---

Etter den franske revolusjonens stormende år og Napoleons omveltninger over Europakartet inntrådte en periode av knugende reaksjon. Dette var Metternichs glanstid, den hellige alliansens tid, da målet var å bevare freden for enhver pris. Det vil si fyrstenes fred, reaksjonens fred. Alle opprør, alle forsøk på demokratiske omveltninger ble slått ned med hard hånd.

Men rett etter midten av 1840-åra blei det tydelig at denne tida var omme. Det var som om det lå vår i lufta. To tyske intellektuelle, den mørke, unge filosofiprofessoren Karl Marx (29 år) og hans fire år yngre venn Friedrich Engels, hadde utarbeidet sitt filosofiske grunnsyn, den dialektiske og historiske materialismen. Nå arbeidet de for å forene flest mulig av de tyske arbeiderne som var spredt i eksil i Europas byer, og bygge en demokratisk bevegelse som kunne lede en kommende omveltning. Hvor aktiv rolle de to spilte i dette arbeidet har ikke blitt kjent før i moderne tid.

Det kommunistiske manifest, som var programdokumentet til Kommunistenes forbund, er et dristig dokument, skrevet av unge menn med glødende viljer og tro på framtida. De har sett og opplevd undertrykkelsen, og de hater den intenst. Skarpt og malende beskriver de tida og de grunnleggende motsigelsene, og peker ut målet for arbeiderklassen: Det kommunistiske samfunn, uten klassemotsigelser, uten privateiendom, uten undertrykkelse. Veien til frihet går gjennom arbeiderklassens herredømme.

Manifestet blei skrevet av de to på oppdrag fra den andre kongressen til Kommunistenes forbund, som blei holdt i London fra 29. november til 8. desember 1847. Kongressen hadde diskutert et utkast til programdokument, og vedtok de prinsippene Marx og Engels la fram og som Marx endelig førte i pennen i januar 1848. I slutten av februar blei Manifestet gitt ut – og så kom februarrevolusjonens stormende vårløsning.

Organisasjonen som sto bak dette blei grunnlagt blant tyske håndverkere og arbeidere i Paris i 1836-37. Den bar navnet «De rettferdiges forbund» og var et hemmelig selskap, med oppbygging omtrent som frimurerlosjene – naturlig nok, for frimurerne var opprinnelig også en hemmelig, revolusjonær organisasjon, innrettet på å kjempe mot adelens herredømme. Engels beskriver utviklinga av Forbundet fra hemmelig selskap til det blei omdannet i 1847 og tok navnet «Kommunistenes forbund» og til nedleggelsen i 1852 etter Kommunistprosessen i Køln. Den som vil, kan lese om dette i Engels’ artikkel «Om historien til Kommunistenes forbund» fra 1885. Men den grundige boka han hadde planlagt å skrive om dette emnet, fikk han aldri tid til.

Mye av arbeidet med omdanninga av «De rettferdiges forbund» har vært skjult i historiens mørke. Men på slutten av 1960-tallet forsket sveitseren Bert Andréas i arkivene i Stats- og universitetsbiblioteket i Hamburg. Her kom han over arkivene til Joachim Friedrich Martens, som hadde vært aktivt medlem av forbundet. Gjennom to verdenskriger og nazistenes herjinger var disse papirene blitt bevart, kanskje fordi ingen kjente til hva de inneholdt.

Her fant Andréas nemlig dokumenter fra prosessen med å omdanne «De rettferdiges forbund» til «Kommunistenes forbund» i 1847. Blant dokumentene var programutkast og vedtektsutkast fra Forbundets første kongress, 2.-9. juni 1847, som ikke var kjent fra før. Programutkastet, «Utkast til en kommunistisk trosbekjennelse», er skrevet med Engels’ håndskrift.

Siden vi kjenner de vedtektene som Kommunistenes forbund vedtok i desember 1847, gir utkastet fra juni oss mulighet til å se litt av den prosessen som foregikk for å omdanne forbundet. Engels deltok aktivt på begge kongressene. Han arbeidet for å gi organisasjonen et demokratisk grunnlag, og fjerne alle elementer av konspirasjon og sekterisme. Målet var en organisasjon med et sterkt medlemsdemokrati, og med en sterk sentralisme. Altså det vi i våre dager kaller demokratisk sentralisme.

Det er interessant å sammenligne de to versjonene. Allerede i juni-versjonen er forbundets navn slått fast og mottoet er forandret fra det tidligere «Alle mennesker er brødre» til parolen vi kjenner fra Manifestet: «Proletarer i alle land, foren dere!» Organisasjonen er bygd på klare demokratiske prinsipper, og på sentralismen. Men omdanningen er ikke ferdig. Fortsatt var det spor av det hemmelige selskapet. Det syns i formålsparagrafen (Artikkel 1), og i flere av formuleringene i artikkel 3 (medlemmene skal oppføre seg mandig og overholde ærens lover), ikke minst i sekterismen i punkt e. Det henger tydelig igjen som en begrensning av kongressens makt i artikkel 21, en småborgerlig ultrademokratisme som gir fellesskapene rett til å forkaste kongressens beslutninger. Og det viser seg som et opptaksrituale med fast formulerte spørsmål i artikkel 36. Alt dette blei endra på kongressen i desember.

Mellom disse to kongressene lå det en demokratisk diskusjon på grunnplanet, som førte til at Forbundet godtok formuleringene til Marx og Engels. Kampen sto ikke mellom noen få kloke hoder på en kongress, men den sto om medlemmenes bevissthet i de lokale organisasjonene. Marx og Engels gikk skrittvis fram, og tok hensyn til tenkinga hos medlemmene. Skulle de vinne organisasjonen, måtte medlemmene vinnes over til de kommunistiske prinsippene, gjennom tålmodig diskusjon.

Det er interessant å legge merke til at alle medlemmene har dekknavn, at lokalorganisasjonene ikke kjenner hverandre, og at medlemmene har taushetsplikt utad om forbundssaker. Det var en dyd av nødvendighet. Da denne tausheten sprakk i 1852, gikk Forbundet mot sin oppløsning.

I våre dager hender det folk vil ha oss til å tro at den demokratiske sentralismen er noe Lenin oppfant, og som vi bør ta avstand fra. Vedtektene til Kommunistenes forbund viser at prinsippet ikke bare er eldre enn Lenin, men at det har sin rot i den proletariske bevegelsens barndom, i kampen for å forene den internasjonale arbeiderklassen foran de første store slagene for frihet og demokrati. Den demokratiske sentralismen er et organisasjonsprinsipp som bryter med de konspiratoriske tradisjonene til borgerskapets hemmelige selskaper. Det er uløselig knyttet til arbeiderbevegelsen. Men legg merke til at ikke bare er de lokale organisasjonene underlagt de sentrale og de sentrale underlagt kongressen. Medlemmene har også den demokratiske retten til å tilbakekalle representanter de er misfornøyd med – på ethvert tidspunkt. Og velge nye. Og de kan gi sine delegater til kongressen bundet mandat. Uten sentralisme fungerer ikke demokratiet – men demokratiet ligger alltid på bånn. Det er massene som er de virkelige heltene – i 1847 som i 1871, i 1917 som i 1949, i 1972 som i 1994. Og i 1998.

Vedtekter juni 1847
Vedtekter desember 1847

 

---

Enkelte hevdar at filosofi er noko forferdeleg vanskeleg noko og at særleg marxistisk filosofi er grådig vanskeleg. Mange vil ha det til at dette er vanskelegare enn det er. Skal me av latskap overlata dette feltet til prestar og godt betalte ideologiprodusentar på universitet, eller skal me ta tak i dette for å endra verda slik Karl Marx gjorde då han gjennom «Kommunistenes forbund» for første gong i soga fekk konstituert arbeidarklassen med eige politisk parti.

---

Kva er viktigast for kommunistiske parti, og kva bør AKP følgjeleg vera?

Tre punkt:

• -Eit kommunistisk parti er eit parti av ein ny type.
• -Alle kommunistparti ynskjer å knusa kapitalismen og byggja kommunisme i heile verda.
• -Alle kommunistparti er praktiske parti, i den tyding at me veit at praksis er teoriens mor, og einaste kriterium på sanning, og at den levande sjela i marxismen er den konkrete analysen av den konkrete stoda.

«Alle vegar leier til Rom», heiter det. Men ikkje alle vegar leier til kommunismen. Dei fleste vegar leier rett ut i ei blautmyr, og «vegen til helvete» er brulagt med gode forsett. Slik er det fordi ikkje noko samfunn lyg så til dei gradar om seg sjølv som kapitalismen. Grunnen er sjølvsagt at heile systemet er tufta på ei framandgjort verksemd og ei verksam framandgjering. Denne framandgjeringa får samfunnet si overflate til å blenkja og skina som om samfunnet sitt innhald var laga av gull. Nærkontakt med dette skinet viser at det skriv seg frå ideologisk kråkesølv som pakkar inn eit innhald av utbytting, svindel og jævelskap. Kapitalismen er såleis ikkje berre sjølvveksande og sjølvnøgd. Han er og sjølvglinsande på eit vis som skjer i augo som motlys om hausten: Det vert fordømt vanskeleg å halda seg på vegen. Viss AKP skal nå målet, treng me difor taktikk, strategi og prinsipp for å føra kampen. Då treng me teori av alle slag (politisk, historisk, økonomisk, filosofisk), som maktar å gripa det vesentlege i verda, og me treng ei verdsåskoding. (Som Obrestadpassasjen gjorde til lått. Se boks 1.) Me treng å klårleggja korleis verda er i stort, det ein på fint (filosofisk) kallar for ontologi. Me treng og klårgjering av korleis forholdet er mellom denne verda og det å vera i denne verda – altså føresetnadene for at kunnskap skal grunnast og at kunnskapen i grove trekk er påliteleg og sann (erkjenning, tenkjing, kunnskap), eller det ein på fint (filosofisk) kallar for epistemologi. Viss det eg skriv seinare har noko for seg, vil det og vera naudsynt å ta omsyn til ontologiske og epistemologiske problemstillingar i mindre format.

---

Boks 1: Obrestadpassasjen

Obrestad passasjen er ei fråsegn med formuleringar om den kommunistiske tradisjonen. Han tek i såpass vage former avstand frå kommunismen og marxismen at eit fleirtalsvedtak godkjende ho på AKP sitt landsmøte i 1990. Den sentrale formuleringa er slik:

«Marx lagde en analyse av de økonomiske strukturene i kapitalismen, også slik at folk har forstått det særegne ved denne historiske epoken. Men de som kom etter har brukt denne analysen til å forstå menneskene. Da kommer man galt avsted.
Særlig Lenin brukte dette trange og mekaniske analyseapparatet til å forklare det særegne ved folk. Slik ble mennesket sett på som en ting. På grunn av vilkårlig bruk av fysisk makt, måtte folk innordne seg dette synet. Dermed mistet mennesket i prinsippet sin rett til fritt valg, og ble redusert til noe man «kunne gjøre noe med».

Dette synet på mennesket fikk katastrofale følger under Stalin sitt regime. Han ble en kriminell som påførte folket store lidelser.
Enhver sosialistisk bevegelse som vil utrette noe, må ta et oppgjør med dette menneskesynet og gjenreise mennesket sin verdi og mennesket sin verdighet. Det var ikke bare Stalin som så på folk på denne måten: Det er en del av vår tradisjon og har også prega vårt parti.»

---

Dei fleste vil vel vera samde om at filosofi er noko skit som me burde kvitta oss med. Me kan gjera det på to vis: Me kan lata som om skiten ikkje finst, neglisjera han. Det gjorde det tyske kommunistpartiet i siste helvta av det førre århundredet. Fylgjene vart katastrofale: Partiet gjekk rett i dass, medan den filosofiske skiten overlevde og blømde. Eller me kan gjera det på dialektisk vis ved å gjera filosofien verkeleg, setja alle dei fine orda i han ut i livet, oppheva han ved å heva han opp på eit høgare nivå. Berre ved å verkeleggjera filosofien kan me verkeleg verta kvitt han. Det er ikkje berre ei praktisk oppgåve, men og ei teoretisk oppgåve. Vil me endra verda, lyt me og endra filosofien. For det er vel som Marx skreiv i ein leiarartikkel i Kölnische Zeitung i 1842: «Filosofien står utanfor verda – like lite som hjernen står utanfor mennesket, fordi han ikkje ligg i magen».

Filosofiske grunnlags posisjonar i stort

Ontologi i grovt og i stort vil si å svara på enkle spørsmål:

• -Det første: Finst det ei ytre objektiv verd av ting, uavhengig av menneska?
• -Det andre: Kva er det primære? Materie eller ande, tanke, ide – eller for den del språk?

Dei to spørsmåla er ontologiske, korleis er verda sett saman. Det er aldri snakk om å prova eller motprova dette. Det er ei haldning – ei grunnhaldning me må ha i alt mei gjer.

Av dette fylgjer så eit epistemologisk spørsmål (fint skal det vera om halve ræva heng utafor, men det heiter no så): Er den ytre verden(er)kjennbar? Du materialist om du svarar ja på det fyrste spørsmålet og på at materien er det primære, og viss du seier: Ja denne verda kan kjennast. Den kan eg vita noko om, den kan ein forholda seg til.

Immanuel Kant ruvar i filosofisoga – han er ikkje til å kimsa av. På tross av det pleier eg å kalla han Ole Brumm mellom dei store filosofane. (Ja takk begge deler.) Han er ein dualist. Når det gjeld naturvitskap og liknande er Kant ein heilt klår materialist. Han seier at det finst ei ytre objektiv verd av ting. Han maktar derimot aldri å avgjera kva som er det primære – materie eller ande. I stort er Kant i resten av filosofien sin ein filosofisk idealist. Difor sluttar han at den ytre verda ikkje er kjennbar. Forløparen til Kant – David Hume hevdar at det er uinteressant og tull å stilla slike spørsmål. Difor nektar han å gje svar. Subjektiv idealisme svarar nei til at det finst ei ytre objektiv verd av ting. Det primære i tilveret er ande, fyrst og framst gud, og denne verda går ikkje an å kjenna. Du kan kjenna delar av tilveret, men det blir det indre tilveret og då kun ved hjelp av gud. Den objektive idealismen sin fremste representant, Hegel, seier at det finst ei ytre objektiv verd av ting, og ho er uavhengig av menneska. Men denne ytre verda er andeleg og det går an å kjenna ho. Dette er ei plassering av ontologi og epistemologi.

---

Boks 2: Klassifisering av ulike filosofiske retningar etter ontologi og epistemologi.

		Materialisme	Kant	Hume	Subjektiv idealisme	Objektiv idealisme
Finst det ei ytre objektiv verd av ting?		JA	JA	?	NEI	JA
Kva er det primære – materie eller ande?		MATERIE	MATERIE / ANDE	?	ANDE	ANDE
Er den ytre verda (er)kjennbar?		JA	NEI	?	NEI	JA

---

Lenin og empiriokritisismen. Dialektikken.

Då Lenin skreiv » Materialismen og Empiriokritisismen » i 1908, låg mellom anna desse føresetnadene til grunn:

 

• Naturvitskapane (i seg) vert viktige delar av produktivkreftene underlagt kapitalen. Nyvinningane innan elektromagnetismen og kjemien la grunnlaget for elektrokjemisk og elektrometallurgisk storindustri og masseproduksjon av nye kommunikasjonsmiddel (til dømes telefonen). Det eksa opp kapitalakkumulasjonen og motiverte finanskapitalen til å leggja heile forskingsprosessen inn under sine vengjer – ikkje berre den teknologiske bruken av nyvinningane.
• Samstundes opptrer grensesprengjande nye faglege oppdagingar – det universelle ved den klassiske fysikken bryt saman, grunnlaget for kvantemekanikken vert lagt.
• Borgarskapen sine filosofiske tolkingar av dette var at materie ikkje fantest, og at den filosofiske idealismen såleis måtte vera det einaste mogelege bodet på ein gyldig filosofi.
• Sidan alle teoriar er meir eller mindre ideologisk «infisert», og sidan naturvitskapane aukar si samfunnsmessige makt, vert denne ideologiske tolkinga av dei nye oppdagingane ein del av dei herskande tankane, borgarskapen sine tankar.
• Sidan samfunnet er ein einskap av motstridande klassar, måtte slike tankar siva inn i proletariatet og bolsjevikpartiet. Og filosofisk idealisme ogmekanisk materialisme var og er uforliknelege vegvisarar på den stuttaste vegen til den næraste sumpen.

Lenin kunne sjølvsagt ikkje sitja roleg å sjå på slikt noko. Han rissa opp grunnlags-posisjonane til alle dei filosofiske hovudretningane og kopla dei (i formidla form) til politisk praksis. Han viste at:

• Dei ideologiske tolkingane av nyvinningane i naturvitskapane slett ikkje kan forklara dei nye fenomena, men fører til himmelropande sjølvmotseiingar eller unngår problema.
• Det er slik fordi mekanisk materialisme og filosofisk idealisme er eit elendig ontologisk og epistemologisk grunnlag.
• Mekanisk materialisme går med naudsyn over til filosofisk idealisme. (I den klassiske fysikken skjer det ved at ein skil form og innhald i materien og stiller opp lovene som substanslaust vesen som styrer resten av substansen. Lover = Gud = Ande). Ein kan difor berre forsvara materialismen ved å forsvara dialektikken.

Ser ein på » Lenin-destillatet» mitt i figuren (Boks 3), trer Kant fram som ein viktig filosof. Han er bokstaveleg og figurleg talt sentralt plassert. Ole Brumm – posisjonen hans gjer han til ei perfekt takrenne (eller snarare halfpipe i desse tider?) mellom dei filosofiske grunnlagsposisjonane. Difor vil det med naudsyn stadig dukka opp nye former for utvatna og vulgarisert kantianisme. Desse vil ha som hovudrolle å leia oss alle pent og pynteleg over til det festlege idealistiske jubelkoret slik det skjedde med det ein gong så mektige tyske kommunistpartiet. Det rotna på ei rot av nettopp utvatna og vulgarisert kantianisme og fekk alle jubelsongane i rangstrupen. Namnet på leiarane i denne usæle takrenneoperasjonen bør få det til å grøssa i oss: Bernstein, Kautsky, Bebel, Auer. (Sjå den svært gode innleiing Harald Berntsen har skrive til Eduard Bernstein si bok, «Sosialismens forutsetninger».)

---

Boks 3: «Destilat» av Lenin sine grunnlagsposisjonar i «Empiriokritisismen»

SUBJEKTIV, MEKANISK IDEALISME Metafysikk, ahistorisk (Berkeley)	OBJEKTIV, DIALEKTISK IDEALISME Historisk, prosess, framandgjering (Hegel)
– Alt som vesentleg er, er evige, faste idear – ande	– Alt som vesentleg er, er idear som utviklar seg og endrar seg gjennom motseiingar
– Det finst ikkje nokon objektiv ytre verd, ingen materie	– Det finst ei objektiv ytre verd – materie, men berre som ein spegel verdsanden har konstruert for seg sjølv.
– Kunnskap er mogeleg, men berre ved at Gud finst, og skal tena til Guds ære og moralen.	– Kunnskap er uungåeleg, men berre ved at menneska tener som reint råstoff for at verdsanden kan koma til fullt medvit om seg sjølv = absolutt kunnskap.

						AGNOSTISISME (HUME)

															DUALISME (KANT)

 

MEKANISK MATERIAKLISME Metafysisk, ahistorisk (Bacon, Hobbes, Locke, Diderot, Feuerbach)	DIALEKTISK MATERIALISME Historisk, prosess, framandgjering (Marx, Lenin, Mao)
– Alt som vesentleg er, er evig gjeve materie som kan endra samansetjing (auka, minka – kvantitet), men ikkje endra seg til noko nytt.	– Alt som vesentleg er, er materie som utviklar seg og endrar seg gjennom motseiingar. Mennesket er det høgaste resultatet av denne utviklinga = sjølvreflekterande materie. (Idé, ande, ideologi, teori)
– Kunnskap er mogeleg som spegling av denne objektive ytre verda og skal tena menneska.	– Kunnskap er uungåekleg gjennom praksis i produksjonen, klassekampen og teoretisk kamp. Kunnskaper skal tena menneska i deira praksis ved at arbeidar- klassen endrar verda gjennom revolusjon.

---

Logiske og praktiske fylgjer

Viss det ikkje finst ei ytre verd uavhengig av menneska, eller viss me ikkje kan vita noko om ei slik verd, eller viss dette i alle fall ikkje er viktig, vert Marx sin 11. Feuerbachtese absurd. Tesen er slik: «Filosofane har berre tolka verda ulikt, det gjeld om å endra ho».

Praktisk arbeid for å endra noko som eigentleg ikkje finst, er sjølvsagt berre tull. Eller: Sidan mekanisk materialisme grunnar seg på absolutt reduksjonisme for så å byggja opp teoriar og modellar ved hjelp av streng determinisme og kausalitet, (ifølge Hegel, Engels og Havemann den mest – ynkjelege og platte av alle filosofiske metodar – han er grunn fordi han ikkje erkjenner det grunnleggjande), og difor koplar ut historie, utvikling, kvalitet, endring, det nye – det som skjer, det skjer med absolutt naudsyn som på ein ferdig innspela film – så vil aktivisme uansett form vera spilt møye. Slutning: Det revolusjonære subjektive elementet vert berre tull, men talehandlingar og det sjølvmedvitne og sjølvskapande isolerte subjektet vert gode greier i gild postmodernistisk glasur. Slik er det rådande ideologiske straumdraget i dag. Den danske vitskapshistorikaren Simon Køppe meiner at denne tenkjemåten set verda i parentes, er passivt åskodande og gjev seg blanke faen i alle dei enorme problema som den same verda viklar seg inn i. Han merkjer seg ein tendens til at di meir beinveges naturvitskapane vert underlagt kapitalen, di meir set dei verda i parentes.

Det er som Engels sa for 120 år sidan: Di meri naturvitskapane trur seg fri frå filosofien, di meir ligg dei under for den mest vulgære motefilosofien.

Køppe og pluralistisk materialistisk monisme – den nivådelte verda

Denne pluralistisk materialistiske monismen høyrest veldig tungt ut, men det er såre enkelt. Den materialistiske monismen ligg nær opptil det Lenin har i strekpunktet under dialektisk materialisme i skjema over. Pluralist er du om du meiner at verda er vesentleg ontologisk nivådelt – dette er noko nytt, men det ligg nær spranga i den dialektiske materialismen.

Engels nytta 13 år av livet sitt til å studera naturvitskapane – mellom anna for å komplettera den dialektiske materialismen. Ei av oppsummeringane hans er slik: Verda heng saman fordi han berre består av sprang. Køppe har laga ein teori som utdjupar denne tesen og som eg trur me kan ha nytte av. Køppe har gjeve ei vitskapshistorisk og vitskapsfilosofisk framstilling og kritikk av ulike vitskapsteoretiske posisjonar i fysikk, biologi og nevropsykologi. Han er positiv til Hegel og Engels og negativ til New Age. Han avsluttar studien med å utvida feltet for undersøkingar til alle vitskapar. Analysevariablane til Køppe er: Reduksjonisme/antireduksjonisme, determinisme/det tilfeldige og ontologi – epistemologi eller ikkje. Reduksjonismen kjenner me frå dagleglivet: Kapitalismen som reduserer mennesket til vara arbeidskraft, patriarkatet som reduserer kvinner til hore og madonna, trotskismen som reduserer alle motsetnader til motseiinga mellom proletariatet og borgarskapen osb.

Køppes slutningar

• Det er nær samanheng mellom mangel på ontologi + epistemologi, eksplisitt filosofisk idealisme og reduksjonisme. Di meir ontologilause teoriane er, di meir reduksjonistiske er dei og. Teoriane lyt difor vera eksplisitt materialistisk ontologiske og epistemologiske.
• Di meir reduksjonistiske teoriane er, di meir deterministiske er dei. (Verda går på skjener.)
• Di meir deterministiske teoriane er, di meir inkonsistente og ahistoriske vert dei. (og difor kan dei ikkje gripa verda slik ho er.)
• Metodisk reduksjonisme (det å ikkje handsama alt mellom himmel og jord samstundes) er eit naudsynt moment i all vitskap. (Marx nyttar metodisk reduksjonisme konsekvent i «Kapitalen».)
• Det finst to former for skadeleg reduksjonisme (absolutt reduksjonisme):
  • – Å redusera alle fenomen til eitt nivå – ofte mikronivået. (Døme: Fundamentalpartiklar i fysikken, gen/DNA i sosiobiologien). «Alt kverv i inkje».
  • -Å redusera alle fenomen til eitt makronivå – heilskapen (holisme). Då vert den metodiske reduksjonismen umogeleg, dvs. at alle eigentlege holismeteoriar vert uvitskapelege. «Alt kverv i eitt». (Døme: Dei esoteriske «teoriane» i New Age, men og seriøse forskarar som David Bohm.)

Køppe sitt framlegg til teori – det han altså kallar ein pluralistisk materialistisk monisme – går grovt sett ut på at rett nok er det slik at alt som vesentleg er, er materie i rørsle. Og det er heilt opplagt slik at det finst ei ytre verd uavhengig av menneska. Men det har seg vidare slik at denne verda er ontologisk nivådelt i fire primærnivå (det fysiske, det biologiske, det psykiske og det samfunnsmessige – alle materielle) med ulike «lover», «reglar» og «tendensar». Kvart primærnivå er inndelt i sekundærnivå (td. basis/overbygning, økonomi/ politikk osb. på det samfunnsmessige nivået). Kvart nivå har historie og har utvikla seg frå underliggjande nivå. Mellomliggjande nivå vert styrt av «iværksettende betingelser» på nivået under og «begrænsende betingelser» på nivået over. Einskapsvitskap vil etter dette vera umogeleg, men tverrvitskap vil vera ynskjeleg.

Køppe får eit problem i teorien sin: Viss nye og overordna nivå skal avgrensa det som er mogeleg på nivået under til det som er naudsynt, korleis i all vidaste verda skjer då denne avgrensinga før det nye nivået er danna? Eg trur han får dette problemet fordi han er lunken til dialektikken.

Fylgjer for AKP

Viss no verda faktisk er ontologisk, irreduserbart nivådelt, samstundes som ho heng i hop (nivå påverkar kvarandre), bør me verta flinkare til å plassera fenomen/motseiingar på rett nivå og dessutan til å sjå at fenomena/motseiingane kan og bør handsamast på fleire nivå samstundes. Det har til dømes vore ein tendens til å berre halda seg på det politiske nivået utan å gå særleg grundig inn i det empiriske nivået og utan å analysera problem ontologisk. Eit døme kan vera ordskiftet mellom Terje Valen og Morten Falch om grunnlaget for rasisme. Ordskiftet gjekk i Røde Fane og vart stogga – så vidt eg veit fordi det ikkje hadde praktisk – politiske fylgjer. Motsetnaden mellom dei to var at Terje Valen meinte at rasar finst objektivt, ontologisk, medan Morten Falck meinte at så ikkje var tilfelle. Det kunne sjå ut til at dei som var samde med Morten Falck hadde ein tendens til å meina at folk som var samde med Terje Valen kunne reknast som ein slags rasistar som ein ikkje kunne alliera seg med. I så fall ville den antirasistiske fronten skrumpa, medan all strategi og taktikk seier han lyt vera så brei som råd er. Ulike ontologiske vurderingar gjev seg altså i dette høvet nokså beinveges politiske utslag. Ordskiftet burde difor ikkje ha vore stogga. Me lyt såleis halda fram med å studera filosofiske grunnlagsproblem. Gjer me ikkje noko av dette, vil AKP med naudsyn verta eit politisk parti av gamal type, som ikkje ynskjer å knusa kapitalismen og som vil vera upraktisk fordi me ikkje vil vera i stand til å gjera ein konkret analyse av noko som helst – heller ikkje kjenna nokon trong til det. Men det vil me då sjølvsagt ikkje ha, kameratar! Altså lyt me studera som berre ville faen!

---

Litteratur:

• -Engels. Dialectics of Nature. Progress Publishers.
• -Engels. Anti – Duhring. (Foreign Languages Press Peking 1976)
• -Bernstein. Sosialismens forutsetninger. (Pax 1973)
• -Lenin. Materialismen og empiriokritisismen. (Falken Forlag 1982)
• -Havemann. Dialektikk uten dogmer. (Universitetsforlaget 1964)
• -Vor tids filosofi. Engagement og forståelse. (Politikens Forlag 1982)
• -Simon Køppe. Vikelighedens Niveauer. (Gyldendal 1993)
• -Valen. Marxistisk renessanse – Kommunistisk offensiv. (Vestanbok Forlag 1992)

• -Tidsskrift for samfunnsforskning (nr.1/83)

---

Boks 4: Om Kapitalen og metodisk reduksjonisme

Kapitalen er eit godt føredøme på korleis ein kan nytta metodisk reduksjonisme og dialektikk i ein fleirnivå analyse:

I Bind 1 går han rett på det mest vesentlege, hovudmotseiinga, kapitalen som umogeleg einskap av motseiing. Han viser at kapitalen ikkje er anna enn sjølaukande verdi, og at kapitalistisk verdiproduksjon er framandgjerande og utbyttande verksemd. Det gjer han ved å reindyrka denne motseiinga – sjå vekk frå forvirrande og underordna problem som jordspørsmålet, småborgarskapet og føydale restar.

Marx visar i Bind 2 at kapitalismen på det idealisterte grunnlaget frå Bind 1 kan/må reprodusera seg, akkumulera. Først i Bind 3 dreg han inn jordspørsmålet, småborgarskapet, dei føydale restane osb. – alt det som er interressant når ein skal føra politisk kamp, for å sjå korleis det modifiserar hovudomgrepa frå dei to første binda. Heile verket er ein analyse både på det filosofiske, økonomiske, empiriske og politiske nivået samstundes.

 

---

De fattige Zapatistbøndene vil ikke bare revolusjonere Mexico, de vil også revolusjonere revolusjonen. Det sies at Zapatistoppstanden er den første postmoderne revolusjon. Men mer enn «virtuell krigføring» og «propagandagerilja», handler det om handfaste og jordnære ting som bønder, jord, fattigdom og demokrati.

Zapatistene bryter med den latinamerikanske «foco-tradisjonen» som gjerne ser bøndene som objekt for frigjøring. Hos Zapatistene er det bøndene som er subjektet. De skal ikke bare frigjøres. De har makta.

Den 1. januar 1994 kom hundrevis av mayaindianere ned fra fjellene og inn fra jungelen. Væpnet med maskingeværer og macheter tok de kontrollen over fire mexikanske småbyer i delstaten Chiapas helt sør i landet. Kampene varte ikke lenge. Etter et par dager og drøyt 100 drepte, forsvant geriljasoldatene tilbake inn i skogene og opp i fjellene, men før de kom så langt, hadde de holdt pressekonferanser og sendt ut kommunikeer. De kalte seg Zapatister etter den gamle revolusjonshelten Emiliano Zapata, og ville frigjøre de undertrykte i Chiapas. De oppfordret andre til å reise seg, og sammen skulle de «marsjere mot Mexico By».

De første kommunikeene hadde en umiskjennelig revolusjonær klang, og det var flere enn den mexikanske regjeringen som trakk paralleller til kubansk-inspirerte geriljarørsler ellers i Latin-Amerika.

Men Zapatistene mente aldri at de skulle «ta makta» i Mexico By. De planla ikke å marsjere mot hovedstaden – som utvilsomt bare ville ha vært et kollektivt selvmord. De ønsket at andre også skulle gjøre opprør, men så ikke på seg selv som ledere for en nasjonal oppstand. I beste fall kunne de bli en viktig del i en bred front mot det korrupte regimet som har sittet ved makta i mer enn 60 år.

Etter hvert som nye kommunikeer kom fra opprørerne i Chiapas, begynte den tradisjonelle venstresida å bli forvirret: Zapatistene snakket ikke om revolusjonens fortropper, om partiet eller om proletariatets diktatur. Dette var noe annet. Hva? I Mexico er det ingen revolusjonær situasjon, sa geriljaleder Marcos, og Zapatistene ønsker minst av alt å være ledere av en revolusjonære bevegelse. For å få et visst grep om det Zapatistene i Chiapas prøver å gjøre, er det nødvendig å studere mexicansk geriljahistorie, se litt på de to latinamerikanske geriljabølgene og kikke litt på den spesielle økonomiske situasjonen som folk flest lever under i Mexico.

Det revolusjonære Mexico
Helt siden den mexikanske revolusjonen (1910-1920) har ordet revolusjonær hatt en spesiell klang i Mexico. Det styrende partiet heter til og med «Det institusjonelle revolusjonære partiet» (PRI). Partiet til ordfører Cardenas, som vant valget i Mexico By i 1997, heter «Det demokratiske revolusjonære partiet». Emiliano Zapata var indianeren og bondelederen som førte titusenvis av bønder i kamp mot de reaksjonære kreftene, og som feiret store triumfer før han ble drept i et forrædersk bakholdsangrep i 1919. Zapatas revolusjon var en annen enn bolsjevikenes i Russland. Zapata sto for en anarkistisk lignende utgave som ikke primært søkte politisk makt og herredømme, og som bygde på bøndenes eget krav om jord og rettferdighet. Denne tradisjonen er fortsatt levende i Mexico.

Revolusjonen førte med seg ganske omfattende jordreformer. Særlig på 1930- tallet fikk mange jordløse bønder jord. Jorda tilhørte ofte landsbyfellesskapet (ejido), og bøndene dyrket og høstet sammen. Men det gikk ikke mange årene før prosessen begynte å gå den andre veien. Regjeringspartiet PRI ble stadig mindre «revolusjonært» og mer en del av det bestående – «institusjonelt». Korrupsjonen bredde seg. Snart satt de lokale stormennene på viktige poster både i PRI og i statsapparatet. De var også gjerne storbønder og sikret seg stadig mer jord på bekostning av de fattige bøndene. Særlig i Sør-Mexico minner jordfordelingen om situasjonen i Guatemala og El Salvador: Noen få, rike familier eier det meste av den dyrkbare jorda.

I Chiapas måtte stadig flere jordløse mayaindianere søke inn i Lacandon- jungelen og sette i gang med nyrydning der. Men jorda var mager og fattigdommen stor. Naturligvis kunne ikke reverseringen av revolusjonen skje uten motstand. På seksti- og syttitallet dukket det opp hundrevis av folkelige bevegelser som arbeidet mot denne utviklingen. Flere geriljabevegelser så også dagens lys – særlig etter at PRI-regjeringen knuste studentopprøret i 1968, og tok livet av flere hundre aktivister. Men å studere disse opprørsforsøkene er et deprimerende foretak. Uten unntak ble de rullet opp og knust. La oss raskt se på de viktigste.

Liga Communista
ACNR tok til våpen i 1968. 4 år senere var gruppa oppløst, lederen død og de fleste av de 70 medlemmene satt i fengsel. Comandos Armados del Pueblo dukket opp rundt 1970, men i 1971 satt alle de 15 sentrale medlemmene i fengsel. Den revolusjonære studentfronten (FER) ble dannet i 1969 i Guadalajara og besto av minst 150 geriljasoldater. Senere gikk de inn i Liga Comunista 23 de Septiembre. «Den urbane Zapatistfronten» gikk i oppløsning i 1972 etter at politiet hadde tatt de fleste av aktivistene. Ei anna gruppe, FANR, sluttet seg også til Liga Comunista 23 de Septiembre. Fuerzas Armada de Liberacion kom aldri så langt. De gikk i oppløsning i 1977 etter at de fleste av de vel 40 geriljasoldatene var fengslet. Fuerzas de Liberacion Nacional (FLN) har spesiell betydning for oss. De ble dannet i 1969 og hadde på det meste 130 geriljasoldater. De opererte flere steder i landet, men en koordinert politiaksjon førte i 1974 til at FLN gikk mer eller mindre i oppløsning. Det var restene av FLN som i 1981 stiftet EZLN-bevegelsen som i 1994 skulle bli kjent som «Zapatistene». Ei mindre gruppe, FRAP, ble knust i 1977. Da var de fleste medlemmene enten drept eller dømt til lange fengselsstraffer. På samme måte gikk det med Grupo Comunista de Chihuahua. Mange grupper gikk i 1973 sammen i Liga Comunista 23 de Septiembre som aksjonerte i mer enn 20 ulike delstater, og hadde mer enn 400 geriljasoldater i sine rekker. De gikk i oppløsning i 1983.

Lista er mye lengre, men vi har bare plass til to grupper til: Partido Revolucionaria Obrero Clandestino del Pueblo og Partido de los Pobres. Begge dukket opp på slutten av 1960-tallet og var aktive til slutten av 1970-tallet. Senere gikk de begge inn i Ejercito Popular Revolucionario (EPR) som gjorde sin spektakulære entré i 1996.

Vi kan altså gjøre to interessante observasjoner. For det første ser vi at både Zapatistene og EPR (som har sin base i Guerrero) har røtter langt tilbake i tid. For det andre: Så godt som alle geriljabevegelsene ble fullstendig utryddet. Mange geriljasoldater ble drept, flere ble fengslet og noen trakk seg resignerte tilbake. Årsakene er mange, men vi kan få visse ideer dersom vi studerer de enkelte gruppene og medlemmene i detalj. Så godt som alle geriljasoldatene kom fra middelklassen. 90% var studenter da de sluttet seg til opprørerne. Under fem prosent av alle opprørerne var bønder og bare et par prosent tilhørte arbeiderklassen. De tidlige gruppene besto altså vanligvis av relativt «velstående» studenter som dro fra universitetene i byene og ut på landsbygda for «å frigjøre» de undertrykte bøndene og arbeiderne. Motivene var de beste, men viljen var større enn evnen. Langvarig geriljakrig krever god kjennskap til terrenget, evne til å overleve i fjellene og i skogene, og et godt kontaktnett blant lokalbefolkningen. Idealisme er ikke nok. Også de tidlige Zapatistene i FLN fikk lære det på den harde måten.

Los comandantes Zapatistene i Chiapas er radikalt annerledes: De styres av en undergrunnskomite der medlemmene er valgt av bøndene i landsbyene. Medlemmene i rådet er ikke geriljasoldater, men har likevel tittelen «comandante». Det er «los comandantes» som har den endelige makta over geriljahæren. Geriljahæren er dermed under sivil kontroll. Valgene i landsbyene foregår på tradisjonelt vis. Alle voksne over tolv år samler seg på en møteplass sentralt i landsbyen der de aktuelle sakene legges fram. Så velges representanter eller det stemmes over forslagene som er lagt fram.

Slik er Zapatistene mindre en tradisjonell geriljahær og mer en slags hær betalt og styrt av det sivile samfunnet i baseområdene. Det er fundamentalt forskjellig fra de tidlige mexikanske geriljaeksperimentene. Og det er helt forskjellig fra opprørene på Cuba, i Nicaragua, i El Salvador og i Guatemala.

Et eksempel: Da den mexikanske hæren rykte inn i baseområdene på jakt etter Marcos og andre geriljaledere i 1995, bestemte kommandantene at geriljasoldatene skulle trekke seg tilbake. Subcomandante («underkomandant») Marcos skrev et brev til avisene der han forklarte situasjonen. Han klaget over at «hvis de fortsatte å trekke seg tilbake», så ville de snart støte på et skilt som sa «den peruansk-bolivianske grensen». Han fortalte at han hadde møtt sin gamle venn, billa Durito, mens han vandret gjennom jungelen (Durito er en figur som Marcos ofte bruker i fortellingene sine). Durito anklaget Marcos – «Du flyktet!». I dialogen med Durito prøver Marcos å forklare forskjellen på «flukt» og «strategisk retrett». Med et smil om munnen lar geriljasoldat Marcos folk forstå at han ikke liker ordrene han får, men at han aksepterer dem. Geriljasoldatene trakk seg tilbake og det kom ikke til trefninger med de framrykkende mexikanske soldatene.

Makta ligger altså hos comandante Ramona og de andre i undergrunnskomiteen. I 1997 var jeg så heldig å få oppleve Ramona på to møter i Mexico By – dit hun var sendt for å få medisinsk behandling. Hun er ei skjør og knøttlita kvinne med lys stemme som snakker en syngende og rytmisk maya-dialekt. Hun er så langt fra en Daniel Ortega eller en Fidel Castro som en kan tenke seg. Marcos, derimot, som jeg traff flere ganger i 1994, er utstyrt med mange av de typiske kjennetegnene på en latinamerikansk revolusjonær. Han er både intellektuell og myteskapende.

Maoisme – fidelisme
Det er fort gjort å overdrive den militære slagstyrken til Zapatistene. Allerede de første dagene av krigen inntok de fire mindre byer. Det tok sandinistene i Nicaragua et tiår før de kom så langt. URNG i Guatemala var aldri i stand til noe lignende. Slike sammenligninger er farlige – for de overser Zapatistenes beste våpen de første dagene av krigen: Overraskelsen. Det var overraskelsen som gjorde dem i stand til å ta småbyene. Likevel er det klart at Zapatistene har en sterk folkelig base. De har mange og godt organiserte støttespillere. Det er ikke lett å anslå hvor mange som tilhører Zapatistenes base. Mange bor utenfor det området rundt Lacandon-jungelen som vanligvis regnes som kjerneområdet. Og noen landsbyer er delte mellom Zapatister og regjeringstilhengere. Men sannsynligvis tilhører i underkant av 100 tusen mennesker grunnfjellet hos Zapatistene. På det meste, som den 1. januar 1994, kan de mobilisere noen tusen geriljasoldater – medregnet den dårlig bevæpna militsen.

Våpnene er ofte dårlige og Zapatistene mangler tungt skyts. På alle måter minner de mest om en geriljahær, men strukturen, den nære tilknytningen til landsbyene i baseområdet og den sivile strukturen, gjør at de helst kaller seg «hær». Likevel er det nyttig å sammenligne dem med andre geriljabevegelser.

De fleste latinamerikanske geriljabevegelser har sine strategiske røtter i enten maoismen eller i «fidelismen». Che Guevara ble mistenkt av de sovjetiske rådgiverne på Kuba for å være maoist. Men selv om Che Guevara var for radikal for russerne, hadde han andre visjoner for geriljakrigen enn Mao. For mens Mao la stor vekt på den politiske organiseringen og den lange, tålmodige oppbyggingen, hadde Che stor tro på den rent militære organiseringen.

Kanskje var det den relativt «lette» seieren over Batistas styrker på Kuba som ga næring til denne optimismen? Forfatteren John Ellis hevder at: «I ethvert annet land i Latin Amerika, eller på Kuba tidligere i århundret, ville Castros styrker ha blitt utslettet med foraktelig letthet. Seieren over Batista ble sett i et litt for ærerikt lys. Kanskje ikke så rart.»

I den første optimismen etter seieren på Kuba, skreiv Che ei «lærebok» om geriljakrigføring. Der heter det rett og slett: «Det er ikke nødvendig å vente til at alle forholdene for å lage revolusjon er til stede. Ei kjerne av opprørere kan skape dem.»

Regis Debray gikk et skritt videre og utviklet en ny geriljastrategi. Han lanserte ideen om en «foco» – en liten geriljastyrke som sto på utsiden av «folket», og som konsentrerte seg om de rent militære oppgavene: «Ved å begrense seg til oppgaver som å beskytte sivilbefolkningen eller passivt selvforsvar, opphører geriljagruppen å være folkets fortropper og mister det nasjonale perspektivet. Men ved å gå til angrep, katalyserer den folkets energi og forvandler focoen til en magnetisk pol for hele landet.»

De kubanske erfaringene hadde ført til en ny og spennende teori for opprøret. Mens Mao snakket om langvarig krig, møysommelig politisk arbeid og tålmodighet, kunne de karismatiske kubanerne tilby en annen og raskere vei til seieren. Og best av alt: Det var ingen grunn til å vente. Opprøret ville i seg selv skape de nødvendige forholdene for revolusjonen.

De to bølgene
Den første bølgen lot ikke vente på seg. Fra 1960 til 1970 var det som om en pyroman var på ferde i Latin-Amerika. Studenter, lærere og en og annen prest, dro til fjells eller inn i jungelen for å sette de gamle regimene i brann. Så godt som hvert eneste land i regionen opplevde et slikt opprør. Og så godt som alle opprørslederne kom fra byene, var utdannet ved universitetene, kom fra rimelig gode kår og var inspirert av den kubanske erfaringen. Kuba ga militær trening og økonomisk støtte til mange av opprørerne.

Men det gikk ikke likere med de latinamerikanske geriljabevegelsene enn det gikk i Mexico. Hundrevis av ungdommer satte livet til, og da Che Guevara falt i 1967, var det begynnelsen på slutten for den første bølgen av kubansk-inspirerte revolusjonsforsøk.

Den andre bølgen kom etter at sandinistene hadde jaget diktatoren Somoza fra Nicaragua. Nå kom optimismen tilbake og en ny generasjon geriljasoldater dro til fjells. Sandinistene var i starten støttet av Kuba, men sandinistopprøret tok nesten 20 år før det ble kronet med seier. Slik minner det mer om Maos «lange vei» enn om Ches «foco». Mye er skjedd med latinamerikanske geriljabevegelser siden Che og Debray kom med sine teorier på 1960-tallet, men fortsatt deles gjerne opprørsbevegelsene i to grupper: maoister og fidelister. I Peru, for eksempel, var MRTA (Tupac Amaru) inspirert av den kubanske revolusjonen. De legger stor vekt på propagandaeffekten av sine aksjoner. Sendero Luminoso (Lysende Sti), derimot, bryr seg langt mindre om hvordan de blir oppfattet av andre. For Lysende Sti er det den harde virkelighet som teller: Økonomi, våpen, antall geriljasoldater etc. De ble gjerne sett på som maoister.

Ikke maoister, ikke fidelister
«Det er ikke vår oppgave å lede en revolusjon», sa subcomandante Marcos da vi snakket med ham noen måneder etter oppstanden. «Men vi håper at folk har fått nok etter 60 år med PRI. Vi vil gjerne være en del av en folkelig oppstand. Vi appellerer til det sivile samfunnet om å organisere seg. Ikke la oss stå alene mot det onde regimet. I Guerrero dukket det to år senere opp en annen geriljabevegelse som ikke hadde tenkt å la Zapatistene stå alene. EPR bruker klassiske marxistiske formuleringer og avviser forhandlinger med regjeringen. For EPR fins det bare to utveier: Seier eller utslettelse.

Men mens Zapatistene har et klart definert grunnfjell i mayafolket i Chiapas, er det uklart hvem som står bak EPR. Riktignok kjenner vi til forbindelser de har med ulike bondeorganisasjoner, men ingen vet sikkert hvem EPR representerer. EPR har aksjonert i minst ti ulike delstater, men har likevel ikke hatt den veksten som mange spådde. Trolig opplever de at Che Guevara hadde rett da han sa at det ikke var mulig å gjennomføre en vellykket revolusjon i et land der det fins et slags skinn av demokrati. I Mexico har mange radikale fortsatt stor tro på at forandringer kan skje gjennom valgene.

Zapatistene i Chiapas tilhører heller ikke den maoistiske tradisjonen. Tradisjonelle maoistiske bevegelser organiserer seg gjerne rundt et parti. Elitepartiet er den drivende og førende kraften i bevegelsen. Politisk organisering og skolering er nøkkelen til militær suksess. Hos det kurdiske arbeiderpartiet, for eksempel, får bare et fåtall geriljasoldater slippe gjennom det trange nåløyet til partiet. Men selv om de fleste geriljasoldatene ikke er PKK-medlemmer, er det partiet som utnevner offiserer, og som bestemmer mål og strategi for geriljahæren. Også hos URNG i Guatemala møtte vi spesielle kadere i geriljahæren som hadde ansvaret for «utdanning» av de andre geriljasoldatene. Disse «politiske offiserene» har en helt spesiell maktposisjon.

I Zapatistenes verden er det ikke plass til slike «eliter». Der fins det ikke noe Parti. Riktignok forteller Zapatistene at de første medlemmene av EZLN kom til Lacandon-jungelen med temmelig klassiske ideer om hvordan et opprør skulle gjennomføres, men de fikk klar beskjed fra urfolket: Enten gjør vi det på vår måte, eller så blir dere kastet ut. 17 år senere er det de tradisjonelle og demokratiske strukturene i landsbyfellesskapet som kjennetegner Zapatistene. Alle forslag diskuteres på allmøter og alle beslutninger tas i fellesskap. Det går knapt an å komme lenger fra elitepartiet.

Den autoritære fella
Kanskje går det an å håpe på at Zapatistene dermed slipper å gå i den autoritære fella? Hvor mange ganger har vi ikke støttet rettferdige opprør av typen Vietnam, Nicaragua og Kuba? Og hvor mange ganger har vi ikke sett hvordan det rettferdige opprøret har blitt forvandlet til et nytt undertrykkende regime?

Opprørsbevegelsen i Guatemala opplevde på 1960-tallet at de undertrykte ikke ville la seg «frigjøre» etter læreboka. Hele avdelinger ble avvæpnet av lokale maya-indianere mens de sov, og ble overlevert til hæren. I Peru står Lysende Sti bak drap på titusenvis av mennesker – mange var radikale bondeaktivister som ikke hadde gjort noe annet enn å organisere lokale bønder. Mer skulle det ikke til for å bli sett på som en farlig konkurrent. Og det siste året har det stadig kommet nye avsløringer om hvordan FMLN i El Salvador henrettet personer de ikke likte. Den revolusjonære historia er ikke bare hyggelig lesning. Radikal demokratisering er Zapatistenes løsning på det autoritære problemet.

«Zapatistene avviser «el vanguardismo» (troen på fortroppene)», skrev det mexikanske magasinet La Giljotina nylig. Røttene til denne filosofien er å finne i lokale tradisjoner i landsbyfellesskapet. Men de går også til tenkere som Berger og Foucault. Kanskje ikke så rart – subcomandante Marcos har en fortid som universitetslærer i kommunikasjonsteori. Zapatistene prøver altså å blande Marx’ materialisme med Foucaults postmodernisme, og lokale bondetradisjoner med kravene fra det internasjonale kommunikasjonssamfunnet.

Dilemma
En grundigere drøfting av opprøret i Chiapas ville måtte inkludere en rekke andre temaer – som den religiøse volden i Chiapas, konfliktene om vann og jord, oppbyggingen av paramilitære styrker, de politiske drapene, godseierne, den politiske volden, fredsforhandlingene som blir sabotert av regjeringen, lavintensitetskrigen og narkokorrupsjonen som gjennomsyrer det mexikanske samfunnet. Men det får bli en annen gang. Her er det ikke plass nok til alt.

Likevel må vi ta oss tid til å nevne Zapatistenes store dilemma. Tradisjonelt har bevegelighet vært en geriljas fremste våpen. De slår til og forsvinner før fienden får organisert seg. Den ene uken opererer de i vest, neste uke slår de til i øst. Motstanderen vet aldri hvor og når geriljaen kommer. Men for sivilbefolkningen har denne bevegeligheten ofte kostet dyrt. Vanligvis er det de lokale bøndene som har måttet betale for et vellykket geriljaangrep. Massakrer på lokale bønder har hørt til dagens orden i Mellom-Amerika. Men Zapatistene kan ikke bare forsvinne. De har valgt å holde seg nært landsbyene. I Chiapas vet alle hvilke landsbyer som tilhører «Zapatistene» og hvilke som «tilhører» regjeringen. Hæren og politiet har ganske god oversikt over hvem støttespillerne til Zapatistene er. Derfor kan ikke Zapatistene gjøre tilfeldige aksjoner mot lokale hæravdelinger. De har fraskrevet luksusen å forsvinne. De vet godt at noen i landsbyene alltid må betale.

Den nære tilknytningen til landsbyene er en klar politisk styrke. men samtidig er det en militær svakhet. Zapatisthæren er i virkeligheten ikke i stand til å forsvare landsbyene mot et angrep fra den mexikanske hæren. Dermed havner de i en tvangssituasjon. Ikke kan de aksjonere, ikke kan de sitte stille og se på overgrepene som foregår. Den eneste utveien er å delta i fredsforhandlinger. Men når de ikke har noe reelt maktmiddel, har de heller ikke stort å sette bak kravene. I snart fire år har de truet med å gjenoppta krigshandlingene. Men det er blitt med truslene. Alt annet ville være det reneste selvmordet. (Enkelte revolusjonære grupper i USA og Europa har foreslått at Zapatistene skal gjøre nettopp det…)

I denne situasjonen har internasjonal oppmerksomhet vist seg som Zapatistenes beste våpen. Tusenvis av aktivister er knyttet sammen gjennom nettverket mot nyliberalisme som Zapatistene har tatt initiativet til. Fire tusen mennesker deltok på to store møter i Lacandon-jungelen i 1995 og i 1996. Titusenvis av demonstranter marsjerte i Mexico By etter massakrene i Acteal i desember 1997. Og bruken av internettet har gitt Zapatistene tilnavnet «den virtuelle gerilja». Men om Zapatistene er mestere i propagandakrigføring, skal vi ikke glemme at bak denne frenetiske aktiviteten skjuler det seg en svakhet. Den militære svakheten gir ikke Zapatistene noe valg – de må stole på den internasjonale opinionen. Og den er, som kjent, heller flyktig.

 

---

En hvilken som helst menneskeknokkel i Svolvær eller New York gir et vitnesbyrd om jorda som iallfall er over 100 tusen år gammel.

Jeg skulle ha skrevet «marxistisk lokalhistorie». Det liker jeg lite, spesielt av to grunner:
1.Det låter pretensiøst.
2.Det kan oppfattes som å trykke et ferdiglaget skjema ned på en ukjent virkelighet, da blir all grubling, undring og forskning borte.

