av Per-Gunnar Skotåm

Framover mot år 2000 vil det norske forsvaret gjennomgå en radikal omlegging. Det vil bli en fleksibel del av et imperialistisk militærapparat, et forsvar for Siemens og Statoil. Som et nasjonalt forsvar mot invasjon vil det være helt uhensiktsmessig.

Det norske forsvaret gjennomgår nå en radikal omlegging. Omleggingen har fire hovedårsaker:

1. Endringene i det ytre trusselbildet; sannsynligheten for en okkupasjon fra Sovjet/Russland er forholdsvis liten.
2. Ubalansen mellom driftsutgifter og materiellinvesteringer ville ved konstant nivå på forsvarsbudsjettet føre til at alle bevilgningene ville gått til drift i år 2015.
3. Framveksten av EU og EUs militære redskap Vestunionen (VEU) i forhold til USA, og Natos manglende vilje og evne til å opprettholde sine bevilgninger til materiell og militære infrastrukturtiltak i Europa og Norge.
4. Ukritisk overføring av en del lærdommer fra Golfkrigen til norske forhold.

Premissene for de endringene som nå skjer, er nedfelt i Forsvarskommisjonen av 1990 og Forsvarsstudien av 1991, begge samlet i NOU 1992:12. Disse er videreutviklet av regjeringen i Stortingsmelding 16 fra 1992/93, kalt Langtidsmeldingen for forsvaret.

Regjeringas strategi

Langtidsmeldingen behandler utviklingen av forsvarsstrukturen helt fram til år 2008, og her er regjeringens strategi kort nevnt i noen punkter:

Omlegging av deler av Forsvaret med elementer fra alle våpengrener til en brannkorpsmodell for innsetting utenfor landets grenser sammen med allierte. Altså et redskap for også å være til stede militært, for å øve innflytelse til fordel for norske økonomiske og politiske interesser.

En halvering av de mobiliserbare hærstyrkene og oppgivelse av et invasjonsforsvar av Sør-Norge. Knytte de gjenværende styrkene enda sterkere enn nå til et skallforsvar i påvente av og for å sikre amerikansk unnsetning. Meldingen legger større vekt på yrkessoldater som element i de stående styrker og i ekspedisjonskorpset. Det innebærer å bygge opp tropper som lettere vil la seg kunne bruke også mot nordmenn, ved at identifikasjonen med det sivile samfunn blir svekket.

Gjennom halveringen av de mobiliserbare styrkene svekkes vernepliktforsvaret som institusjon. Dette kombineres med en sterk reduksjon av treningsstandarden ved å kutte i antall repetisjonsøvinger for å spare penger.

Alle ideer om at det er mulig/riktig å planlegge et nasjonalt uavhengig forsvar som ikke er bygd på et premiss om unnsetningsstyrker fra USA eller Tyskland, legges definitivt bort. Ved at Norge parallelt med Nato-medlemskapet også nærmer seg Vestunionen, gjøres Norge avhengig av den militært sterkeste makta i år 2008. Det vil si; ingen mulighet for en egen uavhengig linje.

Massivt kutt i stillinger

Langtidsmeldingen har også en strategi for hvordan omleggingen skal gjennomføres.

For det første legger den opp til en reduksjon med minst 6.400 ansatte over en tiårsperiode. Det planlegges økt bruk av rammefinansiering og delegering av ansvar innad i Forsvaret, gjennom desentralisering av avgjørelsene om innsparinger. De enkelte avdelingene må nå avgjøre om reduksjon av driftsutgifter skal skje ved færre ansatte eller mindre forbruk av dieselolje og ammunisjon til øvingsaktivitet. Dermed nøytraliseres faglig, profesjonell og politisk motstand mot omstillingen, gjennom å sette ulike grupper opp mot hverandre.

For det andre har regjeringen allerede planlagt riset bak speilet gjennom å varsle alternative forsvarskonsept. Dersom den varslede nye strukturen ikke kan oppnås gjennom de tiltenkte økonomiske rammer, kan det føre til oppgivelse av alt invasjonsforsvar i hele landet. Dette er pressmiddelet innad i Forsvaret for at organisasjonen skal engasjere seg positivt i omstillinga, trusselen er et forsvar med ytterligere redusert stridsevne. Uansett er de varslede alternative forsvarskonsept neste trinn i en strategi for å redusere de offentlige utgiftene enda mer i framtida.

Klassekamp om og i Forsvaret

Forsvarets sterke stilling i Norge er tufta på at flertallet av folket mener landet er verdt å forsvare. Vernepliktsordninga har gjort at denne oppgava stilles for flertallet av norske menn og etter hvert en del kvinner og er en vesentlig identifikasjonsfaktor mellom folk og forsvar. Nato-medlemskapet har sin oppslutning i det norske folk fordi den vegeterer på oppfatninga om at det styrker forsvaret av landet, og fordi den imperialistiske sida er blitt kamuflert fra makthavernes side.

AKP evna fra slutten av 1970-tallet og til slutten av 80-tallet å gjøre forsvars- og militærpolitikk også til et spørsmål for arbeidsfolk og venstresida. Forsvarspolitikken må bli et hovedtema også for dem som mener norsk sjølstendighet er verdt å forsvare. EU-motstanderne må ta ansvar for forsvarspolitikken som en del av kampen for nasjonal sjølstendighet. I dag forvaltes forsvaret av landet politisk av de mest unasjonale kreftene. Det er uhyre viktig at disse spørsmåla ikke igjen overlates til makta, borgerskapet og reaksjonen.

Norsk forsvarspolitikk avspeiler både interessemotsetninger mellom imperialistlanda og klassemotsetninger i Norge. Forsvarsdebatten i Norge påvirker også norsk utenrikspolitikk og tempoet i EU-tilnærminga.

Det er nå en skarp klassekamp på gang knytta til utviklinga av Forsvaret. Det er både en avspeiling av ulike klasseinteresser i samfunnet hvor deler av offiserskorpset er rekruttert fra borgerskapet og deler av småborgerskapet på landsbygda, men det er også et uttrykk for en kamp for å bevare levebrødet for dem som blir overflødig. Forsvaret kan ikke opprettholdes som et reint sysselsettingstiltak, men her er folk i ferd med å miste jobben fordi Forsvaret endres fra å ha en viss nasjonal karakter til en imperialistisk og unasjonal karakter. Faglige og politiske kamper knytta til dette spørsmålet fortjener derfor støtte. Denne kampen splitter befalskorpset og flere av de politiske partiene.

Senterpartiet er nå det mest konsekvente Nato-partiet, og vinner også oppslutning fra høyrefolk på dette. Høyre har problemer med sitt ansvar for Forsvarskommisjonen (den ble nedsatt av Syse-regjeringen), og klarer ikke å formidle sitt ønske om EU-medlemskap og VEU-tilknytning til folk med tradisjonell, verdikonservativ Nato-tilknytning. Fremskrittspartiet er splitta. Markedsliberalistene er for EU, VEU og Nato. Populistene er mot EU, men for Nato og VEU. Hele FrP er for økte forsvarsbevilgninger.

Kristelig Folkeparti og Venstre er mot EU, og deres sikkerhetspolitiske plattform er Nato.

Sosialistisk Venstreparti har store illusjoner om FNs rolle, men er klart mot EU, VEU og Nato. SV støttet Rød Valgallianses forslag under behandlinga av forsvarsbudsjettet på Stortinget i høst, forslaget lød: «Stortinget ber Regjeringen utrede hva som må til for å utvikle et sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar utenfor Nato, basert på konvensjonelle våpen.»

Endra trusselbilde

General Sir Garry Johnson, sjef for Natos Nordkommando, gjorde et sitat fra en romersk senator til sitt i omtalen av Østblokkens kollaps da han holdt foredrag i Oslo Militære Samfund 18. januar 1993: «Hva gjør vi nå som barbarene ikke lenger står ved våre porter – de var – disse folkene – også en form for løsning.» «Trusselen» fra øst ble brukt til å presse hele Vesten inn i en lik ideologisk og politisk form i etterkrigstida og dempe klassekampen i vår del av verden. Den ble brukt av sosialdemokratiet i Norge som en herskerteknikk og til terrorisering av opposisjonen i fagbevegelsen (jfr overvåkingsskandalene). Undertrykking i vår del av verden ble forsvart ved å peke mot øst som noe verre. Sir Garry Johnsons bekymring er til vår fordel fordi det nå er rom for andre tolkninger og løsninger enn det det var politisk rom for så lenge sosialimperialismen rådde. Omorganiseringa av Forsvaret og splittelsen av partiene gir rom for politiske allianser og løsninger som ville vært umulig for 5-10 år sia.

Ja til EU-sida kommer sannsynligvis til å kjøre hardt på det sikkerhetspolitiske aspektet ved EU-medlemskap utover høsten. Nei-partiene som Sp, KrF og Venstre vil svare med Nato som løsning opp mot VEU. Venstresida, ungdom og kvinner vil nøytraliseres i den debatten hvis vi ikke kjører egen politikk for nasjonalt uavhengig forsvar, internasjonal solidaritet og likeverd. Det er en oppgave i seg sjøl å få de delene av nei-fronten som reiser antiimperialistisk kritikk av VEU, til å se at mye av kritikken rammer deres egen plattform – Nato. Hvis vi gjør den feilen å ikke ha egen propaganda av frykt for å splitte nei-sida, vil vi bidra til å befeste imperialistiske premisser for EU-motstanden (Nato). Dette vil innhente oss det nærmeste tiåret hvor Nato med stor sannsynlighet vil bli ytterligere svekket. Sikkerhetspolitiske argumenter for Nato vil bli argumenter for EU og VEU, og neisida risikerer å møte seg sjøl i døra.

Vår strategiske plassering

Norges plassering på kloden gjør landet viktig i enhver krig hvor to av tre følgende konstellasjoner er representert: USA – sentraleuropeiske land (EU) – Russland. Sånn har det vært i dette århundret og betydninga av Norge har økt med større sjø- og luftmobilitet i krigføringa. Norges betydning ligger i hovedsak ikke i noe vi har, men i det vi er. Et mulig brohode, hangarskip for den annen part i en krig. Vår posisjon gjør at krigførende parter må føle seg trygge på at motstanderen ikke får tilgang til vårt territorium. Den beste måten å gjøre det på, er ved å okkupere landet. Tilfeldigheter gjorde at tyskerne kom før engelskmennene i 1940.

Et Norge som er nøytralt i forhold til de imperialistiske maktblokkene, må ha et forsvar som oppfattes som troverdig av de samme imperialistiske blokkene. Med evne til å avverge forsøk fra noen annen part på å okkupere landet. Dette premisset må debatten om et sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar ha med seg i dag, og i overskuelig framtid. For i en verdensutvikling hvor nettopp hovedtrekkene er rivaliseringa mellom USA – EU – Japan om og med Russland om Sovjets tidligere republikker og randstater i Øst-Europa, har utfordringene til en korrekt uavhengig linje økt.

Maktas angst

Denne utfordringa fyller makta, borgerskapet og ledelsen i Forsvaret, med angst. Den samme angst som gjorde at det ikke var vilje og handlekraft til full motstand i 1940. Den samme angst som dreiv Norge inn i blokk med USA i 1948-49 da spørsmålet om uavhengighet sto forrige gang, kan nå drive Norge inn i EU og VEU. Tidligere forsvarsminister Holst gjentok til stadighet parallellen mellom dagens valg og valget som ble gjort i 1948-49, f.eks i foredrag i Oslo Militære Samfund 6. juni 1992 og 11. oktober 1993.

Frykten for å bli stående aleine i en situasjon hvor USA trekker tilbake sin våpenhjelp og infrastrukturstøtte, gir en egen begrunnelse for at Norge skal stille raske tropper til disposisjon for såkalte fredsbevarende/fredsopprettende operasjoner i VEU-/Nato-regi. Det blir begrunna som en forsikringspremie: Vi stiller styrker hvis dere kommer og hjelper oss hvis vi trenger det.

Det avgjørende for myndighetene og forsvarsledelsen når de gjør sine valg, er sjølsagt ikke ideologiske og politiske betraktninger. Disse blir overbygning og forklaringsmodeller på grunnleggende økonomiske klasseinteresser. Svikten i 1940 skyldtes at kapitalkreftene ikke ønsket en aktiv motstandskamp i Norge, og de ledende sjikt av makta har i dag heller ingen interesse av å opprettholde forvaret av nasjonalstaten. Dette driver fram EU-medlemskapet, nedlegging av deler av det «nasjonale forsvaret» som unødvendig utgiftspost og styrking av de forsvarselementene som bare kan brukes som ekspedisjonskorps sammen med andre deler av Nato og VEU. Norge har som resultat av oljeeventyret (for noen) fått økonomisk grunnlag for imperialistisk ekspansjon. De ledende kapitalgrupperingene i Norge ønsker å være til stede der det er mulig å flytte fram politiske og økonomiske posisjoner. Norge er for svakt til å spille en egen militær rolle, sammen med andre imperialistiske land kan vi bli en del av «The winning team».

Nato erstattes av VEU

Nato-toppmøtet i januar 1994 oppfattes av mange som ei veiskille. VEU (EUs organ for sikkerhets- og forsvarspolitikk) tar over rollen som førende part i utviklinga av Nato i Europa etter USA. VEU får deler av Natos militærapparat, infrastruktur og kommandoapparat stilt til disposisjon. Vestunionen som til nå har manglet det meste av alt, får dermed et operativt militært apparat.

Kjernen i Natos nye opplegg er det som på engelsk kalles Combined Joint Task Forces – CJTF. Det vil si kombinerte fellesstyrker. Det dreier seg om et konsept som gjør det mulig å sette sammen skreddersydde styrker for ethvert politisk formål, hvor og når det måtte oppstå behov for det. Det innebærer bl.a at noen Nato-land kan sette i verk felles militære operasjoner uten at f.eks USA er med, men likevel med full utnyttelse av Natos militære apparat.

For å dekke over at EU nå er førende for utviklinga av Nato, ble begrepet for CJTF kalt «separable, but not separate». Adskillelige, men ikke adskilt.

Reservasjoner i forsvarsledelsen

Forsvarsledelsen representert ved Forsvarssjefen har de siste to åra gitt uttrykk for noen reservasjoner knytta til Norges internasjonale engasjement.

Forsvarssjef Torolf Rein sier i Atlanterhavskomiteens skriftserie nr 172 følgende: «Så lenge Nato er aktuell, kan jeg ikke se at vi blir sikkerhetspolitisk akterutseilt ved å stå utenfor EU og derved uten medlemskap i VEU. Men svekkes Nato og taper sin verdi, kan vi ikke tåle å bli stående alene. En tilknytning til et europeisk sikkerhetsfellesskap vil da bli tvingende nødvendig. Dette kan bli vanskelig uten å være medlem av EU. Deltakelse i et europeisk sikkerhetsfellesskap vil ventelig måtte skje ved fullt medlemskap i VEU. Dette kan føre til at vi må påta oss utvidete forpliktelser i internasjonale militære engasjement i forhold til de forpliktelser vi i dag har i Nato.»

Med premisset om at vi ikke kan ha en sjølstendig linje, vil Natos svekkede posisjon sannsynligvis drive resten av forsvarsledelsen og store deler av offiserskorpset over på en pro-EU- og VEU-linje.

«Sjøforsvaret inn i det 21. århundre» er tittelen på den nye doktrinen for sjøforsvaret. Som en av fire hjørnesteiner for Norges sjøforsvar nevnes «evne til deltakelse i flernasjonale styrker i fred, krise og krig, i norske farvann såvel som utenfor». Det påpekes at dette er viktigere nå enn det var da Norge hadde en trussel fra Sovjet. Tilpassinga til de nye oppgavene utafor landets grenser skjer for tida med rekordfart.

Natos CJTF sammen med norsk målsetting om å stille styrker til disposisjon sammen med tilpasningen til EU og VEU, gjør at vi i større og større grad får et norsk forsvar etter lego-prinsippet.

Forsvar etter lego-prinsippet

Styrker som akkurat som byggeklosser kan puttes sammen med andre europeiske styrker for å løse de oppgaver EU ser seg tjent med – som en del av Natos nye reaksjonsstyrker – Immediate Response Forces (IRF) og deler av CJTF. Legoklossprinsippet vil svekke integreringa i det norske totalforsvaret og treninga i samvirke med norske avdelinger.

Utenom den forsterka infanteribataljonen som nå bygges opp ved Kongsberg (Heistadmoen), er det ei målsetting for Norge å avse 2 fregatter, 4 ubåter, 2 minejaktfartøyer, 6 maritime patruljefly og 1 skvadron F16 jagerfly.

Prioriteringen av disse styrkene til internasjonale krigseventyr vil koste betraktelig mer enn om de ble brukt som integrerte deler av det norske Forsvaret. Det vil innenfor de samme bevilgningsrammene svekke de gjenværende delene ytterligere.

Forsvarskommisjonen av 1990, ledet av Fylkesmannen i Oslo – tidligere statsminister og partileder for Høyre Kåre Willoch, la de fleste av premissene for den omstilling og nedlegging av Forsvaret som nå finner sted. Dette rir nå Høyre som en mare og vanskeliggjør oppslutning blant grupper som tradisjonelt har vært Høyres støtter, de såkalte forsvarsvennene.

Høyre har ett angrepspunkt mot det som skjer: at Forsvarskommisjonens økonomiske forutsetninger ikke er blitt fulgt. Sammen med store overskridelser på kommando- og våpensystemene til ubåtene, ferdigstillelsen av mineryddingsfartøyene og oppgradering av F16 flyene, betyr det at det økonomiske etterslepet etter hvert vil true den bebudede materiellfornyelsen eller alternativt prinsippet om å opprettholde invasjonsforsvaret i den nordligste landsdelen. Sannsynligvis vil forsvarsledelsen prioritere materiellet og heller gå over til alternative forsvarskonsept som jeg antyda i begynnelsen av denne artikkelen. Det betyr at målsettinga om å være i stand til å slå tilbake en invasjon i noen landsdel legges vekk.

Slutt på et invasjonsforsvar

I Langtidsmeldingen for forsvaret står det ulike alternativer:

1. Forsvaret kan organiseres som et invasjonsforsvar bygget på en risikobetonet forutsetning om store allierte forsterkninger.
2. Forsvaret kan organiseres som et kjerneforsvar dimensjonert for å ivareta fredsoppgavene, kombinert med en kadrefunksjon for gjenoppbygging av en større organisasjon over en lengre periode.
3. Ambisjonen om å kunne bekjempe en invasjon forlates til fordel for et lavere ambisjonsnivå, og strukturen tilpasses dette.

Ingen av disse alternativene vil evne å slå tilbake et massivt invasjonsforsøk. I tillegg vil store deler av strukturen uansett være knyttet opp til forsvar av landsettingsområder for forventa allierte styrker.

Et av de mulige konsept som beskrives i meldinga er at norske styrker blir totalintegrert i Natos nye reaksjonsstyrker, IRF. Det innebærer at forsvaret av Norge i realiteten ikke er et nasjonalt anliggende, men et Nato-anliggende (les VEU).

Tydeligere kan det vel ikke sies. Arkitektene bak Langtidsmeldinga knytter forsvaret av Norge til deltakelse i Nato og VEU, og forutsetningene om såkalte allierte forsterkninger. Hvis disse forsterkningene ikke kommer, vil Forsvaret kollapse nettopp fordi det bygges på denne forutsetninga. De som har skrevet meldinga, mener det da vil være nytteløst å ta opp kampen/fortsette striden – altså går de inn for norsk overgivelse.

De såkalte forsvarsvennene i Norges Forsvarsforening er de som i dag mest høylytt kritiserer omstillingene i Forsvaret. De har det samme premiss med Nato/VEU, men etterlyser mer penger for å oppfylle Forsvarskommisjonens forutsetning. Deres linje er at hvis det ikke blir mer penger, vil det være uansvarlig å oppfordre folk til motstand – altså er overgivelse også forsvarsvennenes svar. Jeg har flere steder brukt betegnelsen et sterkt, nasjonalt forsvar uten å forklare det nærmere. Å utvikle premisser og innhold til hva det bør bestå av, er manges ansvar og oppgave.

Jeg vil kort skissere hva jeg mener vi bør legge i begrepet i forhold til dagens situasjon og inviterer flere til å engasjere seg.

For et sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar

Det er nødvendig at flere kaster seg inn i debatten og utfordrer det unasjonale og imperialistiske premisset som ligger til grunn for forsvarsledelsen, makta og borgerskaper. AKP er tilhengere av et sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar som baserer seg på konvensjonelle våpen. Ryggraden i dette forsvaret må være vernepliktsordninga. Vi er mot deltakelse i alle urettferdige militærallianser som brukes aggressivt mot andre stater, nasjoner og folk og/eller gir Norge en ulikeverdig posisjon. På dette grunnlag går vi imot Norges videre integrering i VEU, og er for oppsigelse av avtalen om assosiert medlemskap i VEU. På samme grunnlag går vi inn for norsk utmeldelse av Nato og går mot alle bevilgninger til Natos infrastrukturprogram og utgifter til forhåndslagring av materiell i Norge. Vi går mot Nato-øvelser på norsk jord.

Norges integrering i USAs militærdoktrine gjennom Nato-medlemskapet har gitt oss en usjølstendig stilling og vanskeliggjort et forsvar av landet i dybden. Med dybde menes både tid og rom. Det norske forsvaret er i for stor grad knyttet til et skallforsvar strukturert av flyplassene og forventningene/premisset om unnsetninger utenfra. I fall slike unnsetninger ikke skulle komme, vil hele det eksisterende forsvarskonsept bryte sammen. Den strukturelle oppbyggingen av krigsorganisasjonen knyttet til forsvaret vil gjøre den ekstra utsatt innledningsvis og vanskeliggjøre et forsvar over tid.

Oppgraderingsprogrammene for F16-flyene stanses. Dette programmet suger en uforholdsmessig andel av investeringsmidlene i åra framover. Frigjorte midler må nyttes til videre investeringer på mobilt luftvern, panservern, mobilt kystartilleri, styrka mineforsvar (sjø), forbedrede ildledningssystemer for artilleriet og forbedra ammunisjonstyper for det samme.

Mobilitet som gir mulighet for slagkraft over tid må være et nøkkelelement. Da kan ikke forsvarsevnen knyttes til kostbare våpenbærere som F16 som relativt raskt kan føre til at en stor del av egen defensiv og offensiv kapasitet settes ut av spill.

Hæren som det sentrale elementet i det norske forsvaret må styrkes. Programmet med de vedtatte stormpanservognene er et feilspor og må stanses. Frigjorte midler brukes til styrka avdelingspanservern og styrking av feltartilleriets muligheter til panserbekjempelse.

AKP vil lage et hefte som går djupere inn i disse spørsmålene enn denne artikkelen har rom for å gjøre. Målet er at heftet foreligger 1. september 1994. Synspunkter knytta til problematikken mottas gjerne.

Siri Jensen intervjuet av Birger Thurn-Paulsen

Konferansen Kvinner på tvers er først og fremst en ide, en måte å tenke og jobbe på. Den er utenfor det etablerte systemet. Den kan sprenge rammer.

I begynnelsen av oktober i år ble det arrangert en ganske spesiell konferanse under navnet Kvinner på tvers. Den kom i stand gjennom et samarbeid mellom Kvinnefronten og Oslo-avdelingene til en rekke fagforbund. I forhold til konferanser flest ser den kanskje ikke så original ut på papiret, men bak tittelen skjuler det seg et forløsende nytt skritt for kvinnekampen og organiseringen av den. Siri Jensen har i lang tid jobbet med dette for øyet, og hun satt da også i arrangørkomiteen. Røde Fane har snakket med henne om betydningen av konferansen.

– Kan du utdype ideen bak konferansen, og hvordan den kom i stand?

– Det har vært en lang prosess hvor behovet etter hvert trengte seg på for å la det komme til uttrykk i en slik konferanse. Ideen om en kvinnekonferanse ble diskutert på den faglige opposisjonskonferansen i Trondheim i 1991, men i første omgang rant det ut i sand. Før det igjen har det vært mange viktige forløpere, som samarbeidet om sekstimersdagen, forskjellige samarbeidsinitiativ fra Kvinnefronten i retning organisasjoner og fagforeninger og utspill fra kvinnefagforeninger om kvinnepott ved tariffoppgjøret. Etter hvert kom anerkjennelsen og utbredelsen av begrepet kvinnelønna til å bli en utløsende faktor. Det var blitt veldig modent for å gjøre noe, så da arbeidet med konferansen begynte var det bare positive reaksjoner.

– Mitt utgangspunkt, sier Siri, er viktigheten av kvinnebevisstheten som drivkraft for arbeiderklassens kamp. Tradisjonelt har det i fagbevegelsen vært lite rom for at kvinner er kvinner. Arbeiderklassens kvinner har også i noen grad følt seg fremmed i forhold til kvinnebevegelsen, selv om kvinnebevegelsen i Norge har klart å være nokså nær arbeiderkvinners krav. Vi har til en viss grad slitt med et oppsplitta bilde – arbeiderklassen på den ene sida og kvinnen på den andre, fagbevegelsen og kvinnebevegelsen som to forskjellige deler. Men det er ingen motsetning mellom klassekrav og kvinnekrav. Det er det viktig å se, og vi trenger et slikt forum på tvers som samler opp all erfaring kvinner har, et forum hvor det er mulig å slåss som hele mennesker. Det har trengt seg fram et behov for en ny måte å tenke og jobbe på.

– Vil du kalle dette et gjennombrudd – et nytt stadium i kvinnekampen?

– Ja, jeg vil kalle det et nytt nivå i kvinnebevegelsen. Vi sprenger gamle grenser, vi når ut over de «politiske damene» og forener kvinnekulturene. Uten dermed å glatte over uenighet eller skiller, så kan et forum som dette konsentrere seg om det vi er enig om – det er så mye som splitter i andre sammenhenger. Et sentralt tema på konferansen var kampen for å få heva kvinnelønna. Et spørsmål er at det å få heva kvinnelønna rett og slett sprenger ramma for lønnsoppgjørene, men her kunne vi også se på det fra andre innfallsvinkler. Det er ikke nok å reise et tariffkrav, vi må i tillegg jobbe politisk med det og utvikle forskjellige måter å jobbe på for å presse det fram. Vi kan også uttrykke konferansens ide på en annen måte: Det var kvinners hverdag som satte dagsorden her, på en slik måte at innledere som Yssen fra AP og Magnussen fra NHO ble helt perifere i damenes debatt.

En annen side er at en slik konferanse kan sprenge rammene for hva som er tradisjonelle temaer i fagforeningsarbeidet, illustrert på en glimrende måte av innledninga Sex i arbeid ved Reidun Sørensen fra Senter for kvinneforskning. I det hele tatt dreier dette seg i vid forstand om å sprenge grenser og rammer. Selv om de formelle arrangørene er fagforeninger og Kvinnefronten, så er det skapt et forum som ikke er en del av systemet – det er utafor hierarkiet i fagbevegelsen, et forum for å tenke og handle utradisjonelt. Det er en måte å jobbe utafor systemet på som hele fagbevegelsen kan lære av.

– Dette er noe som ikke lar seg stoppe? Etter det vi skjønner kommer del en ny konferanse neste høst?

– Ja, arrangørgruppa er i arbeid. Vi jobber med et debattinnspill om lønna, med ideene fra konferansen og med en ny neste år. Diskusjonen om kampen for kvinnelønna blir viktig å holde gående, liknende fora kan også jobbes fram på lokalplanet, samtidig som ideen med å jobbe på denne måten må utvikles. Det er en del av en bevegelse. Et ikke uvesentlig poeng er at konferansen i seg sjøl skaper et uformelt nettverk som kan brukes, for eksempel i kamp, slutter Siri Jensen.

av Johan Petter Andresen

Kampen for sekstimersdagen er en av de mest sentrale kampene som arbeiderklassen fører i dag. Den handler om hvordan hverdagen skal være for det store flertallet i arbeiderklassen under kapitalismen.

Dette er et forsøk på å skape debatt omkring en analyse og linje for kampen for sekstimersdagen. Dette er en av de mest sentrale kampene som arbeiderklassen fører i dag. Den handler om hvordan hverdagen skal være for det store flertallet i arbeiderklassen under kapitalismen. Den handler om å bedre de sosiale vilkår på en avgjørende måte, spesielt for kvinnene. Den har både et offensivt og en defensivt innhold: det offensive ligger i kravet om forbedringer, det defensive ligger i at den fungerer som et forsvar for normalarbeidsdagen, som kapitalen nå angriper uavbrutt. Det er ikke mulig for de fleste kvinner å ha en normalarbeidsdag på åtte timer, en normalarbeidsdag på seks timer vil være mulig for langt flere. Ved å fremme kravet om sekstimersdagen virker dette til å høyne bevisstheten om nødvendigheten av å forsvare normalarbeidsdagen. Innføringa av sekstimersdagen vil ikke nødvendigvis bety at kvinnene vil kunne delta som fullverdige individer, på lik linje med menna i samfunnet, men sekstimerdagsbevegelsen er en del av kampen for å oppnå akkurat dette.

Kampen for sekstimersdagen handler også om at forbedringene i produktiviteten skal bety et bedre liv for arbeiderklassen. Den handler om å slåss mot arbeidsløsheten. Den handler om å ikke godta at overproduksjonskrisa til det kapitalistiske systemet skal bety sosial tilbakegang og forverring for arbeiderklassen. Den handler om å møte den teknologiske revolusjonen på en offensiv måte.

Arbeidsdagens utvikling

Etter innføringa av åttetimersdag med seksdagersuke har samtlige nedkortinger av arbeidstida for dagarbeidere fram til 1987 vært nedkortinger av arbeidsuka til 40 timers uke og 8 timers dag i hovedsak ved at arbeidstida på lørdagen ble kortere og til slutt helt fjernet, slik at det normale ble 5 dagers uke og 8 timers dag.

Hvorfor gikk kapitalen med på arbeidstidsforkortinger i etterkrigstida? I perioder førte den økte produktiviteten til at bedriftene fikk et visst overskudd av både ledig kapital og arbeidskraft. Ved en arbeidstidsforkorting kunne man øke arbeidsintensiteten og omorganisere arbeidet slik at det totale produktet økte, uten å måtte gå til mange nyansettelser. Da det var knapphet på arbeidsmarkedet beholdt kapitalistene arbeidere som i dag blir sparka. Gjennom arbeidstidsforkortelser fikk man en bedre utnyttelse av den tilgjengelige arbeidskrafta. Den økte produksjonen som fulgte av dette, hadde man i disse tider ikke problemer med å få avsetning for. Med den nye situasjonen med overproduksjon og mindre behov for arbeidskraft, vil ikke arbeidstidsforkorting gi den typen gevinst som ble oppnådd tidligere. Dette betyr ikke at arbeidstidsforkortelsene ikke var et resultat av klassekamp.

Sekstimersdagen fram til nå

I begynnelsen av 1980-tallet ble sekstimersdagen for alvor satt på dagsorden av to bevegelser samtidig, kvinnebevegelsen og arbeidsløsesbevegelsen. I løpet av 1970-tallet hadde kvinnenes yrkesdeltakelse vokst og arbeiderklassen ble styrket av dette. Kvinnebevegelsen stilte kravet om sekstimersdagen som ett skritt for at kvinnene skal kunne leve et liv som både hovedansvarlige for gratisarbeidet i hjemmet og som lønnsarbeidere, og samtidig underlette kampen for en rettferdig arbeidsdeling i hjemmet. I begynnelsen av 80-tallet, når arbeidsløsheten frambrakte arbeidsløsesforeninger, ble kravet om sekstimersdag også stilt utfra perspektivet om å få flere i arbeid. Kampen for arbeidstidsforkorting i 1986 var første gang at fagbevegelsen kjempa for en forkorting av den daglige arbeidstida, siden innføringa av åttetimersdagen. Den hadde en dobbel begrunnelse lik arbeidstid med funksjonærene. (Ett rettferdskrav som gjaldt spesielt industrien.) Og som del av kampen for sekstimersdag. Arbeidskjøperne fikk, med LO-ledelsens hjelp, igjennom en del avtaler som betydde større fleksibilitet når det gjaldt fridager, fastleggelse av pauser, skiftarbeid osv.

Omslaget i klassekampen

Antakelig vil 1987/88 i ettertid bli sett på som et tidsskille for klassekampen i Norge. La oss si slutten på etterkrigstida og den langvarige oppgangsperioden, og begynnelsen på en ny tid der kampen om samfunnssystemet på ny tvang seg fram på dagsorden. Stagnasjonstendensene som hadde prega økonomien internasjonalt i over et tiår, slår på dette tidspunkt inn over Norge.

Den oppgangskonjunkturen vi opplever nå, skjer mens stagnasjon er den dominerende tendensen.

Konsekvenser av omslaget

Arbeidstidsforkortinga kom i siste liten i forhold til omslaget i klassekampen. Antakeligvis ble arbeidsmiljøloven ikke endra av akkurat den grunn. En slik endring ville i så fall ha blitt gjort i 1988. Men da var en slik gave til arbeiderklassen uaktuell. At arbeidsmiljøloven ikke er blitt endra, gjør det lettere politisk sett å forlenge arbeidsdagen dersom dette i framtida blir ansett som et mulig skritt for borgerskapet.

Den økende arbeidsløsheten har svekka arbeiderklassen og borgerskapet er nå på offensiven:

• Hovedlinjene til borgerskapet er nå moderasjon, fleksibilisering og oppsplitting av arbeiderklassen.
• Lønnsmoderasjon som overordna linje kommer til uttrykk i Kleppeutvalgets innstilling. Her forutsettes det at lønnsveksten skal være lavere i Norge enn i «konkurrent»-landa.
• Moderasjonen gjelder også sjukelønn og andre trygder. Velferdsstaten skal nedbygges.
• Fleksibilisering gjelder både ansettelsespolitikken med midlertidige ansettelseskontrakter og mer deltidskontrakter. Den gjelder innføring av mer atypiske arbeidstider, undergraving og forlengelse av normalarbeidsdagen.
• Oppsplittinga gjelder mer individuelle avtaler om lønns- og arbeidsvilkår, angrep på de landsomfattende tariffavtalene, med større vekt på bedriftsvise avtaler og personlige avtaler, og den gjelder angrep på fagforeningene.
• For å få mest mulig ut av hver enkelt arbeider, økes overtidsbruken, samtidig som kompensasjon for overtida angripes.

Internasjonaliseringa av økonomien fører til at arbeidsfolk i de imperialistiske landa blir konfrontert med at de lønnsmessig skal konkurrere med lønningene til arbeidere i den tredje verden. Men internasjonaliseringa betyr også at det vil være vanskelig å vinne sekstimersdagen i Norge uten at det skjer samtidig eller ikke lenge etterpå i andre europeiske land. I dag er det tyske IG Metall som har kommet lengst med 35 timers uke med full lønnskompensasjon. Den kroniske arbeidsløsheten har ført til at flere og flere stiller spørsmål ved at arbeidstidens lengde skal opprettholdes/utvides samtidig som flere og flere går ledig. Kravet om arbeidstidsforkorting vokser. (Samtidig er det klart at arbeidstidsforkortelsene hittil har kommet i tider med knapphet på arbeidskraft; den situasjonen er nå snudd.) For å møte dette kravet har borgerskapet hittil utvikla to hovedlinjer: reallønnsnedslag kombinert med undergraving av normalarbeidsdagen og arbeidstidsforkortelse, eller de to første sammen med forlengelse av arbeidsdagen. Begge med begrunnelsen av nødvendigheten av å styrke konkurranseevnen. Det som gjør at deler av borgerskapet går inn for arbeidstidsforkortelse uten eller med delvis lønnskompensasjon er først og fremst frykten for sosial uro. Den delen av borgerskapet som satser på forlengelse av arbeidsdagen for den enkelte arbeider, er mindre redd for uro, og regner med å kunne få en allianse med de delene av arbeiderklassen som taper minst på utviklinga. Men de tiltaka som har kommet bl.a ved Volkswagen i Tyskland, med firedagersuke med delvis kompensasjon, fungerer også destruktivt på arbeiderklassen ved at de styrker klassesamarbeidslinja og svekker tariffbestemmelsene ved at det åpnes for økt fleksibilitet. Resultat av begge linjene er at normalarbeidsdagen forlenges for arbeiderklassen som helhet, til tross for at det samtidig skjer en utvikling der flere og flere arbeidere arbeider deltid. (Her i Norge går borgerskapet inn for en forlengelse av normalarbeidsdagen til kl 21, deltidsarbeidere som arbeider etter kl 16 vil i så fall miste ulempekompensasjonen, og flere arbeidere vil bli tvunget til å jobbe etter kl 16.) Hadde det kapitalistiske systemet fortsatt sin langvarige oppgangskonjunktur, og etterspørselen hadde økt i takt med den økte produktiviteten, kunne også arbeiderklassen begrunne kravet om sekstimersdag utfra en klassesamarbeidsideologi. Men det er akkurat den voldsomt økte produktiviteten til arbeidet kombinert med den kapitalistiske produksjonsmåten som er årsaken til den økonomiske stagnasjonen og dermed de svekka mulighetene til å føre kampen for arbeidstidsforkorting langs de linjene som hittil har blitt brukt etter krigen. Den tradisjonelle argumentasjonen til arbeiderklassen for å få igjennom endringer til sin fordel både på samfunns- og bedriftsnivå, har vært at næringslivet er tjent med reformen.

I hovedsak reises nå kravet om sekstimersdag som en defensiv parole fra ulike deler av fagbevegelsen, ikke som et krav om varige sosiale forbedringer. Denne måten å argumentere på for å øke lønn og senke arbeidstida med full lønnskompensasjon vil bli passé. Reise krav om forbedringer, vil nå mer og mer være uttrykk for kamp på tvers av behova til staten og kapitalen. Dersom fagforeningene framover begrenser seg til å føre en forsvarskamp for å beholde det man hittil har oppnådd, vil dette, etterhvert som nederlagene blir registrert, føre til demoralisering, desorganisering og tillitsvalgte som like godt kunne ha sitti som ansatte i personalavdelingene til bedriftene (velferdsoffiserer). Det er derfor av avgjørende betydning for arbeiderklassens egen «helse» at det nå reises offensive paroler kombinert med systemkritikk. Det er på denne bakgrunn at parolen for seks timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon har så stor betydning.

Nye betingelser

Det er (i hvert fall) tre tendenser som virker inn på kampen om arbeidsdagen, og som virker inn på hvordan arbeiderklassen må kjempe for sekstimersdagen:

1. Kvinnenes økte deltakelse i lønnsarbeidet. Kvinnenes økte deltakelse som lønnsarbeidere har styrka arbeiderklassen. Flerpersonshusholdningene til arbeiderklassen har nå større lønnsinntekter, flere kvinner er nå fagorganiserte, kvinnene har fått større sjøltillit og de utvider dagskampen til fagbevegelsen med blant annet å ta opp forhold som er knytta til velferdsstaten og forholda i hjemmet. Sekstimersdagskravet står sterkt blant annet hos hjelpepleierne, Handel og Kontor, Fellesorganisasjonen, osv.

2. Den økte produktiviteten ved utviklinga av teknologien fører til at flere og flere synes det er urimelig at dette ikke skal føre til kortere arbeidsdag.

3. Den kroniske arbeidsløsheten som svekker arbeiderklassens kampkraft på den ene sida, gir samtidig støtet til kravet om at arbeidstida må forkortes.

Det har blitt reist forslag fra grønne miljøer om arbeidstidsforkortelse på individuell basis og med full kompensasjon bare for de lavest lønte. En frivillig ordning vil i realiteten bety at de som står sterkest økonomisk og organisatorisk ville kunne utnytte ordninga, mens de som står svakest bare i liten grad vil kunne ta del i den. En frivillig ordning vil forutsette at arbeidsgiver og arbeidstaker blir enige, og for dem som kjenner virkeligheten i arbeidslivet så veit vi at ingen avtaler som er til ulempe for arbeidsgiveren, blir inngått frivillig. Arbeiderklassens styrke ligger i dens evne til å opptre som kollektiv, ved en individualisering av arbeidstida vil arbeiderklassens posisjoner svekkes.

Oslo-forsøket

Oslo-forsøket er et av de viktigste eksemplene på enhetsfront. Kravet om full lønnskompensasjon vil være den viktigste kampen innafor kampen for sekstimersdagen. Arbeidstidsforkortelse uten lønnskompensasjon vil riktignok styrke det norske borgerskapets konkurranseevne. Men dersom dette blir den internasjonale løsninga på arbeidstidsforkortinga, vil ikke dette på noen måte hjelpe fram ny oppgang for den internasjonale kapitalismen. At arbeiderne i de enkelte landa stiller seg bak «sin» kapitalistklasse og godtar senka lønn, vil bare forsterke overproduksjonskrisa og føre til at kapitalistene kommer tilbake igjen med fornya krav om moderasjon. Sekstimersdag uten full lønnskompensasjon vil dessuten bety at flere som har muligheter og forbindelser, vil jobbe dobbelt for å opprettholde samme inntekta. Og dermed vil sysselsettingseffekten svekkes.

Fire dagers uke?

Så vidt jeg kan se er det bare i Norge at arbeidstidsforkortinga blir stilt som et krav om forkorting av den daglige arbeidstida. Ellers i Europa reiser både revolusjonære og sosialdemokratisk dominerte fagforeninger kravet om kortere arbeidsuke. Kravet blir stilt som 32 timers uke. Altså fire ganger åttetimers dag. Hovedgrunnen til dette er den manglende innflytelsen til kvinnene i denne kampen. Argumentene for daglig nedkorting er absolutt sterkere, og kan bedre begrunnes med tanke på både arbeidsfolks helse og kvinnenes særegne behov som hovedansvarlige for omsorgen i hjemmet. Dessuten er det riktig å reise kravet om daglig nedkorting av arbeidstida utfra behovet for å forsvare normalarbeidsdagen. Det vil også lette kampen mot deltidsarbeid.

Full stillingskompensasjon?

Arbeidsløsheten er den viktigste grunnen til å stille kravet om full stillingskompensasjon. Naturligvis vil en arbeidstidsforkorting gi muligheter for kapitalen til å endre organiseringa av arbeidet, og effektiviteten til den enkelte arbeider vil stige. Men likevel er det riktig å reise dette kravet akkurat fordi vi ønsker at arbeidstidsforkortinga skal føre til at flest mulig hender skal komme i arbeid. I «arbeidsintensive» yrker vil det dessuten være avgjørende at dette kravet reises, slik at arbeidstidsforkorting ikke fører til at 7½ timers arbeid skal gjøres på seks timer.

Dele på arbeidet?

Spørsmålet om å dele på det arbeidet, reiser seg stadig oftere etter hvert som bedriftene går til permitteringer og oppsigelser.

Heismontørene gjennomførte aksjoner for kravet om roterende permitteringer. Dette betydde i realiteten å godta arbeidstidsforkortelse uten lønnskompensasjon. Var dette progressive aksjoner? Er roterende permitteringer ok? Ja. Ved å få til roterende permitteringer kan fagforeningene styrke samholdet og opprettholde organiseringa og kampkrafta. Noe som er en forutsetning for å føre kampen for arbeidstidsforkorting med full lønnskompensasjon.

Et annet eksempel er de danske søppeltømmernes forslag om tre ukers arbeid og en uke på ledighetstrygd i måneden, som har bakgrunn i stor ledighet blant disse.

Er dette forslaget bra eller dårlig? Eller er det noe midt imellom? Etter min mening fungerer også dette forslaget progressivt. Det har samme innhold som roterende permitteringer. Det er interessant å merke seg at forslaget blir motarbeida fra tre hold. Den danske regjeringa er mot, den sier at den uka man skal gå på ledighetstrygd er man egentlig ikke reelt arbeidsledig og man bør derfor ikke få full ledighetstrygd. Arbeidsgiverforeninga er mot, da ordninga vil hindre den fornødne fleksibilitet som man trenger av arbeidskraft nå til dags. Og den danske LO-ledelsen er skeptisk.

Det avgjørende spørsmålet både når det gjelder heismontørerne og søppeltømmerne er: styrker eller svekker dette den enkelte yrkesgruppa organisatorisk og politisk? Naturligvis under forutsetning av at disse forslaga ikke erstatter kampen for sekstimersdagen.

Men det er etter min mening en misoppfatning at deling på arbeidet på denne måten betyr mindre arbeidsløshet. Det som skjer er at arbeidsløsheten deles på flere. I denne forbindelse er det kun en arbeidstidsforkortelse som samtidig innebærer at folk opprettholder sin levestandard (full lønnskompensasjon) som senker arbeidsløsheten.

Overtidsspørsmålet

Samtidig som arbeidsløsheten vokser, vokser også overtidsbruken og ulempekompensasjonene angripes. Overtidsbruken er samfunnsmessig sett en utvidelse av arbeidsdagen, og må angripes som sådan. Hittil har presset fra grunnplanet mot LO-ledelsen vært alt for svakt, og dermed har det bare blitt munnsvær om dette fra LO-ledelsens side. Et framskredent eksempel på en avtale som er mulig å få i stand, finner vi på Aker Verdal. Her har man fått til en avtale der all frivillig overtid utover 100 timer i året skal avspaseres. På tariffnivå går det an å få igjennom at overtida i bedriften skal beregnes utfra tariffavtalen og ikke arbeidsmiljøloven. Også i kommunestyrer o.l. kan man reise forslag om begrensning i overtidsbruken.

av William Hinton

Et spørsmål som landbruksreformene (1) i Kina reiser, er: Var det, alt i alt, flere kollektive feilslag enn det var kollektive suksesser? Min konklusjon er at det var det ikke.

En gruppe unge økonomer som gjorde den analysen som ledet fram til reformene, fortalte meg i 1980 at omtrent 30 prosent av landsbykollektivene gjorde det bra, andre 30 prosent gjorde det veldig dårlig, og midt i kunne det sies at de resterende 40 prosentene verken blomstret eller brøt sammen, men ikke desto mindre støtte på mange problemer. Når disse opplysningene er gitt, kan man trekke forskjellige slutninger. Man kan legge sammen de 30 prosentene i bunnen og de 40 prosentene på midten og si at flertallet gjorde det dårlig. Man kan legge sammen de 30 prosentene på toppen og de 40 prosentene i midten og si at flertallet hadde det i det minste levelig. Eller man kan si at suksessene og nederlagene var omtrent like mange (øvre og nedre 30 prosent), mens det dominerende var varierende resultater (de midtre 40 prosentene).

Jeg tror den siste av disse er den mest realistiske. Dessuten mener jeg at en kooperativ bevegelse som er 30 prosent vellykket er en usedvanlig framgang i et land av Kinas størrelse. Det betyr at noe sånt som 240 millioner mennesker har gjort det bra som kooperatører. Hvis så mange mennesker kunne gjøre det godt ved å arbeide sammen, var kooperasjon en brukbar måte å leve på for kinesiske bønder. De 240 millioner bøndene som gjorde det dårlig, kunne med hjelp fra regjeringa, omorganisering, og hardt arbeid, også lære å gjøre det bra. Det samme gjelder de 320 millioner som samarbeidet med varierende resultater i midten av spekteret.

Mine informanter kan sjølsagt ha kommet fram til gale forholdstall. Hvis det er andre oversikter som konkluderer med andre forhold mellom feilslag og suksesser, bør de legges på bordet. Men selv om de vellykte kooperativene utgjorde en betydelig mindre del av helheten, hvis titalls millioner bønder lærte seg å lykkes kooperativt. Implikasjonene er ekstraordinære; for det som millioner kan gjøre, kan andre millioner også gjøre. Det er grunnen til at spørsmålet om Dazhai, som i Maos tid ble holdt fram over hele landet som en vellykket modell, er så viktig. Hvis Dazhai var en suksess, viste Dazhai en vei framover som andre bønder kunne følge.

