av Jorunn Folkvord

Nervøsiteten brer seg i kongeriket Norge etter at Gudmund Hernes har blitt utnevnt til ny helse- og sosialminister.

Etter de store omrokkeringene i det offentlige skolesystemet med Hernes ved roret i KUF, tenker folk nå med gru på hva som kan skje med det offentlige helsesystemet. Spørsmålet er om disse endringene egentlig er «Hernes-endringer», eller om de er uttrykk for en helhetlig politikk fra Regjeringa?

Det er både umaterialistisk og feil å gi Gudmund Hernes ansvaret for de store skolereformene. Hvorfor skulle Regjeringa tillate at en mann gikk berserk på enhetsskolen, hvis ikke dette var noe de selv ønsket? Det er også åpenbart at de fleste av endringene har blitt utarbeidet av helt andre enn Hernes, vi snakker faktisk om endringer i alt fra alder for skolestart til hovedfag. Hernes er ikke hjernen bak alle skolereformene, men han er administratoren som har hatt mage til å kjøre reformene gjennom med hurtigtogfart, og glatt overse kritikk, protester og varselsignaler. I så måte har nok helsesektoren noe å frykte i åra som kommer.

Den av reformene Hernes ofte blir tatt for, er Reform 94, men dette er sannsynligvis en av reformene han har minst med å gjøre. Det blir også latterlig å legge ansvaret på andre enkeltpersoner, som f.eks statssekretær Randi Øverland, som uten tvil er en av de som har vært mye mer involvert i arbeidet med reformen enn hva Hernes har vært. Det er heller ikke hver enkelt byråkrat som sitter med ansvaret.

Reform 94 er resultatet av nøye gjennomtenkte endringer i skolesystemet, endringer som var nødvendige for å omstille skolesystemet til behova til kapitalismen av i dag. Mange kritiserte tempoet reformen blei gjennomført i, snarere enn å kritisere innholdet i reformen. De sa at man burde prøve ut reformen før den skulle kjøres i gang for fullt. Det de færreste var oppmerksomme på, var at deler av reformen allerede var utprøvd. Forsøkskaninene? Jo, det var jentene – selvfølgelig.

Den spede begynnelsen var ikke så sped

Blegen-utvalget hadde som mandat å finne fram til en måte å lovfeste retten til videregående opplæring, og til å rydde opp i grunnkursjungelen på yrkesfag. Mandatet blei formelt bygd på et ønske fra 1974 om at retten til videregående utdanning skulle lovfestes, men de lange køene for å komme inn på videregående på slutten av 80-tallet, var nok også viktige for at utvalget blei satt ned. Et av de uttalte måla var altså å kutte antall grunnkurs på yrkesfag, som da var i overkant av 100. Vi veit i ettertid at resultatet blei at rundt 9.000 av grunnkursa forsvant og at yrkesfaga generelt fikk mer teori og blei mindre spesialiserte.

Et viktig poeng er at denne ideen ikke kom fra Blegen-utvalget, for året etter at utvalget blei satt ned, blei de første forsøka på studieretning for helse- og sosialfag satt i gang. Dette var omfattende forsøk som gikk i flere forskjellige fylker, og tok for seg flere forskjellige fag. Et av de viktigste av disse forsøka var den såkalte «generalistutdanninga» som blei kalt helse- og miljøfag. Helse- og miljøfag slo sammen grunnkurs for barnepleier, hjelpepleier, hudpleier, tannlegeassistent og fotpleier. Det hele blei til et slags «ta vare på menneskene»-fag, og passa helt inn i argumentasjonen om at omsorg egentlig er en kvinnelig egenskap som bare blir utdypa litt av utdanningssystemet. En stund var det snakk om at frisør også skulle inn på denne linja, men det blei ikke noe av (i dag er frisør i samme grunnkurs som blant annet fotograf, skomaker og blomsterdekoratør). Når Reform 94 blei endelig vedtatt, blei også generalistutdanninga endra, men hovedpunktene blei igjen i det som nå er helse- og miljøfag.

Jentene og jentefaga taper mest på Reform 94

Reform 94 er ikke et resultat av at de snille sosialdemokratene vil gi all ungdom i Norge rett til videregående opplæring. Tvert imot er det nye med Reform 94 at noen plutselig ikke har rett til utdanning lenger. Tidligere var det ingen som hadde juridisk rett til videregående opplæring, men staten hadde en moralsk plikt til å sørge for at alle fikk det. Nå har 16-19-åringene en juridisk rett til opplæring, men alle som er eldre har havna i gruppa «elev uten rett til opplæring». Denne gruppa står nærmest sjanseløse i konkurransen om de plassene som er, ikke minst fordi antall elevplasser i videregående skole er synkende.

Antallet elevplasser i den videregående skolen har blitt redusert med 28% fra 1992 til 1994 (8% ble kutta før reformen blei satt i gang). Samtidig med at plassene kuttes blir det flere 9.-klassinger og flere av 9.-klassingene søker seg til videregående opplæring. Dette går fram av rapporten Alle kan ikke bli frisører, som er laga av Utredningsinstituttet for forskning og høyere utdanning. Ved første øyekast kan det virke litt rart at elevplassene blir kutta bort i ei tid hvor «alle» skal få plass, men for de som har fulgt Reform 94 fra starten, er ikke dette overraskende i det hele tatt.

Kuttene i elevplasser skjer med Regjeringa og Stortingets velsignelse. Da Lov om videregående utdanning blei endra for å passe med Reform 94, blei den anbefalte dekningsgraden satt til 375%, sjøl om de fleste fylkene hadde en dekningsgrad på over 400% fra før, men allikevel ikke hadde plass til alle. En dekningsgrad på 375% gir så vidt plass til alle mellom 16 og 19 år, og gir lite rom for omvalg, feilvalg eller de såkalte overårige søkerne. Dette er det spesielt jenter som må lide for.

Ingen rett – ingen skoleplass

I dag er jentene i flertall på fire grunnkurs: Allmenne og administrative fag, musikk/dans/drama, formgivingsfag og helse- og sosialfag. De tre siste av disse studieretningene hadde 80% (!) oversøking høsten 1994, dette er 30% mer enn neste studieretning på statistikken som er hotell- og næringsmiddelfag, hvor det er omtrent like mange jenter og gutter.

80.850 søkte til videregående utdanning i 1994, da inntaket var ferdig sto 15.525 uten skoleplass, dette var i hovedsak elever «uten rett til opplæring». I alt var 43% av søkerne i 1994 uten rett, og av disse var mer enn 60% under 20 år, og nesten halvparten av dem som ikke kom inn, søkte på helse- og sosialfag. Disse søkerne har i følge Reform 94 ingenting i det videregående skolesystemet å gjøre, og er derfor ingen offisiell bekymring for myndighetene.

Det er også verdt å merke seg at søkerne «uten rett», ofte er mer motiverte for å ta utdanning. Mange av dem var skoleleie etter ungdomsskolen, og falt ut av allmennfaglinja sine trøtte teoritimer. Før blei du ikke straffa resten av livet om du var en skolelei 16-åring, det blir du nå. Regjeringa har elegant lagt ansvaret for at ungdom får utdanning på hver enkelt niendeklassing sine skuldre, og takler du ikke ansvaret, vel, da er det vel ikke verdt penga å gi deg utdanning heller.

Hvorfor jentene?

Hvorfor starta forsøkene med «Reform 94-linjer» på de typiske jentefaga? Og hvorfor er det de tradisjonelle jentelinjene som i dag lider mest under reformens åk?

Dette er spørsmål som ikke er vanskelige å besvare: Her brukes splitt-og-hersk-metoden, og det er de svakeste som blir tatt først. Helse- og miljøfaget var en viktig prøvestein for Reform 94, og det er også disse linjene som står svakest i dag. Det vil si, aller svakest står de faga som har blitt slått sammen i suppa «grunnkurs formgivingsfag». Dette har blitt fellesnevneren for de mindre faggruppene, gjerne estetiske med til dels små og svake fagorganisasjoner (fotografer, frisører, skreddere, gullsmeder, blomsterdekoratører, bokbindere, typografer m.fl). Men nettopp på grunn av det hårreisende med denne sammenslåinga, får dette grunnkurset mye oppmerksomhet.

En kan se en klar og tydelig rød tråd fra Regjeringas lønnspolitikk overfor omsorgsyrkene til utdanningspolitikken de samme yrkesgruppene blir utsatt for. Denne tråden går også gjennom tabloidavisenes fargerike reportasjer om kvinner som blir hjemme og steller for barn og syke. Omsorg for mennesker blir sett på som et slags kjønnshormon hos kvinner. Det er helt naturlig, man trenger ikke utdanning for å lære det, og følgelig trenger man heller ikke penger for å gjøre det. Det er ikke egentlig en jobb, men noe kvinner gjør utfra sitt hjertes godhet.

Om jentene skal drive med tenner, eldre, hud, føtter eller barn, spiller ingen rolle i skrivebordsreformistenes hoder, det dreier seg om omsorg og mennesker og ferdig med det. Utover det reint åpenbare, at det faglige inn holdet i utdanninga blir svekka, så synker også statusen til disse yrkene når de blir slått sammen og mister posisjonen som egne fag. Dette fører igjen til at det blir vanskeligere å slåss for faglige rettigheter, lønnsøkning m.m. Til sammen blir dette en slags spiral som sørger for å holde de tradisjonelle kvinneyrkene nede, både når det gjelder faglig status og lønnsnivå.

Det er på tide at ungdom, både de under utdanning og utdanningssøkerne, går sammen med fagforeningene og krever en oppgradering av utdanninga til de typiske kvinneyrkene. Vi må se at angrepa fra staten ikke bare kommer etter at man er ferdig med utdanninga og kommet i jobb. Angrepa kommer nå på alle fronter, og det er viktig at vi gjør noe for å møte dem.

av Rigmor Tollan

Politikere og landbruksekspertise verden over er kapitalens forlengede arm, og både nasjonale lover og internasjonale bestemmelser tar i stadig mindre grad hensyn til at dyr, mennesker og natur blir syke av moderne landbruk.

Det er to hovedgrunner til liberaliseringa av verdenshandelen med mat: Kapitalens jakt på maksimalprofitt og teknologiske nyvinninger. Den siste av de to årsakene er mest konkret og kanskje derfor mest fattbar. Den handler om bioteknologiske oppfinnelser som nå er i ferd med å revolusjonere verdens matvareproduksjon. Det som konkret har skjedd, er at genforskere har klart å isolere enkeltgener. Disse har så blitt innsatt i organismer der de ikke naturlig hører hjemme. Hensikten med disse forsøkene er å produsere nye, kunstige arter som er mer lagringsdyktige, har et bedre forsvar mot sykdommer og gir større avkastning enn de arter som har beholdt sin naturlige arvemasse. Mange kritiske røster hevder at forskningen på dette området er helt ute av kontroll, og at vi ikke aner hvordan konsekvensene kan bli på lang sikt, verken for de gentuklede produktene eller for menneskene som spiser slik mat. Fra forskerhold hevdes det derimot at genmanipulering ikke er en ny forskningsgren. Det nye er bare at man nå direkte går inn og forandrer på organismenes arvemasse i stedet for å drive tradisjonelt avlsarbeid gjennom krysningsforsøk.

I politisk sammenheng er det interessant å registrere hvem som driver fram bio- og genteknologien. Forskerne er bare brikker i et spill. Det er den internasjonale storkapitalen som står bak disse svært kostnadskrevende forskningsprosjektene. Hensikten er å fremstille plante- og dyrearter som på markedet konkurrerer ut de opprinnelige variantene. For å sikre seg eneretten til de nye, konkurransedyktige produktene, krever industriselskapene patentrettigheter på dem. Resultatet blir at bønder verden over som vil ta i bruk genmodifiserte planter eller dyr, vil måtte betale høye avgifter til patentinnehaveren. Det er bare et tidsspørsmål når dette er et faktum, for industrien er i ferd med å presse fram politiske vedtak om retten til å ta patent på liv.

Det som skjer, er ganske enkelt å forklare: Selv store, internasjonale industrikonsern har under seinkapitalismen problemer med å akkumulere nok kapital. Profitten fra hvert enkelt produkt blir mindre. For eksempel tjener rustningsindustrien stadig mindre for hver enkelt panservogn (selv om en plutselig oppblomstring av væpnede konflikter kan endre dette bildet for et kortere tidsrom). Denne synkende profitten pr. produsert enhet kan det enkelte industrikonsern kompensere for ved å produsere og omsette mange flere varer, for eksempel dobbelt så mange panservogner. Da ville den totale profittmengden kanskje bli så stor at den for en tid kunne berge selskapet. Men fordi profitten på hver enhet stadig synker, ville selskapet etter en tid måtte foreta nye krumspring for å overleve i konkurransen med andre. Det som ofte skjer i en slik situasjon, er at kapitalen kaster seg over nye sektorer der den kan suge ut maksimal profitt. Datateknologien har lenge fungert som en slik sektor. Nå er matvaresektoren det store investeringsobjektet. Mat er for alvor i ferd med å bli en kilde til profitt.

Mange vil kanskje stusse over en slik påstand. Har ikke mat lenge blitt produsert for å skape profitt, ihvertfall i vår del av verden? Bøndene produserer ikke lenger for sjølhushold, men for salg. Næringsmiddelindustrien tjener penger på å foredle råvarene. Grossist- og detaljistleddet lever av å selge maten til forbrukeren. Totalt er det altså mange som tjener på at mat selges. Men hvis vi i marxistisk terminologi skiller mellom matvarenes bruksverdi og deres verdi som kilde til profitt, vil jeg påstå at mat i hovedsak har vært produsert for å dekke folks reelle behov. Det er altså nytteverdiaspektet ved matvarene som har vært dominerende, sannsynligvis fordi matvareproduksjonen ikke har vært et interessant nok område for storkapitalen. Mulighetene for å hente ut profitt har vært for små. Moderne teknologisk forskning har totalt endret denne situasjonen. Matvareproduksjonen har ikke bare blitt et interessant satsingsområde. Den har blitt det virkelig store nedslagsfeltet for en svært aggressiv storkapital. Kynisk likvidering av den innflytelsesrike veterinæren som aktivt bekjempet hormonmafiaen, viser hvilke store, økonomiske interesser som nå står på spill.

De to årsakene til liberaliseringa av verdens matvarehandel har altså en klar sammenheng med hverandre: Den genteknologiske forskningen drives på oppdrag av kapitalen og er helt avhengig av dens økonomiske støtte. Kapitalen på sin side er avhengig av forskningens resultater for å kunne skape et tilstrekkelig profitabelt marked.

Bonde og kommunist

Etter GATT-avtalen var det nok en del bønder som stilte følgende spørsmål: Er premissene for et framtidig landbruk nå lagt? Er det kun storskalalandbruk basert på industrielle produksjonsmetoder som vil være i stand til å konkurrere på det internasjonale markedet? Svaret på disse spørsmålene er forsåvidt greit for den som ønsker å drive politisk kamp mot den internasjonale kapitalen ut fra et marxistisk ståsted: Vi kan selvfølgelig ikke gi oss! Spørsmålet blir bare hvordan vi som bønder kan drive politisk kamp. Hittil har vi ikke klart å stake ut noen retning. Dette har nok sammenheng med at vi, politisk sett, er isolert og mangler nødvendig innflytelse. Politisk isolert ikke bare fra andre bønder, men også fra ikke-matvareproduserende kommunister. Riktignok er isolasjonen i forhold til andre bønder i ferd med å bli historie. Vi markerer oss nå sterkt i grendefellesskap og aksjonsarbeid, og også innad i landbruksorganisasjonene ser vi idag en økende interesse for vår kunnskap og arbeidskapasitet. Muligens vil vi få oppleve en forsinket parallell til det som skjer i fagbevegelsen.

Den politiske isolasjonen i forhold til andre bønder er med andre ord til å leve med. Verre er det at en del folk på venstresida oppfatter oss ikke helt som stuereine. For eksempel folk som synes det er idioti å produsere mat i et land der klimatiske og topografiske forhold er så ugunstige. Folk som ikke har noen som helst forståelse for kravet om bærekraftig landbruk basert på små driftsenheter og relativt mye fysisk arbeid. Hvorfor skal landbruket innta en særstilling? Herregud, dere er like gærne som maskinstormerne i England i startfasen av den industrielle revolusjon! Og folk som har et gjennomført instrumentelt forhold til naturen. Det er ikke genteknologien i seg selv som er problemet, men hvilken klasse som har hand om den. For oss som i noen år har jobba med temaet landbruk og miljø i et marxistisk perspektiv, er det viktig å komme i dialog med den fløyen som ukritisk jubler over produktivkreftenes utvikling og som ensidig fokuserer på klassekampen, mens miljøkampen avfeies som grønn, borgerlig og idealistisk. Dialogen er viktig for oss selv, for å hindre at vi trekkes mot idealistiske løsninger på problemene. Og den er viktig for kameratene som ennå ikke har skjønt at problemstillingene rundt landbruk og miljø er høyst relevante – ikke bare relevante, forresten, men påtrengende viktige for en kommunist i dagens samfunn. Hvis vi får etablert en slik dialog, vil det styrke venstresidas kampkraft.

Patent på liv

For å innby til dialog vil jeg trekke fram et eksempel der landbruket har vært en progressiv drivkraft i kampen mot noen av de internasjonale kapitalgigantene. Det gjelder retten til å ta patent på liv. Hvis politikerne lar seg presse av kapitalen i denne saken, vil landbruket bli fullstendig dirigert av de multinasjonale selskapene. For eksempel vil tredhje verdens fattigbønder ikke lenger ha lov til å bruke sitt eget korn- og risoverskudd ved neste års såing. Dette vil bli sett på som tyveri. Bøndene, som i generasjoner har forvaltet kornet og risen, blir tyver i det øyeblikket de bruker såvarer som de selv har dyrket frem og som ligger i deres eget kornlager. Men de egentlige tyvene, de som har stjålet et gen fra naturen selv, og som påstår at de derfor har patentrettighet på det, får lov til å kreve høye patentavgifter av bønder som råker på å ha dette genet i sine såvarer.

Fattigbonden vil selvfølgelig ha et alternativ. Han kan la overskuddet fra fjoråret bli liggende ubrukt og isteden kjøpe såkornet hos patentinnehaveren. Men dette blir neppe billigere enn å bruke av egen avling mot å betale avgift. Og uansett er problemstillingen helt hypotetisk, fordi fattigbonden sannsynligvis neppe vil ha råd til verken det ene eller det andre alternativet. Ikke rart at indiske bønder går ut i massedemonstrasjoner mot en slik utvikling, heller ikke rart at bondeorganisasjonene i Europa kjemper hardt mot EU-kommisjonens forslag til patentdirektiv. Bøndenes kamp her i Europa har foreløpig tvunget industrien og kommisjonen på retrett og fått innbakt et såkalt «farmers privilege» i det nye direktivforslaget.

Mange vil sikkert hevde at når bøndene kjemper en såpass hard kamp mot de multinasjonale selskapene, er det bare for å mele sin egen kake. Selvfølgelig er ikke bøndene interessert i å betale store summer til en industrimafia som tilraner seg patentrettigheter på produkter som bøndene selv produserer. Særlig ikke når dette truer selve eksistensgrunnlaget for bøndene. Det er faktisk snakk om å sikre inntekten og berge arbeidsplassen. Men kampen for egne kår er ikke den eneste drivkraften for bønder som går hardt ut mot de multinasjonale selskapene. Hensynet til naturen og til forbrukernes helse er også viktig faktorer. Uten å være klar over konsekvensene har bønder rundt om i verden i løpet av noen tiår, med god hjelp av finansinstitusjoner og faglig ekspertise, bidratt til å utarme jordsmonnet, forurense vannreservoarene og nærmest forgifte maten de produserer. Idag ser bøndene skadevirkningene, men både effektivitetskravene innen landbruket og internasjonalt regelverk tvinger bøndene til å overmekanisere. Til å intensivere bruken av sprøytemidler, kraftfor og kunstgjødsel. Etterhvert også til å ta i bruk hormoner og genmanipulerte organismer. Bak en slik utvikling står kapitalinteresser som tjener enorme summer på å levere ulike produkter til landbruket. Politikere og landbruksekspertise verden over er kapitalens forlengede arm, og både nasjonale lover og internasjonale bestemmelser tar i stadig mindre grad hensyn til at dyr, mennesker og natur blir syke av moderne landbruk. Det er kapitalen som skal hjelpes slik at den oppnår maksimal profitt.

Bondekannibalisme

Det er ikke bare naturen og helsa til dyr og mennesker som er ofre for utviklingen i landbruket. Også bonden utbyttes i økende grad av kapitalen. Dette har ført til at bruk som for en generasjon siden kunne lønne 4-5 personer og i tillegg akkumulere kapital, i dag kan se slik ut: Ikke noe rom for betalt arbeidskraft, ektefelle tvinges til å ha høy inntekt utenom bruket, drifta tærer på kapitalen slik at bruket slites ned. Det betyr at vi bønder får mindre og mindre betalt for jobben vår, slik at vi stadig må skaffe oss mer jord, større besetning og større driftsbygninger. Strammere effektivitetskrav betyr også at mange har måttet gi seg som bønder, ikke bare på grunn av økonomiske problemer, men også fordi det har blitt satt tak på hvor mye norske bønder totalt har fått lov til å produsere. Når en bonde har økt sin produksjon, har andre innafor systemet måttet redusere eller kutte helt ut. Bondekannibalisme kaller vi dette. Tidligere har staten stort sett bare på indirekte måte styrt denne jordbruksnedleggelsen. Så har det vært opp til bøndene selv å bestemme seg for å leie ut jorda eller bruket, som egen driftsenhet eller som tilleggsjord. Nå ser vi stadig oftere at staten griper direkte inn ved salg av jordbrukseiendom og tvinger selgeren til å la bruket gå som tilleggsjord. Regjeringas politikk er klinkende klar: Mer jord til de robuste gårdene! Tun og bygnings masse skal bli fritidseiendommer. Ikke rart at jordskifteverket er en av de få postene som er tilført økte midler på landbruksbudsjettet for 1996.

Felles kamp mot kapitalen

Til tross for dette stadig økende presset på landbruket, har norske landbruksmyndigheter hatt en uttalt målsetting om å opprettholde et desentralisert småskalalandbruk. Men produksjonsbegrensningene pr. bruk er nå i ferd med å fjernes. Innen eggproduksjon ble nylig grensa hevet fra 2.000 til 5.000 høner. Det er sannsynlig at konsesjonsgrensa i neste omgang ikke bare heves, men oppheves. Den samme utviklinga ser en innen griseproduksjon. Det er forventet at også andre bransjer følger etter.

Faren er altså stor for at markedskreftene går inn og erstatter dagens regelverk. Også import av levende dyr liberaliseres. Hittil har norske myndigheter hatt en svært realistisk linje med blant annet påbud om seks måneders karantene. Slike tiltak er iverksatt for å hindre spredning av smitte.

Idag forhandler myndighetene om handelsordninger der karantenebestemmelser oppheves og der norske veterinærer ikke har rett til å foreta særskilt kontroll av importert kjøtt. Kravet er at vi skal stole på eksportørenes godkjentstempel. Det utrolige er at slike forhandlinger pågår midt under avsløringene av hvor utbredt kugalskap er i engelsk storfe besetning.

Liberaliseringstendensen slår også inn i forhold til landbrukssamvirket. Større investorer, først og fremst de store dagligvarekjedene, får idag etablere seg som private konkurrenter til samvirkebedriftene. Disse nyetableringene markedsføres som de små, lokale alternativene til et tungrodd og kostbart landbrukssamvirke. I virkeligheten dreier det seg om privat kapital som ønsker kontroll over norsk matvareproduksjon og matvarehandel. Ved å etablere seg i sentrale strøk av landet kan nye bedrifter betale bøndene der en høyere pris enn det som landbrukssamvirket kan betale. (Landbrukssamvirket må ta imot varer fra hele landet til en pris som tar med store transportkostnader.) Resultatet av en slik privatisering vil være svært ulikt for bonden avhengig av hvor i landet han bor. Og private monopoler vil sannsynligvis også få betydning prisen forbrukerne må betale for matvarene.

Det kan gå som kapitalen og våre ledende politikere vil. Men ikke nødvendigvis. Det avhenger av hvilke politiske mottiltak som iverksettes. Så raskt som mulig må ulike grupperinger gå sammen, grupperinger som ut fra ulike motiver har en felles interesse, nemlig å hindre kapitalens videre ekspansjon innen området matvareproduksjon/matvarehandel. Det tradisjonelle småskalalandbruket vil ha en sentral plass i en slik bred allianse, med forbrukerinteressene og miljøbevegelsen som viktige medspillere. Men for at alliansen skal bli et slagkraftig våpen mot kapitalen, er det nødvendig at venstresida engasjerer seg i dette arbeidet. Det vil ligge nok av motsigelser og ulme i denne alliansen. Jeg skal her nevne noen:

• Innad i bondebevegelsen er det svært ulik grad av forståelse for hvem som er venn og hvem som er fiende. Ulik organisasjonstilhørighet – i Bondelaget og Småbrukarlaget – hindrer ofte bøndene på grunnplanet å se hovedmotsigelsen i norsk landbruk. Det er derfor viktig med en klasseanalyse av bønder her i landet og av deres tillitsvalgte og ansatte i landbrukets ulike organisasjoner og bedrifter. En slik klasseanalyse vil kunne skille ut de produsentene som har objektiv interesse av dagens norske landbrukspolitikk, til forskjell fra det store flertall av norske bønder.
• Bønder og forbrukere vil lett kunne skape intern strid i et frontsamarbeid på grunn av tilsynelatende motstridende interesser. Her i landet går motsetningen først og fremst på hvilken pris forbrukeren skal betale for matvarene. Bønder påpeker at nordmenn bruker mindre enn 14% av disponibel inntekt til matinnkjøp, og at denne prosenten stadig er på vei nedover. Mat blir billigere og billigere, og bøndene får stadig mindre betalt for sine produkter. Forbrukeren på sin side opplever å ha mindre penger å handle for på grunn av den allmenne forjævliseringa: økende arbeidsledighet, trygderettigheter som pulveriseres, avgifter og egenandeler på offentlige tjenester som stadig fyker i været, osv. Det blir viktig å få bønder og fattige forbrukere til ikke bare å stå sammen mot deres felles fiende, men også til å utarbeide felles krav om sunn mat. Et slikt krav må innebære økonomiske krav: Bedre kjøpekraft for forbrukeren og bedre økonomiske rammer for bonden slik at han kan produsere mat som folk ikke blir syke av, verken på kort eller lang sikt. Det internasjonale symposiet om landbruk og bærekraftig utvikling som ble arrangert på Røros våren 1995, hadde på dagsorden en slik progressiv allianse mellom produsent og forbruker. Norge ligger langt etter andre land i dette arbeidet, men i kjølvannet av symposiet er det laget to solide studieopplegg der ulike aspekter ved temaet Mat blir belyst. Blant annet står såpass ulike organisasjoner som Norsk Husmorforbund, Kvinnefronten, Norges Bondekvinnelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag bak studiesirklene. Mange, særlig kvinner, studerer denne vinteren, og vi håper at dette arbeidet vil styrke kampen som drives her i landet mot den internasjonale kapitalen og dens velvillige medhjelpere i den norske regjeringa.
• Bønder og miljøbevegelse er en skjør allianse som trenger politisk bevisst gjøring for ikke å sprekke. Det er helt nødvendig at de to partene innser hvem som er deres felles fiende. Innser hvem det er som gir pokker i både bønder, dyr og jordas framtid. Innser at Marx har rett: Kapitalen har to bein å stå på: kynisk utbytter den både mennesker og natur for stadig å kunne øke sin profitt.
• Enkelte på venstresida vil ha nok problemer med å arbeide i felles front sammen med miljøbevegelsen her i landet. Mange viktige saker må tas opp og analyseres på nytt. For eksempel om produktivkreftenes utvikling bare er et spørsmål om politisk makt og eierforhold, eller om det også er et spørsmål om jordas yteevne. Det er greit at vi forlanger av miljøbevegelsen at den ser klasseperspektivet i miljøkampen, men vi på vår side må trekke inn miljøperspektivet i klassekampen.

Vi vil altså kunne oppleve både teori- og strategistridigheter. Men den utfordringen er vi nødt til å ta for å kunne utvikle venstresidas alternativ til den borgerlige miljøkampen.

av Eli Aaby

Noen av oss opplevde at vi gjennom måten vi brukte pornoens egne bilder på, gjentok overgrepene. I solidaritet med jentene i pornoen ville vi skjule deres identitet når vi brukte bildene av dem i vår kamp.

Når vi behandler skillet mellom dem og oss, går det mellom de herskende og de undertrykte. I den siste gruppa er det ikke noe avgjørende skille mellom jentene i prostitusjonen og de utafor.

Jeg har lagt «Handlingsprogrammet mot seksualisert undertrykking», vedtatt på Kvinnefrontens landsmøte i 1993 og AKPs program fra 1990 til grunn for denne artikkelen.

Kvinnefrontens plattform er kort og agitatorisk, og et solid fundament for den som vil operere i det kvinnepolitiske miljøet i Norge og internasjonalt. Først noen sitater derfra:

«Kvinnefrontens mål er kvinnefrigjøring. Vi vil forandre verden og egne liv.»

«Kvinnefronten er en radikal feministisk organisasjon, som er mot alle former for kvinneundertrykking; økonomisk, seksuell, politisk og kulturell: Den vi møter i samfunnet og den menn utøver.»

Kvinnefronten vil sloss mot all kvinneundertrykking og utvikle kvinnebevissthet gjennom å organisere kvinnekamp, synliggjøre kvinners situasjon og få fram kvinners erfaringer.»

AKPs program

Noen sitater fra AKPs program også:

«Gjennom familien er kjærlighet og seksualitet vevd inn i en institusjon som bidrar til å opprettholde makt- og utbyttingsforholda i samfunnet. Homofil og lesbisk kjærlighet bryter med dette mønsteret. Dette er en viktig grunn til undertrykkinga av homofile og lesbiske.»

«Prostitusjon og pornografi gjør kvinnekroppen til vare. Seksualisert vold er kapitalistisk storindustri i alle deler av verden.»

«Rasisme, klasse- og kjønnsundertrykking er skapt gjennom menneskenes historie og kan også avskaffes i samfunn som menneskene sjøl skaper.»

«Samfunnets ressurser må fordeles likeverdig på kvinner, menn og barn, slik at kvinner og barn ikke lenger blir helt eller delvis avhengige av forsørging fra menn. Slik vil folk få frihet til sjøl å velge ulike bo- og samlivsformer basert på likeverd.»

«Målet er at utfoldelse av kjærlighet og seksualitet mellom mennesker av samme kjønn skal være likeverdig med kjærlighet mellom kvinner og mann og at hver enkelt skal ha mulighet til å velge ut fra sine egne følelser».

Fordi kvinner er økonomisk, politisk, ideologisk og seksuelt undertrykt trenger en kvinneorganisasjon, og et parti – eller ungdomsorganisasjon – som ønsker en helhetlig plattform, å ha politiske linjer for frigjøring på alle områder. De politiske avsnittene som står i de forskjellige kapitlene i programmene bør høre sammen og påvirke hverandre, og være deler av en helhetlig politikk. Da må linja for det internasjonale arbeidet også høre sammen med linja for fagforeningsarbeidet og kvinnearbeidet. Linja for seksualpolitikken må høre sammen med linja for arbeidet for å bevare velferdsstaten.

Et grunnleggende premiss for Kvinnefronten har helt fra starten i 1972 vært kampen for kvinnefrigjøring. Dette skilte da, og skiller fortsatt Kvinnefronten fra mange andre kvinneorganisasjoner som har likestilling som mål for sitt arbeid. Dette har også vært AKPs og Rød Ungdoms linje for kvinnearbeidet.

Abortkampen

En av de første store kampene Kvinnefronten engasjerte seg i, var abortkampen. Ved siden av agitasjon for lovendring for at kvinnen sjøl skulle bestemme om hun skulle ta abort, agiterte vi for bedre seksualundervisning i skolen og for bedre og lettere tilgjengelig prevensjon. Kvinnefrontere var med å starte kontorer for prevensjons- og seksualundervisning for ungdom i Trondheim og Tromsø. Vi var på skoler over hele landet og dreiv opplysningsvirksomhet. Abortkampen handler fortsatt om at kvinner skal ha større råderett over sin egen seksualitet, og rett til et seksualliv som har andre mål og verdier enn bare for å lage barn.

Seksualpolitikk har historisk sett vært viktig i kvinnebevegelsen. Kvinnestemmerettsbevegelsene i England og USA fra midten av 1880-tallet var ett med kampen mot prostitusjon, mot slaveri og for økonomiske rettigheter for kvinner.

Et dukkehjem

Det er 150 år siden Amalie Skram ble født i år, og flere av hennes romaner er innlegg i den kulturpolitiske debatten i Skandinavia hvor synet på kvinners rettigheter blei skilt fra synet på kvinners seksualitet.

Var kvinnene kun beholdere for mannens sæd, og tjente hennes seksualitet bare i forplantningens tjeneste? Var kvinnen sin manns eiendom? Et dukkehjem av Henrik Ibsen var og er et innlegg i denne debatten.

Så seint som på 1950-tallet var det et stridsspørsmål i norsk politikk om mødrehygienekontorene skulle få offentlige bevilgninger når de ga prevensjonsveiledning til ugifte kvinner. Rett ut sagt: ugifte kvinner trenger ikke prevensjon. Det vil være det samme som å oppfordre til uønsket seksuell aktivitet.

I vesten var det flere «revolusjoner» på 60-tallet. P-pillen var en enkeltfaktor som betydde mye i det som blir kalt den seksuelle revolusjonen. Det grunnleggende premisset i den seksuelle revolusjonen var patriarkatets rettigheter og makt. Allikevel vil jeg holde fram massespredning av p-pillen og spiral som frigjørende for kvinners adgang til seksualliv som bryter med både puritanistenes og seksualliberalistenes patriarkalske grunnlag.

Et lettvint ankepunkt mot kvinnebevegelsen har så lenge jeg har vært med vært: «Dere er jo mot alt. Er dere ikke for noe?» Underforstått: Dere er de samme snerpene nå som for hundre år sida.

Lesbisk kjærlighet

Synet på lesbisk kjærlighet har forandra seg i Kvinnefronten, fra å være noe som vi tok med for «dems» skyld, til dagens program hvor vi går inn for å oppheve heteroseksualitet som norm for kvinners seksualitet. Mange lesbiske jenter ga opp Kvinnefronten underveis, fordi de ikke følte seg hjemme. De blei trøtte av abort og daghjem. Noen følte at organisasjonen forandra seg for sakte i deres retning.

I pornokampen møtte vi dette: Først blei vi ikke trodd. Jeg kan huske overraskelsen, både hos oss sjøl og hos de ansatte på Samvirkelaget da vi begynte å se hva som faktisk blei vist fram i pornobladene. Vi opplevde at det vi så, rørte oss. Vi blei både kvalme, og skrekkslagne – og også kåte og flirfulle.

Det var avgjørende at vi var organisert. At vi diskuterte og sammen lagde de politiske linjene, sånn at ikke politikken forfalt til å ta avstand fra det vi ikke likte personlig. Da kunne vi ha kommet ut mere fordømmende enn vi gjorde. Vi er jo ikke uhilda og ufordervede, de fleste av oss er jo undertrykt av den lutherske puritanismen og dens dobbeltmoral.

Pornobål

Pornobål som aksjonsform var det lett å få oppslutning om, og linja blei satt ut i livet flere steder. Det at vi aksjonerte mot lovlige blader førte til anmeldelse og rettssak. Jeg husker også landsmøtediskusjoner om vi skulle rette hovedskytset mot dagligvarepornoen eller hardpornoen. Kvinnefronten i Trondheim lagde et hefte hvor de brukte pornobilder. Dette vakte så mye motstand at det blei trekt tilbake. Friundervisningas studieopplegg og Kvinnefrontens lysbildeserie, hvor vi også brukte pornoens egne bilder, blei vist over hele landet, også i TV.

Dette arbeidet førte til mange diskusjoner og forandra mye i det norske samfunnet. Vi tok avstand fra det pornoindustrien gjør med modellene, og hva den gjør med oss. Både med kvinner og menns seksualitet.

Gjennom pornokampen oppdaga vi mannfolkbladenes sexreiser til Thailand og Filippinene. Gjennom det internasjonale solidaritetsarbeidet som også er en del av Kvinnefrontens plattform, kom vi i kontakt med kvinneaktivister i disse landa. Og oppdaga at de også sloss mot de samme sexturistene og ekteskapsbyråene. Solidariteten med postordrebrudene og de prostituerte gjorde at vi sammen klarte å møte de norske menna med demonstrasjoner både på Fornebu og i Manila.

Det førte oss også ut i debatter i lokalavisene hvor det blei nødvendig å fingå balansen mellom å være mot at kvinner blei importert til Norge som føyelige og underdanige koner, og samtidig stå for at det er fint at folk gifter seg av kjærlighet og tar med sine utenlandske ektefeller hit. Samtidig vise nøden som driver kvinner til prostitusjon, og respekt for asiatiske kvinner, både i Norge og i Asia. Utfordrende, ikke lettvint, men jeg mener at vi har klart å utvikle denne linja slik at jeg fortsatt vil forsvare den og videreutvikle den.

Sladdedebatten

«Sladdedebatten» som oppstod rundt den store pornoutstillinga som Kvinnefronten i Stavanger stod for, handla etter min mening om en videreutvikling av denne politiske linja.

Noen av oss opplevde at den måten vi brukte pornoens egne bilder på, gjentok overgrepene. I solidaritet med jentene i pornoen ville vi skjule deres identitet når vi brukte bildene av dem i vår kamp. Diskusjonene blei så heftige denne gangen at mindretallet følte seg nødt til å bryte ut av Kvinnefronten. Det var nytt, at uenighet i seksualpolitikken førte til organisert utbrudd av organisasjonen.

Etter mitt syn handla det om solidaritet, og for meg som kommunist også om et oppgjør med linja om å se på folk, både oss og «massene», som midler i kampen, ikke som mål i seg sjøl.

Eritrea og Palestina

Arbeidet til Kvinnefronten med streikende kvinner i Norge, kontakter med kvinner internasjonalt, solidaritetsarbeid i Eritrea og Palestina lærte meg at det er ikke fordi det er så synd på dem at vi gjør internasjonalt solidaritetsarbeid. Det er fordi vi har felles sak i kampen for frigjøring av jordas undertrykte.

Når vi behandler skillet mellom dem og oss, går det mellom de herskende og de undertrykte. I den siste gruppa er det ikke noe avgjørende skille mellom jentene i prostitusjonen og jentene utafor.

Det overraska meg da at det var uenighet om dette etterhvert som sladdedebatten rulla. Allerede de engelske prestefruene som tok opp kampen mot prostitusjon for mer enn hundre år sida, hadde som grunnlag: Vi har felles interesser med de prostituerte i å få avskaffa prostitusjonen.

I ml-bevegelsen har vi hele tida holdt fram nødvendigheten av å arbeide i fronter for å utvikle bevisstheten til folk, og for å ha bedre muligheter til å nå måla vi har for alle de små og store kampene. I fronter og aksjoner er det viktig at grunnlaget for samarbeidet er klart for alle dem som deltar. I antipornokampen har det vært mange diskusjoner om dette. Særlig blei det stilt skarpt i spørsmålet om biskop Per Lønning var en akseptabel samarbeidspartner i seksualpolitisk kamp. Rød Ungdoms jenteansvarlig reiser samme diskusjon om representanter for motsatt fløy i kronikken sin i Klassekampen (20.8.96).

Seksualpolitikken dreier seg mye om hva vi vil ha slutt på: porno, prostitusjon, voldtekt, mishandling, incest, internasjonal kvinnehandel, diskriminerende og fornedrende reklame. Det er ikke lett å utvikle de politiske linjene for aksjonsgrunnlag, metoder og innholdet i denne kampen. Det har jeg vist ved å si noe om det vannet som allerede har rent ut i havet. Vi er ikke ferdige, elvene går strie og vi kan påvirke løpene, gjennom prøving og feiling i praksis, og gjennom diskusjoner hvor vi må være dristige, ta sjanser for å se om ideer holder vann. Og tåle uenighet og usikkerhet.

«Det samme usårlige smil»

I diktet til Rudolf Nilsen krever Revolusjonen av oss at vi «møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil». Og «bedre enn mange som sier de tror, trenger jeg noen som vet. Intet er mere som skrift i sand enn løfter om kjærlighet».

Og i diktet «Bekjennelse»:

«Jeg kjenner en mening med livet.
Det er at du gjør din plikt
i stort og i smått mot din klasse –
i handling, i tanke og dikt –
Ti selv har du intet å håpe.
Lykken er ikke for dig.»

Disse diktene appellerer ikke lenger til min revolusjonære stolthet: Lykken er for meg! Jeg holder fast på parola fra 6-timersdagskampen: Vi vil leve hver dag! Hele livet! (Rudolf Nielsen blei bare 28 år.)

Verken kvinnene i flyktningeleirene i Libanon eller jeg kan overleve undertrykkinga, og holde ut kampen hvis vi ikke har et annet glimt i øyet enn det samme usårlige smilet. Hvis vi ikke har råd til å feire seirene og gråte over nederlagene, reduserer vi oss til pappfigurer uten troverdighet som levende mennesker.

Det private er politikk

Seksualiteten berøre våre aller innerste, mest private opplevelser, lengsler og drømmer. Den nye kvinnebevegelsens første parole er at det private er politisk. I vårt samfunn er det lettere å bruke lengslene om økonomisk uavhengighet og utjevning og lage politikk av dem, enn lengslene etter nytelsen. Det gode har stadig et skjær av skam over seg. I mitt barndomshjem het det alltid: for mye av det gode er heller ikke bra.

Ei grøft vi kan ramle djupt nedi når vi lager linjer for hva vi er imot, er at vi bare tar utgangspunkt i det vi ikke liker sjøl. Ei sånn grøft finnes når vi skal lage politikk for hva vi er for også. Hvis det vi framhever som flott og ønskelig bare skulle ha utgangspunkt i mine begrensa erfaringer, kan det hende det hadde vært vanskelig å puste for andre. På 80-tallet blei det gitt ut noen bøker som ville vise erotikken uten pornografiens undertrykking og fornedring. Jeg husker I lyst og last og Lyst og lengsel.

Før HIV-viruset slo til var Løvetann det mest spennende seksualpolitiske tidsskriftet her i landet. Fra tidlig på 80-tallet, da virkeligheten forandra deg, la de om linja og hadde ikke overskudd til, eller fant det ikke opportunt, å utvikle diskusjonene om hva slags vilkår vi vil ha og kan kreve for seksualiteten.

Fordi de innerste følelsene er mer private enn lønnskontoen, har seksualpolitikken lett for å bli sett på som luksus. Hvem kan nyte sin egen kropp når bombene hagler på Balkan, og atombomber sprenges i Stillehavet? Hvem er vi som tør hevde at kvinnekampen ikke må vente til «etterpå»? Mange frigjøringsbevegelser og kommunistpartier mener fortsatt det. Heldigvis viser AKPs program fra 1990 at vi den gangen klarte å slå et slag mot den linja, og at vi har noen kontakter med kvinnelige kamerater i partier som likner på vårt som er mer enn enige med oss.

Lykken og kollektiv kamp

Går det på bekostning av den kollektive kampen å tilstrebe lykke for seg sjøl? Står det å slåss for sine egne rettigheter og utvide sitt eget rom i veien for innsatsen i den kollektive kampen? Jeg vil svare nei på begge spørsmåla. Og fremmer påstanden om at utvikling av hver egen kvinnenes autonomi styrker det felles opprøret. Det blir en fin vekselvirkning: Fellesopprøret og kampen må føres slik at den styrker hver enkelt av oss som deltar, samtidig som vi jobber for å nå felles politiske mål. Dersom metodene i kvinnekampen eller det partipolitiske arbeidet ikke gjør at vi hver og en utvikler oss gjennom å delta, så forvitrer bevegelsene sammen med våre personligheter. Det er langt igjen til vi har nådd våre mål, dersom vi ikke samtidig kan kjempe i kvinnekampen og klassekampen – og være lykkelige. Da kommer vi ikke til å vare lenger enn Rudolf Nilsen.

AKPs bøllekurs har som viktige målsettinger å styrke hver enkelt deltaker til både å bryte egne grenser, og å holde på egen integritet. Samtidig som vi har som mål at kurset skal gi hver enkelt deltaker lyst og pågangsmot til å delta i den politiske kampen i kvinnefellesskapet. Gjennom arbeidet med bøllekursa lærte vi at det ikke bare handler om å si ja og tørre mer, men og om å si nei: «Her går mine grenser nå.»

I det faglige arbeidet og i det parlamentariske arbeidet har det vært en del diskusjoner om hva vi kan oppnå under kapitalismen. Noen vil kanskje trekke denne parallellen til den seksualpolitiske arenaen. Er det mulig å utvikle sin egen seksualitet under kapitalismen? Finnes det rom for en feministisk og revolusjonær linje mellom seksualliberalistene og puritanerne?

Seksualliberalistene

Jeg mener Kvinnefrontens program er bra. Det er et godt utgangspunkt for videre diskusjoner og utvikling, og det er godt som et utgangspunkt for handling. Det avgrenser oss fra seksualliberalistene som tilslører at maktforholda i samfunnet gjenspeiles i seksuallivet, både kvinners underordning av menn, fattiges underordning av rike, heterofile som de normale. Programmet levner ingen tvil om at Kvinnefronten er mot pornografi, prostitusjon og kjønnsdiskriminerende reklame. Mot incest, voldtekt, kvinnemishandling og internasjonal kvinnehandel. Programmet avgrenser oss fra puritanerne som setter strenge grenser for hva som er akseptabel seksualitet, og under hvilke forhold seksuallivet skal foregå, omtales og utvikles.

av Magnhild Folkvord

Kor mange menn er parat til å leva i eit samfunn der kvinner og menn faktisk har same rett til både arbeid, inntekt, makt og fritid? Korleis skal ein utfordra dei som ikkje er heilt sikre slik at vi kan bli mange nok som kan stå samla mot dei som sit med den verkelege makta?

Kvifor er det så vanskeleg å få gjennomslag for kravet om sekstimarsdagen? Er det utopi å tru at vi kan vinna fram med ei forkorting av normalarbeidsdagen? Er det vanskeleg fordi det rammar kapitalistane midt i profitten eller fordi fagrørsla ikkje står samla nok bak kravet? Er det motseiinga mellom arbeid og kapital eller kjønnsmotseiing blant arbeidsfolk som er den største hindringa?

Har vi ikkje vore flinke nok sia vi kan oppsummera at sekstimarsdagen framleis er ein vakker draum i mange kvinners hovud, medan dei som sit med makta ikkje ser ut til å ha ein einaste tanke om at draumen skal bli verkeleg? Har vi bråka for mykje eller for lite? Laga for store eller for små løpesetlar? Har vi kanskje masa for mykje om dette med kvinnekravet – så vi har skremt mannfolka frå oss? Har vi ikkje tatt nok omsyn til einskapen i fagrørsla når vi har fremja kvinnekrav, og på utidig vis brukt dyrebar taletid på møte etter møte på noko så urealistisk som 6 timars normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon?

Det er eit tankekors at vi ikkje har fått spontan tilslutning frå alle staute menn når vi har fremja noko så lurt – eit krav som ville bety eit langt steg for å gjera kvinner likestilte med menn i arbeidslivet, som ville heva prisen på arbeidskrafta, som ville gi både kvinner og menn meir fritid. Naive som vi var, trudde vi at kampen for og gjennomføringa av sekstimarsdagen burde vera noko av det beste ein kunne gjera for å styrka einskap og samhald mellom kvinner og menn i fagrørsla og elles i samfunnet.

Kravet om 6 timars arbeidsdag vart første gong reist i den norske fagrørsla av gruvearbeidarane i Sulitjelma på 1920-talet. Vel femti år seinare vart det teke opp av dei raude på LO-kongressen i 1977, og frå først på 80-talet har kvinner i kvinne- og fagrørsla samarbeidd på ymse vis for å få sekstimarsdagen opp på fagrørsla og politikarane sin dagsorden. Undervegs har diskusjonen gått om full lønnskompensasjon og normalarbeidsdag, og vi har også diskutert om det skulle vera eit tariffkrav eller eit krav om lovendring. Medan ein del kvinneaktivistar med SV-tilknytting tidleg på 80-talet meinte at det var feil (og urealistisk) å krevja full lønnskompensasjon, har fleire og fleire innsett at ein sekstimarsdag utan full lønnskompensasjon aldri kan få oppslutning i fagrørsla – og at den dessutan ikkje ville bli så mykje meir enn den deltida som mange kvinner har hatt i årevis.

Dei som kjempa fram åttetimarsdagen visste noko om kva normalarbeidsdagen betydde. Utan ein felles normalarbeidsdag og nokonlunde felles reglar for korleis det skal kompenserast for arbeid utover normalarbeidsdagen som utgangspunkt for lønnskampen, blir det vanskeleg å føra ein felles kamp for betre lønns- og arbeidsvilkår. Også kampen for åttetimarsdagen var lang og seig. Frå 1. mai i 1889 vart ein felles kampdag for åttetimarsdagen i den internasjonale fagrørsla, skulle det gå om lag tretti år før åttetimarsdagen vart lovfesta i Noreg. Det høyrer med til historia at arbeidarane bokstaveleg tala tok åttetimarsdagen 1. mai i 1918 (meir enn 20.000 berre i Oslo), og arbeidsgivarane hadde på ingen måte komme seg av sjokket etter den russiske revolusjonen da dette skjedde. Dersom ei innføring av 8 timars normalarbeidsdag kunne roa dei opprørske arbeidarane, var makta villig til å betala den prisen om dei berre kunne unngå enda meir opprørske tilstandar.

6-timarsdagen og fleksibiliseringa

Parallelt med at diskusjonen om sekstimarsdagen tok seg opp her i landet på 80-talet, skaut fleksibiliseringa fart i ein del europeiske land. Belgia hadde ved starten av 80-talet eit lov- og avtaleverk som hadde mykje til felles med dei reglane som galdt her til lands, med strenge restriksjonar i forhold til kvelds- og nattarbeid og bruk av deltidstilsettingar. Bit for bit vart dette regelverket erstatta av «prøveordningar», der folk på frivillig basis kunne velja t.d. natt- eller helgearbeid i staden for normalarbeidsdagen. Kor «frivillig» det var, kan diskuterast – for mange var valet «prøveordning» eller ingen jobb i det heile tatt. Resultatet var at mot slutten av 80-talet kunne den belgiske fagrørsla oppsummera at normalarbeidsdagen var borte, og i staden hadde dei fått ein vrimmel av ulike ordningar der folk kunne ha ned til nokre få faste arbeidstimar i veka samstundes som dei kanskje fekk arbeid bortimot full tid – avhengig av kva arbeidsgivaren hadde bruk for akkurat den veka. Det var nok ikkje tilfeldig at slike ordningar kom først i typiske kvinneyrke som varehandelen. Og sannsynlegvis var det heller ikkje tilfeldig at det omtrent på same tida vart gjennomført ei rekke endringar av det som skulle vera velferdsordningar, endringar som mellom anna førte til at familien sin økonomi meir enn den einskilde sin økonomiske status avgjorde kven som hadde rett til sosiale ytingar.

Utviklinga i Belgia har vore meir tydeleg og gått raskare enn hos oss. Men det er ikkje vanskeleg å sjå at norske arbeidsgivarar har dei same ønska. Kombinert med arbeidstidsforkortinga i 1987 (frå 40 til 37,5 timars veke) kom krav frå arbeidsgivarane om å kunna bruka arbeidskrafta meir fleksibelt enn før. Både utvida opningstider i mange servicenæringar og store investeringar i teknologi forsterkar krava om å kunna bruka arbeidskrafta større delar av døgnet. For ikkje lenge sia (januar 1996) kunne vi sjå statsministeren (på Dagsrevyen) presentera for legar og anna helsepersonell den store utfordringa som ligg i at operasjonssalane på sjukehusa står ubrukte store delar av døgnet. Vi høyrde ikkje doktor Brundtland åtvara mot ulemper med skiftarbeid og uregelmessig arbeidstid. Vi høyrde heller ikkje Arbeiderpartiet sin store leiar forsvara normalarbeidsdagen. Her handla det om meir effektiv utnytting av kostbart utstyr – akkurat slik som andre ansvarlege administrerande ville snakka om «sine» verksemder. Kva meir kan NHO ønska seg av ein statsminister?

Kven skal betala?

I diskusjonen om sekstimarsdagen har det alltid vore mykje diskusjon om økonomi – har «Noreg» råd? – har verksemdene råd? Kor viktig slike spørsmål var i 1918-19, veit eg ikkje, men eg har iallfall aldri høyrt sagt at det var innføringa av åttetimarsdagen som var årsak til det som har vore av økonomiske nedturar i norsk næringsliv etter den tid.

Økonomar som evnar å skilja mellom økonomi og politikk har for lenge sia slått fast at om Noreg «har råd til sekstimarsdagen» er eit politisk og ikkje eit økonomisk spørsmål.

Det grunnleggjande spørsmålet er prisen på arbeidskrafta, og såleis eit klassekampspørsmål. At det vil krevja hard kamp å få full lønnskompensasjon er opplagt, og at det vil krevja ein samla arbeidarklasse med breie alliansar langt inn i småborgarskapet skulle vera like opplagt.

Kapitalistane vil sjølvsagt ikkje betala ut ei krone meir enn dei må, og dei forsvarar seg med nebb og klør mot endringar som betyr ei styrking av normalarbeidsdagen når dei eigentleg ønskar fri flyt av både arbeidskraft og arbeidstid.

Det er vel også rimeleg å tru at så lenge ikkje sekstimarsdagen er gjennomført i dei andre europeiske landa, vil det vera naudsynt å laga ordningar for ei eller anna form for offentleg subsidiering av sekstimarsdagen. Om det skal gjerast via skattesystemet eller med andre ordningar, overlet eg til dei som har greie på sant å tenkja ut. At pengane finst dersom det er politisk vilje til å gjennomføra det, skulle vera heva over tvil.

Må vi velja?

Kvifor blir økonomidiskusjonen så viktig når det gjeld sekstimarsdagen – ikkje berre frå arbeidsgivarane si side, men også blant folk? Kven har lagt dei ideologiske premissa for diskusjonen når vi alltid må ansvarleggjerast for dei økonomiske konsekvensane av rettferdige krav? Og kvifor blir det så viktig å få folk til å velja anten lågare pensjonsalder, lengre ferie eller kortare arbeidstid? Minst ein million offentlege kroner vart brukt på å undersøka kven som ville velja kva da arbeidstidsutvalet produserte sin NOU i 1987 (NOU 1987:9A og B). Overraskande nok kom dei mellom anna fram til at menn over 45 ville prioritera lågare pensjonsalder, medan heiltidstilsette kvinner med yngste barn under 7 år var dei mest positive til 6 timars normalarbeidsdag. Prioriteringa av lågare pensjonsalder fekk av ein eller annan grunn større plass i pressa enn det at eit fleirtal av lønnstakarane (55% av mennene og 65% av kvinnene) gjerne ville ha 6 timars dag dersom det ikkje betydde nedgang i lønn.

Handlar ikkje dette om splittingstaktikk av gammalt merke? Her blir folk oppmoda til å tenkja på eigne behov her og no, og med den kjønnsmessige arbeidsdelinga vi har, veit vi at kvinner som kombinerer full jobb og ansvar for ungar i førskolealder, lever heilt andre liv enn menn over 45. Kva om undersøkinga hadde hatt nokre tilleggsspørsmål som t.d. «kva trur du ville vera viktigast for at fleire kvinner skulle kunne vera yrkesaktive og tena opp fulle pensjonspoeng – lengre ferie, lågare pensjonsalder eller kortare arbeidstid?» Gruppa «menn over 45» er framleis solid overrepresentert i dei fleste vesentlege posisjonar i fagrørsla. Dermed veit vi kva vi kan venta derifrå – så lenge dei ikkje tar ansvar for anna enn å tenkja ut frå eigne ønske og behov. Med eller mot sin vilje risikerer dei å bli på parti med makta når kvinner reiser dristige krav.

Men det er da også kvinner som heller vil ha lenger ferie? Ja visst, men det er også dei som godt kunne tenkja seg å seia ja takk til både sekstimarsdag, 6 veker ferie og rett til pensjon frå 60 år, og kanskje er det det beste svaret på alle spørsmål om prioriteringar? Så lenge diskusjonen må gå om kva du personleg akkurat no vil prioritera for din eigen del, vil resultatet sjølvsagt vera avhengig av kven som er med og røystar. Og det vil vera liten grunn til å venta toppscore for kvinnekrav i mannsdominerte faglege forsamlingar.

Utaktisk å stilla kvinnekrav?

Kor viktig er det a leggja vekt på at sekstimarsdagen først og fremst er eit kvinnekrav? Lang erfaring har vist oss at det er ein vanskeleg veg å gå. Vi er framleis ikkje komne lenger enn at ordet kvinnekrav fungerer som ein provokasjon på fleire vis. Dei mest konservative synest framleis at den slags kvinnekrav er noko tull. Og blant dei meir framskridne finst dei som tar det som ei personleg fornærming at sekstimarsdagen skulle vera viktigare for kvinner enn for menn – menn som ærleg ønsker å ta sin del av omsorgsansvar ser at dei og har bruk for sekstimarsdagen. Ville det ikkje da vera enklare å leggja sjela i å forklara alt som kan forklarast om kor lurt det er for menn også med sekstimarsdag, og så halda kjeft om kvinnekravet?

Mi oppfatning er at her må vi ha rom for fleire tankar på ein gong.

Vi har sett ein del døme på diskusjon om arbeidstidsforkorting der utgangspunktet ikkje har vore kvinnekvardagen, og resultatet har blitt ymse variantar av tretti-timarsveke, som til dømes fire dagars veke. Med det har ein både tapt det prinsippielle med å forsvara ein kortare normalarbeidsdag og ein har fått ordningar som gjer at dei som er avhengige av kortare arbeidsdag kvar dag er like langt. Ein kan som kjent ikkje gjera unna levering og henting av ungar i barnehage for heile veka på ein dag! For ordens skuld minner eg om at så lenge ein del kvinner må ha særordningar for å få kvardagen til å gå rundt slår det tilbake på alle kvinner – kvinner blir «ustabil arbeidskraft» med dei følgjer det har for lønn og status.

Det er framleis slik sjølv om det finst mange menn som tar sin del av både ansvar og arbeid i heimen – at kvinnene er det mest undertrykte kjønnet i likestillingsparadiset Noreg med lågast inntekt, lågast lønn, mest ubetalt arbeid – eit forhold som alle kvinner objektivt har interesse av å få forandra. Ein kortare normalarbeidsdag ville gi fleire kvinner høve til å vera i full jobb og samstundes få kvardagen til å gå rundt utan å slita helsa av seg, og ville gi betre lønn til dei som framleis arbeider mindre enn full tid. Det ville bety eit langt sprang for kvinners forhold til makt og pengar og råderett over eigen livssituasjon.

Pengane og makta

For dei som ønsker ei meir lik deling av det ubetalte arbeidet mellom kvinner og menn, må kortare normalarbeidsdag for alle vera eit opplagt framsteg – det betyr meir lik fritid for kvinner og menn. – Men er dette objektivt ein fordel for alle menn? Korleis skal vi i denne diskusjonen handtera det at mange menn har fordel av at kvinner er lågtlønte og deltidsarbeidande? Korleis kan fagrørsla handtera kjønnsmotseiinga? Så lenge mannen tener meir enn kvinna, har han meir makt i familien. Så lenge ho tener mindre, er det mest lønnsamt at ho er mest heime, og han kan nyta fordelane av å ha bakkemannskap heime – ikkje dermed sagt at alle menn subjektivt ønsker å ha det slik. Mange vil innvenda at dette er eit gammaldags bilete og dei har eit stykke på veg rett. Men vi kjem ikkje unna at det er ein samanheng mellom pengar og makt også i familien.

Når det blir snakka tariffspråk, kan spørsmålet vera om auka verdiskaping skal takast ut i tid eller pengar. Kravet om sekstimarsdagen er så enkelt og så komplisert at det har å gjera med både tid og pengar, og dermed også med kvinners økonomiske status. Med full lønnskompensasjon betyr sekstimarsdagen auka timelønn, og dermed auka lønn for dei som arbeider mindre enn 6 timar. Den vil dessutan gjera det mogleg å ha full jobb for mange av dei som tidlegare har hatt deltid, og med det ein sterkare posisjon i arbeidslivet. Likevel ser det på kort sikt ut til at direkte krav om heving av kvinnelønna er det som får høgast prioritet hos dei kvinnedominerte fagorganisasjonane i det første tariffoppgjeret. Det er ei utfordring å halda sekstimarsdagskravet varmt medan kvinnelønna har hovudfokus.

Det finst mange slags motargument som eg ikkje har tenkt å gå inn på, som til dømes spørsmål om korleis arbeidet skal organiserast, inkludert skiftarbeid. Sånt må sjølvsagt diskuterast konkret på dei einskilde arbeidsplassane, og eg er overtydd om at det kan løysast – det er sjølvsagt ikkje meininga å laga seks timars nattevakter dersom det fungerer betre med andre ordningar. Også i dag er det visse jobbar som har unntak frå normalarbeidsdagen, og det må ein sjølvsagt ha der det er naudsynt for å få ordningar som er brukbare for arbeidstakarane.

I tillegg kan det vera verd å stilla spørsmålet om kva det betyr å ha både lønns- og arbeidstidsordningar som – iallfall til ein viss grad – tener til å halda kvinnfolk «på plass» som det undertrykte kjønnet med dei konsekvensar det har både i privatsfæren og i samfunnsmessig samanheng. Når det framleis er slik i 1996 at kvinner i snitt har vel halvparten av menns inntekt (som resultat av både deltid og lågtlønn) seier det noko om maktforholda både i samfunnet i stort og i familien. Kanskje er det der diskusjonen skal starta? Kor mange er det eigentleg som ønsker ei forflytting av makta? Kor mange menn er parat til å leva i eit samfunn der kvinner og menn faktisk har same rett til både arbeid, inntekt, makt og fritid? Korleis skal ein utfordra dei som ikkje er heilt sikre slik at vi kan bli mange nok som kan stå samla mot dei som sit med den verkelege makta?

av Stein Stugu

Når jeg har takket ja til å skrive en artikkel om fagligs trategi og taktikk i Røde Fane, er det fordi ikke alle erfaringene jeg har fra mange års faglig arbeid stemmer med AKPs tradisjonelle oppfatninger av hva som er riktig å gjøre, og hva som kan gi resultater.

Det kan derfor være nyttig å prøve å oppsumere noen standpunkter som et ledd i en nødvendig diskusjon for å komme videre. En diskusjon om faglig strategi og taktikk bør ta utgangspunkt i hva som egentlig er situasjonen for norsk fagbevegelse i 1996, og hvilke utfordringer vi står overfor ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt. De endringene som har skjedd i verden de siste åra har også hatt enorme konsekvenser for det norske samfunnet, og det kan derfor være nyttig å begynne med en vurdering av hvordan verden ser ut. Ofte kan det se ut som om det er stor avstand mellom det som er vår almene analyse av verden og den praktiske politiken vi faktisk står for, enten vi nå snakker om RV, AKP eller andre grupper på venstresida. F.eks. kan det hende at det er nyttigere å diskutere hva LO-ledelsen reelt kan gjøre enn om den tilhører borgerskapet. Vårt utgangspunkt må være at hvis ikke vi har fornuftige alternativer til handling slik verden er, så kan vi ikke forvente at andre har det heller.

Utviklinga av kapitalismen

Store endringer både i verdens og Norges økonomi vil føre til store endringer i årene som kommer:

• Norge er knyttet opp til det indre marked i Europa. Selv omkampen mot EU-medlemskap foreløbig er vunnet, er Norge medlem av EØS, og det er vanskelig å se hvordan vi skal få Norge ut av EØSde nærmeste årene.
• Verdenshandelen liberalisereres stadig, konkurransen blir hardere også på verdensbasis. Både framveksten av sterkere kapitalistiske økonomier i Asia og utviklingen av markedsøkonomii Øst-Europa vil få store konsekvenser også for oss.
• Den store oljerikdommen gjør at Norge er i en helt spesiell situasjon med vesentlig bedre statlige finanser enn de fleste andre land.
• De store multinasjonale selskapene akkumulerer kapital i enormt omfang. Kapitalen opererer med avkastningskrav i størrelsesorden 15-20% i året. Dette er en viktig økonomisk basis for at vi vil få store oppkjøpsbølger og derpå følgende strukturrasjonaliseringer. Når Philip Morris kjøper Freia Marabou for 9 milliarder så er det bare ca. 15% av det overskuddet de akkumulerer på et år. Den enorme kapitalakkumulasjonen må nødvendigvis også føre til større og større motsetninger under kapitalismen.

Arbeiderpartiet, borgerskapets ledende parti

Denne situasjonen er ny også for det norske borgerskapet, og det er ingen selvfølge at gårsdagens analyse av norsk politikk er riktig idag. Politisk og økonomisk er det rasjonelt å skille mellom tre hovedlinjer i det norske borgerskapet, alle med basis i reelle økonomiske interesser:

1) Den viktigste retninga, som idag sitter med makta, har som hovedlinje å knytte den norske kapitalen til framveksten av et sterkere Europa. I og med opprettelsen av det indre marked vil det skje en enorm omfordeling av makt i Europa. I denne situasjonen er det viktig å skaffe en selvstendig plass for Norge, først og fremst representert ved de selskapene som er sterke nok til å forsvare en selvstendig plass i et framtidig indre marked. De viktigste selskapene i en slik prosess er Norsk Hydro og Statoil. I tillegg vil det være viktig å skaffe plass også til selskap som Orkla, Kværner, Aker, Bergesen og Norske Skog.

Det viktigste politiske uttrykket for denne retninga er utvilsomt Arbeiderpartiets ledelse. En viktig del av grunnlaget for det er at de største (og viktigste selskapene ) er statseid. Og når Karl Glad til manges forbauselse gir uttrykk for at det er viktig å sikre norsk eierskap, så er ikke det et uttrykk for politisk forvirring, men tvert imot en logisk konsekvens av at det er viktig for det norske borgerskapet å sikre norske selskap en selvstendig plass i et liberalisert og råere marked. Regjeringas manglende vilje til å gripe inn både i forhold til f.eks. Viking dekk og nå Heger kan ses i en slik sammenheng. Forsterke restriksjoner på utenlansk kapital i Norge vil være en boomerang fordi de samme argumentene kan brukes mot norske selskaper i utlandet.

2) Den andre hovedretninga har sin økonomiske base i mindre norske selskap, selskap som allerede er under utenlandsk kontroll og områder av økonomien der konkurransen er liberalisert, f.eks. varehandel. Økonomisk vil de allerede ha tilpasset seg en friere konkurranse, og de vil ha lite eller ingenting å tape hvis norske selskap ikke finner noen selvstendig plass i det indre marked. Fremskrittspartiet er idag antagelig det fremste politiske uttrykket for denne retninga, men Venstre har en klart uttrykt strategi for å bli partiet for dette småborgerskapet. Det er ikke tilfeldig at Venstres nestleder Terje Johansen går av som Orkla-direktør for å jobbe videre med sine politiske ambisjoner. Venstre agiterer bevisst for små selskaper, og Venstres tradisjonelle fagforeningsfiendtlighet passer godt til en slik profil.

