av Jan Hårstad

Det norske borgerskapet velger tysk ledelse i dag, på samme måte som det valgte amerikansk ledelse for 30 år siden og engelsk for 60 år siden.

Europas historie er den europeiske imperialismens historie. De ulike imperialistmaktene hadde delt opp verden i ulike interessesfærer fra 17-18-hundretallet. England hadde Det indiske hav, Middelhavet, Asia med India og Pakistan som sine imperialistiske ekspansjonsonmåder, hvor de hadde sine kolonier Frankrike kontrollerte blant annet det nordlige Afrika. Italia hadde Somalia og litt på Balkan, mens Tysklands ekspansjonsområder var knyttet til koloniene i Afrika og Øst-Europa helt fram til Ural.

Skandinavia – Tysklands område

Alle disse landene hair framlagt – gjennom de siste hundre årene – veldig klare definisjoner av sine imperialistiske målsettinger i konfliktsituasjoner og i kriger. Men i disse kalkylene er Norge og Skandinavia med bare fra Tysklands side.

Tyskland har ut fra kulturelle, økonomiske, etniske og språklige grunner betraktet Norge og Skandinavia som sitt hegemoniale område når det gjaldt å utvide sin sfære. Det gjøres gjeldende veldig skrullete oppfatninger om Hitler som en enestående foreteelse i tysk politikk, som en avvikelse. Faktum var at Hitler sto for en politikk som – når det gjelder innholdet av den, ekspansjonsmålene og orienteringen – allerede var definert i 1870-årene ved Tysklands samling. Der ble det bestemt hvor de tyske ekspansjonslinjene skulle gå: Et europeisk «Grosswirtschaftsraum» under tysk hegemoni, Midt-Afrika som et tilleggsareal, pluss opprustning som et middel i konjunkturpolitikken.

Da Tyskland var i krig i 1914, fastslo man ganske nøyaktig hva som var krigsmålsprogrammene. Der heter det blant annet i punkt 4 (september 1914): «Målsettingen er å oppnå dannelsen av et midt-europeisk økonomiforbund gjennorn felles tollavtaler under tysk likeverdighet, men i realiteten under tysk ledelse, med Tyskland som stabiliserer sitt økonomiske herredømme over Midt-Europa.» (Fra Deutsche Kriegziele 1914-18, Ullstein 1964.)

I disse samme dokumentene finnes også Norge nevnt som en helt naturlig ekspansjonssone for den tyske økonomien. Det er viktig å forstå at av alle de tre-fire klassiske imperialiststatene, er det bare Tyskland som har gjort hegemonialt krav på Norge.

Det norske borgerskapet og Tyskland

Etter at USA tapte sin dynamikk i verdensøkonomien, får man en omstilling av den norske økonomien. Det at den var en olje- og gassøkonomi, passet veldig godt til de tyske interessene. I vårt miljø på venstresida i Norge klarte vi ikke å oppfatte dette fordi vi var dårlig skolerte i politisk økonomi og marxisme.

Jørgen Sandemose gjorde noen gode analyser av hva slags strategi det norske borgerskapet har. I en førstemai-tale i 1979 sier han: -Staten satser på å stimulere kapitaleksport og utenlandske investeringer av teknologi i Norge … først og fremst fra vest-tyske selskaper. Det sentrale er at det norske borgerskapet underordner seg det tyske i stadig høyere grad. Det norske borgerskapet velger tysk ledelse i dag, på samme måte som det valgte amerikansk ledelse for 30 år siden, og engelsk for 60 år siden.»

Dette en korrekt beskrivelse av den økonomiske prosessen og den norske kapitalklassens målsettinger. I 1992 framstår Tyskland som den største handelspartner for Norge. Når man leser langtidsplanene for utviklingen av gass og olje, er det slik at dette hovedsaklig går til de tyske selskapene.

Olje og gass gjør Norge til en helt sentral strategisk makt i Europa. Det har vært hevdet i avisene i forbindelse med EU-kampen at Norge var i ferd med å gli ut av den sentraleuropeiske sikkerheten, og bli en randstat som ingen ville ha noe med eller som var militært overlatt til seg selv osv. Dette en ren dekkoperasjon. En ren forfalskning av de reelle forholdene. Det militære samarbeidet med den nye alliansepartneren til Norge – altså Tyskland – har skutt fart når det gjelder materielt utstyr. Om skulle føre krig, kan man nesten ikke gjøre det uten å ha fageksperter og militæreksperter fra tysk rustningsindustri, for eksempel når det gjelder panser, tanks, Leopard 11, etc.

Norsk-tysk militært samarbeid

Det politiske alliansepartnerskapet utvikler seg på det militære området svært fort. 23. februar 1988 sto det i Aftenposten: «Tysk kampstyrke klar for Norge. Vest-tyskerne stiller gjerne en bataljon på 800-1.000 mann til rådighet for en multinasjonal Nato-styrke, til erstatning for den kanadiske brigaden som har vært øremerket for innsats i Nord-Norge.»

3. mars 1988: «For første gang i etterkrigstid deltar en hel avdeling vest-tyske jagerbombere i Norge på øvelse. Seks Alfa jet jagerbombere fra Oldenburg.»

28. april 1988: «Tyske styrker øremerkes for Norge.»

Februar 1990: «1.400 mann fra fallskjermjegerbataljon 253, kampsoldater øver vinterkrig i Indre Troms. Første gang tyske soldater øver i Norge.»

Sommeren 1991: «Tyske alpejegere klar for Norge. Aktuelt med øvelser i Nord-Norge. Det blir en formidabel kamporganisasjon, den kraftigste og kanskje mest eliteorienterte som finnes i den tyske hær. En sterkt pansret og offensiv kampstyrke med den mest moderne tank i den tyske hær. Brigaden legger stor vekt på sine historiske tradisjoner. I luen bæres merke med blomsten Edelweiss-divisjonen.»

Denne Edelweiss-divisjonen er den samme divisjonen sont angrep Narvik 9. april 1940. I offisersmessa deres i Mittelwald henger bildet av Edward Dietl, generalen som ledet felttoget i Narvik, en av Hitlers favorittgeneraler. I 1991 undertegnet Tyskland og Norge en avtale hvor Norge får anledning til å modernisere hele panservåpenet ved kjøp av 92 brukte, men moderniserte tyske stridsvogner av typen Leopard. Overtakelsen skjer til en generøs pris.

General Stoltenberg som var den tidligere tyske forsvarsministeren, var med Johan Jørgen Holst på to dagers rundtur til forsvarsinstallasjonene i Nord-Norge i 1991. Pressekonferanse: «Begge forsvarsministrene var opptatt av å avdramatisere inntrykket av Norge som en isolert utpost i Nordishavet. Stoltenberg (den tyske) minnet om at den tyske marine har påtatt seg viktige oppgaver i Norskehavet, og Tyskland står ved sine forpliktelser i Natos mobile utrykningsstyrker. Dessuten har den tyske marines flyvåpen viktige oppgaver i området.»

Stormakt – uten olje

Tyskland, Japan og USA er rivaliserende stormakter. Uvitenheten er stor om Tysklands posisjon i verdensøkonomien, selv blant venstreorienterte.

Etter sammenslåingen raste Tyskland fram på verdensstatistikken over industrielle stormakter. Landet er nummer tre! Når det gjelder kapitalinnehav, kapitalakkumulasjon, rangerer Tyskland som nummer to! De lærde strides om Tyskland nå er nummer to eller tre som våpeneksportør i verden. Ifølge tallene fra SIPRI står nå Tyskland for 41 % av alt våpensalg fra EU. (Se Jürgen Grässlin: Den Tod bringen Waffen aus Deutschland.)

Tyskland og Japan har en fryktelig akilleshæl til felles: De har ikke olje og gass. Dette poenget er noe av nøkkelen til forståelsen av de krigene som både Japan og Tyskland har ført. Det er gjort analyser av militære faghistorikere på hva som foregikk i generalstaben i alle de krigene som Tyskland førte. Alle viktige beslutninger i alle kriger Tyskland har ført, ikke bare i 1. og 2. verdenskrig, men i alle andre småkriger, har vært diktert av følgende: Hvor befinner oljen seg? Det er typisk for situasjonen ved århundreskiftet at når Tyskland skal bygge seg opp, finne seg en alliansepartner, så bygger man opp Tyrkia som ligger strategisk plassert i området langs oljekildene. Tyrkia blir da Tysklands fremste allierte under 1. verdenskrig. Den helt klassiske ekspansjonslinja for den tyske imperialismen går i det som kalles Donaurommet, over Balkan, med ett øye til Ukraina, ett til Tyrkia i retning Bagdad. Det er hovedveien.

Clinton omfavner Tyskland

Da Tyskland og Japan var allierte og skulle dele opp verden under den 2. verdenskrig, var man enig om at Tysklands innflytelsesområde skulle gå fram til Ural. Japan skulle få Sibir. Situasjonen er nå at Clinton har utropt Tyskland til sin nærmeste venn og alliansepartner. Hvordan skal man forstå dette, og hvilke konsekvenser får det for Norge?

