1. Astrid Hamre: Med tro på arbeiderklassen (intervju med Kjell Skjervø)
2. Aksel Nærstad: Et parti uten make
3. Rune Soma: RV i 90-åra
4. Peder Martin Lysestøl: Et revolusjonært og udogmatisk parti
5. Kari Celius: Den flerstemmige revolusjonen – en kinesisk eske
6. Tollef Hovig: Alternativ sosialismevisjon
7. Johan Petter Andresen: Den sosialdemokratiske seierherren
8. Tor Otto Tollefsen: Rakner arbeiderkollektivene?
9. Johannes Nymark: Spania er EFs jumbo

Astrid Hamre intervjuer Kjell Skjærvø

---

– Den eneste muligheten for å få til en sosialistisk ideologi er at den blir laga i arbeiderklassen. Og det er stikk motsatt av det Lenin mente. Jeg håper RV kan bli det partiet radikale arbeidsfolk kan finne seg til rette i, sier Kjell Skjærvø, RVer, arbeidsledig tømrer og tidligere AKPer.

Vi treffer Skjærvø på Stortorvets Gjestgiveri i Oslo for å spørre ham ut om hans tanker å RVs framtid og også hvorfor han har gitt AKP fyken.

I AKP har han vært med siden partiet ble startet, men meldte seg ut etter kommunevalget i 1991. Internt i AKP har mannen mer eller mindre vært en legende og går til daglig under navnet Billy. Det var dekknavnet hans før i tida og er blitt hengende ved han. Han har boots, dongerybukse og ei røff jakke kombinert med en grånende manke og kinnskjegg som gjør at du automatisk tenker at «dette må være Norges svar på Clint Eastwood» anno 1992. Akkurat det er han forresten lei av å høre. Kjell er slett ingen kugutt, men en trofast familiefar med et revolusjonært perspektiv på tilværelsen.

Ei tidligere AKP-dame minnes godt første gang hun traff superkaderen Billy tidlig på 70-tallet. Hun var innkalt til møte og hadde fått beskjed om å være på en adresse i Oscars gate i Oslo, stedet var Skjærvøs hybel. En lang, smal tarm av et rom med kun en madrass på golvet, en stensilmaskin og flere kilo løpesedler. På veggen en plakat i fullformat størrelse av nettopp Eastwoods gamle film «For en neve dollar».

– Hva jeg vil med RV? At RV blir et parti som kan få i stand en sosialistisk revolusjonær politikk med breiere gjennomslag i arbeiderklassen enn hva AKP har fått til, sier Kjell kontant.

Han var før kjent som en ihuga leninist og har både før og nå kommet på kant med folk om den grunnleggende teorien.

– Lenin sa at det aldri kunne utvikles en sjølstendig sosialistisk ideologi forma av arbeiderklassen sjøl. Den revolusjonære teorien måtte tilføres utenfra, og det betydde blant de intellektuelle. Det kan være det var sånn da, men det er ikke situasjonen for oss. AKP har stilt det som sin hovedoppgave å tilføre arbeiderklassen et revolusjonært standpunkt i tjue år. De har hatt tilgang på kremen av norsk ungdom, disponert de beste ressursene. Men det har ikke ført til at arbeiderklassen er blitt tilført noen revolusjonær bevissthet. Da må jeg for min del si at vi må prøve å finne på noe nytt. Jeg trur at den revolusjonære teorien må tilføres partiet «utafra». Fra arbeiderklassen. Jeg håper RV kan bli en arbeidsplass der noe sånt kan komme i stand.

Kjell opplever at RV har et stort tilfang av radikale arbeidere som til nå ikke har vært med verken i AKP eller RV. Blant disse folka er det både stor interesse for RV og mye skepsis, som bunner i at en regner med at RV kan komme til å dra med seg for mye fra AKP.

– Jeg er for at RV blir et parti for radikale arbeidsfolk, der et klart flertall både av medlemmene og i ledelsen ikke har bakgrunn i AKP, er hans konsise erfaring.

Et helt parti

Det er stor uenighet blant revolusjonære om hva RV skal bli. På det punktet er Skjærvø og hans meningsfeller krystallklare.

– Det er viktig at RV blir et fullstendig politisk parti, vi må dekke de politiske områdene som er viktige. Det sentrale bør etter min mening være den økonomiske politikken, omfordelingspolitikken, nedlegging av velferdsstaten og massearbeidsløshet som politisk virkemiddel. Vi må utvikle teori på kvinnespørsmål, økologi og antirasisme. EF-arbeidet er sjølsagt også sentralt, det er det brei enighet om på mine breddegrader. For at de jeg vanker sammen med skal bli med, må vi ikke tre politikken ned over ørene på folk. En RVer skal få jobbe med det personen har lyst til, understreker Kjell.

Sjøl er Kjell aktiv i Bygg RV og opptatt blant annet av problemene i bygningsbransjen.

– Jeg brøt politisk med AKP etter massakren på Tienanmen-plassen. Den gangen bestemte jeg meg for at jeg ikke ville være med i noe leninistisk parti lenger. Det demra for meg at alle overgrepene fra de kommunistiske partiene i de landa de har hatt makta, ikke skyldes avvik fra den kommunistiske teorien. Overgrepene er en konsekvens av den. Jeg tenker på forestillinga om partiets ledende rolle og at partiledelsen forvalter den rette linja. Det går en rød tråd fra den leninistiske partiteorien som ble utforma i Sovjet, og fram til massakren på Den himmelske freds plass.

For Kjell har prosessen fram til det å melde seg ut vært lang. Han meldte seg inn i SUF i 1964, senere ble det SUF(ml) og AKP.

Han var Steinkjers første langhåra og gjorde kontant opprør mot det etablerte og alt som smakte av borgerlighet. Etter å ha vært til sjøs en periode etter avbrutt gymnasutdanning reiste han til Oslo for å studere filosofi. Det var i 1967.

– Så kom -68 og da ble det fint lite studering. Jeg vanka på filosofisk og jobba i Sosialistisk Opplysningsråd under Sverre Knutsen og Sigurd Allern.

Jobbinga i partiet førte Kjell inn i de innerste sirkler av AKP, der han har hatt ansvar for blant annet utarbeiding av AKPs vedtekter i 1980. Det at han har hatt ansvaret for vedtektene har forresten ramma han sjøl. Som en av initiativtakerne til Arbeiderforum, et forum for arbeidsfolk på tvers av lag og bransjer, ble hans aktivitet der av distriktsstyret i Oslo oppfatta som fraksjonisme og vakte mye forbannelse. En fraksjonsparagraf han sjøl ironisk nok har vært med på å utarbeide.

Løsbart og parykk

Folk som har jobba sammen med Kjell sier at han er en organisasjonsrev som har hatt en svært god oversikt over AKPs organisasjon og stått for den organisatoriske oppbygginga av AKP. En grå eminense og en av diamantgutta, sier mange. Sjøl ser han ikke på seg sjøl som det.

– Jeg var medlem av sentralkomiteen fra 1973 til 1987 og satt i AU på hele 70-tallet. Jeg leda organisasjonsutvalget, men var ingen grå eminense. Jeg var klarert som djupt hemmelig medlem, strategien var at flertallet av medlemmene ikke skulle være offentlige. De skulle skape inntrykk av at de var noe helt annet enn ml-ere.

– Det er viktig å ha i bakhue at i 1977 frykta vi for en verdenskrig. Fikk for oss at Norge kom til å bli okkupert og AKP massakrert. Vi bygde opp en masse ideologi rundt det, en slags krigspsykose. Vi kjøpte inn ski, soveposer og telt for titusener av kroner. Vi la opp fluktruter helt fram til 1980 og hele pakka ellers. Alt var klart, kamuflasje, forkledning med parykk, løsbart og sminke. Alle mente at dette var fornuftig og avansert og det var det jo og, sier Kjell tørt.

Fremdeles står han inne for denne tida.

– Det er ikke riktig å latterliggjøre sikkerhetspolitikken. Mye av det illegale arbeidet som AKP dreiv med var i myndighetenes søkelys. Det negative er at alt hemmelighetskremmeriet førte til en forkvakling innad. Informasjonen gikk rett opp og rett ned. Det var sånn demokratisk sentralisme blei oppfatta av ledelsen. Diskusjonene skulle føres sentralt, også den politiske debatten gikk rett opp og rett ned.

AKP deprimerende

Kjell er ikke i tvil om at AKP burde lagt ned seg sjøl på siste landsmøte.

– Mange av de folka som er igjen, er personlige venner som jeg har stor respekt for, men partiet som parti er nokså deprimerende. AKP er i dag prega av virkelighetsfjernhet og ligner mest på ei opiumsbule.

Mange mener det var større grunnlag for en revolusjonær bevegelse i arbeiderklassen på 70-tallet enn det er i dag. Med dem er Kjell sterkt uenig.

– Det er mer grunnlag for å nå fram med en revolusjonær tankegang i dag. Jeg mener sterkt at arbeiderklassen sloss mye hardere på 1980-tallet enn det vi gjorde på 70-tallet. Nå er klassemotsetningene enda hardere, folks levestandard går ned og velferdsstaten blir rasert. På 70-tallet hadde vi enda en sosialdemokratisk politikk med progressive reformer fra Arbeiderpartiet, for eksempel fikk vi arbeidsmiljøloven og velferdsstaten var fremdeles under oppbygging. Alt dette forsvinner nå. Det er blitt akkurat sånn som vi sa at det kom til å bli på 70-tallet. Den kapitalismen vi opplevde da, var bare moroa i forhold til det vi lever med nå. En del av oss har i en god del år hevda at hvis partiet ikke interesserer seg for den økonomiske omfordelingspolitikken og arbeidsløsheta, blir partiet uinteressant for arbeiderklassen. Nettopp det har skjedd. AKP har nå ingen mulighet til å bli et arbeiderparti. AKP er dobbelt konkurs, både som arbeiderparti og ideologisk.

To AKP-syn

Han mener det er to holdninger i AKP vis a vis RV. De som går inn for å slippe RV til, å la dem arbeide utfra prinsippet om et medlem en stemme. Så de som oppfatter RV som AKPs front. De kommer til å pukke på å holde kontroll over partiets organisasjon og slåss mot at RV blir et virkelig eget parti.

– Denne retninga representerer et ultrahøyre i RV. De ønsker minst mulig aktivitet, minst mulig kontingent og løsest mulig organisasjon. Vi andre skal bygge et nytt parti.

– Hvis ikke AKP klarer å la være å ta kontroll i organisasjonen, klarer vi ikke å få folk med. Kanskje på ett eller to møter, så trekker de den konklusjonen at de ikke føler seg hjemme, mener Kjell.

Åpen diskusjon

Oppbygginga av RV må gjøres stikk motsatt av det AKP valgte å gjøre.

– I RV prøver vi å få folk med og diskutere, og de jeg snakker med er opptatt av at korta ikke skal legges på forhånd. RV kan bli stort og få innflytelse, men møter folk et dekka bord, blir de ikke med. Akkurat det frykter jeg.

En het potet i debatten om RV og AKP er om det skal være lov å være medlem i begge organisasjoner.

– Jeg mener det er opp til hvordan AKP ter seg. Hvis AKPerne holder seg til landsstyrevedtaket om å gå inn for å bygge RV som parti, er det greit. Men hvis holdninga er at RV er en front for AKP, mener jeg RV må knesette prinsippet om at det ikke er mulig å være medlem i begge organisasjonene. RV må få utvikle seg på egenhånd både politisk og organisatorisk, mener Kjell.

– Taper vi den kampen, må vi finne andre måter å organisere oss på.

---

Mitt mål er at Rød Valgallianse skal utvikles til et revolusjonært parti av en ny type. Et parti vi aldri har sett i Norge tidligere.

RV må bli et parti som samler de få revolusjonære som finnes i det lille, rike, kapitalistiske Norge. Det må være ei aktiv kraft i klassekampen og samtidig syde av diskusjoner om sosialisme og strategi.

RV må drive både parlamentarisk og utenomparlamentarisk arbeid. Det må bli et parti med mangfold både når det gjelder synspunkter, aktiviteter, arbeidsformer og kulturell utfoldelse. Partiet må være innretta på og ha hovedtyngden i arbeiderklassen. Kvinneperspektivet må gjennomsyre politikken og kvinner må ha en dominerende posisjon i partiet. Miljøhensyn, forsvarlig bruk av ressurser og hensynet til framtidige generasjoner må være innarbeida på alle områder av politikken.

RV må bli det første norske partiet med mange svarte medlemmer, og være en konsekvent støttespiller for verdens fattige og opprøret fra Sør. Partiet må systematisk bygges ut med medlemsgrupper over hele landet – i 120 kommuner i løpet av 1993. Vi må vinne stortingsmandat og ha som mål å bli et parti med 3-4 prosents oppslutning på landsbasis i løpet av 90-åra.

Utgangspunkt i virkeligheten

Det er enkelt å ta utgangspunkt i drømmer og ønsker når en skal legge opp linjer og målsettinger for en organisasjon som RV. Men vi er nødt til å forene store vyer og langsiktige mål, med jordnær vurdering av den virkeligheten vi står oppe i.

Norge er et lite, rikt, kapitalistisk og imperialistisk land som er med på den store utsuginga av flertallet av verdens befolkning. Arbeiderklassen er utbytta og får på mange områder sine kår forverra, men nyter samtidig fruktene av den imperialistiske utbyttinga. Miljøødeleggelser skaper store problemer i dag og truer med å ødelegge livsgrunnlaget for framtidas generasjoner, men er likevel ikke så akutte at det er grunnlag for revolusjonære stormløp. Kampen for å forsvare norsk sjølråderett og kampen mot EØS og EF, vil trekke nye tusener med i progressivt politisk arbeid. Den offentlige velferden, folks levekår og fagbevegelsens rettigheter vil bli utsatt for harde angrep i åra som kommer, og vil danne utgangspunkt for mange kamper. Radikalisering blant ungdom og revolusjonære strømninger blant innvandrere og flyktninger gir økte muligheter for oppslutning for revolusjonære organisasjoner.

Det er behov for revolusjon og sosialisme, men det er ikke en situasjon med muligheter for masseoppslutning om et revolusjonært parti. Det er derimot grunnlag for både hardere kamp mot makta og større oppslutning om en revolusjonær bevegelse enn det er i dag.

Sosialdemokratiet har en dominerende posisjon og preger hele det politiske livet og folks tankegang. Presset på et revolusjonært parti og de enkelte medlemmene for å «komme inn i folden» er sterkt. SVs store oppslutning og politiske bredde gjør at det suger opp mange som kunne vært med i et revolusjonært parti. Samtidig fører SVs politikk og praksis med å «ta ansvar» sammen med Arbeiderpartiet til et større rom for et revolusjonært alternativ til venstre for SV. Det er muligheter for å bygge et revolusjonært parti med en del tusen medlemmer og en oppslutning på 3-5 prosent på landsplan.

Hva er RV i dag?

RV fikk en oppslutning på 1,5 prosent og ca 33.000 stemmer ved lokalvalget i 1991. Ved stortingsvalget i 1985 var oppslutninga noe under halvparten (i 1989 deltok RVere i Fylkeslistene for miljø og solidaritet som fikk 22.000 stemmer). RV stilte lister i 110 kommuner i 1991, og har nå ca 1.500 medlemmer fordelt på permanente medlemsgrupper i ca 60 kommuner. Det finnes ingen oversikt over hvor mange av disse som er aktive, og hvor mange som er papirmedlemmer. Aktiviteten i medlemsgruppene varier sterkt. Inntil 1991 var RV organisert som medlemsorganisasjon bare noen få steder, og bortsett fra gruppene rundt kommunestyre- og fylkestingsrepresentantene, ble RV-grupper bare organisert i tilknytning til valg. Det er AKPs lokalgrupper og organisasjonsapparat som har utgjort ryggraden i RV, men flertallet av dem som har stått på listene, har ikke vært med i AKP. Sjøl om RV er 19 år, er det likevel en ny organisasjon i oppbygging.

RV stiller lister i bare 1/4 av kommunene, men de dekker over halve befolkningen. Oppslutninga om RV varier mye fra de beste kommunene (9 prosent i Odda, 8,5 i Bodø, 5,9 i Bamle, 4,7 i Nøtterøy, 4,1 i Oslo) til de svakeste som ligger ned i 0,2 prosent. Ved fylkestingsvalg og stortingsvalg er det en rekke kommuner RV ikke får noen stemmer i.

RV har et lite og dårlig utbygd organisasjonsapparat og små økonomiske ressurser. I flere av fylkene finnes det ingen fylkesledelse. Det sentrale kontoret har to ansatte, og av lokalgruppene er det bare bystyregruppa i Oslo som har en heldagsansatt. Fylkestingsgruppene i Østfold og Nordland har hver en deltidsstilling på ca 20 prosent av heltid. De offentlige inntektene på ca 2 millioner kroner fordeles med ca halvparten til lokalorganisasjonen og halvparten til sentralledelsen. Medlemskontingenten som utgjør rundt 10 prosent av totalinntektene går i helhet til lokalleddet.

Som kjent er det mange ulike syn på hvordan utviklinga skal være framover.

Bare en av flere organisasjoner

RV er ikke den eneste organisasjonen for revolusjonære. AKP er både mor og far til RV og vil bestå etter at barnet har flytta ut. I RV vil det være medlemmer av AKP, medlemmer av andre grupper og folk som bare er med i RV. Noen ser det som en styrke for RV at AKP finnes, andre skulle ønske at AKP la seg ned og at medlemmene bare jobba i RV. Igjen er vi nødt til å ta utgangspunkt i virkeligheten; AKP vil bestå, en del av medlemmene vil legge hovedtyngden av sitt politiske arbeid i RV og en del i AKP. I hvor stor grad RV og AKP kommer til å arbeide med de samme sakene, og i hvor stor grad det blir en form for «arbeidsdeling» vil framtida vise.

Arbeidermaktgruppa (AMG) har noen titalls medlemmer, og mange av dem er med i RV. NKP består fortsatt og har medlemmer som kan tenke seg å delta i RV. Internasjonale Sosialister (IS) som også består av noen titalls medlemmer, støtter ikke RV, men har en del medlemmer som gjør det. En del av flyktningene er medlemmer av revolusjonære partier i sine hjemland og ønsker fortsatt å være det. En del revolusjonære er i SV. Og ikke minst så er det mange med revolusjonære sympatier som ikke er organisert, enten fordi de ikke vil bli med i et parti der de er redd for å bli slukt opp, fordi ingen av gruppene har stor nok appell, eller fordi de ikke ser noen grunn til å organisere seg. Mange er lei krangling på venstresida mellom folk som er enige om det meste i den daglige klassekampen.

Rød Ungdom er ungdomsorganisasjonen både til RV og AKP. Det er en liten organisasjon, men er i fin framgang. Mange revolusjonære og opprørske ungdommer er med i Natur og Ungdom og/eller Sosialistisk Ungdom. Det er sterke radikale strømninger blant ungdom, og et godt grunnlag for å organisere mange i revolusjonære organisasjoner.

Når vi skal utvikle RV, må vi ta hensyn til denne situasjonen på venstresida. Vi kan jo like det eller ikke, og det er muligheter for å trekke ulike slutninger av det, men hensyn må vi likevel ta til det.

En ny type parti

RV bør utvikles til en ny type parti som vi ikke har sett maken til i Norge. Stikkorda bør være: både parlamentarisk og utenomparlamentarisk, spenn fra konkret lokalpolitikk til vyer om sosialismen, mangfold, kvinnedominert, både svart og hvitt, gjennomsyra av kulturaktiviteter, både nettverksorganisert og fast organisasjonsstruktur, både skole og læremester, dominert av politisk debatt om verden utenfor og ikke interne krangler. RV må bli et parti der uskolerte opprørere og revolusjonære kan jobbe og trives sammen med skolerte revolusjonære av ulike retninger. RV må bli en organisasjon som tiltrekker seg nye personer både på grunn av innsatsen i den daglige klassekampen, vyene om sosialismen, og pga et spennende og utviklende organisasjonsliv.

Jeg skal utdype en del av synspunktene om hva slags parti RV bør bli og gå inn på noen av problemene.

Politisk og ideologisk grunnlag: RV er i dag revolusjonært og sosialistisk, men har ingen programatisk tilslutning til marxismen. Noen ønsker at vi skal få det. Jeg synes ikke det er et stort og avgjørende spørsmål, men ønsker at programmet skal være omtrent som nå på dette punktet, dvs ta stilling til hva RV er for og i mot, ta opp hovedstolpene i RVs politikk både i dagens samfunn og for et sosialistisk samfunn. Jeg ønsker studier i marxisme i RV, og fora der det er mulig å føre skarpe ideologiske debatter. Det er det sammen med den daglige klassekampen som kan gi folk og organisasjonen kunnskaper og retning, ikke en programformulering med tilslutning til marxisme.

Jeg tror flertallet av medlemmene i RV har studert svært lite marxisme, og blant dem som har studert er det stor uenighet om hva som er en «riktig tolkning» av marxismen. Jeg tror RV får flere problemer enn vi løser ved å innføre noen honnørord i programmet.

Politisk bredde, lav terskel og mangfold: RV bør prøve å samle revolusjonære av ulike retninger og med ulik organisasjonsbakgrunn og -tilhørighet. Det er en smal politisk bredde vi snakker om. Det er noen få tusen personer (5-10.000?) som ser på seg sjøl som revolusjonære, som har et relativt likt syn på klassekampen og statens politikk. Vi har et valg om vi vil lage en organisasjon der de fleste av disse finner det meningsfylt å arbeide sammen, eller i «god venstretradisjon» lage det lavt under taket og ta sikte på å holde en del utenfor for å ha en mer enhetlig og «rein» organisasjon. Jeg vil samle flest mulig.

Det er et stort behov for folk som jobber hardt og oppofrende i RV, men jeg er i mot at det skal være et krav for å bli medlem. Det bør være en lav terskel for å bli medlem – lav kontingent og ingen krav til aktivitet. Det er et stort sprang for de fleste å bli medlem av et revolusjonært parti – sjøl om det er så løst i fisken som RV. Vi bør gjøre det spranget så enkelt som mulig. Gjennom aktiviteten i organisasjonen må vi prøve å få fram det beste i folk, skape et miljø der folk får lyst til å delta og yte mye.

Mangfoldet må være et varemerke for RV. Organisasjonen må bli summen av mange ulike syn og grupper. RV må prioritere arbeid og kamper, men samtidig være en organisasjon der mange undertrykte grupper ser det som viktig å delta for å føre «sin» kamp. RV må støtte opp under minoritetsgrupper som slåss for andre saker enn dem som er viktigst for flertallet, og ikke stille dem overfor valget om å delta i «hovedkampen» eller holde seg vekk. Det er en utrolig stor utfordring til organisasjonen!

Både parlamentarisk og utenomparlamentarisk: RV ble bygd opp for å stille til valg og drive arbeid i tilknytning til parlamentariske organ, fordi AKP ikke ble godkjent som valgnavn. Helt fram til nå har også den absolutt største delen av RVs arbeid vært knytta til kommunestyrer, fylkesting og valgkamp. Men RV har hele tida stått på at det utenomparlamentariske arbeidet er viktigst i dag, at sosialismen ikke skapes gjennom valg, og at RV-representantenes hovedoppgave er å støtte opp under den utenomparlamentariske kampen. Mange av de folkelige kampene har vært leda av folk som støtter RV, men i liten grad vært drevet fram gjennom arbeid i RV.

Vi har grunn til å være stolte av det RV har gjort i kommunestyrer og fylkesting. Våre erfaringer i å bruke plassene i folkevalgte organ til å støtte opp under og drive framkamper utenfor er av strategisk stor betydning. Det er behov for å oppsummere og systematisere disse erfaringene, og det er et behov for å bringe dem videre i arbeid på Stortinget. RV må fortsatt legge stor vekt på det parlamentariske arbeidet. Det er en hovedstolpe for å vinne oppslutning om revolusjonære ideer, for å vinne tillit og for å utvikle den daglige klassekampen.

RV må ta mål av seg til å spille en større rolle i den utenomparlamentariske kampen. Det store flertallet av medlemmene organiserer seg for å delta i den, ikke for å drive arbeid i kommunestyrer og fylkesting. RV har medlemmer med stor kamperfaring, viktige posisjoner og tillit i folkelige kamper. Både lokalgrupper, distrikts- og sentralledelsen må i langt sterkere grad enn til nå innrette seg på å spille en aktiv og pådrivende rolle i den utenomparlamentariske kampen. Det betyr at kampene må settes på dagsorden, og at linjer og arbeid må diskuteres.

Kvinnedominert: I mange år har RV prøvd å utvikle et kvinneperspektiv på politikken. Politikken er ikke kjønnsnøytral. Det er gjort mye bra arbeid, og jeg vil påstå at ikke noe annet parti har kvinneperspektiv bedre integrert i sin politikk. Men det er en dårlig målestokk, og det er langt fram før RV kan si seg fornøyd. RV er i dag en organisasjon som domineres av menn. Av representantene i kommunestyrer og fylkesting er det 19 kvinner og 45 menn. Vi har ikke undersøkelser på styreverv o.l., men det er antagelig like skeivt (bortsett fra i landsstyret, der det er halvparten kvinner).

RV har ikke klart å bli kvinnepartiet, men vi må ta mål av oss til å bli det. Kvinneperspektivet må kjempes inn i alt politisk arbeid, det må utvikles kollektive arbeidsformer, og arbeides systematisk for at kvinnene skal få rom, anledning og lyst til å spille hovedrollen i organisasjonen. Ansvaret for det hviler både på kvinner og menn. Spesielt er det vi menn som må sette oss inn i kvinnepolitikk, jobbe med oss sjøl, og bevisst gjøre det vi kan for å slippe kvinner fram.

Salt og pepper: RV må bli et mindre hvitt parti. Samene har lenge vært ei viktig politisk kraft i Norge. RV har gjort en del bra for å støtte den samiske kampen, og enkelte samer spiller en framtredende rolle i RV. Vi kan likevel ikke si oss på langt nær fornøyd, og må se det som en viktig oppgave å utvikle RV til å bli en viktigere støttespiller for den samiske kampen.

Innvandrere og flyktninger utgjør en stor revolusjonær ressurs i Norge, og RV må satse på å få mange med i RV. Klarer vi det, vil det bety mye for å utvikle RVs politikk og praksis både når det gjelder politikk i Norge, og i forhold til den tredje verden. Det er ingen enkel sak, og det er erfaringer med at både de språklige og kulturelle problemene er store, men de få svarte som er med i RV, utgjør i dag ei viktig kraft. La oss satse på å gjøre RV til partiet for revolusjonære innvandrere og flyktninger. Det er muligheter for å få med hundrevis i løpet av kort tid.

Innretta på arbeiderklassen: RV må være et parti av og for arbeidsfolk. Det er arbeiderklassen som står i sterkest og mest direkte motsetningsforhold til borgerskapet, og som kan være den krafta som knuser kapitalismen. Også i dagens kamper – enten det er EØS/EF, kampen for offentlig velferd, antirasistisk kamp eller miljøkampen, så er arbeiderklassen av helt avgjørende betydning.

I det offisielle politiske livet er arbeiderklassen så si fraværende, og det politiske arbeidet er arbeiderundertrykkende. På samme måte som for å bli et kvinneparti, må RV slåss mot en sterk vind for å bli et arbeiderparti. Og om vi ikke kontinuerlig slåss for å gå fram, så blir vi blåst tilbake. RV trenger mange intellektuelle og folk som ikke tilhører arbeiderklassen, men om vi ikke har røtter i arbeiderklassen og slåss for arbeiderklassens interesser, da har RV svikta.

Ungdommen avgjør: Den revolusjonære bevegelsen i Norge er i stor grad et generasjonsfenomen. Hovedtyngden av medlemmene i RV er mellom 35 og 45 år. Spørsmålet om oppslutning fra ungdom vil avgjøre RVs framtid.

Ungdom har behov for særegen organisering. Ungdomskulturen er annerledes, arbeidsstil er annerledes, og det er særegne politiske saker i tillegg til det som er felles for flere generasjoner. Rød Ungdom er inne i en positiv utvikling med økt oppslutning, sjøl om organisasjonen fortsatt er liten. Politisk utvikler Rød Ungdom seg i retning av mindre omfattende program og uten tilslutning til marxismen-leninismen. Rød Ungdom ønsker fortsatt å være RVs ungdomsorganisasjon, og RV bør satse mye på å hjelpe fram flere Rød Ungdom-lag.

Det må samtidig utvikles organisasjons-, møte- og arbeidsformer i RV som sikrer samarbeid mellom ungdommen og eldre i RV. Felles praksis i de viktigste politiske sakene som kampen mot EF/EØS er det viktigste, og det må lages felles møter, seminarer osv.

Både nettverk og stram organisasjon: RV må bygge ut en organisasjon over hele landet. Det ble stilt lister i 110 kommuner ved valget i 1991, og vi har kontakter i en god del kommuner til. Det må drives et systematisk arbeid for å bygge organisasjonen alle disse stedene. Her er det ingen enkle triks som må til, men seigt og tradisjonelt organisasjonsarbeid. Folk må snakkes med om igjen og om igjen. Det må reises til nye steder fra fylkesledelsen og sentralt. Det må knytes personlige bånd, og opparbeides organisasjonsrutiner. Mesteparten av dette er felles for de fleste organisasjoner – og ikke noe spesielt for revolusjonære.

RV må ha en stram organisasjon i den forstand at det er god kontakt mellom de ulike organisasjonsledda, skikkelige rutiner på organisasjonsmessige spørsmål, effektivitet i organisasjonsapparatet, medlemsavis som når alle medlemmene, utvalg og tett kontakt med folk som jobber på de viktigste politiske områdene, og vedtak som er fattet må følges i alle organisasjonsledd. Det kan ikke godtas at lokalgrupper eller ledelsen bryter programmet, vedtak av landsmøtet el.l. Muligheten til å ekskludere medlemmer som «skader eller motarbeider RV eller bryter vedtektene» (vedtektenes paragraf 10) bør opprettholdes.

Samtidig må RV ha en løs og uformell struktur ved siden av et effektivt organisasjonsapparat og klare organisasjonsnormer. Det må oppmuntres til og drives fram kontakt på kryss og tvers i organisasjonen. Folk som arbeider med de samme politiske spørsmåla må vite om hverandre og ha kontakt. Lokalgrupper og fylkesledelser må utveksle erfaringer og synspunkter. Datanettverk, telefaks og telefon må være viktige hjelpemidler.

Folk fra ulike organisasjoner er med i RV. Det ønsker jeg fortsatt, og det betyr også at jeg er i mot «fraksjonsforbud». Folk som er med i en organisasjon som AMG, NKP eller AKP, må kunne møtes. Andre innen RV som ser behov for det, må kunne møtes for å drøfte felles synspunkter uten å bli trua med utkastelse. Men vi må slåss i mot at RV skal bli en arena for fraksjonskamper. Behovet for egne møter for ulike grupper bør bli så lite som mulig gjennom åpne demokratiske diskusjoner i RV.

En sterk økonomi er en forutsetning for en sterk organisasjon. RV har i dag en velordna økonomi, men altfor små ressurser. Det er stort behov for å samle folk til møter og konferanser for å diskutere viktige kampavsnitt, for å utveksle erfaring o.l., men med et konferansebudsjett på 20.000 i 1992 er det svært begrensa hva som kan lages. Det er behov for propagandamateriell, ansatte reisesekretærer og folk til å drive fram både politikk og organisasjon lokalt, men det finnes ikke penger.

Det er derfor en viktig oppgave å øke inntektene gjennom frivillig støttebidrag (det er opprettet et RV-fond til det), mange medlemmer som betaler kontingent, bruk av offentlig studiestøtte, kakebasarer o.l. Det bør være et mål å doble de totale økonomiske ressursene til RV i løpet av 3-4 år.

Klassekampen

Avisa Klassekampen er av uvurderlig betydning for RV. Daglig kommer den ut med nyheter, bakgrunnstoff og analyser som ingen andre aviser. Avisa gir et felles grunnlag for revolusjonære i Norge som det ikke ville vært mulig å få uten den avisa. Og den er med på å binde lokale kamper sammen, og synliggjøre arbeiderklassen og ulike kamper. Ingen annen riksavis gir tilnærmelsesvis så stor og god dekning av RV som det Klassekampen gjør. RV bør ha salg av Klassekampen og verving av abonnenter til avisa som en av sine faste oppgaver.

Politikken i sentrum

Jeg vil til slutt understreke et par poenger som også er tatt opp tidligere i artikkelen, fordi jeg ser på det som noe av det aller viktigste for å utvikle RV framover nå:

Møtene i RV-gruppene og hele organisasjonslivet i RV må domineres av diskusjoner om politiske spørsmål i samfunnet. Det er klassekampen og den politiske situasjonen som må stå i sentrum, og ikke interne diskusjoner om organisasjonsutvikling, ml-bevegelsens historie eller forholdet mellom ulike revolusjonære grupper.

Det må være ei bevisst linje for mangfold, åpenhet og toleranse i organisasjonen. Det må være en stil og kultur der folk kommer fram med sine meninger, der det er åpen debatt og samarbeid til tross for uenigheter på en del områder.

Det er viktig å bygge ut RV med flere medlemmer og på flere steder. Det gjør seg ikke sjøl eller ved hjelp av fikse tiltak, men krever grundig, systematisk og seigt arbeid.

Rune Soma er leder av Arbeidermaktgruppa (AMG).

---

Store endringer har skjedd både nasjonalt og internasjonalt siden 1970-tallet. Dersom vi skal kunne bygge et revolusjonært sosialistisk alternativ for 90-åra, må vi trekke de første erfaringene fra disse endringene, både politisk og organisatorisk.

Den revolusjonære bevegelsen i Norge ble bygget opp på basis av 1970-åras politiske virkelighet. Revolusjonær organisering er i utgangspunktet enda viktigere i 90-åra enn det det var i 70-og 80-åra. Kapitalismen er inne i en lang, nedadgående bølge, hvor korte, knappe oppgangskonjunkturer erstattes av dype nedgangskonjunkturer. Et klart tegn på dette er arbeidsløsheten i de vestlige landa, som har økt jevnt og trutt siden midten på 70-tallet.

Borgerskapet i de rike landa har satt igang en generell offensiv mot arbeiderklassens posisjoner og erobringer og tvunget arbeiderklassen på defensiven. Men i ingen vestlige land har arbeiderklassen lidd noe definitivt, historisk nederlag, slik som f.eks. nederlaget overfor den tyske nazismen eller nederlaget i den spanske borgerkrigen var i 1930-åra.

RVs åpning

De største kampene ligger derfor foran oss. Hva borgerskapets offensiv foreløpig innebærer er velkjent; arbeidsløshet, lønnsnedslag, angrep på sosiale goder, kommunal fattigdom, angrep på faglige rettigheter. På mange måter er offensiven symbolisert gjennom den gradvise tilpassingen til EF og markedsliberalisme.

I denne situasjonen står arbeiderklassen uten noen strategi for motstand. Den tradisjonelle ledelsen i DNA og LO en i praksis medspillere i den borgerlige offensiven. SV er ikke villige til å se utenfor de parlamentariske institusjonene og de rammene kapitalismen setter. Det er derfor tvingende nødvendig at den revolusjonære venstresida konsentrerer kreftene om å bygge opp et politisk alternativ til sosialdemokratiet og SV, et alternativ som kan bidra til å gi motstandskampen strategisk retning, bidra til samordning og knytte sammen kampen innenfor ulike sektorer i samfunnet (kampen på arbeidsplassene, kvinnekampen, kampen mot nedskjæringer, miljøkampen osv.).

I dag står vi i en situasjon hvor det faktisk finnes en politisk åpning for å bygge et slikt alternativ. I motsetning til i andre europeiske land, har vi de siste åra opplevd en venstredreining i Norge. Denne dreininga vises i valg gjennom frafallet fra FrP og veksten for SV. Skolevalgene viser at radikaliseringa er størst blant de unge, særlig blant unge kvinner. I en situasjon hvor SV utvikler seg mot høyre, kan delen av dette potensialet vinnes for en revolusjonær kurs. Det er imidlertid ikke sikkert at denne venstredreininga vil vare.

Et faresignal er at åpent rasistiske grupper er i vekst og har klart å få et visst fotfeste i enkelte ungdomsmiljøer. Mange søker etter individuelle, i steden for kollektive, løsninger på de problemene de står overfor. Tiden er også moden for nye «sterke menn» og for nye høyrepopulistiske partier a la FrP. Situasjonen i dag gir derfor ikke bare muligheter, men også ansvar. Vi har ikke all verdens tid. Dersom vi ikke klarer å gripe de mulighetene som ligger i situasjonen, er vi medansvarlige dersom pendelen igjen skulle svinge mot høyre. Det er derfor på høy tid at de fornuftige kreftene på den revolusjonære venstresida samles og gjør noe med situasjonen.

På den ene sida er det nødvendig å utvikle en revolusjonær politikk som er tilpassa 1990-åras virkelighet. På den andre sida er det viktig at vi gjør dette innenfor organisatoriske rammer som sikrer de styrkeposisjoner som er oppnådd. Disse er kort oppsummert følgende: * Dagsavisa Klassekampen * RVs parlamentariske tilstedeværelse * Landsomfattende forankring * Nettverket på arbeidsplassene og i fagbevegelsen * Kvinnepolitikken * Begynnende forståelse for økologiske spørsmål.

AKP uaktuelt

Disse styrkeposisjonene er bygget opp med stor innsats fra AKP/RV-bevegelsen. Derfor er det fornuftig at det organisatoriske utgangspunktet for videre arbeid ligger her. Men AKP som partiprosjekt har utspilt sin rolle. Arbeidet med teoretisk og politisk fornyelse går alt for smått, og støter mot sterke konservative strømninger. Partiets sekteriske historie gjør det også vanskelig å gjøre AKP til noe samlende kraftsentrum for revolusjonære. Da er mulighetene for videreutvikling større i RV. Men for at RV skal kunne bli noe mer enn et utgangspunkt, må partiet fornyes; både organisatorisk og ikke minst politisk.

Demokratisk sosialisme

Den første betingelsen er at RV trekker konsekvensene av det endelige sammenbruddet for de stalinistiske byråkratregimene i Sovjet, Øst-Europa og Kina. En holdbar sosialismemodell må klart og entydig avgrense seg mot det de statsbærende kommunistpartiene bygget opp i disse landene. Den må i stedet ta utgangspunkt i folkelig sjølorganisering, i arbeiderklassens masseorganisasjoner, i sjølforvaltning av økonomi og samfunn. Forsvaret av demokratiske rettigheter (organisasjonsfrihet, pressefrihet mm) må være kompromissløst. Sosialismen må også stilles opp som en motsetning til «klientstaten», hvor befolkningen er atomisert og staten gjennom sitt byråkratiske apparat tar seg av «massenes velferd». I det sosialistiske samfunnet må mest mulig makt ligge i sjølforvaltingsorganene på grunnplanet, og folks egenaktivitet og deltagelse brukes som en virkelig ressurs. Dette er også den eneste måten en planøkonomi kan fungere på.

En nasjonal rammeplan som setter hovedprioriteringer, må kobles sammen med stor grad av selvbestemmelse for de lokale enhetene. Bare slik kan folks skaperkraft utløses. Demokratiet er således en produktivkraft i det sosialistiske samfunnet. I arbeidet med en ny sosialismevisjon må det gjøres mye teoretisk nybrottsarbeid. Men vi starter ikke på bar bakke. For det første har arbeiderbevegelsen internasjonalt konkrete erfaringer med forsøkene på å bygge opp sjølstyreorganer (de russiske sovjetene, rådsbevegelsen i Italia på 1920-tallet, opprøret i Ungarn i 1956, Solidaritets første fase i Polen osv). For det andre har den antistalinistiske venstresida faktisk diskutert disse spørsmålene helt siden 70-tallet.

Sosialdemokratiets krise

Det er også viktig at RV forstår det grunnleggende skiftet som er i ferd med å skje innen sosialdemokratiet. DNA har vært det bærende partiet for den kapitalistiske utviklinga i Norge etter krigen. Denne posisjonen har partiet kunne ha fordi det fortsatt i en viss mening er et arbeiderparti. Partiet har kunnet hente massiv støtte i arbeiderklassen fordi det har vært det viktigste redskapet for å «bytte» fred og ro i arbeidslivet med sosiale reformer. Dette «byttet» var også lenge til fordel for borgerskapet, i en situasjon hvor verdensøkonomien som helhet var i kraftig ekspansjon.

«Klassekompromiss» er et begrep som er blitt brukt for å beskrive denne situasjonen. DNA som parti har vært bærere nettopp av dette kompromisset. Dette «klassekompromisset» er nå i ferd med å gå i oppløsning. Hovedgrunnen er at borgerskapet ikke lenger har nytte av det. I den lange nedgangsbølgen som nå preger kapitalismen, er det nødvendig med en storstilt omfordeling av verdiene i samfunnet fra lønn til profitt; med en radikal forbedring i vilkårene for kapitalakkumulasjon. Fordi sosialdemokratiet fullt og helt identifiserer seg med det kapitalistiske systemet, danser man etter borgerskapets og industriens pipe. Den tradisjonelle sosialdemokratiske «velferdsstatspolitikken» erstattes av markedsliberalisme og EF-tilpassing. Men denne situasjonen er ikke uproblematisk for DNA. Gnisningene mellom DNA og fagbevegelsen er økende. Dette gjelder både holdningen til innstrammings- og arbeidsløshetspolitikken og til EF-spørsmålet. Den DNA-lojale toppen av fagbyråkratiet har gjentatte ganger måttet fungere som brannkorps overfor opposisjonelle strømninger.

Misnøyen kommer også til uttrykk gjennom sviktende velgeroppslutning, partiet nærmer seg nå faretruende den symbolske grensa på 30 prosent. Dette er klare signaler på sprekker i DNAs hegemoni i arbeiderklassen og i fagbevegelsen. Det åpner muligheter både for det fagopposisjonelle arbeidet og for sprekkdannelser på grunnplanet i DNA. For RV, som må ha som utgangspunkt å bygge et nytt arbeiderparti, åpner dette store muligheter, større muligheter enn dem som fantes på 1970-og 80-tallet.

SVs rolle

I dagens situasjon spiller EF-kampen en sentral rolle i forhold til dette perspektivet. Det er viktig å merke seg at dette ikke er noe særnorsk fenomen. Den svenske «Arbetarlistan» og turbulensen i det britiske arbeiderpartiet er eksempler på den samme prosessen. Samtidig viser disse eksemplene at det slett ikke ligger noen automatikk i at det er den revolusjonære venstresida som vil «tjene» på sosialdemokratiets krise. Derfor er diskusjonene om en riktig taktikk i forhold til dette spørsmålet svært viktig for RV.

SV er det partiet som i første omgang har profittert på DNAs krise. Partiet har kunnet målbære solidaritets- og miljøholdninger som står sterkt i folket. Samtidig har ledelsen, med Erik Solheim i spissen, lagt seg stadig tettere opp til Arbeiderpartiet. Partiet er i ferd med å forkaste marxismen, og nedtone sin antiimperialitiske profil. Denne høyreutviklingen er imidlertid ikke noen smertefri prosess. SV har tradisjonelt vært et sammensatt parti, som også har hatt revolusjonære sosialister i sine rekker. Sosialistisk Ungdom har vært og er det viktigste alternativet for radikaliserte unge. Deler av det «faglige SV» er i opposisjon til ledelsen. For RV er den videre utviklingen i SV viktig. Deler av SV-opposisjonen hører hjemme i et revolusjonært parti, og dette bør være RVs utgangspunkt i forhold til SV-debatten.

RV må vise stor vilje til usekterisk enhetsarbeid på konkrete saker, og oppfordre opposisjonen til å ta opp kampen om SV. I siste instans er RVs evne til å bygge opp et fungerende demokratisk aktivistparti til venstre for SV, det som kan gi polariseringen i SV fart. Samtidig er det viktig å huske på at SV neppe kan «ta over» DNAs plass i fagbevegelsen. Partiet har sitt sterkeste feste blant ansatte i offentlig sektor med høy utdanning, og hele partikulturen og arbeidsmåten er preget av dette. SV har svake tradisjoner i utenomparlamentarisk arbeid, og er i mye og mangt et «valgparti». I mange tilfeller (kanskje særlig i fagforeningene i industrien) vil forholdet til venstresosialdemokrater i DNA være viktigere enn forholdet til SV.

Omgruppering

Både utviklinga i DNA og i SV (og i og for seg NKPs oppsmuldring) viser hvor viktig det er at RV utvikler seg til et åpent og demokratisk parti, et reellt politisk verksted for revolusjonær teori og praksis. Bare gjennom en slik åpenhet, kan RV møte eventuelle oppbruddstendenser på en konstruktiv måte. 1970-tallets ferdige «verdensanskuelser» og sekteriske skråsikkerhet må erstattes av meningsbryting og erfaringsutveksling. Dette er også en forutsetning for at RV skal ha mulighet til å trekke med seg radikale aktivistene som ikke tilhører noe parti, nyradikalisert ungdom og folk som jobber innenfor «bevegelsene».

Den stalinistiske «kaderparti»-tanken med sterk toppstyring og forbud mot tendensorganisering og tverrkontakt innad må definitivt kastes på skraphaugen. I stedet må RV lære seg å leve med meningsbryting, med skarp diskusjon og uenighet. Utfordringen blir å sørge for at diskusjonene og meningsbrytingen ikke blir et mål i seg sjøl; ikke lammer RVs evne til å handle politisk. Eksperimenteringen med nye organisasjonsformer og samarbeid mellom revolusjonære fra ulike teoretiske tradisjoner er for øvrig heller ikke noe særegent for Norge.

Nittiåras utfordring

I Europa har vi flere eksempler på tidligere «konkurrenter» som har fusjonert for å forsøke å møte 1990-åras utfordringer. I Danmark har fire organisasjoner gått sammen i en felles valgfront og startet utgivelsen av en felles ukeavis. I Spania ble nylig de to største gruppene til venstre for Kommunistpartiet samla i en organisasjon. En uhyre spennende utvikling har nettopp starta opp i Italia: Etter en sprekk i det italienske kommunistpartiet (folk som protesterte mot PCIs «sosialdemokratisering») som tok med seg over 100.000 av partiets medlemmer, har det nå blitt stifta et nytt parti som samler hele den italienske venstresida.

Også i den tredje verden ser vi liknende eksempler. Brasils Arbeiderparti (PT) og samarbeidet mellom venstrekreftene innenfor Frente Amplio i Uruguay er eksempler fra Latin-Amerika. Interessant er det at den latinamerikanske venstresida også har fått i gang en diskusjon på kontinental basis. Det er hittil avholdt to konferanser hvor hele den latinamerikanske venstresida (68 organisasjoner fra 22 land) har møttes til diskusjon om sosialismens framtid og revolusjonær strategi. I Nord-Afrika ble fusjonen av fire organisasjoner i Senegal i desember fulgt opp av et tilsvarende forsøk på å starte et panafrikansk forum.

Kanskje RV kunne ta på seg rollen som pådriver for et tilsvarende europeisk nettverk, kimen til et alternativ til kapitalens Europa/EF-visjon?

Demokratisk

Hvordan skal RV kunne klare å bygge opp en organisasjon som på den ene sida er i stand til å leve med indre politisk uenighet og skarpe debatter, og på den andre sida evner å handle enhetlig? Dette krever en organisasjonsmodell som klart avgrenser seg fra den stalinistiske.

Første betingelse er at politisk uenighet ikke i utgangspunktet stemples som uttrykk for ulike klasseinteresser. Den revolusjonære bevegelsen vil på godt og vondt avspeile de motsetningene som finnes innenfor arbeiderklassen; mellom kjønn, mellom etnisk tilhørighet, mellom faggrupper og mellom generasjoner. Et sunt revolusjonært parti vil også avspeile ulik vektlegging i ulike deler av den progressive bevegelsen; mellom miljøhensyn og hensynet til arbeidsplasser, mellom behovet for internasjonal arbeidersolidaritet og behovet for å forsvare nasjonale interesser, mellom langsiktige mål og kortsiktige kompromisser.

Slike motsetninger er reelle samfunnsmessige motsetninger, og kan ikke løses gjennom ledelsesdiktat og direktiver. Den eneste fornuftige måten å behandle disse motsigelsene på er at partiet gis en maksimal demokratisk organisering. Dette innebærer blant annet retten til å ta kontakt på tvers i organisasjonen, retten til å bygge nettverk og til å organisere politiske tendenser og fraksjoner. I dagens RV er det en sterk tendens til å løse politiske motsetninger gjennom organisatorisk manipulering. Dette er en arv fra det sentralistiske «kaderpartiet» AKP, som det må bli slutt på.

