og notera deg kvar gong nokon forteller at dei såg ein fin film med kjærasten, smakte ein ny vin med mannen, var i eit brullaup med kona osv. Kor lang tid tar det før du har fått sterke indisier på at dei fleste i gruppa er heterofile? Ikkje særleg lang tid …

Eksperiment 2:

Forsøk når du pratar i ein ny samanheng å bytta kjønn på din eventuelle heterofile kjærast/samboar/ektefelle. Studer reaksjonane nøye. Dei vil antageleg kunne delast i tre deler: 1: Dei som tar det heilt normalt. 2: Dei som føler seg beæra fordi ein har fortalt noko så personleg (at ein har dame!) 3: Dei som reagerer med at ein er ekkel, eller at ein fortel alt for personlege og intime ting (at ein såg ein fin film med kjærasten!).

Heterofil sosialisering

Frå me er små regner folk med at ein er heterofil. Små jenter vert pynta i små kjolar og små kåper, og små gutar vert pynta i små dressar med små hattar. Og så vert dei sett saman og fotografert, og alle seier: «så søtt lite par». På barneskulen vert ungane erta for kjærastepar viss dei har vener av motsett kjønn, og på seinare er spørsmålet til ei jente: «Har du type? Kva for ein gut er du forelska i?» Ein vert heile tida pressa inn i eit heterofilt ideal, og dei som ikkje passar inn i idealet vert lett usynlege. For det er enklare å unngå spørsmåla, eller å lyga, enn å svara «Eg er forelska i Grete».

Heterofil til det motsette er bevist

Og vidare i livet hender ofte akkurat det same. For det gjeld ein regel: «Alle er heterofile inntil det motsette er bevist.» Heterofile kan fortelja om helga med mannen, den fine typen dei såg på byen osv. Det å sleppa ein slik tilfeldig bemerkning kan for homofile og lesbiske vera vanskeleg, fordi ein då gjer ein aktiv handling. Ein seier ikkje berre tilfeldigvis kva ein gjorde i helga, ein fortel og noko om seksualiteten sin. Og ein veit ikkje alltid kva reaksjonen er. Ei heterofil dame får ikkje eit forbausa spørsmål: «Har du mann?», mens ei lesbisk jente kan venta å få alle reaksjonar. Dette gjer det enkelt å usynleggjera seg sjølv. For sjølv om ein som regel får ein eller annan positiv reaksjon, så kan ein risikera at helvete er laus, berre fordi ein opplyste at filmen ein gjekk på med kjærasten var fin.

Patriarkatet

Grunnen til at reaksjonane kan vera negative, ligg i eldgamle samfunnsstrukturar. Samfunnet vårt fram til no har vore støtta opp av det eldgamle patriarkalske systemet. Systemet er ein måte å organisera ein institusjon der mange av samfunnsoppgåvene vert tekne vare på. Den institusjonen er familien. Det å oppdra ungar, det å sørga for at arbeidsmannen, og etterkvart kona, har ein stad å koma heim til, ein stad der mat vert laga, og ein kan slappa av, vert organisert gjennom familien. Dette systemet er og bygd opp rundt kvinneundertrykking. Ein har ett kjønn, kvinner, som gjer flesteparten av dei ekstra oppgåvene. Kvinner gjer framleis mest husarbeid og tener berre litt over halvparten av menn (fordi dei jobbar mykje deltid, har lågtlønnsyrker osv). Kvinner vert utsette for vald i heimen, for det meste av menn.

Fram til no har det å laga ein homofil familie ikkje vore så sentralt. Og då er dei homofile og lesbiske ei gruppe som fell utanfor den vanlege måten å organisera seg på, utanfor det vanlege samfunnet. Samtidig er ein av grunnane til at det ikkje har vore aktuelt å laga ein homofil familie før no, det at samfunnet rundt ikkje ville ha godteke det.

Homofile før

NOVA-rapporten fortel om akkurat det når dei oppsummerer tidlegare forskning om homofile. Dei referer til forskning som har vist at homofile, spesielt menn, har levd på utsida av samfunnet, eller hatt eit dobbeltliv. Dei har ofte hatt heterofile familiar, og i tillegg oppsøkt eit homofilt miljø. Det å «komma ut» til familie og vener har ikkje vore noko sentralt, heller det å komma inn i miljøet og finna likesinna. Først på 60- og 70-talet vart det å komma ut sentralt. Korleis lesbiske kvinner har løyst dette problemet er meir uklart. Antageleg har dei ikkje hatt så stor sjanse til å treffa andre lesbiske på byen, og har nok anten levd gifte eller som ugifte frøkener, og eventuelt levd ut legninga si i nære venskap.

Det å starta ein homofil eller lesbisk familie var altså ikkje eit alternativ, og det at ein ikkje levde i nesten normale familiar, var ein av grunnane til at ein vart stigmatisert. Kapitalismen tener på kvinneundertrykkinga og patriarkatet, og ser ingen grunn til at nokon skal kunna visa alternative livsformer som kan truga dette systemet. Det å krevja å få vera lukkeleg og ikkje i ein tradisjonell framilie truger systemet. Det å krevja å vera homofil, lesbisk, eller for den saks skyld einsleg gjer at fleir kan hende kunne tenkja seg å leva alternativt frå normen.

I tillegg til å tena på å stigmatisera homofile og lesbiske fordi dei har falt utanfor familiesystemet, tener kapitalismen generelt på å stigmatisera homofile og lesbiske. Det å stigmatisera ei gruppe gjer at andre grupper tek ut aggresjonen på den gruppa, og ikkje på kapitalismen. Men no når det å vera homofil og lesbisk nesten vert normalt, treng den gruppa nødvendigvis å vera dei homofile? Kva hender viss homofile, lesbiske og bifile vert normale?

Kva er normalt?

Kva liv som er den såkalla normalen no, er vanskeleg å sei. Men sjølv om det å ha sex med personar av same kjønn ofte vert framstilt som «mote», ser eg ein annan tendens i samfunnet mot det å laga ein god gammaldags familie. Det å forlova seg med fin ring til jenta, å planleggja gigantbryllaup i i alle fall eit år, og det at mora til ungane er heime nokon år (fordi barnehagar skal vera usunt), har blitt eit ideal.

Dette idealet er vanskeleg å leva opp til for heterofile. No skal ein først ha ei utsvevande ungdomstid, og så skal ein laga ein trygg gammaldags familie, i ei tid der folk vert skilde like ofte som tidlegare. Ofte er det økonomiske hensyn som gjer at folk tar valget om å bli 50-tals familie. Det å ha ei heimeverande mor er ofte billigare enn at mora går i jobb fordi barnehage er vanskeleg å få tak i, mora tener ofte mykje mindre enn faren, og kontantstøtta er omtrent like mykje som differansen mellom mors lønn og barnehageprisen.

Syn på homofili

Spørreundersøkingar kan sei ein del om korleis grupper vert oppfatta. NOVA-rapporten fortel om ei positiv utvikling i korleis ser på homofile. Dei har sammenligna spørreundersøkingar frå 1967, 1983, 1988 og 1992 og fann følgande framgang på spørsmål:

• 81 % ville akseptert ein homofil kollega i 1988, mot 65% i 1967
• 74 % ville ikkje sagt opp ein homofil leigebuar i 1988 mot ca 44 % i 1967
• 80 % ville ikkje bryta kontakten med ein homofil bekjent i 1988 mot 42 % i 1967

Dessutan meinte 25 % i 1988 at «homofile må gjøre alt de kan for å bekjempe sine spesielle tilbøyeligheter» mot 72 % av mennene og 81 % av kvinnene i 1967.

Desse tala viser framgang, men seinast i 1988 meinte 25 % av befolkninga at me som ikkje er heterofile ikkje burte tenkja og føla slik me gjør.

Me har sett den siste tida at samfunnstoppar har stått fram indirekte eller direkte. Anne Holt inngjekk partnerskap, Per Kristian Foss fortalte at han var homofil. Det å vera høgt oppe i Høgre og samtidig homofil er ikkje eit stort problem lenger, slik det var då Wenche Lowzow stod fram. Desse folka er jo eksempel på folk som endeleg meinte at det å stå fram ikkje kunne skada dei meir enn dei tålte.

Homofile lesbiske og bifile vil antageleg bli sett på som normale, viss ein tilpassar seg 50-talets familieideal. Og det er eit ideal som er idealet til mange homofile lesbiske og bifile og. Dei vil finna ein person som dei kan leva trygt saman med resten av livet, og som dei kan starta ein liten familie med.

Spørsmålet er om dei fleste homofile og lesbiske passar inn i dette idealet, og eit stort spørsmål er og kva som då hender med den mangfaldige homokulturen som finst i dag.

Seksuell fristad

Homorørsla har skapa eit samfunn på sida av det andre samfunnet, der forskjeller frå den såkalla normale seksualiteten lettare vert godteke. Me har folk som ikkje føler seg vel i den kjønnsrolla dei har, og tek ut andre sider av seg, slik som butch lesber og femi homser. Folk som ikkje føler seg som det biologiske kjønnet sitt i det heile tatt, dei transseksuelle, høyrer og ofte til miljøet. I homoparadar viser ein stolt fram lærhomser, sterke topplause lesber, menn i miniskjørt og høghela sko, og kvinner og menn som går hand i hand og ser heilt vanlege ut.

Nye samlivsformer

Det homofile miljøet har på mange måtar vore ein seksuell fristad, og her har det blitt utvikla nye samlivsformer. Når ein først har havna utanfor det tradisjonelle familiemønsteret, er det enklare å utforska vidare vegane livet har. Og folk lever på heilt ulik måte. Nokon har eit fritt seksualliv, og lever åleine men med gode vener, fordi dei ikkje føler for å stifta ein familie, noko heterofile ofte føler eit sterkt press om. Nokon har forhold til fleir personar på ein gong. Og mange lever i vanlege parforhold. Kjønnsrollene vert og lettare utforska, ein har ikkje ferdig laga roller slik som dei heterofile. Sjølv om heterofile har større variasjon i kjønnsrollene sine no enn for 30 år sidan, så havner ein likevel ofte i dei gamle fellene. Når ein er to av same kjønn kan ikkje begge ha problem med å takla kjensler, slik som den tradisjonelle kjønnsrolla for menn er, og begge kan heller ikkje berre tenkja på den andre slik som den tradisjonelle kjønsrolla for kvinner er. Arbeidsdelinga i heimen er heller ikkje så sjølsagt, jenter har ofte lært det arbeidet som mora gjorde, og gutter det arbeidet faren gjorde. Og det er litt vanskeleg når begge kan mekka bil og ingen kan laga mat og omvendt. Eg trur at det fører til at homofile, lesbiske og bifile må tenkja gjennom og utprøva fleir ting som heterofile tar for gitt.

Sjølv når homofile lagar ein familie, er det ofte dei ikkje lagar ein tradisjonell familie. To jenter og to gutar kan ikkje laga barn av seg sjølv, og difor hender det at ungar i homofile familiar har fire foreldre som samarbeider om å ta seg av dei.

Levande utopi

Homomiljøet har og blitt ein utviklar for ny teori rundt kjønn og legning. Egalias døtre av Gerd Brantenberg er eit eksempel på det. I romanen vert kjønnsroller sett på hovudet, og kvinnehistoria vist gjennom eit alternativt samfunn der kvinnene er direktørar og menn husfedrer. Romanen fortel om korleis historia kanskje kunne ha gått, viss andre ting hadde hendt ein gong i urtida. Andre har òg laga slike utopier som seier mykje om samfunnet vårt. Ei amerikansk forfattar som heiter Marge Piercy har laga ein slik i boka Kvinne ved tidens rand. Ho har laga ein positiv framtidsutopi, der kjønn, familie og legning ikkje eksisterer på same måte som her. Alle menneske får ta ut dei sidene dei har, og difor er det ikkje stor forskjell på kjønn. Og når kjønn ikkje finst, men menneska er ulike og spanande, foresker ein seg i personar og ikkje kjønn. Familien er og organisert litt på same måte som dei homofile familiane eg nemde; ei lita gruppe av menneske oppdrar ungar saman.

Desse spanande tankane vart skapa av kvinner som er feministiske og lesbiske/ inspirert av det homofile miljøet. Dei set saman radikale tankar, med dei ideane kring kjønn og famile som har blitt prøvd ut i det homofile miljøet. Utan at forfattarane hadde forsøkt å sprenga grensene kjønn og heteroseksualitet lagar hadde ikkje desse spanande bøkene blitt til.

Retten til å vera «normal»

Sjølvsagt skal homofile ha rett til å gifta seg, få ungar og alt det andre heterofile får. Men viss ein berre krev slike ting, vert det lett å glømma alle dei som ikkje kan eller vil passa inn i den nye hetero-liknande normen. Sjølv om legninga vår har blitt undertrykt i mange hundre år, tyder ikkje det at me må svelga alt det dei heterofile har rått.

Det å pressa seg inn i 50-talets familieideal med kjernefamilie og tradisjonelle kjønnsroller er ikkje sunt, verken for heterofile eller homofile. Men biletet av familien er jo ikkje så svart kvitt. Etter det store heterofile brullaupet ender som regel kjerenfamilien i dag i eit par skilsmisser. Ynsker me å ta del i den delen av kjernefamilien og?

Kan homofile, lesbiske og bifile bli normale i dette samfunnet? Og viss me kan det, kva er dei positive og negative konsekvensene for oss som enkeltpersonar og gruppe?

av Pål Steigan

Slik jeg opplever sosialisme-debatten sånn delvis fra utsida, har den noe uvirkelig og tilbakeskuende over seg. Dels arter den seg som en omkamp om første halvdel av det tjuende århundre og dels som en opphopning av ønsker om det gode samfunn. Det virker som om mange er mer opptatt av å diskutere et sosialistisk drømmesamfunn, som aldri kommer til å oppstå, enn av å skape en virkelig sosialisme som kan fungere på dagens og morgendagens vilkår. Et annet problem i denne debatten er at det nesten ikke forekommer klare definisjoner på hva som i det minste må til for å kunne karakterisere et samfunn som sosialistisk. Dette har vært en svakhet fra 1970-tallet, men det er ikke noe forsvar for å opprettholde denne svakheten i dag.

Monty Python

I sommer, mens høyrepopulismen begynte å rase som verst, pågikk det en sosialismedebatt i Klassekampen som kunne vært tatt rett ut av Monty Python-klassikeren Life of Brian. Dette er dessverre ikke atypisk. Enkelte skriver om sosialismen, for det er stort sett skriving det dreier seg om, som om produktivkreftene i samfunnet sto på 1905-nivå. Arbeiderråd på fabrikkene! Og vi ser for oss 10.000 mennesker i kjeledress som strømmer ut fra Putilov-verkene. Hvor relevant er arbeiderrådet på den helautomatiske fabrikken? Det jobber flere folk på Aker Brygge i dag enn den gangen det lå et skipsverft der. Men hvor kommer arbeiderrådet inn? Dessuten ligger jo ikke makta på den enkelte fabrikk lenger, den ligger i finansinstitusjonene og de sentrale maktorganene på nasjonalt, og ikke minst internasjonalt plan.

Frustrert av dette, gikk jeg til et par aktuelle sosialismeprogrammer. Jeg leste Rød Ungdoms nye program og Rød Valgallianses program, og til min store overraskelse var ingen av dem i nærheten av å kunne definere sosialismen. Man får høre en masse om hva sosialismen ikke skal bli, og det er mye om politiske tiltak som skal hindre byråkratisering, maktmisbruk osv.

Vel og bra alt sammen, men det er ikke mulig å finne en klar og grei definisjon på hva som skiller sosialismen fra kapitalismen. Det er fullt mulig å definere kapitalismen uten å gå i detalj om de ulike styringsformene og politiske framtredelsesformene som finnes i ulike kapitalistiske land til ulike tider. Det burde i prinsippet være like lett å definere sosialismen. Men nei, etter å ha brukt titusenvis av arbeidstimer på programdiskusjoner later det til at venstresida fortsatt ikke klarer å gi en klar, enkel og forståelig definisjon av sosialismen. Samtidig mangler det ikke på forventninger om hva sosialismen skal innfri av forhåpninger og ønsker.

Det er en rekke problemer med dette. Det viktigste er kanskje at når målene er så uklare, så lar de seg vanskelig omforme til praktisk politikk. Når man ikke er i stand til å slå fast enkelt og greit hvilke forandringer som skal til for å avskaffe kapitalismen og opprette et sosialistisk samfunn, er det umulig å legge opp en politikk for dagen i dag som peker framover mot avskaffelsen av kapitalismen. Denne uklarheten i sjølve fundamentet kompenseres med desto mer omfattende lister over hvilke politiske endringer man ønsker å oppnå. Dette utgjør et annet, og potensielt meget farlig problem, nemlig troen på politikkens allmakt.

Forgjengerne

Den som har satt seg litt inn i sosialismens historie og har vært borti paroler som «kommunisme på sju år» og «avskaffe klassene med ett slag» og liknende, kjenner også litt til hvilke tragiske følger slik idealistisk ønsketenkning fikk. Jeg vil hevde at det er gjort større overgrep på menneskeretter og demokrati på grunnlag av idealistiske og urealistiske mål enn på grunnlag av ondskap og vond vilje. Derfor blir jeg ikke beroliget av mennesker som fordømmer sine forgjengeres misgjerninger og forsikrer om at med dem ved makta skal det gå så mye bedre, fordi de har vilje til å gjøre enda større politiske forandringer, samtidig som de er fullstendig utydelige på hva som er det politisk-økonomiske fundamentet for disse ønskedrømmene.

Ikke sånn å forstå at jeg har noe imot drømmer. Drømmen om det gode samfunn er så gammel som mennesket. Drømmen om det klasseløse samfunn er så gammel som klassene. De undertrykte drømte om å gjeninnføre en paradisisk urtilstand der løven gresset sammen med lammene og landet fløt av melk og honning. I den tyske bondekrigen sang fattigbøndene: Da Adam høstet kornet og Eva spant garnet, hvor var adelsmannen da? Dette er en vakker og fornuftig drøm, men den forblir en drøm så lenge de materielle forutsetningene for en radikal forandring ikke er til stede.

Så lenge vi snakker om drømmer og ikke om praktiske endringer av et virkelig samfunn, er det opp til enhver å lese sine innerste ønsker inn i programmet. Summen av alt dette blir en utopi i ordets egentlige og opprinnelige mening: ingen steder, landet som ikke er, og som heller ikke blir.

Sosialismen er …

Sosialismen er ikke noe av dette. Beklager folkens. Sosialismen er ikke noe annet enn en sosialisering av (den store) privateiendommen til kapital og avskaffelsen av profitten som styringskriterium i samfunnet. Sosialismen er ikke avskaffelsen av klassene, kvinneundertrykkinga, homofobien, bokmålet eller dårlig sommervær. Sosialismen betyr bare å fjerne kapitalens makt over produksjonsmidlene og stille dem under samfunnets kommando. Sosialismen er derfor ikke noen stabil samfunnsformasjon, den er i ordets rette betydning et overgangssamfunn. Jeg har kalt sosialismen for kapitalisme uten kapitalister for å demonstrere at sosialismen inneholder svært mange av de motsetningene som er arvet etter kapitalismen.

Sosialismen er dessuten et produkt av industrikapitalismen. Den svarer på masseproduksjonens utfordringer, men har lite å tilby nettverksøkonomien eller en-til-en-produksjonen.

Det er vanlig å framstille kapitalismen som en pyramide. På toppen sitter de få og mektige. På bunnen de mange og avmektige.

Hva skjer så med sosialismen? En populær framstilling har svart med å stille pyramiden på hodet. Knallgod agitasjon – uklart tenkt. Skal vi gå fra et samfunn der de få styrer og de mange produserer til et samfunn der de mange styrer og de få produserer? Dette er, hvis dere unnskylder fransken min, bullshit!

Heller ikke et sosialistisk samfunn vil unngå at det er de få som styrer og de mange som produserer. Den viktigste forskjellen er at de som styrer ikke gjør det på grunnlag av arv og kapital, men på grunnlag av et mandat fra flertallet. Så fortsatt får vi en pyramide. Den kapitalistiske eieren erstattes av den valgte lederen. Ledelsesfunksjonen avskaffes ikke. På grunn av produksjonens karakter vil den bestå. Her snakker jeg om det tradisjonelle industrisamfunnet.

Det man bør ta sikte på er sjølsagt en større folkelig kontroll med toppen av pyramiden. Man kan med andre ord gjøre den litt lavere og breiere. Men den forblir en pyramide. Framtidige samfunnsmodeller oppstår ikke på tegnebrettet. De gror ut av sine forgjengere, oppstår på grunnlag av motsetningene i tidligere samfunnsformer.

Monopolkapitalismen skaper forutsetningene for en planlagt, vitenskapelig styrt produksjon. Planøkonomien er der allerede i dag, men den opptrer først og fremst innad i de store selskapene. Når de går ut på markedet oppstår anarkiet og ødeleggelsen av produktivkrefter. Dette er gammelt nytt. Det som ikke er gammelt nytt er hvordan dagens kapitalisme produserer forutsetninger for en langt mer spennende utvikling.

Copyright

La oss bruke diskusjonen om copyright og intellektuell eiendomsrett som eksempel. Problemet for de store rettighetseierne, som ikke er kunstnere, musikere eller forfattere, men store mediekonsern, er at den digitale kopien er en perfekt klon av den digitale originalen, OG at kopien nesten ikke koster noe å framstille. Det har oppstått en måte å produsere på der nesten all investering legges inn forut for den fysiske produksjonen. Når masteren er laget, er framstilling av eksemplarene helt trivielt, nesten uten kostnader. Det betyr at det blir nesten umulig å bruke tradisjonell kalkyle eller tradisjonelle kapitalistiske modeller på produksjonen.

Hvordan definere bytteverdien på et produkt som det isolert sett er nesten gratis å framstille? Etter arbeidsverditeorien er verdien (bytteverdien) på en vare lik den mengden (gjennomsnittlig samfunnsmessig) arbeid som skal til for å framstille den.

«Det er altså bare den samfunnsmessig nødvendige arbeidsmengden eller den samfunnsmessig nødvendige arbeidstiden som skal til for å produsere en bruksverdi som bestemmer dens verdi.» Karl Marx, Kapitalen, bok 1, første kapittel.

Å framstille en kopi av ei CD-plate krever nesten ikke noe arbeid, og koster derfor bare noen få kroner. Å lage en million kopier av en mp3-fil koster krever praktisk talt ikke noe arbeid. Hva blir så bytteverdien? Bytteverdien til den digitale kopien faller mot null.

Gratis distribusjon av goder til samfunnsmedlemmene var tidligere en kommunistisk utopi. Med internett og den digitale produksjonen er det blitt en dagsaktuell sak. Den helautomatiske produksjonen er ikke science-fiction, og jo mer den gjør seg gjeldende, jo mer beveger vi oss fra en bytteverdiøkonomi til en bruksverdiøkonomi. Mediemonopolenes desperate (og nytteløse) kamp mot hackere og mot folk flest for å prise produktene sine vilkårlig med henvisning til deres intellektuelle rettigheter forutsetter en prisfastsetting som bæres oppe av forbud, razziaer og vanvittig høye bøter. Man forbereder seg på bruke av rå politistatmetoder for å hindre at verdiloven får sin naturlige konsekvens. All historisk erfaring tilsier at å forsøke å hindre produktivkreftenes utvikling på denne måten er og blir dødsdømt. En klasse som opptrer på denne måten er en klasse på slutten av sin karriere.

Det vi ser er fødselsveene til en produksjonsmåte der bruksverdien og ikke bytteverdien står i sentrum. De mange små jordmødrene og jordfedrene som hjelper fram denne fødselen er alle de millionene som legger produktene sine gratis ut på nettet for å dele med andre. Stormsvalene som varsler væromslaget er Linux-folkene som gjennom å dele resultatet av arbeidet sitt med andre har klart å lage noe som til og med truer posisjonen til et av verdens rikeste selskaper, nemlig Microsoft.

Internettøkonomi

Industrikapitalismen skapte de materielle forutsetningene for arbeiderrådet, den sosialistiske plankommisjonen, den sentralstyrte femårsplanen osv. Dette er sosialismens muligheter anno ca. 1950.

Internettøkonomien skaper forutsetningene for bytteverdisamfunnets død og bruksverdisamfunnets fødsel. Det skaper vilkår for globalt samarbeid mellom mennesker på tvers av nasjonale grenser. Det skaper vilkår for å dele ressurser slik at det blir mer til alle. Det skaper vilkår for å rive maktpyramidene og deres monopoliserte makt og erstatte dem med distribuert nettverksmakt der deltakerne i nettverket blir sterkere ikke ved å monopolisere kunnskap, men ved å dele med flest mulig.

Det sies om visse typer generaler at de planlegger med sikte på å vinne fortidas kriger. Skal venstresida få noen politisk betydning, må den slutte å likne på slike generaler og i stedet gripe fatt i de enorme mulighetene som skapes her og nå og som bærer bud om langt mer radikale og langt mer grensesprengende endringer av samfunnet enn noen gang før i historien.

I november 1998 deltok jeg på et seminar arrangert av EU i Wien. Seminaret var en del av EUs IT-konferanse. Som hovedinnledere hadde man invitert Alvin Toffler, kjent for bl.a. boka Den tredje bølgen, og Ilja Prigogine, nobelprisvinner i fysikk, kjent for sine bidrag til kaosteorien og til forståelsen av termodynamikkens annen lov.

Toffler sa blant annet:

«Alltid tidligere i historien har store endringer i produktivkreftene ført til tilsvarende revolusjonære endringer av klasseforhold, økonomiske forhold, politikk og samfunn. Det er ingen grunn til at den største revolusjonen i produktivkreftene noensinne skal være noe unntak.»

Han gjorde en kunstpause, så ut over forsamlinga og fortsatte: «Are you ready for it?» Da den fremste representanten for EU-kommisjonen, M. Verrue, skulle oppsummere seminaret, kunne han ikke unngå å ta med innledernes viktigste konklusjon, nemlig at den formen for organisasjon som er minst egnet til å takle de nye produktivkreftene er den store, hierarkiske organisasjonen. En del av oss klappet energisk for denne innrømmelsen fra en av verdens største hierarkiske organisasjoner, mens andre så ned og formelig skrapte med føttene

Are you ready for IT?

Jeg er likevel glad han ikke spurte venstresida, for den er heller ikke «ready for it». Den lever fortsatt tidlig i det 20. århundre. I stedet burde den løfte hodet og snu det framover. De rystelsene Toffler snakket om, burde jo være som vårluft for venstresida. Her ligger løsninga på pyramidens problem. Grunnen til at sosialismen blir en pyramide den også, er jo at den produksjonsmåten den skal styre ikke på noen måter skiller seg fra måten det produseres på under kapitalismen. Masseproduksjonen krever sine store Putilov-verker, enten de nå er privateid eller statseid. Derimot er det ikke slik med den nye teknologien. I pyramiden får du større makt gjennom å monopolisere (og dermed ikke dele på) kunnskap. Stilt overfor de nye produktivkreftene blir en slik organisasjonsform antiproduktiv og destruktiv. I nettverksøkonomien får du større makt gjennom å dele.

I denne figuren er det ikke personen øverst til høyre som har mest nettverksmakt, det er personen nederst til venstre, for hun har direkte kontakt til de aller fleste i nettverket. I en kunnskapsøkonomi går det absolutt an å tenke på organisasjon på denne måten. Og kunnskapsinnholdet i produksjonen øker. Den proletaren som Marx beskrev, som bare er et tilbehør til maskinen, finnes knapt nok lenger i den rike delen av verden. Selv industriarbeidere har mer enn 12 års utdanning.

Fordelinga av de digitale godene

I de innledende fasene av sosialismen vil bytteverdiproduksjonen fortsatt være den dominerende formen. Lønnsarbeidssystemet og belønning til enhver etter arbeid vil prege økonomien. Det vil finnes et marked, både for varer og arbeidskraft, klasseskiller og skiller mellom ulike sjikt i de enkelte klassene, blant annet mellom lavlønte og høytlønte. Men på noen områder vil det være meget enkelt å oppheve markedet, nemlig i fordelinga av de digitale godene. Fordelen ved dette er at det deretter på disse områdene vil bli ekstremt vanskelig å gjenopprette kapitalistiske forhold. Dette vil også skape et materielt, i motsetning til et idealistisk, grunnlag for å erstatte pyramideorganisering med nettverksorganisering.