Første gang Tyskland i etterkrigstiden satte seg kraftig imot USAs hegemoniale innflytelse, var under Balkankrigen da de sommeren 1991 gikk inn for en anerkjennelse av Kroatia og Slovenia. Det var for å markere at de var på rett spor igjen på sin «autobahn» i retning sine klassiske ekspansjonsområder. De viste flagg på Balkan, og de ønsker å bygge opp et Stor-Kroatia under tysk hegemoni. Et Kroatia som for øvrig er fylt opp av tyske fascister, militære rådgivere og alle mulige tyske selskaper. I forhold til flertallet er Kroatia en militær supermakt. Sommeren 1991 framla Pentagon analyser hvor man sier ordrett at hovedtrusselen mot USAs framtidige sikkerhet var om Tyskland og Japan rev seg løs fra multilaterale sikkerhets- og økonomiske arrangementer, og la ut på en uavhengig kurs.

Det er enormt viktig å analysere og forstå hvordan Clinton og USA plutselig kan gå inn i en slik kjærlig omfavning av Tyskland.

Sommeren 1994 fikk dollaren en ytterligere smekk Det hadde vært panikk i dollarverdenen. I forhold til den japanske yen har USA sakket akterut. Tanken på to framtidige fiender, Japan og Tyskland, får USA større og større vanskeligheter med. Den mest kranglete situasjonen mellom de såkalt allierte har vært regelrette handelskriger mellom Japan og USA. USA har et handelsunderskudd på 115 milliarder dollar. Det er alvorlig. Handelsunderskuddet med Japan er på 60 milliarder dollar. USA er verdens største gjeldsland. Den økonomiske muskelen til USA er fryktelig svekket. Det andre som skjer, er at Japan er et av de land i verden som ruster mest. Det går på så provokative ting for USA som at Japan i sitt kjernefysiske anlegg Takemora nå driver og forbereder bygging av atombomber. De har allerede en fantastisk rakett, og ytterste høyre i Japan har tatt til orde for å oppheve de sikkerhetspolitiske relasjonene med USA. Det er i en slik situasjon man må forstå USAs kolossale romstering i Asia. Et uttrykk for USAs vilje til å ta en kamp med Japan om hvem som skal ha det vietnamesiske, det kinesiske markedet, etc. Jeg ser det sånn at USA har funnet ut at de ikke klarer å ta oppgjøret med Japan uten å ha Tysklands velvillige nøytralitet eller som en slags alliansepartner. Hovedfienden for USA ser for meg ut til å være Japan. Det slaget utkjempes nå først og fremst i Asia.

Utflagging og klassekrig

Der hvor Tyskland har investert mest kapital i de siste årene, har vært i Kina. En enorm utflagging av den tyske industrien. Den flyttes ut av Tyskland til Tsjekkoslovakia, Polen, hele Øst-Europa, hvor lønningene er en brøkdel av hva den er i Tyskland. Så får man en kolossal arbeidsledighet. Mange mener det er 6,5 eller 4,5 millioner arbeidsløse. Det pågår nå en åpen klassekrig fra det tyske borgerskapets side mot den tyske arbeiderklassen. For å knekke arbeiderklassen, får man også en politimessig og sikkerhetsmessig opprustning av den tyske staten som skjer med utspekulert taktikk. Under dekke av å skulle bekjempe høyreekstremismen, lages en rekke lover og tiltak. Disse lovene blir ikke anvendt til nytte mot høyreekstremismen. Men de brukes for å knuse PKK.

Krig mot PKK

Den krigen som nå pågår i Tyrkia, mot PKK, må etter min mening defineres som en tyrkisk-tysk krig. PKK, kurderne, hadde hele sin infrastruktur når det gjaldt informasjon, kultursenter, alle sine viktigste politiske organisasjoner og den økonomiske ryggraden sin i Tyskland. Minst en halv million kurdere. Disse institusjonene ble på en eller to netter razziaoverfalt over hele Tyskland, alt ble ødelagt, lederne ble satt i fengsel eller utvist, og kurdere satte fyr på seg på Autobahn i Tyskland i desperasjon. Når de gjorde det, ble undertrykkelsen ytterligere øket, for det var liksom en provokasjon å sette fyr på seg.

Politiet i EU

Under dekke av å bekjempe narkokriminalitet, er politiet i Europa under arbeid. Man har blåst opp en veldig affære om narkokriminalitet, som nå gir politiet følgende muligheter: – Man kan når som helst gå inn i et rom uten på forhånd å ha noen papirer. – Man kan avlytte en hvilken som helst telefon uten å ha noe som helst juridisk mandat til det.

Tyskland er ledende i det som kalles Trevi og Schengen-politisamarbeidet i Europa. Det ser ut til å bli kolossale computerstyrte systemer, hvor alle mennesker som har noen som helst farligheter ved seg, blir booket inn på kjempestore computere som er bygget av Siemens. Denne er nå stasjonert i Strasbourg og skal settes i funksjon fra november 1994. Det finnes andre i England, som igjen er bundet sammen i lenker slik at hvilket som helst menneske, hvor som helst i EU, kan tas inn og kontrolleres. Man kan si det sånn at Stasi i Øst-Tyskland er en slags middelalderovervåking.

Tysklands atomvåpen

En annen sentral myte man kan lese om i norsk presse er at Tyskland ikke har atomvåpen og ikke vil ha det, og heller ikke skal få det. Men det er faktisk veldig få stater som har arbeidet så mye for å få skaffet seg atomvåpen som Tyskland. Situasjonen umiddelbart etter krigen var at Tyskland ble en frontstat for USA. De sørget for at Tyskland kom på fote igjen i et rasende tempo. Tyskland fikk det fineste utstyret som fantes når det gjaldt ny teknologi, masse penger, og de gamle nazistene kom inn i sine gamle stillinger utrolig fort. De ledende rakettfysikerne – Penemünde-fysikerne, Werner von Braun etc – fikk komme i gang med å produsere nye typer våpen. Richard Gehlen, sorn var Hitlers ledende etterretningssjef for Øst-Europa, ble umiddelbart satt inn til å bygge opp den tyske etterretningstjenesten i samarbeid med CIA. Innen militæret, politiet og etterretningen ble den nye tyske staten bygget på den gamle nazistiske stammen. Det var ikke et brudd med nazismen. De tyske selskapene hadde hatt en stor produksjonsøkning under krigen – slike som Siemens, Thyssen, Mannesmann og Daimler-Benz – fordi de hadde mellom fem og seks millioner slavearbeidere i arbeid. De tyske selskapene sto klare til å foreta en stor utvidelse allerede i 50-årene ved hjelp av amerikanerne. Da er det viktig å forstå hvorfor Tyskland idag er så mektig. Fordi den tyske industrien, de tyske industriarbeidsplassene ligger vel så mye utenfor Tyskland som i Tyskland. I dag har Tyskland omkring tre millioner industriarbeidsplasser utenfor Tyskland. Den største tyske industribyen er ikke i Tyskland, men Sao Paolo i Brasil.

Disse rakettfolkene, atomfysikerne osv lyktes faktisk å få den erkereaksjonære Franz Josef Strauss som atomminister i Tyskland. Hans oppdrag var på kortest mulig tid å ta igjen 10-15 års stillstand for å gjøre tysk atomteknologi internasjonalt konkurransedyktig. De brukte enorme summer på å bygge opp en kjernefysisk kompetanse. Man bygget universitet og akademier i Karlsruhe, Julich, München, og brukte fra 1955 til 1980 tjuefem milliarder D-mark på kjerneenergi og atomindustri. Den store krigsforbryteren Flick, dvs. firmaet Flick, fikk faktisk forskudd for å drive uranutvinning. Tyskland utvikler sin atomteknologi utenfor landet. Man inngår avtaler med Zaire i Afrika, kjøper enorme områder hvor man kan eksperimentere med mellomdistanseraketter, man inngår avtaler med Egypt, Libya og flere land for å utvikle sine raketter og sin atomteknologi. Tyskerne og israelerne bygget i fellesskap Sør-Afrikas atombombe. Atombombene i Pakistan, India, Brasil, Argentina og Nord-Korea er bygget ved hjelp av tysk teknologi. Hele denne oppbyggingen av en atomteknologisk supermakt som Tyskland faktisk er, gjorde at Tyskland kunne få veldig gunstige innpassvilkår i en rekke land i den tredje verden, og derved også bli en økonomisk supermakt. Det som nå står på den tyske dagsorden, er å kjøre Vestunionen foran sine egne imperialistiske ambisjoner. Det som er den aktuelle saken i EU nå, er hvordan Tyskland gjennom Vestunionen kan skaffe seg «legale» atomvåpen så fort som overhode mulig!

Alliansen vil sprekke

I avisene står det om en annen myte: USA trekker seg ut av Europa, hvilket er det rene vås. De beholder mange, mange baser. På de basene har de 1.400 amerikanske bomber, taktiske luft-til-bakke-raketter osv. Land som Israel, Italia og England betraktes som sentrale medspillere for USA. Så kan man stille spørsmålet: Hva er scenarioet? Hva vil skje med Norge? Hvem av stormaktene, USA eller Tyskland, skal ha makten over Norge? Nå har USA og Tyskland gått i en midlertidig allianse, og min prognose er at den alliansen, som nå feires av den norske borgerligheten som den endelige fredens store inntog, er av en høyst midlertidig karakter. Den vil sprekke fort. Fordi:

1) Iran. Tyskland har gjort mye for å holde Iran i live. Det er de tyske bankene som har reddet Iran fra det totale sammenbruddet. Det er store oljeressurser og geopolitiske interesser på spill her. USA har vært meget forbitret på den tyske politikken.