Hvor går RV?

Debatten om oppbygging av RV er allerede kommet et stykke på vei. Plattformen for AKP-sentralstyrets mindretall i høst (trykket som bilag til internavisa Opprør) en et bra utgangspunkt. Det samme er synspunktene som er presentert av f.eks. utbryterne fra AKP i Sør-Trøndelag i februar i år og av årsmøteflertallet i Bergen RV. Det er derfor ikke noen grunn til her å gå konkret igjennom oppgavene på kort sikt. Det største problemet ligger dessverre fortsatt i AKP. Tesen om å bygge «både RV og AKP» betyr spill av krefter, og kan bety at deler av AKP i praksis vil forsøke å bremse RVs utvikling til et selvstendig parti.

Tida fram mot landsmøtet i 1993 vil vise om dette er tilfellet. 1992 blir et viktig år for RV. Klarer vi i år å legge grunnen for et sterkt parti, bygget opp fra grunnplanet gjennom aktive lokallag med allsidig politisk virksomhet, har vi tatt det første skrittet. Vi i AMG skal i alle fall delta for fullt i dette arbeidet.

---

– Jeg er fortsatt marxist og sosialist. Jeg har fortsatt samme synet på kapitalisme og imperialisme. Jeg vil fortsatt bruke så mye tid som mulig til å slåss for et sosialistisk samfunn, skriver RVer og tidligere medlem av AKP, Peder Martin Lysestøl.

Jeg vil i denne artikkelen så kort som mulig legge fram min argumentasjon for at jeg etter årsmøte i Sør-Trøndelag AKP 1992, valgte å melde meg ut av AKP og i stedet bruker den tida jeg har til politisk arbeid på å bygge opp RV som revolusjonært parti. Dette kan kanskje av enkelte virke som en beslutning om å avslutte et revolusjonært arbeid som har pågått siden 1964.(Først SF, så SUF, så AKP.)

Jeg håper det som er skrevet under viser at det ikke er snakk om denne typen drastiske standpunkt. Jeg er fortsatt marxist og sosialist. Jeg har fortsatt samme synet på kapitalisme og imperialisme. Jeg vil fortsatt bruke så mye tid som mulig til å slåss for et sosialistisk samfunn. Det dreier seg nok litt om ideologi og politiske standpunkt. Men først og fremst dreier det seg om hvordan vi mest hensiktsmessig skal bruke de relativt små kreftene vi har på en best mulig måte i årene framover.

Tre alternativer

Etter AKPs landsmøte har vi stått overfor tre mulige alternativer.

1. Bygge både RV og AKP. Dersom dette skulle være annet enn en taktikk, har et slikt alternativ bare mening om de to partiene er forskjellige. Vi kunne selvsagt tenke oss et stramt kaderparti-AKP og et breiere, mer åpent parti, RV. Jeg har tre hovedargument mot denne strategien: For det første, den er enormt ressurskrevende i ei tid hvor de revolusjonære kreftene er svake og hvor det er stort behov for å samle krefter. En slik spredning av kreftene kan føre til at vi hverken greier å bygge AKP eller RV. For enkelte, som han store oppgaver i et av partiene, blir det umulig å delta i det andre. Som fylkestingsrepresentant vil bl.a jeg være i en slik situasjon.

2. For det andre, det er ikke politisk behov for det. Det kunne vært behov om RVs politiske linje var svært forskjellig fra AKPs, at RV nærmest var en front. Ingen aktive i RV planlegger å beholde RV som front. Det kunne også være behov for to nokså like partier om vi levde under fascistiske forhold og AKP varden illegale delen av bevegelsen. Etter 1975 mente vi at dette kunne bli situasjonen i nær framtid. Jeg ser ikke bort fra at vi i vår levetid, vil oppleve en slik situasjon. Men i dagens situasjon mener jeg det er umulig å bygge partier ut fra en slik strategi.

3. For det tredje, en slik deling av de revolusjonære kreftene virker forvirrende på folk, skaper usikkerhet om hva vi står for, og svekker tilliten. Det blir vanskeligere å få oppslutning om begge alternativene.

Ett parti

Dette har vært mitt standpunkt i lengre tid. Nå ser det ut som om dette er umulig innafor ei rimelig tidsramme. En god del folk i AKP vil opprettholde partiet, uansett hva jeg mener. Dette er dermed reelt sett, ikke lenger noe alternativ. Det betyr dermed at jeg, når jeg ikke har tro på to partier, må velge. Dessverre betyr dette at jeg også må skille lag med en god del kamerater, som jeg i årevis har jobba sammen med politisk, og som jeg har stor respekt for. Men den politiske avstanden burde ikke bli større enn at vi reellt fortsatt må kunne samarbeide om det meste.

AKP eller RV?

Dette er det tredje alternativet. Jeg er tvunget til å velge. Som det framgår av det jeg har sagt over, har jeg foretatt et valg. Under vil jeg prøve å legge fram hovedinnholdet i den analysen som har ført meg fram til dette standpunktet.

Det er enighet om at vi må ha et revolusjonært parti. Men hva er det? Marx skriver nesten ikke noe om partiet. Lenin bygde sitt parti under helt spesielle politiske forhold. Da det tyske KP var på sitt største , var det temmelig forskjellig fra bolsjevikpartiet. Også AKP forandret seg en del etter 1975, selv om vi hele tida har vært sterkt påvirket av Lenins partiteori.

Partiformen må også sees i forhold til den politiske og ideologiske situasjonen. Det er klart partiet må bli annerledes under illegale forhold enn under demokratiske forhold. Dette er altså ikke så enkelt. Jeg vil under trekke inn noen forhold jeg mener er viktige å ta hensyn til når partitype skal avgjøres.

1. Ideologi-metode. Partiets ideologiske plattform må etter min mening være marxisme. Dette betyr først og fremst å ta utgangspunkt i Marx sine teorier, supplert med andre marxister som Lenin, Mao m.fl på enkeltområder. Jeg mener vi her kan ha stor nytte av å studere marxister i ulike «leire» for å ta med oss det vi har nytte av og lære av feil. En stor svakhet med AKP har vært at partiet har orientert seg for snevert og usjølstendig i forhold til de ulike marxistiske teoretikerne. Marxismen er ikke et dogme. Derfor betyr dette først og fremst å anvende den marxistiske metoden på dagens virkelige verden. Den marxistiske metoden betyr å ha en historisk-dialektisk tilnærming til politikken. Og å studere både utviklinga i basis og klassekampen når vi skal analysere den politiske situasjonen. Å studere både teori og praksis. Men praksis er det avgjørende kriteriet på sannhet!

De grunnleggende spørsmåla partiet må studere og ha et standpunkt til er (tror dette må være de viktigste): – klassekampen – kvinneundertrykking – imperialisme – rovdrift på miljøet – situasjonen for kapitalismen – statens rolle, herunder de parlamentariske organene – partienes rolle.

På alle disse områdene kan vi fort bli enige om hovedlinja, men i «ytterkantene» kan det være uenighet. Det viktigste nå er å gjenreise den ideologiske og politiske debatten. Ikke å avgrense oss fra dem vi ikke er helt enige med.

2. Den politiske situasjonen. Valg av parti avhenger også av vurderinga av den politiske situasjonen. For meg er disse forholda viktige:

a. Situasjonen i den tredje verden er fortsatt prega av nederlag og at imperialismen er på offensiven. Perioden før 1975 med seire for den tredje verden, ser ut til å ligge langt fram.

b. Utviklinga i sosialistiske land er både et informasjonsproblem og et spørsmål om den reelle situasjonen. Vi har i dag helt andre kunnskaper om den virkelige situasjonen i land som vi har regnet som sosialistiske – Kina, Albania. Den kunnskapen vi i dag har, gjør at jeg mener vi i dagens verden ikke har land jeg vil regne som sosialistiske. Samtidig er vi i en situasjon hvor Sovjet og Øst-Europa har brutt totalt sammen. Dette betyr at vi ikke har «modeller», som vi hadde tidligere. Og det betyr at tilliten til sosialismen i arbeiderklassen og blant progressive er langt mindre, i hvert fall prega av stor nøkternhet.

c. Den politiske situasjonen i Norge er prega av den internasjonale krisa i kapitalismen; mer intens rivalisering og økonomisk krigføring mellom de imperialistiske stormaktene, store omstillinger (EF) innafor landet, offensiven overfor arbeiderklassen etc. Arbeiderklassen er politisk svekka. I denne situasjonen har det også skjedd viktige endringer i klasseforholda i landet. Samtidig møtes dette av ulike typer av motbevegelser: Nei til EF, forsvar av offentlig sektor, miljøkamper, antirasisme. Fortsatt er det borgerlige demokratiet omtrent som tidligere, men det kommer stadig tiltak i retning av å svekke demokratiet.

RV har hatt framgang i valg, størst der vi har greid å knytte oss til motbevegelsene og avsløre de borgerlige partiene. Konklusjon:

• Det revolusjonære partiet må være bygd på marxisme, men udogmatisk og ha rom for ulike tolkninger. Ingen kan påstå at de har fasiten, hverken fra Marx eller «modeller». Dette åpner for spennende utfordringer og mye sjølstendig studering.
• De revolusjonære kreftene er for oppsplittet og svekket. Situasjonen krever større samling.
• Det er nødvendig å utnytte de politiske mulighetene maksimalt under demokratiske forhold. Partiet må
• derfor stå åpent fram og utnytte de parlamentariske organene så langt som mulig.
• De parlamentariske organene gir bare begrensa muligheter til å påvirke politikken. Partiet må hele tida arbeide i utenomparlamentariske organer, spre KK og ta initiativ til demonstrasjoner o.l.
• Et revolusjonært parti har bare aktive medlemmer å stole på. Det betyr at partiet må legge stor vekt på politisk og organisatorisk skolering av flest mulige medlemmer.
• For å sikre aktivitet og demokrati, må medlemmene, så langt som mulig, være organisert i partilag.

Hva slags parti?

Teoretisk sett kan både AKP og RV bygges opp etter de prinsippene jeg har nevnt over. Begge partiene har styrker og svakheter. Jeg skal kort nevne noen: AKPs styrke er fortsatt erfarne kadere og en organisasjonsstruktur som fungerer til en viss grad. Partiet har et ferdig utvikla program som er revidert i forhold til den politiske situasjonen og tidligere feil. Partiet har også gjort mye bra arbeid på en rekke områder, og har fordelen av å bygge på disse erfaringene i det videre arbeidet. Partiet har også internasjonale kontakter som er viktige for å få informasjon og drive aktivt internasjonalt arbeid.

Problemet med AKP for meg er følgende: Mange av partiets ledere er fortsatt sterkt prega av den situasjonen på 1970-tallet da partiet hadde si storhetstid. Det er for liten forståelse av det særegne i situasjonen slik den var, noe som gjør at en god del fortsatt tror at «situasjonen vil komme tilbake». Etter min mening dreier dette seg om:

SUF utviklet sin politiske linje og strategi for partibygging under påvirkning av den nye gymnas- og studentbevegelsen. Ungdom fra folket samlet seg på de store lærestedene. Aldri har ungdom vært i en så fri situasjon. Vi skulle erobre framtida. Alle var sikret arbeid. Ingen risikerte noe ved å bruke tida til politikk i stedet for å studere.

Husmorepoken var slutt. Jenter skulle jobbe. Jenter skulle studere. Dette førte til en rask radikalisering av kvinner i tusener. Disse ble en viktig drivkraft i den radikale ungdomsbevegelsen.

De første tendenser til etterkrigskrisa, strukturrasjonalisering, effektivisering av offentlig sektor, førte til at ungdom reagerte. De få streikene som var, fikk kraftig støtte. Vi ville slåss mot all undertrykkelse!

Den internasjonale situasjonen var preget av optimisme. Den alliansefrie bevegelsen, Kina, den tredje verden var på offensiven. I Indokina hadde folket reist kampen mot USA-imperialismen. I Palestina kjempet det lille, heltemodige palestinske folket.

De gamle partiene var ikke i stand til å fange opp den nye tida. Vi forkastet kompromissmakerne og reformistene. Vi ville gi arbeiderklassen og undertrykte folk uforbeholden støtte.

Det trengtes noe nytt. Det var ei ny tid!

Kina ga svaret på den nye retningen. Kina gikk imot reformismen. Den store polemikken viste at innafor marxismen gikk det to veier: Den revolusjonære, Kinas, og den reformistiske, Sovjets. Vi valgte Kinas vei.

Den unge , norske opprørske ungdomsbevegelsen, valgte, i ei tid fortsatt prega av høykonjunktur, Kinas vei. Jeg mener vi valgte riktig vei. Men, vi var unge, uerfarne. Når vi valgte Kina, valgte vi ganske ensidig og unyansert. På det verste ble vi tilnærma troende. Vi evna ikke å utvikle et positivt, men kritisk forhold til Kina. Vi aksepterte for mye i deres analyse. Vi kopierte for usjølstendig deres situasjon. Vi forsto ikke det hav av forskjell som var mellom det å bygge et revolusjonært parti i det industrialiserte, borgerlig-demokratiske Norge og i et tredjeverdenland, ofte under illegale forhold. Derfor ble vår analyse av verdenssituasjonen for enkel. Derfor ble vår analyse av partibygging under våre forhold for ensidig. Derfor ble vi alt for ukritisk til de indre forholda i Kina og Albania.

Det har ennå ikke vært en grundigere sjølkritisk diskusjon i partiet som går igjennom disse forholda. Dette er etter min mening en av årsakene til at mange fortsatt holder fast på dagens AKP. Mye er forandret i AKP siden den mest dogmatiske og sekteriske perioden. Men fordi det ikke har vært en grundig ideologisk diskusjon av fortida, dukker dogmatismen og sekterismen stadig fram igjen. Noen forandringer tvinger seg fram, men motviljen mot et oppgjør med partimodellen vi bygde opp, er sterk hos mange av de jeg regner som gamle ledere.

AKP ble bygd fordi de gamle partiene ikke var noe alternativ for oss. Dagens ungdom møter ikke den verdenen vi møtte. I ei tid med virkelig krise, er det ikke så lett å være idealistisk. For dagens ungdom har også AKP-alternativet feilet. Vi som forsvarte Kina. Som trodde på Albania. Med hvilken rett skal vi vente at ungdom slutter opp om oss når våre modeller har rast så til de grader sammen?

I stedet for å trekke ungdom med på en diskusjon om dette, være åpen for at vi har tatt mye feil, forsvarer AKP vår modell.

Det som er nevnt over, gjør at partiet ikke vil kunne samle den revolusjonære venstresida, og heller ikke virke samlende for andre. Særlig er dette en svakhet i forbindelse med rekruttering av ungdom.

Kadersituasjonen i partiet er også et problem. AKP er et parti som nå har ti år med organisatorisk tilbakegang. Dette preger i dag medlemmene sterkt. Svært mange medlemmer og partilag har opphørt å fungere. Mange steder i landet foregår alt i dag medlemmenes politiske arbeid gjennom RV.

Å gjenreise et parti som har gått såvidt mye tilbake, og som i tillegg i stor grad er et generasjonsparti, ser jeg på som en svært krevende oppgave.

At AKP ikke sjøl kan ta del i parlamentarisk arbeid er et annet stort problem. Dette er særlig en stor svakhet i ei tid hvor vi har muligheter til å jobbe åpent politisk. Få andre områder av politikken gir slike muligheter til å markedsføre oss som det parlamentariske. Å jobbe i skyggen av RV gir AKP et betydelig handicap.

Jeg har svært liten tro på at det vil være mulig å gjøre AKP til det ene partiet revolusjonære trenger. De politiske og ideologiske problemene er en ting. Men problemet med det parlamentariske arbeidet vil vanskelig kunne løses, så lenge RV er et alternativ og AKP ikke sjøl stiller til valg direkte eller i en valgfront.

Er RV bedre?

RV har tidligere vært AKPs valgallianse og er sterkt prega av det. Etter at det er vedtatt at RV skal bli parti, gir dette muligheter for en ideologisk og politisk flying start.

RV kan bygge på det beste i AKP og lettere forkaste ting vi mener er feilaktig.

RV har en god del av den samme typen medlemmer som AKP. Men antallet er større, bredden er større, og jeg tror entusiasmen også er større. RVs medlemmer er mindre skolerte, er mindre innstilt på hardt arbeid, men reelt, kanskje mer hardtarbeidende?

Det RV har av program er utvikla med sikte på at RV har vært valgallianse. Nå må programarbeidet få et annet siktepunkt og det må utvikles. Men det RV i dag har av program, plasserer partiet klart innafor en revolusjonær, marxistisk tradisjon. Det vil sikkert stå strid om mange programatiske saker, men etter min mening er situasjonen innafor den sosialistiske bevegelsen slik at vi bør vise nokså stor teoretisk åpenhet. Det er i dag viktigere å åpne for debatt om mange teoretiske spørsmål enn å programfeste ei linje.

RV mangler AKPs organisasjon, men selvsagt også AKPs organisasjonsproblem. Det vil sikkert oppstå strid om hvor fast RV skal organiseres, men jeg har stor tro på at folk flest ønsker både partilag, aktivitet og en kontigent som monner.

RVs sterkeste kort er det parlamentariske arbeidet. Dette gir partiet en stor fordel både i markedsføring av politikken og i innflytelse. Nå må demokratiet styrkes i det parlamentariske arbeidet ved at representantene i større grad knyttes til partidemokratiet. At RV nå er parti gjør at det parlamentariske arbeidet må bli en del av partiets strategi og sees i forhold til den helhetlige partiplanen. Slik vil dette sterke kortet i framtida kunne utnyttes ennå langt bedre.

I forhold til marxister utafor RV og AKP og i forhold til unge folk vil RV være langt mer egna til å samle oppslutning og forene ulike retninger. I dagens situasjon må dette være en viktig målsetting med partibyggingen.

Når jeg velger å satse på RV, er det ikke fordi jeg ikke ser RVs svakheter, eller fordi jeg tror dette blir en lett match. Ingen kan garantere at vi vil lykkes, hverken med AKP eller RV. Jeg mener imidlertid mulighetene til å bygge det revolusjonære partiet jeg mener vi trenger i årene framover, er klart størst ved å satse på RV. Derfor blir dette mitt valg.

Kari Celius er tobarnsmor og ingeniør.
Hun er politisk aktiv i Arbeidermaktgruppa i Oslo og RV-laget i Oslo bydel 5.
Kjersti Ericsson: Den flerstemmige revolusjonen

---

Boka Den flerstemmige revolusjonen er den første politisk-teoretiske boka til Kjersti Ericsson siden Søstre, kamerater! fra 1987.

Etter massakren i Beijing, omveltingene i Øst-Europa og Sovjetstatens endelige fall er det nødvendig å se kritisk på sin egen politiske ballast, og prøve å finne ut hvilke deler av den man kan ta med seg videre og hvilke deler som bør få hvile på historisk museum. Dette har vært en av Kjersti Ericssons målsettinger med boka.

En hovedmålsetting har dessuten vært å gi en beskrivelse av virkeligheten som får med seg perspektivet til de hardest undertrykte i verden; kvinnene og folka i den tredje verden. Hun er skarp i sin kritikk av den klassiske sosialistiske modellen der revolusjonen beskrives som «en mektig, enhetlig bølge som ruller fram og river med seg alt».

Kjersti Ericsson er ydmyk og innrømmer at hun ikke har noe helhetlig politisk teori. Hun er skeptisk til planøkonomi, fordi de historiske forsøkene på planøkonomi har gitt sterk sentralstyring og et håpløst byråkrati, som ikke har vært i stand til å tilfredsstille folks behov.

I stedet lanserer hun ideen om et slags «polysentrisk samfunn», der lokalsamfunnene styrer seg sjøl og organiserer økonomi og produksjon etter lokale behov og forutsetninger.

Et annet poeng har vært å videreutvikle det kvinnepolitiske grunnlaget som ble lagt i Søstre, kamerater! og med Siri Jensens «to-spiss-teori».

I denne artikkelen vil jeg først komme med noen generelle kritiske bemerkninger og så prøve å sette boka inn i en politisk sammenheng. Deretter vil jeg gå inn på noen av problemstillingene som blir tatt opp, blant annet spørsmålet om kjerneproletariatets sentrale rolle og utviklinga av revolusjonær bevissthet. Til slutt vil jeg ta opp to vanskelige spørsmål som Kjersti Ericsson berører, og som det er viktig for revolusjonære å diskutere: Spørsmålet om forholdet mellom direkte demokrati og overordna plan og spørsmålet om de begrensningene som økologien setter på den industrialiserte produksjonen.

Jeg kommer ikke til å gå så mye inn på de kvinneteoretiske spørsmåla i boka. Det er ikke fordi jeg ikke synes de er viktige eller interessante å diskutere. Snarere tvert imot, en grundig diskusjon ville kreve minst en artikkel alene.

Ei bok i boka?

Da jeg leste boka slo det meg at det på en måte er ei «bok» inni boka. Den indre boka er en vitenskapsteoretisk bok som inneholder kritikk av det naturvitenskapelige verdensbildet som ikke griper virkelighetens og hverdagslivet sammensatthet. Dette er en kritikk som både er grundig dokumentert og rikt illustrert av eksempler, f.eks. hvordan kvinners ulønna arbeid usynliggjøres fordi det utelates fra BNP, og hvordan velvillig norsk u-hjelp gjør vondt verre i den tredje verden fordi den med sine vestlige øyne ikke ser hva som trengs. Det meste som står der, kan jeg uten videre slutte meg til! Særlig den delen som beskriver kvinners hverdag.

Den ytre boka er et nokså tynt ferniss av løsrevet politisk teori. Dels henger den ikke sammen, og dels er den full av motsetninger og dogmer.

Kaderparti nødvendig

Kjersti Ericsson avgrenser seg mot den klassisk marxistiske forståelsen av at kapitalismen må få utvikle produktivkreftene før den kan erstattes av sosialismen. Industrialisering før revolusjonen er altså en objektiv forutsetning for sosialistiske produksjonsforhold etter revolusjonen. Hun knytter denne forståelsen sammen med et bestemt partisyn, at klassekampen trenger å bli ledet av et parti som skal være det bevisste elementet og forstår og tolker kapitalismens lover, slik at arbeiderklassen ikke kjemper imot det som med nødvendighet må komme, kapitalismens fall. Hun antyder at Mao med sitt syn på revolusjonen i ikke-kapitaliserte land brøt med «den store bølgen». Spørsmålet er om hun da mener både partisynet og synet på industrialiseringas nødvendighet. Jeg kan ikke se at Mao sto for noe helt annet, sjøl om han tilførte en analyse av utviklinga i de ikke-industrialiserte delene av verden. Maoismen bygget videre på den leninistiske partimodellen, og kan vel sies å være en ny grein på det samme treet – eller på en annen måte: den delen av «den store bølgen» som traff Kina. Jeg lurer på om det bare er den klassiske marxistiske analysa som får skylda for sosialismens diskreditt, mens Kjersti Ericsson ønsker å beholde den leninistiske partimodellen og maoismen.

Helhetsyn

Kjersti Ericsson tar ikke mål av seg til å levere en helhetlig politisk teori. Det er for så vidt greit, men det er klart at AKP som parti har bruk for et nytt teoretisk/politisk fundament, nå som alle heltene er døde. I Klassekampen 20. februar får vi vite at AKP skal sette i gang et storstilt studieopplegg, der Den flerstemmige revolusjonen er et av de verkene som skal studeres. Det må jo bety at den skal være en viktig del av det fundamentet partiet skal bygge videre på, og derfor må «innlæres» i organisasjonen.

For et revolusjonært parti som skal ha ei framtid, er det viktig å utvikle en helhetlig revolusjonsteori som kan være gyldig både for de vestlige kapitalistiske landa og for de ikke-kapitaliserte. Men det spørs om man kan kritisere akkurat Kjersti Ericsson for ikke å ha utviklet det teorien og så skrevet boka om den.

Til slutt litt om kilder: Jeg synes at Kjersti Ericsson har vært vel intern i sitt valg av kilder. Det fins politisk tenkende personer og grupperinger også utenfor ml-bevegelsen, og det kan jo tenkes at det er blitt gjort teoretisk nybrottsarbeid der også. Tross alt fins det revolusjonære grupperinger som har vært uten stjerner å følge i atskillige tiår.

Kjerneproletariatet

Kvinnene og folk i den tredje verden er objektivt sett de mest undertrykte i verden. Imidlertid blir det problematisk nå de blir revolusjonære subjekter utifra sin undertrykthet. Jeg synes det er en tendens til at Kjersti Ericsson, utifra rent moralske kriterier, overser at mangel på de mest fundamentale godene og undertrykkelse generelt demper og begrenser mulighetene for opprør, i stedet for å forsterke dem. Det er ikke slik at de som reint faktisk har mest behov for at kapitalismen skal knuses, er de som er best i stand til å knuse den.

I Arbeidermaktgruppas tidlige barndom (tidlig på 1980-tallet) hadde vi bånd til Socialist Workers Party i England. Der var oppfatningen at klassekampen og den politiske virksomheten ville blomstre opp når den økonomiske krisa i Europa fikk utvikle seg. Det vi senere fikk oppleve, var at det motsatte var tilfelle, at krisa drev klassekampen tilbake. Tror Kjersti Ericsson noe tilsvarende når det gjelder landene i den tredje verden, at etter hvert som trykket fra verdenskapitalismen øker, vil de kaste av seg de imperialistiske åket og «melde seg ut av verdenskapitalismen»? Og at kapitalismen på den måten taper skanse for skanse? Dette forutsetter i så fall et element av «tro». I tilfelle det skjer, vil ikke det som erstatter kapitalismen være sosialisme.

Å være ledende i kampen mot kapitalismen forutsetter ikke bare at man har bevissthet om seg sjøl som undertrykt, men også at man har bevissthet om egen styrke og mulighet for sanksjoner. I kampen mot kapitalismen er den mest effektive måten å sanksjonere på å strupe merverdiproduksjonen. Dette er det bare kjerneproletariatet som er i stand til. I tillegg får det sin styrke fra allerede å være organisert som et kollektiv på grunn av måten produksjonen er organisert på, fra felles historie og tradisjoner og ved å være mange på hver arbeidsplass. Disse aspektene vil i mange tilfeller være like viktige som evnen til å ta kontrollen over merverdiproduksjonen.

Bevissthet

I «den indre boka» sier Kjersti Ericsson mye lurt om demokrati, om hvordan maktstrukturen under sosialismen må være organisert på lavest mulige nivå, med den målsettinga å organisere hverdagslivet på en fornuftig måte, i tråd med de lokale behova. Dette blir rota til i slutten av boka (kapitlet «Trengs det ledelse?»), når hun skal beskrive hvem som skal lede i arbeiderklassen og hvordan revolusjonær bevissthet utvikler seg. Igjen vil det være partiet som skal lede, fordi det er de som har utvikla bevissthet om hvilke motsetninger og undertrykkende strukturer som man har tatt med seg fra kapitalismen. Dette gir uttrykk for et syn på utviklinga av revolusjonær bevissthet som jeg ikke kan slutte meg til. Jeg ser på dette som en kollektiv prosess, og er vel her mer i tråd med Rosa Luxemburg. Revolusjonær bevissthet utvikles ved at en gruppe gjør erfaringer, oppsummerer disse og handler systemoverskridende. På den måten kan ikke revolusjonær bevissthet spres «fra en person til en annen», rett og slett fordi den ikke er en bevissthet som hver enkelt har (fordi de har lest, studert eller blitt overbevist), men en kollektiv bevissthet som kommer til uttrykk i handling, i kamp. (Dette er en måte å tolke den gamle tesen om at bevisstheten «springer ut» av kampen på.) At enkeltpersoner har revolusjonær overbevisning muliggjør revolusjonær organisering også i tider med lavt klassekampnivå, men slik organisering alene vil ikke føre til revolusjon. Den forutsetter kollektiv bevisstgjøring og handling av arbeiderklassen.

På den måten er ikke revolusjonær bevissthet noe arbeiderklassen får tilført utenfra, fra «noen andre» som forstår å tolke virkeligheten for dem, der disse «andre» er det revolusjonære partiet. Da blir det ikke bare et spørsmål om de som skal lede klassen er i stand til å se helheten og mangfoldigheten i folks hverdag. «Å gå inn i virkeligheten og hverdagen til dem du skal lede, forstå deres verden innenfra, lytte og lære og ta vare på kunnskapene og erfaringene deres.» (Den flerstemmige revolusjonen, side 213.) Hvem er det som er «du» her, er det det ledende kaderet?

Hvem skal styre?

Et slikt syn på utviklinga av revolusjonær bevissthet er etter min mening nødvendig, hvis den grasrotorganiseringa som Kjersti Ericsson legger opp til i boka si, skal være mulig å realisere. Hva er poenget med å gi folk stolthet og sjøltillit, hvis man etterpå skal fortelle dem at de ikke er i stand til å styre? Så det må partiet gjøre. At partiet utvikler seg fra å styre «for folket» til å styre «med folket» er en nyanseforskjell. Etter revolusjonen er makta «i folket». Det gir dem muligheten til «å velge bort» det revolusjonære partiet. Denne makta er det helt nødvendig å fastholde, hvis man ønsker en sosialisme som er demokratisk. Jeg tenker meg at det i den revolusjonære situasjonen og under sosialismen vil være flere partier som slåss om hegemoniet.

Kjønn og klasse

Jeg er ikke helt med i Kjersti Ericssons analyse av måten den marxistiske klasseanalysen også passer på motsetningen mellom menn og kvinner. Det er riktig at kvinneundertrykkinga er «innvevd i kapitalismens økonomiske, sosiale og politiske struktur» (Den flerstemmige revolusjonen, side 205), og at kapitalismen høster profitt av kvinnenes ulønte arbeid. Men derfra kan man ikke slutte seg til at kvinner som «kjønn» står i motsetningsforhold til kapitalen, på samme måte som arbeid og kapital står i motsetning til hverandre. Kvinner tilhører alle klasser, og har bevissthet både utifra klassetilhørighet og kjønn.

Demokrati og plan

Kjersti Ericsson drøfter det problematiske forholdet mellom direkte demokrati og overordna planer. Hvordan er det mulig å ha overordna planer for samfunnsmessig produksjon uten at det bygger seg opp et byråkrati der makta gradvis blir «skjøvet oppover»? Dette har Kjersti Ericsson helt rett i at er et av de virkelig problematiske spørsmåla! Arbeidermaktgruppa står i en tradisjon der man har tenkt seg det direkte demokratiet organisert gjennom arbeiderråd. Kjersti Ericsson er skeptisk til rådsorganiseringa fordi den tar utgangspunkt i produksjonen slik den er organisert under kapitalismen, og derfor ikke vil kunne ivareta demokratiet for dem som faller utenfor produksjonssfæren.

Jeg kan forstå den innsigelsen, men vi kan faktisk også tenke oss rådsmodellen brukt på andre arbeidsområder, uten at disse blir reine «supperåd» uten innflytelse. Det vil også være nødvendig med former for «sentraliserte styringsorganer», men her må forutsetningen være at disse består av valgte representanter som kan tilbakekalles av de som har valgt dem, og at vervene er tidsbegrensa. Noen «heltidspolitikere» kan det ikke bli snakk om under sosialismen. (Det er vanskelig å være konkret når det gjelder å beskrive en visjon.)

Det vil alltid være en fare for at det gror opp et byråkrati, en slags stat. I følge Kjersti Ericsson er det nærmest uunngåelig: «Heller ikke i land av vår type er det mulig å tenke seg en levedyktig sosialisme der flertallets interesser ikke forsøkes uttrykt gjennom et sentralt statsapparat og sentrale planer … Og staten må være garantist for noen grunnleggende rettigheter og felles standarder på ytelser som alle skal nyte godt av. Det betyr at det sentrale apparatet må ha makt.» (Den flerstemmige revolusjonen, side 176.) Jeg må spørre: hva er «staten» som skal binde sammen det «polysentriske samfunnet»? Det er klart at behovet for sentrale planer gjør det nødvendig med ei viss sentralmakt og global samordning. For meg er det likevel viktig at sentralmakta ikke skal få utvikle seg uhemma under sosialismen. Faren for byråkratisering er langt mindre når makta ligger «i folket» enn når «noen» styrer «for» eller «med» folket.

Økologi

Kapitalismen som økonomisk system kan ikke overleve. Ikke bare fordi den på en grusom måte holder store deler av verdens befolkning nede i stor nød, og på den måten er moralsk forkastelig, men fordi den av karakter er slik at den eter seg sjøl opp. Som revolusjonære må vi naturligvis ha det positive utgangspunktet at vi klarer å knuse kapitalismen, før kapitalismen tar knekken på det økologiske miljøet og gjør det umulig å bebo kloden. Men det betyr at vi ikke har all verden av tid!

Når Kjersti Ericsson tar dette opp i boka si, synes jeg det virker som om hennes løsning blir at vi vender tilbake til før-kapitalistiske produksjonsmåter. Hun ønsker å fjerne skillet mellom produksjon og reproduksjon, for å få med seg «hele arbeidet», også det ulønnete arbeidet som kvinnene gjør. Dette framtrer som en slags sjølbergingsutopi, der man gjør bruk av de naturgitte mulighetene. Det tror jeg kan bli litt vel mye saltfisk og frostskadde poteter til at det smaker godt av kommunismen for oss her oppe i nord.

Til tross for at overdreven industrialisering og teknologibruk har vært kapitalismens svøpe, må man ikke i sin frustrasjon slå over i reindyrka industri- og teknologifiendtlighet. Jeg ønsker industriproduksjon under sosialismen, og jeg tror at det er teknologisk mulig å organisere industriproduksjon som tar de økologiske hensyn som er nødvendige. Men jeg tror at sosialisme er en nødvendig forutsetning, arbeiderklassen er nødt til å sikre seg makta før teknologien kan brukes i folkets tjeneste. Jeg vil holde meg til at kapitalistisk industrialisering er en forutsetning for et sosialistisk samfunn. En industriproduksjon og anvendelse av avansert teknologi er nødvendig både for å dekke de materielle behova til alle mennesker på jorda og for å gi alle tid og mulighet til å være med og styre det nye samfunnet.

Dette er vanskelige spørsmål, men det er viktig å diskutere dem. Til det trengs det et levende revolusjonært aktivistparti, der alt kan diskuteres og ingen mener at de sjøl sitter med fasiten.

---

Det finnes et utall faktorer som motvirker profittratens fall, og disse har vært sterkt undervurdert. Særlig er det to helt sentrale faktorer som etter mitt skjønn har vært sterkt undervurdert, og det er de momentene Marx kaller billiggjøring av den konstante kapitalen og økningen av den ekstra relative merverdi.

Jeg har i en tidligere artikkel i Røde Fane kritisert det jeg har kalt mlm-bevegelsens politiske økonomi. Det har desverre ennå ikke vært noen som har sett seg anledning til å kommentere denne kritikken. For det første hevder jeg at mlm-visjonens politiske økonomi er til forveksling lik den tradisjonelle øst-europeiske. Den baserer seg på de samme grunnsetningene og til og med mange av de samme lærebøkene. NKP baserer sin politiske økonomi på nøyaktig den samme tradisjonen. Se f.eks. Hans I Kleven: Krisen og arbeidsløshet, hvorfor? (Falken forlag 1984), hvor han gir en framstilling av denne visjonen som på mange måten er bedre enn det mlm-visjonens fanebærere klarte i sin tid. Så sier mange til meg at AKP slett ikke sverger til noen politisk økonomi. Det hevder jeg er feil, og hvis det hadde vært sant hadde det vært ennå verre.

AKP publiserte i tiden fra 1973-83 mye materiale om politisk økonomi, både programmatisk i forskjellige former, og gjennom studiesirkler som presenterte partiets politikk. Rett skal være rett, de siste 7-8 årene har lite vært gjort på dette feltet, men det betyr ikke at det er tatt noe oppgjør med det man har stått for tidligere, eller at det liksom bare er glemt. Så AKPs oppfatning av den politiske økonomi står fast, og er ganske lett tilgjengelig for alle som er interessert.

Hvorfor hadde det vært mye verre for partiet AKP om det ikke hadde hatt noen oppfatning av den politiske økonomien?

Jo, fordi hvis man, som partiet gjør, kaller seg marxistisk og kommunistisk, forutsetter det en teori om sosialisme og kommunisme, og forskjellen på Marx og andre av datidens teoretikere var den samme som vi ser mye av i dag; stikkordet er den vitenskapelige sosialismen. Et av de viktige kjennetegnene ved marxismen er at ideer om sosialisme springer ut av den politiske økonomien, i og med at sosialismen er en samfunnsformasjon som springer ut av en ferdig utviklet kapitalisme. Det er hvordan man ser på det kapitalistiske samfunns økonomiske totalprosess, som bestemmer hvordan man ser på den vitenskapelige sosialismen og dens muligheter. Motstykket dengang som nå, var dem som ble kalt utopister, som bygde seg framtidsvisjoner ut i fra forskjellige andre slags teorier og virkelighetsoppfatninger. Så hadde ikke AKP hatt noen oppfatning om den politiske økonomien, måtte de følgelig vært utopister, som det for så vidt fins mange avskygninger av i Norge.

SUKP(b) umulig

I den tidligere artikkelen i Røde Fane begrunner jeg nærmere at den politiske økonomiske tradisjonen man han hatt i Øst-Europa, NKP og AKP har spilt fallitt i praksis og følgelig også må være en feil teori. Jeg tror Marx hadde rett når han i 1859 skrev i Forord til kritikk av sosialøkonomien; … Derfor stiller menneskeheten seg alltid bare slike oppgaver som den kan løse, for nøyere betraktet vil det stadig vise seg at oppgaven selv bare oppstår når de materielle vilkår for dens løsning alt er til stede, eller i det minste befinner seg i sin emningsprosess … En av mine påstander er at SUKP(b) prøvde seg på noe som viste seg å være umulig. De hevdet at kapitalismen (inkl i Sovjet, som var svært tilbakeliggende i forhold til Europa forøvrig) allerede i 1910-20 befant seg på slutten av sin utviklingsprosess (jfr. f.eks. Lenin: Imperialismen), en påstand og en forutsetning som har vist seg å være fullstendig feil.

Så laget SUKP(b) m.fl. en spesiell tolkning av den politiske økonomien, og en derav følgende sosialismeteoni, hvis sentrale elementer var plan kontra marked og statseiendom kontra privateiendom. Dette var etter mitt skjønn en feilaktig tolkning av den politiske økonomien, og følgelig også en feilaktig sosialismeteori, som også på mange måter sto i direkte motsetning til Marx’ politiske økonomi. Teorien om produktivkreftenes utvikling som bærekraften i samfunnsutviklingen oppfatter jeg som det sentrale element i Marx’ politiske økonomi. Hvilket nivå produktivkreftene har utviklet seg til, innebærer en konkret vurdering av konkrete samfunn. Men denne konkrete vurderingen er (behagelig nok for SUKP(b)) unødvendig i deres utlegning av den politiske økonomien. Dette var kanskje også den eneste muligheten SUKP(b) hadde, for hvis (iflg. Marx) de materielle vilkårene for dens (les sosialismen) løsning ikke var til stede eller kanskje kommet altfor kort i sin emningsprosess, var ikke forutsetningene for at SUKP(b) kunne finne noen løsning på hvordan sosialismen kunne skapes til stede. De måtte lage en teori som gjorde det mulig for dem å gjøre en sosialistisk revolusjon i et svært tilbakeliggende land (og følgelig alle tilbakeliggende land), og den prakket de på en hel verdensbevegelse, og de som vil se, ser i dag hvordan det gikk.

Spørsmålet vi må stille nå er om det er mulig å fremme en annen tolkning av den politiske økonomien, med en derav følgende sosialismevisjon? Har kapitalismen i sin utviklingsprosess kommet så langt at vi kan komme noe nærmere løsningen på dens skjebne, og kanskje stille opp en troverdig sosialismevisjon. Jeg vet ikke, og har heller ikke lyst til å spå kapitalismens snarlige bortgang, men jeg har lyst til å legge fram en skisse til en alternativ forståelse av den politiske økonomien, og den derav følgende sosialismevisjon.

Motsigelsen

Marx oppsummerer i det tidligere omtalte skriftstykket Innledning til kritikk av sosialøkonomien, det han oppfatter som den grunnleggende motsigelse ved den kapitalistiske, og for så vidt andre produksjonsformer. Det er at produktivkreftene utvikles, og det fører til at de på et gitt stadium av sin utviklingsprosess kommer i motsetning til de rådende produksjonsforholdene. (Produksjonsforholdene i sin helhet danner samfunnets økonomiske struktur.) Dette blir da tolket av den «klassiske» (Øst-Europa, AKP, NKP) tradisjonen dithen at kjernen ved produktivkreftenes utvikling er at de blir mer og mer samfunnsmessige (les større og mer konsentrerte), dette motsvares av en tilsvarende utvikling i produksjonsforholdene, som også blir mer og mer samfunnsmessige (les mer og mer statlige). Produksjonsforholdene reduseres i denne tradisjonen fra å være samfunnets økonomiske struktur til å være eiendomsforholdene.

Når da folket har eller tar makta i staten (forutsatt de samfunnsmessiggjorte produksjonsforholdene), oppstår sosialismen, og folket mister makten i staten (les kontrarevolusjon), oppstår det statsmonopolkapitalisme. Jeg tror virkeligheten selv han felt sin dom over denne tolkningen av den politiske økonomien mer virkningsfullt enn noen skriftlig utlegning kan klare. Hvis man leser hele det overfornevnte skriftstykket til Marx, virker da også denne «klassiske» tolkningen ganske sær og spesiell rent teoretisk også.

Jeg mener en annen tolkning må være mye mer nærliggende og i samsvar med Marx; kjernen i produktivkreftenes utvikling under kapitalismen er at fast kapital (maskiner m v) fortrenger det levende arbeidet (les økende mekanisering). En trenger for så vidt ikke mer enn overflatiske kunnskaper om Marx’ skrifter for å fastslå at det er en tolkning han har skrevet svært mye om (f.eks Kapitalen bind 3, kapittel 1-20).

Den viktigste konsekvensen denne tolkningen får for samfunnets økonomiske struktur er det Marx kaller den stigende organiske sammensetningen (les stadig økende mekaniseringsgrad). Denne stadig stigende organiske sammensetningen vil på sikt føre til en tendensielt fallende profittrate, som vil være katastrofalt for systemet. Dette fallet i profittraten kompenseres lenge (paradoksalt nok) både av en rask utvikling av produktivkreftene og andre årsaker som holder profittraten oppe. Etter hvert som den kapitalistiske produksjonsformen utvikler seg, vil den stadig økende organiske sammensetningen (les mekaniseringsgraden) føre til at muligheten til å opprettholde en høy profittrate gjennom en stadig rask utvikling av produktivkreftene svekkes, og deretter forsvinne. Det vil føre til en generell nedgang i profittraten, og kapitalismens vekstkraft vil forsvinne. Da vil den yrkesgruppe som i dag skriver kommunismens nekrolog, bli nødt til å spisse blyantene på nytt, for å skrive kapitalismens nekrolog.

Begrepene

Det er vel forskjellig hvilke kunnskaper denne leserkrets har om Marx’ politiske økonomi. Jeg skal derfor prøve å forklare litt nærmere de begreper og premisser som ligger til grunn for overnevnte tolkning, og antyde hva slags sosialismeteori det kan føre til. Det er en avveining hvor detaljert en skal gå igjennom forskjellige ting, og jeg velger å gå lite i dybden på ting som jeg oppfatter som ukontroversielle for den litt marxistisk skolerte leser.

Et viktig premiss er at det bare er levende arbeid som skaper merverdi, og merverdien er en av de viktigste bestanddelene i profittraten. Maskiner skaper ikke merverdi, men overfører sin verdi til varen. Dette reflekteres bokføringsmessig i at maskinen normalt avskrives på et visst antall produkter.

Produktivkreftenes utvikling fører som sagt til at mengden levende arbeid i den kapitalistiske produksjonsprosessen relativt sett stadig synker. Hvis det da er sånn at det bare er det levende arbeid som skaper merverdi, må dette nødvendigvis føre til en fallende profittrate. Et annet moment er det rent matematiske, dess mer kapital en har, dess vanskeligere blir det å opprettholde profittraten. Man kan enkelt si at har man en kapital på 100, som man gjennom et år får 10 % rente på, dvs. 10, har man ved årets slutt 110. Investerer man så de 110 må man ved neste års slutt ha ut 11 i stedet for 10 for å opprettholde avkastningen på 10 %, og så videre år etter år, noe som viser seg umulig.

Økonomen Torstein Dahle regnet en gang ut at hvis man investerte en krone på Jesu tid, måtte man ha omtrent verdens samlede kapital i dag for å oppebære rentefoten.

Hastigheten andelen levende arbeid synker med, har gått i ujamnt tempo i kapitalismens historie, men den har hatt et akselererende tempo de siste tiårene, datarevolusjon, robotisering, farvel til proletariatet m.v. kan stå som stikkord her.

Det vi ser i dag er da også at den kapitalistiske produksjonsprosessen skranter. Profittraten har de siste årene vært raskt synkende i de fleste kapitalistiske land.

Profittraten

For å lette leserens mulighet til å følge med her vil jeg kort gjengi profittratens bestanddeler og formel: p = profittrate, m = merverdi (den delen av det levende arbeidet som ikke går til v cf = konstant, fast kapital (maskiner, bygninger m.v), cs = konstant sirkulerende kapital (råvarer, energi m.v), v = variabel kapital (arbeidskraftens verdi) og p= m /(cf+cs)+v.

Mange sier til meg at dette snakket om profittratens fallende tendens har vi hørt i mange, mange år, og det har i alle fall ikke holdt stikk. Nei, det er noe i det, det finnes et utall faktorer som motvirker profittratens fall, og disse har vært sterkt undervurdert.

Særlig er det to helt sentrale faktorer som etter mitt skjønn har vært sterkt undervurdert, og det er de momentene Marx kaller billiggjøring av den konstante kapitalen og økningen av den ekstra relative merverdi (for det siste se Kapitalen, bind 1, del 2, side 173-175, Oktober). Dette trenger en grundigere forklaring.

Først billiggjøring av det konstante kapitalens faste del. Det er sånn at hvis man tar i bruk ny teknologi, er det fordi man kan spare penger. Det betyr at det som regel ikke bare er arbeidet man sparer inn, men også maskindelen.

Ta et eksempel: Vi har en skomaskin som produserer 1.000 sko i sin levetid Maskinen koster 1.000 kr og arbeidstiden per sko er i gjennomsnitt 1 timeverk (tv), dvs at det går 1.000 tv totalt. Så gjøres en oppfinnelse. Vi får en ny skomaskin til 1.000 kr, men den lager 2.000 sko i løpet av de 1.000 tv. Vi ser da at:

Antallet timeverk reduseres med 50 %. I eksempel 1 brukte vi 1 tv per sko, i eksempel 2 0,5 tv per sko.

Maskinkostnaden reduseres med 50 % per sko. I eksempel 1 er maskinkostnaden per sko 1 krone og i eksempel 2 50 øre. Vi ser her at den organiske sammensetningen forblir uforandret på tross av oppfinnelsen. I eksempel 1 vil den være 1 tv = 1 eller 1 kr. I eksempel 2 vil den være 0,5 tv = 1 eller 0,50 kr.

Tenk bare på utviklingen innenfor databransjen, hvilket enormt prisfall det har vært per regneoperasjon der. Det er åpenbart at dette prisfallet i lange perioder oppveier reduksjonen i levende arbeid, og følgelig en sterkt motvirkende tendens til profittratens fall.

Ekstra merverdi

Det andre begrepet vi må se litt på, er den ekstra relative merverdien. Det er sånn at på et gitt historisk tidspunkt finnes det en gjennomsnittlig merverdi i en bransje, forutsatt et gitt teknologisk gjennomsnitt. Hvis man gjør en oppfinnelse i bransjen, vil det føre til at det i en periode oppstår en ekstra merverdi i bransjen. Den består i den ekstra merverdi som de som innfører oppfinnelsen først får i forholdet til det eksisterende gjennomsnittet i bransjen. Denne ekstra merverdien vil forsvinne når oppfinnelsen er absorbert i bransjen, og et nytt gjennomsnitt inkludert oppfinnelsen er opprettet. Hvis man så ser for seg en bransje hvor det foregår en jevn strøm av oppfinnelser /utvikling, vil det likeledes oppstå en permanent strøm av ekstra relativ merverdi. Hvis vi tenker dette utlignet på alle samfunnets bransjer, vil vi se at et samfunn i rask teknologisk utvikling, vil belønnes med en tilsvarende strøm av ekstra relativ merverdi, som er et svært viktig bidrag til å holde profittraten oppe. Den teknologiske utviklingen har gått i bølger opp gjennom årene, og det er en del av opphavet til teorien om «de lange bølgene», som jeg synes er en fornuftig teori som jeg skal berøre senere.

