av Terje Valen

Grobotnen for den folkelige rasismen er komplisert. Det er ikkje lett å overtyde ein arbeidslaus om at anti-rasismen er moralsk betre enn rasismen, når du ikkje kan gi noen løysing på problemet med arbeid, med fattigdommen, eller med den nagande frykta for å havne i den nedgåande spiralen.

Det nyliberale programmet som ligg i EØS-avtalen og Maastricht-traktaten, med kapitalen sine fire fridommar som kjerne, skaper ein økonomisk, sosial og politisk krise i EU. Vi har sett stor vekst av open framandfrykt og rasisme utvikle seg i Vest-Europa dei siste ti åra. Ekstreme høgreparti har hatt stor framgang i val i fleire land. Vi kan nemne Frankrike, Italia, Østerrike og i belgisk Flandern. I andre land har desse partia vunne lite fram i val. Her kan vi nemne Nederland, England, Spania, Portugal og Hellas. Likevel er det slik at den fascistiske frammarsjen i dei førstnevnte landa også kan gi lærdommar for mindre utsette land, som til dømes Norge.

Front National

I 1984 debuterte Front National i Frankrike, under leiing av Le Pen, under valet til Europarådet. Oppslutninga da var ikkje så stor. Men ved første runde i presidentvalet i fjor vår fekk Le Pen 15,07% av stemmene. FPÖ i Østerrike fekk i 1983 4,9% av stemmene i val. 11 år seinare, etter at Jörg Haider hadde tatt over leiinga av partiet, fekk det 22,6%. Vlaams Blok i Belgia, under leiing av Karl Dillen, fekk 1,8% ved val i 1978 og 12,3% ved valet i 1995.

Eg skal no sjå litt nærare på utviklinga i Frankrike. I røynda har ikkje Front National auka oppslutninga si så mykje sidan presidentvalet i 1988, da Le Pen fekk 14,39% av stemmene. Det vil seie ein auke på omlag 200.000 stemmer (frå 4.375.894 i 1988 til 4.570.838 i 1995). Men dette talet skjuler ei svær endring. Frå 1988 til 1995 har klassesamansettinga av Le Pen sine veljarar endra seg drastisk. I 1988 fekk han først og fremst oppslutnad frå dei frie yrka (bønder, handverkarar, handelsmenn og profesjonane). No har dei stor grad forlate han. I staden har han fått auka oppslutnad frå funksjonærar (+5%) og spesielt frå arbeidarar (+11%). Front National (FN) er no det partiet som har størst oppslutnad (27%) frå det tradisjonelle proletariatet i Frankrike. I 1988, seier kommentatorar, var Le Pen leiar for butikken, i 1995 er han leiar for fabrikken.

I tillegg har oppslutninga konsentrert seg aust for ei linje som går mellom Le Havre, Paris og Marseille, der den gamle kjerneindustrien låg. I vest er oppslutninga mindre.

Le Pen

Noen eksempel kan vise kva som har skjedd. I regionen Nord-Pas-de-Calais med mange nedlagte gruver fall arbeidarane si oppslutning om Sosialistpartiet frå 42% til 21% mellom 1988 og 1995. Samstundes auka Le Pen oppslutninga si frå 16% til 27% – meir enn noen av rivalane. Det franske kommunistpartiet si oppslutning var stabil med 17%. Oppslutninga om Front National var særlig stor blant dei unge mannlige arbeidarane. FN fekk stemmene til 32% av dai mannlige arbeidarane under 35 år.

Dessutan må vi merke oss at FN etter dette presidentvalet også har gjort det godt i lokalval, i motsetnad til utviklinga etter forrige presidentvalet for 7 år sidan. Ved lokalvala i 1995 fekk FN meir enn 10% av stemmene i nesten halvparten av byane med over 30.000 innbyggarar og gjorde det godt i visse delar av Paris, Lyon og Marseille. Typiske eksempel er forstadene Vitrolles nær Marseille og Dreux nær Paris.

Lov og orden

Begge desse stadene er såkalla «sovebyar» med omlag 35.000 innbyggarar. Her er ikkje samfunnet organisert rundt arbeidsplassar. I staden er desse bydelane oppsplitta, slik som min bydel, Åsane i Bergen. Vitrolles har ikkje noe senter, men er samansett av grupper langs motorvegen som er fiendtlige til ny innvandring frå Nord-Afrika. I Dreux, som riktignok har ein Renault-fabrikk, bur det pendlarar som ofte er forgjelda og som har ein tendens til å vere mistenksomme mot dei som lurer rundt hagegjerdet. Trongen etter «lov og orden» sikrar FN sin suksess her og i andre byar.

Det er også viktig å vere klar over at rasistisk vald ikkje får folk til å ta avstand frå FN, men styrkar oppslutninga om partiet. I det tidligare kommunistiske Le Havre blei ein tunisar myrda like før valet, og FN fekk 20% av stemmene. Store protestar frå unge immigrantar i Noisy-le-Grand nær Paris, då politiet drap ein av dei, førte til at FN auka oppslutninga si monalig.

Korleis har dette skjedd, og kva kan vi lære av det?

• Den økonomiske krisa har ramma fabrikkarbeidarane hardast. Utviklinga av arbeidsløyse og uvisse, nedgangen i kjøpekraft, nedrigging av velferdsstaten, enda mindre muligheit til å stige opp sosialt, utstøyting til gløymde forstader, ei stilling som blir stadig meir utsett.
• Og under alt dette, dei viktigaste grunnene: krisa i arbeidarrørsla som i Frankrike har blitt særlig skarp, og oppløysinga av det sosiale kompromisset av 1945 under trykket frå den imperialistiske monopolkapitalen si nye runde i erobringa av verda (i tilslørande borgarlig språkbruk kalla globalisering).
• Borgarkrigen i Algerie og frykten for kva det kan føre til.
• Og så kjem frykten for oppløysinga av nasjonen og undecrlegging under Tyskland som eit resultat av EU og Maastricht-avtalcn.

Den eine sida av dette er den spesielle utviklinga av produktivkreftene i verdsmålestokk som kapitalismen no fører til. Dei europeiske fabrikkarbeidarane har blitt angripne frå to kantar. Den heimlige teknologiske utviklinga har gjort det mulig og nødvendig å minske talet på produksjonsarbeidarar. Dessutan har dei fått konkurransen frå ein del land med lågare lønsnivå og dårligare arbeidsvilkår og stadig meir avansert teknologi, som Japan, Korea, osv, og no etter kvart også Kina og India, land i Aust-Europa osb. Det har ført til nedlegging av heile industriar. Dette skjedde først i industriar som sysselsette mange kvinner, som spinne- og veveindustrien. Men for kvinnene opna då (på 70- og 80 talet) seg den offentlige sektoren med alternative arbeidsplassar.

Mannlige arbeidarar ramma

Då kjerneindustrien med hovedsakelig mannlige arbeidarar blei ramma, var det i Frankrike ingen alternativ for arbeidarane der. Og særlig ikkje for dei unge mannlige arbeidarane. Monpolkapitalen svarte dessutan på konkurransen ved å innføre stadig meir arbeidssparande teknologi og å presse lønnene og arbeidsvilkåra i dei rike landa nedover i retning nivået til dei argaste konkurrentane.

I Norge gjekk nedlegginga av den ganske store skipsverftsindustrien og innskrenkinga av byggemarknaden mykje greiare enn i Frankrike, fordi mange av arbeidarane her fekk arbeid i verksemder som produserte for «olja».

Den andre sida er oppløysinga av den sosialdemokratiske arbeidarrørsla og sosialdemokratiseringa av den kommunistiske arbeidarrørsla. Heile den organiserte arbeidarrørsla har vore garantisten for kompromisset frå 1945, som gjorde det mulig for monopolkapitalen å behalde statsmakta i ein situasjon der entusiasmen blant arbeidarane i «Vest» for Sovjet, Stalin og kommunismen var på topp og der borgarskapet frykta for makta si. Prisen dei betalte var ein god del demokratiske og sosiale rettar til arbeidarane. Grunnlaget for kompromisset var relativt høg profittrate i systemet slik at dei smulane som gjekk til velferd for folket ikkje tynga profittmassen noe særlig. Det vart det slutt på opp gjennom 1970-talet.

Arbeidarpartia og fagrørsla blei etter 1945 bygd opp innan rammene for dette kompromisset. Og dei har i toppen vakse tett saman med det borgarskapet og den staten som har styrt systemet. Når så monopolkapitalen ikkje har bruk for dette kompromisset lenger, og når den kommunistiske faren er utradert, kan heller ikkje den organiserte arbeidarrørsla gjøre noe for arbeidarane.

Tannlaust reformparti

Arbeidarane i Frankrike har blitt svikta av leiarane sine. Ingen har klart å utforme eit nytt truverdig radikalt alternativ enno. Det sosialistiske arbeidarpartiet til Mitterand har endra politikken sin etter monopolkapitalen sine nye behov og sett ut i livet dei tiltaka som har ramma arbeidarane. Kommunistpartiet fungerer også som eit tannlaust reformparti.

Vi kan konkretisere dette. Den industrielle «restruktureringa» har treft arbeidarane i privat sektor med full kraft i form av massive kollektive oppseiingar, omkasting av faga, kvalifikasjonane og utdanninga knytt til innføringa av ny teknologi, nye organisasjons- og arbeidsformer (meir deltids-, halvtids-, utids-, kontraktsarbeid, individuell lønsfastsetting osv), meir arbeidsløyse, meir usikkerheit for morgondagen.

Resultatet har blitt veksande ulikskapar mellom kvalifiserte og ikkje-kvalifiserte, unge og vaksne, menn og kvinner og franskmenn og «framande». Det er blitt skjerpa konkurranse mellom dei forskjellige kategoriane og individa og reaksjonar i form av fortviling og raseri som har gitt seg utslag i førartenking, sexisme, rasisme og sjåvinisme.

Medlemstalet i fagforeiningane og arbeidarpartia har minka, arbeidarnettverka er blitt svekka gjennom spreiing av dei beste folka, desorganiserte av nedleggingar, arbeidsløyse og fattigdom. Solidaritetsnettverka, som dei hadde skapt i visse foretak og bydelar, har litt etter litt blitt oppløyst, arbeidarkollektiva har mist identiteten sin (organisatorisk og ideologisk) og dermed har dei opna for at Front National har rykt inn.

FN har klart å røre borti den protesthaldninga og det naget som finst mot heile utviklinga. Det er eit slags passivt opprør utan fastlagt mål og utan middel som ein kan gripe til, eit opprør som naturlig spring ut av ein livssituasjon som blir oppfatta som djupt urettferdig og som det dessutan er umulig å komme ut av. På den eine sida ein uomgjengelig auke i alle dei virkelige plagane (arbeidsløyse og usikkerheit, fattigdomsutvikling, redsle for morgondagen osv) som veg tungt i dagliglivet til det arbeidande folket.

Dette blir blanda med tenkte plagar som det moralske og andelige forfalhlet eller trusselen mot den franske identiteten. Frå venstre blir dette møtt med kalde ord om resignasjon ovafor den kapitalistiske orden, som ein dessutan ikkje kan gjøre noe med. Vi kjenner att Solheim (SV) sine ord om at kapitalismen vil vare lenge enno, og at vi må innrette oss etter det. Det er bare Front National som har målbore i folk sitt eige språk klagen og opprørsskriket frå dei som denne orden knuser meir og meir for kvar dag. På den andre sida har også FN gitt dei syndebukkar i form av immigrantar og i form av politikarar, både frå venstre og høgre, som bare er opptekne med å fremme sine eigne interesser. I tillegg møter FN folk si kjensle av å vere sett utanfor, av ikkje å vere verd noe, med ein ny identitet og ein ny æreskjensle – det å være fransk, eller betre løftet om ei felles redning. FN piskar opp ei stemning som er skildra som «dei tapre folka som går saman om å avsky».

Den folkelige rasismen

Her kan vi sjå litt av kor komplisert grobotnen for den folkelige rasismen er, og kvifor dei fleste midla som blir brukt for å kjempe mot han ikkje kan lukkast. Dei store orda og prinsippa nyttar ikkje her. Sjølvsagt er det rett å kjempe for demokrati, men kva tyder valdemokratiet når du misser jobben og huset og blir fattig? Den humanistiske vrien er heller ikkje til noen nytte. Forsøk å overtyde ein arbeidslaus om at antirasismen er moralsk betre enn rasismen, når du ikkje kan gi noen løysing på problemet med arbeid for han, med fattigdommen hennar, eller med heile den situasjonen som skaper den nagande frykta for å havne i den nedgåande spiralen.

Det du risikerer er at dei humanistiske ideala blir forkasta som tomme frasar, om ikkje beint fram løgner. Elendet er dauv for moralske leksjonar.

Men det er akkurat det samme med den historiske vrien. Påvising av nazistane sine brot osv, er heller ikkje tilstrekkelig. Sjølv om dette er nødvendig for å kjempe mot det ekstreme høgre i dag, så er det ikkje nok til å nøytralisere dei fenomena som uunngåelig fører dei laga av folket som både er ramma av den økonomiske og sosiale krisen og som er ute av stand til å forsvare seg sjølv, i retning fascismen.

Bare ei atterreising / nyskaping av eit heilskapelig alternativ som både fremmer den daglige kampen mot angrepa og som opnar for ein veg ut av heile det systemet som skaper krisene, kan få desse folka til å vende seg i ei anna politisk retning. Men det tyder kamp for å oppheve kapitalismen, samstundes som det krev kollektiv kamp mot å bli lessa på dei daglig større børene som den kapitalistiske «utviklinga» no skaper.

Dei siste hendingane i Frankrike viser at mange folk vil ein slik kamp, og at dei kan sette han i gang og vinne visse delsigrar. Mangelen på det heilskaplige alternativet var ein av grunnane til at opprøret før jul ikkje hadde enda meir kraft. Og det gjorde at borgarskapet eit stykke på veg faktisk kunne nedkjempe motstanden. Ein annan grunn var at det gamle fabrikkproletariatet stort sett var på sidelinja. Det var dei offentlig tilsette som dreiv fram det siste opprøret i Frankrike. Kjerneproletariatet innan transport (den statseigde jernbanen) var eit tyngdepunkt i opprøret. Kvinnene i offentlig sektor utgjorde ei stor kraft også. Og ein av dei splittande og passiviserande faktorane var fascismen sin erobring av ganske store delar av det tradisjonelle proletariatet som er i minsking og oppløysing.

Det som skjer no – ikkje bare i dei fattige – men også i dei rike landa, viser eigentlig så tydelig som råd er, at systemet ikkje lenger er i stand til både å forrente kapitalen og å halde oppe dei breie massane sin levestandard. Det viser i praksis at den fiendtlige motsetninga mellom den kapitalistiske akkumulasjonen og den folkelige velferden, som Marx sa var typisk for kapitalismen, virkelig er til stades også i dei rike landa. Og at ho utviklar seg raskt. Det viser at det ikkje finst noen veg utanom Marx si løysing på problemet heller.

Den fascistiske reformismen

Utviklinga i Frankrike reiser med full tyngde spørsmålet om korleis det gamle kjerneproletariatet, som no i for stor grad vender seg frå den sosialdemokratiske til den fascistiske reformismen, kan bli vunne for eit heilskapelig alternativ til venstre. Viss ikkje dette spørsmålet blir løyst, så minkar sjansene for å vinne dei kampane som no ligg framfor arbeidarklassen og folket.

Utviklinga viser også at det nyare proletariatet i offentlig sektor og i tenesteyting (med eit fleirtal av kvinner), som enno ikkje heilt har skjønt makta si og rolla si, no trer fram på scena med ganske stor kraft. Dette proletariatet er også for tida mindre mottakelig for propagandaen frå Le Pen. Men så har dei heller ikkje enda blitt ramma av krisa med samme brutale kraft som det gamle kjerneproletariatet. Mykje erfaring tyder på at mange av dei også kan søke til ytre høgre dersom det ikkje finst noe truverdig heilskapelig alternativ til venstre. Om noen kan vise til noe anna slikt alternativ enn oppheving av kapitalismen – dvs kommunismen – så vil ikkje det vere truverdig. Og det seier eg med alle dei delte erfaringane frå «dei virkelig eksisterande sosialismane» klårt i minne.

Svært mange stader i verda har monopolkapitalen gått vekk frå den sosialdemokratiske politikken fordi han no er eit umulig alternativ. Den nye forma for monopolkapitalistisk liberalisme vil på si side føre til det som liberalismen har ført til tidligare i historia stadig meir monopolisering med større kriser og krigar. Alternativet, som det imperialistiske monopolborgarskapet da vil sitte igjen med, er fascismen. Det veit dei, og dette alternativet bygger dei derfor opp no rett for augene på oss, som ein siste garanti for makta si. Og dei lurer med seg dei som bare har seg sjølv å drepe dersom dei går på limpinnen.

Det er mellom anna dette som gjør det heilt naudsynt med ein allianse mellom dei som vil avgrense kapitalen sine skadeverknader og dei som vil oppheve han. Og som gjør det nødvendig å ga opp ein grense mellom dei som strever etter reformar fordi dei set dei menneskelige behova framfor kapitalen sine behov og dei som bare vil reformere vekk kapitalen sine verste skadeverknader fordi dei eigentlig set kapitalen sine behov høgast. Til dette treng å utvikle ein vi-bryr-oss-ideologi som kan sameine alle til felles kamp mot den moderne imperialismen, for stetting av rimelige menneskelige behov og for eit medvite samvirke mellom frie individ.

Norge

I Norge er ikkje utviklinga så brutal som i Frankrike, så vi har kanskje litt betre tid på oss til å klare det. Men ventar vi for lenge, kan det bli for seint, og da kan det bli 100 år med rase og fundamentalistisk religion.

Marxistar kan ikkje bruke marxismen nett som han var/er heller, fordi vi ikkje kan følge direkte i spora til dei «virkelige sosialismane» i Sovjet og Kina osv, og fordi vilkåra andre stader i verda har endra seg sidan «klassikarane» skreiv ned sine røynsler. Vi må tvert imot lære alt vi kan av dei positive og negative erfaringane i desse statane. Vi må lære av utviklinga i dei «fattige» landa, pluss ta med i rekneskapen alle dei vilkåra som finst i dei høgt utvikla kapitalistiske landa, for å skape entusiasme for «ein sosialisme som verda enno ikkje har sett» og ein kommunisme i Karl Marx si «ånd». Derfor må marxismen gå gjennom ein renessanse for å få ny kraft, både i arbeidet med politiske alliansar og i det langsiktige arbeidet for ein moderne og sosial kommunisme.

Kjelder

Opplysningar frå artiklar i Le Monde Diplomatique, sidene 3-5, for desember 1995 (Rinke Van Den Brink og Alain Bihr: «L’extrème droite à la conquète du prolétariat) og frå New Left Review, sidene 94-100, for juli/august 1995 (Gavin Bowd: «La fracture sociale»).

av Geir Christensen

De som ikke forstår den langsiktige strategien lederne for privatiseringen av offentlig virksomhet jobber etter, blir lurt. De blir brikker som kan flyttes hit og dit.

Privatiseringen av offentlig virksomhet går fort. For å kunne slåss imot og ha muligheter til å vinne, må vi:

• Vite hvem som driver prosessen og hvorfor.
• Vite hva som er typiske trekk ved denne offensiven.
• Kjenne de vanligste og viktigste metodene makta bruker.
• Vite hvilke krefter det er mulig å mobilisere mot denne strategien.

Mitt utgangspunkt er Lenins definisjon av klasser:

«Klasser er store grupper av mennesker som skiller seg fra hverandre ved den plassen de har i ett historisk bestemt sosialt produksjonssystem. De skiller seg etter:

• forholdet sitt til produksjonsmidlene (i de fleste tilfellerfastsatt og formulert i lov)
• etter rolla si i den sosiale organiseringen av arbeidet og
• dermed etter størrelsen på den delen de får av den sosiale rikdommen og måten de får den på.»

Spørsmålet er: Hvordan endrer privatiseringen forholdet mellom klassene? Jeg skal prøve å svare på dette i to deler: Samfunnsvirkningene og virkningene for ansatte.

Samfunnsvirkningene

«Så lenge Televerket var en monopolbedrift ble alle beslutninger fattet med nasjonale interesser for øye. Det gjaldt alt fra utbygging i distriktene til forsking og utvikling. Nå er bildet i ferd med å endre seg. Som en konkurransebedrift må vi tenke ut fra Telegruppens interesser,» sa Geir Abrahamsen, styreformann i Televerket, og fortsetter: «Omgivelsesbetingelsene har endret seg fra å være nasjonale, stabile og langsiktige til å være internasjonale, ustabile og med kraftige endringer.» (Dagens Næringsliv 1993.)

Disse endringene som Abrahamsen varslet, undervurderer vi. Jeg vokste opp med lærebøker som fortalte at 99,1% av husstandene i Norge nå hadde fått elektrisk strøm. Med utbygging av post og telefonnettet. Med kamp for «gratis daghjem til alle barn». Kort sagt hvor nasjonal utbygging av velferdstilbud som etter hvert skulle nå alle var en selvfølgelig tankegang.

I sommer viste Dagsrevyen et annet bilde. Et kraftselskap hadde kuttet strømforsyningen til en øy. Det var ikke lønnsomt å vedlikeholde en kabel til en øy med så få abonnenter. Dette er bare et lite forvarsel. Når kraftselskapene skal tjene penger, og prisene er ca. tre ganger høyere på kontinentet, hvor mange utkantbygder vil bli klippet bort? Vi vet hvor mange postkontor som forsvinner i første runde. Hvem vil bli lønnsomme sykehjemsbeboere? ISS-drevne sykehjem får fort en kommunal minstestandard og ordninger som krever ekstrabetaling for påfyll på kaffekoppen. Betydningen av disse endringene er enorme.

NSB-varianten

NSB skal også drives lønnsomt, eller prøve å få vekk underskuddene. At det betyr nedlegging av distriktstog, overrasker ingen. Men logikken for lokaltrafikken overrasker enda: Lønnsom drift med lokalsett oppnås med lang driftstid – helst 20 timer i døgnet. Men beklageligvis er det trafikkopphopinger morgen og kveld. Disse pendlerne gjør jernbanedrift ulønnsomt. I Oslo-området drives lokaltrafikken med 76 togsett. Med 28 sett kunne trafikken gått jamt nesten hele døgnet. Så NSB har som ikke uttalt strategi å bli kvitt innsatstogene morgen og kveld. Få pendlerne bort og over på vei. Det er faktisk bedriftsøkonomisk lønnsomt – for særlovsselskapet NSB.

Et bussanbud på vandring

Oppland var første fylke med anbud på bussruter, da bybussrutene i Lillehammer ble lagt ut på anbud våren 1995. Litra – det lokale selskapet – tapte alle anbudene til Oslo og Follo biltrafikk. I følget tillitsvalgte i selskapet var anbudet så lavt at det ikke engang dekker lønnsutgiftene til sjåførene – ren dumping. Eierne av Litra fikk angst. Og solgte hele selskapet til Swebus i oktober.

I rask rekkefølge kjøpte Swebus også Vestoppland Bilselskap og Hamar og omegn Busselskap. Swebus var opprinnelig bussdivisjonen i Sveriges Jernveger. Selskapet hadde i 1995 3650 busser i fire land og 3,3 milliarder i omsetning. Det er 30% av bussmarkedet i Sverige samt viktige andeler i Danmark, Finland og Norge. Så på kort tid har man fått svensk bussmonopol i området som motpart for fylkes- og kommunestyrer i Mjøsområdet. Er det noen som tror dette har styrket folkestyret og gitt muligheter for billigere drift over tid?

Hvor slutter prosessen?

Etter som de fleste ruter kommer på anbud – hvilke busselskap vil overleve? Hvem vil dominere markedet? Helt sikkert ikke Swebus. For eierne synes fortjenesten er for dårlig. Og har lagt selskapet ut for salg. Store selskaper i Storbritannia og Frankrike er blant interessentene. Et eksempel på storselskaper er det franske General des Eaux som har en omsetning på 210 milliarder i 1995. Selskapet kommer fra vannforsyning til blant annet transportvirksomhet.

Når NSB-buss blir aksjeselskap – hvor mange måneder tar det før NSB får økonomiske problemer og selger?

Vannforsyning er i EU-sammenheng et eksempel på hva såkalt «anbud» og privatisering fører til. Nå har 9 multinasjonale selskaper med sete i Europa omtrent total kontroll over vannforsyningen i den konkurranseeksponerte verden. De deler markedene mellom seg, samarbeider og kontrollerer det meste.

Det bedrer ikke tilbudet, senker ikke prisene og gir ikke folk større innflytelse.

Hvem styrer norsk jernbanepolitikk?

ABB er et selskap med ca. 210.000 ansatte internasjonalt med tyngden i Nord-Europa. Omsetningen er sansynligvis større enn for den norske staten. Ett av åtte satsingsfelt er jernbane. Strategi: Selge komplette jernbaner fra svilla til konduktøren. Eksempler: Høyhastighetsnett i Florida. Komplett anbud. T-banenett i Ankara – komplett anbud.

For noen år siden ble det vurdert om Norge skulle satse på oppgradering til høyhastighetsbaner. Tre alternativer ble vurdert – 160, 200 og 300 km i timen. Utredningen viste at 300 km ikke lønner seg. Som forutsetning for 160 og 200 km var utretting av eksisterende spor, for 300 km bygging av to helt nye spor i tillegg til eksisterende som skulle ta godstrafikken. Du trenger ikke være konsulent for å finne ut at tre spor over Hardangervidda for å betjene 15 – 20 tog i døgnet, ikke er lønnsomt. Ett spor til 300 km er ikke utredet. Forutsetningene ga altså svaret. Hvem som har klart å få lagt inn slike forutsetninger er uklart. I forhold til ABBs storsatsing på togsett for 200 km passer det utmerket. Konklusjonen styrket ABBs monopolsituasjon.

Norsk Jernbaneplan passer perfekt til ABBs strategi. Selv om Opseth har strupt investeringene i planen til tilnærmet null – skyldtes nok det mer krav fra vei- og flykapitalister enn at ABB ikke får hva de forlanger.

Trafikkselskapet som har fått konsesjon på malmtransporten på Narvikbanen er formelt kontrollert av LKAB. Men en av storaksjonærene i LKAB heter ABB, og de har kunnskapen.

Hovedleverandør av teknologi til A/S Gardermobanen heter ABB.

A/S Gardermobanen har fått alle utbyggingskostnader som lån. Billettinntektene skal bære driftsutgiftene samt avdrag og nedbetaling av lån på mange milliarder. Jeg kjenner ikke til andre jernbaneutbygginger i Europa som har vært i nærheten av å kunne klare det. Sannsynligvis blir Gardermobanen lønnsom etter den første konkursen og gjeldssanering av investeringene i skinnegangen. Men en slik eventuell konkurs åpner for andre aksjeeiere enn NSB. Hvor godt utarbeidete planer sitter ABB med for å takle denne?

Min påstand er: Styringa over norsk jernbanepolitikk i løpet av 1980-årene ble flyttet fra det norske Stortinget til et lukket styrerom i Sveits. (Og litt Tyskland – Siemens.)

Konklusjoner om samfunnsmessige konsekvenser

• Privatiseringen overfører makt (eiendomsrett/kontroll) fra folkevalgte organer til styrerom i internasjonale monopolkonsern. Altså fra nasjonale felleskapitalister til internasjonal monopolkapital. Grunnlaget for «borgerlig demokrati» blir redusert.
• Privatiseringen øker ikke konkurransen. Den fører til monopolisering og færre konkurrenter. Nasjonale selskaper spiller knapt nok en rolle i overgangsfasen.
• Privatiseringen øker samfunnets utgifter og gir storselskaper anledning til utpressing mot kommuner og stat. Dette gir grunnlag for at internasjonal kapital i økende grad suger skattepenger ut av statskassen.

Virkninger for ansatte

Prosessen med privatisering startet i NSB i 1988 med divisjonering. Det betydde oppbygging av 8 divisjonstaber og herunder regioner, soner og områder. Omfattende bruk av anbud og internfaktureringssystemer ble utviklet. Omorganiseringer og nedbyggingsprosjekter kommer på løpende bånd. Fra andre statsetater og private bedrifter hører vi om lignende ting. Hvilke retningslinjer kan vi ane bak det vi ser av organisasjonstiltak. Hva er felles for hele næringslivet og hva er spesielt for offentlige bedrifter som skal privatiseres?

Fellestrekk

• Det skal lages konkurranse om lønns- og arbeidsvilkår på alle mulige områder (unntatt administrasjonen sjøl) internt og mot eksterne, koste hva det koste vil. Ansatte må ha mye tøffere pisk over seg. Gjør de ikke jobben fort og godt nok mister de jobben. Anbud er her sentralt.
• De ansatte skal holdes lengst mulig unna de leddene i bedriften/bedriftene som disponerer pengene/forvalter eiendomsretten. (Nedskjæringer i eiendom og regionene.)

De ansatte skal ikke disponere kunnskaper som truer firmaets eiendomsrett. For eksempel ble dataunderlaget til NSBs kraftsentral produsert i Østerrike, Tyskland, Sverige og Norge. Ingen ansatte eller bedriftsmiljøer behersket totalkunnskapen for å produsere sentralen. Det ga mye byråkrati, men sikret ABBªkonsernet makt.

«Opposisjon og motstand har vi ikke råd til»

Arbeiderkollektivene angripes og erstattes av vertikal kontakt. Fagbevegelsen spilles ut, og erstattes av motiveringsmøter – bedriftens egne samarbeidstiltak hvor premissene er gitt – bare hvordan og hva. Motstand skal renskes ut.

– Individuell lønn og personlige avtaler erstatter kollektive avtaler.

Endringene går i retning av innskjerping av eiendomsretten til kunnskap. Styringen blir utført indirekte – med markedet som pisk – og den direkte undertrykkelsen gjøres mer utydelig.

Forskjellene mellom offentlige privatiseringbedrifter og privat kapital

Da ABB kjøpte Finlands største industriselskap Strømberg, ble president Percy Barnevik hilst velkommen av et hovedkvarter på 880 personer. Et par år seinere var dette tallet redusert til 25. I det tyske ABB-hovedkvarteret fant Barnvik en stab på 1.600. I dag er det bare 100 igjen. I en artikkel om ABB blir denne slanke ledelsesorganiasjonen geniforklart og brukt som begrunnelse for spådommen om at ABB blir en av de få vinnerne på den internasjonale kapitalistiske arenaen.

Jeg har prøvd å sammenligne med hvordan stabene ved NSB har utviklet seg. Antallet administrativt ansatte innenfor mitt fagfelt, kontaktledning/sterkstrøm, har økt fra mellom 30 og 35 i 1986 til mellom 70 og 80 i dag. Mer enn dobling. I samme tidsrom har antallet kjeledresser ikke endret seg særlig, ca 350. Noe av økingen kan forklares med mer nybygging – som krever større planleggingsstab. Her er bare direkte administrasjon innregnet, økningene på personalavdelinger o.l. er ikke med. Konklusjonen er entydig: administrasjonen er blitt mye mindre konkurranseeffektiv. Å betale lønn til en slik stab på toppen av vår (kjeledressenes) lønn vil stryke oss fra ethvert konkurransedyktig marked. Evnen til kontroll og styring av oss har blitt mye bedre. Ingenting tyder på at konkurransedyktighet er hovedpoenget med NSBs mange organisasjonsprosjekter. Vi må altså utfra hva vi ser og hører prøve å tolke Uelands strategi sjøl.

Min teori

Bedriften skal ha kontroll med all kunnskap og alt arbeid de ansatte gjør. Ikke slipp ingeniørkunnskap ut. Administrasjonen skal brukes til å måle opp produkter og arbeidsoppgaver som kan skilles ut å legges til rette for det private markedet. Kort sagt: NSB betaler en diger byråkratstab for å finne ut hvordan de skal kunne bli kvitt oss, de ansatte, og isteden kjøpe arbeidet/produktene i markedet.

I artikkelen om ABB ser vi ikke et ord om kapital og kunnskap. At de bruker sin enorme kapital til å dumpe prisene der de går inn for å vinne nye markeder, er velkjent. Likeledes at firmaet beskytter sine kunnskaper mot konkurrenter omtrent som det skulle være gull. (Som det faktisk er!)

NSB leverte ikke anbud på Gardermobanen blant annet fordi de ikke kunne godkjennes som anbyder. Garantikravene kunne ikke oppfylles da NSB ikke kan låne penger eller skaffe seg bankgarantier og Staten nekter å gi slike garantier. Altså utspilt av mangel på kapital i ryggen fordi staten ikke gir ryggdekning. Staten ved NSB, ved heleid datterselskap A/S Gardermobanen, tar i bruk anbud for å lage konkurranse hvorpå staten ved departementene nekter NSB å delta i konkurransen. Stort mer kan vanskelig gjøres for å tvinge fram privatisering. At vi mer og mer settes til å være anleggsledere for innleide folk fra for eksempel ABB er velkjent. Slik må vi lære opp ABB på områder hvor NSB i dag har monopol.

Opplegget fra ABB for å levere anbud på beredskap og feilretting på kontaktledning- og sterkstrømsanlegget ved Gardermobanen når de første 10 km taes i bruk i vinter, er avslørende. ABB sier seg villig til å levere inn anbud dersom NSB holder folk som kan jobben, maskinpark og lokaler. ABB påtar seg å holde delelager selv. NSB betaler ABB for å lære opp ABB til å ta oppdragene NSB kan hundre ganger bedre sjøl.

Neste gang våre ledere snakker om konkurranse – skal vi ta dem alvorlig? Skal vi si det som det er – våre fortrinn gis ikke bort – NSB betaler konkurrentene for å ta over. Vi blir ikke sendt i bokseringen med hendene bundet bak på ryggen – men med armene avkappet!

Er dette skillene mellom offentlige slaktebedrifter og oppstigende monopolselskap?

Må det slaktes?

«Norsk økonomi minner om eit gresk skjebnedrama, der vi er i hendene på ustyrlege høgare makter. Vi veit ikkje kva dei vil finne på, og vi kan lite gjere mot dei.» Det skriver Andreas Skartveit som en konklusjon på sine analyser av utviklingen.

På et område mener jeg å kunne svare bedre: Vi kan finne ut hva de pønsker på med undersøkelser og marxistisk analyse.

Men kan vi forsvare oss? Kan vi unngå å bli slaktet ? Kan vi få undergravd makta deres og presse fram en mer menneskelig utvikling av samfunnet? Hvor vi som ansatte har rettigheter og trygghet? Hvor vi som strømabonnenter eller sykehjemsbeboere har trygghet og rettigheter? En solidarisk utvikling? Finnes det muligheter til å stoppe eller snu denne utviklingen?

Motkrefter

Ingen liker å bli styrt og herjet med. Derfor øker motstand mot markedsliberalismen blant folk.

Kontroll av kunnskap er vanskelig. Det er nok at en internettbrukere stjeler kunnskap (for eksempel et dataprogram) og legger det ut på nettet. Da er det fritt for 200 millioner mennesker å bruke den.

Gevinstene ved masseproduksjon/konkurranse for å kunne vinne markeder er snart oppbrukt. Ny framgang ligger i organisering/samarbeid. Konkurranse og frykt som våpen kan ikke løse dette spørsmålet.

Ut fra denne situasjonen er det en rekke fagforeningsoppgaver som blir viktigere enn før:

• Uten analyse og samfunnskunnskap klarer vil ikke fagforeningene beholde sin selvstendighet, men bli tvunget til å underordne seg bedriftens informasjonsstrategi og ideologi. Fagforeningene vil bli splittet og spist. Klarer vi å beholde samhold og våre krav kan vi stille sterke krav og vinne.
• I kampene mot privatisering er fagforeningene i en defensiv situasjon. Det er en kamp de ikke har valgt, men er nødt til å ta for ikke å miste arbeid og tilkjempete rettigheter.

Kommunistenes forhold til kompromisser er å bli med på det når det er nødvendig fordi et tap vil sette kampen tilbake. Kompromisset i en sånn sammenheng er «ett skritt tilbake for å kunne ta to fram seinere».

I forbindelse med særlovsselskapene, Posten og NSB, må vi analysere hvordan slåss mot privatiseringa – samtidig som vi må ha en taktikk for hvilke kompromisser som er akseptable og hvilke som ikke kan godtas.

En svensk film laget en glimrende oppsummering av den sosialdemokratiske måten å inngå kompromisser på. Filmen lot svenskekongen bli skikkelig upopulær. Den sosialdemokratiske statsministeren ble så sterkt presset fra folket at han måtte foreslå folkeavstemning om monarkiet, men på betingelse av at det skulle være tre alternativer: republikk, monarki eller kronprinsessa til dronning.

Sosialdemokratiet som egentlig var for monarkiet, og som skjønte at det var vanskelig for monarkiet å seire, støttet derfor alternativ tre: kronprinsessa til dronning. Da ble alt som før og systemet fortsatte. Sosialdemokratiet hadde nok en gang inntatt posisjonen som støtdemper og stått på maktas side.

• Fagkunnskap er makt. Det er derfor vi fikk Reform -94. Opp mot borgerskapet sin strategi med svekke og helst fjerne fagene, og organiseringa rundt fagene, (jfr. Arbeidsrettsutvalgets innstilling), må arbeiderklassens svar være å forsvare fagene, kollektive avtaler og arbeiderkollektivet.

Heismontørene har vist hvilken makt fagmonopol gir, og at kampen rundt fagopplæring og etterutdanning er sentralt.

• En viktig motkraft er samarbeidet mellom fagforeninger/klubber som der bedriftene er i en konkurransesituasjon om arbeid/oppdrag. Det betyr blant annet å legge skinnmotsigelser som om fagforeninga/klubben er organisert i LO eller ikke, til side.
• Å mobilisere med brukerne av tjenestene – for eksempel dem som er mot nedlegging av de minst profittable jernbanestrekningene eller postkontorene, er å utløse en ressurs for kamp.

Skal en utvikle en offensiv fagforeningspolitikk etter disse linjene, er et kommunistparti som deltar i klassekampen avgjørende. Mennesker som bruker tida si tid strategi og som tenker lenger enn nærmeste dagskamp – kommunistene – kommer til å bli viktigere i klassekampen – og for fagforeningene.

av Taran Sæther og Eva-Lill Bekkevad
Foto: Anne-Sissel Slaatsveen

Det er en ettermiddag i desember. Åtte kvinner er samla rundt et bord. Åtte kvinner over ei gryte dampende suppe og brød. Det er latter. Alvor. Litt spenning. Finnes det en egen kvinnemåte å lede på? Er det den måten vi har ledet på som er kvinnemåten? Og har vi egentlig brukt de samme metodene?

Vi har invitert noen av alle de damene som har sittet i ledelsen i AKP og Rød ungdom de siste 10 åra på middag og samtale.

– Er det en del av kvinnekulturen å unngå diskusjoner ved å dele opplevelser istedenfor å bryne standpunkter mot hverandre?

– Jeg veit ikke i hvilken grad kulturen i partiet har forandra seg fordi vi har kvinner som ledere eller hvor mye det skyldes andre ting, Gudrun begynner.

– Jeg tror det er et samspill mellom flere faktorer. En av de tinga jeg opplever som annerledes er at vi er mindre skråsikre på mange ting, og det er bra.

– Men samtidig er det vanskeligere å få diskusjon om ting vi faktisk er uenige om. Jeg opplever at jeg snakker og noen lytter uten å kommentere det som blir sagt. Jeg sier litt, noen andre sier litt og så har vi på en måte ikke gått inn i hva vi er enige eller uenige om. Er det en del av den nye kulturen og hvem skal eventuelt ha «skylda» for den? Det er i hvert fall annerledes.

– Jeg savner ikke de harde linjekampene fra Rød ungdom-tida mi, men jeg savner å bli møtt med argumentasjon. Det oppleves som å ikke bli tatt på alvor. Når ingen svarer eller sier meg imot, så spiller det liksom ingen rolle hva jeg sier, føler jeg.

– Det har jeg også lurt mye på, sier Taran. – Det at alle kommer med sitt, at alle kan bidra med sine erfaringer, synspunkter, innspill eller hva som helst. I distriktsstyret i Oslo opplever jeg ofte det. Alle kan bidra, men det blir liksom bare en mengde ulike innspill, vi bruken ikke erfaringene til å bli enige om å gjøre noe sammen, og hva vi skal gjøre – og den som har ansvaret står like ensom tilbake etterpå og må fortsatt ta avgjørelsene aleine. Jeg syns det er frustrerende, og jeg syns ikke vi blir noen ledelse av det.

– I kvinnekulturen har vi lært å være litt redd for konflikter og uvennskap. Jorun G prøver seg med en forklaring: – Særlig mellom jenter, vi skal i hvert fall være på samme parti; blir lei oss, og så hele bestevenninnegreia, hvis noen er uenig, så er dem sinna på meg. Denne lærdommen er det viktig å ta med seg. Jeg synes det er lettere å være uenig med en mann, enten han er en god venn eller jeg ikke kjenner han så godt. Det er ikke så farlig, for dem tåler det. Men med oss damer er det sånn at du skal kjenne ei ganske godt for å si «du, di øgle …» på muntert vis.

Del av kulturen?

– Ja, men det trur jeg ikke bare er jentenes ansvar, ivrer Eva-Lill. For meg er det like mye reaksjonene rundt som skaper problemer; at de andre syns det er ubehagelig, som det at den jenta jeg er uenig med blir lei seg. Det minner meg om da jeg satt i fagforeningsstyre sammen med mora mi. Vi var uenige om mye, jeg var kommunist og hun sosialdemokrat. Alle andre oppfatta uenighetene mellom oss som en mor-datter-konflikt, og ofte var vi de eneste som forsto at det var reell politisk uenighet det dreide seg om og ikke uvennskap eller familiekrangel. I litt mindre ekstrem form syns jeg omgivelsene ofte reagerer sånn hvis to jenter er uenige. Det er tilhørerne like mye som jentene sjøl som setter likhetstegn mellom å være uenig og å være uvenner.

– Jeg trur også at jo færre jenter det er, jo vanskeligere er det å være uenige, faller Jorunn F inn. – Vi jenter ser ikke hverandre. Hvis vi tar en statistikk over hvem som snakker mest, for eksempel på sentralstyremøter i Rød ungdom; gutter eller jenter, så kan det se bra ut. Vi snakker nesten like mye som gutta. Men hvis vi tar bort de jentene som snakker mest og de gutta som snakker mest, så blir statistikken akkurat som hvor som helst i samfunnet. Og det er klart at hvis de to jentene som snakker mest er uenige, da blir det en tragisk situasjon … Det blir amper stemning og folk blir sinte og alt blir håpløst.

– Dette er noe av det vi lærer i den samfunnsmessige sosialiseringa, skyter Solveig inn. – Det vi har lært om damer som er uenige, er noe vi må kvitte oss med. Vi må tørre å være uenige. Samtidig ser det å være uenige farligere ut utafra enn det er for oss sjøl. Jeg er ikke redd for å være uenig med ei dame, men det er mange fordommer som sitter fast. For damer som er så gamle som meg, er kvinner som er uenige sånne som krangler på syklubb. Det er ikke noe politisk i det. Vi må lære oss at det å være uenig politisk er noe annet enn å være ei kranglete dame.

Men Taran er ikke enig:

– Jeg kjenner meg ikke igjen i det, sier hun. Sikkert fordi jeg ikke har bakgrunn fra den kulturen. Jeg synes det å være uenig med damene har vært skummelt, men det er ikke fordi jeg ikke tør å si at jeg er uenig, eller har problemer med å stå for standpunktene mine. Det er fordi jeg har opplevd å bli utestengt fra damemiljøet. De henvendte seg ikke til meg som en politisk person lenger. Redselen for å bli meldt ut, er mitt største hinder for å være uenig med andre damer.

– Da jeg satt i foreningsstyret i Oslo Sporveisbetjenings Forening, var jeg ofte i opposisjon eller uenig. Særlig når det gjaldt måter å gjøre ting på, men folk slutta ikke å forholde seg til meg. Det er det største hinderet for meg i å være uenig med andre damer: redselen for å bli meldt ut.

– Jeg har opplevd i minst like stor grad at menn har slutta å forholde seg til meg, jeg, hevder Eva Lill. – Menn som har hatt forventninger til meg, ikke nødvendigvis i kraft av person, men til posisjonen jeg var i. Forventninger som ikke blei innfridd. Har du en gang vært uenig eller tatt feil, så er du «utmeldt» til evig tid. Du er en det ikke er noen vits i å snakke med. Med reaksjoner som: «Å ja, henne en det ikke noe vits i å prate med. Hun gjør allikevel ikke som jeg vil.» Og jeg har opplevd å bli utestengt eller «ofra». Fordi jeg satte meg på kant med noen det var viktig å «være venner» med, og fordi jeg var mulig å ofre.

– Jeg vil ikke gå inn på selve «sladdedebatten», men da opplevde jeg det. Etter dette har jeg fått et slags stempel for å være humanist og kan, utfra at jeg stod på kvinneutvalgets standpunkt, ikke lenger f.eks undersøke kvinnespørsmål. Sånn er det blitt uten at partiet har konkludert med noe syn på diskusjonen.

– Dette er også et eksempel på det Gudrun tok opp i sted. Saka roer seg ned over tid, og nå er det mulig å være kvinnepolitisk aktivist, bli trukket fram som noe partiet er stolt av, uansett hvilket syn du har og hadde på den uenigheten. De to syna lever side om side i partiet. På en måte burde ikke det være mulig, og det kan være et tegn på at vi er unnfallende, at vi ikke tar politiske og organisatoriske konsekvenser av synet vårt. Men kanskje er det en nødvendig del av det å lede, det å se at noen uenigheter må vi leve med, til og med uenighet om viktige spørsmål. Hvis vi ikke klarer det, blir vi ingen igjen til slutt; «Reine og røde», men døde.

Bare en «jenteting»

– Det der er en sånn «damene er uenig med damene»-greie, tror Jorunn F. – Menna trenger ikke delta i det hele tatt, fordi det er en «damegreie». Det som sitter igjen hos meg etter den historien er alle hathistoriene. Hvis noen er kjipe – frys dem ut. Det var store politiske uenigheter, men det blei gjort til en personkonflikt. At noen er snille og andre er slemme. I ettertid blir det ikke snakka om den saken man var uenig om, men hvem som er slemme og hvordan folk oppførte seg, det snakkes det om i årevis etterpå.

Ulike metoder

– Jeg vil ta opp igjen tråden om kulturen og måten å gjøre ting på, sier Solveig. Det en jo ingen fasitsvar. Når ting gjøres på forskjellige måter, skjer helt ulike ting. Men ikke katastrofer. Det en ikke nødvendigvis den beste måten å lede på å bestemme at bare en av måtene er riktig. Det er jo en styrke å kunne se at sjøl om du kanskje ville gjort det på en annen måte sjøl, er det faktisk flere måter å gjøre det på. Og i så fall er det ikke noen vits i å si fra at du er uenig.

– Jo, men det er nettopp da jeg føler meg mer aleine og at det ikke blir satt pris på det jeg mener eller gjør, Gudrun lener seg fram. – Jeg får ingen feedback. Og det kan jo hende at jeg tar feil, også. Det er jo ofte sånn at vi tenker bedre sammen enn aleine.

– Jeg synes det er vanskeligere når damene setter rammer for om jeg tør å være uenig, enn det er å være uenig med menna. Føler ikke at de reagerer på at vi er uenige oss i mellom.

Det vanskelige fellesskapet

– Men menn bruker av og til uenighet mellom kvinner som et argument, sier Sin.

Rundt bordet er det mange spontane reaksjoner på dette utsagnet. Alle snakker i munnen på hverandre. Er enige og uenige. Tolker Siris utsagn helt forskjellig …

– Menna bruker ofte det at damer er uenige om kvinnespørsmål for å slippe å ta standpunkt sjøl, sier Solveig. – Eller for å unngå å måtte ta standpunktet ditt på alvor. De sier at ikke alle damer en enige med deg i det – og da representerer du liksom bare deg sjøl.

– Det at damer er uenige er to forskjellige ting, slår Taran fast. – Vi kan være uenige om første mai eller om militærpolitikk, og det er helt greit. Det er når vi er uenige om kvinnespørsmål at helvete er løs. Det er jo det det er vanskelig for oss å være uenige om óg.

– Kvinnefellesskapet er et vanskelig begrep, tenker Siri høyt. Det er det fellesskapet som de som jobber sammen på et politisk felt utvikler. Det fellesskapet som de som jobba kvinnepolitisk sammen i kvinneopprøret fikk, var bygd på felles erfaringer som de summerte opp og dreiv fram ny politikk. Det har mer til felles med det fellesskapet de som jobba sammen om EU utvikla. De snakker tildels et eget språk. Folk som ikke har jobba mye med EU, vil kunne føle at de snakker om ting vi ikke skjønner. De har utvikla felles linjer gjennom felles praksis. Og: Kvinnepolitikk er ikke et hormon!

– Det er ikke noe mystisk med at jenter som har jobba mye med kvinnepolitikk sammen, har utvikla noe som de ikke deler med de andre jentene i partiet.

Jenter er ikke enige om alt

– Det oppstår lett en ide både hos kvinner og menn om at fordi vi er jenter så skal vi være enige om alt. Den andre biten er at jenter synes det en vanskelig å være uenige som en sjølstendig sak. Det har ikke noe med menna å gjøre, fortsetter Sin. – Så en ting til: Når kvinnepolitikken kommer på defensiven, som den har gjort de siste åra, blir det vanskelig for de jentene som skal forsvare den, å være uenige innbyrdes, særlig i påhør av menn. Da blir det et spørsmål om hvor «hovedmotsigelsen» går. For eksempel var det sånn i venstrefløyens kamp mot høyrefløyen (kampen mot den linja som ville legge ned AKP til fordel for RV). Det var ikke rom for å diskutere uenigheter om andre ting så lenge det viktigste var å stå sammen i den kampen. Jo mer kvinnepolitikken kommer på defensiven, jo vanskeligere er det for jentene som er opptatt av dette, å være uenige seg i mellom, sjøl om vi sjølsagt er det. Det en mange forskjellige motsigelser i dette som gjør det komplisert.

– Har kvinner en egen måte å lede på?

Taran tar sats: – «Damens måte å lede på» har blitt et slags kodeord, eller et stikkord som alle er innforstått med at de mener det samme med. Hvis jeg for eksempel sier at jeg lurer på om det er riktig å gjøre noe sånn, så sier folk fort at «Ja, det en jo damemåten å lede på». Men jeg tenker at dette er min måte å lede på, det. Kvinner leder på forskjellige måter. Jeg syns det er vanskelig å diskutere det med menn.

– Det er ikke noe lettere å diskutere det med kvinner, syns jeg, sier Gudrun. – Vi bruken også ord som vi legger forskjellige ting i. Vi sier kvinneopprør og mener forskjellige ting, vi sier kollektiv ledelse, og veit ikke om vi mener det samme. Og noen snakker om å lede gjennom å gjøre andre store, og jeg må ærlig talt si at det veit jeg ikke hva betyr i det hele tatt, eller om det har noen betydning. Dette syns jeg også det er vanskelig å få noen ordentlig diskusjon om. På samme måte som jeg syns at den måten menn vanligvis har ledet på har mye fornuftig ved seg. Deres metoder kan ikke forkastes.

Hvem bestemmer?

– En ting som bekymrer meg er at det finns så sterke uformelle strukturer, skyter Jorunn F inn. Beslutningene tas ikke alltid etter de valgte linjene. Jeg veit at hvis vi vil ha noe gjort, må vi ofte henvende oss til andre enn dem som sitter og leder for eksempel et lag. Problemet med formell makt er at det gir så mye ansvar. Derfor er det mye enklere å ha uformell makt. For ti år siden var jeg bare 12 år, så jeg veit ikke så mye om hvordan alt var da, men jeg veit at det er slitsomt å jobbe i motbakke, og særlig å ha ansvaret da. Hvem f … er det som vil ha ansvaret for de dårlige tidene? Det er så mye lettere å bare sitte å si til andre at sånn og sånn vil jeg ha det. Når du har uformell makt så kan du bruke den til hva du vil – uten å ta hensyn til noen andre. Det mener jeg er et uttrykk for at ledelsen ikke reelt betyr noe.

– Men kan ikke det også ha noe med det at ledelsen ikke «melder noe», egentlig blir ufarlig eller ubetydelig eller faktisk ikke krever det rommet den egentlig burde ha som ledelse?

– Nei, jeg trur det er uttrykk for at det er feil ledelse som sitter i de laga som har det sånn, svarer Jorunn F. Når de velger helt nye folk til å lede laget, så sier de ikke «flott du er ny, vi skal hjelpe deg sånn at du lærer deg å lede». Nei, de tenker «her har vi en ny vi kan sette til å lede, så slipper vi den drittjobben …» Sånn trur jeg det er mange steder; at det ikke er de mest ledende folka som er ledelsen.

– Det kan jo også være sånn at noen faktisk er de mest ledende, de som best kan gjøre jobben, og de kan til og med ha oppslutning i organisasjonen som dét, men likevel ikke ha flertall i ledelsen, og derfor ikke bli oppfatta som de reelle lederne, skyter Sissel inn. – Det har jeg opplevd. Jeg tror det er viktig som Gudrun sier å slåss seg til rom, jeg har opplevd det som en kontinuerlig kamp. Slåss seg til å skrive det du vil på vegne av ledelsen, slåss oss til å politisere kvinnepolitikken, vise at det ikke bare handler om personlige konflikter, men politisk uenighet.

Om å lede helheten eller deler

– Å lede heilheten gir ikke noe prestisje, sier Solveig, enkelt.

– Det er jo bare mye hardt arbeid, og du er ansvarlig for alt, enten det er gjort eller ikke. Derfor har alle organisasjoner, fra idrettslag til partier, et problem med å få folk til å sitte i ledelsen. Hvorfor er det sånn? Vil ikke folk sitte i ledelse lenger fordi det bare er surt arbeid?

– Men er det bare surt arbeid å sitte i ledelsen?

Alle er enige om at det er det ikke. Det gir innflytelse også.

– Nei da, sier Jorunn F, du får jo makt også. – Vi i ledelsen i Rød ungdom kan i hvert fall stort sett bestemme hva vi vil. Ja, det betyr jo ikke nødvendigvis at noen bryr seg om hva vi bestemmer da.

– Vi henger vel litt igjen i fortidas velmakt også, sier Eva-Lill spørrende. Det er jo ikke slik lenger at hvis ledelsen bare melder nok, så blir det aksjonert. Ledelsens iver etter å mene noe blir jo etter hvert prega av at det ikke spiller noen rolle hva den sier. Hvis reaksjonen i organisasjon blir like liten enten ledelsen sier «alle må …» eller ledelsen ikke mener noe, blir det jo ikke mye vits i å ta ansvaret med å lede. I beste fall får du vite to år etter at allerede den gangen la du grunnen for det som skulle vise seg å bli en katastrofe for alle … Dette tror jeg også de fleste organisasjoner har felles. Når du jobber i apparatet, spiller det liksom ikke så stor rolle om du leder 3 eller 300.000.

– Jeg husker Solveig sa da hun starta som leder, at her kan vi jo gå rundt i gangene og ikke merke om det ikke er noen som bryr seg om hva vi mener lenger … Dessuten har folk en tendens til å mene at ledelsen melder noe bare hver gang den melder det de sjøl er enige i eller det de syns er det viktigste å melde.

Hva er å lede?

– Jeg husker det fra Tromsø også, forteller Sissel. – Det var stadig flere som sa «partiet bør gjøre noe med» forskjellige ting. Og vi som var det partiet som skulle gjøre noe med det (for mange var nok det synonymt med distriktsstyret), vi ble stadig færre …

Jorun G har lang erfaring: – Jeg trur at når du har en stor bevegelse – veldig synlig – så er det mye morsommere å være i ledelsen. For alle sier «Å, så flinke dere er». Når det skjer mye, er det mye lettere å forholde seg til de som leder. De må ta stilling til ting hele tida. Da får du mer prestisje, mer klapp på skuldra og blomster og sånt. Men det blir jo ikke 30 demonstrasjoner om dagen bare fordi om ledelsen er kul. Damenes måte å jobbe på er ofte den langsiktige måten, litt usynlig som beveren som samler kvist for kvist og bygger hus. Derfor passer vi veldig godt til å lede i perioder der den måten å jobbe på trengs. Og i sånne perioder som man mest jobber i det stille og samler kvisten, da kan det hende at dem som liker best å være veldig synlige, ikke syns det er så gøy, men det er jo ikke dermed sagt at det er så veldig moro for dem som faktisk tar ansvaret heller. Det er tyngre å lede i slike perioder.

Kjeft eller kritikk?

– Det er kanskje litt for mange som venter på at noe skal skje, sier Solveig ettertenksomt.

– Nei, for nå holder vi jo på med det Jorun G kalte beverarbeid, Taran er ivrig. – Vi holder skipet flytende og bygger med mange små kvister. Og en sånn periode krever en helt annen form for ledelse enn en periode med store framganger. Vi må ikke tru at ledelse i stillstand, tilbakegang og gjenoppbygging er den eneste kvinnemåten … Vi som sitter her, leder forskjellig fordi vi er ulike mennesker. Hvis vi bytta posisjoner, ville vi nok ta med oss mye av forskjelligheten vår. Det er viktig at vi oppsummerer at det ikke er bare én måte å lede på. Det en ulike metoder som er riktige til forskjellige tider og til forskjellige oppgaver.

– Jeg har vært med å lede på ulike nivå i mange år, sier Jorun G. – I den første tida leda jeg som en hvilken som helst annen gubbe, trur jeg. Jeg var til og med god til det. Men det som skjedde, var at mange i samfunnet, ikke bare i partiet, var uenige i at vi skulle ha en sånn ledelse. Én linje, den såkalte monolittiske enheten, var mindre populær. Det ble tydelig for mange at det var lurt å høre mange meninger. Møtene våre begynte å være arbeidsmøter som skulle oppnå noe, ikke bare slå fast hva som var den riktige linja. Det var ikke bare kvinner som mente det, mange menn også.

– Det ble lov å gi ros, men det ble også lov til å være sliten, og dét er jo litt blanda da, for når denne slitenheten faller sammen med at det ikke skjer så mye, da kan det lett se ut som om det er damemåten å lede på.

– Når vi er så slitne og har så mye å gjøre, så tenker vi oss nok mer om før vi slåss med andre jenter om det vi en uenige om også. Jeg syns det er feil å slå et slitent menneske i hue med at det tar feil.

– Det er jo vanskelig for den som skal kritisere også, det, slår Sissel fast. – Hvis du sier at du en uenig eller at noen tar feil, og de er veldig slitne, så kan dem jo begynne å grine. Det gjorde jeg en gang Gudrun kritiserte noe jeg hadde vært med på å gjøre. Men jeg syns hun løste det veldig bra. Hun skreiv brev til meg etterpå og sa at det ikke var ment som et angrep på meg, men at hun faktisk mente at noe var gjort feil, og at det var viktig å rette det opp.

– Ja, det var faktisk ganske ubehagelig, det, husker Gudrun, det er ikke så lett å stå fast på det du mener er feil, når den du snakker til står og griner …

– Hva er det egentlig å lede? fortsetter Sissel. – Å lede helheten er en potensielt uendelig jobb og veldig mye av den er jo usynlig. Og ofte er det ikke lederen som legger premissene heller. Plutselig har du noen mennesker i fanget, eller en sak som må løses, som tar over den dagsordenen du sjøl har satt. Der kommer også de som har valgt å ha uformell makt inn. Det er ofte de som legger premissene.

– De som leder spesialområder, eller deler, de kan på en måte planlegge liva sine mer, dette har Siri tenkt mye på: – De har «lov til» å si nei til andre ting, fordi de har sitt eget ansvar. Mens de som leder helheten, de har ansvaret for alt det som ingen andre tar, og det betyr at du i mye mindre grad rår over din egen tid.

Eva-Lill er enig: – Ja, og samtidig trur alle at du har lagt premissene sjøl, at det er dine prioriteringer som styrer for det er jo du som er lederen.

Sissel han også opplevd dette: – Ja, og så får du skylda fordi du ikke klarer å løse det som noen andre har bestemt at du skal gjøre, som er umulig.

Objektiv motsigelse

– Jeg mener det finnes en faktisk og objektiv motsigelse mellom de kvinnene som jobber med kvinnepolitikk og de som jobber med helheten, slår Siri fast. – Den ser du i alle organisasjoner som har et særegent arbeid for og blant kvinner.

– Denne motsigelsen er uavhengig av folks vilje, den er knytta til hva du jobber med. Den går ut på at de som jobber med særegen kvinnepolitikk syns at de som jobber generelt tenker alt for lite på kvinnepolitikk. Vurderingene varierer fra at de som jobber generelt «sviker kvinnekampen» til en noe mildere variant som at «de tenker alt for lite på kvinnene», og de mener at de som jobber generelt er alt for preget av de posisjonene de har, og det er de jo selvfølgelig også. Det er den ene vinkelen å se det fra.

– Omvendt syns de som jobber med det generelle, at de som jobber med det særegne kvinneområdet, ofte glemmer helheten og ikke forstår at det er andre faktorer også som teller. Jeg snakka nettopp med en fra grafisk om det i går, og hun hadde samme erfaring; når du jobber med helheten vil du jo veldig gjerne at kvinneaktivistene skal bry seg om og med det du holder på med. At de skal lage egne forslag og bidra til å synliggjøre kvinnevinkelen, lage egne kvinnelinjer osv. Som sentralt plassert kan jo ikke du aleine skaffe deg kvinneperspektiv. Men samtidig er det sånn at dersom de som jobber spesielt med særegen kvinnepolitikk skal bry seg med alt hele tida, så får de ikke verken tid eller rom til å utvikle noen særegen kvinnepolitikk. Derfor kan ikke disse to gruppene imøtekomme hverandres krav. Jeg trur ikke dette kan løses en gang for alle. Men vi må i hvert fall møtes og bli enige om en slags felles målsetting og å synliggjøre for hverandre hva vi holder på med.

– Jeg trur ulike møtesteder er en forutsetning da, sier Gudrun. – Vi har, i hvert fall før, jobbet veldig isolert fra hverandre, uten mulighet til å vite hva de andre holdt på med. Og da blir det lett til at du ikke blir noe særlig opptatt av det.

– Ja, men hvorfor blir det sånn? spør Eva Lill. – Mens jeg jobba med kvinnepolitikk, så innkalte ikke vi noen spesielle. Vi ville at flest mulig skulle delta på for eksempel kvinnekonferansene. Men hele veien i apparatet må folk ha tenkt at det var noen få spesielle de innkallingene egentlig var ment for, for det var ofte de samme som kom. Og hvis noen som jobber med det samme, har truffet hverandre og vært et arbeidsfellesskap over tid, da kan det bli vanskelig for andre å forstå «fagspråket», kodene som oppstår. Det at folk assosierer likt til noen ord osv. Dessuten – det oppstår uformelle nettverk blant oss kvinner også.

«Mål» og rollemodell

– Den første kvinnen som begynner å gjøre noe som tidligere bare har vært gjort av menn, legger en slags mal for hvordan alle de som kommer etter skal bli, Eva Lill lener seg fram, ivrig nå: – I vårt parti har nok Kjersti Ericsson blitt en sånn mal. Men Kjersti var ikke bare den første kvinnelige lederen i partiet, hun var også den lederen som ble valgt midt i ei tid da folk var opptatt av at vi skulle slå hverandre mindre i hue og lære mer av hverandre. Da medlemmene ville ha en ledelse som så alle, som ikke dunka gjennom «linja», som også hadde omsorgsrasjonalitet, kunne gi ros osv. Kjersti kom inn som leder i denne tida, prøvde å fylle en sånn rolle, og ble ganske utslitt av det. Jeg leste oppsummeringa hennes, som hun skrev litt etter at hun gikk av som leder, i Materialisten i 1989, og den handler mye om nettopp det. Alle de innbyrdes motstridende forventningene. Jeg kjenner meg igjen i det hun beskriver – 10 år etter at Kjersti overtok som leder er mye likt. Men kvinner i andre partier og organisasjoner beskriver også opplevelser som likner.

– Etterpå er altså malen lagt, og de lederne som følger etter og er kvinner, de strever for å fylle hele malen, men skal i tillegg også være alt det partiet trenger nå. Og hva partiet trenger, forandrer seg gjennom tida. På den måten blir oppgaven større og større og vanskeligere å fylle. – Vi må slåss for noe som egentlig burde være ganske sjølsagt, men som jeg trur både vi sjøl og menna glemmer: Kvinner er også folk. Det finnes like mange ulike egenskaper hos oss som hos de andre menna. Ulike tider krever ulike ledelser, og det betyr også ulike kvinner.

– Kvinner og andre minoriteter, som det heter, skyter Siri inn til stor latter fra forsamlinga.

– Ja, det er jo ingen som syns de er del av kvinnefellesskapet i partiet, sier Sissel, alle trur at det er en slags eksklusiv klubb, som noen andre en med i. Vi hadde en konferanse for noen år siden for kvinner fra ulike miljøer i og utafor partiet. Og kvinner som jeg alltid har tenkt på som en selvfølgelig del av denne klubben, sa at de på det beste følte det som om de sto i døra og titta inn … Da blir det veldig viktig som flere her har vært inne på; at det foregår møter mellom oss hele tida, at vi lærer mest mulig å forstå hverandres virkelighet og problemer. På den måten blir det lettere også å se ulikhetene som en styrke.

– Jeg trur kanskje ingen tenker at de er del av det kvinnefellesskapet, mener Eva-Lill, i hvert fall ikke hele tida. Kjersti skriver i den artikkelen i Materialisten at hun havna i en umulig situasjon. Hun skulle både lede partiet, og være talskvinne og leder for den kvinneopposisjonen som hadde løftet henne fram til lederposisjonen og det er faktisk ikke mulig. Hun opplevde at hun svikta alt og alle, og følte seg svikta, sjøl … For hvor blir det av alle dem som ba deg ta en posisjon, når det blir vanskelig for deg? Da får du stort sett bare høre om alle de forventningene du ikke innfrir, det kjenner jeg meg igjen i også. På vei inn blir du båret av en bølge, og når du sitter der en det plutselig stille …

– Jeg trudde også at jeg gikk inn på vegne av noen, skyter Sissel inn, og når jeg så meg om så var det ingen der.

– Men det er jo nettopp det typiske, slår Taran fast. Og ikke bare i vårt parti, og jeg trur ikke engang at det bare gjelder kvinner. Følelsen av at du er aleine, og av at de du er valgt på vegne av blir borte. Og dessuten går vi jo ofte inn i ledelsen fordi vi ønsker å gjøre ting på en annen måte. Fordi vi kanskje ikke er helt fornøyd med hvordan det ble gjort før, og likevel blir vi skuffa når de vi overtar etter, kritiserer oss. De vil at vi skal gjøre det slik de gjorde det … Det er jo sånn at du er valgt fordi du står for noe, eller mener noe. Og når det blir motvind, da er du aleine.

– Jeg syns det er et problem at jeg aldri føler meg verdig til å ha en oppgave. Solveig fortsetter: – Jeg kan nesten bare huske én gang jeg har kjent meg verdig, og det var da jeg og noen få andre ble personlig valgt på landsmøtet i 1990. Ellers ble jo sentralstyret valgt som en blokk for å imøtekomme behovet for å ha alle «fløyer» representert. Jeg fikk aller flest stemmer … Det ga meg en følelse av å være verdig – så lenge det varte.

Samfunnet gjør oss uverdige

– Dette er ikke noe spesielt for vårt parti. Det er samfunnet som lærer oss alle, ikke bare kvinner, at vi ikke er noe verdt. Vi er utgiftsposter i et eller annet budsjett alle sammen, og det preger sjølbildet vårt. Det er ikke det at vi ikke blir sinna av det, og på ett nivå veit vi at det er feil, men det gjør noe med åssen vi ser på oss sjøl, sier hun.

– Ja, sier Sissel, det er en del av samfunnssystemet, men det er også en del av vår tradisjon: At lederne skal være høyt heva over oss andre. De skal kunne det meste. Vi har et bilde av ledelsen som noe som er der oppe … Det har vi jo lang erfaring i: å tenke at det er de mest framskredne, de ledende som skal sitte i ledelsen, kaderen. Vi har jo holdt på med tredeling av både oss sjøl og andre. Det nye i diskusjonen om ledelsesmetoder gjennom de siste 10-15 åra har vært at vi har oppdaga at det ikke finnes bare en måte å lede på, at det ikke går an å dele folk opp i lag.

– Jeg tenker på sjokket når du oppdager at du er øverst, sier Siri, at det ikke er noen over deg.

– Ja, utbryter alle sammen, og latteren bryter løs. Det van grusomt! Følelsen av at nå er det jeg som en «dem». Ja, men jeg er jo ikke sånn som «dem».

Eva Lill bryter gjennom latterkulene: – Men det er jo ikke bare oss … Jeg husker første gangen jeg opplevde at folk behandla meg annerledes. At det ikke var meg de snakka med, men «posisjonen» min.

Makt – til hva?

– Det maksimale mange kvinner kan oppnå av makt ved å få ledende posisjoner, slår Siri fast, det er i større grad enn før å bestemme hva de sjøl skal bruke tida til. Og sjøl det er jo ikke uten unntak. Som vi har snakka om, er det jo andre som kaster ting i fanget ditt sjøl når du er lederen. Men lenger enn det går det ikke an å tøye makta; jeg skal sjøl prioritere min egen tid. Kjersti satte seg for eksempel ett mål da hun var leder, husker jeg, at det skulle holdes en stor kvinnekonferanse i den perioden. Og det ble det jo noe av i 1986.

– Hun brukte bevisst makta si som partileder til å gjennomføre det, uansett hvilke andre saker som kom opp. Men hvis du som kvinnelig leder tar mål av deg til å sette dagsorden også for menna i ledelsen og partiet, da er du dømt til å føle deg mislykka. Det trur jeg er viktig å huske på når vi diskuterer hva kvinner får makt til. Det ligger mye begrensning i det: hvis du skal være partileder og ha ansvar for helheten, men i hovedsak bare har innflytelse over hva du sjøl og de andre damene skal bruke tida til, så er det jo litt mer begrensa hva du kan oppnå.

– Enig, sier Sissel, jeg trur det er lurt å velge ett eller noen få områder den du skal oppnå noe.

– Men jeg trur det en annet viktig poeng også for damer som leder. Det gir mindre prestisje å gi hjelp og støtte til damer enn til menn. Så menn vil heller hjelpe hverandre. Ja, kanskje vil en del damer også heller gi støtte til menn enn til andre damer.

Tidsavgrensa mål

– Tidsavgrensa mål, sier Solveig, det tror jeg er lettere å vinne oppslutning om. Det gjelder ikke bare innafor kvinnepolitikkens område det, det var mye lettere å vinne oppslutning om EU-kampens betydning før folkeavstemninga, for eksempel, enn det er å samle hele partiet nå, for å få Norge ut av EØS. Det er mindre synlig og det er ingen som veit hvor lang tid det kan komme til å ta. Arbeid som ikke syns så godt, er det mye tyngre å vinne oppslutning om.

– Det er jo dessverre ikke vi som bestemmer heller, da, sier Jorunn F, hva som er viktig og hva man må gjøre. Dels setter jo klassekampen i samfunnet rammene, men også det folk spontant vil jobbe med og mot, er med på å styre hva som blir hovedsaken. Og da er det nok sant som Solveig sier, at det synlige og tidsavgrensa har en tendens til å vinne. Erfaringa mi fra Rød ungdom er også at når gutta ikke lenger syns noe er personlig interessant og utfordrende, så flytter de bare kreftene sine over på andre områder, uten hensyn til hva som er vedtatt Jentene er mer opptatt av plikt og å gjøre ting ordentlig: Gjøre det som må gjøres. Gutta flykter fra det kjedelige og fortsetter med det morsomme.

– Dette bringer oss tilbake til spørsmålet om enighet og diskusjoner om linjene, syns jeg. Eva Lill tar ordet igjen. – Jeg har sett det best i skjæringspunktet kvinnepolitikk og faglig politikk, der Siri har jobbet i hvert fall i femten år: Først nesten som en fraksjon, så med en liten gjeng rundt seg som fikk lov til å holde på fordi det tross alt var noen arbeidere blant oss, og nå er Siris arbeid ganske anerkjent, ikke minst fordi oppslutninga i den såkalte «virkelige verden», utafor oss, viser at det må ha noe for seg: Og dessuten har vel tida vist at frykten for at vi skulle overordne kjønnmotsigelsen over klassemotsigelsen bare fordi vi nevnte kvinnelige arbeidere spesifikt, var betydelig overdrevet.

– Men sjøl nå, når alle vil være enige i «linja», får det ikke særlig store konsekvenser for hvordan menna innretter sitt arbeid. Vi kan for eksempel ha en diskusjon om hvorvidt vi skal slåss for «kvinnelønn» eller om det ekskluderer menn fra kampen. Sjøl om vi tilsynelatende blir enige, får det ingen praktiske konsekvenser. Jeg blir sliten etter hvert også, av tilsynelatende å diskutere de samme motsigelsene med de samme folka i 20 år. Den virkelige forandringen av politikken går så sakte.

– Ja, men jeg trur at det er sånn, sier Gudrun. – Jeg har erfart det samme med ungdomsarbeidet. Jeg slåss veldig for det da jeg var partisekretær. At flest mulig voksne i partiet skulle verve til Rød ungdom og hjelpe til å bygge opp organisasjonen på alle de måtene ungdommen trengte det. Jeg trur folk må erfare ting sjøl, gjennom egen praksis for virkelig å gripe hva det dreier seg om. Men man kan jo bli litt oppgitt når de som var helt uenige med meg den gangen, nå kommer og forteller at Gudrun, nå en det veldig viktig å drive ungdomsarbeid. Og så minner jeg dem på at det innkalte faktisk jeg til en konferanse om for fem år sia, og dem husker det ikke, eller jo, det gjør dem jo når jeg minner dem om det, men vi må erfare ting sjøl, og det en veldig møysommelig, og tar tid.