Og da begynner man å ane de organisatoriske trekkene i et nytt samfunn, ikke slik de er utpønsket på et studerkammer, men slik de har utviklet seg i praksis i tilknytning til de nye produktivkreftene.

av Per Solemdal og Svein Johansen

Forsøkene på å bygge opp den norsk-arktiske torskestammen, som gyter i Lofoten og vokser opp i Barentshavet, ble i stedet en jevn nedbygging. Beskatningsmønsteret må ta hovedskylden for denne utviklingen: det fiskes generelt for hardt til havs på de yngste aldersgruppene. Store årsklasser opptrer med jevne mellomrom, men disse desimeres i startfasen av havfiskeflåten. Kystflåten må ta til takke med restene og totalbestanden står på stedet hvil eller minker. Resultatet av denne prosessen blir rekordlave totalkvoter.

I denne situasjonen vil myndighetene sette inn en rekke nye tiltak for redusere kapasiteten i fiskeflåten, som særlig får følger for kystfiskeflåten. Den offisielle begrunnelsen er å få bedriftsøkonomisk lønnsomhet i næringa. I denne forbindelse er det også krefter på gang for frikoble fiskerinæringen fra bosettingsmålsettingen. Resultatet av disse tiltakene vil bli en styrt avvikling av kystfiskeflåten, på liknende måte som vårt marginale jordbruk er under avvikling for en fremtidig norsk Europatilkobling.

Det er altså snakk om en dobbeltstyrt avvikling. På den ene side et kontinuerlig press på ungfiskbestandene av den norsk-arktiske torsken fra de norske, sovjetiske og tredjelands havfiskeflåter. På den annen side myndighetenes lønnsomhetspress, som særlig rammer kystflåten, i en periode med rekordlave kvoter. Motto: kystfiskeflåten skal bort!

Eller for si det med Kupper’n: To indre og vekk me’n.

Ressurs og fiskemønster

Den norsk-arktiske torskestammen beskattes med forskjellige redskaper, med forskjellige fartøystørrelser og i forskjellige områder med forskjellige størrelsesgrupper av torsken. Derfor er det store interessemotsetninger i denne delen av fiskerinæringen, som er den viktigste i vår nordlige landsdel.

Den norske kystflåten fisker i kystnære farvann, der havfiskeflåten ikke har adgang. Kystfiskeflåten beskatter både skrei til og fra og på gytefeltene og den unge loddetorsken som fråtser i lodde på veg til gytefeltene på Finnmarkskysten. Disse fiskeriene foregår i første halvår. Resten av året fisker kystflåten torsk og andre arter, blant annet på kystbankene.

Havfiskeflåten i Barentshavet som består av norske, sovjetiske og tredjelands fartøyer, hovedsakelig trålere, fisker året rundt. Den samlete trålfangete torskefangsten er vesentlig større enn fangsten tatt med kystfiskeflåten. Sovjetunionen har ikke naturgrunnlag for kystfiske etter norsk-arktisk torsk, og tar hele fangsten til havs. Til forskjell fra torsken i den norske økonomiske sonen består torsken i sovjetisk sone i større grad av yngre fisk. Slik «porsjonsfisk» er sterkt etterspurt av den jevne russer.

Fornyelsen av den norsk-arktiske torskestammen er ikke jevn fra år til år. Store årsklasser dukker opp forholdsvis regelmessig, som et resultat av et komplisert samspill mellom miljøfaktorer og gytefisken. Det er mange faktorer som påvirker tallrikheten av en årsklasse: både klima i videste forstand og mengde og størrelse av gytefisken ser ut til våre viktige faktorer.

Beskatningen på de tidligste aldersgruppene er forbeholdt havfiskeflåten. Når en stor årsklasse oppstår har det gang på gang vist seg at fiskepresset øker drastisk på de tidlige aldersgruppene. Det skal mange småfisk for å få en god fangst: det er også dokumentert at trålflåten kaster på sjøen store mengder undermåls fisk, spesielt når en stor årsklasse befinner seg i startfasen. Når en stor årsklasse blir kjønnsmoden er den så redusert at det ikke blir mye igjen til kystflåten og ingen oppbygging av bestanden. Her kommer interessemotsetningen mellom havfiskeflåten og kystflåten tydelig frem. Havfiskeflåten er ikke interessert i bygge opp en bestand av eldre fisk som i stor grad vandrer bort fra trålernes fiskefelter i lange perioder av året. Kapitalinteressene ønsker heller ikke at torskebestanden skal bli for stor av en annen grunn: torsken spiser lodde og konkurrerer dermed med ringnotfisket, vårt mest kapitaliserte fiskeri.

I dagens situasjon er forvalternes hodepine først og fremst bestemme hvor liten gytebestanden kan tillates våre for det ikke lenger fødes store årsklasser, som er en forutsetning for den «moderne» måten å høste den norsk-arktiske torsken på. Ingen i dag vet hvor denne grensen går.

Resultatet av denne gjentatte «behandling» av store årsklasser har resultert i at forvalternes forsøk på bygge opp bestanden av norsk-arktisk torsk har vårt mislykket. Det er all grunn til spørre om det er mulig med det nåværende beskatningsmønster bygge opp torskebestanden, slik planene har vårt de siste 15-20 år.

Totalbestanden er nå på lavmål, ca. 1,2 mill. tonn, og totalkvoten for år 2000 er 390.000 tonn. I sine velmaktsdager var den årlige avkastningen fra den norsk-arktiske torskebestanden i lange perioder nærmere 1 million tonn, så det er enorme rikdommer det her er snakk om.

Lønnsomhet

Det kan høres fornuftig ut at fiskeflåten skal drives bedriftsøkonomisk lønnsomt. Det er jo våre naturressurser og vårt arbeid vi lever av og regnestykket bør jo totalt sett gå opp. Men det kan være mange bransjer som periodevis ikke klarer det, og trenger overføringer fra staten. Heldigvis har vi i Norge en stat som har hatt vett til nasjonalisere de viktigste naturressursene (for eksempel olje og vannkraft) og kan derfor hjelpe bransjer som av diverse grunner har problemer, for eksempel banker (som jappetiden har tomt), kraftkrevende industri (som får billigere strøm enn du og jeg) og rederinæringen (som nesten ikke betaler skatt, uvisst av hvilken grunn) osv.

Tradisjonelt har det vårt de statlige overføringene til våre primærnæringer som mediaoppmerksomheten har vårt mest rettet mot. Av en (eller flere) grunner rettes nå kravet om lønnsomhet spesielt mot disse modernæringene, mens subsidieringen av de andre bransjene ikke utsettes for det samme mediakjøret.

Spesielt underlig må det fortone seg for utøverne i fiskeryrket, og spesielt kystfiskerne, at dette lønnsomhetskravet kommer nå, da bestandsgrunnlaget for de viktigste fiskeslag ligger på et lavmål. Men resultatet av de innførte og varslete lønnsomhetstiltakene kan bli dyr for bedriften Norge på litt sikt. Det er ingen tilfeldighet at tiltakene ble utredet av en høyrestatsråd, fiskeriminister Munkejord, i Syse-regjeringen. At de nå skal settes ut i livet av en Arbeiderpartiregjering med fiskeristatsråd fra Finnmark er kanskje heller ingen tilfeldighet?

For først den uheldige effekten av dagens heseblesende lønnsomhetskampanje i fiskerinæringen må en ha klart for seg beskatningsmønsteret av norsk-arktisk torsk og den sentrale interessekonflikten i norsk fiskerinæring, den mellom kyst- og havfiskere. Det dreier seg ikke først og fremst om en nord-sør konflikt som media og offisielle utredninger antyder, sannsynligvis for tilsløre realitetene.

Det opereres nå med en rekke tiltak for øke lønnsomheten i fiskerinæringen, hvorav de fleste går ut på redusere kapasiteten i flåten. Denne «medisinen» kan jo også virke beroligende i første runde på folk som ikke kjenner virkeligheten i norsk fiskerinæring. Generelt kan en si at en kraftig reduksjon i kystflåtens kapasitet vil fore til en rasering av denne flåtens nødvendige infrastruktur, spesielt et desentralisert fiskemottak. Historisk er dette apparatet bygget opp på en bestandsstruktur som det fremdeles er et erklært mål bygge opp igjen. Da vil det være selvmord å rasere infrastrukturen for oppnå lønnsomhet på kort sikt med dagens rekordlave bestander. Å bygge opp igjen infrastrukturen senere vil bli svært vanskelig å få til, og meget dyrt for norske skattebetalere. Dem det gjelder vil også få økonomiske problemer ved en slik oppbygging og det er tvilsomt om kapitalkreftene og myndighetene egentlig ønsker en slik «gjenoppbygging».

For havfiskeflåten, og spesielt de ombordproduserende fartøyene, fabrikktrålerne, vil situasjonen fortone seg helt annerledes. Denne flåten er ikke avhengig av virksomhet på norskekysten, med sin store mobilitet og ferdigproduksjon ombord. Når kvotene blir for små, kan fabrikktrålerne trekke til andre felt. Den økende internasjonaliseringen av fabrikktrålerflåten har allerede utarmet fiskeressursene utenfor en rekke land i den fattige verden, og denne flåten fangster nå også ved så fjerne kyster som ved New Zealand og Australia.

Når en ny stor årsklasse av torsk igjen ser dagens lys i Barentshavet er denne flåten straks på pletten og «barberer» påny en lovende årsklasse på ungfiskstadiet. Torsk er en skattet fisk i EU-området som betales svært godt. på litt sikt vil disse havfiskerederiene kanskje flagge ut på samme måte som vanlige, respektable utenriksrederier gjør, for øke fortjenesten med utenlandsk bemanning. Dette kan sikkert våre bedriftsøkonomisk bunnsolid, men vil bedriften Norge våre tjent med en slik utvikling?

De egentlige motivene for presse igjennom bedriftsøkonomisk lønnsomhet i fiskerinæringen viser seg tydeligere når en ser på de andre tiltakene som foreslås. Kondemneringsstøtte er et av de viktigste tiltakene for å redusere kapasiteten. Båter eldre enn tyve år gis kun denne støtten. P.g.a. utviklingen i kystfisket over en lengre periode er det disse eldre båtene som utgjør ryggraden i kystfisket. Dette er forholdsvis større båter som fiskerne har hatt mindre vilje til fornye i den mer usikre bestandssituasjonen i de senere år. Denne tendensen kommer klart frem i den økende sjarkifiseringen i kystflåten, et tydelig signal om tilbakeholdenhet, men ikke resignasjon, når det gjelder nyinvesteringer. Denne utviklingen i kystflåten er uheldig når det gjelder stabiliteten i leveransene. på den andre siden er sjarken uttrykk for en av de gode sidene ved kystfisket: det er en passende driftsform når en er blitt såpass opp i årene at det er tid for «roe ned».

Omsettelige kvoter

Omsettelige kvoter er en ide som praktiseres på Island og noen få andre land som vi nødvendigvis ikke bør sammenlikne oss med, for eksempel New Zealand. Dette system gir mulighet til kjøpe kvoteandeler, og fører i praksis til at fisket konsentreres til et lite antall store bedrifter. I Norge ble kvoter innført etter innføringen av økonomiske soner i 1976. Sterke krefter ønsker innført omsettelige kvoter hos oss, men hittil har det politisk ikke vært mulig å få denne «revolusjonen» gjennomført. En snikinnføring av omsettelige kvoter, enhetskvoter, er igang. Det blir da mulig å overføre en kvote til et annet fartøy til et annet, mot at fartøyet tas ut av fisker. Begrunnelsen er kapasitetsreduksjon, bedre lønnsomhet og en mekanisme som gjør at de beste fiskerne blir igjen i næringen. Det blir altså en slags fiskerkannibalisme på linje med bondekannibalismen i jordbruket.

Kjøp og salg av kvoter under varierende bestandsstørrelser kan lett gjennomføres med havfiskeflåten; et fartøy selger kvoten sin til et annet eller overføres internt i rederiet, og fortsetter så fisket i fjerne farvann. Når tidene bedrer seg, kjøper fartøyet kvoten tilbake, eller kvoten blir tilbakefort internt i rederiet. Poenget er at samtlige fabrikkskip raskt, og uten for store utgifter, kan g inn og ut av fisket i norsk økonomiske sone avhengig av bestandssituasjonen.

Hvordan tilpasningen i fisket fra en bestand på bunnivå til «normale» bestandsforhold skal foregå med omsettelige kvoter og etter omfattende kondemnering av kystfiskeflåten. er vanskeligere å forstå. Når bestanden igjen øker, og det er aktuelt øke deltakelsen i fisket igjen, skal infrastrukturen bygges opp. Fiskerne må låne penger til båt og kvote. Hvem skal låne dem penger? Bankkapitalen ser raskere profitt ved investere i havfiskeflåten og dessuten vil interessemotsetningen mellom kyst og havfiske gjøre det taktisk lurt for bankene å satse på den ene gruppen. Ikke bare pga. fabrikktrålernes mobilitet, men også teknologinivået vil føre til at kapitalen foretrekker investere i havfiskeflåten. Statens Fiskarbank, som kunne vårt en mulighet for fartøytilpasning for kystfiskeflåten, er under omorganisering og foreslås styrt av fylkeskommunale byråkrater med et mer omfattende felt når det gjelder næringsstøtte. Og hva skal de kondemnerte og kvoteløse fiskerne gjøre i fiskefattige perioder? Med den nåværende beskatningsstrukturen vil slike perioder oppstå som amen i kjerka, og sannsynligvis med enda større utslag enn i tidligere tider.

Kanskje kunne det bli en renessanse for den nordnorske fiskerbonden, med den forskjell at han kunne bli helårsbonde noen år og så heltidsfisker i en periode. Det kunne ha vært en interessant utvikling, helt i tråd med Bruntlandskommisjonens holdninger. Men de gjelder som bekjent ikke i Norge. Eventuelle kombinasjonsbønder ville øyeblikkelig kommet under myndighetenes lønnsomhetspress for jordbruket. Det blir nok bare en veg for de kvoteløse og kondemnerte, veien til tettsted og arbeidsløshet.

Råfiskloven

Det er også krefter i gang for å endre råfiskloven, kystfiskernes grunnlov, som gjelder fra Nordmøre til Grense-Jakobselv.For kystfiskerne representerer Råfisklaget (hjemlet i råfiskloven) et salgsapparat som fastsetter minstepriser og godkjenner kjøpere. Råfiskloven tar altså sikte på hindre de verste utslag i et kjøpers marked, samt forhindre spekulasjon i næringa. De endringer i loven som det har kommet signaler om, vil entydig tjene havfiskeinteressene i norsk fiskerinæring. I dag har denne delen av fiskerinæringen nesten fullført integreringen av hav og landsiden (selger og kjøper). Derfor oppleves råfiskloven som et hinder for deres økonomiske virksomhet.

Det arbeides også med regionalisere både prisfastsettelse, fastsettelse av kvoter og lån til fartøybygging. Denne virksomheten er tenkt å fungere som en fylkeskommunal organisasjon. I følge forslag som vi har sett, vil denne virksomheten dels komme i konflikt med, dels overta de funksjoner Råfisklaget idag har.

Det arbeides nå med utformingen av denne regionaliseringspolitikken og stadig slippes det opp prøveballonger med foreløpige forslag, som hittil ikke har steget særlig høyt for de har sprukket. Hele regionaliseringstankegangen skyldes krefter som vil tilsløre den egentlige konflikt i norsk fiskerinæring, den mellom kyst og havfiskere. Denne konflikten holdes vedlike av et bestemt beskatningsmønster og vil forsterkes av de virkemidler som myndighetene nå vil sette inn for å oppnå bedriftsøkonomisk lønnsomhet på kort sikt. Denne dobbeleffekten har etterhvert satt spor etter seg, og vil utvikle seg videre i samme retning:

Ved å opprettholde presset på ungfiskbestanden av norsk-arktisk torsk i Barentshavet, vil totalbestanden ikke bygges opp til gammelt hevdvunnet nivå, og kysten vil bli rasert. Sammen med kravet om bedriftsøkonomisk lønnsomhet i svake ressursperioder, som nå, vil resultatet bli en dobbelstyrt avvikling av kystfiskeflåten. Denne avviklingen vil forenkle arbeidet for holde gytebestanden på et stabilt, men svært lavt nivå, tilstrekkelig for fornyelse og opprettholdelse av ungfiskbestander til havfiskeflåten. Da vil det også bli et «havfiske» i de nære kystfarvann. Som det står i Strilevisen:

«Då vart eg glad, tok til kva,
eg rodde grunnen åleina!»

Framtidsutsikter

Om ikke presset fra de norske kapitalkreftene med sine sosialdemokratiske utøvende sersjanter og de norske, russiske og tredjelands trålflåter blir store nok til radere ut kystfiskeflåten, står friske krefter klar til øke presset. EØS-forhandlingene demonstrerer klart, ikke bare EU-kommisjonens makt i forhold til folkelige politiske maktorganer, men «naturloven» at det er de svake grupper som fr betale for oppnå et forhandlingsresultat. En trenger ikke mye fantasi for forestille seg hvilket press norske myndigheter vil komme i som EF-medlem under fremtidige kvoteforhandlinger med Russland. Den «alltid unge» målsettingen om oppbygging av den norsk-arktiske torskestammen vil snart bli fjernet når kystfiskeflåten er borte. En slik målsetting har vel heller aldri vårt i Russlands interesser.

Enden på visa blir nok at den norsk-arktiske torskestammen bare blir beskattet til havs av havfisketreenigheten EU-Norge-Russland. En liten, kjønnsmoden skreistim vil tillates svømme til Lofoten for gyte. Her blir det muligheter for eksperimentere for finne ut hvor liten gytebestand som er nødvendig for holde havslekten i live. Om det skulle mislykkes en gang i blant, er det bare å smøre seg med tålmodighet: tiden leger som bekjent alle sår! Når slike uhell oppstår, og ventetiden mellom store årsklasser blir lang, kan den mobile havfiskeflåten prøve nye felter i den tredje verden: ressursene er allerede godt undersøkt. For alt vi vet varierer disse bestandene i motsatt fase til ungtorskbestandene i Barentshavet. Så lenge det varer!

Om ikke de norske kapitalkreftene med sin utøvende sosialdemokratiske korte arm og flåten av norske, sovjetiske og tredjelands (EUs) trålere klarer ta knekken på den norske kystflåten, vil tilpasningene til EU helt sikkert klare det. Allerede forsøket på stjele 30.000 tonn torsk, hovedsakelig fra kystfiskerne, bor jo få folk til skjønne hvem vi har med gjøre.

Det er interessant registrere hvor nedkjørt de nordiske sosialdemokratier har blitt i løpet av de siste årene. Kapitalkreftene har gjort grovarbeidet med rasere økonomien i de nordiske land. Det var høyrekreftene som slapp jappetiden løs, men utflaggingen sto rederne selv for. (Uttrykk som økonomisk landssvik er på sin plass, men altså betegnende nok tabuord.)

Men den politiske hovedkraft i Norden, sosialdemokratiet, har lagt de økonomiske og, om vi må si, de moralske forhold, godt til rette for europeiseringen. Utglidingen av velferdsstaten, som i dag holder på å ødelegge den solidaritet som var et karakteristika for de skandinaviske land er falmet. Men Arbeiderpartiet dilter etter kapitalen nå som den gang.

Hva sier folket?

Jeg sier som tyskeren: «Man merkt die Absicht, und wird Verstimmt.»

av Finn Sjue

Hvordan så Arbeiderpartiets spesielle apparat og ulike nettverk for hysj-virksomhet ut? Hva betydde det for Arbeiderpartiets makt i norsk etterkrigstid at ledelsen tok i bruk skjulte politimetoder i den politiske kampen? Førte dette ekstra maktapparatet til at Arbeiderpartiet skapte seg en enda sterkere og mer monolittisk «ettpartistat» enn partiet ellers hadde maktet? Hvilke konsekvenser har dette hatt for den samfunnsmessige utviklinga i Norge?

Dette er et personlig preget politisk essay. Kanskje burde det ha vært en grundig historisk framstilling eller en stringent politisk analyse. Men enhver fugl får synge med sitt nebb. Dessuten finnes det både en historiske dimensjon og en analyse her. Jeg foretrekker den noe friere metoden til å se nærmere på disse spørsmålene.

Lynnedslaget 8. mai 1996

Da Lund-kommisjonen la fram sin innstilling 8. mai 1996 var det som et lynnedslag hadde truffet det politiske Norge. Hadde virkelig den skjulte, ulovlige overvåkinga vært så ille? Joda, så ille hadde den vært. Egentlig hadde den vært enda verre. Helt ferske nyheter var det heller ikke kommisjon la fram. Kritiske journalister og reflekterte eks-politikere hadde allerede avslørt det meste, om ikke alt. Lund-kommisjonen trakk i tråder som allerede lå i åpent terreng. Disse trådene kunne følges inn i de arkivene som fortsatt eksisterte, og der var det en del å finne. Særlig i Overvåkingssentralen som ikke hadde rukket å sanere en mengde dokumenter. Så veldig vanskelig var det vel heller ikke å finne fram til disse arkivene når Ketil Lund, Berge Furre og de andre først var utstyrt med offisielt adgangskort. Men rett skal være rett, kommisjonen gjorde stort sett en god jobb. Og når en offisiell kommisjon bekrefter det som enkeltpersoner tidligere har avslørt, gir det en ekstra tyngde. Særlig når kommisjonens resultat avviker fra det som de fleste andre offentlige kommisjoner legger fram. For de er som regel borgerskapet og maktelitens taktiske redskaper for å begrave plagsomme problemer uten altfor mye støy. Men takket være sterke motsetninger innad i denne makteliten klarte Lund-kommisjonen å komme et stykke på vei i sitt arbeid, sjøl om den på ingen måte nådde helt fram.

Det var mange i de maidagene som tenkte: Har norsk politikk virkelig vært så kynisk? Har Arbeiderpartiet gått over lik for å opprette og opprettholde ettpartistaten?

Kronjuvelen avslørt

Til og med mange eldre mennesker som hadde opplevd både varm krig og kald fred tenkte nok i de banene. De var en smule sjokkerte. Den lett naive forestillingen om politikkens vel harmoniske vesen har nok fått næring fra offisiell, norsk historieskriving. Om vi skummer leksikalske verk og lærebøker fra 1945 til 1996 vil vi lete forgjeves etter Arbeiderpartiets skjulte maktapparat og overvåking. Kort sagt, norsk etterkrigshistorie er skrevet mer i Thorbjørn Egners snille reformistiske ånd enn i den historiske materialismens direkte – og realismens dystre – språk. Det var ikke for ingenting at denne formen for historisk skjønnmaling ble tema på en pressekonferanse i Oslo i november 1993. Da ble boka De visste alt … Rapporter fra niende etasje presentert.

Pressekonferansen var nærmest som en rockekonsert å regne. Sjelden har en boklansering vært så godt besøkt i Norge. Her ble kronjuvelen i Arbeiderpartiets gamle etterretnings- og overvåkingssystem avduket: Avlyttingssentralen i niende etasje i Folkets Hus på Youngstorget i Oslo. Sentralen var plutselig ikke lenger en av de dypest bevarte hemmelighetene i Norge. Takket være Arbeiderpartiets tidligere sekretær Ronald Bye – med assistanse fra journalister som Alf R. Jacobsen og meg sjøl, ble det mest dramatiske eksemplet på APs skjulte maktapparat avslørt. Det var på denne pressekonferansen at historikeren Berge Furre sa at «norsk etterkrigshistorie må skrivast om». To og et halvt år seinere kunne han som medlem av Lund-kommisjonen gi sitt eget bidrag til den samme omskriving.

Og i sannhet – norsk etterkrigstid må skrives om.

La meg med en gang få sagt at nettopp APs tidligere sekretær Ronald Bye har spilt en helt avgjørende rolle i arbeidet med å avdekke Arbeiderpartiets gamle hysj-system. Ved siden av Per Borten er han den eks-politikeren som har vist størst mot og mest ansvar ved å avsløre systemet. For denne innsatsen fikk han et voldsomt raseri rettet mot seg fra APs fundamentalister. Det fantes også en del personer i den mangslungne venstresida som reagerte «moralsk» og surmulende. For hvordan kunne en mann som hadde så mye møkk på hendene, tillate seg å kreve ryddigere forhold i politikken, må vite? Jeg håper at disse etter hvert har innsett den store verdien av Byes innsats.

Machiavelli – og Haakon Lie

La oss slå an tonen og temaet ved å vise til den personen som i sin tid kanskje skildret kynismen i politikken best. Det skjedde i et av Niccolo Machiavellis mest kjente verker: Fyrsten. Her beskrives kvintessensen av politikk slik: Den kyniske realist vet at politikk ikke er idyll, at politikk er polemisk krig med ord, der partiene er våpnene og argumentene er kulene, og der kampens mål ikke er å enes, men å erobre den politiske makt – og beholde den. Og fysisk vold er det definitive opphavet til all makt.

Dette er uten tvil i Haakon Lies ånd – denne uoppslitelige, flammekastende, fanatiske og demagogisk dyktige sekretæren i Arbeiderpartiet fra 1945 til 1969.

Vi kan sjølsagt spørre om den italienske tenkeren og statsmannen som startet karrieren i Firenze i 1498, glemte et poeng i sin beskrivelse av den kyniske politikken. Han beskriver politikken som en «polemisk krig med ord». Men i den Haakon Lieske tradisjon består også politikken i å benytte skjulte politimetoder for å styrke partiets makt.

Uansett er Machiavellis navn med rette, og kanskje litt urette, blitt knyttet til «læren» om at i politikken er alle midler tillatt. Det var denne læren Haakon Lie fulgte så konsekvent: At hensikten helliger midlet.

Og det er med basis i læren om at i politikken er alle midler tillatt at vi kan ha et håp om å forstå hvordan Arbeiderpartiet klarte å erobre en så sterk og enerådende posisjon i norsk etterkrigspolitikk. Det er med basis i filosofien om at hensikten helliger midlet at vi kan forstå hvorfor den indre kretsen i Arbeiderpartiet etablerte det skjulte maktapparatet – sitt eget overvåkings- og etterretningsapparat. At vi her snakker om en ekstremt kynisk maktfilosofi, gjør den ikke mindre interessant som et «måleinstrument» for å vurdere AP-kretsens politikk. At stalinismen også i stor grad bygde på denne filosofien, bør ikke være en særlig dristig påstand for dagens maoister og ml-ere.

En maskin for å undertrykke

Samfunnet består av klasser. Den herskende klassen må alltid ha sin eksekutivkomite – også kalt regjering. Den langvarige Gerhardsen-regjeringa ble en veldig spesiell og sterk eksekutiv. En grunn til det var at noen i den indre partikretsen styrte det apparatet som tok i bruk skjulte politimetoder i politikken.

Og det er her snakk om litt av en «maskin» for makt, kontroll og undertrykking. Lenin skrev noen av sine viktigste artikler om staten og revolusjonen allerede før 1920. Men fortsatt er hans ganske så direkte og klare måte å uttrykke seg på interessant for vår analyse av AP-kretsens styring av den norske stat. I 1919 skrev Lenin i Staten og revolusjonen:

«Staten er en maskin for den ene klassens undertrykkelse av den andre, en maskin til å holde andre underordnede klasser i lydighet under en enkelt klasse.»

Han føyer til at denne staten selvsagt tar ulike former. At staten i sin kjerne altså er voldelig, levnet Lenin ingen tvil om. Og ved siden av statens fysiske virkemidler var de hemmelige tjenestene en spesielt viktig del av herskerklassens stat.

Tilstanden i APs indre krets og Lenins syn på staten har utvilsom en ting til felles: Her er det ikke snakk om en søndagsskole.

At Arbeiderpartiet hadde stor tilslutning fra arbeiderklassen og småkårsfolk generelt, endrer ikke det faktum at AP-kretsen utgjorde en viktig del av herskerklassen, ikke minst den delen som var basert på en raskt voksende statskapitalisme. Dette førte bare til at Arbeiderpartiets profil, politikk og taktikk måtte ta mer hensyn til partiets arbeiderklassegrunnlag enn et åpent storborgerlig eller vanlig borgerlig parti ville ha gjort. Riktignok stemte mange borgere på Høyre, men allerede da var de lykkelig for at det var Arbeiderpartiet som styrte.

Med Machiavellis kyniske filosofi og Lenins kompromissløse statssyn i tankene, kan vi gå videre.

Bakteppet

Først av alt, hva var det i virkelighetens verden og i atmosfæren som gjorde at Arbeiderpartiets indre krets kunne ta seg så kraftig til rette etter krigen? Her er noen stikkord om det historiske bakteppet – nærmest for en huskelapp å regne.