Det finnes også en lang rekke andre motvirkende årsaker til profittratens tendensielle fall. Den viktigste historisk sett har vært å presse lønningene nedover og derigjennom merverdien opp. Denne metoden vil så vidt jeg kan forstå miste effekt proporsjonalt med at andelen levende arbeid synker, noe jeg skal komme tilbake til. Det man så tyr til, er å skvise offentlig sektor for å få ned velferdskostnadene, noe som er et annet uttrykk for nøyaktig den samme metoden. Alle goder som det arbeidende folket har, koster i siste instans kapitalen noe, og må følgelig presses ned for å heve merverdiraten. I det perspektivet bør vi se på den voldsomme omfordelingsoffensiven fra «oss til dem», dvs kapitalen, som politikerne og næringslivet kjører nå.

Kapitalens omslagstid

En annen motvirkende tendens er det Marx kaller forkorting av kapitalens omslagstid. Det er i korthet sånn at hvis man kjører en runde med kjøp av råvarer m.v, – produksjon – salg (f.eks. 30 kjøp – 70 produksjon – salg 110, dvs kostnader 100, fortjeneste 10) på et år, tilsvarer det et omslag per år. Klarer man f.eks å kjøre to tilsvarende runder per år, vil det årlige overskuddet sannsynligvis bli mer enn 20. Det kommer av at lagertiden per vare blir forkortet, utgiftene til den faste, konstante kapitalen vil bli vesentlig redusert (en kapitalist ville vel sagt optimal utnyttelse av maskineriet). Dette siste er særlig viktig i tider med rask teknologisk utvikling, da faren for at maskineriet blir forelda før det er nedskrevet er spesiell stor da. Det utviklede kredittvesen, datateknologi o.l. virker som katalysatorer på dette feltet.

En femte motvirkende faktor er prisen på råvarer, energi m.v, dvs kapitalens konstante, sirkulerende del. Med Golfkrigen om kontrollen over oljen friskt i minne, får man en antydning om viktigheten av dette. Mye av motivasjonen for å engasjere seg i den tredje verden er nettopp å sikre seg tilgang på billige råvarer, uten at jeg skal gå i detalj på det her.

En annen motvirkende faktor en organiseringen av utpiningen av den tredje verden. Netto kapitaltilstrømning fra den fattige til den rike verden har vært rimelig stor i mange år. Et spørsmål er om den snart har nådd sin fysiske yttergrense, eller om den kan utvikles videre. Kampene for og imot å holde kapitalstrømmen på det nivået den er, vil sikkert tilta. Men jeg tror det er en overdrivelse som enkelte synes å mene, at denne formen for å heve profittraten er den mest sentrale av alle, og den formen den globale klassekampen grupperer seg rundt.

En sjuende motvirkende faktor er strømlinjeforminga av den samfunnsmessige organiseringa. Dess mindre friksjon kapitalen møter på sin ferd, dess bedre går alle de overfornevnte momentene. Her kan politikere, lovgivning m.v spille en stor rolle. Jeg tror at deler av motivasjonen for EF kan finnes her. Dette er alle faktorer som motvirker profittratens fall, og i lange perioder kan den pga disse faktorene stige. Hvordan utviklingen av profittraten vil forløpe i konkrete historiske epoker, kan ingen krystallkule gi svar på, vi ser at det er en uendelighet av muligheter for påvirkning av den, og bare helt konkrete studier av virkeligheten kan gi noen anvisning. Men det som ikke er til å komme fra, er at andelen levende arbeid i den kapitalistiske produksjonsprosessen stadig synker. Følgelig vil profittraten og måtte falle før eller senere.

Fallets problem

Jeg mener at dess lenger den kapitalistiske produksjonsprosess er kommet i sin utvikling, dvs dess høyere den organiske sammensetningen (les mekaniseringsgraden) er, dess større problemer vil de motvirkende årsaker få med å gjøre seg gjeldende. Hvis man tenker seg kapitalismen som en utviklingsprosess som har en begynnelse og en slutt, tror jeg profittraten vil få en tiltagende synkende tendens dess lenger ut i prosessen man befinner seg. Ta merverdiraten som eksempel. Dersom man forestiller seg en produksjon i en tidlig fase av kapitalismen (dvs ved en lav organisk sammensetning), består et totalprodukt av la oss si 100 enheter, hvorav 30 er konstant kapital og 70 er variabel kapital, hvorav 40 er nødvendig arbeid og 30 er merarbeid. Hvis man senker lønningene, dvs den nødvendige arbeidstid, med 10 % vil det utgjøre 4 enheter som flyttes fra det nødvendige arbeid til merarbeid. Man får da et totalprodukt fremdeles på 100 med 30 konstant kapital, 36 nødvendig arbeid og 34 merverdi. Vi ser altså at ved 10 % lønnsnedslag øker merverdien fra 30 til 34. Hvis man befinner seg litt lenger ut i kapitalismens utviklingsprosess, har totalproduktets sammensetning forandret seg, den organiske sammensetningen har steget. Totalproduktet er fremdeles 100, den konstante kapital har øket til 60, og den variable er 40, hvorav 10 er nødvendig arbeid og 30 er merarbeid. Vi ser da at 10 % lønnsnedslag (dvs reduksjon i den nødvendige arbeidstida) slår annerledes ut. 10 % av 10 = 1. Det nye totalproduktet, som fremdeles er 100, vil da ha forandret sammensetning slik, konstant kapital er 60, den nødvendige arbeidstida er 9 og merverdien er 31. Vi ser at ved denne organiske sammensetningen fører 10 % lønnsreduksjon til at merverdien stiger fra 30 til 31, vesentlig mindre utslag enn det forrige eksempelet. Vi ser at dess høyere organisk sammensetning samfunnet har, dess mindre effekt vil lønnsnedslag ha.

Dette fenomen reflekteres rundt om i tillitsmenns regnestykker og viser at lønnskostnadene som regel utgjør en ganske liten del av totalkostnadene. Ta det fenomen at Teko-bedrifter som tidligere flagget ut til lavkostland, nå er så automatisert at de vender tilbake, fordi lønnskostnadene spiller liten rolle. Betydningen av en økning i den ekstra relative merverdien og likeledes en ytterligere nedpressing av den konstante kapitalens verdi reduseres proporsjonalt med den stigende organiske sammensetningen. Problemene med å holde «innovasjonsstrømmen» på et like høyt og helst økende nivå blir større. Hvis innovasjonsstrømmen (les hastigheten i den teknologiske utvikling) synker, får det umiddelbare konsekvenser for den jevne flyten av ekstra relativ merverdi. Og ettersom, la oss kalle det, volumet i vitenskapens verden stadig øker, koster det stadig mer kapital å holde samme takten som tidligere i volumutvidelse.

De lange bølger

Vi er her inne på teorien om de lange bølgene igjen, som i korthet og overforenklet går ut på at det i perioder gjøres kvalitative teknologiske sprang (f.eks datarevolusjonen), begynnelsen av bølgen. Så følger en lang periode med kommersiell utvikling av teknologien (f.eks pc, laserskrivere, modem osv osv), bølgetoppen. Så flater utviklingen ut, de nye varene er stort sett innarbeidet i samfunnet, og vi nærmer oss bølgedalen. Når det gjelder de øvrige motvirkende årsaker, skal jeg ikke her gå innpå deres sannsynlige teoretiske utvikling og heller ikke deres konkrete utvikling og hvilket potensiale det ligger i dem, det er stoff nok til en bok eller flere.

Profittratens konsekvens

En fallende profittrate får fort ganske rystende konsekvenser for det kapitalistiske systemet, både for de kortsiktige sykliske krisene og for systemets mere langsiktige utvikling.

En stabil høy profittrate gir kapitalismen en gunstig utvikling. Det er den situasjon vi har hatt i flere tiår etter andre verdenskrig. Det fører til en høy akkumulasjonstakt (les stor vekst) av kapitalen.

Forenklet kan vi si at hvis man har en totalkapital på 100 som gir en profitt på 10 i løpet av et år, sitter vi ved årets slutt med en totalkapital på 110, hvorav vi kaller 100 originalkapital og 10 for tilleggskapital. I en situasjon med økende eller stabil profittrate vil de 100 i originalkapital gå inn i kretsløpet sannsynligvis til en tilnærmet lik rate, og det vil heller ikke være problemer med å finne beskjeftigelse for tilleggskapitalen på 10 til en like høy eller kanskje enda høyere rate.

Men dersom vi har en synkende rate, vil vi få problemer med å beskjeftige tilleggskapitalen. Det vil oppstå kamp mellom ulike kapitaler, både originalkapitaler og tilleggskapitalen, og flere vil bli tilintetgjort eller lagt brakk i påvente av en høyere profittrate. Vi vil få en situasjon hvor kapitalens totalvolum krymper i stedet for som ved en stabil eller økende rate hvor totalvolumet vil øke.

Det som skjer ved en synkende rate er at totalkapitalen må tilpasse seg en lavere gjennomsnittlig profittrate, og det skjer ved en krampetrekning (syklisk krise), for så å kunne øke volumet ut fra denne nye, lavere plattform for profittraten.

Ved sterkt synkende gjennomsnittlig profittrate vil disse krisene komme ofte og være stadig dypere. (For en glimrende framstilling av dette kriseforløpet se Karl Marx: Kapitalen, 3. bind, side 220-243, Bo Caverfors Forlag/Clarte.)

Den viktigste konsekvensen av en langsiktig fallende profittrate vil etter mitt syn være at kapitalens vekstkraft svekkes sterkt, og slår over i reduksjon av totalvolumet. Denne reduksjonen av totalvolumet vil gå raskere eller saktere, alt avhengig av om man er i en krisefase (krampetrekning), og av hvor raskt profittraten faller. På meg virker det opplagt at profittraten har sunket kraftig de siste årene i de fleste kapitalistiske land. Hvorvidt dette vil fortsette eller ei, kan bare konkrete studier av de tendenser som påvirker profittraten gi svar på.

I Europa vil dannelsen av EF og utviklingen i Øst-Europa øver stor innflytelse på profittraten, men jeg vil tro at teoretikere som i dag snakker om to-tredelssamfunnet, fort kan komme i en situasjon hvor de må snakke om en-tredelssamfunnet.

En annen sosialisme

Dersom vi får en reduksjon i totalvolumet pga en fallende profittrate, går det an å lage noe slags sosialismeteori ut ifra det?

Jeg tror ja, og vi vil kanskje kunne få. en sosialismedefinisjon som ligner på: Sosialisme er når bytteverdiproduksjonen opphører og bruksverdiproduksjonen blir det mest effektive/dominerende i samfunnet.

Eller la oss si det med Karl Marx’ egne ord: Det virkelige hinderet for den kapitalistiske produksjon er kapitalen selv. Dette at kapitalen og dens selvformering fremstår som produksjonens utgangspunkt og sluttpunkt, dens motiv og endemål; at produksjonen bare er produksjon for kapitalen og ikke tvert imot at produksjonsmidlene bare er middel for en stadig utvidet utforming av livsprosessen for produsentenes samfunn. (Marx, bind 3, side 228, Bo Caverfors forlag/Clarte.) Disse definisjonen betyr etter min mening omtrent det samme.

Sosialisme i praksis

La oss gå tilbake til det Marx skriver i Forord til kritikk av sosialøkonomien, «en samfunnsformasjon går aldri under før alle de produktivkrefter den er vid nok for, er utviklet, og nye høyere produksjonsforhold oppstår aldri før de materielle eksistensvilkår for dem er modnet innenfor rammen av det gamle samfunn selv. Derfor stiller menneskeheten seg bare slike oppgaver som den kan løse, for nøyere betraktet vil det stadig vise seg at oppgaven selv oppstår bare når de materielle vilkår for dens løsning alt er til stede, eller i det minste befinner seg i sin emningsprosess.»

Dette tolker jeg som at spirene til sosialistisk produksjon utvikler seg innenfor den kapitalistiske.

Det vi ser i dag er at totalkapitalens volum reduseres, i alle fall relativt, muligens også absolutt, noe som fører til økt arbeidsløshet, eller som jeg vil kalle det, opprettelsen av ikke-kapitalistisk sektor innenfor de kapitalistiske samfunn. For så vidt et fenomen vi kjenner igjen fra mange uutviklede land i kapitalistisk sammenheng, som f.eks India.

Men det er avgjørende forskjeller. I uutviklede kapitalistiske land baserer den ikke-kapitalistiske sektor seg i hovedsak på føydale pre-kapitalistiske produksjonsmåter. I utviklede kapitalistiske land er den ikke-kapitalistiske sektor, et vedheng til kapitalistisk sektor, og fungerer som et lodd på den gjennomsnittlige profittraten. Dette skjer i den såkalte velferdsstaten gjennom overføringer i form av trygder, sosialhjelp m.v.

I tider med nedgang i profittraten, vil nedgangen forsterkes ved at overføringene til ikke-kapitalistisk sektor øker. Denne utviklingen er en latent sosial bombe i kapitalismen og viser også kapitalismens begrensning. La oss si at vi har en ledighet rundt 25 % som stadig stiger. Det vil for det første være en enorm, sannsynligvis umulig belastning på profittraten. Overføringene til ikke-kapitalistisk sektor vil måtte kuttes helt ut for store grupper, eller reduseres ganske voldsomt jevnt over, noe som er mindre trolig da det vil føre alt for store grupper under fattigdomsgrensen, og vil være vanskeligere å takle politisk og ideologisk.

Men det verste vil være at 60-75 % skal skape verdier mens 25-40 % ikke får skape noe. Da vil det selvmotsigende ved det kapitalistiske system tre fram, og spørsmålet om det har utspilt sin rolle reises med full kraft. Det må opplagt være bedre for samfunnet at alle som kan skape verdier gjør det (og ikke-kapitalistisk sektor vil sannsynligvis bli tvunget til det for ikke å sulte ihjel), lenge før systemet som sådan er truet. Den produksjonen som da vil oppstå vil være en produksjon av bruksverdier for produsentene, eller som Karl Marx så treffende sier: «at produksjonen blir et middel for en stadig utvidet utforming av livsprosessen for produsentenes samfunn».

Vi ser allerede i dag hvordan systemets administratorer sliter for å få folk til å tro at de ledige kan få gjøre noe fornuftig gjennom sysselsettingstiltak. Problemet deres er at det må finansieres av velferdsstaten. De prøver også å lokke fram gratis innsats gjennom å prise frivillige organisasjoner, menneskelig nærhet og varme osv, opp i skyene, samtidig som de reduserer den offentlige innsatsen til samme formål.

En sånn bruksverdiproduksjon vil etter mitt skjønn trenge en kontrollert bruk både av marked/verdilov og plan for å holdes i balanse. Det vil være knapphet på ressurser og goder svært lenge, og når det gjelder fordelingen av goder tror jeg det bare er Marx’ fordelingssnøkkel (Kritikken av Gotha-programmet) til enhver etter ytelse, som kan sikre en videre teknologisk utvikling, samtidig som det vil være den minst urettferdige fordelingsnøkkelen. Å begynne detaljeringen av en sånn økonomisk modell, ligger utenfor denne artikkelens siktemål, men en evt detaljering bør berøre spørsmål som hvordan få en balansert utvikling av økonomien, hvordan skape incitament for fortsatt utvikling av produktivkreftene, forholdet mellom plan og marked, spørsmålet om eiendomsretten til produksjonsmidlene som jeg tror vil få en redusert betydning i forhold til i dag, osv, osv.

Til slutt har jeg lyst til å komme med noen sideordnede kommentarer til hva jeg mener er konsekvenser av dette perspektivet.

Det bidrar etter mitt skjønn til å få sosialismen (også økonomisk) ned på jorda igjen, og bli noe annet enn utopisk prat om etter revolusjonen og dulgte hentydninger til det øst-europeiske system.

Spørsmålet om arbeidsledigheten får en strategisk betydning, helt annet enn i dag.

Skillelinjene i forhold til sosialdemokratiet (som enten vil administrere kapitalismen eller fordele godene eller begge deler) vil bli klarere enn i dag. Det vil gå mellom dem som aksepterer kapitalismen og dem som vil jobbe fram et nytt bedre økonomisk system.

Sosialisme i uutviklede land blir umulig etter ovenstående sosialismedefinisjon, deriblant «sosialistiske» revolusjoner i Sovjet og Kina. Folkelige, rettferdige, nydemokratiske revolusjoner, javel, men sosialistiske, nei.

Spørsmålet om plan/marked mister sin strategiske betydning, og blir redusert til virkemidler,

Spørsmålet om statlig eller privat eiet blir mindre betydningsfullt, og må løses konkret i hvert enkelt tilfelle. Teorien om produktivkreftenes utvikling som bærekraften i samfunnsutviklingen oppfatter jeg som det sentrale element i Marx politiske økonomi. Produktivkreftenes utvikling fører som sagt til at mengden levende arbeid i den kapitalistiske produksjonsprosessen relativt sett stadig synker.

---

– Arbeiderpartiet kom til makta på et tidspunkt da depresjonen var i ferd med å gå over i en ny oppgangstid. Fra og med krigen gikk DNA over fra å være et regjeringsparti som borgerskapet ikke Ønsket, til å bli det viktigste partiet for borgerskapet, skriver AKPs faglige sekretær.

Utover 1910-, 20- og 30-tallet ble større og større deler av folket for sosialisme. Dette betydde at man slutta opp om et av de sosialistiske partiene: DNA, NKP eller NSA. Og ble fagorganisert. Kampen mellom det revolusjonære og de reformistiske partiene ble av de fleste oppfatta som en uenighet om hvordan å komme videre, og ikke om en sosialistisk kontra en kapitalistisk linje. Både NKP og DNA behandla motsetningene seg imellom som motsetninger mellom sosialistiske partier. Det var ingen rettlinja framgang for den sosialistiske ideen i den voksende arbeiderklassen, men hovedtendensen er klar.

DNA kom til makta på grunn av denne radikaliseringa. Men forutsetningen for at DNA fikk danne regjering av borgerskapet, var fordi man ikke lenger representerte en trussel mot systemet og borgerskapet. Det vil ikke si at borgerskapet var glade for utviklinga! DNA sitt program var spiselig for et borgerskap som fryktet å lide samme skjebne som det russiske aristokratiet. Borgerskapet fikk beholde makta, men det skulle skje visse endringer som ville gagne arbeiderklassen, og sikre systemets stabilitet. DNA kom til makta på et tidspunkt da depresjonen var i ferd med å gå over i en ny oppgangstid. Dette hjalp til å sikre oppslutninga om DNA.

Fra og med krigen gikk DNA over fra å være et regjeringsparti som borgerskapet ikke ønsket, til å bli det viktigste partiet for borgerskapet.

Det var DNA som utvikla en helhetlig strategi for utviklinga av økonomien etter krigen – i samarbeid med de andre delene av borgerskapet og i samarbeid med andre land (USA, Storbritannia, Sverige). Etter hvert har DNA-nomenklaturen/dynastiene vokst fram og utgjør en sentral del av ledelsen i de offentlige etatene, de statseide bedriftene, kooperasjonsmonopolene osv. På denne måten er ikke DNA bare det viktigste partiet for borgerskapet politisk sett, men utgjør sjøl en sentral del av borgerskapet. De framgangene som arbeiderklassen fikk etter at DNA kom i regjeringsposisjon og framover under 1940-, 50- og 60-tallet henger sammen med en spesiell historisk situasjon. Den materielle framgangen for arbeidsfolk i Norge i denne perioden, skiller seg i hovedsak ikke ut fra den materielle framgangen for arbeidsfolk i USA eller andre imperialistiske land, der det ikke har vært noe regjerende sosialdemokratisk parti.

Men den særegne sosialdemokratiske modellen fra Skandinavia henger sammen med bestemte historiske forhold der sosialistisk bevissthet og likhetstanken hos store deler av arbeiderklassen og folket er en viktig bestanddel:

Stigende levestandard for vanlige folk, folketrygdsystemet som sikkerhetsnett, formelt sett lik rett til utdanning (offentlig eide skoler og universiteter), formelt sett lik rett til helse (offentlig eide sjukehus o.l.), fredsplikt og klassesamarbeid i næringslivet. Men dette velferdssamfunnet hviler på et borgerlig diktatur. DNA/Høyre førte Norge inn i Nato, og det drives utbredt overvåking av opposisjonelle, slik at borgerskapet kan innføre åpent diktatur dersom det viser seg nødvendig.

Sosialdemokratiet kan bare beholde sin posisjon i arbeiderklassen dersom den kan vise til at arbeiderklassen tjener på dens linje. Så langt i dette århundre har det greid det. Men etter EF-kampen i 1973 har det støtt på flere og flere problemer. Og med stagnasjon i den internasjonale økonomien som også drabber Norge, til tross for olja, så har det blitt et politisk oppbrudd i arbeiderklassen.

Arbeiderklassen søker andre veier, men ikke il kommunismen. Kommunistene har tapt kampen for å bygge opp de første sosialistiske samfunna. Det sosialistiske Sovjet utviklet seg til et byråkrat-kapitalistisk diktatur. Og kampen innafor nomenklaturen som nå foregår blir framstilt som en kamp mellom de liberale/sosialdemokratiske/prokapitalistiske kreftene på den ene sida, og kommunistene, leninistene, stalinistene på den andre sida. I Kina går partiet den kapitalistiske veien og den folkelige bevegelsen som Mao leda, har forvandla seg til en ny overklasse. Albania, som vårt parti har framhevet som et alternativ til utviklinga i Øst-Europa og Sovjet, ligger i ruiner fordi det i hovedsak fulgte den samme linje som disse landa.

Det er ikke rart at arbeidsfolk er skeptiske til kommunisme og sosialisme i dag. Det er av avgjørende betydning at vi går i spissen for å oppsummere sosialismens erfaringer, slik at vi kan legge fram vårt syn på hvorfor det gikk galt og hva som må gjøres for å unngå de samme feila i framtida. Det er først når vi kan vise til at et annet samfunn der arbeiderklassen har makta er mulig og nødvendig, at vi kan regne med masseoppslutning om den sosialistiske ideen igjen. Dette bringer oss tilbake til de sosialdemokratiske partiene. Det er ikke lenger slik at DNA/SV er reformistiske partier som vil bruke reformer for å skape et sosialistisk samfunn, mens AKP mener at det er nødvendig med revolusjon for at arbeiderklassen skal få makta.

Hverken DNA eller SV har som erklært mål at arbeiderklassen skal ha makta. Og like viktig – arbeidsfolk flest oppfatter ikke SV eller DNA som partier som står for et annet samfunn. Det sosialistiske alternativ må altså gjenskapes og sannsynliggjøres.

For oss som har levd i OECD-land etter 1945, kan det se ut som om den generelle regelen for kapitalisme er at folk flest får det bedre og bedre. Vårt standpunkt er at hovedtendensen i den monopolkapitalistiske økonomien er stagnasjon. Hva er da årsaken til at arbeidsfolk flest har fått økt levestandard dersom man tar utgangspunkt i de siste 90 åra? Det er tre hovedgrunner som har betydning:

• a) Stagnasjonstendensen har blitt motvirka av første og andre verdenskrig og Korea- og Vietnamkrigen. Disse krigene har grepet inn i økonomien ved at borgerskapet har blitt tvunget til å sette den normale konkurransen til side og innført kommandoøkonomi. Dette har, sammen med voldsomme ødeleggelser av produktivkrefter og endra politiske betingelser (konsesjoner til arbeiderklassen), motvirka stagnasjonstendensen.
• b) Ved å stadig underlegge mere av u-landas økonomi inn i den kapitalistiske økonomien som har gitt superprofitter som delvis har blitt brukt til å holde fred hjemme (ytre ekspansjon).
• c) Store deler av økonomien i i-landa var utafor den kapitalistiske akkumulasjonen ved århundreskiftet. I løpet av århundret har kapitalismen slukt opp mye av denne sektoren (indre ekspansjon).

Fra og med midten av 1970-tallet har stagnasjonstendensen kommet klarere og klarere til uttrykk. Dette har gitt seg uttrykk i flere forhold, synkende BNP-vekst, gjeldskrisa til u- landa og økende gjeld, både privat og offentlig i imperialistlanda, lavere profittrate, økende ledighet. Den nåværende stagnasjonen vil mest sannsynlig gå over i en djupere krise, der både bank- og børskrakk og insolvente stater vil være ingredienser. Hovedoppgava til kommunistene i denne situasjonen er å gjøre den økonomiske krisa til en politisk krise. Vi må styrke kritikken av systemet og peke på muligheten for arbeiderklassen til å gripe makta. Vi må naturligvis delta fullt ut i kampen for å gjøre skadevirkningene av krisa minst mulig for arbeiderklassen, men vi gjør bare halve jobben dersom vi ikke samtidig bruker disse kampene til å vise hvordan de er deler av en større kamp og at grunnleggende endringer til det bedre for arbeiderklassen blir det først dersom den vil gripe makta.

Hvilke dagskamper det er riktig å prioritere vil naturligvis variere, og det er ikke riktig å bruke plass her til å ramse opp en liste som vi kunne enes om akkurat her og nå. Om et år vil den være uaktuell. Spesielt for Norge er at samtidig som vi er en del av den internasjonale imperialistiske systemet, er Norge i en særstilling. Dette kommer av de enorme petroleumsressursene som blir utnytta.

Etter nasjonaliseringene av oljeindustrien i mange u-land på 1970-tallet og danninga av Opec har det vært ekstraprofitter å hente i petroleumsvirksomheten. Disse ekstraprofittene bruker det norske borgerskapet i konkurransen mot andre. Statoil, Hydro m.fl. ekspanderer på bekostning av andre selskaper og stiller seg mål om å være blant verdens ledende oljeselskaper. Den norske statskassa blir også fylt med ekstra penger. Dersom oljeprisene fortsatt holder seg oppe, vil deler av det norske monopolborgerskapet kunne styrke seg ytterligere. Det er en egen kamp å vise at oljeformuen finnes og at disse pengene kan brukes til fornuftigere ting. Det er også mulig å vinne seire i kampen for at disse pengene kan brukes f.eks. til bedring av forholda i skolen, for de eldre, utbygging av jernbanenettet, bedring av lønnsforholda og så videre innafor det nåværende økonomiske systemet.

Høyst sannsynlig vil oljepengene bli brukt til videre ekspansjon for Statoil, Hydro m.fl. De oljepengene som staten får inn, vil forsvinne i forskjellige «redningsaksjoner» for ulike deler av kapitalen, etter hvert som stagnasjonen biter seg fast. Allerede nå er 15-20 milliarder gitt til bankene.

Miljøødelegginga som det moderne industrisamfunnet bringer med seg, har verken kapitalismen eller sosialismen løst. Vi mener at et sosialistisk samfunn kan løse disse problemene, men ikke et kapitalistisk. Jakta etter maksimal profitt hindrer det kapitalistiske systemet i å finne løsninger på miljøødeleggelsene. Tvert imot så blir jorda påført nye ødeleggelser for hver dag som går. Ved siden av ødeleggelsene på naturen, fremkaller også den moderne produksjonen nye sjukdommer i befolkninga, og sjølve produksjonen av varer og tjenester virker ofte nedbrytende på de som utfører jobben.

Et nytt økonomisk system må stille menneskenes behov i sentrum og ta utgangspunkt i de begrensninger som moder jord setter. Et av de forholdene som i dag kan framkalle flest naturkatastrofer, er svekkelsen av ozonlaget i atmosfæren. Dette problemet griper inn i hele organiseringa av de moderne samfunna, der kullstoffer blir brukt på en sløsaktig måte, og der alternativ energi som er mer skånsom mot jorda, ikke blir utvikla. Norge, som er et av verdens store eksportører av olje og gass, er med i dette løpet. De kravene som må reises i forhold til den eksporten og til bruken av kullstoffer i Norge må være at det satses på å senke utslippet av CO2, og at en industriell utvikling som øker utslippene ikke er forenlig med jordas behov.

Samtidig vil norsk gass kunne erstatte kontinental bruk av kull og andre stoffer som er verre for atmosfæren. Det er derfor en feilslått linje å gå mot eksport/utvinning av norsk olje og gass overhodet. Vi må arbeide for at fagforeningene reiser krav om at giftige utslipp fra industrien blir stoppa og at kollektivtransport blir prioritert foran bilismen. Vi må også arbeide for at fagforeningene og miljøbevegelsen utvikler et samarbeid. Det dukker opp situasjoner der arbeidsplasser blir stilt opp mot miljø. Her må partiet, der det er mulig, gå inn aktivt for å lage bruer mellom miljøbevegelsen og fagforeningene og finne fram til løsninger som tar vare både på arbeidernes og miljøets interesser.

Fram til 1970-tallet økte industriarbeiderklassen i antall. Etterpå har mange store industriarbeidsplasser blitt nedlagt, uten at den nye oljeindustrien har kunnet erstatte dem i nevneverdig grad. Alt i alt har altså de som vi har betrakta som den viktigste krafta i arbeiderklassen blitt svekka i antall. Det er heller ingen tvil om at den er svekka i politisk innflytelse. Det er i de såkalte tjenesteytende næringer at arbeiderklassen har økt mest. Konkret vil dette si: hjelpepleiere. butikkansatte, hotell- og restaurantarbeidere osv. Også de såkalte profesjonene der deler tilhører arbeiderklassen og mesteparten ellers ligger nær arbeiderklassen, har vokst, slik som: lærere, sjukepleiere osv. Partiet har tidligere retta oppmerksomheten ensidig mot industriarbeiderklassen. Dette var uheldig, da man ikke har fått godt nok fotfeste innafor de store arbeidsplassene i serviceindustrien og offentlig sektor. Framover må vi innrette oss på begge.

Til tross for den tallmessige tilbakegangen utgjør industriarbeiderne fortsatt en stor del av klassen. Fortsatt kan arbeidera innafor store industriarbeidsplasser starte og være hoveddrivkrafta i å få til store samfunnsmessige endringer. Flere av de store industriarbeidsplassene utgjør radikale sentra. Industriarbeiderne vil fortsatt være en avgjørende kraft i en sosialistisk revolusjon.

Den viktigste endringen i arbeiderklassens sammensetting med hensyn til yrke/arbeid er at det har blitt langt flere uten lønnsarbeid! I løpet av 1980- og 90-tallet er dette den viktigste endringa i arbeiderklassen. Og da mener vi ikke bare de formelt arbeidsledige, som utgjør ca 160.000 tusen. Men vi tar med de som er uføretrygda, fordi de ikke kan tilpasse seg de hardere krava som stilles i arbeidssituasjonen. Vi tar med de funksjonshemma, som ikke får jobb nå, men som ville ha fått jobb for 20 år sida. Vi tar med de førtidspensjonerte, som tidligere hadde retrettstillinger å gå til på jobben, og som kunne ha det slappere på gamle dager på jobben, men som det nå ikke er plass til. Disse gruppene er store og voksende! Antall sysselsatte er større nå enn for 30 år sia, men er nå på vei nedover. Samtidig har større og større deler av arbeiderklassen blitt avhengig av en og en halv inntekter for å holde dagens levestandard. Sånn sett vil arbeidsløsheten være den viktigste enkeltfaktor som vil prege arbeiderklassens utvikling framover.

Her har vi vår beste mulighet til å vise at det internasjonale kapitalistiske systemet betyr krise og arbeidsløshet, og at det er sjølve systemet som må bort. Vi må derfor skjerpe vår kritikk av det kapitalistiske økonomiske systemet. Men også et annet viktig spørsmål stilles på dagsorden. Hvordan organisere de arbeidsløse? Hvilke krav skal stilles sentralt?

Fra begynnelsen på 1980-tallet har vi gjort en del erfaringer som tilsier følgende: For at de arbeidsløses særegne forhold skal fram, må det utvikles egne organisasjoner av og for arbeidsløse. Disse organisasjonene kan enten være sjølstendige i forhold til fagbevegelsen, eller være tilknytta Samorg-ene eller forbundene. Det er av avgjørende betydning at disse organisasjonene kontrolleres av de arbeidsløse sjøl og ikke blir pålagt en politikk og ledelse av de yrkesaktive. Det var tre viktige forhold som ble tatt opp av arbeidsløshetsforeningene på begynnelsen av 1980-tallet:

De arbeidsløses vilkår, kravet om arbeidstidsforkorting som virkemiddel mot ledighet, og krav om å opprettholde arbeidsplasser og igangsette nye. Det er nødvendig å vise konkret at innvandrere ikke skaper mer eller mindre arbeidsløshet, men at de rammes først, fordi de ofte tilhører de svakeste grupper av arbeidere. Mer eller mindre innvandring vil ikke øke arbeidsløsheten eller senke den.

Kvinnene har alltid utgjort flertallet i arbeiderklassen. I lange perioder har kvinnene vært utafor lønnsarbeidet som en reservearme. Men like fullt har de vært en del av arbeiderklassen. Det har vært en avgjørende svakhet at kvinnene har blitt betrakta som annenrangs fordi de ikke har vært ute i lønnsarbeid. Den kvinneundertrykkinga som finner sted i arbeiderklassen bl.a. på dette grunnlaget, er det svært viktig å ta et oppgjør med. Med de nye tjenesteytende næringene, den økte sysselsettinga, prevensjonen og retten til sjølbestemt abort har kvinnene nå for første gang muligheten til å planlegge sitt eget liv uavhengig av en bestemt mann.

Med den økte sjølrespekten som fulgte med at man kom ut i lønnsarbeid, har kvinnene gjort opprør og krevd at de skal behandles på like fot med mannen. Dette opprøret er nå i full gang på mange områder.

• a) Kvinner krever rett til å arbeide på alle felt. Ingen yrker skal være forbeholdt mannen.
• b) Kvinner krever at arbeidslivet skal legges opp slik at de kan være både mødre og arbeide. Bl.a. er kravet om seks timers arbeidsdag reist.
• c) Kvinner krever at deres lønn ikke skal være en mindreverdig lønn, som et tillegg til mannens lønn, men at de skal ha en lønn å leve av. Kvinner krever likelønn for likeverdig arbeid.
• d) Kvinner krever at samfunnet skal ta større ansvar for omsorgen.
• e) Som hovedansvarlig for hjemmet og familien, samtidig som de nå har fått en større sjølstendighet, stiller kvinner krav om endringer av samfunnet som gagner arbeiderklassen som helhet.
• f) Kvinner vil ikke lenger være sexobjekt som er til for mannens tilfredsstillelse.

Det er av avgjørende betydning at partiet går i spissen for å utvikle kampen der arbeiderkvinnene utgjør hoveddrivkrafta. Fordi denne rolla er ny for kvinnene, er det store svakheter. Det mest iøynefallende er den manglende masseorganiseringa og kampevnen. Dette henger sammen med hvilke yrker kvinner er konsentrert i og det faktum at de har en mer løselig tilknytning til arbeidsplassen på grunn av omsorgsansvaret. Det er 430.000 deltidsarbeidende i Norge. Masseorganisasjonene til kvinnene må derfor ta opp i seg kvinnens dobbelt oppgave som lønnsarbeider og husansvarlig. Partiet må utvikle en sjølstendig agitasjon/propaganda og organisering retta inn på de største kvinnearbeidsplassene i et første forsøk på systematisk å utvikle arbeidet blant arbeiderkvinnene.

Arbeidet blant arbeiderkvinnene må ikke ensidig basere seg på å utvikle fagforeningsarbeidet, men dette vil være det viktigste.

Det er ingen sjølsagt sak at Norge er en sjølstendig stat. For kort tid tilbake lå Norge under fremmed herredømme. Det er ikke gitt at det norske språk vil forbli det offisielle språket i Norge. Den politiske friheten vi har i Norge nå, er heller ikke gitt. Nå når monopolborgerskapet kontrollerer statsapparatet og eier mer og mer produksjon i utlandet, særlig i EF-landa, er ikke lenger staten et vern for norsk sjølråderett. Tvert imot så vil man nå innlemme Norge i EF, og flere og flere av borgerskapets klakører utbasunerer at det ikke lenger er mulig med nasjonal sjølråderett. Det er derfor av største betydning at arbeiderklassen tar på seg rollen som den norske nasjonens forsvarer. Naturligvis er EØS/EF-saka viktigst de nærmeste åra.

Den norske arbeiderklassen er liten og muligheten for at den skal kunne ta statsmakta i Norge og beholde den, uten at det skjer samtidig andre steder, er liten. Vi er derfor helt avhengig av at den internasjonale arbeiderklassen samarbeider og kjemper noenlunde sammen for statsmakta. Sosialisme i et land er mulig, men svært vanskelig. Der er derfor svært viktig at den revolusjonære delen av arbeiderklassen utvikler kontakter med likesinnede i nabolanda, inklusive Storbritannia og Tyskland. Under imperialismen går hovedmotsigelsen mellom de undertrykte nasjonene og de imperialistiske nasjonene. Denne motsetninga fører til stadige konflikter og kriger. Disse frigjøringskampene fra den tredje verden sin side er med på å svekke imperialismen, og dermed er de en hjelp til arbeiderklassen i de imperialistiske landa (deriblant lille Norge). Vi gjør derfor klokt i å støtte disse frigjøringskampene!

Utviklinga til LO, YS og AF: Den norske fagbevegelsen skiller seg ut fra den svenske og den danske da den organiserer færre. I våre to naboland ligger organisasjonsprosenten på 90, mens i Norge ligger den på 55 %. Internasjonalt sett har Norge en middels organisasjonsgrad sammenligna med andre imperialistiske land. Organiserte lønnstakere utafor LO har de siste 30 åra økt fra 10 % til 21 % av lønnstakerne, og fra 17 % til 38 % av de organiserte lønnstakerne. LOs totale medlemstall har steget fra 545.000 i 1956 til 789.500 i 1987. Organisasjonsgraden blant dem med over tredve timer i uka er 64 %. 44 % uorganiserte (dvs. 800.000) – prosentandelen ganske stabil de siste 40 åra. 4 av 10 pensjonerte lønnstakere er organiserte, 80 % i LO. Antall pensjonerte satt til ca. 500.000. Pensjonistandelen i LO er steget fra 14 % i 1977 til 19,5 % i 1986. Og er stigende. I realiteten er antallet yrkesaktive LO medlemmer synkende. LO organiserer med viktige unntak de lavere lønte og er den viktigste fagsammenslutninga til arbeiderklassen.

Hoved tendensen er tilbakegang for LO i forhold til andre lønnstakerorganisasjoner. Men LO er størst og pga måten klassesamarbeidssystemet er organisert på, bestemmer LO takten. Tidligere på 1930-tallet kunne det være grunn til å angripe forbund som organiserte seg utafor LO, men i dag er dette meningsløst. Tvert imot er det mange eksempler på at det er forbund utafor LO som mest aktivt bryter med hovedlinjene i borgerskapets lønnspolitikk. Her kan nevnes lærerstreiken og OFS-streikene.. Det framstår derimot ingen klare skiller i politisk hovedlinje mellom LO, YS og AF. Alle tre fagorganisasjoner aksepterer klassesamarbeidssystemet slik det er lagt opp. Det viktigste skillet ligger i at LO er underlagt direkte en del av det statsbærende borgerskapet.

Dette ser ikke ut til å være tilfelle for YS eller AF eller de uavhengige forbund.

Klassesamarbeidssystemet må sees i lys av arbeidstvistloven, hovedavtalene og den sosialdemokratiske ideologien. En sentral side ved klassesamarbeidet er at klubbleder blir personalsjef, leder for sjukepleierne blir leder for motparten. LO-ledere blir regjeringsmedlemmer og næringslivsledere og så videre. Som B. Scoccoca har påpekt, så lager sjølve det kapitalistiske systemet klassesamarbeidsorganer, ideologi osv. For så lenge arbeiderklassen ikke kjemper for makta, må den nødvendigvis inngå avtaler med motparten som er basert at den godtar å underlegges kapitalakkumulasjonen.

Det må finnes folk som lager avtalene og forhandler og passer på overholdelsen. Slikt sett er det naturlig at det oppstår et samarbeidssystem. På den andre sida så betyr dette systemet at arbeiderklassen har akseptert å være underklassen. Dette igjen fører med seg alt det negative som arbeiderklassen reagerer mot, og dermed oppstår kampen om linja i arbeiderklassen om man bare skal kjempe for bedring av kontraktene og lovene eller ta over butikken sjøl. Og blant dem som vil ta over butikken, blir det en kamp om hvordan man skal få det til.

Vår oppgave blir å arbeide for ideen om sosialismen og å kjempe for best mulige kontrakter underveis. Sosialt sett gir klassesamarbeidet utslag i at kapitalistene prøver å kjøpe opp de tillitsvalgte. Dette igjen fører til at de lever et annet liv og etterhvert skiller seg ut fra dem som de er tillitsvalgte for. Her kan kommunistene gå i spissen for å reise krav om at de tillitsvalgte skal ha samme vilkår som dem som de er tillitsvalgt for. Det samme kravet må rettes til de ansatte tillitsvalgte i fagorganisasjonene.

Situasjonen for fagbevegelsen nå. Som faglig utvalg tidligere har påpekt har borgerskapet initiativet for tida. Det er satt i gang en omfattende omstillingsprossess, der borgerskapet skal øke utbyttinga og svekke velferdsgodene. Dette kjøret er leda av DNA og Høyre i det politiske livet. Tiltakene er ment å bedre konkurranseevnen til de norske monopolene, slik at de kan klare seg bedre i den internasjonale konkurransen.

Slik sett er politikken rasjonell. Problemet er da at tiltakene ikke fører til en bedring av de generelle vilkåra for kapitalakkumulasjonen, tvert imot. Dermed har man en nedadgående spiral. Fagbevegelsen i denne situasjonen blir leda av folk som støtter denne politikken. Kampene blir en kamp om at tilstramming er nødvendig, men ikke akkurat for vår gruppe akkurat nå. Dette igjen fører Gro ut på banen som sier at man må bekjempe de snevre gruppeinteressene og ta utgangspunkt i helheten. Her må vi på banen og trekke opp vår analyse og vise hvilke «gruppeinteresser» DNA og Høyre kjører fram. Hittil har vi gjort dette for dårlig. Borgerskapets offensiv og arbeidsløsheta har svekka salgsmulighetene til arbeidskrafta på markedet. Dette driver fagforeningene på defensiven og oppløsningstendenser kan merkes.

Klarest kan dette sees når det gjelder Fellesforbundet, som har adskillige problemer med å fungere. Fagbevegelsens manglende evne til å ivareta medlemmenes interesser fører til at det oppstår indre konflikter, der sosialdemokrater aktivt går ut i opposisjon mot sine egne lederes ettergivenhet. Ofte er de pressa til det, og ofte mener de rett og slett at den sosialdemokratiske politikken må videreføres slik den var fram til slutten på 1970 tallet.

Vi må støtte disse opprørerne og gå inn i samarbeide med disse, men uten at vi legger fra oss vår sjølstendige analyse og linje. Det har vært tendenser til at vi underslår å aktivt propagandere vår egen analyse og hopper rett på «front»-politikken og «front»-plattformen. Dette svekker oss. Framover må vi regne med videre tilbakegang for fagbevegelsen. Vi må vise til at tilbakegangen kan snus, dersom man utvikler demokratiske fagforeninger der medlemmene har makta, og at disse baserer seg på plattformer som betyr å styrke arbeiderklassens innflytelse i forhold til borgerskapet. Det har vært tendenser til utbrudd fra LO for å danne fagforeninger/forbund som er uavhengige av DNA- og LO-toppen. Til tross for at disse fagorganisasjonene kan være både amatøristiske og vinglete, så er dette tendenser som vi skal støtte og hjelpe. Men naturligvis ikke ukritisk!

På sikt må fagbevegelsen reetableres med en ny ledelse som er innretta på at arbeiderklassen skal ta makta, men i den perioden vi er i nå, må vår hovedinnretting være å støtte de tendensene som vil bryte med DNA/LO-ledelsens klassesamarbeid, uansett om de er innafor eller utafor LO. Dette rokker ikke ved at vår hovedlinje er å arbeide i de eksisterende fagforeningene.

Fagforeningene er arbeiderklassens viktigste masseorganisasjon. Mesteparten av partiets arbeid må være retta inn på fagbevegelsen og dens problemstillinger. Vil det si at det skal drives mindre solidaritetsarbeid? Nei, men arbeidet må rettes inn på og drives i forhold til fagbevegelsen. Vi må koble vårt parlamentariske arbeid til fagbevegelsen, og vi må i kvinnekampen ta opp de problemstillingene som fagbevegelsen arbeider med. Skal vi bare jobbe i fagforeninger? Nei. Men de fleste av oss skal det. Skal alt vårt arbeid rettes mot fagforeninger? Nei, men mesteparten av arbeidet vårt skal det. Skal vi være et revolusjonært arbeiderparti må vi være villige til å ta på oss tillitsverv i arbeiderklassens viktigste masseorganisasjon?

Når man blir tvunget til å måtte prioritere mellom fagforeningsarbeid og arbeid i kommunestyrer o.l, må utgangspunktet være at man har oppnådd en viss oppslutning i fagforeningene, før man kan prioritere den parlamentariske jobbinga. Naturligvis vil disse ulike arbeidsfeltene utfylle hverandre, men av de to er den ene viktigst. I prioritering mellom fagforeningsarbeid og partiarbeid er partiarbeidet viktigst. Det er viktigere å bygge ut partiorganisasjonen og utvikle partilinja enn å ta på seg tillitsverv som kan bety en svekkelse av partiarbeidet. Å sette igang sirkler og diskusjoner om vår politikk må være en kontinuerlig oppgave, sammen med spredning av Klassekampen. Betyr dette at man aldri skal prioritere fagforeningsarbeid foran partiarbeid?

Nei, men som en generell regel må partiarbeidet gå først. Vårt arbeid som tillitsvalgte vil styrke partiets innflytelse og fremme partiorganisering i vårt omland, dersom vi jobber på en riktig måte.

Når det gjelder ungdom, er ikke fagforening viktigst. De fleste ungdommer går nå på skole til de er 18-19. Det er derfor riktig av RU å prioritere skolene – men av de videregående skolene er det ikke likegyldig hvilke som prioriteres. Partiets organisering i forhold til arbeiderklassen. Dersom man tar alvorlig på klasseinnrettinga, så må partiet omorganiseres.

I de store byene der partiet har en del lag er det viktig å prioritere oppbygging av lag på de største arbeidsplassene og i de viktigste bransjene. Som hovedregel skal partiet organisere seg for å vinne oppslutning i fagbevegelsen også på mindre steder. Men her vil man måtte vurdere organisasjonsform utifra størrelsen. Det har vært mye problemer med å opprettholde arbeidsplasslag. Dette er fordi man har satset for lite på å utvikle disse.

Reformisme/syndikalisme/økonomisme og andre lugubre avvik skyldes først og fremst at partiet ikke har lagt nok vekt på utviklinga av arbeidsplasslaga. Kameratene som har arbeida med tillitsverv, har gjort dette med mindre og mindre hjelp. Det er altså først når partiet er villige til å prioritere jobbinga i forhold til arbeidsplassene, at man kan rette opp de feila vi har nå.

Mange av partiets medlemmer arbeider aleine som tillitsvalgte, vi må bestrebe oss på å unngå dette. Dette igjen betyr å konsentrere kreftene om færre og store arbeidsplasser og å jobbe utifra en plan om hvilke arbeidsplasser som skal prioriteres.

Intellektuelle i partiet er gjerne medlemmer i et boliglag. Vi må forandre dette til at mange intellektuelle skal knyttes til arbeidsplasslag og bransjelag. På denne måten vil man kunne utnytte deres spesielle evner til å drive fram teoretisk arbeid, analysearbeid o.l. Sammensettinga av de sentrale organene i partiet må også sees i dette lyset.

I forbindelse med diskusjoner om arbeiderinnrettinga kommer man ofte bort i holdninger av typen: «det er sterk sosialdemokratisk innflytelse i arbeiderklassen», «mannlige industriarbeidere er mest bakstreberske på kvinnespørsmålet», «fagforeningene får ikke til noe», «det politiske nivået blant norske arbeidere er lavt» osv. Det spørsmålet som må stilles og besvares er: den faktisk eksisterende arbeiderklassen slik den ser ut i dag, er den i stand til å gjennomføre en sosialistisk revolusjon? Eller er den for umoden? Vårt svar er utvetydig. Den er i høy grad i stand til å gjennomføre en sosialistisk revolusjon. Denne sosialistiske revolusjonen vil ha alle de svakhetene som arbeiderklassen sjøl har i dag, og så vil man måtte gå fram skritt for skritt etter maktovertakelsen med å fjerne kapitalismens rester.