Som å snu en supertanker

– Jeg husker Pål Steigan sammenligna arbeidet vi driver, med det å snu en supertanker i havnebassenget en gang, sier Siri. Jeg syns det er et godt bilde. Den må snus i mange små vendinger.

– Er det tomt etter oss? Er det sånn at det bare er noen få utvalgte og verdige som kan lede AKP?

– Barnebarnet mitt har sagt at hun kan tenke seg å bli leder i AKP etter at bestemor han gitt seg, sier Solveig. – Men for å være alvorlig: Vi er damer og tenker at hvis bare vi leder på den riktige måten, da gror damene opp etter oss og kan overta. Det blir noe vi skal klare i tillegg til alt annet. Samtidig kan vi ikke si hvor slitne vi er, for da tenker de at huff, nei, dette vil vi ikke.

– Men det er vårt ansvar og jeg synes det er i orden at det er det, jeg, mener Jorun G. Men det er avhengig av om partiet for eksempel klarer å lage et kvinneutvalg. Sammen med de unge jentene i partiet og i Rød ungdom, hvor det er mange jenter som kommer etter oss. I Rød ungdom har de mye mer framskredne diskusjoner, i full offentlighet, om forholdet mellom gutter og jenter enn vi noen gang han hatt. De har større kunnskaper om hersketeknikker, både gutter og jenter, enn vi har. For eksempel bestemte de at på sommerleiren sin skulle de ikke ha plenumsdiskusjoner, fordi der var det alltid noen få som dominerte. Og så har de jente- og guttesamlinger på nesten alle møter.

– På et møte i sentralstyret, hvor vi hadde dame- og mannemøte, oppsummerte en mann at det var bra, for da fikk menna endelig diskutert skikkelig politikk, skyter Solveig inn.

– Hvem er hvem når vi snakker om å komme etter? spør Taran. – Jeg føler veldig at jeg er en av de som kommer etter, jeg. Fra en tilbaketrukket tilværelse etter mange altfor slitsomme år, er jeg plutselig leder i Oslo AKP. Kanskje er jeg en slags mellomstasjon før de unge. Men det betyr ikke at alt er bra.

Vi har ikke noe kvinneutvalg i Oslo, og i distriktsstyret har vi ingen kvinnepolitiske aktivister. Så i forhold til å ta vare på kvinnepolitikken og samle og bygge, føler jeg virkelig det med å komme etter på slep. Føler mye ansvar og forventning om at neste gang vi velger distriktsstyre, da skal vi få med mange damer og klare mye av det vi ikke har fatt til nå. Jeg er enig med Jorun G og synes det er tungt.

Ansvar for framtida?

– Du sier det er vårt ansvar, sier Solveig, men hvem er vi? Hvilket vi har ansvaret? Det må jo være mange flere enn ledelsen.

Nei, sier Jorunn F. – Enhver ledelse har ansvar for å gi rom for nye og sørge for at det blusser opp nye ledere. Et vanskelig ansvar, men like fullt ledelsens. Jeg skjønner ikke hvordan det skulle være ellers. Samtidig har det noe med helheten å gjøre, hvordan organisasjonen fungerer.

– På det allmenne nivået er det ikke noe vanskelig å si at det kommer noen etter oss, bryter Eva-Lill inn. Det er et radikalt oppsving blant ungdom og med EU-tilpassinga kan krisemaksimererne gå en glad framtid i møte.

– Det vil komme nye opprør så lenge det finnes undertrykking, det er jeg helt sikker på. Men det er vel ikke sånn at Solveig ikke kan gå av før hun han funnet sin etterfølger? For så vidt har ledelsen heller ikke ansvar for å finne sine konkrete etterfølgere. Men det bekymrer meg at det ser ut som om det er færre å velge mellom nå enn for noen år sia. Da bidrar historias dynamikk til at det bli vanskeligere og vanskeligere. For hvert år Siri sitter som faglig leder, blir det litt vanskeligere for en annen å overta den jobben, også for en mann. Og det skal så forferdelig kort tid til å ødelegge eller droppe det viktige brøytearbeidet hun har gjort. Jeg vil ikke henge dette på enkeltpersoner, verken æra, plikta, skammen eller noe, men det er det som bekymrer meg.

– Hvem skal vi spørre hvis vi vil ha damer? Det er en handfull damer vi ønsker oss og tenker på som innledere og talere. Mens de blir flinkere og flinkere til å holde talene sine, så blir vi flere og flere som kunne det for noen år sia, som mer og mer tenker: Nei, jeg kan ikke nok om det, tør ikke, får ikke til. Og det er ikke nok å se på Rød ungdom heller, enda det en mange flotte og modige jenter der. Men sjøl med 15 års erfaring fra Rød ungdom blir det vanskelig: For da blir det du som skal være «Siri» eller du som må bli «Solveig». Å si at det er de personene som sitter i posisjonene sitt ansvar å finne etterfølgerne sine, er livsfarlig, trur jeg. Det er vårt ansvar. En del av ansvaret er mitt, jeg kan si at jo, kanskje kan jeg holde den innledninga. og er jeg usikker så får jeg få noen jeg stoler på til å se på den. Kanskje sier én at jo, jeg kan gjøre jobben, men jeg tør ikke ta ansvaret. Da får vi finne metoder for å ta ansvaret sammen. Vi var flinkere til å finne sånne metoder før, men da var vi også flere. Å få tilbake sånne arbeidsmetoder er det vi damene som kommer til å måtte ta ansvaret for, trur jeg.

– Det er det jeg mener, sier Gudrun, for det blir feil at det er én persons ansvar. Jeg mener det en ledelsens ansvar i den forstand at vi må ha ei linje for å jobbe og tenke på hvordan vi skal fostre unge jenter. Hvordan kan vi samarbeide for å få laga et kvinneutvalg? Eller i Siris arbeid; hvordan jobbe for å trekke med flere folk på en sånn måte et erfaringene blir delt. Det må være ledelsens ansvar. Hvis ikke blir det ingens ansvar.

Nye folk gir nye metoder

Dessuten må vi godta at folk med all den erfaringa de har, ikke vil være ledere lenger. Da vil ting måtte gjøres på andre måter. Det var sikkert et kjempepress på Kjersti om å gjøre det på samme måten som menna hadde gjort før henne. Men tida går og vi blir vant til at nå gjøres ting på en annen måte. Jeg trur at vi må tenke aktivt på dette.

– Så til det med å ta utfordringer. Jeg ble spurt om å holde innledning om filosofi og kvinnespørsmål for et Rød ungdom-lag. Jeg tenkte at det veit ikke jeg noe om, og sa at det må dere spørre Kjersti eller Eva-Lill om. Men etterpå tenker jeg at til 17-åringer, som ikke har diskutert disse spørsmåla mye, kunne jeg sikkert sagt mye fornuftig.

– Jeg slikker ennå såra etter perioden i distriktsstyret, Sissel forteller. – Jeg får panikk hver gang noen sier at noe bør gjøres. Kjenner angsten hver gang noen prøver å dytte meg inn i noe.

– Jeg opplevde det som en enorm lettelse når Taran kom på årsmøtet og sa at hun stilte som leder. Det var noen som tok stafettpinnen videre. Jeg hadde sjøl sagt nei, nei, nei, dette kan ikke være mitt ansvar, jeg orker ikke mer, sjøl om vi ikke hadde noen kandidat.

– Problemet er at vi mangler nettverket og vi mangler måter å ta vare på hverandre på. En av grunnene til at jeg sa nei til å stille som kvinneansvarlig i dette sentralstyret var nettopp at det var så få aktuelle kandidater. Det fortalte meg at dette vil bli en aleinejobb og at vi måtte bygge opp igjen fra bunnen. Samtidig er det et generasjonsgap. De som skulle vært der etter oss, er ikke der. Det er bare oss slitne 40- og 50-åringer å ta av, og det preger oss.

– Dessuten er damene i Oslo-partiet en leveringssentral for alle oppgaver, alt fra RV til Nei til EU. Samtidig er damene bare en liten prosent av partidistriktet, de kvinnepolitiske aktive er enda færre. Men partiet er såpass stort i Oslo at alle kan tru at noen andre ordner opp. En av mine frustrasjoner har vært åttendemars-arbeidet I de siste åra er det Rød ungdom-jentene som han tatt de politiske kampene, mens partidamene han sittet hjemme. At vi fikk EØS-parole i fjor var Rød ungdoms fortjeneste. Men samtidig er jeg redd de har blitt dytta inn i for store oppgaver for fort.

Ikke pensjonister

– Vi er slitne 40- og 50-åringer, men vi driver politikk og det vil vi fortsette med! Solveig er sikker: – Det er jo livet vårt, dette. Generasjonsgapet ned til ungdommen er bare farlig hvis vi skal slutte helt når vi er 50 år. Men jeg er mye mindre sliten nå enn jeg var for 10 år sia. Jeg han bedre tid fordi ungene er blitt voksne og da får vi kvinner tilbake livet vårt på en måte.

– Ansvar og ansvar, sier Siri ettertenksomt. – Jeg har jo ikke tenkt å være faglig leder evig, sjøl om jeg synes det er morsomt. Tenker en del på den motsigelsen. Prosjektet mitt var at første perioden skulle jeg bygge opp igjen arbeidet fordi det lå langt nede. Den andre perioden skulle jeg jobbe med å finne etterfølger. Nå er vi midtveis i den andre perioden …

Noe av problemet med dame-etterfølger er at vi må finne ut hvor vi vil at damene skal være når vi er så få. Det kan ikke være kvinnenes ansvar aleine å finne jenter som kan sitte i alle utvalg. Men menn som ber meg om å finne flinke damer til dem, blir sure når jeg sier at det er de som må jobbe på en sånn måte at det blir mulig for damer å bli med i utvalget.

– Kanskje skal det ikke være en dame som blir ny faglig leder. Sannheten er jo at jeg sitter i et utvalg med bare menn. De fleste jentene jeg jobber faglig sammen med, er utafor partiet. De vokser og gror, fordi de jobber konkret sammen i den virkelige verden. Der er det mange damer som vi gjerne skulle hatt med i partiet, men med den dårlige kvinneprofilen partiet har for tida, er det ikke attraktivt for dem

– Det er to måter å tenke på etterfølger på: Jeg kan selvfølgelig bli sittende til problemet er løst. Eller jeg kan tenke at det er ved at jeg går av det blir løst. Jeg tror at det oftere er det siste som er riktig. Hvis én person sier hun kan overta om man sitter et år, så er det lurt. Men er det blankt, åpner du et større rom ved å gå din vei. Begge veier blir veldig skyldbetynga, uansett har du ikke jobba på en sånn måte at det er løst.

– Samtidig er ikke faglig politikk høyt prioritert som felles oppgave i partiet. Da er det lett for resten av ledelsen å tenke at det har Siri grep om, så det behøver ikke vi bekymre oss om. Sjøl om vi i faglig utvalg jobber etter den linja at vi ønsker å bygge ned skillet mellom det faglige arbeidet og resten av partiet.

– Jeg tror ærlig talt ikke at vi løser dette på en god måte før vi får flere medlemmer, jeg, sier Jorun G.

– Men først til det med å være shiten: I min ungdoms dager jobba jeg hardt og hadde mye større anledning til å hvile. Jeg jobba ikke så hardt som jeg har gjort siden. Hvem var det som ikke hadde anledning til å sove hele lørdagen, hvis du ikke skulle på stand. Av og til kunne du skulke skolen. Så fikk vi unger, og full jobb og organisasjonsarbeid. Det er jo slitsomt for alle. Så kommer den tida da unga blir større og du slipper et veldig stort ansvarsområde. Da er det vanlig at damer blir mye mer aktive enn dem var – ikke mindre. Forfatterdamer begynner ofte å skrive når de er i 40-årsaldenen, fagforeningsdamer blir også aktive da. De jobber så mye og har det så moro. Er på masse gøyale møter, leser og følger med, er så slitne, og ler seg i hjel.

– Før var det sånn at når damer var 50 år satte dem seg ned og var gamle. Det er ikke sånn nå, vi har medisiner, ikke 14 unger, bærer ikke vann og er stort sett friskere. Problemet er ikke at vi er gamle, men at vi er for få.

– Vi har bestemt at vi skal rekruttere fra Rød ungdom og til Rød ungdom. I mellomtida må vi være finspiste på hva vi som damer vil gjøre. Men vi må ha et kvinneutvalg, før alt annet. Det handler om ikke å dra opp stegan etter oss, men også om å bygge opp det vi sjøl trenger.

Hvem er denne noen?

– Når noen sier; dette bør gjøres, får jeg en svett følelse av at det ender med at jeg må gjøre det, sier Jorunn F. Jeg liker ikke helt den der med at ungdommen er framtida. Jeg kjøper den fordi vi har det meste av framtida foran oss og dere har det meste av fortida bak dere. Men alle problemene deres kan ikke løses ved å si; se på den strålende, fantastiske ungdommen.

– Da jeg var barn, trodde jeg at alle var m-1-ere – i hver krok og hver busk. Den tida kommer aldri mer. For sjøl om vi har stor framgang, har vi i Rød ungdom også et ledelsesproblem. Veldig få jenter er lagsledere og mange av de som har prøvd å lede sier at det vil de aldri gjøre mer.

– Jeg synes det blir litt lettvint å si at vi skal vente på ungdommen, sier Taran. – Vi må alltid skolere folk etter hvert. Siri sier ofte til meg at hvis jeg går på det eller det møtet, kan jeg lære noe om ditt eller være med å diskutere datt. Det er en måte å spre kunnskap og deltakelse på.

– Jeg opplever på en måte at det er damene i partiet som har en ide om hvor vi skal hen. Mens jeg synes at mange menn, sikkert fordi jeg snakker med mange arbeidermenn, sitter der med ryggen mot veggen og virker litt slått ut. De er arbeidermenn og blir rasjonalisert bort og er på defensiven. Mens «kvinner på tvers»-bevegelsen og andre ting er det hjulet som går framover.

– Jeg sa på første DS-møtet at ved neste valg skal ingen si at de aldri vil sitte i distriktsstyret mer, for det var et helvete. For meg er dette en viktig målsetting som leder. Jeg trur at hvis vi skal sikre etterfølgerne må vi bygge stein på stein også når det gjelder folk. Det er viktig i tillegg til å utvikle politikken. Det som ligger i målsettinga mi er jo også å gjøre det å sitte i ledelsen til noe du kan gjøre uten å ta din død av det. For det å lede er både noe alminnelig og noe spesielt. Alle kan det og alle har gjort det på et eller annet nivå.

– Vi må ikke bruke opp folk

– Jeg trur det er kjerna, sier Eva-Lill.

– Synes det høres ut som en kjempelur målsetting. Sjøl tenker jeg ikke akkurat at jeg aldri mer vil sitte i en ledelse, men at jeg mislyktes. Jeg gjorde ikke noe lurt, jeg sa ja på helt feil grunnlag, skulle aldri ha sitti der da, og for meg er det helt usynlig at jeg har gjort noen ting. Også er det jo ikke sånn, heller, antakelig, for sånn er det sjelden i historia.

Noe av det handler om hva du er forespeila, dels av andre og dels av deg sjøl, om hva du går inn i.

– Mmm …, de andre nikker.

– Du kan jo ikke si til andre at dette må du aldri gjøre. Det er dårlig lønn, masse reising, du får aldri se unga, kjærlighetslivet ødelagt. Men vi må ta omkostningene på alvor, gjør vi ikke det så holder heller ingen. For det koster noe å lede. Det koster noe å være kvinne i ledelsen – koster ekstra når du er arbeider og når du er jente og når vi blir eldre.

– Sjøl om vi får nye krefter igjen, for det han jeg også sett. Da jeg jobba på Rikstelefonen, elska jeg de damene på 40. De var vakrere enn noen andre og så stolte og flotte. Jeg bare venter på å komme dit, jeg også, men jeg kommer aldri dit. Jeg løper etter. Ikke åra, altså, men magien. Den inntreffer ikke, som jeg så den hos dem. Subjektivt oppleves det som at de hadde jo ikke holdt på i 25 år når de var 40, med å være politisk aktiv døgnet rundt. Vi har slitt ut mange folk og det er politisk kamp å finne ut hvordan vi skal forhindre at det skjer igjen.

– Det handler om å finne ut hvem jeg vil være som leder. Om at jeg skal være alt det jeg synes og alt det de andre synes jeg skal være. Også skal jeg være like sterk som de jeg ville ha bort, fordi om de satte en mal jeg ikke syntes jeg kunne leve opp til. Samtidig skal jeg bevise at sånn trenger en da slett ikke være. Du må være pioner i svakhet, vise deg som en menneskelig leder med alt det det innebærer, også av feil. Det krever enda større styrke enn å være ufeilbarlig, trur jeg. Vi må anerkjenne at dette faktisk er ganske slitsomt og finne måter å løse det på sammen, som ligger litt nærmere opp til det å være kollektiv ledelse.

Vi blir ikke helter av å være undertrykt

– Kvinner er undertrykt og det er nedverdigende. Det gjør en ikke stor i egne øyne, det er noe en skammer seg over. Det hefter ved det å være undertrykt eller et offer. Det å skulle være et offer som ikke er det, fordi vi er sterke og kan slåss imot det, samtidig som vi skal ta vare på den helheten vi snakka om i stad. Det er helt umulig for en enkeltperson eller ti enkeltpersoner. Arbeidet med å ta fra hverandre skylda og skammen for alt vi ikke klarer, er en viktig del av det å gjøre det mulig å fortsette å sitte i ledelsen.

– Erfaringa mi med å være partisekretær er sånn at det kunne jeg tenke meg å gjøre en gang til, sier Gudrun.

– Jeg var nok ganske naiv da jeg gikk inn i det, men ser i ettertid at jeg gjorde noe som var ganske lurt. Noe av det aller lureste var at vi i dagligledelsen gikk gjennom helt konkret hva vi hadde å gjøre. Hva som var mitt ansvar og hva som ikke var noens ansvar, ga hverandre hjelp med å sortere. Mange oppgaver havna jo på Siri eller meg, men det å være helt tydelig på hvem som hadde ansvar for hva og hvilke ting vi ikke kunne få gjort noe med, sånn at det ikke blei sittende i vegga, var viktig. Ellers blir du knekt, alt som ikke blir gjort, handler da om din egen utilstrekkelighet.

– Det andre er det med ungdom og ungdom. Vi må bli enige om at det er sånn at vi skal rekruttere ungdom og legge en plan og jobbe målbevisst med det.

Den unge Jorunn F blir nå endelig rolig fordi hun får bekreftet mistanken om at noen har hatt en plan med henne og de andre ungdommene.

– Noe av den generasjonen vi har mista, satt jeg i Rød ungdom-ledelsen sammen med på begynnelsen av 80-tallet, fortsetter Gudrun. Det var aldri noen linje for å rekruttere fra Rød ungdom, snarere tvert i mot. Ledere fra Rød ungdom skulle ikke «forfremmes», snarere holdes nede og holdninga var at de hadde ikke noe nytt å melde.

– Vi skal velge ny leder i Rød ungdom, forteller Jorunn F, jeg har vært lenge nok. Og alle sier at det må være ei jente. Og jeg tenker; vil jeg noen dét, det er jo så slitsomt. Men samtidig gjør det ikke noe å være sliten i perioder der, hvis du jobber sammen med noen og har det moro. Det verste er å føle seg aleine. Jeg gikk til oppgava med en «dette blir moro»-innstilling og mye av det har vært det.

– Men må det være damer som leder bestandig, spør Solveig. Jeg er mot det. Det er ikke sånn at damer må lede alt bestandig. Vi kan ikke være ledere for alltid fordi vi er damer.

– Den tapte generasjon er ikke tapt. De er lærere, sjukepleiere og arbeidere. De lærer også av det som skjer i samfunnet, nedskjæringer på skolen, i helsevesenet og i industrien. De blir radikalisert og kan finne veien til AKP etter hvert. Det betyr at vi må ha ei aktiv holdning for å få akkurat disse med også. Kommer det noen som vil lede etter oss? Jeg trur at å tenke at du skal finne din egen etterfølger er helt feil. Du må si at du ikke vil mer – og så er det alles ansvar å finne en ny. Men hvis det ikke en noen å lete blant, er det noe gærent.

– Det er en dobbelthet her igjen, sier Siri. – Det naturlige i organisasjoner er at når folk går av, så kommer det nye etter dem, ikke at man leter blant de gamle i den gamle ledelsen, for å få dem til å ta en runde til. De gamle deltar med sine erfaringer og kunnskaper på en annen måte. Noen forsvinner og det er livets gang. Derfor er det sant alt vi sier om ungdommen.

– Men det er en ting til. En god del av de damene som har sittet i ledelsen eller i ledende posisjoner, i kvinneutvalget eller i Kvinnefronten, makter ikke å utnytte de erfaringene de har. Ikke fordi det er naturlig eller historias gang, men fordi det er noe med klimaet i partiet. Ta erfaringene fra distriktsstyret i Oslo. Det å stikke hue fram blir for tøft, et tilleggsmoment. Det spiller en rolle i forhold til det å rekruttere flere damer, og i forhold til de erfaringene vi fører videre til neste generasjon. La meg ta en parallell for å vise hva jeg mener. Utmeldte AKPere ligger som en slags ring rundt AKP i forhold til rekruttering. Du må liksom trenge gjennom et skikt som har vært innafor og nå ligger utafor. Sånn blir det med damer og ledelse også. Det ligger et skikt av tidligere aktive damer rundt ledelsen som ikke makter å være det nå. Det blir en hindring for å få med nye. Problemet er ikke de damene, partiets problem er at alle erfaringene ikke blir brukt. Spørsmålet om klima i partiet spiller en rolle i forhold til dette. Det er altfor mange damer som har opplevd at det å stikke hue fram er for tøft. Du kan si at det er feigt, men det er for lettvint. Da måtte det være noe som het kollektiv feighet.

– Så lenge kvinnepolitikken spiller en så beskjeden rolle som den gjør i partiet nå, er det vanskelig å rekruttere i den yngre generasjon kvinner, f.eks i kvinner på tvers. Samtidig er det vanskelig å få en sterkere kvinneprofil uten å få de damene med. Det der er en sirkel som bekymrer meg.

Framtid

Siste runde gikk rundt spørsmålet:

– Hvor går vi fra her? Hvordan holde ånden fra kvinneopprøret levende? Hvilke overlevelsestips har vi å dele?

– Jeg synes det er viktig å bryte med ideen om «den ene lederen», sier Sissel. Det kan være verdt å prøve duo-ledelse. Kvinnefronten har prøvd det, Oslo Rød ungdom og vi i Oslo AKP. Jeg leste et innlegg av en mann i Klassekampen om det sosialistiske Norge. Der mente mannen at vi ikke skulle ha én konge, men én president. Det er ikke klart, syns jeg, kanskje skal vi ha en troikaledelse. Vi kan tenke ledelse, ikke som flat struktur, men som flere likestilte ledere og få det til å fungere. Det er en modell.

– Duo og trio kan bare gå hvis en har detaljerte arbeidslister, sier Jorun G. Ellers er det lett å tru at noen andre tar ansvaret.

– Ellers – når du har det moro og det skjer noe, kan du tåle mye mer. Er det bare arbeid, blir det traurigere.

– Men – og dette er positivt: Det er mye mer kvinnepolitisk bevissthet blant fagorganiserte nå enn før. «Kvinner på tvers» er beviset. Jeg mener å kunne påvise at blant foreldre, særlig mødre med barn i småskole eller barnehage, er det stor kvinnepolitisk interesse. Jeg er på mange møter i sånne sammenhenger og der diskuterer vi kvinnepolitiske spørsmål akkurat som vi gjør her. Blant studenter er det også sånn. Det er mye mer av den holdninga at nok er nok, for eksempel av sånn Pamela-dritt. Her er det noe vi må finne ut mer av, for hvis vi får flere av disse damene med og de får erfare at det er moro å være i AKP, gir det er prestisje til kvinnearbeidet og det blir lettere å få flere damer med, og da har vi en positiv sirkel.

Ingen må være ensomme

– Det er viktig å aldri være aleine om ting, mener Jorunn F. – Da jeg satt i sentralstyret i Norges gymnasiastsamband var jeg mest aleine. Og måtte alliere meg med de som stod meg nærmest politisk, sjøl om de var sosialdemokrater. Jeg hadde flere Rød ungdommere jeg kunne diskutere med, men det hadde vært mye bedre om flere i Rød ungdom hadde deltatt i arbeidet. En annen ting er at det er bra å få frustrasjonene ut og bli ferdig med dem.

Jorunn F. forsøker å få ut noen der og da for å vise oss hva hun mener, men lydbildet på Mac’en var er for dårlig til å gjengi hennes fyrverkeri med armer og bein.

– Det er viktig å fordele ansvar, gå løs på hverandres bøker og hjelpe hverandre med å kutte møter og få tid til privatliv, sier Siri.

– Ebba Wergeland har gitt meg noe viktig. Hun fortalte om forskjellen på oss og folkene i Midtøsten når det gjelder kaostoleranse. Vi har en holdning om at problemer må løses med en gang, har liten toleranse på å leve med motsigelser. Dette var det viktigste overlevelsesbegrepet for meg i de åra jeg var partileder.

– Ja, sier Solveig, vi må ikke være så sjølhøytidelige, men tenke at vi får nye muligheter hele tida. Tron Øgrim sa noe lurt på en sommerleir for mange år sia: Det gjøres altfor få feil.

– Det er bra å ha en støttegruppe. Partilaget mitt fungerer som støttegruppe, sjøl om de er bare menn. Men støtta er god å ha. Også er det godt å treffe folk i arbeidssituasjon. En helt normal situasjon hvor folk snakker om helt normale ting.

– Jeg har et tips i forhold til å få menna til å ta en del av det usynlige arbeidet, sier Siri til slutt. – Sjøl har jeg brukt denne metoden både privat og politisk: Jeg spurte mannen min om han ville skifte bleier eller lage mat. På den måten gjorde vi begge noe samtidig av alt det som skulle gjøres. Og han fikk velge hva han ville gjøre av de to ting ene, men han kunne ikke velge å ikke gjøre noe.

Vi må starte en ny prosess hvor vi analyserer kvinnenes situasjon i Norge og i verden. Dette gir oss en mulighet til å få med flere damer i det kvinnepolitiske arbeidet og å bygge bruer mellom de som har vært en del av kvinnepartiet og de som ikke har oppfatta seg som det. Sånt arbeid gjør det også lettere å få i gang et nytt kvinneutvalg, blant annet fordi det blir mange som gjør en bit og det blir ingen enkelt dames ansvar.

– Hvordan det går videre?

– Det får dere spørre om en annen gang. Spør de som kommer etter oss!

av Erik Ness

«En utopi er en forestilling om noe som en gang kan bli virkelighet, men en forestilling som innskrenker seg til sosiale forhold, til det mennesker faktisk ville kunne virkeliggjøre med de naturlige og menneskelige ressurser, som åpenbart kunne stå til deres disposisjon. En utopi er en projisering av tidligere tradisjoner fokusert på tida idag.» (Jan Myrdal i Den onødiga samtiden, side 57-58).

Kommunistpartier er utopiske partier. AKP er et parti som jobber med utopiske spørsmål – for å realisere dem. Dette i sterk motsetning til den negative betydninga av ordet utopi: illusjon og uvirkelighet.

AKP, Rød Ungdom og Rød Valgallianse har programfestet kommunismen som mål for sitt politiske arbeid. Til tross for alle spådommer om at det etter murens fall i 1989 ville bli umulig å kalle seg kommunist.

Utopien – eller visjonen – om kommunismen er ikke drømmersk, men noe «mennesker faktisk ville kunne virkeliggjøre med de naturlige og menneskelige ressurser, som kunne stå til deres disposisjon». Kommunismen er en mulighet, men ikke en nødvendighet.

Hadde det vært en nødvendighet, hadde vi ikke trengt kommunister. Da kunne vi sittet og ventet på den sosialistiske revolusjonen. Fordi det er mulig å vinne, kan arbeiderklassen ta makta og styrte borgerskapet. Da er det meningsfullt å organisere seg i et kommunistisk parti.

«… alt jeg vet, er at jeg ikke er marxist,» skrev Karl Marx i en polemikk mot franske «marxister» på slutten av syttitallet i forrige århundre. De studerte ikke historia, men brukte Marx’ skrifter som oppslagsbøker, som teologi, som «kokebøker» for å lage revolusjon.

Samfunnets utvikling etter at Marx skrev Kapitalen, har vist at hovedtrekka i hans kritiske teori var riktig:

• Analysa av at produksjonen av varer, dvs. produkter beregna på salg blir mer og mer dominerende. Til og med arbeidskrafta er en vare.
• Påvisninga av at målet og motivet for den kapitalistiske produksjonsmåten er produksjon for profitt, og ikke tilfredsstillelsen av behov.
• At kapitalismen ikke er historias siste fase, men at det er mulig og nødvendig at arbeiderklassen styrter borgerskapet, griper den politiske, økonomiske – og dermed den kulturelle – makta. Dvs. en gammel samfunnstype blir vraket til fordel for den nye: kommunismen.

Derfor må revolusjonære idag, også kalt marxister, studere Karl Marx, og slik Marx sjøl forholdt seg til forståelsen av verden: på en kritisk måte.

«Filosofene har bare tolket verden på forskjellig vis, men det gjelder å forandre den.» (Marx’ 11.tese om Feuerbach.) Og: «Hvert steg med virkelig bevegelse er viktigere enn et dusin program.» (Til kritikken av Gotha-programmet.)

Karl Marx kan ikke beskyldes for å ha nedprioritert teori og analyser. Men sitatene ovenfor er hans. Han ble farligere ved at han tok stilling – for arbeiderklassen og mot kapitalismen – og ved at han deltok i klassekampen på sin tid. Teorien ble farligere fordi praksis gjorde den mer riktig, mer vitenskapelig. Marxismen ble bevisst utviklet som et redskap for handling, men ikke ei «kokebok».

Diskusjonen om forholdet mellom AKP, Rød Valgallianse og Rød Ungdom blir ufruktbar når den med en gang blir gjort til et spørsmål om organisasjoner – og ikke blir en diskusjon om hvorfor kommunister går sammen og organiserer seg. Debatten blir perspektivløs hvis man ikke ser begge sidene:

• at det er mulig å gjøre det nødvendige: nemlig gjennom klassekamp å knuse kapitalismen.
• at den revolusjonære bevegelsen trenger en revolusjonær, kritisk teori bygd på studier av historia og erfaringer i klassekampen.

Først med en stor grad av enighet om innholdet i den positive utopien om kommunismen – utviklet samtidig med aktiv deltaking i klassekampen – er det realistisk med samling i ett kommunistisk parti.

Det er klassekampen som avgjør – altså praksis. Ikke minst fordi det er praksisen som gjør teorien forståelig. Til og med åssen det kommunistiske partiet ser ut – eller kommer til å se ut – avhenger av den konkrete klassekampen.

av Asta B Håland og Leikny Øgrim

«Kvinneopprøret ble teoriløst. Vi tror ikke det er tilfeldig at det aldri er oppsummert. Men teoriløst betyr ikke at det var uten ideologi.»

I nummer 1, 1996 av Røde Fane er det en tolv siders artikkel om «kvinneledere og lederkvinner». Åtte damer er samla rundt ei suppegryte for å utveksle erfaringer om det å ha lederverv i AKP og Rød Ungdom.

Vi skal ta opp tre temaer:

1. fordi erfaring blir presentert helt usystematisk, vil vi diskutere forholdet mellom erfaring og kunnskap,
2. fordi vi har hørt parolen «Lær av kvinneopprøret» så mange ganger uten å få den forklart, så prøver vi oss på vår egen forklaring, og
3. fordi artikkelen presenterer ledere i AKP og Rød Ungdom, vil vi diskutere litt av Maos teori om ledelse.

1. Om erfaring og kunnskap

Mao har skrevet to artikler om kunnskap: Om praksis og Om motsigelsen. Der sier han at praksis og teori henger sammen. Hvis ikke erfaringen (som lederdamene har mye av) blir vurdert opp imot teori og brukt til å forbedre teorien, er den ingenting verd, mener Mao. Og på den andre sida: hvis ikke teori blir brukt til å forandre på praksis, er den fullstendig meningsløs.

Når vi nærmer oss noe vi skal undersøke, starter vi ikke på bar bakke. Vi starter med en teori, som undersøkelsene kan bekrefte, avkrefte eller forbedre. Marx og Engels kritiserte de som mente at det er mulig å forklare noe utelukkende på grunnlag av praktisk erfaring. Praksisen er ikke til noen nytte før den er systematisert og vurdert i forhold til det vi veit fra før.

Mao beskriver erkjennelsesprosessen (det å oppnå kunnskap) som å bestå både av å få erfaring (som han kaller sansefornemmelse) og å tenke gjennom erfaringa (og det kalles å danne teori eller refleksjon). Kunnskap er altså erfaring som er gjennomtenkt og systematisert i forhold til det vi kan fra før. Løsrevne biter av erfaring kan bare være grunnlaget for kunnskap. Kunnskap har vi bare når vi har tenkt gjennom erfaringa og holdt den opp mot det vi kan fra før.

«I den praktiske virksomheten ser mennesket først bare tingene slik de ser ut, de forskjellige sidene og de ytre forholdene mellom tingene. … Dette blir kalt den oppfattende fase av erkjennelsen, nemlig fasen med sansefornemmelser og inntrykk. … Dette er den første fasen av erkjennelsen. På dette stadiet kan mennesket ennå ikke danne seg dypere begreper eller trekke logiske slutninger.» (side 50)

Det er slike løse biter erfaring eller sansefornemmelser som blir presentert i artikkelen om lederdamer.

I fasen med refleksjon blir sansefornemmelsene holdt sammen, vurdert og sammenlikna med tidligere erfaringer. Erkjennelsen når et høyere nivå, vi blir i stand til å gripe det vesentlige ved det vi undersøker (for eksempel dameledere i AKP og Rød Ungdom), se helheten, sammenhengen med andre ting (for eksempel dameledere i andre organisasjoner eller manneledere i AKP og Rød Ungdom) og indre forhold ved det vi undersøker (for eksempel forskjeller og uenigheter mellom damene). Vi danner begreper og teorier. Mao kaller dette fasen med rasjonell kunnskap.

Det er kvalitativ forskjell mellom begreper og sansefornemmelser. «Logisk kunnskap atskiller seg fra sansende kunnskap i det at den sansende kunnskapen omfatter tingenes forskjellige sider, foreteelser og ytre forhold, mens den logiske kunnskapen tar et stort skritt framover for å omfatte helheten, det vesentlige ved tingene og de indre forholda mellom dem og avdekker de indre motsigelsene for omverdenen. Derfor er logisk kunnskap i stand til å gripe tak i omverdenens utvikling, i dens helhet, i de indre forholda mellom alle dens sider.» (side 51)

2. «Lær av erfaringene fra kvinneopprøret»

Dette utsagnet, som nærmer seg et mantra for kvinnene i AKP, er en borre i ryggen. For hva betyr det egentlig? Hvilke erfaringer skal vi lære av? De gode? De dårlige? Kvinneopprøret er aldri oppsummert slik at det går an å lære av det, verken for oss som var med på det, eller for de som kommer etter. Og grunnene til det, tror vi er mange og fasetterte, men for i alle fall å starte diskusjonen, skal vi oppsummere våre oppfatninger og erfaringer.

Våren 1982 sendte Kitty Strand, en av veteranene i Kvinnefronten og AKP, et innlegg til avisa Klassekampen der hun gikk ut mot et innlegg signaturen Gaukatore hadde hatt i et tidsskrift flere år før. Effekten var enorm. «Guakatore-debatten» varte hele sommeren 1982.

Sommeren etter organiserte kvinnene seg for første gang som fraksjon på sommerleiren på Flisa, og året etter kom bøllekursa og mye av det som siden førte fram til den store mønstringen som var under Nordisk Forum i 1988. Høydepunktet i denne bevegelsen. Omleggingen av kvinnepolitikken ble svært synlig, både når det gjaldt antall revolusjonære deltakere (vi var mange, og vi rekrutterte), og når det gjaldt politisk sjølbevissthet og innflytelse (vi hadde noe å si!).

I 1973 skulle vi lage partiet. Vi sykla på vannet, lagde dagsavis – som etter alle kapitalistiske lover var en umulighet, vi skulle være 120% aktive i klassekampen, og hadde skrekkelig dårlig tid. Damene fikk vente. Riktignok fikk damene lov til å drive med sitt, til en viss grad. Vi bygde Kvinnefronten, der vi reiste klassespørsmål i motsetning til det vi oppfatta som borgerlig feminisme for eksempel hos Nyfeministene, men slo ganske bra over slik at det var umulig å bruke ordet feminist. Feminisme ble synonymt med borgerlig kvinnesak, og ikke stuereint for revolusjonære. For å være på den sikre sida lanserte vi parolen «Forsvar familien som kampenhet». Få kvinner hadde synlige, prestisjetunge politiske oppgaver.

Opprøret kom med Gaukatore-debatten, som på overflaten handla om det rimelige – eller urimelige – i at voksne folk tørker driten sin sjøl, altså om menn og kvinner skal dele husarbeidet likt. Argumentene mot en slik arbeidsdeling, var mange og varierte. Det ble framført som seriøs argumentasjon at det ville vært vanskelig for Marx å skrive Kapitalen hvis han hadde måttet vaske golvet. Eller en kreftforsker som står foran det avgjørende gjennombrudd – eller en streikeleder, eller …!

Debatten handla altså på overflaten om noe så hverdagslig som husarbeid. Men under debatten lå en større diskusjon om vi, det vil si kvinnene, skulle bøye unna krav til privat praksis fordi de menn vi stort sett bodde sammen med hadde viktigere politiske saker å arbeide med. Sånn hadde det mye vært blant politiske mennesker i Norge på syttitallet, og prisen for dette var at det ble utvikla få kvinnelige politiske ledere. Og gjennom det svekka vi den organiserte kvinnekampen. For hvordan skulle vi kunne være ledere for kvinner i Norge, vi som egentlig ikke «fikk være med» i AKP.

Et av de store problemene historisk og filosofisk både for feminismen og sosialismen er at disse teoriene ikke har klart å forene seg. I hele sosialismens historie har feministiske perspektiv blitt undertrykt, og feministisk teori, eller teori om kjønnsundertrykking har vært et forsømt område i den kommunistiske tradisjonen. Den som på tross av dette er utvikla, er blitt undertrykt og fortiet. Dette har ført med seg historiske tap både for arbeiderklassen og kvinnene. Og sjøl etter 70-åras enorme framgang for kvinners sjølbevissthet, så var ikke vilkåra for kvinnene blitt tilsvarende endra internt i AKP. Men et mannsdominert kommunistparti kolliderte med virkeligheten. I Norge var kvinnene blitt yrkesaktive. Halvparten av arbeiderklassen var kvinner og kvinnebevisstheten var økende i samfunnet.

Kvinneopprøret var massenes spontane opprør. Et sjikt trofaste kvinnelige partikamerater var med, et sjikt som gjennom alt sitt usynlige arbeid hadde vært ved- og vannbærere for partiorganisasjonen, et arbeid de sjelden eller aldri hadde fått anerkjennelse eller oppmerksomhet for. Og gjennom alliansen mellom de opprørske og de erfarne, der vi støtta og oppmuntra hverandre, og fortalte hverandre at vi var viktige, fikk kvinnebevegelsen i Norge sin andre vår gjennom bøllekursa som inkluderte tusenvis av jenter og kvinner.

Er dette erfaringene fra Kvinneopprøret? Ja, og nei! Det er en beskrivelse av hva som hendte, men ingen analyse, spesielt ikke av svakhetene.

En smule økonomisk analyse har alltid vært i bunn på kvinnepolitikken, men kvinneopprøret brukte lite marxistisk filosofi og historisk materialisme som referansebakgrunn og redskap for å analysere politikken. Kvinneopprøret ble teoriløst. Vi tror ikke det er tilfeldig at det aldri er oppsummert. Men teoriløst betyr ikke at det var uten ideologi.

Gjennom bøllekursa ble kvinnepolitikken spennende og utviklende, og mange kvinner vokste individuelt. Prisen var at de ble ansvarlige for å holde partiet sammen. Dette ble gjort blant annet med å undertrykke motsigelser internt blant kvinnene. Alt vi gjorde eller mente, ble like fint og riktig. Motsigelser ble farlige. Å stille uenigheter skarpt hørte til den «mannlige lederstilen» som ligger i ledelsesansvar og demokratisk sentralisme. Kvinneopprøret la vekt på såkalte kvinnelige verdier – med nye former for ledelse, basert på kollektivet, der det ikke skulle ledes «på vegne av». Kollektiv ledelse er ofte lurt, men når kvinnekollektivets oppgave ble å støtte opp om alt, og det ble «ulovlig» å kritisere kvinnelige ledere for andre damer, fungerte det lammende, og som et lokk på diskusjonen. Ideologien gikk ut på at vi ikke skulle tro vi hadde skjønt noe mer enn andre. Vi skulle være et mål i oss sjøl, og ikke et middel!

Og som kraftig tendens lå det i bunn en feministisk argumentasjon om dyrking av «kvinnekultur», dyrking av det immanente eller myten om det kvinnelige. Mye av gjeldende opprørsfilosofi ble et forsvar for ikke å ta ansvar. Både for retningen og resultatene av bevegelsen og for den kollektive ideologisk utviklingen blant kvinnene. Ideologisk kamp ble definert som «mannesak», der mennene kunne drive hanekamp, mens kvinnene venta på bedre tider og massenes spontane opprør. Kvinnepolitikken utvikla seg fra å være en felles eiendom for den revolusjonære bevegelsen, til å bli noe som nærmest lå i genene. Mennene trakk seg unna, eller ble ekskludert fra kvinnepolitikkens område, og politikken ble å surfe på bølgen av spontane handlinger. Å overlate kvinneteori til spontaniteten er farlig.

Dette er også erfaringer fra kvinneopprøret!

3. Om ledelse

Vi tyr igjen til Mao. Artikkelen Noen spørsmål vedrørende metodene for ledelse blir innleda på følgende vis: «Det er to metoder vi kommunister må anvende i alt det arbeid vi utfører. Den ene er å forene det allmenne med det særegne. Den andre er å forene ledelsen med massene.» (side 210)

Å forene det allmenne med det særegne betyr at lederne må ta hensyn både til helheten i organisasjonen og til detaljene og enkeltpersonene. Mao sier at vi må gå i dybden og lære av konkrete erfaringer, samtidig som vi må bruke den generelle kunnskapen og teorien. Allment prat om at det er vanskelig å lede fører oss ingen steder. Mao foreslår følgende oppskrift for undersøkelser: «Velg ut to eller tre enheter (men ikke for mange) fra selve organisasjonen og fra andre organisasjoner ….Foreta et grundig studium av disse enhetene, oppnå detaljert kunnskap om utviklinga … den politiske historien, de ideologiske kjennetegnene, entusiasmen i studiene og de sterke og svake punktene i arbeidet til noen (igjen ikke for mange) av de representative medlemmene …» (side 210-211). En slik framgangsmåte i presentasjonen av erfaringene fra lederdamene kunne brakt oss flere skritt framover.

Å forene ledelsen med massene betyr «Ta massenes ideer (spredte og usystematiske ideer) og konsentrer dem (forvandle dem gjennom studier til sammenfattede og systematiske ideer), gå deretter ut til massene og propager og forklar disse ideene inntil massene griper dem som sine egne, holder fast ved dem og omsetter dem i handling og prøver riktigheten av dem gjennom slik handling.» (side 212)

Det er altså ikke nok, syns Mao, å ta tak i spontane og rettferdige opprør. Skal opprøret virkelig ledes, må (de spredte og usystematiske) ideene bli oppsummert, og holdt sammen med tidligere erfaring til en ny og bedre teori. Litt av det har vi prøvd i denne artikkelen.

Referanser

Følgende tre artikler av Mao Tsetung er henta fra den norske utgaven av Skrifter i utvalg, Forlaget Oktober, Oslo 1972. Sidehenvisningene er fra den utgaven.

• Om praksis (side 48-62)
• Om motsigelsen (side 63-99)
• Noen spørsmål vedrørende metodene for ledelse (side 210-215)

av Siri Jensen

En lørdag i mai 1982 samlet Kvinnefrontens utvalg for kvinner og arbeid, i samarbeid med KIM (Kvinner i mannsyrker), 10-15 kvinner fra ulike bransjer og yrker, med og uten tillitsverv, på tvers av offentlig og privat sektor, for å diskutere kvinners lønn.

Den direkte foranledningen var tariffoppgjøret i 1980, der en minstelønnsgarantiordning og betydningen den skulle ha for kvinnene, ble kronargumentet for å si ja til et oppgjør som ville gi reallønnsnedgang, også for kvinnene. Dette var avgjørende for at det ble et knapt ja-flertall. Kvinnene ble brukt som argument, men de hadde ikke egen stemme. Det var i liten grad kvinnene sjøl som argumenterte for et ja.

Hensikten med dette møtet var derfor å starte et arbeid med å gi kvinnene en egen stemme i lønnsoppgjør. Tanken var også at dette ville kreve et samarbeid mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen – med to ulike tradisjoner/kunnskaper og erfaringer når det gjelder lønn. Kvinnebevegelsen og kvinneforskningen hadde til da stor sett drevet fram tall som viser at kvinner har mindre lønn og inntekt enn menn, uten å gå nøyere inn på lønnssystemene i fagbevegelsen og eller forholde seg til krava ved tariffoppgjøret. Mens fagbevegelsen behandla lønn som et kjønnsnøytralt spørsmål, snakka om lavtlønte, men ikke om kvinnene. Lavtlønnsspørsmålet ble derfor et mer eller mindre teknisk spørsmål som måtte løses innafor hver bransje, ikke en fellessak. Slik sett var den felles garantiordninga i 1980 et uttrykk for at spørsmålet om kvinners lønn begynte å trenge seg fram.

Innledninga på dette møtet la vekt på betydningen høye generelle tillegg har for kvinnene og kravet om forbedra lavtlønnsgaranti. Bl.a. slik at lokale tillegg som sterkere klubber tilkjempet seg, også kom lavtlønte til gode. Både reallønn og likere lønn med menn ble tatt opp. Her ble det gitt en kvinnepolitisk begrunnelse for krav som var felles for opposisjonen i fagbevegelsen. Men det viktigste ved møtet, og mange tilsvarende møter i årene som fulgte, var runden der hver enkelt sa noe om arbeids- og lønnsforholda på sitt sted. Offentlig og privat, i ulike bransjer. Så ulike språk: timelønn, ukelønn, årslønn, og dermed så vanskelig å sammenlikne eller forstå hva de andre egentlig tjente. Helt ulike systemer. Men det tydelige felles sto klart fram: Kvinner tjente mindre enn menn overalt; selv om det hadde ulike særegne begrunnelser i de ulike bransjene, var gjenkjennelsen stor.

Resultatet av disse møtene var at det ble tydelig for hver enkelt at lav lønn ikke var en personlig skam som skyldtes egen udugelighet eller dumhet i valg av yrke eller at kvinner ikke står på nok faglig, men at det skyldes kvinneundertrykkinga i samfunnet, og den var noe kvinner hadde felles. Møtene utvikla kvinnebevissthet, sjøltillit og sinne.

I 1986 tok enkeltpersoner initiativet til Kvinnenes tariffaksjon, i første omgang en underskriftskampanje for kravet om arbeidstidsforkortelse, generelt tillegg og forsvar av garantiordninga ved oppgjøret.

Streikene i forbindelse med tariffoppgjøret i 1986 bekreftet behovet for å utvikle en bevisst kvinnelønnspolitikk. Alle dreide seg først og fremst om kvinners lønn – uten at det ble satt navn på. Cateringstreik i Nordsjøen, sjukepleierne i staten, lockout og storkonflikt rundt garantiordninga, begrensa streik i offentlig sektor og kontoransatte på Vinmonopolet (ansettelsesforholda for deltidsansatte). Kjønnspørsmålet satte seg likevel igjennom når Aud Blankholm fra Sykepleierforbundet raste på TV mot forhandlerne til Kommunenes sentralforbund og deres utsagn om at «dere er så søte når dere er sinte».

Året etter tok Kvinnefronten et mer organisert initiativ, initiativgruppa for Kvinnenes tariffaksjon i 1987 besto av faglige tillitsvalgte kvinner, kvinneaktivister og kvinner uten faglig eller kvinnepolitisk erfaring som var opptatt av lønna si. Dette var et bevisst ledd i å forme ut en lønnspolitikk som både var faglig og kvinnepolitisk og som skulle være forståelig for folk, uten at de måtte forstå begreper som overheng, etterslep etc.

Kvinnelønna

Kvinnenes tariffaksjon lanserte begrepet kvinnelønn og parola ei lønn å leve av. Oppropet viste hvordan kvinner tjener både lavere, men også likere, enn menn. Fordi de lønnes som kjønn. Det at de er kvinner spiller en større rolle enn utdanning og yrke. F.eks. lå gjennomsnittslønna for kvinnene både i industri, varehandel og rutinemessig kontorarbeid mellom 110.000 og 120.000. 70% av kvinnene i kommunene lå mellom 113.000 og 121.000. Dette understreket ytterligere at kvinner ikke har lavere lønn fordi de «finner seg i det», men fordi de bys lavere lønn fordi de er kvinner. Mange faglige aktive kvinner fikk en støtte de trengte for å ta opp kvinners lønn. Erfaringen var at begrepet kvinnelønn er viktig fordi det synliggjør at dette er et felles samfunnsmessig problem, ikke tilfeldige forskjeller. Det styrker bevisstheten om kvinneundertrykkinga, og om felles interesser. Det er ikke tilfeldig at samarbeidet på tvers mellom foreninger i og utenfor LO, YS og AF har kommet lengst når det gjelder kvinnene. Kvinneundertrykkinga og kvinnebevisstheten er et ekstra bånd som forener.

Kvinnenes tariffaksjon fortsatte arbeidet med å samle kvinner til diskusjon om lønn og lønnsstrategi og skape forståelse og fellesskap mellom kvinner med ulikt lønnsnivå, i offentlig og privat sektor. Organisatorisk var det en liten aksjon, men den hadde stor effekt fordi den traff den virkelige situasjonen til svært mange kvinner. Det at stadig flere kvinner forsørger seg sjøl og stadig flere familier er avhengig av kvinners lønn, var kommet i skarp motsetning til den lave kvinnelønna og skapte et objektivt grunnlag for kamp. Bl.a. fagforbund som Handel og kontor og hjelpepleierne tok opp parola om ei lønn å leve av. H&Ks landsmøte i 1988 var preget av både kravet om ei lønn og leve av og av 6-timersdagen. Og ved tariffoppgjøret i 1990 var Handel og kontor på offensiven med en omfattende medlemsmobilisering, men ble tildels stoppet da LO- representantskapet vedtok samordna oppgjør.

Den faglig opposisjonskonferansen i Trondheim høsten 1988 ble et første gjennombrudd for forståelsen for kvinnelønna. Mange menn visste ikke hva kvinnene tjente. Etter dette fulgte en strøm av forslag bl.a til LO-kongressen i 1989 om at ingen skulle tjene mindre enn 90% av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.

Foran tariffoppgjøret i 1988 gikk også 12 kvinnefagforeninger i Oslo, på tvers av LO, YS og AF ut med et felles opprop mot lønnsloven. 1 krone ble gitt i tillegg, mer var ikke lov, og forbund utenfor LO fikk ikke engang forhandle. Kvinnene var på offensiven – og ble møtt med lønnsdiktat – de skulle ikke få lov til å slåss om lønna si. Lønnslov og moderasjonslinje gjorde rommet lite, akkurat da kvinnene sto på terskelen til en mer samla kamp. Et nytt lønnssystem i offentlig sektor som kom i 1990, med større vekt på lokale forhandlinger, kan også sees som et forsøk på å demme opp for en slik offensiv. Kvinnefagforeningene skulle fanges i en kamp med hverandre om smuler.

Men kampen for å heve kvinnelønna lot seg ikke stoppe. Diskusjonene gikk videre i kvinnefagforbunda og kom til uttrykk i kommunestreik og hjelpepleierstreik (1992) og sykepleierstreik (1994). Også Haagensen måtte snakke om kvinnelønn. Likestillingsrådet dro i gang en likelønnskampanje. 8. mars ble en dag der også kvinnefagforeningene mange steder var med i samarbeidet. 8. mars 1994 gikk lederne i Fellesorganisasjonen, Lærerlaget og Hjelpepleierforbundet og Sykepleierforbundet sammen om et historisk fellesutspill og krevde 25.000 kr til kvinnedominerte yrker. Dette satte påny fart i den offentlige diskusjon. Direkte kvinnelønnskrav, egne krav for kvinnene på tvers av forbunda ble stilt på dagsorden. Også Kommuneforbundet tok opp særegne kvinnelønnskrav. Dette var et stort skritt videre.

Underveis hadde det også utviklet seg diskusjoner om strategi. Kvinnelønnsperspektivet som bygger på flertallets felles interesser i å heve kvinnelønna og understreker behovet for felles kamp, ble utfordret. Det ble tatt til orde for «mer mannlige lønnsstrategier» og større lønnsforskjeller blant kvinnene. Noen, som ledelsen i Norsk Sykepleierforbund, ønsket ikke å bruke kvinnelønnsbegrepet, fordi det fokuserer på at de er kvinner, ikke på yrket de vil ha betalt for, og dermed holder dem nede. Et syn innafor den revolusjonære bevegelsen har vært at det ville være riktigere å satse på lavtlønte av begge kjønn og at kvinnelønnsbegrepet usynliggjør de lavtlønte. Strategien kritiseres derfor fra to kanter, de som vil legge vekt på bare likelønn og de som bare vil organisere på grunnlag av lavtlønn.

Felles for disse oppfatningene er at de ser bort fra de grunnleggende felles interessene som det store flertallet av kvinnene har i å slåss for å heve kvinnelønna og undervurderer betydninga av kvinnebevisstheten som kraft i kampen. Lavtlønn er et kvinnespørsmål, lønna er så lav fordi det er kvinner det dreier seg om. Det er nettopp kvinnelønnsbevegelsen som har satt kravet om at ingen skal tjene under 90% av industriarbeiderlønn på dagsorden, et krav som nå vinner stor støtte. I kjølvannet av denne bevegelsen blir lavtlønte menn også svært synlige, kanskje nesten mer synlige enn lavtlønte kvinner. Det er heller ikke mulig å oppnå likelønn uten å gå direkte løs på kvinnelønnsspørsmålet.

Kvinnelønna som begrep ble presset inn i fagbevegelsen, også i Hågensens vokabular. Deretter er det blitt mer omstridt, fordi det er et begrep som har konsekvenser for strategi. Det bygger opp under en strategi som går ut på å snu svakhet til styrke, å utnytte det at kvinnene tjener lavere og likere til å skape en stor samla styrke i kampen for å heve kvinnelønna. På grunnlag at de faktisk har felles interesser og at kvinnebevisstheten er en nødvendig drivkraft i kampen. Både kampen for de lavest lønte (80% kvinner), kampen for heving av lønna i kvinnedominerte yrker og grupper og kampen for likelønn for kvinner med høyere utdanning rommes innenfor en slik felles front.

6-timersdagen

6-timersdagsbevegelsen var lenge den viktigste motoren i å utvikle kvinnebevissthet og samarbeid på tvers. Deler av kvinnebevegelsen, bl.a. i SV, hadde vært opptatt av dette kravet lenge, fra begynnelsen av 80-tallet ble det prioritert i Kvinnefronten. Metodene var mye de samme, samling av kvinner i ulike jobber, samarbeid mellom Kvinnefronten og ulike fagforeninger om et utall av små møter og seminarer over hele landet. Utveksling av felles erfaringer gjorde det synlig hvordan kvinner snor sitt arbeidsliv rundt familiens behov og at deltid ikke skyldes at kvinner er dumme, men at samfunnet pålegger dem ansvaret for barn og familie. Kvinner finner ulike løsninger på den skvisen de kommer i mellom jobb og familie, men grunnleggende er situasjonen den samme. Og 6-timersdagskravet er felles.

Kvinnefronten understreket kvinneperspektivet ved 6 timersdagskravet. Mens lønnskrav er mer felles for kvinner og menn, satte kravet om 6 timersdagen søkelyset på forskjellene mellom kvinner og menns forhold til arbeidslivet og deres forhold til tid. At nettopp flertallet av kvinners situasjon gjorde at de ble tvunget til å reise krav om kortere arbeidstid. Et krav som også var viktig for menn og for hele fagbevegelsen, men som kvinnene måtte gå i spissen for. Disse erfaringene gjorde det mulig å formulere et viktig brudd med tidligere oppfatninger. Kvinnene kunne være en kraft fordi de var kvinner, ikke på tross av det. De behøvde ikke måle seg opp mot menns kamperfaringer og føle seg mindreverdige. Deres erfaringer nettopp i skvisen mellom jobb og hjem, var viktige og nødvendige for å slåss. Kvinners erfaring med deltid var også et viktig grunnlag for motstanden mot det åpne samfunnet og angrepene på normalarbeidsdagen. Bl.a disse erfaringene lå til grunn da AKP konkluderte med at det nå var to ledende krefter i arbeiderklassen, det tradisjonelle kjerneproletariatet og kvinnene.

Da arbeidsløsheten og hardere klima presset 6-timersdagskravet på defensiven, var det nettopp kvinneforbunda som holdt stand og i samarbeid hindret at det ble strøket av handlingsprogrammet på LO-kongressen i 1989. Det var også et samarbeid på tvers som startet arbeidet med å få til forsøksprosjektet med 6-timersdagen i Oslo. Kvinnefronten inviterte kvinneorganisasjoner, kvinnefagforeninger og kvinnegruppene i partiene til et møte i som satte i gang. Seinere i prosessen overtok fagforeningene det konkrete arbeidet.

Kvinner på tvers

Forutsetningene for Kvinner på tvers var derfor skapt av mange over lang tid, samtidig som grunnlaget lå i de samfunnsmessige endringene i kvinners stilling.

Høsten 1993 ble det tatt et uformelt initiativ av kvinner fra Fellesorganisasjonen i Oslo, Kvinnefronten, hjelpepleierne og førskolelærerne i Oslo for å få til en landsomfattende kvinnefaglig konferanse. Kvinner fra sjukepleierne, Handel og kontor, lærerne og Hotell og restaurant ble raskt med. Dette var starten til Kvinner på tvers.

Kvinner på tvers er et konkret samarbeid mellom kvinnefagforeninger og kvinneorganisasjoner i Oslo. Det er avholdt to landsomfattende konferanser og en demonstrasjonsdag med oppfordring om markeringer rundt om i landet. Hvem som er med, forandrer seg fra gang til gang. Samarbeidet organiseres gjennom en gruppe der noen fra hver deltakende organisasjon møter. Gruppa lager opplegg til konferansen – eller demonstrasjonen – deretter behandler alle organisasjonene om de vil stå som medarrangører.

Konferansene tar sikte på å organisere på tvers av alle slags skiller, offentlig og privat, ufaglærte og faglærte, arbeiderklasseyrker og høyskoleutdanna, mannsyrker og kvinneyrker, fagbevegelse og kvinnebevegelse, YS, AF, LO og uavhengige, i og utenfor arbeidslivet. Arbeidstid, lønn og velferdsstat har preget dagsorden. Men konferansene tar bevisst ikke opp bare faglige tema, men også kvinnespørsmål i videre forstand, som seksuell trakassering og rapport fra Beijing. Dette er viktig for å styrke kvinnebevisstheten. I fjor var forholda for ungdom gjenstand for et eget innlegg, nå er det viktig å få innvandrerkvinner med i arbeidet.

Konferansene er innretta på flertallet av vanlige kvinner, på samarbeid på grunnplanet.

Men Kvinner på tvers er også en ide og en måte å jobbe på som går langt utover disse konferansene i Oslo. Bergen har f.eks. hatt en egen konferanse: Kvinner er kvinner best i vest. I forbindelse med demonstrasjonene 1. februar er det kommet igang ulike former for samarbeid i Stavanger, Tromsø, Kongsberg, Kragerø, Porsgrunn, Steinkjer, Tynset, Halden og Ålesund i tillegg til Oslo og Bergen. Flere av disse stedene legger nå videre planer. I løpet av det siste året er det også kommet i gang et nytt samarbeid i Oslo mellom ulike organisasjoner om 6-timersdagen, og det har foregått et sentralt samarbeid på tvers mellom Fellesorganisasjonen, Lærerforbundet, Lærerlaget, Helse og sosialforbundet, Husmorforbundet og Kvinnefronten om en skarp uttalelse om velferdsmeldinga.

Kvinner på tvers dreier seg om å samarbeide på tvers av ulike skiller for å skape fora og organisasjonsformer med plass til kvinner slik de er, som både arbeidere/arbeidstakere og kvinner. Klasse og kjønn er ikke to atskilte sider som passer i ulike sammenhenger, kvinner er hele mennesker. Med sine erfaringer både fra livet, fra kvinneorganisering og fagforeninger. Erfaringene viser nettopp at kvinner trenger både klassebevissthet og kvinnebevissthet, både fagforeningserfaring og kvinnepolitisk erfaring for å finne sine måter å slåss på. Et samarbeid på tvers bygger opp tillit til egne erfaringer bl.a. fordi de blir sett og delt av andre, og det utløser initiativ og felles kamp. Som diskusjonen om 6-timersdagen på den første konferansen der statssekretæren og NHO-representanten som sto for argumentasjonen som dominerer i det offentlige rom, ble helt perifere. Deltakerne diskuterte utfra sin egen hverdag og bekreftet hverandre. Kvinners erfaringer passet inn.

Og det dreier seg om å utvikle samarbeid som bryter med de eksisterende strukturene og tildels stivna arbeidsmåtene i fagbevegelsen. Et samarbeid som jobber innenfor de etablerte organisasjonene og kan påvirke dem gjennom tillitsvalgte i sentrale posisjoner. Og som samtidig står friere fordi det er organisert utenfor LO, YS og AF-systemet og ikke er bundet av formelle spilleregler. Dette betyr f.eks. at Kvinner på tvers-bevegelsen kan ha en sjølstendig «plattform» som ikke nødvendigvis er identisk med hver enkelt organisasjons. Og den kan jobbe friere. På siste konferanse ble det oppsummert et felles grunnlag for kvinnelønnskampen: Vi må stå på to bein: vi krever ei lønn å leve av dvs. heving av kvinnelønna fra bånn, og vi krever at også kvinner må få uttelling for utdanning, kompetanse og ansvar. Høyere lønn og likelønn. Dette la grunnlaget for felles paroler i demonstrasjonene som viste bredden i kvinnelønnskampen. Felles interesser er overordna motsetningene, samtidig som vi anerkjenner at det fins uenighet og respekterer den. En slik felles plattform er lettere for en påtversbevegelse enn for de ulike organisasjonene som skal forhandle konkret. Samtidig som den kan legge press. Og etterhvert som folk blir kjent med hverandre, kan samarbeidet utvides og enheten utdypes. Det er lettere å ta kontakt med en person en kjenner enn med en fremmed organisasjon.

Hva nå?

Kvinner på tvers er kommet for å bli. Både samarbeidet og ideen er i ferd med å bli etablert. Det er legitimert, bl.a. av Ester Kostøl på den årlige faglige konferansen i Trondheim høsten 1995. Rommet for tverrkontakt, også mellom enkeltkvinner i toppen er blitt mye større. Samtidig er dette fortsatt arbeid mot strømmen. Kvinnelige tillitsvalgte er (i kanskje enda større grad enn deres mannlige kolleger) nedsylta av arbeid i egen organisasjon. Dette er noe de egentlig ikke har tid til, men prioriterer fordi de ser at det er viktig – og inspirerende. Det trengs ildsjeler – og mange steder kan Kvinnefronten spille en slik rolle. Det er også viktig å ha realistiske mål for hva det er mulig å få til. Bare samarbeidet i seg sjøl gir mange positive ringvirkninger.

De vellykka kvinnelønnsdemonstrasjonene 1. februar viste at det også er mulig å handle sammen. Med markeringer på 11 steder, der bare Oslo og Bergen har hatt noe tidligere, ble Kvinner på tvers-samarbeidet kraftig utvidet. Dette er et viktig skritt. Økt kontakt og samarbeid på tvers lokalt vil være noe av det viktigste å utvikle framover, på kommuneplan, på store arbeidsplasser som sykehus eller i bydeler som i Oslo. Mange steder vil bruke 8. mars til å styrke samarbeidet. Og f.eks. i forbindelse med tariffoppgjøret i vår kan det være aktuelt å lage felles møter der en utveksler krav og diskuterer hvordan en kan stå sammen, eller organiserer støtte til dem som går til konflikt for kvinnelønnskrav. Andre vil kanskje være opptatt av velferdsmelding og privatisering og styrke samarbeidet på tvers med eneforsørgere, trygdemottakere og brukerorganisasjoner.

Utvida lokalt samarbeid vil også gjøre at flere får lyst til å jobbe med å organisere bevegelsen på tvers, ikke bare jobbe innad i hver enkelt organisasjon. Flere krefter til å jobbe med Kvinner på tvers som en sjølstendig bevegelse er også en forutsetning for å få med dem som ikke kommer av seg sjøl. Det er bl.a. viktig å få med flere kvinnegrupper i tradisjonelle arbeideryrker innafor forbund der kvinnespørsmål i liten grad står på dagsorden og der deler av kvinnekulturen kan virke fremmed. Mulighetene er store om noen tar kontakt.

Kvinnelønnsdemonstrasjonene var organisert rundt det som det er enighet om samtidig som en respekterte forskjellene. Dette er viktig å ta vare på, Kvinner på tvers skal bidra til å gjøre kvinner mer synlige slik de faktisk er, ikke skape en ny kvinnemal som alle må passe inn i.

Hvordan det så vil utvikle seg videre? Kom på Kvinner på tvers-konferanse i Oslo 21.-22. september 1996 og du kan være med å skrive fortsettelsen av denne historia!

av Frode Bygdnes

Ved å svekke kystbefolkningas hevd på fisken, svekke allmenningsretten til fisket og regulere sjarkfiskeren bort, tjener regjeringa storkapitalen i næringa.

Kombinasjonen den varme Golfstrømmen, blanda med kaldt næringsrikt saltvann fra polområdet, gjør vårt havområde til et av verdens beste fiskehav. At disse havstrømmene kommer innover vår store kontinentalsokkel, gir grunnlaget for våre enorme naturressurser

Ressursrik landsdel

Befolkninga i Nord-Norge har vokst med og levd av havets ressurser. Fra sagatida til i dag har disse fornybare ressursene gjort denne landsdelen til en rik og velstående landsdel. Riktignok har det vært svingninger i sesongfiskeriene og noen ganger svart hav. Da har styrken vært at befolkninga ikke har hatt ensidig næringsgrunnlag, men har utnytta den rike naturens mangfold.

Helgeland og Hålogaland hadde sterke småkonger i sagatida på grunn av fisken. Det var tørrfiskpenger herfra som muliggjorde bygginga av Nidarosdomen. Det var fisken nordfra som var grunnlaget for Hansabyen Bergen. Fisken var hovedgrunnen for kolonialiseringa av Nord-Norge. Silda skapte muligheten for industrialiseringa av landsdelen. Sildefisket i Eidsfjorden var av slike dimensjoner at det merktes på børsen i Hamburg i siste del av forrige århundre. Vi fikk både damskipsflåte og sildoljeindustri den gang.

I dag fremstår fiskeriene og fiskerinæringa som nasjonens viktigste næring etter olja. Det dreier seg om den nest største eksportnæringa med en eksportverdi på omkring 20 milliarder kroner i året. I tillegg kommer innenlands omsetting. Det er store verdier kapitalen ønsker å få grep om. Næringa er viktig ikke bare for eksportverdien, men også for verdiskapning, sysselsetting og bosetting langs kysten vår.

I de seinere år har denne rike landsdelen blitt fremstilt som problemlandsdel. En underslår den verdiskapinga som foregår langs kysten, men har i rein FrP-stil fokusert på prissubsidier og statlige overføringer. En fiskeriminister fra landsdelen og fra næringa veit bedre, allikevel fremstår han som EU-tilpasseren med budskapet at markedskreftene skal få råde. Landsdelen skal urbaniseres og fisket skal industrialiseres. Dette er landsdelens største trussel noen sinne. Fordelen og styrken til landsdelen har vært mangfold og allsidighet med helt marginale avkastninger ut fra naturens evne. En fiskeripolitikk basert på kapitalens premisser fører til oppkjøp av fiskerirettigheter fra lokalbefolkninga og til fjernkapital. En naturlig konsekvens er ressursødende fiske etter den mest lønnsomme fisken, ødelegging av markedet og utarming av landsdelen.

Kapitalskapte kriser

Vi ser dette tydelig i dag. Vi har minst to typer kapitalskapte kriser. Ei ressurskrise pga. overfiske i Barentshavet av en økende trålerflåte. Og vi har ei markedskrise hvor den marginale utkantproduksjonen rammes av et verdensmarked med overpøsing av hvitfisk (dvs. fisk med hvitt kjøtt som torsk, hyse og lange) fra alle verdenshavene. Det er ikke bare oppdrettslaksen som dumpes på markedet. Vi ser den samme systemkrisa i saltfisknæringa, i filetproduksjonen og i ferskfiskleveringene.

Kapitalens ønske om størst mulig avkastning, fortest mulig verdirealisering sammen med perspektivet om konkurranse med likesinnede i markedet, gjør at hensynet til naturressursene og til befolkninga må vike. I dette kappløpet inngår det at fiskeressursene ikke lenger skal tjene bosettinga, befolkninga og kystfiskerne. Om kystbefolkninga urbaniseres til noen få byer, er det lettere å frata kystfolket sine gamle fiskerirettigheter. Ved å svekke kystbefolkningas hevd på fisken, svekke allmenningsretten til fiske og regulere sjarkfiskeren bort, tjener regjeringa storkapitalen i næringa.

Kystbefolkninga mot havimperialister

Å forsvare kystbefolkningas hevd på ressursene, er en miljøkamp. Det er med på å begrense rovdriften på de mest lønnsomme fiskeslagene. Kystbefolkninga er naturressursenes beste vokter sjøl om vi har eksempler på ødsling her og. Det er nemlig ikke kystflåten som har ressurser til å tømme havene, det er den kapitalkrevende havgående flåte. Og det gjør de hvis ikke kyststatene tar ansvar for kystbefolkningas næringsgrunnlag. Canada våget å gå utover 200 mils økonomisk sone i konfrontasjon med EU for å forsvare blåkveita for sin kystbefolkning. Norsk fiskeripolitikk er ikke bare unnvikende ovenfor EU, Island og andre piratfiskere i Barentshavet, de er direkte aktive i å stimulere verdens største piratfisker; Kjell Inge Røkke.

Verdens største smutthullfisker …

Røkke har slått seg opp på smutthullfiske rundt om på verdenshavene. Røkke eier våren 1996 22 fabrikkskip og fisker 10% av verdens hvitfisk. Dette fiske foregår utenfor Alaska, Russland og Sør-Amerika. Han har også avtaler med kystnasjoner til å ta 1,3 millioner tonn fisk. Det er tre og en halv gang så mye som den samlede norske torskekvoten i år. Førstehåndsverdien av fangsten er regnet til 7 milliarder kroner, like mye som hele den norske førstehåndsverdien av fisk i 1995. (Kilde: Dag Erlandsen i bladet Vesterålen 11. april 1996.)

Røkkes båter opererer hovedsaklig på et fiske som ikke er regulert, derfor har heller ikke Røkke trengt noen kvoter. I et radiointervju i vår ble kompanjongen i RGI, Gjelsten spurt om ressursansvar. Han svarte klart og tydelig at det ikke var deres ansvar, deres oppgave var å fiske opp mest mulig. Røkke driver en innhøsting som prioriterer kortsiktig økonomisk gevinst fremfor langsiktig forvaltning. Slik spekulerer Røkke fra Norge i uavklarte og uregulerte havområder med støtte fra norske myndigheter. Dermed blir det norske engasjementet i FN-avtaler om å regulere fisket i internasjonale farvann halvhjerta. Og bønnen til Island og andre om å slutte å fiske i smutthullet og i smutthavet, blir bare flaut. Når anledninga byr seg, er norsk fiskeripolitikk like imperialistisk som noen.

… satser på å kjøpe nasjonale kvoter

Røkke har kapital og ønsker å satse på Barentshavet. I dagens fiskeripolitikk kan en kjøpe seg til kvoter. RGI satser på to måter. Den ene er å bygge trålere som leies ut til russerne med sannsynlige leveringsavtaler i Norge. 16 til 18 nye trålere skal registreres i Luxemburg, fiske på russisk kvote under russisk flagg i Barentshavet. Det forutsettes at det gis norsk statlig hjelp på de 12 siste. Satsinga vil kreve mellom 200 og 300 millioner statlige norske kroner i subsidier. Nærings- og energidepartementet har tidligere i vår klarert utbetaling av verftsstøtte i forbindelse med at RGI skal bygge 8 fabrikktrålere og 10 ferskfisktrålere. (Kilde: Nordlys18. juni 1996.) I første omgang er selskapet med på å bygge 4 nye trålere som skal gi leveringsforpliktelser til Norway Seafoods på rundt 17.500 tonn. Denne avtalen vil når den er gjennomført, gi RGI hånd om 70.000 tonn råstoff. Russiske fiskerimyndigheter er bekymret for den avhengigheten som er skapt til utenlandske samarbeidspartnere på flåtesiden. Havforskerne er engstelige for at torskebestanden står foran en ny nedtur. Og markedet er engstelig for ytterligere prispress på hvitfisk.

