av Pål Steigan

I stedet for å forkaste sosialismens muligheter på grunnlag av gårsdagens sosialistiske løsninger, burde vi drøfte hva slags sosialistiske svar det må gis på grunnlag av dagens kapitalistiske kriser, sier Pål Steigan som følger Tore Sivertsen innlegg i Klassekampen i sommer.

Tore Sivertsen reist en meget viktig debatt, nemlig debatten om hvilke lærdommer vi skal trekke av sosialismens midlertidige nederlag. Det viktige med måten han reiser denne debatten på, er at han reiser den som revolusjonær og marxist. Han ønsker å komme fram til ny revolusjonær erkjennelse gjennom større innsikt i samfunnets økonomiske lover. På dette grunnlaget vil han utvikle en ny revolusjonær strategi. Dermed skiller Sivertsen seg fra dem som bruker sosialismens tilbakeslag til å fordømme sosialismen.

Sivertsen skal også ha ros for å være dristig og udogmatisk i måten å drøfte problemet på. Han konkluderer med at Marx og Engels tok feil i at en sosialistisk planøkonomi fører til en varig frigjøring av produktivkreftene. Sivertsen mener derfor at hypotesen om kapitalismens nødvendige sammenbrudd og sosialismens uunngåelige seier er feil. Vi må derfor leve med kapitalismen på ubestemt tid og fortsette kampen mot den ut fra en slik erkjennelse.

Etter ett århundre med forsøk på å skape sosialistiske samfunn, er det opplagt nødvendig å stille slike spørsmål som dem Sivertsen stiller, men er det dermed nødvendig å komme til en slik konklusjon? Jeg mener nei, ikke fordi jeg mener logikken i Sivertsens argumentasjon er så gæern, men først og fremst fordi jeg mener han gjør alvorlige forenklinger av Marx’ teorier og av sosialismens historiske erfaringer.

Er sosialisme lik planøkonomi?

Flere generasjoner sosialister vil sikkert svare ja på spørsmålet om sosialisme er identisk med planøkonomi. Sivertsen fortsetter den tradisjonen, og ikke uten grunn. Et slikt svar ville sikkert skåra bra på en m-l-studiesirkel på 1970-tallet. Stalin ville sikkert ha godkjent det, kanskje også Lenin i et høystemt øyeblikk, men det er ikke nødvendigvis riktig av den grunn?

Marx avleder kommunismens nødvendighet av kapitalismens iboende motsetninger. Motsetninga mellom vareproduksjonens anarki og behovet for planlagt styring av samfunnets ressurser for å dekke folks behov, er uten tvil en av disse motsetningene. Men vel så viktig er motsetninga mellom produksjonens samfunnsmessige karakter og den private tilegnelsen, eller fremmedgjøringa av produsentene i forhold til produksjonen. Vel så viktig er kapitalismens destruktive jakt på maksimal profitt, som i sin ytterste konsekvens undergraver sjølve fundamentet for kapitalismen.

Det vi må få klarhet i er ikke i første omgang hvorvidt den formen for planøkonomi som har vært prøvd ut til nå, er et levedyktig alternativ til kapitalismen, men om kapitalismen sjøl har overvunnet sine indre motsetninger og vil kunne fortsette å leve med dem uten å rive seg sjøl og verden i filler. Blant seirene til verdenskapitalismen er to verdenskriger og hundrevis av lokale kriger så blodige at sjøl ikke trettiårskrigens barbari kommer opp mot det i blodighet og ødeleggelser. En annen seier er ei miljøkrise så galopperende hurtig at klimatiske og andre endringer som ellers skjer i geologisk tempo, nå utvikler seg på tiårsbasis.

Ut fra det som har skjedd siden Marx’ tid, er det ikke noe grunnlag for å si at kapitalismen er blitt mindre destruktiv eller at den på noen måter har løst sine viktigste indre motsetninger. Sivertsen blir udialektisk når han bare drøfter den ene sida i motsigelsen, sosialismen, og ikke den andre. Sosialismen oppstår som en negasjon av kapitalismen, som et svar på kapitalismens motsetninger, og ikke som et skrivebordsplanlagt samfunn. I stedet for å forkaste sosialismens muligheter på grunnlag av gårsdagens sosialistiske løsninger, burde vi drøfte hva slags sosialistiske svar det må gis på grunnlag av dagens kapitalistiske kriser.

Fokuseringa på sosialismens planside var helt naturlig i et samfunn som i høyeste grad var dominert av den tidlige kapitalismens anarki. Men det blir utilstrekkelig etter et århundre der monopolkapitalen har utvikla statsmonopolkapitalismen og avansert kapitalistisk planlegging. Faktisk er det sånn at den mest vellykte kapitalismene i dag har oppstått på grunnlag av steinhard planlegging kombinert med markedskapitalisme og privat tilegnelse. Japan, Sør-Korea og Singapore viser vellykte eksempler på kapitalens bruk av staten og statlige planleggingsmekanismer for å skape en utvida reproduksjon og en rask kapitalakkumulasjon. Innføringa av kapitalistiske produksjonsforhold i Kina viser det samme, kanskje i enda høyere grad. Kombinasjonen av statlig styring, en konfuciansk enhetskultur, rå kapitalakkumulasjon og politisk diktatur har så langt vist seg å kunne oppnå store resultater på kort sikt. Det er ikke kapitalismens liberalistiske side som har gitt den de mest oppsiktsvekkende resultatene i vårt århundre. Reagan roste liberalismen og det frie markedet, men det han lyktes med, var det statlige militariseringstiltaket SDI og en raskere monopolisering av kapitalen enn det forgjengerne hadde stått for. Statsintervensjon i økonomien var et tabuord i Reagans og Thatchers taler, men et sentralt element i deres praksis, med den viktige modifikasjonen at statlige tvangsmidler ble brukt til å sikre det lille mindretallet en stadig større andel av samfunnets ressurser enn noen gang tidligere. I norsk økonomi er det samme tilfelle. Staten brukes aktivt til å overføre en større del av samfunnets reveny til de rike og til å skape store, delvis statlige monopoler som kan delta i den imperialistiske utbyttinga på verdensbasis. Et godt eksempel er oljemeldinga som tar sikte på å bruke kapitalakkumulasjonen fra Nordsjøen til å komme ut på banen i kampen om superprofitten under fjerne himmelstrøk.

Plan for hvem?

Dette århundret har ikke brakt planlegging i miskreditt, men såvel sosialismens som kapitalismens erfaringer reiser spørsmålet om plan for hvem og for hva med full tyngde. Kapitalismens bruk av plan viser dessuten at det er helt utilstrekkelig å definere sosialismen som planøkonomi. Hvis vi går tilbake til Marx, så stilte han opp, ikke sosialismen, men kommunismen, som kapitalismens motsetning. Mens kapitalismens vesen ble beskrevet som produksjon for profitt, ble kommunismens vesen beskrevet som produksjon for behov, altså motsetninga mellom bytteverdisamfunnet og bruksverdisamfunnet.

Den sosialismen som ble skapt på tsarismens og det kinesiske keiserdømmets ruiner, hadde aldri et materielt fundament som var sterkt nok til å mestre overgangen til bruksverdisamfunnet. Og her ser jeg en betydelig svakhet hos vårt århundres marxister. Vi har vært voluntarister og idealister på dette området. Vi har, i pakt med Lenin og Mao, trodd at det politiske grunnlaget var nok til å omdanne materien så voldsomt at disse problemene kunne overvinnes. Vi har trodd på tesen om å sykle på vannet, bygge 10.000 tonnere på 3.000 tonneres bedding eller sosialisme på føydalismens grunnmur. Det gjorde ikke Marx. I noen skarpe observasjoner i ungdomsskriftene kom han med profetiske ord om dette.

«På et hvert trinn (i den historiske utviklingsprosessen, min anm, PS) forefinnes det et materielt resultat, en sum av produktivkrefter, et historisk skapt forhold til naturen og mellom individene innbyrdes, som enhver generasjon arver fra sin forgjenger (…). Disse livsbetingelser (…) avgjør også om den revolusjonære rystelse, som gjentar seg periodisk i historien, vil være sterk nok til å omstyrte grunnlaget for alt bestående eller ei. Når disse materielle elementer for en total omveltning, nemlig på den ene sida de eksisterende produktivkrefter, på den andre sida dannelsen av en revolusjonær masse (som ikke bare gjør opprør mot enkelte betingelser i det tidligere samfunn, men mot selve den tidligere «livsproduksjon», mot «totalvirksomheten» den bygger på), ikke er til stede, så er det ganske likegyldig for den praktiske utviklinga om denne omveltningas ide alt er blitt forkynt hundrevis av ganger, slik kommunismens historie beviser.» (Karl Marx: Den tyske ideologien, oversatt etter den danske utgaven.)

Det Marx sier her er at den kommunistiske revolusjonen ikke kan lykkes dersom ikke to betingelser er innfridd:

1. et tilstrekkelig høyt nivå på produktivkreftene, og
2. en revolusjonær masse som politisk er i stand til å representere et helhetlig alternativ til det gamle samfunnet.

Var disse vilkåra til stede ved dette århundrets sosialistiske revolusjoner, eller var det ikke nettopp slik at fordi de manglet i veldig stor grad, måtte kommunistpartiet inn og spille den rollen som den bevisste delen av proletariatet var forutsatt å spille? Var det ikke slik at fordi produktivkreftene mangla, så måtte staten inn med ekstraordinære tvangstiltak for i etterskudd å prøve å stampe disse produksjonsmidlene opp av bakken (Stakhanov-kampanjen, Det store spranget osv). Lest i ettertid er sosialismens historie i hele vårt århundre en endeløs kamp for å kompensere for mangelen på de forutsetningene som Marx åpenbart mente var ufravikelige. Dette er ikke ment som moralisme. De revolusjonære hadde ikke annet valg enn å forsøke da de først fikk sjansen. De gjorde en heroisk innsats som vi skal være dem meget takknemlige for. De brakte også sine egne folk og menneskeheten framover. Men likevel må vi kunne gjøre en nøktern vurdering av hvilke sjanser de faktisk hadde til å lykkes. Vurdert etter målestokken til Marx skulle de omtrent ha hatt den berømte snøballens sjanse i helvete for å kunne skape et kommunistisk samfunn på ruinene av halvføydale samfunn.

Dette skyldtes ikke planøkonomiens elendighet, slik Sivertsen sier. Uten planøkonomi, enda så primitiv den ofte var, hadde de ikke lykkes med noe, ikke med skoleverk, ikke med elektrifisering, ikke med å slå nazi-Tyskland, ikke med å mette Kinas hundretalls millioner. Det at de ikke lyktes kom av skjebnesvangre svakheter i det materielle og politisk-materielle grunnlaget for revolusjonen. Det var også disse svakhetene som gjorde at deres planøkonomi bare ble en meget grov skisse av en planøkonomi. Maos kommunister trodde at de hadde hundre millioner tonn ris mer til rådighet enn de faktisk hadde, på grunn av svakheter i rapportsystemet. Hvordan går det an å drive planøkonomi på et sånt grunnlag? I 1980 viste det seg at det bodde 80 millioner flere mennesker i Kina enn myndighetene hadde trodd. Det fantes altså et Tyskland mer enn antatt. Hvordan skulle så planøkonomien kunne fungere? Det manglet statistikk, det manglet metode, det manglet infrastruktur til å behandle informasjonen, det manglet en vitenskapelig tradisjon, det manglet systemer for behandling, bearbeiding og tolkning av informasjonen. Med slike forutsetninger, hvordan kan man si at forsøkene på allikevel å praktisere planøkonomi kan si noe om planøkonomien som sådan?

Baron von Münchhausen

Hvor langt kunne våre heroiske forgjengere komme i sine enorme anstrengelser for å skape kommunistiske samfunn? De var, lik baron von Münchhausen, overbevist om sin egen evne til å heise seg sjøl og hesten (les: samfunnet) opp av myra ved å trekke seg opp etter parykken. De trodde på politikkens allmakt. Du kan gjøre alt du bestemmer deg for å gjøre. Hvis du vil avskaffe føydale forhold, så vedta det, utsted en forordning. Vil du fjerne kapitalistiske utbyttingsforhold, så forby dem. Denne klokkertrua på politikkens og forordningenes guddommelige makt har vi arvet fra dem. Marx hadde sin egen forståelse av dette spørsmålet:

«Hvis man innbiller seg at det bare trengs forordninger for å komme ut av konkurransen, vil man aldri bli fri for den. Og hvis man driver tingene så vidt som til å foreslå at man avskaffer konkurransen, mens man opprettholder lønnen, så foreslår man å forordne det rene nonsens. Men nasjonene utvikler seg ikke ifølge kongens befaling. Før de fabrikerer den slags forordninger må de i det minste forandre sine industrielle og politiske eksistensbetingelser, følgelig forandre hele sin eksistensmåte grunnleggende.» (Karl Marx: Filosofiens elendighet, oversatt etter den danske utgaven.)

Ved siden av at dette var en kritikk av Proudhons tro på at det skulle være mulig å forby konkurransen, leser jeg dette som en kritikk fra Marx mot all form for sosialisme som baserer seg på at politiske tiltak står fritt i forhold til den materielle situasjonen i samfunnet. Dermed blir den veldig relevant for vår egen sosialismediskusjon. Alle vi i kulturrevolusjonsgenerasjonen har vært svært fokusert på radikaliseringa av overbygninga. Vi har hatt en klokkers tro på radikal lovgivning, politiske kampanjer og ideologisk strid. Derfor har vi lett for å bli mismodige når forventningene til slike tiltak ikke innfrir. Dette ser vi både i dagskampen og i den strategiske kampen.

I det daglige fører vi kamp for likelønn, noe som er både rettferdig og nødvendig. Men jeg er helt overbevist om at en del folk som deltar i den kampen faktisk tror at det er mulig å innføre likelønn under kapitalismen, dersom den politiske viljen hadde vært til stede. En slik tenkning bryter grunnleggende med Marx’ måte å analysere samfunnet på. For ham blir noe sånt å forordne «det rene nonsens». Går vi videre til sosialismen, ser vi at det ofte har blitt lagt opp en politikk som har opprettholdt det vesentlige av lønnsarbeidssystemet og vareproduksjonen, samtidig med at konkurransen og markedet har blitt forbudt. Behandlinga av forholdet mellom plan og marked og mellom formelle og reelle markeder har under sosialismen blitt behandla mer i tråd med Proudhon enn med Marx. I en knapphetssituasjon har man gått ekstremt langt i retning av å forby markedet, bare for å oppleve at markedsrelasjonene gjenoppstår i perverterte former, for eksempel gjennom trefninger i byråkratiet eller gjennom en skjult verdioverføring fra en del av samfunnet til en annen.

Mye av det Sivertsen kaller svakheter ved planøkonomien har vært feil av denne typen. Det er klart at den politiske makta som ligger i planøkonomien har vært ei forutsetning for denne typen feil. Men ved å gjøre det til en feil ved planøkonomien i seg sjøl, unndrar man seg en mye vanskeligere diskusjon om produktivkrefter og produksjonsforhold, mellom plan og marked. Dermed får man heller ikke belyst hva som er de materielle forutsetningene for å ta det historiske skrittet ut av lønnsarbeidssystemet og over i et bruksverdisystem.

Jeg vil forsøke meg med en påstand om at våre kamerater som til nå har vært i posisjon til å prøve å skape sosialismen, i sin entusiasme og iver har gjort store idealistiske feil. De har undervurdert likhetene mellom sosialismen og kapitalismen og de har overvurdert de mulighetene som ligger i radikal lovgivning og politisk kamp så lenge ikke de materielle forholda i samfunnet er vesentlig forandra. Dette har fått dem til å vedta forordninger som i beste fall har vært gæerne og som i verste fall har ført til katastrofer. I beste fall har dette bare gitt seg utslag i produksjon av tunge spiker eller kjøleskap som ingen vil ha. I verste fall har det gitt seg utslag i hungerkatastrofer, vilkårlige overgrep og død. Når urealistiske forordninger ikke har virka, har det ikke blitt oppsummert som det, men ofte blitt et grunnlag for en eller annen type jakt på syndebukker eller forrædere. Dessuten har de ikke hatt de redskapene, de rapport- og kvalitetssystemene som en vitenskapelig planøkonomi forutsetter. Dessuten har de gitt etter for sitt eget samfunns udemokratiske tradisjoner og undertrykt erfaringer om svakheter i planen og politikken. De har ikke skjønt at demokrati og lidenskapsløs oppsummering av både positive og negative erfaringer med planen er ei grunnforutsetning for at en planøkonomi i det hele tatt kan fungere. Slik jeg ser det har våre forgjengere verken vært materielt eller teknisk forberedt på planøkonomiens krav, men heller ikke kulturelt eller mentalt. De har dessuten trodd at så lenge de hadde plan, så hadde de sosialistiske relasjoner i samfunnet. Men som jeg var inne på innledningsvis er ikke planen noe enestående for sosialismen. Enda viktigere enn planen er spørsmålet om for hvem. Det er fullt mulig å drive utbytting og umyndiggjøring gjennom en økonomisk plan, noe både sosialismen og kapitalismen har gitt oss tallrike eksempler på.

av Arne Byrkjeflot

AKPs historie ikke bare viktig for AKP. Til nå har historia bare vært skrevet av dem som ledet partiet eller av dem som hatet det.

Gjennom de siste års partikamp i AKP er det forsøkt skapt et bilde av et parti av fanatikere som kjøpte ei pakke fra Peking og fulgte ledelsen slavisk. Et parti som, dersom det hadde kommet til makta, ville skapt et gulag. Resultatet er at partiet med sin partimodell blir den største trussel for sosialismen, ikke borgerskapet. Det skal ikke bli lett å bygge opp en revolusjonær bevegelse med et slikt selvbilde.

Alle som vil bygge opp en revolusjonær bevegelse i Norge må bygge på AKPs historie. Derfor er kampen om AKPs historie ikke bare viktig for AKP. Til nå er historia bare skrevet av de som ledet partiet eller de som hatet det. En organisasjon skapes ikke av dekreter fra toppen, det skapes gjennom hva den faktisk driver med. Men hvordan var det virkelige AKP, slik det fungerte til daglig?

Først: Hva er egentlig en sosialistisk revolusjon? Jeg oppfatter den marxistiske historieoppfatninga omtrent sånn: Et samfunnssystem får lov å råde grunnen så lenge den ikke står i motsetning til å utvikle produksjonen. Slik ble slavesystemet avløst av føydalsystemet som igjen ble avløst av kapitalismen. På et eller annet tidspunkt vil kapitalismen være et hinder for å utvikle produksjonen videre og sosialismen vil overta. Jeg mener kapitalismen har nådd det punktet. Hvor enn vi ser, så ser vi at det kapitalistiske systemet er i ferd med å stanse opp all utvikling. Den tredje verden synker stadig dypere ned og har gjort det lenge. Men det virkelig nye er at den vestlige kapitalismen er inne i sin dypeste krise noensinne. Vi er i ferd med å få en «tredje-verdisering» av Vesten. i tillegg kommer at systemet nå er så rovgriskt at det truer selve livsgrunnlaget.

Så kommer vel sosialismen av seg sjøl! Nei dessverre, den gjør nok ikke det. Lenins definisjon av en revolusjonær situasjon: «Revolusjonens grunnlov som er blitt bekrefta av alle revolusjoner og særlig av de tre revolusjonene i det tjuende århundrede, er følgende: For at en revolusjon skal finne sted, er det ikke nok at de utbytta og undertrykte massene innser at det er umulig å leve på den gamle måten og krever forandringer. For at en revolusjon skal finne sted, er det nødvendig at utbytteme ikke klarer å leve og herske på den gamle måten lenger. Det må med andre ord oppstå ei djup politisk krise.»

Et lite parti kan spille en rolle

Det er i en slik situasjon at et lite kommunistparti plutselig kan spille en historisk rolle. Slik det lille bolsjevikpartiet i løpet av noen måneder i 1917 vokste fram. Men grunnlaget var lagt gjennom en rekke ganske viktige avgjørelser. Den viktigste var i 1914 da arbeiderpartier over hele Europa valgte sin egen regjering i 1. verdenskrig, mens bolsjevikene erklærte krig mot krigen, inklusive sin egen regjering. Det var da kommunistene oppsto, fordi det ikke lenger var mulig å kalle seg sosialdemokrat.

Men om du nå får en revolusjon, så har ikke sosialismen seira. La oss gå tilbake til den kapitalistiske revolusjon. For 4 år siden ble den franske revolusjon feiret over hele Europa, en revolusjon som forresten var et blodbad uten like. Det skulle gå hundre år før kapitalismen var etablert som det herskende samfunnssystem, husk den amerikanske borgerkrigen fra 1856 til 1863 som også var en kamp mellom det føydale sør og det kapitalistiske nord. Forresten enda mer blodig, men likefullt den dag i dag gjenstand for tåredryppende heltefortellinger som Tatt av vinden og Nord-syd.

I et historisk perspektiv er de tilbakeslag sosialismen har fått, ganske logiske. Alle marxister har sett på sosialismen som en overgangsfase, en lang periode med klassekamp mellom de gamle utbytterne og de som prøver å utvikle sosialismen i retning det klasseløse samfunn, kommunismen. Enda mer logisk er det når revolusjoner hittil har skjedd i tilbakeliggende land, uten en opplyst befolkning og uten demokratiske tradisjoner.

Men det som har gjort at slike tilbakeslag har fått så alvorlige virkninger for den kommunistiske bevegelsen er måten tilbakeslaga har kommet på. De har ikke skjedd gjennom en motrevolusjon fra de gamle utbytterne, de har skjedd innenifra, det er det kommunistiske partiet sjøl som har forfalt og gjeninnført i første omgang en form for statskapitalisme. Med katastrofale følger.

AKP (m-l) vokste fram i ei ny oppbruddstid. Fra studentopprøret i 1969 med gigantiske studentdemonstrasjoner, til framveksten av den nye streikebevegelsen, Vietnamkrigen og EEC-kampen i 1972. Vi hadde to viktige forutsetninger for å lykkes. Vi var en praktisk bevegelse og dypt rotfesta i norsk virkelighet. Den som tror at det bare var ideer og ideologi som drev oss, tar grundig feil. jeg begynte på NTH i 1969. Allerede andre året organiserte vi ikke bare lånekasseaksjoner, vi gikk gjennom hver ei pensumbok og krevde reduksjoner i pensum, vi hadde husleiestreik på Moholt. (Og vi vant, det er vel det letteste pensum i moderne tid.) Men den viktigste grunnen til at vi ble noe mer enn bare et overgangsfenomen, var EEC-kampen. Vi organiserte Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid med 27.000 medlemmer. Vi reiste ut i de mest grisgrendte strøk. Vi ble et norsk parti. Det var ikke spesielt vanskelig om Kina den gangen var for EF som en motvekt mot USA og Sovjet. Da vi ble innkalt til møte for å bli fortalt den sørgelige sannhet at Kina var for EU av ledelsen, så var det helt uproblematisk for de vanlige medlemmene i AKP.

Samtidig vokste vi opp i skarp opposisjon mot den øst-europeiske formen for sosialisme. Vi traff de gamle forstokka NKP-erne i fagbevegelsen, som enten var skremte og psykisk knekt av mccarthyismen eller støttet DNA i tykt og tynt og var våre verste fiender. Derfor traff maoismen og kulturrevolusjonen i Kina oss hjemme. «Bomb hovedkvarteret,» sa Mao, «klasseflenden er midt blant oss.» «Det gjelder å holde partiet rødt, det gjelder å holde oss sjøl røde.» Særlig siden alle gikk rundt oss og sa: – det er bare en ungdomssynd, dere blir likedan dere og. Som Dag Solstad sier i Gymnaslærer Pedersen: Jeg vil ikke bli en hvit mann. Derfor gjennomførte vi systemet med kadervurderinger og krevde et flertall av arbeidere i ledelsen. Og vi gikk enda lenger. Vi gjennomførte proletariseringsbevegelsen. En bevegelse som vel neppe er sett maken til noen sted, hundrevis av av ungdommer gikk ut i industri, bygg og anlegg. Vi ville ikke bare være arbeiderklassens parti, vi ville være en del av arbeiderklassen. Og det gjaldt også ledelsen av partiet. Pål Steigan begynte på Asea Per Kure, Tron Øgrim ble øltapper, Peder Martin Lysestøl ble bygningssnekker. Astri Holm og Marion Palmer ble fiskeindustriarbeidere.

Samtidig kom venstredreininga av partiet, vi så krigsfaren som overhengende. Vi strammet inn på hemmelige medlemmer. Dette kom samtidig med ei enormt hard kampanje fra borgerskapet mot oss som jobbet i fagbevegelsen, med yrkesforbud, eksklusjoner og oppsigelser. Det var ei tid da det gjaldt å ikke bukke under, det var ikke tid for den finslepne taktikk. Hardest var det for kvinnene i industrien.

Dette var vel de årene da AKP kom lengst i retning av å opptre fanatisk. Krigsredselen var stor, SV ble plassert ganske langt ute på den blå skalaen. Sikkerhetspolitikken var såpass streng og ledelsen ganske eneveldig. Det er interressant at dette også var perioden da kvinnene våre fikk gjennomgå mest. «Familien som kampenhet,» var parolen. I mitt distrikt var det to saker som avgjorde valg til distriktsstyret: Holdning til Hustad-streiken og kvinnenes livsførsel. Det var ikke mange jenter som overlevde i ledelsen, verken hos oss eller sentralt.

Det er denne perioden de snakker om når de sier at AKP ved makten ville ført til gulag. At vår marxisme var menneskefiendtlig.

Er dette riktig? Skulle det AKP som nektet å godta noen privilegier, som slåss for demokrati i fagbevegelse, som vurderte nøye om vi kunne bli ødelagt av å ta verv. Som nettopp hadde vært gjennom å puste liv i en fagbevegelse totalt blottet for liv og demokrati. Som gjennom kvinnefronten gjenreiste kvinnekampen, som slåss for enhet by-land gjennom Hitra-akajonen, som nektet å underlegge seg Kinas eller Albanias politikk når de stred med våre egne erfaringer. Som nektet å godta statsstøtte til Klassekampen eller beinpenger. Vi som fryktet å bli en av dem mer enn noe annet på jord.

Greide å fornye seg

Det beste beviset på dette er at AKP i løpet av noen år greidde å fornye sin politikk og gjøre opp med det meste. Og det i ei tid, mot slutten av 70-tallet, da venstrebølgen dabbet av, høyrebølgen kom. På 1980-tallet kom nedleggingsbølgen i industrien. Svært mange av oss mistet jobben og ble tvunget over i mer akademiske yrker. Andre merket presset både fysisk og psykisk og skiftet jobb.

Arbeiderinnrettinga ble satt under press. Jeg er ganske sikker på at dette betydde mye mer for partiet enn det som har vært vanlig når tilbakegang skal forklares. Massekampen hadde svære økonomiske problemer og ble truet av konkurs. En liten fløy i partiet gikk inn for å nedlegge avisa. Vi tok imot statsstøtte for å overleve. Vi så at våre søsterparti raste sammen i land etter land.

På ny kom erfaringene fra Sovjet og nå også Kina opp. Fra 1979 til 1984 sto det kamp om sosialismemodellen. Dette er senere framstilt som en kamp der en fløy nedkjempet en motstridende fløy. Slik var det vel også på landsmøtet i 1980. Men likevel er det et faktum at det kom et ganske enig parti ut av dette i 1984. Det endte opp med en ganske bred enighet om flerpartisystem og det viktigste for meg, skille mellom parti og stat.

Samtidig slo kvinneopprøret inn. De skjulte herskerteknikkene ble også møtt i partiet. Den harde ideologiske stilen med å sette alt på spissen og at det alltid var bare ei rett linje ble ikke lenger godtatt. Trolig er det vel rett å si at kvinneopprøret ikke bare kom samtidig. det var vel det gryende kvinneopprøret som la grunnlaget for at den nye linja vant fram.

Høyrebølgen fortsatte. Vi hadde medlemsnedgang. Det så ut som om intet var til å endre på. De sosialistiske eksperimenta var borte. Noen ga stille opp. Andre mente noe helt nytt måtte til. Resultatet ble en partisplittelse i 1990 mellom de som ville bygge på AKP og de som ville lage et helt nytt parti bygd på RV. Der står vi i dag. Mange ble passive i denne prosessen. (Mange av dem så vi igjen i EU-kampen da det hardnet til. Det er ganske mange tusen som er lært opp i eller rundt AKP og som har det i seg.)

Men det i en ny situasjon, som både minner og ikke minner om 1970-tallet. Det minner fordi det er en venstrevind, EF og EØS har skapt den største folkebevegelsen i etterkrigstida. En bevegelse der vi spiller en svært stor rolle og i praksis leder an i en svært stor opposisjon mot den rådende linja. Vi har igjen en gryende faglig opposisjon. Konferansene i Trondheim de siste to år med 205 og 150 tillitsvalgte fra Kirkenes i nord til Kristiansand i sør hadde en bredde som tilsvarende konferanse ikke hadde tidligere. Kvinner på tvers-konferansen og forsøket på samarbeid om kvinnelønna ved årets tariffoppgjør. Dette er ikke å kimse av. Kanskje kan dette ende opp med at vi samles om en forsvarsplan med et offensivt krav: Sekstimersdagen uten tap i lønn.

Men 1970-åra var ei reformperiode. Nå er kapitalismen enerådende på jorden og viser sitt klassiske, barbariske ansikt. Den opposisjonen som nå står fram, står med ryggen mot veggen og har færre illusjoner enn tidligere. Samtidig er kapitalens evne til å kjøpe opp en stor del av arbeiderklassen borte. Vi står i en situasjon som står mye nærmere den klassiske marxismen fra Marx sin tid.

Lærdommene

Så kommer det avgjørende spørsmål, hvilke lærdommer trekker vi av historia. Hva slags parti skal vi møte denne situasjonen med er det første? Konkret så har vi RV-modellen og AKP-modellen som egentlig står mellom organisasjonsprinsipper velkjent fra historia.

AKP bygger på den demokratiske sentralismen. Det betyr at en bygger på grunnorganisasjoner. En diskuterer en sak og lar meninger brynes, men når det er fattet et vedtak settes det ut i livet også av de som er uenige. Ja, spesielt når det er en vanskelig sak.

Dernest at en ikke ønsker organiserte fløyer i partiet. Dette er ingen liten sak. Jeg har levd med organiserte fløyer i partiet i flere år før splittelsen. Det er totalt ødeleggende for demokratiet. Medlemmene og grunnorganisasjonene blir totalt satt ut av kraft. Vedtak og valg skjer etter pakkeløsningen etter forhandlinger mellom partene.

Neste punkt er aktive medlemmer som må delta i grunnorganisasjoner. Det gjelder alle, inklusive partileder. Erling Folkvord må delta i sin grunnorganisasjon.

Det siste punktet er lukkede landsmøter, landsmøter som ikke styres av hva du kan si og ikke si fordi pressa er til stede eller venter på gangen. Og et aller siste punkt er at du lager program uavhengig av hva som måtte egne seg i en valgkamp.

For meg er organisasjonsformen avhengig av hva du har som mål, en organisasjonsform som RV kan være nyttig, ja trolig bedre enn AKPs hvis formålet er å starte debatter, få ut standpunkt og danne politiske miljø. Men den egner seg ikke for et handlende parti, for å organisere for kamp og slett ikke om en har som mål å gjøre revolusjon. Bare parti av AKPs type har kommet så langt at de har fått prøvd seg på å lage sosialisme.

Det neste spørsmålet er hva som er mulig? Har revolusjonene til nå vist at det er umulig å lage sosialisme i et land? Etter min mening nei, men de har vist at i tilbakeliggende land er det svært, svært vanskelig. I et land som Norge vil det være mye lettere å lage sosialisme, men ganske mye verre å lage revolusjon. De har vist at gjennom ytre press kan de skape grunnlag for at en ny kapitalistklasse overtar der makta sitter: I partiet.

Marx hovedtese er at tenkinga bestemmes av det du gjør, ikke omvendt. En organisasjon formes av det den faktisk gjør, ikke av program eller resolusjoner om hva du ønsker å gjøre. Når RV i all hovedsak driver med palamentarisk arbeid, blir det parlamentarikerne som bestemmer og ikke det valgte styret, og det blir umulig å bygge opp handlekraftige grunnorganisasjoner. Dette gjelder uansett om partiet sjøl kaller seg kommunistisk eller et altomfattende parti.

Når et kommunistisk parti blir tvunget til å ha ledelsen over statsapparatet, lede bedrifter og bygge økonomien, så er det bare et tidsspørsmål for bedriftslederne overtar partiet. Dette var Sovjet og det var Kina. Hvis Mao oppdaget hva som foregikk, hadde han ingen organisasjon å spille på, hans appell til folket ble bare et våpen i hendene på en annen fløy i det samme partiet. Slik er det også med AKP. Når noen ønsker at AKP skal nøye seg med å være en fløy i RV og gjøre sitt utadrettede arbeid gjennom RV, så er det å foreskrive en langsom død.

Så mine lærdommer er kort sagt slik. Det er ikke enkelt å gjøre revolusjon og det er slett ikke enkelt å lage sosialisme. Vi må ha en ydmyk holdning til de som har prøvd og ikke delta i hylekoret hverken mot Pol Pot eller Stalin. Og skal vi delta i hylekoret, må vi iallfall gå inn i deres tid og si hvilken linje som burde vært valgt der og da. Vi har andre forutsetninger og kan lære av deres skjebne.

1. Et parti av AKPs type trengs for å lage revolusjon.
2. Partiet må være en del av og prøve å lede opposisjonen.
3. Vi må skille parti og stat. Partiet må være i opposisjon også under sosialismen.
4. Norsk historie og virkelighet må kunne gjenfinnes i vår sosialismemodell.
5. Kvinneperspektivet må være der.
6. Vi må ta inn over oss den endra virkeligheta for ungdom. Det betyr vel trolig i enda større grad at de sjøl må bygge opp den bevegelsen som skal gå videre.

av Gro Lindstad

Lesbiske jobber for å få med noe om lesbiskes situasjon og rolle i sluttdokumentet fra Kvinnekonferansen i Beijing i september. Motstand er stor blant annet fra religiøst funderte grupperinger, hvor Vatikanet er sentrale.

I september 1995 møtes kvinner fra hele verden til FNs 4. internasjonale kvinnekonferanse, som denne gang holdes i Beijing. For første gang vil Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH) være representert, sammen med lesbiske fra andre deler av verden. Vi vil være der for å sette lesbiske og rett til egen seksualitet på dagsorden.

Forberedelsene til denne konferansen har vist seg å by på mange utfordringer og ennå flere vanskeligheter.

Nasjonalt har LLH sittet som medlem av UDs kontaktforum for kvinneorganisasjonene i Norge, og har på den måten fått tilgang til informasjon og dokumenter i forberedelsesprosessen. Barne- og familiedepartementet (BFD) har ansvar for produksjon av en nasjonal rapport fra Norge til konferansen i Beijing. Rapporten ble sendt på høring til omlag 40 kvinneorganisasjoner og frivillige organisasjoner. Kommentarene ble ikke tatt inn i selve rapporten fra Norge, men sendt direkte til FNs kvinnesekretariat og kan ellers spesialbestilles fra BFD.

Fra LLH sin side blir dette sett på som en svakhet, fordi man da bidrar til at lesbiskes liv i Norge fremdeles usynliggjøres. Fra LLH sin side ble det skrevet et eget bidrag om lesbiskes liv i Norge. Den offisielle rapporten inneholder kun en kort kommentar om at Norge har fått partnerskapslov, og at vi fikk lovfestet vern mot diskriminering i 1981.

Den 50 siders rapporten nevner ellers blant annet likestilling, utdanning, sysselsetting, helse, seksualisert vold, kvinner i kultur, media, idrett, kirke, ungdomsarbeid og innvandrerkvinner. Vedleggene fra de frivillige organisasjonene inneholder kritiske kommentarer og standpunkter som, ved å ikke tas med usynliggjøres for de aller fleste. Kun de som særbestiller vil se mangfoldet.

LLH har ved henvendelse direkte til statsråd Grete Berget bedt om å få være del av Norges offisielle delegasjon til selve konferansen. Dette både for å synliggjøre lesbiske, samt at det vil stadfeste norske myndigheters vilje til å synliggjøre utad den politikk man i de siste år har ført med positive holdninger til lesbiske og homofile også fra myndighetenes side. For lesbiske globalt vil dette være viktig som et signal til andre land som fremdeles fører en undertrykkende politikk. I mange land i verden er vi vitne til forfølgelse, overgrep, tortur og mord. Norge er fremdeles et av fåtall land med positiv lovgivning, mens mange andre land nekter for lesbiskes eksistens.

Internasjonalt har forberedelsene til Forum (den alternative kvinnekonferansen) og selve konferansen vært preget av turbulens, med stor uenighet om hva konferansen skal diskutere og konkludere med. Forslaget til sluttdokument er pr. i dag på ca. 140 sider, med 40 % av det i klammer. Det vil si at det fremdeles er 40 % av dokumentet det ikke er enighet om. Uenigheten og diskusjonene har gått så langt at man til og med har satt betegnelsen «gender» (sosialt kjønn) i klamme, og diskuterer om det i det hele tatt skal brukes.

Lesbiske har jobbet hardt for å få inkludert noe om lesbiskes situasjon og rolle i sluttdokumentet, og møter stor motstand fra religiøst funderte grupperinger, hvor også Vatikanet spiller en stor rolle. LLH jobber i forkant av konferansen sammen med andre organisasjoner globalt for å få FNs medlemsstater til å anerkjenne retten til å bestemme over egen seksuell identitet og retten til kontroll over egen kropp, særlig ved inngåelse av intime forhold. Vi ønsker også anerkjennelse for retten til å velge om, når og med hvem man ønsker å få og oppdra barn.

Det å ha en så stor konferanse i Kina er stor prestisje for kinesiske myndigheter. Kineserne har til nå gjort alt mulig for å fjerne alt som kan se ut som kritikk. Det ryktes at organisasjonskomiteen i Kina vil forby rundt 500 ikke-statlige organisasjoner (NGOs) fra å delta på konferansen. Det vil i så fall være aktivister som støtter abort, har uvelkomne syn på Tibets uavhengighet, homoseksualitet, menneskerettigheter og Taiwan. Akkrediteringene til konferansen er når dette skrives, ennå ikke kommet.

I tillegg har kinesiske myndigheter flyttet Forum ut av selve Beijing til Hoairou, nær den kinesiske mur. Det betyr minimal kontakt mellom deltakerne på Forum og den offisielle konferansen. Presset på FN og kinesiske myndigheter er trappet opp betraktelig for å få Forum flyttet tilbake til selve Beijing.

Et av de andre temaene som skal diskuteres i Beijing er helse, og herunder hiv og aids. Inntil nylig ville kinesiske myndigheter nekte personer med hiv/aids adgang til Kina, fordi man i Kina har en lov som forbyr slik adgang. Etter stort press fra grupper i mange land gjorde kinesiske myndigheter helomvending og sa at det hele tiden hadde vært meningen å gi dispensasjon under konferansen og at alt annet stammet fra rykter i media. Tro det den som vil!

Kinesiske myndigheter har også hevet prisene på overnatting i Beijing i hele august og september til det mangedobbelte, og hvis man ikke får gjort noe med dette vil det særlig ramme kvinners deltagelse fra land i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Mange vil rett og slett ikke ha økonomisk mulighet til å delta på konferansen.