Noen perfekt arbeiderklasse og noen perfekt revolusjon finnes rett og slett ikke. Men noen vei utenom finnes heller ikke!

---

Vil de uskrevne solidariske bånda mellom arbeidsfolk gå i oppløsning under presset fra borgerskapets moderne hersketeknikker?

Under Otis-konflikten i fjor viste heismontørene at lojaliteten til arbeidskameratene i bransjen fortsatt var sterkere enn lojaliteten til den enkelte bedrift, da Otis solgte ut. Den klare holdninga til dette fra Heismontørenes forening sin side er ikke noen sjølvsagt ting i 1990-åra. Akselererende forandringer i strukturelle forhold, særlig når det gjelder økonomi, teknologi og kommunikasjon i vid forstand, fører til at de menneskelige relasjonene endres dramatisk. I en slik situasjon kan heller ikke begreper som solidaritet og samhold oppfattes statisk.

Det er behov for en breiere oppdatert analyse av produksjonsforholda under den vestlige kapitalismen enn jeg har kunnskap (eller plass) til å drøfte her. Behovet er imidlertid opplagt om de progressive kreftene skal ha håp om å møte utfordringene i 1990-åra. Det jeg tar for meg er et lite område av den herskende klassens tenkning, og noen av de metodene borgerskapets strateger prøver ut for å nøytralisere arbeiderklassen.

I forordet til 4. utgave av sin analyse av arbeiderkollektivene i norske bedrifter rundt 1960, spekulerer Sverre Lysgaard på hva som vil bli arbeiderkollektivenes skjebne når teknologi og organisasjonsteori når et slikt nivå at selve grunnlaget for arbeiderkollektivet som forsvarsverk er eliminert: «Det er vel en nærliggende hypotese at de endringer som skjer i norsk arbeidsliv for en stor del virker til å svekke betingelsene for arbeiderkollektivet. Samarbeidssituasjonene mellom bedriftsledelse og arbeidstakere bygges opp, nye lovbestemmelser begrenser bedriftenes teknisk/økonomiske handlefrihet, bedrifts- og arbeidslederstilen legges om i mer demokratisk lei. (…) Det er en innebygget svakhet i min forestilling om arbeiderkollektivet, nemlig at kollektivet – i tilkobling til fagforeningen og den politiske arbeiderbevegelse – jo virker til å avvikle det problemgrunnlag det selv hviler på: i den grad arbeiderne oppnår økt kontroll over egen situasjon i bedriften svekkes også behovet for et fortsatt motforholdssystem av arbeiderkollektivets karakter …» (Lysgaard 1991.)

Helt avgjørende for å forstå karakteren av arbeiderkollektivet er at det oppstår som et forsvarsverk, en spontan motstand mot arbeidsgivernes splitt og hersk. Her finner vi antakelig det materielle grunnlaget for solidariteten i arbeiderklassen; ikke som en humanistisk moral, men som noe som tvinges fram av nødvendighet ut fra arbeidets karakter.

I Lysgaards bok Arbeiderkollektivet skilles det mellom det formelle og det uformelle kollektivet. Fagforeningene representerer det formelle kollektivet. Fagforeningens aktivitet og styrke er avhengig av det uformelle kollektivet. De uskrevne lovene som gjelder i forskjellige former ved enhver arbeidsplass er limet som holder det uformelle kollektivet sammen. En kan godt tenke seg at det finns et sterkt, uformelt kollektiv på en bedrift eller i en bransje, uten at det fins en sterk fagforening der, men en kan vanskelig tenke seg en sterk fagforening som ikke samtidig har et sterkt uformelt kollektiv i ryggen.

Det uformelle kollektivet manifesterer seg på to vis: Et sett uskrevne regler eller normer, som for eksempel den kjente: «du skal ikke sprenge akkorden». For det andre manifesterer kollektivet seg som et «vi» og «de andre».

«Vi-et» er det uformelle kollektivet og kommer til uttrykk i normen «du skal være en av oss» . En breiere gjennomgang av Lysgaards arbeiderkollektiv finnes i Røde Fane nr 3, 1985 (Sjøtveit 1985).

Lysgaard argumenter ut fra en sosialdemokratisk forståelsesramme. Men mye tyder på at han kan få rett når det gjelder arbeiderkollektivets skjebne.

Forskjellige varianter av moderne bedriftsledelse har nå vært til utprøving i norske bedrifter i større skala i omlag en ti-årsperiode. Organisasjon og ledelse er blitt fag som tar større og større plass innafor all administrativt orientert utdanning, enten det gjelder privat eller offentlig sektor, – Norges kommunal- og sosialhøyskole eller Bedriftsøkonomisk institutt. Det vil være livsfarlig for fagbevegelsen å undervurdere betydningen av denne skoleringen. Mens LO fortsatt er organisert etter den gamle tyske modellen (grunnleggende lik det systemet som ramla sammen i Øst-Europa), tar borgerskapet i bruk moderne sosialpsykologisk forskning der det passer med deres formål. I en lærebok i bedriftspsykologi ved BI (jeg nekter å reklamere for den) kan man således finne igjen Lysgaards uformelle normer under overskriften: «Bedriftsfiendtlige grupper».

Arbeidsgivernes angrep på fagforeninger og organisasjonsrett har i takt med økende kunnskap og forskning rundt ledelsesfaget tatt nye former de siste åra. Ikke hovedsaklig ved direkte fagforeningsknusing – selv om det også forekommer – men ved hjelp av atskillig mer sofistikerte metoder. Felles for disse metodene er at de søker å konstituere de ansattes lojalitet vertikalt i bedriftene, altså fra topp til bånn i det tidligere hierarkiet, isteden for den horisontale identifiseringa som arbeiderkollektivet er et uttrykk for. Det som er i ferd med å skje kommer i form av et ideologisk angrep, en kamp om det som skjer inne i folks hoder. Ved å skape en illusjon om medbestemmelse trekkes vanlige arbeidere inn i et mytisk partnerforhold til arbeidsgiveren.

En av disse strategiene går i amerikansk bilindustri under navnet «The Team Concept» (team-konseptet; gruppe- eller lag-konseptet). Arbeidslivsforskerne Mike Parker og Jane Slaughter går grundig igjennom denne strategien i boka Choosing Sides: Unions And The Team Concept (Parker & Slaughter 1988). Bak dette «konseptet» ligger en helhetlig organisasjons- og ledelsestenkning, utviklet av japanerne og importert til USA gjennom etableringen av Nissan, Toyota og Mazda i USA. Etter hvert også overtatt av General Motors. Ford har sin egen variant. Et av de sentrale redskapene innafor denne tenkinga er å spille på arbeiderens eget ønske om å være til nytte, om å få brukt sin erfaring og sin kreativitet i meningsfull samhandling med andre. Den enkelte arbeider inviteres til delta i utforminga av sin egen arbeidsplass, til å bidra til forbedringer i det fysiske og psykososiale miljøet, hele tida i samarbeid med bedriften.

I det første møtet med denne filosofien høres alt kjempefint ut. Forestillingen om teamwork – det å skape noe i fellesskap – vekker gjenklang hos de fleste. «Vi kan øke produktiviteten, forbedre kvaliteten på produktene, øke trivselen på arbeidsplassen og skape trygge arbeidsplasser … – Og skulle det være ei hake eller to knytta til dette prosjektet, høres det så bra ut at det må være verdt bryderiet å prøve.» Slik er den spontane reaksjonen. Parker & Slaughter peker på at medaljen har en temmelig svart bakside: Gjennom samarbeidet med bedriftsledelsen kommer skillene mellom ledelse og de som blir leda i bakgrunnen, og før eller seinere kan den enkelte arbeider komme til oppdage at hun faktisk er havna i et konkurranseforhold til arbeidskameratene. Gjennom prosjektarbeid for å øke produktiviteten (eller bedre kvaliteten), settes den ene gruppa eller avdeling opp mot den andre, og til sjuende og sist også arbeider mot arbeider. Fagforeningene mister innflytelse og makt ved at selve grunnlaget for fagforeningenes styrke, det uformelle samholdet på gulvet (arbeiderkollektivet), blir svekka eller helt oppløst.

Metoden fungerer for eksempel sånn: ei gruppe på fem mann jobber i et lag på linja. De oppdager sjølvsagt at det går an å gjøre jobben litt raskere enn ingeniøren har regna ut, og skaffer seg fem minutter ekstra på den måten. Men de er med i et effektiviseringsprosjekt, og de har en ledelse som hilser alle gode ideer velkommen, så de melder fra om oppdagelsen til nærmeste teamleder (som de er på fornavn med). Forandringen blir umiddelbart gjennomført og linja kan gå litt fortere.

Arbeiderne mister de ekstra fem minuttene.

Etter hvert er hver eneste tenkelige rasjonalisering gjennomført, og alle arbeider etter hvert i maksimalt tempo.

Men man nøyer seg ikke med det: der hvor tradisjonell bedriftsledelse ville være fornøyd med at linja rusla og gikk problemfritt; at det lyste grønt overalt på kontrollkonsollet, der ønsker denne ledelsen at det skal lyse både gult og rødt . Helst skal det konstant vippe mellom gult og grønt; for på den måten mener de at de får rena oppmerksomheten mot problemer som bør løses, og dermed få en anledning til å øke produktiviteten. Derfor drives tempoet opp hele tida.

En annen del av metoden er ledelsens holdning overfor fravær. Det blir ikke møtt med sanksjoner overhodet, uavhengig om fraværet er legitimt eller ikke. De setter bare ikke inn vikarer, sånn at gruppa på tre (som skulle vært fire) må løse oppgaven så godt de kan. Det utløser et gruppepress mot fravær som en personalsjef bare kan drømme om.

Parker og Slaughter har et sideordna poeng til her: de mener at arbeiderne blir fratatt et viktig forhandlingskort på denne måten: eiendomsretten til sin egen erfaring og kunnskap, og retten til å velge hvem og (til hvilket formål) denne kunnskapen skal komme til gode.

Alt i alt skjer forandringene til det verre. Tempoet skrus opp til det ikke er mer å hente i rasjonaliseringer; arbeidernes erfaringer og kunnskaper om den jobben de gjør, blir suget ut av dem i et effektivt system (som gjennomfører de forbedringene arbeiderne har kjent til i årevis på en tradisjonell bedrift, men som ingen brydde seg om der). Til slutt er den eneste faktoren hvor det er mer å hente nettopp den menneskelige arbeidskrafta. Langsomme, utslitte, yrkesskadde og andre som ikke kan holde tempoet, presses ut av produksjonen og slår til på tilbud om førtidspensjonering og liknende ordninger. Dette kalles «frivillig» eller «naturlig» avgang.

– Teamkonseptet er ikke et brudd med taylorismen (taylorismen = «vitenskapelig ledelse», blant annet kjent for sine tidsstudier), men en avansert videreutvikling av den, hevder Parker & Slaughter. Det deres undersøkelse viser, er at det som blir markedsført som ledelse «med et menneskelig ansikt», egentlig bare er en omskrivning for en stressdrivende organisasjonsmetode, hvor den eneste sjølvstendigheten arbeideren til slutt står igjen med er retten til sjølv å holde stoppeklokka som måler effektiviteten.

I et eget kapitel tar Parker og Slaughter for seg språket som blir brukt. Retorikken tar som alltid utgangspunkt i opplevde problemer og vrir tolkningene av disse problemene over på mål som folk kan identifisere seg med. En bruker helst positivt ladede eller i det minste nøytrale begreper. Dignity (verdighet), Quality of Work-Life (livskvalitet i arbeidet) og liknende brukes i både i markedsføringa og i avtaletekstene.

Bruken av prosjektorganisasjoner for å omdanne bedrifter og bedriftskulturer har mange liknende trekk. Den store bydelsreformen i Oslo kommune blei gjennomført etter et slikt mønster. Det såkalte Grund-utvalget, ledet av Jan Grund, nå professor i organisasjonsfag ved Bedriftsøkonomisk institutt, var i realiteten en breit anlagt prosjektorganisasjon som involverte ansatte og fagforeninger på alle nivå. En kan tenke seg at denne måten å organisere en gjennomgripende forandring av en bedriftsorganisasjon på ville ha store muligheter til å lykkes, fordi offentlig sektor tradisjonelt har vært oppfattet som felleseie, i motsetning til bedrifter i privat sektor. Offentlig sektor har i Norge tradisjonelt blitt bygget opp av sosialdemokratiet og har vært preget av «vi-er-alle-i-samme-båt»-filosofi. Klassemotsetningene er i større grad tilslørt her enn i privat sektor. Kommuneforbundet og andre tilsluttede LO-forbund i Oslo kommune godtok raskt premissene for en omdanning, og valgte å legge om sin organisasjon tilpasset det nye bydelsnivået. Man opplevde at tillitsvalgte på flere nivå blei påvirkningsagenter for den nye reformen. I begeistrede og positive ordelag blei det lagt vekt på det demokratiske aspektet ved reformen:

nærhet til brukergruppene, lokalt samarbeid mellom etatene, kortere vei til den administrative ledelse (oftest rekruttert i det tidligere mellomnivået av ledere og derfor oppfattet som mer «våre» blant de ansatte i helse- og sosialsektoren). Omfattende bruk av delprosjekt-grupper sammensatt av ansatte på laveste nivå førte til at reformen blei planlagt og oppfattet som «vårt» eget verk. Blant bystyrepartiene var bare RV grunnleggende skeptisk til reformen, SV var prinsipielt for (og er det fortsatt).

RV advarte mot konturene av en styringsform hvor rammene for bydelenes virksomhet blei lagt til sentralt nivå (Rådhuset), mens de nødvendige praktiske valgene blei lagt til bydelsnivå, hvor man på «demokratisk» vis kunne avgjøre om man skulle stramme inn på barnehagebudsjettet eller sykehjemsbudsjettet for å få regnestykket til å gå opp. I ettertid har det vist seg at RVs prognose har slått til for full musikk, men det ligger utenfor ramma av denne artikkelen. Prosjektorganisering som metode for omstrukturering (les: slanking) fikk et definitivt gjennombrudd med prosjektet Oslo kommune.

Televerket er i skrivende stund i ferd med å sette krona på et flerårig prosjekt. Medarbeidersamtaler, såkalte «pluss-samtaler», har allerede i flere år vært en del av den avtalefesta personalbehandlinga i Televerket. Som tiltak for å splitte arbeiderkollektivet og knytte den enkelte til ledelsen på laveste nivå er det utmerka, i den grad det fungerer. Enkelte steder har imidlertid arbeiderne forlangt å ha en representant for foreninga tilstede under slike samtaler, og derved redusert effekten. Fagforeningas rolle ellers i slike samtaler har vært perifer.

Televerket, som nå skal drives etter vanlige forretningsmessige lønnsomhetskriterier, ønsker å redusere arbeidsstokken. For å gjennomføre dette har de satt i gang en prosjektorganisasjon. Begrepsbruken i dette prosjektet er et studium verd: planlagt avvikling av mer enn 5.000 arbeidsplasser (4.500 årsverk) får overskriften «dimensjonering av personalbehov». Men ingen skal sies opp: de overflødige får tilbud om å være med i «Prosjekt Teleressurser», hvor alle de overflødige vil få «tilbud» om «sysselsetting, omskolering eller videreutdanning». Sikkert fint.

I prosjektets «Hurtiginfo» nr 5, 1992 framkommer følgende avsnitt: «Dimensjoneringsberegninger som er foretatt, viser stor variasjon mellom regionene om vi regner bemanning i forhold til antall teletilknytninger. I neste beregningsrunde, som skal være ferdig tidlig i april, skal «best viste praksis» gjelde som norm i samtlige distrikter …»

Televerket har tatt poenget. Det er et helt sentralt element i den «japanske» metoden at «best viste praksis» skal danne norm. Dette bryter diametralt med arbeiderkollektivets norm om ikke å sprenge akkorden. Det tilslørende språket er en del av metoden.

Elementer av samme metode finner vi igjen ved det opprettes prosjektorganisasjoner rundt den lovfesta «internkontrollen» i en rekke bedrifter. Her er metoden å knytte lovpålagte kontrollrutiner for arbeidsmiljøet sammen med produktkontroll; eller kvalitetskontroll. For å innføre og gjennomføre internkontroll blir fagforeningene ofte invitert til å være med i planleggingsprosessen, som en av flere deltakere i prosjektgrupper nedsatt av bedriften. Effekten er den samme: gjennom ansattes aktive deltakelse i problemløsningsfasen oppnår bedriften to ting: For det første å ta i bruk arbeidernes og de øvrige ansattes kunnskaper om produksjonsprosessen. For det andre å knytte prosjektdeltakernes personlige engasjement til gjennomføringen av prosjektets mål, og ved dette knytte arbeidernes lojalitet og prestisje nærmere bedriftsledelsens mål: nemlig å produsere for størst mulig profitt.

Hovedkonklusjonen i Parker og Slaughters undersøkelse er at de nye ledelsesmetodene utløser grunnleggende forandringer i maktbalansen mellom arbeidere, fagforeninger og bedriftsledelse, i arbeidernes disfavør. De peker på at bak en vegg av blomstrende retorikk om humanistiske ledelsesmetoder, medarbeiderinnflytelse, menneskelig verdighet og medbestemmelse skjuler det seg et kynisk menneskesyn som bare har én hensikt: å øke profitten. Det finnes til sjuende og sist bare to mulige måter å øke produktiviteten på: at man produserer like mye som før med færre ansatte, eller at arbeidsstokken produserer mer enn før. I alle tilfeller betyr det økt utbytting.

I en kronikk i Klassekampen (KK 6.3.1992) hevder Hydro-arbeideren Bjarne Berg Wiik at de nye japanske metodene kan utløse høyere produktivitet og bedre arbeidsmiljø i en og samme smekk. «Næringslivets ledere sitter på gull uten å vite om det,» hevder han.

Jeg tror man bør være noe mer skeptisk. Et av Berg Wiiks premisser er at norske bedriftsledere er dumme. En slik antakelse kan vise veg å være livsfarlig. I en oppsummering av omstillinga av Aker på 1980-tallet forteller Karl Glad (som den gang var administrerende direktør i Aker) bramfritt om hvordan Aker-ledelsen brukte all tilgjengelig kunnskap om informasjons- og mediesamfunnet for å nå sine mål. Med en «åpen» taktikk nøytraliserte de fagforeningene, manipulerte med media og strakk lojaliteten til de ansatte over en snau femårsperiode. I løpet av et drøyt år blei Aker «omstrukturert» fra 11.200 ansatte til 4.700 ansatte. Karl Glad forteller: … «Først og fremst er en slik omstillingsprosess en utfordring for hele organisasjonen. Det er et spørsmål om ledelse, samarbeid, kommunikasjon, omhyggelig planlegging og grundig saksbehandling i alle ledd av prosessen.» (…) «For å sette i gang en så gjennomgripende forandringsprosess var det to forutsetninger som måtte være til stede, men som manglet i 1980/81: For det første måtte Akers ledelse gjenvinne respekt og tillit.» (…) «Den neste forutsetningen for å kunne lykkes i omstillingen var at det måtte skapes entusiasme og tro på fremtiden for den del av virksomheten vi ville satse på. Selv om vi visste at oljevirksomheten skulle være vårt marked, var det ikke så enkelt å vinne gehør i organisasjonen for dette synet i 1980/81.» (…) «Aker er meget godt fornøyd med den assistanse vi har fått fra McKinsey (McKinsey & Company, amerikanske organisasjons- og rasjonaliseringskonsulenter med internasjonale forgreininger; RFs anm.) i den prosessen vi har vært igjennom. Vi hadde behov for deres analyseteknikk, deres rapportskriving og simpelthen deres arbeidskapasitet. Vi har også hatt stort utbytte av den intellektuelle kompetansen hos en rekke av de enkeltpersoner vi har benyttet. (…) Arbeidet ble oppdelt i forskjellige problemområder med en rekke styringsgrupper og arbeidsgrupper, hvor både ledelsen og de ansattes representanter deltok sammen med konsulentene.» (…) «Vi innså ganske raskt at en prosess som kunne medføre at Akers organisasjon ble redusert fra 11.000 til 5.000 personer, måtte foregå i fulle åpenhet. Ingen arbeidsgrupper, ingen rapporter, ingen tall skulle være utilgjengelige for våre ansatte. Vi visste at dette ville stille store krav til styringen av informasjonsflyten. Jeg kan nesten gå så langt som til å si at den beslutningsprosessen som resulterte i Akers omstilling, var en informasjonsprosess.» (…) «Gjennom åpenhet og god kommunikasjon oppnådde vi tillit hos våre egne ansatte. Pressens omtale reflekterer at vi ble forstått både av våre egne og av omverdenen, og vi brukte mye tid og krefter på å sikre at vi skulle lykkes akkurat på dette punktet.» (…) «Vi la vekt på å få en samlet oppslutning om vår plan for omstilling. De ansattes representanter i styret kunne støtte planen fordi den var resultatet av et reelt samarbeid.» (…) «Vi gjorde det klart at eventuelle beslutninger om nedleggelse ikke skulle skje i hastverk. Det ble for eksempel sagt uttrykkelig at styrebeslutningen ikke skulle være til hinder for å ta nye skipsbyggingskontrakter på TMV i avviklingsperioden, og følgelig ble beslutningen om nedleggelse av TMV fattet først 12. oktober 1983, altså over et år senere. (…) Enstemmigheten i vårt styrevedtak viser at ansvarlige tillitsmenn innser at det kan være nødvendig å nedlegge noen arbeidsplasser i kampen for å skape trygghet for arbeid.» (…) «Også på de bedrifter vi hadde besluttet å avvikle, ble det nedsatt arbeidsgrupper hvor de ansatte var representert. Målet var å avvikle mest mulig gjennom salg, og salgsbestemmelsene ble gjort i full åpenhet overfor våre egne ansatte. De var med på å beregne verdier og til dels deltok de til og med i selve salgsforhandlingene.» (Arndt og Friman 1985.)

Karl Glads fortelling strekker seg fra 1980 til ut på året 1984. (Det er svært interessant lesning, og det er fristende å kommentere flere aspekter enn de jeg tar opp i denne artikkelen. Det får stå over til en annen gang.) Den prosessen Glad her sier seg så fornøyd med, kan oppsummeres slik: Aker-ledelsen bestemte seg for å slanke bedriften. Deretter dro de i gang en prosjektorganisasjon hvor oppdraget var å fjerne alt som ikke var lønnsomt nok. Ved at de ansatte blei dratt aktivt med i dette arbeidet, skapte Aker-ledelsen en illusjon om demokrati – at beslutningene først ble tatt etter at alle hadde fått sagt sitt. Men det «alle» hadde fått være med på å bestemme, var hvordan arbeidsplassene skulle nedlegges eller selges – ikke om, når eller hvorfor. Aker-ledelsen har fra sitt ståsted all grunn til å være fornøyd med seg sjølv.

For å bekjempe disse ledelsesmetodene er det helt avgjørende at fagforeninger, aktivister og tillitsvalgte utvikler et bevisst forsvar. Og, ikke minst, utvikler alternativer.

Et av de viktigste hindrene for å stable et slikt forsvar på beina er at fagforeningene ofte er byråkratiske og udemokratiske i sin struktur. Det sier seg sjøl at dette ikke er noe godt utgangspunkt når en skal bekjempe en organisasjonsfilosofi som framtrer som humanistisk, demokratisk og opptatt av det enkelte mennesket i (bedrifts-) organisasjonen. Parker og Slaughter hevder at amerikanske forbund i dag står dårlig rusta til å bekjempe teamkonseptet. Grunnen til dette mener de skyldes forbundsledelsens manglende evne og vilje til å trekke grunnplanet med i diskusjonene. Parallellen til norske forhold er slående. Foreninger og forbund med forelda organisasjonsstrukturer står uten mulighet til å involvere og mobilisere medlemmene til å møte den utfordringa disse hersketeknikkene representerer. En revitalisering og demokratisering av fagbevegelsen er helt avgjørende.

---

Litteratur:

Johan Arndt og Alfred Friman (red.): Forandringsledelse – kunsten å skape små og store revolusjoner innen organisasjoner, Tano, Oslo 1985.

Mike Parker og Jane Slaughter: Choosing sides: Unions And The Team Concept, Labor Notes Book, South End Press, Boston 1988.

Jon Sjøtveit: «Arbeiderkollektivet», artikkel i Røde Fane nr 3, 1985.

Bjarne Berg Wiik: «Tilbake til håndverkeren», kronikk i Klassekampen 6. mars 1992.

Sverre Lysgaard: Arbeiderkollektivet, 2.utgave, Universitetsforlaget, Oslo 1991.

---

– I det som blir kalla kommunikasjonssamfunnet eller det etter-industrielle samfunnet er Spania i ferd med å havna i det europeiske jumbosjiktet, mykje takk vera den rolla landet er tiltenkt i EFs indre marknad.

«Europa vil ikkje ha oss.» «Skal vi få demokrati i dette landet, må vi bli ein del av Europa.» Slike utsegner var vanlege i Spania på 1970-talet og i starten på 1980-åra. Som om Spania ikkje skulle vera ein del av Europa. Rett nok har landet ei fortid med kamp mot arabarar og islam og med ekspansjon vestover – på det amerikanske kontinentet og andre stader. Og rett nok har dette lete etter seg spor (spesielt kulturelle) som det ennå er råd å få auga på. Og rett nok var Spania i Franco-tida (1939-75) lenge politisk isolert som følgje av eit avlegs totalitært regime og hard undertrykking av all opposisjon.

«Spania er Europas rompe,» sa dei største optimistane og hadde i alle fall klart å plassera landet fysisk i geografien, sjølv om dei samstundes uttrykte ei kjensle av mindreverd overfor dei rikare og økonomisk meir utvikla folka nord for Pyreneane. Det var i dei tidene då spanske menn med lengt i blikket snakka om svenskesynda og valfarta til Perpignan i Sør-Frankrike for å sjå Siste tango i Paris. Det var og omlag i dei tidene at den aldrande diktatoren Franco døydde (20. november 1975), og den politiske overgangen til demokrati tok til.

Både politisk og seksuelt skulle spanjolen no europeiserast.

Frå Noreg til Spania

For ein nordmann som gjesta Spania på 70-talet kunne det vera mykje å undrast over.

Den politisk interesserte kunne ikkje unngå å bli slått av det stort sett totalt ukritiske Europa-biletet som blei vist fram, spesielt frå dei demokratiske antifrankistanes side. Ja, i media var det for det meste ihuga og kjente frankistar som gjekk imot «Europa» og sidan Spanias EF-søknad. Tilmed kommunistane i PCE gjekk heilhjarta inn for å få Spania med i EF. Men så hadde dei då og heilt sidan 1970 karakterisert seg sjølve som eurokommunistar.

Ein stakkars nordmann kunne bli forvirra av mindre, der han stod som observatør til dette spanske Europa-strevet med den norske EF-kampen frå 1972 friskt i minne.

Ein kan ikkje nett seia at skillelinene var samanfallande. Det var i særleg grad på motstandarsida skilnadene var merkbare, ja nærmast som natt og dag. I Spania var motstandarleiren i hovudsak rekruttert frå eit erkekonservativt sjikt med høgare militære offiserar, storgodseigarar og det kyrkjelege hierarkiet i spissen. Her til lands hadde – og har – motstandssida eit klart folkeleg tilsnitt og kan rekna med aktiv støtte frå organiserte grupper av bønder, fiskarar, arbeidarar, kristne og oppegåande sektorar mellom dei intellektuelle og på venstresida.

Dei norske EF-motstandarane representerer i første rekke motkulturar til makta, dei omtala spanske motstandarane er representantar for maktgrupper som er i ferd med å bli heilt detroniserte og klamrar seg som best dei kan til det som er att.

Dei nasjonalt orienterte gruppene slik dei presenterer seg i EF-debatten er så ulike som dei kan få blitt det i Spania og i Noreg. Grunnane til dette er delvis historiske, og i den grad dei er det, er dei openberre:

Den kastiljansk-spanske nasjonalismen (med sentrum i Madrid) har tradisjonelt sett tatt aggressive, ekspansjonistiske former, medan den norske nasjonalrørsla har vore retta innover og har lagt ned mykje arbeid i å streka opp grensene mot det utanlandske. Dette gjeld både politisk, økonomisk og kulturelt. Men Europa-politikarane er til forveksling like i Spania og her heime. Og det er jo heller ikkje så merkverdig: Orienteringa mot Europa er nettopp det som skaper identiteten deira. Om dei ikkje alltid kjem frå dei same politiske partia, så kan det somme gonger verka slik. Og dei læt mistenkeleg likt. Dei er alle fostra opp med Europa-teknokratens lite elegante tale. Dei snakkar om å øva innverknad, om ikkje å bli isolerte, om tilgang til marknader, om vekst og konkurranseevne, om behovet for eit samla Europa og om kor viktig det er å ha ein sams strategi mot Japan og USA, mot terroristar, mot uro i den tidlegare austblokka og mot innvandrarar frå sør. Og mykje anna. Men på eitt område finst det motsette syn i EF-strateganes leir:

Sosialdemokratane vil ha eit sterkt EF for å gjera alle europeiske folk til sine læresveinar. Dei konservative går inn for eit sterkt EF for å hindra at sosialdemokratanes politikk skal spreia seg. Etter at sosialdemokratiske parti i Europa (Frankrike, Spania, Noreg o.a.) tok til å føra god høgrepolitikk på 1980-talet er det vanskeleg å sjå kva som er den store prinsipielle skilnaden. Eit slåande døme på sams europeistisk talemåte i Noreg og Spania er måten ein omtalar Europa på, som om ein ikkje alt skulle vera ein del av det europeiske kontinentet. Frå to ytterkantar hikar ein etter eit Europa som ein meiner ein står utanfor. Kan henda er det nettopp dette som er utkantanes lodd?

Men om såvel Spania som Noreg ligg i kvar sin utkant av Europa, så kan ein knapt seia at dei har vore utkantar i samkvemet mellom landa opp gjennom historia. Som sjøfarande folk har ein i begge desse endane av Europa visst å komma ut, både til andre europeiske land og til andre delar av verda.

På den iberiske halvøya finn ein tilmed imperieplanar som går tilbake til midten av 1200-talet, meir enn 200 år før Spania blei samla til eitt rike.

Spansk ekspansjon

Alfons X, som var konge over Castilla 1252-84, blei kalla Alfons den vise for sitt kulturelle virke. Hans etterlatne skrifter omfattar ei stor samling dikt og arbeid innan så varierande felt som jus, astronomi, historiografi og spel (sjakk, terningspel o.a.).

Alfons den vises hoff var som eit fleirkulturelt akademi der kristne, jødar og muhammedanarar forska, omsette og resymerte. Men sjølv om det, som her, fanst døme på fredeleg og skapande sameksistens mellom dei tre religionane, så var hovudtendensen i tida ein annan.

I tiåra før Alfons kom på trona, hadde det kristne og stadig meir aggressive Castilla ekspandert sterkt i tidlegare maurarkontrollerte område. Då «imperiebyen» Sevilla blei erobra i 1248, var kongen av Castilla, som då var Ferdinand III, inne på tanken om å ta tittelen keisar. Sonen, den vise Alfons, gjekk vidare i farens politiske fotefar, og då keisar Wilhelm av Holland døydde i 1256, tok han sikte på å bli keisar over «det heilage tysk-romerske riket». Alfons vann ikkje vidare støtte for sitt prosjekt mellom eigne undersåttar, men trass i dette klarte han å skaffa seg eit ekstraordinært løyve for å reisa til paven i Roma og ta saka opp med han. Det var først etter at pave Aleksander IV hadde sendt eit bod om at han ikkje tykte særleg om planen, at Alfons gav den opp. Men då hadde han alt tatt til å titulera seg som «romaranes konge av Guds nåde og vald keisar».

Om ikkje Alfons den vise fekk gjennomført sine imperieplanar, så heldt den kastiljanske og sidan den spanske ekspansjonen fram. Til dei grader at ein ofte omtalar det 16. hundreåret som den spanske ekspansjonens hundreår.

«Ein moderne europear»

Den 24. februar 1530, på sin 30-årsdag, klarte Karl V det Alfons den vise hadde måtta gi opp. Den dagen blei han krona til tysk-romersk keisar av pave Clemens VII.

Karl V hadde klare idear om kva han ville bruka keisartittelen til, og i åra etter kroninga gjorde han det han kunne for å setta ideane ut i livet. Keisaren gav seg sjølv i oppdrag å sørga for ein «rettferdig verdsorden» gjennom mekling, diplomati og forhandlingar. Meklarkeisaren kunne vera ein passande karakteristikk av Karl V den første tida etter kroninga. Den «rettferdige verdsorden» Karl V var ute etter skulle vera tufta på den kristne sivilisasjonens prinsipp. Men dette var urolege tider med kyrkjeleg reformasjon og sterk uvilje frå fransk side mot å bli inneklemt mellom keisarens land i både nord, sør og aust. Keisaren var difor nøydd til å tilpassa seg del nye tidene og omvurderte delvis si meklarrolle.

Karl V såg framfor alt på seg sjølv som den store europearen, noko som i eigne auge tydde at han skulle ta seg av og verna den vestlege kristne verda. Rundt 1550 ser ein omrissa av den nye politiske strategien, som nærmast kan samanliknast med det vi i dag kjenner under nemninga «stormaktspolitikk». I praksis innebar denne strategien at det fanst ei stormakt som hadde den reelle politiske makta, også over område som formelt og territorialt sett var uavhengige. I kraft av både moralsk og fysisk styrke skulle stormakta få dei andre statane til å respektera og lyda stormaktas ord.

Men Karl Vs europeiske draum blei verande ein draum. Tyskarane gjorde opprør mot imperieplanane og den nye franskekongen, Henrik II, gjorde sams sak med dei opprørske tyskarane (Chambord-traktaten av 1551). Då hjelpte det ikkje mykje at den spanske adelen var blitt sterkt imperiemedvitne. Deo europeiske visjonane til Karl V let seg ikkje gjennomføra og det spanske imperiet blei eit oversjøisk imperium. Ut på 1600-talet tok så nedturen til for Spania som imperiemakt, sjølv om koloniane skulle bli verande i spansk eige i over to hundreår ennå.

I dag ser mange, spesielt mellom dei spanske europeistane, på Karl V som «ein moderne europear». Somme omtalar han tilmed som «den første moderne europearen». Det er såleis ikkje utan grunn at nettopp Karl V skal pryda EFs ecu-myntar (viss då ikkje engelskmenna set seg heilt på bakbeina, slik del har truga med).

Mot Europa

Etter keisarens europeiske havari sette Spania kursen i ein heilt annan retning enn mesteparten av Europa. Frå motreformasjonens tid rundt midten av 1500-talet tok Spania på seg rolla som katolisismens store forsvarar, og kampen blei særskild retta inn mot «kjettarar» i dei kristnes eigne rekkjer. Protestantismen blei hovudfienden på den europeiske ideologisk-politiske arenaen, men fiendskapen avgrensa seg ikkje til berre dette. Då dei landa der protestantismen hadde slått sterkast rot, utvikla seg i ein ny retning økonomisk sett, gjorde spanjolane det snart klart at dei ville slåst også mot dette. Og kapitalismen hadde lenge svært tronge kår i Spania.

Sjølv om ordet «liberal» faktisk først blei brukt på spansk, var det antiliberalismen som skulle dominera det ideologiske, politiske og økonomiske Spania. Opplysningstidas idear blei sett på nærmast som djevelsk styggedom, som ville ta frå kristendommen den sentrale plassen den hadde i dei eneveldige kongedømma.

1898 skulle komma til å markera eit vatnskilje i spansk historie. Det året miste Spania sine siste oversjøiske koloniar, Cuba, Puerto Rico, Filippinane og nokre andre øygrupper i Stillehavet. Og det året går startskotet for ei nasjonal sjølvransaking som skulle gjera seg gjeldande på dei fleste område i landets liv. Krisestemninga var ikkje til å ta feil av, og Europa blei for alvor sett på dagsorden. Det økonomiske uføret ein var komme opp i, gjekk det ikkje an lenger å snakka seg vekk ifrå. Barcelona og Catalonia kom no til å stå i første rekke for dei som foreslo økonomiske reformer, for dette området var det einaste som hadde følgd opp den kapitalistiske utviklinga. I kravet om europeisering av Spania sto det katalanske borgarskapet sentralt.

Men kyrkja og storgodseigarane gav seg ikkje utan sverdslag, og dei fekk frå 1920-åra av aktiv støtte frå leiande militære grupper. Ein måtte difor venta både vel og lenge, før ein fekk sjå resultat av alt pratet og alt skriveriet om industrialisering, modernisering og europeisering.

Det store spranget

Etter at Spania i siste halvdelen av 1940-åra hadde vore uønska ved det gode demokratiske bordet, blei dei tatt inn frå kulda på 50-talet. Den kalde krigen fekk først USA og sidan andre vestlege land til å feia under teppet dei siste restane av uvilje mot samkvem med det halvfascistiske Franco-regimet. Åpninga mot utlandet innebar mellom anna økonomisk liberalisering og, som følgje av det, større sosial mobilitet. Nye vindar tok til å blåsa inn over Spania. Studentar kom tilbake etter utanlandsopphald med nye idear og nye prosjekt. Frå Harvard University i USA blei det i 50-åra uteksaminert nokre spanjolar som skulle bli spydspissen i det teknokratiet som nokså snart skulle trengja seg inn i dei viktigaste delane av den spanske samfunnsveven: det såkalla Opus Dei-teknokratiet, som har fått namnet sitt frå ein katolsk organisasjon som på denne tida tok steget fullt ut frå den åndelege verda til den materielle.

Opus Dei er den organisasjonen som står bak det store spranget som Spania gjorde på 1960-talet frå agrarsamfunn til industrimakt.

Den økonomiske veksten i 60-åra førte med seg sosiale endringar. Arbeidarklassen, middelklassen og borgarskapet voks monaleg og følte seg slett ikkje vel i Francos korporativistiske stat, der Falangistrørsla hadde monopol på politisk aktivitet. På slutten av 1960-talet blei det meir og meir klart at dei klassane som her er omtala, kravde eit politisk brot med Franco-regimet. Det same gjorde regionale/nasjonalistiske rørsler i Catalonia og Baskarland. Politisk fekk desse gruppene og rørslene viktige allierte i andre europeiske land, spesielt i politiske parti på venstresida. Den sosialistiske internasjonalen hadde heilt klart ein sterk innverknad på den retninga den politiske utviklinga fekk i Spania.

Det blei eit stadig meir utbreidd krav om at Spania måtte bli eit demokrati på line med dei fleste andre landa i Vest-Europa. Det er på slutten av 60-talet at Europa blir nærmast eit dogme for politiske opposisjonelle i Franco-Spania. Rundt 1970 skulle ideane til den franske redaktøren og skribenten Jean Jacques Servan Schreiber øva stor innverknad i Spania. Boka hans om Den amerikanske utfordringa fekk ei omfattande og god mottaking i Spania, og ideen om eit økonomisk sterkt og samla Europa tente den spanske opposisjonen. Jo sterkare det demokratiske Europa blei, jo lettare ville det vera å få sendt Franco-regimet på historias gravhaug, resonnerte dei.

Inn i EF

Franco-regimet gjekk i grava med Franco. Då diktatoren døydde i november 1975, gjekk ein omgåande i gang med å leggja grunnmuren for eit demokratisk byggverk. Men ei stund såg det ut til at bygningen var nokså skjør og faren for militærkupp var heile tida til stades – i alle fall fram til sosialistpartiet PSOEs valsiger i 1982. Difor meinte somme at medlemskap i EF kunne tena som ein garanti for demokrati og ei bremse for nostalgiske og kuppkåte frankistar. Som tidlegare nemnd støtte ikkje ønsket om medlemskap i EF på særleg motstand i dei demokratisk sinna krinsane i Spania. Men vegen fram skulle bli tornefull, for Frankrike sette seg beint på bakbeina av frykt for at spanske landbruksprodukt skulle utkonkurrera franske på EF-marknaden.

Ei råd blei det likevel med det, og det var vel ikkje så rart når vi tar omsyn til at dei politiske frendane Felipe Gonzalez og Francois Mitterand var henholdsvis regjeringssjef i Spania (frå 1982) og statssjef i Frankrike (frå 1981). Løysinga var uventa og har aldri blitt heilt klar for ålmenta. Det som er heilt klart er at spansk EF-medlemskap blei knytt til Nato-medlemskap og at Ronald Reagan var far til barnet og Mitterand fødehjelp. Reagan-administrasjonen såg svært gjerne at Spania blei med i Nato (mellom anna for å gjera Vest-Europa så militært einskapleg som råd var i nedrustningsforhandlingane) og pressa Frankrike til å ta initiativ overfor Spania. Akkurat kvifor Mitterand gjekk med på å spela rolla som mellommann, er eitt av dei springande punkta i heile dette taktiske spelet. Men faktum er at det var Mitterand som i samtalar med Felipe Gonzalez kopla EF-medlemskap med Nato-medlemskap. Gonzalez og PSOE kom oppi eit dilemma, for i åra før dei kom til makta hadde dei kravd folkerøysting om Nato-medlemskap. Korleis skulle dei no samstundes halda løftet om folkerøysting og sikra at Spania kom med i EF?

Løysinga var eit kunstgrep av ei folkerøysting, som mellom anna knytte Nato-medlemskap til ei avvikling av dei fire og mildt sagt nokså upopulære militærbasane som USA hadde hatt i Spania sidan 1950-talet. Sjølve folkerøystinga om Nato utvikla seg til å bli eit oppkok av tre ulike spørsmål som folket skulle svara ja eller nei på under eitt. Den vanlege spanjolen var frustrert og oppgitt, noko som kom klart fram i fleire meiningsmålingar, men det heile endte med eit fleirtal for ja-sida, og eit schizofrent folk såg Spania gå inn i EF og Nato i 1986.

«Det europeiske Spania»

Heilt sidan 1960-70-åra har målet for PSOE vore eit sosialdemokratisk Spania a la Skandinavia. Sverige er den modellen det oftast er blitt vist til opp gjennom åra, og det ein har hatt i tankane er sjølvsagt det svenske sosialdemokratiske «folkhemmet», eit velferdssamfunn med vekst og utjamningspolitikk. Men også det svenske sosialdemokratiet gjekk langt til høgre i 1980-åra, nett som deira åndsbrødre i Spania, som er blitt pressa meir og meir i kne i dei åra dei har vore i regjeringsposisjon.

Spania blei lenge sett på som ein økonomisk bakgard i Europa, spesielt på grunn av at landet var komme så lite langt i den industrielle utviklinga. Det store spranget på 1960-talet gjorde slutt på dette forholdet, og landet er i dag rekna som eit av verdas ti mest industrialiserte land. Men nett som resten av Europa er landet i ein vanskeleg omstillingsperiode. I det som blir kalla kommunikasjonssamfunnet eller det etterindustrielle samfunnet, er Spania i ferd med å havna i det europeiske jumbosjiktet, mykje takk vera den rolla landet er tiltenkt i EFs indre marknad. Spania strir i dag med ei rad problem. Arbeidsløyse, strukturomstilling og framandhat er viktige stikkord i denne samanhengen, ikkje berre for Spania, men for heile EF og Europa. Arbeidsløysa voks i kjølvatnet av dei strukturendringane som litt etter litt trengte seg på som følgje spesielt av oljekrisa i 1973. Rundt midten av 1980-talet var arbeidsløysa i Spania oppe i så mykje som 22-23 % av arbeidsstokken (omlag 3 millionar personar), men har sidan gått noko ned. Det offisielle talet på arbeidslause ligg i dag på rundt 15 %.

Men offisielle statistikkar i Spania skal ein ikkje alltid lita på. Mange arbeidsledige let seg ikkje registrera. Dette er i særskild grad tilfellet med kvinner. Dessutan er det mange som har gitt opp og finn det fullstendig fånyttes å melda seg ledig på arbeidsmarknaden. På den andre sida finst det dei som har registrert seg som arbeidsledige og som jobbar svart. Den såkalla uformelle sektoren har hatt ein til dels eksplosiv vekst dei seinaste åra. Spanjolane sjølve snakkar i denne samanhengen om «oversvømma økonomi» (economa sumergida), dit fenomen dei så langt ikkje har klart å finna effektive mottiltak mot og som sjølvsagt er med på å undergrava basisen for all økonomisk planlegging.

Den økonomiske liberalismen som har fått lov til å verka dei seinaste åra har mykje av skulda for den «alles kamp mot alle»-mentaliteten som er så framherskande i våre dagar. Sjølve systemet legg opp til splitt og hersk, og går i første rekkje ut over dei som alt er svake frå før. Mellom anna er utanlandsk arbeidskraft komme svært ille ut å kjøra. Her skjuler i alle fall ein av grunnane seg til det framandhatet og den rasismen som meir og meir gjer seg gjeldande på det europeiske kontinentet.

I Spania er det kan henda mest latinamerikanarar og nordafrikanarar (marokkanarar) som har fått gjennomgå. Men Spania har også andre, interne problem som med tida vil kunna undergrava den spanske statens politikk, nemleg det regionale/nasjonalistiske problemet i Baskarland og i Catalonia.

Etter at dei baltiske statane erklærte seg uavhengige frå Sovjetunionen, viste såvel den katalanske som den baskiske nasjonalismen noko av den kampviljen som var rørslenes varemerke spesielt i den første tredelen av vårt hundreår. Leiande baskiske og katalanske nasjonalistar har tilmed vist til EF for å underbyggja sin argumentasjon. Som mange andre har dei sett det slik at ein politisk union i Europa drastisk vil redusera del noverande statanes rolle og i staden gjera nasjonane (med ein vid bruk av ordet «nasjon») og regionane til berebjelkane i den europeiske bygningen. At dei ulike EF-statanes suverenitet i høve til Brussel er sterkt redusert, det nektar ikkje ein gong dei mest ihuga europeistane for. Dei nasjonalistiske strategane i Baskarland og Catalonia har sett difor sin lit til at ein politisk europeisk union skal svekka Madrid-sentralismen og meir venda seg til kapitalsterke krefter i regionane.

Felipe Gonzalez og hans regjering rei stormen av for denne gongen, men inntrykket ein sit att med er at forvirringa er stor, og at svært mykje er usikkert med omsyn til EFs politiske framtid. Og rikspolitikarane rei først av stormen etter at dei hadde truga med eksklusjonspisken. «Uavhengigheit er det same som at ein går ut av EF og Nato, og det veit såvel del katalanske som dei baskiske politikarane,» sa Spanias utanriksminister, Francisco Fernandez Ordez som svar på trugsmåla om uavhengigheit. «Den europeiske bygningen gir dei autonome områda berre ei symbolsk rolle og framlegget om politisk union i EF inneheld skipinga av ein regionskomite, som berre har rådgivande karakter og ikkje noka bindande makt,» hevda Fernandez Ordez vidare, då nasjonalismespøkelset plaga han i september 1991.

Men sentralregjeringa i Madrid er under dobbel eld, for i tillegg til «revolten» i dei rike regionane Baskarland og Catalonia, må den handtera vanskane som dei fattige områda i sør og heilt i nordvest strir med. Den sosiale utviklinga, og i særskild grad den sosiale utjamninga, er nemleg svært kort kommen i Spania. Faktisk må landet på mange måtar reknast nærmast som eit sosialt u-land. Eventyrlege rikdommar eksisterer side om side med den mest botnlause fattigdommen. Og skilnadene ser ut til berre å bli større og større. Sidan Spania gjekk inn i EF i 1986, har den marknadsmessige tilpasninga mellom anna ført med seg generell og omfattande prisauke. Lønningane, derimot, har ikkje på langt nær klart å halda tritt med prisane. Svært ufullstendige offisielle statistikkar viser ofte ikkje dette misforholdet, som er lett å observera for ein som har følgd utviklinga i Spania i eit par tiår. Som spanjolane ofte seier for spøk: «Prisane er komne opp på eit europeisk nivå, men lønningane er på afrikansk nivå.»

For Spania var det dei kalla solidaritetsprinsippet, overføringar frå dei rike til dei fattige EF- landa, uhyre viktig på Maastricht-møtet i desember i fjor. Resultatet av dette møtet såg den spanske regjeringa sjølv på som ein siger for solidariteten. For Madrid er det om å gjera å få dette prinsippet omsett i praktisk politikk snarast råd er. Viss så ikkje er tilfellet, kan det visa seg å bli komplisert å demma opp for både regional og sosial misnøye på heimebane. Men skeptikarane er mange. Og mange er dei som fryktar at Spania vil bli meir avindustrialisert i framtida. Omstillingane kan bli problematiske i industrien, dersom dei mest pessimistiske spådommane går i oppfylling: Dei som går ut på at Spania, som andre land i Sør-Europa, er tiltenkt rolla som i første rekkje leverandør av landbruksvarer som frukt, vin, olje osb. No er spanjolane velkomne i Europa. Men det spørst om dei i lengda vil føla seg særleg vel i dette «europeiske huset».

av Aksel Nærstad

Mitt mål er at Rød Valgallianse skal utvikles til et revolusjonært parti av en ny type. Et parti vi aldri har sett i Norge tidligere.