Den andre måten RGI satser på, er å kjøpe opp norske fiskebruk som har trålerkonsensjon. Oppkjøp av Melbu-fiskeindustri er Røkkes brohode mot Nord-Norge. Det er et av Nord-Norges største fiskerikonsern. Konsernet består av bl.a. fiskebruk i Lofoten og Vesterålen som Stamsund, Melbu, Hovden, Nykvåg og for ikke å glemme er de den største aksjonæren i Vesterålens Hermetikkfabrikk på Sortland. Allikevel er nok den største enheten trålerrederiet med sine seks trålerkonsesjoner. I 1996 har rederiet kvoter på nesten 11.000 tonn torsk og hyse. Via Stamsund Skipsselskap er konsernet betydelig eier av Lofoten Trålerrederi a/s med sine sju konsesjoner. Dermed kommer Norway Seafood opp i kvoter på 20.000 tonn torsk og hyse. Sammen med sei og andre fiskearter, kan denne trålerflåten gi en årlig fangst på mellom 30.000 og 40.000 tonn hvitfisk og reker. For RGI er det kvotene og konsesjonen som er interessant. Verdien av fiskebrukene og flåten er uvesentlig.

Fiskeriministeren på lag med Røkke

Dagens Næringsliv meldte bl.a. 2. april 1996 at SND presset på for Melbu-oppkjøpet, med å true å selge seg ut om ikke duoen gjorde noe på fiskerisektoren. SND investerte 50 millioner i Røkkes nystiftede selskap Norway Seafoods. Dette var ingen distriktstøtte, men en investering. I dag kan SND selge aksjene for 70 millioner. RGI hadde neppe kjøpt opp Melbu-konsernet om ikke de hadde klare løfter fra myndighetene om å få konsesjonene. DN sin melding er forsøkt imøtegått, men muligheten til å kontrollere konsesjon, er et taust og pålitelig vitne om myndighetenes velsignelse.

Tidligere fiskeriminister Eivind Bolle hevdet at det som er betenkelig i dagens utvikling, er den sentralisering av fiskerinæringen som pågår. En havgående flåte på noen få hender, vil kunne fiske opp og levere de nødvendige kvanta fisk til noen få store fiskeindustrianlegg langs kysten. Kystflåten vil da bli presset ut av konkurransen. (Ifølge lederen i bladet Vesterålen 19. mars 1996)

Eiendomsretten

På 1960- og 1970-tallet ble en flåte på 70 ferskfisktrålere bygd opp av lokal fiskeindustri, kommuner og andre lokale eiere. Disse skulle sikre at råstoffet ble landet og produsert der eierne bodde. Halvparten av dagens ferskfisk-trålere i Nord-Norge er nå på sør-norske hender. Av flåten på vel 40 båter er ca. 20 trålere kontrollert av tre tunge fiskerikonsern som styres av kapitalinteresser utenfor landsdelen. Det multinasjonale selskapet Nestle Findus med base i Sveits, er det ene selskapet med kontroll over 5 trålere, Røkke den andre og West Fish i Ålesund den tredje.

West Fish eier fabrikktråleren Kongsfjord og seks ferskfisktrålere. Dette selskapet har overtatt restene fra det familie-eide selskapet Aarsæther. Med offentlig kapitalinnsprøyting på over 40 millioner kroner i gunstige lån og tilskudd, overtok West Fish selskapet i 1991. Med de trålerkvotene som er tildelt de siste årene, kan denne flåten fiske 13.000 tonn torsk og hyse. Landanleggene har også vært av de mest aktive i å kjøpe råvarer fra russiske trålere. Selskapet planlegger med støtte fra SND å bygge et svært saltfiskanlegg på Svartnes ved Vardø. Dette har skapt uro i saltfisknæringa som i vinter har slitt med stor overproduksjon og prisras.

Lokomotivene

RGI og West Fish er begge vertikalt integrerte konsern med stor trålerflåte, industrianlegg og en organisasjon som driver salg og markedsføring. De har full kontroll over hva de gjør fra ressursuttaket til markedet. Dette er i samsvar med SND-rapporten som Nærings- og energidepartementet la frem høsten 1994. Det var en rapport som hevdet at fiskeri-Norge trenger noen få integrerte og store bedrifter som skal være såkalte lokomotiv i fiskerinæringa. (Fra bladet Vesterålen 13. april 1996.) Den norske strategien går altså ut på å støtte opp om noen få aktører som konkurrerer på verdensmarkedet. Da er det nærliggende å tro at skrittet over til fabrikkproduksjon er lite. En god del av den hvitfisken som utkonkurrerer norsk torsk og hyse, er fabrikkproduksjon fra Island og fra Røkkes RGI. Det er all grunn til å frykte at den strategien Russland med hjelp av bl.a. Røkke vil satse på, er fabrikkskip som kan skaffe landet mest mulig valuta. Vi registrerer at Røkke kommer til Nord-Norge både under norsk, russisk, luxenburgs og kypriotisk flagg og med DNA-regjeringas støtte.

SNDs strategi med å styrke store fiskeribedrifters egenkapital, gir skjev konkurranse. De mindre fiskerimottakene står enten i fare for å bli kjøpt opp eller utkonkurrert. Det er spesielt tragisk fordi det er de mindre bedriftene som er mest fleksible til å takle sesongsvingningene og svingningene i markedet. Og det er de mindre mottakene som muliggjør en spredt sjarkflåte langs kysten.

Omorganisering av det tidligere DUF

SND (Statens nærings- og distriktsutviklingsfond) omorganiseres. Den totale rammen på SND-midler har vært på vel fem milliarder kroner. Fylkeskommunene har hatt hånd om ca 1,5 milliarder. Det har foregått en viss tautrekking om forvaltninga av disse pengene. Skal fylkeskommunen ha ansvaret for de distriktspolitiske virkemidlene i SND eller skal næringsministeren med SND-ledelsen disponere disse midlene. Det dreier seg om en lokal folkevalgt styring eller en SND-ledelse som tar mer og mer form av bankvirksomhet. Næringsministeren arbeider for omlegging som sikrer SND langt større makt over disse offentlige støttemidlene. Ministeren omorganiserer for å svekke lokalpolitikernes bremsing på denne utviklinga og for å tilpasse omorganiseringa denne «Røkke»-satsinga.

Også innenfor fiskebåtfinansieringa ser vi en betydelig omlegging. Her arbeides det med å slå sammen Statens Fiskarbank, Kreditkassen og SND. (Tidligere Fiskernes Bank gikk inn i Kreditkassen for noen år siden.) En slik sammenslåing er med på å fjerne alt som dreier seg om distriktspolitiske virkemidler. Spesielt er denne omlegginga helt etter privatbankenes forretningsid. Denne integreringa vil være med på å se snevert bedriftsøkonomisk på båtkjøp. De som taper, er kystflåten. Dagens kvoter og fiskepriser gjør det umulig for kystfiskerne å skaffe seg ny båt. Forslaget om å legge ned Statens Fiskarbank er et nytt signal om at Regjeringa ønsker en ensretting av norsk fiskerinæring i retning av større enheter på sjø og land. Med hjelp av SND er storkapitalen på full marsj inn i både den tradisjonelle fiskeriindustrien, i oppdrettsnæringa og i flåtestrukturen.

Manglende styring eller bevisst privatisering

Årsmøtet i Troms Fiskarfylking beklaget på det sterkeste den manglende styring av fiskeripolitikken. Fiskarfylkingen sier videre: «Resultatet av dette har blitt at Næringsdepartementet ved SND og Utenriksdepartementet har blitt de viktigste aktørene for å styre rammebetingelsene for næringa, ofte på tvers av næringas egne ønsker og vedtatte fiskeripolitiske målsettinger.»

Derfor er det ikke riktig å beskylde myndighetene for manglende styring. De øver en styring på kapitalens premisser.Det er en politisk kurs for å avfolke kysten for å sentralisere i noen få byer. Under Gro H. Brundtlands regjeringstid, har alle styringsredskaper blitt svekket eller tatt helt bort. Vi ser det på flere og flere felter. Også på hvordan nedleggelse av postkontor rammer distrikts-Norge. Dermed blir bosettingsstrukturen forandret og kystkulturen står for fall. Vi er vitne til en norsk imperialistisk fiskeripolitikk under ledelse av sosialdemokratene.

Forsvar kyst-Norge

Det er kystfiskekulturen som best kan utnytte naturens mangfold og variasjoner. Det er kystflåten som best kan tilpasse seg naturens yteevne. Og det må være reproduksjonen i havet som må få bestemme uttaket av havets ressurser til enhver tid. Det må ikke være kravet til profittavkastning som skal bestemme fangstmengden, heller ikke markedets etterspørsel. Som kystnasjon må vi ta et globalt ansvar. Vi har ansvar for en av verdens viktigste biologiske ressurser.Denne ressursen må ikke privatiseres på det internasjonale marked. Vannforsyninga kan stå som et skrekkeksempel. Ni multinasjonale selskaper med sete i Europa har total kontroll på denne. Kampen i dag går på at internasjonal kapitalisme ønsker å privatisere naturressursene.

Vi må få en nasjonal fiskeripolitikk som sikrer kystbefolkninga retten til fiskeressursene. Fiskeripolitikken skal være et redskap for å opprettholde dagens bosetting.Fiskerettighetene må knyttes til lokalsamfunn og aktive fiskere. Fiske med passive redskaper som garn, line og juksa kan fiske fritt. Reguleringstiltakene må ikke diskriminere kystfiskerne som ønsker å ta fisken når den er ved land i sesongene. Reguleringstiltakene må forfordele kystflåten og diskriminere fiske i oppvekstområder i Barentshavet. Helårsdrift ved fiskemottakene på land må baseres på varierte fiskeressurser og på forskjellige videreforedlingsformer. Landbasert virksomhet må basere seg på fleksibelt driftsopplegg. Gjennom lagring og frysekapasitet kan en motta fisken når det er mye fisk. Med hurtig nedfrysing av helt fersk fisk kan sjarkfiskere rundt om i distriktene sende frossen filet til videreforedling når som helst. Ved å bygge på fjordfiskeren kan en og nyttiggjøre seg av de mange forskjellige fiskearter og vekster som forekommer på kysten. Disse både eksklusive arter, u-fisker, kråkeboller m.m. er lite egna til kommersiell fangst, men vil kunne gi sjarkfiskeren et verdifullt bidrag til sitt eksistensgrunnlag. Slik kan en sikre mest mulig stabil sysselsetting på årsbasis.

Mulighetene er mange, teknologien har skapt nye muligheter og vi har en rik kystkultur å bygge på. Disse løsningene velges ikke. Den sosialdemokratiske regjeringa sammen med kapitalen har en helt annen strategi med næringa. Tida er moden for en ny Aksjon Kyst-Norge.

av Hans Olav Brendberg

For bonden har samvirke vore ein måte å sikra stabil pris og leveranse, på stutt og lang sikt. Som eigar av bondesamvirke har han hatt eit ord med i laget – ogso etter at mjølka eller slaktelammet har fare frå garden. Og difor har og samvirkeideologien vore ein sjølvsagt del av norsk jordbruk.

Samvirkeideologien

Samvirkeideologien har vorte til saman med utviklinga av kapitalistiske marknader – og delvis som ein reaksjon på denne utviklinga. Samvirkeprinsippa, som går att i all samvirkeorganisering, er i grunnen svært enkle:

1. Ope medlemsskap
2. Mottaksplikt
3. Fordeling av utbyte etter leveransar
4. Opplysningsverksemd
5. Samarbeid med andre samvirketiltak
6. Eit medlem – ein stemme

Desse grunnleggjande prinsippa har vore so lettfattelege at samvirke har vore ei god løysing på ei rad oppgåver, og samvirke har vore ein del av ideologien både i bonderørsla og arbeidarrørsla. I bonderørsla var samvirke sjølve grunnsteinen i organiseringa – nett som fagforeininga var det i arbeidarrørsla.

Pionerane og smørprisen

Det sosialdemokratiske regimet i etterkrigstida hadde si Moses-myte i Menstadslaget, då rørsla gjekk over sivsjøen på veg mot etterkrigstidas Kaanan. Ogso i bonderørsla har ei hending liknande, mytiske dimensjonar: Tida då lastebilar gjorde vegen frå Gudbrandsdalen til Oslo so stutt at bønder frå langt borte kunne underby dei som låg nærare ned i tvangsauksjonar og krise. I denne perioden – tidleg i vårt hundreår – organiserte den austlandske bonderørsla seg som parti, samstundes som ho tømra samvirke for dei fleste jordbruksprodukt.

Mellomkrigskrisa vart prøvesteinen på samvirkeløysingane i jordbruket, og med kriseforliket mellom Hundseid og Nygaardsvold vart landbrukssamvirket ein del av den sosialdemokratiske orden. Faktisk i så stor grad at ein rett etter krigen dryfte kvar grensene mellom produsentsamvirke og forbrukarsamvirke skulle gå – privat kapital trongs jo ikkje.

No sende jo formell og mental Nato-medlemsskap snøggt slikt prat ned i arkivskuffene. Men landbrukssamvirke stod fast, sikra bonden marknadsmakt – og minnet om agrarkrisa sikra Loyaliteten. Og med den grunnfeste Loyaliteten på plass går vi inn i neste fasen av samvirke som ideologi: «Bygg Landet»-perioden. Gullalderen for det sosialdemokratiske, teknokratiske vekstregimet var òg ein gullalder for samvirke – men no i ei ny rolla.

Kapitalismen kjem under raude faner

I store landsluter vanta viktige kjennemerke på ein utvikla, kapitalistisk økonomi so seint som midt på femtitalet. Eit av dei viktigaste var at arbeidskraft ikkje var ein vare som vart omsett fritt på marknaden. Den kapitalistiske fridomen for arbeidaren – at han sel arbeidskrafta si som vare – krev sjølvsagt i utvikla form at han må selja arbeidskrafta som vare. Med det omfanget sjølveigd primærproduksjon hadde, fekk ein ikkje ein normalt fungerande arbeidsmarknad i til dømes Nord-Noreg. I landsdelen var omlag 50 % sjølvsysselsette i jordbruk og fiske, gjerne i kombinasjon. Tilgangen på arbeidskraft varierte difor etter onnene og sesongfiskeria – med underskot på arbeidskraft i lofotfiskemånadene, stort overskot utetter hausten. Men ein slik arbeidsmarknad var det særs vanskeleg å få ein utvikla, kapitalistisk industrisektor til å svara seg. Maskinane laut gå jamnt året rundt, skulle kapitalinvesteringane kasta av seg – og då sesongvariasjonane gjorde det uråd å få dette til, laut styresmaktene inn og subsidiera kapitalen til ei havgåande flåte og ein fiskeindustri med permanent arbeidskraftunderskot.

I denne stoda hadde samvirke ei lita, men særs viktig rolla å spela: Å skapa ein marknad for landbruksprodukt. Jordbruket var innretta på naturalieproduksjon, med sal av overskot frå bruket. Difor var det vanskeleg å få eit spesialisert og effektivt jordbruk til å bera seg: Det fanst ikkje automatisk marknader for produksjonsveksten som fylgde med spesialisering og effektivisering, og slik modernisering føresette sikker avsetnad til stabile prisar om ikkje kapitalkostnadene skulle svi meir enn dei gav i ekstra inntekt ved auka produksjon. Samvirke si marknadsregulering, med stor ideologisk legitimitet og offentleg kapital i ryggen, var kort og godt heilt naudsynt for å bryta opp det naturaliebaserte samlivet mellom bonden i stakk og fiskaren i bukse. Og denne politikken var vellukka: Frå slutten av femtitalet byrja den gamle hovudnæringa i landsdelen, kombinasjonsnæringa, å møta veggen. Jordbruk og fiske vart heilårsnæringar, og arbeidskraftoverskotet som tidlegare fanst utom onnene, vart heilårs arbeidskraftoverskot som søkte inn til veksande byar i og utom landsdelen – der dei vart marknad for dei nye bygdenæringane – heilårs jordbruk og fiske. Dei mest utprega kombinasjonsområda vart raskt forgubba – delvis med drahjelp av fråflyttingstilskudd som rokk til å koma langt på nyhuset.

Denne utviklinga var mest synleg i Nord-Noreg, men prosessen finn ein att i heile bygde-Noreg. Omleggjinga av fiske og skogbruk var motoren, men samvirke si evna til å skapa og regulera marknader for hadde sikra sterk ideologisk legitimitet i bygdesamfunnet.

Hammarn til Edvart – eit slag i lufta?

Reaksjonen på «bygg landet»-perioden, då eit hopetal bygdesamfunn vart lagt øyde, kom mot slutten av sekstitalet. Med Ottar Brox si analyse av utviklinga under Nord-Norgeplanen som ideologisk ammunisjon, hammarn til Edvart som fast innslag i ynskjekonserten og eit kraftig nei-fleirtal i folkerøystinga i 1972, var det teknokratiske utviklingsregimet kraftig diskredittert berre på nokre få år. I landbruket fata gloa eit par år etter EU-striden, då nokre bønder på Hitra byrja setja skattepengane på sperra konto midt i agurktida. Og det var ein verkeleg eksplosjon som kom – truleg har det sosialdemokratiske regimet aldri vore so truga som kring midten av 1970-talet. Utkant-arbeidarklassealliansen som hadde ført Nygaardsvold til kongens bord midt på tredvetalet var gjenoppliva – utanfor andsvarleg, sosialdemokratisk kontroll.

Korleis sosialdemokratiet fekk dempa uroa i arbeidarklassen og mellom fiskarane er ei historie for seg. I jordbruket vart opptrappingsvedtaket, med Berge Furre som saksordførar, sluppe ut som oljepengar på opprørt hav.

Opptrappingsvedtaket er eit samansett stykke politikk. I åra etter var det truleg inntektsmålet, med vanleg industriarbeidarinntekt for gjenomsnittsbonden, som vart mest fokusert. Og på slutten av 70-talet hadde truleg dette inntektsmålet stor støtte mellom folk flest. Samstundes: I ly av opptrappingsvedtaket forsvann omlag helvta av norske gardsbruk. Og pengane som flaut inn i – og mesta like snøggt ut av – av næringa vart til siloar, driftsbygningar og anna som førde til at ein nådde sjølvforsyningsmøla som ein hadde prata om i 1975 tidleg på 80-talet. Men ein stogga ikkje med det. Produksjonen vaks, sjølv om ein ikkje hadde bruk for overskotet. For effektivt og moderne landbruk – det er jo produksjonskapasitet.

For å handtera denne stoda, med overskotsproduksjon, nye krav til effektiv omsetning og ikkje minst å vera kanal for ein stor pott av oljepengane som kom rennande, fekk samvirke igjen nøkkeloppgåver. Dei norske mjølkepakkane vart standardiserte, meieriselskapa vart regionaliserte og for fyrste gong fekk me i røynda ein nasjonal matvaremarknad. Men om gardsbruk og meieri forsvann: Denne politikken hadde stor legitimitet på bygdene. Med inntektsmål og oljepengar i ryggen såg det ut som om det berre var siste kneika att får ein var framme i framtidslandet når det galdt norsk jordbruk. I ly av dette inntrykket bygde ein opp ein bruksstruktur og eit foredlings- og transportsystem som mot slutten av 80-talet gjorde at norsk jordbruk var slaktemoge og i godt hold. Det trongst berre ein slaktar.

I gryta hennar Gro

Med det har vi kome fram til stoda i dag. Då opptrappingsfesten tok slutt mot slutten av 80-talet, fekk samvirke andsvaret for å nytta ut den kapasiteten som var bygd ut i foredlingsindustrien på mest mogleg rasjonellt vis. Fyrst reiste tilsette og tillitsvalde rundt på møte etter møte og argumenterte for kor rasjonelt det var med sterke, regionale samvirke i staden for den gamle småstrukturen. Med regionalt i staden for lokalt eigarskap var resten av løpet greitt: Ved å slakta anlegg eitt for eitt, sikra ein stabile fleirtal hjå dei som såg von for sitt anlegg ved å leggja ned hine. Og dei som hadde mist sine lokale meieri og slakteri, dei gav ofte fan i alt anna enn utbetalingspris etterpå. For samvirkepampane var jo dèt det beste som kunne skje – tilsynelatande. Då kunne jo avgjerdene overlatast til presumtivt kompetente folk i styre og administrasjon – i staden for til kverulantar på meieriårsmøta. Men å gje fan er definitivt ikkje ein del av samvirkeprinsippa. Og det er dei me no kjem attende til.

Samvirkeprinsippa er ikkje nokon garanti, korkje for det eine eller det andre. Samvirke kan brukast, og har vorte brukt, til å løysa ei rad med oppgåver under omskapinga av Noreg i kapitalismen sitt bilete. Men det er heller ikkje tvil om at den norske småbonden si oppslutning om samvirke har vore solidaritet i praksis – og samvirke har gjeve han noko att for solidariteten. Men i dag har mammutsjuka kome so langt at ideologien og solidariteten blir flisa opp. Når det blir like meiningsfullt å reisa på årsmøte i regionmeieriet for å forsvara sitt lokale meieri, som det er å gå til åtak på ei vanleg veivals med berre turre nevane, då blir folk vonbrotne og byrjar gje fan. Og når bønder flest gjev fan, er sjølvsagt ikkje Kåre Syrstad i stand til å forsvara ei mjølkeomsetjing bygt på samvirkeprinsippa. Tida har soleis kome for å sprenga samvirke – og eggsamvirke ser ut til å verta pionerprosjektet i den litt spesielle forma for «union busting» vi vil få i norsk landbruk.

Samvirke som økonomi

Med det avsluttar eg denne stutte skissa til ei politisk soge for det norske landbrukssamvirket. Men samvirke er sjølvsagt ikkje berre ideologi og politikk. Samvirke er ogso butikk – tonn på tonn med kjøt, mjølk og egg på veg frå garden til matbordet. Nøkkelen til å skjøna samvirke si rolla i norsk landbruksøkonomi er marknadsreguleringa. Det er her skiljet går mellom Noreg og EU-landa, og Noreg og USA.

Produksjon av mat har sine særtrekk. Eit av dei viktigaste særtrekka er at folk skal ha jamn tilførsel av mat, og at marknaden ikkje svingar opp og ned på same viset som når det gjeld andre vareslag. På hi sida er produksjonen i landbruket avhenging av naturen, med dei sesongvekslingane som fylgjer med. Og for mange vareslag må ikkje tidsavstanden mellom fjøs og matbord verta for stor – ein må ha foredlingsanlegg og transport som kan handtera sesongvekslingar, og planleggja for dei. Og ikkje minst: Med dei kapitalkostnadene ein har på ein vanleg gard i dag, må gardbrukaren vita at han får selt produkta sine til ein brukbar pris, ogso om 5-6år, om han i det heile skal våga å investera. Summen av alle desse omsyna gjer at marknadsbasert jordbruk er, og må vera, planøkonomi. Og det sentrale i landbruket sin planøkonomi er marknadsreguleringa. Utan marknadsregulering vil matproduksjonen verta ustabil. Det kan på eine sida fåra til tome butikkhyller, eller på hi sida til at bonden vert sitjande med slakt eller mjølk ingen vil kjøpa. Båe delar vil svekka tilliten til omsetningssystemet – utan at eg her skal gå inn på kva det kan føra til.

Det sentrale er altso marknadsreguleringa, og makta over marknadsreguleringa. Den som sit med handa på rattet i høve til denne mekanismen, kan i stor grad avgjera kva som løner seg, og ikkje løner seg, i matproduksjonen. I USA er det store monopolselskap, til dømes korngigantar som Cargill, som kontrollerer marknadene so mykje at dei kan styra planøkonomien i landbruket. Amerikansk landbrukspolitikk vert soleis i stor grad avgjort på styreromma i desse selskapa. I EU er det den sams landbrukspolitikken – CAP – som syter for det same. CAP byggjer på eit system med garanterte minsteprisar til produsent. So lenge fellesskapet garanterar for ein viss pris, er det ingenting som held attende om produksjonen veks ut over forbruket. Dette gjev kroniske strukturvanskar knytt til lagring og overskotsproduksjon, og 2/3 av det samla EU-budsjettet går til å handtera dei strukturelle vanskane som fylgjer med CAP. I særs liten grad går desse pengane til bøndene. Dei forsvinn i transportstøtte, lagerstøtte, eksportstøtte og liknande – alt saman støtte retta inn mot marknadsaktørane.

I samanlikning er den norske marknadsreguleringa mesta gratis. Marknadsreguleringa skjer via jordbrukstingingane, som fastset maksimalprisar for landbruksvarer. Faglaga, som tingar for jordbruket, overlet so til samvirke å nå desse prisane. Marknadsreguleringa er stabil, avdi samvirke har so stor marknadsdel at ein har dominerande marknadsmakt. Heile mekanismen er soleis ei blanding av offentleg marknadsregulering – staten som tingingspart i jordbrukstingingane – og privat marknadsregulering: Samvirke. Avdi samvirke er bondeeigd, og interessert i å få prisar for varene sine, får ein ikkje same overproduksjonsmekanismen som i CAP, sjølv om ein sjølvsagt har overproduksjonsproblem.

Meieridrifta i Noreg er kanskje det beste dømet på kor sinnrikt det norske systemet for marknadsregulering fungerer. Mjølk går til ei rad produkt: Konsummjølk, ost, smør, turrmjølk, yoghurt og fleire. Målet til meierisamvirket er å selja mest mogleg av mjølka – avdi overproduksjon ein ikkje får betalt for, er reint underskot so lenge ein sit med mottaksplikt. Difor er økonomien i dei ulike produksjonane særs ulik. Fyrst og fremst er det konsummjølk som gjev pengar i kassa. Smør går berre i balanse, turrmjølk er reint underskot.

Ut frå rein bedriftsøkonomi kan ikkje turrmjølkproduksjon i Noreg forsvarast. Men for NML er det betre økonomi i å turka mjølka, og få selt ho, enn å lata ho rotna på tank – eventuelt nytta henne til får. Og ved å la konsummjølkproduksjonen subsidiera dei andre produksjonskjedene, får ein pengar for meir av mjølka – og større samla inntekter. Men dette verkar sjølvsagt berre so lenge all mjølka går gjenom NML. Det er sårs lett å sprenga akkorten ved å sleppa andre til på konsummjølk – slik at NML må kutta ned prisen på konsummjålka, eventuelt får mottaksplikt på meir mjølk ein ikkje får selt. Om styresmaktene vil, er det svært lett å skapa ubalanse i heile dette fint avvegde reguleringssystemet. Greier ein skapa store ubalansar, vil konstnadene koma på rekneskapen til dei som sit med reguleringsandsvar og mottaksplikt – i praksis samvirke. For å handtera desse auka kostnadene, kan NML snart koma til det punktet der dei lyt divisjonera dei ulike produksjonsløypene for å sikra bedriftsøkonomisk lønsemd i kvar einskild del av systemet sitt. Turrmjølk til matvareindustrien vil då stiga so mykje i pris at det vil vera heilt urealistisk å halda oppe grensevernet – og NML vil her og andre stader sitja att med for mykje mjølk. Utan at eg kjenner talet, kan truleg mellom 1/3 og helvta av norsk mjølkeproduksjon verta overskot som det ikkje finst marknad for, om ein slepp laus desse mekanismane.

I denne stoda har samvirkeleiarane sytt for å koma seg i posisjon mellom borken og veden. I lang tid har dei samhandla med staten og landbruksdepartementet, og lojalt fylgd den landbrukspolitikken som har rådd der i garden. Når eigne medlemer har vore i vegen, har dei visst å utmanøvrera dei. Når staten i dag knapt har serlege skruplar med å avvikla heile samvirkesystemet i matvareindustrien, veit samvirkeleiarane at staten har all verda med biletkort på handa – so lenge dei torer å setja marknadsreguleringsmekanismen på spel. Samvirke sit med svarteper, samfunnsandsvar, mottaksplikt, fraktutjamning m.m. – utan dekning på kontoen om ikkje staten gjev dei høve til å ha den marknadsposisjonen dei treng.

Og styrer og administrasjon har sytt for å få så stor avstand til eigarane sine, at dei ikkje trur på at norske bønder vil ofra noko for å sikra samvirke, om det kjem til open kamp. Dei har i så mange tiår halde på med medlemsfordelar at dei trur det einaste som bønder ser, er kortsiktig eigeninteresse. At også bønder kan sjå langsiktige utviklingsliner i landbruket – nei, den tanken er fjern. Utan å få makt i råmelover og fullmakter frå departementet, og utan å sjå den makta som kan liggja i mobilisering av eigne medlemer, skal altso dei ulike samvirkeverksemdene gå inn i samhandling med hinmannen sjølv – den vidunderlege, nye marknadsliberalismen, og dei særs sjølvmedvitne daglegvarebaronane. Nett i den stoda er kommandohøgda i norsk landbruksøkonomi i dag.

Samvirke og klasse

Samvirkeverksemdene i landbruket er eigd kollektivt av ein klasse i det norske samfunnet, dengamle småborgarskapen – bøndene. Som klasse har desse vorte meir og meir eins i etterkrigstida. Rett etter krigen var bønder alt frå rein naturalieproduksjon til jordeigarar som i hovudsak administrerte bruket, og eigna til seg meirverdi frå andre sitt arbeid. Sjølvbergingsbøndene bygde anten ut eller forsvann, den norske storbonden kjøpte seg maskinar i staden for landarbeidarar – og med det forsvann høvet til å leva beinveges på meirverdien frå andre sitt arbeid. Det er denne gruppa av meir og meir like bønder som eig samvirke – i jussen og teorien.

I praksis er samvirke storindustri – meieria omset for over 10 milliardar i året. Og samvirkeorganisasjonane har etterkvart vorte slik at dei gjev administrasjonen på toppen den handlefridomen ein vanleg industrikapitalist treng. Tillitsverva nedetter er fyllt av folk som veit at alt godt kjem ovanfrå.

Med andre ord: Dei som i praksis eig milliardverksemder i norsk matvareindustri, er i alle meiningsfyllte tydingar av ordet borgarskap. I hovudsak vil det vera festtaleretorikken som skil dei frå andre borgarar. Samvirkeborgarskapen har vakse fram innanfor råmene av det sosialdemokratiske etterkrigsregimet, med fullmakt til å laga omsetningssystem for matvarer som har vore tenlege for systemet som heilskap. Detta er det ålmene. Men det er òg desse borgarane som melder seg ut or NHO, og gjev millionar til Nei til EU. Det særskilde er soleis ikkje uviktig, om me skal dryfta klassar og klassealliansar. For borgarane i landbrukssamvirke sit truleg på dei minst omsettelege verdipapira i norsk industri – tillitsverv i ein bondeeigd industri som einast gjev overskot so lenge det er politisk oppslutning om at det skal bu folk i heile Noreg.

Kva gjer me?

Slaget om norsk landbrukspolitikk i åra frametter, vil truleg bli slaget om marknadsmakta til samvirke. Utan samvirke kan me truleg gløyma den norske bruksstrukturen, busetnadsmål og levedyktige lokalsamfunn i utkant-Noreg. Samsstundes er det slett ikkje berre-berre å forsvara samvirke – til det har dei fleste norske samvirkeverksemder alt for mange svin på skogen. Skal ein snu dagens krise til ei nyoppvekking av samvirketanken blant norske bønder er medisinen i prinsippet enkel nok å skriva ut: Skarp kritikk – og klår solidaritet mot samvirke. Korleis detta skal gjerast i praksis – det vert ei heilt onnor sak. Men det lyt gjerast. Samvirke gjev høve til å gjera matvareomsetning til politikk, til medvitne vegval, til produsentkontroll og utjamning. Greier ein sprenga samvirke, er bønnebrev til Reitan det næraste ein kjem det same. Det er eit dårleg byte. Åtaket mot samvirke er ein del av ein heilskapleg politikk for å byta ut røystesedlar med pengesedlar. I den stoda burde det ikkje vera vanskeleg å velja.

av Solveig Nyhamar

Som det kommer fram i flere artikler i dette nummeret av Røde Fane står det fortsatt mange kampsaker på kvinnekampens dagsorden. Og kvinneopprøret finnes – på arbeidsplasser, på skoler, i lønnskampen, i helsesektoren – over alt hvor kvinner er, kan man også finne kimer til et kvinneopprør. Men opprøret er oftest uorganisert, og – ikke minst – det er ikke alltid lett å få øye på at det er kvinner som blir opprørt eller gjør opprør. Ofte forsvinner vi som «ansatte», «lønnstakere», «elever», «pårørende».

I mange år har vi sagt at kvinnespørsmålet krever egen organisering, egen politikk og egen ledelse, samtidig som kvinnespørsmålet griper inn i alle andre store kampsaker og bevegelser. Vi er kanskje kommet lenger når det gjelder å forstå dette, og på en del områder har kvinner blitt mer synlige og mange har fått økt kvinnebevissthet, bevissthet om at vi har noe felles i levekår og livssituasjon og interesser fordi vi er kvinner. Kvinnekampen kan ha et mangfold av organisatoriske uttrykk, men sammenligner vi med f.eks organiseringen av arbeidsfolk, kvinner og menn, i fagforeninger, så ser vi at vi har langt igjen å gå.

Åttendemars-bevegelsen er ett organisert uttrykk for kvinnekamp. Her har vi de siste årene sett at mange unge jenter har flokket seg bak paroler og slagord. Men etter 8. mars er vi igjen spredt.

Kvinner på tvers-samarbeidet og utviklingen av dette er et annet uttrykk. Her ser vi hvordan samarbeid mellom kvinneorganisasjoner, som Kvinnefronten, og fagforeninger som organiserer damer, fører til ny erfaring og politikk og nye muligheter for allianser som peker framover.

At det finnes en landsomfattende kvinneorganisasjon med en helhetlig politikk mot kvinneundertrykking, og som er for kvinner i alle slags yrker og livssituasjoner, vil være avgjørende for hvordan kvinneopprøret skal kunne organiseres og også for videreutvikling av Kvinner på tvers og en kvinnefaglig politikk.

I dag er mange av kvinneorganisasjonene borte, andre er mindre slagkraftige enn de var for 10-15 år siden. Dette skyldes ikke at behovet for kvinneorganisering har blitt mindre.

Kvinneopprøret finnes – derfor trengs kvinneorganisering. Kvinnebevissthet må utvikles og den må spres til nye felt derfor trengs kvinneorganisering. Kvinnekampen trenger å utvikle politikk og strategier – derfor trengs kvinneorganisering.

For å utvikle både bevissthet, politikk og strategier trengs mange erfaringer fra dem som har dem. Derfor må det være et mål å organisere mange kvinner, med erfaring fra mange ulike livssituasjoner, sammen i en landsomfattende organisasjon med en helhetlig politikk, slik som Kvinnefronten.

Og for å utvikle politikk og strategier trengs uenighet og at man tør å vise uenighet også i kvinnespørsmål. I artikkelen om «Kvinneledere og lederkvinner» blir det vist til at dette kan være en utfordring framover! Og for å organisere mange nye kvinner trengs det ikke minst flere ledere. Ledere hvis kvalifikasjoner først og fremst er nettopp at man er kvinne, med sine egne erfaringer, og at man sier: Ja, jeg vil være med å organisere kvinneopprøret og være med å gi det retning.

– om streiken i hotell- og restaurantbransjen våren 1996

av Jens Hoel

Klokka 0600 onsdag den 17. april stilte streikevaktene på plass i Oslo, Tromsø, Bergen, Stavanger og Haugesund. Hotell- og restaurantarbeiderforbundet (HRAF) var i streik for første gang på 60 år. Var det tålmodigheten som tok slutt, var det en spontan aksjon fra lavtlønte kvinner – eller var det et uttrykk for en økende forbannelse i LO-forbundene?

Klokka 0630 gikk diskusjonen høyt på Frokost-TV og blant reporterne: Hvem var det som, hadde «dumma seg ut»? Var det HRAF, som brøyt seg inn hos riksmeklingsmannen og forkynte at det ble streik, mens arbeidsgiverne, NHRF, satt med tilbud klart? Eller var det NHRF, som allerede hadde brukt nitten dager gjennom forhandlinger, brudd, mekling, nytt brudd, tvungen mekling, og nå fem timer og femti minutter på overtid – uten å ha lagt fram noe svar på kravene fra HRAF?

Uansett, som flere journalister har pekt på, HRAF har reddet meklingssituasjonens «ansikt». Staten, gjennom meklingsinstitusjonen, har påtatt seg en rolle i forhold til tariffoppgjørene. Denne rollen er, mildt sagt, misbrukt og har fått et komisk skjær over seg. Det hører til sjeldenhetene at tilbud blir fremlagt før meklingsmannen har kommet inn i bildet. Klokka har blitt mer og mer for hvert tariffoppgjør, nå er det helt vanlig å mekle på «overtid». Det var en lek med medlemmene i Hotell- og restaurantarbeiderforbundet da NHRF ti minutter før streiken ikke hadde lagt frem et eneste tilbud på hovedkravene.

Dårlig organisasjonstilhørighet, svakt kvinneforbund, splittelse mellom nasjonaliteter – er ord vi har hørt om oss. Og arbeidsgiverne trodde nok på det, og mer til – de trodde ikke at vi turte!

To utspill

HRAF «vant» opinionen. Under hele streiken hadde arbeidsgiverne to utspill. Det første var det «sutrete»: Vi hadde jo tenkt å komme med et tilbud, vi var nesten klar til å legge det frem. Dette var ikke interessant for pressa i mer enn to timer.

Det neste utspillet deres var at HRAF «brøyt kjørereglene for streiken» under streiken. Først i ettertid oppsummerer NHRF at HRAFs holdning var at kjørereglene våre i en streik er vår egen moral, vi har ingen «avtaler» med arbeidsgiverne (Hotell, Restaurant og Reiseliv nr. 5, 1996). NHRF hadde sett for seg at streikevaktene skulle la alt gå som normalt, bare ingen utførte jobben til de streikende. De hadde ikke forutsett at den viktigste kampen under streiken sto om å stenge de streikeuttatte hotellene og restaurantene. De hadde ikke forutsett at streikende kvinner, fremmedarbeidere og menn i en servicenæring ville gå til kamp mot sine egne direktører og mobilisere samorganisasjoner for å få sine egne arbeidsplasser stengt under streiken. NHRF forsøkte å få opinionen med på at det var dårlig gjort av de streikende å hindre uorganiserte, gjester og vareleveranser å komme inn på bedriftene. NHRF lyktes ikke med dette heller. De fikk noen oppslag et par dager, men pressa var mer opptatt av om bedriftene ble ble stengt eller ikke.

Kan man lære noe av streiken i hotell- og restaurantbransjen? Ja, som forbund lærte vi selvsagt nye, men om jeg skal trekke frem noe i Røde Fane, må det bli seks ting.

1. Forbundsvist oppgjør

For det første, dette var jo et forbundsvist oppgjør, og man skal lete lenge etter et krav ved et oppgjør som ligger tettere opp til den kjente maoistiske læresetningen «fra massene til massene» enn HRAFs i år. Jeg skal ikke trøtte leserne med detaljer her, men peke på at vi gikk runde på runde med avdelingene, forbundsstyret og landsstyret før kravene ble fastlagt. Det er også verdt å nevne at de ble vedtatt før LOs representantskap fattet de endelige vedtak om oppgjøret.

Resultatet var at medlemmene, klubbene og avdelingene så på kravene under oppgjøret som sine egne, og det kom tydelig til uttrykk da vi måtte streike for å komme noen vei. Dette var helt entydig medlemmenes «egen streik». Man var selvsagt redd for at forbundet skulle gi seg, men da forbundet ikke gjorde det, var det en oppslutning som man bare kan drømme om. Ikke ett medlem var noen gang i nærheten av å uttale seg til pressa eller andre om at man håpet på lønnsnemd e.l. Enigheten var ganske så enorm – ikke én gang fikk vi melding om antydning til splittelse eller tvil. Tvert imot, forbundskontoret ble nedringt av klubber som varslet om at de var klar, om at de var utålmodige etter at det ble «deres tur» til å bli tatt ut i streik.

2. Forberedelsene

For det andre, vil det kanskje være av interesse for Røde Fanes lesere å vite at også de andre forberedelsene til dette tariffoppgjøret var ganske grundige. Vi tok informasjonsplikten på alvor, og avholdt tariffkonferanser rundt om i landet i god tid på forhånd. Det ble utgitt et eget hefte som i tekst og tegning gikk gjennom alle faser fra forhandlingsstart til alle sider ved gjennomføringen av en eventuell streik, de lokale streikekomiteenes ansvar m.m.

Det ble forberedt et beredskapsopplegg sentralt og lokalt, og dette ble gjennomgått på tariffkonferansene sammen med ny gjennomgang av de endelige kravene.

Under forhandlingene og streiken fikk alle daglig tilsendt fax om forhandlingenes gang og senere om streikens forløp. I tillegg kjøpte vi fem sider daglig på tekst-TV.

3. Oppfinnsomhet og lojalitet

For det tredje lærte vi det alle Røde Fanes lesere vet: de lokale streikekomiteenes mot, oppfinnsomhet og lojalitet var enorm. Det var det jeg skulle fortalt mest om, for det er dette hjertet er fullest av. Men jeg får nøye meg med å oppfordre de spesielt interesserte om å ta kontakt med deres avdeling av Hotell- og restaurantarbeiderforbundet.

4. LO-ledelsen

For det fjerde lærte vi om allianser. Allianser på den enkelte arbeidsplass, innenfor det enkelte Samorg, innenfor LO og med forbund utafor LO, så som Lærerlaget.

Det jeg har lyst til å påpeke ovenfor Røde Fanes lesere, er alliansen med LO. LO-ledelsen var med oss hele veien. På den ene siden er det jo det minste man kan forlange, men på den andre siden er det mange som tror at man ikke kan forlange det – og ihvertfall ikke tro på det.

Når jeg sier at LO-ledelsen var med oss hele veien, er det fordi jeg i ettertid har skjønt at dette var viktig. LO representerer de alliansepartnerne vi bør kunne kjenne oss trygge på, men som man aldri vet om er interessert. Sammenlign det med de ulike foreningene innen Samorg. Noen er aktive, noen er passive, noen kan finne på å gå imot deg. Sånn er det innafor LO også, og det finnes «kjøreregler» for å holde hverandre orientert, noen ganger trenger du vedta. For å holde på enheten innenfor LO kan du ikke kjøre i ditt eget tempo og kreve full oppbacking når du har havna i grøfta. Derfor var det lurt å invitere LO til møter, med beskjeden: «Hold kjeft, lytt, tenk, lær.» LOs ledelse kjente holdningen, situasjonen, kravene og innbittheten i forbundet. Vi kunne være trygge på LOs aktive støtte, om det ble nødvendig.

Det er viktig med allianser på bredest mulig plan, like viktig er det med splittelse blant motparten. Dette lyktes vi med i stor grad, men erfaringene fra det kan jeg ikke sette på trykk, det bli en «forretningshemmelighet».

5: Åpenhet

Den femte erfaringen jeg vil legge vekt på, er åpenhet. Utenom i ovennevnte sak, hadde vi ingen hemmeligheter – for noen. Lista over de stedene vi hadde hatt tariffkonferanser, og de arbeidsplassene som var ekstra forberedt på konflikt, den fikk arbeidsgiverne. Lenge før noen var tatt ut til plassfratredelse. Heftet som de aller fleste arbeidsplassene hadde brukt til forberedelse i tilfelle konflikt, fikk arbeidsgiverne. Telefaxene og rundskrivene vi sendte ut, ble ikke holdt hemmelig. Også pressa fikk alt de spurte om.

6: Forholdet til pressa

Den sjette erfaringen er nettopp forholdet til pressa. Hver eneste journalist som dekket streiken fikk særbehandling på den måten at det ikke var grenser for hva vi brukte av tid. De fikk forklaring på ting de ikke hadde forutsetning for å forstå om vår bransje. Det er nok ingen overdrivelse å si at hver enkelt journalist fikk seks timer av knapt tilmålt tid til å diskutere med oss saker de ikke skrev et ord om. Men som resulterte i at vi hadde pressa på vår side og journalistenes sympati.

«Arbeidsgiverne forsto ikke solidaritetsviljen – kampviljen – streikeviljen – ståpåviljen, eller det samholdet som utviklet seg og forente oss. Så blind, så manglende var forståelsen, at de i sin arroganse ikke en gang klarte å gi et seriøst svar på de krav vi stilte ved forhandlingenes begynnelse.

At arbeidsfolka i denne bransjen var kvinner – var kanskje den egentlige årsaken til den lønnskampen vi var gjennom. Det oser kvinneforakt av den unnlatelsen og arrogansen vi ble møtt med fra våre arbeidsgivere.»

Dette sitatet er hentet fra forbundsleder Svein Fjæstad sin førstemaitale på Gjøvik etter streiken.

Før streiken var avsluttet hadde HRAF passert 1.000 nye medlemmer, og det fortsetter. For ei uke siden var jeg i en bygd i Gudbrandsdalen, der 23 hotellansatte meldte seg inn hos oss. Det viktigste for HRAF nå, er å ta vare på medlemmene, skolere tillitsvalgte og styrke oss som organisasjon og dermed vår posisjon i bransjen.

Vi må aldri tro at det vi oppnådde i dette tariffoppgjøret var mer enn en seier. Tariffoppgjøret 1996 var bare viktig dersom det blir fulgt opp ved neste korsvei.

av Jorun Gulbrandsen

På samme måte som en snekker samler på kunnskap om hvordan hun bygger gode hus for norske forhold, er kommunistpartiets jobb å samle på kunnskap om hvordan folk kan gjøre revolusjon og vinne for å starte arbeidet mot kommunismen. Det betyr å studere både gode og dårlige erfaringer. Partiet må evne å se de langsiktige mala i det daglige arbeidet. For å nevne noe:

Partiet må ha en teori om hva som er vilkåra for endringer, slik at det ser veiene over åsene og ikke går seg bort i skogbunnen. Derfor må AKP studere kapitalismen, sosialismen og kommunismen.

Partiet må vite mest mulig om samfunnet det opererer i, blant annet for å finne ut hvilke klasser og grupper som blir utbytta og undertrykt av det kapitalistiske systemet, og hvilke klasser og grupper som tilhører undertrykkerne. Dette for å skille mellom venn og fiende. Men også for å forutse bedre hvor det vil bli kriser og kamp. AKP må oppdatere sin kunnskap, ikke minst om hva informasjonsteknologien betyr for utviklinga av forholdet mellom klassene.

Partiet må forsvare seg sjøl mot overvåking for å forsvare demokratiske rettigheter i dag, og for å redde liv under andre forhold. Akkurat nå er det viktig å finne ut hvordan internett kan brukes.

Partiet må ha en organisasjon som på den ene sida krever aktivitet fra medlemmene ut fra felles vedtatte prioriteringer, samtidig som de også må få jobbe med ting de kan best. «Gi mangfoldet retning», var en oppgave sentralstyret satte seg. Her må det gjørs et arbeid med å definere oppgavene til lag og nettverk.

Partiet må være sjølberga økonomisk, dvs basere seg på medlemskontingent og ikke på statsstøtte. Da er partiet mer usårlig. Slik er AKP i dag, men det trengs en diskusjon om hva sjølbergingslinja betyr for medlemmene.

Partiets medlemmer må arbeide i masseorganisasjonene for å lære om folks liv og om det norske samfunnet. Det er bare med slik kunnskap at partiet kan lage politikk, paroler, oppfordring til handling. Handling gir stolthet og erfaringer. Samtidig må flertallet av partiets medlemmer bestå av vanlige folk, slik at klassefølelsen og kvinnebevisstheten (ofte synonymt) er sterk, slik at partiet ikke slåss på vegne av folk, men også slåss for sine egne medlemmers interesser.

Partiet må hele tida arbeide for rekruttere, ellers er medlemstallet alltid nødt til å synke, først og fremst på grunn av vanlige endringer i folks liv. Ikke minst må partiet rekruttere ungdom. Ellers drar partiet stigen opp etter seg. Eldre ungdom må rekruttere yngre. Også de drar opp stiger.

Partiet må også arbeide systematisk for at folk som har de samme interessene, erfarer det som er felles. Dette handler om å bygge enhetsfronten mot kapitalen i vid forstand. Når kvinner i ulike fagforeninger bygger opp et nettverk og gjør felles handlinger, er det ikke bare effektivt for dagens kamp, men det peker langt fram. Det sammen gjelder kampen mot rasismen og enheten mellom hvite og svarte, kampen for solidaritet mellom arbeiderklassen i de rike landa og folkene i Sør, kampen for å alliere bønder og arbeidsfolk folk for nasjonal sjølråderett mot EU og EØS, kampen for å forene arbeiderklassen, kvinner og menn, svarte og hvite, i ulike fagforeninger, på et ikkeundertrykkende grunnlag.

Partiet må drive arbeid i parlamentariske organer. De er arena for politisk kamp, en talerstol, et sted å vise at de revolusjonære står på folkets side og et redskap for å organisere folk. AKP driver dette arbeidet i dag som medlemmer i RV. Spørsmål som bør diskuteres mer, er hvordan parlamentarisk arbeid kan bidra til at radikale folk som nå stemmer SV og DNA, i mye større omfang kan gå et skritt til venstre ved valg.

AKP sine medlemmer jobber iherdig på veldig mange ulike områder, og nyter som regel stor tillit i sine miljøer og organisasjoner. Spørsmål: Hvor er møtepunktene mellom partiet og folk? Er de der partiet vil de skal være, ut fra mål langt framme? Og: Når oppfatter folk at de møter AKP, og ikke bare flinke Eva og Petter? Hvordan skal AKP både fortsette å arbeide uselvisk og usjåvinistisk i organisasjonene, samtidig som AKP er nødt til å vise fram AKP og få tilslutning – nettopp på grunnlag av de langsiktige måla?

av Terje Valen

Trotsky har prega mykje av den forståinga den radikale rørsla har hatt av utviklinga av kapitalismen i «u-landa», «den tredje verda», «den perifere kapitalismen» eller kva vi no kallar det. Fordi vi ikkje har studert Trotsky sin teori, har vi heller ikkje hatt noe medvite forhold til han.

Eg skal sjå på det som kanskje blei Trotsky sin viktigaste teori, nemlig teorien om «den permanente» eller «uavbrotne revolusjonen». Denne teorien blei først utvikla på grunnlag av det som Trotsky oppfatta som ei «særeigen» utvikling i Russland.

«Den russiske revolusjonen har ein svært særeigen karakter som spring ut av den særeigne tendensen i heile vår sosiale og historiske utvikling, og dette i sin tur opnar heilt nye framtidsutsikter for oss.» (Den permanente revolusjonen, Pax 1971, side 138.)

Seinare gjorde han teorien universell, som ein teori for alle «de land som har en forsinket borgerlig utvikling, spesielt de koloniale og halvkoloniale land». (Pax 1971, side 138.)

Teorien spring ut av Trotsky sin oppfatning av den økonomiske og sosiale utviklinga i Russland, og av den politiske utviklinga som han meinte måtte følge av det. Han laga denne teorien i tida frå 1904 til 1909 i bøker som Resultat og perspektiv (utgjeve 1906 og 1919), Our Revolution (utgjeve i Russland i 1907) og 1905. Han skreiv også ei bok nærare 25 år seinare som han kalte Den permanente revolusjonen (utgjeve i 1930). Til saman legg han her fram ein teori om korleis kapitalismen utviklar seg i fattige land og korleis revolusjonane der må bli ut frå det.

Eg skal no prøve å samanfatte Trotsky sin teori og vise korleis han står i forhold til Marx og Lenin sine teoriar om det samme.

Eit av poenga mine er at Trotsky sin teori har prega mykje av den forståinga den radikale rørsla har hatt av utviklinga av kapitalismen i «u-landa», «den tredje verda», «den perifere kapitalismen» eller kva vi no kallar det. Fordi vi ikkje har studert Trotsky sin teori, har vi heller ikkje hatt noe medvite forhold til han. Å vere umedviten om grunnlaget for eigne teoriar er ikkje alltid like lurt.

Gamle Russland

I følge Trotsky var det gamle russiske samfunnet halvføydalt, svært tilbakeliggande og stilleståande. Det var ikkje så langt utvikla økonomisk og sosialt at kapitalisme kunne oppstå før etter ganske lang tid. Dei kapitalistiske spirene var mest ikkje til stades. Byane var utan borgarskap og mest utan småborgarskap. Bøndene gjorde handverket sitt osv. på gardane, dei var svært sjølvforsynte. Mot bøndene sto ein svært rik og mektig jordeigaradel. Istadenfor småborgarskap var det ein intelligentsia som hadde svært høgtflygande sosiale mål og som sto fjernt frå folket. Bøndene var oppsplitta og målet deira var å eige jorda si sjølv.

Den herskande klassen i dette samfunnet var jordeigaradelen. Tsarveldet var adelen sitt statsapparat. Borgarskapet eksisterte mest ikkje. Småborgarskapet var lite og svakt. Bøndene kunne ikkje bli noen samla politisk kraft på grunn av oppsplittinga si og drivet etter å gjøre jorda til privateigedom.

Inn i dette gamle samfunnet blei det plassert eit framandelement som samfunnet klarte å ta imot til ein viss grad. Det var den moderne industrialiseringa i byane. Tsarveldet trengte å produsere materiell til militærmakta si. Dei lånte pengar av storfinansen i utlandet for å opprette svære, relativt moderne fabrikkar. Dermed kom det inn eit element av moderne industri i det russiske samfunnet som skipla likevekta og forstyrra den «normale» utviklinga der.

Bøndene utarma

Avdraga og avbetalinga på dei store låna som tsarstaten tok opp, vegde tungt på budsjetta. Det førte til at staten la svært store skattar på bøndene. Dermed blei dei utarma. Bøndene blei drivne frå jorda. Landsbygda blei stadig meir tilbakeliggande og fattig. Den marknaden på landsbygda som var nødvendig for at kapitalismen skulle kunne utvikle seg på heimlig grunn, skrumpa stadig meir inn. Det måtte for det første føre til at kapitalismen ikkje kunne utvikle seg i Russland, og for det andre matte det uunngåelig føre til opprør. Revolusjonen ville altså komme på grunn av at landet som heilskap ble meir tilbakeliggande gjennom industrialiseringa. Dvs at han ville springe ut av ei utvikling som nødvendigvis måtte føre til abort og ikkje til føding av eit nytt samfunn.

I ei stor studie av Trotsky si sosiale og politiske tenking samanfattar Knei-Paz dette slik: «Det originale ved Trotsky finn vi i det faktum at han var i stand til både å bryte ut av Marx sitt historiske rammeverk og ut av Marx sin europeiske sjølvsentrering. Sjølvsagt hadde Trotsky den fordelen at han høyrde til ein forskjellig, og seinare, historisk epoke. Men dette var grunnen til at han nekta, sjølv om det ikkje var på ein heilt uttalt måte, å forbli låst innan Marx sine føresetnader. Det vil seie at han meinte at tidselementet var det avgjørande og han såg historia som noe som heile tida endra muligheitene i framtida. Slik forlet han fundamentalt sett bandet mellom det moderne samfunnet og kapitalismen, og meinte at det førstnemnde kunne bli nådd utan det sistnemde. Dette er også grunnen til at han, meir enn noen annan russisk marxist, var i stand, ikkje bare til å skilje mellom det industrielle samfunnet og kapitalismen, men også til å stille spørsmål ved om det var mulig at det sistnemnde i det heile kunne utvikle seg i Russland. I røynda hevda han at kapitalisme i seg sjølv ikkje utvikla seg og ikkje kunne utvikle seg, og at bare eit ikkje-kapitalistisk, delvis industrialisert samfunn var skapt.» (Knei-Paz, 1978, side 104.)

Det var ein form for «utvikling av underutvikling» Trotsky skildra her, sjølv om han ikkje brukte desse orda. Det var økonomane Celsa Furtado, Theotonio Dos Santos, Fernando Henrique Cardoso, Enzo Faletto, Andre Gunder Frank, Francois Perroux, Raúl Prebisch, Arghiri Emmanuel og Samir Amin som seinare utvikla desse omgrepa. Men desse trakk motsette konklusjonar av Trotsky når det galdt kva løysning dei fattige landa måtte søke. Dei meinte nemlig at dei fattige landa sin økonomiske «avsondring» frå dei rike, var den einaste vegen til framgang.

Men la oss fortsette med å følge Trotsky sitt resonnement. Fordi staten hadde kommandoen over den nye industrien, vaks det heller ikkje i den moderne sektoren opp noe borgarskap å snakke om på grunnlag av industrialiseringa. Derfor fanst det ikkje noe borgarskap som kunne gå i spissen for ein klassisk borgarlig revolusjon etter fransk mønster.

Men industrialiseringa førte til framveksten av eit svært konsentrert proletariat i byane. Her var den krafta som kunne gå i spissen for ein revolusjon.

Samanhengande revolusjon

Denne revolusjonen ville bli ei blanding av ein gamal bonderevolt, ein borgarlig revolusjon og ein moderne proletarisk, sosialistisk revolusjon. Desse revolusjonane ville bli «teleskopert» saman til ein samanhengande revolusjon under proletariatet si leiing. Det er første tydinga av permanent revolusjon.

I starten på denne revolusjonen ville bøndene støtte arbeidarane så lenge dei fekk ta jorda frå dei rike jordeigande adelsfolka og tileigne seg ho som si eiga. Men straks proletariatet var kommen til makta, måtte det – for at ikkje revolusjonen skulle stagnere på det borgarlige stadiet – gå vidare og bryte med dei borgarlige rammene. Proletariatet måtte altså gå til angrep på dei borgarlige rammene for revolusjonen. Dei kunne ikkje, etter sigeren i den politiske revolusjonen, halde oppe skilnaden mellom minimumsprogram (fridom, fred, brød og jord) og maksimumsprogram (sosialisme). Dei måtte til dømes kollektivisere jordbruket mot bøndene sin vilje. Det ville føre til opprør og borgarkrig. Dette er den andre tydinga av permanent revolusjon.

Fordi bøndene var i slikt enorm fleirtal, kunne ikkje det russiske proletariatet klare å gjennomføre kollektivisering av jordbruket med eigne krefter aleine. Derfor kunne ikkje revolusjonen vere innkapsla i eit land. Revolusjonen måtte gå ut over grensene sine og vekke arbeidarane i andre land også til dyst. Det russiske proletariatet ved statsmakta (proletariatets diktatur) måtte hjelpe proletariatet i andre land til å ta statsmakta der slik at dei kunne opprette proletariatets diktatur i eige land og så hjelpe det russiske proletariatet i kampen mot dei russiske bøndene som motsette seg kollektiviseringa. Slik ville det fortsette til revolusjonen hadde sigra i heile verda.

Det var ikkje mulig å bygge sosialismen i eitt land. Det kunne bare skje som ein verdsomspennande prosess der dei proletariske statane hjelpte proletariatet i dei andre til å ta statsmakta der. Først når dette hadde skjedd i alle land, var det mulig å bygge sosialismen. Derfor var sosialisme i eit land umulig. Dette er den tredje tydinga av permanent revolusjon.

Utviklinga i Russland

Trotsky bygde ikkje ideane sine på eigne studiar av utviklinga i Russland. Han las ein del kjende studiar av til dømes Miljukov og Tugan-Baranovskij som han behandla på kritisk vis, men noe virkelig stort empirisk materiale brukte han ikkje.

Lenin derimot, laga frå 1896 til 1899 ei stor studie av den økonomiske utviklinga i Russland (Lenin: The Development of capitalism in Russia.) Her gjekk han mot den framherskande teorien til narodnikarane. Narodnikarane meinte at utviklinga av den samfunnsmessige arbeidsdelinga, som kjenneteikna kapitalismen i Russland, ikkje hadde sprunge ut frå djupet av folket sitt eige liv, men at denne arbeidsdelinga blei pressa inn i folket sitt liv utanfrå, dvs frå utlandet og frå staten.

Narodnikarane hevda at den framveksande kapitalismen, på grunn av at han vaks fram avsondra frå jordbruket, ikkje kunne få realisert meirverdien på heimemarknaden. Vegen ut av vanskane var då å ta utanlandske marknader fordi kapitalistane ikkje kunne få realisert (seld) varene sine innanlands der marknaden rett og slett skrumpa inn på grunn av at bøndene vart ruinert. Men Russland var ein nykommar i kampen om utanlandske marknader og kunne ikkje klare å skaffe seg dei. Derfor var Russland dømd til å ikkje kunne klare å utvikle ein moderne kapitalisme.

Det var altså slike syn Lenin polemiserte mot i Utviklinga av kapitalismen i Russland. I denne boka finn vi den grunnleggande økonomiske analysen som Lenin bygde på, da han og bolsjevikpartiet utforma alle teoriane og politikkane sine. Dette er også den første store detaljanalysen av utviklinga av kapitalismen i eit «utviklingsland» basert på utanlandsk kapital og utbytting i imperialismen si epoke.

Studerte Kapitalen

Det var to viktige grunnlag for Lenin si bok. Det eine var Kapitalen av Karl Marx. Lenin diskuterte mange grunnleggande omgrep frå alle tre binda og særlig det tredje bindet som Engels hadde fått gitt ut i 1894. Ein stor del av dette bindet handlar jo om utviklinga av kapitalismen i jordbruket. Lenin var den første som både studerte denne boka og brukte ho som inspirasjon og rettleiing for å gå djupt ned i utviklinga av kapitalismen i eit «u-land». Det første kapitlet i Lenin si bok var da også ei samanfatning av heile Kapitalen sine konklusjonar med omsyn på korleis utviklinga av kapitalismen skapar sin eigen heimemarknad og omdannar alle delar av samfunnet.

Det andre grunnlaget var all den statistikk og alle dei opplysningane om den økonomiske utviklinga i Russland som Lenin kunne finne I løpet av denne tida studerte han og analyserte kritisk alt som var skrive om russisk økonomi. I boka blir over 500 forskjellige bøker, samanfatningar, vitskaplige avhandlingar, meldingar og artiklar nemnt. Før boka kom ut blei alle delar diskutert av kameratar, slektningar og venner.

Fordi svært få kommunistar i Norge har lese Lenin si bok (ho er ikkje omsett til norsk), skal eg referere dei viktigaste konklusjonane i ho. Det gjør det lettare å sjå forskjellen mellom Lenin si meining og Trotsky si.

Lenins analyse

Lenin konkluderer førstekapitlet om den marxistiske teorien utvikla i Kapitalen slik:

Den grunnleggande prosessen når det gjeld danninga av ein heimemarknad (dvs. utviklinga av vareproduksjon og kapitalisme), er den sosiale delinga av arbeidet. Denne består av ymse former for råvarebearbeiding (og ymse operasjonar i denne bearbeidinga), som skil seg ut frå jordbruket ei etter ei og blir sjølvstendige greinar av industrien som byttar produkta sine (som no er varer) mot produkt frå jordbruket. Slik blir jordbruket sjølv industri (dvs at det produserer varer) og den samme spesialiseringsprosessen finn stad her.

Ein direkte konklusjon av dette er at folkesetnaden veks fortare enn jordbruksbefolkninga og det leier ein stadig større del av folkesetnaden frå jordbruk til produksjonsindustri.

Dette skil den direkte produsenten (bonden) frå jorda og fører til overgang frå enkel vareproduksjon til kapitalistisk produksjon, det skaper heimemarknaden. Denne skapingsprosessen av heimemarknaden går i to retningar: På den eine sida er det slik at produksjonsmidla, som småprodusenten er fridd frå, blir omdanna til kapital i hendene på den nye eigaren og tener til å produsere varer. Dermed blir desse produksjonsmidla sjølv omdanna til varer. Dei dannar da ein marknad for produksjonsmiddel. På den andre sida må småprodusenten, når han er driven frå jorda, kjøpe dei forbruksmidla som han tidligare produserte til seg sjølv. Slik blir også desse forbruksmidla omdanna til varer. Dei skaper ein marknad for forbruksartiklar.

Vi kan ikkje forstå realiseringa (altså salet) av produktet i det kapitalistiske samfunnet (og følgelig realiseringa av meirverdien) utan av vi klarer opp to poeng. For det første at verdien av samfunnsproduktet, likesom det individuelle produktet, løyser seg opp i tre delar (konstant kapital + variabel kapital + meirverdi) og ikkje i bare i to (variabel kapital + meirverdi), slik som Adam Smith lærte oss og heile den skolen i politisk økonomi som kom etter han og før Marx). For det andre at dette sosiale produktet i naturforma si må delast inn i to store avdelingar: produksjonsmiddel (forbrukt på produktiv måte) og forbruksartiklar (forbrukt personlig). Ved å fastsette desse viktige konklusjonane blir Marx i stand til å forklare fullt ut den prosessen som realiseringa av produktet generelt og realiseringa av meirverdien særskilt innan kapitalistisk produksjon, går gjennom. Han avdekka det faktum at det er heilt gale å dra den utanlandske marknaden inn i problemet med å realisere (selje) det kapitalistiske produktet.

Marx sin teori om realiseringa kasta også lys på det nasjonale forbruket og nasjonalinntekta. Ut frå det som er sagt ovanfor, følgjer automatisk at problemet med heimemarknaden som eit åtskild, sjølvtilstrekkelig problem som ikkje avheng av graden av kapitalistisk utvikling, ikkje eksisterer. Derfor kjem ikkje dette problemet opp som eit sjølvstendig problem noen stad i den marxistiske teorien. Heimemarknaden dukkar opp når vareproduksjonen dukkar opp. Han blir skapt av utviklinga av denne vareøkonomien. Graden av utgreininga av den samfunnsmessige arbeidsdelinga bestemmer graden av utviklinga av heimemarknaden. Heimemarknaden sprer seg med utvidinga av vareproduksjonen frå produkt til arbeidskrafta. Jo meir av den samla arbeidskrafta som blir omdanna til vare, desto meir sprer kapitalismen seg til heile produksjonen i landet. Heimemarknaden utviklar seg i hovedsak på grunn av utviklinga av produksjonsmidla som opptar ein stadig større plass i det kapitalistiske samfunnet. Graden av utviklinga av heimemarknaden er graden av utviklinga av kapitalismen i landet. Å reise spørsmålet om grensene for heimemarknaden åtskild frå graden av utviklinga av kapitalismen (som narodnikarane gjør), er gale.

Derfor er spørsmålet om korleis heimemarknaden blir danna for den russiske kapitalismen redusert til følgande: «Korleis og i kva retning utviklar dei forskjellige delane av den russiske nasjonaløkonomien seg? Kva utgjør forbindelsen og samanhengen mellom desse delane?» (side 67-69).

Russisk storborgarskap

Og resten av boka bruker Lenin til å svare på desse spørsmåla.

Etter ein grundig gjennomgang og analyse av dei statistiske data han har, konkluderer han med at den virkelige utviklinga i Russland også følgjer dei allmenne byene for utviklinga av kapitalismen som Marx hadde oppdaga gjennom analysen av andre land. Og samstundes avdekkar han dei særeigne trekka som også virkar inn på utviklinga av kapitalismen i landet, dvs i eit spesielt utviklingsland i imperialismens epoke.

Han viser korleis dette fører både til polarisering i samfunnet som følge av proletariseringa og utviklinga av vareøkonomien i det heile. Men han viser også at kapitalismen utviklar seg heile tida på eit heimlig grunnlag som stadig blir utvida.

Han viser også at til tross for at det var mykje utanlandsinvestering i Russland, så vaks det fram eit eige russisk borgarskap som gjekk alle gradar frå småprodusentar til eigarar og/eller leiarar av store industri- og handelskompleks. Undersøkinga er så detaljert at han også namngir mange av dei. Ja, han viser beint fram at utanlandsinvesteringane i hovedsak fremma veksten av vareøkonomien og marknaden, trekte til seg delar av den overflødige folkesetnaden på landsbygda og var med på å skape kapitalistiske tilhøve, og dermed borgarskap, i heile Russland.

Han går i stor detalj inn på den grunnleggande omdanninga til kapitalistisk jordbruk som foregår over heile Russland, sjølv i område der narodnikarane ikkje såg noe teikn til slikt. Særlig går han inn på alle dei mellomformene mellom bonden og industriarbeidaren som vi finn i slike land (husmennene i Norge er eit heimlig eksempel). Og han viser korleis noen av bøndene blir omforma til kapitalistar.

Ut frå dette konkluderte Lenin at kapitalismen utvikla seg over alt i Russland. Det faktum at bøndene blei driven frå jorda, gjorde det nett mulig å bygge opp ein heimemarknad for kapitalismen. Desse folka trong nemlig jobbar, som dei til dels fekk i dei nye fabrikkane, eller dei trong pengar for å skaffe seg det dei skulle leve av. Slik blei ein heimemarknad skapt.

Trotsky mot Lenin

Eg meiner at Trotsky overtok sentrale delar av narodnikarane sin økonomiske analyse av Russland. (Akkurat som han hadde mykje til felles med dei i synet på partiet.)

Om studien til Lenin gir eit i hovedsak rett bilete av den økonomiske utviklinga i Russland på denne tida, så viser det at Trotsky overvurderte noen trekk av utviklinga og oversåg andre. Lenin meinte både at det vaks fram eit borgarskap i Russland som var sterkare enn det Trotsky trudde, og at det vaks fram ein virkelig kapitalisme med samme grunnleggande trekk som i dei eldre kapitalistiske landa. Lenin såg også det tilbakeliggande i Russland, og påviste at den kapitalistiske utviklinga derfor gjekk svært seint etter europeisk målestokk, men at ho akselererte og ikkje var til å oversjå.

Derfor hadde Lenin også eit meir edruelig syn på proletariatet, som han meinte hadde både styrker og veikskapar. Mens Trotsky, ut frå personlig erfaringar i dei seks vekene i 1905 då han leia sovjetet i St.Petersburg, trakk den konklusjonen at proletariatet i ein revolusjonær situasjon sjølv skapte si eiga leiing på staden og på kort tid, så meinte Lenin at det var eit langvarig og møysommelig arbeid å bygge opp ei slik leiing, det kommunistisk partiet.

Det er grunnen til at Lenin, som vi veit, også held mange fleire muligheiter opne når det galdt den politiske utviklinga i Russland, enn Trotsky gjør.

Til slutt kan det verd på sin plass å nemne at Trotsky las Lenin si bok da han sat i fengsel første gong, like etter at boka kom ut. Trotsky sine arbeid var derfor eit slags motsvar mot Lenin si bok, sjølv om han aldri sa det.

Samir Amin

Narodnikarane og Trotsky sitt syn på utviklinga av kapitalismen i «fattige» land har danna utgangspunkt for eit einsidig og dermed feilaktig syn på utviklinga av kapitalismen i verda, eit syn som Samir Amin har vore ein viktig representant for.

Dette synet har også vore utgangspunktet for to einsidige og dermed feilaktige idear om korleis dei «fattige» landa kan bryte med kapitalismen og utvikle produksjon og velstand. For det første ideen om «den permanente revolusjon», og for det andre ein ide om at dei fattige landa sin «avsondring» frå verdsmarknaden skulle vere nødvendig. Den første ideen er feil i alle tilfelle. Den andre kan vere rett i noen tilfelle, i noen periodar, men blir feil dersom han blir sett opp som ein universell regel. Dessutan gir det illusjonar om at land kan «avsondre» seg frå verdsmarknaden også utan sosialistiske revolusjonar. Avsondringa blir derfor eit kjernepunkt i din reformisme som hindrar utviklinga av revolusjonære rørsler.

Trotsky meiner også at den føydale staten kan tre istadenfor borgarskapet når det gjeld utviklinga av industrialisering. Med det opnar han for at ein ikkje-borgarlig stat kan gå i spissen for utvikling av ein slags ikkje-kapitalistisk kapitalisme. Dermed har vi utgangspunktet for det som seinare er blitt kalt «statisme» som Samir Amin har brukt om Sovjet og liknande statar. Dette omgrepet, som inneheld ei viktig del sanning, tillet, dersom det blir tatt for heile sanninga, ei samanblanding av føydalisme, kapitalisme og sosialisme ut frå ideen om at dei alle har statsapparat som handlar svært uavhengig av klassane i samfunnet.

Her, som mange andre stader, blandar Trotsky saman ulike prosessar og motsetningar. Skildringa hans av den økonomiske utviklinga i Russland tyder av og til på at han meiner at kapitalismen utviklar seg der, andre gonger tyder ho på at det er ei ikkje-kapitalistisk industrialisering som utviklar seg. Han blandar saman utviklinga av kapitalismen i Russland med ikkje-utviklinga, ja, jamvel med avviklinga av han.

To slag revolusjonar

Dette fører og til at han også blandar saman den borgarlige og den proletariske revolusjonen. Det gjør han ved å trylle vekk borgarskapet og gi proletariatet borgarskapet sin plass i revolusjonen. Dermed blandar han saman borgarskapet og proletariatet si rolle også.

Ved at han blandar saman desse revolusjonane, oppløyser han også forskjellen mellom det såkalla minimumsprogrammet (det som ein kan oppnå innan ein bestemt strategisk fase i kampen) og maksimumsprogrammet (det endelige målet for heile kampen). Dette er bakgrunnen for den seinare utviklinga hans av det såkalla «overgangsprogrammet» som skal innehalde punkt både frå maksimumsprogrammet og minimumsprogrammet. Når ein gjør det, kan ein sleppe å snakke om det langsiktige målet, for det vil arbeidarklassen komme fram til forståing av sjølv, når dei sloss for mål som dei ikkje kan oppnå under den framherskande tilstanden.