Min hovedtese er: Det er alltid nå som ser på da. I dag er jeg en slags «dobbeltkommunist», spesielt etter Sovjets fall og kampen i Klassekampen, men jeg drømmer om å hive tre byer i glemselens storhav: Aten, Roma og Jerusalem. De har gjort menneskelivet for kort og snevert. Likevel dukker de opp i alle slags lure forkledninger. Det er revolusjonært, også i forhold til Marx, selv om han dediserte «Das Kapital» til Darwin. En hvilken som helst menneskeknokkel i Svolvær eller New York gir et vitnesbyrd om jorda som iallfall er over 100 tusen år gammel. Denne visjonen mennesket – homo sapiens, sapiens – er helt fraværende i de fleste historiebøker. I dag – ikke minst takket være den globale kapitalismens voldsomme kraft – begynner vi å se at alle mennesker på jorda har en felles skjebne. Denne skjebne frykter jeg mer enn jeg håper på, en form for jordisk menneskeparadis.

I innledningen til Cappelens Norgeshistorie har Knut Mykland noen bra setninger: «Vi har tatt skrittet inn i en fjerde, den globale. Vi har nådd frem til et nytt «udsiktspunkt» for å bruke Ernst Sars’ uttrykk. Dermed kommer fortiden på mange måter til å fremtre i et nytt lys.»

Dessverre ble den tanken borte i selve verket. Første gangen jeg leste gjennom verket, oppsummerte jeg litt hånlig:
1.At far min kunne gjera det, vilde han ha gjort.
2.»Vi lever alle i den beste av alle verdener» (Leibnitz), enten det var under Svartedauden eller 2. verdenskrig.
Da jeg leste hele verket gjennom for annen gang i forbindelse med Lille Molla, fant jeg mye fin empirisk forskning som jeg selv ikke har bedrevet, og tok litt sjølkritikk for min egen arroganse.

Faghistorikere har ei hellig ku: kilder og kildekritikk. Å jukse med dette er typisk for propagandahistorie. Derfor er kildekritikk ei bra ku, men kua har to negative sider:
1.En blir fanget inn i et usynlig nett som ikke noen greier å rive seg løs fra. Det er svært karakteristisk for Lofoten og Vesterålens historie og delvis for Cappelens Norgeshistorie.
2.En glemmer sitt «udsigtspunkt», sitt nå. En blir filosofisk død.

Lille Molla er en liten øy som jeg ser daglig fra Svolvær. I 1972 lå jeg der i 14 dager med kona og fire barn. Det var strålende sommervær, og vi ble fanget inn av øyas magi. Øya ble forlatt av «bufaste» folk i 1960. Mitt prosjekt ble å gi et riss av menneskenes historie på den øya. Jeg jobbet med det i over ett år, så de ni sidene i Vågans Årbok ble virkelig et eksempel på berget som fødte en mus. Men i dette risset ble min ambisjon om å få med hele norgeshistorien og verdenshistorien som en levende virkelighet. Det betydde også at på ni sider om over 1000 års historie, blir det ikke plass til mange detaljer. Ideen om væreieren som en «føydal baron» fikk jeg fra Walderstein som understreket at Spania, Portugal og Øst-Europa fikk en forsterket føydal utvikling da England og Nederland begynte på sin kapitalistiske marsj mot den industrielle revolusjon.

Slutten er verken «marxistisk» eller utkantsromantikk. Det var Goethe, det gyldne øyeblikk i en dyster virkelighet. «Verwile doch, du bißt so schön. «Jeg trodde setningen stod i diktet «Über alle Gibfeln», men jeg fant den i Faust, som jeg leste nokså intenst i min ungdom.

Jeg ble valgt til leder av Vågan Historielag i 1983, etter at jeg hadde arbeidet med en skoleklasse om Henningsværs historie. Etter at jeg ble pensjonert, har jeg gitt meg selv 6 måneders studieoppgaver som utgangspunkt for små artikler i årboka. Det har vært arkitektur, kunst, data, G.O. Sars, Darwin og geologi. Nå holder jeg på med oppdrettsnæringen i Vågan. Der begynte jeg med Lenins «Development of capitalism in Russia». Det er et meget imponerende forskningsverk, men litt for ensidig polemisk.

Min profil som lokalhistoriker er å se i det små, selv om faren for luftige spekulasjoner er til stede. Detaljer er viktige!

 

 

 

 

---

Mens en ligger i sanden og kikker over på de husene som ennå står på Gulbrandsøy, blir tankene dradd mot fortiden. Når kom de første menneskene, hvordan har livet vært her, og hvorfor forlot menneskene Lille Molla?

På en fin sommerdag kan Lille Molla stå frem som det rene ferieparadis med sandstrender rundt hele øya. Pollen mellom Grundstad og Gulbrandsøy er en idyllisk vik som blir mye besøkt av fritidsbåter fra Svolvær og Skrova. Ørnen har ikke forlatt øya, og elgen er kommet, men skarveberget over pollen er forlatt.

Vannet i pollen er krystallklart og salt. En liten svømmetur vil gjøre det like klart hvorfor det ikke fins noen luksushoteller her som ved Middelhavet. Vannet er kaldt, Vestfjordkaldt.

Det fins ett enkelt funn fra yngre steinalder på Helland, men ifølge Reidar Bertelsens historiske oversiktskart (Lofoten og Vesterålens historie, bind 1) ble det fast bosetning først etter 600 e. Kr. Dette er seint. Det har vært mennesker på Årstein i 6000 år. På kartet over yngre jernalder fra 600 til 1050 e. Kr. er det oppgitt bosetning på Grundstad og Haverdalen. Området har neppe vært gjenstand for intens forskning.

År 800
La oss bo på Grundstad i år 800. Hvordan så verden ut da?

Det er vikingtid, både rikssamling og kristendom banker på døra. Vi vet ikke hvor mange mennesker det bodde på Grundstad, vi vet ikke hva de heter. Men vi vet at det var mennesker – homo sapiens sapiens. Biologisk var de ikke forskjellige fra nålevende nordmenn, kanskje litt mindre i høyde og vekt. Vi vet at det var fisk i havet, at det ble drevet et slags jordbruk. De hadde husdyr som sauer og geiter og kanskje storfe.

Det må ha vært bjørn på Lille Molla. Navnet Bjørndalen oppstod ikke uten grunn. Vi vet ikke om det var treller der, eller om folk på Grundstad var underlagt en høvding. Vi vet heller ikke mye om eiendomsforholdene. Var de leilendinger eller odelsbønder? Spørsmålet om eiendom må være kommet opp. Hos jegerfolket var eiendommen kollektiv. Jordbrukerne trengte lov og regler om eiendom. Men det oppstod rikdom og fattigdom.

På kartet til Bertelsen fins det ikke mennesker på Skrova i år 800, men det gjør det på Haversand på Store Molla, Ørsvåg, Storvågan og Helle (men ikke Svolvær). Hva slags kontakt hadde folk på Grundstad med folk omkring? Folk kunne gå på trange stier fra Grundstad til Haverdalen, men til alle andre steder måtte de bruke båt. Hvor lang tid tok det f. eks. å ro til Storvågan? Seilet kom i bruk omtrent på denne tiden. Brukte folk i Haverdalen og Grundstad seil?

Båtene på Lille Molla i år 800 må ha vært av tre. Tre ble også brukt til husbygging. Det er liten grunn til å tro at det var noen særlig skog på øya. Altså må folk ha fått tremateriale utenfra. Seinere ble det store båtbyggingsstedet Salten – langt sørover. Likevel er det tvilsomt om båter ble «importert» så tidlig. Båter måtte folk ha. Kanskje laget de dem selv.

I år 800 fantes ikke Norge. I 890 snakket Ottar med den engelske kong Alfred om «nordmenn». Nordveien eksisterte for vikingene. Det må ha vært en gryende bevissthet om at folk som bodde langs nordveien, var nordmenn.

Statsdannelse
Norge ble til en stat. Hadde folk på Lille Molla noen interesse av å «lage» en stat, eller ble de passivt med på hele utviklingen fordi de ikke hadde noe alternativ?

Det var en farlig verden her nord i år 800. Naturen var farlig, det skulle ikke mye kuling til før fiskerne var i livsfare. Andre mennesker og folkegrupper var farlige. Folk på Lille Molla hadde nok våpen, men det var ikke mye de kunne gjøre hvis de fikk besøk av en fiendtlig gruppe våpenføre vikinger. Det var nå leidangen kom i bruk. Det fins ennå en varde på Vikan. Derfra kunne en varsle Steigen. Det er grunn til å tro at folk på Lille Molla gjerne ville ha beskyttelse slik at de kunne få mest mulig ro til det intense strevet med å livberge seg.

De store folkevandringene var delvis skyld i at Romerriket falt. Det oppstod store kamper mellom folkegruppene. Det var også kamper innenfor folkegruppene for å opprette en slags stater.

Karl den store ble keiser i år 800. På de britiske øyer var det blodige kriger mellom kelterne og de innvaderende anglosakserne (400-600).

Skandinavia var slett ikke noe «rolig hjørne» av Europa i år 800, selv om de germanske folkegruppene var forholdsvis ensartet. Det oppstod tre hovedsentra for statsdannelse som etterhvert ble til Norge, Sverige og Danmark. Det var konstant spenning mellom disse sentra som ble løst med kriger og unioner. I Norge husker vi spesielt Harald Hårfagre, 1814 og 1905, selv om Harald Hårfagres makt aldri nådde så langt nord som Lille Molla.

Min gjetning er at folk på Lille Molla var mindre passive overfor den første opptakten til statsdannelse enn de var seinere. Da var det hele i fast gjenge. Alt ble styrt utenfra. Samene, derimot, fikk ingen stat. De måtte betale skatt og fikk ingenting igjen – bortsett fra å beholde livet.

Det står ennå glans over Saga-Norge, fordi folk ikke var passive som treller, selv om de «objektivt» var fattigere enn noen gang seinere. Ordet «kraftutfoldelse» blir brukt om vikingtogene av Erik Gunnes i bind 2 av Cappelens historie og Kåre Lunden i bind 3 om de praktfulle monumentale steinkirkene fra høymiddelalderen. Det er et ord som ikke blir brukt seinere i Norges historie. Det er tvilsomt om vi på noe tidspunkt kan bruke ordet «kraftutfoldelse» om menneskenes strev på Lille Molla. Det må ha vært et voldsomt slit bare å holde seg i live på en skrinn jord og greie å få fisken opp av havet. Stormen lå alltid på lur. De åpne båtene kunne fylles eller veltes på et kort sekund. Vi vet at fiskerne brukte krok og snøre – ikke så forskjellig fra dagens juksefiske – men vi vet ikke hvor mye fisk det var. Ingen anslag av fiskerikdommen forekommer i historiebøkene, heller ikke noe riss av torskens historie. Det var først G.O. Sars som i 1878 fant ut at skreien kom fra Barentshavet.

Jegere og samlere i varmere strøk jobbet ikke hardt. Det var lett å finne den maten de trengte. På Lille Molla må det ha vært ytterst vanskelig. Så å si alt måtte de gjøre selv, for til dyrene – det vil si høy på enger de hadde laget, også løv og høy de fant i utmark, tang og tare i strandkanten. Det lå mye arbeid i klærne de trengte. Vi vet ikke hvor hardt de jobbet i år 800, men denne form for tilværelse fortsatte helt opp til vår tid. Da var døgnet en nesten uavbrutt arbeidsdag. Kvinnehender i ro var en synd.

Vi kjenner ikke gledene folk hadde. «Fager er lien» heter det i sagaen. Så folk at Lille Molla var en vakker øy? De hadde fester. Vin laget de ikke. Hadde de noen glede av maten eller mjøden eller ølet de drakk?

Religionsskifte
Mange former for religion har fulgt homo sapiens sapiens så langt vi kan spore tilbake. Den norrøne religion oppstod ikke på Lille Molla. Likevel kan vi gå ut fra at den var levende der også.

På Hov på Gimsøya var det et offersted. Det er drama i Bibelen, særlig i Det Gamle Testamentet. Gjennom den tragiske fortellingen om Jesus er det forsøk på å skape harmoni som omfatter hele verden, selv om kristendommen gjør det klart at homo sapiens sapiens er et farlig og syndig vesen. Likevel virker Lille Molla som et bedre hjemsted for den norrøne religionen enn kristendommen. I vinterstormene på den vakre, men fjellfylte øya må folk ha forstått sagnet om Ragnarokk og guden Tor med hammeren. Norske historikere har stort sett behandlet kristendommen som historiens endestasjon og tatt lett på en «hedningereligion» som den norrøne. Sars er unntaket.

Hvis vi sammenlikner statsdannelsen og religionsskiftet, så er det min gjetning at opptaket til statsdannelse ble støttet på Lille Molla, mens kristendommen ble godtatt fordi den ble båret frem av sterkere krefter utenfra. Vi har ikke kunnet spore noen kirke på Lille Molla, men Reformatsen av 1589 nevner anneks på Skrova under Lødingen prestegjeld. Vi må derfor gå ut fra at det var til Skrova folk dro for å delta i gudstjenesten. Den første kirke i Lofoten som er nevnt i skriftlige kilder, var i Vågan i 1120.

Lofotfisket
Lille Molla var og er en utkant, men gjennom Lofotfisket blir øya en del av en historisk prosess som forandrer Norge og Europa. En viss handel har det vært mellom menneskene til alle tider. Den storhandelen som begynte i seinmiddelalderen, ble derimot begynnelsen på et nytt samfunn som på 1700-tallet førte til den industrielle revolusjon.

Reidar Bertelsen går nokså nøye inn på kildene som omtaler Vågastemnet først på 1000-tallet. Vi må gå ut fra at de årvisse innsig av skrei i Lofoten var kjent lenge før – såvel i nord som i sør. Det er da naturlig at andre fiskere enn de som bodde i Lofoten, dro hit for å få del i havets rikdommer. Vi vet ikke når det begynte eller når den første rorbua ble satt opp, eller om fiskerne utenfra greide seg uten noe slikt. Sagakildene forteller om Vågastemner og kongebesøk. I dag foregår det en arkeologisk «jakt» på en «by» på 12-1300-tallet. På 1200-tallet er det anført fire bebodde steder på Lille Molla: Grundstad, Haverdalen, Vikan og Helland, mens hundreåret etter er bebyggelsen på Grundstad og i Haverdal forsvunnet. Det er utenkelig at fiskerne på Lille Molla skulle være uten kontakt med handelen ved Vågastemnet.

Nord-Norge har ofte blitt ansett som den fattige landsdel i Norge – i visse perioder med rette. Det er derfor ikke til å undres at selv i Lofoten er vi ikke klar over hvor viktig tørrfisken har vært i vår historiske utvikling. Hanseatene var pionerer når det gjaldt å snu Europa ut av føydal stagnasjon. De slo seg ned i Bergen som ble Norges største by til langt ut på 1800-tallet (18.127 innbyggere i 1801, Kristiania bare 9.211). Jordbruket ble aldri ledende i den moderne næringsutviklingen i Norge. Det ble tørrfisken sammen med skipsfart, trelast og bergvesen.

Svartedauden
Grundstad og Haverdalen forsvant fra kartet i perioden 1350-1500, sannsynligvis på grunn av Svartedauden 1349-50 som førte til utryddelse av store deler av befolkningen (30 % eller 70 % ?). Mennesket som biologisk vesen har en formidabel reproduksjonsevne. For 10.000 år siden var vi bare omtrent 10 millioner mennesker. I dag er vi på vei fra 5-6 milliarder til 10 milliarder hvis jorda tåler det. Mennesket har også svakheter. Vår verste fiende er ikke andre rovdyr som bjørn, tiger eller ulv, men andre mennesker og småkryp som virus og bakterier. Disse usynlige småkrypene fikk ikke menneskene grep om før ut på 1800-tallet. Det var da befolkningsøkningen begynte for alvor i Norge og Europa.

1300-1814
Jeg nevnte at det var en viss glans over Saga-Norge. Både sagaene og Snorre hører blant de fremste skriftene fra europeisk middelalder. Den glansen lever videre i flere skuespill av Bjørnson og Ibsen og i vår nasjonalsang. I vår historiebevissthet har det festet seg et bilde av maktesløshet og fattigdom når det gjelder tiden 1300 til 1814. Det er vanskelig å få bekreftet et slikt bilde på Lille Molla. Disse stedene blir bebodd: Grundstad, Gulbrandsøy, Sandøy, Haverdalen, Bjørndalen (helt uten strand til å trekke opp båtene. At det kunne bo folk der, er mer enn mystisk), Vikan og Helland med Skjoldvær. Båtene var de samme, men noen hadde helt sikkert seil. Jordbruket og feholdet var det samme gamle slitet. Derimot ble mer tørrfisk solgt for penger.

I bind 5 av Cappelens historie refererer Ole Jørgen Benedictow en undersøkelse av 364 individer på en kirkegård i Jemtland som viser en gjennomsnittlig livslengde på høyst 20 år. Han oppsummerer slik: «For mennesker som daglig levde med døden i øynene, i stadig angst for sitt eget liv, for sine barns, sin ektefelles, for sin nærmeste families og sine venners, var Gud og håpet om et bedre liv etter dette en god trøst – iallfall en trøst.»

I 1591 utgav Erik Hansen Schønnebøl en beskrivelse av Lofoten og Vesterålen som også var en elendighetsbeskrivelse av lofotfiskernes kår:

«Jeg tror visseligen at ingen menniske paa jorden lider saa meget ondt for deres fattige føde, som det arme fattige folk giør her udi Nordland, og jeg tror ogsaa visselig, at ingen menniske paa jorden søger deres livsnæring med større fare, og livfarlighed, med større møde og umage end dette arme folk…»

Også hos Petter Dass er den fattige fisker meget nærværende, selv om høvdingen viser stor kraft og optimisme i sin tro på Gud og det systemet han er en del av.

Eiendomsforhold
Eiendomsforholdene på Lille Molla var uklare i år 800. Vi vet at bøndene i stort antall ble leilendinger etter rikssamlingen, at kirken ble en større og større jordeier, spesielt etter Svartedauden. Etter reformasjonen ble kirkegods til krongods og adelsgods.

Ifølge et lensregnskap for Vågan på 1600-tallet eier Kongen og «Jochen Irgens gods» følgende: Bjørndalen, Gulbrandsøy, Haverdal og Helland. Om Grundstad heter det: «Steegens Kierche Bygger». I Vikan er det «Kanicherne i Trundh., Bispen ibid» som dominerer. En matrikkel fra 1886 viser for eksempel at Bjørndalen ble eid av G.L. Størmer og kommunen!

Det skulle være trygt å trekke den slutning at på Lille Molla bodde det «småfolk» eller «allmue». Konge, kirke og adel nådde frem hit også.

Etter Svartedauden ble jord billig og arbeidskrafta dyr. På 1700-tallet var befolkningen økt så mye at jord ble dyr og arbeidskraft billig. Det var nå husmannsvesenet ble fullt utviklet. I Lofoten hadde man en spesiell avart som ble kalt strandsittere.

Fra 1500-tallet var Grundstad, Haverdalen, Bjørndalen, Vikan og Helland med Skjoldvær bebodd. Sandøy og Gulbrandsøy kom seinere. På 1900-tallet kan vi regne med at «bufaste» folk var blitt selveiere. Men da fikk eiendommene mindre og mindre verdi!

Ingen skrift fra Lille Molla
I historien skiller vi mellom historisk og forhistorisk tid. Skillet betyr skrift og ikke skrift. Fra Lille Molla har vi ikke et eneste skrift bortsett fra skatte- og tiendeoppgaver som begynte å komme fra embetsmenn og kirken på 15- og 1600-tallet. Reidar Bertelsens befolkningskart er bygget på arkeologiske undersøkelser. l bind 3 av Lofotens og Vesterålens historie fins det tre personnavn fra Lille Volla: Hans Jensen, Grundstad (side 146). Han ble vervet som soldat til Tordenskjold (liste fra 1711). De fleste av de vervede soldatene ble syke og døde. Dessuten Ole Caspersen og Mons Erichsen, Gulbrandsøy (side 239). De var med i en liten jekt fra Skrova som reddet en større jekt fra Saltdal i en storm på Folda i 1818. Det er de tre som er kommet inn i historieboka.

1800-tallet
Det begynte dårlig. Napoleonskrigene var verre for Lofoten og Vesterålen enn for resten av landet. Det oppstod en «demografisk» krise. Det vil si at befolkningstallet sank. Lofoten var så nært knyttet til verdenshandelen at da den engelske marinen hindret frakten av tørrfisk til Bergen og frakten av korn nordover, måtte det gå på livet løs.

Fra 1814 til 1914 var det stort sett fred i Europa. Det betydde økt etterspørsel etter fisk. Derfor er 1800-tallet blitt et spesielt århundre i Vågans historie. Fra Svein Smaaskjærs Lofotbilder 2 gjengir jeg noen oppsiktsvekkende befolkningstall:

	1801	1891	1900
Lille Molla (totalt)	97	173	126
Haversand	24	106	93
Brettesnes	37	448	122
Skrova/Kuholmen	139	163	305
Sundlandsfjord	11	40	41
Strømnes	42	168	168
Svolvær	41	613	889
Kabelvåg	147	1302	1218
Ørsnes	34	179	204
Henningsvær	18	213	249
Sydalen	13	125	146
Vinje	34	79	96

Disse befolkningstallene gir en klar konklusjon. Det blir flere og flere folk rundt på småstedene i Vågan. Industrialiseringen av Norge banker på døra i Brettesnes i form av sildeolje- og sildemelfabrikk, som seinere går over til guano. Svolvær kommer som en komet. 41 innbyggere i 1801 og 889 i 1900. Kabelvåg kommer, men går litt tilbake på slutten av hundreåret. Dampskipskaia i Svolvær var farlig!

Det fins mange forklaringer på folkeøkningen både i Norge og resten av verden. Både Lofoten og Vesterålens historie og Cappelens Norgeshistorie kretser rundt barnedødelighet, kosthold (poteten), selve de epidemiske sykdommer, hygieniske forhold med helsestell og bedre hus osv. Jeg holder på etterspørsel etter fisk og seier i kampen mot småkrypene. I dag er den seieren også vunnet i de fattige land, mens i de rike land er befolkningsøkningen stoppet opp på grunn av fall i fødselshyppigheten.

Det er ett spesielt forhold i Lofoten som må kommenteres. I 1762 ble den første gjestgiverbevillingen gitt i Lofoten. I 1821 ble det besluttet å selge det offentlige jordegodset i Norge. Selvfølgelig ble det gjestgiverne som kjøpte det, og de ble til væreiere. Lofotloven av 1816 trygget deres stilling.

Nå får vi en underlig situasjon. Liberalismen var på fremmarsj i Norge og Europa. Gjestgiverbevillingene, salget av jordegodset, Håndverksloven av 1839, Handelsloven av 1842 og den nye Lofotloven av 1857 hadde klare liberalistiske trekk. Resultatet i første omgang var imidlertid at den lokale væreier fikk utrolig makt, ikke bare over rorbuene, men over Lofothavet, spesielt i øst. Væreieren kunne også hindre andre å drive handel i sitt «vær». Liberalismens resultat var altså en føydal baron!

Noen væreier på Lille Molla har jeg ikke greid å oppspore. Gjestgiverne kom imidlertid til Lille Molla. På en liste i Lofoten og Vesterålens historie står fem nevnt: Jens P. Grønbech, Jon Røst Schjelderup på Skjoldvær og Andreas Ursin, Christoffer Bernhoft og Andreas Falch på Sandøy. Hvis det fins en storhetstid på Lille Molla, må det være tidlig på 1800-tallet. I 1823 ble det landet 1.039.200 fisk til sammen på Sandøya og Gulbrandsøy, Grundstad, Skjoldvær og Vikan. Det var litt mindre i Svolvær, litt mer i Kabelvåg og 1.512.000 i Skrova.

Lille Molla ligger tett opp til Skrova. Skrova blir registrert som fiskevær i perioden fra 1350 til 1500, men ble seinere bebodd enn Lille Molla, fordi det knapt fantes dyrkbar jord der. På tross av at brua til Kuholmen først kom i 1985, var Skrova mye mer ett sted. Bebyggelsen på og rundt Lille Molla var spredt på 7-8 steder som ikke hadde umiddelbar kontakt med hverandre. Unntaket var kanskje pollen mellom Grundstad, Sandøy og Gulbrandsøy. Kirken eller kapellet kom til Skrova. Det er en interessant spørsmålsstilling å sette opp naturlige forutsetninger mot menneskelig initiativ. Var det bare dampskipskaia og havnen som gjorde Svolvær større enn Kabelvåg? I 1875 var det 186 innbyggere på Lille Molla mot 162 på Skrova. I 1946 var det 503 på Skrova, men bare 50 på Lille Molla. Hva var skjedd?

I perioden 800 til 1960 da Lille Molla ble forlatt, er det bare to relevante teknologiske endringer: seilet omtrent år 1000 og motoren (med dekk) 1900 til 1920-30. Fra 1875 synker stadig folketallet på Lille Molla mens det stiger på Skrova. Havna er ikke noen dårlig forklaring. Skrova fikk molo i 1911 og forlengelse i 1939. Det er mulig at med molo ved SandøyGrundstad kunne pollen innenfor blitt en ypperlig havn og pollen blitt et nytt sentrum. Det skjedde ikke. Skjoldvær er for lite, og de andre stedene har dårlige forutsetninger for en skikkelig havn. Det offentlige krevde mer i form av skoler og ga mer. Resultatet ble avfolkning. Det store dramaet kom først etter 1945.

1900-tallet
Dette er et dramatisk hundreår med to verdenskriger og den kalde krigen. Det mest dramatiske som skjedde ved Lille Molla var hurtigruta Mira som ble senket 4. mars 1941, og et sandtak som ble drevet av russiske krigsfanger under tysk ledelse i Haverdalen. Det fins ennå jernskrap etter det sandtaket.

1900-tallet begynte dårlig. I 1900 fanget lofotfiskerne i gjennomsnitt 369 st. fisk (1186 kilo). Det var først på slutten av 1920-årene at det ble gode fiskeår. Imidlertid var det god avsetning på fisken under den 1. verdenskrig, og prisene var bedre. Så ble det store vanskeligheter. Først avsetningskrise rett etter krigen, så den store krisen etter 1929 med de «harde trettiåra». En grunn til at folk ikke dro sin vei var at det ikke var bedre andre steder i Norge. I 1933 var det 31.905 fiskere på Lofothavet. Det var i stor grad nødsarbeid. Det er nå Norges Fiskarlag blir aktivt, og arbeiderbevegelsen får sitt store oppsving.

Den 2. verdenskrig var neppe en helt dårlig tid på Lille Molla. Det var lett å selge fisken og prisene var bedre. Det var heller ikke så vanskelig å intensivere jordbruket. Det var lettere enn i Henningsvær der en begynte å holde kuer og griser. Likevel kom Lille Molla i en defensiv situasjon på 1900-tallet. Bjørndalen ble forlatt etter 1910 og Haverdalen etter 1930. Vi vet ikke om folk på Lille Molla var aktive i fiskarlaget eller arbeiderbevegelsen som var kystfolkets svar på de «harde trettiåra». Det fins drastiske skildringer av rorbuene på Skrova. Kildene er tause om Lille Molla.

Avfolkningsdramaet kom etter krigen. Bilen kom aldri til Lille Molla. Bare Ulvåg av småstedene i Vågan har overlevd uten bilvei eller fergeforbindelse. Et annet unntak er Storfjell som nå er i ferd med å få vei. Fra båt til bil er den store strukturendringen som ikke bare har forandret Lofoten, men hele Kystnorge. I Vågan ble det først fart på bilen etter 1960. Da var allerede Lille Molla forlatt av «bufaste» folk. Skrova overlevde med fergeforbindelse og bru til Kuholmen. Henningsvær fikk først fergeforbindelse og så bru i 1983.

Det er en annen strukturendring som vi ikke må glemme. l løpet av 30 år etter krigen forsvant jordbruket som hovedbeskjeftigelse over hele jorda. det er så å si bare India og Kina som ennå i dag kan kalles jordbruksland. Det er på mange måter den største historiske endringen siden steinalderen. Vi produserer mer mat, men færre folk er med i produksjonen. Av de nordiske land er Finland det mest dramatiske eksemplet. Prosessen begynte tidligere i Norge, men sluttresultatet er enda klarere. For Lille Molla betydde dette kroken på døra. Jordbruket ble ulønnsomt. Den store historien når frem over alt!

Mot slutten
I 1960 bodde det fire fiskere med familier på Gulbrandsøy. Det var brødrene Linchausen, Håkon, Paul, Idar og Fredrik. De hadde en sjark på 43 fot, og de likte seg godt på øya.

Jeg har snakket med Vigdis Jensen, født Linchausen, og Rigmor Linchausen som forlot Gulbrandsøy i 1960 da de var 5 og 4 år gamle. Det er lyse barndomsminner de har fra øya. Det var så mye å leke med på hauger og brygger. Det var vannpytter de kunne bruke til lekebåter. De var vel for små til å lure seg ut i de ordentlige båtene. Det var dyr som ble fraktet over til selve Lille Molla i båter. De husker lite av slitet. Fattigdom var noe de absolutt ikke forbandt med øya. Det var et strålende forhold mellom brødrene. «De var så snille!» Pollen var aldri islagt. Jula var en strålende fest med mange sammenkomster som de ennå husker.

Det var ikke bilen som jaget de fire fiskerfamiliene fra øya. Det var skolen. Omgangsskole var ikke nok. På Skrova, dit de dro, var det skole som møtte tidens krav. I bakgrunnen skimter vi den store utdanningseksplosjonen som ble mer synlig i 1970-årene.

Familiene tok en felles beslutning om å dra, alle for en og en for alle. Det var konene som var de ivrigste. De kom fra forskjellige steder i Lofoten og var vant til livet som bonde og fiskerkone. Likevel var det langt til butikken.

Mange vil nok se på det som en historisk bagatell at en håndfull mennesker må flytte fra en liten øy til en litt større øy, selv om Lille Molla er den vakreste øya i Lofoten.

Det er her jeg gjør et lite opprør mot all historisk determinisme. Alt må ikke gå som det går. Vi er ikke treller under historien. Kanskje menneskene har levd sine lykkeligste øyeblikk på denne øya, selv om det ikke har resultert i store dikt, malerier eller musikk. Det harde blodslitet er lett å forestille seg. De gode og lykkelige menneskene kan vi bare ane.

I 1960 var det fire lykkelige familier på Gulbrandsøy. Den sommeren var en av de få strålende somrene i Lofoten. La oss holde fast ved dette øyeblikksbildet. Lykkelige mennesker på en vakker øy en strålende sommerdag.

La dette bildet kaste lys bakover og gjøre oss stolte av vår egen historie! «og når netter er ljose som dagar, kan han ingen stad venare sjå.» Dessverre, historien går og går og tar aldri slutt!

Kilder:
R. Bertelsen: Lofoten og Vesterålens historie bd.1
K. Lindbekk: Lofoten og Vesterålens historie bd.2
Ø. Bottolfsen: Lofoten og Vesterålens historie bd.3
E. Hobsbawn: Age of Extremes. The Short Twentieth Century 1914-1991
P.K.A. Jensen: Menneskets oprindelse og udvikling
S. Smaaskjær: Lofotbilder 1 og 2
Cappelens Norgeshistorie SKOLP 1981/82
Folketellinger av 1801 og 1865
Lensregneskap for Vågan fra 1600-tallet

 

---

I juli 1944 møttes representanter for førtifire kapitalistiske land på det lille amerikanske stedet Bretton Woods. Den 2. verdenskrig gikk mot slutten, og det var på tide å tenke ut taktikken for etterkrigstida. Bretton Woods-mennene ville vedta langsiktige planer for den internasjonale økonomien.

Resultatet av møtet i Bretton Woods var oppretting av tre nøkkelorganisasjoner som skulle få stor betydning:

For det første en organisasjon til å regulere verdenshandelen, GATT, senere (i 1995) WTO, for det andre det internasjonale pengefondet IMF, og for det tredje Verdensbanken. De to sistnevnte navnene er ikke uten grunn synonyme med skjevhetene mellom nord og sør, mellom den velstående og den underutviklede delen av verden. I denne artikkelen skal vi ta en titt på IMF og Verdensbanken, ikke bare som fattigdomsprodusenter, men som strategiske instrumenter for imperialismen.

Strategiske inngrep

Etter Sovjetunionens kollaps og den kalde krigens slutt har imperialismens styringsapparat endret seg i et visst omfang; ikke i en kvalitativ «ny fase», men på en måte som avspeiler de endrede globale maktforholdene. Da Verdens Handelskonferanse, GATT, ble endret til Verdens Handelsorganisasjon, WTO, 1. januar 1995, var de logiske konsekvensen:-Åpningen av de nye markedene i den tidligere østblokken.

• -Den imperialistiske tredelingen mellom USA, EU og Japan.
• -Å skape nødvendige instrumenter til å regulere de tre maktenes konkurrerende økonomiske interesser i de nye maktkonstellasjonene.

I den nye globale etappen med henblikk på styrkeforholdene har Verdensbanken og IMF kun skiftet ham i begrenset omfang. Deres rolle som felleskapitalistiske styringsinstrument på globalt plan går fortsatt i det gamle sporet, men med en rekke nye klientstater. Nå som før har de en hovedrolle i forhold til å regulere ressursutførselen fra sør til nord, dvs. den globale utbyttingen som holder den såkalte tredje verden fast i gjeldsslaveriets og de imperialistiske diktaters skrustikke.

Når man ser på Verdensbanken og IMF fra denne vinkelen, er det noen tilsynelatende misforhold som får en innlysende forklaring. I følge disse institusjonenes egen markedsføring, er de til for å hjelpe fattige land ut av økonomisk underutvikling, og siden gjeldskrisen startet i 1982 også å hjelpe land ut av gjeldsspiralen. Imidlertid har det fra starten av ikke vært noen sammenheng mellom et lands grad av fattigdom og de to institusjonenes vilje til å understøtte dets utvikling med lån, for å å si det på deres måte.

En rask oversikt viser at innsatsen fra IMF og Verdensbanken har vært nøye tilpasset imperialismens strategiske satsninger. Det dreier seg delvis om utvelgelsen og vektleggingen av klientlandene, delvis de beryktede liberalistiske kurene som pålegges de utvalgte landene. Den økonomiske resepten er alltid innrettet etter de samme grunnprinsippene: Åpning av markedene, liberalisering av den økonomiske lovgivningen, privatisering og dårlig skjult opprettholdelse av den skjeve arbeidsdelingen mellom i- og u-land.

USA har i etterkrigstiden hatt den absolutt ledende rollen i forhold til disse prioriteringene, men EU og Japan har under de nye maktforholdene tilsynelatende hatt mulighet til å legge vekt på sine egne imperialistiske ambisjoner også i IMF og Verdensbanken (i forhold til for eksempel Russland og Sør-Korea). Formelt er de to institusjonene selvstendige organisasjoner hvis beslutninger vedtas av de bidragsytende medlemslandenes representanter, men USAs lederrolle har vært tydelig for alle. USA er på tross av de to imperialistiske konkurrentenes fremgang fremdeles primus motor.

IMF og Verdensbanken gir lån, eller rettere sagt formidler lån, til fattige land som står i underutvikling til opp over ørene. Rollefordelingen er grovt sett slik at Verdensbanken står for de langsiktige prosjektene, mens IMF tar seg av akutte tilfeller.

I enkelte land kan den lokale overklassen ha interesse av å ta opp disse lånene, om ikke annet i egenskap av imperialistiske lakeier, men som regel er det snakk om land med mer eller mindre uhelbredelig gjeldsbyrde. Grovt sagt lånes penger med renters rente som primært skal brukes til å nedbetale lån. Og så stilles det omfattende betingelser for lånene, det vil si at det gis diktat om hvordan samfunnet skal innrettes.

I de senere årene har særlig Verdensbanken bøyd av for den massive kritikken av organisasjonens rolle; vel å merke en avbøyning som ikke avspeiles i praksis. Nå snakker Verdensbanken om fattigdomsproblemer og miljøproblemer, noe den ikke gjorde før, og man forsøker å ta med NGOer (ikke-statlige organisasjoner/grasrotorganisasjoner) i planleggingen av låneprogrammene. Formålet er helt klart å ikle den diskreditterte organisasjonen et skjær av legitimitet.

Det er og blir sminke. Verken Verdensbanken eller IMF har endret en tøddel på grunnresepten overfor de rammede landene.

Kriseregulering: Hold lokket på!

IMF har tradisjonelt kalt sine diktater stabiliseringsprogrammer, mens Verdensbanken har kalt sine for strukturtilpasning. Sistnevnte betegnelse har gått av moten etter at den entydig har blitt forbundet med de forutsigelig negative følgene: økt fattigdom, økt sosial skjevhet, økt avhengighet av kreditorene, økt skjevhet i handelsbalansen og så videre.

Verdensbanken og IMF havnet i sin nåværende maktposisjon i løpet av 80-tallet. I etterkrigstiden, og særlig etter oljekrisen i 1973, hadde utviklingslandene lånt penger via den internasjonale kommersielle bankverdenen for å finansiere de forskjellige strategiene for utvikling, inklusivt en del overklassers korrupte regimer.

Denne låneboomen varte frem til 1982 da Mexico gjorde det klart at de ikke lenger var i stand til å betale renter og avdrag på gjelden sin. De kommersielle bankene stoppet alle utbetalinger, og u-landene ble tvunget til å henvende seg til Verdensbanken og IMF for å låne penger. Det var de nødt til, dels for å finansiere sine store importbehov, dels for å kunne tilbakebetale gjelden sin.

Det var imidlertid et stort aber: De finansielle institusjonene forlangte vidtgående endringer i låntakernes økonomiske system. Økonomien skulle rettes inn for å tilferdsstille imperialismens og de multinasjonale konsernenes ekspansjonsbehov.

Et land som ønsker å låne, skal rette seg etter IMFs og/eller Verdensbankens retningslinjer. Det dreier seg vanligvis om privatisering av all statlig virksomhet (under dekke av reduksjon av offentlige underskudd), fjerning av konkurransevridende mekanismer som for eksempel minstelønn, handelsliberalisering (også i forhold til import) samt sikring av stabil tilbakebetaling av utenlandsgjelden. Helse- og sosialvesen har vært nødt til å lide under disse diktatene. Brukerbetaling på slike ytelser har direkte vært «anbefalt» av Verdensbanken. Andre «anbefalinger» fra Bretton Woods-institusjonene har fastholdt u-landene som produsenter av råvarer til eksport til og til bearbeidelse i i-landene, og har slik vært direkte årsak til nedleggelser av lokal videreforedlingsindustri. Følsomheten overfor fall i råvarepriser er i mange land så stor at det fullstendig avgjør landets økonomiske, og dermed politiske, utvikling.

IMF og Verdensbanken går naturligvis ikke ut til offentligheten og forteller at deres funksjon er å ivareta monopolenes og imperialismens interesser, at deres funksjon med andre ord er klassepolitisk. Tvert i mot har de på den ene siden en økonomisk teori som nettopp er konstruert for å ivareta disse interessene i ryggen. På den andre siden har de en forklaring som går ut på at u-landenes problemer skyldes deres feilslåtte økonomiske politikk. Ikke ett ord om kolonialisme og nykolonialisme.

Strukturtilpasningens erklærte målsetning har tvert imot vært å «integrere» klientlandene i den internasjonale økonomien, hvilket for mange, særlig afrikanske, land har betydd en opprettholdelse av den nykoloniale utbyttingen og arbeidsdelingen, og selvfølgelig et forbud mot en utviklingsstrategi basert på egne ressurser og selvforsyning. Integrasjon, markedsøkonomi, liberalisering, privatisering – alt dette er rent normative begreper i Verdensbanken og IMF, det vil si mål i seg selv, som ikke settes under diskusjon.

Fra slutten av 80-tallet har det i IMF og Verdensbanken vært en erkjennelse av gjeldskrisens omfang. De fleste gjeldsrammede land kan rett og slett ikke betale det de skylder. Derfor har det de siste årene blitt iverksatt programmer for å redusere gjelden i utvalgte land i særlig kritiske situasjoner. På dette området ser man igjen at det ikke er noen sammenheng mellom innsats, gjeldsreduksjoner og landenes problemer sett fra lokal (elite)synsvinkel.

Gjeldsreduksjon, gjeldsomlegging og akutte økonomiske transfusjoner er reservert strategisk viktige land og har til formål å regulere og «holde lokket på» krisene så de ikke koker over, både hva gjeldsproblemer og de mer generelle kapitalistiske krisene angår. Det så man i Mexico i 1995 og Sør-Korea i 1997/98 hvor IMF særlig i samarbeid med USA trådte til med rekordstore inngrep for å forhindre sammenbrudd. Mindre viktige land, særlig i Afrika, der USA først nylig har begynt å få fotfeste i enkelte land, kan bryte sammen på alle bauger og kanter uten at IMF finner det nødvendig å gjøre en innsats.

De strategiske interessene er naturligvis ikke begrenset til det markedsmessige. Både Mexico og Sør-Korea er viktige brikker i USAs hegemoni- og sikkerhetsinteresser, på samme måte som for eksempel et mangeårig klientland som Filippinene – både før og etter Marcos-diktaturet – er av stor viktighet for USAs militære herredømme i Sørøst-Asia. Det er likevel sikkert at den kapitalistiske verdensøkonomien trues av gjentatte kriser – , som den seneste valutakrise i Sørøst-Asia er et eksempel på – og at IMF som den akutte redningstjenesten er utpekt til å holde orden på.

IMFs håndtering av uroligheter

I skrivende stund er verdens fjerde største land, Indonesia (200 millioner innbyggere) preget av voldsomme, folkelige oppstander og uroligheter. Indonesia er rammet av valutakrisen i Sørøst-Asia, hvilket har ført til såvel hyperinflasjon som konkurser og oppsigelser. I begynnelsen av inneværende år gikk landets regjering inn på en kjempemessig IMF-lånepakke (300 milliarder kroner), som inneholder diktater om skatteøkninger, offentlige besparinger og bankliberalisering.

IMF-kuren har forverret den på forhånd spente situasjonen til bristepunktet. Desperate, fattige folkemasser har overalt gjort opprør, plyndret butikker og søkt til de store byene i håp om arbeid. Regjeringens svar på dette har vært å utskrive store politistyrker rundt byene. Disse har ordre om å holde de fattige flyktningene ute og «om nødvendig» skyte mot dem.

Den gamle USA-støttede tyrann, president Suharto, har forsøkt å redde restene ved å legge frem planer om en fastkurspolitikk for den indonesiske valuta, rupiah, i forhold til den amerikanske dollaren Dette har fått IMF til å true med å ikke utbetale de lovede låneratene. En fastkurspolitikk forutsetter enten en sterk økonomi eller – , og her kommer det kriminelle – , statlige stabiliseringsinngrep i økonomien. IMF vil la rupiahen flyte som et ledd i markedsåpningsstrategien. Her vikes det ikke en tomme fra prinsippene, om det så betyr kaos i Indonesia som følge av inflasjonen.

I forhold til det strategisk mer sentrale Sør-Korea har IMF i det siste briljert med å omgå de rammene organisasjonen normalt har lagt for økonomiske transfusjoner. I begynnelsen av desember 1997 bevilget IMF en lånepakke med tilhørende betingelser til det tidligere økonomisk relativt stabile Sør-Korea på 57 milliarder dollar; verdens største lån i sitt slag.

Kort tid etter viste det seg at det valutakriserammede Sør-Koreas utenlandsgjeld var langt, langt større enn først antatt, og et nytt sammenbrudd truet, på tross av den enorme lånepakken. IMF valgte da å omgå den normale prosedyren med utbetaling i faste rater og fremskyndet utbetalingen av 10 milliarder dollar samt økte lånepakken og medvirket til at de utenlandske kreditorene utsatte fristen på tilbakebetaling av gjeld. Hadde det dreid seg om et mindre viktig land i en mindre faretruende situasjon, ville IMF ha stoppet alle utbetalinger, ettersom klientene ikke ville ha vært i stand til å oppfylle betingelsene.

Overfor Sør-Korea har IMF diktert den sedvanlige liberaliseringskuren, til tross for at Sør-Koreas økonomi er bygget opp rundt en spesiell struktur med tett sammensmelting av de store familieeide konsernene, chaebols, med bankvesenet og staten på en spesielt sammensatt og aldeles ikke-liberal måte, med mange transaksjoner uten bokføring. Kuren kan godt bety et sammenbrudd for grunnstammen i den sør-koreanske kapitalismen, advarer borgerlige økonomiske eksperter.

I dette tilfellet ser man et eksempel på de økonomiske supermaktenes, særlig USAs, vilje til å satse på inntrengen i klientstaten med dens stabilitet som risikoinnsats. Eksemplet er betegnende for imperialismens økonomiske strategi. Felles for alle IMF-diktater er at de dels åpner markedene for utenlandske investorer, dels hindrer klientstatene fra å subsidiere egne eksportvarer.

Også andre steder på kloden kan man hele tiden finne aktuelle eksempler på konflikter hvor Bretton Woods-institusjonene ikke makter å skjule sin avgjørende rolle.

I Zimbabwe er det folkelig oppstand mot den økonomiske hestekuren, diktert av IMF, som har sendt tusener på gata og forverret levevilkårene.

I Russland fikk Jeltsin etter mye om og men 4. mars godkjent finansloven for 1998 i parlamentet. Det er en finanslov som er nøye tilpasset IMFs krav, i det IMF har lovet Russland en lånepakke på 9,2 milliarder dollar og diktert betingelsene deretter.

I Sør-Afrika har regjeringa bøyd seg for de politiske konjunkturene og iverksatt en økonomisk liberaliseringsplan, som for en gangs skyld ikke stammer fra IMF eller Verdensbanken, men som følger IMF-doktrinen fullt ut med henblikk på å trekke investeringer til landet. Planen, som IMF for øvrig har kritisert for ikke å være vidtgående nok, har ført til omfattende protester i den sørafrikanske arbeiderklassen og fra det sørafrikanske LO, Cosatu.

Den globale sartheten

Skal noe sammenfattes i forhold til IMF og Verdensbanken her i begynnelsen av 1998, er det at IMFs rolle som imperialismens økonomiske brannvesen fremtrer markant for iakttakeren. To ganger etter hverandre, Mexico i 1995 og Sør-Korea i 1997/98, har IMF satt rekord i omfanget av lånepakkene til kriserammede strategiske land, begge særlig i forhold til USA, men også i forhold til den internasjonale kapitalistiske økonomien. Hvis ikke disse inngrepene var blitt gjennomført, kunne såvel Mexico som Sør-Korea ha utløst skred på de sarte high-tech-børsene verden rundt.

En annen sammenfatning er at vi kan konstantere at Verdensbankens og IMFs rolle som felleskapitalistiske instrumenter for tvangsinnordning av de underutviklede landene er økt bare i kraft av sovjetblokkens fall og tilførselen av nye klientstater. I denne offensive situasjonen har imidlertid problemene for Bretton Woods-institusjonene vist seg i ivaretagelsen av disse oppgavene. Flere ganger har den økonomiske kjelen vært nær ved å koke over fordi den utskrevne økonomiske kuren har vært designet på monopolkapitalens premisser.

Til slutt avslører IMFs og Verdensbankens nåværende arbeid kapitalismens allmenne krise på utmerket vis. De ovenfor nevnte risikosatsingene beror på monopolkapitalens påtrengende behov for ekspansjon. De enorme beløpene det sjongleres med i lånepakkene, har ingen størrelsesmessig jevnbyrdighet tidligere i historien. Nærmest kommer USAs Marshall-plan for Vest-Europa etter 2. verdenskrig, som i kraft av nasjonal felleskapitalistisk oppbygging av markeder bidro til fremveksten av USAs økonomiske, politiske og militær supermaktsstatus.

Med de endrede styrkeforholdene imperialistmaktene imellom – USA, EU og Japan – kan det godt tenkes at det blant disse før eller senere oppstår viktige strider i de økonomisk samordnende institusjonene, herunder Bretton Woods-institusjonene. En eventuell lammelse av IMF som følge av denne typen stridigheter, kan få interessante følger,

(Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo og har tidligere stått i Kommunistisk Politik utgitt av Foreningen Oktober, Danmark, og trykkes med forfatterens tillatelse.)

 

---

Få ord er så mye brukt, så mye omtalt, beskrevet, fortolket og hyllet som demokrati. Det er samtidig få ord som er så mye omskrevet, forflatet, manipulert og misbrukt.

Det er revolusjonæres standpunkt at demokrati er et overordnet mål for en samfunnsomveltning. Et forsøk på å beskrive det målet nærmere blir at virkelig demokrati er et nivå hvor alle mennesker, uavhengig av kjønn og hudfarge, har like rettigheter, like friheter og like muligheter for deltakelse i, og innflytelse over den samfunnsmessige prosessen. I mellomtida slåss vi for demokratireformer, rettigheter og friheter under kapitalismen. I min bok er det et tveegget sverd.

Det er av avgjørende betydning for det kapitalistiske systemet at det klarer å opprettholde myten om at kapitalismen er det nærmeste vi kan komme demokratiet. Det skjer gjennom propaganda, gjennom kompromisser og avtaler og ved at kapitaleierne sjøl utvikler produksjonen slik at noen grad av ansvar og myndighet skyves nedover i desentraliserte produksjonsledd. Summen av alt dette tjener til å holde vedlike en tro og en følelse hos folk av at de har langt større innflytelse enn de i virkeligheten har, og at dette systemet, med sine skampletter, er det beste som kan oppnås.

Sosialdemokratisk olje
I denne oppgaven har kapitaleiere og borgerskap fått stadig større drahjelp fra sosialdemokratiet. Vi har i Norge et ganske høyt utviklet nett av utvalg og organer på arbeidsplassene: På den ene sida har vi den lokale klubben som forhandler med motparten – her er interessemotsetningene mer eller mindre åpenlyst erklært. På den andre sida har vi alle de såkalte samarbeidsorganene, bedriftsforsamlinger, arbeidsmiljøutvalg, internkontroll og en del varianter råd og utvalg som ofte er sammensatt av like mange representanter fra eiersida og fra de ansatte. Typisk er Arbeidsmiljøutvalgene, hvor det på toppen av det hele er slik at eier og ansatt bytter på å være utvalgsleder. Alt dette kan anerkjennes som reformer som handler om demokrati og større rettigheter for folk. De er dels kjempet gjennom, dels kommet i stand gjennom avtalekompromisser i Hovedavtalens ånd.

Sosialdemokratiet skal ikke frakjennes enhver ære opp gjennom historia. De har til sine tider stått for og bidratt til å gjennomføre reformer som har vært viktige for folk flest. Men, de har bidratt enda mer til å gjøre reformene tilslørende og ufarlige. Rent bortsett fra at sosialdemokratiet har utviklet seg til å bli den kanskje beste Administrasjon kapitalismen kan ønske seg, er det i denne sammenhengen først og fremst to politiske stikk som har gjort stor, stygg skade. Både i innholdet og i praktiseringa av dem, har de gjort en stor innsats for å fjerne klassespørsmålet, klassemotsetningene fra reformene. På all mulig slags propagandistisk vis er framstillinga den at vi er i samme båt, eller samme familie, eller at det er farlig for oss alle hvis konkurranseevnen trues. Det andre stikket er at sosialdemokratiet som bevegelse har tydd til drastiske midler for å holde kontrollen over enhver reformbevegelse, over alle opprørske tendenser, samtidig som de har utviklet et stort skille mellom alle slags valgte representanter og de som har valgt dem. I deres bok er innholdet i ordet tillitsvalgt at de som velger overgir sin tillit og handlekraft til den som velges. De som velger blir tilskuere, ikke aktive og kjempende deltakere – tillitsvalgte gis alle muligheter til å bli allvitende småkonger som bestemmer for deg og ordner opp for deg. Det er det da også fryktelig mange tillitsvalgte som blir. Om ikke allvitende, så i alle fall småkonger.

Presset på å ta på seg denne «småkongekappa» og bli «den som ordner opp for deg» kommer fra alle hold: Selvfølgelig fra eierne, og fra sosialdemokratiet, men også fra folk, fordi vi gjennom lang, lang tids propaganda og organisasjonspraksis er oppdradd til å tro og tenke at det er best sånn. En forholdsvis innflytelsesrik forbundssekretær sa til klubbstyret på arbeidsplassen min for anslagsvis tjue år siden: «Det er slutt med å stå på barrikadene nå. Prinsipper er til salgs for høyest mulig pris.» Det sier seg nesten selv at når man skal handle med prinsipper bør det være forbeholdt noen få utvalgte. En annen sak er at alt som har med tariff-forhandlinger å gjøre, begreper, beregningsmetoder og regnestykker er blitt gjort så komplisert, eller så finurlig, at det kreves mye for i det hele tatt å skjønne hva som foregår. Vi blir ytterligere tvunget til å stole på noen få. Neppe helt tilfeldig.

Samfunn for de utvalgte
I tråd med systemets iboende faenskap bidrar moderne produksjonsformer, eierstrukturer og organisasjonsmetoder til utviklingen av et samfunn for de utvalgte. Samtidig skjer det en oppsplitting av arbeidsplasser og arbeidsforhold som gjør motstand vanskeligere, ytterligere forsterket ved angrep på demokratiske rettigheter som organisasjonsrett og streikerett. For sikkerhets skyld: Jeg mener ikke at systemets iboende faenskap ligger ikke i hodene på noen kapitalister. Vi snakker om systemets utvikling for å tilfredsstille profittbehovet, og det dreier seg for all del om den teknologiske revolusjonen, som i sin tur får store konsekvenser for produksjon, for organiseringa av den, og for menneskers liv.