RV må bli et parti som samler de få revolusjonære som finnes i det lille, rike, kapitalistiske Norge. Det må være ei aktiv kraft i klassekampen og samtidig syde av diskusjoner om sosialisme og strategi.

RV må drive både parlamentarisk og utenomparlamentarisk arbeid. Det må bli et parti med mangfold både når det gjelder synspunkter, aktiviteter, arbeidsformer og kulturell utfoldelse. Partiet må være innretta på og ha hovedtyngden i arbeiderklassen. Kvinneperspektivet må gjennomsyre politikken og kvinner må ha en dominerende posisjon i partiet. Miljøhensyn, forsvarlig bruk av ressurser og hensynet til framtidige generasjoner må være innarbeida på alle områder av politikken.

RV må bli det første norske partiet med mange svarte medlemmer, og være en konsekvent støttespiller for verdens fattige og opprøret fra Sør. Partiet må systematisk bygges ut med medlemsgrupper over hele landet – i 120 kommuner i løpet av 1993. Vi må vinne stortingsmandat og ha som mål å bli et parti med 3-4 prosents oppslutning på landsbasis i løpet av 90-åra.

Utgangspunkt i virkeligheten

Det er enkelt å ta utgangspunkt i drømmer og ønsker når en skal legge opp linjer og målsettinger for en organisasjon som RV. Men vi er nødt til å forene store vyer og langsiktige mål, med jordnær vurdering av den virkeligheten vi står oppe i.

Norge er et lite, rikt, kapitalistisk og imperialistisk land som er med på den store utsuginga av flertallet av verdens befolkning. Arbeiderklassen er utbytta og får på mange områder sine kår forverra, men nyter samtidig fruktene av den imperialistiske utbyttinga. Miljøødeleggelser skaper store problemer i dag og truer med å ødelegge livsgrunnlaget for framtidas generasjoner, men er likevel ikke så akutte at det er grunnlag for revolusjonære stormløp. Kampen for å forsvare norsk sjølråderett og kampen mot EØS og EF, vil trekke nye tusener med i progressivt politisk arbeid. Den offentlige velferden, folks levekår og fagbevegelsens rettigheter vil bli utsatt for harde angrep i åra som kommer, og vil danne utgangspunkt for mange kamper. Radikalisering blant ungdom og revolusjonære strømninger blant innvandrere og flyktninger gir økte muligheter for oppslutning for revolusjonære organisasjoner.

Det er behov for revolusjon og sosialisme, men det er ikke en situasjon med muligheter for masseoppslutning om et revolusjonært parti. Det er derimot grunnlag for både hardere kamp mot makta og større oppslutning om en revolusjonær bevegelse enn det er i dag.

Sosialdemokratiet har en dominerende posisjon og preger hele det politiske livet og folks tankegang. Presset på et revolusjonært parti og de enkelte medlemmene for å «komme inn i folden» er sterkt. SVs store oppslutning og politiske bredde gjør at det suger opp mange som kunne vært med i et revolusjonært parti. Samtidig fører SVs politikk og praksis med å «ta ansvar» sammen med Arbeiderpartiet til et større rom for et revolusjonært alternativ til venstre for SV. Det er muligheter for å bygge et revolusjonært parti med en del tusen medlemmer og en oppslutning på 3-5 prosent på landsplan.

Hva er RV i dag?

RV fikk en oppslutning på 1,5 prosent og ca 33.000 stemmer ved lokalvalget i 1991. Ved stortingsvalget i 1985 var oppslutninga noe under halvparten (i 1989 deltok RVere i Fylkeslistene for miljø og solidaritet som fikk 22.000 stemmer). RV stilte lister i 110 kommuner i 1991, og har nå ca 1.500 medlemmer fordelt på permanente medlemsgrupper i ca 60 kommuner. Det finnes ingen oversikt over hvor mange av disse som er aktive, og hvor mange som er papirmedlemmer. Aktiviteten i medlemsgruppene varier sterkt. Inntil 1991 var RV organisert som medlemsorganisasjon bare noen få steder, og bortsett fra gruppene rundt kommunestyre- og fylkestingsrepresentantene, ble RV-grupper bare organisert i tilknytning til valg. Det er AKPs lokalgrupper og organisasjonsapparat som har utgjort ryggraden i RV, men flertallet av dem som har stått på listene, har ikke vært med i AKP. Sjøl om RV er 19 år, er det likevel en ny organisasjon i oppbygging.

RV stiller lister i bare 1/4 av kommunene, men de dekker over halve befolkningen. Oppslutninga om RV varier mye fra de beste kommunene (9 prosent i Odda, 8,5 i Bodø, 5,9 i Bamle, 4,7 i Nøtterøy, 4,1 i Oslo) til de svakeste som ligger ned i 0,2 prosent. Ved fylkestingsvalg og stortingsvalg er det en rekke kommuner RV ikke får noen stemmer i.

RV har et lite og dårlig utbygd organisasjonsapparat og små økonomiske ressurser. I flere av fylkene finnes det ingen fylkesledelse. Det sentrale kontoret har to ansatte, og av lokalgruppene er det bare bystyregruppa i Oslo som har en heldagsansatt. Fylkestingsgruppene i Østfold og Nordland har hver en deltidsstilling på ca 20 prosent av heltid. De offentlige inntektene på ca 2 millioner kroner fordeles med ca halvparten til lokalorganisasjonen og halvparten til sentralledelsen. Medlemskontingenten som utgjør rundt 10 prosent av totalinntektene går i helhet til lokalleddet.

Som kjent er det mange ulike syn på hvordan utviklinga skal være framover.

Bare en av flere organisasjoner

RV er ikke den eneste organisasjonen for revolusjonære. AKP er både mor og far til RV og vil bestå etter at barnet har flytta ut. I RV vil det være medlemmer av AKP, medlemmer av andre grupper og folk som bare er med i RV. Noen ser det som en styrke for RV at AKP finnes, andre skulle ønske at AKP la seg ned og at medlemmene bare jobba i RV. Igjen er vi nødt til å ta utgangspunkt i virkeligheten; AKP vil bestå, en del av medlemmene vil legge hovedtyngden av sitt politiske arbeid i RV og en del i AKP. I hvor stor grad RV og AKP kommer til å arbeide med de samme sakene, og i hvor stor grad det blir en form for «arbeidsdeling» vil framtida vise.

Arbeidermaktgruppa (AMG) har noen titalls medlemmer, og mange av dem er med i RV. NKP består fortsatt og har medlemmer som kan tenke seg å delta i RV. Internasjonale Sosialister (IS) som også består av noen titalls medlemmer, støtter ikke RV, men har en del medlemmer som gjør det. En del av flyktningene er medlemmer av revolusjonære partier i sine hjemland og ønsker fortsatt å være det. En del revolusjonære er i SV. Og ikke minst så er det mange med revolusjonære sympatier som ikke er organisert, enten fordi de ikke vil bli med i et parti der de er redd for å bli slukt opp, fordi ingen av gruppene har stor nok appell, eller fordi de ikke ser noen grunn til å organisere seg. Mange er lei krangling på venstresida mellom folk som er enige om det meste i den daglige klassekampen.

Rød Ungdom er ungdomsorganisasjonen både til RV og AKP. Det er en liten organisasjon, men er i fin framgang. Mange revolusjonære og opprørske ungdommer er med i Natur og Ungdom og/eller Sosialistisk Ungdom. Det er sterke radikale strømninger blant ungdom, og et godt grunnlag for å organisere mange i revolusjonære organisasjoner.

Når vi skal utvikle RV, må vi ta hensyn til denne situasjonen på venstresida. Vi kan jo like det eller ikke, og det er muligheter for å trekke ulike slutninger av det, men hensyn må vi likevel ta til det.

En ny type parti

RV bør utvikles til en ny type parti som vi ikke har sett maken til i Norge. Stikkorda bør være: både parlamentarisk og utenomparlamentarisk, spenn fra konkret lokalpolitikk til vyer om sosialismen, mangfold, kvinnedominert, både svart og hvitt, gjennomsyra av kulturaktiviteter, både nettverksorganisert og fast organisasjonsstruktur, både skole og læremester, dominert av politisk debatt om verden utenfor og ikke interne krangler. RV må bli et parti der uskolerte opprørere og revolusjonære kan jobbe og trives sammen med skolerte revolusjonære av ulike retninger. RV må bli en organisasjon som tiltrekker seg nye personer både på grunn av innsatsen i den daglige klassekampen, vyene om sosialismen, og pga et spennende og utviklende organisasjonsliv.

Jeg skal utdype en del av synspunktene om hva slags parti RV bør bli og gå inn på noen av problemene.

Politisk og ideologisk grunnlag: RV er i dag revolusjonært og sosialistisk, men har ingen programatisk tilslutning til marxismen. Noen ønsker at vi skal få det. Jeg synes ikke det er et stort og avgjørende spørsmål, men ønsker at programmet skal være omtrent som nå på dette punktet, dvs ta stilling til hva RV er for og i mot, ta opp hovedstolpene i RVs politikk både i dagens samfunn og for et sosialistisk samfunn. Jeg ønsker studier i marxisme i RV, og fora der det er mulig å føre skarpe ideologiske debatter. Det er det sammen med den daglige klassekampen som kan gi folk og organisasjonen kunnskaper og retning, ikke en programformulering med tilslutning til marxisme.

Jeg tror flertallet av medlemmene i RV har studert svært lite marxisme, og blant dem som har studert er det stor uenighet om hva som er en «riktig tolkning» av marxismen. Jeg tror RV får flere problemer enn vi løser ved å innføre noen honnørord i programmet.

Politisk bredde, lav terskel og mangfold: RV bør prøve å samle revolusjonære av ulike retninger og med ulik organisasjonsbakgrunn og -tilhørighet. Det er en smal politisk bredde vi snakker om. Det er noen få tusen personer (5-10.000?) som ser på seg sjøl som revolusjonære, som har et relativt likt syn på klassekampen og statens politikk. Vi har et valg om vi vil lage en organisasjon der de fleste av disse finner det meningsfylt å arbeide sammen, eller i «god venstretradisjon» lage det lavt under taket og ta sikte på å holde en del utenfor for å ha en mer enhetlig og «rein» organisasjon. Jeg vil samle flest mulig.

Det er et stort behov for folk som jobber hardt og oppofrende i RV, men jeg er i mot at det skal være et krav for å bli medlem. Det bør være en lav terskel for å bli medlem – lav kontingent og ingen krav til aktivitet. Det er et stort sprang for de fleste å bli medlem av et revolusjonært parti – sjøl om det er så løst i fisken som RV. Vi bør gjøre det spranget så enkelt som mulig. Gjennom aktiviteten i organisasjonen må vi prøve å få fram det beste i folk, skape et miljø der folk får lyst til å delta og yte mye.

Mangfoldet må være et varemerke for RV. Organisasjonen må bli summen av mange ulike syn og grupper. RV må prioritere arbeid og kamper, men samtidig være en organisasjon der mange undertrykte grupper ser det som viktig å delta for å føre «sin» kamp. RV må støtte opp under minoritetsgrupper som slåss for andre saker enn dem som er viktigst for flertallet, og ikke stille dem overfor valget om å delta i «hovedkampen» eller holde seg vekk. Det er en utrolig stor utfordring til organisasjonen!

Både parlamentarisk og utenomparlamentarisk: RV ble bygd opp for å stille til valg og drive arbeid i tilknytning til parlamentariske organ, fordi AKP ikke ble godkjent som valgnavn. Helt fram til nå har også den absolutt største delen av RVs arbeid vært knytta til kommunestyrer, fylkesting og valgkamp. Men RV har hele tida stått på at det utenomparlamentariske arbeidet er viktigst i dag, at sosialismen ikke skapes gjennom valg, og at RV-representantenes hovedoppgave er å støtte opp under den utenomparlamentariske kampen. Mange av de folkelige kampene har vært leda av folk som støtter RV, men i liten grad vært drevet fram gjennom arbeid i RV.

Vi har grunn til å være stolte av det RV har gjort i kommunestyrer og fylkesting. Våre erfaringer i å bruke plassene i folkevalgte organ til å støtte opp under og drive framkamper utenfor er av strategisk stor betydning. Det er behov for å oppsummere og systematisere disse erfaringene, og det er et behov for å bringe dem videre i arbeid på Stortinget. RV må fortsatt legge stor vekt på det parlamentariske arbeidet. Det er en hovedstolpe for å vinne oppslutning om revolusjonære ideer, for å vinne tillit og for å utvikle den daglige klassekampen.

RV må ta mål av seg til å spille en større rolle i den utenomparlamentariske kampen. Det store flertallet av medlemmene organiserer seg for å delta i den, ikke for å drive arbeid i kommunestyrer og fylkesting. RV har medlemmer med stor kamperfaring, viktige posisjoner og tillit i folkelige kamper. Både lokalgrupper, distrikts- og sentralledelsen må i langt sterkere grad enn til nå innrette seg på å spille en aktiv og pådrivende rolle i den utenomparlamentariske kampen. Det betyr at kampene må settes på dagsorden, og at linjer og arbeid må diskuteres.

Kvinnedominert: I mange år har RV prøvd å utvikle et kvinneperspektiv på politikken. Politikken er ikke kjønnsnøytral. Det er gjort mye bra arbeid, og jeg vil påstå at ikke noe annet parti har kvinneperspektiv bedre integrert i sin politikk. Men det er en dårlig målestokk, og det er langt fram før RV kan si seg fornøyd. RV er i dag en organisasjon som domineres av menn. Av representantene i kommunestyrer og fylkesting er det 19 kvinner og 45 menn. Vi har ikke undersøkelser på styreverv o.l., men det er antagelig like skeivt (bortsett fra i landsstyret, der det er halvparten kvinner).

RV har ikke klart å bli kvinnepartiet, men vi må ta mål av oss til å bli det. Kvinneperspektivet må kjempes inn i alt politisk arbeid, det må utvikles kollektive arbeidsformer, og arbeides systematisk for at kvinnene skal få rom, anledning og lyst til å spille hovedrollen i organisasjonen. Ansvaret for det hviler både på kvinner og menn. Spesielt er det vi menn som må sette oss inn i kvinnepolitikk, jobbe med oss sjøl, og bevisst gjøre det vi kan for å slippe kvinner fram.

Salt og pepper: RV må bli et mindre hvitt parti. Samene har lenge vært ei viktig politisk kraft i Norge. RV har gjort en del bra for å støtte den samiske kampen, og enkelte samer spiller en framtredende rolle i RV. Vi kan likevel ikke si oss på langt nær fornøyd, og må se det som en viktig oppgave å utvikle RV til å bli en viktigere støttespiller for den samiske kampen.

Innvandrere og flyktninger utgjør en stor revolusjonær ressurs i Norge, og RV må satse på å få mange med i RV. Klarer vi det, vil det bety mye for å utvikle RVs politikk og praksis både når det gjelder politikk i Norge, og i forhold til den tredje verden. Det er ingen enkel sak, og det er erfaringer med at både de språklige og kulturelle problemene er store, men de få svarte som er med i RV, utgjør i dag ei viktig kraft. La oss satse på å gjøre RV til partiet for revolusjonære innvandrere og flyktninger. Det er muligheter for å få med hundrevis i løpet av kort tid.

Innretta på arbeiderklassen: RV må være et parti av og for arbeidsfolk. Det er arbeiderklassen som står i sterkest og mest direkte motsetningsforhold til borgerskapet, og som kan være den krafta som knuser kapitalismen. Også i dagens kamper – enten det er EØS/EF, kampen for offentlig velferd, antirasistisk kamp eller miljøkampen, så er arbeiderklassen av helt avgjørende betydning.

I det offisielle politiske livet er arbeiderklassen så si fraværende, og det politiske arbeidet er arbeiderundertrykkende. På samme måte som for å bli et kvinneparti, må RV slåss mot en sterk vind for å bli et arbeiderparti. Og om vi ikke kontinuerlig slåss for å gå fram, så blir vi blåst tilbake. RV trenger mange intellektuelle og folk som ikke tilhører arbeiderklassen, men om vi ikke har røtter i arbeiderklassen og slåss for arbeiderklassens interesser, da har RV svikta.

Ungdommen avgjør: Den revolusjonære bevegelsen i Norge er i stor grad et generasjonsfenomen. Hovedtyngden av medlemmene i RV er mellom 35 og 45 år. Spørsmålet om oppslutning fra ungdom vil avgjøre RVs framtid.

Ungdom har behov for særegen organisering. Ungdomskulturen er annerledes, arbeidsstil er annerledes, og det er særegne politiske saker i tillegg til det som er felles for flere generasjoner. Rød Ungdom er inne i en positiv utvikling med økt oppslutning, sjøl om organisasjonen fortsatt er liten. Politisk utvikler Rød Ungdom seg i retning av mindre omfattende program og uten tilslutning til marxismen-leninismen. Rød Ungdom ønsker fortsatt å være RVs ungdomsorganisasjon, og RV bør satse mye på å hjelpe fram flere Rød Ungdom-lag.

Det må samtidig utvikles organisasjons-, møte- og arbeidsformer i RV som sikrer samarbeid mellom ungdommen og eldre i RV. Felles praksis i de viktigste politiske sakene som kampen mot EF/EØS er det viktigste, og det må lages felles møter, seminarer osv.

Både nettverk og stram organisasjon: RV må bygge ut en organisasjon over hele landet. Det ble stilt lister i 110 kommuner ved valget i 1991, og vi har kontakter i en god del kommuner til. Det må drives et systematisk arbeid for å bygge organisasjonen alle disse stedene. Her er det ingen enkle triks som må til, men seigt og tradisjonelt organisasjonsarbeid. Folk må snakkes med om igjen og om igjen. Det må reises til nye steder fra fylkesledelsen og sentralt. Det må knytes personlige bånd, og opparbeides organisasjonsrutiner. Mesteparten av dette er felles for de fleste organisasjoner – og ikke noe spesielt for revolusjonære.

RV må ha en stram organisasjon i den forstand at det er god kontakt mellom de ulike organisasjonsledda, skikkelige rutiner på organisasjonsmessige spørsmål, effektivitet i organisasjonsapparatet, medlemsavis som når alle medlemmene, utvalg og tett kontakt med folk som jobber på de viktigste politiske områdene, og vedtak som er fattet må følges i alle organisasjonsledd. Det kan ikke godtas at lokalgrupper eller ledelsen bryter programmet, vedtak av landsmøtet el.l. Muligheten til å ekskludere medlemmer som «skader eller motarbeider RV eller bryter vedtektene» (vedtektenes paragraf 10) bør opprettholdes.

Samtidig må RV ha en løs og uformell struktur ved siden av et effektivt organisasjonsapparat og klare organisasjonsnormer. Det må oppmuntres til og drives fram kontakt på kryss og tvers i organisasjonen. Folk som arbeider med de samme politiske spørsmåla må vite om hverandre og ha kontakt. Lokalgrupper og fylkesledelser må utveksle erfaringer og synspunkter. Datanettverk, telefaks og telefon må være viktige hjelpemidler.

Folk fra ulike organisasjoner er med i RV. Det ønsker jeg fortsatt, og det betyr også at jeg er i mot «fraksjonsforbud». Folk som er med i en organisasjon som AMG, NKP eller AKP, må kunne møtes. Andre innen RV som ser behov for det, må kunne møtes for å drøfte felles synspunkter uten å bli trua med utkastelse. Men vi må slåss i mot at RV skal bli en arena for fraksjonskamper. Behovet for egne møter for ulike grupper bør bli så lite som mulig gjennom åpne demokratiske diskusjoner i RV.

En sterk økonomi er en forutsetning for en sterk organisasjon. RV har i dag en velordna økonomi, men altfor små ressurser. Det er stort behov for å samle folk til møter og konferanser for å diskutere viktige kampavsnitt, for å utveksle erfaring o.l., men med et konferansebudsjett på 20.000 i 1992 er det svært begrensa hva som kan lages. Det er behov for propagandamateriell, ansatte reisesekretærer og folk til å drive fram både politikk og organisasjon lokalt, men det finnes ikke penger.

Det er derfor en viktig oppgave å øke inntektene gjennom frivillig støttebidrag (det er opprettet et RV-fond til det), mange medlemmer som betaler kontingent, bruk av offentlig studiestøtte, kakebasarer o.l. Det bør være et mål å doble de totale økonomiske ressursene til RV i løpet av 3-4 år.

Klassekampen

Avisa Klassekampen er av uvurderlig betydning for RV. Daglig kommer den ut med nyheter, bakgrunnstoff og analyser som ingen andre aviser. Avisa gir et felles grunnlag for revolusjonære i Norge som det ikke ville vært mulig å få uten den avisa. Og den er med på å binde lokale kamper sammen, og synliggjøre arbeiderklassen og ulike kamper. Ingen annen riksavis gir tilnærmelsesvis så stor og god dekning av RV som det Klassekampen gjør. RV bør ha salg av Klassekampen og verving av abonnenter til avisa som en av sine faste oppgaver.

Politikken i sentrum

Jeg vil til slutt understreke et par poenger som også er tatt opp tidligere i artikkelen, fordi jeg ser på det som noe av det aller viktigste for å utvikle RV framover nå:

Møtene i RV-gruppene og hele organisasjonslivet i RV må domineres av diskusjoner om politiske spørsmål i samfunnet. Det er klassekampen og den politiske situasjonen som må stå i sentrum, og ikke interne diskusjoner om organisasjonsutvikling, ml-bevegelsens historie eller forholdet mellom ulike revolusjonære grupper.

Det må være ei bevisst linje for mangfold, åpenhet og toleranse i organisasjonen. Det må være en stil og kultur der folk kommer fram med sine meninger, der det er åpen debatt og samarbeid til tross for uenigheter på en del områder.

Det er viktig å bygge ut RV med flere medlemmer og på flere steder. Det gjør seg ikke sjøl eller ved hjelp av fikse tiltak, men krever grundig, systematisk og seigt arbeid.

Astrid Hamre intervjuer Kjell Skjærvø

– Den eneste muligheten for å få til en sosialistisk ideologi er at den blir laga i arbeiderklassen. Og det er stikk motsatt av det Lenin mente. Jeg håper RV kan bli det partiet radikale arbeidsfolk kan finne seg til rette i, sier Kjell Skjærvø, RVer, arbeidsledig tømrer og tidligere AKPer.

Vi treffer Skjærvø på Stortorvets Gjestgiveri i Oslo for å spørre ham ut om hans tanker å RVs framtid og også hvorfor han har gitt AKP fyken.

I AKP har han vært med siden partiet ble startet, men meldte seg ut etter kommunevalget i 1991. Internt i AKP har mannen mer eller mindre vært en legende og går til daglig under navnet Billy. Det var dekknavnet hans før i tida og er blitt hengende ved han. Han har boots, dongerybukse og ei røff jakke kombinert med en grånende manke og kinnskjegg som gjør at du automatisk tenker at «dette må være Norges svar på Clint Eastwood» anno 1992. Akkurat det er han forresten lei av å høre. Kjell er slett ingen kugutt, men en trofast familiefar med et revolusjonært perspektiv på tilværelsen.

Ei tidligere AKP-dame minnes godt første gang hun traff superkaderen Billy tidlig på 70-tallet. Hun var innkalt til møte og hadde fått beskjed om å være på en adresse i Oscars gate i Oslo, stedet var Skjærvøs hybel. En lang, smal tarm av et rom med kun en madrass på golvet, en stensilmaskin og flere kilo løpesedler. På veggen en plakat i fullformat størrelse av nettopp Eastwoods gamle film «For en neve dollar».

– Hva jeg vil med RV? At RV blir et parti som kan få i stand en sosialistisk revolusjonær politikk med breiere gjennomslag i arbeiderklassen enn hva AKP har fått til, sier Kjell kontant.

Han var før kjent som en ihuga leninist og har både før og nå kommet på kant med folk om den grunnleggende teorien.

– Lenin sa at det aldri kunne utvikles en sjølstendig sosialistisk ideologi forma av arbeiderklassen sjøl. Den revolusjonære teorien måtte tilføres utenfra, og det betydde blant de intellektuelle. Det kan være det var sånn da, men det er ikke situasjonen for oss. AKP har stilt det som sin hovedoppgave å tilføre arbeiderklassen et revolusjonært standpunkt i tjue år. De har hatt tilgang på kremen av norsk ungdom, disponert de beste ressursene. Men det har ikke ført til at arbeiderklassen er blitt tilført noen revolusjonær bevissthet. Da må jeg for min del si at vi må prøve å finne på noe nytt. Jeg trur at den revolusjonære teorien må tilføres partiet «utafra». Fra arbeiderklassen. Jeg håper RV kan bli en arbeidsplass der noe sånt kan komme i stand.

Kjell opplever at RV har et stort tilfang av radikale arbeidere som til nå ikke har vært med verken i AKP eller RV. Blant disse folka er det både stor interesse for RV og mye skepsis, som bunner i at en regner med at RV kan komme til å dra med seg for mye fra AKP.

– Jeg er for at RV blir et parti for radikale arbeidsfolk, der et klart flertall både av medlemmene og i ledelsen ikke har bakgrunn i AKP, er hans konsise erfaring.

Et helt parti

Det er stor uenighet blant revolusjonære om hva RV skal bli. På det punktet er Skjærvø og hans meningsfeller krystallklare.

– Det er viktig at RV blir et fullstendig politisk parti, vi må dekke de politiske områdene som er viktige. Det sentrale bør etter min mening være den økonomiske politikken, omfordelingspolitikken, nedlegging av velferdsstaten og massearbeidsløshet som politisk virkemiddel. Vi må utvikle teori på kvinnespørsmål, økologi og antirasisme. EF-arbeidet er sjølsagt også sentralt, det er det brei enighet om på mine breddegrader. For at de jeg vanker sammen med skal bli med, må vi ikke tre politikken ned over ørene på folk. En RVer skal få jobbe med det personen har lyst til, understreker Kjell.

Sjøl er Kjell aktiv i Bygg RV og opptatt blant annet av problemene i bygningsbransjen.

– Jeg brøt politisk med AKP etter massakren på Tienanmen-plassen. Den gangen bestemte jeg meg for at jeg ikke ville være med i noe leninistisk parti lenger. Det demra for meg at alle overgrepene fra de kommunistiske partiene i de landa de har hatt makta, ikke skyldes avvik fra den kommunistiske teorien. Overgrepene er en konsekvens av den. Jeg tenker på forestillinga om partiets ledende rolle og at partiledelsen forvalter den rette linja. Det går en rød tråd fra den leninistiske partiteorien som ble utforma i Sovjet, og fram til massakren på Den himmelske freds plass.

For Kjell har prosessen fram til det å melde seg ut vært lang. Han meldte seg inn i SUF i 1964, senere ble det SUF(ml) og AKP.

Han var Steinkjers første langhåra og gjorde kontant opprør mot det etablerte og alt som smakte av borgerlighet. Etter å ha vært til sjøs en periode etter avbrutt gymnasutdanning reiste han til Oslo for å studere filosofi. Det var i 1967.

– Så kom -68 og da ble det fint lite studering. Jeg vanka på filosofisk og jobba i Sosialistisk Opplysningsråd under Sverre Knutsen og Sigurd Allern.

Jobbinga i partiet førte Kjell inn i de innerste sirkler av AKP, der han har hatt ansvar for blant annet utarbeiding av AKPs vedtekter i 1980. Det at han har hatt ansvaret for vedtektene har forresten ramma han sjøl. Som en av initiativtakerne til Arbeiderforum, et forum for arbeidsfolk på tvers av lag og bransjer, ble hans aktivitet der av distriktsstyret i Oslo oppfatta som fraksjonisme og vakte mye forbannelse. En fraksjonsparagraf han sjøl ironisk nok har vært med på å utarbeide.

Løsbart og parykk

Folk som har jobba sammen med Kjell sier at han er en organisasjonsrev som har hatt en svært god oversikt over AKPs organisasjon og stått for den organisatoriske oppbygginga av AKP. En grå eminense og en av diamantgutta, sier mange. Sjøl ser han ikke på seg sjøl som det.

– Jeg var medlem av sentralkomiteen fra 1973 til 1987 og satt i AU på hele 70-tallet. Jeg leda organisasjonsutvalget, men var ingen grå eminense. Jeg var klarert som djupt hemmelig medlem, strategien var at flertallet av medlemmene ikke skulle være offentlige. De skulle skape inntrykk av at de var noe helt annet enn ml-ere.

– Det er viktig å ha i bakhue at i 1977 frykta vi for en verdenskrig. Fikk for oss at Norge kom til å bli okkupert og AKP massakrert. Vi bygde opp en masse ideologi rundt det, en slags krigspsykose. Vi kjøpte inn ski, soveposer og telt for titusener av kroner. Vi la opp fluktruter helt fram til 1980 og hele pakka ellers. Alt var klart, kamuflasje, forkledning med parykk, løsbart og sminke. Alle mente at dette var fornuftig og avansert og det var det jo og, sier Kjell tørt.

Fremdeles står han inne for denne tida.

– Det er ikke riktig å latterliggjøre sikkerhetspolitikken. Mye av det illegale arbeidet som AKP dreiv med var i myndighetenes søkelys. Det negative er at alt hemmelighetskremmeriet førte til en forkvakling innad. Informasjonen gikk rett opp og rett ned. Det var sånn demokratisk sentralisme blei oppfatta av ledelsen. Diskusjonene skulle føres sentralt, også den politiske debatten gikk rett opp og rett ned.

AKP deprimerende

Kjell er ikke i tvil om at AKP burde lagt ned seg sjøl på siste landsmøte.

– Mange av de folka som er igjen, er personlige venner som jeg har stor respekt for, men partiet som parti er nokså deprimerende. AKP er i dag prega av virkelighetsfjernhet og ligner mest på ei opiumsbule.

Mange mener det var større grunnlag for en revolusjonær bevegelse i arbeiderklassen på 70-tallet enn det er i dag. Med dem er Kjell sterkt uenig.

– Det er mer grunnlag for å nå fram med en revolusjonær tankegang i dag. Jeg mener sterkt at arbeiderklassen sloss mye hardere på 1980-tallet enn det vi gjorde på 70-tallet. Nå er klassemotsetningene enda hardere, folks levestandard går ned og velferdsstaten blir rasert. På 70-tallet hadde vi enda en sosialdemokratisk politikk med progressive reformer fra Arbeiderpartiet, for eksempel fikk vi arbeidsmiljøloven og velferdsstaten var fremdeles under oppbygging. Alt dette forsvinner nå. Det er blitt akkurat sånn som vi sa at det kom til å bli på 70-tallet. Den kapitalismen vi opplevde da, var bare moroa i forhold til det vi lever med nå. En del av oss har i en god del år hevda at hvis partiet ikke interesserer seg for den økonomiske omfordelingspolitikken og arbeidsløsheta, blir partiet uinteressant for arbeiderklassen. Nettopp det har skjedd. AKP har nå ingen mulighet til å bli et arbeiderparti. AKP er dobbelt konkurs, både som arbeiderparti og ideologisk.

To AKP-syn

Han mener det er to holdninger i AKP vis a vis RV. De som går inn for å slippe RV til, å la dem arbeide utfra prinsippet om et medlem en stemme. Så de som oppfatter RV som AKPs front. De kommer til å pukke på å holde kontroll over partiets organisasjon og slåss mot at RV blir et virkelig eget parti.

– Denne retninga representerer et ultrahøyre i RV. De ønsker minst mulig aktivitet, minst mulig kontingent og løsest mulig organisasjon. Vi andre skal bygge et nytt parti.

– Hvis ikke AKP klarer å la være å ta kontroll i organisasjonen, klarer vi ikke å få folk med. Kanskje på ett eller to møter, så trekker de den konklusjonen at de ikke føler seg hjemme, mener Kjell.

Åpen diskusjon

Oppbygginga av RV må gjøres stikk motsatt av det AKP valgte å gjøre.

– I RV prøver vi å få folk med og diskutere, og de jeg snakker med er opptatt av at korta ikke skal legges på forhånd. RV kan bli stort og få innflytelse, men møter folk et dekka bord, blir de ikke med. Akkurat det frykter jeg.

En het potet i debatten om RV og AKP er om det skal være lov å være medlem i begge organisasjoner.

– Jeg mener det er opp til hvordan AKP ter seg. Hvis AKPerne holder seg til landsstyrevedtaket om å gå inn for å bygge RV som parti, er det greit. Men hvis holdninga er at RV er en front for AKP, mener jeg RV må knesette prinsippet om at det ikke er mulig å være medlem i begge organisasjonene. RV må få utvikle seg på egenhånd både politisk og organisatorisk, mener Kjell.

– Taper vi den kampen, må vi finne andre måter å organisere oss på.

av Johannes Nymark

– I det som blir kalla kommunikasjonssamfunnet eller det etter-industrielle samfunnet er Spania i ferd med å havna i det europeiske jumbosjiktet, mykje takk vera den rolla landet er tiltenkt i EFs indre marknad.

«Europa vil ikkje ha oss.» «Skal vi få demokrati i dette landet, må vi bli ein del av Europa.» Slike utsegner var vanlege i Spania på 1970-talet og i starten på 1980-åra. Som om Spania ikkje skulle vera ein del av Europa. Rett nok har landet ei fortid med kamp mot arabarar og islam og med ekspansjon vestover – på det amerikanske kontinentet og andre stader. Og rett nok har dette lete etter seg spor (spesielt kulturelle) som det ennå er råd å få auga på. Og rett nok var Spania i Franco-tida (1939-75) lenge politisk isolert som følgje av eit avlegs totalitært regime og hard undertrykking av all opposisjon.

«Spania er Europas rompe,» sa dei største optimistane og hadde i alle fall klart å plassera landet fysisk i geografien, sjølv om dei samstundes uttrykte ei kjensle av mindreverd overfor dei rikare og økonomisk meir utvikla folka nord for Pyreneane. Det var i dei tidene då spanske menn med lengt i blikket snakka om svenskesynda og valfarta til Perpignan i Sør-Frankrike for å sjå Siste tango i Paris. Det var og omlag i dei tidene at den aldrande diktatoren Franco døydde (20. november 1975), og den politiske overgangen til demokrati tok til.

Både politisk og seksuelt skulle spanjolen no europeiserast.

Frå Noreg til Spania

For ein nordmann som gjesta Spania på 70-talet kunne det vera mykje å undrast over.

Den politisk interesserte kunne ikkje unngå å bli slått av det stort sett totalt ukritiske Europa-biletet som blei vist fram, spesielt frå dei demokratiske antifrankistanes side. Ja, i media var det for det meste ihuga og kjente frankistar som gjekk imot «Europa» og sidan Spanias EF-søknad. Tilmed kommunistane i PCE gjekk heilhjarta inn for å få Spania med i EF. Men så hadde dei då og heilt sidan 1970 karakterisert seg sjølve som eurokommunistar.

Ein stakkars nordmann kunne bli forvirra av mindre, der han stod som observatør til dette spanske Europa-strevet med den norske EF-kampen frå 1972 friskt i minne.

Ein kan ikkje nett seia at skillelinene var samanfallande. Det var i særleg grad på motstandarsida skilnadene var merkbare, ja nærmast som natt og dag. I Spania var motstandarleiren i hovudsak rekruttert frå eit erkekonservativt sjikt med høgare militære offiserar, storgodseigarar og det kyrkjelege hierarkiet i spissen. Her til lands hadde – og har – motstandssida eit klart folkeleg tilsnitt og kan rekna med aktiv støtte frå organiserte grupper av bønder, fiskarar, arbeidarar, kristne og oppegåande sektorar mellom dei intellektuelle og på venstresida.

Dei norske EF-motstandarane representerer i første rekke motkulturar til makta, dei omtala spanske motstandarane er representantar for maktgrupper som er i ferd med å bli heilt detroniserte og klamrar seg som best dei kan til det som er att.

Dei nasjonalt orienterte gruppene slik dei presenterer seg i EF-debatten er så ulike som dei kan få blitt det i Spania og i Noreg. Grunnane til dette er delvis historiske, og i den grad dei er det, er dei openberre:

Den kastiljansk-spanske nasjonalismen (med sentrum i Madrid) har tradisjonelt sett tatt aggressive, ekspansjonistiske former, medan den norske nasjonalrørsla har vore retta innover og har lagt ned mykje arbeid i å streka opp grensene mot det utanlandske. Dette gjeld både politisk, økonomisk og kulturelt. Men Europa-politikarane er til forveksling like i Spania og her heime. Og det er jo heller ikkje så merkverdig: Orienteringa mot Europa er nettopp det som skaper identiteten deira. Om dei ikkje alltid kjem frå dei same politiske partia, så kan det somme gonger verka slik. Og dei læt mistenkeleg likt. Dei er alle fostra opp med Europa-teknokratens lite elegante tale. Dei snakkar om å øva innverknad, om ikkje å bli isolerte, om tilgang til marknader, om vekst og konkurranseevne, om behovet for eit samla Europa og om kor viktig det er å ha ein sams strategi mot Japan og USA, mot terroristar, mot uro i den tidlegare austblokka og mot innvandrarar frå sør. Og mykje anna. Men på eitt område finst det motsette syn i EF-strateganes leir:

Sosialdemokratane vil ha eit sterkt EF for å gjera alle europeiske folk til sine læresveinar. Dei konservative går inn for eit sterkt EF for å hindra at sosialdemokratanes politikk skal spreia seg. Etter at sosialdemokratiske parti i Europa (Frankrike, Spania, Noreg o.a.) tok til å føra god høgrepolitikk på 1980-talet er det vanskeleg å sjå kva som er den store prinsipielle skilnaden. Eit slåande døme på sams europeistisk talemåte i Noreg og Spania er måten ein omtalar Europa på, som om ein ikkje alt skulle vera ein del av det europeiske kontinentet. Frå to ytterkantar hikar ein etter eit Europa som ein meiner ein står utanfor. Kan henda er det nettopp dette som er utkantanes lodd?

Men om såvel Spania som Noreg ligg i kvar sin utkant av Europa, så kan ein knapt seia at dei har vore utkantar i samkvemet mellom landa opp gjennom historia. Som sjøfarande folk har ein i begge desse endane av Europa visst å komma ut, både til andre europeiske land og til andre delar av verda.

På den iberiske halvøya finn ein tilmed imperieplanar som går tilbake til midten av 1200-talet, meir enn 200 år før Spania blei samla til eitt rike.

Spansk ekspansjon

Alfons X, som var konge over Castilla 1252-84, blei kalla Alfons den vise for sitt kulturelle virke. Hans etterlatne skrifter omfattar ei stor samling dikt og arbeid innan så varierande felt som jus, astronomi, historiografi og spel (sjakk, terningspel o.a.).

Alfons den vises hoff var som eit fleirkulturelt akademi der kristne, jødar og muhammedanarar forska, omsette og resymerte. Men sjølv om det, som her, fanst døme på fredeleg og skapande sameksistens mellom dei tre religionane, så var hovudtendensen i tida ein annan.

I tiåra før Alfons kom på trona, hadde det kristne og stadig meir aggressive Castilla ekspandert sterkt i tidlegare maurarkontrollerte område. Då «imperiebyen» Sevilla blei erobra i 1248, var kongen av Castilla, som då var Ferdinand III, inne på tanken om å ta tittelen keisar. Sonen, den vise Alfons, gjekk vidare i farens politiske fotefar, og då keisar Wilhelm av Holland døydde i 1256, tok han sikte på å bli keisar over «det heilage tysk-romerske riket». Alfons vann ikkje vidare støtte for sitt prosjekt mellom eigne undersåttar, men trass i dette klarte han å skaffa seg eit ekstraordinært løyve for å reisa til paven i Roma og ta saka opp med han. Det var først etter at pave Aleksander IV hadde sendt eit bod om at han ikkje tykte særleg om planen, at Alfons gav den opp. Men då hadde han alt tatt til å titulera seg som «romaranes konge av Guds nåde og vald keisar».

Om ikkje Alfons den vise fekk gjennomført sine imperieplanar, så heldt den kastiljanske og sidan den spanske ekspansjonen fram. Til dei grader at ein ofte omtalar det 16. hundreåret som den spanske ekspansjonens hundreår.

«Ein moderne europear»

Den 24. februar 1530, på sin 30-årsdag, klarte Karl V det Alfons den vise hadde måtta gi opp. Den dagen blei han krona til tysk-romersk keisar av pave Clemens VII.

Karl V hadde klare idear om kva han ville bruka keisartittelen til, og i åra etter kroninga gjorde han det han kunne for å setta ideane ut i livet. Keisaren gav seg sjølv i oppdrag å sørga for ein «rettferdig verdsorden» gjennom mekling, diplomati og forhandlingar. Meklarkeisaren kunne vera ein passande karakteristikk av Karl V den første tida etter kroninga. Den «rettferdige verdsorden» Karl V var ute etter skulle vera tufta på den kristne sivilisasjonens prinsipp. Men dette var urolege tider med kyrkjeleg reformasjon og sterk uvilje frå fransk side mot å bli inneklemt mellom keisarens land i både nord, sør og aust. Keisaren var difor nøydd til å tilpassa seg del nye tidene og omvurderte delvis si meklarrolle.

Karl V såg framfor alt på seg sjølv som den store europearen, noko som i eigne auge tydde at han skulle ta seg av og verna den vestlege kristne verda. Rundt 1550 ser ein omrissa av den nye politiske strategien, som nærmast kan samanliknast med det vi i dag kjenner under nemninga «stormaktspolitikk». I praksis innebar denne strategien at det fanst ei stormakt som hadde den reelle politiske makta, også over område som formelt og territorialt sett var uavhengige. I kraft av både moralsk og fysisk styrke skulle stormakta få dei andre statane til å respektera og lyda stormaktas ord.

Men Karl Vs europeiske draum blei verande ein draum. Tyskarane gjorde opprør mot imperieplanane og den nye franskekongen, Henrik II, gjorde sams sak med dei opprørske tyskarane (Chambord-traktaten av 1551). Då hjelpte det ikkje mykje at den spanske adelen var blitt sterkt imperiemedvitne. Deo europeiske visjonane til Karl V let seg ikkje gjennomføra og det spanske imperiet blei eit oversjøisk imperium. Ut på 1600-talet tok så nedturen til for Spania som imperiemakt, sjølv om koloniane skulle bli verande i spansk eige i over to hundreår ennå.

I dag ser mange, spesielt mellom dei spanske europeistane, på Karl V som «ein moderne europear». Somme omtalar han tilmed som «den første moderne europearen». Det er såleis ikkje utan grunn at nettopp Karl V skal pryda EFs ecu-myntar (viss då ikkje engelskmenna set seg heilt på bakbeina, slik del har truga med).

Mot Europa

Etter keisarens europeiske havari sette Spania kursen i ein heilt annan retning enn mesteparten av Europa. Frå motreformasjonens tid rundt midten av 1500-talet tok Spania på seg rolla som katolisismens store forsvarar, og kampen blei særskild retta inn mot «kjettarar» i dei kristnes eigne rekkjer. Protestantismen blei hovudfienden på den europeiske ideologisk-politiske arenaen, men fiendskapen avgrensa seg ikkje til berre dette. Då dei landa der protestantismen hadde slått sterkast rot, utvikla seg i ein ny retning økonomisk sett, gjorde spanjolane det snart klart at dei ville slåst også mot dette. Og kapitalismen hadde lenge svært tronge kår i Spania.

Sjølv om ordet «liberal» faktisk først blei brukt på spansk, var det antiliberalismen som skulle dominera det ideologiske, politiske og økonomiske Spania. Opplysningstidas idear blei sett på nærmast som djevelsk styggedom, som ville ta frå kristendommen den sentrale plassen den hadde i dei eneveldige kongedømma.

1898 skulle komma til å markera eit vatnskilje i spansk historie. Det året miste Spania sine siste oversjøiske koloniar, Cuba, Puerto Rico, Filippinane og nokre andre øygrupper i Stillehavet. Og det året går startskotet for ei nasjonal sjølvransaking som skulle gjera seg gjeldande på dei fleste område i landets liv. Krisestemninga var ikkje til å ta feil av, og Europa blei for alvor sett på dagsorden. Det økonomiske uføret ein var komme opp i, gjekk det ikkje an lenger å snakka seg vekk ifrå. Barcelona og Catalonia kom no til å stå i første rekke for dei som foreslo økonomiske reformer, for dette området var det einaste som hadde følgd opp den kapitalistiske utviklinga. I kravet om europeisering av Spania sto det katalanske borgarskapet sentralt.

Men kyrkja og storgodseigarane gav seg ikkje utan sverdslag, og dei fekk frå 1920-åra av aktiv støtte frå leiande militære grupper. Ein måtte difor venta både vel og lenge, før ein fekk sjå resultat av alt pratet og alt skriveriet om industrialisering, modernisering og europeisering.

Det store spranget

Etter at Spania i siste halvdelen av 1940-åra hadde vore uønska ved det gode demokratiske bordet, blei dei tatt inn frå kulda på 50-talet. Den kalde krigen fekk først USA og sidan andre vestlege land til å feia under teppet dei siste restane av uvilje mot samkvem med det halvfascistiske Franco-regimet. Åpninga mot utlandet innebar mellom anna økonomisk liberalisering og, som følgje av det, større sosial mobilitet. Nye vindar tok til å blåsa inn over Spania. Studentar kom tilbake etter utanlandsopphald med nye idear og nye prosjekt. Frå Harvard University i USA blei det i 50-åra uteksaminert nokre spanjolar som skulle bli spydspissen i det teknokratiet som nokså snart skulle trengja seg inn i dei viktigaste delane av den spanske samfunnsveven: det såkalla Opus Dei-teknokratiet, som har fått namnet sitt frå ein katolsk organisasjon som på denne tida tok steget fullt ut frå den åndelege verda til den materielle.

Opus Dei er den organisasjonen som står bak det store spranget som Spania gjorde på 1960-talet frå agrarsamfunn til industrimakt.

Den økonomiske veksten i 60-åra førte med seg sosiale endringar. Arbeidarklassen, middelklassen og borgarskapet voks monaleg og følte seg slett ikkje vel i Francos korporativistiske stat, der Falangistrørsla hadde monopol på politisk aktivitet. På slutten av 1960-talet blei det meir og meir klart at dei klassane som her er omtala, kravde eit politisk brot med Franco-regimet. Det same gjorde regionale/nasjonalistiske rørsler i Catalonia og Baskarland. Politisk fekk desse gruppene og rørslene viktige allierte i andre europeiske land, spesielt i politiske parti på venstresida. Den sosialistiske internasjonalen hadde heilt klart ein sterk innverknad på den retninga den politiske utviklinga fekk i Spania.

Det blei eit stadig meir utbreidd krav om at Spania måtte bli eit demokrati på line med dei fleste andre landa i Vest-Europa. Det er på slutten av 60-talet at Europa blir nærmast eit dogme for politiske opposisjonelle i Franco-Spania. Rundt 1970 skulle ideane til den franske redaktøren og skribenten Jean Jacques Servan Schreiber øva stor innverknad i Spania. Boka hans om Den amerikanske utfordringa fekk ei omfattande og god mottaking i Spania, og ideen om eit økonomisk sterkt og samla Europa tente den spanske opposisjonen. Jo sterkare det demokratiske Europa blei, jo lettare ville det vera å få sendt Franco-regimet på historias gravhaug, resonnerte dei.

Inn i EF

Franco-regimet gjekk i grava med Franco. Då diktatoren døydde i november 1975, gjekk ein omgåande i gang med å leggja grunnmuren for eit demokratisk byggverk. Men ei stund såg det ut til at bygningen var nokså skjør og faren for militærkupp var heile tida til stades – i alle fall fram til sosialistpartiet PSOEs valsiger i 1982. Difor meinte somme at medlemskap i EF kunne tena som ein garanti for demokrati og ei bremse for nostalgiske og kuppkåte frankistar. Som tidlegare nemnd støtte ikkje ønsket om medlemskap i EF på særleg motstand i dei demokratisk sinna krinsane i Spania. Men vegen fram skulle bli tornefull, for Frankrike sette seg beint på bakbeina av frykt for at spanske landbruksprodukt skulle utkonkurrera franske på EF-marknaden.

