av Birger Thurn-Paulsen

Det er ikke det at det ikke har vært debatter i kjønnskampens hete, men jeg er redd vi har vært ganske flinke til å legge ballen død etter en stund. Vi har tatt damene i stedet for ballen

I forrige nummer av Røde Fane står det en utfordring til oss menn, skrevet av svenske Gerda Christensson. Hun fortjener et svar. Hun fortjener at vi bryter tausheten.

Siden vi er skolerte revolusjonære, har vi nok ofte klart å få det til å se ut som om vi har tatt ballen, men er ikke realiteten slik at vi har personifisert påstandene og debatten ved å bruke knepet: «Jeg kjenner meg ikke igjen. Jeg er ikke sånn. Dere overdriver.» Hva sier Gerda Christensson? Overdriver hun, har hun rett, hva betyr det for oss?

Makta er svært opptatt med å propagandere at likestillinga er kommet langt. Egentlig er det likestilling, det er bare noen småting vi må plastre opp, noen problemer som står igjen. Det er såpass likestilling at påstander om at kvinnekampen er gått for langt er kommet opp, til og med fra feminister, eller skal vi si tidligere feminister. Mange biter på det, også damer. Det er ikke så rart; tilsløringen antar ganske avanserte former.

Kvinneforskere og andre damer har pekt på at selv om kvinnekampen har flyttet grenser, så er de flyttet på en ganske finurlig måte. Kvinner kan gjøre alt menn kan, men stadig på mannens premisser. Begge kjønn kan være enige om at kvinner kan og bør, bare hun ikke tråkker over grensa. Det er som et spill hvor begge parter har interesse av at det ser ut som likestilling. Bare det ikke rokker ved det grunnleggende premisset. Kjersti Ericsson har uttrykt det slik i boka Kjønnsspillet:

«Mesteparten av samhandlinga mellom kvinner og menn består i et slags «samarbeid», der begge parter følger sine egne regler, og resultatet i det store spillet blir at mannekjønnet vinner. Maktforholdet er innebygd, både i samfunnets store strukturer, i de «systematiske tilfeldighetene», i de dypeste lagene av identiteten vår og i de bittesmå detaljene i dagliglivet.»

Strukturell vold

Detaljene i dagliglivet er dessverre ikke alltid så små. Gerda Christensson påpeker at det farligste sted en kvinne kan ferdes er i sitt eget hjem. Ingen nyhet det, men skjønner vi det?

Farlig ofte kulminerer det i alle grader av vold rett og slett fordi kvinnen vil ut av forholdet, eller det kan være utløst av sjalusi. Kontrollen trues, eiendomsfølelsen sitter i ryggmargen: Får ikke jeg deg, skal ingen andre ha deg heller. Det farlige ved mannen er at forsvar så lett blir til angrep. At angrepet så ofte blir voldelig. Når det mannlige selvbildet trues, når kontrollen og grepet glipper må bitene på plass igjen ved hjelp av maktmidler. Hva er det vi er redd for å miste? Ser vi dette som systembetinget og strukturell vold, eller skyver vi det fortsatt vekk som gal manns verk?

I partiprogrammet til AKP står det at familien er kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene. Er det en problemstilling som blir fortrengt fordi det egentlig er masse uenighet om den? Tar vi det ikke på alvor nå fordi det er et prinsipprogram, eller fordi familien er familien og kan ikke gjøres noe med for revolusjonen?

Kvinnekamp og revolusjon

Kvinnekampen er revolusjonær, sier Christensson og beskriver arbeidet i SKA: «At vi kvinneaktive begynte å forstå kvinnekampens avgjørende betydning for å forene arbeiderklassen og kampen for revolusjonen, førte til at vi drev stadig mer kvinnekamp innenfor SKA. Og da støtte vi på den virkelige motstanden. Da utviklet mennene sine herskerteknikker og gjorde alt de kunne for å kue oss og få oss til å holde kjeft.»

Jeg tror ikke noe av dette er nytt eller fremmed for den norske progressive bevegelsen. Det er ingen hemmelighet at mange progressive damer, også i ledende verv, har følt at de har møtt veggen i progressive menn.

Jeg tror G.C. har rett når hun hevder at en énkjønnet venstreside ikke har noen framtid. Hva betyr det for oss hvis vi er enige i at kvinnekampen er avgjørende i kampen for revolusjon? I teoriene våre er vi kommet såpass langt i spørsmålet om marxisme, kvinnekamp og revolusjon at det blir tragisk paradoksalt at kvinner og menn i den progressive bevegelsen stanger hodene mot hverandre. Rettere sagt at kvinner stanger i menn. Vi sier at kampen mot undertrykking må føres av de undertrykte, på de undertryktes premisser. I debatter blant progressive menn blir det sagt at kvinnekampen må føres av kvinnene sjøl, de vet hvor skoen trykker. Og under ruger ofte forestillinga om at kvinnefrigjøring først kan komme etter revolusjonen.