Kornfronten

Jeg bestrider ikke slutningen om at Kinas kornproduksjon bare så vidt holdt tritt med befolkningsveksten i den kollektive perioden. Dette var sant, trass i den kjensgjerning at mange veldrevne kollektiver fordoblet, tredoblet og firedoblet avkastningen sin. Dette innebærer at et stort antall kollektiver aldri realiserte sitt potensiale, men det innebærer ikke at den kooperative organiseringa av jordbruket er ubrukelig av natur. Siden den nå i minst fem eller seks år har vært erstattet med et produksjonssystem basert på familiekontrakter, er det på sin plass å spørre om det nye systemet har bedret kornproduksjon per capita (latin – betyr per hode (overs. anm)).

Svaret er: tydeligvis ikke. Siden 1984, da regjeringa rapporterte en kornproduksjon på over 400 millioner tonn, viser de offisielle tallene et voldsomt fall, deretter en langsom stigning, som ikke har greid å gjenerobre det nivået som gikk tapt i 1985. Nå skriver pressa rutinemessig om stagnasjon i kornproduksjonen, om kornmangel, om fallende produksjon, for i inneværende år å ende med at 20 millioner bønder står overfor hungersnød, 80 millioner er i alvorlige vansker og 200 millioner har sviktende avlinger.

Så vidt jeg veit produserte Kina dessuten aldri de 400 millioner tonnene som regjeringa nå gjør krav på for 1984. Den rikelige tilgangen av korn på markedet det året kom bare delvis fra årets produksjon. Overskuddet kom fra frigjorte lagre av kollektivt korn. Dette kornet ble solgt på markedet eller delt ut til bøndene da kollektivene ble stykket opp. Det var mulig å selge det med stor fortjeneste, takket være den voldsomme økningen i kornprisene som fulgte reformen, og takket være bonusene som ble betalt for overskuddskorn. På samme vis var det store fallet i avlingene som ble rapportert i 1985, ikke først og fremst et resultat av svikt i produksjonen, men av at kornlagrene var tømt. Den avlingen som i virkeligheten ble høstet årlig fra 1983 til 1988 har svingt mellom 350 millioner og 380 millioner tonn. Hvis vi tar det høyeste tallet som utgangspunkt (noe som er temmelig optimistisk), og fordeler det på 1,1 milliarder mennesker (den anslåtte befolkningen for øyeblikket), kommer vi til et gjennomsnitt på 345 kg korn per person. Dette er ikke mye høyere enn det gjennomsnittet Hugh Deane rapporterer for 1978. Det ser derfor ikke ut som reformen har greid å få bukt med kornproblemet.

Dette betyr ikke at alle direktivene og de politiske retningslinjene for kollektiviseringen var korrekte. Et punkt som ofte blir tatt opp av reformatorene, er at i kollektivperioden utgjorde en overdreven anvendelse av Maos «korn er nøkkelleddet» en alvorlig hindring for allsidighet på landsbygda. Det synes klart at i løpet av den kooperative perioden la regjeringa fra tid til annen for mye vekt på korn på bekostning av olje- og industrivekster og spesialiteter som frukt, husdyrhold og biprodukter. Det som overhodet ikke er klart, er årsaken til dette, og hvem som skal holdes ansvarlig. Det var ingenting i veien med Maos slagord. Det var vel avrundet og lød: «Ta korn som nøkkelleddet, praktiser husdyrhold, skogbruk, fiske og sideordnede næringer for å skape velstand overalt på landsbygda.» Det slagordet var godt den gangen og er godt nå. Selve utpekingen av korn som et «ledd» betyr at korn ikke er «alt» og at andre ledd i kjeden må og kan bli utviklet så lenge kornproduksjonen blir skjøttet vet.

Hvis ensidig politikk i visse perioder reduserte allsidigheten, så er løsningen å korrigere den ensidige politikken. Det er ingenting ved den kooperative bevegelsen som sådan som hindrer allsidighet. Veldrevne kooperativer er faktisk i en mye bedre posisjon til å være allsidige, til å bruke alle evner, alle talenter og alle ressurser, enn individuelle bønder i en privatisert økonomi. Mange framstående samfunn demonstrerte dette om igjen og om igjen, i 1960-åra, 1970-åra og 1980-åra. Et aktuelt eksempel er Doudian landsby som i dag befinner seg i Beijings forsteder.

Et annet punkt som Deane tar opp, igjen som et ekko av reformatorene, er at leveforholda stagnerte i den kooperative perioden. Og det er sant, over vide områder hvor kooperativene ikke gjorde det så bra, stagnerte levestandarden. I andre områder gjorde den det ikke. Visse samfunn utviklet en bemerkelsesverdig velstand.

Oppgaven om at 42,8 prosent av brigadene hadde en per capita-inntekt under 50 yuan i året ser ut til å motsi tallene jeg fikk oppgitt om en deling på 30-40-30. Men det er ikke klart hva tallene refererer til, om det er total inntekt eller disponibel inntekt. I den kooperative perioden ble mange tjenester og fordeler distribuert uten vederlag.

Folk tjente også en del av sitt kooperativs akkumulasjonsfond og ble beriket som eiere av sitt kooperativs investeringer. Alle produksjonsutgiftene ble betalt av fellesskapet. Før man gjør sammenlikninger, må begrepene som sammenliknes analyseres med omhu. De virkelige inntektene beløp seg antakelig minst til det dobbelte av de 50 yuan som blir oppgitt. Men når det gjelder å tilfredsstille de daglige behovene, er en større disponibel inntekt selvfølgelig en nødvendighet, og landsbygda som helhet gikk ikke fram som den skulle ha gjort, eller som den hadde potensiale til i å gjøre, i 1960-åra og 1970-åra. Det var alt for mange og alt for omfattende områder som var i stagnasjon, enten det var 30 prosent eller 42,8 prosent. Landsbygda forlangte forandring. Spørsmålet er ikke om det skulle ha vært forandring, men hva den forandringen skulle være. Fantes det ingen effektive løsninger tilgjengelige innenfor kooperativsystemets kontekst som kunne overvinne stagnasjonen? Var privatisering den foretrukne løsningen på de problemene som oppsto?

En annen anklage er at utarminga på landsbygda var spesielt alvorlig på bondelandet i nordvest. Fjerntliggende innlandsområder hadde en tendens til å sakke akterut etter frigjøringa, trass i at de fikk en del spesiell oppmerksomhet fra Beijing. Landet er fattig, markedene er langt borte, og det er få muligheter utenom landbruk. Disse problemene møtte bondekooperativene, og de møter fortsatt de individuelle kontraktørbøndene i dag. Men dagens bønder møter dem aleine, familie for familie, i en én-for-én kamp mot naturen og det upartiske markedet, i stedet for sammen som et fellesskap. Avhengig av hvor godt eller hvor dårlig et gitt kooperativ ble drevet, kan dette historisk sett være en fordel eller en ulempe, men som helhet vil en bonde i løsshøylandet (løss er en finkorna, porøs jordart. Overs. anm) finne det vanskelig å møte livet aleine.

Jeg tilbragte en måned i løsshøylandet nordøst før Yanan i 1988. Mitt inntrykk var at situasjonen var temmelig desperat. Åkerjorda som ble dyrket på kontrakt, kunne ikke gi tilstrekkelig mat, om ikke annet så fordi bøndene ikke hadde råd til kunstgjødsel, og ikke engang kunne få tak i den hvis de hadde råd. Som et resultat dyrket de opp fjellsidene som «hjelpeland» og ødela dem i prosessen. Demninger, terrasser og andre kollektive ingeniørarbeider falt fra hverandre. Vi så overgitte vanningssystemer og utvaskede jordvoller. Det var helt klart at mange av dem aldri ville ha blitt bygd under en privat økonomi og at de nå ikke ville bli reparert uten en rekollektivisering. Bønder vi snakket tilfeldig med var sinte og sa de hadde hatt det bedre under det kooperative systemet.

Prissaksa

En meget alvorlig anklage som Deane reiser, er at Maos sosialistiske politikk presset et altfor stort overskudd ut av bøndene. Kina var og er i hovedsak et jordbruksland. Akkumulasjon for industriinvesteringer måtte komme fra landbruket i utgangspunktet. Det fantes ikke noe annet valg. Den nye regjeringa satte virkelig innkjøpsprisen for korn og andre landbruksprodukter lavt. Disse lave prisene gjorde det mulig å forsyne byene med billig mat og slik holde lønningene til arbeiderne i byene lave også. Denne politikken sørget også for råvarer til lave priser. Med billig mat og råvarer ble akkumulasjonsratene i industrien høye. Men noe av denne akkumulasjonen gikk tilbake til investeringer i landbruket i form av maskiner, utstyr, kunstgjødsel og plantevernmidler. Fra 1953 til 1977 var 4,27 prosent av de totale investeringene i industrien rettet mot produkter til landbruket, og disse produktene ble solgt tilbake til bondekooperativene til svært lave priser, som sank ettersom tida gikk. I 1959 måtte bøndene skaffe 116.500 kg hvete for å kjøpe en 75-hestekrefters beltetraktor. I 1979 hadde dette falt til 53.500 kg. I 1950 trengtes 1,6 kg hvete for å kjøpe 1 kg kunstgjødsel. I 1979 kunne 0,5 kg hvete betale l kg kunstgjødsel. I 1960 trengtes 35 kg hvete for å kjøpe 1 kg plantevernmidler. I 1979 hadde dette sunket til 5 kg. (2)

Landbrukssektoren ble beskattet, men ikke utsuget. Tvert imot ble den kontinuerlig beriket med moderne produkter gjennom et gjensidig støtteforhold som reduserte tappingen av landsbygda og mildnet virkninga av den klassiske «saksa» (gapet mellom prisene på landbruksprodukter og prisene på industriprodukter).

Videre hjalp staten landområdene med direkte investeringer i landbrukets infrastruktur. Dette økte fra 7,3 prosent av de totale investeringene i den første femårsplanen til 11,4 prosent i 1978 (den femte femårsplanperioden). Forholdet mellom statlige investeringer i landbruket og direkte landbruksinntekter gikk fra 49 prosent i den første femårsplanperioden til 56 prosent i den andre perioden, til 164 prosent i den fjerde og femte perioden. (3)

Siden 1980 har både direkte statlige landbruksinvesteringer og statlige investeringer i industri som er innrettet på å forsyne landbruket, falt kraftig.

Investeringene i den industrien som er innrettet på landbruket falt fra gjennomsnittet i åra 1953-1977 på 4,27 prosent til et gjennomsnitt på 1,3 prosent i åra 1980-1985. Samtidig falt direkte investeringer i infrastrukturen fra høydepunktet på 11,5 prosent i 1978 til 6,3 prosent i perioden 1980-1985, og så ned til 4 prosent i perioden 1985-1987. Samtidig falt bøndenes egne investeringer av arbeid i kapitalkonstruksjon (vesentlig landbrukets infrastruktur) fra hele åtte milliarder arbeidsdager per år på slutten av 1970-tallet til mindre enn en fjerdedel av dette i dag Disse to reduksjonene til sammen (redusert statsfinansiering og redusert innsats av bondearbeid) utgjør et kritisk – man kan si ødeleggende – tilbaketog fra omdanningen av naturen, fra det Dazhai-inspirerte forsøket på å oppnå høy og stabil avkastning ved hjelp av ressursbevarende ingeniørarbeider. (4)

Samtidig har den klassiske «saksa» åpnet seg på vidt gap, trass i omfattende prisøkninger for korn og andre landbruksprodukter. I løpet av de siste fem til sju åra har kunstgjødselprisen gått opp med fra 37,7 til 60 prosent, dieselolje har gått opp 22 prosent, strømprisen har økt med 167 prosent og prisen på kunstig vanning har gått opp med 100 til 200 prosent. I kjølvannet av dette har det fulgt vesentlige økninger i produksjonskostnadene og vesentlig nedgang i det kontantbeløpet som bøndene faktisk bruker på tilførsler fra industrien, noe som igjen betyr enda mer radikal nedgang i antallet slike produkter som faktisk ble kjøpt. (5) Jeg tror det er unødvendig å si at i jo større utstrekning bondeprodusentene kommer ut på markedet, jo sterkere vil virkningen av «saksa» være, og jo hardere vil de bli utbyttet.

Deane påstår også at Maos politikk førte til overdrevent akkumulasjonstempo. Ja, det tror jeg den gjorde noen ganger. I sin entusiasme for å omdanne verden raskt, drev vill-ledede kadre akkumulasjonstakten til ufornuftige høyder i visse perioder og på visse steder. Det er ikke klart om dette gjelder for hele landsbygda. Jeg vil gjette på at det kan argumenteres ganske bra for det. Men dette er ikke en faktor som er innbygget i kooperasjonen som system. Akkumulasjonstakten bestemmes av politikken, for høyt tempo kan justeres. Det er ikke nødvendig å gi avkall på hele systemet for å oppnå en fornuftig balanse mellom forbruk og investeringer.

Deanes påstand om at den delen av akkumulasjonsfondene som ble brukt på velferd, falt fra 40,2 prosent til 22,5 prosent på to tiår, trenger grundigere analyser. Disse tallene behøver ikke nødvendigvis bety noen absolutt nedgang i velferdsfondene. Alt avhenger av størrelsen på akkumulasjonsfondene. Siden produksjonen økte, om enn for langsomt, økte antakelig akkumulasjonen også.

Problemet med kommandometoder

Reformatorene hevder nå at Maos utålmodighet tvang bøndene inn i kooperativer før de var innstilt på det, og slik gjorde alvorlig skade på den kooperative bevegelsen og jordbruksproduksjonen. Det er sant at kommandometoder var utbredt, ikke bare i den perioden da kooperativene ble dannet, men gjennom hele den kollektive perioden. Kadre presset mange bønder inn i kooperasjon før de var klar for det, før den kooperative formen hadde bevist sin verdi for dem. Dette brøt med ideen om frivillighet og lemlestet bevegelsen alvorlig på mange steder. Kooperativer som ble dannet med kommandometoder, hadde en tendens til å utarte til stillestående føydale len, drevet av kommunistiske herrer som i noen tilfeller var minst like ille som, om ikke verre enn, godseierne de hadde erstattet.

Kommandometoder, i form av byråkratisk innblanding i den daglige driften av selv de beste kooperativer, holdt også igjen utviklingen deres. Kooperativene hadde et stort, allment behov for større sjølstendighet, og særlig for større sjølstendighet i å skjøtte sine ressurser og i fordelingen av sine investeringer. Jeg tror det er riktig å si at hvis kooperativene hadde fått halvparten av den sjølstendigheten som enkeltbøndene automatisk ble sikret i det øyeblikk de skrev kontrakt på jorda si i 1980-åra, ville en mye større del av kooperativene ha gjort det bra. Én bestemmelse i det nye reglementet ga i seg selv systemet en større fleksibilitet. Det var bestemmelsen om at bøndene ikke behøvde å dyrke det kornet de skrev kontrakt om å levere. De kunne dyrke en helt annen avling, selge den, og kjøpe nok korn til å fylle kvoten sin. Slik kunne hver produsent selv bestemme, nede på grasrota, hvilke avlinger det var mest fornuftig å dyrke, hvilke avlinger som ga det største utbyttet. Kooperative enheter kunne ha vært gitt betraktelig sjølstendighet i dette spørsmålet, og hvis det gikk ut over kornproduksjonen, kunne regjeringa ha brukt prisstimulanser for å gjenopprette balansen, slik de har gjort det igjen og igjen siden reformen. Nylig har prismanipuleringen ført til alvorlig ubalanse,

men det er et separat spørsmål som skriver seg fra måten markedet har blitt manipulert på og knyttet til svekne prisløfter, ukontrollert inflasjon i prisene på gårdsutstyr, korrupsjon, og mange andre faktorer som henger sammen med den nye situasjonen som reformen har skapt. Kommandometoder har uten tvil vært et alvorlig og vedvarende problem, men det er vanskelig å argumentere for at kommandometoder og kooperasjon hører sammen. Løsningen på problemet med kommandometoder er opplagt å innføre mer sjølstyre, mer demokrati i systemet, og å bruke markedsmekanismer heller enn regjeringsdirektiver for å påvirke avgjørelsene i produksjonen. Det er ingen grunn til at ikke titusener av kooperative enheter skulle kunne forholde seg til hverandre og til den statsdrevne økonomien gjennom markedet, akkurat sånn som de individuelle bøndene gjør det nå. Kommandometodene som var så ødeleggende for den kooperative bevegelsen, var i stort monn bare en utvidelse av fortidas byråkratiske sentralisme, jekket opp flere hakk og forsterket av en den kommunistiske bevegelsens sentralistiske tradisjon. Funksjonærene i Kina går bare ut fra at de har rett til å bestemme alt, ned til de minste detaljer i folks liv. Denne tradisjonen er virkelig føydal. Den er inderlig avskydd på grunnplanet, og det er en av grunnene til den usedvanlige tiltrekninga et fritt marked – som det som nå kommer til syne i Shenjen – øver på vanlige, kinesiske borgere. For folk som lider under føydale begrensninger, ser markedsfriheten ut til å kunne bety en radikal frigjøring, der det som teller er dyktighet og ikke innflytelse som skyldes sosiale forbindelser. (Hittil er det selvfølgelig de øverste kadrenes barn som har vært i stand til å få kloa i pengene og dominere forholdet.)

Den innebygde ironien i dette spørsmålet om kommandometoder, er at reformatorene, under foregivende av å bekjempe kommandometodene, oppløste den kooperative bevegelsen på landsbygda på kommando. Det er ingen tvil om at mange bønder ønsket systemet med familiekontrakter velkommen og «stemte med føttene» for å oppgi kooperativene, men mange andre bønder gjorde det ikke. Deane må støtte opp sin påstand om at mange bønder «stemte med føttene» for å oppgi kollektivene, med noen data som er til å stole på, før det spørsmålet kan betraktes som avgjort. Å forandre retning med «ett kutt med kniven» (fullstendig, gjennomgripende forandring uten noe rom for kompromiss eller avvik) er notorisk framherskende i Kina. Kadre på alle nivåer, som er mobilisert fra sentralmakta, vifter opp sterke politiske vinder og innfører strenge sanksjoner på den som sleper føttene etter seg, for ikke å nevne motstand eller obstruksjon. Så det er svært vanskelig å vite hva folk virkelig mener eller virkelig vil. Akkurat som kommandometoder drev mange uvillige bønder inn i kollektivene til å begynne med, drev kommandometoder mange uvillige bønder ut av dem i annen omgang.

Privatiseringsbølgen

Lange Bue landsby sto imot familiekontraktene i to år og ga til slutt etter bare fordi høyere ledere i kommunistpartiet stilte den lokale partikomiteen overfor et ultimatum: Del ut jorda på kontrakt innen en måned, eller bli ekskludert fra partiet. Lederne i Wanggongzhuang unngikk et slikt ultimatum ved å forsvinne hver gang fylkeslederne kom for å sette i gang reformen.

Spredt utover hele Kina kan man finne samfunn som enten ikke endret det kollektive systemet sitt i det hele tatt, eller bare gjorde overflatiske endringer for å føye seg etter regjeringsdirektivene, mens de opprettholdt en sterk, kollektiv kjerne. Dessverre – sett fra mitt synspunkt – utgjør de bare en liten brøkdel av totalen, sannsynligvis mindre enn én prosent, noe som stiller spørsmål ved påstanden om at de fortsatt kjemper imot. Problemet her er å få et realistisk bilde av bøndenes ønsker. Når kampanjens omfang er gitt, når straffen for å ikke delta er gitt, når de svært påtakelige belønningene for deltakelse er gitt, og når vi innser at det alltid er lettere å vende tilbake til fortida enn å være pioner for framtida, så er det ikke overraskende at reformatorene var i stand til å oppløse kollektivene overalt, til og med der de gjorde det bra.

Det er ingen som stiller spørsmål ved at over store områder der landbruksøkonomien stagnerte, der kollektivene representerte noe som lå mye nærmere føydale len dyrket av leilendinger enn frivillige fellesskap av frigjorte produsenter, feiret bøndene reformen som en «annen frigjøring». De var absolutt henrykt over å bli kvitt kadrene. Men i landet som helhet befant bøndene seg i mange slags situasjoner som inkluderte områder hvor store antall av vellykte kooperativer eksisterte side om side med enda større antall av mindre vellykte, der utsiktene var blandet – og alt sammen iblandet visse samfunn der utsiktene var dystre.

De enkelte familienes respons på hver av disse situasjonene kunne variere sterkt. Selv i de mest veldrevne, mest vellykte kooperativene, som ble lojalt støttet av flesteparten av medlemmene, fantes det ambisiøse individer med spesielle ferdigheter og arbeidskraft som ønsket å prøve seg på egen hånd. Jo mindre vellykket kooperativet var, jo mer utbredt var slike holdninger. Samtidig var det selv i de dårlig drevne kooperativene mange familier som ikke hadde noen spesielle ferdigheter, og som hadde få eller ingen sterke arbeidere, som så på kooperativene som redningen og derfor ønsket å fortsette kooperativene. Og her og der gjennom systemet, spredt på de mest uventede steder, fant man individer med ekstraordinære evner som kunne bli velstående i enhver situasjon, men som var inspirert av sosialistiske idealer og så kooperasjonen som Veien fram for Kinas bønder som helhet og brukte livene sine for å få det til å fungere. For sin egen del ba de ikke om annet enn sin del av den kommende velstanden.. Jeg har personlig kjent en god del slike mennesker. Reformivrige kadre har angrepet dem som «konservative» som gikk imot privatiseringen, fordi det satte deres status som kooperativkadre i fare.

De fleste mennesker veit enten ikke, eller bryr seg ganske enkelt ikke om i hvilken utstrekning statlige dekreter har fordreid lovene, reglene, skatte- og pengepolitikken for å støtte privatproduksjon mot kooperasjonen i reformens løp. Sentraldokument nr 1 for 1983 gjorde det lovlig å leie arbeidskraft, og legaliserte privat innkjøp av store produksjonsvarer (prosessutstyr, traktorer, lastebiler), å slå sammen kapital til private investeringer, og å leie ut kollektiv eiendom til individer. I kjølvannet av alt dette begynte enkeltpersoner også å låne ut penger privat til ågerrenter. Den nye skatte- og kredittpolitikken ga skattefritak til nye private virksomheter og autoriserte liberale banklån til slike virksomheter såvel som til spesialiserte enkelthusholdninger, samtidig som den i praksis avskar kreditten til de eksisterende produsentkooperativene, landsbybrigadene. Jo større foretakende som ble drevet av de spesialiserte husholdningene, jo større privat virksomhet, jo bedre lånebetingelser fikk de, og jo lettere ble det å få lån. Private kontraktører som leide kollektive foretak, fikk rett til å ansette og si opp, bestemme lønnsnivå og profittmarginer, og, hvis de reinvesterte kraftig i foretakendet, fikk de retten til gradvis å omdanne hele greia til privat eiendom.

De fleste mennesker kjenner videre ikke til, eller bryr seg ganske enkelt ikke om den skandaløse plyndringa som dominerte likvideringen av kollektiveiendommen og hjalp til med å skape de såkalte spesialiserte familiene med de nødvendige «penger, styrke og evner» til å bli rike først. Da tida kom til å fordele de kollektive verdiene, var folk med innflytelse og forbindelser – kadre og deres slektninger, venner og kompiser – i stand til å kjøpe for en slikk og ingenting de traktorene, lastebilene, brønnene, pumpene, prosessutstyret og annen produktiv eiendom som kollektivene hadde akkumulert over tiår med hardt arbeid av alle medlemmene. Ikke bare greide kjøperne å fastsette lave priser for disse kapitaltilgangene (ofte en tredjedel eller mindre av verdien), men de kjøpte dem ofte med lette kreditter fra statsbankene, for så til slutt ofte å unnlate å betale det de hadde lovet. Det er tvilsomt om det noen gang i verdenshistorien har vært en privilegert gruppe som har tilegnet seg mer for mindre. Skalaen på disse transaksjonene og omfanget av den skade som ble gjort kooperativenes gjennomsnittsmedlemmer, skaker bevisstheten.

Når vi kjenner til den raske likvideringen av fellesgodene, en masse-berikelsen av de privilegerte som hadde åndsnærværelse nok til å sette leppene til karet i tide, og den fordelaktige behandlingen som deretter ble sikret alle med nok velstand til å bli en «spesialist», er det ikke overraskende at reformen fikk snøballeffekt, i stand til å bære hele regioner foran seg. Når en slik «berik deg selv»-vind først tar til å blåse, tar det ikke lang tid for de fleste innser at faen tar den bakerste, og at de må slenge seg på mens det er noe å hente. Å stå fast, å holde et godt kooperativ sammen på grunn av dets langsiktige fordeler, er ekstremt vanskelig når alle rundt deg grafser etter umiddelbar rikdom og fordeler. Og ikke bare det: Bøndene i de privatiserte samfunnene hadde en tendens til å se på avlingene og eiendelene til bestående kollektiver som modne for tilegning, bare nok en ansamling av felleseie som ventet på å bli likvidert. Slik ble kollektivene gjort til beleirede øyer, svært vanskelige å forsvare og svært vanskelige å holde sammen.

Med de ovennevnte omstendighetene i mente er det nesten irrelevant å spørre hvor stor del av bøndene som støttet reformene. Det valget de sto overfor da tida kom, var ikke et valg mellom to systemer. Den beslutningen var allerede fattet på sentralt hold. Det familieoverhodene på landsbygda hadde å ta stilling til, var hvordan de skulle maksimere familiens eiendom og familiens inntekter da kooperativene ble stykket opp, hvordan de skulle få mest mulig mens det var noe å hente, slik at de ikke ville komme i bakleksa i framtida.

Den påstanden en ofte kan høre, og som Deane gjentar, at arbeidets produktivitet gikk tilbake i Mao-tida og steg kraftig i reformtida, er tvilsom. Det er riktig at i dårlig drevne kooperativer la folk inn en mengde uproduktive timer fordi arbeidsmoralen var lav. Men samtidig oppveide selve målestokken på produksjonen, størrelsen på åkrene, det rasjonelle mønsteret på vanningskanalene og bruken av maskiner – om så bare til pløying og harving – til en viss grad problemene med motivasjonen. I reformens første bølge var det betydelig færre folk som dyrket det samme landområdet som før og økte avkastningen på det, men de gjorde det med en enorm økning av anvendt arbeidskraft. Mens enhetsavkastningen (avkastning per hektar) kanskje økte, er det nesten helt sikkert at arbeidets produktivitet målt i skjepper avling dyrket per forbrukt time gikk ned. Hovedgrunnen til dette er de oppstykkete jordene. Reformen stykket store åkre opp i smale striper, ofte ikke mer enn noen få meter eller noen få fot breie. I mange tilfelle kunne kontraktørbøndene ikke engang få en kjerre ut på jordene for å losse gjødsel eller laste avlingen, for ikke å snakke om å greie å pløye, plante eller høste med traktorer.

Reformen slo fast at hakka er det herskende jordbruksredskapet, og sikret at den ikke på kort sikt vil bli erstattet med noe mer moderne.

Skal man se realistisk på det, framkalte reformen en massiv forsering av tempo. Folk sto opp tidligere, arbeidet hardere, blei lenger på markene for med intensivt håndarbeid på minimale jordstrimler å skape det som i enhver fornuftig skala kunne ha vært rasjonalisert og modernisert steg for steg. Tallene som viser den raske økningen i antall traktorer i seinere år, motsier ikke dette, siden flesteparten av traktorene aldri blir brukt på jordene likevel, de blir brukt til transport til og fra jordene og ut på hovedveiene. I den utstrekning traktorer blir brukt på jordene, er lønnsomheten et problem på grunn av at eiendommene er så små. For i det hele tatt å kunne dyrke jorda, må bøndene ha et visst sett av redskaper og utstyr. Men siden åkerlappene de kontrakterer er så små og så spredt, har de ikke annet valg enn å overinvestere.

Det store spranget

Deane gjentar også påstanden om at ikke bare var Det store spranget framover en katastrofe, men at Mao aleine skal bære skylda for det. Hvordan skal Det store spranget vurderes? Jeg tror det er allmenn enighet om at utopisme, voluntarisme, kommandometoder, gigantomani, likhetsmakeri, overdrivelser og andre sjukdommer rei Det store spranget som en mare, at de framkalte kaos i økonomien og i samfunnslivet og bidro sterkt til produksjonskrise, avlingssvikt og endelig hungersnød. (Hvor utbredt og ødeleggende hungersnøden var, er ennå ikke klart.) På et så seint tidspunkt som dette, er det fruktesløst å krangle om den relative betydninga av dårlig vær i forhold til dårlig politikk når det gjaldt å framkalle nederlaget. Begge deler spilte en vesentlig rolle. Men det har imidlertid noe for seg å se djupere på spørsmålet om Det store sprangets politikk, og å stille spørsmålet om Maos visjon i seg sjøl var grunnleggende feilaktig, eller om den blei ugjenkallelig forkvaklet i utførelsen, og i såfall hvordan dette kunne skje.

Det store sprangets allmenne strategi var å mobilisere Kinas veldige, ørkesløse arbeidskraftreserve på landsbygda for å utnytte noen av landets enorme ubrukte ressurser – ubrukt mark, vann til kunstig vanning, fossilt brennstoff og mineraler. Det var ikke noe ufornuftig mål. I kampanjens løp skapte bøndene i Hunan noen kommuner som et middel til å konsentrere arbeidskraft til store prosjekter. Mao godkjente det. Han så dem som en måte til å slippe løs menneskelige muligheter og skape rom for å fortsette revolusjonen. Gjennom å skape nye, ikke-byråkratiske, selvstyrte institusjoner som kombinerte industri, jordbruk, handel, utdannelse og militære spørsmål i én autonom lokal enhet, hadde bøndene tatt et skritt mot avskaffing av den tradisjonelle statsmakta.

Alt dette skremte visse krefter i partiet, krefter som hadde gått imot landbruksprodusent-kooperativer som «feilaktige, farlige og utopiske». Disse lederne hadde enda mindre bruk for kommuner. Maurice Meisner skriver:

«De politiske funksjonene som maoistene tilla kommunene i teorien, og realiteten i dannelsen av kommunene, utgjorde en alvorlig trussel mot det eksisterende parti- og statsbyråkratiet. Hadde folkekommunene virkelig utviklet seg på den måten som maoistene opprinnelig forestilte seg, ville sentralmakta i Kina ha blitt grunnleggende underminert – på mye av den samme måten som Marx tilla Pariskommunen muligheten til å gjenopprette den samfunnsmessige makt som staten hadde tatt fra produsentene. De antibyråkratiske implikasjonene i å danne kommunene var umiskjennelige, og byråkrater med fordekte motiver i å bevare samfunnsordenen fra før Det store spranget begynte snart å reagere på trusselen. (6)

Dette avsnittet peker på et spørsmål som har en tendens til å bli neglisjert av den gjengse akademiske visdommen og av nåværende kinesiske beretninger – nemlig tidas politiske kontekst, den grunnleggende splittelsen innafor kommunistpartiet og i det kinesiske samfunnet generelt i spørsmålet om hvilken retning revolusjonen skulle ta etter at kommunistene kom til makta.

Etter 1949 utkrystalliserte det seg to hovedkvarter som lenge hadde ligget latent i partiet. Ett, ledet av Mao, gikk inn for å bygge sosialismen så snart jordreformen var fullført. Det andre, ledet av Liu Shaoqi og Deng Xiaoping, var for en endeløs utstrekning og konsolidering av blandingsøkonomien under nydemokratiet (som reformatorene nå kaller for sosialismens første stadium). Hver side hadde tilhengere helt på toppen og røtter i midtre og lavere nivåer i partiet, såvel som i samfunnet. Siden Lius gruppe kontrollerte partiets organisasjonsdepartement, som var ansvarlig for rekruttering, disiplin, opplæring og partibygging generelt, kan man si at de hadde mest å si når det gjaldt å formulere og administrere partiets politikk dag for dag. Ikke desto mindre var det Mao som vant slaget om jordbrukskooperasjonen. Det som kom til syne i det virkelige livet, var imidlertid ikke en likefrem mobilisering av bøndene for å bygge kooperativer, men en alvorlig og langvarig tautrekking, en serie av aksjoner og reaksjoner, initiativer og mot-initiativer, framkalt av de motstående sidene. Kampen startet med de første, nølende skrittene mot gjensidig hjelp og løp tvers igjennom kommunenes tilsynekomst og videre. Den fortsetter til denne dag, selv om det store flertallet av kollektiver på landsbygda for lengst har gått i oppløsning.

Maos overtak var aldri mer enn marginalt. Det avhang i stor utstrekning av hans evne til å mobilisere støtte nedafra. Han gikk ofte utenom opposisjonen ved å snakke direkte til aktivister og vanlige mennesker på grunnplanet. Slik stilte han Liu og Deng overfor en rekke fait accomplîer, som de i sin tur svarte på med sine egne fait accomplîer, og de sistnevnte ble satt ut i livet av det omfattende nettverket av funksjonærer som sto under deres organisatoriske kontroll. Under disse omstendighetene hadde politikken en tendens til å bli sterkt forvrengt, noen ganger helt inn i karikaturen eller til og med speilbildet av seg sjøl, det som var effektivt i den, ble tømt for alt innhold, svakhetene i den ble forstørret. Man kan vanskelig vente at funksjonærer som hadde liten tro på utfallet eller tilmed var motstandere av hele ideen, helhjertet skulle utføre så kompliserte saker som å bygge kooperativer og kommuner. De var vare for alskens negative signaler fra sentralkomiteen. De visste hvordan de skulle slepe føttene etter seg, hvordan de skulle gjennomføre en opposisjon med lav profil, eller til og med hvordan de skulle hoppe på og drive offisielle direktiver ut i det absurde, så de kunne sikre seg at initiativene falt til jorda av egen tyngde.

Den gjengse meningen tillegger nå Mao og maoistene alt som var ekstremt, ultravenstre, utopisk og voluntaristisk, mens Liu og hans gruppe blir godskrevet en konsistent, edruelig linje for blandingsøkonomi. Riktignok synes det klart at Mao overvurderte massenes sosialistiske entusiasme og åpnet døra for ekstremisme med snakk om en «overgang til kommunismen», men hans posisjon var ikke på langt nær så «venstre» som det blir utmalt nå. For eksempel så han for seg tjue, ikke to femårsplaner (100 år, ikke 10) for overgangen fra kollektiv til kommunistisk eiendom, og gikk kategorisk imot kollektiv tilraning av privat eiendom og andre former for «utjamning» som var vanlig på den tida.

Venstre i form, høyre i innhold

På den andre sida er det mange bevis for at Liu over lang tid gjentatte ganger svingte fra høyreopportunisme, til og med kapitulasjon, til «venstre»-eventyrpolitikk i politiske hovedspørsmål. Da han ble stilt overfor borgerkrigsspøkelset etter andre verdenskrig, rygget han tilbake fra jordreformen. Men da jordreformen brøt ut og ikke lenger kunne fornektes, hoppet han på og dreiv den til det ytterste «venstre» med en «linje for fattigbønder og leiebønder», et ekstremt egalitært program som nesten førte til en katastrofe for revolusjonen ved å fjerne den fra mellombøndene og alle andre mellomkrefter. Denne linja angrep den store massen av bondeaktivister som i virkeligheten gjennomførte jordreformen fordi de hadde sviktet i å skape «likhet», et destruktivt ultravenstre-initiativ som ikke klarte å skille klart mellom venner og fiender. I Den sosialistiske oppdragelsesbevegelsen, og seinere under Kulturrevolusjonen, sto Liu fram med «venstre i form, høyre i innhold»-linjer, som under dekke av superrevolusjonær retorikk om og om igjen gjorde massene av kadre på lavere nivå til skyteskive, heller enn å blottstille villederne på toppen. Dette hjalp til med å avspore Maos kampanje mot «partifolk med autoritet som slår inn på den kapitalistiske veien».

Selv om det er vanskelig å bevise at Lius skarer bevisst brukte ultravenstretaktikk under Det store spranget, bærer mange av de ekstreme handlingene som styrtet landsbygda ut i kaos, det nå velkjente «venstre i form, høyre i innhold»-preget som var så karakteristisk for Lius motstøt gjennom åra. De gjorde alle bruk av «ett kutt med kniven»-teknikken. Når en politisk retningslinje kommer ovenfra, så ta tak i én side ved den og driv den ned i bakken. Hvis Mao oppfordrer til å ta korn som nøkkelleddet, så ta korn som alt, raser frukthager for å plante korn, skjær ned på oljevekster for å plante korn, plant korn på skråninger der det burde vært plantet trær, og så videre. Hvis Mao oppfordrer til å pløye djupt, så start med å grave én fot djupt, så to, så tre, og kast bort talløse arbeidsdager. Det samme kan brukes om tett planting, jern- og stålproduksjon i bakgården, gratis forsyninger, felleskjøkkener, militarisering av landarbeidet – driv alt sammen ut i det ekstreme. Siden en stor del av byråkratiet, spesielt på mellomnivå, besto av Liu-rekrutterte og Liu-kontrollerte kadre, er det vanskelig å klandre maoistene aleine for alle disse dårskapene. Provokasjoner har lenge vært et viktig våpen i de kinesiske mandarinenes arsenal. Det finnes ikke noen bedre måte å diskreditere en aksjon på enn å drive den til absurde ytterligheter. Når disse kreftene først hadde mislykkes i å stoppe en hvilken som helst bevegelse, ville det ikke virke fornuftig for dem å hoppe på og styre den mot et katastrofalt mål? Hvis du ikke kan slå dem, så slutt deg til dem. Vend spådommer om katastrofe til en sjøloppfyllende profeti. Jeg tror slike handlinger forekom.

Sett i et annet perspektiv er alle de ovenstående argumentene irrelevante hva angår det hovedpunktet som står til diskusjon: Om produsentkooperativer på landsbygda er en levedyktig basis for Kinas jordbruksøkonomi. Selv om bevegelsen ble avsporet av ytterligheter i 1958, var det som til slutt utkrystalliserte seg et tretrinns system av lag-brigade-kommune, som fungerte bra for hundremillionervis av bønder gjennom midten av 1960-åra, hele 1970-åra og inn på 1980-tallet. Å fordømme det for tilbakeslag og ulykker som ble frambragt flere år tidligere, gir ikke mening. Kooperativene bør bedømmes ut fra hva de oppnådde, og det var atskillig, og ut fra sitt potensiale, som var enormt, siden de framskaffet en målestokk og en infrastruktur som muliggjorde moderniseringa og mekaniseringa av den kinesiske landsbygda, en utvikling som har blitt alvorlig hemmet om ikke totalt avbrutt av familiekontrakt-systemet.

Deane tar opp et annet emne, spørsmålet om miljøødeleggelsene som vannvernsprosjektene gjorde under Det store spranget. Han nevner spesielt forsaltingen og alkaliseringen av deler av den nord-kinesiske sletta. Det er ingen tvil om at noen av prosjektene under Det store spranget ødela miljøet på enkelte steder. Men de ødeleggelsene som ble gjort den gangen, ble mer enn oppveid av prosjekter som beskyttet miljøet. Enn videre blekner enhver ødeleggelse som Det store spranget forårsaket til ubetydeligheter, sammenliknet med det totalangrepet på miljøet som har foregått i nesten alle områder av Kina siden ansvarssystemet ble satt ut i livet. Siden slagorda nå er «Noen må bli rike først», «Det er ærefullt å bli rik», og «Berik dere selv», gjør hundremilionervis av bønder nå hva som helst som hjelper dem til å øke sine inntekter på kort sikt. Gjetere har trappet opp overbeitinga av slettelandet, mens bønder har trappet opp pløyinga der, skogbrukere og tømmerhungrige bønder har skruppelløst skåret tømmer over alt hvor de kan finne det. Overalt, og spesielt i løsshøylandet i Nord-Shanxi, fjellområdene i det vestlige Sichuan og fjellene i Nord-Hobei (områder jeg har observert med mine egne øyne), tar bøndene i bruk fjellskråninger som aldri skulle ha vært dyrket, og de gjør det i massiv målestokk. Det er tvilsomt om det noen gang i historien har forekommet et så massivt, totalt angrep på miljøet som det som nå forekommer i Kina.

Med penger fra Verdensbanken, har Kina nylig gjennomført flere store drenerings- og avsaltningsprosjekter langs Den gule flods nedre løp. Jeg besøkte ett av disse mindre enn to år etter at det var fullført. Kortsynte bønder hadde allerede fylt igjen mange av de tredjerangs grøftene for å legge noen få fot til sine ynkelig små teiger. Ved å atomisere jordeiendommen og gjøre hver familie ansvarlig for sin egen profitt og sine egne tap, har regimet faktisk sikret slike ødeleggelser. Verken regler eller formaninger kan stoppe det. Det vil aldri være nok politimenn til å postere én ved hver grøft.

Kulturrevolusjonen

Spørsmålet om å legge skylda for Det store spranget på Mao, leder naturligvis til spørsmålet om Kulturrevolusjonen.

Var den en katastrofe, som det vanligvis blir hevdet? Og i så fall, er Mao aleine om å bære ansvaret? Dette er et mye større og mer sammensatt spørsmål enn det om Det store spranget. Imidlertid må svaret konsentrere seg om mye av det samme problemet – den politiske og sosiale konteksten som omga Maos forsøk på å sette sin sosialistiske politikk ut i livet. Her må vi igjen hanskes med den kjensgjerning at det var en grunnleggende splittelse mellom de to hovedkvarterene innenfor kommunistpartiet og konfrontasjonen mellom de motsatte linjene.

Med den vending tingene har tatt, synes det klart at Mao vurderte opposisjonen korrekt med hensyn til hva den sto for og hva den ville bruke makta til. Siden Maos død og Hua Guofengs avskjed fra embetet, har Deng og hans gruppe steg for steg avviklet nesten hele det økonomiske systemet og den sosiale og politiske overbygninga som ble bygget opp i de første tretti åra etter frigjøringa, og de har det travelt med å gjøre kål på det som står igjen. De siste forslagene om å utstede aksjer tyder på at i framtida håper staten å selge unna så mye som 80 prosent av sine verdier i hele den statlige sektoren, hvor statlig eiendom hittil er blitt holdt fram som garantien for at Kina fortsatt praktiserer sosialisme. Ut fra tempoet i privatiseringa av forskjellige sektorer i den tida som har gått, virker det usannsynlig at utsalget vil stoppe på 80 prosent, eller på noen som helst annen prosent under 100. Hva vil være igjen av sosialismen da?

Mao forutså dette, han kalte det, «den kapitalistiske veien», og kalte Liu og Deng «vandrere på den kapitalistiske veien». Han startet Kulturrevolusjonen i en stor kampanje uten historiske forbilder, for å fjerne dem fra makt og hindre dem i å gjennomføre sin linje. Han led nederlag til slutt. Det som er viktig å huske på det nåværende tidspunkt, er at Kulturrevolusjonen virkelig var en revolusjon, en enorm klassekamp, en form for revolusjonær krig om du vil, for å avgjøre Kinas framtid. Den kan ikke bare betraktes som gjennomføringen av noen av Maos politiske retningslinjer – «‘kryptiske instruksjoner’ mens folk bøyde seg for bildet av ham under morgengymnastikken». Akkurat som det skjedde under Det store spranget, men i mye større målestokk, satte Kulturrevolusjonen i gang aksjon og motaksjon, initiativ og motinitiativ, omringing og motomringing, alle slags eksesser, fra venstre og høyre, og en generell situasjon som virvlet ut av enhver kontroll. Å klandre Mao aleine for de ødeleggelsene denne kampen forårsaket, for de tilbakeslagene og ulykkene som fulgte, er jevngodt med at Guomindang anklaget kommunistene for ødeleggelsene under Kinas frigjøringskrig. «De kan ikke bygge noe,» klaget en Guomindang-offiser til meg, «alt de kan gjøre er å sprenge bruer og rive opp jernbanelinjer.» Hvis det ikke fantes noe opprør ledet av kommunistene, klaget Guomindang, ville Kina ha hatt fred og kunnet fortsette gjenoppbygginga.

Men selv om «treet foretrekker ro, nekter vinden å legge seg». Klassekampen vil være der uavhengig av menneskets vilje. For å gjennomføre et program, må du ha politisk makt. De som arvet ruinene av Kinas ancien regime (det gamle regimet, dvs. regimet før revolusjonen. Uttrykket skriver seg fra den franske revolusjonen. Overs. anm) i kraft av sin seier i 1949, arvet også sine egne klassemotsetninger, som lenge hadde vært holdt i sjakk av en serie dødsfiender. Kampen mellom de motsatte kreftene i form av sammenstøt om jordpolitikken, brøt ut allerede før krigens siste skudd døde hen. Takket være historiske omstendigheter som er særegne for Kina, hadde alle politiske retninger i etterkrigstida – alle krefter som spilte noen rolle, alle spørsmål som telte – en tendens til å samles i kommunistpartiet. På den måten tok kampen form av en indre strid om kontroll over partiet, og gjennom det om kontroll over landet. Mao så dette fenomenet ganske klart, og begynte kampen mot opposisjonen svært tidlig. Ettersom tida gikk, ble kampen trappet opp, og nådde et klimaks i Kulturrevolusjonen.

Selv om Mao vant noen slag ved hvert stadium av konflikten, vant han på ingen måte krigen. Han oppnådde ikke på langt nær det han hadde satt seg som mål å oppnå da han gikk ut til folket med oppfordringen om å «bombardere hovedkvarteret». I stedet for å konsolidere de nye ideene, arbeiderklassens kultur, vaner og skikker, som Mao så som avgjørende for å bygge sosialismen, endte Kulturrevolusjonen i realiteten med å gå i stå. Begge sider ravet, og samfunnet som helhet opplevde det tredoble tap av tiltro som Deane beskriver: Tap av tiltro til partiet, til sosialismen og til framtida. Sannelig en mangedobbelt krise!

Situasjonen ble umåtelig vanskeliggjort av firerbandens ultravenstre-ideologi og virksomhet. Jeg går ikke god for noen «femmerbande»-teori som slår Mao politisk i hartkorn med sin kone og hennes tre konsorter, selv om han utvilsomt i utgangspunktet var ansvarlig for at de kom til makta. De forvrengte Maos politiske retningslinjer og direktiver grovt, dreiv sunne initiativer til ytterligheter som vrengte innsida ut på dem og snudde dem opp ned, og de lyktes i å ødelegge alt de fikk fingrene i. Selv om Mao i tidligere perioder hadde vært i stand til å korrigere både høyre- og «venstre»-overdrivelser, befant han seg i 1960-åra «på Liang-fjellet» hva «venstreismen» angår – det vil si at han faktisk var satt ut av spill av en motsigelse til høyresida som han følte bandt hendene hans når det gjaldt å ta seg av «venstre».

Det er ikke noe spørsmål om hvorvidt Kulturrevolusjonen endte i krise. Det store spørsmålet er om overgangen til markedsøkonomi var det åpenbare svaret på den økonomiske tregheten, og om det å åpne seg for verden på den kritikkløse måten som denne politikken har utviklet seg på, var svaret på den teknologiske tilbakeliggenheten. Det var det åpenbare svaret for Deng og hans tilhengere, for det hadde vært programmet deres hele tida, men var det det beste for Kina?

Deane sier at denne politikken hadde vært alternativet til maoismen siden midten av 1950-tallet. Men jeg er ikke enig. Man kan argumentere for at dette alternativet står åpent for Kina i dag (selv om jeg ikke tror det er riktig), men det er svært vanskelig å argumentere for at dette alternativet sto åpent for Kina i 1950-åra.