Høyres dilemma er at de tradisjonelt har vært det norske storborgerskapets viktigste parti. Den plassen har i praksis Arbeiderpartiets ledelse okkupert. Følelsesmessig vil likevel store deler av makta i Høyre være knyttet til norsk storkapital, men hvis den politikken skal gjennomføres i praksis betyr det i svært mange saker sammenfallende standpunkter med Arbeiderpartiet. For Høyre som parti er det et kjempeproblem, skal de bli et klarere alternativ til Arbeiderpartiet må de ikke bare nærme seg Fremskrittspartiet, men de må også bryte medviktige deler av sin tradisjonelle maktbase. Mange av Høyres fremste tillitsvalgte må også bryte viktige sosiale bånd. I et slikt perspektiv er motsetningene i Oslo Høyre lette å forklare,og det er logisk at Kåre Willoch framstår som en kritiker av Høyre fra venstre.

3) En tredje retning er den delen av kapitalen som er knyttet til bondesamvirket og næringsmiddelindustrien. EU-medlemskapets direkte trussel mot næringsmiddelindustrien var grunnlaget for felles standpunkter mot EU-medlemskap, men Arbeiderpartiet har (og de vil få god hjelp av EØS) en helt bevisst politkk for å fjerne basisen for EU-motstand på et slikt grunnlag. Det vil bli bortkastet å være mot EU-medlemskap fordi Norge er blitt så likt EU likevel. Hvis Arbeiderpartiet makter å gjennomføre denne poltikken vil det også bli spennende å se hva slags konsekvenserdet vil få for Senterpartiet som politisk parti.

Venstresida i taktisk klemme

For venstresida skaper denne situasjonen en lang rekke taktisk vanskelige problemer. Selv om Arbeiderpartiet utvilsomt har flyttet seg langt til høyre, og på svært mange områder førertradisjonell Høyrepolitikk, har i realiteten alternativet flyttet seg enda lenger. Diskusjonen om byråd i Oslo er et reelt uttrykk for det, det er ikke usannsynlig at et eventuelt Høyre/Frp-byråd vil føre en thatcheristisk politikk. Samtidig er det heller ikke tvil om at folk er tjent med at viktige selskap har base i Norge. Ikke fordi norske selskaper er bedre eller mindre kapitalistiske enn andre, men fordi å flytte kontrollen av de store selskapene ut av Norge vil endre styrkeforholdene mellom kapitalen og fagbevegelsen i disse selskapene. Og ut ifra selskapenes størrelse vil det svekke fagbevegelsen generelt. I tillegg vil også norske selskap være opptatt av fortsatt ha en maktbase for sin virksomhet i Norge, noe som sannsynligvis vil gi noe mer innvesteringer i Norge enn det vi ellers ville fått. Taktisk blir problemet for venstresida at svekket makt til Arbeiderpartiet på kort sikt minst likegjerne kan føre til mer makt for Coca Cola, McDonald, Rema 1000 og den lille fagforeningsfiendlige bedriftseier, som mer makt til folk og sterkere kontroll med kapitalen.

De forsterkede angrepene på offenlig sektor i Norge kan også forstås ut ifra ønsket om å fremme de norske storselskapenes interesser. De vil utvilsomt være tjent med en billigere offenlig sektor, både fordi det vil frigjøre kapital til videre vekst og fordi det vil gi mindre direkte (i form av skatt) ogindirekte (i form av prisnivå) utgifter. EØS-avtalen styrker en slik politikk. I tillegg vil den føre til hardere konkurranse på svært mange andre områder i Norge. Store deler av norsk fagbevegelse vil derfor være på defensiven i årene som kommer, en av våre viktigste oppgaver vil være å forsvare mye av det vi har. Og så lenge vi er med i EØS vil det være viktig å arbeide for norsk utmelding.

Hvordan skal vi gjøre det uten at vi samtidig bereder grunnen for at det er Høyresida som høster fruktene av det vi sår?

Det viktigste svaret på det spørsmålet er at vi i sterkere grad må prøve å definere fagbevegelsens egne interesser. Vi må analysere virkeligheten ut ifra hva som er i folkets interesse,og ikke som en negasjon til borgerskapets interesser. En slik innfallsvinkel vil også gjøre det langt mindre interessant å diskutere LO-ledelsens klassekarakter. Oppgaven blir ikke å finne ut hva som slår mot fienden, men hva som er i arbeiderklassens kortsiktige og langsiktige interesse. Med det som utgangspunkt vil det også være mulig, i alle fall på enkeltsaker, å etablere breie allianser.

Sosialisme – bare en vakker drøm?

I forhold til å ha en realistisk visjon om et alternativt samfunn er vi antagelig svakere utrustet enn på lang, lang tid. Ikke bare pga. av sammenbruddet i virkelige og påståtte sosialistiske land, men like mye fordi vi ikke har gode svar på hvordan en sosialistisk økonomi skal fungere. Vi trenger rett og slett å utforme en visjon av hvordan et sosialistisk samfunn kan fungere. Hva slags problemer vil det løse, hva slags liv vil folk få? Hvordan skal vi styre økonomien, og hvordan skal folk få en meningsfyllt tilværelse? I realiteten er det slik, i alle fall ide utviklede vestlige økonomier, at den arbeidskraften som trengs for nødvendig vareproduksjon (mat, bolig, klær) er en forsvinnende liten del av hele den økonomiske aktiviteten. Hvorfor har ikke en slik situasjon utløst et vel av ideer om hva som er det gode liv? Virkeligheten på norsk venstreside er idag slik at hvis vi hadde fått makta imorgen ville vi neppe visst hva den skulle brukes til. Og hvordan skal folk få tillit til partier som ikke har en realistisk visjon av hva de vil bruke makt til? Selv med uavkortet makt, og uten verken indre eller ytre fiender er det sannsynlig at vi har støttet så mange innbyrdes uforenlige krav at det ikke hadde vært mulig å forme en gjennomførbar politikk for et sosialistisk Norge.

Men mens vi venter på revolusjonen vil en lang rekke av de valg vi gjør ha en enorm betydning for folks levevilkår underkapitalismen (og for dens saks skyld hva slags økonomisk struktur vi vil gå inn i sosialismen med).

Fagbevegelsen på defensiven

Hvordan er situasjonen for fagbevegelsen i 1996? Grunnleggende er fagbevegelsen både nasjonalt og internasjonalt på defensiven. På tross av alle svakhetene er likevel den norske fagbevegelsen i internasjonal sammenheng relativt sterk. Men også fagbevegelsen i Norge på defensiven. I hovedsak skyldes dette strukturelle trekk, både i fagbevegelsen sjøl og i utviklinga av markedsøkonomien, og er ikke først og fremst et uttrykk for vond vilje i fagbevegelsens ledelse. Det må derfor være en svært viktig oppgave å jobbe for å styrke fagbevegelsen i seg sjøl, særlig fordi all erfaring tilsier at folk har det bedre selv der fagbevegelsen er svak enn der den ikke finnes i det hele tatt.

En litt karikert framstilling av deler av venstersidas syn på LO er omtrent slik: LO er egentlig en sterk organisasjon, men ledelsen bruker makt til å holde folk nede. Med en subjektiv vilje til å bruke ressursene annerledes finnes det nærmest ingen grenser for hva det er mulig å få til Selvfølgelig finnes det trekk ved fagbevegelsens strukturer som bidrar til å holde folk nede, men i stor grad er problemene mer et uttrykk for ledelsens svakhet, reelle objektive problemer og mangel på klare handlingsalternativer enn for subjektiv vond vilje. I tillegg er det et reelt problem, og et konserverende elemement, at i det øyeblikk man har vært med på en avtale blir det viktig å forsvare avtalens innhold, isteden for å se på avtalen som et kompromiss mellom to parter med til dels sterkt forskjellige målsettinger. Også i fagbevegelsen vil de som har støttet en avtale være mer opptatt av å forsvare den enn å se på den som plattform for videre utvikling. Mens NHO fører omfattende diskusjoner om hva slags avtaleverk de ønsker i år 2010, virker det som om slike diskusjoner er praktisk talt fraværende i fagbevegelsen. Og selvom vi ønsker et annet samfunnssystem, må vi også jobbe innenfor kapitalismen med sikte på å oppnå mest mulig. Kanskje den viktigste forutsetningen for en sterkere fagbevegelse er at vi må ha et reelt svar på hvordan fagbevegelsen skal bli sterkere, hva skal fagbevegelsen gjøre? En kritikk fra fagopposisjonen som baserer seg på at det LOs ledelse gjør er feil, uten at vi har alternative forslag til handling og tar konsekvensene av våre forslag fører ingensteds hen. I verste fall vil kritikken tvertimot være en styrke for den sittende ledelsen, for om den ikke har ferdige svar den heller så har den i alle fall en praksis og en historie og vise til. Og vi trenger politikk for hele fagbevegelsen, ikke bare for et lite antall aktivistiske klubber og fagforeninger.

Propagander fagbevegelsens seire

Svært mye av venstresidas utadrettede faglige politikk har historisk vært konsentrert om motsetningene internt i fagbevegelsen, ikke ved at arbeidet har vært internt innrettet, men de kampsakene som kan bidra til å avsløre LO-ledelsen har fått en langt høyere prioritet enn sakene i seg sjøl har fortjent. Hvis det er riktig at det å styrke fagbevegelsen i seg sjøl er viktig for å forsvare og bedre folks levevilkår, så er dette utrykk for en grunleggende feil prioritering. Vi må utvikle en politikk for hvordan vi skal styrke fagbevegelsen, hva er det som kan motivere folk til å organisere seg. Vi trenger også en oppsumering av hvilke deler av fagbevegelsen som har oppnådd noe, og hvordan de har oppnådd det. Det viktigste hinderet for at folk organiserer seg idag, og hinderet for at man ikke aktiviserer seg faglig, er ikke trua på at den sittende ledelsen vet best, men tvertimot defaitisme; Verden går til helvete og det er ikke noe vi kan gjøre med det likevel. Vår oppgave må derfor være å trekke fram de positive erfaringene. Hvor har man oppnådd noe, hvordan er det gjort? Hvordan hadde egentlig Norge sett ut uten fagbevegelsen? Hva er det som kan forhindre at Norge får samme utvikling som vi har sett i England? Hva er konsekvensene hvis Fremskrittspartiet får gjennomslag for sine linjer om at man skal fjerne alle nasjonale avtaler og overlate all lønnspolitikk til forskjellige former for lokale forhandlinger (og antagelig i siste instans personlige avtaler)? RV og AKP har tradisjonelt vært veldig flinke til å konsentere seg om alt fagbevegelsen ikke har fått til, istedenfor også å trekke fram det som er oppnådd. Og vi har sågar en lang tradisjon for å si at det som er oppnådd er uttrykk for en objektiv utvikling i kapitalismen, mens nederlagene skyldes at fagbevegelsen ikke var sterk nok, ikke sloss hardt nok. En konkret oppsumering hva som er vunnet, og hvordan det er vunnet, (f.eks. er arbeidstida betydelig kortere nå enn for 30 år sida) samt hvilke nederlag vi foreløbig har unngått vil være et betydelig bidrag i kampen for at vi kan oppnå noe også i framtida. I tillegg trenger vi oppsumeringer av hva som gikk feil i kamper som er tapt. Hva kunne vært gjort annerledes, hvor feilet fagbevegelsen. Vi er altfor lite flinke til å oppsumere feil for å lære av dem. Og skal oppsumeringene ha verdi må hensikten være å finne hva som faktisk har skjedd, ikke være et forsøk på å finne bekreftelser på at våre analyser bestandig har vært de riktige.

Fagbevegelsen må utvikle egen styrke og egne vurderinger av hva som er mulig både i den enkelte bedrift, bransje og det norske samfunn. Styrke kombinert med klare oppfatninger av hva som er mulig kan tvinge våre motstandere til å ta stilling til våre forslag. Hvis vår politikk bare blir en slags negasjon av hva vi mener er NHOs (eller enda verre, LO-ledelsens) politikk, har vi på forhånd både definert hvem som bør være uenige med oss, og vi har snevret inn grunnlaget for hvem som kan støtte det vi er for. Med utgangspunkt i hva vi mener er riktig å gjøre, er muligheten for å samle bred støtte rundt hva vi vil, større, folk slipper å ta stilling til om de støtter oss eller noen andre. I beste fall kan det til og med være mulig å hente støtte både fra LO-ledelse og av og til også fra deler av borgerskapet. Hvis vi på forhånd definerer verden slik at det vi er for, det er i motstrid til både LO-ledelsen og i alle fall NHOs objektive interesser, så har vi i hvert fall ikke gjort det enkelt å vinne seire.

Nasjonale tariffavtaler

Vi er inne i en utvikling der lønnsforskjellene i Norge øker betydelig. Ikke bare lønnsgapet mellom arbeidere og direktører øker, men også forskjellen internt i arbeiderklassen blir større. Dette er en utvikling vi risikerer at vi bare har sett begynnelsen av. Store områder er preget av omfattende deltidsarbeid, liten fagorganisering og lav lønn. Dette gjelder f.eks. innenfor varehandel, hotell og restaurant, servicebedrifter generelt og offentlig sektor. Samtidig er forskjellen i faglig styrke enorm, innenfor deler av det som fortsatt finnes av industri står kanskje arbeiderklassen sterkere enn noengang slik f.eks. Rolf Utgård har hevdet i en artikel i Arbeiderbladet. Kombinasjon av store ulikheter i økonomien, en statlig politikk som prioriterer de store, norske multinasjonale konsernene og store forskjeller i faglig styrke kan føre til enorme lønnsforskjeller i årene som kommer. Vi må derfor utvikle en politikk som tar sikte på å forhindre dette. I en slik sammenheng er Kvinner på tvers et svært godt initiativ, nettopp fordi siktemålet er å engasjere fagbevegelsen i en felles kamp. Men det må også være en oppgave å styrke og videreutvikle systemet med nasjonale tariffavtaler. En nasjonal avtale (og ideelt sett kanskje også internasjonale avtaler) er viktig både fordi den kan forhindre ekstrem lønnsdumping, og fordi den tvinger de sterke delene av fagbevegelsen til å ta ansvar for helheten, i alle fall innenor samme bransje. I et slikt perpektiv blir det i beste fall uheldig at f.eks. Winge-jentene velger å organisere seg i fagforening nr 3 i Winge-konsernet. Også for venstresida burde det vært viktigere å dra igang en støttebevegelse for jentene som i praksis fikk sparken fra Video Vest fordi de krevde tariffavtale (Handel og Kontor) enn å bruke krefter på å støtte en streik som i alle fall ikke var noe skritt i riktig retning i forhold til en kamp for å styrke et kollektivt ansvar også for lønnsdannelse. (For ordens skyld, dette er en vurdering av hva som er viktig, ikke over hva man skal ha rett,eller ikke rett til.)

Den grunnleggende kritikken av den organisasjonsform Winge-jentene velger er derfor ikke at de ikke velger LO, men at de velger løsninger som bidrar til en ytterligere oppsplitting av fagbevegelsen. Hvis man får gjennomslag for et prinsipp om at alle grupperinger har rett til å få tariffavtale, uavhengig av organisasjonstilknytning, fjerner man et viktig fundament for kollektiv handling. Styrkeforholdet mellom arbeid og kapital i Norge er neppe slik at fagbevegelsen kan sloss for et prinsipp et sted (Winge) samtidig som man hevder at mindretallet skal underordne seg flertallet andre steder (f.eks. Rosenberg og Oslo Sporveier, begge steder det har vært problemer med folk som har ønsket å danne egne fagforeninger). Balansegangen mellom nødvendigheten av felles organisering opp mot retten til egne avtaler er vanskelig, men svaret er verken fritt fram for alle eller motsatsen, tvangsorganisering slik vi vet at deler av LO ønsker. Men også organisasjonsforholdene internt i LO er med på å splitte folk. En av de viktigste grunnene til at det finnes store lavtlønte funksjonærgrupper også i store industrikonsern, parallelt med relativt sterke arbeiderfagforeninger, er antagelig nettopp at de er organisert i Handel og Kontor og at HK i praksis (med god støtte fra arbeidsgiverne) forhindrer de sterkeste fagforeningene også å ta et strukturelt ansvar også for funksjonærgruppene. Og for all del, også for mange av klubbene i industrien er det ofte behagligst at det er slik.

Reelle motsetninger i arbeiderklassen

Mange av de problemene vi sliter med er uttrykk for reelle motsetninger i arbeiderklassen. For å ta kanskje et nærliggende eksempel; skal arbeidstidforkortelse tas ut som lavere pensjonsalder, 6-timers dag, fire-dagers uke eller lengre ferie. Forskjellige deler av fagbevegelsen vil prioritere disse kravene svært ulikt, og det skyldes i hovedsak at de representerer forskjellige grupper. En tilsvarende situasjon opplever vi i svært mange lokaliseringsdebatter. For bryggeriarbeiderne er kampen for gjenbruksemballasje et godt eksempel, det er opplagt at de som er ansatt i emballasjeindustrien isolert sett er tjent med at det produseres mer emballasje. Slike motsetninger er en av våre største utfordringer. Vi må lære oss å mestre at forskjellige standpunkter ikke må forhindre en felles kamp på andre områder, og vi må ikke falle i fella og lettvint framstille alle problemer som et uttrykk for borgerskapet og kapitalismens råttenskap, samt alle som ikke er enige i den kampen vi fører som moralsk mindreverdige og/eller kjøpt av kapitalen.

Respekt for at ulikt ståsted ofte gir ulike prioriteringer er helt nødvendig for å gjøre det vanskeligere for kapitalen å splitte fagbevegelsen, og helt nødvendig for å utforme konkret taktikk.

Vurder kapitaleksport konkret

Overskuddet av kapital i Norge vil føre til økt kapitaleksport, og derved en styrket norsk imperialisme (Noe det i og for deg er liten grunn til å moralisere over, imperialismen er som kjent en nødvendig del av dagens kapitalistiske økonomi). Hvordan skal vi forholde oss til kapitaleksport og for dens saks skyld også til utenlandske oppkjøp i Norge? Det må gjøres konkrete analyser i hvert enkelt tilfelle, vi må analysere hva som er konsekvensene for arbeidsplasser, arbeidsforhold og industristruktur ikke bare her, men også i utlandet. Helt meningsløst blir det å si at alle norske investeringer i utlandet er feil, like meningsløst som å si at alle utenlandske oppkjøp i Norge er feil. Vi må både analysere konsekvensene og hva som er alternativet. Noen eksempler: Ingen vil vel i dag være uenige om at det var uheldig at Phillip Morris fikk kjøpt Freia Marabou. Men samtidig er det svært sannsynlig at redningen for Christiansands Bryggeri har vært at de ikke ble med inn i Ringnes-konsernet, men er eid av svenske Spendrups.

Tilsvarende; da Orkla kjøpte Procordia og sammen med Volvo etablerte Pripps Ringnes var det et oppkjøp som vil øke presset på strukturen i norsk næringsmiddelindustri, og som således har store negative konsekvenser. Men alternativet var ikke status quo, Volvo ville solgt Procordia uansett, en beslutning det lå utenfor norsk fagbevegelses rekkevidde å påvirke. Hadde ikke Orkla kjøpt, ville salget antagelig gått til en eller fler multinasjonale giganter (Coca Cola, Heineken, Unilever, Nestle e.l.) I praksis dreide valget seg derfor for de ansatte i Orkla om hva slags problemer vi skulle få i åra som kommer. Ville vi stå sterkest hvis Orkla overtok, eller ville et Procordia oppstykket og delt, eller kontrollert av f.eks. Nestle vært å foretrekke? Også for oss måtte det være en viktig del av vurderingen at de svenske fagforeningene var for at Orkla overtok. For de fagorganiserte i Orkla ble derfor konklusjonen at et oppkjøp fra Orkla ble det minste ondet.

Slike konkrete, og vanskelige vurderinger, vil norsk fagbevegelse få i stort omfang i årene som kommer. Ikke bare fordi Norge har store mengder kapital som kommer til å bli brukt til oppkjøp i utlandet, men også fordi norsk kapital svært ofte for de ansatte i den bedriften som blir kjøpt vil fortone seg som et mindre onde enn en del av de andre store internasjonale multinasjonale konsernene. Det finnes to enkle svar på disse problemene, det ene er at alle oppkjøp er vi mot, fordi det er uttrykk for norsk imperialisme. Det andre som er like enkelt og like feil er at norske oppkjøp er vi for fordi norsk kapital er bedre enn annen kapital. Strukturendringene på eiersida vil få enorm betydning for både arbeidsplasser og industristruktur i framtida. Hvis ikke vi tar i skitten i redsel for å gjøre feil, overlater vi i praksis alle valg til kapitalen alene.

Samtidig må vi bruke den relativt sterke stillinga fagbevegelsen har i norske konsern både til å etablere kontakter og om mulig gjensidig styrke fagbevegelsen både i Norge og ute, samt til å sloss mot de verste overgrepene norske selskap står for. Kampanjen for å trekke Statoil ut av Nigeria er et godt eksempel på det siste, og det er all mulig grunn til aktivt å følge med på det norske storkonsern gjør internasjonalt.

Hovedavtalen

Tradisjonelt har venstresida hatt et syn på hovedavtalen, og derved mye av det øvrige avtaleverket, som redskap for å holde folk nede. Er dette en riktig analyse i forhold til norsk virkelighet idag? Hvis vi tenker oss norsk fagbevegelse uten et sentralt avtaleverk, men de enkelte klubber og landssammenslutninger overlatt til seg sjøl, vil sannsynligvis det konkrete styrkeforholdet mellom arbeid og kapital være slik at fagbevegelsen blir vesentlig svekket. Er ikke problemet idag tvert imot at store deler av fagbevegelsen ikke har styrke til å utnytte de mulighetene avtalen tross alt gir? Problemet er at oppfatningen av egen svakhet, og kapitalens makt, mange steder er så grunnfestet at folk ikke engang prøver å ta opp kampen, og mange steder ikke engang tør å organisere seg . Istedenfor å legge hovedvekten i analysen av hovedavtalen på dens negative sider, bør vi utvikle en diskusjon om hvordan avtalen kan bli bedre, både knyttet opp til kampmidler for fagforeningene og sanksjonsmidler overfor arbeidsgivere som overhodet ikke gjør noe for å oppfylle de krav hovedavtalen stiller. Vi trenger en konkret diskusjon om hvilke endringer som det er mulig og nødvendig å sloss for, så kan det hende at styrkeforholdet en gang i framtida blir slik at det er riktig å kaste hovedavtalen overbord.

Hva nå?

LO-ledelsen har idag skiftet taktikk, fra å skjelle utvenstresida er det åpenbart at de nå ønsker å trekke venstresida inn i varmen. Dette kommer til uttrykk både ved Ester Kostøls deltakelse på Trondheimskonferansen og Skytøens sutring over at Yngve Hågensen har gitt venstresida for fritt spillerom. Denne taktiske situasjonen stiller oss overfor langt vanskeligere utfordringer enn det vi har hatt tidligere, fordi vi trenger konkrete svar på hva hele fagbevegelsen skal gjøre. Det er ikke nok å konsentere seg om enkelt områder, vi trenger helhetlige analyser og svar. Vår utfordring er å benytte mulighetene både til å styrke fagbevegelsen og å styrke arbeidet for sosialismen.

av Erling Folkvord og Birger Thurn-Paulsen

Problemet med kommunismen under kapitalismen er at den framstår som en drøm. Folk flest tror det er umulig. Men: kommunismen er noe som både er nødvendig – og mulig.

En betingelse for å si at det kommunistiske samfunnet er mulig, er å forstå den dialektiske materialismen – at ting forandrer seg og, ikke minst, at folket kan bestemme historia.

Riktig nok kreves det litt mer enn å forstå den dialektiske materialismen. Kjerna i den marxistiske filosofien er å anvende kunnskapen om virkeligheten, om de samfunnsmessige lovene, for å forandre verden. Oppgava med å forandre verden er litt for stor for det enkelte mennesket. Derfor organiserer revolusjonære seg. Vår oppgave er å kjempe, samtidig som vi må evne å utbre forståelsen for at det kommunistiske samfunnet faktisk er mulig. Da kan det være nyttig å diskutere hvordan dette samfunnet kan komme til å se ut, både for å holde visjonen levende og for bedre å kunne stake ut veien dit.

Vi velger å dele inn kampen fram til det klasseløse samfunnet i fire historiske etapper:

1. Resten av den kapitalistiske epoken der borgerskapet er den herskende klassen.
2. Sjølve revolusjonen, den klassekonfrontasjonen som ender med opprettinga av en sosialistisk stat.
3. Den sosialistiske epoken. Arbeiderklassen har makta i staten. Gjennom denne epoken kan det skapes vilkår for
4. Det klasseløse, kommunistiske samfunnet der det ikke lenger er bruk for et statsapparat for å opprettholde den herskende klassens makt.

Vi velger videre å gå løs på dette ved å begynne med visjoner om hva slags samfunn vi kan tenke oss, og til slutt diskutere hva slags revolusjonært redskap vi trenger for å komme dit.

Kommunismen

I Kritikk av Gotha-programmet sier Marx det slik:

«I en høyere fase av det kommunistiske samfunn, etter at individenes slavebundne underordning under arbeidsdelingen og dermed også motsetningen mellom åndsarbeid og kroppsarbeid er forsvunnet, etter at arbeidet ikke bare er et middel til livets opphold, men selv er blitt det fremste livsbehov, etter at også produktivkreftene har vokst samtidig med individenes allsidige utvikling, og alle kildene til fellesskapets rikdom flyter mer rikelig – først da kan den snevre borgerlige retts horisont helt overskrides og samfunnet skrive på sine faner: Fra enhver etter evne, til enhver etter behov.»

At dette kan virke som en drøm, kan ha sammenheng med at et slikt samfunn oppfattes som tilnærmet problem- og konfliktfritt. Siden mennesker ikke er engler, men av kjøtt og blod, blir det ikke helt sånn. Motsigelsene i ting har ikke opphørt, verken i menneskene eller naturen. Det er klassekrigen som er opphørt, og grunnleggende undertrykkingsformer som kjønnsundertrykking og rasisme. Vi har å gjøre med det vi kan kalle motsigelser i folket på et relativt høyt nivå.

Hvordan kan vi tenke oss dette samfunnet? De viktigste forutsetningene, betingelsene må komme som et resultat av kampen under sosialismen, og siden ingenting er statisk, må de opprettholdes og finslipes under kommunismen.

I Søstre, kamerater! sier Kjersti Ericsson at en modell som tjener kvinnene, må tilfredsstille følgende krav:

• «En høyteknologisk økonomi, en økonomi med høy arbeidsproduktivitet. Dette gir det beste grunnlaget for å sette ned arbeidstida så kvinnene får materielle muligheter til å delta i styringa av samfunnet, og til å bruke arbeidskraft på å organisere hus- og omsorgsarbeidet samfunnsmessig.
• En økonomi med en stor offentlig service-sektor som yter gratis eller svært billige tjenester. En slik sektor er nødvendig for å «bygge ned» familien som økonomisk enhet.
• En økonomi som bevisst bryter ned skillet mellom kvinneyrker og mannsyrker, kortsiktig ved å innføre likelønn mellom disse, langsikig ved å oppheve systemet med lønnsarbeid.
• En økonomi som legger stor vekt på utviklinga av «dagliglivets teknologi».
• En økonomi som angriper det skillet mellom «offentlig» og «privat» som er bygd inn i kapitalismens infrastruktur.»

Vi tolker det slik at dette er krav som må tilfredsstilles under sosialismen. Vi tror det er et godt utgangspunkt å tenke at samfunnsmessige premisser som tilfredsstiller kvinner – vil tilfredsstille alle. Ikke fordi vi snakker om særegne «urkvinneverdier» som mal, men fordi kvinnene er det undertrykte kjønnet, og vi skal gjennom frigjøring og fram til hele mennesker.

For å få til dette, og for å oppheve de motsetningene som også Marx snakka om, tror vi at vi må tenke oss et desentralisert samfunn der produksjon av industrielle varer, mat og andre nødvendigheter går inn i en helhet, sammen med omsorg, utdanning, kunst og kultur og alskens lek og fritid.

Samfunnsmessig kan vi tenke oss at strukturen i bydel Gamle Oslo og på kysten i Nord-Norge bør være relativt – understreker relativt – lik i det kommunistiske samfunnet. Menneskelig sett kan vi tenke oss at definisjonen på det hele mennesket er at vi alle må være «arbeider-bønder-intellektuelle-kunstnere», som styrer våre liv på et høyt kollektivt og direkte demokratisk nivå.

For å knytte drømmen til dagens virkelighet, går det an å kalle mye av det vi slåss for nå for strategiske krav:

• Kampen for lik lønn, for å oppheve lønn etter kjønn.
• Kampen for arbeidet OG arbeidstida – sekstimersdag.
• Kampen mot rasering velferdsstaten, for en offentlig sektor etter folks behov.
• Krav for å skape betingelser for at hvert enkelt menneske kan bli sin egen sjølstendige økonomiske enhet. For eksempel kampen mot forverring for eneforsørgere – som stort sett er kvinner.
• Kampen om produksjon, distriktene, mat – jordbruk og fiske.

Disse kampene foregår nå, og vi kan trekke en linje herfra og fram til betingelsene for å tre inn i det klasseløse samfunnet. Ved å sette kampene nå inn i en slik sammenheng, blir ikke sekstimersdagen bare et spørsmål om seks timers arbeidsdag, men et spørsmål om hva slags samfunn vi skal ha. Vår propaganda må innrettes på perspektivet og helheten for å løfte vårt og andres blikk ut over hvert enkeltstående slag mot forverring. Lite, eller ingenting av dette kan vinnes på avgjørende vis under kapitalismen. Kampene må avgjøres under sosialismen for å legge til rette for kommunismen. Dette kommer vi mer innpå seinere. Vi har lyst til å bevege oss litt mer i et tenkt kommunistisk samfunn først.

Vi tar utgangspunkt i en bok som heter Kvinne ved tidens rand av Marge Piercy. Det er en roman, og slett ikke noe filosofisk verk om kommunismen, men det er noen ideer der om et nytt samfunn som er ganske interessante:

• Familien som enhet er fullstendig oppløst. Folk bor i hovedsak i hver sin lille «hytte». Mat og omsorgsfunksjoner er organisert på kollektivt, sosialt vis. Og mer kontroversielt: Barnefødsler er fjernet fra menneskets biologisk funksjoner. Utviklinga fra befruktningen og fram til «fødselen» foregår innafor kunstige rammer. Derfra tar et lite kollektiv på tre «mødre» (uavhengig av kjønn) over det familiære ansvaret, fram til at de blir sjølstendige individer gjennom en slags initialiseringsprosess som minner om indianske kulturer. Det skjer nokså tidlig i tenårene.
• Kjærlighet og seksualliv utvikles innafor et mønster av venner og «kjærlighetsvenner.» Spørsmålet om kjønnstilhørighet er nærmest uinteressant. I tilknytning til dette sier for eksempel AKP-programmet: «Heterofilt og homofilt samliv må være likestilt.» Og: «Målet er at utfoldelse av kjærlighet og seksualitet mellom mennesker av samme kjønn skal være likeverdig med kjærlighet mellom kvinne og mann, og at hver enkelt skal ha mulighet til å velge ut fra sine egne følelser.»
• Samfunnet er organisert i små enheter som er nokså sjølberga, men det er noen grad av produksjonsmessig spesialisering og arbeidsdeling mellom enhetene. Dette styres av organisasjonskomiteer hvor folk tar sin tur etter loddtrekning, uten at det virker som noen plikt. Det er distrikts/områdekomiteer med utsendinger/representanter, og kompliserte forhandlinger løses ved at representanten om nødvendig tar flere diskusjonsrunder med folk inntil felles enighet er oppnådd.
• Skole i tradisjonell forstand eksisterer ikke. Hovedansvaret for opplæringa av de yngste ligger hos de eldre, samtidig som læring er integrert i arbeidet etter tesen om at kunnskapen er verdiløs hvis den ikke etterprøves av virkeligheten stadig vekk. Kan dette være biter av en kommunistisk virkelighet?

Uansett tror vi det er noen spørsmål her som er viktig å diskutere. Spørsmål som har med de samfunnsmessige betingelsene å gjøre. De har følgelig også noe å si for at det kommunistiske samfunnet kan utvikle seg – og bestå. Siden klassekamp og annen undertrykking er opphevd, tenker vi at det blir viktig hvordan arbeidsdelinga blir organisert, både kollektivt og individuelt. Vi tenker på hvilken grad av sjølberging enhetene bør satse på – arbeidsdelinga mellom enhetene og styringa av det, og forholdet mellom sentral og lokal styring. For det enkelte mennesket blir det spørsmål om hva vi legger i begrepet hele mennesker. Den absolutte sperren bør ligge på at det ikke skal være fare for å utvikle «gammeldagse» arbeidsdelinger og styringsformer. Hvor bør da sperren ligge?

Overgangen fra sosialismen til et slikt samfunn – eller hvordan vi nå tenker oss det – er vel verd å se på. Stalin og partiet i Sovjet erklærte i løpet av tredveåra at Sovjet-samfunnet hadde nådd kommunismen. Fatalt. Det blir fatalt å erklære kommunisme lenge før klassekampen er over – lenge før arbeidet og produksjonen er på det nivået at «kildene til fellesskapets rikdom flyter rikelig» – før betingelsene for å skape hele mennesker er tilstede.

AKP-programmet sier: «Dette målet (klasseløst samfunn)kan bare nås gjennom en lang rekke revolusjoner og omveltninger som skaper nye internasjonale maktforhold.»

Noen eksempler på dette fra programmet:

• «En ny type planøkonomi som styres av folks grunnleggende behov og som bygger på økologisk innsikt og økologiske rammer. Overordna rammeplaner må forenes med lokal skaperkraft.
• Profitten må oppheves som drivkraft i økonomien, lønnsslaveriet avskaffes og produksjonen legges om fra bytteverdiorientering til bruksverdiorientering. Kvinnenes ubetalte arbeid må synliggjøres. De oppgavene som løses gjennom dette arbeidet må inngå som en del av den helhetlige, samfunnsmessige planen og sikres nødvendige ressurser.
• Oppheving av alle maktstrukturer og institusjoner som fremmer rasisme og kvinneundertrykking.»

Dette er etter vårt syn i verste fall en sammenblanding av forholda under sosialismen og kommunismen, i beste fall er det viktige mangler i beskrivelsen av kommunismen. Ett eksempel, om forholda mellom mennesker: Oppheving av alle maktstrukturer og institusjoner som fremmer rasisme og kvinneundertrykking.

Vi ser det slik at i den fasen hvor samfunnet går inn i kommunismen må slike maktstrukturer og institusjoner være opphevet. Ethvert menneske må ha oppnådd en status som sjølstendig, uavhengig «økonomisk enhet», altså et nivå av materielt lik status. Vi tror vi må være kommet så langt før samfunnet er modent for å bevege seg over i det klasseløse stadiet. Dette er viktige spørsmål å diskutere: Hva er betingelsene for «erklære» det klasseløse samfunnet – hvor langt må kampene gå under sosialismen hva bør vi ha lagt bak oss?

Ei statsmakt der de som arbeider har makta

Alle klassedelte samfunn har et statsapparat. Staten er – uten unntak – et verktøy i den herskende klassens hender for å omfordele verdiskapinga, for å holde nødvendig kontroll med de andre og for å ivareta en del fellesoppgaver.

RV-programmet slår fast at målet er et samfunn utan klasser, kvinneundertrykking og rasisme, og der kløfta mellom styrende og styrte er erstatta av alles direkte innflytelse på egne liv og på utviklinga av samfunnet.

Den sosialistiske staten må derfor være sånn at den peker framover mot dette klasse- og statsløse, kommunistiske samfunnet. Staten vil i denne overgangsepoken mellom kapitalismen og kommunismen på de fleste måter være det motsatte av dagens statsapparat. Men hvordan skal vi skaffe personell og organisasjon til en sånn stat? Og hvor mange statsfunksjonærer blir det bruk for? Noen synspunkter og ideer:

• De delene av statsapparatet som i det vesentlige driver med kontroll og undertrykking må avvikles, ganske enkelt fordi alt de står for og alt de kan, det er innretta på å holde arbeidsfolk nede. Vi tror enda flere deler av statsbyråkratiet vil vise seg overflødig. Men like fullt vil den revolusjonære rørsla stå framfor en formidabel oppgave med å rekruttere ansatte til et statsapparat som skal være lojalt mot arbeiderklassen og sosialismen. At både AKP og RV har programfesta at de ikke vil bli statsbærende partier, betyr at den unge norske sosialiststaten kan unngå å gjenta fortidas feilaktige svar, men det riktige svaret veit vi ikke.
• Problemet med forholdet mellom det kommunistiske partiet og statsapparatet i den sosialistiske epoken er inntil videre uløst. Skal det partiet som sikkert har stått i første rekke i kampene som førte fram til opprettinga av den sosialistiske staten, bare trekke seg unna og la alle mulige andre fylle nøkkelstillingene? Skal partiet holde fast på at allsidig deltaking i masseorganisasjoner er viktigst?
• Vi må også diskutere hva flerpartisystem og organisasjonsfrihet betyr. Den kapitalistiske staten i Norge finansierer mange partier. Fordi de alle er finansiert på samme måten blir de mer og mer like. Kapitalismens statsfinansierte partimangfold er med andre ord nokså enfoldig. Blir en virkelig organisasjonsfrihet under sosialismen undergravd hvis staten finansierer de politiske partiene?
• En ny type folkevalgte organer som både har makt til å styre økonomien og som har regler om tilbakekallingsrett. Det må bety gradvis færre profesjonelle byråkrater i staten og kommunene. Dersom vi i løpet den sosialistiske epoken gradvis skal redusere kløfta mellom styrende og styrte må folkevalgte organer overta styringa. I stedet for å erstatte dagens rådmenn og ekspedisjonssjefer med mer eller mindre røde etterfølgere, bør vi skape et nytt system der vanlige folk velges til å skjøtte de fleste av de oppgavene som borgerlige byråkrater tar seg av i dag.
• Flest mulig avgjørelser må tas av lokale organer. Men en del saker må avgjøres sentralt av den sosialistiske staten. Slik som for eksempel arbeidstid og fordeling av energi mellom landsdelene.
• Den sosialistiske staten må ha en ny type defensiv militærorganisasjon, bygd på allmenn verneplikt for kvinner og menn.
• RV-programmet har ei bra formulering om at det er arbeidsfolk som legger premissene for samfunnsdebattene, ikke en håndfull mediagiganter og kapitaleiere. Det må bety aviser, radio og TV-stasjoner der arbeidsfolks synspunkter dominerer på samme måte som borgerskapet gjør det i dag.

Sosialismens første oppgaver i Norge

Kapitalistklassens eiendomsrett til de store konsernene og bedrifter over en viss størrelse må erstattes av ulike former for samfunnseie. Formene vil nødvendigvis variere, for at dette skal kunne kombineres med makt til direkte folkevalgte organer.

Her begrenser vi oss til noen få av spørsmålene:

• Forkorte arbeidstida til seks timer
• Sjølberging og økonomisk utenrikspolitikk
• Redusere markedet – og dermed lønnas betydning for levestandarden.

Arbeidstida skal ikke lenger ordnes for å gi størst profitt til kapitalistene, men heller ta utgangspunkt i:

• at det er en viss mengde arbeid som må utføres,
• at det er gjennom daglig deltaking i sosialt nødvendig arbeid at hver person gjenskaper sitt eget menneskeverd,
• og at alle derfor skal ha rett til lønna arbeid i seks timer daglig, inntil arbeidstida kan forkortes.

Seks timers arbeid for alle er nødvendig for at arbeiderklassen – og i sær kvinnene – skal ha høve til å delta i styringa av samfunnet. Vi må skape nye normer eller holdninger som sier hva slags samfunnsmessige oppgaver hver enkelt har rett og plikt til å skjøtte i en del av fritida. Sånn som å delta i den nye typen folkevalgte organer, eller gjennomføre kontrolltiltak med ledelsen i egen bedrift, eller med ledelsen på det lokale sjukehuset eller med om energiselskapet faktisk respekterer de økologisk begrunna grensene som er satt for kraftproduksjonen. Det er snakk om at hvert enkelt arbeidende menneske skal ha rettigheter og plikter som en av herskerklassen. Forkorting av arbeidsdagen er en av forutsetningene for å skape det nye mennesket som er et helt menneske.

Sjølberging og økonomisk utenrikspolitikk

Hva slags samkvem skal det sosialistiske Norge ha med landa i den tredje verden? Skal det sosialistiske Norge opprettholde det skeive varebyttet som imperialismen har skapt?

Dette blir ikke små eller enkle spørsmål. Sjøl om Norge er særs heldig stilt på grunn av svært store mengder fornybar energi, og fordi disse mengdene kan økes kraftig ved å modernisere turbiner og overføringsnett, vil overgang til samkvem med omverdenen bygd på likeverdighet bety store endringer. På andre sida må det da gå an å vinne oppslutning blant folk om at vi ikke skal bygge våre egne livsvilkår på å fortsette med plyndring av andre folk?

Desto mer omfattende antiimperialistisk og antirasistisk arbeid vi driver i resten av den kapitalistiske perioden i Norge, desto lettere blir det å vinne oppslutning for slike økonomiske endringer i starten på den sosialistiske perioden.

Redusere markedet og lønnas betydning

I det sosialistiske Norge må vi tvinge markedet over på defensiven. En av de første oppgavene til den sosialistiske staten blir å sørge for at produktene fra enn del sektorer blir fordelt uten at markedet er fordelingsmekanisme:

• Barnehager, utdanning og voksenopplæring
• Helsetjenester
• Omsorgstjenester (hjelp og støtte til gamle folk og til andre som trenger det av ulike årsaker)
• Kollektivreiser til og fra arbeid

Det betyr at vi må lage en ny type rettighetslovgiving. Og skape en ny framgangsmåte for å fordele de tjenestene en ikke har nok av. Slik som for eksempel hjerteoperasjoner og organtransplantering. Og vi må ha metoder for å styrke de delene av helsevesenet som folk flest har mest bruk for.

Noen eksempler: Den sosialistiske staten er lite verdt viss den ikke sørger for at utskifting av utslitte hofteledd har forrang framfor fettsuging eller plastiskkirurgisk flikking på personlige frustrasjoner.

Den sosialistiske staten må føre en politikk som skiller mellom slike tjenester som det er et absolutt mål å ha best mulig dekning av (som barnehager og utdanning) og slikt som det er et mål å gjøre overflødig (som for eksempel behandling av trafikkskadde og omsorg for rusmisbrukere).

Hva så med boligspørsmålet? Skal boliger opp til en viss standard ut av markedet, slik det i stor grad var i det kapitalistiske Norge fram til slutten av 60-tallet? Skal det være en rettighet i den sosialistiske staten å ha et husvære inntil en viss størrelse? Og skal det være effektivt forbud mot å tjene penger på salg av slike boliger? Eller skal vi til å begynne med la markedet fortsette å husere på dette området, slik det har vært etter 1980?

Skole, helsestell, bolig, eldreomsorg, kollektivtrafikk osv. blir ikke gratis fordi om disse sektorene tas ut av markedet. Både bygningsarbeiderne, hjelpepleierne bussjåførene og barnehagepersonalet skal jo ha lønn. Men hvis disse viktige tjenestene fordeles uten hensyn til den enkeltes kjøpekraft, betyr det ei kraftig heving av levestandarden for de som har minst i dag og det betyr ei kraftig sosial utjamning. Og det betyr at det ikke er bruk for å ha tilnærma så høyt lønnsnivå som i dag, ettersom mange av dagens utgiftsposter er flytta over til samfunnets fellesbudsjett.

Hver sektor en klarer å ta helt ut av markedet og dessuten klarer å dekke behovet fullt ut, vil være en forsmak på eller et eksempel på det fordelingsprinsippet som først kan innføres fullt ut under kommunismen: Fra den enkelte etter evne – til den enkelte etter behov.

Hva slags parti for den sosialistiske revolusjonen?

Vi snakker ikke om «parti» i den vanlige norske 1990-tallsbetydninga av ordet. For et parti i dag, det er et statsfinansiert foretak som er styrt av et toppsjikt statslønna funksjonærer med sete i Oslo, og det har det felles med de andre partiene at de konkurrerer innbyrdes om valgoppslutning hvert fjerde år og ikke gjør noe som kan true utbyttinga og den rådende kapitalistiske samfunnsorden.

Det vi snakker om, er et parti som kan skape en slik grad av organisering og samordna, revolusjonær handling fra arbeiderklassen og dens allierte, at det i en dertil egna situasjon blir mulig å ta fra borgarskapet både statsmakta og eiendomsretten til produksjonsmidlene.

Dessuten skal dette partiet bidra til at vi i fortsettelsen smått om senn kommer oss nærmere det langsiktige målet, det kommunistiske samfunnet, i stedet for gjenninnføring av kapitalismen, slik som blant annet i Kina og Sovjet.

Vi bør trekke lærdom av den felles kampanja for å få lagt ned Nei Til EU (NTEU), som alle nei-partia utenom AKP og RV laga rett etter folkeavstemninga i 1994. De var – med god grunn – redde for en slik masseorganisasjon der det etablerte, statslønna partifunksjonærsjiktet ikke hadde kontrollen. I dag er NTEU – med 23.000 betalende medlemmer i første halvår 1996 – trolig den største organisasjonen som er bygd på individuell kontingentbetaling uten kontingenttrekk i lønn.

Den norske befolkninga er tilsynelatende gjennomorganisert. Men det hjelper ikke stort, ettersom de sterkeste organisasjonene er omtrent like topptunge, udemokratiske og statsfinansierte som partiene. Forsåvidt med unntak av fagforbundene som er topptunge og udemokratiske, men finansiert av medlemmene. Det blir viktig å skape nye former for uavhengig eller grunnplansstyrt masseorganisering. Klubben på SAS-hotellet i Oslo er et godt eksempel på hva som er mulig i så måte, innafor et topptungt forbund.

Verken dagens RV eller dagens AKP har de kvalitetene, det indre demokratiet og den evnen til kontant, samordna aksjon som dette partiet trenger. Det er ikke sånn at størrelsen er den eneste mangelen med våre to utmerkede partier. Dagens RV eller dagens AKP multiplisert med 10 eller 20 ville heller ikke føre oss så veldig langt.

Vi kan prøve å komme lenger ved å gripe fatt i et spørsmål som har opptatt mange, og som til dels har splitta revolusjonære i de seinere åra. En påstand er at teorien om det kommunistiske partiets ledende rolle så langt har gjort alle revolusjoner til nye overklassediktaturer, og at teorien fører til at kommunistpartiet opphever seg til å opptre og styre på vegne av arbeiderklassen. Vi vil ikke gå i mot at revolusjonære partiers arbeid i praksis i stor grad har arta seg slik. Vi vil derimot hevde at påstanden bommer når den settes i sammenheng med kommunistisk teori og bagasje. Det er heller uttrykk for borgerlig, og ikke minst sosialdemokratisk bagasje. Det vi først og fremst forbinder med å styre på vegne av, er den typiske sosialdemokratiske tillitsvalgte. Sosialdemokratiet har virkelig utviklet dette svært langt: ledere og tillitsvalgte er noen som skal ordne opp for deg. De frykter bevegelser og opprør de ikke sjøl kontrollerer som pesten.

Se på overvåkinga som eksempel, og se på den kampen vi har nevnt innafor NTEU. I den grad revolusjonære har gått, og går i fella med å opptre «på vegne av», handler det etter vårt syn om at vi ikke er revolusjonære nok – at vi ikke har brutt grundig nok med vanlige tenkemåter og organisasjonsprinsipper. At vi ikke har gått nok i dybden, verken av Maos tese om masselinja, eller Lenins om å tilføre arbeiderklassen bevissthet. Som vi har vært inne på, er det norske samfunnet gjennomorganisert, og organisasjonslivet er for en stor del kjøpt opp, i alle fall statsfinansiert. Som kommunister lever vi på mange måter et dobbeltliv. Samtidig som vi jobber for revolusjon går vi hver dag inn og ut av roller i det vanlige samfunnet. Vi er ledere, tillitsvalgte, folkevalgte og mye annet. Noen ganger bidrar vi til seire over systemet, men i stor grad må vi være med på å velge, forhandle og kompromisse fram løsninger som kanskje til og med på sikt er dårlige for folk. Det er vanskelig å unngå at vi drar dette med oss. Vi kan ikke bare kvitte oss med den typen bagasje. Den vil være der sjøl om vi skulle velge den ellers helt feilaktige linja med være en rein «protestbevegelse», og boikotte alle valg, posisjoner og verv.

Vi kan heller hente opp noe av det vi starta med, nemlig den dialektisk-materialistiske erkjennelsesprosessen. Hele vår kamp for å forandre et råttent og urettferdig system handler om folks liv, om å bry seg om folk. Å virkelig bry seg om handler igjen om å forstå, om å sanke kunnskap fra virkeligheten – og det som er selve styrken i vår ideologi – at kunnskapen som hentes fra virkeligheten i sin tur prøves ut i virkeligheten. Kunnskap må utvikles, videreføres og foredles. Den kommer ikke videre uten å sammenfattes, og den må da i en viss forstand tilbakeføres «utafra». Det gamle bildet med brønnen er ganske dekkende: Du kan ikke se hele himmelen fra en brønn. Klasser og individer har langt på vei hver sin brønn.

Revolusjonære som overordner finpussinga av ideologien over virkeligheten vil absolutt komme utafra, hvis de beveger seg ut i klassekampen. De som overordner den daglige klassekampen over teorien, vil ende opp med å gå i ring. Begge ytterligheter kutter over et avgjørende ledd i prosessen.

De eksemplene vi har snakka om, kampen mot EU, kampene innafor NTEU, og SAS-klubbens erfaringer har mye lærdom i seg. Om å analysere, om å være tilstede blant folk, og om å jobbe mot og på tvers av systemet. Hvordan vi tenker og handler her og nå kan knyttes til forholdet mellom partiet og statsapparatet i den sosialistiske epoken. Sjøl om programmene våre slår fast at statsapparat og parti skal være skilt, er det mange vanskelige spørsmål her. Ikke minst de som handler om å være revolusjonær i spiss og samtidig være en direkte del av folkelig opprør og demokrati.

Skal vi kunne tenke og handle slik må vi også være organisert slik at vi er tilstede til rett tid og på rett sted. Det er ingen patentløsning på hvordan en revolusjonær organisasjon bør være organisert til enhver tid. Vi må plassere oss der kampene er, og vi må ta utgangspunkt i en samfunnsutvikling som nå er svært rask og omfattende. Ta byen Oslo som eksempel. Den har gjennomgått store forandringer de siste åra. Den har nå byregjering og bydelsutvalg. Bydelene har fått mange oppgaver, kommunevalget i Oslo er i ferd med å bli direkte valg til bydelsutvalget, og de kommunale fagforeningene holder på å bli bydelsforeninger. Denne organisasjonsstrukturen framstilles som desentralisert og demokratisk. I virkeligheten er den svært sentralisert, men det er det ikke så lett å få øye på.

Samtidig skjer det en rivende teknologisk utvikling med liknende trekk. Det vil si at blant annet produksjon og handel formelt desentraliseres, mens maktas kjerne tåkelegges. Det privatiseres og divisjoneres. En mulig utvikling er altså at bydeler i storbyene kan bli det stedet hvor folk lever, arbeider og er organisert. Hva betyr dette for kommunistisk organisering? Et annet eksempel som understreker denne problematikken. Jern- og metall streiken i vår hadde en helt annen karakter enn den gangen 1.500 mann lamma én stor bedrift. Streiken gikk sin gang og ble plutselig farlig, og interessant for media, i det øyeblikket BMW i Tyskland var trua fordi de ikke fikk alle delene de trengte i produksjonen – deler de ikke fikk på grunn av streiken i Norge. De tyske arbeiderne skjønte hva som sto på spill og opptrådte strålende solidarisk. Denne divisjoneringa og desentraliseringa av produksjonen setter nye krav til organisering, krav til et nytt nivå solidarisk handling, og ikke minst krav til å utvikle kamper som finner sted i en desentralisert sone, men må rette seg mot den virkelige makta. Det er ikke så lett når den virkelige makta er blitt så flink til å kamuflere seg. Borgerskapets offensiv har ført med seg at det langt på vei har lykkes med å få folk til å slåss om vannet i den enkelte brønnen, og enda verre – få folk til å tro at det er der slaget står.

Det som også er et problem er at den revolusjonære bevegelsen har utvikla mye av den samme tendensen. Vi har skapt oss en forholdsvis divisjonert og privatisert organisasjon. Mange gjør en formidabel innsats på hvert sitt felt, men vi er i mindre grad i stand til å gjøre det samla. Delen har en tendens til å overordne seg helheten.

Det blir en utfordring, både blant oss sjøl, og der vi jobber blant andre folk å klare og løfte blikket ut over kanten på brønnen.

Et godt sted å begynne den jobben er i grunnorganisasjonene i bevegelsen, og få til at tanke, handling og ledelse betyr noe – både for oss sjøl og folk rundt oss. En organisasjon som først og fremst består av mange flinke kadre i viktige verv kan ikke klare å påvirke historia, kan ikke klare å slå med samla kraft og treffe makta i øyet.

Kan vi utvikle et parti som klarer å være en tenkende og handlende enhet, som klarer å ta med seg teoriene og kunnskapen ut og virkelig være tilstede blant folk, lære bort og selv lære, ta det inn i partiets «skole» og prøve det ut på nytt og på nytt? Et parti som forener forståelsen av erkjennelsesprosessen med forståelsen av masselinja?

av Pål Steigan

Jeg har ikke vært på kvinnekonferanse i Beijing. Jeg aner ikke hva de ulike organisasjonene og folka er gode for, og jeg kan heller ikke sende e-post til de ulike nettverkene der interesserte kvinner kan melde seg på. (Vel, det kunne jeg kanskje, for ingen i USA veit om Pål er mann eller kvinne, akkurat som du ikke alltid veit om det du finner på nettet er ekte eller bløff.) Men jeg har nå sørfa litt. Jeg brukte søkeverktøyet Alta Vista, fordi det gir mulighet til å søke på f.eks woman or women and activism or socialism eller liknende. Etter noen forsøk kom jeg opp med hundrevis av treff, blant dem har jeg sortert ut følgende som en slags ariadnetråd som andre kan plukke opp for å finne vei i labyrinten. Jeg utsteder ingen helseattest, men jeg garanterer interessant sørfing.

På http://www.grannyg.bc.ca//crc.web.apc.org/womensweb kommer du inn i Canadas første internettprogram for kvinner. De jobber for å øke kvinners ferdigheter innen informasjonsteknologi.

En organisasjon, eller snarere et nettverk som kaller seg Virtual Sisterhood finner du på http://www.igc.apc.org/vsister/vsister.html. Virtual Sisterhood er et globalt elektronisk kvinnenettverk som har satt seg som mål å bruke elektronisk kommunikasjon for å fremme og styrke kvinnebevegelsen. De prioriterer å styrke fargede kvinner, innvandrer- og flyktningekvinner, lavtlønte og lesbiske kvinner, kvinner fra Sør, bondekvinner, kort sagt kvinner som har hatt liten eller ingen befatning med informasjonsteknologien. Gjennom nettet vil de hjelpe hverandre med skolering og egenutvikling, utvikle informasjonsressursene til kvinner og bygge forbindelsene mellom kvinneorganisasjoner.

Derfra kom jeg til ei alfabetisk liste over kvinneorganisasjoner som foreløpig var veldig mye USA og veldig lite Sør, men det må vel være en barnesjukdom som henger sammen med hvem som i dag har tilgang til denne typen elektronikk. Kvinneorganisasjoner i Norden kan jo straks la seg føre opp for å gjøre østsida av Atlanterhavet bedre representert. Denne lista ligger på: http://www.igc.apc.org/vsister/dir/index.html. Den heter Women’s Organizations & Electronic Communications – a Global Directory. Der fant jeg blant annet: Asian Immigrant Women Advocates, e-post aiwa@igc.apc.org, basert i Oakland, California. De jobber for asiatiske innvandrerkvinner.

MATCH er en organisasjon i Canada som arbeider for å øke statusen til kvinner i den tredje verden. Deres kontaktperson er Lene Madsen og nøkkelordene er kvinner, bærekraftig utvikling, vold, feminisme og tredje verden.

Puntos de Encuentro som vel kan oversettes til Møteplassen på norsk har e-post: puntos@nicarao.apc.org eller puntos@uni.rain.ni. De jobber med kvinners rettigheter i Nicaragua.

Women’s Information Center er navnet på et nettverk i Russland. Det er en ikke-statlig organisasjon som jobber for å bygge opp en informasjonsbank om kvinners problemer i Russland. De har e-postadresse las@soglasie.msk.su.

Hvis du er lei av tekst og vil høre litt virkelige stemmer, kan du hoppe til http://www.iisd.ca/linkages/4wcw/voices.html. Voices from Beijing, hvor du finner intervjuer i lydformatet RealAudio fra Beijing, f.eks med Lydia Alpizar som var delegat fra Costa Rica og som jobber med et jordprogram for ungdom i San Jose, Costa Rica. På http://www.igc.apc.org/women/feminist.html finnes det en peker til Feminist and Women’s Organizations der jeg blant annet fant kunstnernettverket Guerilla Girls, som har en del politiske plakater de har lagt ut på nettet, blant annet en med den tittelen du kan lese på bildet: Guerrilla Girls proclaim internet too pale, too male!

På http://www.igc.apc.org finner du Progressive Directory med både PeaceNet, EcoNet, ConflictNet, LaborNet og WomensNet.

Der kan man koble seg til og dra fordel av konferanser, erfaringsutveksling, databaser osv. Men det koster $50 i måneden for et hovedabonnement og deretter $3,50 for hvert tilleggsabonnement. Det er også grupperabatter.

Dette er en del av The Association for Progressive Communication som vokste fram i spireform allerede mellom 1982 og 1987. I 1987 gikk GreenNet i England sammen med Institute for Global Communications (IGC). Sistnevnte driver PeaceNet, EcoNet, ConflictNet og LaborNet i USA. I 1989 fikk de med seg NordNet i Sverige, Web i Canada, AlterNex i Brasil, Nicarao i Nicaragua og Pegasus i Australia. I 1990 ble så APC grunnlagt. De forbinder i dag 31.000 aktivister.

God sørfetur. Kanskje du vender tilbake med ideer om norskbasert nettverkbygging.

Denne artikkelen består i hovedsak av menneskelig sett ubegripelige adresser som http://www.grannyg.bc.ca/womwork.html, men fortvil ikke. Skriv dette bebbelet inn i det feltet på nettprogrammet der det står location eller liknende, slå på returtasten og håp det beste. Antakelig kommer du til en artikkel om det viktigste som hendte på Beijing-konferansen, nemlig at kvinner fra hele verden møttes og så glimtet i hverandres øyne og begynte eller fortsatte å bygge nettverk seg i mellom.

av Terje Valen

Grobotnen for den folkelige rasismen er komplisert. Det er ikkje lett å overtyde ein arbeidslaus om at anti-rasismen er moralsk betre enn rasismen, når du ikkje kan gi noen løysing på problemet med arbeid, med fattigdommen, eller med den nagande frykta for å havne i den nedgåande spiralen.

Det nyliberale programmet som ligg i EØS-avtalen og Maastricht-traktaten, med kapitalen sine fire fridommar som kjerne, skaper ein økonomisk, sosial og politisk krise i EU. Vi har sett stor vekst av open framandfrykt og rasisme utvikle seg i Vest-Europa dei siste ti åra. Ekstreme høgreparti har hatt stor framgang i val i fleire land. Vi kan nemne Frankrike, Italia, Østerrike og i belgisk Flandern. I andre land har desse partia vunne lite fram i val. Her kan vi nemne Nederland, England, Spania, Portugal og Hellas. Likevel er det slik at den fascistiske frammarsjen i dei førstnevnte landa også kan gi lærdommar for mindre utsette land, som til dømes Norge.

Front National

I 1984 debuterte Front National i Frankrike, under leiing av Le Pen, under valet til Europarådet. Oppslutninga da var ikkje så stor. Men ved første runde i presidentvalet i fjor vår fekk Le Pen 15,07% av stemmene. FPÖ i Østerrike fekk i 1983 4,9% av stemmene i val. 11 år seinare, etter at Jörg Haider hadde tatt over leiinga av partiet, fekk det 22,6%. Vlaams Blok i Belgia, under leiing av Karl Dillen, fekk 1,8% ved val i 1978 og 12,3% ved valet i 1995.

Eg skal no sjå litt nærare på utviklinga i Frankrike. I røynda har ikkje Front National auka oppslutninga si så mykje sidan presidentvalet i 1988, da Le Pen fekk 14,39% av stemmene. Det vil seie ein auke på omlag 200.000 stemmer (frå 4.375.894 i 1988 til 4.570.838 i 1995). Men dette talet skjuler ei svær endring. Frå 1988 til 1995 har klassesamansettinga av Le Pen sine veljarar endra seg drastisk. I 1988 fekk han først og fremst oppslutnad frå dei frie yrka (bønder, handverkarar, handelsmenn og profesjonane). No har dei stor grad forlate han. I staden har han fått auka oppslutnad frå funksjonærar (+5%) og spesielt frå arbeidarar (+11%). Front National (FN) er no det partiet som har størst oppslutnad (27%) frå det tradisjonelle proletariatet i Frankrike. I 1988, seier kommentatorar, var Le Pen leiar for butikken, i 1995 er han leiar for fabrikken.

I tillegg har oppslutninga konsentrert seg aust for ei linje som går mellom Le Havre, Paris og Marseille, der den gamle kjerneindustrien låg. I vest er oppslutninga mindre.

Le Pen

Noen eksempel kan vise kva som har skjedd. I regionen Nord-Pas-de-Calais med mange nedlagte gruver fall arbeidarane si oppslutning om Sosialistpartiet frå 42% til 21% mellom 1988 og 1995. Samstundes auka Le Pen oppslutninga si frå 16% til 27% – meir enn noen av rivalane. Det franske kommunistpartiet si oppslutning var stabil med 17%. Oppslutninga om Front National var særlig stor blant dei unge mannlige arbeidarane. FN fekk stemmene til 32% av dai mannlige arbeidarane under 35 år.

Dessutan må vi merke oss at FN etter dette presidentvalet også har gjort det godt i lokalval, i motsetnad til utviklinga etter forrige presidentvalet for 7 år sidan. Ved lokalvala i 1995 fekk FN meir enn 10% av stemmene i nesten halvparten av byane med over 30.000 innbyggarar og gjorde det godt i visse delar av Paris, Lyon og Marseille. Typiske eksempel er forstadene Vitrolles nær Marseille og Dreux nær Paris.

Lov og orden

Begge desse stadene er såkalla «sovebyar» med omlag 35.000 innbyggarar. Her er ikkje samfunnet organisert rundt arbeidsplassar. I staden er desse bydelane oppsplitta, slik som min bydel, Åsane i Bergen. Vitrolles har ikkje noe senter, men er samansett av grupper langs motorvegen som er fiendtlige til ny innvandring frå Nord-Afrika. I Dreux, som riktignok har ein Renault-fabrikk, bur det pendlarar som ofte er forgjelda og som har ein tendens til å vere mistenksomme mot dei som lurer rundt hagegjerdet. Trongen etter «lov og orden» sikrar FN sin suksess her og i andre byar.

Det er også viktig å vere klar over at rasistisk vald ikkje får folk til å ta avstand frå FN, men styrkar oppslutninga om partiet. I det tidligare kommunistiske Le Havre blei ein tunisar myrda like før valet, og FN fekk 20% av stemmene. Store protestar frå unge immigrantar i Noisy-le-Grand nær Paris, då politiet drap ein av dei, førte til at FN auka oppslutninga si monalig.

Korleis har dette skjedd, og kva kan vi lære av det?

• Den økonomiske krisa har ramma fabrikkarbeidarane hardast. Utviklinga av arbeidsløyse og uvisse, nedgangen i kjøpekraft, nedrigging av velferdsstaten, enda mindre muligheit til å stige opp sosialt, utstøyting til gløymde forstader, ei stilling som blir stadig meir utsett.
• Og under alt dette, dei viktigaste grunnene: krisa i arbeidarrørsla som i Frankrike har blitt særlig skarp, og oppløysinga av det sosiale kompromisset av 1945 under trykket frå den imperialistiske monopolkapitalen si nye runde i erobringa av verda (i tilslørande borgarlig språkbruk kalla globalisering).
• Borgarkrigen i Algerie og frykten for kva det kan føre til.
• Og så kjem frykten for oppløysinga av nasjonen og undecrlegging under Tyskland som eit resultat av EU og Maastricht-avtalcn.

Den eine sida av dette er den spesielle utviklinga av produktivkreftene i verdsmålestokk som kapitalismen no fører til. Dei europeiske fabrikkarbeidarane har blitt angripne frå to kantar. Den heimlige teknologiske utviklinga har gjort det mulig og nødvendig å minske talet på produksjonsarbeidarar. Dessutan har dei fått konkurransen frå ein del land med lågare lønsnivå og dårligare arbeidsvilkår og stadig meir avansert teknologi, som Japan, Korea, osv, og no etter kvart også Kina og India, land i Aust-Europa osb. Det har ført til nedlegging av heile industriar. Dette skjedde først i industriar som sysselsette mange kvinner, som spinne- og veveindustrien. Men for kvinnene opna då (på 70- og 80 talet) seg den offentlige sektoren med alternative arbeidsplassar.

Mannlige arbeidarar ramma

Då kjerneindustrien med hovedsakelig mannlige arbeidarar blei ramma, var det i Frankrike ingen alternativ for arbeidarane der. Og særlig ikkje for dei unge mannlige arbeidarane. Monpolkapitalen svarte dessutan på konkurransen ved å innføre stadig meir arbeidssparande teknologi og å presse lønnene og arbeidsvilkåra i dei rike landa nedover i retning nivået til dei argaste konkurrentane.

I Norge gjekk nedlegginga av den ganske store skipsverftsindustrien og innskrenkinga av byggemarknaden mykje greiare enn i Frankrike, fordi mange av arbeidarane her fekk arbeid i verksemder som produserte for «olja».

Den andre sida er oppløysinga av den sosialdemokratiske arbeidarrørsla og sosialdemokratiseringa av den kommunistiske arbeidarrørsla. Heile den organiserte arbeidarrørsla har vore garantisten for kompromisset frå 1945, som gjorde det mulig for monopolkapitalen å behalde statsmakta i ein situasjon der entusiasmen blant arbeidarane i «Vest» for Sovjet, Stalin og kommunismen var på topp og der borgarskapet frykta for makta si. Prisen dei betalte var ein god del demokratiske og sosiale rettar til arbeidarane. Grunnlaget for kompromisset var relativt høg profittrate i systemet slik at dei smulane som gjekk til velferd for folket ikkje tynga profittmassen noe særlig. Det vart det slutt på opp gjennom 1970-talet.

Arbeidarpartia og fagrørsla blei etter 1945 bygd opp innan rammene for dette kompromisset. Og dei har i toppen vakse tett saman med det borgarskapet og den staten som har styrt systemet. Når så monopolkapitalen ikkje har bruk for dette kompromisset lenger, og når den kommunistiske faren er utradert, kan heller ikkje den organiserte arbeidarrørsla gjøre noe for arbeidarane.

Tannlaust reformparti

Arbeidarane i Frankrike har blitt svikta av leiarane sine. Ingen har klart å utforme eit nytt truverdig radikalt alternativ enno. Det sosialistiske arbeidarpartiet til Mitterand har endra politikken sin etter monopolkapitalen sine nye behov og sett ut i livet dei tiltaka som har ramma arbeidarane. Kommunistpartiet fungerer også som eit tannlaust reformparti.

Vi kan konkretisere dette. Den industrielle «restruktureringa» har treft arbeidarane i privat sektor med full kraft i form av massive kollektive oppseiingar, omkasting av faga, kvalifikasjonane og utdanninga knytt til innføringa av ny teknologi, nye organisasjons- og arbeidsformer (meir deltids-, halvtids-, utids-, kontraktsarbeid, individuell lønsfastsetting osv), meir arbeidsløyse, meir usikkerheit for morgondagen.