2) Russland. USA satset veldig på å få i stand en militær og økonomisk allianse med Russland. Denne alliansen halter. Kanskje ikke på det militære området hvor det i sommer var planlagt at Russland og USA skulle ha felles manøvrer. Dette har blitt forvansket, men det er tross alt et samarbeid. Men Jeltsin trodde at USA hadde økonomiske muskler til å hjelpe Russland. Det var en feilvurdering. De investeringene som USA har gjort i Russland, svarer overhode ikke til de målsettingene som Russland hadde. Da kommer Tyskland og Japan inn som motspillere. Situasjonen er den at Russland har en utenriksgjeld på 80 milliarder dollar. 50 milliarder dollar av den gjelda er til tyske banker. Det betyr at på det økonomiske området er det Tyskland som kan ekspandere og øve trykk på Russland på Balkan og i Sibir og mange andre steder. De setter inn det politiske trykket via bankene sine. USA kan sette inn trykk på militære områder. Da kommer et veldig interessant spørsmål: Tyskland er veldig interessert i å komme inn i Ukraina og bruker masse penger der. Hvorfor? Ukraina er verdens tredje største kjernefysiske supermakt. Det land – om det nå er USA eller Tyskland – som klarer å få en allianse med Ukraina, har skaffet seg en veldig sterk militær posisjon globalt.

av Kjersti Røhme

Kirunarapporten viser at det er økonomisk gevinst å hente, hevder leder av likestillingsrådet i Norsk Hjelpepleierforbund, Anita Vorkinslien

Seks timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon! Kravet ble reist første gang av gruvearbeiderne i Sulitjelma i 1920. På fana står det: 6 timers arbeidsdag. Gjør din pligt og kræv din ret. Og før LO-kongressen i 1981 ble kravet reist formelt av Sulitjelma Gruvearbeiderforening. 8. mars 1983 hadde fagorganiserte i NTL en markering under parola «Ta 6-timersdagen», og det har siden vært en kampsak for kvinnebevegelsen. Men det har ikke vært lett å få politikere i tale. På 80-tallet ble kravet så å si kjent dødt og maktesløst, kriseforståelsen slo inn i alle leire. Norge hadde ikke råd til reformer. Nå er tida kommet for å reise det på nytt.

Anita Vorkinslien er hjelpepleier og leder av likestillingsrådet i Norsk Hjelpepleierforbund. Hun forteller at forbundet har hatt parola om sekstimersdagen i sitt prinsippprogram siden landsmøtet 1987. Kravet har ligget lavt som andre steder, men de siste åra har det vært mer prioritert. Det er et hovedsatsningsområde i handlingsprogrammet for 1995.

Det svenske prosjektet med sekstimersdag innen den hjemmebaserte omsorgstjenesten i Kiruna var grunnen til å trekke det fram igjen. En rapport utarbeidet av universitetslektor ved det personaløkonomiske institutt ved universitetet i Stockholm, Birgitta Olsson, ble lagt fram etter en to års prøveperiode.

Den viste at det var økonomisk gevinst å hente i form av redusert sykefravær, færre yrkesskader, langtidssykemeldinger, attføring osv.

Et vanskelig regnestykke

– Hva skjedde etter at rapporten ble lagt fram?

– Prosjektet starta i 1989 og rapporten ble lagt fram i 1991. Da resultatene kom på bordet, innførte Kiruna kommune seks timers arbeidsdag med åtte timers betaling som fast ordning i hjemmehjelpstjenesten. I 1992 ble det i Sverige bestemt at kommunene skulle overta ansvaret for hele eldreomsorgen. Mange institusjoner ble overført fra fylkesnivå til kommunenivå.

For Kiruna betydde det at de ansatte på sykehjemmet fikk kommunen som arbeidsgiver. Det er høyt sykefravær og belastende arbeid også for arbeidstakerne på sykehjemmet. Det var naturlig å reise spørsmål om disse arbeidstakerne burde få samme arbeidsvilkår som kollegene i hjemmehjelptjenesten hadde. Imidlertid har det vært et politisk klimaskifte i Kiruna, med påfølgende motstand mot reformen. Begrunnelsen har blant annet vært at reformen er for dyr, og det vises til at kommunen har fått økte utgifter på 3 millioner kroner, i hovedsak lønnsutgifter.

På den andre sida viser forskning at staten har spart 5 millioner kroner, blant annet på mindre utbetalinger av sykepenger og arbeidsledighetstrygd, og at reformen derfor har vært samfunnsøkonomisk lønnsom. Uenighetene om hvorvidt en sekstimersdag-reform er lønnsom eller ikke, blir derfor et spørsmål om hvilken økonomisk modell man velger for regnestykket. Ser man på en kommune som en bedrift, kan man finne argumenter for at dette koster penger. På grunn av ansvarsfordelingen mellom forvaltningsnivåene, vil man ved å velge et samfunnsøkonomisk perspektiv derimot se innsparingene i regnestykket og at sekstimersdagen er lønnsom.

– Og hvordan er ståa i Norge?

– I Norge har det aldri kommet lenger enn til planleggingsstadiet. Midt på 1980-tallet var det breie allianser for arbeidstidsreformer mellom kvinnebevegelse, forskjellige fagforeninger og kvinneutvalg i politiske partier. I 1987 forelå det konkrete planer om et prøveprosjekt ved Lindeberg sykehjem Det var utarbeidet turnusordninger og alle detaljer var klare, da sa byrådet Nei! Det ble aldri noe av.

Så kom omleggingen i norsk økonomi og nulloppgjør på løpende bånd. Det la seg som en klam hånd over landet at man ikke skulle kreve noen ting. Og i slutten av 80-åra forsvant sekstimerskravet fra de fleste politiske programmene.

Det handler om kvinnefrigjøring

I 1987 kom også arbeidstidsutredninga (NOU -87). I høringsuttalelsen som likestillingsrådet gav, sier de at sekstimersdagen er den reformen som best vil fremme likestilling mellom kvinner og menn. Den gir flest positive virkninger med mer lik arbeidstid mellom kjønnene, likere deling av omsorgsoppgaver i hjemmene. Den legger vekt på farsrollen, at far får mer kontakt med sine barn. Sekstimersdagen gir kvinnene bedre muligheter til full jobb og full lønn, muligheter til avansement, større valgfrihet i arbeidslivet.

Det går på helsa løs

Det er åpenbare grunner til at Norsk Hjelpepleierforbund prioriterer kravet om sekstimersdagen. De organiserer 45.500 medlemmer, 98,5 % av medlemmene er kvinner. Ca 70 % jobber i deltidsstillinger. Én forklaring på det er tilpassinga mellom hjem og yrke, men den viktigste grunnen er at yrket er for tungt. De siste åra er det også blitt vanskelig å få hele stillinger. Det opereres med lav deltid og mye halv tid. Stillingene splittes opp og lyses ut som små deltidsstillinger.

Det viser seg at i løpet av en tiårsperiode forsvinner folk fra yrket. Det er slitsomt og har få avansementsmuligheter. Hovedgrunnen er at belastninga er for stor, mange havner på uføretrygd eller blir førtidspensjonert. Den ufrivillige avgangen er stor ved belastning. og mange søker seg frivillig over i andre yrker.

Det er gjort undersøkelser når det gjelder belastning ved heltids- og deltidsarbeide. Det viser seg at den er like stor; det er lengden på arbeidsdagen som er avgjørende. Skadene oppstår de siste timene på dagen. Man blir like sliten av å jobbe annenhver dag som å jobbe hver dag, det er ikke stillingsbrøken som er avgjørende.

– Hvordan er lønna, får dere noe igjen for slitet?

– Hjelpepleier er et lavtlønnsyrke, det er ikke verdsatt gjennom lønningsposen. Da blir det heller ikke mulig å kjøpe seg et lettere privatliv. Det er viktig for kvinners selvstendighet å ha ei lønn til å leve av og ei arbeidstid til å leve med. Og kortere daglig arbeidstid gir en mulighet til å redusere belastningene i yrket.

Eldreomsorgen som prøveklut

Da resultatet av Kirunarapporten ble kjent i Norge, tok Kvinnefronten initiativ til ei samarbeidsgruppe og inviterte forskjellige kvinneorganisasjoner og politiske partier på bredt grunnlag for å diskutere sekstimersdagen.

Høsten 1992 møttes ulike grupper fra Kvinnefronten, Kvinneforbundet, Kvinnesaksforeningen, Høyre, Norsk Hjelpepleierforbund, Norsk Sykepleierforbund, Handel og Kontor og Fellesorganisasjonen (sosionom-, barnevernspedagog- og vernepleierforbundene).

Målet var ikke at alle skulle tenke likt. Det kom fram ulike syn på kravet om sekstimersdagen og ulik prioritering. Det fantes flere varianter av kravet, f.eks. med eller uten lønnskompensasjon, om det skulle gjelde for alle eller bare for enkelte grupper osv.

Felles hadde alle et ønske om å sette i gang et prøveprosjekt innen helse og sosialsektoren hvor det er store grupper lavtlønte kvinner med høyt sykefravær og mye belastningsplager samt utstrakt bruk av deltid. Det var ønskelig med minimum to prosjekter; i en by- og en landkommune. Det burde heller ikke være andre omstillingsprosesser på gang samtidig på det aktuelle stedet sånn at man kunne unngå sammenblandinger av hva som har effekt på hva. Det er viktig å ha med engasjerte forskere i hele prosessen, ikke minst på dokumentasjon.