Det blir nå interessant å følge forberedelsene de siste måneder før det hele braker løs, for å se om det blir en konferanse med innhold eller en ren parodi.

av Paul Brosché

Det nye i Sweezy/Magdoffs analyser i tidskriftet Monthly Review er måten de viser hvordan stagnasjonen i verdensøkonomien slår inn i 1973, og hvordan dette fører til en omfattende aktivitet i verdipapirhandelen. De tilbakevendende valutakrisene er således et uttrykk for at veksten i vareøkonomien er betydelig lavere enn under gullåra 1948-73. Susan George gir i boka Gjeldsbumerangen fra 1992, på side 132, følgende tall for avkastningen for direkteinvesteringer i utlandet gjort fra USA:

Ett år var avkastninga i bankvesenet i Latin-Amerika oppe i 43,5 %. Samme år var avkastninga innen vareproduksjonen utenlands 8,9 %.

De talla som Susan George legger fram gir således støtte til Sweezy/Magdoffs tese om et trendbrudd (eller nytt stadium) i økonomien etter 1973.

av A F Moss (Asbjørn Elden)

Selve direktøren
kom inn på presseriet:
Det sies dere slutter
så alt for tidlig her?

Ser De, arbeidstiden
den må overholdes!
Det har NAF og LO
en klar avtale om.

En av kara svarte:
Det er vel nokså riktig
at altfor mange slutter
så altfor tidlig her.

Langt før pensjonsalder
har mange, mange slutta
på grunn av akkordpresset,
og andre forhold her.

En femtigåring slutta
med metallstøv på lunga.
En førtiåring slutta
med stiv, forkalka rygg.

En tredveåring slutta
med magesår og nerver,
og mange folk har slutta
for tidsstudietvang.

Jo, det er nokså riktig
som direktøren sier,
at alt for mange slutter
så altfor tidlig her!

Debatt

av Harald Minken

Siri Solbakken tar feil i at du blir fremmedgjort fra naturen av å bearbeide den med avansert utstyr.

Jeg leste et intervju med en av soldatene som lempa sandsekker på Kjeller under flommen. «Dette er meningsfylt!» sa han. Noe ved intervjuet fikk meg til å tenke at det som var meningsfylt, ikke så mye var å redde en eller annen offentlig bygning på Kjeller, som det

• å slåss mot naturen
• å slite med sandsekker på 12- eller 16-timers skift
• kameratskapet i arbeidet.

Jeg har følt det samme som denne soldaten. Ofte da jeg jobba i kabelfabrikken, og det oppsto driftsfeil som måtte rettes opp i løpet av minutter for å berge kabelen, eller når vi jobba dag og natt for å få ordren ferdig til båten skulle gå på mandag. Eller på øvelser i det militære, når vi pumpa vann i 40 kuldegrader. Vannet frøys i slangene, så vi måtte ta dem inn i teltet og tine dem sammen med soveposene.

Derfor skjønner jeg og setter pris på Siri Solbakkens innlegg i Røde Fane nr 1, 1995. Kommunismen må ikke fjerne oss fra arbeidet og fra kampen mot naturen. Menneskene er slik laga at hvis du fjerner det tunge og rutineprega arbeidet, tar det ikke lang tid før de melder seg på et acrobics-kurs. Allikevel blir det ikke det samme. Det som mangler acrobicsen, er kampen mot naturen. Så overnatter de i snøhuler. Men det blir heller ikke det samme. Det bidrar ikke til samfunnet. Det tjener ikke noen andre utenom deg sjøl.

Noe av det verste som har skjedd i Norge de siste åra, er at de unge guttene ikke trengs lenger (de unge jentene trengs til å trøste og bære). De trengs visst ikke, verken til å bære femtikilossekker, reparere traktorer eller måke snø fra tak? Det er lett å se på TV hvor lykkelige de blir når de blir utkommandert til flomsikring. De tror kanskje at de har blitt voksne når de kan være ute på byen hele natta, men de blir ikke voksne før de kommer inn i bakerlæra og må legge seg klokka ni.

Hvis dette er rett, må vi da gå mot den tekniske utviklinga, automatiseringa og fjerninga av det rutineprega arbeidet?

Er det kanskje slik at det som er feil, ikke bare er kapitalismen, men også den tekniske utviklinga? Er det slik som Horkheimer, Adorno og Schmidt sier (i artikkelen til Terje Valen i samme nummer) at jo mer utvikla produktivkreftene er, uansett samfunnsform, desto mer ødelegger vi både menneskene og naturen?

Jeg trur ikke det. Jeg trur at når vi avskaffer kapitalismen, kan vi

• fordele det nødvendige arbeidet, slik at alle skjønner at arbeidet med å bearbeide naturen er grunnlaget for samfunnet, og alle får erfaring med det.
• gi folk frihet til å gjøre meningsfylt og skapende arbeid på fritida (både gubben som sitter på sofaen og bestiller pizza ved hjelp av tv-en, og de endeløse filosofiske samtalene er ensidige vrengebilder av kommunismen).

Jeg trur Siri Solbakken tar feil i at du blir fremmedgjort fra naturen av å bearbeide den med avansert utstyr. Han som sitter i en stor gravemaskin, er ikke nødvendigvis mer fremmedgjort enn han med slegge og spett. Poenget er at han kan det han gjør og veit hvorfor han gjør det, og hvilke virkninger det har.

Jeg jobba en gang i et steinknuseri. Det var bare meg på mitt skift. For det aller meste satt jeg i kontrollrommet, og alle lamper lyste grønt som de skulle. Noen ganger per skift målte jeg dybden i siloene. Det var rutinearbeid. Men til enhver tid kunne det skje at en maskin stoppa, og da gjaldt det å slå av transportbåndene raskest mulig, og så var det ut i anlegget med skuffe og ta opp det som hadde kommet på golvet. Det var da du måtte vite hva du gjorde, og hvordan anlegget virka.

Sjøl det best planlagte og automatiserte opplegget vil alltid gå i stå fra tid til annet. Derfor kan det bli ganske morsomt under kommunismen også.

av Bente Volder

SEWA – Self Employed Women’s Association – er en fagforening i India som har gått nye veier for å organisere ut fra fattige kvinners behov og muligheter, skriver Bente Volder etter kvinnekonferansen i Beijing.

SEWA ble stiftet i 1972 av en gruppe småprodusenter som var hjemmearbeidere. I utgangspunktet var SEWA en fløy av tekstilarbeiderforeninga. De ble ekskludert derfra i 1981, da de tok opp saken til kasteløse kvinner. SEWA er en registrert fagforening og er partipolitisk uavhengig. De bygger på Mahatma Ghandis filosofi. SEWA organiserer:

1. Hjemmeproduserende som produserer klær, som vever, spinner, broderer osv.
2. Småselgere som selger grønnsaker, frukt, egg, fisk osv. på markedene eller bærer varene sine og driver gatesalg.
3. Servicearbeidere – blant annet landarbeidere, kvinner som samler vekster i skogen, fillesamlere, laste- og lossearbeidere, renholdere, vaskere, kvinner som lager mat de selger, kontraktarbeider og andre.

Disse kvinnene er satt utenfor det organiserte arbeidslivet, med de rettighetene og reguleringene som følger med det. 94 % av den kvinnelige arbeidsstokken i India er sjølansatt, de overlever gjennom arbeid i uformell sektor. SEWA har 143.000 medlemmer og finnes i 7 delstater. SEWA har 150 heltidsansatte på landsplan. Lokalt utgir de avis som kommer ut hver fjortende dag. På landsplan utgir de et månedsmagasin.

SEWA driver en egen kooperativ bank. Utgangspunktet var at det var svært vanskelig for kvinner å få lån, for eksempel til en symaskin. Krav for å åpne bank var en kapital på 100.000 rupier, en usannsynlig sum for fattige kvinner. 4.000 kvinner samlet inn summen, og banken ble registrert. De har lært og utviklet drifta underveis. I dag har banken 35.000 innskytere, og en forvaltningskapital på 6 millioner rupier. De har innredet buss som mobil bank. Kvinnene lager sparegrupper som administreres av dem sjøl, og setter pengene i banken.

SEWA driver ulike produksjonskooperativ, helsekooperativ, barnehagesenter, forsikringsgrupper med forsikringer som dekker svangerskap, sjukdom, død, det å bli enke.

Bøllekurs hos SEWA

SEWA organiserer ikke medlemmer enkeltvis. Kvinnene må organisere en gruppe. Organiseringa tar utgangspunkt i at alle kvinner har utviklingsmuligheter, og kan vokse og lære når de får mulighet. De har egne utdanningsopplegg for å bygge opp kvinners sjøltillit, ferdigheter og kunnskap.

Kursene varer bare 2 dager, for tapt tid betyr tapt inntekt. Den første oppgaven på kurset er å presentere seg. De skal si navnet sitt, hvor de kommer fra, hva de gjør. Det er krevende. Sjøl om de har et navn, er det nesten fremmed for dem, de er en manns datter, søster, kone. Og sjøl om de ofte er ryggraden i familiens økonomi, føler de sjøl at det de gjør er lite verdt. Presentasjonene deres blir videofilmet, de filmer hverandre. Når de den andre dagen får se seg sjøl, og ser seg som personer i seg sjøl, er det en sterk opplevelse. Når de kan klare det, kan de også gå på andre utfordringer.

Kvinnene skal også tegne det de jobber med. De fleste er analfabeter og har aldri tatt i en blyant. Resultatet er enkle barnetegninger. Men de ser at de kan tegne, og får tro på at de også kan lære å skrive navnet sitt, kanskje lære å lese og skrive.

SEWA gir kvinnene trening i å gå inn i lederrolle, å bruke ulike tekniske hjelpemidler, lære et fag – for eksempel meierivirksomhet eller det å være jordmor, med utgangspunkt i kvinnenes behov og styrker.

På den første kurstreninga har kvinnene ofte med seg barna, senere stiller de krav hjemme om at resten av familien også tar ansvar.

Rahima Shaikh

En av paneldeltakerne på SEWA-seminaret var Rahima Shaik. Hun er fra en fattig muslimsk familie. Moren slet hardt for å forsørge familien. Når hun så moren slite, ville Rahima hjelpe til. Hun begynte å sy applikerte vattepper av filler. Hun fikk lite skolegang og ble giftet bort da hun var 13 år. Svigerfamilien hadde bedre økonomi, så det var nok mat, men hun ble mishandlet av mannen. Etter 7 år bestemte hun seg for skilsmisse og ble skilt mens hun var tre måneder på vei. Hun forsørget seg og datteren ved å sy for en handelsmann.

Da SEWA begynte å organisere tekstil- og vatteringsarbeidere, organiserte Rahima seg. Hun ble raskt en av de lokale lederne. De krevde høyere dagsbetaling fra handlerne og startet alternativ produksjon av vattepper under kampen, for å sikre SEWA-medlemmene alternativt arbeid.

Etter at kampen var vunnet, begynte hun å jobbe full tid for SEWA som organisator. Hun organiserte bidiarbeidere (produserer hjemmelagde indiske sigaretter – bidi) mot uretten til handlerne. Hun har jobbet med å organisere tekstilarbeidere – og 10.000 i den organiserte sektoren sto bak kravet om minstelønn i en langvarig kamp.

Rahima har også jobbet med å organisere gateselgere. Politiet begynte å kreve avgifter av dem. SEWA slåss for at de skulle få faste plasser uten å betale for det. Saken gikk etter hvert til høyesterett, og de vant etter mange år.

Hun har nå jobbet i 18 år for SEWA og har jobbet med at andre skal få de samme utviklingsmulighetene som hun har fått.

I 1994 ble Rahima valgt som sekretær for SEWA, og deltok på befolkningskonferansen i Kairo. Sjøl om det var første gang hun deltok på en internasjonal konferanse, opplevde hun at erfaringene i SEWA gjorde at hun kunne legge fram sine erfaringer, og at folk var interessert i å høre dem.

Fagforening og kooperativ

Fagforeningene og kooperativene har ulik tradisjon. Sjøl om de langsiktige målene er felles, er de kortsiktige målene og arbeidsmetodene ulike. Fagforeninga representerer kamp, kooperativene utvikling, fagforeninga driver klassekamp, mens kooperativene bygger.

SEWA er registrert som fagforening. Kampen for lønna eller betalinga blir gjort som fagforening, sammen med kampen for jobbsikkerhet, bedre arbeidsforhold, sosial trygghet, tjenester, og endring av politikk og lovgivning.

En fagforening organiserer store masser av arbeidere som pressgruppe. Den bruker styrken det gir å være mange, til å fremme kravene og behovene til arbeiderne, til og kjempe og slåss. For å gi arbeiderne styrke og mot, bruker de ulike kollektive aksjoner som demonstrasjoner, sitt-ned-aksjoner og gå-sakte-aksjoner. Presset gjør det mulig å forhandle for bedre betingelser for medlemmene. Samtidig kan det jobbes for å styrke de formelle rettighetene til arbeiderne.

Et kooperativ bygger på at en person har en stemme, likeverdeig eierskap til verdier, deling av overskudd og utdanning innenfor kooperativet. Det bygger opp sjøltillit gjennom et alternativt økonomisk system, hvor arbeider og eier er smeltet sammen til en. Det gir arbeideren en slags kontroll over det økonomiske systemet.

Fagforeningsvirksomheten og kooperativene har gjensidig nytte av hverandre i arbeidet for å nå også de kortsiktige målene.

Fordeler for fagforeningene:

1. Kooperativet kan sette en standard og skape en modell som viser at det er mulig med høyere lønn for arbeiderne i en bransje. Dette kan fagforeningene bruke overfor arbeiderne og arbeidsgiverne, og i forhold til myndighetene.

2. Kooperativene kan hjelpe arbeidere som har fått sparken, eller som ikke lenger får solgt varene sine, ved å skaffe dem en arbeidsplass til de har fått tilbake jobben/forholdet de er sparket fra. Redselen for å miste levebrødet gjør at arbeiderne er redde for å organisere seg og slåss for bedre forhold. Kooperativet styrker på den måten kampmoralen og motet til å organisere seg.

3. Kooperativene er viktige ved at de betyr alternative jobbmuligheter. I områder med stor arbeidsløshet, står arbeiderne svakt i forhandlinger med arbeidsgiverne. Kooperativene fører til økt styrke i forhandlingene som fagforeningene står oppe i.

4. Kooperativene kan være en kilde til kunnskap om bransjen. Fagforeninga skal organisere arbeiderne, men de må også kjenne bransjens sterke og svake sider. Siden fagforeningene normalt bare har kontakt med arbeiderne, begrenser det kunnskapen de får der. Kooperativene går inn i forholdene i industrien/bransjen og har grundig kunnskap om hvordan det økonomiske systemet fungerer.

5. Kooperativene kan framskaffe en alternativ tilnærming som kan være en løsning på forhandlinger som har kjørt seg fast. I en posisjon hvor ingen av partene kan vike, kan kooperativene skape løsninger som begge sider kan godta. (Eks.: Vatteppesyersker som var i kamp for bedre betaling for teppene sine. De oppnådde det, men siden prisen på tråd økte så kraftig, gikk vinninga opp i spinninga. De krevde at handlerne skulle holde tråden, noe de kontant avviste fordi det var for arbeidskrevende, og forhandlingene stod i stampe. SEWA foreslo å danne et trådkooperativ som skaffet billig tråd, at handlerne og arbeiderne skulle bidra til etableringa av kooperativet og at økt trådpris automatisk skulle gi økt betaling for teppene. Dette ble godtatt av begge parter.)

6. Når kooperativene blir en del av fagforeninga, forandres inntrykket fagforeninga gir og hjelper den å vinne allierte, av og til også blant «fienden». (Eks.: Tobakksfarm med elendige arbeidsforhold og lønninger og brutal vold mot alle forsøk på fagorganisering. SEWA kunne ikke gå direkte inn å organisere. I stedet dannet de et helsekooperativ som drev helsearbeid og barnekontroll blant tobakksarbeiderne, blant annet i forhold til forgiftningsskader. Helsekooperativet ble støttet av kommunestyre og administrasjon, og de presset jordeierne til å støtte det økonomisk. SEWA fikk på den måten et positivt omdømme, og kommunestyre og administrasjon støtter nå kravet for høyere lønn. Det er også vanskeligere for jordeierne å gripe til vold mot dem nå, fordi de har så stor støtte.)

Fordeler for kooperativene:

1. For at kooperativene skal kunne fungere, trengs det politiske endringer og politiske vedtak. Massestøtten fra fagforeningene kan sikre at disse endringene blir gjort. (Eks.: Et kooperativ for papirinnsamlere. Fagforeninga sikret en avtale om at alt avfallspapir fra regjeringas trykkeri skulle gå til kooperativet. Men på tross av avtalen, sørget byråkrater og vakter for at private handlere fikk papiret. SEWA aksjonerte og regjeringa ble presset til å sørge for at avtalen ble holdt. SEWA sikret også fornying av avtalen, på tross av press fra handlerne.)

2. Kooperativer kan komme i konflikt med fagforeninger i den organiserte sektoren, og er blitt beskyldt for å drive kontraktørvirksomhet. SEWA-fagforeninga sørget for kontakt med den aktuelle fagforeninga, og oppnådde en samarbeidsavtale. SEWA mobiliserte kooperativ-medlemmer til å unngå den andre fagforeninga. SEWA jobbet med å mobilisere støtte blant de kasteløse, noe den andre foreninga ikke hadde. Støtten gjorde at de nådde fram i forhold til Arbeidsdepartementet og i forhold til arbeidsretten som slo fast at kooperativet ikke drev med kontraktørvirksomhet.

3. Fagforeningsaktivitet har også vært helt avgjørende på landsbygda. Et kooperativ som dyrket trær på jord de hadde fått tildelt, ble forsøkt stoppet av de rike kvegeierne som ønsket jorda som beiteland. Fagforeninga hjalp kooperativet å kjøre saken rettslig i 5 ulike rettsinstanser og hjalp dem å forhandle fram en endelig avtale med kvegeierne.

4. Når fagforeningene står bak danninga av et kooperativ, har medlemmene med seg en ideologi om tett samarbeid og de har felles kamperfaringer. Disse kooperativene har mindre konflikter og har en høy moral når det gjelder å sikre fellesskapet.

Er kooperativer veien å gå?

Arbeiderstyrte kooperativer har bare vært vellykket i områder der fagbevegelsen har stått sterkt. Dinesh-kooperativene for bidi-produsenter i Cannore i Keraladistriktet viser hvilken avgjørende rolle fagforeningene spiller.

Bidi-kooperativene ble stiftet i 1968 da de privat bedriftseierne trakk seg ut av distriktet. Grunnen til at de trakk seg ut, var at det ble vedtatt en lov i 1966 om bidi- og sigararbeidere. Loven ga bidi-hjemmearbeiderne rettigheter på like linje med ansatte fabrikkarbeidere. Utgiftene til å leie hjemmearbeidere steg kraftig og de private bedriftseierne forlot distriktet. Resultatet var 12.000 arbeidsløse hjemmearbeidere.

Delstatsregjeringa tok initiativ til en rekke kooperativer og ga lån til arbeidere slik at de kunne kjøpe seg inn og kjøpe råvarer. Kooperativene startet i 1968 med 3.000 arbeidere, i 1983 var det 30.000. I kooperativene fikk arbeiderne brukbar lønn, svangerskapspermisjon, gruppeforsikring og pensjonsrettigheter. Kooperativene var en enorm suksess som det absolutt var verdt å forsøke å gjenta i flere ulike områder i India.

Det å gjenta suksessen, viste seg å være mye vanskeligere. Ved siden av lokale forhold når det gjaldt arbeiderne og markedet, lå hemmeligheten til Diniesh bidi-kooperativene i den sterke fagforeningsbevegelsen i Kerala. Fagbevegelsen var en svært viktig del av det presset som lå bak kravet om gjennomføring av Bidi- og Sigararbeiderloven. Det at de private bedriftseierne forlot området, førte til at markedet var åpent for kooperativene.

I andre områder uten en sterk fagbevegelse har den private sektoren fortsatt å fungere. Den har kunnet støtte seg på uregistrert arbeid, og har kunnet selge varene sine billigere enn kooperativene, siden de skulle betale en brukbar lønn og offentlige skatter.

Det ser derfor ut til at en sterk fagbevegelse er en forutsetning for at arbeiderstyrte kooperativer skal kunne bygges ut i fattige land.

Kan SEWA kopieres?

Det er vanskelig å si i hvilken grad en organisasjon som SEWA kan kopieres andre steder. Om den skal brukes som modell, må regjeringer og fagforeninger evaluere historien til organisasjonen, se på de kulturelle særegenhetene, hvilken rolle de karismatiske lederne har spilt, og i hvilken grad de har vært avhengige av økonomiske bidrag utenfra. Organisasjonen har mottatt betydelig økonomiske støtte fra fond over hele verden. Nye organisasjoner vil ikke ha samme mulighet. Det er derfor like viktig å analysere seire og nederlag for mindre og mer ukjente grasrotorganisasjoner, for å trekke lærdom av det i tillegg.

Ut av det brennende huset

I diskusjonene rundt prosjektet «Ut av det brennende huset» – på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990- tallet – var jeg med på noen diskusjoner hvor vi drøftet hvordan sosialismen kan se ut – og at vi måtte tenke bygging av sosialisme også når vi utformet politikken for de kampene vi sto oppe i. Et eksempel på det er bevisst å jobbe for å styrke folks sjøltillit gjennom at de gjør erfaringer om egen styrke, at de kan lede og organisere, at deres erfaringer er viktige. Dette er avgjørende, når vi mener at et omfattende og aktivt demokrati er en forutsetning for at det skal være mulig å bygge sosialismen.

Makta satser på at vanlige folk ikke skal tro de kan forstå noe om økonomi. Samtidig foregår sentraliseringa og nedbygginga av distrikts-Norge med stormskritt, sjøl om vanlige folk mener det er ufornuftig og ødeleggende. Sentraliseringa av meierier og slakterier er en liten bit av dette. Hva med en diskusjon om danning av nye kooperativer – styrt lokalt av dem som jobber der? Er det mulig å satse på å beholde ressurser og bygge opp kompetanse i lokalsamfunnet under kapitalismen? Kunne Askim gummivarefabrikk vært drevet videre som kooperativ, styrt av arbeiderne? Er det aktuelt for renholdere å danne eget kooperativ istedet for å slite for ISS?

Spørsmålet om kooperativer rører ikke ved spørsmålet om hvem som har makta i Norge – og er ikke en vei til å ta makta over økonomien. Men rommer det muligheter for viktige erfaringer og bygging av folks styrke og sjøltillit? Er det mulig i Norge å bygge kooperativer som tilhører arbeiderklassen, og som står på riktig side i klassekampen, slik eksemplene til SEWA viser at de har gjort?

SEWA og andre som organiserer arbeidere i uformelle sektor (dvs. kvinner) trenger støtte og aktiv solidaritet fra vår del av verden. Diskusjoner om hvordan, må reises i fag- og kvinnebevegelsen. Men har vi samtidig noe å lære av SEWA som vi kan bruke her?

Kilder

• Seminarer arrangert av SEWA og CAW – Committee for Asian Women
• Boka Dignity and Daily Bread av Sheila Rowbotham and Swasti Mitter
• SEWAs egne publikasjoner

av Gunhild Aakervik

Kampen for kvinners likeverd og frigjøring står i fokus i denne artikkelen. Denne kampen arter seg forskjellig i nord og sør. For marxister må rammene for systemet sprenges for å oppnå reelt likeverd for alle mennesker, både kvinner og menn og ulike folkegrupper over hele verden. Det må skapes nye samfunnsformer.

Kvinnekampen slik vi kjenner den, har ikke sprengt rammene for det borgelige samfunnet. Dett er ikke så rart, ettersom dette er den rådende samfunnsformen i Norge. Men kvinnene har oppnådd mange positive resultater. Dette har bedret kvinnenes situasjon bl.a. i Norge.

Det har blitt hevdet at kampen mellom to lærer gjennomsyrer all tenkning, kampen mellom idealismen og materialsmen. Dette er noe å reflektere over i forhold til kvinnekampen og mulighetene til å oppnå resultater.

Idealister betyr ikke de som jobber for ingenting, eller er snille, men de som mener at ånd har forrang foran materie, og at ideer eksisterer før og uavhengig av den materielle virkeligheten. Denne forklaringen skiller seg fra den populære framstillingen av en idealist, en som brenner for noe og som legger inn en kjempeinnsats, ut ifra ulike motiver som f.eks. at en ser nødvendigheten av at et arbeidsfelt prioriteres.

Materialistene på den andre siden betyr ikke nødvendigvis de som satser på de materielle verdiene slik det ofte populært framstilles. Marxististene ser på materialisme som det motsatte av idealismen, at ideene skapes av den materielle virkeligheten. Den historiske materialsimen ser utviklingen av ideene i forhold til eiendomsretten over produksjonsmidlene, og hvordan produksjonen og samfunnet er organisert.

Eiendomsretten oppsto antagelig parallelt med undertrykkelsen av kvinnene. Under det Engels betegner som urkommunisme, da menneskene levde i spredte grupper, kan det se ut som om kvinnene ikke ble undertrykt som kjønn eller som annenrangs mennesker. Men det er ingen grunn til å idealisere slike samfunn, og kvinnene som menn levde sikkert i en brutal virkelighet.

Noen ganger kan det være vanskelig å se historien som en kjede av framskritt om vi ser på de lidelsene mennesker har måttet gjennomgå. Med privateiendommen ble kvinnekjønnet lenket til nye roller som sikret mannen arveretten gjennom barna. Engels hevdet at den første klassemotsetning som opptrer i historien, faller sammen med utvikling en av antagonismen mellom mann og kvinne i par-ekteskapet. Han mente at den første klasseundertrykking falt sammen med mannskjønnets undertrykking av kvinnekjønnet. (Engels side 691.) (note 1)

Det var et historisk nederlag for kvinnene da rikdommen til slutt ble samla på et fåtall menns hender. Historia har hatt sin utvikling via stammesamfunn, slavesamfunn, feudalisme og kapitalisme.

Å tro at kvinner kan frigjøre seg enkeltvis, kan lett føre til at det oppstår illusjoner hos «vellykkede» kvinner om at de nå er frigjort, uavhengig av den materielle basisen i samfunnet.

Kampen for kvinnenes frigjøring må dermed gå hånd i hånd med kampen mot undertrykking og utbytting, både i de moderne kapitalistiske samfunnene og i den tredje verden. I et moderne industrisamfunn må kvinnekampen for full frigjøring knyttes til global frigjøring. Kvinnebevegelsen i vest må støtte kvinner i den tredje verden for deres kamp for mat og helse, for sine barn og familier, mot fattigdommen og utbytting. Den må bekjempe det imperialistiske systemet både i vår del av verden og på verdensbasis.

Kvinnekampen er viktig for å skape grunnlaget for å opprette samfunnsmessig likestilling og for å bestemme over egen reproduktivitet. Men dette løser allikevel ikke de grunnleggende motsetningene mellom klassene.

Likeverdighet mellom kjønnene er en borgelig rettighet. Kampen vil få ulike utslag i Kenya, Norge eller i Egypt. I Egypt kan kampen få uttrykk som krav om bedre ekteskapskontrakter for arabiske kvinner, reist av en gruppe kvinner i Egypt (note 2). I Kenya reiser nå kenyanske kvinneorganisasjoner kampen mot omskjæring, aids og mot nedvurdering av kvinnen, og finner fram til ulike metoder i forhold til lokalsamfunnene Arbeiderklassen må solidarisere seg med kvinnene enten det er i et moderne industrisamfunn eller det er et samfunn med sterke feudale trekk for å virkeliggjøre et samfunn fri for utbytting og undertrykkelse.

Engels sier at den demokratiske republikken ikke opphever motsetningen mellom de to klassene (borgerskapet og proletariatet), men tvert om representerer valplassen som den blir utkjempet på. «På samme måte vil også den særegne karakteren ved mannens herredømme over kvinnene i den moderne familien og nødvendigheten av å opprette en virkelig samfunnsmessig likestilling av de to, så vel som måten å gjøre det på, tre fram i klart lys så snart begge er juridisk fullstendig likeberettigede.» (Engels side 77.) Eller sagt det på en annen måte, vi har ikke oppnådd frigjøring av kvinnene i vest, men større likeverdighet mellom kjønnene.

Delseire er likevel viktige i kampen for kvinnefrigjøring. Men det vil være en idealistisk oppfatning å kalle delseire i kvinners reproduktive rettigheter for kvinnefrigjøring. Selv mener jeg at den er kampen for likeverdige liv som utkjempes en viktig og nødvendig kamp, men den løser hverken hovedmotsetningen i klassesamfunnene eller opphever de to hovedklassene. Vi har sett at kvinner blir skjøvet tilbake til kjøkkenbenk og husslaveri når dette er ønskelig, Kjønnene settes opp mot hverandre, og arbeideren fungerer som borgerskapet i sitt eget hjem. På den offentlige arena florerer salget av kvinner på alle tenkelige måter. Først med opphevinga av privateiendommen kan kvinnene bli fullverdige skapende individer med råderett over egne liv.

Et samfunn kan manifistere kløften mellom kjønnene som i dagens Iran, hvor fundamentalister bruker religionen til å splitte mann og kvinne og å holde kvinnene nede. Kampen mot føydalistiske strømninger, fundamentalistiske kvinnesyn, og kirkens mørkemenn, er viktig for å skape likeverdighet mellom kjønnene. Og denne kampen foregår for full styrke der hvor kvinnene tar del i produksjonen eller tar hånd om familien og produksjonen. Hva som kan være viktig for kvinner i Kenya, er å støtte deres kamp mot omskjæring på deres egne premisser. Det kan også være å støtte folk som mister hus og hjem pga utbygging av kullkraftverk i India, hvor kvinnene organiserer demonstrasjoner i gatene.

For kvinnekampen i vår del av verden er det viktig at vi får med innvandrerkvinner, selv om organiseringa av dette må skje på andre måter enn hva vi er vant til. Innvandrerkvinnene må selv definere sin virkelighet og kamp, og få til et samspill med norske kvinner uten dermed å være enige i alle kampsakene i den norske kvinnekampen i dag. Noen eksempler kan være kvinners rett til utdanning og arbeid, muligheter til å delta i det norske samfunnet, å bli regnet med ved ulike institusjoner, muligheter til å styre over egen og barnas framtid, og helse og miljø. Her ligger utfordringen i å inkludere innvandrerkvinnene i reelt samarbeid, antirasistisk kamp og solidaritet. Sammenhengen til en mer global tilnærming vil tilføre kvinnebevegelsen viktige bidrag.

De felles interessene til verdens kvinner peker utover interessene til enkeltindividene. Bare i en global sammenheng kan en skape frigjøring av kvinnekjønnet, hvor den enes lykke fører til ens annen ulykke. Likeverdighet mellom kjønnene i vest må bygge på solidaritet med, og ikke utbytting av, tredje verdens kvinner. Med dette mener jeg at sammenhengen mellom kjønnsundertrykking og klasseundertrykking må synliggjørers. Det imperialistiske systemet og dets kapitalistiske utbytting retter denne klasseundertrykkingen mot verdens folk.

Marx sier at arbeidsdelingen beror på den opprinnelige arbeidsdelingen innen familien og samfunnets oppdeling i enkelte familier, deres motsetning til hverandre og den kvantitative og kvalitative ulike fordelingen til arbeidet og dets produkter. Eiendommen blir beskrevet i sin spireform allerede i familien, hvor kvinnen og barna er mannens slaver. (Marx, side 73.) (note 3)

Jeg vil tilføye ordet «kvinne» til Marx utmerkede visjoner om hvordan et kommunistisk samfunn kunne fungere. Da vil hans utgave bli revidert på følgende måte: «I et kommunistisk samfunn hvor ingen har et eksklusivt virkeområde, regulerer samfunnet den allmene produksjonen og gjør det nettopp derved mulig for meg som «kvinne» å gjøre noe i dag og noe annet i morgen, å drive husflid om morgenen, å fiske om ettermiddagen, å stelle fe om kvelden, og etter måltidet å kritisere så meget jeg lyster uten at jeg noengang blir kunsthåndverker, fisker, budeie eller kritiker.» Det er bare manglende fantasi som setter grenser for alt det vi kvinner kan tenke eller gjøre i et kommunistisk samfunn, på likefot med mennene.

Produksjonsrollen til menneskene kan bli å produsere etter evne og få etter behov. Her kan en ha de materielle forutsetningene for å likestille alle grupper i samfunnet. I et kapitalistisk samfunn vil kvinnekjønnet alltid tape, og likeverdigheten vil bare være midlertidig.

Jeg tror jeg er enig med Engels (side 77) som sier at kampen mellom kjønnene trer klart fram når begge er fullt ut juridisk likeberettigede, Dette synliggjør den særegne karakteren av mannens herredømme over kvinnene i den moderne familien og nødvendigheten av å opprette en virkelig likestilling. Engels mener at den første forutsetning for kvinnenes frigjøring er at hele kvinnekjønnet føres inn i den offentlige industri og at familien som økonomisk enhet i samfunnet oppheves.

Når borgerskapet er styrtet vil grunnlaget være lagt for virkelig å frigjøre kvinnekjønnet, og kvinnene kan oppnå at deres status ikke lenger er knyttet til eiendom og ulik fordeling av arbeidet og dets produkter. Til kampen for et annet samfunn vil det være nødvendig at kvinnene ser sin kamp sammen med arbeiderklassen og i en global kamp mot imperialismen.

Bare ved å organisere innvandrerkvinnene til kamp for egen frigjøring, vil en progressiv kvinnebevegelse kunne ta verdens undertrykte kvinners perspektiv på alvor. Et globalt perspektiv på kvinnekampen forplikter også i Norge. Innvandrere er spesielt undertrykt og vil per definisjon i det norske samfunnet i stor grad plasseres som ufaglært arbeidskraft i de lavere sjikt i arbeiderklassen. Innvandrerkvinner vil være ekstra undertrykt som klasse, innvandrer og kvinne. Frigjøring av innvandrerkvinnene vil være en sentral oppgave i kampen for frigjøring av verdens undertrykte kvinner.

Her ligger kvinnekampens utfordring i å inkludere innvandrerkvinner i sin organiserte virksomhet, i sine programmer og prioriterte arbeidsområder, og i sin kamp mot all kvinneundertrykking. Kampen for et annerledes samfunn må knytte arbeiderklassens frigjøring til frigjøring av kvinnekjønnet, en global kvinnebevegelse og antirasisme.

Noter:

1. Friedrich Engels skrev i 1884 Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse, Forlaget Ny Dag, Oslo 1976, 3. opplag. [Tilbake]
2. Det henvises til ulike krav og kampområder reist på den alternative konferansen om miljø og utvikling i Kairo høsten 1994. [Tilbake]
3. Fri tolkning av Kari Marx side 74 i Skrifter om den materialistiske historieoppfatning, Pax forlag, Oslo 1991. [Tilbake]

Debatt

av Harry Magdoff

Det er liten tvil om at størrelsen og tidspunktet for den flnansielle ekspiosjonen har skapt et kasinosamfunn.

Et sentralt poeng i kamerat Haralds innlegg er at «mulighetene til å forsikre seg mot risiko … er det viktigste trekket ved finansmarkedene». Dersom dette er tilfelle må man spørre hvorfor finansmarkedene opplever den dramatiske veksten som begynte rundt 1970 og fortsetter idag? Se på tabell 2 i boka The Irreversible Crisis. Før cirka 1970 dreide handel med «futures» i USA og andre land seg først og fremst om varer, opp- og nedgang fulgte stort sett resten av økonomien. Men siden den gangen har det vært en eksplosjon i handel rned «futures» knytta til valutahandel (som henger sammen med sammenbruddet til Bretton Woods-avtalen), renter, aksjepriser, og en mengde nyoppfinninger når det gjelder spekulasjonsinstrumenter. Hvorfor har dette skjedd de siste 25 åra, hvorfor skjedde det ikke tidligere? På midten av 1960-tallet var størrelsen på det internasjonale bankvesenet cirka én prosent av den kapitalistiske verdens brutto produkt. På midten av 1980-tallet var den tjue prosent, og dermed større enn internasjonal handel. Hvorfor? Hvis det var slik Harald påstår, skyldes denne økninga at firmaer garderer seg mot risiko, da må vi slutte at graden av risiko har økt med fem ganger seg sjøl siden 1970?

Baring, et eksempel

Jeg kan ikke se hvordan noen kan benekte at den enorme veksten til finanssektoren får sin næring fra en utenomordentlig økning i de spekulative aktivitetene og i finansielt lureri. Finansfolka snakker åpent om det, og konkursen til Baring (den engelske banken som nylig gikk konk og ble kjøpt opp på grunn av spekulasjonsvirksomhet i det asiatiske finansmarkedet; oversetters anm.) er et konkret eksempel. Det er liten tvil om at størrelsen og tidspunktet for den finansielle eksplosjonen har produsert et kasinosamfunn. Når det gjelder ideen om at «det er mengden merverdi som skapes i produksjonen som setter grensene for størrelsen på nettoprofittene som kan realiseres i den finansielle verden», må man blant annet undersøke rollen til de økende prisene på aktiva (assets).

av Diethard Möller

Sosialismen er det første skrittet henimot kommunismen. Sosialismen er et stort skritt, et stort framskritt i sammenlikning med kapitalismen. Men vi kan ikke nå kommunismen i ett steg. Derfor er vi nødt til å gjøre kompromisser.

Når vi snakker om sosialismen, må vi være oss bevisst at sosialismen ikke er vårt endelige mål. Sosialismen er et overgangssamfunn. Rester fra det gamle samfunnet finnes også i dette samfunnet. Det betyr at sosialismen ikke kan være et samfunn med uforanderlige regler, med fastlåste forhold mellom klasser og sjikt; snarere tvert imot er sosialismen et samfunn preget av stadige kamper og uavlatelig utvikling. I motsatt fall vil den stagnere og til slutt utarte.

Ett eksempel: Som kommunister proklamerer vi full kvinnefrigjøring. Under sosialismen vil vi som et første skritt garantere kvinnefrigjøring gjennom lovverket og følge dette opp ved hjelp av den sosialistiske staten. Likevel fører dette ikke i virkeligheten til full kvinnefrigjøring, ettersom tilbakeliggende tradisjoner, kulturelle aspekter og overlevninger fra det gamle samfunnet eksisterer som hindringer for ei fullstendig realisering av frigjøringa.

Statseiendom og kompromisser

Slik forholder det seg også med den sosialistiske økonomien. De første skritta er kompromisser. Marx mente at statlig eiendomsrett til produksjonsmidlene ikke var den beste formen for samfunnsmessig eiendom, men et nødvendig første skritt for å ekspropriere ekspropriatørene (Einteignung der Einteigner). Statseiendom stiller arbeiderne og samfunnet overfor den første oppgaven med å sikre full kontroll over økonomien og å utnytte produksjonsmidlene i samsvar med samfunnets og innbyggernes behov. Men det betyr likevel at samfunnet ikke har fullstendig kontroll. Statseiendom innebærer i seg sjøl at det finnes motsetninger innafor samfunnet og at et klasseinstrument, staten, er nødvendig for å gjøre slutt på disse motsigelsene.

Denne perioden er nødvendig. Man kan ikke bare bestemme seg for å hoppe bukk over den. Man må skape de materielle, kulturelle og ideologiske forutsetningene for å skride kontinuerlig framover mot kommunismen. I den sosialistiske økonomien brukes fortsatt penger som middel for utveksling av produkter og verdiloven er stadig virksom.