Resultatet har blitt veksande ulikskapar mellom kvalifiserte og ikkje-kvalifiserte, unge og vaksne, menn og kvinner og franskmenn og «framande». Det er blitt skjerpa konkurranse mellom dei forskjellige kategoriane og individa og reaksjonar i form av fortviling og raseri som har gitt seg utslag i førartenking, sexisme, rasisme og sjåvinisme.

Medlemstalet i fagforeiningane og arbeidarpartia har minka, arbeidarnettverka er blitt svekka gjennom spreiing av dei beste folka, desorganiserte av nedleggingar, arbeidsløyse og fattigdom. Solidaritetsnettverka, som dei hadde skapt i visse foretak og bydelar, har litt etter litt blitt oppløyst, arbeidarkollektiva har mist identiteten sin (organisatorisk og ideologisk) og dermed har dei opna for at Front National har rykt inn.

FN har klart å røre borti den protesthaldninga og det naget som finst mot heile utviklinga. Det er eit slags passivt opprør utan fastlagt mål og utan middel som ein kan gripe til, eit opprør som naturlig spring ut av ein livssituasjon som blir oppfatta som djupt urettferdig og som det dessutan er umulig å komme ut av. På den eine sida ein uomgjengelig auke i alle dei virkelige plagane (arbeidsløyse og usikkerheit, fattigdomsutvikling, redsle for morgondagen osv) som veg tungt i dagliglivet til det arbeidande folket.

Dette blir blanda med tenkte plagar som det moralske og andelige forfalhlet eller trusselen mot den franske identiteten. Frå venstre blir dette møtt med kalde ord om resignasjon ovafor den kapitalistiske orden, som ein dessutan ikkje kan gjøre noe med. Vi kjenner att Solheim (SV) sine ord om at kapitalismen vil vare lenge enno, og at vi må innrette oss etter det. Det er bare Front National som har målbore i folk sitt eige språk klagen og opprørsskriket frå dei som denne orden knuser meir og meir for kvar dag. På den andre sida har også FN gitt dei syndebukkar i form av immigrantar og i form av politikarar, både frå venstre og høgre, som bare er opptekne med å fremme sine eigne interesser. I tillegg møter FN folk si kjensle av å vere sett utanfor, av ikkje å vere verd noe, med ein ny identitet og ein ny æreskjensle – det å være fransk, eller betre løftet om ei felles redning. FN piskar opp ei stemning som er skildra som «dei tapre folka som går saman om å avsky».

Den folkelige rasismen

Her kan vi sjå litt av kor komplisert grobotnen for den folkelige rasismen er, og kvifor dei fleste midla som blir brukt for å kjempe mot han ikkje kan lukkast. Dei store orda og prinsippa nyttar ikkje her. Sjølvsagt er det rett å kjempe for demokrati, men kva tyder valdemokratiet når du misser jobben og huset og blir fattig? Den humanistiske vrien er heller ikkje til noen nytte. Forsøk å overtyde ein arbeidslaus om at antirasismen er moralsk betre enn rasismen, når du ikkje kan gi noen løysing på problemet med arbeid for han, med fattigdommen hennar, eller med heile den situasjonen som skaper den nagande frykta for å havne i den nedgåande spiralen.

Det du risikerer er at dei humanistiske ideala blir forkasta som tomme frasar, om ikkje beint fram løgner. Elendet er dauv for moralske leksjonar.

Men det er akkurat det samme med den historiske vrien. Påvising av nazistane sine brot osv, er heller ikkje tilstrekkelig. Sjølv om dette er nødvendig for å kjempe mot det ekstreme høgre i dag, så er det ikkje nok til å nøytralisere dei fenomena som uunngåelig fører dei laga av folket som både er ramma av den økonomiske og sosiale krisen og som er ute av stand til å forsvare seg sjølv, i retning fascismen.

Bare ei atterreising / nyskaping av eit heilskapelig alternativ som både fremmer den daglige kampen mot angrepa og som opnar for ein veg ut av heile det systemet som skaper krisene, kan få desse folka til å vende seg i ei anna politisk retning. Men det tyder kamp for å oppheve kapitalismen, samstundes som det krev kollektiv kamp mot å bli lessa på dei daglig større børene som den kapitalistiske «utviklinga» no skaper.

Dei siste hendingane i Frankrike viser at mange folk vil ein slik kamp, og at dei kan sette han i gang og vinne visse delsigrar. Mangelen på det heilskaplige alternativet var ein av grunnane til at opprøret før jul ikkje hadde enda meir kraft. Og det gjorde at borgarskapet eit stykke på veg faktisk kunne nedkjempe motstanden. Ein annan grunn var at det gamle fabrikkproletariatet stort sett var på sidelinja. Det var dei offentlig tilsette som dreiv fram det siste opprøret i Frankrike. Kjerneproletariatet innan transport (den statseigde jernbanen) var eit tyngdepunkt i opprøret. Kvinnene i offentlig sektor utgjorde ei stor kraft også. Og ein av dei splittande og passiviserande faktorane var fascismen sin erobring av ganske store delar av det tradisjonelle proletariatet som er i minsking og oppløysing.

Det som skjer no – ikkje bare i dei fattige – men også i dei rike landa, viser eigentlig så tydelig som råd er, at systemet ikkje lenger er i stand til både å forrente kapitalen og å halde oppe dei breie massane sin levestandard. Det viser i praksis at den fiendtlige motsetninga mellom den kapitalistiske akkumulasjonen og den folkelige velferden, som Marx sa var typisk for kapitalismen, virkelig er til stades også i dei rike landa. Og at ho utviklar seg raskt. Det viser at det ikkje finst noen veg utanom Marx si løysing på problemet heller.

Den fascistiske reformismen

Utviklinga i Frankrike reiser med full tyngde spørsmålet om korleis det gamle kjerneproletariatet, som no i for stor grad vender seg frå den sosialdemokratiske til den fascistiske reformismen, kan bli vunne for eit heilskapelig alternativ til venstre. Viss ikkje dette spørsmålet blir løyst, så minkar sjansene for å vinne dei kampane som no ligg framfor arbeidarklassen og folket.

Utviklinga viser også at det nyare proletariatet i offentlig sektor og i tenesteyting (med eit fleirtal av kvinner), som enno ikkje heilt har skjønt makta si og rolla si, no trer fram på scena med ganske stor kraft. Dette proletariatet er også for tida mindre mottakelig for propagandaen frå Le Pen. Men så har dei heller ikkje enda blitt ramma av krisa med samme brutale kraft som det gamle kjerneproletariatet. Mykje erfaring tyder på at mange av dei også kan søke til ytre høgre dersom det ikkje finst noe truverdig heilskapelig alternativ til venstre. Om noen kan vise til noe anna slikt alternativ enn oppheving av kapitalismen – dvs kommunismen – så vil ikkje det vere truverdig. Og det seier eg med alle dei delte erfaringane frå «dei virkelig eksisterande sosialismane» klårt i minne.

Svært mange stader i verda har monopolkapitalen gått vekk frå den sosialdemokratiske politikken fordi han no er eit umulig alternativ. Den nye forma for monopolkapitalistisk liberalisme vil på si side føre til det som liberalismen har ført til tidligare i historia stadig meir monopolisering med større kriser og krigar. Alternativet, som det imperialistiske monopolborgarskapet da vil sitte igjen med, er fascismen. Det veit dei, og dette alternativet bygger dei derfor opp no rett for augene på oss, som ein siste garanti for makta si. Og dei lurer med seg dei som bare har seg sjølv å drepe dersom dei går på limpinnen.

Det er mellom anna dette som gjør det heilt naudsynt med ein allianse mellom dei som vil avgrense kapitalen sine skadeverknader og dei som vil oppheve han. Og som gjør det nødvendig å ga opp ein grense mellom dei som strever etter reformar fordi dei set dei menneskelige behova framfor kapitalen sine behov og dei som bare vil reformere vekk kapitalen sine verste skadeverknader fordi dei eigentlig set kapitalen sine behov høgast. Til dette treng å utvikle ein vi-bryr-oss-ideologi som kan sameine alle til felles kamp mot den moderne imperialismen, for stetting av rimelige menneskelige behov og for eit medvite samvirke mellom frie individ.

Norge

I Norge er ikkje utviklinga så brutal som i Frankrike, så vi har kanskje litt betre tid på oss til å klare det. Men ventar vi for lenge, kan det bli for seint, og da kan det bli 100 år med rase og fundamentalistisk religion.

Marxistar kan ikkje bruke marxismen nett som han var/er heller, fordi vi ikkje kan følge direkte i spora til dei «virkelige sosialismane» i Sovjet og Kina osv, og fordi vilkåra andre stader i verda har endra seg sidan «klassikarane» skreiv ned sine røynsler. Vi må tvert imot lære alt vi kan av dei positive og negative erfaringane i desse statane. Vi må lære av utviklinga i dei «fattige» landa, pluss ta med i rekneskapen alle dei vilkåra som finst i dei høgt utvikla kapitalistiske landa, for å skape entusiasme for «ein sosialisme som verda enno ikkje har sett» og ein kommunisme i Karl Marx si «ånd». Derfor må marxismen gå gjennom ein renessanse for å få ny kraft, både i arbeidet med politiske alliansar og i det langsiktige arbeidet for ein moderne og sosial kommunisme.

Kjelder

Opplysningar frå artiklar i Le Monde Diplomatique, sidene 3-5, for desember 1995 (Rinke Van Den Brink og Alain Bihr: «L’extrème droite à la conquète du prolétariat) og frå New Left Review, sidene 94-100, for juli/august 1995 (Gavin Bowd: «La fracture sociale»).

av Geir Christensen

De som ikke forstår den langsiktige strategien lederne for privatiseringen av offentlig virksomhet jobber etter, blir lurt. De blir brikker som kan flyttes hit og dit.

Privatiseringen av offentlig virksomhet går fort. For å kunne slåss imot og ha muligheter til å vinne, må vi:

• Vite hvem som driver prosessen og hvorfor.
• Vite hva som er typiske trekk ved denne offensiven.
• Kjenne de vanligste og viktigste metodene makta bruker.
• Vite hvilke krefter det er mulig å mobilisere mot denne strategien.

Mitt utgangspunkt er Lenins definisjon av klasser:

«Klasser er store grupper av mennesker som skiller seg fra hverandre ved den plassen de har i ett historisk bestemt sosialt produksjonssystem. De skiller seg etter:

• forholdet sitt til produksjonsmidlene (i de fleste tilfellerfastsatt og formulert i lov)
• etter rolla si i den sosiale organiseringen av arbeidet og
• dermed etter størrelsen på den delen de får av den sosiale rikdommen og måten de får den på.»

Spørsmålet er: Hvordan endrer privatiseringen forholdet mellom klassene? Jeg skal prøve å svare på dette i to deler: Samfunnsvirkningene og virkningene for ansatte.

Samfunnsvirkningene

«Så lenge Televerket var en monopolbedrift ble alle beslutninger fattet med nasjonale interesser for øye. Det gjaldt alt fra utbygging i distriktene til forsking og utvikling. Nå er bildet i ferd med å endre seg. Som en konkurransebedrift må vi tenke ut fra Telegruppens interesser,» sa Geir Abrahamsen, styreformann i Televerket, og fortsetter: «Omgivelsesbetingelsene har endret seg fra å være nasjonale, stabile og langsiktige til å være internasjonale, ustabile og med kraftige endringer.» (Dagens Næringsliv 1993.)

Disse endringene som Abrahamsen varslet, undervurderer vi. Jeg vokste opp med lærebøker som fortalte at 99,1% av husstandene i Norge nå hadde fått elektrisk strøm. Med utbygging av post og telefonnettet. Med kamp for «gratis daghjem til alle barn». Kort sagt hvor nasjonal utbygging av velferdstilbud som etter hvert skulle nå alle var en selvfølgelig tankegang.

I sommer viste Dagsrevyen et annet bilde. Et kraftselskap hadde kuttet strømforsyningen til en øy. Det var ikke lønnsomt å vedlikeholde en kabel til en øy med så få abonnenter. Dette er bare et lite forvarsel. Når kraftselskapene skal tjene penger, og prisene er ca. tre ganger høyere på kontinentet, hvor mange utkantbygder vil bli klippet bort? Vi vet hvor mange postkontor som forsvinner i første runde. Hvem vil bli lønnsomme sykehjemsbeboere? ISS-drevne sykehjem får fort en kommunal minstestandard og ordninger som krever ekstrabetaling for påfyll på kaffekoppen. Betydningen av disse endringene er enorme.

NSB-varianten

NSB skal også drives lønnsomt, eller prøve å få vekk underskuddene. At det betyr nedlegging av distriktstog, overrasker ingen. Men logikken for lokaltrafikken overrasker enda: Lønnsom drift med lokalsett oppnås med lang driftstid – helst 20 timer i døgnet. Men beklageligvis er det trafikkopphopinger morgen og kveld. Disse pendlerne gjør jernbanedrift ulønnsomt. I Oslo-området drives lokaltrafikken med 76 togsett. Med 28 sett kunne trafikken gått jamt nesten hele døgnet. Så NSB har som ikke uttalt strategi å bli kvitt innsatstogene morgen og kveld. Få pendlerne bort og over på vei. Det er faktisk bedriftsøkonomisk lønnsomt – for særlovsselskapet NSB.

Et bussanbud på vandring

Oppland var første fylke med anbud på bussruter, da bybussrutene i Lillehammer ble lagt ut på anbud våren 1995. Litra – det lokale selskapet – tapte alle anbudene til Oslo og Follo biltrafikk. I følget tillitsvalgte i selskapet var anbudet så lavt at det ikke engang dekker lønnsutgiftene til sjåførene – ren dumping. Eierne av Litra fikk angst. Og solgte hele selskapet til Swebus i oktober.

I rask rekkefølge kjøpte Swebus også Vestoppland Bilselskap og Hamar og omegn Busselskap. Swebus var opprinnelig bussdivisjonen i Sveriges Jernveger. Selskapet hadde i 1995 3650 busser i fire land og 3,3 milliarder i omsetning. Det er 30% av bussmarkedet i Sverige samt viktige andeler i Danmark, Finland og Norge. Så på kort tid har man fått svensk bussmonopol i området som motpart for fylkes- og kommunestyrer i Mjøsområdet. Er det noen som tror dette har styrket folkestyret og gitt muligheter for billigere drift over tid?

Hvor slutter prosessen?

Etter som de fleste ruter kommer på anbud – hvilke busselskap vil overleve? Hvem vil dominere markedet? Helt sikkert ikke Swebus. For eierne synes fortjenesten er for dårlig. Og har lagt selskapet ut for salg. Store selskaper i Storbritannia og Frankrike er blant interessentene. Et eksempel på storselskaper er det franske General des Eaux som har en omsetning på 210 milliarder i 1995. Selskapet kommer fra vannforsyning til blant annet transportvirksomhet.

Når NSB-buss blir aksjeselskap – hvor mange måneder tar det før NSB får økonomiske problemer og selger?

Vannforsyning er i EU-sammenheng et eksempel på hva såkalt «anbud» og privatisering fører til. Nå har 9 multinasjonale selskaper med sete i Europa omtrent total kontroll over vannforsyningen i den konkurranseeksponerte verden. De deler markedene mellom seg, samarbeider og kontrollerer det meste.

Det bedrer ikke tilbudet, senker ikke prisene og gir ikke folk større innflytelse.

Hvem styrer norsk jernbanepolitikk?

ABB er et selskap med ca. 210.000 ansatte internasjonalt med tyngden i Nord-Europa. Omsetningen er sansynligvis større enn for den norske staten. Ett av åtte satsingsfelt er jernbane. Strategi: Selge komplette jernbaner fra svilla til konduktøren. Eksempler: Høyhastighetsnett i Florida. Komplett anbud. T-banenett i Ankara – komplett anbud.

For noen år siden ble det vurdert om Norge skulle satse på oppgradering til høyhastighetsbaner. Tre alternativer ble vurdert – 160, 200 og 300 km i timen. Utredningen viste at 300 km ikke lønner seg. Som forutsetning for 160 og 200 km var utretting av eksisterende spor, for 300 km bygging av to helt nye spor i tillegg til eksisterende som skulle ta godstrafikken. Du trenger ikke være konsulent for å finne ut at tre spor over Hardangervidda for å betjene 15 – 20 tog i døgnet, ikke er lønnsomt. Ett spor til 300 km er ikke utredet. Forutsetningene ga altså svaret. Hvem som har klart å få lagt inn slike forutsetninger er uklart. I forhold til ABBs storsatsing på togsett for 200 km passer det utmerket. Konklusjonen styrket ABBs monopolsituasjon.

Norsk Jernbaneplan passer perfekt til ABBs strategi. Selv om Opseth har strupt investeringene i planen til tilnærmet null – skyldtes nok det mer krav fra vei- og flykapitalister enn at ABB ikke får hva de forlanger.

Trafikkselskapet som har fått konsesjon på malmtransporten på Narvikbanen er formelt kontrollert av LKAB. Men en av storaksjonærene i LKAB heter ABB, og de har kunnskapen.

Hovedleverandør av teknologi til A/S Gardermobanen heter ABB.

A/S Gardermobanen har fått alle utbyggingskostnader som lån. Billettinntektene skal bære driftsutgiftene samt avdrag og nedbetaling av lån på mange milliarder. Jeg kjenner ikke til andre jernbaneutbygginger i Europa som har vært i nærheten av å kunne klare det. Sannsynligvis blir Gardermobanen lønnsom etter den første konkursen og gjeldssanering av investeringene i skinnegangen. Men en slik eventuell konkurs åpner for andre aksjeeiere enn NSB. Hvor godt utarbeidete planer sitter ABB med for å takle denne?

Min påstand er: Styringa over norsk jernbanepolitikk i løpet av 1980-årene ble flyttet fra det norske Stortinget til et lukket styrerom i Sveits. (Og litt Tyskland – Siemens.)

Konklusjoner om samfunnsmessige konsekvenser

• Privatiseringen overfører makt (eiendomsrett/kontroll) fra folkevalgte organer til styrerom i internasjonale monopolkonsern. Altså fra nasjonale felleskapitalister til internasjonal monopolkapital. Grunnlaget for «borgerlig demokrati» blir redusert.
• Privatiseringen øker ikke konkurransen. Den fører til monopolisering og færre konkurrenter. Nasjonale selskaper spiller knapt nok en rolle i overgangsfasen.
• Privatiseringen øker samfunnets utgifter og gir storselskaper anledning til utpressing mot kommuner og stat. Dette gir grunnlag for at internasjonal kapital i økende grad suger skattepenger ut av statskassen.

Virkninger for ansatte

Prosessen med privatisering startet i NSB i 1988 med divisjonering. Det betydde oppbygging av 8 divisjonstaber og herunder regioner, soner og områder. Omfattende bruk av anbud og internfaktureringssystemer ble utviklet. Omorganiseringer og nedbyggingsprosjekter kommer på løpende bånd. Fra andre statsetater og private bedrifter hører vi om lignende ting. Hvilke retningslinjer kan vi ane bak det vi ser av organisasjonstiltak. Hva er felles for hele næringslivet og hva er spesielt for offentlige bedrifter som skal privatiseres?

Fellestrekk

• Det skal lages konkurranse om lønns- og arbeidsvilkår på alle mulige områder (unntatt administrasjonen sjøl) internt og mot eksterne, koste hva det koste vil. Ansatte må ha mye tøffere pisk over seg. Gjør de ikke jobben fort og godt nok mister de jobben. Anbud er her sentralt.
• De ansatte skal holdes lengst mulig unna de leddene i bedriften/bedriftene som disponerer pengene/forvalter eiendomsretten. (Nedskjæringer i eiendom og regionene.)

De ansatte skal ikke disponere kunnskaper som truer firmaets eiendomsrett. For eksempel ble dataunderlaget til NSBs kraftsentral produsert i Østerrike, Tyskland, Sverige og Norge. Ingen ansatte eller bedriftsmiljøer behersket totalkunnskapen for å produsere sentralen. Det ga mye byråkrati, men sikret ABBªkonsernet makt.

«Opposisjon og motstand har vi ikke råd til»

Arbeiderkollektivene angripes og erstattes av vertikal kontakt. Fagbevegelsen spilles ut, og erstattes av motiveringsmøter – bedriftens egne samarbeidstiltak hvor premissene er gitt – bare hvordan og hva. Motstand skal renskes ut.

– Individuell lønn og personlige avtaler erstatter kollektive avtaler.

Endringene går i retning av innskjerping av eiendomsretten til kunnskap. Styringen blir utført indirekte – med markedet som pisk – og den direkte undertrykkelsen gjøres mer utydelig.

Forskjellene mellom offentlige privatiseringbedrifter og privat kapital

Da ABB kjøpte Finlands største industriselskap Strømberg, ble president Percy Barnevik hilst velkommen av et hovedkvarter på 880 personer. Et par år seinere var dette tallet redusert til 25. I det tyske ABB-hovedkvarteret fant Barnvik en stab på 1.600. I dag er det bare 100 igjen. I en artikkel om ABB blir denne slanke ledelsesorganiasjonen geniforklart og brukt som begrunnelse for spådommen om at ABB blir en av de få vinnerne på den internasjonale kapitalistiske arenaen.

Jeg har prøvd å sammenligne med hvordan stabene ved NSB har utviklet seg. Antallet administrativt ansatte innenfor mitt fagfelt, kontaktledning/sterkstrøm, har økt fra mellom 30 og 35 i 1986 til mellom 70 og 80 i dag. Mer enn dobling. I samme tidsrom har antallet kjeledresser ikke endret seg særlig, ca 350. Noe av økingen kan forklares med mer nybygging – som krever større planleggingsstab. Her er bare direkte administrasjon innregnet, økningene på personalavdelinger o.l. er ikke med. Konklusjonen er entydig: administrasjonen er blitt mye mindre konkurranseeffektiv. Å betale lønn til en slik stab på toppen av vår (kjeledressenes) lønn vil stryke oss fra ethvert konkurransedyktig marked. Evnen til kontroll og styring av oss har blitt mye bedre. Ingenting tyder på at konkurransedyktighet er hovedpoenget med NSBs mange organisasjonsprosjekter. Vi må altså utfra hva vi ser og hører prøve å tolke Uelands strategi sjøl.

Min teori

Bedriften skal ha kontroll med all kunnskap og alt arbeid de ansatte gjør. Ikke slipp ingeniørkunnskap ut. Administrasjonen skal brukes til å måle opp produkter og arbeidsoppgaver som kan skilles ut å legges til rette for det private markedet. Kort sagt: NSB betaler en diger byråkratstab for å finne ut hvordan de skal kunne bli kvitt oss, de ansatte, og isteden kjøpe arbeidet/produktene i markedet.

I artikkelen om ABB ser vi ikke et ord om kapital og kunnskap. At de bruker sin enorme kapital til å dumpe prisene der de går inn for å vinne nye markeder, er velkjent. Likeledes at firmaet beskytter sine kunnskaper mot konkurrenter omtrent som det skulle være gull. (Som det faktisk er!)

NSB leverte ikke anbud på Gardermobanen blant annet fordi de ikke kunne godkjennes som anbyder. Garantikravene kunne ikke oppfylles da NSB ikke kan låne penger eller skaffe seg bankgarantier og Staten nekter å gi slike garantier. Altså utspilt av mangel på kapital i ryggen fordi staten ikke gir ryggdekning. Staten ved NSB, ved heleid datterselskap A/S Gardermobanen, tar i bruk anbud for å lage konkurranse hvorpå staten ved departementene nekter NSB å delta i konkurransen. Stort mer kan vanskelig gjøres for å tvinge fram privatisering. At vi mer og mer settes til å være anleggsledere for innleide folk fra for eksempel ABB er velkjent. Slik må vi lære opp ABB på områder hvor NSB i dag har monopol.

Opplegget fra ABB for å levere anbud på beredskap og feilretting på kontaktledning- og sterkstrømsanlegget ved Gardermobanen når de første 10 km taes i bruk i vinter, er avslørende. ABB sier seg villig til å levere inn anbud dersom NSB holder folk som kan jobben, maskinpark og lokaler. ABB påtar seg å holde delelager selv. NSB betaler ABB for å lære opp ABB til å ta oppdragene NSB kan hundre ganger bedre sjøl.

Neste gang våre ledere snakker om konkurranse – skal vi ta dem alvorlig? Skal vi si det som det er – våre fortrinn gis ikke bort – NSB betaler konkurrentene for å ta over. Vi blir ikke sendt i bokseringen med hendene bundet bak på ryggen – men med armene avkappet!

Er dette skillene mellom offentlige slaktebedrifter og oppstigende monopolselskap?

Må det slaktes?

«Norsk økonomi minner om eit gresk skjebnedrama, der vi er i hendene på ustyrlege høgare makter. Vi veit ikkje kva dei vil finne på, og vi kan lite gjere mot dei.» Det skriver Andreas Skartveit som en konklusjon på sine analyser av utviklingen.

På et område mener jeg å kunne svare bedre: Vi kan finne ut hva de pønsker på med undersøkelser og marxistisk analyse.

Men kan vi forsvare oss? Kan vi unngå å bli slaktet ? Kan vi få undergravd makta deres og presse fram en mer menneskelig utvikling av samfunnet? Hvor vi som ansatte har rettigheter og trygghet? Hvor vi som strømabonnenter eller sykehjemsbeboere har trygghet og rettigheter? En solidarisk utvikling? Finnes det muligheter til å stoppe eller snu denne utviklingen?

Motkrefter

Ingen liker å bli styrt og herjet med. Derfor øker motstand mot markedsliberalismen blant folk.

Kontroll av kunnskap er vanskelig. Det er nok at en internettbrukere stjeler kunnskap (for eksempel et dataprogram) og legger det ut på nettet. Da er det fritt for 200 millioner mennesker å bruke den.

Gevinstene ved masseproduksjon/konkurranse for å kunne vinne markeder er snart oppbrukt. Ny framgang ligger i organisering/samarbeid. Konkurranse og frykt som våpen kan ikke løse dette spørsmålet.

Ut fra denne situasjonen er det en rekke fagforeningsoppgaver som blir viktigere enn før:

• Uten analyse og samfunnskunnskap klarer vil ikke fagforeningene beholde sin selvstendighet, men bli tvunget til å underordne seg bedriftens informasjonsstrategi og ideologi. Fagforeningene vil bli splittet og spist. Klarer vi å beholde samhold og våre krav kan vi stille sterke krav og vinne.
• I kampene mot privatisering er fagforeningene i en defensiv situasjon. Det er en kamp de ikke har valgt, men er nødt til å ta for ikke å miste arbeid og tilkjempete rettigheter.

Kommunistenes forhold til kompromisser er å bli med på det når det er nødvendig fordi et tap vil sette kampen tilbake. Kompromisset i en sånn sammenheng er «ett skritt tilbake for å kunne ta to fram seinere».

I forbindelse med særlovsselskapene, Posten og NSB, må vi analysere hvordan slåss mot privatiseringa – samtidig som vi må ha en taktikk for hvilke kompromisser som er akseptable og hvilke som ikke kan godtas.

En svensk film laget en glimrende oppsummering av den sosialdemokratiske måten å inngå kompromisser på. Filmen lot svenskekongen bli skikkelig upopulær. Den sosialdemokratiske statsministeren ble så sterkt presset fra folket at han måtte foreslå folkeavstemning om monarkiet, men på betingelse av at det skulle være tre alternativer: republikk, monarki eller kronprinsessa til dronning.

Sosialdemokratiet som egentlig var for monarkiet, og som skjønte at det var vanskelig for monarkiet å seire, støttet derfor alternativ tre: kronprinsessa til dronning. Da ble alt som før og systemet fortsatte. Sosialdemokratiet hadde nok en gang inntatt posisjonen som støtdemper og stått på maktas side.

• Fagkunnskap er makt. Det er derfor vi fikk Reform -94. Opp mot borgerskapet sin strategi med svekke og helst fjerne fagene, og organiseringa rundt fagene, (jfr. Arbeidsrettsutvalgets innstilling), må arbeiderklassens svar være å forsvare fagene, kollektive avtaler og arbeiderkollektivet.

Heismontørene har vist hvilken makt fagmonopol gir, og at kampen rundt fagopplæring og etterutdanning er sentralt.

• En viktig motkraft er samarbeidet mellom fagforeninger/klubber som der bedriftene er i en konkurransesituasjon om arbeid/oppdrag. Det betyr blant annet å legge skinnmotsigelser som om fagforeninga/klubben er organisert i LO eller ikke, til side.
• Å mobilisere med brukerne av tjenestene – for eksempel dem som er mot nedlegging av de minst profittable jernbanestrekningene eller postkontorene, er å utløse en ressurs for kamp.

Skal en utvikle en offensiv fagforeningspolitikk etter disse linjene, er et kommunistparti som deltar i klassekampen avgjørende. Mennesker som bruker tida si tid strategi og som tenker lenger enn nærmeste dagskamp – kommunistene – kommer til å bli viktigere i klassekampen – og for fagforeningene.

av Taran Sæther og Eva-Lill Bekkevad
Foto: Anne-Sissel Slaatsveen

Det er en ettermiddag i desember. Åtte kvinner er samla rundt et bord. Åtte kvinner over ei gryte dampende suppe og brød. Det er latter. Alvor. Litt spenning. Finnes det en egen kvinnemåte å lede på? Er det den måten vi har ledet på som er kvinnemåten? Og har vi egentlig brukt de samme metodene?

Vi har invitert noen av alle de damene som har sittet i ledelsen i AKP og Rød ungdom de siste 10 åra på middag og samtale.

– Er det en del av kvinnekulturen å unngå diskusjoner ved å dele opplevelser istedenfor å bryne standpunkter mot hverandre?

– Jeg veit ikke i hvilken grad kulturen i partiet har forandra seg fordi vi har kvinner som ledere eller hvor mye det skyldes andre ting, Gudrun begynner.

– Jeg tror det er et samspill mellom flere faktorer. En av de tinga jeg opplever som annerledes er at vi er mindre skråsikre på mange ting, og det er bra.

– Men samtidig er det vanskeligere å få diskusjon om ting vi faktisk er uenige om. Jeg opplever at jeg snakker og noen lytter uten å kommentere det som blir sagt. Jeg sier litt, noen andre sier litt og så har vi på en måte ikke gått inn i hva vi er enige eller uenige om. Er det en del av den nye kulturen og hvem skal eventuelt ha «skylda» for den? Det er i hvert fall annerledes.

– Jeg savner ikke de harde linjekampene fra Rød ungdom-tida mi, men jeg savner å bli møtt med argumentasjon. Det oppleves som å ikke bli tatt på alvor. Når ingen svarer eller sier meg imot, så spiller det liksom ingen rolle hva jeg sier, føler jeg.

– Det har jeg også lurt mye på, sier Taran. – Det at alle kommer med sitt, at alle kan bidra med sine erfaringer, synspunkter, innspill eller hva som helst. I distriktsstyret i Oslo opplever jeg ofte det. Alle kan bidra, men det blir liksom bare en mengde ulike innspill, vi bruken ikke erfaringene til å bli enige om å gjøre noe sammen, og hva vi skal gjøre – og den som har ansvaret står like ensom tilbake etterpå og må fortsatt ta avgjørelsene aleine. Jeg syns det er frustrerende, og jeg syns ikke vi blir noen ledelse av det.

– I kvinnekulturen har vi lært å være litt redd for konflikter og uvennskap. Jorun G prøver seg med en forklaring: – Særlig mellom jenter, vi skal i hvert fall være på samme parti; blir lei oss, og så hele bestevenninnegreia, hvis noen er uenig, så er dem sinna på meg. Denne lærdommen er det viktig å ta med seg. Jeg synes det er lettere å være uenig med en mann, enten han er en god venn eller jeg ikke kjenner han så godt. Det er ikke så farlig, for dem tåler det. Men med oss damer er det sånn at du skal kjenne ei ganske godt for å si «du, di øgle …» på muntert vis.

Del av kulturen?

– Ja, men det trur jeg ikke bare er jentenes ansvar, ivrer Eva-Lill. For meg er det like mye reaksjonene rundt som skaper problemer; at de andre syns det er ubehagelig, som det at den jenta jeg er uenig med blir lei seg. Det minner meg om da jeg satt i fagforeningsstyre sammen med mora mi. Vi var uenige om mye, jeg var kommunist og hun sosialdemokrat. Alle andre oppfatta uenighetene mellom oss som en mor-datter-konflikt, og ofte var vi de eneste som forsto at det var reell politisk uenighet det dreide seg om og ikke uvennskap eller familiekrangel. I litt mindre ekstrem form syns jeg omgivelsene ofte reagerer sånn hvis to jenter er uenige. Det er tilhørerne like mye som jentene sjøl som setter likhetstegn mellom å være uenig og å være uvenner.

– Jeg trur også at jo færre jenter det er, jo vanskeligere er det å være uenige, faller Jorunn F inn. – Vi jenter ser ikke hverandre. Hvis vi tar en statistikk over hvem som snakker mest, for eksempel på sentralstyremøter i Rød ungdom; gutter eller jenter, så kan det se bra ut. Vi snakker nesten like mye som gutta. Men hvis vi tar bort de jentene som snakker mest og de gutta som snakker mest, så blir statistikken akkurat som hvor som helst i samfunnet. Og det er klart at hvis de to jentene som snakker mest er uenige, da blir det en tragisk situasjon … Det blir amper stemning og folk blir sinte og alt blir håpløst.

– Dette er noe av det vi lærer i den samfunnsmessige sosialiseringa, skyter Solveig inn. – Det vi har lært om damer som er uenige, er noe vi må kvitte oss med. Vi må tørre å være uenige. Samtidig ser det å være uenige farligere ut utafra enn det er for oss sjøl. Jeg er ikke redd for å være uenig med ei dame, men det er mange fordommer som sitter fast. For damer som er så gamle som meg, er kvinner som er uenige sånne som krangler på syklubb. Det er ikke noe politisk i det. Vi må lære oss at det å være uenig politisk er noe annet enn å være ei kranglete dame.

Men Taran er ikke enig:

– Jeg kjenner meg ikke igjen i det, sier hun. Sikkert fordi jeg ikke har bakgrunn fra den kulturen. Jeg synes det å være uenig med damene har vært skummelt, men det er ikke fordi jeg ikke tør å si at jeg er uenig, eller har problemer med å stå for standpunktene mine. Det er fordi jeg har opplevd å bli utestengt fra damemiljøet. De henvendte seg ikke til meg som en politisk person lenger. Redselen for å bli meldt ut, er mitt største hinder for å være uenig med andre damer.

– Da jeg satt i foreningsstyret i Oslo Sporveisbetjenings Forening, var jeg ofte i opposisjon eller uenig. Særlig når det gjaldt måter å gjøre ting på, men folk slutta ikke å forholde seg til meg. Det er det største hinderet for meg i å være uenig med andre damer: redselen for å bli meldt ut.

– Jeg har opplevd i minst like stor grad at menn har slutta å forholde seg til meg, jeg, hevder Eva Lill. – Menn som har hatt forventninger til meg, ikke nødvendigvis i kraft av person, men til posisjonen jeg var i. Forventninger som ikke blei innfridd. Har du en gang vært uenig eller tatt feil, så er du «utmeldt» til evig tid. Du er en det ikke er noen vits i å snakke med. Med reaksjoner som: «Å ja, henne en det ikke noe vits i å prate med. Hun gjør allikevel ikke som jeg vil.» Og jeg har opplevd å bli utestengt eller «ofra». Fordi jeg satte meg på kant med noen det var viktig å «være venner» med, og fordi jeg var mulig å ofre.

– Jeg vil ikke gå inn på selve «sladdedebatten», men da opplevde jeg det. Etter dette har jeg fått et slags stempel for å være humanist og kan, utfra at jeg stod på kvinneutvalgets standpunkt, ikke lenger f.eks undersøke kvinnespørsmål. Sånn er det blitt uten at partiet har konkludert med noe syn på diskusjonen.

– Dette er også et eksempel på det Gudrun tok opp i sted. Saka roer seg ned over tid, og nå er det mulig å være kvinnepolitisk aktivist, bli trukket fram som noe partiet er stolt av, uansett hvilket syn du har og hadde på den uenigheten. De to syna lever side om side i partiet. På en måte burde ikke det være mulig, og det kan være et tegn på at vi er unnfallende, at vi ikke tar politiske og organisatoriske konsekvenser av synet vårt. Men kanskje er det en nødvendig del av det å lede, det å se at noen uenigheter må vi leve med, til og med uenighet om viktige spørsmål. Hvis vi ikke klarer det, blir vi ingen igjen til slutt; «Reine og røde», men døde.

Bare en «jenteting»

– Det der er en sånn «damene er uenig med damene»-greie, tror Jorunn F. – Menna trenger ikke delta i det hele tatt, fordi det er en «damegreie». Det som sitter igjen hos meg etter den historien er alle hathistoriene. Hvis noen er kjipe – frys dem ut. Det var store politiske uenigheter, men det blei gjort til en personkonflikt. At noen er snille og andre er slemme. I ettertid blir det ikke snakka om den saken man var uenig om, men hvem som er slemme og hvordan folk oppførte seg, det snakkes det om i årevis etterpå.

Ulike metoder

– Jeg vil ta opp igjen tråden om kulturen og måten å gjøre ting på, sier Solveig. Det en jo ingen fasitsvar. Når ting gjøres på forskjellige måter, skjer helt ulike ting. Men ikke katastrofer. Det en ikke nødvendigvis den beste måten å lede på å bestemme at bare en av måtene er riktig. Det er jo en styrke å kunne se at sjøl om du kanskje ville gjort det på en annen måte sjøl, er det faktisk flere måter å gjøre det på. Og i så fall er det ikke noen vits i å si fra at du er uenig.

– Jo, men det er nettopp da jeg føler meg mer aleine og at det ikke blir satt pris på det jeg mener eller gjør, Gudrun lener seg fram. – Jeg får ingen feedback. Og det kan jo hende at jeg tar feil, også. Det er jo ofte sånn at vi tenker bedre sammen enn aleine.

– Jeg synes det er vanskeligere når damene setter rammer for om jeg tør å være uenig, enn det er å være uenig med menna. Føler ikke at de reagerer på at vi er uenige oss i mellom.

Det vanskelige fellesskapet

– Men menn bruker av og til uenighet mellom kvinner som et argument, sier Sin.

Rundt bordet er det mange spontane reaksjoner på dette utsagnet. Alle snakker i munnen på hverandre. Er enige og uenige. Tolker Siris utsagn helt forskjellig …

– Menna bruker ofte det at damer er uenige om kvinnespørsmål for å slippe å ta standpunkt sjøl, sier Solveig. – Eller for å unngå å måtte ta standpunktet ditt på alvor. De sier at ikke alle damer en enige med deg i det – og da representerer du liksom bare deg sjøl.

– Det at damer er uenige er to forskjellige ting, slår Taran fast. – Vi kan være uenige om første mai eller om militærpolitikk, og det er helt greit. Det er når vi er uenige om kvinnespørsmål at helvete er løs. Det er jo det det er vanskelig for oss å være uenige om óg.

– Kvinnefellesskapet er et vanskelig begrep, tenker Siri høyt. Det er det fellesskapet som de som jobber sammen på et politisk felt utvikler. Det fellesskapet som de som jobba kvinnepolitisk sammen i kvinneopprøret fikk, var bygd på felles erfaringer som de summerte opp og dreiv fram ny politikk. Det har mer til felles med det fellesskapet de som jobba sammen om EU utvikla. De snakker tildels et eget språk. Folk som ikke har jobba mye med EU, vil kunne føle at de snakker om ting vi ikke skjønner. De har utvikla felles linjer gjennom felles praksis. Og: Kvinnepolitikk er ikke et hormon!

– Det er ikke noe mystisk med at jenter som har jobba mye med kvinnepolitikk sammen, har utvikla noe som de ikke deler med de andre jentene i partiet.

Jenter er ikke enige om alt

– Det oppstår lett en ide både hos kvinner og menn om at fordi vi er jenter så skal vi være enige om alt. Den andre biten er at jenter synes det en vanskelig å være uenige som en sjølstendig sak. Det har ikke noe med menna å gjøre, fortsetter Sin. – Så en ting til: Når kvinnepolitikken kommer på defensiven, som den har gjort de siste åra, blir det vanskelig for de jentene som skal forsvare den, å være uenige innbyrdes, særlig i påhør av menn. Da blir det et spørsmål om hvor «hovedmotsigelsen» går. For eksempel var det sånn i venstrefløyens kamp mot høyrefløyen (kampen mot den linja som ville legge ned AKP til fordel for RV). Det var ikke rom for å diskutere uenigheter om andre ting så lenge det viktigste var å stå sammen i den kampen. Jo mer kvinnepolitikken kommer på defensiven, jo vanskeligere er det for jentene som er opptatt av dette, å være uenige seg i mellom, sjøl om vi sjølsagt er det. Det en mange forskjellige motsigelser i dette som gjør det komplisert.

– Har kvinner en egen måte å lede på?

Taran tar sats: – «Damens måte å lede på» har blitt et slags kodeord, eller et stikkord som alle er innforstått med at de mener det samme med. Hvis jeg for eksempel sier at jeg lurer på om det er riktig å gjøre noe sånn, så sier folk fort at «Ja, det en jo damemåten å lede på». Men jeg tenker at dette er min måte å lede på, det. Kvinner leder på forskjellige måter. Jeg syns det er vanskelig å diskutere det med menn.

– Det er ikke noe lettere å diskutere det med kvinner, syns jeg, sier Gudrun. – Vi bruken også ord som vi legger forskjellige ting i. Vi sier kvinneopprør og mener forskjellige ting, vi sier kollektiv ledelse, og veit ikke om vi mener det samme. Og noen snakker om å lede gjennom å gjøre andre store, og jeg må ærlig talt si at det veit jeg ikke hva betyr i det hele tatt, eller om det har noen betydning. Dette syns jeg også det er vanskelig å få noen ordentlig diskusjon om. På samme måte som jeg syns at den måten menn vanligvis har ledet på har mye fornuftig ved seg. Deres metoder kan ikke forkastes.

Hvem bestemmer?

– En ting som bekymrer meg er at det finns så sterke uformelle strukturer, skyter Jorunn F inn. Beslutningene tas ikke alltid etter de valgte linjene. Jeg veit at hvis vi vil ha noe gjort, må vi ofte henvende oss til andre enn dem som sitter og leder for eksempel et lag. Problemet med formell makt er at det gir så mye ansvar. Derfor er det mye enklere å ha uformell makt. For ti år siden var jeg bare 12 år, så jeg veit ikke så mye om hvordan alt var da, men jeg veit at det er slitsomt å jobbe i motbakke, og særlig å ha ansvaret da. Hvem f … er det som vil ha ansvaret for de dårlige tidene? Det er så mye lettere å bare sitte å si til andre at sånn og sånn vil jeg ha det. Når du har uformell makt så kan du bruke den til hva du vil – uten å ta hensyn til noen andre. Det mener jeg er et uttrykk for at ledelsen ikke reelt betyr noe.

– Men kan ikke det også ha noe med det at ledelsen ikke «melder noe», egentlig blir ufarlig eller ubetydelig eller faktisk ikke krever det rommet den egentlig burde ha som ledelse?

– Nei, jeg trur det er uttrykk for at det er feil ledelse som sitter i de laga som har det sånn, svarer Jorunn F. Når de velger helt nye folk til å lede laget, så sier de ikke «flott du er ny, vi skal hjelpe deg sånn at du lærer deg å lede». Nei, de tenker «her har vi en ny vi kan sette til å lede, så slipper vi den drittjobben …» Sånn trur jeg det er mange steder; at det ikke er de mest ledende folka som er ledelsen.

– Det kan jo også være sånn at noen faktisk er de mest ledende, de som best kan gjøre jobben, og de kan til og med ha oppslutning i organisasjonen som dét, men likevel ikke ha flertall i ledelsen, og derfor ikke bli oppfatta som de reelle lederne, skyter Sissel inn. – Det har jeg opplevd. Jeg tror det er viktig som Gudrun sier å slåss seg til rom, jeg har opplevd det som en kontinuerlig kamp. Slåss seg til å skrive det du vil på vegne av ledelsen, slåss oss til å politisere kvinnepolitikken, vise at det ikke bare handler om personlige konflikter, men politisk uenighet.

Om å lede helheten eller deler

– Å lede heilheten gir ikke noe prestisje, sier Solveig, enkelt.

– Det er jo bare mye hardt arbeid, og du er ansvarlig for alt, enten det er gjort eller ikke. Derfor har alle organisasjoner, fra idrettslag til partier, et problem med å få folk til å sitte i ledelsen. Hvorfor er det sånn? Vil ikke folk sitte i ledelse lenger fordi det bare er surt arbeid?

– Men er det bare surt arbeid å sitte i ledelsen?

Alle er enige om at det er det ikke. Det gir innflytelse også.

– Nei da, sier Jorunn F, du får jo makt også. – Vi i ledelsen i Rød ungdom kan i hvert fall stort sett bestemme hva vi vil. Ja, det betyr jo ikke nødvendigvis at noen bryr seg om hva vi bestemmer da.

– Vi henger vel litt igjen i fortidas velmakt også, sier Eva-Lill spørrende. Det er jo ikke slik lenger at hvis ledelsen bare melder nok, så blir det aksjonert. Ledelsens iver etter å mene noe blir jo etter hvert prega av at det ikke spiller noen rolle hva den sier. Hvis reaksjonen i organisasjon blir like liten enten ledelsen sier «alle må …» eller ledelsen ikke mener noe, blir det jo ikke mye vits i å ta ansvaret med å lede. I beste fall får du vite to år etter at allerede den gangen la du grunnen for det som skulle vise seg å bli en katastrofe for alle … Dette tror jeg også de fleste organisasjoner har felles. Når du jobber i apparatet, spiller det liksom ikke så stor rolle om du leder 3 eller 300.000.

– Jeg husker Solveig sa da hun starta som leder, at her kan vi jo gå rundt i gangene og ikke merke om det ikke er noen som bryr seg om hva vi mener lenger … Dessuten har folk en tendens til å mene at ledelsen melder noe bare hver gang den melder det de sjøl er enige i eller det de syns er det viktigste å melde.

Hva er å lede?

– Jeg husker det fra Tromsø også, forteller Sissel. – Det var stadig flere som sa «partiet bør gjøre noe med» forskjellige ting. Og vi som var det partiet som skulle gjøre noe med det (for mange var nok det synonymt med distriktsstyret), vi ble stadig færre …

Jorun G har lang erfaring: – Jeg trur at når du har en stor bevegelse – veldig synlig – så er det mye morsommere å være i ledelsen. For alle sier «Å, så flinke dere er». Når det skjer mye, er det mye lettere å forholde seg til de som leder. De må ta stilling til ting hele tida. Da får du mer prestisje, mer klapp på skuldra og blomster og sånt. Men det blir jo ikke 30 demonstrasjoner om dagen bare fordi om ledelsen er kul. Damenes måte å jobbe på er ofte den langsiktige måten, litt usynlig som beveren som samler kvist for kvist og bygger hus. Derfor passer vi veldig godt til å lede i perioder der den måten å jobbe på trengs. Og i sånne perioder som man mest jobber i det stille og samler kvisten, da kan det hende at dem som liker best å være veldig synlige, ikke syns det er så gøy, men det er jo ikke dermed sagt at det er så veldig moro for dem som faktisk tar ansvaret heller. Det er tyngre å lede i slike perioder.

Kjeft eller kritikk?

– Det er kanskje litt for mange som venter på at noe skal skje, sier Solveig ettertenksomt.

– Nei, for nå holder vi jo på med det Jorun G kalte beverarbeid, Taran er ivrig. – Vi holder skipet flytende og bygger med mange små kvister. Og en sånn periode krever en helt annen form for ledelse enn en periode med store framganger. Vi må ikke tru at ledelse i stillstand, tilbakegang og gjenoppbygging er den eneste kvinnemåten … Vi som sitter her, leder forskjellig fordi vi er ulike mennesker. Hvis vi bytta posisjoner, ville vi nok ta med oss mye av forskjelligheten vår. Det er viktig at vi oppsummerer at det ikke er bare én måte å lede på. Det en ulike metoder som er riktige til forskjellige tider og til forskjellige oppgaver.

– Jeg har vært med å lede på ulike nivå i mange år, sier Jorun G. – I den første tida leda jeg som en hvilken som helst annen gubbe, trur jeg. Jeg var til og med god til det. Men det som skjedde, var at mange i samfunnet, ikke bare i partiet, var uenige i at vi skulle ha en sånn ledelse. Én linje, den såkalte monolittiske enheten, var mindre populær. Det ble tydelig for mange at det var lurt å høre mange meninger. Møtene våre begynte å være arbeidsmøter som skulle oppnå noe, ikke bare slå fast hva som var den riktige linja. Det var ikke bare kvinner som mente det, mange menn også.

– Det ble lov å gi ros, men det ble også lov til å være sliten, og dét er jo litt blanda da, for når denne slitenheten faller sammen med at det ikke skjer så mye, da kan det lett se ut som om det er damemåten å lede på.

– Når vi er så slitne og har så mye å gjøre, så tenker vi oss nok mer om før vi slåss med andre jenter om det vi en uenige om også. Jeg syns det er feil å slå et slitent menneske i hue med at det tar feil.

– Det er jo vanskelig for den som skal kritisere også, det, slår Sissel fast. – Hvis du sier at du en uenig eller at noen tar feil, og de er veldig slitne, så kan dem jo begynne å grine. Det gjorde jeg en gang Gudrun kritiserte noe jeg hadde vært med på å gjøre. Men jeg syns hun løste det veldig bra. Hun skreiv brev til meg etterpå og sa at det ikke var ment som et angrep på meg, men at hun faktisk mente at noe var gjort feil, og at det var viktig å rette det opp.

– Ja, det var faktisk ganske ubehagelig, det, husker Gudrun, det er ikke så lett å stå fast på det du mener er feil, når den du snakker til står og griner …

– Hva er det egentlig å lede? fortsetter Sissel. – Å lede helheten er en potensielt uendelig jobb og veldig mye av den er jo usynlig. Og ofte er det ikke lederen som legger premissene heller. Plutselig har du noen mennesker i fanget, eller en sak som må løses, som tar over den dagsordenen du sjøl har satt. Der kommer også de som har valgt å ha uformell makt inn. Det er ofte de som legger premissene.

– De som leder spesialområder, eller deler, de kan på en måte planlegge liva sine mer, dette har Siri tenkt mye på: – De har «lov til» å si nei til andre ting, fordi de har sitt eget ansvar. Mens de som leder helheten, de har ansvaret for alt det som ingen andre tar, og det betyr at du i mye mindre grad rår over din egen tid.

Eva-Lill er enig: – Ja, og samtidig trur alle at du har lagt premissene sjøl, at det er dine prioriteringer som styrer for det er jo du som er lederen.

Sissel han også opplevd dette: – Ja, og så får du skylda fordi du ikke klarer å løse det som noen andre har bestemt at du skal gjøre, som er umulig.

Objektiv motsigelse

– Jeg mener det finnes en faktisk og objektiv motsigelse mellom de kvinnene som jobber med kvinnepolitikk og de som jobber med helheten, slår Siri fast. – Den ser du i alle organisasjoner som har et særegent arbeid for og blant kvinner.

– Denne motsigelsen er uavhengig av folks vilje, den er knytta til hva du jobber med. Den går ut på at de som jobber med særegen kvinnepolitikk syns at de som jobber generelt tenker alt for lite på kvinnepolitikk. Vurderingene varierer fra at de som jobber generelt «sviker kvinnekampen» til en noe mildere variant som at «de tenker alt for lite på kvinnene», og de mener at de som jobber generelt er alt for preget av de posisjonene de har, og det er de jo selvfølgelig også. Det er den ene vinkelen å se det fra.

– Omvendt syns de som jobber med det generelle, at de som jobber med det særegne kvinneområdet, ofte glemmer helheten og ikke forstår at det er andre faktorer også som teller. Jeg snakka nettopp med en fra grafisk om det i går, og hun hadde samme erfaring; når du jobber med helheten vil du jo veldig gjerne at kvinneaktivistene skal bry seg om og med det du holder på med. At de skal lage egne forslag og bidra til å synliggjøre kvinnevinkelen, lage egne kvinnelinjer osv. Som sentralt plassert kan jo ikke du aleine skaffe deg kvinneperspektiv. Men samtidig er det sånn at dersom de som jobber spesielt med særegen kvinnepolitikk skal bry seg med alt hele tida, så får de ikke verken tid eller rom til å utvikle noen særegen kvinnepolitikk. Derfor kan ikke disse to gruppene imøtekomme hverandres krav. Jeg trur ikke dette kan løses en gang for alle. Men vi må i hvert fall møtes og bli enige om en slags felles målsetting og å synliggjøre for hverandre hva vi holder på med.

– Jeg trur ulike møtesteder er en forutsetning da, sier Gudrun. – Vi har, i hvert fall før, jobbet veldig isolert fra hverandre, uten mulighet til å vite hva de andre holdt på med. Og da blir det lett til at du ikke blir noe særlig opptatt av det.

– Ja, men hvorfor blir det sånn? spør Eva Lill. – Mens jeg jobba med kvinnepolitikk, så innkalte ikke vi noen spesielle. Vi ville at flest mulig skulle delta på for eksempel kvinnekonferansene. Men hele veien i apparatet må folk ha tenkt at det var noen få spesielle de innkallingene egentlig var ment for, for det var ofte de samme som kom. Og hvis noen som jobber med det samme, har truffet hverandre og vært et arbeidsfellesskap over tid, da kan det bli vanskelig for andre å forstå «fagspråket», kodene som oppstår. Det at folk assosierer likt til noen ord osv. Dessuten – det oppstår uformelle nettverk blant oss kvinner også.

«Mål» og rollemodell

– Den første kvinnen som begynner å gjøre noe som tidligere bare har vært gjort av menn, legger en slags mal for hvordan alle de som kommer etter skal bli, Eva Lill lener seg fram, ivrig nå: – I vårt parti har nok Kjersti Ericsson blitt en sånn mal. Men Kjersti var ikke bare den første kvinnelige lederen i partiet, hun var også den lederen som ble valgt midt i ei tid da folk var opptatt av at vi skulle slå hverandre mindre i hue og lære mer av hverandre. Da medlemmene ville ha en ledelse som så alle, som ikke dunka gjennom «linja», som også hadde omsorgsrasjonalitet, kunne gi ros osv. Kjersti kom inn som leder i denne tida, prøvde å fylle en sånn rolle, og ble ganske utslitt av det. Jeg leste oppsummeringa hennes, som hun skrev litt etter at hun gikk av som leder, i Materialisten i 1989, og den handler mye om nettopp det. Alle de innbyrdes motstridende forventningene. Jeg kjenner meg igjen i det hun beskriver – 10 år etter at Kjersti overtok som leder er mye likt. Men kvinner i andre partier og organisasjoner beskriver også opplevelser som likner.

– Etterpå er altså malen lagt, og de lederne som følger etter og er kvinner, de strever for å fylle hele malen, men skal i tillegg også være alt det partiet trenger nå. Og hva partiet trenger, forandrer seg gjennom tida. På den måten blir oppgaven større og større og vanskeligere å fylle. – Vi må slåss for noe som egentlig burde være ganske sjølsagt, men som jeg trur både vi sjøl og menna glemmer: Kvinner er også folk. Det finnes like mange ulike egenskaper hos oss som hos de andre menna. Ulike tider krever ulike ledelser, og det betyr også ulike kvinner.

– Kvinner og andre minoriteter, som det heter, skyter Siri inn til stor latter fra forsamlinga.

– Ja, det er jo ingen som syns de er del av kvinnefellesskapet i partiet, sier Sissel, alle trur at det er en slags eksklusiv klubb, som noen andre en med i. Vi hadde en konferanse for noen år siden for kvinner fra ulike miljøer i og utafor partiet. Og kvinner som jeg alltid har tenkt på som en selvfølgelig del av denne klubben, sa at de på det beste følte det som om de sto i døra og titta inn … Da blir det veldig viktig som flere her har vært inne på; at det foregår møter mellom oss hele tida, at vi lærer mest mulig å forstå hverandres virkelighet og problemer. På den måten blir det lettere også å se ulikhetene som en styrke.

– Jeg trur kanskje ingen tenker at de er del av det kvinnefellesskapet, mener Eva-Lill, i hvert fall ikke hele tida. Kjersti skriver i den artikkelen i Materialisten at hun havna i en umulig situasjon. Hun skulle både lede partiet, og være talskvinne og leder for den kvinneopposisjonen som hadde løftet henne fram til lederposisjonen og det er faktisk ikke mulig. Hun opplevde at hun svikta alt og alle, og følte seg svikta, sjøl … For hvor blir det av alle dem som ba deg ta en posisjon, når det blir vanskelig for deg? Da får du stort sett bare høre om alle de forventningene du ikke innfrir, det kjenner jeg meg igjen i også. På vei inn blir du båret av en bølge, og når du sitter der en det plutselig stille …

– Jeg trudde også at jeg gikk inn på vegne av noen, skyter Sissel inn, og når jeg så meg om så var det ingen der.

– Men det er jo nettopp det typiske, slår Taran fast. Og ikke bare i vårt parti, og jeg trur ikke engang at det bare gjelder kvinner. Følelsen av at du er aleine, og av at de du er valgt på vegne av blir borte. Og dessuten går vi jo ofte inn i ledelsen fordi vi ønsker å gjøre ting på en annen måte. Fordi vi kanskje ikke er helt fornøyd med hvordan det ble gjort før, og likevel blir vi skuffa når de vi overtar etter, kritiserer oss. De vil at vi skal gjøre det slik de gjorde det … Det er jo sånn at du er valgt fordi du står for noe, eller mener noe. Og når det blir motvind, da er du aleine.

– Jeg syns det er et problem at jeg aldri føler meg verdig til å ha en oppgave. Solveig fortsetter: – Jeg kan nesten bare huske én gang jeg har kjent meg verdig, og det var da jeg og noen få andre ble personlig valgt på landsmøtet i 1990. Ellers ble jo sentralstyret valgt som en blokk for å imøtekomme behovet for å ha alle «fløyer» representert. Jeg fikk aller flest stemmer … Det ga meg en følelse av å være verdig – så lenge det varte.

Samfunnet gjør oss uverdige

– Dette er ikke noe spesielt for vårt parti. Det er samfunnet som lærer oss alle, ikke bare kvinner, at vi ikke er noe verdt. Vi er utgiftsposter i et eller annet budsjett alle sammen, og det preger sjølbildet vårt. Det er ikke det at vi ikke blir sinna av det, og på ett nivå veit vi at det er feil, men det gjør noe med åssen vi ser på oss sjøl, sier hun.

– Ja, sier Sissel, det er en del av samfunnssystemet, men det er også en del av vår tradisjon: At lederne skal være høyt heva over oss andre. De skal kunne det meste. Vi har et bilde av ledelsen som noe som er der oppe … Det har vi jo lang erfaring i: å tenke at det er de mest framskredne, de ledende som skal sitte i ledelsen, kaderen. Vi har jo holdt på med tredeling av både oss sjøl og andre. Det nye i diskusjonen om ledelsesmetoder gjennom de siste 10-15 åra har vært at vi har oppdaga at det ikke finnes bare en måte å lede på, at det ikke går an å dele folk opp i lag.

– Jeg tenker på sjokket når du oppdager at du er øverst, sier Siri, at det ikke er noen over deg.

– Ja, utbryter alle sammen, og latteren bryter løs. Det van grusomt! Følelsen av at nå er det jeg som en «dem». Ja, men jeg er jo ikke sånn som «dem».

Eva Lill bryter gjennom latterkulene: – Men det er jo ikke bare oss … Jeg husker første gangen jeg opplevde at folk behandla meg annerledes. At det ikke var meg de snakka med, men «posisjonen» min.

Makt – til hva?

– Det maksimale mange kvinner kan oppnå av makt ved å få ledende posisjoner, slår Siri fast, det er i større grad enn før å bestemme hva de sjøl skal bruke tida til. Og sjøl det er jo ikke uten unntak. Som vi har snakka om, er det jo andre som kaster ting i fanget ditt sjøl når du er lederen. Men lenger enn det går det ikke an å tøye makta; jeg skal sjøl prioritere min egen tid. Kjersti satte seg for eksempel ett mål da hun var leder, husker jeg, at det skulle holdes en stor kvinnekonferanse i den perioden. Og det ble det jo noe av i 1986.

– Hun brukte bevisst makta si som partileder til å gjennomføre det, uansett hvilke andre saker som kom opp. Men hvis du som kvinnelig leder tar mål av deg til å sette dagsorden også for menna i ledelsen og partiet, da er du dømt til å føle deg mislykka. Det trur jeg er viktig å huske på når vi diskuterer hva kvinner får makt til. Det ligger mye begrensning i det: hvis du skal være partileder og ha ansvar for helheten, men i hovedsak bare har innflytelse over hva du sjøl og de andre damene skal bruke tida til, så er det jo litt mer begrensa hva du kan oppnå.

– Enig, sier Sissel, jeg trur det er lurt å velge ett eller noen få områder den du skal oppnå noe.

– Men jeg trur det en annet viktig poeng også for damer som leder. Det gir mindre prestisje å gi hjelp og støtte til damer enn til menn. Så menn vil heller hjelpe hverandre. Ja, kanskje vil en del damer også heller gi støtte til menn enn til andre damer.

Tidsavgrensa mål

– Tidsavgrensa mål, sier Solveig, det tror jeg er lettere å vinne oppslutning om. Det gjelder ikke bare innafor kvinnepolitikkens område det, det var mye lettere å vinne oppslutning om EU-kampens betydning før folkeavstemninga, for eksempel, enn det er å samle hele partiet nå, for å få Norge ut av EØS. Det er mindre synlig og det er ingen som veit hvor lang tid det kan komme til å ta. Arbeid som ikke syns så godt, er det mye tyngre å vinne oppslutning om.

– Det er jo dessverre ikke vi som bestemmer heller, da, sier Jorunn F, hva som er viktig og hva man må gjøre. Dels setter jo klassekampen i samfunnet rammene, men også det folk spontant vil jobbe med og mot, er med på å styre hva som blir hovedsaken. Og da er det nok sant som Solveig sier, at det synlige og tidsavgrensa har en tendens til å vinne. Erfaringa mi fra Rød ungdom er også at når gutta ikke lenger syns noe er personlig interessant og utfordrende, så flytter de bare kreftene sine over på andre områder, uten hensyn til hva som er vedtatt Jentene er mer opptatt av plikt og å gjøre ting ordentlig: Gjøre det som må gjøres. Gutta flykter fra det kjedelige og fortsetter med det morsomme.

– Dette bringer oss tilbake til spørsmålet om enighet og diskusjoner om linjene, syns jeg. Eva Lill tar ordet igjen. – Jeg har sett det best i skjæringspunktet kvinnepolitikk og faglig politikk, der Siri har jobbet i hvert fall i femten år: Først nesten som en fraksjon, så med en liten gjeng rundt seg som fikk lov til å holde på fordi det tross alt var noen arbeidere blant oss, og nå er Siris arbeid ganske anerkjent, ikke minst fordi oppslutninga i den såkalte «virkelige verden», utafor oss, viser at det må ha noe for seg: Og dessuten har vel tida vist at frykten for at vi skulle overordne kjønnmotsigelsen over klassemotsigelsen bare fordi vi nevnte kvinnelige arbeidere spesifikt, var betydelig overdrevet.

– Men sjøl nå, når alle vil være enige i «linja», får det ikke særlig store konsekvenser for hvordan menna innretter sitt arbeid. Vi kan for eksempel ha en diskusjon om hvorvidt vi skal slåss for «kvinnelønn» eller om det ekskluderer menn fra kampen. Sjøl om vi tilsynelatende blir enige, får det ingen praktiske konsekvenser. Jeg blir sliten etter hvert også, av tilsynelatende å diskutere de samme motsigelsene med de samme folka i 20 år. Den virkelige forandringen av politikken går så sakte.

– Ja, men jeg trur at det er sånn, sier Gudrun. – Jeg har erfart det samme med ungdomsarbeidet. Jeg slåss veldig for det da jeg var partisekretær. At flest mulig voksne i partiet skulle verve til Rød ungdom og hjelpe til å bygge opp organisasjonen på alle de måtene ungdommen trengte det. Jeg trur folk må erfare ting sjøl, gjennom egen praksis for virkelig å gripe hva det dreier seg om. Men man kan jo bli litt oppgitt når de som var helt uenige med meg den gangen, nå kommer og forteller at Gudrun, nå en det veldig viktig å drive ungdomsarbeid. Og så minner jeg dem på at det innkalte faktisk jeg til en konferanse om for fem år sia, og dem husker det ikke, eller jo, det gjør dem jo når jeg minner dem om det, men vi må erfare ting sjøl, og det en veldig møysommelig, og tar tid.

Som å snu en supertanker

– Jeg husker Pål Steigan sammenligna arbeidet vi driver, med det å snu en supertanker i havnebassenget en gang, sier Siri. Jeg syns det er et godt bilde. Den må snus i mange små vendinger.

– Er det tomt etter oss? Er det sånn at det bare er noen få utvalgte og verdige som kan lede AKP?

– Barnebarnet mitt har sagt at hun kan tenke seg å bli leder i AKP etter at bestemor han gitt seg, sier Solveig. – Men for å være alvorlig: Vi er damer og tenker at hvis bare vi leder på den riktige måten, da gror damene opp etter oss og kan overta. Det blir noe vi skal klare i tillegg til alt annet. Samtidig kan vi ikke si hvor slitne vi er, for da tenker de at huff, nei, dette vil vi ikke.

– Men det er vårt ansvar og jeg synes det er i orden at det er det, jeg, mener Jorun G. Men det er avhengig av om partiet for eksempel klarer å lage et kvinneutvalg. Sammen med de unge jentene i partiet og i Rød ungdom, hvor det er mange jenter som kommer etter oss. I Rød ungdom har de mye mer framskredne diskusjoner, i full offentlighet, om forholdet mellom gutter og jenter enn vi noen gang han hatt. De har større kunnskaper om hersketeknikker, både gutter og jenter, enn vi har. For eksempel bestemte de at på sommerleiren sin skulle de ikke ha plenumsdiskusjoner, fordi der var det alltid noen få som dominerte. Og så har de jente- og guttesamlinger på nesten alle møter.

– På et møte i sentralstyret, hvor vi hadde dame- og mannemøte, oppsummerte en mann at det var bra, for da fikk menna endelig diskutert skikkelig politikk, skyter Solveig inn.

– Hvem er hvem når vi snakker om å komme etter? spør Taran. – Jeg føler veldig at jeg er en av de som kommer etter, jeg. Fra en tilbaketrukket tilværelse etter mange altfor slitsomme år, er jeg plutselig leder i Oslo AKP. Kanskje er jeg en slags mellomstasjon før de unge. Men det betyr ikke at alt er bra.

Vi har ikke noe kvinneutvalg i Oslo, og i distriktsstyret har vi ingen kvinnepolitiske aktivister. Så i forhold til å ta vare på kvinnepolitikken og samle og bygge, føler jeg virkelig det med å komme etter på slep. Føler mye ansvar og forventning om at neste gang vi velger distriktsstyre, da skal vi få med mange damer og klare mye av det vi ikke har fatt til nå. Jeg er enig med Jorun G og synes det er tungt.

Ansvar for framtida?

– Du sier det er vårt ansvar, sier Solveig, men hvem er vi? Hvilket vi har ansvaret? Det må jo være mange flere enn ledelsen.

Nei, sier Jorunn F. – Enhver ledelse har ansvar for å gi rom for nye og sørge for at det blusser opp nye ledere. Et vanskelig ansvar, men like fullt ledelsens. Jeg skjønner ikke hvordan det skulle være ellers. Samtidig har det noe med helheten å gjøre, hvordan organisasjonen fungerer.

– På det allmenne nivået er det ikke noe vanskelig å si at det kommer noen etter oss, bryter Eva-Lill inn. Det er et radikalt oppsving blant ungdom og med EU-tilpassinga kan krisemaksimererne gå en glad framtid i møte.

