Ukategorisert

Spennende sosialismedebatt

Av

AKP

av Pål Steigan

For første gang siden 1970-tallet konkurrerer Sosialistisk Ungdom med Rød Ungdom om hvem som er mest sosialistiske og revolusjonære. Dette er veldig gledelig. Det viser at markedsliberalismens seier ikke er total og at drømmen om å fjerne det brutale kapitalistiske systemet fra jordas overflate ikke på noen måte er død blant dagens unge. Jeg har blitt bedt om å komme med en kort kommentar til vedtakene fra de to organisasjonene og for meg er det aller viktigste dette at de begge sier veldig klart at de vil kjempe for en revolusjon som avskaffer kapitalismen og skaper et demokratisk sosialistisk samfunn. Jeg ser ikke bort fra at det finnes skillelinjer, både politisk og ikke minst historisk og organisatorisk mellom dem, men ut fra det de har vedtatt, burde det være grunnlag for en konstruktiv debatt og en felles kamp for felles mål.

Det er ikke urimelig at begge de to organisasjonene legger stor vekt på at sosialismen må skapes av og blant folk flest og ikke være et diktatur som presse ned over hodene på dem. Sosialismens historie gjør det nødvendig å understreke dette. Men samtidig tror jeg de gjør problemet enklere enn det er. Jeg tror også de har forventinger til sosialismen som den ikke vil kunne innfri. Jeg merker meg at verken Rød Ungdom eller Sosialistisk Ungdom klarer å gi noen kort og entydig definisjon på hva sosialismen som økonomisk system egentlig er.

I vedtaket fra SU heter det:

«Vi tar dermed avstand fra forsøkene på å gjøre det sosialistiske samfunnet til en utopi og vage formuleringer om «alt som er bra». Det betyr også at vi gjør sosialismen oppnåelig – til et reelt alternativ til dagens ødeleggende kapitalisme. Dette henger nøye sammen med det å tilføre den antikapitalistiske bevegelsen mål og retning. En bevegelse kan aldri lykkes fullt ut om den ikke har et alternativ til det bestående. Da vil den miste oppslutning og kraft.»

Dette er fornuftig. Sosialismen må gjøres konkret, gjennomførbar og forståelig, og den må ikke framstilles som en utopisk samling av alt som er bra. Problemet er at SU sjøl ikke makter å gjøre dette. Det legges ikke fram noen sånn beskrivelse av sosialismen eller veien dit som organisasjonen sjøl sier at vi trenger.

RUs sosialismevisjon er konkret

På dette punktet kan vedtaket leses som en kritikk av for eksempel Rød Ungdoms sosialismeprogram, uten at jeg vet om det har vært hensikten. Rød Ungdom er nemlig svært detaljert og konkret i å beskrive sin sosialismevisjon. På den andre sida kan RU kritiseres for nettopp å samle alt det gode og tilskrive dette til sosialismen. Organisasjonen er svært opptatt av politikk og organisering og svært utydelig når det gjelder økonomien. Der den er detaljert er der den beskriver tiltak som i sitt vesen går ut over sosialismen og peker i retning kommunismen. Som kjent har Marx i en kort definisjon av prinsippet for den sosialistiske økonomien beskrevet det som et samfunn der folk «yter etter evne og får etter innsats». Det er klart at det er noe annet enn å dele ut goder gratis, slik RU skriver om. Det man antakelig har innsett er at en økonomi der folk «yter etter evne og får etter innsats» vil innebære betydelige ulikheter som igjen kan skape sosiale forskjeller osv. Og det er helt riktig, men slik vil sosialismen være, i dette ligger dens ustabilitet og dens overgangskarakter.

Begge de to organisasjonene er svært opptatt av det som hos SU kalles «sosialisme nedenfra» og som hos RU beskrives som et svært desentralisert samfunn. Det begge stikker under en stol er at innføringa av sosialismen også vil være en autoritær handling «ovenfra». Den sosialistiske staten vil simpelthen måtte konfiskere og ekspropriere kapitalistisk eiendom i stor målestokk. Dette må skje i pakt med en sosialistisk massebevegelse på grasrota, men det kan bare gjennomføres ovenfra, og det må gjennomføres raskt og med stor kraft før kapitalistene får tappet landet for alle verdier og får omgruppert seg og sine internasjonale venner til motangrep.

Jeg synes ingen av de to organisasjonene viser at de har innsett hva slags raseri et nytt sosialistisk samfunn vil bli møtt med fra en imperialistisk omverden. Uansett hvor fredelig og vennlig overgangen blir, er det meget sannsynlig at i det man konfiskerer kapitalistisk eiendom, vil utenlandsk etterretning og mediegigantene være i gang med å konstruere «den blonde Saddam» eller «Nordens Milosevic». Eventuelle voldshandlinger som har skjedd i overgangen vil bli overdrevet, multiplisert, tatt ut av sin sammenheng og pervertert. I tillegg vil det høyst sannsynlig bli blokade (husk Cuba), sabotasje og provokasjoner. Hvordan vil sosialismen forholde seg til dette?

Sentralisme og grasrot

Det loves gratis barnehager, skoler, sjukehus osv, og dette lar seg helt opplagt gjennomføre med ett slag. Det er så overmodent at det strengt tatt kunne vært gjort under kapitalismen. Men å gjøre dette i nasjonal skala er naturligvis å sette noe av det lokale sjølstyret ut av spill. Du kan ikke overlate til det kommunale sjølstyret om det skal være gratis barnehage eller kontantstøtte hvis du vil ha noenlunde like rettigheter for alle. Dagens sosialismediskusjon bagatelliserer denne dialektikken mellom sentralisme og grasrot. Alt som er sentralisme blir satt i forbindelse med byråkratvelde og diktatur. Men uten sentralisme på noen helt vesentlige områder, blir det ingen sosialisme! Det gjelder eiendomsrett og kontroll over de viktigste produksjonsmidlene, det gjelder makta i statsapparatet, det gjelder bank og finans, det gjelder grunnleggende infrastruktur, miljøkrav og utenrikshandel. Uten sentralisme på disse områdene blir det en barnelek for kapitalismen og imperialismen å destabilisere og velte det sosialistiske regimet før det får vist hva det duger til.

I forhold til Rød Ungdoms vedtak er pressemeldinga fra SU svært kortfattet. Det er mulig at SU har behandlet for eksempel statens rolle mer inngående i programmet sitt, hvis ikke er dette et svakt punkt. Hvilken rolle spiller staten i det kapitalistiske samfunnet? Hvilken rolle spiller den i det sosialistiske samfunnet? Det hadde vært en fordel for den videre debatten om standpunktene til dette ble videreutviklet.

Det er en tendens blant revolusjonær og utålmodig ungdom til å overdrive sosialismens fortreffelighet og undervurdere dens innebygde motsigelser og problemer. Dette er høyst forståelig. Jeg har vært der sjøl, så dette vet jeg alt om. Men det blir ikke riktigere av den grunn. Sosialismen vil måtte være et klassesamfunn. Den vil inneholde mye av den organisatoriske og politiske arven fra kapitalismen. Sosialismen skal styres av mennesker som har fått hele sin politiske trening og sitt verdensbilde formet under kapitalismen. Dette forsvinner ikke av seg sjøl. Den næringsstrukturen og infrastrukturen som kapitalismen har skapt vil være der lenge. Det samme vil forskjellene i utdanning, ressurser, kontaktnett osv. Man kan med en gang ta i bruk tiltak for å begynne å bryte ned skillet mellom de som styrer og de som blir styrt, men skillet vil fortsatt være der.

Staten

Den fremmedgjørende staten vil være der, og den vil faktisk på kort sikt bli styrket ved at den tar over eiendomsretten fra storkonsernene. Den revolusjonære ungdommen later på en måte som om dette problemet kan unngås. Jeg tror det ville være mye lurere og mye mer strategisk nyttig å se fanden i kvitøyet og innrømme sosialismens begrensninger. Da ville folk lettere kunne tro på den. Man ville lettere kunne vise hvordan sosialismen kan innføres her og nå og ikke i en fjern og tåkete framtid.

En slik forståelse ville også tvinge fram forståelsen av at sosialismen ikke er noen endestasjon, men bare en stasjon på veien. Det ville få fram behovet for å diskutere et samfunn der «enhver yter etter evne og får etter behov», altså det Marx kalte det kommunistiske samfunn.

Vend blikket

Denne diskusjonen bør man ta, for sosialismen er egentlig et produkt av industrialismen. Den er et produkt av den sentralstyrte masseproduksjonen. De produksjonsmidlene som utvikles i dag bærer i seg muligheter til å gå forbi sosialismen og langt videre i retning av en bruksverdiøkonomi. Til nå har diskusjonen hengt for mye igjen i det tjuende århundrets teknologi og historie. (Ennå ser vi at folk på venstresida diskuterer arbeiderråd som om fabrikkene besto av tusenvis av folk i kjeledress. I et fabrikkråd i de automatiserte fabrikkene ville jo ingeniørene når som helst kunne stemme ned de få arbeiderne som er igjen.) Det er på tide å vende blikket inn i det nye århundret og diskutere sosialismens muligheter og oppgaver i dag. Det kunne bli virkelig spennende.

Ukategorisert

Noen elementer i en revolusjonær politikk for godstransporten

Av

AKP

av Geir Sundet

De store aksjonene fra lastebileierne mot sentrumsregjeringas heving av dieselavgiften i januar 2000 avdekket uenighet og usikkerhet innafor det man bruker å kalle venstresida, og viste behovet for en bedre fundamentert samferdselspolitikk.

Denne artikkelen vil se nærmere på problemstillinger som:

  • Hva bestemmer samfunnets transportbehov?
  • Hva er lokal produksjon?
  • Hva er forurensing?
  • Hvilke muligheter finnes innafor kapitalismen til omlegging av transporten?
  • Hva slags taktiske vurderinger bør venstresida gjøre kontra transportarbeiderne.
Materialisme eller idealisme?

I debatten rundt dieselaksjonene kom det opp flere tendenser jeg mener er blindspor for ei revolusjonær venstreside: Kutt ut all transport. All produksjon kan foregå lokalt, og vi vil få et sunnere og mindre forurensa samfunn. Jeg mener dette er historisk idealisme, og vil hevde at det eneste samfunn som er uten transport er det primitive urkommunistiske samfunnet, og at det ikke er revolusjonær politikk å ønske seg tilbake dit.

En annen tendens er å gjøre en spesiell bransje, nemlig lastebilbransjen til samfunnets hovedfiende. Og resepten er at: … alt som strammer livreima i næringa (vil) ha en positiv effekt i forhold til vårt hovedmål, som er å snu utviklinga bort fra det kapitalistiske, markedsorienterte samfunnet.

Om forholdet til sjåførene: Kanskje vi kan skremme dem vekk med dårligere veier? Dette vil jeg kalle maskinknusing. Lastebilen er kommet for å bli. Spørsmålet er å bruke den i samfunnets tjeneste.

Samfunnets transportbehov

«Økonomisk vekst og økt transportvirksomhet henger nøye sammen. Effektiv transport og økende transportkapasitet er en betingelse for utnytting av den stadig økende produksjonskapasiteten, samtidig som større inntekter i seg selv bidrar til økt etterspørsel etter transporttjenester.» Kilde: Naturresurser og miljø 1999 fra Statistisk sentralbyrå, side 49. (Når ikke annet er oppgitt i denne artikkelen, kommer opplysningen fra denne kilden.)

Særtrekk ved globalisert kapitalisme

På den ene siden ser vi sammenhengen mellom samfunnets produksjonsnivå og dets transportbehov. Et samfunn uten en fungerende infrastruktur er et samfunn i krise. På den andre siden fører motsigelsen mellom den samfunnsmessige nytten og den privatkapitalistiske kontrollen i dagens kapitalisme til et kunstig høyt transportbehov, og spesielt under den nåværende fasen som kalles globalisering. Kapitalens jakt etter maksimalprofitt fører til at:

  1. Produksjon hele tiden flyttes til områder med lave kostnader – over hele kloden – og ferdigvarer transporteres tilbake til markedene. Dette gir privatkapitalistisk profitt, men er samfunnsøkonomisk ulønnsomt.
  2. Produksjon deles opp. Outsourcing. Delproduksjon fraktes til moderfabrikk og ferdigstilles.
  3. Lager forsvinner.
  4. For å få systemet til å fungere presses prisen på transport ned. Man tar bort konkurransehindringer og øke konkurransen mellom transportørene.

Når den tyske bilindustrien produserer deler over hele Europa, monteres de på ett sted, og det gies timebøter i hundretusenkroners klassen dersom underleverandører ikke leverer «just in time». En butikkjede har ett sentralt lager i Skandinavia, og varer bestilt før klokka 12 på butikkens datamaskin blir levert butikken neste dag. Dette er en del av EU (og liberalismens) grunnlov. Fri flyt av varer og tjenester og setter ekstreme krav til rask, fleksibel og godt organisert transport. Transport = lager.

I tillegg fraktes en mengde varer av reine profitt- eller spekulasjonsformål. Blomkål fra en norsk produsent fraktes til Milano, og deretter fraktes blomkål fra en annen produsent fra Milano tilbake til Norge. Skrapmetall fra Holland fraktes til Stavanger og eksporteres ubehandla til Danmark på grunn av tollbestemmelser eller handelsfordeler. Kvoteordninger i EU har ført til at engelsk fisk først blir kjørt til Sicilia for å pakkes i sicilianske kasser, og deretter solgt til Tyskland. Italienske oljerør fraktes fra Milano til Stavanger for å sorteres, fraktes deretter til Sicilia for å monteres, for så å fraktes til Nordsjøen hvor det skal produseres. Se http://home.online.no/~geirs1/art_0497.htm.

Oppsummering: Dagens økonomiske system fører til et kunstig høyt transportbehov fordi maksimalprofitt og ikke folks behov er grunnleggende rettesnor for produksjonen.

Vi ønsker oss altså ikke tilbake til steinalderen, men vil ha bort den samfunnsmessig unyttige transporten.

Lokal produksjon

«La oss produsere lokalt, så slipper vi transport.» Ja, hva betyr egentlig et slikt utsagn? Vi har sett at den globaliserte imperialismen nedlegger ullvarefabrikker i jordbruksområder, transporterer stoffrullene til motsatt ende av Europa og frakter ferdigproduktene tilbake fordi det er privatkapitalistisk lønnsomt. Men lokal produksjon forutsetter tre ting:

  • Råvarer
  • Energi
  • Arbeidskraft/forbruker

Å skulle produsere alle ting man trenger lokalt i ei bygd er urealistisk, og vil føre til økt energisløsing dersom stedet mangler råvarene. Frakt av råvarer framfor ferdigprodukter vil i mange tilfeller føre til øking i transportbehovet. Det ser man blant annet ved at store deler av norsk fisk blir transportert uforedla til for eksempel røykeriene Syd-Frankrike.

Energikildene

På de store industristedene på Vestlandet fraktes malm til energikildene, og halvfabrikata eksporteres. Det er også mulig å frakte energi, selv om det krever energi.

Ny teknologi

Det blir hevdet at ny teknologi, bits og bites i stedet for atomer kan eliminere transportbehovet. Transport av arbeidskraft ja, folk kan i større grad jobbe hjemme via pc, virtuelle konferanser kan finne sted, fjernarbeid kan utføres via pc som styrer robot osv. Men hvordan matvarer, industriprodukter og andre forbruksvarer kan sendes via datanettet står igjen å forklare.

I Rød Valgallianses handlingsprogram, kapittel 4 om økonomisk politikk, står det: «En fornuftig, økologisk riktig, dvs. høy oljepris ville sammen med de nye mulighetene for rasjonell, fleksibel produksjon av små serier, legge grunnlag for en helt annen, mer desentralisert og økologisk riktig næringsstruktur.»

Hva betyr dette? Skal man legge ned den nasjonale plogfabrikken og produsere enkeltploger i hver bygd? Skal man produsere pcer i hver grend? I så fall, skal man også produsere microchipsene lokalt? Stålet? Hvordan blir kvaliteten med lokale stålverk?

Teknologi brukt i folkets tjeneste kan legge grunnlag for en bedre næringsstruktur, men det tar ikke bort godstransportbehovet.

Foreløpig oppsummering

Det er sammenheng mellom samfunnets velstand og størrelsen på transportvolumet. Et samfunn uten transport vil være et steinaldersamfunn.

Men dagens kapitalisme fører til et kunstig høyt transportbehov. For å opprettholde høy levestandard og få en mer økologisk og sunn godstransport må man fjerne den liberalistiske økonomien.

Hva slags transportmiddel?

Transportpolitikk på venstresida har i liten grad dreid seg om disse innledende problemstillinger, men om hvilket transportmiddel man skal bruke, og da ikke ut fra en vurdering av hva som er hensiktsmessig for varen, men kun for miljøet. Holdningen har vært: Nei til fly, ja til miljøvennlig bane og båt i stedet for forurensende bil.

La oss se litt nærmere på denne tesa. Selv innafor sine snevre rammer er den feil, fordi båten er den største forurenseren av de tre siste.

Utvikling av transportmidlene

«Siden 1946 er persontransporten økt 13 ganger, mens godstransporten er 5-doblet. Samtidig ble BNP for Norge drøyt 7-doblet og privat konsum 5-doblet målt i faste priser.» (Kilde: SSB s. 49.)

Frakt på båt og bane er altså halvert, og godset er overført til bil. Hvordan og hvorfor?

«Konkret analyse av de konkrete forholda»

Vårt utgangspunkt er Norge, med lavt folketall, spredt bosetning og en vanskelig natur. Lengden fra Lindesnes til Nordkapp er like langt i luftlinje som lengden fra Mandal til Roma i Italia. Et land med dype fjorder og høye fjell. Et land med spredd og relativt grisgrendt bosetting. Med harde vintre og vanskelig framkommelighet.

Bil – tog

«På slutten av 1950-tallet var godstransporten med både jernbane og lastebil på om lag 1 milliard tonnkilometer hver. I 1997 var transportarbeidet for jernbanen økt til 1,9 milliarder tonnkilometer mens lastebilenes transportarbeid var på 11,8 milliarder tonnkilometer. Transportene på jernbane har særlig tapt markedsandeler på de kortere transportene.» (Kilde: SSB, side 53.)

Veiutbygging trengtes uansett. Byer, bygder og grisgrendte strøk måtte bindes sammen med vei. Bilen er basis i det norske transportsystemet.

Siden 1945 har det nesten ikke blitt bygd ny jernbane i Norge, mens flere banestrekninger er lagt ned, og Norge har i dag 20,28 meter vei pr. hode, og 0,53 meter bane. Den teknologiske utviklinga førte til at bilene blei større, veiene bedre, og lastebilen var i stand til å supplere båten med godstransporten. I noen tilfeller blir også banen plassert svært uklokt fra et samfunnsmessig synspunkt. Fra Østlandet til Stavanger går banen innom to byer, og jeg tror det skyldtes motsigelser innen forskjellige deler av borgerskapet. Rederne brukte sin makt til å skvise en konkurrent. Jeg kjenner ikke historia godt nok i detalj, men stiller spørsmål om det også blei for dyrt med full baneutbygging i tillegg til vei?

Totalt har vi altså ca 4.000 km skinner, altså ca 23 ganger mer bilvei enn bane, og hele 38 ganger så mye vei som elektrifisert jernbanestrekning. Likevel går det bare ca. 9 ganger så mye gods på bil som på bane. Dette henger sammen med at banen betjener de mest beferdede strekninger.

Noe få prosent gods kan sikkert overføres til bane idag, og det vil sikkert være gunstig, men å gjøre dette til hovedkrav i godstransportpolitikken er et ganske snevert krav.

En overføring av gods fra vei til bane som monner betyr i realiteten krav om en massiv utbygging av banenettet. Ny sørlandsbane, ny syd-nord forbindelse på Vestlandet, samt bane til Nord-Norge. Dessuten nye godsterminaler og økt losse- og lastekapasitet. På grunn av kostnadene tror jeg det er urealistisk at noe slikt vil skje under kapitalismen så lenge dagens transportsystem fungerer!

Denne artikkelen går i liten grad inn på grenseoverskridende transport. Men for importerte varer i 1985 var andelene for sjø, veg, bane henholdsvis 72, 20, og 7 prosent. I 1997 var de tilsvarende andelene 75, 21 og 3 prosent. Her er det altså jernbanen som taper, og årsaken er tidsbruk og skyldes pulverisert internasjonalt ansvar. Her tror jeg større endringer er mulig innenfor dagens rammer, fordi kapitalen ønsker forbedringer når vegnettet er i ferd med å bli sprengt. Jeg tror det er større muligheter til å overføre en del gods fra bil til bane overnasjonalt enn innenlands.

Endring fra båt til bil:

«Den tradisjonelle sjøtransporten (ekskludert skipstransporten av olje fra Nordsjøen) stod i 1960 for 67 prosent av det totale innenlandske transportarbeidet. I 1997 var denne andelen redusert til 35 prosent. Mens jernbanetransporten kun har stagnert, erfarer sjøtransporten en tydelig reduksjon også målt i absolutte tall …»

«I 1996 utgjorde godstransporten på vei knapt 56 prosent av det innenlandske transportarbeidet. I 1960 var tilsvarende andel 17 prosent.» (Kilde: SSB, side 53.)

Båten sin klare geografiske begrensing, med dalstrøka innafor som et stikkord. Den teknologiske utvikling gav lastebilen kraftig økt maskinstyrke og lasteevne. Men hovedårsaken til at bil har tatt over fra båt ligger i økonomien. Just in time krever større fleksibilitet av transporten. Tretti kunder skal daglig ha hver sin pall, mens hver kunde før fikk tretti paller en gang i måneden. Denne oppgaven klarer ikke båten, og i mange tilfeller heller ikke dagens jernbane. I hovedsak fordi de frakter langt større mengder, og det tar lengere tid å laste Dessuten er båt og bane er avhengig av bil i begge ender. Et mindretall bedrifter og forretninger har kai eller jernbanespor. Godset må derfor omlastes minst en gang, og det tar mer tid, og øker også faren for skade og manko. På frakter utenfor Europa er båten uten konkurranse med bil.

Fly

Godsmengden som transportert med fly er liten, men har li-kevel økt vesentlig i perioden, 90 prosent økning for importvarer, og 127 prosent for eksport. Innenlands ligger den stabilt på 0,1%.

En tabell som sammenligner gjennomsnittsverdien på alle import varer de forskjellige transportmiddel frakter illustrerer dette. (Kilde: Transportøkonomisk institutt.)

(Det må også sies at denne statistikken «lyver» en del fordi alle lastebiler som går ut av landet med ferge her regnes som båtfrakt, så verditallet for båt er i realiteten enda lavere.)

Tabellen indikerer at konkurranse mellom båt og fly knapt eksisterer. Fordelingen mellom de andre er relativt stabil i tonn, men større verdiendringene er større. Bil frakter varer med stadig høyere verdi, mens båt og tog frakter stadig billigere varer.

Foreløpig oppsummering

Dagens kapitalisme trenger alle fire godstyper, men stadig mer hastegods av høy verdi forskyves over på bil, og i noen grad på fly, mens billigere gods havner på båt og tog. Konkurransen mellom båt, bil og tog avtar ved at de utfører transport av hver sin varegruppe. Konkurransen foregår i dag først og fremst mellom bil og bane innen stykkgods. Større overføring av dette godset til bane krever en enorm utbygging av banenett og terminaler.

Uten store samfunnsmessige endringer – nytt økonomisk system – er det små muligheter for store endringer i dagens godstrafikkmønster.

Negative sider ved transport

Vi har nå sett den store og positive betydningen transportsektoren har for dagens levestandard, og på en del av de teknologiske og økonomiske årsakene som ligger til grunn for at lastebilen har inntatt en så dominerende plass i godstransporten. La oss så se nærmere på de sidene som vanligvis blir diskutert i miljøbevegelsen og på venstresida, nemlig energibruk, forurensing og ulykker.

Energibruk

«Rike, kapitalistiske land som Norge må tvinges til en kraftig senkning av energiforbruket,» sier AKP i sitt prinsipprogram, i avsnittet Reformkamp og revolusjon.

Men energiforbruket øker stadig i Norge. «Målt pr. innbygger er Norges samlede energiforbruk mer enn 3 ganger høyere enn gjennomsnittet for hele verden, og vi ligger 15 prosent over gjennomsnittet for OECD-landene. Stor andel energiintensiv produksjon, kaldt klima som gir stort oppvarmingsbehov, og spredt befolkning som gir stort transportbehov bidrar til dette.» Kilde: SSB, side 29.

«Norge var nettoimportør av elkraft for tredje år på rad, på tross av at produksjonen av elektrisk kraft i 1998 var klart høyere enn i et normalår pga. mye nedbør. I perioden 1960-1995 hadde Norge nettoimport kun i årene 1960, 1977 og 1986. En analyse utført av Statistisk sentralbyrå indikerer en sterk vekst i elforbruket fram mot 2020, med mindre kraftige virkemidler tas i bruk.» (Samme sted, side15.)

Det er altså viktig at den nødvendige transporten utføres på de måtene som er minst energikrevende.

I Norge er vi vant til å tenke på elektrisk kraft som rein energi som ikke forurenser. Dette snur seg til sin motsetning dersom gasskraftverka kommer. Det er heller ikke spesifisert om de siste åras el-import kommer fra kull-, diesel-, atom- eller vannprodusert kraft.

Når vi skal vurdere energibruk fra transportmiddel bør tall pr. tonnkilometer for de forskjellige transportmiddel legges til grunn. Jeg har ikke lykkes med å skaffe slike tall, og men generelt er fly mest energikrevende.

«Den mest energieffektive måten å transportere gods i 1994 var ved tank- og kombinertskip, tørrlasteskip, jernbane og lastebiler… energiforbruket pr. tonnkilometer er omvendt proporsjonalt med transportmiddelets nyttelast.» Det betyr at jo mer du laster på bilen, jo mindre energi bruker du pr. tonnkilometer. (Kilde: Naturressurser og miljø 1997.)

For de andre transportmidlene vil rullemotstand, tomvekt kontra nyttelass, hastighet, vind og stigning ha betydning. For en fullasta trailer øker forbruket av diesel fra ca. 2,8 liter pr mil på flat vei til 28 liter pr. mil i 8% stigning, mens hastighetsreduksjon fra 85 til 65 km/t vil gi kostnadsreduksjon på 2 kr pr. liter. En maksimum tillatt stigning på for eksempel 6% vil gi stor innsparing av energi.

I denne sammenheng er det verdt å huske at høyhastighetstog vil være langt mer energikrevende enn tog i normalfart. Dersom de nye togene tar over for fly vil vi oppnå besparinger, men i og med at fly har 0,1% av dagens frakt er det lite å hente her, og høyhastighetstog vil fort bidra til å øke det totale energiforbruk.

Røde Fane nr 1, 2000 hadde for øvrig en interessant artikkel om entropi som anbefales.

Hva slags energi?

Det har stor betydning hva slags energikilde som benyttes, fossilt brennstoff eller fornybar energi, som vann- vind- bølge- eller solkraft

Forurensing

«Utvinning og bruk av fossile energivarer er den viktigste årsak til luftforurensning i verden. Disse forurensningene kan ha både lokale, regionale og globale skadevirkninger.»

De viktigste globale og regionale er klimaendringer og forsuring av jord og vann. I tillegg har vi nedbryting av ozonlaget, men det påvirkes i liten grad av utslipp fra transport.

«De globale utslippene av de såkalte klimagasser, i første rekke karbondioksid, metan og lystgass, er av et slikt omfang at de er i ferd med å påvirke klimaet på jorden. Verdens nasjoner forsøker å samordne tiltak mot utslipp av disse gassene, i første rekke gjennom Kyoto-protokollen.» (Kilde: SSB, side 15.)

Klimaendringer

Uten den såkalte drivhuseffekten ville jordas middeltemperatur vært -18 og ikke +15 som nå. Men utslipp av klimagasser kan føre til økt oppheting. Det er stor usikkerhet knyttet til dette, men det er gambling med jordas framtid å ikke ta opphetinga alvorlig. Klimagassene er: Karbondioksid CO2, Metan CH4, Lystgass N2O, fluorholdige gasser og svevestøv PM10.

Også her bør en sammenligning mellom utslipp pr. tonnkilometer for de forskjellige transportmiddel legges til grunn, og igjen er det like vanskelig å finne slik statistikk. En indikasjon få vi ved å se på den prosentvise andel av CO2 utslippa til luft i 1995:

  • Oljeutvinning 20,1%
  • Metallproduksjon 12,7%
  • Biltrafikk 22,2%
    • Bensindrevne 13,2%
      • Lette kjøretøy 12,9%
      • Tunge kjøretøy 0,3%
    • Dieseldrevne 9,0%
      • Lette kjøretøy 2,4%
      • Tunge kjøretøy 6,6%
  • Motorsykler, moped, scooter 0,3%
  • Motorredskaper 2,1%
  • Jernbane 0,3%
  • Skip og båter 10,0%
    • Kysttrafikk, småbåter 6,1%
    • Fiske 3,4%
    • Mobile oljerigger med mer 0,5%
  • Luftfart 3,7%

Når jernbane står oppført med 0,6% er det fra de litt over 20% av jernbanefrakten som går på diesel. For den elektrifiserte delen regnes ikke utslipp.

Når vi kan brekke ned elementene i veitransport ser vi at 6,6% kommer fra tunge kjøretøy. Siden båt, tog og fly er avhengig av bil til å hente og levere det alle meste av varene i byer og tettbygde strøk må denne delen av utslippa deles. Tar vi bort bussene blir det kanskje 4% igjen fra trailertrafikken. Sekkeposten «Kysttrafikk, småbåter» er på 6,1%. Hvor stor andel som er småbåter veit jeg ikke, men når vi husker at 55,3% av frakta i 1995 gikk på bil mot 35,2 på båt, så tyder ikke disse talla på at det blir mindre CO2 utslipp ved å frakte varer med båt enn bil.

En annen tabell fra 1996 gir noe forenkla disse utslippa i CO2 ekvivalenter (alle klimagasser omregna til CO2):

  • I alt 55,4 mill. tonn
    • Landtransport, innenriks 5,42%
    • Sjøtransport, innenriks 2,53%
    • Lufttransport 1,99%

(Kilde: SSB, side 15.)

Problemet her er at både person og godstransport er med. I 1996 gikk nesten 100 ganger flere passasjerkilometer på land enn sjø (52.029 mot 598 millioner), og forholdet på gods var 53,4 på vei mot 37,3. Også disse talla tyder på at miljøgassutslippa er større fra båt enn bil.

Forsuring av jord og vann

Her er det først og fremst NOx og SO2 som er viktige. Utslippa transporteres i luft over lange strekninger og bidrar blant annet til fiskedøden i ferskvanna på Sørlandet samt til luftveislidelser. Transportsektoren bidrar tungt ved forbrenning av fossilt brennstoff.

I følge miljøstatistikk for 1995 var utslippene av svovel slik, beregna etter kilo og for en gangs skyld pr. tonnkilometer gods:

  • Dieseljernbane: 0,04
  • Lastebiler: 0,09
  • Godsskip: 0,11
  • Hurtigbåter og lokalruter: 2,78

Tall for 1998:

(Kilde: Utslippsregnskapet til Statistisk sentralbyrå og Statens forurensningstilsyn)

Oppsummering

Hovedmengden av miljøgassutslippa i veitransport kommer fra persontransport. Godstransport med båt gir størst utslipp av bane, båt og bil.

På lokalplan er støy og støvplager verst. Siden de færreste bedrifter har togspor eller kai og derfor er avhengig av distribusjon med bil vil ikke dette endre seg om man skifter transportmiddel.

Plasshensyn hindrer en enda grundigere gjennomgang av flere faktorer.

Reform eller revolusjon?

«Arbeiderne i de større bedriftene i produksjon og transport er den tradisjonelle kjerna i arbeiderklassen. De er konsentrert, godt organisert, strategisk plassert i produksjonen av merverdien og står i direkte konfrontasjon med de sentrale delene av borgerskapet. Sjøl om denne delen av arbeiderklassen siden midten av syttitallet har gått tilbake i antall, så er kjerneproletariatet stadig en ledende kraft i arbeiderklassens kamp.» (Fra AKPs prinsipprogram.)

Mens den vestlige industriarbeiderklassen reduseres som et resultat av globaliseringa, inntar transportarbeiderne en stadig viktigere strategisk posisjon i vårt samfunn, og da spesielt i vegtransporten. Samtidig blir arbeidssituasjonen til sjåførene stadig forverra med trafikktetthet, stress, vegstandard og parkeringsplasser som stikkord.

Venstresida og trailersjåførene

I denne situasjonen kan trailersjåførene og transportarbeiderne gå i flere retninger. Under dieselaksjonene i vinter var FRP tidlig ute med tydelig støtte, mens RV og AKP nølte lenge før de støtta.

Lukter, bråker og er uønska! Miljøbevegelsen har noe forenkla utropt lastebilen m/sjåfør som den store miljøsynder.

Det er viktig for venstresida å ha en taktikk i forhold til dagens transportarbeidere. Uten å vinne transportarbeiderne blir det ingen omveltning, og uten en omveltning blir det ingen ny transportpolitikk.

Ukategorisert

Monopolkapitalen ved årtusenskiftet

Av

AKP

av John Bellamy Foster

Denne artikkelen er dedisert til Paul Sweezy på 90-års dagen. Den er også ment som et personlig uttrykk for min overbevisning om at Monopolkapitalen (1966) av Paul Baran og Paul Sweezy fortsatt er det beste utgangspunkt for å forstå den historiske utviklingen til USA og andre avanserte kapitalistiske økonomier. Monopolkapitalen gir en omfattende analyse av kapitalakkumulasjon og krise rotfestet i teorier fra Marx, Keynes, Kalecki og Schumpeter. I denne artikkelen vil jeg ta utgangspunkt i denne analysen for å kommentere noen av de sentrale utviklingstrekkene i vår tids økonomi – i et nytt millennium preget av monopolkapitalens globalisering.

Økonomer har som alle vet, svært ulike syn på hvordan økonomien fungerer. Det viktigste skillet går mellom venstre og høyre – et skille med grunnlag i klasse. Men også på venstresida er det områder der det er skarpe uenigheter. En av disse er om hvor sentral den keynesianske revolusjonen er for utviklinga av den økonomiske teorien. Ga den revolusjonen i økonomisk tenkning som er forbundet med tenkere som Keynes og Kalecki, lærdommer som marxistiske økonomer bør betrakte som essensielle? En annen uenighet er om rolla til monopol og konkurranse. Hvor sentral er konsentrasjon og sentralisering av kapital for vår forståelse av hvordan kapitalismen fungerer i våre dager – ett århundre etter at marxister og andre radikale først reiste spørsmålet om monopolkapitalisme? Uansett hvilke abstrakte teorier en har – og alle teorier bygger pr. definisjon på en hvis grad av abstraksjon – ligger deres anvendbarhet i evnen til å forklare hverdagens virkelighet, samtidig som den gir den strategiske analysen som er nødvendig for praktiske revolusjonære løsninger.

Gjennom hele Monthly Reviews historie har bladet fremmet en teori som er kjent som monopolkapital- eller stagnasjonsteorien. Dette perspektivet, trukket opp i Baran og Sweezys Monopolkapitalen, argumenterer med at teorien til Marx om «loven om profittratens fallende tendens» ikke lenger var direkte anvendbar i den monopol-kapitalistiske økonomien som utviklet seg i begynnelsen av det tjuende århundret. Den måtte erstattes av en «lov om overskuddets tendens til å øke» – hvor overskuddet (surplus) var definert som forskjellen mellom lønna til produksjonsarbeiderne og den totalt tilførte verdien (value added). En avgjørende motsigelse i kapitalismen i dens monopolistiske stadium er derfor det økende overskuddet og de tilhørende problemene med å absorbere overskuddet. [1]

Det økende overskuddet og akkumuleringen av dette enorme overskuddet betyr at kapitalistiske selskap står overfor problemet med hvordan de skal anvende alt sammen, dvs. hvordan bruke oppsamlede kontanter til å skape mer profitt. Kapitalistene kan riktig nok bruke eller kaste bort noe av dette overskuddet til personlig forbruk. Men dette blir småtteri sammenlignet med størrelsen på det økende overskuddet. Så problemet blir fortsatt hvordan absorbere det virkelige og potensielt tilgjengelige overskuddet. Generelt blir svaret søkt i nye investeringer, men den slags ekspansjon av kapitalen blir møtt av forbruksbegrensninger som kommer av fordelingen av inntekt: hvem vil kjøpe den økte produksjonen? Nye epokegjørende oppfinnelser — som påvirker akkumulasjonen på linje med dampmaskinen, jernbanen og bilen – kunne muligens gi tilstrekkelig profitable investeringsmuligheter. Slike epokegjørende oppfinnelser er imidlertid historiske mer enn økonomiske faktorer som en ikke kan regne med vil opptre når de trengs og i den skala som er nødvendig for å absorbere overskudd. Til og med det overveldende nye området, datamaskiner/digital teknologi, har hittil bare absorbert en liten del av det massive økonomiske overskuddet som henger over økonomien. Utenlandske investeringer, som en gang ga utløp for overskuddet, har blitt en effektiv metode for å overføre overskudd fra periferien til senteret av det kapitalistiske systemet og forverrer problemet. Alt dette betyr at systemet har en sterk tendens i retning stagnasjon, som stammer fra dets manglende evne til å finne anvendelser for alt overskudd som virkelig og potensielt skapes i produksjonen. Dette blir delvis (men bare delvis) kompensert av forskjellige motvirkende faktorer, som kraftanstrengelser for å øke salget, utgifter til militæret og den finansielle ekspansjonen.

Som alle teoretiske perspektiv må dette testes mot virkeligheten, og modifiseres der det er nødvendig for å forklare endrede historiske betingelser. I det som følger, vil jeg prøve å vise konkret ved å fokusere på nåværende historiske utviklingstrekk, hvorfor jeg mener at denne generelle tilnærmingen er avgjørende for å forklare de økonomiske forholdene i våre dager – i begynnelsen av det nye millennium.

Festen

Det første en merker seg når en ser på det som rører seg i dagens økonominyheter, er at storselskapene flommer over av økende profitt. De siste månedene av 1999 var pressen euforisk da det ble klart at «festen» – med referanse til den nåværende perioden med ekstraordinært høye profitter – ville fortsette inn i det nye årtusen. I sin kvartalsvise resultattavle midt i august erklærte Business Week at «Amerikanske selskapers profitt cruiser i høy fart (….) Profitten for de 900 firmaene på Business Week resultattavle steg gledelige 28% i løpet av årets andre kvartal, det beste resultatet siden siste periode av 1996.» Hva var drivkrafta til ekspansjonen i denne seine fasen i oppgangskonjunkturen? Det hadde det samme magasinet oppgitt to uker tidligere til å være det faktum at selskapene flommet over av kontanter, med 851 millioner dollar i inntekter som blei pløyd tilbake i bedriften. I desember 1999 blei det sagt i forretningsverdenen at USAs økonomi gikk ut av årtusenet med en suksess som savner sidestykke. [2]

Det er vel unødvendig å si, men den store festen på den økonomiske tinden av samfunnet er en eksklusiv affære. Veksten i rikdom på toppen som Business Week fortalte sine næringslivslesere om, har blitt akkompagnert av en relativ nedgang i inntekt og andel av rikdommen på bunnen – med svært lite økning i realinntekta blant lønnsarbeidere. En meningsmåling av Harris på slutten av 1999 viste at mesteparten av USAs befolkning mente at de ikke hadde nytt godt av det som nå, i følge National Bureau of Economic Research, er det lengste konjunkturoppsvinget i nasjonens historie. Det har vart siden mars 1991. Resultatet er neppe overraskende med lønninger som knapt har rikket seg og når det bare er en femtedel av befolkningen som har eiendeler på aksjemarkedet utover pensjonsfond. «Det viktigste skillet,» erklærte Business Week i 27. desember utgaven 1999:

«… ser ut til å gå mellom amerikanere som får en ekstra inntektsøkning fra aksjemarkedet eller av en dot.com-arbeidsgiver, og alle andre. Faktisk har den mest slående utviklingen i den nye økonomien for mange vært slutten på 40-timers uka: amerikanerne tilbringer nå flere timer på jobb enn arbeidere i noe annet industrialisert land. Men veksten i reallønn pr. time har sunket fra 4,3% årlig rate i 3. kvartal 1998 til 2,3% i år (…) Dette kan forklare hvorfor 51% av amerikanerne føler seg snytt av arbeidsgiveren, i følge en ny studie fra Opinion Research Corp. International.»

Business Week advarte faktisk sine næringslivslesere om at de 52% av befolkningen som i følge den samme meningsmålingen fra Harris’ viste sympati med de som protesterte i Seattle, reagerer på virkelige økonomiske problemer og at protestene raskt kan flytte seg i stor skala fra gatene til arbeidsplassene.

Monopolkapitalen og overskuddets tendens til å øke

Men motsigelsene i økonomien er mye mer akutte enn en gjennomlesing av næringslivspressen skulle få en til å tro. De har med hele utviklingen av akkumulasjonen under monopolkapitalismen å gjøre. En måte å begynne og forstå de forholdene som økonomien i USA nå blir stilt overfor, er å se mer konkret på det økonomiske overskuddet som blir skapt av samfunnet.

En punktvis oppstilling av det totale økonomiske overskuddet, som tar med alle relevante komponenter fra offisielle regjeringsoverslag over nasjonale inntekter og utgifter, er en vanskelig oppgave som vi sjølsagt ikke kan prøve på her. Likevel, i en ekstremt forenklet utgave av en slik analyse, kan selskapenes profitt pluss avskrivninger pluss netto renter taes som en første tilnærming til det virkelige økonomiske overskuddet. Denne utelukker imidlertid mange element som egentlig inngår i overskuddet, som utgifter til markedsføring. Dette beløper seg nå til mer enn en billion (en million millioner) dollar i året. [3] Når vi ser på utviklinga av det økonomiske overskuddet, målt på denne begrensede måten, oppdager vi at den andelen overskuddet utgjør av hele verdiskapningen er økende. Den gjennomsnittlige årlige prosenten som profitt pluss avskrivninger pluss netto rente for næringslivet utgjør av bruttonasjonalproduktet, økte fra 14,2% i perioden mellom 1946 og 1973 til 14,7% mellom 1974 og 1998. Videre, selskapenes profitt pluss avskrivninger pluss netto rente regnet som prosent av BNP steg til sitt høyeste nivå noensinne, 16,6% i 1997. Dette er for første gang etter den andre verdenskrig over 16,1% som var nivået som blei oppnådd i 1929 (året for det store krakket) og over toppnivået fra verdenskrigen, som var 16,5% i 1942. [4] Dette gir en sterk antydning om at problemet med økende overskudd på ingen måte har blitt mindre de seineste tiårene, og er uløselig knyttet til monopolkapitalismen når den går inn i det nye millennium.

Styrken i tendensen til økende overskudd kan spores historisk, som vi har sett, til endringer som inntraff da systemet utviklet seg fra fri konkurranse til sin monopolistiske fase – dvs. forandringen fra en økonomi som i hovedsak besto av små familiebaserte firma til en økonomi som er dominert av store monopolistiske (eller oligarkiske) selskap. Konkurranse avler monopol og monopol avler konkurranse – men i et historisk utviklende mønster. Konkurransen, heller enn å forsvinne under monopolkapitalismen, blei på noen måter mer intens. Konkurransen om produktivitet og innovasjon – jaget etter å oppnå de laveste kostnadene – bare økte. Nye dominerende former for konkurranse oppsto også, spesielt de som er forbundet med markedsføring – målretting, produktutvikling, annonsering og salgsframstøt.

Men på områder som pris, produserte goder og investeringer blei konkurransens natur endret som et resultat av konsentrasjon og sentralisering av kapital. Dette skilte klart monopol-kapitalismen fra frikonkurranseperioden som gikk forut for den. Med framveksten av storselskapene var det ikke lenger priskonkurranse i virkelig forstand innafor modne monopolistiske industrier. Dette i motsetning til innen nye industrier, der en utskillingsprosess oppstår (som innen datamaskiner og digital teknologi generelt), og innafor industrielle sektorer som ligner på firmaene fra det tidligere konkurransestadiet.[5] Megaselskap har en tendens til prissamarbeid som Joseph Schumpeter sa, i en prosess med indirekte hemmelig forståelse/samarbeid, der de opptrer som prismakere mer enn pristakere. Prisene på ferdigvarer på modne monopolistiske markeder tenderer mot å gå bare en vei: oppover. Derfor har inflasjon (om den er 2-siffret eller på mer moderat nivå) blitt karakteristisk for monopolistisk kapitalisme. Prisdeflasjon (nedgang), som en gang var ganske normalt under kapitalismen, har i stor grad forsvunnet i «modne» industrier og i gjennomsnitt i systemet som helhet etter framveksten av «Big business».[6] Og dette gjelder på tross av det faktum at prisene på råvarer, spesielt fra den tredje verden, har en tendens til å bli presset nedover (ja, til å bli tatt av en deflasjonsspiral) – en konsekvens av hvordan det imperialistiske systemet fungerer.

Det at det blir mindre priskonkurranse i systemet som helhet, har sitt motstykke i måten produksjon og investeringer blir fastsatt på. Et stort firma vil ikke senke prisene når de blir stilt overfor en nedgang i etterspørselen, slik som i frikonkurranseøkonomien. De vil heller tendere til å senke produksjonen og øke mengden uutnyttet produksjonskapasitet for å forsvare fortjenestemarginen. Som et resultat vil investeringer, som er styrt av forventninger, tendere mot å bli regulert mer enn noe annet av nivået på uutnyttet produksjonskapasitet – og av forventet profitt på nye investeringer i fabrikker og maskiner om denne kapasiteten skulle bli øket. Empiriske studier har konsekvent vist at det bare er når kapasitetsutnyttelsen stiger over 85% i økonomien som helhet, at det ansporer til nasjonale investeringer; men dette er en prosess som begrenser seg selv, siden nye investeringer betyr vekst av ekstra produksjonskapasitet, som må finne et marked – investeringer tenderer slik på sikt til å føre til ledig kapasitet.

I denne merkelige delvis regulerte monopolkapitalens verden er det ikke lenger noen konkurranse på liv og død som truer overlevelsen for modne kapitalistiske selskap (selv om fusjoner og sammenslåinger for å oppnå større monopolmakt er vanlig). De gigantiske selskapene som dominerer våre dagers økonomi, er heller engasjert i kamp om relative markedsandeler. Sjøl om konvensjonelle lærebøker i økonomi fortsatt sier at eksistensen av perfekt konkurranse garanterer at økonomisk profitt er kortlivet eller ikke-eksisterende, får store firmaer i den virkelige verden av seinkapitalisme ikke bare vedvarende profitt, men det er et hierarki av profittrater mellom firmaene. Det er på mange måter fortsatt en konkurransepreget verden for selskapene, men målet er alltid å skape eller beholde monopolmakt – dvs. makt til å skape høy, vedvarende profitt gjennom et påslag på de primære produksjons-kostnadene. [7]

Produksjon og absorpsjon av overskudd

Formålet her er å forklare hvordan monopolkapitalens vekst er forbundet med slike fundamentale tendenser som økende overskudd og økonomisk stagnasjon, og hvordan dette skaper ulike forvrengninger i måten den kapitalistiske økonomien er antatt å fungere på (- i følge sine egne ideelle forestillinger). Det er da nyttig å se på verker av den post-keynesianistiske økonomen Myron Gordon. Hun har utviklet en empirisk analyse av akkumulasjonens underliggende mønster, med fokus på nivået av verdiøkningen i forhold til lønningene til produksjonsarbeiderne.[8] Gordon viser at, mens forholdet mellom verdiøkningen og lønna til produksjonsarbeidere i årene 1899 til 1949 svingte rundt 2,50, steg det ganske jevnt til 5,25 mellom 1949 og 1994, altså til mer enn det dobbelte av 1949-verdien. [9] Dette betyr at det er en vekst i forholdet mellom overskudd og produksjonsarbeiderlønn slik det fastlegges på produksjonsnivået.

Forandringene i ansettelsesstruktur i produksjonsbedriftene, fra å være primært innretta på ansettelse av produksjonsarbeidere til en struktur der det er mange flere arbeidere utafor produksjonen enn produksjonsarbeidere, er nært knyttet til dette økende overskuddet innafor produksjonen og til søking etter monopolmakt og -profitter. Gordon bemerker at ved begynnelsen av det tjuende århundre: «var produksjonsbedrifter (…) primært hvis ikke fullstendig, engasjert i produksjon. Ved slutten av århundret var deres primære aktivitet søken etter monopolmakt. Det store moderne firma pådrar seg utgiftene ved et vidt spekter av aktiviteter utafor produksjonen med den hensikt å opprettholde eller øke sin monopolmakt. Disse kan følgelig kalles monopolaktiviteter. Hensikten med monopolmakten er å øke marginene for firmaets produkter og å øke salget av produktene til disse prisene. Aktivitetene inkluderer forskning og utvikling for å forbedre eksisterende produkter, oppdage nye produkter og redusere produksjonskostnadene. De inkluderer salg og annonsering for å øke salget og påslaget på produksjonskostnadene. De inkluderer et forhold til arbeiderne der de skal overtales eller skremmes til å produsere mer eller akseptere lavere lønn. De inkluderer bidrag til politiske partier, lobbyvirksomhet og korrupsjon av regjerings/statstjenestemenn for å få tilgang til naturressurser på gunstige vilkår og andre fordeler fra regjeringen. De inkluderer ansettelse av advokater, bokholdere og finansmenn for å unngå skatt og omgå skatteregler og for å påvirke skattelovgivinga. Jeg kunne fortsatt. Disse handlingene kan være harmløse utover kostnadene og konsekvensene med hensyn til fordeling av inntekt. De kan være gunstige i den grad produktiviteten økes, eller ondartet i sine konsekvenser for samfunnet. Uansett, det de har til felles er søking etter den profitt som kan oppnås ved monopolmakt. [10]

I tillegg til utgifter i jakta på monopolmakt som sådan, er det også utgifter som kan sees på som skjult profitt – som de enorme inntektene (inkludert reserver for fallskjermer og pensjon) som settes av til topplederne. Selv om de behandles som «kostnads fratrekk» før profitten beregnes, er dette opplagt en del av det økonomiske overskuddet. De overdådige belønningene til firmaenes toppledere og deres snyltegjester kan i stor grad være betaling for vellykket jakt på monopolmakt, det umiddelbare målet for dagens «strategiske ledelse».

«Monopolarbeidere» definerer Gordon som alle ansatte arbeidere minus produksjonsarbeidere, altså er det ekvivalent med arbeidere utafor produksjonen. [11] Mellom 1899 og 1949 økte antall «monopolarbeidere» mer enn dobbelt så raskt som produksjonsarbeidere. Fra 1949 til 1994 stagnerte veksten av produksjonsarbeidere (fallende mot slutten av perioden), mens den gjennomsnittlige årlige veksten i «monopolarbeidere» var ca. 2%.

Et konkret eksempel på den radikale endringen som finner sted i dette henseendet i store selskaper, kan sees i tilfellet Microsoft. I regnskapsåret 1997 hadde Microsoft totale salgsinntekter på 11,4 milliarder dollar, mens arbeids- og materialkostnader i produksjonen bare var 1,1 milliard dollar. (Forskning og utvikling var på 1,9 milliarder dollar, salg og markedsføring 2,9 milliarder dollar, generell administrasjon 362 millioner dollar og brutto profitt/ bruttofortjeneste før skatt 5,3 milliarder dollar.) Direkte produksjonskostnader (arbeid og materiellkostnader i produksjonen) sto altså for mindre enn 10% av salgsinntektene, mens profitt utgjorde 47% av salgsinntektene. Resten var kostnadene ved å søke monopolmakt. De 5,3 milliardene dollar i profitt blei tjent med en total investering i utstyr, inventar og bygninger på mindre enn 2 milliarder dollar. [12]

Microsoft kan virke som et ekstremt eksempel – men som det ledende høyteknologifirmaet i verden, reflekterer det også den ekstreme retningen som kapitalen generelt tar. Dessuten er fenomenet ikke begrenset til programvarefirmaer eller dot.com-selskaper. Nike, for å ta ett eksempel til, har satt ut nesten all produksjon på underkontrakter til eiere av fabrikker i Kina, Indonesia og Vietnam. Titusenvis av arbeidere i Asia ansatt av disse underkontraktørene produserer sko som selges av Nike, som slik er fri til å vie nesten alle sine ansatte til å søke monopolmakt. I 1992 inkluderte Nikes lønningsliste åtte tusen folk på verdensbasis, og nesten alle i ledelse, salgsfremmende tiltak eller annonsering for Nikes «kuule» merkevareprodukter.

Det økonomiske overskuddet som skapes på dette viset, er enormt i likhet med kostnadene ved Nikes jakt på monopolmakt. I 1992 fikk Michael Jordan 20 millioner dollar av Nike for å promotere Nike sko. Dette var like mye som hele lønnsbudsjettet for de fire indonesiske fabrikkene som er involvert i produksjon for Nike. De i hovedsak kvinnelige arbeiderne tjener noen ganger så lite som 15 cent i timen, mens de jobber elleve timers dag. Fram til 1996 hadde forholdene for disse arbeiderne bare forbedret seg lite; tjuefem tusen arbeidere produserte sytti millioner par sko årlig (hvert av disse blei solgt for mellom $45 og $100 i Nord-Amerika) og fikk gjennomsnittlig 2,23 dollar dagen, ofte med 6 timer tvungen overtid. I Vietnam, dit Nike hadde satt ut mye av produksjonen sin på underkontrakter i slutten av 1990-åra, var forholdene ennå verre. I 1997 var de fleste av de 35000 arbeiderne som produserte Nike sko i Vietnam, kvinner som arbeidet 12 timers dag for en lønn på 2 dollar pr. par sko. Når Nike blir kritisert for arbeidsforholdene i fabrikkene som produserer skoene, har de svart at de bare er et markedsføringsfirma, ikke involvert i produksjon. Med ordene til Nikes visepresidenten for Asia: «Vi kan ingenting om fabrikasjon. Vi er markedsførere og designere». [13]

Nike er et ekstremt eksempel, hovedsakelig på grunn av i hvor stor grad de har gått til outsourcing og kontraktsutsetting av produksjonen. Vanligvis er direkte investeringer i produksjon sett på som avgjørende ved fabrikasjon, siden muligheten til å produsere økonomisk overskudd ligger i produksjonen og i nyutvikling/innovasjoner som oppstår på dette nivået. Likevel har et generelt skifte av fokus fra produksjon til markedsføring og finans, vært et sentralt element i utviklingen av store firma gjennom det siste århundret. Så tidlig som i 1939, i en sak for det føderale konkurransetilsynet (Federal Trade Commission Inquiry), avslørte General Motors at en Chevrolet som blei solgt for 950 dollar, hadde produksjonskostnader på rundt 150 dollar, mens resten gikk til markedsføring, distribusjon og profitt. [14]

Fusjoner og finansiell spekulasjon

Det økonomiske overskuddet som skapes av foretakene, ifølge den forangående analysen, blir økt av jakten på monopolmakt. Og jakten på monopolmakt skaper sine egne kostnader, som i økende grad dominerer foretakenes balanse. Utgiftene knyttet til jakten på monopolmakt omfatter ikke bare markedsføring, de inkluderer også absorpsjon av overskudd gjennom metoder som fusjoner, sammenslåinger og finansspekulasjon. Når det økonomiske overskuddet øker, øker fusjonene hvis mål er jakten på en økende grad av monopolmakt gjennom konsentrasjon og sentralisering av kapital. Kapital som kunne blitt brukt til investeringer, brukes i stedet opp til å kjøpe og selge bedrifter – et konkurransejag som blir mer og mer desperat ettersom det blir mer globalt. De to største fusjonsbølgene i historia er de som forbindes med begynnelsen og slutten av det tjuende århundret. «Målt i forhold til størrelsen på økonomien,» i følge Økonomisk rapport til presidenten, 1999, «kommer bare bølgen av trustdannelser ved århundreskiftet i nærheten av det nåværende nivået på fusjonsaktivitet.» Verdien av fusjoner og oppkjøp bare i USA i 1998 oversteg 1,6 billioner dollar. Selskapsfusjoner og oppkjøp økte med en rate på nesten 50% pr år hvert år utenom ett mellom 1992 og 1998. Globalt blei fusjoner verdt mer enn 2 billioner dollar annonsert i løpet av de 3 første kvartalene av 1999. [15] De ledende sektorene i denne fusjonsbølgen har vært høyteknologi, media, telekommunikasjoner og finans, men megafusjoner har også forekommet innafor grunnleggende produksjon.

Det er ikke bare den kvantitative størrelsen på fusjonene og oppkjøpene som teller, men også typen og formålet. Mange av disse fusjonene er, som det blir bemerket i Økonomisk rapport til presidenten, «synergisøkende fusjoner», der store foretak søker stordriftsfordeler ved å gå inn i nært beslektede markeder. Videre, mens den store fusjonsbølgen ved begynnelsen av det tjuende århundret først og fremst var innrettet på kontroll med en overveldende del av det hjemlige markedet for 3 til 4 selskap, har våre dagers fusjonsstrategi dreid seg mot å konsolidere en betydelig andel av internasjonale markeder gjennom: (a) etablering av produksjonsmuligheter i andre industrialiserte land (der de største markedene finnes), og (b) oppkjøp og fusjoner på tvers av grensene.

Fusjonen i 1998 mellom Daimler Benz og Chrysler som skapte et selskap på 130 milliarder dollar, DaimlerChrysler, som Business Week kalte «den første globale bilkolossen», er et illustrerende eksempel. Det var et forsøk på å konsolidere en global markedsposisjon i en industri der det er «produksjonskapasitet til å bygge minst 15 millioner biler mer enn det kan selges hvert år». I følge markedsanalytikere fra McGraw-Hill er en slik konsolidering innafor bilindustrien på verdensbasis uunngåelig. Antallet ledende bilfirma i verden er ventet å synke til halvparten, fra 40 til 20 i løpet av de første 10-åra i dette århundre. [16]

Daimler-Chrysler-fusjonen blei fulgt opp forrige år av Fords overtakelse av Volvo. Dessuten øker takten på globaliseringen innafor monopolkapitalen i bilindustrien. I følge The Wall Street Journal 4. februar i år:

«Verdens to største bilselskaper er i ferd med å gå inn i en budkrig om en insolvent sørkoreansk bilprodusent – og resultatet av dette kan avgjøre hvilken som blir Nummer 1.

Ford Motor Co. har til hensikt å ta kampen opp mot General Motors Corp. I auksjonen om Daewoo Motor Co. bekreftet styreformannen i Ford, W. Wayne Booker, etter weekenden forrige ukes spekulasjoner om Fords planer. GM startet auksjonen da de tilbød rundt 6 milliarder dollar for mesteparten av Daewoos aktiva. Informerte kilder sier DaimlerChrysler AG også seriøst vurderer å delta i kampen. En talsperson for DaimlerChrysler ville ikke kommentere dette.»

Hvorfor er verdens største bilprodusenter så sterkt interessert? Ved første blikk er Daewoo Motor knapt verdt en slik oppmerksomhet. De skylder 16 milliarder dollar som det ikke kan betale, har bilfabrikker i noen av de merkeligste utposter, og deres amerikanske markedsførere har gitt ut en brosjyre som åpner med spørsmålet: «Dae-who?»

Men striden dreier seg om verdensdominanse. Fords rekke av overtakelser i 90-åra – kronet med kjøpet av Volvo for et år siden – har satt det i en posisjon til å kunne ta igjen GM som verdens ledende bilprodusent. Det firmaet som får Deawoo Motors årlige kapasitet på verdensbasis på omtrent 2 millioner biler har potensial til å bli størst. Til tross for at den nåværende fusjonsbølgen, som foranstående eksempel klart viser er innrettet på det globale snarere enn nasjonale marked, så er det underliggende målet velkjent. Som Michael Mandel, økonomiredaktør i Business Week, erklærte i oktober 1999, «De gamle markedssannhetene består: Når konsentrasjonen øker, er det lettere for de gjenværende spillerne å øke prisene. Innafor kopperindustrien har utsiktene til konsolidering bidratt til en prisøkning siden midten av juni på over 20% for kontrakter med levering i framtida (futures)».[17]

Det som nå er den største fusjonsbølgen i den kapitalistiske historia, forandrer raskt det globale konkurransemiljøet. Allerede i midten av 1990-åra sto de 300 største selskapene i verden for 70% av direkte utenlandsinvesteringer og 25% av verdens kapital. De 10 største telekommunikasjonsfirmaene kontrollerer nå 86% av et verdensmarked på 262 milliarder dollar – og analytikere forventer at antall gigantiske telekommunikasjons-firma som kontrollerer dette verdensmarkedet, blir halvert tidlig i dette århundret. Rivaliseringa mellom de gigantiske selskapene blir intensivert på det transnasjonale nivået ettersom selskapene prøver å karre til seg større og større deler av verdensmarkedet. [18]

Grunnlaget for den nåværende voldsomme fusjonsbølgen kan forståes bedre ved å undersøke måten selskapene finansieres på. Til tross for at det fortsatt ofte hevdes i lærebøker i økonomi at hovedhensikten både med å utstede nye aksjer og obligasjoner er å finansiere investeringer i produksjonskapasitet, så er dette langt fra tilfelle. I 1980-åra lånte selskaper i USA mye, ikke for å finansiere realinvesteringer (som de fortsetter å finansiere av bruttoprofitten), men i den hensikt å kjøpe tilbake egne aksjer (for å drive opp verdien av aksjene) og finansiere overtakelser. Denne opplåningen var altså innrettet på spekulative oppkjøp av eksisterende verdier med forventning om kursgevinster, og når det gjelder overtakelser, å skape nye monopolsituasjoner gjennom «synergi».

Wall Street

I 1990-åra har det skjedd en intensivert «avledning» av selskapenes fonds til Wall Street, men firmaene har i økende grad brukt egen profitt til disse formål heller enn lån. (Men de fortsatte også å låne som en defensiv taktikk mot fiendtlige oppkjøp). Den spekulative bobla som er forbundet med Internett og spesielt Nasdaq (se forklaring helt bak) har skapt en situasjon så fjernt fra virkeligheten ved den første måneden av år 2000 at den digitale giganten American Online (AOL) var i stand til å kjøpe Time Warner i en 183 milliarder dollar handel. Dette var den største (når dette skrives ennå ikke aksepterte) fusjonen i historia. Og AOL var i stand til å gjøre dette til tross for det faktum at de bare har 20% av de årlige salgsinntektene og 15% av arbeidsstokken til Time Warner. [19]

Vi er i økende grad stilt overfor en verdensøkonomi som styres av finansiell spekulasjon og forsøk på å skape global monopol– (eller oligopol- ) makt. Dette ledes an av media og telekommunikasjon og det sprer seg ut over alle sektorer av produksjonen. I denne forskyvinga mot en mer global arena, er det en sannsynlighet for økende valuta- og handelskriger mellom kapitalblokkene, til tross for at kjernekapitalen prøver å forebygge trøbbel ved å etablere nye organer som skal lage regler på det internasjonale nivået, slik som Verdens handelsorganisasjon (WTO). Men virkelig makt finns ikke i slike overnasjonale regelskapende organer (som aldri kan bli en «kapitalens internasjonale»), men hos virkelige stater og selskaper.

USA og verdenskonkurranse

I denne tidsalderen med kapitalens globalt ekspanderende kretsløp har USA i hovedsak vært i stand til å bestemme farten. Årsaken til denne fordelen for USA ligger ikke bare i dollarens spesielle rolle; dets militære makt; de amerikanske selskapenes evne til å posisjonere seg strategisk i globale markeder og oppnå oppsiktsvekkende prispåslag (bevis på monopolmakt); eller dets posisjon som tilfluktsted for utenlandsk kapital. Den ligger også i den lave økningen i lønnskostnader pr. produsert enhet i produksjonen i USA i forhold til i produksjon i andre kapitalistiske land. Dette kan sees av tabellen nedenfor. Med unntak av USA og Canada, har alle G-7 landene tosifret prosentvis lønnskostnadsvekst fra 1985 til 1990, justert for valutakurs. Dessuten beholdt USA en lavere økning i lønnskostnader pr. produsert enhet i perioden 1990 til 1998, justert for valutakurs, enn de to største konkurrentene: Japan og Tyskland.

Gjennomsnittlig årlig endring av lønnskostnader pr. produsert enhet i industrien.
G-7 landene: Basis US Dollar.

Kilde til tabellen: United States Department of Labor, Bureau of Labor Statistics: «Internasjonal sammenlikning av utviklingen i produktivitet og lønnskostnader pr produsert enhet i industrien 1998», News, 27. august 1991, tabell D, side 11. Lønnskostnader pr produsert enhet inkluderer både direkte og indirekte betaling til ansatte. Direkte betaling inkluderer lønn og gasje (omfatter også betaling til ledelsen i selskapet), feriepenger, tips, bonuser etc. Indirekte betalinger inkluderer arbeidsgivers andel av lovpålagt forsikring og bedriftsinterne eller private trygdeordninger, inkludert sosialtrygd, privat pensjon og helse- og velferdsordninger og kompensasjon til arbeidere for ulykker.

Lønnskostnader pr. produsert enhet er en mer omfattende indikator for internasjonal konkurranseevne enn vekst i arbeidsproduktivitet, som den delvis gjenspeiler. Herav følger, sier analytikerne fra Byrået for Arbeidslivsstatistikk (Bureau of Labor Statistics), at det er den relativt langsomme veksten i lønnskostnader pr produsert enhet i USA som viser den avgjørende konkurransefordelen som er oppnådd av USA i forhold til dets viktigste konkurrenter i perioden etter 1985.[20] Det kan ikke være tvil om hva den grunnleggende kilden til denne fordelen er: i effektiviteten i klassekampen mot arbeiderne i USA. I følge en forskningsstudie har realverdien etter skatt av timelønn for produksjonsarbeidere i USAs økonomi sunket med nesten 14% mellom 1977 og 1995. [21] Den nåværende ekspansjonen har blitt ledsaget av økende angrep på fagforeningene; vekst i «ikke standard ansettelse» (der deltid og andre usikre ansettelsesformer utgjør en større og større andel av den totale sysselsettinga); lengre arbeidsdag; og nedskjæringer i statens utgifter til menneskelig velferd. I denne kampen for å senke gulvet har kapitalen i USA spilt en ledende rolle og dens viktigste konkurrenter beveger seg i økende grad i samme retning.

Den samme generelle prosessen som finner sted i økonomien i USA, skjer også globalt på en mye større og mer polarisert skala. Det Harry Magdoff nevnte i Imperialismens tidsalder allerede i 1969 er enda mer åpenbart i dag (selv om det nå gjelder for de gigantiske selskapene i mange stater): «Det er det erklærte målet til disse internasjonale firmaene (USAs multinasjonale) å oppnå den laveste produksjonskostnaden pr. enhet på verdensbasis. Det er også målet deres, sjøl om det kanskje ikke sies åpent, å komme ut som vinneren i fusjonsbevegelsen i det europeiske fellesmarkedet, og å kontrollere like stor andel av verdensmarkedet som de gjør i markedet i USA.» I virkeligheten er det en «grunnleggende enhet» mellom USAs økonomi og dens utenriksøkonomiske politikk. I følge konsensus mellom de dominerende selskapene går kamp mot hjemlig arbeiderklasse hånd i hånd med kamp mot andre kapitalistiske blokker og med kamp mot den allerede superutbyttede arbeiderklassen i tredje verden. I hvert enkelt tilfelle er målet snever søken etter lave produksjonskostnader, økende profittmarginer, kapitalverdiøkning og global monopolmakt – på bekostning av alle andre interesser og verdier. [22]

Denne «grunnleggende enhet» i systemets akkumulasjonsjag på alle nivåer på begynnelsen av det tjueførste århundre skjuler dets egne indre antagonismer. Anti-WTO protestene i Seattle kan signalisere det fakta at festen for kapitalen ved dette historiske tidspunkt nesten er over – på mer enn en måte.

Ordforklaring:

Nasdaq er et system for notering av aksjekurser for National Association of Securities Dealers (NASD), som gir sanntids børsnoteringer for aksjer til meglere over hele verden. Det er et salgssystem for aksjer som ikke er notert ved New York Stock Exchange (NYSE), men ved NASD og som selges OTC (over-the-counter – over desk, i realiteten via data). Kravene til selskaper for å bli notert her er ikke så strenge som ved NYSE. Aksjer her inkluderer Microsoft og Intel. Navnet kommer av at det er et automatisert børsnoteringssystem (automated quotationsystem), altså NASDaq = Nasdaq. (Min anmerkning, Kjell Johansen)

Fotnoter:

[1] Paul A. Baran og Paul M. Sweezy, Monopoly Capital (New York: Monthly Review Press, 1966 – norsk utg. Pax 1971), s. 125. Det må understrekes at når de refererer til «tendensen til stigende overskudd», så har Baran og Sweezy på ingen måte ment å presentere dette som en streng lov (iron law), dvs en som ikke er utsatt for motvirkende faktorer som modifiserer og lindrer dens effekt. Tvert imot legger de hele tida vekt på at dette bare er en tendens (eller tendensiell lov) som ikke kan studeres uavhengig av slike motvirkende faktorer.

[2]Business Week, August 16, 1999, s. 88-90, August 2, 1999, s. 28-31 og Desember 27, 1999, s. 52-55.

[3]Kevin J. Clancy og Robert S. Shulman, Across the Board (Oktober 1993), s. 38, og Marketing Myths that are Killing Business (New York: McGraw Hill, 1994), s. 140, 171.

[4]National Income and Product Accounts of the United States, vol. 1, Tables 1.1 and 1.16; and U.S. Commerce Department, Survey of Current Business, vol. 79, no. 8 (August 1999), s. D2 and D5. Jeg vil takke kollega og venn Michael Dawson for den opprinnelige analysen av disse dataene. Det må bemerkes at avskrivning av og til blir sett på som en kostnad som skal trekkes fra før en kommer til netto profitt, men i praksis er avskrivninger (hvis mengde har økt voldsomt pga økende skattemessige avskrivninger) del av det sosialt akkumulerte fond (eller totale økonomiske overskudd) som er tilgjengelig for kapitalen og derfor må inkluderes i overskuddet. Med andre ord de passende kategoriene for å analysere akkumulasjonen er brutto profitt, brutto sparing/ overskudd og brutto nasjonalprodukt (som alle inkluderer avskrivinger) heller enn netto profitt, netto sparing og netto nasjonalprodukt. For en mer detaljert diskusjon av disse spørsmålene og en mye mer omfattende empirisk behandling av overskuddets tendens til å øke, se Michael Dawson and John Bellamy Foster, «The Tendency of Surplus to Rise, 1963-1988,» i John B. Davis, ed., The Economic Surplus in Advanced Economies (Brookfield, Vermont: Edward Elgar, 1992), s. 42-70. En sterkt forkortet versjon av denne undersøkelsen blei publisert med samme tittel i Monthly Review, vol 43, nr. 4 (September 1991),s. 37-50. For en grafisk framstilling som viser overskuddets tendens til å øke, se Michael Dawson and John Bellamy Foster, «Is There an Allocation Problem?: Accounting for Unproductive Labor,» Science & Society, vol. 58, nr. 3 (Fall 1994), s. 323

[5]Både monopolistiske og konkurranseutsatte sektorer av økonomien fortsetter å eksistere side om side, men de gigantiske selskapene, som i stor grad er i stand til å kontrollere nivået på priser, produksjon og investeringer er det typiske firma på en dynamisk måte innafor monopolkapitalistisk økonomi. Natural Resources Committee, ledet av Gardiner Means, merket seg forskjellen i prisstruktur mellom monopolistiske og konkurranseutsatte industrier , i sin rapport «The Structure of the American Economy»(1939) skrev de at uttrykket «monopol» kunne brukes «for å referere til situasjoner der en individuell produsent eller en gruppe produsenter i samforstand har nok kontroll over prisene til å gjøre monopol profitter mulig, dvs profitter over det nivå som er nødvendig for å få til nye investeringer i andre industrier som ikke er underlagt monopolkontroll.» Tilsvarende, «en situasjon blei generelt sett klassifisert som konkurranseutsatt hvis det er for lite kontroll over prisene til å gjøre monopolprofitt mulig.»

[6]Se Harry Magdoff, «A Note on Inflation,» i John Bellamy Foster og Henryk Szlajfer, ed. The Faltering Economy: The Problem of Accumulation Under Monopoly Capitalism (New York: Monthly Review Press, 1984), s. 118-23. Det store krakket var sjølsagt et unntak fra inflasjonstendensen under monopolkapitalismen.

[7]Konkurranse som har som primært mål utvikling av monopolmakt (oppnåelse av overskuddsprofitt eller monopol renter) gjennom monopolisering av visse teknologier og markeder, er noen ganger kjent som «Schumpetersk konkurranse» og korresponderer tett med slik begrepet konkurranse blir brukt innenfor næringslivet i våre dager. Se James Galbraith, Created Unequal: The Crisis in American Pay (New York: The Free Press, 1998), s. 40-42.

[8]Myron Gordon, «Monopoly Power in the United States Manufacturing Sector, 1899 to 1994», Journal of Post Keynesian Economics, vol. 20, nr. 3 (Spring 1998), s. 323-25. Gordons analyse er inspirert av Michal Kaleckis begrep; «grad av monopol», definert som (pris) påslaget ut over gjennomsnittlige direkte produksjonskostnader. Om forholdet mellom Kaleckis analyse og den til Baran og Sweezy se John Bellamy Foster, The Theory of Monopoly Capitalism (New York: Monthly Review Press, 1986).

[9]Gordon, «Monopoly Power»,s. 323-25. Kategorien produksjonsarbeider, som mye av Gordons analyse avhenger av, beskrives i Census of Manufactures som: «Denne kategori innbefatter arbeidere (opp til og med formanns (line-supervisor) nivå) innen fabrikasjon, prosessering, sammensetting, inspeksjon, mottak, lagring, behandling, pakking, sending (men ikke levering), vedlikehold, reparering, vaktmester- og vakttjenester, produktutvikling, annen produksjon for bedriftens eget bruk (for eksempel kraftstasjon), protokollføring og andre tjenester som er nært knyttet til produksjonsoperasjoner i etablissementene som er dekket av rapporten. Ansatte over arbeidende formannsnivået er ikke inkludert.» General Summary, Census of Manufactures, 1992 s.A-1. Som i de fleste økonomiske statistikker er det noen spørsmål med begrepene kategorien produksjonsarbeider som må taes med i beregningen når en bruker statistikken, som det faktum at den ekskluderer alle ledere som overvåker produksjonen over formanns nivå (blant disse er mange ikkeproduksjons arbeidere) Likevel drar den et viktig skille mellom de produksjonsarbeiderne som er direkte involvert i prosessen med å produserer bruksverdier og arbeiderne utafor produksjonen som i hovedsak er innretta på ledelse, markedsføring og finans etc.

[10]Gordon, «Monopoly Power», s. 326-27.