For det første lå spørsmålet om «åpning» ikke i Kinas hender. Mao valgte aldri å avskjære Kina fra Vesten. Han var fullstendig villig til å etablere normale forbindelser med De forente stater. Det var ikke Kina, men USA som brøt alle kontrakter, trakk tilbake sine diplomater, beordret sine borgere hjem, og la embargo på all handel og all finansiell utveksling. Denne embargoen var ekstremt tett, helt ned til å små bagateller som de 25 dollar som jeg ønsket å sende min datter i Beijing hver måned for å forsørge henne. Etter loven om handel med fienden måtte jeg hver sjette måned få fornyet en lisens for kontroll med utenlandske aktiva for å kunne sende pengene. Gene Moy, redaktør av China Daily News, måtte gå i fengsel i Danbury, Connecticut, fordi han hadde tatt imot penger fra Kinas bank for en annonse om hvordan oversjøiske kinesere skulle sende remisser.

For det annet var Kinas økonomi den gangen for svak til å kunne være på likefot med utenlandsk kapital. Kina hadde et svakt banksystem, lite grunnleggende industri, tung eller lett, minimal infrastruktur – transport, havnefasiliteter, kapasitet til å generere kraft, vannforsyning – et svakt kommersielt nettverk, og et svært tilbakeliggende jordbruk. Under disse omstendigheter ville en fri markedsøkonomi kombinert med en åpen dør, slik som døra har blitt stilt på vidt gap i dag, ha overlatt landet til den utenlandske kapitalens nåde og unåde.

Hvis vi ser bort fra spørsmålet om utenlandsk kapital, ville utviklingen for det tredje, hvis Kina den gangen hadde stolt på markedskreftene, ha vært ekstremt ensidig – drivhusvekst i visse kystområder, stillstand i resten av landet. Sentral planlegging fordelte investeringene til alle områder av landet, og bygde stålindustri i Indre Mongolia, Sørøst-Shanxi, Sichuan og Yunnan (for bare å nevne noen få steder), en kjemisk industri i Shanxi, Gansu, Hunan og Heiluongjiang, tekstilindustri i Shanxi, Hunan, Hobei, Sichuan, tungmaskin-industri og verktøymaskin-industri i Yunnan, Hunan, Sichuan, Hobei – blant andre. Times Atlas of China, utgitt i 1974, viser tjue større industribaser og tjue mindre spredt over Kina-kartet fra nord til sør, fra øst til vest. Noen av dem var gamle (men enormt utvidet på det tidspunkt), men de fleste av dem var nye. Tretti år med hard kamp skapte industrikartet over det moderne Kina etter 1949. Og det på en planmessig måte, ved å utnytte fordelene av naturressurser på stedet og sikre utviklingen av alle områder.

På grunnlag av det kooperative landbrukets evne etter 1957 til å mobilisere vinterens ørkesløse arbeidskraft til arbeid med kapitalkonstruksjon, forbedret Kinas bønder for det fjerde Kinas jordbruksinfrastruktur i høy grad over hele landet. De terrasserte millioner av hektar med åser og fjell, gjenvant elvebreddmark, utvidet områdene med kunstig vanning enormt, og beskyttet det med vindskjermer. Slik skapte de vilkår for høye, stabile avkastninger på steder hvor det ikke hadde eksistert noe slikt tidligere. Siden kontraktsystemet ble gjennomført, har det ikke bare funnet sted svært lite kapitalkonstruksjon på jorda, men prosjektene og ingeniørarbeidene som er bygd tidligere, har ikke blitt godt vedlikeholdt. Den infrastrukturen som så omhyggelig ble bygget opp i 1960-åra og 1970-åra, faller overalt fra hverandre, med ugunstig virkning på produksjonen.

Å si at Deng og konsorter – ved hjelp av en alternativ politikk med blandingsøkonomi og fri markedsdannelse, enten på det industrielle område eller på jordbruksområdet – kunne ha bygget noe som i størrelsesorden kom i nærheten av det Kina bygget under Maos ledelse, er rein spekulasjon. Én ting er å skape en kortvarig boom ved å privatisere kollektiveiendommen og gi bort alle de offentlige verdiene som er skapt og akkumulert gjennom tiår til dem som har en fordelaktig posisjon. Det er noe helt annet å skape alt dette i utgangspunktet. Én ting er å live opp økonomien ved å gi lette kreditter til individuelle entreprenører som opererer på et selgers marked, ved å gi eksisterende offentlige verdier til private bestyrere for at de skal drive dem kommersielt i jakten på profitt, og ved å trekke til seg utenlandske investorer ved å gi konkurransedyktige konsesjoner som stadig trappes opp til det punkt hvor de truer Kinas selvstendighet og integritet. Det er noe helt annet under hardhendt utenlandsk embargo å bygge en økonomi opp fra ingenting til et punkt hvor den er sterk nok til å hanskes med vestlig multinasjonal business på like fot, og er i stand til å diktere vilkår for utenlandsk deltakelse som er gunstige for Kina, og ikke bare de første skrittene mot fornyet nykolonial status og eventuelt gjeldsslaveri.

Tvilsomme påstander om politikken

Dette bringer oss tilbake til utgangspunktet: Spørsmålet om den nåværende regjeringas påstander om at den aktuelle politikken er vellykket. Deane påstår at bøndenes inntekter er tredoblet og at brutto nasjonalprodukt er fordoblet siden reformene begynte. Med nødvendig respekt for de toårige rapportene fra Statens statistiske byrå er det likevel sikkert tilrådelig, som Deane selv erkjenner, å ikke gi avkall på mistro når det gjelder kinesisk statistikk.

Det er sikkert at man må være skeptisk når det gjelder tredobling av bøndenes inntekter siden de ga opp kollektivene. Det er vel kjent at reformpolitikken ble innført med store prisøkninger på korn, som over flere år beløper seg til mer enn 100 prosent. Så hvor mye av den økte inntekten skyldes påbudte prisøkninger? Dette framkaller spørsmålet om hva som ville ha skjedd med den kollektive økonomien hvis den hadde fått bestå mens kornprisene ble fordoblet og andre priser forble stabile. Neste spørsmål lyder: Er disse inntektstallene korrigert for den inflasjonen som kom etterpå? Ettersom det som utgjør inntekt må omdefineres radikalt når man går fra en kollektiv til en privat økonomi, må man også spørre: Er Deanes tall for inntekter før og etter reformen mer sammenlignbare enn de tilsvarende inntektstallene som er oppgitt for Dazhai, som jeg analyserte tidligere?

Når det gjelder bruttonasjonalproduktet (BNP), reiser det samme spørsmålet seg om inflasjonen. Og det er videre et beslektet spørsmål. BNP omfatter tilsynelatende kapital som er investert i bygging. Beløpene er sannelig høye. Det store spørsmålet er: Hvor mye av investeringene går til ny produksjon og hvor mye til uproduktiv bruk, først og fremst husbygging? Alle rapporter tyder på at forholdene er langt ute av balanse og at en sterk økning i forbruk på toppen av denne investeringen for forbruk blåser opp inflasjonen. Enhver sammenligning av de relative forholdene mellom produktive og uproduktive investeringer før og etter reformen ville helt sikkert falle gunstig ut for de førstnevnte. Anklagen er naturligvis at akkumulasjonstempoet og investeringene var for høye i fortida. Det kan godt være sant, men det er også en svært alvorlig feil hvis de nå er for lave, for da lever landet på trykte penger, på lånte penger, og lånt tid.

Siden 1979 har det utvilsomt vært en stor vekst i biprodukter på landsbygda. I den grad bøndenes inntekter har steget, har de steget på grunn av prisøkninger på landbruksprodukter og økt produksjon som ikke skriver seg fra jordbruket, ikke økt landbruksproduksjon. Men her er også tallene ofte forvrengt, slik som de har blitt i Dazhai, i den betydning at det ikke gis noen kreditt for biprodukter som allerede eksisterte i fortida. Hele økningen blir gjengitt som noe som oppsto med reformen og ikke kunne ha hendt uten den, noe som er en grov forvrengning. Med en passende politikk ovenfra kunne sideproduksjon meget godt ha utviklet seg fortere på en kollektiv basis enn på en privat basis.

Og den beslektete påstanden om at livskvaliteten er blitt bedre i Kina, er helt avhengig av hvilken vekt man tillegger de forskjellige faktorene. Det er en meget subjektiv bedømmelse. Politisk føler folk seg sikkert friere, men sosialt møter de alle slags nye og gjenfødte onder – som prostitusjon, tigging, salg av barn, abort av jentefostre, privat utbytting, økning av sykdommer – alt fra syfilis til sneglefeber – utbredt korrupsjon, og nå, verst av alt, akselererende inflasjon. Det er en enorm misnøye, både på landsbygda og i byene.

Deane skriver: «Det finner sted en viss underminering på landsbygda ettersom utbytting av arbeidskraft, tilgang til ressurser og politisk innflytelse skaper kapitalverdier og økonomisk makt. Alt det er en del av den kinesiske kompleksiteten.» Sant nok, men spørsmålet er om alt det er en del av å bygge en kinesisk sosialisme? Deanes insistering på at sosialistiske produksjonsforhold fortsatt er et stridsspørsmål på landsbygda, er etter min oppfatning ønsketenkning.

Jeg er fullstendig klar over at det fortsatt er noen svært vellykte kooperative landsbyer i funksjon i forskjellige deler av Kina, og at de gjør det en god del bedre enn sine nabokontraktører. De består fordi noen mennesker hadde motet og muligheten til å stå imot gjennomføringa av ansvarssystemet, til å ri av privatiseringsvinden og til å bevare en sterk kollektiv kjerne. Dersom regjeringa bestemte seg for å gjenbygge og fremme kooperasjonen, ville det ikke være for seint å gjenopplive en betydelig kooperativ sektor. Men så langt har ikke regjeringa vist noen slik tilbøyelighet. Det er tydelig at det ikke har dannet seg noen samstemmighet til fordel for kooperasjon på høyere nivå i partiet. Kadre som nektet å være med på å oppløse kooperativene, blir fortsatt straffet med degradering og overføring. Det planleggerne snakker om nå, er hvordan de best skal selge ut store deler av offentlig industri til private eller sammenslutninger av aksjeeiere, ikke hvordan de skal gjenskape eller gjenoppbygge kooperasjonen på landsbygda.

For at kooperativene skal gjenoppstå og vokse, må det være et passende klima. Både kredittpolitikken, prispolitikken, investeringspolitikken, mekaniseringspolitikken, politikken for utvikling av teknikken, arvepolitikken, helse- og omsorgspolitikken og så videre må begunstige kooperasjonen. Kulturen må ha som drivkraft at den vil oppmuntre «først det offentlige, så selvet» som den etiske normen. Slike slagord som «Noen må bli rike først», «Det er strålende å bli rik» og «Berik deg selv» må bli motsagt. Det måtte være en kolossal omvending på kulturarenaen – en slags proletarisk motoffensiv som i det minste ville utfordre det rådende monopolet borgerlige normer og ideologi har på hele området.

Endelig sier Deane at vi har behov for sannheten om Maos beklagelige praksis. Sannheten trenger vi, det er sant og visst. Men får vi den fra reformatorene og deres støttespillere? Disse kommentarenes grunnleggende tese er at det gjør vi ikke. Hvis sannheten var sånn som Deane skisserer, hvordan skulle man da forklare den høye prestisjen Mao fortsatt nyter i så stor utstrekning på landsbygda, på fabrikkgulvet og i mange andre sektorer av det kinesiske dagliglivet? Nå har etterfølgerne svertet Maos navn i et tiår. For flere år siden beordret myndighetene partikomiteene til å fjerne portrettet av ham fra veggene sine. I fjor sendte de folk med pressluftbor for å rive ned Mao-statuen ved Beijing-universitetet. Mao forsvant plutselig fra mange andre steder både før og etter det, skjønt foreløpig ikke fra Tiananmen-porten. I mellomtida har det blitt satt opp en statue av Liu i Beijing.

Men til tross for alt dette, finnes det portretter og byster av Mao i millioner av bonde-, gjeter- og arbeiderhjem og på veggene til mange partikomiteer. Jeg har hørt mengder av mennesker si «Når alt kommer til alt, hadde den gamle mannen rett!»

Det ser ut til at siste kapittel ikke er skrevet.

Noter

1. Siden bruken av ordet «reformer» i forbindelse med disse reaksjonære tiltaka er alminnelig akseptert, har jeg godtatt denne bruken av ordet uten å sette det i anførselstegn. Men det skulle framgå av min analyse at det langt fra å handle om forbedringer, snarere er snakk om en kontrarevolusjon. [Tilbake]
2. Tallene er oppgitt av Ching Pao-yu: «China’s Rural Reform and Grain», upublisert manus, november 1988. [Tilbake]
3. Samme sted. [Tilbake]
4. Samme sted. [Tilbake]
5. Samme sted. [Tilbake]
6. Maurice Meisner: Mao’s China (New York, The Free Press, 1977), side 241. [Tilbake]

Leder

av Erik Ness

I skrivende stund, 29. november 1994 klokka 10.51, er det klart: Det ble NEI! Gratulerer! Vi greide det igjen! Rekka ser nå sånn ut: 1905 -1945 – 1972 -1994. Flotte tall, flott jobbing!

Solveig Aamdal, leder i AKP, skrev i et brev til partilagene for et par uker siden: «Den største styrken i fronten, i tillegg til det politiske grunnlaget, er den lokale organiseringa.» Nei til EU har utviklet seg til å bli en front med mange aktivister. Aksjonsdagen i Tromsø samtidig med møtet i Nordisk råd, 25.000 i demonstrasjon Oslo og flerdobling av aktiviteten til nei-folket siste uka viste det.

Røde Fane er knyttet til en bevegelse og et parti som innførte begrepet «masselinja» i norsk politikk. De siste ukenes aktivitet på høygear har vist at den gamle kineseren utvilsomt var inne på noe når han understreket «massenes skaperkraft».

Folket forandrer verden gjennom å slåss, men folket forandrer seg også gjennom kampen. Vi er blitt et staere, stoltere og mer sjølbevisst/klassebevisst folkeferd etter 1972 og 1994. Hadde det ikke vært for neiet 25. september for 22 år siden, ville mer av distrikts-Norge vært nedlagt. Kanskje så mye at de ikke ville vært mange nok til å være motvekten mot de store byenes ja i går.

Mange vil fortelle venner og kjente, og noen barnebarn og oldebarn, at de stemte NEI 28. november 1994. Flere enn de som faktisk stemte nei. Ingen skal hovere over at enkelte «sikre» nei-stemmer lot seg presse av svenskesug, NHO og regjeringa til å stemme mot sin egen overbevisning. Nei-fronten har hele tida vært større enn meningsmålingene og avstemningsresultatet har gitt uttrykk for. Flere har blitt staere, stoltere og mer sjølbevisste/klassebevisste.

Som etter 25. september 1972, starter nå regjeringa sin tilpasning til EU ved å reforhandle EØS-avtalen. Dette er en måte regjeringa nå kan vinne tilbake i praksis mest mulig av det som folkeavstemninga sa nei til. Vi vil få en EØS-avtale som er enda verre ut fra et nei-synspunkt, enn den som flertallet på Stortinget kuppet igjennom.

Nei-et i går var en avvisning av mer enn unionsplanene. Argumentasjonen mot EU fra vanlige folk har hatt et innhold, folkemeninga, som i realiteten har vært en avvisning av EØS.

Men, regjeringa kommer ikke, til å ta folkemeninga til etterretning. De vil råkjøre mot EU. Derfor var det helt riktig av Aksel Nærstad, leder av RV, i partilederdebatten natt til 29. november å kreve at Gro Harlem Brundtland skulle trekke seg. Det var riktig å benytte anledningen til å advare folk mot å stole på regjeringa.

Makta gir seg ikke. Landsmøtet i Nei til EU vedtok å ha som mål å si opp EØS-avtalen. Derfor fortsetter jobbinga i fronten. Vi må diskutere med nei-aktivister hvordan fronten skal utvikle seg. Vålerenga og Etterstad AKP er et eksempel til etterfølgelse. Den 19. november i Oslo delte de ut en folder om «Hva skal vi gjøre etter folkeavstemninga?» og innkalte samtidig til et debattmøte med Erling Folkvord og Per Olaf Lundteigen.

Nei til EU må opprettholdes for å:

• få sagt opp EØS-avtalen.
• forhindre ny folkeavstemning, jf Danmark.
• være ei glefsende vaktbikkje mot regjeringas råkjør retning Bryssel.

av Kjersti Røhme

Forførende, ja. Men er det noe nytt i boka til Jorun Gulbrandsen: Er skolen for Kari eller Ronny?. Røde Fane har snakket med forfatteren.

Med likt pensum for jenter og gutter og andre velmenende tiltak i likestillingens navn, er det overraskende å lese om praksis som henger igjen i gamle mønstre. Er skolen for Kari eller Ronny? er en bok om ulik behandling av jenter og gutter både i barnehage og i skole, om hvordan gutter får mer oppmerksomhet og mer tid.

Trond Hofvind (jfr anmeldelsen i Røde Fane nr 1-2, 1993) mener at boka er forførende. Det er lett å bli begeistret for dette oppkomme av varme og humor. Forfatteren er glad i yrket sitt – og i elevene.

I følge Hofvind bringer ikke boka ny kunnskap, vi har hørt det meste for. Se, det er jeg ikke så sikker på!

Bøller

Det er mange som har ledet Kast deg frampå-kurs, på folkemunne kalt bøllekurs. Vi er mange «bøller» etter hvert. Over 10.000 damer i Norge har gått på bøllekurs. På disse kursene blir vi kjent med jenter i alle aldre og av de forskjelligste slag. Mange av dem er slett ikke fortrolige med analyser av den kjønnsmessige rolledelinga i samfunnet. Tvert i mot, det er mange som mener, at når de ikke fikser vanskeligheter og problemer, så er det deres egen dumhet og utilstrekkelighet som har skylda.

Boka viser at i skolen finnes de samme motsetninger og maktstrukturer som i resten av verden. Herskerteknikkene er så innvevd i vårt tankegods at vi mottar og sender disse signalene av gammel vane, og ofte uten vond vilje.

– Hva er nytt i denne boka, Jorun?

– Det er gjort mange undersøkelser om hva som skjer i skolen. Forskerne kommer inn i klasserommet og observerer. De måler og beskriver maktforhold. Men det er lite forskning på hva vi gjør med det. Problemet er å finne metoder i hverdagen som endrer maktforholda. Læreren kan gjøre mye ved å finne nye innfallsvinkler, for eksempel til fysikk for jentene.

Jorun Gulbrandsen

Overflatehinna

– Hvorfor snur jentene ryggen til fysikkundervisninga?

– Boka forteller at jenter vil ha kunnskap de kan bruke til noe. Det skal være mening og sammenheng. Det er morsomt å utforske verden. Når unger får være oppdagelsesreisende og forskere, blir det spennende å gå på skolen. Når hele klassen er blitt ivrige forsvarere av overflatehinna etter å ha studert dyrelivet over og under, og sett hvordan den ble ødelagt av en dråpe Zalo, har de hatt både fysikk og naturvern. De har satt det inn i en sammenheng. De kan bruke det til noe.

Boka har eksempler på nytten av å undervise gutter og jenter hver for seg noen ganger.

For Ronny også

– Er det bare jentene som må få slippe gutta av og til, eller er det godt for gutta også?

– Når du har timer med jenter og gutter hver for seg, er det lettere å gi noe til begge. For eksempel kan de sette positive merkelapper på hverandre. Hva er viktige egenskaper? Det er svært forskjellige ting i de to gruppene. Lappene blir gitt med like stort alvor i begge leire. Jentene kan snakke om sine verdier uten at noen ler og stønner, og guttene får rom til å legge fram sine synspunkter. Jenter har mer erfaring i å snakke sammen, mens gutter leker mer i flokker og har mindre trening i å snakke om livet.

– Det er ofte sånn at i diskusjoner med jenter, føler mange gutter seg utafor og begynner å dette av stolen. Det er godt å diskutere hver for seg. Når guttene er uten de flinke jentene, får de trening i å uttrykke seg.

Bufferter

Jorun Gulbrandsen vil at skolen skal være annerledes enn i dag. Hennes og andres erfaringer viser at skolen fungerer på guttas premisser. Det er ikke så rart, for det gjør resten av verden og. Jentene subsidierer guttas tid og fungerer som bufferter. Da vet vi at det blir jentenes ansvar å kjempe for en forandring.

– Hvordan kan jentene slåss for å forandre mønstret i skolen, Jorun?

– Det viktigste er at jentene får hjelp til å se sin egen situasjon. De skal ha anledning til å slåss for en endring hvis de ønsker det. De snakker om felles erfaringer og ser at det er ikke bare jeg. De lærer at det går an å snakke med andre kvinner, og at det er fruktbart å organisere seg.

Jentene og guttene i klassen til Jorun er delt én gang i uka, og har diskusjoner hver for seg. En dag Jorun kom til klasserommet, var det ingen der. Det var merkelig og høyst uvanlig. Så kommer jentene – for seint – og sier: – Vi har hatt møte. – Uten meg? sier Jorun. -Ja, vi finner oss ikke i å bli behandla sånn som du behandla Helle!

En gang til …

Jorun ble overrasket, hun kunne ikke huske å ha hatt noen konflikt med Helle. Så sier Helle: – Da vi hadde gruppearbeid ble jeg plassert sammen med to gutter som ikke hadde fulgt med. Oppgaven var å lese tekster vi sjøl hadde laga og få kommentarer. Jeg brukte to timer på å forklare dem det du ikke hadde klart å lære dem. Jeg fikk ingen kommentarer til teksten min, og jeg fikk ikke gitt kommentarer for de hadde ikke skrevet noen tekst. Jeg hadde ikke noe utbytte av de to timene. Plasserer du meg i ei sånn gruppe én gang til, kommer jeg til å nekte. Da ropte de andre jentene: – Det gjør vi og!

– Hvordan føles det å få ei sånn skyllebøtte?

– Jeg ble lykkelig. De hadde avslørt at jeg nok en gang hadde gjort en feil. Jeg sa til dem at livet er fullt av urettferdigheter, som de allerede vet. Det vi må velge, er om vi vil finne oss i det, eller slå oss sammen og ta opp kampen. I dag har dere organisert dere! Å få hjelp til å sette ord på egne erfaringer, er en hjelp til å handle. De er blitt sine egne vaktbikkjer.

– Hvordan ser du foreldrenes rolle i denne prosessen?

– Det viktigste er at foreldre sier ifra hvis de oppdager at noe ikke er som det skal. Er du forelder til et barn som klager, da skal du ta ansvar. Skolen er en koloss som det tar lang tid å forandre. Og både jenter og gutter har utbytte av at lærere og foresatte ser verden med jentebriller.

av Arne Byrkjeflot

I forrige EU-kamp stilte Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid parolen «Nei til salg av Norge». Denne parolen ble sluttkampens viktigste. Alle plakater inneholdt de norske farger.

Nå blir vi møtt med ei kampanje der vi blir kalt nasjonalister og fortalt hvem våre forbundsfeller er.

Nå er jo uttrykket nasjonalister på rasister svært lite dekkende. Rasismen er jo en overnasjonal ideologi. Hitler ville bygge et imperium, ikke en nasjonalstat. Når norske rasister feirer Karl XII som falt i kamp for å underlegge seg Norge, så er det ikke nasjonalisme som er drivkrafta.

Denne kampanja har da også tilsynelatende vært særs lite vellykka. Men vi ser hvordan det norske flagget ikke blir brukt. Vi ser hvordan Nei til EU med ett har tre kjernesaker: Folkestyre, miljø og solidaritet. Plutselig er sjølråderetten ikke lenger det saken dreier seg om. Slik hindres vi i å utløse hovedkrafta i motstandsarbeidet, for det er jo nasjonalstaten Norges eksistens det hele dreier seg om. Hva er det som skjer?

Nasjonalstaten Norge

Historisk har Norge en tradisjon der nasjonale bevegelser og det politiske venstre har vært nært knytta sammen. I 1814 var bevegelsen for folkesuverenitet og unionsmotstand en bevegelse. Vi fikk Wergeland, Aasen, Sivle, Fjørtoft. I vårt århundre hadde vi enheten mellom Mot Dag og Studentmållaget, Halvdan Koht og Nygårdsvolds «By og land, hand i hand». AKP holdt fast ved denne tradisjonen og var drivkrafta bak «Nei til salg av Norge».

Men denne tradisjonen har hele tiden stått mot en annen tradisjon, også i Norge. Arbeiderbevegelsen var ikke drivkrafta i kampen for konsesjonslovene. Første mai var arbeiderbevegelsens dag, 17. mai bøndenes. Nasjonen var for de borgerlige, arbeiderbevegelsen var internasjonal. I dagens EU-kamp ser vi det klarest med SME og AUF som ikke tar ordet nasjon eller selvråderett i sin munn.

Dag Seierstad beskriver SVs forhold til forrige EF-kamp slik: Det var det kapitalistiske i EF, ikke det overnasjonale som var kjernen i SVs avvisning av EF-medlemskapet. RVs ledelse går ut og sier at RVs nisje i EU-kampen skal være det internasjonale perspektivet. RV lar ei anti-nasjonal utgruppe som Arbeidermaktgruppa (AMG) spille ei stor rolle i partiets ledelse og lar dem legge mye av premissene.

På den andre siden ser vi at når Senterpartiet tar ledelsen i den nasjonale kampen, så fører dette uvegerlig til at partiet radikaliseres.

Nasjonale bevegelser

I ei tid da de nasjonale bevegelser igjen rir Europa og både den internasjonale storkapitalen og det internasjonale sosialdemokratiet erklærer nasjonalstatens tid for omme, da er det kanskje på tide å gjenoppfriske både marxismen og vår egen historie. AKP-tradisjonen i Norge er annerledes enn i nesten alle andre «venstre»-bevegelser i den vestlige verden på noen spørsmål. De to viktigste er nok det nasjonale spørsmål og kvinnespørsmålet. Disse to spørsmål har noen likhetstrekk.

Det dreier seg om at klassespørsmålet ikke alltid er det viktigste og om identitet. Og framfor alt, det dreier seg om virkelige bevegelser. Nasjonale bevegelser preger ikke bare den tredje verden, men også vår egen verdensdel og vårt eget land. Når venstre overlater disse bevegelsene til høyre, gjør de en historisk feil.

Hva er nasjon og nasjonalisme?

La oss begynne med Stalins definisjon: Historisk oppstått fellesskap mellom mennesker basert på fire grunnleggende felles kjennetegn: Felles språk, felles trekk i økonomisk utvikling og psykisk egenart som kommer til uttrykk i de spesifikke særegenheter hos den nasjonale kulturen, felles territorium.

I sin bok Nasjon eller union siterer Kåre Lunden den ledende språkforskeren A D Smiths definisjon: «et historisk territorium, visse felles mytar og historiske minne, en felles, offentlig massekultur, en sams økonomi, med territorial mobilitet».

Som dere ser så er det ikke mye som skiller disse to definisjonene. Begge er definisjoner på en etnisk nasjon. Omlag 10 prosent av nasjonalstatene er etniske, men de andre er nesten uten unntak bygd på en dominerende nasjon.

A D Smith definerer nasjonalisme som «ei ideologisk rørsle med sikte på å oppnå sjølstyre, einskap og identitet på vegne av en befolkning som noen av medlemmene meiner utgjer ein nasjon».

I debatten om en er for eller mot nasjonalisme, er det uansett slik at disse rørslene er faktisk eksisterende. Trolig er det vel slik at ikke noe annet har samme betydning for den kollektive identitet. Personene er formet av nasjonale strukturer.

Fra nasjonal bevegelse til statsdanning

De nasjonale bevegelsers tid i Vest-Europa er fra 1760 til noe over 1800. I tid falt dette sammen med ideen om folkesuverenitet og eneveldets fall. Historisk er derfor nasjonalisme og demokrati helt sammenfallende bevegelser.

Kåre Lunden har i sin bok en svært interessant merknad om forskjellen mellom Øst- og Vest-Europa. Mens de vest-europeiske grunnlover fra 1789 og utover hevder folkesuverenitet og menneskerettigheter, hevder de østeuropeiske adelens privilegier. Han sier at Øst-Europa ikke hadde nådd stadiet med enevelde. Økonomien var ikke moden for det. Eneveldet var en nødvendig form for å megle mellom de føydale jordeieres interesser og den framvoksende handelskapitalen. Økonomien var ikke modnet før Lenin og Stalins tid. Derfor får Øst-Europa først nå sin nasjonale og demokratiske vår – 200 år etter. Innholdet er det samme: Den nasjonale bevegelsen faller sammen med den demokratiske.

Kapitalismens framvekst

Kapitalismen vokser fram og former nasjonalstaten i sitt bilde. Lenin sier i artikkelen Nasjonenes rett til selvbestemmelse: «Over hele verden har perioden med kapitalismens seier over føydalismen vært knytta til nasjonale rørsler. For at vareproduksjonen skal seire fullstendig, må borgerskapet erobre hjemmemarkedet og det må finnes politisk samla områder der befolkningen snakker ett språk og der alle hindringer for å utvikle det språket og befeste det i litteraturen er fjernet. I det ligger det økonomiske grunnlaget for nasjonale rørsler.»

Han siterer Kautskys merknad om at nasjonalstater med blanda nasjonal sammensetning (kjent som flernasjonale stater) alltid er stater der den indre strukturen har forblitt unormal eller underutvikla.

Men kapitalismen gikk lenger enn det. Den formet nasjoner. Frankrike med alle sine språk, USA med alle sine nasjoner, Tyskland med alle sine små tyske stater.

Drivkrafta er økonomi, men grunnlaget er en allerede eksisterende norsk nasjon Kapitalismen skapte ikke den norske nasjonen. Den hadde en tusenårig historie.

Imperialismens tidsalder

Lenin sier: «Kapitalismen i utvikling kjenner to historiske tendensar i det nasjonale spørsmål. For det første: Nasjonalt liv og nasjonal rørsle vaknar, strid mot all nasjonal underkuing, nasjonalstatar vert skapte. For det andre, all slags samkvem mellom nasjonane utviklar seg og går fortare, dei nasjonale grensane bryt sammen det vert skapt en internasjonal sameining av kapitalen, av det økonomiske livet i det heile, av politikken, vitskapen osb. Båe tendensane er ein verdsomfemnande lov i kapitalismen. Den fyrste dominerer i byrjinga av utviklinga hans, den andre kjennemerker den mogne kapitalismen som går mot omskiping til et sosialistisk samfunn.»

Sitat fra DNAs programforslag, «Et solidaritetsalternativ for Europa»: «Den tette sammenvevning av den europeiske økonomien, som Norge for lengst er en del av, gjør det vanskelig å føre en politikk som er vesensforskjellig fra det ene land til det andre. En sterkt avvikende politikk kan føre til kapitalflukt, tap av investeringer og arbeidsplasser. Storselskapene flytter produksjonen dit vilkårene er gunstigst og spekulantene flytter fra usikre valutaer. Presset mot de nordiske valutaene og devalueringene i 1992, vår avhengighet av den tyske rentepolitikken og sosial dumping er eksempler på at nasjonalstaten kommer til kort. Slik kan vi si at det grunnleggende problem i vår tid er mangelen på samsvar mellom økonomisk og politisk organisering.»

Den samme utvikling beskrives, men DNA påstår riktignok at dette har skjedd det siste tiåret. Dersom denne utviklinga gjør at nasjonalstaten ikke lenger kan styre, hvorfor kan da EU styre? Valutaspekulasjon og flernasjonale selskap holder seg ikke innenfor EUs grenser.

Europas forente stater

Statsgrensene er altså blitt et hinder for kapitalen. Dersom nå nasjonalstatene skal på historiens skraphaug, hva vil da komme isteden? Er EU ikke bare et enkeltstående prosjekt, men den moderne kapitalens alternativ til folkesuverenitet og nasjonalstat?

Lenin sier i artikkelen Om parolen om et Europas forente stater, en artikkel som gjerne kunne vært skrevet i dag:

«En jamn økonomisk vekst i enkeltforetak eller enkeltstater er umulig under kapitalismen. Under kapitalismen fins det ingen andre midler til å gjenopprette likevekta som blir forstyrret med jevne mellomrom enn kriser i industrien og kriger i politikken.

Sjølsagt er det mulig med midlertidige overenskomster mellom kapitalister og mellom stater. I denne betydninga er et Europas forente stater mulig som en overenskomst mellom de europeiske kapitalistene … men hva er formålet? Bare å undertrykke sosialismen i Europa med samla krefter og å forsvare kolonibyttet mot Japan og USA med samla krefter.»

Lenger ut:

«Et Verdens forente stater (ikke bare for Europa) er en statsform for samling av og frihet for nasjonene som vi forbinder med sosialismen – inntil den fullstendige seier for kommunismen avskaffer staten fullt ut, medregna den demokratiske staten. Men som en enkelt parole, ville neppe parolen om et Verdens forente stater være riktig. For det første fordi den betyr det samme som sosialisme. For det andre fordi den kan bli tolka feilaktig til å bety at sosialisme i et enkelt land er umulig og den kan skape feilaktige oppfatninger når det gjelder forbindelsene mellom et slikt land og de andre landa.»

Blir det en union?

Nasjonalstaten bygde på kulturell og språklig enhet, gikk via politisk samling til økonomisk samling. Tidligere forsøk på Europas forente stater har vært å få politisk styring, gjennom militær styrke.

Det nye forsøket starter med økonomien. Logikken er, gjennom det frie markedet å frata nasjonalstaten sin viktigste oppgave, nemlig styring av økonomien og begrensning av den ødeleggelseskraft en utemmet kapitalisme har. Da vil unionen presse seg fram, all styring er bedre enn ingen styring.

Det starta med vedtaket om det indre marked. Fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital over landegrensene er umulig uten både et helt likt regelverk og praksis og dermed overnasjonal kontroll. Fritt marked forutsetter en felles valuta og pengepolitikk, og denne unionen er nå vedtatt som neste skritt. Med en økonomisk og monetær union fryses alle valutaer og vi må få en felles sentralbank og pengepolitikk. EU får fellesbank i 1996 og felles valuta fra 1999. Vi kan nok få forsinkelser, men løpet er lagt.

Felles pengepolitikk?

Hvorfor må vi det? La oss tenke oss at høy sysselsetting og høyere inflasjon i Norge enn i Tyskland betyr at en for 1.000 DM får færre norske varer. Tyskland vil sjølsagt ikke finne seg i det og krever en annen økonomisk politikk i Norge. Sagt med andre ord, en valutaunion må ha kontroll over finanspolitikken i de enkelte land. Det er allerede akseptert restriksjoner på underskudd i de enkelte lands budsjett. Per Kleppe sier det samme slik: «Har en sagt a, må en si b og så følger med nødvendighet resten av alfabetet.» Eller tidligere leder for det økonomiske råd i Danmark, Christian Sørensen: «Av en valutaunion følger med nødvendighet en full politisk union.»

Dette krever igjen en kontroll med statsbudsjett og nasjonal økonomisk politikk. Dette er nå vedtatt som tredje skritt. Kravene i den økonomiske og monetære union blir: Inflasjon ikke mer enn 1,5 prosent over de tre beste, fast valuta, rente ikke mer enn 2 prosent over de tre beste, statsbudsjettunderskudd ikke over 3 prosent og offentlig gjeld mindre enn 60 prosent av BNP. Alt dette uten at et enkelt land kan stoppe det med et veto.

Det blir union. Fordi konkurransen med USA og Japan er avhengig av et stort indre marked. Dette indre marked vil bryte sammen uten en union. De har ikke noe valg. Derfor har vi som Lenin skriver: «En midlertidig overenskomst som på et eller annet tidspunkt vil sprekke opp.» Og unioner sprekker sjelden uten at det blir mye ondt ut av det.

Diktaturet venter

Så unionen er der, men hva med demokratiet? Ikke bare ligger den reelle makta i EU-kommisjonen, EU-domstolen og ministerrådet i dag. Det er ingenting som tyder på at dette vil endres. Riktignok skal EU-parlamentet kunne stoppe nye lover med veto og være med å peke ut kommisjonens medlemmer, men innflytelsen er som i det engelske overhuset.

Men det er ikke der problemet ligger. Problemet ligger i at det ikke fins europeere, slik det fins amerikanere eller franskmenn. Det er totalt umulig å omforme 12 nasjonalstater til en demokratisk fellesstat med et vedtak. EU har ingenting annet felles enn økonomien. Ikke er det felles språk, ikke kultur, det er ikke en gang særlig stor interesse i landene for EU. Når en i tillegg vet at det indre marked vil føre til omveltninger og sosiale katastrofer i EU-landa, så er det da heller ikke særlig lurt av herskerne å bygge opp et formelt demokrati.

Denne staten er bygd på en grunnlov som er totalt forskjellig fra alle de grunnlover vi kjenner til. Andre grunnlover skal verne det enkelte menneskes rettigheter i mot de verste utslag av kapitalmakta. Romatraktaten verner kapitalmakta fra alle forsøk på å styre den, det vi til vanlig har kalt politikk. Det er en grunnlov som verden aldri har sett tidligere. Jeg tror faktisk ingen politiker i EU, har full oversikt over hva slags stat dette vil bli. Det er dette monsteret som nå slippes løs.

Det er kanskje på tide at vi slutter å snakke om «underskudd på demokrati» eller forvaltningsdiktatur. Det vi står overfor er et diktatur. Det spesielle med dette diktaturet er at jo mer demokratisk det blir i formen ved at Europaparlamentet får mer makt, jo mer diktatur blir det i praksis. Rett og slett fordi EU er en konstruksjon som mangler alle de grunnleggende trekk en nasjonalstat har.

Nå er det riktignok slik at EU bruker mye tid på å forsøke å skape en europeisk identitet med Beethovens niende symfoni som nasjonalsang og skolevesenet som middel. Men nasjonsbygging er ingen enkel sak, de er skapt gjennom svært mye blod.

Kan vi vinne denne kampen?

Er det tilfeldig at Norge og Sveits er de mest gjenstridige land i Vest-Europa? Det er jo samtidig de to eneste land som har hatt en fri bondestand. Bøndene gjorde sjøl militærtjeneste på ei tid da leiehærene ellers slåss i Europa.

Norge har også historiske erfaringer med unioner. Fra 1319 hadde Norge sams konge med Sverige. I 1450 ble unionsavtalen med Danmark inngått. I 1536 ble det særnorske riksrådet avskaffet. I 1807 ble Norge avstått til Sverige. Som følge av 1814 fikk Norge en svært fri stilling innenfor unionen med Sverige.

Også omkring år 1500 var Norge det mest ressursrike landet i Europa. De store skogene som da la langt ut i fjordene, de gode havnene. Landet ble tappet for ressurser og ble liggende etter i både økonomisk og kulturell utvikling.

Dette skapte nasjonal samling i 1814. Vi fikk en grunnlov som ikke bare bygde på de franske idealer om folkesuverenitet, men som samtidig var en sjølstendighetserklæring. Som et av de siste land i Europa vant vi vår sjølstendighet i 1905. Og den nasjonale kampen fortsatte, vi fikk konsesjonslovene, vi ville rå over våre egne ressurser. Landet skulle ikke lenger tappes. Vi fikk et næringsliv som er bygd på nasjonale ressurser. Vi fikk en velferdsstat bygd opp etter nasjonale tradisjoner, der alle statsborgere hadde samme rettigheter.

Det er denne historiske tradisjonen som ligger til grunn for unionsmotstanden, som gjør den så hardnakka, seigliva og utrolig vanskelig å manipulere.

I tillegg er det slik at en stor del av det norske næringsliv er bygd på bruk av norske ressurser. Derfor har vi et nasjonalt borgerskap, med jordbruksmonopolet som kjerna. En annen del av borgerskapet er splittet og dermed lunkent i sin EU-iver. Nettopp EU-spørsmålets nasjonale karakter gjør klassealliansen mulig og nødvendig.

Nasjon og kommunisme

Lenin er skeptisk til å stille parolen Verdens forente stater. Vi har sagt at staten vil gå i oppløsning under kommunismen. Men nasjonene vil ikke gå i oppløsning, ikke på tusen år. Og om en kaller det stat eller ikke, samfunnet vårt vil være norsk og bygd på norsk tradisjon og egenart.

EU-kampen gjør at vi finner mer ut av hvordan dette samfunnet fungerer enn noen gang før. For eksempel er den norske råfiskloven en genial oppfinnelse, der pris og tilgang på fisk reguleres på en fantastisk måte. I det hele tatt er det vel på tide at våre visjoner om et kommunistisk samfunn tar mer direkte utgangspunkt i det særegne norske samfunnet med sin historie.

Konklusjoner

1. EU-kampen er en nasjonal kamp. En fortsettelse av 1814, 1905, 1940-45 og 1972.

2. Den nasjonale kampen er i dag den viktigste kampen. Innenfor det indre marked vil styrkeforholdet med nødvendighet utvikle seg i mot oss. Skal klassekampen vinne fram, må vi stille nasjonale krav. Problemet er at dette skjer i for liten grad.

3. EØS vil dersom den får virke over mange år, undergrave nasjonalstaten og gjøre at færre får direkte interesse av å bevare den. Den vil ramme mye av de strukturene som over lang tid har formet den norske identitet, den nordiske velferdsstaten, bosettinga og arbeidsplassene bygd på kontrollen med de norske ressursene.

4. Men verken EU eller EØS vil oppheve nasjonene. Tvert om vil EU være et nasjonenes fengsel, slik Sovjetunionen ble det. Den nasjonale bevegelsen vil bare tilta i styrke. I tillegg vil EU før eller siden sprekke opp i kampen mellom Tyskland, Frankrike og England.

5. Men Unionen kommer. Enten blir det som DNA og Høyre sier: Et Europas forente stater der nasjonalstatene overlever med sterkt begrenset suverenitet og der folks hverdag avgjøres av en utpekt kommisjon og flertallsvedtak i ministerråd med et lissomparlament. RV kaller det et forvaltningsdiktatur.

Eller så blir det en statsdannelse uten nasjonalstater, med et EU-parlament med makt, men totalt uten forankring blant folk. I teorien et parlamentarisk demokrati, som i praksis må bli et rent diktatur bygd på maktinstrument. Vedtak herfra vil rett og slett ikke bli respektert uten et maktapparat.

6. Den bevegelse eller parti som ikke har en klar og riktig analyse av nasjon, nasjonalstat og EU i det Europa vi nå går inn i, vil bli en parentes i historia uansett hvor store de virker i dag.

av Harald Minken

1. Internasjonale finansmarkeder

Temaet for talen til Sweezy er nye tendenser i verden. Han tar opp bare en slik ny tendens, nemlig framveksten av internasjonale finansmarkeder.

De markedene han utvilsomt sikter til, er de såkalte euromarkedene. Det er markeder som springer ut av at finansinstitusjoner tar imot innskudd og gir lån i andre valutaer enn sin egen, hjemlige valuta. La oss som eksempel si at en norsk bank har et datterselskap i Liechtenstein. En norsk reder som har tjent en masse dollar, ønsker for tida ikke at veksle dem om til norske kroner, men setter dem isteden inn på en dollarkonto i den norske bankens Liechtenstein-avdeling. Dette innskuddet er da en del av eurodollarmarkedet.

Liechtenstein-banken kan f.eks. låne pengene ut igjen ved å delta i et syndikert lån til et russisk gruveselskap (syndikert betyr at en mengde banker går sammen om lånet). Her er både bankens innlån og utlån i samme valuta, så den har ingen valutarisiko knyttet til denne delen av sine operasjoner. Derimot har den en kredittrisiko, dvs. at det er fare for at gruveselskapet ikke betjener lånet.

Det syndikerte lånet er også en del av euromarkedene, nemlig det såkalte eurobondmarkedet – nærmere bestemt den delen av eurobondmarkedet som dreier seg om lån i dollar.

La oss nå anta at banken vil plassere pengene fra den norske rederen på en sikrere måte enn lån til Russland. Den veksler derfor dollarene fra rederens innskuddskonto til japanske yen, og kjøper japanske statsgaranterte verdipapirer for dem isteden. Banken har nå unngått kredittrisikoen, men har isteden skaffet seg en valutarisiko og en renterisiko. Valutarisikoen eksisterer fordi rederen kan ta ut sine dollar på et tidspunkt hvor dollar har blitt mer verdt i forhold til yen. Renterisikoen eksisterer fordi yen-renta kan stige, slik at kursen på de japanske verdipapirene synker. I begge tilfeller kan banken bli påført et tap når rederen sier opp kontoen, og banken må selge sine japanske papirer og veksle salgssummen fra yen til dollar for å betale rederen tilbake.

Banken kan sikre seg mot både valutarisikoen og renterisikoen. Den lar da andre ta over disse risikoene, mot at disse andre får en del av profitten som vår Liechtenstein-avdeling har på videreplasseringen av rederens dollar. For eksempel kan banken inngå en opsjonsavtale, som gir den rett, men ikke plikt til å selge verdipapirene videre til denne andre avtalepartneren til en på forhånd avtalt sum, når som helst, fram til en gitt dato. En annen opsjonsavtale kan så gi banken rett til å veksle yen til dollar til en på forhånd fastsatt kurs når som helst fram til en gitt dato.

Det finnes naturligvis utallige andre muligheter for vår Liechtenstein-avdeling på euromarkedene. Den kan f.eks. forvandle dollarene til Deutsche Mark for en bestemt periode, la oss si 5 år, ved å inngå en swapavtale (bytteavtale) med en annen bank. En slik avtale vil si at de to partene veksler et beløp i dollar mot mark til en bestemt kurs nå, og veksler tilbake igjen til en bestemt kurs om 5 år. Det beløp i mark som banken da skaffer seg, kan den bruke til å delta i et Deutsche Mark-lån med 5 års løpetid til Åbo kommune i Finland, organisert av en italiensk bank i London.

Sweezy har rett i at vi her har å gjøre med nye tendenser i verden, ettersom både euromarkedene og de nye finansielle instrumentene (opsjoner, swaper osv.) oppsto for rundt 20 år siden, og seinere har fått en voldsom vekst. Faktisk var det revisjonistene som oppfant eurodollarmarkedet, da de engang i 1960-åra lot et datterselskap til en russisk statsbank i London ta imot innskudd i dollar. Hensikten var å unngå amerikanske bestemmelser om ikke å låne til Sovjet. I lang tid var det slik at de som brukte euromarkedet, ofte gjorde det for å unngå skatteregler og valutarestriksjoner i hjemlandet.

Men etterhvert som euromarkedene blei en mulig finansieringskilde og plasseringskilde for flere og flere, har disse markedene virket tilbake og ført til liberalisering av skatteregler og restriksjoner i hvert enkelt land. Årsaka er at ingen regjering vil gi «sine» kapitalister dårligere vilkår på finansmarkedet enn konkurrentene. Argumentene som regjeringene brukte, var ofte at de som brøt bestemmelsene, ikke måtte ha fordeler i forhold til de lovlydige. Følgelig måtte restriksjonene oppheves. Argumentet kunne også være at den nasjonale kontroll må oppgis, men erstattes av internasjonale regler som fjerner skatteparadis som Caymanøyene, Liechtenstein osv. Parallellene til innføring av NIS-registeret og argumentene for EU-medlemskap er klare. Sluttresultatet er, som Sweezy peker på, at regjeringene har mistet sin makt til å bruke renta og andre pengepolitiske og kredittpolitiske virkemidler i den nasjonale økonomiske politikken. En del, men ikke mye, av denne makta har gjenoppstått på et internasjonalt nivå, i form av internasjonale retningslinjer om bankenes egenkapital, regler mot hvitvasking av svarte penger osv. Jeg er noe mer i tvil om også bedriftsdirektører har mistet makt til et upersonlig marked, eller om det ikke heller er slik at de største konsernene har fått flere nye instrumenter til å øke sin makt.