Stalin gjorde de første forsøkene på å analysere dette i sitt skrift Sosialismens økonomiske problemer. Hans undersøkelser var et stort framskritt for den marxist-leninistiske vitenskapen, men til tross for dette fantes det hull og mangel på sammenheng i hans analyse.

Hva sa Stalin?

Det finnes en statlig sektor. I denne statssektoren blir produksjonen uttrykkelig planlagt ut fra samfunnets behov. Produktbyttet mellom statsforetakene blir regulert av planen. Men i realiteten ble den satt ut i livet ved hjelp av formidling av penger, kreditt osv. Stalin sa at pengene ikke lenger var en målestokk for produktutveksling og at verdiloven ikke var regulator av produktutvekslinga, men at de bare var et middel til å finne ut av hvilke fabrikker som arbeidet effektivt og hvilke som ikke gjorde det. Når produkter blir solgt til arbeiderne, er de varer og verdiloven trer i kraft. Det betyr at arbeiderne ikke kan fastsette priser og lønninger ut fra sine ønsker, men bare i overensstemmelse med verdiloven.

Verdiloven under sosialismen

Det fins en annen sektor i økonomien: den kooperative jordbruksøkonomien. Den er en form for samfunnsmessig eiendom, men ikke statseiendom. Den er begrensa, ettersom den ikke er hele samfunnets eiendom, men gruppeeiendom. Innafor denne sektoren og mellom denne sektoren og den statlige sektor er verdiloven virksom. Det foregår en utveksling av varer, ikke bare av produkter. Stalin sa: I denne sektoren er pengene ikke bare en målestokk for produktutvekslinga, men også virkelig betaling for varer.

Når det gjelder handel med utlandet er verdiloven alltid virksom. Det foregår et varebytte, ikke bare et produktbytte. Utenrikshandelen blir regulert av statsplanen, men f.eks. prisene kan bare fastsettes i samsvar med verdiloven og i forhold til prisene på verdensmarkedet. I motsatt fall blir utenrikshandel en umulighet eller den vil skade den sosialistiske økonomien. I det store og hele deler vi Stalins analyse av den sosialistiske økonomien. Men på ett punkt tror vi at han og med ham alle marxist-leninister, oss sjøl iberegnet, undervurderte verdiloven og dermed også de økonomiske og sosiale motsetningene under sosialismen.

Stalin mente at verdiloven og pengene innafor statssektoren bare var midler til å overvåke fabrikkenes effektivitet. Det er ikke fullt ut riktig. Hvis man trenger penger, hvis det er slik at verdiloven gjelder, da må man vedgå at planen ikke regulerer alt. Det betyr at man benytter gamle kapitalistiske metoder for å kontrollere produksjonen. Og det kan i sin tur føre til at den sosialistiske økonomien utvikler seg langs feil spor. La oss bruke et bilde:

Hvis vi tenker oss at alle lommene i klærne våre er enkeltstående fabrikker som alle tilhører den samme eieren, den sosialistiske staten, så er det jo ikke nødvendig å betale seg sjøl hvis alt faktisk tilhører samme eier, når man flytter noe over fra ei av lommene til en annen.

Som eier av statsfabrikkene har imidlertid den sosialistiske staten betalt seg sjøl hvis den sjøl har levert noe fra en fabrikk til en annen fabrikk. Dette viser at den faktisk bare eide fabrikkene i juridisk forstand, men uten at den ennå hadde full råderett over dem.

Derfor tvinges den til å sette inn kontrollinstrumenter fra den gamle kapitalistiske ordning overfor fabrikkdirektørene i tillegg til sosialistiske kontrollinstrumenter som plan og arbeiderkontroll.

I det kommunistiske samfunnet eksisterer ikke lenger verdiloven. I dette samfunnet blir den økonomiske effektiviteten overvåket gjennom «tidsøkonomien», som Marx sa. Det betyr at samfunnet bevisst velger om et produkt er nødvendig eller ikke, og om det er riktig å anvende tid til framstilling av produktet eller ikke. Penger er som kjent bare et uttrykk for den nødvendige arbeidstida som går med til framstillinga av en vare. Under kapitalismen er dette forholdet skjult ved hjelp av pengene. Pengene er en gud som troner over den faktiske levende arbeidskrafta, arbeiderklassen. Under kommunismen trengs de ikke lenger. Ved hjelp av tidsmålestokken blir samfunnet i stand til å kontrollere alle sine arbeidskraftkrevende oppgaver bevisst og umiddelbart.

Hvis vi under sosialismen fortsatt benytter oss av penger som ledd i organiseringa, endog for å virkeliggjøre produktutvekslinga mellom statsbedrifter som formelt tilhører samme eier, framstår dette som mer enn bare et middel til effektivitetskontroll. Det innebærer at pengene har en viss innflytelse på produktutvekslinga. Og det gjør det mulig å sette gjennom individuelle interesser på bekostning av samfunnets. Denne begrensa innflytelsen til pengene og verdiloven er for samfunnet et nødvendig kompromiss. Man kan ikke bare bestemme seg for å springe over denne perioden, den kan bare overvinnes gjennom utvikling av samfunnets materielle basis og de politiske og sosiale forholdene innafor samfunnet.

Statsplanens begrensninger

La oss ta et eksempel: Fra sosialismens begynnelse fantes det innafor visse grenser korrupsjon, bedrageri mot staten gjennom direktørene i statsbedrifter, ressursødsling osv. Og for å overvinne dette er ikke viljen tilstrekkelig, ettersom samfunnet ikke har fullstendig kontroll over økonomien. Statseiendom er et nødvendig, men bare begrenset forsøk fra samfunnet sin side på å sikre kontroll over økonomien. Når statsplanen for eksempel påla en fabrikk å levere 10.000 par sko til organisasjonen for statshandel, var det noen fabrikker som leverte 10.000 par sko av dårlig kvalitet. Likevel var planen oppfylt eller overoppfylt. Og direktørene fikk sine penger og sin bonus. Slik forsøkte noen direktører å snyte staten ved at de oppfylte planen på formelt vis. De hadde sine egne interesser og arbeidet ikke entydig ut fra samfunnets behov og i arbeiderklassens interesse. Statseiendommens begrensninger, den statlige planøkonomien, ga dem spillerom til å jobbe for egne interesser. Og dette viser at verdiloven var virksom ut over det å være kontrollmekanisme for fabrikkenes effektivitet. Den var et nødvendig redskap for kontroll av forholdet mellom statsfabrikkene og av fabrikkenes effektivitet, fordi dette ikke fullt ut lot seg gjøre med statsplanen som instrument.

Marxist-leninistene og arbeiderne sloss hele tida mot den slags foreteelser. Det var bra og nødvendig. I den første perioden med sosialistisk oppbygging hadde ikke begrensningene i den sosialistiske statseiendommen og den statlige planøkonomien så stor innvirkning på økonomien. Gjennom den hurtige utviklinga av økonomien og den stadige nivåforbedringa av den sosialistiske staten slik som utdanninga av en ny generasjon av direktører, ingeniører, fagarbeidere osv., kunne samfunnet oppnå mer og mer kontroll over økonomien. Men etterhvert som den sosialistiske økonomien nådde et mer komplekst nivå, fikk individer som ville tjene egne interesser, på tvers av interessene til samfunnet og arbeiderklassen, mer spillerom. Ettersom man holdt fast ved de gamle metodene for økonomisk ledelse fra den første perioden med sosialistisk oppbygging, mistet samfunnet stadig mer kontrollen over økonomien. Et nytt sjikt og til slutt en ny klasse kunne vokse fram innafor ramma av det sosialistiske samfunnet. Vi tror dette var det materielle grunnlaget for revisjonismen. Revisjonismen var ikke i hovedsak et spørsmål om feilaktige ideer eller om en feilaktig politikk, men snarere en følge av den sosialistiske økonomiens materielle utvikling. Denne utviklinga kom til uttrykk i politikken og i ideologien. Imidlertid var ideologien og politikken ikke årsaken til utartinga; de virkelige årsakene finner man i samfunnets materielle basis aleine.

Nye former for sosialistisk styring

På dette stadiet gjorde utviklinga av de sosialistiske produktivkreftene og utviklinga av arbeiderklassen, som en betydningsfull del av disse produktivkreftene, det nødvendig å finne nye former for ledelse av økonomien og av samfunnet. Et hovedpunkt var å finne nye muligheter for sterkere deltakelse fra arbeiderklassen når det gjaldt alle avgjørelser som hadde å gjøre med økonomien, staten osv. De gamle formene var ikke lenger tilstrekkelige. F.eks var det ikke tilstrekkelig at plandiskusjonene med arbeiderne bare foregikk på lokalt fabrikksnivå, der man diskuterte hvor mye de kunne produsere, hvordan ressurser kunne utnyttes bedre osv. Det var nødvendig, men det var ikke nok. Det nye økonomiske utviklingsnivået krevde at den samla arbeiderklassen ble trukket stadig mer inn i plandiskusjonen på fullt samfunssmessig nivå, slik som diskusjonen omkring hovedretninga for den økonomiske utviklinga og de samfunnsmessige behovene («Bør vi satse på utvikling av atomenergi eller andre energiressurser?», «Bør vi satse på jernbane, busser eller biler, og i hvilket omfang?», «I hvilken retning bør vi utvikle de sosiale forholdene innafor fabrikkene?», «Hvordan vil vi innrette og utvikle lønnssystemet?» osv osv). Likedan var det nå nødvendig at arbeiderklassen fikk større og større rett til å kontrollere administrasjonen av fabrikkene. Disse eller enda mer vidtgående tiltak kunne ha snevret inn manøvreringsrommet for individer som handlet imot arbeiderklassens interesser og som forsøkte å skaffe seg stadig mer kontroll over den økonomiske og politiske prosessen, til gunst for sine egne interesser. Likedan trengte arbeiderklassen stadig flere politiske rettigheter når det gjaldt å kontrollere og øve innflytelse på den sosialistiske staten.

Kamp mot symptomene, ikke årsakene

Men marxist-leninistene erkjente åpenbart ikke disse nødvendighetene. De kjempet imot symptomene på denne utartinga, men hovedsaklig på et moralsk og politisk plan, uten at de klart erkjente deres materielle opphav. Men med viljen aleine kan man ikke bekjempe bakstreverske elementer og utarting. La oss se på Malenkovs beretning til den 19. partikongressen til SUKPb. Han griper klart og tydelig fatt i alle symptomene på utartinga og oppfordrer alle revolusjonære krefter om å slåss mot disse foreteelsene. Men hans erklæringer og oppfordringer forblir på det moralske plan. Han fordømmer de «antisosialistiske elementene», «partifiendene» osv. Det var bra, men det var ikke nok. Som kommunist må man søke de sosiale forholdene som kunne frambringe denslags utarta elementer, og man må forandre disse sosiale forholdene. Til det har man bruk for bevissthet og kommunistisk moral, men like påkrevd er en klar analyse av de samfunnsmessige forholdene og hvordan de utvikler seg i det sosialistiske samfunnet. Uten det siste fører moral og «bevissthet» inn i ei blindgate.

Slik kunne den nye klassen forme seg, gripe makta og oppnå kontroll over staten og økonomien. Denne klassen «reformerte» sosialismen på demagogisk vis og ga mer makt til fabrikkdirektørene. Det var et svar på de samfunnsmessige problemene, framfor alt et galt svar, en løsning i feil retning. I løpet av denne prosessen mistet arbeiderklassen makta si og et nytt overgangssamfunn tok form: Et kvasisosialistisk samfunn som utvikla seg i åpent kapitalistisk retning. Alle revisjonistenes «reformer» kunne aldri løse problemene innafor dette samfunnet. Samfunnet var en bastard av gamle former for planøkonomi kombinert med nye former for større individuelle rettigheter for direktørene. Dette førte til stagnasjon, byråkrati, korrupsjon osv. Dette systemet var ute av stand til å løse sine problemer fordi det ikke kunne la arbeiderklassen få den ledende rolla, hvilket ville vært nødvendig for ei framskrittsvennlig samfunnsutvikling. Men dette ville ikke tjene interessene til den faktisk herskende klassen, de revisjonistiske direktørene og byråkratene. Denne nye herskerklassen var ikke og ville aldri ikke på noe tidspunkt i utviklinga vært i en situasjon der de kunne virket for framskrittet. Deres egne klasseinteresser gjorde det umulig. Derfor var og er revisjonistiske samfunnsystemer aldri i stand til å spille noen progressiv rolle. De økonomiske, materielle lovmessighetene tillater det ikke. Til sjuende og sist må og vil alle slike samfunn bryte sammen og forvandle seg til samfunn av kapitalistisk type.

Realisme – for ny mobilisering til kamp for sosialismen

For oss er dette svært viktig, ettersom en del gamle revisjonister i dag prøver å gi seg sjøl et framskrittsvennlig utseende. Og enda mer betydningsfullt er det for oss å ha ei klar analyse av lovmessighetene i det sosialistiske samfunnet, for at vi skal kunne vise arbeiderklassen og alle progressive krefter en realistisk vei til opprettelsen av et nytt, sosialistisk samfunn – sånn at de og vi ikke har illusjoner om den vanskelige prosessen med å omforme sosialismen til kommunisme. Bare dersom vi innehar en realistisk analyse av sosialismen og erfaringene fra de foregående tiåra, vil vi bli respektert av arbeiderne og de framskrittsvennlige kreftene, og bare da vil de være rede til å kjempe for et nytt perspektiv.

Debatt

av Harald Minken

Jeg føler meg naturligvis både stolt og glad over at Sweezy har kommet med et tilsvar til min kommentar til artikkelen hans om finanskapitalens triumf.

Sweezy var en av de få som holdt oppe den marxistiske politiske økonomien i USA fra mellomkrigstida og ut gjennom mccarthyismen i 50-åra. Læreboka hans fra 1942, The theory of capitalist development, er lesverdig etter femti år. Enda større innflytelse hadde Monopoly capital, som han skreiv sammen med Baran i 1968.

Min første kommentar til Sweezy inneholdt kritikk av det jeg oppfatta som en teori som fullstendig løsriver finansverdenen fra den produktive kapitalens kretsløp. Derfor framheva jeg hvilken rolle finansmarkedene har med hensyn til å lette internasjonaliseringa av produksjonen, og drive gjennom sentralisering og restrukturering av den produktive kapitalen. Jeg håper ingen misforsto meg dithen at jeg støtter en slik utvikling!

To ting sto for meg som viktig: For det første å unngå at kritikken av spekulasjonsøkonomien blir ensidig, slik at industrikapitalen går fri og framstår som «sunn». Jeg trur vi alle kjenner til fagforeningsledere som roser sin egen bedriftsledelse fordi den er så interessert i produksjon og arbeidsplasser, og kritiserer kommunen fordi den ikke gir bedriften tilstrekkelig spillerom. Det han ikke kjenner til, er at samtidig som bedriftslederen ber om lavere skatter og billigere tomter her hjemme, er økonomidirektøren på møte i Paris og blir orientert om at bedriften er kjøpt opp av et nytt multinasjonalt konsern, eller han er i Polen og forhandler om å kjøpe fabrikker der, eller han sitter på kontoret og vurderer om bedriften skal inngå en rentefutureskontrakt.

Det andre som jeg så som viktig, var å framholde at mengden av merverdi som blir skapt i produksjonen, setter grensa for hvor store netto profitter som kan bli realisert i finansverdenen. Riktignok motsvares mye av profittene på disse markedene av et tilsvarende tap hos den andre kontraktspartneren, men når dette er utliknet, er resten av profitten overført merverdi fra produksjonen. En eventuell stagnasjon i merverdiproduksjonen vil derfor før eller siden slå igjennom som et sammenbrudd eller en sammentrekning i finansmarkedene.

Det første punktet er ikke egentlig noen kritikk av Sweezy, slik jeg oppfatter det. Det er klart at Sweezy oppfatter (den stagnerende) produksjonen og (den blomstrende) finansverdenen som to sider av et system som han er imot, og som han regner med vil gå under. Det vil ikke nytte å redde den ene delen ved å bekjempe den andre. Dette gjør Sweezy helt klart i sitt tilsvar.

På det andre punktet ser det imidlertid ut til at vi har forskjellig oppfatning. Vi har også ulik oppfatning av om det er casino-preget eller tvert imot mulighetene til å forsikre seg mot risiko som er hovedsida ved de nye finansmarkedene.

Jeg oppfatter det slik at via finansmarkedene kan det enkelte, la oss si «lokale», medlem av kapitalistklassen omgjøre en profitt som er usikker på grunn av lokale tilfeldigheter, til en sikker andel i kapitalistklassens felles profitt. Hovedmetoden til å gjøre det er å la den bedriften han eier, bli et aksjeselskap, og selge noen av aksjene til andre, samtidig som han kjøper aksjer i andre bedrifter og «sprer risikoen».

Men sjøl om kapitalisten sprer risikoen, vil han være utsatt for den risikoen som hefter ved all merverdiproduksjon, for eksempel et allment fall i profittraten. Et stykke på veg kan han imidlertid verne seg mot slike farer også. Han kan for eksempel omgjøre sin kapital til en rein pengekapital, og låne den ut til en fast rente. Så lenge den han låner ut til, ikke går konkurs, har han da en fast og sikker inntekt uansett hvordan det går med den framtidige merverdiproduksjonen. En del av profittene som skapes på finansmarkedet, er nettopp betaling for å omgjøre en usikker merverdi til en sikker framtidig inntekt. En del av merverdien fra produksjonen overlates altså til de finansielle trolldomskunstnerne som kan utføre slike tjenester.

Denne «forsikringsfunksjonen» til finansmarkedene innebærer naturligvis på den ene sida at risikoen for at verdiendringer og andre problemer i kapitalkretsløpet skal føre til brå kriser, blir mindre. På den andre sida vil motsigelsene i kapitalkretsløpet ikke forsvinne. De vil bli delvis «hevet opp» på et høyere nivå, og utspille seg som kriser på pengemarkedet og i bankvesenet i stedet. For at ikke slike kriser skal føre til for eksempel et ras av konkurser i bankvesenet, trenges det at staten og sentralbanken resolutt går inn med ekstra kapital, lån og garantier når ei slik utvikling truer. Det gjorde Bank of England i Leeson-saka, og det gjorde den norske staten da alle de store norske bankene var konkurs for få år siden.

Resultatet av et slikt regime er:

1. Pengenes tilknytning til gullstandarden forsvinner raskt. (De siste restene forsvant i begynnelsen av 70-åra.)
2. Mer og mer av merverdien får forma av profitt på finansinvesteringer og finansoperasjoner. Dette endrer naturligvis ikke noe på hvor merverdien er skapt.
3. Vi får den moderne tendensen til inflasjon og stagnasjon samtidig. Den skyldes at nettopp når merverdiproduksjonen mislykkes, kastes nye penger inn i kretsløpet for å smøre systemet. En varekapital med mindre verdi realiseres med bruk av en større pengekapital. Hvert pengestykke tilsvarer mindre verdi enn før, det vil si inflasjon. Det ser ut for borgerne som det er sentralbankens mer eller mindre «faste» pengepolitikk som er årsak til inflasjon eller ikke, men i virkeligheten er det tvert imot de virkelige krisene i kapitalkretsløpet som tvinger sentralbanken til å stramme inn og slakke opp.
4. En stadig større del av kapitalistklassen har omgjort sin andel av merverdien til en sikker inntekt som de har krav på uansett hvordan merverdiproduksjonen går. I praksis betyr det for eksempel at gjeldsbelastningen i bedriftene øker. Hele systemet blir mer utsatt for sammenbrudd hvis merverdien ikke blir som planlagt. Dette krever igjen nye former for finansielle «forsikringsordninger» og statlige garantier, osv.
5. Som et resultat av at kapitalismen har overvunnet det som Marx kalte «metallbarrieren», dvs. tvangen til å omgjøre verdien i varene til klingende mynt, gull, så får konjunkturene vanligvis en noe mindre brå form, med lengre oppganger og lengre nedganger. Muligheten for brå sammenbrudd er likevel tilstede.

Dette synet er et klart alternativ til Sweezys syn, som er at det er tendens til en vedvarende stagnasjon på grunn av overakkumulasjon av kapital. I følge det synet er finansinvesteringer en metode til å holde denne overakkumulasjonen i sjakk, hvis jeg ikke misforstår. Jeg ser det slik at profitten på finansinvesteringene er begrenset av merverdiproduksjonen, og at finansprofitten kan bli en byrde på kapitalakkumulasjonen som medvirker til stagnasjon.

Sjøl om vi til dels kommer til samme konklusjon, er altså våre forklaringer nokså ulike. I grunnen kommer vel dette av våre forskjellige kriseteorier. Men dette er et emne som vi får komme tilbake til. En sak som ville være nyttig i en eventuell videre diskusjon, er å finne ut hvordan vi kan skille de ulike teoriene fra hverandre empirisk.

Debatt

av Jan R Steinholt

Etter at både AKP og NKP i vår har avholdt sine landsmøter, er det gledelige tegn til ny erkjennelse av at en eller annen form for reorganisering av de kommunistiske kreftene er nødvendig.

Begge partier har slått fast at partibygging og/eller gjenreising av den kommunistiske bevegelsen er en hovedoppgave, men denne gangen uten krav på å være «eneste sentrum». «Vi vil bygge den kommunistiske bevegelsen, men vi innser at det finnes kommunister utafor AKP,» sier leder Solveig Aamdal. NKP har for sin del tidligere gjort det klart at kommunister også er å finne utenfor partirekkene.

Denne nye virkelighetsforståelsen har sittet langt inne i begge partier, utvilsomt fordi en med dette åpner for at partibyggings- eller gjenreisingsprosessen ikke nødvendigvis må eller vil finne sted innafor de organisatoriske rammene som pr. i dag eksisterer. At denne modna erkjennelsen nå blir uttrykt offentlig, er et positivt skritt i riktig retning.

Spørsmålet nå er hvem som våger å ta det neste skrittet. Skal nyerkjennelsen ha noen verdi, må den omsettes i handling, slik at kommunister i ulike partier, grupper og «leire» begynner å kommunisere direkte med hverandre.

Visst spriker de ulike kommunistiske miljøene fortsatt kraftig i mange teoretiske, ideologiske og organisatoriske spørsmål. Men dette er ikke lenger noen holdbar grunn til ikke å opprette felles diskusjonsfora om hva som er hovedhindringene for gjenreising av en kommunistisk bevegelse, og om hva som må til for å overvinne disse hindringene. Faktum er at det ideologiske spriket ofte er like stort innafor de ulike kommunistiske partiene som mellom dem. Fløyer og fraksjoner eksisterer, tross formell aksept av den demokratiske sentralismen. De massive angrepene på sosialismen og kommunismen de seinere åra har ikke vært uten virkning. Sjøl om mange kappesvingere og renegater har forlatt partiene har de rukket å sette sine spor i form av en partikultur preget av opportunisme, liberalisme og normoppløsning.

Av disse og andre grunner befinner atskillige kommunister seg «utafor», som medlemmer i «frontpartier» som RV, som sjølstendige smågrupperinger og som enkeltpersoner.

Denne håpløse situasjonen kan ikke vare ved hvis vi skal ha håp om å gjenskape en slagkraftig, kommunistisk bevegelse. Situasjonen er overmoden for å forsøke å forene de som i dag tross alt holder fast ved marxismen-leninismen som teori og veiledning til handling, det som tilsammen kan kalles det kommunistiske Norge.

Ett sted må vi begynne. Både Friheten (NKP) og Røde Fane (AKP) bør nå åpne opp for en konstruktiv debatt om hvilke problemer vi står ovenfor, og om hva som må være et ideologisk minstegrunnlag for at den kommunistiske bevegelsen kan styrkes og utvikles. Så vil debatten vise om opportunismen er rotfesta, eller om den kan la seg overvinne.

Vi har uansett ikke lov til å si at det er «nytteløst» før vi har forsøkt! Ingen andre enn borgerskapet og reformistene tjener på at splittelsen og kaoset i kommunistenes rekker varer ved.

Leder av Erik Ness

Frances Webber anklaget på Bassao-Tribunalet (desember 1994) regjeringene i Vest-Europa for brudd menneskerett. Hva er teori? Hva er praksis?

I Materialisten kan du på side 9 i siste nummer lese:

«Innbyggerne i 129 land, inkludert Irak, Iran, Sri Lanka, Somalia, Zaire, Ghana, Algerie, Rwanda, Tyrkia, Bosnia, India og andre flyktningeproduserende land, trenger nå visum for å komme inn i EU eller Efta-områder. (…)

Flyktninger får vanligvis ikke visum. Genevekonvensjonen definerer en flyktning som «en utenfor sitt hjemland og ute av stand eller ikke villig til å vende tilbake til det». Denne definisjonen tillater europeiske stater å nekte visum til mennesker som vil flykte, mens de fremdeles befinner seg i hjemlandet – samtidig som de kan nektes visum med en gang de har forlatt landet med den begrunnelsen at de er utenfor fare og kan bli der de er.»

Marte Ryste og Kaia Storvik Hanssen sier det sånn i Rød Ungdoms hefte EU strammer grepet: «Når det er myndighetene i landet ditt du flykter fra, kan du ikke gi dem passet ditt og be om et gyldig visum. I mange tilfeller kan det være det samme som å underskrive på sin egen dødsdom.» (side 13)

I Rød Ungdoms hefte finner du en systematisk gjennomgang av EUs flyktningepolitikk, historie og forklaringene. Der finner du også følgende formulering fra Noas: «Tilsammen ser vi konturene av et ytterpunkt der det er farlig å be om pass, farlig å søke om visum, umulig å komme fram uten pass og visum og svært vanskelig å få en søknad innvilget om man hører til en av de få som kommer fram. ( ..) Dette er en modell for «Fortress Europe» – en mur rundt Europa.»

Tilbake til Materialisten. På side 35 i siste nummer skriver Guri Larsen i artikkelen «Deportasjon»: «Av tilsammen 3.496 flyktninger i 1987 fikk 7,8 % asyl, 68 % opphold på humanitært grunnlag, og 24,2 % fikk avslag.» Hun viser at mens flertallet av asylsøkere fikk oppholdstillatelse i 1987, er utvisning det som rammer flertallet idag. Hun spør:

«Hva har skjedd disse årene? Er det bare såkalte «falske flyktninger» som kommer nå? Har verden blitt bedre, med mindre fordrivelse og politisk forfølgelse av folk? Nei, alle vet at slik er det ikke. Tvert imot: I 1987-88 var det ca. 15 millioner registrerte flyktninger mens det idag er nesten 40 millioner.»

De 90 sidene om rasisme og flyktningepolitikk i siste nummer av Materialisten inkluderer en artikkel av Janina Baumann om sigøynerne og en av Joar Tranøy om sterilisering av tatere i Norge fra 1930 til 1960. De 78 sidene i Rød Ungdoms hefte, inneholder stoff om EUs felles asyl- og flyktningepolitikk og politisamarbeid, samt om Vestunionen og EUs planer om felles militærpolitikk.

Radikale diskuterer om det er riktig å kreve åpne grenser. Bakgrunnsmateriale for en sånn diskusjon finner du blant annet i Materialisten, Rød Ungdoms hefte – og i forrige nummer av Røde Fane.

Min mening er at kravene bør være: Fjern hindringene! Åpne grensene! Solidaritet med tredje verdens folk! De som kommer til Norge, skal vi slåss for at får bli her og får arbeid. Men: Vanlige folk i det kapitalistiske Norge er ikke sikret arbeid, skoleplass, at de som eldre ikke dør i korridorene pa et sykehus på grunn av mangel på senger. Den nødvendige dagskampen har sine begrensninger. Samfunnsmessige begrensninger:

«Vi tror at for å skape et rettferdig samfunn, må vi bryte med hele det samfunnssystemet vi lever under idag. Vi tror på sosialisme og kommunisme, og at det er, mulig å skape et samfunn hvor folk gir etter evne og får etter behov.» (Baksidetekst på Rød i Ungdoms hefte EU strammer grepet.)

av Johan Petter Andresen

Vedvarende økonomisk stagnasjon kjennetegner OECD-landa. For hvert tiår siden 1950 har veksten i BNP sunket. Fra og med begynnelsen på 1970-tallet har arbeidsløsheten vokst.

Alle viktige tendenser som utvikler seg i verden idag, er internasjonale i innhold, sier en gammel, revolusjonær økonom ved navn Paul Sweezy. Økonomien er blitt internasjonalisert i en grad verden hittil aldri har sett maken til.

Denne internasjonaliseringstendensen vil fortsette, og verden vil bli mindre og mindre. Men i likhet med utviklinga fra 1900 til 1950 vil heller ikke de neste femti åra nødvendigvis gjennomgå en fredelig utvikling. Så når vi skal snakke om Europa, må vi se på rammebetingelsene som gjelder like mye for Europa som for de andre OECD-landa. Noen påstander:

Det særegne ved Europa i motsetning til USA er at EU-landa har ordninger både i arbeidsmarkedet og i form av velferdsordninger som for eksempel USA ikke har. I den situasjonen som gjelder nå, har derfor arbeiderklassen i EU mer å miste enn for eksempel USA og Japan. Fallhøyden er større.

Teknologisk revolusjon

Vi står midt i en teknologisk revolusjon. Arbeidets produktivitet øker konstant under kapitalismen, men når vi har sånne faser der det utvikles mye nytt på en gang, skjer det enorme omveltninger, helt uavhengig av menneskenes vilje. Det er på tre områder det skjer mye: data, kommunikasjon og innafor biologien. Resultatet blir ytterligere stagnasjon. Menneskene finner opp ting som sparer oss for en hel haug med arbeid, og resultatet blir: arbeidsløshet, ruin, fattigdom, krig. Slik er kapitalismen.

Vedvarende økonomisk stagnasjon kjennetegner OECD-landa. For hvert tiår siden 1950 har veksten i BNP sunket. Fra og med begynnelsen på 1970-tallet har arbeidsløsheten vokst. Akkurat nå har vi en oppgangskonjunktur som er forventa å vare ut 1995. Men likevel stiger arbeidsløsheten i OECD-landa. Dette viser at stagnasjon nå er hovedtendensen i den internasjonale kapitalistiske økonomien. Denne tendensen ble påpekt av Sweezy og Baran i deres bok Monopoly Capitalism fra 1968. I dette spørsmålet mener jeg de har hatt rett.

Det er ingen naturlov som sier at når man får økt produktivitet, og dermed stagnasjon, så får man:

• økt ledighet som er det viktigste bidraget til en fattig offentlig sektor
• en oppsvulming av kapital som ikke finner fornuftige steder å investere

Men det er faktisk en lov under kapitalismen, beskrevet allerede for over hundre år sida av Karl Marx.

«Den veldige produktive kraften som utvikles under den kapitalistiske produksjonsmåten i forhold til befolkninga, og økninga, om ikke i samme forhold, av kapitalverdiene (ikke bare av deres materielle stoff), som vokser mye raskere enn befolkninga, står i motsetning til basisen som hele denne enorme produktiviteten arbeider på vegne av, fordi basisen blir stadig smalere i forhold til den økende rikdommen. Den står også i motsetning til betingelsene for verdiøkning av denne svulmende kapital. Derfor krisene.» (Loven om profittratens tendens til å minke, side 99, av Karl Marx, utgitt av Røde Fane 1994.)

De viktigste samfunnsmessige konsekvensene av stagnasjonen er en omfordeling av rikdom/verdiskapinga i samfunnet, der rikdommen hoper seg opp hos de rikeste og arbeidsfolks sine levevilkår står på stedet hvil og etterhvert svekkes. Forverring av levevilkåra tar mange former. Jeg skal her ta for meg noen.

Privatisering

Stagnasjonen fører blant annet til to forhold som gjensidig betinger og utfyller hverandre: På den ene sida svekkes inntektene til det offentlige, på den andre sida får kapitalistene problemer med å finne lønnsomme investeringsobjekter. Dette igjen fører til at det offentlige selger ut ting som det offentlige eier, for å få inn inntekter, mens kapitalistene da kan kjøpe disse greiene og gjøre dem tvers igjennom kapitalistiske dersom de ikke har vært det tidligere. International Herald Tribune, 9. november 1993: … $69 milliarder av statlige aktiva ble solgt i verden i 1992 … totalt siden midten av åttitallet blir tallet $300 milliarder. … en global økonomisk revolusjon.

Flere tall fra samme artikkel: Spania planlegger salg for $7,8 milliarder; Frankrike $16,9 milliarder; Hellas $0,5 milliarder, Italia $28,05 milliarder; Nederland $3,4 milliarder; Tyskland $10,2 milliarder; Sverige $6 milliarder.

Hva slags virksomhet er til salgs? For det meste industri; bilfabrikker, flyselskaper, stålindustri, kullindustri, jernbaner, strøm og gassforsyning m.m., men også en del banker.

I forbindelse med disse salgene er det større eller mindre motstand fra arbeiderklassen. I høsten 1994 ble det gjennomført en langvarig kamp fra arbeiderne i British Rail som i form handlet om lønnskonflikt. Innholdet i konflikten, som varte i over 16 uker, var å hindre privatisering av jernbanen. Man streika litt nå og da, og gjorde salgsobjektet mindre interessant for private investorer. I Frankrike lyktes arbeiderne inntil videre å hindre privatiseringa av Air France, oppsigelser av 5.000 arbeidere og lønnsnedslag, etter ganske voldsomme aksjoner. Nå forbereder regjeringa en delvis privatisering av Renault, en gammel radikal arbeiderbastion. Da blir det bråk. I Hellas var det generalstreik i 1993 som blant annet var retta mot privatisering av posttjenester.

Grunnen til motstanden ligger i at det har vært mulig å tvinge offentlig eide bedrifter til å ta samfunnsmessige hensyn, til å presse politikerne til å gi etter for rettferdige krav. Karl Marx påpekte at den grunnleggende motsetninga under kapitalismen går mellom den samfunnsmessige karakteren til økonomien og den private kontrollen av denne. Muligheten til å tvinge privateeide bedrifter er mindre, fordi det samfunnsmessige ansvaret til hver enkelt bedrift mye mindre klart for folk.

I Norge går sosialdemokratiet i spissen for privatiseringas første skritt: Å omdanne statsetater til aksjeselskaper, og så splitte disse opp igjen i sjølstendige divisjoner som så igjen blir sjølstendige aksjeselskaper: NSB, Post, Tele. Men da den norske staten ikke er gjeldstynga, så er presset for privatisering ennå ikke satt inn med samme tyngde som ellers. Derimot ser det ut til at den kommunale fattigdommen fører til privatiseringsframstøt blant annet når det gjelder kraftforsyning, kommunikasjon og søppel. Vi ser at privatiseringa i Norge også fører til klassekamper: Trondheim busselskap, søpla i Oslo, bussen ved Oslo Sporveier osv.

I EU brukes de overnasjonale avtalene, det indre markedet og Maastricht-avtalen aktivt for å påskynde privatiseringa og omstruktureringa av økonomien. I noen privatiseringssaker er det liten motstand fra de ansatte. Dette er vanligvis tilfelle der konsekvensene for lønns- og arbeidsvilkår er små, jfr. Elf. Disse selskapene har ikke vært drevet som etater med samfunnsmessig ansvar.

Det ville ikke være store endringer for Hydro-ansatte om statens aksjemajoritet ble solgt til private, ettersom Hydro drives som en hvilken som helst kapitalistisk bedrift. Men i de tilfeller arbeiderne har lykkes i å tilkjempe seg vilkår som har forutsatt offentlig eie, så har man naturligvis ytt motstand. Svakheten til denne motstanden ligger i dens kortsiktighet og manglende politiske retning. Privatiseringa blir forsinka, men staten tvinger igjennom rasjonalisering og omstrukturering som eier, og selger ut i etterhånd. Jfr. kullgruvene i England.

Svekking av velferdsstaten

En tredje konsekvens av produktivitetsøkninga og stagnasjonen er at den offentlige fattigdommen fører til at velferdsordningene som var et resultat både av kapitalens behov og av arbeiderklassens kamp, blir svekka og undergravd. Det kapitalistiske produksjonssystemet trenger ikke lenger at flest mulig er arbeidsføre og at arbeidskrafta følges godt opp. Det er for mye arbeidskraft.

Det er strukturelle endringer i flere land i retning overgang til forsikringsordninger. Nederland er ett eksempel. I Sverige blir det lavere ledighetstrygd, pensjonene privatiseres, og forholda for ungdom under utdanning angripes. Studentene protesterer i Frankrike, Hellas, Nederland, Portugal, Spania og Norge og lærlingeprotester i Tyskland. I Belgia ble det gjennomført den første generalstreika siden 1936 mot regjeringas «krisepakke» som inneholdt nedskjæringer på mange ulike trygdeordninger. I Italia ble det gjennomført i hvertfall to generalstreiker ifjor mot regjeringas økonomiske politikk. Og det ble gjennomført generalstreik i desember mot svekking av pensjonsrettigheter og mindre bevilgninger til helsestell.

Sentralisering

En annen sentral konsekvens av produktivitetsøkninga og stagnasjonen er den voldsomme økninga i bedriftssammenslåinger. Vennlige og uvennlige oppkjøp på kryss og tvers over hele verden, men først og fremst regionvis. Vi kjenner alle til sammenslåingsprosjektene innafor bil og fly industrien som hittil fortsatt ikke har tatt helt av.

I Norge kjenner vi til Freia, Viking Dekk, Uni-skandalen osv. De store blir større. Dette gjør kampen vanskeligere for arbeidsfolk i de enkelte land, ettersom man i beste fall er organisert på nasjonalt nivå i kampen om lønns- og arbeidsavtaler. På det internasjonale nivået og på EU-nivå har man ingen formell makt, og den reelle makta er også svak da de viktigste nasjonale LO-ene er kontrollert av folk som setter eget lands konkurransekraft i det internasjonale markedet øverst og eventuelt internasjonalt samarbeid om lønns- og arbeidsvilkår lengre ned på lista.

Dårligere lønns- og arbeidsvilkår

Det siste forholdet jeg vil trekke fram, er hvordan den økte produktiviteten og stagnasjonen påvirker forholda mellom arbeidstaker og arbeidsgiver i arbeidslivet. Her har det bølget fram og tilbake, men hovedtendensene er klare: I alle landa er det stagnasjon i lønna, det er svekkelse av oppsigelsesvilkåra, det er overgang til mer deltids- og korttidsstillinger, undergraving av normalarbeidsdagen.

Dette skjer ikke uten kamp. Jeg vil her trekke fram noen eksempler.

I Spania var det generalstreik i januar 1994 mot lovendringer som blant annet svekka oppsigelsesvernet. Det som skjer med Spania er et godt poeng for oss EU/EØS-motstandere. For noen år tilbake ble Spania trukket fram som et land som fikk stor framgang på grunn av EU-medlemskapet. Men nå har denne utviklinga snudd, og arbeidsløsheten er tilbake på ca. 23 %. Nyinvesteringer går nå heller til øst-europeiske land.

I Belgia har det blitt gjennomført landsomfattende streiker for 35-timers uke. I Tyskland i 1994 var det harde kamper rundt tariffoppgjøret, der både arbeidstid og lønnstillegg var sentrale.