[11]Det er noen teoretiske problemer med å sette kategorien » arbeidere utafor produksjonen» lik med begrepet «monopolarbeidere». En ting er at monopolmakt normalt sett er dypt forankret i produksjonen, slik at produksjonsarbeidere på et vis er «monopolarbeidere». Men Gordons mål er tydeligvis å framheve at produksjonsarbeidere er bundet opp i en stringent kapitalistisk logikk med å øke produktiviteten samtidig som kostnadene pr arbeidsenhet holdes nede – med andre ord øke utbyttingsraten – i motsetning til arbeidere utafor produksjonen (eller «monopolarbeidere») som har som hovedoppgave å øke påslaget (mark-up).

[12]Ibid, s.327-28.

[13]Richard J. Barnet and John Cavanagh, Global Dreams (New York: Simon and Schuster, 1994), s. 325-28; Walter LaFeber, Michael Jordan and the New Global Capitalism (New York: W.W. Norton, 1999),s. 106-07, 147-48; Davis Korten, The Post-Corporate World: Life After Capitalism, 1999),s. 77-78.

[14]Om General Motors, se Douglas Dowd, The Waste of Nations (Boulder: Westview Press, 1989),s. 65-66. Dette eksempelet tar sjølsagt ikke hensyn til det faktum at salgsbestrebelsene i virkeligheten hadde trengt inn i produksjonsprosessen i slike store selskap, som Veblen og seinere Baran og Sweezy argumenterte for, slik at innbefattet i produksjonskostnadene var kostnader knyttet til hyppige modellskifter – noe som sto for kanskje en tredjedel av produksjonskostnadene ved bilproduksjon ved midten av det forrige århundre. Se Baran og Sweezy, Monopoly Capital, s. 131-38.

[15]Economic Report of the President, 1999, p. 39; Korten, The Post-Corporate World, p.42; New York Times, January 19, 1998, p. A1; Michael J. Mandel, «All These Mergers are Great But …,» Business Week, October 18, 1999, p. 48.

[16]«The First Global Car Colossus,» Business Week, May 18, 1998, s. 40-41.

[17]Mandel, «All These Mergers,» p. 48.

[18]Michael Dawson and John Bellamy Foster, «Virtual Capitalism,» i Robert W. McChesney, Ellen Meiosis Wood and John Bellamy Foster, ed., Capitalism in the Information Age (New York: Monthly Review Press, 1998), pp. 53-54; United Nations, Human Development Report (New York: Oxford University Press, 1999), p. 3.

[19]Doug Henwood, Wall Street (New York: Verso, 1997), pp. 72-75; Business Week, January 24, 2000, p. 37.

[20]U.S. Department of Labor, Bureau of Labor Statistics, A BLS Reader on Productivity, Bulletin 2474 (April 1996), p. 12.

[21]Eric A. Nilsson, «Trends in Compensation for Production Workers, 1948-1995», Review of Radical Political Economics, vol. 31, nr. 4 (December 1999), pp. 133-63.

[22]Harry Magdoff, The Age of Imperialism (New York: Monthly Review Press, 1969), p. 200. Om begrepet «grunnleggende enhet» om US-amerikansk akkumulasjon, se Harry Magdoff, Imperialism: From the Colonial Age to the Present (New York: Monthly Review Press, 1978), p. 239.

Ukategorisert

En ny, militær doktrine

Av

AKP

av Per-Gunnar Skotåm

Raseringa av norsk anti-invasjonskapasitet som nå finner sted, vil om noen år kunne bli brukt som et argument for å integrere Norge helt og fullt i EU. «Det vil være eneste mulighet for å kunne gjenopprette et forsvar av territoriet» vil den økonomiske og militære eliten komme til å si.

Omlegginga av norsk forsvarspolitikk og norsk militær kapasitet som har foregått på 90-tallet og som er foreslått forsterket gjennom forslag for de neste 20 åra, har som målsetting å styrke evnen til å bruke militær makt utafor landets grenser. Resultatet er at Norge ikke kan forsvare seg mot et kuppartet invasjonsforsøk.

«Fortsatt utenlandskrig og harde kutt i Norge»

Dette var overskriften i avisa Nordlandsposten (Bodø) 6. oktober i år. Journalisten hadde fotfulgt forsvarsminister Bjørn Tore Godal under hans besøk i byen, og tittelen var en god oppsummering. Godal hadde møtt ansatte og tillitsvalgte i Forsvaret. På et åpent møte om kvelden i regi av den lokale forsvarsforeningen og den lokale avdeling av Norges Reserveoffisersforbund ble premissene for den fortsatte omstillinga av Forsvaret levert. Han lovte at de drastiske vedtaka som må fattes, vil bli fattet fra fremleggelsen av ei ny langtidsmelding for Forsvaret på nyåret og fram mot sommeren.

Statsråden distanserte seg ikke fra de premisser og konklusjoner som i sommer ble lagt fram i Forsvarsstudie 2000 og i innstillinga fra Forsvarspolitisk Utvalg, som kom med seks dagers mellomrom i slutten av juni. Uten at han gikk i detaljer ble de sikkerhetspolitiske premiss for radikalt å sluttføre den omstillinga som allerede har pågått i ti år, bekreftet av forsvarsministeren i hans foredrag.

Uka før forsvarsministerens besøk var det sjefsskifte i Forsvarskommando Nord hvor øverstkommanderende Einar Skorgen gikk av for oppnådd aldersgrense. I den forbindelse gav han et intervju hvor han slo fast at det nasjonale forsvaret nå er borte, og at Norge må konsentrere seg om å få dette på plass igjen. Bjørn Tore Godal beskrev dette som «…en helt gal analyse. Vi skal og må delta i internasjonale operasjoner.»

Det er sånn at Norges plassering på kloden gjør landet viktig i enhver krig hvor to av tre følgende konstellasjoner er representert:

  • USA
  • Sentraleuropeiske land (EU)
  • Russland

Sånn har det vært i hele det forrige århundret. Betydninga av Norge for andre krigførende makter har økt med større sjø- og luftmobilitet i krigføringa.

Norges betydning har i hovedsak ikke ligget i noe vi har, men i det vi er. Et mulig brohode, et hangarskip i strategisk betydning for den annen part i en krig. Vår posisjon gjør at krigførende parter må føle seg trygge på at motstanderen ikke får tilgang til vårt territorium. Norsk territorium er essensielt for stormaktene når det gjelder sjø, luft og elektronisk kontroll med Nord-Atlanteren og Nordkalotten. Den beste måten å sikre seg denne kontrollen på, er ved å okkupere landet. Tilfeldigheter gjorde at tyskerne kom før engelskmennene i 1940.

I dette århundret er i tillegg Norges rolle som energileverandør – olje, gass og elektrisitet, samt den økte rolla som matprodusent knytta til fisk – blitt stor og betydningsfull. Mottakerlanda på kontinentet vil ha behov for – særlig ved krise og krig – å sikre seg fortsatte leveranser.

En politisk uavhengighetslinje for Norge må ha en forsvarspolitisk linje som står for å etablere et effektivt anti-invasjonsforsvar som kan avvise enhver angriper. Et Norge som skulle ønske å være nøytralt i forhold til de imperialistiske maktblokkene, må ha et forsvar som oppfattes som troverdig av de samme imperialistiske blokkene. Det må ha evnen til å avverge forsøk fra noen part på å okkupere landet. Dette premisset må debatten om et sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar ha med seg i dag, og i overskuelig framtid.

Ekspansjon

Vi er nå inne i en verdensutvikling med sterk kapitalistisk ekspansjon. Denne skjer parallelt innad i alle kapitalistiske land med sterkt press for å privatisere offentlige tjenester og virksomhetsområder. Samtidig har sammenbruddet i den tidligere Østblokken gitt en kapitalistisk ekspansjonsmulighet inn i nye områder i ett omfang den vestlige imperialismen ikke har opplevd på 130 år. Samtidig som den kapitalistiske verden har fellesinteresse av å flytte fram de markedsøkonomiske posisjonene inn i disse nye områdene, preges samarbeidet av en sterk rivalisering stormaktene imellom om innflytelse på bekostning av hverandre.

Et av hovedtrekkene er rivaliseringa mellom USA, EU og Japan om og med Russland om Sovjets tidligere randstater i Øst-Europa og med India, Kina og de asiatiske tigrene som både mulig bytte og aktører.

For folk i Norge som skulle ønske å opprette og videreutvikle en nasjonal uavhengighetspolitikk på et ikke ekspansjonistisk grunnlag, har utfordringene til en korrekt uavhengig linje økt.

Konklusjonene i innstillinga fra Forsvarsstudie 2000 (FS) og innstillinga fra Forsvarspolitisk Utvalg (FPU) – Et nytt Forsvar – vil begge avvikle den resterende del av hva som kan utgjøre et troverdig invasjonsforsvar.

FS har som premiss for sine vurderinger jobbet ut fra to hovedkriterier:

  • «et alliansetilpasset forsvar, dvs en organisasjon tilpasset en rolle som norsk bidrag til allierte forsterkninger på norsk område.»
  • «et terskelforsvar, dvs. en nedskalert versjon av dagens forsvar, tilpasset en annen og mer begrenset trussel enn det tradisjonelle invasjonsscenariet, og med en viss tilleggskapasitet for internasjo-nale operasjoner.»
Utenlandstjeneste

I studiens sluttfase besluttet forsvarssjefen at det siste alternativet skulle danne basis for det endelige strukturforslag.

Hovedpunkt i FS er at vernepliktsordningen opprettholdes, men med varierende vernepliktstid og reduksjon i innkallingstyrken. En vesentlig begrunnelse for opprettholdelse av vernepliktsordninga – inklusive sesjonering av hele årsklassen – er behovet for få tegnet kontrakt for utenlandstjeneste med ungguttene.

Repetisjonsøvelser av rulleførte soldater vil bare unntaksvis kunne skje.

Det vesentligste av hærens installasjoner i Nord-Norge opprettholdes, mens det vesentligste av hærens installasjoner i Sør- Norge legges ned til fordel for en konsentrasjon i Hedmark, Akershus og Oslo.

Missiltorpedovåpnet, MTB, foreslås avviklet sammen med en reduksjon i ubåt og mineleggerkapasitet. Sammen med allerede gjennomførte og foreslåtte nedlegginger av kystfort avvikles i realiteten vesentlige deler det kystbaserte invasjonsforsvaret. Minerydderkapasi-teten foreslås opprettholdt med begrunnelse at de kan ha betydning i internasjonale oppdrag.

Det vesentligste av Luftforsvarets virksomhet i Nord-Norge foreslås konsentrert til Bodø, mens den operative aktiviteten i Sør-Norge konsentreres til Ørland og Rygge.

Gjennomføres FS sine forslag vil det i 2005 kun være mobiliserbare hærstyrker i Norge på ca. 20% av nivået i 1990. Disse vil i tillegg i hovedsak være trent for, utstyrt for og innrettet på utenlandsoperasjoner.

Luftforsvarets stasjon Ørland vil fortsatt ha som formål å være øremerket internasjonale operasjoner. Gjennom nedlegging av stasjonære kystforsvars-installasjoner og mineleggerkapasitet samt nedlegging av det kystbaserte MTB-våpenet, svekkes de vesentligste delene av invasjonsforsvaret i Sjøforsvaret. Forslaget om opprettholdelse av fem nye fregatter, det mobile kystartilleriet og minesveiperkapasitet har som vesentlig begrunnelse at de kan spille en rolle i internasjonale operasjoner.

Innstillingen fra Forsvarspolitisk Utvalg som var sammensatt med representanter fra alle stortingspartiene, sammenfaller på alle vesentlige punkter når det gjelder premisser og konklusjoner med Forsvarsstudie 2000.

Under arbeidet har FPU hatt kontakt med arbeidet i FS. Det er derfor etablert et felles vurderingsgrunnlag som har resultert i en innstilling uten vesentlige dissenser innad eller i forhold til konklusjonene i FS (altså den fagmilitære ledelsen).

FPU og Sosialistisk Venstreparti

Arbeidet i FPU har hatt som uttalt mål å skape en politisk konsensus knytta til det sikkerhetspolitiske grunnlaget Stortinget skal forholde seg til, og den forsvarspolitikk som skal føres. Det har vært ei uttrykt målsetting for arbeidet å utvikle en slik konsensus for sikkerhets og forsvarspolitikken i ei «ny tid» for at dette spørsmålet skal heves over den daglige kiving i Stortinget. Dette er oppnådd gjennom FPU og også SV har akseptert de nye premisser med bare mindre merknader.

En debatt eller strid om vesentlige elementer i forsvarspolitikken vil ikke skje med utgangspunkt i stortingspartiene hvis det ikke først blir en sterk debatt i miljøer utafor Stortinget og Forsvarets overkommando. Tvert om vil de vesentligste stridsspørsmål bli redusert til reine lokaliseringskamper uten at premiss og konklusjoner på noe vis vil bli utfordret.

Det er flere faktorer som har bidratt til at de radikale endringsforslag som nå ligger på bordet fra Forsvarsstudie 2000 (FS) og Forsvarspolitisk Utvalg (FPU), har kunnet oppstå.

Det er et poeng å drøfte disse faktorene fordi de på sitt vis vil påvirke ethvert forsvarspolitisk syn eller forslag sjøl om en skulle gå inn for helt andre løsninger enn de som nå ligger på bordet.

Sammenbruddet av Sovjetunionen og Warszawapakten har medført en grunnleggende endring av det potensielle trusselbildet. Som ett av to NATO-land med grense mot Sovjet hadde Norge en rolle som «frontlinjestat» i et oppgjør mellom øst og vest. Dette var, gjennom NATO-medlemskapet, strukturerende for etableringen av mange av de norske forsvarsinstallasjonene og grupperingen av norske styrker i forhold til å sikre overføring av andre NATO-tropper i en krigssituasjon. En god del av særlig Luftforsvarets anlegg er finansiert av NATO-midler og inngår i en struktur for å sikre overføring av utenlandske unsetningsstyrker. Samtidig var hærens gruppering tilpasset å skulle «holde fortet» til unnsetningene kom og hadde en stridsdoktrine, «oppholdende strid», tilpasset dette.

Den vesentlige endringen i den ytre trussel samt omprioriteringer også fra NATO har betydning for hvilken struktur og innretting et sterkt nasjonalt invasjonsforsvar må ha i framtida. En avvisning av premisser og konklusjoner i FS 2000 samt i FPU til fordel for opprettholdelse av et vernepliktsbasert invasjonsforsvar kan ikke bety å bare fortsette med det som har vært. Det må også bety noe mer og noe annet.

Det norske forsvarsbudsjettet hadde gjennom 80-tallet en realvekst pr. år på ca. 3%. Det ble i denne perioden bygd opp en struktur med personell og installasjoner som krevde en stor andel av forsvarsbudsjettet til løpende drift.

Forsvaret i 1989

Rundt 1989 var Forsvaret godt rustet til å kunne yte kraftig motstand mot en sovjetisk angriper. Det er en historisk ironi at Sovjetunionen på dette tidspunkt sto foran en fullstendig oppløsning.

På grunnlag av allerede vedtatte bevilgninger, investeringer og utdanningsprogram nådde det norske forsvaret høyden i sin anti-invasjonskapasitet rundt 1992. Det var utvikla en stor grad av evne til samvirke mellom de ulike våpengrenene samt tempo og kraftsamling i Hæren ved opptreden i større avdelinger. Dette var parret med en større grad av offensiv tenkning i den taktiske doktrina for hæroperasjoner samt at troppeføringsteknikken hos det lavere befalet vel aldri har vært bedre.

I en situasjon med svakere trusselbilde og derav lavere forsvarsbudsjett, betydde en opprettholdelse av alle elementer i den eksisterende struktur at kostnadene til en løpende drift ville ta en stadig større del av forsvarsbudsjettet. Dette kompenserte ikke med en fortsatt økning av realrammene. En prolongering av denne tendensen tilsa at omtrent hele forsvarsbudsjettet ville gå til drift rundt i år 2015 – så sant en ikke sterkt økte bevilgningsnivået. Det ville tilsi: ingen midler til investering og utvikling i nye og forbedrede våpensystemer.

Denne tendensen blir forsterka av at hvert generasjonsskifte av et våpen viser seg å være ca. dobbelt så dyrt i realverdi som det systemet det skal erstatte. Våpen har en langt raskere kostnadsutvikling enn andre industrielle produkter i verden.

Mange av de våpnene Norge anskaffa på 70-80-tallet, vil ha utspilt sin rolle i perioden 2005-2015. Og: Det er begrensninger i de økonomiske rammene – til dels uavhengig av hvilke sikkerhetspolitiske løsninger en er tilhenger av.

Det er nødvendig å slå fast at de endringer som har skjedd gjennom hele 90-tallet og som nå er foreslått gjennom FS og FPU, ikke i hovedsak skyldes økonomiske begrensninger i bevilgninger. De er et utrykk for et doktrinevalg fra forsvarsledelsen på basis av en konklusjon om at et forsvar av Norge gjennom et tradisjonelt vernepliktsforsvar, ikke er mulig.

Premissene for dette ble blant annet lagt gjennom oppsummeringen av Golfkrigen mot Irak i 1991, og det teknologiske nivå som der ble demonstrert.

Debatten rundt dette kom først opp i Norsk Militært Tidsskrift for ca. ni år siden, særlig knyttet til to artikler hvor nåværende informasjonssjef i Forsvarets overkommando, brigader Kjell Grandhagen, var medforfatter. Den entydige konklusjonen i artikkelen var at kun høyteknologiske, avanserte våpensystemer hadde noen effektivitet som demonstrert fra den vestlige alliansen mot Irak i denne krigen.

Å gå til krig uten å ha de mest avanserte våpen, vil tilsi å gjøre ens egne til kanonføde for en mer teknologisk overlegen fiende. USA lot være å bruke sine egne reservister under bakkekrigen til tross for flere måneders trening fordi det ble antatt at de ikke hadde oppnådd høyt nok treningsnivå.

På bakgrunn av dette og utfra en sammenlignende studie av oppnådde resultater fra flere norske repetisjonsøvelser slo nåværende brigader, Sverre Diesen, samme år fast i en artikkel i samme tidsskrift at: «..leidangens tid er definitivt forbi og kommer ikke tilbake».

Treningsnivå

Dette var rettet direkte mot at en mobiliseringshær med sitt lavere treningsnivå kunne ha noen effektiv misjon i forsvaret av Norge. Tvert om understreker han at det vil være direkte umoralsk å sende norske, vernepliktige mobiliseringssoldater mot en teknologisk overlegen og bedre trent fiende med de tap det ville medføre. En vernepliktshær vil etter hans vurdering tape. Om en taper den første dagen eller etter ti dager, spiller liten rolle utover å sikre seg et mer heroisk ettermæle. Hvis du ikke har ei linje for å vinne, er det etisk feil å gå til kamp.

Disse synspunktene ble gjentatt da Diesen sammen med nå avdøde, daværende forsvarsminister Holst, samt Martin Tiller fra Forsvarsdepartementet la fram Stortingsmelding nr. 16, 1992/93 høsten 1992. Disse synspunktene har brigader Diesen kjempet for og forsvart i debatten i forsvarskretser gjennom hele 90-tallet. Samtidig har han stått sentralt som premissleverandør for flere av forsvarsstudiene gjennom 90-tallet som har ligget til grunn for utforminga av langtidsmeldingene. Han ledet forsvarsvarsjefens stab i arbeidet med den nylig avgitte Forsvarsstudie 2000, og fortsetter for tida å bistå Forsvarsdepartementets arbeid med den nye langtidsmeldinga som kommer vinter/vår 2001.

Dette er et uttrykk for at forsvarets militære og politiske ledelse er konsolidert på at et mobiliseringsbasert vernepliktsforsvar over hele landet skal avvikles til fordel for noe annet. Dette er i tråd med de føringer som er lagt i FS og FPU.

Vekk med vernepliktshæren

Langtidsmeldinga for forsvaret – Stortingsmelding nr. 16, 1992/93 – var det første planmessige forsøket på å fjerne de vesentligste delene av et mobiliserbart vernepliktsforsvar som stammen i et nasjonalt basert invasjonsforsvar. Det hadde følgende premiss og hovedmålsettinger:

  1. Omlegging av deler av Forsvaret med elementer fra alle våpengrener til en brannkorpsmodell for innsetting utenfor landets grenser sammen med andre utenlandske styrker. Altså: Et redskap for også å være tilstede militært, for å øve innflytelse til fordel for norske økonomiske og politiske interesser.
  2. En halvering av de mobiliserbare hærstyrkene og oppgivelse av et invasjonsforsvar av Sør-Norge. Knytte de gjenværende styrkene enda sterkere enn nå til et skallforsvar i påvente av og for å sikre amerikansk unnsetning.Meldingen legger større vekt på yrkessoldater som element i de stående styrker og i ekspedisjonskorpset. Det innebærer å bygge opp tropper som lettere vil la seg kunne bruke også mot nordmenn, ved at identifikasjonen med det sivile samfunn blir svekket.
  3. Gjennom halveringen av de mobiliserbare styrkene svekkes vernepliktsforsvaret som institusjon. Dette kombineres med en sterk reduksjon av treningsstandarden ved å kutte i antall repetisjonsøvinger for å spare penger. Vernepliktige som er eldre enn 34 år, innkalles kun unntaksvis til repetisjonsøvelser. Alle ideer om at det er mulig/riktig å planlegge et nasjonalt uavhengig forsvar som ikke er bygd på et premiss om unnsetningsstyrker fra USA eller EU, legges definitivt bort.
  4. Det ble lagt opp til en stillingsreduksjon i Forsvaret på minst 6.400 over en tiårs periode for å redusere løpende driftskostnader.

Så langt har kun ca. en tredel av personellreduksjonene blitt gjennomført, men det vesentligste i de andre punktene er gjennomført og til dels forsterka gjennom langtidsmeldinga fra 1997 samt de årlige statsbudsjett.

Sammenbruddet av Sovjetunionen, Østblokken og Warszawapakten samt den militære og teknologiske styrke-overlegenhet Vesten demonstrerte i krigen mot Irak i 1991, etablerte den nye verdensorden med USA som den eneste og ledende supermakt. USA har som uttrykt premiss for sin utenrikspolitikk at de har rett til å gå inn ethvert sted på kloden hvor de ser sine økonomiske, politiske eller militære interesser truet.

Norge var snar til å koble seg til denne utenrikspolitiske linja gjennom militær deltakelse både mot Irak i 1991 og mot Jugoslavia i 1999. På den ene sida er dette et uttrykk for den norske elitens servile og underdanige holdning i forhold til USA og EU. På den andre sida er det et uttrykk for en bevisst stillingstagen fra de økonomisk og politisk ledende kreftene i landet. De enorme oljeinntektene som er samlet på statens og på private hender, har gitt dem en egeninteresse av å ekspandere videre. Klarest kom dette til uttrykk fra nåværende statsminister, daværende olje- og energiminister Jens Stoltenberg, i et innslag i Dagsrevyen i månedsskiftet september/oktober i 1996. Han var på besøk ved det Kaspiske hav og sto i Baku og pekte utover området med noen av verdens største og ennå uutnyttede oljekilder, mens han sa: «Her skal vi hente inntektene som i neste århundre skal betale for vårt helsevesen og pensjoner.»

Klarere kan det vanskelig uttrykkes at Norge har sjølstendige ambisjoner om å flytte fram sine økonomiske og politiske posisjoner. Den enorme statlige og private formuen som er skapt gjennom produksjonen av olje og gass på norsk sokkel, har gitt et materielt grunnlag for å fortsette eventyret utaskjærs. I første omgang forsøker den vestlige alliansen å flytte fram det kapitalistiske budskap gjennom markedsliberalistiske organisasjoner som: Det internasjonale pengefondet, Verdensbanken og WTO.

Norge har ikke ressurser økonomisk og militært til å spille noen sjølstendig rolle i dette. Derfor er den norske eliten helt avhengig av å knytte seg til andre og sterkere krefter for å kunne få en bit av kaka. Foreløpig er det et stort «tomrom» å fylle for de vestlige og asiatiske kapitalistiske økonomiene i den tidligere Østblokken og de sørlige tidligere sovjetiske republikkene. Det er vesent-lige fellesinteresser for alle de kapitalistiske land i å etablere kontrollerbare markedskapitalistiske forhold. Samtidig er det en sterk rivalisering på gang mellom de samme landene knyttet til hvert sitt kapitalistiske senter rundt henholdsvis USA, EU og Japan hvor en hele tiden forsøker å komme de andre i forkjøpet med å etablere et økonomisk og politisk hegemoni.

De vestlige allianser har et behov for å kunne sende sammensatte ekspedisjonskorps ut i verden for å sikre sine interesse. Dette har medført et krav om å kombinere ulike lands militære styrker til ulike typer oppdrag. Parallelt med dette har EU et behov for å kunne spille en sjølstendig militær rolle. Dette har igjenmedført en sterkere europeisk forsvarsidentitet med rett til å kombinere NATO-avdelinger under EUs kommando.

Plug and play

Siden stadig større del av norske stridsavdelinger må ha en «plug and play» kompatibilitet – for å låne fra dataspråket – betyr det at vi under 90-tallet har fått utviklet et forsvar etter lego-prinsippet. Byggeklosser som kan kombineres med andre enheter for å produsere en tilpasset militær styrke for å løse en bestemt type oppgave. Samtidig er en økende grad av tjenesteinnholdet av politimessig karakter. Bemanning av sjekkpunkter, kontroll og visitasjon samt patruljering i byer og etter vei.

Denne omformingen av de norske avdelingene har til gjengjeld svekka deres evne til samvirke med andre norske våpen og avdelinger. Behovet for å bygge opp et militærapparat egna som ekspedisjonskorps har gjort det mer uegna til å forsvare Norge. Et godt samvirke mellom våpengrener og mellom avdelinger krever trening. Tilpassing av norske styrker til internasjonale operasjoner og den økende graden av dette, har gått på bekostning av denne treninga.

En nedleggelse av de territoriale forsvarsinstallasjoner, kombinert med en oppstykking av de militære styrker til enkeltavdelinger som ikke er trent i nasjonalt samvirke, samt en manglende doktrine for forsvar av Norges territorium, fører til at løpet nok en er gang lagt for en gjentagelse av 9. april 1940!

Hvis dette er tilfellet, hva er så begrunnelsen for å trappe ned på det vernepliktsbaserte mobiliserbare invasjonsforsvaret og erstatte det med såkalte mer profesjonelle avdelinger innretta på samvirke med andre utenlandske styrker? Ett argument, men ikke det viktigste, er det som er nevnt over at forsvarsledelsen mener at norske vernepliktige mobiliseringssoldater ikke vil evne å løse oppgavene i framtidas krigsscenario. Det andre er at trusselen om en mulig invasjon er sterkt redusert i overskuelig tid – minst ti år. Dette er med all sannsynlighet rett – heldigvis.

Det tredje argumentet er økonomi. Landet har ikke råd til å opprettholde et vernepliktsbasert invasjonsforsvar modernisert med henblikk på framtidas utfordringer samtidig som en bygger opp styrker for å tjenestegjøre i utlandet.

Det fjerde og vesentligste fra den politiske og militære ledelsen er tesen om at «gnist kan tenne en præriebrann» for å si det med mine ord.

Begrunnelsen i de siste langtidsmeldinger for forsvaret samt i det sikkerhetspolitiske kapittelet i de årlige forsvarsbudsjettene for å bygge opp et ekspedisjonskorps er ett vesentlig punkt som sammenfattet med mine ord lyder: «En regional konflikt ute i verden som ikke blir stoppet, kan utvikle seg dithen at den kan vokse seg større og seinere true oss direkte med krig. Det er bedre å reise ut for å ta ting i starten enn å vente til det kommer inn over våre egne grenser.»

Derfor er det faktisk en nasjonal begrunnelse fra Bjørn Tore Godal sin side når han avviser Einar Skorgens uttalelse om at det nasjonale forsvaret nå er borte. Hans argumentasjon er at ved å reise ut i verden og ta krigen der, forsvarer han landets grenser.

Dette er en analyse som stiller verden fullstendig på hodet, men som er et perfekt utgangspunkt for å begrunne riktigheten av å dra ut i verden for å påtvinge andre folk og nasjoner våre systemer, mens vi plyndrer deres verdier.

De områdene som nå er åpne for kapitalistisk ekspansjon, har et utall av politiske, nasjonale og etniske motsetninger. De ulike kapitalistiske land spiller på alle disse motsetningene for å flytte fram sine egne posisjoner med påfølgende turbulens og uro i de områdene de opererer.

I en situasjon hvor vestlig ekspansjon blir møtt med politiske eller militære mottiltak, vil nettopp den begrunnelsen Norges nye forsvarsdoktrine nå hviler på, lett gjøre forsvarer til angriper og omvendt og derigjennom forsøke å forlede det norske folk til å støtte opp om imperialistiske eventyr.

Forsvarets sterke stilling i Norge er tufta på at flertallet av folket mener at landet er verdt å forsvare. Vernepliktsordninga har gjort at denne oppgava ble stilt for flertallet av norske menn – og etter hvert en del kvinner – og er en vesentlig identifikasjonsfaktor mellom folk og forsvar. NATO-medlemskapet har sin oppslutning i det norske folk fordi det bygger på oppfatninga om at det styrker forsvaret av landet, og fordi den ekspansjonistiske sida blir kamuflert av makthaverne.

Framveksten av Norge som nasjon er historia om kampen mot fremmedveldet. Gjennom vår egen historie mot fremmedveldet samt to folkeavstemminger med flertall mot å avgi nasjonal suverenitet, ligger det også en gjensidig respekt for at også andre land og nasjoner har rett til å velge sjølstendighet.

Hjem i kister

Den som skal skaffe oppslutning i det norske folk om imperialistiske eventyr ute, har derfor ingen lett oppgave. Han blir nødt til å fortegne hva som skjer, for å klare å få noe gjennomslag for et aksept av at norske gutter og jenter kommer hjem i kister etter å ha blitt sendt ut i verden på krigseventyr.

Dette er også en underliggende del av begrunnelsen for en reduksjon av vernepliktshæren og større satsing på kontraktsforplikta soldater og vervede. Vernepliktshæren er ikke motivert for utenlandseventyr. I tillegg blir hele identifikasjonsfaktoren for folk og forsvar gjennom vernepliktsordninga såpass redusert at det må innføres andre former for belønningssystemer for menige og offiserer. Lønn, heder, medaljer, parader osv. og andre borgerlig/militaristiske symboler som skal gi en status i samfunnet, vil bli viktigere. Karriere-muligheter både innenfor og utenfor Forsvaret vil bli motivene heller enn en felles ideologisk plattform for forsvaret av landet.

NATO-toppmøtet i januar 1994 oppfattes av mange som et veiskille når det gjelder EUs behov for å markere egen identitet på det militære området. Da fikk VEU – på den tida EUs organ for sikkerhets- og forsvarspolitikk – anledning til å bruke deler av NATOs militære apparat, infrastruktur og kommandoapparat uten at USA nødvendigvis var med. Konseptet ble kalt Combined Joint Task Forces (CJTF). Det vil si: kombinerte fellesstyrker. Sammen med NATOs reaksjonsstyrker Immediate Reaction Forces (IRF) var de det første eksemplet på det jeg har kalt «plug and play»-styrker.

Avgjørelsen kom etter sterk rivning innad i NATO, men med USAs samtykke. Det var et uttrykk for EUs behov for å skape et mer sjølstendig militærpolitisk uttrykk for seg sjøl. Siden midten av 90-tallet har det gått en debatt om ESDI (Europeisk sikkerhets- og forsvarspolitisk identitet), og hvorvidt den skal knyttes til VEU, NATO eller til EU.

Ambisjonene i EU har hele tida vært større enn de materielle ressursene de har vært villig til å sette av. Men utviklinga fortsetter. VEU er nå integrert i EU. På EU-toppmøtet i Helsingfors i fjor vedtok EU-lederne å etablere egne militære strukturer ved siden av NATO. Hovedmålsetting var at de innen år 2003 – på 60 dagers varsel – skulle greie å stable på beina en styrke på 60 tusen soldater. Planen er seinere justert opp til en styrke på 80 tusen soldater.

Det er nå tydelig at EUs ledere ønsker å utvikle en europeisk militær identitet på sida av NATO og ikke underlagt USA. Dette ble videre for-sterket gjennom de nylig gjennomførte vedtak som ble fatta mandag den 13. november fra EUs side om en forsterkning av European Security and Defence Program (ESDP), programmet for å få på plass den militære delen av unionen.

Dette skaper noen rivninger innad i EU mellom britene som bremser den delen av EUs militære utvikling som kolliderer med USAs ønsker, og Tyskland/Frankrike som er pådriverne for en stadig sterkere sjølstendiggjøring for EU i forhold til USA.

Parallelt med dette vedtok NATO-toppmøtet i Washington i fjor Defence Capabilities Initiative (DCI ) for å tilpasse den militære evnen til det nye «out of area»-konseptet, såkalte «ikke paragraf 5 operasjoner». Dette er både et svar fra USA for å være ledende, men samtidig et middel for å kvalitetssikre de ulike styrkekomponentene så de faktisk kan plukkes, settes sammen og fungere i gitte situasjoner. Dette er et kvalitetssikringsopplegg som skal standard-isere alle operative elementer i en avdeling som treningsnivå, våpentyper, kommunikasjon og etteretningssystemer, taktisk doktrine og stridsfilosofi – for å ta det vesentligste.

Dette programmet tjener ikke bare USAs egne interesser, men bidrar også til å tilpasse avdelinger fra ulike EU-land, som samtidig er medlemmer av NATO, til framtidige fellesoperasjoner innafor en rein EU-hær. Det europeiske militære samarbeidet under ledelse av USA i NATO og det europeiske militære samarbeidet under ledelse av EU i og utafor NATO, spriker mer og mer. Sannsynligheten for at dette vil sprekke de nærmeste tjue åra, er overveldende stor.

Norge verst

Norge er det landet som så langt har innmeldt størst andel av sine militære styrker til internasjonale oppdrag for NATO. Den 21. november meldte Norge ved forsvarsminister Godal inn 3.500 soldater også til EUs militære styrker. Norge er i ferd med å radikalt redusere de elementer av Forsvaret som er egnet til å forsvare landets territorium. Ressursene brukes til å trene og utruste de internasjonale styrkene.

I en situasjon med sterk økonomisk og politisk rivalisering i verden mellom tre sentra vil dette skape stor uro med mulighet for militære konfrontasjoner. Når den ledende økonomiske, politiske og militære eliten i Norge så radikalt er villig til å underlegge seg to av disse rivaliserende sentra, og i tillegg ikke er villig til å se hvilke sterke rivninger som foregår mellom dem, har man blottstilt seg fullstendig hvis det kommer til en militær konfrontasjon mellom EU og USA.

Samtidig vil den raseringa av norsk forsvarsevne som nå finner sted, bli et sjølstendig argument fra de samme kreftene som har stått for nedlegginga. De vil hevde at vi i en ikke alt for fjern framtid må slutte oss til EU og den da sannsynlige EU-hæren. Den eliten som i dag blottstiller landet ved å omdanne Forsvaret til et ekspedisjonskorps, vil sannsynligvis være de første til å bruke den samme blottstillelsen som argument for en total integrering i EU. Her bør en også merke seg at det er EUs mål for det militære samarbeidet, at de ulike avdelinger ikke skal være under nasjonal kommando, men at det hele skal kunne integreres i en EU-hær.

USAs program for DCI vil gjennom programmet for standardisering av avdelingene som beskrevet foran, faktisk gjøre det lettere for EU å bygge en felles hær på grunnlag av standardiserte «plug and play»-enheter.

EU

Det vil være å gå for langt å si at den omstilling som nå finner sted for det norske Forsvaret, er et «EU-forberedende tiltak». Det som er korrekt å si, er at Forsvaret er vel forberedt og tilpasset en framtidig EU-tilknytning.

Hvis ja-kreftene lykkes med den omstillinga som nå finner sted, vil de samme ja-kreftene ha skaffet seg et styrka utgangspunkt for å bruke ja-argumenter på det sikkerhetspolitiske området.

Derfor må nei-sida ta et ansvar for forsvarspolitikken i Norge som vi tar et ansvar for alle andre spørsmål, som dreier seg om landets sjølstendighet. Dette kan heller ikke overlates til ja-sida.

Ukategorisert

Kva om alle var normale?

Av

AKP

av Ingrid Baltzersen

Eksperiment 1:

Forsøk i ein ny samanheng å leggja merke til kor lang tid det tar før du veit at ein person er heterofil. Måten du utfører dette eksperimentet på er å høyra etter og notera deg kvar gong nokon forteller at dei såg ein fin film med kjærasten, smakte ein ny vin med mannen, var i eit brullaup med kona osv. Kor lang tid tar det før du har fått sterke indisier på at dei fleste i gruppa er heterofile? Ikkje særleg lang tid …

Eksperiment 2:

Forsøk når du pratar i ein ny samanheng å bytta kjønn på din eventuelle heterofile kjærast/samboar/ektefelle. Studer reaksjonane nøye. Dei vil antageleg kunne delast i tre deler: 1: Dei som tar det heilt normalt. 2: Dei som føler seg beæra fordi ein har fortalt noko så personleg (at ein har dame!) 3: Dei som reagerer med at ein er ekkel, eller at ein fortel alt for personlege og intime ting (at ein såg ein fin film med kjærasten!).

Heterofil sosialisering

Frå me er små regner folk med at ein er heterofil. Små jenter vert pynta i små kjolar og små kåper, og små gutar vert pynta i små dressar med små hattar. Og så vert dei sett saman og fotografert, og alle seier: «så søtt lite par». På barneskulen vert ungane erta for kjærastepar viss dei har vener av motsett kjønn, og på seinare er spørsmålet til ei jente: «Har du type? Kva for ein gut er du forelska i?» Ein vert heile tida pressa inn i eit heterofilt ideal, og dei som ikkje passar inn i idealet vert lett usynlege. For det er enklare å unngå spørsmåla, eller å lyga, enn å svara «Eg er forelska i Grete».

Heterofil til det motsette er bevist

Og vidare i livet hender ofte akkurat det same. For det gjeld ein regel: «Alle er heterofile inntil det motsette er bevist.» Heterofile kan fortelja om helga med mannen, den fine typen dei såg på byen osv. Det å sleppa ein slik tilfeldig bemerkning kan for homofile og lesbiske vera vanskeleg, fordi ein då gjer ein aktiv handling. Ein seier ikkje berre tilfeldigvis kva ein gjorde i helga, ein fortel og noko om seksualiteten sin. Og ein veit ikkje alltid kva reaksjonen er. Ei heterofil dame får ikkje eit forbausa spørsmål: «Har du mann?», mens ei lesbisk jente kan venta å få alle reaksjonar. Dette gjer det enkelt å usynleggjera seg sjølv. For sjølv om ein som regel får ein eller annan positiv reaksjon, så kan ein risikera at helvete er laus, berre fordi ein opplyste at filmen ein gjekk på med kjærasten var fin.

Patriarkatet

Grunnen til at reaksjonane kan vera negative, ligg i eldgamle samfunnsstrukturar. Samfunnet vårt fram til no har vore støtta opp av det eldgamle patriarkalske systemet. Systemet er ein måte å organisera ein institusjon der mange av samfunnsoppgåvene vert tekne vare på. Den institusjonen er familien. Det å oppdra ungar, det å sørga for at arbeidsmannen, og etterkvart kona, har ein stad å koma heim til, ein stad der mat vert laga, og ein kan slappa av, vert organisert gjennom familien. Dette systemet er og bygd opp rundt kvinneundertrykking. Ein har ett kjønn, kvinner, som gjer flesteparten av dei ekstra oppgåvene. Kvinner gjer framleis mest husarbeid og tener berre litt over halvparten av menn (fordi dei jobbar mykje deltid, har lågtlønnsyrker osv). Kvinner vert utsette for vald i heimen, for det meste av menn.

Fram til no har det å laga ein homofil familie ikkje vore så sentralt. Og då er dei homofile og lesbiske ei gruppe som fell utanfor den vanlege måten å organisera seg på, utanfor det vanlege samfunnet. Samtidig er ein av grunnane til at det ikkje har vore aktuelt å laga ein homofil familie før no, det at samfunnet rundt ikkje ville ha godteke det.

Homofile før

NOVA-rapporten fortel om akkurat det når dei oppsummerer tidlegare forskning om homofile. Dei referer til forskning som har vist at homofile, spesielt menn, har levd på utsida av samfunnet, eller hatt eit dobbeltliv. Dei har ofte hatt heterofile familiar, og i tillegg oppsøkt eit homofilt miljø. Det å «komma ut» til familie og vener har ikkje vore noko sentralt, heller det å komma inn i miljøet og finna likesinna. Først på 60- og 70-talet vart det å komma ut sentralt. Korleis lesbiske kvinner har løyst dette problemet er meir uklart. Antageleg har dei ikkje hatt så stor sjanse til å treffa andre lesbiske på byen, og har nok anten levd gifte eller som ugifte frøkener, og eventuelt levd ut legninga si i nære venskap.

Det å starta ein homofil eller lesbisk familie var altså ikkje eit alternativ, og det at ein ikkje levde i nesten normale familiar, var ein av grunnane til at ein vart stigmatisert. Kapitalismen tener på kvinneundertrykkinga og patriarkatet, og ser ingen grunn til at nokon skal kunna visa alternative livsformer som kan truga dette systemet. Det å krevja å få vera lukkeleg og ikkje i ein tradisjonell framilie truger systemet. Det å krevja å vera homofil, lesbisk, eller for den saks skyld einsleg gjer at fleir kan hende kunne tenkja seg å leva alternativt frå normen.

I tillegg til å tena på å stigmatisera homofile og lesbiske fordi dei har falt utanfor familiesystemet, tener kapitalismen generelt på å stigmatisera homofile og lesbiske. Det å stigmatisera ei gruppe gjer at andre grupper tek ut aggresjonen på den gruppa, og ikkje på kapitalismen. Men no når det å vera homofil og lesbisk nesten vert normalt, treng den gruppa nødvendigvis å vera dei homofile? Kva hender viss homofile, lesbiske og bifile vert normale?

Kva er normalt?

Kva liv som er den såkalla normalen no, er vanskeleg å sei. Men sjølv om det å ha sex med personar av same kjønn ofte vert framstilt som «mote», ser eg ein annan tendens i samfunnet mot det å laga ein god gammaldags familie. Det å forlova seg med fin ring til jenta, å planleggja gigantbryllaup i i alle fall eit år, og det at mora til ungane er heime nokon år (fordi barnehagar skal vera usunt), har blitt eit ideal.

Dette idealet er vanskeleg å leva opp til for heterofile. No skal ein først ha ei utsvevande ungdomstid, og så skal ein laga ein trygg gammaldags familie, i ei tid der folk vert skilde like ofte som tidlegare. Ofte er det økonomiske hensyn som gjer at folk tar valget om å bli 50-tals familie. Det å ha ei heimeverande mor er ofte billigare enn at mora går i jobb fordi barnehage er vanskeleg å få tak i, mora tener ofte mykje mindre enn faren, og kontantstøtta er omtrent like mykje som differansen mellom mors lønn og barnehageprisen.

Syn på homofili

Spørreundersøkingar kan sei ein del om korleis grupper vert oppfatta. NOVA-rapporten fortel om ei positiv utvikling i korleis ser på homofile. Dei har sammenligna spørreundersøkingar frå 1967, 1983, 1988 og 1992 og fann følgande framgang på spørsmål:

  • 81 % ville akseptert ein homofil kollega i 1988, mot 65% i 1967
  • 74 % ville ikkje sagt opp ein homofil leigebuar i 1988 mot ca 44 % i 1967
  • 80 % ville ikkje bryta kontakten med ein homofil bekjent i 1988 mot 42 % i 1967

Dessutan meinte 25 % i 1988 at «homofile må gjøre alt de kan for å bekjempe sine spesielle tilbøyeligheter» mot 72 % av mennene og 81 % av kvinnene i 1967.

Desse tala viser framgang, men seinast i 1988 meinte 25 % av befolkninga at me som ikkje er heterofile ikkje burte tenkja og føla slik me gjør.

Me har sett den siste tida at samfunnstoppar har stått fram indirekte eller direkte. Anne Holt inngjekk partnerskap, Per Kristian Foss fortalte at han var homofil. Det å vera høgt oppe i Høgre og samtidig homofil er ikkje eit stort problem lenger, slik det var då Wenche Lowzow stod fram. Desse folka er jo eksempel på folk som endeleg meinte at det å stå fram ikkje kunne skada dei meir enn dei tålte.

Homofile lesbiske og bifile vil antageleg bli sett på som normale, viss ein tilpassar seg 50-talets familieideal. Og det er eit ideal som er idealet til mange homofile lesbiske og bifile og. Dei vil finna ein person som dei kan leva trygt saman med resten av livet, og som dei kan starta ein liten familie med.

Spørsmålet er om dei fleste homofile og lesbiske passar inn i dette idealet, og eit stort spørsmål er og kva som då hender med den mangfaldige homokulturen som finst i dag.

Seksuell fristad

Homorørsla har skapa eit samfunn på sida av det andre samfunnet, der forskjeller frå den såkalla normale seksualiteten lettare vert godteke. Me har folk som ikkje føler seg vel i den kjønnsrolla dei har, og tek ut andre sider av seg, slik som butch lesber og femi homser. Folk som ikkje føler seg som det biologiske kjønnet sitt i det heile tatt, dei transseksuelle, høyrer og ofte til miljøet. I homoparadar viser ein stolt fram lærhomser, sterke topplause lesber, menn i miniskjørt og høghela sko, og kvinner og menn som går hand i hand og ser heilt vanlege ut.

Nye samlivsformer

Det homofile miljøet har på mange måtar vore ein seksuell fristad, og her har det blitt utvikla nye samlivsformer. Når ein først har havna utanfor det tradisjonelle familiemønsteret, er det enklare å utforska vidare vegane livet har. Og folk lever på heilt ulik måte. Nokon har eit fritt seksualliv, og lever åleine men med gode vener, fordi dei ikkje føler for å stifta ein familie, noko heterofile ofte føler eit sterkt press om. Nokon har forhold til fleir personar på ein gong. Og mange lever i vanlege parforhold. Kjønnsrollene vert og lettare utforska, ein har ikkje ferdig laga roller slik som dei heterofile. Sjølv om heterofile har større variasjon i kjønnsrollene sine no enn for 30 år sidan, så havner ein likevel ofte i dei gamle fellene. Når ein er to av same kjønn kan ikkje begge ha problem med å takla kjensler, slik som den tradisjonelle kjønnsrolla for menn er, og begge kan heller ikkje berre tenkja på den andre slik som den tradisjonelle kjønsrolla for kvinner er. Arbeidsdelinga i heimen er heller ikkje så sjølsagt, jenter har ofte lært det arbeidet som mora gjorde, og gutter det arbeidet faren gjorde. Og det er litt vanskeleg når begge kan mekka bil og ingen kan laga mat og omvendt. Eg trur at det fører til at homofile, lesbiske og bifile må tenkja gjennom og utprøva fleir ting som heterofile tar for gitt.

Sjølv når homofile lagar ein familie, er det ofte dei ikkje lagar ein tradisjonell familie. To jenter og to gutar kan ikkje laga barn av seg sjølv, og difor hender det at ungar i homofile familiar har fire foreldre som samarbeider om å ta seg av dei.

Levande utopi

Homomiljøet har og blitt ein utviklar for ny teori rundt kjønn og legning. Egalias døtre av Gerd Brantenberg er eit eksempel på det. I romanen vert kjønnsroller sett på hovudet, og kvinnehistoria vist gjennom eit alternativt samfunn der kvinnene er direktørar og menn husfedrer. Romanen fortel om korleis historia kanskje kunne ha gått, viss andre ting hadde hendt ein gong i urtida. Andre har òg laga slike utopier som seier mykje om samfunnet vårt. Ei amerikansk forfattar som heiter Marge Piercy har laga ein slik i boka Kvinne ved tidens rand. Ho har laga ein positiv framtidsutopi, der kjønn, familie og legning ikkje eksisterer på same måte som her. Alle menneske får ta ut dei sidene dei har, og difor er det ikkje stor forskjell på kjønn. Og når kjønn ikkje finst, men menneska er ulike og spanande, foresker ein seg i personar og ikkje kjønn. Familien er og organisert litt på same måte som dei homofile familiane eg nemde; ei lita gruppe av menneske oppdrar ungar saman.

Desse spanande tankane vart skapa av kvinner som er feministiske og lesbiske/ inspirert av det homofile miljøet. Dei set saman radikale tankar, med dei ideane kring kjønn og famile som har blitt prøvd ut i det homofile miljøet. Utan at forfattarane hadde forsøkt å sprenga grensene kjønn og heteroseksualitet lagar hadde ikkje desse spanande bøkene blitt til.

Retten til å vera «normal»

Sjølvsagt skal homofile ha rett til å gifta seg, få ungar og alt det andre heterofile får. Men viss ein berre krev slike ting, vert det lett å glømma alle dei som ikkje kan eller vil passa inn i den nye hetero-liknande normen. Sjølv om legninga vår har blitt undertrykt i mange hundre år, tyder ikkje det at me må svelga alt det dei heterofile har rått.

Det å pressa seg inn i 50-talets familieideal med kjernefamilie og tradisjonelle kjønnsroller er ikkje sunt, verken for heterofile eller homofile. Men biletet av familien er jo ikkje så svart kvitt. Etter det store heterofile brullaupet ender som regel kjerenfamilien i dag i eit par skilsmisser. Ynsker me å ta del i den delen av kjernefamilien og?

Kan homofile, lesbiske og bifile bli normale i dette samfunnet? Og viss me kan det, kva er dei positive og negative konsekvensene for oss som enkeltpersonar og gruppe?

Ukategorisert

Fra bytteverdisamfunn til bruksverdisamfunn

Av

AKP

av Pål Steigan

Slik jeg opplever sosialisme-debatten sånn delvis fra utsida, har den noe uvirkelig og tilbakeskuende over seg. Dels arter den seg som en omkamp om første halvdel av det tjuende århundre og dels som en opphopning av ønsker om det gode samfunn. Det virker som om mange er mer opptatt av å diskutere et sosialistisk drømmesamfunn, som aldri kommer til å oppstå, enn av å skape en virkelig sosialisme som kan fungere på dagens og morgendagens vilkår. Et annet problem i denne debatten er at det nesten ikke forekommer klare definisjoner på hva som i det minste må til for å kunne karakterisere et samfunn som sosialistisk. Dette har vært en svakhet fra 1970-tallet, men det er ikke noe forsvar for å opprettholde denne svakheten i dag.

Monty Python

I sommer, mens høyrepopulismen begynte å rase som verst, pågikk det en sosialismedebatt i Klassekampen som kunne vært tatt rett ut av Monty Python-klassikeren Life of Brian. Dette er dessverre ikke atypisk. Enkelte skriver om sosialismen, for det er stort sett skriving det dreier seg om, som om produktivkreftene i samfunnet sto på 1905-nivå. Arbeiderråd på fabrikkene! Og vi ser for oss 10.000 mennesker i kjeledress som strømmer ut fra Putilov-verkene. Hvor relevant er arbeiderrådet på den helautomatiske fabrikken? Det jobber flere folk på Aker Brygge i dag enn den gangen det lå et skipsverft der. Men hvor kommer arbeiderrådet inn? Dessuten ligger jo ikke makta på den enkelte fabrikk lenger, den ligger i finansinstitusjonene og de sentrale maktorganene på nasjonalt, og ikke minst internasjonalt plan.

Frustrert av dette, gikk jeg til et par aktuelle sosialismeprogrammer. Jeg leste Rød Ungdoms nye program og Rød Valgallianses program, og til min store overraskelse var ingen av dem i nærheten av å kunne definere sosialismen. Man får høre en masse om hva sosialismen ikke skal bli, og det er mye om politiske tiltak som skal hindre byråkratisering, maktmisbruk osv.

Vel og bra alt sammen, men det er ikke mulig å finne en klar og grei definisjon på hva som skiller sosialismen fra kapitalismen. Det er fullt mulig å definere kapitalismen uten å gå i detalj om de ulike styringsformene og politiske framtredelsesformene som finnes i ulike kapitalistiske land til ulike tider. Det burde i prinsippet være like lett å definere sosialismen. Men nei, etter å ha brukt titusenvis av arbeidstimer på programdiskusjoner later det til at venstresida fortsatt ikke klarer å gi en klar, enkel og forståelig definisjon av sosialismen. Samtidig mangler det ikke på forventninger om hva sosialismen skal innfri av forhåpninger og ønsker.

Det er en rekke problemer med dette. Det viktigste er kanskje at når målene er så uklare, så lar de seg vanskelig omforme til praktisk politikk. Når man ikke er i stand til å slå fast enkelt og greit hvilke forandringer som skal til for å avskaffe kapitalismen og opprette et sosialistisk samfunn, er det umulig å legge opp en politikk for dagen i dag som peker framover mot avskaffelsen av kapitalismen. Denne uklarheten i sjølve fundamentet kompenseres med desto mer omfattende lister over hvilke politiske endringer man ønsker å oppnå. Dette utgjør et annet, og potensielt meget farlig problem, nemlig troen på politikkens allmakt.

Forgjengerne

Den som har satt seg litt inn i sosialismens historie og har vært borti paroler som «kommunisme på sju år» og «avskaffe klassene med ett slag» og liknende, kjenner også litt til hvilke tragiske følger slik idealistisk ønsketenkning fikk. Jeg vil hevde at det er gjort større overgrep på menneskeretter og demokrati på grunnlag av idealistiske og urealistiske mål enn på grunnlag av ondskap og vond vilje. Derfor blir jeg ikke beroliget av mennesker som fordømmer sine forgjengeres misgjerninger og forsikrer om at med dem ved makta skal det gå så mye bedre, fordi de har vilje til å gjøre enda større politiske forandringer, samtidig som de er fullstendig utydelige på hva som er det politisk-økonomiske fundamentet for disse ønskedrømmene.

Ikke sånn å forstå at jeg har noe imot drømmer. Drømmen om det gode samfunn er så gammel som mennesket. Drømmen om det klasseløse samfunn er så gammel som klassene. De undertrykte drømte om å gjeninnføre en paradisisk urtilstand der løven gresset sammen med lammene og landet fløt av melk og honning. I den tyske bondekrigen sang fattigbøndene: Da Adam høstet kornet og Eva spant garnet, hvor var adelsmannen da? Dette er en vakker og fornuftig drøm, men den forblir en drøm så lenge de materielle forutsetningene for en radikal forandring ikke er til stede.

Så lenge vi snakker om drømmer og ikke om praktiske endringer av et virkelig samfunn, er det opp til enhver å lese sine innerste ønsker inn i programmet. Summen av alt dette blir en utopi i ordets egentlige og opprinnelige mening: ingen steder, landet som ikke er, og som heller ikke blir.

Sosialismen er …

Sosialismen er ikke noe av dette. Beklager folkens. Sosialismen er ikke noe annet enn en sosialisering av (den store) privateiendommen til kapital og avskaffelsen av profitten som styringskriterium i samfunnet. Sosialismen er ikke avskaffelsen av klassene, kvinneundertrykkinga, homofobien, bokmålet eller dårlig sommervær. Sosialismen betyr bare å fjerne kapitalens makt over produksjonsmidlene og stille dem under samfunnets kommando. Sosialismen er derfor ikke noen stabil samfunnsformasjon, den er i ordets rette betydning et overgangssamfunn. Jeg har kalt sosialismen for kapitalisme uten kapitalister for å demonstrere at sosialismen inneholder svært mange av de motsetningene som er arvet etter kapitalismen.

Sosialismen er dessuten et produkt av industrikapitalismen. Den svarer på masseproduksjonens utfordringer, men har lite å tilby nettverksøkonomien eller en-til-en-produksjonen.

Det er vanlig å framstille kapitalismen som en pyramide. På toppen sitter de få og mektige. På bunnen de mange og avmektige.

Hva skjer så med sosialismen? En populær framstilling har svart med å stille pyramiden på hodet. Knallgod agitasjon – uklart tenkt. Skal vi gå fra et samfunn der de få styrer og de mange produserer til et samfunn der de mange styrer og de få produserer? Dette er, hvis dere unnskylder fransken min, bullshit!

Heller ikke et sosialistisk samfunn vil unngå at det er de få som styrer og de mange som produserer. Den viktigste forskjellen er at de som styrer ikke gjør det på grunnlag av arv og kapital, men på grunnlag av et mandat fra flertallet. Så fortsatt får vi en pyramide. Den kapitalistiske eieren erstattes av den valgte lederen. Ledelsesfunksjonen avskaffes ikke. På grunn av produksjonens karakter vil den bestå. Her snakker jeg om det tradisjonelle industrisamfunnet.

Det man bør ta sikte på er sjølsagt en større folkelig kontroll med toppen av pyramiden. Man kan med andre ord gjøre den litt lavere og breiere. Men den forblir en pyramide. Framtidige samfunnsmodeller oppstår ikke på tegnebrettet. De gror ut av sine forgjengere, oppstår på grunnlag av motsetningene i tidligere samfunnsformer.

Monopolkapitalismen skaper forutsetningene for en planlagt, vitenskapelig styrt produksjon. Planøkonomien er der allerede i dag, men den opptrer først og fremst innad i de store selskapene. Når de går ut på markedet oppstår anarkiet og ødeleggelsen av produktivkrefter. Dette er gammelt nytt. Det som ikke er gammelt nytt er hvordan dagens kapitalisme produserer forutsetninger for en langt mer spennende utvikling.

Copyright

La oss bruke diskusjonen om copyright og intellektuell eiendomsrett som eksempel. Problemet for de store rettighetseierne, som ikke er kunstnere, musikere eller forfattere, men store mediekonsern, er at den digitale kopien er en perfekt klon av den digitale originalen, OG at kopien nesten ikke koster noe å framstille. Det har oppstått en måte å produsere på der nesten all investering legges inn forut for den fysiske produksjonen. Når masteren er laget, er framstilling av eksemplarene helt trivielt, nesten uten kostnader. Det betyr at det blir nesten umulig å bruke tradisjonell kalkyle eller tradisjonelle kapitalistiske modeller på produksjonen.

Hvordan definere bytteverdien på et produkt som det isolert sett er nesten gratis å framstille? Etter arbeidsverditeorien er verdien (bytteverdien) på en vare lik den mengden (gjennomsnittlig samfunnsmessig) arbeid som skal til for å framstille den.

«Det er altså bare den samfunnsmessig nødvendige arbeidsmengden eller den samfunnsmessig nødvendige arbeidstiden som skal til for å produsere en bruksverdi som bestemmer dens verdi.» Karl Marx, Kapitalen, bok 1, første kapittel.

Å framstille en kopi av ei CD-plate krever nesten ikke noe arbeid, og koster derfor bare noen få kroner. Å lage en million kopier av en mp3-fil koster krever praktisk talt ikke noe arbeid. Hva blir så bytteverdien? Bytteverdien til den digitale kopien faller mot null.

Gratis distribusjon av goder til samfunnsmedlemmene var tidligere en kommunistisk utopi. Med internett og den digitale produksjonen er det blitt en dagsaktuell sak. Den helautomatiske produksjonen er ikke science-fiction, og jo mer den gjør seg gjeldende, jo mer beveger vi oss fra en bytteverdiøkonomi til en bruksverdiøkonomi. Mediemonopolenes desperate (og nytteløse) kamp mot hackere og mot folk flest for å prise produktene sine vilkårlig med henvisning til deres intellektuelle rettigheter forutsetter en prisfastsetting som bæres oppe av forbud, razziaer og vanvittig høye bøter. Man forbereder seg på bruke av rå politistatmetoder for å hindre at verdiloven får sin naturlige konsekvens. All historisk erfaring tilsier at å forsøke å hindre produktivkreftenes utvikling på denne måten er og blir dødsdømt. En klasse som opptrer på denne måten er en klasse på slutten av sin karriere.

Det vi ser er fødselsveene til en produksjonsmåte der bruksverdien og ikke bytteverdien står i sentrum. De mange små jordmødrene og jordfedrene som hjelper fram denne fødselen er alle de millionene som legger produktene sine gratis ut på nettet for å dele med andre. Stormsvalene som varsler væromslaget er Linux-folkene som gjennom å dele resultatet av arbeidet sitt med andre har klart å lage noe som til og med truer posisjonen til et av verdens rikeste selskaper, nemlig Microsoft.

Internettøkonomi

Industrikapitalismen skapte de materielle forutsetningene for arbeiderrådet, den sosialistiske plankommisjonen, den sentralstyrte femårsplanen osv. Dette er sosialismens muligheter anno ca. 1950.

Internettøkonomien skaper forutsetningene for bytteverdisamfunnets død og bruksverdisamfunnets fødsel. Det skaper vilkår for globalt samarbeid mellom mennesker på tvers av nasjonale grenser. Det skaper vilkår for å dele ressurser slik at det blir mer til alle. Det skaper vilkår for å rive maktpyramidene og deres monopoliserte makt og erstatte dem med distribuert nettverksmakt der deltakerne i nettverket blir sterkere ikke ved å monopolisere kunnskap, men ved å dele med flest mulig.

Det sies om visse typer generaler at de planlegger med sikte på å vinne fortidas kriger. Skal venstresida få noen politisk betydning, må den slutte å likne på slike generaler og i stedet gripe fatt i de enorme mulighetene som skapes her og nå og som bærer bud om langt mer radikale og langt mer grensesprengende endringer av samfunnet enn noen gang før i historien.

I november 1998 deltok jeg på et seminar arrangert av EU i Wien. Seminaret var en del av EUs IT-konferanse. Som hovedinnledere hadde man invitert Alvin Toffler, kjent for bl.a. boka Den tredje bølgen, og Ilja Prigogine, nobelprisvinner i fysikk, kjent for sine bidrag til kaosteorien og til forståelsen av termodynamikkens annen lov.

Toffler sa blant annet:

«Alltid tidligere i historien har store endringer i produktivkreftene ført til tilsvarende revolusjonære endringer av klasseforhold, økonomiske forhold, politikk og samfunn. Det er ingen grunn til at den største revolusjonen i produktivkreftene noensinne skal være noe unntak.»

Han gjorde en kunstpause, så ut over forsamlinga og fortsatte: «Are you ready for it?» Da den fremste representanten for EU-kommisjonen, M. Verrue, skulle oppsummere seminaret, kunne han ikke unngå å ta med innledernes viktigste konklusjon, nemlig at den formen for organisasjon som er minst egnet til å takle de nye produktivkreftene er den store, hierarkiske organisasjonen. En del av oss klappet energisk for denne innrømmelsen fra en av verdens største hierarkiske organisasjoner, mens andre så ned og formelig skrapte med føttene

Are you ready for IT?

Jeg er likevel glad han ikke spurte venstresida, for den er heller ikke «ready for it». Den lever fortsatt tidlig i det 20. århundre. I stedet burde den løfte hodet og snu det framover. De rystelsene Toffler snakket om, burde jo være som vårluft for venstresida. Her ligger løsninga på pyramidens problem. Grunnen til at sosialismen blir en pyramide den også, er jo at den produksjonsmåten den skal styre ikke på noen måter skiller seg fra måten det produseres på under kapitalismen. Masseproduksjonen krever sine store Putilov-verker, enten de nå er privateid eller statseid. Derimot er det ikke slik med den nye teknologien. I pyramiden får du større makt gjennom å monopolisere (og dermed ikke dele på) kunnskap. Stilt overfor de nye produktivkreftene blir en slik organisasjonsform antiproduktiv og destruktiv. I nettverksøkonomien får du større makt gjennom å dele.

I denne figuren er det ikke personen øverst til høyre som har mest nettverksmakt, det er personen nederst til venstre, for hun har direkte kontakt til de aller fleste i nettverket. I en kunnskapsøkonomi går det absolutt an å tenke på organisasjon på denne måten. Og kunnskapsinnholdet i produksjonen øker. Den proletaren som Marx beskrev, som bare er et tilbehør til maskinen, finnes knapt nok lenger i den rike delen av verden. Selv industriarbeidere har mer enn 12 års utdanning.

Fordelinga av de digitale godene

I de innledende fasene av sosialismen vil bytteverdiproduksjonen fortsatt være den dominerende formen. Lønnsarbeidssystemet og belønning til enhver etter arbeid vil prege økonomien. Det vil finnes et marked, både for varer og arbeidskraft, klasseskiller og skiller mellom ulike sjikt i de enkelte klassene, blant annet mellom lavlønte og høytlønte. Men på noen områder vil det være meget enkelt å oppheve markedet, nemlig i fordelinga av de digitale godene. Fordelen ved dette er at det deretter på disse områdene vil bli ekstremt vanskelig å gjenopprette kapitalistiske forhold. Dette vil også skape et materielt, i motsetning til et idealistisk, grunnlag for å erstatte pyramideorganisering med nettverksorganisering.

Og da begynner man å ane de organisatoriske trekkene i et nytt samfunn, ikke slik de er utpønsket på et studerkammer, men slik de har utviklet seg i praksis i tilknytning til de nye produktivkreftene.

Ukategorisert

Hvordan kvitte seg med kystfiskeflåten?

Av

AKP

av Per Solemdal og Svein Johansen

Forsøkene på å bygge opp den norsk-arktiske torskestammen, som gyter i Lofoten og vokser opp i Barentshavet, ble i stedet en jevn nedbygging. Beskatningsmønsteret må ta hovedskylden for denne utviklingen: det fiskes generelt for hardt til havs på de yngste aldersgruppene. Store årsklasser opptrer med jevne mellomrom, men disse desimeres i startfasen av havfiskeflåten. Kystflåten må ta til takke med restene og totalbestanden står på stedet hvil eller minker. Resultatet av denne prosessen blir rekordlave totalkvoter.

I denne situasjonen vil myndighetene sette inn en rekke nye tiltak for redusere kapasiteten i fiskeflåten, som særlig får følger for kystfiskeflåten. Den offisielle begrunnelsen er å få bedriftsøkonomisk lønnsomhet i næringa. I denne forbindelse er det også krefter på gang for frikoble fiskerinæringen fra bosettingsmålsettingen. Resultatet av disse tiltakene vil bli en styrt avvikling av kystfiskeflåten, på liknende måte som vårt marginale jordbruk er under avvikling for en fremtidig norsk Europatilkobling.

Det er altså snakk om en dobbeltstyrt avvikling. På den ene side et kontinuerlig press på ungfiskbestandene av den norsk-arktiske torsken fra de norske, sovjetiske og tredjelands havfiskeflåter. På den annen side myndighetenes lønnsomhetspress, som særlig rammer kystflåten, i en periode med rekordlave kvoter. Motto: kystfiskeflåten skal bort!

Eller for si det med Kupper’n: To indre og vekk me’n.

Ressurs og fiskemønster

Den norsk-arktiske torskestammen beskattes med forskjellige redskaper, med forskjellige fartøystørrelser og i forskjellige områder med forskjellige størrelsesgrupper av torsken. Derfor er det store interessemotsetninger i denne delen av fiskerinæringen, som er den viktigste i vår nordlige landsdel.

Den norske kystflåten fisker i kystnære farvann, der havfiskeflåten ikke har adgang. Kystfiskeflåten beskatter både skrei til og fra og på gytefeltene og den unge loddetorsken som fråtser i lodde på veg til gytefeltene på Finnmarkskysten. Disse fiskeriene foregår i første halvår. Resten av året fisker kystflåten torsk og andre arter, blant annet på kystbankene.

Havfiskeflåten i Barentshavet som består av norske, sovjetiske og tredjelands fartøyer, hovedsakelig trålere, fisker året rundt. Den samlete trålfangete torskefangsten er vesentlig større enn fangsten tatt med kystfiskeflåten. Sovjetunionen har ikke naturgrunnlag for kystfiske etter norsk-arktisk torsk, og tar hele fangsten til havs. Til forskjell fra torsken i den norske økonomiske sonen består torsken i sovjetisk sone i større grad av yngre fisk. Slik «porsjonsfisk» er sterkt etterspurt av den jevne russer.

Fornyelsen av den norsk-arktiske torskestammen er ikke jevn fra år til år. Store årsklasser dukker opp forholdsvis regelmessig, som et resultat av et komplisert samspill mellom miljøfaktorer og gytefisken. Det er mange faktorer som påvirker tallrikheten av en årsklasse: både klima i videste forstand og mengde og størrelse av gytefisken ser ut til våre viktige faktorer.

Beskatningen på de tidligste aldersgruppene er forbeholdt havfiskeflåten. Når en stor årsklasse oppstår har det gang på gang vist seg at fiskepresset øker drastisk på de tidlige aldersgruppene. Det skal mange småfisk for å få en god fangst: det er også dokumentert at trålflåten kaster på sjøen store mengder undermåls fisk, spesielt når en stor årsklasse befinner seg i startfasen. Når en stor årsklasse blir kjønnsmoden er den så redusert at det ikke blir mye igjen til kystflåten og ingen oppbygging av bestanden. Her kommer interessemotsetningen mellom havfiskeflåten og kystflåten tydelig frem. Havfiskeflåten er ikke interessert i bygge opp en bestand av eldre fisk som i stor grad vandrer bort fra trålernes fiskefelter i lange perioder av året. Kapitalinteressene ønsker heller ikke at torskebestanden skal bli for stor av en annen grunn: torsken spiser lodde og konkurrerer dermed med ringnotfisket, vårt mest kapitaliserte fiskeri.

I dagens situasjon er forvalternes hodepine først og fremst bestemme hvor liten gytebestanden kan tillates våre for det ikke lenger fødes store årsklasser, som er en forutsetning for den «moderne» måten å høste den norsk-arktiske torsken på. Ingen i dag vet hvor denne grensen går.

Resultatet av denne gjentatte «behandling» av store årsklasser har resultert i at forvalternes forsøk på bygge opp bestanden av norsk-arktisk torsk har vårt mislykket. Det er all grunn til spørre om det er mulig med det nåværende beskatningsmønster bygge opp torskebestanden, slik planene har vårt de siste 15-20 år.

Totalbestanden er nå på lavmål, ca. 1,2 mill. tonn, og totalkvoten for år 2000 er 390.000 tonn. I sine velmaktsdager var den årlige avkastningen fra den norsk-arktiske torskebestanden i lange perioder nærmere 1 million tonn, så det er enorme rikdommer det her er snakk om.

Lønnsomhet

Det kan høres fornuftig ut at fiskeflåten skal drives bedriftsøkonomisk lønnsomt. Det er jo våre naturressurser og vårt arbeid vi lever av og regnestykket bør jo totalt sett gå opp. Men det kan være mange bransjer som periodevis ikke klarer det, og trenger overføringer fra staten. Heldigvis har vi i Norge en stat som har hatt vett til nasjonalisere de viktigste naturressursene (for eksempel olje og vannkraft) og kan derfor hjelpe bransjer som av diverse grunner har problemer, for eksempel banker (som jappetiden har tomt), kraftkrevende industri (som får billigere strøm enn du og jeg) og rederinæringen (som nesten ikke betaler skatt, uvisst av hvilken grunn) osv.

Tradisjonelt har det vårt de statlige overføringene til våre primærnæringer som mediaoppmerksomheten har vårt mest rettet mot. Av en (eller flere) grunner rettes nå kravet om lønnsomhet spesielt mot disse modernæringene, mens subsidieringen av de andre bransjene ikke utsettes for det samme mediakjøret.

Spesielt underlig må det fortone seg for utøverne i fiskeryrket, og spesielt kystfiskerne, at dette lønnsomhetskravet kommer nå, da bestandsgrunnlaget for de viktigste fiskeslag ligger på et lavmål. Men resultatet av de innførte og varslete lønnsomhetstiltakene kan bli dyr for bedriften Norge på litt sikt. Det er ingen tilfeldighet at tiltakene ble utredet av en høyrestatsråd, fiskeriminister Munkejord, i Syse-regjeringen. At de nå skal settes ut i livet av en Arbeiderpartiregjering med fiskeristatsråd fra Finnmark er kanskje heller ingen tilfeldighet?

For først den uheldige effekten av dagens heseblesende lønnsomhetskampanje i fiskerinæringen må en ha klart for seg beskatningsmønsteret av norsk-arktisk torsk og den sentrale interessekonflikten i norsk fiskerinæring, den mellom kyst- og havfiskere. Det dreier seg ikke først og fremst om en nord-sør konflikt som media og offisielle utredninger antyder, sannsynligvis for tilsløre realitetene.

Det opereres nå med en rekke tiltak for øke lønnsomheten i fiskerinæringen, hvorav de fleste går ut på redusere kapasiteten i flåten. Denne «medisinen» kan jo også virke beroligende i første runde på folk som ikke kjenner virkeligheten i norsk fiskerinæring. Generelt kan en si at en kraftig reduksjon i kystflåtens kapasitet vil fore til en rasering av denne flåtens nødvendige infrastruktur, spesielt et desentralisert fiskemottak. Historisk er dette apparatet bygget opp på en bestandsstruktur som det fremdeles er et erklært mål bygge opp igjen. Da vil det være selvmord å rasere infrastrukturen for oppnå lønnsomhet på kort sikt med dagens rekordlave bestander. Å bygge opp igjen infrastrukturen senere vil bli svært vanskelig å få til, og meget dyrt for norske skattebetalere. Dem det gjelder vil også få økonomiske problemer ved en slik oppbygging og det er tvilsomt om kapitalkreftene og myndighetene egentlig ønsker en slik «gjenoppbygging».

For havfiskeflåten, og spesielt de ombordproduserende fartøyene, fabrikktrålerne, vil situasjonen fortone seg helt annerledes. Denne flåten er ikke avhengig av virksomhet på norskekysten, med sin store mobilitet og ferdigproduksjon ombord. Når kvotene blir for små, kan fabrikktrålerne trekke til andre felt. Den økende internasjonaliseringen av fabrikktrålerflåten har allerede utarmet fiskeressursene utenfor en rekke land i den fattige verden, og denne flåten fangster nå også ved så fjerne kyster som ved New Zealand og Australia.

Når en ny stor årsklasse av torsk igjen ser dagens lys i Barentshavet er denne flåten straks på pletten og «barberer» påny en lovende årsklasse på ungfiskstadiet. Torsk er en skattet fisk i EU-området som betales svært godt. på litt sikt vil disse havfiskerederiene kanskje flagge ut på samme måte som vanlige, respektable utenriksrederier gjør, for øke fortjenesten med utenlandsk bemanning. Dette kan sikkert våre bedriftsøkonomisk bunnsolid, men vil bedriften Norge våre tjent med en slik utvikling?

De egentlige motivene for presse igjennom bedriftsøkonomisk lønnsomhet i fiskerinæringen viser seg tydeligere når en ser på de andre tiltakene som foreslås. Kondemneringsstøtte er et av de viktigste tiltakene for å redusere kapasiteten. Båter eldre enn tyve år gis kun denne støtten. P.g.a. utviklingen i kystfisket over en lengre periode er det disse eldre båtene som utgjør ryggraden i kystfisket. Dette er forholdsvis større båter som fiskerne har hatt mindre vilje til fornye i den mer usikre bestandssituasjonen i de senere år. Denne tendensen kommer klart frem i den økende sjarkifiseringen i kystflåten, et tydelig signal om tilbakeholdenhet, men ikke resignasjon, når det gjelder nyinvesteringer. Denne utviklingen i kystflåten er uheldig når det gjelder stabiliteten i leveransene. på den andre siden er sjarken uttrykk for en av de gode sidene ved kystfisket: det er en passende driftsform når en er blitt såpass opp i årene at det er tid for «roe ned».

