Ukategorisert

1. mai 1970: I lønns- og klassekampens tegn.

Avatar photo
Av

Redaksjonen

Redaksjonen består av: Ingrid Baltzersen (ansvarlig redaktør), Yngve Heiret og Daniel Vernegg (bokredaksjon), Anja Rolland (nettansvarlig), Erik Ness, Jokke Fjeldstad, Stian Bragtvedt, Kari Celius, Unni Kjærnes, Mathias Bismo, Per Medby, Peder Østring, Hannah Eline Ander, Emil Øversveen, Tore Linné Eriksen, og Tonje Lysfjord Sommerli

Våren 1970 har vist et kraftig oppsving i klassekampen over hele Skandinavia. Kapitalismens krise har skjerpet klassemotsetningene og arbeiderklassen har i stadig sterkere grad fått føle presset av monopolkapitalens statsmakt. Den tilspissede situasjonen har imidlertid også lagt grunnen for økt politisk bevissthet innen arbeiderklassen. Dette bekreftes ikke minst ved at arbeiderne river seg løs fra LO-pampenes grep, og ikke lenger stilltiende godtar urettferdigheten og utbyttinga i samarbeidets navn,men reiser kamp en mot klassesamarbeidet og monopolkapitalen. Arbeiderklassen har også vist at den er klar til å ta kampen opp mot økt økonomisk utbytting.

Streiken på Norgas.

Et viktig eksempel er streiken på Norgas AS i Oslo. I over 14 dager streiket 54 arbeidere, og bakgrunnen var et krav om en lønnsøkning på 2 kroner pr. time, som bedriftsledelsen nektet å forhandle om.

Pampene i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund falt som ventet arbeiderne i ryggen ved å hevde at streiken var tariffstridig, og tok følgelig avstand fra den. I arbeidsretten ble streiken som ventet også kjent «ulovlige», og dermed var alt klart for klassestatens neste angrep mot arbeiderne.

Politiet til angrep på de streikende.

Norgas A/S forsøkte under streiken å innføre gass fra Sverige, og den ble tappet om på bedriften av fem svikere som ble leid inn under politibevoktning. De streikende fikk oppsigelsesvarsel fra bedriften, og da arbeiderne trass i dette fortsatte sin rettferdige kamp og forsterket streikevakta utenfor Norgas, ble de angrepet av politiet.

Etter å ha konferert med bedriftsledelsen gikk over 40 politimenn, utstyrt med langkøller og med hunder, til angrep på arbeiderne. Dette skjedde uten at de streikende hadde foretatt seg noe som helst. Politiet angrep på bred front og med stor brutalitet. Arbeiderne som strittet imot ble kastet i bakken og slept til politibilene. Etter kort tid var samtlige av de 32 streikevaktene arrestert.

Enhet i arbeiderklassens kamp.

Politiaksjonen mot Norgas-arbeiderne må ikke bare sees som et overgrep mot de streikende, men som et overgrep mot hele arbeiderklassen. Om kapitaleierne og deres politifolk fortsatt kan fare fram mot arbeidsfolk på denne måten, er den norske arbeider «fritt vilt» som kapitaleierne kan bruke og mishandle når de finner det påkrevd.

For å stå imot den hets og det maktbruk som borgerskapet setter i verk under en streik, må arbeiderklassen være enhetlig og fast organisert. Streiken er og vil alltid være en kampmetode mot utbytting. Ved at vi driver produksjonen kan vi også stanse produksjonen, og gjennom enhetlig kamp tvinges borgerskapet til å bøye seg for våre krav.

Det nytter å streike.

Streiken på Norgas AS ble en ny bekreftelse på at det nytter å streike. Bedriftsledelsen ble tvunget til å gå med på forhandlinger om en lønnsøkning på 2 kroner timen.

For arbeidsfolk er Norgas-streiken følgelig et nytt bevis på at en kan kjempe fram sine krav gjennom streik, selv om pampene i LO erklærer streiken for ulovlig.

Men det er ikke bare denne lærdommen vi kan trekke av Norgas-arbeidernes streik. Streiken bar også vist at under borgerskapets diktatur vil enhver streik (spesielt de som stemples «ulovlige») bli politiske streiker, fordi de uvegelig blir angrepet av borgerskapets klasseorganisasjoner og dets statsmakt.

LO-pampenes erklæring om ulovlig streik, og politiets brutale overgrep mot Norgas-arbeiderne er klare og konkrete bekreftelser på dette. Men rettssaken, og for den saks skyld også politiangrepet, mot de streikende ga også den erfaring at klassestatens organer ikke er så farlige som borgerskapet gjerne vil ha oss til å tro—og at det på lengere sikt er folket som er de virkelig sterke.

Avvis alle splittelsesforsøk.

