---

1. Asgeir Bell: Menneskerettighetserklæringa 50 år
2. Verdenserklæringen om menneskerettighetene
3. Johan Petter Andresen: Kamp for menneskerettighetene i Norge
4. Birger Thurn-Paulsen: Demokrati – ro eller revolusjon?
5. Pelle Collin: Global utbytting – i hjelpens navn, Jens Andvig: Lille Molla
6. Jens Andvig: Nå ser på da, Roy Krøvel: Revolusjonér revolusjonen!
7. Arne Andersen: Politikk, filosofi og nivådelt verd
8. Morten Falck: Det friske pust av vår
9. Vedtekter for Kommunistenes forbund, juni 1847 og desember 1847
10. Rolv Rynning Hanssen: En statlig pådriver for privatisering
11. Kurt Nilsen: Det en-dimensjonale menneske – 30 år

---

1. Erik Ness: Bare et tidsskrift?
2. Harald Minken: Verdenskapitalismen i krise?
3. Jorun Gulbrandsen: De farlige tankene
4. Erling Folkvord: Kva slag hemmelege tenester?
5. Erling Folkvord: Innsyn gjer innsikt
6. Hans Isakson: Den borgerlige Adolf Hitler
7. Ellen Meiksins Wood: Det kommunistiske manifest etter 150 år
8. Line Brendberg: Norsk fiskeri i omstilling
9. Jorun Gulbrandsen: Elefanten er en skikkelig storeter! (Brenn karakterbøkene!)
10. Jørgen A Strickert: Dikt frå midt i landet
11. Redaksjonen: Vi som savner Profil

---

 

1. Asgeir Bell: Menneskerettighetserklæringa 50 år
2. Verdenserklæringen om menneskerettighetene
3. Johan Petter Andresen: Kamp for menneskerettighetene i Norge
4. Birger Thurn-Paulsen: Demokrati – ro eller revolusjon?
5. Pelle Collin: Global utbytting – i hjelpens navn
6. Jens Andvig: Lille Molla, Jens Andvig: Nå ser på da
7. Roy Krøvel: Revolusjonér revolusjonen!
8. Arne Andersen: Politikk, filosofi og nivådelt verd
9. Morten Falck: Det friske pust av vår
10. Vedtekter for Kommunistenes forbund, juni 1847 og desember 1847
11. Rolv Rynning Hanssen: En statlig pådriver for privatisering
12. Kurt Nilsen: Det en-dimensjonale menneske – 30 år

1. Taran Sæther: Hædersmanden og snikmorderen
2. Torill Nustad: Manifestet – uaktuelt og kjønnsløst?
3. Johanne Bergkvist: Pornoindustriens offensiv
4. Jorun Gulbrandsen: Kontantstøtta – et komplott
5. Agnete Strøm: Kvinneforskning og kvinneaktivister
6. Johanne Bergkvist og Guro Bakke Håndlykken: Skjønnhetstyranniet og radikale jenter
7. Kirsten Holstad og Randi Solberg: Har Norge råd til kvinner?
8. Agnete Strøm: Hvordan møte forsøkene på å få anerkjent prostitusjon som arbeid?
9. Frode Bygdnes: Bosetting, flytting og tilhørighet
10. Terje Valen: Manifestet og partiteori
11. Paul M. Sweezy: Mer (eller mindre) om globalisering
12. Tron Øgrim: KVIKKSØLV – Kvinnenes plass

I anledning at det i februar i år er 150 år siden Det kommunistiske manifestet første gang ble publisert, har Morten Falck oversatt det på nytt og abonnentene til Røde Fane får det som bilag til dette nummeret.

INNHOLD RØDE FANE NR 5 1998

• Øyvind Sagedal: Hvilken Gud tilber vi?
• -Pål Steigan: Venerdi Santa
• Harald Dyrkorn: Religion og marxisme
• Bjørn Olav Utvik: Guds revansj?
• Hans Olav Brendberg: Luthers politiske verdensbilete
• Morten Falck: Må vi bekjempe religionene?
• Asta Haaland og Leikny Øgrim: Om astrologi
• Liselotte Krebs: Hvorfor Humanetisk Forbund (HEF)?
• Terje Valen: Religion, fremmedgjøring og marxistisk analyse
• David McNally: Globalisering og krise i Øst-Asia Første del av artikkelen.
  Andre del av artikkelen: Motstand og opprør: De nye arbeiderbevegelsene i Asia står trykt i RF nr 2 – 1999
• Jan Pestieau: Hvor er arbeiderklassen?

Artikkelforfatteren er medlem i Workers’ Party of Belgium, og er oversatt av Kurt B. Nilsen)

---

Det er falskt å hevde at arbeiderklassen i de industrialiserte landa forsvinner etter som monopolkapitalismen utvikler seg. Det er heller det at dens sammensetning endres som følge av teknologi som fordrer mer og mer intellektuelt arbeid i produksjonen av varer.

Arbeiderklassen blir stadig mer og mer fremtredende innen servicesektoren, og ved å erkjenne denne utviklinga må den ledende rollen til det industrielle proletariatet både i de industrialiserte landa så vel som i landa i den tredje verden forståes ut fra sin utvikling, organisering, og forening av alle arbeidere i kampen for en sosialistisk revolusjon.

I følge majoriteten av borgerlige ideologer og reformister, er dagens arbeidere i de industrialiserte landa en art på vei mot utslettelse. Kapitalen vil ikke lenger behøve arbeiderklassen for å utvikle seg, og kommunistpartiets manifest tilhører fortida når det hevder at «borgerskapet og kapitalens utvikling også er proletariatets utvikling. At også den moderne arbeiderklassen overlever ut fra den forutsetning at det fins arbeid, og som finner arbeid bare fordi arbeidskrafta øker kapitalen».(1)

For å underbygge sin teser viser disse ideologene til utviklinga av den yrkesaktive befolkning fordelt på de tre tradisjonelle hovedsektorene i økonomien:

Primærsektoren: jordbruk, skogbruk og fiske. Sekundærsektoren eller den industrielle sektor: fabrikk og utvinning, elektrisitet, gass og vann, bygningsektoren. Tertiærsektoren, eller servicesektoren: handel, finans, offentlig administrasjon, kommunikasjon, utdannelse, helsevesen.

Tabell 1:

Tabell 2:

Av tabellene 1 og 2(2) kan vi se at:

a) I de industrialiserte landa er det netto vekst i tertiærsektoren på bekostning av sekundærsektoren.

b) I landa i den tredje verden er det motsatt en vekst i den industrielle og i servicesektoren på bekostning av jordbruket.

Dette er tilstrekkelig for å få de borgerlige teoretikere til å vinke farvel til proletariatet.

«Ved å utgjøre mer enn 60% av brutto nasjonalproduktet og sysselsetningen i de industrialiserte land, dominerer tertiærsektoren verdensøkonomien. Utviklingslanda henger fortsatt etter, med bare 47% av deres brutto nasjonalprodukt og 25% av sin sysselsetning tilknyttet til tertiærsektoren.» (3)

Før vi drøfter klasseinnholdet i tertiærsektoren, er det nødvendig med noe innledende bemerkninger.

1. Det er ikke tertiærsektoren som dominerer verdensøkonomien, men de multinasjonale selskapene hvis hovedaktivitet er produksjonen av varer. Her er en klassifisering (4) som sammenligner størrelsen av noen stater med 10 av de viktigste multinasjonale selskapene* (forretningsvolum), i nedstigende rekkefølge:

Indonesia
*General Motors
Tyrkia
Danmark
*Ford
Sør Afrika
*Toyota
*Exxon
*Royal Dutch/Shell
Norge
Polen
Portugal
*IBM
Malaysia
Venezuela
Pakistan
*Unilever
*Nestle
*Sony
Egypt
Nigeria

Den konsentrerte størrelsen av de to viktigste multinasjonale selskapene er sammenlignbar med India eller Nederland, og de tre viktigste multinasjonale selskapene med Russland eller Mexico, mens de fire viktigste selskapene kan sammenlignes med Stor Britannia.

2. I 1993 hadde Frankrike og USA 4 henholdsvis 18.1 millioner lønnsmottakere i industrinæringen, av en total yrkesaktiv befolkning på 25 henholdsvis 139 millioner, mens Mexico hadde 850.000 av en yrkesaktiv befolkning på 33 millioner. I den samme industrinæringen hadde Frankrike og USA 0.2 og 1.2 millioner uorganiserte arbeidere mot Mexicos 1.5 millioner. Disse landa er medlemmer av OECD (organisasjon for Economic Cooperation and Development ) i kraft av å ha samlede statistikker.(5) Disse viser den talmessige viktigheten av lønnsmottagere i industrinæringen i de to viktigste industrialiserte landa (Frankrike og USA) hvor tertiærnæringen er den viktigste sektor. Sammenligninga med Mexico er selvbevisende.

3. Utviklinga av tertiærsektoren kan ikke skjule kreftsvulsten som vokser innenfor det kapitalistiske systemet, det økende gapet mellom den tilgjengelige arbeidskrafta på verdensmarkedet og de jobbene som fins.(6)

De borgerlige ideologene ser ingen løsning innefor kapitalismen som er i stand til å absorbere den konstant økende ekstra arbeidskrafta. I industrisektoren så vel som i service sektoren søker utbytterne særlig å øke profitten ved å redusere den permanente arbeidsstyrken til et lite antall kvalifiserte arbeidere omgitt av fleksible deltidsansatte. Sett bort fra krig, hungersnød og massakre har ikke kapitalismen noen løsning på arbeidsledighets problemet ( se tabell nedenfor): «Viss antallet av arbeidsledige blir regnet med, må nesten en milliard nye arbeidsplasser skapes i løpet av neste tiår. Dette betyr en økning i ansettelser på mer enn 4% i 1990 åra, selv om dette tallet har forblitt under 3% i gjennom 80 tallet.» (6).

Tabell 3:

I dag er det praktisk talt ingen av de kapitalistiske landa som er i stand til å ta hånd om dette sysselsettingsnivået – ikke engang landa i Øst og Sørøst Asia som inntil få måneder siden ble regnet som modeller(6). De land som har vært i stand til å håndtere sitt sysselsettingsnivå, lavt riktignok har gjort dette ved å senke lønningene og ved å vende tilbake til deltidsjobber. I 1996 var den offisielle arbeidsledigheta i de industrialiserte landa på 7.7%, unntatt Japan med 3.3% ledige(7). I april 1998 er det forventet å være rundt 6-7% i Japan (8). Etter finanskrisa i 1994 mistet mer enn en million mexicanere arbeidet i løpet av få måneder (9)

Definisjonen av klasser er basert på forholdet til produksjonen

Lenin definerer klasser på følgende vis: «Klasser er grupper hvor den ene kan leve av den andres arbeid, som kan tilegne seg produktet av den andres arbeid».(11) «Og hva er klasser i alminnelighet? Det er hva som skal til for at en del av samfunnet kan tilegne seg arbeidsproduktet fra den andre delen. Viss en del av samfunnet tilegner seg all jord, vil det bli en klasse av godseiere og en klasse av eiendomsløse bønder. Viss en del av samfunnet eier fabrikkene, aksjene og kapitalen mens den andre delen må arbeide i disse fabrikkene, vil det bli en klasse med kapitalister og en annen med proletarer.»(12), og han legger til: «Eksistensen av klasser har blitt til i kamp og utvikling. Det er ingen vegg som skiller den ene klassen fra den andre. Det er ingen kinesisk mur mellom arbeidere og husmenn».(13). Med henblikk på den aktuelle situasjonen i de industrialiserte landa: Så er det ingen vegg som skiller mellom lønnsmottagere i industrisektoren og de som befinner seg i servicesektoren.

Det som er det mest karakteristiske ved de kapitalistiske produksjonsforholda, er at eierne av produksjonsmidlene betaler arbeiderne en lønn som ligger under verdien av de varene de produserer, varer som byttes på markedet. Forskjellen mellom verdien av arbeidskrafta og den verdien som arbeidskrafta skaper, er merverdien. Kapitalistene tilegner seg merverdien i form av profitt, patentrettigheter, rente, fordringer på lån etc. Ikke alle lønnsmottagere innen den private sektoren produserer varer. En stor del av arbeiderne i den private sektoren selger ikke arbeidskrafta si til vareproduksjonen, men nyttes av banker og kommersiell kapital for å sikre deres del av merverdien fra vareproduksjonen. Uansett om arbeidskrafta brukes til produksjon av varer eller om den nyttes i servicesektoren handler det alltid om å utnytte arbeidskrafta slik at prisen på denne ligger under den verdien som den skaper. Dette forholdet mellom arbeid og kapital er basis for dannelsen av arbeiderklassen, og dette forholdet gjennomsyrer hele det kapitalistiske samfunnet. Selvsagt er ikke alles arbeid underlagt disse betingelsene. En uavhengig kunstner, en småbonde, en statsansatt eller en privatpraktiserende advokat er eksempler på andre tilknytninger til produksjonen innenfor det kapitalistiske samfunnet. Men også deres virke er bestemt av de grunnleggende produksjonsforhold.

Ut fra dette kan en bemerke følgende ved dagens kapitalistiske samfunn:

a) Lønnsarbeid blir byttet mot kapital:
-Industriarbeid: Dette arbeidet produserer varer, og dermed merverdi.
-Arbeid i tilknytting til finans og kommersiell virksomhet: Dette arbeidet er nødvendig for overføring av merverdi.

I monopolkapitalen og de multinasjonale selskapenes periode, er skillet mellom disse to typer av lønnsarbeid ofte minimalt.

b) Lønnsarbeid som er et resultat av skattlegging: Dette dreier seg vanligvis om statsansatte. Lønningene og arbeidsmetodene er direkte bestemt ut fra monopolkapitalens interesser. Dessuten fører bølgen av privatisering til en reduksjon av denne gruppa, og disse innlemmes i kategori (a).

c) De uavhengige arbeiderne: På grunn av sine livsbetingelser står noen av disse nær småborgerskapet, mens andre står arbeiderklassen nærmest, for eksempel bønder, kunstnere, eller kjøpmenn som bundet til de multinasjonale selskapene av urettferdige kontrakter, og som i virkeligheten ikke har annen selvstendighet enn navnet og tankene om seg selv.

d) Borgerskapet som dominert av monopolborgerskapet, i kamp mot arbeiderklassen, som bare kan seire under ledelse av det industriproletariatet.

Klasser defineres ikke bare ut fra forholdet til produksjonen

En ingeniør som arbeider i en fabrikk kan produsere merverdi, men vanligvis tilhører han ikke arbeiderklassen. En statsansatt, eller en ansatt i et kjøpesenter eller i en bank, kan på grunn av sin sosiale posisjon og lønn, klassifiseres som arbeider.

Lenin har pekt på hvordan man definerer klasser:

«Klasser er større folkegrupper som gjenkjennes ut fra sin plassering innefor et historisk definert sosialt produksjonssystem ut fra
1) Sin forbindelse (ofte bestemt og lovregulert) vis-à-vis produksjonsmidlene
2) Sin rolle i den sosiale arbeids- organiseringa.
3) Tilegningsmåten, og størrelsen på den sosiale rikdommen de disponerer.
Klasser er menneskegrupper hvor den ene er i stand til å tilegne seg den andres arbeid ut fra den posisjonen de har i en bestemt struktur i den sosiale økonomien.»(14).

Et fjerde kriterium må legges til: Forholdet vis-à-vis statsapparatet(15), som er særlig viktig for å forstå hvorfor det undertrykkende maktapparatet og majoriteten av fagforeningslederne ikke tilhører arbeiderklassen.

Ut fra disse kriteriene er det mulig å bestemme hvorfor jernbanearbeidere, postmenn, telekommunikasjons og flyplass arbeidere tilhører arbeiderklassen, og hvorfor majoriteten av profesjonelle vitenskapsfolk og intellektuelle tilhører småborgerskapet, vaklende mellom borgerskapet og proletariatet. Uansett arbeiderklassen må ikke begrenses til bare å gjelde kroppsarbeidere, noe vi skal forklare mer detaljert.

Arbeiderklassen i Belgia

1. Det belgiske eksemplet er brukt for å lage en konkret klasseanalyse.(16) Her har antallet lønnsmottagere i den yrkesaktive befolkning steget fra 78% i 1966 til 83% i dag. I 1997 var 29% av den aktive befolkning (og 35% av lønnsmottagerne) klassifisert som «arbeidere», dvs kroppsarbeidere, hvorav 26% var kvinner og 74% var menn.

Antallet kroppsarbeidere har sunket med 30% mellom 1974 og 1997, og antallet lønnsmottagere i sekundærsektoren har sunket med 35%. I 1997 var 62% av lønnsmottagerne i fabrikk industrien kroppsarbeidere. De omfattet 15% av det totale antallet lønnsarbeidere. Disse utgjorde det industrielle proletariatet, kjerna i arbeiderklassen. Mellom 1974 og 1995, har antallet arbeidsledige steget fra 2% til 13%, mens det totale sysselsettings nivået har sunket med 1.5%.

2. I løpet av det samme tidsrom, har sysselsettingen blant kvinner steget med 7.5% sammenlinet med den totale sysselsettingen, mens det blant menn har sunket med 9%. Det passer borgerskapet bedre å ansette kvinner isteden for menn, fordi at samme arbeid er generelt dårligere betalt når kvinner utfører det, og det er lettere å påtvinge kvinner dårligere arbeidsbetingelser og deltidsansettelser. I virkeligheten er den kvinnelige reservearmeen betydelig, 57% av de arbeidsløse, men kvinner utgjør bare 43% av den yrkesaktive befolkningen.

I 1996, var 14% av lønnsmottagerne deltidsansatte, men 30% av kvinnene arbeidet deltid, sammenlignet med 3% av mennene. Det kan anslås at 60% av de kvinnelige lønnsmottagerne tilhører arbeiderklassen, selv om kroppsarbeid gjelder for bare 22% av alle kvinnelige lønnsmottagere.

3. I de industrialiserte landa, representerer fabrikkindustrien mindre enn en femtedel av etterspørselen etter ukvalifisert arbeid. (17) I Belgia omfatter ukvalifiserte arbeidere 11% av lønnsmottagerne. Intellektuelt arbeid er mer og mer integrert i produksjonen av varer. I aldersgruppen 25-29 år, har 24% av befolkningen i beste fall lavere allmen utdannelse, og derfor en svært redusert mulighet for å skaffe seg arbeid. 59% har høyere allmen utdannelse eller mer. Det er fra disse 83% som den yngre delen av arbeiderklassen rekrutteres. De tilbys usikre jobber, fleksible ansettelser og arbeidsforhold, og en rekke underordnede stillinger.(18) I dag utgjør de midlertidige arbeidsplassene 37% av tilgangen til det Belgiske arbeidsmarkedet.(19)

4. Mellom 1963 og 1966 økte andelen av jobber innen service sektoren fra 47.3% til 69.7%, mens det i sekundærsektoren sank fra 45.3 til 27.7%. Skillet mellom sekundær og tertiær sektor stemmer ikke med den marxistiske atskillelsen mellom produktive og uproduktive sektorer, mellom de tjenester som er nødvendige for merverdi produksjonen og de som ikke er det.(20)

I servicesektoren er det sterkest vekst i den kategori tjenester som ytes til selskaper, av den enkle grunn at en god del av de tjenester som ble ivaretatt av industri selskapene selv, nå overlates til spesial firmaer tilhørende tertiær sektoren: markedsføring, administrasjon, rengjøring og vedlikeholdsarbeid, sikkerhet, data support, produktutvikling og utvikling av produksjonsprosedyrer. Serviceandelen av «transport, lagerhold og kommunikasjon» representerer 7.4% av de sysselsatte.(16) En stor del stor del av denne andelen er integrert i den vareproduserende sektor. Et godt eksempel er f.eks. det amerikanske multinasjonale selskapet UPS som driver pakketransport vesentlig for industrien, og som startet en historisk streik sommeren 1997 for virkelige jobber, mot «hamburger jobber».

Andre service områder som, «finans service, fast eiendom, utleiefirmaer og service aktiviteter for selskapene», omfatter 10.6% av de sysselsatte. Spesielt omfatter denne andelen virksomhet som dreier seg om informasjonsteknologi, som i dag er helt avgjørende i forbindelse med enhver produksjonsprosess. Disse aktivitetene øker raskt, og har et stort omfang særlig p.g.a. det nært forestående 2000 års skiftet, innføringen av Euroen, og den alt mer akselererende bruk av data teknologi i alle former for vareproduksjon og service. I Belgia er det et fortløpende behov for mellom 5000 og 20000 høyt utdannede dataspesialister. Kapitalistene er svært bekymra over denne situasjonen, ikke bare fordi dette senker den økonomiske aktiviteten, men også fordi uten en reservearme i informasjonsteknologien, øker lønningene mer enn hva som kan godtas. Det er derfor arbeidsministeriet søker samarbeid med IBM for å få utdannet flere tusen dataspesialister så fort som mulig, for nettopp å unngå tap av merverdi.(21) Ønsket er ikke bare å dekke behovet i denne sektoren, men også å få skapt en reservearme så fort som mulig.

Utviklingen av en «serviceøkonomi» uavhengig av produksjonen er en illusjon. Servicesektoren kan bare vokse i samband med en sterk industrisektor. Et raskere omslag av konstant kapital (maskiner og lagerbeholdning) er for tiden en av de viktigste oppgaver for eierne, for å øke profitt avkastningen. Mer omfattende bruk av servicetjenester, og utvikling av nye taes i bruk for å skynde på dette omslaget. Ved å overlate spesialoppgavene til serviceselskaper som tar hånd om slike for flere kapitalister samtidig, er den produktive sektoren i stand til å produsere på den mest profitable måten. Derfor er følgende utvikling viktig: Den nye teknologien fører til at dataunderstøttet produksjon blir innført i alle deler av produksjonsprosessen (av varer og tjenester). Økt spesialisering og bruk av underleverandører, produksjonen og de tilknyttede tjenestene blir mer vevd inn i hverandre, mens skillet mellom materielt og ikke materiell produksjon stadig blir vanskeligere å sette. Mange operasjoner som regnes som «service», er i virkeligheten integrert i den produksjonsprosessen de er tilknyttet. (20)

5. Sammensmeltingen/foreningen av privat og statsansatte.(22)

Innenfor produksjonsprosessen, har utviklingen av teknologi som i hovedsak retter seg mot faktorer som kontroll og ledelse, ført til en økning av det intellektuelle arbeidet. Mer kvalifisert personell kreves. I en avansert dataunderstøttet produksjon, blir kontroll oppgaven den viktigste. Men uansett så har alle spådommer om at det fysiske arbeidet snart vil forsvinne, vist seg å være feil, og at robotisering utvikler seg mye saktere enn hva man opprinnelig trodde. Fabrikkarbeideren forblir det uunnværlige ledd i produksjonen av varer og merverdi, han er arbeiderklassens spydspiss. Å få jobben gjort beror først og fremst på arbeiderens fysiske og intellektuelle arbeid, hvilket betyr mer intens og krevende arbeid, for å produsere mer merverdi.

På den ene sida gir dette arbeideren en større styring av produksjonen, og krever flere kvalifikasjoner, og evne til å beherske mer komplekse oppgaver. På den andre sida, er vi vitne til en proletarisering av intellektuelt arbeid. Mange oppgaver som tidligere var adskilt fra produksjonen, har nå blitt en del av den. I overensstemmelse med det «Taylorske» konseptet, er intellektuelt arbeid sammensatt av standardiserte elementer som overføres til datamaskinen. Og derfor faller en enda større del av de ansattes ytelse inn under arbeidet i produksjonen. Arbeidsforholdene blir mer og mer lik – for alle ansatte – de som gjelder for de arbeiderne som står i den direkte produksjonen. De ansattes status og lønn, viser heller ikke at deres stilling styrkes, reformistenes tro på en økning av småborgerskapet stemmer dårlig, for tendensen viser snarere en økt proletarisering av større arbeidsgrupper.

Dette er ikke bare tilfelle for service virksomhet i direkte tilknytning til produksjonen, men gjelder for hele service sektoren, offentlig så vel som privat, også for områder hvor kommersielle hensyn ikke skulle være fremtredende. Alle innstramminger som borgerskapet har påtvunget offentlig og ikke-kommersiell virksomhet, har ført til rasjonalisering, og etableringer av «uavhengige kontraktørfirmaer». Dermed har profitt og markedstyringen helt overtatt for hensynet til folks nytte av disse tjenestene. Dette har også ført til en gradvis fjerning av offentlig ansattes rettigheter, som garantert jobbsikkerhet og pensjonsfordeler som andre ikke har hatt.

Offensiven for å privatisere statens tjenester, og å gjøre disse til objekt for profittinteresser, har bidratt til at området for økt kapitalistisk utnytting har vokst. Privatisering av transport og kommunikasjonssektoren, sykehusene og utdannelsinstitusjonene, har mangedoblet antallet lønnsmottakere som henter sitt utkomme fra privat kapital istedenfor inntekter som stammer fra skattlegging.

Kapitalismen lar ikke bare lønnsmottagerne konkurrere mot hverandre, men også mot maskiner. Den søker å sette produksjonen av service i konkurranse med produksjonen av varer, i den hensikt å mangedoble profitten: Bank-, forsikrings- og offentlig ansatte opp mot salgsautomater, lærere opp mot multimedia sett, helsepersonell opp mot medisinske pakkeløsninger. Mens de sliter med konkurransen, særlig fra maskinene, må alle lønnsmottager, intellektuelle så vel som kroppsarbeidere, bli henvist til rollen som vare i det kapitalistiske systemet, en mus i kattens klør. De proletariseres.

Men de vil bare la seg lede av proletariatet i de store selskapene dersom de revolusjonære fagforenings folka, og kommunistene gjør en god jobb. Påvirkningen fra kommunistene fra the Worker’s Party of Belgium (PTB) og av fagforeningsfolk i fabrikkene til Clabecq, Catepillar og VW, og lærernes og elvenes kamp i 1996, viser veien fram.

Samme med kampen for den offentlige sektor i 1998. For å si med Lenin: «Klassebevisstheten skapes ved kamp og utvikling». Det står ingen vegg som skiller den ene klassen fra den andre. (….Marx) krevde vitenskapelige undersøkelser, og lærte oss at en klasse vokser gjennom klassekamp, og at den må hjelpes til modning.» (23)

«Det kommunistiske Manifest», synes å ha blitt skrevet i Brussel senest i går, ikke bare for å rettlede oss i arbeidet blant arbeiderne i de store fabrikkene, men også blant lønnsmottagere som har blitt proletarisert: «Som følge av den økende konkurransen borgerne i mellom, og av den etterfølgende kommersielle krisen, har lønningene blitt mer og mer usikre, den konstante og stadig større perfeksjoneringen av maskineriet gjør forholdene for arbeideren ennå mer prekær. Den individuelle konflikten mellom arbeider og borger, fremstår mer og mer som en konflikt mellom to klasser. Eksistensen av en herskende borgerklasse, som har som den viktigste oppgave å akkumulere kapital på få hender. Kapitaldannelsen, og dens vekst og betingelser, er knyttet til eksistensen av lønnsarbeidet, som eksklusivt bygger på konkurransen mellom arbeiderne. Industriens utvikling, hvor borgeren er virkemidlet, uavhengig av hans vilje, og uten motstand, erstatter arbeiderens isolasjon som følger av konkurransen, med deres revolusjonære forening. Mer enn noe annet, skaper borgerskapet sin egen gravlegger».(24)

Arbeiderklassen internasjonalt

I verdenssammenheng vokser vareproduksjonen mye hurtigere enn antallet jobber, og veksten i nye jobber går så mye saktere enn økningen av tilgjengelig arbeidskraft (25).»Utviklingen av storindustrien fjerner selve grunnlaget for det etablerte systemet for produksjon og tilegnelse under føttene på borgerskapet.»(26) «Det borgerlige system har blitt for begrenset til å holde rikdommen innenfor det.(27)

I virkeligheten, «i 1990, var det i hvert fall 35000 overnasjonale selskaper, med mer enn 15000 forgreninger utenlands. Av de 22 millioner mennesker de sysselsatte utenlands, var nesten 7 millioner direkte ansatt i utviklingsland, omtrent 1% av den yrkesaktive befolkning i disse. Vi burde legge til et tilsvarende antall mennesker som arbeidet for disse som underleverandører eller service ytere».(25)

I de industrialiserte land, har de multinasjonale selskapene skapt arbeidsløshet og svekket lovverk. I den Tredje Verden, organiserer de underutvikling på en tvilsom måte, ved at de utnytter fullstendig mindre enn 2% av den yrkesaktive befolkning, og lar de øvrige 98% forkomme. I de tidligere sosialistiske landa oppfører de seg på samme vis.

De multinasjonale selskapene og verdens kapitalister vil grave sin egen grav, på betingelse av at kommunistene enes i prosessen med å forene det internasjonale proletariatet.

 

Fotnoter:

1) Le Manifeste du Parti communiste, Etudes Marxistes 41/98, EPO, Kap.1.s.103

2) L’Etat du Monde, 1998, La Découverte(paris)

3) Rapport mondial sur dévelopment humain 1993, PNUD, Economica (Paris), s.46

4) Rapport mondial sur dévelopment humain 1993, PNUD, Economica (Paris), s.102, 220-221, 242

5) La base données STAN de l’OCDE pour l’analyse de l’industrie 1975-1994, 1995(Paris); s 126-127,226,348-349

Statistiques des structures industrielles 1994, fra 1996,,OCDE (Paris), s.226-267,120, 219. Jfr fotnote 2 og 4

6) Se fotnote 3, s.41-47

7) World Economic Outlook,oktober 1997, International Monitary Fund (Washington9, s.171

8) Eco-Soir, Le Soir (Bryssel), 24 april 1998, s.2

9) Se fotnote 4, s.97

10) The World. A Third World Guide 1995/96, s.28

11) Lenin: «Den 7.kongress til de russiske sovjeter», seksjon 4, volum 30, s.256

12) Lenin: «Oppgavene til ungdomsorganisasjonene», volum 31, s.302

13) Lenin: «Diskusjonen på den 3. Kongressen til de russiske fagforeninger», volum 30, s.525

14) Lenin: «De store initiativet», volum 29, s.425

15) Jo Cottenier og Kris Hertogen, «Le temps travaille, Année 1997», Institute national de statistique (Bryssel)

16) «Statistiques sociales. Enquete sur les forces de travaille, Année 1997, Institute national de statistique (Bryssel).
«La population active en Belgique», 1.le pays – Situation au 30.juin 1995″, «2, Récapulatif depuis 1970», Ministere fédéral de l’emploi et du travail, mai 1997 (Bryssel)

17) Se fotnote 4, s.99

18) Se fotnote 15, s.184

19) Le Soir (Bryssel), 11-13.04.98, s.15

20) Se fotnote 15, s.180-182

21) Le Soir (Bryssel), 4-5.04.98, s.15

22) Se fotnote 15, s.182

23) Lenin, Volum 30, s.525-526

24) Se fotnote 1, s.105 og 106

25) Se fotnote 4, s.38 og 41

26) Se fotnote 4, s.108

27) Se fotnote 4, s.103

 

Dette er første del av artikkelen, «Globalization on trial: Crisis and class struggle in East-Asia som ble i tidsskriftet Monthly Review, september 1998. Del to kommer i nr.2/98 av Røde Fane. Men du kan lese den her: Motstand og opprør: De nye arbeiderbevegelsene i Asia. Artikkelen er oversatt av Helge Hasselgreen.

---

Et år betyr sannelig mye. Så seint som i fjor sommer hyllet økonomiske profeter og globale investorer de «asiatiske tigrene». Verdensbanken solte seg i glansen fra sin rapport fra 1993, «Det asiatiske mirakel». De herskende framhevet den «asiatiske modellen» som bevis for at åpne markeder og fri kapitalflyt vil være redningen for menneskeheten.

I dag, mer enn ett år siden regionens ødeleggende økonomiske krise begynte, forbereder Verdensbanken en ny rapport. Den skal hete «Nytenkning om Asias mirakel». Ikke rart at nytenkning er på sin plass. Hver dag får 10 000 sørkoreanske arbeidere varsel om oppsigelse – 300 000 hver måned. Den indonesiske økonomien er nærmest i en tilstand av totalt sammenbrudd bare 22 av 282 selskap på Jakartabørsen ser ut til å overleve. Japan henger fast i sin dypeste depresjon på 25 år.

Malaysia og Thailand er fortsatt i finansiell sjokktilstand. Alt i alt har regionens børser falt i verdi med 600 milliarder dollar. Statsbudsjett og politikk dikteres i økende grad av det internasjonale pengefondet (IMF), slik at Øst-Asias økende integrering i verdensmarkedet nå ser ut som veien mot en ny form for avhengighet.

Reklamefraser om globalisering har dominert økonomisk analyse selv på venstresiden, men ideen har nå fått en alvorlig knekk. Riktig nok har kapitalens ubønnhørlige tendens til omstrukturering – reduksjon og «slanking» av produksjonen, outsourcing, økt bruk av leiearbeidere, opprettelse av nye kapitalmarkeder, vedtak om nye handels- og investeringsavtaler – omformet terrenget der kampen og motstanden foregår. Men i stedet for å forandre kapitalens dynamikk og motsigelser avslører krisen i Asia hvor eksplosive disse motsigelsene kan være. Krisen i Asia forteller oss faktisk mye om de to grunnleggende motsigelsene i kapitalismen i «globaliseringens» tidsalder. For det første avslører krisen det alvorlige problemet med overakkumulering og overkapasitet som rir globaliserende kapital som en mare. For det andre illustrerer den hvordan økende kapitalakkumulering kan avle mektige nye arbeiderklasser som evner å slåss mot kapitalens diktat.

Globalisering under lupen

Om noen region kan regnes som prøveklut for næringslivets påstander om globalisering må det være Øst-Asia og de nylig industrialiserte landene – Sør-Korea, Thailand, Indonesia, Malaysia og særlig Taiwan. Se på størstedelen av verden og påstander om globalisering virker latterlige. Tross alle fraser om fri global flyt av kapital fortsetter den internasjonale kapitalen å konsentrere produksjon og handel i de industrielt utviklete landene. Med få unntak er det bare deler av Asia som er trukket med i de globale kapitalbevegelsene. For eksempel: fra 1980 til 1991 steg Asias (Japan ikke medregnet) andel av verdenshandelen fra 9 til 15 prosent, mens de utviklete landenes andel falt fra 72 til 63 prosent. Men resten av verdensøkonomien – de «mindre utviklete landene» i Afrika, Latinamerika, og særlig i Karibia opplevde et katastrofalt fall fra 28 til 13 prosent av internasjonal handel (FNs Oversikt over verdensøkonomien, 1993). I 1994 mottok Øst-Asia mer enn halvparten av investeringsstrømmen til utviklingsland.

Om man altså ser bort fra Asia finnes det ingen globaliseringstese; Asia var det eneste eksempelet på suksess. Og Øst-Asias krise gjør eksemplet tvilsomt. Mer enn det: hendelsene i Asia utgjør en alvorlig trussel mot verdens kapitalistiske økonomi i sin helhet, «den største trusselen mot global framgang» siden 70-årene som Business Week skrev (2/1 1998).

I motsetning til den overflatiske beskrivelsen i næringslivspressen handler sammenbruddet i Asia ikke grunnleggende om korrupsjon, kameratkapitalisme eller overdrevent regulerte markeder. Det dreier seg om det klassiske problemet som kalles kapitalistisk overakkumulering (og en ledsagende profittreduksjon). Den enorme kapitalstrømmen inn i Sørøst-Asia de seinere årene har bidratt til en svær oppbygging av produksjonskapasitet som for en stor del ikke kan utnyttes lønnsomt. Med andre ord stanger kapitalismens utvikling av produktivkreftene mot sin egen iboende grense. På tross av det har konsernene svart på økt markedskonkurranse med ytterligere økning av kapasiteten – nye fabrikker, gruver, produksjonsanlegg og kjempefarmer, ny infrastruktur og nye tjenesteindustrier.

Å øke kapasiteten i en periode med overkapasitet virker irrasjonelt – og for systemet som helhet er det det. Men for det enkelte kapitalistforetak, fanget i markedkonkurransens logikk, er det den eneste rasjonelle veien å gå. Målet er tross alt å sikre at noen andre bukker under i den uryddige kampen om markedsandeler. De som overlever, vil sannsynligvis være de som har den rette kombinasjonen av slanket produksjon, ny teknologi, arbeidsdisiplin, forholdvis lavt lønnsnivå og god markedsadgang. Derfor økes kapasiteten for å oppnå dette for å lage de mest effektive kapitalistiske foretakene, på tross av det overordnete problemet med overakkumuleringI mange tilfeller har Asia vært område for utprøving av mye av den siste bølgen med kapitalakkumulering. Produksjonsanlegg for biler, stål, elektronikk, databrikker og fiberoptikk er blitt bygget hulter til bulter i håp om at billig arbeidskraft, enkel finansiering og næringslivsvennlige regjeringer som med hard hånd regulerer fagforeningsvirksomhet ville garantere god profitt. Så snart oppgangen kulminerte var resultatene forutsigbare: enorm overkapasitet og svære lønnsomhetsproblemer.

La oss som et eksempel se på bilindustrien. Global overkapasitet er i dag på omkring 21-22 millioner biler. Det utgjør rundt regnet 36 prosent overkapasitet på verdensbasis, noe som svarer til 80 veldrevne bilfabrikker. På tross av dette – ja etter kapitalistisk logikk på grunn av dette – har bilselskapene med stor iver bygget ut kapasiteten i hele Asia. Faktisk planla selskapene før krisen brøt ut å investere i prosjekter som ville ha doblet asiatisk produksjonskapasitet utenom Korea og Japan, land som allerede vaklet på grunn av overkapasiteten.

Tilsvarende overakkumuleringsproblemer – å skape produktivkrefter som ikke kan utnyttes profitabelt – herjer i databrikke-, halvleder-, fiberoptikk-, kjemisk og stål-industri. Verdensmarkedet for dynamiske RAM-brikker (DRAMs) er et annet godt eksempel. Analytikere anslår at produksjonen av DRAMs vil ligge 18% over etterspørselen i år, mot 0 så seint som 1995. Resultatet har vært et katastrofalt prisfall (spesielt ille for Sør-Korea som kontrollerer 40% av verdensmarkedet for DRAMs). Prisen på 64 megabit DRAMs falt som en stein fra 60 dollar i begynnelsen av 1997 til 20 dollar ved utgangen av året. I år har prisen falt ytterligere til 8 dollar (Wall Street Journal 4/6 1998). Den egentlige årsak til den økonomiske krisen i Asia finnes i denne typen press nedover på prisene og på profitten som følge av overproduksjon.

Noen investorer fikk kalde føtter fordi de regnet med at lønnsomhet fra fortsatte investeringer i disse sektorene var usannsynlig. De begynte å sikre seg ved å redusere sine plasseringer i Asia. Langsomt men sikkert trakk de seg ut av akkurat slike områder som Øst-Asia der hektisk akkumulering, forverret av en kraftig strøm av spekulativ kapital, hørte til dagens orden. Med andre ord: «markedskreftene» reagerte på reelle problemer knyttet til overakkumulering av kapital. Den asiatiske krisen er altså ikke et resultat av at samfunnet ikke er tiltrekkelig markedsorientert, men handler om de innebygde motsigelsene i et kapitalistisk marked. Kort sagt er krisen et produkt av kapitalistisk globalisering, av at kapitalistiske motsigelser spres og forsterkes i hele verden.

Alt dette er blitt ytterligere forverret av strømmer av kortsiktig finanskapital. Mens latinamerikanske markeder vaklet og japanske aksje- og eiendomsmarkeder falt sammen, så internasjonale banker og kredittinstitusjoner muligheter for å gjøre stor profitt i Øst-Asia. De så fabrikker vokse opp, med ny teknologi i kjølvannet, eksplosiv vekst i veianlegg, flyplasser, telekommunikasjoner og luksushotell – og de ville være med på oppgangen. Etter hvert som finanskapital strømmet til regionen, og dermed ga billige og lett tilgjengelige lån, lanserte produksjonsselskaper og entreprenører stadig nye prosjekter. Øst-Asias økonomiske oppsving fikk dermed alle de klassiske tegnene på en spekulativ høykonjunktur. Etter hvert som nye megaprosjekter ble lansert med uhemmet optimisme, vokste boblen seg større.

Det var uunngåelig at noen investorer valgte å satse pengene sine på at boblen ville sprekke. De erkjente at for mye jordbruksindustri, for mange fabrikker, gruver, hoteller og veier ble bygget sett i sammenheng med overkapasiteten i verden. De trakk seg ut, først stillferdig, fra nye investeringsprosjekter i Asia. De trakk pengene ut av aksjemarkedene; de solgte unna asiatiske valutaer. Når prosessen først var i gang, vokste den som en snøball. Privat kapitalstrøm til Indonesia, Malaysia, Filippinene, Sørkorea og Thailand ble nesten femdoblet fra 1990 til 1996, fra 20 til 95 milliarder dollar året. Men i 1997 opplevde disse landene en netto negativ kapitalstrøm i størrelsesorden 20 milliarder dollar. Krakket startet, først i form av spekulasjon mot den thailandske valutaen baht i fjor sommer.

Plutselig oppdaget næringslivet at Øst-Asias gjeld – den gjelden som skyldes tilbudet av global kapital – var et stinkende problem. Så seint som i fjor sommer, selv etter at thailandsk baht hadde begynt å falle som en stein, hevdet økonomene i Verdensbanken, IMF og en rekke utenlandske banker at indonesisk økonomi var grunnleggende sunn. De thailandske problemene ville ikke spre seg til Indonesia. Få måneder seinere begynte kapitalflukten, og verdensmarkedet felte sin dom over landets utenlandsgjeld på 80 milliarder dollar. Så ille var kapitalflukten at devalueringen som den globale kapitalen påla, førte landet til kanten av stupet ved at forholdet mellom utenlandsk bankgjeld og brutto nasjonalpodukt steg fra 35% til 140% (Economist, 7/3 1998).

Alles øyne vendte seg mot Sørkorea. Øst-Asias sterkeste industrimakt utenom Japan virket nå svært sårbar, spesielt sett i lys av japanske yens langvarige fall som følge av krisen i Japan. Siden Sør-Korea konkurrerer direkte med Japan i bilindustri, stålindustri og elektronikkindustri m.m, har landet mye å frykte når japanske eksportpriser går nedover på grunn av svakere yen. Sør-Korea befant seg altså i en underlig situasjon: tross svær eksportvekst stagnerte eksportinntektene på grunn av fallende priser. I perioden 1996-97 steg Sør-Koreas eksport med 37% i volum, mens eksportinntektene steg med bare 5%. Men en så svak økning var ikke tilstrekkelig til å finansiere lånene koreansk næringsliv hadde tatt opp for å bygge og modernisere fabrikker.

Ved utløpet av 1996 hadde de tretti største chaebol – industrikonglomeratene som dominerer økonomien – et gjennomsnittlig gjeld-/egenkapitalforhold på 400%. Etter hvert som krisen rammet, og eksport og overskudd krympet, ble utsiktene til å betjene gjelden stadig mørkere. Mer enn en firedel av chaebolene har kollabert, blant annet bilkonglomeratet Kia og Halla-guppen som er engasjert i skipsbygging, ingeniørarbeid og bildeler.

Og så slo krisen i Øst-Asia tilbake på Japan, hvor den hadde startet. Lavkonjunkturen i Japan begynte tidlig på 1990-talet med store fall i aksje- og eiendomsmarkedet. Etter et fall på 1% i 1997 fortsatte fallet med formidable 5,3 % første kvartal i år. Konsernenes profitt og kapitalinvesteringer ligger ned, tallet på konkurser stiger til himmels, og privat forbruk har falt betydelig. Varehusenes omsetning faller i størrelsesorden 15% månedlig. Samtidig overstiger misligholdte lån i japanske banker 1000 milliarder dollar, og konsernenes gjeld utgjør i gjennomsnitt 4 ganger egenkapitalen mot 1,5 ganger i USA (Business Week 18/5 1998).

Dette skjer til tross for en innsprøyting på 1000 milliarder dollar i form av statlig forbruk i løpet av de siste seks årene for å få fart på økonomien. Næringslivets syn på Japan er blitt så pessimistisk at sjeføkonom Paul Summerville i RBC Dominion Securities(datterselskap til Royal Bank of Canada, oversettersanm.) spår (som han har gjort siden 1992) at Japans lavkonjunktur vil vare i femten år. Det er da unødvendig å si at dette er dårlig nytt for de «asiatiske tigrene» med sin avhengighet av eksport til Japan og av japanske investeringer. Og det er en grunn til at det er usannsynlig at krisen tar en rask slutt.(1)

Hele regionen opplever en bølge av kriser i aksjemarkedene, nedleggelse av fabrikker, masseoppsigelser, reduksjon av statlig forbruk og valutauro. Alt dette fører til nød og elendighet for millioner av mennesker. Massive investeringer og akkumulering av kapital kolliderer med tanken om å produsere for profitt. Resultatet er at Øst-Asia nå opplever en «farsott som i alle tidligere tider ville blitt oppfattet som en absurditet – overproduksjonens farsott.» (2) Den farsotten påfører folk store prøvelser – og avler motstand og opprør.

Arbeidsfolk og miljø: Krisens omfang

Mer enn fem millioner indonesiske arbeidere er blitt oppsagt siden juli 1997. Antallet arbeidsløse i landet vil trolig komme opp i 20 millioner ved utgangen av 1998, og samtidig ventes tre millioner arbeidsløse i Thailand, nesten 2 millioner i Sør-Korea, en million i Malaysia i tillegg til 1,5 millioner fremmedarbeidere som kan vente å bli kastet ut.

Oppsigelsene ledsages av ødeleggelse av levestandarden. Fra august til desember 1997 ble gjennomsnittlig inntekt halvert i Sør-Korea. Det blekner mot det som skjedde i Indonesia der årlig gjennomsnittsinntekt falt fra 1200 dollar til 300 dollar. I Indonesias største industriby Surabaya falt minimumslønnen pr. dag fra to dollar for et år siden til under 0,3 dollar. Dette skjer samtidig som pengefondet IMF beordrer matvare- og brenselsubsidiene fjernet, og prisene stiger til himmels. Innen utgangen av 1998 vil antallet mennesker som lever under fattigdomsgrensen bli doblet til 58 millioner. Men det er like ille andre steder. I Thailand steg prisene på ris og mel med 40% i februar; en katastrofe for de fattige. Den økonomiske krisen er noe langt mer enn endringer i handels- og investeringstall. I bunn og grunn handler det om økende fattigdom, arbeidsløshet, underernæring og økt sykelighet.

Nødhjelpsarbeidere i Indonesia rapporterer at mange mødre som ikke lenger har råd til melk som er blitt tre ganger så dyrt, gir sine nyfødte te. Antallet underernærte stiger, likeså antallet som slutter skolen før tiden. Unge kvinner rammes særskilt hardt når fabrikker og butikker stenger og jenter blir tatt ut av skolen. I Thailand fører krisen til at mange familier på landsbygda blir presset til å selge døtrene til prostitusjon i Bangkok der enkelte eksperter hevder at så mange som 1 million unge kvinner arbeider i sexindustrien. Mange av disse blir ofre for den AIDS-krisen som myndighetene prøver å benekte.

Miljøødeleggelser bidrar også betydelig til lidelsen. Hektisk industrialisering og storslåtte megaprosjekter har alt påført miljøet enorm skade. Den asiatiske utviklingsbanken i Manila beskriver kontinentet som det «mest forurensete og miljømessig forringete» i verden. Asias elver fører med seg gjennomsnittlig 20 ganger mer bly enn elver i Vesten. Prisen mennesker må betale for dette, er enorm. I følge Verdens Helseorganisasjon dør mer enn 1,5 millioner mennesker årlig i Asia på grunn av luftforurensning. Ytterligere 500 000 liv går tapt på grunn av forurenset vann og dårlige sanitære forhold. Den økonomiske krisen vil føre til ytterligere forverring av miljøet etter hvert som selskapene for å overleve reduserer kostnadene og ignorerer sikkerhetsforskrifter og forurensningskontroll. Ferske begivenheter i Indonesia gir et skremmende forvarsel om hva som kan skje.

I omfang overgår kommersiell skogdrift all annen industrivirksomhet i Indonesia som har 10% av verdens regnskog. Omkring 60 millioner mennesker bor og arbeider i disse skogene. En tredel av disse praktiserer svidyrkingsbruk i en form som har vært bærekraftig i tusener år. Likevel blir millioner av disse tvangsflyttet på grunn av kommersiell tømmerhogst og gruvedrift osv. En tredel av landarealet – rundt regnet 64 millioner hektar – er beslaglagt av tømmerselskap som rutinemessig setter fyr på skogen som ledd i hogst og nyplanting. Privatisering og ødeleggelse av land- og skogområder har ført til massiv tvangsflytting av folk. For eksempel ble 2,5 millioner av urbefolkningen i Kalimantan (den indonesiske delen av Borneo o.anm) tvangsflyttet på 1970-tallet. Innen midten av 1980-tallet var kanskje 10 millioner mennesker «omplassert» fra Java til andre øyer. I fjor sommer ble nesten to millioner hektar av Sumatras og Kalimantans tropiske lavlandsregnskoger stukket i brann. Resultatene har vært ødeleggende: global oppvarming, klimaforandringer og skadevirkninger for kaffe- og kakaoavlingene og fiskeriene.

Så mye som 70 millioner mennesker i Indonesia, Singapore, sørlige Thailand, Brunei, Malaysia og sørlige Filippinene er blitt rammet, og tusener har måttet få behandling for luftveisplager, astma og irritasjon i hud og øyne. (3)

Like ødeleggende har mega-gruveprosjekt vært. Verst i så måte har kopper- og gullgruvene som drives av New-Orleans-selskapet Freeport McMoRan. Selskapet driver verdens rikeste gruve i Vest-Papua, og blir anklaget for bortføring av, tortur mot og drap på urinnvånerne. Dette selskapet utvinner svære malmmengder fra Puncuk Jaya-fjellet, og slaggproduktene har forgiftet elven Ajkwa og ført til fiskedød og skogsdød. Nå planlegger selskapet å doble gruveproduksjonen. Slikt vil vi nok se mer av etter hvert som gjeldstyngete regjeringer selger ut naturressurser for å skaffe midler til å betale IMF og globale investorer. (4)

Intensivert miljøødeleggelse er en direkte følge av intensiveringen av markedets uunngåelige krav i hele Øst-Asia. Industriell overakkumulering parallellt med finanskapitalens konjunktursvingninger har ført til det klassiske kapitalistiske overfallet på arbeiderklassen og miljøet, «på samme tid underminerer de opprinnelige kildene til all rikdom – jorden og arbeideren» som Marx uttrykker det. (5)

Fotnoter:

1). Denne artikkelen tar ikke sikte på å utforske den enestående dynamikken i Kinas utvikling. Ferske meldinger om dramatisk fall i Kinas vekstrate og oppsigelse av enda flere millioner offentlig ansatte etter hvert som titusentalls statsforetak stenger dørene antyder at enorme problemer er i anmarsj, problemer som vil gi gjenlyd over hele regionen og verdensøkonomien som helhet.

2). Karl Marx og Friedrich Engels: Det kommunistiske manifest, s.54, utgitt av Røde Fane, 19983)Dianne Feeley, «Hvem tente på?» Against the Current 72 (januar-februar, 1998), s. 17; and Curtis Runyan, «Indonesia’s Discontent,» World Watch, mai-juni 1998, s. 12-23.

3).

4). Informasjon om Freeport McMoRan stammer fra Runyan.

5). Karl Marx, Kapitalen, bind. 1. s

Artikkelen trykkes med tillatelse av forfatteren som underviser ved York University i Toronto. Han har skrevet boka «Against the market: Political Economy, Market, Socialism and the Marxist Critique», 1993.

 

---

«Religionen er hjertesukket til en plaget stakkar, hjertet til en hjerteløs verden, på samme måte som den er en åndløs tilstands ånd. Den er folkets opium.»

(Karl Marx i «Til kritikken av Hegels rettsfilosofi»)

En sentral inngangsdør til forståelse av hele den marxistiske teorien er begrepet fremmedgjøring. Marx snakker om to former for fremmedgjøring. Han snakker om fremmedgjøring i ånden, dvs. i religion og filosofi, og han snakker om materiell fremmedgjøring.

Det nye og geniale med Marx var at han så at den åndelige fremmedgjøring hadde et grunnlag i den materielle fremmedgjøringen.

Fremmedgjøring i ånden, eller religionen, har to faser. Den første fasen er naturreligionene der menneskene lager utenomnaturlige forklaringer på naturfenomener. Det sentrale begrep i naturreligionene er mana. Mana er en kraft som bor i alt i naturen. Det er en kraft som menneskene har svært liten innvirkning på gjennom sitt daglige liv og virke og det må til en rekke spesielle tiltak for å virke på manaen. Dette er for eksempel seremoniene. Jeg skal ikke si så mye om dette, det er ikke sentralt for Marx. Men det består altså i at menneskene river løs det de ikke forstår og kan beherske i naturen og legger det mer og mer inn i en egen kraft som bor i naturen, men som er adskilt fra naturen. Vi ser at dette fort kan føre frem til gudetro.

Den åndelige fremmedgjøringens andre fase oppstår ved at menneskene legger sine egne egenskaper ut av seg selv og inn i en overnaturlig skapning. Marx snakker mye mer om dette i artikkelen «Til jødespørsmålet» fra 1843 og i artikkelen «Til kritikken av Hegels rettsfilosofi» fra årsskiftet 1843/44. Sitatene rett under her er fra dette skriftet.

«Mennesket som ser etter overmennesket i himmelens fantastiske virkelighet og ikke har funnet noe annet der en gjenskinnet av seg selv, vil ikke lenger være tilbøyelig til bare å finne skinnet av seg selv, bare finne et umenneskelige vesen, der det søker etter og må søke etter sin sanne virkelighet». (1) «Det er mennesket som skaper religionen og ikke religionen som skaper mennesket. Og religionen er da menneskets selvbevissthet og selvfølelse som enten ikke har funnet seg selv ennå eller allerede har mistet seg selv igjen. Men mennesket – det er ikke et abstrakt vesen som holder til et sted utenfor verden. Mennesket – det er menneskets verden. Det er stat, det er samfunn. Denne staten, dette samfunnet produserer religionen, en fordreid verdensbevissthet, fordi de selv er en fordreid verden. Religionen er denne verdens allmenne teori. Den er dens encyklopediske kompendium (dvs. dens konversasjonsleksikon), dens logikk i populær form, dens spiritualistiske point d’honneur (æresbegrep), dens entusiasme, dens moralske sanksjon, dens høytidelige supplement, dens allmenne kilde til trøst og rettferdiggjøring. Den er den fantastiske virkeliggjøring av menneskets vesen, fordi menneskets vesen har ingen sann virkelighet. Kampen mot religionen er derfor indirekte en kamp mot den verden der religionen er den åndelige aroma. Den religiøse elendighet er samtidig uttrykk for den virkelige elendighet og også protesten mot den virkelige elendighet. Religionen er hjertesukket til en plaget stakkar, hjertet til en hjerteløs verden, på samme måte som den er en åndløs tilstands ånd. Den er folkets opium. Å avskaffe religionen som folkets illusoriske lykke, er å kreve dets virkelige lykke. Kravet om å gi avkall på illusjonen om sin tilstand, er kravet om å forlate en tilstand som trenger illusjoner. Kritikken av religionen er følgelig kimen til en kritikk av den jammerdalen (dvs. den virkelige verden) som religionen er en hellig glorie av». (2)

«Derfor er det historiens oppgave å etablere sannheten om denne verden, etter at sannheten om den hinsidige verden er forsvunnet. Dette er først og fremst filosofiens oppgave, som er i historiens tjeneste. Etter at den hellige form som den menneskelige fremmedgjøring av seg selv har, er avslørt, må en avsløre menneskets selvfremmedgjøring i dens uhellige former. Kritikken av himmelen forvandler seg dermed til en kritikk av jorden, kritikken av religionen forvandler seg til kritikken av retten og kritikken av teologien til kritikken av politikken«. (3)

Marx sin store nyoppdagelse er at den andre fasen for fremmedgjøring som er beskrevet ovenfor, bare er en idealistisk side ved den materielle fremmedgjøring. Dette oppdaget han etter sitt første store intensive studium av sosialøkonomien. Han sammenfattet mye av synet sitt i det såkalte «Økonomisk-filosofiske manuskripter» som han skrev fra april til august 1844. Sitatene under her er fra dette skriftet.

Ifølge Marx skaper mennesker ting for seg gjennom å bearbeide naturen rundt seg gjennom produksjon. Dette kaller han for tingliggjøring. Fra det øyeblikk den tvungne arbeidsdelingen og privateiendommen oppstår foregår denne tingliggjøringen på en fremmedgjort måte. Det betyr at det menneskelig fellesskap ikke har bevisst kontroll med de kreftene som det nytter i produksjonen, også kalt produktivkreftene. Disse kreftene har en tendens til å bli noe som er løsrevet fra menneskene og som møter menneskene på en fremmed og fiendtlig måte. Den helt utviklete og høyeste formen for fremmedgjøring finner vi under kapitalismen, da kapitalen styrer utviklingen ut fra profittbehov og ikke ut fra de menneskelige behov.

Når Marx snakker om fremmedgjøringen så er utgangspunktet hans at han er på jakt etter å «begripe» «privateiendommens vesen» for å kunne forstå dens utviklingstendenser. Gjennom analysen av den materielle fremmedgjøringen vil Marx at «Vi må … skaffe oss en forståelse av den vesentlige sammenhengen mellom privateiendommen, griskheten, skillet mellom arbeid, kapital og grunneiendom, mellom varebyttet og konkurransen, mellom monopol og konkurranse osv., mellom hele denne fremmedgjøringen og pengesystemet». (4)

Marx sitt utgangspunkt er at «arbeidet produserer ikke bare varer; det produserer seg selv og arbeideren selv som vare» og at denne varen har en tendens til å «synke i verdi«.. ettersom den skaper en tingenes verden som stadig blir større og som stadig «stiger i verdi«. (5)

Ut fra dette sier Marx at det første momentet i fremmedgjøringen er «dette faktum … at den gjenstanden som arbeidet produserer, altså arbeidsproduktet, fremtrer som et fremmed vesen, som en makt som er uavhengig av produsenten» (6) – det eksisterer utenfor arbeideren, «uavhengig av ham og fremmed for ham, og blir til en selvstendig makt som opptrer som hans motstander, og at det liv som han har gitt tingen, opptrer som fiende, som en fremmed for ham». (7)

Dette gjelder både arbeiderens direkte eksistensmidler eller forbruksmidler og det gjelder hans arbeidsmidler, hans arbeidsredskaper.

Den borgerlige eller politiske økonomien «skjuler fremmedgjøringen i arbeidets vesen ved at den ikke ser på det umiddelbare forholdet mellom arbeideren (arbeidet) og produksjonen». (8)

Det andre momentet i fremmedgjøringen er at det ikke bare viser seg i arbeiderens forhold til produktet av sitt arbeid, «men også i produksjonshandlingen, i selve produksjonsvirksomheten». (9) Denne fremmedgjøringen av arbeidet består for det første i «at arbeidet er noe utenfor arbeideren, dvs. ikke tilhører hans vesen, at han derfor ikke bekrefter seg i sitt arbeid, men fornekter seg, at han ikke føler seg vel, men ulykkelig, at han ikke utvikler noen fri fysisk og åndelige energi, men sliter ut sin kropp og ødelegger sin ånd». Arbeidet «dekker derfor ikke noe behov, mer er bare et middel til å dekke behov som ligger utenfor det». (10)

Det at arbeidsproduktet er en fremmed ting for arbeideren gjør at han samtidig får et forhold til den sansbare ytre verden, til tingene i naturen som til en fremmed og fiendtlig verden. Dette er det tredje momentet i fremmedgjøringen selv om Marx ikke skiller det ut som et eget moment, men som er behandlet under flere av de fire elementene som Marx skiller ut.