De fleste politiske partiene kom med liten ære og heder ut av krigen. Men mellom de to store partiene, Arbeiderpartiet og Høyre, var det likevel en viktig forskjell. Trass i vingling og passiv motstand hadde Arbeiderpartiet et stort grunnplan som fortsatt var lojale og følte tillit til partiet. Ethvert parti har sitt spesifikke klassegrunnlag. I dette grunnlaget var fagbevegelsen, LO, så og si «hovedsponsoren». Høyre med sin «hovedsponsor» i kremmervirksomhet, privat industri og rederinæring, var derimot i stor grad kompromittert. Kollaborasjon med fienden i finans, industri og politikk førte til at partiet var uten sjanser til å erobre statsmakta i etterkrigs-Norge. Høyre var en del av og hadde samarbeidet tett med det Helge Krog kalte «sjettekolonnen»; industrien og finansen som samarbeidet med okkupanten og som tjente grovt på det. Etter et kort mellomspill med nasjonal samlingsregjering kunne Arbeiderpartiet innta posisjonene – riktignok med et relativt sterkt NKP som konkurrent både på arbeidsplassene og i Stortinget.

På den internasjonale arenaen tok det ikke lang tid før kortene var i ferd med å deles ut på nytt. Nyoppdeling av verden var i full gang, ikke minst i Europa. Nye imperialistiske blokkdannelser tok form. USAs suverene økonomiske og militære posisjon avtegnet seg raskt på Europakartet. I etterdønningene av atombombene over Hiroshima og Nagasaki satte USA inn Marshall-«hjelp», raskt økonomisk grep om det som skulle bli Vest-Tyskland, NATO og «roll-back»-strategi. Alt bidro til et sterkere amerikanske hegemoni i den vestre delen av det europeiske kontinentet enn noen gang før. Washington kunne trekke veksler på svakhetene i det krigsruinerte Sovjet. Moskvas klare hegemoniske inngrep i Øst-Europa bidro også sterkt til at USA kunne rykke fram i økonomi, militærvesen, politikk og ideologi. Det var først på 60-tallet at Sovjet kunne kalles en voksende supermakt. Ved hjelp av en steinhard kommando-økonomi hadde partitoppen sluset enorme ressurser inn i rustningsindustrien.

En lang periode med kald krig var i gang.

Krigens metoder inn i freden

I veven av dette bakteppet må vi også peke ut noen flere spesielle tråder. I Stockholms-eksilet hadde sentrale partimenn funnet hverandre, samkjørt etterkrigsplanene og arbeidet høyst praktisk for å vingestekke kommunistene. I London skjedde noe av det samme. I mens dro Haakon Lie land og strand rundt i USA og knyttet nære bånd til personer som skulle bli sentrale i de amerikanske tjenestene. Han knyttet også like sterke bånd til jødiske organisasjoner i USA, organisasjoner som skulle bety mye for den kommende staten Israel. Noen av AP-lederne satt i KZ-leire i Tyskland, blant dem Einar Gerhardsen. Og den ambisiøse, karrierelystne Jens Chr. Hauge satt som Milorg-leder hjemme i Norge. Ikke bare var han ambisiøs. Da Norge gikk inn i fredsdagene, behersket han fra krigens dager et stort illegalt apparat. Han kunne kunsten å bruke skjulte metoder. Han hadde sine nettverk, og han hadde bygd opp en ubrytelig lojalitet hos hundrevis og tusenvis av personer.

Da krigen var over, kunne disse AP-lederne samles. Erfaringene var forskjellige, motivene likeså. Men holdningene var nok ganske like: Norge skulle gjenreises. Norge skulle knyttes vestover. Norge skulle nøytralisere og knuse NKP – ei oppgave mang en NKP-leder ga sitt ufrivillige bidrag til. Og kanskje viktigere enn noe annet: Jeg tror APs indre krets hadde en felles overbevisning om at det bare var DE som kunne styre det nye Norge. En slik innstilling fra en krets av sterke personer kan løfte fjell. Men den kan også kue et helt folk.

Og fra krigens dager tok de med seg krigens metoder inn i den freden som raskt skulle bli veldig kald.

Partiets fåmannsvelde

At Arbeiderpartiet fikk stort flertall og store prosenttall i valg er et faktum. At partiet sto sterkt på arbeidsplassene og i fagbevegelsen er like utvilsomt. Kretsen av sterke personer på toppen av partiet, kunne også nyte godt av stor legitimitet. La det ikke herske tvil om det. Samtidig utviklet dette absolutte toppsjiktet i partiet seg til et oligarki – et fåmannsvelde. Vi snakker da om ei ledergruppe som har kontroll over de sentrale maktposisjonene i et parti. Den har monopol på alle viktige beslutninger. Den er i stand til å skifte kurs på tvers av flertallet i partiet. Og for å bruke historikeren Jens Arup Seips ubønnhørlige ord i boka Fra embedsmannsstat til ettpartistat og andre essays fra 1963: Denne ledelsen fyllte partiet – etter en omhyggelig «avsiling» – med «to arter av folk: kaniner og teknikere». Videre sier han: «Tenkt som et middel til å sikre partiets enhet, ble kaninpolitikken i sine virkninger et middel til å sikre førerskapet for de som hadde det. Når lederne drøftet saker i partiinstanser, drøftet de dem med folk de selv hadde plukket ut. Jeg vil anta at denne sikringspolitikken ble mer systematisk og mer hårdhendt gjennomført enn i noe annet vesteuropeisk sosialistparti.»

Og som enda et element i «stålsettingen av partiet», peker Seip på «en systematisk gjennomført kontroll for å hindre avvikende meningsdannelse eller overhodet meningsbevegelse innen partiet. Jeg vil kalle dette en indre sensur.»

Når Seip skildrer «ørnen blant partiene» slik, viser han også til at dette dreier seg om trekk av stalinisme. Og han føyer til: «Dette ordet bruker jeg deskriptivt, ikke vurderende».

Den indre kretsen av ledere som kontrollerte partiet på denne måten, var ikke tallrik. Den kunne telles med 10 fingre. Og vi snakker særlig om partiformann og statsminister Einar Gerhardsen, LO-formann Konrad Nordahl, partisekretær Haakon Lie, forsvarsminister og justisminister Jens Chr. Hauge og redaktør Martin Tranmæl. Kanskje hører også Arbeiderbladets mangeårige redaktør og statsministerens bror, Rolf Gerhardsen, hjemme her. Innenfor denne kretsen var det nok av konflikter og ulike syn. Men utad sto den fram som en monolitt. Kanskje var det særlig Einar Gerhardsen som klarte å holde kretsen sammen utad. Seip beskriver ham slik:

«Et hovedtrekk i hans teknikk er den vennlige forsonende hånd som trekker motpart og medpart inn på et sentralt menneskelig plan hvor alle kan møtes, og hvor det som skiller, fortones. Dette er genialt». Men med en gang Seip har skildret Gerhardsen slik, iler han til for å minne om at politikk ikke er idyll, og at Gerhardsen skjønte dette svært så godt.

«Gerhardsen er en mann som kan skyte når noen må dø.»

Skjult para-apparat for overvåking

Jeg er ikke i tvil om at nettopp dette fåmannsveldet med hellig tro på at bare DE kunne styre Norge var et avgjørende vilkår for at en AP-dominert «ettpartistat» vokste fram, slik Jens Arup Seip beskrev den på sin polemiske måte. Fåmannsveldet var også avgjørende for at det skjulte para-apparatet for etterretning og overvåking ble skapt.

Det skulle noe til for å skape et slikt ekstra redskap. Her satt Arbeiderpartiet med solid parlamentarisk flertallsmakt. Partiet hadde en solid fundert regjeringsmakt. Industri, finans og sosiale velferdsgoder ble bygd opp. AP-regjeringa bygde også opp hemmelige tjenester som alle regjeringer gjør. Kunne ikke alt dette vært nok? Nei, i tillegg bygde AP-kretsen altså opp et para-apparat for skjult maktutøvelse, for etterretning og overvåking. Et maktapparat for bruk av politimetoder i den politiske kampen. Altså ikke bare for å sikre «rikets sikkerhet», men for å skaffe partiet fordeler i den politiske kampen.

Vi snakker her ikke om en historisk bagatell, men om et dypt alvorlig overgrep mot det borgerlig-demokratiske systemet i Norge. Staten og partiets behov ble bevisst blandet sammen. Til partiets fordel.

Et fåmannsvelde som utviklet slike hersketeknikker, introduserte i praksis Machiavelli på norsk. AP-kretsen skapte samtidig en vestlig avart av stalinismen. Sammenliknet med denne indre kretsen var 70-åras norske marxist-leninister som juniorer og amatører å regne.

(De norske ml-erne vokste fram i erklært motstrid til sovjetisk byråkrati og kapitalisme og mot det norske sosialdemokratiets arrogante hegemoni og USA-lojalitet. At ml-bevegelsen i denne striden utviklet klare stalinistiske trekk, er et paradoks som fortjener sin egen analyse. Men det er altså ikke temaet i denne artikkelen.)

Et stort hysj-miljø tok form

La oss gi et lynkort riss av hele det etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetsmiljøet som ble bygd opp i Norge like etter krigen. Det er som en del av dette helhetsbildet at Arbeiderpartiets eget apparat må forstås. Uten politiske baktepper og helhetsbilder er det ikke mulig å forstå hva Arbeiderpartiets spesielle apparat og nettverk betydde.

• Samarbeidet med nøkkelpersoner i det som i 1947 skulle bli CIA, var der allerede.
• Samarbeidet med britiske MI6 var for lengst på plass.
• Allerede før frigjøringsdagene i 1945 samarbeidet sentrale nordmenn i XU og Milorg med amerikanske myndigheter for å skaffe USA kontroll med Hitlers tidligere Abwehr-offiserer og agenter. Hitlers tidligere e-sjef Reinhard Gehlen og hans folk ble sett på som uhyre viktige, blant annet fordi mange av dem var godt kjent med østeuropeiske og sovjetiske forhold. Gehlen og svært mange av hans tidligere kolleger og underordnete ble rekruttert til tjeneste for CIA og andre amerikanske tjenester. I denne operasjonen for å sikre USA Hitlers tidligere spioner deltok norske Milorg- og XU-folk aktivt.
• Fra 1947 begynte den nye norske militære etterretningstjenesten å ta form med Arbeiderpartimannen Vilhelm Evang som sjef.
• Fra det samme året tok også Overvåkingspolitiet med Høyremannen Asbjørn Bryhn som sjef, form.
• Et par år etter var det dypt hemmelige stay behind-systemet, beredskapen mot okkupasjon, i ferd med å finne sin form over hele landet. Forsvarsminister Jens Chr. Hauge var systemets «gudfar». Han sørget for å «sosialisere» og ta kontroll over de store og innflytelsesrike borgerlige grupperingene som var i ferd med å bygge opp private beredskapsgrupper. De dypt betrodde menn representerte en ganske stor spennvidde, fra sosialdemokrater til tidligere NS-medlemmer. Men tyngdepunktet fantes utvilsomt i konservativ og høyre-radikal retning. Systemets eksistens ble aldri behandlet av Stortinget.
• Riktignok ble mange private grupper tatt inn i det statlige stay behind-systemet. Men en god del fortsatte å fungere i hemmelige para-systemer mellom de offisielle tjenestene.
• Etter få år var det enorme systemet med lyttestasjoner i ferd med å rigges opp over hele Norge, fra Jessheim til Vadsø. Norge var i ferd med å bli USAs viktigste militære etterretningsstat mot Sovjet i det høye nord. Alle så antennene, peileutstyret, radarene. Ingen snakket høyt om dem på tiår. USA og National Security Agency (NSA) styrte det hele. Norge var blitt et viktig ledd i USAs globale spionasje – med Sovjet som prioritet 1.
• I 1950 var de omstridte unntakslovene på plass.
• Snart ble ladete begreper som «totalforsvar», beredskap mot «femtekolonnister» og liknende lagt som en ideologisk ferniss over alle de praktiske tiltakene som skulle styrke forsvar, sikkerhet, overvåking og etterretning.
• Etter en tid var «totalforsvaret» komplett i og med at regjeringas presse- og informasjonstjeneste i krig (RPK) også kom på plass.

Innafor rammene av et sterkt heimevern og medlemskap i NATO fra 1949 var Norge raskt i ferd med å få et overvåkings- og etterretningsystem som snart skulle vokse ut over alle normale dimensjoner.

De fleste tiltakene var de fleste politiske partiene enige om, med unntak av NKP og et ikke helt ubetydelig antall opposisjonelle personer i Arbeiderpartiet. Også i fagbevegelsen var det en ganske stor motstand mot en del av de tiltakene som folk på arbeidsplassene tross alt fikk nyss om etter hvert. Men flere tiltak var slett ikke kjent – ei heller av de fleste partigruppene på Stortinget. Det var en liten krets i Arbeiderpartiet sammen med noen få utvalgte personer i andre partier som visste «alt» og som hadde kontrollen.

Det var i dette miljøet at Arbeiderpartiets spesielle para-apparat ble bygd opp.

Ap og E-tjenesten

Når vi i dag snakker om Arbeiderpartiets spesielle apparat tenker vi først og fremst på det organiserte samarbeidet mellom ledende AP-folk i partiet, LO og overvåkingspolitiet. Og det var den mye omtalte kronjuvelen i dette systemet – avlyttingssenteret i niende etasje i Folkets Hus i Oslo – som ble avdekket først i 1993. Men bildet av Arbeiderpartiets omfattende skjulte innflytelse, kontroll og makt blir svært ufullstendig dersom vi ikke supplerer det med en rekke andre nettverk, sentralaktører og rapporteringsveier.

Avlyttet partikonferanser

Arbeiderpartiet hadde som parti sterk innflytelse i den militære etterretningstjenesten. Jeg tenker altså ikke på det selvsagte faktum at AP-regjeringa som hadde ansvaret for å bygge opp også denne tjenesten etter krigen, jo måtte ha stor innflytelse over den. En slik innflytelse ville enhver regjering ha, enten den var av A- eller B-karakter. Jeg velger med omhu begrepet «innflytelse», ettersom det var USA og det amerikanske NSA som kontrollerte svært mye av e-tjenesten – ikke minst lyttestasjonene. Jeg tenker først og fremst på det dokumenterte misbruket av ressurser i e-tjenesten som Arbeiderpartiet sto for i den første perioden fram til omlag 1960. I dag er det hevet over rimelig tvil at sentrale AP-ledere som Haakon Lie personlig var med på å avlytte NKP-møter, blant annet ett av NKPs landsmøter i begynnelsen av 50-åra, i alle fall før mars 1952. Her var det personell og tekniske ressurser i e-tjenesten som ble brukt til å avlytte høyst lovlige politiske møter som et konkurrerende parti avholdt. Den var blant annet den slags virksomhet som ble drevet fra den hemmelige bunkeren under Ruseløkka folkeskole i Oslo sentrum. Det var slett ikke bare avlytting av sovjetiske telefaxer, telefoner og andre former for kommunikasjon. Også den gang var dette i motstrid til det mandatet som e-tjenesten hadde. Denne tjenesten skulle, og skal, konsentrere seg om militære trusler mot Norge i norske nærområder. Ikke politisk overvåking innenlands. Nå var riktignok e-tjenesten organisert på en annen måte den gangen. Sikkerhetsstaben som skulle sikre personell og dokumenter både i stat og militær virksomhet, var lagt inn under e-staben. Dette førte til uryddige forhold, inkludert overvåking av politiske motstandere som en del av e-tjenestens virksomheter. Først i 1965 ble disse to tjenestene skilt fra hverandre etter at dramatiske motsetninger mellom e-tjenesten og overvåkingspolitiet og deres to ledere Evang og Bryhn hadde toppet seg. Likevel er det riktig å si at APs indre krets gjorde seg spesielt nytte av denne situasjonen. De skaffet seg rett og slett hysj-informasjon om politiske motstandere via e-tjenesten.

For å illustrere dette sentrale poenget, la oss bare kort høre hva Lund-kommisjonen skriver om nettopp dette NKP-møtet som Haakon Lie var med på å avlytte:

«Asbjørn Mathiesen (en av e-stabens spesielt betrodde teknikere. Min anmerkning) har for kommisjonen forklart at han ved en anledning bisto etterretningsstaben med avlytting av et kommunistisk landsmøte i Store sal i Folkets Hus. Han har forklart seg slik at det var Haakon Lie som kontaktet ham og sørget for at han kom inn i Folkets Hus, men at oppdraget kom fra Evang eller foregikk i samarbeid med ham. Avlyttingen ble ordnet ved å vende mikrofonene i henholdsvis filmmaskinrommet og maskinrommet, og ved at han herfra bygget en forsterket linje til bunkeren i Ruseløkkveien. I bunkeren var Evang med medarbeidere til stede for å skrive ned innholdet av opptakene. En av disse medarbeiderne var ifølge Mathiesen Ingeborg Lygren. Det var videre en rekke politikere til stede i bunkeren for å høre på avspillingen. Den eneste han kan huske navnet på, er Haakon Lie. Han mener imidlertid å huske at også Rolf Gerhardsen var til stede, uten at han er helt sikker på dette siste.»

Særlig klarere går det vel neppe an å illustrere poenget.

«Hjelpepersonellet»

Det er også godt dokument i dag at det i alle fall fra 1950 og en del år framover eksisterte et såkalt «hjelpepersonale» og et «kontor» av folk i hel- og deltidsstillinger i Arbeiderpartiet og i Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF) som rett og slett var betalt av den militære e-tjenesten. Dette «hjelpepersonalet» skulle registrere og samle inn opplysninger om kommunister. Ved hjelp av slike personer og en rekke andre informatører vokste hysj-arkivet enormt. I 1950 inneholdt det sannsynligvis 51.000 navn.

Slike opplysninger var det særlig partisekretær Haakon Lie og LOs formann Konrad Nordahl som tok imot.

«Søndagsmøtene»

Det er også grunn til å minne om at Vilhelm Evang var sjef for den militær e-tjenesten helt fra starten av og fram til 1965. At han var AP-medlem er ikke i seg sjøl et bevis for at han var «nyttig» for partiet. En slik kritikk er rettet mot Evang – ikke minst fra konservativt hold. Men kritikken holder ikke dersom en ikke kan sannsynliggjøre at den ellers så dyktige Evang tok seg friheter som i neste omgang kunne komme AP-ledelsen til gode. Men det er i alle fall ett forhold som peker i denne retningen. Og vi har allerede illustrert dette forholdet ved å referere hva Lund-kommisjonen skriver om NKP-møtet som ble avlyttet i e-stabens regi. To av de sentrale rollefigurene her var nettopp Evang og hans spesialtekniker Asbjørn Mathiesen. Og faktum er at Evang utviklet, vernet om og brukte denne dyktige sivilingeniøren til å lytte på – i prinsippet – hvem som helst. Mathiesen var mannen som alltid tok seg av «det siste strekket» når spesielle ledninger og kabler skulle strekkes for e-tjenesten. Da ble de vanlige teknikerne i forsvarets teletjeneste og i Televerket sjaltet ut – til deres voksende irritasjon. Det er liten eller ingen tvil om at Mathiesen hadde fått et vidt mandat. Så vidt at Lund-kommisjonen som ellers er ganske forsiktige i sine konklusjoner når det gjelder den militære e-tjenesten, synes at Mathiesens virksomhet har vært svært betenkelig. Denne mannen kunne faktisk sitte hjemme hos seg sjøl og plugge seg inn på telefonen til hvem som helst i Norge, inkludert statsrådenes og statsministerens telefon. Og det er her Evang kommer inn. Ikke bare var Mathiesen «hans mann». Etterhvert utgjorde Evang og Mathiesen sammen en slags egen institusjon inne i e-tjenesten. Sjøl om Lund-kommisjonen av en eller annen grunn ikke skriver om det, hadde disse to herrene faste «søndagsmøter». På disse møtene skal alt nytt som Mathiesen hadde plukket opp via sine spesielle nett i e-tjenesten, blitt rapportert til Vilhelm Evang. Nå har få, om noen, vært fluer på veggen da disse hemmelige samtalene fant sted. Derfor må vi foreløpig ty til kvalifiserte gjetninger om hva de snakket om. Skulle jeg gjette, ville jeg tro at Evang ut fra sin karakter var interessert i «alt» – det være seg sovjetere, amerikanere, kommunister, utro AP-koryfeer og mye mer. Men nettopp en mann i hans stilling som fikk vite så mye av en så unik spesialist på avlytting som Mathiesen, måtte få en spesiell rolle i sin krets og miljø. Og en del av dette miljøet besto av Arbeiderpartiet. Eller rettere sagt, av noen sentrale AP-ledere. En av disse var Jens Chr. Hauge, først forsvarsminister, siden justisminister. Hvor «nyttig» Evang var for partiet, kan vi i dag bare gjette om. Men hypotesen om at han var nyttig, bør fortsatt være et studium verdt.

Truet med å kreve 30 millioner

Det er i alle fall ikke tvil om at sentrale AP-ledere gjorde seg godt nytte av ressurser i e-tjenesten opp gjennom 50-åra. Hva som skjedde fra 1960 og framover til dagen i dag, er foreløpig mer uklart. Her trekker Lund-kommisjonen klart i retning av at det skjedde lite kritikkverdig. Riktignok vil den oppmerksomme leser oppdage at kommisjonen har en rekke forbehold. Alle konklusjonene er ikke så klare og bastante som det er blitt skapt et inntrykk av. Dessuten hadde kommisjonen som mandat bare å undersøke om det hadde skjedd ulovlig overvåking av norske borgere. Om e-tjenesten på annet vis har blitt misbrukt for partipolitiske formål, hørte ikke inn under mandatet. Men på tross av dette, er det likevel riktig å si at kommisjonen fant lite å sette fingeren på. Kommisjonen «frikjente» også e-tjenestenes grå eminense, seksjonssjef og visedirektør i e-tjenesten og samtidig medlem av sentrale AP-utvalg, Trond Johansen, for å ha misbrukt sin stilling for partipolitiske formål. Personlig måtte jeg i 1996 sammen med to kolleger beklage offentlig at vi hadde påstått at Johansen hadde begått et slikt misbruk. Vi hadde blant annet hevdet at han hadde misbrukt e-tjenestens ressurser til å avlytte politiske motstandere. Dette var ikke dokumentert. Derfor var det grunn til å trekke tilbake og beklage påstandene.

Når dette er sagt, må det også sies at mye av e-tjenestens moderne historie ikke er spavendt i det hele tatt. Et solid stykke kritisk journalistikk gjenstår. Men lett skal det ikke bli. For denne tjenesten har til de grader vært viktig for USA at den som skal kritisere dens virksomhet, må stå svært tidlig opp om morran og gjøre en knallhard og godt jobb før kritikken skal bite. Typisk for dette klimaet er at jeg personlig fikk opplyst av kilder i forsvaret at det fantes planer om å saksøke de to kollegene mine og meg for 30 millioner kroner dersom vi ikke beklaget våre påstander og e-tjenesten og Trond Johansen. Den slags trusler fremmer ikke akkurat ytringsfriheten, ei heller den kritiske journalistikken og den edruelige historieforskningen.

Både høy og lav bør slippe å få kastet alvorlig usaklige og feilaktige påstander mot seg. Men maktpersoner bør tåle en del. Og samtidig er det faktisk slik at det etter hvert kan vokse noe riktig ut av det som opprinnelig var helt eller delvis uriktig. Ytringsfrihetskommisjonen som la fram sin innstilling i fjor høst, åpner for nettopp denne muligheten og drøfter dette dilemmaet. Kanskje er det et håp likevel …

Om AP-kretsen misbrukte e-tjenesten i moderne tid, gjenstår å dokumentere. At denne kretsen misbrukte tjenesten i den første fasen, er derimot hevet over tvil. Og 50-åra var en svært viktig periode for AP-ledelsens arbeid med å befeste hegemoniet.

A-kontakt

For å forstå helheten i Arbeiderpartiets kontroll og påvirkning, er det også viktig å minne om det enorme nettet for A-kontakt, Arbeidsplasskontakt, som ble styrt av partiet sentralt. Haakon Lie har et par ganger hevdet at dette nettet besto av så mange som 30.000 personer. Det lyder som en Haakon Liesk overdrivelse. Jeg tror tallet er for høyt. Men systemet skriver seg fra partiets storhetstid. Og at det var mange kontakter er det ikke tvil om. Systemet besto av partiets folk på små, mellomstore og store arbeidsplasser landet rundt. Dette var primært LO-organiserte tillitsmenn og -kvinner som i tillegg til vanlige foreningsoppgaver også samlet informasjon og rapporterte videre om kommunister, andre opposisjonelle, antatte sikkerhetsproblemer og andre mistenkelige forhold på arbeidsplassen. Rapportene gikk videre enten til distriktsledelsen eller til sentralen. Her snakker vi både om LO sentralt og Arbeiderpartiet sentralt. Dette minner oss om at det slett ikke bare var partisekretær Haakon Lie som styrte «hysjbutikken». Den sterke LO-formannen Konrad Nordahl som satt helt til 1965 var en like viktig, om ikke enda viktigere, skikkelse bak dette systemet.

«Trekanten»

Det fantes også en lite påaktet trekant av AP-folk som samarbeidet enda mer i det diskrete. Den ene kanten besto av LO sentralt, den andre av LO-skolen på Sørmarka, og den tredje av Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF). I dette spesielle samarbeidet var hensikten å oppdage, skille ut og isolere kommunister og andre opposisjonelle i fagbevegelsen. Ofte trådte samarbeidet i funksjon foran landsmøtene i store og viktig forbund som Jern og Metall, Transport, Jernbaneforbundet, Kommuneforbundet m.fl. Både LO sentralt og LO-skolen på Sørmarka hadde etter hvert skaffet seg god oversikt over både kommende og garvete tillitsmenn og kvinner. Sørmarka var på alle måter en ypperlig utkikkspost for den som ønsket å oppdage en opposisjonell tillitskvinne eller mann i tide. AOF hadde sine sekretærer som også skaffet seg liknende oversikter, og som på naturlig vis kunne reise rundt i distriktene og «gjøre en jobb». Foran forbundslandsmøtene var det ofte slik at LO sentralt ønsket kontroll med hvem som ble valgt som delegater. Fra egne informanter, fra Sørmarka-kurs og fra andre kilder kunne så enkelte AOF-sekretærer reise rundt og sørge for at APs egne folk lokalt ble fortalt hvem som ikke skulle velges som delegater til landsmøtene. I Konrad Nordahls dagbøker finnes det en og annen referanse til kontrollen, og ikke minst resultatene av den. Som når Nordahl skriver om dagene 5.-11. mai 1957:

«Denne uke har stått i den 19. ordinære fagkongress’ tegn. Det var en god fagkongress. Debatten lå på et høyt nivå. Kommunistene klarte … å mønstre 6 stemmer. Vi hadde regnet med 9 kommuniststemmer …»

A-pressa og «satellittene»

Arbeiderpartiets indre krets hadde også en annen og viktig ressurs; A-pressa og de såkalte «hysj-satellittene». Det er godt dokumentert at Rolf Gerhardsen, mangeårig redaktør i Arbeiderbladet og bror til statsminister Einar Gerhardsen, drev en utstrakt og systematisk innsamling av opplysninger om politiske motstandere.

Mange A-redaktører og veteranjournalister deltok også i det som kan kalles «hysj-satellitter» i norsk presse. Her dreide det seg om minst 12 grupperinger av tverrpolitisk art – hvor redaktører, journalister, politikere og en del fagforeningsfolk deltok. De utgjorde uformelle grupperinger som samarbeidet med overvåkingspolitiet sentralt og lokalt. Mellom overvåkingspolitiet og disse grupperingene ble det blant annet utvekslet sensitivt materiale om personer og politiske spørsmål.

Kronjuvelen

Det var som en spesiell del av hele denne veven Arbeiderpartiets etterretnings- og overvåkingsapparat ble bygd opp. Det virker som om det svært tette samarbeidet mellom e-tjenesten og AP fram til omlag 1960 i alle fall delvis ble erstattet av et organisert samarbeid mellom Arbeiderpartiets, partiets folk i LO og utvalgte tjenestemenn i overvåkingspolitiet. I overvåkingspolitiet var det særlig erfarne politifolk i det som den gang het Politisk avdeling som samarbeidet med APs utvalgte. På toppen av spesialpolitiet tronet Høyremannen Asbjørn Bryhn. At han tilhørte et annet parti enn Arbeiderpartiet representerte ikke noe problem for samarbeidet. Tvert om, hans nære fellesskap med APs indre krets fra krigens eksilår i Sverige og hans innbitte antikommunisme, bidro sannsynligvis til at Bryhn samarbeidet mer effektivt med APs utvalgte enn noen annen overvåkingssjef ville ha gjort.