Dette er eit uttrykk for både undervurdering og overvurdering av arbeidarklassen, på samme tid. For det første så lurar ein jo folk med på noe som ein reknar med skal ende ein heilt annan plass enn det ein seier til dei. Det tyder at ein lyg for ikkje å støte folk frå seg. For det andre trur ein at kampen for desse krava, vil føre til at arbeidarklassen av seg sjølv utviklar eit kommunistisk medvit. Dette fører også til, eller heng saman med, samanblandinga mellom front og parti. Noe som splittar alle forsøk både på å skape det dine og det andre. I følge Lenin er det også ei overvurdering av arbeidarklassen. Og derfor endar trotskismen opp i ein blanding av aksjonisme og reformisme, ofte krydra med sterkt revolusjonær retorikk.

Strategi og taktikk

Eit anna resultat av denne ideen er at eit revolusjonært kaderparti som må byggast opp litt etter litt over lang tid, ikkje er nødvendig. Arbeidarane vil jo skape si eiga leiing når det er naudsynt.

Med denne haldninga blandar Trotsky også saman strategi og taktikk, akkurat som dei fleste i den progressive rørsla i Norge i dag. Når leiinga i Nei til EU sa at dei snakka om strategi, så snakka dei som regel mest om taktikk, og litt om ei uspesifisert blanding av begge delar. I AKP er det også vanlig å snakke om strategi i dag når vi planlegg ein 3-5 år fram i tida. Men det er nesten bare taktikk som blir diskutert.

Skal vi snakke strategi, må heile kampen fram til og med målet, kommunismen, vere utgangspunktet, så må vi gå inn på dei store strategiske fasane i heile denne kampen, og så diskutere nærare den fasen vi er inne i no. Dette siste er ein taktikkdiskusjon sjølv om mange faktisk trur at vi diskuterer strategi. I dag driv vi for det meste på med det. Det er ein viktig grunn til at vi ikkje kjem vidare i den heilt nødvendige marxistiske renessansen og den kommunistiske offensiven.

Før vi har klarheit om målet og strategien, drar taktikkdiskusjonane i reformistisk retning – og i retning trotskismen. Det var derfor Trotsky også blei kalt den store fredsmeklaren. Han erkjente ikkje dei viktigaste skilnadene. Dermed kunne han ikkje trekke klare skiljelinjer i store teoretiske, politiske og taktiske spørsmål. Følgen blei at den teoretiske og ideologiske striden kom til å dreie seg om småsaker. Derfor drukna han oftast i det organisatoriske og daglige strevet og kunne ikkje fungere som einskapelig og samlande kraft. Dette er ein type fred som skapar splitting. Derfor er også trotskismen kjent for alle splittingane og all kranglinga si.

Ulike slag parolar

I tillegg får vi ei samanblanding av propaganda-, agitasjons- og handlingsparolar. Desse omgrepa har den revolusjonære rørsla i Norge studert så lite at vi knapt er medviten om forskjellen, og kor skjebnesvangert det er å gå feil her.

Dessutan blandar Trotsky saman kommunismen sin første og politiske fase (dvs sosialismen), med kommunismen sin andre og sosiale fase. Det er derfor han kjem fram til at sosialismen ikkje kan sigre i eit enkelt land. Hadde han sagt at den sosiale kommunismen ikkje kan sigre i eit enkelt land, ville eg ha vore samd med han. Men når det gjeld sosialismen (kommunismen sin politiske fase) er det annleis. Her er muligheitene mange dersom det leiande partiet i kvar strategiske og taktiske fase veit å halde seg innan minimumsprogrammet med handlingsparolane, direktiva og ordrane sine og utviklar ein skikkelig propaganda og agitasjon som går utover desse, både når det gjeld alliansar med store delar av bøndene og andre saker.

I tillegg til dette skapar Trotsky grunnleggande forskjellar som ikkje finst. Til dømes mellom utviklinga av kapitalismen i dei «koloniale og halvkoloniale» landa og i dei «rike landa». Istadenfor eit mangfald av vegar frå det gamle samfunnet til det kapitalistiske, så skal det bare vere to, ut frå om landet høyrer til den eine eller den andre av desse kategoriane.

Alt dette kan han sjølvsagt bare gjøre ved ikkje å ta skikkelig omsyn til empiriske fakta. Derfor var det Lenin og ikkje Trotsky som tok det enorme arbeidet med å samle og analysere alle dei opplysningane som fanst om økonomien i Russland. Derfor var det Lenin og ikkje Trotsky som tok den enorme jobben med å analysere utviklinga av imperialismen i verda. Det samme galdt studia av den moderne filosofien på den tida, empirio-kritisismen og fleire andre område.

Ein annan grunn til at Trotsky kunne gjøre dette, var at han ikkje tok så tungt på å studere og diskutere Marx sine tekstar, fordi dei likevel bare var ei «vegleiing til handling». Derfor var det mykje meir nødvendig å vere sjølvstendig og ta utgangspunkt i eigne erfaringar. Denne sanninga vil, dersom ho blir gjort til den einaste sanninga, føre til studiefiendligheit og hindre alt seriøst arbeid.

Alle desse veikskapane ved Trotsky sine tankar fører sjølvsagt til mangel på einskap om eit felles mål og til sprenging av alle taktiske alliansar som må til for å vinne kvart enkelt slag i den langvarige kampen for kommunisme.

La meg heilt til slutt sjå på sjølve omgrepet «permanent revolusjon» eller «uavbroten revolusjon». Det er sant at Marx brukte dette omgrepet noen gonger. Men han meinte noe anna enn Trotsky med det. Marx meinte at menneskesamfunnet var inne i ei omformingsperiode som ikkje kunne stanse før den sosiale kommunismen var eit faktum.

Men for Trotsky var dette eit omgrep som blei brukt til å sause saman dei særeigne revolusjonane som kjenneteiknar kvar etappe i utviklinga, og til å lage ein lang krig der dei statane der proletariatet hadde tatt makta skulle slåss mot dei statane der borgarskapet hadde makta, slik at proletariatet der kunne ta makta.

Han skjønte ikkje at det ville føre til at borgarskapet i desse statane til dømes kunne mobilisere store delar av proletariatet til kamp mot angriparane, til støtte for den eigne nasjonen og at det raskt ville føre til at dei sosialistiske statane ville bli lagt under veldet til dei rike statane igjen. Han skjønte heller ikkje at det ville føre vidare den militærpolitikken som tsaren førte, og som utarma landet økonomisk og skapte ein offensiv hær for oppdrag i utlandet framfor ein hær som var skreddarsydd til å forsvare den sosialistiske staten.

På bakgrunn av dette vil eg hevde at trotskismen ikkje har stort anna enn frasar til felles med den typen marxisme som Marx utvikla. Og at oppslutning om Trotsky sin trotskisme vil virke øydeleggande på kampen for kommunismen. Dessutan vil eg hevde at vi er under djup påverknad av mange trotskistiske idear. Det er ikkje lurt.

Litteratur:

• Leo Trotskij: Resultat og framtidutsikter, Bokförlaget Röda rummet, 1983
• Leo Trotsky: 1905, Penguin Books, 1973
• Leo Trotskij: Den permanente revolusjon, Pax forlag, 1970
• Baruch Knei-Paz: The Social and Political Thought of Leon Trotsky, Clarendon Press, 1978
• W I Lenin: The Development of Capitalism in Russia, Collected Works, bind 3, Progress Publishers 1964

av John Gustavsen

Bak Reservatets skranker stiger vi inn i byråkratenes paradis, mens euro-rocke-joiken spiller i stuen. Hva skal vi med reindrift og fiske når vi snart alle kan sitte på kontor?

Siden en kjetter gjerne er en person som inntar et avvikende standpunkt i kirkedogmatiske spørsmål, kan det se ut som om det her er lagt opp til en teologisk debatt. Jeg er faktisk mer opptatt av teleologi – det vil si at alt som skjer, har et bestemt formål.

Denne hendelsen håper jeg skal føre til en debatt om hva vi vil med vår eiga framtid. Men for å kunne si noe om det, må vi både se på fortida og samtida, selv om den passerer gjennom Dagsrevyen hele tiden. Det foregår en mikroskopering av utviklingen i Sápmi ved at det enten er de samme personer som dukker opp i media eller det er de samme spørsmål som går igjen på konferanser. Når jeg er opptatt av media er det både ut fra eget ståsted, og fordi det er journalistikken og ikke politikken som setter dagsorden for samfunnsutviklinga. Under Nordisk råds møte var det lett å se hvordan noen av våre dagsrevyjournalister lå klistret innpå for eksempel Arbeiderpartiets ledelse. Man må derfor spørre om det er Gro og Jagland som er redaktører av for eksempel Dagsrevyen eller VG?

Vi har sjølsagt også selvstendige journalister i norsk presse. Men hva med samisk presse vs. norsk presse? Her spiller ikke pressen den samme dirigerende rollen, og politikerne står sterkere til å føre dagens orden. Hva jeg likevel skulle ønsket sterkere, er en mer markant og kritisk dekning av hva som hender. Hvis pressen skal vare den fjerde statsmakt, må den øve både kritikk, inklusive sjølkritikk. Vi burde under Nordisk råd ha kommet bak fasaden og fått fatt i hva det er som gjør at samene ikke gis plass i Nordisk råd. Vi burde sett på budsjettposter til samiske formål som krympes, og spurt: hvilke tegn er dette?

Derfor passer det godt å si litt om toleranse. Vi har hatt Nordisk råds møte her i Tromsø. Utafor vaiet det samiske flagget ved siden av de åtte andre nordiske flagg. For bare et par-tre år siden ville dette ført til en massse spetakkel. Da vi i 1982 sydde et forenkla samisk flagg i Torshavn og heiste det foran nasjonalbiblioteket, ble det et svare styr. Saka vakte oppsikt helt til Finnmark Dagblad fikk tak i den. En rekke innsendere tok avstand fra disse ekstremistene som heiste den nasjonale fane. Intoleransen er på dette planet snudd til toleranse.

Det tolerante Norden

Nå får vi lett det inntrykk at vi lever i et tolerant Norden der vi vil integrasjon av gud og hvermann. Jeg vil dvele ved denne nordiske formen for toleranse, ikke minst fordi de nordiske statene gjerne vil inn i EU, for å få plass i det europeiske hus. Vi bor i Europa, og står slett ikke utafor slik Gro vil ha det til. Hvis Gro var så åpen for integrasjon, hvorfor vil hun og hennes meningsfeller ikke ha med samene i Nordisk råd? Ved at samene får heist flagget foran Kulturhuset, gir man inntrykk av toleranse. Men saken er den motsatte. Da de tre sameparlamentspresidenter møtte presidiet i Nordisk råd, ble de til dels bryskt mottatt. Det blåser en kaldere vind imot den samiske nasjon innover vidde og fjærsteiner, og den vi i realiteten er vitne er en repressiv toleranse.

På europeisk plan er vi vitne til en nasjonalistisk opptrapping. Nasjonalismen kommer til uttrykk i det halvfascistiske Italia, i Østerrike der den gamle nazisten Waldheim har fatt en farlig etterfølger. Utafor Europa ser vi hvordan muslimsk fundamentalisme bygger seg opp i de arabiske land, og hvordan man i de ortodokse og slaviske landene nå forsøker å fylle et tomrom etter kommunistenes fall. I dette tomrommet opererer en panslavisme som i Russland føres av parhestene Solchenitsyn og Sjirinovskij, den ene med sofistikerte argumenter, den andre med vulgær-nasjonalistiske. Sjirinovskij har erklært å ville skape en enhetlig russisk stat der alle andre språklige og kulturelle trekk skal bannlyses.

Vi har derfor hatt en 15-årsperiode med nordisk åpenhet i samiske spørsmål. Vi ser alt klare tegn til at vinden har snudd i de nordiske landene. Det at man avviste å ta opp representasjonstanken midt i sameland, bør være et tankekors. På den annen side kan man spørre om det er så viktig å være med i dette rådet? Kanskje er det viktigere å ha denne saken å mobilisere på?

En minioritets dilemma

Göran Palm skreiv for ca. 25 år siden at en minioritets dilemma vil være at den alltid må opptre slik majoriteten forventer at den skal opptre.

Styrken i det samiske menneskets atferd har vært dets anarkistiske tenke- og handlingsmåte. Med anarki mener jeg slett ikke kaos og uorden; anarkiet er derimot det statsløse samfunnet uten skrevne lover. Det dreier seg om et desentralisert samfunn der mennesket under en stor grad av frihet gikk gjennom hverdagen.

Fra å være anarkister er vi på vei til å bli borgere, og vi har til og med fått etablert egne Sameting slik at statsmaktene vet og kan kontrollere hva som foregår. Systemets indre logikk fører til at de innfødtes behov blir ofret for nordmennenes ønske om å kontrollere og beherske rikdommen i Sameland. Kolonimakta kan dessuten rose seg av å omgå samer som opptrer disiplinert i sine kofter, som ikke engang spyr på borddamen under festen.

Mange vil hevde at det har gått framover etter Altasaken. Vi har fått opprettet Sametinget, en egen paragraf (110A) i Grunnloven, egen samelov og språklov, og da må vi vel være fornøyd. Myndighetene har vært dyktige i å kaste oss blår i øynene, mens rettssikkerheten blir trampet på og uthult.

Sentralmyndighetene har lagt en nøyaktig strategi for hvordan styre samene uten for mye støy, ikke minst ute i verden. Vi har et Sameting som synes å fungere, en president som kan hamle opp med hvem som helst i hva som helst og derfor legitimere at Norge er best urbefolkningsklassen. Mens Ashton Mining og Rio Tinto marsjerer inn i Sameland til fargerik protest, sitter Nemesis (hevngudinnen i gresk mytologi) og ler i et eller annet departement. Sametinget er et overflatefenomen, mens bak de lukkede rom sitter godt lønnede norske embetsmenn og utreder hvem som skal ha rett til land og vann. Hvis land ?

Hvis hukommelsen rekker ca. 28 år tilbake i tiden, minnes jeg den indianske advokaten Vine Deloria som sa at ingen er mer effektive i amerikaniseringens kunst enn indianerne selv, bare staten forstår å sleppe de rette til.

Samerettsutvalget

Etter at Samerettsutvalget ble opprettet for snart en halv mannsalder siden, har uthulingen av de samiske rettighetene til land og vann fortsatt. Operasjonene til Ashton Mining og Rio Tinto Zink er talende eksempler. Utfiskingen og raseringen av fjordsamfunnene har fått fortsette. Reindriftas ledelse har «kjøpt» økonomimodellen fra Norges handelshøgskole som gjør at reindrifta mer og mer dreier seg om kjøttproduksjon, (jamfør Johan Kl. Kalstad). Vi har til og med på det idrettslige området gått forbi nordmennene i motorisering, ved at samene som kanskje var det første folket til å gå på ski, er blitt det første folket som slutta å gå på ski. Dessuten er ikke fotball noe for oss!

Det går i det hele tatt framover på de fleste områdene. Vi har fått eget Sameting med et altfor lite antall byråkrater, vi har i over 20 år hatt samisk institutt med trygge arbeidsplasser, vi har fått egen høyskole, det blir opprettet samiske kultursentre med fine stillinger. Dette er bra, og det gir rom for å møtes. Men vi må også spørre hva vi skal fylle disse rommene med? Hvilke kvalifikasjoner trenger vi?

Naturligvis vil staten klare å skape flere kontorarbeidsplasser, særlig innenfor det samiske forvaltningsmrådet, RESERVATET, som jeg velger å kalle det. I reservatet, som kan sammenliknes med et drivhus, skinner sola året rundt i form av pengeoverføringer fra den norske stat, mens grunnen under oss blir tømt av Rio og Ashton. Borti Finland har Ashton Mining, i følge Australian Financial Times (31.8.1994), operert i statlig hemmelighet i jakten på diamantene som kan representere milliardverdier. Ingen må tro at det samme ikke pågår på vår side, og mange vil etterhvert forstå at Mor Gro gjerne bruker noen millioner på tilpasningsdyktige byråkrater når det dreier seg om verdier i milliardklassen årlig. Mens noen av våre aktivister, som deltok under Alta-striden, forsvarte slagordet «Land – ikke penger», er det nå noen som er villige til å omskrive dette til «Land – for stillinger»!

Gjennom reservatideologien med et norsk Sameland av seks kommuner holder man 437(?) andre utenfor slik at det for eksempel ikke blir mulig for samiske barn å lære samisk i grunnskolen. Tross de fine lovene, paragrafene, eget samisk barneombud på statslønn. For den norske stat er det sjølsagt utmerket at en del foreldre går rundt om i Tromsø og er frustrert over at ungene deres ikke får opplæring etter lovens bokstav. For den norske stat vil det være enda bedre om noen av foreldrene viste seg så ressurssterke at de sjøl ordnet med undervisningen til ungene. Så kan noen samer få demonstrert hvor flinke de er i konkurransesamfunnets kunst. Samtidig får storsamfunnet demonstrert for seg sjøl hvor effektiv statsforvaltningen fungerer ved at man ikke engang i universitetsbyen Tromsø klarer å sprenge Reservatets skranker.

Reservatet

Innenfor Reservatet går det sjølsagt framover. Reservatet utdanner sine egne lærere mens Odd Mattis Hætta sitter tilbake på høyskolen i Alta med bortimot ingenting. Eller som han sa det til Skolefokus nr 1, 1994: «Ved opprettelsen av Samisk høgskole … var det meningen å gi samene et fullverdig skoletilbud. Denne skolen som først og fremst er en lærerskole, gir da også de som behersker samisk, en mulighet for lærerutdanning. De som ikke kan samisk, vil oppleve at samisk mer og mindre er falt ut. … Sametinget har ikke tatt dette opp i løpet av den første perioden, det er også meget beklagelig. Det er også påfallende at Samisk utdanningsråd som både er statens og Sametingets rådgivende organ, ikke har slått alarm … Jeg vil ikke nøle med å hevde at vi er på vei tilbake mot tilstandene på 1920-tallet for denne gruppen.»

Som avdanka lærer, men med en fot innafor skolen fortsatt, skal jeg likevel dvele litt lengre ved virkeligheta. Vi var som kjent inne i det store Hernes-året 1994, med R94 som den store gavepakke fra statsråden som skrev loven om hvorfor det meste må gå galt. R94 har ført til at det samiske innholdet i skolen står i fare for å bli visket ut.

Statsmaktas strategi

Dette viser strategien fra statsmaktas side:

• 1: Vi oppretter Reservatet, R6 heretter.
• 2: Innafor R6 foretar vi så en systematisk uthuling av det samiske innholdet.
• 3: Vi starter med å angripe det viktigste leddet, framtida; ungdommen, det vil si skolen.

Faktum er: R94 går ut på å omskape samisk kultur til en kultur på linje med «dølakulturen» i Bardu, slik John Meløy påviser i et notat. De samisk-identitetsskapende elementer som reindrift, duodji går over til å bli vanlig naturfag og handarbeid, eller som det heter fra Samisk videregående skole i Guovdageiadnu: «Moderniseringsprosessen … skjer i dag på norske premisser og har en sterk fornorskende effekt.» Om R94 skriver skolen at «fagplanene er i liten grad basert på det faktum at i henhold til Grunnloven (§110A) så fins det to kulturer som skal styrkes og videreutvikles.» R94 er et sabotasjeframstøt mot det samiske, og jeg gjør rett i å referere at sametingspresidenten har protestert kraftig på dette.

Utviklingen synes sett med statlige øyne lystig. Samene er manøvrert opp i en kontrollerbar posisjon hvor de får prate sammen i Sametinget helt til de blir blå. Innenfor R6 er det bygd opp et parkinsonsk byråkrati der flinke gutter og jenter med både Høgskole og Universitet langt bedre enn gode nordmenn kan gjennomføre postkolonialismen. Denne er nå i en sjette fase, Barents-fasen, der det gamle Sameland omsider er innmeldt ved at de russiske samene på ny utsettes for koloniserende overgrep. Noen av de maskuline har valgt en suididal løsning på sine eksistensielle problem.

Det er i alt dette opprettet gode råd:

• Barentsrådet
• Regionrådet

Innenfor Regionrådet er det 10 regionale utvalg som hver på sitt område kan nedsette underutvalg, for eksempel urfolksutvalg. Det gir muligheter også for samiske kontorplasser, mens Ashton Mining muter i Finland og Gary Lumes m.fl. okkuperer samenes elver på Kola.

I sjuende fase, EU-fasen, er samene fullt integrert som europeere. R6 opprettes som scenario for intereuroturist, med store muligheter for enhver med språk- og økonomikunnskaper. Selv vil jeg etablere meg med nedstøvede dikt fra ungdommens lentende permer mot berømmelsen, mens jeg lytter til europeisk joikerock. Jeg har forresten alt merket at noen av våre fremstående globetrottere var begeistret for fase sju, og stemte ja den 28. november. Jeg forstår dem: Utsiktene til et spennende liv blant lobbyistene i Brussel er til stede, og i konfliktens fase åtte, når EU står foran trusselen fra den desperate verden, vil våre egne kunne få en framtredende rolle.

Dessverre vil jeg være for gammel da til å delta i dansen, men jeg lover fra mitt gamlehjem å applaudere så godt jeg kan. Hvis jeg ikke ender på gamlehjemmet for nettopp kjettere som ikke skjønner sitt eget beste.

PS

Etter som Norden ikke vil slippe samene inn i sitt hus, får vi inntil videre holde oss for oss sjøl, noe vi har god trening i. Men ved å stå sammen med Grønland kan vi forstå framtida bedre. Ole Korneliussen som er en futurist, har derfor sett framover og foreslått opprettelse av kulturambassadørstillinger mellom Grønland og Sameland, og at disse ikke knyttes til de danske og norske ambassader i Oslo og København, men legges til den grønlandske hovedstad Nuuk og den samiske som ikke er klar for meg. Ole har beskrevet betingelser ved slike stillinger, og lagt vekt på at de ikke kan bekles verken av tidligere eller nåværende politikere. Han har tatt opp saken med kulturministeren og fått god tilbakemelding. Her har jeg tatt opp saken med APs gruppe i Sametinget som på sin side har fått den fram til rådet og drøftet den med UDs rådgiver Tore Gundersen. Forslaget er positivt mottatt, men hva mer? Jeg vet ikke om saken har samme virkning som virus på en datamaskin, og har ført til at maskinen spytter ut gale signaler. I dag frykter jeg at viruset bare raser rundt i kroppen.

av Lars Åke Karlgren

Många gånger undrar jag varför folk bildar politiska partier. Det är ju inte tillräckligt att partiets medlemmar skall ha samma åsikt i en fråga, utan de måste ha samma åsikt i nästan alla frågor. Och inte nog med det: de skall ha samma åsikt i nästan alla frågor i framtiden också! Tänk så mycket lättare det är att bilda idrottsföreningar eller kulturföreningar istället!

När partiet sedan är bildat kommer snart medlemmarna underfund med nästa stora problem. Partiet beslutar om sitt program, det ställer upp krav som skall genomföras och alla medlemmar börjar arbeta med stor entusiasm. Plötsligt upptäcker man att det finns andra partier som tycker precis tvärtemot och man får klart för sig att det är praktiskt taget omöjligt att genomföra sitt fina program och sina välformulerade krav!

Ändå sysslar massor av människor i det här landet med partipolitik. Det vore gott och väl och fullt förståeligt om varje enskild samhällsmedborgare hade en politisk åsikt och förde fram den när det behövdes. Då skulle man inte vara bunden av ett program, som man inte är överens om helt och fullt. Man behöver inte följa några stadgar och man behöver inte bli utskälld av folk på stan för att partiets styrelse har gjort ett dumt uttalande eller skämmas för att partiets ordförande druckit för mycket alkohol. Man behövde heller inte uttala sig om en massa saker som man egentligen inte har en aning om. Och man kan ändra sin åsikt hur ofta som helst utan att någon annan bryr sig om det särskilt mycket. Tänk så enkelt det är att vara politiker utan parti!

Vad är då ett politiskt parti? Är det en sammanslutning av människor med samma åsikt?

Vi på venstresida brukar säga att politiska partier är uttryck för olika klassintressen. Borgarna har sitt parti, de småborgerliga sitt parti och arbetarna sitt parti. Men så enkelt är det inte längre. Nu bildar vem som helst ett parti. I länderna i vår del av världen finns det kanske tio till tjugo olika partier som anser att just dom har lösningen på samhällets problem. «Riktiga» marxister bryr sig inte om det utan för dem är alla de andra partierna mot arbetarklassen och det egna partiet för. I Sverige på 70-talet var det ett parti som i sin analys talade om «femlingspartierna», d.v.s. det var alla dom andra.

Under senare år har det i alla länder bildats ett grönt parti av människor som tycker miljöfrågan är dagens viktigaste samhällsfråga. Det finns också minst ett Fremskrittsparti i varje land, som vill stoppa invandring och slänga ut mörkhyade människor. Om det nu är så att olika partier uttrycker olika klassintressen, så måste det vara så att vissa samhällsklasser håller sig med flera partier. Är det möjligt? Om man tänker på det rent teoretiskt är det naturligtvis fullt möjligt. Men hur är det konkret? Kan t.ex. arbetarklassen företrädas av flera partier? Kan det finnas flera progressiva partier i ett land? Eller rent av flera kommunistiska partier?

Om vi tänker på de gröna partierna spelar de en mycket viktig roll i miljöfrågorna och har ofta ett mycket bra arbete på det området. Däremot hamnar de ofta fel i andra samhällsfrågor – i synnerhet narkotikafrågor – och spelar där en farlig roll. Är det alltså så att det finns partier som delvis är progressiva? Om det är så att de gröna har en bra miljöpolitik, så är naturligtvis vänsterpartierna intresserade av att samarbeta på detta område. Hur skall vi lösa detta organisatoriskt?

Det finns ett dokument som många partier studerat framlänges och baklänges ända sedan 20-talet och som satt sin prägel på de kommunistiska partiernas syn på vad ett politiskt parti är.

Det är ett kapitel i Stalins Om leninismens grunder som heter «Partiet». Kortfattat kan man säga att det kapitlet är en sammanfattning av bolsjevikernas partisyn. Ett annat viktigt dokument är Kominterns «Teser om de kommunistiska partiernas struktur, metoder och organisationsarbete».

Men först alltså Stalin. Han ställer upp sex punkter för ett kommunistiskt parti som vi kortfattat skall titta lite närmare på.

I punkt 1 skriver han att partiet skall vara arbetarklassens förtrupp. Vad betyder det? Ja, enkelt kan man säga att partiet skall vara arbetarklassens ledare. Om man funderar över vårt partiväsende så är det egentligen ingen märkvärdig åsikt. I grund och botten är ju alla politiska partier ledare för någon klass eller någon rörelse. Höyre har ju alltid varit borgerskapets förtrupp i Norge, Senterpartiet böndernas o.s.v. Utav de nya partierna strävar de gröna efter att vara miljörörelsens ledare.

Punkt 2 säger att partiet är arbetarklassens organiserade trupp. Ser vi tillbaka till punkt 1 kan vi analysera detta på samma sätt. Alla partier är olika klassers eller rörelsers organiserade del.

Den tredje punkten talar om partiet i förhållande till andra organisationer. Den säger att partiet är den högsta formen för proletariatets klassorganisation. Går det att jämföra med t.ex. Höyre och säga att detta parti är den högsta formen för borgerskapets klassorganisation? Ja, varför inte?

I punkt 4 säger han att partiet är ett verktyg för proletariatets diktatur. Ja, man kanske kan säga att Höyre är ett verktyg för borgerskapets diktatur, men om vi använder andra ord blir det säkert mer begripligt för alla.

Punkt 5 är något annorlunda. Den säger att partiet «såsom en enhetligt vilja är oförenlig med förekomsten av fraktioner». Det finns naturligtvis ingen som säger att fraktioner är förbjudet i Höyre, men tänk efter! Fraktioner i alla partier innebär en försvagning av partierna och jag tror inte att ledningen i något parti skulle välkomna olika fraktioner, utan tvärtom motarbeta dem på alla vis. Politiska och organisatoriska.

Den sista punkten är är också lite speciell. «Partiet stärkes genom att det rensar ut opportunistiska element.» Det kanske inte skulle bli så många kvar om Höyre rensade ut alla opportunistiska element, men ett är ändå säkert: Karriärister och liknande gör stor skada i alla partier.

Min schematiska analys av Stalins punkter visar att det egentligen inte finns något säreget med de kommunistiska partierna. Erfarenheterna från 70-talet är däremot viktiga att minnas. När den nya vänsteroppositionen växte fram och SUF(m-l) i Norge och KFML i Sverige skapades låg Stalins punkter till grund för de nya partierna. I dag, 25-30 år senare, är både Stalin och hans punkter borta. Fram för allt har Stalin själv råkat illa ut. Men när det gäller hans punkter måste vi komma ihåg att de skrevs i en mycket speciell tid: det var världskrig från 1914, revolution 1917, inbördeskrig och utländsk intervention i början av 20-talet. Det enda vi var duktiga på i slutet av 60- och början av 70-talet var att läsa innan till – att driva politik kunde vi inte. Därför skall vi inte ge Stalin skulden för att vi var dogmatiker.

Ytterligare en hjärtefråga för de kommunistiska partierna har varit och är förhållandet mellan parlamentariskt och utomparlamentariskt arbete. Vi föreställer oss gärna att det bara är vänstern som har en strategi i denna fråga. Men så är det ju inte. Arbeiderpartiet har en mycket lång erfarenhet av att använda sig av båda dess kampformer. Vid sidan av arbetet i Stortinget har Arbeiderpartiet tillgång till t.ex. LO som spelar en mycket viktig roll för opinionen. Även Höyre har sin utomparlamentariska gren, t.ex. NHO (arbetsgivarföreningen). Det är ju inte bestämt att den utomparlamentariska kampen endast består av strejker och demonstrationer. Den kan bestå av många olika former. Traditionellt säger vi att den utomparlamentariska kampen skall understödja den parlamentariska. Men kan det inte vara tvärtom? Kan det inte finnas tider då det är den parlamentariska kampen som är avgörande för i vilken grad arbetarklassen kan flytta fram sina positioner?

Jag skall avsluta med en fråga där vi borde vara kunniga men där vi faktiskt var mycket dåliga om vi ser det historiskt: det är dialektiken! I vårt organisations- och partiarbete har vi haft mycket svårt att ändra politiken och förändra organisationsformerna efter förändrade förhållanden. I Teserna från 1921 jag nämnde ovan skriver Komintern som sin första punkt: «Partiets organisation måste vara anpassad efter verksamhetens betingelser och syfte.» Och i den andra punkten: «Det finns ingen absolut riktig och oföränderlig organisationsform för de kommunistiska partierna. Förutsättningarna för proletariatets klasskamp förändras i en ständig process, och i anslutning till dessa förändringar bör också organisationen för proletariatets avantgarde oavbrutet söka ändamålsenliga former. Varje enskilt lands historiskt bestämda säregenheter fordrar likaledes särskilda former i de enskilda partiernas organisation.»

Denna erfarenhet är inte heller något speciellt för kommunistpartierna, utan gäller alla partier och som jag ser det är det ironiskt att de borgerliga partierna är bättre än oss på denna punkt.

Kanske är det också nödvändigt att inte bara analysera organisationen, utan också politiken utifrån dessa teser. Naturligtvis är det nödvändigt att förändra den politiska linjen när betingelserna för det politiska arbetet förändras. Det finns väl knappast något politiskt parti som inte ändrar åtminstone något i sin politik efter en viktig historisk händelse, t.ex. ett medlemskap i EU. Även här är kommunistpartierna traditionellt stelbenta. För det mesta sätter man likhetstecken mellan anpassning/förändring och opportunism och är rädda för kritik. Självfallet är det en reell fara att så att säga springa för långt i sin vilja att anpassa sig till nya förhållanden. Steget mellan förändring och opportunism är inte så långt. Men om vi inte vågar förändra den politiska linjen kommer vi då någonsin att bli ett politiskt parti att räkna med?

För vänstern gäller det nu att stanna upp och analysera: Vilka är vår verksamhets betingelser och syfte? Vilka är säregenheterna i Norge idag och vilken organisation behöver vi?

Debatt

av Vidar Haagensen

Olav Randen har skrevet en artikkel i Røde Fane nr 3 i 1995 som er skremmende. Artikkelen heter «Døyr nasjonane?» og er om nasjonenes ve og vel, vevd sammen med en rekke andre temaer, som miljøvern, språk og utviklingsoptimismen.

Tittelens spørsmål er spesiell, synes jeg. Venstresiden og de intellektuelle har alltid spurt seg om nasjonalstatene vil dø, og forbundet det med de absurde og undertrykkende grensene trukket opp mellom verdens folk. De revolusjonære ser for seg disse bli fjernet av arbeiderklassens samfunnsomvelting. Jeg mener dette burde være naturlig tematikk i et sosialistisk tidsskrift. Randen derimot tenker først og fremst på nasjonenes dødelighet som et tap av kultur, demokrati og muligheter for styring av miljøet. Til grunn for disse påstandene ligger et syn på kultur, identitet og mennesket jeg mener er feil.

Nasjon som identitet

For det første er nasjoner kulturelle enheter, og en fokusering på dem flytter blikket fra økonomiske forhold til den påståtte felles bevisstheten nasjonen gir. Denne feilen gjør også Randen. Hans arbeidsdefinisjon av en nasjon er: «eit fellesskap tufta på sams tradisjonar, historie og atferd, slik at innbyggjarane i nasjonen på mange område kjenner større samhøyrsle seg imellom enn med folk utanfor». En kulturell enhet med andre ord. Dermed framstiller Randen nasjonen som et fellesskap uten motsigelser og utvikling i forhold til den økonomiske basis i nasjonen og verden.

For det andre er den kulturelle enhet Randen framstiller, svært problematisk. Denne enheten er konstruert. Den er dynamisk og hele tiden i endring. Men nasjonen, som fellesskap, blir framstilt som en kontinuerlig samhørighet. I virkeligheten kunne denne samhørigheten vært stilt opp på mange andre måter. Dermed blir den kulturelle enheten en ting og ikke en prosess; noe fastfrosset og ikke omskiftelig; noe entydig og ikke flertydig. Forandringer føles som trussel når annen kultur; imperialistisk, andre nasjonskulturer eller subkulturer påvirker. Disse er fiender for Randen. Hans framstilling av nasjonen er svært statisk. Randens budskap blir: bevar nasjonene mot alle former for endring.

Videre mener Randen at nasjonen gir mennesket en identitet. Det gjør den dessverre. Men Randen mener den også gir nok mening. Det er feil. Folk forholder seg til en rekke ulike kulturelle enheter som bringer dem mening til identiteten. For det første de man kan se: skole, arbeidsplass, partilag, bingo eller andre. For det andre de imaginære: musikkelskere, akademiske diskurser, Europa eller det randske hatsymbol; verdensborgere. Marxister legger selvfølgelig vekt på arbeidsplassen som utgangspunkt for forståelsen av identitet eller mangel på sådan, for muligheten av politisk aksjon. Arbeidsplassen får økonomisk basis og kulturell enhet til å møtes. Identiteten, som arbeider, kan sprenge grensene, og erkjenne interessefellesskapet med alle verdens arbeidere. Derfor er dette maset om det nasjonale et hinder, og fører bare til en fragmentering av arbeiderklassens interesser.

Videre mangler Randens identifisering av nasjonen, som identitetsskaper, enhver kritisk dimensjon. Hvem har skapt identiteten? Etter hvilke behov? Som nordmenn er vi gjennom skolen oppdratt til å leve i vikingers og danskehatets fotspor. Gjennom de riksdekkende mediene inndras vi hele tiden i et nasjonalt «vi». Et «vi» som slår tilbake når «vi» må moderere oss og «vi» skal påvirke Europa. Den nasjonale identitet er konstruert i borgerskapets interesser. I forrige århundre var det for borgerskapet like sterke ideer om Skandinavia som det naturlige. Men det ble Norge og dermed er vi nasjonen som aldri har plukket andre på nesen. Vi har bare vært koloni og etter det fredsmeklere. Dette er en ideologi som bare er til for at den norske imperialisme skal kunne fortsette uanfektet. Mens vi her på berget må passe på så vi ikke kommer i opprivende konflikter, og mister den gode stemningen vi hadde under Lillehammer-OL.

Kritikken mot kulturforståelsen gjelder også for Randens syn på språk. Han ser språket som formidler av de kulturelle verdiene. Derfor må vi bevare flest mulig språk. Bevaringen blir for sentral. Hva med alle de dialekter, sosiolekter, sjargonger og ulike diskurser som hele tida blir dannet? For ikke å snakke om krysningene av ulike språk. Jeg kan ikke skjønne at et verdensspråk skulle fortrenge alle disse eller ikke kunne inneholde mening på lik linje med de andre språkene, både de lokale og alokale.

Homo norvegicus

Randen fortsetter sin tanke om nasjon og identitet helt ut. Mennesker har røtter, ikke bare kulturelle, men også i økosystemet. Derfor er vi geografisk tilpasset et gitt miljø. Og: «vi nordbuarar har rett til dette landet framfor andre». Siden dette landet er vårt, skal vi ivareta det med en styrt innvandring.

Randen tar helt feil når han sier at mennesket har røtter. Det er lært til å ha røtter, men har ingen bruk for dem. Randen gjør mennesket til et Homo sapiens. Det riktige er å se mennesket som et Homo faber, det produktive mennesket, som skaper seg og sine omgivelser. Det er gjennom denne skapelsen vi finner mening. Marxismens mål er å frigjøre alle de krefter som er mulige for at mennesket skal kunne utfolde seg som et Homo ludens, det lekende mennesket. Vi er overskridende i det å utvikle våre omgivelser. Vi har for lengst forlatt den naturtilstand Randen vil ha oss til å leve i. Hele verden er vårt virkefelt. Derfor har menneskene rett til å være hvor de vil. Randens forslag til styring legitimerer derimot den bestående bevegelsesfrarøvelsen som kapitalismen innebærer og som synliggjøres av nasjonalstatene. Venstresida skal aldri ta ansvar for staten og kapitalismen. Vi har ingen og skal ikke ha noen restriksjon på innvandring. Det er defensivt. Vi skal offensivt kjempe mot rasisme både i holdning og handling og påvise hvordan den uunngåelig vil forbli et problem til vi har fjerna den bestående samfunnsorden. Innbefattet de grensene Randen vil beholde.

Strukturelle argument

Med det siste argumentet går Randen fra å legitimere bevaringen av nasjonen til bevaringen av nasjonsgrensene. Brukte han tidligere kulturelle argumenter, gir han seg nå i kast med å gi nasjonen som styringsenhet, naturrett.

Den grenseløse verden er økologisk uansvarlig, i Randens øyne. Vi trenger grensevern mellom de ulike økosystemene slik at vi ikke får økologisk forurensning, dvs arter fra et system truer et annet system hvis de blir forflyttet dit og får innpass i miljøet. Den økende internasjonale transporten er faren, og vi må forhindre en slik artsforflytning. Dette er i følge Randen nasjonene gode redskaper til. De samsvarer med økosystemene.

Det virker som Randen tror en verden uten nasjonale grenser er en verden hvor bikkjer med rabies skal få bite og stå i, verden over. Grenser, i form av kontroller og sjekking, er ikke i seg selv et problem. Det er hva de kan innebære av undertrykkelse og diskriminering. Kontroll av varer er helt legitimt. Men disse grensene må vel ikke være i samsvar med de nasjonale kulturer? Hvordan Randen får det til at nasjonenes geografiske grenser utgjør noe godt samsvar med økosystemer fatter jeg ikke. Norge er et godt eksempel. Med Sverige har vi flere dyrearter som vandrer mellom de statlige grensene. Havene den norske stat har grabbet til seg, utgjør felles økosystemer med Russland, Danmark osv. Eller hva med nasjonalstatene Romania og Bulgaria som grenser til hverandre gjennom Donau. Skal vi beskytte blomstene på elvebreddene fra hverandre? Randen burde latt dette argumentet forblitt en god ide.

Transport

Et annet problem Randen ser med transport, er dets omfang. Den eksplosjonsartede økningen i transport av varer og mennesker er en stor forurensningskilde. Et framtidssamfunn kan løse dette med lokal og nasjonal produksjon, og vi må om- og nedprioritere den menneskelig migrasjon.

Jeg ser også faren ved forurensningen, men jeg synes Randen er fattig på framtidsutsikter. Jeg mener at Randen har delvis rett når han vil ha lokal og nasjonal produksjon for å forhindre transport. Mye masseproduksjon kan med fordel bli lokalt basert, men en av fordelene med den teknologien vi har i dag, er at den muliggjør internasjonal produksjon. Det vil si at et produkt blir framstilt gjennom en prosess av produksjoner lokalisert på de mest hensiktsmessige plassene. Under kapitalismen betyr det der det er billigst arbeidskraft. Under sosialismen vil det være organisert av de som skal ha produktet.

Videre er ikke transportøkningen i seg selv skadelig, men formen. Vi må derfor satse mye hardere på miljøvennlig transport. Utbygge tognettet, utvikle bedre motorer til fly osv. Dessuten bør energikildene legges lokalt. Sol-, vind- og bølgekraftverk må erstatte og fornye dagens energikilder. Forbruket av olje og gass må ned og transporten av olje og gass på tankskip må ned på et minimum. Det finnes mange muligheter.

Til sist er jeg imot Randens forslag om begrensning på menneskenes migrasjon. Den kulturelle blanding er viktig. Jeg synes den menneskelige migrasjon bør opprioriteres. Vårt stadig økende antall medier kan ikke veie opp for den erkjennelse som følger med romlig forandring.

Nasjonene er godt egnet til demokrati, i følge Randen. I Norge har vi for eksempel Hamsun og EU-medlemskap å snakke om: et offentlig rom.

Demokrati

Jeg kunne sagt mye om dette rommets forfall i de siste tiårene. Ett er: Det var jammen på tide. Ett annet: Folk er dessverre blitt fortalt at dette er den eneste måten vi kan ha demokrati på. Jeg mener det er mange andre forum og rom for diskusjon. Jeg kan diskutere musikk og litteratur med folk fra hele kloden. Det samme med politikk. Diskusjoner om EU-medlemskap har noe for seg med for eksempel Socialist Worker Party-medlemmer fra England. Ikke Senterpartister og Kristelig folkepartiere som har helt andre interesser enn arbeiderklassen. Det handler om interessefellesskap. Derfor er arbeidsplassen utgangspunktet for et sant demokrati. Ikke SKAL – SKAL IKKE på NRK.

Randens argument om at størrelser utover nasjonene ikke egner seg til demokrati er farlig og feil. Er det ikke mulig for kroater, serbere, bosniere, slovenere og alle andre kulturkonstruksjoner å få til demokrati. Ikke ifølge Randens logikk: Alle nasjoner sin stat.

Demokratiet starter derimot med arbeiderråd som vil gå i sammenslutning med andre på kryss og tvers av de eksisterende grensene. Når arbeiderklassen sjøl tar over produksjonen vil produksjonen skje globalt på bakgrunn av behov produsentene sjøl har. Her fra vil nye forum for demokratiske avgjørelser springe ut. For denne produksjonen er ikke begrenset til noen nasjon.

Optimismen

Til sist skal jeg ta for meg Randens syn på utviklingsoptimismen. Randen setter marxismens optimisme ut av spill som et retorisk poeng, for å bane vei for den økologiske tankegangen han benytter seg av. Jeg synes Randen viser sin sanne natur ved å ta dette oppgjøret. Derfor er det viktig å arrestere han. Randen påstår at miljøkrisa synliggjør industrisamfunnets destruktive kraft, og på ingen måte oppfordrer til noen optimisme. Og troen på vår evne til å mestre naturen, er kun et destruktivt credo.

Han blander kortene. Den marxistiske utviklingsoptimismen er knyttet til en tro på mennesket generelt og industrisamfunnet spesielt. Troen på mennesket er knyttet til hva som er menneskets vesen eller essens. Marxismen ser, som jeg tidligere har vært innom, mennesket som et Homo faber. Det er gjennom arbeidet at vi realiserer oss. Det er gjennom det vi begriper verden. Vi arbeider med og for noen, og vi bearbeider naturen; miljøet rundt oss og vår kropp. Slik inngår vi i det sosiale. De samfunnsmessige forhold vi produserer bestemmer derfor vårt forhold til naturen. Gjennom å endre produksjonsmåten endrer vi vårt forhold til naturen. Arbeiderklassens revolusjon er derfor en kamp for å få kontroll over de samfunnsmessige forhold. Det er bare slik vi også får kontroll over naturen. Midlene til dette er det industrisamfunnet gir oss.

Den kapitalistiske produksjonsmåte har vist seg å aggregere en teknologisk utvikling uten sidestykke. Marx så det på midten av forrige århundre. Vi ser det enda tydeligere i dag. Eksplosjonen i typer produksjoner og produkter er et resultat av kapitalismens ånd. Profitten må sikres gjennom stadig fornyelse og ønske om arbeidsbesparende teknologi. Dermed er teknologien ikke klasseløs. Den er blitt til og brukes for borgerskapet, men rommer et mye større potensiale.

Den teknologiske utviklingen har endret og økt menneskenes behov samtidig som disse ikke blir dekket på langt nær for brorparten av verdens befolkning. Den dekker de umettelige profittsyklusene. En produsent av piller som skal hjelpe mot fordøyelsesbesvær kan slippe ut giftige stoffer i elva konsumentene skal drikke vannet til pillen med. Verdens miljøødsling er den anarkistiske kapitalismens verk, og ikke implisitt i industrisamfunnet. Kapitalismen har framkalt de redskapene vi trenger for å utnytte og bevare naturen.

Konklusjon

Marxismen har et ambivalent forhold til utviklingen. Den jubler for de økte mulighetene, men raser over ødeleggelsene av mennesket, naturen og vår kultur. Der destruksjon av kultur står mot økte muligheter for menneskeheten, velger marxismen de økte mulighetene. Den nasjonale kultur går gjerne for meg i glemmeboka, om det muliggjør et sant demokratisk kollektiv, som kan ta over styringa av samfunnet. Det vil ikke Randen.

En elendig venstreside

Han er symptomatisk på en elendig venstreside. Som sysler med feil ting i en tid hvor behovet for en sterk venstreside er prekær. Istedenfor å se på den nye og endrede kapitalismen, og hva den genererer av motstand og mulighet for revolusjonære tilstander, graver han seg ned i tradisjonen og arven. For å finne våre røtter som kan forløse oss.

Tradisjon har bare bundet oss. Marxister skal skape en ny bevissthet og nye former for motstand. Et godt eksempel er den antirasistiske fronten. Der kan venstresida nå ut til en stor gruppe forbanna folk som ellers ikke ville komme i kontakt med sosialistiske ideer og virkelig sette denne forbannelsen inn et perspektiv. Det noen på venstresida da presterer å foreslå, er å vinne tilbake de nasjonale symbolene fra nazistene. Vi skulle liksom bruke det norske flagget i demonstrasjoner. For å vinne tilbake æren for det norske? Ingen ting virker mer fremmed for unge forbanna bybarn.

Randen burde se seg rundt i verden. De problemene han da ser er ikke særlig nasjonale.

av Jon Arne Jørstad

Nord-Noreg (såvel som Nord-Russland, Nord-Finland og Nord-Sverige) er spesiell på mange måtar, og vi må aldri gløyme at landsdelen har sterke islett av andre nasjonar, kulturar og ei særeigen historie oppetter århundra.

Sett utifrå hovudstadssynspunkt har alt dette alltid vore sett på med stor mistru. I mellomkrigstida blei det frå militært hald snakka om den nord-norske «dobbelt-lojaliteta». Då tenkte ein på det sterke samiske og kvenske folkeelementet og også på det lille islettet av russisk på norsk grunn. Det blei insinuert at i ein krigssituasjon var desse menneska suspekte. Krigen viste kva folk her oppe var gode for, men det er først dei siste åra at delar av motstandsfolka i nord (dei som samarbeida med og dels fekk opplæring i Sovet under krigen) har fått (ikvertfall delvis) oppreistnad etter den forfølgjinga og mistenkeleggjeringa dei blei utsatt for etter krigen (heilt fram til idag)

Framleis, med siste EU-kampen i friskt minne, blir det frå den øvste politiske leiinga i landet stilt spørsmålsteikn ved folkementaliteten i nord. Det er ikkje for ingenting at folk heri nord har lufta tanken om å skilje seg ut som eigen stat gong på gong opp igjennom tida. Det er litt meir enn kuriøse tankar, for hendingar i fortida og i notida gjer det svært så forståeleg at sånne tankar oppstår. Også spørsmålet om Sápmi/Sameland må sjåast i dette perspektivet.

Med opprettinga av Den euro-arktiske Barentsregionen, gjorde den norske herskarklassen – saman med sine imperialistiske storebrødre USA og EU – førebuingar til ei tvangsbinding av nordområda til den omforminga som går føre seg i Europa. Trass i at NEI-et ved folkerøystinga om EU blei eit forsinkande historisk element, maktar herskarklassen å nytte EØS-avtalen til stendig nye undergravingstiltak for å sikre betre kontroll i nord. Dei undergrev det borgarlege demokratiet både lokalt og nasjonalt og legg tilhøva tilrette for at økonomisk aktivitet på alle områda skal kunne bindast opp til det byråkratiet som er i ferd med å bli bygd opp etter etableringa av Barentsregionen i 1993.

Etableringa av regionen som ein signat-traktat (kor alle som underteiknar traktaten kan delta på lik line i det økonomiske livet i regionen) saman med EØS-avtalen og EU-tilpassinga, gjer at det er grunnlag for å kalle politikken for ei «svalbardisering av nord-områda».

I Nord-Noreg blei Barentssamarbeidet aktivt og offensivt brukt av JA-sida i EU-kampen. For borgarskapet trudde at denne imperialistiske framstøyten skulle gje god drahjelp i arbeidet med å overtyde dei mistruiske «nordlendingane». Det gjekk ikkje, men i stor grad har dei makta å hindre ein kritisk debatt om dette Barentsprosjektet. I intelligensian i nord har borgarskapet om ikkje skaffa seg aktive allierte, så i kvert fall nyttige medløparar som stort sett ukritisk kolporterer det ideologiske glansbilete om grenseoverskridande samarbeid som eit klasselaust og udelt positivt trekk ved Barentssamarbeidet.

Foran etableringa av Barentsregionen

11. januar 1993 blei Den euro-arktiske Barentsregionen formelt etablert på eit møte i Kirkenes. Initiativet kom frå Utanriksdepartementet i Noreg. EU-kommisjonen og den amerikanske ambassaden var tidleg inne i planlegginga.

Den 16. november 1992 blei det halde eit møte i Oslo der: «deltakerne fra de nordiske land, Russland, USA og EF-kommisjonen drøftet et norsk utkast til erklæring fra Kirkenes-møtet. Det syntes å være enighet om skissen til organisatorisk oppsett og samarbeidets retning» (Thorvald Stoltenberg sin tale til Landsdelsutvalget for Nord-Norge 17.11.1992).

I den norske regjeringa sin retorikk i tida fram mot Kirkenesmøtet i januar 1993 var pomorhandelen og den kalde krigen viktige hendingar i argumentasjonen.

La oss sjå på nokre glimt av historia i denne samanhangen.

Pomorhandel

At pomorhandelen av den dansk-norske og seinare den svensk-norske regjeringa blei oppfatta som eit problem som måtte avgrensast og kontrollerast, trekkest ikkje fram. Historia om pomorhandelen er neppe ferdigdebattert enno på lang tid.

Røtene til denne handelen er håløygane sine handelsferder austover i sagatida. På 1200-talet stogga desse rutene, men i seinmiddelalderen blei nye ruter etablert knytta til lappemarknadene. Nokre av desse låg ved kysten mellom Noreg og Russland, som Karlebotn i Varanger, Kjørvåg (Aiddegoppe, Vaidaguba) på Fiskarhalvøya og Kildin litt aust for Kolafjorden. Etter at engelskmennene hadde nyåpna sjøvegen til Dvina-munninga i 1550-åra, og især etter grunnlegginga av Arkangelsk i 1584, blei handelskontakten mellom Vest-Europa og Russland sterkt utvikla. Dei lokale norske handelsaktørane syntest ikkje på denne tida å ha reist lengre enn til dei næraste marknadene på russisk side (på denne tida utan statspolitiske grenser og befolka av samar i hovudsak).

Det var først på 1700-talet at utviklinga skaut fart og fekk styresmaktene si merksemnd. På 1600- og 1700-talet var handelen sterkt regulert. Frå 1681 blei all handel monopolisert, først under Bergen seinare København. Russe-(pomor-)handelen var i prinsippet ulovleg, men behovet og etterkvert sterkare og sterkare krav frå lokale embetsmenn og andre samfunnstoppar gjorde at denne handelen blei legalisert på slutten av 1700-talet, men etterkvert med mange restriksjonar for å hindre uønska konkurranse. I ufredsår blei restriksjonane endå strengare. Handelssamkvemet hadde sannsynlegvis ein topp kring 1850, sank litt og varierte litt opp og ned til 1928. Frå krigsutbrotet i 1914 til då var omfanget synkande – i 1928 berre nokre få skipsanløp.

Den folkelege delen av russe-(pomor-)handelen var tuskhandel, bytte av vare mot vare, og gjorde at folk i nord kunne halde på ein hushaldsøkonomi og den uavhengigheta og fleksibiliteta denne økonomien kunne gi. Tapet av denne typen handel og overgang til meir pengeøkonomi fekk særleg mykje å seie for sjøsamane og deira næringstilpassing.

Russehandelen har alltid vore politisert og russefrykten har vore brukt lenge før revolusjonen i 1917. Og den folkelege kontakten over grensane har vore sett på med mistru både frå vestleg (inklusive norske) og austleg side i like lang tid. Som kuriositet kan nemnast at hetsen mot «russehandelen» idag – især frå handelsstanden i nord, er merkverdig lik det som var av reaksjonar frå handelsstanden under pomortida.

Grenser og konfliktar

I regjeringa sin argumentasjon foran stiftinga av Barentsregionen nemnast heller ikkje grensestridane i nord; ein strid om kven som skulle kontrollere noverande Troms og Finnmark og som stendig skapte konfliktar mellom Danmark-Noreg, Sverige og Russland (Sverige-Noreg og Russland seinare).

Det gjaldt både sjølve grensedraginga og retten til å skattelegge samane. Inntil grensereguleringa med Sverige i 1751 høyrte dei noverande samedistrikta Kautokeino og Karasjok under svensk geistlig og verdslig «øvrighet», sjølv om samane skatta både til Sverige og Noreg. I den austlege delen av Varanger blei grensa mellom Noreg og Russland først regulert i 1821.

Før grensereguleringa hadde samane rett til å ferdast fritt i heile området. Også etter grensereguleringa med Sverige hadde samane framleis denne retten. Samstundes som dei «svenske» samane kunne ha sommarbeitet sitt i Troms og Nordland, hadde dei «norske» rett til vinterbeite på svensk-finsk område.

Etter at Finland i 1809 kom under Russland i staden for Sverige blei det ingen endringar før Russland i 1852 sperra grensa mellom Finland og Noreg.

Denne konflikten om landområda i nord blei ikkje endeleg «løyst» før den siste grensesettinga for vel 50 år sia. «Løyst», av di dei ulike grensereguleringane skapte problema og til dels katastrofa for folk i området, nemleg samane.

Rivaliseringa mellom dei inntrengande maktane i nord for å etablere statleg kontroll, skjedde gjennom militære ekspedisjonar, men ikkje minst gjenom bruk av kirka. Svenske, dansk-norske og russiske kirker var spreid utover om kverandre. Det sameinte tiltaket som la grunnlaget for statsmaktene sin kontroll med «sine» nordområde, var bruk av kirka kombinert med kolonisering i etterhand – så først politi- og militæroppbod i området.

Denne politikken og grensedraging/grensesperring blei ein katastrofe for dei samiske samfunna i heile området.

Grensesperringa i 1852 og Kautokeino-opprøret

Framstillinga av Kautokeino-opprøret i 1852 har i stor grad vore farga av dei «kvite» sine ønskemål om å ufarleggjere oppstanden. Det skjer ved å avgrense analysa geografisk og gjere opprøret til ei sosiokulturell hending basert på samisk reaksjon på ålmen audmjuking og nyvakt religiøsitet. Innebygd ligg ei haldning om at samane var eit primitivt, underutvikla folk som ikkje kunne reagere på anna enn den personlege direkte audmjukinga misleia av fanatiske religiøse leiarar.

Det faktum at opprøret bygde seg opp frå 1840-talet, at grensetvisten mellom Noreg, Russland og Sverige spissa seg til frå rundt 1830 og opebert ville ha store konsekvensar for den samiske nasjonen, at det i heile Europa var opprør og opprørstendensar (mellom anna thranitter-rørsla i Sør- Noreg), og at mange av dei som tok del i opprøret alt frå 1840-talet var svært aktive med å freiste å organisere protestar mot «øvrigheten»; det blir dempa ned eller i det store utelatt.

Med knusinga av Kautokeino-opprøret og grensestenginga mot Finland (Russland) i 1852, blei samane splitta. Og som amtmannen i Finnmarken skreiv i 1874, hadde «fjellsamenes stilling blitt et liv i trengsel og tilbakegang».

Statsmaktene greide å knuse grunnlaget for ein samla opptreden frå folk i Sápmi, og enno slit ein med å reise ein felles kamp.

Det europeiske perspektivet

Heller ikkje nemnast hanseatane si utplyndring av Nord-Noreg gjenom sin kontroll med fiskeeksport og tildels monopol på importsal av varer som korn. Dette passar sjølvsagt ikkje inn når det europeiske perspektivet skal gjevast eit ubetinga positivt innhald idag.

(Hansa-dagane i Bergen må vel seiast å vere noko av det mest pro-imperialistiske og reaksjonære forsøket på å skrive om historia.)

Kvalros- og kvalslakteriet til dei store sjømaktane på 1600-talet og utover (England, Nederland, Spania og Portugal) blir heller ikkje nemnt i regjeringa sine historiske utgreiingar foran etableringa av Barentsregionen.

Heller ikkje dei utanlandske (særleg engelske) konserna som skaffa seg kontroll over mesteparten av gruveindustrien i nord (inkludert Svalbard) blir nemnt, naturlegvis.

Det var nettopp i strid mot desse selskapa sin koloniale stil i utplyndringa og utbyttinga, at den nordlege arbeidar- og fagrørsla blei skapt. Rørsla blei internasjonal og henta sine inspirasjonar meir frå dei revolusjonære tendensane i aust (politisk, for geografisk ligg jo til dømes Kirkenes like langt aust som Aleksandria i Egypt, lengre aust enn Istanbul og omtrent like langt aust som St. Petersburg i Russland) enn frå den meir byråkratpåverka tyske rørsla som i sør.

Den kalde krigen

Regjeringa ser no på den kalde krigen som ein parantes i historia, som starta ved revolusjonen i Russland i 1917, same året som arbeidarane på Svalbard blei frakta til Tromsø med militær eskorte etter ein streik mot det engelske selskapet som dreiv gruvane då.

Etter revolusjonen i Russland og ikkje minst på grunn av borgarkrigen og den utanlandske intervensjonen på dei kvite (dei kontrarevolusjonære) si side, blei Sovjetunionen forsøkt isolert, gjenom handelsboikott og andre hindringer. Den unge rebellstaten skulle knusast for å hindre smitte. Men trass i dette var Sovjetunionen eit populært førdøme for arbeidsfolk verda over. I Noreg, Sverige og Finland sto dei «raude» særleg sterkt nord i landa. Krigen frå 1940 til 1945 og Sovjetunionen sin krigsinnsats (og ikkje minst deira frigjering av Finnmark i 1944) gjorde at landet hadde ei svært høg stjerne i Nord-Noreg.

Det er ikkje unaturleg at det er DNA-bossane som no utbasunerar lovord om endringane i Russland og kva Barentssamarbeidet kan føre til. Deira innsats for å legge alle moglege hinder i vegen for samarbeid mellom folk på Nordkalotten har vore stor. Deira innsats for å ta frå folk i nord kontrollen over sin eigen landsdel og eigne liv har vore stor. Og deira innsats for å innynde seg til dei førande imperialistmaktene har alltid vore upåklageleg.

Dømet Svalbard

Noreg fekk i 1920 suvereniteten over Svalbard. Svalbardtraktaten var nok først og fremst eit utrykk forendringar i dei internasjonale makttilhøva. Russland, som før 1914 konsekvent hadde satt seg imot norsk suverenitet, var satt utafor. Tyskland likeeins. Dei sigrande vestlege stormaktene hadde ingen ønsker om sjølve å overta Spitsbergen. Dei var likevel samde om at det kunne vere ønskeleg å nytte den store fredskonferansen til å rydde av vegen eit brysomt diplomatisk spørsmål. Ei praktisk løysing var å la Noreg overta øygruppa på vilkår at konsesjonslovane ikkje skulle gjelde der, men at øyene skulle vere «terra cummunis».

Heilt fram til idag har øygruppa vore i ei politisk særstilling. Det har vore den til einkver tid eigar av gruvedrifta som har rådd. Styresmaktene har hatt sine embetsmenn(-kvinner) med politimyndigheit, medan arbeidsfolk i gruvesamfunna har mangla noko som helst politisk demokrati. Dei siste åra har dei fått velje representantar til eit rådgjevande organ, Svalbardrådet. Området har vore styrt som staten sin eigedom for norske og utanlandske kapitaleigarar utan påtrengande lokalpoilitisk innblanding.

Tilhøvet til Russland/Sovjet, som har hatt større busetting og aktivitet på øygruppa enn Noreg, har variert. I februar 1924 leverte Aleksandra Kollontai (sovjetisk handelsrepresentant i Kristiania) ei note til utanriksministar Michelet om at «Unionens Regjering fra nå av vil anerkjenne Norges suverenitet over Spitsbergen, inkludert Bjørnøya».

Dette var del av ein bytehandel kor den norske regjeringa formelt anerkjente den sovjetiske regjeringa mot at sovjetregjeringa utan atterhald godtok Svalbardtraktaten. Av dette fulgte at Sovjetunionen ikkje ville vere i ei anna og meir priviligert stilling enn dei andre signatmaktene til traktaten.

Sovjetunionen hadde imidlertid i praksis ei særstilling avdi det var det einaste landet ved sia av Noreg som hadde fast busetting på øygruppa. Gnisningar fantes og dei gamle russiske krava skulle dukke opp att.

Dagfin Juel, tidlegare sentral Arbeidarparti-byråkrat, seinare tilsett i Verdensbanken, skriv i boka Folkestyre og byåkrati (1984):

«Sovjetunionen gjorde forsøk på ytterligere ervervelser både i sør og i nord. Stalin ønsket et felles sovjetisk-tyrkisk forsvar av stredene mellom Svartehavet og Middelhavet. Planen ble stanset av den amerikanske president, Harry S. Truman, som kort og godt erklærte at Amerika ikke ville godta trusler eller angrep mot Tyrkia.

Da Trygve Lie som utanriksministar besøkte Moskva i november 1944, ble han en natt anmodet om å komme til et møte i Kreml. Molotov krevde da Bjørnøya og felles norsk-russisk styre på Svalbard. Molotov gjentok og forsterket disse ønskemål i 1946 overfor Halvard Lange som da var blitt utenriksminister. Men Norge avviste kravene.»

I følge historikaren Sven G. Holtsmark (Ottar nr 2, 1996) førte presset frå Sovjetunionen til at den norske ambasadøren i Moskva, i samråd med Trygve Lie, signaliserte at den norske regjeringa var viljuge til å slutte ein overeinskomst om felles forsvarsordningar på Svalbard. 9. april 1945 leverte ambasadøren eit utkast til ei norsk-sovjetisk felleserklæring om Svalbard. I utkastet heitte det mellom anna at dei to landa var samde i at nøytraliseringa av Svalbard «har vist seg å være ugjennomførlig» og at det å halde fast ved dette prinsippet ville være «i åpenbar strid med de to lands interesser». Då saka blei tatt oppatt av Molotov sommaren/hausten 1946, var «imidlertid den internasjonale situasjonen blitt slik at de mulige omkostninger for Moskva, i form av bl.a. anna de vestlige stormakters sannsynlige reaksjon, var blitt for høye i forhold til den temmelig begrensede betydning av et sovjetisk militært nærvær på Svalbard. I februar 1947 informerte utenriksminister Halvard Lange Molotov om at Stortinget avviste videre forhandlinger basert på opplegget fra april 1945. Til den norske regjerings store lettelse lot russerne saken ligg.»

Viseutanriksminister Pusjkin skreiv i eit internnotat at «opplysningene (som ble offentliggjort i januar/februar 1947) om våre forslag angående Spitsbergen og Bjørnøya, ble sterkt utnyttet i norsk og anglo-amerikansk presse til å styrke … anti-sovjetiske holdninger i Norge. Kampanjen som fulgte saken bidro til en viss grad til å forberede den offentlige mening i Norge for medlemsskap i den nord-atlantiske alliansen.» (SGH, Ottar nr 2, 1996)

Heilt fram til slutten av 1980-talet førte ulik tolking av Svalbardtraktaten til ei latent spenning mellom norske og sovjetiske styresmakter. Sovjetunionen si faktiske særstilling på Spitsbergen med stor aktivitet på øya og stor russisk busetting, gjorde sitt til å synleggjere og halde oppe gnisningane.

Oppløysinga av Sovjetunionen

No etter Sovjetunionen si oppløysing synest russerne å trappe ned aktiviteten. Om dette vil føre med seg rolegare tilhøve mellom Noreg og Russland om Svalbard eller om etableringa av Barentsregionen, og dei vestlege imperialistmaktene si auka interesse for nordområda, vil auke uroa, det står att å sjå. Til no har den politiske uroa i Russland gjort at leiarane i Moskva i stort har hatt ein svært så låg profil i høve til ulike stridssørsmål i nordområda. Dette gjeld både i striden om delelina i Barentshavet og 200-mils-sona rundt Svalbard.

I tida som kjem vil nok leiarane i Russland måtte ta for seg «problema» i nord, både på grunn av militærstragiske omsyn og økonomiske. Dei svoltne vestlege imperialistmaktene står i kø for å sikre seg fotfeste og utgangspunkt for vidare ekspansjon i dette enormt ressursrike området. Reaksjonane blant folk (ikkje berre i Nordvest-Russland) på marknadsliberalismen sine velsignelser», gjer også at behovet veks for å legge opp ein politikk for sikring av kontrollen i nord.

Den kalde krigen er over

No er Russland «opna» att og marknadsliberalismen introdusert i heile Barentsregionen som styrande prinsipp. På ny står arbeidsfolk her i nord i same situasjon som i 1917 – i ein bitter kamp for å kontrollere sine eigne liv mot den vestleg imperialisme (inkludert den norske) som tar meir og meir over kontrollen med ressursane.

No som før er ressursrikedomen og strategiske vurderingar som er grunnlaget for imperialistmaktane si interesse. «… en kanal mellom det ressursrike Nordvest-Russland og det ressurshungrige Vest-Europa» (Thorvald Stoltenberg: Tale til Landsdelsutvalget 17.11.1992).

Den 3. november 1993 haldt tidlegare utanriksministar Johan Jørgen Holst eit foredrag i Det norske Vitenskaps-Akademiet sine lokale i Oslo. I løpet av dei første 30 sekunda sa han nøyaktig kva slags dimensjon denne saka har, som denne artikkelen handlar om:

«Barentssamarbeidet er en del av den nye europeiske arkitektur etter den kalde krigen. Det dreier seg om et regionalt samarbeid med et europeisk perspektiv, og en europeisk forankring. Det dreier seg om en utviklingsprosess, og ikke et ferdig produkt. Det dreier seg om en møteplass, ikke om et fasttømret samarbeide.»

Johan Jørgen Holst var presis i si gjentaking om ei sak i talen sin. Det europeiske «Barentssamarbeidet … er et politisk rammeverk som gir regjeringene bedre mulighet til å håndtere en ny situasjon i det nordlige Europa. … Vi ønsker å … knytte Barentsregionen til den bredere europeiske omformingen som foregår. … (Vi kan) slå fast at Barentssamarbeidet faller inn i et europeisk mønster. … For Norge er det viktig å få EU til å betrakte utfordringene i nord som sine påtrengende problemer. … Det regionale samarbeidet … kan bli sementen som holder det europeiske huset sammen. … Opprettelsen av EUs regionale komite bidrar til å gi regionene en sterkere posisjon. … EU-kommisjonen har satt av betydelige midler til regionalt samarbeid og da særlig til det grenseoverskridende regionale samarbeid innad i EU. Men også regionale prosjekter som krysser EUs ytre grenser kan få støtte … Jeg legger vekt på at Barentssamarbeidet er et europeisk prosjekt. … Vi kan si at vi gjennom Barentssamarbeidet forsøker å utvikle en modell for øst-vest samarbeid på regionalt nivå. … vi kan bidra til å trekke Russland inn i Europa. … Her ligger Nordens største europeiske oppgave. … EU synes rede til å møte disse utfordringene, og EU-kommisjonen deltar i Barentsrådet. … Viser denne interessen som et uttrykk for at EU … også ønsker å bidra til sammenføyingen i det høye nord. … En av utfordringene for EU i årene framover, er å utvikle også en euro-arktisk strategi, … en helhetlig politikk som et ledd i omformingen av Europa.»

Den geografiske Barentsregionen

Den euro-arktiske Barentsregionen omfattar dei tre nordnorske fylka Nordland, Troms og Finnmark, Norrbotten län i Sverige, Lapplands län i Finland og Murmansk og Arkangelsk oblasti og republikken Karelen i Russland.

Regionen dekker omlag 1,2 millioner kvadratkilometer, og er eit av dei mest ressursrike områda i Europa med store utnyttbare forekomstar av tømmer, fisk, mineral, olje og gass. Busettinga er i hovudsak knytta til utnyttinga av desse ressursane og næringslivet har stort sett vore handel og eksport av desse råvarane.

I området bur det omlag 4,4 millionar folk. Det som er spesielt for nordområdet er at fleire urfolk og minoritetar bur her.

Strategisk viktig område

Den såkalla Barentsregionen er strategisk viktig, både av kommersielle og militære grunnar.

Kolahalvøya har hatt ein sterk konsentrasjon av militær verksemd. Det russiske militærapparatet er inne i ein omfattande omstillingsprosess etter oppløysinga av Sovjetunionen. Etter oppløysinga har imidlertid Kola blitt endå viktigare for den russiske militæroppbygnaden då østersjøstatane Estland, Litauen og Latvia blei sjølvstendige statar. Dei vestlege stormaktene har difor interesse av å sikre seg sterkare fotfeste i nord og treffe tiltak som kan trekke det nordvestlege Russland tettare til seg både økonomisk og politisk

Regionen skil seg ut frå dei andre perifere regionane i Europa pga sin ressursrikedom og store potensiale for næringsutvikling. Området er ein tradisjonell råvareleverandør til Europa og andre kontinent. Samstundes er importbehovet for industri- og forbrukarvarer stort. Difor er området svært interessant for «internasjonale partnarar».

Regionen er Europa sin innfallsport til den nordlege sjøruta. Ei eventuell opning av Nordostpassasjen vil føre til ei enorm endring av det internasjonale transportmønsteret. Reiseruta frå Europa til Japan vil bli opptil 10.000 km kortare enn via Suezkanalen. Det vil gje nordområdet ei stor transportøkonomisk rolle.

Striden mellom stormaktene

Med rivaliseringa mellom USA, EU og Japan i minnet, er det ikkje vanskeleg å skjøne USA sin frykt for ei ny transportrute utafor deira direkte militære kontroll. Difor er dei svært så aktive i arbeidet med førebuinga til opning av Nordøstpassasjen for kommersiell drift. Denne ruta vil opne nye område i Nord-Russland kor det idag er liten eller ingen utnytting av enorme naturressursar. Teknologisk er det idag berre Russland og USA som har kapasitet til å sikre opninga av desse områda.

Framleis er det USA som legg premissa for den politisk-økonomiske utviklinga i verda, i hovudsak basert på si overlegne militære makt. Danninga av EU (med siktemål også å utvikle Vest-Unionen til EU si militære grein) må sjåast i samanhang med den innbitte konkurransen som utvikler seg mellom dei 3 leiande imperialistsentra i verda no – USA, Japan og EU.

Då tidlegare utanriksministar Torvald Stoltenberg lanserte Barentsregion-prosjektet, låg styrkinga av Vest-Europa si stilling klårt i premissa. Det er difor verdt å leggje merke til at sjølv om både USA og Japan stiller som deltakarar i stiftinga av Barentsregionen, så er det berre EU som er representert i Barentsrådet (og det med vetorett!). Med både Finland og Sverige som medlemmar i EU idag, står EU formelt meget sterkt i arbeidet med utforminga av det vidare arbeidet. Noreg sitt medlemsskap i EØS og utviklinga av dette, gjer at det er vedtak i EU som legg dei avgjerande ramene for korleis Barentssamarbeidet skal utviklast. Den norske regjeringa sine konsesjonar til EU i fiskeri- og energiavtalane, regjeringa si tilslutning til å inkorporere retningslinene for utviklinga av den økonomiske og monetære unionen i EU i EØS-avtalen, gjer at utviklinga i Nord-Noreg sannsynlegvis vil bli dramatisk. Krisa som Finnmark opplever no, er ikkje tilfeldig, men resultat av ei styrt omlegging av politikken for tilpassing til dei overordna europeiske retningslinene.

Kva er hovuddraga i utviklinga?

Omlegginga går i retning av å avskaffe alle restar av folkeleg innverknad på utviklinga.