Den fjerde siden ved det fremmedgjorte arbeidet (av Marx altså kalt den tredje siden) er at mennesket er et artsvesen «ved at (det) forholder seg til seg selv som til en nærværende, levende art, ved at det forholder seg til seg selv som til et universelt og derved fritt vesen. «Menneskets universalitet fremtrer praktisk nettopp i den universalitet som gjør hele naturen til dets uorganiske legeme, både i den grad den er 1) et direkte middel til livets opphold og 2) materien, gjenstanden og verktøyet for dets livsvirksomhet. Naturen er menneskets uorganiske kropp, nemlig natur i den grad den ikke selv er menneskekropp. At mennesket lever av naturen betyr: Naturen er dets legeme, som det må inngå en stadig prosess med for ikke å dø. At menneskets fysiske og åndelige liv henger sammen med naturen betyr ikke noe annet enn at naturen henger sammen med seg selv, for mennesket er en del av naturen». (11)

«Det fremmedgjorte arbeidet gjør mennesket 1) fremmed for naturen, og 2) fremmed for seg selv, for dets egen aktive funksjon, for dets livsvirksomhet, og det gjør dermed også arten fremmed for mennesket; det gjør at artslivet blir et middel til det individuelle liv for mennesket».

«Fremfor alt framtrer arbeidet, selve livsvirksomheten, selve det produktive liv, for mennesket bare som et middel til å dekke et behov, behovet for å opprettholde sin fysiske eksistens». (12)

«Mennesket skaper i praksis en verden av ting og bearbeider den uorganiske natur, og dermed bekrefter det seg selv som et bevisst artsvesen…». «Dyret» … «produserer ensidig, mens mennesket produserer universelt; det produserer bare når det umiddelbare fysiske behovet krever det, mens mennesket produserer selv når det ikke har fysiske behov, og egentlig er det først når det er frigjort fra fysiske behov at det produserer i ordets sanne betydning; dyret produserer bare seg selv, mens mennesket står fritt overfor sitt produkt. Dyret skaper bare i samsvar med det målet og de behov som den arten det tilhører har, mens mennesket kan produsere etter enhver arts mål og kan anvende mål på gjenstanden som passer for det; mennesket skaper derfor også etter skjønnhetens lover». (13)

«Ved at det fremmedgjorte arbeidet fratar mennesket den gjenstand det produserer, fratar det mennesket også dets artsliv, dets virkelige artslige tinglighet, og forvandler den fordelen som mennesket har framfor dyret, til den ulempe at det fratas sitt uorganiske legeme, naturen». (14) «På samme måte som det fremmedgjorte arbeidet reduserer egenvirksomheten, den frie virksomheten, til et middel, gjør den også menneskets artsliv til et middel for dets fysiske eksistens». (15)

Det femte elementet i fremmedgjøringen (som Marx kaller det fjerde) er den direkte følge av de andre momentene. «En direkte følge av at mennesket er blitt fremmed for produktet av sitt arbeid, av sin livsvirksomhet, sitt artsvesen, at mennesket blir fremmed for mennesket.» «Under det fremmedgjorte arbeidets forhold betrakter følgelig ethvert menneske et annet menneske ut fra den målestokken og det forholdet som det selv har som arbeider». (16)

Marx sammenfatter det han har behandlet her på følgende måte: «Vi har gått ut fra den nasjonaløkonomiske kjensgjerning at arbeideren og hans produksjon er blitt fremmedgjort. Vi har formulert det begrepet som uttrykker dette faktum: Det fremmedgjorte arbeidet. Vi har analysert dette begrepet, og har altså bare analysert en nasjonaløkonomisk kjensgjerning». (17)

Så stiller Marx spørsmålet om hvem det tilhører dette arbeidsproduktet som er fremmed for meg og som opptrer som en fremmed makt overfor meg. Han svarer at det tilhører et annet vesen enn meg. Er det gudene? Han sier at de største produksjonsvirksomhetene i de tidligste tider var gjort til gudenes ære, men verken gudene eller naturen var arbeidsherrer. Derfor konkluderer han slik: «Det fremmede vesenet som arbeidet og arbeidsproduktet tilhører, dette vesenet som arbeidet står i tjeneste hos og som arbeidsproduktet kan nytes av, kan ikke være noe annet enn mennesket selv». «Det tilhører et annet menneske enn arbeideren«. «Det er ikke gudene og ikke naturen, men bare mennesket selv som kan være denne fremmede makten over mennesket.» (18)

«Gjennom det fremmedgjorte arbeidet, gir altså arbeideren et menneske som er fremmed for arbeidet og står utenfor det, et forhold til dette arbeidet. Arbeiderens forhold til arbeidet skaper det forholdet som kapitalisten – eller hva man ellers vil kalle arbeidsherren – har til det samme arbeidet.

Privateiendommen er altså produktet, resultatet, den nødvendige følge av det fremmedgjorte arbeidet, av arbeiderens ytre forhold til naturen og seg selv. Vi kommer altså frem til privateiendommen ved å analysere begrepet det fremmedgjorte arbeid, dvs. det fremmedgjorte mennesket, det fremmedgjorte livet». (19)

«Arbeidslønnen er en direkte følge av det fremmedgjorte arbeidet, og det fremmedgjorte arbeidet er den direkte årsaken til privateiendommen. Når den ene siden faller, må også den andre gjøre det.

Det framgår videre av forholdet mellom fremmedgjort arbeid og privateiendom at frigjøringen av samfunnet fra privateiendommen osv., fra trelldommen, skjer i den politiske formen som arbeiderens frigjøring er, og det dreier seg her ikke bare om deres frigjøring, fordi deres frigjøring innebærer frigjøring av alt menneskelig, og det gjør den fordi hele den menneskelige trelldommen er trukket inn i arbeiderens forhold til produksjonen og alle trelleforhold bare er avarter og følger av dette forholdet.

På samme måte som vi ut fra begrepet fremmedgjort arbeid, avstått arbeid, nådde fram til begrepet privateiendom gjennom analyse, kan vi også ved hjelp av disse to faktorene utvikle alle de nasjonaløkonomiske kategoriene, og i hver kategori, som for eksempel handel, konkurranse, kapital, penger, vil vi bare kunne finne igjen et bestemt og utviklet uttrykk for disse to første utgangspunktene». (20)

Marx sin store fortjeneste her er altså at hans kritikk av religionen har ført frem til en avdekking av og kritikk av menneskenes mest grunnleggende forhold på jorden, og til den konklusjon at arbeiderne må sloss for politisk frigjøring, dvs. revolusjon, og ut fra denne forståelse springer all seinere marxistisk analyse og praksis. Marx sitt hovedverk «Kapitalen. Kritikk av den politiske økonomi» er en direkte fortsettelse av disse arbeidene. De økonomisk filosofiske manuskriptene er det første store forarbeidet til «Kapitalen». Hvis en ikke forstår dette forarbeidet, er det lettere å tolke «Kapitalen» mer som en slags mekanisk analyse som kan forklare den økonomiske utvikling, men som fører galt av sted når man skal analysere menneskenes vesen og stilling på jorden på en mer helhetlig måte. Derfor er det viktig for oss å studere og forstå det Marx her skriver om på en dyp måte.

Marx tar religionen på alvor. Han skjønner at religionen springer ut av dype menneskelige behov. Derfor behandler han den med respekt, men ikke med overdreven respekt. Kritikken hans bygger på dyp forståelse og skarp analyse og leder direkte videre til hele kommunismens teori. Denne teorien gir en uovertruffet metode for å forstå og endre menneskenes lodd slik som det fremtrer for menneskene både på denne jord og i himmelen.

Fotnoter:

1)Karl Marx Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker. Progress Publishers og Falken forlag, 1991. Til kritikken av Hegels rettsfilosofi, side 66. Skrift i kursiv er fra originalen.

2)Samme verk, side 66-67. Forklarende parenteser er mine.

3)Samme verk, side 68.

4)Karl Marx Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker. Progress Publishers og Falken forlag, 1991. Økonomisk-filosofiske manuskripter. Det fremmedgjorte arbeidet, side 190-191.

5)Samme verk, side 191.

6)Samme verk, side 191.

7)Samme verk, side 193.

8)Samme verk, side 194.

9)Samme verk, side 195.

10)Samme sted.

11)Samme verk, side 198.

12)Samme sted.

13)Samme verk, side 199-200.

14)Samme sted.

15)Samme sted.

16)Samme verk, side 200-201.

17)Samme verk, side 201.

18)Samme verk, side 202.

19)Samme verk, side 204.

20)Samme verk, side 205-206.

 

Artikkelforfatteren er styremedlem i Human-Etisk Forbund, Oslo Fylkeslag.

---

Vi bor i et demokratisk land, med lik rett til å dyrke og holde fast ved vår egen livsstil, vår egen kultur og vår egen religion eller livssyn – tror vi.

Les hva Grunnloven sier:

-§2: «Alle indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse.

Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme.»

-§4: «Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion, haandheve og beskytte denne.»

-§12b: «Af Statsraadets Medlemmer skulle over det halve Antal bekjende sig til statens offentlige Religion.»

Derfor har vi kristen formålsparagraf i skolen, prester på sykehusene (med full innsynsrett i pasientjournalene), og en rikskringkasting med kristne innslag i mange flere programmer enn vi forestiller oss. Kirken har en rekke særfordeler på områder, vi til daglig ikke skjenker en tanke. Den norske kirke har forrang i offentlige reguleringsplaner når det gjelder tildeling av arealer for kirkebygg. Den norske kirken har ansvar for forvaltning av gravlundene, dette medfører blant annet obligatorisk vigsling av jorden, som igjen forhindrer troende muslimer i å bli gravlagt der. For et par år siden var kirken i opprør, fordi NRK hadde samlet alle sine påske-gude-programmer i P1 og holdt av P2 til oss andre. Regelen om regjeringens statskirkemedlemskap fører ved hver regjeringsdannelse til hykleriske innmeldelser i statskirken eller unødvendige organisatoriske omveltninger i departementene.

Mange familievernkontor blir drevet av statskirken, og i Trondheim er det nå oppe et forslag i bystyret om å nedlegge det kommunale familievernkontoret og la de kristne overta all familierådgivning. Også i fengslene har presten enerett på å gi støtte og åndelig veiledning. Hvis institusjonspresten gir tillatelse, kan andre trossamfunn få adgang til institusjonen, men de er underlagt prestens tilsyn. De får heller ingen økonomisk godtgjørelse for sitt arbeid.

I skolen er det nøytrale livssynsfaget nedlagt og erstattet av et fag som kaller seg kristendom med livssyn. Det betyr kristendom i de små klassene og litt flørting med andre religioner og livssyn, når de uskyldige små er blitt modne nok til det. De formodes å være det, når de kommer opp i 7., 8. og 9. klasse. Norge er det eneste land i Europa, som har et slikt skolefag uten mulighet for fritak for elever med andre religioner eller livssyn. Og det eneste landet i Europa med kristen formålsparagraf.

Human-Etisk Forbund er ikke imot kristne familievernkontor eller prester på sykehus, men vi reagerer sterkt på at dette ansees som det eneste naturlige og gode, og at alternativer ikke er nødvendige. I sommer gikk det i avisene en hissig debatt om hvorvidt HEF sine utdannede støttepersoner skulle få slippe inn på sykehusene for å gi støtte til mennesker i krise som ikke er kristne, og som ønsket en annen enn sykehuspresten å snakke med.

Hva er humanetikk?

I dag har HEF ca. 60.000 medlemmer. HEF er en organisasjon for mennesker som, ubundet av religion, vil bygge sitt livssyn og etikk på medmenneskelighet, personlig erfaring, egen kritisk tenkning og en oppfatning av verden som har støtte i vitenskapelige metoder og resultater. Forbundet legger til grunn for sitt arbeid de humanistiske idealer og prinsipper som kommer til uttrykk i FNs erklæring om Menneskerettighetene av 1948. Vi ønsker menneskerettighetsidealene satt i religionens sted i Grunnloven som statens etiske ståsted.

Ingen unngår livets vanskelige spørsmål, som hvorfor vi ble født? Hva skjer med oss etter døden? Er det mulig å skape en verden uten ondskap? Noen mennesker finner sine svar i religionene, mens andre ikke gjør det. Noen av disse kaller seg humanetikere og er medlemmer av Human-Etisk Forbund.

Det humanetiske livssyn har ingen hellige bøker eller dogmer. Mens religionene ser det som sin misjon å gi svar, mener humanetikeren at det er viktigere å stille spørsmål. Humanetikken er et verdslig livssyn. Det baserer seg på den kunnskap og innsikt vi mennesker skaffer oss, på vår evne til å forstå og evnen til følelsesmessig innlevelse. Det legges stor vekt på fornuften, men følelser og fantasi er også viktig.

Hva vil humanetikken?

Som skrevet annetsteds i denne artikkelen, bygger HEF på FNs menneskerettigheter. De er en viktig del av humanismens etikk.

Det humanistiske verdensforbund, som vi er medlem av, uttrykker i 10 punkter hva humanismen står for. Punkt 1 sier at humanismen er en moralsk overbevisning om at vi mennesker har ansvaret for livet på jorda. Derfor er mange medlemmer av HEF meget opptatt av miljøspørsmål. Humanetikere anser prinsippet om selvbestemmelse som viktig. Når andre mennesker bestemmer for deg, har du verken ansvar eller frihet. Selvsagt må vi ta hensyn til hverandre, slik lover og regler bestemmer.

Humanetikkens tre bein

-Virkeligheten: Det som finnes, det er virkelig, det eksisterer. Men finnes det noen «høyere makt» eller en styrende intelligens i universet? Ateistene avviser det, agnostikerne sier at det spørsmålet lar seg ikke besvare i dag. I HEF finnes det både ateister og agnostikere.

– Mennesket: Den greske filosofen Protagoras sa at «mennesket er alle tings målestokk». Den tyske filosofen Kant har sagt at mennesket må være vårt eget formål. Begge disse beskrivelsene er en del av det humanistiske livssynet. Mennesket kan ikke reduseres til et middel for noen høyere eller viktigere hensikt.

– Etikken: Den norske betegnelsen humanetikk har med etikk i selve navnet. Det er det ikke alle humanistorganisasjoner som har. HEF legger særlig stor vekt på etikkens rolle. Tanken om gjensidighet står sterkt. «Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv», skrev humanetikeren Arnulf Øverland.

Viktige verdier

-rettssikkerhet og respekt for enkeltmenneskets privatliv, retten til å bestemme over sitt eget liv

-respekten for liv og helse

-respekten for folkestyret eller demokratiet

-at alle skal behandles likt uansett kjønn, hudfarge, etnisk bakgrunn, religion og livssyn eller politisk oppfatning. Mennesket skal ikke vurderes ut ifra sin eventuelle nytteverdi for samfunnet. Alle er likeverdige.

Demokrati

Et viktig poeng for forbundet er utdyping av demokratibegrepet. For mange later demokrati til å være det samme som flertallstyranni. Respekt og tumleplass for minoriteter er etter vårt syn et ufravikelig element i demokratiet. Vi har derfor i mange år arbeidet for livssynsfrihet i utdanning og annen offentlig virksomhet.

Ytringsfriheten er av og til et dilemma for HEF. Ubetinget ytringsfrihet kan brukes til å undergrave andre menneskerettigheter, som for eksempel beskyttelse mot hetspropaganda, som er nedfelt i norsk lov, og vernet om privatlivets fred. Dette er spørsmål som det ikke finnes noe eviggyldig svar på. Men så lenge det diskuteres, blir mennesker klar over sine egne etiske holdninger. Det er kanskje også bra å ikke være for skråsikker? Er man for sikker, slutter man å tenke, for da har man funnet sannheten. Nysgjerrighet er det motsatte av sikkerhet/forstokkethet. Skal man i ytringsfrihetens navn ha «rett» til å tråkke på det, andre mennesker holder hellig? Skal prestene ha «rett» til i morgenandakt etter morgenandakt på NRK å kalle annerledes troende for hedninger? Hadde Rushdie «rett» til å krenke islam? Har ikke-kristne «rett» til å gjøre narr av kristendommen? FNs menneskerettigheter knesetter en grunnleggende standard for respekt for annerledes troende.

En reell respekt må også omfatte dem, som en er uenig i. HEFs formålsparagraf spotter ingen andre livssyn, vi vil at alle livssyn skal behandles som likeverdige.

Et annet spørsmål, som diskuteres ivrig i HEF for tiden, er spørsmålet om selvbestemt død. Begge parter har respekt for livet som rettesnor, den gir seg bare forskjellige utslag. Jeg legger ikke skjul på at jeg tilhører den fløyen i HEF som går inn for selvbestemt død.

Etikk

For et forbund som har FNs menneskerettigheter som grunnpilar, er det spesielt interessant å veie menneskerettighetstanken mot de ulike etiske kategoriene: sinnelagsetikk, nytteetikk, pliktetikk og konsekvensetikk.

– Sinnelagsetikken legger vekt på å ville gjøre det rette. Man har ikke alltid full oversikt over konsekvensene av ens handling, derfor kan det ikke være resultatene som teller, men viljen til eller ønsket om å gjøre godt.

– Pliktetikk forbinder mange med gammeldags skikk og bruk. Samtidig er pliktens følgesvenn nettopp rettigheten for den andre part. Menneskerettighetene medfører en plikt for oss til ikke å krenke andre menneskers rettigheter. Hos Kant måles den gode viljen ut fra plikten til å følge den morallov som Kant mener at alle mennesker, som fornuftsvesener, er utstyrt med.

– Konsekvensetikk som blant annet Kristian Horn, forbundets grunnlegger, la vekt på, er også meget aktuell: visse handlinger har uvegerlig som konsekvens at menneskerettighetene krenkes for dem som er berørt av handlingene. Konsekvensetikken legger ikke vekten på sinnelaget, men på resultatene. Humanetikere kan også erfare at «moderne» kristne for eksempel kan vise en etikk i samsvar med psykologisk realisme og menneskerettigheter som er langt bedre enn folk som ikke er opptatt av livssyn og etikk.

– Nytteetikk vektlegger konsekvensene av våre handlinger.

Menneskerettigheter

I år fyller FNs Verdenserklæring om menneskerettighetene 50 år. Vel 160 stater har i løpet av disse årene sluttet seg til erklæringen. I Norge har vi nå fått en egen formulering i vår Grunnlov (§110) om at staten er forpliktet til å følge erklæringens bestemmelser. Menneskerettigheter er ikke forblommede vendinger reservert til feststemte anledninger. Menneskerett er en etablert juridisk virkelighet og en rekke saker er brakt inn for pådømmelse i internasjonale rettsorganer. I fjor ble faktisk den norske stat dømt for å ha krenket en mor i en barnevernsak. Blant annet Human-Etisk Forbund har varslet at organisasjonen om nødvendig vil bringe det nye kristendomsfaget inn for domstolen i Strasbourg.

Hva som er «menneskerett» er ikke så enkelt å avgrense. Selvsagt omfatter menneskerettighetene de klassiske frihetsrettigheter som ytringsfrihet, men de gjelder også for eksempel frie valg og minstekrav til levestandard og undervisning. «Menneskerett» er et relativt og dynamisk begrep og altså gjenstand for endring. Akkurat som nasjonal lovgivning er menneskerettigheter formaliserte produkter av politiske prosesser. Det betyr at vi noen ganger må tolke dem dynamisk i den forstand at de kan utvides, mens andre ganger må tolkningen være restriktiv, særlig når de kommer under politisk press.

Menneskeretten omhandler særlig to forhold. Det ene er forholdet mellom statsmakten og borgerne og hvilke inngrep staten kan anvende. For det andre skal menneskeretten regulere fundamentale problemer som den enkeltes fysiske og psykiske integritet, rett til innsyn i offentlige saker, muligheten til medinnflytelse i den demokratiske beslutningsprosessen m.v. Menneskeretten er med andre ord ikke bare en regulering av frihetsrettigheter som beskytter borgerne mot statens adgang til å gripe inn i det politiske liv og den enkeltes privatsfære. Menneskerett omhandler også borgernes krav på statlige ytelser. I tillegg kan vi si at statens forpliktelse til å sikre en bestemt rettstilstand kan få virkninger for borgerne seg imellom.

En viktig side ved menneskeretten er at de rettighetene som er inntatt, er minimumsregler. Det vil med andre ord være fullt mulig for Norge å innføre et høyere beskyttelsesnivå for den enkelte borger enn det menneskerettighetserklæringene inneholder.

Den enkelte borger kan selv reise sak for Menneskerettighetsdomstolen. Det betyr imidlertid ikke at sak kan reises direkte. Først må man gjennom hele nasjonens rettsapparat. Etter det kan en regne med at det tar ca. fem år før saken kommer opp til behandling. Denne siden ved håndhevingen av menneskeretten er selvsagt et stort problem og de fleste av oss vil vel tåle en krenkelse i stedet for å gå gjennom en så omstendelig og tidkrevende prosess.

I prinsippet er menneskeretten overordnet nasjonal rett. Det betyr ikke at for eksempel Norge konkret må ta menneskerettighetene inn i lovteksten. Som medlemsland er likevel Norge forpliktet til å anvende menneskeretten ved utøvelse av norsk lov. Konkret så vi menneskeretten anvendt i en sak i Bergen hvor de tiltalte ble funnet skyldige, men hvor de ikke ble idømt straff fordi politi og påtalemyndighet hadde krenket menneskeretten ved å bruke altfor lang tid på saksforberedelsen.

Som utgangspunkt skal bestemmelser og avgjørelser etter menneskeretten iverksettes straks. Det betyr at forvaltningen og domstolen plikter å medta menneskerettslige forpliktelser ved saker de har til bedømmelse, også sivile søksmål. Dommer etter menneskeretten er endelige.

Menneskeretten gir hver enkelt av oss juridiske rettigheter og beskyttelse som skal gjenfinnes i nasjonal lovgivning og praksis. Det er ikke tilstrekkelig at den enkelte stat innfører formelle regler. Det skal være en materiell (reell) beskyttelse.

Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg ble selvsagt ikke etablert for å erstatte regjeringer eller undergrave deres autoritet. Det er derfor en skjønnsmargin hvor domstolen forutsetter at de lokale myndigheter har vært bedre egnet til å treffe sin beslutning. Men denne skjønnsmarginen kan ikke være så vid at staten alltid blir frifunnet.

Det fine med menneskerettighetene disse snart 50 årene er at de har vist seg å ha reell betydning for beskyttelse av borgernes grunnleggende rettigheter, ikke minst i forhold til statsmakten. Mange mennesker har fått oppreisning etter å ha brakt sine saker den lange veien inn for internasjonale rettsorganer.

Er det bare prat med HEF?

Human-Etisk Forbund er blant annet et alternativ til religiøse institusjoner. Grunnfjellet er vårt seremonitilbud, som frivillige skolerte medlemmer arbeider med ut over hele landet. HEF arrangerer navnefester, ungdomsfester, bryllup eller partnerskapsinngåelser og begravelser. Ungdomsfestene er et alternativ til den religiøse konfirmasjon, bar mitzwah etc. Ca. 14% av Norges ungdom (1996) velger ungdomsfest framfor en religiøs seremoni. Forbundet har utarbeidet en egen lærebok, hvor det er lagt stor vekt på selvstendig tenking og stillingtagen, det undervises blant annet i kampen mot rasisme, for likestilling, moraletikk og seksualitet, og de store verdensreligioner.

HEF har i de store byene omsorgsutvalg, som driver støttetelefoner og tilbyr personlige samtaler, og organiserer støttegrupper for mennesker i ulike krisesituasjoner. I Oslo har vi med stor suksess arrangert kurs i kommunikasjon og konflikthåndtering for ektepar eller samboere.

Lenge før Bondevik nedsatte sin verdikommisjon, har HEF rundt om i det ganske land arrangert seminarer og møter hvor det etiske aspektet ved samfunnets organisering og diverse problemer er satt i fokus.

HEF er partipolitisk uavhengig, men vi markerer oss i livssynspolitiske spørsmål. Vi prioriterer arbeid mot diskriminering etter rase, kjønn, seksuell legning eller religion. Vi er for en liberal asylpolitikk. Vi støtter partnerskapsloven og har et eget utvalg, «rosa utvalg» som blant annet har utgitt heftet, «Homofili og humanetikk».

HEF har kjempet hardt mot det nye registeret for medlemsskap i statskirken, som kort fortalt gikk ut på at alle som ikke aktivt var registrert i andre trossamfunn, automatisk ble regnet som medlemmer av statskirken. Det ville få store økonomiske uttellinger for statskirken. Takket være iherdig innsats fra HEF skal nå hver norsk borger få et skriv om mulig medlemsskap i statskirken.

De viktigste kampsakene for HEF i øyeblikket er kampen for å få endret Grunnlovens §2 om at Norge er et evangelisk-luthersk land, å få skilt stat og kirke og kampen mot det nye kristendomsfaget.

HEF er medlem av IHEU og har søsterorganisasjoner i de fleste nordeuropeiske land, i USA, Latin-Amerika, Afrika og i India. Svensk HEF er meget lite og dansk HEF finnes ikke mer. Forbundet i India har HEF i Norge stor kontakt med. HEF har blant annet støttet et senter for rehabilitering av kvinner, som var gitt til templene for å tjene som tempelprostituerte. Når de ble for gamle til denne beskjeftigelsen, ble de kastet på gata til et liv i tigging. I internasjonale humanistiske fora har HEF stor innflytelse. Human-Etisk Forbund i Norge er det forbundet som organiserer flest medlemmer i forhold til folketallet. Dessverre har vi på langt nær samme offentlige innflytelse som for eksempel i Belgia og Nederland, hvor det livssynsnøytrale tilbud er utbygget parallelt med de religiøse tilbudene, og finansiert av det offentlige.

Medlemsundersøkelser har vist at den typiske human-etiker er 35 år, kvinne, mor, offentlig ansatt og stemmer til venstre for gjennomsnittet. Medlem i Turistforeningen og ofte i Amnesty og Redd Barna. Kjenner du deg igjen? Meld deg inn! Kjenner du deg ikke igjen? Meld deg inn! Det er skummelt med et forbund av mennesker med for ensartede meninger.

Historie

16.juli 1845 fikk Norge sin første dissenterlov. Før den tid var det straffbart å melde seg ut av statskirken. Dissenterloven har endret seg opp gjennom årene, og adgangen til å ha andre livssyn er blitt utvida. Dissenterbegrepet ble avskaffet i norsk rett gjennom «Lov om trudomssamfunn og ymist anna», som ble vedtatt av Stortinget 13. juni 1969. Her ble det blant annet gitt adgang til å kreve det samme kronebeløpet pr. medlem i trossamfunnene i tilskudd fra kommune og stat, som statskirken fikk pr. medlem. I 1982 fikk livssynssamfunnene samme rett.

I 1956 ble Human-Etisk Forbund (HEF) startet av Kristian Horn. Medlemstallet pr. 1/1 1996 var på 64.322. HEF er langt det største livssynssamfunn utenfor den norske statskirken. Forbundet er med i verdensorganisasjonen International Humanist and Ethical Union.

 

---

Overtro er uvesentlig. Det finnes mange viktigere emner som trenger undersøkelse, læring og debatt. Men nettopp derfor må vi bruke tid på det.

Det er et problem at mange folk blir overtroiske eller religiøse isteden for revolusjonære. Dette er særlig viktig i forhold til kvinnebevegelsen, med dyrking av det urkvinnelige, og til miljøbevegelsen, med tro på naturens egen vilje og hensikt overordna mennesket.

Med denne artikkelen ønsker vi å diskutere materialisme og idealisme, og vi ønsker å beskrive og forklare en bestemt retning innen overtro, nemlig astrologi. Vi ser astrologi som overtro, og vi ser overtro som religion. Vi mener at all religion er skadelig.

Hva er sannhet?

I diskusjoner om overtro er det ikke alltid enkelt å skille sant fra usant, rett fra galt og vitenskap fra overtro. Virkeligheten kan oppfattes totalt forskjellig av ulike personer i akkurat de samme fysiske omgivelsene. Hva er da sannheten?

Enhver subjektiv oppfatning av virkeligheten er ikke like riktig, like sann og like verdifull. Hvis A hevder at 2+2 er 4 og B hevder at det er 5, så er det forskjell på de to utsagnene. Det ene er riktig, det andre er galt. Sånn er det på noen områder, men ikke på alle.

Hvis A sier at det er varmt og B at det er kaldt, så kan de ha rett begge to. For varme og kulde er ikke objektive størrelser, sånn som tall er det. Hvis du har vaska opp i varmt vann og deretter stikker fingeren i en kopp nykokt kaffe, så virker kaffen kald, men hvis du tar fingeren fra et glass isvann til den samme kaffekoppen, så føles den varm. Kaffen er både varm og kald, det spørs på hva du sammenlikner den med. Varme og kulde er ikke objektivt. Temperatur derimot, kan vi måle objektivt.

Det samme kan vi si om kort og lang. En linje er kort eller lang i forhold til noe. Armen din er kort i forhold til en biltur, men lang i forhold til en meitemark. Men en meter er en meter. Det er objektivt. Problemet når vi diskuterer overtro, er at vi ofte diskuterer om en meter er en meter, om 20 grader celsius er 20 grader celsius, eller egentlig 50 i en annen dimensjon?

Vi må altså ha klare kriterier eller retningslinjer som er grunnlaget for diskusjonen om hva som er sant. Vi hevder at den eneste måten vi kan skaffe oss riktig kunnskap er gjennom praksis.

Vi nærmer oss et problem eller et område med en eller annen forhåndsteori, eller ide eller forestilling. Den teorien prøver vi ut i praksis: ved å prøve om virkeligheten oppfører seg etter teorien. Resultatet av praksisen er ny teori: enten er teorien bekrefta og forsterka, eller den blir endra eller forkasta.

Et eksempel: en liten gutt gikk på tur med oldemora si og så på planter og trær. Han hadde en forhåndsteori om hvordan ting utvikler seg i naturen: valp blir hund når den vokser, lam blir sau, fole blir hest, kalv blir ku. Så han pekte logisk på eineren og spurte oldemora om den ble furu når den ble stor. Klokt. Teorien var ikke dum, men den holdt ikke i forhold til praksis, og måtte revideres. Etter hvert som han får prøvd teoriene, endra dem og prøvd dem igjen, finner han trolig ut at også dyra er de samme når de er små og når de er store, men noen endrer navn underveis. Dette er en brukbar teori, inntil han en dag finner ut om larver og pupper og sommerfugler, da må teorien revideres igjen.

Dette gjelder individuell kunnskap. Men verden er nå så viselig innretta at menneskene ikke lever aleine. Vi trenger ikke finne ut alt helt på egenhånd. Vi trenger ikke finne opp alle teorier eller prøve dem ut i praksis sjøl. Vi lærer av andres erfaringer, av andres teorier og av andres eksperimenter og forsøk som kan bekrefte eller avkrefte teorier.

Når vi skal vurdere om noe er sant, så må vi måle det mot praksis, ikke nødvendigvis vår egen, men praksis som kan gjentas, eller som er godtgjort på et eller annet vis. Med andre ord, teoriene prøves ut gjennom forsøk som er etterprøvbare og kontrollerbare. Hvis ett forsøk viser at teorien ikke gjelder, må den forandres. Teorien skal gjelde under bestemte betingelser, eksperimenter skal kunne kontrolleres og gjentas av andre med samme resultat. Dette gjelder innen naturvitenskap. Innen samfunnsvitenskap gjelder andre krav til teorier. Astrologene hevder at de driver med vitenskap. Siden stjerner og planeter er en del av naturen må vi forutsette at det er naturvitenskapelige prinsipper som skal ligge til grunn for diskusjonen.

Teorien: Astrologi

Astrologi er læren om hvordan himmellegemer påvirker menneskenes liv. De fleste av oss kjenner til astrologien først og fremst gjennom ukebladhoroskopene, platte generelle beskrivelser som vi kan lese høyt og le av i festlig lag. Men mange betaler i dyre dommer for å få stilt sine personlige horoskoper, ut fra fødselsøyeblikket og nøyaktig fødselssted, solas, månens og de forskjellige stjernenes stilling i forhold til hverandre og til deg. Dette bestemmer dine egenskaper og ditt livsløp. En hobbyastrolog sier for eksempel: «Hva gjør deg unik? Planetenes stilling på fødselstidspunkt og sted. Hvor er ascendanten din? Den som forteller hvordan andre oppfatter deg.»

Det er selvfølgelig forskjellig hvor mye folk legger i dette. Noen tror fult og fast på det: alt er lagt i stjernenes makt, alt er forutbestemt. Langt flere tror «litt». Det betyr at de tror stjernene bestemmer noen av karaktertrekkene til en nyfødt baby, og at det er opp til foreldrene å styre oppdragelsen slik at de stjernestyrte evnene blir utnytta og de mindre heldige karaktertrekkene blir bekjempa. Horoskopene kan også, hevder mange, brukes til å forstå deg sjøl bedre, fortelle om dine egne muligheter, og hvilke farer og fallgruver du bør styre unna.

En av forfatterne er etter vestlig astrologi vekt, og kjennetegnes dermed ved sitt lune vesen og sans for ærlighet. Hun strever etter en varig livsbalanse og opphøyer likevektighet til et ideal. Hvis vi derimot skal tro på kinesisk astrologi, der alle som er født i samme år har grunnleggende samme egenskaper, er hun slange, som kjennetegnes ved å være rik på visdom og sjarme, romantisk og dypttenkende, styrt av intuisjon, og med en tendens til intrigemakeri.

Ikke mange tror virkelig på ukebladastrologi. Det oppfattes av de fleste som uskyldig moro. Men i Dagbladet eller på internett kan du se hvor mange som lever av å stille horoskoper, og så kan du begynne å fatte hvor utbredt denne troen er. Hva synes du om dette lille eksemplet fra en som tilbyr sine «vitenskapelige» tjenester på internett:

«Ingenting kan bli mer nøyaktig enn en kalkulasjon på data. Horoskopet du får, tar ikke bare hensyn til planetene og farten disse beveger seg i. Du får også tolkning av lykkepunktet, måneknuter, øst og nordpunkt, viktigste ressursstjerne osv. Pluto bruker f.eks. 247 år og 7 mnd. på sin ferd rundt solen. Vårt horoskop viser dette med 10 min. intervaller.

Astrologer som ikke bruker disse metoder vil bruke timer på å regne ut med tilsvarende nøyaktighet. Enkelte har uttalt at dataprogrammet som ligger til grunn for horoskoptolkningen er blitt et av verdens mest avanserte program for astrologer.»

Stjernene skal altså påvirke mennesket i fødselsøyeblikket. Det som påvirker kan dermed enten være lys eller gravitasjon.

La oss se litt på den første muligheten: Hvis det er lyset, må sola, den nærmeste stjernen, være det viktigste. Om fødselsen foregår om dagen eller natta er vesentlig, og om du blir født bak nedrulla gardiner, bak tjukke vegger eller under åpen himmel, og på hvilken side av jorda. Det siste er jo riktig: blir du født i sør, er sjansen for å bli fattig stor. Vi trenger ikke astrologi for å slå fast det.

Den andre muligheten er gravitasjon, altså tyngdekraft eller tiltrekning mellom ulike himmellegemer. Tiltrekningen mellom babyen og stjernene er ubetydelig. Gravitasjonen mellom jorda og sola er mye viktigere, og mellom dem som er til stede på fødestua. Med hensyn på gravitasjon, så har det større betydning om det er fire eller en til stede på fødestua enn hvilke stjerner som skinner i øyeblikket.

Praksis: Forsøk

Det finnes ingen kontrollerte forsøk som viser at astrologien virker. Derimot finnes mange undersøkelser som tyder på det motsatte. For spesielt interesserte kan vi henvise til stiftelsen Skepsis, som har spesialisert seg på konkret tilbakevisning av ulike former for overtro. Deres internettside http://www.skepsis.no/tema/#astrologi inneholder noen artikler om emnet og en oversikt over de viktigste undersøkelsene av fenomenet.

Et eksempel henta fra ovennevnte nettsted, et kåseri om astrologi av Oddbjørn Engvold, professor i astrofysikk:

«Men», sier astrologen, «forutsigelsene stemmer jo!» Da så! – Nå har det seg så at det er blitt gjort seriøse eksperimenter for å etterprøve akkurat dette med hvor godt forutsigelsene stemmer. Den trolig best kjente undersøkelsen ble lagt opp og utført av en gruppe anerkjente fysikere, statistikere, psykologer, i samarbeid med velrenommerte astrologer. Astrologene uttalte på forhånd at forsøkene var blitt tilrettelagt slik at de ville gi en rettferdig test på horoskopenes holdbarhet. Resultatene fra denne testen er fremlagt og detaljert beskrevet i det internasjonale tidsskriftet NATURE i desember 1985. Kort fortalt var resultatet at treffprosenten i forutsigelsene om menneskers personlighet var den samme som forventet ved ren tilfeldighet. Forutsigelsene viste seg å være totalt verdiløse.» ( http://www.skepsis.no/tema/astrologi/engvoldkaaseri1.html)

Selvfølgelig blir de som lever av spådomskunst etter hvert blir ganske gode menneskekjennere. De ser an folk, vurderer dem i forhold til klær, dialekt, utseende.

Du kan gjøre et enkelt forsøk sjøl: Hvis du er generell nok, kan du stille de flotteste horoskoper! Sånn gjør du: Lag en generell beskrivelse av typen: «Du kan av og til virke bråsint, men innerst inne er du glad i alle mennesker. Du har et pent ytre, men er likevel ikke helt tilfreds med utseendet ditt. Du er glad i det som er pent. Du er svært glad i dyr. Du avskyr urettferdighet. Du liker å omgås mennesker, men føler deg ofte ensom midt i mengden. Du er svært sosial, men dine innerste tanker vil du ha for deg selv. Du er selvstendig, kreativ, men liker godt å arbeide sammen med andre. Du blir oppfattet som lystig, men er også ofte trist.» Sånn kan du fortsette i samme spor. Beskrivelsen bør ta alle forbehold, men helst sånn at det ikke er alt for tydelig. Det må alltid være flest positive egenskaper – ellers kjenner ikke folk seg igjen! Si til vennene dine at du har blitt kjent med en astrolog, og at du har gitt henne deres fødselsdatoer, evt at du har lært astrologi sjøl. Se hvor mange som syns horoskopet passer for dem! Dette kan du gjenta med håndlesing, ansiktslesing, tyding av auraen – enten bare med å se, eller med å kjenne på den med hendene, bevegelse av pendel over kroppen eller hodet osv. Mulighetene er uendelige – det eneste du trenger er noen generelle ord om gode egenskaper, og øvelse så du høres overbevisende ut! Prøv sjøl, så skal du se at det virker!

Stemmer teorien?

Ingen ting tyder på at astrologi virker. Astrologene sier for eksempel: «Når folk hører at dette er mitt yrke, kommer ofte replikken: Tror du på dette? Svaret er: Nei, men jeg ser det fungerer!» Det hele ender altså opp som et spørsmål om tro. Og tro går det egentlig ikke an å argumentere mot. Men når troen blir opphøyd til teori, og til rettesnor for handling, og de troende forlanger å bli tatt alvorlig, så må vi kunne forlange beviser, eller i det minste sterke indisier, som sannsynliggjør teorien.

Forleden år var det forresten noen som fant et nytt stjernetegn: slangebærerens tegn dukka plutselig fram på dyresirkelen, til stor glede for oss, og til fortvilelse for enkelte astrologer: det viste seg altså at det var 13 stjernetegn isteden for 12. Vi hadde blitt lurt i alle år!! De som trodde de var jomfru, var nå plutselig blitt for eksempel løve. Så alle forandra karakter og personlige egenskaper.

Fra spøk til alvor: hvordan stjernetegnene bestemmes er selvsagt et menneskelig verk. Hvorvidt det er 12 eller 13 eller 4 eller 87 stjernetegn er et spørsmål om gruppering og perspektiv. Hvis vi skulle lage stjernetegn i dag, ville vi sannsynligvis ha lagd telefon, bil, fly, datamaskin og kanskje sykkel?

På bildet er stjernetegnet Løven enkelt gjort om til vårt nydefinerte stjernetegn Båten.

Damer og astrologi

Den delen av overtrua som presenterer seg sjøl som alternativ og antiautoritær er som sådan knytta til ventetida. Samtidig er funksjonen at folk blir trukket vekk fra politisk virksomhet og over mot det individuelle. Mystisisme er en privat måte å løse problemer på: I steden for å tro at vi kan endre verden gjennom kollektiv handling, håper mystikerne at stjernenes stilling, linjene i handa eller fargen på auraen vil være grei, og løse alt til det beste for den enkelte. Slike forsøk på å bruke løsninger fra middelalderen, og til og med fra førkristen tid, for å løse vår tids problemer, er ekstremt skadelig for alle opprørere.

Arbeidsløshet, økologiske katastrofer, kjernefysisk trussel, rasisme og vold er materielle betingelser for frykt. I denne situasjonen, der radikale, revolusjonære og feministiske bevegelser ikke er like populære som før, og sosialsimen har lidd et historisk nederlag, må folk finne håp og tro et annet sted. I steden for å forandre verden gjennom samfunnsmessig handling, prøver særlig kvinnene nå å kontrollere den gjennom magi.

Moderne overtro er i stor grad et kvinneproblem. Kvinnebevegelsen har likevel ikke ønsket, turt eller prioritert å gjøre noe med det. Eller skal vi si at det er enda verre: at kvinnebevegelsen flørter med ideer om det urkvinnelige, om kvinners naturlige okkulte opprinnelige egenskaper? Denne tendensen er godt beskrevet i boka «Sjelen som turist» av Bjørg Vindsetmo.

Det finnes til og med en egen retning innen feminismen som baserer seg på hekseri. I Norge er ikke dette så tydelig, men tendensene finnes her også, mest i form av lefling med ideene, og manglende aktiv avstandtagen! For oss med interesse for naturvitenskap og teknikk, er det underlig at natur blir assosiert med overtro heller enn med naturvitenskap!

Noen harde ord til slutt

Overtro er uvitenskapelig og tåpelig, idealistisk og metafysisk og står i motstrid til alt hva vi mener som materialister. Men hva så? Folk må vel få mene hva de vil uten at vi skal komme som tankepoliti og fortelle at alt de tenker er feil? Det skader da ingen om noen tror litt på stjerner eller krystaller? Folk må kunne engasjere seg i hva de vi, – sultne villkatter, burhøns eller astrologi.

Vi mener det er forskjell på å bruke livet på katte- og hønesaken i forhold til astrologi. Vi syns det er tåpelig å bruke livet sitt til forsvar for burhøns så lenge det sitter mange mennesker i bur over hele verden. Men det er ikke skadelig å kjempe for burhøns! Det gjør ikke mennesker dumme! Overtro derimot er et tankesett som gjør folk mindre i stand til å prøve å forandre livet sitt.

Les mer:

• -James Randy er en amerikansk tryllekunstner som har via livet sitt til å kjempe mot overtro, og blant annet stadig vinner rettssaker mot den israelske bløffmakeren Uri Geller (som er særlig kjent for å bøye teskeier med viljekraft). Randy har skrevet flere bøker. De er morsomme.
• -Jon Sandvik: har skrevet boka Moderne overtro. Det er en materialistisk og vitenskapelig bok, som til tider er veldig god. Boka er ikke lett å få tak i.
• -Bjørg Vindsetmo: Sjelen som turist, Aschehoug, Oslo, 1995, er særlig god på renselsesterapier, sjamanisme og andre moderne ting, samt på feministisk overtroisk. Boka preges av at forfatteren er kristen.
• -Bladet Skepsis, gis ut av stiftelsen med samme navn. De har et glimrende nettsted: http://www.skepsis.no/ I denne sammenhengen er http://www.skepsis.no/tema/#astrologi særlig interessant. Det inneholder blant annet noen morsomme artikler og en oversikt over de viktigste kjente vitenskapelige studier om astrologi.
• -Artikkelforfatterne har tidligere hatt en kort artikkel i Rød Ungdoms blad Rebell om overtro. En litt lengre versjon finnes på http://www.hioslo.no/~leiknyo/astro.htm
• -Og for ikke å være urimelige kan vi ta med et par startsteder for dem som vil leite fram mer om overtro på nettet: http://nettvik.no/nettloekka/altnett/ og http://nettvik.no/nettloekka/mystisketaarn/intro/introast.html

---

Vi materialister betrakter religion som «folkets opium», et trøstende løfte om hinsidig løsning på dennesidige problemer, et løfte som også gir den sløvende virkninga opium har på dem som har råd til det virkelige stoffet. Vi betrakter dette som en falsk bevissthet, en ideologi. Som altså bør bekjempes, fordi den er falsk, og fordi den svekker kampen for en bedre verden her i dette liv.

Det er lite som har hatt samme evne til å splitte som spørsmål om tro, og kampen mot religiøse dogmer har ofte skilt de radikale/revolusjonære fra et troende folk. Det er jo ikke folket vi vil bekjempe, men de idéene som hindrer kampen mot den felles fienden. Må vi bekjempe religionene?

Her er noen tankevekkende historiske episoder; Kielland-saka, blasfemidebatten og Arnulf Øverland og Rushdie-saka.

I. Kielland-saka

Alexander Lange Kielland debuterte i 1879 med «Novelletter», og i årene som fulgte utga han en sperreild av bøker, et litterært bombardement som i hovedsak var retta inn mot restene av det gamle samfunnet, mot overlevde institusjoner, forbeinet embetsmannsvelde og hyklerske statskirkeprester. Han sympatiserte med de små i samfunnet, og viste hvordan de blei undertrykt og ødelagt av embetsmannsveldet. Men hans helter var ikke å finne i arbeiderbevegelsen. Kielland skreiv for «den nye tids menn», nemlig de flittige gründerne, småborgere og industrikapitalister som bygde landet, de som faktisk etablerte det Norge vi fortsatt lever i, den moderne kapitalismens Norge. Det han kjempa for, var noe så absurd sjølmotsigende som en kapitalisme med et menneskelig ansikt, der det arbeidende folket hadde så trygge kår at de ikke blei drivi til å gjøre opprør. Bønder, håndverkere og industrireisere var Kiellands helter.

Da Kielland debuterte strålte tre lys over alle andre på den litterære himmelen i Norge: Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Jonas Lie. Vi er opplært til at Kielland var den fjerde i dette selskapet. Og akkurat det er ingen oppfinnelse fra vår tid, det blei ganske tidlig klart at han hørte til der. Både for norske og utenlandske lesere blei det ganske raskt klart at Kielland var en usedvanlig god forfatter. Men hvem kan leve av å skrive bøker i Norge – eller rettere sagt: Hvem kunne leve av å skrive bøker for det lille norske markedet i 1880-åra?

Svaret er at det kunne ingen – og i hvert fall ikke Kielland, som beskreiv seg sjøl som «en korrekt Gentleman med fine Insktinkter og en dadeflri Flip» – han var en «fed Laps» som var vokst opp i overklassen og ikke førte noe nøkternt bondeliv. Kanskje hadde det vært lettere om han hadde tjent penger på oversettelsene, for han blei mye oversatt, men forfatternes rettigheter var ikke regulert, og opphavsmennene blei ikke betalt for oversettelsene. Som Kielland skriver i et brev: «Alt, hvad jeg har skrevet er oversat til tysk og meget til andre sprog hvorved jeg ikke i alt har tjent 2000 kroner. Jeg behøver ikke at paapege, hvad der jo maa falde alle i øinene, at det er uretfærdigt, at en closetmagersvend er beskyttet fra land til land, naar han finder op et nyt laag – ære være ham forresten for det! – medens vi forfattere bare snydes op i stry! – ja det er jo for galt!».

Nettopp for å kompensere for at de ikke fikk inntekter av oversettelsene, hadde Ibsen, Bjørnson og Lie fått diktergasjer av Stortinget. Spørsmålet var ikke spesielt og nytt med Kielland. Det var ikke noe spesielt norsk spørsmål heller. Det foregikk et internasjonalt arbeid for å regulere forfatternes rett til betaling ved oversettelser, som resulterte i at Bern-konvensjonen blei undertegna den 9. september 1886. Men da den kom, undertegna ikke Norge – fordi det var billigere å oversette uten å betale for det! Resultatet var sjølsagt at norske forfattere heller ikke fikk betaling for oversettelser. Først i 1896 slutta det gjerrige Norge seg til Bern-konvensjonen (Sverige først i 1904!).

Kielland var en sverddrager for den nye tid, en utrettelig ridder for det parlamentariske demokratiet og norsk sjølstendighet og en viktig støttespiller for partiet Venstre. I 1884 vant Venstre fram på Stortinget, parlamentarismen blei innført og Venstre fikk regjeringsmakt. Det så ut som tida var inne for Kielland. 24. februar 1885 skreiv Bjørnson og Lie til Stortinget:

«Undertegnede ved af erfaring, at et lidet folks digtere uden formue trænger statsbidrag, hvis de helt skal leve for sin opgave, føre en dertil nødvendig udvikling og hævde livssyn og meninger uafhængig af mængden.

Derfor ansøger vi om statsbidrag for Alexander Kielland. Hans adkomst til den hæder at oppebære digtergage af sit folk forekommer os lige saa sikker, som at det vilde være uretfærdigt, at andre har, hvis ikke ogsaa han faar.»

Venstres iboende splittelse

Saka kan kanskje se opplagt ut? Venstre sitter med makta, og en av partiets fremste våpendragere søker om dikterlønn, støtta av to av de største norske forfatterne. Skulle ikke regjeringa støtte søknaden og stortingsflertallet støtte mannjamnt opp? Men så enkelt var det ikke. Kielland var en varm potet, og regjeringa ville ikke ta i den. Det hang kanskje først og fremst sammen med angrepene han hadde retta mot den hyklerske statskirkekristendommen, spesielt i romanen «Gift» fra 1883.

Stortingets gasjekomité behandla søknaden. Den delte seg, og flertallet var mot. Komitéinnstillinga slutta med å slå fast at sjøl om komitéens medlemmer var uenige, så var det sånn at «alle ere de enige i at anse det betænkeligt, om staten skulde understøtte og med sin anerkjendelse stemple en forfattervirksomhed, som ialfald tildels formenes at staa i modsætning til de inden nationen herskende moralske og religiøse begreber.»

Man kan kalle det smålig og feigt, og i forhold til ytringsfriheten er det ganske ynkelig. Da komitéinnstillinga blei kjent, braket debatten løs i avisene. Stortinget skulle diskutere saka den 10. juni 1885. Galleriet var stappfullt. Høyre hata Kielland. Partiet representerte embetsmennene, maktapparatet, det gamle, alt som Kielland bekjempa med nådeløst vidd og sine skarpeste våpen. Ingen fra Høyre tok ordet, men alle partiets 28 representanter stemte mot.

Partiet Venstre besto av to fløyer, og debatten i Stortinget var en intern krangel mellom disse to fløyene. På den ene sida sto det intellektuelle og borgerlige Venstre, med hovedtyngden i byene. På den andre sida sto det kristne småborger-Venstre med hovedtyngden på Vestlandet, bonde-Venstre. Det var representantene for det norske folket, småbrukere og fiskere med sterk forankring i kristendommen og mange av dem organisert i lavkirkelige sekter. For ikke å utfordre denne motsigelsen holdt Sverdrups Venstre-regjering seg taus. Men denne feige tausheten hindret ikke at Venstre sprakk. 49 av partiets representanter stemte for Kielland, 32 stemte imot. Dermed falt forslaget om dikterlønn med 49 mot 60 stemmer. Motstanden mot Kielland ble målbåret i Stortinget av klokker Edvard A. Liljedahl fra Sogn, og av Lars Oftedal, som var leder av lekmannsbevegelsen på Sør-Vestlandet.

1885 var valgår, og Kielland-saka blei tema i valgkampen. I januar 1886 søkte Bjørnson på ny Stortinget om diktergasje til Kielland: «Det (er) mig en Samvittighedssag at faa vide, om det virkelig er det norske Folks Mening, at en Digter, som ikke har Flertallets religiøse Opfatning, skal savne den Hæder og Hjælp, som et Statsbidrag yder. Valgene maa antagelig nu have bragt Folkets Mening herom frem til Tinget.»

Debatten flammet opp som året før. Gasjekomitéen innstilte også denne gangen på avslag, men mindretallet var større. Spenninga steig. Også denne gangen sto Kiellands forhold til «barnetroen» og «de herskende moralske og religiøse begreber» i sentrum for debatten.

Også denne gangen forholdt Høyre seg taus som graven. Det samme gjorde regjeringa, sjøl om Bjørnson, som ikke var noen hvemsomhelst i den sammenheng, hadde skrivi til Kielland: «Regæringen skal bli nødt til at tale for den; jeg forsikrer dig det. . .» Ledende talsmann for Kielland var grundvigianeren og folkehøyskolemannen Viggo Ullmann. Han var en av Venstres fremste folketalere, og ny på Stortinget fra 1885. Da han i et langt og godt innlegg sa at nettopp fordi han var kristen, ville han gå inn for diktergasje til den ukristelige Kielland, lød det fra galleriet: «Nu tog han stemmer fra Alexander.» Og forslaget falt, med 54 mot 60 stemmer. Kielland fikk aldri diktergasje, og Bjørnson sa fra seg sin.

Nettopp kristendommen var nemlig poenget for motstanderne. Liljedahl sa i 1885: «Han (Kielland) maa vel spotte og gjøre nar om han saa vil, av det som er spot og narreri værd, enten det har gjemt sig under prestkjolen eller under statsraadshatten, enten det findes hos grossereren, hos professoren, amtmanden eller andre, og enten det har forstukket sig i kirken eller paladset, jeg skal ikke klandre ham for det. Men naar han gjør dette, saa maa han ikke – det mener jeg – gjøre det saa, at han bryter ned og ler ut det, som altid har været og endnu er det kjæreste for vort folk, – vor kristenmoral og vor kristentro.» Oftedal, som tidligere hadde forsvart Kielland offentlig, var av samme mening: «I sandhet jeg baade kan og vil overfor et saadant arbeide yde tolerance til det yderste; men glæde mig over det, statsbelønne det og ære det – nei, det kan jeg aldrig.» Til Kielland skreiv han i et brev at dikteren hører til «det bedste og største, vi for tiden har i vort land . . . omfattet med levende interesse og beundring.» Oftedal setter pris på Kiellands angrep på «hykleriet, farisæismen og et ugudeligt selvisk præsteskab», men «De gjør kristendommen selv . . . ansvarlig for disse skader i samfundet og opstiller i modsætning til den kristelige moral en ny der lægger tyngdepunktet i menneskets egen viljekraft og selvbestemmelse, medens vi lægger den i den omvendende og gjenfødende naade fra Gud ved troen paa den opstandne Frelser. . .»

Det norske folket

Fiskere og bønder utgjorde i 1880-åra fortsatt mer enn halvparten av befolkninga i Norge. Det var et folk med demokratiske tradisjoner, men det var et inn i ryggmargen kristent folk. Tilmed opprørerne søkte seg en kristen form, og oppbruddet fra det gamle bondesamfunnets naturalhusholdning skjedde i stor grad i kristne former, gjennom religiøse vekkelsesbevegelser, et maurflittig bedehusmiljø som grunnla håndverk og småindustri. Det var et folk som kjempa for tradisjonelle verdier i et land hvor ressursmangelen gjorde at det føydale samfunnet aldri utvikla stavnsbånd, her overvintra allemannsrett, frie bønder og rester av alltingstradisjonene. Kampen for stemmerett og nasjonal sjølstendighet var også et forsvar for gamle, tradisjonelle rettigheter.

Kiellands (og Bjørnsons) kamp for nye idéer, en ny moral, stilte dem i motsetning til mange av de tradisjonelle verdiene som det norske folket identifiserte seg med. 1880-tallet var en nedgangstid, den verste krisa i Norge til da. I Kielland-biografien sin skriver Tor Obrestad om Stavanger, som Oftedal representerte på tinget: «Nøden var stor blant vanlige mennesker.»

I denne situasjonen er det altså at en diskusjon om forholdet til kristendommen blir sentral for det radikale og intellektuelle Norge. Ikke en diskusjon om nøden, om fattigdommen, om forsvaret for småbønder og fiskere, håndverkere og en voksende arbeiderklasse, ikke en diskusjon om de materielle forholda, men en diskusjon om religion, ekteskap og moral. For dikterne blei kampen for moralen og mot hykleriet det viktigste. Dermed kom de til å stille seg i motsetning til pastor Oftedal og kirkesanger Liljedahl og Venstre-bøndene, nettopp i ei tid da enhet mellom disse kreftene var viktig.

II. Guds Grønne Enger og Guds kjønnsorganer

Omtrent femti år etter Kielland-saka kom saka om «Guds grønne enger» og Arnulf Øverlands foredrag om «Kristendommen, den tiende landeplage». «Guds grønne enger» var et teaterstykke den amerikanske forfatteren Marc Conelly skreiv i 1929 som en fabel, en parafrase over den fattige fargede sørstatsbefolkningas gudstro. Stykket framstiller den kristne gud som en eldre herre i bonjour, en jovial, farget bestefarskikkelse. I USA blei stykket spilt mange steder fra 1930–1934, og mange prester brukte det som grunnlag for sine prekener og oppbyggelser. Men i Europa vakte det strid. I Sverige blei det oppført på Dramaten i Stockholm i 1932, og fra geistlig hold kom det henvendelser til Riksdagen om å gripe inn, fordi stykket angivelig var blasfemisk. Det blei publikumssuksess, kanskje mest fordi nazistene demonstrerte mot forestillinga.

Den 3. november fortalte dagspressa at stykket skulle settes opp på Nationaltheatret i Oslo, oversatt av den kristne forfatteren Ronald Fangen. Tre dager seinere løsnet sogneprest Peder Blessing Dahle en proteststorm, da han i en preken i Gjøvik kirke sa at «I disse dager hører vi til og med at landets nasjonalteater skal gå til den hjerteråhet å opføre et negerskuespill hvor Gud står på scenen i bonjour og med sigarett i munnen, og vi sier Stans råskapen.» Det blei en heftig strid, der biskop Eivind Berggrav forsvarte stykket og mente oppsettinga kunne «bety en vinning» for kristendommen, mens den fundamentalistiske professor Ole Hallesby ved menighetsfakultetet ba teatersjef Halfdan Christensen om å stoppe stykket. Vestlandske Indremisjonsforbund mente at å framføre stykket var å «ha Herrens namn til ap og driva gjøn med det som høgt og heilagt er.» Mange mente det var blasfemisk å framstille Gud på scenen, og her var han jo attpåtil framstilt som neger!

Vel å merke var dette ikke noe spesielt nazistisk standpunkt. Rasismen var helt allment tankegods. Les Stein Kagge lakoniske beretning om en episode fra 1939:

«Da Luncefords orkester besøkte Oslo, var musikerne henvist til Rådhushotellet på grunn av sin hudfarve. Men med Ellington i kjømda fant det unge ORC-medlemmet Esben Aamodt ut at dette nattekvarter ikke var bra nok for hans store forbilde. Følgelig stilte han opp hos Grand-direktøren og anmodet ham om å stille det nødvendige antall værelser til rådighet for de amerikanske musikerne.

Men dreier det seg ikke om negre, da? spurte direktøren.

«Når min far, kinodirektør Aamodt, stiller Colosseum til rådighet for verdens beste jazzorkester, må også Grand kunne åpne sine dører for dem! sa gymnasiasten. Han fikk det som han ville.» (Aftenposten aften 21. oktober 1998. ORC = Oslo Rhythm Club, Norges første jazzklubb. M.F.)

Fargede blei sett på som laverestående mennesker, og å framstille Gud som neger var en hån. Men striden foregikk innafor kirken, mellom forskjellige kristne fraksjoner, og kunne ha forblitt der. Helt til Arnulf Øverland den 21. januar 1933 gikk til motangrep i sitt berømte foredrag i Det Norske Studentersamfund.