Ei råd blei det likevel med det, og det var vel ikkje så rart når vi tar omsyn til at dei politiske frendane Felipe Gonzalez og Francois Mitterand var henholdsvis regjeringssjef i Spania (frå 1982) og statssjef i Frankrike (frå 1981). Løysinga var uventa og har aldri blitt heilt klar for ålmenta. Det som er heilt klart er at spansk EF-medlemskap blei knytt til Nato-medlemskap og at Ronald Reagan var far til barnet og Mitterand fødehjelp. Reagan-administrasjonen såg svært gjerne at Spania blei med i Nato (mellom anna for å gjera Vest-Europa så militært einskapleg som råd var i nedrustningsforhandlingane) og pressa Frankrike til å ta initiativ overfor Spania. Akkurat kvifor Mitterand gjekk med på å spela rolla som mellommann, er eitt av dei springande punkta i heile dette taktiske spelet. Men faktum er at det var Mitterand som i samtalar med Felipe Gonzalez kopla EF-medlemskap med Nato-medlemskap. Gonzalez og PSOE kom oppi eit dilemma, for i åra før dei kom til makta hadde dei kravd folkerøysting om Nato-medlemskap. Korleis skulle dei no samstundes halda løftet om folkerøysting og sikra at Spania kom med i EF?

Løysinga var eit kunstgrep av ei folkerøysting, som mellom anna knytte Nato-medlemskap til ei avvikling av dei fire og mildt sagt nokså upopulære militærbasane som USA hadde hatt i Spania sidan 1950-talet. Sjølve folkerøystinga om Nato utvikla seg til å bli eit oppkok av tre ulike spørsmål som folket skulle svara ja eller nei på under eitt. Den vanlege spanjolen var frustrert og oppgitt, noko som kom klart fram i fleire meiningsmålingar, men det heile endte med eit fleirtal for ja-sida, og eit schizofrent folk såg Spania gå inn i EF og Nato i 1986.

«Det europeiske Spania»

Heilt sidan 1960-70-åra har målet for PSOE vore eit sosialdemokratisk Spania a la Skandinavia. Sverige er den modellen det oftast er blitt vist til opp gjennom åra, og det ein har hatt i tankane er sjølvsagt det svenske sosialdemokratiske «folkhemmet», eit velferdssamfunn med vekst og utjamningspolitikk. Men også det svenske sosialdemokratiet gjekk langt til høgre i 1980-åra, nett som deira åndsbrødre i Spania, som er blitt pressa meir og meir i kne i dei åra dei har vore i regjeringsposisjon.

Spania blei lenge sett på som ein økonomisk bakgard i Europa, spesielt på grunn av at landet var komme så lite langt i den industrielle utviklinga. Det store spranget på 1960-talet gjorde slutt på dette forholdet, og landet er i dag rekna som eit av verdas ti mest industrialiserte land. Men nett som resten av Europa er landet i ein vanskeleg omstillingsperiode. I det som blir kalla kommunikasjonssamfunnet eller det etterindustrielle samfunnet, er Spania i ferd med å havna i det europeiske jumbosjiktet, mykje takk vera den rolla landet er tiltenkt i EFs indre marknad. Spania strir i dag med ei rad problem. Arbeidsløyse, strukturomstilling og framandhat er viktige stikkord i denne samanhengen, ikkje berre for Spania, men for heile EF og Europa. Arbeidsløysa voks i kjølvatnet av dei strukturendringane som litt etter litt trengte seg på som følgje spesielt av oljekrisa i 1973. Rundt midten av 1980-talet var arbeidsløysa i Spania oppe i så mykje som 22-23 % av arbeidsstokken (omlag 3 millionar personar), men har sidan gått noko ned. Det offisielle talet på arbeidslause ligg i dag på rundt 15 %.

Men offisielle statistikkar i Spania skal ein ikkje alltid lita på. Mange arbeidsledige let seg ikkje registrera. Dette er i særskild grad tilfellet med kvinner. Dessutan er det mange som har gitt opp og finn det fullstendig fånyttes å melda seg ledig på arbeidsmarknaden. På den andre sida finst det dei som har registrert seg som arbeidsledige og som jobbar svart. Den såkalla uformelle sektoren har hatt ein til dels eksplosiv vekst dei seinaste åra. Spanjolane sjølve snakkar i denne samanhengen om «oversvømma økonomi» (economa sumergida), dit fenomen dei så langt ikkje har klart å finna effektive mottiltak mot og som sjølvsagt er med på å undergrava basisen for all økonomisk planlegging.

Den økonomiske liberalismen som har fått lov til å verka dei seinaste åra har mykje av skulda for den «alles kamp mot alle»-mentaliteten som er så framherskande i våre dagar. Sjølve systemet legg opp til splitt og hersk, og går i første rekkje ut over dei som alt er svake frå før. Mellom anna er utanlandsk arbeidskraft komme svært ille ut å kjøra. Her skjuler i alle fall ein av grunnane seg til det framandhatet og den rasismen som meir og meir gjer seg gjeldande på det europeiske kontinentet.

I Spania er det kan henda mest latinamerikanarar og nordafrikanarar (marokkanarar) som har fått gjennomgå. Men Spania har også andre, interne problem som med tida vil kunna undergrava den spanske statens politikk, nemleg det regionale/nasjonalistiske problemet i Baskarland og i Catalonia.

Etter at dei baltiske statane erklærte seg uavhengige frå Sovjetunionen, viste såvel den katalanske som den baskiske nasjonalismen noko av den kampviljen som var rørslenes varemerke spesielt i den første tredelen av vårt hundreår. Leiande baskiske og katalanske nasjonalistar har tilmed vist til EF for å underbyggja sin argumentasjon. Som mange andre har dei sett det slik at ein politisk union i Europa drastisk vil redusera del noverande statanes rolle og i staden gjera nasjonane (med ein vid bruk av ordet «nasjon») og regionane til berebjelkane i den europeiske bygningen. At dei ulike EF-statanes suverenitet i høve til Brussel er sterkt redusert, det nektar ikkje ein gong dei mest ihuga europeistane for. Dei nasjonalistiske strategane i Baskarland og Catalonia har sett difor sin lit til at ein politisk europeisk union skal svekka Madrid-sentralismen og meir venda seg til kapitalsterke krefter i regionane.

Felipe Gonzalez og hans regjering rei stormen av for denne gongen, men inntrykket ein sit att med er at forvirringa er stor, og at svært mykje er usikkert med omsyn til EFs politiske framtid. Og rikspolitikarane rei først av stormen etter at dei hadde truga med eksklusjonspisken. «Uavhengigheit er det same som at ein går ut av EF og Nato, og det veit såvel del katalanske som dei baskiske politikarane,» sa Spanias utanriksminister, Francisco Fernandez Ordez som svar på trugsmåla om uavhengigheit. «Den europeiske bygningen gir dei autonome områda berre ei symbolsk rolle og framlegget om politisk union i EF inneheld skipinga av ein regionskomite, som berre har rådgivande karakter og ikkje noka bindande makt,» hevda Fernandez Ordez vidare, då nasjonalismespøkelset plaga han i september 1991.

Men sentralregjeringa i Madrid er under dobbel eld, for i tillegg til «revolten» i dei rike regionane Baskarland og Catalonia, må den handtera vanskane som dei fattige områda i sør og heilt i nordvest strir med. Den sosiale utviklinga, og i særskild grad den sosiale utjamninga, er nemleg svært kort kommen i Spania. Faktisk må landet på mange måtar reknast nærmast som eit sosialt u-land. Eventyrlege rikdommar eksisterer side om side med den mest botnlause fattigdommen. Og skilnadene ser ut til berre å bli større og større. Sidan Spania gjekk inn i EF i 1986, har den marknadsmessige tilpasninga mellom anna ført med seg generell og omfattande prisauke. Lønningane, derimot, har ikkje på langt nær klart å halda tritt med prisane. Svært ufullstendige offisielle statistikkar viser ofte ikkje dette misforholdet, som er lett å observera for ein som har følgd utviklinga i Spania i eit par tiår. Som spanjolane ofte seier for spøk: «Prisane er komne opp på eit europeisk nivå, men lønningane er på afrikansk nivå.»

For Spania var det dei kalla solidaritetsprinsippet, overføringar frå dei rike til dei fattige EF- landa, uhyre viktig på Maastricht-møtet i desember i fjor. Resultatet av dette møtet såg den spanske regjeringa sjølv på som ein siger for solidariteten. For Madrid er det om å gjera å få dette prinsippet omsett i praktisk politikk snarast råd er. Viss så ikkje er tilfellet, kan det visa seg å bli komplisert å demma opp for både regional og sosial misnøye på heimebane. Men skeptikarane er mange. Og mange er dei som fryktar at Spania vil bli meir avindustrialisert i framtida. Omstillingane kan bli problematiske i industrien, dersom dei mest pessimistiske spådommane går i oppfylling: Dei som går ut på at Spania, som andre land i Sør-Europa, er tiltenkt rolla som i første rekkje leverandør av landbruksvarer som frukt, vin, olje osb. No er spanjolane velkomne i Europa. Men det spørst om dei i lengda vil føla seg særleg vel i dette «europeiske huset».

av Johan Petter Andresen

– Arbeiderpartiet kom til makta på et tidspunkt da depresjonen var i ferd med å gå over i en ny oppgangstid. Fra og med krigen gikk DNA over fra å være et regjeringsparti som borgerskapet ikke Ønsket, til å bli det viktigste partiet for borgerskapet, skriver AKPs faglige sekretær.

Utover 1910-, 20- og 30-tallet ble større og større deler av folket for sosialisme. Dette betydde at man slutta opp om et av de sosialistiske partiene: DNA, NKP eller NSA. Og ble fagorganisert. Kampen mellom det revolusjonære og de reformistiske partiene ble av de fleste oppfatta som en uenighet om hvordan å komme videre, og ikke om en sosialistisk kontra en kapitalistisk linje. Både NKP og DNA behandla motsetningene seg imellom som motsetninger mellom sosialistiske partier. Det var ingen rettlinja framgang for den sosialistiske ideen i den voksende arbeiderklassen, men hovedtendensen er klar.

DNA kom til makta på grunn av denne radikaliseringa. Men forutsetningen for at DNA fikk danne regjering av borgerskapet, var fordi man ikke lenger representerte en trussel mot systemet og borgerskapet. Det vil ikke si at borgerskapet var glade for utviklinga! DNA sitt program var spiselig for et borgerskap som fryktet å lide samme skjebne som det russiske aristokratiet. Borgerskapet fikk beholde makta, men det skulle skje visse endringer som ville gagne arbeiderklassen, og sikre systemets stabilitet. DNA kom til makta på et tidspunkt da depresjonen var i ferd med å gå over i en ny oppgangstid. Dette hjalp til å sikre oppslutninga om DNA.

Fra og med krigen gikk DNA over fra å være et regjeringsparti som borgerskapet ikke ønsket, til å bli det viktigste partiet for borgerskapet.

Det var DNA som utvikla en helhetlig strategi for utviklinga av økonomien etter krigen – i samarbeid med de andre delene av borgerskapet og i samarbeid med andre land (USA, Storbritannia, Sverige). Etter hvert har DNA-nomenklaturen/dynastiene vokst fram og utgjør en sentral del av ledelsen i de offentlige etatene, de statseide bedriftene, kooperasjonsmonopolene osv. På denne måten er ikke DNA bare det viktigste partiet for borgerskapet politisk sett, men utgjør sjøl en sentral del av borgerskapet. De framgangene som arbeiderklassen fikk etter at DNA kom i regjeringsposisjon og framover under 1940-, 50- og 60-tallet henger sammen med en spesiell historisk situasjon. Den materielle framgangen for arbeidsfolk i Norge i denne perioden, skiller seg i hovedsak ikke ut fra den materielle framgangen for arbeidsfolk i USA eller andre imperialistiske land, der det ikke har vært noe regjerende sosialdemokratisk parti.

Men den særegne sosialdemokratiske modellen fra Skandinavia henger sammen med bestemte historiske forhold der sosialistisk bevissthet og likhetstanken hos store deler av arbeiderklassen og folket er en viktig bestanddel:

Stigende levestandard for vanlige folk, folketrygdsystemet som sikkerhetsnett, formelt sett lik rett til utdanning (offentlig eide skoler og universiteter), formelt sett lik rett til helse (offentlig eide sjukehus o.l.), fredsplikt og klassesamarbeid i næringslivet. Men dette velferdssamfunnet hviler på et borgerlig diktatur. DNA/Høyre førte Norge inn i Nato, og det drives utbredt overvåking av opposisjonelle, slik at borgerskapet kan innføre åpent diktatur dersom det viser seg nødvendig.

Sosialdemokratiet kan bare beholde sin posisjon i arbeiderklassen dersom den kan vise til at arbeiderklassen tjener på dens linje. Så langt i dette århundre har det greid det. Men etter EF-kampen i 1973 har det støtt på flere og flere problemer. Og med stagnasjon i den internasjonale økonomien som også drabber Norge, til tross for olja, så har det blitt et politisk oppbrudd i arbeiderklassen.

Arbeiderklassen søker andre veier, men ikke il kommunismen. Kommunistene har tapt kampen for å bygge opp de første sosialistiske samfunna. Det sosialistiske Sovjet utviklet seg til et byråkrat-kapitalistisk diktatur. Og kampen innafor nomenklaturen som nå foregår blir framstilt som en kamp mellom de liberale/sosialdemokratiske/prokapitalistiske kreftene på den ene sida, og kommunistene, leninistene, stalinistene på den andre sida. I Kina går partiet den kapitalistiske veien og den folkelige bevegelsen som Mao leda, har forvandla seg til en ny overklasse. Albania, som vårt parti har framhevet som et alternativ til utviklinga i Øst-Europa og Sovjet, ligger i ruiner fordi det i hovedsak fulgte den samme linje som disse landa.

Det er ikke rart at arbeidsfolk er skeptiske til kommunisme og sosialisme i dag. Det er av avgjørende betydning at vi går i spissen for å oppsummere sosialismens erfaringer, slik at vi kan legge fram vårt syn på hvorfor det gikk galt og hva som må gjøres for å unngå de samme feila i framtida. Det er først når vi kan vise til at et annet samfunn der arbeiderklassen har makta er mulig og nødvendig, at vi kan regne med masseoppslutning om den sosialistiske ideen igjen. Dette bringer oss tilbake til de sosialdemokratiske partiene. Det er ikke lenger slik at DNA/SV er reformistiske partier som vil bruke reformer for å skape et sosialistisk samfunn, mens AKP mener at det er nødvendig med revolusjon for at arbeiderklassen skal få makta.

Hverken DNA eller SV har som erklært mål at arbeiderklassen skal ha makta. Og like viktig – arbeidsfolk flest oppfatter ikke SV eller DNA som partier som står for et annet samfunn. Det sosialistiske alternativ må altså gjenskapes og sannsynliggjøres.

For oss som har levd i OECD-land etter 1945, kan det se ut som om den generelle regelen for kapitalisme er at folk flest får det bedre og bedre. Vårt standpunkt er at hovedtendensen i den monopolkapitalistiske økonomien er stagnasjon. Hva er da årsaken til at arbeidsfolk flest har fått økt levestandard dersom man tar utgangspunkt i de siste 90 åra? Det er tre hovedgrunner som har betydning:

• a) Stagnasjonstendensen har blitt motvirka av første og andre verdenskrig og Korea- og Vietnamkrigen. Disse krigene har grepet inn i økonomien ved at borgerskapet har blitt tvunget til å sette den normale konkurransen til side og innført kommandoøkonomi. Dette har, sammen med voldsomme ødeleggelser av produktivkrefter og endra politiske betingelser (konsesjoner til arbeiderklassen), motvirka stagnasjonstendensen.
• b) Ved å stadig underlegge mere av u-landas økonomi inn i den kapitalistiske økonomien som har gitt superprofitter som delvis har blitt brukt til å holde fred hjemme (ytre ekspansjon).
• c) Store deler av økonomien i i-landa var utafor den kapitalistiske akkumulasjonen ved århundreskiftet. I løpet av århundret har kapitalismen slukt opp mye av denne sektoren (indre ekspansjon).

Fra og med midten av 1970-tallet har stagnasjonstendensen kommet klarere og klarere til uttrykk. Dette har gitt seg uttrykk i flere forhold, synkende BNP-vekst, gjeldskrisa til u- landa og økende gjeld, både privat og offentlig i imperialistlanda, lavere profittrate, økende ledighet. Den nåværende stagnasjonen vil mest sannsynlig gå over i en djupere krise, der både bank- og børskrakk og insolvente stater vil være ingredienser. Hovedoppgava til kommunistene i denne situasjonen er å gjøre den økonomiske krisa til en politisk krise. Vi må styrke kritikken av systemet og peke på muligheten for arbeiderklassen til å gripe makta. Vi må naturligvis delta fullt ut i kampen for å gjøre skadevirkningene av krisa minst mulig for arbeiderklassen, men vi gjør bare halve jobben dersom vi ikke samtidig bruker disse kampene til å vise hvordan de er deler av en større kamp og at grunnleggende endringer til det bedre for arbeiderklassen blir det først dersom den vil gripe makta.

Hvilke dagskamper det er riktig å prioritere vil naturligvis variere, og det er ikke riktig å bruke plass her til å ramse opp en liste som vi kunne enes om akkurat her og nå. Om et år vil den være uaktuell. Spesielt for Norge er at samtidig som vi er en del av den internasjonale imperialistiske systemet, er Norge i en særstilling. Dette kommer av de enorme petroleumsressursene som blir utnytta.

Etter nasjonaliseringene av oljeindustrien i mange u-land på 1970-tallet og danninga av Opec har det vært ekstraprofitter å hente i petroleumsvirksomheten. Disse ekstraprofittene bruker det norske borgerskapet i konkurransen mot andre. Statoil, Hydro m.fl. ekspanderer på bekostning av andre selskaper og stiller seg mål om å være blant verdens ledende oljeselskaper. Den norske statskassa blir også fylt med ekstra penger. Dersom oljeprisene fortsatt holder seg oppe, vil deler av det norske monopolborgerskapet kunne styrke seg ytterligere. Det er en egen kamp å vise at oljeformuen finnes og at disse pengene kan brukes til fornuftigere ting. Det er også mulig å vinne seire i kampen for at disse pengene kan brukes f.eks. til bedring av forholda i skolen, for de eldre, utbygging av jernbanenettet, bedring av lønnsforholda og så videre innafor det nåværende økonomiske systemet.

Høyst sannsynlig vil oljepengene bli brukt til videre ekspansjon for Statoil, Hydro m.fl. De oljepengene som staten får inn, vil forsvinne i forskjellige «redningsaksjoner» for ulike deler av kapitalen, etter hvert som stagnasjonen biter seg fast. Allerede nå er 15-20 milliarder gitt til bankene.

Miljøødelegginga som det moderne industrisamfunnet bringer med seg, har verken kapitalismen eller sosialismen løst. Vi mener at et sosialistisk samfunn kan løse disse problemene, men ikke et kapitalistisk. Jakta etter maksimal profitt hindrer det kapitalistiske systemet i å finne løsninger på miljøødeleggelsene. Tvert imot så blir jorda påført nye ødeleggelser for hver dag som går. Ved siden av ødeleggelsene på naturen, fremkaller også den moderne produksjonen nye sjukdommer i befolkninga, og sjølve produksjonen av varer og tjenester virker ofte nedbrytende på de som utfører jobben.

Et nytt økonomisk system må stille menneskenes behov i sentrum og ta utgangspunkt i de begrensninger som moder jord setter. Et av de forholdene som i dag kan framkalle flest naturkatastrofer, er svekkelsen av ozonlaget i atmosfæren. Dette problemet griper inn i hele organiseringa av de moderne samfunna, der kullstoffer blir brukt på en sløsaktig måte, og der alternativ energi som er mer skånsom mot jorda, ikke blir utvikla. Norge, som er et av verdens store eksportører av olje og gass, er med i dette løpet. De kravene som må reises i forhold til den eksporten og til bruken av kullstoffer i Norge må være at det satses på å senke utslippet av CO2, og at en industriell utvikling som øker utslippene ikke er forenlig med jordas behov.

Samtidig vil norsk gass kunne erstatte kontinental bruk av kull og andre stoffer som er verre for atmosfæren. Det er derfor en feilslått linje å gå mot eksport/utvinning av norsk olje og gass overhodet. Vi må arbeide for at fagforeningene reiser krav om at giftige utslipp fra industrien blir stoppa og at kollektivtransport blir prioritert foran bilismen. Vi må også arbeide for at fagforeningene og miljøbevegelsen utvikler et samarbeid. Det dukker opp situasjoner der arbeidsplasser blir stilt opp mot miljø. Her må partiet, der det er mulig, gå inn aktivt for å lage bruer mellom miljøbevegelsen og fagforeningene og finne fram til løsninger som tar vare både på arbeidernes og miljøets interesser.

Fram til 1970-tallet økte industriarbeiderklassen i antall. Etterpå har mange store industriarbeidsplasser blitt nedlagt, uten at den nye oljeindustrien har kunnet erstatte dem i nevneverdig grad. Alt i alt har altså de som vi har betrakta som den viktigste krafta i arbeiderklassen blitt svekka i antall. Det er heller ingen tvil om at den er svekka i politisk innflytelse. Det er i de såkalte tjenesteytende næringer at arbeiderklassen har økt mest. Konkret vil dette si: hjelpepleiere. butikkansatte, hotell- og restaurantarbeidere osv. Også de såkalte profesjonene der deler tilhører arbeiderklassen og mesteparten ellers ligger nær arbeiderklassen, har vokst, slik som: lærere, sjukepleiere osv. Partiet har tidligere retta oppmerksomheten ensidig mot industriarbeiderklassen. Dette var uheldig, da man ikke har fått godt nok fotfeste innafor de store arbeidsplassene i serviceindustrien og offentlig sektor. Framover må vi innrette oss på begge.

Til tross for den tallmessige tilbakegangen utgjør industriarbeiderne fortsatt en stor del av klassen. Fortsatt kan arbeidera innafor store industriarbeidsplasser starte og være hoveddrivkrafta i å få til store samfunnsmessige endringer. Flere av de store industriarbeidsplassene utgjør radikale sentra. Industriarbeiderne vil fortsatt være en avgjørende kraft i en sosialistisk revolusjon.

Den viktigste endringen i arbeiderklassens sammensetting med hensyn til yrke/arbeid er at det har blitt langt flere uten lønnsarbeid! I løpet av 1980- og 90-tallet er dette den viktigste endringa i arbeiderklassen. Og da mener vi ikke bare de formelt arbeidsledige, som utgjør ca 160.000 tusen. Men vi tar med de som er uføretrygda, fordi de ikke kan tilpasse seg de hardere krava som stilles i arbeidssituasjonen. Vi tar med de funksjonshemma, som ikke får jobb nå, men som ville ha fått jobb for 20 år sida. Vi tar med de førtidspensjonerte, som tidligere hadde retrettstillinger å gå til på jobben, og som kunne ha det slappere på gamle dager på jobben, men som det nå ikke er plass til. Disse gruppene er store og voksende! Antall sysselsatte er større nå enn for 30 år sia, men er nå på vei nedover. Samtidig har større og større deler av arbeiderklassen blitt avhengig av en og en halv inntekter for å holde dagens levestandard. Sånn sett vil arbeidsløsheten være den viktigste enkeltfaktor som vil prege arbeiderklassens utvikling framover.

Her har vi vår beste mulighet til å vise at det internasjonale kapitalistiske systemet betyr krise og arbeidsløshet, og at det er sjølve systemet som må bort. Vi må derfor skjerpe vår kritikk av det kapitalistiske økonomiske systemet. Men også et annet viktig spørsmål stilles på dagsorden. Hvordan organisere de arbeidsløse? Hvilke krav skal stilles sentralt?

Fra begynnelsen på 1980-tallet har vi gjort en del erfaringer som tilsier følgende: For at de arbeidsløses særegne forhold skal fram, må det utvikles egne organisasjoner av og for arbeidsløse. Disse organisasjonene kan enten være sjølstendige i forhold til fagbevegelsen, eller være tilknytta Samorg-ene eller forbundene. Det er av avgjørende betydning at disse organisasjonene kontrolleres av de arbeidsløse sjøl og ikke blir pålagt en politikk og ledelse av de yrkesaktive. Det var tre viktige forhold som ble tatt opp av arbeidsløshetsforeningene på begynnelsen av 1980-tallet:

De arbeidsløses vilkår, kravet om arbeidstidsforkorting som virkemiddel mot ledighet, og krav om å opprettholde arbeidsplasser og igangsette nye. Det er nødvendig å vise konkret at innvandrere ikke skaper mer eller mindre arbeidsløshet, men at de rammes først, fordi de ofte tilhører de svakeste grupper av arbeidere. Mer eller mindre innvandring vil ikke øke arbeidsløsheten eller senke den.

Kvinnene har alltid utgjort flertallet i arbeiderklassen. I lange perioder har kvinnene vært utafor lønnsarbeidet som en reservearme. Men like fullt har de vært en del av arbeiderklassen. Det har vært en avgjørende svakhet at kvinnene har blitt betrakta som annenrangs fordi de ikke har vært ute i lønnsarbeid. Den kvinneundertrykkinga som finner sted i arbeiderklassen bl.a. på dette grunnlaget, er det svært viktig å ta et oppgjør med. Med de nye tjenesteytende næringene, den økte sysselsettinga, prevensjonen og retten til sjølbestemt abort har kvinnene nå for første gang muligheten til å planlegge sitt eget liv uavhengig av en bestemt mann.

Med den økte sjølrespekten som fulgte med at man kom ut i lønnsarbeid, har kvinnene gjort opprør og krevd at de skal behandles på like fot med mannen. Dette opprøret er nå i full gang på mange områder.

• a) Kvinner krever rett til å arbeide på alle felt. Ingen yrker skal være forbeholdt mannen.
• b) Kvinner krever at arbeidslivet skal legges opp slik at de kan være både mødre og arbeide. Bl.a. er kravet om seks timers arbeidsdag reist.
• c) Kvinner krever at deres lønn ikke skal være en mindreverdig lønn, som et tillegg til mannens lønn, men at de skal ha en lønn å leve av. Kvinner krever likelønn for likeverdig arbeid.
• d) Kvinner krever at samfunnet skal ta større ansvar for omsorgen.
• e) Som hovedansvarlig for hjemmet og familien, samtidig som de nå har fått en større sjølstendighet, stiller kvinner krav om endringer av samfunnet som gagner arbeiderklassen som helhet.
• f) Kvinner vil ikke lenger være sexobjekt som er til for mannens tilfredsstillelse.

Det er av avgjørende betydning at partiet går i spissen for å utvikle kampen der arbeiderkvinnene utgjør hoveddrivkrafta. Fordi denne rolla er ny for kvinnene, er det store svakheter. Det mest iøynefallende er den manglende masseorganiseringa og kampevnen. Dette henger sammen med hvilke yrker kvinner er konsentrert i og det faktum at de har en mer løselig tilknytning til arbeidsplassen på grunn av omsorgsansvaret. Det er 430.000 deltidsarbeidende i Norge. Masseorganisasjonene til kvinnene må derfor ta opp i seg kvinnens dobbelt oppgave som lønnsarbeider og husansvarlig. Partiet må utvikle en sjølstendig agitasjon/propaganda og organisering retta inn på de største kvinnearbeidsplassene i et første forsøk på systematisk å utvikle arbeidet blant arbeiderkvinnene.

Arbeidet blant arbeiderkvinnene må ikke ensidig basere seg på å utvikle fagforeningsarbeidet, men dette vil være det viktigste.

Det er ingen sjølsagt sak at Norge er en sjølstendig stat. For kort tid tilbake lå Norge under fremmed herredømme. Det er ikke gitt at det norske språk vil forbli det offisielle språket i Norge. Den politiske friheten vi har i Norge nå, er heller ikke gitt. Nå når monopolborgerskapet kontrollerer statsapparatet og eier mer og mer produksjon i utlandet, særlig i EF-landa, er ikke lenger staten et vern for norsk sjølråderett. Tvert imot så vil man nå innlemme Norge i EF, og flere og flere av borgerskapets klakører utbasunerer at det ikke lenger er mulig med nasjonal sjølråderett. Det er derfor av største betydning at arbeiderklassen tar på seg rollen som den norske nasjonens forsvarer. Naturligvis er EØS/EF-saka viktigst de nærmeste åra.

Den norske arbeiderklassen er liten og muligheten for at den skal kunne ta statsmakta i Norge og beholde den, uten at det skjer samtidig andre steder, er liten. Vi er derfor helt avhengig av at den internasjonale arbeiderklassen samarbeider og kjemper noenlunde sammen for statsmakta. Sosialisme i et land er mulig, men svært vanskelig. Der er derfor svært viktig at den revolusjonære delen av arbeiderklassen utvikler kontakter med likesinnede i nabolanda, inklusive Storbritannia og Tyskland. Under imperialismen går hovedmotsigelsen mellom de undertrykte nasjonene og de imperialistiske nasjonene. Denne motsetninga fører til stadige konflikter og kriger. Disse frigjøringskampene fra den tredje verden sin side er med på å svekke imperialismen, og dermed er de en hjelp til arbeiderklassen i de imperialistiske landa (deriblant lille Norge). Vi gjør derfor klokt i å støtte disse frigjøringskampene!

Utviklinga til LO, YS og AF: Den norske fagbevegelsen skiller seg ut fra den svenske og den danske da den organiserer færre. I våre to naboland ligger organisasjonsprosenten på 90, mens i Norge ligger den på 55 %. Internasjonalt sett har Norge en middels organisasjonsgrad sammenligna med andre imperialistiske land. Organiserte lønnstakere utafor LO har de siste 30 åra økt fra 10 % til 21 % av lønnstakerne, og fra 17 % til 38 % av de organiserte lønnstakerne. LOs totale medlemstall har steget fra 545.000 i 1956 til 789.500 i 1987. Organisasjonsgraden blant dem med over tredve timer i uka er 64 %. 44 % uorganiserte (dvs. 800.000) – prosentandelen ganske stabil de siste 40 åra. 4 av 10 pensjonerte lønnstakere er organiserte, 80 % i LO. Antall pensjonerte satt til ca. 500.000. Pensjonistandelen i LO er steget fra 14 % i 1977 til 19,5 % i 1986. Og er stigende. I realiteten er antallet yrkesaktive LO medlemmer synkende. LO organiserer med viktige unntak de lavere lønte og er den viktigste fagsammenslutninga til arbeiderklassen.

Hoved tendensen er tilbakegang for LO i forhold til andre lønnstakerorganisasjoner. Men LO er størst og pga måten klassesamarbeidssystemet er organisert på, bestemmer LO takten. Tidligere på 1930-tallet kunne det være grunn til å angripe forbund som organiserte seg utafor LO, men i dag er dette meningsløst. Tvert imot er det mange eksempler på at det er forbund utafor LO som mest aktivt bryter med hovedlinjene i borgerskapets lønnspolitikk. Her kan nevnes lærerstreiken og OFS-streikene.. Det framstår derimot ingen klare skiller i politisk hovedlinje mellom LO, YS og AF. Alle tre fagorganisasjoner aksepterer klassesamarbeidssystemet slik det er lagt opp. Det viktigste skillet ligger i at LO er underlagt direkte en del av det statsbærende borgerskapet.

Dette ser ikke ut til å være tilfelle for YS eller AF eller de uavhengige forbund.

Klassesamarbeidssystemet må sees i lys av arbeidstvistloven, hovedavtalene og den sosialdemokratiske ideologien. En sentral side ved klassesamarbeidet er at klubbleder blir personalsjef, leder for sjukepleierne blir leder for motparten. LO-ledere blir regjeringsmedlemmer og næringslivsledere og så videre. Som B. Scoccoca har påpekt, så lager sjølve det kapitalistiske systemet klassesamarbeidsorganer, ideologi osv. For så lenge arbeiderklassen ikke kjemper for makta, må den nødvendigvis inngå avtaler med motparten som er basert at den godtar å underlegges kapitalakkumulasjonen.

Det må finnes folk som lager avtalene og forhandler og passer på overholdelsen. Slikt sett er det naturlig at det oppstår et samarbeidssystem. På den andre sida så betyr dette systemet at arbeiderklassen har akseptert å være underklassen. Dette igjen fører med seg alt det negative som arbeiderklassen reagerer mot, og dermed oppstår kampen om linja i arbeiderklassen om man bare skal kjempe for bedring av kontraktene og lovene eller ta over butikken sjøl. Og blant dem som vil ta over butikken, blir det en kamp om hvordan man skal få det til.

Vår oppgave blir å arbeide for ideen om sosialismen og å kjempe for best mulige kontrakter underveis. Sosialt sett gir klassesamarbeidet utslag i at kapitalistene prøver å kjøpe opp de tillitsvalgte. Dette igjen fører til at de lever et annet liv og etterhvert skiller seg ut fra dem som de er tillitsvalgte for. Her kan kommunistene gå i spissen for å reise krav om at de tillitsvalgte skal ha samme vilkår som dem som de er tillitsvalgt for. Det samme kravet må rettes til de ansatte tillitsvalgte i fagorganisasjonene.

Situasjonen for fagbevegelsen nå. Som faglig utvalg tidligere har påpekt har borgerskapet initiativet for tida. Det er satt i gang en omfattende omstillingsprossess, der borgerskapet skal øke utbyttinga og svekke velferdsgodene. Dette kjøret er leda av DNA og Høyre i det politiske livet. Tiltakene er ment å bedre konkurranseevnen til de norske monopolene, slik at de kan klare seg bedre i den internasjonale konkurransen.

Slik sett er politikken rasjonell. Problemet er da at tiltakene ikke fører til en bedring av de generelle vilkåra for kapitalakkumulasjonen, tvert imot. Dermed har man en nedadgående spiral. Fagbevegelsen i denne situasjonen blir leda av folk som støtter denne politikken. Kampene blir en kamp om at tilstramming er nødvendig, men ikke akkurat for vår gruppe akkurat nå. Dette igjen fører Gro ut på banen som sier at man må bekjempe de snevre gruppeinteressene og ta utgangspunkt i helheten. Her må vi på banen og trekke opp vår analyse og vise hvilke «gruppeinteresser» DNA og Høyre kjører fram. Hittil har vi gjort dette for dårlig. Borgerskapets offensiv og arbeidsløsheta har svekka salgsmulighetene til arbeidskrafta på markedet. Dette driver fagforeningene på defensiven og oppløsningstendenser kan merkes.

Klarest kan dette sees når det gjelder Fellesforbundet, som har adskillige problemer med å fungere. Fagbevegelsens manglende evne til å ivareta medlemmenes interesser fører til at det oppstår indre konflikter, der sosialdemokrater aktivt går ut i opposisjon mot sine egne lederes ettergivenhet. Ofte er de pressa til det, og ofte mener de rett og slett at den sosialdemokratiske politikken må videreføres slik den var fram til slutten på 1970 tallet.

Vi må støtte disse opprørerne og gå inn i samarbeide med disse, men uten at vi legger fra oss vår sjølstendige analyse og linje. Det har vært tendenser til at vi underslår å aktivt propagandere vår egen analyse og hopper rett på «front»-politikken og «front»-plattformen. Dette svekker oss. Framover må vi regne med videre tilbakegang for fagbevegelsen. Vi må vise til at tilbakegangen kan snus, dersom man utvikler demokratiske fagforeninger der medlemmene har makta, og at disse baserer seg på plattformer som betyr å styrke arbeiderklassens innflytelse i forhold til borgerskapet. Det har vært tendenser til utbrudd fra LO for å danne fagforeninger/forbund som er uavhengige av DNA- og LO-toppen. Til tross for at disse fagorganisasjonene kan være både amatøristiske og vinglete, så er dette tendenser som vi skal støtte og hjelpe. Men naturligvis ikke ukritisk!

På sikt må fagbevegelsen reetableres med en ny ledelse som er innretta på at arbeiderklassen skal ta makta, men i den perioden vi er i nå, må vår hovedinnretting være å støtte de tendensene som vil bryte med DNA/LO-ledelsens klassesamarbeid, uansett om de er innafor eller utafor LO. Dette rokker ikke ved at vår hovedlinje er å arbeide i de eksisterende fagforeningene.

Fagforeningene er arbeiderklassens viktigste masseorganisasjon. Mesteparten av partiets arbeid må være retta inn på fagbevegelsen og dens problemstillinger. Vil det si at det skal drives mindre solidaritetsarbeid? Nei, men arbeidet må rettes inn på og drives i forhold til fagbevegelsen. Vi må koble vårt parlamentariske arbeid til fagbevegelsen, og vi må i kvinnekampen ta opp de problemstillingene som fagbevegelsen arbeider med. Skal vi bare jobbe i fagforeninger? Nei. Men de fleste av oss skal det. Skal alt vårt arbeid rettes mot fagforeninger? Nei, men mesteparten av arbeidet vårt skal det. Skal vi være et revolusjonært arbeiderparti må vi være villige til å ta på oss tillitsverv i arbeiderklassens viktigste masseorganisasjon?

Når man blir tvunget til å måtte prioritere mellom fagforeningsarbeid og arbeid i kommunestyrer o.l, må utgangspunktet være at man har oppnådd en viss oppslutning i fagforeningene, før man kan prioritere den parlamentariske jobbinga. Naturligvis vil disse ulike arbeidsfeltene utfylle hverandre, men av de to er den ene viktigst. I prioritering mellom fagforeningsarbeid og partiarbeid er partiarbeidet viktigst. Det er viktigere å bygge ut partiorganisasjonen og utvikle partilinja enn å ta på seg tillitsverv som kan bety en svekkelse av partiarbeidet. Å sette igang sirkler og diskusjoner om vår politikk må være en kontinuerlig oppgave, sammen med spredning av Klassekampen. Betyr dette at man aldri skal prioritere fagforeningsarbeid foran partiarbeid?

Nei, men som en generell regel må partiarbeidet gå først. Vårt arbeid som tillitsvalgte vil styrke partiets innflytelse og fremme partiorganisering i vårt omland, dersom vi jobber på en riktig måte.

Når det gjelder ungdom, er ikke fagforening viktigst. De fleste ungdommer går nå på skole til de er 18-19. Det er derfor riktig av RU å prioritere skolene – men av de videregående skolene er det ikke likegyldig hvilke som prioriteres. Partiets organisering i forhold til arbeiderklassen. Dersom man tar alvorlig på klasseinnrettinga, så må partiet omorganiseres.

I de store byene der partiet har en del lag er det viktig å prioritere oppbygging av lag på de største arbeidsplassene og i de viktigste bransjene. Som hovedregel skal partiet organisere seg for å vinne oppslutning i fagbevegelsen også på mindre steder. Men her vil man måtte vurdere organisasjonsform utifra størrelsen. Det har vært mye problemer med å opprettholde arbeidsplasslag. Dette er fordi man har satset for lite på å utvikle disse.

Reformisme/syndikalisme/økonomisme og andre lugubre avvik skyldes først og fremst at partiet ikke har lagt nok vekt på utviklinga av arbeidsplasslaga. Kameratene som har arbeida med tillitsverv, har gjort dette med mindre og mindre hjelp. Det er altså først når partiet er villige til å prioritere jobbinga i forhold til arbeidsplassene, at man kan rette opp de feila vi har nå.

Mange av partiets medlemmer arbeider aleine som tillitsvalgte, vi må bestrebe oss på å unngå dette. Dette igjen betyr å konsentrere kreftene om færre og store arbeidsplasser og å jobbe utifra en plan om hvilke arbeidsplasser som skal prioriteres.

Intellektuelle i partiet er gjerne medlemmer i et boliglag. Vi må forandre dette til at mange intellektuelle skal knyttes til arbeidsplasslag og bransjelag. På denne måten vil man kunne utnytte deres spesielle evner til å drive fram teoretisk arbeid, analysearbeid o.l. Sammensettinga av de sentrale organene i partiet må også sees i dette lyset.

I forbindelse med diskusjoner om arbeiderinnrettinga kommer man ofte bort i holdninger av typen: «det er sterk sosialdemokratisk innflytelse i arbeiderklassen», «mannlige industriarbeidere er mest bakstreberske på kvinnespørsmålet», «fagforeningene får ikke til noe», «det politiske nivået blant norske arbeidere er lavt» osv. Det spørsmålet som må stilles og besvares er: den faktisk eksisterende arbeiderklassen slik den ser ut i dag, er den i stand til å gjennomføre en sosialistisk revolusjon? Eller er den for umoden? Vårt svar er utvetydig. Den er i høy grad i stand til å gjennomføre en sosialistisk revolusjon. Denne sosialistiske revolusjonen vil ha alle de svakhetene som arbeiderklassen sjøl har i dag, og så vil man måtte gå fram skritt for skritt etter maktovertakelsen med å fjerne kapitalismens rester.

Noen perfekt arbeiderklasse og noen perfekt revolusjon finnes rett og slett ikke. Men noen vei utenom finnes heller ikke!

Den flerstemmige revolusjonen

av Kari Celius

Boka Den flerstemmige revolusjonen er den første politisk-teoretiske boka til Kjersti Ericsson siden Søstre, kamerater! fra 1987.

Etter massakren i Beijing, omveltingene i Øst-Europa og Sovjetstatens endelige fall er det nødvendig å se kritisk på sin egen politiske ballast, og prøve å finne ut hvilke deler av den man kan ta med seg videre og hvilke deler som bør få hvile på historisk museum. Dette har vært en av Kjersti Ericssons målsettinger med boka.

En hovedmålsetting har dessuten vært å gi en beskrivelse av virkeligheten som får med seg perspektivet til de hardest undertrykte i verden; kvinnene og folka i den tredje verden. Hun er skarp i sin kritikk av den klassiske sosialistiske modellen der revolusjonen beskrives som «en mektig, enhetlig bølge som ruller fram og river med seg alt».

Kjersti Ericsson er ydmyk og innrømmer at hun ikke har noe helhetlig politisk teori. Hun er skeptisk til planøkonomi, fordi de historiske forsøkene på planøkonomi har gitt sterk sentralstyring og et håpløst byråkrati, som ikke har vært i stand til å tilfredsstille folks behov.

I stedet lanserer hun ideen om et slags «polysentrisk samfunn», der lokalsamfunnene styrer seg sjøl og organiserer økonomi og produksjon etter lokale behov og forutsetninger.

Et annet poeng har vært å videreutvikle det kvinnepolitiske grunnlaget som ble lagt i Søstre, kamerater! og med Siri Jensens «to-spiss-teori».

I denne artikkelen vil jeg først komme med noen generelle kritiske bemerkninger og så prøve å sette boka inn i en politisk sammenheng. Deretter vil jeg gå inn på noen av problemstillingene som blir tatt opp, blant annet spørsmålet om kjerneproletariatets sentrale rolle og utviklinga av revolusjonær bevissthet. Til slutt vil jeg ta opp to vanskelige spørsmål som Kjersti Ericsson berører, og som det er viktig for revolusjonære å diskutere: Spørsmålet om forholdet mellom direkte demokrati og overordna plan og spørsmålet om de begrensningene som økologien setter på den industrialiserte produksjonen.

Jeg kommer ikke til å gå så mye inn på de kvinneteoretiske spørsmåla i boka. Det er ikke fordi jeg ikke synes de er viktige eller interessante å diskutere. Snarere tvert imot, en grundig diskusjon ville kreve minst en artikkel alene.

Ei bok i boka?

Da jeg leste boka slo det meg at det på en måte er ei «bok» inni boka. Den indre boka er en vitenskapsteoretisk bok som inneholder kritikk av det naturvitenskapelige verdensbildet som ikke griper virkelighetens og hverdagslivet sammensatthet. Dette er en kritikk som både er grundig dokumentert og rikt illustrert av eksempler, f.eks. hvordan kvinners ulønna arbeid usynliggjøres fordi det utelates fra BNP, og hvordan velvillig norsk u-hjelp gjør vondt verre i den tredje verden fordi den med sine vestlige øyne ikke ser hva som trengs. Det meste som står der, kan jeg uten videre slutte meg til! Særlig den delen som beskriver kvinners hverdag.

Den ytre boka er et nokså tynt ferniss av løsrevet politisk teori. Dels henger den ikke sammen, og dels er den full av motsetninger og dogmer.

Kaderparti nødvendig

Kjersti Ericsson avgrenser seg mot den klassisk marxistiske forståelsen av at kapitalismen må få utvikle produktivkreftene før den kan erstattes av sosialismen. Industrialisering før revolusjonen er altså en objektiv forutsetning for sosialistiske produksjonsforhold etter revolusjonen. Hun knytter denne forståelsen sammen med et bestemt partisyn, at klassekampen trenger å bli ledet av et parti som skal være det bevisste elementet og forstår og tolker kapitalismens lover, slik at arbeiderklassen ikke kjemper imot det som med nødvendighet må komme, kapitalismens fall. Hun antyder at Mao med sitt syn på revolusjonen i ikke-kapitaliserte land brøt med «den store bølgen». Spørsmålet er om hun da mener både partisynet og synet på industrialiseringas nødvendighet. Jeg kan ikke se at Mao sto for noe helt annet, sjøl om han tilførte en analyse av utviklinga i de ikke-industrialiserte delene av verden. Maoismen bygget videre på den leninistiske partimodellen, og kan vel sies å være en ny grein på det samme treet – eller på en annen måte: den delen av «den store bølgen» som traff Kina. Jeg lurer på om det bare er den klassiske marxistiske analysa som får skylda for sosialismens diskreditt, mens Kjersti Ericsson ønsker å beholde den leninistiske partimodellen og maoismen.

Helhetsyn

Kjersti Ericsson tar ikke mål av seg til å levere en helhetlig politisk teori. Det er for så vidt greit, men det er klart at AKP som parti har bruk for et nytt teoretisk/politisk fundament, nå som alle heltene er døde. I Klassekampen 20. februar får vi vite at AKP skal sette i gang et storstilt studieopplegg, der Den flerstemmige revolusjonen er et av de verkene som skal studeres. Det må jo bety at den skal være en viktig del av det fundamentet partiet skal bygge videre på, og derfor må «innlæres» i organisasjonen.

For et revolusjonært parti som skal ha ei framtid, er det viktig å utvikle en helhetlig revolusjonsteori som kan være gyldig både for de vestlige kapitalistiske landa og for de ikke-kapitaliserte. Men det spørs om man kan kritisere akkurat Kjersti Ericsson for ikke å ha utviklet det teorien og så skrevet boka om den.

Til slutt litt om kilder: Jeg synes at Kjersti Ericsson har vært vel intern i sitt valg av kilder. Det fins politisk tenkende personer og grupperinger også utenfor ml-bevegelsen, og det kan jo tenkes at det er blitt gjort teoretisk nybrottsarbeid der også. Tross alt fins det revolusjonære grupperinger som har vært uten stjerner å følge i atskillige tiår.

Kjerneproletariatet

Kvinnene og folk i den tredje verden er objektivt sett de mest undertrykte i verden. Imidlertid blir det problematisk nå de blir revolusjonære subjekter utifra sin undertrykthet. Jeg synes det er en tendens til at Kjersti Ericsson, utifra rent moralske kriterier, overser at mangel på de mest fundamentale godene og undertrykkelse generelt demper og begrenser mulighetene for opprør, i stedet for å forsterke dem. Det er ikke slik at de som reint faktisk har mest behov for at kapitalismen skal knuses, er de som er best i stand til å knuse den.

I Arbeidermaktgruppas tidlige barndom (tidlig på 1980-tallet) hadde vi bånd til Socialist Workers Party i England. Der var oppfatningen at klassekampen og den politiske virksomheten ville blomstre opp når den økonomiske krisa i Europa fikk utvikle seg. Det vi senere fikk oppleve, var at det motsatte var tilfelle, at krisa drev klassekampen tilbake. Tror Kjersti Ericsson noe tilsvarende når det gjelder landene i den tredje verden, at etter hvert som trykket fra verdenskapitalismen øker, vil de kaste av seg de imperialistiske åket og «melde seg ut av verdenskapitalismen»? Og at kapitalismen på den måten taper skanse for skanse? Dette forutsetter i så fall et element av «tro». I tilfelle det skjer, vil ikke det som erstatter kapitalismen være sosialisme.

Å være ledende i kampen mot kapitalismen forutsetter ikke bare at man har bevissthet om seg sjøl som undertrykt, men også at man har bevissthet om egen styrke og mulighet for sanksjoner. I kampen mot kapitalismen er den mest effektive måten å sanksjonere på å strupe merverdiproduksjonen. Dette er det bare kjerneproletariatet som er i stand til. I tillegg får det sin styrke fra allerede å være organisert som et kollektiv på grunn av måten produksjonen er organisert på, fra felles historie og tradisjoner og ved å være mange på hver arbeidsplass. Disse aspektene vil i mange tilfeller være like viktige som evnen til å ta kontrollen over merverdiproduksjonen.