Produksjonen splittes opp og desentraliseres. Vi får et mønster som spenner over alt fra såkalt fjernarbeid fra PC-en i heimen, riktignok forbeholdt et visst sjikt, via mindre produksjonsenheter innafor et divisjonert konsern og til arbeidsplasser som fortsatt er relativt store. Sukkerbiten for den enkelte ved divisjonering og desentralisering er ofte at du får noe større ansvar og myndighet. For mange kan det sikkert bety mer meningsfylt arbeid. Som det meste har dette opptil flere sider. Overføring av ansvar til desentraliserte enheter kan på den ene sida gi både enheten og det enkelte menneske større innflytelse og et mer interessant arbeid. På den andre sida styrker det lojaliteten til din arbeidsplass, din bedrift. Dessuten mener jeg at denne påstanden er en holdbar: Mens produksjonen desentraliseres, blir det sentrale grepet, den sentrale styringa over profitt og effektivisering sterkere.

Det er to trekk som på overflata ser ut som motsetninger, men som i virkeligheten henger sammen: Desentralisering av produksjonen og sentralisering av makta.

Presset på offentlig sektor, nedskjæring samtidig som kapitalen ekspanderer inn til offentlige tjenester som hittil har vært samfunnstjenester, er et annet viktig trekk. Under feiende overskrifter som Valgfrihet og Fri Konkurranse gjør det velferds- og servicetjenester som bør være bygd etter likhetsprinsipper om til tjenester som skal kjøpes. Med andre ord blir tilgjengeligheten avhengig av hvor du bor, hvor du arbeider og hvor mye du tjener.

Hvor du arbeider, og om du i det hele tatt har arbeid blir mer og mer avgjørende. Så langt ser vi en klar utvikling mot at pensjon og utdanning/etterutdanning knyttes nærmere til arbeidsforhold og tariffavtaler. Den lovbestemte pensjonsalderen på 67 år blir igjen for de som har dårligst råd og dårligst tariffavtale. Dette er viktige prinsippspørsmål fordi felles rettigheter blir gjort om fra lover til avtaler og spørsmål om kjøp og salg.

Kampen om betingelsene
Alt dette blir bare enda verre ved at det presses fram større fleksibilitet i forhold til arbeidstida og normalarbeidsdagen, og større lønnsforskjeller som til dels kommer av lønnssystemer som er mer basert på innsats og det enkelte individ. Hvor er fagbevegelsen her?

Jeg vil påstå at fagbevegelsen følger «turbokapitalismen» som hånd i hanske: Når kapitalen desentraliserer produksjonen og sentraliserer makta, gjør fagbevegelsen det samme.

Tariffavtalene reflekterer produksjonsmønsteret ved at forskjellene øker. Lønn og andre betingelser knyttes til lokale forhandlinger og den enkelte bedrifts profitt og «konkurranseevne». Samtidig legges det stramme generelle rammer for oppgjørene i et korporativt samarbeid mellom arbeid, kapital og stat. I skjæringspunktet mellom kampen om medlemshodene, kontrollen over de samme hodene og klassesamarbeid med kapitalen, er de som vi nå må kalle de store sammenslutningene innafor fagbevegelsen, med på å øke forskjellene, med på å innføre begrensninger i organisasjonsretten og streikeretten.

Det som skjer i oppgjøret ved Oslo Sporveier, nærmere bestemt ved A/S Sporveisbussene, er svært illustrerende for utviklinga og en viktig prøvestein for hva LO står for (Klassekampen, 8/8-98). A/S Sporveisbussene er skilt ut som eget selskap, i praksis et datterselskap under A/S Oslo Sporveier. De har nå gått inn i NHO, nærmere bestemt Transportbedriftenes Landsforening, og søker å oppnå ny arbeidsgiverstatus. Hvis bussjåførene gjennom dette trekket tvinges over på overenskomsten med Transportbedriftenes Landsforening, altså såkalt privat sektor, vil det føre til dårligere lønn og dårligere vilkår. Her knyttes flere spørsmål sammen: Privatiseringa av offentlig sektor foregår til dels gjennom opprettelsen av mer eller mindre finurlige selskapsformer. Det gir større rom for å sjonglere med lønns- og arbeidsvilkår, samtidig som det griper rett inn i spørsmålet om organisasjonsrett og frihet.

I forbindelse med et møte med Hans-Peter Martin, forfatteren av boka «Globaliseringsfellen», (Klassekampen, 4/4-98) uttaler Kommuneforbundsleder Jan Davidsen at han ser privatiseringa av offentlig sektor i Norge som del av en internasjonal tendens. Ingen oppsiktsvekkende observasjon det, men han sier videre: «Fagbevegelsen må ikke bli skremt av at kapitalkreftene internasjonalt rykker fram på denne måten. Også vi rår på mange måter over større ressurser og er bedre organisert enn før. Det er mer viktig enn noen gang at vi har en aktiv og aksjonsrettet fagbevegelse.» Fint. Oppgjøret med A/S Sporveisbussene er en glimrende anledning for Kommuneforbundet og LO til å stå for mer enn ord. En annen sak er at jeg mener at Davidsens utsagn er litt farlig. Fordi det er litt for overflatisk. Det tar ikke inn brutaliteten i kapitalens framstøt, og heller ikke at disse framstøtene både er forutsigbare og opptrer i kompliserte former. Det tar ikke inn over seg at fagbevegelsen dels er på defensiven, dels må innse at kampen er vanskelig, for vanskelig til at det holder med klassisk «slå seg på brøstet»- retorikk. På den andre sida er et møte rundt boka «Globaliseringsfellen» et flott initiativ. Det gir rom for større kunnskap og muligheter til å trenge dypere. Og er det noe vi virkelig trenger, så er det å trenge dypere.

Demokrati og menneskesyn
Hva har alt dette med demokrati å gjøre? Og er det bare skittkasting og sverting av alt som går under navnet bedriftsdemokrati? Jeg er helt for å forsvare organer, utvalg, avtaler og alt som gir folk grader av kunnskap, innflytelse og mulighet til å delta og kjempe. Vi må forsvare – og kjempe for ytterligere reformer som kan utvide de demokratiske rettighetene. Mitt poeng ved å kalle demokratireformer under kapitalismen for et «tveegget sverd» er at det i hovedsak virker tilslørende og legger olje på vannet så lenge deltakelsen overlates til de få utvalgte, denne lille hæren av tillitsvalgte, av «Tordenskjolds soldater» som går inn og ut av verv og ordner opp på vegne av medlemmene, som sosialdemokratiet ved iherdig innsats har skapt, i nært samarbeid med kapitaleierne. Det kreves stor innsikt og styrke å unngå og bli presset inn i denne rollen. I tillegg til presset fra alle hold kommer kravene om å være oppdatert, noe vi kanskje kan kalle profesjonaliseringa av tillitsverv, som gjør at du kommer inn i en ond sirkel. Avstanden til de andre øker. Dette handler også om menneskesyn, at noen er mer verd enn andre, eller at noen er viktigere enn andre.

Dersom kampen for demokratiske rettigheter skal bli noe mer enn olje på vannet, bli et springbrett for forandring, må kampen innafor folkelige organisasjoner og fagbevegelse stå om å løfte blikket og se på baksida av fenomener og fine ord, om hva som fører til forandring. Vi kan godt si at det står om et revolusjonært perspektiv. Det vil etter mitt syn si at kampen må stå på minst to nivåer, både for reform og for demokrati innad i organisasjonen. Det siste er på mange måter det vanskeligste. Det er et klart mønster at konkrete kamper evner å aktivisere mange, men enten det blir seier eller nederlag har alt lett for å falle tilbake i vante folder. Ikke spesielt mystisk, men vanskelig, fordi ingenting går etter en rett linje framover og oppover. Det er ikke snakk om å moralisere, men jeg tror det er viktig å holde oppe problemstillinga og perspektivet hele tida, holde kanalene åpne for informasjon og kunnskap, være dristig i å tenke metoder for å aktivisere flest mulig, være nysgjerrig og fantasifull for å finne medisin mot passivitet og maktesløshet. Da Solidaritet i Polen stod midt oppe i kampene, gjorde de noe som kan tjene som et godt eksempel på det å være bevisst på åpenhet og demokrati innad. De krevde, og førte forhandlinger på eget område, og lot forhandlingene gå ut over et høyttaleranlegg. Da blir det også temmelig vanskelig for en som er valgt til å forhandle å gå ut over mandatet sitt. Alle hørte hva alle sa.

Mitt forsøk på å beskrive biter av virkeligheten og utviklinga nå har med perspektivet på demokrati å gjøre. På to måter. Når avtaler og lover som er bygd opp etter et visst likhetsprinsipp for å sikre alle et nivå av velferd og omsorg, bygges om slik at velferd og omsorg må kjøpes, er det et angrep på våre demokratiske rettigheter. Likedan når utviklinga av den kapitalistiske produksjonen, og administreringa av den, fører til begrensninger i organisasjonsrett og streikerett. Å forsvare, og kjempe for utvidete rettigheter blir et strategisk spørsmål i forhold til sosialismen og det klasseløse samfunnet. Å kjempe for demokratiet innad i organisasjonene er etter mine begreper også et strategisk spørsmål.

Inn i sosialismen
Betingelsene i folks hverdag er avgjørende for hvordan det er mulig å mobilisere til aktivitet og deltakelse. Det er en like viktig side av kampen for et virkelig demokratisk, og etter hvert klasseløst samfunn. Der vi er nå, med kapitalismen på sitt nakne hensynsløse, er vi inne i en utvikling som privatiserer og gjør mest mulig til et spørsmål om kjøp og salg og profitt, individualiserer problemer og brutaliserer «kampen for tilværelsen». Den forsterker ulikheter og skaper stadig større avstand mellom de få og de mange. Vi opplever utilslørte angrep, både på konkrete rettigheter og betingelsene i livet.

Det er forresten ikke helt riktig at angrepene er utilslørte. Noe av problemet er at de tilsløres gjennom en velsmurt propagandakrig, ikke minst ved bruk av det besnærende begrepet valgfrihet. Under overskriften: «Er valgfrihet blitt en frase?» har Inger Louise Valle en ganske god kommentar til kontantstøtten i siste nummer av LO-Aktuelt. Hun runder av med følgende: «At vi mishandler våre barn i våre egoistiske liv utenfor hjemmet, har vært brukt mot oss yrkeskvinner til alle tider. Jeg kan nesten ikke tro dette er alvor. Urettferdighet i systemet kan bøtes på ved å satse på full barnehagedekning, lavere foreldrebetaling og klekkelige lønnstillegg til sykepleiere og lærere. Dette ville være en stolt videreføring av kampen fra 60- og 70-årene.»

Flott, men la oss ta det litt videre. Hvis vi utvider lønnsspørsmålet til å gjelde kvinnelønna, og blant annet føyer til kravet om 6- timers dag, snakker vi ikke bare om en stolt videreføring av kampen, men om strategiske krav med perspektiv inn i sosialismen. Hvis vi henter opp forsøket på å definere demokrati: At alle, uavhengig av kjønn og hudfarge, har like rettigheter, like friheter og like muligheter til deltakelse i, og innflytelse over den samfunnsmessige prosessen, så kan vi ikke komme dit før betingelsene for den enkelte er oppfylt. Det vil si at full frihet, full frigjøring av mennesket henger sammen med et samfunnsmessig nivå hvor hvert enkelt menneske har oppnådd en status som fullt ut materielt selvstendig enhet.

Jeg tror jeg ser det sånn: Fullverdig demokrati kan ikke oppnås før klassekampen er ført til ende. Klassekampen kan ikke «avblåses» før betingelsene for full frigjøring for hver enkelt er oppfylt. Det dreier seg ikke minst om kampen for å oppheve de materielle betingelsene for kjønnsundertrykking og rasisme. Nå står det selvfølgelig ikke noen dommer der og blåser i fløyta når kampen er slutt, et signal om at neste kamp er det klasseløse samfunnet, men det er helt avgjørende å være bevisst i høyeste gear på den fella det er å politisk forgripe seg på virkeligheten, og erklære det klasseløse samfunnet før klassekampen faktisk er over.

 

Artikkelforfatteren er medlem av Faglig Utvalg i AKP.

---

I Norge råder det i realiteten lovløse tilstander når det gjelder menneskerettigheter. Dessverre er det få mennesker som er klar over dette, og den ideologiske kampen foregår nesten bare i det juridiske miljø. Om kort tid vil regjeringa legge fram en Stortingsproposisjon om innarbeiding av tre sentrale menneskerettighetskonvensjoner i norsk lov. Dette vil bli framstilt som en seier for menneskerettighetenes plass i Norge, men slik er det ikke.

For at ingressen (introduksjonen til denne artikkelen (skal gi leseren noen mening, må vi litt tilbake i tid og prøve å rulle opp en historie. En historie som jeg kan lite om, derfor må denne artikkelen betraktes som en amatørs forsøk på å forstå hva de juridiske ekspertene krangler om. Etter andre verdenskrig ble FN danna, og noe av det første den gjorde, var å sette i gang arbeidet med å lage en menneskerettighetskonvensjon. Demokratiet hadde seira over fascismen og nazismen. Det gjaldt å styrke arbeidet med å stadfeste grunnleggende rettigheter som alle mennesker skal ha i alle land, uavhengig av politisk system. I 1948 ble den første menneskerettighetserklæringa til FN vedtatt.

Siden den gang har ulike internasjonale fora vedtatt internasjonale avtaler (konvensjoner) om menneskerettigheter. Viktige fora for Norge er FN, ILO og Europarådet.(Se boks 1) Disse foraene har vedtatt konvensjoner om organisasjonsfrihet, streikerett, barns rettigheter, likebehandling av kvinner og menn osv.

Etter hvert som disse konvensjonene har blitt godkjent (ratifisert) i mange land, har de fått større betydning i det juridiske systemet til landa i verden. Men, de enkelte statene prøver ofte å vri seg unna disse demokratiske forpliktelsene når de kommer i motsetning til statenes behov for å sikre borgerskapets diktatur.

Økonomisk stagnasjon (mindre demokrati)

Motsigelsen mellom de internasjonale menneskerettslige normene som bygger på borgerlig demokratiske verdier, og borgerskapets behov for å sikre kontrollen over befolkninga er en viktig sak for kommunister. Å forsvare og utvide demokratiet er avgjørende for muligheten for arbeidsfolk til å nå fram ved bruk av legale kampformer.

---

Boks 1:
Menneskerettighetskonvensjon: En avtale mellom ulike stater om innbyggernes demokratiske rettigheter. Ulike internasjonale organisasjoner som for eksempel FN, ILO og Europarådet har vedtatt menneskerettighetskonvensjoner.
ILO: (International Labour Organisation) Den internasjonale arbeidsorganisasjonen er et organ under FN som behandler spørsmål i tilknytning til arbeidslivet.
Europarådet: Danna i 1949 for å fremme felles forståelse i blant annet sosiale og kulturelle spørsmål. Omfatter alle europeiske land, både i øst og vest.

---

I dag stagnerer den internasjonale økonomien. Dette fører til at borgerskapet får behov for å øke utbyttinga, som igjen fører til motstand fra befolkninga, som i igjen fører til at borgerskapet undergraver de borgerlig demokratiske rettighetene. Eksempler på dette er:

• -Den nye lovgivninga i Storbritannia når det gjelder arbeidslivet.
• -Endringer i arbeidsrettslovgivninga i Nye Zealand, Sør Korea, Australia.
• -Arbeidsrettsrådets innstilling her i Norge.

Situasjonen i Norge

Norge har ofte hatt som utgangspunkt med hensyn til de menneskerettighetskonvensjoner det har ratifisert, at man har forutsatt at norsk lovgivning ikke er i strid med disse konvensjonene. Derfor har ikke en ratifikasjon av en menneskerettighetserklæring nødvendigvis ført til at Norge har foretatt noe som helst med sin lovgivning. Norge har også hatt den holdninga at dersom det norske Storting tolker en konvensjon annerledes enn ett av de internasjonale organene, så går den norske tolkninga foran. Norge har fram til i dag ikke innarbeida noen menneskerettighetskonvensjoner i egen lovgivning, men oppfatta disse konvensjonene som ekstern rett som er underordna norsk lov.

---

Boks 2:
Siden 1952 er tvungen lønnsnemnd brukt over 90 ganger. I løpet av de siste tiåra er Norge blitt klaga inn for ILO åtte ganger. Her er lista over klagerne:

• -1962: Norges Farmaceutiske Forening
• -1981: Norges Ingeniørorganisasjon (NITO)
• -1984, 86 og 91: Oljearbeidernes Fellessammenslutning (OFS)
• -1986: Norsk Lærerlag
• -1992: Det norske maskinistforbund (DNMF)
• -1994: Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO)

FO er det eneste LO-forbund som har klaga. LO støtta ikke FO sin klage, likevel fikk FO medhold i sin klage hos ILO. Alle åtte klager har fått medhold i ILO.

---

I og med at disse internasjonale konvensjonene spiller en mer aktiv rolle, har dette tvunget fram et behov for avklaring i Norge om i hvor stor grad Norge er bundet av de konvensjonene det undertegner. (Vi kjenner godt til den relativt omfattende kritikken Norge har fått for misbruket av tvungen lønnsnemnd i internasjonale fora. Se boks 2.)

I 1989 ble det nedsatt et utvalg som skulle komme med forslag til hvordan internasjonal lovgivning om menneskerettigheter skal forholde seg til norske lover. Forslaget fra utvalget (NOU 1993:18) kom i 1993. Her foreslår man en grunnlovsbestemmelse som lyder:

«Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne. Nærmere Bestemmelser om Gjennomførelsen af Traktater herom fastsettes ved Lov.» (Vedtatt i Stortinget 15/7-94)

Den andre setninga i denne bestemmelsen må forstås som at hva det betyr å «respektere og sikre Menneskerettighederne», skal bestemmes gjennom egne lover. Så Grunnloven overlater til den vanlige lovgivninga å bestemme dets innhold.

Høyesterettsdom i 1987

Mange jurister mente at denne bestemmelsen nå må bety at menneskerettighetenes stilling var styrka i Norge. Man så fram til den videre lovbehandlinga gjennom en innarbeiding, som altså er det som det sies kommer som Stortingsproposisjon i slutten av april 1998. Men den øverste lovtolker i riket, Høyesterett, var av en annen mening. I forbindelse med OFS sin anke av en tvungen lønnsnemnd, som ga enstemmig støtte til staten, skrev Høyesterett i sin domsslutning av 10/4-97: «Dersom det er en klar motstrid mellom folkerettslige bestemmelser og norsk rett, vil imidlertid utgangspunktet måtte være at den interne rett går foran. «Dermed ble verdien av den nye grunnlovsbestemmelsen satt til: null.

I november 1997 ble OFS utsatt for nok en lønnsnemnd, og her skriver den avtroppende DNA-regjeringa: «Dersom det skulle påvises motstrid mellom internasjonale konvensjoner og Norges bruk av tvungen lønnsnemnd, mener departementet at det uansett vil være uforsvarlig ikke å gripe inn i konflikten.» (Dette var det samme som staten hevdet i OFS-saken, og som staten fikk medhold i av Høyesterett). Og flertallet på Stortinget stemte dette igjennom. Dermed har man nok en gang slått fast hvor lite forpliktende den nye grunnlovsbestemmelsen er av lovgiver.

Den nye grunnlovsbestemmelsen er altså ikke verdt det papiret den er skrivi på. En masse demokratisk innstilte jurister er fortørna over dommen. Et uttrykk for denne demokratiske strømninga er artiklene i tidsskriftet Lov og Rett nr. 10/1997. Men, som sagt, Høyesterett har talt. Skal man få et styrka vern av menneskerettighetene i Norge, må Høyesterett endre mening (som er svært lite sannsynlig) eller så må grunnlovsbestemmelsen om menneskerettigheter endres.

Likevel fortsetter arbeidet med den såkalte innarbeidinga av menneskerettighetene. Regjeringas forslag vil være i tråd med innstillinga fra utvalget som lagde NOU-en. Den vil lage en lov som henviser til de tre mest generelle menneskerettighetskonvensjonene, og som sier at disse er å betrakte som norsk lov. Problemet er at en slik innarbeidingslov vil vedtas med alminnelig flertall på Stortinget. Dersom et tilfeldig flertall seinere vil sette til side innholdet i dette vedtaket, er det helt uproblematisk. Stortinget kan for eksempel vedta tvungen lønnsnemnd og henvise til at særlige omstendigheter gjør at en lov om tvungen lønnsnemnd må vedtas på tross av motstrid til loven om innarbeiding. Og en eventuell ankesak til Høyesterett vil være nytteløs, da nye stortingsvedtak går foran eldre, og mer spesielle stortingsvedtak går foran yngre.

Grunnlovsvern av menneskerettighetene

Skal menneskerettighetene få større styrke i Norge, må man altså gi de konvensjonene Norge har ratifisert, grunnlovsvern. En grunnlovsbestemmelse må fremmes i en stortingsperiode og vedtas med kvalifisert flertall i neste. En grunnlovsbestemmelse kan altså ikke settes til side av et tilfeldig stortingsflertall. En måte å gi menneskerettighetene grunnlovsvern på er å stryke den andre setninga i den nåværende teksten. Da overlater ikke Grunnloven til et alminnelig stortingsflertall å bestemme hvordan Norge skal reelt forholde seg til de konvensjonene det har ratifisert. Da vil disse konvensjonene gå foran alminnelige lover som Stortinget eventuelt skulle vedta.

I dag har de organisasjonene som har hatt noen utspill rundt menneskerettighetene, først og fremst reist krav om at flere konvensjoner skal «innarbeides» slik at de utgjør en del av norsk lovgivning. (Redd Barna har for eksempel krevd at foruten de tre generelle konvensjonene, skal også en av FNs barnekonvensjoner innarbeides.)De har ikke tatt inn over seg det faktum at en slik innarbeiding er lite verdt.

Et annet stort problem ved at regjeringa velger å fremme et forslag om å innarbeide kun tre av over tredve menneskerettighetskonvensjoner, er at de konvensjonene som ikke blir innarbeida vil få en enda lavere status enn de hadde tidligere. De er ikke ansett som viktige nok til å innarbeides. I den grad noen vil velge å ta hensyn til disse konvensjonene, vil de vite at det ikke er så farlig når det gjelder å etterleve dem, dersom det for eksempel er motstrid mellom statens interesser og befolkningas.

Det er nå 50 år siden FNs menneskerettighetserklæring ble vedtatt. Er det ikke på tide at Norge får grunnlovsvern av menneskerettighetene?

---

Boks 3:
Høyesterettsjustitiarius Carsten Smith, uttalte den 19. juni 1997:
«La meg i denne sammenheng også benytte denne talerstol til å minne Regjeringen om hvor viktig det nå er at de internasjonale menneskerettighetskonvensjoner blir inkorporert gjennom norsk lovgivning. De siste års domspraksis har vist at det er grenser for hvor langt Høyesterett på grunnlag av gjeldende lov er beredt til å anse konvensjonene for å være en del av landets rett. Og Norge er nå et av de siste land til å gjennomføre uttrykkelig den europeiske konvensjon. Det er en ubehagelig særstilling.»

Professor Henning Jakhelln i Lov og Rett Nr.10/97:
«Dessverre bidrar det ikke til å redusere bekymringen, at hvor statsmakten påberoper seg en prinsippiell og nylig vedtatt grunnlovsbestemmelse, uttaler Høyesterett at «bestemmelsen står plassert i vår høyeste rettskilde som uttrykk for hvilken betydning et godt natur- og livsmiljø tillegges, noe som neppe kan være uten betydning.» (Rt. 1993 s.321 om Grunnloven §100b i forhold til erstatningsvurderingen ved rådighetsbegrensninger). Men hvor den prinsipielle og nylig vedtatte grunnlovsbestemmelse om menneskerettigheter påberopes overfor statsmakten (Rt. 1997 s.580), finner høyesterett det ikke nødvendig å uttale noe om at «bestemmelsen står plassert i vår høyeste rettskilde som uttrykk for hvilken betydning» menneskerettighetene tillegges, eller å utvikle et resonnement fra en slik basis; dessverre er det et ganske annet grunnsyn uttalelsene i denne dom etterlater. Men kan det da virkelig være mulig at Høyesterett nå i realiteten sier: Menneskerettigheter ( nei takk?»

Ken Uggerud i artikkel i samme nummer av Lov og Rett skriver:
«Høyesterett har altså ved OFS-avgjørelsen endelig avsagt en dom som helt klart bygger på det dualistiske prinsipp, at norsk rett og folkeretten (herunder internasjonale menneskerettigheter) skal anses som atskilte rettssystemer, og at norsk rett går foran menneskerettighetene i tilfelle motstrid. Dette er kanskje dommens viktigste del, som har ført til fortørnelse, forferdelse og dyp skuffelse, for å gjengi noen uttrykk som jeg har hørt fra fremstående norske jurister ( andre vil kanskje gi uttrykk for dyp tilfredshet over at spørsmålet nå har fått sin løsning, og at løsningen ble som den ble.»

 

---

---

Innledning

Da anerkjennelsen av menneskeverd og like og umistelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden,da tilsidesettelse av og forakt for menneskerettighetene har ført til barbariske handlinger som har rystet menneskehetens samvittighet, og da framveksten av en verden hvor menneskene har tale- og trosfrihet og frihet fra frykt og nød, er blitt kunngjort som folkenes høyeste mål, da det er nødvendig at menneskerettighetene blir beskyttet av loven for at menneskene ikke skal tvinges til som siste utvei å gjøre opprør mot tyranni og undertrykkelse, da det er viktig å fremme utviklingen av vennskapelige forhold mellom nasjonene, da De Forente Nasjoners folk i Pakten på ny har bekreftet sin tro på grunnleggende menneskerettigheter, på menneskeverd og på like rett for menn og kvinner og har besluttet å arbeide for sosialt framskritt og bedre levevilkår under større Frihet, da medlemsstatene har forpliktet seg til i samarbeid med De Forente Nasjoner å sikre at menneskerettighetene og de grunnleggende friheter blir alminnelig respektert og overholdt,da en allmenn forståelse av disse rettigheter og friheter er av den største betydning for å virkeliggjøre denne forpliktelse, kunngjør GENERALFORSAMLINGEN nå denne VERDENSERKLÆRING OM MENNESKERETTIGHETENE som et felles mål for alle folk og alle nasjoner, for at hvert individ og hver samfunnsmyndighet, med denne erklæring stadig i tankene, skal søke gjennom undervisning og oppdragelse å fremme respekt for disse rettigheter og friheter, og ved nasjonale og internasjonale tiltak å sikre at de blir allment og effektivt anerkjent og overholdt både blant folkene i medlemsstatene selv og blant folkene i de områder som står under deres overhøyhet.

• Artikkel 1.
  Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.
• Artikkel 2.
  Enhver har krav på alle de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, f. eks. på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse eiendom, fødsel eller annet forhold.Det skal heller ikke gjøres noen forskjell på grunn av den politiske, rettslige eller internasjonale stilling som innehas av det land eller det område en person hører til, enten landet er uavhengig, står under tilsyn, er ikke-selvstyrende, eller på annen måte har begrenset suverenitet.
• Artikkel 3.
  Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.
• Artikkel 4.
  Ingen må holdes i slaveri eller trelldom. Slaveri og slavehandel i alle former er forbudt.
• Artikkel 5.
  Ingen må utsettes for tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.
• Artikkel 6.
  Ethvert menneske har krav på overalt å bli anerkjent som rettssubjekt.
• Artikkel 7.
  Alle er like for loven og har uten diskriminering rett til samme beskyttelse av loven. Alle har krav på samme beskyttelse mot diskriminering i strid med denne erklæring og mot enhver oppfordring til slik diskriminering.
• Artikkel 8.
  Enhver har rett til effektiv hjelp av de kompetente nasjonale domstoler mot handlinger som krenker de grunnleggende rettigheter han er gitt i forfatning eller lov.
• Artikkel 9.
  Ingen må utsettes for vilkårlig arrest, fengsling eller landsforvisning.
• Artikkel 10.
  Enhver har krav på under full likestilling å få sin sak rettferdig og offentlig behandlet av en uavhengig og upartisk domstol når hans rettigheter og plikter skal fastsettes,og når en straffeanklage mot ham skal avgjøres.
• Artikkel 11.1.
  Enhver som er anklaget for en straffbar handling har rett til å bli ansett som uskyldig til det er bevist ved offentlig domstolsbehandling, hvor han har hatt alle de garantier som er nødvendig for hans forsvar, at han er skyldig etter loven.
  • Artikkel 11.2.
    Ingen må dømmes for en handling eller unnlatelse som i henhold til nasjonal lov eller folkeretten ikke var straffbar på den tid da den ble begått. Heller ikke skal det kunne idømmes strengere straff enn den som det var hjemmel for på den tid da den straffbare handling ble begått.

  Artikkel 12.
  Ingen må utsettes for vilkårlig innblanding i privatliv, familie, hjem og korrespondanse, eller for angrep på ære og anseelse. Enhver har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep.

• • Artikkel 14.2.
    Denne rett kan ikke påberopes ved rettsforfølgelse som har reelt grunnlag i upolitiske forbrytelser eller handlinger som strider mot De Forente Nasjoners formål og prinsipper.Artikkel 13.2.
    • Enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget og til å vende tilbake til sitt land.rtikkel 13.1.
      Enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats grenser.

    Artikkel 14.1.
    Enhver har rett til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse.

• Artikkel 15.
  Enhver har rett til et statsborgerskap. Ingen skal vilkårlig berøves sitt statsborgerskap eller nektes retten til å forandre det.
• • Artikkel 16.2.
    Ekteskap må bare inngås etter fritt og fullt samtykke av de vordende ektefeller.
  • Artikkel 16.3.
    Familien er den naturlige og grunnleggende enhet i samfunnet og har krav på samfunnets og statens beskyttelse.rtikkel 16.1.
    Voksne menn og kvinner har rett til å gifte seg og stifte familie uten noen begrensning som skyldes rase, nasjonalitet eller religion. De har krav på like rettigheter ved inngåelse av ekteskapet, under ekteskapet og ved dets oppløsning.
• Artikkel 17.
  Enhver har rett til å eie eiendom alene eller sammen med andre. Ingen må vilkårlig fratas sin eiendom.
• Artikkel 18.
  Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.
• Artikkel 19.
  Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.
• Artikkel 20.
  Enhver har rett til fritt å delta i fredelige møter og organisasjoner. Ingen må tvinges til å tilhøre en organisasjon.
• Artikkel 21.
  Enhver har rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter. Enhver har rett til lik adgang til offentlig tjeneste i sitt land. Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet. Denne vilje skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett og med hemmelig avstemning eller likeverdig fri stemmemåte.
• Artikkel 22.
  Enhver har som medlem av samfunnet rett til sosial trygghet og har krav på at de økonomiske, sosiale og kulturelle goder som er uunnværlige for hans verdighet og den frie utvikling av hans personlighet, blir skaffet til veie gjennom nasjonale tiltak og internasjonalt samarbeid i samsvar med hver enkelt stats organisasjon og ressurser.
• • Artikkel 23.2.
    Enhver har uten diskriminering rett til lik betaling for likt arbeid.
  • Artikkel 23.3.
    Enhver som arbeider har rett til en rettferdig og god betaling som sikrer hans familie og ham selv en menneskeverdig tilværelse, og som om nødvendig blir utfylt ved annen sosial beskyttelse.
  • Artikkel 23.4.
    Enhver har rett til å danne og gå inn i fagforeninger for å beskytte sine interesser.rtikkel 23.1.
    Enhver har rett til arbeid, til fritt valg av yrke, til rettferdige og gode arbeidsforhold og til beskyttelse mot arbeidsløshet.
• Artikkel 24.
  Enhver har rett til hvile og fritid, herunder rimelig begrensning av arbeidstiden og regelmessige ferier med lønn.
• • Artikkel 25.2.
    Mødre og barn har rett til spesiell omsorg og hjelp. Alle barn skal ha samme sosiale beskyttelse enten de er født i eller utenfor ekteskap.rtikkel 25.1.
    Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige sosiale ytelser, og rett til trygghet i tilfelle av arbeidsløshet, sykdom, arbeidsuførhet, enkestand, alderdom eller annen mangel på eksistensmuligheter som skyldes forhold han ikke er herre over.
• • Artikkel 26.2.
    Undervisningen skal ta sikte på å utvikle den menneskelige personlighet og styrke respekten for menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. Den skal fremme forståelse, toleranse og vennskap mellom alle nasjoner og rasegrupper eller religiøse grupper og skal støtte De Forente Nasjoners arbeid for å opprettholde fred.
  • Artikkel 26.3.
    Foreldre har fortrinnsrett til å bestemme hva slags undervisning deres barn skal få.rtikkel 26.1.
    Enhver har rett til undervisning. Undervisningen skal være gratis, i det minste på de elementære og grunnleggende trinn. Elementærundervisning skal være obligatorisk. Alle skal ha adgang til yrkesopplæring, og det skal være lik adgang for alle til høyere undervisning på grunnlag av kvalifikasjoner.
• • Artikkel 27.2.
    Enhver har rett til beskyttelse av de åndelige og materielle interesser som er et resultat av ethvert vitenskapelig, litterært eller kunstnerisk verk som han har skapt.rtikkel 27.1.
    Enhver har rett til fritt å delta i samfunnets kulturelle liv, til å nyte kunst og til å få del i den vitenskapelige framgang og dens goder.
• Artikkel 28.
  Enhver har krav på en sosial og internasjonal orden som fullt ut kan virkeliggjøre de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring.
• • Artikkel 29.2.
    Under utøvelsen av sine rettigheter og friheter skal enhver bare være undergitt slike egrensninger som er fastsatt i lov utelukkende med det formål å sikre den nødvendige anerkjennelse av og respekt for andres rettigheter og friheter, og de krav som moralen, den offentlige orden og den alminnelige velferd i et demokratisk samfunn med rette stiller.
  • Artikkel 29.3.
    Disse rettigheter og friheter må ikke i noe tilfelle utøves i strid med De Forente Nasjoners formål og prinsipper.rtikkel 29.1.
    Enhver har plikter overfor samfunnet som alene gjør den frie og fulle utvikling av hans personlighet mulig.
• Artikkel 30.
  Intet i denne erklæring skal tolkes slik at det gir noen stat, gruppe eller person rett til å ta del i noen virksomhet eller foreta noen handling som tar sikte på å ødelegge noen av de rettigheter og friheter som er nevnt i Erklæringen.

Asgeir Bell er partisekretær i AKP

---

10. desember i år er det 50 år siden menneskerettighetserklæringa ble vedtatt av generalforsamlinga i FN. I de 26 artiklene dekker erklæringa mange områder av menneskets utsatte stilling i imperialismens århundre og leverer et viktig forsvar for folkenes kamp for menneskeverd og for livet. Erklæringa er skrevet i den borgerlige rettens tradisjon med røtter tilbake til opplysningstida. I bruddet med absoluttismen under føydaltida vokste det fram frihetsforfatninger gjennom kamp og revolusjoner, og i denne ånd er menneskerettighetserklæringa skapt. «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter (…) .» (Innledningen artikkel 1)

Erklæringa er også et produkt av 2.verdenskrig. En verdenskrig i verdenshistorisk sammenheng kan sees på som en tilstand der vår tids elendighet også rammer de rike og hvite «base»-områdene. Fra kolonienes synspunkt kan en verdenskrig like gjerne ha vært en lettelse – stormaktene måtte sende sine tropper til rivaliserende slag seg i mellom. Vi må derfor kunne forestille oss at menneskerettighetserklæringa har det stått strid om. Det er den rike verdens frihetstradisjon som preger erklæringen i innhold og form. Like fullt har erklæringen fått tre artikler (24,25 og 26) som kommer i uløselig konflikt med imperialismens vesen, nemlig det å produsere fattigdom og død ved sin ene pol og en tilsvarende ustyrtelig rikdom ved sin andre pol. I artikkel 17 som kunne vært et ekko til de vestlige forfatningers forsvar for privateiendommen, er forsvaret av eiendommen puslete: «Enhver har rett til å eie eiendom alene eller sammen med andre. Ingen skal vilkårlig bli fratatt sin eiendom.»

Menneskerettighetserklæringa har seinere gitt grunnlag for konvensjoner som landene har ratifisert, og disse har i sin tur trengt inn i landenes lovgivning. Men erklæringa i seg sjøl er å rekne for et kamprop – en viljesakt som blir brukt i den politiske kampen. Erklæringa har inspirert og samlet motstand mot overgrep i et uttall stater der ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og elementære krav til rettergang har blitt trampa på. Men når menneskerettighetene blir honnørord i imperialismens retorikk og diplomatiske offensiver, da blir vi minnet om svakheten i selve erklæringa, nemlig at den ikke er historisk og ikke tar stilling mot den verdensomspennende og dødbringende overklassen.

Skal vi idag sette ned noen merkesteiner for menneskerettighetserklæringa, er det tre forhold som jeg synes krever overskrifter.

1.Forsvar for demokratiske rettigheter og mot krigsforberedelser
Vi er idag vitne til ei rask utvikling av produktivkreftene på verdensbasis. Samtidig skaper kapitalkonsentrasjonen behov for nye akkumulasjonsforhold – måter å oppnå profitt på. Grovt sett kan vi si at plyndring av merverdi i områder som tidligere var underlagt Sovjetblokka og delvis Kina-sonen, tilegning av relativ merverdi gjennom raskere utbytting i vestlige land og angrep på offentlige budsjetter – alt dette vil ikke stille hungeren etter profitt. Vi kan forutse at alle krefter som står i veien for å sikre de kanalene som er nevnt ovafor, planmessig vil bli forsøkt slått ut. Det betyr angrep på alle rettigheter arbeiderklassen og underklassene har tilegna seg gjennom kamp, som streikrett, organisasjonfrihet og retten til å inngå kollektive avtaler. Vi kan derfor si at menneskerettighetserklæringa med alt sitt vesen er klar og nødvendig tale – et slags minimumsprogram for å slåss mot innskrenking i imperialismens kjerneområder. Derfor vil vi måtte rette oppmerksomheten mot uthuling av det paralamentariske demokratiet på alle områder:
-På de faglige rettigheters stilling (jfr. arbeidsrettsrådets innstilling).
-På pressen og eterens frihet som sakte men sikkert underlegges de store monopolene og der staten trer inn som fødselhjelper ved å knytte igjen pengesekken.
-Vi vil se det på rettighetene til minoritetene – der vil murene reises. -Kravet om taushetsplikt overfor offentlig ansatte vil forsterkes.

Dette er et alvorlig angrep mot ytringsfriheten. Og vi vil bli stilt overfor et overvåkingssamfunn som stiller Stasi og AP sitt tysterapparat helt i skyggen. Alt dette betyr en årvåken front mot fascifisering. For progressive betyr det å arbeide for breie allianser i rettighetskampen.

Krigen spiller en helt sentral rolle i imperialismens historie. Den ujamne utviklinga skaper grunnen til å føre krig. Krigens resultat stabiliserer systemet ved at kapital blir slått ut. Den norske staten er i ferd med å føye seg inn i et slikt mønster – både ved å ville mer på den internasjonale arenaen – og ved å organisere militærapparatet for det. Det har gitt seg uttrykk i intern organisering (Telemark-bataljonen), i internasjonale krisespørsmål (Irak 1998) og i militære scenarier (unge offiserers lek med tanken på styrker som opererer med de baltiske stater som forsvarslinje….)

2.Skal imperialismen bestemme dagsorden for menneskets frigjøring?
Vi går ut av et århundre som defintivt er imperialismens århundre. Uten at vi har det klart for oss, har de sosialistiske landa fra sin nærmest umulige posisjon «skremt vannet» av verdens overklasse. Økonomisk og kulturelt har sosialismen vist at når folkemassene tar makta, er de i stand til å endre tilværelsen til sin fordel i et raskt tempo. Kampen for å nedkjempe sosialismen i vårt århundre har derfor hatt et svært omfang og kostet ufattelige summer – politisk, økonomisk og militært. Det er ikke tema for denne artikkelen å sannsynliggjøre dette. Det er en påstand. Men i sjølve forandringen av stater som tidligere har hatt sosialistisk forfatning og maktgrunnlag i arbeiderklassen og folket, har imperialismen tilegna seg et politisk og ideologisk trumfkort som har paralysert og fortsatt paralyserer venstresida. Når forfallet og korrumperingen når et vist omfang, og endrer sosialistiske stater til sin motsetning – til imperialistiske kloninger med svært sentraliserte og arbeiderfientlige statsapparater – så ser deler av venstresida bare problem og elendighet og gidder ikke en gang å lete etter sosialismens åpenbare frukter og potensiale.

På menneskerettighetsområdet har derfor imperialismen langt på veg fått lov til å stemple sosialismen som «dyret i åpenbaringen». Mens det mest av alt handler om stater som synker tilbake til imperialismens standarder på dette området. Hva vi fordomsfritt kan greie å forholde oss til, er de feila som kan ha skjedd og med sikkerhet har blitt gjort i en trengt posisjon under disse statenes etableringsår. Vi trenger ny historisk forskning på vårt århundre. Ansatsene finnes. Det handler om å rive vekk det idelogiske hegemoniet imperialismen nå har i store skikt av intellektuelle og i arbeiderklassen.

3.Menneskerettigheter i ei borgerlig ramme
I forsvaret av nasjonen inngår forsvaret av grunnlova som et vern for uavhengighet. Men grunnlova har også nedfelt et forsvar for privateiendommen og utbyttingen. Den uttrykker den borgerlige retten og er historisk forankra i at det finnes kapitalistiske produksjonsforhold. Den vil før eller siden måtte endres grunnleggende. At dette ikke skjer gjennom dekreter eller alminnelig folkeopplysning, men ved at folk organiserer seg for å forsvare levebrød og vanlige kår og i et heldig historisk øyeblikk kan erobre den politiske makta for å oppheve utbyttinga, tar ikke fra oss oppgaven med å kritisere forfatninga.

Slik må vi også kritisere menneskerettighetserklæringa. Viss vi ikke gjør, vil imperialismen stadig vinne arenaen tilbake. Vi vil ikke se vår tids moderne holocost som årlig tar livet av fra 50 til 100 millioner mennesker og gir milliarder ei fryktelig og ussel framtid. Menneskerettighetenes materielle grunnlag blåser bort i overskriftene om enkeltskjebner – i de fleste tilfeller enkeltskjebner som systematisk undertrykkes av regimer imperialismen sjøl har fostra.

Men verre enn dette: Vi vil ikke se de veldige kreftene i folkemassene som før eller siden kommer til å gjøre imperialismens æra til fortid.

 

---

Tron Øgrim ga i høst ut boka, «en hilsen til en generasjon av KVIKKSØLV». Den har vakt debatt på møter, og omtalt i Klassekampen og omtalt av Marte Ryste i forrige nummer av Røde Fane. Taran Sæther har i dette bladets leder en visitt innom den samme boka.

Det tar på å late som om du er klok. For tida blir det to foredrag om Internett i uka…hvis det ikke blir tre. Eller flere –

De GREIESTE foredraga er de med ørten bisnissfolk i en sal, inn og snakk, ut igjen. Bare med litt spørsmål først – men tidsskjemaet er så tett at det blir sjelden mer enn tre. Og minst to av dem er som regel høflige, enkle – og jeg har hørt dem før.

1) DE VERSTE SPØRRERA

De VANSKELIGSTE er rundt et bord med (fx) 15 ungdommer, mest jenter.

– Bare avbryt, når dere vil, sier jeg da. Og det gjør de. Etter tre minutter, akkurat mens jeg forsøker å forklare forskjellen på telefoni nå og for 40 år sida, er det fx ei som spør:

– Men du, hva vil dette få å si for eldre folk på landet?

Dermed må jeg stille om det ganske lure, men litt langsomme og absolutt halvgamle hue mitt 180 grader, og rote gjennom hukommelsesloftet for å se om jeg alt på forhånd har tenkt no om gamle folk på landet – og det har jeg heldigvis, bl.a. fordi jeg for no’n år sida diskuterte dette med en klok fyr i pensjonistforbundet… og etterpå må jeg finne igjen tråden og snakke videre om ny telefoni og uendelige mengder gratis lagerplass og helt nye og vanvittige måter å jobbe på og åssen samfunnet nokså lynraskt vil bli snudd opp ned og – til NESTE spørsmål kommer.

Ja, disse møtene er de vanskeligste – for jeg kan’ke alltid svare på spørsmåla… Og de nyttigste for meg! FORDI jeg ikke alltid kan svare på spørsmåla! Og ofte aller minst, de som kommer fra unge jenter! For de tenker aller mest forskjellig fra oss NORMALE mennesker, som samfunnet er laga for (=hvite menn i 40-åra!)

2) DET VANSKELIGSTE SPØRSMÅLET

Jeg snakker om data og samfunnet.

Om alt fra åssen bransjer vil fordandre seg og bedrifter og jobber vil endre seg og hvem som vil bli rike og hvem som vil gå konk (og på hva) og åssen markedet vil endre seg til om åssen forholdet mellom land vil forandre seg, og åssen storbyene og landsbygda vil skifte ansikt, og hva som vil skje med fagarbeidere og rike kapitalister og mellomledere og forfattere og –

Om alt dette snakker jeg med den største skråsikkerhet, som en erfaren svindler, med den sikkerheta du bare kan ha når du IKKE har noen akademisk kompetanse på området, og området dessuten (nesten) ikke fins i Norge (i hvert fall ikke som jeg snakker om det) sånn at du altså ikke behøver å være redd for at dem som skal godkjenne hue-sert’fikatet ditt kan komme og avskilte deg og gi deg 30 dager.

Jeg har altså fordelen av at jeg ikke har no greie på det jeg snakker om (i hvert fall ikke formelt). Helt i tråd med de beste tradisjoner i norsk debatt. (Bare se på Jagland eller Solheim når de snakker om data! Eller Bondevik, når han kritiserer teater og litteratur!) Vi har akkurat hatt en skoleminister, som demonstrativt ikke hadde greie på det han styrte, som PÅ DET GRUNNLAGET er forfremma til helseminister! Osv. Ut fra en sånn tankegang, burde jeg nå straks gjøres til sjef for Norsk IBM!

Bortsett fra det, er jeg åsså temmelig sikker på at jeg har RETT. (Vent 20 år, så får dere se.)

Det æ’kke så VANSKELIG å se hva som vil skje, i store trekk, når man er så lur som meg. (Det er forholdsvis logisk at informasjonsbehandlera vil stige til topps i overklassen (bare se på Bill Gates) og at samlebåndsarbeidera vil få det vondt i underklassen (studer Detroit!) – at mange tradisjonelle storbyer vil dø, osv.) Hvis du veit en del om samfunnet og om teknologihistorie, og fram for alt er villig til å lære, så kan du skjønne sånt. Poenget er altså at sjøl om jeg ikke har GREIE på sakene, så veit jeg hva jeg snakker om. Og kan svare (nokså) skråsikkert på «vanskelige» spørsmål. Jah!

Da er det temmelig pinlig, å komme på møtene der det sitter (fx) 20 unge jenter rundt bordet, og midt i min ganske glupe framstilling av hva som vil skje, spør ei:

– Men hva vil Internett bety for kvinnens stilling i samfunnet i framtida?

– Hm! sa jeg da. For jeg visste ikke.

3) HVORFOR LEKER PETTER…

Når det gjelder situasjonen nå, veit vi at data er guttas leketøy. Datayrker er mannsdominerte yrker. Det gjelder datakasser allment (men mindre enn for 10 år sida – bl.a. fordi alle SEKRETÆRENE nå for lengst har fått PC) og internett spesielt.

Utviklinga er så rask at bildet skifter fra måned til måned. Men noen tall jeg har sett, tyda på at IN-brukera i USA var ca. 90% maskuline, i Norge kanskje 70%. TENDENSEN stemmer i hvert fall sikkert. Hvorfor? Hva kommer det av at fx Internett domineres av Petter, og ikke Petra Smart?

En grunn er at Internett ennå ER mest leiketøy. (Da datakasser var veldig dyre og mest leiketøy, var de aller mest for gutta. Da de blei billigere og trengte ned til de underordna og underbetalte delene av arbeidsmarkedet, blei de mer likestilte.) Og DYRT leiketøy. Foreldre kjøper DYRERE og mer TEKNISK leiketøy til Petter enn til Petra. Undersøkelser viser at det fortsatt er sånn. Petter får til jul, altså! Petra får…kanskje (ikke).

En annen grunn er at Internett ennå er veldig TEKNISK leketøy. Data har vært ingeniør-guttas sandkasse. Heltene har vært HÆKKERA (jeg skriver sånn i samsvar med de strålende prinsippene i den siste rettskrivningsreforma). Men hvem var de? Små tekno-friker som fryda seg over å finne ut åssen fx telefonnettet funka TEKNISK. (Altså duppedittene INNI telefonen, istedenfor, som normale tenåringer, å være mest opptatt av HVEM de kan SNAKKE med.) Absolutt mest gutter!

La oss ikke rakke ned på disse gutta. Sånne gutter (dvs flertall gutter) kokte opp de første hjemmebrygga PC-ene bak ryggen på IBM, de var pionerer når’e gjalt å sørfe rundt i hele verden lenge før storselskapene syntes at det skulle være lov, og de mekka opp World Wide Web for Internett helt i strid med ønskene til fjernsyns- og telefonselskapene, som helst ville at forbrukere skulle ha et nett inn i heimen som var klumpete, blodig dyrt og veldig dumt og begrensa, noe ala tekst-tv-systemet til TV2.

Alt dette er flott. Men det er PREGA av at gutta var tekno-interesserte heller enn menneske-interesserte. Det aller mest spennende var forholdet til maskiner og programvare. Og det er en av grunnene til at datateknologi fortsatt i hovedsak er så håplaust upedagogisk…mange av gutta i ingeniørmiljøer skjønner nemlig ikke så veldig mye av åssen MENNESKER funker.

4) …MEN IKKE PETRA SMART?

Det er åsså en kjent sak at de to sosiale kjønna har ulikt forhold til teknologi. Kikk på Tommy & Tiger’n! Helt i samsvar med virkelige erfaringer fra virkelige skoler reagerer Tommy og hans (ofte mishandla) venninne(?) ganske forskjellig på fx ATOMBOMBA. I sånne diskusjoner er små gutter ofte mest opptatt av ÅSSEN DEN HVIRKER, små jenter av HVEM DEN VIRKER PÅ.

Om vi ser på telefonen en gang til, nå. Alle som har hatt tenåringer i huset, veit at jenter er absolutt ikke no MINDRE interessert i telefonen enn gutter! De bare bruker’n på en annen måte enn gutta som skrur. Internett har, til nå, handla veldig mye om å PLUNDRE med teknikken for å FÅ DET TIL. Hvem syns sånt er morsomt? (Noen av) gutta. Noen tidlige undersøkelser i USA ga et bilde av den typiske IN-brukeren som en 18-årig gutt som aldri har pult. La oss ikke krangle om HVOR typisk han var (eller er). Igjen er det viktigste at det sikkert er no riktig i TENDENSEN. Mer spennende var diskusjonen av HVORFOR han ikke hadde … Der fantes det to hypoteser:

1) Han bruker så mye tid på IN at han ikke har tid.

2) Han har så mye tid til å bruke på IN fordi han ikke …

Så vidt jeg forstår, blei svaret 2. Profilen på denne typiske, ekstreme brukeren var en ung fyr som ofte hadde trøbbel i samvær med andre (uforutsigelige, kompliserte) mennesker. Og klarte seg/likte seg mye bedre i et sosialt forhold til maskiner, som han kunne mestre gjennom å pugge og analysere koder, og som alltid reagerte på samme måte. (Eventuelt med mennesker som var LANGT VEKK, innafor den snevre, kalde og ritualiserte ramma som kommunikasjon med enkel tekst ga.)

Kort sagt, altså: Unge nerder som syntes databokser (modemer, telefonsystemer, BBS-er, Internett osv) var mye GREIERE enn disse aller mest uforutsigelige av alle vesener: Jenter –

Disse gutta var mest opptatt av teknologi som teknologi, og av dataverdenen som et sted der (kompliserte) mennesker IKKE var. De var usosiale dyr! DET TRAKK DEM TIL NETTET.

Jenter (flest) derimot, er mindre opptatt av teknologi i seg sjøl og mer opptatt av hva de kan bruke den til. Og absolutt mer av mennesker enn av bokser. Sykkel? Mindre åssen sykkelgiret fungerer, enn av å dra på sykkeltur med venner, og se interessante steder – Før dere skriver rasende leserbrev, nå: Jeg sier ikke at ALLE jenter (og gutter) er sånn. Bare et flertall. Jeg sier heller ikke at det er RIKTIG (eller gærent) at kjønna er sånn. Jeg bare slår fast, at sånn er det. I vår kultur, for øyeblikket.

Men da er det heller ikke no rart, at Petra Smart ikke tente på det kalde, teknologisk orienterte, ikke-menneske-orienterte, usosiale Internett. Det er ikke laga av/for henne. Det interesserer henne ikke. I hvert fall ikke sånn som det VAR.