Arnulf Øverland, som på det tidspunkt var et framtredende medlem av Mot Dag, gikk bevisst inn for å provosere. Han gikk til frontalangrep – ikke på Hallesby, ikke på dogmatikken, ikke på enkelte standpunkter, men på kristendommen som sådan. I hans polemikk er det ikke mye rom for nyanser. Når store deler av det kristne Norge lar seg forarge av at Gud skal gjøres konkret og legemliggjøres på scenen, starter Øverland foredraget med å drive konkretiseringen til det ytterste ved å snakke om at Gud antakelig må ha innvoller og kjønnsorganer, siden vi er skapt i hans bilde. Nokså raskt går han videre med å omtale nattverden som «Denne vemmelige kannibalske magi». Og så videre og så videre.

Han hadde naturligvis valgt tittelen «Kristendommen, den tiende landeplage» for å provosere. Og det greide han. Hallesby hadde allerede anmeldt ham, politiet satt i salen. Øverland blei tiltalt for blasfemi. Saka kom opp etter en drøy måned, dom falt den 25. mars 1933. Fire av ti lagrettemedlemmer stemte for frifinnelse. Det var én for mye til at Øverland kunne domfelles for blasfemi etter straffelovens paragraf 142, den såkalte blasfemiparagrafen. Lagmann Rolfsen uttalte etterpå at etter hans skjønn var kjennelsen uriktig, og dessuten støtende for den alminnelige rettsbevissthet.

Øverland ga ut foredraget, og i ny utgave i 1968, det året han døde. Det er lærerik lesning. «I denne boken kommer Øverlands retoriske mesterskap og bitende vidd fullt ut til sin rett,» står det på baksida av den siste utgaven, fra 1988. Yngvar Ustvedt sier om foredraget at «Det var meget velformulert og velinformert, logisk og saklig – men fullt av respektløst vidd, sviende sarkasmer, nådeløse utfall mot kirke og prester. Sjelden har det vært holdt maken til foredrag her i landet.» (Arnulf Øverland om seg selv, redigert av Yngvar Ustvedt, Den norske bokklubben 1988). Dette har vært en generell vurdering blant intellektuelle i Norge.

Men det finnes et annet syn. Willy Dahl har i sin bok «Arnulf Øverland. En biografi» pekt på at Øverlands polemikk stort sett er både grunn og billig, og dessuten full av demagogiske knep. Vel var han vittig og velformulert og mange av formuleringene hans kan nok kalle på latteren. Men de oppmuntrer ikke akkurat til tankevirksomhet. En sitter igjen med det inntrykk at det var viktigere for Øverland å nagle motstanderen til skampælen (eller «vinne debatten») enn å fremme kritisk tenkning og komme fram til sannheten.

Øverlands «seier»

Øverland oppsummerer rettssaka som en seier. Ja, han blei jo frikjent, så vidt det var. Han skriver: «Hva jeg i første omgang har oppnådd, er altså, at straffelovens §142 er mortifisert, den er funnet død og maktesløs at være.»

Men året etter vedtok Stortinget en skjerping av paragrafen. Ordlyden «Den som offentlig driver spott med eller forhåner noen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tilstedt», blei endra til «Den som på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for noen trosbekjennelse. . .», en vagere og mer omfattende formulering som uttrykkelig blei vedtatt for å hindre slike feilaktige frifinnelser som i saka mot Øverland. «Var så denne rettssaken en seier for åndsfriheten i vårt land?» spør Carl Hambro i sin Øverland-biografi fra 1984, og svarer: «Det kan man knapt si.» Men Øverland hadde jo vært provosert, og foredraget var et ledd i kampen om «Guds grønne enger», som var en kamp for ytringsfriheten. Ja, og det Øverland oppnådde var å samle og styrke fronten mot oppføringa av stykket, han oppnådde at stykket blei ensbetydende med blasfemi, og det blei stoppa etter trusler fra Stortinget om økonomiske represalier mot teatret (forslagsstiller var Høyres C. J. Hambro). I debatten hadde Bondepartiets Jens Hundseid foreslått at Stortinget skulle innføre forbud mot å framstille Gud på scenen. Øverlands innsats for retten til å håne Gud ga altså reaksjonen vind i seilene.

Men la oss løfte blikket litt for å få perspektiv. 1933 var et historisk toppår for arbeidsløsheten i Norge. Sosialdepartementet anslo arbeidsløsheten til mellom 150.000 og 170.000. Arne Stai skriver i sin viktige bok «Norsk kultur- og moraldebatt i 1930-årene»:

«Landets kommuner arbeidet med sprengte budsjetter og holdt liv i sine forsorgsunderstøttede ved hjelp av Justisdepartementets kostholdsregulativ og de omreisende matbiler på bygdene. De norske fiskerier slo dertil feil i 1933, og statsmyndighetene mottok jevnlig bønner om hjelp til de verst rammede. Da den nye venstreregjering i mai foreslo ytterligere 1,5 millioner kroner til arbeidsløshetens bekjempelse, fant både Høyres og Bondepartiets tingmenn at dette beløp var for høyt. Den tidligere statsråd i bondepartiregjeringen hevdet standhaftig parolen om søndagsstillhet i Sosialdepartementet ved å stemme imot bevilgningen på de premisser at departementet ikke ville kunne få brukt opp pengene på det inneværende budsjettår.»

Mot bakgrunn av denne norske nøden, og den internasjonale reaksjonens aggressive frammarsj, får Øverlands korstog en vemmelig bismak. En uke etter at Øverland holdt sitt foredrag ble Hitler innsatt som tysk rikskansler, og en måned seinere brant Riksdagen i Berlin. Samtidig med at Stortinget truet «Guds grønne enger» vekk fra Nationalteatrets spilleplan, startet de tyske nazistene sitt oppgjør med tidens «entartete Kunst».

De norske intellektuelle kjempet en drabelig kamp for retten til å håne. Men det var ikke alle som satte pris på dette. Martin Tranmæl skreiv i en leder i Arbeiderbladet den 27. mars: «Vi deler ikke Øverlands synsmåter. Men han må ha den samme rett til å hevde sin mening som Hallesby og hans disipler. Det som støter oss i Øverlands antireligiøse agitasjon er hans mangel på respekt for andre og hans bedske fremstillingsmåte.» (Sitert etter Leif Longum: Drømmen om det frie menneske».)

Som Johan Nygaardsvold pekte på i Stortinget, var det viktigere spørsmål som sto på dagsordenen i Norge enn kampen mot kristendommen. Men disse viktige spørsmåla, kampen mot arbeidsløshet og nød, kampen for enhet mot reaksjonen og kapitalen, blei hindra av at de intellektuelle ødslet sine krefter på en skinndebatt som hadde lite med virkeligheten å gjøre. Stai oppsummerer:

«Agitasjonen mot å fremstille Gud Fader på scenen fikk (…) økt næring og kraft gjennom Øverlands foredrag, og ved sin persiflasje og dogmatiske rasjonalisme utesket Øverland de bibeltro kretser til ved straffelovens hjelp å gjøre den slags blasfemier vanskeligere for fremtiden. (…) Utvilsomt var det så at den kultur-radikale krets som applauderte Øverlands provokasjoner av de religiøse forestillinger, var meget snever og uten kontakt og solidaritet med det arbeidende – og arbeidsløse – norske folks flertall. Den radikale intelligens’ arroganse og isolasjon gjorde det lett å oppfanatisere en folkemening der det sosial-kristelige moment var den drivende impuls.»

Øverland bekrefter for såvidt dette når han skriver: «Jeg har holdt et foredrag – i den hensikt å medvirke til å befri folk for et system av vrangforestillinger, som er direkte skyld i det meste av den nød, av den råskap, av den blodige elendighet, som de siste to tusen års historie forteller om, og som fremdeles danner den vesentligste hindring for menneskenes kulturelle og sosiale fremskritt.»

Han er altså uforfalsket idealist. Kristendommen, «et system av vrangforestillinger», er årsaken til nød og elendighet. Det er ikke føydalismen og kapitalismen, ikke undertykking, utbytting og imperialisme, det er de fryktelige idéene. Denne måten å tenke på er dessverre altfor typisk.

III. Satans vers

Salman Rushdie er engelsk forfatter, født 1947 i India og oppdratt som muslim. Politisk befinner han seg på venstresida, en radikaler. Som Øverland. I 1988 ga han ut romanen «Sataniske vers», der han diskuterer religion, særlig islam, og håner Gud og Profeten på en måte som må oppfattes som blasfemisk av alle muslimer. At det er gjort bevisst, er det liten grunn til å diskutere. Kanskje mener Rushdie, som Øverland, at det er de troendes idéer og tenkemåter som fører til nød og elendighet.

Men Rushdie lever i en farlig verden. De religiøse formene er dekke for mange politiske behov, og islam er en mer aktiv kraft i den politiske verden enn kristendommen var på Øverlands tid. For Ayatollah Khomeini var det viktig å vise den islamske verden at det fundamentalistiske presteskapet i Iran var i stand til å handle mot de vantro i Vesten, og han utstedte en fatwa mot forfatteren og hans hjelpere. William Nygaard i Aschehoug er blant dem som har fått erfare dette, ettersom han er en av dem som har overlevd. Ikke alle har gjort det.

Rushdie trudde sikkert at han som engelsk forfatter bosatt i London var trygg. Han hadde nok ikke ventet å måtte leve ti år i dekning og med politibeskyttelse. Men han visste jo at blasfemi var en dødssynd i islam, som i mange andre religioner, for eksempel i kristendommen. I 3. Mosebok står den formulert slik: «Og den som bespotter Herrens navn, skal dødes, hele Menigheden skal stene ham; saavel den Fremmede som den Indfødte skal stenes, naar han bespotter Navnet.» (3. Mos. 24:16) I Christan Vs Landslov, som ikke er fra middelalderen, men fra det «opplyste» eneveldet på slutten av 1600-tallet, lyder blasfemiparagrafen slik: «Hvem som overbevises at have lastet Gud eller bespottet hans hellige Navn, Ord og Sacramenter, hannem skal Tungen levende af hans Mund udskjæres, dernest hans Hoved afslaaes og tillige med Tungen settes paa en Stage.»

I Vesten har fatwaen mot Rushdie ført til en omfattende kamp for ytringsfriheten, for Rushdies rett til å skrive og gi ut boka. Dette er sjølsagt bra. Denne kampen styrker ytringsfriheten. Det er trolig at denne kampen også har gjort det vanskeligere å benytte blasfemiparagrafen i Norge, fordi den ikke blei benytta mot Rushdies bok. (I parentes må det nevnes at påtalemyndigheten har vurdert å bruke den to ganger i moderne tid: mot Tramteatrets forestilling «Det går alltid et korstog» og mot Eva Ramms roman «Elskeren Jeshua», som framstilte Jesus som homofil. Paragrafen har altså ikke vært død og maktesløs, slik Øverland ga uttrykk for.) Arbeiderklassen og de undertrykte vil alltid være tjent med størst mulig ytringsfrihet, fordi det letter kampen mot undertrykkinga.

Men når vi er enige om at Rushdie har rett til å mene det han vil og skrive det og gi det ut, så må vi stille spørsmålet om hva han ønsker å oppnå, og om det var fornuftig å skrive en blasfemisk roman. Har Rushdies handling gitt et resultat som svarer til hensikten?

Romanen stiller spørsmål ved dogmer og absolutter, den lar godt og ondt forvandle seg til sin motsetning. Men hvis Rushdies hensikt var å få folk til å tenke, bryte med dogmene og de absolutte oppfatningene for på den måten å svekke den islamske fundamentalismen – kan man da si at han har nådd sitt mål? Hvis målet var å styrke opposisjonen mot presteskapet i Iran – har han hatt hell med seg? Hvis målet har vært å hjelpe folkene i muslimske land til ei bedre framtid, mot undertrykking og utbytting – kan man da si at boka har vært vellykket?

Konflikten rundt «Sataniske vers» har styrket det fundamentalistiske presteskapet både i Iran og i andre muslimske land, den har vært nyttig for dem som ønsker å gjøre islam og troende muslimer til hovedfienden i et spill som går ut på å kontrollere oljen og landområdene i Midt-Østen. Spør en vanlig hvit nordmann om hva han forbinder med islam. Ti mot en på at han vil assosiere fatwaen mot Rushdie, et svartkledt presteskap, intoleranse og mangel på ytringsfrihet. Bare et forsvinnende mindretall vil huske at islam bevarte den antikke kulturen for verden gjennom middelalderens kristne mørke, og dessuten har gitt uunnværlige bidrag til vår felles vitenskap og kultur. Sånn har boka og konfliktene rundt den istedenfor å frigjøre folks tenkning, bidratt til å styrke fordommene og definere konfliktene i verden som en konflikt om religion, til å fordype skillelinjer som splitter og svekker kampen mot imperialismen.

Venner og fiender

Disse tre episodene, som ved en tilfeldighet er plassert i historien med omkring femti års mellomrom, peker alle på det helt sentrale spørsmålet for alle som vil forandre virkeligheten: «Hvem er våre venner, og hvem er våre fiender?»

Det er her de intellektuelle blasfemene går vill, når de retter angrepet mot alle religiøse mennesker eller alle som bekjenner seg til en bestemt religion. Også Kielland, som riktignok ikke var blasfem (til det var han for seriøs), formet angrepet sitt sånn at han rammet sitt eget folk. Det blei oppfatta som et angrep på deres tro og moral, og førte til en splittelse mellom Kielland og de kreftene som kunne ha støttet ham i Stortinget, krefter som hadde de samme interessene som ham av parlamentarisme, demokrati, flid, foretaksomhet og industrialisering. Ved å alliere seg med dem kunne Kielland kanskje også ha oppnådd å endre det religiøse synet deres? I hvertfall greide han det ikke ved å angripe dem.

Hvem kan forsvare ytringsfriheten om ikke folket gjør det? Hvem kan stoppe reaksjonen på frammarsj, hvem kan stagge den livsfiendtlige og dogmatiske fundamentalismen, om ikke folket? Når Øverland angriper kristendommen som sådan, når Rushdie håner islam som sådan, angriper de de troende undertrykte, graver grøfter på feil sted, skjerper gærne motsigelser, isolerer seg sjøl fra den eneste krafta som kan endre verden, splitter folket og tjener dermed reaksjonen.

For Quisling, for Bondepartiet og Høyre var Øverlands blasfemi velkommen, det ga dem anledning til å rykke fram. For Ayatollahene og de fundamentalistiske undertrykkerne har Rushdies bok gitt mulighetene til å foreta et framstøt og forsterke sin egen posisjon. For den vestlige imperialismen har den gjort det lettere å framstille islam som hovedfienden, og dermed å føre krig i Midt-Østen.

Spørsmålet er åpenbart: Hvem er venner og hvem er fiender? Det å kritisere religion er en politisk handling. Da blir det viktig å analysere hvem som er venner og fiender. De religiøse er ikke fienden. Tvert imot er det faktisk sånn at de religiøse ofte er våre aller nærmeste venner. De er arbeidere og bønder, undertrykte masser. Religion er folkets opium – for å holde ut tilværelsen, undertrykkelsen, kan det være nødvendig å ty til religiøse forklaringer, fordi de er det eneste alternativet som står åpent. Likevel er de djupt religiøse bøndene i Afghanistan, i Colombia, i Sør-Italia eller Setesdal, de troende arbeiderne i Salt Lake City eller på Rena våre allierte. De er det folket som må ta makta, som må skape framtida, det reelle, virkelige folket, som utgjør et håp om en bedre framtid. Det er de som må drive gjennom alle endringer til det bedre. Uten dem finnes det ingen framtid. Uten dem kan alle forsøk på progressiv utvikling ikke komme noen vei.

IV. Sagan

Heldigvis finnes det mange eksempler på en religionskritikk som ikke slår mot alle troende. La oss se på ett av dem.

Den amerikanske astrofysikeren Carl Sagan startet sin karriere med å studere klimaet på Venus og Mars. Han var materialist, skeptiker og en urokkelig ateist, som brukte mye tid og krefter på å bekjempe overtru i alle former. For oss blei han kanskje mest kjent gjennom den storslagne TV-serien «Kosmos», som var den største satsinga noensinne på å popularisere naturvitenskapen. Serien gjorde Sagan til superkjendis, og ga ham en uovertruffen kontakt med publikum som så programmene, leste artiklene og bøkene hans, hørte foredragene, stilte spørsmål og diskuterte. Sagans legendariske evne til å popularisere skyldtes jo nettopp at han kjente vanlige folk, han visste hvordan de tenkte og uttrykte seg.

Seinere engasjerte Carl Sagan seg i kampen mot atombomben og Reagans stjernekrigsprogram, han var med i den gruppa av vitenskapsfolk som analyserte de ødeleggende virkningene en atomkrig ville ha på klodens livsmiljø, og lanserte begrepet atomvinter. Og han gikk videre med forskning rundt klimaendringene og kampen for å bevare miljøet på vår «pale, blue dot», den bleike, blå prikken i Universet som vi bor på. I denne kampen tok han initiativ til og greide å etablere et samarbeid mellom framtredende forskere og verdens religiøse ledere, for å unngå et ødeleggende skille mellom vitenskap og religion.

To verdener: Tro og viten

Carl Sagan døde av en form for ryggmargskreft i desember 1996. Da han lå sjuk blei det bedt for ham i mange slags religiøse forsamlinger på mange steder i verden. Det sier mye om det samarbeid han greide å oppnå med religiøse kretser og den toleranse og respekt han viste mennesker han var uenig med. Heller ikke disse bønnene hjalp. Carl Sagan døde med en klippefast tro på at det ikke finnes noen gud eller noe liv etter dette, at døden er en avslutning og en oppløsning. Men hans standpunkt om at religion og vitenskap hører til i to verdener, den ene dreier seg om tro og den andre om viten, og at det ikke behøver å være noen konflikt mellom dem, kan være et fornuftig utgangspunkt. Idéene er speilbilder av den materielle verden. Vår oppgave er å endre den materielle verden. Idéer som ikke direkte står i veien for en slik endring, er det neppe noen grunn til å gå til frontalangrep mot. Er det ikke heller grunn til å tro at de vil endre seg når verden endrer seg? De fleste religiøse mennesker har nøyaktig samme interesse av å endre verden som du og jeg. Så vi må altså ha dem med oss, dersom vi skal få til noen virkelig endring.

---

Fra Carl Sagans nest siste bok

«Den viktorianske statistikeren Francis Galton hevdet at under ellers like vilkår, burde britiske monarker være svært langlivede, fordi millioner av mennesker verden over daglig stemte i den dyptfølte mantraen «Gud bevare dronningen» (eller kongen). Likevel påviste han at hvis de skiller seg ut på noen måte, er det ved å ikke leve så lenge som andre medlemmer av den velstående og forkjælte aristokratklassen. Titalls millioner mennesker ønsket offentlig i fellesskap (sjøl om de ikke akkurat ba) at Mao Zedong skulle leve «i ti tusen år». Nesten alle i det gamle Egypt formanet gudene til å la farao leve «evig». Disse kollektive bønnene slo feil. Det at de ikke virket utgjør data.

Sjøl om det aldri så lite skjer med vilje, går religionene inn på vitenskapens område når de kommer med utsagn som kan testes, om det så bare er i prinsippet. Forutsatt de ikke kan tvinge folk til å tro, kan religionene ikke lenger unngå utfordringer når de kommer med forsikringer om virkeligheten, så lenge de ikke erobrer den verdslige makta.

Dette har i sin tur gjort noen tilhengere av noen religioner rasende. Fra tid til annen truer de skeptikere med de verst tenkelige straffer. (…) Sjølsagt blir mange religioner, som er opptatt av andakt, ærefrykt, etikk, ritualer, fellesskapet, familien, veldedighet og politisk og økonomisk rettferdighet, ikke på noen måte utfordret av vitenskapens resultater, men snarere oppløftet. Det er ikke nødvendigvis noen konflikt mellom vitenskap og religion. På ett nivå deler de tilsvarende og samstemmende roller, og hver av dem trenger hverandre. Åpen og livlig debatt, til og med signing av tvil, er en kristen tradisjon som går tilbake til John Miltons Areopagitica (1644). Noe av hovedstrømmen i kristendommen og jødedommen omfatter og tilmed foregrep iallfall en del av den ydmykhet, sjølkritikk, den fornuftige debatten og det å sette spørsmål ved den etablerte sannheten, som det beste av vitenskapen tilbyr. Men andre sekter – som noen ganger kalles konservative eller fundamentalistiske, og i dag ser de ut til å være for oppadgående, mens religionenes hovedstrømninger nesten er uhørlige og usynlige – har valgt å ta kampen opp på spørsmål som kan motbevises, og har derfor noe å frykte fra vitenskapen.

De religiøse tradisjonene er ofte så rike og mangesidige at de byr på rikelige muligheter for fornyelse og revisjon, særlig når deres hellige bøker kan tolkes metaforisk eller allegorisk. Det finnes altså et nøytralt område hvor man kan bekjenne tidligere feil, slik den romersk-katolske kirken gjorde da den i 1992 erkjente at Galileo hadde rett allikevel, at Jorda dreier rundt Sola: Tre hundre år for seint, men ikke desto mindre modig og svært velkomment. Den moderne romerske katolisismen har ikke noe utestående med Big Bang, med et univers som er noe sånt som 15 milliarder år gammelt, med at de første levende organismene oppsto av førbiologiske molekyler, eller med at mennesker utvikla seg fra apeliknende forfedre – skjønt den har spesielle oppfatninger om «besjelingen». De fleste av retningene innafor hovedstrømmen av protestantisme og jødedom inntar samme solide standpunkt.

I teologiske diskusjoner med religiøse ledere spør jeg ofte hvordan de ville reagere dersom et sentralt trekk i deres tro ble motbevist av vitenskapen. Da jeg stilte dette spørsmålet til den nåværende, fjortende, Dalai Lama, svarte han uten å nøle slik som ingen konservative eller fundamentalistiske ledere gjør: I så fall, sa han, måtte den tibetanske buddhismen endre seg.

– Sjøl om det er et virkelig sentralt trekk, spurte jeg, – som (jeg lette etter et eksempel) reinkarnasjonen?

– Sjøl da, svarte han.

– Men, la han til med et glimt i øyet, – det vil bli vanskelig å motbevise reinkarnasjonen.

Det er klart Dalai Lama har rett. Religiøse lærer som er skjermet mot å bli motbevist har liten grunn til å bekymre seg om vitenskapens framgang. Den store idéen mange religioner har felles om en skaper av Universet, er en slik læresetning – like vanskelig å bevise som å motbevise.

Moses Maimonides (jødisk filosof, 1135–1204. M.F.) hevder i sin «Veiledning for de rådville», at gud bare virkelig kan kjennes hvis det foregår et fritt og åpent studium av både fysikk og teologi (I,55). Hva ville hende hvis vitenskapen påviste at Universet var uendelig gammelt? Da måtte teologien revideres alvorlig (II, 25). Dette er i virkeligheten den eneste tenkelige oppdagelsen vitenskapen kan gjøre som kan motbevise at det finnes en skaper – fordi et uendelig gammelt univers aldri ville ha blitt skapt. Det ville alltid ha vært der.

Det finnes andre doktriner, interesser og behov som også bekymrer seg for hva vitenskapen vil oppdage. Kanskje, foreslår de, er det best å ikke vite. Hvis det viser seg at menn og kvinner har forskjellige arvelige tilbøyeligheter, vil ikke dette da bli brukt som unnskyldning for at de førstnevnte undertrykker de sistnevnte? Hvis det er en genetisk komponent i volden, kan ikke det da rettferdiggjøre at en etnisk gruppe undertrykker en annen, eller tilmed forebyggende innesperring? Hvis mentale sjukdommer bare er hjernekjemi, vil ikke det få alle våre forsøk på å beholde et grep om virkeligheten eller å være ansvarlige for våre handlinger, til å rakne? Hvis vi ikke er et spesielt håndarbeid av Universets skaper, hvis våre grunnleggende moralske lover bare er oppfunnet av feilbarlige lovgivere, vil ikke det underminere vår kamp for å opprettholde et ordnet samfunn?

Jeg foreslår at i hvert av disse tilfellene, religiøst eller verdslig, har vi det mye bedre hvis vi kjenner den beste mulige tilnærming til sannheten, og hvis vi beholder en klar oppfatning om de feil vår interessegruppe eller vårt trossystem har begått i fortida. I alle tilfelle er de innbilte dystre følgene av at sannheten blir kjent i sin fulle bredde overdrevet. Og dessuten, vi er ikke kloke nok til å vite hvilke løgner, eller engang hvilken skyggelegging av kjensgjerningene, som virkelig kan tjene et høyere sosialt formål, særlig i det lange løp.»

(Teksten er slutten av kapitlet, «Newtons søvn», i Carl Sagans nest siste bok, «The Demon-haunted World, Science as a Candle in the Dark», der han diskuterer forskjellige typer tro/overtro og forsvarer et vitenskapelig livssyn og en vitenskapelig metode.)

 

---

Luther sitt politiske verdsbilete er ikkje eit einskapleg, samanhangande bilete. Det eg tek tak i i denne artikkelen er difor berre eit utval av Luther si politiske tenkjing, som vonleg vil syna kva som gjer Luther interessant som politisk tenkjar.

For mesta fem hundre år sidan vart kyrkja kløyvd – ei kløyving som byrja med at Martin Luther la fram dei 95 tesane sine i 1517 – etter myten spikra han dei opp på kyrkjedøra i Wittenberg. Tesane var i seg sjølv ikkje noko brot med tradisjonen for alminneleg teologisk ordskifte. Men tilhøva i kyrkja i Tyskland – og Luther sin uvilje for å bøyga seg for autoritetar han ikkje godtok – førde raskt til at den teologiske usemja utvikla seg til ein konflikt mellom paven på den eine sida, Luther og ei kyrkjeleg fornyingsrørsla i Tyskland på hi sida. Kyrkjekløyvinga på 1500-talet vart eit avgjerande historisk vasskilje—ikkje minst i Noreg. Skal me skjøna grunnleggjande drag ved samfunnsstrukturen i Noreg, er reformasjonen soleis viktig.

Luther var teolog. Den striden han innleidde med dei 95 tesene, og som enda med kløyvinga av vestkyrkja med den Augsburgske trusvedkjenninga i 1530, var ein strid om den kristne læra. For Luther var kjernespursmålet at trua skulle gjera det kristne mennesket fritt og frelst. Politikken – eller med Luther sitt omgrep: det verdslige regimentet – var ikkje hovudsaka.

Ikkje desto mindre var det verdslige regimentet den andre sida den verdsordninga Gud sjølv hadde oppretta, slik Luther såg det. Både det åndelege regimentet: Kyrkja, trua og ordet, og det verdslege regimentet: Fyrsten, lova og sverdet, var i Guds teneste. Ikkje slik at dei stod på like fot, men slik at dei hadde ulike oppgåver, som utfylte kvarandre. I stridsåra skreiv Luther særs mykje, i tillegg til at alt han sa mot slutten av livet vart skrive ned i dei sokalla «tischräde» («bordtalar»). Politiske ressonement finn ein heile vegen, avdi dei religiøse stridsspørsmåla vikla seg inn i dei politiske. Og Luther sitt syn på ymse politiske tema ligg ikkje fast – til dømes snur han 180 grader frå den positive haldninga til jødane på byrjinga av 1520-talet til den eldre Luther sin skarpt formulerte antisemittisme.

Luther sitt politiske verdsbilete er soleis ikkje eit einskapleg, samanhangande bilete. Det eg tek tak i i denne artikkelen er difor berre eit utval av Luther si politiske tenkjing, som vonleg vil syna kva som gjer Luther interessant som politisk tenkjar. Men for med ein gong å peika på ein ting: Martin Luther, den største opprøraren i kyrkja si soge, mannen som kveikte den brannen som kløyvde kyrkja og førde Tyskland ut i eit hundreår med øydande krigar, var ein konsekvent anti-revolusjonær. Før, under og etter bondekrigane er Luther sitt standpunkt klinkande klårt: Den som gjer oppreist mot det verdslege regimentet, skal ha si rettferdige straff. Og mot oppreist skal styresmakta ikkje syna mildskap. Med orda frå skriftet mot bøndene: «Rydd dei ut som galne hundar!».

Fridom

Luther si tenkjing om fridom møter me i det vesle skriftet «Om fridomen til eit kristenmenneske» frå 1520. Her møter me grunndraga i Luther si tenkjing i fortetta form. Paulus som kjelda til Luther si tenkjing kjem opp i dagen, og vert utvikla til Luther sitt dialektiske system. Det kristne mennesket sin fridom er fridomen til det indre mennesket. Det som det til sjuande og sist gjeld, er det indre mennesket sin fridom til å fylgja sin eigen hug, um so ein stend framfor skarprettaren, inkvisitoren eller for den del snarvegar til rikdom. Den oppstandne Kristus sin triumf over den falne Adam. Trua, som Luther meiner er ein sjeldsynt ting, gjev mennesket styrke til å tola kva det skulle vera – avdi trua gjer mennesket rettferdig for Gud, og soleis gjev frelsesvisse.

Læra om at me fær frelsa frå eiga syndebør for inkje gjennom trua er sjølve kjernetanken i den lutherske reformasjonen. Når trua gjev mennesket vissa for si eiga frelsa, treng det ikkje ottast skarprettaren eller inkvisitoren: Det treng berre tenkja på si eiga frelse, og Gud ordnar med resten. Det mennesket som har trua, treng ikkje ottast for å verta fri: Det er fritt! Træl eller konge, dødsdømt eller i den djupaste naud: Om du trur, veit du at du til slutt vert frelst. Det indre mennesket ligg ikkje under for den ytre verda si lov: Kva verda enn trugar eller lokkar med, kan det indre mennesket trygt og roleg lyda si indre røyst. Det er same tanken me møter i forteljinga om då Jesus vart freista i øydemarka (Matt 4, 1-11), og som Luther nyttar til den triumferande avslutninga av «Vår Gud han er så fast en borg»:

Og tok de enn vårt liv
gods, ære, barn og viv
la fare hen, la gå
mer kan de ikke få
Guds rike vi beholder.

I Luther sitt system er detta alt saman ting som gjeld det åndelege regimentet. Under dette regimentet er den truande eit fritt menneske. Han skal ikkje bøyga seg for tvang: Presten skal ikkje bera sverd, men overtyda gjennom ordet. Men sidan trua gjer det indre mennesket fritt, og lovar det frelsa, skal ein ikkje nytta denne fridomen til å omstøyta det verdslege regimentet. Det verdslege regimentet: Konge, lensmann, lov og dom, er sett der av Gud til å halda synda under tukt. Avdi trua er sjeldan, er detta ei heilt nødvendig ordning. Det frie, kristne mennesket skal soleis lyda den verdslege styresmakta – heilt enkelt. I prinsippet gjeld dette all verdsleg styresmakt – om det so er den tyrkiske sultanen (eller for den del: bolsjevikstaten). Blandar ein den åndelege fridomen i hop med verdsleg ordning, løyser verda seg opp i kaos og undergangskrefter som vil gjera det uråd for evangeliet å koma til orde.

All verdsleg styresmakt er soleis av Gud, og påbod frå styresmakta skal fylgjast. Med det seier ikkje Luther at alle fyrstar er kloke eller styrer landet godt. Tvert om: Han er ikkje redd for å seia frå om at mange fyrstar er ugudelege, udugelege og står for låkt styre. Likevel skal påbod frå den verdslege styresmakta fylgjast: Avdi alternativet – eit folk i oppreist – tek bort lova og sverdet, og slepp djevelen, «Herr Mange», laus. Likevel skal ein ikkje fylgja påbod frå styresmakta lenger enn at ein lyder Gud meir enn menneske.

Likskap

Eit av dei mest synlege brota i reformasjonen gjeld synet på kva kyrkja er, og kva presten er. Dette brotet er so skarpt at ein i mange språk har to ulike ord for den katolske messepresten og den lutherske kyrkjelydspresten.

I grunnen finst det tre ulike hovudretningar i synet på kyrkja og prestedømet i den kristne verda. Både den katolske og den ortodokse kyrkja oppfattar Jesu utveljing av disiplar som grunnleggjinga av kyrkja. Prestane er soleis ein serskild stand, og må vigslast til gjerninga si gjenom eit serskild sakrament – prestevigsla. Mellom den katolske og den ortodokse kyrkja vil det so igjen vera eit skilje, enkelt sagt mellom katolikkane som oppfattar kyrkja som ein juridisk einskap lagt under Peters etterfylgjar i Roma, og dei ortodokse som oppfattar kyrkja som ein mystisk einskap bore oppe av dei heilage tradisjonane som kan førast attende til aposteltidi. Men båe vil meina at apostolisk suksesjon – at den som vigslar ein annan til prest sjølv skal kunna føra vigsla si attende til Jesu utveljing – er avgjerande for om du vert rett prest som kan dela ut gyldige sakrament.

I samband med innføringa av reformasjonen vart den apostoliske suksesjonen demonstrativt hogge over. Luther sitt argument mot er enkelt – og klassisk: Kva om ei gruppe kristne kom bort i ein ørken, og skipa eit samfunn der. Ingen vigsla prest var å få tak i. Kva skulle dei då gjera? Leva utan sakramenta? Nei: I ei slik stoda skulle dei sjølvsagt velja ein mellom seg til å tena som prest. Kyrkja er der for trua. I utgangspunktet er me alle prestar – den lutherske kyrkjelæra kan samanfattast i omgrepet «det alminnelege prestedømet». Alle er prestar, men avdi alle har all slags verdslege gjeremål å tenkja på, vel kyrkjelyden seg ein til å vera prest framfor hine. Men dette er ei ordning som botnar i kva som er praktisk – ikkje i at det er ei gudsinnstifta ordning som mennesket ikkje kan måta til etter eiga trong. Den lutherske kyrkja er soleis korkje fyrst og fremst ein juridisk skipnad, eller ein mystisk tradisjonsberar, men fyrst og fremst ei praktisk ordning av fellesskapen av dei som trur. Og det prinsippielle ved fellesskapen er at alle som trur, er like.

Denne læra har ein interessant sideverknad: Oppgjerda med klostervesenet. Heile klostervesenet bygde og byggjer på den tanken at ein serskild måte å innretta livet sitt på: I einsemd og sølibat, med faste bønetider og livet vigsla til ein serskild helgen, gav serskilde forteneseter andsynes Gud. I Luther sine augo er dette ei djevelsk læra. Fiskaren gjer si daglege gudsteneste på havet, skomakaren i verkstaden sin og presten i kyrkja. Og alle er like andsynes Gud. Tanken om at munkelivet gjev fortenester for Gud gjev munken falske voner, og gjev fiskaren og skomakaren ei rang vurdering av verdet av sitt eige arbeid. Det same gjeld sølibatet: Det einaste sølibatet kan føra folk fram til, er synd og fortaping. Avdi mennesket er fødd med drifter, er det einast ekteskapet som kan gjeva dei fleste utløp for driftene utan at ein fell i synd.

Og igjen er det slik at likskapen andsynes det åndelege regimentet har sitt motstykke i det verdslege. Nokon må laga sko, nokon må preika ordet, nokon må fiska og nokon må styra landet. Og i det verdslege har Gud skipa verda slik at me slett ikkje er like, men har kvar våre livsoppgåver i den verdslege ordninga. Hadde nokon spurt Luther kva han syntes om Lenin sitt slagord om at kokkeveikja skulle styra staten, ville han svart to ting: For det fyrste: At det hadde vorte eit nydeleg styre, og for det andre: Kven skal då laga den gode maten? Skal ein setja fyrsten til å koka suppa, risikerar ein å få ei kleinare suppa, og eit kleinare styre. Sjansen for at styret og suppa vert betre, er forsvinnande liten.

Brorskap

I kyrkjehistoria er Luther den som byter paven sin autoritet med den kristne brorskapen i kyrkja. Men denne brorskapen svever ikkje fritt; han er innvoven i den verdslege ordninga – og i praksis vert Luther si kyrkje ein reidskap for fyrsten; ei statskyrkje. Venstrefløyen i reformasjonen – sveitsarane, fyrst og fremst Zwingli og Calvin – avviser at den kristne brorskapen soleis skal leggja seg under ei verdsleg ordning. Når det gjeld Calvin, vert difor alternativet til statskyrkja kyrkjestaten: Den reinsa, evangeliske idealstaten han byggjer i Geneve ved hjelp av streng ideologisk kontroll av innbyggjarane.

Tilhøvet mellom verdsleg ordning og kristen brorskap er på mange måtar reformasjonens uløyste problem. Og den ordninga som veks fram i det lutherske hjørnet av Europa er slett ikkje noko idealløysing etter Luthers hjarta. Men brotet med paven innebar krig med keisaren – og skulle evangeliet ha noko framtid, var Luther avhengig av at fyrstane stillte opp som forsvararar av trua. I den samanhengen fekk det vera at eit av dei viktigste motiva til fyrstane i til dømes dei nordiske landa var å slå under seg store kyrkjegods.

Sjølve brorskapstanken som skal bera verket vert soleis òg kløyvd. På eine sida vil Luther forsvara den naturlege brorskapstanken som ein møter i Jesu forkynning, til dømes i likninga om den barmhjertige samaritaneren. Men hovudtyngda ligg likevel på den paulinske tanken om kyrkja som Kristi jordiske lekam. Dette er ogso heilt naturleg ut frå vilkåra ikring: Reformasjonen inneber at ein forlet ein tilstand der kyrkja sin posisjon er grunnfest, og trua ein sjølvsagd del av livsløpet. I staden vekkjer reformasjonen til live misjonsanden, der trua er sjelden, og der det finst eit hav av ikkjetruande å vinna for eit liv i Kristus.

På ein måte er dette å søkja attende til kyrkja sin heroiske periode: Oldkyrkja. Men berre eit stykkje på veg. For lutheranismen inneber å leggja hovudvekta på eitt område av kyrkja sitt liv – på mange måtar er lutheranismen den minst balanserte av dei kristne hovudretningane. Austkyrkja lever i og av ritual og mystikk: Identiteten til austkyrkja ligg i liturgien. Romerkyrkja lever i og av hierarki og institusjon: Tilit til kyrkjeleg autoritet og kyrkjerett og etablert tradisjon er langt på veg sjela til katolisismen. I tillegg syter det religiøse ordensvesenet for eit indre liv som hindrar at katolisismen stivnar til eit andlaust, religiøst byråkrati.

Ein finn både liturgi, mystikk og hierarki i lutheranismen. Men det avgjerande er læra – den «pure lære» som fyrste generasjon lutheranarar kalla henne. Truslæra er sjela i reformasjonen. Lutheranismen fører til ei intellektualisering av religionen, der spissfindig skrifttolking fær ei heilt ny tyding. Og den lutheranske brorskapstanken fær difor eit anna innhald enn i urkyrkja – og i katolske og ortodokse kyrkjer. I dei to gamle hovudretningane er brorskapen i kyrkja brorskapen i nattverdsmåltidet. I den lutherske kyrkja er ideologisk tilslutning – å tru rett – det avgjerande. Den kristne brorskapen tek form når mennesket innser si rolle som tannhjul i Guds store frelsesmaskineri. Kristen fridom er innsikt i eigen tildelte plass i frelseshistoria si nødvendige realisering.

Denne blandinga av verdsleg ordning, ei paulinsk læra om kyrkja som Kristi lekam og ei intellektualisering av trua gjennom klår formulering av kva som er «den pure lære» – som raskt stivnar i luthersk ortodoksi – er truleg den viktigaste sida av Luther si gjerning som politisk tenkjar. Å gå nærare inn på desse spørsmåla går likevel langt ut over råmene for denne artikkelen.

Kva verknader fekk Luther si læra?

Luther si læra fekk enorm tyding for Europa. Ho kløyvde vestkyrkja, samstundes som ho gjorde kyrkja medviten om det eldre skiljet millom vest og aust, som fram til då ikkje hadde vorte sett på som ei kløyving av kyrkja.

Reformasjonen lærde folk å lesa Bibelen, og førde med seg ei rad nyomsetjingar av boka, mellom anna til dei viktigaste nordiske språka. Samstundes førde reformasjonen til hardhendt tvangspolitikk andsynes eldre, religiøse institusjonar, og dei tradisjonane som knytte seg til dei. Sume stader fylgde ei skred av øydeleggjingslyst reformasjonen, og mengder av kunstskattar i kyrkjene vart øydelagt.

I vår del av verda har kvar mann tradisjonelt vissta å fortelja at reformasjonen førde til ei fornying av det religiøse livet, mellom anna med oppkomsten av den nye salmesongen. Dette er forsovidt sant nok – men i hovudsak kom den religiøse fornyinga etter reformasjonen som ei fornying av den katolske kyrkja (under motreformasjonen). Reformasjonen førde ut i lærestrid og forvirring, og etterkvart til samling bak ein rigid, luthersk ortodoksi. Den lutherske kyrkja nytta fornuftsekteskapet med den byrjande, eineveldige staten til å halda andelege rørslor under kontroll. Tvangslover sikra monopolet: Fram til midten av 1800-talet mista du all eigedom og vart landsforvist frå Sverige om du konverterte til katolisismen. Dødsstraff for katolsk misjonering stod lenge ved lag i lutherske land, forbodet mot jesuitar i den norske grunnlova heldt seg fram til etter siste krig.

Det var altså ikkje gjennom religiøs fornying, men ved hjelp av ei effektiv, sentralisert statsmakt og harde tvangslover, at lutheranismen konsoliderte seg i Nord-Europa. Luther sjølv var på mange måtar eit produkt av ein sjølvmedviten og blømande, tysk «burgerthum», skapt av mellom anna maktstillinga til den tyske hansaen. Hundre år etter Luther var Tyskland ei slagmark, og hadde vore gjennom ein demografisk katastrofe. Det blømande åndslivet me møter i Tyskland under renessanse og reformasjon, var ikkje meir. I det nordtyske, protestantiske Tyskland kan kulturhistoria i hundreåra etter Luther kokast ned til eitt namn: Bach. Elles kjem alt åndliv i Tyskland i denne perioden frå det katolske sør. Reformasjonen kuttar banda mellom dei nordiske landa og kontinentet, og stengjer Norden inne bak ein vegg av nordtyske, protestantiske statar. Utrusta med konventikkelplakat og andre maktmiddel monopoliserar protestantiske embedsprestar religionen, og freistar so godt dei kan å gjera den andelege isolasjonen effektiv. Mange av dei nyvekte, religiøse impulsane søkjer difor under jorda, for sidan å røma til Amerika når det kontinentet opnar seg som ein fristad for annleis truande. I ein tidleg fase vert Noreg eit reir for katolsk eller krypto-katolsk motstand, med norske Kloster-Lasse som viktigaste personlegdom og leiar for motreformasjonen i Norden, og Draumkvedet som eit synleg, kunstnarleg uttrykk for folkeleg motstand (Olav Åkneson står i kyrkjedøri og fortel om draumane sine mot presten, som stend på preikestolen. I desse draumane gjev Olav mellom anna uttrykk for ei katolsk læra om blodskam). I minst ein landslut (Telemark) var det sterke, motreformatoriske rørslor mellom folk. Truleg galdt dette i fleire delar av landet. Reformasjonen var ikkje noko rørsle mellom folk. Dei fleste stader i Noreg heldt folk seg til den gamle, katolske kalenderen – heilt inn i vårt hundreår. Det finst framleis bygder der ein reknar Gregusmess – 12. mars – som fyrste vårdagen. Den dagen var vårjamndøgn i den gamle, julianske kalenderen. Fyrst med Hans Nielsen Hauge fær statens eiga kyrkje for alvor eit indre, andeleg liv som engasjerer folk flest. For dette vert Hauge straffa med eit langvarig opphald på Akershus.

Hauge legg grunnlaget for ein folkeleg lutheranisme som sprengjer ortodoksien til embedsprestane. Haugerørsla tok opp i seg mykje av protesten mot dei nye autoritetane som låg i den folkelege krypto-katolisismen, og gav han ei luthersk form. All folkeleg organisering etter Hauge er grunnleggjande luthersk. På to plan: For det fyrste i tradisjonen for at alle har ansvar, og ei rolla og oppgåve i organisasjonen – og at ein pliktar å ta omsyn til alle. Slik speglar folkeleg organisering Luther sin tanke om kyrkjelyden som ein fellesskap av folk som er like andsynes Gud. Men i luthersk organisasjonskultur møter ein òg slagordet om «skrifta åleine», som var sentralt i reformasjonen. Luthersk organisasjonskultur byggjer på skrift. For det fyrste slik at vedtak, vedtekter og organisasjonen sine skriftlege spor skal verta fylgde. Men òg slik at alle sjølv skal setja seg inn i skriftene og grunnspørsmåla organisasjonen byggjer på. Kvar mann skal lesa Bibelen sjølv, ikkje berre høyra på kva presten seier. Når ein organisasjon eller ei rørsle i Noreg byrjar sleppa taket i grunnskriftene sine, er det difor vanleg med fornyingsrørsler som «går tilbake til skrifta». M-l-rørsla er berre ei av mange slike.

Luther i dag

I snart 500 år har Luther si læra vore ein del av det offisielle, ideologiske grunnlaget for den norske staten. I grunnlova frå 1814 er Luther den einaste einskildpersonen som er nemnt med namn (rett nok i samansetjinga «evangelisk-luthersk»). Kor mykje Luther si tenkjing har hatt å seia i praksis, er ei onnor skål. I fleire hundreår var den vesle katekisma til Luther viktigaste boka i norsk skule. Katekisma gjev eit særs samantrengt uttrykk for eit luthersk verdsbilete. Nokre av salmane til Luther er mykje brukte. Ei norsk utgåve av dei sentrale skriftene til Luther kom likevel fyrst so seint som på 1980-talet. Sjølv om Luther si læra offisielt har vore ein del av det ideologiske grunnlaget for staten i snart 500 år, har den same staten gjort lite for å gjera Luther tilgjengeleg for folk flest.

Difor er det vanskeleg å ta tak i kva spor Luther har sett etter seg i norsk kultur: Han blir usynleg både på grunn av at grunnleggjande lutherske ovringar blir like sjølvsagde som

sild og potetar – samstundes som Luther sin forfatterskap systematisk har vore lite lest av norske intellektuelle, og kanskje spesielt radikale intellektuelle. Med eit so samansett bilete er det risikabelt å gje eintydige svar på kva Luther si politiske læra har tydd og tyder i eit land som Noreg. I periodar har nok Luther si læra om den verdslege styresmakta fungert som sjølvforståing og standsideologi for norske embedsmenn. Men detta har nok aldri vore so gjennomført som i den mest gjennomførde tyske (og svenske!) øvrigheitsstatstradisjonen. Tendensen i Noreg til opposisjon mot øvrigheitsstaten er vel so utprega, og kan truleg førast attende til motreformasjonen sitt nedslag i Noreg.

Men slike ideologiske motsetnader som dei som kom opp i reformasjonen stikk som regel djupare enn som so. Kulturskilja som går gjennom Europa etter kyrkjekløyvingane er røynlege!

Ser me på korleis marxismen utviklar seg til «marxistiske» tradisjonar i europeiske land, er det påfallande korleis tradisjonane måtar seg til etter den religiøse grunnstrukturen. I austkyrkja trur ein på apostolisk suksesjon. Les ein partisoga til SUKP frå 1936, og tidlegare skisser til partisoge mellom anna av Lenin, vil ein sjå at dei legg særs stor vekt på å klårgjera den apostoliske suksesjonen, og kontinuiteten i han, frå Plekhanov og fram til samtida. Tevlinga om å vera mest mogleg «leninistisk» i tjueåra, var likeeins ein freistnad på å sannsynleggjera rett apostolisk suksesjon etter siste, tvillause biskop. På same måte var russisk, marxistisk tradisjon biletdyrkande på ein måte som verkar framand på oss vesteuropearar, mellom anna ved at ikonografien kring Lenin og revolusjonsleiarane vart dyrka fram som eigen kunstart, med strenge konvensjonar for korleis dei heilage skulle framstillast. Balsameringa av Lenin og pilegrimsferda til Moskva for å sjå den heilage mannen er likeeins eit uttrykk for ortodoks religiøsitet, som er kulturelt framand for lutheranarar som brende opp helgenskrina for 500 år sidan.

I Tyskland finn ein mindre ikonografi. Til gjengjeld utvikla tysk marxisme seg til ein totalvitskap, eit ålmenvitskapleg system som kunne nyttast til å forklåra alle framtidige, politiske nederlag med at sigeren objektivt sett ikkje låg innanfor rekkevidde. Tysk, marxistisk tradisjon er anten intellektualiserande i ekstrem grad – eller som i det gamle Aust-Tyskland fører han til reindyrking av den tyske øvrigheitsstaten.

Den anglikanske kyrkja er som kjent ei slags halvvegs reformert kyrkje, der det er eit enormt spenn mellom den høgkyrkjelege krypto-katolisismen, og den reformerte, lågkyrkjelege tradisjonen som høyrer til på reformasjonen si venstrefløy. Denne kyrkja vert halde saman ved hjelp av dogmet om at «om du meiner dét, og eg det motsette, kan me ikkje båe ta feil». I Storbrittania er den marxistiske tradisjonen likeeins alt frå liberal salongideologi («Fabian Society») til lågkyrkjeleg dogmatisme, gjerne av trotskistisk slag, med avleggjarar kringom i imperiet (les til dømes oversikten over «nasjonale» organisajonar kringom i verdi i IS-bladet, og sjå kva som er att når du tar bort dei landa som hadde «the british connection» som beresteinen i utanrikspolitikken i perioden 1900-1945). Alt saman, likt og ulikt, er sjølvsagt samla i eitt og same «Labour Party».

I denne samanhengen vågar eg meg likevel frampå til å seia litt om kva den lutherske tradisjonen tyder for oss.

For det fyrste: Luther er den underforståtte motpol i mange polemikkar. Norske forfattarar har i snart hundre år ironisert over læra om at «den Gud gjev eit embete, gjev han òg forstand». Men ironien her bommar ofte på målet. Luther si læra er formulert i ei historisk tid der fyrstemakta var absolutt. Men i ålmenn form treng ikkje Luther si læra om verdsleg styresmakt vera knytt opp til ein statsform. Læra om at embete og avgjerd heng saman, kan utan vidare støypast om til nye tilhøve. Når AKP-arar har argumentert for at den valde streikeleiinga har siste ord under ein konflikt, og for at «demokratisk sentralisme» gjev alle – ogso dei usamde – meir demokratisk medverknad enn att alle skal gjera som dei sjølve vil, er dette synsmåtar som har solide røter i luthersk tenkjjing. «Det kan godt vera at streikeleiinga ikkje er serleg smarte, men det er dei som er leiinga» – detta er ein måte å tenkja på som Luther ville kjent att. Kjernen i detta er ein sans for avklarte roller og ansvarstilhøve, og angst for spontanistisk anarki, som er typisk for lutheransk kultur. Og samanliknar ein organisasjonskulturen i godt fungerande, folkelege rørslor med Luther sitt bilete av den kristne brorskapen i kyrkjelyden, er parallellane slåande. Den unisone allsongen i forsamlinga i folkerørsler som fungerer, er berre eitt av mange typiske særtrekk.

Når det gjeld Luther si læra om to regiment, med kvar sine verkemåtar, har denne vorte so innarbeidd at ho sjølvsagt, og ugjenomtenkt, grunnlag for vår vurdering av alle konfliktar. Det åndelege regimentet skal verka gjennom ordet, ikkje sverdet! Difor er forsvar av ytringsfridomen eit opplagt samlingsmerke i tider der alle fyrtårn er sløkte. Soleis er det sjølvinnlysande for nordeuropeiske intellektuelle at den iranske staten skal instruera dei religiøse lærde til å gjera om att fatwaen – som ikkje er ein sekulær dom, men eit religiøst grunngjeve råd som den islamske lærde er personleg ansvarleg for – og som ikkje har noko med ein formell domarposisjon å gjera (ein fatwa døyr med han som gav han, og må då i tilfelle fornyast av andre). Kravet om at staten skal instruera dei lærde, er soleis i neste omgang eit krav om at dei lærde skal vera staten: Eit krav om å reindyrka dei mest yttarleggåande sidone av den islamske revolusjonen. Manglande medvit om dei grunnleggjande skilnadene mellom islam – der profeten ber sverd – og kristendom – der han ikkje gjer det – gjer soleis at mykje rart av heimeavla, kulturelle særdrag kan segla under merket «universelle verdiar». Dette vert spesielt tydeleg i dei nordeuropeiske statskyrkjelanda. Og den moralske oppøsinga over eit andeleg regimente med sverd – som i Iran – er i grunnen sjarmerande naiv i si oppriktige tillit til eit lutheransk verdsbilete – lenge etter at norske intellektuelle slutta å lesa Luther.

Sluttord

Eg har freista skissera nokre tråder å nøsta i når det gjeld Luther si tyding for oss. Og eg vedgår med ein gong at temaet er sopass vidt, og samanhengane sopass innfløkte at detta berre er eit utgangspunkt for vidare ordskifte. Vonleg vil nokre kjenna seg kalla! Men for å oppsummera for eigen del so langt: Luther og lutheranismen er interessant på to måtar:

-For det fyrste for å sjå premissa for nordeuropeiske intellektuelle si forståing og sjølvforståing.

-For det andre for å sjå røtene for den folkelege motstandstradisjonen i Noreg, som historisk botnar i at Noreg var det landet der reformasjonen minst hadde eit grunnlag mellom folk flest, og der katolske motstraumar hadde sterkast fotfeste.

Desse to sidone av Luther si historiske tyding gjeld ikkje berre ting som hende for 500 år sidan. Det gjeld det kulturelle og intellektuelle operativsystemet som ligg til grunn for alt me held på med av andelege syslar – mellom anna radikal politisk verksemd.

 

---

«Eit spøkelse er på ferde i Europa», skreiv Karl Marx og Friedrich Engels i 1848, og tenkte på kommunismen. Nå om dagen verkar det som det meir er islamismens ektoplasma som sender skjelverier gjennom eit oljesugent Wall Street og gir løfte om framtidige jobbar for NATOs Ghost Busters.

Venstresida og arbeidarrørsla i vår del av verda er stilt overfor eit dilemma: Korleis forholda seg til denne kraftige islamske «fundamentalistiske» rørsla, som ser ut til å ha tatt monopol på å uttrykka folkeleg misnøye med materielt elende, autoritære regime og utanlandsk økonomisk, militær og kulturell dominans i den islamske verda?

Denne artikkelen er to kapittel frå eit heftet: Dei andre sitt opprør. Kapittel 1 gir eit kort riss av utviklinga av islam som politisk alternativ, med særleg vekt på hovudkravet til islamistane: innføring av den heilage loven, Sharica, som gjeldande lov. Kapitela (2 som vi ikkje trykker her) og 3 drøftar korleis me best kan forstå bakgrunnen for den sterke oppslutninga islamistane vinn i dag.

Kapittel 1: Guds lov skal rå

Kva står eigentleg islamismen for?

Fyrst av alt må me gjera klart: kven er det me snakkar om? I dette heftet brukar eg uttrykk som islamistar og den islamistiske rørsla slik at det femnar om dei som oppfyller følgjande krav:

1) Dei refererer til seg sjølv som ein del av den islamske (eller islamistiske) rørsla (al-haraka al-islamiyya).

2) Dei krev ein islamsk stat. Det som gjer ein stat islamsk er framfor alt at han skal styrast etter Sharica, Guds lov for menneskas liv på jorda, slik han er gitt oss gjennom den bodskapen profeten Muhammad fekk openberra.

3) Dei organiserer seg i sosiale og politiske rørsler for å oppnå dette målet.

Etter denne definisjonen kan islamismens historie førast tilbake til danninga av «Foreninga av muslimske brør» i Egypt i 1928. Grunntanken til stiftaren, Hasan al-Banna, var at problema i dei islamske samfunna skuldast at styret var blitt verdsleggjort, og ikkje lenger bygde på islam. Det sentrale kravet var derfor at Sharica, den islamske loven bygd på Koranen og Sunna (tradisjonen om livet til Profeten), måtte gjeninnførast på alle felt av samfunnslivet. Etter ein tidleg propagandafase, blei Dei muslimske brørne ein masseorganisasjon og ein sentral politisk faktor i Egypt frå 40-talet av.

Under Nasser-regimet (1952-70) blei Dei muslimske brørne hardt undertrykt. Organisasjonen blei forbode, tusenvis av medlemmer fengsla, og fleire av leiarane blei hengde, skulda for forsøk på å styrta Nasser. I fengsel utvikla ein av dei gjenverande leiarane, Sayyid Qutb, ideane til al-Banna i meir radikal retning. Han hevda at det i land som Egypt var inntrått ein ny tilstand av Jahiliyya. Dette omgrepet syner i islamsk terminologi til ein tilstand av heidensk uvitenheit som herska i Arabia frå Muhammad fekk sine åpenbaringar frå Gud. Qutb sjølv blei avretta i 1965, men då Sadat slapp dei fengsla islamistane ut tidleg på 1970-talet, danna Qutbs idear utgangspunkt for ytterleggåande grupper som erklærte krig mot dei rådande statsinstitusjonane. Eit typisk døme er den såkalla «Takfir wal-hijra»-gruppa under leiing av Shukri Mustafa, som blei avretta i 1978. Dei erklærte samfunnet for å vera vantru, og ønska å trekka seg tilbake frå det for å bygga eit sant islamsk samfunn. Sidan skulle dei komma tilbake og erobra makta. Ei anna av desse gruppene var Jihad som tok livet av Sadat i 1981.

Undertrykkinga i Egypt under Nasser førte elles mange tilhengarar av Dei muslimske brørne i eksil i ulike arabiske land. På 50-og 60-talet bidro dette til at rørsla spreidde seg til land som Jordan, Syria, Tunisia og Sudan.

Etter at den arabiske nasjonalismen fekk ein avgjerande knekk gjennom nederlaget for Israel i 1967, fekk islamismen for alvor vind i segla utover på 70- og 80-talet. Nederlaget demonstrerte for mange at dei nasjonalistiske regima ikkje var i stand til å forsvara landa mot sionistane med vesten i ryggen. Samstundes var utviklingspolitikken til Nasserregimet i ferd med å møta veggen. Når seinare regime opna dørene for vare- og kapitalimport for vesten betra vilkåra seg ikkje for det store fleirtalet, derimot blei dei synlege sosiale skiljene dramatiske ettersom overklassen og eit sjikt av nyrike ope demonstrerte sin overflod. Dei sosiale spenningane auka, det same gjorde hatet mot oversvømminga av vestlege varer og vestleg kultur. Alt dette skapte rik grobotn for ei islamsk rørsle som appellerte til stolthet over eigne kulturelle tradisjonar og andelege verdiar.

I andre delar av den islamske verda skjedde det parallelle utviklingar. I India/Pakistan utvikla Abul-Ala’ al-Mawdudi frå 40-talet av eit program for det ideelle islamske samfunnet med Sharica som grunnlov og oppretta ein politisk organisasjon, Jamaat-e Islami for å slåst for dette. Ein shica-variant var Khomeinis skrift Vilayet-e faqih, eit bilete av eit samfunn der dei leiande skriftlærde skulle styra i kraft av sin innsikt i Guds lov.

Medan Mawdudi og Khomeini stort sett hadde ei konservativ haldning til dei sosiale skiljene i samfunnet, fanst det meir radikale haldningar til sosial endring hjå ideologar som Ali Sharicati i Iran og Mahmud Taha i Sudan. Desse siste var samstundes mykje meir opne for at den islamske bodskapen måtte tolkast i høve til dei aktuelle problema i samtida. Særleg Taha inntok og ei radikal haldning til kvinnas stilling i samfunnet. Tunisiske islamske leiarar som Rashid al-Ghannushi står i ei mellomstilling her, med ein ortodoks profil, men samstundes med eit sterkt engasjement i fagrørsla og viljug til å setja kvinnas stilling under debatt.

Under inntrykket frå m.a. den iranske revolusjonen har eit nytt element blitt tilført den islamske rørsla på 80-talet i form av tidlegare marxistar, som Adil Husayn i Egypt og palestinaren Munir Shafiq.