Samtidig som samarbeidsgruppa jobba og møttes fra høsten 1992 til høsten 1993, bestemte Oslo kommune å sette i gang et prosjekt for å redusere sykefraværet. Det ble foreslått å se på sekstimersdagen i sammenheng med prosjektet, noe kommunen gikk med på. Et forslag til et sekstimersdagsprosjekt ble behandlet og vedtatt i byrådet som innstilte til bystyret.

Tanken var å be staten om å dekke de merkostnadene dette ville føre med seg. Men før noen søknad var blitt sendt til noe som helst departement, gikk Grete Knutsen, Gunnar Berge, Grete Berget og NHO ut i pressa og sa at de ikke ville bevilge penger til dette. Man kan spørre seg hvorfor de var så hissige på å komme bystyret i forkjøpet.

Kanskje kommer kongen?

Men vedtaket om å sette i gang et prøveprosjekt ble opprettholdt, og Oslo kommune har i høst plukket ut 100 ansatte i helsesektoren som skal delta i prosjektet. Det er 50-60 ansatte ved Majorstuen og Casinetto alders- og sykehjem og 40-50 hjemmehjelpere og hjemmesykepleiere ved avdelingen for hjemmebaserte tjenester, øvre distrikt i bydel 2 som skal delta. Oslo kommune har skaffet pengene som skal til for full lønnskompensasjon for de 100 deltakerne, etter at både Helse- og sosialdepartementet og Kommunaldepartementet har nektet å gå inn med midler.

Norsk Hjelpepleierforbund vil i 1995 jobbe for å sette i gang flere prosjekter slik at man kan sammenligne resultatene og se på ulike faktorer som spiller inn, sier Anita videre. Da vil man se om resultatene peker i samme retning.

Hjelpepleierne gjør en viktig jobb som de er stolte over, og de ønsker å være i jobben. Sekstimersdagen er en måte å få en jevn tilknytning til arbeidslivet hele ens yrkesaktive liv. Som gruppe ser vi en mulighet til bedre arbeidsforhold, det er viktig at det er en daglig redusert arbeidstid, ikke ukentlig. Ikke minst har arbeidsmiljøet mye å si for klientene, for at de skal få den kvaliteten på tjenestene som de har krav på

– En av de to timene av arbeidstidsforkortelsen er betalt med i fravær, sier Birgitta Olson i rapporten sin.

– Det er ikke et spørsmål om å ha råd, det er spørsmål om å ha råd til å la være, sier Anita Vorkinslien. Hvor mye skal folk betale med egen helse?

av Solveig Aamdal, leder i AKP

Reform 94 er billig og gir et dårligere tilbud til skolesvake elever, større innflytelse til næringslivet og dårligere vilkår for lærlinger.

Reformen skal gi alle mellom 16 og 19 år et tilbud om treårig utdanning. Disse tre åra skal føre fram til fagutdanning, studiekompetanse eller delkompetanse.

Med Reform 94 skal alle få rett til å komme videre i systemet. Slik det har vært til nå, er det for mange som går fra grunnkurs til grunnkurs, blir det hevda. Nå skal alle få mulighet til å følge en progresjon i utdanninga.

Fram til høsten 1994 har det vært mange over 19 år som har vært elever i videregående skole. Dette er ei sammensatt elevgruppe. Det er voksne som ikke har videregående utdanning, folk som er på attføring, flyktninger og innvandrere som trenger utdanning i Norge, arbeidsledige som ønsker ei bestemt utdanning.

«Overårige»

I følge reformen blir denne gruppa nå betrakta som «overårige». De kommer nederst på inntakslistene, og får bare plass viss det er ledige plasser etter at de i mellom 16 og 19 år er tatt inn. De kursa der det eventuelt er ledige plasser, vil være de mest upopulære kursa. Mange av de «overårige» som får en plass de ikke ønsker, vil si nei til skoletilbudet.

En del elever begynner i dag på et grunnkurs og finner ut at de har valgt feil. De søker et nytt grunnkurs året etter. Denne muligheten vil det med reformen være få som får. Og igjen, bare viss det finnes ledige plasser. De elevene som tar et nytt grunnkurs, er heller ikke sikra rett til mer enn tre år i videregående skole. En elev som velger å slutte på for eksempel byggfag for å gå over til allmenne fag, er ikke sikra det tredje året som gir studiekompetanse.

Fra 1996 gjelder reformen tre alderstrinn. Fylkene skal da dekke 375 prosent av årskullet. De 75 prosentene som er overskytende, skal dekke alle som trenger lenger tid enn tre år (for eksempel elever med store lærevansker), de som ønsker omvalg og søkere som er «overårige». Det sier seg sjøl at nåløyet for å komme inn i videregående skole blir svært trangt for dem som ikke er mellom 16 og 19 år. De fleste fylker har i dag en dekning på mellom 400 og 450 prosent. Det vil med andre ord bli langt færre skoleplasser med Reform 94 enn det er i dag.

Delkompetanse

Reformen legger opp til en mer teoretisk utdanning. Også de som velger yrkesfaglige studieretninger, skal ha mulighet til å velge et tredje år som gir studiekompetanse. For en del elever vil de økte teoretiske krava skape problemer. Dette ser ikke reformen som et problem. De som ikke klarer de økte teoretiske krava, kan få noe reformen kaller delkompetanse.

De elevene som er skoleflinke, vil klare seg bra med reformen. De vil komme inn på det grunnkurset de ønsker, gå videre til et videregående kurs, og få lærlingeplass eller studiekompetanse.

En elev som ikke får bestått i alle fag på grunnkurs, skal kunne gå videre til et videregående kurs. Målet skal da være at eleven kan få delkompetanse i de faga som er bestått. En slik delkompetanse skal ikke føre fram til fagbrev eller studiekompetanse. Det er satt ned et «delkompetanseutvalg» som skal se på hva slags delkompetanse næringslivet kan ha behov for. Her er både LO og NHO representert.

Med den store arbeidsledigheten er det illusorisk å tru at elever som går ut av videregående skole med kompetanse i enkelte fag, vil kunne få et ordinært arbeid. Det vil bli nok å ta av blant arbeidssøkere som har fagbrev.

Det legges opp til at de som skal ta fagbrev, skal få to års opplæring i arbeidslivet. Halvparten av denne tida skal være opplæring og halvparten verdiskaping. Elevene skal bare ha betaling for verdiskapinga, og lærlingene skal ikke lenger ha lønn i hele læretida. Det understrekes også at bedriftene må ta inn langt flere lærlinger enn det de har behov for å ansette etter at de er utdanna som fagarbeidere.

Å frata lærlingene lønna vil være i strid med tariffavtalene som gjelder nå. Disse avtalene må forandres før høsten 1996 når de første er klare til å gå ut som lærlinger etter reformen.

Yrkesopplæringsnemnda skal plukke ut lærlinger til bedriftene. Men det er den enkelte bedrift som sier ja eller nei til den enkelte lærling. Det vil altså være karakterer, fravær og bekjentskaper som skal bestemme hvem som skal bli lærlinger. De som ikke får tilbud om lærlingeplass, skal få tilbud om å gjøre ferdig utdanninga si innafor den videregående skolen med et videregående kurs 2. De skal gå på skolen i ett år, mens de som er lærlinger i en bedrift, skal gå to år.

Tilbudet om det tredje året i videregående skole er noe de svakeste elevene vil måtte ta for å få ei fagutdanning. Når de i neste omgang skal kjempe med de som har gått læretida si i bedrift, er det ikke vanskelig å tenke seg hvem som vinner.

Bløffen med delkompetanse

Også i dag er det elever som går ut av videregående skole med delkompetanse. Det er de elevene som stryker i ett eller flere fag. De har mulighet til å ta de faga de stryker i om igjen. I framtida vil de ikke ha det. De har gått tre år i videregående skole og fått en delkompetanse. De kan ha gått tre år på studieretning for allmenne fag og ha delkompetanse i norsk, fransk og engelsk, eller ha gått på mekaniske fag og fått delkompetanse i sveising og platearbeid. Skal eleven utvide kompetansen sin til ei fagutdanning eller studiekompetanse, må dette gjøres utafor det offentlige skoleverk. Med andre ord: betale det sjøl!

Ideen om delkompetanse kan være bra for enkelte elever. Det er de elevene som er så svake at de ikke har noen som helst mulighet til å få studiekompetanse eller fagutdanning med dagens krav. De kan gå tre år og lære seg enkle arbeidsoperasjoner og etterpå få et verna arbeidstilbud. Men det får de i dag også. Et av problemene med reformen er at teoretiseringa vil føre til at mange flere ikke vil klare de faglige krava, og gå ut med det som så fint kalles delkompetanse.

Uten rett til skoleplass

Elever må ta ut retten sine tre år i videregående skole i løpet av de tre første åra etter grunnskolen. Søker som av ulike grunner ikke tar imot tilbudet det året de går ut av niende, må ta det tilbudet de får året etter. Gjør de ikke det, blir de søker uten rett på skoleplass. De som ikke tar imot skoletilbudet, er ei sammensatt gruppe. Det kan være søkere som vil inn på et bestemt grunnkurs, og heller vil vente enn å begynne på ei utdanning de ikke ønsker. Det kan være de som er skoletrøtte, elever som har ramla ut av grunnskolen, kriminelle osv.