Allmenningsretten, som før koloniseringa av Nordkalotten gjaldt både land og vatn, fjernast no også for kystfolket. Den gamleretten til fritt å ta del i haustinga av havet sine ressursar blir freista erstatta av reguleringer som introduserer eigedomsrett til ressursane; omsettelege kvoter.

Resultat: Ein konsentrasjon av eigedom og makt på færre hender og avfolking av småplassane og sentralisering til nokre få byar/tettstader.

Innafor reindrifta ser ein same tendens. Dei unge og dei små reineigarane blir anten tvungen ut av reindrifta av nye lovar/reglar eller kjøpt opp gjenom statlege «kondemneringsordninger» for å legge ned, samstundes som dei største reineigarane samlar enorme formuer på sine hender.

Innafor jordbruket skjer nedlegginger i stor grad også som følge av omlegginga av vilkåra for fiskeri- og reindriftspolitikken. Sjansane for å kunne drive med kombinasjonsdrift (jordbruk, fiske og reindrift) minskast avdi styresmaktene ønsker avvikling av denne formen for økonomisk livberging. Igjen er det dei sjøsamiske områda som blir ramma hardast.

I debatten kring Samerettsutvalet sitt arbeid er det i ferd med å oppstå ei avmaktskjensle. Denne kjensla grunnar seg på at dei overordna politiske og økonomiske ramene som trumfast gjennom, let etter seg dei ulike rettslege konsesjonane regjeringa har gjort ovafor det samiske folket, som tome ramer utan anna praktisk innhald enn å la samane administrere sin eigen undergang på staten og den internasjonale kapitalen sine vegne.

EU si deltaking i oppbygging av regionar (Østersjøregionen og Barentsregionen) og deira opplegg for kanalisering av økonomiske støtteordninger gjennom dei oppretta organa knytta til desse regionane, har som siktemål å gjere utviklinga i desse områda avhengig av EU og knytte utviklinga til den «bredere europeiske omforminga» som går føre seg.

Apparatet som er bygd opp for å administrere Barentsregionen er lik EU-apparatet toppstyrt og utanfor direkte kontroll av folkevalte organ. Dei lokale politikarane (i fylka og Sametinget) sit i Regionrådet som er underlagt Barentsrådet (kor representantane for statsmaktene sit) med rett til innspel, men utan styringsrett.

Dette er ei anna sida av utviklinga – sentralisering av makta til regjerings- og statsapparatet. Dette vil sjølvsagt kunne effektivisere den politiske prosessen – unngå det parlamentariske demokratiet sin forsinkande rolle og lettare hindre sjansane for direkte folkeleg påverknad.

Dei politiske partia i Noreg (unntatt RV) har ingen kritikk/prinsippiell motstand mot etableringa av Barentsregionen.

Sametinget krevde at alle sametinga (Noreg, Sverige, Finland) skulle få kver sine plassar i Regionrådet. Utfallet blei at dei fekk oppnemne ein representant som skulle gå på omgang mellom dei tre sametinga.

Nordkalott-samarbeidet

Samarbeidet/utvekslinga over landegrensene var tidlegare drive gjennom Nordkalottkomiteane, for det meste støtta av venstresida og sett på med lite blide augo av styresmaktene her i landet. Økonomien avgrensa i stor denne meir folkelege kontakten over landegrensane. Det er dyrt å reise mellom dei ulike landa, og det er nettopp dette det blir lokka med – billige, sponsa reiser, planar om betre vegar og eventuell jernbaneutbygging – for at folk skal sjå positivt på Barentsregionssamarbeidet.

Særleg på kulturområdet blir det satsa for å trekke med intellektuelle av alle slag for å knytte deira aktivitet til regionsbygginga. Det er viktig at kulturpolitikken i nordområda blir diskutert. Idag blir kulturarbeidarar sendt i skytteltrafikk mellom landa og det blir snakka fint og flott om kulturutveksling. Men kven legg premissa for dette arbeidet? Og korleis blir det utnytta?

Eit val

Arbeidarar, bønder og fiskarar av alle folkeslag i området, står ovafor ei utfordring – skal dei godta ei endå sterkare utviklinga i retning stordrift på kapitalen og statsmaktene sine premissa, eller ta opp kampen for å hindre dette. Skal dei godta ei innsnevring av det borgarlege demokratiet til å bli val mellom ulike variasjonar av Fremskrittpartiet sin politikk.

Det er sterke reaksjonar blant folk. Det har vore aksjonar både blant bønder (skattestreik) og fiskarar (havneblokade). Også blant arbeidarar er forbanninga i ferd med å bygge seg opp. Men fienden er mektig og til no har motstanden mot den «europeiske» tilpassinga blitt feidd av banen.

Manglane for å kunne føre ein sigerrik kamp er opeberre:

• Kampen er splitta opp, kver for seg kan ingen av gruppene vinne.
• Det manglar ei felles analyse av stoda og utviklinga, kva og kvifor skjer utviklinga.
• Og det manglar ein felles plattform for kampen.

I arbeidet med å rette på desse manglane kan AKP spele ei viktig rolle. Det trengst ein politisk organisasjon som kan drive fram diskusjonen, samanfatte og spreie debatten vidare. Og det trengst eit politisk parti som ikkje lar seg fange inn av den moderne kapitalismen si ufattelege evne til å absorbere og ufårleggjere opprørstendensar.

Det finst idag mange som har mykje å bidra med, både i, rundt den revolusjonære rørsla og langt utafor.

Men det har mangla ei politisk koordinering og prioritering av dette arbeidet.

Utviklinga går fort og kanskje hastar det meir enn vi ønsker å tru med å setje oss sjølve og andre i rørsle.

av Vigdis Vollset og Leikny Øgrim

Kvinner er i økende grad blitt en vare som både kan selges sjøl – gjennom prostitusjon og porno – og som skal selge andre varer gjennom seksualisert reklame. Da seksualitet blei vare på markedet – og kvinnene er de som leverer seksualiteten – tapte de på nytt.

Målet vårt med denne artikkelen er å lage en analyse av seksualpolitikk basert på dialektisk materialisme.

Seksualpolitikk handler ikke om hele feltet av seksualisert undertrykking. Vi snakker om kvinnekamp mot undertrykking på seksualitetens område, og vi tar spesielt for oss de områdene der vi ser det er uenighet i kvinnebevegelsen i Norge.

Uenighet som ofte blir kalt forskjell i prioritering. Vulgært kan det uttrykkes: «Kvinnefronten slåss mot kvinnelønna – Ottar slåss mot bordeller.» Vi prøver å komme bak prioriteringsdiskusjonen, og bruke andre motsigelser for å finne ut hva vi er enige og uenige om.

Kampen for prevensjon og abort er grunnleggende for den politiske kvinnekampen. Reproduksjonen setter grenser for kvinners muligheter til å delta i samfunnslivet og i politikken, og rett til prevensjon og abort legger grunnlaget for kvinners mulighet til kontroll og utvikling av egen seksualitet. Historisk sett satte den skillelinja mellom borgerlig feminisme og arbeiderkvinnekamp i Norge: Katti Anker Møller, Elise Ottesen Jensen (Ottar), Ellisiv Wessel sto for arbeiderkvinnenes kamp, og motstanderne representerte borgerkvinnenes løsninger.

Denne kampen er viktig for oss både fordi abortlova er under angrep her i Norge, og mest fordi den står så skarpt i resten av verden. Øst-Europa er det største tilbakeslaget.

Siden det er brei enighet i kvinnebevegelsen her i landet om at grunnlaget for abortlova må være kvinners rett over egen kropp, går vi ikke nærmere inn på det her.

Det materielle grunnlaget for seksuell kvinneundertrykkinga

Når vi altså ser bort fra kontroll med reproduksjonen, som forklarer hvorfor kvinner og ikke menn blei det undertrykte kjønnet, må vi spørre: Hva tjener kapitalen på å undertrykke oss som kvinner?

Dette er et annet spørsmål enn hva kapitalen tjener på å undertrykke oss som flertallet av verdens arbeiderklasse. (Bortsett fra at kvinner allerede utgjør flertallet av arbeiderklassen i verden, og at kvinneoverskuddet er økende. «Feminisering av fattigdommen» går hånd i hånd med «feminisering av arbeiderklassen».)

Den spesielle kjønnsundertrykkinga har i hovedsak to aspekter:

• splitte motstandsfronten ved å skape «de nederste blant de nederste»- kvinna i kjernefamilien og prostitusjonsslaven på verdensbasis. Dette er et genialt system for å ødelegge samholdet i de undertrykte klassene. Kvinner finnes jo overalt, det er en ulikhet og en mulighet for «splitt og hersk» som går inn i alle klasser, alle folkeslag og alle raser.
• utdype markedet. Dette sier vi med vilje fordi vi mener at den geografiske utvidelsens tid er forbi.

En grunnleggende motsigelse i kapitalismen

Hver enkelt kapitalist må slåss for å øke fortjenesten sin ved å presse omkostningene og spesielt lønna ned, eller ved å selge mer. Men når alle kapitalistene gjør dette, ikke bare i Norge, men i Tyskland, USA, Japan osv., så graver de samtidig hverandres grav.

Bare se hva som skjer i Norge, når alle kapitalistene «slanker» bedriftene sine og setter arbeidsfolk på porten. Da får alle de bedriftene som lager varer og tjenester til de tidligere kjøpesterke arbeiderne problemer. Nå ryker nærbutikken og el-kjøpet og den lokale møbelprodusenten, fordi de ikke lenger har et kjøpesterkt lokalt marked.

Det som tjener kapitalisten som arbeidsgiver – presse lønna ned og kutte antall ansatte – det taper kapitalisten på som selger fordi markedet blir mindre og fattigere.

Kapitalistene må altså utvide markedet sitt. Og der bruker de stor fantasi. Gjennom kolonialismen og nykolonialismens periode førte dette til at den internasjonale kapitalist søkte å utvide markedet sitt geografisk. Først gjennom regelrett plyndring, og siden ved å trekke flere og flere områder og folk inn i den kapitalistiske pengeøkonomien.

I dag er vi kommet til det stadiet at det knapt finnes deler av verden som ikke er innlemma i denne imperialistiske verdensøkonomien, men markedet må jo utvides likevel. Derfor blir det lagt desto større vekt på å utdype markedet, gjøre flere og flere områder av menneskelig virksomhet til gjenstand for kjøp og salg, slik at noen kan tjene penger på det.

I vår del av verden, der vi har et godt utbygd kommunikasjons- helse- og utdanningsvesen, får vi et press for privatisering på alle disse områdene. Sport, kultur og turisme er også eksempler på «vekstnæringer», utdyping av det kapitalistiske markedet.

«Seksualitet og kjønn» er det viktigste. Det er det som har de mest dramatiske konsekvensene for kvinnene. Kvinnene som kjønn er taperne i denne utviklinga. Kvinner er i økende grad blitt en vare som både kan selges sjøl – gjennom prostitusjon og porno – og som kan selge andre varer gjennom seksualisert reklame. Da seksualitet blei vare på markedet, og kvinnene er de som leverer seksualiteten, tapte vi på nytt.

Sjøl om unge gutter også er ofre, er det store flertallet av varene på kjønnsmarkedet kvinner og jenter.

Denne utviklinga skjer ikke uten protester. Oppblomstring av bordeller blir møtt av naboaksjoner og kvinnebevegelse, toppløs servering og strippeshow med demonstrasjoner og boikott, porno med aksjoner og anmeldelser, Pamela Anderson blir revet ned av husveggene osv. Vi har internasjonale nettverk av kvinneorganisasjoner som slåss mot internasjonal kvinnehandel. Likevel taper vi terreng, og det er ikke så rart når vi ser nøyere på de kreftene vi har i mot oss.

I denne situasjon finner vi det ikke særlig smart å føre en offensiv kamp for retten til utvikling av kvinnelig seksualitet. Vi synes vi står oppe i en innbitt forsvarskamp, der nettopp «kvinne-porno» og kvinners «rett til å selge sin egen kropp» blir brukt som våpen mot oss. Vi synes det er håpløst at Klassekampen driver kampanje med ulike syn på porno, «åpen pornodebatt». Ikke fordi vi er mot ytringsfrihet eller ikke tåler å se andre meninger enn våre egne på trykk, men fordi Klassekampen med dette deltar i en kampanje for å gjøre porno og kvinnesalg stuereint også blant radikale. Den kampanjen kan trygt overlates til Dagbladet eller Cupido!

Tenning og lyst er samfunnsskapt

Mennesket er et seksuelt dyr. Vi blir kåte, får lyst og kjører i vei, hvis vi har mulighet, og hvis vi ikke har noen hemninger som hindrer oss fra det. Men hva som tenner oss, og hvilke hemninger vi er utsatt for, det er i stor grad bestemt av hvilket samfunn vi lever i.

Vi har lært hva som er sexy: at det er tøffe menn og svake damer. Vi lærer det igjen og igjen gjennom hele livet, helt fra vi er ganske små. Hva som blir sett på som er sexy endrer seg gjennom tidene, og er forskjellig i ulike kulturer. Det er moteretninger også i det: porno, moteindustri, samfunnsmessige kjønnsroller, film og reklame påvirker hva vi syns er fint, og hva vi tenner på. Om mannfolk skal ha store muskler i arma eller faste rumper, om de skal ha hår på brøstet eller i ansiktet. Om damer skal ha store rumper eller store pupper, det er forskjellig fra land til land og til forskjellige tider.

Det politiske, det samfunnsmessige påvirker hva vi gjør privat. I så måte er det private interessant: Det politiske, det samfunnsmessige idealet påvirker oss til hva vi tenner på, til hva vi syns er OK å gjøre i senga, til hvem vi syns det er OK å gjøre det med, og i hvilke situasjoner. Det samfunnsmessige setter noen grenser, det stopper oss fra en del ting, og det er bra. Det setter sikkert noen grenser som vil bli overskredet i tidens fylde, og det kan vi se fram til.

Det er ikke privat når Madonna opptrer i svarte lakk-klær og skildrer rå tortur som underholdning i musikkvideoer. Det påvirker ungdommer! Det er ikke privat når to helsider i Dagbladet i sommer ble brukt til en reportasje om et moteshow som reiste rundt i Skandinavia med underholdning som blant annet besto i at halvnakne menn lot som de skar hverandre opp med barberblader. Det er ingen privatsak når topp-modellene ser ut som utsulta fanger og får sminka blåveiser.

Dette påvirker ungdommen. House-parties i Oslo har hatt sado-masochisme-show på scenen, med tusenvis av ungdommer til stede: Show med pisking og lissomvoldtekt av babydokker med etterfølgende halshogging. Til og med på Blitz har en konsert hatt sceneshow med sado-masochistiske effekter. Dette er viktig. Og det er viktig langt inn i de radikale og til og med revolusjonære ungdomsmiljøene.

Pedofile har også lært! De har lært gjennom kjønnsrollemønsteret at uskyld, passivitet og hjelpeløshet er sexy. De har lært gjennom porno at sex med unger er OK. Pornoen har hjulpet dem å fjerne noen av hemningene mot å forgripe seg på barn. Vi må forhindre at det læres! Vi må kjempe mot all den ideologien som knytter seksualitet til vold og til dominans og underkastelse. Det er ingen legning – det er en livsfarlig ideologi!

Vi kan aldri si at vi er ferdige med kampen om lyst og tenning en gang for alle.

Motkreftene – det vil først og fremst si pornoindustrien – prøver seg igjen og igjen. De flytter grenser, de forsøker å utdype sexmarkedet til å gjelde ikke bare voksne eller halv-voksne narkomane kvinner, men også gamle, funksjonshemma, barn, dyr. Kampen er evig, den varer helt til pornoindustrien er knust, til undertrykkinga er vekk, til kvinnene er fri!

De homofiles organisasjoner i Norden har vunnet kampen mot pedofili internt, men det vil komme igjen og igjen, som et resultat av pornoindustriens forsøk på stadig å utvide markedet.

«Det politiske er personlig – det personlige er politisk!»

Denne feministiske parolen uttrykker motsigelsen mellom individ og samfunn. Hva som skjer i samfunnet, samfunnsmessige holdninger og ideologi påvirker hva vi gjør som individer. Og hva du gjør som individ påvirker hva som skjer i samfunnet – særlig hvis du gjør det sammen med mange andre individer. Et eksempel er debatten om husarbeid som gikk i Klassekampen på 1980-tallet.

Parolen «halvparten av husarbeidet tilhører mannen» ble heftig diskutert. Det var en parole som stilte den private arbeidsdelinga i hvert enkelt (revolusjonære) hjem til offentlig skue. Den private arbeidsdelinga ble en politisk sak. Og den politiske diskusjonen slo tilbake i de tusen (revolusjonære) hjem: det politiske ble plutselig svært så personlig, og fikk betydning for noen og enhver.

Et annet eksempel er nyfeministenes parole fra 70-tallet om at «Vi vil ligge øverst». Noen av oss fant parola både privat og pinlig (og gjør det faktisk ennå: vårt seksualliv er fortsatt en privatsak). Likevel må vi innrømme at den stilte krav om kvinners rett til egen seksualitet, og det er ingen tvil om at parola har hatt stor betydning, både på det politiske og personlige planet.

Hovedeksemplet i denne omgangen er den ideologiske og svært aggressive kampanjen for sado-masochisme. La oss først slå fast: Vi har alltid vært imot sado-masochisme, idet vi har oppfatta det som seksualisert vold, og som et uttrykk for et ekstremt patriarkalsk ideal med dominans og underkastelse. Vi har likevel ikke sett på dette som noen særlig stor sak. Hva folk driver med privat, på sine egne soverom (eller hvor de nå måtte befinne seg) er ikke vår sak å ta stilling til, verken som revolusjonære eller som feminister. På det området har vi faktisk nok med oss sjøl de fleste av oss. Hva andre gjør, interesserer oss ikke i nevneverdig grad, og vi har ikke noe med det. Det finnes noen unntak: vold, barn og dyr. De to første fordi det er overgrep, det siste er mer irrasjonelt.

Privat vold

Vi ble for alvor oppmerksomme på kampanjen for sado-masochisme rundt 8.mars i år. Noen ville være med i toget med paroler vi oppfatta som et angrep på mye av det kvinnebevegelsen har stått for og oppnådd de siste ti-åra: nemlig at privat vold er blitt politisk. En mann har ikke lenger en privat rett til å slå kona si, eller ungene. Før var det lov. Så ble det forbudt. Til slutt fikk politiet rett og plikt til å gjennomføre etterforskning og eventuelt gå til offentlig tiltale ved såkalt privat vold. Det er bra!! Kvinnekampen har ført den systematiske private volden ut i offentligheten gjennom parola: «det personlige er politisk – det politiske er personlig». Det er ingen privatsak om en mann slår kona si, like lite som det er en privatsak om foreldre mishandler og voldtar barna sine. Vold er ulovlig. Vold er kriminelt. Vold er alltid overgrep mot noen, som regel en svakere part. Mishandling av barn er ikke lov. Voldtekt i ekteskapet er ikke lov.

I påsken var det et oppslag i VG om ei dame i Trondheim som hadde flytta fra samboeren sin og anmeldt han for voldtekt og mishandling. Som motbevis la mannen fram en rekke filmer som viste kvinnen sammen med et hundretalls ulike menn som mishandlet henne på det groveste. Filmene kunne skremme «Fanden på flatmark». De viste elektroder på kjønnsorganene, diverse redskaper opp i skjeden osv. Dette skulle altså være filmer som frikjente den tidligere samboeren fordi de viste frivillig sado-masochistisk sex. Filmene viste tortur. Dette oppslaget fikk oss til å tenke. Kan vi akseptere sado-masochisme som uskyldig og privat, kan vi akseptere en kampanje for privat tortur, under dekke av frivillighet eller samtykke? Hva blir konsekvensene hvis vi godtar tortur under samtykke? Hvis vi godtar en politikk for det?

Og samtykke – skal det være noe mål for kvinnelig seksualitet? Stiler vi ikke høyere? Skal vi godta å ha sex med partneren? Nei takk! Da vil vi foretrekke den offensive parolen om at «Vi vil ligge øverst!»

Det er på tide at gamle kvinnesakskvinner våkner opp. At krisesenter-aktivister, porno-motstandere og folkeaksjonister mot porno & prostitusjon våkner til live.

Dette er ikke et spørsmål om å tråkke svartkledd ungdom på tærne. Det er ikke et spørsmål om å skyve fra oss folk som «leker litt» med sado-masochisme. Det er en ideologisk og politisk kamp mot seksualisert vold. Det er en defensiv forsvarskamp. Vi kan ikke finne oss i at en av de viktigste kampene kvinnebevegelsen har vunnet, nemlig den ideologiske kampen om å gjøre den private volden offentlig, blir kjørt i senk gjennom en kommersiell kampanje for vold og herre-slave-ideer.

Konklusjon

Fienden er større og mektigere enn vi tror. Det er imperialismen som verdenssystem som prøver å gjøre kvinnene til varen «seksualitet». Fordi porno- og prostitusjonsindustrien er en millionindustri på verdensbasis, så har de noen millioner til overs til å betale markedsførere, reklamefolk, «forskere» og «sexologer».

Inntil for kort tid sida mente vi at den sosialdemokratiske likestillingsideologien var den herskende tankegangen i Norge. Den vi søkte å utfordre med parola: «Vi er mot likestilling og for kvinnefrigjøring».

Den ekstreme politiske liberalismen er i ferd med å ta over for sosialdemokratiet som statsbærende ideologi, og på samme måte er den ekstreme seksualliberalismen i ferd med å ta over for likestillingsideologien i forhold til kvinnesyn.

I dag må vi se i øynene at likestillingsideologien har tilpassa seg markedsliberalismen på en strålende måte. Det er vel egentlig fortid å snakke om likestilling for kjønn. Nå snakkes det om «like konkurransevilkår og muligheter for sammenliknbare grupper av arbeidstakere i markedet». Da blir det bare logisk å foreslå å betale menn mer enn kvinner for å jobbe i barnehage. Billig er det også for de er jo så få!

Er ikke puritanismen lenger noen trussel mot kvinnene? Jo, vi mener det. Men vi må klare å ha mer enn en tanke i hodet på en gang, for det er mer enn en undertrykkingsmekanisme vi blir utsatt for. Puritanismens ide om kvinner som «gode og dårlige», «madonna og hore», blir utnytta av pornoindustrien. Men det at pornoen blir stadig mere voldelig, er et tegn på at puritanismen sine grenser allerede langt på vei er brutt.

Den «nye» kvinnebevegelsen i Norge vokste gjennom kampen for abortlova og kampen mot porno og prostitusjon. Men en viktig lærdom for alle undertrykte er at alle seire er midlertidige. Kampene må føres på nytt og på nytt. Det er lett å bli mismodig når vi ser kvinnehandelen bre om seg, og står ovenfor så sterke motstandere. Men det gjør de seirene vi har vunnet desto større. Og det er bare ved å ta opp kampen i praksis og ideologisk, at kvinnebevegelsen og kvinneorganisasjonene kan styrke seg igjen.

av Arne Byrkjeflot

Det er lett å være EU-motstander i dag. Solen skinner fra skyfri himmel. Aldri har så mange, 66%, vært motstandere av medlemskap. Valgforskerne sier at det var umulig å tape og at det blir umulig å tape. Sånn sett så er det spørsmålet jeg har fått noen ganger det siste året, ganske så forståelig: Holder dere på enda? Er ikke EU-kampen over?

Men dette er ikke hele sannheten. Ikke bare går EØS-avtalen videre med uforminsket styrke. Den utvides også til å gjelde stadig nye områder, Vi er i ferd med å planlegge eller gjennomføre tilslutning til alle hovedstolpene i Den europeiske union. Det indre marked gjennom EØS, politisamarbeidet gjennom Schengen, forsvarssamarbeidet gjennom Vestunionen og Den økonomiske union gjennom Valutaunionen. Dersom denne regjeringsplanen lykkes, og Valutaunionen faller på plass fra 1. januar 1999, hva skiller da Norge fra medlemsskap? I praksis er vi underlagt EUs politikk på nesten alle områder. Vi mangler bare stemmeretten. Dette er EØS-ifiseringa av Norge. Alle disse avtalene er nemlig av EØS-typen. Norge underlegger seg internasjonale organisasjoner der vi ikke selv er medlem, bare B-medlem uten stemmerett. Som i EØS er avtalene glidende. Stadig kommer nye ting der Norge enten må si ja, eller si nei til hele avtalen. Vår sjølråderett selges bit for bit. I dette systemet fins rett og slett ikke noen form for demokrati.

Motoren i det som nå planlegges, er EØS-avtalen i Norge og Det indre marked i EU. Et indre marked med fri flyt av arbeidskraft forutsetter Schengen. Et indre marked mellom så forskjellige land som i EU, kan ikke overleve uten en felles økonomisk politikk med felles styring over statsbudsjett gjennom Den økonomiske union og felles pengepolitikk gjennom Valutaunionen. Til syvende og sist må Det indre marked forsvare sine interesser militært gjennom Vestunionen. Gå videre eller dø, er parolen. Stanser unionen opp, faller også Det indre marked sammen. Da er spesielt Tyskland, men også Frankrike, satt tiår tilbake i sine stormaktsambisjoner.

Hva skjer konkret?

Schengen-avtalen er i dag en avtale mellom 10 EU-land. Irland og Storbritannia er ikke med. Danmark, Finland og Sverige forhandler om medlemskap. Bare EU-medlemmer kan være medlem. Hensikten er å oppheve all personkontroll på de indre grenser, men innføre en streng overvåkning på de ytre grenser. Hva betyr dette?

A. EU har stilt følgende skriftlige spørsmål: Er Norge villig til å fjerne all kontroll av personer på de indre grenser? Norge svarte at ja, de var villige til å fjerne all passkontroll. Men det var ikke det de ble spurt om. «All kontroll» kan vanskelig tolkes til ikke også å omfatte tollkontroll. Det er jo derfor Frankrike ikke vil følge Schengenavtalen overfor Nederland. Da kan de ikke kontrollere narkotikaen. Som EUs yttergrense kan Norge bli satt overfor et dobbelt press: både åpen for den liberale narkotikapolitikken innenfor EU, og som en innfallsport til EU-markedet for smuglere (f.eks. våpen).

B. Det er ikke bare bare å være EUs yttergrense. Gro Harlem Brundtland latterliggjorde dem som ville overvåke ei grense langs Kjølen. Sverige beregnet sine kostnader som EUs yttergrense til 0,56 milliarder. Hva koster det da å overvåke Norges kyststripe, overvåke kysttrafikken? Er det i det hele tatt mulig?

C. Politi over landegrensene. I Schengen må Norge godta at politiet fortsetter forfølgelsen inn på norsk territorium, og fortsetter overvåkningen inn på norsk territorium. Det er totalt i strid med norsk praksis. Det faktum at bare Norge og England har ubevæpnet politi, gjør det ikke enklere.

D. Overvåkning. Det er planer om en gigantisk datasentral, ikke bare over forbrytere, men også over mistenkte og asylsøkere, ikke bare over folks kriminelle løpebane, men også over seksuell legning og oppfatninger. Allerede i dag har 30.000 datamaskiner tilgang til denne sentralen.

F. Felles asyl- og visumpolitikk. Innenfor Schengen blir det fritt. Derfor må det være felles politikk utad. Norge må innføre visumplikt overfor 32 land som vi ikke har visumplikt overfor i dag.

G. Det vil bli innført identifikasjonsplikt. Det betyr at passkontroll på grensa blir erstattet av tilfeldige stikkprøver hvor som helst. Hvem vil dette ramme, tror dere?

E. Beslutningsprosess. I forbindelse med revisjon av Maastricht arbeides det nå med å få Schengen-samarbeidet inn under EU. Da kommer Schengen også formelt i samme gruppe som EØS og medlemsskap vil kreve 3/4 flertall. Da kommer Schengen og Europol inn under EU-domstolen. Hvordan vil dette virke inn på Norge?

Angrepa internasjonale

Det er ikke lett å skille mellom det som skjer pga EØS og det som makta ville gjort uansett. Men det er viktig å være klar over at mens det spor den moderne kapitalismen velger, er mer og mer likt det gamle, gode Marx beskrev, så er formen for omstillinga Det indre marked og grunnlovfesting av kapitalens fire friheter. Mens arenaen for klassekamp er nasjonal, er angrepene forankret utenfor nasjonen.

Et eksempel på dette er bryggeriarbeiderne. De slåss mot å fjerne emballasjeavgiften. Blir den fjernet kommer Coca Cola med sin boks. Da legges 6-7 bryggeri ned og opptil 1.500 bryggeriarbeidere mister jobben sin. Bryggeriarbeiderne mente de kunne beholde avgiften innafor EØS og viste til Danmark og Finland som hadde ei tilsvarende ordning. Nå har tre europeiske industriorganisasjoner og den danske handelsforening (BCME, APEAL, EAA og Dansk handel & service) reist sak for Kommisjonen mot Danmark. Bryggeriarbeiderne må sitte og vente på at en gruppe embetsmenn avgjør deres framtid.

Et annet eksempel er Odda, der kommunestyret krevde at alle som fikk kommunale oppdrag skulle følge norske tariffavtaler. Det ble underkjent av departementet som klart i strid med EØS-avtalen.

Hva med den faglige kampen? Hvordan slåss en egentlig mot EU-domstolen og ESA? Noen sier at vi må føre en internasjonal faglig kamp. Det er lettere sagt enn gjort. I Danmark er dette en stor sak: Når så stor del av fagbevegelsens rettigheter blir avgjort i EU, er det da rett å overlate noe av forhandlingsretten til Euro-LO? Det er ikke så lett, fordi denne er splittet etter nasjonale grenser. For eksempel falt forslaget om å kreve 10 pund i minstelønn, fordi ei så høy lønn kunne true portugisiske arbeidsplasser. Sannheten er at med kapitalens frie flyt som våpen, så presses nå fagbevegelsen i EU på defensiven.

Fire forhold i Norge

1. Privatisering. Privatiseringa i Norge går raskt og på mange områder raskere enn EØS-direktiva. Men EØS-avtalen bestemmer retningen. Det er ikke lov å snu. Konkret skjer dette gjennom oppdeling av nett og drift. Det skilles mellom drift av jernbaneskinnene, telenettet, kraftoverføringsnettet på den ene sida og jernbanedrift, telefoni og kraftsalg på den andre sida. Alle skal i prinsippet ha samme tilgang til nettet uten forskjellsbehandling. Dette innebærer at subsidiering og kryss-subsidiering er bannlyst. I Norge vil dette nådeløst måtte føre til at ruter og service opprettholdt av distriktshensyn måtte få kort levetid. Første eksempel på dette er Ofotbanen (Narvik – Kiruna) der LKAB krever å få overta drifta av banen med EØS-avtalen i lomma. Resultatet er at 50 mister jobben og NSB mister en av sine pengemaskiner. Men vi ser allerede nå at det foreslås å kutte ut nattoget på Rørosbanen og postombæring på lørdager. Foreløpig har Postbanken ene rett på postnettet, men dette er uten tvil i strid med Romatraktaten.

2. Forbud mot statsmonopol og krav om at de deler som kan konkurranseutsettes, skal konkurranseutsettes. Direktiv om fri konkurranse på telefoni fra 1. januar 1998 og fri konkurranse i luftfarten fra 1. april 1997 er eksempel på dette. Fra 1. januar 1996 åpna EU for at også kabelselskapa skal ha lov til å selge teletjenester (foreløpig ikke telefoni). Alle vet at dette kommer på alle de store offentlige områdene. Ledelsen i post, tele og jernbane forbereder seg. De deler opp selskapene, skiller ut, legger ned og sier opp. Snart står frimerkeprinsippet for fall: Det vil ikke koste det samme å sende brev og pakker uansett hvem du er eller hvor du bor. Det blir ikke lenger samme offentlige tilbud til Kong Salomo og Jørgen Hattemaker.

3. Anbudsdirektivet. Alle anbud over visse minstegrenser skal ut på anbud i hele EØS-området. Stat og kommune har allerede mista muligheten til å ta nasjonale eller samfunnsmessige hensyn ved anbud. Riktignok kan de foreløpig bruke sine egne selskap innenfor kollektivtrafikk, post, tele og jernbane. Dette så lenge disse ikke selger mer enn 20% til andre enn morselskapet. Men det er bare midlertidig. Det vil også komme direktiv som utvider anbudsdirektiv til å omfatte de kommunale grunntjenestene, til syvende og sist også pleiehjem, hjemmehjelp og skolevesen. Legg merke til at innenfor EU er det ikke bare EU-kommisjonen som utvider avtalen med nye direktiv. Oftest er det EU-domstolen som, gjennom sine tolkninger av Romatraktaten, pløyer ny mark.

Statsbankene er delvis privatisert allerede. Husbanken har begynt med markedsrente. At Bankforeningen har varslet sak for ESA mot statsbankene for å hindre konkurranse, viser hvor dan EØS-avtalen rett og slett er forbud mot styring.

4. Distriktspolitikken mat og landbruk. Det viktigste som skjer her er det som kalles Mat-Schengen, men som er en utvidelse av EØS-avtalen til også å omfatte mat og dyr. Grunnen til at det kalles Mat-Schengen, er at dyr ikke lenger kan kontrolleres på grensa eller settes i statlig karantene ved import. De skal utstyres med papirer av eksportør og kontroll som kan hindre fri flyt blir forbudt. Til nå har det vært en betydelig kontroll på grensene av mat. Alt blir kassert om noe blir funnet i et parti. Det har vært karantene på 6 måneder for storfe, 4 for gris og 14 uker for fjørfe. Dette fordi enkelte dyresykdommer bruker så lang til for å slå ut. I Stortingsproposisjon nr 100 (1991-92), om samtykke til ratifikasjon av avtale om EØS, sa regjeringa: All handel med dyr og dyreprodukter mellom Norge og de øvrige EØS-land vil bli underlagt grensekontroll på samme måte som i dag, og muligheten for å sette dyr eller vareparti i karantene forblir uforandret. Dette vurderes som avgjørende for opprettholdelse av vår dyrehelse.»

Matsminke

EU har gitt opp kampen mot enkelte dyresykdommer. Derfor fins ikke de på lista over de sykdommer som eksportøren skal garantere mot. Den enkelte importør kan stille krav om kontroll mot andre sykdommer, men må ikke. Det blir fort et prisspørsmål å stille krav om testing utover det normale. I Norge har vi greidd å få vekk mange sykdommer. Vi må nå regne med at de kommer inn. Norge kan med sine ville dyr risikere smitte det er omlag umulig å bli kvitt. Samtidig kommer EUs matsminkedirektiv der Norge må godta nye E-stoffer i mat, også i barnemat og også nytt direktiv om merking av genmanipulert mat. Alt det Norge gjennom en streng importkontroll har bygd opp, skal nå ofres på EØS sitt alter. I tillegg kommer tre direktiv om nye tilsettingsstoffer i mat, søtningsmidler, fargestoffer og andre. Noen kan danne kreftframkallende stoffer, andre kan skape allergier. Felles for dem alle er at de er unødvendige i Norge. Så kommer direktivet som tillater merking av genprodusert mat bare når dette inngår direkte i maten. Så kommer søknadene om godkjenning av genmodifisert raps som bare tåler et bestemt sprøytemiddel. Norge kan ikke nekte dette så lenge det er godkjent i et annet EØS-land. Til slutt EUs forslag om patentering av naturlig forekommende celler, gener og proteiner.

Rattsø

Men det er mer. Rattsø-utvalget kan bare indirekte kalles EU-tilpasning. Derimot er det neste harde angrepet på distrikts-Norge – bortfall av den graderte arbeidsgiveravgiften – et direkte resultat av EØS. I dag er arbeidsgiveravgifta inndelt i 5 omrader. Det betales 14,1%, 10,6%, 6,4%, 5,1% og 0%. Avgifta er delt inn etter bygd og by og etter hvor store problemene er. Med unntak av Finnmark og fire kommuner i Nord-Troms vil det ikke være mulig å opprettholde ulik arbeidsgiveravgift. Dette vet vi nokså sikkert siden det ble behandlet under EU-forhandlingene, og da bare gitt dispensasjon fram til 1. januar 1997. En ny behandling basert på nøyaktig de samme reglene i EØS vil gi samme resultat. Det er ganske dramatisk når de kommunale lønnsutgifter brått stiger med fra 3,5% til 9%. Bedrifter som vil etablere seg, har faktisk ikke lenger noen grunn til å velge Roan framfor Trondheim. Jeg tror dette vil ha større virkning for kommunene enn Rattsø-utvalget.

Den nye kraftverksbeskatninga er en følge av det frie energimarked og rammer distriktene ganske hardt. Husk at 155 av landets kommuner er vannkraftkommuner. Det frie energimarked kan ikke oppheves med EØS-avtalen. Når bøndene i tillegg skal betale for et marked i ulage fordi regjeringa nå tillater import av kjøtt og kanskje i neste omgang åpner for private meieri utenfor dagens kvotesystem, så er dette sjølsagt DNAs politikk. Men det er også en politikk i tråd med utvidelsesklausulen i EØS-avtalen.

Fiskeriene

Finnmarks fiskeindustri er i krise. Arbeiderne er permittert og bedrift etter bedrift går konkurs. Dette skjer mens det er rekordfiske rett utenfor kysten. Hva er det egentlig som har forandret seg?

EØS-avtalen førte til tre grunnleggende endringer for fiskeriene. Mens det tidligere var ulovlig med utenlandsk transitt å lande fisk i Norge for å frakte dem gjennom landet med trailer, så er dette nå lovlig. Før ble det bare gitt slik tillatelse når norsk fiskeindustri manglet råstoff. Råstoffet ble styrt til fast pris til de som manglet råstoff. Dernest førte EØS-avtalen til at norsk rund fisk ble så godt som tollfri, mens toll på foredla fisk ble opprett holdt. EØS-avtalen var spesiallaga for å gjøre Norge til en råstoffleverandør til EUs fiskeindustri. Norge ga opp kontrollen med fiskeressursene etter at de er oppe av havet. Vi ser nå resultatet.

På samme vis ser vi at det norske felles prissystemet på melk står for fall. I første omgang kan ikke lenger transportkostnadene fordeles likt på kundene, dvs at vi får forskjellig melkepris etter hvor du bor. Det blir enorme forskjeller mellom de store og de små butikkene. ESA har også blandet seg inn i det norske system for fastsetting av tømmerpris. Det skal overlates totalt til markedet. Hensynet til jevn avvirkning og industriens leveringssikkerhet teller ikke.

Kvinnelønn og lavtlønn

I motsetning til resten av EU er den norske kvinnebevegelsen på offensiven. Det ser ut til å bli umulig å stoppe den flodbølgen som krever at norske kvinneyrker nå må få et løft og at minstelønna må opp. I EU er retningen stikk motsatt, det er nettopp de store kvinnegrupper i offentlig sektor og de lavtlønte som må bli mer fleksible både i lønn og arbeidsvilkår for å konkurrere internasjonalt. Etter hvert som Norge blir integrert i det indre marked, etter hvert som de fire friheter også innføres på de offentlige marked, hvordan går det da? Vil det være mulig å opprettholde ei særnorsk kvinnelønn eller lavtlønn? Eller vil vi møte et virkelig backlash som vi ikke er forberedt på?

De norske tariffavtalene

I Danmark er det en stor debatt om virkningen på de danske overenskomster. Spesielt gjelder dette kravet om å innskrive i Maastricht-traktaten de grunnleggende arbeidstakerrettighetene. Dette kan virke uproblematisk. Alle må vel være interessert i å få inn i lovs form rettigheter på arbeidstid, minstelønn, fritid, organisasjonsfrihet osv. Det er imidlertid ikke helt problemfritt. Det første problemet er at i EU er rettighetene individuelle, ikke kollektive. En lovfesting av rettighetene kan føre til at det blir den enkelte arbeidstaker som blir part, ikke fagbevegelsen. Det andre er at ved lovfesting så kommer EU-domstolen inn som part på den del som i dag dekkes opp av overenskomstene. Vil dette føre til at vi får en europeisk arbeidsrett på disse områder? Og hvilken sikkerhet har en for at lovgivningen blir minsterettigheter og ikke vil hindre forbedringer. Det er såpass alvorlig at det i Danmark er en reell debatt om å overføre forhandlingsretten på noen felt til Euro-LO. I et fritt marked er det jo ganske naturlig at også arbeidstakernes rettigheter harmoniseres. Det er vel faktisk det viktigste formålet Det indre markedet har.

Dette vil ta tilsvarende virkning for EØS avtalen. Dette kan gi en helt ny dimensjon over motstanden mot EØS. Her rammer EØS direkte de viktigste argumentene Sosialdemokrater mot EU brukte mot medlemskap.

Norske EU-motstandere i dag står overfor en motstander som slett ikke har gitt opp. Det var beklagelig at Ingvar Carlsson fant å søke om medlemskap før EØS hadde fått virke noen år. Men nå er Gro tilbake på sitt hovedspor. Dette sporet utvides nå til å gjelde alle EUs søyler. Innenfor EU forsøker en å fullføre Unionen ved å få inn politi og forsvar. Samtidig forsøker en å innføre prinsippet om flertallsvedtak fra å omfatte bare Det indre marked til også å omfatte de andre områdene. En måte å gjøre dette på, er rett og slett å utvide området for Det indre marked. Denne metoden får direkte virkning for oss.

Det er viktig å holde fast ved at Det indre marked i EU og EØS er motoren i det som nå skjer. Det er og blir umulig for Danmark å være medlem av EU, men ikke av unionen. Nesten like problematisk blir langvarig EØS-avtale uten medlemskap. Det er på tide at Nei til EU igjen reiser kampen mot EØS. Organisasjonen er nå på fote igjen etter et år i pengekrise sentralt og total pengemangel lokalt. Nå begynner vi å røre på oss igjen. Redselen for å bli en ren kampanjeorganisasjon bare mot EØS er borte. EØS blir et naturlig ledd i en mer helhetlig kamp. I år vil Nei til EU prioritere kampen mot Schengen og utvidelse av EØS-avtalen. Dette vil også tjene kampen mot EØS-avtalen som helhet. Men dette skjer ikke uten videre. Vår oppgave blir å vise sammenhengene. Endringa av Maastricht-avtalen vil også endre EØS-avtalen, direkte og indirekte. Men først og fremst er det nødvendig fordi EØS er rammeverket bak en grunnleggende endring av det norske samfunnsmodellen. Ikke bare er det en viktig oppgave å påvise sammenhengen mellom EU, EØS og privatisering, angrep på velferdsstat, angrepa på distrikta, omlegginga av landbruk og fiske. Det er heller ikke mulig å stanse denne omlegginga uten at kampen mot EØS kommer på et helt annet nivå.

EØS-fiksert

Men denne kampen hindres i dag også av innvendinger på venstresida, også innafor RV. Det ironiseres, vi er EØS-fiksert, den politikken vi sier EØS vil føre til, ville den norske kapitalen ført uansett. Og EØS er vel i grunnen en tapt sak? Nå gjelder det å føre den konkrete klassekampen.

Ja, sjølsagt ønsker norsk kapital å føre EØS-politikken. Men det er en grunnleggende forskjell mellom å ville gjennomføre en politikk og få den samme politikken grunnlovfestet. Det er en grunnleggende forskjell mellom det å forsøke og gjennomføre denne politikken i Norge, og få den importert som et faktum fra Brussel. Det er en forskjell for fagbevegelse og bønder å slåss under de helt nye rammevilkår for kampen som EØS-avtalen skaper. Kan for eksempel postansatte føre kampen for at det fortsatt skal koste kr 3,50 å sende et brev til Senja, når private selskap slipper til i storbyene? Faktum er at forutsetninga for klassekampen nettopp er at det samtidig føres en kamp mot rammebetingelsene, mot EØS-avtalen.

Det er rart å høre folk som er for revolusjon og sosialisme si at EØS er en tapt sak. 12% er mot EØS, 35% vet ikke. Vi som har holdt på med dette, vet at blant de 12% finner du noen av de mest kunnskapsrike organisasjonsfolk i Norge. De er representanter for den klassealliansen mellom arbeidere, akademikere, bønder og fiskere som vi mener skal gjennomføre sosialismen i Norge. De er imot den form for kapitalisme som EØS representerer, det vil si at de er imot den moderne kapitalismen. Dette er spiren til en virkelig antikapitalistisk front i Norge direkte knyttet til en internasjonal bevegelse. For en sosialist kan vel ikke det være den dummeste «tapte kampen» å holde på med.

av Magnar Mikkelsen

Ordet «fotografere» er på norsk et fremmedord, og direkte oversatt fra gresk betyr det «å skrive med lys».

Å fotografere er en ny, men likevel elementær menneskelig uttrykksmåte, en radikalt anna ytringsmodus enn å snakke, å musisere, å synge. Det går ikke an å si at fotografi er en anna slags «skrift» eller «et anna språk».

Denne skribenten er ingen «fotograf», men bærer ofte et enkelt minikamera, og sikter inn og trykker av på impulser som aldri kan forutsies. Så blir bildene liggende og modne opptil tretti år. Hvert tredje eller femte år så rigger jeg badstua om til mørkerom og lager kopier på utstyr fra Tsjekkoslovakia fra 1950 tallet.

Til dette nummeret av Røde Fane plukka jeg ut noen bilder som skal stå for seg sjøl, og slett ikke kommentere noen tekster. De er bare seg sjøl og sine egne ytringer.

1: En vårdag ser jeg opp fra tastaturet og gløtter ut vinduet: Det ligger en svær grønlandssel like utafor huset. Sånn er det enkelte ganger; det er som maten bare dratter ned fra himmelen (side 3).

2: Et nyfødt lam – det første breket. Mora slikker lammet, og den våte hinna henger fremdeles ned fra hodet på lammet (side 5).

3: Fra Alta City, omkring 1990. Ingen mennesker bor der, og ingen mennesker sees der etter at butikkene er stengt (side13).

4: Inger Lise og Gudmund leker på Veidnes skole, en gang på 1980-tallet. Nå er skolen stengt, men den åpner igjen høsten 1997, for da kommer det en 7-åring til bygda (side 14).

5: Rognkjekse – kanskje den styggeste fisken i Barentshavet, men den rognrikeste, og derfor ettertrakta. Allverden vet at fisket etter arten er ukontrollert, og fisket bare fortsetter (side 17).

6: Bergkunsten i Alta («helleristningene» fra steinalderen) med mange tusen figurer er den største og rikeste kunstsamlinga og det største galleriet nordpå. En flere tusen år gammel skikkelse derfra kunne man si er hypermoderne i formen (side 21).

7: Ikke et av de sorte hull i kosmos – men et torskeøye (side 31).

8: For snart 100 år siden reiste landmålerne rundt (med samer som sherpaer til å ta de tyngste børene) og satte opp steinvarder på alle fjella. «Skletta» kaller vi den våte snøen som klamrer seg om de vardene som fremdeles står (side 25).

9: Månens signatur over Hjelmsøybanken. (Teknikken bak bildet: Kamera fastmontert i styrhusvinduet, mens fartøyet ruller og stamper i sjøgangen – side 33)

av Ottar Solberg

I og med kapitalismen er det ikke lenger vareprodusenten – arbeideren – som er arbeidsproduktets – varens – første eier. Det er kapitalisten som eier arbeidsproduktene. Dermed mener jeg det også oppstår en kvalitativ endring i forholdet – avstanden – mellom teknologiutvikleren og teknologibrukeren.

Arbeideren er teknologibruker, men bruker teknologien i en prosess som er fremmed for han, ligger utenfor han.

Jeg skal forsøke å si noe om teknologiutviklingen, hva jeg mener det er, hvilken plass den har hatt i samfunnsutviklingen og samfunnsutviklingens innflytelse på teknologiutviklingen. Jeg vil prøve å trekke fram noen nye vinkler å betrakte teknologiutviklingen fra, stille spørsmålstegn ved en rekke bastante påstander. Kort sagt prøve å få fram at den teknologiske utviklingen er noe vi må ha et svært bevisst forhold til. Den er ikke noe utenfor vår påvirkning og vurdering.

Kanskje burde tittelen heller være «Den teknologiske utviklingen i et historisk og politisk perspektiv».

Det kan være mange spørsmålstegn å stille ved mine påstander her, men jeg håper likevel det får flere til å tenke gjennom spørsmålet om teknologi, klasser og miljø en gang til. Spørsmålet om teknologi er, etter mitt syn, på ingen måte en avgrenset, teknisk ting. Det er vevd inn i hele den filosofi og analyse som marxister bygger på. Jeg har bare rukket å se på noen biter. Teknologi er noe vi må være opptatt av, den virker på oss, og vi må virke tilbake.

Jeg vil prøve å sette opp noen definisjoner; å sette opp noen sammenhenger.

Teknologi?

Hva mener vi med teknologi?

I sin utveksling med naturen, bruker menneskene redskaper, verktøy – hjelpemidler. Menneskene organiserer også seg sjøl og bruken av redskapene, verktøyene, hjelpemidlene. Med teknologi mener jeg da både de tekniske tingene og organiseringen av bruken av dem.

Altså ikke bare teknikk og redskaper, men også organisering av samfunn og aktiviteter.

Utveksling med naturen

Jeg bruker uttrykket «utveksling med naturen», i stedet for «kamp med/mot naturen», og jeg har henta uttrykket fra Marx sine filosofiske skrifter. Hensikten er å uttrykke at mennesket ikke er noe vesen som står over, eller i motsetning til naturen. Mennesket er en del av naturen og må finne sin plass i den, utnytte naturen, samspille med naturen. Noen ganger, og i noen sammenhenger, kan det være en hard kamp. Det uttrykker også at det ikke er et mål for mennesket å bli hersker over naturen i absolutt forstand. Uten å ha et slikt utgangspunkt blir all utvikling svært éndimensjonal og uten plass for det mangfoldet som faktisk finnes.

Utviklingsoptimismen, som noen snakker om, blir fort slik; at målet og utviklinga er bestemt, og ut fra det er all utvikling riktig og positiv. Alt går framover på skinner.

Jeg vil her skyte inn kort om Darwin og hans teori om utvikling, at jeg tror de aller fleste for raskt tenker at tesen om at det er den sterkeste som overlever som er grunntrekket i darwinismen. Slik er det også alle naturserier på TV vil ha oss til å tenke. Men det var ikke det Darwin la i sin teori. Det det dreier seg om er at det er den best tilpassete som overlever, og det blir noe helt annet. Da blir det ikke éndimensjonal styrke som er drivkraften.

Teknologiutvikler – teknologibruker

Teknologiutviklere og teknologibrukere i en eller annen forstand, har vi hatt gjennom de fleste samfunnsformer opp gjennom historia. Jeg vil legge vekt på det jeg kaller avstanden mellom teknologiutvikler og teknologibruker. Det ligger for såvidt ikke noe mer i det enn at teknologien ikke alltid utvikles direkte i den produksjonen, utvekslingen med naturen, den kommer til å inngå i, at det ikke alltid er arbeideren, den som produserer, som utvikler teknologien.

Teknologiens rolle og betydning

Hvordan skal vi så vurdere den teknologiske utviklingen som har vært og den som vil komme? Hva bør vi se etter for å forstå den? Hvilken rolle spiller teknologien i samfunnsutviklingen og hvilken påvirkning har samfunnssystemet på den teknologiske utviklingen?

Det har vært mange diskusjoner i vår tid, og også før, om hva som er den grunnleggende drivkraften i samfunnsutviklingen, produktivkreftene eller produksjonsforholdene.

I Materialisten fra 1984 fant jeg noen artikler av Erling Kielland og Pål Steigan, hvor de stod mot hverandre i dette spørsmålet. Marx sier i Filosofiens elendighet:

«De samfunnsmessige forhold er nøye forbundet med produktivkreftene. Når menneskene erverver seg nye produktivkrefter, forandrer de sin produksjonsmåte, måten å opprettholde livet på, forandrer de alle sine samfunnsmessige forhold. Håndkvernen gir et samfunn med føydalherrer, dampmøllen gir et samfinn med industrikapitalister.»

Kielland mente å kunne påvise at det er i utviklingen i samfunnsforholdene den grunnleggende årsaken til samfunnsendringer ligger; det var krisa i den føydalistiske organiseringa som åpnet for kapitalismen, ikke dampmøllen. Steigan på sin side mente at det var dampmøllen som knuste føydalismen og frambrakte kapitalismen.

Jeg mener at ingen enkel teknologisk innretning skaper revolusjon aleine, like lite som det er organisatoriske problemer i rådende samfunnssystemet som gjør det. Det er motsigelsen mellom produktivkreftene og produksjonsforholdene som driver samfunnsutviklingen framover.

Dampmøllen og kapitalismen

Samfunnsforholdene, produksjonsforholdene påvirker den teknologiske utviklingen, og den teknologiske utviklingen påvirker samfunnsforholdene, produksjonsforholdene. Dette mener jeg på ingen måte bryter med den dialektiske og historiske materialismen. Det er virkeligheten som bestemmer tankene våre, ikke omvendt, men virkelighetene er ikke så snever at ikke samfunnsorganiseringen er en del av virkeligheten.

Etter mitt syn bryter det heller ikke med det at til ett teknologisk utviklingsnivå hører én samfunnsmessig organisering.

Det er noe i at dampmøllen hører sammen med kapitalismen. Forbindelsen er ikke mekanisk eller enkel og direkte. Dampmøllen var nok en viktig forutsetning for overgangen fra føydalisme i Europa til kapitalisme, men den var ikke aleine som utløsende faktor.

Endringer i virkeligheten rundt oss vil sette i gang endringer i tankene våre. Og endringer i tanker, samfunnsorganisering, kan så på et tidspunkt, under gunstige omgivelser, føre til en gjennomgripende samfunnsomvelting – revolusjon.

Ut fra dette mener jeg at den teknologiske utviklinga spiller en svært viktig rolle i å holde samfunnsutviklinga i bevegelse. Men det er vekselvirkningen, motsigelsen, mellom teknisk teknologi og samfunnsorganisering som er den virkelige drivkrafta. Teknologi er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, betingelse for å resultere i en gjennomgripende samfunnsomveltning, en revolusjon. Marx sier i Kapitalen [1] :

«.. de naturlige behovene, som næring, klær, oppvarming, bolig osv. er forskjellige etter klimatiske og andre særegenheter ved landet. På den andre sida er omfanget av de såkalte nødvendige behovene, samt måten de blir tilfredsstilt på, sjøl et historisk produkt. De avhenger derfor i stor grad av et lands kulturnivå, blant annet også i vesentlig grad de forholdene som den frie klassen arbeidere har oppstått under, og derfor også av de vanene og kravene til livet som den har. I motsetning til andre varer inneholder altså verdibestemmelsen av arbeidskrafta et historisk og moralsk element. For et bestemt land, i en bestemt periode, er imidlertid gjennomsnittsmengden av de nødvendige livsmidlene gitt.»

Dette mener jeg klart skulle tilsi at samfunnsorganiseringen, med alt den innebærer, virker inn på hva slags teknologiutvikling vi får.

Den teknologiske utviklingen

Teknologien utvikles i menneskets utveksling med naturen for å få et bedre liv. Jeg skal ikke gå særlig inn på det tekniske og konkrete innholdet i den teknologiske utviklingen. Men vi har vel alle en slags forestilling om den fra den første enkle redskapen for å skaffe seg føde, via jakt og jordbruk, som menneskene startet opp med, og fram til dagens datastyrte krigsvåpen og også datastyrte jordbruksmaskiner.

Stort sett har den teknologiske utviklingen vært positiv for menneskene, i alle fall langt fram mot våre dager. Sjøl om ikke alt som utvikles har vært bra, har hovedtendensen vært bra. Men kanskje vi kan stille spørsmål om i hvilken grad utviklinga nå er positiv. Den teknologiske utviklingen har vært ujevn påstår de som har undersøkt nærmere, og det er nok riktig. Det sies at under slavesamfunnet gikk utviklingen sakte. Den skjøt fart under føydalismen, og har nok skutt enda mere fart under kapitalismen.

Hvorfor er det slik? Er det noe i samfunnsorganiseringen som påvirker den teknologiske utviklingen?

Jeg vil se bort fra hvordan for eksempel utviklingen av teknologien for å bygge pyramidene i Egypt utviklet seg, og hvordan den ble borte igjen. Altså spesielle teknologier som har eksistert. Jeg vil i stedet se på den jevne, matnyttige teknologien, for å si det slik. Her vil jeg trekke inn aspektet avstanden mellom teknologiutvikler og teknologibruker.

Under slavesamfunnet deltok ikke slaveeierne i produksjonen, de hadde slavene til å jobbe for seg. Slaveeierne hadde svært begrenset utveksling med naturen for å opprettholde sin livsstil. Det var også slik at fysisk arbeid var under enhver fri borgers verdighet. Slavene var på en måte sikret som slaver og så ingen mulighet til å være noe annet. Derfor hadde de heller ingen interesse i teknologiutvikling.

Jeg skal ikke vurdere slavesamfunnets økonomiske forhold, men det var vel ikke mange drivkrefter der, til å utvikle teknologi i forbindelse med livsopphold. Slavene var teknologibrukere, men ikke i en situasjon som gav dem mulighet til å være teknologiutviklere. Slaveeierne og andre frie borgere kunne være teknologiutviklere, men stod langt fra teknologibruken, og hadde dermed ikke mye inspirasjon til utvikling av teknologi. Kanskje det er grunnlaget for den manglende teknologiske utviklingen. Denne mangelen på teknologisk utvikling ble kanskje det som skapte de motsetningene i slavesamfunnet som førte til dets undergang og til framveksten av føydalismen. Slavesamfunnet greide ikke å fø seg lenger med den rådende teknologien, og greide heller ikke å få utviklet teknologien videre.

Teknologiutvikling under føydalismen

I og med føydalismen fikk vi blant annet bønder som i motsetning til slavene kunne påvirke sine egne livsforhold gjennom sin utveksling med naturen. Dermed mener jeg det kom inn en enorm drivkraft i utviklingen av jordbruksteknologi.

Under føydalismen kunne teknologibrukeren også være teknologiutvikler. Slaven var der ikke lenger, det var nå akseptabelt for borgere å arbeide – produsere. Den herskende føydalklassen stod også mye nærmere produksjonen enn slaveeierne gjorde. Etterhvert som føydalistisk organisering oppstod, kunne teknologien brukes bedre, men framfor alt satte det gang nyutvikling, og føydalismen overtok hegemoniet.

Videre til avstanden mellom teknologiutvikleren og tekriologibrukeren: I de primitive samfunnene, de første samfunnene, var det i stor grad brukere sjøl som utviklet teknologien, teknologien ble brukt og utviklet i den konkrete utvekslingen med naturen. Utvikler og bruker var den samme. Og slik tror jeg det var ganske lenge, slavesamfunnet, om det egentlig har vært et ledd i utviklingskjeden, holder jeg utafor.

Fremmedgjøring

Jeg tror den grunnleggende endringen i dette kom med kapitalismen.

Nå må vi trekke fram noen begreper fra filosofien: Jeg tenker på begrepet fremmedgjøring. Marx tar dette opp i sine filosofiske skrifter som svært sentralt i kapitalismen. Menneskets evne til arbeid, produksjonsevne, utveksling med naturen, blir noe mennesket sjøl ikke kan gjøre bruk av til egen nytte. Den blir en vare som mennesket selger på et marked, og som andre gjør nytte av. Produktene av menneskets arbeid blir noe en annen eier og disponerer. Arbeidet blir noe utenfor mennesket sjøl, fremmed for mennesket. Mennesket blir fremmedgjort når det blir fremmed for sitt eget arbeid.

Helt fram til og med vareproduksjonsøkonomien, før kapitalismen, var, sier Marx i Kapitalen, varens produsent den samme som varens første eier. Men i og med kapitalismen er det ikke lenger slik, vareprodusenten, arbeideren, er ikke lenger arbeidsproduktets, varens, første eier. Det er kapitalisten som eier arbeidsproduktene. Dermed mener jeg det også oppstår en kvalitativ endring i forholdet – avstanden – mellom teknologiutvikleren og teknologibrukeren. Arbeideren er teknologibruker, men bruker teknologien i en prosess som er fremmed for han, ligger utenfor han.

Det som driver utviklinga under kapitalismen er ønsket om mere profitt. Da må produksjonen bli mere effektiv. Det må utvikles nye produkter som det kan tjenes penger på. Drivkreftene blir effektivisering og utvikling av nye produkter. Teknologiutvikleren er ikke i første rekke arbeideren, teknologibrukeren, men egne utviklere tett knyttet til kapitalisten. De områdene hvor utveksling med naturen, arbeid, er direkte til egen nytte for arbeideren, er i husholdningen, reproduksjonen. Men dette er et område som ligger utenfor det rådende økonomiske systemet i det kapitalistiske samfunnet. Muligheten for teknologiutvikling her har ingen videre grobunn hvis den ikke kan føre til teknologi som kapitalen kan overta og øke sin profitt på. La meg skyte inn: Det er klart at også lenge før kapitalismen hadde vi spesielle teknologiutviklere, teknologiprodusenter. Teknologi ble kjøpt. Noen spesialiserte seg på enkelte type teknologiproduksjon. Ideer og teknologi ble kjøpt og solgt, men det var fortsatt en slags nærhet mellom utvikleren og brukeren.

Den teknologiske utviklingen under kapitalismen

Teknologien utvikles i menneskenes utveksling med naturen, og positiv utvikling må være den utvikling som fører til en samfunnsutvikling som gir bedre levevilkår for menneskene i utveksling med naturen. Jeg har allerede sagt noe om denne utviklingen, hva slags krefter som driver den. Og da skulle det være ikke så av veien å si, at de som driver teknologiutviklingen, og som selvfølgelig også påvirker hvilken utvikling, hvilken teknologi vi får under kapitalismen, ikke i første rekke er opptatt av menneskenes ve og vel. Da vil ganske sikkert mye av teknologien være uinteressant og direkte skadelig.

Den kan gi kortsiktige gevinster, kanskje bare for noen få, og skader for de mange på sikt. Den grønne revolusjonen på 70-tallet med super-hvete osv. skulle løse mat- og sultproblemet for verdens folk. Det var nok en del som tjente masse penger på den, men den var i stor grad til skade på sikt for de mange.

På den andre siden er det en masse forskning som kommer fram til teknologi som kunne være svært nyttig, men som ikke blir tatt i bruk, fordi det er profitten som styrer.

Kjersti Ericsson nevner i Den flerstemmige revolusjonen et eksempel fra skipsverkstedene hvor moderne kommunikasjons- og maskinstyringsteknologi kunne ha desentralisert produksjon av reservedeler m. m. og dermed kortet ned på reparasjonstid, transportkostnader m.m.

Det er mulig å slå fast at så lenge det er ønsket om størst mulig profitt som styrer teknologiutviklingen, så vil ikke miljøet være det som får de beste vilkårene. På kort sikt er miljøtilpassinger kostbart og står i veien, og kapitalismen tenker kortsiktig. I Økonomisk-filosofiske skrifter fra 1844 [2] av Karl Marx fant jeg følgende under overskriften «Behov, produksjon og arbeidsdeling»:

«Vi har sett hvilken betydning det har under sosialismen at de menneskelige behovene er rike og følgelig også hvilken betydning en ny produksjonsmåte og en produksjonsgjenstand da får: Det er et nytt uttrykk for den menneskelige vesenskraft og en ny berikelse av de menneskelige vesen. Innefor privateiendommen får tingene den motsatte betydning. Hvert menneske spekulerer der i å skape et nytt behov for det andre mennesket, for å tvinge det til et nytt offer, for å stille det i et nytt avhengighetsforhold og forlede det til en ny form for nytelse og dermed også for økonomisk ruin. Enhver søker å skape en fremmed vesenskraft som dominerer over den andre, for derved å kunne tilfredsstille sitt egoistiske behov. Etter hvert som massen av gjenstander vokser, vokser også det område som beherskes av de fremmede vesener som mennesket er underkastet, og ethvert nytt produkt innebærer en ny mulighet for gjensidig bedrag og utplyndring.»

Dere må ta dette sitatet for hva det er, løsrevet fra sin sammenheng, men som et sitat som etter min mening bør tilsi at teknologi/produksjon er noe som må analyseres i forhold til de rådende samfunnsforholdene. Og da kan det passe å komme litt tilbake til utviklingsoptimismen.

Utviklingsoptimismen

Teknologiens utvikling diskuteres mye, spesielt innenfor området natur og miljø. Deler vi svært grovt opp synet på teknologiutviklingen, kan vi sette opp to motsatt retninger: En retning sier at teknologiutviklingen fører til vår undergang, mens den andre sier at teknologiutviklingen fører oss rakt fram til det forjettede samfunnet, kommunismen. Den siste er vel det som noen kaller utviklingsoptimisme.

Å stå fast på den ene eller andre av disse to, synes jeg er lite fruktbart. Utviklinga er mangfoldig, og virkningen av konkret teknologi er avhengig av hvilke samfunnsform den benyttes i. Den teknologiske utviklingen er også påvirkbar, den er ikke uavhengig av samfunnsform. Derfor er det viktig både å analysere sjølve teknologien, hvordan den kan virke under rådende samfunnsforhold, og hvordan den kan virke under de samfunnsforhold vi ønsker å komme fram til. Vi må ha med oss at samfunnet er i bevegelse, ingenting står stille. Jeg tror på at samfunnsorganiseringen må demokratiseres og desentraliseres. For en del år siden var det et prosjekt som ble kalt «Ut av det brennende huset». Kjersti Ericsson snakket der mye om desentralisering og demokrati. Hennes bok Den flerstemmige revolusjonen følger opp dette. Jeg tror mange løsninger og ideer til løsninger, av problemene rundt å komme fram til målene våre, er å finne på dette området.

Den teknologiske revolusjonen i dag

Det sies at vi er inne i en stor, viktig, teknologisk revolusjon. Alt vil endre seg. Vi må kaste oss på teknologiutviklingsbølgen. Vi må være med og utnytte den, være med å styre den til vårt beste. Dette er jeg stort sett enig i.

Hva er det sont så er karakteristisk med dagens teknologi og dens utvikling?

Det er IT, informasjonsteknologien, som dominerer teknologien i dag. Hvor revolusjonerende er den? Hva fører den til, hva kan vi bruke den til å vårt arbeid? Dette må være sentrale spørsmål når vi skal vurdere vår stilling i IT-revolusjonen.

IT-teknologien er to ting: den er avanserte tekniske innretninger, for eksempel PCer, og den er en ny måte å tenke organisering, behandling av informasjon på, objektorientert, klient/tjener. De første egentlige elektroniske datamaskinene kom allerede på 1940-tallet. De utviklet seg større og større, kraftigere og kraftigere til tit på 1970-80-tallet. På sluttert av 1970-tallet kom noe nytt inn: Desentralisering av informasjonsbehandlingskraften. Mikromaskinene, PCen, ble født.

Teknisk har disse så vokst og vokst i styrke og minket i volum. PCene førte til en veldig desentralisert tenking på mange områder. Kollektivet rundt en stor datamaskin ble splittet opp, arbeidet ble individualisert. Vi behøver ikke være superdialektikere, men tenk på Jappe-tida på 80-tallet… Etterhvert som vi beveger oss ut på 90-tallet, endrer dette seg en del. Vi får datanettverk. De enkelte individene knyttes sammen i datanettverk, og de jobber mot felles databaser. Jeg mener for øvrig at den teknologiske utviklingen i de siste årene i stor grad har utviklet seg etter prinsippet, «problemer løses med mere styrke og makt».

Altså, når datamengdene blir store, og presentasjonsformen blir for krevende for PC-kapasiteten, så lages en PC-motor med flere hestekrefter. Det er i liten grad utvikling på feltet hvordan løse problemet uten flere hestekrefter. På flere felt innen informasjonsbehandling førte PCene til et tilbakeskritt, et tilbakeskritt som blir kompensert med hestekrefter. Det IT-faglige nivået ble satt tilbake. I stedet for utdanning av IT-fagfolk ble det utviklet kraftigere maskiner, og forbedringer kommer med nyere og enda kraftigere maskiner, og forbedringene av IT-programmene lages ut fra forutsetningen om enda kraftigere maskiner.

Du må stadig kjøpe nye kraftigere datamaskiner for å buke de nye bedre programmene. En enorm energisløsing. Så til den andre siden av IT-teknologien. Jeg sa objektorientering, klient/tjener. Dette var en utvikling som det er nesten helt riktig å si at startet i Norge et stykke ut på 50-tallet. Kristen Nygard er en av dem som var med på å få dette i gang.

Det startet innen Forsvarets forskningarbeid, mye knyttet til simulering av militære aktiviteter. Jeg skal ikke si så mye om hva dette, objektorientering, klient/tjener, dreier seg om, men jeg tror det kan uttrykkes som at det har noe med desentralisering å gjøre. Det uttrykker på en måte litt det samme som utviklingen på IT-maskinsiden. Det nye var å splitte opp store sammenhengende prosesser i mange små, uavhengige, samspillende prosesser. Programmene blir gjort mer like de virkelige prosessene de simulerer. Utviklingen kunne skje en god stund innen konseptet store, felles IT-maskiner, men virkelig utvikling får det først når nettverk blir en del av IT. Og da er ikke Norge så veldig sentralt i utviklingen lenger.

Internett

Internett er vel rundt 25 år gammelt, men det er først nå, i de seinere åra, at utbredelsen i bruksområder og antall brukere har økt enormt. Internett har en veldig desentralisert organisering, og er anarkistisk i positiv betydning. Dette gjør det til et enormt nyttig og positivt kommunikasjonsverktøy. Og det må vi utnytte. Her er jeg enig med de som mener at vi alle må ta det i bruk i vår politiske virksomhet. Som kommunikasjonsverktøy har det sin umiddelbare positive betydning.

En annen side ved Internett som trekkes fram, er dets informasjonskapasitet, mulighet for å gi tilgang til informasjon, spre informasjon. Til det er å si at anarkistisk organisert informasjon er svært lite tilgjengelig, og derfor av svært liten betydning. Informasjon som ingen finner, eller vet om, har ingen kraft.

Skal vi utnytte Internett som informasjonsbank, må vi tenke på organisering av den informasjonen vi legger ut. Jeg tror det blir mye behov for bibliotekarer rundt Internett. En ting til rundt Internett og nettverksbruk: Det snakkes om at på Internett kan alle møtes uavhengig av tid og sted på en måte. Altså kan og må vi tenke internasjonalt, hele verden. Nettverk og den nye kommunikasjonsteknologien gjør at bedriften kan spre virksomheten sin, og allikevel være som en enhet. Det betyr igjen at en saksbehandler e.l. godt kan sitte hjemme og ha adgang til alt det som han før måtte på jobben for å få tak i. «Gjør jobben hvorsomhelst» reklameres det med fra PC- og mobiltelefon-leverandørene, og det vises en seilbåt i fint seilevær. Ja, muligheten er der den, men hva så?

Avgjørende i kapitalismen i dag er internasjonalisering. Nettverksteknologien muliggjør det på sin måte. Kapitalen har store behov for å være bevegelig, og arbeidskrafta må være bevegelig og fleksibel. Kapitalen ønsker ikke godt organiserte, store grupper av arbeidere. IT, slik den er i dag, mener jeg i stor grad kan hjelpe til med å løse kapitalens her. Men i dagens IT ligger også muligheten for desentralisering og demokratisering. Det må vi utnytte.

Hvilken betydning har/kan teknologien i dag ha miljø og energimessig? Bare noen få ord. Det er nevnt et eksempel, dette fra skipsverkstedene, hvor transport kan reduseres, og antagelig også produksjon i det hele. Jeg tror også det kan spares veldig mye innen transport. Møter med deltakere fra steder med store geografisk avstander kan avholdes uten at noen behøver å reise. Det vil være mulig å føre mange fornuftige og tilfredsstillende samlinger mellom personer uten at noen behøver å bruke masse tid og energi på transport.

Noter:

[1] Karl Marx: Kapitalen, første bok, del 1, Oktober forlag, side 199, 200. [Tilbake]

[2] Karl Marx, Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, Falken forlag A/S, Oslo – Progress, Moskva, side 248. [Tilbake]

av Asgeir Bell

Dei parlamentariske organa kan bare inntas for å hente informasjon om borgerskapet si maktutøving, avsløre dei borgarlege arbeidarpartia og gje massekampen ein talarstol.

Kommunistane har store oppgåver å løyse på den teoretiske fronten. Svært mange spørsmål i revolusjonsstrategien ligg innhylla i tåke. Og vi har lite samanfatta kunnskap om vilkåra for kommunisme i Norge og vår del av verden.

Men dei sentrale teoriane i marxismen om revolusjon, kommunisme og imperialismen si historisk avgrensa rolle, ligg nå an til å vinne fram. Det teoretiske arbeidet vårt vil først og framst bestemme kor vidt vi kan løyse ut eit opprør mot den kapitalistiske staten når høvet byr seg. Dinest om teoretiske mangler skal halde attende stabiliseringa av ei sosialistisk statsforfatning. Og vi kunne legge til: Utan grundig teoretisk arbeid vil vi kunne bukke under i ein politisk tilbakegang av typen vi opplevde på 80-tallet. Vi har som kjent ikkje garantier for tempo og utfall i denne striden.

Parlamentarisk arbeid har gjeve kommunistar i Norge mykje hovudbry siste tiåret. Truleg er det enkle grunnar for det. Den eine er mangel på teoretisk arbeid på feltet. Den andre er manglande grep om prinsippa vi skal forsvare i den politiske striden i til dømes RV.