På Arbeiderpartiets mellomplan fantes en rekke personer som den tidligere partisekretæren Ronald Bye har kalt «sersjanter». De som utførte ordre fra toppen, uten å mukke, uten å tvile, i stor lojalitet til Partiet. Dette var ofte lokale partisekretærer med spesialoppgaver på si.

Noe av det som på hysj-området vakte størst oppmerksomhet i de norske 90-åra, var som nevnt avsløringen av AP-apparatets spesielle avlyttingssentral i niende etasje i Folkets Hus i Oslo. Slike sentraler ser også ut til å ha eksistert flere andre steder i landet. Den typen sentraler fortjener å bli kalt systemets kronjuvel – i begrepets mest odiøse forstand.

Partiledelsen og overvåkingspolitiet fikk sikkert langt mer informasjon fra de utallige arbeidsplass-kontaktene enn ved hjelp av avlyttingssentralene. Men slike sentraler som var plassert midt i den «demokratiske arbeiderbevegelsens fysiske høyborg», symboliserte sterkere enn noe annet den machiavellismen som rådet i minst et par tiår i Arbeiderpartiets indre krets.

Nesten intet middel var å sky dersom det var helliget av målet. Og målet var jo å bekjempe «undergravere», kommunister, alle som samarbeidet med Sovjet. At også mange vanlige medlemmer i Arbeiderpartiet var hellig overbevist om at dette var riktig og nødvendig, er det ingen tvil om. Ikke minst i den første perioden var nok dette tilfelle. Men hadde de visst hva som vokste stadig sterkere fram, tror jeg AP-kretsen hadde fått merke reaksjoner også i eget parti. For AP-kretsens para-systemet ble i stadig større grad brukt som middel i den partipolitiske maktkampen på arbeidsplassene og i det norske samfunnet. Ressurser fra en statlig etat – overvåkingspolitiet – ble benyttet av et politisk parti til å nøytralisere, isolere og knuse politiske motstandere.

Da slike skjulte politimetoder ble tatt i bruk i politikken, tok AP-kretsen i bruk de samme totalitære midlene som de angrep sine motstanderes «idealstat» Sovjet for å benytte. At denne kritikken av Sovjetstaten rammet, er hevet over tvil. At deres kritikk av en del NKP-ledere og medlemmer for å opptre som nyttige idioter for Sovjet også rammet, er jeg også ganske sikker på. Hvor deres lojalitet ville ha ligget om det virkelig hadde røynet på, kan absolutt diskuteres. Men å slå alle vanlige NKP-medlemmer i hardtkorn med slike personer og med Sovjetstaten, er for drøyt. Vel kan en si at mange av dem godtok og endog hyllet Sovjetstaten på en godtroende måte. Men å behandle den store medlemsmassen som potensielle landsforrædere av den grunn, er en ganske annen sak. Dessuten var både NKP og partiets politiske virksomhet i Norge høyst lovlig. At et konkurrerende parti da tok i bruk skjulte politimetoder for å bekjempe dette partiet, må diplomatiske sagt kalles både irregulært og høyst forkastelig. Hadde det vanlige AP-medlem visste om hva som foregikk, tror jeg AP-kretsen ville ha fått store problemer med å ture fram med slike hersketeknikker. At disse politimetodene etter hvert også ble brukt mot SF fra 1961 og mot den voksende ml-bevegelsen fra slutten av 60-åra, illustrerer poenget: Mer og mer ble APs hysj-apparat brukt som virkemiddel i den partipolitiske kampen. At ml-bevegelsen ble viet så stor oppmerksomhet, skyldtes i følge Ronald Bye at AP fryktet at ml-erne skulle slå røtter på arbeidsplassene og i fagbevegelsen. Det var for å hindre en slik utvikling av apparatet ble satt inn mot ml-bevegelsen. Jeg tror han har helt rett.

Hvem hadde kommandoen?

Så kan en spørre om hvem det var som hadde kommandoen over dette samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og overvåkingspolitiet. Enkelte hevder at det var et likestilt samarbeid. Andre mener at det var et samarbeid som overvåkingspolitiet hadde på lik linje med mange andre politiske partier. Personlig er jeg ikke i tvil om at dette først og fremst var Arbeiderpartiets apparat. Det var bygd opp av de sterkeste personene i APs indre krets, det vil si Haakon Lie og Konrad Nordahl. Jeg tror også at Rolf Gerhardsen hadde en langt større finger med i spillet enn de fleste er klar over. Det ble drevet fra dag til dag av APs sersjanter. Og spesialapparatet var en integrert del av en større «hysj-vev» som Arbeiderpartiet og deres folk i LO bygde opp og benyttet. I dette bildet ble overvåkingspolitiet en nyttig juniorpartner for AP-kretsen.

La oss kort vende tilbake til Arbeiderpartiets oligarki. Hva slags roller spilte sentrale personer i dette fåmannsveldet da partiets hele hysj-vev og spesielle hysj-apparat ble bygd opp og siden benyttet fra dag til dag? Ronald Bye har formulert dette omtrent slik:

«LO-formannen Konrad Nordahl var den sterke mannen og hovedentreprenøren. Haakon Lie var storforbrukeren av den hysj-informasjonen som systemet skaffet fram. Forsvarsminister Jens Chr. Hauge var arkitekten.»

Kanskje kan vi føye til at Einar Gerhardsen legitimerte systemet.

I sum representerte Arbeiderpartiets spesialapparat og ulike nett en ganske formidabel styrke. Som hysj-system for et politisk parti var det både imponerende og skremmende.

Tok systemet slutt?

Når opphørte så dette mangfoldige systemet å eksistere, om det da tok slutt noen gang? Jeg tror at systemet som system mer eller mindre brakk i stykker på midten av 70-tallet. Det ble i alle fall lite operativt fra da av. Flere forhold bidro til dette. En ting var Vietnamkrigen og den kraftig voksende kritikken mot USA over nesten hele verden, Norge inkludert. Dette førte automatisk til at USAs mest trofaste våpendragere i Norge fikk problemer. Et annet forhold var sjølsagt de store klasseendringene i vestlige land og særlig i Europa som førte til at arbeiderklassens sønner og dels døtre nærmest veltet inn på høyskoler og universiteter. En helt annen og kritisk bevissthet enn tidligere ble skapt.

Men her i Norge mener jeg en viktigere årsak var EF-kampen 1970-72. At den var både omfattende og viktig er de fleste enige om. Men at den også var med på å bryte i stykker Arbeiderpartiets spesielle hysj-apparat og nettverk tror jeg de fleste neppe er klar over. Denne kampen knuste mange gamle lojalitetsbånd og gamle måter å herske på. Ikke minst gjaldt dette i fagbevegelsen og i pressa. Det oppsto ei dyp og kraftig tillitskrise mellom lederne i det partiet som hadde dominert norsk etterkrigstid og deres medlemmer, sympatisører – og folk flest. For ledelsen var dette å sammenlikne med et jordskjelv.

Lederne klarte rett og slett ikke å herske på den gamle måten lenger. Og store deler av medlemsmassen og sympatisørene fant seg ikke lenger i å bli styrt på den gamle måten. Mistilliten og misnøyen var ikke mulig å isolere til et avgrenset område. For EF-spørsmålet dreide seg om så mye, ikke bare en sektor. I denne situasjonen ble en del sider ved det norske samfunnet også mer gjennomsiktig. Gamle bakrom og mørklagte kommandolinjer kunne ikke uten videre fungere som før. Herskernes krise førte til at mange av deres gamle hersketeknikker ikke kunne føres videre i den nye situasjonen. De brøt sammen. Nærmest som i vitenskapens verden når et paradigma – de allment anerkjente forestillingene om prinsippene som en vitenskap bygger på – bryter sammen.

Den gamle ettpartistaten for nok en gang å låne Jens Arups Seips gamle ord brøt ikke sammen, men den fikk svært vanskelige kår.

At alt dette falt sammen med et stor generasjons- og personskifte i Arbeiderpartiet, gjorde det ikke lettere for AP-ledelsen å styre videre på den gamle måten.

Et nytt hysj-system?

Betyr dette at Arbeiderpartiets gamle system er forsvunnet helt og fullt og blitt erstattet med et nytt? Det er et spørsmål som ikke er så lett å besvare. At ønsket om å skape et nytt system finnes i enkelte kretser er jeg ikke i tvil om. At rester av det gamle systemet fortsatte til langt opp i 80-åra, og enkelte rester til og med helt fram til dagen i dag, er jeg også temmelig sikker på. La meg nevne noen få eksempler av flere mulige:

• E-tjenestens Asbjørn Mathiesen hadde helt til 1984 fortsatt ansvaret for «siste-strekkene». Men om han hadde noen AP-skikkelse å rapportere til etter at Vilhelm Evang måtte gå i 1965, er ikke klarlagt.
• APs faglige sekretær Per Karlsen, ansatt på anbefaling fra LO-ledelsen, hadde inntil 1989 spesiell kontakt med Overvåkingssentralen.
• At en av A-apparatet anonyme, men sterke skikkelser fra 1970-åra, APs tidligere kontorsjef og nære Haakon Lie-venn Jakob Grava, seinere ble leder for LO-skolen på Sørmarka, er både interessant og tankevekkende. Det er hevet over tvil at Grava hadde gode kontakter med overvåkingspolitiet.

At noen i dag forsøker å bygge opp noe som kan vise seg å bli et nytt system, regner jeg også for sannsynlig. Men dette tar tid, og det er en svært vanskelig oppgave. Arbeiderpartiet er også generelt sett ganske svekket. Og hysj-oppgavene i samfunnet er mer og mer blitt profesjonalisert og kanalisert inn i de hemmelige tjenestene. Dette betyr ikke at jeg tror APs gamle og mørke arv er gått helt i oppløsning. Alt er ikke bare historie. Men jeg tror det er å lure seg sjøl og andre å tro at ikke nye tider krever nye systemer, og at det tar tid å bygge dem opp. Enhver epoke krever sine spesielle hersketeknikker. I dag tror jeg de mer uformelle og løsere nettverkene har erstattet en del av de gamle organiserte systemene – i alle fall her til lands. På den internasjonale arenaen skyter imidlertid de profesjonelle, strengt organiserte og høyt teknologiske systemene fart. Schengen-avtalen viser dette til fulle. Den moderniserte kommunikasjons-spionasjen illustrerer også dette.

En fjerde tjeneste?

Eksisterte det så en «fjerde tjeneste» i Norge som ble kontrollert av Arbeiderpartiets indre krets? Slik den eksisterte i Sverige? Både ja og nei. Den eksisterte som en separat vev av spesialapparater og nettverk – både for seg sjøl og på tvers av og i de øvrige tjenestene, i staten, fagbevegelsen ol. Denne veven var styrt av Arbeiderpartiets indre krets. Det var nok en slik vev Andreas Andersen, Einar Gerhardsens mangeårige høyre hand på statsministerens kontor, siktet til da han som pensjonist antydet at det fantes en slik «tjeneste». Men å framstille det som en strømlinjeformet og enhetlig tjeneste slik enkelte har hevdet i 90-åra, tror jeg er å gå altfor for langt. Dessuten hadde det norske sosialdemokratiske partiet bygd ut sitt apparat og sine nettverk såpass sinnrikt at det ikke var nødvendig å lage en tjeneste etter mønster av det svenske IB som ble avslørt i 1973. I Sverige var det sosialdemokratisk styrte IB bygd inn i den militære e-tjenesten som en egen separat del. Hovedgrunnen til det var nok at det svenske overvåkingspolitiet, Säpo, var så diskreditert fra den andre verdenskrigen og nazismens dager at denne tjenesten ikke kunne fungere som ressurs for sosialdemokratiet.

Ikke bare Arbeiderpartiet

Var det bare Arbeiderpartiet som drev med sin egen hysj-virksomhet? Nei, det er dokumentert at for eksempel Høyre og Høyre Pressekontor var ganske aktive i mange år. Og det eksisterte et tverrpolitisk samarbeid. Sosialdemokratiet og de fleste tradisjonelle borgerlige partiene delte ide og et godt stykke på vei praksis. Det var bare det at Arbeiderpartiet var så mye større og sterkere enn de andre. Og partiet hadde en enorm innflytelse på arbeidsplassene og i fagbevegelsen. Dette var en av de viktigste grunnene til at CIA satset nærmest ensidig på å samarbeide med de sosialdemokratiske partiene i Europa etter krigen. Så også det norske.

Konsekvensene for parti og samfunn

Hva betydde så dette hysj-systemet for Arbeiderpartiets makt? Ble det skapt en enda sterkere og mer monolittisk ettpartistat enn det ellers hadde vært mulig å utvikle?

Personlig er jeg ikke i tvil om svaret. Svaret er ja. Norsk etterkrigshistorie må faktisk skrives om etter alt det som i løpet av 90-åra har kommet fram om Arbeiderpartiets hersketeknikker. Fram til for få år siden var det god latin å framstille Arbeiderpartiets makt bygd på en basis av temperert reformisme med vekt på de små, men viktige økonomiske velferdstiltak. En viss sikkerhet for lønn, og arbeidsløshetstrygd. Sjuketrygd og helsetjenester. Allmenn rett til fri skole. Sosial boligbygging et stykke på vei. Pensjonsordninger – om enn beskjedne. Og flere andre tiltak som et stykke på vei spente ut et sosialt og økonomisk sikkerhetsnett for de fleste. En kunne i det minste ane konturene av en velferdsstat. Mye negativt og kritisk kunne og burde vært sagt, men det er ikke hovedpoenget her. Poenget er at nettopp denne gradvise, økonomiske reformismen skapte tillit til Arbeiderpartiet hos de mange. Sett fra et hersketeknisk ståsted fungerte de som gulrota. Som attraktiv og næringsrik kost for de mange. En kost som trakk dem nærmere inn til etterkrigstidas dominerende parti. Det er denne delen av Arbeiderpartiets ideologi og virksomhet som har fått omtrent all oppmerksomhet når APs hegemoni skal forklares. Og det er uten tvil en viktig del av forklaringene.

Piskens rolle

Men den nye og vel dokumenterte kunnskapen om APs mer lyssky virksomhet viser at forklaringene også må ta solid hensyn til piskens rolle. Vi vet i dag, som vi har vist, at partiet tok i bruk ganske omfattende registrering, overvåking og etterretning. Denne hysj-virksomheten rettet seg i særlig grad mot politiske motstandere til venstre, både i og utenfor partiet. I dag kan vi hevde med god grunn at APs bruk av politimetoder i den partipolitiske kampen, fungerte som en pisk. Den skremte de som skulle skremmes, både i og utenfor Arbeiderpartiet. De kritiske eller «suspekte» ble isolert, støtt ut av det gode selskap. De fikk problemer med å beholde jobben, bli valgt til tillitsverv eller klare å holde på slike verv, bli forfremmet på jobben, eller i verste fall å skaffe seg jobb. Dette var tilfelle både i privat industri, stat og kommune. Det finnes sjølsagt ingen eksakte tall. Men at tusenvis av arbeidere ble stemplet, isolert og på ulike måter opplevde små og store problemer fordi de ble registrert og motarbeidet, er hevet over rimelig tvil.

Stabiliteten i den norske velferdssamfunnet var altså ikke bygd bare på økonomisk reformisme og statskapitalisme. Den bygde også på skjult kontroll, bevisst isolering og utstøting, og disiplinering. De skjulte politimetodene hadde store, negative konsekvenser for folk flest som på en eller annen måte sto til venstre i politikk og mening. Og de skaffet Arbeiderpartiet ekstra fordeler i den partipolitiske kampen.

Ekstremt hemmelighold

Men Arbeiderpartiets spesielle hersketeknikker hadde negative konsekvenser for langt flere enn partipolitiske konkurrenter og politisk opposisjonelle. Den indre partikretsen gikk som vi har vist i spissen for et svært strengt hemmelighold rundt alt som hadde med etterretning, overvåking og sikkerhet å gjøre. Hemmeligholdet var uvanlig strengt i Norge. Jeg tror noe av dette kan forklares ved at når en liten stat forvalter store og tyngende hemmeligheter sammen med andre stater, inntrer et nesten totalitært hemmelighold. I løpet av kort tid satt Gerhardsen-regjeringa med en av Norges største hemmeligheter: Kjeden av de amerikanske lyttestasjonene i Norge. De store øynene og ørene som skulle følge med på sovjetisk militær aktivitet – og en del annet av mer sivil art. Og snart satt den samme regjeringa med en annen hemmelighet av nesten samme dimensjon: Den store tungtvannsgaven til staten Israel. Gaven som dannet grunnlaget for at Israel seinere kunne produsere atomvåpen. Alt dette plasserte lille Norge i en globalt sett langt viktigere strategisk posisjon enn landet normalt skulle ha vært i. I dette klimaet passet APs eget hysj-apparat og kontroll naturlig inn.

Mindre gjennomsiktig

En konsekvens av dette hemmeligholdet var at informasjon om svært viktige sider ved det norske samfunnet ble holdt tilbake, ikke minst av mediene. Det strenge hemmeligholdet rundt etterretning, overvåking og sikkerhet gjorde samfunnet mindre gjennomsiktig. Det ble vanskeligere å forstå. Holdningene som rådet på dette følsomme området, smittet så over på holdningene generelt i samfunnet. Dette førte til at det ble vanskeligere for folk flest å orientere seg om hva som skjedde i kongeriket Norge. Og det folket som vet mindre enn det burde vite, er lettere å holde på plass og manipulere, i alle fall for en periode. At regjeringspartiet Arbeiderpartiet profitterte på dette i en ganske lang etterkrigsperiode, bør det ikke herske tvil om.

Hevet over politikken

Det tverrpolitiske samarbeidet om etterretning, overvåking og sikkerhet bidro også sterkt til at viktige politiske spørsmål ble «hevet over» vanlig politikk. Sikkerhetspolitikken ble definert noe nær en «nasjonal dugnad», en verdi som det var nærmest moralsk forkastelig å kritisere. Dermed kunne makteliten forvalte dette området nærmest som de ville.

Demper på debatt

En slik mangel på informasjon bidro også til å legge en demper på divergens, debatt, kritiske holdninger, og kreativitet. Dermed fikk makteliten større aksept for sin politikk enn den ellers ville hatt.

Sterk servilitet

En annen og svært alvorlig konsekvens av denne aksepten tror jeg var en sterk servilitet overfor makthaverne. Informasjonstørke, redsel for debatt, mange tabuer og en rekke liknende forhold fremmer sjelden sjølstendig og kritisk tenkning. Ei heller i norsk presse og medieverden.

Det oppsto en rekke uformelle, tverrpolitiske nettverk der AP-medlemmer også spilte sentrale roller. Deltakerne i disse nettverkene så ofte på seg sjøl som priviligerte og som forvaltere av et spesielt stort samfunnsansvar. En slik form for sjølforståelse bærer samtidig i seg en elitistisk filosofi som ender i praktisk forakt for vanlige folks evne til å forstå og handle.

På grunn av ekstremt hemmelighold og skjult samspill ble en rekke hersketeknikker i samfunnet i lite grad avdekket, belyst og kritisert.

Alle disse forholda fikk negative konsekvenser for folkeopplysning, utdanning og oppdragelse.

I sum: Den indre AP-kretsens måte å herske på fant i stor grad en tverrpolitisk klangbunn. Den bidro sterkt til å styrke både den åpne og ikke minst skjulte statlige kontrollen i samfunnet. Dette skapte et mindre fritt og gjennomsiktig samfunn. Og denne kontrollen profitterte Arbeiderpartiet som parti på.

At nettopp dette partiet fikk store problemer med å herske på den gamle måten da det første store nederlaget var et faktum 21.september 1972, står ikke i motstrid til denne konklusjonen. Heller ikke at Arbeiderpartiet tapte en hel generasjon av unge kvinner og menn på grunn av sin politikk og opptreden. Tvert om, de som tviholder arrogant og nesten totalitært på makta ved hjelp av en farlig blanding av åpne og skjulte maktmidler, risikerer et langt kraftigere fall enn de som satser på åpne og aksepterte maktmidler.

Jeg vil også hevde at AP-kretsens arrogante bruk av makt har hatt langvarige, negative konsekvenser. Da det gamle herskesystemet gikk mer eller mindre i stykker, forsvant ikke uten videre de negative konsekvensene det hadde i samfunnet som helhet.

En stat i staten?

Ble så det hysj-apparatet som AP-kretsen skapte, en stat i staten? Det er jo ofte slik spørsmålet om de hemmelige tjenestene blir formulert: Blir de en stat i staten? Begynner de å gå for egen maskin? Dette dreier seg i så fall om organisasjoner som tar seg egne rettigheter. De begynner å leve sitt eget liv. De unndrar seg vanlig borgerlig-demokratiske kontroll – ikke minst når de er dypt hemmelige.

Svarer vi bare reservasjonsløst ja på spørsmålet om apparatet ble en stat i staten, blir det for upresist. Svaret blir for enkelt, og apparatet levde heller ikke sitt eget liv.

Mitt svar er at APs hysj-apparat ble en viktig del av en stat i staten. For den egentlige stat i staten var AP-kretsens skjulte og diskrete maktapparat. Og dette ble i betydelig grad bygd opp på tvers av borgerlig-demokratiet. Denne «ettpartistaten» var noe langt mer enn APs hysj-apparat.

La meg presisere:

• AP-kretsen erobret statsmakta i valg. Slik sett hadde lederne en legitim maktbasis.
• Samtidig bygde kretsen opp sitt para-apparat på siden av det vanlige statsapparat. Dette var et parti-apparat for skjult politiarbeid rettet mot politiske konkurrenter. I det skjulte trakk dette grove veksler på statlige ressurser, inkludert overvåkingspolitiet.
• Dette var tilfelle uansett om Arbeiderpartiet satt med regjeringsmakt eller ikke.
• AP-kretsen fulgte med andre ord en slags tospor-strategi. Kretsen satset på vanlig, legitim regjeringsmakt. Slik sett var de «staten». Men samtidig sikret de sitt hegemoni ved hjelp av illegitim, totalitær, skjult makt på tvers av borgerlig-demokratiet. Denne bygde blant annet på hysj-apparatet. Slik sett var de en «stat i staten».
• På denne måten utviklet AP-kretsen en dobbelt karakter.
• Hysj-apparatet var altså ingen sjølstendig stat i staten. I utgangspunktet var det stramt styrt av sine høye oppdragsgivere. Etter hvert tjente det nok sine høye herrer mer og mer ved hjelp av «sersjantenes» utrolige lojalitet til Sak og Parti. Men noe eget sjølstendig liv hadde det aldri.

Hele denne saken handler i bunn og grunn om et av de mest totalitære instrumenter som er skapt i nyere norsk historie.

Litteratur:

• V. I. Lenin: Staten og revolusjonen. Norsk utgave Forlaget Ny Dag 1968
• Niccolo Machiavelli: Fyrsten. Norsk utgave Grøndahl Dreyer 1994
• Dokument nr. 15 (1995-96): Rapport til Stortinget fra kommisjonen som ble nedsatt av Stortinget for å granske påstander om ulovlig overvåking av norske borgere (Lund-rapporten)
• Innst. S. nr. 240 (1996-97): Innstilling fra Kontroll- og konstitusjonskomiteen om rapport til Stortinget fra kommisjonen som ble nedsatt av Stortinget for å granske påstander om ulovlig overvåking av norske borgere (Lund-rapporten)
• Lars Borgersruds doktoravhandling i historie: Wollweber-organisasjonen i Norge. Universitetet i Oslo 1994
• Trond Berg og Knut Einar Eriksen: Den hemmelige krigen. Overvåking i Norge 1914-1997 (2 bind). Cappelen Akademisk Forlag 1998
• Olav Riste og Arnfinn Moland: Strengt hemmelig. Norsk etterretningstjeneste 1945-1970, Universitetsforlaget 1997
• Ronald Bye: Sersjanten. Makt og miljø på Youngstorget. Tiden 1987
• Ketil A. Nordahl: Konrad Nordahl – Dagbøker 1950-1975. Tiden 1991-92
• Viggo Johansen, Pål Jørgensen og Finn Sjue: Vi som styrer Norge. Arbeiderpartiet og de hemmelige tjenestene. Aventura 1992
• Ronald Bye, Alf R. Jacobsen og Finn Sjue: De visste alt … Rapporter fra niende etasje. Tiden 1993
• Ronald Bye og Finn Sjue: Den hemmelige hæren. Historien om stay behind. Tiden 1995
• Bjørn Nilsen og Finn Sjue: Skjult dagsorden. Mediene og de hemmelige tjenestene. Universitetsforlaget 1998
• Jens Arup Seip: Fra embedsmannsstat til ettpartistat og andre essays. Universitetsforlaget 1963
• Torstein Hjellum: Noen av oss har snakket sammen. Om fåmannsveldet i Arbeiderpartiet 1945-1973. Alma Mater Forlag 1992
• Rune Slagstad: De nasjonale strateger. Pax Forlag 1998

av Jens Andvig

Det er vanskelig å fri seg fra den støy som henger igjen etter fyrverkeriet ved 2000-års jubileet. Selv japanske, kinesiske og arabiske datamaskiner måtte tilpasse seg tallet 2000. Tilsynelatende en global triumf for Jesu fødsel.

Hvordan er det blitt slik?

Noen vil si at det er Gud som har styrt det slik. Hegel skrev mye om Verdensånden. Marx og Lenin ville ha rystet på hodet overfor slik galskap. Hva med den hvite manns endelige seier i Jesu klær?

Faghistorikere vil stort sett abdisere i forhold til en slik gigantisk problemstilling.

Jared Diamond abdiserer ikke i sin bok Guns, Germs, and Steel. Det er en kort verdenshistorie på 425 sider og roter ikke rundt omkring, men annonserer klart og tydelig at den er antirasistisk. Mennesket er en art. Det er bestemte historisk-geografiske forhold som har hatt som resultat at det er indoeuropeere som i dag dominerer verden. Boka har en livlig skildring av slaget i Peru den 16. november 1532 der tusenvis av inkasoldater ble massakrert av noen hundre spanske soldater. Boka spør: Hvorfor erobret europeere Amerika og ikke omvendt: Hvorfor erobret ikke indianerne Europa?

I historie eksisterer alltid den dobbelte dimensjonen: Det som skjedde og det som kunne ha skjedd. Diamond kaster seg dristig inn i tilsynelatende tomme spekulasjoner, men han setter alltid de nærliggende (proximate) faktorer opp mot de «langsiktige» (ultimate) faktorer. Dette gjør han så vågalt – kanskje frekt – at han gir et helt annet bilde av verden enn det du får hos konvensjonelle historikere.

Underlig nok fikk boka Pulitzer-prisen. At Bill Gates – datageni og kanskje den rikeste mann i verden – roser boka, gjør meg litt urolig!

Personlig bakgrunn

Jared Diamond er ikke faghistoriker. Han er professor i fysiologi, men har tilbrakt flere tiår på Ny-Guinea blant annet som fugleforsker. Det merkes at hans utgangspunkt for synet på verdenshistorien er Ny-Guinea som aldri ble helt kolonisert av europeerne pga det spesielle klimaet. Det fins ennå 1.000 språk på Ny-Guinea, og Diamond har kastet seg ivrig inn i lingvistiske og arkeologiske spørsmål med en selvtillit som tar pusten fra meg iallfall. Som nordmann savner jeg Anne Stine og Helge Ingstad blant kildene til hans presentasjon av vikingene, selv om deres resultater er inkludert i hans fremstilling.

Ny-Guinea er kanskje et av de få steder der jordbruket oppstod av seg selv.

Homo sapiens

Den første figuren i boka viser en kanskje konvensjonell skisse av menneskets utvikling. Det begynner i Afrika for 7 millioner år siden. Mennesket som homo erectus forlater Afrika for 1 million år siden og når Sørøst Asia omtrent på samme tid, mens det i Europa bare fins levninger fra 500.000 år siden. Mellom 100.000 og 50.000 foregår det Diamond kaller Det Store Spranget Fremover. Det vil si en forandring i mennesket som får mer effektive og standardiserte redskaper og utvikler en slags kunst. Høydepunktene her er hulemaleriene i Cro Magnon i Nord-Frankrike og maleriene i Australia der menneskene kom for 40.000 år siden. Det fins to uavklarte spørsmål:

a) Skjedde disse forandringene pga endringer i hjernen eller som Diamond tror pga endringer i stemmebåndene som førte til språk?

b) Hvor skjedde dette? På ett bestemt sted eller var det parallelle utviklinger på forskjellige steder?