I dag sit islamistar ved makta i Iran og i Sudan, der Dei muslimske brørne gjennom Den nasjonale islamske fronten er den dominerande krafta bak militærregimet. I viktige land som Algerie, Egypt og Jemen, er dei den dominerande opposisjonskrafta mot sitjande regime. Blant palestinarane utfordrar islamistane i Hamas den sekularistiske PLO-leiinga. Også i land som Jordan, Irak, Tunisia og Marokko er tilsvarande grupper sentrale i opposisjonen. Det same gjeld ikkje-arabiske land som Pakistan og Bangladesh. Afghanistan blir styrt av ein brokete allianse der ulike islamistgrupper dominerer, rett nok i intens indre konflikt. Islamistgrupper har også begynt å reisa hovudet i dei tidlegare sovjetiske republikkane i Sentral-Asia.

Guds lov

Det sentrale kravet til islamistane er altså at den islamske Loven, Sharica, skal bli gjeldande lov på alle felt av samfunnslivet, inkludert økonomi og politisk styring. Slik dei ser det har Gud ein gong for alle gitt dei lovene menneska har å følgja. Å tillata menneske å laga lovar vil seia å setja menneske på line med Gud. Dessutan svekkjer det tryggleiken til individa ved at dei blir avhengige av lunene til dei som til ei kvar tid har makta. I ein del av verda som i tallause generasjonar berre har kjent despotiske herskarar, militærregime eller eittpartistatar, vinn desse argumenta djup gjenklang i folks erfaringar.

Basert på ideen om lovgiving som Guds privilegium, erklærer nokre islamistar at dei er imot demokrati, sidan demokratiet er eit system som legg suvereniteten og derfor også retten til å gi lovar til folket. I seg sjølv seier dette likevel lite om desse islamistanes syn på styringsformer, slik me skal sjå. For kva er det alternative islamske systemet for å gi lover i praksis?

Sharica er ikkje ei lovbok på line med Norges Lover. Han er bygd på Koranen og på Profetens føredøme slik det er nedteikna i forteljingane (entall: hadith og flertall: ahadith) som er brakt vidare om kva han gjorde og sa medan han levde. Desse hadithane er kollektivt kjent som Profetens Sunna, og innafor sunni-islam (av Sunna) finst det seks samlingar som er rekna som autoritative.

Tradisjonelt var Sharicas funksjon avhengig av det fanst eit sjikt av lærde menn (culama) som var spesialistar i å tolka Loven. Dei kom med fråsegner om kva Loven sa i ulike saker (fatwaar) og dei fungerte som dommarar. Desse lovekspertane, på arabisk kalla fuqaha, utleia den korrekte avgjerda i konkrete saker på basis av visse prinsipp som var fullt utvikla på nihundretalet:

I saker der Koranen eller Sunnaen ikkje gav noko utvitydig svar, gjekk dei fram ved hjelp av analogislutningar. Dei leita altså etter saker som likna den aktuelle, der dei heilage skriftene gav klare regler. Slik kunne til dømes forbodet mot å drikka vin utvidast til å gjelda alle rusmiddel.

Det fanst også eit prinsipp kjent som ijmac (konsensus). I følgje ein hadith skulle Profeten ha sagt at «mine tilhengarar vil aldri bli samde om noko som er feil». Dette blei tolka slik at om heile samfunnet av truande, eller i det minste alle fuqaha, var samstemte om korvidt ein viss praksis var lovleg eller ulovleg, så galdt dette som ei rett tolking av Sharica.

Det er to viktige punkt å merka seg når det gjeld korleis dagens islamistar praktisk ser for seg innføringa av Sharica som gjeldande lov i dagens samfunn. Desse punkta syner at ein ikkje kan rekna dei islamistiske rørslene som ein rein konservativ, tradisjonalistisk reaksjon:

-Kodifisering

Tradisjonelt var Sharica det me har skildra over: lærde ekspertar som tolka dei heilage skriftene i tråd med visse prinsipp og med støtte i ein enorm litteratur av tidlegare tolkingar og kommentarar som var produsert av forgjengarane denne ned gjennom hundreåra. I Saudi-Arabia er dette offisielt lovsystemet også i dag – det finst i prinsippet ikkje lover som staten har vedtatt. Men dei moderne islamistane ser annleis på det. For dei inneber det å innføra Sharica ein prosess der ein formulerer moderne skrivne lover, men basert på prinsippa frå Koranen og Sunnaen. Dette er eit viktig punkt, sidan skrivne lover gir større forutsigbarhet i rettsvesenet og i handhevinga av loven generelt, men ikkje minst fordi det vil seia at ei eller anna gruppe av menneske må ta avgjerder når det gjeld den konkrete utforming av paragrafane i slike lover.

Spørsmålet er sjølvsagt kven, og generelt er svaret frå islamistar i land som Egypt, Tunisia, Algerie at dette må utførast av ei folkevalt forsamling. Culama må spela ei viktig rolle, anten som medlemmer av forsamlinga, eller gjennom eit kontrollorgan, som skal sikra at det forsamlinga vedtek ikkje er i strid med Loven. Men det er ikkje eit allment syn at dei skal ha noko monopol over denne lovgivinga, eller lovtolkinga, som islamittane foretrekk å kalla henne. (Nokre omtaler denne prosessen som «lovgiving av andre orden»).

-Ijtihad

Så blir spørsmålet: kor stort rom skal ei vald forsamling av lovgjevarar ha til å tolka Loven. Skal dei kopiera dei gamle ekspertane eller har dei retten til å gjera eigne nytolkingar? Dette er knytt til den tusen år gamle debatten om ijtihad.

Ijtihad er eigentleg ei forkorting av uttrykket ijtihad al-ra’y, det vil seia noko slikt som å «anstrenga tanken» for å finna den rette tolkinga i saker der ein ikkje finn klare anvisningar i Koranen eller Sunna. Frå og med det ellevte hundreåret fanst det ein sterk tendens til å meina at «ijtihads portar var stengte». Dei store juristane hadde alt funne svar på alle tenkjelege spørsmål som kunne dukka opp, og desse svara var styrkte gjennom ijmac.

Likevel har det alltid funnest retningar som forsvara retten eller tilmed plikta til ijtihad, til at kvar ny generasjon av lærde skulle gå direkte til dei heilage skriftene og utleia konkrete reglar gjennom uavhengig tolking.

Det som er å merka seg med islamistane er at dei betonar sterkt at ein ny ijtihad er naudsynt for å gjennomføra Sharica i dagens samfunn. I den forstand stiller dei seg i tradisjonen frå dei sentrale figurane i den såkalla islamske renessansen frå slutten av det nittande hundreåret, Jamal al-Din al-Afghani og Muhammad Abduh. Desse tenkjarane la vekt på å skilja mellom den essensielle bodskapen i Koranen og Sunna og dei konkrete formene for å setja denne bodskapen ut i livet. Det var det fyrste, prinsippa, ein skulle ta direkte frå skriftene. Dei konkrete formene måtte tillempast etter tid og stad. Og nett denne haldninga er det viktige trendar innan dagens islamistiske landskap som framhevar, t.d. Arbeidarpartiet i Egypt og al-Nahda i Tunisia.

For å oppsummera: Sjølv om islamistane aldri går på kompromiss med prinsippet om at Gud er den einaste som har rett å gi lover, så er det menneske som må stå for oppgåva med å utarbeida prinsippa i Sharica i form av skrivne lover for det moderne samfunnet. Og i følgje dei fleste av dei må dei menneska som skal gjera denne jobben vera folkevalde.

Vidare: prinsippet om ijtihad gir monaleg fridom for lovgivarane sjølv om dei ikkje kan vedta lover som strir ope mot dei heilage skriftene.

Kapittel 3: Fundamentalisme – Guds revansj?

I tida 1910-1915 kom det ut i USA ein serie på 12 små bøker med fellestittelen The Fundamentals. A Testimony to Truth. Gjennom i alt 90 artiklar gjekk forfattarane gjennom og forsvarte det dei meinte var fundamenta i den kristne trua, spørsmål det ikkje gjekk an å inngå kompromiss om, om ein framleis skulle kalla seg kristen. Jomfrufødselen, Jesu stedfortredande daud på krossen, hans fysiske oppstandelse, er døme på kva slag spørsmål det gjekk om. Og grunnen til dette forsvaret var det trugsmålet mot trua ein såg representert i vitskapstrua og rasjonalismen som ikkje åtte respekt for dei openberra sanningane.

«Aperettssaka» i Tennessee, der ein lærar blei stilt under tiltale for å ha undervist i Darwins utviklingslære var eit utslag av det same forsvaret for Bibelens sanningar, slik den rørsla som etter kvart blei kjent som «fundamentalistane» såg det.

I løpet av dei siste femten åra har omgrepet «fundamentalisme» hatt stor suksess og blir i dag brukt om ei rad politiske og sosiale rørsler rundt om i verda som har ein religiøs plattform.

I tillegg til den gamle amerikanske protestantiske fundamentalismen, snakkar ein nå om fundamentalisme i den katolske verda, innafor islam, jødedommen, sikhismen, hinduismen og sikkert mange andre som ikkje eg har oversikt over.

Det er skrive ei rad bøker som forsømer å analysera desse rørslene som ulike uttrykk for eitt og same fenomen: det skal dreia seg om eit siste forsvar for absolutt, openberra sanning mot modernismen, mot alle typar tenking som er prega av rasjonalismen frå Opplysningstida og som vil underkasta alle spørsmål vitskapen kritiske lys. Dette meiner fundamentalistane, i følgje denne analysen, vil leia til nihilisme, til ei fornekting av alle normer og til eit forfall i samfunnet i retning av egoisme, tyranni og dekadanse.

Men held denne parallellen til USA på 20-talet, og denne analysen av kva som er det sentrale i vidt forskjellige rørsler, vatn ved nærare gransking?

Eg vil hevda at han er meir misvisande enn opplysande, men før me drøftar det nærare kan det vera på sin plass å reisa spørsmålet: kor skarpt er strengt tatt skiljet mellom sekularisme(1) og fornuftstenking på eine sida og religion og fundamentalisme på den andre?

Den engelske filosofen og samfunnsvitaren Ernest Gellner har gitt ut ei bok han kalla «Postmodernism, Reason and Religion». Her fortel han oss at i vår tid finst det tre dominerande retningar når det gjeld å forstå verda: postmodernistisk relativisme, religiøs fundamentalisme og ein rasjonalisme med røter i Opplysingstida på 1700-talet. Han erklærer ironisk seg sjølv som ein fundamentalistisk tilhengar av den siste.

Dei to sistnemnde retningane har det til felles at dei trur det finst ei objektiv sanning. Men medan dei religiøse fundamentalistane meiner at denne sanninga er tilgjengeleg for oss gjennom openberra heilage skrifter, hevdar rasjonalistane at ingen person eller gruppe nokon gong vil ha absolutt kunnskap om sanninga. Det einaste dei ser på som absolutt, skriv Gellner, er reglane for korleis ein skal søka kunnskap.

Denne inndelinga til Gellner kan vel vera rimeleg om me held oss til sjølvoppfatninga til dei gruppene han snakkar om, kva dei meiner er våre kjelder til kunnskap om verda. Men om me ser på korleis dette fungerer i praksis blir skiljene mindre. Tenk på haldninga til Marx og Lenin sine skrifter i store deler av den kommunistiske rørsla i mellom- og etterkrigstida, eller på haldninga til Milton Friedmans tankar hos politikarar og økonomar i Aust-Europa etter 1989. Begge er utmerka døme på korleis «Skrifta» kan ha ein svært sterk posisjon i politiske kulturar kor ein i prinsippet oppfattar at vitskapen har tatt religionens plass som kjelde til sann kunnskap.

Det er sjølvsagt slik at i desse døma ser ein ikkje Gud som opphavet til sanninga. Ein søker henne i det vitskaplege arbeidet til framståande menneskelege tenkjarar. Men denne skilnaden kan lett overdrivast. For me skal også hugsa på at mellom dei som forsvarer Gud og dei heilage skriftene som eit naudsynt grunnlag for sanning og (derfor) for moral, finst det viktige grupper som ikkje vil tolka og anvenda desse skriftene på bokstavtru vis. Dei vil hevda at det me kan finna i skriftene er ein kjerne av allmenne moralske prinsipp som rettleier vår individuelle og kollektive framferd her på jorda. Me har vore inne på dette når det gjeld ulike haldningar til den islamske loven Sharica mellom islamistiske grupper. (Du kan lese mer om dette i kapitlene i heftet, Dei andre sitt opprør, som går meir inn på dei einskilde islamske rørslene). Det viktige å få med seg her er at kor bokstavtru ein er i haldninga til skriftene varierer sterkt både blant dei som reknar seg som ikkje-religiøse rasjonalistar, og mellom dei som står for ei religiøs tolking av livet på jorda.

Eit nærskyldt spørsmål dreier seg om i kva grad religion og politikk kan skiljast frå kvarandre. Er religion i seg sjølv apolitisk, noko som kan brukast eller ikkje brukast til politiske formål? I minst 99 prosent av menneskas historie ville dette ha virka som ein absurd tanke, fordi religionen omfatta summen av idear om denne verda og kva som fanst utafor. Det var og den som gav svaret på korleis livet på jorda skulle organiserast. Ei kvar politisk rørsle var samstundes ei religiøs rørsle, eller ho måtte i det minste legitimera ideane sine religiøst. Eit sentralt aspekt ved all religion er nett det å gi symbolsk uttrykk for fellesskapet mellom det einskilde individet og samfunnet. Derfor har alle religionar noko å seia om korleis folk skal oppføra seg mot kvarandre. Kor mange og kor rigide reglar kvar religion set opp, og kor mykje det å følgja desse reglane influerer på håpet om frelse, er ulikt frå tru til tru. Men alle har slike reglar, og dei kan vanskeleg unngå å ha politiske implikasjonar om dei skal tast på alvor. Det at «Guds forkjemparar» har blitt trengt i bakgrunnen av den politiske scena i mange land, og at det har blitt utvikla versjonar av t.d. kristendommen som godtar eit skilje mellom religion og politikk, betyr ikkje at religionen i seg sjølv har blitt ikkje-politisk.

Og kva har skjedd med politikken? I kva forstand kan me verkeleg snakka om ikkje-religiøs politikk? I eit land som Norge, som vanlegvis blir rekna som sekularisert, slår framleis Grunnloven fast at ein bestemt variant av kristendom er statens religion. Me har ei statskyrkje som godt over 90 prosent av oss blir medlemmer av ved fødselen. Og i dei fleste vestlege land finst det sentrale politiske parti med merkelappen «kristen» i namnet, som hevdar å følgja ei politisk line som er basert på grunnsetningane i kristenlæra.

Det finst sjølvsagt erklært sekularistiske statar som Frankrike, og ikkje minst ei rad politiske rørsler som ikkje nemner religion som ein del av sin ideologiske plattform. Likevel må me spørja: På kva måte skil dei seg kvalitativt frå rørsler og statar som ope baserer seg på ei religiøs forståing av verda? Ein openlys skilnad er at sekularistiske rørsler og regime ikkje syner til heilage skrifter som formidlar ei absolutt sanning frå ein personleg Gud, når dei skal legitimera det dei står for. Men kva om ein går dei på klinga og spør etter kva for moralske grunnhaldningar som styrer dei politiske vala deira? Oftast vil dei presentera ei liste over «grunnverdiar» som skil seg fælt lite frå det dei religiøse hevdar Gud har befalt oss å leva etter. Og sekularistane har ikkje utleia desse verdiane gjennom vitskaplege studiar eller logiske resonnement. Det dreier seg om verdiar som har djupe røter i dei samfunna det gjeld, verdiar som tradisjonelt blei forstått i religiøse termar.

Det sentrale i denne diskusjonen er følgjande: Me treng å tenkja opp igjen om kva som eigentleg er innhaldet i det som er sett på som eit stort historisk skilje – at religion og politikk blei skild frå kvarandre. I vårt samfunn har nok religionen i tydinga direkte referansar til Gud og Skrifta i politisk debatt blitt redusert til eit åtte prosents-parti. Men under den politiske debatten ligg det eit sett av nedarva verdiar, som nok kan stillast under debatt, men som stort sett blir tatt for gitt. Og i denne forstand er «religionen» like sentral som før. Kanskje kunne ein tilmed seia at han er sterkare ettersom klassepolitikken er på retur, og «verdidebatten» tar over. Slik «religion» er heller ikkje eit nytt fenomen. Konfusianisme er eit døme på eit slikt overgripande sett av moralske verdiar, som ikkje er diktert av Gud, men av ein stor menneskeleg tenkjar.

Om det religiøse rammeverket for politikken blir borte, så blir ikkje dei spørsmåla religionen er eit forsøk på å besvara borte. Og omvend, dagens religiøse politiske aktivistar i ulike deler av verda bringer ikkje nye spørsmål inn i politikken. Det dei gjer er å diskutera dei same politiske spørsmåla i eit nytt språk.

Kombinerer me dette med det me før har sagt: at bokstavtru og fri tenking er rimeleg likt fordelt mellom sekularistar og religiøse, har me inga spesiell grunn til å lage ei religiøs ramme. Dei må målast me same mål som alle andre: kor gode er dei konkrete svara dei gir?

Vil dette seia å viska ut skiljet mellom ei idealistisk (religiøs) og ei materialistisk verdsoppfatning? For meg tyder det tvert om å ta eit materialistisk standpunkt på alvor. Ein kan meina (og eg meiner) at det å tilkjenna bestemte skrifter guddommeleg opphav og evig sanning er eit stengsel for tanken, og for å utvikla vår forståing av verda. Men ein kan ikkje med krav på å vera materialist slutta frå det at ein person eller ei rørsle står på eit religiøst grunnlag til at deira oppfatning av eit bestemt spørsmål må vera feil. Ein må undersøkja konkret.

Fundamentalisme?

Om me går tilbake til utgangspunktet: kan islamismen forståast som del av ein verdsomspennande fundamentalistisk reaksjon, eit forsvar for Absolutt Sanning, ein Guds revansj over sekularismen?

På bakgrunn av det me har drøfta så langt i dette hefte, kan det reisast meir ad kritiske innvendingar mot ei slik forståing:

– Valet av omgrep. «Fundamentalisme» kunne i og for seg vera treffande som ei beskriving av islamistane i den forstand at dei faktisk går inn for å venda tilbake til fundamenta for trua, til dei heilage skriftene.- Men dette inneber ikkje slik som kristen fundamentalisme primært eit forsvar for ein serie dogme, heller ikkje i seg sjølv eit konservativt standpunkt. Islamistanes åtak rettar seg ikkje berre mot vestlege idear, men og mot mange culama’s blinde gjentaking av korleis dei skriftlærde har tolka Koranen ned gjennom hundreåra. Og dermed blir fundamentalisme-merkelappen problematisk, for ut frå den kristne samanhengen han oppstod i, har han i vår del av verda framfor alt ein klang av ei bokstavtru haldning til skriftene. Men dette er altså ikkje generelt typisk for islamismen, tvert om vil mange islamistar framheva skriftas and i motsetning til bokstaven.

– Å leggja vekta på at islamistane forsvarar ideen om at det finst ei absolutt sanning, treff heller ikkje kjernen i saka. Franèois Burgats sin tese (Sjå meir om det på side 13 i heftet, Dei andres opprør) er at det fyrst og fremst dreier seg om å gjenerobra eit heimleg referansesystem. Om me aksepterer dette, blir det klart at sjølv om islamistane heilt klart meiner at det finst ei absolutt sanning som er openberra av Gud gjennom Skriftene, så handlar ikkje rørslas frammarsj om eit forsvar for nokre spesielle politiske standpunkt som blir tilkjent å vera absolutte. Det handlar om å endra reglane for den politiske debatten: Løysningar må bli søkt gjennom ein diskusjon som hentar sine meiningsfylte omgrep frå islamsk tradisjon, i staden for som til nå innafor eit vestleg språk. Dette ser islamittane som ein føresetnad som ei kulturell frigjering som må til om ikkje reelt politisk og økonomisk sjølvstende skal forbli ein fåfengd draum.

– Analysen om den verdsomspennande fundamentalismen tar og feil i det at han set i same bås politisk-religiøse grupper i land så ulike som til dømes USA og Egypt. Den islamistiske revolten er ikkje minst ein kraftfull reaksjon mot det kulturelle og ideologiske presset frå ei aggressiv og dominerande vestleg verd. Det er ein kamp for retten til å forstå den moderne verda på sine eigne premiss. Amerikansk protestantisk fundamentalisme på si side står i ein heilt annan samanheng, om så berre fordi det gjeld ein intern ideologisk kamp innafor den same kulturstyra.

Dette tyder ikkje at det overhovudet ikkje finst interessante felles trekk mellom politisk-religiøse rørsler i nord og sør. I neste kapittel skal me gå inn på ei interessant samanlikning.

Eg trur det me er vitne til i den islamske verda heng saman med ein meir generell tendens i Sør til at den politiske og økonomiske frigjeringa frå kolonialismen blir ført vidare i breie rørsler for kulturell frigjering. Desse rørslene utfordrar vestens sjølvutnemnde monopol på å ha oppdaga universelt gyldige sanningar om korleis verda og samfunnet best skal forståast og organiserast.

Denne kulturelle frigjeringsrørsla handlar primært om dette enkle: å vinna retten til å skapa si eiga utvikling på basis av sin eigen kultur og historie. Men i det dei strevar for å frigjer seg sjølv frå vestlege modellar kan islamittane ikkje unngå å stilla spørsmål ved det som er noko av kjernen i det kulturelle hegemoniet det ekspanderande, moderniserande Europa etablerte over heile verda: ideane frå Opplysingstida. Og dette spørsmålet blir stilt i ei tid kor desse ideane er i djup krise i sine eigne heimland.

I denne forstand er det sant at det finst tankegods som er felles for islamittane og mange kristne rørsler i Europa og Nord-Amerika. Men spørsmålet er: Kor essensielle er desse fellestrekka? For det finst gode argument for å seia at skriftene til leiande islamittar som Adel Hussein i Egypt, tunisiaren Rashid al-Ghannushi og sjefideologen til regimet i Sudan, Hasan al-Turabi, på mange vis representerer ei rasjonalistisk tilnærming til politikk som er heilt ulik det meir tradisjonalistiske culama står for. Og i den utstrekning ideane deira blir lesne og debatterte i relativt vide krinsar, må ein tru at dei bidreg til ei modernisering av politisk tenking blant store grupper som dei islamistiske rørslene dreg inn i politisk liv for fyrste gong. For å bruka eit av Burgats bilete kunne ein seia at ulydane frå islamismens strupe ikkje skuldast at den muslimske verda er i ferd med å kasta opp moderniteten, men at ho er i ferd med å svelga han.

Hvis du leser hele heftet, Dei andre sitt opprør, vil du sjå at det innafor den islamistiske rørsla finst eit vidt spekter av haldningar til korleis skrifta skal forståast og mange ulike syn på konkrete politiske spørsmål. Slik eg ser det er løyndomen bak den sterke veksten i støtte til dei islamistiske rørslene å finna ikkje i det at dei «forsvarer Gud», men i at dei blir sett på som verkeleg uavhengige av korrupte regjeringar og imperialistiske stormakter.

Ordforklaring:

-Sekularisme betyr verdslig, ikke-religiøs

Litteratur for vidare lesing. Studieopplegg.

På norsk:

• Bjørn Olav Utvik: Dei andre sitt opprør
• Kari Vogt: Islams hus. Verdensreligion på frammarsj, Cappelen, Oslo 1993.
• Knut Vikør: Ei verd bygd på Islam, Samlaget, Oslo 1993.

På engelsk:

• Franèois Burgat and William Dowell: The Islamic Movement in North Africa, Center for Middle Eastern Studies, University of Texas at Austin, Austin 1993.
• Gilles Kepel: The Prophet and Pharaoh, Al-Saqi Books, London 1985.
• John L. Esposito: The Islamic Threat – Myth or Reality?, Oxford University Press, New York 1992.
• Nazih Ayubi: Political Islam, Routledge, London 1991.
• Valentine M. Moghadam: Modernizing Women. Gender and Social Change in the Middle East, Lynn Rienner Publishers, Boulder and London 1993.
• (Se også Bjørn Olavs artikkel, «Kommunistar og Gud», på Røde Fanes hjemmeside)

Forslag til studieopplegg

RELIGION = REAKSJON?

Kva har det å seia at religionen vinn fram som ideologisk grunnlag for politiske rørsler i vår tid.

* Vil det å knyta sitt politiske program til eit religiøst fundament hindra fornuftig debatt og utvikling? Er det eit stengsel for vitskapleg samfunnsanalyse?

* Er religionen i sitt vesen konservativ, eller kan han like gjerne vera ei kraft for frigjering?

Materialet til denne diskusjonen er i og for seg heile heftet.

 

---

I dag kan du gå i ein stor bokhandel på Karl Johansgate i Oslo og finne ei heil avdeling full av all slags litteratur om korleis du skal kome i kontakt med «ånder og makter» som vi for berre 30 år sidan lærte om i lysbiletforedrag frå misjonsmarkene på Madagaskar om bord i betelskipet Elieser IV som gjekk sine årsvisse misjonsturar langs kysten.

Vi høyrde om animisme, magi og sjamanar, heksedoktorar og vonde ånder. Sjølsagt vart vi også fortalte at all denne styggedommen vart møtt med evangeliet og kvitkledde sjukepleiersker, lepravaksine og høgtlesing frå Bibelen under palmetrea. Er det rart at vi stussar når vi no i 90-åra vandrar mellom hyllene i seriøse bokhandlar og ser oppegåande og kvikke, unge menneske stå oppslukt med nasen langt nede i lærebøker i sjamanisme og bruk av runebom?

Religionen lever og blømer

Enten vi ateistar likar det eller ikkje, så lever religion og religiøse uttrykksformer i beste velgåande også i Noreg i 1998. Den norske kyrkja slit rett nok med «å nå ut til folk», og mange prestar held dei same tomme og innhaldslause preikene år etter år til den stendig minkande kyrkjelyden. Men samstundes veks det fram nye retningar, både slike som kallar seg kristne og andre som tradisjonelle kristne vil kalle avgudsdyrkarar. Bedehusmiljøa på Sør- og Vestlandet har minka i kraft og mobiliseringsevne, men også her prøver nye og yngre krefter å finne på aktivitetar og uttrykksformer som kan appellere til notidas unge som ikkje så lett slår seg til ro med å høyre på ein mørkdressa talar ståande under eit Jesusbilete. Kvar einaste sommar finn tusenvis av unge familiar vegen til religiøse sommarstemne i Sarons dal og andre dalar. Slike nykristne vekkingsbølgjer opplever ein renessanse i våre dagar, og for mange er desse store familiestemna med tungetale og åndeleg vekking eit høgdepunkt i året.

I Oslo og andre store byar dukkar det opp moskear, muslimske sentra, Koran-skular; ja, jamvel eigen grunnskular vil dei ha, og heilt vanlege, kvite nordmenn konverterer til islam, rett nok ikkje i masseomfang, men det skjer. Islam er truleg det mest veksande trussamfunn i Noreg, til stor uro for dei mest forstokka og sionistiske kristenleiarane. Midt oppe i alt dette strevar Humanetisk Forbund med å få folk til å melde seg ut or Den norske kyrkja. Og det karakteristiske ved desse kampanjane er ikkje den folkeopplyste, rasjonelle kritikken av religionen og Gud og overtrua. Nei, det som lyser mot oss frå HEF sine brosjyrar og annonsar er det «store spørsmålet» om kven som skal halde gravtalen over oss når vi døyr! Kva viser dette anna enn at også humanetikarar står undrande og usikre overfor døden og det som kjem/ikkje kjem etterpå. Her er dei på veg inn i det ein prest kalla «sjelens dunkle landskap» der ein ikkje kommuniserer med rasjonelle utsegner, men ved bruk av symbol og gjennom ritual. Gjennom rituala kan det useieleg seiast. Vi kan samlast på Slottsplassen og brenne lys når kongen døyr eller på ulukkesstaden der mange menneske har omkome i brann, trafikkulukke eller annan katastrofe og vise gjennom ulike symbolske handlingar at vi står saman i motgangen og vil ta vare på kvarandre. Slike rituelle samværsformer for å markere fellesskap i sorg og glede har ofte djupe historiske røter i religion.

Moderne overtru

I tillegg til den meir tradisjonelle religiøse aktiviteten, så finst det på «marknaden» ein flaum av det vi må kunne kalle pseudoreligiøse tilbod og marknadsføring av overtru som ikkje ser seg for god til å profitere på rein vankunne blant folk. Ja, for dette er verkeleg ein «marknad» i ordets verste forstand. Her er det snakk om kreative forretningsfolk som sel krystallar som folk skal ha i lomma eller leggje under senga for å få betre helse, motverke stråling frå vassårar under huset osb. For ei tid sidan fann eg ei annonse frå eit firma som kan ta oss med for å liggje ute i Nordmarka for å kome i kontakt med «maktene» der oppe. Det skulle koste 1500 kr. Sjøl har eg ligge under open himmel, både i Nordmarka og på fjellet; i Nordmarka kosta det meg berre trikkebilletten og litt mat!

Andre tilbyr oss å sjå framtida vår i planetane eller i kort. Eg har merka meg at i juni er alle vekebladshoroskop rause med å dele ut pengar til dei fleste av oss! Elles opplever eg at nesten alle slike stjernetydingar høver rimeleg bra på meg, så løyndommen ligg vel i at ein prøver å lage ein mest mogleg generell spådom med mange atterhald slik at det ikkje blir for tydeleg. Litt pengar og kjærleik og lovord til ulike eigenskapar ved oss som les, så slår det til, og vekeblada kan halde dette gåande. Truskuldig vekebladsmoro? Ja, men sett inn i ein større samanheng, så bør det uroe oss på venstresida at astrologimarknaden veks og folk tek til å tru at planeten Uranus og fjerne tåkeheimar rår for lagnaden vår!

Røtene til religionen

Lat oss førebels ikkje vikle oss meir inn i dagsaktuelle religiøse ytringsformer, men gå tilbake til det heilt grunnleggjande: Kva er religion? Har alle dei ulike religiøse ytringane vi ser i dag, røter i same «behov», trong eller lengt hos mennesket? Finst det ein Gud eller fleire gudar? Er religion og gudstru uttrykk for ein objektiv realitet, kva er i så fall dette?

Som i andre spørsmål kan vi gripe til leksikonet og der finne at ein amerikansk religionspsykolog som heiter J. Pratt har sagt at religion er ei bestemt haldning til den makta eller dei maktene vi som enkeltmenneske eller som grupper trur rår over liv og lagnad for oss. Ut frå dette reknar tilhengjarane av ulike religionar med at det finst ei eller fleire makter som rår for livet og lagnaden og innrettar seg etter det. Religionar med fleire slike «makter» blir kalla polyteistiske, medan til dømes kristendommen og islam har berre ein gud og er monoteistiske. Gudane, både den kristne og Allah og alle dei andre har aldri vore tenkt heilt upersonlege, sjøl om dei har blitt meir utydelege og abstrakte med tida. Dette går att frå dei mest opphavlege religionar til dei store monoteistiske systema i kristendommen og islam, og det set oss straks på den tanken at kan hende har mennesket sjøl skapt desse gudane?

Spørsmålet om religion, om trua på Gud eller gudane er eit av dei mest sentrale spørsmål menneska har tumla med opp gjennom tidene. Det handlar eigentleg – som Friedrich Engels skriv i ei lita bok om Ludwig Feuerbach – om eit av hovudspørsmåla i filosofien: forholdet mellom tenking og tilvære. Dei som set ånd og tanke i første rekke, som meiner at ånda eller guden står bak og har sett alle ting i rørsle, høyrer heime i den religiøse eller idealistiske leiren. Mot dette står det materialistiske synet som hevdar at det finst ei omverd, ein materie som eksisterer utanfor oss og som er uavhengig av tenkinga og medvitet vårt. Marx meinte at det er dei materielle forholda og den samfunnsmessige praksisen vår som avgjer korleis og kva vi tenkjer og korleis vi ser på verda. I tillegg bygde Marx på dialektikken til Hegel. Både naturen og menneskesamfunnet er prosessar som stendig er i endring. Ting og samfunnsformer er ikkje faste og statiske, men er i stadig endring og utvikling. Rørsle og endring er i følgje Marx og Engels den måten materien eksisterer på. Drivkrafta i desse rørslene finst i tinga og prosessane sjølve. Og alt dette speglast av i menneskehjernen som grunnlag for tenkinga vår, og kjem best og mest allsidig til utrykk i den dialektiske måten å tenke på – den dialektiske materialismen. I dag er den dialektiske materialismen nærmast for eit banneord å rekne i mange krinsar. Grunnane til det er ulike. Herskarklassene hatar sjølsagt til alle tider all filosofi og teori som kan gjere dei undertrykte medvitne om undertrykkinga og rettleie opprør. I tillegg vart den dialektiske materialismen gjort til statsfilosofi i gamle Sovjetunionen og enda opp som eit stivt dogmatisk, system og undertrykkingsreiskap mot annleis tenkjande. Ingen ting er meir fjernt for den dialektiske materialismen enn det!

Religion og religiøs aktivitet er også slike prosessar som har oppstått i historia og utvikla seg. Forskarane har funne ut at neanderthalmennesket må ha hatt religion. Av det faktum at dei gravla sine døde og måten dei gjorde det på, ser det ut til at dei har stått undrande og fulle av ærefrykt overfor døden. Religion med historisk utvikling av gudar og gudsomgrep er steg i menneska si erkjenning av omverda og seg sjølve. På eit gitt steg i erkjenningsutviklinga si tok menneska til å lage seg forteljingar om korleis verda hadde blitt til, om kva for makter som rådde for ver og vind, sol- og månemørking, gode eller dårlege avlingar osb. Desse maktene fekk sterkt personleg preg og vart svært menneskelege. Slik oppstod trua på at ting og levande vesen rundt oss kan ha menneskelege eigenskapar og representere makter vi må halde oss inne med. Det utvikla seg også ein religiøs praksis med ulike seremoniar som skulle blidgjere maktene. Seremoniane, ritene og ofringane var sterke manifestasjonar av fellesskap mellom menneske i familiar, slekter og stammesamfunn.

At gudane har utvikla seg historisk ser vi lett ved å lese Bibelen og samanlikne med den kristendomsundervisninga vi har opplevd i skulen og den som no blir borna våre til del. På skulen får dei i dag ikkje høyre alt om Abrahams og Isaks og Jakobs Gud – heilt enkelt fordi det ikkje lenger er denne guden den Norske kyrkja vedkjenner seg. Det høver rett og slett ikkje med ein gammal patriarkalsk stammegud frå inst i Mellomhavsområdet no i nittiåras moderne, idustrialiserte Noreg, eller kanskje det no er det postindustrielle, postmoderne Noreg som gjeld? Religionslærarane i skulen kan såleis ikkje forkynne eller fortelje om alt som står i Det gamle, men også i Det nye testamentet. Såpass forstår både teologane og lærebokforfattarane.

Gud er skapt i menneske sitt bilete. Han har utvikla seg som eit idealbilete av mennesket slik det ser seg sjølv i det aktuelle samfunnet det lever i. I neste omgang blir også mennesket eit abstrakt idealvesen skilt ut frå Guden, som Friedrich Engels seier i sin kritikk av Ludwig Feuerbach. Det som verkeleg finst er dei verkelege menneska av kjøt og blod i samfunnet. Marx og Engels kritiserte Feuerbach fordi han aldri greidde å ta steget over til å sjå mennesket som eit verksamt, handlande samfunnsvesen, eit politisk vesen som gjennom revolusjonær praksis kan forandre samfunnet og livsvilkåra sine og dermed seg sjølv.

Religion, ideologi og samfunn

Ideologi er det som ei gruppe menneske eller eit samfunn vil at medlemmene i samfunnet skal synest om samfunnet dei lever i. Ideologi er ikkje vitskap, men forteljingar som blir framført på ulike måtar for å dra oss alle inn i folden, enten vi no er medlemmer i ein organisasjon, eit trussamfunn eller ein nasjonalstat. Engels seier at fram til 1200-1600-talet tok all ideologi form av religion. Frå 1700-talet og utover utvikla borgarskapet ein ideologi som var lausriven frå religionen. Ideala i den franske revolusjonen var fridom, likskap og brorskap. Dei sette ingen ny religion inn i staden for den gamle! I vår tid har vi såleis religionen som ei eigen ideologisk avdeling ved sida av den meir verdslege som politikarar og byråkratar forvaltar. Men både statsreligionen og den verdslege legitimeringa av makta i dag er ideologi, det hjelper ikkje kor mykje sosialøkonomane, marknadsøkonomane og andre ærendsgutar for kapitalen kallar verksemda si for vitskap!

Ideologien er tenkt å skulle tene makthavarane. Dei som er undertrykte, må få ei akseptabel forklaring som er til å leve med på kvifor dei må vere nedkua. Historisk har religionen hatt ein slik funksjon. Nesten heile kyrkjehistoria er ei historie om korleis religion har blitt brukt av herskarklassane til å halde folk nede.

Men ulike element frå religionen kan også haldast fram som frigjeringsideologi og snuast mot makthavarane. Det var dette den tyske bondeopprøraren, Thomas Münzer, gjorde som leiar for dei opprørske bondeflokkane i Tyskland på 1500-talet. Han heldt fram det som Luther hadde starta: eit opprør mot pavekyrkja og maktahavarane i Tyskland med Luthers tyske bibelutgåve som inspirasjonskjelde og skalkeskjul! Men når Luther såg kor opprørske og fridomshungrige desse bøndene var, slo han kontra og allierte seg med fyrstane mot bondeopprøret.

På ein meir stillferdig og smålåten måte gjorde Hans Nielssen Hauge sitt opprør og krevde rett for lekfolk til å forkynne Guds ord. Knytt saman med praktisk handverks-og industriverksemd vart Hauge sine strengt religiøse opprørsidear til ei kraft som lyfte vanlege folk eit godt stykke oppover. I alle høve grov han grunnen unna det geistlege forkynningsmonopolet og fekk mange til å lite meir på seg sjølve og sin eigen bakgrunn.

Trass i industrialisering, opplysningsfilosofi og framsteg, marxisme og vitskapleg sosialisme, så finst det framleis store grupper av menneske rundt heile verda som også i vår tid samlast under ei religiøs fane i kamp mot imperialisme og undertrykking. Sjå berre på dei ulike islamistiske rørslene. No er det klart at bak religiøse fridoms-og opprørsfaner kan det skjule seg mykje rart og kan hende også ulike motiv for kampen. Men straumdrag i lei av kamp mot imperialisme, sosialt opprør og frigjering er sikkert viktig i alle desse rørslene. Eit stort problem for dei synest å vere at dei kjem på kant med kvinnene. Det er ikkje sikkert at kvinnene i all framtid vil lese Koranen eller andre religiøse bøker slik presteskapet og makthavarane gjer. Tvert om; det er grunn til å tru at det her ulmar under overflata, og at det kvinnene i islamistiske rørsler vil gjere, kan få avgjerande betydning for utviklinga, både av den konkrete kampen og for det framtidige samfunnet.

Andre med merket religiøs, radikal og antiimperialist kan vi finne i Latin-Amerika der vi veit at mange katolske geistlege har teke standpunkt for frigjeringsrørsler. Dei har vald side ut frå kva dei oppfattar at religionen deira seier om fridom, likskap og menneskeverd og at dette kjem på sterk kollisjonskurs med kapitalismens og imperialismens herjingar i landa deira.

Religion og makt i dag

Spelar religionen noko rolle i praksis når det gjeld å legitimere maktahavarane i Noreg i dag? Opplagt; sjå berre på Arbeidarpartiet kor redde dei er for at statskyrkja skal bli borte. Tidlegare har sosialistar og sosialdemokratar i Noreg vore mot statskyrkje, men tidleg på 80-talet tok AP på seg å vere med og leggje til rette for at folk skal få tilfredsstilt sine «religiøse behov». Barnedåp, bryllaup, gravferd og andre viktige markeringar i livet har framleis stor betydning for folk. Gjennom å ha hand om desse rituelle funksjonane samstundes som den kristne religionen til statskyrkja tilpassar seg og tek opp i seg nye straumdrag i samfunnet, så vert statskyrkja ein godt brukbar ideologisk maktfaktor for herskarklassen i Noreg.

Men det må tilpassingar til. Dei gamle ideala med ja, ja og nei, nei når du talar, gjeld ikkje lenger. No må det vere meir tja, tja. Leikny Øgrim og Asta Haaland har spissformulert korleis vår tids ideologi er og må vere:

«Ingenting betyr noe lenger. Du betyr ingenting. Jeg betyr ingenting. Det har ingenting å si hva vi gjør, hvordan vi lever. Det eneste som betyr noe er hva vi mener. I det store og hele. Og hvem vi vanker med. Alt er likegyldig. Livet flyter forbi. Det viktige er å ha det gøy så lenge det varer. Vem vet? Inte jag! Vem vet? Inte du? …. Og siden vi lever under postmodernismen, henter vi litt herfra og derfra på ideologiens loppemarked. Vi bryr oss ikke om de store linjene, om ideologi, filosofi eller materialisme og idealisme.»

Dette sitatet er den rådande filosofien i Noreg i eit nøtteskal, og det må også kyrkja tilpasse seg om ho skal kunne henge med for å seie det litt sportsleg, og det skal ein jo i dag. Men kyrkje må også tilpasse seg andre straumdrag i samfunnet enn dei makthavarane ønskjer. Ho blir tvinga til å godta homofile samlivsformer, kvinnelege prestar, praktiserande homifile prestar og kyrkjelydsarbeidarar. Men om kyrkja greier denne omstillinga, og ikkje slepper ustyrlege og opprørske grupper innan seg sjølv for langt, så vil ho vere ein utmerka ideologisk reiskap for makthavarane i Noreg i mange år framover. Greier ho ikkje tilpassinga, vil ho verte riven i filler og det er toppen av maktfjellet i Noreg heilt sikkert livredde for.

Nytt liv på bedehuset?

Til slutt ei lita forteljing frå bedehusland. I ei lita bygd på Vestlandet har bedehuset dei siste 25 åra vore sterkt dominert av ei trongsynt og reaksjonær gruppe som etablerte seg i kjølvatnet på ei kristen vekking. Etter kvart utvikla det seg ei nokså livsfjernt og mørkt kristenliv innanfor veggene. Bygda har gjennomgått den same utviklinga som mange andre slike utkantgrender med avfolking og nedlegging av arbeidsplassar. Ei rettssak om sabotasje mot eit fiskeoppdrettsanlegg rir bygda som ei mare i fleire år. Det utviklar seg to åtskilde leirar som står nokså steilt mot einannan. Livet på bedehuset held fram i same, gamle tilstivna formene.

Så skjer det noko hausten 1998. Det dett ein lapp ned i postkassene til folk med invitasjon til ein bygdekveld på bedehuset. Den nye presten i kommunen har fått sleppe til for å snakke om ungdomsmiljøet. Ein gamal sløydlærar skal synge solo, og ein 50 år gamal fiskar som har drive utviklingsarbeid på Sri Lanka og som deltok i AKP sine omfattande og folkeopplysande programdiskusjonar tidleg på 70-talet skal halde foredrag og vise lysbilete. Alt dette skal no skje på ein og same kveld innanfor veggene til dette forstokka bedehuset med soknerådet som arrangør! Ja, slik kan det gå her i verda. Kva skjer vidare? Det veit vi ikkje. Men grunnlaget er lagt for å skape eit nytt fellesskap, eit fellesskap som ser ut til å ha tvinga seg fram dei seinare åra på ein heilt annan arena enn den religiøse. Materielle og jordnære spørsmål om framtida for bygdesamfunnet, om arbeidsplassane, om ungdomsmiljøet er blitt så påtrengande at det til og med finn vegen inn i bedehuset. Lat oss vone at det ikkje blir med denne eine kvelden! Det er nesten slik at ein en gamal ateist og fritenkjar kunne ønskje seg nytt liv på bedehuset.

Helst skulle vi hatt ei RV-gruppe i ei slik bygd, men det har vi ikkje. Det betyr at vi i første omgang må innfinne oss på bedehuset og delta i samtalane der. Vi treng ikkje be eller synge salmar, men vi kan høyre på andakta, og vi kan høyre kva presten har å seie om ungdomsmiljøet. Vi kan kome med innspel til praktisk politisk verksemd, og så vil praksis etter kvart utvikle trong for studier og nye former for tenking og organisering. Gud vil vere attåt, i alle høve i byrjinga, men med tida vil verksemda kan hende vekse ut av bedehuset, eller bedehuset vil bli forvandla til ein politisk verkstad og Gud kome meir i bakgrunnen, dialektikk, veit du! Det er eit slikt perspektiv vi må ha på bedehuset og livet der om vi reknar oss som materialistar og revolusjonære.

Litteraturliste:

• Friedric Engels: Om religion, Oktober forlag, Oslo 1978
• Friedrich Engels: Ludwig Feuerbach og slutten på den klassiske tyske filosofi, Forlaget Oktober, Oslo 1981
• Hans Kirk: Fiskerne. Ein roman om eit lite fiskarsamfunn som flyttar frå – Nordsjøkysten inn i Limfjorden, og korleis dei på kort tid vinn soknet for misjonen, Gyldendals Tranebøger, København 1974
• Karl Marx: Kritikk av den Hegelske rettsfilosofi (innledning) i Verker i utvalg 1 – filosofiske skrifter, Pax Forlag, Oslo 1972
• Karl Marx: Fra den tyske ideologi, i Verker i utvalg 2 – skrifter om den materialistiske historieoppfatning, Pax forlag, Oslo 1970
• Pål Steigan: I begynnelsen skapte mennesket Gud i sitt bilde, artikkel i Pål Steigan: Svar på tiltale, Oktober forlag 1982
• Bjørn Olav Utvik: Kommunistar og Gud, artikkel i Røde Fane nr. 3/1989
• Olaf Aagedal: Rapport frå bedehusland, Det Norske Samlaget, Oslo 1988

---

Værvarslinga varslet spesielt gode værforhold for torsdag, fredag og lørdag i påskeuka. – «Det blir regn på langfredag,» sa Giovanni, «for slik er det alltid i Tolfa.»

Dagen begynte med høy himmel. Vår venn med sigaren, skulle endelig ta feil. Mens vi spiste lunsj under kastanjen, kom de første skyene drivende inn fra Middelhavet. Det ble kjølig alt før vi var ferdig med Anastasias vannbakkels. Før fem var himmelen blygrå. Og så kom regnet. Det ble kaldt og lite fyselig. Giovanni hadde invitert oss hjem til den nyoppussa leiligheten sin i Via Annibalcaro 32. I denne delen av byen er mange av husene fra slutten av renessansen. De bratte gatene er smale og brulagte. Opptoget skulle begynne åtte fra San Egidiokirken, og vi kom til å få orkesterplass. Gata var nesten helt mørk. Alle bilene var borte. Brusteinene skinte metallisk i det sparsomme lyset. Det første vi så var to romere til hest. Etter dem kom et følge av landsbyfolk, svært mange i svarte eller mørke klær. Noen bar svære kors og noen bar Kristusskulpturer. Et kor fra La Confraternita, menigheten, sang sørgesanger. Et korps spilte dyster musikk. Så kom botsgjengerne. Ti folk fra landsbyen gikk innhyllet i svarte kapper, barbeint, med små kors over ryggen. Og med lenker rundt føttene. Lange lenker slepte langs gata etter som de gikk oppover. «Svisj, svisj, klirrr. Svisj, svisj, klirrr.» Dette var folk som hadde lovt å gå botsgang for sine synder. De viste ikke ansiktene sine. Det var flest menn, men også noen kvinner. De slepende lenkene skapte en surrealistisk og uhyggelig musikk i den trange middelaldergata. De spredte gatelysene ga brulegninga et skinn lik valset bly, som Rudolf Nilsen sier et sted. «Svisj, svisj, klirrr. Svisj, svisj, klirrr.»

«Hedensk,» sa jeg, «den prosesjonen er det mest hedenske jeg har sett.»

Jeg gjentok det samme i baren til Enrica noen uker seinere, og snart var de fleste i baren med. Folk snakket i munnen på hverandre og fektet med armene. Enrica fikk det travelt med å bære spumante og mineralvann. Tito protesterte. Han er mannen til Enrica og lager elegante måltider, serverer førsteklasses vin og tenker grundig gjennom det meste.

«Hvordan kan du påstå at denne klassiske katolske scenen var hedensk? Dette var jo Jesu lidelse på vei til Golgata. Stort nærmere kjernen i kristendommen går det vel ikke an å komme?»

Og sjølsagt hadde min italienske venn rett. I vårt protestantiske Norden er religionsutøvelsen så skrapt til beina at vi har glemt prosesjonene, mystikken og fargene. Det er kanskje derfor vi ser så mange feriekatolikker blant de norske turistene i Italia. Mens reformasjonen i Tyskland ble båret fram av et opprør nedenfra, ble den hos oss gjennomført som en kongelig befaling, ovenfra og på tvers av folket. Den norske kirken framtrer så spennende som en protokoll fra et herredsstyremøte. I Italia møter vi på et vis katolisismen som to religioner, en offisiell, skriftlærd en for prestene og intelligentsiaen. Den er tekstorientert og tørr. Her tror man ikke mye på mirakler. På den andre sida ser vi at folk valfarter til La Madonnina, den lille Mariaskikkelsen i Civitavecchia som i følge folketroen begynte å gråte blod 2. februar 1995. Det henger bilde av henne på flere barer og restauranter i Tolfa, og det venstreorienterte kommunestyret i Civitavecchia arbeider for å skape valfartsturisme til henne. De har vært på studietur til franske Lourdes for å lære hvordan man slår mynt på et under. Folket vil ha undere, prosesjoner og farger.

Her må jeg gjøre et lite tankesprang. For meg kunne prosesjonen på Venerdi Santa like gjerne vært et balinesisk opptog på Kuningan, den hellige dagen da hinduene hedrer sine døde. Vi besøkte den lille landsbyen Padangbai på Øst-Bali for et par år siden. De fleste ryggsekkturistene drar direkte videre med ferge til Lombok og kanskje derfra til Flores og Sumbawa. Vi ble over i Padangbai noen dager og på Kuningan ble vi invitert av vertskapet til å oppleve den lokale varianten av den tradisjonelle barongdansen. Vilkåret var at vi trakk i sarong og knyttet tempelskjerf rundt livet og at vi gjorde oss nærmest usynlige. Dette var ikke en turistforestilling, men et dypt alvorlig rituale for hele landsbyen. Under den dramatiske sluttscenen, der de gode kreftene, symbolisert med barongmonsteret, er på defensiven og den onde heksa Rangda ser ut til å vinne, kaster de unge mennene seg inn i kampen for å hjelpe barongen. Noen later til å gå i transe og etterpå kaster presten innviet vann på oss alle for å verne oss mot de onde åndene. Den religiøse gløden der var av samme slag som den som drev botsgjengerne barbeint og med lenker opp Via Annibalcaro.

Tilbake igjen til langfredag. Hvor opprinnelig kristen er påskeprosesjonene egentlig? Kirkefaderen Augustin forteller om sitt møte med Roma på 300-tallet etter Kristus. Han var ennå ikke blitt kristen og kristendommen var fortsatt en forfulgt religion i Romerriket. Han opplevde påskeprosesjoner, store, praktfulle opptog. Antakelig var de til ære for Mithras, den babylonsk-romerske gudesønnen som i følge troen ble født av en jomfru i en hule 25. desember, og som døde i påsken for så å gjenoppstå. Denne myten er hundrevis av år eldre enn kristendommen.

Tito godtar mitt argument om at den gråtende madonna i Civitavecchia er nærmere hedendom enn offisiell kristendom, men han er skeptisk, for han tror at jeg er ute etter å gjøre et billig poeng på italienernes bekostning. Det er først når jeg presiserer at dette ikke er en kritikk, men en observasjon, at han nikker og er med.

Det er også noe annet jeg har lagt merke til i Italia. Det har med alle helgenskikkelsene og særlig med alle Mariaene å gjøre. Vi har en Maria bak den monumentale jernporten til det norsk-italienske studiesenteret. Den stammer fra den tida da stedet var eid av den franske nonneordenen San Giuseppe all’Apparzione. Hvis vi husker å sette inn ny lyspære når den gamle er gått, noe vi ikke alltid er flinke til, vil en skjult lampe bli tent av ei fotocelle i skumringa og lyse opp en liten madonnaskulptur inne i ei lita grotte. Morgen, middag og kveld ser vi stadig folk som gjør korsets tegn når de går forbi. Ei lita førskolejente i følge med mora får ros i det hun korser seg. «Brava,» – flink jente, sier mora. Noen gjør til og med korsets tegn når de kjører forbi i bil. Vår madonnina betyr tydeligvis en hel del for våre sambygdinger i Tolfa, derfor vil ikke en gang ateistene blant oss fjerne henne. At vi ser på henne som en dekorasjon, er vår sak.

Biskopen var på besøk i småbyen for å tale ved lacresima, konfirmasjonen. Han holder til i Civitavecchia og kommer bare på besøk oppe i fjellbyen ved spesielle anledninger. Lacresima er en slik anledning. Santo Egidiokirken var fylt til siste sitteplass og vel så det. Stemningen var forventningsfull. Ute hadde endelig våren fått overtaket og gjennom de åpne kirkedørene sørget maisola for å varme opp den kalde kirken.

«Det er ikke noe farlig for dere her i Tolfa,» åpnet biskopen, «for dere har Madonna på klippen til å passe på dere.»

Bak San Egidio reiser den mektige Tolfaklippen seg. På toppen ligger en liten kirke viet til Maria, la dolorosissima vergine, som det står over kirkedøra. Den «allersmerteligste» jomfruen står der inne og vokter på oss i den lille byen, så det ikke skal tilstøte oss mer galt enn hva hennes herre finner rimelig. Disse ordene får meg til å miste de neste par avsnittene av biskopens tale. Mannen står jo og sier at Maria er et lokalt fenomen, knyttet til et lite kapell på en klippe. Maria sitter altså ikke der oppe bak skyene et sted og passer på. Hun er til stede i form av et gudebilde på klippen, i eika, i grotten. Som en annen husgud på tunet til Dale-Gudbrand står hun der og passer på. Det er ikke noe prinsipielt som skiller ei slik gudsoppfatning fra det de kristne kaller hedendom. Maria på klippen kunne vært Astarte eller Afrodite eller Frøya på klippen.

Biskopen har unektelig blitt skolert i et helt annet og mer enhetlig syn på Gud. Også i hans kirke regnes Gud som en og udelelig, eventuelt delt i tre når det passer slik. Men biskopen veit like godt at det ikke er slik folk ute i landsbyene ser på Gud, derfor justerer han budskapet når han taler ved lacresima.

Dette nevner jeg i baren til Enrica. Tito hadde akkurat forsynt seg med en oliven, så han fikk litt tid til å tenke seg om før han svarte.

«Du har rett,» sa han, «Maria på klippen står for en gudsoppfatning som vi har hatt i dette landet lenge før kristendommen. Etruskerne kalte sine guder noe annet, men i prinsippet er det ikke noen stor forskjell.» En stund ble det vanskelig å skjelne replikkene i baren, alle ville si noe, og de gjorde det, samtidig og på fullt volum.

Giovanni Currelli, konservatoren ved bymuseet i Civitavecchia, sa noe som liknet det Tito sa. Han ga oss en glimrende forelesning om kultur, religion og arkeologiske funn i Italia.

«Ikke noe i kristendommen er originalt,» sa han. «Jesus ble ikke født i jula, det var ei feiring til ære for sola og blant annet Mithras. Englene ble ikke funnet opp av de kristne. Du finner dem i Babylon, i Egypt, i Hellas, blant etruskerne og her på en førkristen sarkofag fra romertida. Det er også mye som forener Astarte, Venus og Maria. De religiøse forestillingene er forbløffende like, navnene er forskjellige.»

Tito hadde rett. Maria på klippen er en del av en eldgammel folkereligiøsitet. Men det bekrefter den følelsen vi fikk da vi så prosesjonen på langfredag. Dette var milelangt fra kristen teologi. I disse strøkene har folk gått i religiøse prosesjoner ved påsketider i hundrevis og kanskje tusener av år før keiser Augustus bestemte at all verden skulle innskrives i manntall.

Her må jeg igjen gjøre en digresjon. I Italia finnes det flere kirker som heter noe med Maria-i-treet. I Tolfa finnes kirken Santa Maria della Sughera og i nærheten av Viterbo finnes Santa Maria della Quercia. Sughera er krokeik og Quercia er vanlig eik. Begge disse stedene finnes det en myte fra høyrenessansen om at det ble funnet et Mariabilde opp i et tre. I Tolfa sies det at prestene fant dette bildet oppe i ei korkeik og brakte det med seg til den lokale kirken. Men dagen etter var jomfruen på mirakuløst vis igjen oppe i korkeika. Dette ble tolket slik at Maria ville være der. Altså bygde man en kirke på dette stedet. Nå var tilfeldigvis eiketreet, enten det var korkeik eller annen eik, et hellig tre for gjetere, bønder og andre folk ute i skogene. På tross av kirkens iherdige innsats var disse folkene lite villige til å gi slipp på sin tro på Diana og andre av de gamle gudene. Eika var Dianas tre. Når det så plutselig opptrer et under i ett av Dianas hellige trær, begynner folk å komme dit. Kirken til ære for Maria-i-treet blir for dem et tempel til ære for Diana. For prestene spilte dette liten rolle. Folk begynte å komme i kirken og prestene kunne konsolidere sin makt over deres trosliv. Gjeterne skjønte neppe den latinske messen uansett, så vi kan kanskje forestille oss at de i generasjoner fortsatte å oppfatte kirken som et Diana-tempel. Men historisk var dette kanskje siste fase i den prosessen som hadde begynt langt tidligere med at Diana smeltet sammen med og ble en del av Maria.

I Tolfa får vi meldingen om at prinsessen av Wales har omkommet i en bilulykke. I landsbyen drukner midlertidig begivenhetene i årets største høytid, San Egidiofestivalen, med dens storslagne fyrverkeri og dens ville hesteveddeløp. Men over hele verden ga bilulykken ved Seinen støtet til en helgendyrkelse som vi knapt har sett maken til. I likhet med sin navnesøster, skoggudinnen Diana, blir Diana Spencer i løpet av noen timer til en Diana-Maria og en hel verden faller på kne for henne. Millioner av ikke-troende over hele verden sitter klistret ved tv-apparatene for å følge en kristen bisettelse. Og sjøl det britiske kongehuset, skandaleombrust, ufølsomt og arrogant som det er, klarer å overta litt av glansen fra den nye helgenfiguren. Ethvert monarki, det norske like mye som det engelske, er jo basert på den grunnleggende udemokratiske tanken om at de mannlige arvingene i en bestemt familie er velsignet av Gud til å representere staten uten valg eller mulighet for tilbakekallelse. Ironisk nok kan den utstøtte Diana i sin nye skikkelse som helgenen Diana-Maria bli den som berger den britiske kronen, om ikke Charles, så helgensønnen William. Og vi moderne mennesker som trodde at vi var så opplyste. Så er vi akkurat like irrasjonelle som de folkene vi gjerne harselerer over i andre sammenhenger, enten de er katolske bønder i Italia eller muslimske fundamentalister i Algerie.

I Bidrag til Kritikken av Hegels Rettsfilosofi skriver Marx om grunnlaget for religionen. Han sier der at «Religiøs lidelse er på samme tid et uttrykk for den virkelige lidelsen som en protest mot den virkelige lidelsen. Religionen er den undertrykte skapningens sukk, et hjerte i en hjerteløs verden, akkurat som den er en sjel under sjelløse forhold. Den er folkets opium.» Et uttrykk for lidelsen og en protest mot lidelsen – slik bør vi se Diana-Maria-dyrkelsen og de andre utslagene av spontan folkereligiøsitet i dag. Denne typen vekkelse, enten den foregår blant de fattige i Egypt eller blant nord-europeisk middelklasse er en reaksjon på materiell og eller åndelig nød. Å kritisere religionen bare for å kritisere den, blir et standpunkt milevidt fra standpunktet til Marx. Folk trenger å erstatte religionens innbilte lykke med virkelig lykke. Man avskaffer ikke religionen gjennom å kritisere folk for at de i mangel av virkelig lykke, griper til religionens illusjonsverden, man kjemper for å skape en verden som ikke krever illusjoner.