Svekkelse av fagbevegelsen

Hvordan påvirker den økte produktiviteten og stagnasjonen fagbevegelsen. Etter min mening skjer det to ting samtidig. På den ene sida svekkes oppslutninga om den tradisjonelle fagbevegelsen. I England har antall fagorganiserte gått sterkt tilbake. Arbeiderpartiet har tatt mange skritt til høyre. I Tyskland sprer det seg nå en stemning i ledelsen for de store fagorganisasjonene om at man må være innstilt på dårligere tider. I Italia gikk fagbevegelsen ifjor med på endringer av grunnleggende tarifforhold. Antallet arbeidsløse fører også til at antallet fagorganiserte svekkes.

Arbeidsgiverne er altså på offensiven, men samtidig fører angrepene til en radikalisering av arbeidsfolk. Avstanden mellom styrte og de styrende øker. Dette ser vi her i Norden og vi så det i Frankrike. Det er derfor en underliggende tendens til at det er i ferd med å oppstå nye radikale bevegelser. I Norge var det historiske vedtaket på den ekstraordinære LO-kongressen om EU et uttrykk for denne radikaliseringa.

Demokratiske rettigheter

Alt i alt skjerpes altså klassekampen i de fleste land. Retningen til de enkelte kampene er uklar. De fleste kampene ender med tap, eller midlertidige seire som snus til tap. Likevel har denne skjerpa klassekampen ført til at det blir gjennomført lovendringer som svekker arbeiderklassens kampmuligheter innafor loven.

I Norge har vi tvungen lønnsnevnd som hindrer effektiv kamp fra arbeiderklassens side i stor skala innafor loven. EØS-avtalen fører til at det nå legges opp til en endring av lønnsdannelsen ved at man må være et forbund med minst ti tusen medlemmer for å få krevd en tariffavtale gjort allmenngyldig. Hva som da blir gjort allmenngyldig bestemmes ikke ved forhandlinger og konflikt mellom partene i arbeidslivet, men av en nevnd der arbeiderne er i mindretall.

I Storbritannia kjenner vi til at lovene er endra til borgerskapets fordel. Maastricht-avtalen innebærer også en innsnevring av demokratiet.

Forsøk på konsensus

I hovedsak brukes metoden med at regjeringene, arbeidsgiverorganisasjonene og LO-ene blir enige om krisepakker slik som i Italia og Norge, eller at man gjennomfører en éndags streik og så roer ned gemyttene. I begge tilfeller blir resultatet den samme. I det ene tilfellet står borgerskapet så sterkt at det kan gå åpent i samarbeid med LO-ledelsen, mens i det andre tilfellet er ikke dette mulig. Da må LO-ledelsen vise «handlekraft»: protestere for all verden, men bli med på ferden.

Arbeidsløshet

Den økende arbeidsløsheten svekker arbeiderklassens kampkraft i den nåværende situasjonen. Den viktigste grunnen til dette er at det ikke finnes en politisk retning som arbeiderklassen slutter opp om og som peker utover kapitalismen. Det gjør at så å si all faglig kamp får som innhold: hvordan å overleve i samarbeid med og fortsatt underlagt «våre» kapitalister. Så lenge kapitalismen betydde at det store flertallet fikk det litt bedre etterhvert, så kunne jo arbeiderklassen holde seg til sosialdemokratiet. Men slik er det ikke nå. Allikevel har ikke arbeidsfolk greid å utvikle et politisk alternativ til sosialdemokratiet. Vi kjenner alle til de nostalgiske bevegelsene i fagbevegelsen som ønsker seg tilbake til de gyldne 50- og 60-åra. Men den tida er forbi. Så til tross for at arbeiderklassen har styrka seg, reint demografisk, så mangler det en god del på det politiske/ideologiske.

Kvinnene

Kvinnene har alltid utgjort flertallet i arbeiderklassen, men i løpet av de siste to ti-åra har deres rolle endra seg. De er nå på en helt annen måte blitt en del av de lønnsarbeidende. Det gjør at kvinnenes sjøltillit har vokst og den potensielle styrken til arbeiderklassen har vokst. Vår framtidige strategi må bygge på denne sentrale kjennsgjerningen.

av Jorunn Folkvord

Det er langt mellom Norge og Nicaragua, både i tanker og geografi. Men én virkelighet kan allikevel gi tanker om en annen. Og et blikk på ung-sandinistene i Nicaragua, kan også si noe om situasjonen i Norge.

Ung-sandinistene av 17. juli, ungdomsorganisasjonen til sandinistfronten FSLN i Nicaragua, er oppkalt etter dagen da revolusjonen seiret i Nicaragua i 1979. De er den største ungdomsorganisasjonen i landet, i følge sine egne tall. Det finnes ingen offisielle tall som kan bekrefte eller avkrefte dette, men så veit vi jo her hjemme at offisielle tall heller ikke trenger å være riktige.

En tung jobb

I et land hvor 70-80 prosent er arbeidsløse, hvor 50 prosent dropper ut av skolen før de er ferdige med 6. klasse og utenlandsgjelda er en av verdens aller største når man regner pr. innbygger, er det ikke lett å mobilisere til politisk aktivitet. Håpløsheten ligger som en klam hånd om det nicaraguanske samfunnet. Overskudd til å prøve å se videre enn morgendagen finnes nesten ikke blant folk som må bruke alle kreftene sine på å holde sulten fra livet. Hvordan klarer man å drive politikk i en sånn situasjon?

– Det er ikke lett å drive politikk. Ungdom interesserer seg ikke for politikk lenger. Derfor har vi slutta med politikk for en stund. Nå driver vi mest med fester og forskjellige idrettsarrangementer, forteller William, som er sekretær for hovedstadsavdelinga av Ungsandinistene. Hadde jeg snakka med han før kongressen, hadde jeg kanskje ikke blitt så overraska over det som møtte meg.

Ungsandinistene er ikke en revolusjonær ungdomsorganisasjon i marxistisk forstand, men de kaller seg revolusjonære, fordi de bygger videre på den nicaraguanske revolusjonen. De har organisatoriske bånd med AUF her i Norge, samtidig kaller mange seg for kommunister. Lederne deres kommer fra småborgerskapet, går i Levis-bukser og har walkman. Cuba er det viktigste fyrtårnet og troen på ledelsen i FSLN er grenseløs.

Litt utenom det vanlige

Ungsandinistene avholdt kongressen sin midt i desember. Det var ikke på noen måte en oppvisning i pengesløsing, tvert imot var det en fattig organisasjon, som gjorde det beste ut av små midler. Alle måtte ha med sitt eget bestikk, og innkvarteringa var heller sparsommelig. Åpninga var en festforestilling hvor ungdommene hadde danseoppvisning, gamle helter fra FSLN holdt taler og fikk blomster av Miss Kongress, og alle sang og var glade. Det at det var en missekåring knytta til kongressen blei i utgangspunktet skrevet på kontoen for kulturforskjeller, en konto som etter hvert blei ganske stor.

I løpet av de to dagene kongressen varte, registrerte jeg i underkant av 6 timer med politiske diskusjoner, hvorav drøye en time var i grupper. Resten foregikk i plenum, som besto av rundt 400 mennesker, og den ene mikrofonen som var, klarte ikke å bringe lyden ut til mer enn snaut halvparten. I overkant av 6 timer blei brukt til å avholde valget i beste USA-stil, med valgkamp og lister med de forskjellige kandidatene. Når valgresultatene blei lest opp, blei den nye ledelsen blant annet feira med matkrig, kinaputtbomber og kondomer som blei kasta rundt i møtesalen.

Politikk på toppen

Få av de delegatene jeg snakka med, hadde mye å si om politikk, sjøl om dette altså skulle være 400 av de mest framskredne medlemmene i Ungsandinistene. De få som var interessert i å snakke politikk, var fra ledelsen. Det viktigste budskap var at nå måtte alle støtte opp om ledelen i FSLN og jobbe sammen for å vinne valget i 1996. Dette var en knapp måned før bruddet mellom de to fløyene i FSLN var et faktum. Blant Ungsandinistene var det bare et mikroskopisk mindretall som sto fram med åpen støtte til opposisjonen i FSLN, men all diskusjon med dem blei drept med argumentet at: Det er bare én ledelse i FSLN – den som blei valgt på kongressen. De som var uenige med ledelsen i FSLN, blei stempla som splittere og fraksjonister.

Det er bare på ledelsenivå at Ungsandinistene diskuterer politikk, på grunnplanet er det sosiale arrangementer, idrett og veldedighetsarbeid som står i fokus. En ledelse som forbyr all opposisjon, oppfordrer jo heller ikke til så mange diskusjoner. Dette vil nødvendigvis føre til store problemer på sikt, men det er det visst ingen som bryr seg om for øyeblikket.

Etter å ha deltatt på denne, for meg noe merkverdige, kongressen, meldte det seg mange tanker. Matkrig og missekåring var ikke det som ga flest tanker, men deriomt den totale mangelen på politiske diskusjoner. Den grenseløse dyrkinga av ledelsen av partiet og heltene fra revolusjonen var noe som skremte. Det vitna om et parti hvor ledelsen nærmest hadde fått gudestatus, og hvor all kritikk blei stempla som reaksjonær eller fraksjonistisk. Også for en bleik nordboer var det litt imponerende å se fungerende generalsekretær i FSLN, Tomas Borge holde tale for kongressen. Borge er den siste gjenlevende av FSLNs stiftere og en av de få gjenlevende «gudene».

Håpet som brast?

I midten av november i fjor, sto det en kronikk i Dagbladet under overskriften: «Vi som elsket Nicaragua». Den handla om den forvirringa mange følte i forhold til utviklinga i Nicaragua. For mange, både sosialdemokrater og revousjonære, var sandinistenes seier i 1979 et håp for Mellom­Amerika. Det håpet er sandinistene nå sjøl med på å ødelegge. Men FSLN er ikke det eneste partiet som har stivna i gamle former. I store deler av den revolusjonære bevegelsen, og forsåvidt andre bevegelser, gjelder visst regelen om at lederen sitter til han dør.

Det er vanskelig å spå, spesielt om framtida, og i hvert fall om framtida til et land på andre sida av kloden. Sånn som den politiske situasjonen i landet er, er det også vanskelig å si om valget i 1996 vil medføre store endringer, uansett hvem som vinner. Det er ikke de helt store forskjellene mellom de forskjellige partiene i Nicaragua. Det kan virke som om det viktigste spørsmålet er hvilken del av overklassen som skal sitte med makta, og spørsmålet om presidentkandidater, har til en stor grad blitt et spørsmål om enkeltpersoners makt framfor spørsmål om politiske linjer.

Hva med oss?

For oss i m-l-bevegelsen i Norge er det av og til vanskelig å forstå den hodestupse persondyrkelsen i andre deler av verden. En viktig styrke i Norge, er at vi har klart å forhindre en altfor stor oppblåsing av guruer. Det er blitt naturlig å skifte ut ledelsen med jevne mellomrom, og vi har i løpet av en drøyt 20-årig historie utvikla mye ny og viktig politikk. Allikevel går heller ikke vi fri fra dyrkinga av enkeltpersoner og vedtatte sannheter.

De personene som sto i spissen i oppbyggingsfasen av m-l-bevegelsen, har fått et slags mytisk skjær rundt seg, og de sannhetene som blei vedtatt for tjue år sida, er for mange også sannheter i dag. Det krever mot å sette spørsmålstegn ved «guruene», og å sette spørmålstegn ved sannhetene. Kan det være riktig i en bevegelse som bygger på den dialektiske materialismen, at det skal være så vanskelig å utfordre de gamle tankene?

Den revolusjonære ungdomsbevegelsen er nå i ferd med å bygges opp igjen over store deler av verden, men på hvilket grunnlag skal den bygge seg opp? Kan vi bygge en ungdomsbevegelse som skal møte dagens problemer med tjue år gamle svar? Eller skal vi finne det motet som kreves for å utfordre sannhetene, som gjør at vi for en stund vil mangle svarene, og at vi nok en gang bare har spørsmålene å gå utifra?

av Geir Sundet

Denne artikkelen forteller hvilken praktisk nytte revolusjonære og progressive kan ha av internettet, hvilke muligheter som ligger der, og hvilke hindringer som må overvinnes.

Internettbruk er et ypperlig redskap for den progressive bevegelsen. Det er arbeidsbesparende, man trenger ikke være dataekspert for å bruke det, og det er ikke dyrt. Grunnen til at mange progressive ikke er brukere skyldes manglende kunnskap, sløvhet og kanskje noen fordommer.

Da videomaskinene kom på markedet, var det mange i den progressive bevegelsen som sa: «Noe slikt skal ikke inn i vårt hus, vi skal beskytte våre barn mot porno og motorsagmassakrer.» De blanda det mest negative innholdet med det positive i teknologien.

Kunnskaper?

Er det liknende holdninger ute og går i dag til Internett og data? Tenk etter! Eller er det andre årsaker til at den progressive bevegelsen ikke er påkobla?

Jeg tror den konkrete kunnskapen i stor grad mangler. Dette blir ei sak for ekspertene, og dessuten er det vel fryktelig dyrt? Krever det ikke utdanning og store kunnskaper? Er det ikke mest for de spesielt interesserte, og hvilken nytte kan vi nå egentlig ha av det? «Dessuten har vi aldri brukt å gjøre det slik hos oss …»

Hva er Internet?

Kort fortalt store deler av verdens datamaskiner knyttet sammen gjennom telefonlinjer og kabler. Det eksisterer således ingen «Direktør for Internet» eller noen som eier Internet. Uttrykk som et organisert anarki har vært brukt. Det har eksistert i 20-30 år, men det er på nittitallet at utviklingen nærmest har eksplodert. Man regner i dag med ca. 30 millioner brukere, men dette tallet øker hver dag. I Norge er 1 prosent av befolkninga kobla på privat, mens en MMI-undersøkelse i august 1995 viser av 4 prosent vil være påkobla til neste år, altså en forventa økning på 400 prosent i året.

Hvilken nytte?

Hva med å gjøre artikkelen din i Røde Fane om oppbyggingen av den nye kommunistiske verdensbevegelsen tilgjengelig for 30 millioner lesere, Arnljot Ask? Hva med ei diskusjonsgruppe hvor over hundre kommunistorienterte partier og grupper deltar? Hvor innlegga er på nettet sekunder etter at de er skrevet, og kan taes ned og leses samtidig på ei datamaskin i Mandal, i Nigeria, Frankfurt eller Seattle? Dette er ingen framtidsvisjon. (Se innlegget fra Scott Marshall lenger bak i artikkelen.) Eller hva med møtet kameraten på Hamar planlegger. Du kan sende over artikkelen du skriver på, eller dagsorden til møtet, eller plakaten og løpeseddelen til den elektroniske postkassa til Per i Trondheim og Astrid i Oslo som mottar det sekunder etterpå, og kan sende forslag og korrigeringer om ti minutter? Til en pris på under to kroner. Mens jeg kladda denne artikkelen sendte jeg et utkast til Siri Jensen og en annen kamerat med elektronisk post, såkalte mail, og fikk kommentarer tilbake samme kveld. Her er et utdrag fra Siri:

Slik skreiv Siri, og liksom hun lasta ned og printa ut informasjonen om streiken i Costa Rica, kopierer jeg innlegg hennes rett inn i artikkelen min og redigerer det, raskt og arbeidsbesparende.

For å beskrive bruksområdene på Internet litt mer systematisk, kan man dele dem i fire, nemlig World Wide Web, e-mail, Newsgrupper og FTP. Man bruker i prinsippet fire forskjellige dataprogram til å utforske og benytte de fire delene, liksom man på en datamaskin trenger et skriveprogram å skrive i, og et regneprogram å regne i.

Kommentaren jeg fikk fra den andre kameraten var kort og grei, skrevet i friminuttet på jobben.

Og han har helt rett. Det nye 2.0-utgaven av Netscape Navigator gjør de andre programmene overflødig. Bedre programvarer gjør altså arbeidet enklere og mer brukervennlig.

World Wide Web eller WWW

Websider eller hjemmesider. Ei side med egen adresse som kan inneholde tekst, bilder, lyd og video. Som kan inneholde linker til andre sider hvor man kan bevege seg med et tastetrykk. RV har sin hjemmeside, med linker til Kvinnenettverk, til Nei til EU, til Sinn Fein og andre. World Wide Web har et så omfattende innhold at alt er mulig, og det vokser enormt. Det er bare fantasien som setter grenser. Sidene spenner i dag fra skoler, forskningsinstitusjoner, politiske partier, miljøgrupper, bibliotek og privatpersoner, via musikk, avstemninger eller protester på Frankrike og Kinas atomsprengninger, underholdning, etterlysning etter savnede personer og brevvenner, sport, sex og metafysikk til kommersielle interesser og Karl Marx’ verker på tysk. Det er ikke en gang mulig å yte rettferdighet til alt du finner med ei slik ramse.

Jeg blei overraska da jeg fant ei side for trailersjåfører i Canada, med lister over ledige jobber, men nå jobbes det med ei svær trailerside i England for Europa, med kart, returlass, info, tog, fly, båt … Hvem som helst kan lage sin egen hjemmeside. Rød Valgallianse har altså gjort det, president Clinton har gjort det, Aftenposten, Dagbladet samt over hundre andre aviser ligger der, og statens informasjonstjeneste Odin, samt en rekke privatfolk. Brønnøysund Avis, men ikke Klassekampen. SV, men ikke AKP. Time magazine, men ikke Røde Fane. Kvinnekonferansen i Beijing var der altså, samt Norway Cup med alle resultatene, og en mengde nazistiske organisasjoner. Via Universitetet i Tromsø har du adgang til en rekke oppslagsverk, og via Nei til EUs hjemmeside finner du Maastricht-traktaten i elektronisk utgave. Alt du finner kan kopieres til din egen maskin, og brukes i dine artikler eller publikasjoner så du slipper å skrive det på nytt.

Tenk deg Hammerverksaka på nytt, med egen hjemmeside. Der alle løpesedla og hvitbøkene legges inn og kan tjene som arkiv og kunnskapskilde for hele støttebevegelsen, med bilder av direktøren og klubbformannen til skrekk og advarsel. Eller et langt viktigere eksempel, den tidligere Black Panteren Mumia Abu Jamal som har sittet i fengsel siden 1982. Dømt av en hvit jury og en hvit dommer i ei farselignende rettssak, for et mord en stadig større opinion mener han ikke har begått. Tenk hvilket hjelpemiddel ei webside vil være, nasjonalt og internasjonalt, for å samle støtte, i skyggen av O J Simpson-saka. Fem tusen folk gikk i tog i Berlin til støtte for Mumia.

E-mail

Elektronisk post. Hver bruker har sin adresse som består av navn og eventuelt nummer, f.eks geirs1, så kommer bokstaven @, også kalt krøllalfa, deretter maskinen man er tilknyttet, f.eks oslonett, deretter et punktum og så landkoden. Min adresse blir dermed: geirs1@oslonett.no.

Det er viktig å bruke små bokstaver dersom adressen står med små bokstaver. Når du har skrevet ferdig teksten eller dokumentet, kobler du deg opp til nettet, sender teksten og kobler deg av. Det tar under et minutt. På dyreste tidspunkt koster det meg 66 øre til Internett, og et tellerskritt til Telenor. Og mottakeren får brevet øyeblikkelig, og kan eventuelt svare øyeblikkelig. Et tidsskrift med e-mail-adresse kan motta alle innlegga i sin elektroniske postkasse. Dermed kan de sette dem nett i bladet med noen få tastetrykk. Det er selvsagt også mulig å sende den samme artikkelen til en rekke personer, og det fører oss over til:

Newsgrupper

Alle som har vært på Rød Front sommerleir veit hva en veggavis er. Newsgruppene er en gigantisk veggavis, med eller uten redaktør/administrator, og kan oversettes med diskusjonsgrupper. Man kan opprette ei diskusjonsgruppe, eller koble seg på eksisterende grupper. Man sender innleggene sine, og mottar innleggene fra de andre i gruppa. Det finnes i dag ca. 10.000 diskusjonsgrupper på Internet. Jeg har kopiert et innlegg fra ei diskusjonsgruppe som illustrerer mitt poeng veldig klart.

Når man leser denne artikkelen, illustrerer den også et viktig problem, mye av Internettet foregår på engelsk. Vel, sånn er det jo hvis man skal ut i den store verden, Internet eller ikke. Det er en utfordring.

Det siste området er FTP-sidene som inneholder programvare. Trenger du et program for å sende og ta mot post, f.eks Eudora? Det finner du på en av basene. Eller for å søke på WWW? Netscape Navigator er best. Det finner du her. Eller et nytt virusprogram? Vær så god. Mye er til og med helt gratis. Du finner også tonnevis med bilder, artikler, datateori …

Vanskelig?

Alt er lett for den som kan det. Men jo mer avansert de nye maskinene og programmene er, jo enklere blir de i bruk. Det er det som er så avansert. For en person med kjennskap til PC fra jobb, vil Internet bruk ikke by på andre problemer enn førstegangstilkobling. En ny bruker vil også trenge instruksjon i prinsippene for programbruk, men på en time burde mye kunne læres. Og ordene til Siri Jensen en fornuftige:

Min erfaring er at det er greit å sette seg inn i litt av gangen, og få hjelp av noen andre som kan det, etterhvert som du tar nye skritt. Når du betaler for bruk, gjør det ikke noe at du i lange perioder ikke bruker.

Et helgeseminar gjennom studieforbundet Ny Verden vil kunne utdanne eksperter.

Pris investering?

Du trenger en PC med mus, tastatur og skjerm. En 486 koster 8-10 tusen og en Pentium fra 15 til 20.000 kr.

Skal du bruke Internet i noe særlig grad, trenger du et raskt modem. 28.800 bits koster mellom 2.000 og 2.500 kroner. Prisene raser nedover for tida, og er kanskje mye lavere allerede når dette kommer på trykk. Med et faxmodem (samme pris) kan du også sende artikler fra datamaskinen til andre faxmaskiner.

Du trenger en telefon, men det har de fleste fra før.

Brukerpris

Så trenger du et Internet-abonnement. Her er det også priskrig for tida, og abonnementsprisene er i fritt fall. Men du må ikke bare ta hensyn til abonnementsprisen. Du må også betale telefonregninga. Du betaler tellerskritt for den tida du er tilkoblet, men kun fra der du befinner deg til der du er tilkobla.

Det billigste er altså å finne en tilkoblingsmulighet i lokalmiljøet, så du bare betaler lokaltakst på telefonen. Spør i databutikken på hjørnet. Men for å si noe om prisnivået. Oslonett Start koster 500 kroner i året, det en gratis i bruk om natta, koster 20 kroner timen om kvelden og 40 kroner timen på dagen. Han du tilkoblingsmulighet innenfor ditt lokale teleområde kan du være oppkobla fra klokka 01 til 08, i sju timer for kroner 36,40. Det er en halvliter på puben.

Sukk …

Hva gjør Røde Fane i dag? De oppfordrer folk til å sende artikler på diskett, via postverket. Dyrt, seint og tungvint. Det er slik man i dag jobber på trailergrensene inn i Tsjekkia! 30 timers kø! Dersom Røde Fane eller Erik Ness hadde hatt e-mail-adresse, kunne jeg sendt artikkelen der, og Erik kunne satt den rett i bladet. Nå må enten Erik skrive faxen jeg sender om igjen for hand, eller jeg må ta artikkelen ut på diskett, reise til posthuset og betale mange penger for å sende den. Men OK, det en bra for en ting Internet er tilsvarende dårlig for, mosjonen.

Fra redaktøren

En liten trøst til Geir Sundet: AKP og Røde Fane holder på å legge seg inn på internettet. Røde Fane skal ha sin side klar til 1 .februar. Flere redaksjonsmedlemmer vil da også ha e-postadresser.

av Johan Petter Andresen

I media går det en debatt om verdiskaping og offentlig sektor. Samtidig lanserer borgerskapet en offensiv mot de statlige etatene og velferdsstaten.

Spørsmålet om hva som er produktivt arbeid kan ikke besvares uavhengig av tid og sted. I et kapitalistisk samfunn er det kapitalistenes diktatur som er utgangspunktet for de økonomiske lovene. I et kapitalistisk samfunn er arbeid som skaper merverdi, produktivt. Alt annet arbeid – lønna og ulønna – er altså uproduktivt da det ikke skaper merverdi.

La oss ta noen eksempler på typer av arbeid som skaper merverdi dersom virksomheten er organisert på kapitalistisk vis som Marx nevner i Bok 1 i Teorier om merverdien (se kapittel IV og Addenda [12]): Lærere, professorer, sangere, sirkusklovner, forfattere, alle ansatt av en kapitalist i en fabrikk (han inkluderer eksplisitt ingenører for eksempel), transportarbeidere blant annet.

Men forutsetninga for at de er produktive er altså at de selger sin arbeidskraft til en kapitalist, og ikke har kontroll over sine egne arbeidsredskaper. Også alle de indirekte funksjonene som må ivaretaes i forbindelse med kapitalistisk produksjon, betrakter Marx som produktive.

Men hvem er da de uproduktive? Det er altså de som ikke er ansatt av en kapitalist. For eksempel en tjener som jobber hjemme hos kapitalisten Olsen selger sin arbeidskraft til kapitalisten Olsen, men kapitalisten Olsen får ikke merverdi ut av hans tjenester. Tvert imot. Kapitalisten må bruke av sine inntekter for å betale tjenerens tjenester. Men hvis derimot kapitalisten Olsen henvender seg til Manpower og leier en tjener av dette kapitalistiske selskapet, da vil tjeneren være en produktiv arbeider for Manpower, ikke for kapitalisten Olsen.

Sjølstendig næringsdrivende faller i følge Marx utafor problematikken produktiv/uproduktiv. Da de eier sine egne arbeidsredskaper og har ingen ansatte. Sjøleiende bønder som ikke har egne ansatte, er ikke kapitalister, og driver ikke kapitalistisk produksjon, men en førkapitalistisk produksjon.

Derimot faller dommere, politi ansatt av de offentlige, soldater, embetsmenn o.l. innafor kategorien uproduktive arbeidere.

Når vi så drar dette spørsmålet over på dagens samfunn så kan vi se at det er veldig mye grått (altså delvis produktivt og delvis uproduktivt) arbeid i det offentlige.

Herunder følger en løs skisse til åssen jeg tenker meg forholda generelt:

Kapitalistisk/ikke-kapitalistisk virksomhet under kapitalismen

(Den fullt utvikla kapitalistiske produksjonsmåten forutsetter bl.a.: at produsentene ikke eier sine arbeidsredskaper, at produksjonens øyemed er profitt, at det produseres for et marked.)

Hva kjennetegner den delen av den samfunnsmessige virksomheten som ikke drives på kapitalistisk basis? Denne virksomheten drives utifra behov som er bestemt av Stortinget/kommune/fylkesstyrer. Det skal tjene til å fremme lov og orden i samfunnet slik at den normale (kapitalistiske) virksomheten kan foregå med minst mulig forstyrrelser og sikre utdanning av arbeidskraft og ivaretakelse av andre nødvendige funksjoner slik at den «normale» (kapitalistiske) økonomien får akkumulert best mulig under de rådende forholda. Disse tjenestene finansieres ved å skattlegge befolkninga og bedriftene (tar fra lønna til folk og fra profitten til bedriftene).

I Norge idag er mesteparten av virksomheten kapitalistisk. Men noen områder av den samfunnsmessige virksomheten er ikke drevet på kapitalistisk basis. (I denne omgangen holder jeg arbeidet i husholdningene utafor.) Politi, fengsler, militære, domstoler blir ikke drevet etter kapitalistiske prinsipper i hovedsak. Men deler av samfunnets behov for polititjenester er i ferd med å omgjøres til kapitalistisk produksjon: Securitas m.m.

Skoler, sjukehus, universiteter, leger, gamlehjem, institusjoner o.l. er samfunnsmessig virksomhet som i hovedsak ikke er kapitalistisk virksomhet. Men her har vi noen unntak. I den grad det er private skoler/barnehager som finansieres ved å selge sine tjenester til staten og foreldre, og som har som fremste målsetting å gå med overskudd, må dette betraktes som kapitalistisk virksomhet. Men her kan man antakelig finne en blanding av målsettinger som gjør at man kan si at de er delvis kapitalistiske.

Når det gjelder legesentre/sjukehus o.l. som er private og som selger sine tjenester til almennheten og staten, så er disse også i hovedsak kapitalistiske bedrifter. Hvis kommunen eier et renovasjonsvesen og dikterer overfor dets styre at det skal drive med overskudd, og at dette er dets primære oppgave, så blir dette kapitalistisk virksomhet, altså også når det er offentlig eie.

NSB/Tele/Post. Her har man drevet delvis kapitalistisk og delvis som en samfunnsmessig virksomhet som har støtta opp om den normale økonomien. Her er det i ferd med å skje de største umiddelbare endringene over hele verden. Disse skal nå drives som kapitalistisk virksomhet.

Veinettet drives i hovedsak som en offentlig tjeneste, men i framtida kan også deler av denne privatiseres. Mye av jobbinga og vedlikeholdet rundt veinettet drives etter kapitalistiske prinsipper.

SAS/Statoil/Hydro/bankene/flyplassene drives som kapitalistisk virksomhet.

Blir uproduktive arbeidere utbytta?

Med uproduktive arbeidere mener vi altså arbeidere som ikke produserer merverdi. I bok 3 av Kapitalen (side 414 av den engelske Pelican-utgava) behandler Marx (i forbifarten) «The commercial worker», en som arbeider med omsetning av verdier. La oss kalle denne typen arbeider: salgsagenten. I følge Marx er han uproduktiv, men så skriver han: «Den kommersielle arbeideren produserer ikke merverdi direkte. Men prisen på hans arbeidskraft blir bestemt av verdien av hans arbeidskraft, dvs. hvor mye det koster å produsere den, … Derfor står ikke hans lønn nødvendigvis i forhold til mengden profitt som han hjelper kapitalisten å realisere. Det han koster kapitalisten og det han innbringer denne, er ulike størrelser. Det han bringer inn, kommer ikke av at han har skapt merverdi direkte, men av hans assistanse i å redusere kostnaden i forbindelse med realiseringa av merverdi, …» Jeg slutter av dette: Alle lønnsarbeidere er mer eller mindre utbytta uavhengig av om de produserer merverdi, av den enkle grunn at de får betalt for færre timer enn de jobber. De bidrar med mer enn de får.

Kapitalen har interesse av å utbytte mest mulig både produktive og uproduktive arbeidere: ved å styrke utbyttinga av de produktive arbeiderne økes merverdien direkte. Ved å øke utbyttinga av de uproduktive arbeiderne vil kapitalen kunne sette av mindre merverdi til den uproduktive sektoren.

(Jeg vil skyte inn her at man ikke må blande sammen klasseanalyse og spørsmålet produktiv/uproduktiv. Klasser er samfunnsmessige grupper av mennesker som står i et bestemt forhold til hverandre i produksjonen og i kampen om merproduktet. Jeg er tilhenger av Lenins klassiske definisjon.)

Men har det ingen betydning om man er en direkte produsent av merverdi eller ikke?

Jo, det har det. Ett eksempel: En side ved en streik er at den er en økonomisk kamp. Dersom man er oljearbeider og stopper produksjonen av merverdi i Nordsjøen, så blir den økonomiske sida ved streiken viktig og effektiv!

Dersom man er lærer i den offentlige skole og streiker, er det ikke den økonomiske sida ved streiken som blir viktig, men den politiske. Over tid vil også denne streiken ha økonomisk virkning, hvis for eksempel elevene ikke får avgangsvitnemål og må forlenge sitt studium (arbeidskrafta blir dyrere).

Hele økonomien underlegges kapitalen

Når kapitalismen utvikla seg i Norge og kapitalistklassen (eller deler av denne) fikk kontroll over statsmakta, førte dette til at alle de ikke-kapitalistiske formene for samfunnsmessig virksomhet blei innretta på å tjene kapitalakkumulasjonen. Samtidig fører klassekampen mellom borgerskapet og de andre klassene til at det inngås kompromisser med for eksempel bønder og fiskere og arbeidere, utfra styrkeforholdet til enhver tid.

Vi lever nå i en tid der kapitalistklassen er på offensiven, samtidig som den kapitalistiske produksjonsmåten er i krise. I denne motsetningsfulle tida er en av tendensene at kapitalistklassen, for å holde kapitalakkumulasjonen gående kjemper for at større deler av den samfunnsmessige virksomheten skal gjøres om til kapitalistisk virksomhet og privatiseres.

Stagnasjon betyr privatisering

Den økonomiske stagnasjonen fører til økt arbeidsløshet og dermed økte offentlige utgifter og svekka offentlige inntekter generelt i verden. Norge er et unntak, da inntektene fra petroleumsindustrien gjør den norske staten meget rik i forhold til normalen i OECD-området. Men likevel krever borgerskapet at den norske regjeringa skal følge den samme politikken som de andre statene. Og de delene av norske næringsliv som konkurrerer internasjonalt er avhengige av å ha de samme «rammevilkåra» som sine konkurrenter. Det vil si samme subsidier, samme skattenivå, moderat lønnsutvikling, produktivitetsutvikling osv. Derfor, til tross for at Norge aldri før har vært så rikt, må det kapitalistiske Norge gjøre som de andre kapitalistiske landa eller skifte økonomisk system!

En annen side ved økonomien nå, sett i forhold til for 30-40 år sida, er at sentraliseringa av kapitalen har tatt et nytt stort skritt fram over. De største monopolkapitalene nå er atskillig større enn hva de var da. Dette gjør dem istand til å ta på seg investeringer som tidligere ble overlatt det offentlige.

En tredje faktor er den teknologiske revolusjonen som øker produktiviteten enormt innafor for eksempel post, tele og bank.

Den generelle økonomiske stagnasjonen fører til at mye kapital søker profittgivende investeringer. Omfattende privatisering av statlige virksomheter åpner for dette.

Borgerlig ideologi-offensiv

I denne prosessen sprer borgerskapet en ideologi om at det er det offentlige som lever av «verdiskapinga» i det «private næringsliv» (inklusive Statoil, bankene, forsikringsselskapene o.l.). Altså borgerskapet kjører fram sitt verdenssyn: bare merverdiskapende arbeid er verdiskapende!

Gro og Torbjørn kjører denne hardt: Hvis ikke det private næringsliv tjener penger og sysselsetter folk, vil vi ikke ha råd til velferdsstaten. Altså må rammevilkåra for næringslivet bedres og staten må bli mer effektiv. Og mest mulig av den offentlige virksomheten må drives som A/S-er.

Hvordan stå imot?

Hvordan skal vi møte denne logikken? Vi må si: Der folk arbeider, blir det skapt verdier. Uansett om de jobber med å fostre barn, ta vare på eldre, vaske huset, snekre på hytta, grave på Gardemoen eller kjøre buss. Alt arbeid som vi utfører for å få det norske samfunnet til å gå, er verdiskapende. Om denne virksomheten organiseres i form av et aksjeselskap eller i form av en offentlig etat eller et kooperativ har ingen betydning for det konkrete arbeidet som blir gjort. Det blir ikke mere verdiskaping i Norge hvis alle gamlehjem drives som aksjeselskap, og betaler skatt av sitt overskudd.

Hvordan skal vi møte privatiseringa som nå kjøres så hardt? Vi må vise til de reelle økonomiske sammenhengene. Det er fullt mulig å si: Vi vil ikke at noen skal sies opp uten at de er sikra nytt arbeid. Vi godtar ikke at produksjonsmessige framskritt og rasjonalisering skal bety sosial tilbakegang og arbeidsløshet!

Forsvar etatsmodellen

Vi må i vårt forsvar av etatsmodellen ikke gå i fella: å være for å øke produktiviteten for på den måten å vise at etatsmodellen er «bedre» enn aksjeselskap. Hele poenget her er at en sterk effektivisering av for eksempel etaten NSB vil være en viktig måte å rede grunnen for en raskere omdanning til aksjeselskap. Litt av poenget med etat er jo nettopp at profitt ikke skal være ledemotivet til virksomheten.

Her er vi inne ved neste spørsmål: Vi må reise kampen mot at det viktigste ved all økonomisk virksomhet skal være profitt. Vi må aktivt kjempe mot at Stortinget vedtar at NSBs viktigste målsetting i budsjettperioden skal være å gå med overskudd! Vi må framheve at den viktigste målsettinga for NSB må være å utvikle sine tjenester på en slik måte at de stadig bedre knytter de ulike delene av Norge sammen. Og så må det totale samfunnsmessige regnskapet, der vår nåværende form for sosialøkonomi er helt udugelig, avgjøre hvor mye som må satses på NSB og hva de ulike tjenestene NSB leverer skal koste brukerne. Med profitt som ledemotiv for NSB vil nødvendigvis sentraliseringa forsterkes og klasseskillene mellom brukerne og mellom klassene i transportsektoren øke.

Det er bedre å ha kjempe og tape, enn …

Jeg har liten tro på at vi kan hindre borgerskapet i å gjennomføre hovedlinjene i sine planer. Men all kamp fra vår side vil være med på å bestemme hvordan omdanninga vil skje. Og det er ikke likegyldig hverken for arbeiderne eller kundene hvilke konsesjoner borgerskapet må gi for å nå sine hovedmål.

av Gun Kessle og Jan Myrdal

För en generation sedan citerades ordförande Mao också i Norge och Sverige som i Kina. Han sade att kvinnorna var halva himlen.

Om männen var förtryckta och fjättrade med feodalismens rep, var kvinnorna bundna också av ett fjärde; patriarkalismens. Fast liksom förtryck föder motstand och fattigbönderna just genom förtrycket drevs att göra uppror, hade kvinnorna bland dem större makt och mer att säga till om i familjen än kvinnorna i de rikare klasserna då de av fattigdom tvangs till kroppsarbete.

Mao talade om kvinnornas kamp mot feodalism och patriarkalism. I den kampen befriade de sig också ideologiskt. Kvinnorna organiserade sig, de började räta på nacken så att de äkta männens auktoritet blev darrigare med varje dag. Han talade om tvångsäktenskap och nödvändigheten av frihet till äktenskap. Han hävdade att för verklig jämlikhet måste det bli möjligt för kvinnorna att arbeta i produktionen och att likalönsprincipen måste genomföras.

Nå, han sade mycket annat också. Det var inte bara ord. Det vet alla som reste i Kina de åren. Det nya Kina innebar också den nya äktenskapslagen som gjorde slut på de feodala och kvinnoförnedrande köpäktenskapen och enbart erkände äktenskap mellan vuxna personer av fri vilja. Att genomföra den över hela Kina, innebar en väldig politisk kamp för kvinnors människovärde. Det nya Kina gjorde även slut på prostitution och knarkhandel och befriade även de prostituerade och knarkande kvinnorna till ett människovärdigt liv. I grundlag, lag och förordning infördes lika rättigheter för kvinnor som för män; likalönsprincipen fastställdes.

Och, vilket var helt avgörande, under kulturrevolutionen när det var stor oro under himlen och då också de mest undertryckta rätade på nacken och gjorde uppror, då erövrade den stora majoriteten kvinnor i Kina – landsbygdens kvinnor – sin verkliga möjlighet till självständighet. De arbetande betalades enligt arbetspoäng. Var och en skulle själv ta emot sin del av kollektivets inkomst som gick till individuell konsumtion. Det skulle inte längre vara familjens överhuvud, den gamle mannen, patriarken, som skulle ta allas andel. Det var princip. Förverkligandet innebar kamp i varje brigad.

Det var svårt för den överväldigande majoriteten kvinnor i Kina. Tungt arbete, tungt på fälten, tungt i hemmet, fortfarande stod striden mot patriarkaliska föreställningar. Men livet hade blivit bättre. Det ljusnade. Men det var då det.