Ja, ja ingen kommer til å bli lykkelige innafor rammene av dette samfunnet, og ingen full frigjøring av noe som helst kan skje uten at rammene sprenges, men dette spørsmålet ligger her nå, og ikke på papiret: Om kvinnekampen er en avgjørende del av selve kampen fram mot revolusjon. Jeg har oppfatta det slik at vi mener at det som kommer til å skje etter revolusjonen, henger nøye sammen med hva vi foretar oss i forkant av den.

Skyld og skam

I mannedebatter kan det ofte bli hevdet at vi ikke må ha skyld og skam som utgangspunkt. Helt enig. Selvfølgelig er ikke alt menn sier og gjør og står for her i verden det reine helvete. Samtidig har vi problemer med å se oss sjøl. Jeg lurer på om ikke det handler om at det personlige forsvaret ligger såpass nær overflaten, at det hindrer oss i å se både det positive og negative i mannen. Vi sparker heller fra enn å gå på leiting etter oss sjøl. Vi må over et par forsvarsmurer og prøve å finne ut, på godt og vondt hva det vil si å være mann i denne manneverden.

Vi kan se det med frigjøringsbriller og forske i hva de mannlige tvangstrøyene er for noe, med sikte på å kjempe oss ut av dem. Forsker vi i helheten med sikte på å frigjøre oss fra å være undertrykkere er det også lettere å se og ta med seg det som er bra og positivt. Hittil har kvinner sagt og skrevet mye mer om menn enn menn har gjort. Litt skjer. Noen bøker er kommet, skrevet av menn.

Noen mannebevegelser er dukket opp, men slik jeg ser det beveger det seg mest på det private og personlige planet. Jeg tror bøygen er at vi er for opptatt av oss sjøl som den enkelte mann. Vi må se på oss sjøl som menn, se på vår identitet som menn i samfunnet. Jeg vil fram til at progressive menn bør ta det som skjer som en utfordring. Kan det være riktig av oss å la det som er av bevegelse blant menn, styre som det styre vil, la det gå på villspor? Vi prøver ellers å være i forkant av mest mulig

Og hva med forholdene innad den progressive bevegelsen. Skal vi løsne litt på kontrollen og ta problemet på alvor? Hva kan vi utvikle? Debatt er viktig, men jeg tror at vi også har bruk for et eller annet forum hvor vi kan komme videre i fellesskap. Den enkelte manns innsats flytter ikke fjell, selv om det er akkurat det vi blir opplært til å tro.

av Jan Hårstad

Det er mange uforståelige trekk ved AKP: en påkaller seg leninisme og marxisme, men leser man en artikkel om forsvaret i Røde Fane nr 2, 1994 er det som om verken Marx eller Lenin noen gang skulle ha levd.

Det finnes ikke en eneste prinsipiell lærdom verken om staten, hæren eller om krig nedfelt i Per Gunnar Skotåms artikkel.

Typisk for artikkelen er formuleringer som: «Jeg har flere steder brukt betegnelsen et sterkt nasjonalt forsvar uten i forklare det nærmere. Å utvikle premisser og innhold til hva det bør bestå av, er manges ansvar og oppgave.» «EU-motstanderne må ta ansvar for forsvarspolitikken som en del av kampen for nasjonal sjølstendighet.» «Sosialistisk Venstreparti har store illusjoner om FNs rolle, men er klart mot EU, VEU og Nato.»

Dette er rent barnehageri. SP, SME, KrF og SV er glødende tilhengere av Nato. SV sogar av tyske militære inngrep i Norge og forhåndslagring. Se intervjuene med Solheim og Chaffey i Aftenposten de siste årene (23. juni 1992).

Lenin hevdet alltid at folk som bedømte partier og politikere etter programmer og uttalelser, må være noen infantile tullinger som var ubrukelige i seriøst politisk arbeid. Praksis er det eneste kriteriet marxister går ut fra og i alle hete politiske konflikter i de siste årene, støttet alle de nevnte partiene militant opp om Nato og USA!