 

---

På 80-tallet opplevde vi i Norge, med få unntak, en ganske massiv svartmaling og fordømmelse av den islamske revolusjonen i Iran. Dette gjaldt for politiske miljøer såvel som for kirkelige. De politiske og kirkelige miljøene fant en felles fiende i de iranske massene som slåss mot den vestlige imperialismen i Allahs navn. Muslimske fundamentalister ble et skjellsord i vest. De var jo militante. Og de krevde sin rett.

Fra våren 1986 til høsten 1990 oppholdt jeg meg store deler av tiden i Libanon som solidaritetsarbeider for Norwegian Aid Committee (NORWAC)/Palkom. Dette var en meget lærerik tid, først og fremst politisk, men også i teologisk forstand. Her var allting klart, som min libanesiske venn Michel formulerte det. Og i en viss forstand var det rett, også sett med en utenforståendes øyne. Mange forhold ble klare, samtidig som situasjonen var kaotisk og komplisert. Den politiske situasjonen i dette lille landområdet (ca. 20 mil langt og 5 mil bredt) ble bestemt av mange motstridende interesser: Rivaliserende klaner med ulik religiøs tilknytning (det fantes 17 offisielt anerkjente konfesjoner, muslimske og kristne), mange med egen milits. Regionale makter, først og fremst Israel og Syria, med sine soldater og sine libanesiske allierte. Dernest Iran gjennom Hezbollah, og Irak gjennom libanesiske tilhengere av deres gren av Baathpartiet (den rivaliserende grenen av dette partiet sitter med makten i Damaskus). Som mandatmakt fra det Ottomanske rikets sammenbrudd etter 1. verdenskrig og fram til Libanons selvstendighet i 1943 hadde Frankrike sine historiske interesser i landet, først og fremst i allianse med maronittene, den største kristne grupperingen. Den maronittiske kirken, med utspring i den syrisk-ortodokse tradisjonen, hadde utviklet en selvstendig kirkelig organisering med en særegen liturgi. Den vestlige orienteringen for denne gruppen kommer kirkelig sett til uttrykk gjennom at deler av presteskapet sluttet seg til den romersk-katolske kirken 1180, og senere inngikk de to kirkesamfunnene en formell union. Russland har historisk sett hatt alliansepartnere blant de ortodokse kristne, mens engelskmennene satset på druserne, en særegen muslimsk sekt som historisk sett bare finnes i fjellområdene i Libanon, Syria og Palestina. I Libanonfjellet bodde druserne i den sørlige delen, mens maronittene holdt til i nord. Her nøt de under det ottomanske styret en viss grad av selvstendighet, og siden druserne var den sterkeste grupperingen, utnevnte ottomanene en drusisk emir, en skatteoppkrever med utstrakt myndighet. Embetet gikk i arv i en bestemt familie, men da maronittene på et tidspunkt hadde overtatt hegemoniet, konverterte vedkommende emir og ble maronitt! I etterkrigstiden og fram til jernteppets fall, var Midt-Østen, og dermed Libanon, arena for den imperialistiske rivaliseringen mellom de to supermaktene. I dag liker som kjent den vestlige supermakt å demonstrere sin fortsatte potens, også i Midt-Østen, i ansiktet på en sjuk og sjanglende russisk bjørn. Og midt oppe ialt dette finner vi FN med sin fredsbevarende styrke, en styrke som kanskje ikke er helt klar over hvilke interesser den tjener.

Libanon ligger trengt inne mellom Israel og Syria, og landets politiske situasjon blir i stor grad bestemt av styrkeforholdet mellom de to. Samtidig er det slik at det som skjer på det politiske plan i regionen, øyeblikkelig blir reflektert i dette lille landet. Et interessant eksempel er det som skjedde da det var inngått våpenhvile i Gulfkrigen mellom Iran og Irak. Da begynte nemlig Saddam Hussein øyeblikkelig å bygge en allianse med kristne grupperinger i Libanon. Poenget med denne alliansen var først og fremst å utfordre Syria og Iran. Som kjent var de siste allierte i Gulfkrigen, og i Libanon stod (står) Syria med 30.000 mann, mens Iran var en sterk støttespiller for Hezbollah. Frontlinjen fra Gulfkrigen ble altså flyttet til Libanon så fort våpenhvilen var et faktum.

I Libanon var altså religion og politikk vevd sammen i et uoversiktlig mønster. Samtidig ble det tydelig at de grunnleggende problemene egentlig ikke var religiøse. Landet var nærmest et klansamfunn med motstridende økonomiske og politiske interesser, og dette landet ble klemt mellom regionale stormaktsinteresser og stormaktenes politiske spill.

Det politiske spillet i Libanon, og forholdet mellom religion og politikk, ble mye tydeligere ved selvsyn, selv om mye forsåvidt kunne være kjent. Mer overraskende var det kanskje å oppleve den islamske revolusjonen i Iran med utkikkspunkt i Libanon i forhold til det perspektivet man fikk i Norge. Her var skjellsordene og fordømmelsen temmelig massiv. Men folk i Libanon så på revolusjonen i Iran som folkelig og progressiv. Den representerte et håp for hele regionen. Og den stod sterkt i manges bevissthet, for islam var en viktig del av deres egen tradisjon, mens marxismen for eksempel ble sett på som noe vestlig. I kamp mot shaens flørting med vestlige verdier og vestens imperialistiske interesser ble det viktig for presteskap og folk å sette fram deres egen alternative samfunnsmodell bygd på islam.

Det ble mange samtaler med min venn Michel om marxisme og islam. Selv var han kristen libaneser og hadde vært aktiv i PLO, inspirert av den revolusjonære Mao. Men nå var det islams tid i Midt-Østen, det militante «fundamentalistiske» islam. Anført av ayatollah Khomeini. I Libanon kom dette til uttrykk gjennom Hezbollahs sosiale arbeid og motstandskampen mot den israelske okkupasjonen. Her var det «Guds parti», de «fundamentalistiske» shianene som stod for en progressiv linje. Men underlig var det å lese Khomeinis «Islam and revolution». Det umiddelbare inntrykket var slående og klart: Måten Khomeini argumenterte på, liknet til forveksling den argumentasjonsmåten som jeg kjente fra pietistiske miljøer i Den norske kirke. Med den forskjell at på sør- og vestlandet argumenterer man innenfor en kristen tradisjon, mens Khomeini naturligvis argumenterer ut fra Koranen og en islamske tenkning.

Som prest i Øyer i Gudbrandsdalen har jeg i flere runder vært involvert i arbeid med kirkeasyl. Det har til tider gitt sterke opplevelser. Noe av det sterkeste var å oppleve at indremisjonsforeningen åpnet misjonshuset for kirkeasyl. Disse konservative kristne, som kanskje ikke føler seg helt fremmede overfor en «fundamentalistisk» tankegang, åpnet sitt hellige hus for å gi beskyttelse til to muslimske familer fra Kosovo. Ingen forsøk på misjonering. Bare åpne armer og vennskap. En erfaring som berørte meg sterkt. Og med interessante perspektiv: Hvilken Gud kom til syne gjennom disse konservative kristnes åpne armer overfor de muslimske flyktningene? Var det den samme Gud i hvis navn de «fundamentalistiske» kristne fordømte den «fundamentalistiske» revolusjonen i Iran?

Hvilken Gud er det vi tilber? Eller nærmere bestemt: Hvordan forholder Gudstroen seg til den politiske virkelighet? Et prinsippielt entydig svar blir det vanskelig å gi. Det burde disse eksemplene vise. Bare en konkret analyse av den historiske virkelighet kan gi oss svar. Og det foretas analyser, ikke minst av motstandskampen i den islamske del av den 3. verden. Men i denne sammenheng kommer vi heller ikke utenom den palestinske utfordringen. I de okkuperte områdene drives det i noen sentra en systematisk dialog mellom muslimer og kristne. Noen steder er også jøder trukket inn i en trialog. Men fra noen av de palestinske frigjøringsteologene lyder det utfordrende spørsmålet: Er det den samme Gud vi tilber som den fundamentalistiske kristne fra vest hyller når de støtter sionistene i deres kamp for å knuse vår nasjonale identitet?

Så hvilken Gud tilber vi?

 

---

Hvis du er ung og revolusjonær og skriver dikt – hvor går du hen med diktene dine da? Hvor møter du et publikum, hvor møter du kritikk som kan gi deg mulighet til å lære håndverket? For tretti år siden fantes tidsskriftet Profil, som i skiftet mellom 60- og 70-tall beveget seg ut av kottene på Blindern og tok kontakt med de mange folkelige bevegelsene i den ytre verden.

Det åpnet spaltene for folk som skreiv – innholdet fikk større vekt enn formen. Profil ble et pustehull, hvor det var mulig for unge og uerfarne folk å komme til orde. Det ble mulig å eksperimentere og prøve seg fram med dikt som inneholdt rim og rytme (like umoderne da som nå), med dikt med åpenbart opprørsk politisk innhold, og med skildringer av alminnelige menneskers hverdag, liv og problemer.

Profil blei et veksthus for en frodig litterær blomstring. De beste fruktene av denne blomstringa blir allerede regnet til den viktige litteraturen i Norge.

Men Profil blei kuppa av postmodernister og gikk inn. Og noe litterært tidsskrift med brei appell har ikke venstresida hatt siden den gangen. Behovet er ikke blitt mindre.

Røde Fane trykker her noen dikt av den unge dikteren Jørgen A. Strickert fra Trondheim. De er fulle av engasjement, av ungdommelig glød, men formen er ikke fullkommen. Vi inviterer gjerne til kritikk og debatt.

Hva vurderer våre lesere som bra, og hva er mindre bra eller kanskje til og med dårlig? Innhold og form! La oss diskutere det, så kan vi alle bli klokere og noen av oss kan skrive bedre dikt. Og kanskje er det andre som også har dikt i skuffen – eller som gjerne vil prøve å skrive noen?

Red.

 

---

Manifest

Eg syng ikkje om blomster og romantikk og finvær
og måneskin og fuglesong og elskov og syrintrær.
Kanhende er det kjeisamt, ja dårleg til og med.
Men faen, det er ekte – du kjem ikkje frå dét.

Eg dansar ikkje foxtrot og flamenco og balett,
et ikkje kanapéar, eg et for å bli mett.
Eg syng ikkje my baby, she loves you yeah, yeah, yeah.
Men eg syng ramme alvor – visst faen gjer eg det!

Vesle kvalp

-Vesle kvalp, kva tenkjer du
bak dine kvalpeaugar?
-På lange turar, kan du tru,
og bein i svære haugar!
-Men vesle kvalp, kva meiner du
om raseteori?
-Nei, eg bryr meg lite, ser du,
om kva bak eg snusar i.

Mot sal av kropp

På veggen heng det ei dame,
ho stortrivast, kan du sjå.
Ho er ein bikinireklame.
Ho er så frigjort, så!

På Narvesen hyler det mot oss:
-Kom og ta meg no!
Ein ideologi som fortel oss
at jenter er kjønn nummer to.

«Jamstelling», lyg barnelæra,
men damer i Noregs land
vil sloss til kvart kvinnfolk i verda
er frigjort frå stat og mann.

Kroppen din er kun ein vare
på storkapitalen sin disk.
Og sånn vil det rekke og vare
så lenge det er lurt å vere grisk.

Heisann, sossegut!

Det du kallar flatfyll
kallar eg kultur.
Det du kallar Schengen
kallar eg mur.
Det du kallar fridom
kallar eg bur.

Det du kallar staten
kallar eg fut.
Det du kallar politi
kallar eg snut.
Det du kallar konge
kallar eg stut.

Når du seier du veit
er det noko du trur.
Når du er tilfreds
er eg opprørsk og sur.
Det du kallar fridom
er ditt diktatur.

Livsløgn

Eg ynskjer eg hadde eit livsverk,
eit mål med mitt virke på jord;
ei magesekkjensle så krutsterk,
ei oppgåve – glitrande, stor!

Da skulle eg nok via livet
til denne, min digre visjon,
og våke om natta og knive
for min lagnadsbundne misjon.

Men eg er jo kun ein av mange
som ligg slik om kvelden og skriv.
Forbi meg så snik seg mitt lange
totalt unaudsynlege liv.

Til Ola Olsen

Hold kjeften på deg, Ola,
du er skapt for slit og strev.
Du skal slett ikkje sjå sola,
du er grunnskoleelev.

Hold kjeften på deg, Olsen,
sjølv om du er trøytt og klar.
Du er skapt for slavearbeid,
du e berre proletar.

Hold kjeften din, herr Olsen,
om så kvar ein dag er trist.
Det er sånn det heile funkar
for ein minstepensjonist.

Reager!

Vi ungdom i Trondheim har mykje å bråke for, så ikkje sov.
Vår skolekvardag er ikkje verna av rett og lov.
Men finn vi oss i ein jobbsituasjon så kummerleg grov?

Når skolebøker er steindyre og du er pengeveik,
når du ikkje når fram med formelle brev og høfleg preik,
når du vert overkjøyrd av dei med makta, så gå til streik!

Når vi krev vår rett til fritidstilbod og ingenting skjer,
når dei trampar oss ned i søla, så reager!
Når dei ikkje vil prate som vettuge folk, så okkuper!

Kva dei seier

Dei seier at klassekampen
er steindaud og gravlagt for godt.
Og hadde det vore så lettvint
og glimrande enkelt og finfint,
så hadde jo alt vore flott.

Dei flirer av idealismen
og kaller vår tanke naiv.
Men er det naivt, vil eg vite,
om vonet er enda så lite,
å draume om betre eit liv?

Dei seier på Dagsnytt at Noreg
går godt og at velferden gror.
Men sjå på deg sjølv, så på Røkke,
så ser du; det er nok eit støkke
igjen til ei rettvis jord.

Pust i bakken

Eg eig ei feskestang og ein hund,
og sommarnatta har gull i munn,
og heile livet er eitt sekund.

Eg sit aleine ei tropenatt
og tenkjer på torsken eg nyss har dratt,
men resten av verda har eg forlatt.

Eg snortar lukta av tang og hav
og vil ha slut på alt slit og kav.
Fy faen, det er da eit rimeleg krav.

 

---

Til å vera eit industriland har Noreg enno ein del att av kystflåten sin, ikkje minst av di utviklinga i kyst-Noreg har vore eit politisk interessant tema også i nyare tid.

Fram til no har det funnest brei semje om at kysten skal ha båtar i alle storleikar, og ein desentralisert og allsidig mottaksstruktur. Forsvaret av Råfisklova har stått sterkt, ettersom ho synleg vernar retten til alle deltakarar i fisket gjennom fiskekjøparane sin mottaksplikt og garanterte minsteprisar.

For oss som tykkjer den mindre kystflåta vår er verdt å ta med inn i framtida, finnest det enno noko å redda, men det er grunn til å tru at det kjem til å skje strukturendringar i nær framtid som overgår alt vi har sett til no. I den stoda kan det vera av verdi å tenkja etter korfor kystflåta har livets rett i effektiviseringas tidsalder, og kva utvikling vi bør streva for å unngå. Den overflatesurfinga som fylgjer er ikkje ein freistnad på å gje eit totaloversyn over kva som skjer. I staden er det viktig for meg å syna fram nokre av dei prinsippa som eg meiner ligg til grunn for å ynskja levande kystsamfunn ei ljos framtid.

Motsett det norske landbruket er fiskeria stort sett eksportretta og marknadsfølsame. Biletet mange har av norsk landsbygd, er prega av det trauste og uforanderlege, noko som er underleg når ein tenkjer på korleis heile kysten til alle tider har måtta leva med raske omstillingar og marknadstilpassingar. Ikkje berre varierer pris, omsetnad og råvaremotar, men fisket er i seg sjølv eit lotteri der produksjonen i havet, innsiget til kysten og kvaliteten på råvaren svingar kraftig i kortare og lengre periodar.

Ved fyrste blikk verkar dei minste kystfiskebåtane veldig sårbare og avleggs.

Fartya er småe og lite geografisk mobile, mange av dei er av eldre årgang, og fiskaren ombord er så avhengig av ver og fiskeførekomstar at han knapt veit kva han skal gjera neste dag. Difor er det forførande politikk å skulla frelsa fiskaren frå denne levemåten, om det så var mot hans eigen vilje.. («dei heng jo att i slikt nostalgisk bakstrev der ute i Utvær… .»)

På kva måtar byggjer løysingane som skal lokka og pressa dei sjølveigande småfiskarane vekk, på premiss som ikkje vil stå seg i framtida?

1. Småe investorar er ikkje slavar av kapitalen. Ein fiskar med ein eldre liten båt kan tola skilnader i inntekter frå år til år. Han har kalkulert inn i marginane sine at fisket og prisane ikkje alltid er gunstige og jamnt fordelte. Overgangen til store, dyre farty som tilbyr faste heilårsarbeidsplassar til mannskapet er avhengige av jamn avkastning for å betala ned gjelda si (noko det har synt seg at mange av dei ikkje klarer utan hjelp i alle fall). Det fører til meir press på fiskebestandane, sterkare påtrykk for at privat storkapital skal få kjøpa eigedomsretten til ressursane i havet, og at fleire tek sjansen på å gå på havet i ver som eigentleg er for dårleg til å fiska trygt i.

2. Stadbundne fiskarar sit inne med uvurderleg kunnskap om dei økologiske samanhengane og utviklinga over tid i dei områda der dei driv til dagleg.

Det har mange gonger undra meg at denne ressursen er teken så lite i bruk. Innsikten til kystfiskarane er ein database som absolutt burde liggja til grunn for framtidig arbeid med fiskeriforvalting og overvaking av dei marine miljøa.

3. Kystfiskaren er omstillingsdyktig. Utan store kostnader og tidheft kan han skifta frå fisket etter ein art til ein annan. Den største artsrikdomen finn vi i grunthavsområde, og mange av dei tenkeleg utnyttbare ressursane i sjøen kan berre hentast ut med småe, stadeigne båtar.

4. Måten å ta ut ressursar på er meir økologisk berekraftig. Fisket er selektivt, det vil seia at reiskapen er meint å ta ut berre ein eller nokre fåe artar, og problemet med store bifangstar og undermåls fangst er mindre. Reiskapen er dessutan passiv; han står i sjøen og ventar på at fisken går på sjølv. Med god råvarehandsaming i alle ledd er det dermed mogleg å plukka ut prima menneskeføde utan å gjera for stor skade på anna som lever i sjøen. Kystfiskaren har eigeninteresse av ikkje å gjera vald på naturen i området der han fiskar, ettersom han ikkje har så stor rekkevidde at han berre kan gå ein annan stad. Aktiv reiskap på større farty gjer det mogleg å fylgja fisken dit han går, også i det som har vore friområde for artane utanom sesongane i tidlegare tiders fiske. Havfiskeflåten kjenner inkje lokalt ansvar, og det mest effektive for dei er dessutan å tøma fangsten på store sentraliserte mottak, ettersom dei kan gå særs langt i open sjø for levering. Nettverka som levde i pakt med svingningane i naturen i dei bufaste kystsamfunna vil då bryta saman og mista funksjonen sin.

5. Fiskeriallmenningen har gjeve vanlege folk makt over sin eigen situasjon. Allmenningen er ein interessant forvaltingsmåte som inneber at naturgodane er felleseige, eller snarare at ingen eig dei, slik at alle skal oppføra seg som ansvarlege gjester. Han fungerer ålment slik at ingen har rett til å stengja ute nokon som høyrer til ei gruppe som tradisjonelt har hatt nytta av å bruka ressursen i området, slik vi kjenner til det frå ferdselsretten i utmark, uskuldig nyttesrett ved sanking av bær, sopp og bålved, beitesameige og skogsallmenning. Brukt med vet er allmenningen eit pusterom for dei som i utgangspunktet har lite å ta av, og i periodar kan visse allmenningar tyda mykje, til dømes for austlandsdølane som rudde i landbruksalllmenningen i Troms då tilhøva vart tronge heime.

Lofotfisket er kanskje den økonomisk viktigaste allmenningen vår. Etter fordelingsnøklar får alle som vil delta ein kvote i fisket, slik at dei tilgjengelege ressursane blir fordelte etter bestemte kriteria. Ein god lofotsesong tyder sutlaust år, og kanskje investering i båtbyte eller eige småbruk. Mang ein har funne ein veg opp til eit meir sjølvstendig liv og mindre pengesut etter å ha starta med berre ein båt , tollekniv og arbeidsvilje.

6. Tryggleik mot utbytting. Tilgangen til fisket gjer at kystmannen kan seia nei takk til arbeidstilhøve som underklassen i meir føydalt innretta samfunn kanskje hadde måtta ta til takke med. Sjølv ikkje den mest sjølvgode storkar kunne finna ein levande sjel til å gjera dritarbeid for seg når det hadde gått ut rop om sild i fjorden. Vi er kjente med at industrien i Nord-Noreg aldri har klart å halda på arbeidskraft til låg betaling, ettersom nokre gode fiskevær alltids kunne gje same inntekta utan at nokon åtte tida di. Såleis er opne fiskeriar ein sosial tryggjingsventil. Difor meiner eg det er viktig at allmenningen alltid er open for sesongfiskarar, småbåteigarar, ungdom og andre som kan tenkjast å gå inn og ut av yrket.

Det vi risikerer å få i staden, er ein proletarisert fiskarstand som må arbeida motstandslaust for store reiarar med ressurskontroll. Det trur eg er noko av det verste som kan skje, sjølv om argumenta for å føra oss dit kan høyrast tillokkande ut kvar for seg.

I slagordform må krava våre vera:

1. Fiskeriallmenningen skal vera open! Forskriftsvesen, eigartilhøve og deltakarlov må ikkje stengja nokon ute som vil ta del i fisket.

2. Fordelingsnøklane skal til ein viss grad favorisera dei minste båtane!

3. Mottaks- og transportstruktur skal vera desentralisert, slik at stadbunden kystflåte får levert fangsten sin også i framtida!

4. Nei til proletarisering av fiskaren!

5. Lytt til sakkunnskapen i kystsamfunna!

6. Ikkje sats på overinvesteringsprosjekt! Store krav til kapitalavkastning og betaling av enorme gjeldssummar legg for stort press på naturressursane og arbeidskrafta.

7. Ressursane i havet må ikkje hamna i hendene på nokre fåe! Ressurskontrollen er grunnleggjande for framtidig forvalting. Unngå tendensen til vertikal integrering i fiskerinæringa.

8. Vekk den politiske interessen for fordelingssystemet i fisket og forvaltinga av den viktigste varige ressursen vi har!

 

Denne artikkelen sto i Monthly Review, mai 1998, og er oversatt med forfatterens tillatelse. Sitatene fra Manifestet er hentet fra: Karl Marx/Friedrich Engels: Det kommunistiske manifest. Oversatt av Morten Falck. Manifestet ble utgitt Røde Fane til 150-årsjubileet i februar, Larvik 1998.

---

Det kommunistiske manifest er akkurat det: et manifest. Det er ikke en lang og detaljert lærd studie, men en offentlig erklæring av et politisk program, en kort og dramatisk proklamasjon om mål og et kamprop, skrevet i ei tid av politisk gjæring, ved innledninga til det som viste seg å bli det nærmeste verden noensinne er kommet til en internasjonal revolusjon.

Likevel har ettertida bedømt dette politiske manifestet ikke bare som et manifest, men som mange andre ting. I det halvannet århundre som er gått siden det blei offentliggjort, er det blitt vurdert ikke bare som et enestående innflytelsesrikt dokument i teorien og praksisen til revolusjonære bevegelser verden over, men også som et historisk verk, som økonomisk, politisk og kulturell analyse og som profeti. Manifestet er blitt vurdert som en beretning om fortid, nåtid og framtid – ikke bare nåtida og framtida til sine forfattere, men til alle generasjoner siden, fram til og inkludert vår egen.

Ved første øyekast ser det svært ufornuftig ut å vurdere en liten pamflett – produktet av samarbeidet mellom to unge menn svært tidlig i sine karrièrer, skrevet i en svært spesiell og umiddelbar hensikt – med en så krevende målestokk. Det er vanskelig å forestille seg noen annen klassiker innafor vestlig samfunnsteori som er blitt vurdert ut fra en like omfattende og streng målestokk. Når Manifestet står alene i denne henseende, er det utvilsomt fordi det har spilt en enorm rolle i historien til en svær politisk bevegelse som har hatt en umåtelig innflytelse på utforminga av den moderne verden. Mer spesielt har Manifestet vært utsatt for enestående kritisk gjennomprøving fordi makthavere, og deres intellektuelle støttespillere, har følt at det var mye om å gjøre å gjendrive det.

Men bare et meget stort verk – som stadig har mye å si oss 150 år seinere – kan invitere til denslags kritisk gjennomprøving. Ingenting kan vitne mer overbevisende om Manifestets genialitet enn all den energien som er gått med til å angripe det. Så selv om vi må huske de spesielle formåla det blei skrevet for og den meget spesielle historiske sammenhengen det oppsto i, virker det tross alt ikke så urimelig å vurdere det på et mye mer omfattende grunnlag.

Manifestets historiske bakgrunn

La oss først se på den historiske konteksten Det kommunistiske manifest blei skrevet i og hvordan de spesifikke historiske forholda rundt skapelsen av det påvirka innholdet.

Den breie historiske bakgrunnen til Manifestet er, sjølsagt, framveksten av industrikapitalismen og den moderne industriarbeiderklassen i Vest-Europa, sammen med de sosialistiske bevegelsene som vokste fram av denne historiske utviklinga. Det hadde vært tidligere klassikere i det som skule bli den sosialistiske tradisjonen – som Winstanleys verk i det syttende århundres England eller Babeuf i det attende århundres Frankrike – men sjøl om de var innflytelsesrike på forskjellige måter, forble de sosiale bevegelsene som de var knytta til i historiens utkanter. Det var først i det nittende århundre at det oppsto sterke arbeiderbevegelser som kunne utgjøre en mektig politisk kraft, og tilmed sosialistiske partier. Med tilsynekomsten av denne nye politiske krafta kom også en mengde sosialistisk litteratur.

Først var det diverse samlinger av skrifter som ofte (stort sett takket være Manifestet sjøl) blir behandlet sammen under kategorien «utopisk sosialisme», av tenkere som Owen, St. Simon og Fourier. Disse skriftene skulle bli innhentet av de mye mer gjennomtrengende og systematiske verkene til Marx og Engels, hvis sosialisme hadde djupe røtter i en kritisk analyse av kapitalismen, en analyse av et slag som aldri tidligere var forsøkt. Manifestet er ikke det grundigste av disse verkene, det er sikkert, men det er uten tvil det mest velkjente, med en historisk gjenklang som antakelig ikke overgås av noe annet enkeltstående verdslig skriftstykke fra noen annen del av det politiske spekteret.

Men sjøl om Manifestet blei skapt på bakgrunn av disse store, langsiktige historiske prosessene, hadde det en mer umiddelbar bakgrunn, som hjelper til med å forklare dets spesielle form. Pamfletten ble bestilt av det tyske Kommunistenes Forbund i 1847. Friedrich Engels (som var 27 år gammel) skreiv først utkastet «Kommunismens prinsipper». Han overlot det til Karl Marx, som da var 29 år gammel, for revidering. Marx bygde på Engels’ «Prinsipper», og skapte det teoretiske og litterære mesterverket som vi nå kjenner som Det kommunistiske manifest, som først blei utgitt anonymt i London i februar 1848.

Dette var det året da revolusjonen skulle feie over Europa – nesten umiddelbart etter offentliggjøringa av Manifestet (om åpenbart ikke på grunn av det). Den spredte seg som en ildebrann fra Frankrike til Tyskland til Ungarn, Italia og videre. Revolusjonen dekket et område som idag omfatter i det minste deler av ti forskjellige europeiske land, og fikk virkning så langt unna som i Latin-Amerika. På bare noen få uker falt den ene regjeringa etter den andre. Disse revolusjonene skulle bli svært kortlivet, men det er vanskelig å overdrive de forhåpninger og den frykt de vakte som signaler om en internasjonal revolusjon.

Manifestet blei skrevet like før utbruddet av revolusjonen. Skjønt det ikke kan sies at pamfletten spilte en vesentlig del i de begivenhetene som fulgte, er det et produkt av den svært spesielle tida og det svært spesielle revolusjonære klimaet. I denne historiske kjensgjerninga ligger mange av dets sterke sider og noen uløste problemer.

Revolusjonen, eller revolusjonene, i 1848 fant sted i land med svært varierte sosiale, økonomiske og politiske vilkår: fra et relativt «utvikla» land som Frankrike, eller deler av Tyskland (som ennå ikke var en enkelt, samla stat) som Rheinland, til «tilbakestående» områder som Sør-Italia eller Transilvania. Men en ting de hadde felles, var at kapitalismen ikke var særlig velutvikla i noen av dem, og i noen tilfeller ikke i det hele tatt. Trass alle sine ulikheter hadde de også alle overveiende landlig befolkning. England, det landet hvor kapitalismen var mest utvikla, opplevde ganske riktig utbrudd av folkelig uro og statlig undertrykkelse i 1840-åra, men det opplevde ikke de revolusjonære opprørene som forekom på kontinentet. I England var det en politisk massebevegelse også, Chartist-bevegelsen, men dens politiske kamper (for eksempel kampen for en utvidelse av stemmeretten til arbeiderklassen, som skulle vinnes litt seinere) blei forbigått at nye typer klassekamp. Veksten i industrikapitalismen flyttet allerede det viktigste området for klassekampen fra den politiske arena til arbeidsplassen, «produksjonspunktet».

Hvis de forskjellige revolusjonene på kontinentet hadde et felles politisk program, så var det ikke å styrte noe sånt som et kapitalistisk system. Det var heller å etablere enhetlige liberale eller konstitusjonelle stater med et visst mål av sivil likhet, først og fremst inspirert av Den franske revolusjonen i det foregående århundret. I noen tilfeller, som Ungarn eller Italia, var kampen for en mer demokratisk stat knytta til kampen for nasjonalt sjølstyre.

Men om 1848 ikke var en sosialistisk eller anti-kapitalistisk revolusjon, var det heller ikke utvetydig en «borgerlig revolusjon» i den betydninga vi nå vanligvis legger i ordet: en revolusjon for å frigjøre kapitalismen fra føydale begrensninger. Det revolusjonære «borgerskapet» var ikke en sammenhengende kapitalistklasse. Framtredende blant dem var embetsmenn, profesjonelle fra de frie yrker og intellektuelle. Sjøl i land hvor industrialiseringa var kommet lenger var det industriborgerskapet som sto i motsetning til det dominerende regimet lite og forholdsvis svakt, og aldri i stand til å handle alene mot den herskende eliten, uten støtte fra folkelige krefter med forskjellige materielle interesser.

I alle disse tilfellene var heller ikke de folkelige kreftene, det folket som kjempet og døde i gatene, folket som drev revolusjonen forbi de politiske målene for den «borgerlige republikken» eller den liberale staten mot mer vidtrekkende samfunnsmessige omdanninger, noe moderne masseproletariat. De omfattet sjølstendige håndverkere, små handelsmenn, på noen steder (som i Italia, og til og med noen deler av Tyskland) bønder, og de arbeidsløse fattige eller undersysselsatte fattige i byer med uutviklete økonomier som ennå var ute av stand til å absorbere dem. Ikke noe sted i Europa var det et massivt og utviklet proletariat, en betydelig klasse av lønnsarbeidere sysselsatt av kapitalen, slik som det allerede fantes i England. Det spirende proletariatet, særlig i Frankrike og de mer utvikla delene av Tyskland, hadde en effekt som ikke sto i forhold til deres antall, men det kunne ennå ikke utgjøre en samfunnsmessig basis for en seierrik revolusjon.

For den saks skyld fantes det kanskje ikke noen solid samfunnsmessig basis for en «borgerlig-demokratisk» revolusjon engang. De revolusjonære bevegelsene avhang, i varierende grad, av massemobilisering. Likevel var det nettopp farene ved mobilisering av massene som raskt drev de borgerlige liberalerne og radikalerne overalt vekk fra demokratiet, eller til og med fra liberalismen, og tilbake til det tilstivnede hierarkiet, orden og reaksjon. Man kunne si at revolusjonen både brøt ut og mislyktes fordi ingen enkelt klasse var sterk nok til å opprettholde et eget varig herredømme.

Da Marx og Engels skreiv Manifestet, trodde de i alle fall ikke at en sosialistisk revolusjon, eller en proletarisk revolusjon av noe slag, nærmet seg. De håpet kort sagt på at begivenhetene, og nederlagene, i 1848 skulle føre til noe mer, en videre langsiktig utvikling, en «permanent revolusjon» som skulle presse forbi den borgerlige republikken til proletarisk styre og endelig sosialisme. Men alle som leser Manifestet må bli slått av det faktum at det er borgerskapet som er den revolusjonære helten i dets veltalende beretning.

Borgerskapets revolusjonære seire var sjølsagt djupt motsigelsesfylte for Marx og Engels, og kombinerte like deler fordeler og kostnader. De håpet, og ventet fortrøstningsfullt at borgerskapets seire til slutt ville bli innhenta av arbeiderklassens seier og sosialismen. Men sjøl om Manifestet kaller arbeiderne til våpen og forutser at de framstår som en virkelig revolusjonær kraft, forteller det historien om borgerskapets seier.

«Borgerlig» eller «kapitalistisk»?

Det er alminnelig anerkjent at den «borgerlige revolusjonen», med Den franske revolusjonen i 1789 som ledestjerne, utgjør bakgrunnen for Det kommunistiske manifest. Men nøyaktig hva betyr dette, og hvilke følger har det for Manifestets argumentasjon?

Vi kan ikke få noe fornuftig ut av denne klassikeren uten å forstå at dets historiske beretning ikke har en avansert kapitalisme som bakgrunn. Poenget er ikke ganske enkelt at pamfletten blei skrevet i midten av det nittende århundre i stedet for på slutten av det tjuende. Det er ikke bare at Marx og Engels snakket om et tidligere stadium av kapitalismen enn det vi lever i. Beretningas umiddelbare bakgrunn er ikke engang den mest avanserte kapitalismen på deres egen tid. De skriver mot en bakgrunn av revolusjonær gjæring skapt av sosiale krefter og kamper som har like mye å gjøre med før-kapitalistiske strukturer som med kapitalistiske samfunnsforhold: ikke bare lønnsarbeidere som står mot kapitalistiske arbeidsgivere, men ikke-privilegerte mot privilegerte klasser, vanlige folk (inkludert borgerskapet) mot aristokratiet, nasjonen mot monarkiet, bøndene mot godseierne, til og med leilendinger mot herrene, og overalt de sultende fattige mot de rike.

Det er her vi kommer til noen interessante spenninger i Manifestet. Det er et manifest om kommunisme, om proletarisk revolusjon mot kapitalismen. Som oppfordring til sosialistisk kamp, har det aldri blitt overgått i sin pasjon, sin veltalenhet, sin dybde. Det er også en mektig og profetisk analyse av kapitalismen, som fortsatt står uten konkurranse som portrett av den kapitalistiske verden vi lever i i dag, sjøl på terskelen til det tjueførste århundre. Men Manifestets umiddelbare politiske inspirasjon tilhører en annen verden, svært ulik den kapitalistiske verden det tegner et så levende portrett av.

Marx’ projeksjoner av den kapitalistiske framtida er bemerkelsesverdige nok, sjøl i forhold til den mest avanserte kapitalismen på hans tid. Men om England var modellen for hans analyse av det kapitalistiske systemet, var det ikke inspirasjonen for Manifestets historie om borgerskapet som en revolusjonær politisk kraft – en kraft som med tida skulle starte proletariatets karrière som revolusjonær klasse.

Fortellinga om den borgerlige revolusjonen portretterer borgerskapet som en klasse, som på hvert stadium av sin utvikling var nødt til å kjempe mot reaksjonens krefter. Det begynte, sier Marx, som en undertrykt klasse som kjempet mot det føydale aristokratiet, og først etter århundrer med klassekamp og framgang, sluttet med sin egen moderne representativstat. I alle disse slagene var det nødt til å mobilisere støtte fra de arbeidende klassene, og endelig til å trekke det moderne proletariatet inn på den politiske arena, og dermed gi arbeiderklassen våpnene til å føre sin egen kamp mot borgerskapet. Dette borgerskapet lot også de mest progressive sidene ved sin ideologi går i arv til arbeiderklassen: kritisk, anti-klerikal og anti-overtroisk, liberal og til en viss grad egalitær – med andre ord, Opplysningstidas kultur.

Dette portrettet av et politisk progressivt borgerskap, inn i margen anti-aristokratisk og mer eller mindre liberalt, står i større gjeld til de borgerlige kampene på kontinentet enn til utviklinga av den engelske kapitalismen. Den klassiske «borgerlige» kampen, Den franske revolusjon av 1789, hadde lite å gjøre med kapitalismen. Kjerna i det revolusjonære borgerskapet besto ikke av kapitalister, eller ikke engang av klasser av handelskapitalister av før-kapitalistisk slag, men av embetsmenn og utøvere av de frie yrker. De revolusjonære måla for folk som dette hadde ikke å gjøre med å frigjøre kapitalismen, men med strebing etter sosial likhet og «karrièrer som er åpne for talent». Disse borgerlige måla hører ikke til i et samfunn hvor kapitalistisk velstand er det høyeste mål. De passet bedre i et samfunn hvor offentlige verv var en lukrativ økonomisk ressurs og den høyeste form for borgerlig karrière.

Hva den engelske kapitalismen angår, var den aldri helt enkelt, eller engang først og fremst, en «borgerlig» karrière. Den engelske landadelen var ikke noe mindre kapitalistisk enn de urbane klassene. Kapitalismen etablerte seg heller ikke i England gjennom progressive «borgerlige» kamper mot et reaksjonært aristokrati. Mange store eiendomsbesittere i England, både på landet og i byene, hadde ganske visst kjempet mot kongen i Den engelske revolusjonen i det syttende århundret, da deres samarbeid med kronen truet med å åpne veien for et «absolutistisk» monarki; og de var nødt til å ty til folkelig mobilisering for å nå sine anti-absolutistiske mål. I den kampen gikk de inn for visse prinsipper for parlamentarisk styre og «begrenset» regjering, og de folkelige kreftene de slapp løs (og snart undertrykte) frambrakte noen av de mest radikalt demokratiske idéer verden noen gang har sett. Men revolusjonen var aldri en klassekamp mellom en jordeiende adel og et framvoksende borgerskap, kapitalistisk eller på annen måte.

Hvis kapitalistene i England noen gang var nødt til å engasjere seg i klassekamp for å sikre sine egne klasseinteresser, var det ikke en kamp mot en herskende klasse. På en måte var kapitalistene – i det minste de jordeiende kapitalistene – i England født som herskerklasse. Sjøl i det nittende århundret, da det brøt ut konflikter mellom jordeiende og industrielle klasser, var de vesentlig konflikter mellom to slags kapital. Hvis den engelske kapitalismen trengte klassekamp for å befri seg fra politiske og økonomiske begrensninger, var det først og fremst mot underordnede klasser, slik som de små jordeierne, hvis eiendomsrett (og noen ganger farlig radikale idéer) sto i veien for den kapitalistiske akkumulasjonen.

Så det var i virkeligheten ikke kapitalister som forsynte Marx med hans viktigste modell for et politisk progressivt borgerskap. Likevel påvirket den progressive modellen hans syn på kapitalismen. Det er vanskelig å si hvor mye hans forhåpninger om proletarisk revolusjon blei oppmuntret av hans bilde av et politisk progressivt borgerskap som satte proletariatet på den politiske scenen og fremmet dets politiske utvikling. Men en ting virker klar: bildet av kapitalismen sjøl som en progressiv kraft – som i så stor grad er en del av Manifestets beretning – er farget av den revolusjonære løpebanen til det kontinentale, og særlig det franske, borgerskapet.

Vi må trekke noen distinksjoner i Manifestet mellom det politiske, kulturelle og ideologiske framskrittets historie på den ene sida, og analysen av den materielle eller økonomiske utviklinga på den andre. Eller, mer presist, vi må skille mellom de politiske, kulturelle og ideologiske utviklingstendensene som er tydelig knytta til den kapitalistiske økonomiske utviklinga og de som ikke er så tydelig knytta til kapitalismen. De ulike sidene ved Marx’ beretning, som er smeltet sammen fra hans hånd, blir helt typisk blanda sammen av kommentatorer, ofte under den generelle rubrikken «modernitet». Men det vil gi oss en bedre forståelse av kapitalismen hvis vi prøver å greie ut noen av de forskjellige trådene i beretninga hans. Det vil bringe fram Marx’ egen innsikt i kapitalismens natur i et klarere relieff – en bemerkelsesverdig innsikt som ingen til denne dag kan konkurrere med.

Det er overhodet ikke klart at utviklinga av kapitalismen krevde, eller ga liv til, de beste prinsippene fra Opplysningstida. For eksempel var den delen av det franske borgerskapet som i det attende århundret tilegnet seg som sin ideologi Opplysningstidas hengivenhet for å forbedre mennesket, forbedre menneskets bevissthet, utslette uvitenhet og overtru, eller hengivenheten til sivil likhet og «karrièrer åpne for talentet», hovedsakelig ikke en kapitalistklasse. Det var en klasse av profesjonelle fra de frie yrker, embetsmenn og intellektuelle, med materielle interesser atskilt fra kapitalistenes. Det kan til og med argumenteres for at den modne utviklinga av kapitalismen har satt en stopper for den typen borgerskap og dens spesifikke kulturelle tilblivelse.

I det tjuende århundret veit vi alle at kapitalismen, samtidig som den ganske visst trenger en «rasjonell» (det vil si en «effektiv» eller profitabel) organisering av produksjonen, har lite bruk for «rasjonalisme» i den beste Opplysnings-forstand: å utsette all autoritet for den kritiske fornuftens granskning.

Kapitalismen trenger en disiplinert og fredelig arbeidsstyrke. Den har overhodet ikke noe behov for kritiske borgere. En arbeider som har som vane å bruke sin kritiske fornuft kan være mye farligere for den «rasjonelle» organiseringa av produksjonen (for ikke å snakke om kapitalens makt og eiendom) enn for eksempel en arbeider som er henfallen til endel irrasjonell overtru eller visse typer religiøs fundamentalisme som forkaster Opplysningsprinsippene. Politiske bevegelser på høyresida i USA har for eksempel uten noen vansker kombinert verdinormer som strider mot Opplysningsidéene med en djup hengivenhet for kapitalismen.

Hva det politiske framskrittet angår, er det ganske visst sant at det føydale hierarkiet og de aristokratiske privilegiene, som Marx antyder, viker plassen for «den moderne representativstaten». Siden Marx skreiv de orda har den «borgerlige» representativstaten faktisk sjøl veket plassen for noe vi nå kaller «demokrati». Borgerskapet er nå en «herskende» klasse i overført betydning: dets klasseherredømme avhenger ikke av eksklusiv tilgang til politiske rettigheter eller av et klart og juridisk definert skille mellom kapitalistiske herskere og proletariske undersåtter. Arbeidere er borgere med full stemmerett, og kapitalismen har vist seg istand til å tåle alminnelig stemmerett for voksne på en måte som ingen annen form for klasseherredømme noen gang har vært istand til å gjøre.

Men dette politiske framskrittet har vært djupt tvetydig. Tvetydigheten går ut over det åpenbare faktum at i det kapitalistiske «demokratiet» betyr rikdom stadig privilegert tilgang til politisk makt, eller det faktum at staten, slik Marx og Engels hevdet, generelt handler i kapitalistklassens interesse. Det er heller ikke bare det at kapitalismen villig kan tolerere, og noen ganger trenger, autoritært styre. Det er en enda mere grunnleggende motsigelse i det kapitalistiske «demokratiet».

Kapitalismen kan tolerere «demokratiet» fordi kapitalistene kontrollerer andres arbeidskraft ikke ved hjelp av eksklusive politiske rettigheter, men ved hjelp av eksklusiv eiendom. Skjønt kapitalen trenger støtte fra staten, er det reint «økonomiske» grunner som tvinger arbeiderne til å selge sin arbeidskraft. Siden de ikke eier produksjonsmidlene, er det å selge arbeidskraft for lønn den eneste måten de kan få tilgang til eksistensmidler, og til og med til sine egne arbeidsmidler. Det er ikke noe behov for direkte politisk tvang for å få dem til å arbeide for kapitalen. Reint «økonomiske» tvangsmidler er som regel nok.

Dette betyr at selv i sine beste og mest «demokratiske» former kan og må kapitalismen begrense likheten til en separat «politisk» sfære, som ikke trenger inn på den økonomiske sfæren eller undergraver den økonomiske ulikheten, og som ikke må gjøre det. En slags demokrati kan herske i den politiske sfæren, men folk i kapitalistiske samfunn tilbringer mesteparten av sine våkne liv i aktiviteter og forhold hvor det ikke er noe demokratisk ansvarlighet i det hele tatt. Dette gjelder ikke bare på arbeidsplassen, hvor de sannsynligvis er under direkte kontroll av andre, men på alle livets områder som er underlagt «markedets» krav.

Så kapitalismen har skapt en politisk sfære som styres av «demokratiet», men den har samtidig, og med de samme midlene, plassert store områder av livet utafor demokratiets rekkevidde. Med andre ord, mye av det kapitalismen har gitt med den ene hånda, har den tatt igjen med den andre.

Marx’ analyse av kapitalismen er så rik nettopp fordi den avslører systemets grunnleggende motsigelser. Tendensen til å blande sammen «borger» og «kapitalist», og til å fortelle deres historie som en eneste historie om «modernitet» og framskritt, kan mørklegge disse motsigelsene. Dette kan svekke de sidene ved Marx’ analyse som gir oss en innsikt i det kapitalistiske samfunnets natur som er skarpere og djupere enn noen gang før eller siden. I sine seinere verker, og spesielt i Kapitalen, forsyner Marx oss med en mye mere uttømmende analyse av kapitalismen. Men på de få sidene som er viet til det i Manifestet, fanger han, som ingen annen noen gang har gjort det, kapitalismens vesen, med all dens dynamikk og destruktivitet, i en poetisk og følelsesladd prosa og samtidig med krass og gjennomborende klarhet.

Kapitalismen og den historiske materialismen

Borgerskapet kan ikke eksistere uten stadig å revolusjonere produksjonsredskapene, altså produksjonsforholda, altså samtlige samfunnsmessige forhold. Å bevare den gamle produksjonsmåten uforandret var derimot den fremste eksistensbetingelse for alle tidligere industrielle klasser. Den stadige omveltninga av produksjonen, den uavbrutte rystelsen av alle samfunnsmessige tilstander, den evige usikkerheten og bevegelsen skiller den borgerlige epoken fra alle andre. Alle faste, inngrodde forhold. . . blir oppløst, alle nydannete forhold blir foreldet før de kan forbeines. Alt standspreget og stillestående fordamper, alt hellig blir vanhelliget. . .

Her, i ett av de mest berømte avsnitta i Manifestet, oppsummerer Marx kapitalismens natur. Ulik alle andre tidligere samfunnsformer krever kapitalismen konstant forandring, konstant forbedring av produktivkreftene for å øke arbeidets produktivitet i en konstant jakt på profitt. Behovet for profitt, behovet for å akkumulere uendelig, påtvinges kapitalen av systemets egen natur: den må akkumulere, den må maksimere profitten, bare for å overleve. Ikke noe tidligere system har noen gang vært utsatt for et slikt press.

Det å karakterisere kapitalismen som en spesifikk produksjonsmåte forskjellig fra andre, er basert på den historiske materialismens prinsipper, som Marx og Engels hadde utarbeidet gjennom flere år og som de skulle utvikle mer fullstendig etter 1848. Den historiske materialismen begynner med den enkle påstanden at menneskene oppnår sine materielle eksistensvilkår gjennom spesifikke og historisk variable forhold til naturen og andre mennesker. Den mest grunnleggende kjensgjerning om noen form for samfunnsorganisering er naturen av disse forholda, de spesifikke måtene ethvert gitt samfunn bruker for å skaffe seg sine materielle eksistensvilkår.

Det kom til et punkt i menneskets historie da det materielle livets samfunnsmessige organisering tok form av klasseskille, skiller mellom folk som arbeidet og dem som utbyttet andres arbeid. Det skillet førte uunngåelig til konflikt, og siden da, erklærer manifestet, har historien vært drevet framover av disse klassekampene, etterhvert som de utbyttete klassene har gjort motstand mot utbyttinga. Men mens klassekampen har vært en drivkraft i historien siden klassesamfunnets begynnelse, har den tatt forskjellige former i forskjellige samfunn. Hver spesiell produksjonsmåte, hvert system av klasserelasjoner, har sin egen indre logikk, sine egne krav, sine egne betingelser for overlevelse og framgang, sin egen dynamikk, sine egne former for konflikt og kamp. Og kapitalismen har svært spesifikke vilkår, som ulikt alle tidligere produksjonsmåter krever konstant revolusjonering av produktivkreftene.

I «Kommunismens prinsipper» foreslår Engels at historien fra begynnelsen av har vært drevet framover av produktivkreftenes konstante framgang, særlig teknologisk forbedring, og at samfunnsmessige forhold har vært nødt til å tilpasse seg til disse utviklingskreftene. Denne oppfatninga av teknologisk framskritt, som står i stor gjeld til Opplysningstida og til klassisk politisk økonomi, kommer fram i Manifestet også.

Men i Marx’ versjon ligger vekta ikke så mye på en overhistorisk prosess av teknologisk framgang som på de historisk spesifikke virkningene av bestemte samfunnsforhold. Han legger først og fremst vekt på de måtene som kapitalismens særegne vilkår, forholdet mellom en utbyttende klasse av kapitalister og en eiendomsløs klasse av lønnsarbeidere, har vært fulgt av et historisk enestående driv for å revolusjonere produktivkreftene på. Gjennom historien har det ganske riktig foregått en langsiktig forbedring av produktivkreftene. Men som Marx forteller oss, hadde alle samfunn før kapitalismen en innebygd tendens til å bevare produksjonen slik den var. Bare kapitalismen har brutt den allmenne regelen og skapt nytt press for konstant å øke arbeidsproduktiviteten ved tekniske midler.

Presset for å akkumulere og for å revolusjonere arbeidsredskapene har sin rot i den kapitalistiske utbyttingsmåten, måten kapitalen trekker arbeid ut av arbeiderne på. Kapitalistene er avhengige av markedet både for å tilegne seg midlene til å produsere varer eller tjenester med og for å selge disse varene eller tjenestene. Sjøl arbeidernes arbeidskraft er en vare, som kapitalistene kjøper for en fastsatt tidsperiode i bytte mot en lønn. Kapitalen setter så den arbeidskrafta i arbeid og prøver å oppnå maksimum utbytte på begrensa tid og med et minimum av kostnader. Slik søker kapitalen hele tida etter nye teknikker, nye redskaper, nye måter å organisere og kontrollere på, for å øke arbeidets produktivitet, for å møte konkurransen i markedet. Å produsere «konkurransedyktig» for markedet betyr uunngåelig konstant akkumulering og profittmaksimering. Det betyr også konstant forandring: nye teknologier, nye varer, nye tjenester, nye behov, nye former for organisering og nye samfunnsmessige arrangementer.

Marx legger vekt på det historisk enestående ved et system hvor det å sørge for praktisk talt alle menneskelige behov og ønsker er organisert på denne hittil ukjente måten, hvor alt, til og med de mest grunnleggende behov som mat og husly, produseres for profitt. Den virkning et sånt system har på det menneskelige livet og samfunnsmessige relasjoner, for ikke å nevne naturen sjøl, er nødt til å være drastiske og vidtrekkende. Med noen få korte setninger gir Marx dramatisk uttrykk for konsekvensene av et system hvor alt – ikke bare ting, men naturen og menneskelig virksomhet – blir en vare som kan kjøpes og selges på markedet, og hvor menneskelige relasjoner blir redusert til «den følelsesløse ‘kontante betaling’».

På terskelen til det tjueførste århundre, da livet er gjort til vare i en slik grad at det er vanskelig å forestille seg hvordan det kan gå noe lengre, når alt fra mat til kultur til helsetjenester er forvridd av markedsimperativer, veit vi bare så altfor godt hva dette betyr. Vi veit hvor ødeleggende disse markedsimperativene kan være for samfunnsveven og naturmiljøet. Vi kjenner deres pris i fattigdom, i kriminalitet, i miljøforurensning, i sløsing med naturressurser og menneskeliv. Men på Marx’ tid var denne prosessen med å gjøre alt til varer kommet mye kortere, og hans framsynthet er virkelig bemerkelsesverdig.

Hans innsikt i dette systemets virkninger på arbeidet er også bemerkelsesverdig. Utbyttinga av arbeiderne, et system som tvinger dem til å arbeide ikke bare for å underholde seg sjøl og sine familier, men for å skape maksimalprofitt for sine arbeidsgivere, er kjerna i denne historien. Men det er også et spørsmål hva som skjer med menneskelig arbeid når det forvandles fra en utøvelse av menneskelig skaperkraft til en reint profittskapende aktivitet, eller en vare, hvis verdi ikke ligger i den tilfredsstillelsen det gir arbeideren eller i de fordeler samfunnet har av den, men i den fortjenesten den kan realisere på markedet og i dens bidrag til kapitalakkumulasjonen.

Virkningene

Det burde være innlysende at arbeidet er nødt til å bli organisert, og oppleves, på forskjellige måter alt etter hvilket formål det har. Behovet for å utvinne maksimalt utbytte med et minimum av kostnader stiller svært spesielle krav, som uunngåelig har betydelige virkninger på menneskelig trivsel. Marx beskriver degraderingen av arbeidet når det organiseres utelukkende for det formål å maksimere profitt for de kapitalistiske eierne av produksjonsmidlene. Virkningene er mest synlige der hvor arbeiderne blir reine «tilbehør til maskinen» i produksjonslinja, men lignende virkninger forekommer overalt hvor profittmaksimering er hovedmålsettinga for organisering av arbeidet. Det som burde være en skapende og realiserende virksomhet har større sjanser til å bli bare meningsløst slit.

Likevel har kapitalismen fra Marx’ synspunkt også noen positive virkninger. Borgerskapet har, sier han, «utrettet ganske andre underverker enn egyptiske pyramider, romerske vannledninger og gotiske katedraler.» Det har «skapt mer massive og kolossale produksjonskrefter enn alle tidligere generasjoner tilsammen.» Dets revolusjonering av produktivkreftene har skapt en uovertruffet kapasitet til å produsere de materielle betingelsene for velstand for alle.

Men her er et annet paradoks: Om kapitalismen har skapt uhørt materiell velstand, forblir kapasiteten til å maksimere materiell velstand for alle bare en kapasitet, ikke en realitet. Kapitalismen hindrer faktisk at den blir en realitet. En av de mest grunnleggende motsigelsene ved det kapitalistiske systemet er den enorme uoverensstemmelsen mellom dets «kolossale» produktivkrefter og den livskvaliteten det gir.

En åpenbar måte dette er sant på, er at den kapitalistiske utviklinga ikke har latt seg skille fra forskjellige slag av imperialisme, fra tradisjonelle former for utbytting av kolonier til den nåværende gjeldsbyrden i den tredje verden, eller våre dagers «overnasjonale» selskapers utbytting av billig arbeid i den tredje verden. Motsigelsen mellom kapitalismens produksjonskapasitet og livskvaliteten er slående i dag i den voksende polariseringa mellom et Nord med overflod og et nødlidende Sør. Men den samme motsigelsen er tydelig innafor de framskredne kapitalistiske økonomiene sjøl.

I et system der all produksjon skjer for profitt, vil fordelinga av ressurser og arbeid naturligvis ikke bli bestemt av hvordan de bidrar til et godt liv for så mange mennesker som mulig, men av hvordan de bidrar til lønnsomheten. Det er mye mer sannsynlig at samfunnets produksjonskapasitet blir brukt til å produsere for eksempel nye bilmodeller hvert eneste år for dem som har råd til dem, eller datamaskiner som er skapt for å være gammeldagse så snart de kommer ut på markedet, enn til å sørge for skikkelige og rimelige boliger til alle. Så Marx ville ikke ha blitt overrasket over at et samfunn som USA, med kapasitet til å fø, kle, huse, utdanne og sørge for helsetjenester til alle sine medlemmer, ikke desto mindre har utstrakt fattigdom, husløshet, feilernæring, priser på helsetjenester som mange mennesker ikke har råd til og et utdanningssystem som etterlater mange funksjonelle analfabeter. Det er heller ikke overraskende at i et samfunn med slike innebygde ulikheter, er det djupe sosiale skiller, hvor for eksempel klasseutbytting og rasisme forsterker hverandre.

Kapitalisme og sosialisme

Likevel har kapitalismen skapt kapasiteten til å maksimere materiell velstand, og i den betydninga har den lagt grunnlaget for et annet slags samfunn. Sosialismen vil bli bygd på de produktivkreftene som er skapt av kapitalismen, men den vil eliminere det presset for profittmaksimering og kapitalakkumulasjon som forårsaker uoverensstemmelsen mellom produksjonskapasitet og livskvalitet.

Manifestet argumenterer for at kapitalismen også har skapt en samfunnsmessig kraft, en klasse, med evne til å styrte kapitalismen og sette sosialismen i dens sted. Ved å opprette et masseproletariat, hevder Marx, har kapitalismen skapt sin egen banemann. Men mange kommentatorer, til og med på den sosialistiske venstresida, vil nå antakelig betrakte dette som den mest tvilsomme påstanden i hele pamfletten. Det er ganske riktig sant at kapitalismen har skapt en massearbeiderklasse, både «blåsnipp»- og «hvitsnipp»arbeidere av forskjellige slag, som har det til felles at de blir utbytta av kapitalen.

Disse arbeiderne er strategisk plassert i hjertet av et system som er avhengig av deres arbeid, og den strategiske plasseringa gir dem en samfunnsmessig makt som kan, som ingen annen samfunnsmessig kraft, forvandle kapitalismen til sosialisme. Det er også sant at arbeiderbevegelsen har utkjempet mange historiske slag, vunnet mange viktige seire, og opptrådt som en revolusjonær kraft i mange deler av verden. Men, mens Vest-Europa og Nord-Amerika har sett mange episoder med arbeiderklasseradikalisme i masseomfang, og noen vest-europeiske land til og med kan ha blitt bragt til randen av revolusjon, har arbeiderklassen aldri hittil innført sosialisme i de framskredne kapitalistiske landene som for Marx og Engels så ut som de mest sannsynlige kandidatene. Resultatet er at til og med mange sosialister er blitt skeptiske til utsiktene for et nytt samfunn.

Vi kan ikke anta at Marx’ egen optimisme for arbeiderklassens politiske utvikling var fullt så ublandet som den ser ut i Manifestet. Han visste sikkert at det var krefter som splittet såvel som samlet arbeiderklassen, og at det krevdes store organiserende og oppdragende anstrengelser for å gjøre arbeiderklassen til en effektiv politisk kraft. Men det var helt tydelig ikke hans hensikt å dvele ved hindringene i et politisk manifest, og bildet er åpenbart en god del mere komplisert enn det han skisserer i sitt manende kamprop.

Spådommen om at organiseringa av produksjonen under industrikapitalismen, sammen med forbedringer i transport og kommunikasjon, i økende grad ville forene arbeiderklassen til en sammenhengende styrke er blitt virkelighet på noen måter. Og ingen kan benekte at arbeiderklassens kamp har oppnådd viktige seire som har forbedret livskvaliteten for alle, seire vi nå tar for gitt, slik som en kortere arbeidsdag og arbeidsløshetstrygd. Men tendensene til enhet har også blitt motvirket, og for øyeblikket overvunnet, av andre krefter, som fragmenterer arbeiderklassen.