– Det vil komme nye opprør så lenge det finnes undertrykking, det er jeg helt sikker på. Men det er vel ikke sånn at Solveig ikke kan gå av før hun han funnet sin etterfølger? For så vidt har ledelsen heller ikke ansvar for å finne sine konkrete etterfølgere. Men det bekymrer meg at det ser ut som om det er færre å velge mellom nå enn for noen år sia. Da bidrar historias dynamikk til at det bli vanskeligere og vanskeligere. For hvert år Siri sitter som faglig leder, blir det litt vanskeligere for en annen å overta den jobben, også for en mann. Og det skal så forferdelig kort tid til å ødelegge eller droppe det viktige brøytearbeidet hun har gjort. Jeg vil ikke henge dette på enkeltpersoner, verken æra, plikta, skammen eller noe, men det er det som bekymrer meg.

– Hvem skal vi spørre hvis vi vil ha damer? Det er en handfull damer vi ønsker oss og tenker på som innledere og talere. Mens de blir flinkere og flinkere til å holde talene sine, så blir vi flere og flere som kunne det for noen år sia, som mer og mer tenker: Nei, jeg kan ikke nok om det, tør ikke, får ikke til. Og det er ikke nok å se på Rød ungdom heller, enda det en mange flotte og modige jenter der. Men sjøl med 15 års erfaring fra Rød ungdom blir det vanskelig: For da blir det du som skal være «Siri» eller du som må bli «Solveig». Å si at det er de personene som sitter i posisjonene sitt ansvar å finne etterfølgerne sine, er livsfarlig, trur jeg. Det er vårt ansvar. En del av ansvaret er mitt, jeg kan si at jo, kanskje kan jeg holde den innledninga. og er jeg usikker så får jeg få noen jeg stoler på til å se på den. Kanskje sier én at jo, jeg kan gjøre jobben, men jeg tør ikke ta ansvaret. Da får vi finne metoder for å ta ansvaret sammen. Vi var flinkere til å finne sånne metoder før, men da var vi også flere. Å få tilbake sånne arbeidsmetoder er det vi damene som kommer til å måtte ta ansvaret for, trur jeg.

– Det er det jeg mener, sier Gudrun, for det blir feil at det er én persons ansvar. Jeg mener det en ledelsens ansvar i den forstand at vi må ha ei linje for å jobbe og tenke på hvordan vi skal fostre unge jenter. Hvordan kan vi samarbeide for å få laga et kvinneutvalg? Eller i Siris arbeid; hvordan jobbe for å trekke med flere folk på en sånn måte et erfaringene blir delt. Det må være ledelsens ansvar. Hvis ikke blir det ingens ansvar.

Nye folk gir nye metoder

Dessuten må vi godta at folk med all den erfaringa de har, ikke vil være ledere lenger. Da vil ting måtte gjøres på andre måter. Det var sikkert et kjempepress på Kjersti om å gjøre det på samme måten som menna hadde gjort før henne. Men tida går og vi blir vant til at nå gjøres ting på en annen måte. Jeg trur at vi må tenke aktivt på dette.

– Så til det med å ta utfordringer. Jeg ble spurt om å holde innledning om filosofi og kvinnespørsmål for et Rød ungdom-lag. Jeg tenkte at det veit ikke jeg noe om, og sa at det må dere spørre Kjersti eller Eva-Lill om. Men etterpå tenker jeg at til 17-åringer, som ikke har diskutert disse spørsmåla mye, kunne jeg sikkert sagt mye fornuftig.

– Jeg slikker ennå såra etter perioden i distriktsstyret, Sissel forteller. – Jeg får panikk hver gang noen sier at noe bør gjøres. Kjenner angsten hver gang noen prøver å dytte meg inn i noe.

– Jeg opplevde det som en enorm lettelse når Taran kom på årsmøtet og sa at hun stilte som leder. Det var noen som tok stafettpinnen videre. Jeg hadde sjøl sagt nei, nei, nei, dette kan ikke være mitt ansvar, jeg orker ikke mer, sjøl om vi ikke hadde noen kandidat.

– Problemet er at vi mangler nettverket og vi mangler måter å ta vare på hverandre på. En av grunnene til at jeg sa nei til å stille som kvinneansvarlig i dette sentralstyret var nettopp at det var så få aktuelle kandidater. Det fortalte meg at dette vil bli en aleinejobb og at vi måtte bygge opp igjen fra bunnen. Samtidig er det et generasjonsgap. De som skulle vært der etter oss, er ikke der. Det er bare oss slitne 40- og 50-åringer å ta av, og det preger oss.

– Dessuten er damene i Oslo-partiet en leveringssentral for alle oppgaver, alt fra RV til Nei til EU. Samtidig er damene bare en liten prosent av partidistriktet, de kvinnepolitiske aktive er enda færre. Men partiet er såpass stort i Oslo at alle kan tru at noen andre ordner opp. En av mine frustrasjoner har vært åttendemars-arbeidet I de siste åra er det Rød ungdom-jentene som han tatt de politiske kampene, mens partidamene han sittet hjemme. At vi fikk EØS-parole i fjor var Rød ungdoms fortjeneste. Men samtidig er jeg redd de har blitt dytta inn i for store oppgaver for fort.

Ikke pensjonister

– Vi er slitne 40- og 50-åringer, men vi driver politikk og det vil vi fortsette med! Solveig er sikker: – Det er jo livet vårt, dette. Generasjonsgapet ned til ungdommen er bare farlig hvis vi skal slutte helt når vi er 50 år. Men jeg er mye mindre sliten nå enn jeg var for 10 år sia. Jeg han bedre tid fordi ungene er blitt voksne og da får vi kvinner tilbake livet vårt på en måte.

– Ansvar og ansvar, sier Siri ettertenksomt. – Jeg har jo ikke tenkt å være faglig leder evig, sjøl om jeg synes det er morsomt. Tenker en del på den motsigelsen. Prosjektet mitt var at første perioden skulle jeg bygge opp igjen arbeidet fordi det lå langt nede. Den andre perioden skulle jeg jobbe med å finne etterfølger. Nå er vi midtveis i den andre perioden …

Noe av problemet med dame-etterfølger er at vi må finne ut hvor vi vil at damene skal være når vi er så få. Det kan ikke være kvinnenes ansvar aleine å finne jenter som kan sitte i alle utvalg. Men menn som ber meg om å finne flinke damer til dem, blir sure når jeg sier at det er de som må jobbe på en sånn måte at det blir mulig for damer å bli med i utvalget.

– Kanskje skal det ikke være en dame som blir ny faglig leder. Sannheten er jo at jeg sitter i et utvalg med bare menn. De fleste jentene jeg jobber faglig sammen med, er utafor partiet. De vokser og gror, fordi de jobber konkret sammen i den virkelige verden. Der er det mange damer som vi gjerne skulle hatt med i partiet, men med den dårlige kvinneprofilen partiet har for tida, er det ikke attraktivt for dem

– Det er to måter å tenke på etterfølger på: Jeg kan selvfølgelig bli sittende til problemet er løst. Eller jeg kan tenke at det er ved at jeg går av det blir løst. Jeg tror at det oftere er det siste som er riktig. Hvis én person sier hun kan overta om man sitter et år, så er det lurt. Men er det blankt, åpner du et større rom ved å gå din vei. Begge veier blir veldig skyldbetynga, uansett har du ikke jobba på en sånn måte at det er løst.

– Samtidig er ikke faglig politikk høyt prioritert som felles oppgave i partiet. Da er det lett for resten av ledelsen å tenke at det har Siri grep om, så det behøver ikke vi bekymre oss om. Sjøl om vi i faglig utvalg jobber etter den linja at vi ønsker å bygge ned skillet mellom det faglige arbeidet og resten av partiet.

– Jeg tror ærlig talt ikke at vi løser dette på en god måte før vi får flere medlemmer, jeg, sier Jorun G.

– Men først til det med å være shiten: I min ungdoms dager jobba jeg hardt og hadde mye større anledning til å hvile. Jeg jobba ikke så hardt som jeg har gjort siden. Hvem var det som ikke hadde anledning til å sove hele lørdagen, hvis du ikke skulle på stand. Av og til kunne du skulke skolen. Så fikk vi unger, og full jobb og organisasjonsarbeid. Det er jo slitsomt for alle. Så kommer den tida da unga blir større og du slipper et veldig stort ansvarsområde. Da er det vanlig at damer blir mye mer aktive enn dem var – ikke mindre. Forfatterdamer begynner ofte å skrive når de er i 40-årsaldenen, fagforeningsdamer blir også aktive da. De jobber så mye og har det så moro. Er på masse gøyale møter, leser og følger med, er så slitne, og ler seg i hjel.

– Før var det sånn at når damer var 50 år satte dem seg ned og var gamle. Det er ikke sånn nå, vi har medisiner, ikke 14 unger, bærer ikke vann og er stort sett friskere. Problemet er ikke at vi er gamle, men at vi er for få.

– Vi har bestemt at vi skal rekruttere fra Rød ungdom og til Rød ungdom. I mellomtida må vi være finspiste på hva vi som damer vil gjøre. Men vi må ha et kvinneutvalg, før alt annet. Det handler om ikke å dra opp stegan etter oss, men også om å bygge opp det vi sjøl trenger.

Hvem er denne noen?

– Når noen sier; dette bør gjøres, får jeg en svett følelse av at det ender med at jeg må gjøre det, sier Jorunn F. Jeg liker ikke helt den der med at ungdommen er framtida. Jeg kjøper den fordi vi har det meste av framtida foran oss og dere har det meste av fortida bak dere. Men alle problemene deres kan ikke løses ved å si; se på den strålende, fantastiske ungdommen.

– Da jeg var barn, trodde jeg at alle var m-1-ere – i hver krok og hver busk. Den tida kommer aldri mer. For sjøl om vi har stor framgang, har vi i Rød ungdom også et ledelsesproblem. Veldig få jenter er lagsledere og mange av de som har prøvd å lede sier at det vil de aldri gjøre mer.

– Jeg synes det blir litt lettvint å si at vi skal vente på ungdommen, sier Taran. – Vi må alltid skolere folk etter hvert. Siri sier ofte til meg at hvis jeg går på det eller det møtet, kan jeg lære noe om ditt eller være med å diskutere datt. Det er en måte å spre kunnskap og deltakelse på.

– Jeg opplever på en måte at det er damene i partiet som har en ide om hvor vi skal hen. Mens jeg synes at mange menn, sikkert fordi jeg snakker med mange arbeidermenn, sitter der med ryggen mot veggen og virker litt slått ut. De er arbeidermenn og blir rasjonalisert bort og er på defensiven. Mens «kvinner på tvers»-bevegelsen og andre ting er det hjulet som går framover.

– Jeg sa på første DS-møtet at ved neste valg skal ingen si at de aldri vil sitte i distriktsstyret mer, for det var et helvete. For meg er dette en viktig målsetting som leder. Jeg trur at hvis vi skal sikre etterfølgerne må vi bygge stein på stein også når det gjelder folk. Det er viktig i tillegg til å utvikle politikken. Det som ligger i målsettinga mi er jo også å gjøre det å sitte i ledelsen til noe du kan gjøre uten å ta din død av det. For det å lede er både noe alminnelig og noe spesielt. Alle kan det og alle har gjort det på et eller annet nivå.

– Vi må ikke bruke opp folk

– Jeg trur det er kjerna, sier Eva-Lill.

– Synes det høres ut som en kjempelur målsetting. Sjøl tenker jeg ikke akkurat at jeg aldri mer vil sitte i en ledelse, men at jeg mislyktes. Jeg gjorde ikke noe lurt, jeg sa ja på helt feil grunnlag, skulle aldri ha sitti der da, og for meg er det helt usynlig at jeg har gjort noen ting. Også er det jo ikke sånn, heller, antakelig, for sånn er det sjelden i historia.

Noe av det handler om hva du er forespeila, dels av andre og dels av deg sjøl, om hva du går inn i.

– Mmm …, de andre nikker.

– Du kan jo ikke si til andre at dette må du aldri gjøre. Det er dårlig lønn, masse reising, du får aldri se unga, kjærlighetslivet ødelagt. Men vi må ta omkostningene på alvor, gjør vi ikke det så holder heller ingen. For det koster noe å lede. Det koster noe å være kvinne i ledelsen – koster ekstra når du er arbeider og når du er jente og når vi blir eldre.

– Sjøl om vi får nye krefter igjen, for det han jeg også sett. Da jeg jobba på Rikstelefonen, elska jeg de damene på 40. De var vakrere enn noen andre og så stolte og flotte. Jeg bare venter på å komme dit, jeg også, men jeg kommer aldri dit. Jeg løper etter. Ikke åra, altså, men magien. Den inntreffer ikke, som jeg så den hos dem. Subjektivt oppleves det som at de hadde jo ikke holdt på i 25 år når de var 40, med å være politisk aktiv døgnet rundt. Vi har slitt ut mange folk og det er politisk kamp å finne ut hvordan vi skal forhindre at det skjer igjen.

– Det handler om å finne ut hvem jeg vil være som leder. Om at jeg skal være alt det jeg synes og alt det de andre synes jeg skal være. Også skal jeg være like sterk som de jeg ville ha bort, fordi om de satte en mal jeg ikke syntes jeg kunne leve opp til. Samtidig skal jeg bevise at sånn trenger en da slett ikke være. Du må være pioner i svakhet, vise deg som en menneskelig leder med alt det det innebærer, også av feil. Det krever enda større styrke enn å være ufeilbarlig, trur jeg. Vi må anerkjenne at dette faktisk er ganske slitsomt og finne måter å løse det på sammen, som ligger litt nærmere opp til det å være kollektiv ledelse.

Vi blir ikke helter av å være undertrykt

– Kvinner er undertrykt og det er nedverdigende. Det gjør en ikke stor i egne øyne, det er noe en skammer seg over. Det hefter ved det å være undertrykt eller et offer. Det å skulle være et offer som ikke er det, fordi vi er sterke og kan slåss imot det, samtidig som vi skal ta vare på den helheten vi snakka om i stad. Det er helt umulig for en enkeltperson eller ti enkeltpersoner. Arbeidet med å ta fra hverandre skylda og skammen for alt vi ikke klarer, er en viktig del av det å gjøre det mulig å fortsette å sitte i ledelsen.

– Erfaringa mi med å være partisekretær er sånn at det kunne jeg tenke meg å gjøre en gang til, sier Gudrun.

– Jeg var nok ganske naiv da jeg gikk inn i det, men ser i ettertid at jeg gjorde noe som var ganske lurt. Noe av det aller lureste var at vi i dagligledelsen gikk gjennom helt konkret hva vi hadde å gjøre. Hva som var mitt ansvar og hva som ikke var noens ansvar, ga hverandre hjelp med å sortere. Mange oppgaver havna jo på Siri eller meg, men det å være helt tydelig på hvem som hadde ansvar for hva og hvilke ting vi ikke kunne få gjort noe med, sånn at det ikke blei sittende i vegga, var viktig. Ellers blir du knekt, alt som ikke blir gjort, handler da om din egen utilstrekkelighet.

– Det andre er det med ungdom og ungdom. Vi må bli enige om at det er sånn at vi skal rekruttere ungdom og legge en plan og jobbe målbevisst med det.

Den unge Jorunn F blir nå endelig rolig fordi hun får bekreftet mistanken om at noen har hatt en plan med henne og de andre ungdommene.

– Noe av den generasjonen vi har mista, satt jeg i Rød ungdom-ledelsen sammen med på begynnelsen av 80-tallet, fortsetter Gudrun. Det var aldri noen linje for å rekruttere fra Rød ungdom, snarere tvert i mot. Ledere fra Rød ungdom skulle ikke «forfremmes», snarere holdes nede og holdninga var at de hadde ikke noe nytt å melde.

– Vi skal velge ny leder i Rød ungdom, forteller Jorunn F, jeg har vært lenge nok. Og alle sier at det må være ei jente. Og jeg tenker; vil jeg noen dét, det er jo så slitsomt. Men samtidig gjør det ikke noe å være sliten i perioder der, hvis du jobber sammen med noen og har det moro. Det verste er å føle seg aleine. Jeg gikk til oppgava med en «dette blir moro»-innstilling og mye av det har vært det.

– Men må det være damer som leder bestandig, spør Solveig. Jeg er mot det. Det er ikke sånn at damer må lede alt bestandig. Vi kan ikke være ledere for alltid fordi vi er damer.

– Den tapte generasjon er ikke tapt. De er lærere, sjukepleiere og arbeidere. De lærer også av det som skjer i samfunnet, nedskjæringer på skolen, i helsevesenet og i industrien. De blir radikalisert og kan finne veien til AKP etter hvert. Det betyr at vi må ha ei aktiv holdning for å få akkurat disse med også. Kommer det noen som vil lede etter oss? Jeg trur at å tenke at du skal finne din egen etterfølger er helt feil. Du må si at du ikke vil mer – og så er det alles ansvar å finne en ny. Men hvis det ikke en noen å lete blant, er det noe gærent.

– Det er en dobbelthet her igjen, sier Siri. – Det naturlige i organisasjoner er at når folk går av, så kommer det nye etter dem, ikke at man leter blant de gamle i den gamle ledelsen, for å få dem til å ta en runde til. De gamle deltar med sine erfaringer og kunnskaper på en annen måte. Noen forsvinner og det er livets gang. Derfor er det sant alt vi sier om ungdommen.

– Men det er en ting til. En god del av de damene som har sittet i ledelsen eller i ledende posisjoner, i kvinneutvalget eller i Kvinnefronten, makter ikke å utnytte de erfaringene de har. Ikke fordi det er naturlig eller historias gang, men fordi det er noe med klimaet i partiet. Ta erfaringene fra distriktsstyret i Oslo. Det å stikke hue fram blir for tøft, et tilleggsmoment. Det spiller en rolle i forhold til det å rekruttere flere damer, og i forhold til de erfaringene vi fører videre til neste generasjon. La meg ta en parallell for å vise hva jeg mener. Utmeldte AKPere ligger som en slags ring rundt AKP i forhold til rekruttering. Du må liksom trenge gjennom et skikt som har vært innafor og nå ligger utafor. Sånn blir det med damer og ledelse også. Det ligger et skikt av tidligere aktive damer rundt ledelsen som ikke makter å være det nå. Det blir en hindring for å få med nye. Problemet er ikke de damene, partiets problem er at alle erfaringene ikke blir brukt. Spørsmålet om klima i partiet spiller en rolle i forhold til dette. Det er altfor mange damer som har opplevd at det å stikke hue fram er for tøft. Du kan si at det er feigt, men det er for lettvint. Da måtte det være noe som het kollektiv feighet.

– Så lenge kvinnepolitikken spiller en så beskjeden rolle som den gjør i partiet nå, er det vanskelig å rekruttere i den yngre generasjon kvinner, f.eks i kvinner på tvers. Samtidig er det vanskelig å få en sterkere kvinneprofil uten å få de damene med. Det der er en sirkel som bekymrer meg.

Framtid

Siste runde gikk rundt spørsmålet:

– Hvor går vi fra her? Hvordan holde ånden fra kvinneopprøret levende? Hvilke overlevelsestips har vi å dele?

– Jeg synes det er viktig å bryte med ideen om «den ene lederen», sier Sissel. Det kan være verdt å prøve duo-ledelse. Kvinnefronten har prøvd det, Oslo Rød ungdom og vi i Oslo AKP. Jeg leste et innlegg av en mann i Klassekampen om det sosialistiske Norge. Der mente mannen at vi ikke skulle ha én konge, men én president. Det er ikke klart, syns jeg, kanskje skal vi ha en troikaledelse. Vi kan tenke ledelse, ikke som flat struktur, men som flere likestilte ledere og få det til å fungere. Det er en modell.

– Duo og trio kan bare gå hvis en har detaljerte arbeidslister, sier Jorun G. Ellers er det lett å tru at noen andre tar ansvaret.

– Ellers – når du har det moro og det skjer noe, kan du tåle mye mer. Er det bare arbeid, blir det traurigere.

– Men – og dette er positivt: Det er mye mer kvinnepolitisk bevissthet blant fagorganiserte nå enn før. «Kvinner på tvers» er beviset. Jeg mener å kunne påvise at blant foreldre, særlig mødre med barn i småskole eller barnehage, er det stor kvinnepolitisk interesse. Jeg er på mange møter i sånne sammenhenger og der diskuterer vi kvinnepolitiske spørsmål akkurat som vi gjør her. Blant studenter er det også sånn. Det er mye mer av den holdninga at nok er nok, for eksempel av sånn Pamela-dritt. Her er det noe vi må finne ut mer av, for hvis vi får flere av disse damene med og de får erfare at det er moro å være i AKP, gir det er prestisje til kvinnearbeidet og det blir lettere å få flere damer med, og da har vi en positiv sirkel.

Ingen må være ensomme

– Det er viktig å aldri være aleine om ting, mener Jorunn F. – Da jeg satt i sentralstyret i Norges gymnasiastsamband var jeg mest aleine. Og måtte alliere meg med de som stod meg nærmest politisk, sjøl om de var sosialdemokrater. Jeg hadde flere Rød ungdommere jeg kunne diskutere med, men det hadde vært mye bedre om flere i Rød ungdom hadde deltatt i arbeidet. En annen ting er at det er bra å få frustrasjonene ut og bli ferdig med dem.

Jorunn F. forsøker å få ut noen der og da for å vise oss hva hun mener, men lydbildet på Mac’en var er for dårlig til å gjengi hennes fyrverkeri med armer og bein.

– Det er viktig å fordele ansvar, gå løs på hverandres bøker og hjelpe hverandre med å kutte møter og få tid til privatliv, sier Siri.

– Ebba Wergeland har gitt meg noe viktig. Hun fortalte om forskjellen på oss og folkene i Midtøsten når det gjelder kaostoleranse. Vi har en holdning om at problemer må løses med en gang, har liten toleranse på å leve med motsigelser. Dette var det viktigste overlevelsesbegrepet for meg i de åra jeg var partileder.

– Ja, sier Solveig, vi må ikke være så sjølhøytidelige, men tenke at vi får nye muligheter hele tida. Tron Øgrim sa noe lurt på en sommerleir for mange år sia: Det gjøres altfor få feil.

– Det er bra å ha en støttegruppe. Partilaget mitt fungerer som støttegruppe, sjøl om de er bare menn. Men støtta er god å ha. Også er det godt å treffe folk i arbeidssituasjon. En helt normal situasjon hvor folk snakker om helt normale ting.

– Jeg har et tips i forhold til å få menna til å ta en del av det usynlige arbeidet, sier Siri til slutt. – Sjøl har jeg brukt denne metoden både privat og politisk: Jeg spurte mannen min om han ville skifte bleier eller lage mat. På den måten gjorde vi begge noe samtidig av alt det som skulle gjøres. Og han fikk velge hva han ville gjøre av de to ting ene, men han kunne ikke velge å ikke gjøre noe.

Vi må starte en ny prosess hvor vi analyserer kvinnenes situasjon i Norge og i verden. Dette gir oss en mulighet til å få med flere damer i det kvinnepolitiske arbeidet og å bygge bruer mellom de som har vært en del av kvinnepartiet og de som ikke har oppfatta seg som det. Sånt arbeid gjør det også lettere å få i gang et nytt kvinneutvalg, blant annet fordi det blir mange som gjør en bit og det blir ingen enkelt dames ansvar.

– Hvordan det går videre?

– Det får dere spørre om en annen gang. Spør de som kommer etter oss!

av Erik Ness

«En utopi er en forestilling om noe som en gang kan bli virkelighet, men en forestilling som innskrenker seg til sosiale forhold, til det mennesker faktisk ville kunne virkeliggjøre med de naturlige og menneskelige ressurser, som åpenbart kunne stå til deres disposisjon. En utopi er en projisering av tidligere tradisjoner fokusert på tida idag.» (Jan Myrdal i Den onødiga samtiden, side 57-58).

Kommunistpartier er utopiske partier. AKP er et parti som jobber med utopiske spørsmål – for å realisere dem. Dette i sterk motsetning til den negative betydninga av ordet utopi: illusjon og uvirkelighet.

AKP, Rød Ungdom og Rød Valgallianse har programfestet kommunismen som mål for sitt politiske arbeid. Til tross for alle spådommer om at det etter murens fall i 1989 ville bli umulig å kalle seg kommunist.

Utopien – eller visjonen – om kommunismen er ikke drømmersk, men noe «mennesker faktisk ville kunne virkeliggjøre med de naturlige og menneskelige ressurser, som kunne stå til deres disposisjon». Kommunismen er en mulighet, men ikke en nødvendighet.

Hadde det vært en nødvendighet, hadde vi ikke trengt kommunister. Da kunne vi sittet og ventet på den sosialistiske revolusjonen. Fordi det er mulig å vinne, kan arbeiderklassen ta makta og styrte borgerskapet. Da er det meningsfullt å organisere seg i et kommunistisk parti.

«… alt jeg vet, er at jeg ikke er marxist,» skrev Karl Marx i en polemikk mot franske «marxister» på slutten av syttitallet i forrige århundre. De studerte ikke historia, men brukte Marx’ skrifter som oppslagsbøker, som teologi, som «kokebøker» for å lage revolusjon.

Samfunnets utvikling etter at Marx skrev Kapitalen, har vist at hovedtrekka i hans kritiske teori var riktig:

• Analysa av at produksjonen av varer, dvs. produkter beregna på salg blir mer og mer dominerende. Til og med arbeidskrafta er en vare.
• Påvisninga av at målet og motivet for den kapitalistiske produksjonsmåten er produksjon for profitt, og ikke tilfredsstillelsen av behov.
• At kapitalismen ikke er historias siste fase, men at det er mulig og nødvendig at arbeiderklassen styrter borgerskapet, griper den politiske, økonomiske – og dermed den kulturelle – makta. Dvs. en gammel samfunnstype blir vraket til fordel for den nye: kommunismen.

Derfor må revolusjonære idag, også kalt marxister, studere Karl Marx, og slik Marx sjøl forholdt seg til forståelsen av verden: på en kritisk måte.

«Filosofene har bare tolket verden på forskjellig vis, men det gjelder å forandre den.» (Marx’ 11.tese om Feuerbach.) Og: «Hvert steg med virkelig bevegelse er viktigere enn et dusin program.» (Til kritikken av Gotha-programmet.)

Karl Marx kan ikke beskyldes for å ha nedprioritert teori og analyser. Men sitatene ovenfor er hans. Han ble farligere ved at han tok stilling – for arbeiderklassen og mot kapitalismen – og ved at han deltok i klassekampen på sin tid. Teorien ble farligere fordi praksis gjorde den mer riktig, mer vitenskapelig. Marxismen ble bevisst utviklet som et redskap for handling, men ikke ei «kokebok».

Diskusjonen om forholdet mellom AKP, Rød Valgallianse og Rød Ungdom blir ufruktbar når den med en gang blir gjort til et spørsmål om organisasjoner – og ikke blir en diskusjon om hvorfor kommunister går sammen og organiserer seg. Debatten blir perspektivløs hvis man ikke ser begge sidene:

• at det er mulig å gjøre det nødvendige: nemlig gjennom klassekamp å knuse kapitalismen.
• at den revolusjonære bevegelsen trenger en revolusjonær, kritisk teori bygd på studier av historia og erfaringer i klassekampen.

Først med en stor grad av enighet om innholdet i den positive utopien om kommunismen – utviklet samtidig med aktiv deltaking i klassekampen – er det realistisk med samling i ett kommunistisk parti.

Det er klassekampen som avgjør – altså praksis. Ikke minst fordi det er praksisen som gjør teorien forståelig. Til og med åssen det kommunistiske partiet ser ut – eller kommer til å se ut – avhenger av den konkrete klassekampen.

av Asta B Håland og Leikny Øgrim

«Kvinneopprøret ble teoriløst. Vi tror ikke det er tilfeldig at det aldri er oppsummert. Men teoriløst betyr ikke at det var uten ideologi.»

I nummer 1, 1996 av Røde Fane er det en tolv siders artikkel om «kvinneledere og lederkvinner». Åtte damer er samla rundt ei suppegryte for å utveksle erfaringer om det å ha lederverv i AKP og Rød Ungdom.

Vi skal ta opp tre temaer:

1. fordi erfaring blir presentert helt usystematisk, vil vi diskutere forholdet mellom erfaring og kunnskap,
2. fordi vi har hørt parolen «Lær av kvinneopprøret» så mange ganger uten å få den forklart, så prøver vi oss på vår egen forklaring, og
3. fordi artikkelen presenterer ledere i AKP og Rød Ungdom, vil vi diskutere litt av Maos teori om ledelse.

1. Om erfaring og kunnskap

Mao har skrevet to artikler om kunnskap: Om praksis og Om motsigelsen. Der sier han at praksis og teori henger sammen. Hvis ikke erfaringen (som lederdamene har mye av) blir vurdert opp imot teori og brukt til å forbedre teorien, er den ingenting verd, mener Mao. Og på den andre sida: hvis ikke teori blir brukt til å forandre på praksis, er den fullstendig meningsløs.

Når vi nærmer oss noe vi skal undersøke, starter vi ikke på bar bakke. Vi starter med en teori, som undersøkelsene kan bekrefte, avkrefte eller forbedre. Marx og Engels kritiserte de som mente at det er mulig å forklare noe utelukkende på grunnlag av praktisk erfaring. Praksisen er ikke til noen nytte før den er systematisert og vurdert i forhold til det vi veit fra før.

Mao beskriver erkjennelsesprosessen (det å oppnå kunnskap) som å bestå både av å få erfaring (som han kaller sansefornemmelse) og å tenke gjennom erfaringa (og det kalles å danne teori eller refleksjon). Kunnskap er altså erfaring som er gjennomtenkt og systematisert i forhold til det vi kan fra før. Løsrevne biter av erfaring kan bare være grunnlaget for kunnskap. Kunnskap har vi bare når vi har tenkt gjennom erfaringa og holdt den opp mot det vi kan fra før.

«I den praktiske virksomheten ser mennesket først bare tingene slik de ser ut, de forskjellige sidene og de ytre forholdene mellom tingene. … Dette blir kalt den oppfattende fase av erkjennelsen, nemlig fasen med sansefornemmelser og inntrykk. … Dette er den første fasen av erkjennelsen. På dette stadiet kan mennesket ennå ikke danne seg dypere begreper eller trekke logiske slutninger.» (side 50)

Det er slike løse biter erfaring eller sansefornemmelser som blir presentert i artikkelen om lederdamer.

I fasen med refleksjon blir sansefornemmelsene holdt sammen, vurdert og sammenlikna med tidligere erfaringer. Erkjennelsen når et høyere nivå, vi blir i stand til å gripe det vesentlige ved det vi undersøker (for eksempel dameledere i AKP og Rød Ungdom), se helheten, sammenhengen med andre ting (for eksempel dameledere i andre organisasjoner eller manneledere i AKP og Rød Ungdom) og indre forhold ved det vi undersøker (for eksempel forskjeller og uenigheter mellom damene). Vi danner begreper og teorier. Mao kaller dette fasen med rasjonell kunnskap.

Det er kvalitativ forskjell mellom begreper og sansefornemmelser. «Logisk kunnskap atskiller seg fra sansende kunnskap i det at den sansende kunnskapen omfatter tingenes forskjellige sider, foreteelser og ytre forhold, mens den logiske kunnskapen tar et stort skritt framover for å omfatte helheten, det vesentlige ved tingene og de indre forholda mellom dem og avdekker de indre motsigelsene for omverdenen. Derfor er logisk kunnskap i stand til å gripe tak i omverdenens utvikling, i dens helhet, i de indre forholda mellom alle dens sider.» (side 51)

2. «Lær av erfaringene fra kvinneopprøret»

Dette utsagnet, som nærmer seg et mantra for kvinnene i AKP, er en borre i ryggen. For hva betyr det egentlig? Hvilke erfaringer skal vi lære av? De gode? De dårlige? Kvinneopprøret er aldri oppsummert slik at det går an å lære av det, verken for oss som var med på det, eller for de som kommer etter. Og grunnene til det, tror vi er mange og fasetterte, men for i alle fall å starte diskusjonen, skal vi oppsummere våre oppfatninger og erfaringer.

Våren 1982 sendte Kitty Strand, en av veteranene i Kvinnefronten og AKP, et innlegg til avisa Klassekampen der hun gikk ut mot et innlegg signaturen Gaukatore hadde hatt i et tidsskrift flere år før. Effekten var enorm. «Guakatore-debatten» varte hele sommeren 1982.

Sommeren etter organiserte kvinnene seg for første gang som fraksjon på sommerleiren på Flisa, og året etter kom bøllekursa og mye av det som siden førte fram til den store mønstringen som var under Nordisk Forum i 1988. Høydepunktet i denne bevegelsen. Omleggingen av kvinnepolitikken ble svært synlig, både når det gjaldt antall revolusjonære deltakere (vi var mange, og vi rekrutterte), og når det gjaldt politisk sjølbevissthet og innflytelse (vi hadde noe å si!).

I 1973 skulle vi lage partiet. Vi sykla på vannet, lagde dagsavis – som etter alle kapitalistiske lover var en umulighet, vi skulle være 120% aktive i klassekampen, og hadde skrekkelig dårlig tid. Damene fikk vente. Riktignok fikk damene lov til å drive med sitt, til en viss grad. Vi bygde Kvinnefronten, der vi reiste klassespørsmål i motsetning til det vi oppfatta som borgerlig feminisme for eksempel hos Nyfeministene, men slo ganske bra over slik at det var umulig å bruke ordet feminist. Feminisme ble synonymt med borgerlig kvinnesak, og ikke stuereint for revolusjonære. For å være på den sikre sida lanserte vi parolen «Forsvar familien som kampenhet». Få kvinner hadde synlige, prestisjetunge politiske oppgaver.

Opprøret kom med Gaukatore-debatten, som på overflaten handla om det rimelige – eller urimelige – i at voksne folk tørker driten sin sjøl, altså om menn og kvinner skal dele husarbeidet likt. Argumentene mot en slik arbeidsdeling, var mange og varierte. Det ble framført som seriøs argumentasjon at det ville vært vanskelig for Marx å skrive Kapitalen hvis han hadde måttet vaske golvet. Eller en kreftforsker som står foran det avgjørende gjennombrudd – eller en streikeleder, eller …!

Debatten handla altså på overflaten om noe så hverdagslig som husarbeid. Men under debatten lå en større diskusjon om vi, det vil si kvinnene, skulle bøye unna krav til privat praksis fordi de menn vi stort sett bodde sammen med hadde viktigere politiske saker å arbeide med. Sånn hadde det mye vært blant politiske mennesker i Norge på syttitallet, og prisen for dette var at det ble utvikla få kvinnelige politiske ledere. Og gjennom det svekka vi den organiserte kvinnekampen. For hvordan skulle vi kunne være ledere for kvinner i Norge, vi som egentlig ikke «fikk være med» i AKP.

Et av de store problemene historisk og filosofisk både for feminismen og sosialismen er at disse teoriene ikke har klart å forene seg. I hele sosialismens historie har feministiske perspektiv blitt undertrykt, og feministisk teori, eller teori om kjønnsundertrykking har vært et forsømt område i den kommunistiske tradisjonen. Den som på tross av dette er utvikla, er blitt undertrykt og fortiet. Dette har ført med seg historiske tap både for arbeiderklassen og kvinnene. Og sjøl etter 70-åras enorme framgang for kvinners sjølbevissthet, så var ikke vilkåra for kvinnene blitt tilsvarende endra internt i AKP. Men et mannsdominert kommunistparti kolliderte med virkeligheten. I Norge var kvinnene blitt yrkesaktive. Halvparten av arbeiderklassen var kvinner og kvinnebevisstheten var økende i samfunnet.

Kvinneopprøret var massenes spontane opprør. Et sjikt trofaste kvinnelige partikamerater var med, et sjikt som gjennom alt sitt usynlige arbeid hadde vært ved- og vannbærere for partiorganisasjonen, et arbeid de sjelden eller aldri hadde fått anerkjennelse eller oppmerksomhet for. Og gjennom alliansen mellom de opprørske og de erfarne, der vi støtta og oppmuntra hverandre, og fortalte hverandre at vi var viktige, fikk kvinnebevegelsen i Norge sin andre vår gjennom bøllekursa som inkluderte tusenvis av jenter og kvinner.

Er dette erfaringene fra Kvinneopprøret? Ja, og nei! Det er en beskrivelse av hva som hendte, men ingen analyse, spesielt ikke av svakhetene.

En smule økonomisk analyse har alltid vært i bunn på kvinnepolitikken, men kvinneopprøret brukte lite marxistisk filosofi og historisk materialisme som referansebakgrunn og redskap for å analysere politikken. Kvinneopprøret ble teoriløst. Vi tror ikke det er tilfeldig at det aldri er oppsummert. Men teoriløst betyr ikke at det var uten ideologi.

Gjennom bøllekursa ble kvinnepolitikken spennende og utviklende, og mange kvinner vokste individuelt. Prisen var at de ble ansvarlige for å holde partiet sammen. Dette ble gjort blant annet med å undertrykke motsigelser internt blant kvinnene. Alt vi gjorde eller mente, ble like fint og riktig. Motsigelser ble farlige. Å stille uenigheter skarpt hørte til den «mannlige lederstilen» som ligger i ledelsesansvar og demokratisk sentralisme. Kvinneopprøret la vekt på såkalte kvinnelige verdier – med nye former for ledelse, basert på kollektivet, der det ikke skulle ledes «på vegne av». Kollektiv ledelse er ofte lurt, men når kvinnekollektivets oppgave ble å støtte opp om alt, og det ble «ulovlig» å kritisere kvinnelige ledere for andre damer, fungerte det lammende, og som et lokk på diskusjonen. Ideologien gikk ut på at vi ikke skulle tro vi hadde skjønt noe mer enn andre. Vi skulle være et mål i oss sjøl, og ikke et middel!

Og som kraftig tendens lå det i bunn en feministisk argumentasjon om dyrking av «kvinnekultur», dyrking av det immanente eller myten om det kvinnelige. Mye av gjeldende opprørsfilosofi ble et forsvar for ikke å ta ansvar. Både for retningen og resultatene av bevegelsen og for den kollektive ideologisk utviklingen blant kvinnene. Ideologisk kamp ble definert som «mannesak», der mennene kunne drive hanekamp, mens kvinnene venta på bedre tider og massenes spontane opprør. Kvinnepolitikken utvikla seg fra å være en felles eiendom for den revolusjonære bevegelsen, til å bli noe som nærmest lå i genene. Mennene trakk seg unna, eller ble ekskludert fra kvinnepolitikkens område, og politikken ble å surfe på bølgen av spontane handlinger. Å overlate kvinneteori til spontaniteten er farlig.

Dette er også erfaringer fra kvinneopprøret!

3. Om ledelse

Vi tyr igjen til Mao. Artikkelen Noen spørsmål vedrørende metodene for ledelse blir innleda på følgende vis: «Det er to metoder vi kommunister må anvende i alt det arbeid vi utfører. Den ene er å forene det allmenne med det særegne. Den andre er å forene ledelsen med massene.» (side 210)

Å forene det allmenne med det særegne betyr at lederne må ta hensyn både til helheten i organisasjonen og til detaljene og enkeltpersonene. Mao sier at vi må gå i dybden og lære av konkrete erfaringer, samtidig som vi må bruke den generelle kunnskapen og teorien. Allment prat om at det er vanskelig å lede fører oss ingen steder. Mao foreslår følgende oppskrift for undersøkelser: «Velg ut to eller tre enheter (men ikke for mange) fra selve organisasjonen og fra andre organisasjoner ….Foreta et grundig studium av disse enhetene, oppnå detaljert kunnskap om utviklinga … den politiske historien, de ideologiske kjennetegnene, entusiasmen i studiene og de sterke og svake punktene i arbeidet til noen (igjen ikke for mange) av de representative medlemmene …» (side 210-211). En slik framgangsmåte i presentasjonen av erfaringene fra lederdamene kunne brakt oss flere skritt framover.

Å forene ledelsen med massene betyr «Ta massenes ideer (spredte og usystematiske ideer) og konsentrer dem (forvandle dem gjennom studier til sammenfattede og systematiske ideer), gå deretter ut til massene og propager og forklar disse ideene inntil massene griper dem som sine egne, holder fast ved dem og omsetter dem i handling og prøver riktigheten av dem gjennom slik handling.» (side 212)

Det er altså ikke nok, syns Mao, å ta tak i spontane og rettferdige opprør. Skal opprøret virkelig ledes, må (de spredte og usystematiske) ideene bli oppsummert, og holdt sammen med tidligere erfaring til en ny og bedre teori. Litt av det har vi prøvd i denne artikkelen.

Referanser

Følgende tre artikler av Mao Tsetung er henta fra den norske utgaven av Skrifter i utvalg, Forlaget Oktober, Oslo 1972. Sidehenvisningene er fra den utgaven.

• Om praksis (side 48-62)
• Om motsigelsen (side 63-99)
• Noen spørsmål vedrørende metodene for ledelse (side 210-215)

av Siri Jensen

En lørdag i mai 1982 samlet Kvinnefrontens utvalg for kvinner og arbeid, i samarbeid med KIM (Kvinner i mannsyrker), 10-15 kvinner fra ulike bransjer og yrker, med og uten tillitsverv, på tvers av offentlig og privat sektor, for å diskutere kvinners lønn.

Den direkte foranledningen var tariffoppgjøret i 1980, der en minstelønnsgarantiordning og betydningen den skulle ha for kvinnene, ble kronargumentet for å si ja til et oppgjør som ville gi reallønnsnedgang, også for kvinnene. Dette var avgjørende for at det ble et knapt ja-flertall. Kvinnene ble brukt som argument, men de hadde ikke egen stemme. Det var i liten grad kvinnene sjøl som argumenterte for et ja.

Hensikten med dette møtet var derfor å starte et arbeid med å gi kvinnene en egen stemme i lønnsoppgjør. Tanken var også at dette ville kreve et samarbeid mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen – med to ulike tradisjoner/kunnskaper og erfaringer når det gjelder lønn. Kvinnebevegelsen og kvinneforskningen hadde til da stor sett drevet fram tall som viser at kvinner har mindre lønn og inntekt enn menn, uten å gå nøyere inn på lønnssystemene i fagbevegelsen og eller forholde seg til krava ved tariffoppgjøret. Mens fagbevegelsen behandla lønn som et kjønnsnøytralt spørsmål, snakka om lavtlønte, men ikke om kvinnene. Lavtlønnsspørsmålet ble derfor et mer eller mindre teknisk spørsmål som måtte løses innafor hver bransje, ikke en fellessak. Slik sett var den felles garantiordninga i 1980 et uttrykk for at spørsmålet om kvinners lønn begynte å trenge seg fram.

Innledninga på dette møtet la vekt på betydningen høye generelle tillegg har for kvinnene og kravet om forbedra lavtlønnsgaranti. Bl.a. slik at lokale tillegg som sterkere klubber tilkjempet seg, også kom lavtlønte til gode. Både reallønn og likere lønn med menn ble tatt opp. Her ble det gitt en kvinnepolitisk begrunnelse for krav som var felles for opposisjonen i fagbevegelsen. Men det viktigste ved møtet, og mange tilsvarende møter i årene som fulgte, var runden der hver enkelt sa noe om arbeids- og lønnsforholda på sitt sted. Offentlig og privat, i ulike bransjer. Så ulike språk: timelønn, ukelønn, årslønn, og dermed så vanskelig å sammenlikne eller forstå hva de andre egentlig tjente. Helt ulike systemer. Men det tydelige felles sto klart fram: Kvinner tjente mindre enn menn overalt; selv om det hadde ulike særegne begrunnelser i de ulike bransjene, var gjenkjennelsen stor.

Resultatet av disse møtene var at det ble tydelig for hver enkelt at lav lønn ikke var en personlig skam som skyldtes egen udugelighet eller dumhet i valg av yrke eller at kvinner ikke står på nok faglig, men at det skyldes kvinneundertrykkinga i samfunnet, og den var noe kvinner hadde felles. Møtene utvikla kvinnebevissthet, sjøltillit og sinne.

I 1986 tok enkeltpersoner initiativet til Kvinnenes tariffaksjon, i første omgang en underskriftskampanje for kravet om arbeidstidsforkortelse, generelt tillegg og forsvar av garantiordninga ved oppgjøret.

Streikene i forbindelse med tariffoppgjøret i 1986 bekreftet behovet for å utvikle en bevisst kvinnelønnspolitikk. Alle dreide seg først og fremst om kvinners lønn – uten at det ble satt navn på. Cateringstreik i Nordsjøen, sjukepleierne i staten, lockout og storkonflikt rundt garantiordninga, begrensa streik i offentlig sektor og kontoransatte på Vinmonopolet (ansettelsesforholda for deltidsansatte). Kjønnspørsmålet satte seg likevel igjennom når Aud Blankholm fra Sykepleierforbundet raste på TV mot forhandlerne til Kommunenes sentralforbund og deres utsagn om at «dere er så søte når dere er sinte».

Året etter tok Kvinnefronten et mer organisert initiativ, initiativgruppa for Kvinnenes tariffaksjon i 1987 besto av faglige tillitsvalgte kvinner, kvinneaktivister og kvinner uten faglig eller kvinnepolitisk erfaring som var opptatt av lønna si. Dette var et bevisst ledd i å forme ut en lønnspolitikk som både var faglig og kvinnepolitisk og som skulle være forståelig for folk, uten at de måtte forstå begreper som overheng, etterslep etc.

Kvinnelønna

Kvinnenes tariffaksjon lanserte begrepet kvinnelønn og parola ei lønn å leve av. Oppropet viste hvordan kvinner tjener både lavere, men også likere, enn menn. Fordi de lønnes som kjønn. Det at de er kvinner spiller en større rolle enn utdanning og yrke. F.eks. lå gjennomsnittslønna for kvinnene både i industri, varehandel og rutinemessig kontorarbeid mellom 110.000 og 120.000. 70% av kvinnene i kommunene lå mellom 113.000 og 121.000. Dette understreket ytterligere at kvinner ikke har lavere lønn fordi de «finner seg i det», men fordi de bys lavere lønn fordi de er kvinner. Mange faglige aktive kvinner fikk en støtte de trengte for å ta opp kvinners lønn. Erfaringen var at begrepet kvinnelønn er viktig fordi det synliggjør at dette er et felles samfunnsmessig problem, ikke tilfeldige forskjeller. Det styrker bevisstheten om kvinneundertrykkinga, og om felles interesser. Det er ikke tilfeldig at samarbeidet på tvers mellom foreninger i og utenfor LO, YS og AF har kommet lengst når det gjelder kvinnene. Kvinneundertrykkinga og kvinnebevisstheten er et ekstra bånd som forener.

Kvinnenes tariffaksjon fortsatte arbeidet med å samle kvinner til diskusjon om lønn og lønnsstrategi og skape forståelse og fellesskap mellom kvinner med ulikt lønnsnivå, i offentlig og privat sektor. Organisatorisk var det en liten aksjon, men den hadde stor effekt fordi den traff den virkelige situasjonen til svært mange kvinner. Det at stadig flere kvinner forsørger seg sjøl og stadig flere familier er avhengig av kvinners lønn, var kommet i skarp motsetning til den lave kvinnelønna og skapte et objektivt grunnlag for kamp. Bl.a. fagforbund som Handel og kontor og hjelpepleierne tok opp parola om ei lønn å leve av. H&Ks landsmøte i 1988 var preget av både kravet om ei lønn og leve av og av 6-timersdagen. Og ved tariffoppgjøret i 1990 var Handel og kontor på offensiven med en omfattende medlemsmobilisering, men ble tildels stoppet da LO- representantskapet vedtok samordna oppgjør.

Den faglig opposisjonskonferansen i Trondheim høsten 1988 ble et første gjennombrudd for forståelsen for kvinnelønna. Mange menn visste ikke hva kvinnene tjente. Etter dette fulgte en strøm av forslag bl.a til LO-kongressen i 1989 om at ingen skulle tjene mindre enn 90% av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.

Foran tariffoppgjøret i 1988 gikk også 12 kvinnefagforeninger i Oslo, på tvers av LO, YS og AF ut med et felles opprop mot lønnsloven. 1 krone ble gitt i tillegg, mer var ikke lov, og forbund utenfor LO fikk ikke engang forhandle. Kvinnene var på offensiven – og ble møtt med lønnsdiktat – de skulle ikke få lov til å slåss om lønna si. Lønnslov og moderasjonslinje gjorde rommet lite, akkurat da kvinnene sto på terskelen til en mer samla kamp. Et nytt lønnssystem i offentlig sektor som kom i 1990, med større vekt på lokale forhandlinger, kan også sees som et forsøk på å demme opp for en slik offensiv. Kvinnefagforeningene skulle fanges i en kamp med hverandre om smuler.

Men kampen for å heve kvinnelønna lot seg ikke stoppe. Diskusjonene gikk videre i kvinnefagforbunda og kom til uttrykk i kommunestreik og hjelpepleierstreik (1992) og sykepleierstreik (1994). Også Haagensen måtte snakke om kvinnelønn. Likestillingsrådet dro i gang en likelønnskampanje. 8. mars ble en dag der også kvinnefagforeningene mange steder var med i samarbeidet. 8. mars 1994 gikk lederne i Fellesorganisasjonen, Lærerlaget og Hjelpepleierforbundet og Sykepleierforbundet sammen om et historisk fellesutspill og krevde 25.000 kr til kvinnedominerte yrker. Dette satte påny fart i den offentlige diskusjon. Direkte kvinnelønnskrav, egne krav for kvinnene på tvers av forbunda ble stilt på dagsorden. Også Kommuneforbundet tok opp særegne kvinnelønnskrav. Dette var et stort skritt videre.

Underveis hadde det også utviklet seg diskusjoner om strategi. Kvinnelønnsperspektivet som bygger på flertallets felles interesser i å heve kvinnelønna og understreker behovet for felles kamp, ble utfordret. Det ble tatt til orde for «mer mannlige lønnsstrategier» og større lønnsforskjeller blant kvinnene. Noen, som ledelsen i Norsk Sykepleierforbund, ønsket ikke å bruke kvinnelønnsbegrepet, fordi det fokuserer på at de er kvinner, ikke på yrket de vil ha betalt for, og dermed holder dem nede. Et syn innafor den revolusjonære bevegelsen har vært at det ville være riktigere å satse på lavtlønte av begge kjønn og at kvinnelønnsbegrepet usynliggjør de lavtlønte. Strategien kritiseres derfor fra to kanter, de som vil legge vekt på bare likelønn og de som bare vil organisere på grunnlag av lavtlønn.

Felles for disse oppfatningene er at de ser bort fra de grunnleggende felles interessene som det store flertallet av kvinnene har i å slåss for å heve kvinnelønna og undervurderer betydninga av kvinnebevisstheten som kraft i kampen. Lavtlønn er et kvinnespørsmål, lønna er så lav fordi det er kvinner det dreier seg om. Det er nettopp kvinnelønnsbevegelsen som har satt kravet om at ingen skal tjene under 90% av industriarbeiderlønn på dagsorden, et krav som nå vinner stor støtte. I kjølvannet av denne bevegelsen blir lavtlønte menn også svært synlige, kanskje nesten mer synlige enn lavtlønte kvinner. Det er heller ikke mulig å oppnå likelønn uten å gå direkte løs på kvinnelønnsspørsmålet.

Kvinnelønna som begrep ble presset inn i fagbevegelsen, også i Hågensens vokabular. Deretter er det blitt mer omstridt, fordi det er et begrep som har konsekvenser for strategi. Det bygger opp under en strategi som går ut på å snu svakhet til styrke, å utnytte det at kvinnene tjener lavere og likere til å skape en stor samla styrke i kampen for å heve kvinnelønna. På grunnlag at de faktisk har felles interesser og at kvinnebevisstheten er en nødvendig drivkraft i kampen. Både kampen for de lavest lønte (80% kvinner), kampen for heving av lønna i kvinnedominerte yrker og grupper og kampen for likelønn for kvinner med høyere utdanning rommes innenfor en slik felles front.

6-timersdagen

6-timersdagsbevegelsen var lenge den viktigste motoren i å utvikle kvinnebevissthet og samarbeid på tvers. Deler av kvinnebevegelsen, bl.a. i SV, hadde vært opptatt av dette kravet lenge, fra begynnelsen av 80-tallet ble det prioritert i Kvinnefronten. Metodene var mye de samme, samling av kvinner i ulike jobber, samarbeid mellom Kvinnefronten og ulike fagforeninger om et utall av små møter og seminarer over hele landet. Utveksling av felles erfaringer gjorde det synlig hvordan kvinner snor sitt arbeidsliv rundt familiens behov og at deltid ikke skyldes at kvinner er dumme, men at samfunnet pålegger dem ansvaret for barn og familie. Kvinner finner ulike løsninger på den skvisen de kommer i mellom jobb og familie, men grunnleggende er situasjonen den samme. Og 6-timersdagskravet er felles.

Kvinnefronten understreket kvinneperspektivet ved 6 timersdagskravet. Mens lønnskrav er mer felles for kvinner og menn, satte kravet om 6 timersdagen søkelyset på forskjellene mellom kvinner og menns forhold til arbeidslivet og deres forhold til tid. At nettopp flertallet av kvinners situasjon gjorde at de ble tvunget til å reise krav om kortere arbeidstid. Et krav som også var viktig for menn og for hele fagbevegelsen, men som kvinnene måtte gå i spissen for. Disse erfaringene gjorde det mulig å formulere et viktig brudd med tidligere oppfatninger. Kvinnene kunne være en kraft fordi de var kvinner, ikke på tross av det. De behøvde ikke måle seg opp mot menns kamperfaringer og føle seg mindreverdige. Deres erfaringer nettopp i skvisen mellom jobb og hjem, var viktige og nødvendige for å slåss. Kvinners erfaring med deltid var også et viktig grunnlag for motstanden mot det åpne samfunnet og angrepene på normalarbeidsdagen. Bl.a disse erfaringene lå til grunn da AKP konkluderte med at det nå var to ledende krefter i arbeiderklassen, det tradisjonelle kjerneproletariatet og kvinnene.

Da arbeidsløsheten og hardere klima presset 6-timersdagskravet på defensiven, var det nettopp kvinneforbunda som holdt stand og i samarbeid hindret at det ble strøket av handlingsprogrammet på LO-kongressen i 1989. Det var også et samarbeid på tvers som startet arbeidet med å få til forsøksprosjektet med 6-timersdagen i Oslo. Kvinnefronten inviterte kvinneorganisasjoner, kvinnefagforeninger og kvinnegruppene i partiene til et møte i som satte i gang. Seinere i prosessen overtok fagforeningene det konkrete arbeidet.

Kvinner på tvers

Forutsetningene for Kvinner på tvers var derfor skapt av mange over lang tid, samtidig som grunnlaget lå i de samfunnsmessige endringene i kvinners stilling.

Høsten 1993 ble det tatt et uformelt initiativ av kvinner fra Fellesorganisasjonen i Oslo, Kvinnefronten, hjelpepleierne og førskolelærerne i Oslo for å få til en landsomfattende kvinnefaglig konferanse. Kvinner fra sjukepleierne, Handel og kontor, lærerne og Hotell og restaurant ble raskt med. Dette var starten til Kvinner på tvers.

Kvinner på tvers er et konkret samarbeid mellom kvinnefagforeninger og kvinneorganisasjoner i Oslo. Det er avholdt to landsomfattende konferanser og en demonstrasjonsdag med oppfordring om markeringer rundt om i landet. Hvem som er med, forandrer seg fra gang til gang. Samarbeidet organiseres gjennom en gruppe der noen fra hver deltakende organisasjon møter. Gruppa lager opplegg til konferansen – eller demonstrasjonen – deretter behandler alle organisasjonene om de vil stå som medarrangører.

Konferansene tar sikte på å organisere på tvers av alle slags skiller, offentlig og privat, ufaglærte og faglærte, arbeiderklasseyrker og høyskoleutdanna, mannsyrker og kvinneyrker, fagbevegelse og kvinnebevegelse, YS, AF, LO og uavhengige, i og utenfor arbeidslivet. Arbeidstid, lønn og velferdsstat har preget dagsorden. Men konferansene tar bevisst ikke opp bare faglige tema, men også kvinnespørsmål i videre forstand, som seksuell trakassering og rapport fra Beijing. Dette er viktig for å styrke kvinnebevisstheten. I fjor var forholda for ungdom gjenstand for et eget innlegg, nå er det viktig å få innvandrerkvinner med i arbeidet.

Konferansene er innretta på flertallet av vanlige kvinner, på samarbeid på grunnplanet.

Men Kvinner på tvers er også en ide og en måte å jobbe på som går langt utover disse konferansene i Oslo. Bergen har f.eks. hatt en egen konferanse: Kvinner er kvinner best i vest. I forbindelse med demonstrasjonene 1. februar er det kommet igang ulike former for samarbeid i Stavanger, Tromsø, Kongsberg, Kragerø, Porsgrunn, Steinkjer, Tynset, Halden og Ålesund i tillegg til Oslo og Bergen. Flere av disse stedene legger nå videre planer. I løpet av det siste året er det også kommet i gang et nytt samarbeid i Oslo mellom ulike organisasjoner om 6-timersdagen, og det har foregått et sentralt samarbeid på tvers mellom Fellesorganisasjonen, Lærerforbundet, Lærerlaget, Helse og sosialforbundet, Husmorforbundet og Kvinnefronten om en skarp uttalelse om velferdsmeldinga.

Kvinner på tvers dreier seg om å samarbeide på tvers av ulike skiller for å skape fora og organisasjonsformer med plass til kvinner slik de er, som både arbeidere/arbeidstakere og kvinner. Klasse og kjønn er ikke to atskilte sider som passer i ulike sammenhenger, kvinner er hele mennesker. Med sine erfaringer både fra livet, fra kvinneorganisering og fagforeninger. Erfaringene viser nettopp at kvinner trenger både klassebevissthet og kvinnebevissthet, både fagforeningserfaring og kvinnepolitisk erfaring for å finne sine måter å slåss på. Et samarbeid på tvers bygger opp tillit til egne erfaringer bl.a. fordi de blir sett og delt av andre, og det utløser initiativ og felles kamp. Som diskusjonen om 6-timersdagen på den første konferansen der statssekretæren og NHO-representanten som sto for argumentasjonen som dominerer i det offentlige rom, ble helt perifere. Deltakerne diskuterte utfra sin egen hverdag og bekreftet hverandre. Kvinners erfaringer passet inn.

Og det dreier seg om å utvikle samarbeid som bryter med de eksisterende strukturene og tildels stivna arbeidsmåtene i fagbevegelsen. Et samarbeid som jobber innenfor de etablerte organisasjonene og kan påvirke dem gjennom tillitsvalgte i sentrale posisjoner. Og som samtidig står friere fordi det er organisert utenfor LO, YS og AF-systemet og ikke er bundet av formelle spilleregler. Dette betyr f.eks. at Kvinner på tvers-bevegelsen kan ha en sjølstendig «plattform» som ikke nødvendigvis er identisk med hver enkelt organisasjons. Og den kan jobbe friere. På siste konferanse ble det oppsummert et felles grunnlag for kvinnelønnskampen: Vi må stå på to bein: vi krever ei lønn å leve av dvs. heving av kvinnelønna fra bånn, og vi krever at også kvinner må få uttelling for utdanning, kompetanse og ansvar. Høyere lønn og likelønn. Dette la grunnlaget for felles paroler i demonstrasjonene som viste bredden i kvinnelønnskampen. Felles interesser er overordna motsetningene, samtidig som vi anerkjenner at det fins uenighet og respekterer den. En slik felles plattform er lettere for en påtversbevegelse enn for de ulike organisasjonene som skal forhandle konkret. Samtidig som den kan legge press. Og etterhvert som folk blir kjent med hverandre, kan samarbeidet utvides og enheten utdypes. Det er lettere å ta kontakt med en person en kjenner enn med en fremmed organisasjon.

Hva nå?

Kvinner på tvers er kommet for å bli. Både samarbeidet og ideen er i ferd med å bli etablert. Det er legitimert, bl.a. av Ester Kostøl på den årlige faglige konferansen i Trondheim høsten 1995. Rommet for tverrkontakt, også mellom enkeltkvinner i toppen er blitt mye større. Samtidig er dette fortsatt arbeid mot strømmen. Kvinnelige tillitsvalgte er (i kanskje enda større grad enn deres mannlige kolleger) nedsylta av arbeid i egen organisasjon. Dette er noe de egentlig ikke har tid til, men prioriterer fordi de ser at det er viktig – og inspirerende. Det trengs ildsjeler – og mange steder kan Kvinnefronten spille en slik rolle. Det er også viktig å ha realistiske mål for hva det er mulig å få til. Bare samarbeidet i seg sjøl gir mange positive ringvirkninger.

De vellykka kvinnelønnsdemonstrasjonene 1. februar viste at det også er mulig å handle sammen. Med markeringer på 11 steder, der bare Oslo og Bergen har hatt noe tidligere, ble Kvinner på tvers-samarbeidet kraftig utvidet. Dette er et viktig skritt. Økt kontakt og samarbeid på tvers lokalt vil være noe av det viktigste å utvikle framover, på kommuneplan, på store arbeidsplasser som sykehus eller i bydeler som i Oslo. Mange steder vil bruke 8. mars til å styrke samarbeidet. Og f.eks. i forbindelse med tariffoppgjøret i vår kan det være aktuelt å lage felles møter der en utveksler krav og diskuterer hvordan en kan stå sammen, eller organiserer støtte til dem som går til konflikt for kvinnelønnskrav. Andre vil kanskje være opptatt av velferdsmelding og privatisering og styrke samarbeidet på tvers med eneforsørgere, trygdemottakere og brukerorganisasjoner.

Utvida lokalt samarbeid vil også gjøre at flere får lyst til å jobbe med å organisere bevegelsen på tvers, ikke bare jobbe innad i hver enkelt organisasjon. Flere krefter til å jobbe med Kvinner på tvers som en sjølstendig bevegelse er også en forutsetning for å få med dem som ikke kommer av seg sjøl. Det er bl.a. viktig å få med flere kvinnegrupper i tradisjonelle arbeideryrker innafor forbund der kvinnespørsmål i liten grad står på dagsorden og der deler av kvinnekulturen kan virke fremmed. Mulighetene er store om noen tar kontakt.

Kvinnelønnsdemonstrasjonene var organisert rundt det som det er enighet om samtidig som en respekterte forskjellene. Dette er viktig å ta vare på, Kvinner på tvers skal bidra til å gjøre kvinner mer synlige slik de faktisk er, ikke skape en ny kvinnemal som alle må passe inn i.

Hvordan det så vil utvikle seg videre? Kom på Kvinner på tvers-konferanse i Oslo 21.-22. september 1996 og du kan være med å skrive fortsettelsen av denne historia!

av Frode Bygdnes

Ved å svekke kystbefolkningas hevd på fisken, svekke allmenningsretten til fisket og regulere sjarkfiskeren bort, tjener regjeringa storkapitalen i næringa.

Kombinasjonen den varme Golfstrømmen, blanda med kaldt næringsrikt saltvann fra polområdet, gjør vårt havområde til et av verdens beste fiskehav. At disse havstrømmene kommer innover vår store kontinentalsokkel, gir grunnlaget for våre enorme naturressurser

Ressursrik landsdel

Befolkninga i Nord-Norge har vokst med og levd av havets ressurser. Fra sagatida til i dag har disse fornybare ressursene gjort denne landsdelen til en rik og velstående landsdel. Riktignok har det vært svingninger i sesongfiskeriene og noen ganger svart hav. Da har styrken vært at befolkninga ikke har hatt ensidig næringsgrunnlag, men har utnytta den rike naturens mangfold.

Helgeland og Hålogaland hadde sterke småkonger i sagatida på grunn av fisken. Det var tørrfiskpenger herfra som muliggjorde bygginga av Nidarosdomen. Det var fisken nordfra som var grunnlaget for Hansabyen Bergen. Fisken var hovedgrunnen for kolonialiseringa av Nord-Norge. Silda skapte muligheten for industrialiseringa av landsdelen. Sildefisket i Eidsfjorden var av slike dimensjoner at det merktes på børsen i Hamburg i siste del av forrige århundre. Vi fikk både damskipsflåte og sildoljeindustri den gang.

I dag fremstår fiskeriene og fiskerinæringa som nasjonens viktigste næring etter olja. Det dreier seg om den nest største eksportnæringa med en eksportverdi på omkring 20 milliarder kroner i året. I tillegg kommer innenlands omsetting. Det er store verdier kapitalen ønsker å få grep om. Næringa er viktig ikke bare for eksportverdien, men også for verdiskapning, sysselsetting og bosetting langs kysten vår.

I de seinere år har denne rike landsdelen blitt fremstilt som problemlandsdel. En underslår den verdiskapinga som foregår langs kysten, men har i rein FrP-stil fokusert på prissubsidier og statlige overføringer. En fiskeriminister fra landsdelen og fra næringa veit bedre, allikevel fremstår han som EU-tilpasseren med budskapet at markedskreftene skal få råde. Landsdelen skal urbaniseres og fisket skal industrialiseres. Dette er landsdelens største trussel noen sinne. Fordelen og styrken til landsdelen har vært mangfold og allsidighet med helt marginale avkastninger ut fra naturens evne. En fiskeripolitikk basert på kapitalens premisser fører til oppkjøp av fiskerirettigheter fra lokalbefolkninga og til fjernkapital. En naturlig konsekvens er ressursødende fiske etter den mest lønnsomme fisken, ødelegging av markedet og utarming av landsdelen.

Kapitalskapte kriser

Vi ser dette tydelig i dag. Vi har minst to typer kapitalskapte kriser. Ei ressurskrise pga. overfiske i Barentshavet av en økende trålerflåte. Og vi har ei markedskrise hvor den marginale utkantproduksjonen rammes av et verdensmarked med overpøsing av hvitfisk (dvs. fisk med hvitt kjøtt som torsk, hyse og lange) fra alle verdenshavene. Det er ikke bare oppdrettslaksen som dumpes på markedet. Vi ser den samme systemkrisa i saltfisknæringa, i filetproduksjonen og i ferskfiskleveringene.

Kapitalens ønske om størst mulig avkastning, fortest mulig verdirealisering sammen med perspektivet om konkurranse med likesinnede i markedet, gjør at hensynet til naturressursene og til befolkninga må vike. I dette kappløpet inngår det at fiskeressursene ikke lenger skal tjene bosettinga, befolkninga og kystfiskerne. Om kystbefolkninga urbaniseres til noen få byer, er det lettere å frata kystfolket sine gamle fiskerirettigheter. Ved å svekke kystbefolkningas hevd på fisken, svekke allmenningsretten til fiske og regulere sjarkfiskeren bort, tjener regjeringa storkapitalen i næringa.

Kystbefolkninga mot havimperialister

Å forsvare kystbefolkningas hevd på ressursene, er en miljøkamp. Det er med på å begrense rovdriften på de mest lønnsomme fiskeslagene. Kystbefolkninga er naturressursenes beste vokter sjøl om vi har eksempler på ødsling her og. Det er nemlig ikke kystflåten som har ressurser til å tømme havene, det er den kapitalkrevende havgående flåte. Og det gjør de hvis ikke kyststatene tar ansvar for kystbefolkningas næringsgrunnlag. Canada våget å gå utover 200 mils økonomisk sone i konfrontasjon med EU for å forsvare blåkveita for sin kystbefolkning. Norsk fiskeripolitikk er ikke bare unnvikende ovenfor EU, Island og andre piratfiskere i Barentshavet, de er direkte aktive i å stimulere verdens største piratfisker; Kjell Inge Røkke.

Verdens største smutthullfisker …

Røkke har slått seg opp på smutthullfiske rundt om på verdenshavene. Røkke eier våren 1996 22 fabrikkskip og fisker 10% av verdens hvitfisk. Dette fiske foregår utenfor Alaska, Russland og Sør-Amerika. Han har også avtaler med kystnasjoner til å ta 1,3 millioner tonn fisk. Det er tre og en halv gang så mye som den samlede norske torskekvoten i år. Førstehåndsverdien av fangsten er regnet til 7 milliarder kroner, like mye som hele den norske førstehåndsverdien av fisk i 1995. (Kilde: Dag Erlandsen i bladet Vesterålen 11. april 1996.)