Omsettelige kvoter

Omsettelige kvoter er en ide som praktiseres på Island og noen få andre land som vi nødvendigvis ikke bør sammenlikne oss med, for eksempel New Zealand. Dette system gir mulighet til kjøpe kvoteandeler, og fører i praksis til at fisket konsentreres til et lite antall store bedrifter. I Norge ble kvoter innført etter innføringen av økonomiske soner i 1976. Sterke krefter ønsker innført omsettelige kvoter hos oss, men hittil har det politisk ikke vært mulig å få denne «revolusjonen» gjennomført. En snikinnføring av omsettelige kvoter, enhetskvoter, er igang. Det blir da mulig å overføre en kvote til et annet fartøy til et annet, mot at fartøyet tas ut av fisker. Begrunnelsen er kapasitetsreduksjon, bedre lønnsomhet og en mekanisme som gjør at de beste fiskerne blir igjen i næringen. Det blir altså en slags fiskerkannibalisme på linje med bondekannibalismen i jordbruket.

Kjøp og salg av kvoter under varierende bestandsstørrelser kan lett gjennomføres med havfiskeflåten; et fartøy selger kvoten sin til et annet eller overføres internt i rederiet, og fortsetter så fisket i fjerne farvann. Når tidene bedrer seg, kjøper fartøyet kvoten tilbake, eller kvoten blir tilbakefort internt i rederiet. Poenget er at samtlige fabrikkskip raskt, og uten for store utgifter, kan g inn og ut av fisket i norsk økonomiske sone avhengig av bestandssituasjonen.

Hvordan tilpasningen i fisket fra en bestand på bunnivå til «normale» bestandsforhold skal foregå med omsettelige kvoter og etter omfattende kondemnering av kystfiskeflåten. er vanskeligere å forstå. Når bestanden igjen øker, og det er aktuelt øke deltakelsen i fisket igjen, skal infrastrukturen bygges opp. Fiskerne må låne penger til båt og kvote. Hvem skal låne dem penger? Bankkapitalen ser raskere profitt ved investere i havfiskeflåten og dessuten vil interessemotsetningen mellom kyst og havfiske gjøre det taktisk lurt for bankene å satse på den ene gruppen. Ikke bare pga. fabrikktrålernes mobilitet, men også teknologinivået vil føre til at kapitalen foretrekker investere i havfiskeflåten. Statens Fiskarbank, som kunne vårt en mulighet for fartøytilpasning for kystfiskeflåten, er under omorganisering og foreslås styrt av fylkeskommunale byråkrater med et mer omfattende felt når det gjelder næringsstøtte. Og hva skal de kondemnerte og kvoteløse fiskerne gjøre i fiskefattige perioder? Med den nåværende beskatningsstrukturen vil slike perioder oppstå som amen i kjerka, og sannsynligvis med enda større utslag enn i tidligere tider.

Kanskje kunne det bli en renessanse for den nordnorske fiskerbonden, med den forskjell at han kunne bli helårsbonde noen år og så heltidsfisker i en periode. Det kunne ha vært en interessant utvikling, helt i tråd med Bruntlandskommisjonens holdninger. Men de gjelder som bekjent ikke i Norge. Eventuelle kombinasjonsbønder ville øyeblikkelig kommet under myndighetenes lønnsomhetspress for jordbruket. Det blir nok bare en veg for de kvoteløse og kondemnerte, veien til tettsted og arbeidsløshet.

Råfiskloven

Det er også krefter i gang for å endre råfiskloven, kystfiskernes grunnlov, som gjelder fra Nordmøre til Grense-Jakobselv.For kystfiskerne representerer Råfisklaget (hjemlet i råfiskloven) et salgsapparat som fastsetter minstepriser og godkjenner kjøpere. Råfiskloven tar altså sikte på hindre de verste utslag i et kjøpers marked, samt forhindre spekulasjon i næringa. De endringer i loven som det har kommet signaler om, vil entydig tjene havfiskeinteressene i norsk fiskerinæring. I dag har denne delen av fiskerinæringen nesten fullført integreringen av hav og landsiden (selger og kjøper). Derfor oppleves råfiskloven som et hinder for deres økonomiske virksomhet.

Det arbeides også med regionalisere både prisfastsettelse, fastsettelse av kvoter og lån til fartøybygging. Denne virksomheten er tenkt å fungere som en fylkeskommunal organisasjon. I følge forslag som vi har sett, vil denne virksomheten dels komme i konflikt med, dels overta de funksjoner Råfisklaget idag har.

Det arbeides nå med utformingen av denne regionaliseringspolitikken og stadig slippes det opp prøveballonger med foreløpige forslag, som hittil ikke har steget særlig høyt for de har sprukket. Hele regionaliseringstankegangen skyldes krefter som vil tilsløre den egentlige konflikt i norsk fiskerinæring, den mellom kyst og havfiskere. Denne konflikten holdes vedlike av et bestemt beskatningsmønster og vil forsterkes av de virkemidler som myndighetene nå vil sette inn for å oppnå bedriftsøkonomisk lønnsomhet på kort sikt. Denne dobbeleffekten har etterhvert satt spor etter seg, og vil utvikle seg videre i samme retning:

Ved å opprettholde presset på ungfiskbestanden av norsk-arktisk torsk i Barentshavet, vil totalbestanden ikke bygges opp til gammelt hevdvunnet nivå, og kysten vil bli rasert. Sammen med kravet om bedriftsøkonomisk lønnsomhet i svake ressursperioder, som nå, vil resultatet bli en dobbelstyrt avvikling av kystfiskeflåten. Denne avviklingen vil forenkle arbeidet for holde gytebestanden på et stabilt, men svært lavt nivå, tilstrekkelig for fornyelse og opprettholdelse av ungfiskbestander til havfiskeflåten. Da vil det også bli et «havfiske» i de nære kystfarvann. Som det står i Strilevisen:

«Då vart eg glad, tok til kva,
eg rodde grunnen åleina!»

Framtidsutsikter

Om ikke presset fra de norske kapitalkreftene med sine sosialdemokratiske utøvende sersjanter og de norske, russiske og tredjelands trålflåter blir store nok til radere ut kystfiskeflåten, står friske krefter klar til øke presset. EØS-forhandlingene demonstrerer klart, ikke bare EU-kommisjonens makt i forhold til folkelige politiske maktorganer, men «naturloven» at det er de svake grupper som fr betale for oppnå et forhandlingsresultat. En trenger ikke mye fantasi for forestille seg hvilket press norske myndigheter vil komme i som EF-medlem under fremtidige kvoteforhandlinger med Russland. Den «alltid unge» målsettingen om oppbygging av den norsk-arktiske torskestammen vil snart bli fjernet når kystfiskeflåten er borte. En slik målsetting har vel heller aldri vårt i Russlands interesser.

Enden på visa blir nok at den norsk-arktiske torskestammen bare blir beskattet til havs av havfisketreenigheten EU-Norge-Russland. En liten, kjønnsmoden skreistim vil tillates svømme til Lofoten for gyte. Her blir det muligheter for eksperimentere for finne ut hvor liten gytebestand som er nødvendig for holde havslekten i live. Om det skulle mislykkes en gang i blant, er det bare å smøre seg med tålmodighet: tiden leger som bekjent alle sår! Når slike uhell oppstår, og ventetiden mellom store årsklasser blir lang, kan den mobile havfiskeflåten prøve nye felter i den tredje verden: ressursene er allerede godt undersøkt. For alt vi vet varierer disse bestandene i motsatt fase til ungtorskbestandene i Barentshavet. Så lenge det varer!

Om ikke de norske kapitalkreftene med sin utøvende sosialdemokratiske korte arm og flåten av norske, sovjetiske og tredjelands (EUs) trålere klarer ta knekken på den norske kystflåten, vil tilpasningene til EU helt sikkert klare det. Allerede forsøket på stjele 30.000 tonn torsk, hovedsakelig fra kystfiskerne, bor jo få folk til skjønne hvem vi har med gjøre.

Det er interessant registrere hvor nedkjørt de nordiske sosialdemokratier har blitt i løpet av de siste årene. Kapitalkreftene har gjort grovarbeidet med rasere økonomien i de nordiske land. Det var høyrekreftene som slapp jappetiden løs, men utflaggingen sto rederne selv for. (Uttrykk som økonomisk landssvik er på sin plass, men altså betegnende nok tabuord.)

Men den politiske hovedkraft i Norden, sosialdemokratiet, har lagt de økonomiske og, om vi må si, de moralske forhold, godt til rette for europeiseringen. Utglidingen av velferdsstaten, som i dag holder på å ødelegge den solidaritet som var et karakteristika for de skandinaviske land er falmet. Men Arbeiderpartiet dilter etter kapitalen nå som den gang.

Hva sier folket?

Jeg sier som tyskeren: «Man merkt die Absicht, und wird Verstimmt.»

Ukategorisert

Stalinisme i Norge

Av

AKP

av Finn Sjue

Hvordan så Arbeiderpartiets spesielle apparat og ulike nettverk for hysj-virksomhet ut? Hva betydde det for Arbeiderpartiets makt i norsk etterkrigstid at ledelsen tok i bruk skjulte politimetoder i den politiske kampen? Førte dette ekstra maktapparatet til at Arbeiderpartiet skapte seg en enda sterkere og mer monolittisk «ettpartistat» enn partiet ellers hadde maktet? Hvilke konsekvenser har dette hatt for den samfunnsmessige utviklinga i Norge?

Dette er et personlig preget politisk essay. Kanskje burde det ha vært en grundig historisk framstilling eller en stringent politisk analyse. Men enhver fugl får synge med sitt nebb. Dessuten finnes det både en historiske dimensjon og en analyse her. Jeg foretrekker den noe friere metoden til å se nærmere på disse spørsmålene.

Lynnedslaget 8. mai 1996

Da Lund-kommisjonen la fram sin innstilling 8. mai 1996 var det som et lynnedslag hadde truffet det politiske Norge. Hadde virkelig den skjulte, ulovlige overvåkinga vært ille? Joda, ille hadde den vært. Egentlig hadde den vært enda verre. Helt ferske nyheter var det heller ikke kommisjon la fram. Kritiske journalister og reflekterte eks-politikere hadde allerede avslørt det meste, om ikke alt. Lund-kommisjonen trakk i tråder som allerede lå i åpent terreng. Disse trådene kunne følges inn i de arkivene som fortsatt eksisterte, og der var det en del å finne. Særlig i Overvåkingssentralen som ikke hadde rukket å sanere en mengde dokumenter. Så veldig vanskelig var det vel heller ikke å finne fram til disse arkivene når Ketil Lund, Berge Furre og de andre først var utstyrt med offisielt adgangskort. Men rett skal være rett, kommisjonen gjorde stort sett en god jobb. Og når en offisiell kommisjon bekrefter det som enkeltpersoner tidligere har avslørt, gir det en ekstra tyngde. Særlig når kommisjonens resultat avviker fra det som de fleste andre offentlige kommisjoner legger fram. For de er som regel borgerskapet og maktelitens taktiske redskaper for å begrave plagsomme problemer uten altfor mye støy. Men takket være sterke motsetninger innad i denne makteliten klarte Lund-kommisjonen å komme et stykke på vei i sitt arbeid, sjøl om den på ingen måte nådde helt fram.

Det var mange i de maidagene som tenkte: Har norsk politikk virkelig vært så kynisk? Har Arbeiderpartiet gått over lik for å opprette og opprettholde ettpartistaten?

Kronjuvelen avslørt

Til og med mange eldre mennesker som hadde opplevd både varm krig og kald fred tenkte nok i de banene. De var en smule sjokkerte. Den lett naive forestillingen om politikkens vel harmoniske vesen har nok fått næring fra offisiell, norsk historieskriving. Om vi skummer leksikalske verk og lærebøker fra 1945 til 1996 vil vi lete forgjeves etter Arbeiderpartiets skjulte maktapparat og overvåking. Kort sagt, norsk etterkrigshistorie er skrevet mer i Thorbjørn Egners snille reformistiske ånd enn i den historiske materialismens direkte – og realismens dystre – språk. Det var ikke for ingenting at denne formen for historisk skjønnmaling ble tema på en pressekonferanse i Oslo i november 1993. Da ble boka De visste alt … Rapporter fra niende etasje presentert.

Pressekonferansen var nærmest som en rockekonsert å regne. Sjelden har en boklansering vært så godt besøkt i Norge. Her ble kronjuvelen i Arbeiderpartiets gamle etterretnings- og overvåkingssystem avduket: Avlyttingssentralen i niende etasje i Folkets Hus på Youngstorget i Oslo. Sentralen var plutselig ikke lenger en av de dypest bevarte hemmelighetene i Norge. Takket være Arbeiderpartiets tidligere sekretær Ronald Bye – med assistanse fra journalister som Alf R. Jacobsen og meg sjøl, ble det mest dramatiske eksemplet på APs skjulte maktapparat avslørt. Det var på denne pressekonferansen at historikeren Berge Furre sa at «norsk etterkrigshistorie må skrivast om». To og et halvt år seinere kunne han som medlem av Lund-kommisjonen gi sitt eget bidrag til den samme omskriving.

Og i sannhet – norsk etterkrigstid skrives om.

La meg med en gang få sagt at nettopp APs tidligere sekretær Ronald Bye har spilt en helt avgjørende rolle i arbeidet med å avdekke Arbeiderpartiets gamle hysj-system. Ved siden av Per Borten er han den eks-politikeren som har vist størst mot og mest ansvar ved å avsløre systemet. For denne innsatsen fikk han et voldsomt raseri rettet mot seg fra APs fundamentalister. Det fantes også en del personer i den mangslungne venstresida som reagerte «moralsk» og surmulende. For hvordan kunne en mann som hadde så mye møkk på hendene, tillate seg å kreve ryddigere forhold i politikken, må vite? Jeg håper at disse etter hvert har innsett den store verdien av Byes innsats.

Machiavelli – og Haakon Lie

La oss slå an tonen og temaet ved å vise til den personen som i sin tid kanskje skildret kynismen i politikken best. Det skjedde i et av Niccolo Machiavellis mest kjente verker: Fyrsten. Her beskrives kvintessensen av politikk slik: Den kyniske realist vet at politikk ikke er idyll, at politikk er polemisk krig med ord, der partiene er våpnene og argumentene er kulene, og der kampens mål ikke er å enes, men å erobre den politiske makt – og beholde den. Og fysisk vold er det definitive opphavet til all makt.

Dette er uten tvil i Haakon Lies ånd – denne uoppslitelige, flammekastende, fanatiske og demagogisk dyktige sekretæren i Arbeiderpartiet fra 1945 til 1969.

Vi kan sjølsagt spørre om den italienske tenkeren og statsmannen som startet karrieren i Firenze i 1498, glemte et poeng i sin beskrivelse av den kyniske politikken. Han beskriver politikken som en «polemisk krig med ord». Men i den Haakon Lieske tradisjon består også politikken i å benytte skjulte politimetoder for å styrke partiets makt.

Uansett er Machiavellis navn med rette, og kanskje litt urette, blitt knyttet til «læren» om at i politikken er alle midler tillatt. Det var denne læren Haakon Lie fulgte så konsekvent: At hensikten helliger midlet.

Og det er med basis i læren om at i politikken er alle midler tillatt at vi kan ha et håp om å forstå hvordan Arbeiderpartiet klarte å erobre en så sterk og enerådende posisjon i norsk etterkrigspolitikk. Det er med basis i filosofien om at hensikten helliger midlet at vi kan forstå hvorfor den indre kretsen i Arbeiderpartiet etablerte det skjulte maktapparatet – sitt eget overvåkings- og etterretningsapparat. At vi her snakker om en ekstremt kynisk maktfilosofi, gjør den ikke mindre interessant som et «måleinstrument» for å vurdere AP-kretsens politikk. At stalinismen også i stor grad bygde på denne filosofien, bør ikke være en særlig dristig påstand for dagens maoister og ml-ere.

En maskin for å undertrykke

Samfunnet består av klasser. Den herskende klassen må alltid ha sin eksekutivkomite – også kalt regjering. Den langvarige Gerhardsen-regjeringa ble en veldig spesiell og sterk eksekutiv. En grunn til det var at noen i den indre partikretsen styrte det apparatet som tok i bruk skjulte politimetoder i politikken.

Og det er her snakk om litt av en «maskin» for makt, kontroll og undertrykking. Lenin skrev noen av sine viktigste artikler om staten og revolusjonen allerede før 1920. Men fortsatt er hans ganske så direkte og klare måte å uttrykke seg på interessant for vår analyse av AP-kretsens styring av den norske stat. I 1919 skrev Lenin i Staten og revolusjonen:

«Staten er en maskin for den ene klassens undertrykkelse av den andre, en maskin til å holde andre underordnede klasser i lydighet under en enkelt klasse.»

Han føyer til at denne staten selvsagt tar ulike former. At staten i sin kjerne altså er voldelig, levnet Lenin ingen tvil om. Og ved siden av statens fysiske virkemidler var de hemmelige tjenestene en spesielt viktig del av herskerklassens stat.

Tilstanden i APs indre krets og Lenins syn på staten har utvilsom en ting til felles: Her er det ikke snakk om en søndagsskole.

At Arbeiderpartiet hadde stor tilslutning fra arbeiderklassen og småkårsfolk generelt, endrer ikke det faktum at AP-kretsen utgjorde en viktig del av herskerklassen, ikke minst den delen som var basert på en raskt voksende statskapitalisme. Dette førte bare til at Arbeiderpartiets profil, politikk og taktikk måtte ta mer hensyn til partiets arbeiderklassegrunnlag enn et åpent storborgerlig eller vanlig borgerlig parti ville ha gjort. Riktignok stemte mange borgere på Høyre, men allerede da var de lykkelig for at det var Arbeiderpartiet som styrte.

Med Machiavellis kyniske filosofi og Lenins kompromissløse statssyn i tankene, kan vi gå videre.

Bakteppet

Først av alt, hva var det i virkelighetens verden og i atmosfæren som gjorde at Arbeiderpartiets indre krets kunne ta seg så kraftig til rette etter krigen? Her er noen stikkord om det historiske bakteppet – nærmest for en huskelapp å regne.

De fleste politiske partiene kom med liten ære og heder ut av krigen. Men mellom de to store partiene, Arbeiderpartiet og Høyre, var det likevel en viktig forskjell. Trass i vingling og passiv motstand hadde Arbeiderpartiet et stort grunnplan som fortsatt var lojale og følte tillit til partiet. Ethvert parti har sitt spesifikke klassegrunnlag. I dette grunnlaget var fagbevegelsen, LO, så og si «hovedsponsoren». Høyre med sin «hovedsponsor» i kremmervirksomhet, privat industri og rederinæring, var derimot i stor grad kompromittert. Kollaborasjon med fienden i finans, industri og politikk førte til at partiet var uten sjanser til å erobre statsmakta i etterkrigs-Norge. Høyre var en del av og hadde samarbeidet tett med det Helge Krog kalte «sjettekolonnen»; industrien og finansen som samarbeidet med okkupanten og som tjente grovt på det. Etter et kort mellomspill med nasjonal samlingsregjering kunne Arbeiderpartiet innta posisjonene – riktignok med et relativt sterkt NKP som konkurrent både på arbeidsplassene og i Stortinget.

På den internasjonale arenaen tok det ikke lang tid før kortene var i ferd med å deles ut på nytt. Nyoppdeling av verden var i full gang, ikke minst i Europa. Nye imperialistiske blokkdannelser tok form. USAs suverene økonomiske og militære posisjon avtegnet seg raskt på Europakartet. I etterdønningene av atombombene over Hiroshima og Nagasaki satte USA inn Marshall-«hjelp», raskt økonomisk grep om det som skulle bli Vest-Tyskland, NATO og «roll-back»-strategi. Alt bidro til et sterkere amerikanske hegemoni i den vestre delen av det europeiske kontinentet enn noen gang før. Washington kunne trekke veksler på svakhetene i det krigsruinerte Sovjet. Moskvas klare hegemoniske inngrep i Øst-Europa bidro også sterkt til at USA kunne rykke fram i økonomi, militærvesen, politikk og ideologi. Det var først på 60-tallet at Sovjet kunne kalles en voksende supermakt. Ved hjelp av en steinhard kommando-økonomi hadde partitoppen sluset enorme ressurser inn i rustningsindustrien.

En lang periode med kald krig var i gang.

Krigens metoder inn i freden

I veven av dette bakteppet må vi også peke ut noen flere spesielle tråder. I Stockholms-eksilet hadde sentrale partimenn funnet hverandre, samkjørt etterkrigsplanene og arbeidet høyst praktisk for å vingestekke kommunistene. I London skjedde noe av det samme. I mens dro Haakon Lie land og strand rundt i USA og knyttet nære bånd til personer som skulle bli sentrale i de amerikanske tjenestene. Han knyttet også like sterke bånd til jødiske organisasjoner i USA, organisasjoner som skulle bety mye for den kommende staten Israel. Noen av AP-lederne satt i KZ-leire i Tyskland, blant dem Einar Gerhardsen. Og den ambisiøse, karrierelystne Jens Chr. Hauge satt som Milorg-leder hjemme i Norge. Ikke bare var han ambisiøs. Da Norge gikk inn i fredsdagene, behersket han fra krigens dager et stort illegalt apparat. Han kunne kunsten å bruke skjulte metoder. Han hadde sine nettverk, og han hadde bygd opp en ubrytelig lojalitet hos hundrevis og tusenvis av personer.

Da krigen var over, kunne disse AP-lederne samles. Erfaringene var forskjellige, motivene likeså. Men holdningene var nok ganske like: Norge skulle gjenreises. Norge skulle knyttes vestover. Norge skulle nøytralisere og knuse NKP – ei oppgave mang en NKP-leder ga sitt ufrivillige bidrag til. Og kanskje viktigere enn noe annet: Jeg tror APs indre krets hadde en felles overbevisning om at det bare var DE som kunne styre det nye Norge. En slik innstilling fra en krets av sterke personer kan løfte fjell. Men den kan også kue et helt folk.

Og fra krigens dager tok de med seg krigens metoder inn i den freden som raskt skulle bli veldig kald.

Partiets fåmannsvelde

At Arbeiderpartiet fikk stort flertall og store prosenttall i valg er et faktum. At partiet sto sterkt på arbeidsplassene og i fagbevegelsen er like utvilsomt. Kretsen av sterke personer på toppen av partiet, kunne også nyte godt av stor legitimitet. La det ikke herske tvil om det. Samtidig utviklet dette absolutte toppsjiktet i partiet seg til et oligarki – et fåmannsvelde. Vi snakker da om ei ledergruppe som har kontroll over de sentrale maktposisjonene i et parti. Den har monopol på alle viktige beslutninger. Den er i stand til å skifte kurs på tvers av flertallet i partiet. Og for å bruke historikeren Jens Arup Seips ubønnhørlige ord i boka Fra embedsmannsstat til ettpartistat og andre essays fra 1963: Denne ledelsen fyllte partiet – etter en omhyggelig «avsiling» – med «to arter av folk: kaniner og teknikere». Videre sier han: «Tenkt som et middel til å sikre partiets enhet, ble kaninpolitikken i sine virkninger et middel til å sikre førerskapet for de som hadde det. Når lederne drøftet saker i partiinstanser, drøftet de dem med folk de selv hadde plukket ut. Jeg vil anta at denne sikringspolitikken ble mer systematisk og mer hårdhendt gjennomført enn i noe annet vesteuropeisk sosialistparti.»

Og som enda et element i «stålsettingen av partiet», peker Seip på «en systematisk gjennomført kontroll for å hindre avvikende meningsdannelse eller overhodet meningsbevegelse innen partiet. Jeg vil kalle dette en indre sensur

Når Seip skildrer «ørnen blant partiene» slik, viser han også til at dette dreier seg om trekk av stalinisme. Og han føyer til: «Dette ordet bruker jeg deskriptivt, ikke vurderende».

Den indre kretsen av ledere som kontrollerte partiet på denne måten, var ikke tallrik. Den kunne telles med 10 fingre. Og vi snakker særlig om partiformann og statsminister Einar Gerhardsen, LO-formann Konrad Nordahl, partisekretær Haakon Lie, forsvarsminister og justisminister Jens Chr. Hauge og redaktør Martin Tranmæl. Kanskje hører også Arbeiderbladets mangeårige redaktør og statsministerens bror, Rolf Gerhardsen, hjemme her. Innenfor denne kretsen var det nok av konflikter og ulike syn. Men utad sto den fram som en monolitt. Kanskje var det særlig Einar Gerhardsen som klarte å holde kretsen sammen utad. Seip beskriver ham slik:

«Et hovedtrekk i hans teknikk er den vennlige forsonende hånd som trekker motpart og medpart inn på et sentralt menneskelig plan hvor alle kan møtes, og hvor det som skiller, fortones. Dette er genialt». Men med en gang Seip har skildret Gerhardsen slik, iler han til for å minne om at politikk ikke er idyll, og at Gerhardsen skjønte dette svært så godt.

«Gerhardsen er en mann som kan skyte når noen må dø.»

Skjult para-apparat for overvåking

Jeg er ikke i tvil om at nettopp dette fåmannsveldet med hellig tro på at bare DE kunne styre Norge var et avgjørende vilkår for at en AP-dominert «ettpartistat» vokste fram, slik Jens Arup Seip beskrev den på sin polemiske måte. Fåmannsveldet var også avgjørende for at det skjulte para-apparatet for etterretning og overvåking ble skapt.

Det skulle noe til for å skape et slikt ekstra redskap. Her satt Arbeiderpartiet med solid parlamentarisk flertallsmakt. Partiet hadde en solid fundert regjeringsmakt. Industri, finans og sosiale velferdsgoder ble bygd opp. AP-regjeringa bygde også opp hemmelige tjenester som alle regjeringer gjør. Kunne ikke alt dette vært nok? Nei, i tillegg bygde AP-kretsen altså opp et para-apparat for skjult maktutøvelse, for etterretning og overvåking. Et maktapparat for bruk av politimetoder i den politiske kampen. Altså ikke bare for å sikre «rikets sikkerhet», men for å skaffe partiet fordeler i den politiske kampen.

Vi snakker her ikke om en historisk bagatell, men om et dypt alvorlig overgrep mot det borgerlig-demokratiske systemet i Norge. Staten og partiets behov ble bevisst blandet sammen. Til partiets fordel.

Et fåmannsvelde som utviklet slike hersketeknikker, introduserte i praksis Machiavelli på norsk. AP-kretsen skapte samtidig en vestlig avart av stalinismen. Sammenliknet med denne indre kretsen var 70-åras norske marxist-leninister som juniorer og amatører å regne.

(De norske ml-erne vokste fram i erklært motstrid til sovjetisk byråkrati og kapitalisme og mot det norske sosialdemokratiets arrogante hegemoni og USA-lojalitet. At ml-bevegelsen i denne striden utviklet klare stalinistiske trekk, er et paradoks som fortjener sin egen analyse. Men det er altså ikke temaet i denne artikkelen.)

Et stort hysj-miljø tok form

La oss gi et lynkort riss av hele det etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetsmiljøet som ble bygd opp i Norge like etter krigen. Det er som en del av dette helhetsbildet at Arbeiderpartiets eget apparat må forstås. Uten politiske baktepper og helhetsbilder er det ikke mulig å forstå hva Arbeiderpartiets spesielle apparat og nettverk betydde.

  • Samarbeidet med nøkkelpersoner i det som i 1947 skulle bli CIA, var der allerede.
  • Samarbeidet med britiske MI6 var for lengst på plass.
  • Allerede før frigjøringsdagene i 1945 samarbeidet sentrale nordmenn i XU og Milorg med amerikanske myndigheter for å skaffe USA kontroll med Hitlers tidligere Abwehr-offiserer og agenter. Hitlers tidligere e-sjef Reinhard Gehlen og hans folk ble sett på som uhyre viktige, blant annet fordi mange av dem var godt kjent med østeuropeiske og sovjetiske forhold. Gehlen og svært mange av hans tidligere kolleger og underordnete ble rekruttert til tjeneste for CIA og andre amerikanske tjenester. I denne operasjonen for å sikre USA Hitlers tidligere spioner deltok norske Milorg- og XU-folk aktivt.
  • Fra 1947 begynte den nye norske militære etterretningstjenesten å ta form med Arbeiderpartimannen Vilhelm Evang som sjef.
  • Fra det samme året tok også Overvåkingspolitiet med Høyremannen Asbjørn Bryhn som sjef, form.
  • Et par år etter var det dypt hemmelige stay behind-systemet, beredskapen mot okkupasjon, i ferd med å finne sin form over hele landet. Forsvarsminister Jens Chr. Hauge var systemets «gudfar». Han sørget for å «sosialisere» og ta kontroll over de store og innflytelsesrike borgerlige grupperingene som var i ferd med å bygge opp private beredskapsgrupper. De dypt betrodde menn representerte en ganske stor spennvidde, fra sosialdemokrater til tidligere NS-medlemmer. Men tyngdepunktet fantes utvilsomt i konservativ og høyre-radikal retning. Systemets eksistens ble aldri behandlet av Stortinget.
  • Riktignok ble mange private grupper tatt inn i det statlige stay behind-systemet. Men en god del fortsatte å fungere i hemmelige para-systemer mellom de offisielle tjenestene.
  • Etter få år var det enorme systemet med lyttestasjoner i ferd med å rigges opp over hele Norge, fra Jessheim til Vadsø. Norge var i ferd med å bli USAs viktigste militære etterretningsstat mot Sovjet i det høye nord. Alle så antennene, peileutstyret, radarene. Ingen snakket høyt om dem på tiår. USA og National Security Agency (NSA) styrte det hele. Norge var blitt et viktig ledd i USAs globale spionasje – med Sovjet som prioritet 1.
  • I 1950 var de omstridte unntakslovene på plass.
  • Snart ble ladete begreper som «totalforsvar», beredskap mot «femtekolonnister» og liknende lagt som en ideologisk ferniss over alle de praktiske tiltakene som skulle styrke forsvar, sikkerhet, overvåking og etterretning.
  • Etter en tid var «totalforsvaret» komplett i og med at regjeringas presse- og informasjonstjeneste i krig (RPK) også kom på plass.

Innafor rammene av et sterkt heimevern og medlemskap i NATO fra 1949 var Norge raskt i ferd med å få et overvåkings- og etterretningsystem som snart skulle vokse ut over alle normale dimensjoner.

De fleste tiltakene var de fleste politiske partiene enige om, med unntak av NKP og et ikke helt ubetydelig antall opposisjonelle personer i Arbeiderpartiet. Også i fagbevegelsen var det en ganske stor motstand mot en del av de tiltakene som folk på arbeidsplassene tross alt fikk nyss om etter hvert. Men flere tiltak var slett ikke kjent – ei heller av de fleste partigruppene på Stortinget. Det var en liten krets i Arbeiderpartiet sammen med noen få utvalgte personer i andre partier som visste «alt» og som hadde kontrollen.

Det var i dette miljøet at Arbeiderpartiets spesielle para-apparat ble bygd opp.

Ap og E-tjenesten

Når vi i dag snakker om Arbeiderpartiets spesielle apparat tenker vi først og fremst på det organiserte samarbeidet mellom ledende AP-folk i partiet, LO og overvåkingspolitiet. Og det var den mye omtalte kronjuvelen i dette systemet – avlyttingssenteret i niende etasje i Folkets Hus i Oslo – som ble avdekket først i 1993. Men bildet av Arbeiderpartiets omfattende skjulte innflytelse, kontroll og makt blir svært ufullstendig dersom vi ikke supplerer det med en rekke andre nettverk, sentralaktører og rapporteringsveier.

Avlyttet partikonferanser

Arbeiderpartiet hadde som parti sterk innflytelse i den militære etterretningstjenesten. Jeg tenker altså ikke på det selvsagte faktum at AP-regjeringa som hadde ansvaret for å bygge opp også denne tjenesten etter krigen, jo måtte ha stor innflytelse over den. En slik innflytelse ville enhver regjering ha, enten den var av A- eller B-karakter. Jeg velger med omhu begrepet «innflytelse», ettersom det var USA og det amerikanske NSA som kontrollerte svært mye av e-tjenesten – ikke minst lyttestasjonene. Jeg tenker først og fremst på det dokumenterte misbruket av ressurser i e-tjenesten som Arbeiderpartiet sto for i den første perioden fram til omlag 1960. I dag er det hevet over rimelig tvil at sentrale AP-ledere som Haakon Lie personlig var med på å avlytte NKP-møter, blant annet ett av NKPs landsmøter i begynnelsen av 50-åra, i alle fall før mars 1952. Her var det personell og tekniske ressurser i e-tjenesten som ble brukt til å avlytte høyst lovlige politiske møter som et konkurrerende parti avholdt. Den var blant annet den slags virksomhet som ble drevet fra den hemmelige bunkeren under Ruseløkka folkeskole i Oslo sentrum. Det var slett ikke bare avlytting av sovjetiske telefaxer, telefoner og andre former for kommunikasjon. Også den gang var dette i motstrid til det mandatet som e-tjenesten hadde. Denne tjenesten skulle, og skal, konsentrere seg om militære trusler mot Norge i norske nærområder. Ikke politisk overvåking innenlands. Nå var riktignok e-tjenesten organisert på en annen måte den gangen. Sikkerhetsstaben som skulle sikre personell og dokumenter både i stat og militær virksomhet, var lagt inn under e-staben. Dette førte til uryddige forhold, inkludert overvåking av politiske motstandere som en del av e-tjenestens virksomheter. Først i 1965 ble disse to tjenestene skilt fra hverandre etter at dramatiske motsetninger mellom e-tjenesten og overvåkingspolitiet og deres to ledere Evang og Bryhn hadde toppet seg. Likevel er det riktig å si at APs indre krets gjorde seg spesielt nytte av denne situasjonen. De skaffet seg rett og slett hysj-informasjon om politiske motstandere via e-tjenesten.

For å illustrere dette sentrale poenget, la oss bare kort høre hva Lund-kommisjonen skriver om nettopp dette NKP-møtet som Haakon Lie var med på å avlytte:

«Asbjørn Mathiesen (en av e-stabens spesielt betrodde teknikere. Min anmerkning) har for kommisjonen forklart at han ved en anledning bisto etterretningsstaben med avlytting av et kommunistisk landsmøte i Store sal i Folkets Hus. Han har forklart seg slik at det var Haakon Lie som kontaktet ham og sørget for at han kom inn i Folkets Hus, men at oppdraget kom fra Evang eller foregikk i samarbeid med ham. Avlyttingen ble ordnet ved å vende mikrofonene i henholdsvis filmmaskinrommet og maskinrommet, og ved at han herfra bygget en forsterket linje til bunkeren i Ruseløkkveien. I bunkeren var Evang med medarbeidere til stede for å skrive ned innholdet av opptakene. En av disse medarbeiderne var ifølge Mathiesen Ingeborg Lygren. Det var videre en rekke politikere til stede i bunkeren for å høre på avspillingen. Den eneste han kan huske navnet på, er Haakon Lie. Han mener imidlertid å huske at også Rolf Gerhardsen var til stede, uten at han er helt sikker på dette siste.»

Særlig klarere går det vel neppe an å illustrere poenget.

«Hjelpepersonellet»

Det er også godt dokument i dag at det i alle fall fra 1950 og en del år framover eksisterte et såkalt «hjelpepersonale» og et «kontor» av folk i hel- og deltidsstillinger i Arbeiderpartiet og i Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF) som rett og slett var betalt av den militære e-tjenesten. Dette «hjelpepersonalet» skulle registrere og samle inn opplysninger om kommunister. Ved hjelp av slike personer og en rekke andre informatører vokste hysj-arkivet enormt. I 1950 inneholdt det sannsynligvis 51.000 navn.

Slike opplysninger var det særlig partisekretær Haakon Lie og LOs formann Konrad Nordahl som tok imot.

«Søndagsmøtene»

Det er også grunn til å minne om at Vilhelm Evang var sjef for den militær e-tjenesten helt fra starten av og fram til 1965. At han var AP-medlem er ikke i seg sjøl et bevis for at han var «nyttig» for partiet. En slik kritikk er rettet mot Evang – ikke minst fra konservativt hold. Men kritikken holder ikke dersom en ikke kan sannsynliggjøre at den ellers så dyktige Evang tok seg friheter som i neste omgang kunne komme AP-ledelsen til gode. Men det er i alle fall ett forhold som peker i denne retningen. Og vi har allerede illustrert dette forholdet ved å referere hva Lund-kommisjonen skriver om NKP-møtet som ble avlyttet i e-stabens regi. To av de sentrale rollefigurene her var nettopp Evang og hans spesialtekniker Asbjørn Mathiesen. Og faktum er at Evang utviklet, vernet om og brukte denne dyktige sivilingeniøren til å lytte på – i prinsippet – hvem som helst. Mathiesen var mannen som alltid tok seg av «det siste strekket» når spesielle ledninger og kabler skulle strekkes for e-tjenesten. Da ble de vanlige teknikerne i forsvarets teletjeneste og i Televerket sjaltet ut – til deres voksende irritasjon. Det er liten eller ingen tvil om at Mathiesen hadde fått et vidt mandat. Så vidt at Lund-kommisjonen som ellers er ganske forsiktige i sine konklusjoner når det gjelder den militære e-tjenesten, synes at Mathiesens virksomhet har vært svært betenkelig. Denne mannen kunne faktisk sitte hjemme hos seg sjøl og plugge seg inn på telefonen til hvem som helst i Norge, inkludert statsrådenes og statsministerens telefon. Og det er her Evang kommer inn. Ikke bare var Mathiesen «hans mann». Etterhvert utgjorde Evang og Mathiesen sammen en slags egen institusjon inne i e-tjenesten. Sjøl om Lund-kommisjonen av en eller annen grunn ikke skriver om det, hadde disse to herrene faste «søndagsmøter». På disse møtene skal alt nytt som Mathiesen hadde plukket opp via sine spesielle nett i e-tjenesten, blitt rapportert til Vilhelm Evang. Nå har få, om noen, vært fluer på veggen da disse hemmelige samtalene fant sted. Derfor må vi foreløpig ty til kvalifiserte gjetninger om hva de snakket om. Skulle jeg gjette, ville jeg tro at Evang ut fra sin karakter var interessert i «alt» – det være seg sovjetere, amerikanere, kommunister, utro AP-koryfeer og mye mer. Men nettopp en mann i hans stilling som fikk vite så mye av en så unik spesialist på avlytting som Mathiesen, måtte få en spesiell rolle i sin krets og miljø. Og en del av dette miljøet besto av Arbeiderpartiet. Eller rettere sagt, av noen sentrale AP-ledere. En av disse var Jens Chr. Hauge, først forsvarsminister, siden justisminister. Hvor «nyttig» Evang var for partiet, kan vi i dag bare gjette om. Men hypotesen om at han var nyttig, bør fortsatt være et studium verdt.

Truet med å kreve 30 millioner

Det er i alle fall ikke tvil om at sentrale AP-ledere gjorde seg godt nytte av ressurser i e-tjenesten opp gjennom 50-åra. Hva som skjedde fra 1960 og framover til dagen i dag, er foreløpig mer uklart. Her trekker Lund-kommisjonen klart i retning av at det skjedde lite kritikkverdig. Riktignok vil den oppmerksomme leser oppdage at kommisjonen har en rekke forbehold. Alle konklusjonene er ikke så klare og bastante som det er blitt skapt et inntrykk av. Dessuten hadde kommisjonen som mandat bare å undersøke om det hadde skjedd ulovlig overvåking av norske borgere. Om e-tjenesten på annet vis har blitt misbrukt for partipolitiske formål, hørte ikke inn under mandatet. Men på tross av dette, er det likevel riktig å si at kommisjonen fant lite å sette fingeren på. Kommisjonen «frikjente» også e-tjenestenes grå eminense, seksjonssjef og visedirektør i e-tjenesten og samtidig medlem av sentrale AP-utvalg, Trond Johansen, for å ha misbrukt sin stilling for partipolitiske formål. Personlig måtte jeg i 1996 sammen med to kolleger beklage offentlig at vi hadde påstått at Johansen hadde begått et slikt misbruk. Vi hadde blant annet hevdet at han hadde misbrukt e-tjenestens ressurser til å avlytte politiske motstandere. Dette var ikke dokumentert. Derfor var det grunn til å trekke tilbake og beklage påstandene.

Når dette er sagt, må det også sies at mye av e-tjenestens moderne historie ikke er spavendt i det hele tatt. Et solid stykke kritisk journalistikk gjenstår. Men lett skal det ikke bli. For denne tjenesten har til de grader vært viktig for USA at den som skal kritisere dens virksomhet, må stå svært tidlig opp om morran og gjøre en knallhard og godt jobb før kritikken skal bite. Typisk for dette klimaet er at jeg personlig fikk opplyst av kilder i forsvaret at det fantes planer om å saksøke de to kollegene mine og meg for 30 millioner kroner dersom vi ikke beklaget våre påstander og e-tjenesten og Trond Johansen. Den slags trusler fremmer ikke akkurat ytringsfriheten, ei heller den kritiske journalistikken og den edruelige historieforskningen.

Både høy og lav bør slippe å få kastet alvorlig usaklige og feilaktige påstander mot seg. Men maktpersoner bør tåle en del. Og samtidig er det faktisk slik at det etter hvert kan vokse noe riktig ut av det som opprinnelig var helt eller delvis uriktig. Ytringsfrihetskommisjonen som la fram sin innstilling i fjor høst, åpner for nettopp denne muligheten og drøfter dette dilemmaet. Kanskje er det et håp likevel …

Om AP-kretsen misbrukte e-tjenesten i moderne tid, gjenstår å dokumentere. At denne kretsen misbrukte tjenesten i den første fasen, er derimot hevet over tvil. Og 50-åra var en svært viktig periode for AP-ledelsens arbeid med å befeste hegemoniet.

A-kontakt

For å forstå helheten i Arbeiderpartiets kontroll og påvirkning, er det også viktig å minne om det enorme nettet for A-kontakt, Arbeidsplasskontakt, som ble styrt av partiet sentralt. Haakon Lie har et par ganger hevdet at dette nettet besto av så mange som 30.000 personer. Det lyder som en Haakon Liesk overdrivelse. Jeg tror tallet er for høyt. Men systemet skriver seg fra partiets storhetstid. Og at det var mange kontakter er det ikke tvil om. Systemet besto av partiets folk på små, mellomstore og store arbeidsplasser landet rundt. Dette var primært LO-organiserte tillitsmenn og -kvinner som i tillegg til vanlige foreningsoppgaver også samlet informasjon og rapporterte videre om kommunister, andre opposisjonelle, antatte sikkerhetsproblemer og andre mistenkelige forhold på arbeidsplassen. Rapportene gikk videre enten til distriktsledelsen eller til sentralen. Her snakker vi både om LO sentralt og Arbeiderpartiet sentralt. Dette minner oss om at det slett ikke bare var partisekretær Haakon Lie som styrte «hysjbutikken». Den sterke LO-formannen Konrad Nordahl som satt helt til 1965 var en like viktig, om ikke enda viktigere, skikkelse bak dette systemet.

«Trekanten»

Det fantes også en lite påaktet trekant av AP-folk som samarbeidet enda mer i det diskrete. Den ene kanten besto av LO sentralt, den andre av LO-skolen på Sørmarka, og den tredje av Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF). I dette spesielle samarbeidet var hensikten å oppdage, skille ut og isolere kommunister og andre opposisjonelle i fagbevegelsen. Ofte trådte samarbeidet i funksjon foran landsmøtene i store og viktig forbund som Jern og Metall, Transport, Jernbaneforbundet, Kommuneforbundet m.fl. Både LO sentralt og LO-skolen på Sørmarka hadde etter hvert skaffet seg god oversikt over både kommende og garvete tillitsmenn og kvinner. Sørmarka var på alle måter en ypperlig utkikkspost for den som ønsket å oppdage en opposisjonell tillitskvinne eller mann i tide. AOF hadde sine sekretærer som også skaffet seg liknende oversikter, og som på naturlig vis kunne reise rundt i distriktene og «gjøre en jobb». Foran forbundslandsmøtene var det ofte slik at LO sentralt ønsket kontroll med hvem som ble valgt som delegater. Fra egne informanter, fra Sørmarka-kurs og fra andre kilder kunne så enkelte AOF-sekretærer reise rundt og sørge for at APs egne folk lokalt ble fortalt hvem som ikke skulle velges som delegater til landsmøtene. I Konrad Nordahls dagbøker finnes det en og annen referanse til kontrollen, og ikke minst resultatene av den. Som når Nordahl skriver om dagene 5.-11. mai 1957:

«Denne uke har stått i den 19. ordinære fagkongress’ tegn. Det var en god fagkongress. Debatten lå på et høyt nivå. Kommunistene klarte … å mønstre 6 stemmer. Vi hadde regnet med 9 kommuniststemmer …»

A-pressa og «satellittene»

Arbeiderpartiets indre krets hadde også en annen og viktig ressurs; A-pressa og de såkalte «hysj-satellittene». Det er godt dokumentert at Rolf Gerhardsen, mangeårig redaktør i Arbeiderbladet og bror til statsminister Einar Gerhardsen, drev en utstrakt og systematisk innsamling av opplysninger om politiske motstandere.

Mange A-redaktører og veteranjournalister deltok også i det som kan kalles «hysj-satellitter» i norsk presse. Her dreide det seg om minst 12 grupperinger av tverrpolitisk art – hvor redaktører, journalister, politikere og en del fagforeningsfolk deltok. De utgjorde uformelle grupperinger som samarbeidet med overvåkingspolitiet sentralt og lokalt. Mellom overvåkingspolitiet og disse grupperingene ble det blant annet utvekslet sensitivt materiale om personer og politiske spørsmål.

Kronjuvelen

Det var som en spesiell del av hele denne veven Arbeiderpartiets etterretnings- og overvåkingsapparat ble bygd opp. Det virker som om det svært tette samarbeidet mellom e-tjenesten og AP fram til omlag 1960 i alle fall delvis ble erstattet av et organisert samarbeid mellom Arbeiderpartiets, partiets folk i LO og utvalgte tjenestemenn i overvåkingspolitiet. I overvåkingspolitiet var det særlig erfarne politifolk i det som den gang het Politisk avdeling som samarbeidet med APs utvalgte. På toppen av spesialpolitiet tronet Høyremannen Asbjørn Bryhn. At han tilhørte et annet parti enn Arbeiderpartiet representerte ikke noe problem for samarbeidet. Tvert om, hans nære fellesskap med APs indre krets fra krigens eksilår i Sverige og hans innbitte antikommunisme, bidro sannsynligvis til at Bryhn samarbeidet mer effektivt med APs utvalgte enn noen annen overvåkingssjef ville ha gjort.

På Arbeiderpartiets mellomplan fantes en rekke personer som den tidligere partisekretæren Ronald Bye har kalt «sersjanter». De som utførte ordre fra toppen, uten å mukke, uten å tvile, i stor lojalitet til Partiet. Dette var ofte lokale partisekretærer med spesialoppgaver på si.

Noe av det som på hysj-området vakte størst oppmerksomhet i de norske 90-åra, var som nevnt avsløringen av AP-apparatets spesielle avlyttingssentral i niende etasje i Folkets Hus i Oslo. Slike sentraler ser også ut til å ha eksistert flere andre steder i landet. Den typen sentraler fortjener å bli kalt systemets kronjuvel – i begrepets mest odiøse forstand.

Partiledelsen og overvåkingspolitiet fikk sikkert langt mer informasjon fra de utallige arbeidsplass-kontaktene enn ved hjelp av avlyttingssentralene. Men slike sentraler som var plassert midt i den «demokratiske arbeiderbevegelsens fysiske høyborg», symboliserte sterkere enn noe annet den machiavellismen som rådet i minst et par tiår i Arbeiderpartiets indre krets.

Nesten intet middel var å sky dersom det var helliget av målet. Og målet var jo å bekjempe «undergravere», kommunister, alle som samarbeidet med Sovjet. At også mange vanlige medlemmer i Arbeiderpartiet var hellig overbevist om at dette var riktig og nødvendig, er det ingen tvil om. Ikke minst i den første perioden var nok dette tilfelle. Men hadde de visst hva som vokste stadig sterkere fram, tror jeg AP-kretsen hadde fått merke reaksjoner også i eget parti. For AP-kretsens para-systemet ble i stadig større grad brukt som middel i den partipolitiske maktkampen på arbeidsplassene og i det norske samfunnet. Ressurser fra en statlig etat – overvåkingspolitiet – ble benyttet av et politisk parti til å nøytralisere, isolere og knuse politiske motstandere.

Da slike skjulte politimetoder ble tatt i bruk i politikken, tok AP-kretsen i bruk de samme totalitære midlene som de angrep sine motstanderes «idealstat» Sovjet for å benytte. At denne kritikken av Sovjetstaten rammet, er hevet over tvil. At deres kritikk av en del NKP-ledere og medlemmer for å opptre som nyttige idioter for Sovjet også rammet, er jeg også ganske sikker på. Hvor deres lojalitet ville ha ligget om det virkelig hadde røynet på, kan absolutt diskuteres. Men å slå alle vanlige NKP-medlemmer i hardtkorn med slike personer og med Sovjetstaten, er for drøyt. Vel kan en si at mange av dem godtok og endog hyllet Sovjetstaten på en godtroende måte. Men å behandle den store medlemsmassen som potensielle landsforrædere av den grunn, er en ganske annen sak. Dessuten var både NKP og partiets politiske virksomhet i Norge høyst lovlig. At et konkurrerende parti da tok i bruk skjulte politimetoder for å bekjempe dette partiet, må diplomatiske sagt kalles både irregulært og høyst forkastelig. Hadde det vanlige AP-medlem visste om hva som foregikk, tror jeg AP-kretsen ville ha fått store problemer med å ture fram med slike hersketeknikker. At disse politimetodene etter hvert også ble brukt mot SF fra 1961 og mot den voksende ml-bevegelsen fra slutten av 60-åra, illustrerer poenget: Mer og mer ble APs hysj-apparat brukt som virkemiddel i den partipolitiske kampen. At ml-bevegelsen ble viet så stor oppmerksomhet, skyldtes i følge Ronald Bye at AP fryktet at ml-erne skulle slå røtter på arbeidsplassene og i fagbevegelsen. Det var for å hindre en slik utvikling av apparatet ble satt inn mot ml-bevegelsen. Jeg tror han har helt rett.

Hvem hadde kommandoen?

Så kan en spørre om hvem det var som hadde kommandoen over dette samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og overvåkingspolitiet. Enkelte hevder at det var et likestilt samarbeid. Andre mener at det var et samarbeid som overvåkingspolitiet hadde på lik linje med mange andre politiske partier. Personlig er jeg ikke i tvil om at dette først og fremst var Arbeiderpartiets apparat. Det var bygd opp av de sterkeste personene i APs indre krets, det vil si Haakon Lie og Konrad Nordahl. Jeg tror også at Rolf Gerhardsen hadde en langt større finger med i spillet enn de fleste er klar over. Det ble drevet fra dag til dag av APs sersjanter. Og spesialapparatet var en integrert del av en større «hysj-vev» som Arbeiderpartiet og deres folk i LO bygde opp og benyttet. I dette bildet ble overvåkingspolitiet en nyttig juniorpartner for AP-kretsen.

La oss kort vende tilbake til Arbeiderpartiets oligarki. Hva slags roller spilte sentrale personer i dette fåmannsveldet da partiets hele hysj-vev og spesielle hysj-apparat ble bygd opp og siden benyttet fra dag til dag? Ronald Bye har formulert dette omtrent slik:

«LO-formannen Konrad Nordahl var den sterke mannen og hovedentreprenøren. Haakon Lie var storforbrukeren av den hysj-informasjonen som systemet skaffet fram. Forsvarsminister Jens Chr. Hauge var arkitekten

Kanskje kan vi føye til at Einar Gerhardsen legitimerte systemet.

I sum representerte Arbeiderpartiets spesialapparat og ulike nett en ganske formidabel styrke. Som hysj-system for et politisk parti var det både imponerende og skremmende.

Tok systemet slutt?

Når opphørte så dette mangfoldige systemet å eksistere, om det da tok slutt noen gang? Jeg tror at systemet som system mer eller mindre brakk i stykker på midten av 70-tallet. Det ble i alle fall lite operativt fra da av. Flere forhold bidro til dette. En ting var Vietnamkrigen og den kraftig voksende kritikken mot USA over nesten hele verden, Norge inkludert. Dette førte automatisk til at USAs mest trofaste våpendragere i Norge fikk problemer. Et annet forhold var sjølsagt de store klasseendringene i vestlige land og særlig i Europa som førte til at arbeiderklassens sønner og dels døtre nærmest veltet inn på høyskoler og universiteter. En helt annen og kritisk bevissthet enn tidligere ble skapt.

Men her i Norge mener jeg en viktigere årsak var EF-kampen 1970-72. At den var både omfattende og viktig er de fleste enige om. Men at den også var med på å bryte i stykker Arbeiderpartiets spesielle hysj-apparat og nettverk tror jeg de fleste neppe er klar over. Denne kampen knuste mange gamle lojalitetsbånd og gamle måter å herske på. Ikke minst gjaldt dette i fagbevegelsen og i pressa. Det oppsto ei dyp og kraftig tillitskrise mellom lederne i det partiet som hadde dominert norsk etterkrigstid og deres medlemmer, sympatisører – og folk flest. For ledelsen var dette å sammenlikne med et jordskjelv.

Lederne klarte rett og slett ikke å herske på den gamle måten lenger. Og store deler av medlemsmassen og sympatisørene fant seg ikke lenger i å bli styrt på den gamle måten. Mistilliten og misnøyen var ikke mulig å isolere til et avgrenset område. For EF-spørsmålet dreide seg om så mye, ikke bare en sektor. I denne situasjonen ble en del sider ved det norske samfunnet også mer gjennomsiktig. Gamle bakrom og mørklagte kommandolinjer kunne ikke uten videre fungere som før. Herskernes krise førte til at mange av deres gamle hersketeknikker ikke kunne føres videre i den nye situasjonen. De brøt sammen. Nærmest som i vitenskapens verden når et paradigma – de allment anerkjente forestillingene om prinsippene som en vitenskap bygger på – bryter sammen.

Den gamle ettpartistaten for nok en gang å låne Jens Arups Seips gamle ord brøt ikke sammen, men den fikk svært vanskelige kår.

At alt dette falt sammen med et stor generasjons- og personskifte i Arbeiderpartiet, gjorde det ikke lettere for AP-ledelsen å styre videre på den gamle måten.

Et nytt hysj-system?

Betyr dette at Arbeiderpartiets gamle system er forsvunnet helt og fullt og blitt erstattet med et nytt? Det er et spørsmål som ikke er så lett å besvare. At ønsket om å skape et nytt system finnes i enkelte kretser er jeg ikke i tvil om. At rester av det gamle systemet fortsatte til langt opp i 80-åra, og enkelte rester til og med helt fram til dagen i dag, er jeg også temmelig sikker på. La meg nevne noen få eksempler av flere mulige:

  • E-tjenestens Asbjørn Mathiesen hadde helt til 1984 fortsatt ansvaret for «siste-strekkene». Men om han hadde noen AP-skikkelse å rapportere til etter at Vilhelm Evang måtte gå i 1965, er ikke klarlagt.
  • APs faglige sekretær Per Karlsen, ansatt på anbefaling fra LO-ledelsen, hadde inntil 1989 spesiell kontakt med Overvåkingssentralen.
  • At en av A-apparatet anonyme, men sterke skikkelser fra 1970-åra, APs tidligere kontorsjef og nære Haakon Lie-venn Jakob Grava, seinere ble leder for LO-skolen på Sørmarka, er både interessant og tankevekkende. Det er hevet over tvil at Grava hadde gode kontakter med overvåkingspolitiet.

At noen i dag forsøker å bygge opp noe som kan vise seg å bli et nytt system, regner jeg også for sannsynlig. Men dette tar tid, og det er en svært vanskelig oppgave. Arbeiderpartiet er også generelt sett ganske svekket. Og hysj-oppgavene i samfunnet er mer og mer blitt profesjonalisert og kanalisert inn i de hemmelige tjenestene. Dette betyr ikke at jeg tror APs gamle og mørke arv er gått helt i oppløsning. Alt er ikke bare historie. Men jeg tror det er å lure seg sjøl og andre å tro at ikke nye tider krever nye systemer, og at det tar tid å bygge dem opp. Enhver epoke krever sine spesielle hersketeknikker. I dag tror jeg de mer uformelle og løsere nettverkene har erstattet en del av de gamle organiserte systemene – i alle fall her til lands. På den internasjonale arenaen skyter imidlertid de profesjonelle, strengt organiserte og høyt teknologiske systemene fart. Schengen-avtalen viser dette til fulle. Den moderniserte kommunikasjons-spionasjen illustrerer også dette.

En fjerde tjeneste?

Eksisterte det så en «fjerde tjeneste» i Norge som ble kontrollert av Arbeiderpartiets indre krets? Slik den eksisterte i Sverige? Både ja og nei. Den eksisterte som en separat vev av spesialapparater og nettverk – både for seg sjøl og på tvers av og i de øvrige tjenestene, i staten, fagbevegelsen ol. Denne veven var styrt av Arbeiderpartiets indre krets. Det var nok en slik vev Andreas Andersen, Einar Gerhardsens mangeårige høyre hand på statsministerens kontor, siktet til da han som pensjonist antydet at det fantes en slik «tjeneste». Men å framstille det som en strømlinjeformet og enhetlig tjeneste slik enkelte har hevdet i 90-åra, tror jeg er å gå altfor for langt. Dessuten hadde det norske sosialdemokratiske partiet bygd ut sitt apparat og sine nettverk såpass sinnrikt at det ikke var nødvendig å lage en tjeneste etter mønster av det svenske IB som ble avslørt i 1973. I Sverige var det sosialdemokratisk styrte IB bygd inn i den militære e-tjenesten som en egen separat del. Hovedgrunnen til det var nok at det svenske overvåkingspolitiet, Säpo, var så diskreditert fra den andre verdenskrigen og nazismens dager at denne tjenesten ikke kunne fungere som ressurs for sosialdemokratiet.

Ikke bare Arbeiderpartiet

Var det bare Arbeiderpartiet som drev med sin egen hysj-virksomhet? Nei, det er dokumentert at for eksempel Høyre og Høyre Pressekontor var ganske aktive i mange år. Og det eksisterte et tverrpolitisk samarbeid. Sosialdemokratiet og de fleste tradisjonelle borgerlige partiene delte ide og et godt stykke på vei praksis. Det var bare det at Arbeiderpartiet var så mye større og sterkere enn de andre. Og partiet hadde en enorm innflytelse på arbeidsplassene og i fagbevegelsen. Dette var en av de viktigste grunnene til at CIA satset nærmest ensidig på å samarbeide med de sosialdemokratiske partiene i Europa etter krigen. Så også det norske.

Konsekvensene for parti og samfunn

Hva betydde så dette hysj-systemet for Arbeiderpartiets makt? Ble det skapt en enda sterkere og mer monolittisk ettpartistat enn det ellers hadde vært mulig å utvikle?

Personlig er jeg ikke i tvil om svaret. Svaret er ja. Norsk etterkrigshistorie må faktisk skrives om etter alt det som i løpet av 90-åra har kommet fram om Arbeiderpartiets hersketeknikker. Fram til for få år siden var det god latin å framstille Arbeiderpartiets makt bygd på en basis av temperert reformisme med vekt på de små, men viktige økonomiske velferdstiltak. En viss sikkerhet for lønn, og arbeidsløshetstrygd. Sjuketrygd og helsetjenester. Allmenn rett til fri skole. Sosial boligbygging et stykke på vei. Pensjonsordninger – om enn beskjedne. Og flere andre tiltak som et stykke på vei spente ut et sosialt og økonomisk sikkerhetsnett for de fleste. En kunne i det minste ane konturene av en velferdsstat. Mye negativt og kritisk kunne og burde vært sagt, men det er ikke hovedpoenget her. Poenget er at nettopp denne gradvise, økonomiske reformismen skapte tillit til Arbeiderpartiet hos de mange. Sett fra et hersketeknisk ståsted fungerte de som gulrota. Som attraktiv og næringsrik kost for de mange. En kost som trakk dem nærmere inn til etterkrigstidas dominerende parti. Det er denne delen av Arbeiderpartiets ideologi og virksomhet som har fått omtrent all oppmerksomhet når APs hegemoni skal forklares. Og det er uten tvil en viktig del av forklaringene.

Piskens rolle

Men den nye og vel dokumenterte kunnskapen om APs mer lyssky virksomhet viser at forklaringene også må ta solid hensyn til piskens rolle. Vi vet i dag, som vi har vist, at partiet tok i bruk ganske omfattende registrering, overvåking og etterretning. Denne hysj-virksomheten rettet seg i særlig grad mot politiske motstandere til venstre, både i og utenfor partiet. I dag kan vi hevde med god grunn at APs bruk av politimetoder i den partipolitiske kampen, fungerte som en pisk. Den skremte de som skulle skremmes, både i og utenfor Arbeiderpartiet. De kritiske eller «suspekte» ble isolert, støtt ut av det gode selskap. De fikk problemer med å beholde jobben, bli valgt til tillitsverv eller klare å holde på slike verv, bli forfremmet på jobben, eller i verste fall å skaffe seg jobb. Dette var tilfelle både i privat industri, stat og kommune. Det finnes sjølsagt ingen eksakte tall. Men at tusenvis av arbeidere ble stemplet, isolert og på ulike måter opplevde små og store problemer fordi de ble registrert og motarbeidet, er hevet over rimelig tvil.

Stabiliteten i den norske velferdssamfunnet var altså ikke bygd bare på økonomisk reformisme og statskapitalisme. Den bygde også på skjult kontroll, bevisst isolering og utstøting, og disiplinering. De skjulte politimetodene hadde store, negative konsekvenser for folk flest som på en eller annen måte sto til venstre i politikk og mening. Og de skaffet Arbeiderpartiet ekstra fordeler i den partipolitiske kampen.

Ekstremt hemmelighold

Men Arbeiderpartiets spesielle hersketeknikker hadde negative konsekvenser for langt flere enn partipolitiske konkurrenter og politisk opposisjonelle. Den indre partikretsen gikk som vi har vist i spissen for et svært strengt hemmelighold rundt alt som hadde med etterretning, overvåking og sikkerhet å gjøre. Hemmeligholdet var uvanlig strengt i Norge. Jeg tror noe av dette kan forklares ved at når en liten stat forvalter store og tyngende hemmeligheter sammen med andre stater, inntrer et nesten totalitært hemmelighold. I løpet av kort tid satt Gerhardsen-regjeringa med en av Norges største hemmeligheter: Kjeden av de amerikanske lyttestasjonene i Norge. De store øynene og ørene som skulle følge med på sovjetisk militær aktivitet – og en del annet av mer sivil art. Og snart satt den samme regjeringa med en annen hemmelighet av nesten samme dimensjon: Den store tungtvannsgaven til staten Israel. Gaven som dannet grunnlaget for at Israel seinere kunne produsere atomvåpen. Alt dette plasserte lille Norge i en globalt sett langt viktigere strategisk posisjon enn landet normalt skulle ha vært i. I dette klimaet passet APs eget hysj-apparat og kontroll naturlig inn.

Mindre gjennomsiktig

En konsekvens av dette hemmeligholdet var at informasjon om svært viktige sider ved det norske samfunnet ble holdt tilbake, ikke minst av mediene. Det strenge hemmeligholdet rundt etterretning, overvåking og sikkerhet gjorde samfunnet mindre gjennomsiktig. Det ble vanskeligere å forstå. Holdningene som rådet på dette følsomme området, smittet så over på holdningene generelt i samfunnet. Dette førte til at det ble vanskeligere for folk flest å orientere seg om hva som skjedde i kongeriket Norge. Og det folket som vet mindre enn det burde vite, er lettere å holde på plass og manipulere, i alle fall for en periode. At regjeringspartiet Arbeiderpartiet profitterte på dette i en ganske lang etterkrigsperiode, bør det ikke herske tvil om.

Hevet over politikken

Det tverrpolitiske samarbeidet om etterretning, overvåking og sikkerhet bidro også sterkt til at viktige politiske spørsmål ble «hevet over» vanlig politikk. Sikkerhetspolitikken ble definert noe nær en «nasjonal dugnad», en verdi som det var nærmest moralsk forkastelig å kritisere. Dermed kunne makteliten forvalte dette området nærmest som de ville.

Demper på debatt

En slik mangel på informasjon bidro også til å legge en demper på divergens, debatt, kritiske holdninger, og kreativitet. Dermed fikk makteliten større aksept for sin politikk enn den ellers ville hatt.

Sterk servilitet

En annen og svært alvorlig konsekvens av denne aksepten tror jeg var en sterk servilitet overfor makthaverne. Informasjonstørke, redsel for debatt, mange tabuer og en rekke liknende forhold fremmer sjelden sjølstendig og kritisk tenkning. Ei heller i norsk presse og medieverden.

Det oppsto en rekke uformelle, tverrpolitiske nettverk der AP-medlemmer også spilte sentrale roller. Deltakerne i disse nettverkene så ofte på seg sjøl som priviligerte og som forvaltere av et spesielt stort samfunnsansvar. En slik form for sjølforståelse bærer samtidig i seg en elitistisk filosofi som ender i praktisk forakt for vanlige folks evne til å forstå og handle.

På grunn av ekstremt hemmelighold og skjult samspill ble en rekke hersketeknikker i samfunnet i lite grad avdekket, belyst og kritisert.

Alle disse forholda fikk negative konsekvenser for folkeopplysning, utdanning og oppdragelse.

I sum: Den indre AP-kretsens måte å herske på fant i stor grad en tverrpolitisk klangbunn. Den bidro sterkt til å styrke både den åpne og ikke minst skjulte statlige kontrollen i samfunnet. Dette skapte et mindre fritt og gjennomsiktig samfunn. Og denne kontrollen profitterte Arbeiderpartiet som parti på.

At nettopp dette partiet fikk store problemer med å herske på den gamle måten da det første store nederlaget var et faktum 21.september 1972, står ikke i motstrid til denne konklusjonen. Heller ikke at Arbeiderpartiet tapte en hel generasjon av unge kvinner og menn på grunn av sin politikk og opptreden. Tvert om, de som tviholder arrogant og nesten totalitært på makta ved hjelp av en farlig blanding av åpne og skjulte maktmidler, risikerer et langt kraftigere fall enn de som satser på åpne og aksepterte maktmidler.

Jeg vil også hevde at AP-kretsens arrogante bruk av makt har hatt langvarige, negative konsekvenser. Da det gamle herskesystemet gikk mer eller mindre i stykker, forsvant ikke uten videre de negative konsekvensene det hadde i samfunnet som helhet.

En stat i staten?

Ble så det hysj-apparatet som AP-kretsen skapte, en stat i staten? Det er jo ofte slik spørsmålet om de hemmelige tjenestene blir formulert: Blir de en stat i staten? Begynner de å gå for egen maskin? Dette dreier seg i så fall om organisasjoner som tar seg egne rettigheter. De begynner å leve sitt eget liv. De unndrar seg vanlig borgerlig-demokratiske kontroll – ikke minst når de er dypt hemmelige.

Svarer vi bare reservasjonsløst ja på spørsmålet om apparatet ble en stat i staten, blir det for upresist. Svaret blir for enkelt, og apparatet levde heller ikke sitt eget liv.

Mitt svar er at APs hysj-apparat ble en viktig del av en stat i staten. For den egentlige stat i staten var AP-kretsens skjulte og diskrete maktapparat. Og dette ble i betydelig grad bygd opp på tvers av borgerlig-demokratiet. Denne «ettpartistaten» var noe langt mer enn APs hysj-apparat.

La meg presisere:

  • AP-kretsen erobret statsmakta i valg. Slik sett hadde lederne en legitim maktbasis.
  • Samtidig bygde kretsen opp sitt para-apparat på siden av det vanlige statsapparat. Dette var et parti-apparat for skjult politiarbeid rettet mot politiske konkurrenter. I det skjulte trakk dette grove veksler på statlige ressurser, inkludert overvåkingspolitiet.
  • Dette var tilfelle uansett om Arbeiderpartiet satt med regjeringsmakt eller ikke.
  • AP-kretsen fulgte med andre ord en slags tospor-strategi. Kretsen satset på vanlig, legitim regjeringsmakt. Slik sett var de «staten». Men samtidig sikret de sitt hegemoni ved hjelp av illegitim, totalitær, skjult makt på tvers av borgerlig-demokratiet. Denne bygde blant annet på hysj-apparatet. Slik sett var de en «stat i staten».
  • På denne måten utviklet AP-kretsen en dobbelt karakter.
  • Hysj-apparatet var altså ingen sjølstendig stat i staten. I utgangspunktet var det stramt styrt av sine høye oppdragsgivere. Etter hvert tjente det nok sine høye herrer mer og mer ved hjelp av «sersjantenes» utrolige lojalitet til Sak og Parti. Men noe eget sjølstendig liv hadde det aldri.

Hele denne saken handler i bunn og grunn om et av de mest totalitære instrumenter som er skapt i nyere norsk historie.

Litteratur:
  • V. I. Lenin: Staten og revolusjonen. Norsk utgave Forlaget Ny Dag 1968
  • Niccolo Machiavelli: Fyrsten. Norsk utgave Grøndahl Dreyer 1994
  • Dokument nr. 15 (1995-96): Rapport til Stortinget fra kommisjonen som ble nedsatt av Stortinget for å granske påstander om ulovlig overvåking av norske borgere (Lund-rapporten)
  • Innst. S. nr. 240 (1996-97): Innstilling fra Kontroll- og konstitusjonskomiteen om rapport til Stortinget fra kommisjonen som ble nedsatt av Stortinget for å granske påstander om ulovlig overvåking av norske borgere (Lund-rapporten)
  • Lars Borgersruds doktoravhandling i historie: Wollweber-organisasjonen i Norge. Universitetet i Oslo 1994
  • Trond Berg og Knut Einar Eriksen: Den hemmelige krigen. Overvåking i Norge 1914-1997 (2 bind). Cappelen Akademisk Forlag 1998
  • Olav Riste og Arnfinn Moland: Strengt hemmelig. Norsk etterretningstjeneste 1945-1970, Universitetsforlaget 1997
  • Ronald Bye: Sersjanten. Makt og miljø på Youngstorget. Tiden 1987
  • Ketil A. Nordahl: Konrad Nordahl – Dagbøker 1950-1975. Tiden 1991-92
  • Viggo Johansen, Pål Jørgensen og Finn Sjue: Vi som styrer Norge. Arbeiderpartiet og de hemmelige tjenestene. Aventura 1992
  • Ronald Bye, Alf R. Jacobsen og Finn Sjue: De visste alt … Rapporter fra niende etasje. Tiden 1993
  • Ronald Bye og Finn Sjue: Den hemmelige hæren. Historien om stay behind. Tiden 1995
  • Bjørn Nilsen og Finn Sjue: Skjult dagsorden. Mediene og de hemmelige tjenestene. Universitetsforlaget 1998
  • Jens Arup Seip: Fra embedsmannsstat til ettpartistat og andre essays. Universitetsforlaget 1963
  • Torstein Hjellum: Noen av oss har snakket sammen. Om fåmannsveldet i Arbeiderpartiet 1945-1973. Alma Mater Forlag 1992
  • Rune Slagstad: De nasjonale strateger. Pax Forlag 1998
Ukategorisert

Verdenshistorie

Av

AKP

av Jens Andvig

Det er vanskelig å fri seg fra den støy som henger igjen etter fyrverkeriet ved 2000-års jubileet. Selv japanske, kinesiske og arabiske datamaskiner måtte tilpasse seg tallet 2000. Tilsynelatende en global triumf for Jesu fødsel.

Hvordan er det blitt slik?

Noen vil si at det er Gud som har styrt det slik. Hegel skrev mye om Verdensånden. Marx og Lenin ville ha rystet på hodet overfor slik galskap. Hva med den hvite manns endelige seier i Jesu klær?

Faghistorikere vil stort sett abdisere i forhold til en slik gigantisk problemstilling.

Jared Diamond abdiserer ikke i sin bok Guns, Germs, and Steel. Det er en kort verdenshistorie på 425 sider og roter ikke rundt omkring, men annonserer klart og tydelig at den er antirasistisk. Mennesket er en art. Det er bestemte historisk-geografiske forhold som har hatt som resultat at det er indoeuropeere som i dag dominerer verden. Boka har en livlig skildring av slaget i Peru den 16. november 1532 der tusenvis av inkasoldater ble massakrert av noen hundre spanske soldater. Boka spør: Hvorfor erobret europeere Amerika og ikke omvendt: Hvorfor erobret ikke indianerne Europa?

I historie eksisterer alltid den dobbelte dimensjonen: Det som skjedde og det som kunne ha skjedd. Diamond kaster seg dristig inn i tilsynelatende tomme spekulasjoner, men han setter alltid de nærliggende (proximate) faktorer opp mot de «langsiktige» (ultimate) faktorer. Dette gjør han så vågalt – kanskje frekt – at han gir et helt annet bilde av verden enn det du får hos konvensjonelle historikere.

Underlig nok fikk boka Pulitzer-prisen. At Bill Gates – datageni og kanskje den rikeste mann i verden – roser boka, gjør meg litt urolig!

Personlig bakgrunn

Jared Diamond er ikke faghistoriker. Han er professor i fysiologi, men har tilbrakt flere tiår på Ny-Guinea blant annet som fugleforsker. Det merkes at hans utgangspunkt for synet på verdenshistorien er Ny-Guinea som aldri ble helt kolonisert av europeerne pga det spesielle klimaet. Det fins ennå 1.000 språk på Ny-Guinea, og Diamond har kastet seg ivrig inn i lingvistiske og arkeologiske spørsmål med en selvtillit som tar pusten fra meg iallfall. Som nordmann savner jeg Anne Stine og Helge Ingstad blant kildene til hans presentasjon av vikingene, selv om deres resultater er inkludert i hans fremstilling.

Ny-Guinea er kanskje et av de få steder der jordbruket oppstod av seg selv.

Homo sapiens

Den første figuren i boka viser en kanskje konvensjonell skisse av menneskets utvikling. Det begynner i Afrika for 7 millioner år siden. Mennesket som homo erectus forlater Afrika for 1 million år siden og når Sørøst Asia omtrent på samme tid, mens det i Europa bare fins levninger fra 500.000 år siden. Mellom 100.000 og 50.000 foregår det Diamond kaller Det Store Spranget Fremover. Det vil si en forandring i mennesket som får mer effektive og standardiserte redskaper og utvikler en slags kunst. Høydepunktene her er hulemaleriene i Cro Magnon i Nord-Frankrike og maleriene i Australia der menneskene kom for 40.000 år siden. Det fins to uavklarte spørsmål:

a) Skjedde disse forandringene pga endringer i hjernen eller som Diamond tror pga endringer i stemmebåndene som førte til språk?

b) Hvor skjedde dette? På ett bestemt sted eller var det parallelle utviklinger på forskjellige steder?