Det som er klart i dag: Det fins bare en art mennesker på jorda: Homo sapiens.

Dette Store Spranget er det viktigste i hele menneskets historie. Det er en forutsetning for pyramider, skrift, fly, biler, Shakespeare, Bach, Einstein og atombomben. Det vil si for menneskets dominans på jorda.

Jordbruk

Det andre store spranget er at mennesket utvikler jordbruket. Egentlig begynner Diamonds historiebok først rundt 11-12.000 f.Kr. Da kom mennesket til Amerika. Det kom over Beringstredet, forble 1.000 år i isødet i Nord-Amerika og kom så gjennom en korridor i isen i det vestlige Nord-Amerika. Deretter fór mennesket som en vind sørover og nådde spissen av Sør-Amerika omtrent 10.000 f.Kr.

8.500 f.Kr. er tidligste dato for menneskets første jordbruk. Det skjedde i The Fertile Crescent (den fruktbare halvmåne), området mellom Middelhavet og Iran og Irak. California, Chile, Sør-Afrika og Sørvest-Australia er ved siden av Middelhavet de fem områdene i verden med Middelhavsklima, men i disse områdene var det bare i The Fertile Crescent at jordbruket oppstod helt uavhengig, og det området ble det første og viktigste jordbruksområdet i verden. Foruten klimaet var det mange ville vekster og dyr som lett kunne brukes av menneskene uten for store endringer. Det var store forskjeller i høyde som gjorde et mangfold av vekster og sesonger mulig. Fra The Fertile Crescent spredde vekster og dyr seg lett både mot vest og øst. Det fins bare fire andre områder der jordbruket oppstod helt uavhengig: Kina, Andes, Mellom Amerika og nordøst i Nord Amerika. Andre områder som Ny-Guinea er mer usikre.

Diamond nevner det ikke, men det er vanskelig å glemme at de tre store religioner: Den jødiske, kristne og muslimske, er meget nærværende i dette området den dag i dag.

«Domestication»

Dette er et ord som er vanskelig å oversette. Det er noe mer enn å temme eller kunstig dyrke. Det betyr at menneskene bevisst tar i bruk visse planter og dyr. Diamond understreker at de viktigste plantene og husdyrene ble tatt i bruk på et meget tidlig stadium. Det gjelder hvete, ris, erter osv. – mais kom i bruk noe seinere i Mellom Amerika – sauer, geiter, griser, kuer, hester osv. Det underlige er at Afrika som kanskje har flest store pattedyr, ikke var arnestedet for flere husdyr. Sebra, neshorn og bøfler lot seg ikke temme eller «domesticate». Det har man ikke greid til denne dag. Diamond kan ikke la være å spekulere på hvordan Romerriket kunne ha blitt nedkjempet av afrikanere ridende på neshorn!

Germs (mikrober)

Diamond er fysiolog og ser ut til å ha spesielt god greie på virus og bakterier. Han spør til og med hvorfor virus ofte dreper sin vert når det beste for viruset ville være å holde verten i live så lenge som mulig. Hovedkonklusjonen hans blir at mikrobene kom fra husdyrene til menneskene og at jordbrukerne etter hvert oppnådde en slags immunitet mot sykdommene med visse unntak som Svartedauen osv. Mikrobene som europeerne brakte med seg til ulike naturfolk var katastrofale for spesielt indianerne i Amerika.

Samfunnsform

For 10.000 år siden levde homo sapiens i små grupper ikke ulikt grupper av sjimpanser og gorillaer. Jordbruket førte til større befolkningstetthet og faste bosteder. Resultatet ble: Fra grupper til stammer til høvdingdømmer til stater. I gruppene var det stor likhet, men den større befolkning førte til spesialisering i form av høvdinger, konger, byråkrater, krigere, prester og håndverkere. Diamond innfører et nytt ord: kleptocracy der eliten samler stor materiell rikdom. Han har i tankene en del stater i Afrika, men det ville ikke være så galt å kalle USA eller Norge i dag for et «kleptocracy».

Erobring

Jordbruket var en uimotståelig kraft. Jegere og samlere hadde to alternativer: Enten rømme unna eller sette i gang med jordbruk selv. Begge deler ble forsøkt. Den mest dramatiske folkevandring er europeernes erobring av Amerika. Der ble indianerne i stor grad tilintetgjort gjennom krig og mikrober som de ikke hadde immunitet mot. I Nord-Amerika anslår Diamond tallet på indianere til 20 millioner, mens han som barn i skolebøker leste om bare 1 million indianere. En annen dyster erobring var jordbrukere fra Sør-Kina som spredte seg ut over øyene i Stillehavet som Taiwan, Indonesia, Filippinene osv. Der forsvant jegerne og samlerne så å si sporløst. Ny-Guinea ble spart pga det spesielle klimaet.

Eurasia

Diamond understreker at Europa og Asia er ett kontinent. Hovedaksen går fra øst mot vest. I Afrika og Amerika går hovedaksen fra nord mot sør. Det vil si at en vekst som hvete kunne lett spre seg i Eurasia fordi forskjellen i klima mellom nord og sør var mindre, mens det i Afrika og Amerika var vanskelig å omstille planter og dyr gjennom forskjellige klimasoner. Dette førte til en mye seinere utvikling.

Skrift

Ved siden av jordbruket er oppfinnelsen av skrift den store oppfinnelsen i menneskets historie. Det begynte med behovet for regnskap. Sumerene var pionerene 3.000 f.Kr. Diamond hevder at det er bare to steder en kan være sikker på at skrift oppstod helt uavhengig, nemlig Mesopotamia (sumerene) og Mellom Amerika 600 f.Kr. Det er grunn til å tro at for eksempel i Kina og Egypt oppstod skrift som imitasjons eller ut fra kunnskapen om at skrift eksisterte andre steder.

Diamond analyserer de tre forskjellige former for skrift: Logogrammer (et tegn for et helt ord), stavelsesskrift og alfabetskrift der bokstaver beskriver lyder. Men det viktigste han understreker er at skrift ikke bare ble brukt i regnskap, men ble et uhyre kraftig ideologisk våpen til å sveise stater sammen og gjøre befolkningen moden for krig mot hverandre.

Indoeuropeere

Indoeuropeerne er det dominerende folkeslaget den dag i dag gjennom USA og Europa (EU og Russland). Det folkeslaget oppstod mellom Svartehavet og Det Kaspiske Hav. Det spredte seg både mot øst og vest, men det er ekspansjonen mot vest som ble viktigst. I dag er det bare ungarer, finner og baskere som i Europa ikke har en indoeuropeisk opprinnelse. Diamond behandler dette emnet mer nøye i en annen bok: The Third Chimpanzee. Han understreker også at lederne i Sør-Amerika også i dag stort sett er indoeuropeere.

Kritikk

Guns, Germs, and Steel inneholder mye informasjon som kan virke overveldende. Forhåpentlig er det meste noenlunde korrekt. Likevel blir boka et knyttneveslag mot vårt konvensjonelle historiebilde.

Det styggeste en kan si om boka, er at den er en slags unnskyldning for USAs dominerende stilling i dag, selv om den uttalte hensikt er antirasistisk. Jeg er i tvil om den vil bli en klassiker som The Age of Extremes av Eric Hobsbawn. Den kan også beskyldes for å være vulgærmaterialistisk, det vil si vulgærbiologisk eller vulgærgeografisk. Det kan også pekes på en slags selvmotsigelse når Diamond tar utgangspunkt i biologien. Riktig nok understreker han at homo sapiens er en art, men er det ikke mulig at noen biologiske forskjeller kan oppstå i løpet av 50.000 år?

Tankegangen i boka synes å være grunnlaget for det beste President Clinton sa i Oslo: Hvis en undersøker hundre personer fra Vest-Afrika, USA eller Norge, så er forskjellene innen gruppene større enn mellom gruppene.

Hva er et folkeslag som indoeuropeere bortsett fra språket? Det forklares ikke i boka.

At koner røves fra andre grupper blir nevnt. Ellers er kjønn usynlig. Friedrich Engels var svært opptatt med «kvinnenes historiske nederlag». Kjenner Diamond til denne påstanden?

Sosialismen, de to verdenskrigene og den kalde krigen er ikke diskutert i det hele tatt.

På visse punkter hadde jeg store vanskeligheter med boka, var den et misantropisk angrep på hele menneskehetens historie?

«Homo sapiens is not a nice guy»

Det er grunn til å komme til en motsatt konklusjon. Boka er båret frem av en forskerentusiasme som minner om glede hos de forskere som sender raketter mot månen og ut i verdensrommet.

Diamond diskuterer noen generelle problemstillinger i historie. Han går mot Thomas Carlyle (Heros and Hero – Worship in the historic history), som understreker betydninga av Den Store Mann. Som kontrast siterer han Bismarck som hevder at en statsmanns oppgave er å høre Guds skritt i historien (Hegels Verdensånd?).

Diamond er neppe klar over egen selvmotsigelse når han spør på alvor: Hva ville ha skjedd hvis Hitler var blitt drept i en trafikkulykke i 1930?

Det beste jeg kan si om Guns, Germs, and Steel er at boka ikke polemiserer mot andre historiebøker. Den lager sitt eget historiske univers med et tyngdepunkt lenge før Athen, Roma og Jerusalem.

Refleksjoner

Hele verden deltok i 2000-jubileet. Tidskalenderen og Olympiaden er de mest konkrete vitnesbyrd om vestens seier og dominans.

Fyrverkeriet uttrykte både stolthet over fortiden og forhåpninger om fred og velstand i fremtiden. Likevel kunne det ikke helt få oss til å glemme de mørke sider ved vår historie.

Vi vet i dag at livet på jorda kan fortsette svært lenge hvis det ikke blir ødelagt av menneskene. Vi vet også at dette livet er helt unikt i vårt solsystem og kanskje i vår galakse. Fysikk og matematikk er selve utgangspunktet for vår utforskning av verdensrommet. Biologi derimot er innfallsporten til vår forståelse av livet på jorda.

Det Diamond har greid er å rette en biologisk lyskaster mot menneskenes historie. Lyskasteren viser oss klart og tydelig at vår vestlige dominans ikke skyldes noen biologisk eller «rasemessig» overlegenhet. Vestlige våpen og kapital kontrollerer verden i dag, men det vil ikke vare evig.

av Torill Nustad

Har kvinner alltid vært det undertrykte kjønn? Hva er grunnlaget for kvinneundertrykkinga i det «likestilte» kapitalistiske Norge? Er det borgerskapets verdsetting av kvinners arbeidskraft i merverdiproduksjonen, er det sexismens menneskesyn? Hvilken rolle spiller kjernefamilien? Er familien en forbruksenhet som egentlig er unødvendig eller er den et viktig middel i borgerskapets jakt på maksimal profitt?

For å finne veien til framtida, er det avgjørende at vi forstår kvinneundertrykkingas historie. Derfor et lite tilbakeblikk. Mennesker har levd på jorda i hundretusener av år. kvinneundertrykkinga er mange tusen år gammel, men den har ikke alltid eksistert.

Rundt 2.300 år før vår tidsregning skrev øverstepresten i Sumaria en lovprisning til gud. Det er det første diktet vi kjenner til i verdenshistoria. Og både den første guden og den første presten og poeten vi kjenner til var kvinner. Kvinnegudene blei dyrket som den store mor, for sine sterke erotiske følelser og som krigere. Sexlivet var viktig og det var noe hun nøyt. Gudinnen hadde mange elskere, var alltid ugift og alltid seksuelt aktiv. Blant inuitene på Grønland var hennes tittel «Hun som ikke vil ha en ektemann».

Geografisk var dyrkinga av kvinnegudene spredd over store deler av verden; fra Afrika, gjennom Asia og Indusdalen til Kina, de russiske stepper, Middelhavsområdet og nordover til Grønland. Kvinneguder var ikke et midlertidig fenomen. Den hellige statusen til det kvinnelige varte antagelig i minst 25.000 år.

Gudinnedyrkinga gjenspeilte kvinnenes rolle og makt i samfunnet. Kvinnene hadde makt og de utøvde makt. Det var kvinnelig arverett. Det var samfunn hvor både kvinner og menn hadde rettigheter og muligheter til å akkumulere rikdom. Makta til dronningene i det gamle Egypt er mest kjent. I tusener av år var hun hersker, gudinne og øversteprest – slik som Hatshepsut. Hun leda sine soldater i kamp og hadde bestemmende myndighet i alle statssaker.

Kvinnene levde i en tid hvor ingen hadde fortalt dem eller oppdratt dem til at kvinner er fysisk svake, følelsesmessig ustabile eller intellektuelt dårligere utrusta enn menn. Tvert imot – kvinnene hadde høy status og mennene var underordna. Den mannlige delen av overklassen ønska mer makt og innflytelse og de tok opp kampen. De utfordra blant annet den kvinnelige arveretten og kvinners rett til barna.

Overføring av makt fra gudinne til gud, fra dronning til konge, fra mor til far fant sted i stadier. Alle mytologier gjenspeiler maktkampen for å frata kvinneguden makta. Men maktkampen var også verdslig. Menn hadde kontroll over hæren og brukte sin makt til å erobre makta i samfunnet. For å legitimere og styrke sin stilling i samfunnet blei kvinner fratatt sitt menneskeverd. Menn definerte hva som var menneskelige egenskaper og evner. Kvinnen blei hans motsetning. Utviklinga av de 5 store verdensreligionene var viktige redskap for å knuse kvinners makt og frata kvinner menneskeverdet.

Gud var ikke bare i himmelen, men var representert på jorda av menn. Guds representant var prest, dommer og konge, han var kvinnens far, bror og onkel, han var hennes ektemann. Sist, men ikke minst, han tok bolig i kvinnens hode. Kvinnene blei etterhvert overbevist til å tro på sin egen rolle som mindreverdig. Familien – i ulike former – blei den institusjonen som ga menn makt over både eiendom, kvinner og barn.

Familiens rolle

Fram til og med føydalismen var familien en produksjonsenhet. Menn, kvinner og barn deltok i arbeidet og de var avhengig av hverandre. Matlaging, sy og strikke klær og klesvask var like nødvendig arbeid som å passe sauer og hogge ved. Små- og fattigbønder trengte mange arbeidshender og kvinnene deltok i alt arbeid. Adelen med sine store gods hadde mange mennesker i arbeid og var sjølforsynt med det meste. Her var det ofte frua som var arbeidsleder og som drev bedriften når husherren var på reise eller i krigen. Kvinner gjorde «mannfolkarbeid», men menn gjorde ikke «kvinnfolkarbeid». Det var mannen i huset som var sjefen og samfunnet verdsatte den gang som idag kvinners arbeid lavere enn menns.

Utviklinga av kapitalismen endra mønsteret med familien som produksjonsenhet. Produksjon og reproduksjon blei fysisk skilt. Husarbeid var ikke lenger produktivt arbeid siden det ikke skapte merverdi. En viktig del av kvinners arbeid blei ubetalt og usynlig arbeid. Kvinnenes gratisarbeid var lønnsomt for kapitalen. Hvis kvinnene skulle fått lønn for hus- og omsorgsarbeid måtte lønningene i den kapitalistiske produksjonen vært høyere. Det ville betydd lavere profitt for kapitalistene.

Kapitalistene viderførte en gammel tradisjon da de ga menn som kjønn makt over kvinner både i lønnsslaveriet og på hjemmebane. Menn i arbeiderklassen fikk befestet sin stilling som familieforsørger. De hadde høyere lønn enn kvinner uansett hvor dårlig de tjente. Kvinner skulle ikke være økonomisk sjølstendige. Industrien trengte kvinners arbeidskraft, men det var viktig at ikke lønnsarbeidet undergravde familiens rolle. Kvinners lønn blei fastsatt til 50% av mannens, slik det også var under feudalismen. Lønna befesta kvinner og menns plass og rolle i familien og i samfunnet. Mannen var hovedforsørger og familiens overhode. Kvinnen var hus- og omsorgsarbeider uansett om hun også hadde lønnsarbeid. Mannelønn og kvinnelønn var et viktig virkemiddel for å disiplinere arbeiderklassen.

Borgerskapets ideal og ideologi utelukka kvinnene i overklassen fra den økonomiske sfæren. De blei redusert til pyntegjenstander i store dukkehus.

Arbeiderklassens menn og den gryende fagbevegelsen tok opp i seg borgerskapets idealer og ideologi. De så på kvinner i arbeidslivet som en trussel mot sin egen lønn og sin rett til å være familieforsørger. Kvinnens plass var i hjemmet. Kvinnen var mannens eiendom og vold mot kvinner innafor ekteskapet og familien var en privatsak. Dette blei den rådende ideologi også innafor arbeiderklassen. Mange fagforeninger motarbeida kvinners rett til arbeid og nekta å organisere kvinner.

Marxismen og kvinnefrigjøring

Arbeiderklassen må frigjøre seg fra lønnsslaveriet for å kunne utvikle seg som hele mennesker. Dette gjelder også kvinnene. Men hvilken rolle spiller den borgerlige familien? Ifølge tradisjonell marxisme eksisterer den borgerlige familien kun som et eiendomsforhold. Marx trodde at kvinners inntreden på arbeidsmarkedet ville eliminere grunnlaget for kjønnsundertrykkinga i arbeiderfamilien. Mange marxister har tolka Marx dit hen at kampen mot kjønnsundertrykkinga derfor ikke er viktig og må underordnes kampen mellom arbeid og kapital. Familien i arbeiderklassen har blir sett på som et kampfellesskap og kvinner og kvinnebevegelsen har blitt oppfordret til ikke å fremme krav som «splitter arbeiderklassen».

Medlemmer i Internasjonale Sosialister har av den grunn kritisert kvinnebevegelsens kamp mot kvinnelønna. Siden mange menn også er lavtlønte hevder de at kvinnebevegelsen bør fokusere på de lavtlønte for ikke å splitte arbeiderklassen.

Terje Valen, studieleder i AKP, plasserer seg også innafor denne tradisjonen. I Røde Fane nr 2 i år hevder Valen at siden verken mann eller kvinne i en arbeiderklassefamilie eier produksjonsmidler, utbyttes heller ingen inne i familien. «Derfor springer diskrimineringen i arbeiderklassefamilien under kapitalismen, ut fra konkurransen mellom kjønnene om arbeidet. Og derfor er det kapitalen og dens representant borgerskapet som skaper kvinneundertrykkingen i arbeiderklassen, i den grad kvinner blir forfordelt når det gjelder arbeid, lønn og arbeidsforhold, altså i den grad kapitalen oppfatter kvinnen som funksjonshemmet arbeidskraft i forhold til merverdiproduksjonen.» (…) «Individene i arbeiderklassen konkurrerer om arbeidet. Dette skaper motsetninger mellom dem. Hvis kapitalen foretrekker ett kjønn framfor et annet ved å gi det mer arbeid og bedre lønn og arbeidsbetingelser, vil det skape et materielt grunnlag for en motsigelse som kan utvikle seg til antagonisme dersom andre vilkår ligger til rette for det. På dette grunnlaget utspiller det seg en fysisk og psykisk kamp mellom kjønnene i arbeiderfamiliene.»

På 70-tallet var det også AKPs politikk at kvinnekampen måtte underordnes arbeiderklassens felles interesser. Fienden var kapitalismen. Arbeidet i Kvinnefronten og kvinnekampen ga oss ny kunnskap, erfaringer og analyser om kvinners situasjon både nasjonalt og internasjonalt. Dette kombinert med egne studier og diskusjoner i AKP kom vi fram til at AKPs politikk og analyser var overflatiske og feilaktige. Familien i arbeiderklassen er ikke et kampfellesskap, men et redskap til undertrykking. Kvinner tjener ikke mindre enn menn fordi vi velger feil yrke, men fordi vi lønnes som kjønn. Kvinner splitter ikke arbeiderklassen ved å reise kampen mot kjønnsundertrykkinga. Det er menns kjønnsundertrykking som splitter og svekker arbeiderklassen.

Grunnlaget for kvinneundertrykkinga idag

Familien er fremdeles den sosiale og økonomiske grunnenheten samfunnet baserer seg på. Til tross for høyere utdanning og yrkeserfaring innretter kvinner fremdeles sine liv og lønnsarbeid etter familiens omsorgsbehov. Menn gjør det i liten grad. Det er kvinner som jobber deltid, enten frivillig eller ufrivillig. Mange velger å jobbe deltid fordi det lønner seg økonomisk eller for å få mer tid og overskudd til barn og egen fritid. Kvinner har tatt 6-timersdagen og betaler kostnadene sjøl. Menn jobber overtid og står for mesteparten av familiens inntekter. Slik sementeres den tradisjonelle arbeidsdelinga og tradisjonelle kjønnsrollemønstre.

Den lave kvinnelønna gjør det økonomisk lønnsomt for mange familier at kvinnen tar imot kontantstøtte, jobber som dagmamma i tillegg til å passe egne barn eller jobber deltid, mens mannen jobber overtid. Mange kvinner, spesielt i helse- og sosialsektoren og varehandelen får bare deltidsarbeid. I offentlig sektor er det ikke uvanlig med 15-30% stillinger i mange kvinneyrker. Mange kvinner ønsker høyere stillingsbrøk, men får det ikke. De får isteden tilbud om å ta ekstravakter. De er prisgitt arbeidsgiver og kan vanskelig planlegge eget liv og framtid.

Arbeidstagere som ufrivillig jobber deltid eller har kortere arbeidstid enn ønskelig, kalles undersysselsatte. 90% av de undersysselsatte i Norge er kvinner, veldig mange jobber i offentlig sektor.

Kvinners deltidsarbeid er en viktig grunn til at kvinners inntekt fortsatt bare er 50% av mannens. Kvinners deltidsarbeid er også en viktig grunn til at yrkesaktive kvinner ender opp som minstepensjonister.

Kvinners lønn er ingen forsørgerlønn. Derfor blir mange kvinner som er enestående forsørgere, fattige. Den lave kvinnelønna undergraver vår rett til å være økonomisk sjølstendige og den begrenser vår handlefrihet. For mange er økonomien viktig når de velger samboerskap eller velger å bli i et utilfredsstillende forhold.

Kvinners valg og prioriteringer mellom yrkesliv og familie bestemmes også av samfunnets evne til å organisere det offentlige omsorgstilbudet. Barnehagetilbudet er mangelfullt og det er dyrt. For mange familier «lønner» det seg faktisk ikke at mor jobber.

Omsorgen for psykisk utviklingshemmede er i stor grad basert på familiebasert omsorg med begrensa muligheter til avlastning. Mer enn 50% av eldreomsorgen utføres av slektninger. Den familiebaserte eldreomsorgen fungerer så bra, ifølge helseministeren, at eldreplanens målsettinger om utbygging kan nedjusteres.

I det norske samfunnet produseres det enorme verdier. Borgerskapet ønsker maksimal profitt og regjeringa legger forholda til rette. Den familiebaserte omsorgen er billig og derfor viktig å forsvare. De færreste vil forsvare at kvinner skal tjene mindre enn menn fordi de er kvinner. Samtidig er det virkeligheten i dagens Norge. Kvinners krav om likelønn og ei lønn å leve av utfordrer maktfordelinga og vil bety en radikal omfordeling av merverdien i arbeidsfolks favør. Derfor er kvinnelønnskampen og kampen for 6 timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon så vanskelig å vinne.

Splitt og hersk?

Kan det tenkes at borgerskapet kan innfri kvinners krav om likelønn uten at det går ut over deres profitt? Hypotetisk kan borgerskapet heve kvinnelønna og redusere menns lønn tilsvarende. Mange borgere har sikkert stor forståelse for kravet om likelønn. Hvorfor er dette allikevel så vanskelig eller utenkelig?

For det første vil et forslag om lønnsnedslag være umulig for LO-ledelsen å selge til sine medlemmer. Det vil bli møtt med streiker og protester, lovlige eller ulovlige. De politiske og økonomiske konsekvensene av en slik streikebevegelse er ikke borgerskapet tjent med. For det andre vil likelønn mellom kvinner og menn forrykke maktbalansen mellom kjønna og undergrave familien som forsørgelsessystem. Det vil bli vanskeligere å begrunne hvorfor kvinnen bør være hjemme og ta i mot kontantstøtte eller jobbe deltid for å ta ansvar for hus og hjem hvis lønna er lik. Kvinner vil kreve reell likestilling også i hjemmet. Lik arbeidsdeling vil begrense menns muligheter til egen fritid. Jeg tror mange menn vil forsvare denne retten. En slik situasjon vil antagelig føre til at menn i mye sterkere grad engasjerer seg både i kampen for kortere daglig arbeidstid og for et godt og billig offentlig omsorgstilbud, både til barn og eldre.

Herskerklassen som jobber for å rasere de kollektive godene i offentlig sektor, vil ha interesse av å begrense motstanden. Utviklinga med å omdanne offentlig sektor til et marked hvor private kapitalister kan håve inn profitt, har til nå gått relativt sakte i Norge. Motstanden mot privatisering har vært stor, spesielt fra fagforeningene i offentlig sektor. Borgerskapet vil derfor ikke støtte en likelønnsreform som gjør at de kan få en samla fagbevegelse mot seg. «I verste fall» kan jo dette utvikle seg til en folkebevegelse til forsvar for kollektive løsninger og for 6-timers arbeidsdag.

Ideologisk motoffensiv

På 70-tallet gikk jenter og kvinner ut for å erobre verden. Vi ville ikke være sexobjekter i reklamen og vi ville ikke tvinges inn i den tradisjonelle kvinne- og morsrolla. Vi ville ha både samme rettigheter og muligheter som gutta. Kvinnebevegelsen var stor og den vant mange seire. Kvinnebevegelsen var en trussel mot de som levde av å selge kvinneideal og den utfordra borgerskapets ideologiske makt over både kvinner og menn.

Den økonomiske og ideologiske motoffensiven kom etter noen år. Skjønnhetsindustriens reklamekampanjer pornofiserte det offentlige rommet. Mediaindustrien masseproduserte ungdomsserier som reduserte jentene til yndige og søte sexobjekter. Skjønnhetsidealenes uoppnåelige krav til kropp og utseende har tyrannisert og ødelagt mange jenters liv. Pornoen blomstra og blei råere til tross for pornokampen. Rasering av folks livsgrunnlag og økt fattigdom gjorde det mulig for sexindustrien å bygge seg opp over hele verden. Denne utviklinga forsterker det tradisjonelle maktforholdet mellom kjønna hvor jentene skal være yndige og søte sexsymboler, uansett utdanning og yrke, og gutta skal være tøffe, sterke, ha kontroll og rett til å få tilfredsstilt sine behov. Sexismen er profitabel for enkeltkapitalisten og et viktig makt- og disiplineringsmiddel for kapitalismen som system.

Videreutvikling av marxismen

Studier og analyser av verden førte til at AKP endra sitt kvinnepolitiske program. Idag sier AKP blant annet følgende om grunnlaget for kvinneundertrykkinga: «Kvinner utbyttes også særegent som lønnsarbeidere i den kapitalistiske produksjonen. Fordi samfunnet er organisert i familier, blir kvinner i arbeidsmarkedets øyne «tilleggsarbeidskraft», mens «hovedarbeidskrafta» er den mannlige «familieforsørgeren». Kvinners arbeidskraft blir dermed mindre verdt enn menns.»

«Familien som institusjon er en del av det systemet som sikrer den kapitalistiske utbyttinga. Her skjer det ubetalte arbeidet som kapitalistene indirekte profitterer på. Bindinga til familien gjør kvinner til ekstrautbytta arbeidskraft i produksjonen. Familien er kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene. Og den gjenskaper stadig djupe psykologiske strukturer som støttepunkter for dette maktforholdet og denne arbeidsdelinga. Gjennom familien er kjærlighet og seksualitet vevd inn i en institusjon som bidrar til å opprettholde makt- og utbyttingsforholda i samfunnet.»

«Det er borgerskapet som klasse som tjener på kvinneundertrykkinga. Samtidig gir kvinneundertrykkinga menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket en rekke materielle, sosiale og psykologiske fordeler. Og den har ei djuptgripende innvirking på deres verdensbilde. Gjennom kvinneundertrykkinga bindes menn i en delvis allianse med sin egen klassefiende. Menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket må kjempe mot sin posisjon som undertrykkende kjønn for å fri seg sjøl fra posisjon som undertrykt klasse. Mannssjåvinisme er klassesamarbeid.»