Nu är tiden en annan och det skall bli internationell kvinnokonferens i Beijing. Den blir nog nyttig för många kvinnor i Kina och världen över. För journalister och diplomater. För alla andra traktamentsbehöriga; delegater, portföljbärerskor och konferenskvinnor. För telekommunikationsföretag, pappersleverantörer och kontorsvarufabrikanter. För flygbolag och hotell – alla hotell i Beijing är sedan länge fullbokade – och för såväl de nya barerna som boutiquerna. Ty ämbetskvinnor både shoppar och tar drinkar. Hade det varit en mansdominerad internationell konferens, en för världshandel eller en för fred; en för miljö, för regnskogar eller annat ädelt, en bokmässa eller konstmässa av format, då hade den dessutom precis så som vi under decennier sett på andra håll inneburit ännu ett nytt uppsving för en det nyaste Kinas tillväxtindustri – sexindustrin. Men nu är de ju kvinnor själva, de som kommer till Beijing.

Dock det är hur som haver ett stort jippo, ett turistindustrievenemang. Myndigheterna har också storsint lovat FN:s juridiska avdelning att se genom fingrarna med de inresande valutaspenderande kvinnorna som de såg genom fingrarna med de inresande tävlande och deras supporters vid de asiatiska spelen.

Delegater och andra deltagare kommer inte att testas för HIV-smitta vid inresan. Heller inte utfrågas om beteenden; sexuella eller andra. Fast kärleken till de möjligtvis avvikande är inte stor. Men det är inte något nytt, så har Mittens rike behållit sin stabilitet genom årtusenden och den bristen på förståelse är Kina inte ensamt om. Inte heller är Kina ensamt om att finna de politiskt avvikande så störande för staten att de skulle bli icke acceptabla inresande om det inte vore så att de stora affärsintressena talar för att de skall släppas in. In kommer nog alla de organiserade kvinnogrupperna, taiwanesiska som tibetanska och lesbiska.

För säkerhets skull placeras i vart fall de icke officiella kvinnorna fyrtio kilometer bort från Beijing. Sådana har vanligtvis inte så mycket pengar med sig att de blir lönsamma som gäster heller.

Därmed är det också sagt att vi till skillnad från de flesta som skriver och talar inför offentligheten, inte finner dessa stora konferenser viktiga eller intressanta annat än för de närmast inblandade. Deras dokument är lögn. Det är bara att jämföra vad regeringarnas portföljbärare högtidligen undertecknar med den politik som de verkligen genomför.

Men frågan om kvinnornas situation i Kina som i världen som helhet är viktig för oss alla. Den är viktig ty den är ingen kvinnofråga. Den är en klassfråga. Inser man det, då ser man också tydligt vad det är för slags kvinnojippo detta i Beijing. Det är inte bara ett som tjänar deltagarnas privata intresse, det tjänar till att halla den stora massan av kvinnor nere i skiten genom att ge en elit bland dem möjlighet att trampa sig uppåt på deras ryggar. Det ger dem möjlighet att tala högstämt under det de trampar. Munväder! Revolutionärt munväder till och med.

Kina är ett negativt exempel

Kina är fortfarande ett land i tredje världen, men den ekonomiska utvecklingen går rasande fort. Det har den gjort i fyrtiofem år. Om några år passerar Kina Förenta staterna i bruttoproduktion. Om nödvändigheten av tillväxt i ekonomin rådde ingen strid. Där var alla överens. Men om hur denna tillväxt skulle organiseras, stred man. Det kallades tvålinjestrid. Den fördes ofta under märkliga slagord. I länder som Norge och Sverige trodde många att det rörde sig om ord. De borgerliga tidningarna gjorde sig lustiga:

– Krossa Sveriges Kinas Kruschov som går den kapitalistiska vägen!

Men inte var det ord inte. Den politik som styrt Kinas utveckling ändrades för femton år sedan. Den grupp, de ledande politiska personer vilka Mao Zedong kallat kapitalistfarare, segrade och Mao Zedongs politik övergavs.

Nu syns tydligt att de märkliga slagorden alls inte var tomma ord. Uttrycket kapitalistfarare var korrekt. En ny bourgeoisie hade utvecklats inom partiet. Det hade varit hård klasskamp som kulminerade under kulturrevolutionen. Den nya bourgeoisien lierade sig med den gamla från KMT:s tid och segrade. En härskande klass som tagit politisk makt, kunde vrida Kinas utveckling över på den kapitalistiska linjen. Den stora massan förlorade.

Till de segrande hörde de kvinnor vilka kunde stiga i karriären. Till de förlorande hörde landsbygdens fattiga kvinnor, kvinnorna i industrin, kvinnorna som kom att tillhöra de utslagna och jordlösa flytande folket. Och … de kvinnor vilka drevs in i den återupprättade sexindustrin, de som tvingades ut i prostitution.

Det finns ju inga kvinnor i allmänhet. Det finns bara kvinnor i synnerliga klasser. Fattigbondkvinnan i Liu Lin eller Tornedalen och den nya klassens miljonärska i Beijing eller kvinnliga ägare till Johnsonkoncernen i Sverige har ingenting gemensamt annat än det animala att de är primater av kvinnokön. Som människor – människan är som Aristoteles påpekade i sin egenskap av människa ett politiskt, samhälleligt djur – har de ingenting gemensamt.

Nå, kampen är inte avgjord. Klasskampen vilar inte. Förtryck föder motstand och i kaptialistfararnas Kina pågår en rasande klasskamp.

Nyss skrev vi från Shenzhen där kapitalistfararna sägs fira sin triumf och den sammanfattningen haller:

Nyss brann det igen i Shenzhen. Den här gangen var det en trevånings leksaksfabrik som brann. Den arbetade för världsmarknaden. Där brändes 81 arbetare ihjäl. 79 av de innestängda var kvinnor. De skrek inför döden. Men ut kom de inte. Utgångarna var blockerade. För profitens skull. Det är förtjänstfullt att bli rik.

Det var varken den första branden eller den sista. Hongkongs sweatshops har flyttat över gränsen in i Folkrepubliken. Där är arbetarskyddet inte längre så störande för profiten. Det marknadsekonomiska välståndet har sitt pris. I Beijing meddelar den statliga statistiken enligt China Daily att 11.600 arbetare redan dödats i industrin de första åtta månaderna 1993. Planen har övertäffats, skulle byråkraten tycka, ty siffran är 112,9 procent i jämförelse med samma tid året innan.

Kvinnornas dagblad berättar om fabriker omgivna av elektriska stängsel. Byggnader med låsta portar där arbeterskorna är förbjudna att tala med varandra och nu befinner sig i strid för att slippa klä av sig nakna för vakternas närgångna kroppsvisiteringar.

Nu reagerar också alltfler bland partiets vanliga kadrer. De flesta är ju inte som den ledningens korrupta jeunesse dorée, vilken inte ens låtsas vara kommunister längre utan öppet börjat växa ihop med såväl internationellt storkapital som kriminella triader.

– Att de utländska investerarna lockas till Kina på grund av den omfattande och billiga arbetskraften innebär inte att de kan håna lönearbetarnas rättigheter, deras sociala erövringar och att deras säkerhet i fabrikerna inte skall tillförsäkras.

Här i den framgårigsrika provinsen Guangdong – som Deng Xiaoping framhåller som mönsterbildande – har de officiella fackföreningarna undersökt förhållandena på tjugo utländska företag i tio städer och tre ekonomiska zoner.

90 procent av de utländska företagen bryter mot bestämmelserna på arbetsmarknaden. 28 procent av arbetarna rapporterar att deras företag «inte har vidtagit någon säkerhetsåtgärd och heller inte inrättat något räddningssystem vid eldsvåda». Därtill kommer enligt rapporten att 61 procent av arbetarna tvingas arbeta mer än 6 dagar i veckan. 34,7 procent av arbetarna tvingas till övertid. Därav erhåller 20 procent ingen extra ersättning. Mer än hälften av de kvinnliga arbetarna erhåller inte de mödrabidrag de är berättigade till.

Direktörerna mutar polis och sjukhus för att olycksfall i arbetet skall protokollföras som trafikolyckor eller helt försvinna ur papperen.

Företagen änställer inte de friställda yrkesarbetare som i de statliga industrierna haft sin risskål av järn och som kände till de rättigheter arbetarna i Kina tillkämpat sig. De investerande företagen utnyttjar det flytande folket, liumin. De som blivit överflödiga ute på landsbygden och som söker sig till städerna. De som saknar hemortsrätt. En tredjedel vet inte om deras kontrakt är juridiskt giltiga, ytterligare en tredjedel har inga kontrakt.

• Om myndigheterna inte ser till att arbetarskyddslagstiftningen respekteras kommer de oundvikliga nya katastroferna att utlösa en social kris.
• På arbetsmarknaden har konflikter och strejker tilltagit under senare år, särskilt i kustområdet.
• Tiotusentals gruvarbetare i nordost gick i strejk för att lönerna inte betalades i tid.
• I den allmänna sektorn var det 25.000 konflikter, stora och små, under 1993.

Klasskamp alltså. Daglig och stundlig. Utanför Nankai-universitetet i Tianjin där jag hedrades, stod kampen om dassen. Direktörerna och de höga cheferna hade sina tvättrum och propra toaletter. För de tusen arbeterskorna däremot fanns bara ett enda lortigt skithus. Reglementet tillät var arbeterska högst tre besök per arbetsdag. Basarna övervakade att dessa inte varade mer än de tillåtna fem minuterna.

Förtryck föder motstånd!

De vidriga förhållandena vid många av de nya industrierna och direktörernas – de må sedan kalla sig kommunister eller ej – hänsynslösa metoder tvingar även den fogligaste bondkvinna, tidigare fängslad vid kangen, den murade britsen, till solidarisk kamp för människovärde, för arbetarskydd och löner. I denna kamp för sina intressen förvandlas även det om sina rättigheter omedvetna flytande folket till medveten arbetarklass.

De nya väldiga sociala klyftorna i Kina är skadliga för folket. De är skriande och motbjudande. Bönder som i enlighet med sina kontrakt är skyldiga att leverera till staten, betalas för detta med värdelösa skuldsedlar, papperslappar. Ämbetsmännen har spekulerat bort statens pengar för egen vinning. Detta har runt om i Kina redan fört till demonstrationer och våldsamheter. Sådana gnistor har gang efter annan tänt förtärande bonderevolutioner i Kinas historia.

Hatet mot korruptionen och mot de nya förgyllda profitörernas livsstil med prostitution och spelhålor är så utbrett att det börjar bli en samhällelig kraft. Den allt bittrare klasskampen i Kina kan inte trollas bort.

Hur den utvecklas, vilka former den kommer att ta, om partiet kan rensas från sitt korrupta skikt i toppen och sin jeunesse dorée, resa sig ur det marknadsekonomiska träsket, alltså kan återta sin färg och klasskaraktär och åter bli den kraft som innerst inne leder denna kamp framåt, det vet ingen.

Kampen är oundviklig

Tag utbildning: 1980 hade Kinas folk lyckats upprätta ett utbildningssystem som ännu inte omfattade hela befolkningen, men som började ge också fattigbondeflickor möjlighet till högre studier. 1990 talar också Kinas delegater på Världskongressen för utbildning at alla.

Och nu? Grundutbildningen utvidgas. Men det pågår en intensiv politisk kamp – en klasskamp – om hur den skall utvecklas. Den grupp som för tillfället behärskar staten, driver i eget intresse en tydlig politik. Det behövs ju viss läskunnighet också i underklassen för att marknadsekonomien skall fungera. Men de särskolor, de privata skolor för eliten som Mao bekämpade, har nu institutionaliserats. Skolorna för folket har dåliga lokaler, underbetalda lärare, bristfällig undervisning och ger eleverna dåliga meriter. Privatskolorna däremot har de bästa lärarna, den bästa materialen och ger de bästa meriterna. De är dock privilegium för eliten, de tar terminsavgifter som omöjliggör för arbetarklass och fattigbönder – för att inte tala om det flytande folket – att sända sina barn dit.

Och vad om något underklassens barn – en begåvad flicka från en fattig by för att ta ett extremt exempel – i alla fall skulle nå fram till universitetsutbildning? Den nya härskande klassen har funnit på råd. Statliga utbildningsrådet beslöt år 1994 att terminsavgifter skulle införas i Kinas 37 ledande universitet.

Nu tar Beijings universitet 1.000 yuan i årsavgift. Tianjin universitet (som gav mig doktorstiteln) tar 1.200 till 1.500 yuan, Fuclan universitetet i Shanghai tar 1.800, Sydkinas universitet för teknik och vetenskap i Guangzhou tar 2.000 till 3.000 yuan. Därtill kommer c. 2.500 yuan i utgifter för studiematerial och uppehälle. En universitetsstudent, manlig eller kvinnlig, måste alltså minst betala mellan 3.500 och 5.500 yuan om året för sin utbildning. Men den genomsnittliga årsinkomsten bland stadsbefolkningens anställda är 2.800 yuan. Ute i fattigbyarna i inlandet ligger den ofta nere i 200 till 300 yuan.

Utbildningen är ett klassprivilegium i det nyaste Kina! Packets barn skall inte göra sig breda. De skall inte kunna komma sig upp och bli som en av oss utan vidare!

Visst kan lämpliga underklass-studenter tigga sig till pengar av välgörare inom och utom landet. Giv av ert överflöd åt en fattig studenska en slant, nådig herre! Men oppositionella göre sig inte besvär. Åt bråkiga studenter ger ingen välgörenhetsinrättning allmosor.

Terminsavgifter är bra för att se till att rätt folks barn får höga poster. Fast ingen överklass tycker om att lägga ut pengar. Dock åt den som har, skall mer vara givet! Var universitetsstuderande kostar i genomsnitt 10.000 yuan per år. För att den nya härskande klassen inte skall behöva betala hela studiekostnaderna för sina barn, skjuter staten till mellanskillnaden. Och det geniala i detta system är att det är den fattiga, utsugna och från studierna utspärrade underklassen som får bekosta överklassens studier!

Hälsovård

Eller tag hälsovården. En gång byggdes under kulturrevolutionen upp ett allmänt hälsovårdssystem i Kina som var ett föredöme för tredje världen – och inte bara den. Mao Zedong menade att folkets hälsobehov var viktigare än elitens. Läkare skickades ut till avlägsna landsändar. Kina nådde storartade resultat. Den genomsnittliga levnadsåldern steg. När Mao Zedongs politik kunde börja genomföras år 1950 låg den för män som för kvinnor i Kina på 32 år. Efter trettio år hade Mao Zedongs strid för en folkets hälsovård år 1981 lett till att den nått 69,4 år för kvinnor och 66 år för män. I städerna hade kvinnorna nätt 73 års genomsnittlig livslängd – att jämföra med 74 år i de «utvecklade länderna». Också barnadödligheten minskade drastiskt.

Också om detta pågår kamp. Men de folkliga och demokratiska krafterna ute i provinserna har lidit nederlag. Nu har genom centrala beslut systemet lagts om. Mao Zedongs politik har vänts ut och in. Samtidigt som också Kinas representanter högtidligen undertecknade de internationella paraddokumenten om hur barnadödligheten skulle minskas och sjukvården förbättras, gjordes sjukvården marknadsanpassad.

Den kooperativa sjukvården har avskaffats. Kina håller på att bli världsledande – i att direkt finansiera sjukvård med patientavgifter.

Lennart Bogg vid Karolinska Institutet som 1984 till 1988 arbetade för Unicef i Beijing, har påpekat att barnadödligheten åter stiger. Den har nått strax över 40 per tusen födda från att ha varit cirka 35 per tusen födda när den nya politiken infördes och Världsbanken noterar att ökningen av tuberkulos och schistosomiasis kan förknippas med den ökande avgiftsfinansieringen.

Kvinnofråga? Ja, det är kvinnor som drabbas än mer än män. Men det är en klassfråga. Det är underklassen – och då i synnerhet dess kvinnor – som drabbas och det är överklassen – även dess kvinnor – som drar nytta av möjligheten att köpa sig hälsa för pengar.

Det långsiktiga familjeplaneringsarbetet där tonvikten lades vid frågan om kvinnors hälsa, respekten för kvinnors integritet och som drevs med propaganda, undervisning och som möjliggjordes av en politik som åt envar – också de barnlösa – garanterade trygghet under sjukdom och ålderdom och – vilket inte är oviktigt – en hedersam begravning, har ersatts av en kommandopolitik. Gun Kessle har redovisat både hur det var, de svårigheter och de framsteg som nåddes genom Mao Zedongs «Tjäna folket-politik» inom familjeplaneringen som hur systemet lades om i «Kvinnoliv i kinesisk by».

Nu när den kollektiva ekonomien krossats och det nya privatägandet återupprättat den patriarkala familjen, slår det påbjudna ettbarnssystemet dubbelt mot kvinnorna. Den friare och mänskligare familj som höll på att formas med Mao Zedongs politik, perverteras och förnedras. Kvinnor behövs nu som i gamla tider i byarna för att arbeta och för att föda söner. Ty pojkar behövs för armstyrkans skull i familjeekonomien; flickor är dessutom en långsiktig ekonomisk belastning då de gifts in i andra familier och den nytta de gör, kommer andra familjeekonomier till godo. Pojkar behövs också enligt gamla feodalt-­patriarkaliska föreställningar för att föra familien vidare. Den kvinna som föder flickor blir därmed ekonomiskt skadlig för familjen och alltså en föraktlig och oduglig varelse. Inte undra på att kvinnor i fattigbyarna på landet söker göra sig av med – lämna bort eller blott lämna – de ovälkomna flickorna liksom de handikappade barnen.

Flerbarnsfamiljer bör enligt den påbjudna politiken sterilisera sig. I Liu Lin var det blott ett par män som låtit sterilisera sig; men manga kvinnor. Enligt den allmänna statistiken är det dubbelt så många kvinnor som män vilka steriliseras. Sterilisering kan i och för sig vara en förnuftig åtgärd för familjer som anser sig ha tillräckligt med barn. Men nu i den nya ekonomiska situationen når sterilisering blir en uppifrån rekommenderad åtgärd för flerbarnsfamiljer, visar det sig att det i praktiken inte blir män som steriliseras – en enkel åtgärd – utan kvinnor – en operation. Så förvandlas patriarkaliska ideer nu med den nya ekonomiska politiken till fysiskt lidande för kvinnor.

Om familjerna i fattigbyarna drabbas av tvångsaborter och steriliseringskampanjer, då perverteras på annat sätt den nya medelklassen. Yangzi Wanbao kunde den 13 februari 1995 meddela att alltfler familjer väljer barnlöshet; det går inte att förena karriär och barn. I Beijing hade var femte av de familier vilka enligt statistiken klassades som välutbildade år 1991, valt ständig barnlöshet. Antalet sådana familjer ökar år från år. Veckan efter kunde samma tidning rapportera att i Shanghai återgick alltfler kvinnor till köket. I de höglönefamiljer som valt att ha ett barn, väljer kvinnan – som ju är lägre avlönad, som tidningen påpekar, att stanna hemma, laga mat, städa, sköta kläder, vårda barnet och passa upp mannen för att denne högre avlönade make skall kunna göra bättre kartiär.

Den familjeplanering som nu kommenderas fram slår mot kvinnorna.

Men helt grundläggande för massan av Kinas kvinnor har varit att de när kollektiven krossades och jorden privatiserades åter antingen hamnade under patriarkatet och förlorade rätten till egen ekonomi och därmed basen för egenvärde eller slängdes ut på marknadens aldra lägsta nivå med familjen i övrigt som flytande folk; arbetskraft utan jord, hemort och arbete. Många sjönk ner i trasproletariat, tvangs till sexindustrin i de nya profitstäderna som prostituerade.

Ja, i Kina pågår en rasande klasskamp; en som återspeglas också högt uppe i parti och regering. Kapitalistfarare håller just nu hårt i maktens hävstänger men deras makt är osäker. Kina står inför en period av omfattande sociala och politiska strider ty det är så som vi skrev från Kina i fjol:

Klassernas kamp kan inte trollas bort eller administreras bort; förtryck skapar motstånd och det formar obönhörligen sitt medvetande och sina ledare. Ett vet vi; ingenting förblir och det som i dag är är i morgon upplöst och borta med vinden.

Endast genom denna klasskamp kan den stora massan av Kinas kvinnor befria sig ur det förtryck de nu utsätts för. Men i denna kamp blir sådant som kvinnokonferensen i bästa fall en skenhändelse; ett jippo där tillresande medelklassintellektuella från de imperialistiska staterna kan umgås idealt med företrädare för de nya eliterna i länder som Kina.

Också det skrev vi från Kina i fjol:

Att det dock inte blir de i Washington som Stockholm, Paris och London hyllade kinesiska intellektuella dissidenterna som kommer att spela större roll i de kommande omvälvningarna är jag övertygad om. Ty även de bästa bland dem, de patriotiska som inte är beredda att bli kompradorintellektuella, delar den svaghet som för hundra år sedan gjorde Kang Youwei och reformvännerna historiskt impotenta. De förmår inte annat än i ädel teori acceptera att det är massorna som formar historien. De delar sitt skikts traditionella övertygelse att det är de själva, de bildade som skall leda. (…)

Tanken på att folket och inte eliten är den drivande kraften i historien, är dem lika främmande som skrämmande. I den demokrati de hoppas på får den illitterate fattigbonden därmed inte ens samma värde som den högutbildade akademikern.

Nå, i det liknar de små motparter i Washington som Stockholm, Paris eller London.

Men värt att hålla i minnet är att liumin, det flytande folket, nu tvingas ta klassmedvetande även i Deng Xiaopings nya ekonomiska zoner som Shenzen; att facket tar intressekamp, att arbeterskorna i Tianjin vågar stå upp och offentligen slåss för sin rätt att gå på dass; att den sedan sexton år döde Mao Zedong blir alltmer aktuell.

– Det är rätt att göra uppror!

Nog kommer Kinas kvinnor att befria sig.

av Johan Petter Andresen

Hiver Antrobus barnet ut med badevannet?

Artikkelen til Peggy Antrobus førte til litt debatt i redaksjonen. Oversetteren (jeg) likte den ikke. Redaktøren likte den heller ikke. Hvorfor skulle den trykkes? Hva vil man oppnå med den? Dessverre ble det ingen god diskusjon i redaksjonen. Men både i redaksjonen og utafor redaksjonen var det i sommer og i høst et ønske om at artikkelen burde trykkes. Det ble derfor vedtatt å trykke den og så tok jeg på meg den etter mitt syn ubehagelige oppgava å kommentere den. Ubehagelig, fordi jeg er en hvit mann i 40-åra som skal kritisere artikkelen til en kvinne fra den tredje verden. (Jeg slikker ennå såra etter en debattrunde om sekstimersdagen i 1983.) Men la gå.

Kjønnsanalyse viktig

Antrobus sin artikkel viser hvor viktig det er å analysere konsekvensene av den økonomiske politikken til herskerklassen i Karibien i husholdningene. Det er ikke tilstrekkelig å vurdere konsekvensene av strukturendringspolitikken på arbeidsplassene, og for det enkelte individ. Eller for å si det på en annen måte. Vi må ikke bare se på produksjonen og lønnsarbeidet, vi må også se på sirkulasjonen og arbeidet utafor den kapitalistiske produksjonen. Å framheve behovet for å analysere konsekvensene av den økonomiske og den politiske utviklinga for kvinnene særskilt hjelper oss i å få et bedre grep om den helhetlige utviklinga i samfunnet. Uten å ta med dette aspektet blir vi «blinde på det ene øyet». Men når det er sagt, så er det ingen grunn til å kaste ut barnet med badevannet. Etter min mening er ikke husholdninga den viktigste enheten for studier av konsekvensene av den økonomiske politikken, men en av de viktige enhetene. Andre enheter er arbeidsplassene, masseorganisasjonene, skolene osv.

Videre mener Antrobus at dersom man tar utgangspunkt i en kjønnsanalyse, avdekker dette svakhetene ved både nyklassisk og marxistisk økonomi. Bak dette utsagnet ligger en ide som jeg tolker dithen: verken kapitalismen (av amerikansk varemerke) eller sosialismen duger. Det gjelder å finne en alternativ utvikling.

Marxistisk økonomi er brukandes

Jeg skal ikke uttale meg om nyklassisk økonomi. Men er det noen økonomisk teori som er brukandes på bl.a. kvinnespørsmålet så må det være marxismen. Så vidt jeg veit er det bare marxismen av de mer kjente økonomiske teoriene som slår fast at det kun er arbeid som skaper verdi. Og marxismen utelukker ikke arbeid som ikke er lønna. Man skulle tro at Antrobus ikke har hatt anledning til å lese f.eks. Familiens, statens og privateiendommens opprinnelse av Engels. Antrobus mener at kjønnsanalysen peker i retning av alternativer til bl.a. marxistisk økonomi: Utviklingsmodeller som er humanistiske, bærekraftige og som forutsetter at folk deltar i den politiske utviklinga – med folket i sentrum. Jeg ser ikke hvordan hennes teori avviker fra vanlig reformisme. Hun avviser også marxismens «alternative/radikale/konflikt» teori (evolusjon kontra revolusjon). I steden for dette setter hun opp en politikk i tre deler:

1. Ved å forstå forholdet mellom kvinnenes reproduktive og produktive rolle, vil vi forstå å ikke belaste kvinnene for hardt da dette vil undergrave den generelle økonomiske utviklinga ved at kvinnenes totale effektivitet svekkes.
2. Vi må alltid ta med i beregninga kvinnenes forhold slik at deres behov og interesser blir vurdert.
3. Man må forstå at det er brukerne av tjenestene som best kan vurdere hvordan disse skal reorganiseres, og ikke de ansatte i disse tjenestene.

De som skal gå i spissen for denne politikken er ingen ringere enn «planleggerne». Det vil si byråkratene som leder an i omstruktureringsprogrammene.

Ikke stol på planleggerne

Etter min mening vil det å følge Antrobus sine anvisninger ikke føre til noe godt for kvinnene i Karibien, å søke seg vekk fra klassekamplinja og over på reformlinja kan kanskje virke forlokkende i en tid der marxismen er på defensiven, men man må selge klassestandpunktet ved overgangen. Hadde jeg vært i regjeringspartiet på Jamaica ville jeg absolutt anbefalt en plass til Antrobus i en offentlig oppnevnt komite. Bl.a. kunne hennes argumenter om at vi må prioritere behova til brukerne av sosiale tjenester foran interessene til de ansatte være gode å ha når innstramminger skal foretaes (disse argumentene kjenner vi igjen fra Norge når lønnsbudsjettet i kommunene blir satt opp mot «brukernes» behov for billigere tjenester). Men også avvisninga av konfliktlinja kontra et mer helhetlig perspektiv der alle hensyn blir ivaretatt burde virke forlokkende på et regjeringsparti. Vi kjenner jo fra Norge regjeringas kamp for helhetlig tenking mot særinteressenes kamp. I en situasjon der arbeiderklassen er splitta vil nødvendigvis mye av klassekampen ta form av kamp for særinteressene til de enkelte grupper, profesjoner, arbeidsplasser osv. Å analysere konsekvensene av en økonomisk politikk er kun å gjøre halve jobben. Den andre halvdelen består i å analysere årsakene til at strukturendringspolitikken føres. Antrobus peker helt riktig på at denne politikken tjener interessene til den internasjonale kapitalen. Men hun sier ingenting om hvilken klasse det er som sikrer at det er kapitalens interesser som blir ivaretatt, og ei heller noe om statens rolle i denne politikken. Hun trekker ikke slutninga at man må endre på maktforholda i landet for å få gjort noe med politikken. På en måte blir det en systemkritikk på systemets premisser. Og her finner jeg likhetspunkter med en slags debatt vi hadde/har i og rundt AKP om økonomisk politikk. Denne debatten var/er egentlig ikke en debatt om økonomi, men om synet på staten og klassediktaturet. Og slik blir også konklusjonen når det gjelder min kritikk av Antrobus sin artikkel. Vi er nok noe uenig i både økonomisk analyse og poltikk, men helt sikkert uenige om mulighetene for å bekjempe strukturendringspolitikken ved hjelp av å fremme politisk agitasjon blant planleggerne i Karibien for en mer helhetlig politikk som også tar hensyn til kvinnenes behov.

Derimot synes jeg at Antrobus sin artikkel viser hvor viktig det er at vi stiller feministiske spørsmål og finner marxistiske svar.

Bokmelding

av Johan Petter Andresen

Den egyptiske maoisten og økonomen Samir Amin er blitt kjent i Norge for hans tese om delinking, dvs. at undertrykte land må rive seg løs (de-link) fra den internasjonelle økonomien, og overordne indre økonomisk utvikling over de eksterne økonomiske forholda dersom de skal ha noen sjans i å bygge sosialismen. Bak denne tesen ligger en omfattende analyse som han har utviklet over et etterhvert langt liv.

Verdensutviklinga

I denne boka gir Amin sitt syn på alle de viktigste spørsmåla som gjelder verdensutviklinga siden krigen. Han setter fram påstander og analyser i varieriende grad over alle de store spørsmåla som revolusjonære har blitt konfrontert med. Hva slags samfunn var Sovjetunionen? Hva kjennetegner samfunnene i de imperialistiske sentrene, og hva kjennetegner samfunnene i de undertrykte periferiene?

Polarisering

Hans hovedtese er at kapitalismens utvikling betyr økt polarisering mellom sentrene og periferiene. Under kapitalismen vil ikke periferiene få økt sin levestandard slik arbeidsfolk i sentrene har fått økt sin gjennom det han kaller det «fordistiske kompromiss» (etter den politikken som utvikla seg etter krigen som gikk ut på at produktivitetsforbedringene i industrien også innebar reallønnsforbedringer for arbeiderne). Han har en egen behandling av verdiloven sett utifra en internasjonal målestokk som er interessant. En annen viktig tese er at det ikke lengre finnes noe nasjonalt borgerskap i periferien og at nasjonaldemokratiske revolusjoner som igjen fører til sosialismen etter kort tid ikke lengre er tenkelige. Han støtter Sweezy/Magdoff når det gjelder synet på den internasjonale økonomiske utviklinga (stagnasjon som hovedtendens) og hevder at ideene rundt utviklingsteorien til både Sovjetunionen, Kina og Bandung-bevegelsen var på mange måter feil. Han argumenterer med at disse samfunnene la for stor vekt på å «ta igjen» vesten når det gjelder økonomisk utvikling og la for liten vekt på at man primært må påbegynne et annet type samfunn. Boka omhandler mye mye mer og anbefales engelsklesende som er interessert i lengre debattinnlegg om de store spørsmåla i vår tid. Med et unntak, det er et stort spørsmål som glimrer med sitt fravær. Gjett, jenter, hvilket det er?

Amins tanker

Når det gjelder formen så er boka i hovedsak byggd opp kronologisk. Han legger fram hvordan han tenkte i de ulike periodene og summerer opp hva som var rett og feil. Han bruker ikke mye plass på å underbygge de utallige påstandene han kommer med, dette gjør at boka først og fremst blir en introduksjon til hans tenkemåte, og at nærmere begrunnelse for de ulike standpunktene han tar må søkes i de bøkene og skriftene han har utgitt tidligere. Flere steder i boka legger han fram påstander og ressonementer rundt hva som må gjøres framover av den revolusjonære bevegelsen. Sånn sett kan boka sees på som et debattinnlegg i diskusjonen om AKPs prinsipprogram som bør begynne i 1996.

Bokomtale

av Magnus Bernhardsen

Arbeidaranes kommunistparti er no inne i ein partibyggjande fase. Studier vil verte ein naudsynt og grunnleggjande del av det arbeidet. Om vi ikkje er «begyndere» kan det ha mykje for seg å friske opp att dei gamle læresetnadane i marxismen og leninismen.

Danmarks Kommunistiske Parti/Marxist-Leninisterne tykte også ein slik oppfriskning ville vera sunt, og bad forfattaren John Max Pedersen (1942-92) skrive ei folkeleg framstilling av marxismen-leninismen. Han skulle leggje serleg vekt på å sameine dei ålmenne grunnsetnadane med døme frå dei danske røynslene og tilhøva. Boka til Pedersen kom i 1985, og vart nytta til skolering innafor partiet. I 1991 avgjorde partileiinga å gje boka ut og gjera ho offentleg. Pedersen ynskja å gjera ein rad med rettingar og endringar, men han døydde før han fekk gjort arbeidet sitt ferdig. Denne utgava er difor i det heile den same boka som vart nytta i 1985.

Kva kan så vi her i Noreg hente frå denne boka? Sjølv likte eg ho svært godt. Eg følte rett som det var at eg var på studiering for fyrste gong att. Det er ein fryd å lese ei bok om politisk teori skriven av ein som til vanleg skriv skjønnprosa. Boka er spekka med fantasifulle døme og bilete. Ho har mange nye vis å syne fram gamle idear på.

Oppbygginga er i stor grad slik både AKP og Raud Ungdom sine studieringar har vori. Tre delar: Filosofi, økonomi og sosialisme samsvarar med gangen i våre eigne bøker. Innafor desse hovudbolkane handsamar Pedersen ei rekkje ulike spørsmål. Her skil partia våre seg på ein del område. Til dømes er kvinnespørsmålet plassert saman med rase- og aldersdiskriminering i avsnittet «Kunstige politiske modsætninger».

Handsaminga tek først og framst opp spørsmålet om den borgarlege feminismen som ikkje vil at kvinner tek del i klassekampen. Ikkje noko om serskild kvinneorganisering, kvinnekamp i klassekampen og så bortetter.

Maoismen er med i bolken «Afsporinger» som tek føre seg feilstega innafor marxismen-leninismen. Slik vert han handsama:

«Maoismen har været virksom i Kina fra længe før 1949 og den revolutionære magtovertagelse, men har ikke voldt megen skade, så længe det var den borgerlige demokratiske revolution, der stod på dagsordenen. Siden har den været en kim til råddenskap i den nye marxistiske-leninistiske bevægelse, der utviklede sig på ruinerne af de gamle Moskva-revisionistiske partiene. Maoismen er gennemsyret med filosofisk idealisme, det er en småborgerlig strømning, der underordner proletariatet under bønderne, som operer med fejlagtige pluralistiske ideer for den ideologiske udvikling af samfundet, som rummer en solid sjat liberalisme på alle områder, og som ikke mindst har forvoldt stor skade med sin teori om «de tre verdner». Denne forvrængning af modsætningerne i verdensmålestok afsporer fuldstændig den revolutionære bevægelse, hvor teorien tages i anvændelse.»

Dei fleste har vel no fått nokre idear om usemjene mellom «oss og dei».

Boka oppmodar heile tida til å lese vidare på eigen hand, og forfattaren kjem med framlegg til kva for bøker ein bør lese. Dette er sers positivt, tykkjer eg. Ein lærer sjeldan så mykje som når ein les originalbøkene. For dei som ynskjer å lese seg til eit grunnlag for eigne meiningar, lyt boka vere ein god start. Ein kan kjøpe ho hjå Tronsmo bokhandel, eller tinga ho frå Forlaget Arbejderen.

av Kjersti Ericsson

Boka Kvinner, miljø og bærekraftig utvikling av kvinneforskerne Rosi Braidotti, Ewa Charkiewicz, Sabine Haüsler og Saskia Wieringa, er utgitt på norsk av Prosjekt Alternativ Framtid og Universitetsforlaget i fellesskap.

Boka bygger på et forskningsprogram under FNs kvinneforskningsinstitutt (INSTRAW). Programmet skulle beskrive og analysere debatten omkring sentrale spørsmål angående kvinner og miljø. Boka er dermed en oversikt over debattene på dette feltet og en presentasjon av de viktigste standpunktene og teoriretningene, samtidig som forfatterne kommer med kritikk og presenterer sine egne synspunkter. Boka har også et kapittel om feministisk vitenskapskritikk, skrevet av Rosi Braidotti. Rosi Braidotti er en internasjonalt kjent og toneangivende kvinneforsker som arbeider i Nederland. Kapitlet om feministisk vitenskapskritikk er med fordi forfatterne mener at en ny utviklingsmodell må ta utgangspunkt i en ny type tenkning som vokser fram av feministisk kritikk av den rådende vitenskapen. Denne boka vil nok få innflytelse i mange kretser som er opptatt av kvinner, miljø og utvikling. Det er en grunn til at det kan være ålreit å diskutere den. En annen grunn er at boka, sjøl om deler av den er svært akademisk i formen, er interessant lesning for et politisk menneske. Den utfordrer til å tenke igjennom egne standpunkter, og den inviterer til dialog med andre som har et ønske om å forandre verden radikalt.

Jeg skal ikke gå gjennom forfatternes referat av debatten om kvinner, miljø og utvikling, eller deres presentasjon og kommentarer til alle de ulike synspunktene og teoriene som har vært fremmet. I stedet skal jeg konsentrere meg om den politiske linja de sjøl står for.

Forfatterenes utgangspunkt

Utgangspunktet deres er en radikal avvisning og kritikk av både den vestlige, kapitalistiske utviklingsmodellen og den vestlige vitenskapen:

* Den vestlige, kapitalistiske utviklingsmodellen har i følge forfatterne blitt fremmet overalt som det eneste mulige mønsteret for utvikling. Å bli som de vestlige, kapitalistiske landa var å bli utviklet, å være annerledes var å være tilbakeliggende. Utviklinga ble sett på som rettlinjet (lineær): mer marked, handel på verdensmarkedet, økonomisk vekst og moderne teknologi var udiskutable goder. Men denne utviklingsmodellen har betydd imperialisme, vold, naturødeleggelser, undertrykking av mennesker, nedvurdering av andre kulturer, som spesielt har rammet menneskene i sør, og særlig kvinner. Modellen tjener landene i Nord og elitene i Sør. Men den blir likevel presentert som en universell modell, som tjener alle. Makta og interessene til et mindretall blir altså skjult bak forestillinga om at en modell som tjener dette mindretallet, er en selvfølgelig velsignelse for alle, og den eneste mulige formen for utvikling.

Kritikk av «universelle» modeller

At modellen presenteres som universell, er et sentralt kritikkpunkt for forfatterne. De mener at en hvilken som helst modell som presenterer seg som universell, vil virke undertrykkende, fordi ingen modell kan være uavhengig av synspunktene og interessene til den bestemte gruppa som har lansert den. Ved å oppkaste sin modell til «universell sannhet», undertrykker og usynliggjør de andres synspunkter og modeller. Å lansere universelle modeller er derfor en form for maktutøving.

* De samme hovedpunktene går igjen i kritikken av den vestlige vitenskapen. Vestlig vitenskap har framstilt seg sjøl som selve fornuften, rasjonaliteten, og alle andre måter å tenke på er blitt avvist som ufornuftige (f.eks. følelsesmessige), tilbakeliggende, overtroiske etc. Kunnskap og teorier som ikke følger mønsteret for vestlig vitenskap, blir ikke anerkjent som kunnskap. Men den vestlige vitenskapen er bare uttrykk for interessene og tenkemåten til hvite menn i Vestens herskende klasser. Denne vitenskapelige tenkemåten bygger på at både natur, kvinner og andre folkeslag skal beherskes og tjene interessene til dem som «vet» – det er erobring og kontroll som er vitenskapens mål, ikke for eksempel omsorg, samhørighet og gjensidighet.