Det som er klart i dag: Det fins bare en art mennesker på jorda: Homo sapiens.

Dette Store Spranget er det viktigste i hele menneskets historie. Det er en forutsetning for pyramider, skrift, fly, biler, Shakespeare, Bach, Einstein og atombomben. Det vil si for menneskets dominans på jorda.

Jordbruk

Det andre store spranget er at mennesket utvikler jordbruket. Egentlig begynner Diamonds historiebok først rundt 11-12.000 f.Kr. Da kom mennesket til Amerika. Det kom over Beringstredet, forble 1.000 år i isødet i Nord-Amerika og kom så gjennom en korridor i isen i det vestlige Nord-Amerika. Deretter fór mennesket som en vind sørover og nådde spissen av Sør-Amerika omtrent 10.000 f.Kr.

8.500 f.Kr. er tidligste dato for menneskets første jordbruk. Det skjedde i The Fertile Crescent (den fruktbare halvmåne), området mellom Middelhavet og Iran og Irak. California, Chile, Sør-Afrika og Sørvest-Australia er ved siden av Middelhavet de fem områdene i verden med Middelhavsklima, men i disse områdene var det bare i The Fertile Crescent at jordbruket oppstod helt uavhengig, og det området ble det første og viktigste jordbruksområdet i verden. Foruten klimaet var det mange ville vekster og dyr som lett kunne brukes av menneskene uten for store endringer. Det var store forskjeller i høyde som gjorde et mangfold av vekster og sesonger mulig. Fra The Fertile Crescent spredde vekster og dyr seg lett både mot vest og øst. Det fins bare fire andre områder der jordbruket oppstod helt uavhengig: Kina, Andes, Mellom Amerika og nordøst i Nord Amerika. Andre områder som Ny-Guinea er mer usikre.

Diamond nevner det ikke, men det er vanskelig å glemme at de tre store religioner: Den jødiske, kristne og muslimske, er meget nærværende i dette området den dag i dag.

«Domestication»

Dette er et ord som er vanskelig å oversette. Det er noe mer enn å temme eller kunstig dyrke. Det betyr at menneskene bevisst tar i bruk visse planter og dyr. Diamond understreker at de viktigste plantene og husdyrene ble tatt i bruk på et meget tidlig stadium. Det gjelder hvete, ris, erter osv. – mais kom i bruk noe seinere i Mellom Amerika – sauer, geiter, griser, kuer, hester osv. Det underlige er at Afrika som kanskje har flest store pattedyr, ikke var arnestedet for flere husdyr. Sebra, neshorn og bøfler lot seg ikke temme eller «domesticate». Det har man ikke greid til denne dag. Diamond kan ikke la være å spekulere på hvordan Romerriket kunne ha blitt nedkjempet av afrikanere ridende på neshorn!

Germs (mikrober)

Diamond er fysiolog og ser ut til å ha spesielt god greie på virus og bakterier. Han spør til og med hvorfor virus ofte dreper sin vert når det beste for viruset ville være å holde verten i live så lenge som mulig. Hovedkonklusjonen hans blir at mikrobene kom fra husdyrene til menneskene og at jordbrukerne etter hvert oppnådde en slags immunitet mot sykdommene med visse unntak som Svartedauen osv. Mikrobene som europeerne brakte med seg til ulike naturfolk var katastrofale for spesielt indianerne i Amerika.

Samfunnsform

For 10.000 år siden levde homo sapiens i små grupper ikke ulikt grupper av sjimpanser og gorillaer. Jordbruket førte til større befolkningstetthet og faste bosteder. Resultatet ble: Fra grupper til stammer til høvdingdømmer til stater. I gruppene var det stor likhet, men den større befolkning førte til spesialisering i form av høvdinger, konger, byråkrater, krigere, prester og håndverkere. Diamond innfører et nytt ord: kleptocracy der eliten samler stor materiell rikdom. Han har i tankene en del stater i Afrika, men det ville ikke være så galt å kalle USA eller Norge i dag for et «kleptocracy».

Erobring

Jordbruket var en uimotståelig kraft. Jegere og samlere hadde to alternativer: Enten rømme unna eller sette i gang med jordbruk selv. Begge deler ble forsøkt. Den mest dramatiske folkevandring er europeernes erobring av Amerika. Der ble indianerne i stor grad tilintetgjort gjennom krig og mikrober som de ikke hadde immunitet mot. I Nord-Amerika anslår Diamond tallet på indianere til 20 millioner, mens han som barn i skolebøker leste om bare 1 million indianere. En annen dyster erobring var jordbrukere fra Sør-Kina som spredte seg ut over øyene i Stillehavet som Taiwan, Indonesia, Filippinene osv. Der forsvant jegerne og samlerne så å si sporløst. Ny-Guinea ble spart pga det spesielle klimaet.

Eurasia

Diamond understreker at Europa og Asia er ett kontinent. Hovedaksen går fra øst mot vest. I Afrika og Amerika går hovedaksen fra nord mot sør. Det vil si at en vekst som hvete kunne lett spre seg i Eurasia fordi forskjellen i klima mellom nord og sør var mindre, mens det i Afrika og Amerika var vanskelig å omstille planter og dyr gjennom forskjellige klimasoner. Dette førte til en mye seinere utvikling.

Skrift

Ved siden av jordbruket er oppfinnelsen av skrift den store oppfinnelsen i menneskets historie. Det begynte med behovet for regnskap. Sumerene var pionerene 3.000 f.Kr. Diamond hevder at det er bare to steder en kan være sikker på at skrift oppstod helt uavhengig, nemlig Mesopotamia (sumerene) og Mellom Amerika 600 f.Kr. Det er grunn til å tro at for eksempel i Kina og Egypt oppstod skrift som imitasjons eller ut fra kunnskapen om at skrift eksisterte andre steder.

Diamond analyserer de tre forskjellige former for skrift: Logogrammer (et tegn for et helt ord), stavelsesskrift og alfabetskrift der bokstaver beskriver lyder. Men det viktigste han understreker er at skrift ikke bare ble brukt i regnskap, men ble et uhyre kraftig ideologisk våpen til å sveise stater sammen og gjøre befolkningen moden for krig mot hverandre.

Indoeuropeere

Indoeuropeerne er det dominerende folkeslaget den dag i dag gjennom USA og Europa (EU og Russland). Det folkeslaget oppstod mellom Svartehavet og Det Kaspiske Hav. Det spredte seg både mot øst og vest, men det er ekspansjonen mot vest som ble viktigst. I dag er det bare ungarer, finner og baskere som i Europa ikke har en indoeuropeisk opprinnelse. Diamond behandler dette emnet mer nøye i en annen bok: The Third Chimpanzee. Han understreker også at lederne i Sør-Amerika også i dag stort sett er indoeuropeere.

Kritikk

Guns, Germs, and Steel inneholder mye informasjon som kan virke overveldende. Forhåpentlig er det meste noenlunde korrekt. Likevel blir boka et knyttneveslag mot vårt konvensjonelle historiebilde.

Det styggeste en kan si om boka, er at den er en slags unnskyldning for USAs dominerende stilling i dag, selv om den uttalte hensikt er antirasistisk. Jeg er i tvil om den vil bli en klassiker som The Age of Extremes av Eric Hobsbawn. Den kan også beskyldes for å være vulgærmaterialistisk, det vil si vulgærbiologisk eller vulgærgeografisk. Det kan også pekes på en slags selvmotsigelse når Diamond tar utgangspunkt i biologien. Riktig nok understreker han at homo sapiens er en art, men er det ikke mulig at noen biologiske forskjeller kan oppstå i løpet av 50.000 år?

Tankegangen i boka synes å være grunnlaget for det beste President Clinton sa i Oslo: Hvis en undersøker hundre personer fra Vest-Afrika, USA eller Norge, så er forskjellene innen gruppene større enn mellom gruppene.

Hva er et folkeslag som indoeuropeere bortsett fra språket? Det forklares ikke i boka.

At koner røves fra andre grupper blir nevnt. Ellers er kjønn usynlig. Friedrich Engels var svært opptatt med «kvinnenes historiske nederlag». Kjenner Diamond til denne påstanden?

Sosialismen, de to verdenskrigene og den kalde krigen er ikke diskutert i det hele tatt.

På visse punkter hadde jeg store vanskeligheter med boka, var den et misantropisk angrep på hele menneskehetens historie?

«Homo sapiens is not a nice guy»

Det er grunn til å komme til en motsatt konklusjon. Boka er båret frem av en forskerentusiasme som minner om glede hos de forskere som sender raketter mot månen og ut i verdensrommet.

Diamond diskuterer noen generelle problemstillinger i historie. Han går mot Thomas Carlyle (Heros and Hero – Worship in the historic history), som understreker betydninga av Den Store Mann. Som kontrast siterer han Bismarck som hevder at en statsmanns oppgave er å høre Guds skritt i historien (Hegels Verdensånd?).

Diamond er neppe klar over egen selvmotsigelse når han spør på alvor: Hva ville ha skjedd hvis Hitler var blitt drept i en trafikkulykke i 1930?

Det beste jeg kan si om Guns, Germs, and Steel er at boka ikke polemiserer mot andre historiebøker. Den lager sitt eget historiske univers med et tyngdepunkt lenge før Athen, Roma og Jerusalem.

Refleksjoner

Hele verden deltok i 2000-jubileet. Tidskalenderen og Olympiaden er de mest konkrete vitnesbyrd om vestens seier og dominans.

Fyrverkeriet uttrykte både stolthet over fortiden og forhåpninger om fred og velstand i fremtiden. Likevel kunne det ikke helt få oss til å glemme de mørke sider ved vår historie.

Vi vet i dag at livet på jorda kan fortsette svært lenge hvis det ikke blir ødelagt av menneskene. Vi vet også at dette livet er helt unikt i vårt solsystem og kanskje i vår galakse. Fysikk og matematikk er selve utgangspunktet for vår utforskning av verdensrommet. Biologi derimot er innfallsporten til vår forståelse av livet på jorda.

Det Diamond har greid er å rette en biologisk lyskaster mot menneskenes historie. Lyskasteren viser oss klart og tydelig at vår vestlige dominans ikke skyldes noen biologisk eller «rasemessig» overlegenhet. Vestlige våpen og kapital kontrollerer verden i dag, men det vil ikke vare evig.

Ukategorisert

Kvinnekampen er systemoverskridende

Av

AKP

av Torill Nustad

Har kvinner alltid vært det undertrykte kjønn? Hva er grunnlaget for kvinneundertrykkinga i det «likestilte» kapitalistiske Norge? Er det borgerskapets verdsetting av kvinners arbeidskraft i merverdiproduksjonen, er det sexismens menneskesyn? Hvilken rolle spiller kjernefamilien? Er familien en forbruksenhet som egentlig er unødvendig eller er den et viktig middel i borgerskapets jakt på maksimal profitt?

For å finne veien til framtida, er det avgjørende at vi forstår kvinneundertrykkingas historie. Derfor et lite tilbakeblikk. Mennesker har levd på jorda i hundretusener av år. kvinneundertrykkinga er mange tusen år gammel, men den har ikke alltid eksistert.

Rundt 2.300 år før vår tidsregning skrev øverstepresten i Sumaria en lovprisning til gud. Det er det første diktet vi kjenner til i verdenshistoria. Og både den første guden og den første presten og poeten vi kjenner til var kvinner. Kvinnegudene blei dyrket som den store mor, for sine sterke erotiske følelser og som krigere. Sexlivet var viktig og det var noe hun nøyt. Gudinnen hadde mange elskere, var alltid ugift og alltid seksuelt aktiv. Blant inuitene på Grønland var hennes tittel «Hun som ikke vil ha en ektemann».

Geografisk var dyrkinga av kvinnegudene spredd over store deler av verden; fra Afrika, gjennom Asia og Indusdalen til Kina, de russiske stepper, Middelhavsområdet og nordover til Grønland. Kvinneguder var ikke et midlertidig fenomen. Den hellige statusen til det kvinnelige varte antagelig i minst 25.000 år.

Gudinnedyrkinga gjenspeilte kvinnenes rolle og makt i samfunnet. Kvinnene hadde makt og de utøvde makt. Det var kvinnelig arverett. Det var samfunn hvor både kvinner og menn hadde rettigheter og muligheter til å akkumulere rikdom. Makta til dronningene i det gamle Egypt er mest kjent. I tusener av år var hun hersker, gudinne og øversteprest – slik som Hatshepsut. Hun leda sine soldater i kamp og hadde bestemmende myndighet i alle statssaker.

Kvinnene levde i en tid hvor ingen hadde fortalt dem eller oppdratt dem til at kvinner er fysisk svake, følelsesmessig ustabile eller intellektuelt dårligere utrusta enn menn. Tvert imot – kvinnene hadde høy status og mennene var underordna. Den mannlige delen av overklassen ønska mer makt og innflytelse og de tok opp kampen. De utfordra blant annet den kvinnelige arveretten og kvinners rett til barna.

Overføring av makt fra gudinne til gud, fra dronning til konge, fra mor til far fant sted i stadier. Alle mytologier gjenspeiler maktkampen for å frata kvinneguden makta. Men maktkampen var også verdslig. Menn hadde kontroll over hæren og brukte sin makt til å erobre makta i samfunnet. For å legitimere og styrke sin stilling i samfunnet blei kvinner fratatt sitt menneskeverd. Menn definerte hva som var menneskelige egenskaper og evner. Kvinnen blei hans motsetning. Utviklinga av de 5 store verdensreligionene var viktige redskap for å knuse kvinners makt og frata kvinner menneskeverdet.

Gud var ikke bare i himmelen, men var representert på jorda av menn. Guds representant var prest, dommer og konge, han var kvinnens far, bror og onkel, han var hennes ektemann. Sist, men ikke minst, han tok bolig i kvinnens hode. Kvinnene blei etterhvert overbevist til å tro på sin egen rolle som mindreverdig. Familien – i ulike former – blei den institusjonen som ga menn makt over både eiendom, kvinner og barn.

Familiens rolle

Fram til og med føydalismen var familien en produksjonsenhet. Menn, kvinner og barn deltok i arbeidet og de var avhengig av hverandre. Matlaging, sy og strikke klær og klesvask var like nødvendig arbeid som å passe sauer og hogge ved. Små- og fattigbønder trengte mange arbeidshender og kvinnene deltok i alt arbeid. Adelen med sine store gods hadde mange mennesker i arbeid og var sjølforsynt med det meste. Her var det ofte frua som var arbeidsleder og som drev bedriften når husherren var på reise eller i krigen. Kvinner gjorde «mannfolkarbeid», men menn gjorde ikke «kvinnfolkarbeid». Det var mannen i huset som var sjefen og samfunnet verdsatte den gang som idag kvinners arbeid lavere enn menns.

Utviklinga av kapitalismen endra mønsteret med familien som produksjonsenhet. Produksjon og reproduksjon blei fysisk skilt. Husarbeid var ikke lenger produktivt arbeid siden det ikke skapte merverdi. En viktig del av kvinners arbeid blei ubetalt og usynlig arbeid. Kvinnenes gratisarbeid var lønnsomt for kapitalen. Hvis kvinnene skulle fått lønn for hus- og omsorgsarbeid måtte lønningene i den kapitalistiske produksjonen vært høyere. Det ville betydd lavere profitt for kapitalistene.

Kapitalistene viderførte en gammel tradisjon da de ga menn som kjønn makt over kvinner både i lønnsslaveriet og på hjemmebane. Menn i arbeiderklassen fikk befestet sin stilling som familieforsørger. De hadde høyere lønn enn kvinner uansett hvor dårlig de tjente. Kvinner skulle ikke være økonomisk sjølstendige. Industrien trengte kvinners arbeidskraft, men det var viktig at ikke lønnsarbeidet undergravde familiens rolle. Kvinners lønn blei fastsatt til 50% av mannens, slik det også var under feudalismen. Lønna befesta kvinner og menns plass og rolle i familien og i samfunnet. Mannen var hovedforsørger og familiens overhode. Kvinnen var hus- og omsorgsarbeider uansett om hun også hadde lønnsarbeid. Mannelønn og kvinnelønn var et viktig virkemiddel for å disiplinere arbeiderklassen.

Borgerskapets ideal og ideologi utelukka kvinnene i overklassen fra den økonomiske sfæren. De blei redusert til pyntegjenstander i store dukkehus.

Arbeiderklassens menn og den gryende fagbevegelsen tok opp i seg borgerskapets idealer og ideologi. De så på kvinner i arbeidslivet som en trussel mot sin egen lønn og sin rett til å være familieforsørger. Kvinnens plass var i hjemmet. Kvinnen var mannens eiendom og vold mot kvinner innafor ekteskapet og familien var en privatsak. Dette blei den rådende ideologi også innafor arbeiderklassen. Mange fagforeninger motarbeida kvinners rett til arbeid og nekta å organisere kvinner.

Marxismen og kvinnefrigjøring

Arbeiderklassen må frigjøre seg fra lønnsslaveriet for å kunne utvikle seg som hele mennesker. Dette gjelder også kvinnene. Men hvilken rolle spiller den borgerlige familien? Ifølge tradisjonell marxisme eksisterer den borgerlige familien kun som et eiendomsforhold. Marx trodde at kvinners inntreden på arbeidsmarkedet ville eliminere grunnlaget for kjønnsundertrykkinga i arbeiderfamilien. Mange marxister har tolka Marx dit hen at kampen mot kjønnsundertrykkinga derfor ikke er viktig og må underordnes kampen mellom arbeid og kapital. Familien i arbeiderklassen har blir sett på som et kampfellesskap og kvinner og kvinnebevegelsen har blitt oppfordret til ikke å fremme krav som «splitter arbeiderklassen».

Medlemmer i Internasjonale Sosialister har av den grunn kritisert kvinnebevegelsens kamp mot kvinnelønna. Siden mange menn også er lavtlønte hevder de at kvinnebevegelsen bør fokusere på de lavtlønte for ikke å splitte arbeiderklassen.

Terje Valen, studieleder i AKP, plasserer seg også innafor denne tradisjonen. I Røde Fane nr 2 i år hevder Valen at siden verken mann eller kvinne i en arbeiderklassefamilie eier produksjonsmidler, utbyttes heller ingen inne i familien. «Derfor springer diskrimineringen i arbeiderklassefamilien under kapitalismen, ut fra konkurransen mellom kjønnene om arbeidet. Og derfor er det kapitalen og dens representant borgerskapet som skaper kvinneundertrykkingen i arbeiderklassen, i den grad kvinner blir forfordelt når det gjelder arbeid, lønn og arbeidsforhold, altså i den grad kapitalen oppfatter kvinnen som funksjonshemmet arbeidskraft i forhold til merverdiproduksjonen.» (…) «Individene i arbeiderklassen konkurrerer om arbeidet. Dette skaper motsetninger mellom dem. Hvis kapitalen foretrekker ett kjønn framfor et annet ved å gi det mer arbeid og bedre lønn og arbeidsbetingelser, vil det skape et materielt grunnlag for en motsigelse som kan utvikle seg til antagonisme dersom andre vilkår ligger til rette for det. På dette grunnlaget utspiller det seg en fysisk og psykisk kamp mellom kjønnene i arbeiderfamiliene.»

På 70-tallet var det også AKPs politikk at kvinnekampen måtte underordnes arbeiderklassens felles interesser. Fienden var kapitalismen. Arbeidet i Kvinnefronten og kvinnekampen ga oss ny kunnskap, erfaringer og analyser om kvinners situasjon både nasjonalt og internasjonalt. Dette kombinert med egne studier og diskusjoner i AKP kom vi fram til at AKPs politikk og analyser var overflatiske og feilaktige. Familien i arbeiderklassen er ikke et kampfellesskap, men et redskap til undertrykking. Kvinner tjener ikke mindre enn menn fordi vi velger feil yrke, men fordi vi lønnes som kjønn. Kvinner splitter ikke arbeiderklassen ved å reise kampen mot kjønnsundertrykkinga. Det er menns kjønnsundertrykking som splitter og svekker arbeiderklassen.

Grunnlaget for kvinneundertrykkinga idag

Familien er fremdeles den sosiale og økonomiske grunnenheten samfunnet baserer seg på. Til tross for høyere utdanning og yrkeserfaring innretter kvinner fremdeles sine liv og lønnsarbeid etter familiens omsorgsbehov. Menn gjør det i liten grad. Det er kvinner som jobber deltid, enten frivillig eller ufrivillig. Mange velger å jobbe deltid fordi det lønner seg økonomisk eller for å få mer tid og overskudd til barn og egen fritid. Kvinner har tatt 6-timersdagen og betaler kostnadene sjøl. Menn jobber overtid og står for mesteparten av familiens inntekter. Slik sementeres den tradisjonelle arbeidsdelinga og tradisjonelle kjønnsrollemønstre.

Den lave kvinnelønna gjør det økonomisk lønnsomt for mange familier at kvinnen tar imot kontantstøtte, jobber som dagmamma i tillegg til å passe egne barn eller jobber deltid, mens mannen jobber overtid. Mange kvinner, spesielt i helse- og sosialsektoren og varehandelen får bare deltidsarbeid. I offentlig sektor er det ikke uvanlig med 15-30% stillinger i mange kvinneyrker. Mange kvinner ønsker høyere stillingsbrøk, men får det ikke. De får isteden tilbud om å ta ekstravakter. De er prisgitt arbeidsgiver og kan vanskelig planlegge eget liv og framtid.

Arbeidstagere som ufrivillig jobber deltid eller har kortere arbeidstid enn ønskelig, kalles undersysselsatte. 90% av de undersysselsatte i Norge er kvinner, veldig mange jobber i offentlig sektor.

Kvinners deltidsarbeid er en viktig grunn til at kvinners inntekt fortsatt bare er 50% av mannens. Kvinners deltidsarbeid er også en viktig grunn til at yrkesaktive kvinner ender opp som minstepensjonister.

Kvinners lønn er ingen forsørgerlønn. Derfor blir mange kvinner som er enestående forsørgere, fattige. Den lave kvinnelønna undergraver vår rett til å være økonomisk sjølstendige og den begrenser vår handlefrihet. For mange er økonomien viktig når de velger samboerskap eller velger å bli i et utilfredsstillende forhold.

Kvinners valg og prioriteringer mellom yrkesliv og familie bestemmes også av samfunnets evne til å organisere det offentlige omsorgstilbudet. Barnehagetilbudet er mangelfullt og det er dyrt. For mange familier «lønner» det seg faktisk ikke at mor jobber.

Omsorgen for psykisk utviklingshemmede er i stor grad basert på familiebasert omsorg med begrensa muligheter til avlastning. Mer enn 50% av eldreomsorgen utføres av slektninger. Den familiebaserte eldreomsorgen fungerer så bra, ifølge helseministeren, at eldreplanens målsettinger om utbygging kan nedjusteres.

I det norske samfunnet produseres det enorme verdier. Borgerskapet ønsker maksimal profitt og regjeringa legger forholda til rette. Den familiebaserte omsorgen er billig og derfor viktig å forsvare. De færreste vil forsvare at kvinner skal tjene mindre enn menn fordi de er kvinner. Samtidig er det virkeligheten i dagens Norge. Kvinners krav om likelønn og ei lønn å leve av utfordrer maktfordelinga og vil bety en radikal omfordeling av merverdien i arbeidsfolks favør. Derfor er kvinnelønnskampen og kampen for 6 timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon så vanskelig å vinne.

Splitt og hersk?

Kan det tenkes at borgerskapet kan innfri kvinners krav om likelønn uten at det går ut over deres profitt? Hypotetisk kan borgerskapet heve kvinnelønna og redusere menns lønn tilsvarende. Mange borgere har sikkert stor forståelse for kravet om likelønn. Hvorfor er dette allikevel så vanskelig eller utenkelig?

For det første vil et forslag om lønnsnedslag være umulig for LO-ledelsen å selge til sine medlemmer. Det vil bli møtt med streiker og protester, lovlige eller ulovlige. De politiske og økonomiske konsekvensene av en slik streikebevegelse er ikke borgerskapet tjent med. For det andre vil likelønn mellom kvinner og menn forrykke maktbalansen mellom kjønna og undergrave familien som forsørgelsessystem. Det vil bli vanskeligere å begrunne hvorfor kvinnen bør være hjemme og ta i mot kontantstøtte eller jobbe deltid for å ta ansvar for hus og hjem hvis lønna er lik. Kvinner vil kreve reell likestilling også i hjemmet. Lik arbeidsdeling vil begrense menns muligheter til egen fritid. Jeg tror mange menn vil forsvare denne retten. En slik situasjon vil antagelig føre til at menn i mye sterkere grad engasjerer seg både i kampen for kortere daglig arbeidstid og for et godt og billig offentlig omsorgstilbud, både til barn og eldre.

Herskerklassen som jobber for å rasere de kollektive godene i offentlig sektor, vil ha interesse av å begrense motstanden. Utviklinga med å omdanne offentlig sektor til et marked hvor private kapitalister kan håve inn profitt, har til nå gått relativt sakte i Norge. Motstanden mot privatisering har vært stor, spesielt fra fagforeningene i offentlig sektor. Borgerskapet vil derfor ikke støtte en likelønnsreform som gjør at de kan få en samla fagbevegelse mot seg. «I verste fall» kan jo dette utvikle seg til en folkebevegelse til forsvar for kollektive løsninger og for 6-timers arbeidsdag.

Ideologisk motoffensiv

På 70-tallet gikk jenter og kvinner ut for å erobre verden. Vi ville ikke være sexobjekter i reklamen og vi ville ikke tvinges inn i den tradisjonelle kvinne- og morsrolla. Vi ville ha både samme rettigheter og muligheter som gutta. Kvinnebevegelsen var stor og den vant mange seire. Kvinnebevegelsen var en trussel mot de som levde av å selge kvinneideal og den utfordra borgerskapets ideologiske makt over både kvinner og menn.

Den økonomiske og ideologiske motoffensiven kom etter noen år. Skjønnhetsindustriens reklamekampanjer pornofiserte det offentlige rommet. Mediaindustrien masseproduserte ungdomsserier som reduserte jentene til yndige og søte sexobjekter. Skjønnhetsidealenes uoppnåelige krav til kropp og utseende har tyrannisert og ødelagt mange jenters liv. Pornoen blomstra og blei råere til tross for pornokampen. Rasering av folks livsgrunnlag og økt fattigdom gjorde det mulig for sexindustrien å bygge seg opp over hele verden. Denne utviklinga forsterker det tradisjonelle maktforholdet mellom kjønna hvor jentene skal være yndige og søte sexsymboler, uansett utdanning og yrke, og gutta skal være tøffe, sterke, ha kontroll og rett til å få tilfredsstilt sine behov. Sexismen er profitabel for enkeltkapitalisten og et viktig makt- og disiplineringsmiddel for kapitalismen som system.

Videreutvikling av marxismen

Studier og analyser av verden førte til at AKP endra sitt kvinnepolitiske program. Idag sier AKP blant annet følgende om grunnlaget for kvinneundertrykkinga: «Kvinner utbyttes også særegent som lønnsarbeidere i den kapitalistiske produksjonen. Fordi samfunnet er organisert i familier, blir kvinner i arbeidsmarkedets øyne «tilleggsarbeidskraft», mens «hovedarbeidskrafta» er den mannlige «familieforsørgeren». Kvinners arbeidskraft blir dermed mindre verdt enn menns.»

«Familien som institusjon er en del av det systemet som sikrer den kapitalistiske utbyttinga. Her skjer det ubetalte arbeidet som kapitalistene indirekte profitterer på. Bindinga til familien gjør kvinner til ekstrautbytta arbeidskraft i produksjonen. Familien er kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene. Og den gjenskaper stadig djupe psykologiske strukturer som støttepunkter for dette maktforholdet og denne arbeidsdelinga. Gjennom familien er kjærlighet og seksualitet vevd inn i en institusjon som bidrar til å opprettholde makt- og utbyttingsforholda i samfunnet.»

«Det er borgerskapet som klasse som tjener på kvinneundertrykkinga. Samtidig gir kvinneundertrykkinga menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket en rekke materielle, sosiale og psykologiske fordeler. Og den har ei djuptgripende innvirking på deres verdensbilde. Gjennom kvinneundertrykkinga bindes menn i en delvis allianse med sin egen klassefiende. Menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket må kjempe mot sin posisjon som undertrykkende kjønn for å fri seg sjøl fra posisjon som undertrykt klasse. Mannssjåvinisme er klassesamarbeid.»

AKPs kvinnepolitiske analyse representerer etter mitt syn en videreutvikling av marxismen. Ikke alle er enig i det. Spesielt omstridt er analysen av familien som en del av det systemet som sikrer den kapitalistiske utbyttinga. (Jfr. Terje Valen, Røde Fane nr 2, 2000.) Skal AKP klare å utvikle en politikk for revolusjon og arbeiderklassens frigjøring, må vi utvikle politikk og krav som fremmer alle gruppers frihet, både kvinner og menn, lesbiske/homofile og heterofile, svarte og hvite. Det betyr å reise krav og utvikle visjoner som peker framover mot et klasseløst samfunn. AKPs kvinnepolitiske program er et godt utgangspunkt.

Kvinnebevegelsen og borgerlig ideologi

Kvinneundertrykking og sexisme rammer alle kvinner uavhengig av klasse og nasjonalitet.

Kvinnekampen engasjerer og mobiliserer derfor kvinner fra ulike klasser og sosiale grupper. Enkelte mannlige marxister finner det nødvendig å advare kvinner i arbeiderklassen mot den borgerlige ideologien de blir utsatt for i kvinnebevegelsen. Dette finner jeg litt merkelig i og med at vi blir bombardert med borgerlig ideologi uansett hvor vi ferdes. I tillegg er kvinnebevegelsen en av de få arenaene hvor kvinner møtes og diskuterer alternative samfunnsløsninger. I virkelighetens verden er det ikke slik at kvinner i arbeiderklassen kommer med et antikapitalistisk perspektiv de må forsvare mot den borgerlige ideologien til kvinner i småborgerskapet. Vi er alle påvirket av de herskendes tanker. Vi er forskjellige og har mange felles interesser. Kvinnebevegelsens styrke ligger nettopp i at den hever kvinnekampen fra det personlige til det strukturelle og systemkritiske. Fellesskapet gjør det lettere å se at den enkeltes situasjon ikke er unik, men tvert i mot ganske vanlig. Vi blir synlige for hverandre og utvikler allianser og kampfellesskap.

Krava vi stiller, utfordrer kapitalismen som system. Kvinnebevegelsen representerer derfor ikke en trussel, men er en viktig og nødvendig del av kampen for et anna samfunn.

Ukategorisert

Rød Ungdom om sosialisme

Av

AKP

Rød Ungdom vedtok på sitt siste landsmøte et omfattende program som inneholder en omfattende kritikk av kapitalismen, vurderinger av sosialismens historie og om framtida, sosialismen. På grunn av lengden på programmet, har Røde Fane vært nødt til å trykke bare et utdrag. Det beklager vi sterkt! Vi har konsentrert oss om sosialismekapitlet, som vi også har vært nødt til å forkorte og kapitlet om lærdommer som vi trykker i sin helhet.

Mao sa at den som ikke har undersøkt en sak, heller ikke har rett til å uttale seg. Derfor: Les hele programmet på www.sosialisme.no.

Sosialismen

Sosialismen er Rød Ungdoms alternativ til dagens samfunnssystem. Sosialismen er virkeliggjøringa av et demokratisk samfunnssystem, der også økonomien er underlagt et folkestyre. Sosialismen gjør slutt på kapitalistenes økonomiske herredømme gjennom å frata denne klassen kontrollen over produksjonsmidlene. Gjennom dette skaper sosialismen muligheten for menneskelig frigjøring. Bare hvis naturressursene og økonomien er gjort til felleseie blir det mulig å gjøre slutt på kriser og masseoppsigelser, den livstruende ustabiliteten som kapitalismen påfører samfunnet. Det blir mulig å skape et samfunn styrt av behovene og interessene til folk flest. Men bare mulig. Eksempelet Sovjetunionen viser at statlig kontroll over økonomien ikke i seg sjøl er noen garanti for en sosialistisk utvikling.

Mens kapitalisme innebærer at det er borgerskapet (overklassen) som er den herskende klassen, hvor deres interesser styrer økonomien og de fleste områder av samfunnsutviklinga, skal det under sosialismen være arbeiderklassen som har makta. Under sosialismen er det ikke lenger de få som kontrollerer samfunnet, det er de mange. Arbeiderklassen har egeninteresse av å utvikle kollektive løsninger og demokratisk styring av økonomien, for arbeiderklassen har ikke mulighet til å sette andre til å arbeide for seg. Derfor er det nødvendig at det er denne klassens interesser som dominerer utviklinga av et sosialistisk samfunn.

Sosialismen må på alle områder være langt mer demokratisk enn dagens samfunn. For at folks behov skal styre økonomi og politikk, må folks behov komme til uttrykk og ikke overkjøres av interessene til for eksempel det offentlige byråkratiet. Sosialismen må skapes gjennom økt arbeidermakt på arbeidsplassene og stadig mer demokratisk styring av det offentlige sentralt og lokalt. Dette betyr at de ansatte skal få utvida rettigheter til å velge ledelsen ved bedriftene og økt makt over sin egen arbeidshverdag, og det vil kreve en lang rekke endringer innenfor det politiske demokratiet. Målet er å oppheve skillet mellom de styrende og de styrte, administrasjonen av samfunnet skal bli noe alle innbyggerne kan og bør delta i, i løpet av sin livstid. Sosialismen skal oppheve skillet mellom politikk og økonomi som fins i dagens samfunn, ved at også økonomien blir underlagt folkestyret.

I et sosialistisk samfunn er det flertallet av arbeidsfolk som er herskerklassen. Så lenge dette flertallet hindrer at staten blir byråkratisert og korrupt, vil grunnlaget for klassedelinga av menneskene gradvis forsvinne. Når ingen lenger utbytter andres arbeidskraft skapes vilkårene for et samfunn av frie, likestilte mennesker. Sosialismen er derfor en overgangsfase til et klasseløst, kommunistisk samfunn.

Et bilde av sosialismen

I kampen for sosialismen er det nødvendig å arbeide med konkrete spørsmål om hvordan demokrati og økonomi kan organiseres i et folkestyrt samfunn. Ikke for å finne ferdige svar; løsningene kan bare utvikles i praksis av menneskene i det sosialistiske samfunnet. Men fordi konkrete visjoner styrker kampen for forandring.

(Nedenfor er mellomtitlene i sosialismekapitlet listet opp. Røde Fane har tatt vekk innholdet under vært punkt. Men som sagt: se på www.sosialisme.no så finner du alt sammen.)

  • Den sosialistiske økonomien
  • Gratis basismatvarer
  • Offentlige tjenester gjøres gratis
  • Samfunnslønn til alle
  • Boliger tas ut av markedet
  • Planøkonomiens problemer
  • Det sosialistiske demokratiet
  • Kortere arbeidstid
  • Rotasjon av maktposisjoner
  • Mediene
  • Skolen
  • Arbeidermakt
  • Fagbevegelsen
  • Diskusjonsbevegelser
  • Demokratiske rettigheter
  • Fri informasjon, fri kultur
  • Miljøkamp under sosialismen
  • Slutt på vekstgalskapen
  • Mindre enheter
  • Nye og kollektive løsninger
  • Kvinnekamp under sosialismen
  • Oppløs familien som økonomisk enhet
  • Kollektivt ansvar for barn og husarbeid
  • Allsidige boformer
  • Rettsvern mot overgrep
  • Kvinner må erobre det offentlige rom

Etter 1900-tallets mange erfaringer kan vi oppsummere en rekke viktige lærdommer, som hjelper oss videre i kampen for en sosialisme for vår framtid:

  1. Sosialisme er ikke identisk med statlig kontroll over økonomien. En frigjøringsprosess, der arbeiderklassen går fra å være de styrte til å bli de styrende, kan bare utvikle seg gjennom folkets egen aktive og skapende innsats for å endre sine livsvilkår, også under sosialismen.
  2. Sosialisme kan aldri skapes gjennom parlamentarisk spill og kompromisser med eierklassen. Ethvert sosialistisk parti som aksepterer den kapitalistiske eiendommen, eller som tror at alt som skal til for å innføre en kollektiv eiendom er å ha flertall i et parlament, er dømt til å mislykkes som sosialistisk parti. Klassesamarbeidet bidrar til å holde kapitalistene ved makta og til å passivisere arbeiderklassen, og det gjør arbeiderpartier om til maktapparater i det herskende systemets tjeneste. Det norske arbeiderparti er et godt eksempel på alt dette.
  3. Planøkonomi skaper ikke i seg sjøl sosialisme. At det finnes en statlig plan gir ikke svar på spørsmålene Plan for hvem? og Plan for hva?. Hvilke interesser en stat og en plan tjener, avgjøres gjennom maktkampen mellom ulike grupper i samfunnet. I Sovjetunionen tapte arbeiderklassen denne kampen.
  4. Politikk og økonomi må smelte sammen under sosialismen. Sosialismens kjerne er den demokratisk styrte økonomien, bygd på arbeiderklassens kollektive makt over produksjonsmidlene. Derfor er ikke demokrati og økonomi atskilte felt under sosialismen – demokratiet må i størst mulig grad erobre det økonomiske feltet.
  5. Sosialismen må forsvares mot vold. Også 1900-tallet har gitt et utall eksempler på at overklassen ikke nøler med å drukne både revolusjoner og uønskede reformer i blod. Også etter en sosialistisk maktovertakelse vil kapitalistklassen være i stand til å velte et arbeiderstyre med voldelige midler. Mot slike krefter må arbeiderklassen og dens stat være beredt til å forsvare seg.
  6. Også partier bygd på marxismen kan utvikles til undertrykkende maktapparater. En organisasjons ideologiske røtter gir aldri noen garanti for at den vil befinne seg på riktig side i klassekampen. Vi må vurdere alle politiske organisasjoner kritisk, uansett hvilke slagord de måtte komme med. Ingen partier kan ha særrettigheter under sosialismen.
  7. Det vil finnes flere revolusjonære retninger og strømninger. Motsetninger som er eldre en kapitalismen, som by-land, kvinne-mann, ånd-hånd, vil eksistere og utvikle seg i lang tid etter innføringa av en sosialistisk økonomi. Derfor vil det finnes flere mulige revolusjonære perspektiver, et mangfold av revolusjonære standpunkter og organisasjoner. Sosialisme innebærer fri offentlig debatt og politisk kamp mellom forskjellige strømninger, ideen om monolittisk enhet er en del av herskerideologien utvikla under Stalinregimet.
  8. De demokratiske rettighetene er avgjørende for sosialismen. En klassestat for arbeiderklassen – flertallet – kan bare finnes hvis folk flest har full frihet til å føre politisk kamp på alle samfunnets områder. Dette innebærer også full frihet for ytringer og organisasjoner som den sosialistiske regjeringa måtte oppfatte som «skadelige». Kampen for videreutvikling av sosialismen må føres som en politisk kamp mellom ulike standpunkter, ikke som statsledelsens utrensking av «kontrarevolusjonært tankegods».
  9. Den sosialistiske staten er et nødvendig onde. Staten er et nødvendig apparat for å forsvare revolusjonen, men kan også utvikles til et apparat for å kneble og kvele revolusjonen. Under dekke av tiltak mot kontrarevolusjonen kan det utvikle seg et diktatur over den politiske opposisjonen og dermed over arbeiderklassen. Bevissthet om begge disse sidene ved staten er nødvendig for utviklinga av en frigjørende sosialisme.
  10. En sosialistisk revolusjon gir ikke kvinnefrigjøring. Forbudet mot abort som ble gjeninnført i Sovjet i 1936 står som et symbol på hvordan mannssamfunnets konservative herredømme kan overleve sjøl de største omveltninger. Sosialismen gjør full kvinnefrigjøring mulig, men muligheten må gripes aktivt av kvinnene sjøl gjennom konkret kamp for konkrete krav.
  11. En sosialistisk revolusjon gir ikke økologisk bærekraft. Massiv forurensing og skadelige naturinngrep i 1900-tallets «kommuniststater» viser at vi ikke er avhengig av kapitalister for å få ødelagt kloden.
  12. Disse lærdommene viser oss at sosialismen må beskrives som en mulighet. Sosialismen gjør mulig ei utvikling der arbeiderklassen gjør seg sjøl i stand til å styre, en prosess der skillet mellom styrende og styrte blir oppheva. Sosialismen gjør det for første gang mulig å planlegge produksjon etter menneskenes behov og innafor naturressursenes tålegrenser. Sosialismen gjør det mulig å oppheve alle undertrykkende skiller mellom kvinner og menn, svarte og hvite, heterofile og homofile. For all slik menneskelig frigjøring er den sosialistiske revolusjonen et nødvendig vilkår. Men den er ikke et tilstrekkelig vilkår.

Sosialismen er utgangspunktet: Ved å kaste av oss eierklassens undertrykkingsapparat og ta eiendommen i egne hender, gjør vi det mulig å skape et kollektivt samfunn av frie individer som samarbeider til felles beste og av egen vilje. Men det er også mulig at sosialismen faller tilbake til klasseundertrykkinga, enten i kapitalistisk form eller i nye former bygd på maktkonsentrasjon i statsapparatet. Derfor er den viktigste lærdommen fra 1900-tallet at bare arbeiderklassens egen, fortsatte kamp for frigjøring og demokrati på alle områder kan sikre at det sosialistiske samfunnet blir veien til et klasseløst, kommunistisk fellesskap.

Ukategorisert

Finnes det oppvaskgener?

Av

AKP

av Jorun Gulbrandsen

Det er mange forsøk på å forklare hvorfor kvinner er undertrykt. Et av dem handler om å fortelle at kvinne og mann er ulike fra naturens side og at det er dette som er grunnen. Finnes det et oppvaskgen? Eller et kjøretraktorgen? Den biologiske determinismen har styrka seg. Andre forsøk på å kvele kvinnekampen, går ut på å spre myten om at likestillinga har kommet langt nok, det gjelder bare å utnytte mulighetene.

På venstresida er det liten debatt om disse viktige spørsmåla. I stedet har vi sett en debatt om boka Råtekst, der forfatterne av noen blir anklaget for å representere en borgerlig individualisme. Høsten 1999 var det en (liten) debatt om feminisme etter bøkene Fittstim og Råtekst. I Klassekampen var det flere innlegg om at Råtekst var et uttrykk for noe de kalte «individfeminisme», en «feminisme» som noen oppfatter som kvinnekampens fiende nummer 1 for tida. Denne artikkelen tar opp at kvinnekampen har helt andre og sterkere fiender når det gjelder ideologi i år 2000 og diskuterer det som blir kalt «individfeminisme». Først vil jeg si litt om frigjøringsperspektivet:

Reform eller revolusjon?

Kvinneundertrykkinga er knytta sammen med klasseundertrykkinga. Utviklinga av klasser førte også til utvikling av andre maktforhold: Mellom kjønn, mellom nasjoner og mellom det som vanligvis kalles raser. Revolusjonære feminister mener at det er umulig å oppnå kvinnefrigjøring uten at kapitalismen styrtes gjennom en revolusjon.

Kvinnekampen må fortsette under sosialismen. Kommunismens kjennetegn derimot, er at det ikke lenger finnes klasser, ikke undertrykking på grunnlag av kjønn, nasjonalitet eller såkalt rase. Først da vil mennesket bli fritt. Det sannsynlige er at begrepene kvinner og menn ikke blir interessant lenger, på samme måte som skillet mellom hvite og svarte ikke lenger blir huska på. Begrepene vil miste det materielle og politiske innholdet de har nå.

Reformismen i kvinnekampen er like gammal som reformismen i klassekampen forøvrig. Den retninga går ut på at folk kan oppnå forbedringer gjennom reformer, det er ikke nødvendig at underklassene tar makta fra overklassen gjennom revolusjon.

Reformister har rett langt på vei. Mange viktige lover og forbedringer har kommet på grunn av kamp, men uten revolusjon. Abortlova, retten til skilsmisse og lov om likelønn er eksempler på viktige seire. Problemet er at når samfunnet eksisterer nettopp for at flertallet skal undertrykkes for at noen få skal bli rike, når et slikt premiss ligger i bånn, er det alltid forskjell mellom lovens prinsipper (for eksempel likelønn) og livets realiteter (kvinnearbeid gir lav lønn. Vi har lik lønn for likt arbeid, men vi har ikke likt arbeid).

I kvinnekampen er reformistene ofte radikale og danner felles front med de revolusjonære i de fleste aktuelle kampsakene. Men reformer skaper ikke frigjøring. Et nytt samfunn må lages. Derfor er det viktig at AKP gjør nokså mye mer for å legge fram sin kvinnepolitiske analyse om undertrykking og ikke minst frigjøring. Les AKPs program. Les boka til Kjersti Ericsson Søstre, kamerater! Les AKPs nye studiebok.

Det er to store ideologiske hindringer for framgang i kvinnekampen nå. Den ene går ut på å fortelle at det langt på vei er likestilling. Den andre innser at det er åpenbare forskjeller mellom kvinner om menn i samfunnet, men sier at det i hovedsak har naturlige, biologiske årsaker, og at det gjelder å finne en god tilpasning.

«Det er likestilling langt på vei»

Dette standpunktet er det veldig vanlig å møte. Noen mener at likestillinga har «gått for langt», dvs at kvinnene har fått for mye makt (over menn). Min erfaring er at menn i alle klasser kan fortelle at det er nokså bra likestilling i samfunnet. Det offisielle, patriarkalske synet er slik. Derfor må kvinner om og om igjen, nå som for 80, 50, 30, 20 og 10 år sida, tålmodig finne og vise fram fakta om den systematiske forskjellsbehandlinga. Her er noen, nokså tilfeldig plukket sammen, om forskjellen på kvinner og menn ved inngangen til 2000:

1) Penger

  • Menn tjener årlig 130 milliarder kroner mer enn kvinner.
  • 1,2 millioner kvinner har en årlig skattbar inntekt på under 150.000 kroner.

2) Makt

  • Mellom 75 og 80% av de ansatte i kommunene er kvinner. 20% av lederne er kvinner.
  • 92% av alle rådmenn er menn.
  • 84% av alle ordførere er menn.
  • 90% av alle professorer er menn.
  • 90 av toppdirektørene er menn.
  • 70-80 % av de som snakker i mediene er menn.

3) Vold

  • Om lag 25% av voksne menn i Norge utøver fysisk vold mot kvinner en gang i løpet av sitt liv.
  • 100.000 menn bruker regelmessig vold mot kvinner.
  • 6.000 kvinner blir voldtatt hvert år. Svært få forbrytere blir dømt.
  • 20% av kvinnene i arbeidslivet utsettes for seksuell trakassering. Mange må forlate jobben.
  • Verden: FN sier at menns vold mot kvinner overalt i verden utgjør den største trusselen mot kvinners helse. Over 25% av kvinnene som ble drept i fjor i USA, ble drept av sine mannlige partnere. Voldtekt blir brukt som våpen i krig. Salg av kvinner til prostitusjon er big business for kapitalen.

4) Konklusjon

  • Å snakke om å oppnå likestilling gjennom reformer, er en grov undervurdering av alvoret og karakteren av kvinneundertrykkinga.
«Det ligger i genene»

Den andre store ideologiske hindringa: Den mest hardnakka, nærmest ubekjempelige forklaringa på kvinners underordna stilling i samfunnet, handler om natur. Kvinnen passer i følge sin natur til å ta seg av (små) barn, til å ikke ta avgjørelser, til å ikke drive med matematikk. Det er mange ikker kvinner passer til. Mannen passer i følge sin natur til å forske og fordype seg, til å ta avgjørelser og til å drive med matematikk. Det mannens gener gjør ham passe til, gir tilfeldigvis mer makt og bedre betalt. Når kvinner driver med ting som ikke naturlig passer for dem, som å ha det gøy og tjene penger, blir de ulykkelige, og barna blir kriminelle, i hvert fall urolig i timene på skolen. Når mennene har det gøy og tjener penger, har det ingen innvirkning på barna, verken på den ene eller den andre måten, for menns liv leves uavhengig av barns. Det som er av natur, går det ikke an å endre, det gjelder bare å tilpasse seg.

I de siste ti åra har denne determinismen styrka seg. Biologiske forklaringsmodeller fungerer akkurat som religion: Ubegrunna påstander eller tro blir ført videre på nytt og på nytt. «Det har alltid vært hat». «Det har alltid vært rasisme». Å få bukt med dem er veldig vanskelig, fordi det krever kunnskap, ofte omfattende kunnskap. Og sjøl om empiriske fakta legges fram, hjelper det ikke. (Jeg har tidligere skrevet i Røde Fane om sosiobiologien, se nr 2, 1997 og på AKPs hjemmeside.) Biologiske forklaringer stiger og synker i popularitet, nå er de stigende.

Simone de Beauvoir ser naturen

Simone de Beauvoir, som ofte kalles «den moderne kvinnebevegelsens mor», var opptatt av kvinnens kropp for å forklare underordning. Hennes bok fra 1949, Det annet kjønn, blir mye studert og sitert. Jeg er ingen fagperson når det gjelder henne. Men etter ny lesning av den omtalte boka, er jeg mindre begeistra enn før. Det gode er at hun hevder at kvinnen er skapt, dvs. at måten kvinnen (og mannen) er på, er et kulturelt produkt, en konstruksjon. Menn lærer å være menn, kvinner lærer å være kvinner. Men samtidig oppfatter hun mannen som mennesket, og at kvinnens mål er å bli som mannen. Dette modererte hun seinere, men begrepene transcendens om den ønskete, mannlige atferd, og den uønskete kvinnelige «immanens», er blitt stående. Verre er det at hun har biologiske forklaringsmåter. Hun sier at det ikke alltid har vært proletarer, «men det har alltid vært mennesker som i følge sin fysiologiske struktur er kvinner. Og så langt vi kan gå tilbake i historien, har de alltid vært underordnet mannen». (1)

«Kvinnen har alltid vært, om ikke mannens slave, så iallfall hans vasall».(2) «Har alltid vært»? Dette er en påstand hun ikke begrunner. Det er bare i en svært liten del av menneskets historie, kanskje bare i en 8-10 tusen år, at det har vært klasse- og kvinneundertrykking. (Tegn en strek tvers over denne sida, del den i ti deler; hver del er 100.000 år. Den siste delen deler du i ti deler. I den siste tidelen har det vært klasse- og kvinneundertrykking. Altså en svært liten del av menneskenes historie. En prikk. Men det er de 990.000 tusen åra foran som blir kalt «primitive»…)

Evelyn Reed har forska i kvinnenes historie: «For det første var ikke kvinnene alltid det undertrykte eller «det andre» kjønnet. Antropologien, eller studiet av prehistoria, forteller oss det motsatte. Gjennom hele det primitive samfunnet, som var en periode med stammefellesskap, var kvinner og menn likestilte.» (3)

Simone de Beauvoir: «Kvinnen er svakere enn mannen, hun har mindre muskelkraft, færre røde blodlegemer, mindre lungekapasitet. Hun løper saktere, løfter ikke så tunge ting, det finnes så godt som ingen sportsgren hvor hun kan konkurrere med mannen; kan ikke ta kampen opp med ham. Til all denne svakhet må vi legge til ustabilitet, mangel på kontroll og de svakhetene vi allerede har vært inne på. Dette er fakta. Hun er derfor hemmet i sin erobring av verden». (4)

Evelyn Reed: Ikke spor av!

«Det er fortsatt betydelige misforståelser og mistolkninger av marxistiske standpunkter, noe som har fått noen kvinner som betrakter seg sjøl som radikale eller sosialister til å spore av og bli teoretisk forvirra. De er påvirka av myten om at barnefødsler alltid har gitt kvinnene et handikap. De heller derfor til å finne røttene til kvinneundertrykkinga, i hvert fall delvis, i biologiske kjønnsforskjeller. I virkeligheten er årsakene utelukkende av historisk og samfunnsmessig karakter.» (5)

«Den underlegne statusen til kvinnekjønnet er ikke resultatet av deres biologi eller av det faktum at de føder barn. Barnefødsler var ikke noe handikap i det primitive fellesskapet; de ble et handikap, framfor alt i vår tids kjernefamilie. Fattige kvinner sliter mellom motstridende forpliktelser: Å ta vare på barna hjemme, mens de samtidig har lønnsarbeid for å være med på å forsørge familien. Kvinner er altså dømt til en undertrykt status av de samme sosiale kreftene og forholdene som har ført til at en klasse undertrykker en annen, at en rase og en nasjon undertrykker andre raser og nasjoner. Det er det kapitalistiske systemet – klassesamfunnets høyeste stadium – som er den grunnleggende kilden til fornedringa og undertrykkinga av kvinner». (6)

Bildet som blir gjentatt og spredt i diskusjoner, samtaler og i populærvitenskapelige skriverier, er bokstavelig talt slik: «Mannen var jeger. Kvinnen stod ved bålet (sammen med barna) og venta på kjøtt. Derfor passer kvinner i dag best hjemme. For å ta seg av familie, barn, mann.»

Reaksjonære mannsbevegelser har dukka opp i USA og mange andre land. Mål: Kvinnen skal være underlagt mannen. Familien skal styrkes. Naturens balanse skal gjenopprettes.

Forholdet mellom individuell og kollektiv kamp – «individfeminismen»

Revolusjonære feminister er stort sett enige om at det kapitalistiske samfunnet må vekk for å skape et samfunn uten undertrykking. Også i dag må arbeiderklassens kvinner/flertallet av kvinnene føre en felles kamp for å skape forbedringer for seg. Eksempler på det er abortlova, retten til å ha lønnsarbeid sjøl om en er gift, eller retten til å komme inn på alle skoler som gutter kommer inn på. Gerd Inger Poldens TV-reportasjer fra Senegal viser hvordan kvinnenes felles innsats får slutt på kjønnslemlestelsen i flere landsbyer.

All erfaring viser at vanlige folk i underklassene, enten det er kvinner eller menn, hvite eller svarte, helt og fullt er avhengige av forbedringer som gjelder alle – for at hver og en skal få det bedre. Dette er det sjølsagt ikke bare revolusjonære som mener – det er et vanlig syn (erfaring!) blant radikale kvinner og fagforeningsfolk.

Fortellinger gir motivasjon

Hvor kommer betydninga av de personlige eksemplene inn? For det første består de kollektive bevegelsene av individer. Fortellingene om undertrykkinga av mennesket, av fornedrelsen (eller seieren!) skaper gjenkjenning, innlevelse og opprørthet. De kan føre til motivasjon for å delta i kampen for forandring og til solidaritet. Utmerka agitasjon! Sintebevegelsen i Bergen sier: «Målet er glede.» Derfor er personlige fortellinger om undertrykking bra, for vi vil jo ikke ha det sånn! Det ville forundre meg om mange ville stemple slike fortellinger som «borgerlige» eller avsporende.

Hvor viktig er det at jenter gjør noe uvanlig? Er det feil at jenter skryter begeistra av at de spiller i rockeband? Er det borgerlig og «individfeministisk» å slåss for at Eva Pettersen skal få lov til å bli flyger i et samfunn der det er forbudt for kvinner å bli flygere? Tvert imot, det er demokratisk og kvinnevennlig. For det første fordi apartheidlover er undertrykkende, enten de retter seg mot kvinner eller svarte. For det andre fordi enkelteksempler er bevis på at ting er samfunnsbestemt og ikke naturbestemt. «Kvinner kan alt». (Kvinner kan alt – også være kvinnefiender som Margareth Thatcher. Kvinner tilhører som kjent ulike klasser …). At jenter kan jobbe på kontor eller være generaler, vaskebetjenter eller kirurger, hjelpepleier eller vaktmester, programmerer eller førskolelærer, snekker eller baker, og vise at alt er mulig, er progressivt. At noen er de første, er ei belastning de tar. Vi andre gleder oss.

Flertallet tror ikke på direktørene

Begrepet «individfeminisme» gir meg helt andre assosiasjoner enn til den første kvinnelige redaktøren eller sjåføren. Jeg tenker på kvinner i overklassen (stortingskvinner inkludert) som jeg har hørt på noen få konferanser. De forteller om hvor fint det går an å ordne seg i hverdagen, som kvinner, med barn, bare en er litt praktisk. Du bare ansetter nok folk (unge jenter), og dessuten kan du jobbe mye hjemme med en PC og internett.

Slik kan kvinner med penger undre seg over hvorfor ikke alle kvinner er like smarte som dem. Slike kvinner kan godt kalle seg feminister – fordi de er tilhengere av at kvinner skal kunne ha alle slags jobber høyt og lavt. De kan faktisk også godt være mye mer progressive enn mange menn lenger nede i klassesystemet som mener heftig at kvinner burde være hjemme og ta seg av familien (dem) og barna. At rike kvinner velger sine private løsninger, er deres sak. Noen løsning for flertallet av kvinnene er de sjølsagt ikke. Flertallet av kvinnene er avhengig av samfunnsmessige tiltak som gjelder alle, som rett til arbeid, høyere lønn, 6 timers dagen, gratis barnehager til alle barn, reell rett til å beholde jobben i forbindelse med fødsel.

Jeg har ikke inntrykk av at borgerkvinnenes liv framstår som noe særlig realistisk alternativ for kvinner flest. Det diskusjoner og møter handler om i Norge, er hvordan kvinnelønna skal heves, om kontantstøtte og barnehager, om prostitusjon, om privatisering og forsvaret av offentlig sektor, om porno, reklame og skjønnhetstyranni, om slanking og vold mot kvinner. I Sverige har diskusjonen såvidt jeg har sett, handla om horekunderiet, slankepresset og gutters og pornoens sexpress mot jenter. Det er ikke sånn at det først var en sterk strømning med «du er din egen lykkes smed» – som Råtekst kom midt oppi og forsterka på reaksjonært vis. Slett ikke!

Synnøve Svabø er postmoderne

Ideen om at du er «din egen lykkes smed» er der hele tida i vårt samfunn. Sjølsagt blir den forsøkt fremma av enkelte borgerkvinner som jeg har vært inne på. Spice Girls er en kombinasjon av at «jenter kan alt» – med utnytting av jentekroppen. Dette er absolutt ikke noe nytt fenomen. Kanskje det er mer nytt at vi har fått TV-damer som Synnøve Svabø og Anne Cath Herland, som skal være frekke, morsomme og tilsynelatende ikke mene noe som helst, to slags postmodernistiske svar (som må være pene) på hundre slike mediemenn (som kan være stygge). Pornomafiaen gjør også iherdige forsøk på å få kvinner til å stå fram som frigjorte pornotilhengere. Mye kan sies om dette, men ikke at disse foreteelsene betyr at «du er din egen lykkes smed – og kan lykkes hvis du vil» er spesielt utbredt blant kvinner.

Råtekst gir fortellinger

I forordet sier redaktørene: «Vi er feminister fordi kvinner blir brent i India. Vi er feminister fordi jenter i Somalia får skåret bort klitoris. Vi er feminister fordi det knapt finnes kvinnelige toppledere, og fordi kvinnelønna ligger langt lavere enn mannslønna – for arbeid av samme verdi. Men hvis noen forteller oss at vår egen kamp mot dårlig selvbilde, spiseforstyrrelser, seksualisert vold og forskjellsbehandling på jobben ikke er relevant, så gidder vi ikke høre på dem lenger. Våre egne historier er viktige. De er de som har fått oss til å innse at noe er galt med et samfunn som hindrer oss i å være frie. Her er de.» Så kommer fortellingene om rasisme, seksuelle overgrep, hatet mot egen kropp, om å spille i rockeband, om å være jente i utdanningssystemet, om forsøkene på å ha et seksualliv som en sjøl liker. Les og døm sjøl. Jeg vedder på at du (dessverre) kjenner deg igjen.

Dale Spender skriver om hvorfor fortellingene må fortelles: «Denne sykliske repetisjon av kvinners erfaringer hjelper oss til å danne tesen om at menn sensurerer kvinners ideer og erfaringer, mens menn er dominerende. Det er en av grunnene til at alltid når kvinner har stilt spørsmålstegn ved menns makt (og det har de gjort i århundrer), har de lagt stor vekt på bevissthet, på det «personlige» slik kvinner erfarer det, i kontrast til det «offentlige» slik menn proklamerer det.» (7)

En kraftfull kritikk med høy temperatur

Noen smakebiter fra kritikken av Råtekst:

«De som skriver «har gjort det bra karrieremessig» … «de har stort sett kun hatt sin egen styrke og mot å takke.» Vi oppfordres til å slåss mot «forsøket på å forme kvinnekampen til en kamp reservert for de sterke, vellykka og dermed ufarlige». «Kan vi godta en feminisme som kun oppfordrer jenter til å «tørre sjøl», og som indirekte tar avstand fra kvinneorganisering.» (8)

«Feminisme ser ut til å være at man gir ut en bok sammen med jenter i 20-30-års-alderen som man beundrer, der man forteller om møtet med ufriheten i en dominerende mannskultur» (…) «det kan se ut til at det er nettopp den individualiserte feminismen som er på fremmarsj; hvordan skal «jeg» bli en friere kvinne. I sterk kontrast til et «vi» med samlende paroler.» (9) Forfatterne av Råtekst er dessuten blitt kritisert for at flere har lyst hår, bor i Oslo, har jobb, og for at de skriver om sitt liv og ikke andres liv.

Det er sjølsagt synd at det kapitalistiske, undertrykkende samfunnet tar fra folk flest, både kvinner og menn, troen på at de kan skrive, enten det er innlegg i en diskusjon eller fortellinger om sitt eget liv. Dette er en del av klasseundertrykkinga. Men i stedet for å kritisere de som skriver, bør de som ikke skriver få hjelp til å få fram sine historier. Det er mulig! Det trengs flere historier! Jeg håper de blir tatt raust imot og blir bedømte for hva de utgir seg for – fortellinger om undertrykking (eller om seire). De er helt nødvendige bidrag mot myten om «det likestilte samfunnet».

Livet er ikke enkelt – gi hverandre støtte!

Kari Anne Moe appellerer umoralistisk til kvinners gjensidige forståelse: «Det å være bevisst på kvinneundertrykking er ikke det samme som å bli frigjort fra den». … «Om natta river vi ned H&M-plakater – om dagen trekker vi inn magen når vi passerer et speil.» (10) Ida Hjelde beskriver hvordan skjønnhetstyranniet virker på kvinner i alle aldre, og hvordan dette henger sammen med økonomien: «En kvinnelig befolkning som føler seg mindreverdig vil lettere godta økonomisk undertrykking. Dagens skjønnehetsmyte er i stor grad bidragsyter til kvinners følelse av mindreverd.» (11) Folk som føler seg mindreverdig – hvor lett er det for dem å kjempe?

Fotnoter:
  • 1) Det annet kjønn. Pax forlag 1970. Side 17
  • 2) Som over. Side 19
  • 3) Problems of Women’s Liberations. Pathfinder Press 1969/93. Side 88
  • 4) Det andet køn. Tiderns skifter 1949/99 Side 64
  • 5) Problems of Women’s Liberations. Pathfinder Press 1969/93. Side 88
  • 6) Som over. Side 96
  • 7) Feminist Theorists. The Women’s Press 1992. Side 366
  • 8) Camilla Bakken Øvald, Klassekampen 9/10-99
  • 9) Hege Steinsland, Aftenposten 12/8-99
  • 10) Klassekampen 7/1-00
  • 11) Klassekampen 4/10-99
Ukategorisert

Natur- og miljøvern under kommunismen

Av

AKP

Debatt:

av Karl Henrik Seemann

På side 36 i Røde Fane (RF) nr. 2, 1999 skriver Morten Falck (MF) under avsnitt E følgende: «Det stygge, brune, kapitalistiske puppeskallet hindrer utvikling og frigjøring, det er destruktivt. Det må sprenges, slik at menneskenes kunnskap og skaperkraft kan utfolde seg til framtidas strålende sommerfugl: Det kommunistiske samfunnet, der målet ikke er profitt for de få, men et samfunn der behovene dekkes og menneskene kan utvikle sine evner og ressurser i pakt med de rammene den fysiske verden setter: Frihetens rike.»

Den første delen av dette utsagnet (at kapitalismen er destruktiv) er jeg skjønt enig i. Den andre delen derimot er så full av superlativer uten forbehold om hva kommunismen kan lede til av goder, at det kan oppfattes som en garanti for at kommunismen vil redde oss ut av kapitalismens miljøhelvete uansett. At MF i et svarinnlegg til Olav Randen i RF nr. 5, 1999 (samme nummer som Miljølaget har sin kommentar til MF sitt innlegg i RF nr. 2, 1999) sier seg enig i at «kommunismen er kanskje ein føresetnad, men ingen garanti», oppfattes som en innrømmelse av at ting kan gå galt også under kommunismen. Miljølaget deler fullt ut dette synet, men vår tolkning av MF sitt syn om garanti oppfatter jeg som riktig ut fra det MF faktisk skrev i RF nr. 2,1999. Kommentaren fra Miljølaget i RF nr. 5, 1999 hadde imidlertid ikke mulighet til å fange opp en slik enighet fra MF sin side, pga kronologien i innleggene.

Til spørsmålet om hvem som skal sette/bestemme hva rammene for den fysiske verden er? «Poenget er at de grensene setter naturen selv,» skriver MF. Mon det! MF har allerede sagt seg enig i at kommunismen ikke er noe garanti. Det kan jo ikke bety annet enn at menneskene under kommunismen også kan være i stand til å gå over tålegrensen for den fysiske verden? Spørsmålet om hvem som skal bestemme er derfor helt relevant. Er det en verdensregjering som skal sette foten ned?

Som svar på Miljølagets spørsmål om MF uten videre går ut fra at det enkelte menneske under kommunismen kjenner begrensningene for sine handlinger og at disse handlingene er forenlige med å ikke ødelegge natur og miljø, svarer MF: «For det første er det ikke enkeltmennesker som ødelegger miljøet og skaper katastrofer. Det er ikke den enkelte bonde i Indonesia eller Amazonas som raserer regnskogen og utrydder arter, det er ikke den enkelte fisker i Nordsjøen som driver overfiske og truer fiskebestandene.» Det er selvfølgelig i dagens situasjon mye riktig i MF sitt svar på spørsmålet, men en viss nyansering og problematisering hadde vært på sin plass. Lenge før kapitalismen tok over som dominerende samfunnssystem, ble store deler av verdens skoger (Europa/Afrika) rasert pga behovet for brensel, nettopp av enkeltmennesker. At lignende foreteelser og overfiske fra den enkelte fisker ikke skjer i dag, kan bero på at «eiendomsretten» til ressursene er forskjøvet over til store kapitalinteresser. Hva vet vi om «trykket» på fiskeressursene i for eksempel Lofoten dersom 12.000 (tolv tusen) fiskebåter (enkeltmennesker) konkurrerte om ressursene, slik det faktisk var for 100 år siden?

Så til spørsmålet om «menneskene fikser alt i verden (naturen) til fordel for menneskeheten», slik Miljølagets formulering i kommentaren til MF var. I et slikt utsagn ligger naturligvis vissheten om at naturen selv har vært gjennom en utvikling på flerfoldige hundre av millioner av år, og at menneskene derfor må ha en viss ydmykhet for de kompliserte systemer og geniale løsninger som er resultat av en slik utvikling. Det betyr ikke annet enn at mennesket, som bare en noen få hundre tusen år, må fare ytterst varsomt og forsiktig fram når man skal gripe inn i deler av et system som henger nøye sammen og hvor de enkelte delene er avhengig av og påvirker hverandre. Vi må ikke glemme at naturen stort sett har styrt seg selv fram til vår tid og at det er først nå at menneskets inngripen har gjort et kvantitativt sprang. Selv under kommunismen vil det av ulike årsaker kunne være «ønskelig» å forsere fram forskningen, noe som kan gjøre stor skade både på mennesker, dyr og planter. Hvem bestemmer tempoet? Den samme verdensregjeringen?

MF har lett for å argumentere ut fra en idealtilstand, det kommunistiske samfunn. Men det vil vel finnes skarpe og dyptgripende motsigelser også i det kommunistiske samfunn? Menneskene vil også ha ulike behov og interesser under kommunismen og utvikle seg i utakt. I MF sitt «frihetens rike» vil det derfor også foregå uønskede og uansvarlige inngrep i naturens naturlige syklus. Hvem skal styre slik virksomhet? Poenget med skepsisen i Miljølagets svar til MF, er at man oppfatter at MF har en overdreven tro på at det er selve systemskiftet som vil endre tingenes tilstand til det bedre for menneskene. Men glemmer han ikke da at bak systemene står det mennesker? Spørsmålet blir i siste instans hvordan man sikrer en forsvarlig utvikling i praksis.

Ukategorisert

Produksjon og økonomi i et sosialistisk Norge

Av

AKP

av Torstein Dahle

Det er en tragedie at hver gang vi skal presentere vårt alternativ til kapitalismen, så starter vi med Paris-kommunen og ender opp med å fortelle hva vi mener gikk galt i Sovjet og i Kina. Vi diskuterer sosialismen og kommunismen – menneskehetens framtidssamfunn – med ansiktet vendt mot fortiden og med ryggen mot framtiden. Dette gjør vi når vi har verdenshistoriens mest spennende utfordring liggende foran oss.

For all del: Vi skal ha respekt for den innsatsen og de erfaringene som tidligere revolusjonære har gjort. Men oppriktig talt: Hver gang vi lar sosialismediskusjoner dreie seg hovedsakelig om bolsjevikpartiets indre liv i 1920-årene, innebærer det at vi nekter å se vår tids kamp for revolusjon og sosialisme i øynene.

Denne artikkelen er et forsøk på å si noe konkret om hvordan et sosialistisk Norge vil måtte arte seg. Selv om jeg prøver å være vitenskapelig og ikke bare hengi meg til fri fantasering, er det selvsagt en hel del diskutable og sikkert også gale synspunkter i artikkelen. Men den sjansen må vi ta. Hovedsaken er at mange av oss nå må kaste oss ut i å drive fram en prosess der vi utvikler vår felles forståelse om framtidssamfunnet.

La meg begynne med å peke på noen store svakheter med artikkelen. Jeg tar utgangspunkt i et Norge der arbeidsfolk har tatt makten fra kapitalen og kapitalistene. Jeg tar utgangspunkt i et samfunn som er uskadet og i full drift. Det er selvsagt urealistisk å anta at dagens makthavere vil gi fra seg makten uten å påføre produksjonsapparatet og andre deler av samfunnet skader. Men min hensikt er å få oss til å drøfte hva slags samfunn vi kjemper for – og det er ikke skadene fra selve revolusjonskampen vi arbeider for. Vi vil i det lengste håpe og streve for at folkets maktovertakelse skal skje mest mulig fredelig. (I sin viktige artikkel «Planøkonomi de første åra etter revolusjonen» (Røde Fane nr 4 og nr 5/1999) tar Harald Minken særlig for seg den aller første tiden etter revolusjonen. I motsetning til ham forutsetter altså jeg at vi allerede er kommet godt i gang.)

En annen stor svakhet er at jeg stort sett bare ser på Norge, uten å ta opp Norges forhold til andre land i verden. I virkeligheten kan vi vanskelig tenke oss en sosialistisk revolusjon i Norge uten en tilsvarende revolusjon i andre skandinaviske land og i betydelige deler av verden for øvrig. Og en svært viktig del av utfordringene vil ligge i å utvikle de internasjonale forbindelsene og den internasjonale styringen av verdensomspennende problemer som for eksempel miljø- og ressursspørsmål. Jeg er svært skeptisk til en verdensregjering, fordi jeg tror den blir så fjern at det vil være svært vanskelig for verdens folk å styre den. Jeg tror det må satses på regionalt selvstyrte enheter som løser verdensomfattende spørsmål gjennom forhandlinger og avtaler. Men slike problemstillinger lar jeg altså stort sett ligge.

Mitt poeng er å få fram en så håndfast og nær framstilling som mulig av hvordan den sosialistiske økonomien vil arte seg i Norge. Og da tar jeg meg altså den utillatelige frihet å begrense meg til Norge som en økonomisk enhet, som selvsagt også har eksport og import.

Jeg vil også påpeke at jeg stort sett skriver om «folket «, og at jeg da har som underforstått og svært viktig forutsetning at arbeiderklassen er i ledelsen. Det er utenkelig å forestille seg et sosialistisk samfunn med arbeiderklassen på tilskuerplass. Helt avgjørende for de enorme mulighetene som sosialismen innebærer, er jo nettopp at arbeiderklassens aktive styring av samfunnet også betyr at store skapende krefter frigjøres. I en sosialistisk økonomi er det utenkelig at man satser på å modernisere NSB ved å overkjøre alle som har erfaring med å drive tog, og i stedet setter økonomer og ingeniører og markedsførere i ledelsen. Tvert imot vil det være helt avgjørende å gi spillerom og utfoldelsesmuligheter for de erfaringene og den innsikten som arbeidsfolk av begge kjønn har.

Den grunnleggende forskjell mellom sosialistisk og kapitalistisk produksjon

I diskusjonen om hva som skiller en sosialistisk økonomi fra en kapitalistisk økonomi, synes jeg det er fruktbart å ta utgangspunkt i Marx sin analyse av varen og varens dobbeltkarakter (Marx definerte en vare som noe som produseres med sikte på salg i et marked, dvs. at han brukte et varebegrep som også omfattet det som vi i dag kaller tjenester. Varebegrepet omfattet ikke produksjon for eget forbruk: Det å lage syltetøy hjemme på kjøkkenet med sikte på eget forbruk utover vinteren, er ikke vareproduksjon).

Figur 1 – Varens dobbeltkarakter

La oss starte med å se på den høyre delen av figur 1. Der ser vi at produksjonen av en vare skjer gjennom en viss arbeidsinnsats av en særegen art – konkret arbeid. Skal det lages en stol, er det snakk om snekkerarbeid, som er et helt annet slags arbeid enn for eksempel skomakerarbeid. Med denne arbeidsinnsatsen lages det et helt bestemt produkt, for eksempel en stol, som har en helt bestemt bruksverdi: Den kan brukes til å sitte på. Slik skiller stolen seg fra andre produkter, som brukes til helt andre ting. Ulike varer har altså ulike bruksverdier, som ikke kan sammenlignes. Når vi kjøper en vare, er det bruksverdien vi er interessert i. Vi trenger den bestemte varen for å dekke et behov.