AKPs kvinnepolitiske analyse representerer etter mitt syn en videreutvikling av marxismen. Ikke alle er enig i det. Spesielt omstridt er analysen av familien som en del av det systemet som sikrer den kapitalistiske utbyttinga. (Jfr. Terje Valen, Røde Fane nr 2, 2000.) Skal AKP klare å utvikle en politikk for revolusjon og arbeiderklassens frigjøring, må vi utvikle politikk og krav som fremmer alle gruppers frihet, både kvinner og menn, lesbiske/homofile og heterofile, svarte og hvite. Det betyr å reise krav og utvikle visjoner som peker framover mot et klasseløst samfunn. AKPs kvinnepolitiske program er et godt utgangspunkt.

Kvinnebevegelsen og borgerlig ideologi

Kvinneundertrykking og sexisme rammer alle kvinner uavhengig av klasse og nasjonalitet.

Kvinnekampen engasjerer og mobiliserer derfor kvinner fra ulike klasser og sosiale grupper. Enkelte mannlige marxister finner det nødvendig å advare kvinner i arbeiderklassen mot den borgerlige ideologien de blir utsatt for i kvinnebevegelsen. Dette finner jeg litt merkelig i og med at vi blir bombardert med borgerlig ideologi uansett hvor vi ferdes. I tillegg er kvinnebevegelsen en av de få arenaene hvor kvinner møtes og diskuterer alternative samfunnsløsninger. I virkelighetens verden er det ikke slik at kvinner i arbeiderklassen kommer med et antikapitalistisk perspektiv de må forsvare mot den borgerlige ideologien til kvinner i småborgerskapet. Vi er alle påvirket av de herskendes tanker. Vi er forskjellige og har mange felles interesser. Kvinnebevegelsens styrke ligger nettopp i at den hever kvinnekampen fra det personlige til det strukturelle og systemkritiske. Fellesskapet gjør det lettere å se at den enkeltes situasjon ikke er unik, men tvert i mot ganske vanlig. Vi blir synlige for hverandre og utvikler allianser og kampfellesskap.

Krava vi stiller, utfordrer kapitalismen som system. Kvinnebevegelsen representerer derfor ikke en trussel, men er en viktig og nødvendig del av kampen for et anna samfunn.

Rød Ungdom vedtok på sitt siste landsmøte et omfattende program som inneholder en omfattende kritikk av kapitalismen, vurderinger av sosialismens historie og om framtida, sosialismen. På grunn av lengden på programmet, har Røde Fane vært nødt til å trykke bare et utdrag. Det beklager vi sterkt! Vi har konsentrert oss om sosialismekapitlet, som vi også har vært nødt til å forkorte og kapitlet om lærdommer som vi trykker i sin helhet.

Mao sa at den som ikke har undersøkt en sak, heller ikke har rett til å uttale seg. Derfor: Les hele programmet på www.sosialisme.no.

Sosialismen

Sosialismen er Rød Ungdoms alternativ til dagens samfunnssystem. Sosialismen er virkeliggjøringa av et demokratisk samfunnssystem, der også økonomien er underlagt et folkestyre. Sosialismen gjør slutt på kapitalistenes økonomiske herredømme gjennom å frata denne klassen kontrollen over produksjonsmidlene. Gjennom dette skaper sosialismen muligheten for menneskelig frigjøring. Bare hvis naturressursene og økonomien er gjort til felleseie blir det mulig å gjøre slutt på kriser og masseoppsigelser, den livstruende ustabiliteten som kapitalismen påfører samfunnet. Det blir mulig å skape et samfunn styrt av behovene og interessene til folk flest. Men bare mulig. Eksempelet Sovjetunionen viser at statlig kontroll over økonomien ikke i seg sjøl er noen garanti for en sosialistisk utvikling.

Mens kapitalisme innebærer at det er borgerskapet (overklassen) som er den herskende klassen, hvor deres interesser styrer økonomien og de fleste områder av samfunnsutviklinga, skal det under sosialismen være arbeiderklassen som har makta. Under sosialismen er det ikke lenger de få som kontrollerer samfunnet, det er de mange. Arbeiderklassen har egeninteresse av å utvikle kollektive løsninger og demokratisk styring av økonomien, for arbeiderklassen har ikke mulighet til å sette andre til å arbeide for seg. Derfor er det nødvendig at det er denne klassens interesser som dominerer utviklinga av et sosialistisk samfunn.

Sosialismen må på alle områder være langt mer demokratisk enn dagens samfunn. For at folks behov skal styre økonomi og politikk, må folks behov komme til uttrykk og ikke overkjøres av interessene til for eksempel det offentlige byråkratiet. Sosialismen må skapes gjennom økt arbeidermakt på arbeidsplassene og stadig mer demokratisk styring av det offentlige sentralt og lokalt. Dette betyr at de ansatte skal få utvida rettigheter til å velge ledelsen ved bedriftene og økt makt over sin egen arbeidshverdag, og det vil kreve en lang rekke endringer innenfor det politiske demokratiet. Målet er å oppheve skillet mellom de styrende og de styrte, administrasjonen av samfunnet skal bli noe alle innbyggerne kan og bør delta i, i løpet av sin livstid. Sosialismen skal oppheve skillet mellom politikk og økonomi som fins i dagens samfunn, ved at også økonomien blir underlagt folkestyret.

I et sosialistisk samfunn er det flertallet av arbeidsfolk som er herskerklassen. Så lenge dette flertallet hindrer at staten blir byråkratisert og korrupt, vil grunnlaget for klassedelinga av menneskene gradvis forsvinne. Når ingen lenger utbytter andres arbeidskraft skapes vilkårene for et samfunn av frie, likestilte mennesker. Sosialismen er derfor en overgangsfase til et klasseløst, kommunistisk samfunn.

Et bilde av sosialismen

I kampen for sosialismen er det nødvendig å arbeide med konkrete spørsmål om hvordan demokrati og økonomi kan organiseres i et folkestyrt samfunn. Ikke for å finne ferdige svar; løsningene kan bare utvikles i praksis av menneskene i det sosialistiske samfunnet. Men fordi konkrete visjoner styrker kampen for forandring.

(Nedenfor er mellomtitlene i sosialismekapitlet listet opp. Røde Fane har tatt vekk innholdet under vært punkt. Men som sagt: se på www.sosialisme.no så finner du alt sammen.)

• Den sosialistiske økonomien
• Gratis basismatvarer
• Offentlige tjenester gjøres gratis
• Samfunnslønn til alle
• Boliger tas ut av markedet
• Planøkonomiens problemer
• Det sosialistiske demokratiet
• Kortere arbeidstid
• Rotasjon av maktposisjoner
• Mediene
• Skolen
• Arbeidermakt
• Fagbevegelsen
• Diskusjonsbevegelser
• Demokratiske rettigheter
• Fri informasjon, fri kultur
• Miljøkamp under sosialismen
• Slutt på vekstgalskapen
• Mindre enheter
• Nye og kollektive løsninger
• Kvinnekamp under sosialismen
• Oppløs familien som økonomisk enhet
• Kollektivt ansvar for barn og husarbeid
• Allsidige boformer
• Rettsvern mot overgrep
• Kvinner må erobre det offentlige rom

Etter 1900-tallets mange erfaringer kan vi oppsummere en rekke viktige lærdommer, som hjelper oss videre i kampen for en sosialisme for vår framtid:

1. Sosialisme er ikke identisk med statlig kontroll over økonomien. En frigjøringsprosess, der arbeiderklassen går fra å være de styrte til å bli de styrende, kan bare utvikle seg gjennom folkets egen aktive og skapende innsats for å endre sine livsvilkår, også under sosialismen.
2. Sosialisme kan aldri skapes gjennom parlamentarisk spill og kompromisser med eierklassen. Ethvert sosialistisk parti som aksepterer den kapitalistiske eiendommen, eller som tror at alt som skal til for å innføre en kollektiv eiendom er å ha flertall i et parlament, er dømt til å mislykkes som sosialistisk parti. Klassesamarbeidet bidrar til å holde kapitalistene ved makta og til å passivisere arbeiderklassen, og det gjør arbeiderpartier om til maktapparater i det herskende systemets tjeneste. Det norske arbeiderparti er et godt eksempel på alt dette.
3. Planøkonomi skaper ikke i seg sjøl sosialisme. At det finnes en statlig plan gir ikke svar på spørsmålene Plan for hvem? og Plan for hva?. Hvilke interesser en stat og en plan tjener, avgjøres gjennom maktkampen mellom ulike grupper i samfunnet. I Sovjetunionen tapte arbeiderklassen denne kampen.
4. Politikk og økonomi må smelte sammen under sosialismen. Sosialismens kjerne er den demokratisk styrte økonomien, bygd på arbeiderklassens kollektive makt over produksjonsmidlene. Derfor er ikke demokrati og økonomi atskilte felt under sosialismen – demokratiet må i størst mulig grad erobre det økonomiske feltet.
5. Sosialismen må forsvares mot vold. Også 1900-tallet har gitt et utall eksempler på at overklassen ikke nøler med å drukne både revolusjoner og uønskede reformer i blod. Også etter en sosialistisk maktovertakelse vil kapitalistklassen være i stand til å velte et arbeiderstyre med voldelige midler. Mot slike krefter må arbeiderklassen og dens stat være beredt til å forsvare seg.
6. Også partier bygd på marxismen kan utvikles til undertrykkende maktapparater. En organisasjons ideologiske røtter gir aldri noen garanti for at den vil befinne seg på riktig side i klassekampen. Vi må vurdere alle politiske organisasjoner kritisk, uansett hvilke slagord de måtte komme med. Ingen partier kan ha særrettigheter under sosialismen.
7. Det vil finnes flere revolusjonære retninger og strømninger. Motsetninger som er eldre en kapitalismen, som by-land, kvinne-mann, ånd-hånd, vil eksistere og utvikle seg i lang tid etter innføringa av en sosialistisk økonomi. Derfor vil det finnes flere mulige revolusjonære perspektiver, et mangfold av revolusjonære standpunkter og organisasjoner. Sosialisme innebærer fri offentlig debatt og politisk kamp mellom forskjellige strømninger, ideen om monolittisk enhet er en del av herskerideologien utvikla under Stalinregimet.
8. De demokratiske rettighetene er avgjørende for sosialismen. En klassestat for arbeiderklassen – flertallet – kan bare finnes hvis folk flest har full frihet til å føre politisk kamp på alle samfunnets områder. Dette innebærer også full frihet for ytringer og organisasjoner som den sosialistiske regjeringa måtte oppfatte som «skadelige». Kampen for videreutvikling av sosialismen må føres som en politisk kamp mellom ulike standpunkter, ikke som statsledelsens utrensking av «kontrarevolusjonært tankegods».
9. Den sosialistiske staten er et nødvendig onde. Staten er et nødvendig apparat for å forsvare revolusjonen, men kan også utvikles til et apparat for å kneble og kvele revolusjonen. Under dekke av tiltak mot kontrarevolusjonen kan det utvikle seg et diktatur over den politiske opposisjonen og dermed over arbeiderklassen. Bevissthet om begge disse sidene ved staten er nødvendig for utviklinga av en frigjørende sosialisme.
10. En sosialistisk revolusjon gir ikke kvinnefrigjøring. Forbudet mot abort som ble gjeninnført i Sovjet i 1936 står som et symbol på hvordan mannssamfunnets konservative herredømme kan overleve sjøl de største omveltninger. Sosialismen gjør full kvinnefrigjøring mulig, men muligheten må gripes aktivt av kvinnene sjøl gjennom konkret kamp for konkrete krav.
11. En sosialistisk revolusjon gir ikke økologisk bærekraft. Massiv forurensing og skadelige naturinngrep i 1900-tallets «kommuniststater» viser at vi ikke er avhengig av kapitalister for å få ødelagt kloden.
12. Disse lærdommene viser oss at sosialismen må beskrives som en mulighet. Sosialismen gjør mulig ei utvikling der arbeiderklassen gjør seg sjøl i stand til å styre, en prosess der skillet mellom styrende og styrte blir oppheva. Sosialismen gjør det for første gang mulig å planlegge produksjon etter menneskenes behov og innafor naturressursenes tålegrenser. Sosialismen gjør det mulig å oppheve alle undertrykkende skiller mellom kvinner og menn, svarte og hvite, heterofile og homofile. For all slik menneskelig frigjøring er den sosialistiske revolusjonen et nødvendig vilkår. Men den er ikke et tilstrekkelig vilkår.

Sosialismen er utgangspunktet: Ved å kaste av oss eierklassens undertrykkingsapparat og ta eiendommen i egne hender, gjør vi det mulig å skape et kollektivt samfunn av frie individer som samarbeider til felles beste og av egen vilje. Men det er også mulig at sosialismen faller tilbake til klasseundertrykkinga, enten i kapitalistisk form eller i nye former bygd på maktkonsentrasjon i statsapparatet. Derfor er den viktigste lærdommen fra 1900-tallet at bare arbeiderklassens egen, fortsatte kamp for frigjøring og demokrati på alle områder kan sikre at det sosialistiske samfunnet blir veien til et klasseløst, kommunistisk fellesskap.

av Jorun Gulbrandsen

Det er mange forsøk på å forklare hvorfor kvinner er undertrykt. Et av dem handler om å fortelle at kvinne og mann er ulike fra naturens side og at det er dette som er grunnen. Finnes det et oppvaskgen? Eller et kjøretraktorgen? Den biologiske determinismen har styrka seg. Andre forsøk på å kvele kvinnekampen, går ut på å spre myten om at likestillinga har kommet langt nok, det gjelder bare å utnytte mulighetene.

På venstresida er det liten debatt om disse viktige spørsmåla. I stedet har vi sett en debatt om boka Råtekst, der forfatterne av noen blir anklaget for å representere en borgerlig individualisme. Høsten 1999 var det en (liten) debatt om feminisme etter bøkene Fittstim og Råtekst. I Klassekampen var det flere innlegg om at Råtekst var et uttrykk for noe de kalte «individfeminisme», en «feminisme» som noen oppfatter som kvinnekampens fiende nummer 1 for tida. Denne artikkelen tar opp at kvinnekampen har helt andre og sterkere fiender når det gjelder ideologi i år 2000 og diskuterer det som blir kalt «individfeminisme». Først vil jeg si litt om frigjøringsperspektivet:

Reform eller revolusjon?

Kvinneundertrykkinga er knytta sammen med klasseundertrykkinga. Utviklinga av klasser førte også til utvikling av andre maktforhold: Mellom kjønn, mellom nasjoner og mellom det som vanligvis kalles raser. Revolusjonære feminister mener at det er umulig å oppnå kvinnefrigjøring uten at kapitalismen styrtes gjennom en revolusjon.

Kvinnekampen må fortsette under sosialismen. Kommunismens kjennetegn derimot, er at det ikke lenger finnes klasser, ikke undertrykking på grunnlag av kjønn, nasjonalitet eller såkalt rase. Først da vil mennesket bli fritt. Det sannsynlige er at begrepene kvinner og menn ikke blir interessant lenger, på samme måte som skillet mellom hvite og svarte ikke lenger blir huska på. Begrepene vil miste det materielle og politiske innholdet de har nå.

Reformismen i kvinnekampen er like gammal som reformismen i klassekampen forøvrig. Den retninga går ut på at folk kan oppnå forbedringer gjennom reformer, det er ikke nødvendig at underklassene tar makta fra overklassen gjennom revolusjon.

Reformister har rett langt på vei. Mange viktige lover og forbedringer har kommet på grunn av kamp, men uten revolusjon. Abortlova, retten til skilsmisse og lov om likelønn er eksempler på viktige seire. Problemet er at når samfunnet eksisterer nettopp for at flertallet skal undertrykkes for at noen få skal bli rike, når et slikt premiss ligger i bånn, er det alltid forskjell mellom lovens prinsipper (for eksempel likelønn) og livets realiteter (kvinnearbeid gir lav lønn. Vi har lik lønn for likt arbeid, men vi har ikke likt arbeid).

I kvinnekampen er reformistene ofte radikale og danner felles front med de revolusjonære i de fleste aktuelle kampsakene. Men reformer skaper ikke frigjøring. Et nytt samfunn må lages. Derfor er det viktig at AKP gjør nokså mye mer for å legge fram sin kvinnepolitiske analyse om undertrykking og ikke minst frigjøring. Les AKPs program. Les boka til Kjersti Ericsson Søstre, kamerater! Les AKPs nye studiebok.

Det er to store ideologiske hindringer for framgang i kvinnekampen nå. Den ene går ut på å fortelle at det langt på vei er likestilling. Den andre innser at det er åpenbare forskjeller mellom kvinner om menn i samfunnet, men sier at det i hovedsak har naturlige, biologiske årsaker, og at det gjelder å finne en god tilpasning.

«Det er likestilling langt på vei»

Dette standpunktet er det veldig vanlig å møte. Noen mener at likestillinga har «gått for langt», dvs at kvinnene har fått for mye makt (over menn). Min erfaring er at menn i alle klasser kan fortelle at det er nokså bra likestilling i samfunnet. Det offisielle, patriarkalske synet er slik. Derfor må kvinner om og om igjen, nå som for 80, 50, 30, 20 og 10 år sida, tålmodig finne og vise fram fakta om den systematiske forskjellsbehandlinga. Her er noen, nokså tilfeldig plukket sammen, om forskjellen på kvinner og menn ved inngangen til 2000:

1) Penger

• Menn tjener årlig 130 milliarder kroner mer enn kvinner.
• 1,2 millioner kvinner har en årlig skattbar inntekt på under 150.000 kroner.

2) Makt

• Mellom 75 og 80% av de ansatte i kommunene er kvinner. 20% av lederne er kvinner.
• 92% av alle rådmenn er menn.
• 84% av alle ordførere er menn.
• 90% av alle professorer er menn.
• 90 av toppdirektørene er menn.
• 70-80 % av de som snakker i mediene er menn.

3) Vold

• Om lag 25% av voksne menn i Norge utøver fysisk vold mot kvinner en gang i løpet av sitt liv.
• 100.000 menn bruker regelmessig vold mot kvinner.
• 6.000 kvinner blir voldtatt hvert år. Svært få forbrytere blir dømt.
• 20% av kvinnene i arbeidslivet utsettes for seksuell trakassering. Mange må forlate jobben.
• Verden: FN sier at menns vold mot kvinner overalt i verden utgjør den største trusselen mot kvinners helse. Over 25% av kvinnene som ble drept i fjor i USA, ble drept av sine mannlige partnere. Voldtekt blir brukt som våpen i krig. Salg av kvinner til prostitusjon er big business for kapitalen.

4) Konklusjon

• Å snakke om å oppnå likestilling gjennom reformer, er en grov undervurdering av alvoret og karakteren av kvinneundertrykkinga.

«Det ligger i genene»

Den andre store ideologiske hindringa: Den mest hardnakka, nærmest ubekjempelige forklaringa på kvinners underordna stilling i samfunnet, handler om natur. Kvinnen passer i følge sin natur til å ta seg av (små) barn, til å ikke ta avgjørelser, til å ikke drive med matematikk. Det er mange ikker kvinner passer til. Mannen passer i følge sin natur til å forske og fordype seg, til å ta avgjørelser og til å drive med matematikk. Det mannens gener gjør ham passe til, gir tilfeldigvis mer makt og bedre betalt. Når kvinner driver med ting som ikke naturlig passer for dem, som å ha det gøy og tjene penger, blir de ulykkelige, og barna blir kriminelle, i hvert fall urolig i timene på skolen. Når mennene har det gøy og tjener penger, har det ingen innvirkning på barna, verken på den ene eller den andre måten, for menns liv leves uavhengig av barns. Det som er av natur, går det ikke an å endre, det gjelder bare å tilpasse seg.

I de siste ti åra har denne determinismen styrka seg. Biologiske forklaringsmodeller fungerer akkurat som religion: Ubegrunna påstander eller tro blir ført videre på nytt og på nytt. «Det har alltid vært hat». «Det har alltid vært rasisme». Å få bukt med dem er veldig vanskelig, fordi det krever kunnskap, ofte omfattende kunnskap. Og sjøl om empiriske fakta legges fram, hjelper det ikke. (Jeg har tidligere skrevet i Røde Fane om sosiobiologien, se nr 2, 1997 og på AKPs hjemmeside.) Biologiske forklaringer stiger og synker i popularitet, nå er de stigende.

Simone de Beauvoir ser naturen

Simone de Beauvoir, som ofte kalles «den moderne kvinnebevegelsens mor», var opptatt av kvinnens kropp for å forklare underordning. Hennes bok fra 1949, Det annet kjønn, blir mye studert og sitert. Jeg er ingen fagperson når det gjelder henne. Men etter ny lesning av den omtalte boka, er jeg mindre begeistra enn før. Det gode er at hun hevder at kvinnen er skapt, dvs. at måten kvinnen (og mannen) er på, er et kulturelt produkt, en konstruksjon. Menn lærer å være menn, kvinner lærer å være kvinner. Men samtidig oppfatter hun mannen som mennesket, og at kvinnens mål er å bli som mannen. Dette modererte hun seinere, men begrepene transcendens om den ønskete, mannlige atferd, og den uønskete kvinnelige «immanens», er blitt stående. Verre er det at hun har biologiske forklaringsmåter. Hun sier at det ikke alltid har vært proletarer, «men det har alltid vært mennesker som i følge sin fysiologiske struktur er kvinner. Og så langt vi kan gå tilbake i historien, har de alltid vært underordnet mannen». (1)

«Kvinnen har alltid vært, om ikke mannens slave, så iallfall hans vasall».(2) «Har alltid vært»? Dette er en påstand hun ikke begrunner. Det er bare i en svært liten del av menneskets historie, kanskje bare i en 8-10 tusen år, at det har vært klasse- og kvinneundertrykking. (Tegn en strek tvers over denne sida, del den i ti deler; hver del er 100.000 år. Den siste delen deler du i ti deler. I den siste tidelen har det vært klasse- og kvinneundertrykking. Altså en svært liten del av menneskenes historie. En prikk. Men det er de 990.000 tusen åra foran som blir kalt «primitive»…)

Evelyn Reed har forska i kvinnenes historie: «For det første var ikke kvinnene alltid det undertrykte eller «det andre» kjønnet. Antropologien, eller studiet av prehistoria, forteller oss det motsatte. Gjennom hele det primitive samfunnet, som var en periode med stammefellesskap, var kvinner og menn likestilte.» (3)

Simone de Beauvoir: «Kvinnen er svakere enn mannen, hun har mindre muskelkraft, færre røde blodlegemer, mindre lungekapasitet. Hun løper saktere, løfter ikke så tunge ting, det finnes så godt som ingen sportsgren hvor hun kan konkurrere med mannen; kan ikke ta kampen opp med ham. Til all denne svakhet må vi legge til ustabilitet, mangel på kontroll og de svakhetene vi allerede har vært inne på. Dette er fakta. Hun er derfor hemmet i sin erobring av verden». (4)

Evelyn Reed: Ikke spor av!

«Det er fortsatt betydelige misforståelser og mistolkninger av marxistiske standpunkter, noe som har fått noen kvinner som betrakter seg sjøl som radikale eller sosialister til å spore av og bli teoretisk forvirra. De er påvirka av myten om at barnefødsler alltid har gitt kvinnene et handikap. De heller derfor til å finne røttene til kvinneundertrykkinga, i hvert fall delvis, i biologiske kjønnsforskjeller. I virkeligheten er årsakene utelukkende av historisk og samfunnsmessig karakter.» (5)

«Den underlegne statusen til kvinnekjønnet er ikke resultatet av deres biologi eller av det faktum at de føder barn. Barnefødsler var ikke noe handikap i det primitive fellesskapet; de ble et handikap, framfor alt i vår tids kjernefamilie. Fattige kvinner sliter mellom motstridende forpliktelser: Å ta vare på barna hjemme, mens de samtidig har lønnsarbeid for å være med på å forsørge familien. Kvinner er altså dømt til en undertrykt status av de samme sosiale kreftene og forholdene som har ført til at en klasse undertrykker en annen, at en rase og en nasjon undertrykker andre raser og nasjoner. Det er det kapitalistiske systemet – klassesamfunnets høyeste stadium – som er den grunnleggende kilden til fornedringa og undertrykkinga av kvinner». (6)

Bildet som blir gjentatt og spredt i diskusjoner, samtaler og i populærvitenskapelige skriverier, er bokstavelig talt slik: «Mannen var jeger. Kvinnen stod ved bålet (sammen med barna) og venta på kjøtt. Derfor passer kvinner i dag best hjemme. For å ta seg av familie, barn, mann.»

Reaksjonære mannsbevegelser har dukka opp i USA og mange andre land. Mål: Kvinnen skal være underlagt mannen. Familien skal styrkes. Naturens balanse skal gjenopprettes.

Forholdet mellom individuell og kollektiv kamp – «individfeminismen»

Revolusjonære feminister er stort sett enige om at det kapitalistiske samfunnet må vekk for å skape et samfunn uten undertrykking. Også i dag må arbeiderklassens kvinner/flertallet av kvinnene føre en felles kamp for å skape forbedringer for seg. Eksempler på det er abortlova, retten til å ha lønnsarbeid sjøl om en er gift, eller retten til å komme inn på alle skoler som gutter kommer inn på. Gerd Inger Poldens TV-reportasjer fra Senegal viser hvordan kvinnenes felles innsats får slutt på kjønnslemlestelsen i flere landsbyer.

All erfaring viser at vanlige folk i underklassene, enten det er kvinner eller menn, hvite eller svarte, helt og fullt er avhengige av forbedringer som gjelder alle – for at hver og en skal få det bedre. Dette er det sjølsagt ikke bare revolusjonære som mener – det er et vanlig syn (erfaring!) blant radikale kvinner og fagforeningsfolk.

Fortellinger gir motivasjon

Hvor kommer betydninga av de personlige eksemplene inn? For det første består de kollektive bevegelsene av individer. Fortellingene om undertrykkinga av mennesket, av fornedrelsen (eller seieren!) skaper gjenkjenning, innlevelse og opprørthet. De kan føre til motivasjon for å delta i kampen for forandring og til solidaritet. Utmerka agitasjon! Sintebevegelsen i Bergen sier: «Målet er glede.» Derfor er personlige fortellinger om undertrykking bra, for vi vil jo ikke ha det sånn! Det ville forundre meg om mange ville stemple slike fortellinger som «borgerlige» eller avsporende.

Hvor viktig er det at jenter gjør noe uvanlig? Er det feil at jenter skryter begeistra av at de spiller i rockeband? Er det borgerlig og «individfeministisk» å slåss for at Eva Pettersen skal få lov til å bli flyger i et samfunn der det er forbudt for kvinner å bli flygere? Tvert imot, det er demokratisk og kvinnevennlig. For det første fordi apartheidlover er undertrykkende, enten de retter seg mot kvinner eller svarte. For det andre fordi enkelteksempler er bevis på at ting er samfunnsbestemt og ikke naturbestemt. «Kvinner kan alt». (Kvinner kan alt – også være kvinnefiender som Margareth Thatcher. Kvinner tilhører som kjent ulike klasser …). At jenter kan jobbe på kontor eller være generaler, vaskebetjenter eller kirurger, hjelpepleier eller vaktmester, programmerer eller førskolelærer, snekker eller baker, og vise at alt er mulig, er progressivt. At noen er de første, er ei belastning de tar. Vi andre gleder oss.

Flertallet tror ikke på direktørene

Begrepet «individfeminisme» gir meg helt andre assosiasjoner enn til den første kvinnelige redaktøren eller sjåføren. Jeg tenker på kvinner i overklassen (stortingskvinner inkludert) som jeg har hørt på noen få konferanser. De forteller om hvor fint det går an å ordne seg i hverdagen, som kvinner, med barn, bare en er litt praktisk. Du bare ansetter nok folk (unge jenter), og dessuten kan du jobbe mye hjemme med en PC og internett.

Slik kan kvinner med penger undre seg over hvorfor ikke alle kvinner er like smarte som dem. Slike kvinner kan godt kalle seg feminister – fordi de er tilhengere av at kvinner skal kunne ha alle slags jobber høyt og lavt. De kan faktisk også godt være mye mer progressive enn mange menn lenger nede i klassesystemet som mener heftig at kvinner burde være hjemme og ta seg av familien (dem) og barna. At rike kvinner velger sine private løsninger, er deres sak. Noen løsning for flertallet av kvinnene er de sjølsagt ikke. Flertallet av kvinnene er avhengig av samfunnsmessige tiltak som gjelder alle, som rett til arbeid, høyere lønn, 6 timers dagen, gratis barnehager til alle barn, reell rett til å beholde jobben i forbindelse med fødsel.