Privatisering

De elevene som fram til nå har fått tilbud i videregående skole, men som nå blir «overårige» eller «søker uten rett til skoleplass», vil ikke bli borte. Det vil heller ikke de elevene som går om igjen for å forbedre karakterene sine. Det som vil bli borte, er tilbudet innafor det offentlige skoleverket. Det åpner for private tilbud i stor skala. Allerede nå ser vi privatskoler der de som ønsker det, kan betale for å forbedre artiumskarakterene sine. Når tilbudet om å få gjort det innafor det offentlige skoleverket forsvinner, vil det private markedet stå klart for å overta. Dette vil i første rekke føre til at tilbudet ikke lenger vil være gratis. I tillegg vil det offentlige gå inn med støtte til private tilbud blant annet fordi behovet vil være så stort. I stedet for å gi tilbudet innafor den videregående skolen som nå, vil tilbudet gis utafor. Det vil igjen føre til at det vil bli stor forskjell på kvaliteten av tilbudet.

Inntaksforskriftene

I dag kan elever som er mellom 16 og 19 år og har spesielle problemer, tas inn etter lov om fortrinnsrett. I det ligger det at disse elevene tas inn før de andre, og er sikra en skoleplass på et bestemt tilbud. Disse elevene skal ha behov for tilrettelegging i videregående skole. I tillegg skal to prosent av elevplassene settes av til elever som ikke trenger tilrettelegging, men har spesielt behov for en skoleplass. Her gjelder ingen aldersbegrensning. Dette kan være folk som er på attføring, ugifte mødre med spesielle problemer, elever som har hatt en så vanskelig oppvekst at de av den grunn har et dårlig karaktergrunnlag, og innvandrere som trenger en utdanning. Regelen med at to prosent av plassene skal settes av til elever med spesielt stort behov for en skoleplass, blir borte med reformen. Lov om fortrinnsrett er også fjerna. Nå skal alle ha plass på ett av tre ønsker. Men, noen skal komme inn på det primære ønsket sitt. Det er elever som trenger stor grad av tilrettelegging, og som har sakkyndig begrunnelse for at de må inn på dette spesielle kurset. Tidligere var det slik at en kunne komme inn etter fortrinnsretten også til videregående kurs 2. Kriteriet for slikt inntak var at eleven måtte ha mye tilrettelegging. I følge de nye inntaksforskriftene er det bare elever som ikke har bestått grunnkurset, og som trenger stor grad av tilrettelegging, som kan komme inn på primært valgt videregående kurs. Når det gjelder inntak til grunnkurs, vil det bety at færre enn tidligere kommer inn etter særrettigheter. Når alle skal inn på ett av tre valgte grunnkurs, vil det i mange tilfelle være det samme hvilket grunnkurs eleven går på. Det vil bare være karakterene som bestemmer hvor eleven skal komme inn.

For de videregående kursa er det enda alvorligere. Elever med problemer som arbeider hardt på grunnkurset, og får bestått, vil ikke komme inn på sitt primære valg. Skal eleven det, må hun stryke. Men viss hun stryker, kan hun ikke få et fullverdig tilbud på videregående kurs, men kun få delkompetanse. Konsekvensen vil bli at det er de skoleflinke elevene som får plass på de populære kursa. De andre vil få et tilbud de ikke ønsker, på ei linje som gir ei utdanning der det er vanskelig å få arbeid.

I tillegg vil det bli klasser for de skoleflinke og for dem som ikke gjør det så godt. Vi vil få en skole som gir et godt tilbud til de som er skoleflinke. De vil i liten grad få elever som trenger ekstra hjelp i klassen, og det er mulig for lærerne å gå fortere fram. I den grad det vil være skolesvake elever i klassen, vil dette være elever som bare skal ha en delkompetanse og ikke delta i alle fag. Det som framstilles som en skole der alle skal få plass, uansett evner og anlegg, blir en skole med et beinhardt skille mellom de som klarer seg bra i skolen, og de som ikke gjør det.

En skole for hvem?

Det som blir framstilt som en videregående skole for alle, vil bli for dem mellom 16 og 19 år. Det som blir framstilt som en skole som skal gi alle elever rett til ei treårig utdanning, vil gi elevene rett til tre år i videregående skole, men ikke nødvendigvis ei utdanning som kan brukes til noe. Det som blir framstilt som et gedigent løft for å heve nivået i den videregående skolen, vil først og fremst bli en billigere skole. Det som blir framstilt som ei kraftig forbedring av fagutdanninga, vil føre til at næringslivet får større innflytelse i skolen, og at de kan plukke ut hvilke elever som skal få best utdanning. Dette vil igjen føre til en framvekst av private tilbud innafor videregående utdanning. Reform 94 vil gi en skole for de få. De som ikke går gjennom livet på en strak line eller er født med gullskje i munnen, vil få et dårligere tilbud.

av Johan Petter Andresen

Profittratens tendens til å falle er blitt oversatt til norsk. Oversetteren Johan Petter Andresen oppfordrer andre til å lese boka gjennom å gi tre grunner til at han sjøl har arbeida med den.

I

En gang, på andre halvdel av 1970-tallet, satt Lars i kantina og leste interessert i Aftenpostens næringslivsdel. Jeg skotta bort på ham og slo en fleip om at han hadde vel investert i aksjer. Han svarte til min forbauselse: Det er viktig å lese næringslivssidene! Her kan man følge med på det som skjer innafor økonomien og dessuten brukes næringslivssidene som et sted der de ulike delene av borgerskapet kommer med viktige meldinger til hverandre.

Økonomi var ikke min sterke side, men jeg begynte å bla uforpliktende i Aftenpostens andre del.

I 1978 begynte kampen mot nedlegginga av Jøtul i Oslo. Vi AKPere jobba med å sette oss inn i bakgrunnen for det som skjedde. Hvorfor kjøpte Norcem Jøtul i 1978? Hvorfor kjøpte Jøtul Kråkerøy Verk? Etterhvert som vi jobba med disse spørsmåla, tentes min interesse for økonomi. Og siden har den holdt seg ved like.

II

Hvorfor lese boka? I disse tre kapitlene i Kapitalens bok 3 går Marx inn på konsekvensene av at den kapitalistiske produksjonsmåten må øke arbeidets produktivitet. Han analyserer konsekvensene både for de enkelte produksjonsgrener, for enkelte land og for systemet som helhet. Han tar opp hvordan verdi blir overført fra land med lavere arbeidsproduktivitet til land med høyere. Han viser hvordan sykliske kriser i de enkelte bransjer og land må komme. Og hvordan de løses. Han beskriver hvordan kapitalen blir mer konsentrert og sentralisert.

Marx analyserer hvorfor det må bli arbeidsløshet. Han begrunner hvorfor kapitalismen er avhengig av ekspanderende markeder og produksjonsområder. Og sist men ikke minst viser han hvorfor det kapitalistiske samfunnet nødvendigvis er en forbigående sak. Nettopp det siste er viktig i en tid der det erklæres at kapitalismen har seira over sosialismen og at vi er ved historias slutt.

Metoden til Marx er slik at det ene følger det andre. Det er en slags logisk nødvendighet. Man blir tvunget til å ta stilling til helheten i hans tankegang – for eller imot. Slik jeg ser det er disse sidene det beste han har skrevet om den kapitalistiske produksjonsmåten.

Disse kapitlene til Marx er svært fortetta og svært krevende lesing for oss vanlige dødlige. Men dersom man tar seg tid og er tålmodig vil man få mye igjen for innsatsen. Naturligvis er ikke alt det Marx skreiv for over hundre år sida gyldig idag. Jeg synes blant annet at det han skriver om økonomiens innvirkning på befolkningsøkning ikke passer idag.

Ved siden av at han er tung å lese, er det uklart hvilken vekt han legger på ulike sider ved prosessene han beskriver. Det kan ikke ha vært noen enkel sak for Engels å sette sammen disse handskrevne notatene.

Det har gått lang tid siden Marx skrev disse orda. Etter min mening er den viktigste boka om det kapitalistiske systemet etter Kapitalen, Imperialismen av Lenin. I sluttkapitlet beskriver Lenin monopolkapitalismen som råtnende kapitalisme, men noen nærmere analyse av disse forholda går han ikke inn på.

Etter Lenin er det produsert en del av Rosa Luxemburg; SUKP som AKP ga ut på 1970-tallet, og dessuten har vi Ernst Mandel, Sweezy og Baran, Sweezy og Magdoff, og Samir Amin og sikkert en del jeg ikke kjenner til.

Problemet nå er at det er svært varierende oppfatninger om hvilke lovmessigheter det er som gjelder i imperialismens tidsalder. Det er ikke frustrerende at det er uenighet, men det er frustrerende at det ikke drives systematiske diskusjoner for å utvikle disse uenighetene og på den måten etablere en ny enhet. Spesielt må det være frustrerende for de revolusjonære økonomene.

III

På begynnelsen av 1980-tallet utga AKP en bra bok om kriser i kapitalismen. Det var tydeligvis meninga at boka skulle begynne en debatt om temaet. Dessverre ble det ingenting av debatten den gang. Jeg håper at vi i løpet av 1990-tallet kan sette igang en debatt her i Røde Fane. Slik jeg ser det er det nødvendig å komme noen skritt videre i forståelsen av utviklingslovene til den kapitalistiske produksjonsmåten. En slik debatt bør kunne føres over tid, og ikke være forbeholdt økonomene. Til alle som ikke mener seg meningsberettiget til å mene noe som helst om noe man ikke kan noe om, vil jeg anbefale Profittraten som en måte å bli kjent med Marx’ tankegang når det gjelder det kapitalistiske systemet. Er det noe du ikke forstår, skriv til Røde Fane og vi vil gi deg svar, uten at det vil koste deg annet enn det frimerket du sjøl må spandere. Og viktigst – er det slitsomt, så bruk lengre tid – bare ikke gi deg. Ta fatt på profittraten!

av Olav Randen

Dei rette tankane kjem nedanfrå, ikkje ovanfrå eller utanfrå. Slike tankar vart forståtte i Noreg. Dei møtte tradisjonane frå det samfunnet Tacitus skildra og Grundtvig og Hans Nielsen Hauge vidareutvikla. Men den unge m-l-rørsla forstod ikkje sjøl desse banda.