Kapitalistene blåser i varens bruksverdi. De er opptatt av den venstre delen av figur 1. De er opptatt av at produksjonen av denne varen legger beslag på en del av den arbeidstiden som de har innkjøpt for å skaffe seg profitt. Hva slags arbeid denne arbeidstiden brukes til, er knekkende likegyldig for dem. Om det produseres stoler eller sko eller såpe eller PC-er spiller ingen rolle, hvis de bare kan tjene penger på den innkjøpte arbeidstiden som medgår. De ser på arbeidet som abstrakt arbeid – forbruk av noe av den arbeidstiden de har kjøpt for å drive utbytting. De er opptatt av hvor mye av denne arbeidstiden som denne bestemte varen har lagt beslag på. Varens verdi for dem bestemmes av den mengden av samfunnsmessig nødvendig arbeidstid som nedlegges i produksjonen av den bestemte varen. De er ikke opptatt av varens bruksverdi men av dens bytteverdi. De er opptatt av hva de kan få for varen, når de selger den i et marked. I varebyttet med andre kapitalister vil de prøve å bytte slik at de minst får samme mengde abstrakt arbeid tilbake. Det er mengden av abstrakt arbeid som bestemmer varens verdi (I virkeligheten selges ikke varene til sin verdi, men til priser som – gjennom kompliserte sammenhenger – tar utgangspunkt i varenes verdi). Og spesielt er kapitalistene opptatt av merverdien: Den delen av vareverdien som overstiger verdien av det som settes inn av arbeidskraft og råvarer og maskinslitasje m.m. Kapitalistene er opptatt av merverdien – av profitten som får kapitalen til å vokse.

Under kapitalismen er det den venstre delen av figur 1 – jakten på profitt og merverdi – som styrer produksjonen av varer og tjenester i samfunnet. For å få solgt varene må riktignok noen mene at varene har en bruksverdi for dem, slik at de blir interessert i å kjøpe dem. Men det kan godt være manipulerte behov – oppstått gjennom reklame og motepress. Samtidig vil mange mennesker være helt ute av stand til å uttrykke sine behov i markedet, fordi de ikke har kjøpekraft. Det er altså ikke behovene men profittjakten som styrer produksjonen under kapitalismen.

Et helt sentralt mål for den sosialistiske økonomien er å flytte produksjonsstyringen fra den venstre til den høyre siden av figur 1. Det skal være menneskenes behov – ikke profittjakt – som skal styre produksjonen. Dette er en helt grunnleggende, kvalitativ forskjell mellom kapitalistisk og sosialistisk økonomi.

Eller riktigere sagt: Det er ikke snakk om å befinne seg ensidig på enten den venstre eller den høyre delen av figuren. Det er snakk om at samfunnet mer og mer beveger seg i retning av den ene delen av figuren. Under kapitalismen prøver man å få den venstre siden av figur 1 til å dominere mest mulig av styringen av de produktive ressursene i samfunnet. Under sosialismen strever man etter å komme lengst mulig i retning av at den høyre siden av figuren skal styre. Utviklingsretningen er stikk motsatt av hva den er under kapitalismen. Utviklingen går bort fra det tidligere kapitalistiske samfunnet (venstre del av figur 1 styrer) og i retning av Marx sin visjon det framtidige, klasseløse kommunistiske samfunnet (der høyre del av figur 1 styrer).

Mer om den økonomiske utviklingen under sosialismen

Vet vi noe om hvordan økonomien må være innrettet under sosialismen? Ja, siden utviklingsretningen under sosialismen er å gå fra den venstre til den høyre delen av figur 1, så vet vi en del om ha vi må gå bort fra, og hva vi må bevege oss over til. For å komme tettere inn på hvordan den sosialistiske økonomien må se ut, prøver jeg å sette opp noen slike «fra-til-sammenhenger» i figur 2. Rekkefølgen på punktene i figuren er litt tilfeldig (selv om jeg prøver å få med noen svært grunnleggende trekk først), og det er sikkert viktige forhold som jeg ikke har fått med.

Jeg starter med å peke på at utfordringen under sosialismen er å styre produksjonen slik at arbeidskraft og materielle ressurser utnyttes til best mulig å tilfredsstille folks prioriterte behov. Jeg bruker uttrykket «prioriterte behov» for å få fram at det er folk selv som må ta stilling til hva som er viktig å produsere. Det er folks egen oppfatning av sine behov som må styre produksjonen, og det er bare folk selv som kan avgjøre hva som er viktig og hva som er mindre viktig. Derfor er det en absolutt forutsetning for en velfungerende sosialistisk økonomi at det er folk selv som aktivt styrer i samfunnet. Kravet om at sosialisme må bety aktivt folkestyre er altså ikke bare noe som vi ønsker fordi det er hyggelig og populært. Det er en økonomisk nødvendighet for å innrette produksjonen av varer og tjenester mot folks prioriterte behov. Det er nettopp folks bevisste, aktive standpunkter som er den avgjørende ingrediensen i den planøkonomien som skal erstatte markedets anonyme «usynlige hånd «.

Den kvalitative forskjellen på kapitalismens og sosialismens syn på folks aktive styring, er markert særskilt i det tredje punktet i figur 2. Jeg kaller det «aktivt folkestyre» for å markere at jeg ikke tenker på et representativt «demokrati» der folks «styring» begrenser seg til å putte en stemmeseddel i urnen hvert annet år. Poenget er at folk på ulike måter (som jeg delvis skal komme tilbake til) faktisk styrer aktivt – helt konkret. Under kapitalismen betraktes aktivt folkestyre som et hinder for økonomisk effektivitet. Det ser vi veldig godt i dag: Når noen prøver å stille opp bestemte politiske målsettinger og på den måten vil «styre» eller sette rammer for markedet, kommer det et hyl fra dem som har den økonomiske makten. «Vi må la markedet fungere «, sier de, «det er det mest effektive «. Å si at markedet skal forholde seg sånn eller sånn bare roter til og ødelegger markedets effektivitet. Forsøk på aktiv politisk styring av økonomien blir under kapitalismen kalt for en «imperfeksjon» i markedet, det ødelegger markedets funksjonsdyktighet.

Det er helt sentralt å forstå at synet på virkelig demokrati – aktivt folkestyre – blir kvalitativt forskjellig under kapitalismen og sosialismen ut fra økonomisk nødvendighet. Det er av og til noen som mener at den beste økonomiske styringen under sosialismen ville vi få hvis det satt noen mennesker sentralt plassert og styrte produksjonen fordi de var spesielt kloke eller dyktige eller hadde veldig stor innsikt i økologi. Å overlate den økonomiske styringen til noen spesielt storartede mennesker er dømt til å mislykkes – ikke bare fordi all erfaring tilsier at de ikke kommer til å forbli storartede. Poenget er at det bare er folk selv som effektivt er i stand til å la sine bevisst prioriterte behov styre produksjonen.

Den overordnede problemstillingen i den sosialistiske produksjonen av varer og tjenester er hvordan folks arbeidskraft skal brukes. Det er bruken av det levende arbeidet som er det aller viktigste, ikke bruken av det døde arbeidet – den oppsamlede kapitalen («størknet svette»), slik det er under kapitalismen. Utfordringen er å få brukt det tilgjengelige levende arbeidet til å tilfredsstille de prioriterte behovene best mulig; det er ikke aktuelt å bruke krav om avkastning av det døde arbeidet som styringsredskap.

I en verden som blant annet står overfor økologiske utfordringer så alvorlige som menneskeheten aldri tidligere har sett, trenger man alle menneskers skapende evner. Det betyr blant annet at et sosialistisk samfunn ikke kan tillate seg det kapitalistiske samfunns arbeidsordning som innebærer å slite ut folk gjennom en overintensiv arbeidsinnsats i noen år, for deretter å lempe dem ut av arbeidslivet. Når det bedriftsøkonomiske profittkravet styrer, framstår det som mest lønnsomt å utnytte arbeidskraften med maksimal intensitet så lenge den orker det, og så vippe den ut. Både av hensyn til folk selv og av hensyn til samfunnet er det viktig å sørge for at arbeidet innrettes jevnere og i et omfang som ikke sliter den ut før tiden. 6-timersdagen er et krav som viser veien å gå, og med en bevisst utnyttelse av teknologi og arbeidskraft bør det i vår tid være mulig å redusere selve arbeidsdagen atskillig mer. Husk hvor avgjørende det er at folk aktivt deltar i styringen av samfunnet. Det krever tid og overskudd.

Samtidig vil det nødvendigvis skje en sammenveving av innsats på jobben og engasjement i samfunnsstyringen som etter hvert vil gjøre skillet mellom arbeid, politikk og fritid mer flytende. Flere og flere vil også oppleve det som så spennende å delta at de vil bruke mye av fritiden sin til det. Under sosialismen vil utviklingen på det punktet måtte gå i motsatt retning av kapitalismen, der stadig flere kommer hjem så slitne at de bare orker å slenge seg ned i sofaen og slå på en såpeserie eller en fotballkamp. Under kapitalismen har jo folk flest heller ikke noe de skulle ha sagt, så de opplever det også som ganske bortkastet å prøve å engasjere seg.

I et sosialistisk samfunn vil det bli oppfattet som helt uakseptabelt å henvise alle eldre mennesker til passivitet. Tvert imot vil det være svært viktig å nyttiggjøre seg deres erfaringer og innsikt i en skapende arbeidsinnsats – for dem som har lyst til det (og det vil mange helt sikkert ha). Problemstillingen med å slite ut folk før tiden og deretter plassere dem på lager til de dør, tilhører kapitalismen. Det er umenneskelig at folk de siste 20-30 årene av sine liv skal passiviseres og i beste fall stelle med hobbyer og turisme (for de bedre stilte). Når «eldrebølgen» nå er som en tikkende bombe under den kapitalistiske samfunnsøkonomien, er det viktig å innse at i et sosialistisk samfunn vil vi ikke betrakte eldrebølgen som et stadig voksende berg av gamle mennesker som knuger ned den arbeidsdyktige delen av befolkningen.

Siden nettopp bruken av menneskenes skapende evner er en helt overordnet problemstilling under sosialismen, vil det være viktig å gi alle mulighet til å bidra med sitt. Å definere fysisk eller psykisk funksjonshemmede som «uføre» som må stå utenfor arbeidslivet, vil derfor bli oppfattet som helt galt. Menneskenes skaperkraft vil nå ikke bli begrenset av hva som gir bedriftsøkonomisk profitt. Tvert imot er det både et mål for samfunnsstyringen og en viktig samfunnsressurs at «de uføres» krafter kan bli brukt til skapende virksomhet.

I et sosialistisk samfunn vil det også bli oppfattet som helt uakseptabelt å la folk bli teknologisk utdatert når de er 35-40 år gamle. Tvert imot er det viktig å holde folk mest mulig teknologisk oppdatert hele livet, slik at de kan gi bidrag til løsning av samfunnsoppgavene hele livet. Dette vil også bli lettere når dynamikken i den teknologiske utviklingen kommer under samfunnsmessig, menneskelig kontroll, slik at den teknologiske utviklingen ikke lenger framstår som en selvstendig drivkraft som feier menneskene til side.

Under kapitalismen har vi mer og mer globalisering, imperialisme, eller penere sagt «internasjonal arbeidsdeling «. Det vil si at hver enkelt blir et mindre og mindre hjul i et stadig større internasjonalt maskineri. Under sosialismen blir det derimot nødvendig at mer og mer av varer og tjenester produseres lokalt. Først og fremst er dette en forutsetning for at folk aktivt skal kunne styre og kontrollere økonomien. Da må man kunne ha en viss oversikt, man må kunne skjønne hva som skjer. De økonomiske beslutningene må i størst mulig grad dyttes nedover mot grunnplanet. Også av miljø- og ressursmessige grunner er det viktig å produsere så mye som mulig lokalt. Under sosialismen vil det utvilsomt bli oppfattet som viktig å minimere transportarbeidet. Kapitalismens raskt økende verdenshandel innebærer tvert imot en voldsom økning i transportarbeidet.

Det sier seg selv at det likevel blir mye igjen som må løses gjennom en reell internasjonal arbeidsdeling. For eksempel kommer sikkert Norge til å eksportere mye fisk. Vi kommer til å importere kaffe og appelsiner. Og det vil neppe bli oppfattet som tilstrekkelig rasjonelt at hver eneste region skal ha sitt eget aluminiumssmelteverk eller sin egen bilfabrikk. Poenget er også her utviklingsretningen: Å hente stadig mer av de økonomiske handlingene ned fra det uoversiktlige og ustyrlige høyt der oppe, og ned til et så lokalt nivå at det går an å ha oversikt over det og styre det.

Den teknologiske utviklingen gjør det faktisk mulig å hente stadig nye produksjonsoppgaver ned fra den internasjonale stordrift og utføre dem som lokal produksjon.

Under RV-sommerleiren 2000 var det en som tok oppspørsmålet om slik lokalt basert produksjon under sosialismen ville kunne frambringe det ønskede utvalget av produkter: «Hva med den som har lyst på et par grønne sko?» Det førte til en omfattende og fruktbar diskusjon om muligheten til å sørge for at vedkommende fikk seg et par grønne sko av ønsket utseende og størrelse. Vi vet at informasjons- og kommunikasjonsteknologi etter hvert åpner mulighet for allsidig lokal produksjon. Man kan for eksempel tenke seg at hver region har en høyautomatisert skofabrikk, der maskinene kan mates med de ønskede spesifikasjoner med hensyn til utseende, kvalitet og farge. Man kan slå opp på nettet og finne en oversikt over ulike modeller, velge den man har lyst på, slå opp i et standardisert fargekart og velge den fargen man ønsker, og så sende en bestilling per e-post til regionens skofabrikk, med angivelse av modell, størrelse og farge. Etter hvert er det blitt mulig å innrette produksjonsmaskiner slik at de bearbeider råstoffene på akkurat den måten som de blir programmert til gjennom en slik IT-basert oppskrift. En slik høyautomatisert og fleksibel skoproduksjon skulle derfor ikke være så umulig å tenke seg.

Men under kapitalismen utvikler bedriftene produkter og mønstre som de er opptatt av å holde for seg selv, slik at de lettere kan klare seg i konkurransen mot de andre. Klarer man å konstruere en spesielt god sko-modell, vil bedriften prøve å bruke den til å sikre sin egen framtid, kanskje ved å ta patent på spesielt lure eller vellykkede løsninger. Under kapitalismen er en forutsetning for produktutvikling at andre hindres i å lage produktet på egen hånd, for da får jo ikke produktutvikleren noe igjen for innsatsen. Under sosialismen er det ikke den enkelte bedriftens profitt som er målet, og sosialismen kan ikke basere seg på bedriftenes konkurranse mot hverandre. Tvert imot er det fellesskapets beste som er målet. Det er den samfunnsøkonomiske lønnsomheten som er viktig, ikke den bedriftsøkonomiske. Da blir det nettopp viktig å gi alle andre muligheten til å dra fordel av lure ting som man måtte finne på.

I vårt skoeksempel kunne man derfor gjerne tenke seg at folk som jobber med skoproduksjon kan legge oppskriften på gode sko-modeller inn på et bestemt nettsted, slik at skoprodusenter over hele verden kan dra nytte av det. Når det er det å være nyttig for fellesskapet som gir anerkjennelse, er det utvilsomt mange som gjerne vil bidra med sine gode idéer. Se bare på alt det som IT-interessert ungdom utvikler av programvare for gratis nedlasting fra nettet. De gjør det fordi det er gøy, og fordi det gir tilfredsstillelse å klare det. Og det er anerkjennelsen fra de andre «data-freakene» som teller, ikke hva Microsoft er villig til å betale dem. Under kapitalismen har vi tvert imot en rekke eksempler på at gode idéer blir hindret i å slippe fram, fordi de ikke lar seg realisere på en måte som er bedriftsøkonomisk lønnsom for en enkelt bedrift. Selvsagt vil det likevel være en del forsknings- og utviklingsoppgaver som krever så store ressurser at det ikke kan skje på hobbyloftet. Slike prosjekter må det være statens oppgave å finansiere under sosialismen.

De som tror at det blir slutt på det teknologiske framskrittet i et sosialistisk samfunn, og at det bare kommer til å bli sentraldirigert og tregt, tar katastrofalt feil. Et moderne sosialistisk samfunn vil tvert imot måtte preges av masse frigjort skaperkraft, og det vil kunne dra virkelig nytte av de teknologiske mulighetene, i stedet for å dreie teknologiske framskritt over i perverse retninger for å skape maksimal profitt for kapitalen.

Tenk bare på hvordan fjernsynet i dag brukes til å tømme hjernene på folk og til å putte inn ensrettet «informasjon «. Tenk på hvordan pornoindustrien fråtser på nettet. Sett det opp mot de fantastiske mulighetene fjernsynet og nettet gir for å engasjere folk i den virkelige verdens utfordringer. I stedet for å være redskaper til passivisering og ensretting kan de gi spennende utfordringer og muligheter til å være med å bestemme. Mens man nå svært ofte bruker TV til å zappe mellom ulike kanaler som alle er fulle av det samme sølet (såpeserier, actionfilmer og konkurranser), kan TV under sosialismen brukes til å velge mellom helt forskjellige slags programmer. Man kan presentere folk for virkelighetens spennende spill, i stedet for flukt fra virkeligheten.

La meg til slutt peke på det siste punktet i oppstillingen i figur 2. Den sosialistiske økonomien, der folk flest aktivt styrer, gir menneskene muligheten til å få kontroll over utviklingen, i stedet for at utviklingen tar kontrollen over dem. Kapitalismens konkurransekappløp og press for profitt og akkumulasjon gjør at samfunnet forandrer seg altfor fort for folk, og det forandrer seg på en fremmedgjørende måte. Aldri tidligere i menneskehetens historie har det vært slik at summen av menneskenes handlinger kan komme til å ødelegge menneskehetens livsmuligheter i løpet av de kommende 50-100 år. Utviklingen presses fram av kapitalismens dynamikk, og beslutningene blir mer og mer kortsiktige. Hvis tidsperspektivet på viktige beslutninger er 10-20 år, regner man det som langsiktig planlegging. Trekker man inn hensynet til neste generasjon, er det svært langsiktig tenkt. Det at menneskene har levd på kloden i tusener på tusener av år og fortrinnsvis bør kunne leve tusener på tusener av år heretter også, er ikke i det hele tatt til stede som moment i beslutningene. I og med at den sosialistiske økonomien er avhengig av at menneskene selv aktivt styrer, er det også nødvendig for sosialismens funksjonsdyktighet at menneskene mer og mer tar kontroll over utviklingen. Det er ikke bare fordi det er viktig og bra; det er en økonomisk nødvendighet at det skjer.

Hvordan skal menneskene aktivt styre økonomien?

Den sosialistiske økonomien er avhengig av at folk flest aktivt styrer, slik at deres behov kan bli koblet sammen med produksjonsbeslutningene og styre dem. I en separat artikkel i dette nummeret av Røde Fane har jeg tatt for meg spørsmålet om markedet kan brukes som redskap i et sosialistisk samfunn. Jeg påstår der at markedet fungerer som gift for utviklingen av en sosialistisk bevissthet, og at det er avgjørende viktig at markedet holdes i sjakk og presses mer og mer på retur (Jeg snakker da ikke om et landsbymarked, der noen selvstendige småprodusenter stiller fram varene sine slik at folk kan kjøpe dem. Jeg snakker om et marked i moderne forstand, der kjøperne og selgerne ikke møtes til diskusjon men tvert imot er helt anonyme overfor hverandre – et marked der «innkjøpslisten er din stemmeseddel» og du som en av mange etterspørrere på den måten liksom styrer produksjonen).

Den sosialistiske økonomien må være en planøkonomi, styrt av bevisste, gjennomdiskuterte planer. Men hvordan kan det skje? Hvordan skal samfunnet kunne sette opp planer for ressursbruk, produksjon og anvendelse av produksjon, og hvordan kan disse planene iverksettes og endres? Kort sagt: Hvordan skal folk aktivt kunne styre en sosialistisk planøkonomi?

Først og fremst vil folks aktive styring skje gjennom de beslutningene som tas av lokale beslutningsenheter (organisert rundt arbeidsplass og bosted). Derfor er det viktig at en stadig større del av den økonomiske virksomheten skjer lokalt. Den teknologiske utviklingen styres mot å muliggjøre en mest mulig allsidig produksjon lokalt, slik at den produksjonen som retter seg mot nasjonale eller internasjonale behov, utgjør en begrenset del av økonomien (som i hvert fall i en lengre periode også skal være en synkende andel av økonomien).

Den delen av produksjonen som retter seg mot nasjonale eller internasjonale behov, må styres på et høyere nivå. Også rammene for ressursbruken og en del felles prinsipper for hvordan ressursbruken skal skje, må fastsettes på et høyere nivå (kanskje på en nasjonalt nivå – jeg vil for enkelhets skyld forutsette det i fortsettelsen).

På de nivåene der det skal tas økonomiske beslutninger, må det settes opp økonomiske planer. På områder der markedet brukes som virkemiddel, må det fastsettes rammer som markedet skal fungere innenfor. Den sosialistiske økonomien er en planøkonomi. I vår tid kalles slike planer for «budsjetter «. Budsjettering på bedrifts- og nasjonsnivå har utviklet seg kraftig som fagområde de siste 50 årene. Det er helt på jordet å tro at planøkonomi er noe veldig mystisk som innebærer at en skokk av sovjetbyråkrater lager ubrukelige planer i dyp isolasjon. I vår tid er økonomiske planer – altså budsjetter – et sterkt utviklet fagområde på bedriftsnivå, konsernnivå, kommunenivå, fylkesnivå, statsnivå og nasjonalnivå. Dagens norske økonomi er gjennomsyret av planer.

Men det er tre store forskjeller på budsjettering under kapitalismen og under sosialismen:

  1. Bedriftsbudsjetter og konsernbudsjetter m.m. er profittstyrt under kapitalismen. Det vil de ikke være under sosialismen (bedrifter som opererer i markeder vil nok likevel ha økonomisk resultatstyring i en eller annen form under sosialismen).
  2. Budsjettene blir ikke tredd ned over hodene på folk under sosialismen. Tvert imot skal de som berøres av budsjettene, ha vært aktivt med på å lage dem – på alle nivåer. (Helt direkte deltakelse på lokalnivå, mens det på høyere nivå nødvendigvis må bli snakk om delinnflytelse).
  3. Nasjonalbudsjettene vil ikke bare være gjettverk om hva markedskreftene og kapitalens spill vil føre til. Nasjonalbudsjettene vil være faktiske styringsredskaper som bestemmer utviklingen på en helt annen måte enn i dag. Derfor vil også bedrifts- og konsernbudsjetter m.m. bli mer presise styringsredskaper enn i dag (også det at arbeiderne selv er aktivt med på å lage dem, bidrar i seg selv til å øke treffsikkerheten).

I den sosialistiske planøkonomien er det menneskene som skal styre utviklingen, ikke utviklingen som skal styre menneskene.

Den sosialistiske planøkonomien kan utvilsomt overta en god del av den kunnskap og de teknikker som er utviklet om budsjettering og budsjettoppfølging under kapitalismen. Men (OG MEGET VIKTIG) sosialismen kan ikke ukritisk overta hele budsjetterings- og styringsopplegget fra kapitalismen. Den rollen som profittkrav spiller som styringsredskap, må fjernes. Andre økonomiske resultatkrav må nøye gjennomdiskuteres før de gis rolle som styringsredskap. Ikke desto mindre: En sosialistisk planøkonomi anno 2000 vil straks ha i sine hender plan- og budsjetteringsverktøy på et nivå og med muligheter som ingen revolusjonære sosialister tidligere har kunnet drømme om.

Alle planer på lokalnivå og opp til nasjonalnivå må straks de er fastsatt, bli tastet inn på e-post til en sentral nasjonalregnskapsenhet for Norge. Denne sentralen er allerede i full drift. Den drives av Statistisk Sentralbyrå, og den finnes dels på Kongsvinger og dels i Oslo. Det nye blir at den får mer omfattende og viktigere oppgaver. Alle lokalbudsjetter summeres sammen for eksempel på Kongsvinger, og den samlede effekten sammenlignes med nasjonalbudsjettutkastet. Så går man en eller flere runder der lokalbudsjetter og nasjonalbudsjett samkjøres, med justeringer både på lokalt og nasjonalt nivå – basert på diskusjoner der folk flest deltar.

Etter at planene på denne måten er fastlagt, må det løpende registreres hvordan utviklingen faktisk viser seg å bli. Alle økonomiske handlinger registreres i lokalregnskap og videresendes til den sentrale nasjonalregnskapsenheten samtidig via nettet. I dag registreres bedriftsregnskapene lang tid på etterskudd, og bare en gang per år. I en moderne sosialistisk planøkonomi skjer registreringen løpende (slik bankene gjør i dag for sine forskjellige kontorers meget omfattende transaksjonsmengde). Straks det går mot avvik av betydning, slås det alarm, og signaler om nødvendig justering sendes til de aktuelle beslutningsnivåene. Dette er ikke blitt teknologisk mulig før nå – med det nivået vi nå begynner å komme opp på med informasjons- og kommunikasjonsteknologi.

Hva må den nasjonale økonomiplanen inneholde?

Jeg tror at den i hvert fall må inneholde følgende elementer:

  • Oversikt over tilgjengelig arbeidskraft/materielle ressurser og resurser/varer som skal importeres.
  • Rammer for hva som kan brukes av ressurser lokalt, og fastsettelse av noen felles prinsipper for den lokale ressursbruken.
  • Plan for hva som skal produseres for nasjonale behov og for eksport (dvs. at planen ikke omfatter hva som konkret skal produseres lokalt med sikte på lokale behov. Det bestemmes nemlig lokalt. På nasjonalplanet er det ressursbruken som det er viktig å ha oversikt over, jf. forrige punkt).
  • Plan for hva som skal foretas av investeringer på høyere nivå enn det lokale.
  • Statsbudsjett, dvs. plan for hvor mye arbeidskraft/materielle ressurser som skal brukes på statsoppgaver/fellesoppgaver. Dette omfatter blant annet det vi i dag kaller for velferdsstaten, en eller annen form for makt- og ordensapparat (vi vil ikke at frustrerte ex-kapitalister eller kapitalismetilhengere skal begå statskupp), en form for militært forsvar m.m..
  • Også statens inntekter må budsjetteres (deler av overskuddet i alle de statseide bedriftene, og kanskje noen skatter og avgifter).

En slik økonomisk plan må være konklusjonen på en omfattende demokratisk prosess der alle deltar aktivt på ulike måter. Mange av de spennende og viktige delproblemene som planen skal ta stilling til, presenteres i TV-programmer og på ulike nettsteder. Det legges stor vekt på å presentere ulike synspunkter og alternativer. På TV vil du altså ikke lenger finne et hav av ulike spørrekonkurranser, actionfilmer og såpeserier. Disse gis den begrensede plassen de fortjener, og i stedet presenteres og drøftes spennende samfunnsmessige problemstillinger. Diskusjonsopplegg, innringingsprogrammer, møter rundt arbeidsplass og bolig, nettdiskusjoner, konferanser av folk som med ulik bakgrunn har interesser knyttet samme emneområde. Kort sagt: Et allsidig sett av metoder tas i bruk for å gi folk best mulig grunnlag for selvstendige standpunkter i en omfattende beslutningsprosess.

På grunnlag av det materialet som framkommer i en slik prosess, fattes det endelige vedtaket av en representativ, folkevalgt forsamling.

Folk synes det er spennende å delta i videospill og andre former for fantasispill og fiksjoner. Virkelighetens spill er minst like spennende, når det legges til rette for aktiv deltakelse.

Hvordan kan knappe goder fordeles uten et marked?

Jeg har gjort et stort nummer av at markedet er en skadelig måte å fordele knappe ressurser på. Men finnes det metoder som kan tre i stedet for markedet, og som planøkonomien kan benytte seg av?

Ja, det gjør det. Ta bensin som eksempel. Det er miljømessig uforsvarlig å bruke så mye bensin som i dag. Vi kan rett og slett ikke tillate det, av hensyn til folks helse i dag og av hensyn til miljøtruslene mot jordklodens framtidsmuligheter. Samtidig vet vi at bevegelseshemmede trenger bil. Folk som bor ute i distriktene trenger bil. Barnefamilier trenger bil bedre enn enslige.

Skal markedet brukes til å rasjonere, gjøres det ved å legge høye avgifter på prisen. Det innebærer at folk med mye penger kan fortsette å bruke bensin akkurat like mye som før. Det skiller ikke mellom de som faktisk har behov og de som ikke har berettiget behov for bil.

En ordning med kvoter er mye bedre. Jeg pleier å bruke bankkortene våre som eksempel. I vår tid er det enkelt å få et komplisert kvotesystem til å fungere. Det er faktisk vanskelig å tenke seg et mer komplisert kvotetildelingssystem enn det som bankkortene tar seg av. Hver enkelt av oss får i dag individuelle kvoter (kalt «lønn», «trygd», «renteinntekter», «lån» osv.) inn på kontoen vår. Vi bruker disse kvotene helt individuelt, på tusenvis av forskjellige måter, og vi bruker dem på utallige steder. Hvorfor skal det liksom være så lett å fastsette individuelle økonomiske kvoter under kapitalismen, mens det blåses opp som et vanvittig uoverkommelig problem å for eksempel tildele bensinkvoter etter faktiske, prioriterte behov under sosialismen?

Selvsagt er det mulig å bruke den teknologien som allerede finnes, til å utvikle smidige systemer som kan overta mange av de oppgavene som i dag er tildelt markedet. Det er enda en god grunn til å legge oss i selen for å innsnevre markedets virkefelt og etter hvert kvitte seg med det under sosialismen.

En utfordring – Kast deg inn i debatten!

Jeg har prøvd å komme med noen tanker for å konkretisere hva en sosialistisk økonomi vil være for noe. Mine tanker er ikke bedre enn dine tanker. Vi trenger en levende diskusjon. Vi trenger det fordi vi nå må se framover og stille folk overfor utfordringen: Menneskeheten trenger et annet slags samfunn, der arbeidsfolk styrer selv. Og dessuten er det jo veldig gøy! Kast deg inn i debatten!

Ukategorisert

En verden å vinne!

Av

AKP

av sentralstyret i Sosialistisk ungdom

Sosialistisk Ungdom arrangerte 7.-10. september sitt største landsmøte på ti år. Totalt var 170 SUere til stede på møtet. Landsmøtet kom bare en måned etter at SU gjennomførte sin største sommerleir noensinne med i underkant av 300 deltakere, og 3 måneder etter at vår sosialismekonferanse samlet 150 ungdommer for å diskutere alternativer til kapitalismen. Noe er i emning. SU er i ferd med å bli noe som borgerlige kommentatorer de siste årene har hevdet er umulig, nemlig en bevegelse av unge mennesker som trosser den dominerende nyliberale ideologien. Ungdom som ikke nøyer seg med kritikk av systemets utslag, men som forsøker å reise et alternativ til det. Som nekter å la seg presse inn i de trange rammene for politisk debatt som det ideologiske isødet på 1990-tallet satte for oss. Rammene som forteller oss at «de store fortellingenes» tid er forbi, at kapitalismen har seiret, og at verden er blitt for komplisert til å kunne forstås og forklares har islagt den politiske debatten og kvalt folks engasjement. SU vil bryte denne isen.

Slutt på kompromisset

Det politiske klimaet vi opererer i preges av to hovedtendenser. For det første skjer det en stadig tilnærming mellom de etablerte politiske partiene. Tidligere ideologiske skillelinjer viskes ut, og partiene fjerner seg fra de sosiale bevegelsene de vokste fram av. Politikken reduseres til moralske veivalg og vektlegging av ulike verdier. Interessekampen tones ned. Høyresidens ideologiske hegemoni vinner innpass på stadig nye områder. Men denne tendensen er ikke entydig. De siste to-tre årene har tesen om historiens slutt og liberalismens seier blitt avlivet. Krig i Europa, økende rivalisering mellom stormakter og handelsblokker og en intensivering av folkelige protester har forandret det internasjonale bildet. Vi har gjentatte ganger de siste månedene sett titusenvis av mennesker samle seg for å protestere, og ikke bare mot enkeltutslag av urettferdighet, men mot selve kapitalismen. Det var systemet som var på tiltalebenken for demonstrantene i Seattle, Washington, Millau og Melbourne. Her hjemme er Fremskrittspartiet landets største parti. Det er ikke et symptom på at nordmenn flest er blitt egoistiske og reaksjonære. Det er et symptom på en tillitskrise mellom styrte og styrende. Et symptom på frustrasjon og uro over samfunnsutviklingen. Den nye kvinnekampen og streiken i vår var på samme måte et utslag av at folk tør å stille spørsmål de ikke stilte for få år tilbake. I Oslo har Forum for systemdebatt samlet over 1.000 mennesker ved flere anledninger. På dagsorden står én ting; systemet. Det sosialdemokratiske kompromisset smuldrer hen og erstattes av et tomrom som skal fylles i de kommende årene.

Ideologisk gjenreising

Mot dette bakteppet vedtok SUs landsmøte vårt første prinsipprogram, En verden å vinne!. Programmet gir en annen analyse av verden enn den som blir forsøkt innprentet i oss gjennom massemedia og skolesystemet – det sprenger de rammene kapitalismen og markedsøkonomien setter for oss. Prinsipprogrammet er et av SUs bidrag til kampen mot høyresidas ideologiske herredømme og ytre høyres frammarsj på meningsmålingene. For oss har det vært helt avgjørende med en ideologisk gjenreising. Debattene i forkant av, og på landsmøtet har gjort den nye SU-generasjonen bedre i stand til å forstå verden rundt seg, og til dermed å kunne ta de daglige oppgjørene med høyrepolitikkens mange uttrykk. Debatten vil definitivt også fortsette etter landsmøtet, og programmet vil endres i takt med nye utfordringer. Det viktigste ved SUs prinsipprogram er at vi ettertrykkelig slår fast at det er interessemotsetningene som styrer den økonomiske, politiske og ideologiske utviklinga. En sosialistisk politikk må ta utgangspunkt i vanlige folks interesser. På den måten kan SV og SU også avkle Fremskrittspartiet som et parti som motarbeider størsteparten av sine egne tilhengere, gjennom rasering av velferdsstaten og økte forskjeller. Det politiske grunnlaget for en slik mobilisering må være en klar ideologisk plattform.

SUs program bygger på tre slike grunnprinsipper:

  • Samfunnet må forstås i lys av klassemotsetninger. Hvem har interesse av at samfunnet forblir uendra, og hvem har interesse av forandring? Vår analyse tar utgangspunkt i at arbeiderklassen utgjør det store flertallet av folk, både i Norge og i verden totalt sett – og at dette flertallet har egeninteresse av forandring. Men i dag er arbeiderklassen splitta på mange vis, og forsøkt gjort usynlig for arbeidsfolk selv. SU fokuserer på det som samler arbeiderklassen, heller enn det som splitter. Dermed er vi også med på å gjøre arbeiderklassen til en politisk kraft. Det er i det klassen oppfatter seg selv som klasse at den er i stand til å forandre verden og sin egen livssituasjon.
  • SU er en revolusjonær organisasjon. Vår revolusjon er ikke et kupp med våpen og vold, men en overgang til et annet samfunnssystem, veien fra kapitalisme til sosialisme. Som revolusjonære velger vi en politisk strategi der folk flest er den forandrende krafta. Sosialisme nedenfra er vår strategi, i motsetning til ensidig å endre samfunnet ovenfra gjennom parlamentariske organer.
  • For SU er ikke sosialismen et løst sett med verdier, men en konkret måte å organisere samfunnet på. Vi tar dermed avstand fra forsøkene på å gjøre det sosialistiske samfunnet til en utopi og vage formuleringer om «alt som er bra». Det betyr også at vi gjør sosialismen oppnåelig – til et reelt alternativ til dagens ødeleggende kapitalisme. Dette henger nøye sammen med det å tilføre den antikapitalistiske bevegelsen mål og retning. En bevegelse kan aldri lykkes fullt ut om den ikke har et alternativ til det bestående. Da vil den miste oppslutning og kraft.
Medvirkning eller motstand

Våre motstandere vil hevde at et slikt program er gammeldags. Men de debattene vi har tatt, kan ikke forstås som konflikter mellom noe nytt og noe gammelt. Å stemple noen som gammeldagse er en måte å herske på, en metode for å føre diskusjonen vekk fra de reelle politiske motsetningene. I vårt samfunn finnes ingen politisk ideologi som ikke har røtter i noe som har vært før oss, ikke minst gjelder dette den dominerende liberalismen. Vi er for unge til å vokte museer, vi kan ikke resirkulere noe vi ikke har vært med på. Vårt program er et resultat av våre erfaringer og vår virkelighet. Bak fasaden av «modernisering» i det norske samfunnet finnes liberalisering og høyredreining. Opp mot dette setter vi ikke tilbakeskuende nostalgi, men utvikling mot venstre.

Det nye programmet til SU er blitt tatt imot med betydelig skepsis blant ledende SVere. Det er ikke overraskende. Den dagsordenen vi forsøker å sette, avviker fra det som har vært partiets profil de siste årene. I motsetning til SU har SV ennå ikke valgt hvilket verdensbilde som skal legge premissene for diskusjonene i partiet: den nyliberale håpløsheten eller de nye bevegelsenes optimisme. SV har til nå ikke mestret å svare på de nye utfordringene. I stedet for å være protestenes parti, er SV i sterkere grad blitt et ansvarlighetens parti. I stedet for å utgjøre et alternativ i folks øyne, blir SV oftere assosiert med den grå massen av stadig likere politikere på innsida av stortingsmurene. Tillitskrisen i norsk politikk rammer også vårt parti. SV må velge. Er målet å administrere kapitalismen eller å fjerne den? Er målet å få de mektige til å forandre sin politikk i litt riktigere retning eller er det å ta makta fra dem? SV må velge mellom rollene som påvirkningsagent og motstandsleder. Et parti som velger det siste kan ikke gå inn for regjeringssamarbeid med et nyliberalt Arbeiderparti, det kan ikke støtte stormakters bombekrig, det kan ikke akseptere innstrammingslogikken. Et slikt parti må velge bort å medvirke i de politiske prosessene i maktstrukturer som WTO og EØS til fordel for å gjøre motstand mot dem.

Et fornyet SV

SUs prinsipprogram skiller seg fra SVs prinsipprogram på noen punkter. Men samtidig er hele SUs program i tråd med SV-bevegelsens politiske tradisjon. Vi står for revolusjonær, demokratisk sosialisme – det som SVs pionerer i sin tid utformet som «Det tredje alternativ». SU betrakter SV som det reelle alternativet for sosialister i Norge. Men vi arbeider for et fornyet og vitalisert SV – et parti som tør å være et selvstendig og klart alternativ i norsk politikk. Et av våre mål er et SV som er i takt med de nye radikale strømningene som vi skildret innledningsvis. Et SV som samler radikale mennesker i fagbevegelse, kvinnebevegelse, antikrigsbevegelse og miljøbevegelse i en kraftfull allianse.

De nye bevegelsene og strømningene stiller SV og SU overfor et valg: Vil vi være med på å forme framtidens folkelige bevegelser? Er vi et moderne, radikalt parti med ambisjoner om å fange opp det som skjer i tiden, eller er vi et parti som kun skiller oss fra massen av borgerlige partier ved at vi ønsker et par milliarder til på skolebudsjettet?

SU har valgt det første. En gruppe SUere utgav nettopp boka Feminisjon, som forsøker å politisere og aktivisere dem som fikk sin feministiske oppvåkning med Fittstim og Råtekst. Om kort tid reiser over 50 SUere til Praha for å delta i de planlagte markeringene mot IMF og Verdensbankens toppmøte. Sammen med titusenvis av andre vil vi der markere at vi ikke finner oss i at framtida vår skal utformes i lukkede rom av menn i dress og slips. SU har valgt å være med, og vi vil jobbe for å få SV med oss.

Ukategorisert

Frigjøring og gjenskaping av undertrykking

Av

AKP

av Kjersti Ericsson

Kjersti Ericsson skisserer i denne artikkelen det hun kaller «noen spenningsforhold som kvinnekampen beveger seg innenfor». Disse spenningsforholdene er følgende: Kjønn og klasse, Enhet og forskjell, Likhetsfeminisme og forskjellsfeminisme, Individuell frigjøring og kollektiv kamp, Frigjøring og gjenskaping av undertrykkende mønstre.

1) Kjønn og klasse

«Kvinnefronten er jordbærplukkernes organisasjon,» sa en av Kvinnefrontens pionerer, Wenche Hjellum, i et foredrag i Studentersamfunnet i Oslo i frontens stiftelsesår. Bakgrunnen var at hun først hadde fortalt en historie om en kvinnelig bonde og jordbærdyrker, som hadde hyret inn en masse unge jenter for å plukke jordbær i høysesongen. Men arbeidsdagen var lang, og lønna skral, så jentene gikk til streik. Både jordbærplukkerne og eieren av jordbæråkeren var altså kvinner. Men, fastslo Wenche Hjellum: «Kvinnefronten er jordbærplukkernes organisasjon.»

Det finnes sosiale skiller mellom kvinner. Og det har betydning for politikken hvilke kvinner en tar utgangspunkt i. Det har betydning for hva vi prioriterer: Er det viktigste å slåss for å slå høl i glasstaket som hindrer kvinner i å nå helt til topps som ledere? Eller er det viktigste å slåss for å heve lønna i de store, lavtlønte kvinneyrkene? Og det har betydning for hva slags standpunkt vi tar: I en artikkel i Klassekampen for en stund siden viste Sissel Henriksen hvordan LOs nestleder Gerd Liv Valla tar utgangspunkt i situasjonen til høytlønte kvinner med en fri arbeidssituasjon når hun går inn for en mest mulig fleksibel arbeidstidsordning. De fleste av LOs kvinnelige medlemmer har imidlertid ikke sånne jobber. I stedet arbeider de for eksempel innafor strenge vaktplaner der det er et omfattende organisatorisk problem å få turnusen til å gå opp dersom én av arbeidskameratene trenger en dag fri for å ta seg av sin syke mor. Hvordan skulle det være mulig for dem å flekse etter egne preferanser og forgodtbefinnende? Hvis en tar utgangspunktet i virkeligheten for flertallet av kvinner i arbeidslivet, er det 6 timers normalarbeidsdag som er svaret.

I all hovedsak bør Kvinnefronten også i framtida styre etter Wenche Hjellums kompass: Vi er jordbærplukkernes organisasjon. Samtidig er det kvinneundertrykking vi bekjemper, og den rammer alle kvinner. Det er urettferdig at kvinner skal stanses av et glasstak på vei til toppen. Det er urettferdig at det er Håkon Magnus, og ikke Märtha Louise, som er tronarving i Norge. Vi støtter kravet om å få slutt på slik urettferdighet, sjøl om vi ikke vil prioritere kreftene våre akkurat på dette feltet. Og vi ønsker brede allianser med alle slags kvinner på alle felt der vi har felles interesser. Kvinneundertrykkingas mangfoldighet gjør at disse feltene er ganske mange.

2) Enhet og forskjell

Under innflytelse av postmodernismen har de fleste generelle begreper, som «menneske», «kvinne», «mann», kommet under ild. De blir beskyldt for å være falskt universaliserende, på den måten at de tilslører skillelinjer og ulikheter. Dermed kan de fungere undertrykkende ved at for eksempel den hvite, heterofile middelklassemannen får stå som en allmenngyldig representant for kategorien «menneske», mens han i virkeligheten bare utgjør én variant blant mange. På samme måte kan det fungere undertrykkende hvis den hvite, heterofile middelklassekvinnen blir stående som den allmenngyldige representanten for alle kvinner. Slik blir både svarte kvinner, lesbiske kvinner og arbeiderklassekvinner usynliggjort. Og den undertrykkinga som hvite kvinner står for i forhold til svarte kvinner, heterofile kvinner i forhold til lesbiske kvinner, og overklassekvinner i forhold til arbeiderklassekvinner, blir ikke tema.

Kritikken mot «de falskt universaliserende begrepene» begynte vel ikke i begrepenes verden, men i virkeligheten, blant annet i kvinnebevegelsen. Jeg husker sjøl da jeg innledet på en stor kvinnekonferanse arrangert av AKP høsten 1986. Den første som tok ordet i debatten etter foredraget, var Fakhra Salimi. I skarpe ordelag kritiserte hun innledningen for å framstille kvinner i den tredje verden som passive ofre, og usynliggjøre dem som handlende mennesker som aktivt strevde for å mestre sin egen tilværelse og forandre verden. Den andre som tok ordet, var Anne Søyland. I like aktive ordelag kritiserte hun innledninga for ikke å ha med et ord om lesbiske kvinner og den kampen de førte. Det var en ganske ubehagelig, men lærerik opplevelse. Det kan finnes undertrykkingsforhold, også innad i kvinnebevegelsen. Og enhet kvinner imellom kan ikke bygges på at disse undertrykkingsforholdene forties. Enhet må bygge på at undertrykkingsforholdene tas opp, diskuteres, bearbeides og så langt råd er, oppheves. Derfor er det ikke nødvendigvis en styrke dersom det er taust om rasisme, eller heterofil sjåvinisme, i Kvinnefronten. Det er en styrke dersom det er et uttrykk for at disse problemene er erkjent, er jobbet systematisk med og langt på vei løst. Men det er en svakhet dersom det er et uttrykk for at den som ikke er hvit og heterofil ikke finner veien til Kvinnefronten, ikke føler at Kvinnefronten er deres organisasjon. En sterk kvinneorganisasjon i dag er ikke en som taler med én tunge, men en som er i stand til å basere samholdet sitt på flerstemmighet, på at mange forskjellige røster snakker og blir hørt. Kanskje gjelder dette også unge og gamle medlemmer. Er det noe tegn til ungdomsopprør i Kvinnefronten? Hvis det er det, er det kanskje heller et tegn på styrke enn på svakhet.

Mange av såkalte postmodernister driver poenget med de «falskt universaliserende begrepene» ut i det glade vanvidd: Ingen er like, ingen har felles interesser. Det blir ikke mye kamp ut av det. Kvinner har mange felles interesser, ikke nødvendigvis fordi de «er» like, men fordi de «falskt universaliserende begrepene» har en håndfast eksistens på den måten at de er innebygd som premisser i samfunnets institusjoner. «Kvinnelønna» er en realitet, uansett hvor forskjellige kvinner er som individer. Hvis vi slutter å lete etter det som er felles i mangfoldet, så risikerer vi bare å gå en omvei tilbake til situasjonen slik den var før den moderne kvinnebevegelsens framvekst. I all hovedsak har det virket frigjørende for kvinner å se at deres egne erfaringer har berøringspunkter med andre kvinners erfaringer. Dermed er det blitt lettere å se problemene i kvinnelivet i et samfunnsmessig perspektiv, i stedet for at hver enkelt kvinne frykter at «det er meg det er noe i veien med». Så la oss vente med å avskaffe begrepet «kvinner» til begrepet «kvinneundertrykking» er modent for avskaffelse. Eller som en amerikansk feminist sa det: Jeg skal bli postfeminist under postpatriarkatet.

3) Likhetsfeminisme og forskjellsfeminisme

Det finnes mange slags feminismer, og feminismen som tenkning og bevegelse bærer motsetninger i seg. Én helt sentral motsetning er denne:

På den ene sida har vi den formen for feminisme som hevder at det er kvinneundertrykkinga som gjør oss til «kvinner». Det vi ser på som kvinnelig, er resultatet av at vi har blitt plassert i rollen som det andre kjønnet, ikke fullt ut menneskelig. Det kvinnelige er altså ikke stort å samle på. Den franske feministen Colette Guillamin (1995) sier for eksempel at det å slåss for retten til å være annerledes enn menn, er på ingen måte nødvendig. Det innebærer bare å slåss for retten til fortsatt å være undertrykt, siden det nettopp er undertrykkinga som gjør oss annerledes. Målet må derfor være å overskride denne kvinneligheten, og bli et virkelig menneske, som mannen. Simone de Beauvoir er den fremste representanten for denne retninga innenfor feminismen.

På den andre sida har vi den formen for feminisme som hevder at kvinneundertrykkinga gjør at det kvinnelige blir nedvurdert. Det gjelder både verdiene våre, arbeidsinnsatsen vår, erfaringer og tenkemåte. Målet må være at disse kvinnelige verdiene blir oppvurdert, at våre tanker og erfaringer blir sett som gyldige, og at det arbeidet vi gjør blir anerkjent som viktig. Samfunnet bør bygges på kvinners verdier. Vandana Shiva (1989) kan ses som én representant for denne retninga.

Det er lett å se problematiske sider ved begge disse retningene. Den første kan lede til en ukritisk glorifisering av ytterst tvilsomme sider ved vår sivilisasjon. Den siste, som handler om å oppvurdere kvinnelige verdier, kan lede oss lukt inn i både livmorsmystikk og kontantstøtte.

Jeg tror det er et blindspor å gjøre motsetninga mellom disse to formene for feminisme absolutt. Å være undertrykt, det er å bli fratatt noe, å bli redusert, bli tvunget inn i en underordnet sosial posisjon og få resultatene av denne posisjonen tilskrevet som personlige, evt. biologiske egenskaper, slik Simone de Beauvoirs retning peker på. Kjønn er et sosialt forhold, ikke en egenskap. Dette forholdet er vi for å oppheve, i den forstand er vi for å oppheve kjønn.

Men det er også slik at nødvendig arbeid blir gjort av undertrykte, virkelige erfaringer vinnes, det finnes innsikter som bare kan oppnås fra den posisjonen, slik Vandana Shivas retning peker på.

Jeg er overbevist om at vi må ha begge sider med oss. Målet vårt er jo å oppheve det sosiale forholdet som gjør noen til kvinner. Da må vi ikke romantisere resultatene av undertrykkinga, det reduserte og forkvaklete. Men vi må heller ikke kaste vrak på det verdifulle, det som peker framover.

Innafor dette samfunnets rammer står vi imidlertid overfor et vanskelig dilemma i skjæringspunktet mellom disse to formene for feminisme. Den feministiske statsviteren Carole Pateman, som har skrevet en artikkel om «Den patriarkalske velferdsstaten», kaller det for «Mary Wollstonecrafts dilemma». Mary Wollstonecraft var, som dere sikkert vet, en av de store kvinneforkjemperne i 1700-tallets England. Dilemmaet består, sier Carole Pateman, i at kvinnene har forsøkt å følge to gjensidig utelukkende veier til full status som samfunnsborger, og målet er umulig å oppnå innafor rammene av den patriarkalske velferdsstaten. Det politiske idealet om samfunnsborgerskap for alle, som blant annet var den franske revolusjonens fanesak, er i realiteten bygd på et mannlig mønster, og dermed på at kvinner utelukkes.

Kvinners svar på dette har vært mangesidig. På den ene sida har de krevd at idealet om samfunnsborgerskap også skulle utvides til å omfatte dem. Den liberale feminismens mål om en kjønnsnøytral verden er den logiske konklusjonen på dette kravet. På den andre sida har kvinner også insistert på at som kvinner har de spesielle evner, talenter, behov og krav, slik at uttrykket for deres samfunnsborgerskap må være annerledes enn menns. Kvinners ubetalte arbeid og kvinners innsats som mødre bør regnes, ikke bare som et bidrag innafor privatlivets sfære. Nei, det bør ses som kvinners bidrag til samfunnet, som samfunnsborgere, akkurat som mennenes betalte arbeid er sentralt for menns samfunnsborgerskap. Ofte har kvinnene stilt disse to kravene, kjønnsnøytralitet og sosial anerkjennelse av det spesielle ved kvinner, samtidig. Det var nettopp det Mary Wollstonecraft gjorde.

Den patriarkalske forståelsen av samfunnsborgerskap betyr at de to kravene er uforenlige, sier Carole Pateman videre. Denne forståelsen åpner bare for to muligheter: Enten blir kvinner som menn, og dermed fulle samfunnsborgere. Eller de fortsetter å gjøre kvinnearbeid, som er uten verdi når det gjelder å gi status som samfunnsborger. Å kreve at samfunnsborgerskap, slik det nå forstås, skal gjelde fullt ut for kvinner, betyr dessuten å akseptere en definisjon av samfunnsborgerskap som tar utgangspunkt i menns egenskaper, evner og aktiviteter. Kvinner kan ikke bli fulle samfunnsborgere i den nåværende betydningen av begrepet. Det beste de kan håpe på, er å få samfunnsborgerskap som annenrangs menn. Innafor rammene av den patriarkalske velferdsstaten er det samtidig slik hvis vi krever virkelig støtte til, og sosial anerkjennelse av kvinners arbeid og ansvar, så betyr det å dømme kvinner til noe mindre enn fullt samfunnsborgerskap. Det betyr at kvinner blir innlemmet i det offentlige livet som «kvinner», det vil si, som tilhørende en annen sfære, privatlivets. Da kan de heller ikke oppnå sine (mannlige) medborgeres respekt.

Dette dilemmaet er i aller høyeste grad med oss, også i dag. Det popper opp i diskusjoner om kjønnskvotering, der mange kvinner med forakt avviser å få en stilling, et verv eller hva det måtte være, «fordi de er kvinner», som de sier. De vil ikke innlemmes i det offentlige liv som en annen sort, ikke verdig sine mannlige kollegers respekt. For mennene har jo havnet der de har havnet på grunn av kvalifikasjoner. På den andre sida: Uten kjønnskvotering blir vi utelukket. Mary Wollstonecrafts dilemma har dukket opp mange ganger i løpet av Kvinnefrontens historie. Hvor lang fødselspermisjon skulle vi gå inn for? Var ikke lange fødselspermisjoner en måte å forsterke det tradisjonelle morsbildet på, og å dytte kvinner tilbake til kjøkkenet, innlemme oss i den private sfæren og frata oss fullt samfunnsborgerskap? På den andre sida – å være spedbarnsmor i jobb er heller ikke lett, i et samfunn der arbeidslivet fortsatt går ut fra at arbeidstakerne er menn. Ved å prøve å være som menn blir vi likevel aldri noe annet enn annenrangs menn. Hva skulle vi mene om barnelovens forslag om å likestille kvinners og menns rett til omsorgen for små barn etter skilsmisse? Var det ikke i praksis kvinner som hadde hatt mesteparten av omsorgen, og burde ikke det telle mest? Burde ikke loven anerkjenne kvinners innsats i hjemmet? På den andre sida, hvis loven fastslo mors fortrinnsrett, ville ikke det bety å låse fast bildet av «den gode, naturlige mor»? Slik kunne vår rett til samfunnsmessig deltaking undergraves. Slike spørsmål dukker opp stadig vekk. Da kan det være lurt å ha «Mary Wollstonecrafts dilemma» i bakhodet, og tenke: Hvilke forandringer kan bidra til å løse dette dilemmaet ved å endre rammene? Etter mitt syn er for eksempel 6 timers normalarbeidsdag for alle med full lønnskompensasjon et slikt krav.

4) Individuell frigjøring eller kollektiv kvinnekamp?

Kvinnefronten har alltid lagt vekt på den kollektive kampen. Individet ble på et vis oppfunnet av den borgerlige revolusjonen. Den franske forskeren Donzelot (1980) forteller at da Bastillen ble stormet under den store franske revolusjon, var det blant de frigjorte en rekke mennesker som var blitt fengslet av fedrene sine, fordi de hadde kommet i motsetning til farsmakta. Fedre hadde nemlig rett til å straffe barna sine for ulydighet på denne måten. Stormen på Bastillen ble dermed et symbolsk bilde på angrepet på patriarkatet, på et hierarki med den eneveldige kongen på toppen av alle de eneveldige småkongene i familiene. Den borgerlige revolusjonen dreide seg blant annet om en frigjøring fra patriarkatet, fra sønnenes underkastelse under farens myndighet. Det liberale samfunns «frie, like» individer var de voksne mennene, som befridd fra den patriarkalske makta, inngikk samfunnsmessige kontrakter med hverandre, «broderlige bånd».

Også i eneveldets Norge var kongen den øverste patriark. Staten hadde ikke kontakt med hver enkelt undersått, men med familieoverhodet, som hadde ansvaret for å oppdra og utdanne nye undersåtter. Også husmenn og tjenestefolk var underlagt «han far sjøl i stua». Historikeren Sølvi Sogner (1990) beskriver hvordan patriarkatet svekkes ved at husmenn og tjenestefolk, og etterhvert voksne sønner, bryter ut av familieøkonomien og avhengighetsforholdet til familieoverhodet etter som nye arbeidsmuligheter åpner seg. I kjølvannet av det økonomiske utbruddet kommer også nye, samfunnsmessige rettigheter, som stemmerett. Sogner ser altså en sammenheng mellom en økonomisk «frigjøringsprosess» fra familien og det å oppnå samfunnsborgerlige rettigheter, bli et uavhengig individ.

Som vi vet har det tatt tid å virkeliggjøre den borgerlige revolusjonen for kvinnenes del. Kampen for å komme ut av familiens skygge, å bli et sjølstendig individ, ikke bare et vedheng til en mann, pågår fortsatt. I dag utspilles den blant annet i forhold til kvinnelønn, kontantstøtte og vilkårene for enslige mødre.

Det handler også om det liberale honnørordet valgfrihet. Virkelig valgfrihet er, som vi vet, en illusjon for flertallet i et samfunn med klasse- og kvinneundertrykking. Hver gang dagens politikere roper på «valgfrihet», er de ute etter å angripe rettighetene til flertallet. Men likevel – for kvinner har det å slåss for valgfrihet vært en viktig del av frigjøringskampen – retten til å velge hvem vi vil være, uavhengig av fastlåste forestillinger om hva som er kvinnelig og hva som er mannlig – ja, retten til å være et individ, ikke bare et eksemplar i en kategori.

Jeg ser det slik at retten til å være individer, med utfoldelsesmuligheter og virkelige valg, er et frigjørende mål for alle undertrykte. I den forstand er også vi for «individuell frigjøring». For å komme tilbake til Carole Pateman og «Mary Wollstonecrafts dilemma». Pateman spør: Kan det utformes en velferdspolitikk som gir skikkelig støtte til kvinner i dagliglivet og samtidig hjelper til å skape betingelsene for et virkelig demokrati der kvinner er sjølstendige samfunnsborgere? Det betyr et demokrati der vi kan handle som kvinner, ikke som «Kvinnen», dvs en stereotyp figur som er beskyttet/avhengig/underordnet, definert som en motsetning til alt som forbindes med «Mannen». En løsning på Mary Wollstonecrafts dilemma ville være et langt skritt på veien til «individuell frigjøring» for kvinner flest.

Veien til «individuell frigjøring» for kvinnenes del, har ikke minst gått gjennom kampen for de kollektive ordningene – for mest mulig kvinnevennlige velferdsstatlige ordninger. Her står kampen for økonomisk sjølstendighet, i alle dens former, helt sentralt. Men også kampen for gode og omfattende samfunnsmessige tiltak for barn, både barnevennlige og kvinnevennlige, er en viktig del av dette. Så kanskje blir det på ett vis feil å sette «individuell frigjøring» og «kollektiv kamp» opp som motsetninger. Individualisme i betydningen «enhver er sin egen lykkes smed» står i veien for kvinners mulighet til individuell frigjøring. Kollektiv kamp, kollektivt ansvar, kollektive ordninger fremmer den, så sant ikke kollektivismen slår over til sin skyggeside, «janteloven».

5) Frigjøring og gjenskaping av undertrykkende mønstre

Jeg har snakket om skiller mellom kvinner. Kanskje det viktigste av alle slike skiller er den eldgamle todelinga mellom hore og madonna, den udydige og den dydige, den uverdige og den verdige. Dette skillet har nesten bokstavelig talt vært et spørsmål om liv og død for oss. Å havne på den gale siden av dette skillet har betydd sosial, og i verste fall fysisk død. Den udydige mistet all rett til beskyttelse fra samfunnets side. Som straffelovkommisjonen av 1902 så presist uttrykte det i sin argumentasjon for senking av minimumsstraffen for voldtekt: «I virkeligheden gives her alle mulige overgange fra de mest brutale forgribelser paa den kvindelige kyskhed til attentater på provokatorisk letfærdige kvinder, om hvis modstands oprigtighed den mest berettigede tvivl kan opkastes, og hvem ialfald intet andet er berøvet end friheden til selv at bestemme, når og med hvem de vil hengive sig til lasten.»

Det er vel ingen her som innbiller seg at slike holdninger er fullstendig utdødd i dag, sjøl om de sjelden uttrykkes like bramfritt. Og vi bør heller ikke innbille oss at vi sjøl er fullstendig fri for dem. Til det er tankemønsteret hore/madonna, verdig/uverdig for inngrodd. Til det har det vært for viktig for oss å sikre oss en plass i den «riktige» kategorien.

Kriminologen Trond Rune Løkjell skrev i 1994 en hovedoppgave med tittelen Kvinner med prostitusjonserfaring i møte med hjelpetiltak. Han spurte blant annet jentene om hvordan de syntes det var å bli intervjuet av en mann. Én svarte: «Andre kvinner som ikke er prostituerte dømmer mye raskere enn mannfolk.» En annen svarte: «Jeg veit ikke åssen jeg skal forklare det, men jeg har i hvert fall sagt mer til deg enn jeg ville sagt til ei jente, tror jeg. Jeg føler at mange av de jentene som jobber der nede (Pro-sentret) er veldig kvinnebevisste og sterke. Slik at jeg føler meg svakere.»

Disse jentene opplevde også et skille mellom seg sjøl og andre kvinner. Dette skillet er kanskje ett av de vanskeligste å slå ei bru av kvinnesolidaritet over. Og samtidig ett av de nødvendigste. Skillet hore/madonna er et grunntema i kvinneundertrykkinga. Trår vi feil i forholdet til dette skillet, risikerer vi som frigjøringsbevegelse å bidra til å gjenskape de undertrykkende mønstrene vi ønsker å bekjempe. Det er i så fall ikke første gang en frigjøringsbevegelse gjør det. Sosialismens og anti-kolonialismens historie er deprimerende full av eksempler.

Denne problemstillinga er aktuell i forhold til mange kamper. Jeg mener at Kvinnefronten i all hovedsak står trygt på sin plattform mot porno og prostitusjon. Å «løse» fattigdoms-, arbeidsløshets- og luselønnsproblemene blant kvinner ved å anerkjenne prostitusjon som en «vanlig» jobb, bringer oss ikke akkurat nærmere et samfunn fritt for kvinneundertrykking. Samtidig er det jo riktig at det ikke bare er prostitusjonen i seg sjøl, men også den trakasseringa og stemplinga jenter i prostitusjonen blir utsatt for, som bidrar til å gjøre livet deres tungt og vanskelig. Hvordan kan vi slåss både mot prostitusjonen og trakasseringa samtidig? Hvordan bekjempe prostitusjonen samtidig som vi viser respekt for jentene og de valgene de har gjort i livene sine ut fra de mulighetene de så? Jeg tror det er viktig at vi stiller oss slike spørsmål hele tida, fordi det ikke finnes noen enkle løsninger, og fordi gale løsninger så lett sementerer det vonde, gamle skillet mellom oss og dem.

Problemstillinga er også aktuell i kampen for kvinners rett til å være seksuelle subjekter på egne premisser. Århundrer – for ikke å si årtusener – av synd og skam sitter i oss. Og grensen mellom det å være seksuelt aktiv og det å bli seksuelt utnyttet er så hårfin. Kvinner har dessuten bittert erfart at paroler om «seksuell frigjøring» i praksis har betydd at menn kan gjøre hva de vil, mens kvinnen sitter igjen med skammen og ansvaret.

I en slik situasjon er det ikke lett, verken å tillate seg sjøl eller andre rom til å utforske mangfoldige og uforutsigbare lyster. Hva og hvordan har kvinner lov til å føle? Hva har de lov til å gjøre? Finnes det en kvinnepolitisk korrekt seksualitet? Hva så med de ukorrekte? Kanskje er kampen for retten til å si ja på mange måter like vanskelig som kampen for retten til å si nei, fordi den første kampen støter mot så mange urgamle forestillinger om kvinnelig dydighet som sitter i ryggmargen på oss.

Også i kampen mot kvinnemishandling, voldtekt og incest kommer faren for å gjenskape gamle mønstre inn i bildet. Vi kjenner ofte behov for klare linjer – det utvetydige offer, den utvetydige gjerningsmann. Ellers kan det hardt tilkjempete perspektivet vårt glippe: At samfunnet ubønnhørlig har plassert kvinnen som det underordna kjønnet, mannen som det overordna, og at alt som skjer dem imellom, må forstås i dette lyset. Men det er farlig å retusjere bort viktige deler av virkeligheten for å få et klarere bilde. Hvordan skal vi kunne forandre hvis det er noe vi nekter å se?

Kvinner har måttet slåss en lang kamp for «retten» til å være ofre for seksuelle overgrep. Vi har fått høre at vi forfører og provoserer, og at vi på masochistisk vis nyter det når overgriperen går løs på oss. Vår nyvunne «rett» til å være ofre hviler på skjørt grunnlag. Og derfor blir det så viktig at alt er entydig: Overgriperen svart, offeret hvitt. Brutalitet, vold, ondskap på den ene sida, avmektig redsel og hat på den andre sida.

Men for svært mange kvinner er ikke virkeligheten slik. Har kvinnen som ikke forlater mishandleren mistet retten til å være offer, siden hun blir i forholdet «frivillig»? Er incest ei jentes «egen skyld» hvis hun også føler kjærlighet til den faren som misbruker henne? Det kan være gode minner ved siden av det forferdelige. Det kan være kjærlighet ved siden av hatet og fortvilelsen. Å føle slik kan oppleves som et svik mot kvinners skjøre «rett» til å være ofre, og en innrømmelse til dem som hevder at vi er forførersker, provokatører og nytende masochister. Det gjelder å føle rettlinjet og riktig.

Kvinner flest har en svært velutviklet skyldfølelse. Vi bebreider oss sjøl for å føle «feil», vi lever ikke nok opp til forventningene om sjøloppofring og omsorg for andre. Så kommer kvinnebevegelsen med et annet perspektiv: Vi har rett til å bry oss om oss sjøl, vi har rett til å føle sinne og hat mot dem som tramper på oss. Det har vært, og er, en befrielse. Men hva om vi ikke bare føler sinne og hat? Hva om vi også føler omsorg, for overgriperen? Da ligger det snublende nær at det er kvinnepolitisk «feil» å føle slik. Og kvinnebevegelsen kan uforvarende komme til å påføre kvinner nok en byrde av skyld og skam. Men overgrepene blir ikke en tøddel mindre alvorlige, eller ansvaret mindre entydig mannens, sjøl om det finnes en dobbelthet i kvinners følelser. Å frata kvinner retten til denne dobbeltheten er å gå i sexistenes felle. Da blir vi i de gamle knugende mønstrene i stedet for å sprenge dem.

Ukategorisert

Lesbiske kvinner – særegen undertrykking – særegne styrker

Av

AKP

av Kjersti Ericsson

Det hender ikke så reint sjelden at motstandere av en eller annen kvinnesak bruker som argument at forkjemperne for saka er lesbiske. Et kjent eksempel er Høyrerepresentanten Anders Melteigs innlegg i Oslo bystyre i 1982, da forslagene fra Osloprosjektet mot prostitusjon ble debattert. Et av forslagene gikk ut på å kriminalisere horekunder. Melteig kommenterte dette slik (gjengitt etter Finstad, 1986, side 129):

«Og jeg må til slutt få lov å være oppriktig nok til å tilstå at jeg har vært særlig betenkt ved dette lovforslag på grunn av en beklemmende følelse av at det er sprunget ut av en fiks ide, unnfanget – det må vel være det riktige ordet i denne forbindelse av en kvinne som, såvidt jeg har forstått, ser med misbilligelse eller skepsis på enhver kjønnsforbindelse mellom mann og kvinne og mener at det er en uting som bare fører til undertrykkelse av kvinnen både i bokstavelig og annen forstand.»

Den kvinnen Melteig siktet til var Liv Finstad, prostitusjonsprosjektets leder. Hun har ganske riktig stått åpent fram som lesbisk.

Men også heterofile kvinner kan bli utsatt for det samme: at de saklige argumentene deres blir forsøkt undergravd ved å påstå at de som fremmer dem, er lesbiske, eller at de ligger under for «lesbisk ideologi». I debatten som fulgte etter utgivelsen av boka Mannfolk i 1983, en kvinnepolitisk antologi som tok opp en rekke ulike temaer, ble «lesbisk» og «lesbisk ideologi» brukt som karakteristikker for å gjøre forfatternes argumenter ugyldige. Nina Karin Monsen anmeldte boka i Morgenbladet 8/11 1983. «Av artikkelforfatterne er det påfallende mange lesbiske,» hevder hun, før hun fortsetter:

«Om vi legger forfatterne sammen, og trekker et budskap fra dem, blir det: Kvinnene bør ikke forholde seg til menn, men bli lesbiske, incestforbrytere og horekunder henges ut offentlig, menn som driver med sexpress fjernes fra sine stillinger, menn skal diskrimineres i arbeidslivet, kvinner skal ikke dømmes om de dreper menn som mishandler dem, og gatene skal pyntes med innvollene til menn som har begått kvinnedrap.»

Dette selsomme utbruddet fra den tidligere feministen Nina Karin Monsen viste seg å være godt stoff. Monsen ble belønnet med et lørdagsportrett i Aftenposten under tittelen «Hun banner i feministenes kirke». Blant mye annet har hun følgende å si:

«Mannshatet slår dessuten ut i påstander som kommer fra lesbisk hold om at kvinner egentlig, dypest sett, bare kan utvikle en meningsfylt kjærlighet overfor andre kvinner. For noe forskrekkelig vrøvl! Naturligvis er vårt kjærlighetsliv innrettet på menn.»

I Arbeiderbladet slår Finn Gustavsen an de samme tonene. En kommentarartikkel om pornokampen 3/11 1983 har denne «analysa»:

«Flere strømninger gjør seg gjeldende, med AKP i spissen. Dets spesifikke nymoralisme – med smitteeffekt på hele venstresida, går i hop med KrFs mørkemannspietisme og en lesbisk ideologi som preger deler av en sterkt redusert kvinnebevegelse.»

Hvordan svarer en på slikt? For heterofile kvinner ligger det snublende nær å svare: Nei, jeg er slett ikke lesbisk, jeg er heterofil så god som noen. Men i et slikt svar ligger en innrømmelse av at seksuell legning er av betydning i den aktuelle saka. Vi godtar da at det er et argument mot kriminalisering av horekunder at den som fremmer forslaget er lesbisk.

Hvordan kan «du er lesbisk» bli et argument mot kvinnekamp? Hvordan kan til og med bevisste, sterke kvinner bli sårbare for et slikt argument? Det må ha noe med styrken i forestillinga om sammenhengen mellom «naturlig» kjønnskjærlighet og overordnings-/underordningsforholdet mellom mann og kvinne å gjøre. Kvinnens underordning under mannen er en så uatskillelig del av kjærligheten mellom dem at bare kvinner som ikke retter sin kjønnskjærlighet mot menn, kan sette spørsmålstegn ved dette underordningsforholdet.

Den lesbiske kvinnen blir dermed en utfordring til samfunnets kjønnssystem. Hun løser opp båndet mellom kjærlighet og underordning under mannen. Hun undergraver familiens plass i samfunnshierarkiet ved å være et levende eksempel på at det går an å leve på andre måter enn sammen med en mann i familien. I det siste har også lesbiske kvinners kamp for rett til inseminasjon og adopsjon utfordret kontrollen over kvinners seksualitet. Opp gjennom historia har kvinners seksualitet blitt strengt kontrollert som et middel til å gi ektemannen ektefødte arvinger. Moderne prevensjonsmetoder har svekket kontrollen over kvinners seksualitet (sjøl om den også har hatt den effekten som Bell Hooks peker på: å gi menn ubegrenset adgang til kvinners kropper). Kvinners seksualitet er blitt noe eget – ikke bare et middel til å føde barn. Lesbiske kvinners krav om rett til inseminasjon og adopsjon setter dette skillet på spissen. Og det utfordrer bildet av den hellige, naturlige familie, med mor, far og barn.

Lesbiske kvinner har vært, og er, hardt undertrykt, og blir stempla som «unaturlige» og perverse. Denne undertrykkinga tar høyst håndfaste former. Det er nok å minne om Hitlers forsøk på å utrydde lesbiske og homofile under siste krig. Under mer «normale» omstendigheter har lesbiske og homofile blitt utsatt for diskriminering på arbeids- og boligmarkedet og i alle andre sammenhenger, de er blitt møtt med vold og forakt og utnevnt til psykiatriske kasus på grunn av sin seksuelle legning. Svært mange (de fleste) har prøvd å «løse» problemet ved å skjule at de er lesbiske og homofile. Å holde en så vesentlig side ved personligheten sin skjult som en skammelig ting, er sjølsagt en enorm påkjenning. Fordømmelsen og forakten eter seg inn i sjølbildet. Da den lesbiske og homofile frigjøringsbevegelsen oppsto, var det en viktig oppgave å kjempe fram en ny, positiv identitet.

Lesbiske kvinner har vært i den situasjonen at de er blitt dobbelt usynliggjort. I kvinnebevegelsen har de forsvunnet bak den heterofile «sjablongkvinnen». Det har nok også vært en viss motstand mot å gjøre lesbiske kvinner altfor synlige, fordi det kunne bidra til å gjøre kvinnebevegelsens argumenter ugyldige i offentlighetens øyne. I den homofile bevegelsen har lesbiske forsvunnet bak den homofile mannen. Men i mange situasjoner er lesbiske kvinners og homofile menns situasjon og interesser svært forskjellig, fordi de tilhører hvert sitt kjønn. (Se Enderud & Ringstad, 1987.)

Lesbiske kvinner er særegent undertrykt. Men de har også særegne styrker. Den viktigste styrken springer kanskje ut av at de er blitt tvunget til å reflektere over sin egen kjønnsidentitet på en annen måte enn heterofile kvinner. Samfunnet byr den heterofile kvinnen et ferdig møns-ter å gå inn i. Det er et mønster som har sine belønninger, men på bekostning av underordning under mannen. Noe slikt mønster har ikke samfunnet å by den lesbiske kvinnen. I høyden har det en grotesk karikatur å tilby. Lesbiske kvinner må i mye større grad bygge opp en positiv identitet sjøl, en kvinneidentitet som ikke innebærer underordning under mannen som en uatskillelig del av et kjærlighetsforhold. I kampen for å forandre de sosiale kjønnene som dette samfunnet skaper, er derfor lesbiske kvinners erfaringer av betydning for alle kvinner.

Lesbiske kvinner kan også spille en særegen rolle i kvinnebevegelsen på en annen måte. Ved å utfordre kvinnebevegelsen til å gjøre lesbiske kvinner synlige, tvinger de heterofile kvinner til å ta et oppgjør med forestillinga om at kvinnebevegelsens argumenter mister gyldighet når mange lesbiske deltar. Å ta oppgjør med denne forestillinga er å ta oppgjør med den ideen som fortsatt lever sitt eget liv i underbevisstheten vår: at kvinnens underordning under mannen er det eneste «normale» og «naturlige». Lesbiske kvinners krav om sin rettmessige plass i kvinnebevegelsen eksponerer det traurige tankegodset mange av oss fortsatt bærer på.

Ukategorisert

Markedet – en gift for sosialismen

Av

AKP

av Torstein Dahle

Uansett hva man måtte mene om markedet, vil det finnes markedsstyrt økonomisk virksomhet i den første tiden under sosialismen. Spørsmålet er: Hvordan skal vi forholde oss til det? For å kunne svare på det, må vi ta stilling til: Er markedet et hensiktsmessig virkemiddel som kan brukes på en konstruktiv måte under sosialismen, eller er markedet en innretning som etter sin natur står i konflikt med sosialismens mål, og som man dermed må prøve å fjerne så raskt som det er politisk og økonomisk mulig?