Bevissthet

I «den indre boka» sier Kjersti Ericsson mye lurt om demokrati, om hvordan maktstrukturen under sosialismen må være organisert på lavest mulige nivå, med den målsettinga å organisere hverdagslivet på en fornuftig måte, i tråd med de lokale behova. Dette blir rota til i slutten av boka (kapitlet «Trengs det ledelse?»), når hun skal beskrive hvem som skal lede i arbeiderklassen og hvordan revolusjonær bevissthet utvikler seg. Igjen vil det være partiet som skal lede, fordi det er de som har utvikla bevissthet om hvilke motsetninger og undertrykkende strukturer som man har tatt med seg fra kapitalismen. Dette gir uttrykk for et syn på utviklinga av revolusjonær bevissthet som jeg ikke kan slutte meg til. Jeg ser på dette som en kollektiv prosess, og er vel her mer i tråd med Rosa Luxemburg. Revolusjonær bevissthet utvikles ved at en gruppe gjør erfaringer, oppsummerer disse og handler systemoverskridende. På den måten kan ikke revolusjonær bevissthet spres «fra en person til en annen», rett og slett fordi den ikke er en bevissthet som hver enkelt har (fordi de har lest, studert eller blitt overbevist), men en kollektiv bevissthet som kommer til uttrykk i handling, i kamp. (Dette er en måte å tolke den gamle tesen om at bevisstheten «springer ut» av kampen på.) At enkeltpersoner har revolusjonær overbevisning muliggjør revolusjonær organisering også i tider med lavt klassekampnivå, men slik organisering alene vil ikke føre til revolusjon. Den forutsetter kollektiv bevisstgjøring og handling av arbeiderklassen.

På den måten er ikke revolusjonær bevissthet noe arbeiderklassen får tilført utenfra, fra «noen andre» som forstår å tolke virkeligheten for dem, der disse «andre» er det revolusjonære partiet. Da blir det ikke bare et spørsmål om de som skal lede klassen er i stand til å se helheten og mangfoldigheten i folks hverdag. «Å gå inn i virkeligheten og hverdagen til dem du skal lede, forstå deres verden innenfra, lytte og lære og ta vare på kunnskapene og erfaringene deres.» (Den flerstemmige revolusjonen, side 213.) Hvem er det som er «du» her, er det det ledende kaderet?

Hvem skal styre?

Et slikt syn på utviklinga av revolusjonær bevissthet er etter min mening nødvendig, hvis den grasrotorganiseringa som Kjersti Ericsson legger opp til i boka si, skal være mulig å realisere. Hva er poenget med å gi folk stolthet og sjøltillit, hvis man etterpå skal fortelle dem at de ikke er i stand til å styre? Så det må partiet gjøre. At partiet utvikler seg fra å styre «for folket» til å styre «med folket» er en nyanseforskjell. Etter revolusjonen er makta «i folket». Det gir dem muligheten til «å velge bort» det revolusjonære partiet. Denne makta er det helt nødvendig å fastholde, hvis man ønsker en sosialisme som er demokratisk. Jeg tenker meg at det i den revolusjonære situasjonen og under sosialismen vil være flere partier som slåss om hegemoniet.

Kjønn og klasse

Jeg er ikke helt med i Kjersti Ericssons analyse av måten den marxistiske klasseanalysen også passer på motsetningen mellom menn og kvinner. Det er riktig at kvinneundertrykkinga er «innvevd i kapitalismens økonomiske, sosiale og politiske struktur» (Den flerstemmige revolusjonen, side 205), og at kapitalismen høster profitt av kvinnenes ulønte arbeid. Men derfra kan man ikke slutte seg til at kvinner som «kjønn» står i motsetningsforhold til kapitalen, på samme måte som arbeid og kapital står i motsetning til hverandre. Kvinner tilhører alle klasser, og har bevissthet både utifra klassetilhørighet og kjønn.

Demokrati og plan

Kjersti Ericsson drøfter det problematiske forholdet mellom direkte demokrati og overordna planer. Hvordan er det mulig å ha overordna planer for samfunnsmessig produksjon uten at det bygger seg opp et byråkrati der makta gradvis blir «skjøvet oppover»? Dette har Kjersti Ericsson helt rett i at er et av de virkelig problematiske spørsmåla! Arbeidermaktgruppa står i en tradisjon der man har tenkt seg det direkte demokratiet organisert gjennom arbeiderråd. Kjersti Ericsson er skeptisk til rådsorganiseringa fordi den tar utgangspunkt i produksjonen slik den er organisert under kapitalismen, og derfor ikke vil kunne ivareta demokratiet for dem som faller utenfor produksjonssfæren.

Jeg kan forstå den innsigelsen, men vi kan faktisk også tenke oss rådsmodellen brukt på andre arbeidsområder, uten at disse blir reine «supperåd» uten innflytelse. Det vil også være nødvendig med former for «sentraliserte styringsorganer», men her må forutsetningen være at disse består av valgte representanter som kan tilbakekalles av de som har valgt dem, og at vervene er tidsbegrensa. Noen «heltidspolitikere» kan det ikke bli snakk om under sosialismen. (Det er vanskelig å være konkret når det gjelder å beskrive en visjon.)

Det vil alltid være en fare for at det gror opp et byråkrati, en slags stat. I følge Kjersti Ericsson er det nærmest uunngåelig: «Heller ikke i land av vår type er det mulig å tenke seg en levedyktig sosialisme der flertallets interesser ikke forsøkes uttrykt gjennom et sentralt statsapparat og sentrale planer … Og staten må være garantist for noen grunnleggende rettigheter og felles standarder på ytelser som alle skal nyte godt av. Det betyr at det sentrale apparatet må ha makt.» (Den flerstemmige revolusjonen, side 176.) Jeg må spørre: hva er «staten» som skal binde sammen det «polysentriske samfunnet»? Det er klart at behovet for sentrale planer gjør det nødvendig med ei viss sentralmakt og global samordning. For meg er det likevel viktig at sentralmakta ikke skal få utvikle seg uhemma under sosialismen. Faren for byråkratisering er langt mindre når makta ligger «i folket» enn når «noen» styrer «for» eller «med» folket.

Økologi

Kapitalismen som økonomisk system kan ikke overleve. Ikke bare fordi den på en grusom måte holder store deler av verdens befolkning nede i stor nød, og på den måten er moralsk forkastelig, men fordi den av karakter er slik at den eter seg sjøl opp. Som revolusjonære må vi naturligvis ha det positive utgangspunktet at vi klarer å knuse kapitalismen, før kapitalismen tar knekken på det økologiske miljøet og gjør det umulig å bebo kloden. Men det betyr at vi ikke har all verden av tid!

Når Kjersti Ericsson tar dette opp i boka si, synes jeg det virker som om hennes løsning blir at vi vender tilbake til før-kapitalistiske produksjonsmåter. Hun ønsker å fjerne skillet mellom produksjon og reproduksjon, for å få med seg «hele arbeidet», også det ulønnete arbeidet som kvinnene gjør. Dette framtrer som en slags sjølbergingsutopi, der man gjør bruk av de naturgitte mulighetene. Det tror jeg kan bli litt vel mye saltfisk og frostskadde poteter til at det smaker godt av kommunismen for oss her oppe i nord.

Til tross for at overdreven industrialisering og teknologibruk har vært kapitalismens svøpe, må man ikke i sin frustrasjon slå over i reindyrka industri- og teknologifiendtlighet. Jeg ønsker industriproduksjon under sosialismen, og jeg tror at det er teknologisk mulig å organisere industriproduksjon som tar de økologiske hensyn som er nødvendige. Men jeg tror at sosialisme er en nødvendig forutsetning, arbeiderklassen er nødt til å sikre seg makta før teknologien kan brukes i folkets tjeneste. Jeg vil holde meg til at kapitalistisk industrialisering er en forutsetning for et sosialistisk samfunn. En industriproduksjon og anvendelse av avansert teknologi er nødvendig både for å dekke de materielle behova til alle mennesker på jorda og for å gi alle tid og mulighet til å være med og styre det nye samfunnet.

Dette er vanskelige spørsmål, men det er viktig å diskutere dem. Til det trengs det et levende revolusjonært aktivistparti, der alt kan diskuteres og ingen mener at de sjøl sitter med fasiten.

av Peder Martin Lysestøl

– Jeg er fortsatt marxist og sosialist. Jeg har fortsatt samme synet på kapitalisme og imperialisme. Jeg vil fortsatt bruke så mye tid som mulig til å slåss for et sosialistisk samfunn, skriver RVer og tidligere medlem av AKP, Peder Martin Lysestøl

Jeg vil i denne artikkelen så kort som mulig legge fram min argumentasjon for at jeg etter årsmøte i Sør-Trøndelag AKP 1992, valgte å melde meg ut av AKP og i stedet bruker den tida jeg har til politisk arbeid på å bygge opp RV som revolusjonært parti. Dette kan kanskje av enkelte virke som en beslutning om å avslutte et revolusjonært arbeid som har pågått siden 1964.(Først SF, så SUF, så AKP.)

Jeg håper det som er skrevet under viser at det ikke er snakk om denne typen drastiske standpunkt. Jeg er fortsatt marxist og sosialist. Jeg har fortsatt samme synet på kapitalisme og imperialisme. Jeg vil fortsatt bruke så mye tid som mulig til å slåss for et sosialistisk samfunn. Det dreier seg nok litt om ideologi og politiske standpunkt. Men først og fremst dreier det seg om hvordan vi mest hensiktsmessig skal bruke de relativt små kreftene vi har på en best mulig måte i årene framover.

Tre alternativer

Etter AKPs landsmøte har vi stått overfor tre mulige alternativer.

1. Bygge både RV og AKP. Dersom dette skulle være annet enn en taktikk, har et slikt alternativ bare mening om de to partiene er forskjellige. Vi kunne selvsagt tenke oss et stramt kaderparti-AKP og et breiere, mer åpent parti, RV. Jeg har tre hovedargument mot denne strategien: For det første, den er enormt ressurskrevende i ei tid hvor de revolusjonære kreftene er svake og hvor det er stort behov for å samle krefter. En slik spredning av kreftene kan føre til at vi hverken greier å bygge AKP eller RV. For enkelte, som han store oppgaver i et av partiene, blir det umulig å delta i det andre. Som fylkestingsrepresentant vil bl.a jeg være i en slik situasjon.

2. For det andre, det er ikke politisk behov for det. Det kunne vært behov om RVs politiske linje var svært forskjellig fra AKPs, at RV nærmest var en front. Ingen aktive i RV planlegger å beholde RV som front. Det kunne også være behov for to nokså like partier om vi levde under fascistiske forhold og AKP varden illegale delen av bevegelsen. Etter 1975 mente vi at dette kunne bli situasjonen i nær framtid. Jeg ser ikke bort fra at vi i vår levetid, vil oppleve en slik situasjon. Men i dagens situasjon mener jeg det er umulig å bygge partier ut fra en slik strategi.

3. For det tredje, en slik deling av de revolusjonære kreftene virker forvirrende på folk, skaper usikkerhet om hva vi står for, og svekker tilliten. Det blir vanskeligere å få oppslutning om begge alternativene.

Ett parti

Dette har vært mitt standpunkt i lengre tid. Nå ser det ut som om dette er umulig innafor ei rimelig tidsramme. En god del folk i AKP vil opprettholde partiet, uansett hva jeg mener. Dette er dermed reelt sett, ikke lenger noe alternativ. Det betyr dermed at jeg, når jeg ikke har tro på to partier, må velge. Dessverre betyr dette at jeg også må skille lag med en god del kamerater, som jeg i årevis har jobba sammen med politisk, og som jeg har stor respekt for. Men den politiske avstanden burde ikke bli større enn at vi reellt fortsatt må kunne samarbeide om det meste.

AKP eller RV?

Dette er det tredje alternativet. Jeg er tvunget til å velge. Som det framgår av det jeg har sagt over, har jeg foretatt et valg. Under vil jeg prøve å legge fram hovedinnholdet i den analysen som har ført meg fram til dette standpunktet.

Det er enighet om at vi må ha et revolusjonært parti. Men hva er det? Marx skriver nesten ikke noe om partiet. Lenin bygde sitt parti under helt spesielle politiske forhold. Da det tyske KP var på sitt største , var det temmelig forskjellig fra bolsjevikpartiet. Også AKP forandret seg en del etter 1975, selv om vi hele tida har vært sterkt påvirket av Lenins partiteori.

Partiformen må også sees i forhold til den politiske og ideologiske situasjonen. Det er klart partiet må bli annerledes under illegale forhold enn under demokratiske forhold. Dette er altså ikke så enkelt. Jeg vil under trekke inn noen forhold jeg mener er viktige å ta hensyn til når partitype skal avgjøres.

1. Ideologi-metode. Partiets ideologiske plattform må etter min mening være marxisme. Dette betyr først og fremst å ta utgangspunkt i Marx sine teorier, supplert med andre marxister som Lenin, Mao m.fl på enkeltområder. Jeg mener vi her kan ha stor nytte av å studere marxister i ulike «leire» for å ta med oss det vi har nytte av og lære av feil. En stor svakhet med AKP har vært at partiet har orientert seg for snevert og usjølstendig i forhold til de ulike marxistiske teoretikerne. Marxismen er ikke et dogme. Derfor betyr dette først og fremst å anvende den marxistiske metoden på dagens virkelige verden. Den marxistiske metoden betyr å ha en historisk-dialektisk tilnærming til politikken. Og å studere både utviklinga i basis og klassekampen når vi skal analysere den politiske situasjonen. Å studere både teori og praksis. Men praksis er det avgjørende kriteriet på sannhet!

De grunnleggende spørsmåla partiet må studere og ha et standpunkt til er (tror dette må være de viktigste): – klassekampen – kvinneundertrykking – imperialisme – rovdrift på miljøet – situasjonen for kapitalismen – statens rolle, herunder de parlamentariske organene – partienes rolle.

På alle disse områdene kan vi fort bli enige om hovedlinja, men i «ytterkantene» kan det være uenighet. Det viktigste nå er å gjenreise den ideologiske og politiske debatten. Ikke å avgrense oss fra dem vi ikke er helt enige med.

2. Den politiske situasjonen. Valg av parti avhenger også av vurderinga av den politiske situasjonen. For meg er disse forholda viktige:

a. Situasjonen i den tredje verden er fortsatt prega av nederlag og at imperialismen er på offensiven. Perioden før 1975 med seire for den tredje verden, ser ut til å ligge langt fram.

b. Utviklinga i sosialistiske land er både et informasjonsproblem og et spørsmål om den reelle situasjonen. Vi har i dag helt andre kunnskaper om den virkelige situasjonen i land som vi har regnet som sosialistiske – Kina, Albania. Den kunnskapen vi i dag har, gjør at jeg mener vi i dagens verden ikke har land jeg vil regne som sosialistiske. Samtidig er vi i en situasjon hvor Sovjet og Øst-Europa har brutt totalt sammen. Dette betyr at vi ikke har «modeller», som vi hadde tidligere. Og det betyr at tilliten til sosialismen i arbeiderklassen og blant progressive er langt mindre, i hvert fall prega av stor nøkternhet.

c. Den politiske situasjonen i Norge er prega av den internasjonale krisa i kapitalismen; mer intens rivalisering og økonomisk krigføring mellom de imperialistiske stormaktene, store omstillinger (EF) innafor landet, offensiven overfor arbeiderklassen etc. Arbeiderklassen er politisk svekka. I denne situasjonen har det også skjedd viktige endringer i klasseforholda i landet. Samtidig møtes dette av ulike typer av motbevegelser: Nei til EF, forsvar av offentlig sektor, miljøkamper, antirasisme. Fortsatt er det borgerlige demokratiet omtrent som tidligere, men det kommer stadig tiltak i retning av å svekke demokratiet.

RV har hatt framgang i valg, størst der vi har greid å knytte oss til motbevegelsene og avsløre de borgerlige partiene. Konklusjon:

• Det revolusjonære partiet må være bygd på marxisme, men udogmatisk og ha rom for ulike tolkninger. Ingen kan påstå at de har fasiten, hverken fra Marx eller «modeller». Dette åpner for spennende utfordringer og mye sjølstendig studering.
• De revolusjonære kreftene er for oppsplittet og svekket. Situasjonen krever større samling.
• Det er nødvendig å utnytte de politiske mulighetene maksimalt under demokratiske forhold. Partiet må
• derfor stå åpent fram og utnytte de parlamentariske organene så langt som mulig.
• De parlamentariske organene gir bare begrensa muligheter til å påvirke politikken. Partiet må hele tida arbeide i utenomparlamentariske organer, spre KK og ta initiativ til demonstrasjoner o.l.
• Et revolusjonært parti har bare aktive medlemmer å stole på. Det betyr at partiet må legge stor vekt på politisk og organisatorisk skolering av flest mulige medlemmer.
• For å sikre aktivitet og demokrati, må medlemmene, så langt som mulig, være organisert i partilag.

Hva slags parti?

Teoretisk sett kan både AKP og RV bygges opp etter de prinsippene jeg har nevnt over. Begge partiene har styrker og svakheter. Jeg skal kort nevne noen: AKPs styrke er fortsatt erfarne kadere og en organisasjonsstruktur som fungerer til en viss grad. Partiet har et ferdig utvikla program som er revidert i forhold til den politiske situasjonen og tidligere feil. Partiet har også gjort mye bra arbeid på en rekke områder, og har fordelen av å bygge på disse erfaringene i det videre arbeidet. Partiet har også internasjonale kontakter som er viktige for å få informasjon og drive aktivt internasjonalt arbeid.

Problemet med AKP for meg er følgende: Mange av partiets ledere er fortsatt sterkt prega av den situasjonen på 1970-tallet da partiet hadde si storhetstid. Det er for liten forståelse av det særegne i situasjonen slik den var, noe som gjør at en god del fortsatt tror at «situasjonen vil komme tilbake». Etter min mening dreier dette seg om:

SUF utviklet sin politiske linje og strategi for partibygging under påvirkning av den nye gymnas- og studentbevegelsen. Ungdom fra folket samlet seg på de store lærestedene. Aldri har ungdom vært i en så fri situasjon. Vi skulle erobre framtida. Alle var sikret arbeid. Ingen risikerte noe ved å bruke tida til politikk i stedet for å studere.

Husmorepoken var slutt. Jenter skulle jobbe. Jenter skulle studere. Dette førte til en rask radikalisering av kvinner i tusener. Disse ble en viktig drivkraft i den radikale ungdomsbevegelsen.

De første tendenser til etterkrigskrisa, strukturrasjonalisering, effektivisering av offentlig sektor, førte til at ungdom reagerte. De få streikene som var, fikk kraftig støtte. Vi ville slåss mot all undertrykkelse!

Den internasjonale situasjonen var preget av optimisme. Den alliansefrie bevegelsen, Kina, den tredje verden var på offensiven. I Indokina hadde folket reist kampen mot USA-imperialismen. I Palestina kjempet det lille, heltemodige palestinske folket.

De gamle partiene var ikke i stand til å fange opp den nye tida. Vi forkastet kompromissmakerne og reformistene. Vi ville gi arbeiderklassen og undertrykte folk uforbeholden støtte.

Det trengtes noe nytt. Det var ei ny tid!

Kina ga svaret på den nye retningen. Kina gikk imot reformismen. Den store polemikken viste at innafor marxismen gikk det to veier: Den revolusjonære, Kinas, og den reformistiske, Sovjets. Vi valgte Kinas vei.

Den unge , norske opprørske ungdomsbevegelsen, valgte, i ei tid fortsatt prega av høykonjunktur, Kinas vei. Jeg mener vi valgte riktig vei. Men, vi var unge, uerfarne. Når vi valgte Kina, valgte vi ganske ensidig og unyansert. På det verste ble vi tilnærma troende. Vi evna ikke å utvikle et positivt, men kritisk forhold til Kina. Vi aksepterte for mye i deres analyse. Vi kopierte for usjølstendig deres situasjon. Vi forsto ikke det hav av forskjell som var mellom det å bygge et revolusjonært parti i det industrialiserte, borgerlig-demokratiske Norge og i et tredjeverdenland, ofte under illegale forhold. Derfor ble vår analyse av verdenssituasjonen for enkel. Derfor ble vår analyse av partibygging under våre forhold for ensidig. Derfor ble vi alt for ukritisk til de indre forholda i Kina og Albania.

Det har ennå ikke vært en grundigere sjølkritisk diskusjon i partiet som går igjennom disse forholda. Dette er etter min mening en av årsakene til at mange fortsatt holder fast på dagens AKP. Mye er forandret i AKP siden den mest dogmatiske og sekteriske perioden. Men fordi det ikke har vært en grundig ideologisk diskusjon av fortida, dukker dogmatismen og sekterismen stadig fram igjen. Noen forandringer tvinger seg fram, men motviljen mot et oppgjør med partimodellen vi bygde opp, er sterk hos mange av de jeg regner som gamle ledere.

AKP ble bygd fordi de gamle partiene ikke var noe alternativ for oss. Dagens ungdom møter ikke den verdenen vi møtte. I ei tid med virkelig krise, er det ikke så lett å være idealistisk. For dagens ungdom har også AKP-alternativet feilet. Vi som forsvarte Kina. Som trodde på Albania. Med hvilken rett skal vi vente at ungdom slutter opp om oss når våre modeller har rast så til de grader sammen?

I stedet for å trekke ungdom med på en diskusjon om dette, være åpen for at vi har tatt mye feil, forsvarer AKP vår modell.

Det som er nevnt over, gjør at partiet ikke vil kunne samle den revolusjonære venstresida, og heller ikke virke samlende for andre. Særlig er dette en svakhet i forbindelse med rekruttering av ungdom.

Kadersituasjonen i partiet er også et problem. AKP er et parti som nå har ti år med organisatorisk tilbakegang. Dette preger i dag medlemmene sterkt. Svært mange medlemmer og partilag har opphørt å fungere. Mange steder i landet foregår alt i dag medlemmenes politiske arbeid gjennom RV.

Å gjenreise et parti som har gått såvidt mye tilbake, og som i tillegg i stor grad er et generasjonsparti, ser jeg på som en svært krevende oppgave.

At AKP ikke sjøl kan ta del i parlamentarisk arbeid er et annet stort problem. Dette er særlig en stor svakhet i ei tid hvor vi har muligheter til å jobbe åpent politisk. Få andre områder av politikken gir slike muligheter til å markedsføre oss som det parlamentariske. Å jobbe i skyggen av RV gir AKP et betydelig handicap.

Jeg har svært liten tro på at det vil være mulig å gjøre AKP til det ene partiet revolusjonære trenger. De politiske og ideologiske problemene er en ting. Men problemet med det parlamentariske arbeidet vil vanskelig kunne løses, så lenge RV er et alternativ og AKP ikke sjøl stiller til valg direkte eller i en valgfront.

Er RV bedre?

RV har tidligere vært AKPs valgallianse og er sterkt prega av det. Etter at det er vedtatt at RV skal bli parti, gir dette muligheter for en ideologisk og politisk flying start.

RV kan bygge på det beste i AKP og lettere forkaste ting vi mener er feilaktig.

RV har en god del av den samme typen medlemmer som AKP. Men antallet er større, bredden er større, og jeg tror entusiasmen også er større. RVs medlemmer er mindre skolerte, er mindre innstilt på hardt arbeid, men reelt, kanskje mer hardtarbeidende?

Det RV har av program er utvikla med sikte på at RV har vært valgallianse. Nå må programarbeidet få et annet siktepunkt og det må utvikles. Men det RV i dag har av program, plasserer partiet klart innafor en revolusjonær ,marxistisk tradisjon. Det vil sikkert stå strid om mange programatiske saker, men etter min mening er situasjonen innafor den sosialistiske bevegelsen slik at vi bør vise nokså stor teoretisk åpenhet. Det er i dag viktigere å åpne for debatt om mange teoretiske spørsmål enn å programfeste ei linje.

RV mangler AKPs organisasjon, men selvsagt også AKPs organisasjonsproblem. Det vil sikkert oppstå strid om hvor fast RV skal organiseres, men jeg har stor tro på at folk flest ønsker både partilag, aktivitet og en kontigent som monner.

RVs sterkeste kort er det parlamentariske arbeidet. Dette gir partiet en stor fordel både i markedsføring av politikken og i innflytelse. Nå må demokratiet styrkes i det parlamentariske arbeidet ved at representantene i større grad knyttes til partidemokratiet. At RV nå er parti gjør at det parlamentariske arbeidet må bli en del av partiets strategi og sees i forhold til den helhetlige partiplanen. Slik vil dette sterke kortet i framtida kunne utnyttes ennå langt bedre.

I forhold til marxister utafor RV og AKP og i forhold til unge folk vil RV være langt mer egna til å samle oppslutning og forene ulike retninger. I dagens situasjon må dette være en viktig målsetting med partibyggingen.

Når jeg velger å satse på RV, er det ikke fordi jeg ikke ser RVs svakheter, eller fordi jeg tror dette blir en lett match. Ingen kan garantere at vi vil lykkes, hverken med AKP eller RV. Jeg mener imidlertid mulighetene til å bygge det revolusjonære partiet jeg mener vi trenger i årene framover, er klart størst ved å satse på RV. Derfor blir dette mitt valg.

av Rune Soma

Store endringer har skjedd både nasjonalt og internasjonalt siden 1970-tallet. Dersom vi skal kunne bygge et revolusjonært sosialistisk alternativ for 90-åra, må vi trekke de første erfaringene fra disse endringene, både politisk og organisatorisk.

Den revolusjonære bevegelsen i Norge ble bygget opp på basis av 1970-åras politiske virkelighet. Revolusjonær organisering er i utgangspunktet enda viktigere i 90-åra enn det det var i 70-og 80-åra. Kapitalismen er inne i en lang, nedadgående bølge, hvor korte, knappe oppgangskonjunkturer erstattes av dype nedgangskonjunkturer. Et klart tegn på dette er arbeidsløsheten i de vestlige landa, som har økt jevnt og trutt siden midten på 70-tallet.

Borgerskapet i de rike landa har satt igang en generell offensiv mot arbeiderklassens posisjoner og erobringer og tvunget arbeiderklassen på defensiven. Men i ingen vestlige land har arbeiderklassen lidd noe definitivt, historisk nederlag, slik som f.eks. nederlaget overfor den tyske nazismen eller nederlaget i den spanske borgerkrigen var i 1930-åra.

RVs åpning

De største kampene ligger derfor foran oss. Hva borgerskapets offensiv foreløpig innebærer er velkjent; arbeidsløshet, lønnsnedslag, angrep på sosiale goder, kommunal fattigdom, angrep på faglige rettigheter. På mange måter er offensiven symbolisert gjennom den gradvise tilpassingen til EF og markedsliberalisme.

I denne situasjonen står arbeiderklassen uten noen strategi for motstand. Den tradisjonelle ledelsen i DNA og LO en i praksis medspillere i den borgerlige offensiven. SV er ikke villige til å se utenfor de parlamentariske institusjonene og de rammene kapitalismen setter. Det er derfor tvingende nødvendig at den revolusjonære venstresida konsentrerer kreftene om å bygge opp et politisk alternativ til sosialdemokratiet og SV, et alternativ som kan bidra til å gi motstandskampen strategisk retning, bidra til samordning og knytte sammen kampen innenfor ulike sektorer i samfunnet (kampen på arbeidsplassene, kvinnekampen, kampen mot nedskjæringer, miljøkampen osv.).

I dag står vi i en situasjon hvor det faktisk finnes en politisk åpning for å bygge et slikt alternativ. I motsetning til i andre europeiske land, har vi de siste åra opplevd en venstredreining i Norge. Denne dreininga vises i valg gjennom frafallet fra FrP og veksten for SV. Skolevalgene viser at radikaliseringa er størst blant de unge, særlig blant unge kvinner. I en situasjon hvor SV utvikler seg mot høyre, kan delen av dette potensialet vinnes for en revolusjonær kurs. Det er imidlertid ikke sikkert at denne venstredreininga vil vare.

Et faresignal er at åpent rasistiske grupper er i vekst og har klart å få et visst fotfeste i enkelte ungdomsmiljøer. Mange søker etter individuelle, i steden for kollektive, løsninger på de problemene de står overfor. Tiden er også moden for nye «sterke menn» og for nye høyrepopulistiske partier a la FrP. Situasjonen i dag gir derfor ikke bare muligheter, men også ansvar. Vi har ikke all verdens tid. Dersom vi ikke klarer å gripe de mulighetene som ligger i situasjonen, er vi medansvarlige dersom pendelen igjen skulle svinge mot høyre. Det er derfor på høy tid at de fornuftige kreftene på den revolusjonære venstresida samles og gjør noe med situasjonen.

På den ene sida er det nødvendig å utvikle en revolusjonær politikk som er tilpassa 1990-åras virkelighet. På den andre sida er det viktig at vi gjør dette innenfor organisatoriske rammer som sikrer de styrkeposisjoner som er oppnådd. Disse er kort oppsummert følgende: * Dagsavisa Klassekampen * RVs parlamentariske tilstedeværelse * Landsomfattende forankring * Nettverket på arbeidsplassene og i fagbevegelsen * Kvinnepolitikken * Begynnende forståelse for økologiske spørsmål.

AKP uaktuelt

Disse styrkeposisjonene er bygget opp med stor innsats fra AKP/RV-bevegelsen. Derfor er det fornuftig at det organisatoriske utgangspunktet for videre arbeid ligger her. Men AKP som partiprosjekt har utspilt sin rolle. Arbeidet med teoretisk og politisk fornyelse går alt for smått, og støter mot sterke konservative strømninger. Partiets sekteriske historie gjør det også vanskelig å gjøre AKP til noe samlende kraftsentrum for revolusjonære. Da er mulighetene for videreutvikling større i RV. Men for at RV skal kunne bli noe mer enn et utgangspunkt, må partiet fornyes; både organisatorisk og ikke minst politisk.

Demokratisk sosialisme

Den første betingelsen er at RV trekker konsekvensene av det endelige sammenbruddet for de stalinistiske byråkratregimene i Sovjet, Øst-Europa og Kina. En holdbar sosialismemodell må klart og entydig avgrense seg mot det de statsbærende kommunistpartiene bygget opp i disse landene. Den må i stedet ta utgangspunkt i folkelig sjølorganisering, i arbeiderklassens masseorganisasjoner, i sjølforvaltning av økonomi og samfunn. Forsvaret av demokratiske rettigheter (organisasjonsfrihet, pressefrihet mm) må være kompromissløst. Sosialismen må også stilles opp som en motsetning til «klientstaten», hvor befolkningen er atomisert og staten gjennom sitt byråkratiske apparat tar seg av «massenes velferd». I det sosialistiske samfunnet må mest mulig makt ligge i sjølforvaltingsorganene på grunnplanet, og folks egenaktivitet og deltagelse brukes som en virkelig ressurs. Dette er også den eneste måten en planøkonomi kan fungere på.

En nasjonal rammeplan som setter hovedprioriteringer, må kobles sammen med stor grad av selvbestemmelse for de lokale enhetene. Bare slik kan folks skaperkraft utløses. Demokratiet er således en produktivkraft i det sosialistiske samfunnet. I arbeidet med en ny sosialismevisjon må det gjøres mye teoretisk nybrottsarbeid. Men vi starter ikke på bar bakke. For det første har arbeiderbevegelsen internasjonalt konkrete erfaringer med forsøkene på å bygge opp sjølstyreorganer (de russiske sovjetene, rådsbevegelsen i Italia på 1920-tallet, opprøret i Ungarn i 1956, Solidaritets første fase i Polen osv). For det andre har den antistalinistiske venstresida faktisk diskutert disse spørsmålene helt siden 70-tallet.

Sosialdemokratiets krise

Det er også viktig at RV forstår det grunnleggende skiftet som er i ferd med å skje innen sosialdemokratiet. DNA har vært det bærende partiet for den kapitalistiske utviklinga i Norge etter krigen. Denne posisjonen har partiet kunne ha fordi det fortsatt i en viss mening er et arbeiderparti. Partiet har kunnet hente massiv støtte i arbeiderklassen fordi det har vært det viktigste redskapet for å «bytte» fred og ro i arbeidslivet med sosiale reformer. Dette «byttet» var også lenge til fordel for borgerskapet, i en situasjon hvor verdensøkonomien som helhet var i kraftig ekspansjon.

«Klassekompromiss» er et begrep som er blitt brukt for å beskrive denne situasjonen. DNA som parti har vært bærere nettopp av dette kompromisset. Dette «klassekompromisset» er nå i ferd med å gå i oppløsning. Hovedgrunnen er at borgerskapet ikke lenger har nytte av det. I den lange nedgangsbølgen som nå preger kapitalismen, er det nødvendig med en storstilt omfordeling av verdiene i samfunnet fra lønn til profitt; med en radikal forbedring i vilkårene for kapitalakkumulasjon. Fordi sosialdemokratiet fullt og helt identifiserer seg med det kapitalistiske systemet, danser man etter borgerskapets og industriens pipe. Den tradisjonelle sosialdemokratiske «velferdsstatspolitikken» erstattes av markedsliberalisme og EF-tilpassing. Men denne situasjonen er ikke uproblematisk for DNA. Gnisningene mellom DNA og fagbevegelsen er økende. Dette gjelder både holdningen til innstrammings- og arbeidsløshetspolitikken og til EF-spørsmålet. Den DNA-lojale toppen av fagbyråkratiet har gjentatte ganger måttet fungere som brannkorps overfor opposisjonelle strømninger.

Misnøyen kommer også til uttrykk gjennom sviktende velgeroppslutning, partiet nærmer seg nå faretruende den symbolske grensa på 30 prosent. Dette er klare signaler på sprekker i DNAs hegemoni i arbeiderklassen og i fagbevegelsen. Det åpner muligheter både for det fagopposisjonelle arbeidet og for sprekkdannelser på grunnplanet i DNA. For RV, som må ha som utgangspunkt å bygge et nytt arbeiderparti, åpner dette store muligheter, større muligheter enn dem som fantes på 1970-og 80-tallet.

SVs rolle

I dagens situasjon spiller EF-kampen en sentral rolle i forhold til dette perspektivet. Det er viktig å merke seg at dette ikke er noe særnorsk fenomen. Den svenske «Arbetarlistan» og turbulensen i det britiske arbeiderpartiet er eksempler på den samme prosessen. Samtidig viser disse eksemplene at det slett ikke ligger noen automatikk i at det er den revolusjonære venstresida som vil «tjene» på sosialdemokratiets krise. Derfor er diskusjonene om en riktig taktikk i forhold til dette spørsmålet svært viktig for RV.

SV er det partiet som i første omgang har profittert på DNAs krise. Partiet har kunnet målbære solidaritets- og miljøholdninger som står sterkt i folket. Samtidig har ledelsen, med Erik Solheim i spissen, lagt seg stadig tettere opp til Arbeiderpartiet. Partiet er i ferd med å forkaste marxismen, og nedtone sin antiimperialitiske profil. Denne høyreutviklingen er imidlertid ikke noen smertefri prosess. SV har tradisjonelt vært et sammensatt parti, som også har hatt revolusjonære sosialister i sine rekker. Sosialistisk Ungdom har vært og er det viktigste alternativet for radikaliserte unge. Deler av det «faglige SV» er i opposisjon til ledelsen. For RV er den videre utviklingen i SV viktig. Deler av SV-opposisjonen hører hjemme i et revolusjonært parti, og dette bør være RVs utgangspunkt i forhold til SV-debatten.

RV må vise stor vilje til usekterisk enhetsarbeid på konkrete saker, og oppfordre opposisjonen til å ta opp kampen om SV. I siste instans er RVs evne til å bygge opp et fungerende demokratisk aktivistparti til venstre for SV, det som kan gi polariseringen i SV fart. Samtidig er det viktig å huske på at SV neppe kan «ta over» DNAs plass i fagbevegelsen. Partiet har sitt sterkeste feste blant ansatte i offentlig sektor med høy utdanning, og hele partikulturen og arbeidsmåten er preget av dette. SV har svake tradisjoner i utenomparlamentarisk arbeid, og er i mye og mangt et «valgparti». I mange tilfeller (kanskje særlig i fagforeningene i industrien) vil forholdet til venstresosialdemokrater i DNA være viktigere enn forholdet til SV.

Omgruppering

Både utviklinga i DNA og i SV (og i og for seg NKPs oppsmuldring) viser hvor viktig det er at RV utvikler seg til et åpent og demokratisk parti, et reellt politisk verksted for revolusjonær teori og praksis. Bare gjennom en slik åpenhet, kan RV møte eventuelle oppbruddstendenser på en konstruktiv måte. 1970-tallets ferdige «verdensanskuelser» og sekteriske skråsikkerhet må erstattes av meningsbryting og erfaringsutveksling. Dette er også en forutsetning for at RV skal ha mulighet til å trekke med seg radikale aktivistene som ikke tilhører noe parti, nyradikalisert ungdom og folk som jobber innenfor «bevegelsene».

Den stalinistiske «kaderparti»-tanken med sterk toppstyring og forbud mot tendensorganisering og tverrkontakt innad må definitivt kastes på skraphaugen. I stedet må RV lære seg å leve med meningsbryting, med skarp diskusjon og uenighet. Utfordringen blir å sørge for at diskusjonene og meningsbrytingen ikke blir et mål i seg sjøl; ikke lammer RVs evne til å handle politisk. Eksperimenteringen med nye organisasjonsformer og samarbeid mellom revolusjonære fra ulike teoretiske tradisjoner er for øvrig heller ikke noe særegent for Norge.

Nittiåras utfordring

I Europa har vi flere eksempler på tidligere «konkurrenter» som har fusjonert for å forsøke å møte 1990-åras utfordringer. I Danmark har fire organisasjoner gått sammen i en felles valgfront og startet utgivelsen av en felles ukeavis. I Spania ble nylig de to største gruppene til venstre for Kommunistpartiet samla i en organisasjon. En uhyre spennende utvikling har nettopp starta opp i Italia: Etter en sprekk i det italienske kommunistpartiet (folk som protesterte mot PCIs «sosialdemokratisering») som tok med seg over 100.000 av partiets medlemmer, har det nå blitt stifta et nytt parti som samler hele den italienske venstresida.

Også i den tredje verden ser vi liknende eksempler. Brasils Arbeiderparti (PT) og samarbeidet mellom venstrekreftene innenfor Frente Amplio i Uruguay er eksempler fra Latin-Amerika. Interessant er det at den latinamerikanske venstresida også har fått i gang en diskusjon på kontinental basis. Det er hittil avholdt to konferanser hvor hele den latinamerikanske venstresida (68 organisasjoner fra 22 land) har møttes til diskusjon om sosialismens framtid og revolusjonær strategi. I Nord-Afrika ble fusjonen av fire organisasjoner i Senegal i desember fulgt opp av et tilsvarende forsøk på å starte et panafrikansk forum.

Kanskje RV kunne ta på seg rollen som pådriver for et tilsvarende europeisk nettverk, kimen til et alternativ til kapitalens Europa/EF-visjon?

Demokratisk

Hvordan skal RV kunne klare å bygge opp en organisasjon som på den ene sida er i stand til å leve med indre politisk uenighet og skarpe debatter, og på den andre sida evner å handle enhetlig? Dette krever en organisasjonsmodell som klart avgrenser seg fra den stalinistiske.

Første betingelse er at politisk uenighet ikke i utgangspunktet stemples som uttrykk for ulike klasseinteresser. Den revolusjonære bevegelsen vil på godt og vondt avspeile de motsetningene som finnes innenfor arbeiderklassen; mellom kjønn, mellom etnisk tilhørighet, mellom faggrupper og mellom generasjoner. Et sunt revolusjonært parti vil også avspeile ulik vektlegging i ulike deler av den progressive bevegelsen; mellom miljøhensyn og hensynet til arbeidsplasser, mellom behovet for internasjonal arbeidersolidaritet og behovet for å forsvare nasjonale interesser, mellom langsiktige mål og kortsiktige kompromisser.

Slike motsetninger er reelle samfunnsmessige motsetninger, og kan ikke løses gjennom ledelsesdiktat og direktiver. Den eneste fornuftige måten å behandle disse motsigelsene på er at partiet gis en maksimal demokratisk organisering. Dette innebærer blant annet retten til å ta kontakt på tvers i organisasjonen, retten til å bygge nettverk og til å organisere politiske tendenser og fraksjoner. I dagens RV er det en sterk tendens til å løse politiske motsetninger gjennom organisatorisk manipulering. Dette er en arv fra det sentralistiske «kaderpartiet» AKP, som det må bli slutt på.

Hvor går RV?

Debatten om oppbygging av RV er allerede kommet et stykke på vei. Plattformen for AKP-sentralstyrets mindretall i høst (trykket som bilag til internavisa Opprør) en et bra utgangspunkt. Det samme er synspunktene som er presentert av f.eks. utbryterne fra AKP i Sør-Trøndelag i februar i år og av årsmøteflertallet i Bergen RV. Det er derfor ikke noen grunn til her å gå konkret igjennom oppgavene på kort sikt. Det største problemet ligger dessverre fortsatt i AKP. Tesen om å bygge «både RV og AKP» betyr spill av krefter, og kan bety at deler av AKP i praksis vil forsøke å bremse RVs utvikling til et selvstendig parti.

Tida fram mot landsmøtet i 1993 vil vise om dette er tilfellet. 1992 blir et viktig år for RV. Klarer vi i år å legge grunnen for et sterkt parti, bygget opp fra grunnplanet gjennom aktive lokallag med allsidig politisk virksomhet, har vi tatt det første skrittet. Vi i AMG skal i alle fall delta for fullt i dette arbeidet.

av Tollef Hovig

Det finnes et utall faktorer som motvirker profittratens fall, og disse har vært sterkt undervurdert. Særlig er det to helt sentrale faktorer som etter mitt skjønn har vært sterkt undervurdert, og det er de momentene Marx kaller billiggjøring av den konstante kapitalen og økningen av den ekstra relative merverdi.

Jeg har i en tidligere artikkel i Røde Fane kritisert det jeg har kalt mlm-bevegelsens politiske økonomi. Det har desverre ennå ikke vært noen som har sett seg anledning til å kommentere denne kritikken. For det første hevder jeg at mlm-visjonens politiske økonomi er til forveksling lik den tradisjonelle øst-europeiske. Den baserer seg på de samme grunnsetningene og til og med mange av de samme lærebøkene. NKP baserer sin politiske økonomi på nøyaktig den samme tradisjonen. Se f.eks. Hans I Kleven: Krisen og arbeidsløshet, hvorfor? (Falken forlag 1984), hvor han gir en framstilling av denne visjonen som på mange måten er bedre enn det mlm-visjonens fanebærere klarte i sin tid. Så sier mange til meg at AKP slett ikke sverger til noen politisk økonomi. Det hevder jeg er feil, og hvis det hadde vært sant hadde det vært ennå verre.

AKP publiserte i tiden fra 1973-83 mye materiale om politisk økonomi, både programmatisk i forskjellige former, og gjennom studiesirkler som presenterte partiets politikk. Rett skal være rett, de siste 7-8 årene har lite vært gjort på dette feltet, men det betyr ikke at det er tatt noe oppgjør med det man har stått for tidligere, eller at det liksom bare er glemt. Så AKPs oppfatning av den politiske økonomi står fast, og er ganske lett tilgjengelig for alle som er interessert.

Hvorfor hadde det vært mye verre for partiet AKP om det ikke hadde hatt noen oppfatning av den politiske økonomien?

Jo, fordi hvis man, som partiet gjør, kaller seg marxistisk og kommunistisk, forutsetter det en teori om sosialisme og kommunisme, og forskjellen på Marx og andre av datidens teoretikere var den samme som vi ser mye av i dag; stikkordet er den vitenskapelige sosialismen. Et av de viktige kjennetegnene ved marxismen er at ideer om sosialisme springer ut av den politiske økonomien, i og med at sosialismen er en samfunnsformasjon som springer ut av en ferdig utviklet kapitalisme. Det er hvordan man ser på det kapitalistiske samfunns økonomiske totalprosess, som bestemmer hvordan man ser på den vitenskapelige sosialismen og dens muligheter. Motstykket dengang som nå, var dem som ble kalt utopister, som bygde seg framtidsvisjoner ut i fra forskjellige andre slags teorier og virkelighetsoppfatninger. Så hadde ikke AKP hatt noen oppfatning om den politiske økonomien, måtte de følgelig vært utopister, som det for så vidt fins mange avskygninger av i Norge.

SUKP(b) umulig

I den tidligere artikkelen i Røde Fane begrunner jeg nærmere at den politiske økonomiske tradisjonen man han hatt i Øst-Europa, NKP og AKP har spilt fallitt i praksis og følgelig også må være en feil teori. Jeg tror Marx hadde rett når han i 1859 skrev i Forord til kritikk av sosialøkonomien; … Derfor stiller menneskeheten seg alltid bare slike oppgaver som den kan løse, for nøyere betraktet vil det stadig vise seg at oppgaven selv bare oppstår når de materielle vilkår for dens løsning alt er til stede, eller i det minste befinner seg i sin emningsprosess … En av mine påstander er at SUKP(b) prøvde seg på noe som viste seg å være umulig. De hevdet at kapitalismen (inkl i Sovjet, som var svært tilbakeliggende i forhold til Europa forøvrig) allerede i 1910-20 befant seg på slutten av sin utviklingsprosess (jfr. f.eks. Lenin: Imperialismen), en påstand og en forutsetning som har vist seg å være fullstendig feil.

Så laget SUKP(b) m.fl. en spesiell tolkning av den politiske økonomien, og en derav følgende sosialismeteoni, hvis sentrale elementer var plan kontra marked og statseiendom kontra privateiendom. Dette var etter mitt skjønn en feilaktig tolkning av den politiske økonomien, og følgelig også en feilaktig sosialismeteori, som også på mange måter sto i direkte motsetning til Marx’ politiske økonomi. Teorien om produktivkreftenes utvikling som bærekraften i samfunnsutviklingen oppfatter jeg som det sentrale element i Marx’ politiske økonomi. Hvilket nivå produktivkreftene har utviklet seg til, innebærer en konkret vurdering av konkrete samfunn. Men denne konkrete vurderingen er (behagelig nok for SUKP(b)) unødvendig i deres utlegning av den politiske økonomien. Dette var kanskje også den eneste muligheten SUKP(b) hadde, for hvis (iflg. Marx) de materielle vilkårene for dens (les sosialismen) løsning ikke var til stede eller kanskje kommet altfor kort i sin emningsprosess, var ikke forutsetningene for at SUKP(b) kunne finne noen løsning på hvordan sosialismen kunne skapes til stede. De måtte lage en teori som gjorde det mulig for dem å gjøre en sosialistisk revolusjon i et svært tilbakeliggende land (og følgelig alle tilbakeliggende land), og den prakket de på en hel verdensbevegelse, og de som vil se, ser i dag hvordan det gikk.

Spørsmålet vi må stille nå er om det er mulig å fremme en annen tolkning av den politiske økonomien, med en derav følgende sosialismevisjon? Har kapitalismen i sin utviklingsprosess kommet så langt at vi kan komme noe nærmere løsningen på dens skjebne, og kanskje stille opp en troverdig sosialismevisjon. Jeg vet ikke, og har heller ikke lyst til å spå kapitalismens snarlige bortgang, men jeg har lyst til å legge fram en skisse til en alternativ forståelse av den politiske økonomien, og den derav følgende sosialismevisjon.

Motsigelsen

Marx oppsummerer i det tidligere omtalte skriftstykket Innledning til kritikk av sosialøkonomien, det han oppfatter som den grunnleggende motsigelse ved den kapitalistiske, og for så vidt andre produksjonsformer. Det er at produktivkreftene utvikles, og det fører til at de på et gitt stadium av sin utviklingsprosess kommer i motsetning til de rådende produksjonsforholdene. (Produksjonsforholdene i sin helhet danner samfunnets økonomiske struktur.) Dette blir da tolket av den «klassiske» (Øst-Europa, AKP, NKP) tradisjonen dithen at kjernen ved produktivkreftenes utvikling er at de blir mer og mer samfunnsmessige (les større og mer konsentrerte), dette motsvares av en tilsvarende utvikling i produksjonsforholdene, som også blir mer og mer samfunnsmessige (les mer og mer statlige). Produksjonsforholdene reduseres i denne tradisjonen fra å være samfunnets økonomiske struktur til å være eiendomsforholdene.

Når da folket har eller tar makta i staten (forutsatt de samfunnsmessiggjorte produksjonsforholdene), oppstår sosialismen, og folket mister makten i staten (les kontrarevolusjon), oppstår det statsmonopolkapitalisme. Jeg tror virkeligheten selv han felt sin dom over denne tolkningen av den politiske økonomien mer virkningsfullt enn noen skriftlig utlegning kan klare. Hvis man leser hele det overfornevnte skriftstykket til Marx, virker da også denne «klassiske» tolkningen ganske sær og spesiell rent teoretisk også.