6. MASKINER OG KVINNEFRIGJØRING?

Kan vi si noe om åssen teknologi har påvirka kvinners plass i samfunnet – før i tida? Ungdommen, som er ung (og i visse sammenhenger, dum og uvitende!) veit alt for lite om historia. Så ungdom: Følg med!

For knapt 200 år sida hadde norske menn hånd- og halsrett over kvinner, barn og tjenestefolk. Det betyr, kort sagt, at gubben hadde lov til å slå dem. Vi kan si at konebanking var ikke bare LOV (i motsetning til nå), det var PÅBUDT. Denne underordna rolla for kvinner støtta seg sosialt, kan vi si, på to hovedstolper: Kvinner flest, i byene, var sperra ute fra det vanlige arbeidsmarkedet utafor husholdningene. Og de var sperra ute fra kunnskap. Økonomisk avhengige av menn: Ektemannen, eller hvis du var ugift, av far, en bror, eller en du var i tjeneste hos. De fleste jobber var ikke åpne for kvinner. Juridisk usjølstendige: Det er derfor Nora i Et Dukkehjem ikke kan undertekne lånepapiret sjøl, men må forfalske underskriften til sin far. (Bestemora mi, som HADDE sjølstendig jobb og var Skiens høyest betalte dame en gang på 1890-tallet, hadde ikke lov til å betale skatt! Som kvinne var hun nemlig ikke myndig.) Juridisk sperra ute: Fra politikk, utdanning (hadde ikke LOV til å gå på universitet, fx) fra mange yrker osv. Ny teknologi førte til arbeidsmarkedet TRENGTE damer. (Det var ikke nok sånne folk med tissen den riktige veien…) Det oppsto åsså jobber der du ikke først og fremst trengte steinhoggermuskler, men det var desto viktigere at du var bl.a nøyaktig og pålitelig, som f.eks. telefonistinne. (De første svitsjera i det primitiver Kyberrommet var damer!)

7. KONTROLL OG KVINNEFRIGJØRING?

Kvinnebevegelsen førte åsså til at kvinner sloss seg inn i politikken, på skolene osv. Et av de aller siste eksemplene på et sånt område var Holmenkollstafetten, som var FORBUDT FOR JENTER for bare 30 år sida! Tidlige Kvinnefrontere og andre feminister sprengte dette forbudet ved å melde seg på under falske mannsnavn, løpe med påklistra bart osv. – og bli slept ut av løpet av politiet –

Unge jenter, som er vokst opp med Grete Waiz og Ingrid Kristiansen, trur ofte at jeg juger når jeg forteller at sånt faktisk skjedde, i Norge, for mindre enn 25 år sida. (Men i Sovjet var kvinnefotball forbudt, helt til på 980-tallet. En gammal mann som het Bresnjev hadde uttalt at det førte til usunn opphisselse…)

Hvorfor fant kvinner seg for 50 og 100 og 200 år sida i å tjene menn, tilmed la seg banke av menn, i mye større grad enn nå? Enkelt uttrykt: Fordi de hadde ikke noe sted å gå. «Gå fra gubben og sult.» Mannen tjente penga. Jeg kjenner arbeiderfamilier der det, i Norge før krigen, var som i Pelle Erobreren av Nexø: Ved middagsbordet spiste Far først, mens kona og ungene så på. Etterpå fikk de det som var igjen. Det var ikke fordi Far var en drittsekk, men fordi han måtte være mett for å klare jobben. Alle var avhengige av det! Mor syntes åsså det var rimelig.

Sjølstendige jobber – altså egen økonomi – og rett til kunnskap – altså egen utdanning – skapte GRUNNLAGET for den kvinnerolla som fins i Norge på 1990-tallet. Altså: Kontroll over Kvinner blei uthula av: Maskiner – nytt arbeidsmarked – kvinnejobber – kvinnekunnskap!

9. DANNELSE, DATA – OG DAMER?

Hva vil arbeidsmarkedet være ute etter, da?

Nett-teknologi blir ofte kalt IT, som igjen står for informasjonsteknologi – eller kanskje intelligensteknologi. (Til tross for den ekstreme dummheta som kan skinne gjennom både i brukergrensesnitt og bruk. Men glem det.) Både datateknoliogien allment og Nettet spesielt er foreløpig i sin barndom, der mennesker må brukes til å rette opp idiotiske småfeil, gjøre enkle rutineoppgaver osv. Men ettersom Nettet vokser. Investeringene vokser. Erfaringene vokser. Kommer Nettet til å gro ut av disse barnesykdommene etter tur. (Og starte på voksensjukdommene? Glem det.)

De jobbene som vil bli igjen, vil handle mindre om rutine, og mer om å bruke menneskelig intelligens på Nettet. Om kunnskap og intelligent bruk av den. Og det henger igjen sammen med utdanning. (Ofte, i hvert fall!) Her er ei interessant utvikling i gang. For det ser ut til at jentene holder på å ta igjen og gå forbi gutta i høyere utdanning, over hele den vestlige verden.

Det har lenge vært kjent at små jenter er bedre enn gutter, stort sett, når de starter på folkeskolen. Noen forskere har hevda at det hadde biologiske grunner, at jentene er skolemodne før, biologisk sett, og det har tilmed dukka opp forslag om at de bør begynne ett år før. Det har åsså vært vanlig å tru at gutta tar igjen dette seinere – når jentene kommer i puberteten, kanskje? Men nå ser det ikke ut til at det stemmer. I engelske videregående skoler, fx. Der blei det for ikke så lenge sida avslørt en skandale med ulovlig anti-diskriminiering av jenter…Skoler som var opptatt av prestisjen sin, slapp gutter med DÅRLIGERE karakterer inn først, for å ikke få JENTEFLERTALL. Fordi jentene i gjennomsnitt ligger over.

I Norge har jentene tatt over i viktige fag på universitetsnivå. Tendensen er at gutta dominerer på høyeste utdanningsnivå og jentene på begynnernivå – og at jentedominansen eter seg oppover, år for år. De blir flertallet. De blir best. Noen som har lyst til å gjette på hva det vil bety for damenes stilling i neste århundres Netta DataVerden?

10. HVEM TAR SJEFSJOBBENE?

Sist jeg spurte en gjeng unge jenter om det, kom de med to innvendinger:

– Menn dominerer sjefsskiktet. (Og ansetter, som sjefer, sånne som ligner seg sjøl.)

– Gutta dominerer de teknisk-matematiske faga, ingenniørfaga. (Og Nettet er ingeniørenes paradis.)

Så menn kommer uansett til å dominere Nettverdenen… De feiteste delene av den, ihvertfall.

Mine svar:

– Sjefene? Jeg trur dette kommer til å skje med sjefsskiktet i Norge, i de neste 25 åra:

Jentene går forbi gutta i høyere utdanning. Gutta tar de feiteste, godt betalte toppjobbene i Det Pirate Næringsliv (DPN). De høyt utdanna jentene går inn i de dårligere betalter, og mindre prestisefylte, sjefsjobbene i Stat og Kommune (S&K). Og der sitter de no’n år. Og får erfaring, og forbindelser, og blir veldig flinke!

Så, når DPN trenger toppledere med erfaring fra S&K (av grunner vi ikke behøver å gå inn på her). Og sender hodejegere ut. For å finne dem som har disse forbindelsene. Og dessuten er høyt kvalifiserte, kunnskapsrike – og ikke FOR JÆVLIG dyre. Hvem ansetter de da? Jeg gjetter at de høyt utdanna jentene, via toppjobbene i Stat og Kommune, uti neste århundre åsså vil komme til å dominere De Pirate Sjefsjobbene.

– Nettet, nå. Det er riktig at gutta dominerer ingeniørfaga. Vil det vare, eller kommer jentedominansen der åsså, om noen år? Kanskje, kanskje ikke. Men det æ’kke så viktig, fordi: I framtida kommer ikke Ingeniørene til å å dominere Nettet.

Nettet har – til nå – vært Ingeniørenes Paradis, fordi det har handla om å få det Opp Å Stå. Strekke kabel, finne riktig plugg! Få kassene til å snakke til hverandre! Osv. Men denne ingeniørkosen vil snart ta slutt. For det viktigste nå blir ikke Brytere, men Bestemor. Nettet ER oppe og står (nesten, ihvertfall). Det investorene NÅ er ute etter, er å få MENNESKER inn på Nettet. Brukere! Det er folk som IKKE er datanerder, som gir FAEN i bokser, og som må overtales, forføres til å komme inn på Nettet for å bruke penger på å snakke med hverandre, handle osv, som blir viktigst.

Og da er ikke Ingeniøren lenger konge. Han er nemlig ikke spesielt flink – med Bestemor. Hvem er det? Mennesker som er flinke med mennesker. Sosiale folk, som kan kommunisere.

For å si det brutalt: I begynnelsen av neste århundret blir ikke det viktigste på Nettet å få koplinger til å fungere, men å selge Pizza og fordele Pensjoner. Salg og Sosialarbeid! Og da blir det viktigere å ha kunnskap om humanistiske fag enn om kabler. Den Jenta som nå utdanner seg til å dominere denne kunnskapen, posisjonerer seg altså åsså til å bli Bestemors Dronning.

11. PAKISTANSK KYBERWOOD?

Når ny teknologi skaper ny økonomi og nye samfunnsforhold, blir gamle samfunnsforhold åsså ofte snudd oppned. Da dampen kom om gjorde slutt på adelsveldet, var de nye rike – handlesmenn, fabrikkeiere osv. – som regel sjøl ikke adelige. Adelen var fornøyd. Den satt på sin bak og koste seg, og gadd ikke sote seg til med å få dampmaskiner til å tøffe og gå. Sånn var det i den første teknologiske revolusjonen.

I den andre teknologiske revolusjonen, da bensinen og elektrisiteten kom, var USA blitt mulighetenes land for (hvite) fattigfolk som fant alle dører stengt i Europa. Mange blei fattige i den nye verden åsså, men flertallet blei rikere enn de hadde vært. Og noen blei styrtrike.

Et eksempel på åssen teknologien kunne skape uante muligheter, er den mest amerikanske av alle industrier: Filmen. Holywood blei dominert av jøder og østeuropeere, som skrelte av sine umulige, utenlandske navn og isteden blei syntetiske super-amerikanere: Al Jolson (Asa Yoleson) Tony Curtis (Bernhard Schwartz) Kirk Douglas (Issur Danielovjitsj Demsky) Rock Hudson (Roy Scherer) Jerry Lewis (Joseph Levitch) osv. Poenget var at filmen hadde – fra starten av – ingen prestisje. Skikkelige Amerikanske Gutter med Gode Amerikanske Navn gadd ikke gå inn der! Sånn blei Holywood, i det antisemittiske Amerika, fra starten stedet, der fattige jødegutter fikk sjangsen – og blei styrtrike.

Foran den 3. teknologiske revolusjonen fins ikke no Amerika ungdommen kan dra til. Derimot fins Kyberrommet, et land uten grenser (der det heldighvis ikke fins indianere som skal drepes eller svarte som skal selges). Kan Kyberland spille samme rolle?

Jeg trur det. Ta nå fx unge innvandrere i Norge. Folk som har gått skoler og snakker norsk, men som ikke får jobb, fordi de heter Ali eller Nasreen. Kan ikke Nettet bli deres Holywood? En av de beste vitsene om kyberrommet, som alt er så mye brukt at den er utslitt, er den om hunden, veit dere: «På Internett kan ingen se at du er en hund.» Nå er nå ikke det så sikkert. Jeg tipper at video kommer før vi har snudd oss. Du kan altså bli avhengig av å ikke bare skrive at du heter Ola Hansen, men åsså måtte vise ansiktet ditt på skjermen, før du får en jobb. Likevel, sånt kan ordnes. Flinke pakistanske gutter (eller jenter!) kan vel hække et norsk fjes? (Eller ansette en Ola på forværelset, da!) Unge mann, gå til Kyber-Vesten!

12. VERA OG VERDENSHISTORIA?

Men det var jenter vi snakka om. Det oppstår altså et arbeids- og informasjonsmarked, der det blir HELT UMULIG å dele opp folk etter kjønn. Når det gjelder jobbene. (åssen kan du VITE hvilket kjønn han? (hun? hen?) der borte i tråden, i Litauen, EGENTLIG har?) Når det gjelder informasjon. For 100 år sida kunne de sperre jentene ute fra universitetene. Men når all grunnleggende universitetskunnskap er tilgjengelig, overalt, på Nettet?

Gubbene kan, fx i Saudi-Arabia, sperre jentene inne bak slør og i egne rom. Men så lenge det fins en tentakkel av Nettet som når inn bak forhenget, så kan de, i neste hundreår, aldri sperre dem ute fra den kunnskapen de sjøl ønsker å sjekke. (Sensur på nettet? Uansett alle skrekk-meldinger nå, påstår jeg at det er en tapt kamp. Kom tilbake om 20 år, så skal vi se.)

Det blir altså umulig å sperre jentene ute, med de gamle metodene – som da purken dro dem fysisk ut av Holmenkollstafetten, først på 70-tallet. Tvert imot. Jentene er, i forkant, alt på vei til å dominere de feltene som blir viktigst for å Herske på Nettet: Utdanning. Kunnskap.

Glem skjegg, muskler osv. Sånt syns ikke på Nettet. Kunnskap syns. Jeg tipper altså, at jentene vil dominere Nettet, en gang uti det 21. århundre. Internett er jentenes verdenshistoriske framtid.

13. KJØKKEN ELLER…?

Vil det skape grunnlag for ei enda friere og mer likestilt kvinnerolle enn den vi kjenner fra 90-tallet? Kanskje. Men sånne saker oppstår erfaringsmessig ikke (bare) som en følge av økonomi og teknologi. De er åsså avhengige av hva kvinner vil sjøl. Moter – (ikke (bare) i klær, men i livsstil) kamp (av kvinner og menn, for og mot kvinner!) – politikk (bl.a. om kvinnene sjøl, i milliontall, deltar i den). Vi får se…

Men HVIS nå dette er riktig. Hvis kvinner er dømt/velsigna til å spille ei hovedrolle på Nettet i Neste tusenår. Er det ikke da en interessant MOTSIGELSE at så få av dem (dere!) ER der, i 1996? Opplagt, jo. En av grunnene er at Nettet ennå ikke ER det Nettet vil BLI. Et sted som INTERESSERER jenter. Fordi det handler Mest om Mennesker, og er EFFEKTIVT og NYTTIG som et STED FOR MENNESKER, som vil MØTES og ha det MORRO. (No som vil trekke ikke BARE jenter inn på Internett…men åsså mange flere av det riktige (viktige!) kjønn.) Hvem kan gjørra Internett til et sånt Sted for Jenter? Svaret fins i eventyret om den Lille Rde Høna, som bodde sammen med den late Katta, Grisen og Hunden. På spørmål om å plante, høste, male og bake brød, svarte alle tre «ikke JEG!» «Da får jeg gjøre det sjøl, da!» sa den Lille Røde Høna.

Jenters plass er på Nettet.

KVINNENS PLASS ER I KYBERROMMET!

 

Paul M. Sweezy er en av tre redaktører i Monthly Review – sammen med Harry Magdoff og Ellen Meiksins Wood. Artikkelen sto i Monthly Review i september 1997, og trykkes med tillatelse fra forfatteren. Artikkelen er oversatt av Kurt Nilsen.

---

«I løpet av de siste få årene, er det blitt skrevet mye om «globalisering». Det er ikke min intensjon å øke omfanget av denne litteraturen, men kun å sette emnet inn i sammenheng med min egen forståelse av kapitalismens historie,» sier artikkelforfatteren.

Globalisering er ikke en tilstand eller et fenomen. Det er en prosess som har pågått i lang tid. I virkeligheten helt siden kapitalismen etter hvert ble en levedyktig samfunnsform, for fire eller fem hundre år siden. (Å forsøke å angi tidspunktet for kapitalismens fødsel, er i seg selv en interessant problemstilling, men ikke relevant i denne sammenhengen). Det som er relevant og viktig, er å forstå at kapitalismen i sitt innerste vesen er et ekspansivt system både innad og utad. Når det er blitt etablert, så både vokser og sper det seg. Den klassiske analysen av denne dobbelte bevegelsen er selvsagt Kapitalen av Marx.

Men Marx stilte aldri spørsmålet om hvorvidt en fullt globalisert kapitalisme, det vil si hvor det ikke lenger finnes noe ikke-kapitalistisk rom å bevege seg inn i, ville være levedyktig. Grunnen til dette var selvsagt at han regnet med at kapitalismen ville bli styrtet, og erstattet med et annet system lenge før grensene for den ytre ekspansjon var nådd. Han stilte aldri spørsmålet eller prøvde å gi svar på om en fullstendig globalisert kapitalisme ville være i stand til å blomstre og overleve utelukkende ved indre ekspansjon. Det er blitt overlatt til Marx sine etterfølgere å streve med dette og liknende spørsmål. Det dristigste – og på mange måter det mest interessante forsøket – gjorde Rosa Luxemburg med sitt magnum opus The Accumulation of Capital (1912). Her framsetter hun teorien om at kapitalismen helt fra starten hadde levd – og kunne bare leve – av å ekspandere inn i omkringliggende ikke-kapitalistiske områder. Hennes svar var at når dette ikke lengere var mulig, ville det medføre en endelig krise som det ikke ville være mulig å flykte fra.

Lenin derimot fokuserte ikke på kapitalismen som en helhet, men på kapitalismen som en samling av enheter, hvor de sterkeste konkurrerte med hverandre for å kontrollere de svakeste, inkludert de gjenværende ikke-kapitalistiske områdene. Dette var kjerna i boka hans – Imperialismen: Det Siste Stadium i Kapitalismen – som ble skrevet i løpet avførste verdenskrig, som i seg selv gav en mengde empiriske bevis til støtte for teorien. Denne kampen mellom de ledende kapitalistiske maktene syntes å svekke kapitalismen som helhet, og banet veien for revolusjoner nedenfra. Særlig den russiske revolusjonen truet kapitalismens fortsatte levedyktighet.

Det kapitalistiske systemet kom seg imidlertid igjen, og like etter krigen gjenopptok imperialistmaktene sine indre stridigheter, men nå ble disse vanskeliggjort ved eksistensen av en betydningsfull ikke-kapitalistisk makt. Den fornyede striden nådde klimaks med utbruddet av annen verdenskrig. Den ble etterfulgt av en ny runde med revolusjoner, særlig den kinesiske. USA framsto som den viktigste supermakta, og vi fikk todelinga av verden. Den kapitalistiske delen under USA dominans, og den ikke-kapitalistiske delen som i hovedsak besto av Sovjet-Unionen og Folkerepublikken Kina. Den påfølgende konflikten mellom de to partene kjent som den kalde krigen, ble vanligvis oppfattet som en konflikt mellom to grupper, men den var i virkeligheten mer komplisert. Den inkluderte viktige «varme» kriger, geriljakriger, revolusjonsforsøk og vellykkede kontrarevolusjoner.

Etter å ha vart omtrent halvdelen av det tyvende århundret sluttet den kalde krigen med kapitalismens gjeninnføring og triumf i en virkelig global skala. Men denne kom så visst ikke som et resultat av en uproblematisk ekspansjonsprosess innenfor eller utenfor kapitalismens tradisjonelle grenser. Volden i dens forskjellige former spilte en enorm rolle. Det er store områder i de tidligere ikke-kapitalistiske landene hvor kapitalismen har blitt proklamert, legalisert og bevisst plantet, men hvor det absolutt ikke er noen garanti for at den vil feste seg og vokse på «normal» måte. Dessuten er det blitt store forandringer i kapitalismen slik den har utviklet seg innenfor sine tradisjonelle høyborger (USA, EU, Japan og de tidligere koloniland). Dette stiller alvorlige spørsmål om i perioden etter den kalde krigen.

Det jeg tenker på her, er de tre viktigste underliggende tendenser i kapitalismens nyere historie. Perioden begynner med tilbakegangen i 1974-75:

1)Stagnasjonen i den generelle veksten.

2)Den verdensomspennende veksten av monopoliserte (eller oligarki-baserte ) multinasjonale selskaper.

3)Det som kan betegnes som utviklinga av finanskapitalens dominering i kapitalens akkumulasjonsprosess.

Dette har selvsagt vært en periode med hurtig globalisering ansporet av betydningen av forbedret kommunikasjon og transport, men de tre tendensene er virkelig ikke forårsaket eller skapt på grunn av globalisering. Det er heller så at alle tre kan tilbakeføres til interne forandringer i prosessen med akkumulering av kapital. Starten skjedde for om lag hundre år siden, ved de konsentrasjons- og sentraliseringsbevegelser som var karakteristisk for slutten av det nittende og i begynnelsen av det tjuende århundret. Den markerte overgangen fra tidligere (konkurranse-) kapitalisme til seinere (monopol-) kapitalisme. Etter å ha blitt forstyrret av første verdenskrig, slo virkningene av denne overgangen til med full kraft i den store depresjonen på 1930 tallet. Fra denne ble det ikke noen rask bedring, og depresjonen gav et sterkt vitnesbyrd om å være starten på en periode med verdensomspennende stagnasjon og nedgang. Imidlertid kom ennå en gang en verdenskrig som en redning. Sammen med dens garanterte ettervirkninger, samt den kalde krigen skaptes som kjent kapitalismens «gullalder» (1950-70). Denne gikk mot sin avslutning i og med nedgangen i 1974-75, og ble etterfulgt av en gjenopptakelse og intensivering av tendenser som gikk tilbake til begynnelsen av århundret: Minskende vekst, økende monopolisering og finansdomineringa av akkumulasjonsprosessen.

Disse tre tendensene er innbyrdes beslektet. Monopoliseringa har selvmotsigende konsekvenser. På den ene sida frambringer den en økende profittstrøm, på den andre reduserer den behovet for ytterlige investeringer i et voksende kontrollert marked. Mer og mer profitt, færre og færre profitable investeringsmuligheter. En oppskrift for å senke akkumulasjonstakten, og dermed den økonomiske vekst som skyter fram av kapitalakkumulasjonen.

Det foranstående beskriver hva som hendte i løpet av 1920-årene. Et tiår karakterisert av en hårdnakket vekst av ubenyttet produktiv kapital i industri etter industri, og som kuliminerte i sammenbruddet i 1929-33. Allerede på den tida var det en økende tendens til at fortjeneste som ikke kunne finne profitable investeringer i virkelig kapitalbevegelse, ble omdirigert inn i rene finansielle og hovedsakelig spekulative kanaler. Derfor kom den iøynefallende boomen på aksjemarkedet, og nedgangen i de seine tjuveårene. Den samme dobbelte prosessen med vaklende realinvesteringer og tvilsomme finansoperasjoner gjentok seg i «gullalderen», i tiårene etter den annen verdenskrig, og har fortsatt med økende styrke fram til i dag.(1)

Alt dette finner sted i en sammenheng med den kontinuerlige globaliseringa som virker inn på hvordan de forskjellige prosessene utvikler seg. Globaliseringen er ikke i seg selv drivkraften, men er en påminnelse om hva den har vært i den perioden vi forbinder med moderne historie: Den alltid ekspanderende og ofte eksploderende prosessen med akkumulasjon av kapital.

Noter:

(1) De to former for investering – virkelig og finansiell – er selvsagt innbyrdes beslektet, men ikke på den enkle (og for det meste gale) måten ledende økonomer tar som en selvfølge. Til en utvidet diskusjon av disse prosesser, se Harry Magdoff og Paul Sweezy: «Stagnation and the Finanacial Explosion» (Monthly Review Press, 1987).

 

 

---

Det er eit faktum at kapitalismen på verdsbasis idag er mykje meir lik den kapitalismen som Marx skreiv om, enn den kapitalismen som fanst då Marx sjølv levde. Det kjem av at Marx ikkje skreiv om ein fastlåst struktur, men at han skreiv om den kapitalismen han såg utvikle seg ut frå det sluttpunktet som denne utviklinga gjekk mot.

Marx skreiv altså eigentlig om lovmessigheitene i ein fullt utvikla kapitalisme. I England fann han alt i førre hundreåret mykje som viste kva det var/ville bli. Dette er grunnen til at verda idag er lettare å forstå ut frå den marxistiske teorien enn nokon gong tidlegare. Difor, meiner eg, er marxismen og kommunismen meir aktuell no, under monopola sin nyliberalisme, enn i heile tidsrommet frå 2.verdskrigen og frametter til 80-åra. Det gjør også kommunistparti som bygger direkte på den marxistiske tradisjon er meir aktuelle no enn før.

No er det sjølvsagt også slik at mange detaljar er svært forskjellige, slik at eit kommunistisk manifest idag, måtte sjå annleis ut – og et gjeld jo særlig kapittel 3 og 4 i manifestet. Men det er ei anna skål. Det eg vil sjå litt på er teorien om det kommunistiske partiet.

Det ser ut som om mange trur at teorien om det kommunistiske partiet var noko nytt som Lenin laga rundt førre århundreskiftet. Men Marx skreiv nokre viktige saker om det i Manifestet, særleg i 2 kapitlet. La meg sitere:

«I kva slags tilhøve står kommunistane til proletarane i det heile? Kommunistane dannar ikkje noko særskild parti som står i motsetnad til andre arbeidarklasseparti. Dei har ingen interesser som er skilde frå og på sida av heile proletariatet sine interesser. Dei stiller ikkje opp nokre åtskilde prinsipp for seg sjølv som dei vil forme den proletariske rørsla etter.

Kommunistane skiljer seg frå dei andre arbeidarklassepartia berre ved dette: 1. I den nasjonale kampen til proletarane i ymse land, peikar dei ut og får i framgrunnen fellesinteressene til heile proletariatet uavhengig av all nasjonalitet. 2. På dei forskjellige utviklingstrinna som arbeidarklassen sin kamp må gå gjennom representerer dei alltid og alle stader interessene til rørsla som heilskap.

Derfor er kommunistane på den eine sida, i praksis, den mest (framskridne og) målmedvetne delen av arbeidarklassepartia i kvart land; teoretisk har dei framfor den store massen av proletarar den fordelen at dei klårt forstår marsjretninga til og vilkåra for og dei endelige almenne resultata av den proletariske rørsla.

Omstyrting

Det næraste målet til kommunistane er det samme som alle dei andre proletariske partia: omdanninga av proletariatet til ein klasse, omstyrtinga av borgarveldet, proletariatet si erobring av den politiske makta.

Dei teoretiske konklusjonane til kommunistane er ikkje på noko vis grunnlagt på idear eller prinsipp som er blitt oppfunne, eller oppdaga av den eine eller andre verdsforbedraren.

Dei berre uttrykk, i almenne vendingar, for virkelige tilhøve som spring ut av den eksisterande klassekampen, av ei historisk rørsle som går føre seg framfor augene våre.»

Kva slags parti er det Marx samanlignar kommunistane med? Han samanlignar dei med arbeidarklasseparti som har som mål «omdanninga av proletariatet til ein klasse, omstyrtinga av borgarveldet, proletariatet si erobring av den politiske makta.» Altså – i den grad slike arbeidarparti eksisterer, så skiljer ikkje kommunistane seg ut frå dei. Då er kommunistane med i desse partia i kvart land og har den rolla som Marx her skriv om.

Men kommunistane var organisert som kommunistar også – i «Kommunistenes forbund» som Marx og Engels var med i leiinga for frå det blei skipa hausten 1847 etter ei omdanning av det tidligare «Dei rettferdiges forbund». Som Engels skreiv 8.oktober 1885 så var Marx og han klår over «At det var naudsynt med ein organisasjon innanfor den tyske arbeidarklassen sjølv om han bare hadde propaganda for auge, og at denne organisasjonen, i den grad han ikkje bare var av lokal natur, bare kunne vere hemmelig ..» Denne organisasjonen hadde også vedtatt statuttar som seinare har vorte modell for alle kommunistparti. Her er kommunismen målet, vilkåra for medlemsskap er strenge, medlemmene har dekknavn, organisasjonen er sett saman av avdelingar, kretsar, leiande kretsar og eit sentralstyre. Avdelingane skal ikkje kjenne til kvarandre og ikkje skrive til kvarandre. Kongressen er øvste organ.

Kommunistenes forbund

Det kan vere verdt å sitere litt frå tufta til «Kommunistenes Forbund». (Samme bok, sidene 101 – 107)

«Artikkel 1. Forbundets formål er å styrte borgerskapet, er proletariatets herrdømme, opphevelse av det gamle borgerlige samfunn som hviler på klassemotsetninger og opprettelse av et nytt samfunn uten klasser og uten privateiendom.

Artikkel 2. Vilkårene for medlemsskap er:

• A. Et liv og en virksomhet som svarer til dette formål;
• B. revolusjonær energi og propagandaiver;
• C. at en bekjenner seg til kommunismen;
• D. at en avholder seg fra å delta i enhver antikommunistisk politisk eller nasjonal forening, at en opplyser til sin overordnede instans om hvilken som helst forening en deltar i;
• E. at en underkaster seg Forbundets vedtak;
• F. at en ikke røper noe om Forbundets eksistens eller anliggender;
• G. enstemmig opptaking i forbundet.

I eit slikt forbund blir dei leiande organa valde på kongressar og årsmøte. Det tyder at dei veljer ein fraksjon som får makt til å leie forbundet. Det er ikkje tillate å opprette fraksjonar som konkurrerer med leiinga om makta i forbundet. Det er heller ikkje mulig fordi dei forskjellige partilaga og kretsene ikkje har lov til å ha kontakt med kvarandre. Artikkel 9: «Avdelinger av forskjellig slag er ukjente for hverandre og fører ingen korrespondanse med hverandre. Over avdelingane er det kretser og over kretsane er det ein leiande krets. Artikkel 18. Den ledende krets er utøvende myndighet for samtlige kretser i sin provins. Den står i korrespondanse med disse kretsene og med sentralstyret.»

Sentralisme

Det tyder altså at all korrespondanse frå avdelingar om tilhøve som har med heile forbundet å gjøre må gå gjennom kretsen til den leiande kretsen og vidar til sentralstyret. Vi må vel seie at dette er ei mykje strengare og meir sentralistisk organisasjonsform enn den AKP har idag. Sant å seie liknar han svært mykje på det vi seinare har lært å kalle den leninistiske partimodellen.

Men det viktigaste er likevel den særeigne rolla som Marx seier at kommunistane har. Denne rolla er knytt til kommunistane sin teoretisk innsikt. Det er den, og den aleine, som gjør at dei kan representere heile den proletariske rørsla sine interesser. Svært mange klassekjemparar kan vere dyktige i kampen for arbeidarklassen sine umiddelbare mål og interesser. Denne kampen deltar også kommunistane i, «men samstundes representerer dei i den noverande rørsla, rørsla si framtid.» (Manifestet, 4. kapittel)

For å klare dette må alle som vil følge opp denne tradisjonen altså legge mykje arbeid ned i å tileigne seg den marxistiske teorien på ein allsidig og djup måte og i tillegg må dei utføre grundige empiriske studier som blir grunnlaget for utviklinga av politikken og taktikken. Dette er eit naudsynt vilkår for å lukkast i kampen for kommunismen. Og det er eit naudsynt vilkår for å skape, halde opp og fornye eit kvart kommunistparti, og alle organisasjonar som vil kalle seg kommunistiske. Og no – 150 år etterat Manifestet vart skrive – kan vi sette igang og studere manifestet att, eller på nytt. Så må vi kritisere det på skapande vis, slik vi må gjøre med all overlevert kunnskap. Men først må vi forstå!

 

---

I løpet av de tre første kvartalene i fjor flyttet over 5000 personer fra Troms. Fylkesmannen i Troms, Arne Heløe, uttrykte i et nyttårsintervju stor bekymring for strømmen av folk sørover, og antok at nettonedgangen i folketallet i Troms vil være på minst 1000 personer ved årsskiftet.

Selv storbyen Tromsø bokføres nå i 1997 med befolkningsnedgang. For å stoppe den strie flyttestrømmen sørover, fylkesmannen en ny Nord-Norge-plan anno 1998. Heløe trekker i sitt forslag paralleller over 50 år tilbake i tiden, til gjenreisingen etter krigen. Dog med en vesentlig forskjell: «Denne gangen slipper vi gjenreisningen, vi kan klare oss med vedlikehold av det vi har for å hindre at alt rauser sammen.»

Finnmark og Nord-Troms ble brent vinteren 1944/45. Tyskerne tvangsevakuerte befolkningen med våpenmakt. Under krigen satt regjeringa i London og laga store skrivebordsplaner om at det skulle satses på større tettsteder, både når det gjaldt bosetting og næringsliv. De skulle bygge opp en korporativ stat. Gjenreisinga av Finnmark skulle gjennomføres som en streng reguleringspolitikk. Regjeringa skaffa seg grunnlag ved lovregulering «Lex Thagaard» som i 1947 ble avløst av «Lex Brofoss». I gjenreisinga av Finnmark og Nord-Troms skulle regulerings- og planleggingspolitikken prøves ut. Her skulle et nytt samfunn bygges på bar bakke, eller rettere sagt på brent jord. Fordelen var at man slapp å ta hensyn til det som hadde vært.

Et nytt Finnmark etter krigen

Sosialdemokratenes planer var at en rådgivende statsråd og et Finnmarkskontor i Harstad skulle lede dette arbeidet. Det skulle bli et nytt Finnmark, større steder, større båter og større fabrikker som kunne foredle fisken til eksport til helt andre priser enn tørrfisken. For å få dette til, skulle det lages planer for å samle folk i større fiskevær. Det skulle satses på Båtsfjord isteden for Berlevåg. Honningsvåg og Hammerfest skulle flyttes over på fastlandet. Fylkesadministrasjonen skulle flyttes til Kåfjord fra Vadsø.

Planer tar tid. Folk måtte vente sørpå ett år eller to. Men folket ville ikke. Tross trusler om politi og militære, så flyttet 20.000 mennesker allerede i 1945 tilbake. Dette er den største sivile ulydigheten i norsk historie. Sammen med de 25.000 menneskene som hadde unngått evakueringen, laga de tak over hode av det de fant: rekved, vrakgods, båtvrak, plank fra tyske rullebaner, snøskjermer m.m. Dette satte de opp akkurat der de hadde bodd, på samme jordflekken. Og så måtte planene endres for at folk ikke skulle fryse ihjel.

Fordi det ikke ble fart i boligbyggingen i Finnmark, krevde fagbevegelsen allerede i 1945 at de konservative menn som hadde ledelsen av gjenreisningskontoret i Harstad, måtte byttes ut.

Planene om den sosialdemokratiske orden fra eksiltida i Sverige og London, ble i første omgang stoppa av folks ønske om å bo på heimplassen sjøl om det var ute i distriktene. Det var her de kunne livnære seg, det var her de kunne skaffe seg et levebrød.

Vi bør ha i mente de sosialdemokratiske planene og folks trossing av disse planene. Det fins store paralleller til dagens distriktspolitikk. Nå satses det igjen på større mottak, større båter og større sentra. Den samme demagogien brukes og de samme virkemidlene brukes. Offentlig støtte og offentlige planer legger opp til sentralisering. Forskjellen er kanskje mest folks holdninger; folk er mer redd nå for å trosse planer, mindre fandenivoldsk og mindre dristige. Nå flytter folk mest den andre vegen.

Planstyring

Sannsynligvis tenkte dagens fylkesmann mer på Nord-Norge-planen av 1952 hvor målsettinga var å utjevne levekårsforskjellene med å gjenreise, utvikle og modernisere landsdelen. Den gang var planstyring et akseptert og godtatt begrep. Nå er det markedsstyring med EU-filosofi og de fire frihetene hvor statlig innblanding langt på veg er forbudt.

I det perspektivet, kan statens mann sitt utspill bli interessant. Og enda mer spenstig blir hans uttalelse når alle fylkesordførerne i landsdelen tar avstand fra nye eksplisitte planer for Nord-Norge. De krever heller handling, men er det noen som er politisk handlingslammet her, så er det fylkespolitikerne.

Troms har forholdsvis høy andel av primærnæringer, 7,8% mot landet 5%. Fiske og fangst er omtrent like stor som landbruksnæringene. Troms har en meget lav andel industriarbeidsplasser med unntak av næringsmiddel hvor fylket ligger 1% over landsgjennomsnittet. Det er fiskeindustrien som drar fylket opp.

Fylket har langt flere sysselsatte i statlig tjenesteyting enn landet som helhet. Forklaringa skyldes Forsvaret. Statlig og kommunal tjenesteyting i Troms utgjør over 40%, det vil si betydelig større enn landet som helhet. Endringer innenfor denne sektoren vil ha særlig stor betydning.

Spredt bebyggelse og lange avstander er et hinder for etablering av private tjenester. De såkalte terskelverdier for befolkningsgrunnlaget er i mange sammenhenger for lav til at tjenestene vil kunne bli etablert privat. Her må det offentlige tilby tjenestene.

Oslo bestemmer

Bosettinga i vårt fylke er prisgitt hva regjeringa og Stortinget gjør. Privatisering og EU-tilpasning avgjøres i Oslo, det samme er det med forsvarspolitikken. Fiskeripolitikkens reguleringer avgjøres også der. Offentlige støtteordninger avgjøres i Oslo sjøl om SND har bygd opp fylkeskontor.

Fiskeomsettinga gjennom dagens fryseterminaler på kysten, vil sentralisere fiskerinæringa i tråd med de gamle planene. Noen få fryseterminaler langs kysten skal basere seg på auksjon av frossenfisk. Målet er at minst 20% av fiskeomsettinga i landet skal foregå gjennom slike terminaler. Da vil de mindre fiskemottakene som primærnæringas kystfiskere er så avhengig av, bukke under for mangel på råstoff og økte transportkostnader.

Strukturendringer innen post og tele vil føre til ulik pris på tjenestene fra by til land. Når det gjelder posttjenesten innebærer endringene forskjellig tilgjengelighet og ulik leveringstid mellom by og land. Befolkning og næringsliv i distriktene vil få tjenester som relativt sett blir dyrere enn i sentrale strøk, og støtteordninger som har virket utjevnende fjernes systematisk. Statlige transportstøtteordninger svekkes, utjevningsordninger for bensin svekkes. Statlige distriktsstøtten til utkantbutikkene er fjernet.

Modellen for økonomisk overføringer fra staten til fylkeskommunene og kommunene er lagt om i tråd med Rattsø-utvalgets forslag. Overføringene fra staten til kommunene er etter endringene lagt om slik at det er gjennomført en omfordeling i favør av mellomstore og større, sentrale senterkommuner, mens mindre og spredtbygde kommuner får en tilsvarende reduksjon. Kommuner med reduksjon i folketallet erfarer at elementene som er knyttet til innbyggertallet veier tyngre enn det såkalte kompenserende regionaltilskuddet. Nord-Norge-tilskuddet er videreført, men prisjusteres ikke, så effekten av tilskuddet svekkes. Signalene fra Norsk Vei og Veitrafikkplan, er fortsatt svekkede rammebetingelser for vår virksomhet her nord. Og EØS-liberaliseringen innenfor transportsektoren vil medføre anbud som først og fremst raserer tilbudet i distriktene. Og forventa innsparinger på anbudsordninger inndrar staten i form av reduserte overføringer.

Flyttinga personifisert

At folk under disse rammebetingelsene flytter, er da selvsagt. Men det er selvfølgelig mer makelig å lese flyttetallene som uttrykk for folks egne ønsker og drømmer og som ikke kan gjøres noe med. Fremstillinga nå er at flyttestrømmen ikke kan snu, fordi folk nå har fått smaken på storbylivet, har et eget ønske om å leve bedre og få opplevelser. Dette er kort sagt en måte å personifisere flyttinga med å individualisere samfunnsproblemet vårt på. At debatten skal ta den form at en begynner å debattere opplevelsesbehov og karrierelyst hos de som flytter, er mest en avsporing av statens ansvar for distriktspolitikken.

Flyttinga er materielt betinga. I de store arbeidsledighetsårene 1991 og 1992, var tilflyttinga til Nord-Norge større enn fraflyttinga. Tilflyttinga til vår landsdel har for så vidt vært forbausende stabil. Det er først og fremst fraflyttinga som har svinget. Utflyttinga øker med økt sysselsetting. Forklaringa er helt enkelt, den avhenger av hvor folk får seg arbeid. Nedgangen i Nord-Norge som i andre perifere deler av landet vårt, har ikke skjedd på grunn av forholdene der de flytter fra. Den må forklares ene og alene ut fra sysselsettingsøkingen i Oslo-området. Lokalisering av arbeidsplasser er kjernefaktoren for flyttestrømmen både i dag og tidligere. Det er endringene i Oslo-området – som de store byggeprosjektene i Oslo og omland – som nå tapper utkantene for ressurser. Disse er politisk styrt på samme måte som en politisk for eksempel har valgt å ikke bygge Nord-Norge-banen.

Ressursdimensjonen

Folk har slått seg ned langs hele kysten og blitt det kulturmangfoldet vi har. Vi har tilpassa oss de naturgitte forhold. Det er distriktenes styrke, i stand til å utnytte mange marginale ressurser. Vår kystkultur må være mangfoldig og vidt forskjellig nettopp fordi naturen er mangfoldig. Det er ikke bare torsk og sild i havet, eller potet og gress som vokser på land. Stordriftsformer er tilsynelatende økonomisk lønnsomme på store ressurser, men sløser med bifangst og tilleggsvekster. Stordrift blir rovdrift på de mest lønnsomme ressursene. En snever industrialisering av primærnæringene kan gi profittutbytte, men det er en dårlig utnyttelse av naturressursene. Det er mest å sammenligne med at vi skulle skumme fløten og kaste melka. «Melbu-kuttet» kan stå som eksempel på denne politikken: en Melbu-tråler ble tatt i å kappe fisken ved gattåpninga for å forenkle foredlinga av fisken.

Naturen har så mange små og spesielle ressurser som krever et mangfold av produksjonsmåter. Mister vi disse marginale ressursene, da blir vi alle fattigere. Da blir ikke vår landsdel i stand til å fø flere folk. Flytting vil bli en nødvendighet. Vi vil stå igjen med noen få byer. Storbyer som Tromsø vil aldri kunne utnytte naturressursene godt nok. En optimal utnyttelse av naturen her nord, krever mangfold av produksjonsmåter. Og jeg snakker ikke om nostalgiske gamle produksjonsmåter med alt slitet som var. Her er det snakk om å utnytte en moderne teknologi for å lette slitet og strevet samtidig som vi kan bevare naturens allsidige produktivitet.

Standardisering

Det er mangfoldet som er kapitalens problem. Kapitalens krav er standardisering av varer, tjenester, arbeidskraft og finanser. Kapitalen ønsker oss som A-4-figurer for å industrialisere våre primærnæringer. Denne standardiseringsstrategien står i skarp motstrid til vår kulturmangfold og til god ressursforvaltning.

Gunnar Album hadde en meget interessant artikkel i Klassekampen, «Rødspette og ulven» (20/6-97). «Vår kulturmangfold er et resultat av vår tilpasning til mangfoldet av naturgitte forhold vi har måttet tilpasse oss.» Og denne mangfoldigheten er et problem for kapitalens strategi. Verdenshandelens krav til standardisering er uforenlig med god ressursforvaltning. «Jordas mangfold krever et mangfold av tiltak, det er nettopp naturens mangfold som er bakgrunnen for det mangfold av menneskelige kulturer kloden kan fremvise».

Det er dette mangfoldet som er til hinder for en åpen verdensøkonomi, og den viktigste konklusjonen til Album: «En viktig del av globaliseringen av verdensøkonomien er derfor å bryte ned slike lokale tilpasninger. Dette har vært en viktig del av utviklingen i hele vår teknologiske tidsalder.»

Det er vårt eget politiske system som nå lager økonomiske lover, som nå tvangsflytter folk. Det er ikke ny teknologi eller ei ny tid som gjør at folk bare må flytte. Det er ikke naturbestemt, det er bare samfunnsbestemt. Men samfunnet kan vi da endre.

Hvis vi ikke gjør det, så kommer vi i den situasjonen at våre rikeste naturressurser bare blir fritt vilt for den internasjonale kapital. Hvis det ikke bor folk langs kysten, så vil det heller ikke være noen til å holde i hevd kystfolkets rett til ressursene.

Høstingsretten av ressursene er i ferd med å overlates til de kapitalsterke selskapene. En svekka bosetting langs kysten, vil være en svekka hevd for allmenningen. Slik vil forholdene bli lagt til rette for kapitalistisk rovdrift på våre naturressurser og landsdelen bli lagt øde. Kapitalen er best tjent med det.

Den sosiale dimensjonen

Folk vil bo i distriktene. Folk har slått seg ned der de har kunnet opp gjennom tida. De har tilpassa seg de lokale forutsetningene naturen har satt. Folk har påvirka naturen, og naturen har påvirka folk. Og det har blitt kultur av det. Det har blitt røtter. Og jo flere generasjoner som har holdt seg der, livnært seg og vokst opp der, jo fastere har en grodd disse røttene. Slik har spesielle kulturtrekk også utvikla seg. Det har med selvrealisering, med selvrespekt og selverkjennelse å gjøre. Det har med trivsel og tilhørighet.

Denne tilhørigheta hindrer en å flytte, denne tilhørigheta er sterk. Denne tilhørigheta fører til lengsel og lang sturing for dem som har måttet ta det tunge skritte å flyttet. Denne lengselen ligger lenge hos dem som har måttet flytte. Den er med på å få mange til å flytte tilbake igjen. Av flyttetallene kan vi og lese at om 5 flytter sørover, så har også 4 flyttet nordover.

I Harstad Tidende så jeg et innlegg av Anne M.Winge, Ås 1997:

«Det e ikkje berre å fløtte. Det e ikkje berre å omsette huset, pakke i ekse og gi sæ avsted. For sjela sett spikra tel tak og tel vegga, og kan ikkje tvinges tel å følge med. Det e ikkje berre å brenne nån brue, bryte bekjennskap og takke for sæ. For nybygging skjer ikkje nett over natta, og kæm står vel klar tel å bygge med dæ? Det e ikkje berre å rive opp røtter som alt e forankra i fedrenes jord. For verken telhørighet el’ tradisjona lar sæ forfløtte som stola og bord. Det e ikkje berre å bla om i boka, og sjå at et nytt kapitel blir tel. For nedfelt i tankan e alt det du gjorde som skapte verdia og forma di sjel. Det e ikkje berre å drage opp plugga og gi sæ i veg tel ei grønnare eng. For sjelden e leirplassen slik som du trudde, og trivsel e meire enn godstol og seng. Det e ikkje berre å bryte nytt lende mot de horisonta som friste et sted. Man gjør den erfaring i livet, kan hende, at røtter e røskandes tung å dra med.»

Fylkesmannens ønske om en ny Nord-Norges-plan har skapt en diskusjon om offentlig ansvar for å opprettholde en bosetting. Og den debatten er bra, ære være Heløe for det. Men jeg er av den oppfatning, at det er bare en plan som kan hjelpe på for en spredt bosetting, optimal utnyttelse av naturressursene, økt trivsel og tilhørighet rundt om i landet. Det er en plan for et sosialistisk Norge.

 

---

I byen Oz, i Victoriaprovinsen i Australia, har Arbeidsmannsforbundet tatt på seg oppgaven å rekruttere bordellprostituerte som medlemmer. Slikt kan skje når det er tillatt å ha bordeller. Forbundet forhandler med det lokale pristilsynet for å få fastsatt og regulert prisen/betaling for prostituerte i bordeller. Pristilsynet skal fastsette pris- og lønnsnivå, spesifiserer minimum lønn og arbeidsforhold, fridager, overtidsbetaling.

Menneskerettighetserklæringen er 50 år i år. De siste ti årene har spesielt kvinnebevegelsen arbeidet aktivt med å få inkorporert en kvinnedimensjon. På FNs kvinnekonferanse i Beijing i 1995 ble følgende tatt med i sluttdokumentet: «Kvinners meneskerettigheter omfatter også kvinners rett til selv å kontrollere og bestemme over forhold som er relatert til deres seksualitet, for å få en seksuell og reproduktiv helse fri fra tvang, diskriminering og vold.» (Pkt. 96) Beijing-konferansen var et stort sprang framover i å konkretisere viktige områder som brudd på kvinners menneskerettigheter. Men samtidig arbeidet mange frivillige organisasjoner, også kvinneorganisasjoner, som Women’s Global Leadership, hardt for å forhindre at prostitusjon ble karakterisert slik. De ser tvert imot på prostitusjon som en menneskerett, en kvinnes rett til å gjøre det hun ønsker med sin egen kropp. Filosofien bak dette har blitt fremmet i internasjonale fora ved å trekke skillelinjer mellom tvungen og frivillig, voksen og barn, 3. verden og 1. verdens prostituerte og mellom prostitusjon og handel med kvinner (trafficking). Disse «skillelinjene» brukes så til å gjøre noen former for prostitusjon akseptable og legitime, gjøre om den skaden som påføres kvinner i prostitusjon til en frivillig handling, og ekskludere prostitusjon fra kategorien vold mot kvinner. Sexindustrien vokser på bakgrunn av denne ordbruken og disse «skillelinjene». Nå arbeides det for å få anerkjent prostitusjon som arbeid. Det er dessverre et faktum at arbeidet med å få legalisert prostitusjon er kommet faretruende langt. Nå må norske fagforeninger engasjere seg og gjøre en motoffensiv nasjonalt og internasjonalt.

Hvor var fagbevegelsen?

Men først er det nødvendig med en liten gjennomgang av fagbevegelsens forhold til seksualpolitiske tema. Da kvinner gikk ut i mannsdominerte yrker, hadde de en ensom, personlig kamp på arbeidsplassen for å få «utbrettpikene» ned fra veggene. Hvor var fagbevegelsen? Men opp gjennom de siste 20 årene har det vært positive unntak, unntak som viser at situasjonen skjerper seg i Norge og at fagbevegelsen har kommet, om enn nølende, på banen. Eksempler er arbeidet med temaet sexpress på arbeidsplassen og kampen mot toppløsbarer og stripping i bur. Men stort sett har kampen mot porno og prostitusjon, kampen mot den seksuelle undertrykkingen av kvinnen, vært definert ut av fagorganisasjonenes interesseområde. Som enkeltpersoner kan medlemmer vite mye om temaet, være opptatt av det, men det arbeides ikke metodisk med spørsmålet i fagbevegelsen.

Jeg har tenkt litt på det, er det fordi noen definerer det som tilhørende den private sfære, og dermed definerer det ut? Men også det private er politisk, sier den feministiske kvinnebevegelsen.

Kvinnebevegelsen har konsentrert seg mye om «en lønn å leve av, og en dag å leve med», og når vi drøfter kvinners levekår i Norge har vi stort konsentrert oss om kroner og ører, barnehager, arbeidstid, rentenivå, pensjon, ubetalt arbeid etc. Viktige kampområder for kvinner, men bare en del av en helhet og helheten må vi ha med.

Når vi spesielt peker på at antall fattige kvinner og fattige barn i Norge øker, trekker vi ikke alle konsekvenser, selv om vi vet at slike forhold sammen med andre forhold kan skape situasjoner som ikke bare får kvinner til å selge kroppen sin, men også fører til at barn i Norge selger kroppen sin.

Prostitusjon i Norge

I Oslo er ca. 500 kvinner innom gateprostitusjonen i løpet av et år, 100 av dem går fast. Det er 1000 kvinner i massasjeprostitusjon. Jeg tror at våre private og usystematiske refleksjoner er farget av begreper som: «narkomane ungjenter og kvinner», «tilhører filleproletariatet». Vi lar tabloidavisene være våre informanter og vi leser om: «Luksus-prostituerte med millioninntekt», «Bordell på St. Hanshaugen», «Historien om ung thailandsk kvinne som var fange i massasjestudio i tre måneder, betjente ti klienter om dagen, kom på turistvisum, utvist fra Norge». Motaksjoner fra beboerforeninger og kvinnebevegelsen blir like overflatisk omtalt. Vi fortsetter å la oss lure av en patriarkalsk løgn og ser på kvinnene som «de andre», for eksempel som kvinner med store individuelle problemer. Vi sier ikke «vi».

Vi har muligheten til å søke annen kunnskap fordi Norge har en unik posisjon i prostitusjonsforskningen, spesielt i Liv Finstad og Cecilie Høigårds banebrytende forskningsarbeide, boka «Bakgater». Les også «Å sette pris på kvinner. Menn som kjøper sex» av Annick Prieur og Arnhild Taksdal og artikkelen «Lykkelige horer og andre arbeidere» av May-Len Skilbrei, trykt i Materialisten nr. 1-2/97.

Kathleen Barry, forfatteren av boka «The Female Sexual Slavery», utga i 1996 «The Prostitution of Sexuality». Hun er også en av grunnleggerne av det internasjonale nettverket Coalition Against Trafficking in Women (Nettverket mot salg av kvinner) som nå bygger opp avdelinger i Asia, Stillehavsregionen, Afrika, Australia, Europa, Nord- og Sør-Amerika.

Avkriminalisering

I Norge er det ikke kriminelt, dvs. straffbart, å prostituere seg. Derimot er det straffbart å utnytte prostituerte gjennom hallikvirksomhet, inkludert utleie av lokaler til bordeller. Det er ikke straffbart å være horekunde, men Kvinnefronten mener at horekunderi skal kriminaliseres. I mange andre land er det straffbart å være prostituert, Kvinnefronten støtter alle forslag om avkriminalisering, dvs. å ikke straffeforfølge prostituerte. Når det snakkes om å legalisere prostitusjon, så går det mye lenger enn å avkriminalisere. Det betyr å anerkjenne/godta, og er en forutsetning for det neste skrittet, å anerkjenne prostitusjon som arbeid.