Røkkes båter opererer hovedsaklig på et fiske som ikke er regulert, derfor har heller ikke Røkke trengt noen kvoter. I et radiointervju i vår ble kompanjongen i RGI, Gjelsten spurt om ressursansvar. Han svarte klart og tydelig at det ikke var deres ansvar, deres oppgave var å fiske opp mest mulig. Røkke driver en innhøsting som prioriterer kortsiktig økonomisk gevinst fremfor langsiktig forvaltning. Slik spekulerer Røkke fra Norge i uavklarte og uregulerte havområder med støtte fra norske myndigheter. Dermed blir det norske engasjementet i FN-avtaler om å regulere fisket i internasjonale farvann halvhjerta. Og bønnen til Island og andre om å slutte å fiske i smutthullet og i smutthavet, blir bare flaut. Når anledninga byr seg, er norsk fiskeripolitikk like imperialistisk som noen.

… satser på å kjøpe nasjonale kvoter

Røkke har kapital og ønsker å satse på Barentshavet. I dagens fiskeripolitikk kan en kjøpe seg til kvoter. RGI satser på to måter. Den ene er å bygge trålere som leies ut til russerne med sannsynlige leveringsavtaler i Norge. 16 til 18 nye trålere skal registreres i Luxemburg, fiske på russisk kvote under russisk flagg i Barentshavet. Det forutsettes at det gis norsk statlig hjelp på de 12 siste. Satsinga vil kreve mellom 200 og 300 millioner statlige norske kroner i subsidier. Nærings- og energidepartementet har tidligere i vår klarert utbetaling av verftsstøtte i forbindelse med at RGI skal bygge 8 fabrikktrålere og 10 ferskfisktrålere. (Kilde: Nordlys18. juni 1996.) I første omgang er selskapet med på å bygge 4 nye trålere som skal gi leveringsforpliktelser til Norway Seafoods på rundt 17.500 tonn. Denne avtalen vil når den er gjennomført, gi RGI hånd om 70.000 tonn råstoff. Russiske fiskerimyndigheter er bekymret for den avhengigheten som er skapt til utenlandske samarbeidspartnere på flåtesiden. Havforskerne er engstelige for at torskebestanden står foran en ny nedtur. Og markedet er engstelig for ytterligere prispress på hvitfisk.

Den andre måten RGI satser på, er å kjøpe opp norske fiskebruk som har trålerkonsensjon. Oppkjøp av Melbu-fiskeindustri er Røkkes brohode mot Nord-Norge. Det er et av Nord-Norges største fiskerikonsern. Konsernet består av bl.a. fiskebruk i Lofoten og Vesterålen som Stamsund, Melbu, Hovden, Nykvåg og for ikke å glemme er de den største aksjonæren i Vesterålens Hermetikkfabrikk på Sortland. Allikevel er nok den største enheten trålerrederiet med sine seks trålerkonsesjoner. I 1996 har rederiet kvoter på nesten 11.000 tonn torsk og hyse. Via Stamsund Skipsselskap er konsernet betydelig eier av Lofoten Trålerrederi a/s med sine sju konsesjoner. Dermed kommer Norway Seafood opp i kvoter på 20.000 tonn torsk og hyse. Sammen med sei og andre fiskearter, kan denne trålerflåten gi en årlig fangst på mellom 30.000 og 40.000 tonn hvitfisk og reker. For RGI er det kvotene og konsesjonen som er interessant. Verdien av fiskebrukene og flåten er uvesentlig.

Fiskeriministeren på lag med Røkke

Dagens Næringsliv meldte bl.a. 2. april 1996 at SND presset på for Melbu-oppkjøpet, med å true å selge seg ut om ikke duoen gjorde noe på fiskerisektoren. SND investerte 50 millioner i Røkkes nystiftede selskap Norway Seafoods. Dette var ingen distriktstøtte, men en investering. I dag kan SND selge aksjene for 70 millioner. RGI hadde neppe kjøpt opp Melbu-konsernet om ikke de hadde klare løfter fra myndighetene om å få konsesjonene. DN sin melding er forsøkt imøtegått, men muligheten til å kontrollere konsesjon, er et taust og pålitelig vitne om myndighetenes velsignelse.

Tidligere fiskeriminister Eivind Bolle hevdet at det som er betenkelig i dagens utvikling, er den sentralisering av fiskerinæringen som pågår. En havgående flåte på noen få hender, vil kunne fiske opp og levere de nødvendige kvanta fisk til noen få store fiskeindustrianlegg langs kysten. Kystflåten vil da bli presset ut av konkurransen. (Ifølge lederen i bladet Vesterålen 19. mars 1996)

Eiendomsretten

På 1960- og 1970-tallet ble en flåte på 70 ferskfisktrålere bygd opp av lokal fiskeindustri, kommuner og andre lokale eiere. Disse skulle sikre at råstoffet ble landet og produsert der eierne bodde. Halvparten av dagens ferskfisk-trålere i Nord-Norge er nå på sør-norske hender. Av flåten på vel 40 båter er ca. 20 trålere kontrollert av tre tunge fiskerikonsern som styres av kapitalinteresser utenfor landsdelen. Det multinasjonale selskapet Nestle Findus med base i Sveits, er det ene selskapet med kontroll over 5 trålere, Røkke den andre og West Fish i Ålesund den tredje.

West Fish eier fabrikktråleren Kongsfjord og seks ferskfisktrålere. Dette selskapet har overtatt restene fra det familie-eide selskapet Aarsæther. Med offentlig kapitalinnsprøyting på over 40 millioner kroner i gunstige lån og tilskudd, overtok West Fish selskapet i 1991. Med de trålerkvotene som er tildelt de siste årene, kan denne flåten fiske 13.000 tonn torsk og hyse. Landanleggene har også vært av de mest aktive i å kjøpe råvarer fra russiske trålere. Selskapet planlegger med støtte fra SND å bygge et svært saltfiskanlegg på Svartnes ved Vardø. Dette har skapt uro i saltfisknæringa som i vinter har slitt med stor overproduksjon og prisras.

Lokomotivene

RGI og West Fish er begge vertikalt integrerte konsern med stor trålerflåte, industrianlegg og en organisasjon som driver salg og markedsføring. De har full kontroll over hva de gjør fra ressursuttaket til markedet. Dette er i samsvar med SND-rapporten som Nærings- og energidepartementet la frem høsten 1994. Det var en rapport som hevdet at fiskeri-Norge trenger noen få integrerte og store bedrifter som skal være såkalte lokomotiv i fiskerinæringa. (Fra bladet Vesterålen 13. april 1996.) Den norske strategien går altså ut på å støtte opp om noen få aktører som konkurrerer på verdensmarkedet. Da er det nærliggende å tro at skrittet over til fabrikkproduksjon er lite. En god del av den hvitfisken som utkonkurrerer norsk torsk og hyse, er fabrikkproduksjon fra Island og fra Røkkes RGI. Det er all grunn til å frykte at den strategien Russland med hjelp av bl.a. Røkke vil satse på, er fabrikkskip som kan skaffe landet mest mulig valuta. Vi registrerer at Røkke kommer til Nord-Norge både under norsk, russisk, luxenburgs og kypriotisk flagg og med DNA-regjeringas støtte.

SNDs strategi med å styrke store fiskeribedrifters egenkapital, gir skjev konkurranse. De mindre fiskerimottakene står enten i fare for å bli kjøpt opp eller utkonkurrert. Det er spesielt tragisk fordi det er de mindre bedriftene som er mest fleksible til å takle sesongsvingningene og svingningene i markedet. Og det er de mindre mottakene som muliggjør en spredt sjarkflåte langs kysten.

Omorganisering av det tidligere DUF

SND (Statens nærings- og distriktsutviklingsfond) omorganiseres. Den totale rammen på SND-midler har vært på vel fem milliarder kroner. Fylkeskommunene har hatt hånd om ca 1,5 milliarder. Det har foregått en viss tautrekking om forvaltninga av disse pengene. Skal fylkeskommunen ha ansvaret for de distriktspolitiske virkemidlene i SND eller skal næringsministeren med SND-ledelsen disponere disse midlene. Det dreier seg om en lokal folkevalgt styring eller en SND-ledelse som tar mer og mer form av bankvirksomhet. Næringsministeren arbeider for omlegging som sikrer SND langt større makt over disse offentlige støttemidlene. Ministeren omorganiserer for å svekke lokalpolitikernes bremsing på denne utviklinga og for å tilpasse omorganiseringa denne «Røkke»-satsinga.

Også innenfor fiskebåtfinansieringa ser vi en betydelig omlegging. Her arbeides det med å slå sammen Statens Fiskarbank, Kreditkassen og SND. (Tidligere Fiskernes Bank gikk inn i Kreditkassen for noen år siden.) En slik sammenslåing er med på å fjerne alt som dreier seg om distriktspolitiske virkemidler. Spesielt er denne omlegginga helt etter privatbankenes forretningsid. Denne integreringa vil være med på å se snevert bedriftsøkonomisk på båtkjøp. De som taper, er kystflåten. Dagens kvoter og fiskepriser gjør det umulig for kystfiskerne å skaffe seg ny båt. Forslaget om å legge ned Statens Fiskarbank er et nytt signal om at Regjeringa ønsker en ensretting av norsk fiskerinæring i retning av større enheter på sjø og land. Med hjelp av SND er storkapitalen på full marsj inn i både den tradisjonelle fiskeriindustrien, i oppdrettsnæringa og i flåtestrukturen.

Manglende styring eller bevisst privatisering

Årsmøtet i Troms Fiskarfylking beklaget på det sterkeste den manglende styring av fiskeripolitikken. Fiskarfylkingen sier videre: «Resultatet av dette har blitt at Næringsdepartementet ved SND og Utenriksdepartementet har blitt de viktigste aktørene for å styre rammebetingelsene for næringa, ofte på tvers av næringas egne ønsker og vedtatte fiskeripolitiske målsettinger.»

Derfor er det ikke riktig å beskylde myndighetene for manglende styring. De øver en styring på kapitalens premisser.Det er en politisk kurs for å avfolke kysten for å sentralisere i noen få byer. Under Gro H. Brundtlands regjeringstid, har alle styringsredskaper blitt svekket eller tatt helt bort. Vi ser det på flere og flere felter. Også på hvordan nedleggelse av postkontor rammer distrikts-Norge. Dermed blir bosettingsstrukturen forandret og kystkulturen står for fall. Vi er vitne til en norsk imperialistisk fiskeripolitikk under ledelse av sosialdemokratene.

Forsvar kyst-Norge

Det er kystfiskekulturen som best kan utnytte naturens mangfold og variasjoner. Det er kystflåten som best kan tilpasse seg naturens yteevne. Og det må være reproduksjonen i havet som må få bestemme uttaket av havets ressurser til enhver tid. Det må ikke være kravet til profittavkastning som skal bestemme fangstmengden, heller ikke markedets etterspørsel. Som kystnasjon må vi ta et globalt ansvar. Vi har ansvar for en av verdens viktigste biologiske ressurser.Denne ressursen må ikke privatiseres på det internasjonale marked. Vannforsyninga kan stå som et skrekkeksempel. Ni multinasjonale selskaper med sete i Europa har total kontroll på denne. Kampen i dag går på at internasjonal kapitalisme ønsker å privatisere naturressursene.

Vi må få en nasjonal fiskeripolitikk som sikrer kystbefolkninga retten til fiskeressursene. Fiskeripolitikken skal være et redskap for å opprettholde dagens bosetting.Fiskerettighetene må knyttes til lokalsamfunn og aktive fiskere. Fiske med passive redskaper som garn, line og juksa kan fiske fritt. Reguleringstiltakene må ikke diskriminere kystfiskerne som ønsker å ta fisken når den er ved land i sesongene. Reguleringstiltakene må forfordele kystflåten og diskriminere fiske i oppvekstområder i Barentshavet. Helårsdrift ved fiskemottakene på land må baseres på varierte fiskeressurser og på forskjellige videreforedlingsformer. Landbasert virksomhet må basere seg på fleksibelt driftsopplegg. Gjennom lagring og frysekapasitet kan en motta fisken når det er mye fisk. Med hurtig nedfrysing av helt fersk fisk kan sjarkfiskere rundt om i distriktene sende frossen filet til videreforedling når som helst. Ved å bygge på fjordfiskeren kan en og nyttiggjøre seg av de mange forskjellige fiskearter og vekster som forekommer på kysten. Disse både eksklusive arter, u-fisker, kråkeboller m.m. er lite egna til kommersiell fangst, men vil kunne gi sjarkfiskeren et verdifullt bidrag til sitt eksistensgrunnlag. Slik kan en sikre mest mulig stabil sysselsetting på årsbasis.

Mulighetene er mange, teknologien har skapt nye muligheter og vi har en rik kystkultur å bygge på. Disse løsningene velges ikke. Den sosialdemokratiske regjeringa sammen med kapitalen har en helt annen strategi med næringa. Tida er moden for en ny Aksjon Kyst-Norge.

av Hans Olav Brendberg

For bonden har samvirke vore ein måte å sikra stabil pris og leveranse, på stutt og lang sikt. Som eigar av bondesamvirke har han hatt eit ord med i laget – ogso etter at mjølka eller slaktelammet har fare frå garden. Og difor har og samvirkeideologien vore ein sjølvsagt del av norsk jordbruk.

Samvirkeideologien

Samvirkeideologien har vorte til saman med utviklinga av kapitalistiske marknader – og delvis som ein reaksjon på denne utviklinga. Samvirkeprinsippa, som går att i all samvirkeorganisering, er i grunnen svært enkle:

1. Ope medlemsskap
2. Mottaksplikt
3. Fordeling av utbyte etter leveransar
4. Opplysningsverksemd
5. Samarbeid med andre samvirketiltak
6. Eit medlem – ein stemme

Desse grunnleggjande prinsippa har vore so lettfattelege at samvirke har vore ei god løysing på ei rad oppgåver, og samvirke har vore ein del av ideologien både i bonderørsla og arbeidarrørsla. I bonderørsla var samvirke sjølve grunnsteinen i organiseringa – nett som fagforeininga var det i arbeidarrørsla.

Pionerane og smørprisen

Det sosialdemokratiske regimet i etterkrigstida hadde si Moses-myte i Menstadslaget, då rørsla gjekk over sivsjøen på veg mot etterkrigstidas Kaanan. Ogso i bonderørsla har ei hending liknande, mytiske dimensjonar: Tida då lastebilar gjorde vegen frå Gudbrandsdalen til Oslo so stutt at bønder frå langt borte kunne underby dei som låg nærare ned i tvangsauksjonar og krise. I denne perioden – tidleg i vårt hundreår – organiserte den austlandske bonderørsla seg som parti, samstundes som ho tømra samvirke for dei fleste jordbruksprodukt.

Mellomkrigskrisa vart prøvesteinen på samvirkeløysingane i jordbruket, og med kriseforliket mellom Hundseid og Nygaardsvold vart landbrukssamvirket ein del av den sosialdemokratiske orden. Faktisk i så stor grad at ein rett etter krigen dryfte kvar grensene mellom produsentsamvirke og forbrukarsamvirke skulle gå – privat kapital trongs jo ikkje.

No sende jo formell og mental Nato-medlemsskap snøggt slikt prat ned i arkivskuffene. Men landbrukssamvirke stod fast, sikra bonden marknadsmakt – og minnet om agrarkrisa sikra Loyaliteten. Og med den grunnfeste Loyaliteten på plass går vi inn i neste fasen av samvirke som ideologi: «Bygg Landet»-perioden. Gullalderen for det sosialdemokratiske, teknokratiske vekstregimet var òg ein gullalder for samvirke – men no i ei ny rolla.

Kapitalismen kjem under raude faner

I store landsluter vanta viktige kjennemerke på ein utvikla, kapitalistisk økonomi so seint som midt på femtitalet. Eit av dei viktigaste var at arbeidskraft ikkje var ein vare som vart omsett fritt på marknaden. Den kapitalistiske fridomen for arbeidaren – at han sel arbeidskrafta si som vare – krev sjølvsagt i utvikla form at han må selja arbeidskrafta som vare. Med det omfanget sjølveigd primærproduksjon hadde, fekk ein ikkje ein normalt fungerande arbeidsmarknad i til dømes Nord-Noreg. I landsdelen var omlag 50 % sjølvsysselsette i jordbruk og fiske, gjerne i kombinasjon. Tilgangen på arbeidskraft varierte difor etter onnene og sesongfiskeria – med underskot på arbeidskraft i lofotfiskemånadene, stort overskot utetter hausten. Men ein slik arbeidsmarknad var det særs vanskeleg å få ein utvikla, kapitalistisk industrisektor til å svara seg. Maskinane laut gå jamnt året rundt, skulle kapitalinvesteringane kasta av seg – og då sesongvariasjonane gjorde det uråd å få dette til, laut styresmaktene inn og subsidiera kapitalen til ei havgåande flåte og ein fiskeindustri med permanent arbeidskraftunderskot.

I denne stoda hadde samvirke ei lita, men særs viktig rolla å spela: Å skapa ein marknad for landbruksprodukt. Jordbruket var innretta på naturalieproduksjon, med sal av overskot frå bruket. Difor var det vanskeleg å få eit spesialisert og effektivt jordbruk til å bera seg: Det fanst ikkje automatisk marknader for produksjonsveksten som fylgde med spesialisering og effektivisering, og slik modernisering føresette sikker avsetnad til stabile prisar om ikkje kapitalkostnadene skulle svi meir enn dei gav i ekstra inntekt ved auka produksjon. Samvirke si marknadsregulering, med stor ideologisk legitimitet og offentleg kapital i ryggen, var kort og godt heilt naudsynt for å bryta opp det naturaliebaserte samlivet mellom bonden i stakk og fiskaren i bukse. Og denne politikken var vellukka: Frå slutten av femtitalet byrja den gamle hovudnæringa i landsdelen, kombinasjonsnæringa, å møta veggen. Jordbruk og fiske vart heilårsnæringar, og arbeidskraftoverskotet som tidlegare fanst utom onnene, vart heilårs arbeidskraftoverskot som søkte inn til veksande byar i og utom landsdelen – der dei vart marknad for dei nye bygdenæringane – heilårs jordbruk og fiske. Dei mest utprega kombinasjonsområda vart raskt forgubba – delvis med drahjelp av fråflyttingstilskudd som rokk til å koma langt på nyhuset.

Denne utviklinga var mest synleg i Nord-Noreg, men prosessen finn ein att i heile bygde-Noreg. Omleggjinga av fiske og skogbruk var motoren, men samvirke si evna til å skapa og regulera marknader for hadde sikra sterk ideologisk legitimitet i bygdesamfunnet.

Hammarn til Edvart – eit slag i lufta?

Reaksjonen på «bygg landet»-perioden, då eit hopetal bygdesamfunn vart lagt øyde, kom mot slutten av sekstitalet. Med Ottar Brox si analyse av utviklinga under Nord-Norgeplanen som ideologisk ammunisjon, hammarn til Edvart som fast innslag i ynskjekonserten og eit kraftig nei-fleirtal i folkerøystinga i 1972, var det teknokratiske utviklingsregimet kraftig diskredittert berre på nokre få år. I landbruket fata gloa eit par år etter EU-striden, då nokre bønder på Hitra byrja setja skattepengane på sperra konto midt i agurktida. Og det var ein verkeleg eksplosjon som kom – truleg har det sosialdemokratiske regimet aldri vore so truga som kring midten av 1970-talet. Utkant-arbeidarklassealliansen som hadde ført Nygaardsvold til kongens bord midt på tredvetalet var gjenoppliva – utanfor andsvarleg, sosialdemokratisk kontroll.

Korleis sosialdemokratiet fekk dempa uroa i arbeidarklassen og mellom fiskarane er ei historie for seg. I jordbruket vart opptrappingsvedtaket, med Berge Furre som saksordførar, sluppe ut som oljepengar på opprørt hav.

Opptrappingsvedtaket er eit samansett stykke politikk. I åra etter var det truleg inntektsmålet, med vanleg industriarbeidarinntekt for gjenomsnittsbonden, som vart mest fokusert. Og på slutten av 70-talet hadde truleg dette inntektsmålet stor støtte mellom folk flest. Samstundes: I ly av opptrappingsvedtaket forsvann omlag helvta av norske gardsbruk. Og pengane som flaut inn i – og mesta like snøggt ut av – av næringa vart til siloar, driftsbygningar og anna som førde til at ein nådde sjølvforsyningsmøla som ein hadde prata om i 1975 tidleg på 80-talet. Men ein stogga ikkje med det. Produksjonen vaks, sjølv om ein ikkje hadde bruk for overskotet. For effektivt og moderne landbruk – det er jo produksjonskapasitet.

For å handtera denne stoda, med overskotsproduksjon, nye krav til effektiv omsetning og ikkje minst å vera kanal for ein stor pott av oljepengane som kom rennande, fekk samvirke igjen nøkkeloppgåver. Dei norske mjølkepakkane vart standardiserte, meieriselskapa vart regionaliserte og for fyrste gong fekk me i røynda ein nasjonal matvaremarknad. Men om gardsbruk og meieri forsvann: Denne politikken hadde stor legitimitet på bygdene. Med inntektsmål og oljepengar i ryggen såg det ut som om det berre var siste kneika att får ein var framme i framtidslandet når det galdt norsk jordbruk. I ly av dette inntrykket bygde ein opp ein bruksstruktur og eit foredlings- og transportsystem som mot slutten av 80-talet gjorde at norsk jordbruk var slaktemoge og i godt hold. Det trongst berre ein slaktar.

I gryta hennar Gro

Med det har vi kome fram til stoda i dag. Då opptrappingsfesten tok slutt mot slutten av 80-talet, fekk samvirke andsvaret for å nytta ut den kapasiteten som var bygd ut i foredlingsindustrien på mest mogleg rasjonellt vis. Fyrst reiste tilsette og tillitsvalde rundt på møte etter møte og argumenterte for kor rasjonelt det var med sterke, regionale samvirke i staden for den gamle småstrukturen. Med regionalt i staden for lokalt eigarskap var resten av løpet greitt: Ved å slakta anlegg eitt for eitt, sikra ein stabile fleirtal hjå dei som såg von for sitt anlegg ved å leggja ned hine. Og dei som hadde mist sine lokale meieri og slakteri, dei gav ofte fan i alt anna enn utbetalingspris etterpå. For samvirkepampane var jo dèt det beste som kunne skje – tilsynelatande. Då kunne jo avgjerdene overlatast til presumtivt kompetente folk i styre og administrasjon – i staden for til kverulantar på meieriårsmøta. Men å gje fan er definitivt ikkje ein del av samvirkeprinsippa. Og det er dei me no kjem attende til.

Samvirkeprinsippa er ikkje nokon garanti, korkje for det eine eller det andre. Samvirke kan brukast, og har vorte brukt, til å løysa ei rad med oppgåver under omskapinga av Noreg i kapitalismen sitt bilete. Men det er heller ikkje tvil om at den norske småbonden si oppslutning om samvirke har vore solidaritet i praksis – og samvirke har gjeve han noko att for solidariteten. Men i dag har mammutsjuka kome so langt at ideologien og solidariteten blir flisa opp. Når det blir like meiningsfullt å reisa på årsmøte i regionmeieriet for å forsvara sitt lokale meieri, som det er å gå til åtak på ei vanleg veivals med berre turre nevane, då blir folk vonbrotne og byrjar gje fan. Og når bønder flest gjev fan, er sjølvsagt ikkje Kåre Syrstad i stand til å forsvara ei mjølkeomsetjing bygt på samvirkeprinsippa. Tida har soleis kome for å sprenga samvirke – og eggsamvirke ser ut til å verta pionerprosjektet i den litt spesielle forma for «union busting» vi vil få i norsk landbruk.

Samvirke som økonomi

Med det avsluttar eg denne stutte skissa til ei politisk soge for det norske landbrukssamvirket. Men samvirke er sjølvsagt ikkje berre ideologi og politikk. Samvirke er ogso butikk – tonn på tonn med kjøt, mjølk og egg på veg frå garden til matbordet. Nøkkelen til å skjøna samvirke si rolla i norsk landbruksøkonomi er marknadsreguleringa. Det er her skiljet går mellom Noreg og EU-landa, og Noreg og USA.

Produksjon av mat har sine særtrekk. Eit av dei viktigaste særtrekka er at folk skal ha jamn tilførsel av mat, og at marknaden ikkje svingar opp og ned på same viset som når det gjeld andre vareslag. På hi sida er produksjonen i landbruket avhenging av naturen, med dei sesongvekslingane som fylgjer med. Og for mange vareslag må ikkje tidsavstanden mellom fjøs og matbord verta for stor – ein må ha foredlingsanlegg og transport som kan handtera sesongvekslingar, og planleggja for dei. Og ikkje minst: Med dei kapitalkostnadene ein har på ein vanleg gard i dag, må gardbrukaren vita at han får selt produkta sine til ein brukbar pris, ogso om 5-6år, om han i det heile skal våga å investera. Summen av alle desse omsyna gjer at marknadsbasert jordbruk er, og må vera, planøkonomi. Og det sentrale i landbruket sin planøkonomi er marknadsreguleringa. Utan marknadsregulering vil matproduksjonen verta ustabil. Det kan på eine sida fåra til tome butikkhyller, eller på hi sida til at bonden vert sitjande med slakt eller mjølk ingen vil kjøpa. Båe delar vil svekka tilliten til omsetningssystemet – utan at eg her skal gå inn på kva det kan føra til.

Det sentrale er altso marknadsreguleringa, og makta over marknadsreguleringa. Den som sit med handa på rattet i høve til denne mekanismen, kan i stor grad avgjera kva som løner seg, og ikkje løner seg, i matproduksjonen. I USA er det store monopolselskap, til dømes korngigantar som Cargill, som kontrollerer marknadene so mykje at dei kan styra planøkonomien i landbruket. Amerikansk landbrukspolitikk vert soleis i stor grad avgjort på styreromma i desse selskapa. I EU er det den sams landbrukspolitikken – CAP – som syter for det same. CAP byggjer på eit system med garanterte minsteprisar til produsent. So lenge fellesskapet garanterar for ein viss pris, er det ingenting som held attende om produksjonen veks ut over forbruket. Dette gjev kroniske strukturvanskar knytt til lagring og overskotsproduksjon, og 2/3 av det samla EU-budsjettet går til å handtera dei strukturelle vanskane som fylgjer med CAP. I særs liten grad går desse pengane til bøndene. Dei forsvinn i transportstøtte, lagerstøtte, eksportstøtte og liknande – alt saman støtte retta inn mot marknadsaktørane.

I samanlikning er den norske marknadsreguleringa mesta gratis. Marknadsreguleringa skjer via jordbrukstingingane, som fastset maksimalprisar for landbruksvarer. Faglaga, som tingar for jordbruket, overlet so til samvirke å nå desse prisane. Marknadsreguleringa er stabil, avdi samvirke har so stor marknadsdel at ein har dominerande marknadsmakt. Heile mekanismen er soleis ei blanding av offentleg marknadsregulering – staten som tingingspart i jordbrukstingingane – og privat marknadsregulering: Samvirke. Avdi samvirke er bondeeigd, og interessert i å få prisar for varene sine, får ein ikkje same overproduksjonsmekanismen som i CAP, sjølv om ein sjølvsagt har overproduksjonsproblem.

Meieridrifta i Noreg er kanskje det beste dømet på kor sinnrikt det norske systemet for marknadsregulering fungerer. Mjølk går til ei rad produkt: Konsummjølk, ost, smør, turrmjølk, yoghurt og fleire. Målet til meierisamvirket er å selja mest mogleg av mjølka – avdi overproduksjon ein ikkje får betalt for, er reint underskot so lenge ein sit med mottaksplikt. Difor er økonomien i dei ulike produksjonane særs ulik. Fyrst og fremst er det konsummjølk som gjev pengar i kassa. Smør går berre i balanse, turrmjølk er reint underskot.

Ut frå rein bedriftsøkonomi kan ikkje turrmjølkproduksjon i Noreg forsvarast. Men for NML er det betre økonomi i å turka mjølka, og få selt ho, enn å lata ho rotna på tank – eventuelt nytta henne til får. Og ved å la konsummjølkproduksjonen subsidiera dei andre produksjonskjedene, får ein pengar for meir av mjølka – og større samla inntekter. Men dette verkar sjølvsagt berre so lenge all mjølka går gjenom NML. Det er sårs lett å sprenga akkorten ved å sleppa andre til på konsummjølk – slik at NML må kutta ned prisen på konsummjålka, eventuelt får mottaksplikt på meir mjølk ein ikkje får selt. Om styresmaktene vil, er det svært lett å skapa ubalanse i heile dette fint avvegde reguleringssystemet. Greier ein skapa store ubalansar, vil konstnadene koma på rekneskapen til dei som sit med reguleringsandsvar og mottaksplikt – i praksis samvirke. For å handtera desse auka kostnadene, kan NML snart koma til det punktet der dei lyt divisjonera dei ulike produksjonsløypene for å sikra bedriftsøkonomisk lønsemd i kvar einskild del av systemet sitt. Turrmjølk til matvareindustrien vil då stiga so mykje i pris at det vil vera heilt urealistisk å halda oppe grensevernet – og NML vil her og andre stader sitja att med for mykje mjølk. Utan at eg kjenner talet, kan truleg mellom 1/3 og helvta av norsk mjølkeproduksjon verta overskot som det ikkje finst marknad for, om ein slepp laus desse mekanismane.

I denne stoda har samvirkeleiarane sytt for å koma seg i posisjon mellom borken og veden. I lang tid har dei samhandla med staten og landbruksdepartementet, og lojalt fylgd den landbrukspolitikken som har rådd der i garden. Når eigne medlemer har vore i vegen, har dei visst å utmanøvrera dei. Når staten i dag knapt har serlege skruplar med å avvikla heile samvirkesystemet i matvareindustrien, veit samvirkeleiarane at staten har all verda med biletkort på handa – so lenge dei torer å setja marknadsreguleringsmekanismen på spel. Samvirke sit med svarteper, samfunnsandsvar, mottaksplikt, fraktutjamning m.m. – utan dekning på kontoen om ikkje staten gjev dei høve til å ha den marknadsposisjonen dei treng.

Og styrer og administrasjon har sytt for å få så stor avstand til eigarane sine, at dei ikkje trur på at norske bønder vil ofra noko for å sikra samvirke, om det kjem til open kamp. Dei har i så mange tiår halde på med medlemsfordelar at dei trur det einaste som bønder ser, er kortsiktig eigeninteresse. At også bønder kan sjå langsiktige utviklingsliner i landbruket – nei, den tanken er fjern. Utan å få makt i råmelover og fullmakter frå departementet, og utan å sjå den makta som kan liggja i mobilisering av eigne medlemer, skal altso dei ulike samvirkeverksemdene gå inn i samhandling med hinmannen sjølv – den vidunderlege, nye marknadsliberalismen, og dei særs sjølvmedvitne daglegvarebaronane. Nett i den stoda er kommandohøgda i norsk landbruksøkonomi i dag.

Samvirke og klasse

Samvirkeverksemdene i landbruket er eigd kollektivt av ein klasse i det norske samfunnet, dengamle småborgarskapen – bøndene. Som klasse har desse vorte meir og meir eins i etterkrigstida. Rett etter krigen var bønder alt frå rein naturalieproduksjon til jordeigarar som i hovudsak administrerte bruket, og eigna til seg meirverdi frå andre sitt arbeid. Sjølvbergingsbøndene bygde anten ut eller forsvann, den norske storbonden kjøpte seg maskinar i staden for landarbeidarar – og med det forsvann høvet til å leva beinveges på meirverdien frå andre sitt arbeid. Det er denne gruppa av meir og meir like bønder som eig samvirke – i jussen og teorien.

I praksis er samvirke storindustri – meieria omset for over 10 milliardar i året. Og samvirkeorganisasjonane har etterkvart vorte slik at dei gjev administrasjonen på toppen den handlefridomen ein vanleg industrikapitalist treng. Tillitsverva nedetter er fyllt av folk som veit at alt godt kjem ovanfrå.

Med andre ord: Dei som i praksis eig milliardverksemder i norsk matvareindustri, er i alle meiningsfyllte tydingar av ordet borgarskap. I hovudsak vil det vera festtaleretorikken som skil dei frå andre borgarar. Samvirkeborgarskapen har vakse fram innanfor råmene av det sosialdemokratiske etterkrigsregimet, med fullmakt til å laga omsetningssystem for matvarer som har vore tenlege for systemet som heilskap. Detta er det ålmene. Men det er òg desse borgarane som melder seg ut or NHO, og gjev millionar til Nei til EU. Det særskilde er soleis ikkje uviktig, om me skal dryfta klassar og klassealliansar. For borgarane i landbrukssamvirke sit truleg på dei minst omsettelege verdipapira i norsk industri – tillitsverv i ein bondeeigd industri som einast gjev overskot so lenge det er politisk oppslutning om at det skal bu folk i heile Noreg.

Kva gjer me?

Slaget om norsk landbrukspolitikk i åra frametter, vil truleg bli slaget om marknadsmakta til samvirke. Utan samvirke kan me truleg gløyma den norske bruksstrukturen, busetnadsmål og levedyktige lokalsamfunn i utkant-Noreg. Samsstundes er det slett ikkje berre-berre å forsvara samvirke – til det har dei fleste norske samvirkeverksemder alt for mange svin på skogen. Skal ein snu dagens krise til ei nyoppvekking av samvirketanken blant norske bønder er medisinen i prinsippet enkel nok å skriva ut: Skarp kritikk – og klår solidaritet mot samvirke. Korleis detta skal gjerast i praksis – det vert ei heilt onnor sak. Men det lyt gjerast. Samvirke gjev høve til å gjera matvareomsetning til politikk, til medvitne vegval, til produsentkontroll og utjamning. Greier ein sprenga samvirke, er bønnebrev til Reitan det næraste ein kjem det same. Det er eit dårleg byte. Åtaket mot samvirke er ein del av ein heilskapleg politikk for å byta ut røystesedlar med pengesedlar. I den stoda burde det ikkje vera vanskeleg å velja.

av Solveig Nyhamar

Som det kommer fram i flere artikler i dette nummeret av Røde Fane står det fortsatt mange kampsaker på kvinnekampens dagsorden. Og kvinneopprøret finnes – på arbeidsplasser, på skoler, i lønnskampen, i helsesektoren – over alt hvor kvinner er, kan man også finne kimer til et kvinneopprør. Men opprøret er oftest uorganisert, og – ikke minst – det er ikke alltid lett å få øye på at det er kvinner som blir opprørt eller gjør opprør. Ofte forsvinner vi som «ansatte», «lønnstakere», «elever», «pårørende».

I mange år har vi sagt at kvinnespørsmålet krever egen organisering, egen politikk og egen ledelse, samtidig som kvinnespørsmålet griper inn i alle andre store kampsaker og bevegelser. Vi er kanskje kommet lenger når det gjelder å forstå dette, og på en del områder har kvinner blitt mer synlige og mange har fått økt kvinnebevissthet, bevissthet om at vi har noe felles i levekår og livssituasjon og interesser fordi vi er kvinner. Kvinnekampen kan ha et mangfold av organisatoriske uttrykk, men sammenligner vi med f.eks organiseringen av arbeidsfolk, kvinner og menn, i fagforeninger, så ser vi at vi har langt igjen å gå.

Åttendemars-bevegelsen er ett organisert uttrykk for kvinnekamp. Her har vi de siste årene sett at mange unge jenter har flokket seg bak paroler og slagord. Men etter 8. mars er vi igjen spredt.

Kvinner på tvers-samarbeidet og utviklingen av dette er et annet uttrykk. Her ser vi hvordan samarbeid mellom kvinneorganisasjoner, som Kvinnefronten, og fagforeninger som organiserer damer, fører til ny erfaring og politikk og nye muligheter for allianser som peker framover.

At det finnes en landsomfattende kvinneorganisasjon med en helhetlig politikk mot kvinneundertrykking, og som er for kvinner i alle slags yrker og livssituasjoner, vil være avgjørende for hvordan kvinneopprøret skal kunne organiseres og også for videreutvikling av Kvinner på tvers og en kvinnefaglig politikk.

I dag er mange av kvinneorganisasjonene borte, andre er mindre slagkraftige enn de var for 10-15 år siden. Dette skyldes ikke at behovet for kvinneorganisering har blitt mindre.

Kvinneopprøret finnes – derfor trengs kvinneorganisering. Kvinnebevissthet må utvikles og den må spres til nye felt derfor trengs kvinneorganisering. Kvinnekampen trenger å utvikle politikk og strategier – derfor trengs kvinneorganisering.

For å utvikle både bevissthet, politikk og strategier trengs mange erfaringer fra dem som har dem. Derfor må det være et mål å organisere mange kvinner, med erfaring fra mange ulike livssituasjoner, sammen i en landsomfattende organisasjon med en helhetlig politikk, slik som Kvinnefronten.

Og for å utvikle politikk og strategier trengs uenighet og at man tør å vise uenighet også i kvinnespørsmål. I artikkelen om «Kvinneledere og lederkvinner» blir det vist til at dette kan være en utfordring framover! Og for å organisere mange nye kvinner trengs det ikke minst flere ledere. Ledere hvis kvalifikasjoner først og fremst er nettopp at man er kvinne, med sine egne erfaringer, og at man sier: Ja, jeg vil være med å organisere kvinneopprøret og være med å gi det retning.

– om streiken i hotell- og restaurantbransjen våren 1996

av Jens Hoel

Klokka 0600 onsdag den 17. april stilte streikevaktene på plass i Oslo, Tromsø, Bergen, Stavanger og Haugesund. Hotell- og restaurantarbeiderforbundet (HRAF) var i streik for første gang på 60 år. Var det tålmodigheten som tok slutt, var det en spontan aksjon fra lavtlønte kvinner – eller var det et uttrykk for en økende forbannelse i LO-forbundene?

Klokka 0630 gikk diskusjonen høyt på Frokost-TV og blant reporterne: Hvem var det som, hadde «dumma seg ut»? Var det HRAF, som brøyt seg inn hos riksmeklingsmannen og forkynte at det ble streik, mens arbeidsgiverne, NHRF, satt med tilbud klart? Eller var det NHRF, som allerede hadde brukt nitten dager gjennom forhandlinger, brudd, mekling, nytt brudd, tvungen mekling, og nå fem timer og femti minutter på overtid – uten å ha lagt fram noe svar på kravene fra HRAF?

Uansett, som flere journalister har pekt på, HRAF har reddet meklingssituasjonens «ansikt». Staten, gjennom meklingsinstitusjonen, har påtatt seg en rolle i forhold til tariffoppgjørene. Denne rollen er, mildt sagt, misbrukt og har fått et komisk skjær over seg. Det hører til sjeldenhetene at tilbud blir fremlagt før meklingsmannen har kommet inn i bildet. Klokka har blitt mer og mer for hvert tariffoppgjør, nå er det helt vanlig å mekle på «overtid». Det var en lek med medlemmene i Hotell- og restaurantarbeiderforbundet da NHRF ti minutter før streiken ikke hadde lagt frem et eneste tilbud på hovedkravene.

Dårlig organisasjonstilhørighet, svakt kvinneforbund, splittelse mellom nasjonaliteter – er ord vi har hørt om oss. Og arbeidsgiverne trodde nok på det, og mer til – de trodde ikke at vi turte!

To utspill

HRAF «vant» opinionen. Under hele streiken hadde arbeidsgiverne to utspill. Det første var det «sutrete»: Vi hadde jo tenkt å komme med et tilbud, vi var nesten klar til å legge det frem. Dette var ikke interessant for pressa i mer enn to timer.

Det neste utspillet deres var at HRAF «brøyt kjørereglene for streiken» under streiken. Først i ettertid oppsummerer NHRF at HRAFs holdning var at kjørereglene våre i en streik er vår egen moral, vi har ingen «avtaler» med arbeidsgiverne (Hotell, Restaurant og Reiseliv nr. 5, 1996). NHRF hadde sett for seg at streikevaktene skulle la alt gå som normalt, bare ingen utførte jobben til de streikende. De hadde ikke forutsett at den viktigste kampen under streiken sto om å stenge de streikeuttatte hotellene og restaurantene. De hadde ikke forutsett at streikende kvinner, fremmedarbeidere og menn i en servicenæring ville gå til kamp mot sine egne direktører og mobilisere samorganisasjoner for å få sine egne arbeidsplasser stengt under streiken. NHRF forsøkte å få opinionen med på at det var dårlig gjort av de streikende å hindre uorganiserte, gjester og vareleveranser å komme inn på bedriftene. NHRF lyktes ikke med dette heller. De fikk noen oppslag et par dager, men pressa var mer opptatt av om bedriftene ble ble stengt eller ikke.

Kan man lære noe av streiken i hotell- og restaurantbransjen? Ja, som forbund lærte vi selvsagt nye, men om jeg skal trekke frem noe i Røde Fane, må det bli seks ting.

1. Forbundsvist oppgjør

For det første, dette var jo et forbundsvist oppgjør, og man skal lete lenge etter et krav ved et oppgjør som ligger tettere opp til den kjente maoistiske læresetningen «fra massene til massene» enn HRAFs i år. Jeg skal ikke trøtte leserne med detaljer her, men peke på at vi gikk runde på runde med avdelingene, forbundsstyret og landsstyret før kravene ble fastlagt. Det er også verdt å nevne at de ble vedtatt før LOs representantskap fattet de endelige vedtak om oppgjøret.

Resultatet var at medlemmene, klubbene og avdelingene så på kravene under oppgjøret som sine egne, og det kom tydelig til uttrykk da vi måtte streike for å komme noen vei. Dette var helt entydig medlemmenes «egen streik». Man var selvsagt redd for at forbundet skulle gi seg, men da forbundet ikke gjorde det, var det en oppslutning som man bare kan drømme om. Ikke ett medlem var noen gang i nærheten av å uttale seg til pressa eller andre om at man håpet på lønnsnemd e.l. Enigheten var ganske så enorm – ikke én gang fikk vi melding om antydning til splittelse eller tvil. Tvert imot, forbundskontoret ble nedringt av klubber som varslet om at de var klar, om at de var utålmodige etter at det ble «deres tur» til å bli tatt ut i streik.

2. Forberedelsene

For det andre, vil det kanskje være av interesse for Røde Fanes lesere å vite at også de andre forberedelsene til dette tariffoppgjøret var ganske grundige. Vi tok informasjonsplikten på alvor, og avholdt tariffkonferanser rundt om i landet i god tid på forhånd. Det ble utgitt et eget hefte som i tekst og tegning gikk gjennom alle faser fra forhandlingsstart til alle sider ved gjennomføringen av en eventuell streik, de lokale streikekomiteenes ansvar m.m.

Det ble forberedt et beredskapsopplegg sentralt og lokalt, og dette ble gjennomgått på tariffkonferansene sammen med ny gjennomgang av de endelige kravene.

Under forhandlingene og streiken fikk alle daglig tilsendt fax om forhandlingenes gang og senere om streikens forløp. I tillegg kjøpte vi fem sider daglig på tekst-TV.

3. Oppfinnsomhet og lojalitet

For det tredje lærte vi det alle Røde Fanes lesere vet: de lokale streikekomiteenes mot, oppfinnsomhet og lojalitet var enorm. Det var det jeg skulle fortalt mest om, for det er dette hjertet er fullest av. Men jeg får nøye meg med å oppfordre de spesielt interesserte om å ta kontakt med deres avdeling av Hotell- og restaurantarbeiderforbundet.

4. LO-ledelsen

For det fjerde lærte vi om allianser. Allianser på den enkelte arbeidsplass, innenfor det enkelte Samorg, innenfor LO og med forbund utafor LO, så som Lærerlaget.

Det jeg har lyst til å påpeke ovenfor Røde Fanes lesere, er alliansen med LO. LO-ledelsen var med oss hele veien. På den ene siden er det jo det minste man kan forlange, men på den andre siden er det mange som tror at man ikke kan forlange det – og ihvertfall ikke tro på det.

Når jeg sier at LO-ledelsen var med oss hele veien, er det fordi jeg i ettertid har skjønt at dette var viktig. LO representerer de alliansepartnerne vi bør kunne kjenne oss trygge på, men som man aldri vet om er interessert. Sammenlign det med de ulike foreningene innen Samorg. Noen er aktive, noen er passive, noen kan finne på å gå imot deg. Sånn er det innafor LO også, og det finnes «kjøreregler» for å holde hverandre orientert, noen ganger trenger du vedta. For å holde på enheten innenfor LO kan du ikke kjøre i ditt eget tempo og kreve full oppbacking når du har havna i grøfta. Derfor var det lurt å invitere LO til møter, med beskjeden: «Hold kjeft, lytt, tenk, lær.» LOs ledelse kjente holdningen, situasjonen, kravene og innbittheten i forbundet. Vi kunne være trygge på LOs aktive støtte, om det ble nødvendig.

Det er viktig med allianser på bredest mulig plan, like viktig er det med splittelse blant motparten. Dette lyktes vi med i stor grad, men erfaringene fra det kan jeg ikke sette på trykk, det bli en «forretningshemmelighet».

5: Åpenhet

Den femte erfaringen jeg vil legge vekt på, er åpenhet. Utenom i ovennevnte sak, hadde vi ingen hemmeligheter – for noen. Lista over de stedene vi hadde hatt tariffkonferanser, og de arbeidsplassene som var ekstra forberedt på konflikt, den fikk arbeidsgiverne. Lenge før noen var tatt ut til plassfratredelse. Heftet som de aller fleste arbeidsplassene hadde brukt til forberedelse i tilfelle konflikt, fikk arbeidsgiverne. Telefaxene og rundskrivene vi sendte ut, ble ikke holdt hemmelig. Også pressa fikk alt de spurte om.

6: Forholdet til pressa

Den sjette erfaringen er nettopp forholdet til pressa. Hver eneste journalist som dekket streiken fikk særbehandling på den måten at det ikke var grenser for hva vi brukte av tid. De fikk forklaring på ting de ikke hadde forutsetning for å forstå om vår bransje. Det er nok ingen overdrivelse å si at hver enkelt journalist fikk seks timer av knapt tilmålt tid til å diskutere med oss saker de ikke skrev et ord om. Men som resulterte i at vi hadde pressa på vår side og journalistenes sympati.

«Arbeidsgiverne forsto ikke solidaritetsviljen – kampviljen – streikeviljen – ståpåviljen, eller det samholdet som utviklet seg og forente oss. Så blind, så manglende var forståelsen, at de i sin arroganse ikke en gang klarte å gi et seriøst svar på de krav vi stilte ved forhandlingenes begynnelse.

At arbeidsfolka i denne bransjen var kvinner – var kanskje den egentlige årsaken til den lønnskampen vi var gjennom. Det oser kvinneforakt av den unnlatelsen og arrogansen vi ble møtt med fra våre arbeidsgivere.»

Dette sitatet er hentet fra forbundsleder Svein Fjæstad sin førstemaitale på Gjøvik etter streiken.

Før streiken var avsluttet hadde HRAF passert 1.000 nye medlemmer, og det fortsetter. For ei uke siden var jeg i en bygd i Gudbrandsdalen, der 23 hotellansatte meldte seg inn hos oss. Det viktigste for HRAF nå, er å ta vare på medlemmene, skolere tillitsvalgte og styrke oss som organisasjon og dermed vår posisjon i bransjen.

Vi må aldri tro at det vi oppnådde i dette tariffoppgjøret var mer enn en seier. Tariffoppgjøret 1996 var bare viktig dersom det blir fulgt opp ved neste korsvei.

av Jorun Gulbrandsen

På samme måte som en snekker samler på kunnskap om hvordan hun bygger gode hus for norske forhold, er kommunistpartiets jobb å samle på kunnskap om hvordan folk kan gjøre revolusjon og vinne for å starte arbeidet mot kommunismen. Det betyr å studere både gode og dårlige erfaringer. Partiet må evne å se de langsiktige mala i det daglige arbeidet. For å nevne noe:

Partiet må ha en teori om hva som er vilkåra for endringer, slik at det ser veiene over åsene og ikke går seg bort i skogbunnen. Derfor må AKP studere kapitalismen, sosialismen og kommunismen.

Partiet må vite mest mulig om samfunnet det opererer i, blant annet for å finne ut hvilke klasser og grupper som blir utbytta og undertrykt av det kapitalistiske systemet, og hvilke klasser og grupper som tilhører undertrykkerne. Dette for å skille mellom venn og fiende. Men også for å forutse bedre hvor det vil bli kriser og kamp. AKP må oppdatere sin kunnskap, ikke minst om hva informasjonsteknologien betyr for utviklinga av forholdet mellom klassene.

Partiet må forsvare seg sjøl mot overvåking for å forsvare demokratiske rettigheter i dag, og for å redde liv under andre forhold. Akkurat nå er det viktig å finne ut hvordan internett kan brukes.

Partiet må ha en organisasjon som på den ene sida krever aktivitet fra medlemmene ut fra felles vedtatte prioriteringer, samtidig som de også må få jobbe med ting de kan best. «Gi mangfoldet retning», var en oppgave sentralstyret satte seg. Her må det gjørs et arbeid med å definere oppgavene til lag og nettverk.

Partiet må være sjølberga økonomisk, dvs basere seg på medlemskontingent og ikke på statsstøtte. Da er partiet mer usårlig. Slik er AKP i dag, men det trengs en diskusjon om hva sjølbergingslinja betyr for medlemmene.

Partiets medlemmer må arbeide i masseorganisasjonene for å lære om folks liv og om det norske samfunnet. Det er bare med slik kunnskap at partiet kan lage politikk, paroler, oppfordring til handling. Handling gir stolthet og erfaringer. Samtidig må flertallet av partiets medlemmer bestå av vanlige folk, slik at klassefølelsen og kvinnebevisstheten (ofte synonymt) er sterk, slik at partiet ikke slåss på vegne av folk, men også slåss for sine egne medlemmers interesser.

Partiet må hele tida arbeide for rekruttere, ellers er medlemstallet alltid nødt til å synke, først og fremst på grunn av vanlige endringer i folks liv. Ikke minst må partiet rekruttere ungdom. Ellers drar partiet stigen opp etter seg. Eldre ungdom må rekruttere yngre. Også de drar opp stiger.

Partiet må også arbeide systematisk for at folk som har de samme interessene, erfarer det som er felles. Dette handler om å bygge enhetsfronten mot kapitalen i vid forstand. Når kvinner i ulike fagforeninger bygger opp et nettverk og gjør felles handlinger, er det ikke bare effektivt for dagens kamp, men det peker langt fram. Det sammen gjelder kampen mot rasismen og enheten mellom hvite og svarte, kampen for solidaritet mellom arbeiderklassen i de rike landa og folkene i Sør, kampen for å alliere bønder og arbeidsfolk folk for nasjonal sjølråderett mot EU og EØS, kampen for å forene arbeiderklassen, kvinner og menn, svarte og hvite, i ulike fagforeninger, på et ikkeundertrykkende grunnlag.

Partiet må drive arbeid i parlamentariske organer. De er arena for politisk kamp, en talerstol, et sted å vise at de revolusjonære står på folkets side og et redskap for å organisere folk. AKP driver dette arbeidet i dag som medlemmer i RV. Spørsmål som bør diskuteres mer, er hvordan parlamentarisk arbeid kan bidra til at radikale folk som nå stemmer SV og DNA, i mye større omfang kan gå et skritt til venstre ved valg.

AKP sine medlemmer jobber iherdig på veldig mange ulike områder, og nyter som regel stor tillit i sine miljøer og organisasjoner. Spørsmål: Hvor er møtepunktene mellom partiet og folk? Er de der partiet vil de skal være, ut fra mål langt framme? Og: Når oppfatter folk at de møter AKP, og ikke bare flinke Eva og Petter? Hvordan skal AKP både fortsette å arbeide uselvisk og usjåvinistisk i organisasjonene, samtidig som AKP er nødt til å vise fram AKP og få tilslutning – nettopp på grunnlag av de langsiktige måla?

av Terje Valen

Trotsky har prega mykje av den forståinga den radikale rørsla har hatt av utviklinga av kapitalismen i «u-landa», «den tredje verda», «den perifere kapitalismen» eller kva vi no kallar det. Fordi vi ikkje har studert Trotsky sin teori, har vi heller ikkje hatt noe medvite forhold til han.

Eg skal sjå på det som kanskje blei Trotsky sin viktigaste teori, nemlig teorien om «den permanente» eller «uavbrotne revolusjonen». Denne teorien blei først utvikla på grunnlag av det som Trotsky oppfatta som ei «særeigen» utvikling i Russland.

«Den russiske revolusjonen har ein svært særeigen karakter som spring ut av den særeigne tendensen i heile vår sosiale og historiske utvikling, og dette i sin tur opnar heilt nye framtidsutsikter for oss.» (Den permanente revolusjonen, Pax 1971, side 138.)

Seinare gjorde han teorien universell, som ein teori for alle «de land som har en forsinket borgerlig utvikling, spesielt de koloniale og halvkoloniale land». (Pax 1971, side 138.)

Teorien spring ut av Trotsky sin oppfatning av den økonomiske og sosiale utviklinga i Russland, og av den politiske utviklinga som han meinte måtte følge av det. Han laga denne teorien i tida frå 1904 til 1909 i bøker som Resultat og perspektiv (utgjeve 1906 og 1919), Our Revolution (utgjeve i Russland i 1907) og 1905. Han skreiv også ei bok nærare 25 år seinare som han kalte Den permanente revolusjonen (utgjeve i 1930). Til saman legg han her fram ein teori om korleis kapitalismen utviklar seg i fattige land og korleis revolusjonane der må bli ut frå det.

Eg skal no prøve å samanfatte Trotsky sin teori og vise korleis han står i forhold til Marx og Lenin sine teoriar om det samme.

Eit av poenga mine er at Trotsky sin teori har prega mykje av den forståinga den radikale rørsla har hatt av utviklinga av kapitalismen i «u-landa», «den tredje verda», «den perifere kapitalismen» eller kva vi no kallar det. Fordi vi ikkje har studert Trotsky sin teori, har vi heller ikkje hatt noe medvite forhold til han. Å vere umedviten om grunnlaget for eigne teoriar er ikkje alltid like lurt.

Gamle Russland

I følge Trotsky var det gamle russiske samfunnet halvføydalt, svært tilbakeliggande og stilleståande. Det var ikkje så langt utvikla økonomisk og sosialt at kapitalisme kunne oppstå før etter ganske lang tid. Dei kapitalistiske spirene var mest ikkje til stades. Byane var utan borgarskap og mest utan småborgarskap. Bøndene gjorde handverket sitt osv. på gardane, dei var svært sjølvforsynte. Mot bøndene sto ein svært rik og mektig jordeigaradel. Istadenfor småborgarskap var det ein intelligentsia som hadde svært høgtflygande sosiale mål og som sto fjernt frå folket. Bøndene var oppsplitta og målet deira var å eige jorda si sjølv.

Den herskande klassen i dette samfunnet var jordeigaradelen. Tsarveldet var adelen sitt statsapparat. Borgarskapet eksisterte mest ikkje. Småborgarskapet var lite og svakt. Bøndene kunne ikkje bli noen samla politisk kraft på grunn av oppsplittinga si og drivet etter å gjøre jorda til privateigedom.

Inn i dette gamle samfunnet blei det plassert eit framandelement som samfunnet klarte å ta imot til ein viss grad. Det var den moderne industrialiseringa i byane. Tsarveldet trengte å produsere materiell til militærmakta si. Dei lånte pengar av storfinansen i utlandet for å opprette svære, relativt moderne fabrikkar. Dermed kom det inn eit element av moderne industri i det russiske samfunnet som skipla likevekta og forstyrra den «normale» utviklinga der.

Bøndene utarma

Avdraga og avbetalinga på dei store låna som tsarstaten tok opp, vegde tungt på budsjetta. Det førte til at staten la svært store skattar på bøndene. Dermed blei dei utarma. Bøndene blei drivne frå jorda. Landsbygda blei stadig meir tilbakeliggande og fattig. Den marknaden på landsbygda som var nødvendig for at kapitalismen skulle kunne utvikle seg på heimlig grunn, skrumpa stadig meir inn. Det måtte for det første føre til at kapitalismen ikkje kunne utvikle seg i Russland, og for det andre matte det uunngåelig føre til opprør. Revolusjonen ville altså komme på grunn av at landet som heilskap ble meir tilbakeliggande gjennom industrialiseringa. Dvs at han ville springe ut av ei utvikling som nødvendigvis måtte føre til abort og ikkje til føding av eit nytt samfunn.

I ei stor studie av Trotsky si sosiale og politiske tenking samanfattar Knei-Paz dette slik: «Det originale ved Trotsky finn vi i det faktum at han var i stand til både å bryte ut av Marx sitt historiske rammeverk og ut av Marx sin europeiske sjølvsentrering. Sjølvsagt hadde Trotsky den fordelen at han høyrde til ein forskjellig, og seinare, historisk epoke. Men dette var grunnen til at han nekta, sjølv om det ikkje var på ein heilt uttalt måte, å forbli låst innan Marx sine føresetnader. Det vil seie at han meinte at tidselementet var det avgjørande og han såg historia som noe som heile tida endra muligheitene i framtida. Slik forlet han fundamentalt sett bandet mellom det moderne samfunnet og kapitalismen, og meinte at det førstnemnde kunne bli nådd utan det sistnemde. Dette er også grunnen til at han, meir enn noen annan russisk marxist, var i stand, ikkje bare til å skilje mellom det industrielle samfunnet og kapitalismen, men også til å stille spørsmål ved om det var mulig at det sistnemnde i det heile kunne utvikle seg i Russland. I røynda hevda han at kapitalisme i seg sjølv ikkje utvikla seg og ikkje kunne utvikle seg, og at bare eit ikkje-kapitalistisk, delvis industrialisert samfunn var skapt.» (Knei-Paz, 1978, side 104.)

Det var ein form for «utvikling av underutvikling» Trotsky skildra her, sjølv om han ikkje brukte desse orda. Det var økonomane Celsa Furtado, Theotonio Dos Santos, Fernando Henrique Cardoso, Enzo Faletto, Andre Gunder Frank, Francois Perroux, Raúl Prebisch, Arghiri Emmanuel og Samir Amin som seinare utvikla desse omgrepa. Men desse trakk motsette konklusjonar av Trotsky når det galdt kva løysning dei fattige landa måtte søke. Dei meinte nemlig at dei fattige landa sin økonomiske «avsondring» frå dei rike, var den einaste vegen til framgang.

Men la oss fortsette med å følge Trotsky sitt resonnement. Fordi staten hadde kommandoen over den nye industrien, vaks det heller ikkje i den moderne sektoren opp noe borgarskap å snakke om på grunnlag av industrialiseringa. Derfor fanst det ikkje noe borgarskap som kunne gå i spissen for ein klassisk borgarlig revolusjon etter fransk mønster.

Men industrialiseringa førte til framveksten av eit svært konsentrert proletariat i byane. Her var den krafta som kunne gå i spissen for ein revolusjon.

Samanhengande revolusjon

Denne revolusjonen ville bli ei blanding av ein gamal bonderevolt, ein borgarlig revolusjon og ein moderne proletarisk, sosialistisk revolusjon. Desse revolusjonane ville bli «teleskopert» saman til ein samanhengande revolusjon under proletariatet si leiing. Det er første tydinga av permanent revolusjon.

I starten på denne revolusjonen ville bøndene støtte arbeidarane så lenge dei fekk ta jorda frå dei rike jordeigande adelsfolka og tileigne seg ho som si eiga. Men straks proletariatet var kommen til makta, måtte det – for at ikkje revolusjonen skulle stagnere på det borgarlige stadiet – gå vidare og bryte med dei borgarlige rammene. Proletariatet måtte altså gå til angrep på dei borgarlige rammene for revolusjonen. Dei kunne ikkje, etter sigeren i den politiske revolusjonen, halde oppe skilnaden mellom minimumsprogram (fridom, fred, brød og jord) og maksimumsprogram (sosialisme). Dei måtte til dømes kollektivisere jordbruket mot bøndene sin vilje. Det ville føre til opprør og borgarkrig. Dette er den andre tydinga av permanent revolusjon.

Fordi bøndene var i slikt enorm fleirtal, kunne ikkje det russiske proletariatet klare å gjennomføre kollektivisering av jordbruket med eigne krefter aleine. Derfor kunne ikkje revolusjonen vere innkapsla i eit land. Revolusjonen måtte gå ut over grensene sine og vekke arbeidarane i andre land også til dyst. Det russiske proletariatet ved statsmakta (proletariatets diktatur) måtte hjelpe proletariatet i andre land til å ta statsmakta der slik at dei kunne opprette proletariatets diktatur i eige land og så hjelpe det russiske proletariatet i kampen mot dei russiske bøndene som motsette seg kollektiviseringa. Slik ville det fortsette til revolusjonen hadde sigra i heile verda.

Det var ikkje mulig å bygge sosialismen i eitt land. Det kunne bare skje som ein verdsomspennande prosess der dei proletariske statane hjelpte proletariatet i dei andre til å ta statsmakta der. Først når dette hadde skjedd i alle land, var det mulig å bygge sosialismen. Derfor var sosialisme i eit land umulig. Dette er den tredje tydinga av permanent revolusjon.

Utviklinga i Russland

Trotsky bygde ikkje ideane sine på eigne studiar av utviklinga i Russland. Han las ein del kjende studiar av til dømes Miljukov og Tugan-Baranovskij som han behandla på kritisk vis, men noe virkelig stort empirisk materiale brukte han ikkje.

Lenin derimot, laga frå 1896 til 1899 ei stor studie av den økonomiske utviklinga i Russland (Lenin: The Development of capitalism in Russia.) Her gjekk han mot den framherskande teorien til narodnikarane. Narodnikarane meinte at utviklinga av den samfunnsmessige arbeidsdelinga, som kjenneteikna kapitalismen i Russland, ikkje hadde sprunge ut frå djupet av folket sitt eige liv, men at denne arbeidsdelinga blei pressa inn i folket sitt liv utanfrå, dvs frå utlandet og frå staten.

Narodnikarane hevda at den framveksande kapitalismen, på grunn av at han vaks fram avsondra frå jordbruket, ikkje kunne få realisert meirverdien på heimemarknaden. Vegen ut av vanskane var då å ta utanlandske marknader fordi kapitalistane ikkje kunne få realisert (seld) varene sine innanlands der marknaden rett og slett skrumpa inn på grunn av at bøndene vart ruinert. Men Russland var ein nykommar i kampen om utanlandske marknader og kunne ikkje klare å skaffe seg dei. Derfor var Russland dømd til å ikkje kunne klare å utvikle ein moderne kapitalisme.

Det var altså slike syn Lenin polemiserte mot i Utviklinga av kapitalismen i Russland. I denne boka finn vi den grunnleggande økonomiske analysen som Lenin bygde på, da han og bolsjevikpartiet utforma alle teoriane og politikkane sine. Dette er også den første store detaljanalysen av utviklinga av kapitalismen i eit «utviklingsland» basert på utanlandsk kapital og utbytting i imperialismen si epoke.

Studerte Kapitalen

Det var to viktige grunnlag for Lenin si bok. Det eine var Kapitalen av Karl Marx. Lenin diskuterte mange grunnleggande omgrep frå alle tre binda og særlig det tredje bindet som Engels hadde fått gitt ut i 1894. Ein stor del av dette bindet handlar jo om utviklinga av kapitalismen i jordbruket. Lenin var den første som både studerte denne boka og brukte ho som inspirasjon og rettleiing for å gå djupt ned i utviklinga av kapitalismen i eit «u-land». Det første kapitlet i Lenin si bok var da også ei samanfatning av heile Kapitalen sine konklusjonar med omsyn på korleis utviklinga av kapitalismen skapar sin eigen heimemarknad og omdannar alle delar av samfunnet.

Det andre grunnlaget var all den statistikk og alle dei opplysningane om den økonomiske utviklinga i Russland som Lenin kunne finne I løpet av denne tida studerte han og analyserte kritisk alt som var skrive om russisk økonomi. I boka blir over 500 forskjellige bøker, samanfatningar, vitskaplige avhandlingar, meldingar og artiklar nemnt. Før boka kom ut blei alle delar diskutert av kameratar, slektningar og venner.

Fordi svært få kommunistar i Norge har lese Lenin si bok (ho er ikkje omsett til norsk), skal eg referere dei viktigaste konklusjonane i ho. Det gjør det lettare å sjå forskjellen mellom Lenin si meining og Trotsky si.

Lenins analyse

Lenin konkluderer førstekapitlet om den marxistiske teorien utvikla i Kapitalen slik:

Den grunnleggande prosessen når det gjeld danninga av ein heimemarknad (dvs. utviklinga av vareproduksjon og kapitalisme), er den sosiale delinga av arbeidet. Denne består av ymse former for råvarebearbeiding (og ymse operasjonar i denne bearbeidinga), som skil seg ut frå jordbruket ei etter ei og blir sjølvstendige greinar av industrien som byttar produkta sine (som no er varer) mot produkt frå jordbruket. Slik blir jordbruket sjølv industri (dvs at det produserer varer) og den samme spesialiseringsprosessen finn stad her.

Ein direkte konklusjon av dette er at folkesetnaden veks fortare enn jordbruksbefolkninga og det leier ein stadig større del av folkesetnaden frå jordbruk til produksjonsindustri.

Dette skil den direkte produsenten (bonden) frå jorda og fører til overgang frå enkel vareproduksjon til kapitalistisk produksjon, det skaper heimemarknaden. Denne skapingsprosessen av heimemarknaden går i to retningar: På den eine sida er det slik at produksjonsmidla, som småprodusenten er fridd frå, blir omdanna til kapital i hendene på den nye eigaren og tener til å produsere varer. Dermed blir desse produksjonsmidla sjølv omdanna til varer. Dei dannar da ein marknad for produksjonsmiddel. På den andre sida må småprodusenten, når han er driven frå jorda, kjøpe dei forbruksmidla som han tidligare produserte til seg sjølv. Slik blir også desse forbruksmidla omdanna til varer. Dei skaper ein marknad for forbruksartiklar.

Vi kan ikkje forstå realiseringa (altså salet) av produktet i det kapitalistiske samfunnet (og følgelig realiseringa av meirverdien) utan av vi klarer opp to poeng. For det første at verdien av samfunnsproduktet, likesom det individuelle produktet, løyser seg opp i tre delar (konstant kapital + variabel kapital + meirverdi) og ikkje i bare i to (variabel kapital + meirverdi), slik som Adam Smith lærte oss og heile den skolen i politisk økonomi som kom etter han og før Marx). For det andre at dette sosiale produktet i naturforma si må delast inn i to store avdelingar: produksjonsmiddel (forbrukt på produktiv måte) og forbruksartiklar (forbrukt personlig). Ved å fastsette desse viktige konklusjonane blir Marx i stand til å forklare fullt ut den prosessen som realiseringa av produktet generelt og realiseringa av meirverdien særskilt innan kapitalistisk produksjon, går gjennom. Han avdekka det faktum at det er heilt gale å dra den utanlandske marknaden inn i problemet med å realisere (selje) det kapitalistiske produktet.

Marx sin teori om realiseringa kasta også lys på det nasjonale forbruket og nasjonalinntekta. Ut frå det som er sagt ovanfor, følgjer automatisk at problemet med heimemarknaden som eit åtskild, sjølvtilstrekkelig problem som ikkje avheng av graden av kapitalistisk utvikling, ikkje eksisterer. Derfor kjem ikkje dette problemet opp som eit sjølvstendig problem noen stad i den marxistiske teorien. Heimemarknaden dukkar opp når vareproduksjonen dukkar opp. Han blir skapt av utviklinga av denne vareøkonomien. Graden av utgreininga av den samfunnsmessige arbeidsdelinga bestemmer graden av utviklinga av heimemarknaden. Heimemarknaden sprer seg med utvidinga av vareproduksjonen frå produkt til arbeidskrafta. Jo meir av den samla arbeidskrafta som blir omdanna til vare, desto meir sprer kapitalismen seg til heile produksjonen i landet. Heimemarknaden utviklar seg i hovedsak på grunn av utviklinga av produksjonsmidla som opptar ein stadig større plass i det kapitalistiske samfunnet. Graden av utviklinga av heimemarknaden er graden av utviklinga av kapitalismen i landet. Å reise spørsmålet om grensene for heimemarknaden åtskild frå graden av utviklinga av kapitalismen (som narodnikarane gjør), er gale.