AKP si line ligg ennå i botnen av RV sin plattform – så nær som i organisasjonslina. På det området har AKP teke utviklinga i RV til etterretning. Framtida til RV er uviss. Tendensen no er organisatorisk stagnasjon for partiprosjektet samstundes som stemmepotensialet utvides. Fortsatt kan nokon gå berserk i ein sving og kreve «eit endelig oppgjer» med ein annan part i alliansen. Det kan ende RV sine dagar. Likeeins kan forsøka på å smale inn RV, føra til at RV vert hengjande i baklegsa på eit tidspunkt der fronten kan og må utvidas. Og la det vera klart: Før var RV meir å rekne for eit «parti» i tydinga politisk einskap – og mindre ein allianse. Nå er det programmatisk å rekne for eit parti, men i gavnet ein allianse meir enn nokon gong. For alle som vil noko med RV, kan det vera lurt å legge seg dette på minnet.

Eg legg i denne artikkelen fram til debatt nokre punkter som eg meiner tek utgangspunkt i prinsippa våre for arbeid i parlamentariske organ sidan partiet vart stifta. Det omfatter analysen av dei parlamentariske organa, vårt høve til begrepet demokrati, forholdet til einskapsfronten og vår line for leiinga av dette arbeidet. Sist i artikkelen skal eg ta opp nokre områder vi må studere og utforske for å komme på høyden i det teoretiske arbeidet på dette feltet.

Det borgarleg-parlamentariske systemet

1) Utviklinga av dei parlamentariske maktorgana i Norge, i si form og innhald, er uløyseleg knytta til utviklinga av kapitalistiske produksjonsforhold og forminga av eit økonomisk herskande borgerskap. Følgjeleg må dei parlamentariske organa på den eine sida ivareta demokratiet i den økonomisk herskande klassen og på den andre sida heile tida gjenskape ein plattform som gjev klassen politisk handlekraft ut frå eit minimum av politisk legitimitet i folket.

2) Av desse grunnane følgjer at det parlamentariske systemet uavbrutt må evna å bryte opp arbeidarkulturen og demokratiet og handlekrafta i arbeiderklassen og alt det som kan utvikla kravet om politisk makt over staten for arbeiderklassen.

3) Det parlamentariske systemet framtrer som eit folkestyre, mens det i sitt vesen, dvs. i sin grunnleggjande funksjon, ivaretar borgerskapet si uinnskrenka makt over økonomien. Når denne makta trues, vil anten innebygde sanksjoner mot kreftene som truer, bli sett i verk, eller systemet vert oppheva til fordel for unntakslover eller fascistiske tilstander.

Av denne analysen følgjer at dei parlamentariske organa i Norge må oppløysast og erstattas med ei nasjonalforsamling som utgår frå arbeidarklassen, og som kan gje landet ei sosialistisk forfatning og grunnlov. Den noverande forfatninga gjev ikkje makt til arbeidarklassen. Dei parlamentariske organa kan bare inntas for å hente informasjon om borgerskapet si maktutøving, avsløre dei borgarlege arbeidarpartia og gje massekampen ein talarstol.

Utan partier som frir til den radikale opinionen og arbeidarklassen, og som langt på veg talar deira sak i aktuelle politiske spørsmål, samstundes som dei forsvarer forfatninga og demokratiet, ville maktutøvinga miste eit av sine viktigaste stabiliserande element. Denne analysen er overlag viktig og må ikkje utelatast. Det tillegg dei sosialdemokratiske partia garantistansvaret for borgerskapet sitt diktatur i den borgarleg demokratiske forma. Sjølv revolusjonære parti og allianser vil bli dradd inn i denne rolla og må motvirka den gjennom meir enn å proklamera seg mot forfatninga.

Den parlamentariske institusjonen er ikkje statisk og laga ein gong for alle, den endrar seg heile tida for å gje borgarskapet det apparatet som gjev det mogleg å styre og sikre optimale akkumulasjonsforhold. Endringane tar form av strid mellom fløyer innan borgarskapet. Dette ventilerer systemet – gjev det skin av valfridom. Men først og framst er det ein nødvendig strid for å nedfelle ei line og ei leiing andsynes andre nasjoner og i striden mot dei arbeidande klassane.

Til dømes har det ført til endringer i den parlamentariske situasjonen og forskyving av makt innanfor ulike deler av statsapparatet etter at den leiande gruppa innan borgerskapet ga opp nasjonen og gjekk inn for innlemming i EEC (EU). Det har gjort partioppslutninga meir ustabil og gjeve ei stadig lågara valdeltaking i lokalval utover 80-talet. Og bak desse fenomena ser vi ei mykje sterkare sentralmakt med utvida fullmakter til byråkratiet og deira bånd inn mot borgarskapet. Lokalt er den statlege kontrollen styrka gjennom rådmannstillinga og budsjettdisiplineringa frå eit auka antal heildagspolitikarar.

For å ta opp i seg rørsler som kan utvikle eit revolusjonært program eller vera basis for revolusjonære strømninger, oppstår det anten partier for ei sak eller kampområde – som Pensjonistpartiet – eller så må partia og statsformene opne for rørslene i programma sine og gje dei posisjonar og taburettar. Dette var tilfellet andsynes kvinneeksplosjonen i nærings og samfunnsliv dei siste tiåra. Her vart det ikkje skapt eit kvinnepolitisk parti, mellom anna fordi kvinnekvotering og spissposisjoner som var godt synlege, kom kvinnerørsla midlertidig i møte.

Kampen for nasjonen og vår nasjonale sjølvråderett inneheld forsvaret av grunnlova og retten til å ha ei nasjonal forfatning. Men bare i denne samanhengen kan vi forsvare grunnlova og det gjeld konkret dei artiklane som vernar om suvereniteten. Elles er oppgåva vår å kritisere grunnlova og vise at ho er sjølve forsvarslina for privat eigedomsrett og kapitalens fridom.

Det borgarlege demokratiet og dei demokratiske rettane

4) Demokratiet er knytta til klassesamfunna og definerer styreforma for ein klasse over ein annan. Det vil verta oppheva med kommunismen og erstatta av menneska si direkte leiing og forvaltning av det livsnødvendige arbeidet og fordelinga av produkta.

5) Det borgarlege demokratiet er uløyseleg knytta til borgarleg rett og fridomsbegrep; nemleg kapitalens rett til å utbytte menneskeleg arbeid. Bare andsynes retten til fullt ut åselge arbeidskrafta si på marknaden, gjev det borgarlege demokratiet arbeidaren «demokratisk makt». I alle andre samanhenger gjev denne styreforma arbeidaren demokratiske rettar som kan settas til side. Den eksisterer difor bare når det tjener borgarskapet eller fordi arbeidarane har makt å setja bak forsvaret av dei.

6) Arbeidarklassen si organisasjonsform går utapå det borgarlege demokratiet fordi det bare kan verkeleggjera interessene til arbeidarklassen dersom det dialektiske sambandet mellom sentralisme og åpne diskusjoner (demokrati) vert svært aktivt og har ein praktisk karakter (alle tek del i prosessane). I konsolideringa av ei stabil, proletarisk statsmakt er difor høvet til statleg byråkrati ein tilsynelatande akilleshæl.

Dei reformistiske partia hyllar ofte det borgarlege demokratiet. Særleg når dei angrip revolusjonære og stiller seg i rekka til dei som har funne at sosialismen og kommunismen er avgått ved døden. Det vitner for det første om kor innvevd dei er i statsmakta til kapitalistklassen. Men det inneheld også to andre viktige årsaker: Den borgarlege styreforma framtrer både gjennom posisjonen og opposisjonen og er heilt avhengig av denne splitta framtoninga. Difor kan media vera fulle av kritiske merknader til overgrep i klassesamfunnet. Men kritikken er oppsplitta og gjev ikkje samanhengen til klassediktaturet. Reformistane trur difor langt på veg at dei i opposisjon bekjempar systemet. Realiteten er at dei ventilerer det. Dinest så er det innafor ramma av det borgarlege samfunnet ikkje mogleg å «feste tiltru» til eit revolusjonært program. Det synes heile tida utopisk. Kritikken av den borgarlege økonomien og demokratiet kan difor bare forankras i marxismen si analyse av kapitalismen si historiske og forbigåande rolle med andre ord ein revolusjonær teori.

Kjennetegna for eit fullt utvikla borgarleg parti – eit systemlojalt parti – er strategien med å vinne oppslutning i val, ein partiøkonomi basert på statsstøtte og organisatorisk tyngdepunkt knytta til dei parlamentariske organa. Når desse kjennetegna er til stades, er medlemsdemokrati og fraser om ålegge vekt på utenomparlamentarisk kamp, bare eit skilje mellom opne borgarlege partier og venstresosialdemokratiske partier. Slike parti vert byråkratiske i lengda og treng eigentleg ikkje medlemmar. Dei er ikkje demokratiske i den forstand vi krev for eit parti til arbeidarklassen, men det vil kunne ivareta eit minimum av den borgarlege demokratiske retten.

Valallianser som eit kommunistisk parti deltar i, utviklar seg også spontant i retning kjennetegna til borgerlege partier. Åerstatte fleksibel organisering og begrensa målsettinger for alliansen, fastlagt gjennom avtaler mellom partane i alliansen – og ut fra deira styrkeforhold – med medlemsbasert, demokratisk organisasjon, kan bety at alliansen legg seg åpen for denne utviklinga. Alliansen vert ein arena for å løyse ideologiske konfliktar mellom partane og vil etterkvart misse evna til å få valgt revolusjonære talspersoner inn i storting og kommunestyrer.

Einskapsfronten og oppgåvene for kommunistane i dei parlamentariske organa

7) Vilkåra for ei revolusjonær omveltning er mellom anna knytta til at masseorganisasjonane veks i styrke og at dei knytter seg til en revolusjonær einskapsfront. Det parlamentariske arbeidet til kommunistpartiet må følgjelig bli underlagt heilskapen i partiet sin politikk. I denne motseiinga og bare ved å ta utgangspunkt i denne motseiinga, er det mogleg å analysere den konkrete politikken for det parlamentariske arbeidet.

8) Den nasjonale kampen – forsvaret av nasjonen – samlar ein breiare front med støtte i borgerskapet. Denne fronten sine oppgåver, politiske som organisatoriske, fastset også dagsorden for revolusjonære parlamentarikarar.

9) Allment vil oppgåvene til parlamentarikarane vera:

• Å forbinde og synleggjera dei opprørske og revolusjonære masse og interesseorganisasjonane i arbeidarklassen og folket.
• Å fremja krava til dei fattigaste og mest undertrykte i samfunnet og bidra til at dei organiserer seg. Kommunistane tek ikkje ansvaret for budsjetta i staten sin rekneskap – korkje lokalt eller sentralt.
• Å avsløre rolla til dei borgarlege arbeidarpartia. Dette krev svært ulike metoder ut frå ei konkret vurdering av styrken til dei revolusjonære og opportunistane i masseorganisasjonane.
• Å leggja fram kommunistane sitt maksimalprogram der det er mogleg.

Ofte vert politikken for einskapsfronten blanda med parlamentarisk arbeid. Det rår i det minste forvirring. Særleg kom dette til uttrykk i partikampane seint på 80-tallet.

For det første er einskapsfronten dei samfunnsmessige kreftene som politisk, økonomisk og til sjuande og sist militært, er i stand til å styrta kapitalismen – som kan oppløyse parlamentet og etablere ei forsamling som kan vedta ei sosialistisk forfatning. Dette er ikkje den parlamentariske fronten. Snarare tvert imot. Det er masseorganisasjonene og dei organa som bind dei saman.

For det andre er ikkje einskapsfronten noe som vert laga. Det er ein front som er, og som bare unntaksvis og i enkelte faser har ei særskilt form eller navn. Fronten vil sprenges og gjenoppstå, og vil vera underlagt ulik leiing og linje for kampen.

Teorien om einskapsfronten er veldig skremmande for borgerskapet og særleg for dei sosialdemokratiske partia. Det rokker ved deira stilling. Deira styrke i norsk politikk er kjennetegna ved den makta dei får ved å dreie eitkvart opprør inn i parti, inn i dei parlamentariske organa. Derfor oppstår det tankar om nye partiskipnader ved eitkvart oppsving i klassekampen (og den nasjonale kampen). Denne kampen utspelte seg i organiseringen av kampen mot EU, og vil fortsatt gjera det. Strømninger i RV er i ferd med å innynde seg hos Hågensen eller underlegge seg hans leiing og taktstokk. Det skyldes blant anna at dei ikkje ser for seg at folk kan kaste av seg slike leiarar. Samtidig drømmer dei om masseoppslutning omkring eit nytt RV som har kasta frå seg kommunistane.

Når vi studerer einskapsfrontpolitikken og utvikler den, vil vi også styrke det revolusjonære parlamentariske arbeidet. Rolla blir tydelegare. Både fordi det ut frå sitt formål styrker einskapsfronten – underlegger denne sine oppgåver – og det at det avslører dei andre partiene si systembevarande rolle. For kommunistane kan ikkje spørsmålet om å delta i det parlamentariske arbeidet stillas som eit anten eller. Det er eine sida i ein dialektisk einskap og vert difor bare fastlagt i samband med å analysera oppgåvene i einskapsfronten.

Vilkår for deltaking i val og leiing av det parlamentariske arbeidet

10) Dei tre viktigste vilkåra for å stille til valg (ved eigne lister eller i allianser) er:

• A. At den revolusjonære masseorganiseringa ikkje har nådd eit nivå som gjer den istand til å ta den politiske makta.
• B. At kommunistpartiet har ein styrke som tilsvarar:
  • 1. forankring i arbeidarklassen
  • 2. har eit minimum av programmatisk einskap og
  • 3. har overskrede fasen som studieorganisasjon.
• C. At de parlamentariske organa ikkje er under kontroll av framande makter.

11) Partiet sitt sjølvstende. Partiet kan inngå alle typer valtaktiske alliansar som:

• A. Ivaretar arbeiderklassen sine grunnleggande interesser.
• B. Ivaretar partiet sitt sjølstende innafor alliansen og retten til å legge fram sitt maksimalprogram offentleg.

12) Leiing av det parlamentariske arbeidet. Medlemmar av kommunistpartiet innvalgt på eigne lister eller lister i allianse med andre partier og organisasjoner, er ansvarlege ovafor minimumsplattformen i programmet og elles underlagt partiet si leiing. Dette svarer til partiet sin politikk under sosialismen med å sikre at leiing og organisasjon vert forankra i arbeidarklassen og folket og ikkje i statsapparatet.

Vi kjenner mønsteret godt. Det er bare eit spørsmål om tid før stortingsgruppa «veit best». Eller representanten i kommunestyret. I dei reformistiske partia er det instituert. Dei flyttar gjerne leiinga av partiet til Stortinget fordi det er den viktigste arenaen for deira politiske arbeid. Vi hugsar bikkjeslagsmålet for å få Erik Solheim inn i Stortinget. Og vi har sett unge politikarar ta avgårde til Stortinget med feiande ord og uttrykk – heilt forsvarslause – ettersom dei partia dei representerer, har som line å omforme dei i systemet sitt bilde.

Systemdisiplineringa må aktivt motverkas og i utgangspunktet fastsette kor avgjerda skal ligge når det tårner seg opp til strid mellom partiet og gruppa – eller mellom einskapsfronten sine krav og dei parlamentariske krava. Ein legitim form for åoppkaste seg til leiing over feltet har i våre rekker vore at partiet forsømmer parlamentarikarane. Ergo veit dei best sjølv. Sjølsagt er ikkje dette ein legitim grunn for å flytte leiinga. Det er eit sjukdomstegn i partiet sin heilskaplege politikk. Oftast ikkje som eit «venstreavvik», men rett og slett fordi partiet sine grunnorganisasjoner forsømmer livsinteressene til arbeidsfolk i bydelen og dermed ikkje finn bruk for parlamentarikarane.

Erling Folkvord har gjeve oss ein forbilledleg praksis på kor viktig det er å «gå på tvers inn i galehuset». Utan erfaring med arbeid innafor Stortinget har det truleg vore avgjerande åverne seg mot etiketten for å få tid til å utvikle gruppa sitt arbeid etter ein revolusjonær strategi.

Gjennom åttiåra vart det ofte klaga over det manglande demokratiet i RV. Dette var med å sikre gjennomslag for at AKP måtte gje frå seg dei juridiske rettane i RV. Det tvilsame i denne omlegginga må mest av alt vurderast opp mot analysen av demokratiet som er handsama tidlegare i artikkelen. Men kravet om fristilling vart sett fram i ei tid då AKP handsama RV som ein front med demokrati og utstrakt sjølvstende innafor dei arbeidande delane av RV – kommunestyregruppene. AKP samrådde seg gjennom landsmøterørslene med dei som ville ta aktiv del i valkampen og i dei parlamentariske gruppene. Elles holdt partiet kommandoen over området når det kom til prinsippa. Historia om AKP og RV kunne lett vore annleis: AKP kunne i 1973 vorte godkjend som navn på vallistene. Det er truleg at det rundt valarbeidet ville bli utvikla samarbeid med uorganiserte – nettopp fordi denne lina for parlamentarisk arbeid direkte støtter enkeltpersoner og organisasjoner. Ville kravet om demokratisering eller oppløysing av partiet blitt framsett då? Kanskje ikkje, men merk at korleis vi enn hadde organisert denne typen arbeid, så tenderar det til å ville frigjera seg frå partiet si leiing.

Dersom leiinga av det parlamentariske arbeidet følgjer prinsippa ovafor, vil bruken av dei statlege midlene som staten pøser ut til partia, få ein svært positiv funksjon. Statlege midler betaler eit informasjonsnettverk som arbeider saman med masserørsla som ein trojansk hest innafor borgerskapet sin stat. Det er valuta for skattekronene.

Nokre utfordringar

Erling Folkvord har i mange samanhenger – i skrift og tale – tatt opp problema og utfordringane til dei revolusjonære andsynes Storting og kommunestyrer. Særleg drøfter Erling problema med å mobilisere og organisere folk slik at dei får tiltru til eigne krefter og riv til seg makt over eigen lagnad. Sjå mellom anna innleiinga hans på folkevaldkonferansen gjengjeve i Opprør nr 2, 1995. Samstundes greier Erling å formidle den enorme makta og arrogansen som ligg i aksen mellom det statlege byråkratiet og stortingspartia. Dette er del av ein nyvunnen kunnskap som vil få stor tyding for RV si oppslutning om det vert popularisert og ligg føre i god tid før neste valkamp.

Men desse erfaringane gjev også material til nokre viktige teoretiske floker vi har forsømd. Den eine er maktgrunnlaget for sosialismen. Vi må studera etableringa og utviklinga av Sovjetstaten svært nøye – saman med andre historiske eksempler – for å finne ut kva politikk vi kan legge fram for korleis arbeidarklassen kan skifte ut det borgerlege statsapparatet og kontrollere «sitt eige byråkrati». Dette spørmålet har ei metodisk side. Korleis løyser ein det i praksis?. Dinest har det ei materiell side: Kva utgangspunkt vil arbeiderklassen ha for maktovertakinga? Dette spørsmålet kan vi nærme oss gjennom klasseanalyse og analyse av utviklinga i imperialismen. Men vi kan truleg bare operere med sannsynlege og usannsynlege utfall. Til sist vil vi gjennom klasseanalysen kunne seie noko om kva sannsynlege kortsiktige krav revolusjonen må løyse for folk sine nære livsinteresser. Kven må vi rekne med at i kraft av styrke og konsentrasjon vil føre an i revolusjonen og gje den karakter.

Og vi må ta fatt på kritikken av grunnlova – dette lille skriftet som i teksten mest av alt handsamer høvet mellom kongen og gud(sic!). Det er skreven i eit kansellispråk slik at det bare er embetsmenn og jurister som kan forstå teksten. Vi må bryte koden for å finne dei vesentlege trekka i grunnlova, og halde dei opp mot liknande lover i sosialistiske stater. Ein slik debatt peiker framover og endrar forestillingane våre om kva retter vi faktisk har under dette regimet. Kor mykje av dei som er illusjonar?

Lenin om staten

«Det noverande samfunnet» er eit kapitalistisk samfunn som finst i alle kulturland. Det er meir eller mindre fritt frå mellomaldersk tilsetjing, meir eller mindre forma til av den særskilde historiske utviklinga i kvart land, meir eller mindre utvikla. På den andre sida endrar «den noverande staten» seg med landegrensene. Han er ein annan i det prøyssisk-tyske keisarriket enn i Sveits, og ein annan i England enn Sambandsstatane. «Den noverande staten» er difor er difor ein fiksjon.

Trass i den brokute skilnaden mellom dei i form, har dei ulike statane i dei ulike kulturlanda like fullt det sams at dei alle grunnar seg på det moderne borgarlege samfunn. Difor har dei og ein del vesentlege kjenneteikn sams. I denne tydinga går det an å snakka om «den staten som er no» i motsetning til framtida, då den rota han no har – det borgarlege samfunnet – vil ha døydd bort.

Så reiser spørsmålet seg: Kva samfunnsfunksjonar vil verta att som ein kan sidestilla med statsfunskjonar no? Dette spørsmålet kan berre svarast på vitskapleg, og ein kjem ikkje eit høneføt nærare problemet om ein så finn tusenvis av måter å setje ordet folk saman med ordet stat.

(Henta i utdrag frå Lenins Staten og revolusjonen, Oktober forlag, side 105.)

Lenin om demokrati

Engels uttrykte dette framifrå i brevet sitt til Bebel då han, som lesaren hugsa, sa at «proletariatet treng staten, ikkje til beste for fridomen, men for å halda motstandarane sine nede. Og så snart det vert mogleg å tala om fridom, sluttar staten som slik å vera til.»

Demokrati for det store fleirtalet av folket, og undertrykking med makt, dvs. utestenging frå demokratiet, av dei som utbyttar og held folket nede det er forandringa som skjer med demokratiet gjennom overgangen frå kapitalisme til kommunisme.

Fyrst i det kommunistiske samfunnet, der motstand frå kapitalistane har vorte fullstendig knust, der kapitalistane har forsvunne, der det ikkje lenger er klassar (dvs. der det ikkje lenger er noko skilje mellom samfunnsmedlemmene når det gjeld tilhøvet dei står i til produksjonsmidla i samfunnet), fyrst då «slutter staten å vera til» og «det vert mogleg å tala om fridom» – Fyrst då vil eit verkeleg fullstendig demokrati ta til å visna bort, som fylgje av den enkle røyndommen at når folk har vorti fri frå kapitalistisk slaveri, frå den uhorveleg mengda redsler, villskap, vanvit og vondskap som fylgjer den kapitalistiske utbyttinga, då vil dei etter kvart verta vane med å halda seg til dei grunnleggjande omgangsreglane i samfunnet som har vorte kjende i hundreår og tekne opp at i tusenår i alle regelverk for skikk og bruk. Dei vil verta vane med å halda seg til dei utan maktbruk, utan tvang, utan underordning, utan det særskilte apparatet for tvangsbruk som vert kalla staten.

Uttrykket «Staten visner bort» er særs godt vald, for det peikar både mot at prosessen går smått om senn, og at han går fram av seg sjølv …

(Frå Lenin: Staten og revolusjonen, side 109, Oktober forlag.)

Frå AKP sine program

AKP har handsama dei parlamentariske organa og politikken andsynes dei, ulikt i programma sine frå 1973 og fram til idag. Her er nokre kutt frå fire av programma:

1973

Det parlamentariske systemet som finnes i Norge i dag er et system som i hovedsak er bygd opp på en slik måte at det hindrer det arbeidende folket i å kunne delta i og ha innflytelse på det.

I den nåværende situasjonen deltar likevel kommunistene i valg til storting og kommunestyrer, dels for å benytte de begrensede muligheter til å støtte folkets kamp som finnes der, dels for å avsløre at de parlamentariske organene – særlig Stortinget – ikke kan fungere som noe annet enn en sandpåstrøingsmaskin overfor avgjørelser fattet i monopolkapitalens apparat.

(Utdrag punkt 17, Parlamentariske organer, side 77.)

1976

Dei parlamentariske organa, storting og kommunestyra, har ingen verkeleg makt. Dei er sette til å strø sand på dei avgjerdene kapitalen eller staten tek. Men av di dei er folkevalde og folk har illusjonar om dei, er dei ein viktig lekk i det borgarlege diktaturet – for borgarskapet. Desse organa kan berre nyttast som talarstolar om kommunister vert valde inn i dei. Partiet må aldri gje folk illusjonar om at dei kan oppnå noko gjennom desse borgarlege klasseundertrykkingsorgana.

(Siste avsnitt av punkt 13.)

1984

2.2.5. Parlamentsval kan ikkje føre til sosialisme.

Dersom eit fleirtal røystar for sosialisme ved val, så avskaffar herskarane parlamentet og undertrykkjer fleirtalet med vald. Derfor kan sosialismen aldri sigra så lenge arbeidarklassen trur at «den fredelege og parlamentariske vegen» kan føre til sosialisme.

(Sjå og punkt 4.5.6 på side 43.)

1990

Klassekamp og folkelig organisering må samtidig forbindes med kampen om innflytelse i folkevalgte organer. Valg og representasjon i kommunestyrer, fylkesting og Storting må brukes for å fremme sosiale, økonomiske og politiske krav, øke kunnskapene om offentlig styring og samtidig synliggjøre hvor udugelig det kapitalistiske systemet er når det gjelder å ivareta folks rettigheter og velferd. Korrupsjon og kameraderi i det politiske systemet må avsløres. Folkevalgte organers makt og innflytelse må forsvares mot angrep fra kapital, statsbyråkrati og organisasjonseliter.

Parlamentariske valg er derfor en viktig gradmåler på den politiske strømningene i folket. Men den herskende klassen vil aldri akseptere at folket gjennom valg og parlamentariske vedtak truer kapitalismen eller innfører et sosialistisk samfunnssystem. Det finnes ingen parlamentarisk vei til sosialismen.»

(Dei siste avsnitta i punkt 5.1, side 16.)

av Magnar Mikkelsen

Har betegnelsen «vestmarxismen» noen ganger forekommet på norsk? Undertegnede kan i alle fall ikke huske å ha sett ordet én eneste gang på dette språket. Det er i så fall påfallende, fordi jo visse personer innen en kjent krets, i det minste ei tid, påsto at «marxismen» – i alle fall en variant av den – sto særlig sterkt i Norge. Men det var nok en snever, kanskje sterkt dogmatisk utgave av den, og ikke den vide, åpne vestmarxismen.

Omkring 1970 kom jeg i en bokhandel i København tilfeldigvis over den da nye Mytologier av Roland Barthes. Det var ei bok med en form og et innhold av et slag jeg tidligere ikke hadde møtt. Noen år seinere fant jeg – også ved en tilfeldighet – i en bokhandel i London tittelen Art and Society av den meksikanske filosofen Adolfo Sanchez Vazquez, der han pilla i stykker alle dogmene om kunst og kultur i det han kalte den «sklerotiske marxismen».

Ved funnet av særlig disse to bøkene var jeg kommet på sporet av en holdning overfor tilværelsen, et verktøy til bearbeiding av kunnskap og erfaring, og en følelsesmessig holdning overfor livet som samsvarte med mine egne personlige og kulturelle forutsetninger.

Dermed var jeg i gang med å nøste meg langs ny tråd gjennom livet. Men så langt som utpå 1980-tallet hadde jeg fremdeles ingen presise begreper om emnet jeg var på sporet av. Den første gangen jeg fikk ord for dette, var det formulert i en boktittel, Considerations on Western Marxism (Perry Anderson, London, 1976). Da begynte jeg å lage en «marxistisk bibliografi», som etter ei tid fikk endra tittelen til «marxistisk estetikk», og som nå i mange år har hatt betegnelsen «verk om kunst og kultur i den marxistiske tradisjonen», og der mange hundre titler er innført.

I arbeidet med denne bibliografien har det vært et spesielt problem. Svært mange av verkene i denne tradisjonen som jeg etter hvert så nevnt, i utenlandske kilder, fantes ikke på norske bibliotek. Da måtte jeg bestille bøkene fra utlandet, og bestillingskortene måtte via skranken for utenlandslån på Universitetsbiblioteket i Oslo. Der satt det en bibliotekar som stadig stilte spørsmål om dette mennesket langt oppe i Finnmark virkelig hadde behov for disse «sjeldne» bøkene som han bestilte. Og hvis jeg insisterte på likevel å få låne bøkene, måtte jeg betale et drygt, ekstra gebyr for dem, såpass høyt at jeg like godt sjøl kunne kjøpe mange av bøkene. Etter mange års søking har jeg etter hvert i arbeidsrommet sju hyllemetre med litteratur om «kunst og kultur i den vestmarxistiske tradisjonen».

Nettopp denne betegnelsen på bibliografien er det viktig å være seg bevisst. Disse verkene beskriver ikke et tett kompleks av dogmer, som de vel etter gjeldende, allmenne fordommer om «marxismen» skulle gjøre. Jeg vil med betegnelsen ha fram den åpnere kategoriseringen som ligger i begrepet «tradisjon». Ved bruken av den geografiske bestemmelsen «vest» vil jeg markere en innbefatning av tanker, erfaringer, verker og forfattere med rot i «Vesten». Men ordet brukes ikke her bare om det tradisjonelle «Vesten», fordi noen forfattere og filosofer fra det som tidligere hette «Østblokken» har ytt markante bidrag til «vestmarxismen». Etter hvert er det også kommet til sterke, fornyende tenkere til tradisjonen fra det som kalles «Den 3. verden». Derfor burde kanskje betegnelsen «marxismen» i all omtale av emnet avløses av «den marxistiske tradisjonen». (Og fordi det innen denne tradisjonen kontinuerlig kommer til nye forfattere og nye verk, burde ved det vel etter hvert bli umulig med den bevisstløse påstanden om at «marxismen er død».)

Et av de store navn inn den nyere delen av den marxistiske tradisjonen var engelskmannen Raymond Williams. Av ham har jeg valgt å presentere «Du er marxist, er du ikke?«. Hegemoni er ett av grunntermene i den moderne del av marxisme-tradisjonen, og kanskje det viktigste tankeverktøyet til forståelse av forholdet makt/avmakt i det allmenne livet i de avanserte kapitalistiske samfunn.

Raymond Williams, 1921-1988, professor i drama ved Oxford 1974-83

Et verk om ham er Jan Goraks The Alien Mind of Raymond Williams, Columbia, University of Missouri Press 1988.

Williams skrev et stort antall bøker, essays og artikler om samfunnspørsmål, kultur, drama – og noen romaner.

Noe av fagprosaen hans er:

• The long revolution. London. Chatto and Windus. 1961
• Television. Technology and Cultural Form. Introduction by Lynn Spigel. London, Hanover Wesleyan University Press. Ny utgave i 1992
• Marxism and litterature. New York. Oxford University Press, 1977.
• «Kulturelle motsetninger, mediesamfunnet, en ny livsstil.» Samtaler i Samtiden, kapitlet «Raymond Williams i samtale med Helge Rønning». Oslo, Aschehoug. 1989.
• Politics of modernism. Edited and with an introduction by Tony Pinkney. London. Verso. 1989.
• When was modernism? London. New Left Review 175. 1989.
• Resources of hope. Culture, Democracy, Socialism. Edited by Robin Gable. With an Introduction by Robin Blackburn. London, New York. Verso.
• Writing in society. London. Verso. 1991, 1983.
• Region and class in the novel. London. Verso. 1991, 1983.
• Drama from Ibsen to Brecht. London. The Hogarth Press. 1993, 1952.

av Rigmor Tollan

Gjennom genbanker, grønn revolusjon, genteknologi og patent har kapitalen overtatt råderetten over jordas genetiske ressurser.

I løpet av de siste tiårene har de transnasjonale selskapene fått kontroll over jordbruket. I stedet for matvaresikkerhet, biologisk mangfold og helse er det handel med matvarer som prioriteres.

Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og WTO (tidligere GATT) er de store selskapenes støttespillere, og også de politiske marionettene rundt om i verden som har meldt sine land inn i WTO, har ansvar for at matpolitikk nå er ensbetydende med fri handel av matvarer. Selv ikke jordas genetiske ressurser får være i fred. De selges nå på verdensmarkedet som varer, og selskapene tar ut patent på plante- og dyregener for å kunne ha monopol på salg av matvarer som inneholder disse genene. Det drives nå en internasjonal kamp mot transnasjonale selskaper og WTO for å hindre kapitalsterke interessenter i å ta patent på livsformer. Men kampen føres også mot moderne landbruksforsknings rasering av det biologiske mangfoldet.

Begrepet «biologisk mangfold»

Biologisk mangfold – også kalt biodiversitet – henspeiler på det mangfold av levende organismer som urbefolkninger og lokalsamfunn av bønder har forvaltet, vedlikeholdt og foredlet gjennom årtusener. Det største mangfoldet finnes blant arter som overlever vilt i naturen, og det dreier seg om både planter, dyr og mikroorganismer. I denne artikkelen er begrepet snevret inn til å gjelde planter som er kultivert gjennom jordbruk. Dette er et viktig arbeidsfelt som blant annet FAO, FNs organisasjon for mat og helse, har arbeidet med i flere tiår, og som i 1983 førte til at FAO vedtok en frivillig internasjonal overenskomst for plantegenetiske ressurser. Arbeidet har blitt videreført og kom for alvor på dagsorden under Rio-konferansen om miljø og utvikling i 1992.

Monokulturer og den grønne revolusjonen

Det er ikke uten grunn at FN-systemet i lang tid har hatt det biologiske mangfoldet som høyt prioritert oppgave, ut fra både mat- og miljøperspektiv. For mangfoldet er alvorlig truet. Gjennom virkemidler som genbanker, grønn revolusjon, genteknologi og patent har kapitalen overtatt råderetten over jordas genetiske ressurser. Når FN-systemet har satt i gang tiltak for å bevare artsmangfoldet, skjer det gjennom organene UNEP (FNs miljøprogram) og FAO (FN-organisasjon for mat og landbruk). Det skulle indikere at både miljøaspektet og kampen for matvaresikkerhet er viktige for FN i denne saken. Begge problemområdene har direkte sammenheng med Den grønne revolusjon og endringene i det biologiske mangfoldet som denne revolusjonen førte med seg. Det ble for det første satset på arter som i forskningslaboratoriene ga stor avkastning, såkalte høy-respons-arter. I stedet for å forbedre og utvikle ulike varianter tilpasset det lokale økosystemet som planten vokser i, konsentrerte forskningen seg om noen svært få arter, kalt monokulturer. Disse har blitt tatt i bruk verden over.

Arkitektene bak dette gigantiske matforsyningsprosjektet hadde nok edle hensikter. Men i etterkant er det lett å se hvordan Den grønne revolusjon kjapt utviklet seg til å bli kapitalens doble kamp mot natur og mennesker. Matjord ble omgjort til ørken. Avlinger sviktet og plantesjukdommer florerte til tross for iherdig bruk av sprøytemidler. Landarbeidere og bønder ble sjuke eller døde på grunn av produksjonsmetodene og millioner i den 3.verden døde av sult. Alt dette fikk fortsette fordi Den grønne revolusjon viste seg å være en gullgruve for selskapene som leverte kunstgjødsel, plantevernmidler og maskinelt utstyr til landbruket. Monsanto og de andre gigantene satt og styrte utviklingen, sammen med Verdensbanken.

Bukta og begge endene

Monsanto er en av gigantene som har håvet inn penger og samtidig gitt natur og mennesker en alvorlig trøkk. Selskapet har nå kastet seg inn i genforskningen, der det konstrueres nye frøsorter med arveanlegg som skal styrke planten i kampen mot sykdommer. Men tro nå endelig ikke at Monsanto gjør dette for å spare verden for plantevernmidler! Selskapet produserer ugressmidlet Roundup, og Monsanto har brukt enorme summer på å forske frem en plante som er motstandsdyktig mot nettopp Roundup. Med patent på sin genspleisede plante får selskapet enerett på salget av den, og samtidig sikres en gedigen omsetning av selskapets ugressmiddel. Stort dyktigere kan det ikke gjøres.

Samtidig avslører det kynismen i moderne agrobusiness og viser med all tydelighet at FN ikke bare burde sette i gang løsrevne, forsiktige tiltak for å gjeninnføre en større biodiversitet i landbruket. Det skulle ha vært brukt atskillig hardere virkemidler for å løsne de transnasjonale selskapenes jerngrep om jordas biologiske ressurser. Bønder og urbefolkninger må få tilbake råderetten over disse ressursene. Hvis ikke den kampen vinnes, vil FN-systemet aldri få bukt med problemene rundt global matvaresikkerhet og landbrukets miljøforurensning.

Vi skal nå se hvordan kapitalen vant kampen, gjennom to faser.

Fase 1: Den grønne revolusjonen

Det var på 1960-tallet at de nye høytytende plantesortene ble innført i landbruket. Fra å være en næring som i stor grad sysselsatte hele familien og som var lite avhengig av innsatsfaktorer utenfra, har landbruket siden Den Grønne Revolusjon vært helt avhengig av agrobusiness, det vil si kostbare innsatsfaktorer som kunstgjødsel, plantevernmidler, vatningsanlegg og maskiner. Drivkraften bak denne omleggingen var et nettverk av internasjonal landbruksforskning som kalles CGIAR. Nettverket ble grunnlagt av Ford og Rockefeller Foundations, men er nå i hovedsak finansiert av Verdensbanken og USAs bistandsdepartement. Japansk og tysk kapital er også store bidragsytere. Til sammen gis det 300 millioner dollar i årlige bevilgninger til CGIARs 16 forskningsstasjoner. Det bør kanskje nevnes at også FNs tre organer for mat/landbruk, miljø og bistand står på CGIARs sponsorliste, til tross for at denne landbruksforskningen drives utenfor FN-systemet. Bevilgningene fra FN har nok sammenheng med at de 16 stasjonene er plassert i utviklingsland. Men det er både tragisk og ironisk at forskning som resulterer i hungerkatastrofer, massearbeidsløshet og miljøødeleggelser i den tredje verden, skal få av FNs matvaresikkerhets-, miljø- og bistandsmidler.

Kontroll over verdens frøsorter

I tillegg til å være drivkraft i industrialiseringen av jordbruket, har CGIAR vært verdens største forvalter av det landbruksrelaterte genmaterialet, lagret i rene frøbanker eller i genbanker som omfatter både frøsorter, sæd og mikroorganismer. Mange utviklingsland har ikke hatt økonomi til å opparbeide slike sikkerhetslagre for sine plantesorter. Dette gjelder blant annet mange land i Afrika. I stedet er frøsortene deres lagret i andre verdensdeler. Med andre ord: Genmaterialet deres er stjålet av kapitalkrefter i Nord.

Svakheter ved genbankene

I tillegg til problemene rundt selve råderetten over genbankene, viser det seg at forvalterne har vært temmelig skjødesløse når det gjelder sikkerhetskopiering. For å sikre seg, burde enhver genbank tatt kopier av sine frøsorter og lagret dem andre steder. Men dupliseringen har vært svært usystematisk og preget av egeninteresse: Det er tatt mange kopier av gener som Nord er interessert i, mens det finnes få eller ingen kopier av vekster som har spesiell interesse for naturalhusholdning og overlevelsesjordbruk i Sør.

Nå kan det imidlertid vise seg at dette råkjøret mot Sør ikke vil være den eneste katastrofen i frøressurs-sammenheng. Det er nemlig påvist at frø som over lengre tid lagres uten å fornyes og oppformes til nye frø med jevne mellomrom, vil få en tvilsom helse og spireevne. Dette har ikke forvalterne brydd seg om. En fersk rapport viser at halvparten av verdens frøsamlinger trenger en snarlig oppformering. For noen av dem er det allerede for sent å gjøre noe. Manglende finansiering fører med andre ord til at gener forsvinner kanskje like raskt i genbanker som de utryddes ved rovdrift i naturen. Dette er spesielt alvorlig fordi det er de økonomisk viktigste nyttevekstene som menneskene har brukt til matproduksjon, som er lagret for å ha et frøberedskap.

Ex situ eller in situ?

Det er viktig å bevare artsmangfoldet i landbruket. Spørsmålet er bare hvor genmaterialet skal bevares, borte fra sitt levested (ex situ) eller på sitt levested (in situ)? Som en konsekvens av både manglende råderett over genmaterialet og av svakhetene som er forbundet med genbankene, har det blant bønder verden over utviklet seg en økt forståelse for gårdens betydning som frøbevarer. Å ta vare på og utvikle genressursene hjemme på gården er både billigere og politisk tryggere enn å ha systemet med genbanker. I tillegg innebærer det en større vitenskapelig sikkerhet. Ved å følge med i hvordan det genetiske materialet fungerer i takt med variasjoner i klima og dyrkingssystemer, vil bonden være den beste frø- og planteekspert som verden kan ønske seg.

Fase 2: Genteknologi og patent

Slik genbankene forvaltes i dag, har de utspilt sin rolle som sikkerhetslagre for frø som ødelegges på grunn av rovdrift i landbruket. Når disse genbankene fortsatt er så interessante for kapitalen, skyldes det derfor ikke rådereretten over frøreservene i seg selv, den enorme verdien disse reservene har som grunnlag for genforskning og patentrettigheter. To internasjonale avtaler har nemlig sørget for at kapitalen får fullstendig fritt spillerom på dette området. For det første ble det i 1991 lagt restriksjoner på adgangen til genmateriale. Når det ikke lenger er fri adgang, kan de store kapitalinteressene dele verdens genmateriale mellom seg omtrent på samme måte som europeiske stormakter i sin tid kolonialiserte de områder av verden som egnet seg for utbytting. Men for at dette genmaterialet skal kunne utnyttes i handelsmessig henseende og bli en gullgruve for de transnasjonale selskapene, ble det nødvendig for WTO å vedta at genspleisede organismer kunne patentbeskyttes. Dette skjedde i 1995, da WTOs patentavtale tillot patent på biologisk materiale og biologiske prosesser. Avtalen viser til at genmaterialet som forskere «finner opp» i nye plantevarieteter, skal regnes inn under begrepet «intellektuell eiendomsrett». (Med «intellektuell eiendomsrett» menes eiendomsrett over alle ting som mennesker har utviklet med den menneskelige hjerne). Fordi oppfinnelser kan patentbeskyttes, kan ingen hindre at det etter 1995 tas patent på livsformer. WTOs patentavtale vil få konsekvenser på mange ulike områder, ikke minst innen agrobusiness, og jeg tror at vi i dag knapt kan forestille oss hvilke omstillinger vi har i vente på matvaresektoren.

Fra å beskytte plantene – til å beskytte kapitalen

WTOs patentbestemmelse kom ikke som noen stor sensasjon, men er sluttpunktet for en gradvis utvikling som har foregått over flere tiår. I 1961 ble det underskrevet en internasjonal konvensjon om beskyttelse av nye plantevarieteter. Den ble kalt UPOV (Union for Protection of New Varieties of Plants). Etter hvert som presset fra den internasjonale kapitalen økte, har UPOV flere ganger blitt endret. Dette skjedde blant annet i 1978 og 1991. Tar vi for oss varianten fra 1978, ser vi at bønder fremdeles har adgang til å fortsette med urgamle dyrkningstradisjoner:

Bøndene kan holde tilbake frø fra egen avling og bruke dem som såfrø neste år. Det er tillatt med uformelt bytte av såfrø bønder imellom, og selv plantevarieteter og frøsorter som egentlig er rettighetsbeskyttet, kan bonden bruke som sitt dyrkningsgrunnlag dersom dette plantematerialet finnes på gården. Alt i alt har bønder fri tilgang til det eksisterende genmaterialet. Dette kalles for «bønders unntak» eller «privilegier».

Også planteforedlere har et lignende unntak i denne 1978-versjonen av UPOV. Selv når det gjelder beskyttede plantevarieteter, har enhver foredler som måtte ønske det, fri adgang til eksisterende genmateriale for å utvikle dette videre. Den fri adgangen innebærer at det ikke kreves lisensavgift. Det er ikke engang nødvendig å be om lov til å bruke genmateriale som andre har forsket seg frem til. Denne frie bruken har sammenheng med at UPOV 78 kun tillater en planteforedler å beskytte produktet sitt for å hindre en annen person i å stjele oppfinnelsen og selge den som sin egen. Men å videreutvikle oppfinnelsen i et laboratorium, er helt i orden. Rent teknisk kalles det å beskytte produktet, men ikke prosessen. Beveger vi oss 13 år fremover, til UPOV 91, legges det restriksjoner på adgangen til genmaterialet. Det foretas dessuten en grenseoppgang mellom konvensjonelle planteforedlere og genteknologer. Og det blir tillatt å patentbeskytte en genressurs som man har fått planteforedlerrett over.

UPOV illustrerer på en glimrende måte hvordan planteforedlernes begrensede rettigheter i løpet av noen tiår går i retning av patent. Patent er en juridisk rett som for det første gir eieren eksklusiv eiendomsrett til en oppfinnelse for inntil 20 år, og som dessuten pålegger andre brukere å betale patentavgift. UPOV 91 gjorde til de grader jobben, slik at WTO omtrent kom til dekket bord da patent på livsformer ble avtalefestet i 1995. For Norge og andre WTO-medlemmer er det derfor et valg mellom «pest og kolera» når vi nå tvinges til å vedta hvordan vi ønsker å beskytte intellektuell opphavsrett over våre plantevarieteter. WTOs bestemmelser om handelsrelatert intellektuell eiendomsrett krever nemlig at vi lovregulerer dette området, og vi har da valget mellom patent og et UPOV-lignende regelverk.

Rettighetene til livsmangfoldet

Utviklingen som er beskrevet ovenfor, åpner for mange spørsmål. For det første: Skal det i det hele tatt aksepteres at noen kan ha rettigheter over livsmangfoldet, eller må genressursene betraktes som menneskehetens fellesarv? Og, dersom vi tillater eiendomsrett, hvem skal da få ha denne retten? Bøndene som bruker genmaterialet for å produsere mat? Den enkelte forsker som dyrker frem nye plantevarieteter? Kanskje nasjonalstaten? Eller er det private firmaer som skal bli livsmangfoldets eiere?

Det er delte meninger om denne saken rundt om i ulike organisasjoner og sammenslutninger. Jeg skal nedenfor presentere to ulike oppfatninger som likevel har en ting til felles: De avviser kravene fra WTO/agrobusiness om private firmaers enerett til patent.

FAO

Denne FN-organisasjonen for mat og landbruk har arbeidet med plantegenetiske ressurser helt siden 1963. I 1983 opprettet FAO en egen, frivillig internasjonal overenskomst for plantegenetiske ressurser. Denne overenskomsten sa at plantegenetiske ressurser er et globalt fellesgode som skal være tilgjengelig uten restriksjoner. Gjennom et tillegg fra 1989 ble dessuten bønders rettigheter til det biologiske mangfoldet presisert i overenskomsten. Ved siden av å utforme retningslinjer for eiendomsretten til livsmangfoldet, har FAO også bedrevet praktisk politikk på dette området. En midlertidig seier var avtalen som ble undertegnet med CGIAR i 1994. Det var et bindende vedtak om at 12 av CGIARs genbanker skulle plasseres under FAOs forvaltning. Men dessverre skal denne avtalen, slik det er nevnt tidligere i artikkelen, reforhandles allerede i 1997. Det er stor fare for at det blir Verdensbanken som da overtar kontrollen over genressursene. Argumentet for en slik løsning er blant annet at det kun er Verdensbanken som har råd til å ruste opp de dårlig vedlikeholdte genbankene.

UNEP

FNs miljøorgan har utformet en konvensjon om biologisk mangfold. Her anerkjennes biologisk mangfold som et «lands nasjonale eiendom. I tillegg åpner konvensjonen både for intellektuell eiendomsrett og for bønders og urbefolkningers rettigheter. Da dette UNEP-dokumentet nylig skulle harmoniseres med FAO-avtalen, viste det seg at avsnittet om bønders rettigheter skapte problemer. Flere land, blant annet Brasil, vektla prinsippet om nasjonal suverenitet og avviste kravet om bønders rettigheter. Dette har nok sammenheng med at genressursrike nasjonalstater i Sør ser store muligheter til å øke sine statsinntekter gjennom å selge sitt genmateriale til transnasjonale selskaper. Men slike handelstransaksjoner er naturligvis avhengig av at det er nasjonalstaten, og ikke den enkelte bonde eller det enkelte lokalsamfunn, som har eiendomsretten over landets biologiske mangfold.

I denne sammenheng er det viktig å bemerke at nasjonalstater stadig oftere representerer de internasjonale storselskapene. Å beskytte landets innbyggere og lokalsamfunn har etter hvert blitt uvesentlig. Proteksjonisme er blitt ensbetydende med å beskytte kapitalkreftene, og da helst de transnasjonale selskapene som er etablert i landet. Under internasjonale forhandlingsrunder er det derfor viktig at vi fra Nord er bevisst hvem representantene fra Sør taler på vegne av. Vi må stille kravet om at nasjonal suverenitet skal bety folkets suverenitet. Viktigere enn å ha kontakt med nasjonalstater er det imidlertid å samarbeide med nettverk for urbefolkninger, lokalsamfunn og bønder. For det er disse som må sette de endelige rammene for hvordan jordbrukets genmangfold skal forvaltes.

Dersom noen av Røde Fanes lesere er interessert i slikt nettverksarbeid, kan AKPs landbruksutvalg kontaktes.

av Erik Ness

Hva skal arbeiderklassen mene når norsk storkapital kjøper opp selskaper i utlandet? Hva med klassekampen? Hva med imperialismen? Får den faglige jobbinga i dag konsekvenser for en sosialistisk strategi? Var det riktig av den hovedtillitsvalgte i Kværner, Rolf Utgård, å støtte oppkjøpet av Trafalgar House? Med dette økte Kværner sitt antall ansatte fra 23 tusen til 56 tusen.

Som bidrag til debatten om faglig strategi skriver Stein Stugu om faglig strategi, Pål Steigan om norsk imperialisme og Jon Arne Jørstad om erfaringer fra Winge-streiken i dette nummeret av Røde Fane.

Diskusjonen reiser mange prinsipielle spørsmål. Her er noen, og våre forslag til svar:

– Hvilket forhold skal tillitsvalgte ha til ledelsen?

Rolf Utgård uttaler i intervjuer at «vi har diskutert» (dvs styret i Kværner). Etter vår mening er språkbruken en tilsløring av forholdet mellom arbeiderklasse og borgerskap. Han formidler den gamle klassesamarbeidslinja om at «vi er alle i samme båt» (jf. Dagbladet 5. mars).

– Hvordan forholde seg til imperialismen?

«Dette er imperialisme, men sånn er det. (…) Hvis ikke vi biter fra oss, vil vi bli bitt av andre.» (Utgård i Dagbladet 5. mars.) Med andre ord: Vil du være med, så heng på!

Imperialisme er kapitalisme i sin siste, mest aggressive – og døende – fase. Revolusjonære må i denne situasjonen gjøre minst to ting samtidig:

• Delta aktivt i interessekampen. Først når det er siste utvei og det minste ondet, inngå kompromisser. Og først etter at kampen er reist eller forsøkt reist.
• Ha et kommunistisk perspektiv. Samme hvor mye vi er tvunget opp i et hjørne, må vi få fram at vi slåss for et annet samfunn, at revolusjon er nødvendig og at kommunismen er målet.

Hvis man er trygg på strategien, kan man utvikle en dristig taktikk. Da kan man inngå kompromisser som er et kortsiktig nederlag, men som gir mulighet til å samle krefter og komme tilbake.

Av og til kan det være nødvendig – for å få en oversikt – å sette opp noen hovedstolper. Vi mener at en revolusjonær, faglig strategi bør være bygd på disse stolpene:

• Sosialdemokrati er klassesamarbeid.
• For å vinne seire i klassekampen må mange mobiliseres. Klassekamp er ikke noe for klubbledere eller forbundsledere alene, men massenes sak.
• «Organisering på tvers» er en videreutvikling av foregående maoistiske syn på folk som «de virkelige heltene». Det innebærer en måte å tenke allianser på innafor arbeiderklassen som har et klart strategisk perspektiv.
• Borgerskapet er godt organisert – nasjonalt som internasjonalt. De gjør alt for å splitte arbeiderklassen. Spesielt er makta interessert i å få innflytelse blant arbeiderklassens ledere. De jobber hardt for å få slik innflytelse.
• Revolusjonære arbeidere og den revolusjonære bevegelsen må diskutere begrensningene som fagforeningskampen, dvs den faglige interessekampen, fører med seg. Det langsiktige målet til arbeiderklassen er ikke å bli bedre lønnete lønnsarbeidere. Målet er et samfunn som styres etter prinsippet: Fra enhver etter evne til enhver etter behov.

Det er ikke lett å være arbeiderrepresentant. Virkeligheten er ikke så enkel som paroleformete «hovedstolper». På den annen side blir det enda vanskeligere hvis det er uklart hvem som er våre venner og hvem som er våre fiender, og: Hva som er «målet med det hele» (jf Rudolf Nilsen).

Vår påstand er at det er nesten umulig å holde «tunga rett i munnen» – dvs å unngå «råtne kompromisser» – uten at revolusjonære jobber tett sammen. Det er en grunn til at AKP trengs.

av Magnhild Folkvord

Kva er det som får ein gjeng vaksne damer til å utstyra seg med badeballar og campingstolar for å avvikla «NM i kasteball» på Eidsvolds plass – utafor Stortinget – ikkje berre ein gong, men gong på gong – både sommar og vinter?

Dei som er samla for å seia noko om det og meir til, er Inger, Solveig og Live – tilsaman ein vesentleg del av den harde kjerna i «Arbeidsgruppa for rettferdighetsombud» (som intervjuaren også er med i). Arbeidsgruppa kom i stand etter at Grünerløkka AKP våren 1994 arrangerte eit ope møte med tema «Trenger vi et trygdeombud?». Arbeidsgruppa er fri og sjølvstendig i forhold til politiske parti. Kravet om «rettferdighetsombud» er resultatet av mange diskusjonar med utgangspunkt i «trygdeombud» – «rettferdighetskontor» – og inntil vidare heiter det altså «rettferdighetsombud» – sjølv om visse byråkratar har åtvara mot eit sånt uttrykk – det kan gi inntrykk av at mangelen på rettferd er svært stor …

Løpesetlane som blir delt ut under avviklinga av «NM i kasteball» fortel at gruppa arbeider for å få til ei ordning med eit «rettferdighetsombud som kan gjøre det lettere å finne fram til hvilke rettigheter folk har og synliggjøre hva folk trenger hjelp med i forhold til trygdekontor, sosialkontor og arbeidskontor, og hvordan en skal komme ut av gjeldskriser».

Ein aktivistdraum

Kva har fått dei til å engasjera seg på akkurat denne måten?

– Dette er noko eg har tenkt på iallfall sia 1989, seier Inger. – Da hadde eg slåst med «systemet» i fem år alt, mellom anna for å få trygdevesenet til å ta helseplagene mine på alvor. Eg såg for meg ein kjempeaksjon der vi fibromyalgipasientane skulle blokkera alle bomstasjonane kring Oslo slik at det vart kilometerlange køar, og når politiet kom, skulle vi ta dei og! Kanskje vi med det kunne få dei som bestemmer til å sjå oss og ta oss på alvor?

Både Inger og Solveig har fått innvilga uføretrygd etter at kroppen sa stopp for yrkesaktiviteten.

– Dei kreftene eg skulle brukt til omskolering og attføring gjekk med til å overleva, oppsummerer Inger. – Eg opplevde at både trygdekontor og arbeidskontor svikta, hadde vi hatt ein klageinstans som det «rettferdighetsombudet» vi no arbeider for, ville det kanskje hjelpt meg.

Solveig synest ho for eigen del har komme relativt lett igjennom trygdesystemet, sjølv om ho vart sjokkert over at ein lege kunne tillata seg å seia at dei smertene som tvinga henne ut av arbeidslivet var «bare nerver».

I tillegg til eigne erfaringar har begge to møtt mange nok i tilsvarande situasjonar til at dei veit at dette ikkje handlar om nokre få som har vore «uheldige med saksbehandlaren».

I mars 95 arrangerte Arbeidsgruppa ei stor høring i Ingeniørenes hus der ei rekke folk fortalde om sine erfaringar som «kasteballar» – somme hadde vore utsette for direkte feil tolking av lover og reglar, andre hadde erfart at sjølv om reglane i og for seg er rett tolka, kan resultatet bli blodig urettferdig. På høringa låg hovudvekta på trygdesaker i forhold til sjukdom, attføring og uføretrygd, men også folk som har blitt arbeidslause har fått merka at ein lett ender som kasteball – og når den faste inntekta blir borte, kan vegen vera kort til alvorlege gjeldsproblem.

Urettferd og makt

Det er ei viktig målsetting for Arbeidsgruppa å få synleggjort urettferda for å kunna gjera noko med den.

– Medan eg var yrkesaktiv som hjelpepleiar, såg eg mange pasientar som vart utsette for urettferd – utan at eg i min jobb hadde makt til å gjera noko med det. Som sjuk har eg sjølv kjent den same urettferda på kroppen, seier Inger.

– Det har vore sjokkerande å sjå kor gjennomført urettferda er. Eg har gjennom 10-12 år vore sjuk, under attføring, har vore sosialklient og har opplevd at dei ulike etatane som burde samarbeidd i staden har fungert til å bryta meg ned. Men eg trur enno på rettferd, sjølv om eg synest eg har opplevd maktkamp og urettferd gjennom heile livet.

Live har gjennom ulike jobbar i helse- og sosialsektoren sett nok av urettferda på nært hald til å engasjera seg i Arbeidsgruppa.

– Dette er ei viktig sak som ingen andre har gjort noko med. Det gjer det også lettare å prioritera å jobba med akkurat dette, seier ho. – Ein kjem ikkje unna å prøva å gjera noko politisk – gjennom eit parti eller ei gruppe som dette.

– Det er eit tankekors at dei som har meir makt i jobben sin ikkje er meir opptekne av urettferda, seier Solveig. – Når det handlar om deira eiga lønn, ser vi at legane kan aksjonera, og den gongen vi slost for abortlova, hadde somme av dei fælt mykje samvit – kvifor har dei ikkje like mykje samvit for dei som blir kasteballar fordi dei t.d. har «feil diagnose»?

«Ombud» til å lita på?

Vil eit offentleg finansiert ombud kunna vera ein påliteleg klageinstans for»kasteballar»? Det spørsmålet har Arbeidsgruppa diskutert i fleire rundar, og innvendingar av typen»bukken og havresekken» har meldt seg. Eit eksempel ein har sett på, er Helse- og sosialombudet i Oslo som fungerer som klageinstans i saker som har med helse- og sosialsaker i kommunen, men som ikkje har noko mandat til å handtera trygdesaker. Arbeidsgruppa har komme fram til at det ville vera verd å prøva ei ordning som t.d. å utvida dette ombudet sitt mandat til å gjelda både trygdesaker, yrkesskadesaker og gjeldsspørsmål. Eit godt samarbeid med Gjeldsofferaksjonen har tydeleggjort at slike saker ofte heng ihop.

Men sjølvsagt må det understrekast at om ei slik ordning skal kunna fungera, trengst det både retningsliner som gir mandat til å seia ifrå om det som er gale, og det trengst personar som har mot til å seia ifrå.

– Det er viktig å synleggjera dei reglane som fungerer urettferdig, men også at mange blir knekt av den måten dei blir møtt på når dei oppsøker offentlege kontor, seier Solveig. – Det skulle ikkje vera nødvendig å ha med seg vitne for å oppsøka sosial- eller trygdekontor i vårt land, men eg har sjølv sett st det gjer stor skilnad. Sjølv om folk kan mista helsa, skal dei ikkje bli møtt slik at dei misser menneskeverdet!

– Det å få støtte i ein vanskeleg situasjon kan gjera at folk får att livsgneisten, føyer Inger til, og fortel om korleis ho sjølv har erfart at arbeidet i Arbeidsgruppa har gjort henne i stand til å stilla opp for folk ho kjenner – og slik gjera ein bit av det arbeidet»rettferdighetsombudet» burde gjera.

Aktivistar i og utanfor Stortinget

Arbeidsgruppa er ingen stor medlemsorganisasjon, og har heller ikkje planar om å bli det, men det er rom for fleire aktivistar.

Dei viktigaste arbeidsmåtane siste året har vore aktivitet utanfor Stortinget for å få «folk flest» til å bli meir klar over kva det kan bety å bli «kasteball», og aktivitet inne i Stortinget for å få politikarane til å skjønna kva det handlar om.

– Vi ville ikkje hatt noko inne på Stortinget å gjera om vi ikkje også markerte oss utanfor, seier Live, og understrekar at det er viktig at dei same aktivistane deltar i begge typar aktivitet.

«NM i kasteball» har gått føre seg i mange rundar frå 7. juni 1995 og fram til 14. mai i år som var den dagen Stortinget handsama Velferdsmeldinga, medan samtalane med politikarane var konsentrert om innspurten i handsaminga av Velferdsmeldinga.

På Eidsvolds plass har det vore mykje positiv respons frå folk, men det var med ein viss skepsis gruppa begynte å kontakta politikarane. – Ville dei ta seg tid? Ville dei høyra?

I løpet av eit par veker gjennomførte ein delegasjon på fire-fem representantar frå Arbeidsgruppa møte med representantar for alle partia i Sosialkomiteen i Stortinget – med unntak av SV, som det av ein eller annan grunn ikkje var råd å få kontakt med.

– Eg stilte utan forvetningar, og eg vart gledeleg overraska. Dei tok seg tid, og dei viste interesse, seier Solveig.

– Eg trur dei tok oss alvorleg, dei stilte spørsmål, og dei var undrande til dei kasteball-erfaringane vi kunne fortelja om, seier Inger.

Fleire av politikarmøta varte lenger enn oppsett timeplan, kanskje var det – iallfall for somme av dei folkevalde – møte med sider av velferdsstaten som dei kjenner for lite til?

Ein liten siger

Når framlegga i Velferdsmeldinga kom til avstemning i Stortinget, gjekk sjølvsagt det meste av det regjeringa hadde planlagt glatt i gjennom. Arbeidsgruppa kan likevel notera ein liten siger – eit framlegg frå Senterpartiet, Kristeleg Folkeparti og SV om forsøk med såkalla «brukerkontor» var heilt i tråd med det Arbeidsgruppa ønsker at eit «rettferdighetsombud» skal vera. Framlegget fekk ikkje nok røyster til å bli vedteke, men saka har iallfall komme så langt at eit framlegg er formulert og tatt opp i Stortinget.

Det store spørsmålet er sjølvsagt korleis ein skal komma vidare – frå eit mindretalsframlegg i Stortinget til at det verkeleg blir oppretta»rettferdighetsombud».

Kva er oppskrifta for å komma vidare?

Aktivistane er samde om at dei ikkje vil laga ein ny stor medlemsorganisasjon som det krev arbeid å administrera. Viktigare er det å dytta på store organisasjonar som alt finst, og som burde ha interesse av å få til eit «rettferdighetsombud», som t.d. fagrørsla og organisasjonar for ulike pasientgrupper.

– Når Hågensen kritiserer Velferdsmeldinga og seier at den ikkje er djerv nok – slik han gjorde i radioen no i vår, burde han også støtta det arbeidet vi driv med, seier Inger. Arbeidsgruppa har gjort nokre freistnader på å få delar av fagrørsla i tale, men har også erfart at det er mange som ikkje skjønner alvoret så lenge dei ikkje sjølve har fått merka kva det kan bety å bli kasteball i velferds-Noreg. Folk vil helst tru at dei får den hjelpa dei treng den dagen det røyner på – og ser ikkje at det er ei gigantisk nedbygging av velferdsstaten som er i gang. Og dei fleste av dei som har kjent på kroppen at «rettferdighetsombudet» trengst, er for slitne til å vera aktivistar.

Men den harde kjerna har ikkje tenkt å gi seg – aktiviteten utafor Stortinget vil halda fram, medan Arbeidsgruppa jobbar vidare med kva meir som skal til for å snu på dei på innsida.

Velferdsmeldinga –
eit steg mot avviklinga av velferdsstaten

Arbeidsgruppa for rettferdighetsombud kom i gang før vi kjente innhaldet i «Velferdsmeldinga». Folk som hadde opplevd å bli «kasteballar» kunne fortelja at det var langt frå myten om velferdsstaten til dei harde realitetane.

Med Stortinget si handtering av «Velferdsmeldinga» har avstanden blitt enda større, og det er ikkje tilfeldig at det regjeringspartiet som ein gong var eit arbeidarparti har slutta å snakka om «velferdsstaten» og konsekvent brukar «velferdssamfunnet» i staden.

Regjeringa sine talskvinner og -menn seier at «de aller, aller fleste i Norge i dag har det veldig bra, ihvertfall økonomisk,» slik Sylvia Brustad, leiaren for Stortinget sin sosialkomite, sa det på Kvinner på tvers-konferansen hausten 1996. Det som gir seg ut for å handla om å gjera velferdsordningane meir «målretta», er i realiteten ei oppskrift på nedbygging av velferdsstaten som vil føra til at fleire og fleire vil få det verre og verre.

Det at det blir sagt omatt og omatt at dei fleste har det så bra, har stort sett to følgjer: For det første vil dei som sjølve har det greitt, lett tru at alle har det. For det andre vil den som ikkje har det «veldig bra» få ei kjensle av at det må vera ein «personleg feil» hos ein sjølv, og sånt skal ein helst ikkje snakka høgt om. Eit ledd i privatiseringa av «velferdspolitikken» er også at dei som har pengar skal kunne kjøpa seg eigne forsikringar (tilpassa eiga lommebok), dermed vil det bli politisk enklare å redusera dei ordningane som skal vera felles for alle. Alt dette tener til å gjera det vanskeleg å laga breie aksjonar til forsvar for dei velferdsordningane vi har – og dei vi burde hatt.

Hjelper det at små aktivistgrupper som Arbeidsgruppa for rettferdighetsombud deler ut løpesetlar og snakkar med politikarar? Ingen i Arbeidsgruppa trur at «det ordnar seg, berre vi får snakka med dei rette folka». Men vi har merka gong på gong at folk blir sjokkerte over kor lett det er bli «kasteball» i velferds-Noreg. Det betyr at det er eit folkeopplysningsarbeid som må gjerast – kanskje er det også ein del av politikarane som treng folkeopplysninga. Men viktigast er sjølvsagt at dei som skal velja politikarane ser kva dette handlar om, tar på alvor det dei måtte få vita om folks dårlege erfaringar med offentlege kontor av ymse slag – sannsynlegvis er det – dessverre – «heilt normalt», og ikkje eit utslag av ekstrem uflaks.

Summen av det dei einskilde «kasteballane» blir utsette for er ei svær politisk utfordring – korleis skal kampen førast for at ein liten del av kjempeoverskotta i eit av verdas rikaste land skal bli brukt til å sikra folk eit verdig liv?

av Jon Egil Brekke

• Forord
• Marxistisk filosofi – som verktøy i klassekampen
• A. Filosofisk materialisme
  • Vitenskap og religion
• B. Historisk materialisme
  • Produksjon
  • Samfunnstyper
    • Menneskesamfunn før klassedelingen
    • Slaveholdersamfunnet
    • Føydalsamfunnet
    • Kapitalismen
      • Fremmedgjøring
      • Økologi, utvikling og profitt
  • Revolusjon
    • Sosialisme/kommunisme
    • Klassekrefter
    • Perspektiv
• C. Marx og metode
  • Kunnskapsteori
  • Språk
  • Kultur
  • Dialektikk

Forord

Dette heftet gir en innføring i noen utvalgte trekk i marxismens grunnleggende tenkemåter, sett i 1996-perspektiv.

Heftet er en bearbeidet utgave av første versjon fra høsten 1995. Det er skrevet på oppdrag fra studieutvalget i Oslo AKP, men utvalg, synsmåter og formuleringer står for forfatterens regning. (Teksten i denne internettversjonen er i all hovedsak lik teksten i heftet som ble utgitt som bilag til Røde Fane nr 3, 1996, men noen små tilføyelser og språklige forbedringer er gjort.)

Forfatteren er ikke fagfilosof – fagfilosofene må gjerne komme med et bedre hefte. Til så lenge foreligger altså dette – et produkt av

1. interessert, men ufullstendig, lesning av Marx, andre revolusjonære teoretikere, filosofi og vitenskapsteori forøvrig,
2. spor etter et par tiårs diskusjon i og rundt den nye kommunistiske bevegelsen i Norge, og
3. egne kjepphester basert på studia av arbeiderkultur og musikktradisjoner i arbeiderbevegelsen.

For å ha det sagt: Teksten skal ikke leses som en fasit eller en samling trossetninger, men som forsøk på anvendelig beskrivelse av grunnleggende trekk ved en sammensatt virkelighet. Du må selv etterprøve hva som duger som grunnlag for tanke og handling, selv om det er krevende. Kritisk vurdering er en vesentlig forutsetning for levende marxisme – marxisme som religion har verden sett nok av.

Den som strekker seg for å gripe de sammenhengene heftet tar for seg, har trolig en og annen aha-opplevelse i vente. Avsnittene som følger kan åpne for mange slags diskusjoner – velg ut noen få av dem til et evt. studiemøte.

Målet har ikke vært å si noe «siste ord» om marxistisk filosofi, men å vise innfallsporter, gi noen tråder å nøste i. Gå til kildene – til Marx, til den materielle virkeligheten osv. – og framstillinga nedenfor vil bli utfylt, nyansert og korrigert på mangt et punkt.

Oslo, 30.9.96
Jon Egil Brekke

P.S. Send gjerne kommentarer!

Marxistisk filosofi – som verktøy i klassekampen

Det første en skal legge merke til ved marxistisk filosofi, er forholdet til – og kravet om – praksis:

«Filosofene har bare fortolket verden forskjellig, det det kommer an på er å forandre den.» (*1) skrev Marx tidlig. Formålet med å studere marxistisk filosofi, er dermed å ordne tankene for lettere å finne ut hvordan verden kan forandres.

Da Marx skrev sine Teser om Feuerbach var han i ferd med å legge filosofien som fag til side, til fordel for økonomistudiene som la grunnlaget for hovedverket hans, Kapitalen. Den som vil studere Marx’ egne filosofiske betraktninger må derfor enten gå til det han skrev før, eller lete i innskutte betraktninger, bisetninger, og mellom linjene i det han skrev senere. Mange av de framstillingene ettertida har brukt som kilde til marxistisk filosofi, er ført i pennen av hans medsammensvorne, Friedrich Engels.

I den kommunistiske bevegelsen har Marx og Engels vært oppfattet som etslags «siamesiske tvillinger» innafor vitenskap og revolusjonær teori. Noen har i ettertid innvendt at på den tida Marx – sammen med Feuerbach og andre – forlot Hegels idealistiske filosofi til fordel for filosofisk materialisme, var Engels fortsatt blant de ivrige unghegelianerne som mente at Hegels reaksjonære standpunkt til spørsmål i samtida bare var et «personlig kompromiss» med den prøyssiske staten, og at Hegels filosofi forøvrig var revolusjonær. Kritikerne (*2) mener at Engels heller ikke 40 år senere, da han framsto som den avdøde Marx’ fremste talerør og tolk, var konsekvent materialist – og at den ufullstendige forståelsen av Marx er en del av forklaringen på den kommunistiske bevegelsens feiltrinn i ettertid. Vi lar dette spørsmålet stå åpent her.

På lignende vis har det (i AKP og ellers) vært diskutert hvilket ansvar Marx’ egne teorier og menneskesyn har for utviklinga i land som har gjennomført revolusjon med kommunisme som erklært mål – og hvor mye av forklaringa som skal tilskrives vilkårene dette skjedde under, de nye lederne, og menneskene som bar de nye lederne fram. Skal diskusjonen bli konstruktiv, er det bl.a. nødvendig å sette seg inn i hva Marx’ (og Engels’) teorier var, og ikke ta risken på å «slå ut barnet med badevannet».

I denne framstillinga skal vi trekke inn både Engels, Plekhanov, Lenin, Mao og andre der vi mener de har bidratt med treffende oppsummeringer av viktige spørsmål, men med Marx sjøl i sentrum.

Karl Marx (Trier 1818 – London 1883) er anerkjent for sitt avgjørende bidrag til å løfte revolusjonær teori opp fra et plan preget av gode ønsker og prosjektmakeri til å gi den et vitenskapelig grunnlag. Marx bidro vesentlig til samfunnsvitenskap og økonomisk analyse og til retningslinjene for den kommunistiske bevegelsen han selv sto midt oppe i. Han rakk ikke å fullføre det vitenskapelige livsverket han hadde planlagt, og var som mennesker flest begrenset av tida han levde i. Likevel er bidragene hans til forståelse av vitenskapens og den sosialistiske revolusjonens oppgaver grunnleggende den dag i dag.

Å ta makta fra kapitalismen og imperialismen, beholde den, og etablere et nytt samfunn som ikke blir et utbyttersamfunn (der overklassen bare har fått nye masker og gallionsfigurer) – forutsetter at makta overtas av en bred bevegelse som vet hva den gjør, som har innsikt både i kapitalismens hersketeknikker og i forutsetningene for det nye samfunnet. Folket må beherske ledelse og lederne. Uten vitenskapelig revolusjonær kritisk teori vet bevegelsen ikke fram og bak på samfunnet, og mister retningssansen. En sosialistisk forfatning må trolig garantere retten til kunnskap og til innsyn i maktsentra framfor retten til næringsfrihet.

Revolusjonær teori koster kamp. Å tilegne seg – og dele med seg – revolusjonær kritisk teori, er en kostbar prosess som motarbeides av sosiale og økonomiske skranker og ideologiske motstrømmer. De som har den økonomiske makta har med den også et ideologisk overtak. Ytringsfrihet er ikke det samme som ytringsmakt.