Min påstand er: Markedet eren skadelig gift for samfunnet etter revolusjonen. Den kansees på som amfetamin, som i en tid kan øke prestasjonsnivået,men som over tid ødelegger kroppen. Eller for å velgeet mindre dramatisk bilde: Som sigarettrøyking, som nokfungerer stimulerende på sin måte, men som påforskjellig vis påfører organismen helseskade sometter hvert kan bli livstruende.

For å kunne ta stilling til enslik påstand, må vi studere hva markedet er og hvilkeegenskaper det har. Den framstillingen jeg nå kommer tilå gi av markedet, innebærer på mange måteren skjønnmaling. Men poenget er jo å finne ut ommarkedet kan være et velegnet redskap i en sosialistiskøkonomi, og da er det de mulige positive egenskapene vedmarkedet vi er på jakt etter. Derfor starter jeg med åse på disse mulige positive trekkene – og hvilke forutsetningerdisse mulige positive trekkene hviler på.

Prismekanismen som informasjonsbærer og styringsverktøy

Det perfekte marked er kjennetegnet av fri konkurranse (fullkommenkonkurranse). Det er mange små tilbydere og mange småetterspørrere, og alle har full informasjon og full oversiktover markedet. Hver enkelt er så liten i forhold til totalmarkedetat vedkommende er uten makt. For den enkelte framstår markedsprisensom en gitt størrelse. Hvis en tilbyder prøver åsette prisen på sine varer høyere enn markedsprisen,får vedkommende ikke solgt noe. Hvis en tilbyder setterprisen lavere enn markedsprisen, blir absolutt alt revet borttil unødvendig lav pris, og så må resten avetterspørselen dekkes til markedsprisen. Dermed vil lavpris-tilbyderenbare framstå som dum, som går glipp av inntekter heltunødvendig. Kanskje vil vedkommende til og med oppleveat den som har kjøpt lavpris-varene, bare snur seg rundtog videreselger varene til den høyere markedsprisen. Deter altså én bestemt markedspris som skaper balansemellom tilbudt og etterspurt mengde av en bestemt vare.

Hvis det skjer en økning i etterspørselenetter en vare, vil det slå ut i høyere markedspris.Det er et signal til tilbyderne, som dermed ser bedre fortjenestemuligheterog derfor øker sin produksjon og sitt tilbud av varen.Omvendt: Hvis etterspørselen går ned, vil markedsprisenogså gå ned, og dermed vil tilbyderne redusere sinproduksjon inntil det oppstår en ny markedsbalanse og enny markedspris tilpasset den reduserte etterspørselen.

Det at etterspørselen pådenne måten styrer produksjonen, er selve kronargumentetfor at markedet er en hensiktsmessig innretning. Det fungerer automatisk, ingen behøverå ta noen bevisst beslutning, det går av seg selv.Det er «den usynlige hånd» som styrer.

Nå vil alle – selv de ivrigstetilhengerne av markedsøkonomi – måtte innrømmeat de færreste markeder fungerer som et perfekt marked.Blant annet vil deltakerne i markedet ofte ikke ha full oversikt(tenk på markedet for elektrisk kraft, der forvirringener stor og der de færreste i praksis har mulighet til åfinne ut av hva som er billigste tilbud). I mange markeder erdet noen få store tilbydere som dominerer, og de er i standtil å sette en form for monopolpris (som ikke desto mindresettes ut fra en vurdering av etterspørselen og betalingsvilligheteni markedet).

Likevel: I de fleste markeder vil markedsmekanismeneog forholdet mellom priser og omsatt mengde fortelle tilbydernenoe om etterspørselen og utviklingen av den. Markedet eraltså en mekanisme for automatisk overføring av informasjonfra etterspørrerne til tilbyderne. I en verden med millionerav ulike varer og tjenester er det en enorm informasjonsmengdesom på denne måten automatisk tilflyter produsentene- og gir dem økonomisk oppfordring til å økeeller minske produksjonen sin. Og så sant det eksistererkonkurranse på tilbudssiden, vil en eller annen form fortilpasning til etterspørrernes signaler tvinge seg fram.

Ønske om økt profitt – en forutsetning for at markedet skal virke

Markedet vil slutte å virke hvis ikke tilbyder-bedriftenehar som mål å øke sin profitt (eller økonomiskeresultat i en eller annen forstand). Hele poenget med at etterspørrernevia prisene styrer innrettingen av produksjonen, bryter sammenhvis beslutningstakerne i tilbyder-bedriftene tvert imot tenker:»Vi har det så hyggelig og bra slik vi nå hardet i vår bedrift, så selv om prisene stiger, ønskervi ikke å produsere mer». Aller verst blir det hvisde tenker: «For dem som jobber i vår bedrift er detviktigste å ha et godt liv der de er mest mulig sammen medsine venner og sin familie. Når prisene nå stiger,kan vi redusere produksjonen vår og likevel tjene nok. Dermedkan de ansatte få mer fritid».

Markedets funksjonsevne er altsåuløselig knyttet til at bedriftene driver profittmaksimering(eller i alle fall er opptatt av å øke det økonomiskeresultat).

Økonomisk konkurranse – en forutsetning for at markedet skal virke

Det er konkurransen på tilbudssiden som sørger fordynamikken i markedet. Og med det mener vi at bedriftene konkurrerermot hverandre.

Hvis en bedrift møter økendeetterspørsel med et «nei, nå vil ikke vi økeproduksjonen her hos oss, vi ringer heller til bedrift X, forde har strevd sånn med å få utnyttet kapasitetensin, så vi synes litt synd på dem» – da fungererikke markedet.

Hvis det dukker opp en ny og mer effektivproduksjonsteknologi og alle tilbyderne er enige om at de ikkeskal konkurrere med hverandre, vil den nye teknologien bare føretil høyere profitt for dem som innfører den, dvs.at den ikke fører til lavere priser. Dermed kan de somproduserer med gammel teknologi, klare seg fint i alle fall, ogde kan vente med å investere i den nye teknologien. Deter bedriftenes konkurranse mot hverandre som sørgerfor dynamikken i markedet.

Men en slik forståelse mellom deeksisterende produsentene kan bli brutt opp, hvis det ikke eraltfor kostbart å etablere seg som ny bedrift i denne bransjen.I så fall vil nemlig utsiktene til uvanlig høy profittfor dem som produserer med ny teknologi, trekke til seg nye investorer.Deres profittjakt får dem til å gå inn i dennebransjen og utnytte profittmulighetene der. Dermed økertilbudet, prisen presses ned, og gammel teknologi presses ut.Kombinasjonen av profittjakt og konkurranse mot hverandretvinger fram innføring av den nye teknologien.

Det er av sentral betydning for markedetsfunksjonsevne at bedriftene konkurrerer mot hverandre.

Den enkelte må tenke på seg selv og sitt – en forutsetning for at markedet skal virke

Den ettertraktede egenskapen ved markedet er altså at detautomatisk fører til at signaler fra etterspørrernefår gjennomslagskraft inn på tilbudssiden. Vi harnå sett at dette forutsetter jakt på et bedre økonomiskresultat (profitt i en eller annen forstand) og konkurranse mellombedriftene. På produsentsiden er markedets funksjonsevneavhengig av at den enkelte bedrift styres ut fra sine egne økonomiskeinteresser. Hvis bedriftene begynner å bli mer opptatt avå sikre de andres økonomiske resultater, er det ikkelenger konkurranse. Hvis bedriftene er mest opptatt av de ansattesgenerelle livskvalitet eller av samfunnsmessige mål somfor eksempel at de først og fremst skal sørge forden miljømessig beste ressursutnyttelse, vil de ikke giden «riktige» reaksjon på signalene fra markedet.Poenget med markedsmekanismen er at bedriftene nettopp ved åjobbe mest mulig konsekvent for å maksimere sin profitt- og bare det, gir de riktigste og mest effektive svarene påsignalene fra markedet.

Tilsvarende gjelder på etterspørselssiden.Hvis noen etterspørrere begynner å diskutere medhverandre og legger opp en felles politikk ut fra en felles forståelseav hva som er best, roter de til markedet og svekker markedsmekanismensfunksjonsdyktighet. Da vil de gjennom en felles organisering fåmakt i markedet, noe som blir en «imperfeksjon» i markedetsfunksjonsmåte. De etterspørrerne som samlet fremmeren felles forståelse gjennom en felles opptreden påetterspørselssiden, skaffer seg uforholdsmessig stor gjennomslagskraftpå bekostning av tilbyderne og de andre etterspørrerne.Hvis alle etterspørrerne diskuterer seg imellom og blirenige om en felles opptreden, skaffer de seg markedsmakt påbekostning av tilbyderne. Det framheves ofte som noe av det genialeved markedet at det baserer seg på en realistisk virkelighetsoppfatning:Egentlig er vi alle bare egoister som tenker på oss selv.Og markedet fungerer nettopp best når den enkelte bare handlerut fra seg selv og sine egne interesser.

Markedets funksjonsevne er basertpå at den enkelte tenker på seg selv – og bare det.Samarbeid og felles opptreden ut fra en felles forståelseer en «imperfeksjon» som undergraver markedets funksjonsdyktighet.

Markedet – en stadig kilde til forgiftning av det sosialistiske samfunnet

De tre forholdene som jeg har påpekt ovenfor, vil væreen stadig kilde til forgiftning av menneskenes bevissthet og heletiden gi impulser til å gjeninnføre kapitalismen:

  • Jakten på maksimalt økonomisk resultat for egen bedrift
  • Den økonomiske konkurransenmot andre
  • Den enkelte skal tenke på seg selv – ikke på fellesskapet

At markedsmekanismen fører tilindividualistisk egoisme opplever vi for fullt i dag. Vi ser hvordanden stadig mer dominerende markedstenkningen fremmer individualismeog egoisme i samfunnet. Dette er kanskje den aller giftigste egenskapentil markedet. De tre forholdene fører også til vettløskapitalakkumulasjon – de er faktisk selve motoren bak kapitalakkumulasjonen.Kapital er definert som et kapitalistisk forhold. Men ogsåunder sosialismen vil de tre faktorene bidra til å bringebedriftene inn i et investeringskappløp, der det er omå gjøre å bringe sin egen bedrift i teten medhensyn til effektivitet og bedriftsøkonomisk lønnsomhet.Investeringene vil være motivert ut fra bedriftens egeninteressemot omverdenen. Veien til gjeninnføring av kapitalistiskeproduksjonsforhold kan bli kortere enn man hadde trodd.

Motkreftene må være sterke

Når folk tar makten gjennom en sosialistisk revolusjon,vil de overta et samfunn gjennomsyret av markedstenkning. Detaller meste av den private sektor og store deler av den offentligesektor vil være markedsstyrt (blant annet gjennom kunstigemarkedsmekanismer som «innsatsstyrt finansiering», «pengenefølger pasienten», «bestiller-leverandør-modellen»osv.). Derfor vil det være galmannsverk å skulle fjernemarkedet over natten. Uansett hva man måtte mene om markedet,vil man den aller første tiden måtte bruke mye avden økonomistyringen som folk i utgangspunktet kan, dvs.at det vil være viktig å få markedene til åfungere som før. Arbeidsfolks maktovertakelse vil førstog fremst ytre seg ved å ta makten over de viktigste økonomiskekommandopostene (finansinstitusjonene, stenge børsene osv.)- ikke ved å fjerne alle markedene.

Men jeg mener at det er livsfarlig åikke forstå markedskreftenes giftige karakter, slik at manhele tiden kan bevisstgjøre folk på den faren somligger der. Markedet er ikke et hendig og nyttig hjelpemiddelunder sosialismen. Markedet er en livsfarlig følgesvenn,som man dessverre er nødt til å ha der en god stund,men som alle må advares mot som farlig. Siden den sosialistiskeøkonomien må være kjennetegnet ved at det erfolk selv som aktivt styrer den, er det selvsagt også folkselv som må avgjøre når og hvordan markedetsvirkefelt skritt for skritt kan innsnevres og til slutt fjerneshelt.

Men å dulle folk inn i en forestillingom den positive og nyttige markedsmekanismen, er etter min meningen dødslinje for et sosialistisk samfunn.

Noen andre problemer med markedet

La meg til slutt nevne at markedet også har noen skadeligesider som man i hvert fall i teorien kan bøte påved bruk av overføringsordninger, avgifter og subsidier,og lovgivning. Det dreier seg om følgende punkter:

  • De som har behovene må også ha kjøpekraft, dersom markedet skal kunne møte behovene.
  • Produksjon og forbruk har ofte ringvirkninger for andre enn produsenten og forbrukeren.
  • De framtidige generasjonene finnes ikke i markedet.
  • Produsentene påvirker aktivt behov og etterspørsel.

En viktig grunn til at den markedsstyrteverdensøkonomien fungerer helt grotesk dårlig, erat store deler av menneskeheten mangler kjøpekraft tilå kunne gjøre sine behov gjeldende i form av etterspørseli markedet. Mange mennesker faller helt utenfor, og i det andreytterpunktet finner vi noen få mennesker med stor kjøpekraftsom har muligheten til å få de mest selsomme og luksuriøsebehov tilfredsstilt i markedet. I teorien kan dette problemetløses gjennom overføring via staten fra de riketil de fattige. Problemet er bare at det er vanskelig åfå gjennomført slike overføringer nårde samme markedskreftene er basert på at kapitalen skalgrabbe til seg så mye som mulig så fort som mulig,og at den individualistiske egoismen er noe av fundamentet formarkedet.

Produksjon og forbruk har store ringvirkningersom ikke automatisk tas hensyn til i forholdet mellom selger ogkjøper. Privatbilismen er et klassisk eksempel. Den kreverveibygging, vedlikehold, parkeringshus m.m., og den førertil miljøtrusler av forskjellig art. Slike virkninger kanman i prinsippet få inn i markedet ved å ilegge avgifter,slik at folk får mindre lyst til å kjøpe ogbruke bil. Men nettopp bileksemplet illustrerer at det er vanskeligå få markedet til å ta nødvendig hensyntil slike forhold bare gjennom avgifts- og subsidiepolitikk.

De framtidige generasjoner finnes ikkei markedet, og derfor kan de ikke gjøre gjeldende for eksempelat de har god bruk for oljeressursene på jorden. De finnesjo ikke i en sosialistisk planøkonomi heller. Men i enslik planøkonomi kan man ta hensyn til det man tror erframtidige generasjoners interesser. Igjen vil markedstilhengernesi at man gjennom avgifter og subsidier kan få samme virkninglagt inn i markedet. Og igjen vil jeg si at maktforholdene underkapitalismen gjør dette umulig. Men i en sosialistisk økonomikan man selvsagt tenke seg at markedet kan modifiseres påen slik måte.

Problemet med reklame og annen form forbehovspåvirkning er velkjent i det kapitalistiske markedet.Igjen er dette et fenomen som man kan tenke seg å tøylei et sosialistisk samfunn, for eksempel gjennom lovgivning.

Disse siste egenskapene ved markedetunder kapitalismen er det viktig å være våkenfor, men de er ikke i samme grad avgjørende motargumenterfor markedet som virkemiddel under sosialismen.

Ukategorisert

Marxisme og økologi

Av

AKP

av Terje Valen

Det har skjedd en marxistisk renessanse innen økologien. I 1999 ga Paul Burkett ut boken Marx and Nature: A Red and Green Perspective. Og i år kom John Bellamy Foster med Marx’s Ecology – materialism and nature. Jeg skal skrive om den siste av disse.

John Bellamy Foster, fra Monthly Review-kretsen i USA, sier at mange har anklaget Marx for å være en anti-økologisk tenker, men at han hadde lest for mye av ham til å ta slik kritikk alvorlig. Men selv da Foster skrev The Vulnerable Planet: A Short Economic History of the Environment (1994), trodde han at Marx sin økologiske innsikt var noe underordnet i tenkningen hans.

Foster sin vei til den økologiske materialismen hadde vært stengt av den marxismen han hadde lært opp gjennom årene. Han hadde sitt filosofiske grunnlag i Hegel og det hegeliansk-marxistiske opprøret mot den positivistiske marxismen som begynte i 1920-årene med arbeidene til Lukàcs, Korsch og Gramsci, og som ble ført videre av Frankfurtskolen og Det nye venstre. Disse rettet oppmerksomheten mot Marx sin praktiske materialisme, knyttet til praksisbegrepet. Her var det liten åpning for en marxistisk tilnærming til naturkunnskap og til det fysisk-naturvitenskapelige.

Dette var også Foster sin egen oppfatning av marxismen, og den nektet for muligheten av å anvende dialektiske tankemåter på naturen, og dermed overlot de hele dette området til positivismen. Materialismen hans var av et praktisk, politisk-økonomisk slag. Den var filosofisk inspirert av hegelsk idealisme og Feuerbach sitt materialistiske opprør mot Hegel. Men Foster hadde ikke kunnskap om den større materialistiske historietradisjonen i filosofi og vitenskap.

Ut fra de nye studiene sine konkluderte Foster tidlig i prosessen sin med at forsøkene som «økososialistene» gjorde på å føre «grønn» teori inn i marxismen, eller marxisme inn i «grønn» teori, aldri kunne skape den sammenhengende syntesen som nå er nødvendig. Han ble slått av Bacon sitt berømte utsagn: «Vi kan leite forgjeves etter fremgang i vitenskapelig kunnskap gjennom å legge nye ting oppå eller inn i gamle. Vi må gjøre en ny begynnelsen igjen og gå ut fra det virkelige grunnlaget, hvis vi ikke vil gå rundt for alltid i en sirkel, og gjøre liten og ingen fremgang.»

Materialistisk økologi

Derfor gikk Foster tilbake til grunnlaget for materialismen og oppdaget da at materialismen til Bacon og Marx og selv til Darwin kunne spores tilbake til et felles utspring: den gamle materialistiske filosofien til Epikur. Et studium av Epikur sin filosofi ga Foster for første gang et helhetlig bilde av fremveksten av den materialistiske økologien, i sammenheng med en dialektisk kamp når det gjaldt å definere verden.

Ved siden av denne ledetråden til den marxistiske økologien, oppdaget Foster også Marx sitt systematiske studium av den store tyske jordbrukskjemiker Justus von Liebig. Han skjønte at det var dette studiet, som vokste ut av Marx sin kritikk av Malthus, som ledet ham til det sentrale begrepet «metabolsk rift» i det menneskelige forholdet til resten av naturen, det vil si til den modne Marx sin analyse av menneskets fremmedgjøringen fra resten av naturen.

I det første av bokens seks kapitler er Foster på jakt etter røttene til den dialektiske materialismen. Han begynner med Darwin sin kamp for å holde fast ved og utvikle et materialistisk og dialektisk syn på livet i naturen, blant annet i motsetning til Carl von Linné. Mens Linné og hans disipler mente at artene nok kunne forbedres i en viss grad, men at store endringer ikke kunne finne sted, så var jo Darwins idé nettopp at artene kunne forandre seg helt grunnleggende gjennom en historisk utvikling når det gjaldt deres utveksling med naturen rundt. Gjennom lesning av Darwins notatbøker finner han ut at Darwin er en reflektert filosofisk materialist. Stephen Jay Gould skriver om disse notatbøkene at mens andre evolusjonstilhengere skrev om livskrefter, historiens retning, og organisk kamp og den grunnleggende ikke-reduserbare ånd, så skrev Darwin om «tilfeldig variasjon og naturlig utvalg». Han gjorde altså opprør mot den oppfatningen som sier at alt utvikler seg mot et bestemt mål som eksisterer fra utviklingens begynnelse til den slutt (teleologi). Dette var det samme opprøret som Epikur lanserte med sin naturfilosofi og som Lucretius førte videre til vår tid gjennom det store naturdiktet De rerum natura (Om naturens ting). Dette var også et opprør mot at gudene eller skjebnen bestemmer alt. Ut fra dette synet var naturen uavhengig av menneskenes ideer, dermed ble altså materialismen innført. Dessuten ble tilfeldighet og forandring innført som det grunnleggende trekk i all natur, det vil si dialektikk.

Marx selv begynte nettopp sitt store filosofiske oppgjør med idealisme og mekanisk materialisme gjennom et intenst og grundig studium av Epikurs filosofi. I 1841 hadde han ferdig doktoravhandlingen sin om Forskjellen mellom Demokrits og Epikurs naturfilosofi. Her utvikler han en materialisme som gjelder både menneskene og naturen rundt, tenkningen og den menneskelige praksis.

Foster viser også til det interessante faktum at flere av Epikurs verker har dukket opp funnet på brente papyrusruller i Herculaneum, etter at Marx skrev avhandlingen. Det har vist seg at Marx sine analyser av Epikur sin tenkning blir bekreftet av disse nyoppdagete manuskriptene.

Betraktende materialisme

I andre kapittel går Foster nærmere inn på det bedre kjente forholdet mellom Feuerbach og Marx. Feuerbach tok oppgjør med Hegel sin idealisme og kjempet for et materialistisk syn på verden. Marx sluttet seg helhjertet til dette, men kritisert Feuerbach fordi han ikke så den spesielle rollen til den menneskelige praksis. Gjennom å ta til seg Feuerbachs kontemplative, betraktende materialisme og legge til den aktive rollen til den menneskelig praksis, nådde Marx frem til en forståelse av menneskenes rolle i forholdet mellom menneske og natur, men uten å kaste over bord sin dialektiske forståelse av den ikke-menneskelige naturen også.

I kapittel tre tar Foster for seg den innbitte motstanden mot materialismen og dialektikken som de såkalte «prestenaturalistene» stod for. Det var prester som forsøkte å utarbeide en naturteologi der de godkjente naturens utvikling, men forklarte den ut fra bibelen. Det samme skjedde innen økonomien. Det er under dette perspektivet vi kan forstå motsetningen mellom Marx og Malthus, med sin teori om at befolkningen alltid ville øke i en stigende kurve, mens matforsyningen bare ville vokse i en rett linje.

Befolkningsteorier

Kapittel fire dreier seg om utviklingen av den materialistiske historeoppfatningen. Det begynner med kritikken mot Malthus. Malthus benektet at det var mulig å øke jordens produktivitet gjennom vitenskapen om jordforbedring. Han benektet altså at menneskene kunne innvirke på sine omgivelser til eget beste. Malthus sin politiske funksjon var å omdanne fattiglovene i England fra et grunnlag som foreskrev omsorg ut fra en naiv hjelpefilosofi, til et nytt grunnlag som sa at de fattige var overflødige ut fra naturlovene og dermed ikke burde få hjelp.

Opp mot denne teorien utarbeidet Engels grunnlaget for den marxistiske befolkningsteorien, dvs. teorien om at kapitalen skaper stadig flere proletarer og at den også skaper en stadig større relativ overbefolkning av mer eller mindre arbeidsløse.

Videre utover i kapitlet tar Foster opp Marx sitt brudd med Feuerbach og utviklingen av den aktive materialismen der menneskene står i et dialektisk utvekslingsforhold med resten av naturen, og er det mest aktive elementet i dette forholdet. Det var her at Marx interesser skiftet over fra naturen til menneskehistorien, men uten at han fornektet den ontologiske forrangen til naturen.

Det viktigste momentet i det vi kaller dialektisk materialisme er at både naturhistorien og samfunnshistorien representerer forbigående utviklingsprosesser. Der er ingen evig essens, ingen gudegitte former eller noen målstyringsprinsipper utenfor denne dødelige verden. Denne tanken tok Marx først og fremst fra uttrykket mors immortalis, den udødelige død i Lucretius sitt store dikt der han la frem innholdet i epikurismen. Marx sier at det eneste evige, uforanderlige faktum er bevegelsens abstraksjon, det vil si absolutt ren dødelighet. Det eneste faste er at alt er på vei til sin død. I Den tyske ideologien utviklet Marx dette synet systematisk når det gjelder menneskehistorien.

Historisk geologi og geografi

En del av kapitlet tar for seg utviklingen i synet på historisk geologi og geografi. Tidligere var det vanlige synet at dette var stabile, uendrete størrelser. Men fra slutten av 1700-tallet ble det synet utfordret av moderne geologisk og geografisk vitenskap. Foster viser at Marx var vel kjent med utviklingen i disse vitenskaper allerede fra gymnasdagene sine. I Økonomiske og filosofiske notatbøker skrev Marx at «skapelsesmyten har fått et kraftig slag fra geognosismen, dvs. fra den vitenskapen som presenterer jordens dannelse som en prosess, en selvskaping».

Ut fra dette tar Foster opp Marx sin kritikk av de sanne sosialistene. De sanne sosialistene ser bort fra skillet mellom menneskene som naturvesener og sosiale vesener, og de ser bort fra at arbeidet – det at menneskene omdanner naturen og sine samfunnsmessige forhold – er den grunnleggende historiske prosessen. Dermed reduserer de menneskene til noe «likt med hver flue, veps, hvert strå og hver stein». Derfor forble også deres politiske handlinger helt fjernt fra virkeligheten.

Proudhon

Marx kritiserte også Proudhons syn at maskineriet ville løse alle menneskehetens splittelser og at renten tok knekken på bondens egoisme og skapte en ny fordeling ut fra solidariske prinsipper. Denne kritikken finner vi i Filosofiens fattigdom.

Marx sitt modne økologiske perspektiv blir utviklet i Kapitalen. Det er her han føyer sitt materialistiske syn på naturen sammen med sitt materialistiske syn på samfunnet. Det sentrale begrepet er metabolisme (stoffwechsel), menneskets stoffskifte med naturen rundt seg. Tidligere hadde han kalt dette for forbindelsen mellom menneskets organiske legeme og dets uorganiske (ikke-kroppslig) legeme – den naturen som mennesket lever i og av. Det hadde oppstått et ulegelig brudd i denne stoffvekslingen gjennom den høye graden av fremmedgjøring under kapitalismen som fremstår som en antagonistisk motsetning mellom by og land. I et samfunn med samarbeidende produsenter (kommunismen) ville det bli nødvendig å «styre menneskenes utveksling med naturen på en bevisst måte» som er helt utenfor mulighetene til det borgerlige samfunnet.

Ved hjelp av begrepet stoffutveksling i forholdet by og land og i forholdet menneske og resten av naturen kunne Marx trenge inn til røttene av det historikere ofte har kalt «den andre jordbruksrevolusjonen», som fant sted på Marx sin egen tid, og den jordbrukskrisen som fulgte med dette. Dette gjorde det mulig for Marx å utvikle en kritikk av ødeleggelsene av miljøet som foregrep mye av nåtidens økologiske tenkning.

Marx sin analyse gikk gjennom to trinn – først en kritikk av Malthus og Ricardo (økonomi) og så et arbeid med den andre jordbruksrevolusjonen og følgene av Justus von Liebig sitt arbeid med jordkjemi. Dette tvang Marx til å analysere betingelsene som lå til grunn for et bærekraftige forhold til jorden.

Hele denne analysen munner ut i et krav om kommunisme for å gjenopprette en balansert utveksling mellom mennesker og natur. Opphevingen av den fiendtlige motsetning mellom by og land er en nødvendighet for at dette skal kunne skje.

Han nevner også den engelske kunstner, brukskunstner, designer, dikter og sosialistiske aktivist, William Morris (1834-1896) som ikke bare var en sterk tilhenger av marxismen, men også en av de første «grønne» tenkere i England. Han skrev den utopiske romanen News from Nowhere, som handler om et samfunn etter at verdensmarkedet er fjernet. Denne romanen er bygget opp på Marx sin økologiske forståelse.

Darwin

I det sjette og siste kapitlet av undersøker Foster hvorfor Darwin nølte så lenge før han publiserte teoriene sine, fra han skrev dem ned i 1842 og 1844 til de ble utgitt i 1858. Han påviser at miljøet rundt Darwin var meget materialistfiendtlig. Hvis han hadde offentliggjort boken sin for tidlig, hadde den kanskje blitt feiet av banen. Derfor måtte han vente til vilkårene ble mest mulig vennlige.

Etter dette gjennomgår Foster de grunnleggende resonnementene i Darwin sin bok og forteller om virkningene av boken og kampen til de som støttet Darwin. Marx var enormt opptatt av Darwin sine teorier og Marx sin venn Wilhelm Liebknecht forteller at han og Marx knapt snakket om annet i ukene etter at boken kom ut. Foster forteller også om Marx sin kontakt og korrespondanse med Darwin.

Etter å ha skrevet mer om de vanskene materialistene møtte, tar han opp den revolusjonen i etnologisk forskning som foregikk de siste tiårene av Marx liv. Sentralt sto den amerikanske etnologen, Lewis Henry Morgan (1818-1881). Marx studerte nøye bøkene til Morgan og de andre antropologipionerene på hans tid. Da Marx var død, påtok Engels seg å skrive om dette i boken Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse der den marxistiske teorien for kvinnefrigjøring ble fremstilt noenlunde fullstendig.

Bokens epilog begynner med et sitat fra Den tyske ideologien – Feuerbach som sammenfatter Marx sitt syn på utviklingen av naturhistorien og menneskehistorien og forholdet mellom dem. «Vi kjenner bare en vitenskap, historievitenskapen. Historien kan sees fra to sider: Den kan deles i naturhistorien og menneskehistorien. Men vi må ikke se på de to sidene som uavhengige enheter. Så lenge som menneskene har eksistert, har naturen og menneskene påvirket hverandre.»

Filosofiske arabesker

I epilogen avdekker han en spennende tradisjon som de fleste marxister er helt utvitende om. Utgangspunktet er Nikolai Bukharin som i februar 1937 ble arrestert på ordre fra Stalin og plassert i Lubjanka-fengselet. Han brukte da tiden, inntil han ble henrettet i mars 1938, til å skrive fire store manuskripter. Ett av disse kalte han Filosofiske arabesker. Stalin plasserte skriftene i et godt skult arkiv og de kom ikke frem igjen før på slutten av 1980-tallet under Gorbatsjov. På begynnelsen av 1990-tallet ble noen av dem publisert på russisk. Arabeskene er nå under oversetting til engelsk og kommer snart ut på Monthly Review Press.

Bukharin mente at arabeskene var hans viktigste filosofiske verk. Han hevdet at det egentlige grunnlag for marxismen kunne finnes i økologien. Bukharin støttet seg her på en av de store sovjetiske naturvitenskapsmenn, V.I. Vernadsky som i 1926 hadde gitt ut boken Biosfæren.

Bukharin var den av de marxistiske teoretikere på den tiden som hadde de næreste forbindelser til naturvitenskapen. I 1921 ga han ut det viktige arbeidet Historisk materialisme, der han skrev et kapittel om «Balansen mellom samfunn og natur». Her analyserte han «den materielle prosess av stoffveksling mellom samfunn for natur». Han bygget analysen sin på Marx sitt stoffvekslingbegrep. Allerede i 1931, lenge før han ble arrestert, hevdet Bukharin at det virkelige, pustende, levende mennesket ikke var en stenograf som skaffet frem «passende stenograftegn» som hos Wittgenstein og andre «som søkte solipsisme», men at menneskene nok var aktive, omdannende vesener som har endret hele jordens ansikt.

Bukharins syn på forholdet mellom menneskene og naturen rundt inneholdt nok en del mekanistiske forklaringer og hadde en viss «triumfalistisk» tone, når det gjaldt hva menneskene kunne gjøre, men i det store og hele fulgte han opp tråden fra Epikur over de store materialistene og frem til Marx og en del av hans etterfølgere.

Samtidig med Bukharins arrestasjon ble også en hel del av Russlands ledende økologer utrensket. Hele denne tradisjonen innen økologisk tenkning gikk under i Stalins ensretting i Øst og i utviklingen av den hegelske marxismen (Frankfurtskolen og andre), positivismen, språkfilosofien og senere postmodernismen i Vesten.

Etter Marx var det Engels som prøvde å føre videre Marx sitt økologiske standpunkt i boken Naturens dialektikk. Men disse manuskriptene ble ikke publisert før i 1927, lenge etter at Lenin var død. Derfor var det Engels’ bøker Anti-Dühring (1877-1878) og Ludvig Feuerbach og resultatet av klassisk germansk filosofi (1886) som influerte synet i den andre og tredje internasjonalen. Engels hadde lest hele Anti-Dühring for Marx, og Marx hadde selv skrevet et kapittel i boken og klart gitt uttrykk for at han var enig i hovedinnholdet.

Mekaniske tankemåter

Foster sier at Engels i stor grad klarte å overkomme mekaniske tankemåter gjennom dialektisk kritikk og kunnskap om evolusjon. Likevel manglet Engels’ skrifter det dype filosofiske grunnlaget i Marx sin egen materialistiske oppfatning av naturen, slik som han hadde utviklet det i konfrontasjon med Epikur og Hegel.

Marx hevdet at Epikur var den første som, gjennom religionen, oppdaget den fremmedgjøringen som lå i den menneskelige naturoppfatningen. Han hevdet at Hegel var den første som oppdaget arbeidets fremmedgjøring (men bare på en idealistisk måte som tankens fremmedgjøring). Marx mål innen historiefilosofien var ganske enkelt (innen en større dialektisk syntese) å kombinere fremmedgjøringsbegrepet med praksis, assosiert med Hegel, og den materialistiske oppfatningen av menneskenes fremmedgjøring fra naturen rundt som han fant hos Epikur.

De senere marxister grep ikke disse dypere filosofiske røttene til den materialismen som både Marx og Engels står for. Foster sier at Plekhanov produserte noen av de verste former for marxistisk positivisme. Den positivistiske retningen innen marxismen førte til et motopprør fra folk som Lukács, Korsch og Gramsci og Frankfurtskolen. Disse tenkerne gjorde motstand mot den positivistiske tendensen i marxismen. Men de gjorde dette på en måte som skadet marxismen like mye fra en annen kant. De kastet nemlig ut den delen av den marxistiske dialektikken som gjaldt naturen utenfor menneskene og menneskene som natur, dvs. biologi. Dermed innførte de en marxistisk epistemologi (lære om tenkningen) som åpnet for et reint idealistisk syn på naturen.

Naturens dialektikk

Resten av epilogen tar for seg Naturens dialektikk av Engels og bidragene til flere teoretikere på dette feltet. Han nevner navn som Caudwell og Morris (kjente marxister i Storbritannia), Kautsky, Lenin, Luxemburg.

Han avdekker også en gruppe som holdt oppe den marxistisk-økologiske tradisjonen i England, som J.D. Bernal, J.B.S. Haldane, og Joseph Needham og avdekker innflytelsen Bukharin, Vavilov og Boris Hessen hadde på dem.

Etter å ha nevnt en del andre vitenskapsmenn innen denne tradisjonen og slått fast at den dypere filosofiske forståelsen til Marx mangler hos nesten alle disse, kommer han med et kortfattet sammendrag av hovedinnholdet i Epikurs filosofi og det avslutter hele Fosters resonnement.

Denne boken er et viktig bidrag i den marxistiske renessansen som er på gang i flere miljøer i verden nå. Den bør bli tilgjengelig på norsk snarest.

Ukategorisert

Et miljøfenomen som krever systemskifte

Av

AKP

Debatt:

av Miljølaget til AKP, Oslo

Den interessante debatten om kommunisme og miljøpolitikk mellom Olav O. Randen og Morten Falck i foregående numre av Røde Fane, har tatt for seg genteknologien som konkret trussel. Mon tro om ikke en jevn, «stille» utvikling av entropi skaper det mest presserende behovet for et systemskifte, også i en tid da alternativene til kapitalismen ennå ikke er ferdig utformet?

Entropi, hvaffornoe? sier du kanskje. Det er ikke mange som kjenner dette undervurderte begrepet i miljødebatten. Derimot har alle hørt den fysiske loven om at mengden av energi i et lukket system er konstant. Den kan ikke forsvinne, bare omdannes.

Dette er termodynamikkens første lov. Etter den, kunne vi bare sagt tut og kjør til energiforbruk. For energi verken oppstår eller ødelegges når man bruker den. Forbruket av energi og materie skaper som kjent noen av de grunnleggende forurensnings- og utryddingstruslene i verden. Men med bare termodynamikkens første lov i bakhodet, ville «energiforbruk» faktisk vært et meningsløst begrep.

Men det finnes også en termodynamikkens annen lov. Mer enn 150 år etter oppdagelsen, kjenner de færreste til denne fysiske loven.

En spesiell egenskap

Den forteller oss at det ikke er energien som sådan vi bør spare på. Som NIBR-forsker Petter Næss (1) påpeker i sin redegjørelse om Barry Commoners (Commoner er en amerikansk forsker, blant annet kjent for sin bok The Poverty of Power i 1976) arbeid på dette området:

«Det man bør spare på er en spesiell egenskap ved energien, en egenskap som hele tida varierer i verdi, faktisk til det verre.»

De fysiske lovene bak disse gåtefulle påstandene, vil vi i AKPs miljølag påstå har stor og undervurdert betydning for vår politiske tenkning. Kanskje er det derfor termodynamikkens annen lov er gjemt bort? Den passer ikke godt inn i utviklinga kapitalismens jag etter den økonomiske veksten.

Termodynamikkens annen lov sier at formen for energi, tilgjengeligheten, stadig forandrer seg – til det dårligere. Målet for hvor utilgjengelig energien er, kalles entropi. Begrepet ble innført av den prøyssiske fysiker Rudolf Clausius i 1859.

Universets voksende entropi

Termodynamikkens annen lov sier at entropien i universet er konstant voksende. Det betyr at den blir stadig mindre anvendelig, tilgjengelig. Energien går fra lav entropi – høy tilgjengelighet, til høy entropi – utilgjengelighet. Prøver vi å reversere denne prosessen, å omgjøre høyentropisk energi til laventropisk, krever det i seg sjøl mer energi enn gevinsten.

Et hverdagslig eksempel: Koker du en kanne kaffe, er energien i form av strøm lett tilgjengelig. Langsomt går varmen ut av kaffen og sprer seg til omgivelsene. Denne spredte varmeenergien har du liten sjanse til å samle inn igjen og bruke på nytt. Entropien har vokst.

Forbrenning av fossilt brensel er også en irreversibel prosess, sjøl om energien ikke går tapt. Commoner kritiserte at alle forsøk på å effektivisere energibruken utelukkende baserer seg på termodynamikkens første lov. Man tar ikke hensyn til ulike kvaliteter energi veid opp mot anvendelsen av dem.

Elektrisitet er meget anvendelig og kan med stor effektivitet omdannes til mekanisk bevegelse. Varmeenergi er mindre anvendelig. Commoners påpeker som et eksempel, at det er termodynamisk effektivt å drive motoren som roterer tøyet i en vaskemaskin. Men det er ikke termodynamisk effektivt å bruke strøm til å varme opp vannet i vaskemaskina. Til oppvarming kan en klare seg med energi av lavere termodynamisk kvalitet.

Energiens elendighet

Commoner vurderer i sin bok Energiens elendighet (dansk oversettelse av The Poverty of Power) ulike næringssektorer med sine entropiske briller.

  • Landbruket starta som utnytting av solenergien i fotosyntesen. Nå er det blitt en monokulturpreget produksjonsmåte som krever store mengder ikke-fornybare ressurser: Kunstgjødsel, gift, korntørking ved hjelp av vifter, maskinpark osv. Landbruket blitt avhengig av petrokjemisk industri. Kort og godt: Næringa får fart på entropien.
  • Transportsektoren: Den er sånn som miljøbevegelsen hele tida har hamra på: Elektrisk jernbane mellom byene mest termodynamisk effektive framkomstmiddel, fly minst.
  • Petrokjemisk industri: Samla produksjon av syntetiske organiske kjemikalier hadde i 1974 økt til 130 ganger så høyt volum som i 1949. De fleste petrokjemiske produkter erstatter naturmaterialer, slik plast for eksempel brukes i stedet for lær. De syntetiske produktene er vanligvis langt mer energikrevende.

Med andre ord sier termodynamikkens annen lov sier oss ett og annet som er verdt å ha i bakhodet når vi diskuterer mulighetene for «grønn kapitalisme», teknologioptimisme, omsmelting av aluminiumsbokser osv.

Betyr dette nødvendigvis at alt går til dundas i og med at vi lever, virker og bruker energi? Nei, da. Termodynamikkens lover må sees som en påminnelse om hvor nødvendig det er å gjøre noe. Og det er mulig å gjøre noe. Kloden vår er ikke et lukket system. Vi får tilført energi fra sola, og slipper energi ut igjen gjennom drivhusglasset, atmosfæren. Det er balansen i dette som nå er truet. Og den kan vi gjøre noe med gjennom omfordeling av energibruk mellom solenergi og fossilt brensel.

Haavelmo, Hansen og søppel

Det vi må forholde oss til, er at mennskets energibruk på få tiår er i ferd med endre den nødvendige balansen. Å få gjort noe med det er et politisk problem. Det dreier seg ikke om å oppheve naturlovene.

Nobelprisvinneren Trygve Haavelmo, som døde i fjor, arbeidet i tiår med naturvernets økonomi. Han bruker entropibegrepet også på materie. Haavelmo og hans økonomkollega Stein Hansen påpeker at det ikke bare er uttaket av naturressursene som er et problem. De mener at entropien i klodens mottak av søppel er det kritiske punkt nå. Ett eksempel er opphopning av CO2 i atmosfæren.

Herman A. Daly og John B. Cobb jr. (2) påpeker at også den økonomiske prosessen i verden er entropisk. Produksjon følges av forbruk. Energi og materie går gjennom prosessen. Forbrenner du kull, avgir det varme og aske. Menneskenes økonomiske prosess består rett og slett av gjennomstrømning av energi og materie.

Gjennomstrømningen gjennom menneskenes system omdanner råvarene til avfall. Og mengden råvarer er lik mengden av avfall som til sjuende og sist tilbakeføres naturen.

Målet for den kvalitative forskjellen på de like mengder råvarer og avfall er entropi.

Et grunnleggende kampspørsmål for folk som vil bevare jorda som OK sted å være, er etter dette å passe på at gjennomstrømninga gjennom menneskenes økonomiske system ikke blir for stor. Da er vi innom vekstdebatten som Thorbjørn Berntsen gjerne snakket om, men aldri gjorde noe med som minister. Og etter marxistisk økonomisk teori om kapitalismen er det også umulig å hindre vekst under kapitalismen.

For kapitalen krever en tilvekst, en rente. Denne avkastninga skal ikke bare være positiv. Den skal være så høy som overhodet mulig. Ellers blir du slått ut. Dette kravet står enda sterkere nå under dette stadiet av imperialismen, som på folkemunne går under betegnelsen globaliseringens tidsalder.

Kravet til profittmaksimering kan ikke skje bare i den virtuelle verden. Verdiskapinga, men også forbruket av stadig økende verdier er nødt til å ha fysiske virkninger, i form av økt bruk av naturressursene.

To kilder

Vi har to kilder til laventropisk energi; sola og fossil energi. Forskjellen er at solenergi praktisk talt er uendelig i mengde, men begrensa i effekt, dvs. hvor fort vi kan bruke av den. Gjennom den grunnleggende prosessen som kalles fotosyntese, omdanner plankton og planter solenergi til biologisk materie. Men sola jobber ikke fort nok for den kapitalistiske verden. Fossil energi er begrensa i mengde, men vi kan bestemme uttaket og effekten. Vi kan bruke den i den hastigheten vi ønsker.

En annen velkjent forskjell er at forbrenning av fossil energi gir avfall som blant annet fører til drivhuseffekt, forsuring, osv.

Daly og Cobb gjør følgende interessante observasjon: «Industrialiseringa et viktig skifte fra den uendelige solenergien med begrenset effekt, til avhengighet av de begrensede jordiske energikildene, for å kunne dra nytte av den økende energistrømmen kapitalismen avhengig av.»

Overgangen fra en solenergi-verden til en fossilenergi-verden skjedde i et millisekund av jordas historie. Det er klart vi kan gjøre noe med dette. Men neppe under tvangen som kravet til maksimal profitt underlegger oss. Vi får tilført fersk fin energi, bare vi kunne klare oss mer med den, mindre med den ødeleggende fossile.

Menneskenes økonomiske undersystem er i ferd med å overta hele kloden. En eneste av jordas arter er i ferd med å overta hele klodens produksjon fra fotosyntesen. Det er en god del år siden forskere la fram beregninger om at 40 prosent av fotosyntesen på landjorda blir tatt av menneskeheten.

Dette er alle miljøproblemers utspring. Her er opprinnelsen til utrydding av skog og andre biotoper, til vannmangel, jordmangel og forurensning. Hastigheten i ødeleggelsen kan påvirkes av kampene under kapitalismen. Men vi vil påstå at den negative utviklinga ikke kan stoppes i en profittstyrt verden.

Fotnoter

1) Petter Næss: Miljøfilosofiske essays, NIBR-Notat 1992:115.

2) Daly er økonom, tidligere ansatt i Verdensbanken og Cobb Jr. er teolog. De ga sammen ut boka For the Common Good i 1990. Boka er oversatt til norsk.

Ukategorisert

Tariffvinner – aldri kvinner

Av

AKP

av Maren Rismyhr

Med dagens system for tariffoppgjør vil aldri de store kvinnegruppene, verken i privat eller offentlig sektor, få hevet lønna så det monner. De vil forbli lavlønte i forhold til andre grupper Dette kan sjølsagt virke noe deprimerende, men først og fremst er det urettferdig, og det eneste rette er å gjøre opprør mot oppgjørssystemet. Men det er ikke lett, for systemet er lagd slik at det splitter og hersker. Hva er det som er så galt? Jeg vil under, se på noe av det som står i veien for et lønnsløft for kvinner i offentlig sektor.

Rammene må sprenges!

Så lenge det settes snevre rammer for oppgjøret, om det kalles «solidaritetsalternativ» eller Arntsenutvalg, blir lønnsoppgjøret alles kamp mot alle. Ingen på arbeidstakersida er tjent med slike rammer. Innenfor ei ramme på 3,5%, eller 3,25% som er trukket opp i statsbudsjettet, er det helt umulig å heve store grupper uten at andre står nærmest stille i lønn. Derfor må de forskjellige yrkesgruppene slåss om å framheve nettopp sin egen gruppe for å albue seg fram i tariffoppgjøret. I kampen om offentlige smuler har vi sett annonsekampanjer for millioner på millioner av kroner, først for den ene gruppa, så for den andre gruppa. Slik håver de største mediene inn annonsepenger, mens forbundas streikekasser minker tilsvarende. Men kvinnegruppene vil ikke oppnå stort uten at rammene sprenges, og for å få til det trengs samarbeid, ikke krig forbunda i mellom.

Prosenter tilslører

For tida regnes alt som har med tariff å gjøre i prosent. Lønnsøkning regnes i prosent. Det sier seg sjøl at den som har lav lønn vil få langt lavere lønnstillegg enn den som har høy lønn når lønnsøkningen gis med samme prosentsats. Slik øker lønnsforskjellene i kroner, og den med lav lønn i utgangspunktet får etter oppgjøret langt færre kroner å handle for enn den med høyere lønn. Dette rammer sjølsagt kvinnegruppene som alle i utgangspunktet har relativt lav lønn.

Offentlig sektor taper

I dag er det stor mangel på helsepersonell, lærere og førskolelærere for å nevne noen grupper offentlig sektor er helt avhengig av. Den lave lønna i kvinnegruppene i offentlig sektor undergraver velferdsstaten og offentlig helse- og utdanning. Kvinner har i høyeste grad interesse av å opprettholde en sterk offentlig sektor. Flere av de store forbunda i offentlig sektor står bak Aksjon forsvar velferdsstaten. Det bør bli en grasrotbevegelse med lokale avleggere over hele landet. Lønna i offentlig sektor må opp, og det bør bli en felles kamp for blant annet denne bevegelsen.

Krev at Storting og regjering tar ansvar!

Hittil har Storting og regjering toet sine hender og henvist til den frie forhandlingsretten når kvinneforbund og kvinnebevegelse har stilt krav til dem om penger til lønn. Men når forhandlingssystemet ikke duger for å løse kvinnelønnsproblemet, er ikke forhandlingene mye frie. Dette kravet må bli mye sterkere. Storting og regjering må som arbeidsgivere i offentlig sektor stilles til ansvar for den store kjønnsmessige lønnsdiskrimineringa! Krev at det settes av kvinnepott i statsbudsjettet!

Offentlig oppgjør på egne bein – kvinnebein!

Så lenge konkurranseutsatt industri er utgangspunkt for hva som kan gis i lønnstillegg, er det heller ikke særlig håp om bedring for kvinnegruppene. Oppgjøret i offentlig sektor må stå på egne bein. Det kan ikke være den konkurranseutsatte industrien som legger lista. Krev et offentlig oppgjør på egne kvinnebein!

Lokale forhandlinger – ei kvinnefelle!

I dag lar gruppe etter gruppe seg lure av besnærende lokale forhandlinger. Når «vår» gruppe får 0,5% over pro rata, blir vi så stolte og glade. Da glemmer vi fort at kvinnegruppene med lavere lønn faktisk tapte på at vi vant vår halve prosent! Når rammene er så trange, blir vi så glade og slår oss på brystet for det minste lille smutthull, sjøl om det splitter oss, og ingen er tjent med det på lengre sikt.

For å komme ut av uføret, må kvinnene faktisk sette seg ned å snakke sammen på tvers av organisasjonene. Eneste veien ut er etter min mening å danne breie allianser, lage en felles strategi og kjempe sammen, ikke mot hverandre. Kvinnegruppene er nødt til å samarbeide på tvers for å komme videre, både i likelønnskampen, i kampen for å heve den lave kvinnelønna og i kampen for å bevare offentlig sektor. Og mannsgruppene, de må støtte opp!

Ukategorisert

Framtida for fiskerinæringa

Av

AKP

av Frode Bygdnes

Fiskerinæringa er vår nest største eksportnæring. Og nettopp fiskerinæringa forventer en skal erstatte oljenæringa når den tar slutt. For fisken er en fornybar ressurs dersom vi forvalter den bra. Spesielt har havbruksnæringa gitt håp for distrikts-Norge. Laksen representerer nå det økonomisk viktigste sjømatproduktet fra Norge, og er i produksjonsvolum det viktigste husdyret i landet. Oppdrettslaks er blitt billigere enn villfanget torsk. Og oppdrettsnæringa ser for seg muligheten til å drive oppdrett på alle fiskeslag, også på torsk. Havbruksnæringa vil derfor komme til å påvirke hele strukturen for norsk fiskerinæring. Også de tradisjonelle fiskemottakene vil bli endra eller integrert i denne fremadstormende næringa.

Oppdrettsnæringa var meint å være distriktenes muligheter til ei ny næring. Da oljevirksomheten var i startfasen her nord, ble det stilt betingelser til oljeselskapene om at de måtte investere også i oppdrettsnæringa langs kysten. Slik skulle denne nye næringa få tilført kapital, men beholde en lokal styring og tilhørighet. Det var enkeltpersoner fra lokalbefolkninga som fikk konsesjoner for å bruke deler av allmenningen til å drive oppdrett.

Lokalt eierskap

Lokalt eierskap var viktig, ikke minst for å akseptere at denne nye næringa la beslag på store arealer som tidligere var brukt til fjord og fritidsfiske. At næringa også førte med seg forurensning, overgjødsling og ble en kilde for smittsomme sykdommer, var problemer kystbefolkninga langt på veg fant seg i fordi næringa kom som en viktig stimulans i områder som hadde lite arbeid.

Noen drev seriøst og slo seg opp og skaffet positive ringvirkninger i lokalmiljøet. Andre solgte bort sin rettighet og tjente grovt på det. Vi har fått millionærer i utkant-Norge som langt på veg ikke har gjort annet enn å selge en rettighet de har fått tildelt gratis. At en rettighet i bruk av allmenningen, skal kunne omsettes og gi personlig fortjeneste, er urettferdig. Det er et føydalt system at råderetten over ressursene, skal kunne gi avkastning, og det er et kapitalistisk system at denne råderetten skal kunne omsettes. I et sosialistisk system må denne råderetten være kollektiv, denne bruksretten må tilhøre samfunnet.

Sjøl i dagens samfunn burde vi klart å få denne høstingsretten knytta til lokalsamfunnet uten å gå omveien om enkeltindividet. Vi burde klart å få denne næringa lagt under folkevalgt styring. Å legge konsesjonen til kommunen eller fylkeskommunen, ville kunne være en bedre løsning. Konsesjonene kan så leies ut til næringa. De skal ikke kunne omsettes, men vil bli inndratt den dagen selskapet opphører eller slutter å drifte. Leieinntekten bør gå til blant annet reguleringsplan og forvaltning av kystsonen. Vi bør ha lokalt styre av denne forvaltninga. Lokalt kjennskap er nødvendig for å vite hvor det er mest hensiktsmessig å drifte for å skape minst problemer, hvem som driver mest seriøst og hvem som har størst tillit fra allmuen. Denne kjennskapen foreligger i dag i de lokale folkevalgte organ.

Dagens regjering, Stoltenberg-regjeringa, har ingen slike ambisjoner. De forfekter en rein kapitalistisk markedspolitikk. Konsesjonene skal kunne omsettes etter auksjonsprinsippet. (Jfr. St.prp.nr.1 – statsbudsjettet) Og den grunnrenta som det offentlige kan ta ut i form av avgift for rettigheten, skal tilfalle staten. Ikke en gang kommunene og fylkeskommunen som har arbeidet med utredning og planlegging av kystsonen, skal få denne avgiften. Dette er og et eksempel på at staten tilraner seg avkastninga og gir kommune-Norge merarbeidet med regulering og ansvar for å takle motsetningene mellom de forskjellige lokale interessene.

Oppdrett

Det politiske miljøet i Troms reagerer sterkt på forslaget, kanskje fordi fylket i dag har den mest desentraliserte oppdrettsstrukturen i landet. 18 av 24 oppdrettsbedrifter driver på en eller to konsesjoner. Dette har for eksempel ført til at vi har landsdelens mest desentraliserte slakteristruktur, samtidig som det er bygd opp desentraliserte servicearbeidsplasser innen administrasjon, regnskap, reparasjon og vedlikehold. Lokalt eierskap er hovedårsaken til at dette har skjedd.

Troms fylkesting vedtok enstemmig den 19. oktober i år blant annet: «Regjeringens forslag om tildeling av konsesjoner etter auksjonsprinsippet er distriktsfiendtlig, og en provokasjon mot kyst-Norges næringsliv. Målet om at havbruksnæringa skal være ei distriktsnæring står i fare for å bli en illusjon. Dette fordi muligheten til lokal eller politisk styring blir sterkt redusert.» Samtlige partier var sammen om å gi en lang uttalelse med tittel «Nei til auksjonsfest av oppdrettskonsesjoner».

Auksjonssystemet vil lukke næringa for nye folk fra distriktene. Det er ikke bygdefolket som har penger til å kjøpe seg rettigheter. Det vil bli bare de store aktørene som vil ha råd til å skaffe seg de nye konsesjoner. Slik vil lokalt eierskap bli ekskludert.

Auksjonsprinsippet for tildeling av nye konsesjoner, vil gi de største oppdrettsaktørene muligheten til å få nye konsesjoner. Dermed blir havbruksnæringa ei næring for de få store aktørene utenfor Nord-Norge. Den 16. oktober gikk ordførerne i Salangen, Gratangen og Ibestad sammen om en uttalelse, «Distriktsfiendtlig med oppdrettskonsesjoner på auksjon», og konkluderte med: «Havbruk som ei distriktsnæring blir en illusjon. De mindre oppdretterne vil i enda større grad enn i dag slukes opp av de største, og Nord-Norge ender som leilending ved egen kyst.»

Fiskeribladet melder 27. oktober 2000 at fiskeriministeren har varslet en inntekt til statskassa på 1,5 milliard kroner for salget av 50 oppdrettskonsesjoner. I forsøk på å få dette bekreftet, ringte jeg departementet. Der ville de verken bekrefte eller avkrefte at departementet tenker å prisfastsette hver konsesjon til 30 millioner. En slik prisfastsettelse vil fungere som en takst for alle eksisterende konsesjoner.

Fiskeriministeren har store problemer med å få politisk støtte i Stortinget for forslaget sitt. Ikke en gang i eget parti klarer han å få gjennomslag for denne ideen. Derfor bedyra han blant annet foran Fiskeridirektoratets jubileumskonferanse i Bergen (jfr. avisa Vesterålen 12. oktober 2000), at det ville bli stilt vilkår til kjøperne av konsesjoner. I egen pressemelding 24. oktober antyder han å skulle prioritere spesielle områder og grupper og driftsformer. Samtidig henvendte EUs overvåkningsorgan ESA seg til norske myndigheter og ba om en grundig redegjørelse for den praksis som følges ved utdeling av konsesjoner. EØS-avtalen tillater ikke å forfordele lokale opprettere. EØS-avtalen tillater heller ikke å forfordele norske eiere. Det blir fritt fram for internasjonal storkapital, hvis ikke EØS-avtalen sies opp.

Små eiere

Av de 74 matfiskkonsesjoner som er i Troms, er 14% eid av eiere utenfor fylket. 86% er lokale og mest små eiere. Disse møter stadige problemer med både krav til slakting, tilgang til å få slaktet fisken, tilgang på smoltleveranser og skjerpa regelverk til blant annet foring av fisken. Slik endres rammebetingelsene, og det er de største aktørene som posisjonerer seg og setter betingelsene. Dermed blir det vanskeligere å drive i det små. Og fristelsen til å omsette kvotene som nå har fått en offentlig prislapp, blir stor. Auksjonsideen som ble lansert for å hindre et lotterispill, har faktisk økt denne muligheten til å putte fellesskapets verdier i egen lomme. Vi står sannsynligvis ovenfor en enorm omsetting av konsesjoner. Det er de minste selskapene som gjerne ikke har råd til å la være å selge.

Lakseoppdrett har i mindre grad påvirket de tradisjonelle fiskebrukene. Litt av årsaken er kanskje at lakseslakteriene ikke bruker det samme utstyret som en finner på filetfabrikkene. Lakseslakteriene er i form nokså forskjellig fra de tradisjonelle fiskerianleggene.

Derimot kan de tradisjonelle fiskebrukene finne torskeoppdrett og annen hvitfiskoppdrett mer interessant for å gi landanleggene råstoff. Det tenkes på å tillate fangst av undermålsfisk som kan settes i mærer, eller som landbruksnæringa ville sagt, på bås. Så skal den slaktes når den blir høvelig stor. Det er bare det at beskatninga på ungtorsken er den største trusselen for torskebestanden. I dette bildet er det faktisk viktig at vi ikke har en vertikal integrert fiskerinæring. Vi har nå selvstendige ledd som litt kontrollerer hverandre og ikke uten videre er villig til å overta ansvar for regelbrudd i tidligere ledd. Det jukses dessverre mye, men alt jukset med føring av sluttseddel m.m., hadde neppe kommet opp om denne næringa hadde vært integrert.

Strukturen i norsk fiskerinæring, har vært regulert av blant annet deltakerloven. Den går ut på at landanleggene ikke bør eie fangstflåten. Slik har kystfiskerne langt på veg beholdt eierskapet av flåten. Deltakerloven og råfiskloven har vært viktige stabiliserende verktøy for norsk fiskerinæring. Nå er det nettopp fiskerianleggene som argumenterer for å få tildelt nye oppdrettskonsesjoner for å sikre råstoff. Fiskebrukene inn på eiersiden i oppdrettsanlegg, vil føre til at næringa styres av færre eierinteresser. Kystbefolkningas erfaring er heller at deltakerloven bør skjerpes og utvides til også å gjeld drift av oppdrettsanlegg.

Norway Seafood

Fiskeriministeren er mer opptatt av å sikre vertikal integrering. Norway Seafoods ønsker de tidligere trålkonsesjonene til Findus. Fiskeriministeren er visstnok positiv til det dersom selskapet bygger filetfabrikk i Hammerfest. En slik løsning vil gjøre Kjell Inge Røkke til Norges største trålreder med 18 konsesjoner. I dette bildet blir det bare latterlig når statssekretæren til fiskeriministeren prøver å myke opp deltakerloven i Nord-Norge med å spille på at ølprodusenten Mack i Tromsø er å foretrekke fremfor møringer som eiere av fiskeflåten. Det er da lederen i Troms Fiskarfylking svarte kontant: «Vi trenger ikke flere Macker, men Benonier i norsk fiskeri.» Hamsuns romanfigur Benoni var aktiv fisker.

Med Røkke eller for så vidt også med Mack som eiere av flåten, vil jakta på maksimal fortjeneste intensiveres. For trålerne er frysing om bord i båten den mest lønnsomme behandlingsmåten. Derfor har de fleste trålerne skaffet seg muligheten til å fryse fisken på havet. Sjøl ferskfisktrålerne har skaffet seg denne muligheten. Og på landsida har det vokst opp hele 19 «frysehoteller». Til og med Råfisklaget har gått inn på eiersiden i nesten halvparten av disse fryselagrene, og det har vært med og gitt aksept for å bruke dem. Disse lagrene ble bygd mye for å rettferdiggjøre mottakskapasiteten til å ta i mot utenlandsk råstoff da grenseloven ble speilvendt på grunn av EØS-kravene. Når fangstleddet i vår egen fiskeriflåte, velger å levere til disse frysehotellene, så går det ut over ferskfiskleveransene til den tradisjonelle og lokale filetindustrien.

Resultatet blir direkte eksport av utilvirket råstoff. Taperne her blir fiskeindustribedriftene. Det rokker med den tradisjonelle strukturen innen fiskerinæringa. Vi eksporterer råvarene som skulle gi lokal verdiskapning. I sin konsekvens vil nettopp vår foredlingsindustri bli lagt ned. Når disse er borte, vil nok iveren for å betale godt for rundfrossen fisk på frysehotellene, også forsvinne.

Myndighetene har gitt utstrakt dispensasjon fra regelverket som blant annet deltagerloven. Og rapportene i den siste tida, viser dessuten at de som fortsatt har forpliktelser ved levering av fangster, i skremmende stor grad rett og slett neglisjerer påleggene. Departementet kjenner til flere saker, men de ber bare om ei forklaring og truer med å innføre skatt på fangster som ikke leveres i følge konsesjonsvilkårene. Slik legaliserer de bruddet på regelverket bare staten kan få en avgift. Å forfordele rene ferskfisktrålere som leverer i hjemmehavn, fremfor de båter som fryser fangsten på sjøen, er fremmed for departementet. I stedet velger departementet å se på muligheten for fiskeindustrien å kjøpe egne fartøy.

Også industrieide fartøyer selges eller blir med på flyttelasset i nye selskapskonstellasjoner. Å møte utfordringene med enda flere omgåelser av reglene, må betegnes som feil medisin. Riktig medisin ville være å skjerpe kravet til at bare fiskere kan eie fartøy med kvoter.

Råsløyd og rundfrossen

Råsløyd rundfrossen fisk som er levert til fryselagrene i Nord-Norge, lastes på trailere som så kjører fisken ned til Europa. Dermed opplever fiskeindustribedriftene langs kysten at de ikke er i stand til å konkurrere prismessig, og at råstofftilgangen svikter. Ca. 60 millioner kilo ombordfrossen norskfanget fisk ligger på frysehotellene og venter på best mulig pris ute i verdensmarkedet. Omsetting av fisk gjennom frysehotellene har ført til at norsk fisk har havnet i Kina til filetering og så kommet tilbake i norske frysedisker, skriver avisa Vesterålen 26. august 2000: «Frysehotellene og frysetrålerne svekker nordnorsk filetindustri. Dette er noen av årsakene til at Melbu Fiskeindustri og Myregruppen permitterer og ikke klarer å komme i pluss.»

I konkurranse med lavkostland, er den privatkapitalistiske næringa sitt mottiltak å fjerne arbeidsplassene og investere i maskiner. Denne utviklinga har vi sett i rekeindustrien. Reka behandles ikke lenger av menneskehender. Med maskiner og enzymer «pilles» reka. Men denne strategien krever store kapitalinvesteringer. På grunn av frysehotellene er geografisk plassering nokså uvesentlig. Vi risikerer derfor at i redsel for at slike innvesteringer gjøres der markedet er, blir det en politisk oppgave å bygge opp et fåtall nye fabrikker på strategiske steder der det er høyteknologi og velutdanna arbeidskraft tilgjengelig. Da er ikke fiskerinæringa lenger ei distriktsnæring.

Denne utviklinga er ønsket av myndighetene. Det virker som de synes det går for sakte. Så de har nå intensivert angrepet på de mindre fiskebrukene. EU hadde et hygienekrav om at alt treverk skal bort fra fiskeproduksjonen. Enda det i senere tid har vist seg at treverket er bedre. Plast og rustfritt material er rene, men da produksjonen består av mange kriker og kroker, og mange bevegelige deler, blir renhold vanskelig. Da viser det seg at treverket er bedre fordi det har stoffer i seg som er bakteriehindrende. EU har tatt hensyn til dette og er i ferd med å endre hygienebestemmelsene som vil muliggjøre våre mange små fiskebruk til å fortsette som før. Enda dette nye modererte direktivet er kjent, har våre myndigheter startet en «ryddeaksjon».

88 norske fiskebruk med ca. 1.000 arbeidsplasser, må stenge dørene fordi de ikke følger EUs gamle hygienekrav. Godt over halvparten av brukene ligger i Nordland og Troms. Det er en klimasone som ikke har hatt problemer med hygienen i alle de århundrer Norge har eksportert fisk. Nå får de valget mellom å legge ned eller å investere store summer. Dersom disse brukene mister godkjenning, vil det føre til enorm strukturendring langs kysten. Alvorligst vil det bli for fjord og kystfiskerne som mister sine mottaksanlegg. Da blir det jo enda lettere å overføre kystfiskekvotene til den havgående flåten. Det virker som hygienekravene nå brukes for å kapitalisere fiskerinæringa.

Støtta synker

Vi har en kapitalistisk stat. Derfor kan det også være interessant å se dem litt i kortene. På 80-tallet var diverse støttetiltak til fiskeriflåten i følge fiskeridirektoratet oppe i 1,3 milliarder kroner totalt medregna strukturstøtte, sosiale ordninger m.m. Selv om disse subsidiene var viktig for å opprettholde en variert og allsidig driftsform, ble det sett på som uhørt mye. I 1993 var den redusert til 200 millioner. All næring skulle bli subsidiefri og næringa skulle tilpasse seg markedet. Og ministeren har blitt ivrig i den senere tid og snakker om at næringa nå må betale en grunnrente til samfunnet for å få beholde denne retten til å fiske i allmenningens hav. Statskassa skal ha denne grunnrenta. Med en slik grunnrente, vil staten i 2001 bare på salg av 50 oppdrettskonsesjon, hente inn fra næringa mer enn hva fiskeflåten noen sinne har fått i subsidier. Staten har altså direkte økonomisk interesse av denne kapitaliseringa av næringa. De gamle men høyst gyldige argumentene for å støtte næringa er dessverre forstummet. Men det godtaes ikke uten videre at overskuddet skal kunne pløyes tilbake til næringa. De som taper er kystens befolkning. De frataes muligheten for reinvestering i de mange små fiskebrukene. Kystbefolkninga blir heller bedt om å flytte inn til byene og gi fra seg sin høstingsrett vederlagsfritt.

Generalforsamlinga i Norway Seafoods Holding vedtok i desember å sette ned aksjekapitalen i selskapet med 220 millioner kroner. Samtidig ble over 400 millioner kroner flyttet over til såkalte frie fond. Norway Seafoods vil dermed ha over 600 millioner kroner som kan brukes til å betale utbytte til eieren Kjell Inge Røkke. Dersom hele denne summen betales ut som utbytte, vil han ha tappet selskapet for 80 % av dagens egenkapital. Da vil ikke mer enn 150 millioner stå igjen til videre virksomhet. Kapitalistisk drift som Røkke legger opp til, er årelating av vår helt nødvendig næring langs kysten. Det er en provokasjon at myndighetene tillater at verdiskapninga fra fiskeindustrien går til å betale noen titals klosetter i et slott i Oppdal. Dette er ikke ansvarlig eierskap når vi veit at det er store investeringsbehov i datterselskapene langs kysten. Flere av disse brukene står på Fiskeridirektoratets dødsliste.

Børsen

De samme strukturendringene feier inn over både oppdrettsnæringa, frysehotellene, saltlagrene, filetmaskinene og ferdigvareproduktene. Slik havner hele fiskerinæringen inn under en og samme eierstruktur og går samla inn på børsen. Og alt dette skjer uten kritiske kommentarer. Det presenteres som tilgang på frisk kapital til ei næring som trenger å fornye seg. Disse nye storkoalisasjonene vil ikke føre til økt lønnsomhet i fiskerinæringa. De vil utelukkende føre til en åpning av næringa i kyst-Norge for spekulasjon og utbyttefest på børsen med kystbefolkninga som tilskuere. Noen fremstiller dette som uunngåelig fremtidsutvikling, som en del av utviklinga av kapitalismen. Men det er ikke børsen som kjenner til næringa. Børsspekulantene kan kun spillet med å rane til seg verdier og høste profitt på kortest mulig tid. Miljø hensyn og optimal utnytting av ressursene er ikke Røkke og Gjelsten sitt ansvar i følge intervju av nettopp dem. Det er kystfolket som veit om mulighetene og ressursenes potensial.

Sjøl et kapitalistisk system burde ha hatt en annen reguleringsfilosofi enn det vi finner hos storkapitalens børsorienterte profittjag, eller i internasjonal stormaktsdiplomati. En må kunne forsøke å få politisk gjennomslag for offentlige reguleringer som tjener samfunnsmessige interesser. Hvis planøkonomi bare tilhører et sosialistisk samfunn, må vi faktisk intensivere arbeidet for sosialismen.

Jeg tror det er viktig å arbeide for å bevare en mest mulig desentralisert struktur tilpasset kystbefolkningas driftsform. Det er den mest ressursvennlige driftsformen, det muliggjør opprettholdelse av en desentralisert bosetting i landet. Det muliggjør flest mulig eiere av og flest mulig forvaltere av naturressursene. Dette er det beste utgangspunktet for oppbygging av et annet samfunnssystem. Et samfunnssystem som kan bruke naturens mangfoldighet. Vi trenger mange forskjellige brukere og innhøstere av en mangfoldig naturressurs. Slik kan også marginale ressurser bli nyttiggjort. Også oppdrettsnæringa må tilpasses den enkelte fjord fremfor å standardiseres utfra kapitalistisk produksjonsmønster. Den som kan gjøre slik miljøtilpasning, er lokale eiere og da gjerne i lokale kollektiv. Dette er ikke bakstreversk, det er en måte å finne tilbake til årtiders tilpasning av kystens fiskerinæring. Det vil være en struktur der lokal bosetting og virksomhet bygger på samspillet mellom fangstledd og produksjonsledd. Dette samspillet har gitt livskraftige lokalsamfunn og som har vært ryggraden i fiskerinæringa. Det er ingen ting som tilsier at rovdrift og profittjag er fremgang og utvikling.

Ukategorisert

Kan kommunistene finne andre svar enn Lafargue?

Av

AKP

Debatt:

av Morten Falck

Miljølaget i Oslo AKP har skrevet en kommentar til min artikkel om «Natur- og miljøvern og kampen for kommunismen» (og til Olav Randens omfattende kommentar til min artikkel – se Røde Fane nr 2, 4 og 5, 1999).

Kommentaren forbauser meg – for det første ved å polemisere mot ting jeg aldri har sagt, skrevet eller ment, for det annet ved en utstrakt bruk av merkelapper som jeg oppfatter som lite fruktbar, og sist men ikke minst ved å unnlate å ta opp de viktige spørsmåla i denne debatten. Olav Randen er helt sikkert istand til å svare for seg. Det er også lett for leserne å se at jeg ikke sier det Miljølaget tillegger meg:

«Bare det kommunistiske samfunn kan sikre at menneskenes kunnskap og skaperkraft kan utfolde seg i et samfunn der behovene dekkes (… osv.) mener Morten Falck», mens jeg i et annet innlegg på neste side i samme nummer svarer Olav Randen med å si jeg er helt enig med ham i at «Kommunismen er kanskje ein føresetnad, men ingen garanti». Miljølaget hevder jeg går inn for «ubegrensa frihet», mens jeg tvert imot mener friheten har helt klare grenser, som settes både av naturlovene, av hensynet til å bevare natur, ressurser og miljø, og av at vi lever i samfunn der forskjellige hensyn hele tida må veies mot hverandre.

«Hvem skal sette (grensene?)/bestemme hva rammene for den fysiske verden er?» spør Miljølaget polemisk. Poenget er at de grensene setter naturen selv. Vitenskapens oppgave er blant annet å finne fram til disse grensene, og vårt problem er at kapitalismen ikke lar seg styre av vitenskapen på dette området heller, men bare av behovet for profitt. Ethvert samfunn vil måtte utvikle måter å styre utnyttinga av naturressursene på, slik at den holder seg innafor de rammene naturen sjøl setter. Kommunismen er ingen garanti, men en forutsetning for at disse rammene kan bli overholdt.

Mennesket er fornuftig. Kapitalismen er ufornuftig

«Går Morten Falck uten videre ut i fra at det enkelte menneske under kommunismen kjenner begrensningene for sine handlinger og, at disse handlingene er forenlige med ikke å ødelegge natur og miljø?»

Til dette er det to ting å si:

For det første er det ikke enkeltmennesker som ødelegger miljøet og skaper katastrofer. Det er ikke den enkelte bonde i Indonesia eller Amazonas som raserer regnskogen og utrydder arter, det er ikke den enkelte fisker i Nordsjøen som driver overfiske og truer fiskebestandene. Bonden er naturligvis interessert i å bevare sitt eget livsgrunnlag, og fiskeren skal leve neste år også, han har ingen interesse av svart hav. Det er kapitalismen, behovet for profitt og stadig økende profitt som fører til at naturressursene blir rasert. Det er det kortsiktige profittbehovet som er kapitalismens innerste vesen som truer klodens natur og miljø. Men dette er et samfunnsmessig spørsmål. Avskaffer vi kapitalismen, vil vi også avskaffe profittbehovet. Dette trodde jeg var elementært for marxister – og det er det vel også for kameratene i Miljølaget ved nærmere ettertanke. Det er dessuten et bærende poeng i min artikkel.

For det annet er det her snakk om noe mer enn bare grunnelementer i en marxistisk forståelse av verden. Det er også snakk om menneskesyn. Det blir svært tydelig i siste avsnitt av Miljølagets innlegg, der kameratene sier at «Vi deler altså ikke Morten Falck sitt syn som går ut på at menneskene ‘fikser’ alt i verden til fordel for menneskeheten». (Den litt forunderlige neste setninga – «Et økosystem, hverken hele eller deler av det, som er bygget og utviklet gjennom millioner av år, kan fornuftsmessig ikke endres over natten uten at naturen selv slår kontra og faktisk truer med å utslette hele menneskeheten» – hva betyr den egentlig ? – kan vi la ligge, siden ingen har gått inn for noe sånt og den ikke polemiserer mot noen i denne debatten.)