Internasjonalene

Allerede Marx slo fast at krig var en organisk og iboende del av kapitalismens vesen. En sentral hensikt med stiftelsen av den Internasjonale arbeiderassosiasjonen var «å påby fred hvor enhver som ønsker å være deres herrer, skriker på krig». Ved nedslaktingen av Pariserkommunen 1871 skriver han:

«De europeiske regjeringene viser på den måten foran Paris klasseherredømmets internasjonale karakter. Arbeiderassosiasjonen er arbeidets internasjonale motorganisasjon mot kapitalens verdensborgerlige sammensvergelse.»

Lenin og bolsjevikene satte ved krigsutbruddet 1914 umiddelbart igang arbeidet med en ny internasjonale som hadde sin kime i Zimmerwald-bevegelsen hvor også de tyske spartakistene var representert. Lenins syn på imperialistisk krig finnes nedfelt i hundrevis av artikler, men konsentrert går det slik (9. juni 1917):

«Kampen mot den imperialistiske krigen er umulig såfremt den ikke er en kamp som utkjempes av de revolusjonære klassene mot de herskende klassene i verdensmålestokk. Krig er en fortsettelse av borgerlig politikk, ikke noe annet.» Og: «Uten en serie revolusjoner er den såkalte demokratiske fred en middelklasse-utopi.»

Lenins analyse i Pravda 18. oktober 1921 (!) av hvordan den annen verdenskrig ville arte seg er forbløffende god og korrekt. På den sjuende partikongressen i mai 1917 het det:

«Sett fra et marxistisk synspunkt er det under en diskusjon om imperialismen, fullstendig absurd å begrense seg til forholdene i bare ett eneste land da alle de kapitalistiske landene er nært knyttet til hverandre … Hele menneskeheten er kastet inn i en eneste sammenvevd blodpøl som ingen nasjon kan frigjøre seg fra på egen hånd. Skjønt det eksisterer mer og mindre framskredne land, har denne krigen bundet dem sammen med så mange tråder at det er utenkelig at ett land med egne anstrengelser kan komme ut av denne blodpølen»

Krig mot krigen

For å sammenfatte: Bolsjevikene og spartakistenes syn var at bare arbeidet for utløsningen av en proletarisk verdensrevolusjon kunne forhindre nye imperialistiske kriger. Med andre ord: Hvis vi vil kjempe mot okkupasjon og krig, må vi kjempe for den proletariske revolusjonen både i Norge og verden. Den eneste krig som marxismen anbefaler er klassekrig mot borgerskapet i alle land: Snu den imperialistiske krigen til en borgerkrig! Hovedfienden står i det egne landet!

Stalinistisk nasjonalisme

Den teoretiske modellen som Per Gunnar Skotåm arbeider med, minner påfallende mye om Josef Stalins Kominternlinje i Kina i 1927 som endte med en arbeidermassakre uten sidestykke. Det kinesiske kommunistparti ble pålagt å gå inn i det «nasjonale» og «uavhengige» «arbeider- og bondepartiet» Kuomintang, men da disse «progressive nasjonalisters» klasseinteresser ble alvorlig truet, allierte de seg umiddelbart med den føydal-militære konservative overklassen og slaktet ned for fote.

Som et politisk tegn i tiden viser modellen AKPs forferdelige store problem er med å slite seg løs fra stalinistisk nasjonalisme og vende tilbake til leninistisk og bolsjevikisk internasjonalisme. Det er spørsmålet om arbeiderklassens politiske uavhengighet som er så fryktelig vanskelig å gripe.

av Pål Steigan

Sett fra russisk side har Russland tapt alt som var vunnet gjennom nesten tre hundre år.

Mellom Tysklands østgrense og Russlands vestgrense ligger et belte av fattige, ustabile land. Russland sjøl er både fattig og ustabilt. Landet er skjøvet så langt østover som det sto før Peter den store seiret over Sverige i slaget ved Poltava i 1719.

Krim, Svartehavets diamant, som Russland har ført en rekke kriger og tapt massevis av menneskeliv for å sikre seg, har ved tilfeldighetenes spill blitt en del av et uavhengig Ukraina. Det tre hundre år gamle ekteskapet med Ukraina, med dets rike jordbruk, dets kull og stål og dets tungindustri er brutt. Dermed ligger det russiske rikets opprinnelige arnested utenfor riket.

Koloss på leirføtter

Russlands århundrelange redsel for å bli stengt ute fra havet, fra isfrie havner er langt på vei blitt virkelighet. Et pustehull er åpent ved St Petersburg og gjennom Azrovhavet i sør. Gamle lydriker som russiske imperiebyggere sikret seg kontroll over, er tapt, og sjølve kolossen Russland vakler av gårde på sine leirføtter. Samtidig eter den gamle motstanderen Tyskland seg igjen østover og sørover. Forbundsrepublikken annekterte DDR og har gjort Slovenia, Tsjekkia og Kroatia til klientstater. Polen, Ungarn og Slovakia later til å gå samme vei.