Bedehuset ligg på ein furumo midt i bygda. Det vakre tømmerhuset vart bygt på dugnad sist i tjueåra. Utan innlagt vatn og med utedo var det for gammaldags, slik at det nyleg er reist eit tilbygg med toalett, dusjrom og kjøkken. Kommunen har gitt eit lite tilskot, arbeidet er gjort på dugnad, og bygdefolk har gitt pengar og materialar. I over seksti år har bedehuset vore kvitt. Då tilbygget kom, skulle heile huset målast. Bedehusstyret møttest og drøfta målinga. Eit styremedlem ville at huset skulle målast raudt. Somme ville ha det kvitt som før og som bedehus skal vere, andre var usikre. Noko vedtak vart ikkje gjort.

Tilhengjaren av raudt bedehus, vi kan kalle han Knut, drøfte saka med kona til ein av dei andre styremedlemene. Ho er dansk og har difor ikkje vår tradisjon med kvite bedehus i blodet. Ho var samd i at huset burde bli raudt. Ho greidde, iallfall nesten, å overtyde mannen sin. Knut kjende bygdefolket, både deira synsmåtar og fargesans, og var overtydd om at viss raudmålinga først kom på huset, ville folk like det. Men han visste like godt at det var godt som uråd å få gjennom eit vedtak i bedehusstyret om raudfarge. Han tok difor saka i eigne hender. Han kjøpte raudmåling, brekte om og kom fram til eit engelskraudt nokså nær den farga vi kjenner frå mange svenske gardshus. Så byrja han å måle på baksida av huset der ingen såg, inni krokar og oppunder taket.

Då folk vart vare kva han dreiv med, kunne dei gå attom huset og sjå på fargen. Det såg bra ut. I tillegg kom at Knut hadde lagt ned så mykje arbeid med målinga at om dei ville tvihalde på kvitfargen, ville deira eigne dugnadstimar med overmåling bli mange. No er bedehuset raudt. Knut vurderte sambygdingane sin fargesans rett. Alle er nøgde, og ingen ønskjer kvitfargen attende. Vi kan difor forsvare framgangsmåten. Resultatet vart bra. Knapt nokon vil protestere på at bedehuset er vakrare enn før. Dessutan gjorde Knut mykje av dugnadsarbeidet.

Men raudfargen har kome gjennom eit kupp. Det demokratiske organet, det medlemsvalde bedehusstyret, vart skuvt til sides. Medlemene har ikkje fått medverke, dei har ikkje fått den øvinga i demokrati og den opptreninga av fargesansen det ville vere å drøfte gjennom og votere over spørsmålet. Kuppmakar Knut vurderte truleg rett, både at sambygdingane ville like raudfargen og at fargeendringa ikkje kunne gjennomførast på demokratisk vis. Med demokrati hadde huset vorte verande kvitt – og styggare. Men kva orn han hadde vurdert feil? Når eksperten eller den med avgjerdsmakt kjem i konflikt med folks syn og likevel pressar si forståing gjennom?

Eit liknande val stod Josef Stalin og Sovjetunionens kommunistiske parti (bolsjevikane) framfor i tredveåra. Les vi til dømes 1938-utgåva av SUKP(b)s historie, ser vi at dei analyserte opprustinga i Tyskland og krigsfaren skarpt. Dei visste at om få år kunne Hitler gå til åtak pa Sovjetunionen. Og dei måtte treffe mottiltak.

Dei satsa på tungindustri og våpenproduksjon, på års- og femårsplanar og stadig strammare produksjonsmål. Dei satsa endå om folk flest var motviljuge, ikkje hadde det innsynet leiarane sat med og oppfatta satsinga som tvang og sentraldirigering.

I ettertid er det lett å forsvare omlegginga. SUKP vurderte rett, Tyskland var svanger med okkupasjonar og verdskrig. Satsinga på tungindustrien, om folk var aldri så lite mogne for det, måtte til for å stogge Hitlers tusenårsrike. Men ser vi på seinare krigsrøynsler, til dømes i Kina og Indokina, ser vi at med massemobilisering og geriljakrig kan eit lite land slå eit stort og eit fattig land eit rikt. Om Stalins militærekspertar ikkje kjende desse sidene ved militærvitskapen og om dei dels ikkje var utvikla, kan vi likevel seie at innsynet kunne ha vakse gjennom krigsåra, og at det altså fanst alternativ til Sovjets satsing på tungindustri, på artilleri og tradisjonell stillingskrig.

Vinteren 1988-89 starta ein debatt i AKP(m-l) om valarbeidet framover. AKP og RV kan bli vekkraderte, vi må tenkje nytt og dristig, hevda Tron Øgrim og fleire og lanserte ideen om ei samla venstreside. Dette vart med kvart til Fylkeslistene for miljø og solidaritet (FMS). RV hadde ein del sympatisørar. Men dei var forhindra frå å vere med i debatten. For RV var ingen medlemsorganisasjon. Ulikt alle andre parti i Noreg hadde ein annan organisasjon, AKP, bukta og begge endane. Dei tre døma, bedehuset, Sovjets tungindustrisatsing og AKPs satsing på Fylkeslistene for miljø og solidaritet har noko sams. Dei handlar om avgjerder tekne av betrevitarar på vegner av folket.

Om nordiske demokratitradisjonar rundt år 80 etter Kristi fødsel skreiv den romerske historikaren Tacitus om Germannia. Germanarane lengst mot nord hadde den merkelege vanen at når dei var usamde, samlast dei i store flokkar, menn og kvinner, og diskuterte og skjente til dess dei samdest.

Går vi tusen år frametter i tid, er kvinnene ute or biletet, og trælane har minimal innverknad. Men framleis er det slik i nordiske land at bønder vel kongar, avset kongar dei er usamde med og kan drepe kongar som ter seg dårleg. «Kongen skal råda for bod og bann og for utferdene våre. Me skal ikkje nekta han leidang til landsenden, når han byd ut, fordi han treng det og til gagn for oss,» heiter det i Gulatingslova. Og om kyrkja: «Me har avtala med biskopen vår at han skal yta oss teneste.»

«Kvifor hadde den norske mellomalderbonden ei så sjølvstendig stilling? Vår påstand er at skilnaden mellom bondekåra i Norge og Frankrike/England på 1000-talet i all hovudsak kom av ein skilnad i makt,» skriv historikaren Kåre Lunden og har for så vidt rett. I Frankrike og England hadde herskarane hærar som kunne tukte folket. I Noreg hadde bøndene hærmakta. Men kvifor var det slik? Forklaringa må søkjast i to faktorar: Eit landskap med vilt i skog og fjell, med fisk i havet og med små og spreidde åkerlappar mellom åsar og i lier kunne gi levebrød av eige arbeid, men det kunne ikkje gi rikdom. Difor fekk vi ikkje føydaladel og leilendingar. Den andre faktoren er retts- og demokratitradisjonane frå Tacitus si tid. Fisken i havet og vanlegvis viltet i skog og fjell har vore allemannseige, bær, urter og sopp likeså. Den norske bonden har vore gardbrukar og ikkje gardeigar, først i dette hundreåret er nemninga grunneigar kome inn i norsk rettstradisjon som importgods fra romarretten. Konsesjonslovene og krava om bu- og driveplikt i landbruket er ei vidareføring av dei gamle rettstradisjonane. Om ein britisk landowner finn verdifulle mineral på sin eigedom, er dei hans. Om ein norsk finn mineral, tilhøyrer dei samfunnet, medan han sjølv berre får erstatta inntektstapet ei utvinning kan gi han.

Vi kan gjere eit nytt sprang framover frå 1000-talet og til hundreåret føre dette. Denne tida vil eg kommentere med å nemne tre personar: ein lekpredikant, ein prest og ein forfattar. Hans Nielsen Hauge (1771-1824), Nikolai Frederik Severin Grundtvig (1783-1872) og August Strindberg (1849-1912), ulike, men likevel like på det viset at dei såg samfunnet nedanfrå og at dei hadde tillit til folk flest. Jamvel dit at dei måtte tåle fengselsopphald (Hauge), tap av embete (Grundtvig) og utlegd (Strindberg).