Liv Finstad og Cecilie Høigård har i sin reviderte engelske utgave flere steder kommentert legaliseringskravet og gir viktige argumenterer:

-Legalisering gir menn det selvsagte retten til å være horekunder.

-Å legalisere prostitusjon og anerkjenne prostitusjon som yrke vil bety å anerkjenne den delingen av arbeid som menn har skapt. En deling av arbeidet hvor kvinners yrkesvalg er langt færre enn menns.

-Legalisering av prostitusjon vil ikke fjerne de skadevirkningene som blir påført kvinnene. Kvinner vil fremdeles være tvunget til å beskytte seg selv mot den massive invasjonen av fremmede menn og mot fysisk vold.

-Legalisering vil gjøre det lettere å dekke til menns enorme undertrykking av prostituerte og fjerne perspektivet fra den prostituerte som offer.

-Å legalisere prostitusjon vil medføre økning av og bevaring av lokale og nasjonale markeder som er en forutsetning for den internasjonale handelen med kvinner.

-Legalisering betyr at den prostituerte vil måtte betale skatt, dvs. den prostituerte må betjene flere kunder for å få nok penger.

-Legalisering betyr at flere menn vil bli horekunder, flere kvinner trengs som prostituerte, og flere kvinner, spesielt fattige kvinner, vil bli tvunget inn i prostitusjon.

-Legalisering av prostitusjon vil tjene menn, ikke kvinner.

(oversettelse ved A.S.).

Anti-slaveri

Mange av de frivillige organisasjoner som arbeider for å få prostitusjon legalisert, og prostitusjon anerkjent som arbeid/yrke har samme ordbruk som oss og analyserer verdens elendighet på samme måte, men trekker andre konklusjoner om hva som må gjøres. Dette er frivillige organisasjoner, kvinneorganisasjoner, anti-slaveri organisasjoner: akademisk institusjoner, menneskerettighetsorganisasjoner.

I februar 1997 ble det holdt et kvinnemøte for Asia-Stillehavsregionen hvor menneskerettighetsaktivister, «sexarbeidere», jurister og akademikere deltok. Møtet sendte ut en erklæring: «Anerkjenn arbeidet, verdigheten og menneskerettighetene til kvinner i prostitusjon. Anerkjenn kvinner i prostitusjonen som arbeidere.» (…) «Mye av kvinners arbeid i den private og reproduktive sfære har vært usynlig og undervurdert, derfor er det viktig å anerkjenne kvinners reproduktive arbeid som arbeid som utføres forskjellige steder, blant annet kvinners arbeid i prostitusjon.» (…) «Talskvinne Nelia Sancho sa at stigmatiseringen som er heftet til kvinner i prostitusjon bare avspeiler den lave statusen og vurderingen som samfunnet gir kvinner generelt. Sex-arbeidere er utsatt for noen av de mest ekstreme formene for nedverdigelse, misbruk og vold som alle kvinner er utsatt for, og som springer ut av sosiale, politiske og økonomiske strukturer som nedverdiger og usynliggjør kvinners arbeid, kvinners individualitet og kvinners bidrag.»

Vi har hørt den før. «Det er ikke noen forskjell på å stå ved samlebåndet på Freia, eller dra på en vaskebøtte på en skole, eller å selge kroppen sin gjennom ekteskapet for å bli forsørget av en ektemann, eller selge kroppen sin til ukjente menn.» La oss ikke bli moralsk eller politisk forarget over dette utsagnet. La oss ta det på alvor, la det være en utfordring. Det hadde vært fantastisk om fagbevegelsen hadde gitt seg selv som oppgave å analysere utsagnet og komme med et svar tilbake.

Kathleen Barry kan gi oss noen ledetråder i dette arbeidet: «Pornografi er eksplisitt seksuell undertrykking av kvinner. Kvinner betyr her alle kvinner. Seksuell undertrykking av kvinner, gjelder ikke noen få kvinner, det gjelder alle kvinner. Dette er et kollektivt kvinnelig klasseforhold. Det samme gjelder prostitusjon. Det er seksuell undertrykking av alle kvinner, er med å definere kvinner som klasse. Dette er undertrykkelsesmekanismer som slavebinder alle kvinner. (…) Det er viktig å huske på fra første stund at prostitusjon ikke handler om kvinner i det hele tatt. Faktum er at uansett om kvinner hevder at prostitusjon er en rettighet eller fordømmer prostitusjon som utbytting av kvinner, så er dette irrelevant. Prostitusjon og salg av kvinner er ikke grunnleggende basert på hvorvidt kvinner vil eller ikke vil prostituere seg eller er tvunget inn i det. Kvinner er i prostitusjonen fordi menn kjøper dem for å ha sex, menn kjøper barn for sex, og menn kjøper andre menn for sex. (…) Prostitusjon er den mannlige forbrukers marked. Den intense fokuseringen på kvinners vilje, hennes valg eller hennes «rett til prostitusjon» fjerner oppmerksomheten fra det innlysende faktum at prostitusjon eksisterer først og fremst på grunn av mannlige kunders etterspørsel. Sex-industriens oppgave er bare å framskaffe kvinnelige kropper for å tilfredsstille det markedet. Det avgjørende, og det må vi se i øynene, er at menn endrer sitt atferdsmønster.»

Varer for salg

Kathleen Barry gir oss også ledetråder til å ta en nødvendig grenseoppgang.Ta hele spekteret av menneskelig aktivitet, hva av alt dette skal bli sett på som arbeid? Det er ikke spørsmål om det kan, men om hvorvidt også følelser, sex og reproduktivitet bør bli tilgjengelig som varer for salg. Jeg tror det er viktig at vi tar dette spørsmålet opp til drøfting og kommer med noen klare standpunkt som kan være veivisere i videre arbeid.

Organisasjonen Anti-Slavery International som har gitt ut kompendiet «Redefining Prostitution as Sex Work on the International Agenda», henviser til:

-11 FN-konvensjoner. Blant annet Konvensjonen mot diskriminering av kvinner, Barnekonvensjonen, Menneskerettighetskonvensjonen.

-26 ILO-konvensjoner. Blant annet ILO-lover om lønn, fridager med lønn, nattarbeid, helse, bedriftshelsetjeneste, arbeidsmiljøspørsmål, minimumsalder for kunne å ta lønnet arbeid.

Anti Slavery International, Global Alliance Against Trafficking in Women (GAATW) og det Juridiske fakultet ved Leiden universitet arbeider målrettet i forhold til ILO. Ja, et av deres prosjekter har sågar tittelen «Å få ILO til å engasjere seg i forhold til sex-arbeid». Her skal det utarbeides strategier for å få ILO til å sette saken på sin dagsorden. Å få en sak på dagsorden er noe av det viktigste ved lobbyvirksomhet. Da er saken kommet langt. Så langt er man ennå ikke kommet, men hvis ikke vi bruker det vi vet og lager motoffensiv, bruker våre kanaler inn til ILO, så kan ILO av ren sløvhet bli bondefanget.

Fagforeninger rekrutterer

Parallelt med at frivillige organisasjoner arbeider for å få prostitusjon anerkjent som yrke, finnes det en tradisjonell fagforening som selv aktivt går ut for å rekruttere prostituerte for å sikre seg medlemmer. Eksemplet er fra Australia. I byen Oz, i Victoriaprovinsen, har Arbeidsmannsforbundet tatt på seg oppgaven å rekruttere bordellprostituerte som medlemmer. Slikt kan skje når det er tillatt å ha bordeller.

Forbundet forhandler med det lokale pristilsynet for å få fastsatt og regulert prisen/betaling for prostituerte i bordeller. Pristilsynet skal fastsette pris- og lønnsnivå, spesifiserer minimum lønn og arbeidsforhold, fridager, overtidsbetaling etc..

Så kan man gjøre seg noen tanker. Hva er det som skjer med en kvinne i prostitusjon viss «jobb» som «kommersiell sex-arbeider» består i det som på andre arbeidsplasser ville blitt omtalt som seksuell trakassering og utnytting? Er det pengetransaksjonen i prostitusjonen som endrer det som faktisk er seksuell trakassering, seksuell utnytting og seksualisert vold, til en «jobb», en «jobb» som primært utføres av kvinner som økonomisk og rasemessig tilhører de underpriviligerte enten de lever i første eller tredje verden

Jeg tipper at neste framstøt fra en fagforening blir i Nederland. Der ble prostitusjon og bordeller legalisert og regulert i 1996, og det er verdt å merke seg at den seksuelle lavalder i Nederland nylig har blitt senket til 12 år. Nederland gir for øvrig millioner av kroner hvert år i støtte til organisasjoner som arbeider for å anerkjenne prostitusjon som arbeid.

Hva kan vi gjøre?

Vi må begynne arbeidet i egen fagforening, kjøre den opp gjennom forbundet, informere LO sekretariatet, YS og AF og hjelpe hverandre med å få til et informativt opplysningsarbeid, og gjennom våre kontakter be om informasjon om hva som skjer i ILO.

I 1994 sendte Kvinnefronten brev til forsvarsledelsen om at det skulle reageres mot FN -soldater som brukte prostituerte. Vi fikk ikke svar. Vi tenkte ikke på å kontakte Norsk Tjenestemannslag, NTL. I april i år gikk NTL selv ut med at de krever at FN -soldater som benytter seg av prostituerte skal sendes hjem. Forsvarsledelsen svarte tilbake med å avvise kravet om forbud. Mener Forsvarsledelsen at prostitusjon skal anerkjennes som arbeid? Vi har en konkret sak i Norge som vi kan arbeide med. NTL har tatt opp hansken, hva kan andre fagforeninger gjøre?

Fagforeninger kan også søke direkte kontakt med Coalition Against Trafficking in Women, eller med den norske avdelingen som Kvinnefronten har tatt initiativ til.

(Artikkelen har tidligere stått i Kvinnejournalen.)

 

---

Dette er tittelen på et mini-hefte lagd av Roar Eilertsen ved «De Facto» til «Kvinner på tvers»-konferansen 20. til 21. september ifjor. Heftet fortjener oppmerksomhet fordi det på en enkel måte gjennomgår det folk flest oppfatter som komplisert, nemlig utviklinga i norsk økonomi.

Dette blir gjort på elleve lettleste sider under seks stikkord:

-Et rikt land – i sterk vekst.

-Staten «drukner i penger».

-Rekordoverskudd i næringslivet.

-Innstramningspolitikken skapte massearbeidsløshet.

-Moderasjonslinja og «Solidaritetsalternativet».

-Ulikhetene i samfunnet øker.

Det vises til at Norge er et av verdens rikeste land, og at i årene 1994-96 var veksten i norsk økonomi (BNP) betydelig. For alle disse årene viser statistikken at de sterkeste vekstbidragene kommer fra fastlandsøkonomien, ikke fra petroleumssektoren, slik mange tror. Og mens det meldes at stat og næringsliv får stadig større overskudd, presenteres forskningsrapporter som viser at de med lavest inntekt i Norge har blitt enda fattigere på 90-tallet. På en grei måte vises at fordelinga mellom de som lever av å selge arbeidskrafta si, og de som lever av andres arbeid, er i sterk endring til de sistnevntes fordel.

Deretter følger en gjennomgang av kvinnenes plass i arbeidslivet hvor dette også blir sett i europeisk sammenheng. Hovedvekta blir lagt på kvinnene som lever av å selge arbeidskrafta si til offentlig sektor. Det sies lite om kvinnene som arbeider i privat sektor, sjøl om nær 50 % av de yrkesaktive kvinnene arbeider der. Dersom det planlegges en oppfølger av dette heftet bør det styrkes på dette området.

På de neste 10 sidene omtales «kvinnekravene»:

-Ei lønn å leve av – likelønn.

-Lav lønn eller arbeidsløshet?

-Ei arbeidstid å leve med – 6-timersdagen.

-En velferdsstat som fungerer.

-Trygdesystemet – med- eller motspiller?

Spørsmålet om likelønn ser statistisk ut til å henge sammen med at kvinnelige arbeidere befinner seg i sektorer hvor det er lav lønn for alle. Dette kombinert med at forskjellene i lønn øker, stiller flertallet av alle arbeidere i en vanskeligere situasjon. Erfaringer fra Norge og andre høyt utvikla kapitalistiske land viser at det er noen få som får økt lønn, og de har over gjennomsnittslønn fra før. Det store flertallet, og spesielt kvinnene som er konsentrert i de lavtlønte sektorene, faller enda lenger ned. Dette stiller nå nye oppgaver for kvinne- og fagbevegelsen.

Avsnittet inneholder også mye av interesse om kostnadene ved 6-timersdagen, og viser at det er snakk om en kamp om fordelinga av verdiene som blir skapt, mellom de som selger arbeidskrafta si, og de som kjøper den. Om 6-timersdagen er «realistisk» avgjøres først og fremst av styrkeforholdet mellom fagbevegelsen og arbeidsgiverne, og ikke så mye av hva «vi har råd til».

Og til slutt fremmes påstanden om at privatisering truer velferdsstaten.

Hovedargumentet er at politikerne frasier seg innflytelse og overfører styringa av offentlige tjenester fra politikkens til markedet. Det er først og fremst kvinnene som taper på dette.

Det er befriende å få konkrete eksempler som viser at det ikke er den hellige, frie konkurransen og markedet som styrer utviklinga alene som en «gud», men at det er menneskeskapt. Heftet viser at mye av den økonomiske utviklinga er politisk bestemt.

For eksempel ble arbeidsledigheten i perioden 1987 til 1993 økt fra 40.000 til 180.000 fordi myndighetene satte i verk kraftige innstramninger i 1986-87. Det førte til at det private forbruket sank med 6 % fra 1987-89. Sparebankforeningen påviste at mange husholdninger tapte kjøpekraft tilsvarende en hel månedslønn i årene 1986-89. Eierinntektene økte i årene 1988-90 med om lag 35 % som en sammenlikning.

Brekkstanga for å få dette til, var kutt i offentlige budsjetter, deflasjon (prisnedgang på en del varer) og sterk økning i rentene på lån.

Noen tanker etter å ha lest heftet

Heftet gir en del gode argumenter som kan gi nye innfallsvinkler for å fremme krav om 6-timersdagen med ny stryke, for eksempel på bakgrunn av den omfordelinga som har skjedd mellom arbeid og kapital.

Mange kvinner i privat sektor tør ikke stille kravet om 6-timersdagen. 6-timersdagen er et helt riktig krav å stille, men likevel er det slik at få kvinner i industrien gjør det. Det kan blant annet skyldes redselen for å miste jobben: blir lønnskrava for høye er mange bekymra for at det skal bli for dyrt for bedriften, slik at bedriften ikke klarer konkurransen og må gi opp. 6-timersdagen er et ulønnsomt krav for bedriftene. Derfor er folk redde for å stille dette kravet.

De kvinnedominerte arbeidsplassene i privat sektor er ofte små og mellomstore bedrifter som ikke får de gigantoverskuddene som de store mannsdominerte bedriftene.

Har Norge råd til kvinner? spør artikkelforfatteren. Ja, vil vi svare, men det kapitalistiske samfunnssystemet som vi har i dag, har så langt ikke vært i stand til å gi kvinner gode og likeverdige leveforhold.

De parolene for krav som Eilertsen fremmer virker litt vanskelig å fremme med enkle ord. Det er få som har tro på at overføringer via staten for å heve lønningene i enkelte bransjer er gjennomførbart i det samfunnssystemet vi lever under. Men kravene er greie som et utgangspunkt for en diskusjon om hva slags samfunn dette egentlig er. Et samfunn hvor arbeidskrafta er mindre verdt når den utfører kontorarbeid, enn arbeid i kjemisk industri. Egentlig er det jo helt fjernt siden arbeidsfolks behov for mat og husvære ikke er vestlig forskjellig i de to bransjene.

Hva skal vi som lever av å selge arbeidskrafta vår, egentlig med staten viss den ikke kan omfordele midler i forhold til så grunnleggende behov?

Heftet er fullspekket med informasjon som er godt anvendelig både for kvinnelige og mannlige arbeidere.

(Heftet kan bestilles hos De Facto, Dronningensgate 22, 0154 Oslo eller på telefon: 22 33 33 35)

 

---

Forfatterne er medlemmer av Rød Ungdom

---

Problemet for radikale jenter blir ikke bare at vi skal stå imot presset fra skjønnhetsindustrien. Vi retter også et hat mot oss sjøl fordi vi ser så klart at vi er offer for det skjønnhetstyrraniet vi slåss mot.

Kampen mot skjønnhetstyrraniet har blitt satt på dagsorden av unge jenter de siste åra. Slanking er den vanligste dødsårsaken blant unge jenter i dag, og de fleste jenter er misfornøyde med utseendet sitt. 100.000 jenter i Norge har alvorlige spiseforstyrrelser. Dette er virkeligheten til jenter i dag. Men hva med oss revolusjonære og radikale jenter?

Opp gjennom historia har kvinners utseende blitt brukt for å øke deres verdi. Snøring av føtter, hoder, bruk av jernkorsett for å se slank ut og arsenikk for å bleike hud har lært kvinner at deres oppgave er å ta seg godt ut, som ei porselensdokke på ei hylle. Kvinner har blitt fratatt kontrollen over sin egen kropp. Ei kvinnes helse har spilt liten rolle, så lenge hun har økt i verdi. Det er lett å karakterisere tidligere skjønnhetsidealer som groteske, men dagens jenter møter et skjønnhetstyrrani som er mer omfattende og brutalt. I motsetning til mange tidligere idealer, rammes alle jenter av dagens skjønnhetstyrrani.

Det er ikke lenger overklassens kvinner som er porselensdokker på ei hylle, men alle jenter. 90-åras skjønnhetsideal er et oppkonstruert og uoppnåelig bilde, fullt av motsetninger. Vi skal måle oss med og etterlikne modeller som er konstruert på en dataskjerm. Vi blir møtt med reklameplakater, motebransje og musikkindustri med anorektiske damer med silikon i pupper og lepper. Misseshow-deltakere fettsuges, opereres og fjerner deler av skjelettet. Unge jenter får på denne måten pressa på seg falske og uoppnåelige idealer og resultatet er dårlig selvtillit og slankepress. Da er det ikke så rart at resultatet av «kampen mot kaloriene» og kampen for det perfekte er dødelig for unge jenter.

En million jenter og kvinner i Norge slanker seg. Over 100.000 lider av seriøse spiseforstyrrelser. Den vanligste dødsårsaken blant unge jenter idag er slanking. Allerede som små barn er dette en del av jenters hverdag. Hver tredje norske 13-åring har slanket seg. I Sverige har undersøkelser avslørt at hver fjerde jente har slanka seg før hun er 7 år.

De andre?

Radikale jenter slåss mot skjønnhetstyrraniet, vi godtar ikke reklamens løgner om hvordan vi skal se ut, vi lærer jenter å slå tilbake. Men er det sånn at når vi slåss mot skjønnhetstyrraniet, så tenker vi ofte at dette gjelder «de andre jentene», og ikke oss sjøl? Er det sånn at radikale jenter er så sterke og frigjorte at vi ikke blir utsatt for den enorme utseendefikseringa som gjennomsyrer samfunnet rundt oss? Nei! Presset mot radikale jenter er like stort som mot jenter ellers i samfunnet. Vi er i like stor grad utsatt for spiseforstyrrelser, kroppsfiksering og sjølforakt.

Men i tillegg til dette presset, er det også et press på hvordan vi skal se ut som radikale jenter. På venstresida forventes det at vi skal være frigjorte og ikke opptatt av å følge skjønnhetsidealene. Reaksjonene har vært at det har blitt skapt en egen protestmote uten sminke, uten pynt. Men vi er på ingen måte isolerte fra reklamens krav og idealer.

Skjønnhetstyrraniet gjennomsyrer dermed også vår virkelighet. Resultatet er et umulig dobbelt press, med krav om at vi skal være pene, slanke og vellykka, samtidig som vi skal være sjølsikre og stolte av hengepuppene, appelsinhuden og valkene våre. For radikale jenter som ikke klarer å møte krava om å være pene og slanke samtidig med å være frigjorte, blir dette en umulig situasjon.

Problemet for radikale jenter blir ikke bare at vi skal stå imot presset fra skjønnhetsindustrien, men vi retter også et hat mot oss sjøl fordi vi ser så klart at vi er offer for det skjønnhetstyrraniet vi slåss mot. Vi hater oss sjøl fordi vi ikke ser perfekte ut, men også fordi vi som radikale ikke godtar tanken om et perfekt ytre. Derfor hater vi oss sjøl enda mer hvis vi slanker oss. Å være radikal og ha spiseforstyrrelser eller slanke seg blir uutholdelig fordi vi hverken føler oss som «ekte» revolusjonær eller at problemet vårt blir akseptert.

Tapper oss for kampkraft

Skjønnhetstyrraniet tapper radikale jenter for krefter og kampkraft. Vi bruker tid på å hate oss sjøl i stedet for å knuse skjønnhetstyrraniet. Derfor må kampen vi fører mot skjønnhetstyrraniet, ikke bli kampen for «de andre jentene», men like mye vår egen kamp. For at dette også skal bli kampen om radikale jenters liv, må vi sette problemet om det dobbelte presset vi blir utsatt for, på dagsorden. Vi må styrke den kollektive jentekampen. Kampen mot det skjønnhetstyrraniet vi kjenner på kroppen, må bli alles kamp, ikke en individuell kamp for de sterke jentene. Skjønnhetstyrraniet er ikke et privat problem, men undertrykking av jenter. Derfor må vi styrke jentekollektivet på venstresida og kampen mot skjønnhetstyrraniet.

Kilder:

• -Dagbladet 19/1-98
• -Rød Ungdoms hefte: Kvinneundertrykking og kvinnekampen
• -Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser

---

Kvinneforskning er ikke bare er en akademisk disiplin på linje med andre, men noe det er bruk for. Når det gjelder kvinneforskningens forhold til kvinnekamp og kvinneaktivisme, så er der skott, men heldigvis ikke vanntette skott. Hovedproblemet er at forskningen blir offentliggjort i en ofte vanskelig tilgjengelig form, i vanskelige tilgjengelige medier og at vi ikke lenger har treffsteder.

Jeg skal i denne artikkelen gi en rekke konkrete eksempler på hvordan kvinneforskningen har støttet kvinneaktivismen. Samtidig har jeg en liste over tema der kvinneforskningen ennå ikke har gjort noe tydelig gjennombrudd og hvor vi ønsker at kvinneforskningen skal gå inn med større tyngde.

Hvorfor er kvinneforskning tilgjengelig for kvinneforskerne, men oftest lite tilgjengelig for kvinnepolitiske aktivister?

Hos kvinneforskerne synes det å eksistere en uvilje mot popularisering og uvilje mot å ta del i kvinnekampen. Selv på Backlash-konferansen i høst ble et opprop om nei til kutt i trygdeytelsene til aleneforeldre/alenemødre avvist som ikke passende.

Kvinneforskerne arbeider innenfor det akademiske miljø, men jeg aksepterer ikke at seriøs forskning betyr et farvel til offentlig å tilkjennegi kvinnepolitiske standpunkt. Når jeg tenker på alle de mannlige økonomiprofessorene som til stadighet uttaler seg om diverse statsbudsjett-tiltak, så må da kvinneforskere kunne uttale seg offentlig om saker de har god greie på, for eksempel mot statsbudsjettets forslag om bortfall av ekstra barnetrygd for enslige mødre.

I 15-20 år har kvinneforskerne deltatt i statlige utredninger og fremmet de sakene de brenner for der. De har vært premissleverandører. Dette er en måte å arbeide på, men med klare begrensninger. I dag har vi også begrepet statsbyråkratifeminisme. Det synes å være på tide å skifte fokus til kvinnefrigjøring. Hvordan skal kvinner ellers kunne stå imot nå når det norske samfunnet er på full vei inn i markedsliberalismen?

To bein – bruke og støtte

Kvinneforskere må stå på to bein:

• bruke forskningsresultatene for fortsatt å påvirke og endre, ved å prøve å bli premissleverandører for beslutningstakere, men også
• støtte aktivister og massebevegelser i og rundt kvinnespørsmål.

For meg er det viktigste å finne måter å styrke dette siste:
Kvinneforskningsmiljøene må bli flinkere til å formidle sine prosjekt og resultater også utenfor sine miljøer, og bli mer klar over at aktivistmiljøer også har svært mye innsikt og kunnskap som forskere trenger.

Personlig har jeg arbeidet med følgende kvinnepolitiske temaer i Kvinnefronten i Bergen:
abort, barnehager, porno, prostitusjon, toppløsbarer, kvinner og aids, kvinner og arbeid/lønn, 6-timersdagen, oppløs familien, kvinner og helse, spesielt graviditet, fødsel, reproduktive rettigheter, kvinner og EF, befolkningsproblematikk, internasjonal kvinnesolidaritet. Under det hele ligger oppgaven om videreutvikling av feministisk ideologi.

Hva har jeg fått av kvinneforskningen på disse områdene, og hva vil jeg få i framtiden?

De fleste som arbeider med kvinneforskning har hatt sin bakgrunn i kvinneaktivistmiljø. Etter hvert som tiden har gått, har de fleste som tilhører den første generasjon av kvinneforskere, trukket seg tilbake fra barrikadene.

Vi heiet på kvinneforskningen

Vi som ble igjen i Kvinnefronten, heiet på kvinneforskningen og syntes det var en seier for kvinnekampen og ventet spendt på forskningsresultatene. Det tok lang tid. Først da Universitetsforslaget lanserte sin kvinneforskningsserie begynte vi å kunne ta forskningen i bruk. Men det var jo så forferdelig dyrt. Men likevel har vi fått med oss det meste på vårt vis. Jungeltelegrafen gikk hvis noen hadde oppdaget noe viktig på trykk. Totalt sett har Kvinnefrontens medlemmer vært mer opplest på utenlandske forskeres bøker. Her har vi et stort problem som kvinneforskningen ennå ikke har løst: Skriftlig formidling av forskningens resultater.

Når jeg ser på den kvinnepolitiske emnelisten min, kan jeg kalle fram alle de norske og utenlandske kvinneforskere som har gitt vesentlige bidrag til oss, når vi skulle utvikle konkret kvinnepolitikk. Jeg kan huske lettelsen, sjokket, raseriet når vi fikk fakta og sammenhenger på bordet. Lettelsen var størst, for vi hadde famlet i blinde, vi var tvilrådige og svært usikre på egne erfaringer og fakta. Og vi fikk økt selvrespekt som kvinne. Jeg vil nevne tre eksempler:

Kvinnelønna

Det viktigste kvinneforskningen har gitt meg som ansatt i et kvinneyrke, er den nye kunnskapen om kvinnelønna. Ser jeg tilbake på disse 20 årene, har dette vært et langt lerret å bleke. Først nå synes jeg at forskningen på dette området er så omfattende og grundig at man kan begynne å foreslå konkrete tiltak. Bevisstheten om kvinnelønna har økt voldsomt innen min faggruppe de siste 10 årene. Å si at «vi vil ha en lønn å leve av», «vi vil ha en lønn vi kan forsørge oss selv og våre barn på», var uhørt tale i min kvinnedominerte fagforening for bare 10 år siden. Så begynte det sakte å løsne, og sommeren 1992 streiket over 10.000 kommunalt ansatte i Bergen. Vi tapte. Men for oss var den fem uker lange streiken for kvinnelønna en seier.

Den lave kvinnelønna red oss som en mare, både personlig og ideologisk innad i Kvinnefronten. Vi så jo at vi tjente lite penger, enten vi jobbet på akkord, i helsevesenet eller på kontor, men hvorfor? Vi ble konfrontert med mange teoretiske forklaringer, og skjønte mer, men likevel var mye diffust. Men så fikk vi napp. På Norges Handelshøyskole, var det noen jenter som hadde interessante hovedfagsoppgaver, og de kunne man bare ringe til. Og opp gjennom årene har de stilt opp på 8.mars møter og på «Kvinnenes Tariffaksjon». Siden den gang har da endelig brikkene begynt å falle på plass litt etter litt når det gjelder kvinnelønna.

Kvinneyrke

Er det flaut å ha et kvinneyrke? Jeg vil nevne en episode lenge, for mer enn 10 år siden, lenge før Astrid Gjertsens tid. Vi hadde lenge heiet på alle kvinner som brøt over tvert og gikk inn i mannsyrker. Så var det en gang vi hadde gruppemøte og diskuterte økonomisk uavhengighet og kvinnelønna, kvinners valg av yrke, vårt eget valg av yrke og hvordan skal kvinner få høyere lønn. En var helsearbeider på attføring; en var kontorassistent, men nå halvt uføretrygdet; tre var i full jobb som henholdsvis postbud, kontorassistent, kunsthåndverker, alle med lav lønn/inntekt sammenliknet med faglærte menn. Det lå i kortene at vi skulle oppsummere gruppediskusjonen med at kvinner, også vi, måtte velge andre yrker. Diskusjonen endte med at vi skrev et langt brev til Kvinnefronten hvor vi stilte spørsmålet: Hvem skal gjøre drittjobbene, kvinnejobbene, og hvorfor vurderes disse jobbene som drittjobber? Egentlig syntes vi at vi hadde dummet oss ut, men vi hadde bestemt oss, at alle skiftet yrke var ingen løsning.

Kari Wærnes sin forskning på kvinner i omsorgsyrker, og alle kvinneforskerne og hovedfagsstudenter som har jobbet videre med dette temaet og temaet kvinneyrker, gav oss og mange, mange andre uvurderlig materiale til selvinnsikt, selvrespekt og kvinnepolitisk samfunnsengasjement og faglig aktivitet.

Arbeidsdeling i heimen

Det var et sjokk da tidsstudiene på kvinner og menns arbeidsinnsats i hjemmet ble offentliggjort. De ble pugget på rams, og vi både lo og gråt. Ut fra disse og andre viktige impulser fra kvinneforskningen ble kravet om 6-timers normalarbeidsdag for alle med full lønnskompensasjon, reist i 1982. I år starter det første prosjektet blant helsearbeidere i Oslo med 6-timers dag med full lønnskompensasjon.

Tilbake til tidsstudiene. Den gav oss timene og minuttene, men forklarte ikke hvorfor. Vi fikk forklaringer som:

• Kvinner er oppdratt slik
• Kvinner har utviklet en omsorgsevne
• Kvinner har den store oversikten
• Etc., etc.

Vel og bra, men forklaringene traff oss ikke i sjelen, de traff ved siden av. Det store «Hvorfor?» forble ubesvart? Først med Hanne Haavinds bok «Liten og stor», så jeg meg selv: Når jeg alene vasket gulvet, var kjærligheten med som en stor drivkraft. Etter å ha lest boka fikk jeg fred i min sjel, for jeg hadde sett meg selv i speilet. Kjærlighetsuttrykk går det an å endre på. Gulvvask ble igjen til gulvvask, greitt med det.

Jeg liker den forskningen som behandler kjærligheten som noe veldig positivt og viktig for oss mennesker. Men som aktivistorganisasjon har vi arbeidet med seksualisert vold, salg av kvinner og gått mot heteroseksualitet som norm, moralisme og puritanisme.

Kvinneaktivisten Eva Lundgren

Når man arbeider med disse emnene offentlig, tiltrekker man seg voldelige og hatske menn. Det samme skjer for kvinneforskere som arbeider innenfor samme tema og har som utgangspunkt å dokumentere kvinneundertrykkingen i forholdet. I tillegg til å bli truet på livet fikk Eva Lundgren store innflytelsesrike miljøer på nakken som satte spørsmål ved hennes forskningskompetanse. Eva Lundgren og alle som arbeider med dette temaet har tilført oss uvurderlig viten. Men i Bergen savner vi kvinneaktivisten Eva Lundgren.

Disse eksemplene var ment å tydeliggjøre hvordan Kvinneforskningen har grepet avgjørende inn i vårt arbeid som kvinnepolitiske aktivister. Mange, mange flere kan nevnes, jeg har en hel liste.

Vi deler en rekke viktige kunnskaper, og derfor er det et tankekors at vi, kvinneaktivister, ofte er så helt alene når store kamper pågår. Kvinner – pent kledd og i voksen alder – er ofte avgjørende for at politiet skal oppføre seg høvelig ved store demonstrasjoner. I ni uker demonstrerte vi hver uke foran Tropicana, hvor det var stripping i bur, og vi vant til slutt. Men bare en kvinneforsker markerte sitt syn i avisen og bare to kvinnelige politikere var med på en demonstrasjon. Hvorfor? Er det ikke viktig for kvinneforskerne som kvinner? Har det kommet så langt at det har blitt en arbeidsdeling blant kunnskapsrike og aktive kvinner? Skal likestillingsombudet Kjersti Graver være den som tar den offentlige fighten for oss andre, være den som blir latterliggjort i TV, radio og presse? Være den som får grov kjeft og sjikane: beskyldninger om politisk propaganda, hurperi, overreaksjon, når hun utfører jobben sin ifølge sin instruks? Heldigvis gikk leder av «Senter for kvinneforskning» i Oslo ut i Aftenposten og oppfordret til reaksjoner mot fru Smith-kampanjen.

Gjennom Kvinneforskningssenteret i Oslo sitt blad holder jeg meg orientert om det som skjer i Oslo. Formålsparagrafen har jeg også lest. Det er voldsomt som det stresses at all samhandling og formidling kun skal skje innen instituttene og blant forskerne. Må kvinneforskere leies inn av Friundervisningen for at andre skal få bli informert?

Jeg deltok på «Backlash»-konferansen i høst, og det var enormt. Innleggene var klare, informative og engasjerende. En panelseanse var enorm. Uten manus og med to minutters taletid klarte kvinneforskerne å få fram sin kunnskap på en poengtert og kraftfull måte. Det var nerve, det var vilje til å ta en fight for sine standpunkter, journalistene ble blåst over ende og de snakket direkte til 900 tilhørere. Det gav et sus av kvinneforskere som folketalere. Hvorfor brøyter de seg ikke fram i alle idiotiske TV-program og tar omkostningen med å være i selskap med Stutumer? Kvinnelige seere vil ønske dem velkommen.

Målsetting: kvinnefrigjøring

Så er det alt jeg savner. Aller viktigst er en kontinuerlig utvikling av feministisk ideologi, dvs. en ideologi som har som målsetting kvinnefrigjøring, store forandringer.

Videre ønsker jeg at vi i Bergen får konkret støtte fra kvinneforskere i Bergen på temaet kvinner og helse. I tre år har vi arbeidet med kvinner, graviditet og fødsel, samt kvinnen som gynekologisk pasient. Vi har rettet søkelyset på Haukeland Sykehus og krever endring, og har fått mye motbør fra den medisinske ekspertise. Den støtten vi har fått, er fra kvinneforskere i Oslo.

Så er det alle enkeltområdene som mangler. Har kvinneforskningen stoppet halvveis på den akademiske fagstigen, lagt begrensninger på seg selv? Hvor er sammenlignende politikk, hvor er den internasjonale økonomi, demografi?

Når jeg ser på den listen som jeg som internasjonalt ansvarlig i Kvinnefronten skal arbeide med de neste tre årene, blir jeg bekymret. Jeg er ikke forsker, jeg skal bygge opp et materiale på det de gjør på disse feltene:

• Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet
• Kvinner og befolkningsproblematikk,
• Kvinner og markedsliberalisme i Øst-Europa,
• Kvinner og demokrati: fra ledere i folkelige organisasjoner til kaffekokere i partidiktatur (Latin-Amerika) og fra frigjøringskamp til kjøkkenbenken i et fritt land (Eritrea).

For øyeblikket har jeg bedre kontakt med latin-amerikanske feminister på spørsmålet demokrati og kvinner, enn jeg har her i Norge. Det dreier seg om kjønn og makt og klasse. Demokratiene i Latin-Amerika etablerer seg på menns premisser, og knuser kvinnestyrte folkelige organisasjoner. Vi kan se på Øst-Europa og Eritrea, og vi kan følge Verdensbanken. Staten Norge bevilger penger på den gamle måten, hjelper til å gjenninnsette demokratiet etter vestlig patriarkalsk modell.

Her som på mange andre temaer, trenger vi for det første offensive strategier fra feministisk orienterte forskere og for det annet trenger vi samhandling. For ofte blir vi ikke trodd, når vi kommer med det vi har av kunnskap. Kvinneforskerne må ikke ta patent på sannheten. Da blir de kvinneforskere i patriarkatets bilde. Så vi har den gamle historien om igjen:

Det var på den tiden at veterinær J.J. Fjeld Pedersen herjet i Norge. Gutta på Handelshøyskolen inviterte henne til å innlede på et debattmøte, motinnleder var en fra Kvinnefronten. Temaet var «Prostitusjon».

Drosjesjåføren ble trodd

Kvinnefrontens innleder arbeidet tilfeldigvis med kvinner som prostituerte seg på gaten, og hadde mye fakta å komme med om salg av kvinner, horekunder og om prostitusjonen i Bergen. Forsamlingen trodde henne ikke. Prostitusjon fantes ikke i Bergen. Kvinnefronten var ekstrem. Da reiste en student seg, han arbeidet som drosjesjåfør på si. Han kunne bekrefte at prostitusjon fantes i Bergen, han kjørte kundene. Forsamlingen trodde drosjesjåføren, men fikk ikke større respekt for Kvinnefronten.

Da jeg begynte å arbeide med denne artikkelen hadde jeg følgende problemstilling i bakhodet: Er kvinneforskningen blitt Tornerosen innesperret i sitt tårn?

Etter å ha arbeidet meg igjennom problemet har jeg kommet til at dette heldigvis ikke har skjedd. Kvinneforskningen er i stor grad relevant for situasjonen og kampen som kvinner i Norge og verden over står oppe i, dette i motsetning til mye annen akademisk forskning. Men det er en viktig oppgave for forskere og aktivister å være på vakt mot tendenser som får eføyen til å vokse og til slutt sperrer kvinneforskningen inne i det akademiske elfenbenstårn.

 

Kontantstøtta det er snakk om nå, er en kontant pengeoverføring fra staten til dem som har barn mellom 1 og 2 år. Regjeringa vil at ordninga skal gjelde fra 1. august 1998. Fra 1. januar 1999 er det toåringenes tur. Summen er 36140 kroner pr år. Det er bare ett vilkår: Barnet må ikke være i barnehage som får offentlig støtte.

I denne artikkelen skal jeg først kommentere noe av det som for tida (i slutten av januar 1998) er framme i den offentlige debatten. Deretter skal jeg lure på hvorfor kontantstøtta kommer. At borgerlig-kristne politikere ønsker å styrke familiens betydning, er sjølsagt ikke overraskende, men er det alt? Ligger det noe mer og større bak? Hvordan står kontantstøtta i forhold til EUs ønske om privatisering? Til utviklinga av teknologien, til utviklinga av arbeidet i kvinnesektorene? Diskusjonen om kontantstøtte bringer også opp mange diskusjoner og spørsmål som ikke nødvendigvis handler om den, men om kvinner og arbeid, arbeidets utvikling, familien, omsorgen for barn og slike helt sentrale spørsmål i folks liv.

Hvor mange vil bruke kontantstøtta?

I Norge fødes det ca 65 tusen barn pr år. Regjeringa regner med at 60 tusen ettåringer vil få kontantstøtte, og 40 tusen toåringer. Til neste år vil det bli 100 tusen barn. Utvider de det til treåringene, kommer vi opp i en 130 tusen kanskje.

I Finland er det 100 tusen som mottar kontantstøtte. Det kalles «hemvårdstød». Ordninga gjelder til barnet er tre år. Kontantstøtte skal ha vært populær da den ble innført. Det var stor arbeidsløshet. Det ble nok dyrere enn staten hadde tenkt, for i 1996 ble månedsbeløpet på 2 tusen finske mark endra til 1500. Da ble det også færre som tok imot kontantstøtte. (Kilde: Nyheter i radio P2 19. januar 1998)

100 tusen barn kan du lese som 100 tusen mødre. I Finland er 5 % av dem som mottar kontantstøtte, menn. Det blir sagt fra regjeringa at det sjølsagt ikke er automatisk slik at det blir kvinnene som blir hjemme. God jul! Alle veit det de veit. Harriet Bjerrum Nielsen, professor ved universitetet i Oslo, henviser til et forsøk i Danmark der folk skulle få et sabbatsår for å være hjemme med små barn. Det viste seg at av alle som var hjemme, var 6% menn.

Kontantstøtte er populært

Eksemplet Bodø: Aftenposten meldte 19.desember ifjor at Bodø skulle starte med kontantstøtte før jul. Etter nærmere regler får foreldrene 2500 kroner i måneden til barnet er 18 måneder. Kommunen satte av 3 millioner kroner, og tenkte at det var nok. Feil. Nordlands framtid for 3. januar 1998 fortalte at da søknadsfristen gikk ut nyttårsaften, var det kommet til sammen 492 søknader. Det vil koste kommunen 5,6 og ikke 3 millioner kroner.

Nordlandsposten 2. januar fortalte at fire av fem under 35 år i Bodø er for kontantstøtte. Blant småbarnsforeldre er 80% for. Men bare en av fire mener at kontantstøtte er viktigere enn full barnehagedekning. Altså, 75% er mest for barnehagen.

I Danmark er det 85% barnehagedekning og (foreløpig) ingen diskusjon om kontantstøtte. I Sverige har 83% barnehageplass, og det er ingen diskusjon om kontantstøtte. (Det var tilløp, men de satsa på barnehager).

Dette sier noe om grunnlaget for den store oppslutninga om kontantstøtta. Den bunner seg i dyre og manglende barnehageplasser, i at vi ikke har 6 timers dag, i at kvinner jobber for mye og tjener for lite. Folk er ikke mot barnehager, men tilhengere av å få 36 tusen kroner.

Hvem tjener økonomisk på kontantstøtte?

Eksemplet Rygge kommune i Østfold: Familier med inntekt på rundt 100 tusen kroner og deltidsarbeidende er mest positive. Det er ikke rart. La oss si at du har halv jobb eller noe mindre som assistent på skolefritidshjem. Kanskje du tjener brutto 90 tusen kroner pr. år. Med skatt, 60 tusen. Kanskje du betaler 3200 kroner eller mer i barnehageplass pr. måned. Da har du ikke mye igjen av lønna di. Mange jobber slik likevel, både fordi det er fint å jobbe, og fordi det er fint for barnet i barnehagen. Men det er klart at mange har grunn til å veie fram og tilbake. Før jul hadde Aftenposten eksempler på hvordan kontantstøtte kan virke. Foreldre med to barn på ett og tre år vil spare nesten 50 tusen kroner i året på å ha begge barna hos dagmamma framfor i barnehage. Avisa skriver at det i første rekke er familier med lave inntekter som har økonomiske fordeler av kontantstøtte, naturlig nok.

Dessuten vil mange fortsette i jobben som før, de får kontantstøtta i tillegg, og de bare leverer barnet til en privat dagmamma. Men hva med barnet og barnehagen?

Bare for de syke og gale?

Den 15. januar sa barneministeren at barn som har foreldre som er stoffmisbrukere osv., vil ha det bedre i barnehagen. Måten de skulle få barnehageplass på, var å nekte dem kontantstøtte.

Det blir interessant:
Kontantstøtteinspeksjonen, tre stykker på heltid, på hjemmebesøk hos ettåringene for å spørre dem om hvordan foreldrene deres er? Eller ventes det at foreldrene skal komme og si at de er alkoholikere eller narkomane og be om å få slippe å få 36140 kroner? Velkommen til verden, barneminister, hvis du en gang finner veien.

Riktignok er det sant at hjemmet er et farlig sted for barn. Voldsforsker Marianne Sætre sier at det sannsynligvis er langt flere barn som blir utsatt for grov vold av sine egne foreldre enn det folk har vært klar over. Og om det ikke foregår vold: Vi er veldig mange voksne kvinner som synes det er enormt stressende å være sammen med to små barn hele døgnet. Hvorfor skulle ei gruppe bestående av en voksen og et/to små barn være spesielt sosialt utviklende og givende? Hvor mange er ikke lykkelige over å kunne levere barnet til den snille barnehagen, og gå på jobb som et voksent menneske sammen med andre voksne? I stedet for å lure på om man kommer til å hive det søte, skrikende barnet ut av vinduet? Hvor mange er det ikke som synes at det å gå på jobben, er å få ei pause, sjøl om jobben kan være aldri så slitsom? Og er det ikke mange av oss som rett og slett liker å jobbe, vi kan ikke tenke oss noe annet. 71% av kvinnene i Norge har lønnsarbeid. Det er helt i orden å slå høl på myten om at alle kvinner egentlig lengter etter å bare være sammen med små barn. En sak er mødrenes behov. De er ingen spøk. Men hva med barnas?

Barnehagen er bra for barn!

Rett og slett på grunn av barnas behov! Barn utvikler sosiale ferdigheter og språket sitt (som også er en sosial ferdighet) bare i omgang med andre. Det lærer av å være sammen med og leke med andre barn. Det utvikler mange sider ved seg sjøl. Dette er faget til førskolelærerne. De kan legge forholda til rette for utvikling. Dessuten gir barnehagen innsyn. Alle som vil, kan få vite hva samfunnet (Stortinget) vil med barnehagen, for det er offentlige mål for den. Barnehagen er også et viktig sted hvor foreldre møtes hver dag. De utveksler erfaringer i det å ha barn. Det finnes ikke flere slike steder. Du har bare helsestasjonen når barnet er veldig lite. Det er alt for privat å ha barn i vårt samfunn. Familiene er små, mange har liten kontakt med andre generasjoner, og det er ingen foreldreskole. Det er lett å bli usikker, redd eller bekymra. Men barnehagen! Der er det både ansatte og andre foreldre å snakke med. Dette nettverket merker mange best når barna begynner på skolen – for da forsvinner det ofte.

Angrep på barnehagen

Det pågår et storstilt angrep på barnehagen akkurat nå. En sak er framstillinga av barnehager som fine bare for de skadete barna. Så kjører de på med «styrk familien»-propagandaen, for da skal det bli mindre vold og elendighet. Det virker som om kvinnene har skylda for at folk dreper og røver, sånn som kvinner driver på og er bussførere, postfunksjonærer, lærere, journalister, stuepiker og ingeniører. For det må jo være kvinner de mener, når de snakker om at familien må styrkes med hjemmeværende? Det er vel ingen som på alvor mener at nesten alle menn skal slutte i jobbene sine i tre år hver gang de får et barn? For det ville vel være en fornærmelse mot menn – de trenger vel noen større utfordringer i livet, de?

De angriper barnehagen fysisk både ovenfra og nedenfra. Angrepet ovenfra ble gjennomført høsten 1997. Da tok de 65 tusen barn, 6-åringene, og skuffa dem inn i skolen som ny 1. klasse. Nå holder de på med angrepet nedenfra.

Fra før er det nesten et års svangerskapspermisjon. Nå vil de forsøke å ta to- og treåringene ut av barnehagen. Igjen blir 4- og 5-åringene. De skal antakelig ha korte dager, fordi foreldrene (les: mødrene) skal bruke tidskontoordninger, ved at de med enda mer redusert lønn har enda kortere arbeidsdager.

Utbygginga vil lide

I Norge er det veldig få barnehageplasser for de minste barna. Det er dyre plasser, nemlig, for det kan ikke være mange barn pr. voksne. I 1996 var bare 1139 ettåringer i barnehage. Det er 2% av alle ettåringer. Av barn under tre år hadde 8,6% barnehageplass.

Totalt er 53% av barna i barnehage. Men legg merke til at da er rubbel og bit regna med, også de som er i barnehagen noen få timer i uka eller er hos kommunal dagmamma/familiebarnehage. Norge har altså fra før veldig dårlig barnehagedekning. Avisene har begynt å melde at kommuner nå stopper opp i planlagt barnehageutbygging.

Kontantstøtte er et tiltak i retning av mer privatisering av ansvaret for samfunnets mennesker. Det er en reaksjonær retning.

En privatisering av dimensjoner

Myndighetene mener alvor. Det er ganske spesielt at du får penger av staten når du lar barnet passe privat, men må betale penger hvis du lar barnet passe i en barnehage med offentlig støtte. Du betales for IKKE å bruke et offentlig tilbud. En gammel person som ikke bruker sykehjem, får da ikke tilsendt penger!

Reformen skal koste 3,7 milliarder kroner pr år for ettåringer, sier regjeringa. Men Kommunenes Sentralforbund sa den 28. januar at økt byråkrati i kommunene vil koste 240 millioner kroner ekstra. For folk skal jo kontrolleres for at kommunen skal utbetale riktig. Alt dette for at folk ikke skal bruke de kommunale barnehagene. Dette er en privatisering. Ta penger fra det offentlige, gi til private barnehager, private mennesker, private dagmammaer. Så blir det bygd færre kommunale barnehager. Kontantstøtte vil således ikke senke behovet for barnehager, men det markedsbestemte «behovet» for barnehager. Det er slik kapitalismen forteller om behov.

Dette er EU og EØS

Kapitalen jobber hardt for å privatisere offentlig sektor. Pengene skal ha nye steder å yngle på. Det betyr for eksempel at kommunen ikke lenger skal tømme søpla til kommunens innbyggere, men at kommunen skal gi penger til et privat firma slik at det i stedet er de som tømmer søpla til kommunens innbyggere. Denne omveien gir kapitalister profitt. Kapitalen får en kjempesektor å investere i, nemlig i de 450 kommunene i Norge. At søpla ikke blir henta i tide og flyter over, som i deler av Oslo, fordi de som vant anbudet ikke planla nok arbeidsfolk til å gjøre jobben, er bare noe befolkninga må ta med på kjøpet av dette framskrittet.

I EU er privatisering av offentlig sektor et viktig mål. EØS-avtalen innebærer at offentlige tjenester av en viss størrelse skal ut på anbud. Det virker som om det er kommunene står for hogg i Norge nå. Legg merke til at du kan få kontantstøtte sjøl om du er i full jobb, sjøl om du tjener en halv million, sjøl om du har barnet ditt i en barnehage – bare du skygger unna kommunale barnehager og andre med offentlig støtte!

Staten er ei drivkraft. Et eksempel: SND (Statens Nærings- og Distriktsutviklingsfond) er et fond som blant annet investerer i private selskaper som vil privatisere kommunale tjenester. SND har ikke lov til å investere i helsesektoren foreløpig, men de ønsker det. De mener at det foreligger «interessante, uutviklede markedsmuligheter» i helse- og velferdstjenestene.

Kontantstøtta virker i retning av privatisering på flere enn en måte: For det første signaliserer den at det er hjemme, privat, at forholdet mellom arbeid, arbeidstid og barneomsorg skal løses. For det andre er den et angrep på kommunale barnehager. For det tredje fremmer den bruken av private dagmammaer. Kontantstøtte baner en ideologisk og praktisk vei for privatisering av offentlige tjenester. Hele tankegangen om en offentlig sektor som tar seg av fellesoppgaver, skal undergraves.

Kvinners forhold til arbeidslivet

I diskusjonen om kontantstøtte sier noen at kvinnene blir drevet «tilbake til kjøkkenbenken». Historikeren Gro Hagemann har alltid vært påpasselig med å advare mot dette uttrykket ved å påpeke at kvinnene aldri har mista kjøkkenbenken, den har de hatt hele tida. Samtidig som de har lønnsarbeid. Dessuten jobber mange kvinner i sektorer som har behov for arbeidskraft en stund til. Så noen stor folkevandring av kvinner vekk fra arbeidslivet, er det liten grunn til å tru på, sjøl om borgerlige familiefundamentalister blir ekstatiske av lykke ved tanken. Likevel vil kontantstøtte og det den fører med seg av holdninger, skape mange vanskeligheter for mange kvinner.

Flere (for eksempel Gunnhild Aakervik) viser til at innvandrerkvinner er relativt sett mye mer arbeidsløse enn norske kvinner. De ligger tynnest an på arbeidsmarkedet, har mer deltid og tjener ofte lite. Kontantstøtte kan bidra til at flere av dem blir hjemme i stedet for ute. Studenter er også nevnt som ei utsatt gruppe.

Når du har fått barn: Hvordan blir det å være borte fra jobben ikke bare i ett år, men i to eller tre? Ett år er lenge i mange jobber, for teknologien fører til at det du kan, fort blir gammeldags. De som har arbeid ved PCer, veit hvor mye nytt de må lære hele tida. Hva hvis du er borte i tre år? Eller med to barn ( i fem eller seks år? Kvinner vil miste erfaring og ansiennitet.

Når det gjelder opptjening av pensjonspoeng, må en lure på: Skal det samme gjenta seg? De kvinnene som var husmødre og ikke hadde lønnsarbeid i alle år mannen jobba, er minstepensjonister i dag. Kvinnene er de fattigste pensjonistene. Det har vært nesten umulig for kvinnene å opptjene full pensjon, for arbeidslivet har vært basert på at det ikke blir født nye mennesker. Hvis det nå utvikler seg et mye større antall med «svarte» dagmammaer: Hva med deres pensjon? Et tilbakeskritt!

Skjult budskap

Hvilket skjult budskap sendes ut i det norske samfunnet nå? At kvinners arbeid er verdt 36140 kroner! OK, la oss for diskusjonens skyld gå med på at kvinner passer noe helt fantastisk til å passe barn, gamle og syke: Det er altså verdt ei årslønn på 36 140 kroner!!!??? For en fornærmelse. Det skulle ikke forundre meg om dette budskapet vil bli en ekstra motbakke i alle kvinners lønnskamp og at det vil påvirke hvordan alle ser på alle kvinner.