Etter mitt skjønn tar Sweezy feil når han setter likhetstegn mellom kapital som akkumuleres ved hjelp av disse markedene, og spekulativ kapital – som vel må være kapital som brukes til usunne svindler, svært risikable prosjekter e.l. De nye markedene og instrumentene gir utvilsomt mulighet til spekulasjon, som da Bærum pensjonskasse satset hele sin formue på at renta skulle gå ned. Men de gir også muligheten for konserner og banker til å kvitte seg med risiko, sikre seg mot særlig uheldige framtidige utviklinger, styre og kontrollere risikoen.

Det vil alltid være risikabelt å være kapitalist. Kapital må legges ut, men det er ikke sikkert at merverdiproduksjonen eller salget lykkes, slik at en får inn den merverdien en regnet med. Kanskje går hele kapitalen tapt. Det finns en felles risiko for hele kapitalistklassen som helhet, og som de ikke kan forsikre seg mot ved å overføre risiko mellom hverandre, diversifisere sin virksomhet til bransjer og land med motsatt konjunkturutvikling, e.l. Denne felles risikoen er knyttet til fall i profittraten. Men det fins også risiko som knytter seg til den spesielle virksomheten som hver kapitalist driver, og de landene han driver i. Den kan man ved hjelp av de internasjonale finansmarkedene få redusert eller eliminert. Kapital i ulike bransjer og land blir på den måten i større grad bare andeler av den internasjonale totalkapitalen.

Dette er kanskje meget viktig. Det kan bety at konglomeratene som blei danna tidligere for å spre risikoen ved å drive i en spesiell bransje, kanskje ikke lenger er hensiktsmessige konstruksjoner. Det kan også bety at det ikke er noe stort hinder for internasjonaliseringa av den kapitalistiske produksjonen at det eksisterer ulik valuta, ulike renteregimer osv. i forskjellige land. En ting som det nokså sikkert må bety, er at det blir vanskeligere og gir mindre mening å si at den kapitalen er tysk, og den er fransk. Nasjonalstatene vil ikke lenger i samme grad slåss for interessene til sin kapital, men for å tilfredsstille og trekke til seg kapital generelt. Dette behøver ikke bety at faren for krig mellom kapitalistiske stater reduseres, men det må bety at når en slik fare oppstår, må det skje en tilsvarende splittelse eller deling i det internasjonale finansmarkedet.

2. Internasjonalisering av produksjonen

Legg merke til at Sweezy overhodet ikke nevner den teknologiske utviklinga i forbindelse med krisa i kapitalismen de siste 20 åra. Jeg trur det henger sammen med at han er underkonsumpsjonist. En underkonsumpsjonist er en som mener at kapitalismen normalt vil være preget av stagnasjon, og at dette skyldes manglende etterspørsel etter forbruksvarer. Det som kan bringe vekst inn i kapitalismen, ifølge et slikt syn, er ikke indre krefter i kapitalismen sjøl, men diverse ytre faktorer, som offentlige utgifter i forbindelse med krig og gjenoppbygging etter krig, sløsaktig forbruk fra byråkrati og overklasse (måneferder), åpning av nye avsetningsmarkeder i verden osv.

Sweezys underkonsumpsjonistiske syn kommer til uttrykk i hele den historiske gjennomgangen i artikkelen, men klarest i slike oppsummerende setninger som «Den normale tilstanden for det modne kapitalistiske systemet er stagnasjon» og «Det ligger i akkumulasjonens natur å eliminere etterspørselen som stimulerer den». Det er også klart at han ser på begge verdenskrigene som ytre faktorer som utsetter den iboende stagnasjonstendensen.

Et slikt syn på kapitalismen finner etter mitt skjønn ingen støtte hos Marx. Hos Marx vil kapitalismen skjerpe klassemotsigelsene, gi arbeidsledighet og voldsomme kriser, men ikke «flate ut» i en vedvarende stagnasjon. Motsigelsen i kapitalismen hos Marx ligger i at kapitalakkumulasjonen vil revolusjonere produktivkreftene, øke den organiske sammensetninga, senke vareverdiene og profittraten, og dermed utløse ei krise. Men krisa fører til sentralisering av kapitalen, sanering av de uprofitable foretakene, økt arbeidsløshet, hardere utbytting, og dermed et nytt grunnlag for kapitalakkumulasjon. Men den begynner ikke på samme punkt som forrige gang. Det har både skjedd en teknologisk revolusjon og en endring av produksjonsforholdene.

I tråd med dette marxistiske synet mener jeg at vi først og fremst må analysere hva som skjer i produksjonen, både fra bruksverdisida (utvikling av produktivkreftene og arbeidsprosessen) og verdisida (utbyttinga, kapitalakkumulasjonen). Vi vil da finne at flere og flere produkter må selges på hele verdensmarkedet hvis de skal produseres på den mest effektive måten, og at utviklinga i logistikk og transport har åpnet for at ulike deler av produksjonsprosessen til ett og samme produkt kan spres på forskjellige land, og på den måten gi rom for å utnytte ulikheter i lønnsnivåer, skatteregler m.m. Denne internasjonaliseringa av den produktive kapitalen er en annen ny tendens i verden, som Sweezy ikke kommenterer. Etter mitt skjønn er den med på å frambringe de internasjonale kapitalmarkedene, samtidig som framveksten av dem letter den videre internasjonaliseringa av den produktive kapitalen. Like lite som før kan vi altså skille mellom industrikapital (i stagnasjon, ifølge Sweezy) og finanskapital (som skulle operere uavhengig av industrikapitalen, som en alternativ investeringsmulighet når industrien ikke lenger byr på muligheter, ifølge Sweezy). De to er ett, og det finns ikke en sunn og en usunn, eller en stagnerende og en blomstrende del. Du kan ikke si ja til moderne kapitalistisk produksjon, men nei til den uproduktive spekulasjonen på børser, euromarkeder osv.

De internasjonale finansmarkedene er ikke meningsløse kasinoforeteelser, men nødvendige redskaper i konkurransen mellom de multinasjonale konsernene. Det gjelder for det enkelte konsern eller kapitalgruppe å finansiere overtakelser og sammenslåinger for å skaffe seg eller holde på så stor del av verdensmarkedet at det er grunnlag for å innføre den mest effektive produksjonen. Videre gjelder det å ha avtaler om valuta, renter osv. som er gunstigst mulig i en situasjon der produksjon og salg er spredt på mange land. Dette er kanskje hovedsida. Bisida er at aktørene på det internasjonale finansmarkedet tar seg klekkelig betalt for sine tjenester, og dermed bidrar til å senke profitten til konsernene.

Er det et paradoks at vi ser nullvekst i industrien kombinert med voldsom vekst i de finansielle markedene? Overhode ikke. Det henger sammen med at vi opplever en veldig restrukturering av industrien i forbindelse med at vareverdiene på mange felter for første gang har blitt internasjonale verdier. Derfor har vi både utradering av gamle nasjonale industrier, og hektisk aktivitet høyere opp i systemet, der kampen står om å skaffe seg tilgang til eller frigjøre tilstrekkelig store kapitaler til å kunne gjennomføre den konkrete restruktureringa innafor det området en har finansiell kontroll over. Hvis restruktureringa er vellykka, vil industrien og finansmarkedene seinere vokse mer i takt. Hvis ikke, vil vi få et finansielt krakk. Merverdien kommer ifra produksjonen, og uansett hvor store deler av den som sirkulerer i finansverdenen, kan det ikke skapes profitt der som ikke er overført merverdi fra produksjonen. Profitter skapes ikke ved å veksle penger og ta renter. På det punktet er dessverre Sweezy uklar.

Debatt om Den tyske ideologi

av Magnus Bernhardsen

Dette er et forsøk på å besvare noen av problemstillingene som Vidar Haagensen stilte i forbindelse med Marx- og Engels-skriftet Den tyske ideologi.

Haagensen mente vi burde ha et mer individorientert menneskesyn, og legge mindre vekt på klassetilhørighet når vi diskuterer revolusjon. Jeg er blant dem som uten videre godtar det Vidar Haagensen mener er Marx’ aksiom: «Arbeiderklassen vil gjennom en revolusjon kjempe for det klasseløse samfunn.» Det er ikke fordi jeg henger igjen i «1800-tallets menneskesyn» eller ikke bryr meg om det «enkelte individs indre følelser». Det er fordi jeg tar skrittet fullt ut og sier meg enig Marx’ utsagn: «Slik menneskene uttrykker sitt liv, slik er de.» For hva annet kan de være? Som Haagensen i utgangspunktet gikk med på, så er følelser og fornuft skapt av materielle forhold. Det enkelte individs måte å uttrykke sitt liv på, altså dets materielle forhold, vil derfor bestemme dets følelser og fornuft. Nettopp fordi vi produserer våre egne liv og dermed stadig endres i tråd med endringer i de materielle forhold er vi ikke predeterminerte kjøttklumper men individer i utvikling. Marx tenderer ikke til å redusere mennesket til dets ytre, men legger fram den dialektiske virkninga mellom produksjon og bevissthet.

En endring i produksjonsforholdene vil derfor føre med seg en endring i menneskenes tanker, følelser og fornuft. For eksempel har vi under kapitalismen en lineær forstålese av tid, mens middelaldermennesket så på tida som syklisk. Under kapitalismen har mennesket verdi i seg sjøl, på middelalderen hadde det verdi bare som medlem av et større fellesskap.

Nå til punktet som avgjør mitt syn på arbeiderklassen som den revolusjonære klassen. De ulike klassene produserer sine liv ulikt. Hvordan en produserer livsoppholdet sitt, avgjør i hovedsak altså hvilken klasse en til hører. En arbeider selger arbeidskrafta si for å overleve, mens en kapitalist lever av å investere kapital med sikte på økt profitt. Altså vil en arbeider og en kapitalist ha svært ulike følelser , tanker og ikke minst interesser.

Alle slavebindes vi av vår klassetilhørighet og klassesystemet. Kapitalisten er nødt til å utnytte arbeidskraft og natur for å kunne fortsette som kapitalist. Om kapitalisten synes dette er umoralsk eller lite ålreit, kan han ikke slutte med utbyttinga uten samtidig å gå under som kapitalist. Kapitalismen som system er avhengig av arbeidsløshet, rasisme, kvinneundertrykking og krig for å gå rundt. Kaldt beregna naturødeleggelser og lønnsomme sultkatastrofer ligger innebygd i den kapitalistiske tenkinga. Ødeleggende konkurranse og anarkiske markeder skader alle, og bringer kapitalismen stadig nærmere stupet. Hele samfunnet er altså objektivt sett interessert i planlagt økonomi, folkelig styring av produksjon og distribusjon og felles eiendom.

Utopien om det klasseløse samfunnet er eldgammel og har sannsynligvis eksistert like lenge som klassene sjøl. Målet til de første kristne sektene var jo å bringe himmelen ned på jorda, det var først seinere man utsatte det hele til etter døden. Kommunismen vil forresten ikke være konfliktløs, men derimot vil konfliktene vokse fram mellom frie, likestilte mennesker. Konfliktene vil kunne løses på måter som innebærer at man går framover og forbedrer situasjonen for hele fellesskapet, ikke bare for en del av samfunnet. For å oppnå dette frie samfunnet må basisen for klassevesenet, nemlig den private eiendommen, oppheves. Det er bare en klasse som ville ha en umiddelbar interesse av dette – den eiendomsløse, proletariatet. For proletariatet betyr retten til privat eiendom kun retten til å bli utnytta av de besittende klasser. Proletariatets revolusjon retter seg mot privateiendommen, og for den sosiale eiendom. Om revolusjonen lykkes er et annet spørsmål, men det bør stå klart at den eneste klassen som på kort sikt har mulighet til å bryte menneskehetens lenker er proletariatet.

av Birger Thurn-Paulsen

Hvordan arter kampen mot EU seg fra innsida? Revolusjonære fra EU-land var invitert til konferanse i Athen i juni.

I juni ble det holdt en anti-EU-konferanse i Athen, praktisk talt samtidig som EU-ministrene hadde sitt treff på Korfu. Fru Harlem Brundtland var på Korfu, Røde Fane var i Athen. En gresk nyskapning stod for arrangementet. På norsk vil det hete «Det kjempende venstre», og er en nokså ny paraplyorganisasjon som tar sikte på å samle mest mulig av den greske venstresida i et aksjonsfellesskap, på tvers av ideologiske skillelinjer. Følgende temaer var satt opp:

• Hvitboka, privatisering og sosiale kontrakter, kapitalens krisepolitikk og dens innvirkning på arbeids- og leveforhold, kamp og solidaritet.
• Festning Europa, maktapparatet, media, menneskerettigheter, rasisme og innvandringslover, fascisme og kampen mot dette.
• EU og imperialismens utvikling, motsetninger, Europas rolle i spenningsfeltet Balkan og tidligere Jugoslavia. Kampen mot imperialisme og krig.
• Den europeiske union imperialismens krise. Internasjonal solidaritet, sosialisme og kommunisme.

I tillegg til en rekke greske organisasjoner var det representanter fra Danmark, England, Tyskland, Belgia, Luxembourg, Frankrike og Tyrkia.

Spørsmål og svar

Spørsmålene er nok flere enn svarene etter denne konferansen. En god grunn for å reise dit var muligheten for å undersøke om det er i ferd med å reise seg en virkelig opposisjon mot EU-systemet fra venstresida innafor EU. Noe entydig svar er det vanskelig å gi. Inntrykket er at grupperingene rundt omkring i Europa er ganske små og preget av ideologisk oppsplitting og famling for å finne politisk ståsted i dagens Europa. En viktig faktor, sammenliknet med Norge, er forholdet til Sovjet og østblokken før og etter sammenbruddet. Mange land har hatt store, innflytelsesrike revisjonistpartier, som i sin tur også har falt sammen eller endret karakter etter omveltningene i øst. Hellas hadde for eksempel rett etter krigen et parti med 400.000 medlemmer. Kampene mellom revolusjonære og revisjonister har helt opplagt hatt en annen karakter enn det vi kjenner til her, og som gjest fra Norge i dette miljøet fikk vi inntrykk av at de ideologiske kampene var mer opphengt i historiske spørsmål enn hva det vil si å være revolusjonær og marxist i forhold til dagens utfordringer.

Etter vårt syn satte dette et visst preg på selve konferansen. Innafor de forskjellige temaene presenterte en rekke organisasjoner sine bidrag, med sterke islett av ideologiske proklamasjoner. Det var ingen diskusjon etter disse presentasjonene, hverken i grupper eller plenum, man gikk bare videre til neste terna. Konferansen kom da heller aldri fram til noen konstruktive vedtak eller konklusjoner. I forhold til å utdype og utvikle en felles kamp mot EU-systemet hadde konferansen sine klare svakheter.

På tross av svakheter, det greske Kjempende venstre skal ha stor takk for initiativet og arrangementet. Det var første gang det ble holdt en konferanse av en slik type i Hellas. Det eksisterer en levende opposisjon rundt omkring i Europa, selv om de fleste gruppene er ganske små, og det er nyttig å treffe folk, høre hva de står for og opprette kontakter.

EU-systemet

Opposisjonen mot EU som system er ikke veldig utviklet. Bare DKP(m-l) og den greske arrangøren, muligens også belgierne, hadde en uttrykt målsetning om å få landet ut av EU. De andre så foreløpig på dette som et illusorisk mål, dels ut fra situasjonen i landet og dels ut fra egen størrelse og innflytelse. Ut av de forskjellige innledningene kom det for øvrig en rekke opplysninger som bare bekrefter det vi sier om EU; ingen sensasjonelle nyheter, men mange bekreftelser.

Noen tall som den engelske representanten kom med ga et visst perspektiv. Tallet på arbeidsløse i Europa tilsvarer til sammen Europas sjette største nasjon. Den engelske kapitalens fortjenestemargin er i England på 7 % og i den tredje verden på 29 %. Når det gjelder arbeidsløsheten begynner den å treffe høyere lag av befolkninga, og en gruvearbeiderdemonstrasjon gjennom relativt rike strøk høstet applaus. Regjeringas politikk er å velte stadig mer av byrdene over på de arbeidsløse, siden arbeidsløshetstrygden belaster mer og mer av de offentlige budsjettene. Eksempelvis har 60.000 til 70.000 mennesker mista hjemmet sitt fordi de ikke klarer å nedbetale lån.

EUs såkalte Hvitbok drar opp et perspektiv som bare ble bekreftet av de forskjellige representantene. Den slår fast at tallet på offentlig ansatte innafor EU på sikt skal reduseres med 800.000. Den anbefaler investeringer der arbeidskrafta er billigst, nemlig Øst-Europa og den tredje verden. «Hvitbokpolitikken» betyr i praksis at arbeidskrafta deles inn i stabile og reserver, økt fleksibilitet når det gjelder arbeidstid og ansettelsesbetingelser, bruk av samfunnstjeneste som virkemiddel og privatisering av velferden. Det foregår en utvikling mot korporative løsninger som fungerer kontrollerende og passiviserende. Det meste av dette er allerede å finne i nei-sidas argumentasjon, men det å høre det fra innsida av EU skjerper kanskje lysten på å få til et nei-flertall i november?

Tyskland

En samtale med en kamerat fra Tyskland bare utfyller og bekrefter Hårstads synspunkter som står et annet sted i dette nummeret. Han representerte «Forbundet for fremme av studiene av arbeiderbevegelsen». Han karakteriserte forholdene slik: Borgerskapet er sterkt, den revisjonistiske innflytelsen er betydelig, omveltningene i øst har hatt sin virkning, og ikke minst har fascist-frammarsjen bidratt til å knuse revolusjonære bevegelser. De revolusjonære gruppene er for tida mange, små og spredt. Forbundet deres er et forsøk på å bringe de forskjellige bevegelsene sammen. På den ene sida understreket han at dette måtte bygges opp gradvis fra innsida og med en løs form for organisering, på den andre sida opererer de med følgende stramme minimumsplattform: Proletariatets diktatur, demokratisk sentralisme, partiet som fortropp, den 20. kongressen i SUKP som vendepunktet for sosialismen, viktigheten av Stalins rolle og proletarisk internasjonalisme. Det er uenigheter om Mao, kulturrevolusjonen og treverden-teorien. Han sa videre at det er viktig for en tysk revolusjonær bevegelse å føre kamp mot tysk imperialisme og hegemonisme. Han nevnte oppslukinga av Øst-Tyskland som et nærliggende eksempel: I utgangspunktet fantes det en sterk bevegelse for et selvstendig DDR. Tysk kapital dominerer allerede Den tsjekkiske republikken og er, i konkurranse med Frankrike, på god fart inn i Romania. I Polen og Tsjekkia det aktiv propaganda for å gi tyske pass til polakker og tsjekkere og gatenavn endres til tysk. Tyskland har spilt en viktig rolle i tidligere Jugoslavia med splitt-og-hersk-metoder. Tyske leiesoldater opererer blant kroatiske fascister. Hans konklusjon er viktig for oss. Tyskland bruker EU for egne hegemonistiske formål. Å melde seg inn i EU er å akseptere tysk dominans, politisk, økonomisk og militært.

Hellas

Gresk historie, også i moderne tid, er dramatisk og fylt av kamp. Etter siste verdenskrig var kommunistpartiet som nevnt stort. Men krigen var ikke over for dem. Nå var det kamp for å bli kvitt britene fram til 1949. I denne perioden ble 100.000 fengslet og 50.000 måtte flykte. Fra 1967 til 1974 hadde juntaen makta i Hellas. Etter juntaens fall vokste venstreopposisjonen og den antiimperialistiske bevegelsen. Demonstrasjoner med flere hundre tusen folk fant sted.

Regjeringsmakta er nå hos det sosialdemokratiske Pasok ledet av Andreas Papandreou. Revisjonistpartiet er splittet opp og nærmest brutt sammen som en følge av utstrakt samarbeid både med Pasok og de konservative og Østblokkens sammenbrudd. Seinest nå i vinter har det vært store kamper og demonstrasjoner mot et skatteforslag fra Pasok. Reaksjonene har kommet fra den militante delen av fagbevegelsen, ikke minst offentlig sektor.

Det kjempende venstre, som altså arrangerte konferansen, ble dannet for et år siden, ut fra et behov for å samle organisasjonene og bygge opp opposisjonen. De to mest sentrale grupperingene er EKKE og KKE(m-l). EKKE står for Det greske revolusjonære kommunistpartiet, og er det som står nærmest AKP. Samtaler med begge disse to viste at noen av de mest sentrale uenighetene mellom dem dreide seg om treverden-teorien og spørsmålet om å delta parlamentarisk eller ikke i EU. KKE(m-l) mener det er å legitimere makta å delta i EU-valg, og de forkaster treverden-teorien som kontrarevolusjonær ut fra at den fører til samarbeid med borgerskapet mot supermaktene. Det er motsigelser også på et annet viktig spørsmål, nemlig den revolusjonære strategien for Hellas. EKKE ser Hellas som et avhengig land innafor EU og mener at revolusjonen i første omgang må ha en nasjonal, antiimperialistisk karakter. Andre mener det må være en sosialistisk revolusjon i utgangspunktet.

Hellas har lite industri, primært skipsverft, som også står i fare for å bli kjøpt opp fra utlandet. Jordbruket står for 25 prosent av produksjonen, mens det i EU ellers ligger på 36 prosent. Hellas har fra 1981 til 1992 fått støtte som underutviklet område, men til liten nytte for landet. Før medlemskapet hadde de en positiv eksport/import-balanse i jordbruket. Nå er balansen negativ, og EU-subsidiene ligger nå på under halvparten av underskuddet på jordbrukseksporten. EUs uttrykte mål er å kutte ned jordbruket til en tredjedel av nåværende nivå. Utenlandsgjelda tilsvarer 150 % av BNP. EU-politikken forutsetter at utenlandsgjeld maksimalt skal tilsvare 60 %. Med Hellas geografiske posisjon på Balkan i tillegg og med Tyrkia som nabo, kan vi se at Det kjempende venstre står foran store utfordringer og kamper. Hvordan vi utvikler solidaritet i praksis og den felles kampen mot EU-systemet må være et viktig spørsmål framover.

av Jan Fjeldstad

Jan Myrdal: Når morgondagarna sjöng

Norstedts 229 kr. Med samme kraft og detaljrikdom som i bøkene fra barndommen skildrer Myrdal i denne boka tida 1942 til 1948. Etter krigen ligger Europa åpent. Framtida tilhører ungdommen! Mulighetene er der! Full av ungdom og framtidstro drar den unge Jan Myrdal til Hellas og Jugoslavia for å være med på oppbygginga Vi får også oppleve krigsårene som ungkommunist i det tyskvennlige Sverige. Og ikke minst jentene. Som Myrdal sjøl sier, dette er ingen sjølbiografi, men hans minne om en tid da verden tilhørte håpet. «Ty en gang när solen steg upp bakom broarna, var vi alla unga och världen med oss.»

Jan Myrdal: En fest i Liu Lin

Oktober 148 kr. Igjen er Jan Myrdal og Gun Kessle på besøk i Liu Lin, byen de beskrev i boka Rapport fra en kinesisk landsby. Nå, tretti år etter, er folkekommunen oppløst. Den kollektive omsorgen har forsvinni. Det finnes ikke daghjem lenger og den gode matjorda er utbygd. Dagens Kina er prega av uhemma vekst, økende miljøproblenier og arbeidsløshet. Forskjellene mellom fattig og rik øker. Hva har skjedd med Kina? Hva har skjedd med arven etter Mao. Dette er spørsmålene som opptar Jan Myrdal i denne boka.

Ed Kashi: When the Borders Bleed. The Struggle of the Kurds

Pantheon 298 kr. Dette er ei fantastisk fotobok om det kurdiske folket. Den prisbelønte fotojournalisten Ed Kashi har med innlevelse dokumentert livet til dette tapre folket, i kamp, hverdag og fest. Med fotografier fra Tyskland, Iran, Irak, Tyrkia, Israel og England settes kurdernes kamp for fedreland i fokus. Vi følger geriljasoldater under trening, mødre og barn i ruinene av hjemmene deres, ofre for kjemisk krigføring og flyktninger i de europeiske storbyene i kamp mot både krigen og lokal rasisme. Journalisten Christopher Hitchens har en informativ innledning som redegjør for kurdernes ukjente historie.

Fatima Mernissi: Drømmer om frihet

Cappelen 279 kr. Marokkanske Fatima Mernissi har tidligere markert seg som en feministisk stemme i den muslimske verden. Hun blei født i et harem i 1940, i byen Fes i Marokko. I boka Drømmer om frihet skildrer hun sin egen oppvekst i dette haremet. Denne verdenen som vi i vest best kjenner fra Tusen og en natt blir levendegjort i hennes poetiske fortelling. Vi blir delaktige i drømmene og virkeligheten til haremskvinnene. Kulturen og kvinnenes stilling i det islamske samfunnet blir belyst og den eurosentriske synsvinkelen er et lite egna redskap til å forstå denne boka.

Irwin Silber: Socialism: What Went Wrong?

Pluto 195 kr. Boka inneholder en velskreven analyse av krefter innafor den marxist-leninistiske teorien som underminerte og til slutt leda fram til sosialismens endelige fall i de tidligere sosialistiske statene. Tesene om fortroppspartiet, proletariatets diktatur og verdensrevolusjon blir gjennomgått med et kritisk blikk. Forfatteren har bakgrunn som kommunistisk aktivist og teoretiker siden 1941. Håpet hans er at erfaringene fra Sovjet, Kuba og Kina kan brukes til å skape en ny udogmatisk sosialistisk bevegelse. En bevegelse som trengs mer enn noen gang.

Granta 48: Africa

Penguin 110 kr. Tidskriftet Granta har viet sitt nye nummer til Afrika. På sedvanlig vis er magasinet fyllt av velskrevne essays, skjønnlitterære bidrag og fotoreportasjer. Med navn som Paul Theroux, Ryszard Kapuscinski, William Finnegan og William Boyd skulle kvaliteteen være sikra. Ferden går fra et aids-ramma Uganda via amerikansk intervensjon i Somalia og borgerkrig-valg-borgerkrig i Angola til et Sør-Afrika i håpets tegn etter apartheids fall. Er noen i stand til å skildre et kontinent prega av så store forandringer og et så stort mangfold som Afrika, må det være Grantas skribenter.

av Håvard Libæk og Audun Orstad

Ideen om statsapparatets nøytralitet, at staten er deg og meg, er forsøkt avlivet mange ganger opp igjennom historien. Men gang på gang har den løftet seg som en Fugl Føniks av asken, og lagt egg hos sine ivrigste motstandere.

I 1920- og 30-årene var statens klassekarakter lettere å få øye på. Klassekampen var hardere og de politiske frontlinjene skarpere. Sosialdemokratiet forstod imidlertid den strategiske betydningen av aktiv tilsløring. Med Arbeiderpartiet i maktposisjon ble det lagt stor vekt på å utvikle forestillingen om Norge som et egalitært samfunn med et nøytralt statsapparat høyt hevet over politiske og sosiale motsetninger. Gjenoppbyggingen etter krigen, med klassesamarbeid, en lang periode med arbeidsfred og økende velstand for vanlig folk, hjalp til med å skape grobunn for en slik oppfatning.

Etterkrigstiden har på mange måter vært den store tilsløringens tid, mer preget av statens evne til å dekke over sitt sanne vesen enn av avslørende maktovergrep mot politisk opposisjon. Eksempler på politisk vold og overgrep fra statens side er med stort hell – og god hjelp av en nesten samstemmig presse – forklart og unnskyldt som «isolerte tilfeller» av tragiske feilvurderinger eller «gal manns verk». Samtlige politiske partier – med unntak av AKP – og LO er systemlojale. Det har styrket tilsløringen.

Paris 1968

Men innimellom skjer det ting som aktualiserer og vitaliserer debatten om statsapparatets karakter. Det blir enklere å forstå Marx, Engels og Lenins teorier om dette spørsmålet.

Etterkrigsgenerasjonen hadde for eksempel maiopprøret i Frankrike i 1968, hvor man direkte (en del av dem var jo der) eller på tv-skjermen kunne oppleve hvordan de Gaulles opprørspoliti brutalt slo ned streikende arbeidere og aksjonerende studenter i storbyer som Paris og Nantes, mens store militære styrker for sikkerhets skyld også omringet disse byene.

Kent 1970

Vietnamkrigen og de store demonstrasjonene, ikke minst i USA hvor nasjonalgarden, på samme måte som CRS i Frankrike, gikk amok mot protesterende folkemengder (som drapet på fire studenter på Kent State University, Ohio 4. mai 1970), viste hvordan jernhånden skjulte seg bak det demokratiske ferniss og ble tatt fram når makten opplevde trusler mot det bestående. Militærkuppene i Hellas (1967) og i Chile (1973) demonstrerte på en tydelig måte hvordan demokratiet kun ble holdt oppe så lenge det fungerte effektivt som redskap for den herskende klasses maktutøvelse. Og i Nord-Irland ble rå imperialistmakt utvist på vårt eget fredelige kontinent («Bloody Sunday» 30. januar 1972, hvor britiske tropper skyter på en demonstrerende folkemengde og dreper 13).

Lillehammer 1973

I Norge og Skandinavia opplevdes også mange tilfeller av statens voldelige forsvar for det bestående, gjennom angrep på streikende arbeidere, aksjonerende miljøaktivister og politiske demonstrasjoner, etterfulgt av arrestasjoner og bøtelegging. Politi ble satt inn mot arbeidere ved Norgas, ved Linjegods og på brygga i Oslo. I Alta så man en av norsk histories største politioperasjoner da staten satte alt inn på å knuse motstanden fra samer og nordmenn mot kraftutbyggingen. Dette var på en tid da sjøl ikke de mest romantiske, revolusjonære optimister ville dristet seg til å kalle situasjonen for revolusjonær. (Staten visste for øvrig godt å skjelne mellom venn og fiende.) 21. juli 1973 blir f.eks en uskyldig marokkaner myrdet på åpen gate i Lillehammer av israelske Mossad-agenter. Noen av dem blir arrestert og får fengselsstraffer fra ett til fem og ett halvt år. De to med lengst straff blir så benådet etter snaue to år.

All makt i denne sal?

Det var ikke bare episoder med rå maktutøvelse som anskueliggjorde teorien om statsapparatets klassekarakter. Avsløringer og dokumentasjon om overvåkning av statens fiender (som foruten agenter fra østeuropeisk etterretning inkluderte det meste som kunne defineres som politisk venstreside, med andre ord legale politiske partier og grupperinger) var til god hjelp. Eksempel på eksempel, bilder, rapporter og klager ble behendig forbigått i taushet av tv, radio og de store avisene, men for den bevisste venstresida var informasjonen tilgjengelig – blant annet i Klassekampen. Sporadiske innblikk i maktens korridorer og styrerom bekreftet også det som mange (og ikke bare venstresida) ante, at «all makt» langt fra var samlet langs benkeradene på Løvebakken. Mye blir avgjort ved enighet mellom toppene fra politikk og næringsliv bak lukkede dører.

På 1960- og 70-tallet, med store framganger for frigjøringsbevegelser i den tredje verden og radikalisering av ungdomsmassene i Vest-Europa og USA, inspirerte den generelle interessen for politikk sammen med en rekke hendelser av nevnte type til grundige studier og debatt om blant annet statens rolle.

Sverige 1972

Fra den andre siden av Kjølen, i Sverige, kom det enkle forklaringer i leksikonformat:

«Stat, den økonomisk herskende klassens politiske organisasjon, hvis formål er å bevare det rådende økonomiske systemet og undertrykke motstanden fra andre klasser …»

Og: «Statsapparat, summen av statsmaktens og statsforvaltningens organer (med deres kadre, materielle ressurser og forvaltningsmetoder), som gjennomfører den herskende klassens politikk …» (Marxistisk uppslagsbok, Gidlunds Förlag 1972.)

I antikvariatene ble det norske Arbeidernes leksikon fra begynnelsen av 1930-årene oppsporet:

«Staten er den viktigste organisasjon for klasseherredømmet, og har til oppgave å beskytte de økonomiske forhold i overensstemmelse med den herskende klasses interesser og å slå ned enhver motstand fra fiendtlige klasser.»

Klassikere

I jakten på forklaring og forståelse ble det også tørket støv av de gamle kommunistiske klassikerne. Studenter, skoleelever og lærlinger helt fra fjorten-femten-årsalderen strevde seg gjennom lange kompliserte tekster av Marx og Engels, og deltok med iver på studiemøter etter skole- og arbeidstid.

I boka Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse gjennomgår Friedrich Engels menneskesamfunnets utvikling fra den ville tilstand (urfellesskapet/urkommunismen) til sivilisasjonen, fra gens-ordningen til den moderne stat. Han avslutter første del av boka med gens-ordningens undergang og følgende korte konklusjon:

Herrevelde

«Det manglet enda bare en eneste ting: en institusjon som ikke alene sikret den enkeltes nyervervede rikdommer mot gens-ordningens kommunistiske tradisjoner, som ikke alene helliggjorde den tidligere så foraktede privateiendommen og erklærte denne helging som det høyeste mål for alt menneskelig fellesskap, men som også stempler de nye former for eiendomservervelse som utviklet seg på hverandre, altså den stadig økende tilveksten av rikdom, med samfunnets allmenne anerkjennelse; en institusjon som ikke bare foreviget samfunnets oppkommende spalting i klasser, men også den besittende klasses rett til å utbytte den ikke-besittende og den første klasses herrevelde over den siste.»

Denne institusjonen kom. Staten ble oppfunnet.

Staten er altså, i følge Engels, ikke en filantropisk oppfinnelse for at menneskesamfunnet skulle få et organ, en fellesnevner som kunne bygge skoler, sykehus og veier, men et apparat som kunne sikre en skjev fordeling av samfunnsgodene og om nødvendig forsvare denne urettferdigheten med vold.

Litt lengre ut i den samme boka skriver Engels blant annet:

«Jamført med den gamle gens-organisasjonen særkjennes staten for det første ved at den inndeler statens medlemmer etter territorium. De gamle korporasjonene innenfor gensen, som var skapt på grunnlag av og som ble holdt sammen ved blodsbånd, var, som vi har sett, blitt utilstrekkelige, i hovedsak fordi de forutsatte at medlemmene var bundet til et bestemt område, og denne forutsetningen for lenge siden hadde opphørt å eksistere. (…) Denne organiseringen av statsborgerne etter stedet de tilhørte, er felles for alle stater. Vi synes derfor den er naturlig; men vi har sett hvilke hårde og langvarige kamper det har kostet før denne ordningen i Aten og Rom kunne sette seg i stedet for den gamle organisasjonen etter slekter.»

Videre: «Staten har altså ikke bestått fra evighet av. Det har eksistert samfunn som greide seg uten den, som ikke hadde noen anelse om stat og statsmakt. På et bestemt trinn i den økonomiske utviklingen, som var nødvendig forbundet med spalting av samfunnet i klasser, gjorde denne spaltingen staten til en nødvendighet.»

Parlamentarisme

Forståelsen av statens rolle i det moderne klassesamfunnet var en viktig årsak til at venstresida på 1960- og 70-tallet forkastet parlamentarisme, valg og fredelig overgang som gangbar vei til et sosialistisk samfunn. Den revolusjonære bevegelsen ble blant annet tuftet på forståelsen av at ethvert truende angrep på det bestående samfunnets viktigste verdier; den private eiendomsretten til produksjonsmidler og retten til å tjene penger på andres arbeid, ville bli møtt med desperate mottiltak hvor nettopp staten med sin hær, politi, fengsel, overvåking og muligheter for sensur ville spille en helt avgjørende rolle. Og at det i en slik revolusjonær situasjon, ikke betød noe for staten om flertallet av befolkninga sto på de revolusjonæres side eller ikke. Et eventuelt flertall for de revolusjonære ved et stortingsvalg ville heller ikke rokke ved dette.

På 1980-tallet kom den økonomiske krisa og stadig kraftigere angrep på fagbevegelsen og arbeiderklassens rettigheter, krisa i den vestlige maoismen, problemene i AKP, jappetida, det endelige sammenbruddet i Sovjet og Øst-Europa, og en ny kraftig offensiv for å få Norge (og Sverige og Finland) med i EU. Venstresidas politiske partier og fagbevegelsen fikk hendene fulle med å forsvare allerede etablerte posisjoner og hindre indre oppløsningstendenser. Den teoretiske debatten og ideologiske kampen gikk på mange måter i frø. Det ble tyngre og ofte mer ubehagelig å stå åpent fram med en offensiv revolusjonær politikk.

Synkende skip?

Sammenbruddet i Sovjet-systemet ble utnyttet til fulle av borgerlige media over hele verden i et forsøk på en gang for alle å begrave sosialismen og kommunismen. Men til tross for at revisjonismens fallitt var spådd og ønsket av revolusjonære partier og venstregrupperinger i hele Europa, evnet denne massive anti-sosialistiske propagandaen – godt hjulpet av Kinas farvel til maoismen – å spre tvil og mismot. Erkjennelsen av at de gamle klassikerne ikke var feilfrie og at marxismen, til tross for sin grundige og korrekte kritikk av kapitalismen, ennå manglet vesentlige teoretiske bidrag til forståelsen av det sosialistiske samfunns organisering, førte til at det ble kastet ut mye ballast i forsøk på å holde et synkende skip flytende.

Det ble vinket farvel til Stalin i ønsket om å distansere seg fra sosialismens mest udemokratiske og menneskefiendtlige avsnitt. I samme slengen forsvant ideen om proletariatets diktatur under sosialismen (om arbeiderklassen som den herskende klassen under overgangen til kommunismen).

Lenin ble av mange også dyttet tilbake i bokhyllene. Ikke med samme fanfarer og offentlige utbasunering som ved avskjeden med Stalin, men allikevel. For noen var dette også et farvel til teorien om statens klassekarakter og revolusjonens nødvendighet. Det spørs om ikke barnet av og til ble helt ut med badevannet.

Noen av endringene i Øst-Europa skjedde med minimal blodsutgytelse. Det vekket kanskje slumrende håp om en fredelig overgang og troen på at den siviliserte (norske?) stat slett ikke kan være så ille. Sjøl om disse ikke var omveltninger fra kapitalisme til sosialisme.

Marx ufarlig?

En del av de som 15-20 år tidligere hadde stått i spissen for å drive fram forståelsen av statens klassekarakter og nødvendigheten av en sosialistisk revolusjon, begynte nå å flørte med reformismen og ensidig satsing på det tradisjonelle parlamentariske arbeid. Noen fant det etter hvert mest naturlig eller mest bekvemt å kalle seg marxist, ikke kommunist. På den måten gikk de i samme fella som flere generasjoner av ulike typer sosialdemokrater, som smykket seg med Marx i håpet eller troen på at den gamle tysker egentlig var en ufarlig sosialøkonom. For Karl Marx hadde vel ingen farlige oppfatninger om staten og revolusjonen ?

Men, allerede i Det kommunistiske manifest er Marx innom temaet:

«Politisk makt i egentlig betydning er en klasses organiserte makt til å undertrykke en annen med.»

I artikkelen Borgerkrigen i Frankrike oppsummerer han erfaringer fra Pariserkommunen:

«Kommunen måtte straks fra første skritt innse at arbeiderklassen, når den først var kommet til makten, ikke kunne arbeide videre med det gamle statsapparatet; at denne arbeiderklasse, for ikke å miste sitt nylig erobrede herredømme, for det første måtte fjerne hele det gamle undertrykkelsesmaskineri, som til nå var blitt benyttet mot dem selv, og for det andre måtte sikre seg mot sine egne deputerte og embetsmenn, gjennom å erklære dem alle uten unntakelse avsettelige til en hver tid.»

Han trekker sin konklusjon i «Randmerknader til Det tyske arbeiderpartis program»:

«Mellom det kapitalistiske og kommunistiske samfunn ligger perioden med det førstes revolusjonære omdannelse til det andre. Til den svarer også en politisk overgangsperiode, hvis stat ikke kan være noe annet enn proletariatets revolusjonære diktatur.»

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor og hvordan mytene om statens nøytralitet og parlamentarismens evige liv er seiglivet i et land som Norge selv langt inn på venstresida i det politiske landskapet. Krig, undertrykkelse og nød ruller over tv-skjermene hver kveld. Mennesker fra alle samfunnslag reiser oftere og til flere «eksotiske» steder enn deres besteforeldre noensinne ville ha våget å drømme om. Undertrykkelsen og fattigdommen i land som Bangladesh, Filippinene, Irak og Haiti sammenlignes med Norge. Det får gamlelandet med sine demokratiske tradisjoner til å framstå som det rene Utopia, som en varmestue i en iskald verden. Gjennom kontakt med folk fra disse landene opplever man at det er nesten umulig for dem å forestille seg legale revolusjonære partier, fredelige demokratisk kontrollerte valg hvor alle respekterer resultatet, og politifolk som vandrer rundt i gatene uten seksløper på hofta og takknemlige tanker til fedrene på Eidsvoll, Bjørnstjerne og Henrik, vårt trege nordiske gemytt og det faktum at vi ligger i verdens fredeligste hjørne! Dette er da også forhold som makthaverne og deres stat vet å utnytte maksimalt; gjennom skolen, aviser, radio og tv.

Desto større er den moralske forargelse når det avsløres at vår lille idyll likevel er beskjemmet med uhumskheter vi gjenkjenner fra Dagsrevyens reportasjer fra land «det ikke er naturlig å sammenligne seg med». Som korrupsjon og politisk overvåkning! Men ofte er dette en indignasjon over at enkeltpersoner kan finne på noe sånt!

De visste alt

Da boka De visste alt av Alf R Jacobsen, Finn Sjue og Ronald Bye kom ut før jul i fjor, skapte den stor medieoppmerksomhet fordi en av synderne var medforfatter. Noen store overraskelser for den politiske venstresida inneholdt den ikke. Det vi lenge hadde visst, og noe av det vi hadde hatt mistanker om, var dokumentert mellom to permer og utgitt på Tiden forlag.

Medieoppmerksomheten gled imidlertid fort over da stoffet ikke lenger virket løssalgsfremmende. Tv, radio og aviser følte seg rimelig trygge på at følgende slags konklusjon var skikkelig fastslått og repetert tilstrekkelig mange ganger:

Den ulovlige politiske overvåkningen i Norge ble utført av nå avdøde eller for lengst utstøtte medlemmer av (den tidligere) LO-ledelsen, og ble for evig og alltid avsluttet rundt 1974. Samarbeid mellom disse overvåkerne og statlige overvåkingsorganer var rent tilfeldige og fant sted fordi LO-overvåkerne var geme, og gjerne ville dele informasjonen sin med andre som kunne tenkes å være interesserte.

Avsløringene viste at staten etter krigen hadde skaffet seg mer effektive instrumenter for å utøve sin innflytelse og makt: partier (spesielt DNA, som har vært det viktigste regjeringspartiet i Norge de siste 49 årene), fagbevegelsen, det meste av pressen, og de virkelig tunge opinionsdannende deler av media som radio og tv.

Mens maktarrogansen var på sitt mest intense (fra 1950- til 80-åra), ble klager og rapporter om ulovlig overvåkning regelrett neglisjert og fortiet av såvel den politiske eliten som av politi og påtalemyndigheter. Jacobsen, Sjue og Bye nevner blant annet følgende eksempel i boka si:

NKP var rettsløsløs

«Norges Kommunistiske Parti hadde så tidlig som i 1955 avslørt avlytting av en landskonferanse som ble holdt i de tidligere lokalene til Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek i Wessels gate 1 og bedt om politietterforskning.»

Til tross for at Paul Engstad jr, en av Youngstorgets agenter, ble positivt identifisert blant dem som foretok avlyttingen, fremkom det intet som ga «holdepunkt for at politiet hadde avlyttet møtet».

Denne meningsløse konklusjonen fikk både Riksadvokatens og Justisdepartementets tilslutning, en skremmende illustrasjon på hvor rettsløs NKP var i disse årene.

Den ideologiske påvirkningen fra vårt – enn så lenge – fredelige parlamentariske demokrati er sterk. Godt og systematisk backet opp av skolevesenet og media.

Boka De visste alt reiser naturligvis også spørsmålet om staten (inkludert dens aktive støttespillere) har endret karakter etter 1974, eller om det bare er utviklet mer sofistikerte metoder for å skjule og tåkelegge.

Boka burde kunne fungere som et utgangspunkt for en ny og frisk debatt om statens klassekarakter og statsapparatets metoder. Ikke minst på venstresida i norsk politikk. Den største utfordringen blir da sannsynligvis å hindre at denne debatten kun blir videreført i ymse statlige oppnevnte utvalg og kommisjoner og aktivt forsøkt unndratt offentlig oppmerksomhet.

En debatt om statens karakter i dag må nødvendigvis også bli en debatt om statens karakter i morgen. Hva slags stat og statsapparat trenger morgendagens samfunn? Sosialisme? Er det mulig å beholde dagens stat og kun foreta noen kosmetiske endringer, eller trengs en stat av helt ny type? Er i så tilfelle proletariatets diktatur noe å plukke fram fra glemselen igjen, eller skal dette begrepet for alltid være lagt bort med merkelappen «uspiselig»?

Ordforklaringer

• Fugl Føniks: En gresk fabelfugl som brente seg selv på bålet, men steg opp av asken som en ny fugl
• CRS: Det franske opprørspolitiet
• Ferniss: En tynn, glinsende, seig og elastisk hinne; overtrekk
• Gens-ordning/gens-samfunn: ættesamfunn, slektssamfunn
• Filantropisk: menneskekjærlig, velgjørende
• Korporasjon: samfunn; laug, faglig sammenslutning

Kilder

• Engels: Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse (Ny Dag, Oslo 1952)
• Marx: Programkritikk (Ny Dag, Oslo 1951)
• Marx: Den tyske ideologi/Filosofiens elendighed (Skrifter i udvalg, Rhodos, København 1974)
• Marx/Engels: Udvalgte skrifter (Forlaget Tiden, København 1973)
• Marxistisk Uppslagsbok (Gidlunds Förlag 1972)
• The Hutchinson Encyclopedia (Guild Publishing, 1990)
• Århundrets krønike (Cappelens forlag,1988)
• Alf R Jacobsen, Finn Sjue, Ronald Bye: De visste alt (Tiden Norsk forlag, Oslo 1993)

av Birger Thurn-Paulsen

Det er ikke det at det ikke har vært debatter i kjønnskampens hete, men jeg er redd vi har vært ganske flinke til å legge ballen død etter en stund. Vi har tatt damene i stedet for ballen

I forrige nummer av Røde Fane står det en utfordring til oss menn, skrevet av svenske Gerda Christensson. Hun fortjener et svar. Hun fortjener at vi bryter tausheten.

Siden vi er skolerte revolusjonære, har vi nok ofte klart å få det til å se ut som om vi har tatt ballen, men er ikke realiteten slik at vi har personifisert påstandene og debatten ved å bruke knepet: «Jeg kjenner meg ikke igjen. Jeg er ikke sånn. Dere overdriver.» Hva sier Gerda Christensson? Overdriver hun, har hun rett, hva betyr det for oss?

Makta er svært opptatt med å propagandere at likestillinga er kommet langt. Egentlig er det likestilling, det er bare noen småting vi må plastre opp, noen problemer som står igjen. Det er såpass likestilling at påstander om at kvinnekampen er gått for langt er kommet opp, til og med fra feminister, eller skal vi si tidligere feminister. Mange biter på det, også damer. Det er ikke så rart; tilsløringen antar ganske avanserte former.