Ukrainsk-tysk allianse?

Dersom det bryter ut en åpen konflikt mellom Russland og Ukraina, for eksempel etter at en folkeavstemning på Krim har erklært halvøya uavhengig av Kyjiv, vil Ukraina nesten helt sikkert vende seg til Tyskland for å få støtte. Det er sterk historisk presendens for dette.

En behøver ikke å være veldig paranoid i Russland for å oppfatte dette som en gigantisk internasjonal sammensvergelse mot det russiske riket. Vesten har truet og lokket Russland inn på en markedsliberalistisk vei som har skapt en bunnløs fattigdom for det store flertallet og redusert Russlands status i verdensopinionen fra supermakt til fattig tigger. Det er brygget en cocktail av det mer eksplosive slaget.

Som i mellomkrigstida

Situasjonen er uhyggelig lik den som ble skapt i Tyskland i mellomkrigstida etter nederlaget i første verdenskrig: nasjonal ydmykelse, tap av historiske områder, massearbeidsløshet, hyperinflasjon og økonomisk sammenbrudd. Dette beredte grunnen for en demagogisk nazisme som kunne spille på helt reelle problemer for det tyske folket, problemer som seierherrene fra Versailles hadde en vesentlig del av ansvaret for. På samme måte kan man gjeme si at Vesten har skapt Zjirinovskij.

Sympati for revansjistene

Fortsetter den politikken som er ført etter Sovjetunionens sammenbrudd, så vil de ekstreme revansjistene i Russland feie inn i Kreml på en bølge av sympati fra et utsulta folk. Forutsatt at ikke et virkelig venstre i Russland kan forhindre det. Men Vesten ser på et slikt venstre som et verre onde enn Zjirinovskij, og vil motarbeide det med alle midler. Akkurat som Verdensbanken og USA ga grønt lys til at Jeltsin kunne bombe sitt eget folkevalgte parlament, vil man kunne applaudere et Zjirinovskij-diktatur, hvis man ser på det som eneste bolverk mot et opprør fra venstre.

Leder

av Erik Ness

– Fri flyt dreier seg om de grunnleggende prinsippene for økonomien i demokratiske land, sa statsminister Gro Harlem Brundtland i en polemikk mot Anne Enger Lahnstein i Stortinget 27. april. Et «omdefinert demokratibegrep» kalte AKPs nestleder, Erling Folkvord, dette på AKPs store EU-samling i slutten av august.

– Jo friere spillerom for kapitalen, – jo mer demokrati! er nå parola fra statsministeren.

DNAs utilslørte hyllest til liberalismen er samtidig en grunnleggende tilslutning til FrPs politikk:

• – Kassalappen skal være folks viktigste stemmeseddel.
• – Ta sterk avstand fra det politiske demokrati og styring gjennom politiske vedtak. La oss slippe politikerne!

Uenigheten om Gros demokratibegrep går dypt ned i Arbeiderpartiets medlemsmasse og velgergrunnlag. Det dreier seg om «hvem er våre venner – hvem er våre fiender», et spørsmål om klasser.

– Det som skiller oss fra Høyre-folka, er at vi vil styre kapitalen, presse dem til å gjøre sånn som vi vil, kan en hvilken som helst klubbleder eller sekretær med partiboka i orden si.

Vår statsminister er kredittkassemennenes forlengede arm i hverdagens politikk.

Fra første januar i år ble det fri flyt av flyruter i Norge. Flyselskapene slipper å søke om konsesjon. Det var en metode for å få selskapene til å trafikkere ruter som det var mindre profitt på, og som det hadde vært samfunnsmessig fornuftig at ble opprettholdt.

Brundtlands gjennomføring av «demokratiet» sitt førte til flere avganger på de mest trafikkerte rutene og dumping av prisene på flybillettene. Folk tar mer fly og færre bruker tog. Underskuddene på NSBs budsjetter blir hundrevis av millioner. De minst profitable rutene og avgangene – både på tog og fly – legges ned.

«Fri flyt»-demokratiet står i motsetning til konsesjonslovgivning, reguleringer, politisk fattede vedtak for å tvinge gjennom en samfunnsmessig utvikling som av og til står i motsetning til sterke kapitalistgruppers profittbehov. Det flytende triangel Høyre, DNA og monopolkapitalen prøver å sørge for at resultatene av «fri flyt»-demokratiet ikke blir diskutert.