Vil en del kvinners lange fravær fra jobben (hjemme med barn) bety at alle kvinner blir sett på som «upålitelig arbeidskrraft»? I begynnelsen av 70-åra, da en halv million nye kvinner gikk ut i lønnsarbeid, var det ganske mange som holdt skjult på jobben at de var gravide – lenge. Det var nemlig kjent at kvinner ble bedt om å slutte i jobben. Mange arbeidsgivere i dag ser på jenter som upålitelige, for de kan få barn. Hva hvis arbeidsgiveren tenker seg at kvinnene blir borte i ett år pluss ett år til og enda et år? Vil det bli lettere for kvinner å få lederjobber med dette?

Vil det bli vanskeligere for kvinner å slåss for en rettferdig arbeidsdeling hjemme? I familier der kvinnen er hjemme med kontantstøtte, er det rimelig at mannen jobber mer overtid. Det kan også hende at det vil bli lettere for mannen å slippe å ta den måneden med pappapermisjon som nå er forbeholdt faren ved fødsler. Før den måneden ble obligatorisk, var det bare 2% av fedrene som hadde permisjonen. Nå er det 7 av 10 som har. Det går nemlig an å søke om å få slippe, og det er det en del som gjør.

Fortsetter kvinners arbeid?

Kjelker i veien i det arbeidet som kvinner nå har, er en mulighet vi har vært inne på til nå. Men hva med framtida: Vil de jobbene som kvinner har, fortsatt være der om fem og ti år? Vil det utvikle seg et yrkesliv hjemme? Hva slags? Hva vil det eventuelt innebære? Hvordan kommer kontantstøtta inn i dette?

I kommuner hvor det er innført kontantstøtte, begynner det å komme eksempler på at en del kvinner slutter å ha lønnsarbeid.

Næringslivets Ukeavis, bladet til NHO, nr 1/98 forteller om ni kommuner som allerede har innført en ordning med kommunal kontantstøtte. Det er blitt enda vanskeligere for bedriftene å rekruttere og beholde kvinnelige arbeidstakere. Laveste støttebeløp er 20 tusen kroner og høyeste er 33 tusen. I noen kommuner gjelder ordninga alle barn mellom 0 og 3 år. I noen kan bare foreldre til ettåringer søke.

Eksemplet Ulvik i Hordaland: Kommunen har hatt kontantstøtte for barn opp til tre år fra 1993 med 22 tusen kroner. Her er det altså erfaring. Rådmann Oddrun Godejord: «Her hos oss er det nå like vanskelig å få tak i ufaglærte renholdere og hjemmehjelpere som sykepleiere». Husøkonom Solveig Hellesnes Upheim på Brakanes hotell: «Det er særlig vanskelig å få tak i stuepiker lokalt. Kontantstøtten er nok en medvirkende årsak til at en del kvinner har anledning til å være hjemme».

NHO uttaler seg skeptisk til kontantstøtte. TBL (Teknologibedriftenes Landsforening) er mot. De sier det mangler arbeidskraft allerede. Det forteller i hvert fall en ting: At de har erfart og regner med at kontantstøtta fører til at flere kvinner, spesielt de som har ufaglært arbeid, blir hjemme. Men da er det også rimelig å lure på om kontantstøtta er planlagt også som et tiltak for å skjule en forventa økt arbeidsløshet i noen bestemte sektorer! Bransjer og næringer utvikler seg ikke i takt, men ujamt, slik at flere tendenser kan virke samtidig.

Det er rimelig å tenke seg at «Ulvik-tendensen» vil merkes i offentlig sektor. Hjemmehjelpere, vaskere, assistenter i barnehagen og liknende jobber. Så på noen områder blir kanskje en del kvinner borte for en stund. Men hva med arbeidet som blir borte for kvinnene?

Hvor blir det jobber for kvinner?

Vil kontantstøtte, ikke minst ideen om kontantstøtte, virke som et smøremiddel i en bestemt utviklingsprosess? Jeg tenker på det kvinnearbeidet som blir vekk og på utvikling av hjemmearbeid (fjernarbeid).

Det vil bli en reduksjon av arbeidsplasser på noen områder der det jobber mange kvinner. Det er ikke noe nytt, det har starta. I Postverket ved nedlegging av mange posthus i hele landet. I bankene ved nedlegging av filialer og begge steder ved økt overgang til elektronisk behandling i stedet for med folk og papir. (Se bare på denne artikkelen. Du ser en del kildehenvisninger. Praktisk talt alle er funnet på Internett, jeg har ikke fått eller sendt et papir eller gått til en eneste skranke, avis eller bokhandel). Varehandelen vil merke denne nye måten å handle på, mye kontorarbeid gjøres uten papir, reiselivsnæringa vil merke det. Alt dette er jobber hvor det er mye kvinner. Samtidig har mange av dem arbeid som kan gjøres hjemmefra. Kontantstøtta betyr for lite økonomisk til at den vil fungere som et reelt alternativ til de (småbarnsmødrene) som har disse jobbene i dag. Men som et smøremiddel, et bidrag, til dem som skal gjøre fjernarbeidet? Som trenger barnepass bare deler av tida?

Konsekvenser for hjemmearbeidet

Hjemmearbeidet vil utvikle seg raskt, uavhengig av kontantstøtta. Det er det viktig å være klar over. For eksempel blir flere nye offentlige bygg (som rådhus) nå prosjektert ut fra at bare 70-80% av de ansatte skal ha plass i huset. De andre skal ha fjernarbeid, altså jobbe hjemme. Noen kommuner har prøveordning med at sentralbordet betjenes fra hjemmet til sentralborddama.

Kontantstøtta kan virke fremmende på utviklinga av fjernarbeidet. Det er en del folk som kunne tenke seg å jobbe hjemme fordi de har yrker hvor de ser at det er mulig. Mange av dem tenker seg en viss kombinasjon med barn. Ikke hele tida, men en viss.

Erfaringer med hjemmearbeid

Det finnes mye erfaring med hjemmearbeid i Norge. Også med fabrikkarbeid. I 50-åra laget for eksempel mora mi malerkoster for «Jordan vet hvordan» ( hjemme. Hun satte sammen busta og metallbåndet rundt penselen. Hun henta materialene i store esker, og leverte halvfabrikata i store esker. Kerstin Hytter i Stockholm studerer «distansarbete» og kjønnsroller i Sverige: Det kan være vanskelig for kvinnene å få familien og omgivelsene til å forstå at de arbeider. Hun blir oppfatta som «hemmafru» som kan gjøre alt husarbeidet og familiens organisasjonsarbeid. Det er vanskelig å lage et skille mellom arbeid og fritid. Dette er kjente problemer.

Men nå kommer det en ny type arbeid som ikke gjør problemene mindre, i følge Kerstin Hytter: Ansatte kvinner med hjemmearbeid driver stort sett ikke med å lage pensler, men med å bearbeide informasjon fra andre mennesker. Arbeidet utføres hovedsakelig på kvelds- og nattetid. Men arbeidet må også gjøres i forhold til institusjoner og kontorer som bare er åpne om dagen. Dessuten jobber ofte arbeidskameratene på den jobben som de egentlig er knytta til, en gang mellom 9 og 17, så det blir også et tidspunkt hvor kvinnene synes de skal være til rådighet. De som har mer sjølstendig arbeid, som er næringsdrivende av en eller annen sort, jobber også i all tilgjengelig tid, men er mindre avhengige av når kontorer osv er åpne. De må jobbe mer i forhold til kundenes tid.

Begge grupper kvinner gjør alt eller nesten alt husarbeid. «Dermed frigjøres tid og krefter for andre familiemedlemmer, og oppdelinga av arbeidsoppgavene i familien bekreftes». Dette handler ikke om hvorvidt de var fornøyd eller ikke (de sa de var fornøyde), men om hvordan fjernarbeidet lager spesielle arbeidsdager og forhold.

Hva med arbeiderorganiseringa og lønnskampen?

Når flere og flere sitter hjemme, hver for seg og jobber, ( hvor blir det av det sosiale livet sammen med arbeidskameratene? Borte. Folk som er sendt hjem med en PC og en internettforbindelse, opplever å komme tilbake på jobben som en gjest, for det er sjølsagt ikke lenger et bord og en stol til dem. Hvordan skal fagforeningene håndtere avtaler om arbeidstid og lønninger? Hvordan vil arbeidskjøperne kontrollere arbeidstakeren som jobber hjemme? Hvordan skal kontakten med medlemmene være? Borte? Det er mye erfaringer som viser at mange fagforeninger ikke greier å holde kontakt med sine arbeidsløse medlemmer. Ut av øye, ut av sinn. Men: Ett er sikkert: De fjernarbeidende har i hvert fall e-post!

Jeg veit ikke hvilke konsekvenser hva alt jeg har vært inne på til nå, har å si for lønnskampen til kvinnene. Bare spørsmål: Vil en eventuell mangel på arbeidskroneraft i offentlig sektor føre til at det blir lettere å få høyere lønn? Eller vil private firmaer presse lønnsnivået nedover? Hvis kvinner blir sett på som «egentlig hjemme i tre år», vil det føre til en generell svekkelse av kronerav om høyere lønn? Vil fjernarbeidet og ulike «fleksible», individuelle arbeidsavtaler, føre til at det blir laget mer og mer individuelle lønnsavtaler?

Fleksibiliteten til DNA-ledelsen betyr privatisering

Folk flest har alt for lange arbeidsdager. Barnefamilier merker dette godt. Kvinner merker det mest. Livet er for mange travelt og stressende, og en får ikke tid til alt en må. Dette er gammelt nytt. I mange år har særlig kvinnebevegelsen reist kravet om 6 timers normal arbeidsdag for alle. Nettopp for å gjøre hverdagen litt lettere.

Nå snakker ledelsen i Arbeiderpartiet og i SV mye om «tidsklemma». Men deres svar er å satse på individuelle løsninger. Igjen en privatisering av problemene. AP har laget et forslag til nytt kvinnepolitisk program. Kapittel fem heter «Ut av tidsklemmas favntak». De ønsker at partene i arbeidslivet «i større grad setter tid framfor lønnsøkninger på forhandlingsdagsorden, og ser med interesse på LOs arbeid for å utvikle mer generelle tidskontoordninger i arbeidslivet slik at arbeidstakerne i større grad selv kan velge når de vil ta ut fritid». De vil «gi foreldrene mer tid sammen med barna». Men de sier ikke 6-timers dagen. De vil at fedrekvoten i foreldrepermisjonen økes fra fire til åtte uker, og at fedre skal ha egen rett til opptjening. Dernest vil de ha en svangerskapspermisjon (foreldrepermisjon som de sier) som er 26 uker lenger enn den er i dag. «Deler av permisjonstida bør kunne formes som en tidskonto slik at foreldrene kan benytte permisjonen når de selv ønsker det fram til barnet fyller sju år, for eksempel gjennom daglig eller ukentlig kortere arbeidstid.» I tillegg bør det vurderes om de 26 ukene med full lønn skal kunne strekkes ut i tid med redusert lønnskompensasjon. De vil ha 70 ukers permisjon med 60% lønn.

På internett-sida til AP 28/1 i år svarer Sylvia Brustad på spørsmål: «Grunnen til at vi på siste landskvinnekonferanse valgte å gå vekk fra kravet om 6-timers dag for alle så var det fordi vi ikke tror det er ønskelig for alle arbeidstakere. og vi tror heller ikke det hverken er praktisk eller økonomisk gjennomførbart. Folk har ulike ønsker og behov i ulike livsfaser.»

Fleksibilitet er farlig

«Fleksibilitet ut fra personlige behov» er en vanskelig sak. På den ene sida er det et faktum at mange småbarnsforeldre, særlig kvinner, sliter seg nesten ut med full jobb, lange dager og barn. Det blir veldig moralistisk å fortelle dem at det er politisk korrekt å fortsette med det, og at de må stemme imot enhver rettighet til å ha kortere arbeidstid i en periode, fordi det er andre løsninger som egentlig er mye bedre. På den andre sida er det helt nødvendig å avsløre hva disse ulike personlige ordningene egentlig hander om. Jeg mener det viktigste med dem, er at de overlater til den enkelte familien eller kvinnen å ordne opp i noe som så absolutt skulle være hele samfunnets ansvar. Det skulle sjølsagt vært samfunnet som gjorde det slik at alle voksne kunne ha full jobb, full lønn og fritid, og at arbeidslivet var tilpassa det faktum at det blir født nye mennesker. I stedet får vi en diskusjon om noe annet. Vi får en diskusjon om i hvor mange uker akkurat den mammaen skal være hjemme fra jobben, om hvor mange prosent av lønna si hun skal miste, at hun skal få noen penger i handa (36140 kroner) som hun kan gå rundt og handle små barnefrie timer med, og sosialdemokroneratenes virkelige radikale framstøt er at pappa skal være hjemme litt, han også.

EU igjen

Og hele denne lugubre tidskontoordninga skal attpåtil være knytta til tariffavtaler, slik at de ansatte skal betale den sjøl på den måten også. Det er forøvrig enda en EU-tendens, nemlig å knytte rettigheter til ansettelser og ikke til at du bor i landet.

Det er mange ting som passer sammen, som virker i samme retning. Kapitalen trenger arbeidskraft som er fleksibel, og automatiseringa gjør at flere vil komme til å jobbe hjemme i perioder. Kanskje barnehagene med sin åpningstid fra 8-17 er for stiv for dem som ivrer for de fleksible ordningene? Kanskje det passer med utviklinga i yrkeslivet og næringslivet at folk får noen kroner i handa slik at de kan betale noen til å ta barnepasset akkurat der det trengs, sett ut fra arbeidskjøperens behov? Du er jo dessuten ikke arbeidsløs når du jobber fem timer i uka, ikke sant? Og da passer kontantstøtta antakelig godt til ditt private barnepassbehov. Vi skal vennes til at det er pengene i handa som skal sørge for deg og familien, ikke staten, lovene, hele samfunnet.

Virkelig valgfrihet

Mye penger gir valgfrihet. Derfor kan rike folk velge hva de vil bruke tida si til. Vil de kjøpe tjenere, båter, ferier, kort arbeidstid, ingen arbeidstid, ( ja, så gjør de det. Men de fattige, de vanlige, de alminnelige lønnsmottakerne er faktisk helt avhengig av gode ordninger som gjelder hele samfunnet, for å ha noe som kan likne på valgfrihet. Det er noe av poenget med å være revolusjonær og jobbe for at kapitalismen skal fjernes som samfunnssystem!

Det som kan se ut som valgfrihet på kort sikt, kan føre til mindre valgfrihet på litt lengre sikt. Da kvinner vant retten til sjølbestemt abort, ble den en valgfrihet for alle kvinner. Til da var det de rike som hadde valgfriheten, for de kunne kjøpe den. Først når den normale arbeidsdagen er så kort at den kan utføres av folk med barn, har du en mulighet til å velge full dag. Gratis barnehager til alle barn gir alle foreldre frihet til å velge om de vil bruke dem eller ikke. Dette handler om betingelsene for valg. Derfor er kampen for de samfunnsmessige endringene det aller viktigste, ikke tilfeldige, personlige og sjølfinansierte ordninger, ( som attpåtil ikke er nedfelt i lover, men usikkert plassert i hvert års vedtak om statsbudsjettet eller hos arbeidsgiveren ved tarifforhandlingene.

…, og så kan det begynne

Det kapitalistiske samfunnet er virkelig et helt ubrukelig system hvis det er snakk om å gi menneskene et bedre liv. Bare det å se på oppfostringa av nye mennesker som et problem, i stedet for den viktigste ressursen, er helt på trynet. Det å la noen mennesker slite seg helt ut og ødelegges av arbeid, mens andre ikke får arbeide i det hele tatt, er også sykt. Det at mennesker ikke får brukt alle sider ved seg sjøl, alle muligheter som ligger der, men bare ensidig holde på med det samme i en femti år, er også en ødsling av ressurser.

Vi snakker om 6 timers dagen. Den er sjølsagt alt for lang, men er et fint skritt. Egentlig burde ikke menneskene gjøre mer enn et par timer nødvendig felles arbeid om dagen. Resten skulle brukes til læring og annen skapende virksomhet til beste for alle.

Ingen skulle ha lønn, ingen varer skulle kjøpes. Alle ga, alle fikk.

Hvordan hvert menneske hadde det, skulle ikke være overlatt til den enkelte trange lille familien, men til et nettverk av flere mennesker. Ingen maktstat, men folks egen organisering for å løse oppgaver. Ingen egne lærehus som vi nå kaller skole, men virksomhet, arbeid, læring sammen med andre mennesker ute i livet.

Jeg snakker om det klasseløse samfunnet. Om kommunismen. Det er et stykke vei dit. Nå slåss vi for ei retning på politikken. AKPs prinsipprogram tar opp vilkåra for menneskenes liv under kapitalismen og kommunismen. Jeg vil også anbefale deg å lese «Søstre, kamerater!» av Kjersti Ericsson! Den forklarer mye, og gir perspektiver på mange av de spørsmåla som er reist her.

Hva må gjøres nå?

Det er på høy tid å ta opp igjen kampen for 6 timers normal arbeidsdag. Den er det beste svaret på den «tidsklemma» som det blir snakka om, og som er høyst reell. Den er det beste alternativet til de private, individuelle løsningene som AP-ledelsen vil ha. Bedre enn å utvide svangerskapspermisjonen mer enn et år.

Gratis barnehager til alle barn – hvorfor er ikke det like selvsagt som gratis skole? Svaret man gir på det, avslører hvor viktig man synes barn er.

Vi er også for kontantstøtte: Barnetrygden er en kontant utbetaling. Den går til alle, og det er vi for. Den er liten, men er en beskjed om at samfunnet erkjenner et visst ansvar. Vi vil at den skal utgjøre det det koster å ha barn.

I stedet for å sørge for at en god del kvinner blir hjemme i flere år, slik at de kan ta seg av barn (og vel og merke! De gamle og syke!), bør familien sakte og sikkert tømmes for oppgaver: Krev barnehager, gode sykehjem og aldershjem, og alt som er nødvendig for at folk skal ha det bra uten at det er den enkelte kvinne som med sin samvittighet skal forsøke å få det til.

Så fortsetter vi å slåss for kvinnelønna – i allianse mellom alle kvinnedominerte fagforeninger og kvinnebevegelsen.

Burde det ikke være mulig å stanse kontantstøtta? Motstanden er veldig stor, og allianser kan lages.

Hva synes du er viktig?

Mye mer kan sies om dette. Jeg håper vi kan få en diskusjon om en del av de spørsmåla jeg har stilt om hva som kommer til å skje framover. Jeg er usikker på mye av det, men utfordrer herved andre. Skriv til Røde Fane. Skriv til AKP.

AKP har nå opprettet et kvinneutvalg igjen. Blant dem som er med der, er Taran Sæther og jeg, Jorun Gulbrandsen.

Vi ønsker kontakt!

 

---

Hvorfor kan ikke gutter få ligge i fred under dyna med pornobladene sine? Når gutter ikke har tilgang på «ekte vare», må de få kåte seg opp på blader uten å stå til rette for pornoindustri, kvinnefornedring og utbytting. Spøkefullt ment fra forfatteren Arne Berggren og psykolog Dagfinn Sørensen kanskje? (Dagbladet søndag 9.november 1997)

Vi ser i dag en legitimering av porno gjennom nyhetsbildet og underholdningsbransjen i Norge, og ikke minst fra akademiske miljøer som har begynt å forsvare porno.

I mange år har anti-pornokampen stått sterkt i Norge. Pornobålene har brent i byer over hele landet og kvinnebevegelsen har satt inn kjempekrefter i å bevisstgjøre, informere og avsløre pornoindustrien og pornoens undertrykkende kvinnesyn. Misseshow, stripping og seksualisert reklame har blitt møtt med høylydte protester. Denne kraftige mobiliseringa mot porno har gjort at det har vært vanskelig å være for porno og samtidig være for likeverd mellom kjønnene. Det har vært vanskelig å konsumere porno uten å ta stilling til innholdets ideologi. Men dette har forandra seg. Det er ikke lenger pornomotstanderne som er på barrikadene. Mye av kampen mot porno ligger nede, mens pornoindustrien er på offensiven over hele verden.

Sexhandelen blomstrer. Bordeller og pornoproduksjon øker i takt med økonomisk krise og feminisering av fattigdommen. Samtidig tar pornoindustrien et stadig kraftigere grep om nye markedsgrupper. Pornoindustrien og pornoens budskap blir stadig råere og mer brutal, samtidig som det normaliseres gjennom en økende pornofisering av samfunnet rundt oss. Ta en tur innom Narvesen, videobutikken eller søk deg gjennom tilbudene på internett, og du vil møte en verden av sprikende jenter som proklamerer for all verden at jenter er til for å kjøpes, brukes og kastes. H&M sine reklamekampanjer fyller byveggene med reklamedamer, hvor halvparten er pornomodeller og som framstilles på samme måte som jentene i pornoindustrien. Slå opp i Dagbladet og bli tilbudt porno i glorete farger fra blader som melder at jenter lever for å bli voldtatt, knulle 300 forskjellige menn om dagen eller bli klypi med klyper og slått i festlig sm-lek.

Pornoen finner nye markeder

Salg av kvinnekroppen gjør deg rik. Verdens tredje største industri, etter narkotika- og våpenindustrien, er porno og prostitusjonsindustrien. I USA er pornoindustrien større enn hele film- og plateindustrien til sammen. FN anslår at 200 millioner mennesker i verden i dag lever som slaver. Flertallet er hushjelper eller fabrikk- og landarbeidere, men en stadig økende andel er kvinner og barn i sexhandelen. Salg av sex og kropp er en genial investering fra et kapitalistisk synspunkt. Det betyr ubegrensa tilgang på både arbeidskraft og vare.

Samtidig øker fattigdommen i verden i rekordfart, hvor jenter og kvinner rammes hardest, og dermed øker også tilgangen på unge jenter til den gigantiske pornoindustrien. Unge jenter fra tredje verden importeres til Europa, som postordrekoner, til bordeller og til pornoproduksjon. Sexhandlerne får tak i jenter ved kidnapping og ved kjøp av jenter. Mange jenter lures med falske løfter om arbeid, som «underholdere», hushjelper eller «vertinner» og har liten anelse om at de tvinges inn i prostitusjon. Andre jenter lokkes med ekteskapstilbud slik som det er tilfelle med vietnamesiske kvinner, som reiser til Kina eller de thailandske og filippinske jentene som fraktes til Australia. Her møter de en virkelighet i prostitusjons- og pornoindustri, uten pass og papirer og uten rettigheter.

Gjennom det menneskefiendtlige synet som pornoen sprer er det lettere i neste omgang å rekruttere en ny generasjon unge jenter til pornoindustrien. Det å selge underlivet sitt blir ufarliggjort gjennom pornoens lykkehistorier om «den lykkelige hora som selger kroppen sin fordi hun liker det».

Samtidig som kapitalismen gjennom salg av jenter har nærmest ubegrensa tilgang på vare og arbeidskraft, har pornoindustrien starta offensiven for å få innpass på et umetta marked. Forbruket av porno og prostituerte kan alltid økes, markedet kan alltid utvides, for salg av kropp er en lønnsom geskjeft. Dette vet både porno og reklameindustriens bakmenn, og vi blir derfor nå møtt med en enorm offensiv for å normalisere porno. For å utvide markedet må pornoindustriens bakmenn innta «nytt territorium», og å nå ut til grupper som tidligere kanskje ikke har identifisert seg med porno eller har vært målgruppe for pornooffensiven. Grovt skissert er de nye målgruppene ungdom, damer, radikale, akademikere og intellektuelle.

Porno er blitt mote

Unge jenter i dag er flaska opp på en myte om likestilling. Vi har lært at kampen for kvinnefrigjøring i stor grad var noe som hørte 70-åra til og at kampene er vunnet. Dagens ungdom er avpolitiserte og ser på seg selv som likestilte, frigjorte og liberale. Pornoen har fått innpass i denne frigjorte ungdomskulturen. Blant moteriktig ungdom i Norge er porno «in». Lakk og lær er mote, voldelig sex er spennende. Det mest direkte eksemplet på dette er at ordet «porno» i mange ungdomsmiljø er synonymt med «stilig». «For ei porno bukse, for en porno konsert». Porno preger musikkindustrien gjennom kvinnefiendtlige tekster, musikkvideoer eller gjennom seksualiseringa av idolene som er tilfellet med den konstruerte popgruppa Spice Girls.

Siden porno er mote, så leser du porno om du vil være en hipp og trendy ungdom. Alt som er gøy, er lov. I frihetens og ytringsfrihetens navn sier de ja til dop, seksualisert reklame og sm. De er frie, moderne, åpne mennesker som velger sjøl.

Pornotrenden har sammenheng med den utstrakte liberalseringa på alle plan, som er presset fram av en markedsliberalistisk offensiv. Alle hindringer for økt profitt og makt til kapitalen skal fjernes. For pornoindustrien er standpunkt mot undertrykking og vold en slik hindring. For kapitalistene er krav om likeverd mellom kjønnene og dermed høyere kvinnelønn en slik hindring. Dette henger altså sammen med ideologien om at alt som er gøy er lov og individuell frihet til enhver pris. Vi ser den samme trenden gjøre seg synlig i debatten om narkotika. Liberalismen har knytta spørsmålet til ytringsfrihet. Også deler av venstresida diskuterer ytringsfrihet uten å nevne et ord om hva pornoen omhandler, kvinner, og hva slags syn på kvinner pornoens mannsverden formidler. I USA blei filmen om Hustlerkongen Larry Flynt, et «folk mot makta» symbol. Spørsmålet om porno blei gjort til et spørsmål om «retten til å skrive hva du vil», selv om det er «uspiselig og usedelig». Hva porno egentlig er, blir holdt i bakgrunnen. Kvinneperspektivet er sørgelig fraværende og fører kvinneundertrykkingsperspektivet ut av den offentlige debatten.

Jenter for porno?

Men det er ikkje bare ungdom som har blitt en viktig målgruppe for porno og den seksualiserte reklameindustrien. Kvinner har også blitt en mere tydelig del av det publikum som pornoen nå ønsker å nå. Men for at kvinner som gruppe skal bli en enda større inntektskilde for pornoprofitørene, må pornoen tilrettelegges for sitt kvinnelige publikum. Derfor har mange pornoblader skaffet seg kvinnelige redaktører. Porno blir på den måten framstilt som noe som ikke bare menn driver med, men som er vel så legitimt for kvinner å lese og tenne på. Kvinner er de beste gallionsfigurene for den pillråtne pornoindustrien, for de er vanskelige å angripe. Med dem i spissen for pornobransjen forsvinner stemplet av den onde dollarmannen som tjener seg styrtrik på kvinners fornedrelse. Sten Ture Jensen, den norske eieren av Playboy, Lek og Cocktail, uttalte i et intervju i Arbeiderbladet om Linda Johansen: «Det intelligente har vært å bruke henne og andre kvinner som redaktører i Lek, Cocktail og Mann. På den måten har ikke Kvinnefronten og andre kunnet angripe så hardt.» En gjennomtenkt og effektiv strategi for å avvæpne pornomotstanderne.

Forsker Bente Træen ved statens Institutt for Folkehelse mener at den viktigste endringen de siste 20 åra er at porno nå aksepteres av flere kvinner. Hun sier: «Kvinner har blitt mer lik mennene, på de fleste områder. De tar samme utdanning, tjener like mye og gjør karriere. Dette ser pornoindustrien, som nå helt tydelig henvender seg til kvinnene. Det er nytt at pornoindustrien nå tar hensyn til at kvinner og menn har ulike behov i forhold til porno.» Det amerikanske pornobladet Hustler har vært en av drivkraftene i denne nye strategien. De hevder at det er fordi mange menn og de nye kvinnelige leserne er lei av tradisjonell «vulgær» porno, at de nå har satset på estetisk porno og porno med handling. Et eksempel på et vellykket forsøk på å gjøre vanlig porno spiselig for en mer kresen leserkrets er Cupido. Cupido framstår som et erotisk blad som til og med kjøpes inn av biblioteker rundt om i landet. Cupido trykker «kunstneriske» bilder i svart/hvitt. De retter seg mot akademikere og kunstnere og siler smakfullt ut de mest kvinnefornedrende frasene, samtidig som innholdet er minst like pornografisk som et hvert annet dagligvare pornoblad. Slik blir den eneste forskjellen mellom Lek og Cupido lesermålgruppen.

Sjefredaktør av det norske Playboy, Wenche Steen har uttalt til Dagbladet om Playboy: «Dette bladet har ingen ting med pornografi å gjøre. Vi driver med ren kunst som du gjerne kan sammenlikne med Vigeland.»

Kampanje retta mot jenter

Vi og gutta – et ungdomsblad som leses av en rekke unge jenter presenterer en holdning om at det er bra og frigjørende at jenter leser porno. Liberalistiske jenter har organisert seg i Jenter for porno. Men pornoens kampanje er i hovedsak ikke retta mot jenter som enslige pornolesere eller porno kun på jenters premisser, men for at jenter og gutter skal lese porno sammen. Det er de tradisjonelle pornobladene som legger til litt handling og estetikk, mens innholdet stort sett er det samme. Markedet for «jenteporno» som Playgirl er lite. Klarer pornoindustrien å få jenter til å ikke bare akseptere porno, men også gjøre dem til pornokonsumenter, har de gjort en genistrek – de har utvida markedet til det dobbelte samtidig som det åpner muligheter for flere jenter til industrien til å selge kroppen sin. Konsekvensene vil trolig være en økt pornofisering av jenterolla og økt aksept for pornoens ekstreme kjønnsrollemønster hvor kjøp og salg av jenter er en av hovedingrediensene.

Også enkelte feminister har markert seg for porno. Kvinneforskere som Wenche Mühleisen har blitt presentert som en viktig kvinneideolog gjennom spalteplass i Klassekampen. Hun framstiller damer for porno som modernisert kvinnekamp.

Spørsmålet vi da må stille oss, er om det er tilfelle at pornoen nå tar hensyn til kvinners behov og seksualitet eller om forandringene innen pornoen kun er overflatiske forsøk for å få innpass hos en ny markedsgruppe. Kan man skille mellom god og dårlig porno, mellom kvinnefiendtlig porno og kvinnefrigjørende porno? Er det sånn at pornomotstanderne har blitt puritanske og seksualfiendtlige, har pornoinnholdet forandra seg med at damer blei redaktører, med at PornoHagen og hans venner blei bytta ut med Lek Linda? Nei! Budskapet, innholdet og ideologien i pornoen har ikke forandra seg selv om damer også nå finnes BAK kamera. Porno blir ikke mindre kvinnefiendtlig selv om bildene blir trykket i svart/hvitt og at romantiske effekter som brennende stearinlys og blafrende gardiner brukes som bakgrunn. Ideologien forsvinner ikke selv om pornoprodusentene legger inn replikker utover orgasmestønn og et dryss med handling for å gjøre pornoen mindre støtende. Innholdet i pornoen anno 1998 er det samme som det har vært, kvinnefiendtlig og fornedrende!

Alternativ porno?

Anti-pornokampen har vært ført an av revolusjonære, mot seksualisert undertrykking, for seksuell frigjøring og mot puritanisme. Men i det siste har pornomotstanderne kommet med ulike svar på hva som må gjøres i kampen mot den seksualiserte undertrykkinga. Tanker om alternativ porno har spredd seg omfattende inn i det anarkistiske miljøet i Norge og miljøet rundt Internasjonale Sosialister. Jenter i disse miljøene som for bare to tre år sida sto på barrikadene mot porno, er blant de fremste til å forsvare og lage alternativ kvinnefrigjørende porno. Spørsmålet for oss på venstresida blir da om det er mulig å lage kvinnefrigjørende porno (hvis vi som disse miljøene karakteriserer porno som kommersielt seksuelt materiell) under kapitalismen? Er det mulig å møte pornoindustriens undertrykking med vår egen porno? Den som trur at det er mulig, har du misforstått pornoens rolle i den omfattende kvinneundertrykkinga, misforstått det ideologiske budskapet i pornoen og viktigheten for resten av kvinneundertrykkinga. Det standpunktet bærer preg av en ganske typisk individualistisk tenking som vi ser fra visse typer miljøer på venstresida.

Konsekvensene av denne individualismen er å godta alt det pornoen ødelegger for kvinner, for sin egen seksuelle nytelse. Problemet med de som står på denne linja, er at de bruker akkurat samme argumentasjon som pornomotstanderne, men de havner ned på en annen konklusjon. Det er reaksjonært innhold i radikal form. Derfor må de tas på alvor. Hvis tankene om at vi aleine og individuelt kan bryte den seksualiserte undertrykkinga gjennom å lage bilder som gjør radikale kåte får innpass på venstresida, har vi latt oss slå kraftig tilbake av pornoindustriens ideologiske offensiv for å normalisere undertrykking overfor deres nye målgrupper.

Vi trenger en kraftig motoffensiv

Det står en ideologisk kamp om seksualiteten, om hva som skal være erotisk. Pornoen har et klart budskap: Mennesker som varer er erotisk. Voldtekt og sm er erotisk. Hva er alternativet? Erotisering av likeverd er det venstresida må stå for. Vi kan ikke godta at undertrykking er en del av seksualiteten for at det skal finnes noe å tenne på. For det er pornoindustrien og dens kvinnefiendtlige seksualitet som er tjent med at vold og undertrykking gjøres erotisk. Kapitalen er tjent med dette. De henter profitt fra kvinneundertrykkinga hver eneste dag; gjennom lav kvinnelønn og gratisarbeid i familien. Derfor er porno nødvendig ideologisk undertrykking for å stadfeste kjønnsrollene og legitimere kvinneundertrykkinga, ja til og med gjøre den til underholdning.

Samtidig som pornoindustrien er på offensiven, pornofiseres reklame og mote. Summen av pornofiseringa og seksualiseringa er at kampen mot porno har blitt satt kraftig tilbake.

Vi ser altså at pornoen går ut offensivt på nye områder, og møter oss i samfunnet gjennom nye kanaler hele tiden. Og samtidig ser vi at vi som pornomotstanderne ikke har klart å møte dette på en god nok måte. Vi ser at vi er på defensiven. Det er mulig å stoppe pornoens framtog. Men for at det skal skje, kreves det at vi pornomotstandere er klare, at vi veit hva vi kjemper mot. Vi må møte pornoindustriens offensiv med en enda kraftigere motoffensiv av sinte unge jenter og gutter. Venstresida må ikke la seg lure av pornoindustriens gallionsfigurer og alibier, selv om de er kvinnelige redaktører, feminister eller radikalere som lager egen porno. Vi har ikke tenkt til å la gutta få ligge i fred under dyna med pornobladene sine. Vi har ikke tenkt til å la pornoindustrien ture fram. Vi vil forsette å mobilisere til kamp mot porno og prostitusjon.

Kilder:

• -Dagsavisen 7. november -97
• -Arbeiderbladet 12. juli -97, 16.juli -97, 26.juli -97, 26.oktober -97
• -Klassekampen 22. november -98, 14. januar -98
• -Opprør nr. 2/97
• -Rebell nr. 2 og 3 -97

For 150 år siden skreiv Karl Marx og Friedrich Engels «Det kommunistiske partis manifest» på oppdrag fra «Kommunistisk Forbund», en internasjonal arbeidersammenslutning. Manifestet er både et teoretisk partiprogram for den kommunistiske bevegelsen og et innlegg i den politiske debatten.

Marx og Engels skreiv i 1872: «Hvor mye forholda har endra seg i løpet av de siste 25 åra, er de allmene prinsippene som er lagt ned i dette Manifestet, i det store og hele like riktige idag som noen gang.» Nå har det gått 150 år. Er de allmene prinsippene gyldige også idag, eller er Manifestet bare et dokument av historisk interesse? Kan Manifestet være til hjelp i vår politiske kamp idag?

Naken utbytting

Grunntanken i Manifestet er at historia er prega av klassekamp, kamp mellom de undertrykte og den herskende klassen. Historia har nå kommet dit hen at arbeiderklassen «ikke kan nå fram til frigjøring fra åket under den utbyttende og herskende klassen – borgerskapet – uten samtidig en gang for alle å frigjøre samfunnet overhodet fra all utbytting, undertrykking, klasseforskjell og klassekamp». For å gjøre slutt på «de manges utbytting av de få», sammenfatter Marx/Engels sin teori i dette ene uttrykket: «oppheving av privateiendommen».

Ifølge Marx/Engels er kapitalismen både et økonomisk og politisk herredømme som ekspanderer ved å underlegge seg verdensmarkedet, og «skaper seg en verden etter sitt eget bilde. (…) Den moderne statsmakta er bare et utvalg som forvalter hele borgerskapets samla virksomhet.»

Borgerskapet har ikke latt noe annet band tilbake mellom menneskene enn den nakne interessen, den kjenslesløse «kontante betaling». «Det har kort sagt i stedet for ei utbytting innhylla i religiøse og politiske illusjoner satt den åpne, skamløse, direkte, nakne utbytting.» Kapitalisme er frihet til utbytting.

Bare arbeiderklassen har et revolusjonært potensiale og makt til å erstatte kapitalismen med et menneskeverdig samfunn. Marx/Engels så for seg en utvikling der arbeiderklassen organiserer seg for kamp, overvinner innbyrdes konkurranse og sloss for flertallets frigjøring. Det er ikke tilstrekkelig å ta makta over produksjonsmidlene, hele samfunnet må revolusjoneres.

«Proletariatet, det laveste skikt i det nåværende samfunn, kan ikke rette seg opp, uten at hele overbygginga av lag som danner det offisielle samfunn, blir sprengt i lufta.»

Dele godene?

I Manifestet drøfter Marx og Engels de innvendinger som rettes mot den kommunistiske bevegelsen. Innvendingene er forbausende velkjente:

• -Høyresidas argument om at det er enkeltindivider som med sin kapital og innsats skaper arbeidsplasser og får til utvikling.
• -Kommunistene truer samfunnsordenen fordi den vil avskaffe familien. Borgerskapet som reduserer kvinnene til fødemaskiner og barneoppdragere i familien og forbruksvarer i prostitusjonen.

Marx og Engels kommenterer også ulike politiske retninger som kaller seg sosialistiske. Bevegelser som ønsker seg en mer rettferdig fordeling av godene, og som tror dette kan skje innafor kapitalismens rammer. Debatten er velkjent, også for den norske venstresida idag.

Vi har det tross alt ganske bra i Norge. Den rådende sosialdemokratiske ideologi har vært og er å ta seg utdanning for å komme seg fram i verden. SV vil gjøre kapitalismen mer rettferdig. Slik situasjonen er i dag, tror mange det er mulig å gjennomføre en «del godene»-politikk uten en gjennomgripende revolusjon. Men kapitalismen er et verdensomspennende system som fører til sult, krig og død for millioner av mennesker hvert år. Derfor må også motstanderne av kapitalismen være internasjonalister. «Kommunistene skiller seg fra de andre proletariske partiene bare ved at de på den ene sida i proletariatets forskjellige nasjonale kamper framhever og gjør gjeldende hele proletariatets felles interesser, som er uavhengige av nasjonalitet……» , skriver Marx og Engels i Manifestet.

Borgerskapet har de siste åra vært på offensiven med sin propaganda om sosialismens grusomheter og kapitalismens overlegenhet. Opprør er farlig fordi det bare fører til nye overgrep og ny undertrykking. Mange tror på dette og vil heller reformere kapitalismen enn å kaste den på den historiske skraphaugen. Bare revolusjonære kommunister har som mål å styrte kapitalismen som system. Sånn har det vært siden Marx og Engels dager.

Kjønnsløs arbeiderklasse

Manifestet er et historisk dokument og mange av forholda som er beskrivi, er sjølsagt forelda. Kapitalismen har vist seg å være mer overlevelsesdyktig enn det Marx og Engels trodde. Den teknologiske utviklinga har gitt deler av arbeiderklassen muligheten til utdanning og velferd. Kapitalismen har ikke viska ut skillet mellom den mannlige og kvinnelige arbeider. Familien har ikke utspilt sin rolle, heller ikke i arbeiderklassen. Arbeiderklassen har på mange måter adoptert og gjort borgerskapets idealer til sine. Kjersti Ericsson hevder i boka «Søstre, kamerater!» at menn i arbeiderklassen har gått i allianse med borgerskapet for å undertrykke kvinner. Hun kaller det klassesamarbeid.

Marx og Engels var kommunister som utvikla sine teorier ut ifra den tidas kunnskap og historie. De var også menn av sin tid. Etter mitt syn undervurderte de kvinneundertrykkinga i samfunnet. Store deler av den mannlige arbeiderklassen så på de kvinnelige arbeiderne som en trussel mot sine lønninger. Istedenfor å slåss sammen med kvinnene mot den lave kvinnelønna, ville de utelukke kvinnene fra arbeidsplassen. Enkelte fagforeninger tillot ikke kvinner å bli medlemmer. Dette undergravde arbeiderklassens kampkraft. Om disse forholda var Marx og Engels merkelig tause. Deres beskrivelse av arbeiderklassen er kjønnsløs, og dermed blir det en beskrivelse på menns premisser.

Marxistisk smaksprøve

Det er mange måter å forholde seg til Marx og Engels skrifter på. Mange har klare formeninger om marxismen, men har aldri lest Marx sjøl. Det er vanskelig å vite hvordan pæra smaker, uten å ta en bit. Sånn er det også med marxismen. Manifestet anbefales som en smaksprøve, det stiller spørsmål om verden det er vanskelig å være likegyldig til.

Marxismen er ikke en trosretning, men et redskap for å forstå verden for å forandre den. Dessverre har Marx sine skrifter vært en bibel for mange marxister. Kvinners kamp mot undertrykking har ofte blitt møtt med argumenter om at kvinnekampen splitter arbeiderklassen, og viktige kvinnekrav kan utsettes til etter revolusjonen. De henviste til Marx analyse av arbeiderklassen og familien hvor kvinneundertrykkinga vil forsvinne med oppheving av den private eiendomsretten.

Marx og Engels understreka at vår bevissthet er prega av det samfunnet vi er en del av. Nye erfaringer gir grunnlag for ny kunnskap. Det er vår oppgave idag å beskrive og analysere samfunnsutviklinga. Dette gjorde AKP da de vektla kvinnepolitiske spørsmål i sitt prinsipp-program på 1980-tallet. Prinsipp-programmet tar hensyn til at flertallet av arbeiderklassen i Norge er kvinner, de fleste lavtlønte. De er dobbeltarbeidende med hovedansvar for familiens ve og vel. Derfor er kvinnene forkjempere for 6 timers arbeidsdag og forsvar av offentlige velferdsordninger. Dette gjør kvinnene i arbeiderklassen til spydspisser i kampen for frigjøring. Med disse erkjennelsene videreutvikla AKP etter mitt syn marxismen.

 

---

«Vi har ingenting imot, at kvinder opnaar fuld likestilthet med mænd i stillinger, hvor hendes utdannelse og evner og fysiske underlegenhet overfor manden ikke stiller seg hindrende i veien herfor. Men for tiden tror vi ikke, at sporveisdriften i vort land er lagt slik tilrette, at den kan betjenes like godt og endog bedre av kvinder end mænd. Hvis der virkelig skulde vise seg, at der findes en eller annen eventyrerske av en kvinde, som ønsker at stille sig paa en sporvogn til offentlig beskuelse og almen forlystelse, saa bør vedkommende kollega, straks gjøre hende opmerksom paa i hvilken mision hun har stillet sig til tjeneste. Hun vil kanskje neppe selv være sig bevisst, at hun i tilfælde i virkeligheten formentlig nærmest kommer til å spille Judas’, hædersmanden og snikmorderens rolle.»

Slik ble de første kvinnelige konduktører møtt av fagforeningen på grønntrikken i Kristiania i 1916. Sporveiene trengte arbeidskraft fordi den mannlige befolkninga gikk til andre virksomheter. Det var krig i Europa og høykonjukturen hadde satt inn for fullt.

Etter krigen forsvant de fleste og når Sporveisselskapene igjen trengte kvinner, etter annen verdenskrig var pipa fra fagforeningene lik seg sjøl. Men fra 1950 ble det ansatt fast kvinnelig betjening. Siden har vi vært der. I større antall og nå har vi fått kvinnelige fagforeningskamerater som har sin opprinnelse i Pakistan og andre land langt borte. Det representerer et nytt skritt der kvinnene også med en annen bakgrunn enn den hvite norske tar arbeid.

Historia om kvinnene i trafikkselskapene er ikke så ulik historia stort sett. Nå rett før årtusenskiftet er det stagnasjon og tilbakegang i økonomien. I Asia raser ei alvorlig krise som snart vil nå oss. Hvordan vil det slå ut for kvinnenes hardt tilkjempa plass på arbeidsplassene, på universitetene og i organisasjonene? Kvinnene har opparbeida seg en bevissthet som sjølforsørgende, en bevissthet på likestilling og et ønske om frigjøring. Kvinnene kan ikke flyttes inn og ut av arbeidslivet like lett som tidligere. Kampen står om heving av kvinnelønna, kortere arbeidsdag, for kunnskap, mot porno, vold og rasisme og for offentlige barnehager til alle barn..

Kontantstøtta til Svarstad Haugland er ikke et uttrykk for den borgerlige regjeringas omsorg for kvinnene og barna? Vi må spørre hvorfor så store summer av merverdiskapinga i Norge brukes for å ikke gjøre bruk av offentlige tjenester? Er det nymoralismen, mor og barn har det best hjemme, sammen, iden private familien? Eller er det andre ting som styrer denne «reformen»? Er tida kommet for en ny runde hvor kvinnenes arbeidskraft viser seg å være reservearbeidskraft, til bruk når det er for lite mannlig arbeidskraft? Er det sånn at kapitalismen nå har skilt ut så store deler av den kvinnelige befolkninga som de har behov, for til sine rekker og at Bondevik-regjeringas «omsorg » for «den hellige familien» er en måte å holde de dårligst utdanna og de uønska kvinneyrkene ute av arbeidsmarkedet på? Den offentlige omsorgen for barn, sjuke og eldre skal privatiseres. Kanskje kan mesteparten legges ned når de unge kvinnene allikevel skal være hjemme og passe sine egne barn. Jorun Gulbrandsens artikkel i dette nummeret drøfter disse spørsmåla.

Den teknologiske utviklinga har gjort den daglige nødvendige arbeidstida – den tida en arbeider må jobbe for å reprodusere sin egen arbeidskraft – mindre. Kanskje trenger vi ikke å jobbe mer en fire timer hver dag, og ennå skaper vi merverdi (som går i lomma på kapitalen). Istedet for å få 6-timersdagen får vi tilbud om kontantstøtte. Kapitalen trenger mer fleksibel arbeidskraft og deltidsjobber, og hjemmearbeid blir ofte løsninga for kvinnene i den vestlige verden. For kvinnene i andre deler av verden står valgene oftere mellom vanvittige arbeidsforhold med 12-14 timers dag og brakkeliv eller prostitusjon.

Tron Øgrim sier i sin bok » hilsen til en generasjon av Kvikksølv» at unge kvinner er i ferd med å bli i flertall når det gjelder å ta høyere utdanning, og at de blir best. (Side 113) Dette kan gi muligheter for at kvinnene blir de framtidige sjefene. Hans resonnement er slik: Jentene går forbi gutta i høyere utdanning. Gutta tar de feiteste jobbene i det private næringsliv. Jentene får de dårligere betalte og mindre prestisjefylte jobbene i stat og kommune. Når det private næringsliv så får behov for sjefer med kunnskap og erfaring fra stat og kommune, vil de leite etter sjefene derfra . Vips, jentene blir framtidas sjefer. Er det hold i dette?

I dag trenger kapitalen nye markeder å investere på. De går løs på offentlig virksomhet og privatiserer det. Altså blir offentlig helse og omsorg et privat foretagende som skaper profitt. La gå at kvinnene blir sjefene her. Det vil være viktige skritt mot likestilling. Men det er frigjøring kvinnene (og mennene) vil ha – fra utbytting og undertrykking. Hva betyr det for frigjøringa at kvinnene blir de nye sjefene? Bare større klasseskiller mellom kvinnene? Eller kanskje Tron Øgrim mener det fører til en mer menneskelig kapitalisme?

Tron Øgrim sier videre: » I framtida kommer ikke ingeniørene (gutta, min presisering) til å dominere Nettet. (…….) For å si det brutalt: I begynnelsen av neste århundre blir ikke det viktigste på Nettet å få koplinger til å fungere, men å selge Pizza og fordele pensjoner. Salg og Sosialarbeid. Og da blir det viktigere å ha kunnskap om humanistiske fag enn om kabler. Den jenta som nå utdanner seg til å dominere denne kunnskapen, posisjonerer seg altså til å bli Bestemors Dronning.» (s.114-115)

Vi må spørre: Når det er sånn at mer og mer av offentlig virksomhet flyttes til det private markedet, og det legges fortjenestemål på virksomheten, hva fører det til for kvinnene å skulle få så stor «makt» i dette markedet? Er det riktig? Vil IT-revolusjonen skape flere kvinnejobber? Vil det gi kvinnene en sterkere posisjon til å kjempe mot kapitalismen, mot kjønnsundertrykkinga? Dette må undersøkes, kvinnebevegelsen og kvinneforskninga – les Agnete Strøms artikkel i dette bladet – er utfordra. Her er det mange spørsmål å ta tak i: Hvilke krav skal vi stille i utdanninga? Hvordan skal vi sloss om makta over utviklinga av IT-teknologien? Hvordan bruke en ny posisjon i kampen mot kapitalismen til å få frigjøring på kvinnenes premisser?

Ha en god 8. mars!

 

av Frode Bygdnes

I løpet av de tre første kvartalene i fjor flyttet over 5.000 personer fra Troms. Fylkesmannen i Troms, Leif Arne Heløe, uttrykte i et nyttårsintervju stor bekymring for strømmen av folk sørover, og antok at nettonedgangen i folketallet i Troms vil være på minst 1.000 personer ved årsskiftet.

Selv storbyen Tromsø bokføres nå i 1997 med befolkningsnedgang. For å stoppe den strie flyttestrømmen sørover, fylkesmannen en ny Nord-Norge-plan anno 1998. Heløe trekker i sitt forslag paralleller over 50 år tilbake i tiden, til gjenreisingen etter krigen. Dog med en vesentlig forskjell: «Denne gangen slipper vi gjenreisningen, vi kan klare oss med vedlikehold av det vi har for å hindre at alt rauser sammen.»

Finnmark og Nord-Troms ble brent vinteren 1944/45. Tyskerne tvangsevakuerte befolkningen med våpenmakt. Under krigen satt regjeringa i London og laga store skrivebordsplaner om at det skulle satses på større tettsteder, både når det gjaldt bosetting og næringsliv. De skulle bygge opp en korporativ stat. Gjenreisinga av Finnmark skulle gjennomføres som en streng reguleringspolitikk. Regjeringa skaffa seg grunnlag ved lovregulering «Lex Thagaard» som i 1947 ble avløst av «Lex Brofoss». I gjenreisinga av Finnmark og Nord-Troms skulle regulerings- og planleggingspolitikken prøves ut. Her skulle et nytt samfunn bygges på bar bakke, eller rettere sagt på brent jord. Fordelen var at man slapp å ta hensyn til det som hadde vært. 

Et nytt Finnmark etter krigen

Sosialdemokratenes planer var at en rådgivende statsråd og et Finnmarkskontor i Harstad skulle lede dette arbeidet. Det skulle bli et nytt Finnmark, større steder, større båter og større fabrikker som kunne foredle fisken til eksport til helt andre priser enn tørrfisken. For å få dette til, skulle det lages planer for å samle folk i større fiskevær. Det skulle satses på Båtsfjord isteden for Berlevåg. Honningsvåg og Hammerfest skulle flyttes over på fastlandet. Fylkesadministrasjonen skulle flyttes til Kåfjord fra Vadsø.

Planer tar tid. Folk måtte vente sørpå ett år eller to. Men folket ville ikke. Tross trusler om politi og militære, så flyttet 20.000 mennesker allerede i 1945 tilbake. Dette er den største sivile ulydigheten i norsk historie. Sammen med de 25.000 menneskene som hadde unngått evakueringen, laga de tak over hode av det de fant: rekved, vrakgods, båtvrak, plank fra tyske rullebaner, snøskjermer m.m. Dette satte de opp akkurat der de hadde bodd, på samme jordflekken. Og så måtte planene endres for at folk ikke skulle fryse ihjel.

Fordi det ikke ble fart i boligbyggingen i Finnmark, krevde fagbevegelsen allerede i 1945 at de konservative menn som hadde ledelsen av gjenreisningskontoret i Harstad, måtte byttes ut.

Planene om den sosialdemokratiske orden fra eksiltida i Sverige og London, ble i første omgang stoppa av folks ønske om å bo på heimplassen sjøl om det var ute i distriktene. Det var her de kunne livnære seg, det var her de kunne skaffe seg et levebrød.

Vi bør ha i mente de sosialdemokratiske planene og folks trossing av disse planene. Det fins store paralleller til dagens distriktspolitikk. Nå satses det igjen på større mottak, større båter og større sentra. Den samme demagogien brukes og de samme virkemidlene brukes. Offentlig støtte og offentlige planer legger opp til sentralisering. Forskjellen er kanskje mest folks holdninger; folk er mer redd nå for å trosse planer, mindre fandenivoldsk og mindre dristige. Nå flytter folk mest den andre vegen. 

Planstyring

Sannsynligvis tenkte dagens fylkesmann mer på Nord-Norge-planen av 1952 hvor målsettinga var å utjevne levekårsforskjellene med å gjenreise, utvikle og modernisere landsdelen. Den gang var planstyring et akseptert og godtatt begrep. Nå er det markedsstyring med EU-filosofi og de fire frihetene hvor statlig innblanding langt på veg er forbudt.