Jeg har ikke inntrykk av at borgerkvinnenes liv framstår som noe særlig realistisk alternativ for kvinner flest. Det diskusjoner og møter handler om i Norge, er hvordan kvinnelønna skal heves, om kontantstøtte og barnehager, om prostitusjon, om privatisering og forsvaret av offentlig sektor, om porno, reklame og skjønnhetstyranni, om slanking og vold mot kvinner. I Sverige har diskusjonen såvidt jeg har sett, handla om horekunderiet, slankepresset og gutters og pornoens sexpress mot jenter. Det er ikke sånn at det først var en sterk strømning med «du er din egen lykkes smed» – som Råtekst kom midt oppi og forsterka på reaksjonært vis. Slett ikke!

Synnøve Svabø er postmoderne

Ideen om at du er «din egen lykkes smed» er der hele tida i vårt samfunn. Sjølsagt blir den forsøkt fremma av enkelte borgerkvinner som jeg har vært inne på. Spice Girls er en kombinasjon av at «jenter kan alt» – med utnytting av jentekroppen. Dette er absolutt ikke noe nytt fenomen. Kanskje det er mer nytt at vi har fått TV-damer som Synnøve Svabø og Anne Cath Herland, som skal være frekke, morsomme og tilsynelatende ikke mene noe som helst, to slags postmodernistiske svar (som må være pene) på hundre slike mediemenn (som kan være stygge). Pornomafiaen gjør også iherdige forsøk på å få kvinner til å stå fram som frigjorte pornotilhengere. Mye kan sies om dette, men ikke at disse foreteelsene betyr at «du er din egen lykkes smed – og kan lykkes hvis du vil» er spesielt utbredt blant kvinner.

Råtekst gir fortellinger

I forordet sier redaktørene: «Vi er feminister fordi kvinner blir brent i India. Vi er feminister fordi jenter i Somalia får skåret bort klitoris. Vi er feminister fordi det knapt finnes kvinnelige toppledere, og fordi kvinnelønna ligger langt lavere enn mannslønna – for arbeid av samme verdi. Men hvis noen forteller oss at vår egen kamp mot dårlig selvbilde, spiseforstyrrelser, seksualisert vold og forskjellsbehandling på jobben ikke er relevant, så gidder vi ikke høre på dem lenger. Våre egne historier er viktige. De er de som har fått oss til å innse at noe er galt med et samfunn som hindrer oss i å være frie. Her er de.» Så kommer fortellingene om rasisme, seksuelle overgrep, hatet mot egen kropp, om å spille i rockeband, om å være jente i utdanningssystemet, om forsøkene på å ha et seksualliv som en sjøl liker. Les og døm sjøl. Jeg vedder på at du (dessverre) kjenner deg igjen.

Dale Spender skriver om hvorfor fortellingene må fortelles: «Denne sykliske repetisjon av kvinners erfaringer hjelper oss til å danne tesen om at menn sensurerer kvinners ideer og erfaringer, mens menn er dominerende. Det er en av grunnene til at alltid når kvinner har stilt spørsmålstegn ved menns makt (og det har de gjort i århundrer), har de lagt stor vekt på bevissthet, på det «personlige» slik kvinner erfarer det, i kontrast til det «offentlige» slik menn proklamerer det.» (7)

En kraftfull kritikk med høy temperatur

Noen smakebiter fra kritikken av Råtekst:

«De som skriver «har gjort det bra karrieremessig» … «de har stort sett kun hatt sin egen styrke og mot å takke.» Vi oppfordres til å slåss mot «forsøket på å forme kvinnekampen til en kamp reservert for de sterke, vellykka og dermed ufarlige». «Kan vi godta en feminisme som kun oppfordrer jenter til å «tørre sjøl», og som indirekte tar avstand fra kvinneorganisering.» (8)

«Feminisme ser ut til å være at man gir ut en bok sammen med jenter i 20-30-års-alderen som man beundrer, der man forteller om møtet med ufriheten i en dominerende mannskultur» (…) «det kan se ut til at det er nettopp den individualiserte feminismen som er på fremmarsj; hvordan skal «jeg» bli en friere kvinne. I sterk kontrast til et «vi» med samlende paroler.» (9) Forfatterne av Råtekst er dessuten blitt kritisert for at flere har lyst hår, bor i Oslo, har jobb, og for at de skriver om sitt liv og ikke andres liv.

Det er sjølsagt synd at det kapitalistiske, undertrykkende samfunnet tar fra folk flest, både kvinner og menn, troen på at de kan skrive, enten det er innlegg i en diskusjon eller fortellinger om sitt eget liv. Dette er en del av klasseundertrykkinga. Men i stedet for å kritisere de som skriver, bør de som ikke skriver få hjelp til å få fram sine historier. Det er mulig! Det trengs flere historier! Jeg håper de blir tatt raust imot og blir bedømte for hva de utgir seg for – fortellinger om undertrykking (eller om seire). De er helt nødvendige bidrag mot myten om «det likestilte samfunnet».

Livet er ikke enkelt – gi hverandre støtte!

Kari Anne Moe appellerer umoralistisk til kvinners gjensidige forståelse: «Det å være bevisst på kvinneundertrykking er ikke det samme som å bli frigjort fra den». … «Om natta river vi ned H&M-plakater – om dagen trekker vi inn magen når vi passerer et speil.» (10) Ida Hjelde beskriver hvordan skjønnhetstyranniet virker på kvinner i alle aldre, og hvordan dette henger sammen med økonomien: «En kvinnelig befolkning som føler seg mindreverdig vil lettere godta økonomisk undertrykking. Dagens skjønnehetsmyte er i stor grad bidragsyter til kvinners følelse av mindreverd.» (11) Folk som føler seg mindreverdig – hvor lett er det for dem å kjempe?

Fotnoter:

• 1) Det annet kjønn. Pax forlag 1970. Side 17
• 2) Som over. Side 19
• 3) Problems of Women’s Liberations. Pathfinder Press 1969/93. Side 88
• 4) Det andet køn. Tiderns skifter 1949/99 Side 64
• 5) Problems of Women’s Liberations. Pathfinder Press 1969/93. Side 88
• 6) Som over. Side 96
• 7) Feminist Theorists. The Women’s Press 1992. Side 366
• 8) Camilla Bakken Øvald, Klassekampen 9/10-99
• 9) Hege Steinsland, Aftenposten 12/8-99
• 10) Klassekampen 7/1-00
• 11) Klassekampen 4/10-99

Debatt:

av Karl Henrik Seemann

På side 36 i Røde Fane (RF) nr. 2, 1999 skriver Morten Falck (MF) under avsnitt E følgende: «Det stygge, brune, kapitalistiske puppeskallet hindrer utvikling og frigjøring, det er destruktivt. Det må sprenges, slik at menneskenes kunnskap og skaperkraft kan utfolde seg til framtidas strålende sommerfugl: Det kommunistiske samfunnet, der målet ikke er profitt for de få, men et samfunn der behovene dekkes og menneskene kan utvikle sine evner og ressurser i pakt med de rammene den fysiske verden setter: Frihetens rike.»

Den første delen av dette utsagnet (at kapitalismen er destruktiv) er jeg skjønt enig i. Den andre delen derimot er så full av superlativer uten forbehold om hva kommunismen kan lede til av goder, at det kan oppfattes som en garanti for at kommunismen vil redde oss ut av kapitalismens miljøhelvete uansett. At MF i et svarinnlegg til Olav Randen i RF nr. 5, 1999 (samme nummer som Miljølaget har sin kommentar til MF sitt innlegg i RF nr. 2, 1999) sier seg enig i at «kommunismen er kanskje ein føresetnad, men ingen garanti», oppfattes som en innrømmelse av at ting kan gå galt også under kommunismen. Miljølaget deler fullt ut dette synet, men vår tolkning av MF sitt syn om garanti oppfatter jeg som riktig ut fra det MF faktisk skrev i RF nr. 2,1999. Kommentaren fra Miljølaget i RF nr. 5, 1999 hadde imidlertid ikke mulighet til å fange opp en slik enighet fra MF sin side, pga kronologien i innleggene.

Til spørsmålet om hvem som skal sette/bestemme hva rammene for den fysiske verden er? «Poenget er at de grensene setter naturen selv,» skriver MF. Mon det! MF har allerede sagt seg enig i at kommunismen ikke er noe garanti. Det kan jo ikke bety annet enn at menneskene under kommunismen også kan være i stand til å gå over tålegrensen for den fysiske verden? Spørsmålet om hvem som skal bestemme er derfor helt relevant. Er det en verdensregjering som skal sette foten ned?

Som svar på Miljølagets spørsmål om MF uten videre går ut fra at det enkelte menneske under kommunismen kjenner begrensningene for sine handlinger og at disse handlingene er forenlige med å ikke ødelegge natur og miljø, svarer MF: «For det første er det ikke enkeltmennesker som ødelegger miljøet og skaper katastrofer. Det er ikke den enkelte bonde i Indonesia eller Amazonas som raserer regnskogen og utrydder arter, det er ikke den enkelte fisker i Nordsjøen som driver overfiske og truer fiskebestandene.» Det er selvfølgelig i dagens situasjon mye riktig i MF sitt svar på spørsmålet, men en viss nyansering og problematisering hadde vært på sin plass. Lenge før kapitalismen tok over som dominerende samfunnssystem, ble store deler av verdens skoger (Europa/Afrika) rasert pga behovet for brensel, nettopp av enkeltmennesker. At lignende foreteelser og overfiske fra den enkelte fisker ikke skjer i dag, kan bero på at «eiendomsretten» til ressursene er forskjøvet over til store kapitalinteresser. Hva vet vi om «trykket» på fiskeressursene i for eksempel Lofoten dersom 12.000 (tolv tusen) fiskebåter (enkeltmennesker) konkurrerte om ressursene, slik det faktisk var for 100 år siden?

Så til spørsmålet om «menneskene fikser alt i verden (naturen) til fordel for menneskeheten», slik Miljølagets formulering i kommentaren til MF var. I et slikt utsagn ligger naturligvis vissheten om at naturen selv har vært gjennom en utvikling på flerfoldige hundre av millioner av år, og at menneskene derfor må ha en viss ydmykhet for de kompliserte systemer og geniale løsninger som er resultat av en slik utvikling. Det betyr ikke annet enn at mennesket, som bare en noen få hundre tusen år, må fare ytterst varsomt og forsiktig fram når man skal gripe inn i deler av et system som henger nøye sammen og hvor de enkelte delene er avhengig av og påvirker hverandre. Vi må ikke glemme at naturen stort sett har styrt seg selv fram til vår tid og at det er først nå at menneskets inngripen har gjort et kvantitativt sprang. Selv under kommunismen vil det av ulike årsaker kunne være «ønskelig» å forsere fram forskningen, noe som kan gjøre stor skade både på mennesker, dyr og planter. Hvem bestemmer tempoet? Den samme verdensregjeringen?

MF har lett for å argumentere ut fra en idealtilstand, det kommunistiske samfunn. Men det vil vel finnes skarpe og dyptgripende motsigelser også i det kommunistiske samfunn? Menneskene vil også ha ulike behov og interesser under kommunismen og utvikle seg i utakt. I MF sitt «frihetens rike» vil det derfor også foregå uønskede og uansvarlige inngrep i naturens naturlige syklus. Hvem skal styre slik virksomhet? Poenget med skepsisen i Miljølagets svar til MF, er at man oppfatter at MF har en overdreven tro på at det er selve systemskiftet som vil endre tingenes tilstand til det bedre for menneskene. Men glemmer han ikke da at bak systemene står det mennesker? Spørsmålet blir i siste instans hvordan man sikrer en forsvarlig utvikling i praksis.

av Torstein Dahle

Det er en tragedie at hver gang vi skal presentere vårt alternativ til kapitalismen, så starter vi med Paris-kommunen og ender opp med å fortelle hva vi mener gikk galt i Sovjet og i Kina. Vi diskuterer sosialismen og kommunismen – menneskehetens framtidssamfunn – med ansiktet vendt mot fortiden og med ryggen mot framtiden. Dette gjør vi når vi har verdenshistoriens mest spennende utfordring liggende foran oss.

For all del: Vi skal ha respekt for den innsatsen og de erfaringene som tidligere revolusjonære har gjort. Men oppriktig talt: Hver gang vi lar sosialismediskusjoner dreie seg hovedsakelig om bolsjevikpartiets indre liv i 1920-årene, innebærer det at vi nekter å se vår tids kamp for revolusjon og sosialisme i øynene.

Denne artikkelen er et forsøk på å si noe konkret om hvordan et sosialistisk Norge vil måtte arte seg. Selv om jeg prøver å være vitenskapelig og ikke bare hengi meg til fri fantasering, er det selvsagt en hel del diskutable og sikkert også gale synspunkter i artikkelen. Men den sjansen må vi ta. Hovedsaken er at mange av oss nå må kaste oss ut i å drive fram en prosess der vi utvikler vår felles forståelse om framtidssamfunnet.

La meg begynne med å peke på noen store svakheter med artikkelen. Jeg tar utgangspunkt i et Norge der arbeidsfolk har tatt makten fra kapitalen og kapitalistene. Jeg tar utgangspunkt i et samfunn som er uskadet og i full drift. Det er selvsagt urealistisk å anta at dagens makthavere vil gi fra seg makten uten å påføre produksjonsapparatet og andre deler av samfunnet skader. Men min hensikt er å få oss til å drøfte hva slags samfunn vi kjemper for – og det er ikke skadene fra selve revolusjonskampen vi arbeider for. Vi vil i det lengste håpe og streve for at folkets maktovertakelse skal skje mest mulig fredelig. (I sin viktige artikkel «Planøkonomi de første åra etter revolusjonen» (Røde Fane nr 4 og nr 5/1999) tar Harald Minken særlig for seg den aller første tiden etter revolusjonen. I motsetning til ham forutsetter altså jeg at vi allerede er kommet godt i gang.)

En annen stor svakhet er at jeg stort sett bare ser på Norge, uten å ta opp Norges forhold til andre land i verden. I virkeligheten kan vi vanskelig tenke oss en sosialistisk revolusjon i Norge uten en tilsvarende revolusjon i andre skandinaviske land og i betydelige deler av verden for øvrig. Og en svært viktig del av utfordringene vil ligge i å utvikle de internasjonale forbindelsene og den internasjonale styringen av verdensomspennende problemer som for eksempel miljø- og ressursspørsmål. Jeg er svært skeptisk til en verdensregjering, fordi jeg tror den blir så fjern at det vil være svært vanskelig for verdens folk å styre den. Jeg tror det må satses på regionalt selvstyrte enheter som løser verdensomfattende spørsmål gjennom forhandlinger og avtaler. Men slike problemstillinger lar jeg altså stort sett ligge.

Mitt poeng er å få fram en så håndfast og nær framstilling som mulig av hvordan den sosialistiske økonomien vil arte seg i Norge. Og da tar jeg meg altså den utillatelige frihet å begrense meg til Norge som en økonomisk enhet, som selvsagt også har eksport og import.

Jeg vil også påpeke at jeg stort sett skriver om «folket «, og at jeg da har som underforstått og svært viktig forutsetning at arbeiderklassen er i ledelsen. Det er utenkelig å forestille seg et sosialistisk samfunn med arbeiderklassen på tilskuerplass. Helt avgjørende for de enorme mulighetene som sosialismen innebærer, er jo nettopp at arbeiderklassens aktive styring av samfunnet også betyr at store skapende krefter frigjøres. I en sosialistisk økonomi er det utenkelig at man satser på å modernisere NSB ved å overkjøre alle som har erfaring med å drive tog, og i stedet setter økonomer og ingeniører og markedsførere i ledelsen. Tvert imot vil det være helt avgjørende å gi spillerom og utfoldelsesmuligheter for de erfaringene og den innsikten som arbeidsfolk av begge kjønn har.

Den grunnleggende forskjell mellom sosialistisk og kapitalistisk produksjon

I diskusjonen om hva som skiller en sosialistisk økonomi fra en kapitalistisk økonomi, synes jeg det er fruktbart å ta utgangspunkt i Marx sin analyse av varen og varens dobbeltkarakter (Marx definerte en vare som noe som produseres med sikte på salg i et marked, dvs. at han brukte et varebegrep som også omfattet det som vi i dag kaller tjenester. Varebegrepet omfattet ikke produksjon for eget forbruk: Det å lage syltetøy hjemme på kjøkkenet med sikte på eget forbruk utover vinteren, er ikke vareproduksjon).

Figur 1 – Varens dobbeltkarakter

La oss starte med å se på den høyre delen av figur 1. Der ser vi at produksjonen av en vare skjer gjennom en viss arbeidsinnsats av en særegen art – konkret arbeid. Skal det lages en stol, er det snakk om snekkerarbeid, som er et helt annet slags arbeid enn for eksempel skomakerarbeid. Med denne arbeidsinnsatsen lages det et helt bestemt produkt, for eksempel en stol, som har en helt bestemt bruksverdi: Den kan brukes til å sitte på. Slik skiller stolen seg fra andre produkter, som brukes til helt andre ting. Ulike varer har altså ulike bruksverdier, som ikke kan sammenlignes. Når vi kjøper en vare, er det bruksverdien vi er interessert i. Vi trenger den bestemte varen for å dekke et behov.

Kapitalistene blåser i varens bruksverdi. De er opptatt av den venstre delen av figur 1. De er opptatt av at produksjonen av denne varen legger beslag på en del av den arbeidstiden som de har innkjøpt for å skaffe seg profitt. Hva slags arbeid denne arbeidstiden brukes til, er knekkende likegyldig for dem. Om det produseres stoler eller sko eller såpe eller PC-er spiller ingen rolle, hvis de bare kan tjene penger på den innkjøpte arbeidstiden som medgår. De ser på arbeidet som abstrakt arbeid – forbruk av noe av den arbeidstiden de har kjøpt for å drive utbytting. De er opptatt av hvor mye av denne arbeidstiden som denne bestemte varen har lagt beslag på. Varens verdi for dem bestemmes av den mengden av samfunnsmessig nødvendig arbeidstid som nedlegges i produksjonen av den bestemte varen. De er ikke opptatt av varens bruksverdi men av dens bytteverdi. De er opptatt av hva de kan få for varen, når de selger den i et marked. I varebyttet med andre kapitalister vil de prøve å bytte slik at de minst får samme mengde abstrakt arbeid tilbake. Det er mengden av abstrakt arbeid som bestemmer varens verdi (I virkeligheten selges ikke varene til sin verdi, men til priser som – gjennom kompliserte sammenhenger – tar utgangspunkt i varenes verdi). Og spesielt er kapitalistene opptatt av merverdien: Den delen av vareverdien som overstiger verdien av det som settes inn av arbeidskraft og råvarer og maskinslitasje m.m. Kapitalistene er opptatt av merverdien – av profitten som får kapitalen til å vokse.

Under kapitalismen er det den venstre delen av figur 1 – jakten på profitt og merverdi – som styrer produksjonen av varer og tjenester i samfunnet. For å få solgt varene må riktignok noen mene at varene har en bruksverdi for dem, slik at de blir interessert i å kjøpe dem. Men det kan godt være manipulerte behov – oppstått gjennom reklame og motepress. Samtidig vil mange mennesker være helt ute av stand til å uttrykke sine behov i markedet, fordi de ikke har kjøpekraft. Det er altså ikke behovene men profittjakten som styrer produksjonen under kapitalismen.

Et helt sentralt mål for den sosialistiske økonomien er å flytte produksjonsstyringen fra den venstre til den høyre siden av figur 1. Det skal være menneskenes behov – ikke profittjakt – som skal styre produksjonen. Dette er en helt grunnleggende, kvalitativ forskjell mellom kapitalistisk og sosialistisk økonomi.

Eller riktigere sagt: Det er ikke snakk om å befinne seg ensidig på enten den venstre eller den høyre delen av figuren. Det er snakk om at samfunnet mer og mer beveger seg i retning av den ene delen av figuren. Under kapitalismen prøver man å få den venstre siden av figur 1 til å dominere mest mulig av styringen av de produktive ressursene i samfunnet. Under sosialismen strever man etter å komme lengst mulig i retning av at den høyre siden av figuren skal styre. Utviklingsretningen er stikk motsatt av hva den er under kapitalismen. Utviklingen går bort fra det tidligere kapitalistiske samfunnet (venstre del av figur 1 styrer) og i retning av Marx sin visjon det framtidige, klasseløse kommunistiske samfunnet (der høyre del av figur 1 styrer).

Mer om den økonomiske utviklingen under sosialismen

Vet vi noe om hvordan økonomien må være innrettet under sosialismen? Ja, siden utviklingsretningen under sosialismen er å gå fra den venstre til den høyre delen av figur 1, så vet vi en del om ha vi må gå bort fra, og hva vi må bevege oss over til. For å komme tettere inn på hvordan den sosialistiske økonomien må se ut, prøver jeg å sette opp noen slike «fra-til-sammenhenger» i figur 2. Rekkefølgen på punktene i figuren er litt tilfeldig (selv om jeg prøver å få med noen svært grunnleggende trekk først), og det er sikkert viktige forhold som jeg ikke har fått med.

Jeg starter med å peke på at utfordringen under sosialismen er å styre produksjonen slik at arbeidskraft og materielle ressurser utnyttes til best mulig å tilfredsstille folks prioriterte behov. Jeg bruker uttrykket «prioriterte behov» for å få fram at det er folk selv som må ta stilling til hva som er viktig å produsere. Det er folks egen oppfatning av sine behov som må styre produksjonen, og det er bare folk selv som kan avgjøre hva som er viktig og hva som er mindre viktig. Derfor er det en absolutt forutsetning for en velfungerende sosialistisk økonomi at det er folk selv som aktivt styrer i samfunnet. Kravet om at sosialisme må bety aktivt folkestyre er altså ikke bare noe som vi ønsker fordi det er hyggelig og populært. Det er en økonomisk nødvendighet for å innrette produksjonen av varer og tjenester mot folks prioriterte behov. Det er nettopp folks bevisste, aktive standpunkter som er den avgjørende ingrediensen i den planøkonomien som skal erstatte markedets anonyme «usynlige hånd «.

Den kvalitative forskjellen på kapitalismens og sosialismens syn på folks aktive styring, er markert særskilt i det tredje punktet i figur 2. Jeg kaller det «aktivt folkestyre» for å markere at jeg ikke tenker på et representativt «demokrati» der folks «styring» begrenser seg til å putte en stemmeseddel i urnen hvert annet år. Poenget er at folk på ulike måter (som jeg delvis skal komme tilbake til) faktisk styrer aktivt – helt konkret. Under kapitalismen betraktes aktivt folkestyre som et hinder for økonomisk effektivitet. Det ser vi veldig godt i dag: Når noen prøver å stille opp bestemte politiske målsettinger og på den måten vil «styre» eller sette rammer for markedet, kommer det et hyl fra dem som har den økonomiske makten. «Vi må la markedet fungere «, sier de, «det er det mest effektive «. Å si at markedet skal forholde seg sånn eller sånn bare roter til og ødelegger markedets effektivitet. Forsøk på aktiv politisk styring av økonomien blir under kapitalismen kalt for en «imperfeksjon» i markedet, det ødelegger markedets funksjonsdyktighet.

Det er helt sentralt å forstå at synet på virkelig demokrati – aktivt folkestyre – blir kvalitativt forskjellig under kapitalismen og sosialismen ut fra økonomisk nødvendighet. Det er av og til noen som mener at den beste økonomiske styringen under sosialismen ville vi få hvis det satt noen mennesker sentralt plassert og styrte produksjonen fordi de var spesielt kloke eller dyktige eller hadde veldig stor innsikt i økologi. Å overlate den økonomiske styringen til noen spesielt storartede mennesker er dømt til å mislykkes – ikke bare fordi all erfaring tilsier at de ikke kommer til å forbli storartede. Poenget er at det bare er folk selv som effektivt er i stand til å la sine bevisst prioriterte behov styre produksjonen.

Den overordnede problemstillingen i den sosialistiske produksjonen av varer og tjenester er hvordan folks arbeidskraft skal brukes. Det er bruken av det levende arbeidet som er det aller viktigste, ikke bruken av det døde arbeidet – den oppsamlede kapitalen («størknet svette»), slik det er under kapitalismen. Utfordringen er å få brukt det tilgjengelige levende arbeidet til å tilfredsstille de prioriterte behovene best mulig; det er ikke aktuelt å bruke krav om avkastning av det døde arbeidet som styringsredskap.

I en verden som blant annet står overfor økologiske utfordringer så alvorlige som menneskeheten aldri tidligere har sett, trenger man alle menneskers skapende evner. Det betyr blant annet at et sosialistisk samfunn ikke kan tillate seg det kapitalistiske samfunns arbeidsordning som innebærer å slite ut folk gjennom en overintensiv arbeidsinnsats i noen år, for deretter å lempe dem ut av arbeidslivet. Når det bedriftsøkonomiske profittkravet styrer, framstår det som mest lønnsomt å utnytte arbeidskraften med maksimal intensitet så lenge den orker det, og så vippe den ut. Både av hensyn til folk selv og av hensyn til samfunnet er det viktig å sørge for at arbeidet innrettes jevnere og i et omfang som ikke sliter den ut før tiden. 6-timersdagen er et krav som viser veien å gå, og med en bevisst utnyttelse av teknologi og arbeidskraft bør det i vår tid være mulig å redusere selve arbeidsdagen atskillig mer. Husk hvor avgjørende det er at folk aktivt deltar i styringen av samfunnet. Det krever tid og overskudd.

Samtidig vil det nødvendigvis skje en sammenveving av innsats på jobben og engasjement i samfunnsstyringen som etter hvert vil gjøre skillet mellom arbeid, politikk og fritid mer flytende. Flere og flere vil også oppleve det som så spennende å delta at de vil bruke mye av fritiden sin til det. Under sosialismen vil utviklingen på det punktet måtte gå i motsatt retning av kapitalismen, der stadig flere kommer hjem så slitne at de bare orker å slenge seg ned i sofaen og slå på en såpeserie eller en fotballkamp. Under kapitalismen har jo folk flest heller ikke noe de skulle ha sagt, så de opplever det også som ganske bortkastet å prøve å engasjere seg.

I et sosialistisk samfunn vil det bli oppfattet som helt uakseptabelt å henvise alle eldre mennesker til passivitet. Tvert imot vil det være svært viktig å nyttiggjøre seg deres erfaringer og innsikt i en skapende arbeidsinnsats – for dem som har lyst til det (og det vil mange helt sikkert ha). Problemstillingen med å slite ut folk før tiden og deretter plassere dem på lager til de dør, tilhører kapitalismen. Det er umenneskelig at folk de siste 20-30 årene av sine liv skal passiviseres og i beste fall stelle med hobbyer og turisme (for de bedre stilte). Når «eldrebølgen» nå er som en tikkende bombe under den kapitalistiske samfunnsøkonomien, er det viktig å innse at i et sosialistisk samfunn vil vi ikke betrakte eldrebølgen som et stadig voksende berg av gamle mennesker som knuger ned den arbeidsdyktige delen av befolkningen.

Siden nettopp bruken av menneskenes skapende evner er en helt overordnet problemstilling under sosialismen, vil det være viktig å gi alle mulighet til å bidra med sitt. Å definere fysisk eller psykisk funksjonshemmede som «uføre» som må stå utenfor arbeidslivet, vil derfor bli oppfattet som helt galt. Menneskenes skaperkraft vil nå ikke bli begrenset av hva som gir bedriftsøkonomisk profitt. Tvert imot er det både et mål for samfunnsstyringen og en viktig samfunnsressurs at «de uføres» krafter kan bli brukt til skapende virksomhet.

I et sosialistisk samfunn vil det også bli oppfattet som helt uakseptabelt å la folk bli teknologisk utdatert når de er 35-40 år gamle. Tvert imot er det viktig å holde folk mest mulig teknologisk oppdatert hele livet, slik at de kan gi bidrag til løsning av samfunnsoppgavene hele livet. Dette vil også bli lettere når dynamikken i den teknologiske utviklingen kommer under samfunnsmessig, menneskelig kontroll, slik at den teknologiske utviklingen ikke lenger framstår som en selvstendig drivkraft som feier menneskene til side.