Kanskje er det urettvist mot Lars Levi Læstadius, Ivar Aasen, Marcus Thrane og fleire å dra fram nettopp desse tre. Men likevel: Kristendommen i Norden, særleg i Noreg, har vore ei lekmannsrørsle meir enn ein toppstyrt kristendom. Skoleverket, særleg i Noreg og Danmark, har hatt som mål å gjere elevane til gagns menneske, å gi dei kunnskapar og innsyn, og ikkje berre å gjere dei til brikker i produksjonssysternet. Litteraturen har vorte ein litteratur for og av vanlege folk. Medan ein fransk forfattar må ha mange års utdanning for å meistre språket og gjennom det også fjernar seg frå vanlege folk, har dei nordiske språka, og aller mest den folkemålsnære islandske skriftmålstradisjonen og det råe, saftige som svensken Strindberg lærte frå folkedjupet, gjort at ein heil hær av forfattarar steig fram i den såkalla statarskolan rundt 1920, Ivar Lo-Johansson, Jan Friedegaard, Harry og Moa Martinson og fleire, folk utan lang skolegang, men med røynsler frå skipsdekk, torp, skogs- og fabrikkarbeid. Om ein utanlandsk student kjem til universitetet i Reykjavik for å studere islandsk, blir han gjerne sendt ut på ein gard. For det er vanlege folk som meistrar språket best. Og knapt nokon stad i verda kjem så mange bøker ut i høve til innbyggjartalet som i Norden. Få har så mange aviser og så godt utbygde bibliotek.

Det er frå desse tradisjonane dei vellykka, nordiske etterkrigssamfunna har henta sin styrke. Medan fråstanden mellom høg og låg i England var så stor at loket låg over folk flest, kunne svenske gutar med tekniske evner bli ingeniørar og oppfinnarar i verdsteten. Medan skoleverket i mange land konsentrerte seg orn einarane, fekk vi ein einskapsskole der elevane går i lag til dei er 16 år og ikkje får karakterar før dei kjem i ungdomsskolen. Medan folk i europeiske land flest må leggje frå seg talemålet sitt om dei blir valde til eit verv, kan ein norsk politikar i dag snakke dialekt og dra fordel av det.

Dette har gjort dei nordiske landa til land av folkerørsler, kristendomsrørsle, fråhaldsrørsle, målrørsle, arbeidarrørsle, norskdomsrørsle, idrettsrørsle og fleire. Kvar bygd og kvar tettstad har eller har hatt sitt ungdomshus og sitt folkets hus og sitt bedehus, bygde på dugnad og med materialar givne av medlemene. Dei fleste av oss som bur i dette landet, har tusentals dugnadstimar attom oss og har vore kasserar, styremedlem, sekretær, ordstyrar og lagsleiar. «Nordmændene er helt vilde efter at løse medlemskort i foreninger,» skreiv ei dansk avis i fjor. Kanskje litt overdrive, men likevel har vi visstnok i gjennomsnitt 5,2 medlemskort.

Norden har vore vellykka. La meg jamføre to land det er naturleg å jamføre, Ecuador og Noreg. Dei er begge ressursrike land og dei har ressursar av same slaget: olje, fisk, vasskraft, mineral og metall. Ecuador har litt mindre landareal og dobbelt så mange innbyggjarar. Sist på 1800-talet var begge fattige land. No er Noreg eit av verdas rikaste land og Ecuador i den fattigaste tredelen. I Ecuador har eit fåtal det meste av jorda og ressursane elles, mykje av rikdomane forsvinn ut av landet til selskap i USA, og folket blir halde nede og uopplyst.

Skilnader i vår favør er altså konsesjonslover, bruksrett og ikkje absolutt eigedomsrett til eigedom, råfisklova som gir fiskarane hand om omsetninga, skole som har som mål å utdanne gagns menneske, etter måten liten fråstand mellom fattig og rik, tru på at folk på botnen i samfunnet er noko verdt, skriftmål nær til vanlege folk. Stutt skrive: Tradisjonane Tacitus skildra og Hauge, Grundtvig og Strindberg vidareutvikla.

Arbeidarrørsla og demokratitradisjonane

Dei nordiske sosialdemokratia vart vellykka fordi dei bygde på det synet at folk flest har verdi. Men samstundes braut dei med dette synet. For medan liberale og konservative politiske parti langt på veg vart bygde etter demokratiske modellar, stod demokratikravet veikt og stadig veikare i arbeidarrørsla. Vi kunne ha brukt sosialdemokratiets freistnader på ei maktovertaking utan val etter krigen (stoppa av den konsekvente demokraten og djupt konservative Carl J Hambro) som døme, vi kunne ha brukt Nato-medlemskapet (329 delegatar for, 35 for utsetjing enda partimedlemer flest truleg var mot), vi kunne ha brukt det at opposisjonelle stortingsrepresentantar i DNA som Sverre Løberg og Olav Versto aldri fekk gjengitt sine innlegg i partipressa, vi kunne ha skildra, slik Reiulf Steen har gjort det, korleis ei lita gruppe partitoppar utanfor dei formelle organa manøvrerte inn Gro Harlem Brundtland som statsminister og partileiar i 1981, vi kunne ha brukt førre EU-strid eller denne EU-striden, eller vi kunne ha laga ein sosiologisk analyse av mellomskiktet i DNA og i DNA-trugne fagorganisasjonar, av folk som ser som si viktigaste oppgave å forsvare toppen mot grasrota og som blir løna for lojaliteten med nye verv. Stutt skrive, døma er så mange at det er unødvendig å gå inn på dei, for lesaren dreg ikkje i tvil: påstanden om at DNA og tilknytte organisasjonar i staden for å byggje på dei nordiske demokratitradisjonane har utvikla seg til toppstyrte organisasjonar.

M-l-rørsla og demokratitradisjonane

M-l-rørsla spreidde seg rundt 1970 over mykje av Europa, men grodde truleg djupare røter i Noreg enn i noko anna land. Forklaringa er ikkje kommunistiske tradisjonar, for dei stod mykje sterkare til dømes i Finland, Tyskland og Italia enn i vårt land. Forklaringa er i staden demokratitradisjonane. Det er massane som er dei eigentlege heltane, sjølve er vi (partiet) ofte barnslege og dumme, sa Mao. Det er rett å gjere opprør. Det er rett no, og det vil vere rett om tusen år. Tru aldri på autoritetar, bombarder hovudkvarteret og gjer opprør på ny og på ny. Dei rette tankane kjem nedanfrå, og ikkje ovanfrå eller utanfrå.

Slike tankar vart forståtte i Noreg. For dei møtte tradisjonane – ikkje frå Tranmæl og Gerhardsen, men frå det samfunnet Tacitus skildra, og Grundtvig og Hans Nielsen Hauge vidareutvikla. Men den unge m-l-rørsla forstod ikkje sjølv desse banda. Og m-l-rørsla – iallfall ikkje leiarane – forstod ikkje skilnaden mellom det vi i mangel av meir presise ord, kan kalle ein maoistisk og ein stalinistisk tradisjon i kommunismen. Tryggingstiltak og karrierelyst fremja liknande ordningar i m-l-rørsla som i store delar av fagrørsla og i DNA. På toppen sat ei leiing med makta. Under dei var eit sersjantskikt med trådar oppover, med informasjonsmonopol og med karrierehøve dersom dei gjorde jobben slik han skulle gjerast og fekk dei på botnen til å annamme tankane ovanfrå. For dei rette tankane kom ovanfrå og ikkje nedanfrå.

La oss gå litt grundigare inn på dømet Raud Valallianse. Ein mindre demokratisk partiorganisasjon enn RV fram til dette tiåret finst ikkje i norsk etterkrigshistorie. Ikkje DNA og ikkje Framstegspartiet. For medlemene kan – iallfall i teorien – kaste Gro Harlem Brundtland og Carl I Hagen. Men om den delen av grunnplanet i RV som ikkje var med i AKP samstundes, meinte noko anna enn leiinga, var dei utan formelle rettar og difor utan makt. For dei hadde ikkje medlemskort og ikkje organ å røyste i. Berre dei (av AKP og/eller RV-leiinga) handplukka folka kunne røyste. Dei andre var med på AKPs nåde. Vi kan jamføre med trælehaldet i mellomalderen. Liksom træleigaren stundom høyrde på og tok omsyn til trælane, vart dei uavhengige sosialistane tekne omsyn til. Men passa det træleigaren eller partiet å ikkje ta omsyn, hadde dei andre ingen formelle rettar.

M-l-rørsla først på 1970-talet hadde ei tankekraft og ei handlevilje ingen annan politisk masseorganisasjon i etterkrigstida har hatt. Kunne det ha gått annleis? Kunne vi ha greidd å byggje vidare på det som var? Dersom vi hadde sett klårare at eitt deler seg i to, at m-l-rørsla delte seg i ein stalinistisk og ein maoistisk tankeretning? Dersom vi hadde teke eit oppgjer med dei udemokratiske tradisjonane innan norsk og nordisk arbeidarrørsle og heller knytt banda til folkerørslene? Kanskje, svaret krev grundigare vurderingar. Spørsmålet som skal drøftast her, er eit noko anna. Det er kva slags organisatoriske grunntankar som trengst på venstresida for å nå desse måla framover. For nye sjansar kjem. Når dette blir skrive hausten 1994, er ei brei folkerørsle, nei til EU-rørsla, på ny den fremste politiske aktøren i dette landet. Og alle som trudde folkerørsleideen høyrde fortida til og at folk no berre tenkjer på seg sjølve, kan opne ei avis og vil møte innsynsfulle lesarinnlegg i hopetal. Eller rusle i ein tettstad ein laurdag og møte engasjerte menneske med flygeblad og standsbukkar, men utan løn. Og utan køyregodtgjersle og utan at dei gjer nokon slags karriere med aktiviteten. Eller gi seg i debatt med skoleelevar som ikkje er opptekne av eigen karriere, men av framtida for Tellus.