Vitenskap som maktutøvelse

Når denne vitenskapen legges til grunn for å analysere og forandre andre samfunn (og andre klasser, raser og kjønn i eget samfunn), blir resultatet maktutøvelse, undertrykking, vold og ødeleggelse. Den vestlige, kapitalistiske utviklingsmodellen er den praksisen som følger av den vestlige vitenskapens teori. Også vitenskapen blir kritisert fordi den framstiller seg som universelt gyldig. Ingen kan ha et «gudeblikk» på verden uavhengig av sin egen sosiale og materielle situasjon og sin historisk bestemte forståelseshorisont. Å påberope seg å være representant for en universell teori, er derfor undertrykkende i seg sjøl.

Denne kritikken har en god del til felles med noen sider ved AKPs politiske posisjon. Det finnes marxister som mener imperialismen er progressiv fordi den utvikler produktivkreftene, og som dermed slutter seg til lovsangen til «utviklinga». Dette synet har ikke vært noen rådende retning i AKP. To viktige kilder til dannelsen av AKPs politiske perspektiv har vært maoismen og EEC/EU-kampene. For oss har fattigbonden i Sør og fiskerbonden i Nord aldri vært tilbakeliggende idioter som burde «utvikles» vekk. Vi har hele tida hatt med oss både et tredjeverden-perspektiv og et utkant-perspektiv. Og vi har ment at den kapitalistiske «utviklinga» har tjent imperialistene, ikke folket.

Vi har også vært kritiske til den rådende vitenskapen, ut fra synspunktet om at de herskende tanker er de herskendes tanker. Borgerlig vitenskap var ikke «ren» vitenskap, men sammenvevd med ideologi som tjente det bestående.

Braidotti og co mener imidlertid at marxismen bare er en variant av den vestlige modellen og vitenskapen som de kritiserer, av det som ofte kalles «moderniteten» eller tradisjonen fra opplysningstida. Marxismen presenterer også en rettlinjet utviklingsmodell – fra urkommunisme til slavesamfunn, føydalisme, kapitalisme, sosialisme og kommunisme. Og marxismen legger vekt på økonomisk vekst og moderne teknologi som viktige drivkrefter i utviklinga. Videre presenterer marxistene både modellen sin og teorien som universell, den gjelder for alle. Dermed får den, i følge forfatterne, mange av de samme undertrykkende virkningene som den vestlige modellen og vitenskapen forøvrig: Den usynliggjør og ugyldiggjør andre kulturer og tenkemåter, den fører til kvinneundertrykking og naturødeleggelser.

Er marxismen en universell vitenskap?

Her skiller altså Braidotti og co seg fra AKPs posisjon. At marxismen er nært beslektet den kapitalistiske utviklingsmodellen og vitenskapen, har aldri vært vårt standpunkt. Heller ikke at det å ha en universell teori i seg sjøl er undertrykkende. Jeg skal komme tilbake til dette punktet seinere. Men jeg synes det er grunn til å tenke over om marxismen har fellestrekk med det den ønsker å bekjempe, noe som forøvrig verken ville være spesielt rart eller diskreditere marxismen som helhet som frigjørende teori.

Tilbake står at Braidotti og co har en svært radikal kritikk av den vestlige kapitalistiske utviklingsmodellen og den vestlige vitenskapen. Denne kritikken er utbredt i vide kretser og er i høy grad inspirert fra Sør. Av teoretikere som er kjent i AKP-miljøet deler både Samir Amin og Vandana Shiva hovedtrekkene i kritikken av modellen. Amin behandler f.eks. den vestlige, kapitalistiske utviklingsmodellen i boka Eurosentrismen (utgitt på norsk av Oktober forlag), og kaller den en falsk universalisme. Jeg mener derfor at dette er retninger vi bør gå i dialog med, fordi de ønsker seg et helt annet slags samfunn og helt andre slags forhold mellom folk. Dette er folk som prøver å lage teorier og politiske linjer for å komme herfra og til det nye samfunnet.

Forfatternes alternativ

Hva er så alternativet, på teoriens og politikkens område, slik forfatterne ser det? De behandler to hovedstrømninger:

• Standpunktteori og politikk
• Postmoderne teori og politikk

Det er det siste som er forfatternes egen posisjon, men jeg skal kort presentere framstillinga deres av begge hovedstrømninger.

* Standpunktteori går i korthet ut på at sannheten kan gripes fra et bestemt standpunkt, nemlig de undertryktes standpunkt. De undertryktes virkelighetsbilde er mer sant enn undertrykkernes. De virkelige maktforholdene, sannheten om samfunnet, kan bare gjennomskues fra de undertryktes standpunkt og perspektiv. Marxismen kan ses som en standpunktteori. Da Marx utviklet dette synet, bygde han bl.a. på Hegel, og hans analyse av forholdet mellom herre og knekt, eller herre og tjener. I følge Hegel er det slik for herren at de tingene han ønsker seg, er tilgengelige for ham på en enkel og opplagt måte, slik at han kan gå direkte fra sitt ønske til den tingen han ønsker seg, direkte fra appetitt til konsum, uten noe arbeid imellom. Den tingen han ønsker seg, framstår for ham på en enkel og direkte måte. At det framstår slik, er imidlertid et resultat av det arbeidet tjeneren gjør. Tjenerne produserer det herren ønsker. Ved at han gjør dette, oppfyller tjeneren herrens ønsker, og arbeidet hans blir på den måten en virkeliggjøring av herrens bevissthet, herrens tanker.

For herren er knekten usynlig

Tjeneren sjøl er ikke noe sjølstendig subjekt med en egen, sjølstendig bevissthet for herren, han er bare et middel som reflekterer herrens bevissthet. Tjeneren som et eget subjekt og tjenerens arbeid blir dermed usynlig sett fra herrens standpunkt, og det skyldes måten forholdet mellom herre og tjener er organisert på. Tjeneren derimot, kan se både herrens ønsker, sitt eget arbeid, og forholdet mellom herre og tjener.

Kapitalistklassen kan ses som herren i dette eksemplet, arbeiderklassen som tjenere. Arbeiderklassen som eget subjekt med egne ønsker etc. blir usynlig for kapitalistene, de blir bare midler til å oppfylle kapitalistenes mål. Arbeiderne sjøl og det virkelige forholdet mellom arbeider og kapitalist blir usynlig fra kapitalistklassens synspunkt – sannheten kan bare ses nedafra, fra arbeiderens standpunkt. Dette skyldes måten forholdet mellom klassene er organisert på.

Kvinneforskere har brukt akkurat den samme analysen av Hegel og anvendt den på forholdet mellom kjønnene. Da blir kvinnene de som kan se sannheten. Dette kalles ofte feministisk standpunktteori.

Den ene sida av hovedmotsigelsen

Det må imidlertid sies at Marx så på proletariatet som bærere av sannheten, ikke bare fordi de var undertrykt, men fordi de var den klassen som var den ene sida i hovedmotsigelsen mellom arbeid og kapital. Dermed var de «framtidas klasse» og hadde som historisk misjon å styrte kapitalistklassen og innføre sosialisme og kommunisme. Proletariatet hadde altså en spesiell rolle i den historiske prosessen. Mange andre enn proletariatet var også undertrykt, men hadde ikke noen privilegert tilgang til sannheten av den grunn. Feministisk standpunktteori er ikke knyttet til noen mer omfattende teori om historias gang av denne typen, men hevder rett og slett at de undertrykte har et sannere bilde av verden enn undertrykkerne.

Forfatternes kritikk av standpunktteoriene har to hovedpoenger:

– Standpunktteoriene blir bare nye universelle teorier som usynliggjør andre undertrykkingsforhold enn dem de tar utgangspunkt i. Etter mitt syn er dette med usynliggjøring av andre undertrykkingsforhold absolutt en fare. Kvinner i AKP har f.eks. brukt atskillig tid og krefter på å slåss for å synliggjøre at arbeiderklassen ikke bare består av «menn med hjelm», og at en «arbeiderpolitikk» ikke bare kan ta hensyn til menns interesser. Kvinner blir undertrykt også i arbeiderklassen, og dette er det nødvendig å slåss mot. Også kvinnebevegelsen er blitt kritisert for å usynliggjøre både svarte kvinner og lesbiske kvinner, og dermed for sjøl å fungere undertrykkende.

Snur gamle hierarkier på hodet

– Standpunktteorier stiller bare gamle hierarkier på hodet i stedet for å avskaffe dem. I stedet for at menn er forvaltere av sannheten, blir nå kvinner tildelt den rollen. Forfatterne fremmer f.eks. denne kritikken mot synet til det såkalte DAWN-nettverket, et nettverk for kvinneaktivister i Sør. De har utviklet en teoretisk og politisk ramme for kvinner, miljø og utvikling, som tar utgangspunkt i interessene til fattige kvinner i Sør. DAWN inviterer kvinner i Nord til samarbeid med utgangspunkt i den plattformen DAWN har utviklet. Forfatterne mener at det å utrope fattige kvinner i Sør til privilegerte innehavere av sannheten, bare er å snu opp ned på gamle hierarkier. Dette kritiske punktet har etter mitt syn lite for seg. Det virkelige problemet er å klare å fastholde de undertryktes perspektiv, faren for at det skal ta overhånd er ytterst liten. I praksis er det så mange krefter som virker den andre veien at undertrykkernes perspektiv setter seg igjennom gang på gang. Dessuten er det vel et poeng at hvis en har som mål å utrydde alle undertrykkingsforhold, så blir det ekstra viktig å høre på dem som er undertrykt både som klasse, kjønn og rase?

Postmoderne teori

* Så til postmoderne teori og politikk. Postmoderne teori i forfatternes versjon går i korthet ut på å avvise alle former for universalisme. Ingen gruppe har monopol på sannheten. Det finnes bare en masse «lokale sannheter» – virkelighetsbilder som er sanne ut fra et bestemt perspektiv, ingen er overordna de andre. For alle ser virkeligheten ut fra sitt eget utsiktspunkt, historisk, materielt, sosialt osv. Ingen kan slippe ut av sin egen kropp og innta et ulegemliggjort «gudeblikk» på verden. Forfatterne går derfor mot alle helhetlige, universelle teorier og modeller fordi de virker undertrykkende og usynliggjørende når de oppkaster noe til allmengyldig sannhet. De understreker forskjeller mellom folk, også forskjeller mellom kvinner, og vil bygge en teori og en politikk på respekten for forskjeller og for alle de ulike perspektivene som forskjellene gir opphav til. Dette kan jo virke som fullstendig relativisme – den ene «sannhet» er like bra som den andre. Anklagen om relativisme forsøker Braidotti å avvise, ikke helt overbevisende synes jeg. Hun sier f.eks. (side 80):

«Den vanlige kritikken om at postmodernisme fører til fullstendig relativisme er en reduksjonistisk og uberettiget tolkning som ikke tar med i betraktningen at postmodernisme er en politikk som er basert på respekt for forskjeller. Relativisme og understreking av en spesiell posisjons relativitet er ikke en og samme ting: det kan finnes forskjellige sannheter avhengig av hvilken posisjon man inntar.»

Det er riktig at relativisme og understreking av en bestemt posisjons relativitet ikke er det samme, men når en avviser all universalisme på prinsipielt grunnlag, må det være vanskelig å komme utenom relativismen.

Omsatt til politikk bli forfatternes postmodernisme ei linje for å bygge allianser mellom mange forskjellige grupper, basert på respekt for forskjeller, en regnbuepolitikk. De mener også at en ikke bør gå inn for én spesiell utviklingsmodell til erstatning for den rådende, men mange forskjellige modeller, basert på lokale verdier, forutsetninger og kultur.

I mitt hode reiser denne boka en del spørsmål som jeg synes det er viktig å diskutere og tenke over. Her skal jeg ta opp tre, nemlig:

• Forholdet mellom forskjeller og fellesskap, eller motsigelser og enhet, som vi sier på vårt språk.
• Forholdet mellom mål og midler.
• Maktas vesen.

Forholdet mellom forskjeller og fellesskap

Dette synes jeg ikke er enkelt. I Den flerstemmige revolusjonen er også ett av mine hovedpoenger at den frigjørende krafta ikke er enhetlig, verken i Nord eller Sør. Den består av ulike grupper med innbyrdes undertrykkingsforhold, kvinner og menn, svarte og hvite etc. Tar en ikke hensyn til dette, og forsøker å bearbeide slike undertrykkingsforhold underveis, blir de bare videreført og gjenskapt i nye former. Den vekta som forfatterne legger på forskjeller, og på at det bare finnes «lokale» sannheter, ikke et universelt perspektiv, er et forsøk på å svare på dette problemet. Men hvis det skal bli noen allianse mellom disse gruppene, slik forfatterne ønsker, så må de vel ha noe felles, et felles mål, noen felles interesser? Og ved å komme fram til dette, etablerer en vel et perspektiv, en referanseramme, som er mer helhetlig og overordna enn de «delsannhetene» som de ulike gruppene er bærere av? Jeg kan ikke skjønne annet enn at en form for helhet og universalisme stadig sniker seg inn bakveien i denne boka. Jeg skal ta noen sitater.

Slik omtaler forfatterne f.eks. det politiske målet (side 102):

«Kvinnebevegelsen kjemper for å få til samfunnsforandringer. Det er ingen enighet om hvordan denne forandrede verden skal se ut, og det er til og med umulig å forestille seg en slik enighet. Forandring må ses ikke som produkt, men heller som en prosess. De fleste kvinnebevegelser ser ut til å enes om at en minimumsmålsetning er å gjøre slutt på underordning på grunnlag av kjønn, rase, etnisitet og klasse og stoppe miljøødeleggelsene.»

Det er ingen enighet om hvordan verden skal se ut, men minimumsmålsettinga er kommunisme, sies det egentlig her. Ei ærgjerrig minimumsmålsetting! Og det finnes en felles sannhet her: Å gjøre slutt på alle former for undertrykking er et gode.

Spørsmålet om hvordan en skal skape det vi kaller enhet, reises stadig vekk. På side 95 spør de: «Hvordan kan feminister bygge en kollektivitet på forskjeller?»

I det konkluderende kapitlet siteres den postmoderne feministen Donna Haraway, som sier (side 253) at «det har aldri vært et mer akutt behov for samhold mellom mennesker som forsøker å motsette seg forsterkede undetrykkingsforhold på verdensbasis».

Flerkulturelle allianser

På sida etter sier de: «Det som virker mest presserende, praktisk og teoretisk nødvendig og gjennomførbart er å skape flerkulturelle allianser blant kvinner og mellom kvinner og miljøaktivister og andre sosiale bevegelser, på tvers av institusjons- og disiplingrenser, på grunnlag av respekt for hverandres identiteter, spesifikke kamper og forskjellige analytiske posisjoner.» Dette siste likner umiskjennelig på for eksempel tenkninga bak «Kvinner på tvers».

Trass i at forfatterne avviser både standpunktteori og universalisme, klarer de seg, slik jeg ser det, verken uten standpunkt eller helhet. Det er først og fremst «alle undertrykte» som skal forene seg, og som skal komme med sine stemmer, ikke undertrykkerne. Og det har «aldri vært mer behov for samhold» mellom de undertrykte. Men hvordan skal dette samholdet oppstå om ikke de ulike gruppene kan identifisere, og samles om, noe felles, et mål, en helhetlig, overordna strategi, som aksepteres som gyldig av dem alle? Må enhver «universalisme» komme som et overgrep ovenfra? Kan den ikke bygges opp nedenfra?

Samir Amin, som deler mye av forfatternes kritikk av den vestlige utviklingsmodellen, har et annet syn på universalisme enn det de har. Han sier at kapitalismen har skapt et virkelig objektivt behov for en universalisme i dobbel forstand: 1) i form av en vitenskapelig forklaring på utviklinga av alle menneskesamfunn, en teori som kan forklare ulike utviklingsveier ved hjelp av det samme begrepsapparatet, og 2) utforming av et framtidsprosjekt som henvender seg til, og omfatter, hele menneskeheten. Han avgrenser seg eksplisitt fra den posisjonen som hyller «retten til å være forskjellig», og som hevder at en universell teori er unødvendig. Jeg plasserer meg, sier han, i den ideologiske leiren som ble åpnet av opplysningstidas filosofi, grunnlagt på de universelle framskrittverdiene som den står for.

Mot all univeralisme

Forfatterne uttaler seg altså eksplisitt mot all universalisme, sjøl om de etter mitt syn gjeninnfører den bakveien. Men universalisme-begrepet deres er nokså ensidig. For dem betyr «universalisme» først og fremst at noen oppkaster sitt eget syn og sine egne, snevre interesser til allmengyldig sannhet og menneskehetens interesser, og presser den på alle andre, med undertrykking som resultat. Amin legger derimot vekt på noe annet ved «universalismen» – nemlig det synet at alle mennesker har samme rett, er like mye mennesker. Han ser det f.eks. som et progressivt trekk at kristendommen hevdet at alle mennesker hadde en udødelig sjel (en ide de forresten hadde fått fra egypterne), og at den franske revolusjonen utropte «frihet, likhet, broderskap» for alle. Problemet var ikke kristendommens og den franske revolusjonens universalisme, men at den ikke ble realisert: Det hjalp ikke muslimene eller jødene at de hadde en «udødelig sjel» når de falt i de kristne korsfarernes hender, det hjalp ikke kvinnene og de svarte at «frihet, likhet, broderskap» ble utropt for «alle» osv. Amin mener at vi ikke må gi slipp på universalismen som mål, men at vi må streve med å erstatte «falske» universalismer, som egentlig bare er dekke for undertrykkende gruppeinteresser, med «ekte». Dette er sjølsagt ikke enkelt, men jeg kan ikke se noen annen løsning på problemet med forskjeller og fellesskap.

Er delsannheter nok?

Hva skjer hvis vi gir avkall på all universalisme, og nøyer oss med «delsannheter»? Kan ikke det få det motsatte resultatet av det Braidotti og co ønsker, nemlig at hver gruppe stenger seg inne i hvert sitt perspektiv, sin «lokale sannhet» og driver politikk ut fra det? Kan ikke resultatet bli akkurat det samme som resultatet av en «falsk universalisme»? For det er sjelden slik at én gruppes politiske strev ikke har følger for noen andre. En kan drite i disse følgene og bare kjøre på ut fra eget ståsted. Eller en kan ta motsigelsene på alvor, prøve å løse dem, komme fram til enhet og felles kamp. Men er ikke det siste uttrykk for ønsket om å bygge opp en form for universalisme? Og er det ikke den siste linja forfatterne egentlig gjør seg til talskvinner for? På side 86 sier de f.eks.:

«Den sentrale læresetningen i postmoderne, radikal epistemologi (kunnskapsteori) er at den Enes (mannens) selvlegitimering hviler på og næres av ekskluderingen av den Andre. Selv om dette uttrykkes forskjellig gjennom historien, og i manifestasjoner som varierer fra en kultur til en annen, forblir det en konstant faktor i samfunnsorganiseringen. Innenfor dette rammeverket kan ikke den indre herredømmelogikken som fremtrer gjennom symbolsk utestengning bøtes på gjennom en ren reversering av maktbalansen. En slik reversering ville faktisk etterlate den dialektiske motsetningen intakt; det er strukturene i rammeverket, ikke dets erklærte innhold, som må takles for at man skal overvinne maktrelasjonene som opprettholder det. Kort sagt er det ikke nok å la kvinner slippe til i posisjoner som tidligere var forbeholdt menn, selv om det dreier seg om viktige steder, slik som parlamentet, kirken, universitetet og utviklings- og planleggingsorganer. Det som betyr noe er at kvinner som nykommere på disse stedene tillates å omdefinere strukturene på en slik måte at de blir mindre diskriminerende, ikke bare for kvinner, men til syvende og sist for alle mennesker.»

Er ikke dette et universalistisk mål, på linje med Amins? Jeg kan ikke skjønne annet. Og jeg kan ikke skjønne annet enn at det å stille opp mål som ikke er universalistiske, som ikke handler om frigjøringa av hele menneskeheten (menneskeheten som forfatterne et annet sted sier ikke finnes, bare spesifikke kvinner og menn), ville være et uhyggelig politisk tilbakeskritt.

Avvisninga av alle universelle krav på sannhet, og tesen om at det bare finnes lokale sannheter, delsannheter, blir av forfatterne fremmet som en frigjøring fra de «totaliserende teorienes» undertrykking. Men andre forfattere, f.eks. Christopher Norris i boka Uncritical Theory, mener at nettopp dette trekket ved postmodernismen fører til avpolitisering og manglende kritikk av makta. Dersom alle er fanger av sine egne verdensbilder, der det ene ikke er mer sant enn det andre, så er det heller ingen grunn til å utfordre de vanlige oppfatningene i den kulturen en sjøl tilhører.

«Virkeligheten» er en konstruksjon

Forestillingene om en universell «sannhet» og «virkelighet» er fordommer fra opplysningstida, mener postmodernistene. Verdenbildet vårt er formet av språk, tankevaner og forestillinger som vi ikke kan bryte ut av, og med dem konstruerer vi den såkalte «virkeligheten». Den ene konstruksjonen er like «sann» som den andre. Christopher Norris mener at denne ideologien har mye av skylda for at dagens intellektuelle i så liten grad er samfunnskritiske og føler noe ansvar for å sette seg opp mot makthaverne i sine egne samfunn. Han mener at postmodernistene blander sammen ontologi og epistemologi, det som er og det vi kan erkjenne. Norris siterer en forfatter som heter Thomas Nagel (side 177), som sier at postmodernistene starter ut med et helt fornuftig sett premisser. Disse går ut på at menneskelig kunnskap til enhver tid har sine begrensninger, at det finnes påståtte sannheter som absolutt kan utfordres, og at begrepene og kategoriene vi bruker avhenger av visse kultur- og språkspesifikke normer. Men postmodernistene tar feil når de ut fra dette sier at virkeligheten sjøl, i motsetning til våre ideer om den, ikke kan ses som noe annet enn et resultat av dette eller hint kulturelt bestemte verdensbilde (mind-set). En slik ideologi som postmodernistene står for gjør det forøvrig umulig å si at noen tar feil, at noe er riktigere enn noe annet. Jeg mener at Rosi Braidotti og co egentlig havner her, sjøl om de forsøker å forsvare seg mot anklagen om relativisme.

Hvordan kan det så ha seg at Braidotti og co prøver å bygge en frigjørende politikk på grunnlag av postmodernismen, mens Norris anklager postmodernismen for å være rota til avpolitisering og lefling med makta? En av grunnene tror jeg er at den feministiske kritikken av den vestlige vitenskapen og det som framstilles som fornuft og rasjonalitet har avdekket at denne vitenskapen er så sammenvevd med interessene og tenkemåten til menn i den herskende klassen at feministene ser det som et rimelig mål å angripe hele «tradisjonen fra opplysningstida». Da går forestillingene om sannhet og universalisme med på kjøpet. Norris, derimot, er mindre kritisk til denne tradisjonen, for lite etter mitt syn. Han ser det derimot som sin oppgave å forsvare fornuften, rasjonaliteten og tradisjonen fra opplysningstida mot postmodernistenes ufornuft og fullstendige relativisme. Amin inntar atter et tredje standpunkt, med sin skarpe kritikk av eurosentrismen og sin leting etter en virkelig i stedet for en falsk universalisme. Jeg har mest til overs for Amins posisjon.

Forholdet mellom mål og midler

Deler av kvinnebevegelsen har stått for at midlene bør foregripe målet. Når en ønsker seg et samfunn uten hierarkier, uten over- og underordnede, må organisasjonen en bygger for å føre kampen, ha flat struktur. Forfatterne av denne boka står klart på denne linja. De advarer hele tida mot at det skal oppstå maktforskjeller og undertrykkingsforhold mellom kvinner i den feministiske bevegelsen. Politikken må ha som ett av hovedmålene å hindre at slike makt- og undertrykkingsforhold oppstår, eller å løse opp i dem der de finnes. Også kvinnene i AKP har vært preget av ideen om at midlene bør foregripe målet, at kampformene bør stå i forhold til det samfunnet vi ønsker oss. Debatten om partikultur har blant annet delvis dreid seg om dette. Jeg tar også opp punktet i Den flerstemmige revolusjonen: En bevegelse med sosialisme og kommunisme som mål må også i løpet av kampen få folk til å vokse, bli deltakere og skapere av den felles bevegelsen, få større tiltro til egne erfaringer og egne krefter.

Men i vår politiske tradisjon har vi også et syn som setter et radikalt skille mellom mål og midler: Veien til frigjøring av massene går gjennom et eliteparti. Veien til det klasseløse samfunn går gjennom et klassediktatur (proletariatets diktatur), veien til å avskaffe staten går gjennom å gjøre alt statlig, veien til et menneskeverdig samfunn for alle går gjennom væpna revolusjon. Sartre snakket i forbindelse med den antikoloniale politikken om at målet med de svartes kamp var et samfunn der hudfarge ikke skulle spille noen som helst rolle. Men på veien dit, måtte de svarte gjennom en fase der de så det som spesielt verdifullt å være svart, det var nødvendig med en «anti-rasistisk rasisme» som middel i kampen.

Dette spørsmålet er heller ikke enkelt, synes jeg. Den første linja har unektelig det problemet at den ikke svarer skikkelig på hvordan en skal bli slagkraftig nok til å slå en mektig fiende. Den har også det problemet at det i prinsippet er umulig å skape organisasjoner fri for undertrykking i et samfunn gjennomsyret av undertrykking. Dessuten er det fare for at en blir svært innadvendt og bruker alle krefter på å reformere sin egen organisasjon i stedet for å slåss utad.

Den andre linja har det problemet at det lett blir slik at midlene blir målet. Gamle undertrykkingsforhold videreføres og gjenskapes. Eksempler på dette mener jeg vi har sett i mange sosialistiske land, en har gjort en dyd av nødvendighet. Ettpartistat er f.eks. blitt den eneste sanne sosialisme. Dessuten er det også slik at interne undertrykkingsforhold kan svekke en organisasjons slagkraft – dersom kvinnene hele tida skal stille opp og støtte mennenes kamper uten at det motsatte skjer, vil enheten bli undergravd. Etter mitt syn har vår egen tradisjon tatt for lett på disse farene. Forfatterne av denne boka tar imidlertid altfor lett på betydninga av nødvendig slagkraft og hvilke krav det stiller.

Maktas vesen

Mye av det forfatterne skriver om politikk tror jeg kan forklares ut fra det maktbegrepet de opererer med. Deres oppfatning av makt er hentet fra en kjent, fransk sosiolog som heter Michel Foucault. Han ser ikke på makt som noe individer, institusjoner, klasser etc har og utøver mot andre. Makt er overalt – innebygd i måten vi oppfatter og handler i verden på, slik at vi hele tida sjøl reproduserer makta hvis vi ikke klarer å bryte med disse forestillings- og handlingsmønstrene. Foucault opererer med begrepet «diskurs» – som er en måte å forstå verden på som også får sosiale praktiske konsekvenser. I «diskursen» er makt og kunnskap sammenvevd – å forstå verden på en bestemt måte får praktiske konsekvenser i form av maktutøvelse. Den vestlige vitenskapen er en slik dominerende «diskurs» – et maktspråk med praktiske følger.

At bestemte maktforhold er innebygd i vår tenkemåte, i vårt verdensbilde, og at vi sjøl bidrar til å gjenskape dem, er et viktig politisk poeng etter mitt syn. Dette poenget understreker dybden i undertrykkinga, problemene med å fri seg fra den og faren for å reprodusere undertrykkinga. Det er et poeng som jeg synes er undervurdert i vår tradisjon. Men når denne maktforståelsen blir enerådende, blir det problematisk. Og det er dette som skjer hos forfatterne av boka. Hovedoppgaven blir dermed å bryte med den dominerende diskursen. Å finne opp nye «ikke-dualistiske, ikke-hierarkiske etc» diskurser blir kjerna i frigjøringsstrategien. I denne boka legges det svært stor vekt på å utforme en ny epistemologi, dvs. kunnskapsteori, men mindre vekt på den praktiske kampen. Og forfatterne blir mer opptatt av makt i kvinnebevegelsen enn av hvordan en skal få makt til å slå fienden (som dessuten også blir uklar og ulegemliggjort med diskurs-begrepets maktoppfatning). Dette er logisk. Hvis makta videreføres gjennom diskursen, blir det viktigste å hindre at den sniker seg inn i den frigjørende diskursen.

En kan få inntrykk av at forfatterne mener det er mulig å kritisere seg til en ny verden. Men ofte nytter det dessverre ikke bare å være bevæpna (en metafor forfatterne forøvrig vil avsky) med en ny diskurs, en må også ha våpen. Indianeropprøret i Chiapas er et eksempel. Sjøl fikk jeg høre følgende historie da jeg besøkte geriljaen på Filippinene: Ei gruppe mennesker levde av å brenne trekol. Filippinene er et land der svært mye av skogen er rasert og miljøødeleggelsene enorme. Geriljaen diskuterte problemene med å leve av å brenne ned skogen med trekolbrennerne, og prøvde å overbevise dem om at det var bedre, både for dem og skogen på lang sikt, dersom de gikk over til å dyrke jorda. Men de var jordløse, og måtte derfor okkupere noe av de store godseiernes jord. Og geriljaen måtte love å forsvare jorda deres med våpen i hand. Miljøkamp i Sør utspilles ofte i en slik virkelighet. Miljøkamp i Nord kan også raskt bli dramatisk hvis den blir farlig nok for makthaverne. Det er nok å tenke på kampen om bygginga av det unødvendige kraftverket i Alta her i Norge. Eller kampen mot franske atomsprengninger, som kostet flere Greenpeace-medlemmer livet, reint og skjært mord. Makt er også noe som noen har og utøver mot andre, og politiske linjer må ta hensyn til det.

Feministiske spørsmål

Det er også mange andre spørsmål som kunne reises ut fra denne boka, men det vil føre for langt. Summa summarum: Jeg synes at feminismen, også den varianten disse forfatterne representerer, har en del fruktbare spørsmål å reise i forhold til vår politiske tradisjon. Vi gjør dumt i bare å slå en strek over det hele. På den andre sida har vår politiske tradisjon mange fruktbare spørsmål å reise overfor den posisjonen forfatterne inntar. De gjør dumt i bare å slå en strek over det hele, som de faktisk gjør. Folk som er for å avskaffe imperialismen og alle undertrykkingsforhold er det verdt å diskutere med. Slik tilstanden er nå, er det vel ikke så mange som har de bombesikre svara. Da er det dobbelt viktig å samle på fruktbare spørsmål.

av Pål Steigan

Indonesia er verdens fjerde største land, etter innbyggertall. Det er et land med en svært fattig befolkning og meget rike naturressurser. Det er et land som forsøker å kopiere de sørøstasiatiske «tigrenes» eksempel.

Indonesia er et land med en brutal og traumatisk historie. I 1965-67 ble kanskje så mye som en million mennesker massakrert, både kommunister og andre opposisjonelle, samt mange etniske kinesere. Det er fortsatt et militært styrt land som bruker brutal makt og terror mot nasjonale bevegelser i Øst-Timor (Timor Timur) og i Vest-Sumatra.

I november-desember 1994 sendte AKP og Klassekampen Astor Larsen og undertegnede til Java for å ta kontakt med den revolusjonære bevegelsen der, i den grad det var mulig, og å gi norske lesere et inntrykk av den sosiale og politiske utviklinga i det mangfoldige øyriket.

En politisk beskrivelse av Indonesia

Indonesia var dominert av portugiserne fra 1511 til ca. 1600, da nederlenderne overtok. Det var det private Østasia-kompaniet som sto for dominansen, både økonomisk og militært. I 1799 ble selskapet oppløst og den nederlandske staten tok direkte styring med kolonien. Britene var inne i 1811-16, bare for å bli avløst av et mer direkte nederlandsk styre.

Landets politikk og økonomi bærer fortsatt merker av kolonialismen. For eksempel var det tidligere forbudt for indonesere å eie kapital og fortsatt er det få indonesere (pribumi) som faktisk eier kapital. Derimot var det tillatt for kineserne å eie kapital, og det gjør de fortsatt. Kanskje er så mye som 70-80 prosent av landets kapital eid av de 3-4 prosent etniske kinesere. Kineserne hadde derimot ikke rett til å delta i politikken, og det har de fortsatt ikke. Utenlandsk kapital, særlig japansk og amerikansk, utnytter Indonesias lave lønninger og rike naturressurser, slik Østasia-kompaniet tidligere gjorde. Av europeiske stormakter er det særlig tyskerne som gjør seg gjeldende.

Forløperen til Indonesias kommunistiske parti (PKI) oppsto i 1914 innafor den islamske organisasjonen. PKI sto fram som sjølstendig parti i 1920. Det ble forbudt etter et opprør i 1926. Partiet kom til å spille en viktig rolle i den nasjonale frigjøringskampen, både mot japanerne og mot Nederland. Ironisk nok betydde den japanske okkupasjonen i 1942-45 at det ble lettere både for nasjonalistene og for kommunistene å organisere seg og drive politisk propaganda, så da nederlandske styrker kom tilbake i 1945, så og si på ryggen til de profesjonelle britiske kolonitroppene, møtte de mye tøffere motstand enn de noen gang hadde møtt tidligere. Da hadde både nasjonalistene og kommunistene bedre organisasjoner, våpen og styrker med militær trening.

I 1945 tok nasjonalistene makta under ledelse av Sukarno og Hatta. De nederlandske invasjonsstyrkene klarte aldri å fordrive den nasjonale regjeringa, samtidig som Nederland, med britisk hjelp, forsøkte å komme tilbake som kolonimakt. Britiske soldater sto i landet til 1946, da nederlenderne hadde fått satt opp en kolonihær på 55.000 mann. En periode med kolonikrig fulgte, uten at Nederland klarte å slå ned nasjonalistene. Til slutt måtte Nederland akseptere koloniens uavhengighet. Et mellomspill i 1949 definerte Indonesia som en føderasjon i løs union med Nederland, men Sukarno tok makta i 1950 og erklærte landet som en sentralisert og uavhengig republikk.

I det uavhengige Indonesia på 1950-tallet var kommunistpartiet (PKI), Sukarnos nasjonalistparti (PNI) og det muslimske partiet Masjumi de ledende partiene. PKI var det største kommunistpartiet i verden, nest etter partiene i Sovjetunionen og Kina. Det hadde på 1960-tallet tre millioner medlemmer og ledet landets største fagbevegelse og bondebevegelse. Forholdet mellom PKI og nasjonalistene hadde sitt forbilde i perioden med samarbeid mellom kommunistene og Goumindang i Kina. Sukarno definerte også sin pancasila-ideologi som en blanding av nasjonalisme, religion og kommunisme. Men det var også spenninger, fordi kommunistene organiserte folk på grasrota for å tvinge fram reformer som nasjonalisten ikke ønsket.

I 1965 økte spenninga mellom PKI og hæren. Det blir hevdet at PKI skaffet seg våpen fra Kina. 30. september 1965 ble en gruppe ledende generaler arrestert og straks etter henrettet. Radiostasjonen og andre nøkkelposisjoner i Jakarta ble overtatt av opprørere. Et statskupp var i emning. Men merkelig nok var det ikke tegn til opprør i andre deler av landet eller av noen organisert plan. Det ble derfor en lett sak for general Suharto å knuse kuppforsøket. Kommunistene fikk skylda for det, men fortsatt, nesten tretti år seinere, er det ulike oppfatninger av hva som egentlig skjedde. Noen mener for eksempel at Sukarno sjøl hadde en finger med i spillet, andre at det var regissert av Suharto. Kuppforsøket ble etterfulgt av voldsomme massakrer på kommunister og etniske kinesere. Tallet på drepte anslås i dag til mellom 500.000 og 1 million. Myrderiene ble i stor grad gjennomført av lokale bander som sto under hærens beskyttelse. Det var et reint slakt og ennå i dag ligger det som et traume over hele det indonesiske samfunnet.

Kommunistpartiet ble forbudt, partiformannen skutt og flere hundretusen av deres medlemmer og sympatisører ble satt i politisk fangenskap. Ennå sitter medlemmer av partiet i fengsel, sjøl om mange ble sluppet ut i løpet av 1980-tallet. Så seint som i 1985 og 1986 ble ledende medlemmer av PKI fra 1965 henrettet.

Sukarno ble av de militære erstattet med general Suharto. Han skapte en autoritær stat, Den nye orden, rundt bevegelsen Sebker Golkar, de facto Indonesias regjeringsparti. Rundt Golkar har staten opprettet en fagbevegelse, en studentbevegelse, en kvinnebevegelse osv. som er obligatoriske og de eneste tillatte. Indonesias offisielle ideologi er definert av Paneaslia-prinsippene, De ble introdusert av Sukarno i 1945 og var tydelig inspirert av Sun Yat-sens tre folkets prinsipper. De fem Pancasilaprinsippene er :

1. Tro på Gud (Allah, Vishnu eller den kristne guden eller en annen).
2. Menneskehetens enhet.
3. Nasjonalisme og statens enhet.
4. Representativt demokrati etter mønster av landsbyens konsensussystem.
5. Sosial rettferdighet.

Alle organisasjoner i Indonesia må anerkjenne Pancasila som sin ideologi, men i praksis tolker de dem i vidt forskjellige retninger.

Indonesia har ulovlig okkupert den tidligere portugisiske kolonien Øst-Timor (Timor Timur) og har gjennomført et folkemord mot befolkninga der. Enkelte kilder hevder at nærmere 200.000 av områdets 800.000 innbyggere ble ofre for massakrene på 1970-tallet. Fortsatt utøver Indonesia et brutalt regime i Øst-Timor, samtidig som FN og det internasjonale samfunnet, inkludert Norge, har sviktet den tidligere kolonien. Indonesias herredømme over Molukkene og Irian Jaya ble også gjennomført med vold og på tvers av lokalbefolkningas ønsker. Protestene mot disse overgrepene har forlengst forstummet, sjøl om det ennå finnes en motstandsbevegelse i eksil som opprettholder kravet om uavhengighet. AKP har hatt kontakter med bevegelsen for et fritt Vest-Irian, men har ikke hørt fra den på lenge.

Etnisk og kulturelt består Indonesia av flere hundre grupper som til dels er meget forskjellige og som har et svært forskjellig utviklingsnivå. Den dominerende folkegruppa er de malayiske javaneserne, men balineserne og sundaneserne er også store grupper. Det er på Java tyngdepunktet i det økonomiske livet befinner seg og med sine 120 millioner mennesker på 126.500 km² er øya et av de tettest befolka områdene på jorda. Det andre ytterpunktet er Irian Jaya, den vestre delen av Ny-Guinea, med spredte stammesamfunn og en økonomi som til dels er på samler- og sankernivå.

Offisielt er Indonesia et islamsk samfunn, med nesten 90 prosent muslimer, men det finnes mange andre religioner, fra animisme til buddhisme, hinduisme, katolisisme og overgangsformer. Islam praktiseres på en liberal måte og med klar sammenblanding med både animisme og hinduisme-buddhisme. Sukharno hevda sjøl at han skulle skape en fellesideologi av nasjonalisme, religion og kommunisme og pancasila kan leses som et forsøk på å gjøre akkurat det.