I det perspektivet, kan statens mann sitt utspill bli interessant. Og enda mer spenstig blir hans uttalelse når alle fylkesordførerne i landsdelen tar avstand fra nye eksplisitte planer for Nord-Norge. De krever heller handling, men er det noen som er politisk handlingslammet her, så er det fylkespolitikerne.

Troms har forholdsvis høy andel av primærnæringer, 7,8% mot landet 5%. Fiske og fangst er omtrent like stor som landbruksnæringene. Troms har en meget lav andel industriarbeidsplasser med unntak av næringsmiddel hvor fylket ligger 1% over landsgjennomsnittet. Det er fiskeindustrien som drar fylket opp.

Fylket har langt flere sysselsatte i statlig tjenesteyting enn landet som helhet. Forklaringa skyldes Forsvaret. Statlig og kommunal tjenesteyting i Troms utgjør over 40%, det vil si betydelig større enn landet som helhet. Endringer innenfor denne sektoren vil ha særlig stor betydning.

Spredt bebyggelse og lange avstander er et hinder for etablering av private tjenester. De såkalte terskelverdier for befolkningsgrunnlaget er i mange sammenhenger for lav til at tjenestene vil kunne bli etablert privat. Her må det offentlige tilby tjenestene. 

Oslo bestemmer

Bosettinga i vårt fylke er prisgitt hva regjeringa og Stortinget gjør. Privatisering og EU-tilpasning avgjøres i Oslo, det samme er det med forsvarspolitikken. Fiskeripolitikkens reguleringer avgjøres også der. Offentlige støtteordninger avgjøres i Oslo sjøl om SND har bygd opp fylkeskontor.

Fiskeomsettinga gjennom dagens fryseterminaler på kysten, vil sentralisere fiskerinæringa i tråd med de gamle planene. Noen få fryseterminaler langs kysten skal basere seg på auksjon av frossenfisk. Målet er at minst 20% av fiskeomsettinga i landet skal foregå gjennom slike terminaler. Da vil de mindre fiskemottakene som primærnæringas kystfiskere er så avhengig av, bukke under for mangel på råstoff og økte transportkostnader.

Strukturendringer innen post og tele vil føre til ulik pris på tjenestene fra by til land. Når det gjelder posttjenesten innebærer endringene forskjellig tilgjengelighet og ulik leveringstid mellom by og land. Befolkning og næringsliv i distriktene vil få tjenester som relativt sett blir dyrere enn i sentrale strøk, og støtteordninger som har virket utjevnende fjernes systematisk. Statlige transportstøtteordninger svekkes, utjevningsordninger for bensin svekkes. Statlige distriktsstøtten til utkantbutikkene er fjernet.

Modellen for økonomisk overføringer fra staten til fylkeskommunene og kommunene er lagt om i tråd med Rattsø-utvalgets forslag. Overføringene fra staten til kommunene er etter endringene lagt om slik at det er gjennomført en omfordeling i favør av mellomstore og større, sentrale senterkommuner, mens mindre og spredtbygde kommuner får en tilsvarende reduksjon. Kommuner med reduksjon i folketallet erfarer at elementene som er knyttet til innbyggertallet veier tyngre enn det såkalte kompenserende regionaltilskuddet. Nord-Norge-tilskuddet er videreført, men prisjusteres ikke, så effekten av tilskuddet svekkes. Signalene fra Norsk Vei og Veitrafikkplan, er fortsatt svekkede rammebetingelser for vår virksomhet her nord. Og EØS-liberaliseringen innenfor transportsektoren vil medføre anbud som først og fremst raserer tilbudet i distriktene. Og forventa innsparinger på anbudsordninger inndrar staten i form av reduserte overføringer. 

Flyttinga personifisert

At folk under disse rammebetingelsene flytter, er da selvsagt. Men det er selvfølgelig mer makelig å lese flyttetallene som uttrykk for folks egne ønsker og drømmer og som ikke kan gjøres noe med. Fremstillinga nå er at flyttestrømmen ikke kan snu, fordi folk nå har fått smaken på storbylivet, har et eget ønske om å leve bedre og få opplevelser. Dette er kort sagt en måte å personifisere flyttinga med å individualisere samfunnsproblemet vårt på. At debatten skal ta den form at en begynner å debattere opplevelsesbehov og karrierelyst hos de som flytter, er mest en avsporing av statens ansvar for distriktspolitikken.

Flyttinga er materielt betinga. I de store arbeidsledighetsårene 1991 og 1992, var tilflyttinga til Nord-Norge større enn fraflyttinga. Tilflyttinga til vår landsdel har for så vidt vært forbausende stabil. Det er først og fremst fraflyttinga som har svinget. Utflyttinga øker med økt sysselsetting. Forklaringa er helt enkelt, den avhenger av hvor folk får seg arbeid. Nedgangen i Nord-Norge som i andre perifere deler av landet vårt, har ikke skjedd på grunn av forholdene der de flytter fra. Den må forklares ene og alene ut fra sysselsettingsøkingen i Oslo-området. Lokalisering av arbeidsplasser er kjernefaktoren for flyttestrømmen både i dag og tidligere. Det er endringene i Oslo-området – som de store byggeprosjektene i Oslo og omland – som nå tapper utkantene for ressurser. Disse er politisk styrt på samme måte som en politisk for eksempel har valgt å ikke bygge Nord-Norge-banen.

Ressursdimensjonen

Folk har slått seg ned langs hele kysten og blitt det kulturmangfoldet vi har. Vi har tilpassa oss de naturgitte forhold. Det er distriktenes styrke, i stand til å utnytte mange marginale ressurser. Vår kystkultur må være mangfoldig og vidt forskjellig nettopp fordi naturen er mangfoldig. Det er ikke bare torsk og sild i havet, eller potet og gress som vokser på land. Stordriftsformer er tilsynelatende økonomisk lønnsomme på store ressurser, men sløser med bifangst og tilleggsvekster. Stordrift blir rovdrift på de mest lønnsomme ressursene. En snever industrialisering av primærnæringene kan gi profittutbytte, men det er en dårlig utnyttelse av naturressursene. Det er mest å sammenligne med at vi skulle skumme fløten og kaste melka. «Melbu-kuttet» kan stå som eksempel på denne politikken: en Melbu-tråler ble tatt i å kappe fisken ved gattåpninga for å forenkle foredlinga av fisken.

Naturen har så mange små og spesielle ressurser som krever et mangfold av produksjonsmåter. Mister vi disse marginale ressursene, da blir vi alle fattigere. Da blir ikke vår landsdel i stand til å fø flere folk. Flytting vil bli en nødvendighet. Vi vil stå igjen med noen få byer. Storbyer som Tromsø vil aldri kunne utnytte naturressursene godt nok. En optimal utnyttelse av naturen her nord, krever mangfold av produksjonsmåter. Og jeg snakker ikke om nostalgiske gamle produksjonsmåter med alt slitet som var. Her er det snakk om å utnytte en moderne teknologi for å lette slitet og strevet samtidig som vi kan bevare naturens allsidige produktivitet. 

Standardisering

Det er mangfoldet som er kapitalens problem. Kapitalens krav er standardisering av varer, tjenester, arbeidskraft og finanser. Kapitalen ønsker oss som A-4-figurer for å industrialisere våre primærnæringer. Denne standardiseringsstrategien står i skarp motstrid til vår kulturmangfold og til god ressursforvaltning.

Gunnar Album hadde en meget interessant artikkel i Klassekampen, «Rødspette og ulven» (20. juni 1997). «Vår kulturmangfold er et resultat av vår tilpasning til mangfoldet av naturgitte forhold vi har måttet tilpasse oss.» Og denne mangfoldigheten er et problem for kapitalens strategi. Verdenshandelens krav til standardisering er uforenlig med god ressursforvaltning. «Jordas mangfold krever et mangfold av tiltak, det er nettopp naturens mangfold som er bakgrunnen for det mangfold av menneskelige kulturer kloden kan fremvise».

Det er dette mangfoldet som er til hinder for en åpen verdensøkonomi, og den viktigste konklusjonen til Album: «En viktig del av globaliseringen av verdensøkonomien er derfor å bryte ned slike lokale tilpasninger. Dette har vært en viktig del av utviklingen i hele vår teknologiske tidsalder.»

Det er vårt eget politiske system som nå lager økonomiske lover, som nå tvangsflytter folk. Det er ikke ny teknologi eller ei ny tid som gjør at folk bare må flytte. Det er ikke naturbestemt, det er bare samfunnsbestemt. Men samfunnet kan vi da endre.

Hvis vi ikke gjør det, så kommer vi i den situasjonen at våre rikeste naturressurser bare blir fritt vilt for den internasjonale kapital. Hvis det ikke bor folk langs kysten, så vil det heller ikke være noen til å holde i hevd kystfolkets rett til ressursene.

Høstingsretten av ressursene er i ferd med å overlates til de kapitalsterke selskapene. En svekka bosetting langs kysten, vil være en svekka hevd for allmenningen. Slik vil forholdene bli lagt til rette for kapitalistisk rovdrift på våre naturressurser og landsdelen bli lagt øde. Kapitalen er best tjent med det. 

Den sosiale dimensjonen

Folk vil bo i distriktene. Folk har slått seg ned der de har kunnet opp gjennom tida. De har tilpassa seg de lokale forutsetningene naturen har satt. Folk har påvirka naturen, og naturen har påvirka folk. Og det har blitt kultur av det. Det har blitt røtter. Og jo flere generasjoner som har holdt seg der, livnært seg og vokst opp der, jo fastere har en grodd disse røttene. Slik har spesielle kulturtrekk også utvikla seg. Det har med selvrealisering, med selvrespekt og selverkjennelse å gjøre. Det har med trivsel og tilhørighet.

Denne tilhørigheta hindrer en å flytte, denne tilhørigheta er sterk. Denne tilhørigheta fører til lengsel og lang sturing for dem som har måttet ta det tunge skritte å flyttet. Denne lengselen ligger lenge hos dem som har måttet flytte. Den er med på å få mange til å flytte tilbake igjen. Av flyttetallene kan vi og lese at om 5 flytter sørover, så har også 4 flyttet nordover.

I Harstad Tidende så jeg et innlegg av Anne M. Winge, Ås 1997:

«Det e ikkje berre å fløtte. Det e ikkje berre å omsette huset, pakke i ekse og gi sæ avsted. For sjela sett spikra tel tak og tel vegga, og kan ikkje tvinges tel å følge med. Det e ikkje berre å brenne nån brue, bryte bekjennskap og takke for sæ. For nybygging skjer ikkje nett over natta, og kæm står vel klar tel å bygge med dæ? Det e ikkje berre å rive opp røtter som alt e forankra i fedrenes jord. For verken telhørighet el’ tradisjona lar sæ forfløtte som stola og bord. Det e ikkje berre å bla om i boka, og sjå at et nytt kapitel blir tel. For nedfelt i tankan e alt det du gjorde som skapte verdia og forma di sjel. Det e ikkje berre å drage opp plugga og gi sæ i veg tel ei grønnare eng. For sjelden e leirplassen slik som du trudde, og trivsel e meire enn godstol og seng. Det e ikkje berre å bryte nytt lende mot de horisonta som friste et sted. Man gjør den erfaring i livet, kan hende, at røtter e røskandes tung å dra med.»

Fylkesmannens ønske om en ny Nord-Norges-plan har skapt en diskusjon om offentlig ansvar for å opprettholde en bosetting. Og den debatten er bra, ære være Heløe for det. Men jeg er av den oppfatning, at det er bare en plan som kan hjelpe på for en spredt bosetting, optimal utnyttelse av naturressursene, økt trivsel og tilhørighet rundt om i landet. Det er en plan for et sosialistisk Norge.

avKurt Nilsen

Herbert Marcuses bok Det en-dimensjonale menneske har fortsatt kvaliteter som gjør det aktuelt å på ny diskutere de problemstillingene Marcuse framsatte. Kontroversielle? Ja, – men ikke uinteressante og utdebatterte.

Det en-dimensjonale menneske (1) kom i norsk oversettelse på Pax Forlag i det i ettertid berømte året 1968, fire år etter den amerikanske originalen. Herbert Marcuse fikk fra da av en nærmest «gurulignende» status innenfor den radikale og opprørsvillige student- og ungdomsbevegelsen. Hans teorier om det moderne kapitalistiske samfunn ble et viktig bidrag i den radikale bølgen som gikk over Vest-Europa og USA fra midten av 60-tallet. Sånn sett kan det selvsagt være fornuftig å spørre, om ikke Marcuses budskap var for mye knyttet til de bevegelsene som var på gang der og da, og derfor ikke har annet enn en rent nostalgisk interesse. Men ingen må forledes til å tro at hans rolle var begrenset til å være hippie-ideolog. Marcuse hadde uten tvil evne til å ta pulsen på sin samtid, men var allikevel fast forankret innenfor den marxistiske tradisjonen, dog uten å ha et dogmatisk forhold til denne. At en del tradisjonelle marxister hadde et noe anstrengt forhold spesielt til hans teorier om teknologi, er vært å merke seg. Likens hans nokså vage, for ikke å si pessimistiske forestillinger om arbeiderklassens aktive rolle, og evne til opprør mot det altomfattende herredømmet som foreningen av avansert teknologi og økonomi representerte i borgerskapets hender.

Den vellykkede undertrykkingen i form av effektiv administrering, hvor også samfunnskritikken inngår i ordnede former, som en nødvendig sermoniell del av den kontrollerte helhet, synes å bekrefte dette ytterligere.

Ser hvordan evnen til å sette samfunnsutviklingen under en kritisk debatt i løpet av disse tre ti-åra stadig har blitt mindre. Hvordan medias hovedfunksjon synes å begrense seg til å være leverandør av intetsigende skvalder – som repeterer status quo om og om igjen – og hvor kapitalismen breier seg i en global seiersrus. På denne bakgrunn virker Marcuses beskrivelse av det en-dimensjonale samfunn mer passende på dagens virkelighet, enn det i våre øyne adskillig mer idylliske 60-tallssamfunnet, som boka er skrevet på bakgrunn av.

Biografisk oppfrisking

Siden en del år er henrullet – og ikke alle har lest boka – er det er det kanskje bra med en liten biografisk oppfriskning før omtalen av boka. Å gi Marcuses liv samt et så omfattende og innholdsrikt verk som Det en-dimensjonale menneske rettferdig omtale på få sider lar seg vanskelig gjøre, men her er et forsøk.

Herbert Marcuse (1898-1979) var født i Tyskland, foreldrene var jøder. Marcuse deltok som soldat i første verdenskrig, han sympatiserte med opprøret, den «Tyske Revolusjonen», som fikk keiseren til å gå av i 1918. I sin første publiserte artikkel i 1928 skrev Marcuse at marxismen hadde degenerert til et dogmatisk system, som trengte fornying. Marcuse skrev i 1933 den første større anmeldelsen av Marx’ Økonomisk-filosofiske manuskripter hvor han forutså tendensen til å skille synspunktene til den unge Marx fra de senere skriftene.

Fra 1933 av var Marcuse å regne som medlem av Instituttet for sosialforskning i Frankfurt, den såkalte Frankfurterskolen. Til dette instituttet var det knyttet kjente navn som Theodor Adorno, Max Horkheimer og Erich Fromm. Frankfurterskolen sto for utviklinga av en samfunnskritisk teori som i hovedsak var bygd på et marxistisk grunnlag. Det var derfor en selvsagt forutsetning å bygge analysen av samfunnet ut fra dets materielle og økonomiske forhold. Som Marcuse sier om Frankfurterskolen: «Etter grunnleggernes overbevisning er den kritiske teori om samfunnet vesentlig forbundet med materialismen. Men det betyr ikke at den derved, som et filosofisk system, stiller seg opp mot andre filosofiske systemer. Samfunnsteorien er et økonomisk, ikke et filosofisk system. Det er framfor alt to momenter som forbinder materialismen med den riktige samfunnsteori: omsorgen for menneskenes lykke, og overbevisningen om at denne lykke bare kan oppnås ved en forandring av de materielle livsforhold.»

I dagens «frie» samfunn, hvor også friheten fra slike «vanskelige problemstillinger» rår, blir det neppe snakk om å starte opp en lignende virksomhet. Men det er vel og tvilsomt om Frankfurterskolen ville blitt til dersom det ikke hadde vært for at den rike Felix Weil (2), sønn av en tysk storkapitalist, hadde stilt familieformuen til rådighet for dette formålet. «Edelkommunist» eller «Salongbolschevik» som Weil selv betegnet seg som. At Frankfurterskolen med sitt marxistiske grunnsyn, og med sine mest framtredende medlemmer av jødisk herkomst, ble en torn i øyet på Hitler-regimet er neppe så underlig. Derfor flyktet disse fra Tyskland i 1934, og instituttet fikk fra da av plass ved Columbia University i New York.

Marcuses første verk på engelsk, Reason and Revolution fra 1941, tok for seg forbindelsen mellom Hegel og Marx. Marcuse argumenterte for brudd mellom den hegelianske teorien om staten, og fascismen, og plasserte Hegel inn i en liberal konstitusjonell ramme. Mange engelskspråklige lesere fikk med denne boka et innblikk i den hegelianske- marxistiske dialektikken, og Marcuse ble kjent som en viktig fortolker av Hegel og Marx.

Marx og Freud

Fra 1942 tjenestegjorde Marcuse i den amerikanske etterretningstjenesten som spesialist på nazismen og i forberedelsen av «denazifiseringa» av Tyskland. Etter krigen fram til 1951 som seksjonssjef i Department of State i Washington. Deretter var det tilbake til universitetet, først Brandeis, senere California University. I 1955 kom boka Eros and Civilization, en dristig syntese av Marx og Freud. Og i 1958 ble den kritiske Sovjet-marxismen utgitt. Denne var på mange måter et oppgjør med hvordan utviklinga av kommunismen i Sovjet hadde foregått. Marcuse kritiserte det sovjetiske byråkratiet, og forskjellene mellom den marxistiske teorien og den sovjetiske versjonen av denne.

Så i 1964 kom Marcuses viktigste verk Det en-dimensjonale menneske. Boka som søkte å gi en grunnleggende kritikk først og fremst av vestens avanserte kapitalisme, men også av de forsøk på å bygge kommunismen som var blitt gjort, særlig etter den sovjetiske modellen. Selv om boka er skrevet på bakgrunn av samtiden, og at noe av problematikken derfor dreier seg om forhold som mer angikk «Den kalde krigen», er det vesentligste innholdet knyttet til de allmene forhold innen den moderne kapitalisme. I Det en-dimensjonale menneske er imidlertid et av Marcuses hovedanliggende å påvise som tittelen henspeiler på – samfunnets en-dimensjonale karakter. Dette begrepet bruker Marcuse nettopp for å synliggjøre de særegne trekk innen de mest avanserte, og teknologisk mest fullkomne stater. Disse kjennetegnes ved at vitenskap og teknologi helt har overtatt rollen som samfunnets viktigste produktivkraft. Samtidig tjener denne vitenskapen, eller dens anvendelse som teknologi, til å legitimere og opprettholde det økonomiske system den virker innenfor. Teknologiens triumf viser seg i den veldige produktivitetsøkningen som har funnet sted i de vestlige industriland, og som innebærer at det moderne samfunn langt på vei makter å dekke flertallets primære behov. På dette stadium, hvor individene identifiserer seg med den eksistens som har blitt pålagt dem, hevder Marcuse at fremmedgjøringa nærmest har blitt total, det fremmedgjorte subjekt blir oppslukt av sin fremmedgjorte eksistens.

«Det finnes bare en dimensjon og den er overalt og i alle former. Framskrittets resultater trosser så vel ideologisk tiltale som rettferdiggjøring; foran deres domstol blir den falske bevissthet ved disse resultater til sann bevissthet.» (side 31)

«Denne oppslukingen av ideologien i virkeligheten betyr ikke «ideologiens død». Tvert imot er den avanserte industrielle kulturen i en spesiell betydning mer ideologisk enn dens forgjenger, så meget mer som ideologien i dag ligger i selve produksjonsprosessen.» (side 32)

Mekanisering og automatisering

Marcuse hevder dermed at kapitalismen i vesten på grunn av dette langt på vei makter å hindre utviklinga av en opposisjon som evner å stille opp alternativer til det bestående. Økende mekanisering og automatisering endrer formen på utbyttinga. Proletaren er ikke lenger det synlige «lastedyret» i samfunnet, den som bruker og utmatter sin fysiske energi til arbeidet, men inntar mer rollen som overvåker av automatiske prosesser, hvor det er den mentale snarere enn den fysiske energien som utnyttes. Trellen blir gitt herrens form, og fordi den teknologiske forandringen er i ferd med å avskaffe maskinen som individuelt produksjonsinstrument, inngår den enkelte i en større produksjonssammenheng, hvor skillet mellom dødt og levende arbeid utviskes.

«Det nye teknologiske arbeidsliv fører uunngåelig til at arbeiderklassens negerende stilling blir svekket: arbeiderklassen syns ikke lenger å være den levende motsigelsen til det etablerte samfunn. Denne tendensen blir bestyrket av den virkning den teknologiske produksjonsordningen har bak skranken: på ledelsen og direksjonen. Herredømmet blir omformet til administrering. Direktører og kapitaleiere mister sin identitet som ansvarlig handlende personer, de antar funksjonen av byråkrater i en felles maskin. I det kjempemessige hierarki av råd og direksjoner som strekker seg langt utover den enkelte bedrift og inn i vitenskapelige laboratorier, forskningsinstitutter, regjeringer og nasjonale formål, forsvinner den synbare kilde for utbytting bak en fasade av objektiv rasjonalitet. Hat og skuffelse blir fratatt sine bestemte mål, og det teknologiske slør skjuler den stadig reproduserte ulikhet og trelldom. Med det tekniske framskritt som instrument bli ufriheten i betydning av menneskets underkastelse under sitt produksjonsapparat, forlenget og styrket i form av mange friheter og bekvemmeligheter.» (side 46)

Som Marx mener Marcuse at den teknologiske utviklinga nødvendigvis må føre systemet fram mot yttergrensen for sin ekspansjon.

«Det synes som om automatisering inntil grensen av det som er teknisk mulig, er uforenelig med et samfunn bygd på den private utbyttingen av menneskelig arbeidskraft i produksjonsprosessen.» (side 49)

«Men samtidig som mulighetene for en kvalitativ forandring synes nær, øker motstanden mot en slik mulighet.»

«Oppdemmingen av det tekniske framskritt går hånd med veksten i den etablerte retning. Jo mer teknologien synes å være i stand til å skape betingelsene for livskampens bileggelse, dess mer er menneskets kropp og sjel organisert til kamp mot dette alternativ og dette til tross for de politiske lenker dette status quo fører med seg.» (side 35)

«De mest utviklede områder i det industrialiserte samfunn framviser fullt ut disse to trekk: en tendens mot fullendelsen av teknisk rasjonalitet og intense anstrengelser for å holde denne tendens innenfor de etablerte institusjoner. Her er den indre motsigelse i denne sivilisasjonen: det irrasjonelle element i dens rasjonalitet.» (side 35)

Tilsynelatende kan det se ut som om det vesentligste hinder for å utnytte hele det foreliggende teknologiske potensiale ligger i det økonomiske og politiske systemets begrensninger.

Teknologien

Marcuse mener noe av men ikke hele sannheten ligger her, for teknologien kan ikke sees som ren og nøytral i seg selv. Det er ikke bare dens anvendelse, men også formen den antar som er samfunnsmessig bestemt. Dens basis og utviklingshistorie er en del av det borgerlige samfunnets historie, og virker ikke bare til å utvide dette samfunnets grenser, men også til å konservere de rådende forhold.

«Ren så vel som anvendt vitenskap vil derfor ha en stabiliserende, statisk og bevarende funksjon overfor de institusjonaliserte livsformer. Selv dens mest revolusjonerende resultater vil bare bety oppbygging og nedriving i tråd med en spesiell erfaring og ordning av virkeligheten. Vitenskapens stadige korrigering av seg selv – den revolusjonen av dens hypoteser som er innebygget i dens metode – driver videre og utvider det samme historiske univers, den samme grunnleggende erfaring.» (side 152)

Vi befinner oss innenfor en teknologisk virkelighet som i hovedsak bygger videre på det samme vitenskapelige fundament som fikk sitt gjennombrudd i løpet av 1600 tallet.

Starten for det som Marcuse betegner som galileisk vitenskap. Denne har vært banebrytende for den naturvitenskapelig forståelse og utvikling, og er nok det viktigste instrument for å legge naturen inn under menneskets vilje. Vitenskapen rev ned middelalderens myte om en formålsrettet natur, og søkte å etablere en objektiv viten med universell gyldighet. Spørsmålet er om vitenskapens abstraksjon fra virkelighetens konkrete innhold, hvor denne erstattes med matematikkens symboler, også medfører etableringen av en ny myte. En mal for å innordne tilværelsen i kontrollerbare former, der det herredømmet som vinnes over naturen, også gir retning for menneskets herredømme over mennesket. Det synes som om Marcuse har den oppfatning at dette danner grunnlag for at tenkningen tvinges inn i en form som ikke fremmer evnen til å tenke i baner som overskrider den positivt gitte virkelighet. Overført på de samfunnsmessig områder vil for eksempel historisk oppståtte forhold som klasser, vareøkonomi, marked etc være elementer av den naturgitte orden som det ikke stilles spørsmål om berettigelsen av.

Platon

Karakteristisk for den en-dimensjonale tenkning er at problemstillinger som stiller seg tvilende til det bestående, enten ansees som utopiske eller irrelevante, eller aller helst at alternativet ikke er mulig å tenke. Som motsetning og ideal framhever Marcuse den dialektiske tenkning slik han finner den hos Platon. Overraskende, men i denne sammenheng forståelig. I Platons idealistiske dialektikk ansees tingene i den materielle verden for å være mangelfulle framtredelsesformer for det som kun er fullkomment i ideenes verden. Å fortape seg i platonsk idealisme var trolig ikke hensikten, men Marcuse framhever denne for å vise at tankens utvikling skjer i «spenningsfeltet» mellom det som er, og hvordan det bør være. Det bestående må alltid vurderes ut fra forholdet mellom de eksisterende og de antatte, men ikke virkeliggjorde muligheter.

Det er ikke lett å forutsi hvordan historias hjul vil dreie, men med disse 30 åra som bakgrunn syns de trekk ved kapitalismen som Marcuse påpeker å ha skjerpet seg ytterlig. De tekniske evner til å bidra til opprettelsen av et mer rettferdig og fornuftig innretta samfunn, har økt dramatisk siden den gang. Samtidig ser man hvordan teknologiens antatt frigjørende potensiale under de rådende samfunnsforhold nærmest får den motsatte virkning. Og da melder igjen spørsmålet seg om forholdet mellom teknologiens form og anvendelse. Presset på «den menneskelige faktoren» i vårt avpolitiserte – høyst politiske samfunn – bare øker. For desto tydeligere framstår misforholdet mellom det mulige og virkeligheten i et system, som i kraft av tyngden av egen suksess hevder å framstå som den eneste mulighet.

Fotnoter

• 1) Originalens tittel: One-dimentional man, 1964. Oversatt av Thomas Krogh og Hans Petter Aastorp, Pax Forlag 1968.
• 2) Fra Frankfurt til Hollywood. Thomas Krogh, Aschehoug 1991.

av Bjørn Olav Utvik

«Eit spøkelse er på ferde i Europa», skreiv Karl Marx og Friedrich Engels i 1848, og tenkte på kommunismen. Nå om dagen verkar det som det meir er islamismens ektoplasma som sender skjelverier gjennom eit oljesugent Wall Street og gir løfte om framtidige jobbar for Natos Ghost Busters.

Venstresida og arbeidarrørsla i vår del av verda er stilt overfor eit dilemma: Korleis forholda seg til denne kraftige islamske «fundamentalistiske» rørsla, som ser ut til å ha tatt monopol på å uttrykka folkeleg misnøye med materielt elende, autoritære regime og utanlandsk økonomisk, militær og kulturell dominans i den islamske verda?

Denne artikkelen er to kapittel frå heftet Dei andre sitt opprør. Kapittel 1 gir eit kort riss av utviklinga av islam som politisk alternativ, med særleg vekt på hovudkravet til islamistane: innføring av den heilage loven, Sharica, som gjeldande lov. Kapitla (2 som vi ikkje trykker her) og 3 drøftar korleis me best kan forstå bakgrunnen for den sterke oppslutninga islamistane vinn i dag.

Kapittel 1: Guds lov skal rå

Kva står eigentleg islamismen for?

Fyrst av alt må me gjera klart: kven er det me snakkar om? I dette heftet brukar eg uttrykk som islamistar og den islamistiske rørsla slik at det femnar om dei som oppfyller følgjande krav:

1. Dei refererer til seg sjølv som ein del av den islamske (eller islamistiske) rørsla (al-haraka al-islamiyya).
2. Dei krev ein islamsk stat. Det som gjer ein stat islamsk er framfor alt at han skal styrast etter Sharica, Guds lov for menneskas liv på jorda, slik han er gitt oss gjennom den bodskapen profeten Muhammad fekk openberra.
3. Dei organiserer seg i sosiale og politiske rørsler for å oppnå dette målet.

Etter denne definisjonen kan islamismens historie førast tilbake til danninga av «Foreninga av muslimske brør» i Egypt i 1928. Grunntanken til stiftaren, Hasan al-Banna, var at problema i dei islamske samfunna skuldast at styret var blitt verdsleggjort, og ikkje lenger bygde på islam. Det sentrale kravet var derfor at Sharica, den islamske loven bygd på Koranen og Sunna (tradisjonen om livet til Profeten), måtte gjeninnførast på alle felt av samfunnslivet. Etter ein tidleg propagandafase, blei Dei muslimske brørne ein masseorganisasjon og ein sentral politisk faktor i Egypt frå 40-talet av.

Under Nasser-regimet (1952-70) blei Dei muslimske brørne hardt undertrykt. Organisasjonen blei forbode, tusenvis av medlemmer fengsla, og fleire av leiarane blei hengde, skulda for forsøk på å styrta Nasser. I fengsel utvikla ein av dei gjenverande leiarane, Sayyid Qutb, ideane til al-Banna i meir radikal retning. Han hevda at det i land som Egypt var inntrått ein ny tilstand av Jahiliyya. Dette omgrepet syner i islamsk terminologi til ein tilstand av heidensk uvitenheit som herska i Arabia frå Muhammad fekk sine åpenbaringar frå Gud. Qutb sjølv blei avretta i 1965, men då Sadat slapp dei fengsla islamistane ut tidleg på 1970-talet, danna Qutbs idear utgangspunkt for ytterleggåande grupper som erklærte krig mot dei rådande statsinstitusjonane. Eit typisk døme er den såkalla «Takfir wal-hijra»-gruppa under leiing av Shukri Mustafa, som blei avretta i 1978. Dei erklærte samfunnet for å vera vantru, og ønska å trekka seg tilbake frå det for å bygga eit sant islamsk samfunn. Sidan skulle dei komma tilbake og erobra makta. Ei anna av desse gruppene var Jihad som tok livet av Sadat i 1981.

Undertrykkinga i Egypt under Nasser førte elles mange tilhengarar av Dei muslimske brørne i eksil i ulike arabiske land. På 50-og 60-talet bidro dette til at rørsla spreidde seg til land som Jordan, Syria, Tunisia og Sudan.

Etter at den arabiske nasjonalismen fekk ein avgjerande knekk gjennom nederlaget for Israel i 1967, fekk islamismen for alvor vind i segla utover på 70- og 80-talet. Nederlaget demonstrerte for mange at dei nasjonalistiske regima ikkje var i stand til å forsvara landa mot sionistane med vesten i ryggen. Samstundes var utviklingspolitikken til Nasserregimet i ferd med å møta veggen. Når seinare regime opna dørene for vare- og kapitalimport for vesten betra vilkåra seg ikkje for det store fleirtalet, derimot blei dei synlege sosiale skiljene dramatiske ettersom overklassen og eit sjikt av nyrike ope demonstrerte sin overflod. Dei sosiale spenningane auka, det same gjorde hatet mot oversvømminga av vestlege varer og vestleg kultur. Alt dette skapte rik grobotn for ei islamsk rørsle som appellerte til stolthet over eigne kulturelle tradisjonar og andelege verdiar.

I andre delar av den islamske verda skjedde det parallelle utviklingar. I India/Pakistan utvikla Abul-Ala’ al-Mawdudi frå 40-talet av eit program for det ideelle islamske samfunnet med Sharica som grunnlov og oppretta ein politisk organisasjon, Jamaat-e Islami for å slåst for dette. Ein shica-variant var Khomeinis skrift Vilayet-e faqih, eit bilete av eit samfunn der dei leiande skriftlærde skulle styra i kraft av sin innsikt i Guds lov.

Medan Mawdudi og Khomeini stort sett hadde ei konservativ haldning til dei sosiale skiljene i samfunnet, fanst det meir radikale haldningar til sosial endring hjå ideologar som Ali Sharicati i Iran og Mahmud Taha i Sudan. Desse siste var samstundes mykje meir opne for at den islamske bodskapen måtte tolkast i høve til dei aktuelle problema i samtida. Særleg Taha inntok og ei radikal haldning til kvinnas stilling i samfunnet. Tunisiske islamske leiarar som Rashid al-Ghannushi står i ei mellomstilling her, med ein ortodoks profil, men samstundes med eit sterkt engasjement i fagrørsla og viljug til å setja kvinnas stilling under debatt.

Under inntrykket frå m.a. den iranske revolusjonen har eit nytt element blitt tilført den islamske rørsla på 80-talet i form av tidlegare marxistar, som Adil Husayn i Egypt og palestinaren Munir Shafiq.

I dag sit islamistar ved makta i Iran og i Sudan, der Dei muslimske brørne gjennom Den nasjonale islamske fronten er den dominerande krafta bak militærregimet. I viktige land som Algerie, Egypt og Jemen, er dei den dominerande opposisjonskrafta mot sitjande regime. Blant palestinarane utfordrar islamistane i Hamas den sekularistiske PLO-leiinga. Også i land som Jordan, Irak, Tunisia og Marokko er tilsvarande grupper sentrale i opposisjonen. Det same gjeld ikkje-arabiske land som Pakistan og Bangladesh. Afghanistan blir styrt av ein brokete allianse der ulike islamistgrupper dominerer, rett nok i intens indre konflikt. Islamistgrupper har også begynt å reisa hovudet i dei tidlegare sovjetiske republikkane i Sentral-Asia.

Guds lov

Det sentrale kravet til islamistane er altså at den islamske Loven, Sharica, skal bli gjeldande lov på alle felt av samfunnslivet, inkludert økonomi og politisk styring. Slik dei ser det har Gud ein gong for alle gitt dei lovene menneska har å følgja. Å tillata menneske å laga lovar vil seia å setja menneske på line med Gud. Dessutan svekkjer det tryggleiken til individa ved at dei blir avhengige av lunene til dei som til ei kvar tid har makta. I ein del av verda som i tallause generasjonar berre har kjent despotiske herskarar, militærregime eller eittpartistatar, vinn desse argumenta djup gjenklang i folks erfaringar.

Basert på ideen om lovgiving som Guds privilegium, erklærer nokre islamistar at dei er imot demokrati, sidan demokratiet er eit system som legg suvereniteten og derfor også retten til å gi lovar til folket. I seg sjølv seier dette likevel lite om desse islamistanes syn på styringsformer, slik me skal sjå. For kva er det alternative islamske systemet for å gi lover i praksis?

Sharica er ikkje ei lovbok på line med Norges Lover. Han er bygd på Koranen og på Profetens føredøme slik det er nedteikna i forteljingane (entall: hadith og flertall: ahadith) som er brakt vidare om kva han gjorde og sa medan han levde. Desse hadithane er kollektivt kjent som Profetens Sunna, og innafor sunni-islam (av Sunna) finst det seks samlingar som er rekna som autoritative.

Tradisjonelt var Sharicas funksjon avhengig av det fanst eit sjikt av lærde menn (culama) som var spesialistar i å tolka Loven. Dei kom med fråsegner om kva Loven sa i ulike saker (fatwaar) og dei fungerte som dommarar. Desse lovekspertane, på arabisk kalla fuqaha, utleia den korrekte avgjerda i konkrete saker på basis av visse prinsipp som var fullt utvikla på nihundretalet:

I saker der Koranen eller Sunnaen ikkje gav noko utvitydig svar, gjekk dei fram ved hjelp av analogislutningar. Dei leita altså etter saker som likna den aktuelle, der dei heilage skriftene gav klare regler. Slik kunne til dømes forbodet mot å drikka vin utvidast til å gjelda alle rusmiddel.

Det fanst også eit prinsipp kjent som ijmac (konsensus). I følgje ein hadith skulle Profeten ha sagt at «mine tilhengarar vil aldri bli samde om noko som er feil». Dette blei tolka slik at om heile samfunnet av truande, eller i det minste alle fuqaha, var samstemte om korvidt ein viss praksis var lovleg eller ulovleg, så galdt dette som ei rett tolking av Sharica.

Det er to viktige punkt å merka seg når det gjeld korleis dagens islamistar praktisk ser for seg innføringa av Sharica som gjeldande lov i dagens samfunn. Desse punkta syner at ein ikkje kan rekna dei islamistiske rørslene som ein rein konservativ, tradisjonalistisk reaksjon:

Kodifisering

Tradisjonelt var Sharica det me har skildra over: lærde ekspertar som tolka dei heilage skriftene i tråd med visse prinsipp og med støtte i ein enorm litteratur av tidlegare tolkingar og kommentarar som var produsert av forgjengarane denne ned gjennom hundreåra. I Saudi-Arabia er dette offisielt lovsystemet også i dag – det finst i prinsippet ikkje lover som staten har vedtatt. Men dei moderne islamistane ser annleis på det. For dei inneber det å innføra Sharica ein prosess der ein formulerer moderne skrivne lover, men basert på prinsippa frå Koranen og Sunnaen. Dette er eit viktig punkt, sidan skrivne lover gir større forutsigbarhet i rettsvesenet og i handhevinga av loven generelt, men ikkje minst fordi det vil seia at ei eller anna gruppe av menneske må ta avgjerder når det gjeld den konkrete utforming av paragrafane i slike lover.

Spørsmålet er sjølvsagt kven, og generelt er svaret frå islamistar i land som Egypt, Tunisia, Algerie at dette må utførast av ei folkevalt forsamling. Culama må spela ei viktig rolle, anten som medlemmer av forsamlinga, eller gjennom eit kontrollorgan, som skal sikra at det forsamlinga vedtek ikkje er i strid med Loven. Men det er ikkje eit allment syn at dei skal ha noko monopol over denne lovgivinga, eller lovtolkinga, som islamittane foretrekk å kalla henne. (Nokre omtaler denne prosessen som «lovgiving av andre orden».)

Ijtihad

Så blir spørsmålet: kor stort rom skal ei vald forsamling av lovgjevarar ha til å tolka Loven. Skal dei kopiera dei gamle ekspertane eller har dei retten til å gjera eigne nytolkingar? Dette er knytt til den tusen år gamle debatten om ijtihad.

Ijtihad er eigentleg ei forkorting av uttrykket ijtihad al-ra’y, det vil seia noko slikt som å «anstrenga tanken» for å finna den rette tolkinga i saker der ein ikkje finn klare anvisningar i Koranen eller Sunna. Frå og med det ellevte hundreåret fanst det ein sterk tendens til å meina at «ijtihads portar var stengte». Dei store juristane hadde alt funne svar på alle tenkjelege spørsmål som kunne dukka opp, og desse svara var styrkte gjennom ijmac.

Likevel har det alltid funnest retningar som forsvara retten eller tilmed plikta til ijtihad, til at kvar ny generasjon av lærde skulle gå direkte til dei heilage skriftene og utleia konkrete reglar gjennom uavhengig tolking.

Det som er å merka seg med islamistane er at dei betonar sterkt at ein ny ijtihad er naudsynt for å gjennomføra Sharica i dagens samfunn. I den forstand stiller dei seg i tradisjonen frå dei sentrale figurane i den såkalla islamske renessansen frå slutten av det nittande hundreåret, Jamal al-Din al-Afghani og Muhammad Abduh. Desse tenkjarane la vekt på å skilja mellom den essensielle bodskapen i Koranen og Sunna og dei konkrete formene for å setja denne bodskapen ut i livet. Det var det fyrste, prinsippa, ein skulle ta direkte frå skriftene. Dei konkrete formene måtte tillempast etter tid og stad. Og nett denne haldninga er det viktige trendar innan dagens islamistiske landskap som framhevar, t.d. Arbeidarpartiet i Egypt og al-Nahda i Tunisia.

For å oppsummera: Sjølv om islamistane aldri går på kompromiss med prinsippet om at Gud er den einaste som har rett å gi lover, så er det menneske som må stå for oppgåva med å utarbeida prinsippa i Sharica i form av skrivne lover for det moderne samfunnet. Og i følgje dei fleste av dei må dei menneska som skal gjera denne jobben vera folkevalde.

Vidare: prinsippet om ijtihad gir monaleg fridom for lovgivarane sjølv om dei ikkje kan vedta lover som strir ope mot dei heilage skriftene.

Kapittel 3:
Fundamentalisme – Guds revansj?

I tida 1910-1915 kom det ut i USA ein serie på 12 små bøker med fellestittelen The Fundamentals. A Testimony to Truth. Gjennom i alt 90 artiklar gjekk forfattarane gjennom og forsvarte det dei meinte var fundamenta i den kristne trua, spørsmål det ikkje gjekk an å inngå kompromiss om, om ein framleis skulle kalla seg kristen. Jomfrufødselen, Jesu stedfortredande daud på krossen, hans fysiske oppstandelse, er døme på kva slag spørsmål det gjekk om. Og grunnen til dette forsvaret var det trugsmålet mot trua ein såg representert i vitskapstrua og rasjonalismen som ikkje åtte respekt for dei openberra sanningane.

«Aperettssaka» i Tennessee, der ein lærar blei stilt under tiltale for å ha undervist i Darwins utviklingslære var eit utslag av det same forsvaret for Bibelens sanningar, slik den rørsla som etter kvart blei kjent som «fundamentalistane» såg det.

I løpet av dei siste femten åra har omgrepet «fundamentalisme» hatt stor suksess og blir i dag brukt om ei rad politiske og sosiale rørsler rundt om i verda som har ein religiøs plattform.

I tillegg til den gamle amerikanske protestantiske fundamentalismen, snakkar ein nå om fundamentalisme i den katolske verda, innafor islam, jødedommen, sikhismen, hinduismen og sikkert mange andre som ikkje eg har oversikt over.

Det er skrive ei rad bøker som forsømer å analysera desse rørslene som ulike uttrykk for eitt og same fenomen: det skal dreia seg om eit siste forsvar for absolutt, openberra sanning mot modernismen, mot alle typar tenking som er prega av rasjonalismen frå Opplysningstida og som vil underkasta alle spørsmål vitskapen kritiske lys. Dette meiner fundamentalistane, i følgje denne analysen, vil leia til nihilisme, til ei fornekting av alle normer og til eit forfall i samfunnet i retning av egoisme, tyranni og dekadanse.

Men held denne parallellen til USA på 20-talet, og denne analysen av kva som er det sentrale i vidt forskjellige rørsler, vatn ved nærare gransking?

Eg vil hevda at han er meir misvisande enn opplysande, men før me drøftar det nærare kan det vera på sin plass å reisa spørsmålet: kor skarpt er strengt tatt skiljet mellom sekularisme(1) og fornuftstenking på eine sida og religion og fundamentalisme på den andre?

Den engelske filosofen og samfunnsvitaren Ernest Gellner har gitt ut ei bok han kalla Postmodernism, Reason and Religion. Her fortel han oss at i vår tid finst det tre dominerande retningar når det gjeld å forstå verda: postmodernistisk relativisme, religiøs fundamentalisme og ein rasjonalisme med røter i Opplysingstida på 1700-talet. Han erklærer ironisk seg sjølv som ein fundamentalistisk tilhengar av den siste.

Dei to sistnemnde retningane har det til felles at dei trur det finst ei objektiv sanning. Men medan dei religiøse fundamentalistane meiner at denne sanninga er tilgjengeleg for oss gjennom openberra heilage skrifter, hevdar rasjonalistane at ingen person eller gruppe nokon gong vil ha absolutt kunnskap om sanninga. Det einaste dei ser på som absolutt, skriv Gellner, er reglane for korleis ein skal søka kunnskap.

Denne inndelinga til Gellner kan vel vera rimeleg om me held oss til sjølvoppfatninga til dei gruppene han snakkar om, kva dei meiner er våre kjelder til kunnskap om verda. Men om me ser på korleis dette fungerer i praksis blir skiljene mindre. Tenk på haldninga til Marx og Lenin sine skrifter i store deler av den kommunistiske rørsla i mellom- og etterkrigstida, eller på haldninga til Milton Friedmans tankar hos politikarar og økonomar i Aust-Europa etter 1989. Begge er utmerka døme på korleis «Skrifta» kan ha ein svært sterk posisjon i politiske kulturar kor ein i prinsippet oppfattar at vitskapen har tatt religionens plass som kjelde til sann kunnskap.

Det er sjølvsagt slik at i desse døma ser ein ikkje Gud som opphavet til sanninga. Ein søker henne i det vitskaplege arbeidet til framståande menneskelege tenkjarar. Men denne skilnaden kan lett overdrivast. For me skal også hugsa på at mellom dei som forsvarer Gud og dei heilage skriftene som eit naudsynt grunnlag for sanning og (derfor) for moral, finst det viktige grupper som ikkje vil tolka og anvenda desse skriftene på bokstavtru vis. Dei vil hevda at det me kan finna i skriftene er ein kjerne av allmenne moralske prinsipp som rettleier vår individuelle og kollektive framferd her på jorda. Me har vore inne på dette når det gjeld ulike haldningar til den islamske loven Sharica mellom islamistiske grupper. (Du kan lese mer om dette i kapitlene i heftet Dei andre sitt opprør, som går meir inn på dei einskilde islamske rørslene). Det viktige å få med seg her er at kor bokstavtru ein er i haldninga til skriftene varierer sterkt både blant dei som reknar seg som ikkje-religiøse rasjonalistar, og mellom dei som står for ei religiøs tolking av livet på jorda.

Eit nærskyldt spørsmål dreier seg om i kva grad religion og politikk kan skiljast frå kvarandre. Er religion i seg sjølv apolitisk, noko som kan brukast eller ikkje brukast til politiske formål? I minst 99 prosent av menneskas historie ville dette ha virka som ein absurd tanke, fordi religionen omfatta summen av idear om denne verda og kva som fanst utafor. Det var og den som gav svaret på korleis livet på jorda skulle organiserast. Ei kvar politisk rørsle var samstundes ei religiøs rørsle, eller ho måtte i det minste legitimera ideane sine religiøst. Eit sentralt aspekt ved all religion er nett det å gi symbolsk uttrykk for fellesskapet mellom det einskilde individet og samfunnet. Derfor har alle religionar noko å seia om korleis folk skal oppføra seg mot kvarandre. Kor mange og kor rigide reglar kvar religion set opp, og kor mykje det å følgja desse reglane influerer på håpet om frelse, er ulikt frå tru til tru. Men alle har slike reglar, og dei kan vanskeleg unngå å ha politiske implikasjonar om dei skal tast på alvor. Det at «Guds forkjemparar» har blitt trengt i bakgrunnen av den politiske scena i mange land, og at det har blitt utvikla versjonar av t.d. kristendommen som godtar eit skilje mellom religion og politikk, betyr ikkje at religionen i seg sjølv har blitt ikkje-politisk.

Og kva har skjedd med politikken? I kva forstand kan me verkeleg snakka om ikkje-religiøs politikk? I eit land som Norge, som vanlegvis blir rekna som sekularisert, slår framleis Grunnloven fast at ein bestemt variant av kristendom er statens religion. Me har ei statskyrkje som godt over 90 prosent av oss blir medlemmer av ved fødselen. Og i dei fleste vestlege land finst det sentrale politiske parti med merkelappen «kristen» i namnet, som hevdar å følgja ei politisk line som er basert på grunnsetningane i kristenlæra.

Det finst sjølvsagt erklært sekularistiske statar som Frankrike, og ikkje minst ei rad politiske rørsler som ikkje nemner religion som ein del av sin ideologiske plattform. Likevel må me spørja: På kva måte skil dei seg kvalitativt frå rørsler og statar som ope baserer seg på ei religiøs forståing av verda? Ein openlys skilnad er at sekularistiske rørsler og regime ikkje syner til heilage skrifter som formidlar ei absolutt sanning frå ein personleg Gud, når dei skal legitimera det dei står for. Men kva om ein går dei på klinga og spør etter kva for moralske grunnhaldningar som styrer dei politiske vala deira? Oftast vil dei presentera ei liste over «grunnverdiar» som skil seg fælt lite frå det dei religiøse hevdar Gud har befalt oss å leva etter. Og sekularistane har ikkje utleia desse verdiane gjennom vitskaplege studiar eller logiske resonnement. Det dreier seg om verdiar som har djupe røter i dei samfunna det gjeld, verdiar som tradisjonelt blei forstått i religiøse termar.

Det sentrale i denne diskusjonen er følgjande: Me treng å tenkja opp igjen om kva som eigentleg er innhaldet i det som er sett på som eit stort historisk skilje – at religion og politikk blei skild frå kvarandre. I vårt samfunn har nok religionen i tydinga direkte referansar til Gud og Skrifta i politisk debatt blitt redusert til eit åtte prosents-parti. Men under den politiske debatten ligg det eit sett av nedarva verdiar, som nok kan stillast under debatt, men som stort sett blir tatt for gitt. Og i denne forstand er «religionen» like sentral som før. Kanskje kunne ein tilmed seia at han er sterkare ettersom klassepolitikken er på retur, og «verdidebatten» tar over. Slik «religion» er heller ikkje eit nytt fenomen. Konfusianisme er eit døme på eit slikt overgripande sett av moralske verdiar, som ikkje er diktert av Gud, men av ein stor menneskeleg tenkjar.

Om det religiøse rammeverket for politikken blir borte, så blir ikkje dei spørsmåla religionen er eit forsøk på å besvara borte. Og omvend, dagens religiøse politiske aktivistar i ulike deler av verda bringer ikkje nye spørsmål inn i politikken. Det dei gjer er å diskutera dei same politiske spørsmåla i eit nytt språk.

Kombinerer me dette med det me før har sagt: at bokstavtru og fri tenking er rimeleg likt fordelt mellom sekularistar og religiøse, har me inga spesiell grunn til å lage ei religiøs ramme. Dei må målast me same mål som alle andre: kor gode er dei konkrete svara dei gir?

Vil dette seia å viska ut skiljet mellom ei idealistisk (religiøs) og ei materialistisk verdsoppfatning? For meg tyder det tvert om å ta eit materialistisk standpunkt på alvor. Ein kan meina (og eg meiner) at det å tilkjenna bestemte skrifter guddommeleg opphav og evig sanning er eit stengsel for tanken, og for å utvikla vår forståing av verda. Men ein kan ikkje med krav på å vera materialist slutta frå det at ein person eller ei rørsle står på eit religiøst grunnlag til at deira oppfatning av eit bestemt spørsmål må vera feil. Ein må undersøkja konkret.

Fundamentalisme?

Om me går tilbake til utgangspunktet: kan islamismen forståast som del av ein verdsomspennande fundamentalistisk reaksjon, eit forsvar for Absolutt Sanning, ein Guds revansj over sekularismen?

På bakgrunn av det me har drøfta så langt i dette hefte, kan det reisast meir ad kritiske innvendingar mot ei slik forståing:

– Valet av omgrep. «Fundamentalisme» kunne i og for seg vera treffande som ei beskriving av islamistane i den forstand at dei faktisk går inn for å venda tilbake til fundamenta for trua, til dei heilage skriftene.- Men dette inneber ikkje slik som kristen fundamentalisme primært eit forsvar for ein serie dogme, heller ikkje i seg sjølv eit konservativt standpunkt. Islamistanes åtak rettar seg ikkje berre mot vestlege idear, men og mot mange culama’s blinde gjentaking av korleis dei skriftlærde har tolka Koranen ned gjennom hundreåra. Og dermed blir fundamentalisme-merkelappen problematisk, for ut frå den kristne samanhengen han oppstod i, har han i vår del av verda framfor alt ein klang av ei bokstavtru haldning til skriftene. Men dette er altså ikkje generelt typisk for islamismen, tvert om vil mange islamistar framheva skriftas and i motsetning til bokstaven.

– Å leggja vekta på at islamistane forsvarar ideen om at det finst ei absolutt sanning, treff heller ikkje kjernen i saka. Franèois Burgats sin tese (Sjå meir om det på side 13 i heftet Dei andre sitt opprør) er at det fyrst og fremst dreier seg om å gjenerobra eit heimleg referansesystem. Om me aksepterer dette, blir det klart at sjølv om islamistane heilt klart meiner at det finst ei absolutt sanning som er openberra av Gud gjennom Skriftene, så handlar ikkje rørslas frammarsj om eit forsvar for nokre spesielle politiske standpunkt som blir tilkjent å vera absolutte. Det handlar om å endra reglane for den politiske debatten: Løysningar må bli søkt gjennom ein diskusjon som hentar sine meiningsfylte omgrep frå islamsk tradisjon, i staden for som til nå innafor eit vestleg språk. Dette ser islamittane som ein føresetnad som ei kulturell frigjering som må til om ikkje reelt politisk og økonomisk sjølvstende skal forbli ein fåfengd draum.