Kvinneforskere og andre damer har pekt på at selv om kvinnekampen har flyttet grenser, så er de flyttet på en ganske finurlig måte. Kvinner kan gjøre alt menn kan, men stadig på mannens premisser. Begge kjønn kan være enige om at kvinner kan og bør, bare hun ikke tråkker over grensa. Det er som et spill hvor begge parter har interesse av at det ser ut som likestilling. Bare det ikke rokker ved det grunnleggende premisset. Kjersti Ericsson har uttrykt det slik i boka Kjønnsspillet:

«Mesteparten av samhandlinga mellom kvinner og menn består i et slags «samarbeid», der begge parter følger sine egne regler, og resultatet i det store spillet blir at mannekjønnet vinner. Maktforholdet er innebygd, både i samfunnets store strukturer, i de «systematiske tilfeldighetene», i de dypeste lagene av identiteten vår og i de bittesmå detaljene i dagliglivet.»

Strukturell vold

Detaljene i dagliglivet er dessverre ikke alltid så små. Gerda Christensson påpeker at det farligste sted en kvinne kan ferdes er i sitt eget hjem. Ingen nyhet det, men skjønner vi det?

Farlig ofte kulminerer det i alle grader av vold rett og slett fordi kvinnen vil ut av forholdet, eller det kan være utløst av sjalusi. Kontrollen trues, eiendomsfølelsen sitter i ryggmargen: Får ikke jeg deg, skal ingen andre ha deg heller. Det farlige ved mannen er at forsvar så lett blir til angrep. At angrepet så ofte blir voldelig. Når det mannlige selvbildet trues, når kontrollen og grepet glipper må bitene på plass igjen ved hjelp av maktmidler. Hva er det vi er redd for å miste? Ser vi dette som systembetinget og strukturell vold, eller skyver vi det fortsatt vekk som gal manns verk?

I partiprogrammet til AKP står det at familien er kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene. Er det en problemstilling som blir fortrengt fordi det egentlig er masse uenighet om den? Tar vi det ikke på alvor nå fordi det er et prinsipprogram, eller fordi familien er familien og kan ikke gjøres noe med for revolusjonen?

Kvinnekamp og revolusjon

Kvinnekampen er revolusjonær, sier Christensson og beskriver arbeidet i SKA: «At vi kvinneaktive begynte å forstå kvinnekampens avgjørende betydning for å forene arbeiderklassen og kampen for revolusjonen, førte til at vi drev stadig mer kvinnekamp innenfor SKA. Og da støtte vi på den virkelige motstanden. Da utviklet mennene sine herskerteknikker og gjorde alt de kunne for å kue oss og få oss til å holde kjeft.»

Jeg tror ikke noe av dette er nytt eller fremmed for den norske progressive bevegelsen. Det er ingen hemmelighet at mange progressive damer, også i ledende verv, har følt at de har møtt veggen i progressive menn.

Jeg tror G.C. har rett når hun hevder at en énkjønnet venstreside ikke har noen framtid. Hva betyr det for oss hvis vi er enige i at kvinnekampen er avgjørende i kampen for revolusjon? I teoriene våre er vi kommet såpass langt i spørsmålet om marxisme, kvinnekamp og revolusjon at det blir tragisk paradoksalt at kvinner og menn i den progressive bevegelsen stanger hodene mot hverandre. Rettere sagt at kvinner stanger i menn. Vi sier at kampen mot undertrykking må føres av de undertrykte, på de undertryktes premisser. I debatter blant progressive menn blir det sagt at kvinnekampen må føres av kvinnene sjøl, de vet hvor skoen trykker. Og under ruger ofte forestillinga om at kvinnefrigjøring først kan komme etter revolusjonen.

Ja, ja ingen kommer til å bli lykkelige innafor rammene av dette samfunnet, og ingen full frigjøring av noe som helst kan skje uten at rammene sprenges, men dette spørsmålet ligger her nå, og ikke på papiret: Om kvinnekampen er en avgjørende del av selve kampen fram mot revolusjon. Jeg har oppfatta det slik at vi mener at det som kommer til å skje etter revolusjonen, henger nøye sammen med hva vi foretar oss i forkant av den.

Skyld og skam

I mannedebatter kan det ofte bli hevdet at vi ikke må ha skyld og skam som utgangspunkt. Helt enig. Selvfølgelig er ikke alt menn sier og gjør og står for her i verden det reine helvete. Samtidig har vi problemer med å se oss sjøl. Jeg lurer på om ikke det handler om at det personlige forsvaret ligger såpass nær overflaten, at det hindrer oss i å se både det positive og negative i mannen. Vi sparker heller fra enn å gå på leiting etter oss sjøl. Vi må over et par forsvarsmurer og prøve å finne ut, på godt og vondt hva det vil si å være mann i denne manneverden.

Vi kan se det med frigjøringsbriller og forske i hva de mannlige tvangstrøyene er for noe, med sikte på å kjempe oss ut av dem. Forsker vi i helheten med sikte på å frigjøre oss fra å være undertrykkere er det også lettere å se og ta med seg det som er bra og positivt. Hittil har kvinner sagt og skrevet mye mer om menn enn menn har gjort. Litt skjer. Noen bøker er kommet, skrevet av menn.

Noen mannebevegelser er dukket opp, men slik jeg ser det beveger det seg mest på det private og personlige planet. Jeg tror bøygen er at vi er for opptatt av oss sjøl som den enkelte mann. Vi må se på oss sjøl som menn, se på vår identitet som menn i samfunnet. Jeg vil fram til at progressive menn bør ta det som skjer som en utfordring. Kan det være riktig av oss å la det som er av bevegelse blant menn, styre som det styre vil, la det gå på villspor? Vi prøver ellers å være i forkant av mest mulig

Og hva med forholdene innad den progressive bevegelsen. Skal vi løsne litt på kontrollen og ta problemet på alvor? Hva kan vi utvikle? Debatt er viktig, men jeg tror at vi også har bruk for et eller annet forum hvor vi kan komme videre i fellesskap. Den enkelte manns innsats flytter ikke fjell, selv om det er akkurat det vi blir opplært til å tro.

av Jan Hårstad

Det er mange uforståelige trekk ved AKP: en påkaller seg leninisme og marxisme, men leser man en artikkel om forsvaret i Røde Fane nr 2, 1994 er det som om verken Marx eller Lenin noen gang skulle ha levd.

Det finnes ikke en eneste prinsipiell lærdom verken om staten, hæren eller om krig nedfelt i Per Gunnar Skotåms artikkel.

Typisk for artikkelen er formuleringer som: «Jeg har flere steder brukt betegnelsen et sterkt nasjonalt forsvar uten i forklare det nærmere. Å utvikle premisser og innhold til hva det bør bestå av, er manges ansvar og oppgave.» «EU-motstanderne må ta ansvar for forsvarspolitikken som en del av kampen for nasjonal sjølstendighet.» «Sosialistisk Venstreparti har store illusjoner om FNs rolle, men er klart mot EU, VEU og Nato.»

Dette er rent barnehageri. SP, SME, KrF og SV er glødende tilhengere av Nato. SV sogar av tyske militære inngrep i Norge og forhåndslagring. Se intervjuene med Solheim og Chaffey i Aftenposten de siste årene (23. juni 1992).

Lenin hevdet alltid at folk som bedømte partier og politikere etter programmer og uttalelser, må være noen infantile tullinger som var ubrukelige i seriøst politisk arbeid. Praksis er det eneste kriteriet marxister går ut fra og i alle hete politiske konflikter i de siste årene, støttet alle de nevnte partiene militant opp om Nato og USA!

Internasjonalene

Allerede Marx slo fast at krig var en organisk og iboende del av kapitalismens vesen. En sentral hensikt med stiftelsen av den Internasjonale arbeiderassosiasjonen var «å påby fred hvor enhver som ønsker å være deres herrer, skriker på krig». Ved nedslaktingen av Pariserkommunen 1871 skriver han:

«De europeiske regjeringene viser på den måten foran Paris klasseherredømmets internasjonale karakter. Arbeiderassosiasjonen er arbeidets internasjonale motorganisasjon mot kapitalens verdensborgerlige sammensvergelse.»

Lenin og bolsjevikene satte ved krigsutbruddet 1914 umiddelbart igang arbeidet med en ny internasjonale som hadde sin kime i Zimmerwald-bevegelsen hvor også de tyske spartakistene var representert. Lenins syn på imperialistisk krig finnes nedfelt i hundrevis av artikler, men konsentrert går det slik (9. juni 1917):

«Kampen mot den imperialistiske krigen er umulig såfremt den ikke er en kamp som utkjempes av de revolusjonære klassene mot de herskende klassene i verdensmålestokk. Krig er en fortsettelse av borgerlig politikk, ikke noe annet.» Og: «Uten en serie revolusjoner er den såkalte demokratiske fred en middelklasse-utopi.»

Lenins analyse i Pravda 18. oktober 1921 (!) av hvordan den annen verdenskrig ville arte seg er forbløffende god og korrekt. På den sjuende partikongressen i mai 1917 het det:

«Sett fra et marxistisk synspunkt er det under en diskusjon om imperialismen, fullstendig absurd å begrense seg til forholdene i bare ett eneste land da alle de kapitalistiske landene er nært knyttet til hverandre … Hele menneskeheten er kastet inn i en eneste sammenvevd blodpøl som ingen nasjon kan frigjøre seg fra på egen hånd. Skjønt det eksisterer mer og mindre framskredne land, har denne krigen bundet dem sammen med så mange tråder at det er utenkelig at ett land med egne anstrengelser kan komme ut av denne blodpølen»

Krig mot krigen

For å sammenfatte: Bolsjevikene og spartakistenes syn var at bare arbeidet for utløsningen av en proletarisk verdensrevolusjon kunne forhindre nye imperialistiske kriger. Med andre ord: Hvis vi vil kjempe mot okkupasjon og krig, må vi kjempe for den proletariske revolusjonen både i Norge og verden. Den eneste krig som marxismen anbefaler er klassekrig mot borgerskapet i alle land: Snu den imperialistiske krigen til en borgerkrig! Hovedfienden står i det egne landet!

Stalinistisk nasjonalisme

Den teoretiske modellen som Per Gunnar Skotåm arbeider med, minner påfallende mye om Josef Stalins Kominternlinje i Kina i 1927 som endte med en arbeidermassakre uten sidestykke. Det kinesiske kommunistparti ble pålagt å gå inn i det «nasjonale» og «uavhengige» «arbeider- og bondepartiet» Kuomintang, men da disse «progressive nasjonalisters» klasseinteresser ble alvorlig truet, allierte de seg umiddelbart med den føydal-militære konservative overklassen og slaktet ned for fote.

Som et politisk tegn i tiden viser modellen AKPs forferdelige store problem er med å slite seg løs fra stalinistisk nasjonalisme og vende tilbake til leninistisk og bolsjevikisk internasjonalisme. Det er spørsmålet om arbeiderklassens politiske uavhengighet som er så fryktelig vanskelig å gripe.

av Pål Steigan

Sett fra russisk side har Russland tapt alt som var vunnet gjennom nesten tre hundre år.

Mellom Tysklands østgrense og Russlands vestgrense ligger et belte av fattige, ustabile land. Russland sjøl er både fattig og ustabilt. Landet er skjøvet så langt østover som det sto før Peter den store seiret over Sverige i slaget ved Poltava i 1719.

Krim, Svartehavets diamant, som Russland har ført en rekke kriger og tapt massevis av menneskeliv for å sikre seg, har ved tilfeldighetenes spill blitt en del av et uavhengig Ukraina. Det tre hundre år gamle ekteskapet med Ukraina, med dets rike jordbruk, dets kull og stål og dets tungindustri er brutt. Dermed ligger det russiske rikets opprinnelige arnested utenfor riket.

Koloss på leirføtter

Russlands århundrelange redsel for å bli stengt ute fra havet, fra isfrie havner er langt på vei blitt virkelighet. Et pustehull er åpent ved St Petersburg og gjennom Azrovhavet i sør. Gamle lydriker som russiske imperiebyggere sikret seg kontroll over, er tapt, og sjølve kolossen Russland vakler av gårde på sine leirføtter. Samtidig eter den gamle motstanderen Tyskland seg igjen østover og sørover. Forbundsrepublikken annekterte DDR og har gjort Slovenia, Tsjekkia og Kroatia til klientstater. Polen, Ungarn og Slovakia later til å gå samme vei.

Ukrainsk-tysk allianse?

Dersom det bryter ut en åpen konflikt mellom Russland og Ukraina, for eksempel etter at en folkeavstemning på Krim har erklært halvøya uavhengig av Kyjiv, vil Ukraina nesten helt sikkert vende seg til Tyskland for å få støtte. Det er sterk historisk presendens for dette.

En behøver ikke å være veldig paranoid i Russland for å oppfatte dette som en gigantisk internasjonal sammensvergelse mot det russiske riket. Vesten har truet og lokket Russland inn på en markedsliberalistisk vei som har skapt en bunnløs fattigdom for det store flertallet og redusert Russlands status i verdensopinionen fra supermakt til fattig tigger. Det er brygget en cocktail av det mer eksplosive slaget.

Som i mellomkrigstida

Situasjonen er uhyggelig lik den som ble skapt i Tyskland i mellomkrigstida etter nederlaget i første verdenskrig: nasjonal ydmykelse, tap av historiske områder, massearbeidsløshet, hyperinflasjon og økonomisk sammenbrudd. Dette beredte grunnen for en demagogisk nazisme som kunne spille på helt reelle problemer for det tyske folket, problemer som seierherrene fra Versailles hadde en vesentlig del av ansvaret for. På samme måte kan man gjeme si at Vesten har skapt Zjirinovskij.

Sympati for revansjistene

Fortsetter den politikken som er ført etter Sovjetunionens sammenbrudd, så vil de ekstreme revansjistene i Russland feie inn i Kreml på en bølge av sympati fra et utsulta folk. Forutsatt at ikke et virkelig venstre i Russland kan forhindre det. Men Vesten ser på et slikt venstre som et verre onde enn Zjirinovskij, og vil motarbeide det med alle midler. Akkurat som Verdensbanken og USA ga grønt lys til at Jeltsin kunne bombe sitt eget folkevalgte parlament, vil man kunne applaudere et Zjirinovskij-diktatur, hvis man ser på det som eneste bolverk mot et opprør fra venstre.

Leder

av Erik Ness

– Fri flyt dreier seg om de grunnleggende prinsippene for økonomien i demokratiske land, sa statsminister Gro Harlem Brundtland i en polemikk mot Anne Enger Lahnstein i Stortinget 27. april. Et «omdefinert demokratibegrep» kalte AKPs nestleder, Erling Folkvord, dette på AKPs store EU-samling i slutten av august.

– Jo friere spillerom for kapitalen, – jo mer demokrati! er nå parola fra statsministeren.

DNAs utilslørte hyllest til liberalismen er samtidig en grunnleggende tilslutning til FrPs politikk:

• – Kassalappen skal være folks viktigste stemmeseddel.
• – Ta sterk avstand fra det politiske demokrati og styring gjennom politiske vedtak. La oss slippe politikerne!

Uenigheten om Gros demokratibegrep går dypt ned i Arbeiderpartiets medlemsmasse og velgergrunnlag. Det dreier seg om «hvem er våre venner – hvem er våre fiender», et spørsmål om klasser.

– Det som skiller oss fra Høyre-folka, er at vi vil styre kapitalen, presse dem til å gjøre sånn som vi vil, kan en hvilken som helst klubbleder eller sekretær med partiboka i orden si.

Vår statsminister er kredittkassemennenes forlengede arm i hverdagens politikk.

Fra første januar i år ble det fri flyt av flyruter i Norge. Flyselskapene slipper å søke om konsesjon. Det var en metode for å få selskapene til å trafikkere ruter som det var mindre profitt på, og som det hadde vært samfunnsmessig fornuftig at ble opprettholdt.

Brundtlands gjennomføring av «demokratiet» sitt førte til flere avganger på de mest trafikkerte rutene og dumping av prisene på flybillettene. Folk tar mer fly og færre bruker tog. Underskuddene på NSBs budsjetter blir hundrevis av millioner. De minst profitable rutene og avgangene – både på tog og fly – legges ned.

«Fri flyt»-demokratiet står i motsetning til konsesjonslovgivning, reguleringer, politisk fattede vedtak for å tvinge gjennom en samfunnsmessig utvikling som av og til står i motsetning til sterke kapitalistgruppers profittbehov. Det flytende triangel Høyre, DNA og monopolkapitalen prøver å sørge for at resultatene av «fri flyt»-demokratiet ikke blir diskutert.

Mediemessig blir disse resultatene ikke drøftet som et spørsmål om hva slags samfunnsstruktur vi ønsker oss, bosetting, arbeidsplasser osv. Hvorfor ikke? Medias «10 på gata» har svaret: Spør folk hva de liker best tog eller fly, og svaret er klart: Fly.

Ikke alle blir lurt. Derfor er EU-motstanden så stor. Ola og Kari har fatta et viktig poeng: Friere spillerom for kapitalen er alltid det samme som større mulighet til å bli trakka på.

Brundtland kler seg med argumenter om fred, bedre miljø, nye arbeidsplasser i fiskeindustrien. De siste ukene fram til 28. november må vi bruke metoden til barnet i H C Andersens eventyr om Keiserens nye klær. Vi må peke og rope: «Se hun har jo ingen klær på!»

Bokomtale ved Johan Petter Andresen

Det er en gjeng i New York som er med på å holde i live en marxistisk bevegelse i USA. Etter min mening har disse gamle gubbene og deres yngre medarbeidere ytt mange positive bidrag for å utvikle vår felles innsikt i den generelle utviklinga i verden. Denne gjengen samler seg om å utgi tidsskriftet Monthly Review og hjelper progressive med å utgi bøker. Her i Norge er det vel en håndfull abonnenter som følger med i Monthly Review, som egentlig fortjener en større leserkrets. Nok om det. Monthly Review-gjengen har altså utgitt en bok som handler om utviklinga av arbeidsmarkedet i USA de siste tjue åra. Boka er skrevet av en økonomiprofessor som holder til ved Pittsburgh-universitetet.

Mye info

I løpet av de hundre-og-noen-og-tredve sidene behandler han utviklinga av arbeidsløsheten, arbeidstida, ansettelsesforholda, reallønna, familieinntektene, fattigdomsutviklinga m.m. på en overbevisende måte Det er mye nyttig informasjon om forholda for den amerikanske arbeiderklassen. Dessuten knytter han sammen denne informasjonen på en annen måte enn jeg er vant til. Blant annet påstår han at den gjennomsnittlige amerikanske familien nå bruker mer tid på arbeid totalt sett enn tidligere, og viser dette med tall. I USA har reallønna synki de siste par tiåra, og utviklinga «over there» er på mange måter dit våre europeiske kapitalister lengter når det gjelder forholda for arbeiderklassen. Når det gjelder hvilke forklaringsmodeller han bruker, håper jeg at det holder for Røde Fanes lesere å si at han tilhører samme skole som Magdoff.

Reformist

På slutten av boka har han et kapittel som heter: Hva må gjøres. Og her framstår han som en ekte reformist. Det lille som finnes av politisk analyse viser etter min mening at USA ennå har til gode å oppleve et skikkelig sosialdemokratisk regjeringsparti, eller for den saks skyld en reformistisk massebevegelse. Han virker altså rett og slett naiv på meg. Det er naturligvis noen gode reformforslag, men hovedstrategien er altså at en slags kooperasjonsbevegelse skal bygges opp og etter hvert erstatte kapitalismen, på samme måte som kapitalismen utvikla seg innafor føydalismen, for så å ta over. Det var faen så snille kapitalister de har i USA.

Lettlest

Man skulle ikke tro at denne boka er skrevet av en professor. Han er veldig grei å lese, og der han bruker fremmedord, gir han en forklaring på ordet. Dessuten er layouten fin der han bryter opp lengre analyser med egne bokser som handler om konkrete eksempler. Boka får du naturligvis hos Tronsmo bokhandel.

av Siri Jensen, faglig leder i AKP

Regjeringa og Ap er igang med en større kampanje for endringer i velferdsstaten som skal behandles i Stortinget rundt neste årsskifte.

Det er lagt fram en utredning fra Sosialdepartementet, ledet av Norbom, som gjennomgår velferdsordningene og hva som trengs framover. Det er varsla en «folkebok» om dette rundt påske, som skal føre diskusjonen ut til organisasjonene. I tillegg foregår et «internt rådslag» i Ap.

Else Øyen peker i boka Comparing Welfare States and their Futures fra 1986 på noen grunnleggende felles trekk ved utviklinga av «velferdsstaten» over hele verden. (Med velferdsstaten menes her systemer for statlig ansvar, i større eller mindre omfang, for å sørge for samfunnsmedlemmer som ikke er i stand til å dekke grunnleggende behov.)

For det første peker hun på at uansett utgangspunkt, er tendensen endra fordeling slik at de svakeste taper. Dette skjer gjennom direkte kutt i støtte til svake grupper, både fordi de har minst folkelig støtte og fordi ordningene ofte ikke er lovregulert og en integrert del av systemet.

Samtidig angripes ordninger som gjelder alle (universelle), og det er her de mest fundamentale forandringene kan skje. Else Øyen skriver at det kan argumenteres logisk for at penga skal gå mer direkte til dem som trenger det mest, både utfra rettferdsargumenter og innsparing. «Men den langsiktige effekt av en slik linje vil sannsynligvis svekke lojaliteten til dem som ikke tjener på ordningene. De vil velge private løsninger, mens de som har mindre, vil bli overlatt til å slåss for sine egne interesser.»

Det andre fellestrekket er redusert statlig ansvar. Velferdsstaten er basert på ideen om statlig ansvar for sosiale ordninger og at det er nødvendig med en sterk offentlig sektor for å motvirke innflytelsen til en sterk privat markedssektor, avgjørende for å skape både rikdom og fattigdom. Nå lyder isteden ropet på privatisering over hele verden, de samme markedskreftene som velferdsstaten ble utviklet for å tøyle, blir nå trukket inn for å løse det som kalles velferdsstatens krise.

Hun tar opp ulike former for privatisering:

• at det private markedet tar over velferdstjenester på forretningsmessig basis;
• subsidiering av frivillige organisasjoner slik at de kan ta over;
• egenandeler, egenbetaling;
• minske kapasiteten i institusjonene og sende for eksempel avhengige eldre hjem og støtte opp om selvhjelpsgrupper;
• reduksjon av det nasjonale økonomiske ansvaret og overføring av organisering og finansiering av nasjonale programmer til lokale myndigheter.

Grunnlaget

Grunnlaget for det som skjer, ligger i utviklinga av kapitalismen. Jan Myrdal skriver i en artikkel (Materialisten nr 1/2, 1993) at grunnlaget for velferdsstaten var kapitalismens behov.

«Skolor, hälsovård, mödravård og familjepolitik, pensioner og grundtrygghet, allt detta behövdes for produktionens skull. Med den stegrade arbetsintensiteten og de allt högre kraven på arbetskraften, behövdes också arbetstidsforkortningar och semester for at produktionen skulle löpa. Den spontane klasskampen och de spontant uppkommande reformistiska sträven säkrade på så sätt den kapitalistiske produksjonen mot kortsynta och klassegoistiska kapitalisters uförnuft. Alltså gjenomfördes det som Erlander kallade den stärka statens politik.»

Velferdsstaten sto derfor ikke i motsetning til staten som en klassestat. Samtidig ser han ikke bort fra klassekampens betydning: «Produktionens nödvendigheter öppnade et fönster. Socialdemokrater og liberale utnyttjade det.» Sosialpolitikk er også revolusjonsforsikring. Kampen ga ulike systemer i ulike land, med den skandinaviske modellen som den kanskje beste. I dag bygges overbygningen om til en ny basis; det trengs ikke lenger så mange arbeidere, en stadig større gruppe mennesker blir unødvendige for den kapitalistiske produksjonen. «- efter den tredje tekniskt vetenskapliga revolutionen existerar inte längre välfärdsamhällets grundläggande förutsetningar. Den samhälleliga överbyggnaden byggs om. Fönstret stängs.»

Myrdals konklusjon burde provosere:

«Med denne förändring i basen finns inom det existerande systemet ingen som helst möjlighet at i längden bevare ens rester av Folkhemmet».

Strategien i dag

Endringer i kapitalismens økonomiske basis er en kraftfull drivkraft for forandring. Samtidig har borgerskapet store problemer med å få endra overbygningen fort nok. EF/EØS må også forstås som et politisk prosjekt for å gjøre tilpassinga til basis raskere for kapitalen, sikre konkurranseevnen, knuse fagforeningene og hindre opprør. I dag er oppskriften i EFs hvitbok, i Kleppe-utvalgenes innstillinger, at det er nødvendig å skjære ned på de offentlige utgiftene for å frigjøre kapital og skape nye markeder for profitt. Motstanden blant folk har gjort dette vanskelig. Blant annet derfor fikk ERT (European Round Table) utarbeidet planen for det indre markedet; markedskreftene måtte settes i ledelsen for utviklinga og tvinge fram politiske forandringer politikerne ikke maktet. Økt konkurranse skulle også være brekkstang for å bryte ned de offentlige monopolene.

Det var likevel ikke nok. Fortsatt ligger EFs konkurranseevne og fleksibilitet bak USA og Japan, mens arbeidsløsheten ligger høyere. Velferdsstatens ordninger er fortsatt for gode, og store mengder tjenester ligger fortsatt utafor markedet. Det viste seg at dersom markedet skulle få større spillerom, måtte staten spille en mer aktiv rolle i å få det til. Jeg skal ta opp tre elementer i den videre strategien:

• Endring av statens rolle og forholdet marked/stat.
• Nye styringsformer/politiske endringer.
• Direkte økonomiske nedskjæringer kombinert med endringer av grunnprinsippene for velferdsstaten.

Statens nye rolle

Staten er aktiv pådriver for økt konkurranse innafor offentlig sektor og legger forholda til rette for privatisering:

• Streika i Trondheim Trafikkselskap viste tydelig samspillet mellom redusert offentlig finansiering på den ene sida og privatisering og angrep på avtaleverk og rettigheter på den andre. Trondheim kommune kutta 9 millioner til trafikkselskapet, og krevde samtidig balanse. Samtidig har stortingsflertallet åpnet for anbud i kollektivtrafikken. Det er trolig bare et spørsmål om tid før dette blir påbudt gjennom EØS.
• Regjeringa har satt ned et utvalg for å legge forholda bedre til rette for at kommunene overfører ulike deler av virksomheten til andre selskapsformer, aksjeselskaper o.l. for å sikre konkurranse og åpne for full privatisering.
• I post, tele og jernbane ser en tydelig et samspill mellom statens politikk og markedsliberalistiske toppledere satt på for å være aktive pådrivere. I forkant av EØS-direktivene innføres et skille mellom operatør og regulatør. Det skal være statlig styring/regulering av selve tele-, post- og jernbanenettene, men de skal være fritt tilgjengelige for ulike operatører i konkurranse med hverandre, selve tjenestene behøver/skal ikke være offentlige.
• Regjeringa legger aktivt forholda til rette for økt konkurranse mellom sykehusene om de enkelte pasientene, gjennom ulike forsøk med ordninger som skal «la pengene følge pasientene», og åpner med dette også for private aktører.

EU/EØS betyr nedbygging av nasjonalstaten. Dette innebærer i praksis også avvikling av velferdsstaten, det nasjonale statlige ansvaret for innbyggerne. Kanskje det nettopp er i de nordiske landa, med sterk statlig styring fra før, at staten mest effektivt kan bidra til å endre sin rolle.

Økonomisk hestekur

Harvardprofessoren Bruce Scott uttalte i et foredrag for blant annet næringsminister Finn Kristensen (1993) at «det er nødvendig med en økonomisk hestekur som er så kraftig at det kan bli vanskelig å gjennomføre i et demokrati. Han viser til at de land som har den kraftigste veksttakten ikke er vanlige demokratier. Det er et stort paradoks at det er disse landene (Kina, Japan, Sør-Korea, Singapore) som slipper å ta mange av våre sosiale hensyn, som fremover vil bestemme tempoet i konkurransen.» (Dagens Næringsliv 2. mars 1993.)

Under kapitalismen er økonomien langt fra politisk styring, men selv den begrensa graden av demokrati, er for mye for tempoet som nå trengs i omstillinga.

Derfor kommer forslag om at politikerne ikke skal bry seg med detaljer, bare de store linjene. Derfor må en ha EF-kommisjon der medlemmene skal representere EF og ikke eget land, og der stemmegivinga er hemmelig. Og en sentralbank med forbud mot å ta politiske anvisninger fra EF-systemet eller nasjonalstatene.

Derfor trengtes ny kommunelov og endring av styringssystemene i kommunene. Vekk med rådmenn og utvalg som bryr seg om sektorer som skole, helse etc. I stedet må alle føle lojalitet til budsjettet og den sentrale ledelsen. Vekk med innsyn i budsjettet for det er behandla i formannskapet og er sikra politisk flertall.

Kvinnene er et særegent «problem». Deres liv er i sterk grad knytta sammen med utviklinga av velferdsstaten, som fra å være bygd på gratisarbeid har skapt forutsetningene for kvinnenes styrka stilling. Derfor er kvinnene, både kvinnefagforeningene i offentlig sektor, kvinnebevegelsen, kvinnene som brukere av offentlige tjenester villig til å forsvare den. Fordi det er en velferdsstat, er det også folk og institusjoner innafor statsapparatet som er avhengig av ordningene og bidrar til å forsvare dem.

Det er derfor viktig for makta å binde opp eller knekke organisasjonene i offentlig sektor og hindre allianser på tvers, blant annet gjennom å trekke lokale fagforeninger inn i ansvarlig administrasjon på stadig lavere nivå, og gjennom å sette grupper opp mot hverandre ved hjelp av det nye lønnssystemet.

Kutt og endring av prinsippene

Kleppe-utvalget (Kleppe 1) går inn for lønnsmoderasjon, fleksibilitet i arbeidsmarkedet og kutt i overføringene for å styrke konkurranseevnen. Kleppe 2 gikk videre ved å foreslå kutt i sykelønna, barnetrygden, forbrukersubsidier, overføringer til jordbruket og støtte til eneforsørgere. Kleppe lanserte endringer i viktige prinsipper:

• fra mer generelle ordninger til mer behovsprøvde;
• mot 100 prosent kompensasjon ved noen ytelse, for eksempel sykepenger;
• mer bruk av husholdningsinntekt, for eksempel behovsprøvet barnetrygd etter husholdningsinntekt;
• og indirekte kanskje det viktigste, formulert av Kleppe i Dagens Næringsliv 13. mars i fjor: «De som vil ha mer enn det som skal til for å sikre grunnleggende trygghet, bør ordne seg privat. Jeg er klar over at det markerer et brudd med den gamle måten å tenke på, det såkalt universalitetsprinsippet, som sa at alle skulle behandles likt. Det er jo en flott tanke i og for seg, men nå må vi stille spørsmålet ved om samfunnet har råd til å bære frem dette lenger.» (Per Kleppe 13. mars 1993.)

Dette er et program, og står opp mot et helhetlig skattefinansiert system som alle er avhengig av, og der en kan foreta utjevning etter politiske beslutninger. Neste skritt ser nå ut til å være forslag om et mer forsikringsbasert system for tilleggspensjoner.

Konsensus

Hovedtaktikken for å få til forandringene er konsensus rundt Kleppe-strategien. Merk behandlingsmåten: Politikere fra alle partiene på Stortinget (dengang) og Hågensen satt i Kleppe-utvalget. Innstillinga er ikke behandla i Stortinget, men den ligger til grunn for politikken og vises til som et vedtatt fellesprogram.

SVs rolle er illustrerende. Deres representant var med på de fleste forslaga, men med en særmerknad. Seinere har de gått mot deler av innholdet og hoppet av før Kleppe 2. Men de blir innlemma i konsensusen, fordi de ikke stiller seg opp og vifter med armene, og sier at de er mot hele strategien.

Innstillinga er heller ikke behandla i LOs representantskap eller på kongressen. Likevel ligger strategien til grunn for LOs arbeid, og bakes i biter inn i vedtak. Slik presses motstandere til å stemme for premissene så lenge de ikke går tydelig mot hele strategien.

Den ideologiske offensiven

En viktig brekkstang er begrepet «Solidaritetsalternativet» som er det offisielle navnet på Kleppe-strategien. Mer generelt bruker Jagland det til å argumentere for at det flertallet som har (arbeid, inntekt, rettigheter), må gi fra seg noe til dem som ikke har. For å skaffe arbeidsplasser og for å hindre et ¾-samfunn.

I bånn legges ideen om at «vi» ikke har råd til å opprettholde den nåværende velferdsstaten. Noen viktige ideologiske begreper/argumenter:

• «Passive overføringer» brukes om penger til trygdeordninger og sosiale sikkerhetsnett, i motsetning til «aktive tiltak».
• «Hvorfor skal Sandmann/de rike få barnetrygd?» Dette er spissargumentet for mer behovsprøving og færre generelle ytelser.
  Barnetrygden gis til alle som har barn, et uttrykk for at barn er samfunnets ansvar.
• «Mer treffsikre tiltak» – sikre at penga går til dem «som trenger det mest». Men det er alltid noen som har det verre. Og mer behovsprøving fører til skarpere kontroll med folks liv.
• Arbeidlinjen kan være besnærende. Alle er for at det er bedre at folk får et arbeid de kan utføre enn at de går ledige eller på trygd.
  Men arbeidslinjen brukes nå til å fjerne rettigheter og skyve folk over på dårligere ytelser. For eksempel dagpenger istedenfor uføretrygd, og til å kreve arbeid for sosialhjelp. En grunntanke er at gode trygdeordninger fører til mer arbeidsløshet. Og den brukes til å hindre at kvinner med såkalte diffuse lidelser skal få sykepenger eller uføretrygd. Når kvinnene gjør krav på sine rettigheter, blir det for dyrt. De fratas rettigheter og gjøres til klienter under mottoet at trygd ikke er sunt for dem. Problemet er også at dette kan vinne oppslutning hos et skikt av fagfolk, som ikke ser hvordan linja fungerer.
• «Velferdsstaten er lagd av menn, for menn, vi kvinner må tenke nytt,» sa Grete Knutsen på et kvinnemøte. Og misbruker kvinnekunnskap for å undergrave de elementene i våre ordninger som nettopp er til fordel for kvinnene.
• «Større valgfrihet», «egenansvar» og «brukermedvirkning». Dette er fortsettelsen av APs frihetskampanje og brukes som begrunnelse for økt valgfrihet og konkurranse mellom skoler, sykehus etc.
• Bit for bit. Regjeringa bruker aktiv tilslutning til prinsippene for våre velferdsordninger som et røykteppe som skal hindre folk i å se at forslaga som fremmes nettopp vil undergrave hele systemet: mer «yrkesbasert velferd» (knytta til jobb), overføring til kommunene, mer frivillig innsats (Norbom). Og ordet velferdsstat brukes bevisst ikke.

Bevissthet og motstand

Skal vi kunne stå mot den ideologiske offensiven, må vi kjenne til grunnprinsippene i velferdsstaten i dag.

1. Alle skal sikres velferd («universalitetsprinsippet»). Ikke bare for eksempel de yrkesaktive, «prestasjonsprinsippet»). Fellesskapet skal ha ansvar for alles sosiale sikkerhet.

2. Velferdsordningene skal tilstrebe likhet; bidra til inntektsutjevning og minske klasseforskjellene. Alle skal ha lik rett, uavhengig av inntekt. Dette innebærer at såkalte inntektsoverføringer via statskassen skal være store hvis ulikhetene i samfunnet er store.

3. Hjelpen skal være en rettighet, ikke en nådegave til dem giveren mener er «verdige trengende» (behovsprøving).

4. Solidaritetsprinsippet. Utgiftene må bæres av hele samfunnet gjennom skatten – ikke ved forsikringsordninger.

5. Det er et offentlig, nasjonalt ansvar å sikre lik adgang til ytelser av lik standard.

(Fra Ebba Wergelands innledning på Vestlandskonferansen, november 1993.)

Disse prinsippene i det som kalles den skandinaviske modellen, er bare delvis gjennomført i det norske systemet. Men de skiller seg fra det som er vanlig i EF-landa, der forsikringsmodeller, først og fremst med rettigheter for yrkesaktive, dominerer, og der staten spiller en mindre rolle som omfordeler. Dette er nettopp ordninger som skiller oss fra EF-landa som er mest utsatt, for eksempel fins ikke noen parallell til vår overgangsstønad. Våre ordninger, med rettigheter for alle finansiert over skatten, fremstår som dyrere for staten, og som noe «vi» ikke har råd til. Samtidig bruker for eksempel Tyskland like mye av sitt bruttonasjonalprodukt som Norge til helse- og sosialsektoren. Men fordelinga er annerledes.

Eneforsørgerne tas

Først gikk bostøtten som del av utdanningsstøtten. Deretter ekstra barnetrygd (og seinere trolig overgangsstønad) ved ny samboer. Argumentet er at penga skal gå til dem «som trenger det mest», og det er de som reelt bor alene. I praksis betyr dette at eneforsørgere, i all hovedsak kvinner, som flytter sammen med ny kjæreste, skal tvinges til å bli økonomisk avhengige. I tillegg kommer at en ny samboer ikke har noen plikter eller rettigheter i forhold til barna. Kvinners rett til økonomisk sjølstendighet må være et eget grunnprinsipp i et forsvar for velferdsstaten.

Kvinneforskeren Gertrude Goldberg ser forholda for eneforsørgerne som symbol for alle kvinners situasjon. Hun fant også at det nettopp er forholda for eneforsørgende kvinner og eldre kvinner som leder til feminisering av fattigdommen, at et større antall av de fattige er kvinner. I de fleste land er det å være eneforsørger identisk med å være fattig. Regjeringa fjerner ordninger som til i dag har motvirket en slik identitet i Norge.

Forslaget var bare ett av mange. Det siste (fra Norbom-utvalget) er å vurdere å ta støtten ut av trygdeordningene og overføre dem til kommunene, for å bedre «treffsikkerheten». Fra rettigheter til kontrollerte klienter.

Protester! – protester!

Det er viktig å fram hva som foregår, slik at folk og organisasjoner kan protestere. Hver for seg og sammen. Mot endringene i regelverket for uføretrygd og sykepenger, mot Norbom-utvalgets forslag, mot strategien med kutt i overføringene. Regjeringa legger opp til debatt. Protester mot regjeringas politikk vil legge andre premisser enn de offisielle. Oppmerksomhet og bråk gjør forslaga vanskeligere å gjennomføre. Alternativet er å bli trukket med på ferden, bit for bit.

av Jan Fjeldstad

Tronsmo Bokhandel har nå i ett år levd i større lokaler.

Dette har ikke gjort oss til verken supermarked eller hvilken som helst bokhandel. Målet vårt er som før å være bokhandelen for kulturelt nysgjerrige og en leverandør av argumenter mot vedtatte sannheter. Det utgis fortsatt en mengde spennende bøker til tross for ny teknologi og stadige spådommer om bokas snarlige død. At jappetida definitivt er over, viser den positive tilstrømminga av kunnskapshungrig ungdom som har finni veien til oss.

For Røde Fanes lesere har vi plukka fram et lite utvalg av nye bøker som burde interessere. Sjølsagt er dette bare en ytterst liten flik av det vi byr på.

Ulla Sandbæk: Kig bag kulissen (Rhodos)

Danske Ulla Sandbæk er medlem av Europaparlamentet. Hun har med boka Kig bag kulissen levert et rystende og lattervekkende dokument fra EUs indre korridorer. Hennes avsløringer av det inkompetente, ressurssløsende EU-byråkratiet er solid ammunisjon for norske unionsmotstandere. Boka gir leseren en mengde argumenter mot EU, og bidrar både med kunnskap og gode historier.

Vardøger 22, 1994

Tidsskriftet Vardøgers siste nummer handler i sin helhet om EU. Redaksjonens mål er å bidra til venstresidas argumentasjon mot EU, og å slå høl på mytene ja-pressa lager om motstanderne. Myter som beskriver nei-sida som konservativ og mot europeisk samarbeid overhode, og som framstiller EU som «moderne», «nødvendig», «riktig» og «radikalt». Blant bidragsyterne finner vi Dag Seierstad som skriver om EUs institusjoner og beslutningsprosesser. Rune Skarstein tar for seg EU i konkurranse med USA og Japan. Arne Overrein behandler begrepene suverenitet, demokrati og nasjon, og Hans Ebbing skriver om EU-kampen og Arbeiderpartiets «fornyelse».

Geoffrey Harris: The Dark Side of Europe (Edinburgh University Press)

I denne oppdaterte utgaven av boka The Dark Side of Europe tar det britiske EU-parlamentsmedlemmet Geoffrey Harris for seg europeisk høyreekstremisme fra annen verdenskrig og fram til i dag. Boka tegner et bilde av et Europa trua av rasisme og terrorisme. Et Europa som har problemer med å takle det flerkulturelle samfunnet som gror fram. Geoffrey Harris legger særlig vekt på framveksten av Le Pen-bevegelsen i Frankrike og italiensk høyreterrorisme. The Dark Side of Europe blei opprinnelig skrivi i 1990, men denne utgaven er justert i forhold til murens fall, Tysklands samling og oppløsninga av Jugoslavia.

Ingo Hasselbech: Afregning (Haase)

Ingo Hasselbech er en forhenværende østtysk skinhead som ledet nazipartiet Nationale Alternative til han i 1993 hoppet av og tok et oppgjør med sitt tidligere liv. På troverdig vis avdekker han et miljø som driver våpentrening, fører gatekamper mot venstreorienterte og overfaller innvandrere. Han trekker fram navn på ledere og synliggjør bevegelsens internasjonale forbindelser. Boka forteller om nazismen som bevegelse og kan gi forklaringer på hvorfor denne bevegelsen virker som en magnet på enkelte ungdomsgrupper. Et skremmende dokument om den ekstreme høyresida i «Stor-Tyskland».

Edward Said: The Politics of Dispossession (Chatto)

Den palestinske professoren Edward Said forener rollene som akademiker og politisk aktivist. Hans bøker Orientalism og Culture and Imperialism er klassikere innafor feltet vestlig økonomisk og kulturell imperialisme. I boka The Politics of Dispossession behandler han den palestinske kampen for sjølbestemmelse fra 1969 til 1994. En periode som sammenfaller med hans eget engasjement for palestinernes sak. Med klarsynt analyse, politisk innsikt og innlevelse gjør han boka til en vesentlig kunnskapskilde om moderne midtøsten-historie. Boka er en samling artikler som tar for seg palestinernes kamp mot sionisme, reaksjonære arabiske regimer og media fra tida etter sjudagerskrigen og fram til Oslo-avtalen. For øvrig en avtale Said mener PLO har svikta palestinerne ved å inngå.

Donny Gluckstein: The Tragedy of Bukharin (Pluto Press)

Med tilgang til nyåpna russiske kilder har Donny Gluckstein skrivi om Nikolai Bukharin. Mannen Lenin beskreiv som «Bolsjevismens største teoretiker». Boka tar for seg Bukharins innsats i forminga av sovjetsamfunnet, både som marxistisk teoretiker og praktisk politiker. Fra revolusjonen og fram til han blei henretta i 1938 som offer for Stalins utrenskninger. I rekka av absurde tilståelser som blei tvingi ut av de anklaga i prosessene, klarte Bukharin å gi et hint om galskapen som foregikk da han tilsto: «Jeg sier meg skyldig i … den totale summen av forbrytelser begått av denne kontrarevolusjonære organisasjonen, uavhengig av om jeg visste eller ikke visste, tok eller ikke tok direkte del, i hvilken som helst spesiell handling.»

av Kjersti Nordby

Hvem skal løse arbeidsmiljøproblemer i et EU-tilpassa moderne kapitalistisk samfunn, helseeksperter eller arbeidsfolk? Hører moderne helseproblemer hjemme i politikken eller på helsekontoret?

I flere år, både som arbeider i et hardt fysisk yrke og som verneombud, har jeg vært opptatt av arbeidsmiljøet og livsbetingelsene for arbeiderklassen i det moderne kapitalistiske arbeidslivet.

Jeg ser en nær sammenheng mellom de problemene folk opplever med sin egen kropp og den utbyttinga de er utsatt for. Samtidig har jeg erfaring fra helseekspertenes tilnærming til de samme problemene gjennom bedriftshelsetjenesten; helseekspertenes forlengede arm i arbeidslivet.

Etterhvert har jeg blitt skeptisk til bedriftshelsetjenestens evne og mulighet til å løse disse problemene, og stiller spørsmål om de ikke tvert imot kan bidra til å øke utbyttinga av arbeidstakere.

I denne artikkelen vil jeg utdype dette synspunktet, og forsøke å skissere noen alternative måter å jobbe med disse problemene på.

Arbeidsmiljøet er i forandring. Tyngdepunktet flytter seg fra de harde fysiske jobbene, sjøl om de fremdeles finnes, til jobber sorn ikke setter store krav til tungt rnuskelarbeid. Mange trekker derfor den slutninga at arbeidslivet har blitt enklere og at vi har «kommet langt».

Har vi kommet langt?

Jeg opplever ikke at vi har kommet så langt, og regner med at den virkeligheten jeg beskriver er kjent av mange. Et raskt overblikk i bekjentskapskretsen, og du vil med stor sikkerhet finne flere eksempler på følgende: Kamerater og venner som kaster seg ned på sofaen etter endt arbeidsdag, som ofte blir på 12 eller 14 timer, og ikke har ork til å løfte mer enn høyst nødvendige fingre resten av dagen. Folk sorn har stive, smertefulle skuldre, verkende rygg eller armer og vondt i hodet.

Hvor mange har ikke deltatt i samtaler med utveksling av adresser på virkningsfulle kiropraktorer eller erfaringer med effekten av ginseng eller Q10?

Hvor mange av oss som forsøker å organisere ting her i samfunnet har ikke opplevd problemer med å mobilisere folk fordi de jobber overtid, er på møte fordi det er hælvete på jobben, eller rett og slett ikke har ork eller overskudd.

Lenger har vi ikke kommet. Det er dette som blir konsekvensen når statsministeren sier at «det er typisk norsk å være god». Gullmedalje til den som er best, jobber mest, er mest effektiv, yter det lille ekstra, gjør sin innsats for bedriften, samfunnet og nasjonen (les unionen). Arbeidslivet er til for veltrente menn rundt 30, uten sosiale forpliktelser.

Typisk norsk å være god …?

Professor Per Fugelli har etter min erfaring helt rett når han peker på at EU-medlemsskap vil aksellerere sykdomsutviklinga. Markedsliberalismen og den frie flyten vil øke utstøtnings- og nederlagssykdommene på den ene sida, prestasjons- og konkurransesykdommene hos dem som er så heldige å ha jobb på den andre. På forsida av gullmedaljen står det «økt konkurranseevne», «økt effektivitet», «omstillingsevne» og «vekst for å trygge velferden».

På baksida opplever vi stadige forandringer, redsel for å ikke strekke til og dermed få sparken, omorganiseringer og trussel om oppsigelser, regelrett konkurranse om jobbene, ansvar som overstiger det vi har dekning for å ta, arbeidsoppgaver som tårner seg opp og stadige angrep på goder og rettigheter. Disse omstillingene i arbeidslivet uttrykker seg som smerter og stivhet, stress og oppjagethet, svimmelhet og mageproblerner, usikkerhet, angst og depresjoner. Medisinsk og fysiologisk sett går det an å finne klare sammenhenger mellom de symptomene vi opplever og de belastningene vi utsettes for. Og ennå er vi bare ofre for EU-tilpasning.