Revolusjonær teori har også blitt behandlet som dogmer som stenger for undersøkelse og virkelig innsikt. Undertrykking, fremmedgjøring, de kulturelle skjevhetene i samfunnet preger handlingene våre, hemmer oss i forsøkene på å se virkeligheten, følger oss som «blinde flekker» det koster kamp å oppdage og bli kvitt.

La oss ta den utfordringen.

I teksten som følger skal vi ta for oss følgende hovedfelt:

• A. Filosofisk materialisme
• B. Historisk materialisme
• C. Marx’ metode – og dialektikk

Noter

*1: For de som er interessert i hvor sitatene er hentet fra, kommer vi til å bruke fotnoter som denne. Sitatet her er siste tese i Marx’ Teser om Feuerbach, hentet fra Karl Marx: Verker i utvalg 2 – Skrifter om den materialistiske historieoppfatning, Pax forlag 217, Oslo 1970, ISBN 82 530 0259 9; side 55.

*2: Se f.eks. Lucio Collettis forord i Marx: Early Writings, Penguin, Harmondsworth 1975, ISBN 0 14 021668 5.

A. Filosofisk materialisme

Marxismen inntar – bygger på – et bestemt filosofisk standpunkt: Filosofisk dialektisk materialisme.

Når vi i filosofisk sammenheng snakker om «materialisme» bruker vi ikke ordet i den gjengse betydningen av «å jage etter materielle goder». Materialisme er et standpunkt til hva som eksisterer, hva som er virkelig. En filosofisk materialist tar som utgangspunkt at materien – naturen – eksisterer uavhengig av vår egen og andres bevissthet, og som forutsetning for denne.

Ifølge marxismen finnes ikke noe annet enn materie i bevegelse. Den «døde» natur, den levende natur og menneskesamfunnet er bare forskjellige organisasjonsformer av materien (*3). For marxismen er en todeling av virkeligheten i ånd og materie meningsløs – også bevissthet er blant materiens bevegelsesformer.

Her må vi skyte inn: En vanlig innvending mot materialismen er at den er reduksjonistisk, at den forsøker å late som om bevissthet bare er et spørsmål om nevroner og synapser i hjernen, om en prosess der glukose reagerer med surstoff osv., og det hevdes at det ikke er mulig å forstå bevissthet som materie i bevegelse. Det er riktig at bevissthet ikke er fullt ut forklart med vår nåværende kunnskap om materiens egenskaper, selv om det eksisterer langt rikere kunnskap om hjernens virkemåte nå enn på Marx’ tid. Men et materialistisk standpunkt forutsetter ikke at alt lar seg forklare med vår eksisterende kjennskap til materien. Derimot hevder materialisten at å skille et område som bevissthet fra materien – å erklære det som uforklarlig eller «overnaturlig» – er til fånyttes. Materialismen godtar at noe er uforklart, kanskje også at det kan ligge utenfor menneskets muligheter å finne svar på bestemte spørsmål, men da får man nettopp la dem stå åpne, ikke foregripe grenser som fortsatt kan vise seg å være flyttbare.

Materialistens syn er at bevisstheten tilhører materien, og at mennesket tilhører naturen selv om det idag stiller seg i motsetning til den. Dette betyr ikke at bevissthetens og individets rolle i historien er uten betydning.

Mennesker kan oppvise rikholdige fantasier. Hjernen kan sjonglere med inntrykk og erfaringer og komme opp med originale ideer og ønsker. Å snakke om «frihet» eller om «fri vilje» som noe absolutt er likevel meningsløst: For det første er det vi vil nært knyttet sammen med det vi har kunnet tilegne oss av erfaringer og kunnskap. Og hvor mye av denne viljen som lar seg virkeliggjøre avhenger av samsvaret mellom hva vi vil, hvordan vi går til verks, og hvilke grenser som i handlingens øyeblikk er gitt av de fysiske og sosiale forholdene vi lever under. Frihet er alltid begrenset av betingelser og hensyn, spørsmålet er hvilke hensyn som gjelder og skal gjelde.

Noen hevder at det eneste som er virkelig for den enkelte av oss, er vår egen bevissthet. Hva som gjemmer seg bak sanseinntrykk, og spesielt hva som gjemmer seg i andres bevissthet (hvis den finnes) er bare gjetninger. Og slik kan det se ut, rent teoretisk. Men hva vi kan vite om virkeligheten utenfor oss er ikke et teoretisk, men et praktisk spørsmål: At mennesket har overlevd som art, henger sammen med at vi i økende grad har greid å mestre omgivelsene våre i praksis, såpass at vi har greidd å skaffe oss mat, klær, ly, greidd å forsvare oss mot angripere osv. Den som vil klare seg uten denne typen innsikt i «virkeligheten utenfor oss» lever sjelden lenge (hvis da ingen passer på vedkommende…).

Det motsatte standpunktet kalles filosofisk idealisme. Og med det mener vi heller ikke «idealisme» i den gjengse betydninga av «forsakelse av materielle goder for å nå høyverdige mål». Vi snakker om en grunnoppfatning som hevder at idéene, ånden, bevisstheten, gjerne en eller flere allestedsnærværende Gud(er), er det som egentlig finnes, som egentlig er forutsetningen for opplevelsene våre og for de sanseinntrykkene vi tilskriver «materielle» objekter. Fra denne synsvinkelen er mat, klær, hus, kunnskap osv. da gjerne uttrykk for disse guders gode vilje, og menneskene er bare henvist til ydmyk respekt, og til å undre seg – over gudenes uransakelige veier, over hvem eller hva som skapte disse gudene igjen osv. Selv om ikke all idealisme er uttrykkelig religiøs, åpner den konsekvent for at de vesentlige sammenhengene i virkeligheten er unndratt vitenskapelig undersøkelse, overlatt til enkelte personers åpenbaringer e.l.

Både materialistisk og idealistisk tankegods finnes side om side i all tilgjengelig filosofihistorie. Innenfor vitenskapsteoretiske overlegninger er det lett å bruke teoretisk usikkerhet som påskudd til å fremme et idealistisk standpunkt. Men som vist ovenfor: I hverdagens praksis er de fleste av oss materialister.

Marx kom til at holdbar vitenskap og revolusjonær teori måtte bygge på et materialistisk standpunkt. Med dette følger også at menneskenes ytre vilkår og praktiske handlingsmønstre er det viktigste å kartlegge for den som vil forstå samfunnet og bli i stand til å forandre det. Disse vilkårene og mønstrene setter betingelser som ikke kan fjernes ved tankens kraft aleine. Våre idéer om hva vi gjør og hvorfor er derimot tvert om både ufullstendige og fordreide.

Personer eller tidsepoker kan derfor, ifølge Marx, ikke bedømmes bare ut fra hva de mener om seg selv: Se ikke på hva de sier, men på hva de gjør. (Sosialdemokratiets, reformismens, historiske oppgave synes f.eks. være å bevare klassefreden under kapitalismen, framfor alt ved å bruke talemåter fra arbeiderbevegelsen til å rettferdiggjøre kapitalistvennlige tiltak.)

Tilværelsen, det livet hver av oss lever, gir hovedretning for tankene våre, bevisstheten, preger begrepene vi ordner inntrykkene våre etter, og også de ubevisste vanene vi legger oss til. Disse er med å styre handlingene våre, altså hvordan vi forsøker å påvirke tilværelsen.

Likevel – det er mulig å strekke seg ut over disse rammene og tilegne seg forståelse bygd også på andre menneskers erfaringer (indirekte kunnskap). Og det vi greier å oppnå av innsikt om menneskenes ytre vilkår, handlingsmønstre og tankeverdener (selvinnsikt inkludert) er avgjørende: Bare med innsikt i skrankene og betingelsene for menneskenes handlinger kan vi planmessig utnytte de mulighetene som finnes til å endre samfunnet.

Her følger noen eksempler som kan illustrere materialisme og materielle grenser:

• Fra et rent teoretisk filosofisk synspunkt kan vi si at vi ikke vet om steinene vil falle oppover eller nedover i morgen. Det er heller ikke uvanlig å drømme at en kan fly. Men svært få av oss tar sjansen på at vi kan fly på ordentlig bare vi hopper ut av vinduet.
• Enhver arbeider vet at han/hun må ha en betalt jobb for å ha noe å leve av. Mange har også erfart at grunnen til arbeidsledighet ikke trenger være at du ikke kan jobben din: Det er forhold utenfor deg som virker inn, uavhengig av hvor mye du vet om dem.
• Leonardo da Vinci laget allerede tidlig på 1500-tallet arbeidstegninger til fly og helikopter. Men samfunnet han levde i hadde ingen mulighet for å sette slike innretninger i produksjon, langt mindre å etablere flytrafikk av vår tids dimensjoner. Idéen falt på steingrunn. Kapitalismen i dette århundret har til gjengjeld ikke bare muliggjort flyruter, den har basert viktige sider av sin eksistens (internasjonal arbeidsdeling, just-in-time-prinsippet osv.) på denne formen for transport.
• Etablering av de facto-standarder under kapitalismen: Tilsynelatende tilfeldigheter kan føre til at halvgode produkt (f.eks. VHS-standarden innen video, MS DOS som operativsystem for datamaskiner) trenger unna bedre produkter: Når først en «kritisk» omsetningsmengde er passert, opplever nye kunder at de må følge samme standard for å kunne utveksle opptak eller data med de som allerede har kjøpt.
• For å ta noe mer hverdagslig: Tenk over hvor mange ganger du har valgt å se en film eller et TV-program bare fordi du vet at mange andre ser det: Menneskers handlingsmønstre setter betingelser for de bevisste valgene hvert enkelt menneske tar.

Noter

*3: Les f.eks. Arbeidernes leksikon (Pax Forlag 1974, ISBN 82-530-0541-5), bind 3, stikkord «Samfundet».

Vitenskap og religion

Vi skal drøye litt ved et viktig område der filosofisk idealisme dominerer: Religion.

Mennesker har jevnlig tumlet med spørsmål det ikke har foreligget vitenskapelige svar på, og søkt å danne seg helhetlige bilder av tilværelsen. Ethvert menneskesamfunn har også hatt behov for å håndheve regler for samhandling og livsførsel. Flere faktorer kunne nevnes, men allerede ut fra disse to forholdene er det mulig å ane hvorfor religion fortsatt står sterkt i de fleste menneskesamfunn, uansett om noen retning er opphøyd til statsreligion eller ikke.

Marxismen oppfatter religion som filosofisk idealisme (*4): Mennesker har fylt ut med rene tankeprodukt der vår kunnskap om den eksisterende materiens egenskaper kom til kort – men også som sperre mot ny kunnskap, jfr. pavekirken overfor Galileo Galileis observasjoner. Sagt med andre ord: Vi har skapt oss system av mystiske krefter – skapt oss én gud eller flere i vårt bilde.

Religion er på samme tid både hjemmelaga trøst og hersketeknikk. Ikke å undres over at religion og maktapparat i de fleste klassesamfunn er tett sammenvevd, kanskje med pavekirken som det historisk mest påfallende eksempel? Selv i land der religion er erklært som privatsak overfor staten (som i USA) framstår statsledere gjerne som om de har Gud som sponsor.

Religion tilbyr en ytre autoritet som erstatning for håndgripelige svar, og som begrunnelse for regler, med «belønning» hvis reglene følges («du kommer til himmelen»). Dette godtar vi – ifølge Marx – for å orke å leve i klassedelte, fremmedgjorte samfunn (derav oppfatningen av religion som «opium for folket»). En sosialistisk revolusjon med en påfølgende samfunnsutvikling som fjerner klassedeling og fremmedgjøring og gjør vitenskap til felleseie skulle sterkt kunne redusere, om ikke fjerne, behovet for religion.

Men selv om religionen har sine begrensninger, gjenstår det å overkomme vitenskapens og menneskesamfunnets begrensninger. De «spørsmålene» religionen utgjør «svar» på vil bare gradvis finne andre løsninger. Det nye samfunnet skapes av mennesker der et stort flertall i utgangspunktet er mer eller mindre religiøse. Som marxister gjør vi derfor klokt i å velge en sammensatt tilnærming som sorterer mellom ulike særegne motsetningsforhold innenfor feltet:

• Arbeide for å redusere grunnlaget for konflikt mellom mennesker som har vokst opp i ulike religioner.
• Arbeide for å skille makt og religion, skille stat og kirke, fjerne kristne formålsparagrafer, erstatte tvungen kristendomsundervisning med konfesjonsløs livssynsundervisning osv.
• Ikke idyllisere noen religion, men betrakte enhver religion som diskutabel i spørsmål innenfor vitenskapens rekkevidde (utenfor denne er enhver henvist til å tro det en vil).
• Arbeide for økt oppslutning om materialisme og sosialisme, og for en omgangstone der enhver overbevisning er mottakelig for argument.
• Unngå å gjøre marxisme til religion.

Noter

*4: Les f.eks. Karl Marx: Til jødespørsmålet (Verker i utvalg 1 – Filosofiske skrifter, Pax Forlag 216, Oslo 1972 [1970], ISBN 82 530 0258 0; side 55-.) Artikkelen er en kommentar til synspunkter fremmet av Bruno Bauer 1843.

B. Historisk materialisme

Historisk materialisme vil si å se (og framstille) historien fra en filosofisk-materialistisk synsvinkel. Dette temaet vil ta en vesentlig del av plassen i dette heftet, og likevel er det bare en flik vi kommer til å lette på – for å antyde det vesentlige ved denne synsvinkelen.

Å skrive historien er en form for hersketeknikk. Den som har materielle muligheter til å gi ut sin versjon av historien, vil kunne dominere gjengs oppfatning av hva som har skjedd. Historie- bøker langt inn i dette århundret har vært dominert av fortellinger om statsdannelser, konger, kriger og hærførere. (Den tyske dikteren Bertolt Brecht skrev i sin tid diktet «En lesende arbeiders spørsmål»: Hvem hjalp kongene og hærførerne historiebøkene forteller om? Bygget faraoene pyramidene helt aleine?)

Den virkelige, materielt passerte, menneskehistorien er det vi kan kalle en resultant (*5)av menneskemengders handlinger (i samspill med naturen ellers). Det betyr ikke at historien er en endeløs rekke av tilfeldigheter, like lite som at alt er forutbestemt. Mennesker har – innen visse grenser – gode evner til å legge planer, organisere seg, arbeide i fellesskap og nå bevisst valgte mål. Det gjenstår likevel et vesentlig monn av «tilfeldighet» i historien, i form av krysningspunkt mellom uavhengige årsakskjeder, f.eks. mellom planmessig handlende mennesker som ikke vet om hverandre.

Betingelsene som ligger til grunn for menneskemengdenes valg kan være svært forskjellige, men likevel ha viktige fellestrekk. Dessuten gjenstår det et spørsmål om betydningen av ledelse og ledere.

Er det f.eks. Carl I Hagen, partier som Stopp Innvandringen o.l. som skaper norsk fremmedhat med sine uttalelser? Var det individet Stalin som «reddet Sovjet og likviderte sosialismen»? Ja – og nei. Deres handlinger har fått betydning ut fra bestemte spesielle omstendigheter, som også må tas med.

Georgij Plekhanov (som av mange regnes som grunnlegger av den russiske marxistiske bevegelsen) drøfta i sin tid hva som må til for at en personlighet får betydning for historien (*6). En vesentlig betingelse er at de forslag personen kommer med vinner gjenklang i og blir godtatt av en massebevegelse og bygger på materielle forhold og muligheter som allerede er innafor rekkevidde. Plekhanov sammenlignet ledere med skumtopper på historiske bølger: Det er i første rekke bevegelsene som skaper lederne, ikke omvendt. Selv om ledere kan ha stor innflytelse på menneskemengders valg blant tilgjengelige muligheter, må vi også forstå hva som gjør mulighetene tilgjengelige, og hva som avgjør hvilke muligheter den enkelte ser.

Noen spør da: I hvilken grad er da enkeltmennesket (ifølge marxismen – eller herskende revolusjonær teori) ansvarlig for sine handlinger, og for følgene av dem? Dette spørsmålet er ikke så liketil som det ser ut. Hva og hvem er den enkelte ansvarlig overfor? Hvor går grensa mellom det en person burde visst, og det personen ikke kunne ane? På hvilke måter er det aktuelt å stille en person til ansvar i praksis? Svarene på dette skifter fra klasse til klasse og fra kultur til kultur.

Fra et filosofisk materialistisk utgangspunkt kan en likevel gjøre følgende generelle betraktning: Mennesker er – direkte og/eller indirekte – avhengige av de fellesskap de inngår i og de ressurser livet deres er basert på. Mennesker har evnen til å tenke og til å velge mellom kjente alternativ, og kan derfor også stilles til ansvar for det de faktisk gjør. De har samtidig begrensede muligheter til å skaffe seg kunnskap på høyde med de valg de er tvunget til å ta, noe måten å stille en person til ansvar på bør ta hensyn til.

Men det er ikke den filosofiske materialismen som leverer verdiforutsetninger som at «fortsatt liv på jorda er et gode» og at handlinger som truer fortsatt liv derfor er et onde. Det er det mennesker som gjør. Marxismen er utarbeidet av mennesker med et ønske om at menneskeheten som helhet skal nå fram til et bedre liv enn kapitalismen kan by på. Marxismen inneholder derfor til en viss grad verdiforutsetninger av type «solidaritet med arbeiderklassen», og stiller også individ til ansvar for handlinger som strider mot arbeiderklassens interesser. Marxismens hovedærend er likevel ikke å levere et sett moralske leveregler, men å være en innfallsport til vitenskapelig forståelse av samfunnet.

Noter

*5: Resultant: Ved f.eks. tautrekking, der flere mennesker drar i tauet i hver sin retning, er resultanten den retninga tauet da faktisk beveger seg i.

*6: Se Georgij Plekhanov: Om individets rolle i historia (på svensk: Om personlighetens roll i historien). Her henta fra engelsk utgave The role of the individual in history, Lawrence & Wishart, London 1976.

Produksjon

Historien handler om mer enn menneskemengder og ledere. For å overleve må menneskene skaffe mat, klær, ly m.m. – kort sagt: produsere. For å produsere trenger menneskene produksjonsmidler: Råvarer, redskaper og teknologi, energikilder, transportmidler osv. Produksjonsmidlene kombinert med menneskers arbeids- og organisasjonsevne i bruken av dem kaller vi for produktivkrefter.

Menneskene utmerker seg ved sin mulighet til å lære. Mennesker har ikke bare lært seg å lage redskaper, men har over tid gjort dem stadig mer effektive og raffinerte, og blitt i stand til å mestre stadig nye omgivelser. Fra å være sankere og åtselplyndrere har menneskene utviklet fiske og jakt, jordbruk, håndverk og industri. Vi har gått fra enkle slag- og skraperedskaper og oppdagelsen av ild, via pil og bue, pottemakeri, temming av husdyr, dyrking av korn og andre vekster, til konstruksjon av dampkraft, eksplosjonsmotorer, elektronikk og mikrochips. Dette har samtidig stilt stadig nye krav til organiseringa av produksjonen som kreves for å kunne nyttiggjøre seg de foreliggende produksjonsmidlene. Med organisering av produksjonen sikter vi til arbeidsdeling, spesialisering, standardisering, arbeidsledelse m.m..

Avanserte arbeidsmåter tar tid å utvikle, innarbeide, lære videre. En noenlunde vellykket organisering av produksjonen vil derfor snart festne seg som et mønster. Organiseringa av produksjonen skaper samtidig maktforhold mellom mennesker ut fra hvilken rolle de spiller i produksjonen – dette kaller vi produksjonsforhold: Hvem har til sjuende og sist makta over produksjonsmidlene, og dermed over produksjonen og fordelinga av produktet av arbeidet? Sagt på en annen måte: Å ta produktivkrefter på et bestemt nivå effektivt i bruk forutsetter bestemte arbeidsmetoder og tilhørende organisasjonsformer som åpner for bestemte maktkonsentrasjoner som (over tid – især når produksjonen frambringer et noenlunde stabilt overskudd, et merprodukt ut over det som går med til å dekke forbruk av råvarer, vedlikehold av redskaper, reproduksjon av menneskene) kan produsere bestemte klassekrefter.

Da Marx la ut på jakten etter det moderne samfunnets økonomiske bevegelseslov, satte han i «Innledning til Kritikk av den politiske økonomien» fram følgende arbeidshypotese: Det alminnelige resultat som jeg kom til og som, da det først var vunnet, tjente som ledetråd i mine studier, kan kort formuleres slik: I den samfunnsmessige produksjon av livet sitt går menneskene inn i bestemte, nødvendige, av deres vilje uavhengige forhold, produksjonsforhold, som svarer til et bestemt utviklingstrinn av deres materielle produktivkrefter. Til sammen danner disse produksjonsforholdene samfunnets økonomiske struktur, den reelle basis/grunnmur, som det hever seg en juridisk og politisk overbygning på, og som det svarer bestemte samfunnsmessige bevissthetsformer til. Den måten det materielle livet produseres på legger rammene for den sosiale, politiske og åndelige livsprosess overhodet. Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilværelse, men tvert imot deres samfunnsmessige tilværelse som bestemmer deres bevissthet. På et visst trinn i utviklingen kommer samfunnets materielle produktivkrefter i strid med de gjeldende produksjonsforhold, eller, noe som bare er et juridisk uttrykk for det samme, med de eiendomsforholdene de hittil har beveget seg innenfor. Fra å være produktivkreftenes utviklingsformer slår disse forholdene over i å bli lenker for dem. Det inntrer da en epoke med sosiale revolusjoner. Med forandringen av det økonomiske grunnlaget skjer det en langsommere eller hurtigere omveltning av hele den veldige overbygningen. (*7)

Noter

*7: Til kritikken av den politiske økonomi, forord. Til norsk fra Karl Marx og Friedrich Engels: Udvalgte skrifter i to bind, Forlaget Tiden, København 1973; bind I, side 355-356.

Samfunnstyper

Det kommunistiske manifestet (*8) åpner med å erklære at all skreven historie om samfunn som har eksistert opp til nå er historie om klassekamper. Men klassebegrepet har i vår tid lenge vært trengt til side i samfunnsvitenskap og media. Den engelske historikeren E. P. Thompson (*9) beskriver den herskende oppfatningen av klasse slik:

Sosiologer som har stoppet tidsmaskinen og som, med en god del begrepsmessig fiksfakseri, er gått ned til maskinrommet for å se, forteller oss at de ingen steder har vært i stand til å lokalisere og klassifisere en klasse. Det eneste de finner er en hop mennesker med forskjellige yrke, inntekter, statushierarki og det øvrige. Selvsagt har de rett, siden klasse ikke er den ene eller andre maskindelen, men måten maskinen virker på så snart den er satt i bevegelse – ikke den ene eller andre interessen, men friksjonen mellom interesser – bevegelsen selv, heten, det øredøvende bråket. Klasse er en sosial og kulturell formasjon (som gjerne finner institusjonelle uttrykksformer), og kan ikke bli definert abstrakt eller isolert, men bare i forhold til andre klasser. Og sist, men ikke minst: Klasse kan bare defineres i tid – dvs. ved aksjon og reaksjon, forandring og konflikt. Når vi snakker om en klasse mener vi en svært løst definert menneskemengde som deler de samme knippe av interesser, sosiale erfaringer, tradisjoner og verdisystem, som er disponert for å oppføre seg som en klasse, definere seg klassemessig i sine handlinger og i sin bevissthet i forhold til andre menneskegrupper. Men klasse som sådan er ikke en ting, men et hendelsesforløp.

Riktignok er det vanskelig å finne en renskåren definisjon av klasse hos Marx. (Merk: I dagens herskende vitenskap er man til tider besatt av behovet for å definere, som om virkeligheten frivillig skulle stå stille og respektere de grenser den slik blir pålagt…) I Kapitalen, Tredje bok, Femtiandre kapittel: «Klassene» (*10) hadde Marx tydelig planlagt å rette opp denne mangelen, men så langt kom han ikke (kapittelmanuskriptet gjør noen innledende manøvrer, men stanser brått etter én side). Både Marx og Engels er mer opptatt av å beskrive og analysere klassekamp enn av å definere klasse. I artikkelen «En stor begynnelse» gir Lenin riktignok følgende definisjon av klasse:

Klasser er store grupper av mennesker som skiller seg fra hverandre gjennom den plasseringen de har i et historisk fastlagt system for samfunnsmessig produksjon. De skiller seg gjennom forholdet deres til produksjonsmidlene (som i de fleste tilfelle er fastlagt eller formulert i lovene), gjennom den rollen de har i den samfunnsmessige organiseringen av arbeidet, og følgelig gjennom hvor stor del av den samfunnsmessige rikdommen de rår over og hvilken måte de skaffer seg denne delen på. Klasser er grupper av mennesker der en gruppe kan tilegne seg arbeidet til en annen, som følge av den ulike plasseringen de har i et fastlagt samfunnsøkonomisk system. (*11)

Lenins tilnærmingsmåte har ofte vært lagt til grunn i arbeid med klasseanalyse av det norske samfunnet. Her skal vi ikke gå inn på det. Vi skal istedet ta et grovt snitt gjennom den historiske utviklinga, og samtidig prøve å forstå mer av hvordan klassekrefter produseres.

Marx og Engels mente å kunne identifisere et antall hovedtyper menneskesamfunn, med utgangspunkt i hvilke produktivkrefter, produksjonsforhold og klasser som har vært dominerende (sjelden enerådende). Av klassesamfunn skilte de mellom slaveholdersamfunnet, føydalsamfunnet og det kapitalistiske samfunnet. Som forløper til disse fantes samfunn der produksjonen ikke ga et overskudd stort nok til å fø på en overklasse. Som eneste mulige etterfølger til kapitalismen skisserte Marx og Engels den sosialistiske revolusjonen, som start på en utvikling fram til et kommunistisk, klasseløst samfunn.

Vi skal forbigående ta for oss noen kjennetegn ved de nevnte hovedtypene samfunn, og noen av faktorene som bidro til at de europeiske variantene av disse oppsto.

Noter

*8: Skrevet av Karl Marx og Friedrich Engels på oppdrag fra «Kommunistenes Forbund», den første internasjonale arbeidersammenslutning, og utgitt første gang i 1848.

*9: E. P. Thompson: The Making of the English Working Class, Penguin Books, Harmondsworth 1982, ISBN 0 14 021000 8, side 939.

*10: Se f.eks. den svenske utgaven, Karl Marx: Kapitalet. Tredje boken, Bo Cavefors Bokförlag/Clarté 1973. ISBN 91 504 0054 1; side 784-.

*11: Se f.eks. Oktoberutgaven av Lenin: Utvalgte verker i 12 bind, bind 10, side 241.

– Menneskesamfunn før klassedelingen

Menneskesamfunn før klassedeling oppsto ser over alt ut til å ha vært slektsbaserte fellesskap. Det har vært vanlig blant antropologer å sortere slike «førsiviliserte» samfunn i ulike utviklingstrinn, alt etter hva slags redskaper som er tatt i bruk (fra enkle steinredskaper og ild, via pil og bue og pottemakeri til husdyrdrift og dyrking av nyttevekster m.m.). Mennesker i slike samfunn representerer diverse trinn i produktivkreftenes utvikling – fram til faktorer som bl.a. penger og bedre matkonservering la grunnlaget for et vedvarende merprodukt og en overklasse. Slike fellesskap uten klassedeling er også blitt omtalt som «urkommunisme», uten at det er noen grunn til å idyllisere disse samfunnene.

Samfunn før klassedelinga oppsto organiserte seg etter slektsbånd i «gens» («klan», «ætt»), der slektskap gjerne ble regnet etter mors- eller farslinja, bakover til en kjent eller mytisk felles stammor eller -far. Den enkeltes plass og rettigheter avhang av slektskapet. Angrep på et gensmedlem ble oppfattet som angrep på hele gensen, og gensen garanterte sikkerheten for den enkelte. Arv ble fordelt innen gensen, mens ektefelle fra en annen gens var arveløs. Gensen hadde valgte ledere, som kunne skiftes ut. To eller flere gens kunne være knyttet sammen, via større enheter som «fratrier» (brorskap) eller direkte, i stammer og i noen tilfelle flere stammer i stammeforbund, med valgte ledere på alle plan. Kvinner kunne være ledere, og samfunn der kvinnene generelt hadde lederskapet har også funnes.

Det samme mønsteret er funnet på de fleste kontinent, med lokale variasjoner. (Det norske ættesamfunnet synes ha regnet avstamning både etter fars- og morslinje, men slik at farssiden hadde forrett ved arv. (*12)) Gens, fratrier og stammer ble i tillegg holdt sammen ved felles språk og felles religiøse ritualer. Religionen var oftest dominert av animisme, dvs. en tro på at alt i naturen har sjel og hører sammen – noe som også gjerne innebar forsiktighet i ressursuttaket.

På jakt etter kunnskap om slike menneskesamfunn fattet Marx og Engels spesiell interesse for forskningsresultatene til den amerikanske antropologen og etnografen Lewis H. Morgan (*13). Senere forskningsresultater innenfor antropologi og andre fag har nok både nyansert og korrigert Morgans resultater, men uten å rokke grunnleggende ved den materialistiske tilnærmingsmåten Morgan ga eksempel på.

Engels (*14) tok særlig for seg gens hos grekere, romere og germanere, og skisserte overgangen fra gensordning til Europas første klassesamfunn og statsdannelser ut fra datidas kunnskap. Den greske antikken viser slaveholdersamfunnets framvekst, mens romerriket illustrerer slaveholdets høydepunkt og nedtur som samfunnsdominerende produksjonsmåte og hvordan det føydale samfunnet vokste fram. (At slavehold blomstret opp igjen da europeerne koloniserte Amerika er en annen sak. Her ble slaveholdet iscenesatt i en føydal ramme og fungerte til dels som fødselshjelper for kapitalismens framvekst!)

Noter:

*12: Jfr. Store norske leksikon, stikkord «Ætt» (Axel Sommerfeldt).

*13: Lewis H. Morgan: Ancient Society, or Researches in the Lines of Human Progress from Savagery through Barbarism to Civilization (London, MacMillan & Co, 1877).

*14: Friedrich Engels: Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse, Elan-bøkene Studie Plus ESP 2, Forlaget Ny Dag, Oslo 1970 [1952]. Boka bygger vesentlig på Morgans bok (nevnt ovenfor) og på Marx’ skrevne kommentarer til denne.

– Slaveholdersamfunnet

Slaven er et annet menneskes eiendom, kan kjøpes og selges, fôres, innkvarteres, settes til arbeid til alle døgnets tider, straffes, mishandles og avlives, alt etter eierens forgodtbefinnende. Slaveri oppsto allerede i genssamfunnet, men var aleine ikke et tilstrekkelig vilkår for å snakke om klassesamfunn allerede da, ifølge Marx og Engels. Muligheten for sysselsetting i stort antall innen jordbruk og fedrift, håndverk og sjøfart m.m., gjorde det lønnsomt å gjøre krigsfanger til slaver, istedenfor å drepe, jage bort eller adoptere.

Med overskudd kunne befolkningen øke, og med det kravene til organisasjon og ledelse. Produksjonen kunne utvides, og større grad av arbeidsdeling utvikles.

Framveksten av vedvarende produksjonsoverskudd i form av f.eks. fe eller jernredskaper la grunnlag for byttehandel, og samtidig for privateiendom (hjorder som familieoverhodets separate eiendom finnes lenge før klassesamfunnet oppstår). Handel og privateiendom, som ble enklere med oppkomsten av pengevesenet, gjorde det stadig vanskeligere å opprettholde en samfunnsordning basert på gens.

For å sitere Engels:

Vi ser altså at den gamle gensordningen enda var en levende kraft i den greske forfatningen i heltetiden, men at den allerede er i ferd med å undergraves: farsrett, hvorved barna arver formuen, begunstiger opphoping av rikdom i familien og gjør at familien blir en makt overfor gensen. Rikdomsforskjell som virker tilbake på forfatningen ved at den skaper de første tilløp til en arvelig adel og kongedømme; slaveri – til å begynne med bare omfattende krigsfanger, men allerede med utsikt til også å gjøre ens egne stamme- og selv gensfrender til slaver; den gamle krigen stammene imellom utarter allerede til systematiske røvertokter til lands og til sjøs for å erobre fe, slaver og skatter – blir en regelrett ervervskilde, kort sagt: rikdommen lovprises og aktes som høyeste gode, og de gamle gensordningene misbrukes til å rettferdiggjøre at man raner til seg rikdommer med makt.

Det manglet enda bare en eneste ting: en institusjon som ikke alene sikret den enkeltes nyervervede rikdommer mot gensordningens kommunistiske tradisjoner, som ikke alene helliggjorde den tidligere så foraktede privateiendommen og erklærte denne helging som det høyeste mål for alt menneskelig fellesskap, men som også stemplet de nye former for eiendomservervelse som utviklet seg på hverandre, altså den stadig økende tilveksten av rikdom, med samfunnets allmenne anerkjennelse -; en institusjon som ikke bare foreviget samfunnets oppkommende spaltning i klasser, men også den besittende klasses rett til å utbytte den ikke-besittende, og den første klasses herrevelde over den siste.

Og denne institusjon kom. Staten ble oppfunnet. (*15)

I stedet for en samfunnsordning basert på slekt og personlige blodsbånd kom en statsforfatning, som tildelte rettigheter og innflytelse uavhengig av slektskap, men basert på forhold som territoriell inndeling og forskjell i formue. Retten til å bære våpen ble et privilegium: Det fantes dermed en våpenmakt som kunne vendes mot deler av folket som var utelukket fra denne makta.

Slavehold kom ikke til å spille samme omfattende samfunnsøkonomiske rolle i nord-Europa som i Hellas og framfor alt i romerriket. At slavehold («treller») har forekommet i Norge fra Harald Hårfagre samlet riket og fram på 1200-tallet er en kjent sak. Mer diskutabelt er det om slavehold har vært samfunnsdominerende produksjonsmåte her i noen del av denne perioden.

Noter

*15: Engels: Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse, side 108-109.

Føydalsamfunnet

Romerriket viste en enorm evne til militær erobring av områder, men «møtte veggen»: Krigstjenesten ruinerte bøndene, som måtte overlate jorda til store jord- og pengeeiere. De enorme godsene, «villaene», som oppsto på denne måten ble dyrket ved hjelp av slaver. Fysisk arbeid ble pga. slaveriet ansett som under frie menneskers verdighet. Også byene ble ruinert av krigsutgifter, åger og sviktende handel. Da erobringene stoppet opp, stagnerte tilførselen av slaver, og prisen på slaver steg. Bunnen falt til sist ut av markedet for manufakturen i byene og stordriften innenfor jordbruket. Engels forteller videre:

Den ene villa etter den annen ble delt opp i små parseller og leid ut i arvelig forpaktning til folk som betalte en bestemt sum eller til partiarii, som snarere var forvaltere enn forpaktere og for sitt arbeid fikk bare en seksdel eller helt ned til en nidel av årsutbyttet. Men i første rekke ble disse små åkerparsellene distribuert til koloner, som betalte en bestemt årlig sum for dem, som var bundet til torven og kunne selges sammen med sin parsell. De var riktignok ikke slaver, men heller ikke frie, de kunne ikke gifte seg med frie, og ekteskapene mellom dem innbyrdes ble ikke betraktet som fullgyldige ekteskap, men som tilfeldige samliv (…) likesom tilfellet var for slavenes vedkommende. De var forløperne for middelalderens livegne. (…)

I provinsene så det ikke bedre ut. De fleste beretninger vi har er fra Gallia. Ved siden av kolonene fantes det her enda frie småbønder. For å kunne være trygget mot overgrep fra embetsmenn, dommere og ågrere, ga de seg ofte inn under en mektig herres vern – hans patronat, og det var ikke bare enkelte som gjorde dette, men hele kommuner, slik at keiserne i det fjerde århundre flere ganger utstedte forbud mot det. Men hva hjalp det dem som søkte vern? Patronen stilte dem det vilkår at de overdro eiendomsretten til sine jordstykker til ham. Til gjengjeld garanterte han dem bruksretten på livstid – et knep som den hellige kirke merket seg og som den i det 9. og 10. århundre tok etter til gagns for å øke Guds rike og sin egen jordeiendom. (*16)

Det var ikke lenger mulig å returnere til samfunn bygd på gensordningen, selv om rester av skikkene som hørte til kunne leve videre i lokal kultur, innafor rammene klassesamfunnet satte. Økning av befolkningen ga økt etterspørsel etter jord, og dermed økt jordpris og jordrente. Dette gjorde det mulig, dvs. lønnsomt, å erstatte slaveri med en «mildere form», livegenskapet. Den livegne var ikke rettsløs som slaven, men var bundet til et gods eller til en jordherre med sin person, gjerne for livstid, betalte avgifter, utførte pliktarbeid («hoveri»), kunne ikke gifte seg uten jordherrens tillatelse m.m. Livegenskap er typisk for føydalsamfunnet, og har eksistert i Europa, Asia (f.eks. i Kina og Japan), i Afrika og ellers – hovedsakelig i tilknytning til storgods. Avvikling av livegenskap startet i Italia allerede rundt 1000-tallet, og i sør- og vest-Europa på 1300-tallet. I Tyskland og Russland varte livegenskap satt i system helt inn i forrige århundre. Livegenskap ble derimot ikke innført i Norge, Sverige og Island.

Det vi kaller føydalsamfunnet tok for alvor form i Frankerriket på 700-tallet: En sammensmelting av personlig troskap (vasallitet, en herres håndgangne menn) og militær organisasjon med utlån av jord eller embete (len/feudum) slik at vasallen levde av avkastning av jorda eller embetet, dvs. av skatter og avgifter fra de menneskene som drev jorda eller var underlagt embetet. I praksis kunne denne disposisjonsretten gjerne gå i arv innen vasallens/lensinnehaverens familie. Både keiserhoff og pavekirke ga seg ut på denne praksisen. Mest konsekvent utformet var føydalismen der den ble etablert av erobrere (England bærer den dag i dag merker av den adelsstrukturen Vilhelm Erobreren etablerte fra 1066 av!).

Blant bøndene dominerte fortsatt naturalhusholdet. Det de trengte, måtte de lage sjøl. Skatter og avgifter, tiende til kirken osv. ble oftest betalt med naturalia, dvs. av gårdens produkter – korn, kjøtt, egg o.a. I byer – handelssentra – der det var marked for spesialisering, kunne håndverk vokse fram, men da med laugenes strenge egenkontroll av virksomheten: Hvem fikk drive hvilket håndverk der, regler for kvalitet, arbeidsvilkår for svenner og lærlinger, opplærings- og avansementsvilkår osv. Enerett til å drive en viss type virksomhet kunne være gitt en person av kongen, med gyldighet for et bestemt geografisk område. (Et interessant utslag er stadsmusikant-embetet, som fantes i flere norske byer, der stadsmusikanten hadde enerett på spilleoppdrag innen stadens område, men selvsagt kunne leie denne retten ut til andre mot betaling.)

Norge var ikke et rendyrket føydalsamfunn, men samfunnet hadde både før og under kolonitida (under Danmark, senere Sverige) mange føydale trekk, tilstrekkelig til at man i Norges grunnlov av 1814 fant grunn til å presisere at næringsprivilegier ikke måtte tildeles noen for framtida.

Kirken vokste i pavens Europa fram til å bli dominerende grunneier, men reformasjonen på 1500-tallet bidro bl.a. til oppløsning av kirkegodsene og la også på andre vis forhold til rette for borgerskapets senere gjennombrudd.

Erobring var fortsatt måten å vinne større rikdom på under føydalismen, men sperrene mot ny teknologi var ikke like bastante som under slavesamfunnet. Krigene gjorde etter hvert kongene stadig mer økonomisk avhengige av det framvoksende handelsborgerskapet, som på sin side presset på for fjerning av de føydale skrankene for handel og transport.

Noter

*16: Engels: Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse, side 148-.

– Kapitalismen

I Italia ble livegenskapet oppløst uten at de livegne hadde noe rettskrav på hevd til jorda. Av disse oppsto et eiendomsløst proletariat, som etterhvert fant arbeid i de første tilløpene til kapitalistisk produksjon i de norditalienske byene. Italia dominerte handelen ved Middelhavet, og dro etterhvert nytte av handelsveiene østover til India, men disse ble sperret da det osmanske (tyrkiske) riket vokste fram på 1300- og 1400-tallet.

Dermed kom forsøkene på å finne sjøveien til India, som førte med seg en rekke nyvinninger både vitenskapelig og økonomisk.

Koloniseringa, framfor alt av Amerika, fra 1500-tallet av resulterte i det Marx kaller en revolusjon på verdensmarkedet: Nye varer, plantasjedrift, store mengder edelmetall til betalingsmidler la grunnlaget for en enorm vekst i handel. Dette bidro til økt rivalisering mellom sjømaktene, der England trakk det lengste strået, mens Nord-Italias handelshegemoni ble brutt ned. Handelen skiftet tyngdepunkt fra Middelhavet til Atlanterhavet, og byer som Antwerpen, som erklærte seg som frihandelssone, fikk en enorm betydning for utviklingen av internasjonal handel.

Parallelt med dette foregår i England den såkalte «opprinnelige akkumulasjonen» (*17): Oppsving i manufakturproduksjonen i Flandern økte etterspørselen etter ull, og de engelske føydalherrene svarte på dette med å fordrive både livegne og selvstendige bønder (deres eiendomsrett var på ingen måter «hellig» i dette tilfellet) og legge ut åkerjord og allmenning til sauebeite i stor stil. Reformasjonen og avhending av kirkejord ga samme virkning: Jord ble samlet på, riktignok få, men nå verdslige, hender og klostrenes beboere ble mange steder kastet ut i proletariatet.

Fordrivelsen oppfylte en vesentlig betingelse for utvikling av kapitalismen: Produsentene ble skilt fra produksjonsmidlene. I England framkom slik store mengder fattige som bare kunne overleve ved tigging, offentlig understøttelse, eller ved å selge det de hadde igjen: Sin egen arbeidskraft. På den andre siden fantes en adel av relativt fersk årgang (de store føydalkrigene i England hadde utslettet den gamle føydaladelen), som mer enn gjerne lot penger og adgang til voksende markeder utenlands bestemme kursen videre. Protestantene gikk heller ikke av veien for å gi de fattige valget mellom lønnsarbeid og tvangsarbeid. Grunneiere og kapitalister, jordaristokrati, storfinans og de store manufakturdrivende (som den gang støttet seg til beskyttelsestoll) fant hverandre i etablering av de nye økonomiske spillereglene. Mens franskmennene fra slutten av 1700-tallet gikk linja ut i spørsmålet om borgerskapets politiske revolusjon (*18), startet England den industrielle revolusjonen som seinere la grunnlaget for kapitalismens internasjonale herredømme – en historie vi ikke skal følge i detalj her (*19).

Norges historie er nært beslektet med Englands, men endringene kom seinere til Norge, som fram til 1814 var lydrike og råvareleverandør under Danmark, og deretter underlagt Sverige fram til 1905. Flertallet av befolkningen har likevel vært selvstendige «bønder», dvs. levd av jordbruk kombinert med fiske, skogbruk, jakt, sanking eller andre hoved/attåtnæringer. Uselvstendigheta kjenner vi kanskje best fra husmannsvesenet, som skjøt fart med befolkningsøkningen fra utpå 1700-tallet. Husmannsvesenet nådde toppen rundt 1850, antallet husmenn avtok deretter dels ved emigrasjon til Nord-Amerika, dels ved industrialisering, men varte langt inn i dette århundret (*20).

Sjøfart, fisk, tømmer, mineraler osv. har dominert Norges samrøre med utlandet. «Det store hamskiftet» – der naturalhushold viker for pengehushold – grep om seg for alvor i forrige århundre, og må i vår tid sies å være sluttført – selv om dugnad, produksjon til eget forbruk, og direkte bytte av varer og tjenester ennå forekommer i en viss målestokk.

Norge på 1990-tallet er et kapitalistisk og (etter Lenins kriterier) imperialistisk land. Næringsfriheten hylles i høye ordelag. Et flertall av den voksne befolkningen er avhengige av å selge arbeidskrafta si for å overleve. De rike blir stadig rikere, mens det offentlige sikkerhetsnettet for vanlige folk rakner mer for hver dag. Norske investeringer skjer i økende grad i utlandet (*21).

Likevel kan du ofte støte på folk som hevder at det ikke finnes klasser i Norge i dag. På 1930-tallet fantes det klasser, ja, men ikke nå. Som eksempel trekkes fram enhetsskolen og den midlertidige utjevninga i retten til utdanning, at du ikke ser den samme systematiske forskjellen i klesvei eller bolig mellom fattig og rik, at trygdeordninger fanger opp de uheldige m.m. Vareutvalget har for noen tilsynelatende glattet over klasseforskjellene, og markedsføringsekspertene jobber hardt for å lede oppmerksomheten hen til andre identiteter enn klassebevissthet.

Men eiendomsretten og styringsretten i næringslivet lever i beste velgående. Børsen og profitten likeså. Det finnes småkapitalister og monopolsammenslutninger, produksjonskapital og finanskapital, og kapitalismen sitter med den reelle makta: Med et pennestrøk kan kapitalens organer vedta hundre- og tusentalls arbeidsplasser nedlagt i Norge for så f.eks. å opprette dem et annet sted i verden der de gir større avkastning pr. investert krone – uten at statlige, «demokratisk valgte», organ ser noen grunn til å legge praktiske hindre i veien for det. (Langt viktigere er det da for de statlige organ å dempe lønnsveksten, holde arbeidsfolk i ro, strømlinjeforme utdanninga etter næringslivets behov, bidra til kapitalens organisering i EU, kontrollere innvandring fra fattige deler av verden etc.) (*22)

Så langt om marxismens «idealtyper» av samfunn opp til vår tid. Vi skal supplere denne korte og summariske gjennomgangen med å se nærmere på etpar viktige aspekt ved kapitalismen: Marx’ begrep om fremmedgjøring, og menneskets forhold til balansen i naturen.

Noter

*17: Marx: Kapitalen, Bok 1/Del 4, kap. 24: «Den såkalte opprinnelige akkumulasjonen», Forlaget Oktober, Oslo 1983; side 181-.

*18: Les f.eks. Tom Paine: Rights of Man, Pelican Classics, Penguin Books, 1971 [1791/2]. ISBN 0-14-040011-7.

*19: En interessant framstilling av kapitalismens framvekst finnes hos Leo Huberman: Människans rikedomar, Rabén & Sjögren, Ystad 1983. ISBN 91 29 41769 4. Også utgitt på Pax Forlag.

*20: Les f.eks. Alf Prøysen: Trost i taklampa.

*21: Se f.eks. heftet I østen stiger Norge opp … , bilag til Røde Fane nr 2, 1996.

*22: Kapitalismen i Norge behandles mer utførlig i andre studiehefter fra AKP.

– – Fremmedgjøring

Karl Marx gikk tidlig i gang med å beskrive så presist som mulig hva som karakteriserer det kapitalistiske samfunnet. Han tok for seg rådende sosialøkonomisk teori og påviste hvordan den kom til kort. Vi skal gjengi et lengre avsnitt fra hans Økonomisk-filosofiske manuskripter, der han går inn på hvordan privateiendom i form av kapital gir seg uttrykk i at det arbeideren lager samtidig er fremmed for ham, noe som ikke angår ham. (Faktisk er arbeideren på sett og vis fremmed for seg selv den tida kapitalisten disponerer over arbeidskrafta hans/hennes.) Dette er et sentralt punkt i marxistisk filosofi, og et vesentlig bidrag til forståelsen av marxismens politiske økonomi:

Sosialøkonomien går ut fra privateiendommen som en kjensgjerning. Den gir oss ingen forklaring på den. Den uttrykker privateiendommens materielle prosess, som den i virkeligheten gjennomgår, i almene, abstrakte formler som den så oppfatter som lover. Sosialøkonomien forstår ikke disse lovene, den påviser med andre ord ikke hvordan de fremgår av privateiendommens vesen. Sosialøkonomien gir oss ingen opplysninger om grunnen til adskillelsen av arbeid og kapital, av kapital og jord. Når den f.eks. skal bestemme arbeidslønnens forhold til kapitalens profitt, er det kapitalistenes interesse som i siste instans legges til grunn; man forutsetter altså det som skal utledes. På samme måte kommer overalt konkurransen inn i bildet. Den forklares ut fra ytre forhold. Hvorvidt disse ytre, tilsynelatende tilfeldige forhold bare er et uttrykk for en nødvendig utvikling, sier ikke sosialøkonomien noe om. Vi har sett hvordan den ser på selve varebyttet som en tilfeldig kjensgjerning. De eneste hjul som sosialøkonomien setter i bevegelse, er griskheten og krigen mellom de griske, konkurransen.

Nettopp fordi sosialøkonomien ikke begriper sammenhengen i bevegelsen, kunne f.eks. læren om konkurransen settes opp mot læren om monopolet, læren om næringsfriheten opp mot læren om korporasjonen, læren om grunneiendommens oppdeling opp mot læren om den store jordeiendom; for konkurranse, næringsfrihet, deling av grunneiendom var bare blitt utviklet og forstått som tilfeldige, vilkårlige, voldelige, ikke som nødvendige, uunngåelige og naturlige konsekvenser av monopolet, korporasjonen og føydaleiendommen.

Vi må altså nå forstå den vesentlige sammenheng mellom privateiendommen, griskheten, adskillelsen av arbeid, kapital og jordeiendom, av varebytte og konkurranse, av menneskers verdi og nedverdigelse, av monopol og konkurranse osv., mellom hele denne fremmedgjøringen og pengesystemet.

La oss ikke hensette oss i en oppdiktet urtilstand, slik sosialøkonomen gjør når han vil forklare noe. En slik urtilstand forklarer ikke noe som helst. Den skyver bare spørsmålet ut i en grå og tåket fjernhet. I kjensgjerningens og begivenhetens form godtar den som gitt det som skal reduseres, nemlig det nødvendige forhold mellom to ting, f.eks. mellom arbeidsdeling og varebytte. Således forklarer teologien det ondes opprinnelse med syndefallet, dvs. den forutsetter i historiens form som kjensgjerning nettopp det den skal forklare.

Vi tar vårt utgangspunkt i en sosialøkonomisk nåværende kjensgjerning.

Jo mer rikdom arbeideren produserer, jo mer hans produksjon øker i makt og omfang, desto fattigere blir han. Jo mer varer arbeideren produserer, desto billigere blir han selv som vare. Direkte proporsjonalt med at tingenes verden får verdi, mister menneskenes verden sin verdi. Arbeidet produserer ikke bare varer; det produserer seg selv og arbeideren som vare i samme forhold som det overhodet produserer varer.

Denne kjensgjerning gir ikke uttrykk for annet enn dette: Den gjenstand som arbeidet produserer, dets produkt, trer arbeidet imøte som et fremmed vesen, som en av produsenten uavhengig makt. Arbeidets produkt er arbeidet som har fiksert seg i en gjenstand, som er blitt en ting, det er arbeidets objektivisering. Arbeidets virkeliggjøring er dets objektivisering. Denne arbeidets virkeliggjøring framtrer i den sosialøkonomiske tilstand som arbeiderens tap av virkelighet, objektiviseringen som tap av og trelldom under gjenstanden, tilegnelsen som fremmedgjøring, som «utvendiggjøring».

Arbeidets virkeliggjøring framstår i den grad som tap av virkelighet at arbeideren mister sin virkelighet helt inn i sultedøden. Objektiviseringen framstår i den grad som tap av gjenstanden at arbeideren er blitt frarøvet de mest nødvendige gjenstander, ikke bare til livets opphold, men også arbeidsgjenstandene. Til og med selve arbeidet blir til en gjenstand som han bare kan få tak i med de største anstrengelser og med uregelmessige avbrytelser. Tilegnelsen av gjenstanden framtrer i den grad som fremmedgjøring at jo flere gjenstander arbeideren produserer, desto mindre kan han eie og desto mer kommer han under sitt produkts, kapitalens, herredømme.

I selve det at arbeideren forholder seg overfor sitt arbeidsprodukt som overfor en fremmed gjenstand, ligger alle disse konsekvensene. For ett er klart etter denne forutsetningen: Jo mer arbeideren sliter seg ut, desto mektigere blir den fremmede, objektive verden han skaper som motstykke til seg selv og desto fattigere blir han selv, blir hans indre verden, desto mindre tilhører ham som hans eget. Det er det samme i religionen. Jo mer mennesket flytter over på Gud, desto mindre beholder det for seg selv. Arbeideren legger sitt liv i gjenstanden; men nå tilhører det ikke ham lenger, men gjenstanden. Jo større altså denne virksomheten blir, desto mindre virkelig er arbeideren. Det produktet av hans arbeid er, det er han ikke selv. Jo større produktet blir, desto mindre er han selv. Arbeiderens fremmedgjøring i sitt eget produkt betyr ikke bare at hans arbeid blir til en gjenstand, til en ytre eksistens, men at det eksisterer utenfor ham, uavhengig og fremmed for ham og at det blir til en selvstendig makt overfor ham, at det liv han har gitt gjenstanden, trer ham fiendtlig og fremmed i møte. (*23)

(Vi skal ikke her forsøke å gjenta med andre ord det Marx nettopp sa. Les det heller om igjen, og noter deg spørsmålene som dukker opp undervegs – det er et godt utgangspunkt for diskusjon.)

Selv om Marx her ikke omtaler slike unntaksforhold som har begrensa den fullstendige monopoliseringa (det er gjerne småbedrifter som avdekker nye markeder) og utarminga (oppkjøp av deler av den globale arbeiderklassen), er avsnittet ovenfor en presis beskrivelse av viktige hovedtrekk ved kapitalismen. En overklasse eksisterer på det vilkåret at produktet ikke tilhører den som faktisk produserer det. (Kapitalismen kamuflerer dette klasseforholdet som et «likeverdig» bytte.) Selv om kapitalistiske bedrifter har glidende overgang mellom eierfunksjoner og lederfunksjoner (som kan sies å være nødvendige organisatoriske forutsetninger for produksjon med denne typen produktivkrefter), er hovedmønsteret det samme: Arbeideren er underlagt eierens makt og styringsrett, og produktet tilhører eieren, like «naturlig» som produktet i sin tid tilhørte bonden som eide gården eller håndverkeren som eide arbeidsmidlene.

Noter

*23: Hentet fra Karl Marx: Verker i utvalg 1 – Filosofiske skrifter, Pax Forlag 216, Oslo 1972 [1970], ISBN 82 530 0258 0; side 102-104.

– – Økologi, utvikling og profitt

I en mindre kjent artikkel, Arbeidets andel i apens forvandling til menneske (*24), ga Friedrich Engels en konsentrert skisse av hvordan mennesket etter alt å dømme hadde skilt lag med de andre apene og utviklet det vi i dag forbinder med «menneskelige egenskaper»:

Arbeidet er kilden til all rikdom, sier nasjonaløkonomene. Det er arbeidet som sammen med naturen framskaffer de materialer som arbeidet i neste omgang forvandler til rikdom. Men det er dessuten uendelig mye mer. Det er den første grunnbetingelsen for alt menneskelig liv, og det i så høy grad at vi på sett og vis må si: Det har skapt mennesket selv.

Engels resonnerer videre: Ved at menneskelignende aper for mange hundretusen år siden gikk over til å gå oppreist, ble hendene frigjort til andre oppgaver. Arbeidsdelingen mellom fot og hånd gjorde det mulig å ta redskaper i bruk, og tilegne seg stadig nye ferdigheter og former for målretta virksomhet – arbeid. Med arbeid mener vi her den slags målretta virksomhet som gjorde det mulig for mennesket å framskaffe f.eks. annen mat enn den som kunne plukkes ferdig i naturen, virksomhet som framskaffet og forbedret de redskapene mennesket gjorde bruk av m.m. Nye former for næring (andre vekster, fisk, kjøtt) og vern (klær, ly, våpen mot angripere) ble tilgjengelig, og mennesket kunne innta territorier som før var for ugjestmilde. Nye måter å leve på virket tilbake på resten av kroppen, og endringene ble etterhvert overført nye generasjoner både i gener og kultur.

Sammen med arbeidet – produksjonen – kom også et økende behov for samarbeid, og med det behovet for språk. Utviklingen av produksjon og språk hadde – sammen med bl.a. kjøttkost, mente Engels – avgjørende betydning for utviklingen av menneskets hjerne (klarere bevissthet, evne til abstraksjon og til å trekke slutninger i arbeid og språk), og dermed for den videre utviklingen av menneskesamfunnet. Med utgangspunkt i å utnytte naturen beveget menneskesamfunnet seg over tid langt i retning av å beherske den, gjennom å avdekke og mestre stadig flere grunnleggende lovmessigheter i naturen. Og, for å sitere Engels direkte,

(..) hodet, hjernens utvikling og evner, kom til å bli tilskrevet all ære for den raskt fremadskridende sivilisasjonen. Menneskene vente seg til å forklare sine handlinger ut fra sitt tenkende, og ikke ut fra sine behov (som uvilkårlig avspeiles i hodet og blir bevissthet). Slik oppsto i sin tid den idealistiske verdensoppfatningen. (…)

Men grensene for menneskenes innsikt og beherskelse av naturen har alltid vært der, og er der fortsatt. Engels viser til hvordan dyr kan ødelegge sine egne livsvilkår f.eks. ved overbeiting, og går så over til mennesket:

(..) jo lengre menneskene fjerner seg fra dyrene, desto mer antar deres innvirkning på naturen karakteren av gjennomtenkte, planmessige handlinger innrettet på forutbestemte mål. Dyret ødelegger vegetasjonen i sine omgivelser uten å vite hva det gjør. Mennesket ødelegger den for å kunne så jordbruksavlinger eller plante trær og vinranker på den marken som slik blir tilgjengelig, noe hun vet kommer til å gi en avkastning som er mange ganger større enn innsatsen. Hun flytter nyttevekster og husdyr fra et land til et annet og forandrer på det viset vegetasjon og dyreliv i hele verdensdeler. Og mer enn det. Gjennom kunstig avl forandres vekster og dyr under menneskets hender til det ugjenkjennelige. (…) La oss imidlertid ikke smigre oss altfor mye med vår menneskelige seier over naturen. For hver slik seier hevner seg på oss. Visst er det sant at hver seier i første omgang gir de resultater som var tiltenkt, men i andre og tredje omgang har de andre og uforutsette virkninger som altfor ofte opphever de første.

Verst er det at selv der vi kjenner de langsiktige konsekvensene av f.eks. flatehogst, monokultur og cash crops, hindrer et samfunnsmessig forhold – profittjakten under kapitalismen – oss i å ta konsekvensene av denne innsikten og unngå å ødelegge naturen. (Et kjent eksempel er hvordan planting av trær som kunne motvirke ørkenspredning i f.eks. Egypt ikke blir iverksatt, fordi det koster penger som gir større avkastning for den private eieren ved å stå på konto i en bank.) Marx og Engels var slik tidlig ute med å peke på kapitalens ansvar for naturødeleggelser. I dag er den internasjonale kapitalismen – trass i all svada om «bærekraftig utvikling» – i full gang med å rasere livsgrunnlaget over store deler av kloden.

Men heller ikke en sosialistisk revolusjon garanterer noen umiddelbar stopp for denne utviklingen. På bakgrunn av dokumenterte naturødeleggelser i Øst-Europa og Kina, noen steder grundigere og mer omfattende enn mye av det kapitalismen har å oppvise, må vi si: Så enkelt er det ikke.

Noter

*24: Artikkelen antas være skrevet 1876. Utdragene er oversatt fra Friedrich Engels: Arbetets andel i apans förvandling till människa, i antologien Friedrich Engels: Naturens dialektik, Gidlunds förlag 1975. ISBN 91-7021-008-X; side 107-120.

Revolusjon

Vi er dermed kommet til framtidsperspektivet, til spørsmålet om veien ut av kapitalismen, og hva marxistisk filosofi og historisk materialisme har å si om dette. Også her vil vi bare gå inn på noen utvalgte punkter.

Marx og Engels var overbevist om at konsentrasjonen av kapital og proletariseringen av det store flertallet, kort sagt polariseringen av samfunnet, ville fortsette til et ytterpunkt der det var umulig for borgerskapet å gå videre, og der arbeiderklassen ville gripe makta og starte omdanning av samfunnet fra kapitalisme til en kommunisme basert på høy produktivitet. Om en revolusjon ville rive med seg ett eller flere statsapparat (omfatte ett eller flere land), var umulig å spå, men revolusjonen ville ikke være trygg før de sosialistiske land sammen utgjorde en overmakt overfor de gjenværende kapitalistiske land.

I praksis har historien tatt atskillige omveier. Revolusjoner har ikke kommet i de lengst utviklede kapitalistiske landene, men i «svake ledd» i det imperialistiske systemet som tok form mot slutten av 1800-tallet og fram mot første verdenskrig (*25). De revolusjonære kreftene som kom til makta i Sovjetsamveldet 1917 og i Kina 1949 startet derfor med dårlige sjanser økonomisk sett, noe ettertida har bekreftet (trass heroisk industrialisering i begge land). I de imperialistiske landene – Norge inkludert – har borgerskapet lykkes i å kjøpe seg fred med arbeiderbevegelsen og vinne den over på sine premisser (i Norge i den grad at Det Norske Arbeiderparti er monopolborgerskapets foretrukne regjeringsalternativ).

Kapitalen nyter fortsatt godt av at arbeiderklassen lar seg splitte etter kjønn, nasjon, «rase» m.m. samtidig som store deler av klassen fortsatt mener at risikoen ved en revolusjon er for stor i forhold til det de forventer å vinne. (Riktignok er produktiviteten i Norge høy, men økonomien er samtidig såpass avhengig av leveranser utenfra at en revolusjon også i Norge ville være sårbar på økonomifronten.) Så lenge dette er situasjonen, er sjansen for en revolusjon i Norge forsvinnende liten. Dette er den stående utfordringen for revolusjonære i Norge og i mange imperialistiske land.

Hva innebærer revolusjon i marxistisk sammenheng? La oss i første omgang se bort fra de ytre formene, spørsmålene om vold og overgrep m.m., og starte med å gripe tak i en formulering fra Engels:

Alle revolusjoner hittil har vært revolusjoner til vern om én slags eiendom mot en annen slags eiendom. De kan ikke verne den ene uten å krenke den annen. Under den store franske revolusjon ble den føydale eiendom ofret for å redde den borgerlige. I den solonske revolusjonen måtte kreditorenes eiendom ta støyten til fordel for debitorenes eiendom. Gjeldsforpliktelsene ble ganske enkelt erklært ugyldige. (*26)

Marx forestilte seg at kapitalistisk eiendom ville bli fratatt eierne og omgjort til samfunnsmessig felleseiendom, der det ville være forbudt å anvende produksjonsmidler til å tilegne seg merverdi av andres arbeid.

En revolusjonær situasjon er av Lenin beskrevet som en situasjon der de undertrykte klassene ikke lenger godtar å bli styrt på samme måten, og der den herskende klassen befinner seg i en politisk krise og ikke lenger er i stand til å styre på samme måten (*27). En slik situasjon gir arbeiderklassen og dens allierte en objektiv sjanse til å gripe makta – selv om borgerskapet erfaringsvis ikke skyr noen midler for å beholde den, og derfor må avvæpnes. (Diskusjon om revolusjon kontra statskupp, revolusjon kontra invasjon, revolusjon kontra reformisme, sosialdemokratiets rolle m.m. lar vi ligge her.)

Hvordan en revolusjon forløper i praksis avhenger bl.a. av de revolusjonære kreftenes evne til å organisere seg, forutse mulige utviklingsretninger og beholde oversikt og allianser, men også av hvordan overklassen som styrtes har oppført seg og oppfører seg før og under revolusjonen, og hvor effektivt krefter i andre land kommer revolusjonen eller overklassen til unnsetning.

Noter

*25: Se Lenin: Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen. Lenin – Utvalgte verker i 12 bind, bind 6. Forlaget Oktober A/S, Oslo 1976. ISBN 82-7094-124-7.

*26: Se Engels: Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse, side 115-.

*27: Lenin: «Venstre»-kommunismen – en barnesjukdom. Lenin, Utvalgte verker i 12 bind, bind 11. Forlaget Oktober A/S, Oslo 1976; ISBN 82-7094-120-4, side 162-.

– Sosialisme/kommunisme

Marx ordla seg bl.a. slik om den samfunnsendringa som skulle følge maktovertakinga:

Mellom det kapitalistiske og det kommunistiske samfunn ligger perioden med det enes revolusjonære omdannelse til det andre. Til den svarer også en politisk overgangsperiode, hvis stat ikke kan være noe annet enn proletariatets revolusjonære diktatur. (*28)

I dagligtale kaller vi denne overgangsperioden sosialisme. Marx omtalte den også som kommunismens lavere stadium.

Ordet diktatur er flertydig: Det viser både til at noen har makta (dikterer), til hvordan makta opprettholdes (alle metoder tillatt), men også som her, hvor betydningen først og fremst er: Hva brukes makta til (hva dikteres)? Hvilken klasses interesser ligger til grunn for den politikken som blir gjennomført? Hvordan kan og skal samfunnet omdannes, fra et sammenbrutt kapitalistisk system til et samfunn som er kommunistisk både i navnet og i gavnet? Hvordan skal produksjonsmidlene i praksis gå over i samfunnsmessig felleseie? Hvordan bygge ut produktivkrefter som oppfyller Marx’ visjon – uttrykt bl.a. slik:

I en høyere fase av det kommunistiske samfunn, etter at individenes slavebundne underordning under arbeidsdelingen og dermed også motsetningen mellom åndsarbeid og kroppsarbeid er forsvunnet, etter at arbeidet ikke bare er et middel til livets opphold, men selv er blitt det fremste livsbehov, etter at også produktivkreftene har vokst samtidig med individenes allsidige utvikling og alle kildene til fellesskapets rikdom flyter mer rikelig – først da kan den snevre borgerlige retts horisont helt overskrides og samfunnet skrive på sine faner: Fra enhver etter hans evne, til enhver etter hans behov! (*29)

Det er dårlig med ajourførte kart over veien til kommunismen. Alle borgerlige krefter er samstemmige om at det slett ikke går noen vei dit. Kinas massakre på den Himmelske Freds Plass, Berlinmurens fall, Sovjetsamveldets sammenbrudd, og markedsliberalismens overtakelse av det «kommunistiske» (*30) øst er forlengst notert som «kommunismens endelige nederlag» og bevis på kommunismens umulighet.

Men historiske tilbakeslag opplevde også kapitalismen, selv om den bare var ute for å erstatte en overklasse med en annen. De verdensproblemer kapitalismen skaper står fortsatt uløste. Etterhvert som grensene for naturens bæreevne blir mer synlige, minker også antallet tenkelige alternativ for hvordan problemene kan løses. «Bærekraftig vekst» framstår i stigende grad som en selvmotsigelse, iallfall på kapitalismens premisser, der vekst i noen sentrale områder gjerne forutsetter utarming, sultedød og naturødeleggelser i andre, eller svekking av mulighetene for senere generasjoner. Dagens produktivitet er også basert på et transportomfang og et energiforbruk som vanskelig kan fortsette som nå.

Revolusjonære har derfor større grunn til å være opptatt av spørsmål som: Hvilke materielle vilkår vil kommende revolusjoner skje under, hvilke alternative utviklingsveier vil dette by på, og: Hva vil den kursen som velges bety – for produksjon eller avvikling av klassekrefter, for muligheten til at revolusjonen videreføres, over hele verden og fram til en samfunnstype verden kan leve med?

Noter

*28: Karl Marx: Kritikk av Gotha-programmet. Dette og etterfølgende utdrag er hentet fra en utgave utgitt av forlaget Ny Dag, Oslo 1951.

*29: Marx: Kritikk av Gotha-programmet.

*30: Hermetegn er brukt fordi disse samfunnene aldri har vært kommunistiske i Marx’ fulle betydning av ordet, selv om ledelsen i de enkelte land har erklært kommunismen som mål for samfunnsutviklingen. Felles for mange av dem har vært et opprør mot føydalisme og mer eller mindre kolonistatus, og forsøk på å «springe forbi» kapitalismen ved intens industrialisering med medlemmer av kommunistpartiet i sentrale posisjoner. I tillegg kommer de landene i øst-Europa som ble «frigjort» av den Røde (sovjetiske) Armé ved slutten av andre verdenskrig, der ledelsen som ble satt inn hadde lojalitet til Sovjetunionen som vesentlig kjennetegn. Fellesbetegnelse for disse landene var lenge sosialistiske, men AKP har også adoptert den kinesiske betegnelsen nydemokratiske om land der revolusjonen i første omgang skjedde i allianse med nasjonalt borgerskap mot utenlandsk imperialisme. Skismaet Kina/Sovjet tidlig på 1960-tallet og Sovjets senere aggressive utenrikspolitikk ga også opphav til omtale av Sovjet (og Warszawapakt-landene) som sosialimperialistiske – sosialistiske i offisiell ideologi, imperialistiske i praksis.

– Klassekrefter

For å forstå mulighetene for tilbakefall under sosialismen, må vi undersøke hvilke faktorer som bidrar til å produsere bestemte klassekrefter. Historien går ikke på skinner, den er en resultant av vedvarende kamp mellom ulike interesser og klasser. Marxister – og Marx selv – har til tider gitt inntrykk av at alt skulle være forutbestemt, at alt bare var et spørsmål om tid. Så er ikke tilfelle. Også her er historien åpen for tilfeldigheter, opp til kosmisk nivå, for den del: Større klimaendringer kan f.eks. forverre menneskenes livsbetingelser drastisk, og sette produktiviteten langt tilbake. Meteorer flyr forbi, og sola varer ikke evig. Atomkatastrofe eller økologisk havari på annet vis er teknisk mulig. Den utviklinga Marx «spådde» bygger på bestemte forutsetninger, og Marx tok selv forbehold – noe vi skal komme tilbake til under kapitlet om metode. Vi skal derfor nøye oss med å ta i betraktning forhold menneskene kan ha innvirkning på.

Hvis produktivkreftene etter revolusjonen ikke er (eller i tide blir) i stand til å «bære» de nye maktforholdene, vil tradisjoner av arbeidsdeling og organisasjon fra tidligere samfunn spontant kunne trenge seg fram i praksis, fra lokale overlevelsesstrategier til sentral praktisk politikk. Slik vil overklassen som falt, kunne vende tilbake – kanskje med nye ansikter, og kanskje en tid på kant med rådende lovverk, men i gamle produksjonsforhold. Når vi diskuterer erfaringene fra de første sosialistiske revolusjonene, bør vi derfor først undersøke de materielle betingelsene, hvilke valg de revolusjonære der og da var begrenset til, og dernest hvilke klassekrefter som ble satt i bevegelse av kursen som ble valgt.

Et paradoks for mange marxister har vært: Når arbeiderklassen griper statsmakta og tar produksjonsmidlene fra borgerskapet, hvor blir det da av klassene? Hvor er borgerskapet når det ikke formelt eier produksjonsmidlene? Er borgerskapet da de som i praksis beslutter om bruken av produksjonsmidlene? Avhenger det av hvilken politikk som styrer bruken av produksjonsoverskudd eller merverdi? Under kulturrevolusjonen i Kina ble fienden definert som de som «vandret på den kapitalistiske veien», ofte konkretisert til hvilket standpunkt den enkelte person hadde til bestemte politiske kampsaker. Men fra et filosofisk materialistisk standpunkt er dette å spenne vogna foran hesten: En persons politiske standpunkt kan være et symptom på vedkommendes stilling i samfunnet, men behøver ikke å være det. (I Norge finnes kapitalister med progressive standpunkt til enkeltsaker, for den del.) Også etter revolusjonen er menneskenes ytre vilkår og objektive samhandlingsmønstre det vi først må studere, uansett hvilke tanker den enkelte har om disse. Først i lyset av denne kunnskapen kan vi vurdere politiske alternativer.

Spørsmålet er: Hvor konsentreres den reelle makta i samfunnet, hvilke produksjonsforhold oppstår og reproduseres? Vi kan f.eks. vanskelig tenke oss et moderne samfunn uten ledelse og valgt representasjon. Men da må vi ha i mente det tvetydige, hvordan mandat og lederposisjon gir en makt som i sin tur lett kan slå over i «de facto» eiendom. Marx’ teorier om fremmedgjøring kan sette oss på sporet: Hvilke mekanismer gjør det mulig for oss å miste makten over produktene av vårt eget arbeid og over selve arbeidet, over våre egne organisasjoner og representanter osv., slik at de står overfor oss som fremmede, «private»? Og hvordan kan dette skje når produksjonsmidlene er gjort statlige eller kollektive, når offisielt lovverk og uttalt ideologi ikke tillater personer og grupper å behandle produksjonsmidler eller organisasjoner som sine, private? Hva må til for å gi det motsatte resultatet? (Husk alltid at materiell praksis ofte springer foran prinsipper, teori og kontroll.)

– Perspektiv

En styrke som samtidig viste seg også å være en svakhet ved sosialismen bl.a. i Sovjet og Kina var den sentrale planlegginga. Den satte store krefter i sving for å dekke grunnleggende behov i befolkninga. Men den kunne også bomme grovt på hva disse behovene var, og feile i håndtering av forholdet mellom ulike ledd i det samfunnsmessige produksjonsapparatet. Det finnes mange historier om hvordan lokale overlevelsesstrategier forvrengte planleggingsprosessen: Feilrapportering for å unngå forhøyde planmål, produktkvaliteten tilpassa lettvint planoppfylling (tynne spiker hvis målet var i antall, tjukke hvis målet var i vekt), osv. Det sosialistiske samfunnet ser ikke likedan ut fra alle kanter. Den sosialistiske staten er på samme tid både «venn» og «fiende». Dette må revolusjonære forstå og ta følgene av.