– Analysen om den verdsomspennande fundamentalismen tar og feil i det at han set i same bås politisk-religiøse grupper i land så ulike som til dømes USA og Egypt. Den islamistiske revolten er ikkje minst ein kraftfull reaksjon mot det kulturelle og ideologiske presset frå ei aggressiv og dominerande vestleg verd. Det er ein kamp for retten til å forstå den moderne verda på sine eigne premiss. Amerikansk protestantisk fundamentalisme på si side står i ein heilt annan samanheng, om så berre fordi det gjeld ein intern ideologisk kamp innafor den same kulturstyra.

Dette tyder ikkje at det overhovudet ikkje finst interessante felles trekk mellom politisk-religiøse rørsler i nord og sør. I neste kapittel skal me gå inn på ei interessant samanlikning.

Eg trur det me er vitne til i den islamske verda heng saman med ein meir generell tendens i Sør til at den politiske og økonomiske frigjeringa frå kolonialismen blir ført vidare i breie rørsler for kulturell frigjering. Desse rørslene utfordrar vestens sjølvutnemnde monopol på å ha oppdaga universelt gyldige sanningar om korleis verda og samfunnet best skal forståast og organiserast.

Denne kulturelle frigjeringsrørsla handlar primært om dette enkle: å vinna retten til å skapa si eiga utvikling på basis av sin eigen kultur og historie. Men i det dei strevar for å frigjer seg sjølv frå vestlege modellar kan islamittane ikkje unngå å stilla spørsmål ved det som er noko av kjernen i det kulturelle hegemoniet det ekspanderande, moderniserande Europa etablerte over heile verda: ideane frå Opplysingstida. Og dette spørsmålet blir stilt i ei tid kor desse ideane er i djup krise i sine eigne heimland.

I denne forstand er det sant at det finst tankegods som er felles for islamittane og mange kristne rørsler i Europa og Nord-Amerika. Men spørsmålet er: Kor essensielle er desse fellestrekka? For det finst gode argument for å seia at skriftene til leiande islamittar som Adel Hussein i Egypt, tunisiaren Rashid al-Ghannushi og sjefideologen til regimet i Sudan, Hasan al-Turabi, på mange vis representerer ei rasjonalistisk tilnærming til politikk som er heilt ulik det meir tradisjonalistiske culama står for. Og i den utstrekning ideane deira blir lesne og debatterte i relativt vide krinsar, må ein tru at dei bidreg til ei modernisering av politisk tenking blant store grupper som dei islamistiske rørslene dreg inn i politisk liv for fyrste gong. For å bruka eit av Burgats bilete kunne ein seia at ulydane frå islamismens strupe ikkje skuldast at den muslimske verda er i ferd med å kasta opp moderniteten, men at ho er i ferd med å svelga han.

Hvis du leser hele heftet, Dei andre sitt opprør, vil du sjå at det innafor den islamistiske rørsla finst eit vidt spekter av haldningar til korleis skrifta skal forståast og mange ulike syn på konkrete politiske spørsmål. Slik eg ser det er løyndomen bak den sterke veksten i støtte til dei islamistiske rørslene å finna ikkje i det at dei «forsvarer Gud», men i at dei blir sett på som verkeleg uavhengige av korrupte regjeringar og imperialistiske stormakter.

Ordforklaring

Sekularisme betyr verdslig, ikkje-religiøs.

Litteratur for vidare lesing. Studieopplegg

På norsk:

• Bjørn Olav Utvik: Dei andre sitt opprør
• Kari Vogt: Islams hus. Verdensreligion på frammarsj, Cappelen, Oslo 1993
• Knut Vikør: Ei verd bygd på Islam, Samlaget, Oslo 1993

På engelsk:

• Franèois Burgat and William Dowell: The Islamic Movement in North Africa, Center for Middle Eastern Studies, University of Texas at Austin, Austin 1993
• Gilles Kepel: The Prophet and Pharaoh, Al-Saqi Books, London 1985
• John L. Esposito: The Islamic Threat – Myth or Reality?, Oxford University Press, New York 1992
• Nazih Ayubi: Political Islam, Routledge, London 1991
• Valentine M. Moghadam: Modernizing Women. Gender and Social Change in the Middle East, Lynn Rienner Publishers, Boulder and London 1993
• Se også Bjørn Olavs artikkel «Kommunistar og Gud» (Røde Fane nr 3, 1989)

Forslag til studieopplegg:

Religion = reaksjon?

Kva har det å seia at religionen vinn fram som ideologisk grunnlag for politiske rørsler i vår tid.

Vil det å knyta sitt politiske program til eit religiøst fundament hindra fornuftig debatt og utvikling? Er det eit stengsel for vitskapleg samfunnsanalyse?

Er religionen i sitt vesen konservativ, eller kan han like gjerne vera ei kraft for frigjering?

Materialet til denne diskusjonen er i og for seg heile heftet.

av Guro Bakke Håndlykken og Johanne Bergkvist

Problemet for radikale jenter blir ikke bare at vi skal stå imot presset fra skjønnhetsindustrien. Vi retter også et hat mot oss sjøl fordi vi ser så klart at vi er offer for det skjønnhetstyranniet vi slåss mot.

Kampen mot skjønnhetstyranniet har blitt satt på dagsorden av unge jenter de siste åra. Slanking er den vanligste dødsårsaken blant unge jenter i dag, og de fleste jenter er misfornøyde med utseendet sitt. 100.000 jenter i Norge har alvorlige spiseforstyrrelser. Dette er virkeligheten til jenter i dag. Men hva med oss revolusjonære og radikale jenter?

Opp gjennom historia har kvinners utseende blitt brukt for å øke deres verdi. Snøring av føtter, hoder, bruk av jernkorsett for å se slank ut og arsenikk for å bleike hud har lært kvinner at deres oppgave er å ta seg godt ut, som ei porselensdokke på ei hylle. Kvinner har blitt fratatt kontrollen over sin egen kropp. Ei kvinnes helse har spilt liten rolle, så lenge hun har økt i verdi. Det er lett å karakterisere tidligere skjønnhetsidealer som groteske, men dagens jenter møter et skjønnhetstyranni som er mer omfattende og brutalt. I motsetning til mange tidligere idealer, rammes alle jenter av dagens skjønnhetstyranni.

Det er ikke lenger overklassens kvinner som er porselensdokker på ei hylle, men alle jenter. 90-åras skjønnhetsideal er et oppkonstruert og uoppnåelig bilde, fullt av motsetninger. Vi skal måle oss med og etterlikne modeller som er konstruert på en dataskjerm. Vi blir møtt med reklameplakater, motebransje og musikkindustri med anorektiske damer med silikon i pupper og lepper. Misseshow-deltakere fettsuges, opereres og fjerner deler av skjelettet. Unge jenter får på denne måten pressa på seg falske og uoppnåelige idealer og resultatet er dårlig selvtillit og slankepress. Da er det ikke så rart at resultatet av «kampen mot kaloriene» og kampen for det perfekte er dødelig for unge jenter.

En million jenter og kvinner i Norge slanker seg. Over 100.000 lider av seriøse spiseforstyrrelser. Den vanligste dødsårsaken blant unge jenter idag er slanking. Allerede som små barn er dette en del av jenters hverdag. Hver tredje norske 13-åring har slanket seg. I Sverige har undersøkelser avslørt at hver fjerde jente har slanka seg før hun er 7 år.

De andre?

Radikale jenter slåss mot skjønnhetstyranniet, vi godtar ikke reklamens løgner om hvordan vi skal se ut, vi lærer jenter å slå tilbake. Men er det sånn at når vi slåss mot skjønnhetstyranniet, så tenker vi ofte at dette gjelder «de andre jentene», og ikke oss sjøl? Er det sånn at radikale jenter er så sterke og frigjorte at vi ikke blir utsatt for den enorme utseendefikseringa som gjennomsyrer samfunnet rundt oss? Nei! Presset mot radikale jenter er like stort som mot jenter ellers i samfunnet. Vi er i like stor grad utsatt for spiseforstyrrelser, kroppsfiksering og sjølforakt.

Men i tillegg til dette presset, er det også et press på hvordan vi skal se ut som radikale jenter. På venstresida forventes det at vi skal være frigjorte og ikke opptatt av å følge skjønnhetsidealene. Reaksjonene har vært at det har blitt skapt en egen protestmote uten sminke, uten pynt. Men vi er på ingen måte isolerte fra reklamens krav og idealer.

Skjønnhetstyranniet gjennomsyrer dermed også vår virkelighet. Resultatet er et umulig dobbelt press, med krav om at vi skal være pene, slanke og vellykka, samtidig som vi skal være sjølsikre og stolte av hengepuppene, appelsinhuden og valkene våre. For radikale jenter som ikke klarer å møte krava om å være pene og slanke samtidig med å være frigjorte, blir dette en umulig situasjon.

Problemet for radikale jenter blir ikke bare at vi skal stå imot presset fra skjønnhetsindustrien, men vi retter også et hat mot oss sjøl fordi vi ser så klart at vi er offer for det skjønnhetstyranniet vi slåss mot. Vi hater oss sjøl fordi vi ikke ser perfekte ut, men også fordi vi som radikale ikke godtar tanken om et perfekt ytre. Derfor hater vi oss sjøl enda mer hvis vi slanker oss. Å være radikal og ha spiseforstyrrelser eller slanke seg blir uutholdelig fordi vi hverken føler oss som «ekte» revolusjonær eller at problemet vårt blir akseptert.

Tapper oss for kampkraft

Skjønnhetstyranniet tapper radikale jenter for krefter og kampkraft. Vi bruker tid på å hate oss sjøl i stedet for å knuse skjønnhetstyranniet. Derfor må kampen vi fører mot skjønnhetstyranniet, ikke bli kampen for «de andre jentene», men like mye vår egen kamp. For at dette også skal bli kampen om radikale jenters liv, må vi sette problemet om det dobbelte presset vi blir utsatt for, på dagsorden. Vi må styrke den kollektive jentekampen. Kampen mot det skjønnhetstyranniet vi kjenner på kroppen, må bli alles kamp, ikke en individuell kamp for de sterke jentene. Skjønnhetstyranniet er ikke et privat problem, men undertrykking av jenter. Derfor må vi styrke jentekollektivet på venstresida og kampen mot skjønnhetstyranniet.

Kilder:

• Dagbladet 19. januar 1998
• Rød Ungdoms hefte Kvinneundertrykking og kvinnekampen
• Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser

Da anerkjennelsen av menneskeverd og like og umistelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden,da tilsidesettelse av og forakt for menneskerettighetene har ført til barbariske handlinger som har rystet menneskehetens samvittighet, og da framveksten av en verden hvor menneskene har tale- og trosfrihet og frihet fra frykt og nød, er blitt kunngjort som folkenes høyeste mål, da det er nødvendig at menneskerettighetene blir beskyttet av loven for at menneskene ikke skal tvinges til som siste utvei å gjøre opprør mot tyranni og undertrykkelse, da det er viktig å fremme utviklingen av vennskapelige forhold mellom nasjonene, da De Forente Nasjoners folk i Pakten på ny har bekreftet sin tro på grunnleggende menneskerettigheter, på menneskeverd og på like rett for menn og kvinner og har besluttet å arbeide for sosialt framskritt og bedre levevilkår under større Frihet, da medlemsstatene har forpliktet seg til i samarbeid med De Forente Nasjoner å sikre at menneskerettighetene og de grunnleggende friheter blir alminnelig respektert og overholdt,da en allmenn forståelse av disse rettigheter og friheter er av den største betydning for å virkeliggjøre denne forpliktelse, kunngjør GENERALFORSAMLINGEN nå denne VERDENSERKLÆRING OM MENNESKERETTIGHETENE som et felles mål for alle folk og alle nasjoner, for at hvert individ og hver samfunnsmyndighet, med denne erklæring stadig i tankene, skal søke gjennom undervisning og oppdragelse å fremme respekt for disse rettigheter og friheter, og ved nasjonale og internasjonale tiltak å sikre at de blir allment og effektivt anerkjent og overholdt både blant folkene i medlemsstatene selv og blant folkene i de områder som står under deres overhøyhet.

• Artikkel 1
  Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.
• Artikkel 2
  Enhver har krav på alle de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, f. eks. på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse eiendom, fødsel eller annet forhold.Det skal heller ikke gjøres noen forskjell på grunn av den politiske, rettslige eller internasjonale stilling som innehas av det land eller det område en person hører til, enten landet er uavhengig, står under tilsyn, er ikke-selvstyrende, eller på annen måte har begrenset suverenitet.
• Artikkel 3
  Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.
• Artikkel 4
  Ingen må holdes i slaveri eller trelldom. Slaveri og slavehandel i alle former er forbudt.
• Artikkel 5
  Ingen må utsettes for tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.
• Artikkel 6
  Ethvert menneske har krav på overalt å bli anerkjent som rettssubjekt.
• Artikkel 7
  Alle er like for loven og har uten diskriminering rett til samme beskyttelse av loven. Alle har krav på samme beskyttelse mot diskriminering i strid med denne erklæring og mot enhver oppfordring til slik diskriminering.
• Artikkel 8
  Enhver har rett til effektiv hjelp av de kompetente nasjonale domstoler mot handlinger som krenker de grunnleggende rettigheter han er gitt i forfatning eller lov.
• Artikkel 9
  Ingen må utsettes for vilkårlig arrest, fengsling eller landsforvisning.
• Artikkel 10
  Enhver har krav på under full likestilling å få sin sak rettferdig og offentlig behandlet av en uavhengig og upartisk domstol når hans rettigheter og plikter skal fastsettes,og når en straffeanklage mot ham skal avgjøres.
• Artikkel 11.1
  Enhver som er anklaget for en straffbar handling har rett til å bli ansett som uskyldig til det er bevist ved offentlig domstolsbehandling, hvor han har hatt alle de garantier som er nødvendig for hans forsvar, at han er skyldig etter loven.
• Artikkel 11.2
  Ingen må dømmes for en handling eller unnlatelse som i henhold til nasjonal lov eller folkeretten ikke var straffbar på den tid da den ble begått. Heller ikke skal det kunne idømmes strengere straff enn den som det var hjemmel for på den tid da den straffbare handling ble begått.
• Artikkel 12
  Ingen må utsettes for vilkårlig innblanding i privatliv, familie, hjem og korrespondanse, eller for angrep på ære og anseelse. Enhver har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep.
• Artikkel 13.1
  Enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats grenser.
• Artikkel 13.2
  Enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget og til å vende tilbake til sitt land.
• Artikkel 14.1
  Enhver har rett til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse.
• Artikkel 14.2
  Denne rett kan ikke påberopes ved rettsforfølgelse som har reelt grunnlag i upolitiske forbrytelser eller handlinger som strider mot De Forente Nasjoners formål og prinsipper.
• Artikkel 15
  Enhver har rett til et statsborgerskap. Ingen skal vilkårlig berøves sitt statsborgerskap eller nektes retten til å forandre det.
• Artikkel 16.1
  Voksne menn og kvinner har rett til å gifte seg og stifte familie uten noen begrensning som skyldes rase, nasjonalitet eller religion. De har krav på like rettigheter ved inngåelse av ekteskapet, under ekteskapet og ved dets oppløsning.
• Artikkel 16.2
  Ekteskap må bare inngås etter fritt og fullt samtykke av de vordende ektefeller.
• Artikkel 16.3
  Familien er den naturlige og grunnleggende enhet i samfunnet og har krav på samfunnets og statens beskyttelse.
• Artikkel 17
  Enhver har rett til å eie eiendom alene eller sammen med andre. Ingen må vilkårlig fratas sin eiendom.
• Artikkel 18
  Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.
• Artikkel 19
  Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.
• Artikkel 20
  Enhver har rett til fritt å delta i fredelige møter og organisasjoner. Ingen må tvinges til å tilhøre en organisasjon.
• Artikkel 21
  Enhver har rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter. Enhver har rett til lik adgang til offentlig tjeneste i sitt land. Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet. Denne vilje skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett og med hemmelig avstemning eller likeverdig fri stemmemåte.
• Artikkel 22
  Enhver har som medlem av samfunnet rett til sosial trygghet og har krav på at de økonomiske, sosiale og kulturelle goder som er uunnværlige for hans verdighet og den frie utvikling av hans personlighet, blir skaffet til veie gjennom nasjonale tiltak og internasjonalt samarbeid i samsvar med hver enkelt stats organisasjon og ressurser.
• Artikkel 23.1
  Enhver har rett til arbeid, til fritt valg av yrke, til rettferdige og gode arbeidsforhold og til beskyttelse mot arbeidsløshet.
• Artikkel 23.2
  Enhver har uten diskriminering rett til lik betaling for likt arbeid.
• Artikkel 23.3
  Enhver som arbeider har rett til en rettferdig og god betaling som sikrer hans familie og ham selv en menneskeverdig tilværelse, og som om nødvendig blir utfylt ved annen sosial beskyttelse.
• Artikkel 23.4
  Enhver har rett til å danne og gå inn i fagforeninger for å beskytte sine interesser.
• Artikkel 24
  Enhver har rett til hvile og fritid, herunder rimelig begrensning av arbeidstiden og regelmessige ferier med lønn.
• Artikkel 25.1
  Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige sosiale ytelser, og rett til trygghet i tilfelle av arbeidsløshet, sykdom, arbeidsuførhet, enkestand, alderdom eller annen mangel på eksistensmuligheter som skyldes forhold han ikke er herre over.
• Artikkel 25.2
  Mødre og barn har rett til spesiell omsorg og hjelp. Alle barn skal ha samme sosiale beskyttelse enten de er født i eller utenfor ekteskap.
• Artikkel 26.1
  Enhver har rett til undervisning. Undervisningen skal være gratis, i det minste på de elementære og grunnleggende trinn. Elementærundervisning skal være obligatorisk. Alle skal ha adgang til yrkesopplæring, og det skal være lik adgang for alle til høyere undervisning på grunnlag av kvalifikasjoner.
• Artikkel 26.2
  Undervisningen skal ta sikte på å utvikle den menneskelige personlighet og styrke respekten for menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. Den skal fremme forståelse, toleranse og vennskap mellom alle nasjoner og rasegrupper eller religiøse grupper og skal støtte De Forente Nasjoners arbeid for å opprettholde fred.
• Artikkel 26.3
  Foreldre har fortrinnsrett til å bestemme hva slags undervisning deres barn skal få.
• Artikkel 27.1
  Enhver har rett til fritt å delta i samfunnets kulturelle liv, til å nyte kunst og til å få del i den vitenskapelige framgang og dens goder.
• Artikkel 27.2
  Enhver har rett til beskyttelse av de åndelige og materielle interesser som er et resultat av ethvert vitenskapelig, litterært eller kunstnerisk verk som han har skapt.
• Artikkel 28
  Enhver har krav på en sosial og internasjonal orden som fullt ut kan virkeliggjøre de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring.
• Artikkel 29.1
  Enhver har plikter overfor samfunnet som alene gjør den frie og fulle utvikling av hans personlighet mulig.
• Artikkel 29.2
  Under utøvelsen av sine rettigheter og friheter skal enhver bare være undergitt slike egrensninger som er fastsatt i lov utelukkende med det formål å sikre den nødvendige anerkjennelse av og respekt for andres rettigheter og friheter, og de krav som moralen, den offentlige orden og den alminnelige velferd i et demokratisk samfunn med rette stiller.
• Artikkel 29.3
  Disse rettigheter og friheter må ikke i noe tilfelle utøves i strid med De Forente Nasjoners formål og prinsipper.
• Artikkel 30
  Intet i denne erklæring skal tolkes slik at det gir noen stat, gruppe eller person rett til å ta del i noen virksomhet eller foreta noen handling som tar sikte på å ødelegge noen av de rettigheter og friheter som er nevnt i Erklæringen.

av David McNally

Et år betyr sannelig mye. Så seint som i fjor sommer hyllet økonomiske profeter og globale investorer de «asiatiske tigrene». Verdensbanken solte seg i glansen fra sin rapport fra 1993, Det asiatiske mirakel. De herskende framhevet den «asiatiske modellen» som bevis for at åpne markeder og fri kapitalflyt vil være redningen for menneskeheten.

I dag, mer enn ett år siden regionens ødeleggende økonomiske krise begynte, forbereder Verdensbanken en ny rapport. Den skal hete Nytenkning om Asias mirakel. Ikke rart at nytenkning er på sin plass. Hver dag får 10.000 sørkoreanske arbeidere varsel om oppsigelse – 300.000 hver måned. Den indonesiske økonomien er nærmest i en tilstand av totalt sammenbrudd bare 22 av 282 selskap på Jakartabørsen ser ut til å overleve. Japan henger fast i sin dypeste depresjon på 25 år.

Malaysia og Thailand er fortsatt i finansiell sjokktilstand. Alt i alt har regionens børser falt i verdi med 600 milliarder dollar. Statsbudsjett og politikk dikteres i økende grad av det internasjonale pengefondet (IMF), slik at Øst-Asias økende integrering i verdensmarkedet nå ser ut som veien mot en ny form for avhengighet.

Reklamefraser om globalisering har dominert økonomisk analyse selv på venstresiden, men ideen har nå fått en alvorlig knekk. Riktig nok har kapitalens ubønnhørlige tendens til omstrukturering – reduksjon og «slanking» av produksjonen, outsourcing, økt bruk av leiearbeidere, opprettelse av nye kapitalmarkeder, vedtak om nye handels- og investeringsavtaler – omformet terrenget der kampen og motstanden foregår. Men i stedet for å forandre kapitalens dynamikk og motsigelser avslører krisen i Asia hvor eksplosive disse motsigelsene kan være. Krisen i Asia forteller oss faktisk mye om de to grunnleggende motsigelsene i kapitalismen i «globaliseringens» tidsalder. For det første avslører krisen det alvorlige problemet med overakkumulering og overkapasitet som rir globaliserende kapital som en mare. For det andre illustrerer den hvordan økende kapitalakkumulering kan avle mektige nye arbeiderklasser som evner å slåss mot kapitalens diktat.

Globalisering under lupen

Om noen region kan regnes som prøveklut for næringslivets påstander om globalisering må det være Øst-Asia og de nylig industrialiserte landene – Sør-Korea, Thailand, Indonesia, Malaysia og særlig Taiwan. Se på størstedelen av verden og påstander om globalisering virker latterlige. Tross alle fraser om fri global flyt av kapital fortsetter den internasjonale kapitalen å konsentrere produksjon og handel i de industrielt utviklete landene. Med få unntak er det bare deler av Asia som er trukket med i de globale kapitalbevegelsene. For eksempel: fra 1980 til 1991 steg Asias (Japan ikke medregnet) andel av verdenshandelen fra 9 til 15 prosent, mens de utviklete landenes andel falt fra 72 til 63 prosent. Men resten av verdensøkonomien – de «mindre utviklete landene» i Afrika, Latinamerika, og særlig i Karibia opplevde et katastrofalt fall fra 28 til 13 prosent av internasjonal handel (FNs Oversikt over verdensøkonomien, 1993). I 1994 mottok Øst-Asia mer enn halvparten av investeringsstrømmen til utviklingsland.

Om man altså ser bort fra Asia finnes det ingen globaliseringstese; Asia var det eneste eksempelet på suksess. Og Øst-Asias krise gjør eksemplet tvilsomt. Mer enn det: hendelsene i Asia utgjør en alvorlig trussel mot verdens kapitalistiske økonomi i sin helhet, «den største trusselen mot global framgang» siden 70-årene som Business Week skrev (2. januar 1998).

I motsetning til den overflatiske beskrivelsen i næringslivspressen handler sammenbruddet i Asia ikke grunnleggende om korrupsjon, kameratkapitalisme eller overdrevent regulerte markeder. Det dreier seg om det klassiske problemet som kalles kapitalistisk overakkumulering (og en ledsagende profittreduksjon). Den enorme kapitalstrømmen inn i Sørøst-Asia de seinere årene har bidratt til en svær oppbygging av produksjonskapasitet som for en stor del ikke kan utnyttes lønnsomt. Med andre ord stanger kapitalismens utvikling av produktivkreftene mot sin egen iboende grense. På tross av det har konsernene svart på økt markedskonkurranse med ytterligere økning av kapasiteten – nye fabrikker, gruver, produksjonsanlegg og kjempefarmer, ny infrastruktur og nye tjenesteindustrier.

Å øke kapasiteten i en periode med overkapasitet virker irrasjonelt – og for systemet som helhet er det det. Men for det enkelte kapitalistforetak, fanget i markedkonkurransens logikk, er det den eneste rasjonelle veien å gå. Målet er tross alt å sikre at noen andre bukker under i den uryddige kampen om markedsandeler. De som overlever, vil sannsynligvis være de som har den rette kombinasjonen av slanket produksjon, ny teknologi, arbeidsdisiplin, forholdvis lavt lønnsnivå og god markedsadgang. Derfor økes kapasiteten for å oppnå dette for å lage de mest effektive kapitalistiske foretakene, på tross av det overordnete problemet med overakkumulering. I mange tilfeller har Asia vært område for utprøving av mye av den siste bølgen med kapitalakkumulering. Produksjonsanlegg for biler, stål, elektronikk, databrikker og fiberoptikk er blitt bygget hulter til bulter i håp om at billig arbeidskraft, enkel finansiering og næringslivsvennlige regjeringer som med hard hånd regulerer fagforeningsvirksomhet ville garantere god profitt. Så snart oppgangen kulminerte var resultatene forutsigbare: enorm overkapasitet og svære lønnsomhetsproblemer.

La oss som et eksempel se på bilindustrien. Global overkapasitet er i dag på omkring 21-22 millioner biler. Det utgjør rundt regnet 36 prosent overkapasitet på verdensbasis, noe som svarer til 80 veldrevne bilfabrikker. På tross av dette – ja etter kapitalistisk logikk på grunn av dette – har bilselskapene med stor iver bygget ut kapasiteten i hele Asia. Faktisk planla selskapene før krisen brøt ut å investere i prosjekter som ville ha doblet asiatisk produksjonskapasitet utenom Korea og Japan, land som allerede vaklet på grunn av overkapasiteten.

Tilsvarende overakkumuleringsproblemer – å skape produktivkrefter som ikke kan utnyttes profitabelt – herjer i databrikke-, halvleder-, fiberoptikk-, kjemisk og stål-industri. Verdensmarkedet for dynamiske RAM-brikker (DRAMs) er et annet godt eksempel. Analytikere anslår at produksjonen av DRAMs vil ligge 18% over etterspørselen i år, mot 0 så seint som 1995. Resultatet har vært et katastrofalt prisfall (spesielt ille for Sør-Korea som kontrollerer 40% av verdensmarkedet for DRAMs). Prisen på 64 megabit DRAMs falt som en stein fra 60 dollar i begynnelsen av 1997 til 20 dollar ved utgangen av året. I år har prisen falt ytterligere til 8 dollar (Wall Street Journal 4. juni 1998). Den egentlige årsak til den økonomiske krisen i Asia finnes i denne typen press nedover på prisene og på profitten som følge av overproduksjon.

Noen investorer fikk kalde føtter fordi de regnet med at lønnsomhet fra fortsatte investeringer i disse sektorene var usannsynlig. De begynte å sikre seg ved å redusere sine plasseringer i Asia. Langsomt men sikkert trakk de seg ut av akkurat slike områder som Øst-Asia der hektisk akkumulering, forverret av en kraftig strøm av spekulativ kapital, hørte til dagens orden. Med andre ord: «markedskreftene» reagerte på reelle problemer knyttet til overakkumulering av kapital. Den asiatiske krisen er altså ikke et resultat av at samfunnet ikke er tiltrekkelig markedsorientert, men handler om de innebygde motsigelsene i et kapitalistisk marked. Kort sagt er krisen et produkt av kapitalistisk globalisering, av at kapitalistiske motsigelser spres og forsterkes i hele verden.

Alt dette er blitt ytterligere forverret av strømmer av kortsiktig finanskapital. Mens latinamerikanske markeder vaklet og japanske aksje- og eiendomsmarkeder falt sammen, så internasjonale banker og kredittinstitusjoner muligheter for å gjøre stor profitt i Øst-Asia. De så fabrikker vokse opp, med ny teknologi i kjølvannet, eksplosiv vekst i veianlegg, flyplasser, telekommunikasjoner og luksushotell – og de ville være med på oppgangen. Etter hvert som finanskapital strømmet til regionen, og dermed ga billige og lett tilgjengelige lån, lanserte produksjonsselskaper og entreprenører stadig nye prosjekter. Øst-Asias økonomiske oppsving fikk dermed alle de klassiske tegnene på en spekulativ høykonjunktur. Etter hvert som nye megaprosjekter ble lansert med uhemmet optimisme, vokste boblen seg større.

Det var uunngåelig at noen investorer valgte å satse pengene sine på at boblen ville sprekke. De erkjente at for mye jordbruksindustri, for mange fabrikker, gruver, hoteller og veier ble bygget sett i sammenheng med overkapasiteten i verden. De trakk seg ut, først stillferdig, fra nye investeringsprosjekter i Asia. De trakk pengene ut av aksjemarkedene; de solgte unna asiatiske valutaer. Når prosessen først var i gang, vokste den som en snøball. Privat kapitalstrøm til Indonesia, Malaysia, Filippinene, Sørkorea og Thailand ble nesten femdoblet fra 1990 til 1996, fra 20 til 95 milliarder dollar året. Men i 1997 opplevde disse landene en netto negativ kapitalstrøm i størrelsesorden 20 milliarder dollar. Krakket startet, først i form av spekulasjon mot den thailandske valutaen baht i fjor sommer.

Plutselig oppdaget næringslivet at Øst-Asias gjeld – den gjelden som skyldes tilbudet av global kapital – var et stinkende problem. Så seint som i fjor sommer, selv etter at thailandsk baht hadde begynt å falle som en stein, hevdet økonomene i Verdensbanken, IMF og en rekke utenlandske banker at indonesisk økonomi var grunnleggende sunn. De thailandske problemene ville ikke spre seg til Indonesia. Få måneder seinere begynte kapitalflukten, og verdensmarkedet felte sin dom over landets utenlandsgjeld på 80 milliarder dollar. Så ille var kapitalflukten at devalueringen som den globale kapitalen påla, førte landet til kanten av stupet ved at forholdet mellom utenlandsk bankgjeld og brutto nasjonalpodukt steg fra 35% til 140% (Economist, 7 mars 1998).

Alles øyne vendte seg mot Sør-Korea. Øst-Asias sterkeste industrimakt utenom Japan virket nå svært sårbar, spesielt sett i lys av japanske yens langvarige fall som følge av krisen i Japan. Siden Sør-Korea konkurrerer direkte med Japan i bilindustri, stålindustri og elektronikkindustri m.m, har landet mye å frykte når japanske eksportpriser går nedover på grunn av svakere yen. Sør-Korea befant seg altså i en underlig situasjon: tross svær eksportvekst stagnerte eksportinntektene på grunn av fallende priser. I perioden 1996-97 steg Sør-Koreas eksport med 37% i volum, mens eksportinntektene steg med bare 5%. Men en så svak økning var ikke tilstrekkelig til å finansiere lånene koreansk næringsliv hadde tatt opp for å bygge og modernisere fabrikker.

Ved utløpet av 1996 hadde de tretti største chaebol – industrikonglomeratene som dominerer økonomien – et gjennomsnittlig gjeld-/egenkapitalforhold på 400%. Etter hvert som krisen rammet, og eksport og overskudd krympet, ble utsiktene til å betjene gjelden stadig mørkere. Mer enn en firedel av chaebolene har kollabert, blant annet bilkonglomeratet Kia og Halla-guppen som er engasjert i skipsbygging, ingeniørarbeid og bildeler.

Og så slo krisen i Øst-Asia tilbake på Japan, hvor den hadde startet. Lavkonjunkturen i Japan begynte tidlig på 1990-talet med store fall i aksje- og eiendomsmarkedet. Etter et fall på 1% i 1997 fortsatte fallet med formidable 5,3% første kvartal i år. Konsernenes profitt og kapitalinvesteringer ligger ned, tallet på konkurser stiger til himmels, og privat forbruk har falt betydelig. Varehusenes omsetning faller i størrelsesorden 15% månedlig. Samtidig overstiger misligholdte lån i japanske banker 1.000 milliarder dollar, og konsernenes gjeld utgjør i gjennomsnitt 4 ganger egenkapitalen mot 1,5 ganger i USA (Business Week 18. mai 1998).

Dette skjer til tross for en innsprøyting på 1.000 milliarder dollar i form av statlig forbruk i løpet av de siste seks årene for å få fart på økonomien. Næringslivets syn på Japan er blitt så pessimistisk at sjeføkonom Paul Summerville i RBC Dominion Securities (datterselskap til Royal Bank of Canada, oversetters anm.) spår (som han har gjort siden 1992) at Japans lavkonjunktur vil vare i femten år. Det er da unødvendig å si at dette er dårlig nytt for de «asiatiske tigrene» med sin avhengighet av eksport til Japan og av japanske investeringer. Og det er en grunn til at det er usannsynlig at krisen tar en rask slutt. (1)

Hele regionen opplever en bølge av kriser i aksjemarkedene, nedleggelse av fabrikker, masseoppsigelser, reduksjon av statlig forbruk og valutauro. Alt dette fører til nød og elendighet for millioner av mennesker. Massive investeringer og akkumulering av kapital kolliderer med tanken om å produsere for profitt. Resultatet er at Øst-Asia nå opplever en «farsott som i alle tidligere tider ville blitt oppfattet som en absurditet – overproduksjonens farsott.» (2) Den farsotten påfører folk store prøvelser – og avler motstand og opprør.

Arbeidsfolk og miljø: Krisens omfang

Mer enn fem millioner indonesiske arbeidere er blitt oppsagt siden juli 1997. Antallet arbeidsløse i landet vil trolig komme opp i 20 millioner ved utgangen av 1998, og samtidig ventes tre millioner arbeidsløse i Thailand, nesten 2 millioner i Sør-Korea, en million i Malaysia i tillegg til 1,5 millioner fremmedarbeidere som kan vente å bli kastet ut.

Oppsigelsene ledsages av ødeleggelse av levestandarden. Fra august til desember 1997 ble gjennomsnittlig inntekt halvert i Sør-Korea. Det blekner mot det som skjedde i Indonesia der årlig gjennomsnittsinntekt falt fra 1.200 dollar til 300 dollar. I Indonesias største industriby Surabaya falt minimumslønnen pr. dag fra to dollar for et år siden til under 0,3 dollar. Dette skjer samtidig som pengefondet IMF beordrer matvare- og brenselsubsidiene fjernet, og prisene stiger til himmels. Innen utgangen av 1998 vil antallet mennesker som lever under fattigdomsgrensen bli doblet til 58 millioner. Men det er like ille andre steder. I Thailand steg prisene på ris og mel med 40% i februar; en katastrofe for de fattige. Den økonomiske krisen er noe langt mer enn endringer i handels- og investeringstall. I bunn og grunn handler det om økende fattigdom, arbeidsløshet, underernæring og økt sykelighet.

Nødhjelpsarbeidere i Indonesia rapporterer at mange mødre som ikke lenger har råd til melk som er blitt tre ganger så dyrt, gir sine nyfødte te. Antallet underernærte stiger, likeså antallet som slutter skolen før tiden. Unge kvinner rammes særskilt hardt når fabrikker og butikker stenger og jenter blir tatt ut av skolen. I Thailand fører krisen til at mange familier på landsbygda blir presset til å selge døtrene til prostitusjon i Bangkok der enkelte eksperter hevder at så mange som 1 million unge kvinner arbeider i sexindustrien. Mange av disse blir ofre for den AIDS-krisen som myndighetene prøver å benekte.

Miljøødeleggelser bidrar også betydelig til lidelsen. Hektisk industrialisering og storslåtte megaprosjekter har alt påført miljøet enorm skade. Den asiatiske utviklingsbanken i Manila beskriver kontinentet som det «mest forurensete og miljømessig forringete» i verden. Asias elver fører med seg gjennomsnittlig 20 ganger mer bly enn elver i Vesten. Prisen mennesker må betale for dette, er enorm. I følge Verdens Helseorganisasjon dør mer enn 1,5 millioner mennesker årlig i Asia på grunn av luftforurensning. Ytterligere 500.000 liv går tapt på grunn av forurenset vann og dårlige sanitære forhold. Den økonomiske krisen vil føre til ytterligere forverring av miljøet etter hvert som selskapene for å overleve reduserer kostnadene og ignorerer sikkerhetsforskrifter og forurensningskontroll. Ferske begivenheter i Indonesia gir et skremmende forvarsel om hva som kan skje.

I omfang overgår kommersiell skogdrift all annen industrivirksomhet i Indonesia som har 10% av verdens regnskog. Omkring 60 millioner mennesker bor og arbeider i disse skogene. En tredel av disse praktiserer svidyrkingsbruk i en form som har vært bærekraftig i tusener år. Likevel blir millioner av disse tvangsflyttet på grunn av kommersiell tømmerhogst og gruvedrift osv. En tredel av landarealet – rundt regnet 64 millioner hektar – er beslaglagt av tømmerselskap som rutinemessig setter fyr på skogen som ledd i hogst og nyplanting. Privatisering og ødeleggelse av land- og skogområder har ført til massiv tvangsflytting av folk. For eksempel ble 2,5 millioner av urbefolkningen i Kalimantan (den indonesiske delen av Borneo, o.anm) tvangsflyttet på 1970-tallet. Innen midten av 1980-tallet var kanskje 10 millioner mennesker «omplassert» fra Java til andre øyer. I fjor sommer ble nesten to millioner hektar av Sumatras og Kalimantans tropiske lavlandsregnskoger stukket i brann. Resultatene har vært ødeleggende: global oppvarming, klimaforandringer og skadevirkninger for kaffe- og kakaoavlingene og fiskeriene.

Så mye som 70 millioner mennesker i Indonesia, Singapore, sørlige Thailand, Brunei, Malaysia og sørlige Filippinene er blitt rammet, og tusener har måttet få behandling for luftveisplager, astma og irritasjon i hud og øyne. (3)

Like ødeleggende har mega-gruveprosjekt vært. Verst i så måte har kopper- og gullgruvene som drives av New-Orleans-selskapet Freeport McMoRan. Selskapet driver verdens rikeste gruve i Vest-Papua, og blir anklaget for bortføring av, tortur mot og drap på urinnvånerne. Dette selskapet utvinner svære malmmengder fra Puncuk Jaya-fjellet, og slaggproduktene har forgiftet elven Ajkwa og ført til fiskedød og skogsdød. Nå planlegger selskapet å doble gruveproduksjonen. Slikt vil vi nok se mer av etter hvert som gjeldstyngete regjeringer selger ut naturressurser for å skaffe midler til å betale IMF og globale investorer. (4)

Intensivert miljøødeleggelse er en direkte følge av intensiveringen av markedets uunngåelige krav i hele Øst-Asia. Industriell overakkumulering parallellt med finanskapitalens konjunktursvingninger har ført til det klassiske kapitalistiske overfallet på arbeiderklassen og miljøet, «på samme tid underminerer de opprinnelige kildene til all rikdom – jorden og arbeideren» som Marx uttrykker det. (5)

Fotnoter

• 1) Denne artikkelen tar ikke sikte på å utforske den enestående dynamikken i Kinas utvikling. Ferske meldinger om dramatisk fall i Kinas vekstrate og oppsigelse av enda flere millioner offentlig ansatte etter hvert som titusentalls statsforetak stenger dørene antyder at enorme problemer er i anmarsj, problemer som vil gi gjenlyd over hele regionen og verdensøkonomien som helhet.
• 2) Karl Marx og Friedrich Engels: Det kommunistiske manifest, side 54, utgitt av Røde Fane 1998
• 3) Dianne Feeley, «Hvem tente på?» Against the Current 72 (januar-februar, 1998), side 17; and Curtis Runyan, «Indonesia’s Discontent,» World Watch, mai-juni 1998, side 12-23.
• 4) Informasjon om Freeport McMoRan stammer fra Runyan.
• 5) Karl Marx, Kapitalen, bind 1.

av Kirsten Holstad og Randi Solberg

Dette er tittelen på et mini-hefte lagd av Roar Eilertsen ved De Facto til Kvinner på tvers-konferansen 20. til 21. september ifjor. Heftet fortjener oppmerksomhet fordi det på en enkel måte gjennomgår det folk flest oppfatter som komplisert, nemlig utviklinga i norsk økonomi. Dette blir gjort på elleve lettleste sider under seks stikkord:

• Et rikt land – i sterk vekst.
• Staten «drukner i penger».
• Rekordoverskudd i næringslivet.
• Innstramningspolitikken skapte massearbeidsløshet.
• Moderasjonslinja og «Solidaritetsalternativet».
• Ulikhetene i samfunnet øker.

Det vises til at Norge er et av verdens rikeste land, og at i årene 1994-96 var veksten i norsk økonomi (BNP) betydelig. For alle disse årene viser statistikken at de sterkeste vekstbidragene kommer fra fastlandsøkonomien, ikke fra petroleumssektoren, slik mange tror. Og mens det meldes at stat og næringsliv får stadig større overskudd, presenteres forskningsrapporter som viser at de med lavest inntekt i Norge har blitt enda fattigere på 90-tallet. På en grei måte vises at fordelinga mellom de som lever av å selge arbeidskrafta si, og de som lever av andres arbeid, er i sterk endring til de sistnevntes fordel.

Deretter følger en gjennomgang av kvinnenes plass i arbeidslivet hvor dette også blir sett i europeisk sammenheng. Hovedvekta blir lagt på kvinnene som lever av å selge arbeidskrafta si til offentlig sektor. Det sies lite om kvinnene som arbeider i privat sektor, sjøl om nær 50 % av de yrkesaktive kvinnene arbeider der. Dersom det planlegges en oppfølger av dette heftet bør det styrkes på dette området.

På de neste 10 sidene omtales «kvinnekravene»:

• Ei lønn å leve av – likelønn.
• Lav lønn eller arbeidsløshet?
• Ei arbeidstid å leve med – 6-timersdagen.
• En velferdsstat som fungerer.
• Trygdesystemet – med- eller motspiller?

Spørsmålet om likelønn ser statistisk ut til å henge sammen med at kvinnelige arbeidere befinner seg i sektorer hvor det er lav lønn for alle. Dette kombinert med at forskjellene i lønn øker, stiller flertallet av alle arbeidere i en vanskeligere situasjon. Erfaringer fra Norge og andre høyt utvikla kapitalistiske land viser at det er noen få som får økt lønn, og de har over gjennomsnittslønn fra før. Det store flertallet, og spesielt kvinnene som er konsentrert i de lavtlønte sektorene, faller enda lenger ned. Dette stiller nå nye oppgaver for kvinne- og fagbevegelsen.

Avsnittet inneholder også mye av interesse om kostnadene ved 6-timersdagen, og viser at det er snakk om en kamp om fordelinga av verdiene som blir skapt, mellom de som selger arbeidskrafta si, og de som kjøper den. Om 6-timersdagen er «realistisk» avgjøres først og fremst av styrkeforholdet mellom fagbevegelsen og arbeidsgiverne, og ikke så mye av hva «vi har råd til».

Og til slutt fremmes påstanden om at privatisering truer velferdsstaten.

Hovedargumentet er at politikerne frasier seg innflytelse og overfører styringa av offentlige tjenester fra politikkens til markedet. Det er først og fremst kvinnene som taper på dette.

Det er befriende å få konkrete eksempler som viser at det ikke er den hellige, frie konkurransen og markedet som styrer utviklinga alene som en «gud», men at det er menneskeskapt. Heftet viser at mye av den økonomiske utviklinga er politisk bestemt.

For eksempel ble arbeidsledigheten i perioden 1987 til 1993 økt fra 40.000 til 180.000 fordi myndighetene satte i verk kraftige innstramninger i 1986-87. Det førte til at det private forbruket sank med 6 % fra 1987-89. Sparebankforeningen påviste at mange husholdninger tapte kjøpekraft tilsvarende en hel månedslønn i årene 1986-89. Eierinntektene økte i årene 1988-90 med om lag 35 % som en sammenlikning.

Brekkstanga for å få dette til, var kutt i offentlige budsjetter, deflasjon (prisnedgang på en del varer) og sterk økning i rentene på lån.

Noen tanker etter å ha lest heftet

Heftet gir en del gode argumenter som kan gi nye innfallsvinkler for å fremme krav om 6-timersdagen med ny stryke, for eksempel på bakgrunn av den omfordelinga som har skjedd mellom arbeid og kapital.

Mange kvinner i privat sektor tør ikke stille kravet om 6-timersdagen. 6-timersdagen er et helt riktig krav å stille, men likevel er det slik at få kvinner i industrien gjør det. Det kan blant annet skyldes redselen for å miste jobben: blir lønnskrava for høye er mange bekymra for at det skal bli for dyrt for bedriften, slik at bedriften ikke klarer konkurransen og må gi opp. 6-timersdagen er et ulønnsomt krav for bedriftene. Derfor er folk redde for å stille dette kravet.

De kvinnedominerte arbeidsplassene i privat sektor er ofte små og mellomstore bedrifter som ikke får de gigantoverskuddene som de store mannsdominerte bedriftene.

Har Norge råd til kvinner? spør artikkelforfatteren. Ja, vil vi svare, men det kapitalistiske samfunnssystemet som vi har i dag, har så langt ikke vært i stand til å gi kvinner gode og likeverdige leveforhold.

De parolene for krav som Eilertsen fremmer virker litt vanskelig å fremme med enkle ord. Det er få som har tro på at overføringer via staten for å heve lønningene i enkelte bransjer er gjennomførbart i det samfunnssystemet vi lever under. Men kravene er greie som et utgangspunkt for en diskusjon om hva slags samfunn dette egentlig er. Et samfunn hvor arbeidskrafta er mindre verdt når den utfører kontorarbeid, enn arbeid i kjemisk industri. Egentlig er det jo helt fjernt siden arbeidsfolks behov for mat og husvære ikke er vestlig forskjellig i de to bransjene.

Hva skal vi som lever av å selge arbeidskrafta vår, egentlig med staten viss den ikke kan omfordele midler i forhold til så grunnleggende behov?

Heftet er fullspekket med informasjon som er godt anvendelig både for kvinnelige og mannlige arbeidere.

(Heftet kan bestilles hos De Facto, Dronningensgate 22, 0154 Oslo eller på telefon: 22 33 33 35.)

av Morten Falck

Etter den franske revolusjonens stormende år og Napoleons omveltninger over Europakartet inntrådte en periode av knugende reaksjon. Dette var Metternichs glanstid, den hellige alliansens tid, da målet var å bevare freden for enhver pris. Det vil si fyrstenes fred, reaksjonens fred. Alle opprør, alle forsøk på demokratiske omveltninger ble slått ned med hard hånd.

Men rett etter midten av 1840-åra blei det tydelig at denne tida var omme. Det var som om det lå vår i lufta. To tyske intellektuelle, den mørke, unge filosofiprofessoren Karl Marx (29 år) og hans fire år yngre venn Friedrich Engels, hadde utarbeidet sitt filosofiske grunnsyn, den dialektiske og historiske materialismen. Nå arbeidet de for å forene flest mulig av de tyske arbeiderne som var spredt i eksil i Europas byer, og bygge en demokratisk bevegelse som kunne lede en kommende omveltning. Hvor aktiv rolle de to spilte i dette arbeidet har ikke blitt kjent før i moderne tid.

Det kommunistiske manifest, som var programdokumentet til Kommunistenes forbund, er et dristig dokument, skrevet av unge menn med glødende viljer og tro på framtida. De har sett og opplevd undertrykkelsen, og de hater den intenst. Skarpt og malende beskriver de tida og de grunnleggende motsigelsene, og peker ut målet for arbeiderklassen: Det kommunistiske samfunn, uten klassemotsigelser, uten privateiendom, uten undertrykkelse. Veien til frihet går gjennom arbeiderklassens herredømme.

Manifestet blei skrevet av de to på oppdrag fra den andre kongressen til Kommunistenes forbund, som blei holdt i London fra 29. november til 8. desember 1847. Kongressen hadde diskutert et utkast til programdokument, og vedtok de prinsippene Marx og Engels la fram og som Marx endelig førte i pennen i januar 1848. I slutten av februar blei Manifestet gitt ut – og så kom februarrevolusjonens stormende vårløsning.

Organisasjonen som sto bak dette blei grunnlagt blant tyske håndverkere og arbeidere i Paris i 1836-37. Den bar navnet «De rettferdiges forbund» og var et hemmelig selskap, med oppbygging omtrent som frimurerlosjene – naturlig nok, for frimurerne var opprinnelig også en hemmelig, revolusjonær organisasjon, innrettet på å kjempe mot adelens herredømme. Engels beskriver utviklinga av Forbundet fra hemmelig selskap til det blei omdannet i 1847 og tok navnet «Kommunistenes forbund» og til nedleggelsen i 1852 etter Kommunistprosessen i Køln. Den som vil, kan lese om dette i Engels’ artikkel Om historien til Kommunistenes forbund fra 1885. Men den grundige boka han hadde planlagt å skrive om dette emnet, fikk han aldri tid til.

Mye av arbeidet med omdanninga av «De rettferdiges forbund» har vært skjult i historiens mørke. Men på slutten av 1960-tallet forsket sveitseren Bert Andréas i arkivene i Stats- og universitetsbiblioteket i Hamburg. Her kom han over arkivene til Joachim Friedrich Martens, som hadde vært aktivt medlem av forbundet. Gjennom to verdenskriger og nazistenes herjinger var disse papirene blitt bevart, kanskje fordi ingen kjente til hva de inneholdt.

Her fant Andréas nemlig dokumenter fra prosessen med å omdanne «De rettferdiges forbund» til «Kommunistenes forbund» i 1847. Blant dokumentene var programutkast og vedtektsutkast fra Forbundets første kongress, 2.-9. juni 1847, som ikke var kjent fra før. Programutkastet, Utkast til en kommunistisk trosbekjennelse, er skrevet med Engels’ håndskrift.

Siden vi kjenner de vedtektene som Kommunistenes forbund vedtok i desember 1847, gir utkastet fra juni oss mulighet til å se litt av den prosessen som foregikk for å omdanne forbundet. Engels deltok aktivt på begge kongressene. Han arbeidet for å gi organisasjonen et demokratisk grunnlag, og fjerne alle elementer av konspirasjon og sekterisme. Målet var en organisasjon med et sterkt medlemsdemokrati, og med en sterk sentralisme. Altså det vi i våre dager kaller demokratisk sentralisme.

Det er interessant å sammenligne de to versjonene. Allerede i juni-versjonen er forbundets navn slått fast og mottoet er forandret fra det tidligere «Alle mennesker er brødre» til parolen vi kjenner fra Manifestet: «Proletarer i alle land, foren dere!» Organisasjonen er bygd på klare demokratiske prinsipper, og på sentralismen. Men omdanningen er ikke ferdig. Fortsatt var det spor av det hemmelige selskapet. Det syns i formålsparagrafen (artikkel 1) og i flere av formuleringene i artikkel 3 (medlemmene skal oppføre seg mandig og overholde ærens lover), ikke minst i sekterismen i punkt e. Det henger tydelig igjen som en begrensning av kongressens makt i artikkel 21, en småborgerlig ultrademokratisme som gir fellesskapene rett til å forkaste kongressens beslutninger. Og det viser seg som et opptaksrituale med fast formulerte spørsmål i artikkel 36. Alt dette blei endra på kongressen i desember.

Mellom disse to kongressene lå det en demokratisk diskusjon på grunnplanet, som førte til at Forbundet godtok formuleringene til Marx og Engels. Kampen sto ikke mellom noen få kloke hoder på en kongress, men den sto om medlemmenes bevissthet i de lokale organisasjonene. Marx og Engels gikk skrittvis fram, og tok hensyn til tenkinga hos medlemmene. Skulle de vinne organisasjonen, måtte medlemmene vinnes over til de kommunistiske prinsippene, gjennom tålmodig diskusjon.

Det er interessant å legge merke til at alle medlemmene har dekknavn, at lokalorganisasjonene ikke kjenner hverandre, og at medlemmene har taushetsplikt utad om forbundssaker. Det var en dyd av nødvendighet. Da denne tausheten sprakk i 1852, gikk Forbundet mot sin oppløsning.

I våre dager hender det folk vil ha oss til å tro at den demokratiske sentralismen er noe Lenin oppfant, og som vi bør ta avstand fra. Vedtektene til Kommunistenes forbund viser at prinsippet ikke bare er eldre enn Lenin, men at det har sin rot i den proletariske bevegelsens barndom, i kampen for å forene den internasjonale arbeiderklassen foran de første store slagene for frihet og demokrati. Den demokratiske sentralismen er et organisasjonsprinsipp som bryter med de konspiratoriske tradisjonene til borgerskapets hemmelige selskaper. Det er uløselig knyttet til arbeiderbevegelsen. Men legg merke til at ikke bare er de lokale organisasjonene underlagt de sentrale og de sentrale underlagt kongressen. Medlemmene har også den demokratiske retten til å tilbakekalle representanter de er misfornøyd med – på ethvert tidspunkt. Og velge nye. Og de kan gi sine delegater til kongressen bundet mandat. Uten sentralisme fungerer ikke demokratiet – men demokratiet ligger alltid på bånn. Det er massene som er de virkelige heltene – i 1847 som i 1871, i 1917 som i 1949, i 1972 som i 1994. Og i 1998.