Derfor er spørsmålet om korleis heimemarknaden blir danna for den russiske kapitalismen redusert til følgande: «Korleis og i kva retning utviklar dei forskjellige delane av den russiske nasjonaløkonomien seg? Kva utgjør forbindelsen og samanhengen mellom desse delane?» (side 67-69).

Russisk storborgarskap

Og resten av boka bruker Lenin til å svare på desse spørsmåla.

Etter ein grundig gjennomgang og analyse av dei statistiske data han har, konkluderer han med at den virkelige utviklinga i Russland også følgjer dei allmenne byene for utviklinga av kapitalismen som Marx hadde oppdaga gjennom analysen av andre land. Og samstundes avdekkar han dei særeigne trekka som også virkar inn på utviklinga av kapitalismen i landet, dvs i eit spesielt utviklingsland i imperialismens epoke.

Han viser korleis dette fører både til polarisering i samfunnet som følge av proletariseringa og utviklinga av vareøkonomien i det heile. Men han viser også at kapitalismen utviklar seg heile tida på eit heimlig grunnlag som stadig blir utvida.

Han viser også at til tross for at det var mykje utanlandsinvestering i Russland, så vaks det fram eit eige russisk borgarskap som gjekk alle gradar frå småprodusentar til eigarar og/eller leiarar av store industri- og handelskompleks. Undersøkinga er så detaljert at han også namngir mange av dei. Ja, han viser beint fram at utanlandsinvesteringane i hovedsak fremma veksten av vareøkonomien og marknaden, trekte til seg delar av den overflødige folkesetnaden på landsbygda og var med på å skape kapitalistiske tilhøve, og dermed borgarskap, i heile Russland.

Han går i stor detalj inn på den grunnleggande omdanninga til kapitalistisk jordbruk som foregår over heile Russland, sjølv i område der narodnikarane ikkje såg noe teikn til slikt. Særlig går han inn på alle dei mellomformene mellom bonden og industriarbeidaren som vi finn i slike land (husmennene i Norge er eit heimlig eksempel). Og han viser korleis noen av bøndene blir omforma til kapitalistar.

Ut frå dette konkluderte Lenin at kapitalismen utvikla seg over alt i Russland. Det faktum at bøndene blei driven frå jorda, gjorde det nett mulig å bygge opp ein heimemarknad for kapitalismen. Desse folka trong nemlig jobbar, som dei til dels fekk i dei nye fabrikkane, eller dei trong pengar for å skaffe seg det dei skulle leve av. Slik blei ein heimemarknad skapt.

Trotsky mot Lenin

Eg meiner at Trotsky overtok sentrale delar av narodnikarane sin økonomiske analyse av Russland. (Akkurat som han hadde mykje til felles med dei i synet på partiet.)

Om studien til Lenin gir eit i hovedsak rett bilete av den økonomiske utviklinga i Russland på denne tida, så viser det at Trotsky overvurderte noen trekk av utviklinga og oversåg andre. Lenin meinte både at det vaks fram eit borgarskap i Russland som var sterkare enn det Trotsky trudde, og at det vaks fram ein virkelig kapitalisme med samme grunnleggande trekk som i dei eldre kapitalistiske landa. Lenin såg også det tilbakeliggande i Russland, og påviste at den kapitalistiske utviklinga derfor gjekk svært seint etter europeisk målestokk, men at ho akselererte og ikkje var til å oversjå.

Derfor hadde Lenin også eit meir edruelig syn på proletariatet, som han meinte hadde både styrker og veikskapar. Mens Trotsky, ut frå personlig erfaringar i dei seks vekene i 1905 då han leia sovjetet i St.Petersburg, trakk den konklusjonen at proletariatet i ein revolusjonær situasjon sjølv skapte si eiga leiing på staden og på kort tid, så meinte Lenin at det var eit langvarig og møysommelig arbeid å bygge opp ei slik leiing, det kommunistisk partiet.

Det er grunnen til at Lenin, som vi veit, også held mange fleire muligheiter opne når det galdt den politiske utviklinga i Russland, enn Trotsky gjør.

Til slutt kan det verd på sin plass å nemne at Trotsky las Lenin si bok da han sat i fengsel første gong, like etter at boka kom ut. Trotsky sine arbeid var derfor eit slags motsvar mot Lenin si bok, sjølv om han aldri sa det.

Samir Amin

Narodnikarane og Trotsky sitt syn på utviklinga av kapitalismen i «fattige» land har danna utgangspunkt for eit einsidig og dermed feilaktig syn på utviklinga av kapitalismen i verda, eit syn som Samir Amin har vore ein viktig representant for.

Dette synet har også vore utgangspunktet for to einsidige og dermed feilaktige idear om korleis dei «fattige» landa kan bryte med kapitalismen og utvikle produksjon og velstand. For det første ideen om «den permanente revolusjon», og for det andre ein ide om at dei fattige landa sin «avsondring» frå verdsmarknaden skulle vere nødvendig. Den første ideen er feil i alle tilfelle. Den andre kan vere rett i noen tilfelle, i noen periodar, men blir feil dersom han blir sett opp som ein universell regel. Dessutan gir det illusjonar om at land kan «avsondre» seg frå verdsmarknaden også utan sosialistiske revolusjonar. Avsondringa blir derfor eit kjernepunkt i din reformisme som hindrar utviklinga av revolusjonære rørsler.

Trotsky meiner også at den føydale staten kan tre istadenfor borgarskapet når det gjeld utviklinga av industrialisering. Med det opnar han for at ein ikkje-borgarlig stat kan gå i spissen for utvikling av ein slags ikkje-kapitalistisk kapitalisme. Dermed har vi utgangspunktet for det som seinare er blitt kalt «statisme» som Samir Amin har brukt om Sovjet og liknande statar. Dette omgrepet, som inneheld ei viktig del sanning, tillet, dersom det blir tatt for heile sanninga, ei samanblanding av føydalisme, kapitalisme og sosialisme ut frå ideen om at dei alle har statsapparat som handlar svært uavhengig av klassane i samfunnet.

Her, som mange andre stader, blandar Trotsky saman ulike prosessar og motsetningar. Skildringa hans av den økonomiske utviklinga i Russland tyder av og til på at han meiner at kapitalismen utviklar seg der, andre gonger tyder ho på at det er ei ikkje-kapitalistisk industrialisering som utviklar seg. Han blandar saman utviklinga av kapitalismen i Russland med ikkje-utviklinga, ja, jamvel med avviklinga av han.

To slag revolusjonar

Dette fører og til at han også blandar saman den borgarlige og den proletariske revolusjonen. Det gjør han ved å trylle vekk borgarskapet og gi proletariatet borgarskapet sin plass i revolusjonen. Dermed blandar han saman borgarskapet og proletariatet si rolle også.

Ved at han blandar saman desse revolusjonane, oppløyser han også forskjellen mellom det såkalla minimumsprogrammet (det som ein kan oppnå innan ein bestemt strategisk fase i kampen) og maksimumsprogrammet (det endelige målet for heile kampen). Dette er bakgrunnen for den seinare utviklinga hans av det såkalla «overgangsprogrammet» som skal innehalde punkt både frå maksimumsprogrammet og minimumsprogrammet. Når ein gjør det, kan ein sleppe å snakke om det langsiktige målet, for det vil arbeidarklassen komme fram til forståing av sjølv, når dei sloss for mål som dei ikkje kan oppnå under den framherskande tilstanden.

Dette er eit uttrykk for både undervurdering og overvurdering av arbeidarklassen, på samme tid. For det første så lurar ein jo folk med på noe som ein reknar med skal ende ein heilt annan plass enn det ein seier til dei. Det tyder at ein lyg for ikkje å støte folk frå seg. For det andre trur ein at kampen for desse krava, vil føre til at arbeidarklassen av seg sjølv utviklar eit kommunistisk medvit. Dette fører også til, eller heng saman med, samanblandinga mellom front og parti. Noe som splittar alle forsøk både på å skape det dine og det andre. I følge Lenin er det også ei overvurdering av arbeidarklassen. Og derfor endar trotskismen opp i ein blanding av aksjonisme og reformisme, ofte krydra med sterkt revolusjonær retorikk.

Strategi og taktikk

Eit anna resultat av denne ideen er at eit revolusjonært kaderparti som må byggast opp litt etter litt over lang tid, ikkje er nødvendig. Arbeidarane vil jo skape si eiga leiing når det er naudsynt.

Med denne haldninga blandar Trotsky også saman strategi og taktikk, akkurat som dei fleste i den progressive rørsla i Norge i dag. Når leiinga i Nei til EU sa at dei snakka om strategi, så snakka dei som regel mest om taktikk, og litt om ei uspesifisert blanding av begge delar. I AKP er det også vanlig å snakke om strategi i dag når vi planlegg ein 3-5 år fram i tida. Men det er nesten bare taktikk som blir diskutert.

Skal vi snakke strategi, må heile kampen fram til og med målet, kommunismen, vere utgangspunktet, så må vi gå inn på dei store strategiske fasane i heile denne kampen, og så diskutere nærare den fasen vi er inne i no. Dette siste er ein taktikkdiskusjon sjølv om mange faktisk trur at vi diskuterer strategi. I dag driv vi for det meste på med det. Det er ein viktig grunn til at vi ikkje kjem vidare i den heilt nødvendige marxistiske renessansen og den kommunistiske offensiven.

Før vi har klarheit om målet og strategien, drar taktikkdiskusjonane i reformistisk retning – og i retning trotskismen. Det var derfor Trotsky også blei kalt den store fredsmeklaren. Han erkjente ikkje dei viktigaste skilnadene. Dermed kunne han ikkje trekke klare skiljelinjer i store teoretiske, politiske og taktiske spørsmål. Følgen blei at den teoretiske og ideologiske striden kom til å dreie seg om småsaker. Derfor drukna han oftast i det organisatoriske og daglige strevet og kunne ikkje fungere som einskapelig og samlande kraft. Dette er ein type fred som skapar splitting. Derfor er også trotskismen kjent for alle splittingane og all kranglinga si.

Ulike slag parolar

I tillegg får vi ei samanblanding av propaganda-, agitasjons- og handlingsparolar. Desse omgrepa har den revolusjonære rørsla i Norge studert så lite at vi knapt er medviten om forskjellen, og kor skjebnesvangert det er å gå feil her.

Dessutan blandar Trotsky saman kommunismen sin første og politiske fase (dvs sosialismen), med kommunismen sin andre og sosiale fase. Det er derfor han kjem fram til at sosialismen ikkje kan sigre i eit enkelt land. Hadde han sagt at den sosiale kommunismen ikkje kan sigre i eit enkelt land, ville eg ha vore samd med han. Men når det gjeld sosialismen (kommunismen sin politiske fase) er det annleis. Her er muligheitene mange dersom det leiande partiet i kvar strategiske og taktiske fase veit å halde seg innan minimumsprogrammet med handlingsparolane, direktiva og ordrane sine og utviklar ein skikkelig propaganda og agitasjon som går utover desse, både når det gjeld alliansar med store delar av bøndene og andre saker.

I tillegg til dette skapar Trotsky grunnleggande forskjellar som ikkje finst. Til dømes mellom utviklinga av kapitalismen i dei «koloniale og halvkoloniale» landa og i dei «rike landa». Istadenfor eit mangfald av vegar frå det gamle samfunnet til det kapitalistiske, så skal det bare vere to, ut frå om landet høyrer til den eine eller den andre av desse kategoriane.

Alt dette kan han sjølvsagt bare gjøre ved ikkje å ta skikkelig omsyn til empiriske fakta. Derfor var det Lenin og ikkje Trotsky som tok det enorme arbeidet med å samle og analysere alle dei opplysningane som fanst om økonomien i Russland. Derfor var det Lenin og ikkje Trotsky som tok den enorme jobben med å analysere utviklinga av imperialismen i verda. Det samme galdt studia av den moderne filosofien på den tida, empirio-kritisismen og fleire andre område.

Ein annan grunn til at Trotsky kunne gjøre dette, var at han ikkje tok så tungt på å studere og diskutere Marx sine tekstar, fordi dei likevel bare var ei «vegleiing til handling». Derfor var det mykje meir nødvendig å vere sjølvstendig og ta utgangspunkt i eigne erfaringar. Denne sanninga vil, dersom ho blir gjort til den einaste sanninga, føre til studiefiendligheit og hindre alt seriøst arbeid.

Alle desse veikskapane ved Trotsky sine tankar fører sjølvsagt til mangel på einskap om eit felles mål og til sprenging av alle taktiske alliansar som må til for å vinne kvart enkelt slag i den langvarige kampen for kommunisme.

La meg heilt til slutt sjå på sjølve omgrepet «permanent revolusjon» eller «uavbroten revolusjon». Det er sant at Marx brukte dette omgrepet noen gonger. Men han meinte noe anna enn Trotsky med det. Marx meinte at menneskesamfunnet var inne i ei omformingsperiode som ikkje kunne stanse før den sosiale kommunismen var eit faktum.

Men for Trotsky var dette eit omgrep som blei brukt til å sause saman dei særeigne revolusjonane som kjenneteiknar kvar etappe i utviklinga, og til å lage ein lang krig der dei statane der proletariatet hadde tatt makta skulle slåss mot dei statane der borgarskapet hadde makta, slik at proletariatet der kunne ta makta.

Han skjønte ikkje at det ville føre til at borgarskapet i desse statane til dømes kunne mobilisere store delar av proletariatet til kamp mot angriparane, til støtte for den eigne nasjonen og at det raskt ville føre til at dei sosialistiske statane ville bli lagt under veldet til dei rike statane igjen. Han skjønte heller ikkje at det ville føre vidare den militærpolitikken som tsaren førte, og som utarma landet økonomisk og skapte ein offensiv hær for oppdrag i utlandet framfor ein hær som var skreddarsydd til å forsvare den sosialistiske staten.

På bakgrunn av dette vil eg hevde at trotskismen ikkje har stort anna enn frasar til felles med den typen marxisme som Marx utvikla. Og at oppslutning om Trotsky sin trotskisme vil virke øydeleggande på kampen for kommunismen. Dessutan vil eg hevde at vi er under djup påverknad av mange trotskistiske idear. Det er ikkje lurt.

Litteratur:

• Leo Trotskij: Resultat og framtidutsikter, Bokförlaget Röda rummet, 1983
• Leo Trotsky: 1905, Penguin Books, 1973
• Leo Trotskij: Den permanente revolusjon, Pax forlag, 1970
• Baruch Knei-Paz: The Social and Political Thought of Leon Trotsky, Clarendon Press, 1978
• W I Lenin: The Development of Capitalism in Russia, Collected Works, bind 3, Progress Publishers 1964

av John Gustavsen

Bak Reservatets skranker stiger vi inn i byråkratenes paradis, mens euro-rocke-joiken spiller i stuen. Hva skal vi med reindrift og fiske når vi snart alle kan sitte på kontor?

Siden en kjetter gjerne er en person som inntar et avvikende standpunkt i kirkedogmatiske spørsmål, kan det se ut som om det her er lagt opp til en teologisk debatt. Jeg er faktisk mer opptatt av teleologi – det vil si at alt som skjer, har et bestemt formål.

Denne hendelsen håper jeg skal føre til en debatt om hva vi vil med vår eiga framtid. Men for å kunne si noe om det, må vi både se på fortida og samtida, selv om den passerer gjennom Dagsrevyen hele tiden. Det foregår en mikroskopering av utviklingen i Sápmi ved at det enten er de samme personer som dukker opp i media eller det er de samme spørsmål som går igjen på konferanser. Når jeg er opptatt av media er det både ut fra eget ståsted, og fordi det er journalistikken og ikke politikken som setter dagsorden for samfunnsutviklinga. Under Nordisk råds møte var det lett å se hvordan noen av våre dagsrevyjournalister lå klistret innpå for eksempel Arbeiderpartiets ledelse. Man må derfor spørre om det er Gro og Jagland som er redaktører av for eksempel Dagsrevyen eller VG?

Vi har sjølsagt også selvstendige journalister i norsk presse. Men hva med samisk presse vs. norsk presse? Her spiller ikke pressen den samme dirigerende rollen, og politikerne står sterkere til å føre dagens orden. Hva jeg likevel skulle ønsket sterkere, er en mer markant og kritisk dekning av hva som hender. Hvis pressen skal vare den fjerde statsmakt, må den øve både kritikk, inklusive sjølkritikk. Vi burde under Nordisk råd ha kommet bak fasaden og fått fatt i hva det er som gjør at samene ikke gis plass i Nordisk råd. Vi burde sett på budsjettposter til samiske formål som krympes, og spurt: hvilke tegn er dette?

Derfor passer det godt å si litt om toleranse. Vi har hatt Nordisk råds møte her i Tromsø. Utafor vaiet det samiske flagget ved siden av de åtte andre nordiske flagg. For bare et par-tre år siden ville dette ført til en massse spetakkel. Da vi i 1982 sydde et forenkla samisk flagg i Torshavn og heiste det foran nasjonalbiblioteket, ble det et svare styr. Saka vakte oppsikt helt til Finnmark Dagblad fikk tak i den. En rekke innsendere tok avstand fra disse ekstremistene som heiste den nasjonale fane. Intoleransen er på dette planet snudd til toleranse.

Det tolerante Norden

Nå får vi lett det inntrykk at vi lever i et tolerant Norden der vi vil integrasjon av gud og hvermann. Jeg vil dvele ved denne nordiske formen for toleranse, ikke minst fordi de nordiske statene gjerne vil inn i EU, for å få plass i det europeiske hus. Vi bor i Europa, og står slett ikke utafor slik Gro vil ha det til. Hvis Gro var så åpen for integrasjon, hvorfor vil hun og hennes meningsfeller ikke ha med samene i Nordisk råd? Ved at samene får heist flagget foran Kulturhuset, gir man inntrykk av toleranse. Men saken er den motsatte. Da de tre sameparlamentspresidenter møtte presidiet i Nordisk råd, ble de til dels bryskt mottatt. Det blåser en kaldere vind imot den samiske nasjon innover vidde og fjærsteiner, og den vi i realiteten er vitne er en repressiv toleranse.

På europeisk plan er vi vitne til en nasjonalistisk opptrapping. Nasjonalismen kommer til uttrykk i det halvfascistiske Italia, i Østerrike der den gamle nazisten Waldheim har fatt en farlig etterfølger. Utafor Europa ser vi hvordan muslimsk fundamentalisme bygger seg opp i de arabiske land, og hvordan man i de ortodokse og slaviske landene nå forsøker å fylle et tomrom etter kommunistenes fall. I dette tomrommet opererer en panslavisme som i Russland føres av parhestene Solchenitsyn og Sjirinovskij, den ene med sofistikerte argumenter, den andre med vulgær-nasjonalistiske. Sjirinovskij har erklært å ville skape en enhetlig russisk stat der alle andre språklige og kulturelle trekk skal bannlyses.

Vi har derfor hatt en 15-årsperiode med nordisk åpenhet i samiske spørsmål. Vi ser alt klare tegn til at vinden har snudd i de nordiske landene. Det at man avviste å ta opp representasjonstanken midt i sameland, bør være et tankekors. På den annen side kan man spørre om det er så viktig å være med i dette rådet? Kanskje er det viktigere å ha denne saken å mobilisere på?

En minioritets dilemma

Göran Palm skreiv for ca. 25 år siden at en minioritets dilemma vil være at den alltid må opptre slik majoriteten forventer at den skal opptre.

Styrken i det samiske menneskets atferd har vært dets anarkistiske tenke- og handlingsmåte. Med anarki mener jeg slett ikke kaos og uorden; anarkiet er derimot det statsløse samfunnet uten skrevne lover. Det dreier seg om et desentralisert samfunn der mennesket under en stor grad av frihet gikk gjennom hverdagen.

Fra å være anarkister er vi på vei til å bli borgere, og vi har til og med fått etablert egne Sameting slik at statsmaktene vet og kan kontrollere hva som foregår. Systemets indre logikk fører til at de innfødtes behov blir ofret for nordmennenes ønske om å kontrollere og beherske rikdommen i Sameland. Kolonimakta kan dessuten rose seg av å omgå samer som opptrer disiplinert i sine kofter, som ikke engang spyr på borddamen under festen.

Mange vil hevde at det har gått framover etter Altasaken. Vi har fått opprettet Sametinget, en egen paragraf (110A) i Grunnloven, egen samelov og språklov, og da må vi vel være fornøyd. Myndighetene har vært dyktige i å kaste oss blår i øynene, mens rettssikkerheten blir trampet på og uthult.

Sentralmyndighetene har lagt en nøyaktig strategi for hvordan styre samene uten for mye støy, ikke minst ute i verden. Vi har et Sameting som synes å fungere, en president som kan hamle opp med hvem som helst i hva som helst og derfor legitimere at Norge er best urbefolkningsklassen. Mens Ashton Mining og Rio Tinto marsjerer inn i Sameland til fargerik protest, sitter Nemesis (hevngudinnen i gresk mytologi) og ler i et eller annet departement. Sametinget er et overflatefenomen, mens bak de lukkede rom sitter godt lønnede norske embetsmenn og utreder hvem som skal ha rett til land og vann. Hvis land ?

Hvis hukommelsen rekker ca. 28 år tilbake i tiden, minnes jeg den indianske advokaten Vine Deloria som sa at ingen er mer effektive i amerikaniseringens kunst enn indianerne selv, bare staten forstår å sleppe de rette til.

Samerettsutvalget

Etter at Samerettsutvalget ble opprettet for snart en halv mannsalder siden, har uthulingen av de samiske rettighetene til land og vann fortsatt. Operasjonene til Ashton Mining og Rio Tinto Zink er talende eksempler. Utfiskingen og raseringen av fjordsamfunnene har fått fortsette. Reindriftas ledelse har «kjøpt» økonomimodellen fra Norges handelshøgskole som gjør at reindrifta mer og mer dreier seg om kjøttproduksjon, (jamfør Johan Kl. Kalstad). Vi har til og med på det idrettslige området gått forbi nordmennene i motorisering, ved at samene som kanskje var det første folket til å gå på ski, er blitt det første folket som slutta å gå på ski. Dessuten er ikke fotball noe for oss!

Det går i det hele tatt framover på de fleste områdene. Vi har fått eget Sameting med et altfor lite antall byråkrater, vi har i over 20 år hatt samisk institutt med trygge arbeidsplasser, vi har fått egen høyskole, det blir opprettet samiske kultursentre med fine stillinger. Dette er bra, og det gir rom for å møtes. Men vi må også spørre hva vi skal fylle disse rommene med? Hvilke kvalifikasjoner trenger vi?

Naturligvis vil staten klare å skape flere kontorarbeidsplasser, særlig innenfor det samiske forvaltningsmrådet, RESERVATET, som jeg velger å kalle det. I reservatet, som kan sammenliknes med et drivhus, skinner sola året rundt i form av pengeoverføringer fra den norske stat, mens grunnen under oss blir tømt av Rio og Ashton. Borti Finland har Ashton Mining, i følge Australian Financial Times (31.8.1994), operert i statlig hemmelighet i jakten på diamantene som kan representere milliardverdier. Ingen må tro at det samme ikke pågår på vår side, og mange vil etterhvert forstå at Mor Gro gjerne bruker noen millioner på tilpasningsdyktige byråkrater når det dreier seg om verdier i milliardklassen årlig. Mens noen av våre aktivister, som deltok under Alta-striden, forsvarte slagordet «Land – ikke penger», er det nå noen som er villige til å omskrive dette til «Land – for stillinger»!

Gjennom reservatideologien med et norsk Sameland av seks kommuner holder man 437(?) andre utenfor slik at det for eksempel ikke blir mulig for samiske barn å lære samisk i grunnskolen. Tross de fine lovene, paragrafene, eget samisk barneombud på statslønn. For den norske stat er det sjølsagt utmerket at en del foreldre går rundt om i Tromsø og er frustrert over at ungene deres ikke får opplæring etter lovens bokstav. For den norske stat vil det være enda bedre om noen av foreldrene viste seg så ressurssterke at de sjøl ordnet med undervisningen til ungene. Så kan noen samer få demonstrert hvor flinke de er i konkurransesamfunnets kunst. Samtidig får storsamfunnet demonstrert for seg sjøl hvor effektiv statsforvaltningen fungerer ved at man ikke engang i universitetsbyen Tromsø klarer å sprenge Reservatets skranker.

Reservatet

Innenfor Reservatet går det sjølsagt framover. Reservatet utdanner sine egne lærere mens Odd Mattis Hætta sitter tilbake på høyskolen i Alta med bortimot ingenting. Eller som han sa det til Skolefokus nr 1, 1994: «Ved opprettelsen av Samisk høgskole … var det meningen å gi samene et fullverdig skoletilbud. Denne skolen som først og fremst er en lærerskole, gir da også de som behersker samisk, en mulighet for lærerutdanning. De som ikke kan samisk, vil oppleve at samisk mer og mindre er falt ut. … Sametinget har ikke tatt dette opp i løpet av den første perioden, det er også meget beklagelig. Det er også påfallende at Samisk utdanningsråd som både er statens og Sametingets rådgivende organ, ikke har slått alarm … Jeg vil ikke nøle med å hevde at vi er på vei tilbake mot tilstandene på 1920-tallet for denne gruppen.»

Som avdanka lærer, men med en fot innafor skolen fortsatt, skal jeg likevel dvele litt lengre ved virkeligheta. Vi var som kjent inne i det store Hernes-året 1994, med R94 som den store gavepakke fra statsråden som skrev loven om hvorfor det meste må gå galt. R94 har ført til at det samiske innholdet i skolen står i fare for å bli visket ut.

Statsmaktas strategi

Dette viser strategien fra statsmaktas side:

• 1: Vi oppretter Reservatet, R6 heretter.
• 2: Innafor R6 foretar vi så en systematisk uthuling av det samiske innholdet.
• 3: Vi starter med å angripe det viktigste leddet, framtida; ungdommen, det vil si skolen.

Faktum er: R94 går ut på å omskape samisk kultur til en kultur på linje med «dølakulturen» i Bardu, slik John Meløy påviser i et notat. De samisk-identitetsskapende elementer som reindrift, duodji går over til å bli vanlig naturfag og handarbeid, eller som det heter fra Samisk videregående skole i Guovdageiadnu: «Moderniseringsprosessen … skjer i dag på norske premisser og har en sterk fornorskende effekt.» Om R94 skriver skolen at «fagplanene er i liten grad basert på det faktum at i henhold til Grunnloven (§110A) så fins det to kulturer som skal styrkes og videreutvikles.» R94 er et sabotasjeframstøt mot det samiske, og jeg gjør rett i å referere at sametingspresidenten har protestert kraftig på dette.

Utviklingen synes sett med statlige øyne lystig. Samene er manøvrert opp i en kontrollerbar posisjon hvor de får prate sammen i Sametinget helt til de blir blå. Innenfor R6 er det bygd opp et parkinsonsk byråkrati der flinke gutter og jenter med både Høgskole og Universitet langt bedre enn gode nordmenn kan gjennomføre postkolonialismen. Denne er nå i en sjette fase, Barents-fasen, der det gamle Sameland omsider er innmeldt ved at de russiske samene på ny utsettes for koloniserende overgrep. Noen av de maskuline har valgt en suididal løsning på sine eksistensielle problem.

Det er i alt dette opprettet gode råd:

• Barentsrådet
• Regionrådet

Innenfor Regionrådet er det 10 regionale utvalg som hver på sitt område kan nedsette underutvalg, for eksempel urfolksutvalg. Det gir muligheter også for samiske kontorplasser, mens Ashton Mining muter i Finland og Gary Lumes m.fl. okkuperer samenes elver på Kola.

I sjuende fase, EU-fasen, er samene fullt integrert som europeere. R6 opprettes som scenario for intereuroturist, med store muligheter for enhver med språk- og økonomikunnskaper. Selv vil jeg etablere meg med nedstøvede dikt fra ungdommens lentende permer mot berømmelsen, mens jeg lytter til europeisk joikerock. Jeg har forresten alt merket at noen av våre fremstående globetrottere var begeistret for fase sju, og stemte ja den 28. november. Jeg forstår dem: Utsiktene til et spennende liv blant lobbyistene i Brussel er til stede, og i konfliktens fase åtte, når EU står foran trusselen fra den desperate verden, vil våre egne kunne få en framtredende rolle.

Dessverre vil jeg være for gammel da til å delta i dansen, men jeg lover fra mitt gamlehjem å applaudere så godt jeg kan. Hvis jeg ikke ender på gamlehjemmet for nettopp kjettere som ikke skjønner sitt eget beste.

PS

Etter som Norden ikke vil slippe samene inn i sitt hus, får vi inntil videre holde oss for oss sjøl, noe vi har god trening i. Men ved å stå sammen med Grønland kan vi forstå framtida bedre. Ole Korneliussen som er en futurist, har derfor sett framover og foreslått opprettelse av kulturambassadørstillinger mellom Grønland og Sameland, og at disse ikke knyttes til de danske og norske ambassader i Oslo og København, men legges til den grønlandske hovedstad Nuuk og den samiske som ikke er klar for meg. Ole har beskrevet betingelser ved slike stillinger, og lagt vekt på at de ikke kan bekles verken av tidligere eller nåværende politikere. Han har tatt opp saken med kulturministeren og fått god tilbakemelding. Her har jeg tatt opp saken med APs gruppe i Sametinget som på sin side har fått den fram til rådet og drøftet den med UDs rådgiver Tore Gundersen. Forslaget er positivt mottatt, men hva mer? Jeg vet ikke om saken har samme virkning som virus på en datamaskin, og har ført til at maskinen spytter ut gale signaler. I dag frykter jeg at viruset bare raser rundt i kroppen.

av Lars Åke Karlgren

Många gånger undrar jag varför folk bildar politiska partier. Det är ju inte tillräckligt att partiets medlemmar skall ha samma åsikt i en fråga, utan de måste ha samma åsikt i nästan alla frågor. Och inte nog med det: de skall ha samma åsikt i nästan alla frågor i framtiden också! Tänk så mycket lättare det är att bilda idrottsföreningar eller kulturföreningar istället!

När partiet sedan är bildat kommer snart medlemmarna underfund med nästa stora problem. Partiet beslutar om sitt program, det ställer upp krav som skall genomföras och alla medlemmar börjar arbeta med stor entusiasm. Plötsligt upptäcker man att det finns andra partier som tycker precis tvärtemot och man får klart för sig att det är praktiskt taget omöjligt att genomföra sitt fina program och sina välformulerade krav!

Ändå sysslar massor av människor i det här landet med partipolitik. Det vore gott och väl och fullt förståeligt om varje enskild samhällsmedborgare hade en politisk åsikt och förde fram den när det behövdes. Då skulle man inte vara bunden av ett program, som man inte är överens om helt och fullt. Man behöver inte följa några stadgar och man behöver inte bli utskälld av folk på stan för att partiets styrelse har gjort ett dumt uttalande eller skämmas för att partiets ordförande druckit för mycket alkohol. Man behövde heller inte uttala sig om en massa saker som man egentligen inte har en aning om. Och man kan ändra sin åsikt hur ofta som helst utan att någon annan bryr sig om det särskilt mycket. Tänk så enkelt det är att vara politiker utan parti!

Vad är då ett politiskt parti? Är det en sammanslutning av människor med samma åsikt?

Vi på venstresida brukar säga att politiska partier är uttryck för olika klassintressen. Borgarna har sitt parti, de småborgerliga sitt parti och arbetarna sitt parti. Men så enkelt är det inte längre. Nu bildar vem som helst ett parti. I länderna i vår del av världen finns det kanske tio till tjugo olika partier som anser att just dom har lösningen på samhällets problem. «Riktiga» marxister bryr sig inte om det utan för dem är alla de andra partierna mot arbetarklassen och det egna partiet för. I Sverige på 70-talet var det ett parti som i sin analys talade om «femlingspartierna», d.v.s. det var alla dom andra.

Under senare år har det i alla länder bildats ett grönt parti av människor som tycker miljöfrågan är dagens viktigaste samhällsfråga. Det finns också minst ett Fremskrittsparti i varje land, som vill stoppa invandring och slänga ut mörkhyade människor. Om det nu är så att olika partier uttrycker olika klassintressen, så måste det vara så att vissa samhällsklasser håller sig med flera partier. Är det möjligt? Om man tänker på det rent teoretiskt är det naturligtvis fullt möjligt. Men hur är det konkret? Kan t.ex. arbetarklassen företrädas av flera partier? Kan det finnas flera progressiva partier i ett land? Eller rent av flera kommunistiska partier?

Om vi tänker på de gröna partierna spelar de en mycket viktig roll i miljöfrågorna och har ofta ett mycket bra arbete på det området. Däremot hamnar de ofta fel i andra samhällsfrågor – i synnerhet narkotikafrågor – och spelar där en farlig roll. Är det alltså så att det finns partier som delvis är progressiva? Om det är så att de gröna har en bra miljöpolitik, så är naturligtvis vänsterpartierna intresserade av att samarbeta på detta område. Hur skall vi lösa detta organisatoriskt?

Det finns ett dokument som många partier studerat framlänges och baklänges ända sedan 20-talet och som satt sin prägel på de kommunistiska partiernas syn på vad ett politiskt parti är.

Det är ett kapitel i Stalins Om leninismens grunder som heter «Partiet». Kortfattat kan man säga att det kapitlet är en sammanfattning av bolsjevikernas partisyn. Ett annat viktigt dokument är Kominterns «Teser om de kommunistiska partiernas struktur, metoder och organisationsarbete».

Men först alltså Stalin. Han ställer upp sex punkter för ett kommunistiskt parti som vi kortfattat skall titta lite närmare på.

I punkt 1 skriver han att partiet skall vara arbetarklassens förtrupp. Vad betyder det? Ja, enkelt kan man säga att partiet skall vara arbetarklassens ledare. Om man funderar över vårt partiväsende så är det egentligen ingen märkvärdig åsikt. I grund och botten är ju alla politiska partier ledare för någon klass eller någon rörelse. Höyre har ju alltid varit borgerskapets förtrupp i Norge, Senterpartiet böndernas o.s.v. Utav de nya partierna strävar de gröna efter att vara miljörörelsens ledare.

Punkt 2 säger att partiet är arbetarklassens organiserade trupp. Ser vi tillbaka till punkt 1 kan vi analysera detta på samma sätt. Alla partier är olika klassers eller rörelsers organiserade del.

Den tredje punkten talar om partiet i förhållande till andra organisationer. Den säger att partiet är den högsta formen för proletariatets klassorganisation. Går det att jämföra med t.ex. Höyre och säga att detta parti är den högsta formen för borgerskapets klassorganisation? Ja, varför inte?

I punkt 4 säger han att partiet är ett verktyg för proletariatets diktatur. Ja, man kanske kan säga att Höyre är ett verktyg för borgerskapets diktatur, men om vi använder andra ord blir det säkert mer begripligt för alla.

Punkt 5 är något annorlunda. Den säger att partiet «såsom en enhetligt vilja är oförenlig med förekomsten av fraktioner». Det finns naturligtvis ingen som säger att fraktioner är förbjudet i Höyre, men tänk efter! Fraktioner i alla partier innebär en försvagning av partierna och jag tror inte att ledningen i något parti skulle välkomna olika fraktioner, utan tvärtom motarbeta dem på alla vis. Politiska och organisatoriska.

Den sista punkten är är också lite speciell. «Partiet stärkes genom att det rensar ut opportunistiska element.» Det kanske inte skulle bli så många kvar om Höyre rensade ut alla opportunistiska element, men ett är ändå säkert: Karriärister och liknande gör stor skada i alla partier.

Min schematiska analys av Stalins punkter visar att det egentligen inte finns något säreget med de kommunistiska partierna. Erfarenheterna från 70-talet är däremot viktiga att minnas. När den nya vänsteroppositionen växte fram och SUF(m-l) i Norge och KFML i Sverige skapades låg Stalins punkter till grund för de nya partierna. I dag, 25-30 år senare, är både Stalin och hans punkter borta. Fram för allt har Stalin själv råkat illa ut. Men när det gäller hans punkter måste vi komma ihåg att de skrevs i en mycket speciell tid: det var världskrig från 1914, revolution 1917, inbördeskrig och utländsk intervention i början av 20-talet. Det enda vi var duktiga på i slutet av 60- och början av 70-talet var att läsa innan till – att driva politik kunde vi inte. Därför skall vi inte ge Stalin skulden för att vi var dogmatiker.

Ytterligare en hjärtefråga för de kommunistiska partierna har varit och är förhållandet mellan parlamentariskt och utomparlamentariskt arbete. Vi föreställer oss gärna att det bara är vänstern som har en strategi i denna fråga. Men så är det ju inte. Arbeiderpartiet har en mycket lång erfarenhet av att använda sig av båda dess kampformer. Vid sidan av arbetet i Stortinget har Arbeiderpartiet tillgång till t.ex. LO som spelar en mycket viktig roll för opinionen. Även Höyre har sin utomparlamentariska gren, t.ex. NHO (arbetsgivarföreningen). Det är ju inte bestämt att den utomparlamentariska kampen endast består av strejker och demonstrationer. Den kan bestå av många olika former. Traditionellt säger vi att den utomparlamentariska kampen skall understödja den parlamentariska. Men kan det inte vara tvärtom? Kan det inte finnas tider då det är den parlamentariska kampen som är avgörande för i vilken grad arbetarklassen kan flytta fram sina positioner?

Jag skall avsluta med en fråga där vi borde vara kunniga men där vi faktiskt var mycket dåliga om vi ser det historiskt: det är dialektiken! I vårt organisations- och partiarbete har vi haft mycket svårt att ändra politiken och förändra organisationsformerna efter förändrade förhållanden. I Teserna från 1921 jag nämnde ovan skriver Komintern som sin första punkt: «Partiets organisation måste vara anpassad efter verksamhetens betingelser och syfte.» Och i den andra punkten: «Det finns ingen absolut riktig och oföränderlig organisationsform för de kommunistiska partierna. Förutsättningarna för proletariatets klasskamp förändras i en ständig process, och i anslutning till dessa förändringar bör också organisationen för proletariatets avantgarde oavbrutet söka ändamålsenliga former. Varje enskilt lands historiskt bestämda säregenheter fordrar likaledes särskilda former i de enskilda partiernas organisation.»

Denna erfarenhet är inte heller något speciellt för kommunistpartierna, utan gäller alla partier och som jag ser det är det ironiskt att de borgerliga partierna är bättre än oss på denna punkt.

Kanske är det också nödvändigt att inte bara analysera organisationen, utan också politiken utifrån dessa teser. Naturligtvis är det nödvändigt att förändra den politiska linjen när betingelserna för det politiska arbetet förändras. Det finns väl knappast något politiskt parti som inte ändrar åtminstone något i sin politik efter en viktig historisk händelse, t.ex. ett medlemskap i EU. Även här är kommunistpartierna traditionellt stelbenta. För det mesta sätter man likhetstecken mellan anpassning/förändring och opportunism och är rädda för kritik. Självfallet är det en reell fara att så att säga springa för långt i sin vilja att anpassa sig till nya förhållanden. Steget mellan förändring och opportunism är inte så långt. Men om vi inte vågar förändra den politiska linjen kommer vi då någonsin att bli ett politiskt parti att räkna med?

För vänstern gäller det nu att stanna upp och analysera: Vilka är vår verksamhets betingelser och syfte? Vilka är säregenheterna i Norge idag och vilken organisation behöver vi?

Debatt

av Vidar Haagensen

Olav Randen har skrevet en artikkel i Røde Fane nr 3 i 1995 som er skremmende. Artikkelen heter «Døyr nasjonane?» og er om nasjonenes ve og vel, vevd sammen med en rekke andre temaer, som miljøvern, språk og utviklingsoptimismen.

Tittelens spørsmål er spesiell, synes jeg. Venstresiden og de intellektuelle har alltid spurt seg om nasjonalstatene vil dø, og forbundet det med de absurde og undertrykkende grensene trukket opp mellom verdens folk. De revolusjonære ser for seg disse bli fjernet av arbeiderklassens samfunnsomvelting. Jeg mener dette burde være naturlig tematikk i et sosialistisk tidsskrift. Randen derimot tenker først og fremst på nasjonenes dødelighet som et tap av kultur, demokrati og muligheter for styring av miljøet. Til grunn for disse påstandene ligger et syn på kultur, identitet og mennesket jeg mener er feil.

Nasjon som identitet

For det første er nasjoner kulturelle enheter, og en fokusering på dem flytter blikket fra økonomiske forhold til den påståtte felles bevisstheten nasjonen gir. Denne feilen gjør også Randen. Hans arbeidsdefinisjon av en nasjon er: «eit fellesskap tufta på sams tradisjonar, historie og atferd, slik at innbyggjarane i nasjonen på mange område kjenner større samhøyrsle seg imellom enn med folk utanfor». En kulturell enhet med andre ord. Dermed framstiller Randen nasjonen som et fellesskap uten motsigelser og utvikling i forhold til den økonomiske basis i nasjonen og verden.

For det andre er den kulturelle enhet Randen framstiller, svært problematisk. Denne enheten er konstruert. Den er dynamisk og hele tiden i endring. Men nasjonen, som fellesskap, blir framstilt som en kontinuerlig samhørighet. I virkeligheten kunne denne samhørigheten vært stilt opp på mange andre måter. Dermed blir den kulturelle enheten en ting og ikke en prosess; noe fastfrosset og ikke omskiftelig; noe entydig og ikke flertydig. Forandringer føles som trussel når annen kultur; imperialistisk, andre nasjonskulturer eller subkulturer påvirker. Disse er fiender for Randen. Hans framstilling av nasjonen er svært statisk. Randens budskap blir: bevar nasjonene mot alle former for endring.

Videre mener Randen at nasjonen gir mennesket en identitet. Det gjør den dessverre. Men Randen mener den også gir nok mening. Det er feil. Folk forholder seg til en rekke ulike kulturelle enheter som bringer dem mening til identiteten. For det første de man kan se: skole, arbeidsplass, partilag, bingo eller andre. For det andre de imaginære: musikkelskere, akademiske diskurser, Europa eller det randske hatsymbol; verdensborgere. Marxister legger selvfølgelig vekt på arbeidsplassen som utgangspunkt for forståelsen av identitet eller mangel på sådan, for muligheten av politisk aksjon. Arbeidsplassen får økonomisk basis og kulturell enhet til å møtes. Identiteten, som arbeider, kan sprenge grensene, og erkjenne interessefellesskapet med alle verdens arbeidere. Derfor er dette maset om det nasjonale et hinder, og fører bare til en fragmentering av arbeiderklassens interesser.

Videre mangler Randens identifisering av nasjonen, som identitetsskaper, enhver kritisk dimensjon. Hvem har skapt identiteten? Etter hvilke behov? Som nordmenn er vi gjennom skolen oppdratt til å leve i vikingers og danskehatets fotspor. Gjennom de riksdekkende mediene inndras vi hele tiden i et nasjonalt «vi». Et «vi» som slår tilbake når «vi» må moderere oss og «vi» skal påvirke Europa. Den nasjonale identitet er konstruert i borgerskapets interesser. I forrige århundre var det for borgerskapet like sterke ideer om Skandinavia som det naturlige. Men det ble Norge og dermed er vi nasjonen som aldri har plukket andre på nesen. Vi har bare vært koloni og etter det fredsmeklere. Dette er en ideologi som bare er til for at den norske imperialisme skal kunne fortsette uanfektet. Mens vi her på berget må passe på så vi ikke kommer i opprivende konflikter, og mister den gode stemningen vi hadde under Lillehammer-OL.

Kritikken mot kulturforståelsen gjelder også for Randens syn på språk. Han ser språket som formidler av de kulturelle verdiene. Derfor må vi bevare flest mulig språk. Bevaringen blir for sentral. Hva med alle de dialekter, sosiolekter, sjargonger og ulike diskurser som hele tida blir dannet? For ikke å snakke om krysningene av ulike språk. Jeg kan ikke skjønne at et verdensspråk skulle fortrenge alle disse eller ikke kunne inneholde mening på lik linje med de andre språkene, både de lokale og alokale.

Homo norvegicus

Randen fortsetter sin tanke om nasjon og identitet helt ut. Mennesker har røtter, ikke bare kulturelle, men også i økosystemet. Derfor er vi geografisk tilpasset et gitt miljø. Og: «vi nordbuarar har rett til dette landet framfor andre». Siden dette landet er vårt, skal vi ivareta det med en styrt innvandring.

Randen tar helt feil når han sier at mennesket har røtter. Det er lært til å ha røtter, men har ingen bruk for dem. Randen gjør mennesket til et Homo sapiens. Det riktige er å se mennesket som et Homo faber, det produktive mennesket, som skaper seg og sine omgivelser. Det er gjennom denne skapelsen vi finner mening. Marxismens mål er å frigjøre alle de krefter som er mulige for at mennesket skal kunne utfolde seg som et Homo ludens, det lekende mennesket. Vi er overskridende i det å utvikle våre omgivelser. Vi har for lengst forlatt den naturtilstand Randen vil ha oss til å leve i. Hele verden er vårt virkefelt. Derfor har menneskene rett til å være hvor de vil. Randens forslag til styring legitimerer derimot den bestående bevegelsesfrarøvelsen som kapitalismen innebærer og som synliggjøres av nasjonalstatene. Venstresida skal aldri ta ansvar for staten og kapitalismen. Vi har ingen og skal ikke ha noen restriksjon på innvandring. Det er defensivt. Vi skal offensivt kjempe mot rasisme både i holdning og handling og påvise hvordan den uunngåelig vil forbli et problem til vi har fjerna den bestående samfunnsorden. Innbefattet de grensene Randen vil beholde.

Strukturelle argument

Med det siste argumentet går Randen fra å legitimere bevaringen av nasjonen til bevaringen av nasjonsgrensene. Brukte han tidligere kulturelle argumenter, gir han seg nå i kast med å gi nasjonen som styringsenhet, naturrett.

Den grenseløse verden er økologisk uansvarlig, i Randens øyne. Vi trenger grensevern mellom de ulike økosystemene slik at vi ikke får økologisk forurensning, dvs arter fra et system truer et annet system hvis de blir forflyttet dit og får innpass i miljøet. Den økende internasjonale transporten er faren, og vi må forhindre en slik artsforflytning. Dette er i følge Randen nasjonene gode redskaper til. De samsvarer med økosystemene.

Det virker som Randen tror en verden uten nasjonale grenser er en verden hvor bikkjer med rabies skal få bite og stå i, verden over. Grenser, i form av kontroller og sjekking, er ikke i seg selv et problem. Det er hva de kan innebære av undertrykkelse og diskriminering. Kontroll av varer er helt legitimt. Men disse grensene må vel ikke være i samsvar med de nasjonale kulturer? Hvordan Randen får det til at nasjonenes geografiske grenser utgjør noe godt samsvar med økosystemer fatter jeg ikke. Norge er et godt eksempel. Med Sverige har vi flere dyrearter som vandrer mellom de statlige grensene. Havene den norske stat har grabbet til seg, utgjør felles økosystemer med Russland, Danmark osv. Eller hva med nasjonalstatene Romania og Bulgaria som grenser til hverandre gjennom Donau. Skal vi beskytte blomstene på elvebreddene fra hverandre? Randen burde latt dette argumentet forblitt en god ide.

Transport

Et annet problem Randen ser med transport, er dets omfang. Den eksplosjonsartede økningen i transport av varer og mennesker er en stor forurensningskilde. Et framtidssamfunn kan løse dette med lokal og nasjonal produksjon, og vi må om- og nedprioritere den menneskelig migrasjon.

Jeg ser også faren ved forurensningen, men jeg synes Randen er fattig på framtidsutsikter. Jeg mener at Randen har delvis rett når han vil ha lokal og nasjonal produksjon for å forhindre transport. Mye masseproduksjon kan med fordel bli lokalt basert, men en av fordelene med den teknologien vi har i dag, er at den muliggjør internasjonal produksjon. Det vil si at et produkt blir framstilt gjennom en prosess av produksjoner lokalisert på de mest hensiktsmessige plassene. Under kapitalismen betyr det der det er billigst arbeidskraft. Under sosialismen vil det være organisert av de som skal ha produktet.

Videre er ikke transportøkningen i seg selv skadelig, men formen. Vi må derfor satse mye hardere på miljøvennlig transport. Utbygge tognettet, utvikle bedre motorer til fly osv. Dessuten bør energikildene legges lokalt. Sol-, vind- og bølgekraftverk må erstatte og fornye dagens energikilder. Forbruket av olje og gass må ned og transporten av olje og gass på tankskip må ned på et minimum. Det finnes mange muligheter.

Til sist er jeg imot Randens forslag om begrensning på menneskenes migrasjon. Den kulturelle blanding er viktig. Jeg synes den menneskelige migrasjon bør opprioriteres. Vårt stadig økende antall medier kan ikke veie opp for den erkjennelse som følger med romlig forandring.

Nasjonene er godt egnet til demokrati, i følge Randen. I Norge har vi for eksempel Hamsun og EU-medlemskap å snakke om: et offentlig rom.

Demokrati

Jeg kunne sagt mye om dette rommets forfall i de siste tiårene. Ett er: Det var jammen på tide. Ett annet: Folk er dessverre blitt fortalt at dette er den eneste måten vi kan ha demokrati på. Jeg mener det er mange andre forum og rom for diskusjon. Jeg kan diskutere musikk og litteratur med folk fra hele kloden. Det samme med politikk. Diskusjoner om EU-medlemskap har noe for seg med for eksempel Socialist Worker Party-medlemmer fra England. Ikke Senterpartister og Kristelig folkepartiere som har helt andre interesser enn arbeiderklassen. Det handler om interessefellesskap. Derfor er arbeidsplassen utgangspunktet for et sant demokrati. Ikke SKAL – SKAL IKKE på NRK.

Randens argument om at størrelser utover nasjonene ikke egner seg til demokrati er farlig og feil. Er det ikke mulig for kroater, serbere, bosniere, slovenere og alle andre kulturkonstruksjoner å få til demokrati. Ikke ifølge Randens logikk: Alle nasjoner sin stat.

Demokratiet starter derimot med arbeiderråd som vil gå i sammenslutning med andre på kryss og tvers av de eksisterende grensene. Når arbeiderklassen sjøl tar over produksjonen vil produksjonen skje globalt på bakgrunn av behov produsentene sjøl har. Her fra vil nye forum for demokratiske avgjørelser springe ut. For denne produksjonen er ikke begrenset til noen nasjon.

Optimismen

Til sist skal jeg ta for meg Randens syn på utviklingsoptimismen. Randen setter marxismens optimisme ut av spill som et retorisk poeng, for å bane vei for den økologiske tankegangen han benytter seg av. Jeg synes Randen viser sin sanne natur ved å ta dette oppgjøret. Derfor er det viktig å arrestere han. Randen påstår at miljøkrisa synliggjør industrisamfunnets destruktive kraft, og på ingen måte oppfordrer til noen optimisme. Og troen på vår evne til å mestre naturen, er kun et destruktivt credo.

Han blander kortene. Den marxistiske utviklingsoptimismen er knyttet til en tro på mennesket generelt og industrisamfunnet spesielt. Troen på mennesket er knyttet til hva som er menneskets vesen eller essens. Marxismen ser, som jeg tidligere har vært innom, mennesket som et Homo faber. Det er gjennom arbeidet at vi realiserer oss. Det er gjennom det vi begriper verden. Vi arbeider med og for noen, og vi bearbeider naturen; miljøet rundt oss og vår kropp. Slik inngår vi i det sosiale. De samfunnsmessige forhold vi produserer bestemmer derfor vårt forhold til naturen. Gjennom å endre produksjonsmåten endrer vi vårt forhold til naturen. Arbeiderklassens revolusjon er derfor en kamp for å få kontroll over de samfunnsmessige forhold. Det er bare slik vi også får kontroll over naturen. Midlene til dette er det industrisamfunnet gir oss.

Den kapitalistiske produksjonsmåte har vist seg å aggregere en teknologisk utvikling uten sidestykke. Marx så det på midten av forrige århundre. Vi ser det enda tydeligere i dag. Eksplosjonen i typer produksjoner og produkter er et resultat av kapitalismens ånd. Profitten må sikres gjennom stadig fornyelse og ønske om arbeidsbesparende teknologi. Dermed er teknologien ikke klasseløs. Den er blitt til og brukes for borgerskapet, men rommer et mye større potensiale.

Den teknologiske utviklingen har endret og økt menneskenes behov samtidig som disse ikke blir dekket på langt nær for brorparten av verdens befolkning. Den dekker de umettelige profittsyklusene. En produsent av piller som skal hjelpe mot fordøyelsesbesvær kan slippe ut giftige stoffer i elva konsumentene skal drikke vannet til pillen med. Verdens miljøødsling er den anarkistiske kapitalismens verk, og ikke implisitt i industrisamfunnet. Kapitalismen har framkalt de redskapene vi trenger for å utnytte og bevare naturen.

Konklusjon

Marxismen har et ambivalent forhold til utviklingen. Den jubler for de økte mulighetene, men raser over ødeleggelsene av mennesket, naturen og vår kultur. Der destruksjon av kultur står mot økte muligheter for menneskeheten, velger marxismen de økte mulighetene. Den nasjonale kultur går gjerne for meg i glemmeboka, om det muliggjør et sant demokratisk kollektiv, som kan ta over styringa av samfunnet. Det vil ikke Randen.

En elendig venstreside

Han er symptomatisk på en elendig venstreside. Som sysler med feil ting i en tid hvor behovet for en sterk venstreside er prekær. Istedenfor å se på den nye og endrede kapitalismen, og hva den genererer av motstand og mulighet for revolusjonære tilstander, graver han seg ned i tradisjonen og arven. For å finne våre røtter som kan forløse oss.

Tradisjon har bare bundet oss. Marxister skal skape en ny bevissthet og nye former for motstand. Et godt eksempel er den antirasistiske fronten. Der kan venstresida nå ut til en stor gruppe forbanna folk som ellers ikke ville komme i kontakt med sosialistiske ideer og virkelig sette denne forbannelsen inn et perspektiv. Det noen på venstresida da presterer å foreslå, er å vinne tilbake de nasjonale symbolene fra nazistene. Vi skulle liksom bruke det norske flagget i demonstrasjoner. For å vinne tilbake æren for det norske? Ingen ting virker mer fremmed for unge forbanna bybarn.

Randen burde se seg rundt i verden. De problemene han da ser er ikke særlig nasjonale.

av Jon Arne Jørstad

Nord-Noreg (såvel som Nord-Russland, Nord-Finland og Nord-Sverige) er spesiell på mange måtar, og vi må aldri gløyme at landsdelen har sterke islett av andre nasjonar, kulturar og ei særeigen historie oppetter århundra.

Sett utifrå hovudstadssynspunkt har alt dette alltid vore sett på med stor mistru. I mellomkrigstida blei det frå militært hald snakka om den nord-norske «dobbelt-lojaliteta». Då tenkte ein på det sterke samiske og kvenske folkeelementet og også på det lille islettet av russisk på norsk grunn. Det blei insinuert at i ein krigssituasjon var desse menneska suspekte. Krigen viste kva folk her oppe var gode for, men det er først dei siste åra at delar av motstandsfolka i nord (dei som samarbeida med og dels fekk opplæring i Sovet under krigen) har fått (ikvertfall delvis) oppreistnad etter den forfølgjinga og mistenkeleggjeringa dei blei utsatt for etter krigen (heilt fram til idag)

Framleis, med siste EU-kampen i friskt minne, blir det frå den øvste politiske leiinga i landet stilt spørsmålsteikn ved folkementaliteten i nord. Det er ikkje for ingenting at folk heri nord har lufta tanken om å skilje seg ut som eigen stat gong på gong opp igjennom tida. Det er litt meir enn kuriøse tankar, for hendingar i fortida og i notida gjer det svært så forståeleg at sånne tankar oppstår. Også spørsmålet om Sápmi/Sameland må sjåast i dette perspektivet.

Med opprettinga av Den euro-arktiske Barentsregionen, gjorde den norske herskarklassen – saman med sine imperialistiske storebrødre USA og EU – førebuingar til ei tvangsbinding av nordområda til den omforminga som går føre seg i Europa. Trass i at NEI-et ved folkerøystinga om EU blei eit forsinkande historisk element, maktar herskarklassen å nytte EØS-avtalen til stendig nye undergravingstiltak for å sikre betre kontroll i nord. Dei undergrev det borgarlege demokratiet både lokalt og nasjonalt og legg tilhøva tilrette for at økonomisk aktivitet på alle områda skal kunne bindast opp til det byråkratiet som er i ferd med å bli bygd opp etter etableringa av Barentsregionen i 1993.

Etableringa av regionen som ein signat-traktat (kor alle som underteiknar traktaten kan delta på lik line i det økonomiske livet i regionen) saman med EØS-avtalen og EU-tilpassinga, gjer at det er grunnlag for å kalle politikken for ei «svalbardisering av nord-områda».

I Nord-Noreg blei Barentssamarbeidet aktivt og offensivt brukt av JA-sida i EU-kampen. For borgarskapet trudde at denne imperialistiske framstøyten skulle gje god drahjelp i arbeidet med å overtyde dei mistruiske «nordlendingane». Det gjekk ikkje, men i stor grad har dei makta å hindre ein kritisk debatt om dette Barentsprosjektet. I intelligensian i nord har borgarskapet om ikkje skaffa seg aktive allierte, så i kvert fall nyttige medløparar som stort sett ukritisk kolporterer det ideologiske glansbilete om grenseoverskridande samarbeid som eit klasselaust og udelt positivt trekk ved Barentssamarbeidet.

Foran etableringa av Barentsregionen

11. januar 1993 blei Den euro-arktiske Barentsregionen formelt etablert på eit møte i Kirkenes. Initiativet kom frå Utanriksdepartementet i Noreg. EU-kommisjonen og den amerikanske ambassaden var tidleg inne i planlegginga.

Den 16. november 1992 blei det halde eit møte i Oslo der: «deltakerne fra de nordiske land, Russland, USA og EF-kommisjonen drøftet et norsk utkast til erklæring fra Kirkenes-møtet. Det syntes å være enighet om skissen til organisatorisk oppsett og samarbeidets retning» (Thorvald Stoltenberg sin tale til Landsdelsutvalget for Nord-Norge 17.11.1992).

I den norske regjeringa sin retorikk i tida fram mot Kirkenesmøtet i januar 1993 var pomorhandelen og den kalde krigen viktige hendingar i argumentasjonen.

La oss sjå på nokre glimt av historia i denne samanhangen.

Pomorhandel

At pomorhandelen av den dansk-norske og seinare den svensk-norske regjeringa blei oppfatta som eit problem som måtte avgrensast og kontrollerast, trekkest ikkje fram. Historia om pomorhandelen er neppe ferdigdebattert enno på lang tid.

Røtene til denne handelen er håløygane sine handelsferder austover i sagatida. På 1200-talet stogga desse rutene, men i seinmiddelalderen blei nye ruter etablert knytta til lappemarknadene. Nokre av desse låg ved kysten mellom Noreg og Russland, som Karlebotn i Varanger, Kjørvåg (Aiddegoppe, Vaidaguba) på Fiskarhalvøya og Kildin litt aust for Kolafjorden. Etter at engelskmennene hadde nyåpna sjøvegen til Dvina-munninga i 1550-åra, og især etter grunnlegginga av Arkangelsk i 1584, blei handelskontakten mellom Vest-Europa og Russland sterkt utvikla. Dei lokale norske handelsaktørane syntest ikkje på denne tida å ha reist lengre enn til dei næraste marknadene på russisk side (på denne tida utan statspolitiske grenser og befolka av samar i hovudsak).

Det var først på 1700-talet at utviklinga skaut fart og fekk styresmaktene si merksemnd. På 1600- og 1700-talet var handelen sterkt regulert. Frå 1681 blei all handel monopolisert, først under Bergen seinare København. Russe-(pomor-)handelen var i prinsippet ulovleg, men behovet og etterkvert sterkare og sterkare krav frå lokale embetsmenn og andre samfunnstoppar gjorde at denne handelen blei legalisert på slutten av 1700-talet, men etterkvert med mange restriksjonar for å hindre uønska konkurranse. I ufredsår blei restriksjonane endå strengare. Handelssamkvemet hadde sannsynlegvis ein topp kring 1850, sank litt og varierte litt opp og ned til 1928. Frå krigsutbrotet i 1914 til då var omfanget synkande – i 1928 berre nokre få skipsanløp.

Den folkelege delen av russe-(pomor-)handelen var tuskhandel, bytte av vare mot vare, og gjorde at folk i nord kunne halde på ein hushaldsøkonomi og den uavhengigheta og fleksibiliteta denne økonomien kunne gi. Tapet av denne typen handel og overgang til meir pengeøkonomi fekk særleg mykje å seie for sjøsamane og deira næringstilpassing.

Russehandelen har alltid vore politisert og russefrykten har vore brukt lenge før revolusjonen i 1917. Og den folkelege kontakten over grensane har vore sett på med mistru både frå vestleg (inklusive norske) og austleg side i like lang tid. Som kuriositet kan nemnast at hetsen mot «russehandelen» idag – især frå handelsstanden i nord, er merkverdig lik det som var av reaksjonar frå handelsstanden under pomortida.

Grenser og konfliktar

I regjeringa sin argumentasjon foran stiftinga av Barentsregionen nemnast heller ikkje grensestridane i nord; ein strid om kven som skulle kontrollere noverande Troms og Finnmark og som stendig skapte konfliktar mellom Danmark-Noreg, Sverige og Russland (Sverige-Noreg og Russland seinare).

Det gjaldt både sjølve grensedraginga og retten til å skattelegge samane. Inntil grensereguleringa med Sverige i 1751 høyrte dei noverande samedistrikta Kautokeino og Karasjok under svensk geistlig og verdslig «øvrighet», sjølv om samane skatta både til Sverige og Noreg. I den austlege delen av Varanger blei grensa mellom Noreg og Russland først regulert i 1821.

Før grensereguleringa hadde samane rett til å ferdast fritt i heile området. Også etter grensereguleringa med Sverige hadde samane framleis denne retten. Samstundes som dei «svenske» samane kunne ha sommarbeitet sitt i Troms og Nordland, hadde dei «norske» rett til vinterbeite på svensk-finsk område.

Etter at Finland i 1809 kom under Russland i staden for Sverige blei det ingen endringar før Russland i 1852 sperra grensa mellom Finland og Noreg.

Denne konflikten om landområda i nord blei ikkje endeleg «løyst» før den siste grensesettinga for vel 50 år sia. «Løyst», av di dei ulike grensereguleringane skapte problema og til dels katastrofa for folk i området, nemleg samane.

Rivaliseringa mellom dei inntrengande maktane i nord for å etablere statleg kontroll, skjedde gjennom militære ekspedisjonar, men ikkje minst gjenom bruk av kirka. Svenske, dansk-norske og russiske kirker var spreid utover om kverandre. Det sameinte tiltaket som la grunnlaget for statsmaktene sin kontroll med «sine» nordområde, var bruk av kirka kombinert med kolonisering i etterhand – så først politi- og militæroppbod i området.

Denne politikken og grensedraging/grensesperring blei ein katastrofe for dei samiske samfunna i heile området.

Grensesperringa i 1852 og Kautokeino-opprøret

Framstillinga av Kautokeino-opprøret i 1852 har i stor grad vore farga av dei «kvite» sine ønskemål om å ufarleggjere oppstanden. Det skjer ved å avgrense analysa geografisk og gjere opprøret til ei sosiokulturell hending basert på samisk reaksjon på ålmen audmjuking og nyvakt religiøsitet. Innebygd ligg ei haldning om at samane var eit primitivt, underutvikla folk som ikkje kunne reagere på anna enn den personlege direkte audmjukinga misleia av fanatiske religiøse leiarar.

Det faktum at opprøret bygde seg opp frå 1840-talet, at grensetvisten mellom Noreg, Russland og Sverige spissa seg til frå rundt 1830 og opebert ville ha store konsekvensar for den samiske nasjonen, at det i heile Europa var opprør og opprørstendensar (mellom anna thranitter-rørsla i Sør- Noreg), og at mange av dei som tok del i opprøret alt frå 1840-talet var svært aktive med å freiste å organisere protestar mot «øvrigheten»; det blir dempa ned eller i det store utelatt.

Med knusinga av Kautokeino-opprøret og grensestenginga mot Finland (Russland) i 1852, blei samane splitta. Og som amtmannen i Finnmarken skreiv i 1874, hadde «fjellsamenes stilling blitt et liv i trengsel og tilbakegang».

Statsmaktene greide å knuse grunnlaget for ein samla opptreden frå folk i Sápmi, og enno slit ein med å reise ein felles kamp.

Det europeiske perspektivet

Heller ikkje nemnast hanseatane si utplyndring av Nord-Noreg gjenom sin kontroll med fiskeeksport og tildels monopol på importsal av varer som korn. Dette passar sjølvsagt ikkje inn når det europeiske perspektivet skal gjevast eit ubetinga positivt innhald idag.

(Hansa-dagane i Bergen må vel seiast å vere noko av det mest pro-imperialistiske og reaksjonære forsøket på å skrive om historia.)

Kvalros- og kvalslakteriet til dei store sjømaktane på 1600-talet og utover (England, Nederland, Spania og Portugal) blir heller ikkje nemnt i regjeringa sine historiske utgreiingar foran etableringa av Barentsregionen.

Heller ikkje dei utanlandske (særleg engelske) konserna som skaffa seg kontroll over mesteparten av gruveindustrien i nord (inkludert Svalbard) blir nemnt, naturlegvis.

Det var nettopp i strid mot desse selskapa sin koloniale stil i utplyndringa og utbyttinga, at den nordlege arbeidar- og fagrørsla blei skapt. Rørsla blei internasjonal og henta sine inspirasjonar meir frå dei revolusjonære tendensane i aust (politisk, for geografisk ligg jo til dømes Kirkenes like langt aust som Aleksandria i Egypt, lengre aust enn Istanbul og omtrent like langt aust som St. Petersburg i Russland) enn frå den meir byråkratpåverka tyske rørsla som i sør.

Den kalde krigen

Regjeringa ser no på den kalde krigen som ein parantes i historia, som starta ved revolusjonen i Russland i 1917, same året som arbeidarane på Svalbard blei frakta til Tromsø med militær eskorte etter ein streik mot det engelske selskapet som dreiv gruvane då.

Etter revolusjonen i Russland og ikkje minst på grunn av borgarkrigen og den utanlandske intervensjonen på dei kvite (dei kontrarevolusjonære) si side, blei Sovjetunionen forsøkt isolert, gjenom handelsboikott og andre hindringer. Den unge rebellstaten skulle knusast for å hindre smitte. Men trass i dette var Sovjetunionen eit populært førdøme for arbeidsfolk verda over. I Noreg, Sverige og Finland sto dei «raude» særleg sterkt nord i landa. Krigen frå 1940 til 1945 og Sovjetunionen sin krigsinnsats (og ikkje minst deira frigjering av Finnmark i 1944) gjorde at landet hadde ei svært høg stjerne i Nord-Noreg.

Det er ikkje unaturleg at det er DNA-bossane som no utbasunerar lovord om endringane i Russland og kva Barentssamarbeidet kan føre til. Deira innsats for å legge alle moglege hinder i vegen for samarbeid mellom folk på Nordkalotten har vore stor. Deira innsats for å ta frå folk i nord kontrollen over sin eigen landsdel og eigne liv har vore stor. Og deira innsats for å innynde seg til dei førande imperialistmaktene har alltid vore upåklageleg.