Arbeiderne er delt etter rase, kjønn og mange andre «identiteter», for ikke å nevne de gjenoppståtte nasjonalismene, som har trosset Marx’ overbevisning om at den globale økonomien kapitalismen skapte ville bli fulgt av en ny slags internasjonalisme. Dette er ikke de eneste faktorene som splitter arbeiderklassen. Paradoksalt nok har den en tendens til å bli splittet opp av selve organiseringa av produksjonen under kapitalismen. Den kapitalistiske produksjonen tenderer mot å sette arbeidernes plager og kamper på deres individuelle arbeidsplass og mot deres egen spesielle arbeidsgiver i fokus. Når Marx antyder at «enhver klassekamp er en politisk kamp», mener han utvilsomt at enhver klassekamp, selv på arbeidsplassen, og selv om reint «økonomiske» spørsmål. dreier seg om klassemakt og motstand mot herredømme. Men det denne antydninga ikke sier, er at kapitalismen har skapt et særegent forhold mellom det «økonomiske» og det «politiske». På en måte har kapitalismen atskilt «økonomiske» kamper fra politiske, ganske enkelt fordi «økonomien» har et eget liv og en egen maktstruktur. Det kapitalistiske markedet har sine egne «økonomiske» krav; den kapitalistiske arbeidsplassen har sine egne hierarkier, autoriteter og regler, og ulikt alle klasser før den har den herskende klassen en økonomisk makt som ikke avhenger direkte av politisk makt, sjøl om den når det kommer til stykket er avhengig av staten for å opprettholde det eiendomssystemet som dens klasseherredømme hviler på. Så arbeiderne kan være, og har ofte vært, svært militante i sine industrielle konflikter med kapitalen uten at klassekampene deres sprer seg over til den politiske sfæren.

Manifestets optimisme om sosialismens komme har sjølsagt blitt motsagt av en annen, virkelig dramatisk utvikling: 1980- og 1990-åras avslutning på det systemet som blei skapt i tiåra som fulgte Den russiske revolusjonen i 1917. Det er sant at revolusjonen var langt fra den ideelle prøven på Marx’ forutsigelser. Russland var ikke en avansert industrikapitalisme med et masseproletariat, den typen samfunn som Marx betraktet som det riktige grunnlaget for en sosialistisk omdanning. På revolusjonens tid fantes det riktignok lommer med temmelig avansert industri, og iallfall i de viktigste store byene et svært militant industriproletariat. Samtidig var Russland fortsatt stort sett et bondeland, og mange industriarbeidere hadde fortsatt røtter i bondelandsbyene sine. På disse og andre måter ville sjøl det russiske kjerneområdet ikke ha tilfredsstilt Marx’ kriterier for et framskredent kapitalistisk samfunn – ikke engang målt mot hans modell fra midten av det nittende århundret, England; og hvis vi legger til det som kan kalles «tredje verden»-områdene i det tsaristiske keiserdømmet, kunne det vanskelig sies at dette massive landet svarte til Marx’ forutsetninger for overgangen fra kapitalisme til sosialisme.

I alle fall var det som til slutt kom til syne i Sovjetunionen svært forskjellig fra det demokratiske samfunnet Marx forestilte seg når han snakket om en sosialisme grunnlagt på «den frie sammenslutninga av direkte produsenter». Det bør faktisk understrekes at mye av det som har gått under navn av kommunisme i det tjuende århundret har hatt lite å gjøre med det Det kommunistiske manifest legger i begrepet, eller med den kommunistiske bevegelsen som Marx og Engels tilhørte. Sjøl da Marx begynte å vente en slags revolusjon i Russland, antok han alltid at en virkelig sosialistisk revolusjon måtte finne sted i et kapitalistisk land med mer avanserte produktivkrefter og et mer utvikla proletariat, et land som England eller USA. Bare i tospann med en proletarisk revolusjon i et slikt framskredent kapitalistisk land kunne en russisk revolusjon bli en overgang til sosialismen. Han ser ut til å ha antatt at bare velutviklete produktivkrefter og et modent masseproletariat kunne styre produksjonen mot å oppfylle hele samfunnets behov – ikke for kapitalistisk profitt eller til fordel for noen annen slags herskerklasse, og ikke kontrollert ovenfra av en autoritær stat, men under demokratisk kontroll av de «fritt forente direkte produsentene», arbeiderne sjøl.

Kapitalismen hadde brukt århundrer på å skape et masseproletariat og på å oppnå til og med den utviklinga av produktivkreftene som var tilgjengelig på Marx’ tid. Den hadde gjort dette med mange undertrykkelser, grusomheter og tragedier på veien. Marx søkte aldri etter, og ingen annen har heller funnet, en demokratisk, sosialistisk måte å oppnå den slags utvikling på. Han betraktet ikke dette motsigelsesfylte resultatet som sosialismens oppgave, men som dens forutsetning.

Jeg prøver ikke med dette å benekte at Sovjetunionen faktisk lyktes med å utvikle produktivkreftene langt ut over det Marx kunne ha forutsett, og med en enestående fart. Poenget er snarere at det ville ha vært svært vanskelig å gjennomføre en slik intensiv utvikling ved hjelp av den demokratiske organiseringa av produksjonen som for Marx var sosialismens vesen. Å nå det utviklingsnivået fordret en akkumulasjonsprosess som kapitalismen hadde nådd over flere århundrer, ikke ved demokratiske midler, men ved å ekspropriere små eiendomsbesittere og utbytte arbeiderne til grensen for hva de fysisk kunne tåle. Det ville ikke ha vært lett å finne opp en demokratisk måte å nå sammenlignbare resultater på. Et virkelig demokratisk sosialistparti, et parti svært forskjellig fra det undertrykkende stalinistregimet, ville sikkert ha unngått stalinismens uhyrligheter. Men hvis det var nødt til å administrere akkumulasjonen og tvinge igjennom den typen arbeidsintensitet som det krevde, ville sjøl det mest demokratiske sosialistparti finne seg sjøl i et svært vanskelig og motsigelsesfylt forhold til den arbeiderklassen som det var forutsatt å representere.

Ingen ville hevde at Marx forutså hva som kunne skje hvis en revolusjon i kommunismens navn fant sted i et mindre utvikla samfunn. Det er enda mindre sannsynlig at han kunne ha forutsett de forbrytelsene stalinismen begikk i kommunismens navn. Men vi bør ikke undervurdere betydninga av hans antakelse om at en sosialistisk revolusjon ville ha størst sjanse for å lykkes i mere framskredne kapitalistiske omgivelser. I denne betydninga kan det argumenteres for at det endelige nederlaget for den russiske revolusjon, som fant sted i fravær av disse forutsetningene, bare oppfylte spådommene hans så altfor godt. Om det nederlaget ikke i seg sjøl har vist at han tok feil, gjenstår det faktum at på terskelen til det tjueførste århundret ser ikke sosialister ut til å ha særlig mye å være optimistiske for.

Manifestet og framtida

Men historien er ikke avslutta. Vi har heller ikke kommet til slutten av hva Manifestet har å lære oss. Det er ennå mye å lære av dets forutsigelser. Marx har vist seg å ha forbløffende rett i mange ting, men ikke noe sted har han blitt bekreftet mer fullstendig enn i sin framstilling av den kapitalistiske ekspansjonen. Det er sant at han undervurderte kapitalismens varighet og hvor lenge den kunne fortsette å ekspandere. Men for alt våre dagers moderne snakk om «globalisering», ville det være vanskelig å finne en mer effektiv beskrivelse av det som skjer i dag enn det han skreiv for 150 år siden. Kapitalismen har virkelig «skutt alle kinesiske murer i grus» (inkludert «murene» til det «kommunistiske» Kina), skaper et verdensmarked og «tvinger alle nasjoner til å tilegne seg borgerskapets produksjonsmåte om de ikke vil gå til grunne.» Kapitalismen har virkelig skapt en verden «etter sitt eget bilde».

På Marx’ tid var denne «globaliseringsprosessen» fortsatt i sine innledende stadier. Men i dag når kapitalistiske krav om akkumulasjon og konkurranse virkelig inn i hver krok av verden. Mange folk har hevdet at dette er kapitalismens endelige og irreversible seier. Men ansikt til ansikt med begivenheter som den nylige finanskrisa i Sørøst-Asia, i økonomier som så seint som i går blei hyllet som de «asiatiske tigrene», får disse seierssikre uttalelsene en noe hul klang. Hovedretninga av økonomer, som vanligvis liker å bruke mer beskjedne begreper som «konjunktursvingninger», eller «lavkonjunktur» eller «tilbakeslag», bruker ordet «krise» med økende hyppighet, og noen mer pessimistiske kommentatorer har gått lenger enn marxistene i å snakke om «sammenbrudd». Mot den bakgrunnen er Manifestets bilde av den kapitalistiske ekspansjonen som en djupt motsigelsefylt prosess mye mere overbevisende enn den kapitalistiske triumfalismen:

«Et samfunn som har tryllet fram så veldige produksjons- og kommunikasjonsmidler, ligner på trollmannen som ikke lenger klarer å beherske de underjordiske makter han har manet fram. . . Det er nok å nevne handelskrisene, som med sine periodiske tilbakevendinger stadig mer truende stiller spørsmål ved hele det borgerlige samfunnets eksistens. . . I krisene bryter det ut en samfunnsmessig epidemi, som for alle tidligere epoker ville ha framstått som en meningsløshet – en epidemi av overproduksjon. . .»

Og, fortsetter Manifestet, selve de metodene som kapitalismen fester sin lit til for å overvinne disse krisene er nettopp de metodene som gjør at den åpner veien for mer ødeleggende kriser og forminsker midlene til å rette dem opp og forhindre dem.

Kapitalismen pleide for eksempel å unngå sine indre kriser ved å bevege seg utover, inn på nye markeder og kolonier. I dag, når den er blitt et virkelig altomfattende system, har den ikke lenger det samme rommet for ytre ekspansjon som pleide å redde den fra sine indre motsigelser, så den er blitt offer for disse motsigelsene på historisk nye måter. Kapitalen ser i dag ikke lenger ut til å være istand til å opprettholde maksimal lønnsomhet ved hjelp av rimelig økonomisk vekst. Den forliter seg nå mer og mer på ganske enkelt å omfordele velstanden til de rikes fordel, og på å øke ulikhetene, innafor og mellom de nasjonale økonomiene, ved hjelp av den «nyliberale» staten. I de framskredne landa er det mest synlige tegnet på den omfordelinga den økende polariseringa mellom rike og fattige, og angrepene på velferdsstaten. Så det er ikke bare i de tilfeldige dramatiske krisene, men i sin «normale» og langsiktige utvikling at kapitalismen har bekreftet Marx’ spådommer om dens motsigelsesfylte ekspansjon.

Denne utviklinga kan når det kommer til stykket gi Marx rett når det gjelder virkningene av kapitalismen på arbeiderklassens politiske utvikling. De vilkåra som ledet ham til sine slutninger om danninga av arbeidernes klassebevissthet og organisering er der fremdeles; og arbeiderklassen, som er strategisk plassert i kapitalismens hjerte, er fortsatt den eneste samfunnsmessige krafta med evne til å omdanne den. Samtidig utvikler kapitalismen seg på måter som kan overvinne de faktorene som fram til nå har motarbeidet disse prosessene med klassedanning.

Ettersom de nyliberale statene trapper opp sine angrep på den sosiale sikkerheten og tillemper sparetiltak for å øke «fleksibiliteten», blir samarbeidet mellom staten og den «globaliserte» kapitalen mer og mer gjennomsiktig. Som et resultat kan det vise seg at den økonomiske klassekampen virkelig beveger seg over på det politiske planet, og at arbeiderklassen virkelig vil bli forent på nye og hittil usette måter. I mange land viser arbeiderbevegelsen, som en stund har slumret, tegn til å våkne opp igjen. Og vi har virkelig nylig sett mange dramatiske eksempler på at folk har sluttet seg sammen i gatene – fra Kanada til Mexico til Frankrike til Sør-Korea – for å protestere mot «nyliberalismen», «globaliseringa» og alle de politiske tiltakene de kapitalistiske statene i dag setter i verk for å opprettholde «konkurranseevnen» til sine egne nasjonale økonomier.

I motsetning til mye av det som er opplest og vedtatt i dag, har «globaliseringa» ikke gjort staten mindre men mere viktig for kapitalen. Kapitalen trenger staten for å opprettholde betingelsene for akkumulasjonen og «konkurranseevnen» på forskjellige måter, inkludert direkte subsidier på skattebetalernes bekostning; for å opprettholde arbeidsdisiplinen og samfunnsordenen vis-à-vis innsparingstiltak og «fleksibilitet»; for å øke kapitalens bevegelighet samtidig som arbeidets bevegelighet blir blokkert; for å administrere store redningsaksjoner for kapitalistiske økonomier i krise (i går Mexico, i dag de «asiatiske tigrene») – aksjoner som ofte blir organisert av internasjonale byråer, men alltid blir betalt av nasjonale skatter og tvunget igjennom av nasjonale regjeringer. Til og med de viktigste kapitaliststatenes imperialisme trenger samarbeid fra underlydende stater som kan opptre som overføringsremmer og som den aktive kraft som tvinger politikken igjennom. «Nyliberalismen» består ikke bare av å trekke staten ut av sosialomsorgen. Det er et sett med aktive politiske retningslinjer, en ny form for statlige inngrep som er skapt for å fremme den kapitalistiske lønnsomheten på et integrert verdensmarked.

Kapitalens behov for staten gjør at staten igjen blir et viktig og konsentrert brennpunkt for klassekampen. Og det faktum at staten er synlig innblandet i klasseutbyttinga har konsekvenser for klasseorganiseringa og bevisstheten. Det kan hjelpe til med å overvinne oppsplittinga av arbeiderklassen og skape en ny enhet mot en felles fiende. Det kan også hjelpe til med å snu klassekampen til politisk kamp.

Hva som enn hender, vil Manifestets kritikk av kapitalismen og dets visjon om sosialisme forbli svært levende så lenge kapitalismen eksisterer. Deler av Manifestets politiske program er blitt satt ut i livet innafor det kapitalistiske samfunnet. Barnearbeid i fabrikkene er i allmennhet avskaffa i de framskredne kapitalistiske statene, sjøl om det fortsatt eksisterer i stor målestokk, for eksempel i landbruket i USA, og det er sant at det er utstrakt i tredje verden-økonomiene – ofte utbytta av de «overnasjonale» selskapene med base i de vestlige kapitalistiske landa. Progressiv inntektsskatt er den allmenne regelen – sjøl om den er under økende angrep fra høyresida. I de framskredne kapitalistiske landa er det gratis utdanning for alle, opp til et visst punkt – sjøl om til og med dette forvitres nå på forskjellige måter. Noen kommunikasjons- og transportmidler, så vel som andre tiltak, er, eller har vært, i offentlig eie i kapitalistiske land, og noen kapitalistiske land har statsbanker.

Alt dette har hendt uten at det har ødelagt det kapitalistiske systemet. Faktum er at kapitalismen er blitt reddet fra sine egne destruktive tendenser av de offentlige tjenestene, sosialomsorgen og «sikkerhetsnettene» som arbeiderklassebevegelsene i fortida har kjempet lenge og hardt for å oppnå.

Den typen offentlig eierskap som vi kjenner i dag har riktig nok lite til felles med foretak som drives under direkte demokratisk kontroll, av «frie sammenslutninger av direkte produsenter». For den saks skyld kan også offentlige virksomheter sjøl – ikke bare kommunikasjons- og transportmidler, men helsevesen og undervisning – være underkastet det kapitalistiske markedets logikk, og er det under kapitalismen. Hensikten med dagens nyliberale politikk er å «privatisere» alt det som på noen tenkelig måte kan drives for kapitalistisk profitt – fra fengsler til postvesen til alderspensjoner. Men den har også satt seg fore å sikre seg at ethvert offentlig tiltak, enhver sosial tjeneste, som ikke kan «privatiseres» på en lønnsom måte, likevel vil være underlagt markedets krav.

Her er altså en annen motsigelse: i sine anstrengelser for å forbli «konkurransedyktig» ødelegger kapitalismen i dag selve de tjenestene og institusjonene som ofte har reddet den fra å ødelegge seg sjøl. Men sjøl om nyliberalismen ikke lykkes fullstendig i sin ødeleggelsesvirksomhet, vil det kapitalistiske systemet alltid innsnevre alle forsøk på å begrense den skaden det gjør på menneskene og naturen. Det begynner å se ut som systemets logikk nå har nådd det punktet hvor kapitalismens ødeleggende kraft overstiger dens evne til å reparere eller kompensere for de skadene den gjør.

Kapitalismen vil også alltid begrense demokratiets rekkevidde. Den kan aldri tillate et sant demokratisk samfunn hvor det ikke er noen undertrykte og undertrykkende klasser; hvor «det oppsamla arbeidet bare (er) et middel til å utvide, berike, befordre arbeidernes livsprosess» og ikke bare til å fremme kapitalistisk profitt; hvor reproduksjon, omsorg for barn, og forholdet mellom kjønnene ikke blir vansiret av kapitalismens krav; hvor ingen nasjon undertrykker en annen; hvor kulturen er fri fra markedets forkvakling; og så videre. Så lenge vi lever under kapitalismen, vil vi leve i et samfunn hvor behovene og handlingene til udemokratiske og uberegnelige kapitalistiske virksomheter både ved direkte utøvelse av klassemakt og ved hjelp av «markedet» former vårt sosiale og naturlige miljø og bestemmer livsvilkårene for hvert levende vesen som omfattes av deres globale virkefelt.

Nå mer enn noensinne burde det være åpenbart, som det var for Marx og Engels, at et samfunn som jages av kapitalakkumulasjonens krav må vike plassen for en mer menneskelig og demokratisk samfunnsordning. For at en slik omdanning skal finne sted, vil den viktigste drivkrafta fortsatt måtte være klassekampen.

---

Hvis du vil bestille Det kommunistiske manifest, som koster kr.40 pluss porto og oppkravsgebyr, send en epost til eness@online.no

 

 

 

---

Røde Fane har fått lov til å oversette denne artikkelen som sto i det svenske tidsskriftet Clarté 2/98. Den utgaven av Clarté hadde som et hovedtema «Stalin og Hitler», og denne artikkelen er en av tre på det tema. Alle sitat er, om ikke annet er angitt, henta fra den seinere av myndighetene forårsaka forbudte opplag av Min Kamp (del 1) som kom ut på Hägglunds Förlag, 1992. Oversatt av Arne Hedemann.

---

I Sverige har noen skribenter dratt opp propaganda om kommunisme/nazismen. Det gjelder tidligere Folkepartilederen Per Ahlmark, den tidligere anarkisten Steffan Skott som ved å bruke Rummels og Conquest sitt materiale forsøker å skape en kommunisthets. Dette trykket har muligens økt fordi Venstrepartiet begynner å ta for mye stemmer fra sosialdemokratene. Lederen av Venstrepartiet gjorde avbikt og har siden nekta for at hun noensinne har vært kommunist. Vi ser Isakssons gjennomgang av Hitlers egne skrifter som svært nyttig også for norske lesere.

Nazisme og kommunisme bygger grunnleggende på samme ideer. Det er et kjernepunkt i den store ideologiske kampanjen mot sosialismen som for tida blir iscenesatt over hele vesten. Hvordan er det med likhetene? Hans Isaksson har lest en bok som er forbudt i Sverige og sammenlikner med klassisk marxisme.

Den borgerlige retorikken snakker atter om kommunismen og de proletære diktaturene på 1900-tallet («Folkets århundre») som om de tilhørte den samme fiendtlige familien som nazismen mot demokrati og humanisme. De mest energiske debattantene går nå ett skritt lengere: de forsøker å bevise at enhver arbeiderbevegelse som har latt seg inspirere av tanken om klassekamp innerst inne gjør seg skyldig i hets mot folkegruppe, dvs. overklassen, og derfor må brennmerkes som anti-demokratisk. Hva skal man si til dette?

Det holder ikke å påpeke det historiske faktum at nazismen og den marxistiske arbeiderbevegelsen var hverandres strategiske dødsfiender, og at Hitler i Tyskland og andre steder faktisk hentet sin støtte i hovedsak hos det samme sosiale sjikt som i dag begjærlig sluker den borgerlige retorikken. Man kan aldri hindre folk i å se likheter mellom saker og ting; det er velkjent, for alle som har lest «Anti-Dühring», at piggsvinet og skurebørsten på samme måte som elektronene og solsystemet i det minste i noen sammenhenger er lik hverandre. Om disse likhetene siden bedømmes som vesentlige og får gjennomslag i opinionens vurdering av en historisk epoke – det er et spørsmål om makt og ressurser.

Mein Kampf

Å lese «Mein Kampf» (første delen) har den fordel at den klarlegger en del drivkrefter og motiv bak den tidlige nazismens program. Dermed kan det være til hjelp for dem som har problemer med å skille mellom nazisme og kommunisme:

Et par uker etter at den bayerske rådsrepublikken våren 1919 ble knust av militæret, ble korporal Hitler innkalt av militærledelsen til den kommisjonen som var nedsatt for å undersøke revolusjonens forløp ved hans regiment. Han ble bedt om å delta i et «kurs» i medborgerlig tenkning. Det skulle virke som ideologisk motgift mot de revolusjonære ideene som tydelig romsterte blant mannskapet.

Blant foreleserne var sivilingeniøren Gottfried Feder. Hans «Manifest zur Brechung der Zinsknechtschaft» («Manifest for å bryte renteslaveriet») skulle bli en viktig inspirasjonskilde for Hitlers økonomiske og sosiale tenkning de nærmeste tiåra.

I første delen av «Min Kamp» som blei lagd under fengselsbesøket etter det mislykkede kuppet fire år seinere, forteller Adolf Hitler om det inntrykk Feder gjorde på han:

«Når jeg hørte Gottfried Feders første foredrag på emnet «Bort med renteslaveriet!» forsto jeg straks, at det her var spørsmål om en teoretisk sannhet, som måtte bli av umåtelig betydning for det tyske folkets framtid.»

Hva var det så i Feders tanker som tiltrakk den unge Hitler?

Jo, til da hadde han betrakta statens forhold til kapitalen som temmelig uproblematisk, og kapitalens betydning for nasjonen som ene og alene positiv:

«Den nasjonale betydning av kapitalen lå (…) i at den sjøl så fullstendig avhang av statens, altså nasjonens, frihet og makt at allerede denne avhengighet måtte føre til at kapitalen av rein selvoppholdelsesdrift, henholdsvis ekspansjonslyst, fremma staten og nasjonen. Den omstendighet at kapitalen var henvist til den uavhengige frie staten tvang også denne på sin side til å virke for nasjonens frihet, makt og styrke osv. (…)

Forskjellen mellom denne reine kapital som sluttresultat av det produktive arbeidet og en kapital viss eksistens og vesen avhang av rein spekulasjon hadde jeg ikke tidligere kunnet se med ønskelig klarhet (…) Når jeg hørte Feders foredrag blei jeg slått av den tanken at jeg nå hadde funnet veien til en av de mest vesentlige forutsetningene for grunnleggelsen av et nytt parti.»

Gottfried Feder

Feder var en tenker med meget svake 1800-talls sosialistiske ideer. Han forente tysk nasjonalisme med en type populistisk avsmak for enkelte trekk hos kapitalismen, spesielt renta, som han så som opphavet til alt vondt. Pengehandelen betrakta Feder ikke, til forskjell fra Marx, som en naturlig konsekvens av kapitalforholda, men som en snyltende utvekst. Han så på sin framtidige utopiske sosialisme, slik som en gang for eksempel Proudhon eller Weitling – og for den del generasjoner av sosialdemokrater – med håndverkerens eller småbedriftseierens øyne, som en kapitalisme rensa for frastøtende trekk.

«Den skarpe utskillelsen av børskapitalen fra den nasjonale økonomien tilbød en mulighet til å motsette seg det tyske næringslivets internasjonalisering uten samtidig med kampen mot kapitalen å true grunnvollene for en uavhengig nasjonal sjølhevdelse. Jeg forsto straks altfor klart Tysklands utvikling for å ikke vite, at den vanskeligste striden ikke måtte utkjempes mot de fiendtlige folkene, men mot den internasjonale kapitalen. I Feders foredrag spora jeg en mektig parole for denne kommende striden.»

De nåværende EU-lobbyister må av naturlige grunner utnytte enhver mulighet til å framstille seg som mer progressive enn EU-motstanderne, og gir derfor aldri slipp på en sjangse til å knytte dem sammen med og karakterisere dem som eksponenter for nattsvart nasjonalisme. Venstre-populismens ytterst halvhjerta kritikk mot kapitalismen er dessverre en altfor viktig del av dagens antikapitalistiske strømninger til at dette kan betegnes som helt uberettiga. Man kritiserer kapitalismen for manglende fedrelandsfølelser og for å konsentrere seg om spekulasjon i stedet for produksjon, men man aksepterer dens forutsetninger: kapitalforholdet og vareproduksjonen.

Med den «internasjonale kapitalen» sikter ikke Hitler her, som sine samtidige marxistiske teoretikere, til et økonomisk system og/eller et samfunnsmessig forhold. Hos han har begrepet «internasjonal» nærmest betydningen av «fiendtlig mot den tyske nasjonens enhet» – et standpunkt som en tilhenger eller motstander av kapitalen kan velge eller ikke velge å innta. Derfor kan han stille som sin oppgave:

«Innordning av vårt folks brede lag, som for tida tilhører den internasjonale leiren, i et nasjonalt folkefellesskap (…) Jeg begynte på nytt å studere og forsto først nå innholdet og meningen med jøden Karl Marx sitt livsverk. Hans «Kapitalen» forsto jeg riktig først nå, likesom sosialdemokratenes strid mot den nasjonale husholdningen, denne striden har som eneste formål å rydde veien for den virkelige internasjonale finans- og børskapitalens herredømme.»

«Den internasjonale leiren» er hos Hitler en av mange omskrivninger for Djevelen, dvs. den marxistisk påvirka arbeiderbevegelsen og jødedommen (jødene var på den tida mindre enn 1 prosent av befolkninga i Tyskland). Kun mot denne bakgrunn kan man forstå 30-talls nazismens i dagens ører(1) noe bisarre propaganda mot «verdensbolsjevismen, ledet av jødebankierene på Wall Street». Hitler oppfatter ikke kapitalens iboende logikk der eksistensen av nasjoner kun er et nødvendig utviklingstrinn. Han løser sitt teodicèproblem (teodicè: religionsfilosofisk teori, som hevder at et rettferdig forsyn ikke motsies av det ondes eksistens i verden. Overs.anm.) – dersom kapitalismen er god, hvor kommer da det onde fra? – gjennom å forklare både det marxistiske og det imperialistiske angrepet på nasjonen med et eneste slag: jødedommen og dens fremste arvesynd, pengehandelen.

«Alle tidas store spørsmål er øyeblikkets spørsmål og utgjør bare følgene av bestemte årsaker. Blant dem alle har kun en årsaksbetydning, nemlig spørsmålet om bevaring av nasjonens rase (…) Uten inngående kjennskap om raseproblemet, og dermed også jødespørsmålet, skal den tyske nasjonen aldri kunne gjenoppstå. Rasespørsmålet gir ikke bare nøkkelen til verdenshistorien men også til den menneskelige kulturen overhodet.»

I den marxistiske historieoppfatningen har rasebegrepet over hodet ingen plass. For Hitler er det tilsynelatende grunnleggende, både ideologisk, teoretisk og politisk.

«Det vi har å kjempe for, er trygging av vår rase og vårt folks eksistens og formering, våre barns forsørging og blodets renhet, fedrelandets frihet og uavhengighet, for at vårt folk skal kunne utvikle seg slik at det kan oppfylle denne misjon, tildelt av verdens skaper hver tanke og hver ide, hver lære og all viten må tjene dette formål. Alt skal prøves ut fra dette synspunkt og brukes eller forkastes etter sin hensiktsmessighet.»

Feders analyse hjalp Hitler til å forene sin økonomiske tenkning med dette overordnede spørsmål, bevaring av den rene rasen. Bitene falt nå på plass. At Karl Marx var jøde hjalp oppklaringsprosessen og agitasjonen.

Folkefellesskap

Hitlers nasjonale folkefellesskap hviler derfor ikke på felles økonomiske interesser. Det er ikke, som nasjonen hos Marx og Lenin, en historisk kategori, forbundet med bestemte utviklingstrinn av samfunnet. Den hviler ikke engang på noen reelt eksisterende kulturarv eller på språkfellesskap, men er en åndelig overhistorisk storhet. I den utstrekning den har et materielt grunnlag finnes dette i rasen, blodet og jorden – tankeganger som var spredt langt utafor de framtidige nazistenes rekker når Hitler skrev sin bok (jamfør for eksempel hans samtidige Gustaf Jung). Hos Hitler er individene nærmere et utsonderingsprodukt av nasjonen enn det motsatte.

Marxistene begrunna derimot revolusjonens nødvendighet, både da og fremdeles, ut i fra selve den kapitalistiske produksjonsmåten og i de økonomiske og sosiale motsetningene:

«Den viktigste motsetningen er den mellom arbeid og kapital. Imperialismen innebærer allmektighet hos de monopolistiske trustene og syndikatene, bankene og finansoligarikiet (-fåmannsvelde. Overs.anm.) i industrilanda (…) Imperialismen driver arbeiderklassen til revolusjon» (Stalin: «Leninismens grunnlag»)

I følge denne marxistiske definisjonen kan interessene hos folkets «brede lag» derfor aldri stå i motsetning til revolusjonen. Marxismen stiller seg på disse «brede lag» sitt standpunkt og tar som sin oppgave å klarlegge deres interesser og forutsetningene for at de skal kunne realiseres.

Hitler og klasser

Få politiske tenkere kunne på denne tida fortsatt kreve å bli tatt på alvor dersom de i sin analyse så bort fra eksistensen av klasser og klasseinteresser. For marxismen er analysen av klassene grunnleggende. Fordi klasser skapes på et bestemt stadium i den samfunnsmessige produksjonens utvikling, som et direkte resultat av produksjonsforholdene, kan de ikke tenkes eller reformeres bort. Klassemotsetninger er i denne betydning «uforsonlige» – men følgelig heller ikke resultat av ytre påvirkninger eller konspirasjoner.

Til og med Hitler noterer samfunnets lagdeling som en viktig forutsetning for det politiske arbeidet.

Men som en sjølsagt konsekvens av den rollen han tilmåler rasen og nasjonen ser han klassemotsetningene som underordna. Ikke helt ulikt moderne liberale tenkere lager han en distinksjon som skiller mellom «berettigede» standsinteresser (som kan finnes hos kapital eierne så vel som hos deres ansatte) og «gruppe-egoistiske» særinteresser, som er skadelige og splittende. Kun de sistnevnte kaller han klasseinteresser, og begrepet «klasssemessig» har på det indre plan nesten samme nedsettende betydning som «internasjonalt» har på det ytre:

«Forskjellige stands- og yrkesinteresser er ikke ensbetydende med klasseskille, men er naturlige tilstander som følger av vår økonomiske liv. Yrkesgrupperingen står ikke på noen måte i veien for et virkelig folkefellesskap, fordi dette består i nasjonens enhet i alle spørsmål, som angår nasjonen som sådan.»

Den statsteori som følger av et slikt syn på folket, nasjonen og historien er diametralt motsatt av den marxistiske. For marxismen er staten i hovedsak den herskende klassens eller klassealliansens eksklusive maktorgan i forhold til de undertrykte klassene. Selve statens eksistens sees som et bevis på klassemotsetningenes uforsonlighet. Hitler ser på den ene sida statens som et fritt svevende organ for å virkeliggjøre nasjonens historiske misjon. Samtidig er den en megler mellom de ulike legitime standsinteressene som nasjonen inneholder.

I begge tilfelle tildeles staten en selvstendighet som den mangler hos marxismen. Hos Hitler finner vi altså igjen de gamle slagorda fra de tyske sosialdemokratenes Gotha-program om «den frie folkestaten» osv., som på sin tid holdt på å gi Karl Marx blodstyrtning.

Den avgjørende skillelinjen mellom Hitlernazismen og vanlig liberal og et sosialdemokratisk statssyn lå ikke i disse delene, men heller i Hitlers syn på Lederens forhold til blod, nasjon og stat.

Nasjonalsosialistisk arbeiderparti

Siden Hitler likevel grunnla et parti for gjenoppretting av den tyske nasjonen, valgte han ikke bare å kalle det tysk og nasjonalsosialistisk, men i tillegg arbeiderparti, på tross av at klassetenkningen var motbydelig for ham. Det tilhører hans (få) fortjenester at han i boka si ganske klart forklarer hensikten med dette paradoksale grep.

Det var standens interesser partiet skulle gjøre krav på å gå i spissen for, ikke klassens (se over), dvs. en nazistisk omveltning skulle ikke ha til hensikt å oppheve den kapitalistiske samfunnsordningen. Tvert i mot, Hitler legger i en bebreidende tone vekt på at partiet egentlig arbeider for kapitalismens beste og lyder her nærmest som en god sosialdemokrat:

«Kun kortsynt innskrenkethet, som man dessverre altfor ofte treffer på i våre bedriftseier-kretser, kan tvile på at det i lengden ikke kan bli gitt noe økonomisk oppsving for dem og dermed heller ikke noen økonomisk gevinst, dersom ikke den indre nasjonale solidariteten hos vårt folk blir gjenopprettet.»

Ei historisk blindgate

Hvordan skal da denne indre solidaritet gjenopprettes? Hitler viser her til og med at han har lest det «Kommunistiske Manifestet», sjøl om det er som fanden leser bibelen:

«Innordningen av en stand, som har blitt klasse, i folkefellesskapet, i staten, foregår ikke ved at høyere klasser stiger nedover, men gjennom at de undere heves. Denne prosedyre kan aldri gjennomføres av en høyere klasse uten av den undere, som kjemper for likeberettigelse. Den nåværende borgerstanden blei ikke innlemmet med staten som følge av tiltak fra adelens side, men gjennom sin egen handlingskraft under egen ledelse. Den tyske arbeideren kommer ikke til å bli opptatt i det tyske folkefellesskapet ved hjelp av ynkelige forbrøderingsscener uten gjennom bevisst heving av sin sosiale og kulturelle nivå, inntil da en bro har blitt lagt over de største kløftene. En bevegelse som setter denne utvikling som sitt mål, må i første hånd hente sine tilhengere fra arbeiderleiren…..»

Til forskjell fra sosialdemokrater og kommunister var altså Hitlers innretting på arbeiderklassen et uttalt taktisk spørsmål. Målet for arbeidernes kamp var at de som stand skulle vinne likeberettigelse (et begrep som lar seg tilpasses sjøl på hendenes forhold til hodet), ikke ta makten.

I tekster som disse – kan man anta – i private fortrolige samtaler med sine kapitalistiske sponsorer, klargjorde han dette, beroliget borgerklassen og klargjorde, uten å behøve å lyve, at NSDAP var en kontrarevolusjonær kraft å regne med. På bakgrunnen av den seinere utviklinga i Det tredje rike forbauser ikke dette. Men det er en oppriktighet som sjelden kan sees i sosialdemokratiske programskrifter fra etterkrigstida, til tross for at den reformistiske arbeiderbevegelsen i noen tiår skulle bruke samme så kalte taktikk og avtvinge reformer fra kapitalen som erstatning for vaktholdet mot den revolusjonære arbeiderbevegelsen. Denne åpenhet i «Min Kamp» vitner dels om Hitlers naivitet (mange eksempler på det i finnes i teksten), dels om hvilken leserkrets han henvendte seg til – mellom linjene.

Samtidig kunne NSDAP uten å behøve dekning via tåketale, overfor de tyske arbeiderne framstå som varme talsmenn for arbeiderens rett:

«En bevegelse, som på ærlig vis vil gjenforene den tyske arbeideren med hans folk og rykke ham ut av den internasjonale villfarelse, må på det kraftigste protestere mot en framfor alt i bedriftseierkretser rådende oppfatning, som med folkefellesskap forstår arbeidstakerens motstandsløse økonomiske utlevering til arbeidsgiveren, og som i alle forsøk på ivareta arbeidstakerens til og med berettigede økonomiske eksistensinteresser vil se et angrep på folkefellesskapet.»

Erfaringen (f.eks. fra første verdenskrig) viste at «samme fagforeninger skulle under en fanatisk nasjonal ledelse kunne gjøre millioner av arbeidere til høyverdige verdifulle medlemmer av nasjonen uten hensyn til de enkelte stridene i rent økonomiske anliggender».

I 1934 var tida inne for Hitlers parti til å ta oppgjør med de elementene innafor bevegelsen som i noen utstrekning hadde tatt partiets arbeidervennlighet på alvor. Terroren ble det dominerende våpenet mot arbeiderbevegelsen.

Og hvordan gikk det for Hitlers store inspirator, Gottfried Feder? Opp – og ned. Mellom 1924 og 1936 satt han i den tyske riksdagen for nazistene og var ordstyrer i partiets økonomiske råd. Han blei statssekretær i det tyske økonomidepartementet ved maktovertakelsen i 1933. Feder forsvant siden ut i tåka for aldri mer å vende tilbake til det politiske livet. Hans ideer hadde, liksom Nasreddin Hodjas fiskegarn, fylt sitt formål.

For å sammenfatte:

Nazismens sosiale og økonomiske program var ikke beregna på å omstyrte klassesamfunnet, men å redde det fra ei historisk blindgate. Det fikk sin gjennomslagskraft gjennom tilfeldig å tilegne seg en rekke tilsynelatende folkelige, antikapitalistiske men vitenskapelig ubegrunna populistiske slagord, som til forskjell fra den marxistiske arbeiderbevegelsen var helt forenlig med irrasjonelle – men i dag i nye fasjonable former – lærer om blod og jord.

Vel plassert med makten fikk Hitler fort mektigere forbundsfeller enn det den fagforeningsbevegelsen hadde kunnet tilby, som viste seg så forunderlig motstandsdyktig mot de nasjonalsosialistiske lokketonene.

Her har vi direkte fra hestens munn tatt del i hvordan nasjonalsosialismen på sin tid presenterte sitt samfunnssyn, hvordan man analyserte samfunnet og hvilke mål og middel man framførte for å forandre det. En sammenlikning med den samtidige marxistiske bevegelsen er da naturlig.

Når det gjelder Hitlers sosiale program, som vi har sett, fantes det nærmest større likheter med sosialdemokrati og sosialliberalisme. Hans økonomiske analyse har, når man ser bort fra raselæren, umiskjennelige trekk av venstrepopulisme – derimot ingen av marxisme. I kulturspørsmål var han uttalt småborgerlig. Like lite som en kan bebreide disse strømningene for hva Hitler har gjort, lite like blir analysen skarpere ved att man setter nazisme og kommunisme sammen i noe slags på forhånd bestemt slektskapsforhold. Enhver ide, enhver bevegelse bør selv svare for sine gjerninger.

Megafon for storkapitalen

I avgjørende spørsmål og framfor alt i sitt syn på Tysklands internasjonale rolle var nazismen et lydig redskap og en megafon for samme storkapital som man i den tidlige agitasjonen hudfletta. I den avgjørende fasen skjulte nazismen sine hensikter for massene – den hadde kommet for å bevare, ikke for å oppheve borgerklassens makt.

Nazistene bekjempa ikke den storkapital man så veltalende brennmerka på gater og torg – man tok dens sponsorpenger og man mishandla og henretta dens fiender.

Forholdet mellom to bevegelser er, utafra sett, først og fremst et spørsmål om perspektiv. Avhengig av hvor betrakteren selv befinner seg kan han med samme krav på sannhet påstå at Hitler befant seg til høyre, til venstre, foran eller bak eller på linje med Lenin og Stalin.

Det er også et spørsmål om hvilke abstraksjoner og tankeoperasjoner betrakteren er forberedt på å tillate seg for å påvise likheten. Om man er forberedt på å (når det passer)

• 1. likestille undertrykte klassers revolusjonære vold med undertrykkerens reaksjonære, voldtektsofferets motstand med voldtektsmannens overgrep
• 2. likestille underklassens kamp mot overklassen med herrefolkets utrydding av innbilt underlegene raser
• 3. likestille en venstrekritikk av parlamentarismen som en fasade for de beslutningenes velde med en høyrekritikk mot det samme for pøbelvelde – da er det seinere ingen større kunst å se likhetene mellom venstre- og høyreradikalisme i første halvdel av vårt århundre.

Om man i tillegg, som for eks. Conquest, Rummel og Ahlmark, multipliserer ofrene for «rød terror» med en faktor på 20-30 – da viser likhetene mellom Hitlers og Stalins regimer seg simpelthen slående, og en liberal, parlamentarisk borgerlig humanistisk holdning til det åpenbart rimelig.

Men da er man også, sett fra vårt perspektiv, allerede i full gang med teoretisk støtte til reaksjon mot revolusjon, overklasse mot underklasse, voldtektsmann mot voldtektsoffer, herrefolket mot påstått mindreverdige raser. Etter behov kan etter all erfaring denne teoretiske støtte forenes med håndgripelig ditto til høyremilitærdiktatur, gassangrep, atomkrig, sultboikott og utrydding av hele folk.

Slike mennesker endrer vi ikke så lett.

---

Boks:

Da det skulle velges dommer i byen, gikk Nasreddin Hodja omkring med et fiskegarn slengt over skulderen. «Det er fordi jeg aldri skal glemme mitt opphav blant det fattige, arbeidene folket» sa han. Han ble selvfølgelig valgt til bydommer.

Dagen etter valget hadde han bytta ut fiskegarnet mot en fotsid silkekittel.

«Hvor ble det av fiskegarnet ditt, Nasreddin?» spurte innbyggerne.

«Fisken er allerede fanget», svarte Nasreddin Hodja.

---

NOTE:

1) Tja, forestillingen om en konspirasjon mellom jødedom, frimurere og kommunisme har ennå i dag fått leve videre hos høyrepopulister i USA.

 

Se også annen artikkel i dette nummeret av samme forfatter.

---

Viss noen trur det er lite vi kan oppnå når det gjelder krav om innsyn i de hemmelege tenester, vil eg minne om at verken Lund-kommisjonen eller dei tenestelojale – men likevel interessante – historiebøkene til Bergh/Eriksen aldri hadde vorti noko av viss det ikkje var for det avsløringsarbeidet Klassekampen og ein del personar i rørsla vår har drivi, særleg på 80- og 90-talet. Særleg har det journalistiske gravearbeidet til Finn Sjue spelt ei viktig rolle.

Boka, «De visste alt» av Bye, Jacobsen og Sjue (hausten 1993), var den direkte årsaka til at Lund-kommisjonen vart oppretta. Men dette gravearbeidet hadde det vorti lite av viss ikkje svært mange hadde gitt tips og anna hjelp. Vi bør derfor våge å stille oss høge mål på nytt.

Det er delte meiningar i borgarskapet sin leir om det innsynsforslaget RV fremma i Stortinget i mai 1996. Mange enkeltpersonar som tar borgarleg-demokratiske rettar på alvor, er samde med oss. Men det er ingen av dagens stortingsparti som går inn for reellt innsyn.

Partitoppane veit at reellt innsyn vil avsløre borgarskapet sitt maktapparat. Det vil avsløre korleis dei har brukt politistatsmetoder av mange slag.

Ein kort gjennomgang av det som har skjedd sia Lund-kommisjonen la fram rapporten sin kan vere nyttig for den komande kampen om innsynsrett.

Stortingssensur – mai 1996

«Ein rettsstat har offentleg kjende reglar om kva slags handlingar som gir politiet rett til å gripe inn mot den enkelte. Promillegrensa på 0,5 er eitt eksempel på dette. Vil regjeringa foreslå reglar som viser kva for organisasjonar, handlingar og meiningar nordmenn må halde seg unna viss dei skal sleppe å bli forfølgt av regjeringa sine hemmelege tenester?»(1) Stortingspresidenten la ned forbod mot at dette spørsmålet vart stillt til statsminister Harlem Brundtland.

Innsynsforslaget som vart fremma

RV foreslo i Stortingget ein rett til innsyn i eiga sak «for dei personane som har vori eller i dag er registrert i Overvakingspolitiet sine arkiv.» I dette framlegget sa vi ifrå at «det må vere ein føresetnad at ingen får opplysningar om andre enn seg sjølv. Det betyr at ein del dokument må bli delvis sladda dersom dei inneheld opplysningar om fleire personar.» Ut over dette vil RV berre gjere to unnatak frå innsynsretten. Det eine gjeld dei sakene der det er «skjellig grunn til å mistenkje ein person for brotsverk mot statens sikkerhet og sjølstendighet (straffelovas kapitel 8) eller brotsverk mot statsforfatninga eller Kongen (straffelovas kapitel 9)». Det andre tilfellet er tilsvarande mistanke om «politisk motivert sabotasje eller vald (terrorisme).» Viss Overvakingspolitiet faktisk er på sporet av ein verkeleg spion, eller ein verkeleg bombemann, da skal dei, etter RV-framlegget, få lov til å jobbe i fred på det sporet dersom dei kan overtyde ein domstol om at det er «skjellig grunn til mistanke.»(2)

Dei andre partia sa nei

Stortingsfleirtalet sa i juni 1997 at «innsynsspørsmålet må løses ut fra en skjønnsom og forsvarlig avveining av hensynet til personvern og den enkeltes rettssikkerhet på den ene side, og hensynet til fellesskapets interesser og rikets sikkerhet på den annen side.» Dette politiske tåkesnakket er resultat av nesten 13 månaders arbeid i Stortinget sin Kontroll- og konstitusjons(!)-komite, med komitehøyringar, korridorprat, pressedebatt og til slutt diskre avgjerder bak stengte dører. For å fjerne eventuell tvil hos dei som frykta at Stortingsfleirtalet skulle opne for verkeleg innsyn, slo dei same partia fast at «et begrenset innsyn under disse forutsetninger vil være i samsvar med sikkerhetsinstruksen og beskyttelsesinstruksen«. Ettersom begge instruksane, til skilnad frå kontrollkomiteen si innstilling, er skrivne i presist juridisk språk for å sikre omfattande hemmeleghald, betyr denne formuleringa at innsynsretten ikkje skal gå lenger enn dei to instruksane.

For at ingen gjenlevande skal kunne krevje innsyn i den omfattande kommunistregistreringa som London-regjeringa var ansvarleg for frå 8. oktober 1942 til frigjeringa i 1945, sa stortingsfleirtalet at «innsyn bør begrenses til opplysninger nedtegnet innenfor tidsrommet for granskingen»(3), det vil seie frå 8. mai 1945 til 8. mai 1996.

Første steget: Lovutkast i januar

Justisminister Aud-Inger Aure har gått fram steg for steg for å lage ein innsynslov som er «i samsvar med sikkerhetsinstruksen og beskyttelsesinstruksen».

I det første lovutkastet i januar vart resultatet ein svært snirklete paragraf 1 med overskrifta rett til innsyn.. Ved rask gjennomlesing kan det sjå lovande ut: «Norsk borger eller person hjemmehørende i Norge har, hvis ikke annet følger av loven her, rett til innsyn i opplysning om vedkommende i overvåkingspolitiets arkiver og registre som er innhentet ved en ulovlig metode eller registrert eller brukt i strid med den til enhver tid gjeldende overvåkingsinstruks.»

Andre steget: Ta omsyn til viktig kritikk.

Det var mange som kritiserte dette, bl.a. fordi det ikkje går an å lage eit konkret skilje i dag mellom det instruksstridige og det øvrige når Overvakingspolitiet aldri har operert med dette til dagleg.

Lovavdelinga i Justisdepartementet brukte ikkje lang tid på godta denne kritikken. Lovforfattarane hadde nemleg lagt inn ei dobbelt sikring i utkastet til lovtekst, slik at dei kan godta denne kritikken og samtidig oppnå akkurat den same nektinga av innsyn ved hjelp av ein annan paragraf. Lovavdelinga i Justisdepartementet slår fast at «vi har for vår del ikke noe i mot en slik utvidet innsynsrett, forutsatt at unntakene i paragraf 2 fortsatt vil gjelde». Ja, lovavdelinga meiner at ei slik endring «vil trolig i større grad enn den foreslåtte innsynsordning bidra til å ‘rense luften’».(4)

«Hvis ikke annet følger av loven … .»

Kva betyr så den pussige, innskotne setninga «hvis ikke annet følger av loven her». Poenget er at akkurat like mange personar kan bli nekta innsyn, fordi unntaka i lovas paragraf 2 – med overskrifta, «Unntak fra innsynsretten», er så vidt formulert at dei kan brukast til kva som helst:

«Det skal ikke gis innsyn i et dokument eller en opplysning i et dokument når sikkerhetsmessige eller personvernmessige hensyn tilsier at det gjøres unntak fra innsynsretten. Innsyn skal alltid nektes hvis slikt innsyn vil gi kjennskap til kilder eller navn på tjenestemenn i overvåkingspolitiet, kan skade forholdet til samarbeidende tjenester eller forøvrig gi kjennskap til overvåkingspolitiets lovlige metoder på en måte som kan forhindre gjennomføringen av overvåkingstjenestens oppgaver.»

Dette er ein gjennomtenkt lovtekst. «Sikkerhetsmessige hensyn» er eit vidare og enda meir tøyeleg begrep enn «rikets sikkerhet», og himmelvidt forskjellig frå «rikets sikkerhet i dag.» Når innsyn skal nektast der «sikkerhetsmessige eller personvernmessige hensyn tilsier» avslag, og det ikkje er meininga å ha domstolskontroll med korleis dette blir praktisert, anna enn når dei som får avslag, går til søksmål mot staten på eiga rekning og eigen risiko, da er det lagt opp til ein flytande og glidande rettstilstand. Det er ei nemnd på tre personar – oppnemnd av regjeringa – som skal seie ja eller nei til kvart innsynskrav.

Korleis staten blir styrt

Og når innsyn alltid skal nektast viss det kan skade forholdet til samarbeidende tenester, da betyr det alle kriminelle handlingar og overgrep kan haldast skjult, med dette påskotet. I ytste konsekvens er dette ei slags legalisering av «license to kill».

Dette handlar om at statsmakta i etterkrigstida har vori bygd på eit overvakings- og angivarsystem, der herskarklassen har vori heva over eikvar lov når dei har vald metodane dei bruker mot opposisjonelle. Kampen for reell innsynsrett er ein kamp for å avdekke flik for flik det diktatoriske maktapparat bakom fasaden på etterkrigstida parlamentariske demokrati. Vi veit at dette maktapparatet er der, men vi kjenner ikkje omfanget. Kampen for innsyn kjem til å gi ny kunnskap om korleis borgarskapet sin stat styrer Norge.

Fotnoter:

(1) Spørsmålet vart levert i brev frå RVs stortingsgruppe til stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl, 10.mai 1996.

(2) Heile framlegget er trykt i Stortingets Dokument nr.8:93 (1995-96). Kontrollkomiteen sine kommentarar finst i Innstilling S.nr.240 (1996-97). Stortinget debatterte forslaget 16.juni.

(3) Alle sitata er frå side 107 i Kontrollkomiteen si innstilling om Lund-rapporten og om mappeinnsyn. Innsynsspørsmåla er i hovudsak behandla på sidene 104 til 108 i Innst.nr.240 (1996-97)

(4)Notat frå lovavdelinga i Justisdepartementet, datert 31.mars 1998

(Dette er en bearbeidet versjon av en innledning forfatteren holdt på AKP og RVs sommerleir 1998.)

---

Viss vi skaffer oss kunnskap om korleis dei statlege, hemmelege tenestene arbeider, får vi og kunnskap om kor langt ytringsfridom og andre demokratiske rettar går i Norge.

La oss – som eit slags tankeeksperiment – godta påstanden om at Norge er det landet som er best i verda når det gjeld demokratiske rettar for enkeltindivida. Om vi så ser på korleis staten sine hemmelege tenester har arbeidd gjennom drygt 50 år, får vi eit visst bilete av korleis det står til med demokratiske rettar i «verdas beste demokrati».

Er det sånn at regjeringa og dei hemmelege tenestene respekterer vedtatte lover? Eller har vi eit system der kapitalistklassen bokstaveleg tala hersker over både enkeltpersonar, foreningar og politiske parti ut frå eigne interesser og utan omsyn til vedtatte lover?

Er dei hemmelege tenestene ein type utøvande statsorgan som gjer det som er nødvendig, når det er nødvendig?

Viss svaret på det spørsmålet er ja, så handlar kravet om full innsynsrett også om å få konkret, detaljert innsyn i korleis det skjuler seg eit diktatur bakom fasaden til det parlamentariske demokratiet. Da er ikkje innsynskravet lenger eit personleg overflatekrav.

Den norske staten har tre hemmelege tenester. Slik har det vori sia sist på 1940-talet. Dei tre har innbyrdes eit fleksibelt samarbeid og ei skiftande arbeidsdeling.

1) Etterretningstenesta – til dagleg e-tenesta – høyrer under forsvarsminister, Dag Jostein Fjærevoll, og har nyleg flytta til nytt hovudkvarter ved Lutvann i nordaustlege delen av Oslo. (Den nedste delen av anlegget ligg sånn omtrent midt mellom innsjøen Lutvann og det som skal bli den nye Gardermobanen.)

2) Forsvarets Sikkerhetstjeneste, som forsvarsministeren og har ansvaret for, som har særleg hatt til oppgåve å stelle med personkontroll for stillingar som krev sikkerhetsklarering.

3) Overvakingspolitiet er det det mest utskjelte firmaet i «familien». Dei siste åra har dei brukt forkortinga POT – Politiets Overvåkningstjenestene. Dei har hovudkvarter i øvste etasjane i Politihuset i Oslo og fjernarkiv i rom K24 i nedste kjellaren same stad. Ved alle politikammer er det tenestemenn som arbeider for POT.

Om vi gir kvar teneste ein sirkel så har desse sirklane skiftande forhold til kvarandre, alt etter kva situasjonen og oppgåvene krev. Ein del følsomme innretningar – viktige arkiv, dekkfirma, særskild personell, osv. – kan snart vere knytt til den eine og snart til den andre eller tredje tenesta.

Om du følgjer eit dekkfirma eller ein person over ein del tid, kan du få seriøse problem med å finne ut kva for ei teneste som er arbeidsgivar. Dei store utanlandske bidraga – særleg til e-tenesta – har gjort dette enda meir kronglete. I den hemmelege delen av rapporten frå Karstad-utvalet er det opplyst at e-tenesta i 1987 rådde over eit fond på 570 millioner kroner.

Når POT har vorti mest kritisert dei siste åra, kjem det blant anna av at e-tenesta har vori flinkare til å brenne eller skjule arkiva sine. I mediaomtalen og den politiske debatten på 90-talet har POT på ein måte blitt tildelt omtrent den rolla som «pojkarna på Ap-huset» – SÄPO-hovudkvarteret – har i Jan Guillou sine romanar. Det er sjefane og nestsjefane i POT som gong på gong har vorti skifta ut etter at litt av det dei rutinemessige driv på med, har vorti offentleg kjend.

Dette må ikkje få oss til å tru at norske regjeringsmedlemmar har gått av vegen for å be dei to militære tenestene drive innanrikspolitisk kartlegging. Ein månads tid før den første folkeavstemminga om EU i 1972, ba forsvarsminister Alv Jakob Fostervoll Forsvarets Overkommando skrive rapport til han om Raud Front-sommarleiren på Herdla.

Det sivile POT blir sjølsagt delvis styrt av militære omsyn. Dei regjeringsautoriserte forskarane Bergh og Eriksen skriv om forøket på ei total registreringa av ml-rørsla: «Overvåkingstjenestens fokusering på ml-erne kan heller ikke utelukkende forklares som et uttrykk for etatens egne trusselvurderinger. (…) Det var også en del av det vestlige fellesopplegget, blant anna nedfelt i drøftinger i NATO Special Committee og NATO Security Committee, at maoister, som andre venstre- og høyreekstreme grupper skulle utelukkes fra forsvarsrelaterte stillinger.»(1)

Samarbeid med Gestapo på 30-talet

Fiendebiletet endrar seg både for tenestene og dei regjeringane dei har som oppdragsgivar. Dei har tildels hatt andre fiendebilete enn dei har vedkjent seg offentleg. Eit tilbakeblikk til midten av 30-åra kan illustrere dette. Dvs. til den tida da tyske kommunistar alt hadde sitti nokre år i Hitler sine leirar, men framleis nokre år før andre verdskrig braut ut. Den tyske kommunisten Ernst Wollweber vart i november 1935 innkalla til møte i Moskva. Han fekk til oppgåve å starte oppbygginga av ein hemmeleg, anti-tysk sabotasjeorganisasjon. Arbeidet starta på nyåret 1936. Wollweber la hovudbasen for arbeidet til Oslo og ba Martin Hjelmen, ein 32 år gammal sjømann som nettopp hadde fått seg jobb som bygningarbeider på Rådhustomta i Oslo, om å arbeide for seg. Hjelmen fekk Nord-Atlanteren som ansvarsområde. Martin Hjelmen stod frå dette tidspunktet i spissen for oppbyggjinga av den organisasjonen som under krigen vart kjend som «Osvald»-gruppa. Skipsattentata som Wollwebers organisasjon gjennomførte skapte trøbbel for Hitler, med 1938 som eit toppår. Gestapo jobba for å få til samarbeid med skandinavisk politi. I juli 1938 fekk Gestapo ei melding frå kriminalassistent Bjerring i Københavnpolitiet, som hadde etterforska skibssabotasjonen over ei viss tid. Han peika ut Ernst Wollweber som ansvarleg. Ein Gestapo-delegasjon reiste få dagar seinare til Gøteborg og Stockholm for å setje samarbeidet med svensk politi i system. I tida som følgte vart det drivi omfattande internasjonalt politisamarbeid mellom dei tre nordiske landa og Gestapo.

– og på 40-talet

10. februar 1940 gjennomførte over 2000 svenske politifolk husundersøkjing hos 1009 kommunistar. Aksjonen kasta lite av seg som aksjon mot det svenske kommunistpartiet, men heime hos tapetseraren Theodor William Jonsén i Ängby utafor Stockholm trefte politiet tilfeldig på nordmannen Fridtjof Johannesen. Han viste seg å ha nordiske reisekort på to namn til, og etter tre dagars arrest oppga han rette navnet sitt: Martin Rasmussen Hjelmen. Han var den einaste som vart sitjande fengsla etter storrazziaen. Den 20. januar 1941 vart han utlevert til norsk politi på Kornsjö og dagen etter vart han plassert i fengslet i Åkebergveien i Oslo. Han vart henta av Gestapo neste dag og så sendt til Hamburg.

Alle desse opplysningane er henta frå Lars Borgersrud si doktoravhandling om Wollweber-organisasjonen i Norge. I Riksarkivet har han saman med andre dokument om «Den interskandinaviske bolsjevikbanden» funni eit papirark datert 22.1.41: «Martin Rasmussen Hjelmen. Løslatt fra fengselet, blir hentet av tysk sikkerhetspoliti, – meddeler Dybhavn»: Under denne teksten hadde ein betjent føyd til: «Angj. hentet av det tyske sikkerhetspoliti klokka 17.»

Gestaposjefen sjøl, Reinhard Heydrich, var svært fornøgd med at det internasjonale politisamarbeidet som kom i gang på 30-talet, fortsette upåverka av krigen. I eit brev til utanriksminister Ribbentropp 8. august 1941 skriv Heydrich mellom anna at «ved hjelp av det omfattende materiale som det svenske politi har oversendt til det tyske sikkerhetspoliti, er det blitt mulig såvel å arrestere og overføre den norske sabotasjelederen Hjelmen i hendene på Gestapo, . . .»

Etter langvarig tortur vart Hjelmen dømt til døden. Han vart halshogd i Brandenburg 30. mai 1944.

Norske, hemmelege tenester under 2. verdskrig

Men korleis arbeidde så dei hemmelege norske tenestene under krigen, dvs. dei som sto under kommando av London-regjeringa? Gjorde dei sitt til å samle alle krefter til kamp mot nazi-Tyskland, eller var det ein annan, indre fiende som til dels hadde høgare prioritet?