Mediemessig blir disse resultatene ikke drøftet som et spørsmål om hva slags samfunnsstruktur vi ønsker oss, bosetting, arbeidsplasser osv. Hvorfor ikke? Medias «10 på gata» har svaret: Spør folk hva de liker best tog eller fly, og svaret er klart: Fly.

Ikke alle blir lurt. Derfor er EU-motstanden så stor. Ola og Kari har fatta et viktig poeng: Friere spillerom for kapitalen er alltid det samme som større mulighet til å bli trakka på.

Brundtland kler seg med argumenter om fred, bedre miljø, nye arbeidsplasser i fiskeindustrien. De siste ukene fram til 28. november må vi bruke metoden til barnet i H C Andersens eventyr om Keiserens nye klær. Vi må peke og rope: «Se hun har jo ingen klær på!»

Bokomtale ved Johan Petter Andresen

Det er en gjeng i New York som er med på å holde i live en marxistisk bevegelse i USA. Etter min mening har disse gamle gubbene og deres yngre medarbeidere ytt mange positive bidrag for å utvikle vår felles innsikt i den generelle utviklinga i verden. Denne gjengen samler seg om å utgi tidsskriftet Monthly Review og hjelper progressive med å utgi bøker. Her i Norge er det vel en håndfull abonnenter som følger med i Monthly Review, som egentlig fortjener en større leserkrets. Nok om det. Monthly Review-gjengen har altså utgitt en bok som handler om utviklinga av arbeidsmarkedet i USA de siste tjue åra. Boka er skrevet av en økonomiprofessor som holder til ved Pittsburgh-universitetet.

Mye info

I løpet av de hundre-og-noen-og-tredve sidene behandler han utviklinga av arbeidsløsheten, arbeidstida, ansettelsesforholda, reallønna, familieinntektene, fattigdomsutviklinga m.m. på en overbevisende måte Det er mye nyttig informasjon om forholda for den amerikanske arbeiderklassen. Dessuten knytter han sammen denne informasjonen på en annen måte enn jeg er vant til. Blant annet påstår han at den gjennomsnittlige amerikanske familien nå bruker mer tid på arbeid totalt sett enn tidligere, og viser dette med tall. I USA har reallønna synki de siste par tiåra, og utviklinga «over there» er på mange måter dit våre europeiske kapitalister lengter når det gjelder forholda for arbeiderklassen. Når det gjelder hvilke forklaringsmodeller han bruker, håper jeg at det holder for Røde Fanes lesere å si at han tilhører samme skole som Magdoff.

Reformist

På slutten av boka har han et kapittel som heter: Hva må gjøres. Og her framstår han som en ekte reformist. Det lille som finnes av politisk analyse viser etter min mening at USA ennå har til gode å oppleve et skikkelig sosialdemokratisk regjeringsparti, eller for den saks skyld en reformistisk massebevegelse. Han virker altså rett og slett naiv på meg. Det er naturligvis noen gode reformforslag, men hovedstrategien er altså at en slags kooperasjonsbevegelse skal bygges opp og etter hvert erstatte kapitalismen, på samme måte som kapitalismen utvikla seg innafor føydalismen, for så å ta over. Det var faen så snille kapitalister de har i USA.

Lettlest

Man skulle ikke tro at denne boka er skrevet av en professor. Han er veldig grei å lese, og der han bruker fremmedord, gir han en forklaring på ordet. Dessuten er layouten fin der han bryter opp lengre analyser med egne bokser som handler om konkrete eksempler. Boka får du naturligvis hos Tronsmo bokhandel.

1. Johan Petter Andresen: Lengre arbeidstid, færre jobber (bokomtale)
2. Erik Ness: Oppretthold Nei til EU! (leder), Paul M Sweezy: Finanskapitalens triumf
3. Harald Minken: En kommentar til Sweezy
4. Tron Øgrim: En titt inn i framtida
5. Siri Jensen: Kvinnene i arbeiderklassen – offensive og defensive
6. Terje Valen: Reformisten Derrida
7. Kjersti Røhme: Kirunarapporten
8. Birger Thurn-Paulsen: Når kvinner går på tvers (intervju med Siri Jensen)
9. Olav Randen: Bedehuset, Stalin og det konsekvente demokratiet
10. Kjersti Nordby: Arbeiderklassens lidende rolle?
11. Jan Fjeldstad: Nyheter fra Tronsmo
12. Antifascistisk aksjon: Massemobilisering eller terror
13. Jan Hårstad: Lenin mot Skotåm