Dømet Svalbard

Noreg fekk i 1920 suvereniteten over Svalbard. Svalbardtraktaten var nok først og fremst eit utrykk forendringar i dei internasjonale makttilhøva. Russland, som før 1914 konsekvent hadde satt seg imot norsk suverenitet, var satt utafor. Tyskland likeeins. Dei sigrande vestlege stormaktene hadde ingen ønsker om sjølve å overta Spitsbergen. Dei var likevel samde om at det kunne vere ønskeleg å nytte den store fredskonferansen til å rydde av vegen eit brysomt diplomatisk spørsmål. Ei praktisk løysing var å la Noreg overta øygruppa på vilkår at konsesjonslovane ikkje skulle gjelde der, men at øyene skulle vere «terra cummunis».

Heilt fram til idag har øygruppa vore i ei politisk særstilling. Det har vore den til einkver tid eigar av gruvedrifta som har rådd. Styresmaktene har hatt sine embetsmenn(-kvinner) med politimyndigheit, medan arbeidsfolk i gruvesamfunna har mangla noko som helst politisk demokrati. Dei siste åra har dei fått velje representantar til eit rådgjevande organ, Svalbardrådet. Området har vore styrt som staten sin eigedom for norske og utanlandske kapitaleigarar utan påtrengande lokalpoilitisk innblanding.

Tilhøvet til Russland/Sovjet, som har hatt større busetting og aktivitet på øygruppa enn Noreg, har variert. I februar 1924 leverte Aleksandra Kollontai (sovjetisk handelsrepresentant i Kristiania) ei note til utanriksministar Michelet om at «Unionens Regjering fra nå av vil anerkjenne Norges suverenitet over Spitsbergen, inkludert Bjørnøya».

Dette var del av ein bytehandel kor den norske regjeringa formelt anerkjente den sovjetiske regjeringa mot at sovjetregjeringa utan atterhald godtok Svalbardtraktaten. Av dette fulgte at Sovjetunionen ikkje ville vere i ei anna og meir priviligert stilling enn dei andre signatmaktene til traktaten.

Sovjetunionen hadde imidlertid i praksis ei særstilling avdi det var det einaste landet ved sia av Noreg som hadde fast busetting på øygruppa. Gnisningar fantes og dei gamle russiske krava skulle dukke opp att.

Dagfin Juel, tidlegare sentral Arbeidarparti-byråkrat, seinare tilsett i Verdensbanken, skriv i boka Folkestyre og byåkrati (1984):

«Sovjetunionen gjorde forsøk på ytterligere ervervelser både i sør og i nord. Stalin ønsket et felles sovjetisk-tyrkisk forsvar av stredene mellom Svartehavet og Middelhavet. Planen ble stanset av den amerikanske president, Harry S. Truman, som kort og godt erklærte at Amerika ikke ville godta trusler eller angrep mot Tyrkia.

Da Trygve Lie som utanriksministar besøkte Moskva i november 1944, ble han en natt anmodet om å komme til et møte i Kreml. Molotov krevde da Bjørnøya og felles norsk-russisk styre på Svalbard. Molotov gjentok og forsterket disse ønskemål i 1946 overfor Halvard Lange som da var blitt utenriksminister. Men Norge avviste kravene.»

I følge historikaren Sven G. Holtsmark (Ottar nr 2, 1996) førte presset frå Sovjetunionen til at den norske ambasadøren i Moskva, i samråd med Trygve Lie, signaliserte at den norske regjeringa var viljuge til å slutte ein overeinskomst om felles forsvarsordningar på Svalbard. 9. april 1945 leverte ambasadøren eit utkast til ei norsk-sovjetisk felleserklæring om Svalbard. I utkastet heitte det mellom anna at dei to landa var samde i at nøytraliseringa av Svalbard «har vist seg å være ugjennomførlig» og at det å halde fast ved dette prinsippet ville være «i åpenbar strid med de to lands interesser». Då saka blei tatt oppatt av Molotov sommaren/hausten 1946, var «imidlertid den internasjonale situasjonen blitt slik at de mulige omkostninger for Moskva, i form av bl.a. anna de vestlige stormakters sannsynlige reaksjon, var blitt for høye i forhold til den temmelig begrensede betydning av et sovjetisk militært nærvær på Svalbard. I februar 1947 informerte utenriksminister Halvard Lange Molotov om at Stortinget avviste videre forhandlinger basert på opplegget fra april 1945. Til den norske regjerings store lettelse lot russerne saken ligg.»

Viseutanriksminister Pusjkin skreiv i eit internnotat at «opplysningene (som ble offentliggjort i januar/februar 1947) om våre forslag angående Spitsbergen og Bjørnøya, ble sterkt utnyttet i norsk og anglo-amerikansk presse til å styrke … anti-sovjetiske holdninger i Norge. Kampanjen som fulgte saken bidro til en viss grad til å forberede den offentlige mening i Norge for medlemsskap i den nord-atlantiske alliansen.» (SGH, Ottar nr 2, 1996)

Heilt fram til slutten av 1980-talet førte ulik tolking av Svalbardtraktaten til ei latent spenning mellom norske og sovjetiske styresmakter. Sovjetunionen si faktiske særstilling på Spitsbergen med stor aktivitet på øya og stor russisk busetting, gjorde sitt til å synleggjere og halde oppe gnisningane.

Oppløysinga av Sovjetunionen

No etter Sovjetunionen si oppløysing synest russerne å trappe ned aktiviteten. Om dette vil føre med seg rolegare tilhøve mellom Noreg og Russland om Svalbard eller om etableringa av Barentsregionen, og dei vestlege imperialistmaktene si auka interesse for nordområda, vil auke uroa, det står att å sjå. Til no har den politiske uroa i Russland gjort at leiarane i Moskva i stort har hatt ein svært så låg profil i høve til ulike stridssørsmål i nordområda. Dette gjeld både i striden om delelina i Barentshavet og 200-mils-sona rundt Svalbard.

I tida som kjem vil nok leiarane i Russland måtte ta for seg «problema» i nord, både på grunn av militærstragiske omsyn og økonomiske. Dei svoltne vestlege imperialistmaktene står i kø for å sikre seg fotfeste og utgangspunkt for vidare ekspansjon i dette enormt ressursrike området. Reaksjonane blant folk (ikkje berre i Nordvest-Russland) på marknadsliberalismen sine velsignelser», gjer også at behovet veks for å legge opp ein politikk for sikring av kontrollen i nord.

Den kalde krigen er over

No er Russland «opna» att og marknadsliberalismen introdusert i heile Barentsregionen som styrande prinsipp. På ny står arbeidsfolk her i nord i same situasjon som i 1917 – i ein bitter kamp for å kontrollere sine eigne liv mot den vestleg imperialisme (inkludert den norske) som tar meir og meir over kontrollen med ressursane.

No som før er ressursrikedomen og strategiske vurderingar som er grunnlaget for imperialistmaktane si interesse. «… en kanal mellom det ressursrike Nordvest-Russland og det ressurshungrige Vest-Europa» (Thorvald Stoltenberg: Tale til Landsdelsutvalget 17.11.1992).

Den 3. november 1993 haldt tidlegare utanriksministar Johan Jørgen Holst eit foredrag i Det norske Vitenskaps-Akademiet sine lokale i Oslo. I løpet av dei første 30 sekunda sa han nøyaktig kva slags dimensjon denne saka har, som denne artikkelen handlar om:

«Barentssamarbeidet er en del av den nye europeiske arkitektur etter den kalde krigen. Det dreier seg om et regionalt samarbeid med et europeisk perspektiv, og en europeisk forankring. Det dreier seg om en utviklingsprosess, og ikke et ferdig produkt. Det dreier seg om en møteplass, ikke om et fasttømret samarbeide.»

Johan Jørgen Holst var presis i si gjentaking om ei sak i talen sin. Det europeiske «Barentssamarbeidet … er et politisk rammeverk som gir regjeringene bedre mulighet til å håndtere en ny situasjon i det nordlige Europa. … Vi ønsker å … knytte Barentsregionen til den bredere europeiske omformingen som foregår. … (Vi kan) slå fast at Barentssamarbeidet faller inn i et europeisk mønster. … For Norge er det viktig å få EU til å betrakte utfordringene i nord som sine påtrengende problemer. … Det regionale samarbeidet … kan bli sementen som holder det europeiske huset sammen. … Opprettelsen av EUs regionale komite bidrar til å gi regionene en sterkere posisjon. … EU-kommisjonen har satt av betydelige midler til regionalt samarbeid og da særlig til det grenseoverskridende regionale samarbeid innad i EU. Men også regionale prosjekter som krysser EUs ytre grenser kan få støtte … Jeg legger vekt på at Barentssamarbeidet er et europeisk prosjekt. … Vi kan si at vi gjennom Barentssamarbeidet forsøker å utvikle en modell for øst-vest samarbeid på regionalt nivå. … vi kan bidra til å trekke Russland inn i Europa. … Her ligger Nordens største europeiske oppgave. … EU synes rede til å møte disse utfordringene, og EU-kommisjonen deltar i Barentsrådet. … Viser denne interessen som et uttrykk for at EU … også ønsker å bidra til sammenføyingen i det høye nord. … En av utfordringene for EU i årene framover, er å utvikle også en euro-arktisk strategi, … en helhetlig politikk som et ledd i omformingen av Europa.»

Den geografiske Barentsregionen

Den euro-arktiske Barentsregionen omfattar dei tre nordnorske fylka Nordland, Troms og Finnmark, Norrbotten län i Sverige, Lapplands län i Finland og Murmansk og Arkangelsk oblasti og republikken Karelen i Russland.

Regionen dekker omlag 1,2 millioner kvadratkilometer, og er eit av dei mest ressursrike områda i Europa med store utnyttbare forekomstar av tømmer, fisk, mineral, olje og gass. Busettinga er i hovudsak knytta til utnyttinga av desse ressursane og næringslivet har stort sett vore handel og eksport av desse råvarane.

I området bur det omlag 4,4 millionar folk. Det som er spesielt for nordområdet er at fleire urfolk og minoritetar bur her.

Strategisk viktig område

Den såkalla Barentsregionen er strategisk viktig, både av kommersielle og militære grunnar.

Kolahalvøya har hatt ein sterk konsentrasjon av militær verksemd. Det russiske militærapparatet er inne i ein omfattande omstillingsprosess etter oppløysinga av Sovjetunionen. Etter oppløysinga har imidlertid Kola blitt endå viktigare for den russiske militæroppbygnaden då østersjøstatane Estland, Litauen og Latvia blei sjølvstendige statar. Dei vestlege stormaktene har difor interesse av å sikre seg sterkare fotfeste i nord og treffe tiltak som kan trekke det nordvestlege Russland tettare til seg både økonomisk og politisk

Regionen skil seg ut frå dei andre perifere regionane i Europa pga sin ressursrikedom og store potensiale for næringsutvikling. Området er ein tradisjonell råvareleverandør til Europa og andre kontinent. Samstundes er importbehovet for industri- og forbrukarvarer stort. Difor er området svært interessant for «internasjonale partnarar».

Regionen er Europa sin innfallsport til den nordlege sjøruta. Ei eventuell opning av Nordostpassasjen vil føre til ei enorm endring av det internasjonale transportmønsteret. Reiseruta frå Europa til Japan vil bli opptil 10.000 km kortare enn via Suezkanalen. Det vil gje nordområdet ei stor transportøkonomisk rolle.

Striden mellom stormaktene

Med rivaliseringa mellom USA, EU og Japan i minnet, er det ikkje vanskeleg å skjøne USA sin frykt for ei ny transportrute utafor deira direkte militære kontroll. Difor er dei svært så aktive i arbeidet med førebuinga til opning av Nordøstpassasjen for kommersiell drift. Denne ruta vil opne nye område i Nord-Russland kor det idag er liten eller ingen utnytting av enorme naturressursar. Teknologisk er det idag berre Russland og USA som har kapasitet til å sikre opninga av desse områda.

Framleis er det USA som legg premissa for den politisk-økonomiske utviklinga i verda, i hovudsak basert på si overlegne militære makt. Danninga av EU (med siktemål også å utvikle Vest-Unionen til EU si militære grein) må sjåast i samanhang med den innbitte konkurransen som utvikler seg mellom dei 3 leiande imperialistsentra i verda no – USA, Japan og EU.

Då tidlegare utanriksministar Torvald Stoltenberg lanserte Barentsregion-prosjektet, låg styrkinga av Vest-Europa si stilling klårt i premissa. Det er difor verdt å leggje merke til at sjølv om både USA og Japan stiller som deltakarar i stiftinga av Barentsregionen, så er det berre EU som er representert i Barentsrådet (og det med vetorett!). Med både Finland og Sverige som medlemmar i EU idag, står EU formelt meget sterkt i arbeidet med utforminga av det vidare arbeidet. Noreg sitt medlemsskap i EØS og utviklinga av dette, gjer at det er vedtak i EU som legg dei avgjerande ramene for korleis Barentssamarbeidet skal utviklast. Den norske regjeringa sine konsesjonar til EU i fiskeri- og energiavtalane, regjeringa si tilslutning til å inkorporere retningslinene for utviklinga av den økonomiske og monetære unionen i EU i EØS-avtalen, gjer at utviklinga i Nord-Noreg sannsynlegvis vil bli dramatisk. Krisa som Finnmark opplever no, er ikkje tilfeldig, men resultat av ei styrt omlegging av politikken for tilpassing til dei overordna europeiske retningslinene.

Kva er hovuddraga i utviklinga?

Omlegginga går i retning av å avskaffe alle restar av folkeleg innverknad på utviklinga.

Allmenningsretten, som før koloniseringa av Nordkalotten gjaldt både land og vatn, fjernast no også for kystfolket. Den gamleretten til fritt å ta del i haustinga av havet sine ressursar blir freista erstatta av reguleringer som introduserer eigedomsrett til ressursane; omsettelege kvoter.

Resultat: Ein konsentrasjon av eigedom og makt på færre hender og avfolking av småplassane og sentralisering til nokre få byar/tettstader.

Innafor reindrifta ser ein same tendens. Dei unge og dei små reineigarane blir anten tvungen ut av reindrifta av nye lovar/reglar eller kjøpt opp gjenom statlege «kondemneringsordninger» for å legge ned, samstundes som dei største reineigarane samlar enorme formuer på sine hender.

Innafor jordbruket skjer nedlegginger i stor grad også som følge av omlegginga av vilkåra for fiskeri- og reindriftspolitikken. Sjansane for å kunne drive med kombinasjonsdrift (jordbruk, fiske og reindrift) minskast avdi styresmaktene ønsker avvikling av denne formen for økonomisk livberging. Igjen er det dei sjøsamiske områda som blir ramma hardast.

I debatten kring Samerettsutvalet sitt arbeid er det i ferd med å oppstå ei avmaktskjensle. Denne kjensla grunnar seg på at dei overordna politiske og økonomiske ramene som trumfast gjennom, let etter seg dei ulike rettslege konsesjonane regjeringa har gjort ovafor det samiske folket, som tome ramer utan anna praktisk innhald enn å la samane administrere sin eigen undergang på staten og den internasjonale kapitalen sine vegne.

EU si deltaking i oppbygging av regionar (Østersjøregionen og Barentsregionen) og deira opplegg for kanalisering av økonomiske støtteordninger gjennom dei oppretta organa knytta til desse regionane, har som siktemål å gjere utviklinga i desse områda avhengig av EU og knytte utviklinga til den «bredere europeiske omforminga» som går føre seg.

Apparatet som er bygd opp for å administrere Barentsregionen er lik EU-apparatet toppstyrt og utanfor direkte kontroll av folkevalte organ. Dei lokale politikarane (i fylka og Sametinget) sit i Regionrådet som er underlagt Barentsrådet (kor representantane for statsmaktene sit) med rett til innspel, men utan styringsrett.

Dette er ei anna sida av utviklinga – sentralisering av makta til regjerings- og statsapparatet. Dette vil sjølvsagt kunne effektivisere den politiske prosessen – unngå det parlamentariske demokratiet sin forsinkande rolle og lettare hindre sjansane for direkte folkeleg påverknad.

Dei politiske partia i Noreg (unntatt RV) har ingen kritikk/prinsippiell motstand mot etableringa av Barentsregionen.

Sametinget krevde at alle sametinga (Noreg, Sverige, Finland) skulle få kver sine plassar i Regionrådet. Utfallet blei at dei fekk oppnemne ein representant som skulle gå på omgang mellom dei tre sametinga.

Nordkalott-samarbeidet

Samarbeidet/utvekslinga over landegrensene var tidlegare drive gjennom Nordkalottkomiteane, for det meste støtta av venstresida og sett på med lite blide augo av styresmaktene her i landet. Økonomien avgrensa i stor denne meir folkelege kontakten over landegrensane. Det er dyrt å reise mellom dei ulike landa, og det er nettopp dette det blir lokka med – billige, sponsa reiser, planar om betre vegar og eventuell jernbaneutbygging – for at folk skal sjå positivt på Barentsregionssamarbeidet.

Særleg på kulturområdet blir det satsa for å trekke med intellektuelle av alle slag for å knytte deira aktivitet til regionsbygginga. Det er viktig at kulturpolitikken i nordområda blir diskutert. Idag blir kulturarbeidarar sendt i skytteltrafikk mellom landa og det blir snakka fint og flott om kulturutveksling. Men kven legg premissa for dette arbeidet? Og korleis blir det utnytta?

Eit val

Arbeidarar, bønder og fiskarar av alle folkeslag i området, står ovafor ei utfordring – skal dei godta ei endå sterkare utviklinga i retning stordrift på kapitalen og statsmaktene sine premissa, eller ta opp kampen for å hindre dette. Skal dei godta ei innsnevring av det borgarlege demokratiet til å bli val mellom ulike variasjonar av Fremskrittpartiet sin politikk.

Det er sterke reaksjonar blant folk. Det har vore aksjonar både blant bønder (skattestreik) og fiskarar (havneblokade). Også blant arbeidarar er forbanninga i ferd med å bygge seg opp. Men fienden er mektig og til no har motstanden mot den «europeiske» tilpassinga blitt feidd av banen.

Manglane for å kunne føre ein sigerrik kamp er opeberre:

• Kampen er splitta opp, kver for seg kan ingen av gruppene vinne.
• Det manglar ei felles analyse av stoda og utviklinga, kva og kvifor skjer utviklinga.
• Og det manglar ein felles plattform for kampen.

I arbeidet med å rette på desse manglane kan AKP spele ei viktig rolle. Det trengst ein politisk organisasjon som kan drive fram diskusjonen, samanfatte og spreie debatten vidare. Og det trengst eit politisk parti som ikkje lar seg fange inn av den moderne kapitalismen si ufattelege evne til å absorbere og ufårleggjere opprørstendensar.

Det finst idag mange som har mykje å bidra med, både i, rundt den revolusjonære rørsla og langt utafor.

Men det har mangla ei politisk koordinering og prioritering av dette arbeidet.

Utviklinga går fort og kanskje hastar det meir enn vi ønsker å tru med å setje oss sjølve og andre i rørsle.

av Vigdis Vollset og Leikny Øgrim

Kvinner er i økende grad blitt en vare som både kan selges sjøl – gjennom prostitusjon og porno – og som skal selge andre varer gjennom seksualisert reklame. Da seksualitet blei vare på markedet – og kvinnene er de som leverer seksualiteten – tapte de på nytt.

Målet vårt med denne artikkelen er å lage en analyse av seksualpolitikk basert på dialektisk materialisme.

Seksualpolitikk handler ikke om hele feltet av seksualisert undertrykking. Vi snakker om kvinnekamp mot undertrykking på seksualitetens område, og vi tar spesielt for oss de områdene der vi ser det er uenighet i kvinnebevegelsen i Norge.

Uenighet som ofte blir kalt forskjell i prioritering. Vulgært kan det uttrykkes: «Kvinnefronten slåss mot kvinnelønna – Ottar slåss mot bordeller.» Vi prøver å komme bak prioriteringsdiskusjonen, og bruke andre motsigelser for å finne ut hva vi er enige og uenige om.

Kampen for prevensjon og abort er grunnleggende for den politiske kvinnekampen. Reproduksjonen setter grenser for kvinners muligheter til å delta i samfunnslivet og i politikken, og rett til prevensjon og abort legger grunnlaget for kvinners mulighet til kontroll og utvikling av egen seksualitet. Historisk sett satte den skillelinja mellom borgerlig feminisme og arbeiderkvinnekamp i Norge: Katti Anker Møller, Elise Ottesen Jensen (Ottar), Ellisiv Wessel sto for arbeiderkvinnenes kamp, og motstanderne representerte borgerkvinnenes løsninger.

Denne kampen er viktig for oss både fordi abortlova er under angrep her i Norge, og mest fordi den står så skarpt i resten av verden. Øst-Europa er det største tilbakeslaget.

Siden det er brei enighet i kvinnebevegelsen her i landet om at grunnlaget for abortlova må være kvinners rett over egen kropp, går vi ikke nærmere inn på det her.

Det materielle grunnlaget for seksuell kvinneundertrykkinga

Når vi altså ser bort fra kontroll med reproduksjonen, som forklarer hvorfor kvinner og ikke menn blei det undertrykte kjønnet, må vi spørre: Hva tjener kapitalen på å undertrykke oss som kvinner?

Dette er et annet spørsmål enn hva kapitalen tjener på å undertrykke oss som flertallet av verdens arbeiderklasse. (Bortsett fra at kvinner allerede utgjør flertallet av arbeiderklassen i verden, og at kvinneoverskuddet er økende. «Feminisering av fattigdommen» går hånd i hånd med «feminisering av arbeiderklassen».)

Den spesielle kjønnsundertrykkinga har i hovedsak to aspekter:

• splitte motstandsfronten ved å skape «de nederste blant de nederste»- kvinna i kjernefamilien og prostitusjonsslaven på verdensbasis. Dette er et genialt system for å ødelegge samholdet i de undertrykte klassene. Kvinner finnes jo overalt, det er en ulikhet og en mulighet for «splitt og hersk» som går inn i alle klasser, alle folkeslag og alle raser.
• utdype markedet. Dette sier vi med vilje fordi vi mener at den geografiske utvidelsens tid er forbi.

En grunnleggende motsigelse i kapitalismen

Hver enkelt kapitalist må slåss for å øke fortjenesten sin ved å presse omkostningene og spesielt lønna ned, eller ved å selge mer. Men når alle kapitalistene gjør dette, ikke bare i Norge, men i Tyskland, USA, Japan osv., så graver de samtidig hverandres grav.

Bare se hva som skjer i Norge, når alle kapitalistene «slanker» bedriftene sine og setter arbeidsfolk på porten. Da får alle de bedriftene som lager varer og tjenester til de tidligere kjøpesterke arbeiderne problemer. Nå ryker nærbutikken og el-kjøpet og den lokale møbelprodusenten, fordi de ikke lenger har et kjøpesterkt lokalt marked.

Det som tjener kapitalisten som arbeidsgiver – presse lønna ned og kutte antall ansatte – det taper kapitalisten på som selger fordi markedet blir mindre og fattigere.

Kapitalistene må altså utvide markedet sitt. Og der bruker de stor fantasi. Gjennom kolonialismen og nykolonialismens periode førte dette til at den internasjonale kapitalist søkte å utvide markedet sitt geografisk. Først gjennom regelrett plyndring, og siden ved å trekke flere og flere områder og folk inn i den kapitalistiske pengeøkonomien.

I dag er vi kommet til det stadiet at det knapt finnes deler av verden som ikke er innlemma i denne imperialistiske verdensøkonomien, men markedet må jo utvides likevel. Derfor blir det lagt desto større vekt på å utdype markedet, gjøre flere og flere områder av menneskelig virksomhet til gjenstand for kjøp og salg, slik at noen kan tjene penger på det.

I vår del av verden, der vi har et godt utbygd kommunikasjons- helse- og utdanningsvesen, får vi et press for privatisering på alle disse områdene. Sport, kultur og turisme er også eksempler på «vekstnæringer», utdyping av det kapitalistiske markedet.

«Seksualitet og kjønn» er det viktigste. Det er det som har de mest dramatiske konsekvensene for kvinnene. Kvinnene som kjønn er taperne i denne utviklinga. Kvinner er i økende grad blitt en vare som både kan selges sjøl – gjennom prostitusjon og porno – og som kan selge andre varer gjennom seksualisert reklame. Da seksualitet blei vare på markedet, og kvinnene er de som leverer seksualiteten, tapte vi på nytt.

Sjøl om unge gutter også er ofre, er det store flertallet av varene på kjønnsmarkedet kvinner og jenter.

Denne utviklinga skjer ikke uten protester. Oppblomstring av bordeller blir møtt av naboaksjoner og kvinnebevegelse, toppløs servering og strippeshow med demonstrasjoner og boikott, porno med aksjoner og anmeldelser, Pamela Anderson blir revet ned av husveggene osv. Vi har internasjonale nettverk av kvinneorganisasjoner som slåss mot internasjonal kvinnehandel. Likevel taper vi terreng, og det er ikke så rart når vi ser nøyere på de kreftene vi har i mot oss.

I denne situasjon finner vi det ikke særlig smart å føre en offensiv kamp for retten til utvikling av kvinnelig seksualitet. Vi synes vi står oppe i en innbitt forsvarskamp, der nettopp «kvinne-porno» og kvinners «rett til å selge sin egen kropp» blir brukt som våpen mot oss. Vi synes det er håpløst at Klassekampen driver kampanje med ulike syn på porno, «åpen pornodebatt». Ikke fordi vi er mot ytringsfrihet eller ikke tåler å se andre meninger enn våre egne på trykk, men fordi Klassekampen med dette deltar i en kampanje for å gjøre porno og kvinnesalg stuereint også blant radikale. Den kampanjen kan trygt overlates til Dagbladet eller Cupido!

Tenning og lyst er samfunnsskapt

Mennesket er et seksuelt dyr. Vi blir kåte, får lyst og kjører i vei, hvis vi har mulighet, og hvis vi ikke har noen hemninger som hindrer oss fra det. Men hva som tenner oss, og hvilke hemninger vi er utsatt for, det er i stor grad bestemt av hvilket samfunn vi lever i.

Vi har lært hva som er sexy: at det er tøffe menn og svake damer. Vi lærer det igjen og igjen gjennom hele livet, helt fra vi er ganske små. Hva som blir sett på som er sexy endrer seg gjennom tidene, og er forskjellig i ulike kulturer. Det er moteretninger også i det: porno, moteindustri, samfunnsmessige kjønnsroller, film og reklame påvirker hva vi syns er fint, og hva vi tenner på. Om mannfolk skal ha store muskler i arma eller faste rumper, om de skal ha hår på brøstet eller i ansiktet. Om damer skal ha store rumper eller store pupper, det er forskjellig fra land til land og til forskjellige tider.

Det politiske, det samfunnsmessige påvirker hva vi gjør privat. I så måte er det private interessant: Det politiske, det samfunnsmessige idealet påvirker oss til hva vi tenner på, til hva vi syns er OK å gjøre i senga, til hvem vi syns det er OK å gjøre det med, og i hvilke situasjoner. Det samfunnsmessige setter noen grenser, det stopper oss fra en del ting, og det er bra. Det setter sikkert noen grenser som vil bli overskredet i tidens fylde, og det kan vi se fram til.

Det er ikke privat når Madonna opptrer i svarte lakk-klær og skildrer rå tortur som underholdning i musikkvideoer. Det påvirker ungdommer! Det er ikke privat når to helsider i Dagbladet i sommer ble brukt til en reportasje om et moteshow som reiste rundt i Skandinavia med underholdning som blant annet besto i at halvnakne menn lot som de skar hverandre opp med barberblader. Det er ingen privatsak når topp-modellene ser ut som utsulta fanger og får sminka blåveiser.

Dette påvirker ungdommen. House-parties i Oslo har hatt sado-masochisme-show på scenen, med tusenvis av ungdommer til stede: Show med pisking og lissomvoldtekt av babydokker med etterfølgende halshogging. Til og med på Blitz har en konsert hatt sceneshow med sado-masochistiske effekter. Dette er viktig. Og det er viktig langt inn i de radikale og til og med revolusjonære ungdomsmiljøene.

Pedofile har også lært! De har lært gjennom kjønnsrollemønsteret at uskyld, passivitet og hjelpeløshet er sexy. De har lært gjennom porno at sex med unger er OK. Pornoen har hjulpet dem å fjerne noen av hemningene mot å forgripe seg på barn. Vi må forhindre at det læres! Vi må kjempe mot all den ideologien som knytter seksualitet til vold og til dominans og underkastelse. Det er ingen legning – det er en livsfarlig ideologi!

Vi kan aldri si at vi er ferdige med kampen om lyst og tenning en gang for alle.

Motkreftene – det vil først og fremst si pornoindustrien – prøver seg igjen og igjen. De flytter grenser, de forsøker å utdype sexmarkedet til å gjelde ikke bare voksne eller halv-voksne narkomane kvinner, men også gamle, funksjonshemma, barn, dyr. Kampen er evig, den varer helt til pornoindustrien er knust, til undertrykkinga er vekk, til kvinnene er fri!

De homofiles organisasjoner i Norden har vunnet kampen mot pedofili internt, men det vil komme igjen og igjen, som et resultat av pornoindustriens forsøk på stadig å utvide markedet.

«Det politiske er personlig – det personlige er politisk!»

Denne feministiske parolen uttrykker motsigelsen mellom individ og samfunn. Hva som skjer i samfunnet, samfunnsmessige holdninger og ideologi påvirker hva vi gjør som individer. Og hva du gjør som individ påvirker hva som skjer i samfunnet – særlig hvis du gjør det sammen med mange andre individer. Et eksempel er debatten om husarbeid som gikk i Klassekampen på 1980-tallet.

Parolen «halvparten av husarbeidet tilhører mannen» ble heftig diskutert. Det var en parole som stilte den private arbeidsdelinga i hvert enkelt (revolusjonære) hjem til offentlig skue. Den private arbeidsdelinga ble en politisk sak. Og den politiske diskusjonen slo tilbake i de tusen (revolusjonære) hjem: det politiske ble plutselig svært så personlig, og fikk betydning for noen og enhver.

Et annet eksempel er nyfeministenes parole fra 70-tallet om at «Vi vil ligge øverst». Noen av oss fant parola både privat og pinlig (og gjør det faktisk ennå: vårt seksualliv er fortsatt en privatsak). Likevel må vi innrømme at den stilte krav om kvinners rett til egen seksualitet, og det er ingen tvil om at parola har hatt stor betydning, både på det politiske og personlige planet.

Hovedeksemplet i denne omgangen er den ideologiske og svært aggressive kampanjen for sado-masochisme. La oss først slå fast: Vi har alltid vært imot sado-masochisme, idet vi har oppfatta det som seksualisert vold, og som et uttrykk for et ekstremt patriarkalsk ideal med dominans og underkastelse. Vi har likevel ikke sett på dette som noen særlig stor sak. Hva folk driver med privat, på sine egne soverom (eller hvor de nå måtte befinne seg) er ikke vår sak å ta stilling til, verken som revolusjonære eller som feminister. På det området har vi faktisk nok med oss sjøl de fleste av oss. Hva andre gjør, interesserer oss ikke i nevneverdig grad, og vi har ikke noe med det. Det finnes noen unntak: vold, barn og dyr. De to første fordi det er overgrep, det siste er mer irrasjonelt.

Privat vold

Vi ble for alvor oppmerksomme på kampanjen for sado-masochisme rundt 8.mars i år. Noen ville være med i toget med paroler vi oppfatta som et angrep på mye av det kvinnebevegelsen har stått for og oppnådd de siste ti-åra: nemlig at privat vold er blitt politisk. En mann har ikke lenger en privat rett til å slå kona si, eller ungene. Før var det lov. Så ble det forbudt. Til slutt fikk politiet rett og plikt til å gjennomføre etterforskning og eventuelt gå til offentlig tiltale ved såkalt privat vold. Det er bra!! Kvinnekampen har ført den systematiske private volden ut i offentligheten gjennom parola: «det personlige er politisk – det politiske er personlig». Det er ingen privatsak om en mann slår kona si, like lite som det er en privatsak om foreldre mishandler og voldtar barna sine. Vold er ulovlig. Vold er kriminelt. Vold er alltid overgrep mot noen, som regel en svakere part. Mishandling av barn er ikke lov. Voldtekt i ekteskapet er ikke lov.

I påsken var det et oppslag i VG om ei dame i Trondheim som hadde flytta fra samboeren sin og anmeldt han for voldtekt og mishandling. Som motbevis la mannen fram en rekke filmer som viste kvinnen sammen med et hundretalls ulike menn som mishandlet henne på det groveste. Filmene kunne skremme «Fanden på flatmark». De viste elektroder på kjønnsorganene, diverse redskaper opp i skjeden osv. Dette skulle altså være filmer som frikjente den tidligere samboeren fordi de viste frivillig sado-masochistisk sex. Filmene viste tortur. Dette oppslaget fikk oss til å tenke. Kan vi akseptere sado-masochisme som uskyldig og privat, kan vi akseptere en kampanje for privat tortur, under dekke av frivillighet eller samtykke? Hva blir konsekvensene hvis vi godtar tortur under samtykke? Hvis vi godtar en politikk for det?

Og samtykke – skal det være noe mål for kvinnelig seksualitet? Stiler vi ikke høyere? Skal vi godta å ha sex med partneren? Nei takk! Da vil vi foretrekke den offensive parolen om at «Vi vil ligge øverst!»

Det er på tide at gamle kvinnesakskvinner våkner opp. At krisesenter-aktivister, porno-motstandere og folkeaksjonister mot porno & prostitusjon våkner til live.

Dette er ikke et spørsmål om å tråkke svartkledd ungdom på tærne. Det er ikke et spørsmål om å skyve fra oss folk som «leker litt» med sado-masochisme. Det er en ideologisk og politisk kamp mot seksualisert vold. Det er en defensiv forsvarskamp. Vi kan ikke finne oss i at en av de viktigste kampene kvinnebevegelsen har vunnet, nemlig den ideologiske kampen om å gjøre den private volden offentlig, blir kjørt i senk gjennom en kommersiell kampanje for vold og herre-slave-ideer.

Konklusjon

Fienden er større og mektigere enn vi tror. Det er imperialismen som verdenssystem som prøver å gjøre kvinnene til varen «seksualitet». Fordi porno- og prostitusjonsindustrien er en millionindustri på verdensbasis, så har de noen millioner til overs til å betale markedsførere, reklamefolk, «forskere» og «sexologer».

Inntil for kort tid sida mente vi at den sosialdemokratiske likestillingsideologien var den herskende tankegangen i Norge. Den vi søkte å utfordre med parola: «Vi er mot likestilling og for kvinnefrigjøring».

Den ekstreme politiske liberalismen er i ferd med å ta over for sosialdemokratiet som statsbærende ideologi, og på samme måte er den ekstreme seksualliberalismen i ferd med å ta over for likestillingsideologien i forhold til kvinnesyn.

I dag må vi se i øynene at likestillingsideologien har tilpassa seg markedsliberalismen på en strålende måte. Det er vel egentlig fortid å snakke om likestilling for kjønn. Nå snakkes det om «like konkurransevilkår og muligheter for sammenliknbare grupper av arbeidstakere i markedet». Da blir det bare logisk å foreslå å betale menn mer enn kvinner for å jobbe i barnehage. Billig er det også for de er jo så få!

Er ikke puritanismen lenger noen trussel mot kvinnene? Jo, vi mener det. Men vi må klare å ha mer enn en tanke i hodet på en gang, for det er mer enn en undertrykkingsmekanisme vi blir utsatt for. Puritanismens ide om kvinner som «gode og dårlige», «madonna og hore», blir utnytta av pornoindustrien. Men det at pornoen blir stadig mere voldelig, er et tegn på at puritanismen sine grenser allerede langt på vei er brutt.

Den «nye» kvinnebevegelsen i Norge vokste gjennom kampen for abortlova og kampen mot porno og prostitusjon. Men en viktig lærdom for alle undertrykte er at alle seire er midlertidige. Kampene må føres på nytt og på nytt. Det er lett å bli mismodig når vi ser kvinnehandelen bre om seg, og står ovenfor så sterke motstandere. Men det gjør de seirene vi har vunnet desto større. Og det er bare ved å ta opp kampen i praksis og ideologisk, at kvinnebevegelsen og kvinneorganisasjonene kan styrke seg igjen.

av Arne Byrkjeflot

Det er lett å være EU-motstander i dag. Solen skinner fra skyfri himmel. Aldri har så mange, 66%, vært motstandere av medlemskap. Valgforskerne sier at det var umulig å tape og at det blir umulig å tape. Sånn sett så er det spørsmålet jeg har fått noen ganger det siste året, ganske så forståelig: Holder dere på enda? Er ikke EU-kampen over?

Men dette er ikke hele sannheten. Ikke bare går EØS-avtalen videre med uforminsket styrke. Den utvides også til å gjelde stadig nye områder, Vi er i ferd med å planlegge eller gjennomføre tilslutning til alle hovedstolpene i Den europeiske union. Det indre marked gjennom EØS, politisamarbeidet gjennom Schengen, forsvarssamarbeidet gjennom Vestunionen og Den økonomiske union gjennom Valutaunionen. Dersom denne regjeringsplanen lykkes, og Valutaunionen faller på plass fra 1. januar 1999, hva skiller da Norge fra medlemsskap? I praksis er vi underlagt EUs politikk på nesten alle områder. Vi mangler bare stemmeretten. Dette er EØS-ifiseringa av Norge. Alle disse avtalene er nemlig av EØS-typen. Norge underlegger seg internasjonale organisasjoner der vi ikke selv er medlem, bare B-medlem uten stemmerett. Som i EØS er avtalene glidende. Stadig kommer nye ting der Norge enten må si ja, eller si nei til hele avtalen. Vår sjølråderett selges bit for bit. I dette systemet fins rett og slett ikke noen form for demokrati.

Motoren i det som nå planlegges, er EØS-avtalen i Norge og Det indre marked i EU. Et indre marked med fri flyt av arbeidskraft forutsetter Schengen. Et indre marked mellom så forskjellige land som i EU, kan ikke overleve uten en felles økonomisk politikk med felles styring over statsbudsjett gjennom Den økonomiske union og felles pengepolitikk gjennom Valutaunionen. Til syvende og sist må Det indre marked forsvare sine interesser militært gjennom Vestunionen. Gå videre eller dø, er parolen. Stanser unionen opp, faller også Det indre marked sammen. Da er spesielt Tyskland, men også Frankrike, satt tiår tilbake i sine stormaktsambisjoner.

Hva skjer konkret?

Schengen-avtalen er i dag en avtale mellom 10 EU-land. Irland og Storbritannia er ikke med. Danmark, Finland og Sverige forhandler om medlemskap. Bare EU-medlemmer kan være medlem. Hensikten er å oppheve all personkontroll på de indre grenser, men innføre en streng overvåkning på de ytre grenser. Hva betyr dette?

A. EU har stilt følgende skriftlige spørsmål: Er Norge villig til å fjerne all kontroll av personer på de indre grenser? Norge svarte at ja, de var villige til å fjerne all passkontroll. Men det var ikke det de ble spurt om. «All kontroll» kan vanskelig tolkes til ikke også å omfatte tollkontroll. Det er jo derfor Frankrike ikke vil følge Schengenavtalen overfor Nederland. Da kan de ikke kontrollere narkotikaen. Som EUs yttergrense kan Norge bli satt overfor et dobbelt press: både åpen for den liberale narkotikapolitikken innenfor EU, og som en innfallsport til EU-markedet for smuglere (f.eks. våpen).

B. Det er ikke bare bare å være EUs yttergrense. Gro Harlem Brundtland latterliggjorde dem som ville overvåke ei grense langs Kjølen. Sverige beregnet sine kostnader som EUs yttergrense til 0,56 milliarder. Hva koster det da å overvåke Norges kyststripe, overvåke kysttrafikken? Er det i det hele tatt mulig?

C. Politi over landegrensene. I Schengen må Norge godta at politiet fortsetter forfølgelsen inn på norsk territorium, og fortsetter overvåkningen inn på norsk territorium. Det er totalt i strid med norsk praksis. Det faktum at bare Norge og England har ubevæpnet politi, gjør det ikke enklere.

D. Overvåkning. Det er planer om en gigantisk datasentral, ikke bare over forbrytere, men også over mistenkte og asylsøkere, ikke bare over folks kriminelle løpebane, men også over seksuell legning og oppfatninger. Allerede i dag har 30.000 datamaskiner tilgang til denne sentralen.

F. Felles asyl- og visumpolitikk. Innenfor Schengen blir det fritt. Derfor må det være felles politikk utad. Norge må innføre visumplikt overfor 32 land som vi ikke har visumplikt overfor i dag.

G. Det vil bli innført identifikasjonsplikt. Det betyr at passkontroll på grensa blir erstattet av tilfeldige stikkprøver hvor som helst. Hvem vil dette ramme, tror dere?

E. Beslutningsprosess. I forbindelse med revisjon av Maastricht arbeides det nå med å få Schengen-samarbeidet inn under EU. Da kommer Schengen også formelt i samme gruppe som EØS og medlemsskap vil kreve 3/4 flertall. Da kommer Schengen og Europol inn under EU-domstolen. Hvordan vil dette virke inn på Norge?

Angrepa internasjonale

Det er ikke lett å skille mellom det som skjer pga EØS og det som makta ville gjort uansett. Men det er viktig å være klar over at mens det spor den moderne kapitalismen velger, er mer og mer likt det gamle, gode Marx beskrev, så er formen for omstillinga Det indre marked og grunnlovfesting av kapitalens fire friheter. Mens arenaen for klassekamp er nasjonal, er angrepene forankret utenfor nasjonen.

Et eksempel på dette er bryggeriarbeiderne. De slåss mot å fjerne emballasjeavgiften. Blir den fjernet kommer Coca Cola med sin boks. Da legges 6-7 bryggeri ned og opptil 1.500 bryggeriarbeidere mister jobben sin. Bryggeriarbeiderne mente de kunne beholde avgiften innafor EØS og viste til Danmark og Finland som hadde ei tilsvarende ordning. Nå har tre europeiske industriorganisasjoner og den danske handelsforening (BCME, APEAL, EAA og Dansk handel & service) reist sak for Kommisjonen mot Danmark. Bryggeriarbeiderne må sitte og vente på at en gruppe embetsmenn avgjør deres framtid.

Et annet eksempel er Odda, der kommunestyret krevde at alle som fikk kommunale oppdrag skulle følge norske tariffavtaler. Det ble underkjent av departementet som klart i strid med EØS-avtalen.

Hva med den faglige kampen? Hvordan slåss en egentlig mot EU-domstolen og ESA? Noen sier at vi må føre en internasjonal faglig kamp. Det er lettere sagt enn gjort. I Danmark er dette en stor sak: Når så stor del av fagbevegelsens rettigheter blir avgjort i EU, er det da rett å overlate noe av forhandlingsretten til Euro-LO? Det er ikke så lett, fordi denne er splittet etter nasjonale grenser. For eksempel falt forslaget om å kreve 10 pund i minstelønn, fordi ei så høy lønn kunne true portugisiske arbeidsplasser. Sannheten er at med kapitalens frie flyt som våpen, så presses nå fagbevegelsen i EU på defensiven.

Fire forhold i Norge

1. Privatisering. Privatiseringa i Norge går raskt og på mange områder raskere enn EØS-direktiva. Men EØS-avtalen bestemmer retningen. Det er ikke lov å snu. Konkret skjer dette gjennom oppdeling av nett og drift. Det skilles mellom drift av jernbaneskinnene, telenettet, kraftoverføringsnettet på den ene sida og jernbanedrift, telefoni og kraftsalg på den andre sida. Alle skal i prinsippet ha samme tilgang til nettet uten forskjellsbehandling. Dette innebærer at subsidiering og kryss-subsidiering er bannlyst. I Norge vil dette nådeløst måtte føre til at ruter og service opprettholdt av distriktshensyn måtte få kort levetid. Første eksempel på dette er Ofotbanen (Narvik – Kiruna) der LKAB krever å få overta drifta av banen med EØS-avtalen i lomma. Resultatet er at 50 mister jobben og NSB mister en av sine pengemaskiner. Men vi ser allerede nå at det foreslås å kutte ut nattoget på Rørosbanen og postombæring på lørdager. Foreløpig har Postbanken ene rett på postnettet, men dette er uten tvil i strid med Romatraktaten.

2. Forbud mot statsmonopol og krav om at de deler som kan konkurranseutsettes, skal konkurranseutsettes. Direktiv om fri konkurranse på telefoni fra 1. januar 1998 og fri konkurranse i luftfarten fra 1. april 1997 er eksempel på dette. Fra 1. januar 1996 åpna EU for at også kabelselskapa skal ha lov til å selge teletjenester (foreløpig ikke telefoni). Alle vet at dette kommer på alle de store offentlige områdene. Ledelsen i post, tele og jernbane forbereder seg. De deler opp selskapene, skiller ut, legger ned og sier opp. Snart står frimerkeprinsippet for fall: Det vil ikke koste det samme å sende brev og pakker uansett hvem du er eller hvor du bor. Det blir ikke lenger samme offentlige tilbud til Kong Salomo og Jørgen Hattemaker.

3. Anbudsdirektivet. Alle anbud over visse minstegrenser skal ut på anbud i hele EØS-området. Stat og kommune har allerede mista muligheten til å ta nasjonale eller samfunnsmessige hensyn ved anbud. Riktignok kan de foreløpig bruke sine egne selskap innenfor kollektivtrafikk, post, tele og jernbane. Dette så lenge disse ikke selger mer enn 20% til andre enn morselskapet. Men det er bare midlertidig. Det vil også komme direktiv som utvider anbudsdirektiv til å omfatte de kommunale grunntjenestene, til syvende og sist også pleiehjem, hjemmehjelp og skolevesen. Legg merke til at innenfor EU er det ikke bare EU-kommisjonen som utvider avtalen med nye direktiv. Oftest er det EU-domstolen som, gjennom sine tolkninger av Romatraktaten, pløyer ny mark.

Statsbankene er delvis privatisert allerede. Husbanken har begynt med markedsrente. At Bankforeningen har varslet sak for ESA mot statsbankene for å hindre konkurranse, viser hvor dan EØS-avtalen rett og slett er forbud mot styring.

4. Distriktspolitikken mat og landbruk. Det viktigste som skjer her er det som kalles Mat-Schengen, men som er en utvidelse av EØS-avtalen til også å omfatte mat og dyr. Grunnen til at det kalles Mat-Schengen, er at dyr ikke lenger kan kontrolleres på grensa eller settes i statlig karantene ved import. De skal utstyres med papirer av eksportør og kontroll som kan hindre fri flyt blir forbudt. Til nå har det vært en betydelig kontroll på grensene av mat. Alt blir kassert om noe blir funnet i et parti. Det har vært karantene på 6 måneder for storfe, 4 for gris og 14 uker for fjørfe. Dette fordi enkelte dyresykdommer bruker så lang til for å slå ut. I Stortingsproposisjon nr 100 (1991-92), om samtykke til ratifikasjon av avtale om EØS, sa regjeringa: All handel med dyr og dyreprodukter mellom Norge og de øvrige EØS-land vil bli underlagt grensekontroll på samme måte som i dag, og muligheten for å sette dyr eller vareparti i karantene forblir uforandret. Dette vurderes som avgjørende for opprettholdelse av vår dyrehelse.»

Matsminke

EU har gitt opp kampen mot enkelte dyresykdommer. Derfor fins ikke de på lista over de sykdommer som eksportøren skal garantere mot. Den enkelte importør kan stille krav om kontroll mot andre sykdommer, men må ikke. Det blir fort et prisspørsmål å stille krav om testing utover det normale. I Norge har vi greidd å få vekk mange sykdommer. Vi må nå regne med at de kommer inn. Norge kan med sine ville dyr risikere smitte det er omlag umulig å bli kvitt. Samtidig kommer EUs matsminkedirektiv der Norge må godta nye E-stoffer i mat, også i barnemat og også nytt direktiv om merking av genmanipulert mat. Alt det Norge gjennom en streng importkontroll har bygd opp, skal nå ofres på EØS sitt alter. I tillegg kommer tre direktiv om nye tilsettingsstoffer i mat, søtningsmidler, fargestoffer og andre. Noen kan danne kreftframkallende stoffer, andre kan skape allergier. Felles for dem alle er at de er unødvendige i Norge. Så kommer direktivet som tillater merking av genprodusert mat bare når dette inngår direkte i maten. Så kommer søknadene om godkjenning av genmodifisert raps som bare tåler et bestemt sprøytemiddel. Norge kan ikke nekte dette så lenge det er godkjent i et annet EØS-land. Til slutt EUs forslag om patentering av naturlig forekommende celler, gener og proteiner.

Rattsø

Men det er mer. Rattsø-utvalget kan bare indirekte kalles EU-tilpasning. Derimot er det neste harde angrepet på distrikts-Norge – bortfall av den graderte arbeidsgiveravgiften – et direkte resultat av EØS. I dag er arbeidsgiveravgifta inndelt i 5 omrader. Det betales 14,1%, 10,6%, 6,4%, 5,1% og 0%. Avgifta er delt inn etter bygd og by og etter hvor store problemene er. Med unntak av Finnmark og fire kommuner i Nord-Troms vil det ikke være mulig å opprettholde ulik arbeidsgiveravgift. Dette vet vi nokså sikkert siden det ble behandlet under EU-forhandlingene, og da bare gitt dispensasjon fram til 1. januar 1997. En ny behandling basert på nøyaktig de samme reglene i EØS vil gi samme resultat. Det er ganske dramatisk når de kommunale lønnsutgifter brått stiger med fra 3,5% til 9%. Bedrifter som vil etablere seg, har faktisk ikke lenger noen grunn til å velge Roan framfor Trondheim. Jeg tror dette vil ha større virkning for kommunene enn Rattsø-utvalget.

Den nye kraftverksbeskatninga er en følge av det frie energimarked og rammer distriktene ganske hardt. Husk at 155 av landets kommuner er vannkraftkommuner. Det frie energimarked kan ikke oppheves med EØS-avtalen. Når bøndene i tillegg skal betale for et marked i ulage fordi regjeringa nå tillater import av kjøtt og kanskje i neste omgang åpner for private meieri utenfor dagens kvotesystem, så er dette sjølsagt DNAs politikk. Men det er også en politikk i tråd med utvidelsesklausulen i EØS-avtalen.

Fiskeriene

Finnmarks fiskeindustri er i krise. Arbeiderne er permittert og bedrift etter bedrift går konkurs. Dette skjer mens det er rekordfiske rett utenfor kysten. Hva er det egentlig som har forandret seg?

EØS-avtalen førte til tre grunnleggende endringer for fiskeriene. Mens det tidligere var ulovlig med utenlandsk transitt å lande fisk i Norge for å frakte dem gjennom landet med trailer, så er dette nå lovlig. Før ble det bare gitt slik tillatelse når norsk fiskeindustri manglet råstoff. Råstoffet ble styrt til fast pris til de som manglet råstoff. Dernest førte EØS-avtalen til at norsk rund fisk ble så godt som tollfri, mens toll på foredla fisk ble opprett holdt. EØS-avtalen var spesiallaga for å gjøre Norge til en råstoffleverandør til EUs fiskeindustri. Norge ga opp kontrollen med fiskeressursene etter at de er oppe av havet. Vi ser nå resultatet.

På samme vis ser vi at det norske felles prissystemet på melk står for fall. I første omgang kan ikke lenger transportkostnadene fordeles likt på kundene, dvs at vi får forskjellig melkepris etter hvor du bor. Det blir enorme forskjeller mellom de store og de små butikkene. ESA har også blandet seg inn i det norske system for fastsetting av tømmerpris. Det skal overlates totalt til markedet. Hensynet til jevn avvirkning og industriens leveringssikkerhet teller ikke.

Kvinnelønn og lavtlønn

I motsetning til resten av EU er den norske kvinnebevegelsen på offensiven. Det ser ut til å bli umulig å stoppe den flodbølgen som krever at norske kvinneyrker nå må få et løft og at minstelønna må opp. I EU er retningen stikk motsatt, det er nettopp de store kvinnegrupper i offentlig sektor og de lavtlønte som må bli mer fleksible både i lønn og arbeidsvilkår for å konkurrere internasjonalt. Etter hvert som Norge blir integrert i det indre marked, etter hvert som de fire friheter også innføres på de offentlige marked, hvordan går det da? Vil det være mulig å opprettholde ei særnorsk kvinnelønn eller lavtlønn? Eller vil vi møte et virkelig backlash som vi ikke er forberedt på?

De norske tariffavtalene

I Danmark er det en stor debatt om virkningen på de danske overenskomster. Spesielt gjelder dette kravet om å innskrive i Maastricht-traktaten de grunnleggende arbeidstakerrettighetene. Dette kan virke uproblematisk. Alle må vel være interessert i å få inn i lovs form rettigheter på arbeidstid, minstelønn, fritid, organisasjonsfrihet osv. Det er imidlertid ikke helt problemfritt. Det første problemet er at i EU er rettighetene individuelle, ikke kollektive. En lovfesting av rettighetene kan føre til at det blir den enkelte arbeidstaker som blir part, ikke fagbevegelsen. Det andre er at ved lovfesting så kommer EU-domstolen inn som part på den del som i dag dekkes opp av overenskomstene. Vil dette føre til at vi får en europeisk arbeidsrett på disse områder? Og hvilken sikkerhet har en for at lovgivningen blir minsterettigheter og ikke vil hindre forbedringer. Det er såpass alvorlig at det i Danmark er en reell debatt om å overføre forhandlingsretten på noen felt til Euro-LO. I et fritt marked er det jo ganske naturlig at også arbeidstakernes rettigheter harmoniseres. Det er vel faktisk det viktigste formålet Det indre markedet har.

Dette vil ta tilsvarende virkning for EØS avtalen. Dette kan gi en helt ny dimensjon over motstanden mot EØS. Her rammer EØS direkte de viktigste argumentene Sosialdemokrater mot EU brukte mot medlemskap.

Norske EU-motstandere i dag står overfor en motstander som slett ikke har gitt opp. Det var beklagelig at Ingvar Carlsson fant å søke om medlemskap før EØS hadde fått virke noen år. Men nå er Gro tilbake på sitt hovedspor. Dette sporet utvides nå til å gjelde alle EUs søyler. Innenfor EU forsøker en å fullføre Unionen ved å få inn politi og forsvar. Samtidig forsøker en å innføre prinsippet om flertallsvedtak fra å omfatte bare Det indre marked til også å omfatte de andre områdene. En måte å gjøre dette på, er rett og slett å utvide området for Det indre marked. Denne metoden får direkte virkning for oss.

Det er viktig å holde fast ved at Det indre marked i EU og EØS er motoren i det som nå skjer. Det er og blir umulig for Danmark å være medlem av EU, men ikke av unionen. Nesten like problematisk blir langvarig EØS-avtale uten medlemskap. Det er på tide at Nei til EU igjen reiser kampen mot EØS. Organisasjonen er nå på fote igjen etter et år i pengekrise sentralt og total pengemangel lokalt. Nå begynner vi å røre på oss igjen. Redselen for å bli en ren kampanjeorganisasjon bare mot EØS er borte. EØS blir et naturlig ledd i en mer helhetlig kamp. I år vil Nei til EU prioritere kampen mot Schengen og utvidelse av EØS-avtalen. Dette vil også tjene kampen mot EØS-avtalen som helhet. Men dette skjer ikke uten videre. Vår oppgave blir å vise sammenhengene. Endringa av Maastricht-avtalen vil også endre EØS-avtalen, direkte og indirekte. Men først og fremst er det nødvendig fordi EØS er rammeverket bak en grunnleggende endring av det norske samfunnsmodellen. Ikke bare er det en viktig oppgave å påvise sammenhengen mellom EU, EØS og privatisering, angrep på velferdsstat, angrepa på distrikta, omlegginga av landbruk og fiske. Det er heller ikke mulig å stanse denne omlegginga uten at kampen mot EØS kommer på et helt annet nivå.

EØS-fiksert

Men denne kampen hindres i dag også av innvendinger på venstresida, også innafor RV. Det ironiseres, vi er EØS-fiksert, den politikken vi sier EØS vil føre til, ville den norske kapitalen ført uansett. Og EØS er vel i grunnen en tapt sak? Nå gjelder det å føre den konkrete klassekampen.

Ja, sjølsagt ønsker norsk kapital å føre EØS-politikken. Men det er en grunnleggende forskjell mellom å ville gjennomføre en politikk og få den samme politikken grunnlovfestet. Det er en grunnleggende forskjell mellom det å forsøke og gjennomføre denne politikken i Norge, og få den importert som et faktum fra Brussel. Det er en forskjell for fagbevegelse og bønder å slåss under de helt nye rammevilkår for kampen som EØS-avtalen skaper. Kan for eksempel postansatte føre kampen for at det fortsatt skal koste kr 3,50 å sende et brev til Senja, når private selskap slipper til i storbyene? Faktum er at forutsetninga for klassekampen nettopp er at det samtidig føres en kamp mot rammebetingelsene, mot EØS-avtalen.

Det er rart å høre folk som er for revolusjon og sosialisme si at EØS er en tapt sak. 12% er mot EØS, 35% vet ikke. Vi som har holdt på med dette, vet at blant de 12% finner du noen av de mest kunnskapsrike organisasjonsfolk i Norge. De er representanter for den klassealliansen mellom arbeidere, akademikere, bønder og fiskere som vi mener skal gjennomføre sosialismen i Norge. De er imot den form for kapitalisme som EØS representerer, det vil si at de er imot den moderne kapitalismen. Dette er spiren til en virkelig antikapitalistisk front i Norge direkte knyttet til en internasjonal bevegelse. For en sosialist kan vel ikke det være den dummeste «tapte kampen» å holde på med.

av Magnar Mikkelsen

Ordet «fotografere» er på norsk et fremmedord, og direkte oversatt fra gresk betyr det «å skrive med lys».

Å fotografere er en ny, men likevel elementær menneskelig uttrykksmåte, en radikalt anna ytringsmodus enn å snakke, å musisere, å synge. Det går ikke an å si at fotografi er en anna slags «skrift» eller «et anna språk».

Denne skribenten er ingen «fotograf», men bærer ofte et enkelt minikamera, og sikter inn og trykker av på impulser som aldri kan forutsies. Så blir bildene liggende og modne opptil tretti år. Hvert tredje eller femte år så rigger jeg badstua om til mørkerom og lager kopier på utstyr fra Tsjekkoslovakia fra 1950 tallet.

Til dette nummeret av Røde Fane plukka jeg ut noen bilder som skal stå for seg sjøl, og slett ikke kommentere noen tekster. De er bare seg sjøl og sine egne ytringer.

1: En vårdag ser jeg opp fra tastaturet og gløtter ut vinduet: Det ligger en svær grønlandssel like utafor huset. Sånn er det enkelte ganger; det er som maten bare dratter ned fra himmelen (side 3).

2: Et nyfødt lam – det første breket. Mora slikker lammet, og den våte hinna henger fremdeles ned fra hodet på lammet (side 5).

3: Fra Alta City, omkring 1990. Ingen mennesker bor der, og ingen mennesker sees der etter at butikkene er stengt (side13).

4: Inger Lise og Gudmund leker på Veidnes skole, en gang på 1980-tallet. Nå er skolen stengt, men den åpner igjen høsten 1997, for da kommer det en 7-åring til bygda (side 14).

5: Rognkjekse – kanskje den styggeste fisken i Barentshavet, men den rognrikeste, og derfor ettertrakta. Allverden vet at fisket etter arten er ukontrollert, og fisket bare fortsetter (side 17).

6: Bergkunsten i Alta («helleristningene» fra steinalderen) med mange tusen figurer er den største og rikeste kunstsamlinga og det største galleriet nordpå. En flere tusen år gammel skikkelse derfra kunne man si er hypermoderne i formen (side 21).

7: Ikke et av de sorte hull i kosmos – men et torskeøye (side 31).

8: For snart 100 år siden reiste landmålerne rundt (med samer som sherpaer til å ta de tyngste børene) og satte opp steinvarder på alle fjella. «Skletta» kaller vi den våte snøen som klamrer seg om de vardene som fremdeles står (side 25).

9: Månens signatur over Hjelmsøybanken. (Teknikken bak bildet: Kamera fastmontert i styrhusvinduet, mens fartøyet ruller og stamper i sjøgangen – side 33)

av Ottar Solberg

I og med kapitalismen er det ikke lenger vareprodusenten – arbeideren – som er arbeidsproduktets – varens – første eier. Det er kapitalisten som eier arbeidsproduktene. Dermed mener jeg det også oppstår en kvalitativ endring i forholdet – avstanden – mellom teknologiutvikleren og teknologibrukeren.

Arbeideren er teknologibruker, men bruker teknologien i en prosess som er fremmed for han, ligger utenfor han.

Jeg skal forsøke å si noe om teknologiutviklingen, hva jeg mener det er, hvilken plass den har hatt i samfunnsutviklingen og samfunnsutviklingens innflytelse på teknologiutviklingen. Jeg vil prøve å trekke fram noen nye vinkler å betrakte teknologiutviklingen fra, stille spørsmålstegn ved en rekke bastante påstander. Kort sagt prøve å få fram at den teknologiske utviklingen er noe vi må ha et svært bevisst forhold til. Den er ikke noe utenfor vår påvirkning og vurdering.

Kanskje burde tittelen heller være «Den teknologiske utviklingen i et historisk og politisk perspektiv».

Det kan være mange spørsmålstegn å stille ved mine påstander her, men jeg håper likevel det får flere til å tenke gjennom spørsmålet om teknologi, klasser og miljø en gang til. Spørsmålet om teknologi er, etter mitt syn, på ingen måte en avgrenset, teknisk ting. Det er vevd inn i hele den filosofi og analyse som marxister bygger på. Jeg har bare rukket å se på noen biter. Teknologi er noe vi må være opptatt av, den virker på oss, og vi må virke tilbake.

Jeg vil prøve å sette opp noen definisjoner; å sette opp noen sammenhenger.

Teknologi?

Hva mener vi med teknologi?

I sin utveksling med naturen, bruker menneskene redskaper, verktøy – hjelpemidler. Menneskene organiserer også seg sjøl og bruken av redskapene, verktøyene, hjelpemidlene. Med teknologi mener jeg da både de tekniske tingene og organiseringen av bruken av dem.

Altså ikke bare teknikk og redskaper, men også organisering av samfunn og aktiviteter.

Utveksling med naturen

Jeg bruker uttrykket «utveksling med naturen», i stedet for «kamp med/mot naturen», og jeg har henta uttrykket fra Marx sine filosofiske skrifter. Hensikten er å uttrykke at mennesket ikke er noe vesen som står over, eller i motsetning til naturen. Mennesket er en del av naturen og må finne sin plass i den, utnytte naturen, samspille med naturen. Noen ganger, og i noen sammenhenger, kan det være en hard kamp. Det uttrykker også at det ikke er et mål for mennesket å bli hersker over naturen i absolutt forstand. Uten å ha et slikt utgangspunkt blir all utvikling svært éndimensjonal og uten plass for det mangfoldet som faktisk finnes.

Utviklingsoptimismen, som noen snakker om, blir fort slik; at målet og utviklinga er bestemt, og ut fra det er all utvikling riktig og positiv. Alt går framover på skinner.

Jeg vil her skyte inn kort om Darwin og hans teori om utvikling, at jeg tror de aller fleste for raskt tenker at tesen om at det er den sterkeste som overlever som er grunntrekket i darwinismen. Slik er det også alle naturserier på TV vil ha oss til å tenke. Men det var ikke det Darwin la i sin teori. Det det dreier seg om er at det er den best tilpassete som overlever, og det blir noe helt annet. Da blir det ikke éndimensjonal styrke som er drivkraften.

Teknologiutvikler – teknologibruker

Teknologiutviklere og teknologibrukere i en eller annen forstand, har vi hatt gjennom de fleste samfunnsformer opp gjennom historia. Jeg vil legge vekt på det jeg kaller avstanden mellom teknologiutvikler og teknologibruker. Det ligger for såvidt ikke noe mer i det enn at teknologien ikke alltid utvikles direkte i den produksjonen, utvekslingen med naturen, den kommer til å inngå i, at det ikke alltid er arbeideren, den som produserer, som utvikler teknologien.

Teknologiens rolle og betydning

Hvordan skal vi så vurdere den teknologiske utviklingen som har vært og den som vil komme? Hva bør vi se etter for å forstå den? Hvilken rolle spiller teknologien i samfunnsutviklingen og hvilken påvirkning har samfunnssystemet på den teknologiske utviklingen?

Det har vært mange diskusjoner i vår tid, og også før, om hva som er den grunnleggende drivkraften i samfunnsutviklingen, produktivkreftene eller produksjonsforholdene.

I Materialisten fra 1984 fant jeg noen artikler av Erling Kielland og Pål Steigan, hvor de stod mot hverandre i dette spørsmålet. Marx sier i Filosofiens elendighet:

«De samfunnsmessige forhold er nøye forbundet med produktivkreftene. Når menneskene erverver seg nye produktivkrefter, forandrer de sin produksjonsmåte, måten å opprettholde livet på, forandrer de alle sine samfunnsmessige forhold. Håndkvernen gir et samfunn med føydalherrer, dampmøllen gir et samfinn med industrikapitalister.»

Kielland mente å kunne påvise at det er i utviklingen i samfunnsforholdene den grunnleggende årsaken til samfunnsendringer ligger; det var krisa i den føydalistiske organiseringa som åpnet for kapitalismen, ikke dampmøllen. Steigan på sin side mente at det var dampmøllen som knuste føydalismen og frambrakte kapitalismen.

Jeg mener at ingen enkel teknologisk innretning skaper revolusjon aleine, like lite som det er organisatoriske problemer i rådende samfunnssystemet som gjør det. Det er motsigelsen mellom produktivkreftene og produksjonsforholdene som driver samfunnsutviklingen framover.

Dampmøllen og kapitalismen

Samfunnsforholdene, produksjonsforholdene påvirker den teknologiske utviklingen, og den teknologiske utviklingen påvirker samfunnsforholdene, produksjonsforholdene. Dette mener jeg på ingen måte bryter med den dialektiske og historiske materialismen. Det er virkeligheten som bestemmer tankene våre, ikke omvendt, men virkelighetene er ikke så snever at ikke samfunnsorganiseringen er en del av virkeligheten.

Etter mitt syn bryter det heller ikke med det at til ett teknologisk utviklingsnivå hører én samfunnsmessig organisering.

Det er noe i at dampmøllen hører sammen med kapitalismen. Forbindelsen er ikke mekanisk eller enkel og direkte. Dampmøllen var nok en viktig forutsetning for overgangen fra føydalisme i Europa til kapitalisme, men den var ikke aleine som utløsende faktor.

Endringer i virkeligheten rundt oss vil sette i gang endringer i tankene våre. Og endringer i tanker, samfunnsorganisering, kan så på et tidspunkt, under gunstige omgivelser, føre til en gjennomgripende samfunnsomvelting – revolusjon.

Ut fra dette mener jeg at den teknologiske utviklinga spiller en svært viktig rolle i å holde samfunnsutviklinga i bevegelse. Men det er vekselvirkningen, motsigelsen, mellom teknisk teknologi og samfunnsorganisering som er den virkelige drivkrafta. Teknologi er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, betingelse for å resultere i en gjennomgripende samfunnsomveltning, en revolusjon. Marx sier i Kapitalen [1] :

«.. de naturlige behovene, som næring, klær, oppvarming, bolig osv. er forskjellige etter klimatiske og andre særegenheter ved landet. På den andre sida er omfanget av de såkalte nødvendige behovene, samt måten de blir tilfredsstilt på, sjøl et historisk produkt. De avhenger derfor i stor grad av et lands kulturnivå, blant annet også i vesentlig grad de forholdene som den frie klassen arbeidere har oppstått under, og derfor også av de vanene og kravene til livet som den har. I motsetning til andre varer inneholder altså verdibestemmelsen av arbeidskrafta et historisk og moralsk element. For et bestemt land, i en bestemt periode, er imidlertid gjennomsnittsmengden av de nødvendige livsmidlene gitt.»