Økonomisk er Indonesia et av verdens fattigere land, med et BNP på ca. 700 dollar pr. innbygger, men dette gjennomsnittstallet skjuler enorme sosiale forskjeller. Deler av samfunnet befinner seg utenfor pengeøkonomien og en veldig underklasse har ikke fått del i landets økonomiske vekst. På den andre sida er den øvre middelklassen og borgerskapet antakelig rikere enn sine klassefeller i Europa. Sukarno har åpnet landet for utenlandsk kapital, og seinest i 1994 har Indonesia liberalisert lovverket ytterligere for å lette privatisering og utenlandske investeringer. Målet for Suharto er å gjøre Indonesia til en ny «tiger» i Sørøst-Asia etter mønster av Malaysia, Singapore og Taiwan. Om dette skulle lykkes, ville jo Indonesia med sine 200 millioner innbyggere bli en regional og internasjonal stormakt.

Indonesisk økonomi har vært under sterk statlig styring. Staten har hatt monopol på nøkkelindustriene, samt bankvesen, flyselskaper, oljeraffinerier, tv, radio og telefon. Rundt dette har det utvikla seg et omfattende nett av korrupsjon, der posisjoner og rettigheter har vært kjøpt og solgt. En norsk kapitalist i Indonesia klagde over at firmaet hans måtte bestikke dommeren for å få medhold i ei sak der de åpenbart hadde loven på sin side. Fra midten av 1980-tallet har deregulering vært nøkkelordet. Staten har avskaffet de fleste importmonopolene og åpnet for utenlandske investeringer. Utenlandskeide industribedrifter ble først tillatt fra 1989. Aksjeomsetning ble liberalisert, noe som gjorde Jakarta-børsen til en av de viktigste i regionen. En ytterligere runde med privatisering har fulgt etter lovreformer i 1994.

Inntil nylig var minimumslønna i Jakarta 3.800 rupiah pr. dag. Det utgjør bare 70 prosent av hva en person i følge myndighetene trenger for å leve. Dessuten betaler svært mange arbeidsgivere mindre enn minstelønn, og hever lønna opp til minstelønn bare dersom det gjennomføres streikekamper for det. Resultatet er at svært mange må skaffe seg ekstrainntekter fra den uformelle sektoren. Noen beregninger sier at hele 50 prosent av det familienes inntekter kommer fra barnearbeid. (Kilde: LBH, What Price Freedom?, 1993.) 60.000 barn jobber i den formelle sektoren. Barneprostitusjon er utbredt. Ekstrem utbytting av arbeidskrafta er et typisk trekk ved dagens Indonesia og skillet mellom rik og fattig har vokst voldsom bare de siste ti åra.

Indonesia har verdens neste største område med tropisk regnskog, etter Brasil, og landets regnskog utgjør 10 prosent av all regnskog i verden. Denne skogen forsvinner i et tempo av 5.000 km² pr. år (andre sier 15.000 km² ). Ekstra stort var tapet under den store Kalimantan-brannen i 1983, da 30.000 km² gikk tapt. Store tømmerentreprenører har gått brutalt fram mot både skogen og skogens mennesker, og sjøl om det nå formelt må søkes om konsesjon, fortsetter rovdriften.

Kamp for menneskerettigheter

Organisasjonen LBH, Yayasan Lembaga Bantuan Hukum Indonesia – Indonesian Legal Aid Foundation, står sentralt i kampen for menneskerettighetene i Indonesia. LBH har sine røtter tilbake til 1959 da den unge Adnan Buyung Nasution kom tilbake fra jusstudier i Australia og drømte om å opprette et system for rettshjelp i Indonesia. Ideen ble tatt opp igjen i 1968 etter studentdemonstrasjonene den gangen. Men arbeidet fikk ikke sin nåværende form før i 1981, da LBH ble stiftet med Nasution som president. Fra 1972 hadde Nasution forresten sonet en toårs fengselsstraff for sitt arbeid for menneskerettighetene. På 1990-tallet har arbeidet blitt bedre organisert og man har gjort forbedringer etter en sjølkritisk vurdering av organisasjonens styrke og svakhet.

LBH er en organisasjon av jurister som driver fri rettshjelp. De hadde i 1993 ca. 70 jurister, ca. 70 i stab og adminsitrasjon og ca. 90 frivillige ute i provinsen. De forsvarer folk i spørsmål som angår

• kriminalsaker
• sivilsaker
• arbeidsrett
• landrettigheter
• miljø

LBHs egen statistikk viser at sivilsakene var flest i antall. I Bandung-området var f.eks. mer enn 13.800 sivilsaker i 1991 av nesten 23.000 saker, men det er sakene om landrettigheter som omfatter flest folk.

LBH har tatt et prinsippielt standpunkt mot Asean-landas definisjon av menneskerettighetene. I denne definisjonen hevdes det at menneskerettighetene bør settes til side for det felles beste. Den indonesiske regjeringa hevder i tråd med dette at FNs menneskerettighetserklæring ikke tar hensyn til kulturelle og historiske forhold. LBH hevder med rette at dette er et tynt forsvar for mord, tortur og rå utplyndring av folk til fordel for en liten elite. Og de spør: med hvilken rett kan denne eliten definere folkets menneskerettigheter som mindre viktige. (Referert fra What Price Freedom? – A Profile of the Indonesian Legal Aid Foundation, 1993.)

LBH tar også uttrykkelig opp utbyttinga av folket, ved å vise til at den beinharde nedbetalinga av utenlandsgjelda har holdt flertallet av folket nede i djup fattigdom og på den måten krenket deres menneskerettigheter.

De tar også opp krenking av kvinners rettigheter. I LBHs profilhefte vises det til et eksempel fra 1992, der den muslimske kvinnen Samiah og hennes venninner som arbeidet på industrianlegget PT Everyhoe i Bekasi, i utkanten av Jakarta. Fra januar det året hadde de stadig blitt utsatt for seksuell undertrykking i form av strip search. Under påskudd av å lete etter tjuvegods kommanderte sikkerhetsvaktene dem til å ta av seg kjoler og undertøy. Deretter befølte sikkerhetsvaktene dem i sin angivelige jakt på stjålne varer. For kvinner generelt er dette en grov krenkelse. Som muslimske kvinner opplevde antakelig Samiah og hennes venninner det som en ekstra grov krenkelse. De organiserte derfor en lokal demonstrasjon mot strip search. Denne demonstrasjonen ble oppløst av politi og militære. Dette førte til at kvinnene tok saka opp med LBH.

I et annet tilfelle ble 142 menn, 43 kvinner og 13 barn sperret inne av de militære på grunn av at de deltok i en ulovlig demonstrasjon mot vilkårlig internering av folk i deres egen landsby. De ble holdt innesperret i dagevis og nektet å motta mathjelp som LBH prøvde å gi dem. To av fangene ble drept og likene kastet i Aceh-elva. Massearrestasjonen fikk dessuten langvarige skadevirkninger for landsbyen, fordi verdifull arbeidskraft ble holdt tilbake i en viktig fase av innhøstinga.

Ved Tapak-elva nær Semarang på Midt-Java har lokalbefolkninga helt siden 1976 slåss mot kjemisk forurensning av drikkevannet sitt. Utslippene har dessuten skadet livsgrunnlaget deres, i og med at dammer for fiskeoppdrett og reker som er eneste inntektskilde for 1.000 mennesker, har blitt nærmest ødelagt. Det har vært demonstrasjoner, protester og boikottaksjoner mot miljøforbrytelsene. I 1990 ble LBH trukket inn i saka. De lyktes i å få stilt miljøforbryterne for retten og å få politiske og økonomiske innrømmelser. Innbyggerne ble til og med tilkjent erstatning. Denne var imidlertid ikke utbetalt da LBHs materiale om saka ble trykt.

I landsbyen Blangguan på Øst-Java opplevde 136 familer i 1992 at de militære forlangte å få bruke jorda deres til militærøvelser. De militære startet med å ødelegge bygninger og matvarelagre for å terrorisere innbyggerne. Deretter ble landsbyen tilbudt et beløp som tilsvarer ca. 10 amerikanske cent pr. kvadratmeter i kompensasjon. Studenter fra Yogja kom for å støtte bøndenes kamp, men 17 av dem ble arrestert av de militære og holdt i forvaring i Surabaya. Der ble de slått med jernstenger, brent med sigarettglør og gitt elektrosjokk. Seinere erklærte regjeringa at jorda i Blangguan tilhører hæren og landsbyen fikk ingen form for kompensasjon.

Ungjenta Lestari var bare 15 da hun ble lokket inn i et arbeidsforhold som ikke kan kalles annet enn slaveri. Som hushjelp for en av pampene i myndighetenes såkalte fagforening fikk hun bare en sjelden gang lønn, hun ble holdt innesperret og ble torturert på forskjellige måter. Da hun ble reddet ut av sitt helvete, hadde hun et skuddsår gjennom hånda og skader etter skolding, brannsår fra glødende jern, arr i hodet etter slag med ei jernstang. Forsøkene på å få fagforeningspampen straffet ble aktivt sabotert av myndighetene. Aksjon fra LBH førte imidlertid til at noen av slektningene hans tok på seg skylda for mishandlinga og ble dømt til 6 måneders fengsel.

De nevnte sakene er bare typiske eksempler på de tusentalls sakene som LBH kommer borti eller som de aktivt følger opp juridisk. De sender også frivilige til de farligste områdene, slik som Aceh, og Timur Timor, der LBHs virksomhet ikke er tillatt, for at de skal kunne hjelpe folk der.

LBH fikk tidligere verdifull støtte gjennom nederlandsk utviklingshjelp. Denne kanalen er stoppet gjennom at Indonesia har erklært nederlandsk uhjelp uønsket i landet.

Inntrykk og vurderinger

Å gi noe som likner en analyse etter 14 dagers besøk i et liten del av et land med hundrevis av språk og en utstrekning over tre tidssoner og med 200 millioner innbyggere, er ikke bare arrogant, men nokså tåpelig. Det følgende må derfor oppfattes som en uvitende europeers famlende forsøk på å gjøre noen refleksjoner over et fascinerende og mangslungent samfunn.

Så lite vi veit

Indonesia har røft regna halvparten så mange innbyggere som EU, er verdens fjerde største land etter innbyggertall, og vi veit så fordømt lite om det. I det hele tatt undervurderes hele Asia på våre kanter. Vi har nylig vært gjennom en EU-debatt som kunne gi inntrykk av et verden besto av 12-15 europeiske land. Så har det største av dem bare 65 prosent av Javas innbyggertall. Asia har over 60 prosent av verdens innbyggere og seks av verdens ti folkerikeste stater ligger i Asia. De raskest voksende økonomiene ligger i Sør- og Øst-Asia. Fra 1995 har fire europeiske stater sete blant Sikkerhetsrådets 15 medlemmer. Foruten de to faste, Frankrike og Storbritannia, har Tyskland og Spania plass i to år. Disse fire landa har omtrent like mange innbyggere tilsammen som det Indonesia har. Tidligere sosialister i Europa snakker om at proletariatet forsvinner, mens virkeligheten er at det internasjonale proletariatet aldri noensinne har vært større. Men veksten skjer utafor salongradikalernes horisont, utafor ramma av det som er den egentlige verden, derfor teller det ikke.

Men i Asia teller det, og asiatene ser ikke på oss europeere og nordamerikanere som verdens lys. Det at du kan spise Kentucky Fried Chicken og Big Mac på Midt-Java og det at Cola-reklamer pranger både der og i resten av Øst-Asia, kan få europeere til å tro at disse samfunnene er i ferd med å bli vestlige. Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må være en naiv illusjon. Dette er overflatefenomener på kulturer med svært lange røtter, samfunn der stoltheten over eget verd ikke er knekt av kolonialismen. Koreanerne, malaysierne og kineserne er fast overbeviste om at de ikke bare kommer til å ta igjen Europa, men at de vil sette Europa i skyggen. De mener fullt og fast at framtida tilhører dem. Ethvert sånt hovmot har sjølsagt sin begrensning, noe tidligere imperiers historie til fulle har bevist. Men til så lenge er det vanskelig å se hvordan Øst-Asia kan unngå å dominere store deler av det neste århundre, og kanskje enda lenger. Europas dominans har vart siden 1492 og har alt lenge vært på hell. Japans lynkarriere har inspirert andre asiatiske land til å mene at dette kan de også gjøre. Dette har vi nok hørt og lest om, men vi tar det ikke inn over oss, vi europeere. Fortsatt er vi nesten uvitende om disse landenes kultur, deres historie, deres ideer og deres forutsetninger. En dannet europeer kan en del om Aten, romerriket og renessansen. Vi kan sitere litt her og der fra Bibelen og kanskje Snorre. Vi kjenner til Shakespeare og Molière, Bismarck og Peter den store. Men hva veit vi om hinduismens store epos, om khmerenes gullalder, om japanske og kinesiske diktere, om sundanesiske kongedømmer? Next to nothing! Sjøl opplyste og godt beleste norske intellektuelle kan tippe for eksempel femti millioner gærnt når de blir spurt om Indonesias innbyggertall. I seg sjøl ingen stor sak, men typisk for Vestens virkelighetsbilde. Vi er den egentlige verden. Sjøl om vår del av verden utgjør 15-20 prosent av jordas befolkning.

Ekstreme klasseskiller

Gapet mellom fattig og rik har økt voldsomt de siste 10-20 åra. Tallet på ekstremt fattige har sunket, i det minste i følge The Economist, men de rike er blitt så veldig mye rikere. Dessuten har endringa av klasseforholda gjort at fattigdommen får mer direkte virkninger. Millioner av fattigbønder har flytta inn til byene for å finne arbeid. De som ikke har lykkes i det, men bare lever av smulene som fra tid til annen ramler deres vei, har ikke lenger en liten jordlapp og noen høner å falle tilbake på. De tåler derfor svært lite av ytterligere forverringer. Dette har ført til og fører til spontane opprør. Dessuten kan de i byene oppleve med egne øyne hvor rike overklassen og den øvre middelklassen er. De kan bokstavelig talt måle dybden av sin egen elendighet og se hvor verdiene tar veien. De objektive vilkåra for opprør og revolusjon er altså blitt kraftig styrka.

Utviklinga av en moderne arbeiderklasse knytta til den raskt voksende kapitalistiske industrien bidrar også til dette. Vi synes det virker rimelig når både Joessoef og Arief sier at arbeiderklassen har tatt over den viktigste rollen i revolusjonsstrategien i forhold til fattigbøndene.

På den andre sida hevder alle vi møtte at de subjektive vilkåra for en sosialistisk revolusjon er svake. Arbeiderklassen er elendig organisert, den har nesten ikke fagorganisering og dens politiske partier er langt på vei knust. Ingen av dem vi møtte vil derfor spå et snarlig sosialistisk oppsving. De snakket om alt fra uviss tid til 20 år. Arbeiderklassen er en klasse i seg og ikke en klasse for seg. Noe av det viktigste som må til for at arbeiderklassen skal kunne opptre som politisk klasse, er som kjent at den får et politisk parti som kan fungere som klassens organisator og fortropp. Kommunistpartiet spilte en gang den rollen i Indonesia, men er i dag brutalt undertrykt og splitta. Det klarer derfor ikke å ta ledelsen i den spontane kampen og føye den sammen til et nasjonalt hele.

Men på den andre sida vil sjølve de motsigelsene som skapes av privatiseringa, av de nyrike, av industrialiseninga i seg sjøl gi opphav til mye spontan kamp. Dette vil presse fram de politiske spørsmåla og reise spørsmålet om en revolusjonær fortropp med langt større tyngde. Den hensynsløse utbyttinga, den skamløse eksproprieringa av verdiene i hendene på en liten overklasse, herskerklassens arroganse og maktbrynde er alt sammen vilkår som bidrar til dette. Undertrykking avler motstand, er et kjent utsagn fra Lenin, Mao og andre. Indonesia er et typisk eksempel på dette.

En modig opposisjon

Vi var gledelig overrasket over å finne en opposisjon som ikke bare var klart uttalte i sin samfunnskritikk, men som var modige nok i et land med Indonesias renomme for brutalitet til å stå på og agitere og organisere. De eksemplene som er gitt i denne rapporten, viser at brutaliteten ikke er noen teoretisk størrelse, men en aktiv og daglig trusel som indoneserne lever med og som opposisjonen må ta i betraktning når de driver sitt arbeid.

Det nettverket av kommunister, revolusjonære, humanister og andre opposisjonelle som vi så noe av spindelveven av, er tydeligvis både landsomfattende og velorganisert. Det er modige og habile folk. De jobber og får gjort ting. De er nok ganske sikkert sterkere enn de gir uttrykk for og de gir et positivt inntrykk. Det bør være en oppgave for venstresida i Norge å utvikle nære forbindelser med denne opposisjonen, både fra fagforeninger, student- og kvinneorganisasjoner her og på det mer allmenn-politiske planet.

En eksplosiv surdeig

Fra det vi så, er Indonesia nødt til å oppleve voldsomme politiske og sosiale rystelser i åra som kommer. Vi har liten tro på at landet vil bli en tiger. Det er mer sannsynlig at det vil bli en mislykt tiger. Dette vil skape stor sosial uro og det vil splitte herskerklassen. Alt i dag er det tegn som tyder på at heskerklassen er i ferd med å slå sprekker. Rivaliseringa mellom utenlandske imperialistiske makter vil bære ved til alle ulmende bål og de etniske konfliktene kan gjøre det samme.

Indonesia er spennende både på grunn av størrelsen på landet og befolkninga og på grunn av de mange motsetninger som preger landet. Det er også spennende på grunn av sin enorme rikdom på ressurser og sin gamle kultur. Det er spennende fordi det har en gammel revolusjonshistorie.

Det indonesiske regimet demonstrerte i 1965-66 hva illusjonene om den fredelige veien til sosialismen er verdt. Det er ingen tvil om at herskerklassen ser denne formen for massiv brutalitet som en aktuell strategi dersom dens makt igjen skulle være trua. Å tru på fredelig overgang til et solidarisk samfunn med like muligheter for alle i Indonesia av alle steder vil være noe av det mest uansvarlige opposisjonen kunne gi seg ut på. Sjøl langt mindre ambisiøse forandringer enn ei sosialistisk omdanning, vil bli møtt med blodbad. General Suharto og hans kumpaner har for lengst innsett at den politiske makta springer ut av geværløpet og de praktiserer det hver gang de synes det er påkrevd. Vesten har jamnt over vendt det blinde øyet og det døve øret til. Massakren av kanskje så mye som 25 prosent av Øst-Timors befolkning har verken svekket investeringslyst eller våpeneksport.

Det er ingen tvil om at Indonesia trenger sosialisme. Kapitalismen kan ikke og vil ikke løse de gigantiske sosiale problemene landet står overfor. Satsinga på å bli en ny tiger vil re før til økt polarisering. En overgang til sosialismen forutsetter imidlertid at regimet svekkes betraktelig og at opposisjonen er mye mer samla og mye bedre organisert. Dessuten må den være forberedt på å møte reaksjonens våpenmakt med de nødvendige midler. Dette er ikke noe kortsiktig perspektiv. Kanskje hadde vår studentvenn Coki rett da han antydet et perspektiv på 20 år?

Debatt

av Pål Steigan

Røde Fanes redaksjon har bedt meg om å drøfte spørsmålet om data og makt. Dette er et tema som har opptatt meg siden slutten av syttitallet.

Jeg prøvde for ti-femten år siden å dra i gang en debatt om disse spørsmåla i AKP(m-l), men enten var jeg dårlig til å formulere meg eller også var situasjonen lite moden for dette temaet, for noen særlig debatt ble det ikke. Jeg fikk nærmest det inntrykket at mine partifeller så på meg som en teknologifantast som hadde fått en ny grille. Noen partikamerater fulgte det opp, slik som f.eks. Trond Andresen og Tron Øgrim. De hadde egne utspill og initiativer, men det ble aldri noe bredde over det. Det får være som det er. Resultatet ble at m-l-bevegelsen i Norge gikk glipp av en gyllen anledning til å komme alle andre politiske bevegelser i forkjøpet. Det er synd, for når jeg ser meg rundt i datamiljøet i dag, er det vanskelig å kaste en murstein uten å treffe en gammel m-l-er. Vi hadde hatt folka og ressursene, hvis vi hadde brukt dem.

Produktivkrefter og produksjonsforhold

En av de debattene jeg prøvde å få i gang, var debatten om produktivkrefter og produksjonsforhold. Dogmatisk marxist som jeg var (og for såvidt fortsatt er), mente jeg at en så radikal endring av produktivkreftene som datarevolusjonen representerer, måtte få vidtrekkende virkning på klasse- og maktforholda i samfunnet. Jeg så datarevolusjonen som et materielt vilkår for å kunne skape et virkelig kommunistisk samfunn. Det er mange grunner til det, f.eks. at informasjonen om all produksjon i samfunnet for første gang blir så omfattende og samtidig så gjennomsiktig at det faktisk er mulig å drive en avansert planøkonomi, uten å gi avkall på dynamikk og fleksibilitet. En annen grunn er at informasjonen kan spres ut i alle ledd av samfunnet på en annen måte enn under den gamle industrialismen (enten den var kapitalistisk eller sosialistisk). En tredje grunn er at datarevolusjonen langt overgår det spontane pengemarkedet som informasjonsbærer om behov og ressursuttak i alle ledd av samfunnet. En relevant kritikk fra markedsøkonomisk hold mot sosialismen har vært at den mangler den typen tilbakemelding fra enkeltindividene i samfunnet som markedet gir. En kommunisme med fullt utbygde datanett vil oppheve dette argumentet og vende det mot markedsøkonomien, fordi den informasjonen markedet gir, er forvrengt av klasse- og maktforhold. En fjerde grunn er at den robotiserte produksjonen åpner døra til det frihetens rike som Marx drømte om. Arbeidet blir ikke borte, men det skifter karakter. Mulighetene for å oppheve lønnsslaveriet oppstår, gitt at de økonomiske og maktpolitiske forholda endres så grunnleggende at muligheten kan omdannes til virkelighet.

Vi fikk aldri en debatt om kommunismen satt inn i et slikt perspektiv. Jeg veit ikke om dagens revolusjonære ennå er innstilt på å ta denne diskusjonen, eller om de er så paralysert over sosialismens midlertidige nederlag, at de ikke evner å gå på offensiven for en kommunisme for det tjueførste århundre. Derfor er jeg litt avventende med å reise debatten i sin fulle bredde. Vil den kvinnelige fagforeningslederen synes at dette er viktig, vil miljøaktivisten se poenget, vil grunnfjellet i det som er igjen av den revolusjonære bevegelsen se at dette er deres greie? Det vil bare tida vise. I de ti åra som er gått siden jeg skreiv om dette i På den himmelske freds plass, har jeg til gode å bli bedt om å innlede om disse spørsmåla for noe sentralt organ i AKP. Jeg kjenner ikke til at det har vært tema på noen større faglig konferanse og med noen ganske få unntak har det heller ikke vært noen diskusjon i Klassekampen. Derfor har jeg mine tvil. I stedet for å komme med enda et soloutspill om kommunismens muligheter i datarevolusjonens tid, velger jeg i holde noen kort på vestlomma til jeg ser at det virkelig er interesse for denne debatten. La meg derfor midlertidig legge debatten om data og makt på det store planet til side og i stedet kort lansere en innfallsport til data og makt fra «geriljasynsvinkelen».

Geriljakrigeren og den bærbare pc-en

Da vi som var unge på sekstitallet starta det som skulle bli den norske m-l-bevegelsen, satsa vi på løpesedler, tidsskrifter, avis. Dette er fortsatt helt nødvendig for å skape en revolusjonær opinion, men den nye generasjonen har en ny virkelighet å forholde seg til. En revolusjonær bevegelse på slutten av 1990-tallet som ikke er eksperter på å bruke internett og andre datanettverk til organisasjonsbygging, påvirkning, informasjonsinnhenting osv er en vits, en anakronisme. Siden de færreste ønsker å bli en vits, foreslår jeg at noe gjøres. RV har oppretta hjemmeside på nettet. Det er fint, men det må nå utvikles en strategi for dette arbeidet. Jeg vil foreslå noen tiltak.

Klassekampen legges på nettet. Dette er en gammel tanke. Trond Andresen har foreslått det mange ganger, uten å få gjennomslag. Nå er tida overmoden, teknologien billig og det politiske utbyttet garantert.

Faglig utvalg i AKP lager et nett av fagforeninger, tillitsvalgte og andre med muligheter til å hente erfaringer, be om støtte, gi informasjon, drive mobilisering. Dette knyttes vidt og bredt inn og ut av LO og på tvers av landegrensene. Larsens tavle het et forsøk på å gjøre noe slikt i sin tid. Det var en god ide, men nå er tilgjengeligheten og mulighetene så mye bedre.

Det bør lages ressursdatabaser som er tilgjengelige på nettet. Artikler, rapporter, faktasamlinger bør legges inn. Konferanser som holdes som tradisjonelle møter bør kunne forberedes elektronisk og fortsette etter at delegaten har reist hjem.

Internasjonalt utvalg i AKP og Rød Ungdom bør bygge opp et anti-imperialistisk og anti-rasistisk nett og leite opp e-mail og nettadresser til så mange interessante kilder som mulig. Det bør etableres et revolusjonært internasjonalt diskusjonsforum. Det bør ha undergrupper for politisk økonomi, kvinnekamp, miljøspørsmål osv.

Det må lages enkle tilknytningsrutiner og drives skolering slik at folk virkelig tar dette i bruk i masseskala. For noen år siden besøkte jeg Japan og der hadde det japanske søsterpartiet til AKP alt den gangen et landsomfattende og meget avansert datanettverk. Enhver tillitsvalgt var forpliktet til å lære og til å bruke nettet.

Jeg kaller dette avsnittet for geriljakrigeren og den bærbare pc-en fordi dagens «geriljakrigere» må lære seg å beherske denne teknologien. Noen av dem gjør allerede det. En skal ikke være overraska om det plutselig dukker opp e-mail fra jungelen i Kalimantan eller avsidesliggende landsbyer i Bolivia. De store kapitalgruppene og regjeringene har sjølsagt all verdens forsprang på arbeiderklassen teknologisk, økonomisk og kunnskapsmessig, men det fine med denne teknologien er at den gir rom for den som er kreativ og fantasirik. Den gir rom for den som klarer å kombinere ressurser. Det er ikke gitt at det alltid vil være de som har mest penger og makt som er best nå dette feltet. Hva om vi byr dem kamp?

av Kjersti Ericsson

Noen formuleringer i Gun Kessle/Jan Myrdals artikkel om kvinner i Kina kaller på en replikk.

Det handler om forholdet mellom klassekamp og kvinnekamp, et velkjent tema. Kessle/Myrdal skriver som sagt med utgangspunkt i Kina. Men jeg oppfatter dem slik at de også uttaler seg allment.

For Kessle/Myrdal finnes det ingen kvinner i sin alminnelighet, bare kvinner i ulike klasser. Og det er ikke vanskelig å si seg enig i at det er en kvalitativ forskjell på å være kvinne i arbeiderklassen og kvinne i borgerskapet, både i Kina og i Norge. I Norge kan kvinner i borgerskapet kjøpe seg fri fra kvinneundertrykkinga på mange områder. De kan skaffe seg hushjelp så de slipper å være dobbeltarbeidende. Det er heller ikke de som tvinges ut i prostitusjon av nød og fortvilelse. Og det er ikke de som må gå den ydmykende veien til sosialkontoret dersom de blir enslige mødre. Dessuten får også de sin del av borgerskapets klasseprivilegier, og deltar i utbyttinga av sine kjønnsfeller i arbeiderklassen. Samtidig rammer samfunnets kvinneforakt og kvinnefiendtlighet alle kvinner. Porno, enten den en hard, myk eller kommer i reklameplakatenes light-variant, sender et budskap til alle kvinner om at de først og fremst er bruksgjenstander for menn. Voldtekt, kvinnemishandling og incest er heller ikke noe som bare skjer i arbeiderklassen.

Det finnes altså ikke kvinner i alminnelighet, bare kvinner i ulike klasser, i følge Kessle/Myrdal. Og det er «bare gjennom klassekamp» at Kinas kvinner kan befri seg. Men finnes det da «arbeidere» i alminnelighet? Eller finnes det bare kvinnelige arbeidere og mannlige arbeidere, bare kvinnelige medlemmer av middelklassen og mannlige medlemmer av middelklassen, bare kvinnelige borgere og mannlige borgere? Det materialet Kessle og Myrdal presenterer, kan tyde på det siste. Både kvinner og menn blant arbeidere og bønder rammes av den nåværende politikken. Men kvinnene rammes på helt særegne og fryktelige måter. «Kvinnene rammes hardest,» sier Kessle og Myrdal, og gjør det hele til en gradsforskjell. «Rammes hardest» må sies å være et understatement i forhold til virkningene av en politikk der barn av ett kjønn risikerer å bli drept for å rydde plass for barn av det andre kjønnet. Også i middelklassen ser det ut til at den nåværende politikken har helt forskjellige virkninger for menn og kvinner, skal vi tro Kessle/Myrdals eksempel fra Shanghai: I de høytlønte familiene som har valgt å ha ett barn, velger kvinnen, som jo har lavere lønn, å bli hjemme, lage mat, gjøre reint, ta seg av klærne, passe barnet og oppvarte mannen for at mannen, som har høyere lønn, skal nå lengre i sin karriere. Hun gir altså avkall på eventuelle egne mål i livet og blir mannens private tjener for at han lettere skal nå sine.

Hvorfor er det så presserende å hamre på at det bare finnes et klassespørsmål, og ikke noe kjønnsspørsmål, trass i at Kessle/Myrdals egne eksempler vitner om at kjønn er viktig? Kampen for kvinnefrigjøring må knyttes til kampen for å styrte kapitalismen, der er vi enige. Men det er dessverre ikke slik at kvinnefrigjøring kommer som et automatisk biprodukt av klassekampen, heller ikke av sosialistiske revolusjoner. Kvinnefrigjøring krever også en særegen kamp, det viser all erfaring. I den kampen har kvinnene ingen garanti for at deres egne klassefeller opptrer som allierte. Sjøl om det er en kvalitativ forskjell på å være mann i borgerskapet og mann i arbeiderklassen, også når det gjelder muligheten til å benytte seg av kjønnsprivilegier, er det også slik at mannsforherligelsen og maktforholdet mellom kjønnene kommer alle menn til gode. Også arbeiderklassens menn har både materielle, sosiale og psykologiske fordeler av kvinneundertrykkinga i samfunnet, og dette bidrar til å binde dem til et system og et menneskesyn der en blir stor av å ha noen under seg.

Kessles/Myrdals insistering på at det bare finnes klassespørsmål, føyer seg her inn i en lang tradisjon i arbeiderbevegelsen, både den reformistiske og den revolusjonære. Anklager om «borgerlig feminisme» har sittet løst når kvinner har prøvd å reise særegne kvinnespørsmål. De har ofte blitt beskyldt for å splitte arbeiderklassen langs kjønnslinjer. Men faktisk er det menn som splitter arbeiderklassen langs kjønnslinjer når de i klasseenhetens navn forlanger retten til å nedlegge veto mot kampsaker som, i tillegg til å rette seg mot borgerskapet, også kommer deres egne kjønnsprivilegier ubehagelig nær. Terpinga på at det bare finnes klassespørsmål, ikke kjønnsspørsmål, har bidratt til å frata kvinner retten til å formulere sin egen plattform, sine egne krav, til å ta sin egen opplevde virkelighet på alvor som politisk handlende mennesker. Og det har bidratt til å usynliggjøre mannssjåvinisme i arbeiderklassen, en mannssjåvinisme som er et viktig hinder for en slagkraftig enhet mellom arbeiderklassens kvinner og menn. Det kan umulig tjene noen form for frigjøring, verken av kvinnene eller av arbeiderklassen. En klasse der den ene halvparten sitter på ryggen til den andre, slåss ikke særlig effektivt, verken i Norge eller i Kina.

Debatt

av Paul Brosché, Sverige

Det som er mest interessant hos Marx, er etter mitt syn hans teori om den minkende profittraten, og det at kapitalen setter inn motvirkende krefter for at denne ikke skal minke.

Jeg synes at det trengs mer «grunnforskning» for å vise hvordan denne teorien aldri ble forankret hos sosialdemokratene (den tidens kommunister) på slutten av 1800-tallet, med ett unntak: Russland.

Det som skjedde, tror jeg, var at marxismens hovedstrømning ble formet innen Engels rakk å utgi bok tre av Kapitalen, der loven eller teorien om profittratens tendens til å minke ble offentliggjort for første gang. Ca. 1894-95. Denne første tolkninga av Marx fikk et mekanisk preg. Den var prega av økonomisk determinisme.

Marx teori om profittratens tendens til å minke ble til etterhvert.

En populærframstilling av hans teori gir Marx i Lønn, pris og profitt fra 1865. Men det faktum at profittratens minkende tendens kan motvirkes, eller rettere sagt, begrepet motvirkende krefter forekommer så vidt jeg vet for første gang i Kapitalens bok 3. Begrepet motvirkende krefter brukes også i verket Teorier om merverdien fra 1861-63. (Men som ble publisert atskillig seinere enn Kapitalen bok 3.)

Derimot finnes jo disse motvirkende kreftene med i Marx sin analyse hvertfall fra Det kommunistiske manifest, der Marx bl.a. skriver om utvidelsen av handelen i verden. Og første bind av Kapitalen handler jo til stor del om hvordan kapitalistene forlenger arbeidsdagen, intensifiserer arbeidet, innfører ny teknologi, og skaper en mer og mer effektiv arbeidsorganisasjon.

Samtidig viser også Marx at de samla tiltaka som kapitalen tar, får som effekt at arbeiderne organiserer seg, danner fagforeninger og får pressa igjennom lover som beskytter arbeiderne mot at de slites ned for fort. Lovdannelsen beskrives av Marx i Kapitalens bok 1, kapittel 8. Og det som er interesant er at dette lovverket får sitt første gjennombrudd når veksten i den britiske økonomien er god. Siden, fra midten av 1870-tallet og fram til begynnelsen av 1890-tallet, går økonomien inn i en langvarig økonomisk stagnasjonsperiode.

Fabianismen

I den påfølgende langvarige høykonjunkturen ca. 1890-1914 skjer nye sprang i kapitalismens utvikling, som også Lenin analyserte. Reformismen fikk også sitt gjennombrudd i denne vekstfasen. Jeg synes sjøl at dette er en veldig spennende periode. I Sverige fikk fabianismen utbredelse ved hjelp av Hjalmar Branting på begynnelsen av 1900-tallet. Særskilt viktig er innføringa av reformismen/fabianismen av en svensk sosialøkonom som het Gustaf Cassel. Han utga to viktige økonomiske verker rett etter århundreskiftet. Cassel var altså forut for tida til den mer kjente sosialdemokraten Ernst Wigforss, som var en del av en større gruppe av økonomer, arkitekter og ideologer som fikk sitt gjennombrudd i begynnelsen av 1930-tallet i Sverige.

Fabianerne, som kan kalles venstresosialliberalere, var den viktigste kilde og gruppering som påvirket sosialdemokratene i England og andre steder på 1890-tallet. Fabianerne var ikke spesielt påvirket av Marx. Engels kritiserte Bernstein for hans fabianismen i årene før han døde.

Stemmeretten

Det var antagelig stemmerettspørsmålet som ble bestemmende for fronten som ble dannet på 1890-tallet og videre. For det var jo fabianerne og sosialdemokratene som dannet kjerna i denne fronten for stemmerett i Sverige. Og historisk hadde man erfaringer fra England som viste at det gikk an å få til progressive lover. Dvs. erfaringene fremfor alt fra 1860-tallet i England. For å si det kort: Det går an å få igjennom gode nasjonale lover så lenge som det er god vekst i økonomien.

Sammenligninger med nåværende stagnasjonsperiode, der nedskjæringer skjer ved hjelp av fremmed makt (EU) ligger klare. Det er ikke rart at vekstargumentet her i Sverige har en slik enestående sterk stilling, når man gransker kjernekraftspørsmålet og EU-avstemninga.

Når det gjelder reformismens opprinnelse så trenger man ikke å forklare dette med en bestukket arbeiderklasse eller med oppkomsten av et arbeideraristokrati, men mer utifra at dette var en del av sjølve stemmerettspakka. Fordi forlengelsen av denne betydde at man skulle gripe regjeringsmakta, at dette var målet under kapitalismen, slik at man kunne tvinge gjennom lover som ivatetar arbeidernes interesser. Det var som oftest de mest kunskapsrike arbeiderne som fikk tillitsverv i fagbevegelsen og i kommunestyrene. De ble de skolert til å administrere det kapitalistiske samfunnet på lokalt nivå. Fra dette nivå ble og blir de sentrale kadrerne til sosialdenokraterne rekruttert.

Marx og Engels gjentar flere ganger at kapitalens tiltak og arbeidernes tiltak er kilden til den historiske utviklinga under kapitalismen. Dette er deres helhetssyn og praksisbegrepets egentlige betydning. Samtidig utvikles både kapitalens kunnskaper og arbeidernes kunnskaper om hvordan man skal ivareta sine respektive interesser, og dette gir utviklinga stadig nye former.

Det som savnes i marxismen forut for 1895, er altså de aktive klassene og de aktive menneskene. Kapitalen innfører tidsstudier for å høyne profittraten og arbeiderne reagerer med mottiltak mot tidsstudiene. Det er i siste hand styrkeforholdet mellom disse to kreftene som avgjør kampens resultat.

EU-prosjektet er etter min mening en slags reforhandling, en ny kamp på et nytt nivå for å forandre styrkeforholdet mellom kapitalister og arbeidere.

Kapitalen strever hele tida etter å gjøre arbeidsprosessen billigere, samtidig som de må bruke alt mer penger på den konstante kapitalen som vokser sterkere enn den variable kapitalen. Dette gir samtidig hele det kapitalistiske samfunnet en dynamikk, et forandringstempo som gjør at vanlige folk ikke riktig henger med. Folk skjønner ikke alt snakket om den nye informasjonsteknikken (datakommunikasjon) eller markedets rolle (= frie kapitalbevegelser). Den raske utviklinga stiller oss overfor nye problemer. Kan man si at kapitalismen har utviklet seg videre et skritt de siste 15 årene, at markedet, dvs. den internasjonale kapitalen, har tatt over? Eller skjedde det siste bruddet i kapitalismens trender omkring 1970, og er de frie kapitalbevegelsene et resultat av en minkende profittrate? Eller med andre ord: vi har råd med demokrati så lenge økonomien vokser …

Marx sjøl ble drevet fram av krisene, 1848, 1857 og midten av 1860-tallet.

Også dette anser jeg for å være undervurdert av Marx-tolkere. Det var de regelmessig tilbakevendende krisene i økonomien som drev Marx framover i sine økonomiske studier. Det er krisene i økonomien som Marx forsøkte å forklare i Kapitalens bok 3. Og teorien om den minkende profittraren er en helhetlig teori, som Marx skriver i ett brev 30. april 1868.

Mekanisk marxisme

Jeg tror ikke denne teorien ble forstått tilstrekkelig i den tredje internasjonalen, da man tenderte å ha en mekanisk tolkning av Marx. I Sverige gjelder dette for SKP. Dette kommer også av at Marx sine ungdomsskrifter og forarbeiderne til Kapitalen, f.eks. Grundrisse fra 1857-58, ikke ble publisert før 1953, og er fortsatt ikke oversatt i sin helhet til svensk eller norsk.

Lange bølger

Vi bør videre diskutere mer rundt spørsmålet om hvorvidt den kapitalistiske økonomien har gått i lange bølger, med intervall på 20-25 år de siste 200 åra.

Ekspansjonsfasene skulle da være: 1815-40, 1850-70, 1890-1914, 1948-70. Stagnasjonsperiodene: 1840-50, 1870-90, 1914-48, og perioden etter 1970.