Asbjørn «Osvald» Sunde overtok leiinga av den norske avdelinga av Wollwebers organisasjon etter at Hjelmen vart arrestert. Året etter Hjelmen vart utlevert til Tyskland sprengte «Osvald-gruppa» Statspolitiet sitt hovudkvarter i Henrik Ibsensgate i Oslo og drap ein av dei mest forhatte torturistane der. Heimefrontleiinga sende da straks brev til Londonregjeringa og kravde tiltak for å få slutt på slike aksjonar. Statsminister Nygårdsvold følgte opp med to tiltak. For det eine fordømte han aksjonen i ein tale over London Radio. For det andre innleidde Londonregjeringa eit samarbeid med C-byrån i den svenske Försvarstaben om registrering av alle kommunistar blant norske flyktningar som kom til Sverige. Svensk politi sørga både for tett overvaking av kommunistane så lenge dei var i Sverige og for at kommunistlistene vart sende til Berlin. Hitler fekk dermed mulighet til å følgje opp det mellomstatlege politisamarbeidet mot kommunistisk sabotasje som vart innleid på 30-talet.

Etter krigen reiste NKP krav om at norske myndigheter skulle krevje erstatning frå Sverige til Martin Hjelmens etterlatne. Den norske regjeringa reiste eit slikt krav, men Lars Borgersrud dokumenterer at fungerande utanriksminister Einar Gerhardsen i august 1947 sende ein hemmeleg instruks til den norske legasjonen i Stockholm om «å handtere saken ‘mest mulig i stillhet’ fordi saken ‘har vakt oppsikt i visse kretser i Norge’». Dette var eit halvt år før same Gerhardsen heldt den berykta Kråkerøy-talen der han starta ei landsomfattande heksejakt på kommunistar.

Det ville nok svekka folks tiltru til den norske Londonregjeringa om det hadde vorti kjend at Nygårdsvold & co hadde sett i gang ei kommunistregistrering som førte til at namna på alle dei Sverige-flyktningane som fekk kommuniststempel, vart sendt til Berlin. Etter krigen var kommunistarkivet frå Sverige ein del av startkapitalen til dei nye hemmelege tenestene som Gerhardsen-regjeringa bygde opp.

Dette kan tene som bakgrunn både for noen ord om det dei hemmelege tenestene har drivi med dei siste tiåra og for diskusjonen om det dei driv på med i dag, etter at Danielsen-utvalet har lansert sine idear for å modernisere Overvakingspolitiet.

POT-tenestemenn på landsmøte i NGS

Eit tilfeldig sitat frå Bergh/Eriksen kan gi ein liten peikepinn: «Politiet i Trondheim skaffet seg flere informanter i studentmiljøene i byen og POT-ansatte her var ofte selv til stede på åpne møter, blant anna i Studentersamfunnet. Overvåkingspolitiet kunne dermed kartlegge ml-virksomheten og enkeltpersoner i Trøndelagsområdet med et tilsynelatende vellykket resultat. Overvåkingspolitiet fulgte på 1970-tallet også den politiske radikaliseringen i Norsk Studentunion, Landslaget for norske Lærerstudenter, Norges Gymnasiastsamband og Yrkesskoleelevene og lærlingenes interesseorganisasjon. NGS-landsmøtene i 1973 og 1976 ble overvåket, og polititjenestemennene forsøkte å blinke ut deltakere etter politisk oppfatning på lister de på forhånd hadde skaffet seg. Generelt ble det drevet en meget detaljert og omhyggelig registrering av ml-ere i utdannelsessystemet, særlig i første halvdel av 1970-tallet. (…) Overvåkingspolitiets interesse for ml-dominert virksomhet favnet vidt. Det hadde sammenheng med, som en tjenestemann uttrykte det at ‘AKP og Rød Ungdom har etterhvert opprettet en rekke komiteer til aksjon mot litt av hvert’. Disse framstilles riktignok som tverrpolitiske, ‘men det er ikke vanskelig å se at ml-erne har en finger med i slike aksjoner’. (Det siste er eit sitat frå politifullmektig Asmund Seiersten i eit notat til politimeisteren i Florø. E.F.s merknad.) (…) Et eksempel på hvor langt POTs interesser kunne gå, er registreringen av ml-aktivister i borettslag i Oslo og Asker.» Men, skriv Bergh/Eriksen: «Langt mer ressurser brukte overvåkningspolitiet på å kartlegge ml-ernes internasjonale solidaritetsarbeid. Det gjaldt arbeidet i organisasjoner som Antiimperialistisk komite for den 3. verden, FNL-gruppene, Den norske solidaritetskomite for Vietnam, Chileaksjonen og Norge ut av NATO. POT forsøkte i noen grad å identifisere solidaritetsorganisasjonenes lokale kontakter.»

Overvakingssjefen godtok innbrot og lommetjueri

Overvakingspolitiet har gjort innbrot, slik som hos FNL-gruppene i Trondheim på 70-talet, dei har drivi med romavlytting og telefonavlytting, dei har utført arbeid på oppdrag for israelske Mossad i strid med norsk lov, osv., osv. La oss berre ta med eit par av Bergh/Eriksen sine anonymiserte eksempel på kriminell handlemåte. Ein politiinfiltratør var på sommarleir i Trøndelag på 1970-talet: «Vedkommende, eller politifolk som denne slapp inn etter at kontrollsystemet var blitt sjaltet ut om natten, foretok bl.a. ‘innbrudd’ på leirkontorer. Vesker og dokumentmapper ble åpnet og undersøkt. Politiet skaffet seg på denne måten kopier av ml-materiale, flere navnelister over medlemmer og de personlige notatene til den lokale ml-lederen. Overvåkingssjefen ble holdt informert om de spesielle arbeidsmetodene som ble benyttet av overvåkingspolitiet i Trondheim.»(2) Det får klare seg med eitt eksempel til: «Da Tramteatret i 1977 gjestet Trondheim, skaffet Overvåkingspolitiet seg, uvisst på hvilken måte, en av de kvinnelige skuespillernes notater, telefonliste og 7. sans.»(3)

Interneringslister før og no

Eitt anna saksområde er interneringslistene. Det er planene for kven som skal arresterast utan lov og dom i tilfelle ein krise- eller beredskapssituasjon. Fram til utpå 70-talet laga POT særskilde A- og B-lister over personar som skulle internerast. Det var tidkrevjande arbeid, og listeføringa var alltid litt på etterskott. Systemet i Norge vart endra sist på 70-talet og først på 90-talet.

La oss igjen sjå kva POTs eigne biografar skriv: «Omleggingen av interneringssystemet i 1978 hadde først og fremst en praktisk begrunnelse. Sist på 70-tallet kunne overvåkingssjefen konstatere at antallet overvåkingssaker (dvs. personar som vart konstant overvaka, E.F.s merknad) nærmer seg oppgavene over listeførte A og B-personer. Videre mente han at dersom det var opprettet en overvåkingssak på en person, ville det i en beredskapssituasjon med meget få unntak foreligge vilkår for pågripelse og forvaring. Følgelig så man muligheten for et ‘columbi egg’. Overvåkingssakene kunne rett og slett legges til grunn for internering. (…) Med dette grepet slapp overvåkingstjenesten alt arbeidet med en særskilt liste, blant anna veiing av A- og B-kandidater og regelmessig ajourføring og sanering».

Noverande nestsjef i POT, Per Gammelgård, har fortald til Bergh/Eriksen at det i 1978/79 var 350 norske borgarar som skulle pågripast i tillegg til 100 utlendingar.

Justisminister Cappelen ville internere 40 ml-arar

«Når omlag 40 ml-ledere var plassert på interneringslister i 1980, dvs. omlag 20 prosent av det totale antallet som skulle pågripes, var det selvsagt et uttrykk for at overvåkings- og sikkerhetstjenesten så ml-virksomheten som en potensiell trussel i en krigssituasjon. Også justisminister Andreas Cappelen ble orientert om dette forholdet og må ha godkjent at det av sikkerhetsmessige grunner var nødvendig å internere en rekke ml-ere. Hvorvidt dette var en realistisk trusellvurdering tatt i betraktning ml-bevegelsens sterkt antisovjetiske innstilling, er et helt annet spørsmål og høyst tvilsomt».(4)

Men sjøl om dette var aldri så tvilsamt, så hadde justisministeren altså godtatt at 40 tillitsvalde i AKP og RV skulle fengslast på ubestemt tid – utan lov og dom, omtrent sju-åtte år etter at AKP vart stifta og RV stillte til val for første gong. Fleire av dei som stod på interneringslistene, brukte mykje av den politiske arbeidskrafta si i 1980 til å dra i gang arbeidet i den nystifta Afghanistankomiteen.

Fagleg strid om interneringslistene

Interneringssystemet har vori og er omstridd i POT, på eit reint fagleg grunnlag. Bergh/Eriksen røper at det mot slutten av 1980-talet var usemje om korleis ein skulle sikre at dei rette folka vart internert: «Helge Claussen, leder for overvåkingstjenesten i Nord-Norge gav uttrykk for at i en krisesituasjon burde egentlig en rekke personer i observasjonsarkivet pågripes før en del av overvåkingsobjektene. Flere alternative ordninger ble drøftet internt.»(5) Men det er vanskeleg å leggje om til eit nytt system: «På et inspektørmøte høsten 1988 endte man imidlertid opp med å fastholde at overvåkingssakene fortsatt skulle danne grunnlaget for beredskapstiltaket».

Kva er så status i dag? Det vi kan lese hos Berg / Eriksen, er at det var overvakingssjef Grøndahl som i 1992 gjennomførte enda ei modernisering. Han «avskaffet systemet med internering av forhåndsbestemte personer (…) Istedet grep overvåkingstjenesten til en ad hoc-betont løsning: Den aktuelle krise- eller krigssituasjon skulle danne grunnlaget for hvor mange og hvilke grupper som skulle bli gjenstand for forvaring. Interneringsfullmakten lå fast, men ingen bestemt person var altså forhåndsuttatt.»(6)

Det viser at POT er i stand til å kvitte seg med gamle metoder og utvikle nye, utan å tape målet av syne. Viss nokon av oss blir fengsla utan lov og dom i det regjeringa kallar ein krise- eller beredskapssituasjon, kan vi trøyste oss med at det er ei ad hoc-løysing som Jan Grøndahl tenkte ut da han var overvakingssjef. Grøndahl er i dag politimeister på Hamar. (Litt av det lovstridige avlyttingssamarbeidet hans med Telenor i 1994 er dokumentert i boka «Livet bak murene«, sidene 60 -69. RV-kontoret har enda nokre bøker igjen.)

Det nyaste eksemplet med romavlytting som Bergh og Eriksen nemner, er eit kurdarmøte arrangert av AKP i 1980. Det var det året generalane i Tyrkia gjorde statskupp, men Bergh/Eriksen opplyser ikkje om det var før eller etter militærkuppet.

Fotnoter

(1)-Bergh og Eriksen, 1998, bind 2, side 238

(2)- Bergh og Eriksen, 1998, bind 2, side 246

(3)- Bergh og Eriksen, 1998, bind 2, side 247

(4)- Bergh og Eriksen, 1998, bind 2, side 222

(5)- Bergh og Eriksen, 1998, bind 2, side 502

(6)- Bergh og Eriksen, 1998, bind 2, side 502

---

 

 

---

Borgerskapet gjør svært mye for at bestemte sett med ideer skal bli arbeiderklassens og folkets, slik at de holder seg sjøl nede. Skolen og mediene er viktige redskaper for borgerskapet, som de eier og bruker. Redskapene brukes også til å bekjempe ideer som er farlige for borgerskapet, det jeg kaller «farlige ideer».

Arbeiderklassens makt ligger i deres evne til å organisere seg – nettopp for å få fram det de mener i tale og handling, sine egne «ytringer». Derfor forsøker borgerskapet å hindre eller vanskeliggjøre arbeiderklassens organisasjons- og ytringsfrihet. Borgerskapets snakk om at menneskerettighetene er allmennmenneskelige og ukrenkelige, er hykleri. Rettigheter har et klasseinnhold som det er viktig å avsløre.

Jeg skal snart komme inn på de farlige ideene. Men la meg først ta en tur innom menneskerettighetene som ytrings- og organisasjonsfriheten er en del av. Hva er klasseinnholdet?

Vi lever i et klassesamfunn. Derfor definerer borgerskapet, kapitalen, makta, overklassen, hva som er menneskets rettigheter, eller rettere sagt, hvilke rettigheter som gjelder for hvem. Det er ingen rettigheter som gjelder for alle i virkelighetens verden. Det er først og fremst overklassens rett til å eie kapital, naturressursene, finansinstitusjonene, kommunikasjonssystemene og fabrikkene, som er den aller mest grunnleggende retten. Mens retten til å være mett ikke finnes.

Overklassen verden over er så opptatt av å sikre sin egen ytringsfrihet, at de sørger for at det må store penger til for å bruke den på en måte at den betyr noe, – i masseomfang. Det handler om hvem som eier mediene. Overklassen sørger dessuten alltid for å ha sterke militære og økonomiske organisasjoner, nasjonalt og internasjonalt, som tjener deres interesser. Mens de i mange land sørger for å få forfulgt, fengsla eller drept fattigfolk som forsøker å organisere seg til kamp for et bedre liv, som å få jord. USA har full frihet til å sende fly over havet og bombe folk i Sudan og Afghanistan, for å bekjempe angivelige terrorister, noe den norske utenriksministeren synes er helt på sin plass. Hvem som skal leve og hvem som skal dø, det bestemmer imperialismen, – en tankegang som den norske imperialistiske staten er fullt ut inneforstått med fordi den er en imperialiststat sjøl.

Borgerskapet hykler

Den internasjonale overklassens snakk om «menneskeretter» og «frihet» til å organisere og ytre seg, er hult og hyklersk. De er mot at slike rettigheter skal gjelde for folkene i verden. Det viser deres handlinger. I land etter land bryr deg seg heller ikke om å innlemme kvinner i begrepet «menneske». Kvinner slåss for retten til å være menneske for å kunne bruke «Erklæringa om menneskerettighetene» som våpen i en kamp. UNICEF sa i 1997 at 60 millioner kvinner som skulle vært i live i verden, er «forsvunnet» på grunn av kvinnediskriminering. Noen aborteres bort mens de ennå er fostre fordi foreldrene oppdager at de vil bli jentebarn, andre blir drept som barn, andre dør av forsømmelse og mishandling i barndommen. Det er fordi de er kvinner. Dagsavisen skreiv 7. april 1998: 1600 kvinner dør i mødredød i verden, hvert døgn, noe som tilsvarer seks fulle jumbojet som styrter. Dødbringende fattigdom! Er det dette som menes med at «kapitalismen har vist sin overlegenhet over sosialismen»?

Asgeir Bell sammenfatter Erklæringa om menneskeretter slik: «Erklæringa har inspirert og samlet motstand mot overgrep i et utall stater der ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og elementære krav til rettergang er blitt trampa på. Men når menneskerettighetene blir honnørord i imperialismens retorikk og diplomatiske offensiver, da blir vi minnet om svakheten i selve erklæringa, nemlig at den ikke er historisk og ikke tar stilling mot den verdensomspennende og dødbringende overklassen». (Røde Fane nr 2/98)

Erklæringa kan brukes for å organisere kamp mot undertrykking, slik altså kvinner i mange land gjør. Amnesty Internasjonal støtter seg på den når de setter søkelyset på enkeltpersoner som blir forfulgt for å si meninga si eller for å organisere opposisjon mot makta i sitt land.

Kapitalisme betyr ufrihet

Jeg tror at mange radikale har en følelse av at det er de borgerlige som er mest opptatt av demokratiske rettigheter og den slags. Det er heldigvis slik at også borgerlige demokrater går på barrikadene når journalister blir forfulgt og drept. Det er veldig bra. Men dette må ikke forveksles med hva borgerskapet, kapitalistiske land, imperialismen, driver med. For disse er folkets rettigheter et taktisk spørsmål. Når det kommer til det harde, som i juntaens Chile eller i dagens Tyrkia, drepes dem som snakker mot makta. I tusenvis. Kapitalismen har lenge forsøkt å framstille navnet sitt som synonymt med frihet. Og sosialisme med terror og ufrihet. Men kapitalismen som system har utbytting og undertrykking som sjølve drivkrafta si, mens kommunismen har størst mulig frihet som mål, uten at det går på bekostning av andre. At også revolusjonære mennesker har begått forbrytelser i sosialismens navn, rokker ikke ved dette.

FOLKET HAR BARE SEG SJØL

Borgerskapet har makta fordi de har kapitalen. Folket har sin egen organisering. Det vet borgerskapet. Det er derfor det er om å gjøre for dem å hindre og begrense innflytelsen til folkets organisasjoner. For når folk kommer sammen og ytrer seg, når de snakker om sine felles erfaringer og sin vilje til å skape et bedre liv for seg sjøl, og når de organiserer seg for å slåss for tre øre mer i lønn eller for en ny fordeling av jorda, når de gjør alt dette, er de sjølsagt en virkelig trussel. Folk blir drept for å snakke. For når disse «rettene», som ikke sitter fast på mennesket som hår og øyne, brukes til å true makta, kommer maktas våpen ubønnhørlig: Overvåking og forfølgelse, yrkesforbud, fengsling, politi og soldater. Borgerskapets diktatur blir synlig for alle. I Norge viste Lund-rapporten klasseinnholdet i begrepene ytrings- og organisasjonsfrihet. De uttrykker ikke et sett av «ukrenkelige verdier», «rettigheter som er allmennmenneskelige og hevet over klassene» osv. I stedet er det slik at noen har makt til å bruke dem sjøl og hindre andre i å gjøre det samme. Mens vi må delta i kampen for at ytrings- og organisasjonsfriheten skal gjelde også for underklassen, de venstreorienterte, fagforeningsfolk, fattigfolk og kvinnene.

Hvorfor gjør ikke folk opprør?

Det er egentlig et feil spørsmål, for i mange land i den tredje verden gjør folk virkelig opprør. Politisk framskredne folkemasser organiserer seg og fører kamp mot utbytting og diktatur i årevis, sjøl om de også blir trampa ned. Men de fleste stedene i verden er folk passive, tross de mest forferdelige levekår. Arbeiderklassen i Europa gjør heller ikke opprør. Borgerskapet setter svært mye inn på å lære folket å holde seg sjøl nede ved hjelp av bestemte ideer eller tenkemåter eller forklaringsmodeller. Derfor foregår den revolusjonære kampen i Norge i dag ikke med våpen, men med papir! Altså ord! En ideologisk kamp.

Det er en del ideer som borgerskapet mener er farlige for dem sjøl. Det kan virke søkt eller pompøst å kalle dem «farlige ideer». Men borgerskapet tar dem alvorlig! Disse ideene forsøker de å bekjempe, få vekk, undertrykke. De har et stort apparat for å fremme andre. De bruker svært mange penger og folk på dette. På sommerleiren var den en som sa: «Borgerskapet styrer ikke med maskingeværer, men med ideer!»

HVA ER DE FARLIGE YTRINGENE I NORGE NÅ?

Hvilke er de farlige ytringene som borgerskapet forsøker å bekjempe? Det skulle jeg ønske at vi fikk en diskusjon om. Hva mener du? På Rød front sommerleir i Sandefjord i 1998 diskuterte vi det.

Farlig ide: Sjølråderett er bra

Ideen om alle nasjoners rett til å bestemme over sin egen framtid, nasjonal sjølråderett, er en svært farlig ide for imperialismen. Den blir derfor også svært aktivt og intenst bekjempa. Kapitalistenes behov for EU og EØS, redskaper for kapitalens frie flyt, trenger minst av alt at ideen om sjølråderetten er sterk hos folkene. MAI-avtalen er et nytt tilskudd på stammen. MAI gir rettigheter til dem som vil investere, og tar vekk rettigheter som regjeringene har hatt. Det er helt utrolig, men MAI gir de som investerer i et land, rett til å sette seg over de lovene som finnes i landet, som for eksempel omhandler miljø og regler i arbeidslivet.

Nasjonal sjølråderett og imperialisme er som ild og vann. Derfor blir samepolitiske samer kalt sameekstremister og sameseparatister av myndighetenes etterretning, og de blir overvåka. Derfor blir kurdere og palestinere i Norge overvåka som en viktig del av statens fiendebilde. For perspektivet på disse folkenes kamp er frigjøring fra imperialismens utbytting.

Derfor blir de som forsvarer sjølråderetten, som EU-motstanderne, forsøkt knytta til den mest forakta ideologien i norsk historie, nemlig nazismen. EU-motstandere er angivelig reaksjonære nasjonalister. Anne Enger Lahnsteins navn ble under EU-kampen uttalt Laaanstain på tysk vis av enkelte urbane AUFere som med stolthet gikk imperialismens ærend.

Farlig ide: Gjør fagforeningene til kamporganisasjoner!

Overklassen har sikra makta si ved at den er knytta til eiendom, voldsapparat og stat. Arbeiderklassen har makta si knytta til organisasjon. Fagforeningene er de viktigste masseorganisjonene til arbeiderklassen. De blir trua fra to fronter: Fra borgerskapets angrep utenfra. Og fra borgerskapets angrep innenfra. Utenfra kommer angrepet som resultat av borgerskapets behov for omstillinger uten for mange hindringer. Det skal bli vanskeligere å lage fagforeninger og tariffavtaler.

Angrepa på fagforeningene innenfra er klassesamarbeidet som de sosialdemokratiske lederne har solgt seg til gjennom sammensmeltinga av stat, LO-ledelse og AP-ledelse. Ingen kan vente annet av LO-toppen enn at den hindrer kamp. I tillegg er det vanlig med en borgerlig og undertrykkende organisasjonskultur. Borgerlige ledere mener om seg sjøl at de kan alt. De er eksperter og må bestemme. Medlemmene skal betale kontingent og «bække opp sine ledere» som de sier. Medlemsdemokratiet og aktiviteten er ikke så viktig. Samtidig er det en realitet at du som tillitsvalgt, sjøl på ganske lokalt nivå, må ha stor kunnskap om et omfattende avtaleverk, lover og personalsaker. Dette tar det tid å lære, den tillitsvalgte blir flink og dyktig og nærmest uerstattelig, – og avstanden til medlemmenes kunnskap øker. Medlemmene venner seg til at «ledelsen ordner alt», og mange synes det er helt fint.

Dette er en vanskelig sak å jobbe med, men fryktelig viktig. Den peker framover. Når en driver med endringsarbeid i fagforeninga, for å forsøke å få til at medlemmene har mer makt, er det lett å se paralleller til diskusjonen om sosialismen. Det er med erfaringene fra kapitalismen at sosialismen blir bygd, så det er helt relevant å trekke inn parallellen. Spørsmålet er for lengst stilt: «Kan kokkepikene styre staten?»

Farlig ide: Samfunnet er menneskeskapt

Folk skal tro at klassesamfunn er naturlig, at de som bestemmer nok kan være dumme, men at de egentlig har mest greie på tingene, at kapitalister kan være egoistiske og tenke for mye på profitt, men det er tross alt de som har muligheten til å investere og sette i gang ting og lage arbeidsplasser. Mot denne alminnelige meningen kommer den undertrykte kunnskapen om at samfunnet er menneskeskapt, at kapitalismen derfor kan fjernes av mennesker, at det ikke er nødvendig med kapitalister i det hele tatt, at det ikke er nødvendig med klassesamfunn over hodet.

Denne farlige ideen er så undertrykt at det er nesten umulig å tenke seg at det går an å erstatte den barbariske kapitalismen med kommunisme, det strider til de grader mot alt vi har lært! Det er nesten som da alle trodde at jorda var flat, og så kom det førti stykker som mente at rund nok var mulig! Derfor holder vi studiesirkler med tre og fem og sju deltakere og studerer og diskuterer akkurat dette. Det er bra. Mer av det. For det er vanskelig å forstå. Men det går smått. Vi revolusjonære må bli flinkere til å argumentere i større målestokk for at det er mulig å avskaffe kapitalismen og lage et klasseløst samfunn!

Farlig ide: Mennesket er ikke født egoistisk!

I diskusjoner i klasserom, i skolegårder og på møter, høres ofte påstanden: «Det nytter ikke å dele, folk er egoistiske». «Det nytter ikke å tenke på et klasseløst samfunn, noen vil alltid herske over andre». «Det ligger i mennesket». «Enhver er seg sjøl nærmest». Denne kristne propagandaen om det grunnleggende onde mennesket, blir effektivt brukt av borgerskapets ideoligiprodusenter.

Men det er ganske vanlig rundt omkring i verden at fattigfolk går sammen og organiserer praktiske ordninger i slumområder, skaffer elektrisk strøm, organiserer dyrking av jord, transport og skoler, fordi myndighetene ikke gjør det, eller i kamp mot myndighetene. Eller lager frigjøringshærer der menn og kvinner organiserer, arbeider, forsaker og kjemper i årevis, ikke for å bli rike sjøl, men for å skape forutsetninger for et bedre liv for alle. Eller tenk på lokalsamfunnet der du bor: Der er det hundrevis (tusenvis) av folk som driver arbeid i organisasjoner eller privat, gratis og mye, fordi de synes det er viktig. Problemet er ikke at folk ikke vil ofre og yte. Problemet er at kapitalismen hindrer folk i å få bruke seg! Det gjelder alle slags folk: Barn, ungdom, voksne og gamle. Tenk hvilke menneskelige ressurser et sosialistisk samfunn kan frigjøre! Og de er de viktigste ressursene. Det er ikke egoismen som er folkets problem. Det er undertrykkinga og utbyttinga som er problemet.

Farlig ide: Kvinner kan alt, kvinner har ei historie

Ideen om at kvinner kan alt, blir motarbeida. Hele kvinnehistoria er ei ikke-historie. På samme måte som det arbeidende folkets historie skal være usynlig. For når kvinnene og arbeiderne og alle andre fattigfolk får lære den sanne historia om arbeidet, om oppfinnelsene, om samfunnene som er laget, så lærer de om sin egen store betydning. Det gir stolthet. Men stolthet hos folket er farlig for overklassen. Overklassen vil at alle skal lære at det er de som skaper historia, og at vanlige folk ikke passer til annet enn å være slaver i en eller annen forstand. Denne læren er med på at kvinnene og resten av arbeiderklassen holder seg sjøl nede. Uten sjøltillit, ingen kamp. Viktig jobb: Få fram kvinnenes og resten av underklassens historie!

Farlig ide: Nei til religionstvang!

Kravet om religionsfrihet blir motarbeida. Nå har staten for eksempel lagt ned det alternative livssynsfaget i grunnskolen, slik at alle tvinges til å ha kristendomsundervisning. Kristne skoler synes de er fint, også AP-ledelsen synes det, men muslimske skoler synes de er noe helt annet og forferdelig. Dette er for at borgerskapet vil ha sterkere kontroll over tenkninga til folk. Og de snakker om «menneskerettigheter»! Til å spy av.

Men religion er skadelig. Trua på en høyere makt som styrer, gud, gjør det lettere å tru på andre høyere makter, som Jens Stoltenberg. Mens kunnskap om at samfunnet og historia er et resultat av klassekamp og menneskenes arbeid, gir visshet om at samfunnet kan endres bestandig – av mennesker.

Farlig ide: Parlamentarismen er lureri

Arbeiderklassen kan stemme, men ikke bestemme. Makta sitter andre steder enn på stortinget og i kommunestyrene. Men arbeiderklassens opprør og revolusjonsvilje skal over hele verden styres inn i organiserte baner som borgerskapet kontrollerer. (Nettopp fordi revolusjonære vet dette, stiller revolusjonære opp i parlamentariske valg når de er sterke nok til det. Stikkord: Avsløre hvor makta egentlig sitter, fremme folks krav, bli kjent med mange, øke egen kunnskap om lokalsamfunnet, se på dem som bor i kommunen som en stor masseorganisasjon).

Det er så om å gjøre for overklassen å fremme parlamentarisk tankegang, at de har bestemt at innlæringa skal begynne med 6-åringene på skolen. Skoleelevene skal lære at elevrådet, det er tingen. Har du noe å klage over, ta det opp i elevrådet. Bare du argumenterer godt for deg, går saka di igjennom. Får du ikke svar på en tre-fire år, er det synd, men det er slik det er. Kanskje du ikke la fram saka så fint likevel?

Slik skal barn, nærmest sammen med morsmjælka, lære at veien å gå er «systemets vei», at veien ikke fungerer, og at det er greit, for det finnes ingen annen vei!

Farlig ide: 70-åra var bra!

Hvorfor har det vært så viktig for borgerskapet å forsøke å omdanne folks hukommelse om 70-åra? Jeg tror det er fordi 70-åra var prega av optimisme, en tro på at det gikk an å forandre ting. «Det nytter å gjøre opprør!» Det fattige vietnamesiske folket hadde vunnet over super-imperialistmakta USA, folket i Norge vant EEC-kampen (EU-kampen), det var mange streiker, antikapitalistiske holdninger i breie kretser, det var aksjoner for veier, mot riving av hus, Vømmøl og folkets kultur, mye lokal aktivitet. Jeg tror at grunnen til at så mange kaller seg med glede for «68-ere», (et begrep jeg mener er helt på trynet), er at de egentlig snakker om 70-åra og all aktiviteten! Det er betegnende at en del borgerlige folk er vanvittig opptatt av, år etter år, å få stempla alt dette folkelige, politiske, demokratiske mylderet nærmest som ml-terror, hvor det nesten antydes en slags politisk torpedovirksomhet.

Farlig ide: Kommunismen er nødvendig og mulig

Kommunismen, det klasseløse samfunnet, innebærer frigjøring av menneskets skaperkraft. Det har ingen stat, ikke klasser, ikke utbytting, ikke produksjon av varer, men bruksverdier. Folk skal skape ei nåtid og ei framtid sammen med hverandre. Endelig skal den enkeltes krefter få komme til sin rett. Mennesket skal skape muligheter for sin egen frigjøring. Kommunismen kalles «frihetens rike». Kommunismen er målet. Marx og Engels sier i Manifestet (side 70) om kommunismen: «I stedet for det gamle borgerlige samfunnet med sine klasser og klassemotsigelser trer en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling». Legg merke til at de sier «hver enkelt».

Over hele verden kjemper folk for å realisere et samfunn uten fattigdom, krig og undertrykking. Imperialismen sjøl skaper det behovet og de ideene om og om igjen. Millioner av mennesker i verden har lest «Det kommunistiske manifest» og annen marxistisk litteratur. Det finnes digre revolusjonære partier. Derfor må borgerskapet opprettholde et standhaftig mottrykk. De må spre et «kommunismen er død, og er den ikke død, så er den i hvert fall uoppnåelig, og er den ikke uoppnåelig, så er den i hvert fall grusom»-bilde. Som de har fått mange intellektuelle i Vest-Europa til å tro på.

Farlig ide: Et kommunistparti er nødvendig

DNA-ledelsen, redskapet for overklassen, har bygd makta si på støtte fra USA-imperialismen og på terror mot all opposisjon i det norske samfunnet. De har utvikla et finmaska tysternett. I dette landet går flere tusen folk omkring som er oppdratt til å være tystere for makta. Etterretninga og overvåkinga er til innvortes bruk. De visste hvor anti-Sovjet vi var! Lundkommisjonen viste nettopp at det IKKE bare var kommunister som blei forfulgt. Tvert imot, det mest slående var alle de andre! Folk som hadde uttalt seg mot høyere husleie i borettslaget, de som organiserte 8. mars-demonstrasjoner, som var aktive i fagforeninga, som var mot Nato, som deltok i aksjoner mot trafikken i ei gate. Folk som var aktive i klassekampen mot makta! Jeg regner med at bakkvinnene for «Kvinner på tvers» er grundig registrert av politiets overvåkingstjeneste (POT).

AKP ble og blir overvåka og registrert. Kommunistpartiet, og i dette tilfellet AKP, er farlig fordi det ikke bare igangsetter eller støtter den enkelte kampen, men fordi partiet har som oppgave å forene alle kamper og alle grupper i arbeiderklassen og folket og gi den felles kampen en politisk retning. Det er en virkelig trussel.

Jeg tror ingen seriøse borgere mener at AKPere har tenkt å løpe rundt med våpen sånn helt for seg sjøl og skyte rundt og lage «revolusjon» og terrorisere folk. Det de er redde for, er heller AKP og AKPernes vilje til å ikke være lydige og deres vilje til å organisere aksjoner, protester, enhetlige aksjoner. Det er lister over AKPere som skal interneres i en «krisesituasjon». Viktig krav: Vi vil vite hva kriteriene er, for å komme på den lista!

Hvilke ideer får du?

På Rød Front sommerleir førte diskusjonen om hva som var «farlige ideer» til at mange av oss fikk stor fantasi om hva som burde skrives, i hefter, i artikler, på Nettet, i Klassekampen. Hva tenker du?

Nå har jeg tenkt å kommentere to aktuelle diskusjoner i forbindelse med ytringsfriheten. Den ene handler om ytringsfrihet for nazister, og den andre om ytringsfriheten under sosialismen.

YTRINGSFRIHET FOR NAZISTER?

Når Eva i klassen sier at alle tyrkere stikker med kniv, og Tarik gråter, løses det ved å tålmodig, med fakta og ideologisk kamp, mobilisere alle elevene og Eva til å forstå at slike ideer er feilaktige. Altså, ytringsfrihet, massemobilisering, ideoligisk kamp, diskusjon, opplysningsarbeid. Evas ytring blir ikke bare et ensidig angrep på Tarik, men også en mulighet til å utnytte angrepet til noe positivt for alle.

Men når Eva deler ut løpesedler på skolen om at alle tyrkere stikker med kniv, blir hun fratatt løpesedlene av meg. Der ute i skolegården har ikke jeg muligheter til å diskutere tålmodig, drive folkeopplysning og ideologisk kamp. Så der blir Evas løpeseddel bare et ensidig angrep på Tarik. Da vil jeg at hensynet til Tariffs muligheter til å få venner, skolegang, jobb, trygghet, og ikke politiforfølgelse, og i verste fall, ikke bli skada eller drept av nazister, skal gå foran Evas frihet til å fortelle løgner om Tarik. Hun deler ikke løpesedlene ut i et vakuum, men i et samfunn der hun føyer seg inn i maktas brede elveløp. På hennes side står organisasjoner som ikke nødvendigvis sier at alle tyrkere stikker med kniv, men som aktivt fremmer holdninger om at Tarik er et problem, til dels farlig problem. Det er for eksempel Høyre, DNA-ledelsen, regjeringa, Utendingsdirektoratet, EU, deler av pressa, pluss rasistiske og nazistiske organisasjoner, hva mer vil du ha? På Tariks side – hvem er det? Her har vi ikke en situasjon med «fri meningsutveksling, ideer som brytes på like fot i et demokratisk atmosfære». Her har vi rå makt fra gigantene mot en gutt, og hvor Eva legger en stein i gigantenes vektskål.

Paragraf 135 a

Så kan noen si: Men å beskytte Tarik handler ikke om å begrense ytringsfriheten, han kan beskyttes ved å henvise til «personvern». Men handler ikke begrensningene i ytringsfriheten om å verne personer? Det er akkurat det de handler om. Se Straffelovens § 135 :

«Med bøter eller fengsel inntil 2 år straffes den som ved uttalelse eller annen meddelelse som framsettes offentlig eller på annen måte spres blant allmennheten, truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt en person eller en gruppe av personer på grunn av deres trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse. Tilsvarende gjelder slike krenkelser overfor en person eller en gruppe på grunn av deres homofile legning, leveform eller orientering.

På samme måte straffes den som tilskynder eller på annen måte medvirker til en handling som nevnt i første ledd.»

Hvem skal beskyttes? Eva eller Tarik?

Samtidig er det vanskelig mange ganger å vurdere den ene og den andre sida. Det er bra, for det viser at en diskusjon om slike spørsmål alltid er viktig. Praktiseringa av rettigheter er når alt kommer til alt, et spørsmål om politisk kamp og makt. De motsatte formuleringene i Verdenserklæringen om menneskerettighetene viser det:

Artikkel 1 i sier: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter». Hvordan skal denne paragrafen brukes for å beskytte Tarik?

Artikkel 19 i samme: «Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser».

Skal Eva kunne bruke denne paragrafen til å angripe Tarik? Eller er hun forhindra fordi § 30 sier noe om premissene for alle rettighetene: «Intet i denne erklæring skal tolkes slik at det gir noen stat, gruppe eller person rett til å ta del i noen virksomhet eller foreta noen handling som tar sikte på å ødelegge noen av de rettigheter og friheter som er nevnt i erklæringen».

Og i innledninga sier Erklæringa noe om det: Frihet, rettferdighet og fred. Dette er sjølsagt mest tomt snakk, for FN har mye erfaring i å aktivt

støtte imperialismens angrep på folkene i verden under dekke av fredsprat. Men teksten kan likevel, i en diskusjon om rettigheter, vise at sjøl i denne erklæringa kan f.eks. ytringsfriheten ikke ses atskilt fra hele erklæringas mål.

Hvorfor skal ikke alle få si hva de vil?

I Norge har diskusjonen om menneskerettigheter handla mest om ytringsfrihet. Og når det gjelder ytringsfrihet, har en del radikale vært mest opptatt av at nazister skal ha ytringsfrihet: Hvorfor bare nazister? Hvis det er et prinsipielt spørsmål at ideer skal møtes med ideer, og ikke forbud, hvorfor får vi ikke et angrep på hele § 135 a? Hvorfor skal vi kreve forbud mot porno, for eksempel? Hvorfor skal ikke folk få lov til å sjikanere homofile offentlig? Jeg mener: Hvor er sammenhengen og konsekvensen av standpunktet?

SOSIALISMEN

I denne artikkelen skal jeg ikke ta opp erfaringene og diskusjonene om hvordan sosialismen kan og ikke kan utvikles til kommunismen. Jeg skal bare nevne noen problemstillinger i sammenheng med frihet.

Sosialismen er veien fra kapitalismen til kommunismen. Kapitalismen avløses av sosialismen når arbeiderklassen og folket tar makta gjennom en revolusjonær omveltning, en revolusjon. Under sosialismen er det klasser, stat og partier. Utfordringa er å utvikle sosialismen i riktig retning, nemlig i retning kommunismen, det klasseløse samfunnet.

Frihet for å skape kommunisme

Mars og Engels sier dette i Manifestet: » … første skritt i arbeiderrevolusjonen er at proletariatet oppkaster seg til herskende klasse, kjemper igjennom demokratiet.

Proletariatet vil benytte sitt politiske herredømme til gradvis på fravriste borgerskapet all kapital, sentralisere alle produksjonsredskaper i hendene på staten, dvs det som herskende klasse organiserte proletariatet, og så raskt som mulig øke produktivkreftene.» (Det kommunistiske manifestet, Røde Fane 1998, s.68)

Det kan ikke bli kommunisme uten en veldig bevegelse under sosialismen. Sosialismen åpner for store muligheter for åpenhet og demokrati. Men det er også betingelsen for å komme ut av sosialismen og videre til kommunismen! Jeg mener at hovedlinja må være: Mest mulig demokrati, frihet, skriving, snakking, diskusjoner, liv og røre, lokal organisering, myldring.

Problemet blir at vi sitter fast i de gamle måtene å gjøre tingene på, at vi vil ha for dårlig fantasi til å se alle mulighetene. Måla for samfunnet må diskuteres for at de skal stemme med det mulige og hva folk er villige til å gjøre, folk må få lede og delta i prosesser som gjør at de er motiverte og får skapende ideer og har det fint. Det blir vanskelig å få til. For ikke å snakke om: Hvis den første generasjonen er motiverte fordi de var med på den revolusjonære bevegelsen som styrta kapitalismen: Hva med neste generasjon? Hva vil de? Mange vanskelige spørsmål. Men jeg er helt sikker på at ingen av dem kan løses uten en kamp om ideer, og for å få til det, må det være trygt å mene noe. Og skal et folk stille seg et så høyt mål som å skape et kommunistisk samfunn, må de ha stor sjøltillit!

De nye sosialistiske samfunnene i Sovjet og Kina tok folk på alvor. De organiserte folk til å delta i styring, ga dem utdanning, ga tillit gjennom å stille svære oppgaver. Men når (etter hvert) overklassen ikke lenger ville utvikle sosialismen, men tvert imot utvikle kapitalisme, lukka de dørene for folkets deltakelse. Da ble folket bare plunder og heft. Det kjenner jo VI til, med våre erfaringer fra kapitalismen.

Masseorganisasjoner er nødvendig

Hilda Scott forteller fra Tsjekkoslovakia etter krigen at det fantes en kvinneorganisasjon som var en masseorganisasjon. Så kom den offisielle analysa: Når arbeiderklassen var kommet til makta (det var slik det ble sagt), var automatisk kvinnene kommet til makta, så det trengtes ikke noen kvinneorganisasjon på grunnplanet. Organisasjonen ble lagt ned, og det ble oppretta kommunale utvalg som skulle gi råd. Så ble også disse lagt ned, og det ble oppretta et rådgivende likestillingsutvalg på statlig plan. Kvinnene hadde altså ikke noe sted å organisere seg. Deres våpen var vekk.

Det som skjedde i Øst-Europa for en 10 år sida og framover er et godt eksempel på hva som kan skje når folk ikke er organisert. Sosiale rettigheter ble på område etter område feid til side, og arbeidsfolk ble fort mye fattigere. Alle leser i avisene om hvordan folk ikke får lønn i flere år! Et stort spørsmål er: Hadde overklassen kunnet herje så voldsomt dersom arbeiderklassen hadde vært organisert i aktive fagforeninger eller andre masseorganisasjoner?

Under sosialismen må det skje en kraftig utvidelse av organisasjonslivet. Barn, gamle, folk i boligområdene i byene, i kommunene, på bygdene, – det må myldre. Det er nødvendig å ta på alvor at folk vil ha både motstridende og felles interesser, og at motsigelsene må løses gjennom diskusjon.

Materielle forutsetninger

Hilda Scott beskriver at kvinnene hadde mye å slåss for, som retten til å fortsette i alle slags jobber da krigen var over, og kampen for å prioritere høyere den produksjonen i samfunnet som hadde mest å si for å lette kvinners slitsomme og lange hverdag. Kvinnene (som mennene) hadde lange arbeidsdager, kvinnene hadde husarbeidet og familieorganiseringa i tillegg, og de hadde ansvaret for handlinga som betydde å stå lenge i køer hver dag.

Hvor skulle disse kvinnene ta tid fra, til å «styre staten», lese papirer og gå på møter? Umulig. Derfor et det en forutsetning for å delta i styring, at skillet mellom de styrende og de styrte systematisk blir utviska – også når det gjelder tid! To timers nødvendig arbeidstid om dagen er i meste laget.

Familien

Tiltak for å gradvis oppløse familieorganiseringa slik vi kjenner den i dag, vil fremme friheten til individene, slik at ethvert menneske får et sjølstendig forhold til samfunnet. Dette har jeg ikke plass til å argumentere for her, men henviser til Røde Faneheftet «Feministisk sosialisme» av Kjersti Ericsson.

Informasjon

Vil nettet gjøre det lettere å praktisere demokrati i et sosialistisk Norge?

For demokrati handler ikke minst om å ha tilgang på den informasjonen en trenger. Det blir mye vanskeligere eller umulig å hindre at folk får den informasjonen de vil ha, ikke bare i Norge, men i hele verden.

Vitenskap

En sosialistisk stat må være på vakt mot å karakterisere vitenskapelig arbeid som den ikke liker, som reaksjonær og lite ønskelig. Det er nok av eksempler fra historia, også fra sosialistiske land, at politiske standpunkter har bestemt over hva som har vært vitenskap. Sånn er det vel hele tida. Slik som da presteskapet forlangte at jorda var flat og drepte dem som holdt på den runde varianten. Eller, som nå, når kritiske (mot kapitalen) vitenskapsfolk blir innesperra, når de mister forskerjobber og bevilgninger, når det blir drevet kampanjer mot dem. Eller når Darwins utviklingslære er forbudt i skolen i flere stater i USA. Derfor har det stadig vært kamp for ytringsfrihet innafor vitenskapen.

Partiet i opposisjon

Kommunistpartiet må være i opposisjon også under sosialismen. Det må være en drivkraft for det langsiktige målet. Den sosialistiske staten vil være konservativ i forhold til å kunne legge til rette for oppløsninga av institusjonene og bryte ned arbeidsdelinga i samfunnet. Det er en sak som har vært lite diskutert i den revolusjonære bevegelsen i Norge: Hvis kommunistpartiet skal se de langsiktige interessene som Marx og Engels skriver om i Manifestet, og hvis det er slik at partiet derfor ikke bare må være, men faktisk også i realiteten blir i opposisjon til den sosialistiske staten, vil da partiet fortsatt bli sett på som uønska? Som et hår i suppa, eller til og med overvåka eller forfulgt? Vil et virkelig revolusjonært parti under sosialismen ha et harmonisk forhold til den sosialistiske staten? Vil kanskje forholdet være prega av både motsatte og felles interesser?

Hvis det er tilfelle, gjør det ikke saka lettere for det revolusjonære partiet, at deres medlemmer blir tillitsvalgte innafor den sosialistiske staten. Medlemmer av kommunistpartiet blir valgt til ledelser på grunn av lang erfaring, stor kunnskap og fordi folk har stor tillit til dem. Men samtidig skal de være i opposisjon til seg sjøl. Tenk på paralleller i fagforeningsarbeidet.

Kontrarevolusjon?

Ingen av oss veit hvordan situasjonen vil være i tida etter revolusjonen, hvilke og hvor sterke motkreftene er. Det kan hende folk har nok å gjøre en stund med å holde kontrarevolusjonære farlige folk unna livet. Dette kan vi diskutere opp og ned. Det viktigste mener jeg likevel er, at vi skal ha en tydelig holdning som ikke er til å trekke i tvil: Hovedlinja må være: Mest mulig informasjon, diskusjon, organisasjonsfrihet! Er det virkelig sånn at «folket skaper historia», så må folket få lov til å tenke og handle sjølstendig.

Derfor må en spørre: Hvilke krefter og situasjonen kan føre til at sosialismen blir redd for demokratiske prosesser? Og hva vil være «farlige ideer» under sosialismen?

Oppvurder kampen om ideologi og organisering

Vi må oppvurdere kampen for organisasjons- og ytringsfriheten og den ideologiske kampen om disse spørsmåla både under kapitalismen og under sosialismen. For arbeiderklassen handler demokratiske rettigheter om å kunne organisere seg som klasse for å ta og beholde makt som et middel til å skape en god tilværelse. Johan Petter Andresen sier: «Motsigelsen mellom de internasjonale menneskerettslige normene som bygger på borgerlige demokratiske verdier, og borgerskapets behov for å sikre kontrollen over befolkninga er en viktig sak for kommunister. Å forsvare og utvide demokratiet er avgjørende for muligheten for arbeidsfolk til å nå fram ved bruk av legale kampformer.»

Avisa Klassekampen

Borgerskapet har laget regler som sørger for at det er dem som har muligheter til å spre sine meninger, sin ideologi, sitt verdensbilde, til alle, hver dag og time. De eier mediene, skolen, institusjonene, det som kalles overbygninga. Folk gjennomskuer mye, men finner seg i mye og gjør ikke revolusjon.

I kampen om tenkninga: Hvilke redskaper har radikale, revolusjonære, opprørske mennesker og organisasjoner i dag, i Norge, for å utfordre maktas tenkning og propaganda?

For det første har vi hver og en som diskuterer med venner og arbeidskamerater. Det gjør vi. Men det stiller store krav til hver enkelts skolering, det blir ikke mye samlende og organiserende framstøt. Det samme gjelder bruken av lokalaviser.

For det andre har vi Nettet. Mer og mer organisering og informasjon går over Internett. Dette er en undervurdert mulighet i den revolusjonære bevegelsen, vi er for konservative.

For det tredje har vi Klassekampen. Nå er det Klassekampen som er mest effektiv i kampen om verdensbildet.

Hvorfor Klassekampen ble starta

Da Klassekampen ble starta, var det nettopp for å føre kamp om beskrivelsen av virkeligheten og for å organisere fram handlinger, forandring. Det var ingen aviser som støtta Vietnams folk mot USA-imperialismen. Eller som støtta PLO. På den tida var det feil å si at Norge var et klassesamfunn og at det fantes en arbeiderklasse. Sjølbestemt abort var et feil utsagn. Kampen for religionsfrihet på skolene. Kamp for elevenes demokratiske rettigheter. For å fremme de sosialistiske ideene mot kapitalismen. Avisa Klassekampen skulle være aktiv på riktig side i klassekampen.

Avisas jobb i dag

Klassekampen gjør mye mer enn å framføre meninger. Den organiserer venstresida på den måten at radikale, sjølstendige, kritiske mennesker går sammen om å støtte den, selge den, samle inn penger, verve abonnenter. Aksjekampanja våren 1998 viste fram en del av Klassekampens potensiale. Avisa kan også organisere mange tusen folk til handling ved å være talerør for aksjonskomiteer, som «Bli med på streik og møter 10. oktober i forbindelse med statsbudsjettet …»

Tilbake til meningene. Stort sett har avisa fungert organiserende og antikapitalistisk. Men ikke alltid. Også den utsettes for borgerlig påvirkning og kan til tider bli pressa til å være tilbakelent og betraktende i stedet for foroverlent og agiterende, den kan slutte å avsløre det kapitalistiske barbariet og nøye seg med overflatediskusjoner blant de mer velstående, den kan slutte å agitere for sosialisme og kommunisme og glemme å se verden fra de fattigstes perspektiv. Avisa med ansatte og venner er en organisasjon eller prosess med sine egne konflikter, motsigelser, ideologiske brytninger. Ser vi positivt på dem, er det mulig å beholde avisa som det viktigste redskapet på den rette sida.

I kampen for de farlige ideene!

 

---

Den marxistiske økonomiske vitenskapen er for dårlig utviklet til å kunne gi gode og presise svar på hvorfor det oppstår børskrakk og valutakriser, og spesielt hvordan de vil utvikle seg i den konkrete situasjonen som foreligger nå. Den kan gi noen grunnleggende innsikter som borgerlig sosialøkonomi aldri vil kunne gi, men det gjenstår mye teoretisk arbeid før vi er på høyden med utviklinga i de siste tiårene. Jeg skal antyde noe om hvilken retning jeg mener dette teoretiske arbeidet bør ta.

Men videre er det slik at så lenge marxistisk økonomi bare er hobbyen til en håndfull folk, har vi ikke kapasitet til å trenge inn i detaljene. Detaljene er avgjørende i analyse av den konkrete situasjonen. Med den korte tidsfristen jeg har fått av Røde Fane til å skrive denne artikkelen, har jeg blitt nødt til å ta detaljene på husken, og jeg håper jeg kan bli unnskyldt hvis jeg har husket feil. Uansett står jeg nå i fare for å skrive noe som vil se håpløst dumt eller gammeldags ut når det kommer på trykk, fordi situasjonen utvikler seg fra dag til dag.

Krisa i Asia

Situasjonen er: I fjor sommer utviklet det seg en valutakrise i Asia. Den avdekket at de store selskapene og bankene i Sør-Korea, Thailand, Malaysia og Indonesia ikke ville kunne betjene sine kortsiktige lån. Den manglende lønnsomheten kan komme av korrupsjon, svikt i etterspørselen fra Japan eller andre ting – jeg må innrømme at jeg veit ikke. Uansett så var denne manglende lønnsomheten skjult for ei tid gjennom at selskapene hadde god tilgang på ny kapital. Kanskje var det mistanken om at ikke alt sto så bra til som fikk utenlandske låntakere og eiere til å begynne å trekke seg ut. Valutakursene kunne ikke lenger opprettholdes, og dermed blei det straks veldig mye vanskeligere for selskapene i disse landene å betjene utenlandsgjelda si. Altså en sjølforsterkende prosess.

I gamle dager ville en slik sjølforsterkende prosess løpe videre uten inngrep fra noen myndighet. Konkursene i de første selskapene ville bringe nye selskaper i vanskeligheter, enten fordi de eide aksjer i de selskapene som nå var konkurs, eller fordi de hadde utestående fordringer på dem, eller fordi de konkursrammede hadde pleid å kjøpe varene deres, slik at de opplevde en plutselig etterspørselssvikt. Dette er første fase i en handelskrise, slik Marx og Engels skildret dem.

I vår opplyste tid vil myndighetene gripe inn i den sjølforsterkende prosessen som innleder krisa – som regel ikke for å forhindre den helt og holdent, men for å sørge for at den får et ordnet forløp. Sentralbanken i hvert enkelt land vil f.eks. kunne gi kriselån til banker som ellers ville gått konkurs. I vårt tilfelle ville ikke det vært nok. Sentralbanken i f.eks. Thailand hadde rett og slett ikke ressurser i form av utenlandsk valuta til å sikre at selskapene kunne betale den kortsiktige utenlandsgjelda si. Inn på banen kommer da det internasjonale pengefondet, IMF. Pengefondet ga nye lån i hundremilliardersklassen til de kriseramte landene. Dermed kunne de betale de første avdragene på utenlandsgjelda si i tide, slik at ikke låntakerne, de store internasjonale finansinstitusjonene, kom i vanskeligheter. Men pengefondet verken vil eller kan gjøre dette uten å stille vilkår.

Vilkårene går ut på en grunnleggende omstrukturering av produksjonen og penge- og kredittvesenet i det kriseramte landet. Målet er at næringslivet i landet snarest mulig skal bli istand til å betjene utenlandsgjelda si igjen, og dessuten betale tilbake kriselånet. Det som skal til for å oppnå det, er at virksomheter som ikke har noen mulighet til å bli lønnsomme i framtida, legges ned, og resten av næringslivet kommer under kontroll av kapitalistgrupper med tilstrekkelig resurser og evne til å omforme det til lønnsom drift. Videre må offentlig sektor i regelen reduseres drastisk, slik at skattenivået ikke truer profitten og det offentlige ikke legger beslag på den tilgjengelige lånekapitalen, og penge- og kredittvesenet må gi stabile vilkår for utenlandsk kapital. Da vil denne kapitalen etterhvert vende tilbake. Den kan da kjøpe opp profitabel virksomhet i landet til en billigere penge enn før, og vil med sine høye krav til avkastning sørge for videre framgang i omstruktureringa. Krisa er løst. Så langt er vi imidlertid ikke kommet i de kriseramte landene i Asia enda, av grunner som vi seinere skal se.

Hva enten omstruktureringa foregår i nasjonal regi eller i regi av pengefondet, er altså de gammeldagse handelskrisene erstattet av en styrt prosess. Innholdet i denne prosessen har imidlertid ikke forandret seg . Det går ut på nedlegging av ulønnsomme foretak, drastisk økt arbeidsledighet, og drastisk nedgang i levestandarden for de breie massene gjennom prisstigning på utenlandske varer i første omgang, og gjennom lønnsnedslag etterhvert som arbeidsløsheten svekker stillinga til de som er i arbeid. De asiatiske landene som blei ramma av denne styrte prosessen ifjor, har lenge hatt fascistiske former for arbeidsdisiplin og utbytting. Det er imidlertid kanskje mulig å stramme skruen enda mer, og det blir nå forsøkt. Det er ingen prinsipiell forskjell på den gammeldagse krisene og den moderne styrte prosessen. Begge har til oppgave å få opp profittraten gjennom å øke utbyttinga, og gjennom å eliminere virksomheter som bruker mer resurser på å produsere varene sine enn det som er samfunnsmessig nødvendig.

Men det ville være helt feil å si at det ikke finns noe særegent og nytt i krisa i Asia. For det første foregår den, såvidt jeg kan se, på et helt nytt grunnlag som jeg vil kalle verdensmarkedsverdier. For det andre avler den motsigelser mellom den internasjonale finanskapitalen (amerikansk og japansk) og det vi i gamle dager ville kalt kompradorborgerskapet i Sør-Korea, Indonesia osv. For det tredje utvikler den seg i samband med krisa i Russland og den store, store krisa som langsomt modnes i Japan. I den forbindelsen kan en stille spørsmålet om ikke omfanget av problemene i kapitalismen vil bli så stort at det ikke lenger er mulig å få til en styrt omstruktureringsprosess. Det er det perspektivet som gjør at artikkelen min, skrevet sjette september, kan komme til å fortone seg veldig gammeldags når bladet kommer ut. Her er det bare plass til å behandle disse sakene stikkordsmessig.

Verdensmarkedsverdier

Avkolonialiseringa (fra krigen til sekstiåra) og liberaliseringa av verdenshandelen (fra sekstiåra til i dag) har, sammen med reduserte transportkostnader, ført til at varenes verdi dannes på en annen måte enn før, og at merverdien fordeles på en annen måte enn før. Ifølge marxismen er varenes verdi bestemt ved hvor mye arbeid som trengs til å produsere dem. Men det er ikke slik at hvis jeg bruker 2 timer på å strikke en sokk, mens A/S Ullvare bruker 2 minutter, så er min sokk verdt 2 timer og Ullvares verdt 1/30 time. På markedet vil det bli fastlagt hvor mye arbeid som er samfunnsmessig nødvendig for å lage en sokk, og sjøl om mine sokker er pene, vil det nok vise seg at den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida er 2 minutter. Det sokkemarkedet vi her snakker om, var tidligere det nasjonale markedet. En sokk i Ungarn kunne ha en nasjonal vareverdi som atskilte seg fra den nasjonale vareverdien til den samme varen i Norge. Slik er det ikke lenger for de aller fleste varer. Det har dannet seg verdensmarkedsverdier. Men det er et viktig unntak: arbeidskrafta har framleis en verdi som dannes på det nasjonale arbeidsmarkedet.

Så lenge valutaforholdene er stabile og skatteforholdene i ulike land er sammenliknbare, vil derfor varene som blir solgt i alle land komme fra steder der en både holder seg på verdensmarkedsverdien med hensyn til hvor mye arbeidstid som brukes, og bruker den arbeidskrafta som har lavest verdi i verden blant alle arbeidskreftene som egner seg til slik produksjon. På dette grunnlaget danner det seg en internasjonal gjennomsnittlig profittrate, og den igjen bestemmer de internasjonale vareprisene. Dersom dette geografiske mønsteret for produksjonen fører til store ubalanser i utenriksregnskapet til enkelte land, vil valutakursene endre seg til arbeidskrafta i disse landene har fått en verdi som gir balanse i utenriksregnskapet.

Dette systemet, der valutakursene og varenes produksjonssteder endrer seg med endringene i arbeidskraftas verdi i hvert land og med de internasjonale vareverdiene, er drastisk forskjellig fra systemet i kolonitida. Begge systemene er imperialistiske, men mens profitten i kolonisystemet kunne tas ut som monopolprofitt fra koloniene, er det nå heller den gjennomsnittlige internasjonale profittraten som kan holdes høy gjennom imperialistisk utbytting. For vareprisene betyr det at varene fra «lavkostland» er relativt billigere enn før, mens varene fra «høykostland» er relativt dyrere.

I en forstand er det først nå vi får en verdenskapitalisme, sjøl om vi ennå ikke har en enhetlig arbeiderklasse i verdensmålestokk. I kolonitida blei det med rette sagt at det var umulig for et tredjeverdenland å utvikle seg langs den kapitalistiske vegen. Den var stengt av imperialistene. Når systemet endra seg, var det nettopp de landene som nå er i krise, som kunne utnytte dette først til å få til en kapitalistisk utvikling basert på beinhard fascistisk politikk overfor arbeiderklassen og åpenhet for utenlandsk kapital. Krisa i Asia er den første grunnleggende omstruktureringa i produksjonsforholdene i disse landene, og vil ha konsekvenser i resten av verden ikke bare på grunn av den uroen på finansmarkedene som det medfører, mens også fordi det endrer forholdene for produksjonen i hele verden.