Det trengs bl.a. forbedrede metoder for å «ta temperaturen» på samfunnsutviklinga. Valg av perspektiv er ett viktig spørsmål: Sektorinndelt statistikk, brutto nasjonalprodukt (BNP), eller skriftlige rapporter fra demoraliserte ledere er tvilsomme redskaper for den som vil styre en kvalitativ endring av samfunnet. Et kommunistparti med alle dyktige medlemmer opphengt i statlige verv er også et tvilsomt revolusjonært instrument.

Kjersti Ericsson, som er opptatt av å forene Marx’ innsikter og kvinnebevegelsens erfaringer, trekker fram hvordan f.eks. sult og sykdom under kapitalismen er et spørsmål om makt-mangel, og skriver videre (*31):

Hvordan kan det skapes en sosialisme der premissene for samfunnsutviklinga ikke legges på toppen, der dagliglivet er med på å definere «de store spørsmåla», der det er plass til mangfold, der motsetninger og undertrykkingsforhold ikke usynliggjøres, men tas opp, bearbeides og løses? Her vil jeg prøve ut noe jeg kaller «hverdagslivs- perspektivet», som ett bidrag til diskusjonen om hvordan et slikt samfunn kan skapes.

Hva ligger i begrepet «hverdagslivsperspektiv»? Slik jeg bruker det, innebærer det et perspektiv på virkeligheten som 1) ser verden nedafra, ikke fra toppen, 2) prøver å fange helheten, slik den leves i dagliglivet.

Når jeg sier «se verden nedafra», så ligger det både et klasseperspektiv og et kjønns-perspektiv i dette. Å «se nedafra» handler om å se fra arbeiderklassens og det arbeidende folkets utsiktspunkt. Og det handler om å se fra det underordna kjønnets, dvs. kvinnenes utsiktspunkt.Å se noe «helhetlig» er et nokså upresist utsagn. Hva er en «helhet»? Det kommer an på hvilken referanseramme en velger. Jeg ønsker å rette søkelyset mot de makt- og utbyttingsforholdene som er innebygd i det vi ser på som en naturlig og selvfølgelig oppdeling i sektorer. Men sektorinndelinga i samfunnet springer ikke spontant fram – den skapes på et bestemt grunnlag. I vårt samfunn er dette grunnlaget den kapitalistiske profittjakta. Det er ingen selvfølge at vi skal ha en egen «helse- og sosialsektor», som om folks helse og sosiale velvære ikke hadde noen sammenheng med måten vi arbeider og bor på, med hvordan samfunnets kommunikasjonsproblemer løses og hvordan kultur og utdanning er organisert. (…)

Å skape et samfunn der det ikke finnes noen «helse- og sosial»-sektor i den forstand som vi er vant til å tenke på det, krever at de sektorene som er utformet rundt kapitalismens makt- og utbyttingsforhold, brytes opp. Helt nye forhold må komme i stedet. Men hvordan skal vi komme på sporet av disse nye forholdene, i et samfunn som er formet av de gamle? Her kommer betydninga av hverdagslivets «helhet» inn. «Hverdagslivet» – det arbeidende folkets umiddelbare og allsidige livssammenheng, er sjølsagt også et resultat av makt- og utbyttingsforholda i samfunnet vårt. Her leves resultatene av at «arbeidslivet» er en sektor, «helse» en annen og «kultur» en tredje. Her leves resultatene av alle beslutninger og tiltak ovenfra. Her skal folk knytte dette i hop og lage seg et sammenhengende og levelig liv. Og nettopp derfor er kanskje problemene og smerten folk strir med i hverdagslivet, signaler om hvilke nye forhold som må skapes. Når kvinnene forskrever seg i en tilværelse der de har «ett bein i hver leir», kan det tas som et signal om at de to leirene må bli én. Å velge hverdagens livssammenheng eller «helhet» som perspektiv på samfunnet og samfunnsutviklinga, gir en mulighet til å se samfunnets «store» strukturer som noe annet enn «selvfølgelige» og «naturlige». Dermed blir det kanskje lettere å få øye på hva som må forandres. Å velge hverdagens livssammenheng som perspektiv betyr også at en må gå inn i folks egen måte å møte virkeligheten på, og forstå valgene de gjør i lys av det. Dette er en helt nødvendig del av en politikk som ser folk sjøl som den viktigste drivkrafta i å forandre verden.

Terje Valen (*32) advarer mot en ukritisk satsing på «hverdagsliv» og «hverdagslivsperspektiv» som analytiske begrep i marxistisk sammenheng: Disse ordene er allerede rotfesta i andre teoretiske tradisjoner der Marx’ innsikt i fremmedgjøringa under kapitalismen ikke hører med. Det er likevel et sprang fra å velge hverdagslivet som et materielt knutepunkt å studere, til å akseptere hverdags-bevisstheten som høyeste sannhet om tingenes tilstand. Innafor rammen av de fleste menneskers hverdagsliv er en rekke avgjørende sammenhenger ikke synlige, de blir først synlige ved systematisk sammenfatning av innsikt og opplysninger fra mange hold. Det jeg oppfatter som Ericssons poeng, er at hverdagens helhetlige materielle virkelighet for vanlige folk (og dernest deres forståelse av denne) som hovedtendens er blitt behandlet med harelabb og inkonsekvens når politikken fastlegges.

Samtidig poengterer hun også her og annensteds nedenfraperspektivet, slik det er framstilt både hos Marx og Hegel: De virkelige maktforholdene, sannheten om samfunnet, kan bare gjennomskues fra de undertryktes standpunkt og perspektiv: Tjeneren produserer det herren ønsker, og arbeidet hans blir på den måten en virkeliggjøring av herrens tanker. For herren er tjeneren sjøl ikke noe sjølstendig subjekt med egne tanker, han er bare et middel som reflekterer herrens bevissthet, og forøvrig usynlig sett fra herrens standpunkt. Tjeneren derimot, kan se både herrens ønsker, sitt eget arbeid, og forholdet mellom herre og tjener.

Men å få dette perspektivet inn i planprosessen og dit makta finnes, er heller ingen enkel sak, skriver Kjersti:

Lenin ville forlange at «hver eneste sliter» stilte opp etter en 8 timers arbeidsdag og deltok, gratis, i administreringa av staten. Det er for det første et ganske tøft krav å stille. Under slike forhold blir det dessuten lett snakk om å «delta» i litt begrenset forstand: En er med på noe andre (de som har styring og administrering som heldagsjobb) har definert og lagt premissene for. Lenins «slitere» som skulle ofre seg for statsoppgaver etter arbeidstid, kunne for det andre ikke ha hus- og omsorgsoppgaver å ta seg av. Kokkepiken må styre staten, sa Lenin. Men når skulle hun få tid til det? (…)

Når svært mye av tida til vanlige folk går med til å produsere materielle nødvendigheter og ta seg av de mest grunnleggende oppgavene for at livet skal kunne gå videre, må det skille seg ut et eget sosialt sjikt som styrer og administrerer. Dette sjiktet kan etterhvert befeste seg som en ny, herskende klasse. (…) Mulighetene til å bygge ned staten, og få til et aktivt demokrati der hele arbeiderklassen og det arbeidende folket deltar, avhenger av materielle forhold. Men ikke bare. Det handler også om politisk linje. (…) Kampen for å få hverdagslivsperspektivet inn i planprosess og kunnskapsproduksjon må nødvendigvis bli en kamp for vidtgående, medvirkende demokrati, for et samfunn med lav maktbasis. Denne kampen kan ikke oppheve de grensene de materielle forholda setter. Men innafor disse grensene avgjør den politiske linja hvordan mulighetene utnyttes. (*33)

– og, kunne vi legge til: Om, og hvordan, disse grensene flyttes, hvordan «nødvendighetens rike» systematisk innskrenkes til fordel for «frihetens rike». Og også hvordan endringene etter hvert gjenspegles f.eks. i reviderte forfatninger for den sosialistiske staten – til den siste revisjonen avskaffer staten som sådan.

Noter

*31: Se Kjersti Ericsson: Den flerstemmige revolusjonen, Oktober forlag 1991, side 102-.

*32: Terje Valen: Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv, Vestanbok forlag, Voss 1992. ISBN 82-90451-43-1; side 138-. Boka er et viktig debattinnlegg om bl.a. AKPs forhold til det teoretiske grunnlaget Marx skapte.

*33: Kjersti Ericsson: Den flerstemmige revolusjonen, side 166-.

C. Marx og metode

I denne tredje delen skal vi ta for oss noen viktige områder som kunnskapsteori og vitenskapelig metode, språk og kultur, samt dialektikk, uten å støtte oss på noen direkte sammenfatning fra Marx’ side (annet enn i noen enkeltspørsmål). Tvert om er det følgende forfatterens forsøk på å skissere en materialistisk tilnærming til disse feltene, som det er nødvendig for revolusjonære å mestre.

Marxisme er som før nevnt ingen religion, den inneholder ingen gud å tilbe. Derimot gir den en nøktern skisse av kapitalismens egenskaper, og av menneskehetens muligheter i store trekk. Studerer vi Marx, er det for å bli i stand til å ta fatt på de oppgavene Marx og hans likesinnede ikke har rukket å fullføre. Vi må selv sortere ut oppgavene. Derfor må vi også sette oss inn i vitenskapelig metode. Vitenskapelig metode bygger på kunnskapsteori (hva er mulig å vite, og hvordan), som igjen bygger på det filosofiske utgangspunkt vi velger – materialisme eller idealisme.

Kunnskapsteori

I første del presenterte vi det filosofisk materialistiske standpunktet, som forutsetter at det eksisterer en virkelighet utenfor oss og uavhengig av oss, men som også vi er en del av, og som vi kan vinne kunnskap om. «Hvor kommer de riktige tankene fra», spurte Mao Zedong (*34), og svarte slik: «De kommer fra den samfunnsmessige praksis og fra den alene. De kommer fra tre slags samfunnsmessig praksis, nemlig kampen for produksjon, klassekampen og vitenskapelige eksperimenter.» Ved å bite i eplet erfarer vi smak og konsistens. Ved å produsere ting beviser vi at vi (sammen) har forstått hvordan de er laget. Trefninger i klassekampen gir oss sosiale og politiske lærdommer. «Livet er som en støpejernsbit av dårlig kvalitet: Det er først når man slår til den at man ser hvor sprekkene er», som Fria Proteatern sa det i sangen Min bror och jag.

Godt – men alt dette avhenger av vår evne til å ordne sanseinntrykk. Mennesket er på mange vis prisgitt hjernen (- også kalt «den eneste datamaskin som nesten enhver kan betjene»…). Bedre forståelse av hvordan hjernen fungerer kan også være et viktig bidrag til en mer treffsikker revolusjonær politikk. Synapser og nevroner, hormonproduksjon, hjernens sammensetning av ulike deler med ulike oppgaver og historie bakover til dyrenes ulike utviklingstrinn osv. legger uten tvil bestemte fysiologiske betingelser for hvordan mennesker fungerer (*35). Hvordan selve tankevirksomheten foregår, hvordan vi gjenkjenner, husker, assosierer, danner begrep og formulerer, har vi foreløpig mindre «objektiv» kunnskap om, selv om vi likevel «vet» mye om det på det som kalles et intersubjektivt plan, dvs. vi kjenner oss igjen i det vi tolker ut av andres formuleringer om sine subjektive erfaringer. I hverdagslivets mange valgsituasjoner gjør vi som regel bruk av også denne intersubjektive kunnskapen, sammen med rent individuelle observasjoner og rene anelser. (Det paradoksale er at også den «objektive» naturvitenskapen, med mål og vekt etc., avhenger av det intersubjektive – at mennesker kan bli enige om at de faktisk ser det samme. Styrken ligger der observasjonen kan gjentas og kontrolleres av flere.)

Hjernen mottar, ordner, bearbeider inntrykk – og produserer begreper og ideer: Begreper å ordne inntrykkene etter, ideer om hva som kan gjøres, og forventninger om hva resultatet kan bli. Men også ideer som bare er mulige i tanken: Drømmer, fantasier. Hvordan sorterer vi mellom fantasi og virkelighet? Vi sammenligner med tidligere erfaring, eller skaffer oss ny. Resultatet av praksis virker tilbake på ideene.

Sansene våre er begrenset. Mennesket har lært seg å ta i bruk «tolker» (f.eks. måleinstrumenter) som gir oss begrep om og tilgang til fenomen vi ikke kan observere direkte (f.eks. elektromagnetisme, radioaktiv stråling, svarte hull). En materialist må ta som utgangspunkt at det kan finnes en rekke fenomen vi ennå ikke har observert, og også fenomen vi foreløpig ikke kan observere eller gi noen vettug forklaring på ut fra det vi nå vet. Det betyr ikke at vi behøver å ta f.eks. Erich von Dänikens teorier eller astrologi for god fisk. Et vesentlig poeng med vitenskap er å kunne sortere mellom holdbare og ikke holdbare oppfatninger.

«Vitenskapelig metode» forbindes gjerne med framgangsmåter for å prøve ut om en oppfatning, en hypotese, duger – eventuelt hvilket gyldighetsområde den har. (Newtons teorier om mekanisk bevegelse, treghet osv. ble ikke motbevist av Einstein, men grensene for det antatte gyldighetsområdet ble innsnevret.) Siden vi er på jakt etter kunnskap med overføringsverdi, kunnskap som gjør oss i stand til å planlegge det som skjer videre, vil hypotesene gjerne legge vekt på likhetstrekk mellom hendelser, egenskaper som er felles, abstraherte («abstrahere»: Å trekke ut noen felles egenskaper og velge å se bort fra andre, individuelle eller antatt underordnete egenskaper). Hypotesene søker vi å formulere slik at det er mulig å se følger av at hypotesen stemmer, og deretter å undersøke om disse følgene lar seg påvise i praksis.

Produksjon av hypoteser er et kapittel for seg. Å komme opp med en idé om en mulig sammenheng krever en spesiell type tankeinnsats eller innlevingsevne som er lettere å oppleve enn å forklare. Hvis ordet intuisjon har noen plass i en materialistisk virkelighetsoppfatning, så er det her, som navn på evnen eller prosessen der vi ut fra mengden av enkeltinntrykk danner oss en helhetlig oppfatning eller oppdager en mulig sammenheng. (Vi gjør også bruk av denne evnen i mindre målestokk i hverdagens valgsituasjoner, der valget ikke allerede er gjort og ligger som refleks i ryggmargen …)

I fysikk og kjemi er det mulig å teste en hypotese ved eksperiment. I hypoteser om samfunnet (økonomi, sosialvitenskap, teori om revolusjon osv.) er fysikkens kontrollerte eksperiment ikke mulig. Marx valgte en annen tilnærmingsmåte: Abstraksjon basert på mengden av tilgjengelige opplysninger om historien og samtida. Først stille opp forholdet som skal undersøkes, i rendyrket form, for deretter trinnvis å innføre – og studere – de faktorene som bidrar til unntak fra regelen.

Om Marx’ bruk av abstraksjon når han skriver om samfunnsøkonomi skriver Paul Sweezy: Når vi sier at vi opererer på et høyt abstraksjonsnivå mener vi at vi tar for oss et relativt lite antall sider av virkeligheten; vi mener avgjort ikke at de sidene vi tar for oss ikke kan undersøkes historisk og illustreres med fakta. (*36) Første bind av Kapitalen er preget nettopp av dette, med studiet av vareaspektet (abstrahert fra mylderet av handelstransaksjoner) i sentrum, men med en mengde bakgrunnsstoff. Marx formulerer økonomiske lover på et abstrakt plan, og understreker sjøl at «som alle andre lover blir effekten av dem i praksis endret av en rekke forhold vi ikke tar opp her» – en liten advarsel til dem som vil spå utviklinga på grunnlag av én eller flere av disse abstrakte lovene. Virkeligheten er som oftest mer sammensatt. Elva når havet, men gjør mange svinger undervegs.

Spørsmålet om «fakta» og «tilgjengelige opplysninger» er også et spørsmål om kildekritikk: Hva snakkes det om, hvem snakker, og med hvilke forutsetninger?

Noter

*34: Mao Zedong: Hvor kommer de riktige tanker fra? Essay, mai 1963. Fra: Skrifter i utvalg, Forlaget Oktober a/s, Oslo 1972; side 368-.

*35: Les f.eks. Carl Sagan: Paradisets drager. Om utviklingen av menneskets intelligens, Aschehoug, Oslo 1980. ISBN 82-03-10345-6.

*36: Paul Sweezy: Capitalist Development.

Språk

Vår bevissthet er knyttet til alle sanser, men særlig til den (mellom-)menneskelige ferdigheten vi kaller språk. Uten språk ingen komplisert arbeidsorganisasjon, ikke noe utviklet menneskesamfunn, ingen teori, ingen Marx. Vi har lett for å ta språket for gitt (*37), enda vi daglig kjemper både med språket som våpen, kjemper for å sette ord på det vi tenker og kjenner, kjemper for å forstå hva andre sier, og kjemper om hva ordene skal bety.

Som eksempel tar vi med et kort utdrag fra Marx’ kritikk av forslaget til program for det tyske forente arbeiderpartiet 1875 (Gotha-programmet, referert tidligere):

… Hva er «arbeidsutbytte»? Produktet av arbeidet eller dets verdi? Og i siste tilfelle – menes det produktets totalverdi eller bare den verdidel arbeidet har tilført som ny til verdien av de oppbrukte produksjonsmidler?

«Arbeidsutbytte» er en løs forestilling som Lassalle har satt i stedet for bestemte økonomiske begreper.

Hva er «rettferdig fordeling»?

Hevder ikke bursjoaene at den nåværende fordeling er «rettferdig»? Og er den ikke i virkeligheten den eneste «rettferdige» fordeling på grunnlag av den nåværende produksjonsmåten? Blir de økonomiske forholdene bestemt av rettsbegreper, eller er det ikke omvendt rettsforholdene som utspringer av de økonomiske forhold? Har ikke også de sosialistiske sekterister de forskjelligste forestillinger om «rettferdig» fordeling? …

Språket brukes av venn og fiende for å påvirke hva vi oppfatter av virkeligheten, og hvordan vi oppfatter det vi oppfatter. Det kan være vanskelig å legge merke til hvordan vi påvirkes. Og det er vanskelig for den som snakker å balansere på den smale stripa mellom tullprat og flisespikkeri, mellom omtrentlig hverdagsprat og presist men uforståelig fagspråk. Norge har mange dialekter, kloden har mange språk, og ordet «solidaritet» betyr noe annet for Gunnar Berge enn for oppsagt betjening på SAS-hotellet. Revolusjonære må skjønne mest mulig av hvordan språk virker, og hvordan det kan brukes.

En viktig «regel for begynnere» er å huske forskjellen på begrep og ord. Begrepet har vi inni hodet vårt (*38), mens det som kommer ut er ord. Vi kan bruke forskjellige ord om ett og samme begrep (ett eller flere ord som merkelapp, andre ord for å forklare). Det ligger også mange budskap «mellom» ordene, i form av tonefall, vektlegging, rytme, stemmeklang osv. Men det som skjer med ord som solidaritet, kaller vi begrepsforskyvning: Ordet brukes i en annen betydning, representerer et annet begrep, ikke totalt forskjellig, men vesentlig forskjellig.

Begrepsforskyvning eller det at vi legger forskjellige ting i ord og uttrykk utnyttes i politisk taktikk (studér f.eks. Carl I Hagen eller DNA-toppene), men blant folk flest er oftere grunnen så enkel som at vi har ulik erfaringsbakgrunn: Vi har hørt ordene, men knytter dem til ulike utsnitt av virkeligheten vi kjenner til. Følgende fabel er da en viktig påminning for den som måtte ha hastverk med å sortere venner og fiender:

I et land for lenge lenge siden, kom det en dag en budbringer til kongen med beskjed: «Deres Høyhet, det er kommet et skip til havnen, som har et helt ukjent og merkverdig dyr om bord. Det kalles en elefant!» Kongen syntes dette var interessant, og sendte sine vismenn ned til skipet for å finne ut hva slags dyr dette kunne være. Nå hadde disse vismennene myst så lenge i vanskelige bøker at de var blitt helt blinde. Men de stavret seg ned til havnen, gikk bort til dyret og undersøkte det. Den ene vismannen kjente på sida til elefanten, den neste kjente på det ene beinet. Den tredje vismannen kjente på øret, den fjerde på snabelen og den femte dro dyret i halen. Tilbake på slottet gikk de til kongen for å avlegge rapport. «Nå hva slags dyr er dette, da?» spurte kongen. Den første vismannen sa: «Deres Høyhet, dette dyret er som en stor vegg, flat og høy.» «Du tar fullstendig feil», sa den neste, «det er som en solid trestamme!» «Dere tar begge feil» sa den tredje, «det er som et stort blad!» «Nei, nei!» sa den fjerde, «det er som en slange som henger ned fra oven!» Den siste vismannen vendte fjeset mot kongen og sa: «Deres Høyhet, De vet at jeg har rett – dette dyret er som et stort tau som henger ned fra himmelen, og når du drar i tauet åpner det himmelens avfallsporter!»

Skal den revolusjonære bevegelsen oppnå samordnet handling, trenger den felles språk. Det kan vi bare oppnå ved vedvarende kontakt, felles praksis, og ved å bry oss om hverandres erfaringer, språk og språkbruk. Det går en smal sti mellom manglende avsløring av fiender og mishandling av venner.

Noter

*37: Jfr. Marx i brev til Engels 20. juni 1866 etter et møte dagen før i det internasjonale rådet: «…Engelskmennene lo svært godt da jeg begynte talen min med å si at vår venn Lafargue og de andre, som hadde oppheva nasjonalitetene, hadde snakka «fransk» til oss, dvs. et språk som ni tideler av tilhørerne ikke forsto. …» Her sitert fra Lenin: Om nasjonenes rett til sjølbestemmelse. Lenin: Utvalgte verker i 12 bind. Bind 5. Forlaget Oktober, Oslo 1977. ISBN 82-7094-165-4. Side 193.

*38: Samtidig går det et skille mellom indre forestilling (konkret) og begrep (abstrakt, gjelder trekk felles for flere forekomster).

Kultur

Ordet kultur er omtrent fraværende i Marx’ skrifter, og en smule misbrukt også av revolusjonære. Samtidig viser det til viktige sider av virkeligheten som revolusjonære må mestre langt bedre. Derfor en omtale her.

Det meste av det vi daglig gjør, tenker vi sjelden over. Gjennom oppveksten har hver og en av oss lært måter å håndtere livets og hverdagens rutiner på. Skulle vi hele tida tenke over hver minste bevegelse, ville vi ikke kunne lære oss å gå, sykle, spille et musikkinstrument e.l. Vanene er livsviktige for oss. Uten dem ingen produksjon, ingen kunst, ingen idrettsoppvisning osv. Kreativiteten danser på et underlag av møysommelig innarbeidede vaner.

Tradisjon, overføring av kunnskap og vaner fra generasjon til generasjon, er også livsviktig for oss. Uten den måtte neste generasjon stadig finne opp hjulet på nytt, starte på bar bakke. Mang en revolusjonær organisasjon har tatt for lett på dette.

Mennesker som omgås hverandre jevnlig har en tendens til å utvikle felles særegenheter: Fordi vi støtt er avhengige av hverandre, jenker vi oss til hverandre og blir – bevisst eller ubevisst – enige om felles måter å gjøre en rekke ting på. Disse vanene, disse fellesforrådene av måter å tenke og handle på, måter å leve på, er materielle og objektive fenomen. Først og fremst betyr dette at de for den enkelte er gitte vilkår å forholde seg til, selv om de også kan påvirkes og endres. Antropologene har en etikett for slike fellesforråd eller måter å leve på: Kultur.

Kultur er en hodepine for de definisjonskåte. Kultur er et «stort dyr» man kan nærme seg fra mange vinkler. (Etpar antropologer i USA som på 1950-tallet tok en oversikt over forekomsten av begrepet «kultur» innafor vitenskapen fant over 200 ulike definisjoner i bruk (*39).) Kulturen er som et isfjell: Det meste ligger under overflata, og er tungt å flytte på.

La oss ta et tilbakeblikk til Marx’ arbeidshypotese, der han skiller mellom basis og overbygning. En utbredt språkbruk – også blant revolusjonære – behandler kultur som en del av overbygninga, som ideologi, menneskenes forestillinger om hva de gjør og hvorfor. En slik oppfatning av kultur er snever, og gjør det vanskelig å forstå hvorfor kulturer og kulturtrekk er så seiglivede. Avisenes «kultursider» konsentrerer seg helst om et utvalg greiner av kunstnerisk virksomhet. For å videreføre isfjell-metaforen ovenfor, så er dette omtrent jevngodt med å «late som om isøksa er isfjellet»: Kunst er blant våre redskaper for å synliggjøre, holde vedlike eller endre kulturen (som sådan også del av kulturen – men langtfra hele).

Denne innsnevringen av begrepet har forøvrig en klassebakgrunn. Overklassen har svært gjerne benyttet sitt økonomiske overtak til å skape et kulturelt overtak, skape distanse til andre klasser, og samtidig begrunne sin posisjon med denne distansen: «De undertrykte tilhører ikke overklassen – de er jo ikke tilstrekkelig kultiverte.» Overklassen kunne kle seg fint og variert, importere utsøkt mat og møblement, holde tjenere og etablere omstendelige manerer og etikette, kjøpe opp håndverkere og kunstnere til å skape monument for ettertida. Underklassens kultur og kunst ble og blir enten kjøpt opp, polert og utnyttet, eller stemplet som mindreverdig og usynliggjort.

Kultur spiller en sentral rolle i klassekampen. For de som kjemper er kultur ikke bare et spørsmål om hva som er mulig å gjøre, men også et spørsmål om hva som er mulig å tenke. Den kulturen – eller rettere sagt: den veven av kulturer – vi er vokst opp i, har utstyrt oss med bestemte sett av ferdigheter, reaksjonsmåter, prinsipper og verdier. For mange vil en streik ikke bare være en økonomisk belastning, men også noe vi ikke vet hvordan vi skal håndtere, og kanskje noe det er fullstendig imot våre prinsipper å delta i.

Spesielt viktig er det å forstå hvordan én og samme person på samme tid tilhører flere ulike grupper med delvis forskjellige kulturer: Arbeideren er f.eks. ikke bare arbeider, men tilhører også familie/slekt, kjønn, alder, livsfase, yrkesgruppe, fagforening, bedrift, lokalsamfunn og dialekt, nasjon, parti, trossamfunn, kameratgjeng, fellesskap rundt fritidsaktiviteter/ vareslag/ moter, diverse «skjebnefellesskap» osv. Disse ulike gruppene – som også er materielle fenomen, med samhandlingsmønstre, avtaler, gjensidige avhengigheter mellom mennesker osv. – har slett ikke alltid sammenfallende interesser, og det foregår en vedvarende kamp om hvilken gruppetilhørighet, hvilken identitet, som skal veie tyngst for den enkelte. Klassebevisstheten har mange konkurrenter, og vinnes aldri for godt.

Revolusjonære må kjenne denne veven av kulturer, og kunne håndtere kulturene som ressurser, ikke som «humper i vegen».

Noter

*39: A. L. Kroeber og C. Kluckhohn: Culture. A Critical Review of Concepts and Definitions (1963 [1952]).

Dialektikk

Virkeligheten har som før nevnt liten respekt for definisjoner. Den som vil definere må tvert om ha respekt for virkeligheten.

Marx understreket behovet for et materialistisk utgangspunkt, og rettet samtidig oppmerksomheten mot de innbyrdes stridende tendenser og foranderligheten i alle ting/prosesser/vesener – hvordan det vi kaller en dialektisk oppfatning av virkeligheten er nødvendig for å forstå materiens bevegelse, forstå forandring og mulighetene for forandring.

Ordet dialektikk har samme opphav som dialog, samtale, og kan vise til hvordan menneskers oppfatning endres ved gjensidig påvirkning. Slår du opp i leksikon på ordet, blir du gjerne vist til Sokrates, Platon og andre greske filosofer, der dialektikk dreide seg om kritisk analyse og logikk. Går vi istedet til filosofen Heraklit (kjent for uttrykk som at «alt flyter», er i bevegelse, at du ikke kan gå to ganger ned i samme elv – neste gang er den ikke lenger den samme), kommer vi nærmere Marx’ tankegang.

Hos Marx er ordet dialektikk tatt i bruk i utvidet betydning, for å vise til grunnleggende egenskaper ved materien og materiens bevegelsesformer. Marx fant det nødvendig å skille «dialektisk materialisme» fra «dialektisk idealisme» (som han fant hos den tyske 1800-tallsfilosofen Hegel) og fra «mekanisk materialisme» som han fant i mye tidligere filosofi og vitenskap. Lenin snakket om dialektikk som «studiet av motsigelsen i selve tingenes vesen». Å formulere «dialektikkens lover» er ingen enkel sak. Engels (*40) og Mao (*41) har gjort viktige forsøk, men med begrenset hell. Innsikten i virkelighetens dialektikk forblir hos folk flest på et intuitivt plan, som et blikk for mulige sammenhenger i det vi ser og hører om. Det Marx gjør, er framfor alt å overøse oss med eksempler på hvordan dialektikken ytrer seg i samfunnets materielle historie.

Dialektikk er et samlebegrep, en felles «hatt» for å henvise til forhold som såvel vitenskapen som revolusjonære må ha i tankene når virkeligheten og spesielt klassekampen analyseres. Fordi disse «bevegelsesegenskapene» ennå må sies å være ufullstendig beskrevet, er dialektikk heller ikke klart og presist definert – noe som for mange er et påskudd til å avvise hele begrepet. Vi skal heller ikke framstille dialektikk som en ferdig oppbygd, systematisk analysemetode, men som en retningsviser for tanken – en påminning om forhold vi bør vie oppmerksomhet i studiet av samfunnet.

Vi har med vilje skjøvet presentasjonen av dialektikk som teori sist i framstillinga. Grunnen er at dialektikk som teori lett kan fortone seg som et sett med formler man skal presse virkeligheten inn i. (Slik får man gjerne «den dialektiske halen til å logre med den materialistiske bikkja», som en amerikansk antropolog (*42) sa det.) Prøv ikke å presse en bevegelsesegenskap på et fenomen uten å avdekke egenskapen i konkrete studia av fenomenet – det kan gi resultater fra det latterlige til det katastrofale.

Marxismens kjerne er sagt å være konkret analyse av konkrete forhold, samtidig som marxismen ønsker å gjøre synlig hvilke allmenne egenskaper ved virkeligheten/materien som styrer forandringen vi studerer. Dialektikk som teori er et forsøk på å beskrive grunnleggende bevegelsesegenskaper ved materien – et forsøk der språket lett kommer til kort. Vi har derfor ønsket å la konkret beskrivelse av virkeligheten komme før vi forsiktig begir oss inn på å gi virkelighetens dialektikk en teoretisk framstilling.

Det som følger er noen eksempler på dialektikk, en liste som uten tvil både kan utvides og diskuteres (legg bl.a. merke til tidvis bruk av ordet «kan»: Egenskapen vi beskriver opptrår ikke hvor som helst; vi er også klar over at ikke alle eksemplene er like treffende, men vi håper likevel å sette dere på sporet):

– Hvordan det som er styrke i én situasjon under endrede forhold kan bli en svakhet:

Eika som kan bære mange ganger mer enn et grasstrå, men som knekker under stormen – mens grasstrået bare bøyer seg. Det riktige standpunktet som blir feil når virkeligheten har endret seg. Hvordan A-vitamin styrker kroppen i små doser, men er giftig i store doser.

– Hvordan gradvis endring kan resultere i kvalitative sprang:

Vannet som blir damp ved 100°C og is ved 0°C. Irritasjon og desperasjon som slår over i opprør. Økende trøtthet som senker immunforsvaret og gir forkjølelsesvirus fritt leide. Utvanning av saltinnholdet som får leira til å bli kvikkleire. Hvordan gradvise sjakktrekk kan ende med sjakk matt. (NB. Kvalitative sprang kan også skje indirekte, på andre plan: Forskjellen mellom en sandhaug og en ørken ligger ikke nødvendigvis i sandkornene, men f.eks. i mulighetene for organisk liv til å krysse dem…)

– Hvordan ytre forhold virker gjennom indre forhold:

Hammeren knuser ei glassrute, men slår spikeren inn i veggen. En god vits på urdu kan være fullstendig bortkastet på en som bare forstår swahili. Hvor godt en organisasjon takler en oppgave eller en påkjenning avhenger av hvor godt organisasjonen er forberedt, hvilke ressurser den har osv.

– Hvordan én tendens kan dekke over en annen:

F.eks. hvordan økningen i Norges oljerikdom dekket over forfall i landbasert industri. Hvordan magikerens fakter trekker oppmerksomheten din vekk fra hvordan tricket utføres. Hvordan Hitler kunne bli valgt demokratisk, for deretter å avskaffe demokratiet.

– Hvordan de to sidene i en motsigelse påvirker hverandre gjensidig:

Hvordan vi forandrer gjenstander, og denne erfaringen forandrer oss – arbeidet skaper mennesket. Hvordan en kvinnes roller som f.eks. mor og arbeider påvirker hverandre. Hvordan barn og foreldre oppdrar hverandre. Hvordan klassekreftene slåss om å «sette dagsorden» for klassekampen, og uansett påvirkes av motpartens handlinger.

– Hvordan ett og samme fenomen samtidig kan spille motsatte/paradoksale roller:

Hvordan kapitalistisk produksjon på samme tid både er samfunnsmessig og privat. Hvordan interesseorganisasjoner også fungerer som et middel for lederne og (gjennom dem) motparten til å kontrollere medlemmene. Hvordan lys kan framstå både som bølger og som partikler. Hvordan en kommunist kan være aksjonær i Klassekampen eller direktør i en partibedrift.

– Hvordan det på samme tid kan være identitet og kamp mellom to sider i en motsigelse:

Hvordan nasjonen omfatter både borgerskap og proletariat, og klassekampen fortsetter selv om nasjonale interesser står i fokus. Hvordan det internt i Nei til EU var strid om standpunktet til EØS. Diverse motsigelser i arbeiderklassen.

– «Ett deler seg i to» – «Alt henger sammen»:

Dialektikken kombinerer blikket for indre motsigelser i alle prosesser og fenomen (Mao snakker om motsigelsens allmenngyldighet) med blikket for vedvarende avhengighet og gjensidig påvirkning mellom alt eksisterende.

– Hvordan det allmenne finnes i det særegne (dette er det elementære grunnlaget for all begrepsdanning):

Alle mennesker er forskjellige, likevel er de alle mennesker. Historien gjentar seg ikke, likevel nikker vi gjenkjennende til det som skjer. Naturlovene er formulert på grunnlag av fellestrekkene i en rekke enkelttilfeller. Klassekampen er bare summen av alle enkeltgnisninger mellom klasseinteresser. Kunnskap avhenger av menneskets evne til å abstrahere, se fellestrekkene i den eksisterende virkeligheten. Begrepet dialektikk er abstrahering av egenskaper ved materiens bevegelsesformer.

– Negasjon (fornektelse/endring til sin motsetning) og negasjonens negasjon:

Hvordan kapitalismen oppstår ved at småprodusentene blir fratatt eiendommen, blir ekspropriert – og videreutvikles ved at noen kapitalister eksproprierer mange andre kapitalister – for så å ende med at kapitalistene selv blir ekspropriert i og med den sosialistiske revolusjonen, til fordel for demokratisk samfunnseie av produksjonsmidlene.

Hovedmotsigelse og hovedside i motsigelsen.

Hvordan f.eks. hele samfunnet preges av motsigelsen mellom arbeiderklassen og borgerskapet, eller mellom en okkupant og undertrykte nasjoner, og i hvilken retning kampen utvikler seg.

(En misforstått oppfatning av hovedmotsigelse er at de underordna motsigelsene kan oversees eller undertrykkes. Tvert om vil håndteringen av de underordna motsigelsene påvirke utviklingen av hovedmotsigelsen. Mao uttrykte seg en gang omtrent slik: «Vil du ha hesten til å løpe fort og langt, må du sørge for at den får nok havre». Eksempelvis finnes det idéer som tilsier at hvis hovedmotsigelsen i det kapitalistiske samfunnet går mellom arbeiderklassen og borgerskapet, må de som ikke er «typiske» arbeidere (tilhører sjablongen, gutta med hjelm) gi tål med sine «særtilfelle»: Kvinner og barn, samer og andre nasjonale minoriteter, utsatte for rasisme, homofile osv. Dette er, om ikke annet, en enkel og grei måte å innsnevre arbeiderklassen på – som om det skulle gi større slagkraft. Erfaring tyder på at viljen til å endre samfunnet er større hos de som øyner utsikt til – gjennom sin innsats – å få leve som hele mennesker og få oppleve respekt for slike forskjelligheter som ikke skader andre.)

Dette utvalget av dialektiske «lover» med eksempler skulle i det minste gi en aning om hva tenkemåten går ut på, men på dette feltet er mye ugjort både i teori og praksis.

Slik sjåføren «leser» trafikken, slik en styrmann «leser» hav og vær, må revolusjonære «lese» verdenssamfunnet og samfunnsutviklinga for å kunne «navigere» sikkert. Marx’ skrifter gir fortsatt et godt og nødvendig bidrag til grunnforståelsen en slik «leseevne» forutsetter.

Sjøl om revolusjonære i dag synes ha dårlige odds, er det fortsatt mulig og nødvendig å si som Bertolt Brecht i sangen Lovord til dialektikken (*43):

Den som ennå lever, sier ikke «Aldri!»

Noter

*40: Friedrich Engels: Anti-Dühring, eller Herr Eugen Dührings omvälvning av vetenskapen, Arbetarkulturs Förlag, Stockholm 1970. Kapittel XII og XIII om «Dialektik».

*41: Mao Zedong: Om motsigelsen. Skrifter i utvalg, Forlaget Oktober, Oslo 1972, side 63-99.

*42: Marvin Harris: Cultural Materialism. The Struggle for a Science of Culture, Random House, New York 1980. ISBN 0-394-74426-8. Preface – xi.

*43: Lob der Dialektik, sluttsang i teaterstykket Die Mutter (Moren) av Bertolt Brecht, basert på romanen med samme navn av Maxim Gorki. Originalmusikk av Hanns Eisler, senere tonesatt av Stefan Ringbom i Fria Proteatern.

av Ingebjørg Lundevall

Det er nødvendig for kapitalismen at jenter bruker krefter på å miste kiloer – i stedet for å bruke dem mot den seksualiserte undertrykkinga.

Det er ingen hemmelighet at folks levekår forverres. Ei heller at jenter også er folk.

Vi presses inn i et fordummende ideal for lettere å gli inn i den markedsøkonomisk mest lønnsomme kvinnerolla.

Det er ikke lenger framgangsrike karrieresugne kvinner vi skal forholde oss til. Unge jenters ideal er forandra fra røffe «gå-på-jenter» til anorektiske jenter i sølvkjole med apatiske blikk. Når det gjelder oppførsel, sendes jentenes ABC hver dag etter skoletid. Serier som Helene og gutta, Modellskolen, Til ytterste grense osv., forteller oss hvordan vi skal være. Disse seriene handler om silkenattkjoler, kilo og gutter. Dette skal liksom bli vår hverdag også. Det er nødvendig for kapitalismen at jenter bruker krefter på å miste kilo i stedet for å bruke dem mot den seksualiserte undertrykkinga, Reform 94, angrepene på abortlova osv.

Vi kan ikke unngå å bli påvirka av den råtne propagandaen, men vi kan unngå å godta den. Jenter i Norge vokser opp med læresetninga om at vi lever i et likestilt samfunn. Vi tenker på mødrene våre og sender en stille takk for at de klarte brasene. Det er bare det at virkeligheta er altfor dårlig gjemt bak likestillingsombudet og fine ord.

Den virkelige virkeligheta

Resultatet når jenter oppdager den virkelige virkeligheta, er flere. Både skuffelse og oppgitthet, men først og fremst raseri og kampvilje. Vi er mer verdt enn et klaps på rompa og en push-up BH til kr 69,90.

Denne kampvilja har sterkest kommet til uttrykk ved sporadiske aksjoner mot den seksualiserte undertrykkinga. Jenter har dukka opp fra «ingensteds», rivi ned Hennes & Mauritz-plakater og forsvunnet igjen så snart kampanja er over. Eller de har aksjonert mot bordeller i nærmiljøet, mot toppløsbarer og strippeshow.

Disse jentene pluss mange flere går i tog 8. mars. Uten å vite om hverandre, og uten at vi veit om dem. Dvs mange av dem kommer Rød Ungdom i kontakt med gjennom bøllekurs. Alle som har leda kurs, veit at det er noe av det mest oppløftende man kan gjøre – spesielt i de periodene man stanger mot muren og føler at man sliter seg ut til ingen nytte. Da er det ingenting som hjelper bedre enn å se aha-opplevelser og sinne fare over ukjente jenteansikt. Men samtidig kommer en nedtur når helga nærmer seg slutten. Du sitter foran 15 unge jenter som ikke vil annet enn å sprenge hele pornoindustrien i lufta, og så har du ikke annet å tilby dem enn Rød Ungdom. Jeg mener selvfølgelig ikke at det er et lusent tilbud. Tvert i mot – ingenting hadde vært bedre enn om alle bøllekursdeltakerne kasta seg på første studiesirkel, for så å bli medlem. Men sånn er det dessverre ikke. Vi møter alle slags jenter med forskjellig bakgrunn, og grunnene til at de deltar på bøllekurs er mange. Å forlange at alle skal bli revolusjonære i løpet av helga er kanskje å ta litt hardt i … Men kampvilja er der, og Rød Ungdom må ha noe å tilby dem.

Behovet for en egen jenteorganisasjon gjelder også for revolusjonære. Sjøl om Rød Ungdom mener mye klokt om jentekamp og frigjøring, bærer også våre medlemmer preg av å ha gått gjennom samfunnets sosialiseringsprosess. Jenteundertrykking fins hos oss også. Jentekamp er fortsatt et tema som må tilkjempes oppmerksomhet. Som oftest er det andre politiske saker som er enda mer i vinden, som prioriteres. Men vi har ikke råd til å nedprioritere jentekampen. Vi trenger kontinuerlig kamp mot undertrykkinga, og til det trenger vi så mange krefter som mulig.

Kvinnefronten og Ottar

Det har lenge vært behov for jenteorganisering, men konflikten mellom Kvinnefronten og Ottar har stått i veien. Vi har både Kvinnefront- og Ottar-jenter i rørsla, og frontene har forskjellig posisjon i forskjellige byer. Vi har ikke villet ta «det store oppgjøret» i en konflikt som vi aldri har vært en del av. Men den har fått stor betydning for oss på den måten at vi ikke har kunnet satse på jenteorganisering under en av de to frontene. For å komme videre har vi måttet tenke helt nytt. Initiativet vi trengte kom fra det radikale miljøet i Trondheim. De starta AMSAK, «Aksjon mot salg av kropp» i forbindelse med H&M-aksjonene våren 1995, for å samle alle uavhengige som var med på nedrivinga.

AMSAK er en aksjonsgruppe åpen for både gutter og jenter. I tillegg til å koordinere aksjoner, skal AMSAK produsere materiell om den seksualiserte undertrykkinga.

Grunnlaget for et landsdekkende aksjonsnettverk med AMSAK-kontakter i forskjellige deler av landet er danna. Gjennom AMSAK får vi endelig samla uavhengige aksjonister.

Det er helt nødvendig å organisere kampen mot den seksualiserte undertrykkinga, både i følge den kjente lærdommen om at en knyttneve slår hardere enn sprikende fingre, og også fordi et aksjonsnettverk vil holde unge progressive krefter i Norge samla.

AMSAK

AMSAK er et nettverk som konsentrerer seg om en del av kvinneundertrykkinga. Det er å jobbe for å samle flest ungdommer. I dag er det lett å organisere ungdommer til kamp mot den seksualiserte undertrykkinga fordi angrepene er tydelige og berører alle. Men på lang sikt er ikke AMSAK nok. Vi trenger en helhetlig jenteorganisasjon, med et eget program. Men hvordan kommer vi oss så langt? Og hvor detaljert bør programmet være? For at fronten skal bli så brei som mulig, kan den ikke baseres på hvite, radikale jenters premisser. Vi må diskutere hvordan en jenteorganisasjon kan tiltrekke og gi rom for innvandrerjenter. Jeg tror ikke det holder å programfeste organisasjonen som antirasistisk, sjøl om det er en begynnelse.

• Skal fronten være antiimperialistisk?
• Skal den være mot EU og EØS?
• Hvordan skal den være organisert og hva slags aktivitet skal den ha?
• Hvordan skal den forklare kvinneundertrykkinga?

I det hele tatt, hvordan skal en jenteorganisasjon være i 1996 for å bli et redskap for alle de kampene jenter fører og må føre?

Det er det som er det brennende spørsmålet!

av Raymond Williams

I 1960-årene trodde vi at vi så en ny form for korporativ statvokse fram. Det å legge vekt på kulturen var ofte blitt tatt for enidentifisering av vår posisjon, og det betød også ålegge vekt på, i det minste i mitt eget tilfelle, prosessen med sosial ogkulturell inkorporering; og i overensstemmelse med dette er det noe mer ennganske enkelt formue eller makt som opprettholder strukturene i detkapitalistiske samfunnet. I virkeligheten var det slik at når man forsøkteå definere dette, var det igjen mulig å se på visse viktigedeler av den marxistiske tradisjonen, spesielt arbeidene av Gramsci, og hansframheving av hegemoni. Vi kunne da si at det vesentlige av en bestemt klassesdominering i samfunnet blir opprettholdt ikke bare med makt, selv om det skjer nårdet blir nødvendig; og ikke bare gjennom eiendom, sjøl om denalltid er der. Denne domineringen ved en bestemt klasse blir også, oguunngåelig holdt ved like av en tilstedeværende kultur: Dennemetning av individet gjennom dets sedvaner, dets erfaring, dets livssyn, fra ensvært tidlig alder og kontinuerlig fornyet gjennom så mange stadierav livet, under bestemte påvirkninger og innen bestemte rammer, slik atdet som folk ender med å tenke og føle i stor grad er enreproduksjon av en dypt rotfestet samfunnsmessig orden, som de til og med i noenhenseender tror de er i opposisjon til, og som de faktisk kan være iopposisjon til. Og hvis dette er slik, da er stalinismens og fabianismenstradisjoner begge like irrelevante. Det er bare ganske enkelt å gripestatsmakta og sette i gang med å forandre dette hegemoniet med detsautoritære omdirigeringer og manipulasjoner som medfører entenuakseptabel tvang, og i alle tilfelle er en radikal undervurdering av devirkelige prosessene i de forandringene av mennesket som er nødt til åfinne sted. Og fabianismen, med dens administrative tiltak, dens institusjonellerekonstruksjoner, ser ikke ut til i det hele tatt å være oppmerksompå dette problemet, og hvis den er det, betrakter den det som et problem på»bevissthetens lave nivå», i det som de kaller «udannet»eller «uvitende», eller som i stalinismen kalles «massene».Men dette er den mest avgjørende undervurdering av fienden.

Jegkom til erkjennelse om inkorporeringen i samfunnet, jeg kom til kunnskap omhegemoniets realiteter og om den mettende kraft i disse strukturer av følelseri et gitt samfunn, like mye fra mitt eget sinn og min egne erfaringer, som fraiakttakelser av andres liv. Hvis vi anstrenger oss etter det, avdekker vi lag pålag av denne arten fremmede formasjoner i oss sjøl, og dypt inne i oss.Derfor er denne erkjennelsen en erkjennelse av at det finnes store elementer i våreegne erfaringer, som – skal vi si det slik? – må overvinnes. Men åtilintetgjøre noe slikt som dette i oss selv, i våre familier, hosvåre naboer, hos våre venner, innebærer noe meget forskjellig,synes det for meg, fra de tradisjonelle politiske strategier.

Derforkom jeg fram til et standpunkt som på det stadium syntes for meg sværtforskjellig fra marxisme, eller i det minste fra det de fleste sa var marxisme,deriblant mange ortodokse marxister. Mens jeg utviklet denne oppfatningen, safolk at jeg ikke var marxist. Men det betyr ikke så mye hva slagsmerkelapp som blir brukt. Men ved å forstå det kulturelle hegemoni,og ved å se på det som den avgjørende dimensjonen i den typesamfunn som har vokst fram under den avanserte kapitalismen etter sisteverdenskrig, følte jeg bruddet med både den marxistiske hovedstrømmenog enda mer med sosialdemokratiets tradisjoner, liberalismen og fabianismen, somhadde vært mitt umiddelbare arvegods.

Hvis jeg derfor blir spurt om hvordan jeg til syvende og sist vil definere min oppfatning, ville jeg si det slik: Jeg tror på den organiserte arbeiderklassens nødvendige økonomiske kamp, for jeg tror at dette fremdeles er den mest kreative aktiviteten i vårt samfunn, noe jeg ga til kjenne for mange år siden ved å kalle de store arbeiderklasse-institusjonene for kreative, kulturelle storverk, på samme tid som de er uunnværlige i den politiske kampen. Jeg tror ikke det i prinsippet er nødvendig å gi avkall på et parlamentarisk perspektiv, men i praksis er jeg helt sikker på at vi må begynne å se ut over det. Av grunner som jeg har beskrevet i The Long Revolution og på nytt i The May Day Manifesto, kan jeg ikke se for meg noen parlamentarisk majoritet innføre sosialismen med mindre det er en ganske ny slags politisk aktivitet som støtter det, en aktivitet som er temmelig hinsides formålet med eller perspektivet i det britiske Labour Party, eller i noen annen sannsynlig kandidat for den slags funksjon i samfunnet. En slik aktivitet involverer de mest aktive elementene innen lokale politiske kamper og spesielle interessers politiske kamper, av alle de tingene som var de virkelige resultatene av politikken i sekstiårene og som fremdeles er noe særlig aktive. Men til syvende og sist vet jeg – for det er på det området jeg er mest implisert – at det finnes en dyptgående nødvendig jobb å gjøre i forhold til prosessen med det kulturelle hegemoni i seg sjøl. Jeg tror at det system av meninger og verdier som et kapitalistisk samfunn har utvikla, må overvinnes i all sin bredde og i detalj gjennom det mest omfattende intellektuelle og pedagogiske arbeid. Dette er den kulturelle prosessen som jeg kalte «den lange revolusjonen», og ved å kalle den for den lange revolusjonen mente jeg at det var en virkelig kamp, som var en del av de nødvendige kampene i demokratiet, og for en økonomisk seier for den organiserte arbeiderklassen. Folk forandrer seg, det er sant, i kamp og gjennom handling. Noe så dypt som en dominant struktur av følelser forandres bare av aktiv, ny erfaring. Men dette betyr ikke at forandring ikke kan skje ved andre typer handlinger. Tvert imot er det slik at oppgaven for en framgangsrik sosialistisk bevegelse vil bli å arbeide like mye med følelser og fantasi som med fakta og organisasjon. Da snakker jeg ikke om fantasi og følelse i den matte og holdningsløse forstand, – «forestille seg framtida» – (som er ei misbruk av tid) eller den følelsesmessige sida av saka. Tvert imot er det slik at vi må være bevisste om sammenhengen mellom en politisk og en økonomisk formasjon, en kulturell og pedagogisk formasjon, og, kanskje det vanskeligste av alt, om de formasjoner av følelser og relasjoner som er våre nærmeste ressurser i enhver kamp. Hvis den moderne marxismen i samtida utvider sin synsvidde til dette bredere område, og igjen erkjenner den virkelige betydning av totaliteten, blir den en bevegelse som jeg vil finne at jeg hører til og som jeg vil være glad over å tilhøre.

av Jon Arne Jørstad

Winge-konflikten har fått fram i lyset motsetningar i synet på kva som er ein rett fagleg strategi og taktikk. Mellom anna synet på LO-leiinga og kva for konsekvensar det har for arbeidet vårt i fagrørsla. Dinest har synet på sosialdemokratiet og denne ideologien/retninga si historiske rolle på ny blitt diskusjonstema. Eg trur dette er eit sunnheitsteikn og eit resultat av at den skjerpa klassekampen no stiller oss ovafor avgjerande vegval, vegval som må gjerast raskt og som vil ha vidtgåande konsekvensar for arbeidet vårt.

Då konflikten braut ut og «oppstod» i media, skapte det raskt klare skiljeliner både i fagrørsla, i og mellom dei politiske partia og i opinionen. Dei som ikkje støtta Winge-jentene, hadde som hovudargument at dei 6 jentene var eit trugsmål mot den «ansvarlege» orden i arbeidslivet. Det gjaldt både lokalt i Tromsø og sentralt. LO-sekretæren for Troms gikk saman med dei lokale NHO-bossane i fordømminga av Winge-jentene. Det same gjorde samorg-leiaren og fleirtalet i samorg-styret. NHO-direktør Karl Glad, med LO-leiar Yngve Hågensen på slep, lanserte til og med ein kampanje mot jentene i deira felles kamp for å samle støtte til krav om nye reglar i arbeidslivet for å sikre moderasjon og ansvarlegheit.

Dei som støtta Winge-jentene, argumenterte for organisasjonsfridomen, imot NHO og KS (Kommunenes sentralforbund) sitt ønske om innskrenking av forhandlings- og streikeretten. Dette er grundig dokumentert i det 28-siders info-hefte som Støttegruppa i Tromsø gav ut i juli 1995, like etter at konflikten blei avslutta med full siger.

Kvifor satsa borgarskapet så beinhardt på å knuse 6 jenter i Tromsø?

I eit intervju på lokal-TV i Tromsø like etter l. mai 1995, sa Karl Glad at NHO køyrde Winge-saka heilt prinsipielt. Som svar på spørsmål om det var LFF (Luftfartens Funksjonærforening) NHO var ute for å vingeklippe, sa Glad at LFF berre var eitt døme på «problemet» norsk arbeidsliv står ovafor. Han nemnde OFS (Oljearbeidernes fellessammenslutning) og heismontørane som eit større trugsmål; det var no naudsynt å samle alle gode krefter for å sikre «orden og ansvarlege tilhøve» i det norske arbeidslivet framføre dei store omstillingane som landet vårt no står ovafor.

NHO-køyret mot dei 6 Winge-jentene er ein lekk i borgarskapet sin kampanje for ei sterkare disiplinering av arbeidarklassen. «Ansvarlege» fagorganisasjonar (les: under kontroll av DNA-leiinga) er eit mål for å sikre kontrollen når uroa breier seg pga dei omleggingane som skjer,og ikkje minst viktig – blir planlagt gjennomført, i tida framover. Dei 6 jentene skulle få seg ein smekk av di dei forstyrra «herrane» sitt arbeid for å sikre «ro og orden».

Bakom syng EU

Noreg si integrering i den europeiske «frie marknaden» skyt fart. Det burde ikkje undre revolusjonære og progressive at borgarskapet har gjort grundige førebuingar for kva som må gjerast for å hindre uro og andre problem i samband med gjennomføring av dette prosjektet. Regjeringa si tilslutning til å inkorporere retningslinene for EU sin økonomiske og monetære politikk i EØS-samarbeidet, støtte til konvergenskrava og deira tilslutning til tidlegare sentralbanksjef Moland sine Oslo-kriterium for ein «sunn» økonomisk politikk (som er endå verre krav til marknadsorientering enn det EU har vore i stand til å bli samde om), byrjar alt å verke. Gigantoverskotet på statsbudsjettet og framlegga frå Rattsø-utvalet, velferdspolitikk-omlegginga, AS-ifisering og privatisering av offentlege verksemder og oppgåver, og presset for større fleksibilitet og mobilitet, for å nemne nokre døme. Og meir vil kome i tida framover. Eit politisk tettare og tettare samarbeid med EU trass i resultatet av folkerøystinga, kan vel også tyde på at ei kupparta innmelding i EU a la innmeldinga i EØS, kan tenkjast.

Borgarskapet stolar på DNA

At borgarskapet først og fremst lit på DNA-leiinga for å sikre kontroll i arbeidslivet, er openbert. DNA sitt leiarsjikt er i dag storborgarskapet sin viktigaste leiarfraksjon. Dei sit med kontroll over store delar av norsk økonomi, både offentleg og privat (gjennom statsstyringa og posisjonar elles). I tillegg kontrollerer dei den største og viktigaste fagorganisasjonen, LO.

Uavhengige fagforeiningar/forbund vil vere eit trugsmål mot målet – å sikre kontroll. Direkte, av di dei har oppstått som reaksjon på DNA-tilknytinga i LO og difor er utafor direkte kontroll. I ein del av desse organisasjonane er det også samla opp så mykje klassehat og kampvilje at borgarskapet fryktar uro og konfliktar og ikkje minst smitte-effekt til resten av samfunnslivet. Dei uavhengige fagforeiningane sin eksistens og agering, gjev også større rom for opposisjon innanfor LO (og AF og YS), også for den revolusjonære opposisjonen.

Dei 6 unge jentene som gjekk til streik ved Winge reisebyrå i Tromsø like før jul i 1994, ante vel lite i starten at deira kamp skulle bringe dei sjølve i frontlina framføre det samla borgarskapet sin kampanje for å innskjerpe «ansvarleggjeringa» av fagrørsla. Dei vann full siger etter 7 månaders streik og gav oss håp om at det framleis kan vere mogleg å leggje hinder i vegen for borgarskapet sine planar om ytterlegare innskrenkingar av arbeidsfolk sine rettar.

Arbeidsrettsrådet: Borgarskapet ønskjer større kontroll

Rådet skal leggje fram forslag til nye og strammare reglar for organisasjonane i norsk arbeidsliv. NHO og KS har tatt til orde for drastiske innskrenkingar i forhandlings- og streikeretten (og LO-leiaren følgjer opp). Dei krev at berre organisasjonar medmeir enn 100.000 medlemmer skal ha forhandlingsrett. NHO ønskjer i tillegg at berre hovudsamanslutningane skal ha rett til streikeavgjerd.

Får borgarskapet gjennom desse krava, vil det dramatisk innskrenke arbeidsfolk sine faglege rettar og stille opposisjonen overfor langt vanskelegare vilkår enn no. For borgarskapet vil det derimot opne seg langt større sjansar til raskare å tvinge gjennom marknadstilpassing av økonomien – med større sentralisering (både økonomisk og geografisk), ei fleksibilisering av arbeidstilhøva og ei generell senking av både dei direkte lønskostnadene og dei indirekte (trygdene og dei offentlege budsjetta).

DNA-leiinga – spydspiss i borgarskapet sine planar

På alle kampavsnitt møter vi DNA-leiinga, ikkje som ein tafatt mogleg alliert som nokon vil ha oss til å tru, men som hovuddrivkrafta for gjennomføring av åtaka på arbeidsfolk sine rettar og tilkjempa gode. Dei siste åra med EU/EØS-kamp, åtaka på velferdsstaten, privatiseringsframstøta og åtaka på dei faglege rettane, framvoksteren av ein stadig meir grotesk statleg rasisme, aukande problem for dei arbeidslause – det skulle vere nok døme på kva side vi møter DNA-leiinga på.

Det synest difor noko underleg at det no, når åtaka intensiverast både i djupne og breidde, reiser seg kritiske røyster mot delar av analysane den revolusjonære rørsla har på nettopp sosialdemokratiet og deira historiske rolle frå folk innafor rørsla, medan vi utafor får stadig lettare forståing for vårt syn. Dei siste åra med avsløringar av overvaking, etterretning osb, har gjort folk meir opne for dei synspunkta vi har forfekta i alle år. Men for den revolusjonære rørsla og for utviklinga i arbeidarklassen, er det nyttig og sunt at denne debatten kjem oppatt på ny.

Analyse av sosialdemokratiet – viktig for å skape ein riktig fagleg strategi og taktikk

Viss det er sånn som eg hevdar, at kontrollen med fagrørsla er avgjerande for borgarskapet, så skulle ein kunne finne døme i fagrørsla si historie på rå overgrep for å sikre dette, og at det er DNA-leiinga som har stått som eksekutør for åtaka.

DNA-bossane sitt hardkøyr mot NKP-dominerte fagforeiningar og tillitsvalde i mellomkrigstida, med eksklusjonar, oppretting av konkurrerande fagforeiningsstyre, – kommunistkampanjen på 50-talet og den vesle smaken vi sjølve har opplevd sidan slutten av 60-åra, alt dette er godt dokumentert og mykje er sikkert enno «uoppdaga».

Forsøk på å endre fagrørsla gjennom å erobre verv og posisjonar, har altså blitt møtt med hard motstand frå DNA/LO-toppen oppgjennom tidene.

Men det viktigaste midlet for å sikre kontrollen, og det vanskelegaste å møte for dei som har slåst og framleis slåst for å gjere fagrørsla til klassekamporganisasjon, er systemet si evnetil å «borgarleg-gjere» tillitsvalde. Det finst artiklar og bøker om dette fenomenet frå dei fleste av dei store arbeidarleiarane heilt frå Marx si tid.

Mange av oss som har jobba i fagrørsla sidan 70-talet, har vore utsette for det meste, også det mest primitive av alle knepa for å kjøpe opp folk – tilbod om «opprykk» og «større makt» viss vi «skikka oss» og melde overgang til Partiet (DNA). Med frustrasjon over liten framgang, å alltid vere i mindretal og med illusjonar om større gjennomslagskraft for «saka» i samarbeid med «ålreite» og til dels militante DNA-pampar, var det nok ein del som beit på agnet.

Vi kan vel i ettertid sjå kven som forma kven. For systemet sluker dei som ikkje maktar presset av å vere i opposisjon og vel personlege «snarvegar» for å «få meir gjort».

Masselinje – ikkje pampepolitikk

Før snakka vi om «masselinja» som eit vern mot revisjonistiske og reformistiske tendensar hos oss sjølve. Dette i motsetning til pampestilen som utviklar forakt for og mistru til vanlege arbeidsfolk.

Vi valte taktikk utifrå organisering og mobilisering av massane og ikkje taktikkeri i pampesjiktet som pasifiserte og gjorde massane til tilskodarar til «heltane» si triksing og miksing. Massane var dei verkelege heltane og berre ei jobbing som tok utgangspunkt i det, kunne hindre pamperi hos oss sjølve og føre fram mot større mål enn det å oppnå å få sole seg i ei pampestilling.

Arbeidararistokratiet

Vi snakka om det sjiktet av heiltids tillitsvalde, som med sin posisjon skilt frå arbeidskameratane sine, med hyppig omgang med borgarskapet og karriere-freistingar både i og utafor fagrørsla, utgjorde rekrutteringskjelda for og garantien til den borgarlege LO- og DNA-leiinga. Vi hevda det skulle meir til enn rak rygg, bein i nasen og sterke band til arbeidskameratane sine, for å makte å stå imot freistinga til å jenke seg for å få sjanse til å klatre i systemet. Vi hevda at berre ved å underordne seg eit kollektiv / eit revolusjonært parti som var medvite om dette kunne ein kanskje stå imot.

Det trengst eit revolusjonært parti

Difor hevda/hevdar vi, at den revolusjonære rørsla har ein avgjerande rolle, både for dagskampen og for kampen for å styrte borgarskapet. At den revolusjonære rørsla ikkje er sterkare enn ho er i dag tar ikkje frå oss ansvaret for å utforme ein fagleg politikk som alternativ til den borgarskapet i DNA-leiinga står for. Ein slik politikk må ta utgangspunkt i ei rett forståing av sosialdemokratiet som ei borgarleg politisk retning kor leiarskapen her i landet høyrer til borgarskapet sitt topp-sjikt.

Winge-jentene sin kamp – eit positivt døme

Med dei store endringane i norsk økonomi og samfunnsliv som borgarskapet no pressar fram, vil kontrollen med fagrørsla, både organisatorisk og politisk, vere avgjerande for kor raskt og kor smertefritt dette skal gå. Ein ventar seg reaksjonar og uro. Ein ser tendensar til at kontrollen nær grasrota glipp. Difor ønskjer dei å innskrenke organisasjonsfridomen og sentralisere kontrollen kor DNA set med makta. Dette våga Winge-jentene å slåst mot. Og dei vann. Det gjev håp.

av Siri Jensen

Stein Stugu skriver i Røde Fane nummer 2, 1996 om faglig strategi. Artikkelen reiser mange viktige problemstillinger og gir et godt utgangspunkt for diskusjon. Mange kjenner seg nok igjen i spørsmåla han reiser og de vanskelige valga en ofte står oppe i som faglig tillitsvalgt. Jeg skal ikke gå inn på de konkrete spørsmåla. Istedet vil jeg prøve å ta opp noen momenter til en delvis alternativ måte å oppfatte/definere situasjonen som et utgangspunkt for videre diskusjon.

Aller først, en grunnstein i AKPs faglige politikk hele tida har vært å ta utgangspunkt i og støtte folk som vil ta opp kampen mot ulike former for utbytting og undertrykking. Prioritere områder der det er virkelig bevegelse på grasrota. Støtte rettferdige kamper på folks egne premisser, selv om de ikke går fram etter LO-systemets oppskrift eller slåss på det aller lureste tidspunktet. Dette er en bra tradisjon å holde fast ved, og viktig å minne om på et tidspunkt da flere faglige tillitsvalgte fra RV/AKP-miljøer er kommet i en situasjon der de har anbefalt tarifforslag som medlemmene deretter stemmer ned.

Gunstig situasjon

For det andre oppfatter jeg det slik at situasjonen i dag er gunstig for opposisjonen i fagbevegelsen. Langt flere deler kritikken først og fremst av Arbeiderpartiets politikk, men også av LO-toppen og dens manglende vilje til å organisere aktiv motstand mot markedsliberalisme, privatisering, nedbygging av velferdsstaten. Større deler av fagbevegelsen opptrer mer sjølstendig i forhold til regjeringa, og det er langt større frihet til ulike former for samarbeid på tvers. Avstemninga i Fellesforbundet viste også at det er større forbannelse over utviklinga i retning større klasseskiller enn det mange, også faglige tillitsvalgte, hadde trodd. Det er dermed grunnlag for en brei opposisjon, langt utover dem som sjøl definerer seg som «opposisjon». Denne utviklinga har også ført med seg at har mange fra opposisjonen etterhvert har fått mer sentrale posisjoner. Dette medfører at en daglig må gå inn i og ta standpunkt til masse konkrete spørsmål og «bli skitten på henda».

Opposisjon i posisjon

Jeg synes Stein Stugus artikkel reiser spørsmålet om en i denne situasjonen skal slutte og definere seg som opposisjon og istedet begynne å operere som om fagbevegelsen var enhetlig, med felles klasseinteresser fra topp til bånn. Der problemet er at LO-ledelsen er svak og at hele fagbevegelsen, inkludert ledelsen, mangler svar. Eller om revolusjonære skal holde fast ved at oppgaven fortsatt er å utvikle opposisjonen og slåss for en alternativ politisk og faglig linje. Alternativ til EØS- og EU-tilpasning, til moderasjonslinje, til snikprivatisering, til innskrekning av streikeretten, til linja med at toppene skal ordne opp og medlemmene holde seg i ro. (En slik alternativlinje vil også på mange områder innebære forsvar av dagens ordninger. Stein nevner for eksempel betydningen av landsomfattende tariffavtaler.) Dette innebærer heller ikke at en i dag har alle svara, men det har konsekvenser for måten å tenke og jobbe på.

Et slikt syn innebærer å holde fast ved opposisjonsperspektivet også når man er i posisjon, se seg selv som representanter for en brei opposisjon med utgangspunkt i vanlige folks interesser. (Som for eksempel Boye Ullman gjør når han oppfordrer til å stemme nei i Fellesforbundet, både i første og annen runde.) Dette står ikke i motsetning til å være representanter for dem som har valgt en. Det er jo ofte nettopp derfor en er blitt valgt. I kvinnesammenheng har vi oppsummert at kvinner i ledende verv, selv i folkelige organisasjoner og revolusjonære partier, fortsatt er i opposisjon til det systemet de da inngår i. Dette gjør slike posisjoner svært vanskelig. På samme måte er det for faglige tillitsvalgte, de har posisjon innafor et system der de ikke har makta. En viktig side ved slike posisjoner må derfor være å finne ut hvordan de kan brukes til å gi større rom for opposisjonen og for vanlige medlemmers aktivitet og styrke. Og unngå å komme dit at medlemmene blir et problem.

Et slikt syn på opposisjon og posisjoner krever at tyngdepunktet i opposisjonen ligger på grunnplanet, på arbeidsplass, klubb og foreningsnivå. Og i på tvers samarbeid på dette nivået. De årlige Trondheimskonferansene kan sees som en del av arbeidet med å bygge opp en slik opposisjon med en alternativ virkelighetsforståelse, på en måte som er åpen og «uorganisert». Alle som er med på dette, vil ikke definere seg som opposisjon. Det er heller ikke viktig. Men revolusjonære må etter mitt syn holde fast ved at dette er innrettinga. Alternativet kan fort bli at det er de daglige utfordringene til dem som sitter i posisjoner, som får definere problemstillingene og den politiske linja.

Mens vi venter?

Mitt tredje utgangspunkt er at faglig strategi for revolusjonære ikke kan begrense seg til å gjøre det beste ut av kapitalismen idag, «mens vi venter på sosialismen». Selv om det sosialistiske alternativet i dag står svakt. Vi ser daglig at kapitalismen driver stadig større rovdrift på menneskene, utviklinga går den gale veien. Hensynet til folks nære daglige interesser tilsier at det er nødvendig å stille målsettinga at arbeiderklassen og folket må ta makta og gjøre slutt på kapitalismen. Problemet er sjølsagt hva dette betyr for det konkrete faglige arbeidet. Det er ikke mulig å reformere seg inn i sosialismen, og i det daglige arbeidet er en tvunget til å operere innafor kapitalismen og styrkeforholdet mellom arbeid og kapital. Samtidig er det et stort behov blant mange radikale fagforeningsfolk for å diskutere strategi, blant annet fordi de ser disse begrensningene.

I denne diskusjonen må revolusjonære og kommunister være tydeligere. Det er helt nødvendig å diskutere med mange hvordan arbeiderklassen kan styrke seg politisk som klasse med sikte på å ta makta. Det betyr blant annet å utvikle og utdype motsetningene til borgerskapet som klasse og vise i praksis at de er uforenlige motsetninger. Det innebærer å sette enheten med andre arbeidere, og med allierte som for eksempel bønder, både i Norge og internasjonalt over enhet med egen bedriftsledelse.

Dette er ikke en linje mot kompromisser. De er nødvendige hele tiden, men det understreker nødvendigheten av å klargjøre at det en inngår er kompromisser, ofte til og med dårlige slike, av hensyn til styrkeforholda. Slik også med diskusjonen om konserntillitsvalgte og imperialismen. Det er etter mitt syn både mulig og nødvendig å kombinere et offensivt, prinsipielt syn mot norsk imperialisme med konkret støtte til enkelteprosjekter – dersom en gjør det klart for både medlemmer og offentlighet at dette er nødvendige – og dårlige – kompromisser i en hard verden. Støtte til norsk imperialisme skjer utfra svakhet, ikke utfra styrke.

Betydningen av å styrke arbeiderklassens oppfatning av seg sjøl som egen klasse atskilt fra og med grunnleggende andre interesser enn borgerskapet er også en grunn til at diskusjonen om klasseanalyse av LO-toppen på ingen måte er uviktig.

Å styrke arbeiderklassen som klasse betyr også å utvikle fellesinteressene på tvers av arbeidsplass, bransje og forbundsområde og på tvers av fagbevegelsen og andre organisasjoner som tar utgangspunkt i arbeiderklassens interesser, med utgangspunkt i respekt for ulikt ståsted. Det betyr å utvikle folks egenaktivitet og tillit til egne krefter, mot en inngrodd kultur med at det er de tillitsvalgte som skal ordne opp. Det betyr å styrke kvinnebevisstheten og kvinnenes plass innafor alle typer arbeiderorganisering og folkelig organisering. Det betyr å bekjempe rasismen og organisere enheten med innvandrere. Det betyr å styrke alliansen med bøndene. Alt dette sier noe om måten en organiserer og slåss på, når en slåss også i den daglige kampen.

Revolusjonær bevissthet

Til slutt, det er ingen grunn til å moralisere over revolusjonære og progressive tillitsvalgte som har fått mer sentrale posisjoner. De fleste har oppnådd dem utfra tillit hos arbeidskameratene og langvarig, godt og hardt arbeid. De gjør en viktig jobb for medlemmene sine og blir daglig stilt overfor vanskelige dilemmaer som er lett å ta stilling til på lang avstand. Den daglige kampen for arbeidsplasser, lønns- og arbeidsforhold sluker kreftene og kan lett ta all plassen. De revolusjonære perspektivene kan virke langt vekk og prinsipielle standpunkter korrekte, men fruktesløse. Vitsen ved stadig å ta dissenser – og ubehaget som følger med det – kan oppleves som liten, når det allikevel ikke fører til noe.

Hovedårsaken til dette er etter mitt syn ikke den enkeltes moralske forfall, men fraværet av et sterkt, godt organisert, revolusjonært, kommunistisk parti og en sterk revolusjonær bevegelse. Årsaken til at dette trengs, er nettopp at revolusjonær bevissthet ikke «vokser opp av fabrikkgulvet» eller i den daglige kampen mot arbeidsgiverne. Den faglige kampen føres innafor kapitalismens rammer og må i stor grad nettopp gjøre det. Et revolusjonært kommunistisk parti og en aktiv diskusjon om revolusjon, sosialisme og kommunisme er nødvendig for å legge andre premisser. Og det er nødvendig for å holde oppe trua på at det nytter å gå mot strømmen, selv om en er alene, fordi en vet at det er andre som jobber for det samme mange andre steder.

Diskusjonen om nødvendigheten av et revolusjonært, kommunistisk parti er derfor en del av diskusjonen om faglig strategi.