Elendig livsstil

Helsepersoner forklarer ofte dette bildet ved å vise til at vi har så elendig livsstil. Vi røyker og drikker for mye, mosjonerer for lite og spiser for dårlig mat. Eller de sier at vi har psykososiale problemer, gjerne med vekt på det psykiske. De vil gjeme diagnostisere oss og sette på merkelapper. Når utgangspunktet er feil fører strategien for å løse problemet sjelden fram.

Det er skapt et klima hvor helseekspertenes vurderinger lett faller sammen med samfunnsøkonomiske betraktninger om lønnsomhet. Helsevesenet kan ofte havne i en rolle hvor de vil kontrollere, knipe unnasluntrere og spare penger for samfunnet. Mange mangler også forutsetninger, både klassemessig og erfaringsmessig til å analysere seg fram til hvilke mekanismer og drivkrefter i samfunnsutviklinga som forårsaker den sykdomsutviklinga vi er vitne til. Samtidig har de tilrana seg monopol på dette området.

En annen måte og se det på er at disse sykdomstrekka har sitt opphav i det moderne arbeidsmiljøet. For marxister og revolusjonære er det et mye mer fruktbart utgangspunkt. Videre at dette arbeidsmiljøbildet tilsvarer det utviklingstrinnet vi har nådd i den kapitalistiske produksjonsmåten. Dette bildet må vi forholde oss til enten vi blir medlemmer av unionen eller blir stående utafor.

Marx hevder at arbeideren blir fremmedgjort for seg sjøl ved at en annen klasse tilraner seg resultatet av arbeidet. Det er rimelig å anta at dette er grunnlaget for at mange arbeidere er fremmedgjort for sin egen kropp. Det er ikke alltid like lett å lytte til kroppens signaler, og «medbestemmelse» innebærer sjelden at vi kan bestemme over kroppen. Fremmedgjøringa øker ytterligere ved at vi overlater helseproblemer til helsetjenesten.

Helsepersoner har som uttalt mål i denne vinnerkulturen at alle skal få utnytta ressursene sine bedre, og at det er viktig at alle gode krefter samarbeider for å øke trivselen på arbeidsplassen. Men ut fra marxistiske, politisk økonomiske begreper er trivsel et fremmedord i arbeidslivet. Det kapitalistiske arbeidslivet er ikke etablert for trivsel, men for produktivitet og konkurranse. Det moderne arbeidslivet krever ikke lenger bare arbeidskrafta vår, men også lojaliteten, skaperkrafta, omstillingsevna og fritida.

Spørsmålet er hvor mye vi greier å yte i det lange løp, og hvor mye energi som skal svettes ut av den menneskelige organismen. Hvis vi skal opprettholde arbeidskrafta, trenger vi å veksle mellom arbeid og hvile, mellom produksjon og reproduksjon. Mange opplever at de yter mer enn kroppen har dekning for. Det er ikke mer ressurser å utnytte. Hvis vi ikke får tid til å fornye arbeidskrafta, brytes arbeidsevnen ned over tid.

I Norge har vi arbeidsmiljøloven som beskriver hvilke krav vi som arbeidstakere kan stille til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø. Loven regulerer også forholdet mellom de tre hovedaktørene i arbeidsmiljøspørsmål: Arbeidsgiver, verne- og helsepersonale og arbeidstakere, gjerne representert ved sine verneombud.

§ 14, arbeidsgivers ansvar

Mange arbeidstakere pukker på at det er arbeidsgiveren som har ansvaret for å sørge for at arbeidsmiljøet er fullt forsvarlig, og i forhold til loven har de sjølsagt helt rett i det. De mener at arbeidtakerenes oppgave er å stille de riktige krava, så er det opp til arbeidsgiver å gjøre noe for å løse problemet. Men konsekvensen av dette standpunktet er at det er arbeidsgiveren som legger premissene og finner svara på de spørsmåla vi stiller.

Jeg mener at de spørsmåla vi diskuterer her er for viktige til å overlates til arbeidsgiveren. Det handler om hvordan vi, all utbytting til tross, kan slåss for et verdig liv for oss sjøl og våre klassefrender.

§ 30: Helsepersonells fri og uavhengige stilling – mon det?

Før jeg problematiserer helseekspertenes samfunnsmessige rolle i arbeidslivet, vil jeg understreke at opplevelsen av at bedriftshelsetjenesten (BHT) er bra og fører til mye bra, utvilsomt er riktig i mange sammenhenger. Men utviklinga den seinere tida har gjort at jeg stiller meg spørsmål om hva bedriftshelsetjenestens oppgave egentlig er, og hva og hvem vi egentlig er til for.

Er det BHTs oppgave å bidra til å bevare arbeidstakernes helse gjennom sitt forebyggende arbeide, ved å oppfordre dem til å sette grenser for utnyttelse og utbytting av egen arbeidskraft, eller er det å gå inn for alt som kan suge den ut?

Er det vår jobb å bidra til å styrke enkeltbedriftenes konkurranseevne, eller å bidra til at arbeidstakerne bevarer sin helse, sin arbeidsevne og sin integritet?

Det verserer en del tanker, begreper og metoder i bedriftshelsesammenheng som det lukter borgerskapets og næringslivets ideologi av. Jeg opplever at helsepersonell kaster seg ukritisk på den og gjør den til sin egen.

Det dreier seg om et knippe moteord som makteliten preger den økonomiske debatten med, som internkontroll, kvalitetskontroll, kvalitetssikring, «medbestemmelse» og medarbeidersamtaler, lederutvikling og organisasjonsutvikling, økt effektivisering, bedring av produktiviteten, økt konkurranseevne, senking av sykefraværet (uten å spørre seg om det stiger eller synker), konfliktløsning, standardisering og ISO-sertifisering.

Konsensuskonferanser har blitt en ny trend, mens et gammeldags ord som fagkritikk har gått i glemmeboka.

Ved å legge seg så kloss opptil bedriftslederideologien, har helsepersonell på et vis tatt standpunkt. Ledernes standpunkt er maktas standpunkt. På denne måten blir helsepersonell megafoner for de herskendes tanker, og lager egne systemer og arbeidsmetoder som er tilpassa borgerskapets og kapitalens behov.

Framskritt – for hvem?

La meg nevne et par eksempler for å illustrere poenget: For ett års tid siden kunne Aftenposten gledesstrålende fortelle om en ny muskelmåler som kan måle muskelstyrken nøyaktig, med tall. Med denne maskinen kan helse- og trygdeapparatet avsløre simulanter, bestemme rekkefølgen i trygdekøen og vurdere arbeidstakeres yteevne. Dette ligger kanskje litt fram i tid, men det er ikke vanskelig å se at det ligger i forlengelsen av det vi opplever her og nå. Det er jo et stort framskritt at vi kan få vitenskapelige og objektive målemetoder, og ikke være overlatt til helsepersoners skjønn og vedkommendes subjektive framstilling av sine egne plager.

En annen diskusjon som er langt mer aktuell, og som er reist i BHT-kretser den seinere tida, er hvordan vi skal kunne stille krav til arbeidstakerne i form av trening for at de skal kunne tilfredsstille de krava som arbeidet setter. Jamfør med marxistisk teori om merverdiproduksjon, hvor arbeidstakeren i store deler av arbeidsdagen jobber penger rett ned i lomma på kapitalisten. Hva skylder vi dem egentlig?

Bedriftshelsetjenesten kan være bra og føre til mye bra. Men sjøl om vi vil oppleve at forbedringer på arbeidsplassen også oppleves som umiddelbare forbedringer for vanlige ansatte på kort sikt, er det også grunn til å spørre seg hva som vil skje på lang sikt, og hvor mye ytelse som kan presses ut av den menneskelige organismen.

Ekspertrollen inneholder dessuten et klasseperspektiv. Eksperten tilhører oftest en annen klasse. I bedriftshelsesammenheng uttrykker dette seg gjennom at eksperten handler på «vegne av» personer som ikke vet bedre og kan bedre. De kolonialiserer folks kunnskaper og erfaringer og gjør dem til ekspertkunnskaper.

Et alternativ

Helsepersonell behøver ikke å ha det utgangspunktet at de skal stable arbeidskrafta på beina for kapitalen.

Helsepersonell må ikke begrunne bedring av arbeidsmiljøet med at det er så bra for produktiviteten. De behøver ikke å spille rollen som «revolusjonsforsikring», slik arbeidervernlovgivinga var det fra slutten av det forrige århundre for å demme opp for det sosiale opprøret som fulgte i kjølvannet av den industrielle revolusjonen. De må ikke utøve hjelpe- og formynderholdning ovafra og ned og overdynge arbeidstakerne med velmente gode råd, uten å spørre hva folk har muligheter for. Vi kan klare oss uten å bli påført ekstra skyld og ansvarsfølelse for alt det vi ikke får til, men burde ha gjort.

Helseekspertene har kunnskaper som folk har bruk for. Kunnskap om hva slags arbeidsforhold som skaper sjukdom og hvordan sjukdom kan unngås. Kunnskap som kan brukes til folks egen frigjøring mot det som bryter helsa ned.

Dette kan virkeliggjøres ved at arbeidstakerne blir likeverdige deltakere i en prosess for å undersøke virkeligheten. Målet med denne undersøkelsesprossessen må være å utvide folks forståelse av egen situasjon, og dermed styrke muligheten deres for å handle. Handle på egne vegne og i tråd med egne interesser og verdier.

Proletære metoder for ledelse og arbeid – PMLA

Under det arbeidet som gikk forut for utarbeiding av arbeidsmiljøloven, var et av premissene at arbeidstakerne sjøl skulle gjøres i stand til å løse miljøproblerner på jobben, framfor at dette skulle være ekspertenes domene. Verneombudsordninga skulle være virkemiddelet i dette arbeidet. All erfaring tyder på at det er et drøyt stykke igjen til at disse idealene kan virkeliggjøres. Men alle progressive, både verneombud, tillitsvalgte og helsepersonell kan begynne å utvikle alternative metoder for kunnskapsutvikling og metoder for å øke arbeidsfolks muligheter til å forsvare seg mot et arbeidsliv som systematisk bryter helsa ned.

«Massene er de virkelige heltene.» Dette utsagnet fra Mao må være motivasjonen og drivkrafta i slike metoder. Hvis vi har som målsetting å oppnå bevegelse og forandring, er dette utgangspunktet mye mer fruktbart enn «på vegne av»-holdninga.

For oss som jobber for et annet samfunn blir masselinja viktig som strategi. Hvordan vi organiserer opprøret i dag, kan gi oss viktige erfaringer og modeller for hvordan vi vil organisere det sosialistiske samfunnet.

Kunnskap for hvem – kunnskap om hva

Hvor kommer kunnskapen fra? Hva slags kunnskap blir viktig hvis vi skal mobilisere arbeidsfolks evne og vilje til å slåss mot den utviklinga vi ser?

Det viktigste første trinnet progressive tillitsvalgte, verneombud og helsepersoner kan bruke i arbeidsmiljøsaker er å samle, systematisere og utvikle den kunnskapen folk samla sett har om sin egen arbeidsplass.

Vondt i skuldra er sjelden en individuell foreteelse. De plagene folk opplever, er noe de har felles med arbeidskamerater og andre klassefrender. Felles opplevelser i et felles arbeidsmiljø gir felles kunnskap. Opplevelsene er ganske like, men forskjellige enkeltpersoner har egne vinklinger som utvider den felles kunnskapen hvis de diskuteres offentlig. Alle kan legge sin kunnskap i potten.

Hvis vi skal få ting til å skje, hvis vi skal kunne omskape klaging og sutring til aktiv handling, er vi nødt til å ta folk på alvor og stole på at de har noe å melde. Denne holdninga er et bevisst valg vi må ta. All erfaring viser at folk har ideer til hvordan problemer kan løses i massevis, og at de kan mobiliseres i en slik prossess.

Som helseperson kan jeg bidra til denne kunnskapsutviklinga på denne måten:

• Jeg har min kunnskap. Jeg har gått på skolen og lært anatomi og fysiologi. Dette er gjennomsnittlige kunnskaper. Ingen personer er like, alle varierer vi rundt gjennomsnittet.
• Dessuten har jeg erfaringer. Egne og andres. Den teoretiske kunnskapen er utvikla og modifisert gjennom erfaringer.
• Du på arbeidsplassen har dine kunnskaper og dine erfaringer. Og de er ikke mindre viktige. Min kunnskap er død og ubrukelig uten din kunnskap. Du må knytte mine kunnskaper til dine erfaringer. Det er ikke sikkert at det jeg hevder, kan brukes «rått» av deg.
• Det viktigste er at du bevisstgjør egne erfaringer og deler dem med andre, for du har mye mer kunnskap enn du tror! Flere tolkninger av virkeligheten gir flere muligheter og flere handlingsalternativer. Derfor er det viktig at du er med på å bygge opp den kollektive kunnskapen.
• Grip inn i virkeligheten, ikke la andre ta avgjørelser som har betydning for deg. Ikke overlat viktige ting til eksperter. Bruk kunnskapen til det du har behov for!

På denne måten vil kunnskapsspiralen utvikle seg gjennom en vekselvirkning mellom diskusjon, ettertanke og ekspertkunnskaper. På denne måten kan arbeidsfolk sjøl formulere det problemer de opplever, og finne den løsninga som de synes er best. Gjennom undersøkelsen finner vi det verktøyet vi trenger for å løse problemet. Mao igjen. Og løsningen blir arbeidsfolks eget verk, ikke noe som er pådytta utenfra. Mens helsepersonen, som kommer utenfra, kan fungere som en vegg å spille ballen mot og derigjennom styrke folks sjøltillit til å analysere og til å handle.

Når løsningen er funnet, må arbeidstakere sammen med sine verneombud og tillitsvalgte slåss for å få forbedringene gjennomført.

Utfordringa til fagbevegelsen

Fagforeninger og klubber kan bryte med samarbeids- og konsensusideologien ved å bruke klassebegrepet og klasseorganiseringa som utgangspunkt. Fagforeninger er bedre egna til å ta vare på arbeidstakerne enn helsetjenesten, og de har også midler til å gjøre det på en helt annen måte enn bedriftshelsetjenesten kan.

Bedriftehelsetjenesten begrenser ofte sin funksjon til å påpeke helseskadelige forhold, uten videre oppfølging, mens fagforeninger og klubber er organisert for arbeiderklassens kamp.

Arbeidsfolk og faglige tillitsvalgte opplever en strategisk defensiv for tida. Det er i høyeste grad bekymringsfult at arbeiderklassens organer blir forsøkt knust og spilt utover sidelinja, og at arbeidsfolk på denne måten blir et lett bytte både for kapitalen og for borgerskapets ideologiprodusenter.

I denne situasjonen kan fagforeningene begynne å diskutere hvordan de skal bruke bedriftshelsetjenesten kollektivt, og ikke bare en og en, om det er krav som kan stilles til helsetjenesten, og om helsetjenesten gjør den jobben arbeidsfolk har bruk for.

Jeg synes det ville være bra i den situasjorten vi er i, om fagforeningene kunne engasjere seg i arbeidsmiljølovens kapitler 2 til 8, og ikke bare dem som kommer etter. Det betyr ikke at det ikke er viktig og nødvendig å kjempe for lønns-, arbeidstids- og ansettelsesforhold. Men det kan også være mye å hente på å jobbe med de forholda som direkte griper inn i hvordan arbeidshverdagen oppleves.

Det er gjerne det som skjer i arbeidshverdagen som har direkte konsekvenser for helseutviklinga og utviklinga av belastningsplagene over tid. Min erfaring er at om vi greier å knytte forbindelsen mellom de personlige problemene og de personlige plagene og vår samfunnsanalyse, vil det bidra til å heve bevisstheten om hvordan klassesamfunnet virker. Det er mye sprengkraft i denne sammenknytninga.

Gjenreis arbeiderkollektivene

For noen år siden var det ennå noen som opplevde noen mening i ordet arbeiderkollektiv. Dagens kapitalisme har bidratt til å bryte dette kollektivet ned.

Er det noen muligheter for å tenke på å bygge dem opp igjen, for å stå samla mot klassefienden i tida som kommer? «Samla står vi sterke» i motgangen framfor «Når krybba er tom bites hestene»? Da trenger vi å videreutvikle PMLA – de proletære metodene for ledelse og arbeid, sette dem ut i praksis og skaffe oss nye erfaringer.

Marx sier at vi godt kan oppleve kortvarige oppgangsperioder, men hvis vi ikke opphever fremmedgjøringa gjennom revolusjonen, vil vi snart ha den samme elendigheta gående på nytt. Det er mye som taler for at den mest effektive forebygging og behandling av belastningslidelsene finner sted når vi kan ta kontrollen over egen virkelighet og egen helse.

Leder

av Solveig Aamdal

Den avtalen med Den europeiske unionen som regjeringa anbefaler det norske folk å si ja til, er nå lagt fram. Det bringer kampen mot norsk EU-medlemsskap inn i ei ny fase. Vi som er motstandere får noe konkret å forholde oss til, tilhengerne får en avtale de skal selge. Tilhengere og motstandere går inn i denne kampen med ulike forutsetninger, ulike ressurser og ulike planer.

Ja-sida har regjeringa, NHO, ledelsen i LO, Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet, nesten alle avisene, Europabevegelsen, Europeisk Ungdom og en mengde toneangivende mennesker. Av disse er regjeringa og Arbeiderpartiet de som har størst påvirkningskraft. Hva kan vi vente oss av ja-sida framover?

For det første er det viktig å være klar over at de ikke har tenkt å føre en saklig opplysningskampanje. De skal selge en avtale som fratar Norge sjølråderetten over ressursene, som underlegger oss EUs lover, som vil innlemme oss i en Union som er i gang med å bygge en imperialistisk supermakt i Europa. Disse tinga må de skjule så godt de kan.

Det første som skjedde etter at vi fikk «gjennombruddet» i fiskeriforhandlingene, var at «nei-mannen» Jan Henry T Olsen skifta side. Etter han er det mange nei-folk fra DNA som har gjort det samme og nå går ut i avisene med et ja-standpunkt.

Dette er egna til å gjøre folk usikre. Kanskje fiskeriministeren ikke er til å stole på, men hva med Roger Gudmundset? Når han også sier det samme som fiskeriministeren så har de kanskje rett? Denne taktikken er planlagt for lenge siden. At vi som er klare motstandere gjennomskuer taktikken betyr lite. Den er ikke laga for oss. Regjeringa blander i sitt framlegg av avtalen sammen det som er den reelle avtaleteksten og det som er gjort av politiske viljeserklæringer. Igjen er planen å føre folk bak lyset. Det er ikke enkelt å forstå hva det er mulig å få Unionen til å gå med på, når det hele tida henvises til intensjoner. Disse intensjonene betyr ingenting, det er den skrevne avtaleteksten som vil bli lagt til grunn ved kommende konflikter med EU.

Avisene er fulle av smilende statsråder som påstår at de har fått en «gull»-avtale for Norge. Kan virkelig disse menneskene ta så feil, vil mange tenke.

Regjeringa vil kjøre sitt løp framover. Avtalen skal selges, og de vil ta i bruk alle nødvendige midler for å få solgt den.

Så kommer NHO inn. De skal gjennom en analyse av fem bedrifter i hvert fylke vise at EU-medlemskap er nødvendig for å opprettholde arbeidsplasser. Mange av de bedriftene de har plukka ut, er næringsmiddelbedrifter. På den måten vil de forsøke å slå i stykker nei-sidas argumentasjon om at avtalen vil gå kraftig ut over akkurat den sektoren.

I tida framover vil vi høre mye fra NHO om hvor god avtalen er, og hvor nødvendig det er med norsk EU-medlemsskap for å få ned arbeidsledigheten. Før ei folkeavstemming kan vi forvente at ledigheten vil gjøre et nytt hopp. Situasjonen på børsen vil bli ustabil, problemene vil hope seg opp.

Ja-partiene er tiltenkt ei anna rolle enn regjeringa. For det første vil utviklinga med at tidligere nei-folk i Arbeiderpartiet skifter side, fortsette. Dette vil de gjøre utfra forskjellige begrunnelser. De første ukene vil de forklare det med at Norge har fått et godt forhandlingsresultat. I neste omgang vil det sikkerhetspolitiske aspektet spille større og større rolle.

Høyre og Fremskrittspartiet vil i første rekke ha ansvaret for egne velgere. De vil følge utspill fra regjeringa og NHO, og støtte det som kommer. I EU-saka er begge disse partiene lite sjølstendige.

Europabevegelsen og Europeisk Ungdom er vi på nei-sida vant til å betrakte med overbæring. De prøver og prøver, men vi synes de er lite dyktige. Vi må slutte med å se på dem på en slik måte. For det første har de blitt mye flinkere den siste tida. For det andre er det ikke oss de skal overbevise, de skal overbevise tvilerne og knytte sammen de som allerede er for medlemsskap.

Ei samla ja-side kommer til å gjøre alt de kan for å få oss til å stemme ja ved folkeavstemminga. Viss det blir nødvendig, vil de gjøre det de kan for å forandre avstemmingsgrunnlaget.

Vi må ikke ta for gitt at vi skal stemme over norsk medlemsskap i Unionen, sterke krefter ønsker at vi skal stemme over forhandlingsresultatet.

Nei-sida er helt annerledes enn ja-sida. Vi mangler store aviser, rike støttespillere, regjeringspartiet, ledelsen i LO. Vi mangler det meste av det vi kunne trenge. Den alvorligste mangelen til nei-sida er imidlertid ikke det at den mangler det som ja-sida har, det alvorligste er at den mangler aktivister.

Nei til EU har 130.000 medlemmer. Med det er Nei til EU den største politiske organisasjonen i Norge. Med det hjelper lite viss ikke disse medlemmene bli aktivister i organisasjonen.

Nei til EU er i for liten grad en folkebevegelse, og i for stor grad en organisasjon. Den er liten grad i stand til å kaste seg rundt når noe skjer, og den er i for liten grad der det skjer. Dette må det forandres på, og den forandringa må komme fort skal vi ha mulighet til å vinne ei folkeavstemming. Det holder ikke lenger å slå fast at ja-sida har massemedia, men at Nei til EU har massene. Disse massene kan en lett miste.

Ungdom mot EF har i lang tid vært en liten organisasjon som ikke har evna å trekke de store ungdomsmassene som er imot medlemsskap, til seg. Det skyldes i hovedsak at organisasjonen i for stor grad har bestått av ungdomspolitikere som har liten appell til ungdom generelt. Vi må håpe at dette kan forandre seg.

Nei-sida består av mer enn Nei til EU. Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Sosialistisk Folkeparti, Rød Valgallianse og AKP er alle imot norsk medlemskap. Det er ikke alle medlemmene og alle velgerne til alle partiene som er motstandere, men de fleste vil stemme nei ved en folkeavstemming. Et problem er at disse partiene ikke legger inn alle kreftene sine i kampen mot norsk EU-medlemsskap. De trenger i stor grad å samordne kampen i tida framover. I tillegg til Nei til EU, Ungdom mot EF og nei-partiene, er det mange organisasjoner som har tatt stilling mot EU-medlemsskap. Disse organisasjonen må rydde vekk andre oppgaver og kaste seg inn i kampen.

1. mai er den første muligheten nei-sida har til å mobilisere bredt mot medlemsskap. Det er viktig at disse demonstrasjonene blir store, og at de får med seg arbeider/fisker/bonde-alliansen.

Nei-sidas styrke er i første omgang politisk, det er vi som har rett. Alt vi har sagt fram til nå er sant. Det er de andre som kommer med usannheter og prøver å lure oss. Vi må bruke vår mulighet for å mobilisere massene, vise en aktiv nei-front, bruke utradisjonelle metoder, plukke forhandlingsresultatet fra hverandre på en måte som folk forstår, være der det foregår.

Vi må være villige til å få fram mangfoldet i nei-fronten, ikke begrense det vi sier til det alle i fronten er enige om.

Ja-sida skal selge en elendig avtale. Det kan de bare å gjøre gjennom å selge avtalen til dem som ikke blir direkte berørt av enkelte deler av den. Landbruksavtalen skal ikke selges til bøndene, men til befolkninga i byene. Fiskeriavtalen skal ikke selges til fiskerne, men til dem som bor i det sentrale østlandsområdet. På område etter område vil vi se at det legges opp til en politikk som ikke er laga for å overbevise dem som er misfornøyd med avtalen, men de andre, de som trur de ikke er berørt.

Men ja-sidas største styrke er deres desperasjon. Kapitalen ønsker Norge inn i EU. Viss de nok en gang taper ei folkeavstemming, og vi i rusen etter seiren også klarer å bli kvitt EØS-avtalen, vil de stå avkledd igjen. Det veit de, og for å forhindre det vil de ta i bruk de midler de finner nødvendige.

av Jan Hårstad

Det norske borgerskapet velger tysk ledelse i dag, på samme måte som det valgte amerikansk ledelse for 30 år siden og engelsk for 60 år siden.

Europas historie er den europeiske imperialismens historie. De ulike imperialistmaktene hadde delt opp verden i ulike interessesfærer fra 17-18-hundretallet. England hadde Det indiske hav, Middelhavet, Asia med India og Pakistan som sine imperialistiske ekspansjonsonmåder, hvor de hadde sine kolonier Frankrike kontrollerte blant annet det nordlige Afrika. Italia hadde Somalia og litt på Balkan, mens Tysklands ekspansjonsområder var knyttet til koloniene i Afrika og Øst-Europa helt fram til Ural.

Skandinavia – Tysklands område

Alle disse landene hair framlagt – gjennom de siste hundre årene – veldig klare definisjoner av sine imperialistiske målsettinger i konfliktsituasjoner og i kriger. Men i disse kalkylene er Norge og Skandinavia med bare fra Tysklands side.

Tyskland har ut fra kulturelle, økonomiske, etniske og språklige grunner betraktet Norge og Skandinavia som sitt hegemoniale område når det gjaldt å utvide sin sfære. Det gjøres gjeldende veldig skrullete oppfatninger om Hitler som en enestående foreteelse i tysk politikk, som en avvikelse. Faktum var at Hitler sto for en politikk som – når det gjelder innholdet av den, ekspansjonsmålene og orienteringen – allerede var definert i 1870-årene ved Tysklands samling. Der ble det bestemt hvor de tyske ekspansjonslinjene skulle gå: Et europeisk «Grosswirtschaftsraum» under tysk hegemoni, Midt-Afrika som et tilleggsareal, pluss opprustning som et middel i konjunkturpolitikken.

Da Tyskland var i krig i 1914, fastslo man ganske nøyaktig hva som var krigsmålsprogrammene. Der heter det blant annet i punkt 4 (september 1914): «Målsettingen er å oppnå dannelsen av et midt-europeisk økonomiforbund gjennorn felles tollavtaler under tysk likeverdighet, men i realiteten under tysk ledelse, med Tyskland som stabiliserer sitt økonomiske herredømme over Midt-Europa.» (Fra Deutsche Kriegziele 1914-18, Ullstein 1964.)

I disse samme dokumentene finnes også Norge nevnt som en helt naturlig ekspansjonssone for den tyske økonomien. Det er viktig å forstå at av alle de tre-fire klassiske imperialiststatene, er det bare Tyskland som har gjort hegemonialt krav på Norge.

Det norske borgerskapet og Tyskland

Etter at USA tapte sin dynamikk i verdensøkonomien, får man en omstilling av den norske økonomien. Det at den var en olje- og gassøkonomi, passet veldig godt til de tyske interessene. I vårt miljø på venstresida i Norge klarte vi ikke å oppfatte dette fordi vi var dårlig skolerte i politisk økonomi og marxisme.

Jørgen Sandemose gjorde noen gode analyser av hva slags strategi det norske borgerskapet har. I en førstemai-tale i 1979 sier han: -Staten satser på å stimulere kapitaleksport og utenlandske investeringer av teknologi i Norge … først og fremst fra vest-tyske selskaper. Det sentrale er at det norske borgerskapet underordner seg det tyske i stadig høyere grad. Det norske borgerskapet velger tysk ledelse i dag, på samme måte som det valgte amerikansk ledelse for 30 år siden, og engelsk for 60 år siden.»

Dette en korrekt beskrivelse av den økonomiske prosessen og den norske kapitalklassens målsettinger. I 1992 framstår Tyskland som den største handelspartner for Norge. Når man leser langtidsplanene for utviklingen av gass og olje, er det slik at dette hovedsaklig går til de tyske selskapene.

Olje og gass gjør Norge til en helt sentral strategisk makt i Europa. Det har vært hevdet i avisene i forbindelse med EU-kampen at Norge var i ferd med å gli ut av den sentraleuropeiske sikkerheten, og bli en randstat som ingen ville ha noe med eller som var militært overlatt til seg selv osv. Dette en ren dekkoperasjon. En ren forfalskning av de reelle forholdene. Det militære samarbeidet med den nye alliansepartneren til Norge – altså Tyskland – har skutt fart når det gjelder materielt utstyr. Om skulle føre krig, kan man nesten ikke gjøre det uten å ha fageksperter og militæreksperter fra tysk rustningsindustri, for eksempel når det gjelder panser, tanks, Leopard 11, etc.

Norsk-tysk militært samarbeid

Det politiske alliansepartnerskapet utvikler seg på det militære området svært fort. 23. februar 1988 sto det i Aftenposten: «Tysk kampstyrke klar for Norge. Vest-tyskerne stiller gjerne en bataljon på 800-1.000 mann til rådighet for en multinasjonal Nato-styrke, til erstatning for den kanadiske brigaden som har vært øremerket for innsats i Nord-Norge.»

3. mars 1988: «For første gang i etterkrigstid deltar en hel avdeling vest-tyske jagerbombere i Norge på øvelse. Seks Alfa jet jagerbombere fra Oldenburg.»

28. april 1988: «Tyske styrker øremerkes for Norge.»

Februar 1990: «1.400 mann fra fallskjermjegerbataljon 253, kampsoldater øver vinterkrig i Indre Troms. Første gang tyske soldater øver i Norge.»

Sommeren 1991: «Tyske alpejegere klar for Norge. Aktuelt med øvelser i Nord-Norge. Det blir en formidabel kamporganisasjon, den kraftigste og kanskje mest eliteorienterte som finnes i den tyske hær. En sterkt pansret og offensiv kampstyrke med den mest moderne tank i den tyske hær. Brigaden legger stor vekt på sine historiske tradisjoner. I luen bæres merke med blomsten Edelweiss-divisjonen.»

Denne Edelweiss-divisjonen er den samme divisjonen sont angrep Narvik 9. april 1940. I offisersmessa deres i Mittelwald henger bildet av Edward Dietl, generalen som ledet felttoget i Narvik, en av Hitlers favorittgeneraler. I 1991 undertegnet Tyskland og Norge en avtale hvor Norge får anledning til å modernisere hele panservåpenet ved kjøp av 92 brukte, men moderniserte tyske stridsvogner av typen Leopard. Overtakelsen skjer til en generøs pris.

General Stoltenberg som var den tidligere tyske forsvarsministeren, var med Johan Jørgen Holst på to dagers rundtur til forsvarsinstallasjonene i Nord-Norge i 1991. Pressekonferanse: «Begge forsvarsministrene var opptatt av å avdramatisere inntrykket av Norge som en isolert utpost i Nordishavet. Stoltenberg (den tyske) minnet om at den tyske marine har påtatt seg viktige oppgaver i Norskehavet, og Tyskland står ved sine forpliktelser i Natos mobile utrykningsstyrker. Dessuten har den tyske marines flyvåpen viktige oppgaver i området.»

Stormakt – uten olje

Tyskland, Japan og USA er rivaliserende stormakter. Uvitenheten er stor om Tysklands posisjon i verdensøkonomien, selv blant venstreorienterte.

Etter sammenslåingen raste Tyskland fram på verdensstatistikken over industrielle stormakter. Landet er nummer tre! Når det gjelder kapitalinnehav, kapitalakkumulasjon, rangerer Tyskland som nummer to! De lærde strides om Tyskland nå er nummer to eller tre som våpeneksportør i verden. Ifølge tallene fra SIPRI står nå Tyskland for 41 % av alt våpensalg fra EU. (Se Jürgen Grässlin: Den Tod bringen Waffen aus Deutschland.)

Tyskland og Japan har en fryktelig akilleshæl til felles: De har ikke olje og gass. Dette poenget er noe av nøkkelen til forståelsen av de krigene som både Japan og Tyskland har ført. Det er gjort analyser av militære faghistorikere på hva som foregikk i generalstaben i alle de krigene som Tyskland førte. Alle viktige beslutninger i alle kriger Tyskland har ført, ikke bare i 1. og 2. verdenskrig, men i alle andre småkriger, har vært diktert av følgende: Hvor befinner oljen seg? Det er typisk for situasjonen ved århundreskiftet at når Tyskland skal bygge seg opp, finne seg en alliansepartner, så bygger man opp Tyrkia som ligger strategisk plassert i området langs oljekildene. Tyrkia blir da Tysklands fremste allierte under 1. verdenskrig. Den helt klassiske ekspansjonslinja for den tyske imperialismen går i det som kalles Donaurommet, over Balkan, med ett øye til Ukraina, ett til Tyrkia i retning Bagdad. Det er hovedveien.

Clinton omfavner Tyskland

Da Tyskland og Japan var allierte og skulle dele opp verden under den 2. verdenskrig, var man enig om at Tysklands innflytelsesområde skulle gå fram til Ural. Japan skulle få Sibir. Situasjonen er nå at Clinton har utropt Tyskland til sin nærmeste venn og alliansepartner. Hvordan skal man forstå dette, og hvilke konsekvenser får det for Norge?

Første gang Tyskland i etterkrigstiden satte seg kraftig imot USAs hegemoniale innflytelse, var under Balkankrigen da de sommeren 1991 gikk inn for en anerkjennelse av Kroatia og Slovenia. Det var for å markere at de var på rett spor igjen på sin «autobahn» i retning sine klassiske ekspansjonsområder. De viste flagg på Balkan, og de ønsker å bygge opp et Stor-Kroatia under tysk hegemoni. Et Kroatia som for øvrig er fylt opp av tyske fascister, militære rådgivere og alle mulige tyske selskaper. I forhold til flertallet er Kroatia en militær supermakt. Sommeren 1991 framla Pentagon analyser hvor man sier ordrett at hovedtrusselen mot USAs framtidige sikkerhet var om Tyskland og Japan rev seg løs fra multilaterale sikkerhets- og økonomiske arrangementer, og la ut på en uavhengig kurs.

Det er enormt viktig å analysere og forstå hvordan Clinton og USA plutselig kan gå inn i en slik kjærlig omfavning av Tyskland.

Sommeren 1994 fikk dollaren en ytterligere smekk Det hadde vært panikk i dollarverdenen. I forhold til den japanske yen har USA sakket akterut. Tanken på to framtidige fiender, Japan og Tyskland, får USA større og større vanskeligheter med. Den mest kranglete situasjonen mellom de såkalt allierte har vært regelrette handelskriger mellom Japan og USA. USA har et handelsunderskudd på 115 milliarder dollar. Det er alvorlig. Handelsunderskuddet med Japan er på 60 milliarder dollar. USA er verdens største gjeldsland. Den økonomiske muskelen til USA er fryktelig svekket. Det andre som skjer, er at Japan er et av de land i verden som ruster mest. Det går på så provokative ting for USA som at Japan i sitt kjernefysiske anlegg Takemora nå driver og forbereder bygging av atombomber. De har allerede en fantastisk rakett, og ytterste høyre i Japan har tatt til orde for å oppheve de sikkerhetspolitiske relasjonene med USA. Det er i en slik situasjon man må forstå USAs kolossale romstering i Asia. Et uttrykk for USAs vilje til å ta en kamp med Japan om hvem som skal ha det vietnamesiske, det kinesiske markedet, etc. Jeg ser det sånn at USA har funnet ut at de ikke klarer å ta oppgjøret med Japan uten å ha Tysklands velvillige nøytralitet eller som en slags alliansepartner. Hovedfienden for USA ser for meg ut til å være Japan. Det slaget utkjempes nå først og fremst i Asia.

Utflagging og klassekrig

Der hvor Tyskland har investert mest kapital i de siste årene, har vært i Kina. En enorm utflagging av den tyske industrien. Den flyttes ut av Tyskland til Tsjekkoslovakia, Polen, hele Øst-Europa, hvor lønningene er en brøkdel av hva den er i Tyskland. Så får man en kolossal arbeidsledighet. Mange mener det er 6,5 eller 4,5 millioner arbeidsløse. Det pågår nå en åpen klassekrig fra det tyske borgerskapets side mot den tyske arbeiderklassen. For å knekke arbeiderklassen, får man også en politimessig og sikkerhetsmessig opprustning av den tyske staten som skjer med utspekulert taktikk. Under dekke av å skulle bekjempe høyreekstremismen, lages en rekke lover og tiltak. Disse lovene blir ikke anvendt til nytte mot høyreekstremismen. Men de brukes for å knuse PKK.

Krig mot PKK

Den krigen som nå pågår i Tyrkia, mot PKK, må etter min mening defineres som en tyrkisk-tysk krig. PKK, kurderne, hadde hele sin infrastruktur når det gjaldt informasjon, kultursenter, alle sine viktigste politiske organisasjoner og den økonomiske ryggraden sin i Tyskland. Minst en halv million kurdere. Disse institusjonene ble på en eller to netter razziaoverfalt over hele Tyskland, alt ble ødelagt, lederne ble satt i fengsel eller utvist, og kurdere satte fyr på seg på Autobahn i Tyskland i desperasjon. Når de gjorde det, ble undertrykkelsen ytterligere øket, for det var liksom en provokasjon å sette fyr på seg.

Politiet i EU

Under dekke av å bekjempe narkokriminalitet, er politiet i Europa under arbeid. Man har blåst opp en veldig affære om narkokriminalitet, som nå gir politiet følgende muligheter: – Man kan når som helst gå inn i et rom uten på forhånd å ha noen papirer. – Man kan avlytte en hvilken som helst telefon uten å ha noe som helst juridisk mandat til det.

Tyskland er ledende i det som kalles Trevi og Schengen-politisamarbeidet i Europa. Det ser ut til å bli kolossale computerstyrte systemer, hvor alle mennesker som har noen som helst farligheter ved seg, blir booket inn på kjempestore computere som er bygget av Siemens. Denne er nå stasjonert i Strasbourg og skal settes i funksjon fra november 1994. Det finnes andre i England, som igjen er bundet sammen i lenker slik at hvilket som helst menneske, hvor som helst i EU, kan tas inn og kontrolleres. Man kan si det sånn at Stasi i Øst-Tyskland er en slags middelalderovervåking.

Tysklands atomvåpen

En annen sentral myte man kan lese om i norsk presse er at Tyskland ikke har atomvåpen og ikke vil ha det, og heller ikke skal få det. Men det er faktisk veldig få stater som har arbeidet så mye for å få skaffet seg atomvåpen som Tyskland. Situasjonen umiddelbart etter krigen var at Tyskland ble en frontstat for USA. De sørget for at Tyskland kom på fote igjen i et rasende tempo. Tyskland fikk det fineste utstyret som fantes når det gjaldt ny teknologi, masse penger, og de gamle nazistene kom inn i sine gamle stillinger utrolig fort. De ledende rakettfysikerne – Penemünde-fysikerne, Werner von Braun etc – fikk komme i gang med å produsere nye typer våpen. Richard Gehlen, sorn var Hitlers ledende etterretningssjef for Øst-Europa, ble umiddelbart satt inn til å bygge opp den tyske etterretningstjenesten i samarbeid med CIA. Innen militæret, politiet og etterretningen ble den nye tyske staten bygget på den gamle nazistiske stammen. Det var ikke et brudd med nazismen. De tyske selskapene hadde hatt en stor produksjonsøkning under krigen – slike som Siemens, Thyssen, Mannesmann og Daimler-Benz – fordi de hadde mellom fem og seks millioner slavearbeidere i arbeid. De tyske selskapene sto klare til å foreta en stor utvidelse allerede i 50-årene ved hjelp av amerikanerne. Da er det viktig å forstå hvorfor Tyskland idag er så mektig. Fordi den tyske industrien, de tyske industriarbeidsplassene ligger vel så mye utenfor Tyskland som i Tyskland. I dag har Tyskland omkring tre millioner industriarbeidsplasser utenfor Tyskland. Den største tyske industribyen er ikke i Tyskland, men Sao Paolo i Brasil.

Disse rakettfolkene, atomfysikerne osv lyktes faktisk å få den erkereaksjonære Franz Josef Strauss som atomminister i Tyskland. Hans oppdrag var på kortest mulig tid å ta igjen 10-15 års stillstand for å gjøre tysk atomteknologi internasjonalt konkurransedyktig. De brukte enorme summer på å bygge opp en kjernefysisk kompetanse. Man bygget universitet og akademier i Karlsruhe, Julich, München, og brukte fra 1955 til 1980 tjuefem milliarder D-mark på kjerneenergi og atomindustri. Den store krigsforbryteren Flick, dvs. firmaet Flick, fikk faktisk forskudd for å drive uranutvinning. Tyskland utvikler sin atomteknologi utenfor landet. Man inngår avtaler med Zaire i Afrika, kjøper enorme områder hvor man kan eksperimentere med mellomdistanseraketter, man inngår avtaler med Egypt, Libya og flere land for å utvikle sine raketter og sin atomteknologi. Tyskerne og israelerne bygget i fellesskap Sør-Afrikas atombombe. Atombombene i Pakistan, India, Brasil, Argentina og Nord-Korea er bygget ved hjelp av tysk teknologi. Hele denne oppbyggingen av en atomteknologisk supermakt som Tyskland faktisk er, gjorde at Tyskland kunne få veldig gunstige innpassvilkår i en rekke land i den tredje verden, og derved også bli en økonomisk supermakt. Det som nå står på den tyske dagsorden, er å kjøre Vestunionen foran sine egne imperialistiske ambisjoner. Det som er den aktuelle saken i EU nå, er hvordan Tyskland gjennom Vestunionen kan skaffe seg «legale» atomvåpen så fort som overhode mulig!

Alliansen vil sprekke

I avisene står det om en annen myte: USA trekker seg ut av Europa, hvilket er det rene vås. De beholder mange, mange baser. På de basene har de 1.400 amerikanske bomber, taktiske luft-til-bakke-raketter osv. Land som Israel, Italia og England betraktes som sentrale medspillere for USA. Så kan man stille spørsmålet: Hva er scenarioet? Hva vil skje med Norge? Hvem av stormaktene, USA eller Tyskland, skal ha makten over Norge? Nå har USA og Tyskland gått i en midlertidig allianse, og min prognose er at den alliansen, som nå feires av den norske borgerligheten som den endelige fredens store inntog, er av en høyst midlertidig karakter. Den vil sprekke fort. Fordi:

1) Iran. Tyskland har gjort mye for å holde Iran i live. Det er de tyske bankene som har reddet Iran fra det totale sammenbruddet. Det er store oljeressurser og geopolitiske interesser på spill her. USA har vært meget forbitret på den tyske politikken.

2) Russland. USA satset veldig på å få i stand en militær og økonomisk allianse med Russland. Denne alliansen halter. Kanskje ikke på det militære området hvor det i sommer var planlagt at Russland og USA skulle ha felles manøvrer. Dette har blitt forvansket, men det er tross alt et samarbeid. Men Jeltsin trodde at USA hadde økonomiske muskler til å hjelpe Russland. Det var en feilvurdering. De investeringene som USA har gjort i Russland, svarer overhode ikke til de målsettingene som Russland hadde. Da kommer Tyskland og Japan inn som motspillere. Situasjonen er den at Russland har en utenriksgjeld på 80 milliarder dollar. 50 milliarder dollar av den gjelda er til tyske banker. Det betyr at på det økonomiske området er det Tyskland som kan ekspandere og øve trykk på Russland på Balkan og i Sibir og mange andre steder. De setter inn det politiske trykket via bankene sine. USA kan sette inn trykk på militære områder. Da kommer et veldig interessant spørsmål: Tyskland er veldig interessert i å komme inn i Ukraina og bruker masse penger der. Hvorfor? Ukraina er verdens tredje største kjernefysiske supermakt. Det land – om det nå er USA eller Tyskland – som klarer å få en allianse med Ukraina, har skaffet seg en veldig sterk militær posisjon globalt.

av Kjersti Røhme

Kirunarapporten viser at det er økonomisk gevinst å hente, hevder leder av likestillingsrådet i Norsk Hjelpepleierforbund, Anita Vorkinslien

Seks timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon! Kravet ble reist første gang av gruvearbeiderne i Sulitjelma i 1920. På fana står det: 6 timers arbeidsdag. Gjør din pligt og kræv din ret. Og før LO-kongressen i 1981 ble kravet reist formelt av Sulitjelma Gruvearbeiderforening. 8. mars 1983 hadde fagorganiserte i NTL en markering under parola «Ta 6-timersdagen», og det har siden vært en kampsak for kvinnebevegelsen. Men det har ikke vært lett å få politikere i tale. På 80-tallet ble kravet så å si kjent dødt og maktesløst, kriseforståelsen slo inn i alle leire. Norge hadde ikke råd til reformer. Nå er tida kommet for å reise det på nytt.

Anita Vorkinslien er hjelpepleier og leder av likestillingsrådet i Norsk Hjelpepleierforbund. Hun forteller at forbundet har hatt parola om sekstimersdagen i sitt prinsippprogram siden landsmøtet 1987. Kravet har ligget lavt som andre steder, men de siste åra har det vært mer prioritert. Det er et hovedsatsningsområde i handlingsprogrammet for 1995.

Det svenske prosjektet med sekstimersdag innen den hjemmebaserte omsorgstjenesten i Kiruna var grunnen til å trekke det fram igjen. En rapport utarbeidet av universitetslektor ved det personaløkonomiske institutt ved universitetet i Stockholm, Birgitta Olsson, ble lagt fram etter en to års prøveperiode.

Den viste at det var økonomisk gevinst å hente i form av redusert sykefravær, færre yrkesskader, langtidssykemeldinger, attføring osv.

Et vanskelig regnestykke

– Hva skjedde etter at rapporten ble lagt fram?

– Prosjektet starta i 1989 og rapporten ble lagt fram i 1991. Da resultatene kom på bordet, innførte Kiruna kommune seks timers arbeidsdag med åtte timers betaling som fast ordning i hjemmehjelpstjenesten. I 1992 ble det i Sverige bestemt at kommunene skulle overta ansvaret for hele eldreomsorgen. Mange institusjoner ble overført fra fylkesnivå til kommunenivå.

For Kiruna betydde det at de ansatte på sykehjemmet fikk kommunen som arbeidsgiver. Det er høyt sykefravær og belastende arbeid også for arbeidstakerne på sykehjemmet. Det var naturlig å reise spørsmål om disse arbeidstakerne burde få samme arbeidsvilkår som kollegene i hjemmehjelptjenesten hadde. Imidlertid har det vært et politisk klimaskifte i Kiruna, med påfølgende motstand mot reformen. Begrunnelsen har blant annet vært at reformen er for dyr, og det vises til at kommunen har fått økte utgifter på 3 millioner kroner, i hovedsak lønnsutgifter.

På den andre sida viser forskning at staten har spart 5 millioner kroner, blant annet på mindre utbetalinger av sykepenger og arbeidsledighetstrygd, og at reformen derfor har vært samfunnsøkonomisk lønnsom. Uenighetene om hvorvidt en sekstimersdag-reform er lønnsom eller ikke, blir derfor et spørsmål om hvilken økonomisk modell man velger for regnestykket. Ser man på en kommune som en bedrift, kan man finne argumenter for at dette koster penger. På grunn av ansvarsfordelingen mellom forvaltningsnivåene, vil man ved å velge et samfunnsøkonomisk perspektiv derimot se innsparingene i regnestykket og at sekstimersdagen er lønnsom.