Motsigelser i borgerskapet

1. september i år innførte Malaysia drastiske restriksjoner på den frie flyten av kapital. Det blei forbudt å selge aksjer til lavere kurs enn en kjøpte dem for, dersom en ikke hadde hatt dem i mer enn ett år. Dessuten blei det forbudt for utlendinger å holde landets valuta, ringgit, etter 30. september. Dette er det mer saft i enn en liten «Tobin-skatt» på kapitalbevegelser. Formelt sett er langsiktige utenlandske investorer framleis velkomne, men det spørs om de vil komme på slike vilkår.

Borgerskapet i Malaysia prøver på denne måten å opprettholde sin makt ved å motsette seg de omstruktureringene som den internasjonale kapitalen krever. Den malayiske regjeringa har også tidligere, så vidt jeg husker, lagt all skyld for valutakrisa på utenlandske kortsiktige spekulanter. Det er jo sikkert feil – spekulantene vil ikke begynne å spekulere før det er grunn til mistanke om at ikke alt står bra til med den malayiske økonomien. Og utviklinga seinere har bekreftet at det var tilfelle. Men det skal bli spennende å se hvordan dette opprøret mot den internasjonale finanskapitalen faller ut.

Suharto i Indonesia nektet å gjennomføre de tiltakene pengefondet anså nødvendige, åpenbart for å berge de enorme formuene han hadde sikret seg og familien sin gjennom korrupsjon. Han falt, men har han berget pengene sine?

Jeg har ikke fulgt med i detalj, men det virker ikke åpenbart at resultatet av krisa skal bli at borgerskapet i de kriseramte landene skal miste alt de har. Det virker ikke åpenbart at de nødvendige omstruktureringene skal la seg gjennomføre uten motstand fra dem som står i fare for å miste kapitalen sin. Dessuten har vi motstand, grensende til regulært opprør, fra befolkningene som får oppleve følgende av ti prosent fall i bruttonasjonalproduktet, vanvittige renter og inflasjon. Det er ikke åpenbart at en styrt prosess lar seg gjennomføre.

Krisa i Japan og Russland

De japanske bankene var en stund overlegent de største i verden målt i forvaltningskapital. Men egenkapitalen var svært lav i forhold til forvaltningskapitalen. Da eiendomsmarkedet i Tokyo falt sammen rundt 1990, blei bankene sittende med en mengde råtne lån og potensielle tap. Dette har de aldri klart å kvitte seg med. Den langvarige svake utviklinga på børsen bidro til å svekke bankene. Noen finansinstitusjoner har gått overende. En stor mengde andre vil gå overende hvis Tokyobørsen faller til et lavt nok nivå på det tidspunktet hvor bankene skal avlegge årsmelding. I den situasjonen har det japanske borgerskapet mobilisert den høye etiske standard og solidaritet som LO-økonom Stein Reegård framhevet som påkrevet i den nåværende situasjonen (i et intervju i Aftenposten). De har mobilisert alle reserver for å kjøpe aksjer fra dem som må selge, og slik holde Nikkei-indeksen over 15 000-nivået. I de siste dagene virker det som de har måttet gi tapt, men de kan framleis komme igjen.

Hvis storbankene i Japan faller, og alle de skjulte tapene kommer på bordet, vil det kunne ha store ringvirkninger på finansmarkedene i resten av verden. De store finansinstitusjonene i vesten har allerede måttet rapportere relativt betydelige tap på krisa i Russland. Sammenfallet av alle disse problemene kan bli mer enn det er mulig å styre unna, så kanskje står en gammeldags «handelskrise» for døra – et 1929.

Norge

I denne situasjonen har børsene verden over falt kraftig i august og september – med 15-25% i de fleste tilfellene – og med langt mer i Russland og noen land i Latin-Amerika. Det dukker nå opp storinvestorer også i Norge som har tapt alt, og store konserner som Kværner har tapt så mye på krisa i Asia og andre steder at de neppe kan betale gjelda si.

Den særnorske «krisa» skyldes naturligvis ikke lønnsoppgjøret, kontantstøtta og krangelen mellom politikerne om hvordan det skal skjæres ned, slik massemedia skulle få oss til å tru i den ukes tid. Den skyldes snarere en politikk som partiene har stått sammen om, og som den forrige regjeringa gjennomførte. Først økes oljeutvinningstakta drastisk – muligens på oppdrag fra USA for å holde oljeprisen nede mens Irak blir boykottet? Som en følge av ikke minst denne norske politikken, faller oljeprisen når etterspørselen i Asia dabber av. Hvis russerne må selge olje for enhver pris for å klare sine forpliktelser, vil den forbli på et lavt nivå en stund. Dette var årsaka til at folk blei mistenksomme til den norske krona og flyttet pengene sine over i andre valutaer. Norges Bank svarte med renteøkninger for å lokke pengene tilbake. Det hadde den ikke behøvd å gjøre hvis ikke politikerne hadde bestemt at den norske krona skulle være knyttet til ECU-en. Det valget var lite heldig, for alltid når oljeprisen er lav, vil det være et godt tegn for EU-økonomien, men et dårlig tegn for Norge. Dermed oppstår den spenningen mellom utviklinga i Norge og EU som gjør at spekulantene kan begynne å spekulere i at valutapolitikken må legges om.

Nå viser det seg imidlertid at de som har solgt norske kroner, ikke er utenlandske spekulanter, men norske bedrifter, og ikke minst den norske stat! Staten må jo veksle kroner til utenlandsk valuta for å plassere oljefondet i utlandet, slik det er bestemt. Men ikke bare det: Stortinget vedtok også i fjor at oljefondet skulle plassere en god del av midlene sine i aksjer, mot tidligere bare obligasjoner. Da dette blei iverksatt i år, var aksjekursene på topp. Titalls milliarder av oljefondet har allerede forsvunnet gjennom kursraset i august. Alt dette skyldes den usedvanlig idiotiske politikken til de som nå vil tilbake til makta for å innføre fast styring og vise handlekraft gjennom nedskjæringer.

Naturligvis er det ingen krise i Norge nå. Vi må slåss for at det ikke er folk flest som skal bære byrdene av den valuta- og renteuroen som har vært gjennom dyre studielån, boliglån og offentlige nedskjæringer. Men en krise i verdenskapitalismen vil like sjølsagt også trekke med seg Norge. Hvordan det skal møtes, har folk ikke begynt å diskutere enda.

Profittraten

Når valutakrisene, børsrasene og renteuroen denne gangen ser ut til å ha langt større realøkonomiske konsekvenser enn tilsvarende hendelser de siste 10-12 åra, så skyldes det at det er noe galt med lønnsomheten. Profitten smører systemet. Faller den, skal det bare noen tilfeldige hendelser til for at det meste synes å rakne, og «forretningsklimaet» endrer seg brått. Når børsnedgangen nå fører til at bankenes kunder ikke kan betjene sine lån, og når tap på finansposter etc. fører til at årsresultatene til selskapene viser store underskudd, eller det plutselig blir umulig å oppnå videre kreditt på rimelige vilkår, så ville det allikevel ikke fått større konsekvenser for økonomien som helhet dersom profittraten i gjennomsnitt var høy. Litt oppkjøp og omstrukturering, og litt styrt nedlegging kanskje, men ikke noe som berører systemet som sådan. Det er verre når ingen vil kjøpe opp store konserner som det går utfor med, fordi ingen veit hvordan de skal få verdier ut av dem. Det sies å være tilfelle med Kværner nå.

I slutten av en oppgangskonjunktur faller profittraten, fordi nye produksjonsmetoder har økt den organiske sammensetninga til kapitalen, samtidig som alle som har makt til å sikre seg feite andeler av merverdien til eget uproduktive konsum, gjør det. Profittratefallet gjør først og fremst hele systemet mer ustabilt. Tidligere lot det seg ikke rokke av børsras på 20% på en dag, som på New York-børsen i 1987, men nå ser det bare ut til at det ene drar det andre med seg. Vi er inne i en sjølforsterkende prosess.

Det hjelper lite at tyskerne og amerikanerne sier at her hos oss er økonomien grunnleggende sunn og sterk. Det hjelper heller ikke at Hongkong er istand til å holde børsen oppe gjennom å sette inn folketrygdfondet og private pensjonsfond til aksjekjøp, og eventuelt spe på med kinesiske midler. Dersom en dyp krise er under utvikling i Japan og resten av Asia, så vil den krisa skape helt nye verdiforhold og utbyttingsforhold, og det får før eller siden konsekvenser for produksjonen i resten av verden – i hvert fall så lenge verdenskapitalismen ikke faller fra hverandre igjen i regioner, omtrent som i 30-åra. De konsekvensene vil arbeidsfolk i Europa og USA få merke i form av helt nye normer for lønns- og arbeidsforholdene, helt nye former for automatisering i produksjonen, og i form av arbeidsledighet og industrinedlegging. Det som trengs dersom disse perspektivene slår til, er kanskje framfor alt internasjonal arbeidersolidaritet og gjensidig hjelp til å styrke fagorganisering, faglig kamp og faglige rettigheter.

Merverdien skapes av arbeiderne i produksjonen. All slags profitt, enten den tar forma av gevinster på aksjemarkedet, renteinntekter, grunnrente fra kontroll med knappe produksjonsfaktorer, eller hva det nå skal være, er avledede former for merverdien som blir skapt i produksjonen. Disse formene for profitt lever ikke og utvikler seg ikke i isolasjon fra verdiforholdene og utbyttingsforholdene i produksjonen, slik de blir beskrevet i første bok av Kapitalen. I dag er disse grunnleggende forholdene bestemt gjennom at vareverdiene er internasjonale og arbeidskraftas verdi er nasjonal. Hvilke motsigelser det vil gi opphav til og hvilken framtid dette systemet har, har vi ennå ikke analysert. Men det er klart at alle overflatiske reformforslag, enten det er nye etiske standarder, nye former for internasjonal kontroll eller nye former for nasjonal styring, risikerer å bli knust til pinneved når disse motsigelsene utvikler seg. Det vil si: verdenskapitalismen vil utvikle seg til den møter sin banemann, en enhetlig internasjonal arbeiderbevegelse.

Etterord

Nå er det alt sjuende september. Det ene ordet tok det andre mens jeg skreiv dette. Jeg vil bare få presisere: Jeg har ikke blitt trotskist. Jeg har ikke mista trua på at det nytter å tilkjempe seg rettigheter og goder innafor nasjonale rammer, eller at det går an for nasjonalstater å stå mot imperialismen. Jeg har bare pekt på at det nå vil måtte skje under nye vilkår som vi ennå ikke har analysert, og at den krisa som nå utvikler seg, kan komme til å være den første prøva på om vi klarer det.

 

---

Svaret på overskrifta er: Ja, Røde Fane er bare et tidsskrift. For oss som lager det – og for abonnentene – er det allikevel en del mer:

– Av og til – faktisk ganske ofte – kommer Røde Fane med bilag. For eksempel ble Det kommunistiske manifest nyoversatt og abonnentene fikk det helt gratis sammen med nr.1/98.

– I disse dager utgir Røde Fane en bok på 104 sider av Kjersti Nordby, Det gode arbeidsmiljø – mest lønnsomt for hvem? Den må du kjøpe, men 40 kroner er veldig billig.

– Vi har planer og holder på med å oversette Kapitalen Bok 2, og det jobbes med å skanne inn alle gamle nummer av Røde Fane som skal utgis på cd-rom.

– Artikler som har stått i Røde Fane, legges etter en tid ut på nettet – og av og til på flere språk.

Men: Det aller viktigste med tidsskriftet Røde Fane er den prosessen som settes igang i hodene til dem som skriver og til dem som leser. Å utgi et marxistisk tidsskrift er mye mindre enn mange kanskje tror, et spørsmål om å sanke sammen artikler av tanker som er tenkt. Det er i mye større grad å sette igang en prosess der forfatteren får en anledning – et regelrett tupp i ræva – for å finne ut av ting og så skrive. Når det fungerer sånn, som en fødselshjelper, blir redaksjonen veldig fornøyd. Når leserne gjør seg egne tanker, utvikler ting seg, nye artikler fødes.

Slike prosesser må ha fora, og Røde Fane og Klassekampen er to av dem. Sånne steder er viktige for å forandre verden. Desto flere og større, desto bedre.

Røde Fane har 600 abonnenter. Å doble antallet abonnenter – eller passere 1000-tallet –vil være en kraftig vitamininnsprøyting for venstresida. Det betyr å utvide møteplassen der radikale tanker diskuteres. Å involvere flere hoder (les: abonnenter) vil skape bedre og nye tanker.

Synes du det er viktig at folk fra andre land kan lese om åssen marxister tenker og diskuterer? Det synes redaksjonen også og legger ut artikler på flere språk på vår hjemmeside på nettet. Kjersti Ericssons artikkel er for eksempel oversatt til spansk og en tysk versjon er på vei. Kan du tenke deg å oversette den til engelsk eller fransk? Er det en annen artikkel du synes er viktig og som du kan oversette for oss til hvilket som helst språk?

Røde Fane-redaksjonen ber deg være med på dugnaden ved å:

-Verve abonnenter til Røde Fane. (180 kr. året)

-Oversette artikler til fremmede språk.

Ta gjerne kontakt med redaksjonen

 

Det som følger, er et kort utdrag fra Kjersti Ericssons hefte som var et ekstranummer. Se her: http://www.akp.no/rfane/1998/nr3-98.html

---

I 1990 kom det ut ei bok som heter «I pose og sekk. Framtidsbilder.» Boka var redigert av to kvinneforsker, Beatrice Halsaa og Else Viestad, og utgitt på det vesle kvinneforlaget Emilia i samarbeid med Prosjekt Alternativ Framtid. I baksideteksten står det blant annet: «Vi nøyer oss ikke med kortsiktige tidsperspektiver og avgrensede reformforslag, men forsøker å tenke i mer omfattende, langsiktige og helhetlige forandringslinjer.»

I år samlet «Forum for systemdebatt» 1500 mennesker på det første møtet sitt. Omtrent samtidig ble det offentliggjort en opinionsundersøkelse, som viste at flertallet ikke tror vårt økonomiske system kan løse miljøproblemene. Også i år har dessuten viljen til systemkritikk og debatt kommet til uttrykk i bokform. Finn Gustavsen har sammen med flere redigert boka «Markedets vidunderlige verden», og den tyske «Globaliseringsfellen» er utgitt på norsk. Vi revolusjonære er ikke alene om å se faresignalene.

Jan Myrdal snakker om «den onødiga samtiden». I dag framtrer dette uttrykket som for svakt – hvert år som går av denne samtida er ikke bare unødvendig, men en trussel mot framtida. Det er riktignok de som mener at historien er slutt. Kapitalismen har vunnet sin definitive seier, den er det eneste tenkelige samfunnssystem og vil eksistere til evig tid. Det er i så fall en underlig seierherre. Kapitalismen har ikke seiret i kraft av at den oppfyller menneskenes heteste drømmer om rettferdighet, trygghet og det gode liv. Flere og flere opplever kapitalismen slik den nå utvikler seg som den viktigste trusselen mot disse drømmene. Det er på tide at systemkritikken tar konsekvensene av sine egne innsikter, og begynner å diskutere det nødvendige – nemlig alternativer til kapitalismen som samfunnssystem.

En inkluderende debatt

Hvilken rolle kan den revolusjonære bevegelsen spille i en slik debatt? Vi har diskutert revolusjon og sosialisme i over 30 år, og burde ha noe å bidra med. Men kanskje må vi da kvitte oss med en del gamle uvaner.

På 70-tallet, da den revolusjonære profilen vår var på sitt høyeste, var vi svært opptatt av å patruljere grensene for hva som var en korrekt, marxistisk forståelse av hva sosialisme var. Under navnet ideologisk kamp refset vi andre som hadde en avvikende og feilaktig oppfatning av disse spørsmåla, vi ble en slags meningspoliti. En god del av denne virksomheten var nødvendig for en bevegelse som sloss for å etablere et revolusjonært alternativ i et samfunn der reformisme og sosialdemokrati lenge hadde hatt monopol. Men en slik måte å debattere på hadde også sine sterile sider. Det kom ikke mye nytt ut av denne grensepatruljeringa, vi ble også sjøl redde for å komme til å begå grenseoverskridelser, i vanvare. Og vi skjøv fra oss diskusjonspartnere som vi nok kunne hatt både nytte og glede av å snakke med på en mer åpen måte.

I dag trengs det en annen form for debatt. Vi har ikke lenger noen oppskrift på den ene, sanne sosialismen. Vi har mye å lære av andre som kommer fra andre tradisjoner og tenker annerledes enn oss. Sosialisme-debatten på 70-tallet var på mange måter ekskluderende, den handlet om å skille de rene av sinn og tanke fra de urene. Nå trenger vi en inkluderende debatt, en debatt som dyrker fram alle systemkritiske spirer, uansett hvor de kommer fra og hvilket vokabular de formuleres i.

La meg for en gangs skyld gjøre som Gro, og sitere meg sjøl: I et innlegg på en internasjonal konferanse for revolusjonære kvinner, sa jeg følgende:

«Det er to ulike holdninger vi kan innta i forhold til feminister av ulike avskygninger. Vi kan lete oss fram til det vi måtte ha felles, for eksempel ønsket om å skape et samfunn fritt for kvinneundertrykking og økologiske ødeleggelser, og bestemme oss for at en dialog vil være verdifull. Dette hindrer ikke skarp og poengtert debatt, og klare meldinger på punkter der vi mener de andre tar feil. Eller vi kan lete oss fram til det vi måtte ha av uenigheter, og fastslå at de andre leder kvinnebevegelsen inn på et feilspor og starte en kompromissløs kamp mot dem. Jeg synes vi skal innta den første holdninga. I dagens Norge er det ikke mange mennesker som kaller seg sjøl kommunister, sosialister eller revolusjonære. Men det er mange mennesker som er dypt bekymret for måten kapitalismen utvikler seg på, og som ser behovet for grunnleggende forandringer. Motstanden mot norsk medlemskap i EU sprang blant annet ut av denne uroen. Jeg synes vi skal gå inn i debatten og møte folk der de er.» Sitat slutt. Samme holdning mener jeg vi skal ha, ikke bare til feminister, men til systemkritikere av alle slag.

Hva er så styrkene våre som deltakere i denne debatten? Mye kunne vært nevnt, men jeg vil nøye meg med å peke på tre saker:

1) Vi angriper kapitalismen som system, ikke bare symptomene. Og vi har tilegnet oss en viss grunnleggende forståelse av hvordan kapitalismen fungerer.

2) Vi er relativt illusjonsløse i forhold til makta. Det er ingenting borgerskapet ikke er villig til å gjøre hvis det skulle vise seg nødvendig for å bevare deres eget herredømme. Når jeg sier «relativt illusjonsløse» så mener jeg med det at vi ofte har problemer med å ta våre innsikter helt på alvor – når virkeligheten oppfører seg i overensstemmelse med våre egne teorier har vi av og til vanskelig for å tro det vi ser.

3) Vi spør oss hvem som har objektive interesser av et nytt samfunnssystem. Og da ledes blikket nedover, til de undertrykte klassene, og til flertallet. Den revolusjonære bevegelsen er ofte blitt framstilt som elitistisk, fordi den har bygd på Lenins partimodell. Nå er det sikkert ulike meninger i denne forsamlinga om hvor godt Lenins modell egner seg til å organisere revolusjonær kamp i dagens Norge. Jeg skal ikke gå inn i den debatten. Det er uansett noe temmelig paradoksalt i det å sette merkelappen elitistisk på den revolusjonære bevegelsen, for ingen annen politisk retning i Norge har vært så opptatt, både i teori og praksis, av de undertryktes, flertallets, helt avgjørende betydning. Ingen elite kan skape framtidssamfunnet, det kan bare skje gjennom de undertryktes egen handling og kamp, gjennom en stor sosial bevegelse. Mye kan sies om oss, men vi har aldri forfalt til å skylde på folk flest, og forklare verdens elendighet som et resultat av vanlige folks dumhet og egoisme.

Disse tre punktene tror jeg det er avgjørende å holde fast på gjennom den videre debatten. Kapitalismen som system må avskaffes, den herskende klassen vil kjempe med alle midler mot dette, og det finnes ingen annen vei til framtida enn den som går gjennom de undertryktes, flertallets, egen kamp og bevegelse.

Jeg tror også at det er viktig å knytte diskusjonen om sosialismen til det folk i dag opplever som problemer og kilder til stor uro, både i verden og Norge. Her vil jeg forsøke å gjøre det, og samtidig se på hva feminismen kan bidra med i diskusjonen om et nytt samfunn.

(…………………………..)

Heftet «Feministisk sosialisme?»  fortsetter og har følgende mellomtitler videre:

-Miljøkrisa

-Globaliseringa

-Oppløsning av den gamle orden i arbeidslivet

-Oppløsning av den gamle orden i familielivet

-To slags feminisme

-Kollektiv og individ

-Å se konkrete mennesker

-Kvinner og makt

 

 

 

 

Oversatt av Morten Falck

Oversatt etter den engelske teksten i Karl Marx / Frederick Engels: Collected Works, Vol. 6, p. 585-588. Lawrence & Wishart, London, 1976. Først offentliggjort i boka Gründungsdokumente des Bundes der Kommunisten (Juni bis September 1847),Hamburg, 1969.

---

Proletarer i alle land, foren dere!

Avsnitt I – Forbundet
Art. 1. Forbundets mål er frigjøring av menneskeheten ved å spre teorien om felleseiet og innføre det så raskt som mulig.
Art. 2. Forbundet er inndelt i fellesskap og kretser, i spissen for det står sentralledelsen som det utøvende organ.
Art. 3. Det kreves av den som ønsker å slutte seg til forbundet:
a. at han oppfører seg mandig;
b. at han aldri har begått en æreløs handling;
c. at han godkjenner forbundets prinsipper;
d. at han har godkjente eksistensmidler;
e. at han ikke tilhører noen politisk eller nasjonal sammenslutning;
f. at han enstemmig blir tatt opp i et fellesskap; og
g. at han gir sitt æresord på at han skal arbeide lojalt og vareta taushetsplikten.
Art. 4. Alle forbundsmedlemmer er like og brødre, og som sådan plikter de å hjelpe hverandre i enhver situasjon.
Art. 5. Alle medlemmene har forbundsnavn.

Avsnitt II – Fellesskapet
Art. 6. Et fellesskap består av minst tre og høyst tolv medlemmer. Økning utover det antallet vil hindres av oppdeling.
Art. 7. Alle fellesskap velger en formann og en viseformann. Formannen leder møtene, viseformannen har hånd om kassa, som medlemmenes bidrag betales inn til.
Art. 8. Fellesskapets medlemmer skal arbeide alvorlig for å øke forbundet ved å trekke til seg dyktige menn, og alltid prøve å arbeide på en slik måte at de lar seg lede av prinsipper og ikke personer.
Art. 9. Opptak av nye medlemmer settes ut i livet av fellesskapets formann og det medlemmet som har presentert søkeren for forbundet.
Art. 10. Fellesskapene kjenner ikke hverandre og har særegne navn som de sjøl velger.

Avsnitt III – Kretsen
Art. 11. En krets omfatter minst to og høyst ti fellesskap.
Art. 12. Formennene og viseformennene i fellesskapene utgjør kretsens ledelse. De velger en president blant seg sjøl.
Art. 13. Kretsens ledelse er utøvende organ for alle fellesskapene i kretsen.
Art. 14. Isolerte fellesskap må enten slutte seg til en allerede eksisterende kretsledelse eller danne en ny krets sammen med andre isolerte fellesskap.

Avsnitt IV – Sentralledelsen
Art. 15. Sentralledelsen er utøvende organ for hele forbundet.
Art. 16. Den består av minst fem medlemmer og velges av kretsledelsen på det stedet hvor den skal ha sitt sete.

Avsnitt V – Kongressen
Art. 17. Kongressen er forbundets lovgivende myndighet.
Art. 18. Hver krets sender én delegat.
Art. 19. En kongress avholdes hvert år i august måned. Sentralledelsen har rett til å innkalle en ekstraordinær kongress i viktige tilfeller.
Art. 20. Når kongressen er samlet, bestemmer den på hvilket sted sentralledelsen skal ha sitt sete det kommende året.
Art. 21. Alle kongressens lovgivende vedtak oversendes fellesskapene for godkjenning eller forkasting.
Art. 22. Som forbundets utøvende organ er sentralledelsen ansvarlig overfor kongressen for måten den har skjøttet sitt verv på. Derfor har den plass på kongressen, men ikke avgjørende stemmerett.

Avsnitt VI – Generelle bestemmelser
Art. 23. Enhver som handler uærlig mot forbundets prinsipper blir, alt etter omstendighetene, (strøket) enten strøket eller ekskludert. Eksklusjon utelukker gjenopptaking.
Art. 24. Medlemmer som forbryter seg, dømmes av den (øverste) kretsledelsen, som også tar seg av å sette dommen ut i livet.
Art. 25. Hvert fellesskap må holde den strengeste oppsikt med dem som er blitt strøket eller ekskludert. Videre må det holde godt øye med mistenkelige individer på sitt sted og øyeblikkelig rapportere til kretsledelsen alt de gjør som kan skade forbundet. Kretsledelsen må deretter treffe de nødvendige tiltak for å beskytte forbundet.
Art. 26. Fellesskapene og kretsledelsene og også sentralledelsen skal møtes minst én gang hver fjortende dag.
Art. 27. Fellesskapene betaler ukentlige eller månedlige bidrag. De respektive kretsledelsene avgjør bidragenes størrelse. Disse bidragene vil bli brukt til å spre prinsippene om felleseie og til å betale for postsendinger.
Art. 28. Kretsledelsene må overfor sine fellesskap hver sjette måned avlegge regnskap over utgifter og inntekter.
Art. 29. Medlemmene av kretsledelsene og av sentralledelsen velges for ett år og må deretter enten gjenvelges til sine verv eller erstattes med andre.
Art. 30. Valgene finner sted i september måned. Velgerne kan dessuten tilbakekalle sine tillitsvalgte på ethvert tidspunkt hvis de er misfornøyd med måten de skjøtter sine verv på.
Art. 31. Kretsledelsene må sørge for at deres fellesskap har materiale for nyttige og nødvendige diskusjoner. På den annen side må sentralledelsen forplikte seg til å sende ut til alle kretsledelsene slike spørsmål som det er viktig for våre prinsipper å få diskutert.
Art. 32. Enhver kretsledelse, og i mangel av det ethvert fellesskap, til og med ethvert forbundsmedlem som står aleine, må opprettholde en regelmessig korrespondanse med sentralledelsen eller en kretsledelse.
Art. 33. Ethvert forbundsmedlem som ønsker å endre oppholdssted, må først informere sin formann.
Art. 34. Enhver kretsledelse står fritt til å treffe ethvert tiltak den ser som tilrådelig for å sikre kretsen og dens effektive arbeid. Disse tiltakene må imidlertid ikke stå i strid med de generelle vedtektene.
Art. 35. Alle forslag om endringer av vedtektene må sendes til sentralledelsen og legges fram av den for vedtak på kongressen.

Avsnitt VII – Opptak
Art. 36. Etter at vedtektene er blitt lest opp for ham, blir søkeren spurt av de to medlemmene som er nevnt i artikkel 9 om å svare på følgende fem spørsmål. Hvis han svarer «Ja» blir han bedt om å gi sitt æresord, og erklæres for forbundsmedlem.
Disse fem spørsmåla er:
a. Er du overbevist om at prinsippet om felleseie er sant?
b. Mener du at et sterkt forbund er nødvendig for å virkeliggjøre disse prinsippene så snart som
mulig, og ønsker du å melde deg inn i et slikt forbund? c. Lover du at du alltid vil arbeide i ord og handling for å spre prinsippene om felleseie og for å sette dem ut i livet?
d. Lover du å overholde taushetsplikten om eksistensen av forbundet og alle dets affærer?
e. Lover du å følge forbundets vedtak?
Gi oss da ditt æresord som garanti!

I kongressens navn og på dens ordre
Karl Schill (Karl Schapper),Presidenten
Heide (Wilhelm Wolff), sekretær

London, 9. juni 1847

 

 

---

Herbert Marcuses bok, «Det En-Dimensjonale Menneske», har fortsatt kvaliteter som gjør det aktuelt å påny diskutere de problemstillingene Marcuse framsatte. Kontroversielle? Ja, – men ikke uinteressante og utdebatterte.

«Det En Dimensjonale Menneske» ₁ kom i norsk oversettelse på Pax Forlag i det i ettertid berømte året 1968, fire år etter den amerikanske originalen. Herbert Marcuse fikk fra da av en nærmest «gurulignendeť»ť status innenfor den radikale og opprørsvillige student og ungdomsbevegelsen. Hans teorier om det moderne kapitalistiske samfunn ble et viktig bidrag i den radikale bølgen som gikk over Vest-Europa og USA fra midten av 60-tallet. Sånn sett kan det selvsagt være fornuftig å spørre, om ikke Marcuses budskap var for mye knyttet til de bevegelsene som var på gang der og da, og derfor ikke har annet enn en rent nostalgisk interesse. Men ingen må forledes til å tro at hans rolle var begrenset til å være hippie-ideolog. Marcuse hadde uten tvil evne til å ta pulsen på sin samtid, men var allikevel fast forankret innenfor den marxistiske tradisjonen, dog uten å ha et dogmatisk forhold til denne. At en del tradisjonelle marxister hadde et noe anstrengt forhold spesielt til hans teorier om teknologi, er vært å merke seg. Likens hans nokså vage, for ikke å si pessimistiske forestillinger om arbeiderklassens aktive rolle, og evne til opprør mot det altomfattende herredømmet som foreningen av avansert teknologi og økonomi representerte i borgerskapets hender.

Den vellykkede undertrykkingen i form av effektiv administrering, hvor også samfunnskritikken inngår i ordnede former, som en nødvendig sermoniell del av den kontrollerte helhet, synes å bekrefte dette ytterligere.

Ser hvordan evnen til å sette samfunnsutviklingen under en kritisk debatt i løpet av disse tre ti-åra stadig har blitt mindre. Hvordan medias hovedfunksjon synes å begrense seg til å være leverandør av intetsigende skvalder – som repeterer status quo om og om igjen – og hvor kapitalismen breier seg i en global seiersrus. På denne bakgrunn virker Marcuses beskrivelse av det en-dimensjonale samfunn mer passende på dagens virkelighet, enn det i våre øyne adskillig mer idylliske 60-tallssamfunnet, som boka er skrevet på bakgrunn av.

Biografisk oppfrisking
Siden en del år er henrullet – og ikke lalle har lest boka – er det er det kanskje bra med en liten biografisk oppfriskning før omtalen av boka. Å gi Marcuses liv samt et så omfattende og innholdsrikt verk som Det En-dimensjonale Menneske rettferdig omtale på få sider lar seg vanskelig gjøre, men her er et forsøk.

Herbert Marcuse (1898-1979) var født i Tyskland, foreldrene var jøder. Marcuse deltok som soldat i første verdenskrig, han sympatiserte med opprøret, den «Tyske Revolusjonen», som fikk keiseren til å gå av i 1918. I sin første publiserte artikkel i 1928 skrev Marcuse at marxismen hadde degenerert til et dogmatisk system, som trengte fornying. Marcuse skrev i 1933 den første større anmeldelsen av Marx ‘ Økonomisk-Filosofiske Manuskrifter hvor han forutså tendensen til å skille synspunktene til den unge Marx fra de senere skriftene.

Fra 1933 av var Marcuse å regne som medlem av Instituttet for Sosialforskning i Frankfurt, den såkalte Frankfurterskolen. Til dette instituttet var det knyttet kjente navn som Theodor Adorno, Max Horkheimer og Erich From. Frankfurterskolen sto for utviklinga av en samfunnskritisk teori som i hovedsak var bygd på et marxistisk grunnlag. Det var derfor en selvsagt forutsetning å bygge analysen av samfunnet ut fra dets materielle og økonomiske forhold. Som Marcuse sier om Frankfurterskolen: «Etter grunnleggernes overbevisning er den kritiske teori om samfunnet vesentlig forbundet med materialismen. Men det betyr ikke at den derved, som et filosofisk system, stiller seg opp mot andre filosofiske systemer. Samfunnsteorien er et økonomisk, ikke et filosofisk system. Det er framfor alt to momenter som forbinder materialismen med den riktige samfunnsteori: omsorgen for menneskenes lykke, og overbevisningen om at denne lykke bare kan oppnås ved en forandring av de materielle livsforhold.»

I dagens «frie» samfunn, hvor også friheten fra slike «vanskelige problemstillinger» rår, blir det neppe snakk om å starte opp en lignende virksomhet. Men det er vel og tvilsomt om Frankfurterskolen ville blitt til dersom det ikke hadde vært for at den rike Felix Weil ₂, sønn av en tysk storkapitalist, hadde stilt familieformuen til rådighet for dette formålet. «Edelkommunist», eller «Salongbolschevik» som Weil selv betegnet seg som. At Frankfurterskolen med sitt marxistiske grunnsyn, og med sine mest framtredende medlemmer av jødisk herkomst, ble en torn i øyet på Hitler-regimet er neppe så underlig. Derfor flyktet disse fra Tyskland i 1934, og instituttet fikk fra da av plass ved Columbia University i New York.

Marcuses første verk på engelsk Reason and Revolution fra 1941 tok for seg forbindelsen mellom Hegel og Marx. Marcuse argumenterte for brudd mellom den hegelianske teorien om staten, og fascismen, og plasserte Hegel inn i en liberal konstitusjonell ramme. Mange engelskspråklige lesere fikk med denne boka et innblikk i den hegelianske- marxistiske dialektikken, og Marcuse ble kjent som en viktig fortolker av Hegel og Marx.

Marx og Freud
Fra 1942 tjenestegjorde Marcuse i den amerikanske etterretningstjenesten som spesialist på nazismen og i forberedelsen av «denazifiseringa» av Tyskland. Etter krigen fram til 1951 som seksjonssjef i Department of State i Washington. Deretter var det tilbake til universitetet, først Brandeis, senere Calefornia University. I 1955 kom boka Eros and Civilization, en dristig syntese av Marx og Freud. Og i 1958 ble den kritiske Sovjet Marxismen utgitt Denne var på mange måter et oppgjør med hvordan utviklinga av kommunismen i Sovjet hadde foregått. Marcuse kritiserte det Sovjetiske byråkratiet, og forskjellene mellom den marxistiske teorien og den Sovjetiske versjonen av denne.

Så i 1964 kom Marcuses viktigste verk Det En-Dimensjonale Menneske. Boka som søkte å gi en grunnleggende kritikk først og fremst av vestens avanserte kapitalisme, men også av de forsøk på å bygge kommunismen som var blitt gjort, særlig etter den Sovjetiske modellen. Selv om boka er skrevet på bakgrunn av samtiden, og at noe av problematikken derfor dreier seg om forhold som mer angikk «Den Kalde Krigen», er det vesentligste innholdet knyttet til de allmene forhold innen den moderne kapitalisme. I Det En-Dimensjonale Menneske er imidlertid et av Marcuses hovedanliggende å påvise som tittelen henspeiler på – samfunnets en-dimensjonale karakter. Dette begrepet bruker Marcuse nettopp for å synliggjøre de særegne trekk innen de mest avanserte, og teknologisk mest fullkomne stater. Disse kjennetegnes ved at vitenskap og teknologi helt har overtatt rollen som samfunnets viktigste produktivkraft. Samtidig tjener denne vitenskapen, eller dens anvendelse som teknologi, til å legitimere og opprettholde det økonomiske system den virker innenfor. Teknologiens triumf viser seg i den veldige produktivitetsøkningen som har funnet sted i de vestlige industriland, og som innebærer at det moderne samfunn langt på vei makter å dekke flertallets primære behov. På dette stadium, hvor individene identifiserer seg med den eksistens som har blitt pålagt dem, hevder Marcuse at fremmedgjøringa nærmest har blitt total, det fremmedgjorte subjekt blir oppslukt av sin fremmedgjorte eksistens.

«Det finnes bare en dimensjon og den er overalt og i alle former. Framskrittets resultater trosser så vel ideologisk tiltale som rettferdiggjøring; foran deres domstol blir den falske bevissthet ved disse resultater til sann bevissthet.» (det en-dimensjonale menneske) (s.31)

«Denne oppslukingen av ideologien i virkeligheten betyr ikke «ideologiens død». Tvert imot er den avanserte industrielle kulturen i en spesiell betydning mer ideologisk enn dens forgjenger, så meget mer som ideologien i dag ligger i selve produksjonsprosessen». (s.32)

Mekanisering og automatisering
Marcuse hevder dermed at kapitalismen i vesten på grunn av dette langt på vei makter å hindre utviklinga av en opposisjon som evner å stille opp alternativer til det bestående. Økende mekanisering og automatisering endrer formen på utbyttinga. Proletaren er ikke lenger det synlige «lastedyret» i samfunnet, den som bruker og utmatter sin fysiske energi til arbeidet, men inntar mer rollen som overvåker av automatiske prosesser, hvor det er den mentale snarere enn den fysiske energien som utnyttes. Trellen blir gitt herrens form, og fordi den teknologiske forandringen er i ferd med å avskaffe maskinen som individuelt produksjonsinstrument, inngår den enkelte i en større produksjonssammenheng, hvor skillet mellom dødt og levende arbeid utviskes.

«Det nye teknologiske arbeidsliv fører uunngåelig til at arbeiderklassens negerende stilling blir svekket: arbeiderklassen syns ikke lenger å være den levende motsigelsen til det etablerte samfunn. Denne tendensen blir bestyrket av den virkning den teknologiske produksjonsordningen har bak skranken: på ledelsen og direksjonen. Herredømmet blir omformet til administrering. Direktører og kapitaleiere mister sin identitet som ansvarlig handlende personer, de antar funksjonen av byråkrater i en felles maskin. I det kjempemessige hierarki av råd og direksjoner som strekker seg langt utover den enkelte bedrift og inn i vitenskapelige laboratorier, forskningsinstitutter, regjeringer og nasjonale formål, forsvinner den synbare kilde for utbytting bak en fasade av objektiv rasjonalitet. Hat og skuffelse blir fratatt sine bestemte mål, og det teknologiske slør skjuler den stadig reproduserte ulikhet og trelldom. Med det tekniske framskritt som instrument bli ufriheten i betydning av menneskets underkastelse under sitt produksjonsapparat, forlenget og styrket i form av mange friheter og bekvemmeligheter.» (s.46)

Som Marx mener Marcuse at den teknologiske utviklinga nødvendigvis må føre systemet fram mot yttergrensen for sin ekspansjon.

«Det synes som om automatisering inntil grensen av det som er teknisk mulig, er uforenelig med et samfunn bygd på den private utbyttingen av menneskelig arbeidskraft i produksjonsprosessen.» (s.49)

«Men samtidig som mulighetene for en kvalitativ forandring synes nær, øker motstanden mot en slik mulighet.»

«Oppdemmingen av det tekniske framskritt går hånd med veksten i den etablerte retning. Jo mer teknologien synes å være i stand til å skape betingelsene for livskampens bileggelse, dess mer er menneskets kropp og sjel organisert til kamp mot dette alternativ og dette til tross for de politiske lenker dette status quo fører med seg.» (s.35)

«De mest utviklede områder i det industrialiserte samfunn framviser fullt ut disse to trekk: en tendens mot fullendelsen av teknisk rasjonalitet og intense anstrengelser for å holde denne tendens innenfor de etablerte institusjoner. Her er den indre motsigelse i denne sivilisasjonen: det irrasjonelle element i dens rasjonalitet.»(s.35)

Tilsynelatende kan det se ut som om det vesentligste hinder for å utnytte hele det foreliggende teknologiske potensiale ligger i det økonomiske og politiske systemets begrensninger.

Teknologien
Marcuse mener noe av men ikke hele sannheten ligger her, for teknologien kan ikke sees som ren og nøytral i seg selv. Det er ikke bare dens anvendelse, men også formen den antar som er samfunnsmessig bestemt. Dens basis og utviklingshistorie er en del av det borgerlige samfunnets historie, og virker ikke bare til å utvide dette samfunnets grenser, men også til å konservere de rådende forhold.

«Ren så vel som anvendt vitenskap vil derfor ha en stabiliserende, statisk og bevarende funksjon overfor de institusjonaliserte livsformer. Selv dens mest revolusjonerende resultater vil bare bety oppbygging og nedriving i tråd med en spesiell erfaring og ordning av virkeligheten. Vitenskapens stadige korrigering av seg selv – den revolusjonen av dens hypoteser som er innebygget i dens metode – driver videre og utvider det samme historiske univers, den samme grunnleggende erfaring.» (s.152)

Vi befinner oss innenfor en teknologisk virkelighet som i hovedsak bygger videre på det samme vitenskapelige fundament som fikk sitt gjennombrudd i løpet av 1600 tallet.

Starten for det som Marcuse betegner som galileisk vitenskap. Denne har vært banebrytende for den naturvitenskapelig forståelse og utvikling, og er nok det viktigste instrument for å legge naturen inn under menneskets vilje. Vitenskapen rev ned middelalderens myte om en formålsrettet natur, og søkte å etablere en objektiv viten med universell gyldighet. Spørsmålet er om vitenskapens abstraksjon fra virkelighetens konkrete innhold, hvor denne erstattes med matematikkens symboler, også medfører etableringen av en ny myte. En mal for å innordne tilværelsen i kontrollerbare former, der det herredømmet som vinnes over naturen, også gir retning for menneskets herredømme over mennesket. Det synes som om Marcuse har den oppfatning at dette danner grunnlag for at tenkningen tvinges inn i en form som ikke fremmer evnen til å tenke i baner som overskrider den positivt gitte virkelighet. Overført på de samfunnsmessig områder vil for eksempel historisk oppståtte forhold som klasser, vareøkonomi, marked etc være elementer av den naturgitte orden som det ikke stilles spørsmål om berettigelsen av.

Platon
Karakteristisk for den en-dimensjonale tenkning er at problemstillinger som stiller seg tvilende til det bestående, enten ansees som utopiske eller irrelevante, eller aller helst at alternativet ikke er mulig å tenke. Som motsetning og ideal framhever Marcuse den dialektiske tenkning slik han finner den hos Platon. Overraskende, men i denne sammenheng forståelig. I Platons idealistiske dialektikk ansees tingene i den materielle verden for å være mangelfulle framtredelsesformer for det som kun er fullkomment i ideenes verden. Å fortape seg i platonsk idealisme var trolig ikke hensikten, men Marcuse framhever denne for å vise at tankens utvikling skjer i «spenningsfeltet» mellom det som er, og hvordan det bør være. Det bestående må alltid vurderes ut fra forholdet mellom de eksisterende og de antatte, men ikke virkeliggjorde muligheter.

Det er ikke lett å forutsi hvordan historias hjul vil dreie, men med disse 30 åra som bakgrunn syns de trekk ved kapitalismen som Marcuse påpeker å ha skjerpet seg ytterlig. De tekniske evner til å bidra til opprettelsen av et mer rettferdig og fornuftig innretta samfunn, har økt dramatisk siden den gang. Samtidig ser man hvordan teknologiens antatt frigjørende potensiale under de rådende samfunnsforhold nærmest får den motsatte virkning. Og da melder igjen spørsmålet seg om forholdet mellom teknologiens form og anvendelse. Presset på «den menneskelige faktoren» i vårt avpolitiserte – høyst politiske samfunn – bare øker. For desto tydeligere framstår misforholdet mellom det mulige og virkeligheten i et system, som i kraft av tyngden av egen suksess hevder å framstå som den eneste mulighet.

Fotnoter:
1)Originalens tittel. One-dimensjonal man, 1964.
Oversatt av Thomas Krogh og Hans Petter Aastorp, Pax Forlag a/s, 1968.
2)Fra Frankfurt til Hollywood.
Thomas Krogh, Aschehoug 1991.

 

---

Når SND presenterer seg, understreker de sterkt at det er reint forretningsmessige vurderinger som ligger til grunn. Kravene om avkastning skjer etter de samme prinsipper som private investorer følger.

Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) ble oppretta i 1992. SND var en sammenslåing av mange ulike støtteordninger. Distriktenes Utbyggingsfond (DU), Industrifondet, Småbedriftsfondet og Industribanken. Seinere er også Statens Fiskarbank opptatt i SND. Hver av disse hadde ulike formål, men av disse var det bare DU som var direkte innretta på distriktspolitiske mål. Flere tilskuddsordninger som for eksempel de norske investeringsfondene for Nordvest-Russland og Øst-Europa, er langt til SND.

Målsettinga var «å omorganisere og forenkle det næringsretta virkemiddelapparatet». Forslaget fra Energi- og industrikomiteen var at formålsparagrafen skulle være «å fremme samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling». Stortinget omgjorde formålsparagrafen til å skulle «fremme en bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling». På denne måte ble det allerede fra starten gitt et klart signal om at dette ikke skulle være en støtteordning tufta på reine samfunnspolitiske mål, men at det først og fremst skulle være en ordning for å støtte opp om lønnsomme bedrifter.

SND skal fremme tiltak som vil gi varig og lønnsom sysselsetting i distrikter med særlig sysselsettingsvansker eller svakt utbygd næringsliv, som det heter. Omorganiseringen av de tidligere støtteordningene inn i SNDs tilskuddsordninger kan sees på som en EU-tilpasning. Tilskuddsordningene er meldt til EFTAs overvåkningsorgan (ESA) i henhold til statsstøtteregelverket i EØS-avtalen. ESA foreslo en del endringer i ordningene, noe som er blitt gjort. Risikolåneordningene og ulike garantiordninger ble ikke krevd endret av ESA.

Hvorfor befatte seg med SND

Jeg skal ikke her forsøke å lage en fullstendig analyse av SND. Det kreves det mye mer plass til da SND er så altomfattende og viktig på mange områder i norsk politikk. I Stortingsmelding nr. 51 1996/97 har en evaluering av SND fra 1992 til 1996. Evalueringen er foretatt av Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning (SNF) etter at selve evalueringen var lagt ut på anbud! I følge SNF er det ikke grunnlag for å foreslå omfattende endringer av SND.

Bakgrunnen for at jeg har tatt opp spørsmålet, er med direkte bakgrunn i arbeidet i Norsk Kommuneforbunds sentrale yrkesfaglige råd for kollektivtrafikken. Situasjonen i denne bransjen var preget av innføring av konkurranse (endring av samferdselsloven i 1991) og at flere selskaper posisjonerte seg, kjøpte opp konkurrenter og vokste i raskt tempo. Det selskapet som vokste raskest var Norgesbuss Invest. Hvem sto bak denne stigende stjernen innen norsk persontransport? Det var først og fremst selskaper i Orklagruppen som eide ¼ , men som nest største eier sto faktisk staten gjennom SND. Mer enn 18% av aksjene har SND tatt hånd om i det Dagens Næringsliv (7/2-97) kaller landets mest oppkjøpshissige busskonsern. På mange måter følte vi fra de kommunale busselskapene at SND var den største trusselen mot våre lønns- og arbeidsvilkår. Disse var under stadig press ved at offentlig selskaper ble vurdert solgt til private som i Oslo, eller selskapene ble tilmeldt NHO som i Trondheim.

SND er innretta på privat virksomhet

En av SNDs vedtatte formål er å medvirke til omstilling av norsk næringsliv i hele landet. Da SND ble stifta var mesteparten av dets virksomhet videreføring av gamle ordninger. Men noe var nyskapning. En ting er at SND nå går inn på eiersida med risikokapital. Dette skjer i den nye egenkapitaldivisjonen til SND. Dette skjer både i form av aksjer og lån. SNDs virkemidler kan brukes i alle bransjer unntatt forsikring, finans, rederi, olje/gassutvinning og offentlig forvaltning eller offentlig forretningsdrift. Fondet skal ikke engasjere seg i virksomheter som mottar offentlig driftsstøtte, men kan gå inn i virksomheter som har det offentlige som marked for sine varer og tjenester.

Dermed var det mulig for SND å gå inn i Norgesbuss Invest som er et selskap som ikke mottar offentlig driftsstøtte, men som eier selskap som mottar driftsstøtte.

Egenkapitaldivisjonen – rollen som storkapitalist

I Stortingsmelding 51 (1996-97) heter det om egenkapitalordningen:

«Begrunnelsen var blant annet at egenkapital i mange nyetableringsprosjekter kan være et mer egnet virkemiddel enn lånefinansiering (…..)

Ordningen nyttes fortrinnsvis i små og mellomstore selskap (…..)

Vedtak om investeringer og utøvelse av aktivt eierskap medfører at ordningen er et virkemiddel som kan fremme strukturrasjonaliseringer i bransjer og øke deres konkurransekraft.»

Jeg mener at SND med sin sentrale eierrolle i Norgesbuss Invest er i ferd med å sette fart i en brutal strukturendring i bussnæringen, og framskynder anbud, større enheter, sentrale innkjøp og nedleggelser av arbeidsplasser. Store enheter oppstår fordi man har funnet et nytt marked man kan tjene penger på, og man kan ikke oppnå fortjeneste uten at store deler av markedet legges ut på anbud slik at det kan erobres.

Norgesbuss Invest forsøker å kjøpe Pan i Bergen (indirekte anslag mot Bergen Sporveier), har kjøpt Bærumsbuss, Farmand Tønsberg, Molde Bilruter, Oslo/Follo og Mjøsbuss Lillehammer, Mjøsbuss Gjøvik og Mjøsbuss Hamar (de siste tre kjøpt fra Swebus).

Norgesbuss Invest har brukt over ½ milliard på kjøp av bussaksjer.

SND – part i en av maktblokkene

Egenkapitaltilskudd er vesentlig for å vokse og være i stand til å kjøpe andre selskap.

Det er direkte konkurranse mellom våre sju kommunale kollektivselskap og Norgesbuss Invest sine selskap, det er hele tida et hardt press på fylkene for å ta i bruk anbud.

Private selskap vil ha konkurransefordeler med statlig investeringsmidler. Offentlige selskap (som alle er aksjeselskap) har prøvd å gå sammen i allianser for å få nok kapital til å henge med i oppkjøpskarusellen som herjer landet. Det har ført til flere diskusjoner blant våre tillitsvalgte om vi skal delta i strategiske allianser eller ikke, men konklusjonen er uansett at de offentlige selskapene ikke har lykkes i å delta for fullt i oppkjøpsracet.

Målsettingen var å gjøre næringer/bransjer mer konkurransedyktig – overfor utlandet – ikke å gå inn og skape konkurransevridning innad i norske bransjer. Riktignok hevder SND at de i tilfellet med oppkjøp rundt Mjøsa sørget for at det skotske selskapet Stage Coach trakk seg ut av Norge, og har rett. Men samtidig står SND som en statlig alliansepartner for de private busselskapene i forsøket på å erobre de kommunale.

Upartiskhet?

SND bør vokte seg vel for å komme i en eierposisjon som gjør at de tar parti med en av maktblokkene i en næring som står foran store oppgaver framover, anbud eller ikke. For her er det ikke støtte til små- og mellomstore bedrifter det er snakk om. I dette tilfellet er det et engasjement i ei gruppe med 20 selskaper, en omsetning på 2 milliarder og 3750 ansatte (tall fra Norgesbuss sine internettsider).

Stortingsmelding 51 problematiserer SNDs rolle og reiser spørsmålet om habilitet knytta til at SND kan gå inn både på eiersida i en bedrift, samtidig som fondet har til behandling søknader om støtte til bedriften og til konkurrenter. Vi tviler på, selv om stortingsmeldingen slår fast at misbruk ikke har forekommet, at en søknad fra andre i bussnæringen kan forvente en uhildet behandling av søknad om støtte. I alle tilfelle vil andre bedrifter utøve en streng selvsensur i frykt for å få konkurrenten for mye opp i de indre økonomiske forhold.

SDN er ikke en ren støtteordning.

Det er krav til utbyttebetaling til staten som tilsvarer risikofri rente. Det stilles et knallhardt krav til avkastning når det gjelder småbedrifter som sliter hardt i distriktene. Når SND presenterer seg, understreker de sterkt at det er reint forretningsmessige vurderinger som ligger til grunn. Avkastningskravene skjer etter de samme prinsipper som private investorer. Når NKFs råd for kollektivtransporten inviterte direktøren for SNDs egenkapitaldivisjon til sitt møte, fortalte han at årlig avkastning er nå i snitt på 12,7% av investert kapital.

Videre understreker man at det er et aktivt eierskap, man krever styrerepresentasjon og en enighet om strategier og forretningsplaner. Her kommer ofte krav til omorganisering og strukturendringer – som da på normalt språk vil si oppsigelser og nedleggelse av ulønnsom virksomhet.

Dette tilsier i seg sjøl at SND ikke er blitt annet enn en hvilken som helst privat finansinstitusjon. Fra å legge vekt på særlig det distriktspolitiske, har nå støtteordningene blitt til låne- og eierskapsordninger som legger vekt på det bedriftsøkonomiske. Fra å legge vekt på å motarbeide de negative distriktspolitiske virkningene av et kapitalistisk samfunn, vurderes bare virksomheter som kan overleve i et kapitalistisk marked som interessante. Hovedmålet i stortingsmelding. 51 når det gjelder distriktspolitikk, er å utvikle konkurransedyktige bedrifter, samtidig som det er mulig å gå noe lenger i svært spredtbygde strøk.

Framtidig statlig satsing på privat helse- og omsorg?

SND får foreløpig ikke mulighet til å investere i helsesektoren, men ifølge SNDs ledelse er dette et ønske. Da vil private sykehus/sykehjem konkurrere mot kommunale med statlig støtte.

Man sier det selv i 1997 i rapporten «Helse- og omsorgstjenester. Utviklingstrekk og forretningsmessige muligheter»: «I 1994 gjennomførte SND en perspektivanalyse av tjenesteytende næringer. Denne anbefalte at fondet utviklet mer systematisk kunnskap om den tjenesteytende sektor for å kunne betjene sektoren og oppgrader SNDs engasjement overfor den. Rapporten anbefalte at det ble utarbeidet utdypende bransjeanalyser for flere delområder, herunder helse- og velferdstjenester, der det syntes å foreligge interessante, uutviklede markedsmuligheter.»

Konklusjonen i rapporten er at det med dagens politikk verken er behov eller rom for næringsutvikling i offentlig regi (SND) innen kjernetjenester som er rettighetsbaserte fordi etterspørsel og tilbud er så sterkt politisk styrt. Men dette forbeholdet for rettighetsbaserte kjernetjenester gjelder kun pasientbehandling utført av helsepersonell., og ikke støttetjenester som catering, renhold, transport mm.

Deretter slås det fast at næringsutvikling i offentlig regi (SND-støtte) kan være aktuelt innenfor andre, ikke rettighetsbaserte, helsetjenester så lenge det ikke går på tvers av gjeldende retningslinjer. Her nevnes tannhelse, veterinærtjenester, alternativ medisin og forebygging. I tillegg er det aktuelt innen omsorgstjenester og andre former for personlig tjenesteyting. Dette er et område hvor etterspørselsveksten skaper både behov for alternative finansieringsformer og behov for høyere produktivitet og servicekvalitet.

Ikke bare søpla på anbud

Nylig gjennomførte NKF en politisk streik mot oppsigelsene på Miljøtransport i Oslo. De ansatte ble lagt ut på anbud! Men det er ikke nok. I rapporten sier SND at «i tillegg til en forventet effektiviseringsgevinst på minst 10-20% ved bruk av private leverandører, antas konkurranseutsetting å gi en effektivisering i det offentlige fordi selve konkurransesituasjonen virker skjerpende».

 

Hva betyr egentlig næringsutvikling i offentlig regi, altså i SND-regi? For det første kan ikke SND gå inn i offentlig virksomhet eller forvaltning som tidligere nevnt. Det betyr at deres næringsutvikling må konsentreres til private selskap. For det andre må da det etableres en konkurranse på det aktuelle markedet, innføres anbud.

Det betyr at for å få til en slik næringsutvikling, må det til en privatisering og SND må inn med egenkapital eller andre næringstiltak for å skape private bedrifter som kan utkonkurrere de offentlige på helse- og omsorgsmarkedet.

Jeg mener det er god grunn til en stor grad av skepsis til SND. Det virker som om man først og fremst gjør seg til talsmann for kommersialismen, konkurransen. SND skal være smøring i en litt for treg privatiseringsprosess. Det er verdt å merke seg hva de skriver om privatisering av omsorgstjenester: «Selv om det også finnes felles utviklingstrekk og problemstillinger på dette nivå, gjelder hvert vedtak kun for en enkelt kommune. Dette gir lavere synlighet i den nasjonale debatt i media og i politikk, slik at pragmatismen får større spillerom. Etter hvert som konkurranseutsettingen tiltar, øker den ideologisk pregede debatten igjen, med Kommuneforbundet og andre arbeidstaker organisasjoner som sentrale pådrivere». Her er sannelig motstanderen definert, så la oss ta en grundig titt på SND i egne fylker og kommuner.

Er offentlig arbeidsplasser annenrangs?

På NKFs omstillingskonferanse på Sørmarka høsten 1997 innledet Cato Kjølstad fra SND om omstilling i kommunesektoren og tok spesielt utgangspunkt i et av sine prosjekter: Indre Salten. Indre Salten er et av 20 omstillingsområder i Norge. Han fortalte om stiftelsen av Indre Salten Vekst AS som er eid 50% av de tre kommunene i området og 50% av det private næringslivet i kommunene. Formålet med aksjeselskapet var å initiere kompetanseutvikling og tilpassing og effektivisering av offentlig sektor.

Hoveddebatten ble imidlertid en diskusjon om SNDs politiske rolle, blant annet risikovurderingene som ligger bak SNDs satsing. Det ble også stilt spørsmål ved SNDs rolle som privatiseringspådriver og det ble vist til Salten Vask og Rens som med 600.000 kroner investert fra SND, kunne utkonkurrere det fylkeskommunale vaskeriet.

Hvorfor betale 600.000 for å flytte arbeidsplasser fra offentlig til privat virksomhet? Når resultatet kanskje bare er at man får en ny arbeidsgiver og ny tariffavtale. Er det som er tilpassing og effektivisering av offentlig sektor?

Tilsløring av distriktspolitikken

Sammenslåinga til SND har ført til en tilsløring av distriktspolitikken og at det faktisk ser ut til å bli vanskeligere for distriktsbedrifter å få støtte på landsomfattende ordninger. De store kravene til avkastning viser at SND ikke er blitt annet enn en hvilken som helst privat finansinstitusjon. Fra å legge vekt på særlig det distriktspolitiske, har nå støtteordningene blitt til låne- og eierskapsordninger som legger vekt på det bedriftsøkonomiske. Fra å legge vekt på å motarbeide de negative distriktspolitiske virkningene av et kapitalistisk samfunn, vurderes bare virksomheter som kan overleve i et kapitalistisk marked som interessante.

Samtidig er det viktig at 75% av midlene som har gått til bedrifter som nyetablerer seg i kommunene, er gått til bedrifter som ikke eksisterer lenger. Der man har satset på lokale bedrifter, så har kun 22% gått til bedrifter som ikke lenger eksisterer. Det er på tide å avskaffe myten om at SND er et distriktspolitisk instrument i særlig grad. Der hvor det ikke er direkte videreføring av DU, distriktsutviklingstilskudd mv., er det stort sett pressområdene som får støtte, lån og garantier. Av utviklingstilskuddene gikk 62% til områder utenfor de vanlige tiltakssonene. Dvs. de gikk til områdene rundt Trondheim, Bergen, Stavanger, Kristiansand, Oslo, Akershus og Vestfold.

Politisk styrt

På mange områder kan vi oppleve SND som en egen stat i staten, som på eget initiativ fremmer konkurranse, anbud og privatisering. Det er imidlertid riktig som SNDs direktør sier i forordet til rapporten om helse- og omsorgstjenestene: «SNDs virksomhet vil under enhver omstendighet og til enhver tid ligge innenfor de retningslinjer som overordnede politiske myndigheter trekker opp».

Til syvende og sist er det et politisk spørsmål, ønsker man politisk å la SND drive sitt press for konkurranse og konkurransevridning til det privates fordel, eller ønsker man noe annet. Ansvaret ligger på styresmaktene, men SND er og blir en pådriver.