Framtidssamfunnet må styrast nedanfrå

Dersom vi tenkjer oss den tida det har levd menneske på jorda, som eit døgn, er tida frå den industrielle revolusjonen og fram til i dag det siste sekundet i dette døgnet. Tida frå andre verdskrigen er som to tidels sekund. På desse to tidels sekunda har menneska gjort meir for å bryte ned livet på kloden enn på dei nesten 24 timane føreåt. Naturens lagerressursar blir tappa for all tid. Avfallskummane for menneskeleg verksemd, vatn, luft og jord, er metta. Det eine dyreslaget homo sapiens legg beslag på 40 % av fotosyntesen, og grensa går ein stad mellom 40 og 100 %. Drivhuseffekt og tæring på ozonlaget er truleg i ferd med å endre klimaet.

Sidan folk tok til å halde husdyr og dyrke planter i yngre steinalder, har dei utvikla ein agronomi med stadig større kunnskapar om samspel mellom natur og menneske. Ulikt den agronomien som er utvikla ved universitet i USA i dette hundreåret og importert til Noreg via landbruksdepartementet og landbrukshøgskolen på Ås, kan den tradisjonelle agronomien vare. Og kystfiskarar veit, ulikt Fiskeridepartementet og Brussel, korleis dei skal hente passe mykje fisk ut av havet. Skal naturen forvaltast på fornuftig vis, må samfunnet styrast nedanfrå. Det betyr ikkje at alle avgjerder må takast lokalt, men at politikarar og politikk må ha legitimitet.

Vi kan gjere eit tankeeksperiment: Politikarane i Brussel, som er regjeringsvalde og ikkje direkte folkevalde, som sjeldan eller aldri er i kontakt med vanlege folk og som tener halvannan million kroner i året, skal få folk til å redusere forbruket. Det er dømt til å skjere seg, for dei har ingen legitimitet. Eller eit anna: Desse politikarane skal få nordnorske fiskarar til å hente passe mykje ut av havet. Fiskarane vil ikkje tru på dei, og dei vil i staden for samarbeid måtte velje å ta opp mest mogeleg fisk sjølve – og selje han på dei legale og illegale marknadene som finst. Ikkje fordi dei vil ha det slik, men fordi det ikkje finst alternative løysingar.

Det konsekvente demokratiet

Dei tre døma i innleiinga, bedehuset, Sovjets tungindustrisatsing og AKP/RV sin overgang til Fylkeslistene for miljø og solidaritet, handlar alle om avgjerder tekne av betrevitarar, avgjerder på vegner av folket. I bedehustilfellet hadde betrevitaren rett, avgjerda var fornuftig. I Sovjet-tilfellet er eg usikker. I fylkeslistetilfellet tok betrevitarane etter mitt skjøn feil.

Politikarar frå alle parti har det sams at dei handlar på vegner av folket. Dei er ekspertane som veit korleis folket vil ha det og ordnar samfunnet slik. Dette ekspertsynet er langt på veg det same for Høgre, DNA og AKP.

I staden må vi gå inn for at folk sjølve skal avgjere. Ikkje slik at alle spørsmål, bedehusfargar og andre, må handsamast på allmøte. Men slik at vi byggjer opp organisasjonar som sikrar at folk får avgjere. Votering, for eller imot. Mindretalet lyt rette seg etter fleirtalet. Så langt har sosialistiske og kommunistiske parti hevda at dei har vore (noko) meir demokratiske enn andre. Praksisen har vist at det stundom ikkje ein gong er ein gradsskilnad, det kan slå motsett veg. Skal vi meine alvor med at folket skal avgjere, må vi skifte ut (den eventuelle) gradsskilnaden med ein systemskilnad. Vi kan bruke stikkorda det konsekvente demokratiet. Konsekvent også når vi er usamde i avgjerdene. Konsekvent også når det tek feil. For retten til å gjere feil er ein menneskerett.

Kampen for det konsekvente demokratiet set andre krav til partimedlemer. Det viktigaste blir ikkje lenger å tenkje rett sjølv, men å få demokratiet til å fungere og til å handle rett. Evna til å skape eit konstruktivt debattklima, til å få fram sidene i ein meiningsskilnad på fruktbart vis, blir sentral. Arbeidet for å byggje opp organisasjonar som kan avgjere, blir sentral. Evna til å bøye seg for andre, også når dei tek feil, blir sentral.

Fraksjonering er bra

Kva med (demokratisk) sentralisme? Etter mitt skjøn er det både sjølvsagt og forkasteleg. Det er sjølvsagt i ein streik, ein krig, ein revolusjon, der målet er å knuse ein fiende. Men det er forkasteleg i vanleg politisk arbeid, der målet er utvikling av forståing i kamp med andre idear. Problemet med sentralisme er difor at metoden har vorte nytta i utrengsmål i staden for å bli avgrensa til dei oppgåvene der han trengst. I same perspektivet kjem spørsmålet om fraksjonering inn. Forbodet mot fraksjonering er eit forbod som strir mot det konsekvente demokratiet og mot synet om at det er ideane og forståinga som skal vere grunnlaget for berre styring. Om folk med eit felles idegrunnlag møtest (fraksjonerer) for å utvikle sine idear, er det bra. Det skjerpar analysen og gjer at folk med andre idegrunnlag også må skjerpe seg. Slik blir meiningsbrytinga kvassare og forståinga til slutt betre hos alle. Mitt idealparti vil altså oppmode til fraksjonering. Visst finst faren for at fraksjonistar heller arbeider til dømes for å få inn visse personar i leiinga eller å få gjennom vedtak som tener dei. (Døme: at riksvegen skal gå gjennom dei andre sitt bustadfelt.) Men ingen paragraf kan stogge dei i slikt arbeid, og dei må møtast med argument heller enn med fraksjonsforbod.

Ver illojal!

La oss ta eit fiktivt døme. Ein sentral AKPar, vi kallar henne Solveig Aamdal, skriv ein artikkel i Dagbladet. Ein annan sentral AKPar, vi kallar han Aksel Nærstad, les artikkelen og er overtydd om at SA tek feil. Kva gjer AN da? Skriv han eit krast motinnlegg der han polemiserer mot dei ravgalne tankane SA la fram.

Nei, han gjer ikkje det. Truleg skriv han ingen ting. Eller han ordlegg seg om lag slik: SA, som har eit høgt politisk nivå og som eg elles er samd med i eitt og alt, har i denne eine saka gjort ein liten og lett forklarleg feil. Når ho skjøner det, vil ho sikkert korrigere seg. Leiande folk i konkurrerande organisasjonar, viss AKP framleis blir teke seriøst nok til å ha konkurrentar, vil derimot kaste seg over artikkelen og overdimensjonere og utnytte feilen.

Dømet og namna var altså fiktive. Vi kunne ha brukt andre namn, til dømes Hallvard Bakke og Trond Giske eller Erik Solheim og Kjellbjørg Lunde. Og vi kunne ha funne reelle døme. Poenget er at dei norske venstreorganisasjonane i slike høve set organisasjonslojaliteten og kameraderiet over sanningssøkinga.

Kva tillit kan folk ha til politikarar som kjempar for rette standpunkt berre mot erklærte fiendar og som bagatelliserer galne standpunkt hos vener? Dei kan og bør ikkje ha tillit til dei.

Vi kunne ha skrive: Kjemp konsekvent for det du meiner. Eller: Set sanninga høgast. Men det blir for allment. Difor i staden: Ver illojal. Reager når du har grunn til å reagere, og reager like krast (og sakleg) om du reagerer på ein ven eller ein fiende. For det er tankane som skal leggje grunnlaget for samfunnsstyringa, og då må vi i eigne hovud og i folks hovud skilje rett frå gale, det er langt viktigare enn at dei skal ha den oppfatninga at Solveig Aamdal eller Erik Solheim er fullkomne og feilfrie personar.

Konklusjonar

1. Demokrati er den einaste styringsforma som over tid kan gi ei fornuftig forvaltning av naturen. Difor er demokrati ein føresetnad for overleving.

2. Vi i Norden har viktige demokratitradisjonar å ta vare på og vidareutvikle.

3. Arbeidarrørsla, alt frå sosialdemokratiet til m-l-rørsla, har i liten mon bygt på desse demokratitradisjonane.

4. I alt organisasjonsarbeid må vi byggje på det konsekvente demokratiet. Det betyr at fleirtalet må avgjere – også når ekspertane eller politikarane er overtydde om at fleirtalet tek feil.

5. For sosialistiske og kommunistiske organisasjonar betyr det å utvikle syntesen mellom Grundtvig og Mao. Og å kaste over bord den sentralistiske, toppstyrte organisasjonsmodellen frå Lenin/Stalin. Jamvel om bedehuset er mykje finare no.

1. Johan Petter Andresen: Lengre arbeidstid, færre jobber (bokomtale)
2. Erik Ness: Oppretthold Nei til EU! (leder), Paul M Sweezy: Finanskapitalens triumf
3. Harald Minken: En kommentar til Sweezy
4. Tron Øgrim: En titt inn i framtida
5. Siri Jensen: Kvinnene i arbeiderklassen – offensive og defensive
6. Terje Valen: Reformisten Derrida
7. Kjersti Røhme: Kirunarapporten
8. Birger Thurn-Paulsen: Når kvinner går på tvers (intervju med Siri Jensen)
9. Olav Randen: Bedehuset, Stalin og det konsekvente demokratiet
10. Kjersti Nordby: Arbeiderklassens lidende rolle?
11. Jan Fjeldstad: Nyheter fra Tronsmo
12. Antifascistisk aksjon: Massemobilisering eller terror
13. Jan Hårstad: Lenin mot Skotåm