– Og hvordan er ståa i Norge?

– I Norge har det aldri kommet lenger enn til planleggingsstadiet. Midt på 1980-tallet var det breie allianser for arbeidstidsreformer mellom kvinnebevegelse, forskjellige fagforeninger og kvinneutvalg i politiske partier. I 1987 forelå det konkrete planer om et prøveprosjekt ved Lindeberg sykehjem Det var utarbeidet turnusordninger og alle detaljer var klare, da sa byrådet Nei! Det ble aldri noe av.

Så kom omleggingen i norsk økonomi og nulloppgjør på løpende bånd. Det la seg som en klam hånd over landet at man ikke skulle kreve noen ting. Og i slutten av 80-åra forsvant sekstimerskravet fra de fleste politiske programmene.

Det handler om kvinnefrigjøring

I 1987 kom også arbeidstidsutredninga (NOU -87). I høringsuttalelsen som likestillingsrådet gav, sier de at sekstimersdagen er den reformen som best vil fremme likestilling mellom kvinner og menn. Den gir flest positive virkninger med mer lik arbeidstid mellom kjønnene, likere deling av omsorgsoppgaver i hjemmene. Den legger vekt på farsrollen, at far får mer kontakt med sine barn. Sekstimersdagen gir kvinnene bedre muligheter til full jobb og full lønn, muligheter til avansement, større valgfrihet i arbeidslivet.

Det går på helsa løs

Det er åpenbare grunner til at Norsk Hjelpepleierforbund prioriterer kravet om sekstimersdagen. De organiserer 45.500 medlemmer, 98,5 % av medlemmene er kvinner. Ca 70 % jobber i deltidsstillinger. Én forklaring på det er tilpassinga mellom hjem og yrke, men den viktigste grunnen er at yrket er for tungt. De siste åra er det også blitt vanskelig å få hele stillinger. Det opereres med lav deltid og mye halv tid. Stillingene splittes opp og lyses ut som små deltidsstillinger.

Det viser seg at i løpet av en tiårsperiode forsvinner folk fra yrket. Det er slitsomt og har få avansementsmuligheter. Hovedgrunnen er at belastninga er for stor, mange havner på uføretrygd eller blir førtidspensjonert. Den ufrivillige avgangen er stor ved belastning. og mange søker seg frivillig over i andre yrker.

Det er gjort undersøkelser når det gjelder belastning ved heltids- og deltidsarbeide. Det viser seg at den er like stor; det er lengden på arbeidsdagen som er avgjørende. Skadene oppstår de siste timene på dagen. Man blir like sliten av å jobbe annenhver dag som å jobbe hver dag, det er ikke stillingsbrøken som er avgjørende.

– Hvordan er lønna, får dere noe igjen for slitet?

– Hjelpepleier er et lavtlønnsyrke, det er ikke verdsatt gjennom lønningsposen. Da blir det heller ikke mulig å kjøpe seg et lettere privatliv. Det er viktig for kvinners selvstendighet å ha ei lønn til å leve av og ei arbeidstid til å leve med. Og kortere daglig arbeidstid gir en mulighet til å redusere belastningene i yrket.

Eldreomsorgen som prøveklut

Da resultatet av Kirunarapporten ble kjent i Norge, tok Kvinnefronten initiativ til ei samarbeidsgruppe og inviterte forskjellige kvinneorganisasjoner og politiske partier på bredt grunnlag for å diskutere sekstimersdagen.

Høsten 1992 møttes ulike grupper fra Kvinnefronten, Kvinneforbundet, Kvinnesaksforeningen, Høyre, Norsk Hjelpepleierforbund, Norsk Sykepleierforbund, Handel og Kontor og Fellesorganisasjonen (sosionom-, barnevernspedagog- og vernepleierforbundene).

Målet var ikke at alle skulle tenke likt. Det kom fram ulike syn på kravet om sekstimersdagen og ulik prioritering. Det fantes flere varianter av kravet, f.eks. med eller uten lønnskompensasjon, om det skulle gjelde for alle eller bare for enkelte grupper osv.

Felles hadde alle et ønske om å sette i gang et prøveprosjekt innen helse og sosialsektoren hvor det er store grupper lavtlønte kvinner med høyt sykefravær og mye belastningsplager samt utstrakt bruk av deltid. Det var ønskelig med minimum to prosjekter; i en by- og en landkommune. Det burde heller ikke være andre omstillingsprosesser på gang samtidig på det aktuelle stedet sånn at man kunne unngå sammenblandinger av hva som har effekt på hva. Det er viktig å ha med engasjerte forskere i hele prosessen, ikke minst på dokumentasjon.

Samtidig som samarbeidsgruppa jobba og møttes fra høsten 1992 til høsten 1993, bestemte Oslo kommune å sette i gang et prosjekt for å redusere sykefraværet. Det ble foreslått å se på sekstimersdagen i sammenheng med prosjektet, noe kommunen gikk med på. Et forslag til et sekstimersdagsprosjekt ble behandlet og vedtatt i byrådet som innstilte til bystyret.

Tanken var å be staten om å dekke de merkostnadene dette ville føre med seg. Men før noen søknad var blitt sendt til noe som helst departement, gikk Grete Knutsen, Gunnar Berge, Grete Berget og NHO ut i pressa og sa at de ikke ville bevilge penger til dette. Man kan spørre seg hvorfor de var så hissige på å komme bystyret i forkjøpet.

Kanskje kommer kongen?

Men vedtaket om å sette i gang et prøveprosjekt ble opprettholdt, og Oslo kommune har i høst plukket ut 100 ansatte i helsesektoren som skal delta i prosjektet. Det er 50-60 ansatte ved Majorstuen og Casinetto alders- og sykehjem og 40-50 hjemmehjelpere og hjemmesykepleiere ved avdelingen for hjemmebaserte tjenester, øvre distrikt i bydel 2 som skal delta. Oslo kommune har skaffet pengene som skal til for full lønnskompensasjon for de 100 deltakerne, etter at både Helse- og sosialdepartementet og Kommunaldepartementet har nektet å gå inn med midler.

Norsk Hjelpepleierforbund vil i 1995 jobbe for å sette i gang flere prosjekter slik at man kan sammenligne resultatene og se på ulike faktorer som spiller inn, sier Anita videre. Da vil man se om resultatene peker i samme retning.

Hjelpepleierne gjør en viktig jobb som de er stolte over, og de ønsker å være i jobben. Sekstimersdagen er en måte å få en jevn tilknytning til arbeidslivet hele ens yrkesaktive liv. Som gruppe ser vi en mulighet til bedre arbeidsforhold, det er viktig at det er en daglig redusert arbeidstid, ikke ukentlig. Ikke minst har arbeidsmiljøet mye å si for klientene, for at de skal få den kvaliteten på tjenestene som de har krav på

– En av de to timene av arbeidstidsforkortelsen er betalt med i fravær, sier Birgitta Olson i rapporten sin.

– Det er ikke et spørsmål om å ha råd, det er spørsmål om å ha råd til å la være, sier Anita Vorkinslien. Hvor mye skal folk betale med egen helse?

av Solveig Aamdal, leder i AKP

Reform 94 er billig og gir et dårligere tilbud til skolesvake elever, større innflytelse til næringslivet og dårligere vilkår for lærlinger.

Reformen skal gi alle mellom 16 og 19 år et tilbud om treårig utdanning. Disse tre åra skal føre fram til fagutdanning, studiekompetanse eller delkompetanse.

Med Reform 94 skal alle få rett til å komme videre i systemet. Slik det har vært til nå, er det for mange som går fra grunnkurs til grunnkurs, blir det hevda. Nå skal alle få mulighet til å følge en progresjon i utdanninga.

Fram til høsten 1994 har det vært mange over 19 år som har vært elever i videregående skole. Dette er ei sammensatt elevgruppe. Det er voksne som ikke har videregående utdanning, folk som er på attføring, flyktninger og innvandrere som trenger utdanning i Norge, arbeidsledige som ønsker ei bestemt utdanning.

«Overårige»

I følge reformen blir denne gruppa nå betrakta som «overårige». De kommer nederst på inntakslistene, og får bare plass viss det er ledige plasser etter at de i mellom 16 og 19 år er tatt inn. De kursa der det eventuelt er ledige plasser, vil være de mest upopulære kursa. Mange av de «overårige» som får en plass de ikke ønsker, vil si nei til skoletilbudet.

En del elever begynner i dag på et grunnkurs og finner ut at de har valgt feil. De søker et nytt grunnkurs året etter. Denne muligheten vil det med reformen være få som får. Og igjen, bare viss det finnes ledige plasser. De elevene som tar et nytt grunnkurs, er heller ikke sikra rett til mer enn tre år i videregående skole. En elev som velger å slutte på for eksempel byggfag for å gå over til allmenne fag, er ikke sikra det tredje året som gir studiekompetanse.

Fra 1996 gjelder reformen tre alderstrinn. Fylkene skal da dekke 375 prosent av årskullet. De 75 prosentene som er overskytende, skal dekke alle som trenger lenger tid enn tre år (for eksempel elever med store lærevansker), de som ønsker omvalg og søkere som er «overårige». Det sier seg sjøl at nåløyet for å komme inn i videregående skole blir svært trangt for dem som ikke er mellom 16 og 19 år. De fleste fylker har i dag en dekning på mellom 400 og 450 prosent. Det vil med andre ord bli langt færre skoleplasser med Reform 94 enn det er i dag.

Delkompetanse

Reformen legger opp til en mer teoretisk utdanning. Også de som velger yrkesfaglige studieretninger, skal ha mulighet til å velge et tredje år som gir studiekompetanse. For en del elever vil de økte teoretiske krava skape problemer. Dette ser ikke reformen som et problem. De som ikke klarer de økte teoretiske krava, kan få noe reformen kaller delkompetanse.

De elevene som er skoleflinke, vil klare seg bra med reformen. De vil komme inn på det grunnkurset de ønsker, gå videre til et videregående kurs, og få lærlingeplass eller studiekompetanse.

En elev som ikke får bestått i alle fag på grunnkurs, skal kunne gå videre til et videregående kurs. Målet skal da være at eleven kan få delkompetanse i de faga som er bestått. En slik delkompetanse skal ikke føre fram til fagbrev eller studiekompetanse. Det er satt ned et «delkompetanseutvalg» som skal se på hva slags delkompetanse næringslivet kan ha behov for. Her er både LO og NHO representert.

Med den store arbeidsledigheten er det illusorisk å tru at elever som går ut av videregående skole med kompetanse i enkelte fag, vil kunne få et ordinært arbeid. Det vil bli nok å ta av blant arbeidssøkere som har fagbrev.

Det legges opp til at de som skal ta fagbrev, skal få to års opplæring i arbeidslivet. Halvparten av denne tida skal være opplæring og halvparten verdiskaping. Elevene skal bare ha betaling for verdiskapinga, og lærlingene skal ikke lenger ha lønn i hele læretida. Det understrekes også at bedriftene må ta inn langt flere lærlinger enn det de har behov for å ansette etter at de er utdanna som fagarbeidere.

Å frata lærlingene lønna vil være i strid med tariffavtalene som gjelder nå. Disse avtalene må forandres før høsten 1996 når de første er klare til å gå ut som lærlinger etter reformen.

Yrkesopplæringsnemnda skal plukke ut lærlinger til bedriftene. Men det er den enkelte bedrift som sier ja eller nei til den enkelte lærling. Det vil altså være karakterer, fravær og bekjentskaper som skal bestemme hvem som skal bli lærlinger. De som ikke får tilbud om lærlingeplass, skal få tilbud om å gjøre ferdig utdanninga si innafor den videregående skolen med et videregående kurs 2. De skal gå på skolen i ett år, mens de som er lærlinger i en bedrift, skal gå to år.

Tilbudet om det tredje året i videregående skole er noe de svakeste elevene vil måtte ta for å få ei fagutdanning. Når de i neste omgang skal kjempe med de som har gått læretida si i bedrift, er det ikke vanskelig å tenke seg hvem som vinner.

Bløffen med delkompetanse

Også i dag er det elever som går ut av videregående skole med delkompetanse. Det er de elevene som stryker i ett eller flere fag. De har mulighet til å ta de faga de stryker i om igjen. I framtida vil de ikke ha det. De har gått tre år i videregående skole og fått en delkompetanse. De kan ha gått tre år på studieretning for allmenne fag og ha delkompetanse i norsk, fransk og engelsk, eller ha gått på mekaniske fag og fått delkompetanse i sveising og platearbeid. Skal eleven utvide kompetansen sin til ei fagutdanning eller studiekompetanse, må dette gjøres utafor det offentlige skoleverk. Med andre ord: betale det sjøl!

Ideen om delkompetanse kan være bra for enkelte elever. Det er de elevene som er så svake at de ikke har noen som helst mulighet til å få studiekompetanse eller fagutdanning med dagens krav. De kan gå tre år og lære seg enkle arbeidsoperasjoner og etterpå få et verna arbeidstilbud. Men det får de i dag også. Et av problemene med reformen er at teoretiseringa vil føre til at mange flere ikke vil klare de faglige krava, og gå ut med det som så fint kalles delkompetanse.

Uten rett til skoleplass

Elever må ta ut retten sine tre år i videregående skole i løpet av de tre første åra etter grunnskolen. Søker som av ulike grunner ikke tar imot tilbudet det året de går ut av niende, må ta det tilbudet de får året etter. Gjør de ikke det, blir de søker uten rett på skoleplass. De som ikke tar imot skoletilbudet, er ei sammensatt gruppe. Det kan være søkere som vil inn på et bestemt grunnkurs, og heller vil vente enn å begynne på ei utdanning de ikke ønsker. Det kan være de som er skoletrøtte, elever som har ramla ut av grunnskolen, kriminelle osv.

Privatisering

De elevene som fram til nå har fått tilbud i videregående skole, men som nå blir «overårige» eller «søker uten rett til skoleplass», vil ikke bli borte. Det vil heller ikke de elevene som går om igjen for å forbedre karakterene sine. Det som vil bli borte, er tilbudet innafor det offentlige skoleverket. Det åpner for private tilbud i stor skala. Allerede nå ser vi privatskoler der de som ønsker det, kan betale for å forbedre artiumskarakterene sine. Når tilbudet om å få gjort det innafor det offentlige skoleverket forsvinner, vil det private markedet stå klart for å overta. Dette vil i første rekke føre til at tilbudet ikke lenger vil være gratis. I tillegg vil det offentlige gå inn med støtte til private tilbud blant annet fordi behovet vil være så stort. I stedet for å gi tilbudet innafor den videregående skolen som nå, vil tilbudet gis utafor. Det vil igjen føre til at det vil bli stor forskjell på kvaliteten av tilbudet.

Inntaksforskriftene

I dag kan elever som er mellom 16 og 19 år og har spesielle problemer, tas inn etter lov om fortrinnsrett. I det ligger det at disse elevene tas inn før de andre, og er sikra en skoleplass på et bestemt tilbud. Disse elevene skal ha behov for tilrettelegging i videregående skole. I tillegg skal to prosent av elevplassene settes av til elever som ikke trenger tilrettelegging, men har spesielt behov for en skoleplass. Her gjelder ingen aldersbegrensning. Dette kan være folk som er på attføring, ugifte mødre med spesielle problemer, elever som har hatt en så vanskelig oppvekst at de av den grunn har et dårlig karaktergrunnlag, og innvandrere som trenger en utdanning. Regelen med at to prosent av plassene skal settes av til elever med spesielt stort behov for en skoleplass, blir borte med reformen. Lov om fortrinnsrett er også fjerna. Nå skal alle ha plass på ett av tre ønsker. Men, noen skal komme inn på det primære ønsket sitt. Det er elever som trenger stor grad av tilrettelegging, og som har sakkyndig begrunnelse for at de må inn på dette spesielle kurset. Tidligere var det slik at en kunne komme inn etter fortrinnsretten også til videregående kurs 2. Kriteriet for slikt inntak var at eleven måtte ha mye tilrettelegging. I følge de nye inntaksforskriftene er det bare elever som ikke har bestått grunnkurset, og som trenger stor grad av tilrettelegging, som kan komme inn på primært valgt videregående kurs. Når det gjelder inntak til grunnkurs, vil det bety at færre enn tidligere kommer inn etter særrettigheter. Når alle skal inn på ett av tre valgte grunnkurs, vil det i mange tilfelle være det samme hvilket grunnkurs eleven går på. Det vil bare være karakterene som bestemmer hvor eleven skal komme inn.

For de videregående kursa er det enda alvorligere. Elever med problemer som arbeider hardt på grunnkurset, og får bestått, vil ikke komme inn på sitt primære valg. Skal eleven det, må hun stryke. Men viss hun stryker, kan hun ikke få et fullverdig tilbud på videregående kurs, men kun få delkompetanse. Konsekvensen vil bli at det er de skoleflinke elevene som får plass på de populære kursa. De andre vil få et tilbud de ikke ønsker, på ei linje som gir ei utdanning der det er vanskelig å få arbeid.

I tillegg vil det bli klasser for de skoleflinke og for dem som ikke gjør det så godt. Vi vil få en skole som gir et godt tilbud til de som er skoleflinke. De vil i liten grad få elever som trenger ekstra hjelp i klassen, og det er mulig for lærerne å gå fortere fram. I den grad det vil være skolesvake elever i klassen, vil dette være elever som bare skal ha en delkompetanse og ikke delta i alle fag. Det som framstilles som en skole der alle skal få plass, uansett evner og anlegg, blir en skole med et beinhardt skille mellom de som klarer seg bra i skolen, og de som ikke gjør det.

En skole for hvem?

Det som blir framstilt som en videregående skole for alle, vil bli for dem mellom 16 og 19 år. Det som blir framstilt som en skole som skal gi alle elever rett til ei treårig utdanning, vil gi elevene rett til tre år i videregående skole, men ikke nødvendigvis ei utdanning som kan brukes til noe. Det som blir framstilt som et gedigent løft for å heve nivået i den videregående skolen, vil først og fremst bli en billigere skole. Det som blir framstilt som ei kraftig forbedring av fagutdanninga, vil føre til at næringslivet får større innflytelse i skolen, og at de kan plukke ut hvilke elever som skal få best utdanning. Dette vil igjen føre til en framvekst av private tilbud innafor videregående utdanning. Reform 94 vil gi en skole for de få. De som ikke går gjennom livet på en strak line eller er født med gullskje i munnen, vil få et dårligere tilbud.

av Johan Petter Andresen

Profittratens tendens til å falle er blitt oversatt til norsk. Oversetteren Johan Petter Andresen oppfordrer andre til å lese boka gjennom å gi tre grunner til at han sjøl har arbeida med den.

I

En gang, på andre halvdel av 1970-tallet, satt Lars i kantina og leste interessert i Aftenpostens næringslivsdel. Jeg skotta bort på ham og slo en fleip om at han hadde vel investert i aksjer. Han svarte til min forbauselse: Det er viktig å lese næringslivssidene! Her kan man følge med på det som skjer innafor økonomien og dessuten brukes næringslivssidene som et sted der de ulike delene av borgerskapet kommer med viktige meldinger til hverandre.

Økonomi var ikke min sterke side, men jeg begynte å bla uforpliktende i Aftenpostens andre del.

I 1978 begynte kampen mot nedlegginga av Jøtul i Oslo. Vi AKPere jobba med å sette oss inn i bakgrunnen for det som skjedde. Hvorfor kjøpte Norcem Jøtul i 1978? Hvorfor kjøpte Jøtul Kråkerøy Verk? Etterhvert som vi jobba med disse spørsmåla, tentes min interesse for økonomi. Og siden har den holdt seg ved like.

II

Hvorfor lese boka? I disse tre kapitlene i Kapitalens bok 3 går Marx inn på konsekvensene av at den kapitalistiske produksjonsmåten må øke arbeidets produktivitet. Han analyserer konsekvensene både for de enkelte produksjonsgrener, for enkelte land og for systemet som helhet. Han tar opp hvordan verdi blir overført fra land med lavere arbeidsproduktivitet til land med høyere. Han viser hvordan sykliske kriser i de enkelte bransjer og land må komme. Og hvordan de løses. Han beskriver hvordan kapitalen blir mer konsentrert og sentralisert.

Marx analyserer hvorfor det må bli arbeidsløshet. Han begrunner hvorfor kapitalismen er avhengig av ekspanderende markeder og produksjonsområder. Og sist men ikke minst viser han hvorfor det kapitalistiske samfunnet nødvendigvis er en forbigående sak. Nettopp det siste er viktig i en tid der det erklæres at kapitalismen har seira over sosialismen og at vi er ved historias slutt.

Metoden til Marx er slik at det ene følger det andre. Det er en slags logisk nødvendighet. Man blir tvunget til å ta stilling til helheten i hans tankegang – for eller imot. Slik jeg ser det er disse sidene det beste han har skrevet om den kapitalistiske produksjonsmåten.

Disse kapitlene til Marx er svært fortetta og svært krevende lesing for oss vanlige dødlige. Men dersom man tar seg tid og er tålmodig vil man få mye igjen for innsatsen. Naturligvis er ikke alt det Marx skreiv for over hundre år sida gyldig idag. Jeg synes blant annet at det han skriver om økonomiens innvirkning på befolkningsøkning ikke passer idag.

Ved siden av at han er tung å lese, er det uklart hvilken vekt han legger på ulike sider ved prosessene han beskriver. Det kan ikke ha vært noen enkel sak for Engels å sette sammen disse handskrevne notatene.

Det har gått lang tid siden Marx skrev disse orda. Etter min mening er den viktigste boka om det kapitalistiske systemet etter Kapitalen, Imperialismen av Lenin. I sluttkapitlet beskriver Lenin monopolkapitalismen som råtnende kapitalisme, men noen nærmere analyse av disse forholda går han ikke inn på.

Etter Lenin er det produsert en del av Rosa Luxemburg; SUKP som AKP ga ut på 1970-tallet, og dessuten har vi Ernst Mandel, Sweezy og Baran, Sweezy og Magdoff, og Samir Amin og sikkert en del jeg ikke kjenner til.

Problemet nå er at det er svært varierende oppfatninger om hvilke lovmessigheter det er som gjelder i imperialismens tidsalder. Det er ikke frustrerende at det er uenighet, men det er frustrerende at det ikke drives systematiske diskusjoner for å utvikle disse uenighetene og på den måten etablere en ny enhet. Spesielt må det være frustrerende for de revolusjonære økonomene.

III

På begynnelsen av 1980-tallet utga AKP en bra bok om kriser i kapitalismen. Det var tydeligvis meninga at boka skulle begynne en debatt om temaet. Dessverre ble det ingenting av debatten den gang. Jeg håper at vi i løpet av 1990-tallet kan sette igang en debatt her i Røde Fane. Slik jeg ser det er det nødvendig å komme noen skritt videre i forståelsen av utviklingslovene til den kapitalistiske produksjonsmåten. En slik debatt bør kunne føres over tid, og ikke være forbeholdt økonomene. Til alle som ikke mener seg meningsberettiget til å mene noe som helst om noe man ikke kan noe om, vil jeg anbefale Profittraten som en måte å bli kjent med Marx’ tankegang når det gjelder det kapitalistiske systemet. Er det noe du ikke forstår, skriv til Røde Fane og vi vil gi deg svar, uten at det vil koste deg annet enn det frimerket du sjøl må spandere. Og viktigst – er det slitsomt, så bruk lengre tid – bare ikke gi deg. Ta fatt på profittraten!

av Olav Randen

Dei rette tankane kjem nedanfrå, ikkje ovanfrå eller utanfrå. Slike tankar vart forståtte i Noreg. Dei møtte tradisjonane frå det samfunnet Tacitus skildra og Grundtvig og Hans Nielsen Hauge vidareutvikla. Men den unge m-l-rørsla forstod ikkje sjøl desse banda.

Bedehuset ligg på ein furumo midt i bygda. Det vakre tømmerhuset vart bygt på dugnad sist i tjueåra. Utan innlagt vatn og med utedo var det for gammaldags, slik at det nyleg er reist eit tilbygg med toalett, dusjrom og kjøkken. Kommunen har gitt eit lite tilskot, arbeidet er gjort på dugnad, og bygdefolk har gitt pengar og materialar. I over seksti år har bedehuset vore kvitt. Då tilbygget kom, skulle heile huset målast. Bedehusstyret møttest og drøfta målinga. Eit styremedlem ville at huset skulle målast raudt. Somme ville ha det kvitt som før og som bedehus skal vere, andre var usikre. Noko vedtak vart ikkje gjort.

Tilhengjaren av raudt bedehus, vi kan kalle han Knut, drøfte saka med kona til ein av dei andre styremedlemene. Ho er dansk og har difor ikkje vår tradisjon med kvite bedehus i blodet. Ho var samd i at huset burde bli raudt. Ho greidde, iallfall nesten, å overtyde mannen sin. Knut kjende bygdefolket, både deira synsmåtar og fargesans, og var overtydd om at viss raudmålinga først kom på huset, ville folk like det. Men han visste like godt at det var godt som uråd å få gjennom eit vedtak i bedehusstyret om raudfarge. Han tok difor saka i eigne hender. Han kjøpte raudmåling, brekte om og kom fram til eit engelskraudt nokså nær den farga vi kjenner frå mange svenske gardshus. Så byrja han å måle på baksida av huset der ingen såg, inni krokar og oppunder taket.

Då folk vart vare kva han dreiv med, kunne dei gå attom huset og sjå på fargen. Det såg bra ut. I tillegg kom at Knut hadde lagt ned så mykje arbeid med målinga at om dei ville tvihalde på kvitfargen, ville deira eigne dugnadstimar med overmåling bli mange. No er bedehuset raudt. Knut vurderte sambygdingane sin fargesans rett. Alle er nøgde, og ingen ønskjer kvitfargen attende. Vi kan difor forsvare framgangsmåten. Resultatet vart bra. Knapt nokon vil protestere på at bedehuset er vakrare enn før. Dessutan gjorde Knut mykje av dugnadsarbeidet.

Men raudfargen har kome gjennom eit kupp. Det demokratiske organet, det medlemsvalde bedehusstyret, vart skuvt til sides. Medlemene har ikkje fått medverke, dei har ikkje fått den øvinga i demokrati og den opptreninga av fargesansen det ville vere å drøfte gjennom og votere over spørsmålet. Kuppmakar Knut vurderte truleg rett, både at sambygdingane ville like raudfargen og at fargeendringa ikkje kunne gjennomførast på demokratisk vis. Med demokrati hadde huset vorte verande kvitt – og styggare. Men kva orn han hadde vurdert feil? Når eksperten eller den med avgjerdsmakt kjem i konflikt med folks syn og likevel pressar si forståing gjennom?

Eit liknande val stod Josef Stalin og Sovjetunionens kommunistiske parti (bolsjevikane) framfor i tredveåra. Les vi til dømes 1938-utgåva av SUKP(b)s historie, ser vi at dei analyserte opprustinga i Tyskland og krigsfaren skarpt. Dei visste at om få år kunne Hitler gå til åtak pa Sovjetunionen. Og dei måtte treffe mottiltak.

Dei satsa på tungindustri og våpenproduksjon, på års- og femårsplanar og stadig strammare produksjonsmål. Dei satsa endå om folk flest var motviljuge, ikkje hadde det innsynet leiarane sat med og oppfatta satsinga som tvang og sentraldirigering.

I ettertid er det lett å forsvare omlegginga. SUKP vurderte rett, Tyskland var svanger med okkupasjonar og verdskrig. Satsinga på tungindustrien, om folk var aldri så lite mogne for det, måtte til for å stogge Hitlers tusenårsrike. Men ser vi på seinare krigsrøynsler, til dømes i Kina og Indokina, ser vi at med massemobilisering og geriljakrig kan eit lite land slå eit stort og eit fattig land eit rikt. Om Stalins militærekspertar ikkje kjende desse sidene ved militærvitskapen og om dei dels ikkje var utvikla, kan vi likevel seie at innsynet kunne ha vakse gjennom krigsåra, og at det altså fanst alternativ til Sovjets satsing på tungindustri, på artilleri og tradisjonell stillingskrig.

Vinteren 1988-89 starta ein debatt i AKP(m-l) om valarbeidet framover. AKP og RV kan bli vekkraderte, vi må tenkje nytt og dristig, hevda Tron Øgrim og fleire og lanserte ideen om ei samla venstreside. Dette vart med kvart til Fylkeslistene for miljø og solidaritet (FMS). RV hadde ein del sympatisørar. Men dei var forhindra frå å vere med i debatten. For RV var ingen medlemsorganisasjon. Ulikt alle andre parti i Noreg hadde ein annan organisasjon, AKP, bukta og begge endane. Dei tre døma, bedehuset, Sovjets tungindustrisatsing og AKPs satsing på Fylkeslistene for miljø og solidaritet har noko sams. Dei handlar om avgjerder tekne av betrevitarar på vegner av folket.

Om nordiske demokratitradisjonar rundt år 80 etter Kristi fødsel skreiv den romerske historikaren Tacitus om Germannia. Germanarane lengst mot nord hadde den merkelege vanen at når dei var usamde, samlast dei i store flokkar, menn og kvinner, og diskuterte og skjente til dess dei samdest.

Går vi tusen år frametter i tid, er kvinnene ute or biletet, og trælane har minimal innverknad. Men framleis er det slik i nordiske land at bønder vel kongar, avset kongar dei er usamde med og kan drepe kongar som ter seg dårleg. «Kongen skal råda for bod og bann og for utferdene våre. Me skal ikkje nekta han leidang til landsenden, når han byd ut, fordi han treng det og til gagn for oss,» heiter det i Gulatingslova. Og om kyrkja: «Me har avtala med biskopen vår at han skal yta oss teneste.»

«Kvifor hadde den norske mellomalderbonden ei så sjølvstendig stilling? Vår påstand er at skilnaden mellom bondekåra i Norge og Frankrike/England på 1000-talet i all hovudsak kom av ein skilnad i makt,» skriv historikaren Kåre Lunden og har for så vidt rett. I Frankrike og England hadde herskarane hærar som kunne tukte folket. I Noreg hadde bøndene hærmakta. Men kvifor var det slik? Forklaringa må søkjast i to faktorar: Eit landskap med vilt i skog og fjell, med fisk i havet og med små og spreidde åkerlappar mellom åsar og i lier kunne gi levebrød av eige arbeid, men det kunne ikkje gi rikdom. Difor fekk vi ikkje føydaladel og leilendingar. Den andre faktoren er retts- og demokratitradisjonane frå Tacitus si tid. Fisken i havet og vanlegvis viltet i skog og fjell har vore allemannseige, bær, urter og sopp likeså. Den norske bonden har vore gardbrukar og ikkje gardeigar, først i dette hundreåret er nemninga grunneigar kome inn i norsk rettstradisjon som importgods fra romarretten. Konsesjonslovene og krava om bu- og driveplikt i landbruket er ei vidareføring av dei gamle rettstradisjonane. Om ein britisk landowner finn verdifulle mineral på sin eigedom, er dei hans. Om ein norsk finn mineral, tilhøyrer dei samfunnet, medan han sjølv berre får erstatta inntektstapet ei utvinning kan gi han.

Vi kan gjere eit nytt sprang framover frå 1000-talet og til hundreåret føre dette. Denne tida vil eg kommentere med å nemne tre personar: ein lekpredikant, ein prest og ein forfattar. Hans Nielsen Hauge (1771-1824), Nikolai Frederik Severin Grundtvig (1783-1872) og August Strindberg (1849-1912), ulike, men likevel like på det viset at dei såg samfunnet nedanfrå og at dei hadde tillit til folk flest. Jamvel dit at dei måtte tåle fengselsopphald (Hauge), tap av embete (Grundtvig) og utlegd (Strindberg).

Kanskje er det urettvist mot Lars Levi Læstadius, Ivar Aasen, Marcus Thrane og fleire å dra fram nettopp desse tre. Men likevel: Kristendommen i Norden, særleg i Noreg, har vore ei lekmannsrørsle meir enn ein toppstyrt kristendom. Skoleverket, særleg i Noreg og Danmark, har hatt som mål å gjere elevane til gagns menneske, å gi dei kunnskapar og innsyn, og ikkje berre å gjere dei til brikker i produksjonssysternet. Litteraturen har vorte ein litteratur for og av vanlege folk. Medan ein fransk forfattar må ha mange års utdanning for å meistre språket og gjennom det også fjernar seg frå vanlege folk, har dei nordiske språka, og aller mest den folkemålsnære islandske skriftmålstradisjonen og det råe, saftige som svensken Strindberg lærte frå folkedjupet, gjort at ein heil hær av forfattarar steig fram i den såkalla statarskolan rundt 1920, Ivar Lo-Johansson, Jan Friedegaard, Harry og Moa Martinson og fleire, folk utan lang skolegang, men med røynsler frå skipsdekk, torp, skogs- og fabrikkarbeid. Om ein utanlandsk student kjem til universitetet i Reykjavik for å studere islandsk, blir han gjerne sendt ut på ein gard. For det er vanlege folk som meistrar språket best. Og knapt nokon stad i verda kjem så mange bøker ut i høve til innbyggjartalet som i Norden. Få har så mange aviser og så godt utbygde bibliotek.

Det er frå desse tradisjonane dei vellykka, nordiske etterkrigssamfunna har henta sin styrke. Medan fråstanden mellom høg og låg i England var så stor at loket låg over folk flest, kunne svenske gutar med tekniske evner bli ingeniørar og oppfinnarar i verdsteten. Medan skoleverket i mange land konsentrerte seg orn einarane, fekk vi ein einskapsskole der elevane går i lag til dei er 16 år og ikkje får karakterar før dei kjem i ungdomsskolen. Medan folk i europeiske land flest må leggje frå seg talemålet sitt om dei blir valde til eit verv, kan ein norsk politikar i dag snakke dialekt og dra fordel av det.

Dette har gjort dei nordiske landa til land av folkerørsler, kristendomsrørsle, fråhaldsrørsle, målrørsle, arbeidarrørsle, norskdomsrørsle, idrettsrørsle og fleire. Kvar bygd og kvar tettstad har eller har hatt sitt ungdomshus og sitt folkets hus og sitt bedehus, bygde på dugnad og med materialar givne av medlemene. Dei fleste av oss som bur i dette landet, har tusentals dugnadstimar attom oss og har vore kasserar, styremedlem, sekretær, ordstyrar og lagsleiar. «Nordmændene er helt vilde efter at løse medlemskort i foreninger,» skreiv ei dansk avis i fjor. Kanskje litt overdrive, men likevel har vi visstnok i gjennomsnitt 5,2 medlemskort.

Norden har vore vellykka. La meg jamføre to land det er naturleg å jamføre, Ecuador og Noreg. Dei er begge ressursrike land og dei har ressursar av same slaget: olje, fisk, vasskraft, mineral og metall. Ecuador har litt mindre landareal og dobbelt så mange innbyggjarar. Sist på 1800-talet var begge fattige land. No er Noreg eit av verdas rikaste land og Ecuador i den fattigaste tredelen. I Ecuador har eit fåtal det meste av jorda og ressursane elles, mykje av rikdomane forsvinn ut av landet til selskap i USA, og folket blir halde nede og uopplyst.

Skilnader i vår favør er altså konsesjonslover, bruksrett og ikkje absolutt eigedomsrett til eigedom, råfisklova som gir fiskarane hand om omsetninga, skole som har som mål å utdanne gagns menneske, etter måten liten fråstand mellom fattig og rik, tru på at folk på botnen i samfunnet er noko verdt, skriftmål nær til vanlege folk. Stutt skrive: Tradisjonane Tacitus skildra og Hauge, Grundtvig og Strindberg vidareutvikla.

Arbeidarrørsla og demokratitradisjonane

Dei nordiske sosialdemokratia vart vellykka fordi dei bygde på det synet at folk flest har verdi. Men samstundes braut dei med dette synet. For medan liberale og konservative politiske parti langt på veg vart bygde etter demokratiske modellar, stod demokratikravet veikt og stadig veikare i arbeidarrørsla. Vi kunne ha brukt sosialdemokratiets freistnader på ei maktovertaking utan val etter krigen (stoppa av den konsekvente demokraten og djupt konservative Carl J Hambro) som døme, vi kunne ha brukt Nato-medlemskapet (329 delegatar for, 35 for utsetjing enda partimedlemer flest truleg var mot), vi kunne ha brukt det at opposisjonelle stortingsrepresentantar i DNA som Sverre Løberg og Olav Versto aldri fekk gjengitt sine innlegg i partipressa, vi kunne ha skildra, slik Reiulf Steen har gjort det, korleis ei lita gruppe partitoppar utanfor dei formelle organa manøvrerte inn Gro Harlem Brundtland som statsminister og partileiar i 1981, vi kunne ha brukt førre EU-strid eller denne EU-striden, eller vi kunne ha laga ein sosiologisk analyse av mellomskiktet i DNA og i DNA-trugne fagorganisasjonar, av folk som ser som si viktigaste oppgave å forsvare toppen mot grasrota og som blir løna for lojaliteten med nye verv. Stutt skrive, døma er så mange at det er unødvendig å gå inn på dei, for lesaren dreg ikkje i tvil: påstanden om at DNA og tilknytte organisasjonar i staden for å byggje på dei nordiske demokratitradisjonane har utvikla seg til toppstyrte organisasjonar.

M-l-rørsla og demokratitradisjonane

M-l-rørsla spreidde seg rundt 1970 over mykje av Europa, men grodde truleg djupare røter i Noreg enn i noko anna land. Forklaringa er ikkje kommunistiske tradisjonar, for dei stod mykje sterkare til dømes i Finland, Tyskland og Italia enn i vårt land. Forklaringa er i staden demokratitradisjonane. Det er massane som er dei eigentlege heltane, sjølve er vi (partiet) ofte barnslege og dumme, sa Mao. Det er rett å gjere opprør. Det er rett no, og det vil vere rett om tusen år. Tru aldri på autoritetar, bombarder hovudkvarteret og gjer opprør på ny og på ny. Dei rette tankane kjem nedanfrå, og ikkje ovanfrå eller utanfrå.

Slike tankar vart forståtte i Noreg. For dei møtte tradisjonane – ikkje frå Tranmæl og Gerhardsen, men frå det samfunnet Tacitus skildra, og Grundtvig og Hans Nielsen Hauge vidareutvikla. Men den unge m-l-rørsla forstod ikkje sjølv desse banda. Og m-l-rørsla – iallfall ikkje leiarane – forstod ikkje skilnaden mellom det vi i mangel av meir presise ord, kan kalle ein maoistisk og ein stalinistisk tradisjon i kommunismen. Tryggingstiltak og karrierelyst fremja liknande ordningar i m-l-rørsla som i store delar av fagrørsla og i DNA. På toppen sat ei leiing med makta. Under dei var eit sersjantskikt med trådar oppover, med informasjonsmonopol og med karrierehøve dersom dei gjorde jobben slik han skulle gjerast og fekk dei på botnen til å annamme tankane ovanfrå. For dei rette tankane kom ovanfrå og ikkje nedanfrå.

La oss gå litt grundigare inn på dømet Raud Valallianse. Ein mindre demokratisk partiorganisasjon enn RV fram til dette tiåret finst ikkje i norsk etterkrigshistorie. Ikkje DNA og ikkje Framstegspartiet. For medlemene kan – iallfall i teorien – kaste Gro Harlem Brundtland og Carl I Hagen. Men om den delen av grunnplanet i RV som ikkje var med i AKP samstundes, meinte noko anna enn leiinga, var dei utan formelle rettar og difor utan makt. For dei hadde ikkje medlemskort og ikkje organ å røyste i. Berre dei (av AKP og/eller RV-leiinga) handplukka folka kunne røyste. Dei andre var med på AKPs nåde. Vi kan jamføre med trælehaldet i mellomalderen. Liksom træleigaren stundom høyrde på og tok omsyn til trælane, vart dei uavhengige sosialistane tekne omsyn til. Men passa det træleigaren eller partiet å ikkje ta omsyn, hadde dei andre ingen formelle rettar.

M-l-rørsla først på 1970-talet hadde ei tankekraft og ei handlevilje ingen annan politisk masseorganisasjon i etterkrigstida har hatt. Kunne det ha gått annleis? Kunne vi ha greidd å byggje vidare på det som var? Dersom vi hadde sett klårare at eitt deler seg i to, at m-l-rørsla delte seg i ein stalinistisk og ein maoistisk tankeretning? Dersom vi hadde teke eit oppgjer med dei udemokratiske tradisjonane innan norsk og nordisk arbeidarrørsle og heller knytt banda til folkerørslene? Kanskje, svaret krev grundigare vurderingar. Spørsmålet som skal drøftast her, er eit noko anna. Det er kva slags organisatoriske grunntankar som trengst på venstresida for å nå desse måla framover. For nye sjansar kjem. Når dette blir skrive hausten 1994, er ei brei folkerørsle, nei til EU-rørsla, på ny den fremste politiske aktøren i dette landet. Og alle som trudde folkerørsleideen høyrde fortida til og at folk no berre tenkjer på seg sjølve, kan opne ei avis og vil møte innsynsfulle lesarinnlegg i hopetal. Eller rusle i ein tettstad ein laurdag og møte engasjerte menneske med flygeblad og standsbukkar, men utan løn. Og utan køyregodtgjersle og utan at dei gjer nokon slags karriere med aktiviteten. Eller gi seg i debatt med skoleelevar som ikkje er opptekne av eigen karriere, men av framtida for Tellus.

Framtidssamfunnet må styrast nedanfrå

Dersom vi tenkjer oss den tida det har levd menneske på jorda, som eit døgn, er tida frå den industrielle revolusjonen og fram til i dag det siste sekundet i dette døgnet. Tida frå andre verdskrigen er som to tidels sekund. På desse to tidels sekunda har menneska gjort meir for å bryte ned livet på kloden enn på dei nesten 24 timane føreåt. Naturens lagerressursar blir tappa for all tid. Avfallskummane for menneskeleg verksemd, vatn, luft og jord, er metta. Det eine dyreslaget homo sapiens legg beslag på 40 % av fotosyntesen, og grensa går ein stad mellom 40 og 100 %. Drivhuseffekt og tæring på ozonlaget er truleg i ferd med å endre klimaet.

Sidan folk tok til å halde husdyr og dyrke planter i yngre steinalder, har dei utvikla ein agronomi med stadig større kunnskapar om samspel mellom natur og menneske. Ulikt den agronomien som er utvikla ved universitet i USA i dette hundreåret og importert til Noreg via landbruksdepartementet og landbrukshøgskolen på Ås, kan den tradisjonelle agronomien vare. Og kystfiskarar veit, ulikt Fiskeridepartementet og Brussel, korleis dei skal hente passe mykje fisk ut av havet. Skal naturen forvaltast på fornuftig vis, må samfunnet styrast nedanfrå. Det betyr ikkje at alle avgjerder må takast lokalt, men at politikarar og politikk må ha legitimitet.

Vi kan gjere eit tankeeksperiment: Politikarane i Brussel, som er regjeringsvalde og ikkje direkte folkevalde, som sjeldan eller aldri er i kontakt med vanlege folk og som tener halvannan million kroner i året, skal få folk til å redusere forbruket. Det er dømt til å skjere seg, for dei har ingen legitimitet. Eller eit anna: Desse politikarane skal få nordnorske fiskarar til å hente passe mykje ut av havet. Fiskarane vil ikkje tru på dei, og dei vil i staden for samarbeid måtte velje å ta opp mest mogeleg fisk sjølve – og selje han på dei legale og illegale marknadene som finst. Ikkje fordi dei vil ha det slik, men fordi det ikkje finst alternative løysingar.

Det konsekvente demokratiet

Dei tre døma i innleiinga, bedehuset, Sovjets tungindustrisatsing og AKP/RV sin overgang til Fylkeslistene for miljø og solidaritet, handlar alle om avgjerder tekne av betrevitarar, avgjerder på vegner av folket. I bedehustilfellet hadde betrevitaren rett, avgjerda var fornuftig. I Sovjet-tilfellet er eg usikker. I fylkeslistetilfellet tok betrevitarane etter mitt skjøn feil.

Politikarar frå alle parti har det sams at dei handlar på vegner av folket. Dei er ekspertane som veit korleis folket vil ha det og ordnar samfunnet slik. Dette ekspertsynet er langt på veg det same for Høgre, DNA og AKP.

I staden må vi gå inn for at folk sjølve skal avgjere. Ikkje slik at alle spørsmål, bedehusfargar og andre, må handsamast på allmøte. Men slik at vi byggjer opp organisasjonar som sikrar at folk får avgjere. Votering, for eller imot. Mindretalet lyt rette seg etter fleirtalet. Så langt har sosialistiske og kommunistiske parti hevda at dei har vore (noko) meir demokratiske enn andre. Praksisen har vist at det stundom ikkje ein gong er ein gradsskilnad, det kan slå motsett veg. Skal vi meine alvor med at folket skal avgjere, må vi skifte ut (den eventuelle) gradsskilnaden med ein systemskilnad. Vi kan bruke stikkorda det konsekvente demokratiet. Konsekvent også når vi er usamde i avgjerdene. Konsekvent også når det tek feil. For retten til å gjere feil er ein menneskerett.

Kampen for det konsekvente demokratiet set andre krav til partimedlemer. Det viktigaste blir ikkje lenger å tenkje rett sjølv, men å få demokratiet til å fungere og til å handle rett. Evna til å skape eit konstruktivt debattklima, til å få fram sidene i ein meiningsskilnad på fruktbart vis, blir sentral. Arbeidet for å byggje opp organisasjonar som kan avgjere, blir sentral. Evna til å bøye seg for andre, også når dei tek feil, blir sentral.

Fraksjonering er bra

Kva med (demokratisk) sentralisme? Etter mitt skjøn er det både sjølvsagt og forkasteleg. Det er sjølvsagt i ein streik, ein krig, ein revolusjon, der målet er å knuse ein fiende. Men det er forkasteleg i vanleg politisk arbeid, der målet er utvikling av forståing i kamp med andre idear. Problemet med sentralisme er difor at metoden har vorte nytta i utrengsmål i staden for å bli avgrensa til dei oppgåvene der han trengst. I same perspektivet kjem spørsmålet om fraksjonering inn. Forbodet mot fraksjonering er eit forbod som strir mot det konsekvente demokratiet og mot synet om at det er ideane og forståinga som skal vere grunnlaget for berre styring. Om folk med eit felles idegrunnlag møtest (fraksjonerer) for å utvikle sine idear, er det bra. Det skjerpar analysen og gjer at folk med andre idegrunnlag også må skjerpe seg. Slik blir meiningsbrytinga kvassare og forståinga til slutt betre hos alle. Mitt idealparti vil altså oppmode til fraksjonering. Visst finst faren for at fraksjonistar heller arbeider til dømes for å få inn visse personar i leiinga eller å få gjennom vedtak som tener dei. (Døme: at riksvegen skal gå gjennom dei andre sitt bustadfelt.) Men ingen paragraf kan stogge dei i slikt arbeid, og dei må møtast med argument heller enn med fraksjonsforbod.

Ver illojal!

La oss ta eit fiktivt døme. Ein sentral AKPar, vi kallar henne Solveig Aamdal, skriv ein artikkel i Dagbladet. Ein annan sentral AKPar, vi kallar han Aksel Nærstad, les artikkelen og er overtydd om at SA tek feil. Kva gjer AN da? Skriv han eit krast motinnlegg der han polemiserer mot dei ravgalne tankane SA la fram.