Vi kan nok stille spørsmålstegn ved formuleringen «‘fikser’ alt i verden» (den er miljølagets, og ikke min). Men hvem kan forandre verden og løse problemene hvis ikke menneskene kan? Har vi noen alternativer? Finnes det andre krefter vi kan mobilisere enn menneskene – kan det kommunistiske partiet forlite seg på andre krefter enn det arbeidende folket? Byråkratiet, myndighetene, eksperter eller statsoverhodet? Regner miljølaget med krefter utafra, en første beveger, en gud, eller vesener fra en annen klode? Hvis ikke, blir jo hele spørsmålsstillingen absurd.

Hvis da ikke miljølaget veit noe jeg ikke veit? For alternativet måtte være at problemene ikke kan løses. Er vi allerede kommet til et punkt hvor miljøproblemene har overskredet en grense og vi raser mot en tilintetgjørelse som ingen kan hindre? Selv de verste pessimister pleier ikke mene noe så drastisk. Den logiske konsekvensen av et sånt syn måtte jo være å velge veien ut, som ekteparet Lafargue gjorde den 26. november 1911:

«Sunn på kropp og sjel har jeg tatt livet av meg, før den ubønnhørlige alderdommen berøver meg livets fornøyelser og gleder en etter en, plyndrer meg for min psykiske og intellektuelle styrke og gjør meg til en byrde for meg sjøl og andre…» Sånn skreiv Karl Marx’ svigersønn Paul Lafargue i et avskjedsbrev. Lenin, som satte Lafargue høyt, skal privat ha kommentert: «En sosialist tilhører ikke bare seg sjøl.»

Men da står vi igjen med menneskene, verdens arbeidende folk. Den drivkraft som skaper verdenshistorien, og som er istand til å skape alle slags velferdstiltak for å gjøre verden bedre for seg sjøl – som en klok kineser en gang sa. Sjølsagt kan det ta tid. Sjølsagt kan det bli vanskelig. Men det vil la seg gjøre. Er det ikke sånn, kamerater?

Kommunistene må ta stilling til naturen

Menneskets utnytting av naturen har vist oss at det finnes grenser for hva naturen tåler. Kapitalismens profittjag gjør at kapitalismen ikke er istand til å respektere disse grensene og bevare naturen vi lever av og er en del av for kommende generasjoner. Kapitalismen er ute av stand til å holde fast ved et langsiktig perspektiv, og ute av stand til å holde fast ved hva som er til menneskenes beste. Kapitalismen har jo ikke menneskets beste som mål, men den enkelte kapitalistens eller kapitalistgrupperingas kortsiktige profitt. Denne motsigelsen mellom naturen og profitten er blitt en av de viktige motsigelsene i dagens verden. Kommunister som vil gjøre seg fortjent til betegnelsen, må ta stilling til dette.

Det innebærer for det første at vi må være klare og utvetydige i miljøspørsmål. Vi må skaffe oss kunnskaper om naturen, og vi må prøve å forstå den. Det bør ikke være noen umulig oppgave – den dialektiske materialismen er et glimrende analyseredskap, og marxismens forståelse av klassesamfunnets drivkrefter og de forskjellige klassenes mål, behov og utvikling burde gi oss en fordel på dette området. Vi må ta opp arven etter Engels og ta naturvitenskapene på alvor. Det gjelder i arbeidet med partiprogram og i den daglige politikken. Vi må inkorporere naturvitenskapens landevinninger i partiprogrammet vårt og i vår grunnleggende forståelse av verden.

For naturvitenskapene preger vår daglige virkelighet på alle områder. Den som vil forstå hvordan verden utvikler seg, må ha kunnskaper om og innsikt i naturvitenskap. På Marx’ og Engels’ tid betydde det vesentlig fysikk, kjemi, geologi. Nå betyr det i stigende grad biologi. Det sies stadig oftere at vi er på vei inn i biologiens århundre. Slike uttalelser har sjølsagt et visst preg av spåmannsvirksomhet. Kanskje lurer andre oppdagelser rundt neste tiår, og bildet kommer til å vri seg. Men nå ser det ut som denne spådommen holder med god margin.

Teknologien er blitt biologisk. Det nytter ikke å sitte og toe sine hender og sutre om at alt nytt er farlig. Det som gikk under navn av maskinknusing da kapitalismen var ung, vil få form av laboratorieknusing i vår tid. Det er samme fenomen. Kloning, genteknologi og transplantasjonskirurgi med mulighet for xenotransplantasjoner (transplantasjon av organer fra fremmede arter) – det er teknologiske hjelpemidler som allerede er utviklet, og som det ikke går an å stappe ned på flaska igjen. Ånden er løs. Uimotståelige drivkrefter skyver på denne utviklinga. Vi må forstå hva det dreier seg om.

Da nytter det ikke å tro at disse teknologiene er farlige og skadelige i seg sjøl. Vi vil aldri lykkes i en kamp for å oppheve kunnskaper som finnes, eller utslette disse teknologiene. Tvert imot må vi kjempe om hvordan de skal brukes. Hvilke målsetninger skal styre dem, hva skal de brukes til. Er det viktig å kartlegge menneskets gener for å kunne helbrede sjukdommer og lidelser på nye, enkle og billige måter, eller er det viktig for å sikre patentrettigheter og privateiendom til kunnskapene slik at profittene kan økes? Skal forskningen settes inn på felter hvor det er størst og raskest profitt å hente, eller på felter hvor nøden er størst og flest mennesker vil ha nytte av innsatsen?

Ingen kommunist – og ikke mange andre heller – vil ha problemer med å velge når spørsmålet blir stilt så allment. Mange som har kunnskaper på området vil kanskje si at det ikke går an å trekke skillelinjene sånn, fordi patentrettigheter og sikring av profitten tross alt fører til at det blir gjort nyttig medisinsk forskning som kommer mange mennesker til gode. Men vi må evne å se at kapitalismen ikke er den eneste løsninga, og at det faktisk er sånn spørsmålet står.

Og vi må evne å se at disse teknologiene faktisk bærer i seg mulighetene for enorme framskritt. De sprenger rammene for kapitalismen, på samme måte som maskinene og manufakturen sprengte rammene for føydalismen. De peker altså mot framtida. Bør vi ikke hilse dem velkommen?

Sannheten er konkret

Etter mitt syn må vi som kommunister og marxister ta stilling til det som skjer, også innafor biologien og i krysningspunktet mellom biologi og teknologi. Men som marxister er vi nødt til å være konkrete. Hvis vi skal argumentere mot bruk av genteknologi, så må vi gjøre det konkret, med grunnlag i kunnskaper om fakta. Hva er farlig, hva er negativt, hva er positivt, hva er ufarlig? Og for hvem?

Den konkrete analysen av den konkrete virkeligheten er marxismens vesen, dens levende sjel. Slik var det for Lenin, og slik er det fortsatt. Derfor forundrer det meg at AKPs miljølag diskuterer så vagt, og bruker så stor del av innlegget sitt til å snakke om noe som ligger helt på sida av denne diskusjonen, nemlig WTO-avtalen. (Viktig nok i seg sjøl, men det hører til i en annen diskusjon.)

Hvis vi ikke har konkrete kunnskaper ender vi med å ligge under for den allmenne, småborgerlige angsten for alt som er nytt og fremmed. Det er en slik angst som driver den norske regjeringa til å fremme forslag om lovforbud mot kloning av virveldyr. (For folk med biologiske kunnskaper er dette forslaget absurd – og det er mange av argumentene for det også. Hvorfor skal det være forbudt å klone frosk og fisk, men ikke insekter og blekksprut? Regjeringa vil forby enkle skoleforsøk som har vært standard i undervisninga i hele vårt århundre, og som ble belønnet med Nobelprisen i 1935.)

Jeg vil oppfordre miljølaget til å si noe konkret om positive og negative sider ved genmodifisering, kloning og xenotransplantasjon. Bør vi behandle slike spørsmål i partiprogrammet, og hva bør vi i såfall si?

Hva slags stilling bør kommunistene og venstresida ta til bioteknologiens landevinninger, og hva bør vi mene om bevaring av biologisk mangfold – det være seg firføtte rovdyr med pels og skarpe tenner eller insekter, sopp og mikrober. Hvilke paroler bør vi stille for å bevare naturen og klodens forskjellige biotoper, de ubegripelig mange artene av levende organismer – hva betyr det for vår holdning til utbygging av industri/arbeidsplasser, anlegg, boliger og kommunikasjoner? Hvem er våre venner og hvem er våre fiender i disse spørsmåla?

Bør vi tenke oss om en gang til når det gjelder prioriteringer? Bør vi reise en aktiv kamp mot det norske borgerskapets klimapolitikk med å gjemme seg bak kvotehandel for å kunne fortsette forurensende virksomhet uten å gjøre inngrep i de flommende profittene fra oljeindustrien? Hva har vi som kommunister å si til spørsmål om fiskekvotene i Norskehavet, bevaring av korallrevene langs norskekysten og trålernes herjinger, eller vern av forskjellige biotoper på land? Hvordan viser vi, konkret og saklig, at det er kapitalismen som truer natur og miljø, og ikke noen innbilt «menneskelig grådighet» som liksom er genetisk betinget? Hvordan utvikler vi solidaritet med fattige folk i den tredje verden sammen med kampen for å bevare miljøet?

Kommunistene burde være en pådriver og premissleverandør (for å bruke et moteord) for miljøbevegelsen. Kom igjen, miljøkamerater!

Ukategorisert

Bosnia – den store løgnen om demokratisering

Av

AKP

av Ola Lars Andresen

I det gamle Jugoslavia har nesten all internasjonal oppmerksomhet de siste to årene vært rettet mot Kosova og Serbia. Det har vært mange grunner til det, men et resultat er at utviklingen i Bosnia-Herzegovina er havnet i glemmeboka – allerede mens den foregår. Enkelte forskere i internasjonal politikk har fulgt med, og noen av dem har skrevet vurderinger og analyser, men deres arbeid har ikke nådd gjennom i nyhetsbildet. I fjor vinter kom et nytt slikt arbeid, Bosnia – Faking Democracy after Dayton, skrevet av David Chandler, professor i historie fra Melbourne, Australia. For tida bor han i Washington D.C.

Boka er en kritisk, uhyre detaljrik studie av utviklingen i Bosnia etter inngåelsen av Dayton-avtalen 21. november 1995. Den er på ingen måte lettlest, men for oss som ikke har maktet å følge med (slik vi burde ha gjort) er den så avslørende, at det bare er å ta fatt og lese. I en meget tankevekkende avslutning tar forfatteren også for seg kritikken av Dayton-avtalen og dens gjennomføring og ettervirkninger. Det er en kritikk som deler seg skarpt i to ut fra politisk ståsted. Chandler har valgt å kalle disse to ståstedene «liberal kritikk» og «konservativ kritikk». At den «liberale» og den «konservative» kritikken slår hverandre gjensidig i hjel, kan være en viktig grunn til det i det hele tatt er kommet svært lite kritikk fram i nyhetsbildet, annet enn som forholdsvis forventede politiske pusteøvelser i ideologisk redigerte aviser som The Guardian og The New York Times.

Internasjonalt styringsverk

Hvem er klar over at byen Sarajevo har sin egen konstitusjon eller «grunnlov»? Den er ikke laget eller vedtatt av innbyggerne i Sarajevo, men av det såkalt «internasjonale samfunnet». Dette er ikke noe samfunn, men en serie samarbeidsmekanismer mellom FN, Europarådet, OSSE og IMF (Det internasjonale pengefondet). Når NATO ikke er offisielt inkludert blant disse overstatlige organisasjonene, betyr det slett ikke at NATO ikke er med. NATO nøyer seg bare med å sikre sin betydelige, for ikke å si overordnede innflytelse gjennom OSSE. Både besluttende og lovgivende myndighet i det nye Bosnia er tillagt FNs «High Representative», som vi kanskje kan kalle en FN-guvernør. FN-guvernørens kontor koordinerer interessene til de fire overstatlige organisasjonene.

La oss bytte formularet «Det internasjonale samfunnet» med «Det internasjonale styringsverket». Vi vet – eller tror vi vet – hvem dette apparatet styrer på vegne av, og hvilke interesser det representerer og fremmer. Derfor kan vi trygt gå til en av bokas konklusjoner som sier at «demokratiseringsprosessen i Bosnia har spilt en sentral rolle i å omforme (viktige) internasjonale institusjoner etter avslutningen av den kalde krigen. Den internasjonale konsensus som utviklet seg under Bosnia-krigen knyttet europeiske og amerikanske interesser sammen og omdannet mye av det (vestlige) internasjonale samarbeidet under amerikansk ledelse gjennom NATO-alliansen. NATO har også vært nøkkelinstitusjonen i arbeidet med å reintegrere de tidligere østblokklandene i det internasjonale samfunnet. Bosnia ble ikke bare et middel for NATO til å definere suksess etter den kalde krigen, men fortsetter å stå i fokus for bestrebelsene på å få alliansen til å henge sammen. Det er åpenbart at av den grunn har det internasjonale samfunnet vært motvillig mot å la engasjementet opphøre» (side 193).

Ny type imperialisme?

Det internasjonale styringsverkets virksomhet i Bosnia ble opprettet for å beskytte innbyggerne (mot hverandre) og for å bygge institusjoner som skulle sikre en fredelig og demokratisk utvikling. Det er den siste biten som er gjenstand for forfatterens studier og undersøkelser. Allerede tittelen på boka avslører hva han fant. «Faking democracy» kan forstås både som det å forfalske og/eller simulere demokrati og som å utvikle et falskt demokrati. Begge betydninger er gyldige, for få vil protestere mot en påstand om at det fantes virksomme former for demokrati i det gamle Jugoslavia, kanskje særlig på lokalplanet.

Under dagens demokratisering har det vist seg å ikke være plass til lokalt demokrati – og som vi skal se seinere – heller ikke for eksempelvis trykke- og ytringsfrihet. I den grad noe kan fortone seg som lokalt demokrati i dag, er det en forfalsket utgave, et på liksom eller late-som-demokrati. Når det gjelder hele den nye styreformen som er utviklet i Bosnia som helhet, er dette et utpreget falskt demokrati, der velgerne verken får utpeke sine egne kandidater på fritt grunnlag eller kan være sikre på at stemmeseddelen deres blir respektert. Det er det internasjonale styringsverket som godkjenner kandidater og som godkjenner valgresultatene. Når valgutfallet ikke er i styringsverkets smak, blir det ganske enkelt kansellert. Resultatet velger man å kalle en demokratiseringsprosess.

Det nye Bosnia – etter Dayton-avtalen – er sånn sett da også skapt av det internasjonale styringsverket. Landet er dermed blitt et produkt av – hva skal vi kalle det – den nye verdensorden? I gamle dager kalte vi det imperialismen. Det mest eklatante eksemplet jeg har brukt å vise til når det gjelder en stat som ble skapt av det 19. og 20. århundrers imperialisme, er det hashemittiske monarki, Jordan, opprettet og gitt territoriale grenser av Sir Winston på 1920-tallet. Britene fulgte den gang en gammel tradisjon, og innsatte en lojal regent i det som først var et protektorat. Ingen stilte den gang spørsmål om borgernes valgrettigheter og om konstitusjonelt demokrati. Spørsmålet vi kan stille, er om det internasjonale styringsverkets virksomhet i Bosnia er uttrykk for en ny form for imperialisme, som later som om overmakta brukes til å bygge demokrati, mens den i virkeligheten naturligvis bare brukes til å styrke seg selv.

Verdens intervensjonshovedstad

Utviklingen i Bosnia er blitt en parodi på demokratisering fordi de internasjonale tiltakene i Bosnia bare synes å være rettet mot selve demokratiseringsprosessen, men slett ikke mot demokrati, hevder Chandler, og beskylder de internasjonale aktørene for bare å være opptatt av sin egen medvirkning i prosessen, mens de bryr seg lite om resultatene.

Demokratiseringsstrategien fastsettes i mindre grad på grunnlag av problemene i Bosnia. Det er utviklingen av det internasjonale samarbeidet i seg selv som er mest utslagsgivende, skal vi tro boka. Chandler mener at situasjonen bare er blitt mer og mer grotesk, og siterer fra en artikkel i The Times i desember 1997:

Biproduktet av at det kontinuerlig reises nye behov for koordinering av det internasjonale samfunnets aktiviteter i Bosnia, er at den lille staten er blitt «verdens intervensjonshovedstad».

Forfatteren opererer med et ekstremt høyt antall kilder, som alle er samvittighetsfullt listet opp i en egen indeks. Størsteparten av kildematerialet er hentet fra det internasjonale styringsverkets egne rapporter. Mye er pressestoff, og må derfor regnes som såkalte sekundærkilder, men av og til finner Chandler det nødvendig å henvise til tunge internasjonale politikere, som for eksempel den britiske utenriksminister Robin Cook. Cooks første offentlige uttalelse om Bosnia etter at han ble utnevnt som minister i mai 1997, inneholdt forholdsvis klar tale: «Den demokratiske pluralismens grunnleggende politiske rettigheter er nå like nødvendige for å bekjempe totalitær nasjonalisme i Øst-Europa som da de (rettighetene) tidligere trengtes for å utfordre kommunismen.»

Kosmopolitisk styring

Under sitt første offisielle besøk i Washington som utenriksminister, sa Cook at det ikke ville komme på tale med ensidige britiske tiltak i Bosnia – som å trekke seg ut – og kom med følgende erklæring: «Jeg ønsker ikke at noen i USA skal misforstå noe som helst: Prinsippet er at hvis et land trekker seg, trekker alle seg. Vi var der før de amerikanske styrkene ankom, og det var et ubehagelig og ensomt sted å vær.» Deretter forklarte han at det den britiske regjeringa prioriterte høyest, var å signalisere at «vi ønsker å ha et sterkt samarbeidsforhold med en av våre eldste allierte».

I 1997 var året da demokratisering for alvor ble lansert som et overordnet mål i vestlig internasjonal politikk. USAs president, Bill Clinton, erklærte at det å fremme demokratiet var «etterfølgeren til «oppdemmingsdoktrinen»». Men fotarbeidet hadde begynt tidligere. To år tidligere kom en bok som het Democracy and the World Order: From the Modern State to Cosmopolitan Governance (Demokrati og verdensorden: Fra den morderne staten til kosmopolitisk styring. D. Held, Cambridge 1995). Der kunne man lese at opprettelsen av en kosmopolitisk demokratimodell er ment som en måte å forsøke å styrke demokratiet innenfor hele samfunn og sivile organisasjoner, ved å detaljutvikle og forsterke demokratiet utenfra gjennom et nettverk av regionale og internasjonale byråer og forsamlinger …

Clinton-doktrine

I 1996 erklærte en amerikansk viseutenriksminister, Strobe Talbott, at i en verden som i økende grad utvikler gjensidig avhengighet har amerikanerne en voksende interesse i hvordan andre land styrer eller vanstyrer seg selv. Amerikansk ledelse i internasjonale tiltak for å styrke demokratiet har etter Talbotts mening røtter både i idealpolitikken og realpolitikken, og er av vital amerikansk interesse både i sikkerhetspolitikken så vel som når det gjelder å opprettholde de verdier som «De forente stater så enestående og selvbevisst har som grunnlag».

David Chandler ser Dayton-avtalen og hele den etterfølgende internasjonale intervensjonspolitikken i Bosnia som et resultat av det vi kanskje burde kalle Clinton-doktrinen, slik denne er referert i forrige avsnitt. Forfatteren hevder at dette har ført til et «politisk mareritt av politisk korrekthet» i Bosnia, og hevder at den nåværende retningen for den internasjonale politikken innenfor Dayton-avtalens rammer har demonstrert lite makt til å løse opp de politiske (les: etniske) skillelinjene i Bosnia. Men dette forundrer ikke Chandler, siden situasjonen i Bosnia etter hans mening bare blir brukt til å styrke det jeg her har valgt å kalle det internasjonale styringsverket.

Trehodet troll

«Hvis det skal bli fred i Europa etter den kalde krigen – og ikke en kald fred, men en virkelig en – må den baseres på prinsippet om multi-etnisk demokrati (…) De forente stater er et av de første og et av de største eksemplene på det prinsippet. Hva mer er, er at veien til regional fred og internasjonal handel består av den sivile opptreden og de konstitusjonelle strukturene som henger sammen med pluralisme. Derav følger at det er i vår interesse at multi-etnisk demokrati får overtaket.» Slik uttrykte daværende amerikanske viseutenriksminister Strobe Talbott seg i 1995.

Hjertet i denne multi-etniske politikken var desentralisering av politisk makt og muliggjøring av å trygge sikkerheten til etniske grupper for å beskytte deres vitale interesser. Dette var spesielt viktig i Bosnia, da hver av de tre dominerende gruppene var en potensiell minoritet. For å garantere for et forent Bosnia var det derfor nødvendig å være sikker på at minoritetsinteressene ble konstitusjonelt beskyttet. Det ble akseptert at krigens barrierer bare kunne overkommes ved hjelp av sikkerhetsgarantier, skriver Chandler, og siterer daværende amerikanske utenriksminister, Warren Christopher, fra en uttalelse i 1996:

Disse (etniske) skillene vil ikke overkommes over natta. Men de sentrale strukturene som ble opprettet i Dayton var utformet slik at de skulle sikre at hver etnisk gruppe vil forstå at dens interesser kan og vil bli trygget innenfor et forent Bosnia. Det er på dette viset, og bare på dette viset at det er mulig å bygge opp samstemmighet om enhet i Bosnia.

… bare på dette viset! krevde altså den amerikanske regjeringen i sitt sirkelresonnement, noe som innebar at det bosniske presidentskapet måtte bestå av et trehodet troll. At det kunne bli enhet av slikt, var ikke åpenbart for alle og enhver. Men stormaktsrepresentantene i Dayton og deres håndlangere var fulle av tillit til at de hadde skapt noe nytt og livskraftig, enda det forente Bosnia alt i begynnelsen ble delt i to, med de serbiske innbyggerne i hovedsak samlet i sin egen enhet, og med muslimer og kroater i sin føderasjon.

Maktdeling

FN-guvernør Carl Bildt erklærte i 1996: «De to enhetene vil sannsynligvis bli den mest desentraliserte staten i verden. (…) Den vil bli en veldig løs og høyst desentralisert stat, med svak sentral innflytelse over sine fellesinstitusjoner – og dermed ulik alle andre stater som eksisterer nå. (…) Det som er nødvendig for å skape fred er å ha effektiv og virkelig maktdeling mellom de to enhetene og de tre befolkningsgruppene (som Bildt omtalte som «samfunn») (…) Maktdeling er det essensielle i forfatningen og dette er kjernen i fredsavtalen.»

Valgloven fastslo at bare kroater kunne stemme på kroatiske presidentkandidater, bare såkalte bosniaker for «bosniakiske» kandidater, og selvsagt bare serbere for kandidater til det høyeste vervet i republikken Srpska. Likeledes ble det fastsatt snirklete og detaljerte representasjonsregler for valg og sammensetning av både regjering og nasjonalforsamling. Målet var å fremme nye, ikke etnisk baserte partier, og dette mislyktes nesten totalt ved valget i 1997. De «etniske» partiene stakk samlet sett av med 95 prosent av de avgitte og godkjente stemmene. Følgelig ble de politiske institusjonene fratatt nær sagt all makt. Carl Bildts ord om desentralisering ble gjort til skamme. All makt ble samlet i hans egne hender – i egenskap av det jeg har valgt å kalle «FN-guvernør».

Vi dikterer!

Bildts etterfølger, Carlos Westendorp, har seinere beskrevet de ledende nasjonalistiske politikerne «som dyr som klynger seg til reviret sitt». Hans viseguvernør, Jacques Klein, kom med offentlige beskyldninger mot de folkevalgte om at de bare melte sin egen kake, og daværende talsperson for FNs representasjon, Alex Ivanko, uttalte i 1998: «Min erfaring i dette landet er at hvis alle tre sider kritiserer deg, er du sannsynligvis på rett spor, og det er et sunt kompromiss.»

Det gikk ikke lang tid før lederne for alle de tre folkegruppene beskyldte FN-guvernøren og de ledende internasjonale institusjonene for brudd på Dayton-avtalens garantier om etnisk autonomi i utformingen av politiske vedtak. FN-guvernøren svarte blant annet med å true med å sparke den serbiske presidenten, Momcilo Krajisnik, som kanskje er en snik, men som var behørig folkevalgt i helhold til avtalens bestemmelser. «Jeg samarbeider ikke med Krajisnik lenger (…) Vi vil aldri trenge Krajisnik og jeg regner ikke med ham i oppbyggingen av denne staten,» forklarte FN-guvernøren alt i 1998.

Verken i republikken Srpska eller i Føderasjonen – eller for den saks skyld i lokalforvaltningen – fikk de folkevalgte spillerom til å ta ansvaret for egen utvikling. Hanns Schumacher, med den imponerende tittelen «Senior Viseguvernør» (Senior Deputy High Representative), satt med overordnet ansvar for Føderasjonen, og erklærte i april 1998 følgende:

Jeg gir blaffen! Jeg er ganske enkelt ikke interessert i hvem som ikke ønsker Føderasjonen. Dette er et opplegg som vil bli gjennomført, uansett hvor mye motstand det er der ute, og det er det utvilsomt. (…) Vi dikterer det som skal gjøres! Derfor er dette et opplegg som vil bli gjennomført i fellesskap og vi neglisjerer ganske enkelt de som stiller seg i veien for oss!

Kongelig makt

Klare ord for pengene. Men hvordan kan man ganske enkelt neglisjere de som stiller seg i veien? I Sarajevo fant man løsningen på det spørsmålet. I Sarajevo unngikk det internasjonale samfunnet fullstendig å risikere å havne i forlegenhet ved å holde valg, og vedtok å fordele plassene etter parti og etnisk tilhørighet, skriver Chandler. I mars 1997 ble Sarajevos konstitusjon endret for å legge et rammeverk som skal garantere «multi-etnisitet», uansett valgutfall. Storbyrådet er fastsatt til å bestå av 28 rådmenn, med syv delegater nominert av hvert av de fire bydelsrådene. I forskriftene heter det:

Et minimum av 20 prosent av plassene i Storbyrådet (hvilket betyr seks plasser) skal sikres bosniaker, kroater og gruppen av andre, uansett utfallet av valg. (…) Hvis minimumsantallet plasser (…) ikke kan dekkes ved å velge bydelsrådmenn, skal storbyrådmennene velges fra listen over politiske partier som deltar i bydelsrådene, på basis av valgutfallet.

Tilsvarende ordninger var blant annet innført i Mostar, og i Brcko ble det innført velgerplikt under et enda mer forhåndsbetinget lokalvalg. Der erklærte representanten for det internasjonale styringsverket, Robert Farrand, at betingelsene simpelthen ikke var åpne for diskusjon. The Washington Post skrev i 1997 om Farrand, at «hans kongelige makt» strekker seg «så langt som til å bestemme hvem som skal bo i hvilket hus …».

Lite ansvarlighet

Men selv ikke slik tyrannisk maktutøvelse ga garantier for at alt ville gå som smurt. I Srebrenica gikk OSSE i april 1998 ganske enkelt til det skritt å avsette hele byforsamlingen, og en internasjonal representant, utpekt av OSSE og FN-guvernøren, ble satt til å styre byen etter dekret. Mens man snakker om multi-etnisitet og maktdeling bruker man disse begrepene for å rettferdiggjøre internasjonal (detalj)regulering av det politiske livet i Bosnia, men det gjenstår å se om disse reguleringene kan fremme en genuin «deltakende» pluralisme basert på stabil sameksistens mellom forskjellige politiske interesser, skriver Chandler, og leverer en ikke altfor optimistisk spådom:

I Bosnia under Dayton synes institusjonaliseringen av multi-etnisk administrasjon å ha oppnådd betydelig suksess på papiret, men (…) en påtvunget politisk enstemmighet er ikke det samme som en som er oppnådd autonomt. Selv på by- og kommunenivå gis valgte representanter lite ansvarlighet og autonomi. Den internasjonale støtten til multi-etniske administrasjoner gjennom sanksjoner og avsettelser kan like gjerne garantere for at verken majoriteter eller minoriteter ser at deres interesser vil bli ivaretatt i det lange løp.

Mediastyring

Boka har et helt kapittel om hvordan menneskerettighetene blir beskyttet under det internasjonale regimet i Bosnia. Det er som ventet ikke særlig oppløftende lesing. Men det er interessant at Chandler også tar et kritisk blikk på alle NGOene – som i første rekke er de instansene som rapporterer menneskerettighetsbrudd. Han siterer troverdige kilder som viser at det skjedde en «overrapportering» av menneskerettsbrudd, samtidig som han påviser at brudd på menneskerettighetene åpenbart er blitt misbrukt for å legitimere all verdens internasjonal intervensjon i bosniernes hverdag.

Et annet og meget tankevekkende tema er at det internasjonale styringsverket selv har tråkket stygt på i hvert fall en av de grunnleggende menneskerettighetene, nemlig ytringsfriheten og pressefriheten. Kritikk av Dayton-avtalen er langt på forbudt, og tolkes som oppvigleri. FN-guvernøren og hans apparat har retten til å pålegge redaktører å trykke deres stoff. (En sammenligning med situasjonen til den tillatte norske pressen i årene 1940-1945 kunne være et interessant prosjekt.) De internasjonale organisasjonene har på sin side gjort seg betydelige anstrengelser for å opprette alternative medier, av folk på alle sider hånlig omtalt som «Bildt-media», etter deres opprinnelige opphavsmann, Carl Bildt.

Et tredje vesentlig område er naturligvis økonomien, som langt på vei styres av de internasjonale donørene, med EU og IMF i spissen. Det er det dessverre ikke plass til å gå inn på her, men igjen opptrer det såkalte verdenssamfunnet på en måte som i beste fall gir de bosniske samfunnene klientstatus. I verste fall blir det økonomiske hjelpeprogrammet stående som en garanti for at tanken på et framtidig Bosnia som en selvstendig stat bare blir en vits. Og med alle de andre forholdene tatt i betraktning; sannsynligvis en svært dårlig vits.

Ukategorisert

Torsken er trua!

Av

AKP

av Frode Bygdnes

Norge fører an i en uforsvarlig ressursforvaltning. Norske myndigheter lar seg styre av interessene til havfiskeflåten. Kvotene blir år etter år satt langt høyere enn hva forskerne anbefaler.

Nord-Norge opplevde en urovekkende krise i årets lofotfiske. Det var det dårligste fisket på ti år. Denne krisa ble ikke så synlig fordi fiskerne fikk meget godt betalt for den fisken de klarte å ta opp. Men 28.000 tonn rund vekt er i samme størrelsesorden som kriseårene 1989 og 1990. Den gang avstedkom det en stor debatt om regulering for å bevare bestanden.

I år har vi og fått tall som sier at torskebestanden i Nordsjøen er i ferd med å kollapse på grunn av overfiske. Forskerne anbefaler Norge og EU å innføre forbud mot torskefiske i håp om at gytebestanden skal kunne bygge seg opp. Allikevel ser det ut til at kvotene settes likt med fjorårets.

For den norsk-arktiske torsken anbefaler forskerne en kvote på 263.000 tonn. Disse tallene bygger på ilandført fangstall og på egne tokter. Men tall-materialet er galt. Det jukses med fiskesedlene. Det dumpes fisk for å kunne ilandføre fisk som er bedre betalt. Det er hovedsakelig småfisk som dumpes for å kunne fange større og bedre betalt fisk. Dermed får forskerne alt for optimistiske tall å bygge på. Det ilandførte kvantum avspeiler en mye mer sunn ressurssituasjon enn hva realiteten er. Fangsttallene viser også at antall individ er mye færre enn den reelle belastninga på bestanden. Det er småfisken som usynlig belastes, og det er belastninga på småfisken som er faretruende.

Å forutsette at fangststatistikken er korrekt, er uforsvarlig. Det fører til at forskerne godtar et alt for høyt fiskepress på bestandene. Norsk fiskeriforvaltning blir mer og mer risikofylt, blant annet fordi forskerne ikke stiller spørsmål ved datagrunnlaget sitt.

Til tross for alt for optimistiske tall, blir forskernes anbefalinger konstant overprøvd. Myndighetene har invitert næringsorganisasjonene inn i lukkede rom. Her er havfiskeflåten overrepresentert. Den havgående flåten viser seg spesiell aggressiv i disse kvoteforhandlingene. Trålstigen fungerer slik at jo større kvoten settes, desto større prosent får denne flåten. Det er den havgående flåten som har størst overkapasitet. Det er her de største overinvesteringene er gjort, og forutsetninga for at disse innvesteringene skal kunne betale seg, er kvotestørrelsene.

Når den norske kvotepolitikken er satt, starter forhandlingsprosessen i Den norsk-russiske fiskerikommisjonen. Kvotene i år ble satt til 395.000 tonn torsk, 132.000 tonn mer enn det havforskerne anbefalte og 5.000 tonn over det russiske kravet. Tidligere da Norge forhandlet med Sovjet, var det motparten som bremset på uttaket. De siste årene har Russland blitt mer aktiv i å sette kvotene høyere enn anbefalingene. Og med de russiske landingene av torsk i Norge, er det en objektiv interesse fra begge parter i å sette kvotene størst mulig. Norske interesser finnes i den russiske fiskeriforvaltninga på flåtesiden. Flere og flere norske havgående båter seiler i dag med russisk flagg, men med norsk skipper og mannskap.

Til årets torskekvote kan vi legge til forskningskvote og kystkvote. Da er det gjort avtale om å fiske på 450.000 tonn. Det er 71 % mer enn hva havforskerne har satt som øvre grense for forsvarlig uttak. Det er satt av 56.000 tonn til tredjeland. I denne ressurssituasjonen er det ikke fisk å setta av til byttehandel.

Norge bør redusere sin egen kvote og la denne ensidig tilfalle kystflåten. Ferskfisktrålerne bruker ca 0,8 liter diesel pr. fanga kilo fisk. Linebåtene bruker ca. 0,2 liter diesel pr. fanga kilo fisk. Linefisket fører iland større fisk. Ved å slippe kystflåten til på en liten kvote, reduseres CO2-utslipp, vi fanger færre fiskeindivider og vi prioriterer bosettinga langs kysten.

Norske myndigheter forvalter ikke fiskeressursene i Barentshavet med forstand. Vi har ansvar ikke bare for et av verdens viktigste torskefiskerier, men kanskje det siste av torskefiskeriene som har muligheten til å bestå som en fornybar ressurs. Da må totalbelastninga ned og havet overvåkes. Den tryggeste måten er at fremtidig torskefiske overlates kystflåten og at det settes stopp for trålefiske i Barentshavet. En slik forvaltning kan lett overvåkes. Men myndighetene tør ikke fordi både den norske og den utenlandske havfiskeflåten har for stor makt. Den internasjonale flåtearmada, spesielt ledet an av EU, vil ikke godta en slik nasjonal politikk.

Når valget står mellom kapitalmakt eller naturen, må vi må sloss for å bevare naturens bærekraft. Ellers får vi ikke noe å bygge framtida på.

Ukategorisert

Etter naturøydeleggingane

Av

AKP

Debatt:

av Olav Randen

Debatten mellom Morten Falck (Røde Fane nr 2 og 5, 1999) og meg (nr 4, dessutan Miljølaget i Oslo AKP i nr 5) handlar om å velje side. For eller imot naturen.

Noko forenkla er Falcks syn slik: Det eine, store problemet, også for miljøet, er kapitalismen. Når me har kvitta oss med den, er utsiktene lyse. For det finst ingen skjebne, me formar vår eiga framtid.

Noko forenkla og delt i to tema er mitt syn slik:

  • A. Dei miljøskadane vår generasjon står for og generasjonane før oss har stått for, reduserer dramatisk handlefridommen til våre etterkommarar same kva for samfunnsform me eller dei vel.
  • B. Kapitalismen er eit stort problem for naturen, men også i sosialistiske og kommunistiske samfunn verkar drivkrefter for å øydeleggje natur. Berre om me ser dette og at vår plass er som del av og ikkje som herre over naturen, kan me hindre nedbrytinga.

Utanom dette hovudskiljet tillegg Falck meg ein del synsmåtar eg ikkje har og ikkje har gitt uttrykk for. Om han gjer det fordi eg har uttrykt meg uklart, fordi han ikkje har forstått det klare eller fordi han har som mål å «vinne» debatten, veit eg ikkje. Men eg må bruke litt av plassen til å rydde opp.

Miljøpolitikk og innsikt

Falck skriv: «Randen konkluderer med at behovet for kunnskap øker mer enn kunnskapen. Han gjør ikke noe forsøk på å dokumentere påstanden. Jeg tror ikke han kan.»

Men eg konkluderte ikkje slik. Eg berre stilte spørsmål om forholdet mellom kunnskapar og kunnskapsbehov. Slik ordla eg meg: «Spørsmålet er altså ikkje om kunnskapane aukar, det gjer dei, men om kunnskapsauken held tritt med behovet for kunnskapsauke.»

Dette spørsmålet er eit av dei viktigaste og vanskelegaste menneskeheita står overfor. Eg har ikkje noko klart svar og trur heller ingen annan har det. Til det er problemstillinga for komplisert og naturen for uforutsigbar. Men spørsmålet er ikkje mindre viktig for det. La meg illustrere behovet for å spørje slik med nokre hovudtrekk ved tre årstal:

År 1900: Verdas innbyggjartal var på rundt 1,6 milliardar. Verdas naturressursar var store i høve til dette, og ein heil del av dei var ubrukte eller lite brukte, men kunnskapane om korleis dei skulle brukast og teknikken for å bruke dei stod også til atters jamført med hundre år seinare. Mange sjukdommar som seinare har vorte svekte, herja. Døme er koppar, difteri, lepra og poliomyelitt.

Dei 1,6 milliardane menneske trong altså kunnskapar for å meistre desse rammevilkåra. Med ein fornuftig planøkonomi verda over hadde det gått bra. I staden valde det meste av verda marknadsøkonomi, undertrykking av fleirtalet, krigar og naturøydeleggingar. Me lever på mange måtar i ei unødvendig samtid, for å låne eit uttrykk frå Jan Myrdal.

År 2000: Verdas innbyggjartal er på 6 milliardar. Det finst ikkje lenger ubrukte naturressursar. Verdas havfiske har stagnert, nesten all dyrkbar jord er teken i bruk, kunstig vatning har gjort at vasstanden i grunnvassbassenga har minka dramatisk, halvdelen av det fossile brenselet danna gjennom hundretals millionar år er brukt opp dei siste tiåra, den globale gjennomsnittstemperaturen har stige rundt 1 grad, og vêret har vorte meir uroleg. Antibiotika har gjort nedkjemping av bakteriesjukdomar vesentleg lettare. Somme av dei sjukdomane som herja hundre år attende, er bortimot utrydda. Men nye sjukdomsvirus som aids og ebola har utvikla seg eller spreidd seg, tuberkulose er i ny framgang, og bakteriar av mange slag har utvikla resistens mot antibiotika. Ordninga med global vare- og menneskeflyt gjer det svært vanskeleg å bruke grenser i kampen mot sjukdomsspreiing.

Me 6 milliardar treng altså tilstrekkelege kunnskapar for å meistre desse rammevilkåra.

År 2100: Det globale innbyggjartalet har stige til 10 eller 12 milliardar. Mattilgangen har ikkje stige. Verdas lager av fossilt brensel er med få unntak tømde. Den globale gjennomsnittstemperaturen har stige med ytterlegare 1 til 3 grader. Eit av resultata er langt meir uroleg vêr, eit anna forørkning av store område, eit tredje høgare havnivå, kanskje eit fjerde at Golfstraumen svekkjest eller i verste fall snur. Meir matjord er øydelagd av nedbygging, erosjon og klimaendringar. Somme sjukdommar er nedkjempa, men mikrobar er kreative vesen, og nye har oppstått. Bakteriar av ulike slag har oppnådd totalresistens mot antibiotika, altså resistens mot alle typar antibiotika.

Dei 10 til 12 milliardane treng altså tilstrekkelege kunnskapar for å meistre slike rammevilkår.

Stordelen av dei problema eg har nemnt over, er problem våre etterkommarar vil stri med same om dei får kapitalistiske eller sosialistiske rammevilkår, men rett nok i ulikt omfang og med ulike føresetnader for å vinne over dei.

Falcks framgangsmåte er altså:

  • A. Han gjer ei problemstilling om til ein absolutt påstand,
  • B. Han tillegg meg denne påstanden,
  • C. Han kritiserer meg for at eg ikkje har dokumentert og ikkje er i stand til å dokumentere påstanden (som eg ikkje har sett fram), og
  • D. Han held fram slik: «Og jeg er sterkt uenig. Men så lenge han ikke kommer med konkrete argumenter, blir diskusjonen om dette vanskelig.»

I staden for å prøve å parkere ein meddebattant på slike, lite konstruktive måtar, burde Falck dokumentere det han sjølv påstår. For formuleringa over kan vanskeleg tolkast på anna vis enn at han trur han har svaret, og at svaret hans er at kunnskapane aukar snøggare enn behovet for nye kunnskapar.

La meg gjere oppgåva konkret. Falck kan ta utgangspunkt i dette, sitert frå artikkelen hans: «Vi har nådd enorme kunnskaper om naturen. De er tilstrekkelige til å hindre store menneskeskapte naturkatastrofer.» Etter eit slikt postulat bør Falck forklare oss andre korleis me med våre enorme og tilstrekkelege kunnskapar kan hindre den globale oppvarminga. Om han kan forklare dette på ein fullgod måte, trur eg heile den miljøengasjerte verda vil vere interessert og Røde Fane for første gong nå global spreiing.

Tukling med natur

«Det kan virke som han er mot tukling med naturen», skriv Falck om meg. Tru kvifor han skriv det. Som AKP-medlem gjennom mange år må Falck ha opplevd at få metodar er så effektive for å stoppe argumentasjon som å tilleggje andre dei mest ekstreme synsmåtar. Å vere mot norsk EU-medlemskap er det same som å vere for full isolasjon av Noreg. Den som meiner at bra ting skjedde i Sovjet i mellomkrigstida, blir stilt til ansvar for alt Stalin gjorde og alt det blir påstått han gjorde. Den som ser på Mao som ein god leiar, blir møtt med alle rykte om Maos seksualliv. Slikt må då også Falck ha opplevd. Likevel tillegg han meg, utan fnugg av belegg i det eg skreiv, synsmåtar så ekstreme at forsvar av Stalins konsentrasjonsleirar og Maos mogeleg laussleppte seksualliv blir småtteri i jamføring. For det å vere mot tukling med natur inneber å vere mot det meste av det menneske har gjort etter eldre steinalder.

Husdyrhald, grasdyrking, åkerbruk og hagebruk er sjølvsagt alt saman menneskes tukling med natur. Det å vere mot tukling med natur ville innebere at klodens innbyggjartal må reduserast til talet i eldre steinalder, til rundt tusendelen av talet i dag.

Den som har som mål å skaffe seg større innsikt for med det å gjere verda betre, må analysere det havet som finst av synsmåtar mellom Falcks forsvar av bioteknologi og det å vere mot tukling med natur.

Risikabel teknologi

Falck skriv: «Jeg får lyst til å spørre Olav Randen om hva han mener er den største trusselen: Utvikling av ny kunnskap, eller kapitalismens jag etter profitt.» Det er ei lyst han kunne ha fått tilfredsstilt lenge sidan, med å lese artikkelen han polemiserer mot. Eg skreiv som referert over om behovet for kunnskapsauke, og då kan eg ikkje samtidig meine at kunnskapar er ein trussel.

Med teknologi er det meir problematisk. Normalt bør me helse teknologiske nyvinningar med glede. Men på mange måtar utviklar teknologi seg i vår tid fortare enn innsynet i korleis teknologien kan brukast på fornuftig vis. Då blir bruken av teknologien risikabel eller til skade. I slike høve kan det vere nødvendig å setje grenser mot arbeid for å utvikle nye teknikkar og endå meir mot å drive dei eksperimenta som kan vere nødvendige for å prøve ut teknikkane. I staden for å hente eit allment svar i Marx sin kritikk av maskinstorming må me altså gå konkret til verks.

Organplantasjonar frå art til art er eit døme. Det finst tunge argument for å transplantere organ og celler frå dyr, til dømes gris, til menneske (mange menneskeliv kan bergast, mangel på organ no, den usmaklege handelen med organ frå u-land til i-land og frå fattigfolk til rikfolk kan ta slutt osv.). Det vil sjølvsagt vere vitskapleg interessant og eit enormt framsteg for legevitskapen om slik organflytting lykkast. Under kapitalismen vil det vere eit spørsmål om profitt, og både under kapitalisme og sosialisme vil det vere spørsmål om nyfikne for dei som har høve til å gjennomføre eksperimenta og om internasjonal, vitskapleg anerkjenning viss dei blir vellykka.

Det er berre eit lite problem, nokre ørsmå organismar som ikkje ein gong klarar seg åleine. Alle artar har sine eigne virus, eller rettare skrive retrovirus. Transplantasjonane gjer at dyrevirus blir overførde til menneske, og me veit ingen ting om kva følgjer det kan få for dyrearten homo sapiens.

Dersom Falck eller eg eller ein av våre kjære treng eit nytt organ for å leve, vil det vere vanskeleg for oss å gå mot organtransplantasjon og seie at langvarig liv ikkje er noko mål i seg sjølv og døden ein naturleg ting. Dersom kirurgen har sjanse til å gjennomføre ein slik plantasjon på ein av sine nære, vil han vere sterkt freista til å gjere det. Slik vil det vere i dagens kapitalistiske Noreg, men slik vil det også vere etter ein revolusjon. Altså må slike spørsmål avgjerast på prinsipielt grunnlag og ikkje når ein står overfor enkeltsaker.

Fosterdiagnostikk er eit av dei mange vanskelege vala me står overfor. Foreldre ønskjer normale barn og opplever avvik som problem. Med avanserte diagnostikkmetodar i vanleg bruk kan foster med avvik av alle slag veljast vekk. Resultatet av dei individuelle vala over tid, hundre eller tusen år, vil bli ein meir homogen menneskerase. Alle enkeltval kan vere velgrunna, men i eit evolusjonsperspektiv kan variasjonar innanfor ein art vere avgjerande for at arten skal overleve og utvikle seg vidare. I eit evolusjonsperspektiv trengst kanskje nettopp eigenskapane til dei som blir valde vekk fordi dei vik av frå norma.

Skal me då reagere mot at teknologien blir utvikla, mot at han blir brukt eller mot så å seie alle samfunns normalitetsoppfatningar? Det fører for langt å gi mine (uferdige) svar her, så eg avgrensar meg til å hevde at spørsmålet må stillast og drøftast til botnar. Falcks ukritiske hylling av framstega står i vegen for ei slik drøfting.

Respekt for det me ikkje veit

Blant dei døma Falck dreg fram på positiv genforsking, er arbeidet for å finne ein kur mot malaria. Dette byggjer på alle dei kunnskapane menneske har skaffa seg med genteknologi dei siste tiåra. Er ikkje slikt positivt, spør han. Og eg synest det høyrest positivt ut. Men då Falck sine og mine foreldre i 50-åra las eller høyrde i radioen om thalimodid, den nye vidundermedisinen vesttyske kjemikarar hadde utvikla og som kurerte så vel kvalme som lepra, hylla dei truleg framsteget.

Det var først etter ei tids bruk at somme av medisinbrukarane fekk ungar – med deformerte armar, føter og øyre. Då foreldra våre fekk dei grøne boksane og sprøytene med DDT som utrydda skadeinsekt utan sideverknader, gav oss reine grønsaker og heldt malaria og andre sjukdommar unna tropiske område, såg dei det truleg som under av menneskelege framsteg utan å ofre mange tankar på kreftfare og sterilitetsrisiko. Då dei høyrde om rein og ufarleg atomkraft som erstatta all problematisk energibruk, tenkte dei at framtida er lys. Det var før Harrisburg og før Tsjernobyl.

Når det gjeld ny teknologi, trengst altså først og fremst ei føre var-tenking. Sjølv om me lever i ei knapp verd som sårt treng betre teknologi og dei kunnskapane utprøving av ny teknologi fører med seg, er vår innsikt i samanhengane i naturen så skrøpelege at den nye teknologien lett blir gambling med natur og menneske.

Incitamenta til gambling med natur og menneske ligg, som Falck poengterer gong på gong, i kapitalistars ønske om profitt. Men dei ligg også, som Falck nærast ignorerer, i forskarars nyfikne og draum om anerkjenning og verdsnamn og prisar. Dei ligg i ønsket om å sjå resultat av eige arbeid. Har me sagt A, må me også seie B, seier dei som har utvikla teknologien, og meiner med B å prøve ut teknologien i praksis. Incitamenta ligg i situasjonar der forskarar eller andre aktørar kan prioritere eigne interesser framfor globale samfunnsinteresser. Så lenge aktørar flest attåt er oppflaska med ei ravgalen tenking om at menneske er eller er i ferd med å bli naturens herskarar, vil grensene for utvikling og bruk av ny teknologi lett bli tøygde.

I staden må ein politikk for ei berekraftig framtid byggje på stor varsemd og respekt for det me ikkje veit. Me må konsentrere innsatsen om arbeidsfelt der risikoen er mindre. Det vil seie landbruk ut frå folks eigne driftsmåtar framfor Monsantos bioteknologi, vass- og vindkraft, energisparing og mindre transportavhengige samfunn framfor atomenergi, og godt helsestell og tradisjonell medisinbehandling framfor xenoplantasjonar.

Vanlegvis er også resultata større av arbeid på desse felta om måla er overleving, mat til dei svoltne, betre helse og lengre levealder for folk flest, endå mange forskarar oppfattar dei små stega framover som traurige saker jamført med store ting som grøne og blåe revolusjonar og genendringar og xenoplantasjonar og atomreaktorar.

Skjebnen, finst den?

Det finst ingen skjebne, skriv Falck. Framtida er ikkje føreåtbestemt, skriv han. Slike påstandar blir like misvisande som det motsette, at skjebnen, gudar eller ein abstrakt lagnad eller kva det no kallast, styrer alt og at alt i framtida er føreåtbestemt.

Om me skal gjere vårt for å forme ei betre framtid, må me i staden for tomme proklamasjonar av dette slaget bruke metoden med konkret analyse av menneskas handlerom innanfor dei rammene naturen og artens handlingar til no har lagt. Dette handlerommet blir mindre til større økologiske skadar me og våre etterkommarar får å stri med. Den eine dyrearten homo sapiens legg beslag på minst 40 prosent av klodens fotosyntese. Me blir fleire og fleire om å dele livet på denne kloden, og ingen teknologisk nyvinning og ingen ny kunnskap tyder på at me i framtida kan forsterke fotosyntesen.

Atomnedfall kan ha tusen års nedbrytingstid, bioinvasjonar er irreversible, nye organismar skapte gjennom genmanipulering like eins. Dersom Golfstraumen snur, er me neppe i stand til å reversere prosessen. Dei artane me har utrydda og dei som blir borte dei neste hundre åra på grunn av naturøydelegging som alt er gjort, kjem ikkje att med ein revolusjon, og dei oljemengdene me har brent opp etter krigen, treng truleg om lag hundre millionar år på å byggje seg opp att.

Det finst ingen delete-tast for det skjedde. Difor er vår skjebne å forme ei framtid etter dei skadeverka menneska har gjort og gjer. Det er ingen spesielt lys skjebne. Når Falck ser bort frå dette og lullar seg inn i trua på at me vel framtid på øvste hylle, bagatelliserer han dei økologiske øydeleggingane som har funne og finn stad.

Når han attåt framstiller kommunismen som Løysinga med stor L, ser han bort frå at også i eit sosialistisk og eit kommunistisk samfunn finst drivkrefter for øydelegging av natur. Berre om me trengjer til botnar i desse, blir me i stand til å forme framtidssamfunn innanfor naturens varige tåleevne.

Det realiserbare

Til slutt nokre ord om merknadene frå miljølaget til AKP i Oslo. Dei tolkar mitt førre innlegg som eit programframlegg og set det opp mot Falck sitt. For det om dei langt på veg er samde med meg i sak, meiner dei eg går for langt og bruker adjektiv som asketisk og utopisk.

Men innlegget mitt var ikkje eit programframlegg. Det var ein kritikk av eit programframlegg fordi ei prinsipiell tenking om natur ikkje låg til grunn. Difor prøvde eg å skissere ei slik tenking. Dette må vere første steget i utforminga av eit miljøprogram. Slik tenking må vurderast ut frå om ho er rett eller feil, ikkje ut frå om ho er realiserbar eller utopisk. Det neste steget i utforminga av eit miljøprogram er å finne det realiserbare.

La meg illustrere skiljet med eit par saksområde. I ei varig verd kan ikkje menneska og naturen utrydde fleire artar enn det blir skapt nye. I dag utryddar me ein stad mellom ti og hundre artar kvar einaste dag. Kanskje skaper naturen frå ein til ti nye artar i året. I ei berekraftig verd må ikkje menneska bruke meir fossilt brensel enn det naturen byggjer opp att. No bruker me mange tusen gonger så mykje.

Men om me har som program for dei første ti eller hundre åra å lage eit næringsliv og ein økonomi som reduserer artstapet og bruken av fossilt brensel til fornyingsnivået, vil resultatet bli at me blir politisk isolerte. Eller, om me får gjennomført programmet, massesvolt og veldige problem fordi menneske ikkje klarar omstillinga.

Difor må konkret miljøpolitikk vere ein mellomveg. Tiltaka må gjere at me nærmar oss måla, slik at våre etterkommarar om 200 eller 2.000 år kan leve i ein natur i balanse. Men det er ikkje til å unngå at vår tid på mange felt må gå på akkord og skuve problem framfor oss, for det er det einaste realiserbare.

For å skrive det på ein måte til: Miljøpolitikk i år 2000 må ha som siktemål at me tøyer oss så langt det i det heile er mogeleg i retning naturens jamvektsnivå. Om me let vere å analysere dette nivået fordi slik analyse kan tolkast som askese eller utopi, blir me heller ikkje i stand til å tøye oss i retning det.

Ukategorisert

Planøkonomi i de første åra etter revolusjonen- en kritikk av Harald Minken

Av

AKP

Debatt:

av Per Mathisen

Når Harald Minken (jfr. artiklene i Røde Fane nr. 4 og 5 i fjor) snakker om arbeiderklassen etter kapitalismen, sier han staten. Når han snakker om staten, sier han arbeiderklassen. I hans vokabular finnes det ingen forskjell. Under arbeiderstaten er de to identiske. Hvordan dette plutselig skal ha blitt tilfelle, sier han ingenting om. Mellom linjene spøker det revolusjonære partiet – aldri nevnt, men nok ikke glemt – enten det er som regjeringsparti eller dukkemaker bak opposisjon.

Det er interessant å merke seg den store kontrasten mellom den umiddelbare hastverk Minken har for å legge all makt i statens hender, og den gode tid han mener vi kan ta oss med å gjøre noe mer. «Parola for den første tida: «business as usual»,» skriver han. Det er først når han diskuterer den senere utviklingen av sosialismen at han i forbifarten nevner at «lokaldemokratiet vil kunne utfoldes ganske langt».

Selv om han bedyrer at «alt må gjøres for at det virkelig er arbeiderklassen som helhet som har makta til enhver tid», viser han aldri hvordan arbeiderklassen plutselig kan styre samfunnet hverken «som helhet» eller «til enhver tid». Dette er ikke overlatt til fantasien eller er tatt for gitt, det er faktisk ikke tilfelle. I hele artikkelen forutsettes implisitt en revolusjonært elite som tar statsmakten på vegne av arbeiderklassen og styrer skuta i deres interesse.

Denne revolusjonære eliten er vitenskapelig anlagt, skal man vite. «Vi gjør ingen større endringer uten å vite hvordan det vil virke.» Arbeiderklassens egen oppfinnsomhet og skaperkraft er ikke i sentrum lenger når samfunnet er omdannet til et laboratorium hvor de revolusjonære vitenskapsmennene (det aktive subjektet) skal teste ut sine teorier på folket (det passive objektet).

Marx skrev i Grundrisse at det «kan ikke finnes noe mere feil og absurd enn å postulere fellesskapets kontroll over deres totale produksjon, på basis av bytteverdi, på penger» (1). Riktignok er Marx noe mere pragmatisk i tredje bok av Kapitalen og i Kritikk av Gotha-programmet, men grunnideen er krystallklar hele veien – produksjonen av bytteverdier står i motsetning til sosialisme.

Desverre har den sosialistiske bevegelsen siden Marx vært alt for mye opphengt i eierskap. Hvem som formelt eier produksjonsmidlene er i siste instans irrelevant hos Marx. Det er ikke distribusjonen av penger eller eiendomsrett som er bestemmende, men produksjonsformen (2). Distribusjonsformen er sekundær, som Marx sier det: «distribusjonens struktur er totalt determinert av produksjonens struktur» (3).

Minken fortsetter eierskapsfetisisjmen og i den grad han tar opp spørsmålet om produksjon er det for å slå fast at lønnsarbeid er hva vi skal ha under sosialismen. Sosialisme blir et spørsmål om statlig eierskap over produksjonsmidlene. «Det nye er at produksjonsmidlene er i arbeiderklassens hender.» Det gamle revolusjonære kravet om lønnsarbeidets avskaffelse har blitt gjort om til et krav om lønnsarbeidets totale institusjonalisering.

Videre er diskusjonen om «sosialistisk markedsøkonomi» versus planøkonomi heller tvilsom. Planøkonomi er noe «vi vil innføre etterhvert.» Problemet med denne overgangen kommer han selv inn på, når han nevner at det «er vesentlig for Marx at dette ikke overlates til markedet, fordi det betyr det motsatte av bevisst kontroll og styring.» Markedet fungerer som en «usynlig hånd» som driver splitt og hersk med arbeiderklassen, og dersom et samfunn skal styres fra marked til plan over en lengre periode, må det gjøres av en elite, fordi arbeiderråd eller tilsvarende organer ikke vil ha noen funksjon og vil dø bort under perioden med «markedssosialisme».

I det hele tatt, når du kikker på hva som egentlig har skjedd etter Minkens «revolusjon», så er det ikke så veldig mye. Arbeiderklassen «har makta» ved at de har fått de riktige politikerne bak statsskuta. Kapitalen er statseid. Noen fine reformer. Deretter «business as usual» mens arbeiderne venter på at de store revolusjonære utfører sin langsomme samfunnskirurgi, og det samtidig som verdensimperialismen sirkler inn renegatstaten.

Den «arbeiderklasse som ikke har noe å miste på å forsøke», finner du ikke i Norge, hvor rentenivået er klassekamp og fedme er et større problem enn underernæring. Tvert i mot, folk har sett hvordan «opprør» ofte har ført en av sted langt fra de hardt tilkjempete rettigheter vi har i dag, og vil i utgangspunktet være meget kritisk til radikale midler.

Skal vi overbevise, må vi gjøre det bedre enn dette.

Fotnoter

1) Grundrisse, side 158-159, min oversettelse, P.M.
2) Se for eksempel Moishe Postone: Time, Labour and Social Domination
3) Grundrisse, side 95, min oversettelse, P.M.

Ukategorisert

MEGA fra Marx og Engels

Av

AKP

af Gerd Callesen

I 1975 begyndte den nye udgave af Marx’ og Engels’ samlede efterladte skriftlige materiale at udkomme på de sprog, de oprindelig var affattet på. Denne udgave – Marx-Engels-Gesamtausgabe (MEGA) – er det andet forsøg på en historisk-kritisk udgave af hver en stump papir Marx og Engels har skrevet på, inklusive fuldstændig uinteressante breve stilet til de to.

Formålet med denne udgave er at tilgængeliggøre alle manuskripter, dele af manuskripter og mere eller mindre færdige udkast for dermed at kunne inddrage alle overvejelser fra ‘klassikernes’ side i den videre udarbejdelse af teorien. Intet skulle udelades, for alt kunne måske være relevant i en ny sammenhæng.

Historisk-kritisk betyder i denne sammenhæng, at Marx og Engels ikke mere er marxismen-leninismens klassikere, som de i nogle år betegnedes, men er historiske personer set i deres tidsalder og i de sammenhænge, under hvilke de udviklede deres metode.

Teksterne er således ikke ‘evige sandheder’, men kan ses og bearbejdes i den sammenhæng de opstod i. De fremstår som et led i en proces, som ved Marx’ og Engels’ død ikke var færdig eller afsluttet. I og med at de forskellige udkast nu offentliggøres, ses det at det de i sin tid publicerede, ikke i alle tilfælde var «færdigt», men kun den foreløbige slutsten i en udvikling. Og – som det hævdes af nogle – var der ikke tale om en fuldstændig enhed mellem Marx og Engels, tværtimod var de i nogle tilfælde modsætninger, hævder altså nogle. Udgivelsen af samtlige tekster giver et andet, nyt og bedre grundlag for denne diskussion. Selvfølgelig også et grundlag for udviklingen af helt abstrakte diskussioner om hvad Marx muligvis mente i dette eller hint uafsluttede manuskript eller i nogle notater. Mulighederne står vidt åbne.

Der er i øvrigt heller ikke enighed om hvordan opgaven bør løses. For eksempel er det blevet kritiseret af overlevende «kapitallogikere», at der er tale om Marx’ og Engels’ efterladenskaber i én samlet udgave, dvs. at denne udgave viderefører det forfalskede billede af Marx-Engels, og ikke af Marx som den geniale nyskaber og Engels, som ikke havde forstået hvad Marx egentlig mente.

Marx-Engels-udgaver før 1917

Engels havde i sit sidste leveår udtrykt ønsket om en samlet udgave af Marx’ og sine egne værker. Efter århundredskiftet blev dette ønsket diskuteret intensivt af repræsentanter for især det tyske og østrigske socialdemokrati. Problemet var at der ikke herskede enighed om hvordan en sådan udgave skulle se ud, efter hvilke videnskabelige og indholdsmæssige kriterier den skulle udarbejdes. Endvidere fandtes der kun få videnskabeligt uddannede forskere, der kunne udgive de efterladte papirer på en forsvarlig måde. Der udarbejdedes ganske vist retningslinjer for en fuldstændig, systematisk og videnskabelig udgave der skulle forsynes med indledninger og registre (Wiener Editionsplan). Denne udgave blev ikke realiseret. Mellem 1902 og 1917 udkom der på J.H.W. Dietz Verlag i Stuttgart i alt 10 bind i et ensartet udstyr, og det kunne betragtes som en begyndelse på de samlede værker. Men det ensartede udstyr dækkede over en forskelligartet bearbejdning. Historikeren Franz Mehring udgav 4 bind, men inkluderede heri også materiale af Ferdinand Lassalle. August Bebels og Eduard Bernsteins udgave af korrespondencen mellem Marx og Engels havde af politiske årsager ikke inddraget alle kendte breve og forkortede andre, uden at det fremgik klart. Russeren David Rjazanov betragtede sin tobinds udgave for perioden 1852 til 1862 som et forarbejde til noget kommende. Imidlertid var der med disse bind truffet en vigtig beslutning, nemlig at udgive Marx’ og Engels’ skrifter i én samlet udgave. Udover disse bind udgav Karl Kautsky i 1905 og 1910 det store ufuldendte manuskript Teorier om merværdien i fire bind. Endvidere arbejdede han med udgivelsen af en «folkeudgave» af Kapitalen, hvis første bind udkom i 1914 og de to sidste i løbet af 1920erne.

Marx-Engels-Gesamtausgabe (den første MEGA)

Men selv om arbejdet på at udgive også hidtil ukendte manuskripter således var indledt, var målet fortsat meget fjernt. Det ændrede sig efter den russiske revolution i 1917. Rjazanov var vendt tilbage til Rusland til trods for, at han ikke var medlem af det bolsjevikiske parti. Men han havde et godt ry som Marx-ekspert og -udgiver, og i 1921 blev det overdraget ham at indsamle dokumenter af Marx og Engels med henblik på at udgive dem. Med dette formål for øje oprettedes et videnskabeligt institut, Marx-Engels-instituttet. I 1924 vedtog Kommunistisk Internationale på hans forslag at udgive en videnskabelig historisk-kritisk udgave af Marx’ og Engels’ værker, efterladte manuskripter og breve.

Den overvejende del af de efterladte manuskripter og breve beroede i det tyske socialdemokratis (SPD) arkiv i Berlin. Rjazanovs tidligere indsats som Marx-udgiver var derfor af betydning: han kendte arkivet, og de afgørende personer i SPD kendte ham. Han fik således tilladelse til at lade samtlige efterladte papirer affotografere. Dermed var den ene forudsætning for den påtænkte udgave sikret. Den næste var at skabe en stab af medarbejdere, der kunne bearbejde manuskripterne. Det var ikke kun nødvendigt at have en omfattende specialviden på de områder Marx og Engels havde beskæftiget sig med. Det var for eksempel også nødvendigt at kunne læse Marx’ håndskrift, en i realiteten temmelig vanskelig opgave. Men det lykkedes, arbejdet påbegyndtes og 1. bind udkom i 1927.

Det var gået stærkt, og arbejdsindsatsen var stor fra de trods alt få medarbejderes side. Ganske vist støttede sovjetstaten foretagendet og stillede betydelige midler til rådighed til indkøb af for eksempel biblioteker og samlinger, hvilket gjorde instituttets bibliotek til en overordentlig værdifuld samling om de sociale bevægelsers udvikling siden den franske revolution.

Det lykkedes også at få et samarbejde i stand med interesserede videnskabsmænd i Europa, som på stedet, for eksempel i Belgien eller Rhinlandet, undersøgte forhold af interesse for udgivelsen. I denne sammenhæng opsporedes i flere tilfælde også nyt materiale, en udvikling som ikke engang i dag er afsluttet, selv om det i de senere år stort set kun har været enkelte, men ikke uvigtige, breve eller interviews og lignende der er dukket op. Det betød, at instituttet fik indsamlet op mod 15.000 originaldokumenter og henved 175.000 kopier (1931). Det er bemærkelsesværdigt at det til trods for det enorme materiale, lykkedes at udgive første delbind så hurtigt. Denne hast medførte visse uklarheder: anmærkningerne blev først bragt i første binds andet delbind og på baggrund af de erfaringer der var blevet gjort ved udarbejdelsen af første delbind, hvilket medførte nogen ujævnhed.

Den første MEGA var oprindelig planlagt til at udkomme i tre afdelinger, senere i 4. Første afdeling skulle indeholde værker og afhandlinger. Her udkom bind 1-7 (8 delbind) med værkerne fra 1841-1848. I 1935 udgaves i anledning af Engels’ 40-års dødsdag en særudgave af Herrn Eugen Dührings Umwälzung der Wissenschaft og Dialektik der Natur 1873-1882 i et bind. I tredje afdeling udkom korrespondancen mellem Marx og Engels, og fire bind med den på det tidspunkt kendte brevveksling 1844-1883 blev udgivet. I modsætning til Bebel og Bernsteins udgave var der tale om alle brevene, og de var uforkortede. Ialt nåede 13 af de planlagte 46 bind i de tre afdelinger at udkomme mellem 1927 og 1935.

Annen afdeling var forbeholdt Kapitalen, men først i 1939 og 1941 publiceredes Marx’ uafsluttede manuskript, Grundrisse der Kritik der politischen Ökonomie (Rohentwurf), uden nogen udgivelsesmæssig tilknytning til MEGA, men udarbejdet efter dens metode og af dens medarbejdere. I tilknytning til MEGA udgaves Marx-Engels-Archiv, der udkom på tysk i to bind i Frankfurt/M 1927-28 og fra 1924 på russisk. Bindene indeholdt flere hidtil utrykte tekster.

Rjazanov kom i et modsætningsforhold til den stalinistiske styreform og blev 1931 fjernet fra instituttet og forvist til Saratov, hvor han blev henrettet i 1938. Bortset fra alle andre sider af dette, viste det sig at blive et hårdt slag mod Kominterns beslutning fra 1924. Der kom dog som nævnt flere bind, og erfaringerne blev systematiseret – hertil hører udarbejdelsen af en plan for fjerde afdeling, der skulle indeholde excerpterne i ca. 40 bind. Som resultat kan man sige, at der for første gang forelå noget, som kunne betegnes som en tilnærmelsesvis kritisk-historisk udgave af Marx’ og Engels’ værker, omend den ikke afsluttedes. Tilnærmelsesvis fordi den historisk-kritiske metode blev udviklet blant annet sammen med den første MEGA og sidenhen videreudviklet. I 1970’erne, da den nye MEGA begyndte at udkomme, var den metodemæssige udvikling fortsat. Den første MEGA var et afgjort fremskridt – den satte nye standarder for udgivelsen af Marx og Engels, men i 1970’erne måtte metoden påny forbedres.

Marx-Engels værk-udgaver

Den historisk-kritiske, komplette udgave er en forudsætning for brugsudgaverne. Disse omfatter for eksempel ikke manuskripterne og anmærkningsapparatet er ikke så omfattende. En første russisk udgave af samtlige værker udkom mellem 1928 og 1940 i 28 bind, den anden fra 1955 til 1966 i 39 bind som senere afsluttedes med 11 suppleringsbind. Denne udgave var grundlaget for Marx-Engels-Werke (MEW), som udkom fra 1956 i Øst-Berlin på Dietz Verlag. Denne fortsættes principielt udover de 43 hidtil udkomne bind, og ajourføres efterhånden som den nye MEGAs bind udkommer. Der foreligger allerede flere bind i MEW der er bearbejdet i overensstemmelse med forskningens resultater, som de foreligger i denne anden MEGA.

På grundlag af erfaringerne med den anden russiske udgave og MEW begyndte forlagene Progress, Lawrence & Wishart og International Publishers i henholdsvis Moskva, London og New York 1975 at udgive den første samlede engelskprogede udgave: Karl Marx/Frederick Engels, Collected Works (MECW) i 50 bind. Lawrence & Wishart og International Publishers har til hensigt at afslutte udgaven. Der mangler i dag kun bind 47-50 (= Engels’ breve fra 1883-1895) og registrene. Det ser for nuværende ud til at MECW vil blive afsluttet og dermed vil der foreligge en let tilgængelig engelsksproget udgave af samtlige værker og breve fra Marx og Engels.

Hvad skal man så med en yderligere udgave, en mammutudgave i 124 omfangsrige bind, som planen for tiden er? Man skal ikke tage fejl, det er fortsat et politisk stridsspørgsmål, som bliver diskuteret blant annet i det tyske parlament. Bør Marx’ og Engels’ værker udgives også efter at den nye MEGA – som i 1991 har fået en ny udgiver: Internationale Marx-Engels-Stiftung i Amsterdam (IMES) – er blevet akademiseret og afpolitiseret? Mange højreborgerlige politikere og videnskabsmænd har afvist det, marxismen har kun bragt ulykker over verden, den er en forkert teori, den har ingen positiv betydning mere, hvis den da overhovedet nogensinde har haft det. Det er ikke på nogen måde nødvendigt at offentliggøre mere, især da alle betydende værker og brevvekslinger allerede foreligger i mange forskellige udgaver. Men også socialister kan spørge om der virkelig skal investeres så meget i denne udgave, som jo først og fremmest er en videnskabelig udgave, som ikke er beregnet på bevægelsens aktivister, og som formentlig kun vil stå i biblioteker.

Karl Marx/Friedrich Engels Gesamtausgabe (den anden MEGA)

Problemet med udgivelsen af en pålidelig, videnskabelig udgave – netop den historisk-kritiske udgave – er at den hidtil ikke har kunnet realiseres i den kapitalistiske verden, hvor den overvejende del af grundmaterialet, nemlig Marx’ og Engels’ arkiver, findes. Det har ligget udenfor de bevilligende myndigheders interesse at finansiere et sådant omfangsrigt og kostbart foretagende. Naturligvis kan man ej heller af borgerlige instanser forvente at de skal udgive marxismens grundlæggende tekster. Det måtte være arbejderbevægelsen selv i en eller anden form, der påtog sig opgaven. Der fandtes ganske vist forskere i vesten med mere eller mindre tæt tilknytning til arbejderbevægelsen som arbejdede på udgivelsen af specielt Marx’ værker – franskmanden Maximilien Rubel kan nævnes – men der var ikke tilstrækkeligt grundlag for at igangsætte arbejdet i vest.

Det blev derfor de kommunistiske partiers institutter for marxisme-leninisme i Moskva og Berlin der overtog opgaven. Det lød indtil for få år siden som en indlysende selvfølgelighed, men åbningen af arkiverne har betydet at baggrunden for den nye MEGAs udvikling er blevet klarlagt. Det viser sig, at det hverken var nemt eller selvfølgeligt. Der var tværtimod betydelige – også politiske – vanskeligheder at overvinde. Moskvainstituttet havde ca. en tredel af Marx og Engels’ manuskripter og breve, og det Internationale Institut for Socialhistorie (IISG) i Amsterdam besluttede sig til at stille de 2/3 af de efterladte papirer som befandt sig i IISG, til rådighed for den planlagte udgivelse i øst, uden selv at ville deltage i projektet.

Princippet skulle være at udgive alt materiale der stammede fra «klassikernes» hånd i overenstemmelse med metoderne for en historisk-kritisk udgivelse, som de havde udviklet sig. Den nye MEGA skulle udkomme i fire afdelinger, nemlig:

  • I: værker, artikler, udkast
  • II: Kapitalen og dens forarbejder
  • III: Korrespondencen mellem Marx og Engels og endvidere som noget nyt korrespondencen med dem
  • IV: Ekscerpter – dvs. Marx’ og Engels afskrifter fra andres værker – notitser og anmærkninger i bøger.

Kravet om fuldstændighed indebar desuden at alle udkast, også til udgivne afhandlinger, skulle indeholdes i den nye MEGA. Endvidere skulle teksterne i de fire afdelinger udgives kronologisk, udkomme på de originale sprog med den originale retskrivning etc. og kommenteres udførligt. Efter at der var opnået enighed de to institutter imellem, udarbejdedes et prøvebind i 1972. Dette udsendtes til diskussion i den videnskabelige offentlighed, som reagerede positivt. Udgiverne udarbejdede med baggrund i de modtagne henvendelser de foreløbige retningslinjer der rettedes til, efterhånden, som man indvandt erfaringer ved de aktuelle udgivelser. Samme demokratiske fremgangsmåde blev anvendt, da man 1983 udgav et nyt prøvebind nu specielt vedrørende Marx’ og Engels’ anmærkninger i bøger. Det bør erindres, at de datidige medarbejdere ved den nye MEGA var indstillet på samarbejde med andre, dvs. ikke-kommunistiske forskere, og blant annet ved at fremlægge disse to bind gjorde det muligt. Men der fandtes naturligvis store politiske og politisk-videnskabelige modsætninger, der skulle overvindes, inden et samarbejde kunne blive virkelig frugtbart.

Marginalierne, dvs. anmærkningerne i bøgerne, vurderedes til at skulle udgives i ca. 30 MEGA-bind, og planerne for deres udgivelse i denne optimale form blev faktisk skrinlagt før 1990. I dag regner man med at de skal offentliggøres i forbindelse med IV. afdelings bind 32, der iøvrigt består af et katalog over Marx’ og Engels’ biblioteker.