Den seineste stagnasjonsperioden dekkes av Klassekampen 5. desember 1991: Kapitalavkastning i næringslivet i 20 OECD-land:

• 1960-1974: 22,3 %
• 1974-1979: 19,2 %
• 1980-1986: 18,5 %

Min fortolkning er at BNP-veksten har vært 4 % under ekspansjonsfasene og ca. 2 % under stagnasjonsfasene. Men det har vært opp- og nedganger under hver lengre fase. Statistisk sett så skal økonomien snu i 1995 og vi skal da gå inn i en 20-25 årig lang vekstperiode. Men det tror vi ikke på!

Jeg mener at de ovenstående talla ikke er forklaringa på verken korte eller lange opp/nedganger i økonomien, men at forklaringa må søkes i at det er mennesker og klasser som planlegger, produserer og forbruker i en økonomi.

av Solveig Aamdal

Nepal er noe så motsigelsesfylt som et halvføydalt, halvkolonialt kongedømme med ei regjering fra kommunistpartiet.

I et av verdens fattigste land vant kommunistene valget høsten 1994 og har danna regjering. Denne regjeringa har til nå overlevd i fem måneder. Men fiendene er sterke og velorganiserte. Nepal er et lite land med mellom 18 og 20 millioner innbyggere. Det har grenser til Kina og India.

Fra 1960 til 1990 var alle politiske organisasjoner i Nepal forbudt. Det gjaldt fagforeninger, kvinneorganisasjoner, ungdomsorganisasjoner og politiske partier. Det eneste partiet som var tillatt var kongens parti. Samtlige organisasjoner og partier var under jorda. Nepal Congress, som er sterkt knytta til det indiske kongresspartiet, hadde hele ledelsen sin i India. De ulike kommunistpartiene jobba i hovedsak inne i Nepal, og blei utsatt for beinhard forfølging.

Etter mye uro og tre måneders sammenhengende demonstrasjoner blei det i 1990 innført et parlamentarisk demokrati. Kommunistene måtte ta stilling til om de skulle bli et åpent parti etter 30 år under jorda, de måtte avgjøre om de skulle delta i valg og om de skulle sitte i komiteen som skulle utforme den nye konstitusjonen. De gikk inn for alt dette. Kommunistpartiet blei ved det første valget det største opposisjonspartiet, og det største partiet ved valget i 1994. Av de 205 plassene i parlamentet har de fått 88. Nepal Congress har 83. Kongens parti har 20 plasser. Kommunistene har en mindretallsregjering og er avhengig av at venstresida i kongresspartiet støtter dem.

Splittelser og enhet

For seks år siden var det 18 kommunistpartier i Nepal. Det første partiet blei danna i 1949. Partiet hadde bonde-, student- og ungdomsbevegelse. I 60-åra var det en rekke splittelser, først og fremst mellom de som støtta Sovjet og de som støtta Kina. «Sovjet»- og «Kina»-partiene splitta seg så opp i mindre partier. I et lite land som Nepal kan det virke uforståelig at det blei så mange splittelser. Men det er flere ting som forklarer det. De var hele tida under jorda, noe som førte til at de hadde problemer med å avholde konferanser og landsmøter. Mange var arrestert i lange perioder. De hadde derfor store problemer med å utvikle en felles politikk. Kommunikasjonene mellom de ulike delene av landet var elendige. I tillegg var det kamp om hvem som skulle være leder, når noen samla seg om en lederkandidat, danna de ofte et nytt parti viss det var umulig å få gjennomslag for forandring.

I de siste seks åra har det vært enhetsjobbing, og åtte partier gikk sammen og danna Communist Party of Nepal (Unified Marxist-Leninists). Partiet kalles i Nepal bare for UML. Men det finnes fremdeles flere kommunistpartiet, et av dem er representert i parlamentet med fire medlemmer, to fra Vest-Nepal og to fra Baktahpur. Maoistene har nylig splitta seg i to partier og gikk inn for å boikotte valget i 1994. Enkelte av de andre kommunistpartiene er sterkt kritiske til at UML har tatt på seg regjeringsmakta. Andre kommunistpartiet har UML samtaler med. Målet at de skal tilslutte seg partiet.

UML har 50.000 medlemmer og 200.000 kandidatmedlemmer. Kandidattida er to år. Flesteparten av medlemmene, 85 %, kommer fra landsbyene, og er landarbeidere og småbønder. Arbeiderklassen i Nepal er liten, og de som er arbeidere kommer sjøl fra landsbyer. I partiet er det mange unge folk. Det anser de som viktig. Dette er medlemmer som har kommet inn i partiet etter splittelsene, og som derfor ikke har lojaliteten sin til andre enn partiet. På partiets siste kongress var det mye ungdom, og mange ungdommer sitter i sentralkomiteen.

På partiets femte kongress i 1994, vedtok de å gå inn for et «folkets flerpartisystem» (People’s Multi-Party Democracy). Dette hadde stor støtte i partiet. De gikk og inn for å delta i komiteen som skulle lage en ny konstitusjon. Dette var det uenighet om både innafor partiet og mellom de kommunistiske partiene. I grunnlaget for å gå inn for flerpartimodell, sier partiet at det bare kan etableres ved å eliminere føydalismen, kompradorborgerskapet og imperialismen. De mener at den flerpartimodellen de går inn for, forener både folkets demokrati og flerpartisystem. Hovedtrekket ved flerpartisystemet representerer den parlamentariske styreformen og folkets demokrati definerer organiseringa av statsmakta. De ønsker et system som integrerer og kombinerer disse to styreformene.

Kritikken fra høyresida er at en ikke kan stole på kommunister som går inn for et flerpartisystem, og at CNP(uml) prøver å lure folk til å stemme på dem for så i neste omgang innføre et autoritært ett-partisystem.

Kritikken fra venstre går ut på at et politisk system basert på marxismen-leninismen ikke kan støtte et flerpartisystem, det er en form for revisjonisme som orienterer seg mot kapitalismen.

Nepal er et av verdens fattigste land. Inntekten er 160 dollar pr. capita. 60 % lever under fattigdomsgrensa som betyr at de bare kan spise et måltid om dagen. 60 % er analfabeter. Kravet til ikke å være analfabet er at en kan skrive sitt eget navn og telle til hundre. 1/3 av statens inntekter er støtte og lån fra utlandet. Nepal er avhengig av at både import og eksport må gå gjennom India eller Kina. Veiene til India er i en elendig forfatning, og veien til Kina er enda verre. I tillegg er den stengt om vinteren.

India driver en imperialistisk politikk i området Pakistan, Nepal, Bangladesh og Sri Lanka.

Sjølråderett, demokrati og regjeringsmakt

Utfordringene for et parti som vil styre på en slik måte at det er til det beste for folket, en mange og vanskelige.

I diskusjonene om hvorvidt det var rett å danne regjering, la partiet stor vekt på at massene trengte å bli leda. Partiet har stor tillit blant folk, i enkelte områder var det 90 % som stemte på UML. Folk ønska en kommunistisk regjering. I Nepal er tradisjonen med valgfusk høyst oppegående. Til tross for dette, blei UML det største partiet ved valget. Kongresspartiet hadde den forrige regjeringa. De hadde så mange indre motsigelser at de fikk store problemer og måtte skrive ut nyvalg i fjor høst. De var i realiteten ikke i stand til å danne regjering i høst. Skulle de ha gjort det, måtte de ha støtta seg kongens parti, og det ville vært politisk umulig for dem. Siden dette var det eneste lovlige partiet i tredve år, og sto for undertrykking og å gi Nepals naturressurser til utlandet, har dette reaksjonære partiet minimal støtte i befolkninga. Kongresspartiet ville derfor kompromittert seg ved å gå i regjeringssamarbeid med dette partiet.

For kommunistene i Nepal har det nasjonale spørsmålet vært viktig. India mener i realiteten at Nepal skulle vært en del av India. Sjøl om UML ser på Kina som en sosialistisk stat, er det ikke bare enkelt med en så stor nabo. Nepal er rikt på vannressurser. Snøen fra Himalaya danner mektige elver og fosser. Men landet er for fattig til å bygge ut denne vannkrafta uten hjelp utenfra. De har derfor bygd flere kraftverk i samarbeid med India. Fordelinga av denne krafta blir regulert etter en avtale fra 1950. Den er blodig urettferdig mot Nepal. Da den blei inngått, gikk kongen med på hva som helst for å sikre sin egen rikdom og posisjon.

India får derfor 98 % av krafta og 95 % av vannet til irrigasjon. De påstår av elevene er deres. På den andre sida nekter India Bangladesh å bruke elevene når de igjen renner ut av India. For Nepal betyr denne imperialistiske politikken at de for å få et minimum av kraft må gi bort elevene sine til India. De prøver nå å få reforhandla avtalen fra 1950, men det er ikke India villige til.

Kommunistpartiet sier at det er de som er de nasjonale og de som er demokratene. Det gikk de til valg på, og i diskusjoner hadde de stor forståelse for AKPs kamp mot norsk medlemsskap i Europaunionen.

At de i tillegg til å si at de er de nasjonal også legger vekt på at de er demokratiske, har sin forklaring i at de andre partiene er dypt udemokratiske. En ting er valgfusk, med de går ikke av veien for trakassering av velgere, trusler eller drap. Den forrige generalsekretæren i UML, Madan Bhandari, blei myrda. Gjennom det håpa de reaksjonære på å knuse kommunistene, men oppnådde det motsatte. Folk blei rasende, det var store demonstrasjoner i Katmandu, og kommunistene fikk økt oppslutning.

UML ser det slik at de ikke hadde noe valg når det gjaldt å ta på seg regjeringsansvaret. De var det største partiet, de hadde et program de ønska å gjennomføre så langt det er mulig, ingen andre partier var istand til å styre landet. Samtidig understreker de sterkt at Nepal ikke er et sosialistisk land, og at de må styre innafor den nåværende konstitusjonen.

Men de møter store problemer. De har sterke fiender. Den hovedmetoden fiendene bruker nå, er å hindre UML å styre på noen annen måte enn de andre partiene ville ha gjort. Dette gjør de delvis ved å hindre at det blir flertall for progressive forslag, delvis ved å bruke byråkratiet mot regjeringa. Byråkratiet er gammeldags og reaksjonært. Tradisjonelt har det blitt brukt mot folkets interesser. Det er et korrupt system som har vært sterkt knytta til kompradorborgerskapet. Dette byråkratiet er UML avhengige av når de skal styre landet.

Folk venter seg mye av den nye regjeringa. Samtidig er det slik at mange lover trenger 2/3 flertall for å bli vedtatt. For folk som ikke kan lese og skrive, er det vanskelig å forstå at partiet de har stemt på, ikke straks innfører alt de lovte i valgkampen. Mange kommer til partikontorene rundt om i landet og krever jobb og hus. Det var jo derfor de stemte på kommunistene.

Kampen mot føydale produksjonsforhold

UML er klar over alle disse problemene, og gjort tiltak for å løse dem. Den oppgava som regjeringa prioriterer høyest, er kampen mot føydalismen. For 20 år siden var det slaveri i Vest-Nepal. Den formen for slaveri som er i dag er av en mer vanlig type. De landsløse har bare arbeid deler av året. For å overleve må de låne penger av landeiere og pengeutlånere. Renta er høy, og det er umulig for de landløse å betale pengene tilbake. De må derfor binde seg til å arbeide i så og så lang tid, og undertegne på at hele familien skal jobbe for landeieren en bestemt tid. Denne formen for slaveri et utbredt. Regjeringa har satt ned en jordreformkomite, for å omfordele jorda og gjøre slutt på makta til de store landeierne.

I Nepal er det 2 millioner mennesker, 10 % av befolkninga, som mangler jord og hus. Regjeringa har satt igang ei kampanje for at disse skal få jord og hus. Fram til april var det 10.000 av disse som hadde fått dette. De får da jord som de kan ha dyrka i mange år, men som de ikke har hatt eiendomsretten til. Landeierne er naturligvis sterkt mot denne politikken, og kommunistene må forsvare seg, også fysisk i disse områdene.

Den andre prioriterte oppgava er å utvikle landsbyene. De fleste mennesker i Nepal bor i landsbyer. Mange av disse er ekstremt fattige. Regjeringa overfører store pengesummer til landsbyene i tillegg til teknisk ekspertise og materialer for at de skal være mulig å utvikle dem. Denne utviklinga går ut på at alle skal ha mulighet til å gå på skole, at det skal være helsevesen med felles helsesenter for flere landsbyer, at det skal finnes arbeid og hus til de som bor der. I tillegg er det viktige oppgaver som transport, drikkevann, irrigasjonsanlegg. I alle landsbyer er det komiteer som skal styre denne utviklinga. De må vise til resultater viss de skal få økonomisk støtte.

For å utvikle landbrukssektoren har regjeringa satt av 56 millioner dollar. Dette skal gå til å utvikle markedet for landbruksprodukter, industri knytta til landbruk, bonde- og forbrukerorganisasjoner. Den samme summen er satt av til å utvikle vanningsanlegg.

Regjeringa har satt av penger til å utvikle industrien. Her satser de på småindustri. Målet for industrien er å kunne dekke hjemmemarkedet, men seinere også bli i stand til å eksportere. Samtidig går regjeringa inn for en viss grad av privatisering. Målet være at regjeringa ikke skal drive industri som går med underskudd. Ved privatisering skal det taes hensyn til nasjonale interesser. Slik det er nå, er de avhengig av å importere dyre varer, særlig fra India. Det er derfor viktig å utvikle Nepals egen industri.

Utdanning og velferd for folket

I dag er det bare 18 % av jentene og 40 % av guttene som går på skole. Jentene slutter vanligvis når de er 10-12 år. Regjeringa har satt av penger til utdanning og sosial velferd. Det skal være gratis utdanning opp til 9. klasse. Alfabetiseringskampanjer skal settes igang for mer enn en halv million voksne. Det er bestemt at den første leseopplæringa skal foregå på barnas morsmål. Dette er imidlertid vanskelig fordi det er mange svært små språkgrupper i Nepal.

Over hele landet skal det være gratis primærhelsestell og gratis medisiner. De som jobber i landsbyene sier imidlertid at de får alt for lite. Helsestellet er svært dårlig for dem som ikke kan betale for det.

Folk over 75 år får for første gang i sitt liv pensjon. Den er ikke stor, men nok til å overleve på et minimum.

Det er satt igang egne utviklingsprogram for kvinner. Kvinnene i Nepal er ekstremt undertrykt. De har ikke hatt eiendoms- eller arverett. Det nepalske kvinneforbundet var forbudt fram til 1990. De blei danna i 1950, og har i hovedsak jobba under jorda. I dag har de 400.000 medlemmer. Det viktigste de arbeider med er alfabetiseringsprogram, å opplyse kvinner om at de har rett til skilsmisse viss de blir mishandla av mannen eller hans familie. De krever at regjeringa innfører eiendoms- og arverett for kvinner. Prostitusjon er et stort problem i Nepal, jenter blir regelrett solgt til bordeller. Motstanden mot dette er en viktig oppgave for kvinneunionen, og de har store forventninger til den nye regjeringa.

Mens vi var i Nepal, hadde vi et utall av møter. Med representanter for partiet på ulike nivå, regjeringa, kvinneorganisasjoner, fagforeninger, intellektuelle, folk som jobber i utviklingsprosjekt i landsbyene, bønder og landarbeidere. Disse organisasjonene hadde vært forbudt i tredve år, og har først de siste fem åra hatt mulighet til å avholde åpne møter, til å komme sammen for å diskutere, til å snakke med folk fra andre land. De var svært interesserte i å få kontakter utafor Nepal, med fagforeninger, skoler, universiteter, kvinneorganisasjoner og andre. De ville gjerne at så mange som mulig skulle reise til Nepal for å bli kjent med landet. Gjennom å ha mange internasjonale kontakter vil det og være vanskeligere å forby alle disse organisasjonene viss de gamle makthaverne skulle ta tilbake makta.

Alle var optimistiske, samtidig som alle understreke problemene regjeringa står ovenfor. De blir pressa både fra utlandet og krefter inne i Nepal. Det er vanskelig for dem å gjennomføre en politikk som er i samsvar med det de ønsker. Gapet mellom det de ønsker å gjennomføre og det de har ressurser til, er enormt. Samtidig hadde folk store forventninger til den nye regjeringa, og regna med at ting ville bli mye bedre etter hvert. Og i et så fattig land som Nepal er det absolutt nødvendig at folk får det bedre. Sjøl om et kommunistparti som regjerer et halvføydalt, halvkolonialt kongedømme sikkert må sluke kameler med flere enn to pukler.

av Lars Åke Karlgren

Den 14 juli 1935 samlades mer än en halv million människor på Place de la Bastille i Paris. De har samlats där för att fira grundandet av Rassemblement Populaire, Folklig Samling, tidigare på dagen.

Folkfronten bildades av kommunister, socialister, radikaler, oberoende socialister, fackföreningarna CGT och CGTU och flera antifascistiska organisationer. Orsaken till att enigheten kom till stånd var den hårda klasskamp som i Italien och Tyskland resulterat i fascistiska maktövertaganden. Folkfronten var fast besluten att detta inte fick ske i Frankrike. Inför varandra avgav de olika organisationernas representanter en ed:

«Vi går ed på att förbli eniga för att avväpna och upplösa de fascistiska ligorna, för att ställa våra friheter utom räckhåll för fascismen. Vi lovar att på denna dag, som återupplivar den första segern över republiken, att försvara de demokratiska rättigheter som vunnits av Frankrikes folk, att ge bröd åt arbetarna, arbete åt ungdomen, och åt världen den stora mänskliga freden.»

Lärdomarna från anbete med enhetsfronten är väl kända. Därför skall jag diskutera en annan fråga: Finns det förutsättningar och möjligheter för en ny enhetsfront idag?

Anledningen till att jag ställer denna fråga är den snabba internationella utvecklingen mot en polarisening av de ekonomiska och politiska kräfterna i världsmåttstock. Min utgangspunkt tar jag i Arnljot Asks artikel «Ny internationale?» i Røde Fane nr 2, 1995 och AKPs principprogram från 1990.

Polarisering

I och med utvidgningen av EU förra året har EU blivit en snabbt växande supermakt. Genom direkt medlemskap och genom EES-avtal (EØS) kontrollerar EU hela västeuropa från Kirkenes till Lissabon och från Reykjavik till Aten. Dessutom ingår hela östeuropa i inflytelsesfären. Ekonomiskt är målet att skapa enhetliga regler och upprätta en centralstyrd makt som kan konkurrera med USA och Japan om världsmarknaden och råvarutillgångarna. Politiskt vill man avskaffa nationalstaten för att få en effektiv utrikes- och säkerhetspolitik. Nationalstaten har blivit en tvångströja för den imperialistiska bourgeoisin i Europa. Än så länge har EU-systemet stora svagheter i förhållande till USA och Japan, men utvecklingen går fort. Regeringskonferensen 1996 är tänkt att bli det avgörande steget för att centralisera makten.

I AKPs principprogram från 1990 ses teorin om tre världar som en korrekt beskrivning av läget i världen. I denna teori brukar vi tala om supermakterna som den första världen, de fattiga länderna i Asien, Afrika och Latinamerika som den tredje världen och skikt av länder däremellan som den andra världen. I och med EUs växande och sammanbrottet i östeuropa har den internationella utvecklingen gått mot ökad polarisering. Sverige och andra länder, som tidigare hade en viss rörelsefrihet i förhållande till supermakterna, har nu dragits in i EU-sfären. Genom EES-avtalet och andra avtal har också Norge knutits hårt till EU. Östeuropa, å andra sidan, har en situation som i manga stycken liknar länderna i tredje världen. Detta innebär att den grupp stater som står relativt fritt i förhållande till supermakterna har blivit så liten att den knappast har någon internationell betydelse. Eftersom den andra världens länder i många fall hade en dämpande effekt på supermakternas rovlystnad innebär denna utveckling en skärpning av världsläget. De tre supermakterna kan uppträda aggressivare både i utrikes- och inrikespolitiken. Alla tre supermaktsblocken har sina säregenheter som gör att de uppträder olika på den internationella arenan. Japan saknar egna energikällor och är extremt exportberoende, USAs har en rutten ekonomi och en valuta som går på kryckor och EU är ännu splittrat i nationalstater, som drar åt olika håll.

EUs säregenhet ger de progressiva kräfterna i den nya supermakten en möjlighet att uppskjuta eller till och med förhindra EU-borgerskapets planer.

I sin artikel diskuterar Ask behovet för en ny kommunistisk international och han redogör för AKPs syn på diskussionerna med andra partier och på det internationella samarbetet. Jag inser värdet att diskutera och nå överenskommelser med andra partier. Men hur blir det med det praktiska resultatet? Det dokument som antogs i januari 1975 mellan de nordiska m-l-partierna var mangordigt och detaljerat, men jag kan inte minnas att vi kom överens om några gemensamma aktioner eller liknande. En gemensam syn i en fråga eller till och med ett gemensamt dokument är huvudsakligen ett verktyg i handen på den revolutionära rörelsen. Naturligtvis kan man alltid svara att uppgiften för en ny kommunistisk international är att föra kampen för socialismen framåt. Det år ju alltid ett revolutionärt partis uppgift. Men med mycket svaga revolutionära rörelser och den mest aggressiva bourgeoisin sedan 1930-talet är det knappast någon omedelbar uppgift. «Trenger vi en ny kommunistisk internationale? I tilfelle, på hvilken politisk och organisatonisk plattform?» frågar oss Arnljot Ask. Mitt svar blir en motfråga: Vad skall vi ha denna international till?

Aktionsenhet

I och med att EU stärks och både politik och ekonomi likriktas, uppkommer nya förutsättningar för gemensam kamp över nationsgränserna i Europa. (Ja, i hela Europa, ty den gemensamma ekonomiska politiken inskränker sig inte bara till EUs medlemsländer, utan utsträcks till EES länderna och länderna i östeuropa.) Den europeiska bourgeoisins agerande innebär att de arbetande i Europa samtidigt lider under samma förtryck: arbetslöshet, nedskärningar i välfärdssystemen etc. I detta förhållande har vi grunden för ett gemensamt agerande från arbetarklassens sida i massomfattning. AKP skriver allmänt i sitt principprogram: «Kapitalens «internasjonale» må mötes av en internasjonal folkelig enhetsfront mot gjeldsplyndring, miljöödeleggelser og ökonomisk innstrammingspolitikk og rasisme.» EU:s senaste utveckling har ställt denna uppgift högst på dagordningen i vårt internationella arbete! De objektiva förutsättningarna och de subjektiva möjligheterna för en gemensam aktionsenhet tvärs över den europeiska kontinenten har ökat dramatiskt de sista åren. Uppbyggandet av EU har därmed haft det goda med sig att det ökat möjligheterna för arbetarklassen i Europa att bilda en enad front mot förtryck och orättvisor. Utan att de avsett det, har den europeiska storbourgeoisin sammanfört sin huvudmotståndare i ett tätare samarbete.

Jag tror att det finns en möjlighet att förhindra EUs planen på en gemensam ekonomisk politik och en gemensam säkerhetspolitik. Men det kräver omfattande massrörelser inom hela EU/EES-området. Under regeringskonferensen nästa sommar bör det finnas möjligheter att genom en aktionsenhet klargöra för regeringsdelegaterna att från och med nu finns det en annan organiserad kraft som de måste ta hänsyn till när de fattar sina beslut! Eller kommer de att kunna nonchalera demonstrationer och möten och andra protester i kanske 100 europeiska städer samtidigt?

Denna aktionsenhet skall naturligtvis inte inskränka sig till de kommunistiska partierna, men det betyder inte att de inte kan ta initiativet till den. EU-valet i Sverige visade på ett stort missnöje med EU-medlemskapet. Målsättningen i vårt land är nu att få till stånd en ny folkomröstning efter regeringskonferensen. Danmark och Storbritannien har redan bestämt att de kommer att folkomrösta om den monetära unionen. I andra EU-länder är det stor osäkerhet. Om EMU genomförs kommer trycket på länder som Norge, som står utanför, att bli mycket hårt och försvaga möjligheterna till en självständig ekonomisk politik. Storkapitalet försöker att steg för steg flytta fram sina positioner på folkmaktens bekostnad. För att försvaga EU-borgerskapet och stärka det folkliga inflytandet över utvecklingen finns det bara en väg: en kraftfull internationell proteströrelse.

Kärnfrågan

Manga av vårt samhälles problem kan härledas till arbetslösheten. Arbetslösheten är en viktig fråga som ger upphov till många andra problem. För arbetarklassen är den kärnfrågan.

• Först och främst skapar arbetslösheten stora sociala problem för de arbetslösa.
• Den spelar stor roll för lönenedpressning och inverkar på det viset på hela arbetsmarknaden.
• För dem som är i arbete innebär den också en hård press på tryggheten i arbetet och försvagar fackföreningarna.
• Arbetslösheten används av borgerskapet för att avskaffa «gamla strukturer» på arbetsmarknaden, bl.a. olika välfärdsordningar.
• Den år ett mycket viktigt redskap når det gäller att skära i de offentliga utgifterna.
• Den håller många kvinnor utanför arbetsmarknaden och stoppar upp kvinnans frigörelse.
• Den håller stora delar av ungdomen utanför samhällslivet och är indirekt upphovet till subkulturer med vald och droger.
• Den är en viktig källa till rasism och splittringar på till exempel religiös grundval.

Det finns mycket mer att säga om arbetslösheten – bl.a. ur EU-borgerskapets internationella perspektiv – och jag tror att det är den fråga där klasskampen i Europa i den närmaste framtiden kommer att fokuseras. Om arbetarklassen i de europeiska länderna inte lyckas skapa en omfattande rörelse mot arbetslöshet och sociala nedskärningar blir vår framtid mörk. Da blir vi blott ett redskap för EU-imperialismen i sin kamp för att lägga under sig den tredje världens råvaror och marknader, och vi blir ett våpen i EUs hand mot den japanske och den amerikanske arbetaren.

av Paul M. Sweezy

Minken antar at jeg i talen min i Tyrkia («Finanskapitalens triumf») «utvilsomt sikter til … de såkalte euromarkedene … sorn springer ut av at finansinstitusjoner tar imot innskudd og gir lån i andre valutaer enn sin egen». Hans klare beskrivelse av disse markedene handler om måtene aktørene i de forskjellige landa driver forretninger på og samtidig søker å minimalisere de tre ulike risiki som finnes (valuta-, kreditt- og rente-risiki). Jeg vil helt bestemt ha med disse markedene i begrepet finansiell kapital (note 1), slik jeg bruker begrepet, men de utgjør kun en liten del av summen. Noe som er mye viktigere og mye større, er aksje- og obligasjonsmarkedene, valutamarkeder og markeder for såkalte derivater, dvs. finansielle instrumenter som «deriverer» (får) sin verdi fra verdisvingningene til noe annet (aksjer, obligasjoner, valutaer, varer, futures, opsjoner og indekser).

Minken mener at jeg tar feil når jeg «setter likhetstegn mellom kapital som akkumuleres ved hjelp av disse markedene og spekulativ kapital – som vel må være kapital som brukes til usunne svindler, svært risikable prosjekter». Det jeg synes er virkelig galt her, er Minkens forsøk på å skille ut en spesiell kategori spekulativ kapital. All kapital inneholder et spekulativt element, til og med gull og obligasjonene og vekslene som støttes helhjertet med kreditten til de mektigste statene i verden. Og fra dette utgangspunktet har det spekulative elementet en spredning helt opp til 100 %. Dette betyr ikke at 100 % spekulativ kapital er verdiløst, bare at ingenting og ingen som helst person garanterer noen del av dens verdi: den er verd det den kan selges for, hverken mere eller mindre. Når det gjelder derivater som får sin verdi fra svingningene i andre tings verdier, er det spekulative elementet per definisjon 100 prosent. Min påstand er at det spekulative elementet i den finansielle kapitalen som helhet har vært stigende – naturligvis med svingninger rundt trenden – de siste par århundrer, med et sterkt avvikende oppsving de siste par årtiene. Dette har ført til, tror jeg, at det fremste kjennetegnet ved finansiell kapital er spekulasjon.

Hvordan kan denne oppblåsninga av den mer og mer spekulative finansielle kapitalen i denne siste fasen av kapitalistisk utvikling forklares? Jeg prøvde, i min tyrkiske tale, så kortfatta som mulig, å legge fram det svaret jeg og mine kolleger i Monthly Review er kommet til de siste årene (note 2). Den sentrale dynamikken som virker her, er to gjensidig påvirkende prosesser, en i den underliggende virkelige økonomien, den andre i den finansielle overbygninga. På den ene sida ble stagnasjonen som kjennetegna 30-tallet, gjeldende igjen i og med nedgangen tidlig på 70-tallet, etter å ha vært avbrutt i cirka 25 år på grunn av andre verdenskrig og dens ettervirkninger: den virkelige investeringsboomen som skapte «de gyldne åra», vitra bort. På den andre sida vendte kapitalister som trengte alternative markeder for sine akkumulerende profitter, seg mer og mer til finansielle investeringer som Wall Street og dens konkurrenter i ulike forretningssentre kunne tilby. Dette er naturligvis en overforenkling, men jeg tror den fanger det som er viktigst i den komplekse endringsprosessen mellom to ulike faser i kapitalismens historie etter den andre verdenskrigen.

Minken tar avstand fra hele denne tankegangen fordi den forutsetter en underliggende tendens til stagnasjon i et (modent) kapitalistisk system. Han antar at jeg har dette synet fordi at jeg er en «underkonsumpsjonist», dvs. en som «mener at kapitalismen normalt vil være preget av stagnasjon, og at dette skyldes manglende etterspørsel etter forbruksvarer … Et slikt syn på kapitalismen finner etter mitt skjønn ingen støtte hos Marx.» Minken har naturligvis rett i at Marx ikke var en underkonsumpsjonist, men han tar feil når han tror at jeg er en. Mitt syn er at den manglende etterspørselen som forårsaker stagnasjonstendensen, har å gjøre med den samlede etterspørselen etter alle slags varer, både kapitalvarer og forbruksvarer, og at den har sin opprinnelse i en annen tendens, den at kapitalister overakkumulerer, dvs. å utvide produksjonskapasiteten mer enn den samlede etterspørselen øker. Dette er, tror jeg, kjernen i Marx’ berømte setning at «den kapitalistiske produksjonens virkelige barriere er kapitalen sjøl». Det er i et forsøk på å overstige eller omgå denne barrieren at kapital mer og mer forlater produksjonsområdet og konsentrerer seg stadig mer om sjølekspansjon i reint finansielle former. Sett fra standpunktet til finanskapitalister, virker dette fullstendig rasjonelt. Det gjør at de blir rike og kan nyte alle godene og luksusen som de industrielle kapitalistene har. Men for samfunnet som helhet har kapitalens endring fra produksjon til finans allerede katastrofale følger, hvorav den viktigste er den dramatiske økninga i delvis og full arbeidsløshet i verden som helhet, noe som var tema for ILOs 1994-rapport om det emnet.

Minken er like klar som jeg er over at det globale kapitalistiske systemet er i pinslene til en krise som stikker atskillig djupere enn kun en syklisk lavkonjunktur. Sagt på enkleste måte går min forklaring langs ideen om stagnasjon i den virkelige økonomien og løpsk finans, som igjen reflekterer ulike trender i akkumulasjonen av virkelig og finansiell kapital.

Dette er i følge Minken ikke en marxistisk teori, og han gir en forklaring – eller kanskje er det mer korrekt å si at han legger fram elementer til en slik forklaring – som han anser å være i tråd med ideene til Marx. Dersom jeg forstår ham rett, dreier det seg om en global omstrukturering av produksjonen, der noen områder og industrigrener kollapser og andre kjemper for å ekspandere. Den verdensomspennende uroen som denne overgangen forårsaker, ligger i bunnen av denne krisa og forårsaker en mengde ulike uregelmessigheter og brudd, som for eksempel den overdrevne ekspansjonen til finansiell kapital. Likevel ser han for seg muligheten for en tilbakevending til mer normale tider: «Hvis restruktureringa er vellykka, vil industrien og finansmarkedene seinere vokse mer i takt.» Men til dette legger han til – viselig, etter min mening – en advarsel: «Hvis ikke, vil vi få et finansielt krakk.»

Jeg bør legge til her at min forklaring om krisa på ingen måte utelukker muligheten av et finansielt krakk. Tvert imot, overutviklinga av finansiell kapital i forhold til virkelig kapital garanterer så å si ikke én, men mange finansielle krakk, og det er jamen det som har skjedd lenge nå i en eller flere deler av det verdensomspennende systemet, og det er mange tegn på at det vil fortsette å skje. På dette punktet er forskjellen mellom mitt syn og Minkens at han ser for seg muligheten for en løsning på krisa, mens jeg gjør ikke det. Jeg tror at krisa, understreka av de tilbakevendende finansielle krisene vil vare like lenge som sjølve systemet.

Et siste moment. Minken avslutter sin «kommentar» med følgende: «Merverdien kommer ifra produksjonen, og uansett hvor store deler av den som sirkulerer i finansverdenen, kan det ikke skapes profitt der som ikke er overført merverdi fra produksjonen. Profitter skapes ikke ved å veksle penger og ta renter. På det punktet er dessverre Sweezy uklar.» Jeg er villig til å erklære meg skyldig dersom fraværet av noe som helst forsøk på å behandle disse spørsmåla, er det samme som å være uklar. De er meget kompliserte, og jeg kjenner ikke til noe sted i den marxistiske økonomiske litteraturen der de omhandles, for ikke å si belyses med suksess. Jeg skal bare påpeke her at ideen om at merverdi «sirkulerer i den finansielle verden» slår meg som ulogisk og villedende. Det som sirkulerer i den finansielle verden, er ikke merverdi, men pengekapital. Ved et hvilket som helst tidspunkt kan en del av den, la oss si 1 million dollars, gjøre en av følgende ting:

• (1) den kan legges til hvile i et pengeforråd;
• (2) den kan fortsette å sirkulere som rentebærende finansiell kapital, noe som gjør at dens mengde vokser;
• (3) den kan viskes ut, delvis eller helt, ved at en debitor går konkurs;
• (4) den kan brukes opp på luksusvarer (båter, eiendommer o.l.) for på den måten å avslutte tilværelsen som finansiell kapital og bli en del av etterspørselen etter den typen forbruksvarer;
• (5) den kan investeres i maskinvare eller andre typer produktiv kapital, for igjen å miste dens egenskap av å være finansiell kapital og forandre seg til virkelig kapital.

I den grad den øker etterspørselen etter luksusvarer eller kapitalvarer slutter den å være finansiell kapital og realiserer en del av merverdien som er skapt i den virkelige økonomien. Den totale finansielle kapitalen sirkulerer på samme vis – ekspanderer, minker, eller faller utafor som tida går og så blir den påplussa nå og da når kapitalistene i den virkelige økonomien flytter sine profitter fra produktive til finansielle kanaler.

Dette er langt fra noen fullstendig beskrivelse av sirkulasjonen til den finansielle kapitalen – for eksempel er ikke en gang rollen til banksystemene og regjeringene i det å øke eller svekke flyten berørt – men jeg håper at det er nok til å antyde problemets kompleksitet for på den måten å finne en unnskyldning for at jeg ikke ga den klargjøringa som Minken savner.

[Svar fra Minken]

Noter

1. Oversetters anm: Jeg har oversatt «financial capital» med «finansiell kapital», ikke «finanskapital». I leninistisk terminologi er finanskapital et begrep brukt om sammensmeltinga av bank- og industrikapital. Som det går fram av artikkelen mener Sweezy med «financial capital» omtrent det samme som pengekapital. Jeg ber leserne ha dette i mente når det gjelder oversettelsen i Røde Fane nr 4, 1994. Der har jeg brukt «finanskapital», men mener altså nå at det ville skapt større klarhet å skrive «finansiell kapital». [Tilbake]

2. For videre forklaring les Harry Magdoff og Paul M Sweezy: Stagnation and the Financial Explosion, Monthly Review Press 1987. Det viktigste i denne utmerkede boka finnes oversatt og utgitt av AKP i heftet Markedskreftenes triumf eller sviende blåmandag. [Tilbake]

Leder

av Solveig Aamdal

Nei til EUs landsmøte vedtok: «Nei til EU går inn i en fase der folkets nei til EU-medlemskap skal trygges. Målet er å sikre et fortsatt flertall i folket mot norsk innmelding i EU, avsløre og stoppe alle forsøk på å omgå resultatet av folkeavstemminga ved tilpasninger og binding til EUs politikk. Folkets nei skal forsvares gjennom et bredt engasjement på grasrotnivå.»

Dette er et viktig vedtak. For det første viser det hvor langt diskusjonen innafor Nei til EU er kommet etter at rådet i januar sendte ut fire forskjellige modeller for framtidig jobbing i organisasjonen. For det andre viser det styrken i motstanden. Vi skal ikke bare avsløre alle forsøk på å omgå folkeavstemminga, vi skal stoppe dem. Dette er ingen liten oppgave. Det vil kreve at Nei til EU makter å alliere seg med store grupper utafor organisasjonen, slik som fagbevegelsen, politiske partier og folkelige organisasjoner.

Innafor Nei til EU uenighet om hvor sterkt vi skal kritisere regjeringas politikk, og hva vi skal kalle EU-tilpassing. Det er heller ikke enighet om hvorvidt vi skal stemple regjeringas linje for å utvide EØS-avtalen som EU-tilpassing. For det store flertallet av medlemmene i Nei til EU er det ikke vanskelig å se at den politikken regjeringa fører står i sterk kontrast til resultatet av folkeavstemminga. Folket sa ikke nei for at regjeringa i neste omgang skal styre oss i samsvar med Maastricht-traktatens målsettinger.

Når enkelte innafor Nei til EU har problemer med å se dette, henger det i stor grad sammen med det synet de har på det parlamentariske demokratiet. At vårt «folkestyre» kan brukes mot folkets interesser ser de, men så lenge storting og regjering er valgt på lovlig, demokratisk måte, later enkelte til å mene at det de gjør, ikke skal kritiseres. For Nei til EU vil dette være ei linje som ikke bare vil bryte med landsmøtevedtaket, men hindre organisasjonen i å bygge de alliansene som vil være nødvendige.

Regjeringas og stortingetsflertallets politikk må stemples som det det er. Vi må være villige til å slå fast at regjeringa ikke respekterer folkeavstemminga. Det eneste de ikke har gjort, er å melde Norge direkte inn i EU, det ville da også ha vært politisk umulig.

Nei til EU vedtok på sitt landsmøte å fortsette aktiviteten, fortsette arbeidet mot EØS og fortsette som medlemsorganisasjon. Dette var en stor seier for aktivistene i organisasjonen. Men vi som ønsker at Nei til EU skal fortsette som en organisasjon for aktivister, må ikke si oss fornøyd med det. I tida framover må vi kaste oss inn i den lokale jobbinga, stå på stand, være med og arrangere åpne møter og ikke minst – jobbe for at vi får så breie styrer som mulig på fylkes- og lokalplan. Uten at vi får aktive styrer som støtter opp om målsettinga til Nei til EU, vil det lokale arbeidet kunne falle sammen.

I kampen mot EØS framover, er det viktig at Nei til EU ikke bare går mot enkeltdirektiv, men blir den samlende organisasjonen for all motstand mot EØS. Det er den beste metoden for å avsløre og stoppe alle forsøk på å omgå resultatet av folkeavstemminga.