Nei, han gjer ikkje det. Truleg skriv han ingen ting. Eller han ordlegg seg om lag slik: SA, som har eit høgt politisk nivå og som eg elles er samd med i eitt og alt, har i denne eine saka gjort ein liten og lett forklarleg feil. Når ho skjøner det, vil ho sikkert korrigere seg. Leiande folk i konkurrerande organisasjonar, viss AKP framleis blir teke seriøst nok til å ha konkurrentar, vil derimot kaste seg over artikkelen og overdimensjonere og utnytte feilen.

Dømet og namna var altså fiktive. Vi kunne ha brukt andre namn, til dømes Hallvard Bakke og Trond Giske eller Erik Solheim og Kjellbjørg Lunde. Og vi kunne ha funne reelle døme. Poenget er at dei norske venstreorganisasjonane i slike høve set organisasjonslojaliteten og kameraderiet over sanningssøkinga.

Kva tillit kan folk ha til politikarar som kjempar for rette standpunkt berre mot erklærte fiendar og som bagatelliserer galne standpunkt hos vener? Dei kan og bør ikkje ha tillit til dei.

Vi kunne ha skrive: Kjemp konsekvent for det du meiner. Eller: Set sanninga høgast. Men det blir for allment. Difor i staden: Ver illojal. Reager når du har grunn til å reagere, og reager like krast (og sakleg) om du reagerer på ein ven eller ein fiende. For det er tankane som skal leggje grunnlaget for samfunnsstyringa, og då må vi i eigne hovud og i folks hovud skilje rett frå gale, det er langt viktigare enn at dei skal ha den oppfatninga at Solveig Aamdal eller Erik Solheim er fullkomne og feilfrie personar.

Konklusjonar

1. Demokrati er den einaste styringsforma som over tid kan gi ei fornuftig forvaltning av naturen. Difor er demokrati ein føresetnad for overleving.

2. Vi i Norden har viktige demokratitradisjonar å ta vare på og vidareutvikle.

3. Arbeidarrørsla, alt frå sosialdemokratiet til m-l-rørsla, har i liten mon bygt på desse demokratitradisjonane.

4. I alt organisasjonsarbeid må vi byggje på det konsekvente demokratiet. Det betyr at fleirtalet må avgjere – også når ekspertane eller politikarane er overtydde om at fleirtalet tek feil.

5. For sosialistiske og kommunistiske organisasjonar betyr det å utvikle syntesen mellom Grundtvig og Mao. Og å kaste over bord den sentralistiske, toppstyrte organisasjonsmodellen frå Lenin/Stalin. Jamvel om bedehuset er mykje finare no.

av Vidar Haagensen

Er den nasjonale kampen mot EU reaksjonær? Rød Ungdom og Internasjonale Sosialister diskuterer internasjonalisme og nasjonalisme.

Hva er proletarisk internasjonalisme? Er sosialisme i et land mulig? Er kampen for nasjonal sjølråderett progressiv eller reaksjonær? Dette er noen av de problemområdene Helge Ryggvik (HR) fra Internasjonale Sosialister og leder i Rød Ungdom Jo Ryste (JR) diskuterer med utgangspunkt i nasjonalisme kontra internasjonalisme.

Proletarisk internasjonalisme

– Med navnet Internasjonale Sosialister (IS) tar IS avstand fra andre sosialistiske retninger. Hvorfor internasjonalisme?

HR: Det er fordi internasjonalisme er helt fundamentalt for oss. Vi støtter arbeiderklassen i alle land som kjemper mot undertrykkelse, og fordi vi per definisjon ikke tror på sosialisme i ett land, den må være internasjonal. Vi skiller oss dermed fra den holdninga som dessverre har herska på venstresida siden stalinismen. Man ser det hos kommunistene, venstrereformistene og tradisjonen til Castro. Parolen deres blir nasjonalistisk. Utspillene jeg har sett fra Rød Ungdom (RU) gjør at jeg vil plassere dem i en nasjonalistisk bås.

JR: Vi mener at en internasjonal proletær politikk må ta utgangspunkt i nasjonal sjølråderett for de enkelte nasjoner. Det gjelder for Norge og for eksempel Eritrea. Dette fungerer progressivt i kampen mot imperialismen. Ved at vi hindrer det norske borgerskapet i å oppheve de nasjonale interessene i EU-kampen, støtter vi både den norske og europeiske arbeiderklassen. Når IS går mot nasjonal sjølråderett, og kaller det borgerlig eller venstrereformistisk, ender de i en posisjon hvor de blir for imperialismen, og lar den få fritt spillerom. Vi synes for eksempel det blir rart å avfeie den eritreiske frigjøringskampen som reaksjonær.

Helge Ryggvik (til venstre) og Jo Ryste

HR: Først må jeg si at vi aldri har avfeid den eritreiske kampen. Vi har støtta den, ikke fordi den har en nasjonalistisk ideologi, men på grunn av dens sosiale innhold. Vi bekjemper alle former for nasjonalisme. Skal vi støtte en bevegelse ser vi alltid på det sosiale innholdet. I så måte var frigjøringsbevegelsen i Eritrea nasjonalistisk, sjøl om den kalte seg sosialistisk. Det handler om å se at det er flere plan, flere diskusjoner. Ett plan er om det er mulig å skape sosialisme i ett land, og det blir avgjørende for strategien videre. Hvis du tror det er mulig, blir konsekvensen at det er sosialisme hvis det norske statsapparatet tar kontrollen over produksjonsmidlene. Det mener ikke vi. Et annet plan blir hvordan man skal forholde seg til nasjonale bevegelser og krav. Når vi støtter nei-bevegelsen, ser vi at vi støtter en bevegelse som er delvis nasjonalistisk. Men vi ser på det sosiale innholdet i den. Vi ser at arbeidere og folk på landsbygda kjemper for sine rettigheter. Vi ser også at det er den borgerlig ideologis prestisjeprosjekt å få Norge inn i EU. Men vi vil avgrense oss fra og kjempe mot de nasjonalistiske innslagene i bevegelsen.

JR: Det er klart at nei-bevegelsen er en arbeider-bonde-allianse. Jeg er klar over at IS er mot EU, men jeg skjønner ikke hvorfor dere ikke ser det progressive i å kjempe for nasjonal sjølråderett, norsk suverenitet. Jeg tror det er mulig å få til sosialisme i ett land, men muligens ikke i Norge. Du må ha et stort land, fordi landet vil bli utsatt for harde angrep fra imperialismen. Men for å ha sosialisme over lenger tid er du avhengig av at flere land følger etter.

HR: Prinsipielt er sosialisme i ett land absurd. Det er enda vanskeligere i dag enn det var for bolsjevikene i Russland. Ethvert progressivt system i historien må bygge på de rådende produksjonsforholdene. I dag er økonomien integrert internasjonalt. Ikke bare finanskapitalen, som Lenin så på som fremste tegn på imperialismen, men vi har nå fått et internasjonalt produksjonssystem. Det er ingen amerikansk bil lenger. Vi har fått «verdensbilen».

Sosialisme må bygge demokratiske strukturer på tvers av landegrensene for å kunne kontrollere for eksempel teknologien. Vi mener også at revolusjonen må komme et sted først, men hvis den ikke sprer seg raskt, vil man ende med et undertrykkelsessystem. Jeg oppfatter derfor ikke helt RUs poeng. La oss ta USA, som er det mest avanserte systemet. Da burde det være mulig å lage revolusjon der. Tror du det er mulig der, uten at man får det andre steder?

JR: Hvis man klarer å lage en revolusjon i USA, så tror jeg at det ville være mulig å starte og bygge sosialisme før resten av verden ble det.

HR: Men selv ikke USA ville klare å holde levestandarden, hvis man skal bruke det dårlige ordet, uten å benytte seg av produksjon i resten av verden. Da mener jeg ikke først og fremst den tredje verden, men produksjon i den avanserte østlige verden

JR: Hvis vi ser på det internasjonale produksjonssystemet, så tror jeg at man med hensyn til miljøproblemene må gjøre noe nå. Slik at man produserer biler på alle kanter av verden.

Nasjonal sjølråderett

HR: Når vi ikke aksepterer parolen om nasjonal sjølråderett, så er det fordi det er et absurd uttrykk. Har vi nasjonal sjølråderett? Hva betyr det? Arbeiderklassens sjølråderett over produksjonsmidlene vil vi gjerne bevare, men den nasjonale sjølråderetten finnes ikke i dag. Hvis du fremmer kravet om sjølråderett bygger du opp illusjoner om at Stortinget har større makt enn det faktisk har. Dermed bygger du opp en klasseallianse med nasjonalsinnede kapitalister som vi ikke har felles interesser med. Den største sjølmotsigelsen ved parolen er at borgerskapet, som kontrollerer det statsapparatet man ønsker å beholde, en masse går inn for EU-medlertiskap. Hvorfor gjør de det? Sviker de nasjonen?

JR: Jeg mener at det ikke handler om arbeidernes sjølråderett. Lenin sa at det var viktig for arbeiderne at de ikke var underlagt nasjonal undertrykking. Hvis vi nå blir med i EU, vil Norge opphøre å eksistere som nasjonalstat og bli en del av EU-systemet. Å kjempe for sosialisme vil være enklere i en stat hvor arbeiderne ikke er dobbelt undertrykt, både nasjonalt og som klasse. Marx sa at så lenge engelskmennene undertrykte irene ville arbeiderne i England være splitta av sjåvinisme. Det handler om vi skal ha en stat eller ikke.

HR: Nå blander du korta igjen. Vi står helt på Lenins linje om det nasjonale spørsmålet. Den nasjonale kampen, for eksempel Norge i 1905, er en hemsko for arbeidernes kamp. Men man må allikevel ta avstand fra nasjonalistisk ideologi. Kampen for nasjonal sjølråderett fungerer ikke progressivt. Vi kommer til spørsmålet om Norge er en undertrykt nasjon. Norge er en imperialistisk nasjon på linje med Frankrike og Tyskland. For å se problemet på en annen måte: Mener du at danskenes identitet eller nasjonale krav blir undertrykt i EU?

JR: Ja, jeg vil si at danskene og nordmenn, hvis vi blir med, vil bli undertrykt i EU. Kampen for å bevare Norge som nasjon er en antiimperialistisk kamp. Og det er helt riktig som du sier at borgerskapet er for å oppheve staten Norge, fordi de vil få et friere spill overfor utenlandsk og norsk arbeiderklasse. Det er den kampen vi slåss mot med parolen om nasjonal sjølråderett. Det er proletarisk internasjonalisme.

EU-kampen

HR: Det som fungerer er å si nei til EU. Ikke å stå på kravet om nasjonal sjølråderett. EU er borgerskapets strategi for rasjonalisering av produksjonen. Et liberalistisk prosjekt som er helt forståelig utfra den norske økonomiens avhengighet av verdensøkonomien. Men det er utfra de norske interessene. Når Gro går inn for EU er det fordi de norske selskapene hun skattlegger skal klare seg bedre på verdensmarkedet.

JR: Så kommer de nasjonale interessene til bønder, fiskere og arbeidere.

HR: Men hvilke interesser har de norske arbeiderne som ikke arbeiderne har i andre land?

JR: Det er i den europeiske arbeiderklassens interesser at Norge bevarer sin nasjonale sjølråderett.

HR: Det er i alle arbeideres interesse at Norge ikke går inn i EU, fordi da vil EU bli svekket. Ikke at arbeiderne i Norge går i allianse med deler av borgerskapet. Norske bønder er alt fra statsansatte til kapitalister. Store deler av bøndene i Bondelaget er kapitalister. De er mot EU fordi de ønsker å opprettholde et system som passer sine interesser. Vi kan ikke gå i allianse med alle som går mot EU, fordi vi har forskjellige motiver. Og en nei-bevegelse som fremmer nasjonalistiske krav undergraver arbeiderklassens interesser, for eksempel proteksjonistiske krav som er reaksjonære.

– Hvordan forholder IS seg til Nei til EU (NTE) hvis dere mener de fremmer nasjonalistiske krav?

HR: NTE er hovedtyngden i kampen mot EU, og vi støtter dem. Når medlemskapsspørsmålet kommer nærmere og vi får en reell grunnplansaktivitet, noe vi har sett lite til nå, kan det hende vi går mer aktivt inn i organisasjonen. Samtidig hadde vi sett at det var en nei-organisasjon som ikke underla seg Senterpartiets politikk og som var bygd på fagforeninger og aktivitet fra grunnplanet. Slik at vi kunne avgrense oss fra den borgerlige politikken. Det hadde vært en mye mer slagkraftig organisasjon som ved enhver streik kunne kaste seg inn i støttearbeidet og gi en EU-vinkling. Noen vil si at dette ville svekke alliansen med de borgerlige og at det er viktigere å få et nei. Men Senterpartiet vil uansett kjempe mot. En slik organisasjon ville også skapt mye aktivitet og radikalisering . Slik fungerte Akmed i 1972. Mye negativt kan sies om sekterismen, men Akmed fungerte radikaliserende på resten av nei-bevegelsen. Slik er det ikke i dag. Nå sitter AKP og Senterpartiet på verva i NTE, men det er nasjonal sjølråderett og ikke arbeiderklassens interesser som fremmes.

Mål og midler

JR: Flere ISere har uttalt at det viktigste er ikke å vinne EU-kampen, men hvordan vi kjemper. Ser vi på 1972 var det alliansen bønder-fiskere-arbeidere som vant kampen. Skal vi i dag kutte ut de delene av bevegelsen som er reaksjonære, tror jeg ikke vi vinner. Vi må kjempe sammen med alle de gruppene som er mot. Det får bli IS og RU sin oppgave å vise at streikene er en kamp mot EU-tilpasning. Jeg synes det er litt rart at IS skal sitte på gjerdet og vente på grunnplansaktivitet. Det er vår oppgave som revolusjonære å skape aktivitet. Og kampen mot EU er den viktigste saken nå. Utfallet av EU-kampen vil være avgjørende for om vi kan få en revolusjon i Norge.

– Blir det ikke da viktig hvordan kampen blir ført?

JR: Selvfølgelig. Det er ingen som vil kjempe sammen med rasister. Heller ikke fordi borgerskapet er ålreit. Men for å skape sosialisme er det nødvendig at vi forblir en formelt uavhengig nasjon. Blir vi underlagt EU vil motstanden i Norge være mot nasjonal undertrykking. Uansett hva IS mener. Så jeg synes IS burde jobbe for en sosialistisk EU-motstand i NTE.

HR: For oss som er sosialister, burde det være helt avgjørende hvordan kampen blir ført. Se hva som har skjedd i Norge siden EU-spørsmålet kom på dagsorden og vi fikk alliansen AKP-Senterpartiet med sosialdemokratiet stående passivisert i midten. Norge har blitt mye mer EF enn EF sjøl. Det er blitt gjennomført en tilpasningspolitikk delvis støtta av Senterpartiet. I prinsippet er EU eller ikke EU ikke et poeng i seg sjøl. For oss er det arbeiderklassens kontroll over sin egen situasjon som er viktig. Sett at vi får et nei med en nei-bevegelse hvor venstresida underordner seg Senterpartiets politikk og vi får en økonomisk krise. Da vil Senterpartiet si at vi må stramme litt ekstra inn for å unngå å komme med i EU. Det har de nesten sagt allerede, og de vil helt klart spille på alle dem som har sagt nei i folkeavstemninga. Dette bør være et problem for RU og AKP. Nei-bevegelsen slik den er i dag, fokuserer ikke på de viktigste spørsmåla, og viser ikke det klare skillet som går gjennom norsk politikk med venstresida og arbeiderklassen på den ene sida og borgerskapet på den andre. Dette er det grunnleggende skillet uansett om det er EU-kamp eller ikke.

JR: Jeg synes du roter det til. Hovedpoenget er at et nei i folkeavstemninga vil være en stor seier for arbeiderklassen, og vi vil få se et oppsving i klassekampen. Det viste åra etter forrige avstemning. Taper vi kampen, får vi problemer med å nå fram i det hele tatt. Det er sjelden vi gjør det nå.

HR: Kampen i 1972 illustrerer poenget mitt. Da hadde du aktiv mobilisering mot arbeidsgiverne parallelt med EF-kampen. Men det var mye nasjonalistisk ideologi da også, som førte til halvrasistiske utspill mot blant andre italienske arbeidere. Et nei vil være et nederlag for borgerskapet, og ethvert nederlag for borgerskapet er en seier for arbeiderklassen, men vi mener det er helt avgjørende at kampen føres på arbeiderklassens premisser. Det betyr at vi ikke kan basere oss på en passiv velgerprotest. Hvilken beredskap har vi hvis vi påstår å ha felles interesser med Senterpartiet?

Dette ubesvarte spørsmålet avsluttet debatten.

av Kjersti Ericsson

Lulesamene har et eget språk som atskiller seg fra samisk for øvrig, og de utgjør en minoritet som fornorskninga nesten har klart å utrydde kulturelt.

«Drapstrusler og brenning av sameflagg, hærverk og maling av slagord på veggen. Anonyme krefter tar disse virkemidlene i bruk for å knekke det nye samiske kultursenteret Arran i Tysfjord i Nordland som kong Harald åpnet 30. juli i sommer,» forteller et oppslag i Dagbladet i slutten av august. Arran, som betyr «åpent ildsted» er kultursenter for lulesamene. Lulesamene har et eget språk som atskiller seg fra samisk for øvrig, og de utgjør en minoritet som fornorskninga nesten har klart å kulturelt utrydde.

Meldinga om drapstrusler mot lederen av Arran og hans familie var ingen nyhet for meg da jeg leste den i Dagbladet. På Nordisk Forum hadde jeg hørt kona hans fortelle at de første kom like etter at kultursenteret var åpna. Det sier noe om styrken i den ytre motstanden mot gjenreising av lulesamisk språk, kultur og identitet. Men like sterkt inntrykk gjorde hennes fortelling om kampen hun sjøl førte for å gjenvinne sin samiskhet. Om hvordan hun sjøl, som først hadde lært sitt eget språk i voksen alder, kjempet for at barna hennes skulle slippe å komme i samme situasjon. Først kampen for å gjøre samisk til dagligspråket i sitt eget hjem. Så kampen for å opprette en samisk barnehage. Deretter kampen for en tospråklig skole. «Mamma – hvorfor vil dere at alle oppslag og skilt på skolen skal stå på samisk også? Slutt med det – det er så dumt!» sa datteren hennes etter to dager på skolen. Lenger tok det ikke å lære at samesak er tåpelig.

De samiske kvinnenes organisasjon – Sáráhkká – gjorde seg sterkt gjeldende på Nordisk Forum, både gjennom et eget program og en stor utstilling med samisk husflid og bilder fra samiske kvinners dagligliv. Overalt var de godt synlige i sine vakre drakter. Men det offisielle Norden nektet å se dem. Deres saker kom helt i bakgrunnen. Sameflagget ble ikke funnet verdig til å være med i rekken av nordiske flagg i salen der Nordisk ministerråds likestillingskonferanse foregikk. Da de samiske kvinnene etterlyste flagget sitt, fikk de følgende svar fra den islandske likestillingsministeren Gudmundur Arni Stefánsson: «Strukturen i Nordisk råd er bygd på at vi har fem land og tre autonome områder (Grønland, Færøyene, Åland).»

Usynliggjøringa og utelukkelsen av samene begrunnes altså med at de ikke har noen egne autonome områder. Det skyldes at områdene deres er kolonisert. Denne koloniseringa blir så et argument mot samisk representasjon i Nordisk råd.

I et intervju i Klassekampen har Jorun Eikjok, koordinator for de samiske kvinnene i Norden, følgende kommentar: «Strukturen i Nordisk råd må endres slik at minoritetene i de nordiske landene også blir representert. Kravet må ikke være at vi skal ha et eget fysisk og geografisk atskilt område for å bli anerkjent. Vi ønsker ikke et nytt «Bosnia» i Norden. Vi ønsker et flerkulturelt samfunn – der vi som samer kan leve som et likeverdig folk sammen med majoritetsbefoIkningen, uten å kreve løsrivelse eller vår egen separate stat. Det er nettopp slike løsninger verden trenger.»

Det er lett å være enig med Jorun Eikjok i at det er slike løsninger verden trenger. Men det ser ikke ut til at makthaverne i Norden er særlig ivrige etter å vise verden at det er mulig å utvikle flernasjonale stater som ikke bygger på ulikeverdighet og undertrykking. Behandlinga av samekvinnene på årets Nordisk Forum er slik et svært nedslående signal i ei tid som virkelig har bruk for gode eksempler på løsning av nasjonalitetsspørsmål. Men det er også en påminning – i ei tid da eurosvadaen renner over med advarsler mot nasjonalisme – om at den farlige nasjonalismen er den som dominerer og undertrykker andre folk, ikke den sont protesterer mot å bli dominert og undertrykt.

Dersom de nordiske regjeringene ønsker å gjøre en innsats i kampen mot den farlige nasjonalismen, kan de begynne med å angripe sin egen ved å skape rettferdighet for det samiske folket.

av Paul M Sweezy

Hovedemnet på denne konferansen er kalt «Nye tendenser i Tyrkia og verden». Jeg skal ikke prøve meg på å si noe om nye tendenser i Tyrkia. Delvis på grunn av min manglende kunnskap, men viktigere er det at Tyrkia er en del av verden, og i den nåværende perioden er opphavet til alle nye tendenser globalt i sitt vesen. For å forstå det som skjer et hvilket som helst sted i verden, må man ta utgangspunkt i det som skjer globalt. Aldri tidligere har Hegels uttrykk «Sannheten finnes i helheten» vært så relevant og sann som i dag.

Spekulasjon

I et mye sitert avsnitt skrevet i 1936 skrev John Maynard Keynes: «Spekulanter kan gjøre skade som luftbobler i en jevn strøm av økonomisk virksomhet. Men situasjonen blir alvorlig når økonomisk virksomhet blir en luftboble i en malstrøm av spekulasjon. Når utviklinga til et lands kapital blir et biprodukt av aktivitetene i et kasino, blir sannsynligvis jobben gjort dårlig.»

Keynes hentyda antakeligvis til den situasjonen som man befant seg i på slutten av 20-tallet i USA, verdens mest utvikla kapitalistiske land. I dag bærer dette utsagnet den illevarslende lyden av en profeti som skulle realiseres til fulle mer en et halvt århundre seinere, på åtti- og nitti-tallet, – ikke bare i USA, men i hele verden.

Når finanskapital blir løsrevet fra sin opprinnelige rolle som en beskjeden hjelper for en virkelig produksjonsøkonomi som møter menneskelige behov, blir den med nødvendighet spekulativ kapital gira inn på kun å tjene sin egen ekspansjon. I tidligere tider var det ingen som drømte at spekulativ kapital, et fenomen like gammelt som kapitalismen sjøl, ville vokse slik at den kunne dominere en nasjonal økonomi, for ikke å tale om hele verden. Men det gjør den.

Dette er realiteten vi møter i dag. De sørgelige konsekvensene kan sees overalt, fra 35 millioner arbeidsløse i de utvikla industrielle landa, til stadig mer fattigdom og nød i den tredje verden og uhindra økologisk forringelse overalt.

Kapitalakkumulasjon er drivkrafta

Det dette handler om og som trenger sin forklaring, er hvordan alt dette har kommet i stand. Kapitalakkumulasjon har alltid vært drivkrafta i det kapitalistiske systemet og har blitt behandla som sådan av alle hovedretninger innafor økonomisk analyse: klassisk, marxistisk og nyklassisk. Det har i det hele blitt tatt for gitt at kapitalakkumulasjon øker rikdommen, inntekter og levestandarden i de landa der den finner sted. Det har naturligvis alltid vært en annen side ved akkumulasjonsprosessen – de periodiske panikksituasjonene og sammenbrudda som den er tilbøyelig til å skape, det ulike utbyttet til de ulike delene av befolkninga osv. Men i det store og hele blir den fortsatt sett på som en nødvendig prosess der de positive sidene veier mye tyngre enn de negative.

Det er ikke min hensikt nå å stille spørsmålstegn ved funksjonsmåten og konsekvensene av kapitalakkumulasjon sett i perspektiv av en flere århundre lang historie. Det jeg ønsker å legge fram, er at de siste endringene, for det meste etter den andre verdenskrigen har endra funksjonsmåten til kapitalakkumulasjonen på en slik måte at den har opphørt med å være en positiv og velgjørende kraft, og isteden har forvandla seg til en forferdelig destruktiv kraft.

Kapitalismens historie slik vi kjenner den i dag, begynner med den industrielle revolusjonen i andre halvdel av syttenhundretallet. Hovedaktørene var små firmaer som fungerte i konkurransemarkeder. De teknologiske framskritt som begynte i og spredde seg fra tekstilindustrien, starta noe som snart ble en sjølreproduserende og sjølekspanderende akkumulasjonsprosess og økonomisk vekst. Det var denne prosessen som var den første empiriske basisen til den første virkelige samfunnsvitenskapen: klassisk politisk økonomi.

Den industrielle revolusjonen

I de tidlige stadiene av den industrielle kapitalismen var markedene fortsatt i hovedsak lokale, et faktum som ikke bare begrensa deres størrelse, men også virket som et hinder for konkurranseatferden til deltakerne. Med seinere transport og kommunikasjonsutvikling (kanaler, dampbåter, jernbaner, telegrafer) vokste markedene enormt, ble mye mer upersonlige og aggressiviteten i konkurransen økte enormt. Når man kommer til andre halvdel av attenhundretallet, har kapitalakkumulasjonen nådd et feberaktig nivå.

På den ene sida var dette utmerka. Kapitalismen gjorde akkurat det man forventa av den. Men på den andre sida, med tanke på kapitalens evne til å skape profitt, så tingene ganske annerledes ut. Problemet var at kapitalistene som prøvde å få overtaket på hverandre i de ulike industrigreinene, ekspanderte sin kapasitet og produksjon langt forbi det punktet som ga maksimal profitt, i mange tilfeller forbi det punktet som ga profitt i det hele tatt. Mengder av svakere bedrifter falt i grøfta, og til og med de sterkeste måtte kjempe for å overleve. For USA, som alt på dette tidspunktet kjempa for en ledende posisjon i den kapitalistiske verden, forteller en illustrasjon hele historia. Indeksen på engrospriser (1910-14 = 100) lå på 185 ved slutten av borgerkrigen i 1865. I 1890 hadde den falt til 82, en nedgang på 57 prosent på tjuefem år. Både kapital og arbeidskraft var satt under hardt press; uro i industrien og vold nådde nye høyder; den økonomiske litteraturen i denne perioden er prega av pessimisme og dystre spådommer.

Monopolkapitalismen

Det var under disse omstendighetene at historia tok en avgjørende vending. I alle de utvikla kapitalistiske landa ble man i løpet av de to siste årtiene av det nittende århundre, vitne til en intens konsentrasjons- og sentraliseringsprosess av kapitalen. Sterkere bedrifter spiste opp svakere og slo seg sammen i ulike former (karteller, truster, holdingselskaper, gigantkonserner) med det siktemål å eliminere morderisk konkurranse og for å få kontroll over sin pris- og produksjonspolitikk. Det var også i denne perioden at kapitalistene i kjernelanda, som ivrig søkte etter nye markeder og billigere kilder til råmaterialer, strakte seg utover for å kolonisere eller på andre måter få kontroll over de svakere landa i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Ved århundreskiftet hadde det som opprinnelig var hovedsakelig hjemmeorientert småskalakapitalisme, blitt til det tjuende århundres monopolkontrollerte imperialistiske system

Finansens rolle

Det er viktig å forstå finansens rolle i denne historiske omdannelsen. Fram til slutten av det forrige århundret hadde bankene og andre pengemeklere to hovedfunksjoner: på den ene sida å skaffe kortsiktig kreditt som trengtes for å holde industriens hjul og handelen igang, og på den andre sida å ta vare på de langsiktige behova til regjeringer (spesielt for å bygge hærer og å føre kriger), privat eller offentlig infrastruktur (kanaler, jernbaner, vannverk osv), og store forsikringsselskap. Etter borgerkrigen i USA (1861-1865), hvor finansiering og forsyning hadde ført til store formuer, konsentrerte mange kapitalister seg om industrien og ble hovedfigurer i hele konsentrasjonsprosessen, der de ofte endte med å kontrollere massive posisjoner i det som seinere skulle hete kommandohøydene i økonomien. Av alle disse ble karrieren til J P Morgan, USAs mest kjente finansmann, arketypen på en måte som sjelden skjer med et enkelt individ. Jeg vil også nevne den omfattende litteraturen, både den analytiske og den kunstneriske, som ble stimulert av kapitalismens historiske omdanning. Tre framstående eksempler kan trekkes fram i USA, Thorstein Veblens The Theory of Business Enterprise (1904); i Tyskland, Rudolf Hilferdings Das Finanzkapital (1910); og i Russland, Lenins Imperialismen (1917).

Ut fra vår vinkling med nye globale strømninger ved slutten av det tjuende århundret, er det viktig å forstå at det som skjedde for hundre år siden, la grunnlaget for finanskapitalens endelige triumf, men dette skjedde ikke i denne omgangen. I første halvdel av det tjuende århundret fortsatte kapitalakkumulasjonen å være sentrert rundt industrikapital, slik den hadde vært det siden begynnelsen av den industrielle revolusjonen. Finansinstitusjoner spilte en større rolle som partnere, og ofte dominerende partnere, til industrikapitalistene. De to gruppene hadde samme målsetning om å maksimere profittene til den produktive kapitalen (stål, olje, kjemikalier, infrastrukturselskaper, papir osv.), uansett hvor hardt de kjempa om utbyttet seg imellom. Det fantes naturligvis spesialister, sånne som bankierer, aksjemeklere og obligasjonsmeklere. Disse levde i en finansverden der spekulasjon alltid var fristende. Den kunne av og til leve et sjølstendig liv som dro med seg store deler av samfunnet, med katastrofale følger for mange. Men stort sett var finans fortsatt underordna produksjon.

Monopolpriser

Etter den stormfulle perioden forut for begynnelsen av det tjuende århundret med konsentrasjon og sentralisering, fant det sted en avgjørende endring i kapitalens akkumulasjonsprosess. Som tidligere bemerket hadde engrosprisene falt siden borgerkrigen. De steg med den sykliske høykonjunkturen på midten av 1890-tallet, og fortsatte deretter å stige fram til 1920-tallet (med en sterk stigning under første verdenskrig). Motstykket til denne prisbevegelsen var en nedgang i takten på kapitalinvesteringer etterhvert som de nye oligopolistiske monopolene lærte seg å justere produksjonspolitikken sin etter sine markeders oppsugningsevne. Historikere som studerer denne perioden, har generelt sett bemerket at tiåret foran første verdenskrig var tregt, med et økende nivå på arbeidsløsheten og uvanlig lange lavkonjunkturer og korte høykonjunkturer.

Sett i ettertid er det klart at begynnelsen på det tjuende århundret også var begynnelsen på en langvarig stagnasjonsperiode lik den som prega 1930-tallet. Det som hindra at stagnasjonen satte inn tidligere, var første verdenskrig. Som følge av den kom en boom som i sin tur ble opprettholdt av en rekke spesielle forhold, hvorav det mest framtredende var den første bølgen til bil-revolusjonen med dens ringvirkninger. Men djuptsittende depressive krefter hadde blitt poda inn i den kapitalistiske økonomien under dens omdanning på slutten av det nittende århundret. Det var bare et tidsspørsmål før de ville bryte fram som den dominerende faktor ved systemets funksjonsmåte. Og endelig skjedde dette da det spektakulære finanskrakket i 1929 etterhvert ga plass til den store depresjonen på 1930-tallet.

Den store depresjonen

Den store depresjonen var noe helt nytt i kapitalismens historie, et helt tiår uten vekst: den kapitalistiske akkumulasjonsprosessen sto rett og slett stille. I USA som da var blitt det ledende kapitalistiske landet, nådde arbeidsløsheten 25 % i 1933. En oppgangskonjunktur som de fleste økonomer, utfra tidligere erfaring, antok ville føre til full sysselsetting, nådde toppen med arbeidsløsheten fortsatt på 14 % i 1937. Deretter fulgte en nedgangstid innafor depresjonen. Arbeidsløsheten økte til 19 % i 1938, og tiåret så ut til å lede ikke bare økonomien, men også hele samfunnet ut i en djup krise. Roosevelts New Deal som gjennomførte reformer som sparte mange for sult gjennom krisepakker, mista støtte og for første gangen i USAs historie ble det stilt et alvorlig spørsmål ved kapitalismens framtid.

Andre verdenskrig

Det var den andre verdenskrigen som avslutta den perioden. Som John Kenneth Galbraith sa treffende; den store depresjonen slutta aldri, den smelta bare sammen med krigsøkonomien. På de fem åra fra 1939 til 1944 økte landets BNP med 75 % og arbeidsløsheten forsvant praktisk talt. Men dette var ikke en del av den indre logikken til det kapitalistiske systemet. Den logikken var blitt vist i sin reneste form under den store depresjonen. Den normale tilstanden til det modne kapitalistiske systemet er stagnasjon. I den grad dette ikke er det aktuelle forholdet til de framskredne kapitalistiske landa, finnes forklaringa i eksterne, utenom-økonomiske faktorer.

I bortimot et kvart århundre etter den andre verdenskrig, dvs. fra 1945 til 1970-tallet, fantes disse eksterne kreftene i stort monn; reparasjon av krigsskader, man fylte opp der det var mangler på grunn av omlegging under krigen bort fra sivil produksjon. Man utnytta de tekniske nyvinningene som var blitt utviklet for militære formål, som f.eks. elektronikk og jetfly. Og først og fremst hadde man nye kriger, både kalde og varme. I to tiår var betingelsene for kapitalakkumulasjon ekstremt gunstige. Kapitalismen gikk inn i en ny gylden æra, som minte om de beste åra i dens ungdom. Men dette kunne ikke vare lenge. Det er i akkumulasjonens natur å fjerne etterspørselen som gir den stimulans. Og dersom nye stimuli uteblir, svekkes prosessen, og stagnasjonstendensen tar overhånd. Det var dette som var i ferd med å skje på slutten av sekstitallet, og kulminerte i den djupe nedgangen i 1974-75, den mest alvorlige nedgangen siden andre verdenskrig.

Et nytt stimulus var hardt tiltrengt, og den vokste fram i en form som, om enn den ikke var forutsett, likevel var et logisk resultat av tendenser som tidligere var blitt etablert innafor den globale kapitalistiske økonomien.

Sjølstendiggjort finans

Jeg må avbryte historia her og erkjenne at terrenget vi nå skal gå inn i, er, om ikke ukjent, så lite utforska og veldig dårlig kartlagt – pluss at jeg ikke er noe særlig kvalifisert gjennom opplæring eller erfaring som oppdagelsesreisende. Men da emnet er så viktig, er alt som stimulerer interesse og debatt til nytte.

Det jeg snakker om er de siste tjue åras utvikling av en relativt uavhengig – dvs. relativt i forhold til det som gjaldt tidligere – finansiell overbygning som sitter på toppen av verdensøkonomien og de fleste nasjonale enheter. Den består av banker – sentrale, regionale og lokale – og en mengde meglere i en forvirrende blanding av finansielle aktiva (eller instrumenter) (på engelsk assets) og tjenester som alle er bundet sammen gjennom et nettverk av markeder, noen som er strukturerte og regulerte og andre som er uformelle og uregulerte. En slik helhet har mange dimensjoner, og det finnes ikke en begrepsenhet som kan brukes for å måle dens størrelse. At den er meget stor og voksende, er ikke bare intuitivt åpenbart, men reflekteres klart i statistikk som forholder seg til viktige målbare sider ved helheten.

Jeg nevnte at denne finansielle overbygninga har blitt skapt de to siste tiåra. Dette betyr at dens framvekst var noenlunde samtidig med stagnasjonens tilbakevending på 1970-tallet. Men er ikke dette stikk motsatt av tidligere erfaring? Tradisjonelt har finansiell ekspansjon gått hånd i hånd med framgang i den virkelige økonomien. Er det virkelig mulig at dette ikke lengre er sant, men at det nå ved slutten av det tjuende århundre snarere er det motsatte som gjelder; med andre ord, at finansiell ekspansjon lever av en stagnerende økonomi, og ikke en sunn realøkonomi?

Jeg tror at svaret på dette spørsmålet er ja, det er mulig, og det er det som har skjedd. Og jeg vil legge til at jeg er ganske overbevist om at det omvendte forholdet mellom det finansielle og det virkelige er nøkkelen for å forstå de nye tendenser i verden som er emnet for denne konferansen.

Jeg kunne ønske at jeg kunne forklare dette i enkle vendinger. Men det kan jeg ikke – ikke bare på grunn av tidsmangel. Dette er veldig kompliserte problemer, og jeg kjenner ingen som har kommet opp med tilfredsstillende løsninger. Økonomer som følger hovedstrømmen, pleier rett og slett å benekte deres eksistens, og derved mister de etter min mening kontakten med virkeligheten. Det eneste jeg kan gjøre er å prøve å antyde den underliggende logikken i påstanden.

Oligopolister

Den virkelige økonomien, den som produserer varer og tjenester som gjør det mulig for folk å leve og å reprodusere, er eid av en liten minoritet av oligopolister. Den er strukturert for å gi dem store profitter, langt større enn det de kunne eller ville ønske å forbruke. Som kapitalister ønsker de å investere det meste av sin profitt. Men den samme strukturen som gir disse profittene, setter snevre grenser for inntektene til befolkninga denne produksjonsmåten bygger på. De kan bare så vidt kjøpe det nåværende produksjonsnivået som blir tilbudt dem, til priser som blir kalkulert til å gi den gjeldende oligopolistiske profitten. Det er derfor ikke noe profitt å tjene på å ekspandere kapasiteten til produksjonen av varer som går inn i masseforbruket. Å gjøre dette ville være å investere i overkapasitet, noe som ville være typisk irrasjonelt for kapitalister. Hva skal de da gjøre med sine profitter?

Med et tilbakeblikk er svaret åpenbart; de må investere i finansielle, ikke virkelige produktive aktiva. Og jeg tror at det var akkurat det de gjorde i en økende skala etterhvert som økonomien sank nok en gang inn i en stagnasjon på 1970-tallet. Også på tilbudssida var situasjonen moden for forandring. Finansiell aktivitet, for det meste en tradisjonell sådan, hadde blitt stimulert av etterkrigs-boomen på 1950- og 1960-tallet, og opplevde en svikt med stagnasjonens tilbakevenden. Finansfolk var derfor på leting etter nye forretninger. Kapital som vandret ut av den virkelige økonomien, ble mottatt med glede i den finansielle sektoren. På denne måten begynte prosessen som i løpet av de neste to tiara skulle resultere i finanskapitalens triumf.

Da jeg begynte å forberede meg til denne talen, hadde jeg store ambisjoner om hva som skulle tas med. Først skulle det komme en påstand om det sentrale temaet, finanskapitalens framvekst til en dominerende posisjon; og så en beskrivelse, både historisk og analytisk, av utgangspunktet og utviklinga i denne prosessen; til slutt, og viktigst av alt, tanker om konsekvensene av denne forståelsen og hva vi kan vente oss av framtida. Jeg hadde til og med tenkt at jeg ville finne tid til å snakke om hva de av oss som ikke er glad for dagens utvikling, kunne eller burde gjøre.

Konsekvenser

Dessverre var dette illusorisk. Jeg oppdaga snart at å favne en slik dagsorden i en kort tale bare ville føre til overflatiskhet. Derfor måtte jeg kutte og fokusere på den historiske sida. Men jeg ønsker ikke å avslutte uten noen punkter om konsekvenser.

1. Lokaliseringa av økonomisk og politisk makt har endra seg med framveksten av finanskapitalen. Det har lenge blitt tatt for gitt, spesielt blant radikalere, at makta i det kapitalistiske samfunnet sitter i styrerommene i noen få hundre gigantiske multinasjonale selskaper. Mens det ikke hersker tvil om deres rolle i å bestemme over bruken av ressurser og andre viktige forhold, mener jeg at det er en side som kommer i tillegg og som må understrekes. Styrene er sjøl i økende grad bundet og kontrollert av finanskapital som virker gjennom det verdensomspennende nettverket av finansielle markeder. Med andre ord er den virkelige makta ikke så mye i storkonsernenes styrerom som i de finansielle markedene. En liten note: de gigantiske storkonsernene er også storspillere i disse markedene og hjelper dem å få sin sentrale rolle. Det ser ut som om den usynlige hånda til Adam Smith prøver seg på et «comeback» i en ny form og med økt muskelstyrke.

2. Det som gjelder for storkonsernenes sentrale ledere, gjelder også for dem som bruker politisk makt. Deres handlinger blir mer og mer kontrollert av finansmarkedene. Dette er ganske åpenbart når det gjelder de svakere medlemmene av det internasjonale samfunnet, som for det meste er direkte underlagt IMF og Verdensbanken. Men det gjelder like mye de sterkere medlemmene, inklusive USA. Alt det viktige Clintons administrasjon gjør, fra skattepolitikk til helsereformen, må sjekkes i forhold til om de finansielle markedene aksepterer dem eller ei. For bare to uker siden hadde New York Times en lang artikkel skrevet av en av dens mest kjente journalister som het «Børsdiplomati», med undertittelen «Clintons utenrikspolitikk inkluderer en tanke om hvordan et trekk virker inn på verdenshandelen». Når det gjelder de mellomstore maktene, de som er mellom de svakere og de sterkere, må man bare vise til Frankrike tidlig på 1980-tallet. Det franske folket valgte en sosialistisk regjering med et imponerende flertall. Den nye regjeringa som fulgte opp velgernes innstilling, begynte på en prosess med forsiktige reformer og en utvidelse av statens aktiviteter. Resultatet lot ikke vente på seg; en alvorlig krise for betalingsbalansen som ble etterfulgt av en rask retrett. I forholdet mellom finanskapital og demokrati slik verden er strukturert i dag, er det uten tvil om hva som er sterkest.

3. Hva må gjøres? Dersom min analyse er korrekt, at hverken den globale økonomien, utfra de reglene som gjelder for den nå, og ei heller stater som underlegges disse reglene, kan gi det som verdens store flertall trenger – skikkelig arbeid, trygghet, levelige forhold – da er det klart at folk flest ikke har annet valg enn å utfordre sjølve strukturen. Jeg er sikker på at de vil gjøre dette – etterhvert. Menneskeheten har lidd lenge, men det er lite trolig at den for alltid vil tolerere det som nå ser ut til å utvikle seg til uregjerlige forhold og kaos. Det er mulig alt nå å se antydninger om hva vi har i vente her og der. Jeg er spesielt imponert av opprøret til de fattigste bøndene i den fattigste delstaten i Mexico, et land underlagt et regime som med stort mot har omfavna den nye finansielle ortodoksiens virkelighet. Folket i Chiapas forbereder seg ikke på å gripe makta, langt derifra. Men de har rystet hele samfunnet i sine grunnvoller, og Mexico vil antakeligvis aldri bli det samme som det var før første januar 1994. Lignende saker vil antakelig skje andre steder. Det håper jeg.

Bokmelding

av Bjørn Andersen

Den som har to bukser, bør selge den ene, og kjøpe denne boka isteden.

For marxister var spørsmålet om «Sovjetstatens karakter» helt sentralt på 70-tallet. Debatten var intens og de ulike teoretiske posisjonene varierte fra «degenerert arbeiderstat» og «overgangssamfunn» til «statskapitalisme» og «diktatur av Hitler-typen».

Debatten hadde ikke primært et historisk/akademisk utgangspunkt, men reflekterte snarere forskjellige venstregrupperingers behov for å distansere seg fra hverandre og forsvare sine respektive oppfatninger av innholdet i begrepene sosialisme og kapitalisme. Åsmund Egge var sjøl en sentral aktør i den såkalte «Sovjetdebatten». Med distanse til datidens behov for å manøvrere mellom debattanter «med uten rød frakk», eller «keisere uten klær» som det også ble sagt, er det interessant å lese faghistorikerens vurderinger, når han nå gjør et dristig forsøk på å gi en samlet framstilling av Russlands og Sovjetunionens moderne historie.

Uten å være verken faghistoriker eller noen kjenner av russisk historielitteratur, er det min vurdering at dette har blitt et meget vellykket bokprosjekt.

Boken tar for seg perioden fra Aleksander II og opphevelsen av livegenskapet i 1861, til augustkuppet mot Gorbatsjov i 1991. I tillegg gir Egge innledningsvis et kort riss av Russlands særegne plassering mellom øst og vest, de ekspansive tradisjonene, den ortodokse kirkens innflytelse og særtrekk ved det russiske imperiets styreform; autokratiet eller det absolutte enevelde. Å gi en historisk framstilling av en periode på 130 år på under 300 sider er antakelig ingen enkel oppgave, og innebærer selvfølgelig at det er de store linjene som må trekkes. Dette er også bokens styrke, men måten det er gjort på viser at en her også har å gjøre med en forfatter med solide kunnskaper om detaljene i det historiske kildematerialet.

Det er ikke mulig å gå i detalj i en kort anmeldelse, men jeg vil særlig framheve tre forhold som etter mitt syn gjør denne boken til en utrolig god veiviser for den som ønsker kunnskaper om bakgrunnen for den sovjetiske arbeiderstatens framvekst og Sovjet-imperiets raske sammenbrudd.

For de av Røde Fanes lesere som i hovedsak er kjent med stalinistisk historieframstilling, for eksempel Sovjetunionens kommunistiske parti (bolsjevikenes) historie, er Egges bok uendelig mye mer kritisk og nyansert. Forfatteren har også delvis benyttet seg av tidligere ukjent kildemateriale som ble offentliggjort fra slutten av 1980-årene. Av særlig interesse her er nye opplysninger om utrenskningene og de såkalte Moskvaprosessene i 1930-årene.

For det andre er det en befrielse å lese en historiker som behersker det marxistiske teorien og begrepsapparatet og dermed unngår åpenbare misforståelser av den typen som preger enkelte av de vestlige sovjethistorikernes framstillinger. Særlig framtredende er dette i kapitlene som behandler Stalin-perioden og «revolusjonen ovenfra» og den økonomiske og sosiale utviklingen under Bresjnev-tidens regime, herunder avsnittet som tar for seg planøkonomien og dens problemer.

Endelig må framstillingen av Sovjet-samfunnets økonomiske utvikling framheves. Egge har tidligere argumentert mot å operere med noe strengt analytisk skille mellom økonomi og politikk, samt understreket at det grunnleggende ved økonomisk utvikling nettopp er produksjons- og klasseforholdene (Materialisten nr 2, 1980). Ved å anlegge dette perspektivet på sin egen historieframstilling, illustreres de grunnleggende problemene som kom til å prege sovjetøkonomiens utvikling; i tillegg til kommandoøkonomiens særegne problemer, manglende direkte produksjonskoplinger og ubetydelige og sågar negative indirekte koplinger som bidro til at økonomien ble frosset fast i en periferiliknende utvikling. Dessuten er drøftingen av det sovjetiske jordbruket spesielt lærerik, og Egge viser på en overbevisende måte hvorfor nettopp jordbrukssektoren var og fortsatt er sovjetøkonomiens akilleshæl.

Til slutt noen ord om framstillingsformen. På omslaget heter det at boken i første rekke er skrevet for studenter ved universiteter og høyskoler. Boken er imidlertid usedvanlig lettlest, inneholder ikke en eneste fotnote (!) og er helt fri for jålete akademisk språkbruk. I den grad vanskelige faguttrykk er brukt, er de også forklart.

Med spesiell adresse til klassebevisste arbeidere og kommunister som ønsker å forstå bakgrunnen for den sovjetiske arbeiderstatens vekst og fall, er det derfor fristende å gjenta Jens Bjørneboes oppfordring fra anmeldelsen av David Horowitz bok USA og den tredje verden: «Den som har to bukser, bør selge den ene og kjøpe seg denne boken isteden.»