Indtil 1990 udkom ialt 43 (del)bind. Siden da er der udkommet 7 nye bind i regi af IMES. Udgivelsen er altså fortsat, omend i væsentlig langsommere takt. Det skyldes især at finansieringen kun delvis er sikret, hvilket har betydet at der kun er få lønnede medarbejdere tilbage. For at hjælpe på det har grupper af frivillige medarbejdere påtaget sig at udarbejde bind, blant annet et i København. For tiden arbejdes der med over 30 bind. For nogle binds vedkommende er arbejdet nærmest afsluttet, men finansieringen af de manglende bind er ikke sikret. For andre bind gælder det at arbejdet med dem først lige er påbegyndt. Men alt i alt forholder det sig således, at der efter en pause på næsten 5 år igen er udkommet nye bind; det første i 1998, derefter to bind i 1999, til efteråret 2000 udkommer der andre bind – den nye MEGA fortsætter. Arbejdet er blevet omstillet, der er foretaget en ny redigering af retningslinjerne, og der er foretaget en stramning i enkelte bind, hvilket betyder, at dobbeltaftryk af tekster for fremtiden undgås, at visse bilag ikke optrykkes, at almene indledninger spares. Disse og tilsvarende besparelser indebærer, at omfanget kan reduceres med ca. 20 bind ialt. Ingen tekster af Marx eller Engels bliver dog udeladt; ligeledes bibeholdes princippet om også at udgive alle breve til Marx og Engels.

Resultater

Hvilke nye resultater har udgivelsen så medført? Det må være det centrale spørgsmål for socialister, når der spørges om værdien af den store arbejdsindsats. De centrale værker af Marx og Engels – Kapitalen for eksempel – har jo været kendt i lang tid, så kunne der i det hele taget være noget nyt at udgive? Står den omfattende indsats i et bare nogenlunde relevant forhold til resultatet? Var det i det hele taget en rigtig beslutning at udgive Marx’ og Engels’ værker i én udgave? Diskussionen om det sidste er bestemt ikke ny; der er flere, der har ment og mener, at Marx og Engels var, hvis ikke ligefrem modsætninger, så dog videnskabeligt set modpoler. Denne diskussion er nu med baggrund i udgivelsen af II afdeling bind 4/2, som er hovedmanuskriptet til Kapitalen bind 3, blusset op igen.

Det er imidlertid langt fra det eneste, der er opnået. I første afdeling er det lykkedes at verificere en række teksters autenticitet, dvs. at der er fundet nye tekster. Andre er nu definitivt fastslået som ikke værende skrevet af hverken Marx eller Engels, det gælder således en række bidrag til New York Tribune, og endelig er en lang række oversættelser af teksterne til andre sprog fundet. Det indebærer at omfanget af det umiddelbare ekko af Marx’ og Engels’ forfatterskab således kan vurderes meget mere præcist.

Anden afdeling har foreløbig bragt det største bidrag af nyt stof. Alle forarbejder og manuskripter til Kapitalen er nu ved at være udgivet, således Marx’ økonomiske manuskripter 1857/58, økonomiske manuskripter og skrifter 1858-1861 og Zur Kritik der politischen Ökonomie (manuskript 1861-1863) og økonomiske skrifter 1863-1867 (her mangler dog sidste bind). De resterende bind vil ligeledes indeholde meget nyt materiale, for eksempel Engels’ materiale til færdiggørelsen af Kapitalen bind 2 og 3.

I korrespondence-bindene, der foreløbig omfatter tiden op til december 1857 – de bind, der er under udarbejdelse går op til 1865 og igen årene 1888-1890, dvs. årene omkring oprettelsen af II. Internationale og indeholder blant annet brevvesklingen med Gerson Trier og Nicolai Petersen – findes der en del nye breve fra Marx og Engels, og hele korrespondencen er blevet kontrolleret og er nu fuldstændig. Især er det dog brevene til dem, der er nye. For tiden kendes ca. 4.000 fra Marx og Engels og ca. 10.000 til dem; de sidste er for en væsentlig dels vedkommende endnu ikke udgivet. Det er et uhyre omfattende stof, der er gemt i denne korrespondence, og især for de sidste tre årtiers vedkommende må man gå ud fra, at de indeholder et væld af nye informationer om arbejderbevægelsens udvikling.

Fjerde afdelings stof består så godt som udelukkende af nyt materiale og er især vigtigt som belæg for Marx’ og Engels’ arbejdsmetoder – hvilke kilder de benyttede, hvordan de behandlede stoffet, hvad de beskæftigede sig med også ud over det der umiddelbart indgik i deres udgivne skrifter.

Der er tale om så meget og så nyt stof, der bidrager til forståelsen af marxismens og arbejderbevægelsens udvikling, at udgivelsen er berettiget. Den ville være berettiget alene på baggrund af de to personers umiddelbare rolle i forrige århundredes politiske og videnskabsteoretiske udvikling. For arbejderbevægelsen er det derudover vigtigt at grundlaget for den revolutionære teori bliver offentliggjort helt komplet. Det er af betydning om man kan fastslå at de foreliggende udarbejdelser beror på et grundlag, som må revideres. Diskussionen om specielt Kapitalen har nu med udgivelsen af de tekster, som Engels havde til sin rådighed, da han bearbejdede manuskripterne, fået et nyt grundlag. Hver udgave af Kapitalens 1. bind, som udkom indtil 1895 (Engels’ dødsår) findes i den nye MEGA, fordi de 6 bind indeholder nye bearbejdelser, nyt stof – delvis indtil nu ukendte tekster – og diskussionen om udviklingen af den økonomiske teori har fået et væsentligt udvidet grundlag – de endnu manglende bind i II og IV afdeling vil udbygge det endnu mere.

Andre værker – som for eksempel Den tyske ideologi – vil efter grundige diskussioner blive udgivet i en ny form. De matematiske manuskripter, som foreligger i forskellige udgaver, bliver nu for første gang publiceret i deres helhed. Andre nye tekster fra for eksempel Neue Rheinische Zeitung 1848-49 udkommer for første gang som tekster af enten Marx eller Engels. I sammenhæng hermed kan man af de allerede udkomne brevbind vurdere kommunisternes rolle i revolutionen 1848-49 på et meget bredere grundlag. Der er grund til at hilse udgaven velkommen, og håbe på at det lykkes at afslutte den i 2020, som planen er for tiden. Problemet er blant annet finansieringen; selv om det er lykkedes at få enkelte offentlige bevillinger, specielt i Tyskland, Nederlandene og fra EU i Bruxelles, er det langt fra tilstrækkeligt. Der findes en nødfond, hvortil også danske fagforeninger og andre har indbetalt ikke ubetydelige beløb, men der mangler fortsat penge.

Følgende bind er udkommet:
  • 1. afdeling: Værker bind 1-3, 10-13, 18, 20, 22, 24-27, 29; bind 4-6, 14, 16, 21, 28, 31 og 32 er i arbejde; afdelingen skal omfatte 32 bind.
  • 2. afdeling: Kapitalen med forarbejder bind 1-10; bind 4/3, 11-15 er i arbejde; afdelingen skal omfatte 15 bind (24 bøger).
  • 3. afdeling: Korrespondancen bind 1-8; bind 9-13, 29-30 er i arbejde; afdelingen skal bestå af 35 bind.
  • 4. afdeling: Excerpter bind 1-4, 6-9, 31-32; bind 5, 10-12, 16, 22, 26 er i arbejde; afdelingen skal bestå af 32 bind.
Litteratur

Tidsskrifterne MEGA-Studien (1994 – )og Beiträge zur Marx-Engels-Forschung. Neue Folge (1991 -) har direkte tilknytning til MEGA. Begge tidsskrifter er flersprogede, dvs. de indeholder artikler enten på engelsk eller tysk, i enkelte tilfælde også fransk. Tidligere udkom forskellige andre årbøger og halvinterne diskussionstidskrifter, som kan lånes fra Arbejderbevægelsens bibliotek og arkiv. På fransk findes Actuel Marx og en del andre tidsskrifter tager spørgsmål om MEGA og udgivelsen af Marx’ og Engels’ skrifter op, således for eksempel Critique. Journal of Socialist Theory nr. 30/31, der på siderne 179-207 gennemgår MEGAs udvikling og indhold.

I Arbejderhistorie findes blant annet følgende artikler:

  • Ole Stender Petersen: Ukendt Marx-brev fundet i Odense, i nr 27, 1986, side 46-48
  • Rolf Hecker: Den første MEGA. Rjazanovs bidrag til den historisk-kritiske Marx-Engels-udgave, i nr 2, 1995, side 51-62
  • Jürgen Jungnickel/Carl-Erich Vollgraf: Marx’ tekster «sikret mod fuldstændig ødelæggelse». Om Engels’ udgave af Kapitalens III. bind, i 1953, side 43-57
  • desuden er der løbende anmeldelser – i nr 28, 1987 findes en omfattende anmeldelse på side 82-116 – og stof om MEGA.

Hal Draper: The Marx-Engels register. A complete bibliography of Marx’ and Engels’ individual writings, New York, Schocken Books 1985, 271 sider [The Marx-Engels cyclopedia, 2]

Louise Fluger Callesen: Karl Marx-Friedrich Engels. Tekster på dansk 1848-1996. En bibliografi over artikler, breve, bøger – ABAs bibliografiske serie 10 – København 1997: der henvises i denne til hvor de til dansk oversatte tekster kan findes i MEGA, MEW og MECW.

Nettsteder
Ukategorisert

Politisk makt – ikke forbrukermakt!

Av

AKP

av Reidun Heiene

Myndighetene i Genève publiserte et opprop dagen etter at forhandlingene brøt sammen, hvor de støttet kravet om moratorium (stans i forhandlingene). For første gang stod mange grupperinger – ofte med svært forskjellig utgangspunkt – sammen om kravet «stopp WTO!» Demonstrasjonene blir kalt de største i Vesten siden Vietnam-krigen, og har gitt verden en unik sjanse til å bremse WTO.

Begge grøftene synes reelle: Å juble over delseieren mens faren for ytterligere forverring ligger rundt hjørnet, eller å nekte å tro at «feil» folk (vestlige rike arbeidere eller fattige lands korrupte eliter) faktisk bidro til noe som kan komme til å tjene miljøet og de aller fattigste.

Så hva skjedde? Var det uenigheter mellom mektige land, fattige lands steilhet eller demonstrantene som ødela konferansen? Eller alt sammen?

1. Konferansen og demonstrasjonene

Vollebæk uttrykte skepsis til dårlig møteledelse. Han var i starten bekymret over at forhandlingene om ministererklæringen var avbrutt i Genève i oktober: «… for vi var jo i gang. Vi ville ha forhandlet videre og funnet kompromisser.» Tidspresset ble selvsagt større etter utsettelsene som skyldtes demonstrasjonene på åpningsdagen.

Konferansen var videre full av drøftinger i «green rooms» hvor bare noen få land var invitert til å delta. Disse møtene består som regel av 20-30 inviterte land med sterke meninger om det som drøftes. De mektigste land blir representert i alle. Tekster fra «green rooms» er vanskelige å endre, fordi disse landene har forhandlet fram en «balansert» tekst. Rasende delegater styrtet inn på pressesenteret til ad hoc pressekonferanser etter green room-prosesser.

Forskjellige mål for ministererklæringen

Ministerkonferansen samlet ministre og byråkrater fra alle 135 medlemsland for å enes om en ministererklæring. Der skulle prinsippene for neste forhandlingsrunde stakes opp. Mange politiske avgjørelser måtte tas før ministererklæringen, som altså aldri ble ferdig. Mens forrige runde i GATT (Uruguay-runden) varte i 8 år, håpet WTO på forhånd at «Seattle-runden» kunne bli ferdig på 3-4 år.

Det eksisterer en rekke forslag til utvidelse av WTO-regelverket. Noen temaer er innebygd i WTOs dagsorden på den måten at WTO-avtalen fra 1994 stadfester at de skal tas opp til ny vurdering innen fem år. Dette gjelder regelverket for tjenester (GATS, General Agreement on Trade in Services), patenter (Trade Related Intellectual Property Right Systems) og landbruk. Andre nye temaer er foreslått drøftet i Seattle-runden. Dette gjelder for eksempel investeringer, offentlige innkjøp, arbeiderstandarder, miljøstandarder, skogbruk og elektronisk handel. Bredden i temaer berører også spørsmålet om WTOs ansvarsområde og forholdet til andre internasjonale avtaler, og hvorvidt WTO skal begrenses til ren handel, eller gå inn på for eksempel miljøspørsmål og sosial velferd i medlemslandene.

EU har mye å tape på landbruk, hvor de har høye subsidier. EU ønsker derfor en bred runde, med flest mulig temaer, for å beholde sitt landbruk i bytte med ettergivenhet på andre områder. USA og en del andre store mateksportører ønsker en smal runde. U-land er særlig redde for å få inn arbeiderstandarder og miljøstandarder, og de vil heller ikke ha avtale om offentlige innkjøp. Norge ønsker i utgangspunktet en bredest mulig runde, og har i de aller fleste saker lagt seg tett opp til EUs standpunkter.

Den offisielle konferansen

I WTO-regi var det mandag et seminar for NGO-er (Non Governmental Organization), mistenkt for å være et forsøk fra WTO på å avspise opposisjonen. En åpen dør i konferansesenteret førte til security-forskyldt utsettelse til klokken 15. De første innleggene var defensive: «Ja, dere har rett i at WTO må bli mer åpent», «Dette skal bli en utviklingsrunde hvor de fattigste skal tilgodesees» og liknende forsøk på å imøtekomme kritikk. Videre holdt noen idealistiske NGO-er innlegg, men også grupper som Indian Chamber of Commerce (indiske handelsmenn) hadde fått taletid.

Selve ministerkonferansen begynte tirsdag. Fra hvert land skulle en minister presentere sitt ståsted på 5 minutter, noe som ville ta all tilmålt tid de fire konferansedagene. Demonstranter stengte sentrum slik at konferansen først kom i gang kl 16. Den offisielle åpningen av konferansen ble derfor sløyfet. Ministerinnleggene pågikk deretter kontinuerlig i den store salen i konferansesenteret, uten å vies særlig oppmerksomhet.

I tillegg ble det onsdag oppnevnt 5 arbeidsgrupper som skulle arbeide med deler av teksten. Det var arbeidsgrupper om landbruk, nye temaer, strukturelle forhold, iverksetting (av eksisterende avtaler) og markedsadgang. I tillegg kom «Committee of the Whole», ledet av USAs handelsrepresentant Charlene Barshefsky med generalsekretær Mike Moore ved sin side. Charlene Barshefsky fikk mye kritikk for ufølsom møteledelse, for å true med «endrede regler» hvis arbeidsgruppene ikke gjorde jobben sin, for ikke å svare ordentlig på spørsmål, og møtte til slutt buuu-ing i salen for Committee of the Whole-møtene.

I utgangspunktet var arbeidsgruppene åpne for alle, men siden separate innlegg fra hvert land var for tidkrevende, ble mye av prosessen lagt inn i «green rooms». Det var lederen for hver arbeidsgruppe som fikk i oppdrag å nedsette «green rooms», for deretter å lede prosessen i hele arbeidsgruppen fram mot konsensus. WTO forsvarte dette som demokratisk, fordi lederen for arbeidsgruppen derfor ville måtte gå inn i bilaterale forhandlinger med enkeltland hvis disse hadde problemer med «green room»-tekstene.

Skandaler rundt tekstutkast og arbeidsgrupper

Utgangspunktet var først det forlatte oktober-utkastet fra Genève, fullt av parenteser på grunn av uenighet. Onsdag la EU fram et annet komplett forslag til ministererklæring, som raskt virket uaktuelt. Torsdag ble det klart at Charlene Barshefsky ville satse på en helt ny tekst, sammensatt av arbeidsgruppenes tekster. Hun krevde å få tekstutkast fra arbeidsgruppene innen torsdag kl 12, mens Vollebæk den morgenen visste at arbeidsgruppen for landbruk skulle møtes først kl 12.30, og at forsinkelser lå i løypa i flere grupper.

Midtveis gikk det rykter om at USA forsøkte å «kjøpe» en rekke u-land til å støtte sine innspill mot økonomisk hjelp.

Onsdag var det et skandalemøte i arbeidsgruppen for nye temaer: Da mange u-land uttrykte skepsis til å inkludere nye temaer i runden, ble de systematisk oversett og nektet taletid, før lederen for arbeidsgruppen til slutt forsøkte å fremme en konsensustekst som mange land var dypt uenige i. Liknende rykter kom fra andre arbeidsgrupper. Jamaica bad om å få bli med i «green room» om landbruk uten å få svar, og ble til slutt nektet adgang til møtet av sikkerhetsvakter. Etter flere slike hendelser sluttet en del karibiske land seg sammen og truet med å nekte konsensus om hele ministererklæringen.

EUs miljøvernministre hadde på forhånd lovd å ikke gå inn for opprettelse av en egen arbeidsgruppe om bioteknologi i WTO (begrunnet med at dette ville undergrave FNs overordnede rolle i forhold til biodiversitet). En dag hadde plutselig EU-kommisjonen forhandlet fram et tekstutkast hvor en arbeidsgruppe for bioteknologi var foreslått – uten at EU-ministrene visste noe. Teksten var ikke lenger til å endre, da utkastet var ferdig balansert etter tautrekking fra alle parter. Miljøvernministrene var rasende. En av dem sa: «This is to shoot oneself in the foot – with a machine gun!»

Den offisielle norske delegasjonen var tydelig lite tilfreds med prosessen, men så intet alternativ, ønsket ikke å fremme kritikk, og støttet lojalt opp om forsøkene på å nå målet. Norske forhandlere foreslo likevel underveis økt «åpenhet» i form av større innsyn til NGO-er i WTOs forhandlingsprosesser. De syntes ikke å forstå norske kritikeres påstand at «demokrati» i betydningen balansert folkelig deltakelse i beslutningsprosesser, ikke kan erstattes av innsyn for NGO-er. Og som Vollebæk sa: «Jeg er demokratisk valgt».

Vollebæk ble invitert til «green room» om landbruk tidlig fredag morgen. Forhandlingene ble intense. Flere tekstutkast lakk ut. Fredag ettermiddag virket det som om «sjef» Vollebæk hadde overstyrt forhandlere som kjempet for fortsatt mulighet til å støtte norsk landbruk. Norge hadde godtatt et tekstutkast som i følge mange nordmenn (støttet av Mark Ricthie i Institute for Agriculture and Trade Policy) ville betydd en katastrofe for norsk landbruk. Dette tekstutkastet var tilgjengelig på pressesenteret sent på ettermiddagen, mens EU og store mateksportører ennå satt uenige i green rooms.

Sent fredag kveld var sammenbruddet et faktum. Eksakt hva det strandet på, var ikke offentlig tilgjengelig. Uansett var det mye mistro til møteledelsen, og konferansen ble aldri formelt oppløst med et vedtatt mandat for den videre prosessen. Generalsekretær Mike Moore har sagt at prosessen skal fortsette i Genève våren 2000. WTO har et problem med at konferansen aldri ble offisielt åpnet eller avsluttet. Hvem skal lage reglene for videre forhandlinger?

Parallelle seminarer

Over hele Seattle pågikk korte eller lange NGO-seminarer åpne for alle. Hver dag pågikk minst 10-15 parallelle seminarer, så det var vanskelig å bestemme seg for hvor man skulle gå. Eksempler på temaer var aktiviststrategi, økologisk landbruk, kvinners perspektiver på WTO, TRIPS og biodiversitet, genmodifiserte organismer, WTO og det globale krigssystemet, strategi for globalt fagforeningsarbeid, gjeldsslette og matvaresikkerhet. En lang rekke ledere for organisasjoner fra forskjellige land holdt innlegg spekket med kunnskap, og debatter/formidling av erfaring fra lokale kamper gav inspirasjon til mange. Brosjyrer, faktaark og pressemeldinger ble spredt i seminarlokaler, på et eget NGO-senter, to alternative nyhetssentre og WTO-pressesenteret. Titusener av protestanter delte tiden mellom seminarer og demonstrasjoner. Vi opplevde også på talerstolen unge ledere med røde ansikter og øyne våte av tåregass.

Demonstrasjoner – store og små

En liten forsmak fant sted mandag med punktdemonstrasjon utenfor McDonalds, hvor landbruk stod i fokus. Etter det gikk en gruppe demonstranter videre og blokkerte forskjellige kryss i sentrum med «sitt-ned»-aksjoner, musikk og dans – med ulende politibiler på slep.

Tirsdag morgen overtok noen tusen demonstranter sentrum. Overtakelsen var annonsert på internet og lokale medier i lang tid på forhånd. Kjernen bestod av dyktige ikke-vold-strateger (People’s Direct Action), som fysisk lenket seg sammen og låste seg fast slik at både konferansesenteret og de store hotellene ble stengt. De dannet lange menneskelige kjeder og satte seg ned. De hadde tapet plastrør fra albue til albue slik at hendene ikke kunne slås fra hverandre med politikøller. De hadde låst seg hals til hals med sykkellåser. De hadde hjelpere som bragte vann og plast mot politiets pepperspray, og i den grad det lot seg gjøre, vern mot tåregass. De tålte slag, gummikuler, pepperspray, tåregass og forskjellige nye politivåpen de ikke kjente – blant annet noe som liknet små apparater for å gi elektriske støt. Videoklipp etterpå viste mange sammenkrøllede kropper og tårer under politiets hender.

Delegatene kom ikke ut fra hotellene sine fordi menneskelenkene ikke lot seg passere. Konferansesenteret kunne ikke åpne. Grupper av delegater forlot hotellene fra bakdører og underjordiske ganger, bare for å bli stanset i neste ledd. Noen ble rasende, andre fordrev tiden med å debattere med protestantene. Bondelagets leder forserte et blomsterbed i kort skjørt til jubel fra norske journalister. En norsk delegat sa til en demonstrant «Why don’t you use your consumers’ power instead» og fikk til svar: «We want political power, not consumer power!».

Sentrum var fortsatt okkupert da nesten 50.000 mennesker begynte å samle seg på Memorial Stadium. Fagforeninger og miljøorganisasjoner dominerte bildet, og lederne tok til orde for samarbeid på tvers av skillelinjer. Mange amerikanere kommenterte med fryd at dette var første gang disse samarbeidet. Vomstore arbeidere med caps var med på leken til «the turtle kids» (skilpaddenes venner). Midt på dagen gikk det store demonstrasjonstoget av stabelen. Mange tusen ventet utenfor, så det kunne dreie seg om 60-70.000 i toget. Toget var fullt av musikk og store dukker i tillegg til plakatene. Slående for en nordmann var det at forståelsen for farene ved «corporate rule» virket mer moden blant amerikanske arbeidere enn tilsvarende i Norge.

Meningsforskjeller mellom demonstrantene kom nesten ikke fram den dagen; kampen om veien videre vil komme senere. Alle støttet kravet om å stoppe WTO, og plakatene pekte i samme retning: «No new round – instead a turnaround»; «WTO: Fix it or nix it»; «Food for people – not for profits»; «No globalization without representation»; «No to corporate rule»; «WTO: Whose Trade Organisation?»; «WTO: Wealthy Take Over». Store amerikanske fagforeninger dominerte bildet, men svært mange mindre grupper var representert (små miljøverngrupper, anarkister, kommunister, mexikanske zapatister, filippinske risdyrkere, brasilianske jordokkupanter osv.)

Organisatorene la stor vekt på ikkevold. Da toget var over og sentrum fortsatt fullt av folk, ble det ruteknusing og «gateslagsmål» hvor små grupper av demonstranter var involvert. Det ble sagt at ruteknusingen begynte da politiet ble virkelig aggressive og begynte med gummikuler. Det var tåregass over alt. Klokka sju om kvelden ble det innført portforbud og unntakstilstand. Politiet var tydeligvis tatt på senga, og forsterkninger ble tilkalt fra hæren og andre politikamre.

Resten av uka var det portforbud for folk uten pressekort, WTO- eller NGO- kort i hele sentrum hver kveld, og konferanse-områdene var stengt av politisperringer hele dagen. Alle farger på politi- og militæruniformer og alle typer kjøretøyer var på utstilling. Til og med tanks ble bragt inn i sentrum.

Mindre grupper av demonstranter sørget hver dag for kontinuerlig press mot de avstengte områdene av sentrum. Dette var de som å ut som «blitzere», som media yndet å avbilde. De gikk rundt sentrum i flokker på 100-500, satte seg ned på gatene, stengte kryss og forsøkte å forsere sperringer. Det førte til at flokker med ulende politibiler raste rundt sentrum og helikopterne sirkulerte i luften hele tiden.

I tillegg ble daglig lovlige demonstrasjoner arrangert midt på dagen i regi av forskjellige arrangører. Det kunne være 1.000-5.000 demonstranter i togene, men fredagen var opp mot 20.000 samlet igjen.

2. Veien videre:
Motsetninger og utfordringer

WTO er et prosjekt designet for å sementere allerede eksisterende sosiale ulikheter og miljøtrusler. Å avskaffe WTO betyr ikke et skritt mot en bedre verden, men et skritt for å unngå en verre verden. Alle kritikere til WTO, uansett politisk avskygning, ser en ubalanse i maktforholdene i WTO. Folk som ikke er kritiske til WTO, vil også snakke om ubalanse i maktforholdene i WTO. Både Clinton og norsk UD snakker om nødvendige endringer. Hele systemet blir mer og mer gjennomsyret av «double talk». Til tross for alt snakk om at WTO tjener de fattigste, er det dokumentert at de fattigste har blitt fattigere de 5 år verden har levd med WTO. Reell bærekraftighet i verdens produksjonssystemer reduseres omvendt proporsjonalt med volumet av litteratur om bærekraftig utvikling.

Kritikk kan lett avledes. Et NGO-morgenseminar i Seattle om bærekraftig jordbruk kan nevnes som eksempel. U-landene er motstandere av en bred runde med miljøstandarder som forhandlingstema. Etter et flammende innlegg om matvaremangel i verden og de fattigste perspektiv, satt plutselig en amerikaner og snakket om at miljøstandarder må inn i WTO – slik kan det bli en «win-win-win» situasjon hvor alle vinner: Fattige land, rike land og miljøet. Et annet eksempel er Helge Hveems kronikk i Aftenposten 11.janar 2000: Her argumenterte han lenge og godt for at WTO-systemet ikke håndterte interessene til U-land i Seattle. Deretter konkluderte han med en merkelig påstand om at EUs strategi for Seattle-runden er mye bedre for u-land en USAs strategi. Dette til tross for at gruppen av u-land i Seattle nettopp sto steilt på sin totale avvisning av EUs forslag om en bredest mulig runde (se nedenfor). Begge eksemplene illustrerer det mangehodede trollet av velmenende vestlige som tilsynelatende støtter 3. verden. «Vi vet best for dem» i siste instans: hva de faktisk selv mener, blir ikke nødvendigvis referert.

Det er et problem at fattige land, som rike land, sender representanter for sitt lands elite til WTO-systemet. Hva folk flest, grasrota eller de svakeste mener, kan være temmelig annerledes. Saker hvor både grasrot og elite i fattige land mener det samme, burde være enkle. Andre saker krever mer politisk manøvrering og trygghet på hvilke interesser som tjenes fra sak til sak.

Hvordan kan vi holde fokus blir på de aller fattigste og gjennomgripende økologisk varsomhet? Det kan jo være et greit utgangspunkt å vite hva forskjellige grupper og land mener om enkeltsaker.

Stopp WTO: reform eller avskaffelse?

Kravet om «moratorium» står sentralt: Stans forhandlingene og gjennomfør en konsekvensutredning av eksisterende avtaler. Men hva innebærer dette?

Mange mener at det er viktig med internasjonale kjøreregler, at økt internasjonal handel er et gode, og at mektige land og store transnasjonale selskaper ville kommet helt ut av kontroll uten en overnasjonal organisasjon som WTO. Mange vestlige land, forbrukere, arbeidere og NGO-er fremmer kritikk av WTO med krav om mindre reformer, eventuelt et utvidet regelverk for å ta mer «menneskelige/miljømessige» hensyn i alle ledd. Disse gruppene har høy materiell levestandard innen dagens system. Slik kan man i en materialistisk tradisjon tenke seg at vestlige grupper aldri vil kunne bidra noe særlig til vesentlig endring av WTO, fordi de ikke har interesse av det. Reformer i WTO kan bli kosmetiske endringer som tilfredsstiller de største vestlige gruppene, mens de fattigste og miljøproblemene får seile sin egen sjø.

Selv med dette utgangspunktet kan man tenke seg både sentralisering, regionalisering og desentralisering som modell. Kan vi tenke oss en «verdensregjering» som samtidig ivaretar lokale og nasjonale interesser? Kan vi tenke oss en rettferdig og miljøorientert «verdensregjering» som samtidig har makt?

En noe annen linje følger av David Kortens analyse, en amerikansk økonom som ikke regner seg selv som spesielt sosialistisk i tenkning. Han har kommet med uhyre sterk kritikk av storselskapenes makt og casino-økonomiens farlige logikk i boken «When corporations rule the world» (1995). Han mener at WTO er en illegitim organisasjon som tjener interessene til de rikeste 1% av verdens befolkning, og at de resterende 99% har all interesse av, og rett til å eliminere WTO. Man er bedre tjent med små lokale sjølstyrte og delvis sjølforsynte enheter, og internasjonal handel bare i begrenset omfang. Hvis dette skal slå gjennom i vestlige land, forutsetter dette at andre verdier enn økt akkumulasjon av velstand kan tenkes å være viktige for folk flest. Selv i OECD- land har forskjellene i samfunnet økt; mange opplever større press mot lengre studier og arbeidsdager, mindre tid til sosial omgang og fremmedgjøring i forhold til egen biologi, natur og miljø.

I rike land er det få som går ut med et klart standpunkt om å legge ned WTO. I fattige land går store grasrotbevegelser inn for å avskaffe WTO. I Vesten tenker de fleste på reform. Små grupper mener at WTO er så ubrukelig at til tross for et eventuelt behov for global styring, må WTO avskaffes.

Jeg mener at WTO er en organisasjon med feil målsetning (økt internasjonal handel og økning i alle lands BNP), feil maktstruktur og et regelverk så usosialt og miljøfiendtlig at grunnleggende endringer må til. (For det praktiske innhold i denne påstanden: Se Klassekampens WTO-serie, www.klassekampen.no/wto, eller andre artikler av samme forfatter.) WTO må erstattes av noe helt annet. Om man kaller en eventuell ny struktur «WTO» eller noe annet, blir i prinsippet av mindre betydning. Det viktige er det konkrete innholdet i global styring: At matproduksjon og en rekke andre produksjoner og servicenæringer primært foregår lokalt, at nasjonal og lokal sjølråderett og sosialpolitikk ikke overstyres av handelshensyn, og at demokrati får et reelt innhold.

Bred eller smal runde

Se ovenfor (vedrørende forskjellige mål for ministererklæringen) hvilke temaer som er «innebygd» i WTOs dagsorden og eksempler på foreslåtte nye temaer.

EU og en del andre rike land ønsker en bred runde. USA og en del andre mateksportører ønsker en begrenset runde. Likevel har USA hatt en tendens til å komme med nye forslag i siste liten. Dette gjaldt utkast til en avtale om elektronisk handel ved forrige ministermøte i Singapore i 1996, og et utkast til en meget detaljert tekst om arbeiderstandarder lagt fram 3 uker før Seattle-konferansen.

G77-gruppen av fattige land ønsker ingen utvidelse av WTO, men heller gjennomgang av eksisterende regelverk, samt arbeid med iverksetting av de gamle reglene. Iverksetting dreier seg både overgangsordninger for vanskelige omstillinger i fattige land, og endringer av rike lands regler slik at vedtatt markedsadgang blir reell.

Landbruk

Landbruk som var det vanskeligste temaet i Uruguay-runden, var forventet å bli det vanskeligste temaet i neste runde, og var en medvirkende årsak til sammenbruddet i Seattle. Splittelsen EU/USA er av stor betydning.

CAIRNS-landa (Australia, Argentina, Brasil, Canada, Chile, Colombia, Fiji, Indonesia, Malaysia, New Zealand, Paraguay, Filippinene, Sør Afrika, Thailand og Uruguay) og USA presser hardt for full liberalisering av handel med mat.

På den andre siden står EU, Japan, Norge, Sveits og Sør-Korea med sterk støtte til et «multifunksjonelt landbruk», hvor det skal være lov å opprettholde egen matproduksjon på grunn av andre samfunnshensyn enn billig mat.

U-landene er splittet i en del saker fordi noen land er netto matimportører, andre netto mateksportører, og interessene er ofte motstridende. Mange fattige land er spesielt opprørt over «dumpingeksport» hvor subsidiert vestlig mat blir tømt på verdensmarkedet, slik at lokale markeder ødelegges. De ønsker også markedsadgang i rike land.

Markedsadgang er et tveegget sverd. Noen land har små bønder som vil tjene på det. Langt flere land har sterke overklasser som eier jorda og tjener grovt på eksportjordbruk, mens store grupper lider av sult og underernæring. Disse har interesse av jord framfor markedsadgang. Mat er det viktigste politiske spørsmålet.

Det internasjonale småbrukernettverket Via Campesina krever nasjonal kontroll over ressursene, og har nylig gått inn for at landbruk som tema må ut av WTO.

Jeg mener at både i økologisk og fordelingspolitisk sammenheng er det eneste fornuftige å satse på mest mulig lokal matproduksjon. Intensiv produksjon fører til forgiftning og utarming av jorda, monokulturer og vannmangel. WTOs mål om at alt skal produseres der det er billigst, for så om nødvendig å transporteres kloden rundt, fører til stadig mer miljøfiendtlig transport. I fattige land blir lokale småbønder presset, og mye av den beste matjorda brukes til eksportprodukter. Samtidig legges jord brakk i rike land. Frakt av biologisk materiale over landegrensene sprer nye arter med smittestoffer både til planter, dyr og mennesker. En stadig mer industrimessig matproduksjon fører til helseproblemer, for eksempel «hamburgerbakterien», kugalskap og dioksinskandalene.

Patenter og genmodifiserte organismer

Stadig økende bruk av mat produsert fra genmodifiserte organismer ligger i løypa, endog med WTO-regisserte forsøk på å forby merking av slike produkter. Det er uklart om «genmat» vil bli tatt opp under jordbruk, smittevernreglene (SPS-avtalen), tekniske handelshindringer, en ny arbeidsgruppe om bioteknologi eller indirekte gjennom patentavtalene (TRIPS) – men sikkert er det at saken vil komme opp i WTO.

En rekke vestlige firmaer har tatt ut eller søkt patent på planter og organismer som finnes tradisjonelt – foredlet eller ikke foredlet – i 3. verden land. Slik blir det fordi de fleste arter i verden finnes i tropiske strøk, mens ressursene til å søke patenter finnes i rike lands firmaer. Det blir ofte tatt eksterne patenter på arter som lokale småbønder har brukt i århundrer. Både elite og grasrot i fattige land er opprørt, og har i den sammenheng omdøpt WTO til World Theft Organization. I tillegg fører patentreglene til at frøfirmaer og andre satser alle forskningsressurser på å erobre kontroll over markedet, i stedet for nyttig forskning.

Dette er et utgangspunktet for at mange ønsker å unndra levende organismer fra retten til patentering. Religiøse grupper er kritiske av andre grunner. Uansett ståsted krever både de fleste fattige land og en lang rekke vestlige NGO-er vesentlig endring i dagens regler for «patent på liv». Et fornuftig krav som mange støtter, er at levende organismer og biologisk mangfold må tas ut av patentavtalene.

Investeringer

Investeringer er foreslått som et nytt forhandlingstema, til erstatning for MAI-avtalen som aldri ble ferdig i OECD. Dette er viktig for de transnasjonale selskapene, da alle foreløpige utkast til en investeringsavtale har gitt dem rett til investeringer og mulighet til å hente profitt overalt, uten hinder av nasjonale regler og med liten risiko. Disse gunstige betingelsene begrunnes i behovet for økonomisk vekst i de landene som utenlandske investeringer skal foregå i. EU, USA og de fleste andre rike land (inkludert Norge) går inn for investeringer som et nytt tema i denne runden.

Fattige land ser at deres firmaer ikke kan konkurrere på samme måten og gjennomskuer forsøkene på å frata dem kontroll over næringslivet i sitt land. G77-gruppen er sterkt imot investeringer i WTO.

En del vestlige grupper støtter også motstanden mot en investeringsavtale i kjølvannet av kampen om MAI-avtalen. Enn så lenge! Nye utkast til «mildere» investeringsregler er blitt lansert. Jeg har hørt vestlige NGO-ledere nølende si «ja, ja, kanskje vi må godta dette, for det kunne vært verre, og vi kan ikke bare være negative hele tiden …»

Arbeider- og miljøstandarder

EU og USA ønsker å inkludere arbeiderstandarder og miljøstandarder i forpliktende WTO-avtaler. Det vil tilfredsstille deres egne arbeider- og miljøbevegelser, som ikke liker at produksjon overføres til land med mindre strengt regelverk.

Disse spørsmålene er typisk nord-sør konflikter. Siden målet er forbedringer, virker det logisk for fagforeninger og frivillige organisasjoner i rike land å stille krav på disse feltene. Fattige land vil absolutt ikke at dette skal inn i WTO.

Fattige lands eliter og grasrotbevegelser står sammen om motstanden mot arbeider- og miljøstandarder, på grunn av faren for «selektiv proteksjonisme»: Rike land importerer når de har behov, men hvis de ønsker å beskytte egen produksjon, kan de si at fattige lands produkter er laget under for dårlige forhold og på det grunnlag nekte import. Fattige land vil miste det lille konkurransefortrinnet de har med billig arbeidskraft. Selv folk som genuint ønsker bedre forhold for arbeidere og lokalt miljø i sine land, er redd for å få dette inn i WTO med de sanksjonsmuligheter som eksisterer der. De ønsker heller de samme temaer fremmet gjennom FN-systemet og i andre fora.

Clinton gjorde en «brøler» i Seattle: Mange vestlige politikere (inkludert vår egen Gerd Valla) argumenterer med at sanksjoner ikke vil bli brukt hvis arbeiderstandarder legges inn i WTO, fordi det er viktigere med positive insentiver. Clinton sa til en Seattle-avis at han kunne tenke seg å foreslå et regelverk om arbeiderstandarder med sanksjoner i WTO.

GATS – regelverket for tjenester

Tjenester regnes merkelig nok som et ukontroversielt tema. WTO har allerede vedtatt ytterligere liberalisering av tjenester. Kobler man dette opp til WTOs prinsipp om «nasjonal likebehandling» – at ingen land skal ha lov til å favorisere egne bedrifter, kan Europas velferdsordninger stå for fall. Servicenæringene inneholder svært mange sektorer. Herunder hører for eksempel bank og forsikring, utdanning, helse, samferdsel, turisme, post, telekommunikasjon, bygg og anlegg, forskning og informasjonsteknologi. Det er mulig å tenke seg overgangsordninger som demper problemene i starten, men mange frykter at liberalisering innen disse feltene vil sette i gang prosesser med langsiktige skadevirkninger for velferdsstaten og nasjonal fordelingspolitikk.

Foreløpig er GATS-avtalene en «omvendt» avtale i WTO-sammenheng, på den måten at land må slutte seg til enkeltdeler av avtalen punkt for punkt. De fleste andre avtaler fungerer motsatt: Land må reservere seg aktivt mot deler av avtalen for at den ikke skal gjelde. Dette kan imidlertid lett endre seg under tautrekkingen i en forhandlingsrunde. Clinton ønsker at GATS skal følge de samme prinsipper for unntak som andre avtaler.

De sterkeste talerne om dette i Seattle var ledere for lærere, sykepleiere og andre offentlig ansatte i Canada, Australia og Europa. Fattige land har også åpenbar interesse av å fortsatt ha lov til å bygge opp en offentlig sektor med lokale krefter og lokalt mannskap.

Innsyn i offentlige innkjøp og globale anbud på offentlige innkjøp

I navn av «kamp mot korrupsjon» har vestlige land kjørt ut forslag om en avtale om innsyn i offentlige innkjøp. EU går lengre ved i tillegg å foreslå fri konkurranse om offentlige innkjøp, igjen ut fra prinsippet om at ingen land eller lokale myndigheter skal kunne favorisere egne bedrifter, hvis utenlandske konkurrenter er billigere.

Forslaget har møtt kraftige reaksjoner fra fattige land, men liten oppmerksomhet i rike land – til tross for faren for at vi kan nærme oss en situasjon lik Norge under EØS, hvor offentlige arbeider over en viss størrelse må ut på anbud i hele EØS-området.

Hva nå?

WTO strever med mandatet for den videre prosessen etter at Seattle-konferansen verken ble formelt åpnet eller avsluttet. Fra offisielt hold mener mange at reelle forhandlinger sannsynligvis ikke vil komme i stand før etter det amerikanske presidentvalget. Vi står overfor årtusenets første sjanse til å skape historisk kursendring. Så, verdige sønner og døtre av Moder jord, la oss si med en av plakatene fra Seattle: «Don’t mess with Mama – Live free or die!»

Ukategorisert

Hvorfor kvinneundertrykking?

Av

AKP

av Terje Valen

Materiell fremmedgjøring

Jeg mener at vi finner grunnlaget for kvinneundertrykkingen i den form som den menneskeskapte, materielle fremmedgjøringen har i de forskjellige faser av utviklingen av menneskesamfunnet. Den materielle fremmedgjøringen springer ut av en begrenset overskuddsproduksjon og en arbeidsdeling på grunnlag av dette som tidlig i menneskehistorien oppstod tilfeldig og ubevisst ut fra naturforskjeller. Den består allment i at hele det samfunnsmessige fellesskapet ikke kan tilegne seg de produktivkreftene og de produktene det selv skaper. Dette fører til at den menneskeskapte naturen blir stående som en fiendtlig makt overfor hele samfunnskollektivet, i første omgang som privateiendom og verdi og senere som kapital. Den viser seg også som handel og marked. Samtidig blir den virksomheten som menneskene utfører i denne sammenheng, stående som noe fiendtlig overfor hele samfunnskollektivet og overfor resten av den naturen som mennesket virker i. Ut fra dette deler altså menneskekollektivet seg opp i forskjellige typer fremmedgjorte kollektiver. Menneskene deler seg i samfunnsklasser og andre typer fremmedgjorte kollektiver.

De samfunnsklassene som skapes ut fra stillingen sin til eiendommen er de direkte fremmedgjorte kollektivene. En gruppe i samfunnet blir representanter for (dvs. eiere av) de fremmedgjorte produkter, spesielt produksjonsmidlene og det fremmedgjorte arbeidet. Denne gruppen hever seg opp til herskerklasse. Andre grupper representerer mangelen på eiendom og blir underklasse eller underklasser.

I tillegg finnes det en lang rekke indirekte fremmedgjorte kollektiver som får det indre og ytre samkvemmet sitt preget av de direkte fremmedgjorte kollektivene, men som ikke står direkte overfor hverandre som eiere og ikke-eiere. I dag er dette kollektiver som rase/etnisk gruppe, kjønn, nasjon, stat, parti, familie og alle slags typer grupper og organisasjoner som ikke er identiske med klassene av eiere eller ikke-eiere. De direkte fremmedgjorte kollektiver skiller seg grunnleggende fra de indirekte ved at motsigelsene i de førstnevnte driver i retning antagonisme og ved at motsetningene i de sistnevnte spiller seg ut på grunnlag av motsigelsene i de førstnevnte. Gjennom historien er det endringer i hvilke kollektiver som hører til de forskjellige kategoriene. La oss se på utviklingen av familien som fremmedgjort fellesskap.

Monogam eierfamilie

Familien er den minste av de mer stabile fellesskapene i samfunnet. Det er også det fellesskapet der menneskene kommer nærmest hverandre rent personlig, der alle de samfunnsmessig skapte motsetninger blir formidlet og spiller seg ut på det personlige plan. Samtidig er familien et dynamisk fellesskap som forandrer seg gjennom historien. Det betyr blant annet at det har eksistert andre familietyper før den moderne monogame familien oppstod og at det etter all sannsynlighet vil komme nye familietyper etter denne. Den monogame familien oppstod samtidig med utviklingen av den materielle fremmedgjøringen, og den ble da den sentrale økonomiske enhet der både produksjon og forbruk og føding og oppseding av de nye generasjoner foregikk. Dette skjedde til forskjellige tider på forskjellige steder i verden. Noen steder er ikke denne utviklingen i retning monogam familie fullført ennå.

Mannen i den monogame familien tilegnet seg eiendomsretten til produksjonsmidler og forbruksmidler. Kvinnen ble berøvet retten til privateiendom. Hun deltok bare indirekte i privateiendommen i kraft av å være mannens kone. Slik sett stilte kvinnen i denne familien, sammen med barna, på samme nivå som slavene. Mannen representerte eierklassen og kvinnen og de andre representerte de ikke-eiende klassen(e). Den grunnleggende klassemotsigelsen i samfunnet gikk inne i den produserende og konsumerende familien. Kvinnen var den privateiende mannens ofte godt bestukne slave. Denne fordelingen av eiendom mellom mann og kvinne i det monogame ekteskap, med mannen som eier og kvinnen som ikke-eier, er det historiske grunnlaget for kvinneundertrykkingen.

I denne epoken var derfor den monogame familien et direkte fremmedgjort fellesskap. I de familiene der mannen hadde eiendom sto mann og kvinne på hver sin side av den grunnleggende klassemotsigelsen i samfunnet samtidig som hun var nært personlig bundet til mannen. Hun skulle utføre seksuelle tjenester for at mannens eiendom kunne blir videreført gjennom arvingene hans, og hun skulle lede hans husholdning.

Innenfor huset vegger kunne nok kvinnen få tildelt en viss grad av makt. Men mannen eide både kvinnens arbeidskraft, hennes seksualitet og de barn hun fødte. Denne familien har eksistert i lang tid og har skapt en enorm ideologi som fremdeles preger hele samfunnet, også arbeiderklassen og de forskjellige familietypene i denne klassen.

I de eiende klassene er hensikten med familien å holde på, eventuelt forøke og føre videre eiendommen til neste generasjon av familien. Bare når kvinnene har like rett til arv og i praksis arver like mye, eier like mye og styrer like mye eiendom som mennene i disse familiene, er det likestilling i overklassefamilien.

Men fremmedgjøringen den gangen var lite utviklet i forhold til den fullstendige fremmedgjøringen under den utviklete kapitalismen. Den direkte fremmedgjøringen den gang kan heller ikke uten videre sammenlignes med fremmedgjøringen etter den industrielle revolusjon. Dessuten gjelder den bare i familier der mannen tilhører de eiende klassene. I de ikke-eiende klassene var den moderne monogame familien (i den grad den eksisterte), den gang som nå, indirekte fremmedgjorte fellesskap.

Denne typen familie, som vi kaller den moderne monogame familien, oppstod altså som et produserende fellesskap, der mannen var eier av produksjonsmidler og kone og barn sammen med slaver var hans underordnete. I denne typen familie foregikk den første uutviklede materielle fremmedgjøring som seinere gjennom flere stadier har utviklet seg videre til den fullt utviklete materielle fremmedgjøring og forholdet kapital/arbeid under kapitalismen.

I Den tyske ideologi: Feuerbach beskriver Marx i 1844 stadiene i eiendommens utvikling, men her står det lite om kvinnenes spesielle forhold til eiendommen i førkapitalistisk tid. Marx hadde da, som alle andre, liten kunnskap om de tidligste samfunnsformer. Det er først i forbindelse med at han skrev sine etnologiske notatbøker 1880-1882 at han kunne utforme en mer fullstendig teori på dette området.

Engels skrev Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse (kom ut i 1884) blant annet ut fra disse notatbøkene. Marx hadde selv planlagt å legge frem resultatene av de etnologiske nyvinninger som han hadde studert, men døde altså i 1883. Engels så på arbeidet med å skrive denne boken som oppfyllelsen av Marx sitt testamente. Det var med andre ord en viktig nyutvikling av den marxistiske teorien. Her ble det fremlagt en fullstendig teori om hvordan kvinneundertrykkingen oppstod. En teori som er blitt utfylt og kritisert siden da, men som alt studium av marxistisk teori om kvinnefrigjøring må ta utgangspunkt i.

Arbeiderklassefamilien

Den stabile, monogame arbeiderklassefamilien, i den grad den har eksistert og eksisterer i Norge i dag, er i sin form lik den overklassefamilien som er beskrevet ovenfor. Men fordi den ikke har de samfunnsmessige oppgaver som overklassefamilien hadde (og til en viss grad ennå har) – og heller ikke den klasseinndelingen som fantes/finnes i den, så er denne familiens innhold og vesen et annet.

Ingen person i arbeiderklassefamilien eier produksjonsmidler, verken mannen eller kvinnen eller ungene. Derfor er heller ikke arbeiderklassefamilien et direkte fremmedgjort fellesskap. Arbeiderklassefamilien er en av mange indirekte fremmedgjorte fellesskaper. Derfor utbyttes heller ingen inne i familien. Alle medlemmene i arbeiderklassefamilien er med i et annet fellesskap som er direkte fremmedgjort, nemlig arbeiderklassen. Det direkte fremmedgjorte fellesskapet oppstår og finnes i dag i møtet mellom kapital og arbeid i den kapitalistiske produksjons- og distribusjonsprosessen der også utbyttingen skjer, eller i møtet mellom kapitalens representanter i statsapparatet og de arbeiderne som er ansatt i offentlig sektor.

Vi skal også merke oss at klassetilhørigheten til enkeltindivider i arbeiderklassen ikke bestemmes av om de er utsatt for direkte utbytting eller ikke (er lønnsarbeidere i kapitalistiske foretak), men om de lever av lønnsarbeiderinntekt eller overført lønnsarbeiderinntekt (trygder og andre former for støtte), samme hvilke lønnsarbeidere som har opptjent lønnen. Det gjelder også lønnsarbeidere som arbeider i ikke-kapitalistiske foretak (statlige og kommunale). Disse lønnsarbeiderne er heller ikke direkte utbyttet. Marx kaller dem derfor ikke-produktive arbeidere i kapitalistisk forstand, fordi de altså ikke produserer merverdi, som er kapitalens kjerneprodukt. Så du kan tilhøre arbeiderklassen uten å produsere merverdi og uten å være lønnsarbeider i det hele tatt, bare du lever av penger som kommer fra lønnsarbeiderinntekt.

Etter at vi har skilt ut kapitalistene og deres representanter i statsapparatet, må vi også dra et skille i arbeiderklassen mellom de vanlige arbeiderne og den gruppen som ikke eier kapital, men lever av lønnsarbeid og er sjefer for lønnsarbeidere. I kraft av dette overvåker og leder de de andre lønnsarbeidernes arbeid og har høyere lønn enn dem. Jeg tror at mange av disse personene tilhører arbeiderklassen, men at god en del av dem tilhører aristokratiet i klassen. Også andre høytlønnete arbeidere, som lettere enn de andre kan stige opp og ut av klassen, tilhører dette arbeideraristokratiet. Det gjelder dessuten andre priviligerte og godt avlønnete arbeidere. I stater med store inntekter fra imperialistisk utbytting utenfor egne grenser kan denne gruppen være større enn i andre stater. Ut fra dette blir Marx og Engels sin teori om arbeideraristokratiet, som Lenin sluttet seg til og videreutviklet, stadig viktigere for å forstå utviklingen av hele arbeiderklassen.

Sett i verdensperspektiv tilhører alle arbeidere i Norge et arbeideraristokrati. En av «globaliseringens» virkninger er at også stadig større deler av arbeiderklassen i de tidlig industrialiserte landene presses nedover i retning situasjonen til proletariatet i de seint industrialiserte landene. Proletariatet i disse landene kjemper seg også oppover mot nivået i de andre landene – som i Japan og Sør-Korea.

Arbeiderklassens reproduksjon skjer i flere trinn

Arbeiderklassefamilien er ikke en enhet som produserer de vesentlige midler til sin egen eller andres eksistens innenfor familien. Derfor kan vi ikke helt enkelt beskrive arbeiderklassefamilien som det stedet der arbeiderklassens reproduksjon finner sted, slik mange feminister har hevdet. Arbeiderklassens reproduksjon skjer i flere trinn.

Under den utviklete kapitalismen begynner i arbeiderklassens reproduksjon med møtet mellom arbeid og kapital, altså utenfor familien. Det er her arbeiderklassen selger sin arbeidskraft og får sin lønn. Denne lønnen er grunnlaget for de andre momentene i klassens reproduksjon. Alle som lever av denne lønnen, enten de er i lønnet arbeid eller ikke, tilhører arbeiderklassen. Sosiale ytelser gjennom stat og bedrifter må betraktes som en del av arbeiderklassens lønn. Lønnen til lønnsarbeidere i offentlig sektor, som betales over offentlige budsjetter der inntektene er basert på skatteinntekter og avgifter, er også en del av den samlete arbeiderklassens lønn, selv om disse lønnsarbeiderne ikke er direkte utbyttet – ikke skaper merverdi direkte.

Det neste momentet i reproduksjonen foregår når arbeiderklassens individer kjøper forbruksvarer for lønnsarbeiderinntekten sin, noe som også skjer utenfor familien. Disse forbruksvarene faller med dette ut av den kapitalistiske produksjonsprosessen og mister sin verdikarakter.

Det som er igjen av dem er bruksverdier som behandles videre under forbruksarbeidet i familien og under konsumeringen av produktene og tjenestene, det tredje og fjerde momentet i reproduksjonen av arbeiderklassen.

Den produksjonen som foregår inne i arbeiderklassefamilien er altså (med ytterst få unntak) kun bearbeiding av kjøpte produkter for forbruk – det er forbruksarbeid som bare kan skje på et materielle grunnlag som skapes av prisen på arbeidskraften – altså lønnen. Og prisen på arbeidskraften settes utenfor familien i møtet mellom kapital og arbeid eller mellom borgerskap og lønnsarbeidere i kapitalens hjelpefunksjoner som er organisert i offentlig sektor.

Derfor er arbeiderklassefamilien i sitt vesen heller ikke en fullstendig reproduksjonsenhet for arbeiderklassen. Den grunnleggende samfunnsmessige prosessen som fører til reproduksjon av arbeiderklassen foregår jo utenfor familien.

Etter at disse momentene i reproduksjonen av arbeidskraften er gjennomført, dvs. salg av arbeidskraften og tilegning av lønn, kjøp av nødvendige forbruksmidler, den nødvendige tilpasningen av disse gjennom forbruksarbeidet og til slutt sjølve konsumeringen av forbruksmidlene, har arbeiderklassefamilien lagt et materielt grunnlag for at det siste trinnet i reproduksjonen av nye generasjoner. Dette er befruktning, føding og oppseding. Det samfunnsmessige grunnlaget for videreføring av arbeiderklassen biologisk, skapes altså utenfor familien, gjennom salg av arbeidskraften.

Verken lønn eller befruktning og fødsler og sosialisering av den oppvoksende slekt i arbeiderklassen er avhengig av den institusjonen vi kaller den monogame arbeiderklassefamilie. Denne institusjonen er kun nødvendig i den grad det trengs en forbruksenhet av denne art i arbeiderklassen utover individet. Hovedtendensen ser ut til å være at kapitalismen oppløser den monogame familien. Den egentlig monogame familie er i dag langt på vei forsvunnet. Istedenfor har vi fått en relativt markert utvikling av seriemonogami og familier med bare en voksen – enslige eller mor (og i noen få tilfeller – far) med barn, og en rekke andre forhold. Svært mange lever og så enslig.

Ungene fødes utenfor familien, selve fødselen foregår i nesten alle tilfeller på fødeklinikker og liknende. Under befruktning, graviditet, fødsel og amming trer de biologiske forskjellene mellom mann og kvinne tydeligst frem. En del feminister har benektet at slike forskjeller eksisterer, men hver graviditet og fødsel beviser det motsatte.

Mesteparten av sosialiseringen av ungene og ungdommen foregår i dag utenfor familien, bortsett fra i den første tiden – gjennom dagmamma, barnepark, barnehage, skolefritidsordning, skole, fritidsaktiviteter ledet av voksne og gjennom kamerater og venner/venninner osv.

Mye av omsorgen for de eldre og syke er også flyttet ut av familien, selv om familien også står for en god del av dette, og særlig kvinnene i familien.

Det materielle grunnlaget for undertrykking inne i arbeiderklassefamilien

Hva er da det materielle grunnlaget for undertrykking inne i arbeiderklassefamilien og hvor skapes det? Innenfor arbeiderklassen er det mengden av de forbruksmidler personen i familien kan skaffe til familien, som utgjør det materielle grunnlaget for en person sin dominans over en annen. Mengden av forbruksmidler en person kan skaffe til familien avgjøres av hvilken arbeidskraft kapitalen vil kjøpe og prisen på arbeidskraften som bestemmes i møtet mellom arbeid og kapital, eller i møtet mellom lederne for de hjelpefunksjoner som er nødvendig for kapitalen eller som er godtatt av kapitalen (offentlig sektor), og arbeiderne.

Derfor springer diskrimineringen i arbeiderklassefamilien, under kapitalismen, ut fra konkurransen mellom kjønnene om arbeidet. Og derfor er det kapitalen og dens representant borgerskapet som skaper kvinneundertrykkingen i arbeiderklassen, i den grad kvinner blir forfordelt når det gjelder arbeid, lønn og arbeidsforhold, altså i den grad kapitalen oppfatter kvinnen som funksjonshemmet arbeidskraft i forhold til merverdiproduksjonen. På samme måte skaper kapitalen og dens representanter grunnlag for andre typer undertrykking i arbeiderklassen gjennom forfordeling som gjennom noen formidlinger fører til rasisme osv. Denne forfordeling skjer ut fra kapitalens helhetlige behov for merverdiskaping og akkumulasjon og den typen arbeidskraft (vare) som kapitalen foretrekker ut fra dette perspektiv.

Kvinner og menn blir ikke vurdert som kjønn, eller som mennesker i det hele tatt, de blir vurdert som varen arbeidskraft. Kapitalen trekker til seg den arbeidskraftvaren som best kan tjene merverdiskapingen. I forhold til kapitalen kan det være en biologisk funksjonshemming av være kvinne. Det er ikke tilfeldig at den norske handelsflåten stort sett ble bemannet med mannlige arbeidere istedenfor kvinnelige. Men det kan også være en funksjonshemming å være mann. Det er ikke tilfeldig at spinne- og tekstilindustrien i kapitalismens barndom, og fremdeles, stort sett var/er bekvinnet og bebarnet. Under andre og vennligere samfunnsforhold vil de biologiske forskjellene mellom mann og kvinne være til fordel for begge kjønn og de vil derfor da ikke være årsak til diskriminering og undertrykking fordi de direkte fremmedgjorte fellesskaper som utgjør grunnen til diskrimineringen er opphevd.

Individene i arbeiderklassen konkurrerer om arbeidet. Dette skaper motsetninger mellom dem. Hvis kapitalen foretrekker ett kjønn framfor et annet ved å gi det mer arbeid og bedre lønn og arbeidsbetingelser, vil den skape et materielt grunnlag for en motsigelse som kan utvikle seg til antagonisme dersom andre vilkår ligger til rette for det.

På dette grunnlaget utspiller det seg en fysisk og psykisk kamp mellom kjønnene i arbeiderfamiliene. I denne kampen stiller mannen som regel sterkest fysisk, og bruker denne fysiske makten som sitt undertrykkingsredskap når det fremstår som nødvendig. Vi har omtrentlige tall for hvor mange menn som gjør dette og for hvor mange kvinner som er utsatt for det. Den psykiske kampen, og de metodene som brukes der, er mindre kartlagt.

Direkte og indirekte fremmedgjorte fellesskaper

Den direkte materielle fremmedgjøringen skjer altså hovedsakelig i møtet mellom ikke-eiere og eiere, som under kapitalismen tar form av skaping og tilegning av merverdi gjennom utbyttingen. Men det skjer også i møtet mellom kapitalens representanter i statlige/fylkeskommunale og kommunale virksomheter og de vanlig lønnsarbeiderne her. I disse forholdene finner vi de direkte fremmedgjorte fellesskaper. Et grunnleggene trekk ved disse fellesskapene er at de er basert på konkurransen og altså fiendskapen mellom arbeid og kapital, mellom kapitaler, mellom individer og mellom mindre grupper av individer. Innen arbeiderklassen selv fungerer konkurransen om arbeidet splittende slik at grupper av arbeidere og arbeiderindivider har en tendens til å hate hverandre. Det er bare kampen mot kapitalen som kan tvinge dem sammen i fellesskap og enhet. Og dette fellesskapet/denne enheten kan bare omfatte hele arbeiderklassen dersom det har oppheving av kapitalen og frigjøring av menneskene som mål. Den splittete arbeiderklassen som ikke har bevisshet om sin stilling og enhet, kaller vi ofte arbeiderklassen i seg. Når arbeiderklassen bevisst oppfatter seg som en klasse med et mål for virksomheten sin kaller vi den en klasse for seg.

Den direkte fremmedgjøringen som springer ut fra de direkte fremmedgjorte fellesskaper formidles gjennom alle andre typer fellesskaper som eksisterer under kapitalisme, som rasen/den etniske gruppen, religionen, nasjonen, staten (med offentlig sektor), fagorganisasjonen, familien, partiet, osv. Disse fellesskapene er da bestemt som fremmedgjorte av den tvungne arbeidsdelingen, av privateiendommen, av kapitalen, av merverdiskapingen, av utbyttingen. Disse fellesskapene skaper ikke direkte fremmedgjøring selv og kan derfor kalles indirekte fremmedgjorte fellesskaper. Forståelsen for dynamikken i forhold innenfor disse felleskaper er umulig uten å undersøke deres forhold til arbeid/kapitalforholdet som altså ligger utenfor disse fellesskapene, men likevel virker bestemmende inn på dem.

Jeg hevder altså at prisen på arbeidskraften, eller lønnen, er grunnlaget for reproduksjonen av arbeiderklassen. Derfor skjer reproduksjonen av arbeidskraften gjennom salg av arbeidskraft og bruk av denne arbeidskraften som i den materielle og immaterielle produksjonen skaper de varene som arbeiderklassen forbruker. Gjennom kjøp av forbruksmidler for lønn sikrer arbeiderklassen sin reproduksjon. Uten lønn, eller tilsvarende sosiale ytelser, vil arbeiderklassen ikke kunne reprodusere seg. Utover dette samfunnsmessige grunnlaget har reproduksjonen et biologisk-naturlig grunnlag også. Uten befruktning og fødsler ingen reproduksjon av klassen. Men under kapitalismen er det forholdet til kapitalen som bestemmer dette siste, og ikke omvendt. Dette er den marxistiske befolkningsteorien.

De biologiske og menneskeskapte forskjeller som reelt sett finnes mellom mennesker av forskjellig kjønn, rase/etnisk gruppe, folkeslag, seksuell legning eller religiøs/moralsk og politisk innstilling osv. i dag, blir bare til antagonismer (fiendtlige motsetninger) i den grad kapitalen forfordeler disse individer og grupper ut fra sitt krav til reprodusjon av kapitalen og skaping av ny kapital. Derfor kan ikke kampen mot rasisme, sexisme og annen diskriminering vinnes uten at grunnlaget for den materielle fremmedgjøringen, privateiendom og kapital, samfunnsklassene og all ikkebevisst, tvungen arbeidsdeling, blir opphevet, dvs. uten at vi når frem til den fullt utviklete kommunisme.

Fenomenenes skinn og formidlete antagonismer, grunn og årsaker

Men de antagonismer som har sin grunn i den materielle fremmedgjøringen og den kapitalistiske utbyttingen, formidles i arbeiderklassens nære forhold, i fellesskaper som finnes utenfor produksjon og handel og deres hjelpefunksjoner – og særlig i familien. Her fremtrer skinnet av de fenomenene som har sin grunn i utbyttingen. Her møter og ser kvinnelige og mannlige medlemmer av arbeiderklassen altså personlige og gruppemessige antagonismer innen klassen selv, og innen familien selv som har sin grunn i den kapitalistiske utbyttingen. Det er da lett å tro at alle de forskjellige årsakene som en kan finne til alle disse antagonismene, for eksempel i forholdet mellom mann og kvinne innenfor den moderne monogame familien, er grunnen til antagonismene. Men hvis en gjør det, så glemmer en nettopp hvilken grunn disse årsakene spiller seg ut på, nemlig de kapitalistiske eiendomsforholdene og den utbyttingen som følger av disse.

Kvinneundertrykkingen i arbeiderklassefamilien og innen arbeiderklassen for øvrig er derfor en formidlet, indirekte klasseundertrykking som rammer en del av klassen spesielt.

Denne formidlete klasseundertrykkingen er en helt reell og særegen undertrykking og den kan ikke oppheves under kapitalismen like lite som klasseundertrykkingen selv kan oppheves. Den kan heller ikke reduseres til klasseundertrykking, som altså er direkte fremmedgjøring. Men kapitalen er likevel den materielle grunnen under all undertrykking i vår epoke. Derfor må både kampen for mannefrigjøring og for kvinnefrigjøring føres i former som konsentrerer menn og kvinner sitt raseri mot kapitalen og mer presist mot den borgerlige statsmakten. Det er bare dette som vil gjøre det mulig å oppheve kvinneundertrykkingen.

Men selv når kapitalen er opphevet og vi er over i den politiske kommunismen/sosialismen, vil det eksistere en grunn for undertrykking av kvinnene i samfunnet i den grad den borgerlige retten gjelder: fra enhver etter evne til enhver etter innsats. Denne retten vil gjelde i hele første fase av kommunisme, den som ofte blir kalt sosialisme. I denne fasen av kommunismen er enda ikke nøden helt opphevet, den tvungne arbeidsdelingen er ikke helt opphevet, alle mulige slags rester fra kapitalismen fortsetter å eksistere i lang tid, staten kan ha mange borgerlige trekk osv. Altså, den materielle fremmedgjøringen er ikke opphevet samtidig med opphevingen av kapitalismen og opprettingen av den proletariske statsmakten. Dette vil gjøre at de antagonismer som er formidlet fra den tvungne arbeidsdelingen i produksjonen til andre fellesskaper, vil fortsette å eksistere. Derfor vil kampen for kvinnefrigjøring fortsette helt frem til den utviklete kommunismen, helt til alle rester av den materielle fremmedgjøringen er opphevet. Slik vil kampen for kvinnefrigjøring være en viktig drivkraft både i kampen for den proletariske politiske revolusjonen og i kampen for å omdanne den politisk kommunismen (proletariatets diktatur, sosialismen) til sosial kommunisme.

Når ikke arbeiderklassens hovedfiende er avdekket, og når det ikke er noen organisert kamp mot hovedfienden som er rettet inn på å oppheve kapitalismen så øker tendensen til at medlemmer av klassen retter frustrasjon og raseri mot hverandre istedenfor mot den virkelige fienden. Dette skjer ut fra motsigelser slik de overflatisk trer frem for den fremmedgjorte hverdagsbevisstheten. I noen tilfeller fører konfliktene til bruk av fysisk vold. I familien ytrer det seg av og til slik at mannen tar ut det oppmagasinerte raseriet sitt og fortvilelsen/avmakten sin, som har sin grunn utenfor familien, mot det individet/de individene som personlig står ham nærmest. Gjennom en slik avreagering blir kvinnen terrorisert og han selv svekket eller uskadeliggjort i forhold til kampen mot den virkelige fienden, samtidig som en eventuell allianse mellom mann og kvinne i denne kampen langt på vei blir umulig.

Det er arbeiderklassemannens hovedansvar å få slutt på dette ved å rette raseriet rett vei – mot borgerskapet – for frigjøring av alle mennesker, for kommunismen.

Monopolenes nyliberalisme – utvikling mot reformistisk despotisme

Vi er nå inne i en periode der den demokratiske reformismen (sosialdemokrati og sosialliberalisme) i hovedsak ikke fungerer lenger når det gjelder å gi folk levelige kår. Den monopolkapitalistiske nyliberalismen er blitt den dominerende retning istedenfor den sosialdemokratiske og sosialliberale. I Norge er dette mindre klart akkurat nå enn i USA og England (særlig), og i Frankrike og Tyskland – for ikke å snakke om i Øst-Europa og Asia. Men etter hvert, og særlig under lavkonjunkturer, vil det bli klarere. Dersom spekulasjons- og gjeldsboblen i verdensøkonomien virkelig sprekker, vil det komme som et enormt sjokkartet trykk.

Dersom nyliberalismen fører til stadig større polarisering i verden både innenfor og mellom stater, slik Marx sier at kapitalens utvikling nødvendigvis vil være, og slik vi ser til daglig, så vil monopolkapitalen (borgerskapets ledende skikt) trenge erobringskriger, religions- og rasekriger, mafiosering, sexisme og rasisme, kort sagt den despotiske reformismen (f.eks. fascisme/nazisme), istedenfor den sosialdemokratiske.

Vilkår for å oppheve kvinneundertrykkingen

Gjenoppretting av sosialdemokrati (det gamle DNA) eller sosialliberalisme (det gamle Venstre) blir mer og mer vanskelig. Derfor vil det etter hvert bare være mulig å opprette en stor enhetsfront mot fascismen dersom kommunismen blir sett på som et mulig og ønskelig alternativ blant relativt mange av de som er mest aktive politisk innen arbeiderklassen, dersom flertallet av arbeiderklassen kan forenes i kampen ut fra sine daglige interesser (hverdagsbevissthet) og dersom kampen blir ledet av et skikkelig kommunistisk parti, slik som AKP har politikk til å bli (men ennå ikke antall).

Dette er i dag hovedvilkårene for at vi skal komme videre i kampen mot kvinneundertrykkingen. I dette arbeidet må både arbeiderklassemennene og -kvinnene bevisst rette raseriet sitt mot borgerskapet. Hvis raseriet ikke går mot den virkelige grunnen til at det oppstår, så blir det avbøyet i retning formidlete årsaker som spiller seg ut på denne grunnen, og da rammer det det som ut fra hverdagslivsperspektivet ser ut til å være grunnen til den enkelte konflikt. Det kan være en sjøl eller noen som en har et nært personlig forhold til, eller andre syndebukker. Dette avbøyete raseriet kan ikke oppheves så lenge arbeiderklassen eksisterer. Det er en del av arbeiderklassens livsvilkår og det fører, når det får en dominerende posisjon, til selvødeleggelse og ødeleggelse av det samholdet i arbeiderklassen som er nødvendig for å komme ut av den situasjon som ligger til grunn for raseriet.

Den borgerlige kvinneundertrykkingen, som blir formidlet gjennom arbeiderklassemennene, kan ikke oppheves dersom ikke også grunnen til klasseundertrykkingen oppheves … dvs. kapitalen selv og den tvungne arbeidsdelingen. Det er det kapitalistiske samfunnet som skaper undertrykkende tendenser hos arbeiderne igjen og igjen, samme hvor mye enkeltpersoner forsøker å heve seg ut av denne fremmedgjorte situasjon. Og hvis det fins undertrykkende tendenser hos kvinnene også, så har de det samme utspring.

Det er nødvendig at arbeiderklassekvinnene organiserer seg og driver klassekampen og kvinnekampen sin ut fra den særegne måten som både den direkte og den formidlete klasseundertrykkingen rammer de på, slik som alle undertrykte og diskriminerte grupper må. Hvis de ikke gjør det, vil de i virkeligheten risikere å bli satt mer eller mindre på sidelinjen av arbeiderklassemennene. I denne kampen kan og må de finne allierte blant kvinner i andre klasser som også er undertrykt, men uten å falle for den borgerlige ideologien blant disse kvinnene.

Det er også viktig at mennene blir oppmerksomme på den rollen de spiller i formidlingen av kapitalens særegne undertrykking av kvinnene i arbeiderklassen – og at de kjemper mot denne rollen. Uten dette vil det i virkeligheten bli umulig for kvinnene å stå sammen med dem i kampen mot den felles fienden. Kampen mot den formidlete, men reelle, dagligdagse, nære undertrykkingen fra mannen sin side vil da nødvendigvis overskygge kampen mot grunnen til at denne undertrykkingen oppstår. Bare hvis mennene i arbeiderklassen retter raseriet mot den virkelig grunnen til dette raseriet og ikke mot kvinnene i arbeiderklassen (eller andre lynavledere), vil kvinnene og mennene kunne stå sammen i kampen mot sin grunnleggende fiende, for de mål som vil oppheve grunnlaget for både klasse- og kvinneundertrykkingen og annen undertrykking. Bare da vil mennene kunne utvikle en virkelige maskulin stolthet.

For at de skal klare dette, er det også viktig å få frem at arbeiderklassemennenes undertrykking av kvinnene ikke kommer av at de er av mannekjønn Det kommer heller ikke av at de er onde på noen annen måte, men av at de faller inn i den klassesplittende, fremmedgjorte rolle som kapitalen og eierne av produksjonsmidler (borgerskapet) og de reformistiske retningene i arbeiderklassen sjøl (sosialdemokratiet og sosialdespotiet/fascismen), hele tiden presser dem inn i og som blir styrket av den historiske tradisjon til den monogame overklassefamilien, med mannlig dominans over kvinnene og barna.

(16. juni 1998 til 21. februar 2000)

Fremmedgjøring

Fremmedgjøring er et nøkkelbegrep i artikkelen. Det er et nøkkelbegrep fordi det formidler hverdagslivsperspektivet og den marxistiske teorien: Ureflektert bruk av hverdagslivsperspektivet gir feil teori, og praksis som ikke har utgangspunkt i hverdagslivsperspektivet blir fåfengt. Fremmedgjøring er rett og slett at menneskene sine samfunnsmessige produkter vender seg mot skaperne. Produktene tar form av mektige, fremmede og tvingende krefter som tilsynelatende ikke har noe som helst å gjøre med sine skapere. Kapitalen i sin tinglige form er en slik tvingende, fremmed og mektig kraft som tyranniserer arbeiderklassen. Kapitalistene vil selvsagt ha det til at de har skapt denne kapitalen. Slik kan det og se ut på overflaten, men alle marxister ved at den er fullt og helt arbeiderkalssens eget verk. Arbeiderklassen skaper altså sin egen undertrykking gjennom den formen den kapitalistiske produksjonsprosessen tar. denne formen – de kapitalistiske produksjonsforholdene – er grunnen til fremmedgjøringen. Det er dette Marx karakteriserer som virksomhetens fremmedgjøring, den fremmedgjørende virksomhet og den virksomme fremmedgjøring. Fremmedgjøring er latså en materiell, objektiv prosess som er uløselig knyttet til kapitalismens innerste uvesen. den tilslører sine egne grunner og gir illusjoner om at det er mulig å lese kapitalismens virkninger direkte på samfunnets overfalte. Den vrenger og vrir på motsetninger og lar grunner framtre som årsaker og omvendt. Den bytter om på subjekt og objekt ved å gi tingene liv og gjøre menneskene til ting (tenk bare på hvordan borgerlige politikere omtaler budsjettbalansen – som om den skulle være et levende, sårbart vesen – mens de gir katten i de menneskene som budsjettet var ment å tjene.) Fremmedgjøring er all falsk bevissthets onde stemor, og må medreflekteres i all teoretisk virksomhet.

Arne Andersen