Dette mener jeg klart skulle tilsi at samfunnsorganiseringen, med alt den innebærer, virker inn på hva slags teknologiutvikling vi får.

Den teknologiske utviklingen

Teknologien utvikles i menneskets utveksling med naturen for å få et bedre liv. Jeg skal ikke gå særlig inn på det tekniske og konkrete innholdet i den teknologiske utviklingen. Men vi har vel alle en slags forestilling om den fra den første enkle redskapen for å skaffe seg føde, via jakt og jordbruk, som menneskene startet opp med, og fram til dagens datastyrte krigsvåpen og også datastyrte jordbruksmaskiner.

Stort sett har den teknologiske utviklingen vært positiv for menneskene, i alle fall langt fram mot våre dager. Sjøl om ikke alt som utvikles har vært bra, har hovedtendensen vært bra. Men kanskje vi kan stille spørsmål om i hvilken grad utviklinga nå er positiv. Den teknologiske utviklingen har vært ujevn påstår de som har undersøkt nærmere, og det er nok riktig. Det sies at under slavesamfunnet gikk utviklingen sakte. Den skjøt fart under føydalismen, og har nok skutt enda mere fart under kapitalismen.

Hvorfor er det slik? Er det noe i samfunnsorganiseringen som påvirker den teknologiske utviklingen?

Jeg vil se bort fra hvordan for eksempel utviklingen av teknologien for å bygge pyramidene i Egypt utviklet seg, og hvordan den ble borte igjen. Altså spesielle teknologier som har eksistert. Jeg vil i stedet se på den jevne, matnyttige teknologien, for å si det slik. Her vil jeg trekke inn aspektet avstanden mellom teknologiutvikler og teknologibruker.

Under slavesamfunnet deltok ikke slaveeierne i produksjonen, de hadde slavene til å jobbe for seg. Slaveeierne hadde svært begrenset utveksling med naturen for å opprettholde sin livsstil. Det var også slik at fysisk arbeid var under enhver fri borgers verdighet. Slavene var på en måte sikret som slaver og så ingen mulighet til å være noe annet. Derfor hadde de heller ingen interesse i teknologiutvikling.

Jeg skal ikke vurdere slavesamfunnets økonomiske forhold, men det var vel ikke mange drivkrefter der, til å utvikle teknologi i forbindelse med livsopphold. Slavene var teknologibrukere, men ikke i en situasjon som gav dem mulighet til å være teknologiutviklere. Slaveeierne og andre frie borgere kunne være teknologiutviklere, men stod langt fra teknologibruken, og hadde dermed ikke mye inspirasjon til utvikling av teknologi. Kanskje det er grunnlaget for den manglende teknologiske utviklingen. Denne mangelen på teknologisk utvikling ble kanskje det som skapte de motsetningene i slavesamfunnet som førte til dets undergang og til framveksten av føydalismen. Slavesamfunnet greide ikke å fø seg lenger med den rådende teknologien, og greide heller ikke å få utviklet teknologien videre.

Teknologiutvikling under føydalismen

I og med føydalismen fikk vi blant annet bønder som i motsetning til slavene kunne påvirke sine egne livsforhold gjennom sin utveksling med naturen. Dermed mener jeg det kom inn en enorm drivkraft i utviklingen av jordbruksteknologi.

Under føydalismen kunne teknologibrukeren også være teknologiutvikler. Slaven var der ikke lenger, det var nå akseptabelt for borgere å arbeide – produsere. Den herskende føydalklassen stod også mye nærmere produksjonen enn slaveeierne gjorde. Etterhvert som føydalistisk organisering oppstod, kunne teknologien brukes bedre, men framfor alt satte det gang nyutvikling, og føydalismen overtok hegemoniet.

Videre til avstanden mellom teknologiutvikleren og tekriologibrukeren: I de primitive samfunnene, de første samfunnene, var det i stor grad brukere sjøl som utviklet teknologien, teknologien ble brukt og utviklet i den konkrete utvekslingen med naturen. Utvikler og bruker var den samme. Og slik tror jeg det var ganske lenge, slavesamfunnet, om det egentlig har vært et ledd i utviklingskjeden, holder jeg utafor.

Fremmedgjøring

Jeg tror den grunnleggende endringen i dette kom med kapitalismen.

Nå må vi trekke fram noen begreper fra filosofien: Jeg tenker på begrepet fremmedgjøring. Marx tar dette opp i sine filosofiske skrifter som svært sentralt i kapitalismen. Menneskets evne til arbeid, produksjonsevne, utveksling med naturen, blir noe mennesket sjøl ikke kan gjøre bruk av til egen nytte. Den blir en vare som mennesket selger på et marked, og som andre gjør nytte av. Produktene av menneskets arbeid blir noe en annen eier og disponerer. Arbeidet blir noe utenfor mennesket sjøl, fremmed for mennesket. Mennesket blir fremmedgjort når det blir fremmed for sitt eget arbeid.

Helt fram til og med vareproduksjonsøkonomien, før kapitalismen, var, sier Marx i Kapitalen, varens produsent den samme som varens første eier. Men i og med kapitalismen er det ikke lenger slik, vareprodusenten, arbeideren, er ikke lenger arbeidsproduktets, varens, første eier. Det er kapitalisten som eier arbeidsproduktene. Dermed mener jeg det også oppstår en kvalitativ endring i forholdet – avstanden – mellom teknologiutvikleren og teknologibrukeren. Arbeideren er teknologibruker, men bruker teknologien i en prosess som er fremmed for han, ligger utenfor han.

Det som driver utviklinga under kapitalismen er ønsket om mere profitt. Da må produksjonen bli mere effektiv. Det må utvikles nye produkter som det kan tjenes penger på. Drivkreftene blir effektivisering og utvikling av nye produkter. Teknologiutvikleren er ikke i første rekke arbeideren, teknologibrukeren, men egne utviklere tett knyttet til kapitalisten. De områdene hvor utveksling med naturen, arbeid, er direkte til egen nytte for arbeideren, er i husholdningen, reproduksjonen. Men dette er et område som ligger utenfor det rådende økonomiske systemet i det kapitalistiske samfunnet. Muligheten for teknologiutvikling her har ingen videre grobunn hvis den ikke kan føre til teknologi som kapitalen kan overta og øke sin profitt på. La meg skyte inn: Det er klart at også lenge før kapitalismen hadde vi spesielle teknologiutviklere, teknologiprodusenter. Teknologi ble kjøpt. Noen spesialiserte seg på enkelte type teknologiproduksjon. Ideer og teknologi ble kjøpt og solgt, men det var fortsatt en slags nærhet mellom utvikleren og brukeren.

Den teknologiske utviklingen under kapitalismen

Teknologien utvikles i menneskenes utveksling med naturen, og positiv utvikling må være den utvikling som fører til en samfunnsutvikling som gir bedre levevilkår for menneskene i utveksling med naturen. Jeg har allerede sagt noe om denne utviklingen, hva slags krefter som driver den. Og da skulle det være ikke så av veien å si, at de som driver teknologiutviklingen, og som selvfølgelig også påvirker hvilken utvikling, hvilken teknologi vi får under kapitalismen, ikke i første rekke er opptatt av menneskenes ve og vel. Da vil ganske sikkert mye av teknologien være uinteressant og direkte skadelig.

Den kan gi kortsiktige gevinster, kanskje bare for noen få, og skader for de mange på sikt. Den grønne revolusjonen på 70-tallet med super-hvete osv. skulle løse mat- og sultproblemet for verdens folk. Det var nok en del som tjente masse penger på den, men den var i stor grad til skade på sikt for de mange.

På den andre siden er det en masse forskning som kommer fram til teknologi som kunne være svært nyttig, men som ikke blir tatt i bruk, fordi det er profitten som styrer.

Kjersti Ericsson nevner i Den flerstemmige revolusjonen et eksempel fra skipsverkstedene hvor moderne kommunikasjons- og maskinstyringsteknologi kunne ha desentralisert produksjon av reservedeler m. m. og dermed kortet ned på reparasjonstid, transportkostnader m.m.

Det er mulig å slå fast at så lenge det er ønsket om størst mulig profitt som styrer teknologiutviklingen, så vil ikke miljøet være det som får de beste vilkårene. På kort sikt er miljøtilpassinger kostbart og står i veien, og kapitalismen tenker kortsiktig. I Økonomisk-filosofiske skrifter fra 1844 [2] av Karl Marx fant jeg følgende under overskriften «Behov, produksjon og arbeidsdeling»:

«Vi har sett hvilken betydning det har under sosialismen at de menneskelige behovene er rike og følgelig også hvilken betydning en ny produksjonsmåte og en produksjonsgjenstand da får: Det er et nytt uttrykk for den menneskelige vesenskraft og en ny berikelse av de menneskelige vesen. Innefor privateiendommen får tingene den motsatte betydning. Hvert menneske spekulerer der i å skape et nytt behov for det andre mennesket, for å tvinge det til et nytt offer, for å stille det i et nytt avhengighetsforhold og forlede det til en ny form for nytelse og dermed også for økonomisk ruin. Enhver søker å skape en fremmed vesenskraft som dominerer over den andre, for derved å kunne tilfredsstille sitt egoistiske behov. Etter hvert som massen av gjenstander vokser, vokser også det område som beherskes av de fremmede vesener som mennesket er underkastet, og ethvert nytt produkt innebærer en ny mulighet for gjensidig bedrag og utplyndring.»

Dere må ta dette sitatet for hva det er, løsrevet fra sin sammenheng, men som et sitat som etter min mening bør tilsi at teknologi/produksjon er noe som må analyseres i forhold til de rådende samfunnsforholdene. Og da kan det passe å komme litt tilbake til utviklingsoptimismen.

Utviklingsoptimismen

Teknologiens utvikling diskuteres mye, spesielt innenfor området natur og miljø. Deler vi svært grovt opp synet på teknologiutviklingen, kan vi sette opp to motsatt retninger: En retning sier at teknologiutviklingen fører til vår undergang, mens den andre sier at teknologiutviklingen fører oss rakt fram til det forjettede samfunnet, kommunismen. Den siste er vel det som noen kaller utviklingsoptimisme.

Å stå fast på den ene eller andre av disse to, synes jeg er lite fruktbart. Utviklinga er mangfoldig, og virkningen av konkret teknologi er avhengig av hvilke samfunnsform den benyttes i. Den teknologiske utviklingen er også påvirkbar, den er ikke uavhengig av samfunnsform. Derfor er det viktig både å analysere sjølve teknologien, hvordan den kan virke under rådende samfunnsforhold, og hvordan den kan virke under de samfunnsforhold vi ønsker å komme fram til. Vi må ha med oss at samfunnet er i bevegelse, ingenting står stille. Jeg tror på at samfunnsorganiseringen må demokratiseres og desentraliseres. For en del år siden var det et prosjekt som ble kalt «Ut av det brennende huset». Kjersti Ericsson snakket der mye om desentralisering og demokrati. Hennes bok Den flerstemmige revolusjonen følger opp dette. Jeg tror mange løsninger og ideer til løsninger, av problemene rundt å komme fram til målene våre, er å finne på dette området.

Den teknologiske revolusjonen i dag

Det sies at vi er inne i en stor, viktig, teknologisk revolusjon. Alt vil endre seg. Vi må kaste oss på teknologiutviklingsbølgen. Vi må være med og utnytte den, være med å styre den til vårt beste. Dette er jeg stort sett enig i.

Hva er det sont så er karakteristisk med dagens teknologi og dens utvikling?

Det er IT, informasjonsteknologien, som dominerer teknologien i dag. Hvor revolusjonerende er den? Hva fører den til, hva kan vi bruke den til å vårt arbeid? Dette må være sentrale spørsmål når vi skal vurdere vår stilling i IT-revolusjonen.

IT-teknologien er to ting: den er avanserte tekniske innretninger, for eksempel PCer, og den er en ny måte å tenke organisering, behandling av informasjon på, objektorientert, klient/tjener. De første egentlige elektroniske datamaskinene kom allerede på 1940-tallet. De utviklet seg større og større, kraftigere og kraftigere til tit på 1970-80-tallet. På sluttert av 1970-tallet kom noe nytt inn: Desentralisering av informasjonsbehandlingskraften. Mikromaskinene, PCen, ble født.

Teknisk har disse så vokst og vokst i styrke og minket i volum. PCene førte til en veldig desentralisert tenking på mange områder. Kollektivet rundt en stor datamaskin ble splittet opp, arbeidet ble individualisert. Vi behøver ikke være superdialektikere, men tenk på Jappe-tida på 80-tallet… Etterhvert som vi beveger oss ut på 90-tallet, endrer dette seg en del. Vi får datanettverk. De enkelte individene knyttes sammen i datanettverk, og de jobber mot felles databaser. Jeg mener for øvrig at den teknologiske utviklingen i de siste årene i stor grad har utviklet seg etter prinsippet, «problemer løses med mere styrke og makt».

Altså, når datamengdene blir store, og presentasjonsformen blir for krevende for PC-kapasiteten, så lages en PC-motor med flere hestekrefter. Det er i liten grad utvikling på feltet hvordan løse problemet uten flere hestekrefter. På flere felt innen informasjonsbehandling førte PCene til et tilbakeskritt, et tilbakeskritt som blir kompensert med hestekrefter. Det IT-faglige nivået ble satt tilbake. I stedet for utdanning av IT-fagfolk ble det utviklet kraftigere maskiner, og forbedringer kommer med nyere og enda kraftigere maskiner, og forbedringene av IT-programmene lages ut fra forutsetningen om enda kraftigere maskiner.

Du må stadig kjøpe nye kraftigere datamaskiner for å buke de nye bedre programmene. En enorm energisløsing. Så til den andre siden av IT-teknologien. Jeg sa objektorientering, klient/tjener. Dette var en utvikling som det er nesten helt riktig å si at startet i Norge et stykke ut på 50-tallet. Kristen Nygard er en av dem som var med på å få dette i gang.

Det startet innen Forsvarets forskningarbeid, mye knyttet til simulering av militære aktiviteter. Jeg skal ikke si så mye om hva dette, objektorientering, klient/tjener, dreier seg om, men jeg tror det kan uttrykkes som at det har noe med desentralisering å gjøre. Det uttrykker på en måte litt det samme som utviklingen på IT-maskinsiden. Det nye var å splitte opp store sammenhengende prosesser i mange små, uavhengige, samspillende prosesser. Programmene blir gjort mer like de virkelige prosessene de simulerer. Utviklingen kunne skje en god stund innen konseptet store, felles IT-maskiner, men virkelig utvikling får det først når nettverk blir en del av IT. Og da er ikke Norge så veldig sentralt i utviklingen lenger.

Internett

Internett er vel rundt 25 år gammelt, men det er først nå, i de seinere åra, at utbredelsen i bruksområder og antall brukere har økt enormt. Internett har en veldig desentralisert organisering, og er anarkistisk i positiv betydning. Dette gjør det til et enormt nyttig og positivt kommunikasjonsverktøy. Og det må vi utnytte. Her er jeg enig med de som mener at vi alle må ta det i bruk i vår politiske virksomhet. Som kommunikasjonsverktøy har det sin umiddelbare positive betydning.

En annen side ved Internett som trekkes fram, er dets informasjonskapasitet, mulighet for å gi tilgang til informasjon, spre informasjon. Til det er å si at anarkistisk organisert informasjon er svært lite tilgjengelig, og derfor av svært liten betydning. Informasjon som ingen finner, eller vet om, har ingen kraft.

Skal vi utnytte Internett som informasjonsbank, må vi tenke på organisering av den informasjonen vi legger ut. Jeg tror det blir mye behov for bibliotekarer rundt Internett. En ting til rundt Internett og nettverksbruk: Det snakkes om at på Internett kan alle møtes uavhengig av tid og sted på en måte. Altså kan og må vi tenke internasjonalt, hele verden. Nettverk og den nye kommunikasjonsteknologien gjør at bedriften kan spre virksomheten sin, og allikevel være som en enhet. Det betyr igjen at en saksbehandler e.l. godt kan sitte hjemme og ha adgang til alt det som han før måtte på jobben for å få tak i. «Gjør jobben hvorsomhelst» reklameres det med fra PC- og mobiltelefon-leverandørene, og det vises en seilbåt i fint seilevær. Ja, muligheten er der den, men hva så?

Avgjørende i kapitalismen i dag er internasjonalisering. Nettverksteknologien muliggjør det på sin måte. Kapitalen har store behov for å være bevegelig, og arbeidskrafta må være bevegelig og fleksibel. Kapitalen ønsker ikke godt organiserte, store grupper av arbeidere. IT, slik den er i dag, mener jeg i stor grad kan hjelpe til med å løse kapitalens her. Men i dagens IT ligger også muligheten for desentralisering og demokratisering. Det må vi utnytte.

Hvilken betydning har/kan teknologien i dag ha miljø og energimessig? Bare noen få ord. Det er nevnt et eksempel, dette fra skipsverkstedene, hvor transport kan reduseres, og antagelig også produksjon i det hele. Jeg tror også det kan spares veldig mye innen transport. Møter med deltakere fra steder med store geografisk avstander kan avholdes uten at noen behøver å reise. Det vil være mulig å føre mange fornuftige og tilfredsstillende samlinger mellom personer uten at noen behøver å bruke masse tid og energi på transport.

Noter:

[1] Karl Marx: Kapitalen, første bok, del 1, Oktober forlag, side 199, 200. [Tilbake]

[2] Karl Marx, Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, Falken forlag A/S, Oslo – Progress, Moskva, side 248. [Tilbake]

av Asgeir Bell

Dei parlamentariske organa kan bare inntas for å hente informasjon om borgerskapet si maktutøving, avsløre dei borgarlege arbeidarpartia og gje massekampen ein talarstol.

Kommunistane har store oppgåver å løyse på den teoretiske fronten. Svært mange spørsmål i revolusjonsstrategien ligg innhylla i tåke. Og vi har lite samanfatta kunnskap om vilkåra for kommunisme i Norge og vår del av verden.

Men dei sentrale teoriane i marxismen om revolusjon, kommunisme og imperialismen si historisk avgrensa rolle, ligg nå an til å vinne fram. Det teoretiske arbeidet vårt vil først og framst bestemme kor vidt vi kan løyse ut eit opprør mot den kapitalistiske staten når høvet byr seg. Dinest om teoretiske mangler skal halde attende stabiliseringa av ei sosialistisk statsforfatning. Og vi kunne legge til: Utan grundig teoretisk arbeid vil vi kunne bukke under i ein politisk tilbakegang av typen vi opplevde på 80-tallet. Vi har som kjent ikkje garantier for tempo og utfall i denne striden.

Parlamentarisk arbeid har gjeve kommunistar i Norge mykje hovudbry siste tiåret. Truleg er det enkle grunnar for det. Den eine er mangel på teoretisk arbeid på feltet. Den andre er manglande grep om prinsippa vi skal forsvare i den politiske striden i til dømes RV.

AKP si line ligg ennå i botnen av RV sin plattform – så nær som i organisasjonslina. På det området har AKP teke utviklinga i RV til etterretning. Framtida til RV er uviss. Tendensen no er organisatorisk stagnasjon for partiprosjektet samstundes som stemmepotensialet utvides. Fortsatt kan nokon gå berserk i ein sving og kreve «eit endelig oppgjer» med ein annan part i alliansen. Det kan ende RV sine dagar. Likeeins kan forsøka på å smale inn RV, føra til at RV vert hengjande i baklegsa på eit tidspunkt der fronten kan og må utvidas. Og la det vera klart: Før var RV meir å rekne for eit «parti» i tydinga politisk einskap – og mindre ein allianse. Nå er det programmatisk å rekne for eit parti, men i gavnet ein allianse meir enn nokon gong. For alle som vil noko med RV, kan det vera lurt å legge seg dette på minnet.

Eg legg i denne artikkelen fram til debatt nokre punkter som eg meiner tek utgangspunkt i prinsippa våre for arbeid i parlamentariske organ sidan partiet vart stifta. Det omfatter analysen av dei parlamentariske organa, vårt høve til begrepet demokrati, forholdet til einskapsfronten og vår line for leiinga av dette arbeidet. Sist i artikkelen skal eg ta opp nokre områder vi må studere og utforske for å komme på høyden i det teoretiske arbeidet på dette feltet.

Det borgarleg-parlamentariske systemet

1) Utviklinga av dei parlamentariske maktorgana i Norge, i si form og innhald, er uløyseleg knytta til utviklinga av kapitalistiske produksjonsforhold og forminga av eit økonomisk herskande borgerskap. Følgjeleg må dei parlamentariske organa på den eine sida ivareta demokratiet i den økonomisk herskande klassen og på den andre sida heile tida gjenskape ein plattform som gjev klassen politisk handlekraft ut frå eit minimum av politisk legitimitet i folket.

2) Av desse grunnane følgjer at det parlamentariske systemet uavbrutt må evna å bryte opp arbeidarkulturen og demokratiet og handlekrafta i arbeiderklassen og alt det som kan utvikla kravet om politisk makt over staten for arbeiderklassen.

3) Det parlamentariske systemet framtrer som eit folkestyre, mens det i sitt vesen, dvs. i sin grunnleggjande funksjon, ivaretar borgerskapet si uinnskrenka makt over økonomien. Når denne makta trues, vil anten innebygde sanksjoner mot kreftene som truer, bli sett i verk, eller systemet vert oppheva til fordel for unntakslover eller fascistiske tilstander.

Av denne analysen følgjer at dei parlamentariske organa i Norge må oppløysast og erstattas med ei nasjonalforsamling som utgår frå arbeidarklassen, og som kan gje landet ei sosialistisk forfatning og grunnlov. Den noverande forfatninga gjev ikkje makt til arbeidarklassen. Dei parlamentariske organa kan bare inntas for å hente informasjon om borgerskapet si maktutøving, avsløre dei borgarlege arbeidarpartia og gje massekampen ein talarstol.

Utan partier som frir til den radikale opinionen og arbeidarklassen, og som langt på veg talar deira sak i aktuelle politiske spørsmål, samstundes som dei forsvarer forfatninga og demokratiet, ville maktutøvinga miste eit av sine viktigaste stabiliserande element. Denne analysen er overlag viktig og må ikkje utelatast. Det tillegg dei sosialdemokratiske partia garantistansvaret for borgerskapet sitt diktatur i den borgarleg demokratiske forma. Sjølv revolusjonære parti og allianser vil bli dradd inn i denne rolla og må motvirka den gjennom meir enn å proklamera seg mot forfatninga.

Den parlamentariske institusjonen er ikkje statisk og laga ein gong for alle, den endrar seg heile tida for å gje borgarskapet det apparatet som gjev det mogleg å styre og sikre optimale akkumulasjonsforhold. Endringane tar form av strid mellom fløyer innan borgarskapet. Dette ventilerer systemet – gjev det skin av valfridom. Men først og framst er det ein nødvendig strid for å nedfelle ei line og ei leiing andsynes andre nasjoner og i striden mot dei arbeidande klassane.

Til dømes har det ført til endringer i den parlamentariske situasjonen og forskyving av makt innanfor ulike deler av statsapparatet etter at den leiande gruppa innan borgerskapet ga opp nasjonen og gjekk inn for innlemming i EEC (EU). Det har gjort partioppslutninga meir ustabil og gjeve ei stadig lågara valdeltaking i lokalval utover 80-talet. Og bak desse fenomena ser vi ei mykje sterkare sentralmakt med utvida fullmakter til byråkratiet og deira bånd inn mot borgarskapet. Lokalt er den statlege kontrollen styrka gjennom rådmannstillinga og budsjettdisiplineringa frå eit auka antal heildagspolitikarar.

For å ta opp i seg rørsler som kan utvikle eit revolusjonært program eller vera basis for revolusjonære strømninger, oppstår det anten partier for ei sak eller kampområde – som Pensjonistpartiet – eller så må partia og statsformene opne for rørslene i programma sine og gje dei posisjonar og taburettar. Dette var tilfellet andsynes kvinneeksplosjonen i nærings og samfunnsliv dei siste tiåra. Her vart det ikkje skapt eit kvinnepolitisk parti, mellom anna fordi kvinnekvotering og spissposisjoner som var godt synlege, kom kvinnerørsla midlertidig i møte.

Kampen for nasjonen og vår nasjonale sjølvråderett inneheld forsvaret av grunnlova og retten til å ha ei nasjonal forfatning. Men bare i denne samanhengen kan vi forsvare grunnlova og det gjeld konkret dei artiklane som vernar om suvereniteten. Elles er oppgåva vår å kritisere grunnlova og vise at ho er sjølve forsvarslina for privat eigedomsrett og kapitalens fridom.

Det borgarlege demokratiet og dei demokratiske rettane

4) Demokratiet er knytta til klassesamfunna og definerer styreforma for ein klasse over ein annan. Det vil verta oppheva med kommunismen og erstatta av menneska si direkte leiing og forvaltning av det livsnødvendige arbeidet og fordelinga av produkta.

5) Det borgarlege demokratiet er uløyseleg knytta til borgarleg rett og fridomsbegrep; nemleg kapitalens rett til å utbytte menneskeleg arbeid. Bare andsynes retten til fullt ut åselge arbeidskrafta si på marknaden, gjev det borgarlege demokratiet arbeidaren «demokratisk makt». I alle andre samanhenger gjev denne styreforma arbeidaren demokratiske rettar som kan settas til side. Den eksisterer difor bare når det tjener borgarskapet eller fordi arbeidarane har makt å setja bak forsvaret av dei.

6) Arbeidarklassen si organisasjonsform går utapå det borgarlege demokratiet fordi det bare kan verkeleggjera interessene til arbeidarklassen dersom det dialektiske sambandet mellom sentralisme og åpne diskusjoner (demokrati) vert svært aktivt og har ein praktisk karakter (alle tek del i prosessane). I konsolideringa av ei stabil, proletarisk statsmakt er difor høvet til statleg byråkrati ein tilsynelatande akilleshæl.

Dei reformistiske partia hyllar ofte det borgarlege demokratiet. Særleg når dei angrip revolusjonære og stiller seg i rekka til dei som har funne at sosialismen og kommunismen er avgått ved døden. Det vitner for det første om kor innvevd dei er i statsmakta til kapitalistklassen. Men det inneheld også to andre viktige årsaker: Den borgarlege styreforma framtrer både gjennom posisjonen og opposisjonen og er heilt avhengig av denne splitta framtoninga. Difor kan media vera fulle av kritiske merknader til overgrep i klassesamfunnet. Men kritikken er oppsplitta og gjev ikkje samanhengen til klassediktaturet. Reformistane trur difor langt på veg at dei i opposisjon bekjempar systemet. Realiteten er at dei ventilerer det. Dinest så er det innafor ramma av det borgarlege samfunnet ikkje mogleg å «feste tiltru» til eit revolusjonært program. Det synes heile tida utopisk. Kritikken av den borgarlege økonomien og demokratiet kan difor bare forankras i marxismen si analyse av kapitalismen si historiske og forbigåande rolle med andre ord ein revolusjonær teori.

Kjennetegna for eit fullt utvikla borgarleg parti – eit systemlojalt parti – er strategien med å vinne oppslutning i val, ein partiøkonomi basert på statsstøtte og organisatorisk tyngdepunkt knytta til dei parlamentariske organa. Når desse kjennetegna er til stades, er medlemsdemokrati og fraser om ålegge vekt på utenomparlamentarisk kamp, bare eit skilje mellom opne borgarlege partier og venstresosialdemokratiske partier. Slike parti vert byråkratiske i lengda og treng eigentleg ikkje medlemmar. Dei er ikkje demokratiske i den forstand vi krev for eit parti til arbeidarklassen, men det vil kunne ivareta eit minimum av den borgarlege demokratiske retten.

Valallianser som eit kommunistisk parti deltar i, utviklar seg også spontant i retning kjennetegna til borgerlege partier. Åerstatte fleksibel organisering og begrensa målsettinger for alliansen, fastlagt gjennom avtaler mellom partane i alliansen – og ut fra deira styrkeforhold – med medlemsbasert, demokratisk organisasjon, kan bety at alliansen legg seg åpen for denne utviklinga. Alliansen vert ein arena for å løyse ideologiske konfliktar mellom partane og vil etterkvart misse evna til å få valgt revolusjonære talspersoner inn i storting og kommunestyrer.

Einskapsfronten og oppgåvene for kommunistane i dei parlamentariske organa

7) Vilkåra for ei revolusjonær omveltning er mellom anna knytta til at masseorganisasjonane veks i styrke og at dei knytter seg til en revolusjonær einskapsfront. Det parlamentariske arbeidet til kommunistpartiet må følgjelig bli underlagt heilskapen i partiet sin politikk. I denne motseiinga og bare ved å ta utgangspunkt i denne motseiinga, er det mogleg å analysere den konkrete politikken for det parlamentariske arbeidet.

8) Den nasjonale kampen – forsvaret av nasjonen – samlar ein breiare front med støtte i borgerskapet. Denne fronten sine oppgåver, politiske som organisatoriske, fastset også dagsorden for revolusjonære parlamentarikarar.

9) Allment vil oppgåvene til parlamentarikarane vera:

• Å forbinde og synleggjera dei opprørske og revolusjonære masse og interesseorganisasjonane i arbeidarklassen og folket.
• Å fremja krava til dei fattigaste og mest undertrykte i samfunnet og bidra til at dei organiserer seg. Kommunistane tek ikkje ansvaret for budsjetta i staten sin rekneskap – korkje lokalt eller sentralt.
• Å avsløre rolla til dei borgarlege arbeidarpartia. Dette krev svært ulike metoder ut frå ei konkret vurdering av styrken til dei revolusjonære og opportunistane i masseorganisasjonane.
• Å leggja fram kommunistane sitt maksimalprogram der det er mogleg.

Ofte vert politikken for einskapsfronten blanda med parlamentarisk arbeid. Det rår i det minste forvirring. Særleg kom dette til uttrykk i partikampane seint på 80-tallet.

For det første er einskapsfronten dei samfunnsmessige kreftene som politisk, økonomisk og til sjuande og sist militært, er i stand til å styrta kapitalismen – som kan oppløyse parlamentet og etablere ei forsamling som kan vedta ei sosialistisk forfatning. Dette er ikkje den parlamentariske fronten. Snarare tvert imot. Det er masseorganisasjonene og dei organa som bind dei saman.

For det andre er ikkje einskapsfronten noe som vert laga. Det er ein front som er, og som bare unntaksvis og i enkelte faser har ei særskilt form eller navn. Fronten vil sprenges og gjenoppstå, og vil vera underlagt ulik leiing og linje for kampen.

Teorien om einskapsfronten er veldig skremmande for borgerskapet og særleg for dei sosialdemokratiske partia. Det rokker ved deira stilling. Deira styrke i norsk politikk er kjennetegna ved den makta dei får ved å dreie eitkvart opprør inn i parti, inn i dei parlamentariske organa. Derfor oppstår det tankar om nye partiskipnader ved eitkvart oppsving i klassekampen (og den nasjonale kampen). Denne kampen utspelte seg i organiseringen av kampen mot EU, og vil fortsatt gjera det. Strømninger i RV er i ferd med å innynde seg hos Hågensen eller underlegge seg hans leiing og taktstokk. Det skyldes blant anna at dei ikkje ser for seg at folk kan kaste av seg slike leiarar. Samtidig drømmer dei om masseoppslutning omkring eit nytt RV som har kasta frå seg kommunistane.

Når vi studerer einskapsfrontpolitikken og utvikler den, vil vi også styrke det revolusjonære parlamentariske arbeidet. Rolla blir tydelegare. Både fordi det ut frå sitt formål styrker einskapsfronten – underlegger denne sine oppgåver – og det at det avslører dei andre partiene si systembevarande rolle. For kommunistane kan ikkje spørsmålet om å delta i det parlamentariske arbeidet stillas som eit anten eller. Det er eine sida i ein dialektisk einskap og vert difor bare fastlagt i samband med å analysera oppgåvene i einskapsfronten.

Vilkår for deltaking i val og leiing av det parlamentariske arbeidet

10) Dei tre viktigste vilkåra for å stille til valg (ved eigne lister eller i allianser) er:

• A. At den revolusjonære masseorganiseringa ikkje har nådd eit nivå som gjer den istand til å ta den politiske makta.
• B. At kommunistpartiet har ein styrke som tilsvarar:
  • 1. forankring i arbeidarklassen
  • 2. har eit minimum av programmatisk einskap og
  • 3. har overskrede fasen som studieorganisasjon.
• C. At de parlamentariske organa ikkje er under kontroll av framande makter.

11) Partiet sitt sjølvstende. Partiet kan inngå alle typer valtaktiske alliansar som:

• A. Ivaretar arbeiderklassen sine grunnleggande interesser.
• B. Ivaretar partiet sitt sjølstende innafor alliansen og retten til å legge fram sitt maksimalprogram offentleg.

12) Leiing av det parlamentariske arbeidet. Medlemmar av kommunistpartiet innvalgt på eigne lister eller lister i allianse med andre partier og organisasjoner, er ansvarlege ovafor minimumsplattformen i programmet og elles underlagt partiet si leiing. Dette svarer til partiet sin politikk under sosialismen med å sikre at leiing og organisasjon vert forankra i arbeidarklassen og folket og ikkje i statsapparatet.

Vi kjenner mønsteret godt. Det er bare eit spørsmål om tid før stortingsgruppa «veit best». Eller representanten i kommunestyret. I dei reformistiske partia er det instituert. Dei flyttar gjerne leiinga av partiet til Stortinget fordi det er den viktigste arenaen for deira politiske arbeid. Vi hugsar bikkjeslagsmålet for å få Erik Solheim inn i Stortinget. Og vi har sett unge politikarar ta avgårde til Stortinget med feiande ord og uttrykk – heilt forsvarslause – ettersom dei partia dei representerer, har som line å omforme dei i systemet sitt bilde.

Systemdisiplineringa må aktivt motverkas og i utgangspunktet fastsette kor avgjerda skal ligge når det tårner seg opp til strid mellom partiet og gruppa – eller mellom einskapsfronten sine krav og dei parlamentariske krava. Ein legitim form for åoppkaste seg til leiing over feltet har i våre rekker vore at partiet forsømmer parlamentarikarane. Ergo veit dei best sjølv. Sjølsagt er ikkje dette ein legitim grunn for å flytte leiinga. Det er eit sjukdomstegn i partiet sin heilskaplege politikk. Oftast ikkje som eit «venstreavvik», men rett og slett fordi partiet sine grunnorganisasjoner forsømmer livsinteressene til arbeidsfolk i bydelen og dermed ikkje finn bruk for parlamentarikarane.

Erling Folkvord har gjeve oss ein forbilledleg praksis på kor viktig det er å «gå på tvers inn i galehuset». Utan erfaring med arbeid innafor Stortinget har det truleg vore avgjerande åverne seg mot etiketten for å få tid til å utvikle gruppa sitt arbeid etter ein revolusjonær strategi.

Gjennom åttiåra vart det ofte klaga over det manglande demokratiet i RV. Dette var med å sikre gjennomslag for at AKP måtte gje frå seg dei juridiske rettane i RV. Det tvilsame i denne omlegginga må mest av alt vurderast opp mot analysen av demokratiet som er handsama tidlegare i artikkelen. Men kravet om fristilling vart sett fram i ei tid då AKP handsama RV som ein front med demokrati og utstrakt sjølvstende innafor dei arbeidande delane av RV – kommunestyregruppene. AKP samrådde seg gjennom landsmøterørslene med dei som ville ta aktiv del i valkampen og i dei parlamentariske gruppene. Elles holdt partiet kommandoen over området når det kom til prinsippa. Historia om AKP og RV kunne lett vore annleis: AKP kunne i 1973 vorte godkjend som navn på vallistene. Det er truleg at det rundt valarbeidet ville bli utvikla samarbeid med uorganiserte – nettopp fordi denne lina for parlamentarisk arbeid direkte støtter enkeltpersoner og organisasjoner. Ville kravet om demokratisering eller oppløysing av partiet blitt framsett då? Kanskje ikkje, men merk at korleis vi enn hadde organisert denne typen arbeid, så tenderar det til å ville frigjera seg frå partiet si leiing.

Dersom leiinga av det parlamentariske arbeidet følgjer prinsippa ovafor, vil bruken av dei statlege midlene som staten pøser ut til partia, få ein svært positiv funksjon. Statlege midler betaler eit informasjonsnettverk som arbeider saman med masserørsla som ein trojansk hest innafor borgerskapet sin stat. Det er valuta for skattekronene.

Nokre utfordringar

Erling Folkvord har i mange samanhenger – i skrift og tale – tatt opp problema og utfordringane til dei revolusjonære andsynes Storting og kommunestyrer. Særleg drøfter Erling problema med å mobilisere og organisere folk slik at dei får tiltru til eigne krefter og riv til seg makt over eigen lagnad. Sjå mellom anna innleiinga hans på folkevaldkonferansen gjengjeve i Opprør nr 2, 1995. Samstundes greier Erling å formidle den enorme makta og arrogansen som ligg i aksen mellom det statlege byråkratiet og stortingspartia. Dette er del av ein nyvunnen kunnskap som vil få stor tyding for RV si oppslutning om det vert popularisert og ligg føre i god tid før neste valkamp.

Men desse erfaringane gjev også material til nokre viktige teoretiske floker vi har forsømd. Den eine er maktgrunnlaget for sosialismen. Vi må studera etableringa og utviklinga av Sovjetstaten svært nøye – saman med andre historiske eksempler – for å finne ut kva politikk vi kan legge fram for korleis arbeidarklassen kan skifte ut det borgerlege statsapparatet og kontrollere «sitt eige byråkrati». Dette spørmålet har ei metodisk side. Korleis løyser ein det i praksis?. Dinest har det ei materiell side: Kva utgangspunkt vil arbeiderklassen ha for maktovertakinga? Dette spørsmålet kan vi nærme oss gjennom klasseanalyse og analyse av utviklinga i imperialismen. Men vi kan truleg bare operere med sannsynlege og usannsynlege utfall. Til sist vil vi gjennom klasseanalysen kunne seie noko om kva sannsynlege kortsiktige krav revolusjonen må løyse for folk sine nære livsinteresser. Kven må vi rekne med at i kraft av styrke og konsentrasjon vil føre an i revolusjonen og gje den karakter.

Og vi må ta fatt på kritikken av grunnlova – dette lille skriftet som i teksten mest av alt handsamer høvet mellom kongen og gud(sic!). Det er skreven i eit kansellispråk slik at det bare er embetsmenn og jurister som kan forstå teksten. Vi må bryte koden for å finne dei vesentlege trekka i grunnlova, og halde dei opp mot liknande lover i sosialistiske stater. Ein slik debatt peiker framover og endrar forestillingane våre om kva retter vi faktisk har under dette regimet. Kor mykje av dei som er illusjonar?

Lenin om staten

«Det noverande samfunnet» er eit kapitalistisk samfunn som finst i alle kulturland. Det er meir eller mindre fritt frå mellomaldersk tilsetjing, meir eller mindre forma til av den særskilde historiske utviklinga i kvart land, meir eller mindre utvikla. På den andre sida endrar «den noverande staten» seg med landegrensene. Han er ein annan i det prøyssisk-tyske keisarriket enn i Sveits, og ein annan i England enn Sambandsstatane. «Den noverande staten» er difor er difor ein fiksjon.

Trass i den brokute skilnaden mellom dei i form, har dei ulike statane i dei ulike kulturlanda like fullt det sams at dei alle grunnar seg på det moderne borgarlege samfunn. Difor har dei og ein del vesentlege kjenneteikn sams. I denne tydinga går det an å snakka om «den staten som er no» i motsetning til framtida, då den rota han no har – det borgarlege samfunnet – vil ha døydd bort.

Så reiser spørsmålet seg: Kva samfunnsfunksjonar vil verta att som ein kan sidestilla med statsfunskjonar no? Dette spørsmålet kan berre svarast på vitskapleg, og ein kjem ikkje eit høneføt nærare problemet om ein så finn tusenvis av måter å setje ordet folk saman med ordet stat.

(Henta i utdrag frå Lenins Staten og revolusjonen, Oktober forlag, side 105.)

Lenin om demokrati

Engels uttrykte dette framifrå i brevet sitt til Bebel då han, som lesaren hugsa, sa at «proletariatet treng staten, ikkje til beste for fridomen, men for å halda motstandarane sine nede. Og så snart det vert mogleg å tala om fridom, sluttar staten som slik å vera til.»

Demokrati for det store fleirtalet av folket, og undertrykking med makt, dvs. utestenging frå demokratiet, av dei som utbyttar og held folket nede det er forandringa som skjer med demokratiet gjennom overgangen frå kapitalisme til kommunisme.

Fyrst i det kommunistiske samfunnet, der motstand frå kapitalistane har vorte fullstendig knust, der kapitalistane har forsvunne, der det ikkje lenger er klassar (dvs. der det ikkje lenger er noko skilje mellom samfunnsmedlemmene når det gjeld tilhøvet dei står i til produksjonsmidla i samfunnet), fyrst då «slutter staten å vera til» og «det vert mogleg å tala om fridom» – Fyrst då vil eit verkeleg fullstendig demokrati ta til å visna bort, som fylgje av den enkle røyndommen at når folk har vorti fri frå kapitalistisk slaveri, frå den uhorveleg mengda redsler, villskap, vanvit og vondskap som fylgjer den kapitalistiske utbyttinga, då vil dei etter kvart verta vane med å halda seg til dei grunnleggjande omgangsreglane i samfunnet som har vorte kjende i hundreår og tekne opp at i tusenår i alle regelverk for skikk og bruk. Dei vil verta vane med å halda seg til dei utan maktbruk, utan tvang, utan underordning, utan det særskilte apparatet for tvangsbruk som vert kalla staten.

Uttrykket «Staten visner bort» er særs godt vald, for det peikar både mot at prosessen går smått om senn, og at han går fram av seg sjølv …

(Frå Lenin: Staten og revolusjonen, side 109, Oktober forlag.)

Frå AKP sine program

AKP har handsama dei parlamentariske organa og politikken andsynes dei, ulikt i programma sine frå 1973 og fram til idag. Her er nokre kutt frå fire av programma:

1973

Det parlamentariske systemet som finnes i Norge i dag er et system som i hovedsak er bygd opp på en slik måte at det hindrer det arbeidende folket i å kunne delta i og ha innflytelse på det.

I den nåværende situasjonen deltar likevel kommunistene i valg til storting og kommunestyrer, dels for å benytte de begrensede muligheter til å støtte folkets kamp som finnes der, dels for å avsløre at de parlamentariske organene – særlig Stortinget – ikke kan fungere som noe annet enn en sandpåstrøingsmaskin overfor avgjørelser fattet i monopolkapitalens apparat.

(Utdrag punkt 17, Parlamentariske organer, side 77.)

1976

Dei parlamentariske organa, storting og kommunestyra, har ingen verkeleg makt. Dei er sette til å strø sand på dei avgjerdene kapitalen eller staten tek. Men av di dei er folkevalde og folk har illusjonar om dei, er dei ein viktig lekk i det borgarlege diktaturet – for borgarskapet. Desse organa kan berre nyttast som talarstolar om kommunister vert valde inn i dei. Partiet må aldri gje folk illusjonar om at dei kan oppnå noko gjennom desse borgarlege klasseundertrykkingsorgana.

(Siste avsnitt av punkt 13.)

1984

2.2.5. Parlamentsval kan ikkje føre til sosialisme.

Dersom eit fleirtal røystar for sosialisme ved val, så avskaffar herskarane parlamentet og undertrykkjer fleirtalet med vald. Derfor kan sosialismen aldri sigra så lenge arbeidarklassen trur at «den fredelege og parlamentariske vegen» kan føre til sosialisme.

(Sjå og punkt 4.5.6 på side 43.)

1990

Klassekamp og folkelig organisering må samtidig forbindes med kampen om innflytelse i folkevalgte organer. Valg og representasjon i kommunestyrer, fylkesting og Storting må brukes for å fremme sosiale, økonomiske og politiske krav, øke kunnskapene om offentlig styring og samtidig synliggjøre hvor udugelig det kapitalistiske systemet er når det gjelder å ivareta folks rettigheter og velferd. Korrupsjon og kameraderi i det politiske systemet må avsløres. Folkevalgte organers makt og innflytelse må forsvares mot angrep fra kapital, statsbyråkrati og organisasjonseliter.

Parlamentariske valg er derfor en viktig gradmåler på den politiske strømningene i folket. Men den herskende klassen vil aldri akseptere at folket gjennom valg og parlamentariske vedtak truer kapitalismen eller innfører et sosialistisk samfunnssystem. Det finnes ingen parlamentarisk vei til sosialismen.»

(Dei siste avsnitta i punkt 5.1, side 16.)

av Magnar Mikkelsen

Har betegnelsen «vestmarxismen» noen ganger forekommet på norsk? Undertegnede kan i alle fall ikke huske å ha sett ordet én eneste gang på dette språket. Det er i så fall påfallende, fordi jo visse personer innen en kjent krets, i det minste ei tid, påsto at «marxismen» – i alle fall en variant av den – sto særlig sterkt i Norge. Men det var nok en snever, kanskje sterkt dogmatisk utgave av den, og ikke den vide, åpne vestmarxismen.

Omkring 1970 kom jeg i en bokhandel i København tilfeldigvis over den da nye Mytologier av Roland Barthes. Det var ei bok med en form og et innhold av et slag jeg tidligere ikke hadde møtt. Noen år seinere fant jeg – også ved en tilfeldighet – i en bokhandel i London tittelen Art and Society av den meksikanske filosofen Adolfo Sanchez Vazquez, der han pilla i stykker alle dogmene om kunst og kultur i det han kalte den «sklerotiske marxismen».

Ved funnet av særlig disse to bøkene var jeg kommet på sporet av en holdning overfor tilværelsen, et verktøy til bearbeiding av kunnskap og erfaring, og en følelsesmessig holdning overfor livet som samsvarte med mine egne personlige og kulturelle forutsetninger.

Dermed var jeg i gang med å nøste meg langs ny tråd gjennom livet. Men så langt som utpå 1980-tallet hadde jeg fremdeles ingen presise begreper om emnet jeg var på sporet av. Den første gangen jeg fikk ord for dette, var det formulert i en boktittel, Considerations on Western Marxism (Perry Anderson, London, 1976). Da begynte jeg å lage en «marxistisk bibliografi», som etter ei tid fikk endra tittelen til «marxistisk estetikk», og som nå i mange år har hatt betegnelsen «verk om kunst og kultur i den marxistiske tradisjonen», og der mange hundre titler er innført.

I arbeidet med denne bibliografien har det vært et spesielt problem. Svært mange av verkene i denne tradisjonen som jeg etter hvert så nevnt, i utenlandske kilder, fantes ikke på norske bibliotek. Da måtte jeg bestille bøkene fra utlandet, og bestillingskortene måtte via skranken for utenlandslån på Universitetsbiblioteket i Oslo. Der satt det en bibliotekar som stadig stilte spørsmål om dette mennesket langt oppe i Finnmark virkelig hadde behov for disse «sjeldne» bøkene som han bestilte. Og hvis jeg insisterte på likevel å få låne bøkene, måtte jeg betale et drygt, ekstra gebyr for dem, såpass høyt at jeg like godt sjøl kunne kjøpe mange av bøkene. Etter mange års søking har jeg etter hvert i arbeidsrommet sju hyllemetre med litteratur om «kunst og kultur i den vestmarxistiske tradisjonen».

Nettopp denne betegnelsen på bibliografien er det viktig å være seg bevisst. Disse verkene beskriver ikke et tett kompleks av dogmer, som de vel etter gjeldende, allmenne fordommer om «marxismen» skulle gjøre. Jeg vil med betegnelsen ha fram den åpnere kategoriseringen som ligger i begrepet «tradisjon». Ved bruken av den geografiske bestemmelsen «vest» vil jeg markere en innbefatning av tanker, erfaringer, verker og forfattere med rot i «Vesten». Men ordet brukes ikke her bare om det tradisjonelle «Vesten», fordi noen forfattere og filosofer fra det som tidligere hette «Østblokken» har ytt markante bidrag til «vestmarxismen». Etter hvert er det også kommet til sterke, fornyende tenkere til tradisjonen fra det som kalles «Den 3. verden». Derfor burde kanskje betegnelsen «marxismen» i all omtale av emnet avløses av «den marxistiske tradisjonen». (Og fordi det innen denne tradisjonen kontinuerlig kommer til nye forfattere og nye verk, burde ved det vel etter hvert bli umulig med den bevisstløse påstanden om at «marxismen er død».)

Et av de store navn inn den nyere delen av den marxistiske tradisjonen var engelskmannen Raymond Williams. Av ham har jeg valgt å presentere «Du er marxist, er du ikke?«. Hegemoni er ett av grunntermene i den moderne del av marxisme-tradisjonen, og kanskje det viktigste tankeverktøyet til forståelse av forholdet makt/avmakt i det allmenne livet i de avanserte kapitalistiske samfunn.

Raymond Williams, 1921-1988, professor i drama ved Oxford 1974-83

Et verk om ham er Jan Goraks The Alien Mind of Raymond Williams, Columbia, University of Missouri Press 1988.

Williams skrev et stort antall bøker, essays og artikler om samfunnspørsmål, kultur, drama – og noen romaner.

Noe av fagprosaen hans er:

• The long revolution. London. Chatto and Windus. 1961
• Television. Technology and Cultural Form. Introduction by Lynn Spigel. London, Hanover Wesleyan University Press. Ny utgave i 1992
• Marxism and litterature. New York. Oxford University Press, 1977.
• «Kulturelle motsetninger, mediesamfunnet, en ny livsstil.» Samtaler i Samtiden, kapitlet «Raymond Williams i samtale med Helge Rønning». Oslo, Aschehoug. 1989.
• Politics of modernism. Edited and with an introduction by Tony Pinkney. London. Verso. 1989.
• When was modernism? London. New Left Review 175. 1989.
• Resources of hope. Culture, Democracy, Socialism. Edited by Robin Gable. With an Introduction by Robin Blackburn. London, New York. Verso.
• Writing in society. London. Verso. 1991, 1983.
• Region and class in the novel. London. Verso. 1991, 1983.
• Drama from Ibsen to Brecht. London. The Hogarth Press. 1993, 1952.

av Rigmor Tollan

Gjennom genbanker, grønn revolusjon, genteknologi og patent har kapitalen overtatt råderetten over jordas genetiske ressurser.

I løpet av de siste tiårene har de transnasjonale selskapene fått kontroll over jordbruket. I stedet for matvaresikkerhet, biologisk mangfold og helse er det handel med matvarer som prioriteres.

Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og WTO (tidligere GATT) er de store selskapenes støttespillere, og også de politiske marionettene rundt om i verden som har meldt sine land inn i WTO, har ansvar for at matpolitikk nå er ensbetydende med fri handel av matvarer. Selv ikke jordas genetiske ressurser får være i fred. De selges nå på verdensmarkedet som varer, og selskapene tar ut patent på plante- og dyregener for å kunne ha monopol på salg av matvarer som inneholder disse genene. Det drives nå en internasjonal kamp mot transnasjonale selskaper og WTO for å hindre kapitalsterke interessenter i å ta patent på livsformer. Men kampen føres også mot moderne landbruksforsknings rasering av det biologiske mangfoldet.

Begrepet «biologisk mangfold»

Biologisk mangfold – også kalt biodiversitet – henspeiler på det mangfold av levende organismer som urbefolkninger og lokalsamfunn av bønder har forvaltet, vedlikeholdt og foredlet gjennom årtusener. Det største mangfoldet finnes blant arter som overlever vilt i naturen, og det dreier seg om både planter, dyr og mikroorganismer. I denne artikkelen er begrepet snevret inn til å gjelde planter som er kultivert gjennom jordbruk. Dette er et viktig arbeidsfelt som blant annet FAO, FNs organisasjon for mat og helse, har arbeidet med i flere tiår, og som i 1983 førte til at FAO vedtok en frivillig internasjonal overenskomst for plantegenetiske ressurser. Arbeidet har blitt videreført og kom for alvor på dagsorden under Rio-konferansen om miljø og utvikling i 1992.

Monokulturer og den grønne revolusjonen

Det er ikke uten grunn at FN-systemet i lang tid har hatt det biologiske mangfoldet som høyt prioritert oppgave, ut fra både mat- og miljøperspektiv. For mangfoldet er alvorlig truet. Gjennom virkemidler som genbanker, grønn revolusjon, genteknologi og patent har kapitalen overtatt råderetten over jordas genetiske ressurser. Når FN-systemet har satt i gang tiltak for å bevare artsmangfoldet, skjer det gjennom organene UNEP (FNs miljøprogram) og FAO (FN-organisasjon for mat og landbruk). Det skulle indikere at både miljøaspektet og kampen for matvaresikkerhet er viktige for FN i denne saken. Begge problemområdene har direkte sammenheng med Den grønne revolusjon og endringene i det biologiske mangfoldet som denne revolusjonen førte med seg. Det ble for det første satset på arter som i forskningslaboratoriene ga stor avkastning, såkalte høy-respons-arter. I stedet for å forbedre og utvikle ulike varianter tilpasset det lokale økosystemet som planten vokser i, konsentrerte forskningen seg om noen svært få arter, kalt monokulturer. Disse har blitt tatt i bruk verden over.

Arkitektene bak dette gigantiske matforsyningsprosjektet hadde nok edle hensikter. Men i etterkant er det lett å se hvordan Den grønne revolusjon kjapt utviklet seg til å bli kapitalens doble kamp mot natur og mennesker. Matjord ble omgjort til ørken. Avlinger sviktet og plantesjukdommer florerte til tross for iherdig bruk av sprøytemidler. Landarbeidere og bønder ble sjuke eller døde på grunn av produksjonsmetodene og millioner i den 3.verden døde av sult. Alt dette fikk fortsette fordi Den grønne revolusjon viste seg å være en gullgruve for selskapene som leverte kunstgjødsel, plantevernmidler og maskinelt utstyr til landbruket. Monsanto og de andre gigantene satt og styrte utviklingen, sammen med Verdensbanken.

Bukta og begge endene

Monsanto er en av gigantene som har håvet inn penger og samtidig gitt natur og mennesker en alvorlig trøkk. Selskapet har nå kastet seg inn i genforskningen, der det konstrueres nye frøsorter med arveanlegg som skal styrke planten i kampen mot sykdommer. Men tro nå endelig ikke at Monsanto gjør dette for å spare verden for plantevernmidler! Selskapet produserer ugressmidlet Roundup, og Monsanto har brukt enorme summer på å forske frem en plante som er motstandsdyktig mot nettopp Roundup. Med patent på sin genspleisede plante får selskapet enerett på salget av den, og samtidig sikres en gedigen omsetning av selskapets ugressmiddel. Stort dyktigere kan det ikke gjøres.

Samtidig avslører det kynismen i moderne agrobusiness og viser med all tydelighet at FN ikke bare burde sette i gang løsrevne, forsiktige tiltak for å gjeninnføre en større biodiversitet i landbruket. Det skulle ha vært brukt atskillig hardere virkemidler for å løsne de transnasjonale selskapenes jerngrep om jordas biologiske ressurser. Bønder og urbefolkninger må få tilbake råderetten over disse ressursene. Hvis ikke den kampen vinnes, vil FN-systemet aldri få bukt med problemene rundt global matvaresikkerhet og landbrukets miljøforurensning.

Vi skal nå se hvordan kapitalen vant kampen, gjennom to faser.

Fase 1: Den grønne revolusjonen

Det var på 1960-tallet at de nye høytytende plantesortene ble innført i landbruket. Fra å være en næring som i stor grad sysselsatte hele familien og som var lite avhengig av innsatsfaktorer utenfra, har landbruket siden Den Grønne Revolusjon vært helt avhengig av agrobusiness, det vil si kostbare innsatsfaktorer som kunstgjødsel, plantevernmidler, vatningsanlegg og maskiner. Drivkraften bak denne omleggingen var et nettverk av internasjonal landbruksforskning som kalles CGIAR. Nettverket ble grunnlagt av Ford og Rockefeller Foundations, men er nå i hovedsak finansiert av Verdensbanken og USAs bistandsdepartement. Japansk og tysk kapital er også store bidragsytere. Til sammen gis det 300 millioner dollar i årlige bevilgninger til CGIARs 16 forskningsstasjoner. Det bør kanskje nevnes at også FNs tre organer for mat/landbruk, miljø og bistand står på CGIARs sponsorliste, til tross for at denne landbruksforskningen drives utenfor FN-systemet. Bevilgningene fra FN har nok sammenheng med at de 16 stasjonene er plassert i utviklingsland. Men det er både tragisk og ironisk at forskning som resulterer i hungerkatastrofer, massearbeidsløshet og miljøødeleggelser i den tredje verden, skal få av FNs matvaresikkerhets-, miljø- og bistandsmidler.

Kontroll over verdens frøsorter

I tillegg til å være drivkraft i industrialiseringen av jordbruket, har CGIAR vært verdens største forvalter av det landbruksrelaterte genmaterialet, lagret i rene frøbanker eller i genbanker som omfatter både frøsorter, sæd og mikroorganismer. Mange utviklingsland har ikke hatt økonomi til å opparbeide slike sikkerhetslagre for sine plantesorter. Dette gjelder blant annet mange land i Afrika. I stedet er frøsortene deres lagret i andre verdensdeler. Med andre ord: Genmaterialet deres er stjålet av kapitalkrefter i Nord.

Svakheter ved genbankene

I tillegg til problemene rundt selve råderetten over genbankene, viser det seg at forvalterne har vært temmelig skjødesløse når det gjelder sikkerhetskopiering. For å sikre seg, burde enhver genbank tatt kopier av sine frøsorter og lagret dem andre steder. Men dupliseringen har vært svært usystematisk og preget av egeninteresse: Det er tatt mange kopier av gener som Nord er interessert i, mens det finnes få eller ingen kopier av vekster som har spesiell interesse for naturalhusholdning og overlevelsesjordbruk i Sør.

Nå kan det imidlertid vise seg at dette råkjøret mot Sør ikke vil være den eneste katastrofen i frøressurs-sammenheng. Det er nemlig påvist at frø som over lengre tid lagres uten å fornyes og oppformes til nye frø med jevne mellomrom, vil få en tvilsom helse og spireevne. Dette har ikke forvalterne brydd seg om. En fersk rapport viser at halvparten av verdens frøsamlinger trenger en snarlig oppformering. For noen av dem er det allerede for sent å gjøre noe. Manglende finansiering fører med andre ord til at gener forsvinner kanskje like raskt i genbanker som de utryddes ved rovdrift i naturen. Dette er spesielt alvorlig fordi det er de økonomisk viktigste nyttevekstene som menneskene har brukt til matproduksjon, som er lagret for å ha et frøberedskap.

Ex situ eller in situ?

Det er viktig å bevare artsmangfoldet i landbruket. Spørsmålet er bare hvor genmaterialet skal bevares, borte fra sitt levested (ex situ) eller på sitt levested (in situ)? Som en konsekvens av både manglende råderett over genmaterialet og av svakhetene som er forbundet med genbankene, har det blant bønder verden over utviklet seg en økt forståelse for gårdens betydning som frøbevarer. Å ta vare på og utvikle genressursene hjemme på gården er både billigere og politisk tryggere enn å ha systemet med genbanker. I tillegg innebærer det en større vitenskapelig sikkerhet. Ved å følge med i hvordan det genetiske materialet fungerer i takt med variasjoner i klima og dyrkingssystemer, vil bonden være den beste frø- og planteekspert som verden kan ønske seg.

Fase 2: Genteknologi og patent

Slik genbankene forvaltes i dag, har de utspilt sin rolle som sikkerhetslagre for frø som ødelegges på grunn av rovdrift i landbruket. Når disse genbankene fortsatt er så interessante for kapitalen, skyldes det derfor ikke rådereretten over frøreservene i seg selv, den enorme verdien disse reservene har som grunnlag for genforskning og patentrettigheter. To internasjonale avtaler har nemlig sørget for at kapitalen får fullstendig fritt spillerom på dette området. For det første ble det i 1991 lagt restriksjoner på adgangen til genmateriale. Når det ikke lenger er fri adgang, kan de store kapitalinteressene dele verdens genmateriale mellom seg omtrent på samme måte som europeiske stormakter i sin tid kolonialiserte de områder av verden som egnet seg for utbytting. Men for at dette genmaterialet skal kunne utnyttes i handelsmessig henseende og bli en gullgruve for de transnasjonale selskapene, ble det nødvendig for WTO å vedta at genspleisede organismer kunne patentbeskyttes. Dette skjedde i 1995, da WTOs patentavtale tillot patent på biologisk materiale og biologiske prosesser. Avtalen viser til at genmaterialet som forskere «finner opp» i nye plantevarieteter, skal regnes inn under begrepet «intellektuell eiendomsrett». (Med «intellektuell eiendomsrett» menes eiendomsrett over alle ting som mennesker har utviklet med den menneskelige hjerne). Fordi oppfinnelser kan patentbeskyttes, kan ingen hindre at det etter 1995 tas patent på livsformer. WTOs patentavtale vil få konsekvenser på mange ulike områder, ikke minst innen agrobusiness, og jeg tror at vi i dag knapt kan forestille oss hvilke omstillinger vi har i vente på matvaresektoren.

Fra å beskytte plantene – til å beskytte kapitalen

WTOs patentbestemmelse kom ikke som noen stor sensasjon, men er sluttpunktet for en gradvis utvikling som har foregått over flere tiår. I 1961 ble det underskrevet en internasjonal konvensjon om beskyttelse av nye plantevarieteter. Den ble kalt UPOV (Union for Protection of New Varieties of Plants). Etter hvert som presset fra den internasjonale kapitalen økte, har UPOV flere ganger blitt endret. Dette skjedde blant annet i 1978 og 1991. Tar vi for oss varianten fra 1978, ser vi at bønder fremdeles har adgang til å fortsette med urgamle dyrkningstradisjoner:

Bøndene kan holde tilbake frø fra egen avling og bruke dem som såfrø neste år. Det er tillatt med uformelt bytte av såfrø bønder imellom, og selv plantevarieteter og frøsorter som egentlig er rettighetsbeskyttet, kan bonden bruke som sitt dyrkningsgrunnlag dersom dette plantematerialet finnes på gården. Alt i alt har bønder fri tilgang til det eksisterende genmaterialet. Dette kalles for «bønders unntak» eller «privilegier».

Også planteforedlere har et lignende unntak i denne 1978-versjonen av UPOV. Selv når det gjelder beskyttede plantevarieteter, har enhver foredler som måtte ønske det, fri adgang til eksisterende genmateriale for å utvikle dette videre. Den fri adgangen innebærer at det ikke kreves lisensavgift. Det er ikke engang nødvendig å be om lov til å bruke genmateriale som andre har forsket seg frem til. Denne frie bruken har sammenheng med at UPOV 78 kun tillater en planteforedler å beskytte produktet sitt for å hindre en annen person i å stjele oppfinnelsen og selge den som sin egen. Men å videreutvikle oppfinnelsen i et laboratorium, er helt i orden. Rent teknisk kalles det å beskytte produktet, men ikke prosessen. Beveger vi oss 13 år fremover, til UPOV 91, legges det restriksjoner på adgangen til genmaterialet. Det foretas dessuten en grenseoppgang mellom konvensjonelle planteforedlere og genteknologer. Og det blir tillatt å patentbeskytte en genressurs som man har fått planteforedlerrett over.

UPOV illustrerer på en glimrende måte hvordan planteforedlernes begrensede rettigheter i løpet av noen tiår går i retning av patent. Patent er en juridisk rett som for det første gir eieren eksklusiv eiendomsrett til en oppfinnelse for inntil 20 år, og som dessuten pålegger andre brukere å betale patentavgift. UPOV 91 gjorde til de grader jobben, slik at WTO omtrent kom til dekket bord da patent på livsformer ble avtalefestet i 1995. For Norge og andre WTO-medlemmer er det derfor et valg mellom «pest og kolera» når vi nå tvinges til å vedta hvordan vi ønsker å beskytte intellektuell opphavsrett over våre plantevarieteter. WTOs bestemmelser om handelsrelatert intellektuell eiendomsrett krever nemlig at vi lovregulerer dette området, og vi har da valget mellom patent og et UPOV-lignende regelverk.

Rettighetene til livsmangfoldet

Utviklingen som er beskrevet ovenfor, åpner for mange spørsmål. For det første: Skal det i det hele tatt aksepteres at noen kan ha rettigheter over livsmangfoldet, eller må genressursene betraktes som menneskehetens fellesarv? Og, dersom vi tillater eiendomsrett, hvem skal da få ha denne retten? Bøndene som bruker genmaterialet for å produsere mat? Den enkelte forsker som dyrker frem nye plantevarieteter? Kanskje nasjonalstaten? Eller er det private firmaer som skal bli livsmangfoldets eiere?

Det er delte meninger om denne saken rundt om i ulike organisasjoner og sammenslutninger. Jeg skal nedenfor presentere to ulike oppfatninger som likevel har en ting til felles: De avviser kravene fra WTO/agrobusiness om private firmaers enerett til patent.

FAO

Denne FN-organisasjonen for mat og landbruk har arbeidet med plantegenetiske ressurser helt siden 1963. I 1983 opprettet FAO en egen, frivillig internasjonal overenskomst for plantegenetiske ressurser. Denne overenskomsten sa at plantegenetiske ressurser er et globalt fellesgode som skal være tilgjengelig uten restriksjoner. Gjennom et tillegg fra 1989 ble dessuten bønders rettigheter til det biologiske mangfoldet presisert i overenskomsten. Ved siden av å utforme retningslinjer for eiendomsretten til livsmangfoldet, har FAO også bedrevet praktisk politikk på dette området. En midlertidig seier var avtalen som ble undertegnet med CGIAR i 1994. Det var et bindende vedtak om at 12 av CGIARs genbanker skulle plasseres under FAOs forvaltning. Men dessverre skal denne avtalen, slik det er nevnt tidligere i artikkelen, reforhandles allerede i 1997. Det er stor fare for at det blir Verdensbanken som da overtar kontrollen over genressursene. Argumentet for en slik løsning er blant annet at det kun er Verdensbanken som har råd til å ruste opp de dårlig vedlikeholdte genbankene.

UNEP

FNs miljøorgan har utformet en konvensjon om biologisk mangfold. Her anerkjennes biologisk mangfold som et «lands nasjonale eiendom. I tillegg åpner konvensjonen både for intellektuell eiendomsrett og for bønders og urbefolkningers rettigheter. Da dette UNEP-dokumentet nylig skulle harmoniseres med FAO-avtalen, viste det seg at avsnittet om bønders rettigheter skapte problemer. Flere land, blant annet Brasil, vektla prinsippet om nasjonal suverenitet og avviste kravet om bønders rettigheter. Dette har nok sammenheng med at genressursrike nasjonalstater i Sør ser store muligheter til å øke sine statsinntekter gjennom å selge sitt genmateriale til transnasjonale selskaper. Men slike handelstransaksjoner er naturligvis avhengig av at det er nasjonalstaten, og ikke den enkelte bonde eller det enkelte lokalsamfunn, som har eiendomsretten over landets biologiske mangfold.

I denne sammenheng er det viktig å bemerke at nasjonalstater stadig oftere representerer de internasjonale storselskapene. Å beskytte landets innbyggere og lokalsamfunn har etter hvert blitt uvesentlig. Proteksjonisme er blitt ensbetydende med å beskytte kapitalkreftene, og da helst de transnasjonale selskapene som er etablert i landet. Under internasjonale forhandlingsrunder er det derfor viktig at vi fra Nord er bevisst hvem representantene fra Sør taler på vegne av. Vi må stille kravet om at nasjonal suverenitet skal bety folkets suverenitet. Viktigere enn å ha kontakt med nasjonalstater er det imidlertid å samarbeide med nettverk for urbefolkninger, lokalsamfunn og bønder. For det er disse som må sette de endelige rammene for hvordan jordbrukets genmangfold skal forvaltes.

Dersom noen av Røde Fanes lesere er interessert i slikt nettverksarbeid, kan AKPs landbruksutvalg kontaktes.