Jeg mener en annen tolkning må være mye mer nærliggende og i samsvar med Marx; kjernen i produktivkreftenes utvikling under kapitalismen er at fast kapital (maskiner m v) fortrenger det levende arbeidet (les økende mekanisering). En trenger for så vidt ikke mer enn overflatiske kunnskaper om Marx’ skrifter for å fastslå at det er en tolkning han har skrevet svært mye om (f.eks Kapitalen bind 3, kapittel 1-20).

Den viktigste konsekvensen denne tolkningen får for samfunnets økonomiske struktur er det Marx kaller den stigende organiske sammensetningen (les stadig økende mekaniseringsgrad). Denne stadig stigende organiske sammensetningen vil på sikt føre til en tendensielt fallende profittrate, som vil være katastrofalt for systemet. Dette fallet i profittraten kompenseres lenge (paradoksalt nok) både av en rask utvikling av produktivkreftene og andre årsaker som holder profittraten oppe. Etter hvert som den kapitalistiske produksjonsformen utvikler seg, vil den stadig økende organiske sammensetningen (les mekaniseringsgraden) føre til at muligheten til å opprettholde en høy profittrate gjennom en stadig rask utvikling av produktivkreftene svekkes, og deretter forsvinne. Det vil føre til en generell nedgang i profittraten, og kapitalismens vekstkraft vil forsvinne. Da vil den yrkesgruppe som i dag skriver kommunismens nekrolog, bli nødt til å spisse blyantene på nytt, for å skrive kapitalismens nekrolog.

Begrepene

Det er vel forskjellig hvilke kunnskaper denne leserkrets har om Marx’ politiske økonomi. Jeg skal derfor prøve å forklare litt nærmere de begreper og premisser som ligger til grunn for overnevnte tolkning, og antyde hva slags sosialismeteori det kan føre til. Det er en avveining hvor detaljert en skal gå igjennom forskjellige ting, og jeg velger å gå lite i dybden på ting som jeg oppfatter som ukontroversielle for den litt marxistisk skolerte leser.

Et viktig premiss er at det bare er levende arbeid som skaper merverdi, og merverdien er en av de viktigste bestanddelene i profittraten. Maskiner skaper ikke merverdi, men overfører sin verdi til varen. Dette reflekteres bokføringsmessig i at maskinen normalt avskrives på et visst antall produkter.

Produktivkreftenes utvikling fører som sagt til at mengden levende arbeid i den kapitalistiske produksjonsprosessen relativt sett stadig synker. Hvis det da er sånn at det bare er det levende arbeid som skaper merverdi, må dette nødvendigvis føre til en fallende profittrate. Et annet moment er det rent matematiske, dess mer kapital en har, dess vanskeligere blir det å opprettholde profittraten. Man kan enkelt si at har man en kapital på 100, som man gjennom et år får 10 % rente på, dvs. 10, har man ved årets slutt 110. Investerer man så de 110 må man ved neste års slutt ha ut 11 i stedet for 10 for å opprettholde avkastningen på 10 %, og så videre år etter år, noe som viser seg umulig.

Økonomen Torstein Dahle regnet en gang ut at hvis man investerte en krone på Jesu tid, måtte man ha omtrent verdens samlede kapital i dag for å oppebære rentefoten.

Hastigheten andelen levende arbeid synker med, har gått i ujamnt tempo i kapitalismens historie, men den har hatt et akselererende tempo de siste tiårene, datarevolusjon, robotisering, farvel til proletariatet m.v. kan stå som stikkord her.

Det vi ser i dag er da også at den kapitalistiske produksjonsprosessen skranter. Profittraten har de siste årene vært raskt synkende i de fleste kapitalistiske land.

Profittraten

For å lette leserens mulighet til å følge med her vil jeg kort gjengi profittratens bestanddeler og formel: p = profittrate, m = merverdi (den delen av det levende arbeidet som ikke går til v cf = konstant, fast kapital (maskiner, bygninger m.v), cs = konstant sirkulerende kapital (råvarer, energi m.v), v = variabel kapital (arbeidskraftens verdi) og p= m /(cf+cs)+v.

Mange sier til meg at dette snakket om profittratens fallende tendens har vi hørt i mange, mange år, og det har i alle fall ikke holdt stikk. Nei, det er noe i det, det finnes et utall faktorer som motvirker profittratens fall, og disse har vært sterkt undervurdert.

Særlig er det to helt sentrale faktorer som etter mitt skjønn har vært sterkt undervurdert, og det er de momentene Marx kaller billiggjøring av den konstante kapitalen og økningen av den ekstra relative merverdi (for det siste se Kapitalen, bind 1, del 2, side 173-175, Oktober). Dette trenger en grundigere forklaring.

Først billiggjøring av det konstante kapitalens faste del. Det er sånn at hvis man tar i bruk ny teknologi, er det fordi man kan spare penger. Det betyr at det som regel ikke bare er arbeidet man sparer inn, men også maskindelen.

Ta et eksempel: Vi har en skomaskin som produserer 1.000 sko i sin levetid Maskinen koster 1.000 kr og arbeidstiden per sko er i gjennomsnitt 1 timeverk (tv), dvs at det går 1.000 tv totalt. Så gjøres en oppfinnelse. Vi får en ny skomaskin til 1.000 kr, men den lager 2.000 sko i løpet av de 1.000 tv. Vi ser da at:

Antallet timeverk reduseres med 50 %. I eksempel 1 brukte vi 1 tv per sko, i eksempel 2 0,5 tv per sko.

Maskinkostnaden reduseres med 50 % per sko. I eksempel 1 er maskinkostnaden per sko 1 krone og i eksempel 2 50 øre. Vi ser her at den organiske sammensetningen forblir uforandret på tross av oppfinnelsen. I eksempel 1 vil den være 1 tv = 1 eller 1 kr. I eksempel 2 vil den være 0,5 tv = 1 eller 0,50 kr.

Tenk bare på utviklingen innenfor databransjen, hvilket enormt prisfall det har vært per regneoperasjon der. Det er åpenbart at dette prisfallet i lange perioder oppveier reduksjonen i levende arbeid, og følgelig en sterkt motvirkende tendens til profittratens fall.

Ekstra merverdi

Det andre begrepet vi må se litt på, er den ekstra relative merverdien. Det er sånn at på et gitt historisk tidspunkt finnes det en gjennomsnittlig merverdi i en bransje, forutsatt et gitt teknologisk gjennomsnitt. Hvis man gjør en oppfinnelse i bransjen, vil det føre til at det i en periode oppstår en ekstra merverdi i bransjen. Den består i den ekstra merverdi som de som innfører oppfinnelsen først får i forholdet til det eksisterende gjennomsnittet i bransjen. Denne ekstra merverdien vil forsvinne når oppfinnelsen er absorbert i bransjen, og et nytt gjennomsnitt inkludert oppfinnelsen er opprettet. Hvis man så ser for seg en bransje hvor det foregår en jevn strøm av oppfinnelser /utvikling, vil det likeledes oppstå en permanent strøm av ekstra relativ merverdi. Hvis vi tenker dette utlignet på alle samfunnets bransjer, vil vi se at et samfunn i rask teknologisk utvikling, vil belønnes med en tilsvarende strøm av ekstra relativ merverdi, som er et svært viktig bidrag til å holde profittraten oppe. Den teknologiske utviklingen har gått i bølger opp gjennom årene, og det er en del av opphavet til teorien om «de lange bølgene», som jeg synes er en fornuftig teori som jeg skal berøre senere.

Det finnes også en lang rekke andre motvirkende årsaker til profittratens tendensielle fall. Den viktigste historisk sett har vært å presse lønningene nedover og derigjennom merverdien opp. Denne metoden vil så vidt jeg kan forstå miste effekt proporsjonalt med at andelen levende arbeid synker, noe jeg skal komme tilbake til. Det man så tyr til, er å skvise offentlig sektor for å få ned velferdskostnadene, noe som er et annet uttrykk for nøyaktig den samme metoden. Alle goder som det arbeidende folket har, koster i siste instans kapitalen noe, og må følgelig presses ned for å heve merverdiraten. I det perspektivet bør vi se på den voldsomme omfordelingsoffensiven fra «oss til dem», dvs kapitalen, som politikerne og næringslivet kjører nå.

Kapitalens omslagstid

En annen motvirkende tendens er det Marx kaller forkorting av kapitalens omslagstid. Det er i korthet sånn at hvis man kjører en runde med kjøp av råvarer m.v, – produksjon – salg (f.eks. 30 kjøp – 70 produksjon – salg 110, dvs kostnader 100, fortjeneste 10) på et år, tilsvarer det et omslag per år. Klarer man f.eks å kjøre to tilsvarende runder per år, vil det årlige overskuddet sannsynligvis bli mer enn 20. Det kommer av at lagertiden per vare blir forkortet, utgiftene til den faste, konstante kapitalen vil bli vesentlig redusert (en kapitalist ville vel sagt optimal utnyttelse av maskineriet). Dette siste er særlig viktig i tider med rask teknologisk utvikling, da faren for at maskineriet blir forelda før det er nedskrevet er spesiell stor da. Det utviklede kredittvesen, datateknologi o.l. virker som katalysatorer på dette feltet.

En femte motvirkende faktor er prisen på råvarer, energi m.v, dvs kapitalens konstante, sirkulerende del. Med Golfkrigen om kontrollen over oljen friskt i minne, får man en antydning om viktigheten av dette. Mye av motivasjonen for å engasjere seg i den tredje verden er nettopp å sikre seg tilgang på billige råvarer, uten at jeg skal gå i detalj på det her.

En annen motvirkende faktor en organiseringen av utpiningen av den tredje verden. Netto kapitaltilstrømning fra den fattige til den rike verden har vært rimelig stor i mange år. Et spørsmål er om den snart har nådd sin fysiske yttergrense, eller om den kan utvikles videre. Kampene for og imot å holde kapitalstrømmen på det nivået den er, vil sikkert tilta. Men jeg tror det er en overdrivelse som enkelte synes å mene, at denne formen for å heve profittraten er den mest sentrale av alle, og den formen den globale klassekampen grupperer seg rundt.

En sjuende motvirkende faktor er strømlinjeforminga av den samfunnsmessige organiseringa. Dess mindre friksjon kapitalen møter på sin ferd, dess bedre går alle de overfornevnte momentene. Her kan politikere, lovgivning m.v spille en stor rolle. Jeg tror at deler av motivasjonen for EF kan finnes her. Dette er alle faktorer som motvirker profittratens fall, og i lange perioder kan den pga disse faktorene stige. Hvordan utviklingen av profittraten vil forløpe i konkrete historiske epoker, kan ingen krystallkule gi svar på, vi ser at det er en uendelighet av muligheter for påvirkning av den, og bare helt konkrete studier av virkeligheten kan gi noen anvisning. Men det som ikke er til å komme fra, er at andelen levende arbeid i den kapitalistiske produksjonsprosessen stadig synker. Følgelig vil profittraten og måtte falle før eller senere.

Fallets problem

Jeg mener at dess lenger den kapitalistiske produksjonsprosess er kommet i sin utvikling, dvs dess høyere den organiske sammensetningen (les mekaniseringsgraden) er, dess større problemer vil de motvirkende årsaker få med å gjøre seg gjeldende. Hvis man tenker seg kapitalismen som en utviklingsprosess som har en begynnelse og en slutt, tror jeg profittraten vil få en tiltagende synkende tendens dess lenger ut i prosessen man befinner seg. Ta merverdiraten som eksempel. Dersom man forestiller seg en produksjon i en tidlig fase av kapitalismen (dvs ved en lav organisk sammensetning), består et totalprodukt av la oss si 100 enheter, hvorav 30 er konstant kapital og 70 er variabel kapital, hvorav 40 er nødvendig arbeid og 30 er merarbeid. Hvis man senker lønningene, dvs den nødvendige arbeidstid, med 10 % vil det utgjøre 4 enheter som flyttes fra det nødvendige arbeid til merarbeid. Man får da et totalprodukt fremdeles på 100 med 30 konstant kapital, 36 nødvendig arbeid og 34 merverdi. Vi ser altså at ved 10 % lønnsnedslag øker merverdien fra 30 til 34. Hvis man befinner seg litt lenger ut i kapitalismens utviklingsprosess, har totalproduktets sammensetning forandret seg, den organiske sammensetningen har steget. Totalproduktet er fremdeles 100, den konstante kapital har øket til 60, og den variable er 40, hvorav 10 er nødvendig arbeid og 30 er merarbeid. Vi ser da at 10 % lønnsnedslag (dvs reduksjon i den nødvendige arbeidstida) slår annerledes ut. 10 % av 10 = 1. Det nye totalproduktet, som fremdeles er 100, vil da ha forandret sammensetning slik, konstant kapital er 60, den nødvendige arbeidstida er 9 og merverdien er 31. Vi ser at ved denne organiske sammensetningen fører 10 % lønnsreduksjon til at merverdien stiger fra 30 til 31, vesentlig mindre utslag enn det forrige eksempelet. Vi ser at dess høyere organisk sammensetning samfunnet har, dess mindre effekt vil lønnsnedslag ha.

Dette fenomen reflekteres rundt om i tillitsmenns regnestykker og viser at lønnskostnadene som regel utgjør en ganske liten del av totalkostnadene. Ta det fenomen at Teko-bedrifter som tidligere flagget ut til lavkostland, nå er så automatisert at de vender tilbake, fordi lønnskostnadene spiller liten rolle. Betydningen av en økning i den ekstra relative merverdien og likeledes en ytterligere nedpressing av den konstante kapitalens verdi reduseres proporsjonalt med den stigende organiske sammensetningen. Problemene med å holde «innovasjonsstrømmen» på et like høyt og helst økende nivå blir større. Hvis innovasjonsstrømmen (les hastigheten i den teknologiske utvikling) synker, får det umiddelbare konsekvenser for den jevne flyten av ekstra relativ merverdi. Og ettersom, la oss kalle det, volumet i vitenskapens verden stadig øker, koster det stadig mer kapital å holde samme takten som tidligere i volumutvidelse.

De lange bølger

Vi er her inne på teorien om de lange bølgene igjen, som i korthet og overforenklet går ut på at det i perioder gjøres kvalitative teknologiske sprang (f.eks datarevolusjonen), begynnelsen av bølgen. Så følger en lang periode med kommersiell utvikling av teknologien (f.eks pc, laserskrivere, modem osv osv), bølgetoppen. Så flater utviklingen ut, de nye varene er stort sett innarbeidet i samfunnet, og vi nærmer oss bølgedalen. Når det gjelder de øvrige motvirkende årsaker, skal jeg ikke her gå innpå deres sannsynlige teoretiske utvikling og heller ikke deres konkrete utvikling og hvilket potensiale det ligger i dem, det er stoff nok til en bok eller flere.

Profittratens konsekvens

En fallende profittrate får fort ganske rystende konsekvenser for det kapitalistiske systemet, både for de kortsiktige sykliske krisene og for systemets mere langsiktige utvikling.

En stabil høy profittrate gir kapitalismen en gunstig utvikling. Det er den situasjon vi har hatt i flere tiår etter andre verdenskrig. Det fører til en høy akkumulasjonstakt (les stor vekst) av kapitalen.

Forenklet kan vi si at hvis man har en totalkapital på 100 som gir en profitt på 10 i løpet av et år, sitter vi ved årets slutt med en totalkapital på 110, hvorav vi kaller 100 originalkapital og 10 for tilleggskapital. I en situasjon med økende eller stabil profittrate vil de 100 i originalkapital gå inn i kretsløpet sannsynligvis til en tilnærmet lik rate, og det vil heller ikke være problemer med å finne beskjeftigelse for tilleggskapitalen på 10 til en like høy eller kanskje enda høyere rate.

Men dersom vi har en synkende rate, vil vi få problemer med å beskjeftige tilleggskapitalen. Det vil oppstå kamp mellom ulike kapitaler, både originalkapitaler og tilleggskapitalen, og flere vil bli tilintetgjort eller lagt brakk i påvente av en høyere profittrate. Vi vil få en situasjon hvor kapitalens totalvolum krymper i stedet for som ved en stabil eller økende rate hvor totalvolumet vil øke.

Det som skjer ved en synkende rate er at totalkapitalen må tilpasse seg en lavere gjennomsnittlig profittrate, og det skjer ved en krampetrekning (syklisk krise), for så å kunne øke volumet ut fra denne nye, lavere plattform for profittraten.

Ved sterkt synkende gjennomsnittlig profittrate vil disse krisene komme ofte og være stadig dypere. (For en glimrende framstilling av dette kriseforløpet se Karl Marx: Kapitalen, 3. bind, side 220-243, Bo Caverfors Forlag/Clarte.)

Den viktigste konsekvensen av en langsiktig fallende profittrate vil etter mitt syn være at kapitalens vekstkraft svekkes sterkt, og slår over i reduksjon av totalvolumet. Denne reduksjonen av totalvolumet vil gå raskere eller saktere, alt avhengig av om man er i en krisefase (krampetrekning), og av hvor raskt profittraten faller. På meg virker det opplagt at profittraten har sunket kraftig de siste årene i de fleste kapitalistiske land. Hvorvidt dette vil fortsette eller ei, kan bare konkrete studier av de tendenser som påvirker profittraten gi svar på.

I Europa vil dannelsen av EF og utviklingen i Øst-Europa øver stor innflytelse på profittraten, men jeg vil tro at teoretikere som i dag snakker om to-tredelssamfunnet, fort kan komme i en situasjon hvor de må snakke om en-tredelssamfunnet.

En annen sosialisme

Dersom vi får en reduksjon i totalvolumet pga en fallende profittrate, går det an å lage noe slags sosialismeteori ut ifra det?

Jeg tror ja, og vi vil kanskje kunne få. en sosialismedefinisjon som ligner på: Sosialisme er når bytteverdiproduksjonen opphører og bruksverdiproduksjonen blir det mest effektive/dominerende i samfunnet.

Eller la oss si det med Karl Marx’ egne ord: Det virkelige hinderet for den kapitalistiske produksjon er kapitalen selv. Dette at kapitalen og dens selvformering fremstår som produksjonens utgangspunkt og sluttpunkt, dens motiv og endemål; at produksjonen bare er produksjon for kapitalen og ikke tvert imot at produksjonsmidlene bare er middel for en stadig utvidet utforming av livsprosessen for produsentenes samfunn. (Marx, bind 3, side 228, Bo Caverfors forlag/Clarte.) Disse definisjonen betyr etter min mening omtrent det samme.

Sosialisme i praksis

La oss gå tilbake til det Marx skriver i Forord til kritikk av sosialøkonomien, «en samfunnsformasjon går aldri under før alle de produktivkrefter den er vid nok for, er utviklet, og nye høyere produksjonsforhold oppstår aldri før de materielle eksistensvilkår for dem er modnet innenfor rammen av det gamle samfunn selv. Derfor stiller menneskeheten seg bare slike oppgaver som den kan løse, for nøyere betraktet vil det stadig vise seg at oppgaven selv oppstår bare når de materielle vilkår for dens løsning alt er til stede, eller i det minste befinner seg i sin emningsprosess.»

Dette tolker jeg som at spirene til sosialistisk produksjon utvikler seg innenfor den kapitalistiske.

Det vi ser i dag er at totalkapitalens volum reduseres, i alle fall relativt, muligens også absolutt, noe som fører til økt arbeidsløshet, eller som jeg vil kalle det, opprettelsen av ikke-kapitalistisk sektor innenfor de kapitalistiske samfunn. For så vidt et fenomen vi kjenner igjen fra mange uutviklede land i kapitalistisk sammenheng, som f.eks India.

Men det er avgjørende forskjeller. I uutviklede kapitalistiske land baserer den ikke-kapitalistiske sektor seg i hovedsak på føydale pre-kapitalistiske produksjonsmåter. I utviklede kapitalistiske land er den ikke-kapitalistiske sektor, et vedheng til kapitalistisk sektor, og fungerer som et lodd på den gjennomsnittlige profittraten. Dette skjer i den såkalte velferdsstaten gjennom overføringer i form av trygder, sosialhjelp m.v.

I tider med nedgang i profittraten, vil nedgangen forsterkes ved at overføringene til ikke-kapitalistisk sektor øker. Denne utviklingen er en latent sosial bombe i kapitalismen og viser også kapitalismens begrensning. La oss si at vi har en ledighet rundt 25 % som stadig stiger. Det vil for det første være en enorm, sannsynligvis umulig belastning på profittraten. Overføringene til ikke-kapitalistisk sektor vil måtte kuttes helt ut for store grupper, eller reduseres ganske voldsomt jevnt over, noe som er mindre trolig da det vil føre alt for store grupper under fattigdomsgrensen, og vil være vanskeligere å takle politisk og ideologisk.

Men det verste vil være at 60-75 % skal skape verdier mens 25-40 % ikke får skape noe. Da vil det selvmotsigende ved det kapitalistiske system tre fram, og spørsmålet om det har utspilt sin rolle reises med full kraft. Det må opplagt være bedre for samfunnet at alle som kan skape verdier gjør det (og ikke-kapitalistisk sektor vil sannsynligvis bli tvunget til det for ikke å sulte ihjel), lenge før systemet som sådan er truet. Den produksjonen som da vil oppstå vil være en produksjon av bruksverdier for produsentene, eller som Karl Marx så treffende sier: «at produksjonen blir et middel for en stadig utvidet utforming av livsprosessen for produsentenes samfunn».

Vi ser allerede i dag hvordan systemets administratorer sliter for å få folk til å tro at de ledige kan få gjøre noe fornuftig gjennom sysselsettingstiltak. Problemet deres er at det må finansieres av velferdsstaten. De prøver også å lokke fram gratis innsats gjennom å prise frivillige organisasjoner, menneskelig nærhet og varme osv, opp i skyene, samtidig som de reduserer den offentlige innsatsen til samme formål.

En sånn bruksverdiproduksjon vil etter mitt skjønn trenge en kontrollert bruk både av marked/verdilov og plan for å holdes i balanse. Det vil være knapphet på ressurser og goder svært lenge, og når det gjelder fordelingen av goder tror jeg det bare er Marx’ fordelingssnøkkel (Kritikken av Gotha-programmet) til enhver etter ytelse, som kan sikre en videre teknologisk utvikling, samtidig som det vil være den minst urettferdige fordelingsnøkkelen. Å begynne detaljeringen av en sånn økonomisk modell, ligger utenfor denne artikkelens siktemål, men en evt detaljering bør berøre spørsmål som hvordan få en balansert utvikling av økonomien, hvordan skape incitament for fortsatt utvikling av produktivkreftene, forholdet mellom plan og marked, spørsmålet om eiendomsretten til produksjonsmidlene som jeg tror vil få en redusert betydning i forhold til i dag, osv, osv.

Til slutt har jeg lyst til å komme med noen sideordnede kommentarer til hva jeg mener er konsekvenser av dette perspektivet.

Det bidrar etter mitt skjønn til å få sosialismen (også økonomisk) ned på jorda igjen, og bli noe annet enn utopisk prat om etter revolusjonen og dulgte hentydninger til det øst-europeiske system.

Spørsmålet om arbeidsledigheten får en strategisk betydning, helt annet enn i dag.

Skillelinjene i forhold til sosialdemokratiet (som enten vil administrere kapitalismen eller fordele godene eller begge deler) vil bli klarere enn i dag. Det vil gå mellom dem som aksepterer kapitalismen og dem som vil jobbe fram et nytt bedre økonomisk system.

Sosialisme i uutviklede land blir umulig etter ovenstående sosialismedefinisjon, deriblant «sosialistiske» revolusjoner i Sovjet og Kina. Folkelige, rettferdige, nydemokratiske revolusjoner, javel, men sosialistiske, nei.

Spørsmålet om plan/marked mister sin strategiske betydning, og blir redusert til virkemidler,

Spørsmålet om statlig eller privat eiet blir mindre betydningsfullt, og må løses konkret i hvert enkelt tilfelle. Teorien om produktivkreftenes utvikling som bærekraften i samfunnsutviklingen oppfatter jeg som det sentrale element i Marx politiske økonomi. Produktivkreftenes utvikling fører som sagt til at mengden levende arbeid i den kapitalistiske produksjonsprosessen relativt sett stadig synker.

av Tor Otto Tollefsen

Vil de uskrevne solidariske bånda mellom arbeidsfolk gå i oppløsning under presset fra borgerskapets moderne hersketeknikker?

Under Otis-konflikten i fjor viste heismontørene at lojaliteten til arbeidskameratene i bransjen fortsatt var sterkere enn lojaliteten til den enkelte bedrift, da Otis solgte ut. Den klare holdninga til dette fra Heismontørenes forening sin side er ikke noen sjølvsagt ting i 1990-åra. Akselererende forandringer i strukturelle forhold, særlig når det gjelder økonomi, teknologi og kommunikasjon i vid forstand, fører til at de menneskelige relasjonene endres dramatisk. I en slik situasjon kan heller ikke begreper som solidaritet og samhold oppfattes statisk.

Det er behov for en breiere oppdatert analyse av produksjonsforholda under den vestlige kapitalismen enn jeg har kunnskap (eller plass) til å drøfte her. Behovet er imidlertid opplagt om de progressive kreftene skal ha håp om å møte utfordringene i 1990-åra. Det jeg tar for meg er et lite område av den herskende klassens tenkning, og noen av de metodene borgerskapets strateger prøver ut for å nøytralisere arbeiderklassen.

I forordet til 4. utgave av sin analyse av arbeiderkollektivene i norske bedrifter rundt 1960, spekulerer Sverre Lysgaard på hva som vil bli arbeiderkollektivenes skjebne når teknologi og organisasjonsteori når et slikt nivå at selve grunnlaget for arbeiderkollektivet som forsvarsverk er eliminert: «Det er vel en nærliggende hypotese at de endringer som skjer i norsk arbeidsliv for en stor del virker til å svekke betingelsene for arbeiderkollektivet. Samarbeidssituasjonene mellom bedriftsledelse og arbeidstakere bygges opp, nye lovbestemmelser begrenser bedriftenes teknisk/økonomiske handlefrihet, bedrifts- og arbeidslederstilen legges om i mer demokratisk lei. (…) Det er en innebygget svakhet i min forestilling om arbeiderkollektivet, nemlig at kollektivet – i tilkobling til fagforeningen og den politiske arbeiderbevegelse – jo virker til å avvikle det problemgrunnlag det selv hviler på: i den grad arbeiderne oppnår økt kontroll over egen situasjon i bedriften svekkes også behovet for et fortsatt motforholdssystem av arbeiderkollektivets karakter …» (Lysgaard 1991.)

Helt avgjørende for å forstå karakteren av arbeiderkollektivet er at det oppstår som et forsvarsverk, en spontan motstand mot arbeidsgivernes splitt og hersk. Her finner vi antakelig det materielle grunnlaget for solidariteten i arbeiderklassen; ikke som en humanistisk moral, men som noe som tvinges fram av nødvendighet ut fra arbeidets karakter.

I Lysgaards bok Arbeiderkollektivet skilles det mellom det formelle og det uformelle kollektivet. Fagforeningene representerer det formelle kollektivet. Fagforeningens aktivitet og styrke er avhengig av det uformelle kollektivet. De uskrevne lovene som gjelder i forskjellige former ved enhver arbeidsplass er limet som holder det uformelle kollektivet sammen. En kan godt tenke seg at det finns et sterkt, uformelt kollektiv på en bedrift eller i en bransje, uten at det fins en sterk fagforening der, men en kan vanskelig tenke seg en sterk fagforening som ikke samtidig har et sterkt uformelt kollektiv i ryggen.

Det uformelle kollektivet manifesterer seg på to vis: Et sett uskrevne regler eller normer, som for eksempel den kjente: «du skal ikke sprenge akkorden». For det andre manifesterer kollektivet seg som et «vi» og «de andre».

«Vi-et» er det uformelle kollektivet og kommer til uttrykk i normen «du skal være en av oss» . En breiere gjennomgang av Lysgaards arbeiderkollektiv finnes i Røde Fane nr 3, 1985 (Sjøtveit 1985).

Lysgaard argumenter ut fra en sosialdemokratisk forståelsesramme. Men mye tyder på at han kan få rett når det gjelder arbeiderkollektivets skjebne.

Forskjellige varianter av moderne bedriftsledelse har nå vært til utprøving i norske bedrifter i større skala i omlag en ti-årsperiode. Organisasjon og ledelse er blitt fag som tar større og større plass innafor all administrativt orientert utdanning, enten det gjelder privat eller offentlig sektor, – Norges kommunal- og sosialhøyskole eller Bedriftsøkonomisk institutt. Det vil være livsfarlig for fagbevegelsen å undervurdere betydningen av denne skoleringen. Mens LO fortsatt er organisert etter den gamle tyske modellen (grunnleggende lik det systemet som ramla sammen i Øst-Europa), tar borgerskapet i bruk moderne sosialpsykologisk forskning der det passer med deres formål. I en lærebok i bedriftspsykologi ved BI (jeg nekter å reklamere for den) kan man således finne igjen Lysgaards uformelle normer under overskriften: «Bedriftsfiendtlige grupper».

Arbeidsgivernes angrep på fagforeninger og organisasjonsrett har i takt med økende kunnskap og forskning rundt ledelsesfaget tatt nye former de siste åra. Ikke hovedsaklig ved direkte fagforeningsknusing – selv om det også forekommer – men ved hjelp av atskillig mer sofistikerte metoder. Felles for disse metodene er at de søker å konstituere de ansattes lojalitet vertikalt i bedriftene, altså fra topp til bånn i det tidligere hierarkiet, isteden for den horisontale identifiseringa som arbeiderkollektivet er et uttrykk for. Det som er i ferd med å skje kommer i form av et ideologisk angrep, en kamp om det som skjer inne i folks hoder. Ved å skape en illusjon om medbestemmelse trekkes vanlige arbeidere inn i et mytisk partnerforhold til arbeidsgiveren.

En av disse strategiene går i amerikansk bilindustri under navnet «The Team Concept» (team-konseptet; gruppe- eller lag-konseptet). Arbeidslivsforskerne Mike Parker og Jane Slaughter går grundig igjennom denne strategien i boka Choosing Sides: Unions And The Team Concept (Parker & Slaughter 1988). Bak dette «konseptet» ligger en helhetlig organisasjons- og ledelsestenkning, utviklet av japanerne og importert til USA gjennom etableringen av Nissan, Toyota og Mazda i USA. Etter hvert også overtatt av General Motors. Ford har sin egen variant. Et av de sentrale redskapene innafor denne tenkinga er å spille på arbeiderens eget ønske om å være til nytte, om å få brukt sin erfaring og sin kreativitet i meningsfull samhandling med andre. Den enkelte arbeider inviteres til delta i utforminga av sin egen arbeidsplass, til å bidra til forbedringer i det fysiske og psykososiale miljøet, hele tida i samarbeid med bedriften.

I det første møtet med denne filosofien høres alt kjempefint ut. Forestillingen om teamwork – det å skape noe i fellesskap – vekker gjenklang hos de fleste. «Vi kan øke produktiviteten, forbedre kvaliteten på produktene, øke trivselen på arbeidsplassen og skape trygge arbeidsplasser … – Og skulle det være ei hake eller to knytta til dette prosjektet, høres det så bra ut at det må være verdt bryderiet å prøve.» Slik er den spontane reaksjonen. Parker & Slaughter peker på at medaljen har en temmelig svart bakside: Gjennom samarbeidet med bedriftsledelsen kommer skillene mellom ledelse og de som blir leda i bakgrunnen, og før eller seinere kan den enkelte arbeider komme til oppdage at hun faktisk er havna i et konkurranseforhold til arbeidskameratene. Gjennom prosjektarbeid for å øke produktiviteten (eller bedre kvaliteten), settes den ene gruppa eller avdeling opp mot den andre, og til sjuende og sist også arbeider mot arbeider. Fagforeningene mister innflytelse og makt ved at selve grunnlaget for fagforeningenes styrke, det uformelle samholdet på gulvet (arbeiderkollektivet), blir svekka eller helt oppløst.

Metoden fungerer for eksempel sånn: ei gruppe på fem mann jobber i et lag på linja. De oppdager sjølvsagt at det går an å gjøre jobben litt raskere enn ingeniøren har regna ut, og skaffer seg fem minutter ekstra på den måten. Men de er med i et effektiviseringsprosjekt, og de har en ledelse som hilser alle gode ideer velkommen, så de melder fra om oppdagelsen til nærmeste teamleder (som de er på fornavn med). Forandringen blir umiddelbart gjennomført og linja kan gå litt fortere.

Arbeiderne mister de ekstra fem minuttene.

Etter hvert er hver eneste tenkelige rasjonalisering gjennomført, og alle arbeider etter hvert i maksimalt tempo.

Men man nøyer seg ikke med det: der hvor tradisjonell bedriftsledelse ville være fornøyd med at linja rusla og gikk problemfritt; at det lyste grønt overalt på kontrollkonsollet, der ønsker denne ledelsen at det skal lyse både gult og rødt . Helst skal det konstant vippe mellom gult og grønt; for på den måten mener de at de får rena oppmerksomheten mot problemer som bør løses, og dermed få en anledning til å øke produktiviteten. Derfor drives tempoet opp hele tida.

En annen del av metoden er ledelsens holdning overfor fravær. Det blir ikke møtt med sanksjoner overhodet, uavhengig om fraværet er legitimt eller ikke. De setter bare ikke inn vikarer, sånn at gruppa på tre (som skulle vært fire) må løse oppgaven så godt de kan. Det utløser et gruppepress mot fravær som en personalsjef bare kan drømme om.

Parker og Slaughter har et sideordna poeng til her: de mener at arbeiderne blir fratatt et viktig forhandlingskort på denne måten: eiendomsretten til sin egen erfaring og kunnskap, og retten til å velge hvem og (til hvilket formål) denne kunnskapen skal komme til gode.

Alt i alt skjer forandringene til det verre. Tempoet skrus opp til det ikke er mer å hente i rasjonaliseringer; arbeidernes erfaringer og kunnskaper om den jobben de gjør, blir suget ut av dem i et effektivt system (som gjennomfører de forbedringene arbeiderne har kjent til i årevis på en tradisjonell bedrift, men som ingen brydde seg om der). Til slutt er den eneste faktoren hvor det er mer å hente nettopp den menneskelige arbeidskrafta. Langsomme, utslitte, yrkesskadde og andre som ikke kan holde tempoet, presses ut av produksjonen og slår til på tilbud om førtidspensjonering og liknende ordninger. Dette kalles «frivillig» eller «naturlig» avgang.

– Teamkonseptet er ikke et brudd med taylorismen (taylorismen = «vitenskapelig ledelse», blant annet kjent for sine tidsstudier), men en avansert videreutvikling av den, hevder Parker & Slaughter. Det deres undersøkelse viser, er at det som blir markedsført som ledelse «med et menneskelig ansikt», egentlig bare er en omskrivning for en stressdrivende organisasjonsmetode, hvor den eneste sjølvstendigheten arbeideren til slutt står igjen med er retten til sjølv å holde stoppeklokka som måler effektiviteten.

I et eget kapitel tar Parker og Slaughter for seg språket som blir brukt. Retorikken tar som alltid utgangspunkt i opplevde problemer og vrir tolkningene av disse problemene over på mål som folk kan identifisere seg med. En bruker helst positivt ladede eller i det minste nøytrale begreper. Dignity (verdighet), Quality of Work-Life (livskvalitet i arbeidet) og liknende brukes i både i markedsføringa og i avtaletekstene.

Bruken av prosjektorganisasjoner for å omdanne bedrifter og bedriftskulturer har mange liknende trekk. Den store bydelsreformen i Oslo kommune blei gjennomført etter et slikt mønster. Det såkalte Grund-utvalget, ledet av Jan Grund, nå professor i organisasjonsfag ved Bedriftsøkonomisk institutt, var i realiteten en breit anlagt prosjektorganisasjon som involverte ansatte og fagforeninger på alle nivå. En kan tenke seg at denne måten å organisere en gjennomgripende forandring av en bedriftsorganisasjon på ville ha store muligheter til å lykkes, fordi offentlig sektor tradisjonelt har vært oppfattet som felleseie, i motsetning til bedrifter i privat sektor. Offentlig sektor har i Norge tradisjonelt blitt bygget opp av sosialdemokratiet og har vært preget av «vi-er-alle-i-samme-båt»-filosofi. Klassemotsetningene er i større grad tilslørt her enn i privat sektor. Kommuneforbundet og andre tilsluttede LO-forbund i Oslo kommune godtok raskt premissene for en omdanning, og valgte å legge om sin organisasjon tilpasset det nye bydelsnivået. Man opplevde at tillitsvalgte på flere nivå blei påvirkningsagenter for den nye reformen. I begeistrede og positive ordelag blei det lagt vekt på det demokratiske aspektet ved reformen:

nærhet til brukergruppene, lokalt samarbeid mellom etatene, kortere vei til den administrative ledelse (oftest rekruttert i det tidligere mellomnivået av ledere og derfor oppfattet som mer «våre» blant de ansatte i helse- og sosialsektoren). Omfattende bruk av delprosjekt-grupper sammensatt av ansatte på laveste nivå førte til at reformen blei planlagt og oppfattet som «vårt» eget verk. Blant bystyrepartiene var bare RV grunnleggende skeptisk til reformen, SV var prinsipielt for (og er det fortsatt).

RV advarte mot konturene av en styringsform hvor rammene for bydelenes virksomhet blei lagt til sentralt nivå (Rådhuset), mens de nødvendige praktiske valgene blei lagt til bydelsnivå, hvor man på «demokratisk» vis kunne avgjøre om man skulle stramme inn på barnehagebudsjettet eller sykehjemsbudsjettet for å få regnestykket til å gå opp. I ettertid har det vist seg at RVs prognose har slått til for full musikk, men det ligger utenfor ramma av denne artikkelen. Prosjektorganisering som metode for omstrukturering (les: slanking) fikk et definitivt gjennombrudd med prosjektet Oslo kommune.

Televerket er i skrivende stund i ferd med å sette krona på et flerårig prosjekt. Medarbeidersamtaler, såkalte «pluss-samtaler», har allerede i flere år vært en del av den avtalefesta personalbehandlinga i Televerket. Som tiltak for å splitte arbeiderkollektivet og knytte den enkelte til ledelsen på laveste nivå er det utmerka, i den grad det fungerer. Enkelte steder har imidlertid arbeiderne forlangt å ha en representant for foreninga tilstede under slike samtaler, og derved redusert effekten. Fagforeningas rolle ellers i slike samtaler har vært perifer.

Televerket, som nå skal drives etter vanlige forretningsmessige lønnsomhetskriterier, ønsker å redusere arbeidsstokken. For å gjennomføre dette har de satt i gang en prosjektorganisasjon. Begrepsbruken i dette prosjektet er et studium verd: planlagt avvikling av mer enn 5.000 arbeidsplasser (4.500 årsverk) får overskriften «dimensjonering av personalbehov». Men ingen skal sies opp: de overflødige får tilbud om å være med i «Prosjekt Teleressurser», hvor alle de overflødige vil få «tilbud» om «sysselsetting, omskolering eller videreutdanning». Sikkert fint.

I prosjektets «Hurtiginfo» nr 5, 1992 framkommer følgende avsnitt: «Dimensjoneringsberegninger som er foretatt, viser stor variasjon mellom regionene om vi regner bemanning i forhold til antall teletilknytninger. I neste beregningsrunde, som skal være ferdig tidlig i april, skal «best viste praksis» gjelde som norm i samtlige distrikter …»

Televerket har tatt poenget. Det er et helt sentralt element i den «japanske» metoden at «best viste praksis» skal danne norm. Dette bryter diametralt med arbeiderkollektivets norm om ikke å sprenge akkorden. Det tilslørende språket er en del av metoden.

Elementer av samme metode finner vi igjen ved det opprettes prosjektorganisasjoner rundt den lovfesta «internkontrollen» i en rekke bedrifter. Her er metoden å knytte lovpålagte kontrollrutiner for arbeidsmiljøet sammen med produktkontroll; eller kvalitetskontroll. For å innføre og gjennomføre internkontroll blir fagforeningene ofte invitert til å være med i planleggingsprosessen, som en av flere deltakere i prosjektgrupper nedsatt av bedriften. Effekten er den samme: gjennom ansattes aktive deltakelse i problemløsningsfasen oppnår bedriften to ting: For det første å ta i bruk arbeidernes og de øvrige ansattes kunnskaper om produksjonsprosessen. For det andre å knytte prosjektdeltakernes personlige engasjement til gjennomføringen av prosjektets mål, og ved dette knytte arbeidernes lojalitet og prestisje nærmere bedriftsledelsens mål: nemlig å produsere for størst mulig profitt.

Hovedkonklusjonen i Parker og Slaughters undersøkelse er at de nye ledelsesmetodene utløser grunnleggende forandringer i maktbalansen mellom arbeidere, fagforeninger og bedriftsledelse, i arbeidernes disfavør. De peker på at bak en vegg av blomstrende retorikk om humanistiske ledelsesmetoder, medarbeiderinnflytelse, menneskelig verdighet og medbestemmelse skjuler det seg et kynisk menneskesyn som bare har én hensikt: å øke profitten. Det finnes til sjuende og sist bare to mulige måter å øke produktiviteten på: at man produserer like mye som før med færre ansatte, eller at arbeidsstokken produserer mer enn før. I alle tilfeller betyr det økt utbytting.

I en kronikk i Klassekampen (KK 6.3.1992) hevder Hydro-arbeideren Bjarne Berg Wiik at de nye japanske metodene kan utløse høyere produktivitet og bedre arbeidsmiljø i en og samme smekk. «Næringslivets ledere sitter på gull uten å vite om det,» hevder han.

Jeg tror man bør være noe mer skeptisk. Et av Berg Wiiks premisser er at norske bedriftsledere er dumme. En slik antakelse kan vise veg å være livsfarlig. I en oppsummering av omstillinga av Aker på 1980-tallet forteller Karl Glad (som den gang var administrerende direktør i Aker) bramfritt om hvordan Aker-ledelsen brukte all tilgjengelig kunnskap om informasjons- og mediesamfunnet for å nå sine mål. Med en «åpen» taktikk nøytraliserte de fagforeningene, manipulerte med media og strakk lojaliteten til de ansatte over en snau femårsperiode. I løpet av et drøyt år blei Aker «omstrukturert» fra 11.200 ansatte til 4.700 ansatte. Karl Glad forteller: … «Først og fremst er en slik omstillingsprosess en utfordring for hele organisasjonen. Det er et spørsmål om ledelse, samarbeid, kommunikasjon, omhyggelig planlegging og grundig saksbehandling i alle ledd av prosessen.» (…) «For å sette i gang en så gjennomgripende forandringsprosess var det to forutsetninger som måtte være til stede, men som manglet i 1980/81: For det første måtte Akers ledelse gjenvinne respekt og tillit.» (…) «Den neste forutsetningen for å kunne lykkes i omstillingen var at det måtte skapes entusiasme og tro på fremtiden for den del av virksomheten vi ville satse på. Selv om vi visste at oljevirksomheten skulle være vårt marked, var det ikke så enkelt å vinne gehør i organisasjonen for dette synet i 1980/81.» (…) «Aker er meget godt fornøyd med den assistanse vi har fått fra McKinsey (McKinsey & Company, amerikanske organisasjons- og rasjonaliseringskonsulenter med internasjonale forgreininger; RFs anm.) i den prosessen vi har vært igjennom. Vi hadde behov for deres analyseteknikk, deres rapportskriving og simpelthen deres arbeidskapasitet. Vi har også hatt stort utbytte av den intellektuelle kompetansen hos en rekke av de enkeltpersoner vi har benyttet. (…) Arbeidet ble oppdelt i forskjellige problemområder med en rekke styringsgrupper og arbeidsgrupper, hvor både ledelsen og de ansattes representanter deltok sammen med konsulentene.» (…) «Vi innså ganske raskt at en prosess som kunne medføre at Akers organisasjon ble redusert fra 11.000 til 5.000 personer, måtte foregå i fulle åpenhet. Ingen arbeidsgrupper, ingen rapporter, ingen tall skulle være utilgjengelige for våre ansatte. Vi visste at dette ville stille store krav til styringen av informasjonsflyten. Jeg kan nesten gå så langt som til å si at den beslutningsprosessen som resulterte i Akers omstilling, var en informasjonsprosess.» (…) «Gjennom åpenhet og god kommunikasjon oppnådde vi tillit hos våre egne ansatte. Pressens omtale reflekterer at vi ble forstått både av våre egne og av omverdenen, og vi brukte mye tid og krefter på å sikre at vi skulle lykkes akkurat på dette punktet.» (…) «Vi la vekt på å få en samlet oppslutning om vår plan for omstilling. De ansattes representanter i styret kunne støtte planen fordi den var resultatet av et reelt samarbeid.» (…) «Vi gjorde det klart at eventuelle beslutninger om nedleggelse ikke skulle skje i hastverk. Det ble for eksempel sagt uttrykkelig at styrebeslutningen ikke skulle være til hinder for å ta nye skipsbyggingskontrakter på TMV i avviklingsperioden, og følgelig ble beslutningen om nedleggelse av TMV fattet først 12. oktober 1983, altså over et år senere. (…) Enstemmigheten i vårt styrevedtak viser at ansvarlige tillitsmenn innser at det kan være nødvendig å nedlegge noen arbeidsplasser i kampen for å skape trygghet for arbeid.» (…) «Også på de bedrifter vi hadde besluttet å avvikle, ble det nedsatt arbeidsgrupper hvor de ansatte var representert. Målet var å avvikle mest mulig gjennom salg, og salgsbestemmelsene ble gjort i full åpenhet overfor våre egne ansatte. De var med på å beregne verdier og til dels deltok de til og med i selve salgsforhandlingene.» (Arndt og Friman 1985.)

Karl Glads fortelling strekker seg fra 1980 til ut på året 1984. (Det er svært interessant lesning, og det er fristende å kommentere flere aspekter enn de jeg tar opp i denne artikkelen. Det får stå over til en annen gang.) Den prosessen Glad her sier seg så fornøyd med, kan oppsummeres slik: Aker-ledelsen bestemte seg for å slanke bedriften. Deretter dro de i gang en prosjektorganisasjon hvor oppdraget var å fjerne alt som ikke var lønnsomt nok. Ved at de ansatte blei dratt aktivt med i dette arbeidet, skapte Aker-ledelsen en illusjon om demokrati – at beslutningene først ble tatt etter at alle hadde fått sagt sitt. Men det «alle» hadde fått være med på å bestemme, var hvordan arbeidsplassene skulle nedlegges eller selges – ikke om, når eller hvorfor. Aker-ledelsen har fra sitt ståsted all grunn til å være fornøyd med seg sjølv.

For å bekjempe disse ledelsesmetodene er det helt avgjørende at fagforeninger, aktivister og tillitsvalgte utvikler et bevisst forsvar. Og, ikke minst, utvikler alternativer.

Et av de viktigste hindrene for å stable et slikt forsvar på beina er at fagforeningene ofte er byråkratiske og udemokratiske i sin struktur. Det sier seg sjøl at dette ikke er noe godt utgangspunkt når en skal bekjempe en organisasjonsfilosofi som framtrer som humanistisk, demokratisk og opptatt av det enkelte mennesket i (bedrifts-) organisasjonen. Parker og Slaughter hevder at amerikanske forbund i dag står dårlig rusta til å bekjempe teamkonseptet. Grunnen til dette mener de skyldes forbundsledelsens manglende evne og vilje til å trekke grunnplanet med i diskusjonene. Parallellen til norske forhold er slående. Foreninger og forbund med forelda organisasjonsstrukturer står uten mulighet til å involvere og mobilisere medlemmene til å møte den utfordringa disse hersketeknikkene representerer. En revitalisering og demokratisering av fagbevegelsen er helt avgjørende.

Litteratur:

Johan Arndt og Alfred Friman (red.): Forandringsledelse – kunsten å skape små og store revolusjoner innen organisasjoner, Tano, Oslo 1985.

Mike Parker og Jane Slaughter: Choosing sides: Unions And The Team Concept, Labor Notes Book, South End Press, Boston 1988.

Jon Sjøtveit: «Arbeiderkollektivet», artikkel i Røde Fane nr 3, 1985.

Bjarne Berg Wiik: «Tilbake til håndverkeren», kronikk i Klassekampen 6. mars 1992.

Sverre Lysgaard: Arbeiderkollektivet, 2.utgave, Universitetsforlaget, Oslo 1991.