Under kapitalismen har vi mer og mer globalisering, imperialisme, eller penere sagt «internasjonal arbeidsdeling «. Det vil si at hver enkelt blir et mindre og mindre hjul i et stadig større internasjonalt maskineri. Under sosialismen blir det derimot nødvendig at mer og mer av varer og tjenester produseres lokalt. Først og fremst er dette en forutsetning for at folk aktivt skal kunne styre og kontrollere økonomien. Da må man kunne ha en viss oversikt, man må kunne skjønne hva som skjer. De økonomiske beslutningene må i størst mulig grad dyttes nedover mot grunnplanet. Også av miljø- og ressursmessige grunner er det viktig å produsere så mye som mulig lokalt. Under sosialismen vil det utvilsomt bli oppfattet som viktig å minimere transportarbeidet. Kapitalismens raskt økende verdenshandel innebærer tvert imot en voldsom økning i transportarbeidet.

Det sier seg selv at det likevel blir mye igjen som må løses gjennom en reell internasjonal arbeidsdeling. For eksempel kommer sikkert Norge til å eksportere mye fisk. Vi kommer til å importere kaffe og appelsiner. Og det vil neppe bli oppfattet som tilstrekkelig rasjonelt at hver eneste region skal ha sitt eget aluminiumssmelteverk eller sin egen bilfabrikk. Poenget er også her utviklingsretningen: Å hente stadig mer av de økonomiske handlingene ned fra det uoversiktlige og ustyrlige høyt der oppe, og ned til et så lokalt nivå at det går an å ha oversikt over det og styre det.

Den teknologiske utviklingen gjør det faktisk mulig å hente stadig nye produksjonsoppgaver ned fra den internasjonale stordrift og utføre dem som lokal produksjon.

Under RV-sommerleiren 2000 var det en som tok oppspørsmålet om slik lokalt basert produksjon under sosialismen ville kunne frambringe det ønskede utvalget av produkter: «Hva med den som har lyst på et par grønne sko?» Det førte til en omfattende og fruktbar diskusjon om muligheten til å sørge for at vedkommende fikk seg et par grønne sko av ønsket utseende og størrelse. Vi vet at informasjons- og kommunikasjonsteknologi etter hvert åpner mulighet for allsidig lokal produksjon. Man kan for eksempel tenke seg at hver region har en høyautomatisert skofabrikk, der maskinene kan mates med de ønskede spesifikasjoner med hensyn til utseende, kvalitet og farge. Man kan slå opp på nettet og finne en oversikt over ulike modeller, velge den man har lyst på, slå opp i et standardisert fargekart og velge den fargen man ønsker, og så sende en bestilling per e-post til regionens skofabrikk, med angivelse av modell, størrelse og farge. Etter hvert er det blitt mulig å innrette produksjonsmaskiner slik at de bearbeider råstoffene på akkurat den måten som de blir programmert til gjennom en slik IT-basert oppskrift. En slik høyautomatisert og fleksibel skoproduksjon skulle derfor ikke være så umulig å tenke seg.

Men under kapitalismen utvikler bedriftene produkter og mønstre som de er opptatt av å holde for seg selv, slik at de lettere kan klare seg i konkurransen mot de andre. Klarer man å konstruere en spesielt god sko-modell, vil bedriften prøve å bruke den til å sikre sin egen framtid, kanskje ved å ta patent på spesielt lure eller vellykkede løsninger. Under kapitalismen er en forutsetning for produktutvikling at andre hindres i å lage produktet på egen hånd, for da får jo ikke produktutvikleren noe igjen for innsatsen. Under sosialismen er det ikke den enkelte bedriftens profitt som er målet, og sosialismen kan ikke basere seg på bedriftenes konkurranse mot hverandre. Tvert imot er det fellesskapets beste som er målet. Det er den samfunnsøkonomiske lønnsomheten som er viktig, ikke den bedriftsøkonomiske. Da blir det nettopp viktig å gi alle andre muligheten til å dra fordel av lure ting som man måtte finne på.

I vårt skoeksempel kunne man derfor gjerne tenke seg at folk som jobber med skoproduksjon kan legge oppskriften på gode sko-modeller inn på et bestemt nettsted, slik at skoprodusenter over hele verden kan dra nytte av det. Når det er det å være nyttig for fellesskapet som gir anerkjennelse, er det utvilsomt mange som gjerne vil bidra med sine gode idéer. Se bare på alt det som IT-interessert ungdom utvikler av programvare for gratis nedlasting fra nettet. De gjør det fordi det er gøy, og fordi det gir tilfredsstillelse å klare det. Og det er anerkjennelsen fra de andre «data-freakene» som teller, ikke hva Microsoft er villig til å betale dem. Under kapitalismen har vi tvert imot en rekke eksempler på at gode idéer blir hindret i å slippe fram, fordi de ikke lar seg realisere på en måte som er bedriftsøkonomisk lønnsom for en enkelt bedrift. Selvsagt vil det likevel være en del forsknings- og utviklingsoppgaver som krever så store ressurser at det ikke kan skje på hobbyloftet. Slike prosjekter må det være statens oppgave å finansiere under sosialismen.

De som tror at det blir slutt på det teknologiske framskrittet i et sosialistisk samfunn, og at det bare kommer til å bli sentraldirigert og tregt, tar katastrofalt feil. Et moderne sosialistisk samfunn vil tvert imot måtte preges av masse frigjort skaperkraft, og det vil kunne dra virkelig nytte av de teknologiske mulighetene, i stedet for å dreie teknologiske framskritt over i perverse retninger for å skape maksimal profitt for kapitalen.

Tenk bare på hvordan fjernsynet i dag brukes til å tømme hjernene på folk og til å putte inn ensrettet «informasjon «. Tenk på hvordan pornoindustrien fråtser på nettet. Sett det opp mot de fantastiske mulighetene fjernsynet og nettet gir for å engasjere folk i den virkelige verdens utfordringer. I stedet for å være redskaper til passivisering og ensretting kan de gi spennende utfordringer og muligheter til å være med å bestemme. Mens man nå svært ofte bruker TV til å zappe mellom ulike kanaler som alle er fulle av det samme sølet (såpeserier, actionfilmer og konkurranser), kan TV under sosialismen brukes til å velge mellom helt forskjellige slags programmer. Man kan presentere folk for virkelighetens spennende spill, i stedet for flukt fra virkeligheten.

La meg til slutt peke på det siste punktet i oppstillingen i figur 2. Den sosialistiske økonomien, der folk flest aktivt styrer, gir menneskene muligheten til å få kontroll over utviklingen, i stedet for at utviklingen tar kontrollen over dem. Kapitalismens konkurransekappløp og press for profitt og akkumulasjon gjør at samfunnet forandrer seg altfor fort for folk, og det forandrer seg på en fremmedgjørende måte. Aldri tidligere i menneskehetens historie har det vært slik at summen av menneskenes handlinger kan komme til å ødelegge menneskehetens livsmuligheter i løpet av de kommende 50-100 år. Utviklingen presses fram av kapitalismens dynamikk, og beslutningene blir mer og mer kortsiktige. Hvis tidsperspektivet på viktige beslutninger er 10-20 år, regner man det som langsiktig planlegging. Trekker man inn hensynet til neste generasjon, er det svært langsiktig tenkt. Det at menneskene har levd på kloden i tusener på tusener av år og fortrinnsvis bør kunne leve tusener på tusener av år heretter også, er ikke i det hele tatt til stede som moment i beslutningene. I og med at den sosialistiske økonomien er avhengig av at menneskene selv aktivt styrer, er det også nødvendig for sosialismens funksjonsdyktighet at menneskene mer og mer tar kontroll over utviklingen. Det er ikke bare fordi det er viktig og bra; det er en økonomisk nødvendighet at det skjer.

Hvordan skal menneskene aktivt styre økonomien?

Den sosialistiske økonomien er avhengig av at folk flest aktivt styrer, slik at deres behov kan bli koblet sammen med produksjonsbeslutningene og styre dem. I en separat artikkel i dette nummeret av Røde Fane har jeg tatt for meg spørsmålet om markedet kan brukes som redskap i et sosialistisk samfunn. Jeg påstår der at markedet fungerer som gift for utviklingen av en sosialistisk bevissthet, og at det er avgjørende viktig at markedet holdes i sjakk og presses mer og mer på retur (Jeg snakker da ikke om et landsbymarked, der noen selvstendige småprodusenter stiller fram varene sine slik at folk kan kjøpe dem. Jeg snakker om et marked i moderne forstand, der kjøperne og selgerne ikke møtes til diskusjon men tvert imot er helt anonyme overfor hverandre – et marked der «innkjøpslisten er din stemmeseddel» og du som en av mange etterspørrere på den måten liksom styrer produksjonen).

Den sosialistiske økonomien må være en planøkonomi, styrt av bevisste, gjennomdiskuterte planer. Men hvordan kan det skje? Hvordan skal samfunnet kunne sette opp planer for ressursbruk, produksjon og anvendelse av produksjon, og hvordan kan disse planene iverksettes og endres? Kort sagt: Hvordan skal folk aktivt kunne styre en sosialistisk planøkonomi?

Først og fremst vil folks aktive styring skje gjennom de beslutningene som tas av lokale beslutningsenheter (organisert rundt arbeidsplass og bosted). Derfor er det viktig at en stadig større del av den økonomiske virksomheten skjer lokalt. Den teknologiske utviklingen styres mot å muliggjøre en mest mulig allsidig produksjon lokalt, slik at den produksjonen som retter seg mot nasjonale eller internasjonale behov, utgjør en begrenset del av økonomien (som i hvert fall i en lengre periode også skal være en synkende andel av økonomien).

Den delen av produksjonen som retter seg mot nasjonale eller internasjonale behov, må styres på et høyere nivå. Også rammene for ressursbruken og en del felles prinsipper for hvordan ressursbruken skal skje, må fastsettes på et høyere nivå (kanskje på en nasjonalt nivå – jeg vil for enkelhets skyld forutsette det i fortsettelsen).

På de nivåene der det skal tas økonomiske beslutninger, må det settes opp økonomiske planer. På områder der markedet brukes som virkemiddel, må det fastsettes rammer som markedet skal fungere innenfor. Den sosialistiske økonomien er en planøkonomi. I vår tid kalles slike planer for «budsjetter «. Budsjettering på bedrifts- og nasjonsnivå har utviklet seg kraftig som fagområde de siste 50 årene. Det er helt på jordet å tro at planøkonomi er noe veldig mystisk som innebærer at en skokk av sovjetbyråkrater lager ubrukelige planer i dyp isolasjon. I vår tid er økonomiske planer – altså budsjetter – et sterkt utviklet fagområde på bedriftsnivå, konsernnivå, kommunenivå, fylkesnivå, statsnivå og nasjonalnivå. Dagens norske økonomi er gjennomsyret av planer.

Men det er tre store forskjeller på budsjettering under kapitalismen og under sosialismen:

1. Bedriftsbudsjetter og konsernbudsjetter m.m. er profittstyrt under kapitalismen. Det vil de ikke være under sosialismen (bedrifter som opererer i markeder vil nok likevel ha økonomisk resultatstyring i en eller annen form under sosialismen).
2. Budsjettene blir ikke tredd ned over hodene på folk under sosialismen. Tvert imot skal de som berøres av budsjettene, ha vært aktivt med på å lage dem – på alle nivåer. (Helt direkte deltakelse på lokalnivå, mens det på høyere nivå nødvendigvis må bli snakk om delinnflytelse).
3. Nasjonalbudsjettene vil ikke bare være gjettverk om hva markedskreftene og kapitalens spill vil føre til. Nasjonalbudsjettene vil være faktiske styringsredskaper som bestemmer utviklingen på en helt annen måte enn i dag. Derfor vil også bedrifts- og konsernbudsjetter m.m. bli mer presise styringsredskaper enn i dag (også det at arbeiderne selv er aktivt med på å lage dem, bidrar i seg selv til å øke treffsikkerheten).

I den sosialistiske planøkonomien er det menneskene som skal styre utviklingen, ikke utviklingen som skal styre menneskene.

Den sosialistiske planøkonomien kan utvilsomt overta en god del av den kunnskap og de teknikker som er utviklet om budsjettering og budsjettoppfølging under kapitalismen. Men (OG MEGET VIKTIG) sosialismen kan ikke ukritisk overta hele budsjetterings- og styringsopplegget fra kapitalismen. Den rollen som profittkrav spiller som styringsredskap, må fjernes. Andre økonomiske resultatkrav må nøye gjennomdiskuteres før de gis rolle som styringsredskap. Ikke desto mindre: En sosialistisk planøkonomi anno 2000 vil straks ha i sine hender plan- og budsjetteringsverktøy på et nivå og med muligheter som ingen revolusjonære sosialister tidligere har kunnet drømme om.

Alle planer på lokalnivå og opp til nasjonalnivå må straks de er fastsatt, bli tastet inn på e-post til en sentral nasjonalregnskapsenhet for Norge. Denne sentralen er allerede i full drift. Den drives av Statistisk Sentralbyrå, og den finnes dels på Kongsvinger og dels i Oslo. Det nye blir at den får mer omfattende og viktigere oppgaver. Alle lokalbudsjetter summeres sammen for eksempel på Kongsvinger, og den samlede effekten sammenlignes med nasjonalbudsjettutkastet. Så går man en eller flere runder der lokalbudsjetter og nasjonalbudsjett samkjøres, med justeringer både på lokalt og nasjonalt nivå – basert på diskusjoner der folk flest deltar.

Etter at planene på denne måten er fastlagt, må det løpende registreres hvordan utviklingen faktisk viser seg å bli. Alle økonomiske handlinger registreres i lokalregnskap og videresendes til den sentrale nasjonalregnskapsenheten samtidig via nettet. I dag registreres bedriftsregnskapene lang tid på etterskudd, og bare en gang per år. I en moderne sosialistisk planøkonomi skjer registreringen løpende (slik bankene gjør i dag for sine forskjellige kontorers meget omfattende transaksjonsmengde). Straks det går mot avvik av betydning, slås det alarm, og signaler om nødvendig justering sendes til de aktuelle beslutningsnivåene. Dette er ikke blitt teknologisk mulig før nå – med det nivået vi nå begynner å komme opp på med informasjons- og kommunikasjonsteknologi.

Hva må den nasjonale økonomiplanen inneholde?

Jeg tror at den i hvert fall må inneholde følgende elementer:

• Oversikt over tilgjengelig arbeidskraft/materielle ressurser og resurser/varer som skal importeres.
• Rammer for hva som kan brukes av ressurser lokalt, og fastsettelse av noen felles prinsipper for den lokale ressursbruken.
• Plan for hva som skal produseres for nasjonale behov og for eksport (dvs. at planen ikke omfatter hva som konkret skal produseres lokalt med sikte på lokale behov. Det bestemmes nemlig lokalt. På nasjonalplanet er det ressursbruken som det er viktig å ha oversikt over, jf. forrige punkt).
• Plan for hva som skal foretas av investeringer på høyere nivå enn det lokale.
• Statsbudsjett, dvs. plan for hvor mye arbeidskraft/materielle ressurser som skal brukes på statsoppgaver/fellesoppgaver. Dette omfatter blant annet det vi i dag kaller for velferdsstaten, en eller annen form for makt- og ordensapparat (vi vil ikke at frustrerte ex-kapitalister eller kapitalismetilhengere skal begå statskupp), en form for militært forsvar m.m..
• Også statens inntekter må budsjetteres (deler av overskuddet i alle de statseide bedriftene, og kanskje noen skatter og avgifter).

En slik økonomisk plan må være konklusjonen på en omfattende demokratisk prosess der alle deltar aktivt på ulike måter. Mange av de spennende og viktige delproblemene som planen skal ta stilling til, presenteres i TV-programmer og på ulike nettsteder. Det legges stor vekt på å presentere ulike synspunkter og alternativer. På TV vil du altså ikke lenger finne et hav av ulike spørrekonkurranser, actionfilmer og såpeserier. Disse gis den begrensede plassen de fortjener, og i stedet presenteres og drøftes spennende samfunnsmessige problemstillinger. Diskusjonsopplegg, innringingsprogrammer, møter rundt arbeidsplass og bolig, nettdiskusjoner, konferanser av folk som med ulik bakgrunn har interesser knyttet samme emneområde. Kort sagt: Et allsidig sett av metoder tas i bruk for å gi folk best mulig grunnlag for selvstendige standpunkter i en omfattende beslutningsprosess.

På grunnlag av det materialet som framkommer i en slik prosess, fattes det endelige vedtaket av en representativ, folkevalgt forsamling.

Folk synes det er spennende å delta i videospill og andre former for fantasispill og fiksjoner. Virkelighetens spill er minst like spennende, når det legges til rette for aktiv deltakelse.

Hvordan kan knappe goder fordeles uten et marked?

Jeg har gjort et stort nummer av at markedet er en skadelig måte å fordele knappe ressurser på. Men finnes det metoder som kan tre i stedet for markedet, og som planøkonomien kan benytte seg av?

Ja, det gjør det. Ta bensin som eksempel. Det er miljømessig uforsvarlig å bruke så mye bensin som i dag. Vi kan rett og slett ikke tillate det, av hensyn til folks helse i dag og av hensyn til miljøtruslene mot jordklodens framtidsmuligheter. Samtidig vet vi at bevegelseshemmede trenger bil. Folk som bor ute i distriktene trenger bil. Barnefamilier trenger bil bedre enn enslige.

Skal markedet brukes til å rasjonere, gjøres det ved å legge høye avgifter på prisen. Det innebærer at folk med mye penger kan fortsette å bruke bensin akkurat like mye som før. Det skiller ikke mellom de som faktisk har behov og de som ikke har berettiget behov for bil.

En ordning med kvoter er mye bedre. Jeg pleier å bruke bankkortene våre som eksempel. I vår tid er det enkelt å få et komplisert kvotesystem til å fungere. Det er faktisk vanskelig å tenke seg et mer komplisert kvotetildelingssystem enn det som bankkortene tar seg av. Hver enkelt av oss får i dag individuelle kvoter (kalt «lønn», «trygd», «renteinntekter», «lån» osv.) inn på kontoen vår. Vi bruker disse kvotene helt individuelt, på tusenvis av forskjellige måter, og vi bruker dem på utallige steder. Hvorfor skal det liksom være så lett å fastsette individuelle økonomiske kvoter under kapitalismen, mens det blåses opp som et vanvittig uoverkommelig problem å for eksempel tildele bensinkvoter etter faktiske, prioriterte behov under sosialismen?

Selvsagt er det mulig å bruke den teknologien som allerede finnes, til å utvikle smidige systemer som kan overta mange av de oppgavene som i dag er tildelt markedet. Det er enda en god grunn til å legge oss i selen for å innsnevre markedets virkefelt og etter hvert kvitte seg med det under sosialismen.

En utfordring – Kast deg inn i debatten!

Jeg har prøvd å komme med noen tanker for å konkretisere hva en sosialistisk økonomi vil være for noe. Mine tanker er ikke bedre enn dine tanker. Vi trenger en levende diskusjon. Vi trenger det fordi vi nå må se framover og stille folk overfor utfordringen: Menneskeheten trenger et annet slags samfunn, der arbeidsfolk styrer selv. Og dessuten er det jo veldig gøy! Kast deg inn i debatten!

av sentralstyret i Sosialistisk ungdom

Sosialistisk Ungdom arrangerte 7.-10. september sitt største landsmøte på ti år. Totalt var 170 SUere til stede på møtet. Landsmøtet kom bare en måned etter at SU gjennomførte sin største sommerleir noensinne med i underkant av 300 deltakere, og 3 måneder etter at vår sosialismekonferanse samlet 150 ungdommer for å diskutere alternativer til kapitalismen. Noe er i emning. SU er i ferd med å bli noe som borgerlige kommentatorer de siste årene har hevdet er umulig, nemlig en bevegelse av unge mennesker som trosser den dominerende nyliberale ideologien. Ungdom som ikke nøyer seg med kritikk av systemets utslag, men som forsøker å reise et alternativ til det. Som nekter å la seg presse inn i de trange rammene for politisk debatt som det ideologiske isødet på 1990-tallet satte for oss. Rammene som forteller oss at «de store fortellingenes» tid er forbi, at kapitalismen har seiret, og at verden er blitt for komplisert til å kunne forstås og forklares har islagt den politiske debatten og kvalt folks engasjement. SU vil bryte denne isen.

Slutt på kompromisset

Det politiske klimaet vi opererer i preges av to hovedtendenser. For det første skjer det en stadig tilnærming mellom de etablerte politiske partiene. Tidligere ideologiske skillelinjer viskes ut, og partiene fjerner seg fra de sosiale bevegelsene de vokste fram av. Politikken reduseres til moralske veivalg og vektlegging av ulike verdier. Interessekampen tones ned. Høyresidens ideologiske hegemoni vinner innpass på stadig nye områder. Men denne tendensen er ikke entydig. De siste to-tre årene har tesen om historiens slutt og liberalismens seier blitt avlivet. Krig i Europa, økende rivalisering mellom stormakter og handelsblokker og en intensivering av folkelige protester har forandret det internasjonale bildet. Vi har gjentatte ganger de siste månedene sett titusenvis av mennesker samle seg for å protestere, og ikke bare mot enkeltutslag av urettferdighet, men mot selve kapitalismen. Det var systemet som var på tiltalebenken for demonstrantene i Seattle, Washington, Millau og Melbourne. Her hjemme er Fremskrittspartiet landets største parti. Det er ikke et symptom på at nordmenn flest er blitt egoistiske og reaksjonære. Det er et symptom på en tillitskrise mellom styrte og styrende. Et symptom på frustrasjon og uro over samfunnsutviklingen. Den nye kvinnekampen og streiken i vår var på samme måte et utslag av at folk tør å stille spørsmål de ikke stilte for få år tilbake. I Oslo har Forum for systemdebatt samlet over 1.000 mennesker ved flere anledninger. På dagsorden står én ting; systemet. Det sosialdemokratiske kompromisset smuldrer hen og erstattes av et tomrom som skal fylles i de kommende årene.

Ideologisk gjenreising

Mot dette bakteppet vedtok SUs landsmøte vårt første prinsipprogram, En verden å vinne!. Programmet gir en annen analyse av verden enn den som blir forsøkt innprentet i oss gjennom massemedia og skolesystemet – det sprenger de rammene kapitalismen og markedsøkonomien setter for oss. Prinsipprogrammet er et av SUs bidrag til kampen mot høyresidas ideologiske herredømme og ytre høyres frammarsj på meningsmålingene. For oss har det vært helt avgjørende med en ideologisk gjenreising. Debattene i forkant av, og på landsmøtet har gjort den nye SU-generasjonen bedre i stand til å forstå verden rundt seg, og til dermed å kunne ta de daglige oppgjørene med høyrepolitikkens mange uttrykk. Debatten vil definitivt også fortsette etter landsmøtet, og programmet vil endres i takt med nye utfordringer. Det viktigste ved SUs prinsipprogram er at vi ettertrykkelig slår fast at det er interessemotsetningene som styrer den økonomiske, politiske og ideologiske utviklinga. En sosialistisk politikk må ta utgangspunkt i vanlige folks interesser. På den måten kan SV og SU også avkle Fremskrittspartiet som et parti som motarbeider størsteparten av sine egne tilhengere, gjennom rasering av velferdsstaten og økte forskjeller. Det politiske grunnlaget for en slik mobilisering må være en klar ideologisk plattform.

SUs program bygger på tre slike grunnprinsipper:

• Samfunnet må forstås i lys av klassemotsetninger. Hvem har interesse av at samfunnet forblir uendra, og hvem har interesse av forandring? Vår analyse tar utgangspunkt i at arbeiderklassen utgjør det store flertallet av folk, både i Norge og i verden totalt sett – og at dette flertallet har egeninteresse av forandring. Men i dag er arbeiderklassen splitta på mange vis, og forsøkt gjort usynlig for arbeidsfolk selv. SU fokuserer på det som samler arbeiderklassen, heller enn det som splitter. Dermed er vi også med på å gjøre arbeiderklassen til en politisk kraft. Det er i det klassen oppfatter seg selv som klasse at den er i stand til å forandre verden og sin egen livssituasjon.
• SU er en revolusjonær organisasjon. Vår revolusjon er ikke et kupp med våpen og vold, men en overgang til et annet samfunnssystem, veien fra kapitalisme til sosialisme. Som revolusjonære velger vi en politisk strategi der folk flest er den forandrende krafta. Sosialisme nedenfra er vår strategi, i motsetning til ensidig å endre samfunnet ovenfra gjennom parlamentariske organer.
• For SU er ikke sosialismen et løst sett med verdier, men en konkret måte å organisere samfunnet på. Vi tar dermed avstand fra forsøkene på å gjøre det sosialistiske samfunnet til en utopi og vage formuleringer om «alt som er bra». Det betyr også at vi gjør sosialismen oppnåelig – til et reelt alternativ til dagens ødeleggende kapitalisme. Dette henger nøye sammen med det å tilføre den antikapitalistiske bevegelsen mål og retning. En bevegelse kan aldri lykkes fullt ut om den ikke har et alternativ til det bestående. Da vil den miste oppslutning og kraft.

Medvirkning eller motstand

Våre motstandere vil hevde at et slikt program er gammeldags. Men de debattene vi har tatt, kan ikke forstås som konflikter mellom noe nytt og noe gammelt. Å stemple noen som gammeldagse er en måte å herske på, en metode for å føre diskusjonen vekk fra de reelle politiske motsetningene. I vårt samfunn finnes ingen politisk ideologi som ikke har røtter i noe som har vært før oss, ikke minst gjelder dette den dominerende liberalismen. Vi er for unge til å vokte museer, vi kan ikke resirkulere noe vi ikke har vært med på. Vårt program er et resultat av våre erfaringer og vår virkelighet. Bak fasaden av «modernisering» i det norske samfunnet finnes liberalisering og høyredreining. Opp mot dette setter vi ikke tilbakeskuende nostalgi, men utvikling mot venstre.

Det nye programmet til SU er blitt tatt imot med betydelig skepsis blant ledende SVere. Det er ikke overraskende. Den dagsordenen vi forsøker å sette, avviker fra det som har vært partiets profil de siste årene. I motsetning til SU har SV ennå ikke valgt hvilket verdensbilde som skal legge premissene for diskusjonene i partiet: den nyliberale håpløsheten eller de nye bevegelsenes optimisme. SV har til nå ikke mestret å svare på de nye utfordringene. I stedet for å være protestenes parti, er SV i sterkere grad blitt et ansvarlighetens parti. I stedet for å utgjøre et alternativ i folks øyne, blir SV oftere assosiert med den grå massen av stadig likere politikere på innsida av stortingsmurene. Tillitskrisen i norsk politikk rammer også vårt parti. SV må velge. Er målet å administrere kapitalismen eller å fjerne den? Er målet å få de mektige til å forandre sin politikk i litt riktigere retning eller er det å ta makta fra dem? SV må velge mellom rollene som påvirkningsagent og motstandsleder. Et parti som velger det siste kan ikke gå inn for regjeringssamarbeid med et nyliberalt Arbeiderparti, det kan ikke støtte stormakters bombekrig, det kan ikke akseptere innstrammingslogikken. Et slikt parti må velge bort å medvirke i de politiske prosessene i maktstrukturer som WTO og EØS til fordel for å gjøre motstand mot dem.

Et fornyet SV

SUs prinsipprogram skiller seg fra SVs prinsipprogram på noen punkter. Men samtidig er hele SUs program i tråd med SV-bevegelsens politiske tradisjon. Vi står for revolusjonær, demokratisk sosialisme – det som SVs pionerer i sin tid utformet som «Det tredje alternativ». SU betrakter SV som det reelle alternativet for sosialister i Norge. Men vi arbeider for et fornyet og vitalisert SV – et parti som tør å være et selvstendig og klart alternativ i norsk politikk. Et av våre mål er et SV som er i takt med de nye radikale strømningene som vi skildret innledningsvis. Et SV som samler radikale mennesker i fagbevegelse, kvinnebevegelse, antikrigsbevegelse og miljøbevegelse i en kraftfull allianse.

De nye bevegelsene og strømningene stiller SV og SU overfor et valg: Vil vi være med på å forme framtidens folkelige bevegelser? Er vi et moderne, radikalt parti med ambisjoner om å fange opp det som skjer i tiden, eller er vi et parti som kun skiller oss fra massen av borgerlige partier ved at vi ønsker et par milliarder til på skolebudsjettet?

SU har valgt det første. En gruppe SUere utgav nettopp boka Feminisjon, som forsøker å politisere og aktivisere dem som fikk sin feministiske oppvåkning med Fittstim og Råtekst. Om kort tid reiser over 50 SUere til Praha for å delta i de planlagte markeringene mot IMF og Verdensbankens toppmøte. Sammen med titusenvis av andre vil vi der markere at vi ikke finner oss i at framtida vår skal utformes i lukkede rom av menn i dress og slips. SU har valgt å være med, og vi vil jobbe for å få SV med oss.