Gjennom enhetlig og organisert opptreden er arbeiderklassens styrke overfor borgerskapet enorm. Så lenge det var mulig prøvde borgerskapet å forby arbeiderorganisasjoner, men da organisasjonsretten var et tilkjempet faktum, slo kapitaleierne inn på samarbeidslinja. Det voldte heller ikke meget besvær å få pampene i LO inn på denne forræderiske linja, og resultatet av samarbeidet mellom LO og Norsk Arbeidsgiverforening (NAF) har samtlige arbeidere fått føle på kroppen.

LO-byråkratene er borgerskapets støttespillere i utplyndringa av arbeiderklassen, og følgelig forsøker også LO-byråkratene å splitte arbeiderne ved blant annet å spille lønnsgruppe ut mot lønnsgruppe.

En raffinert utgave av den gamle splitt og hersk taktikken er den såkalte «kaketeorien», som i hovedtrekk går ut på følgende: det finnes en bestemt sum av penger, lønnssummen, som står til disposisjon for samtlige lønnsmottakere. Denne lønnssummen er på forhånd fastlåst og kan ikke økes, bare deles. I praksis fører da dette til følgende: det er umulig for alle arbeidere å kreve en generell lønnsøkning. Jo større del av «kaka» en gruppe arbeidere kan karre til seg, jo mindre del av «kaka» blir det igjen til deling mellom de andre. Derfor skal grupper av arbeidere som tilhører en såkalt høytlønnsgruppe vise «solidaritet», det vil si moderere sine krav for på den måten å hjelpe de lavtlønte.

Denne bunnfalske myten om «solidarisk» lønnspolitikk har ofte bidratt til å splitte arbeiderne. Vi må imidlertid være klar over at bare hard klassekamp kan bedre hele arbeiderklassens økonomiske stilling.

Hvorfor?

Rett og slett fordi det ikke finnes noen lønnskake som er fastlåst og som bare kan deles mellom arbeidsfolk.

Den lønna som arbeidsfolk får er bare en liten del av den verdi de har skapt gjennom sitt arbeid. Den resterende del er profitten som kapitalisten tar, og det er profittene som «begrenser» lønnsøkninga. Derfor er det klart at lønnsandelen ikke er fastlåst—den kan økes. De eneste som rammes av økninga er kapitalistene som får redusert sin profitt. Borgerskapet, som i det kapitalistiske samfunn eier produksjonsmidlene, er selvsagt interessert i størst mulig profitt. Gjennom den private eiendom av produksjonsmidlene tvinges arbeiderklassen til å selge sin arbeidskraft til kapitaleierne, som på sin side kjemper for å holde prisen på arbeidskraften på et minimum for derved å oppnå størst mulig profitt.

Det er derfor klart at borgerskapets interesser står i fullstendig motsetning til arbeiderklassens.

Hvilke midler har så borgerskapet til å gjennomføre utplyndringen av arbeidsfolk?

Deres viktigste undertrykkelsesredskap er staten. Staten er det apparat som den herskende klasse benytter seg av for å befeste sin makt. Til dette apparat hører lovverket og domsstolene, politi, militæret og det statlige propagandaapparat ( ekeempelvis radio og fjernsyn). Lovene i det kapitalistiske samfunnet verner om den private eiendomsrett til produksjonsmidlene, skaper alle de skaper alle mulige økonomiske særmuligheter for borgerskapet, og lesser byrdene på den arbeidende del av befolkningen.

Rettssaken og politiangrepet mot arbeiderne ved Norgas avslørte med all tydelighet løgnen om staten som en nøytral institusjon som står over klassene. Den kapitalistiske staten beskytter k apitaleiernes utplyndring av arbeiderklassen. Den er et undertrykkelsesredskap som borgerskapet og deres håndtlangere i LO bruker til å påtvinge arbeidsfolk de elendige lønnsoppgjøra aom vi kjenner.

Arbeiderklassens viktigste våpen.

Arbeiderklassen har som nevnt fått erfare at streikekampen er en effektiv metode mot økt økonomisk utbytting. Men streikekampen alene kan aldri stanse utbyttingens fortsatte eksistens, eller forkorte kapitalismens tidsalder. Arbeiderklassen har derfor behov for en ledelse som behersker alle former for kamp, og som kan lede arbeiderklassen fram til andelig seier over kapitalmakta.

Gjennom streikekampen kan arbeiderne begrense kapitaleiernes profitt ved å tilkjempe seg høyere lønn. Arbeiderne kan også tilbakevise enkelte rasjonaliseringsframstøt og lignende. Men vi kan aldri ødelegge kapitalistenes makt til å tilrane seg profitt av vårt skapende arbeid gjennom streikekampen.

Det kan bare den sosialistiske revolusjon gjøre. Det vil si at arbeiderklassen kvitter seg med kapitalismens utbytting og undertrykkelse, og oppretter sin egen stat—oppretter proletariatets diktatur der utbytting og undertrykkelse av flertallet er opphevd.

Lede arbeiderklassen i kampen til den endelige seier over monopolkapitalen kan bare et kommunistisk parti gjøre. Det vil si et parti som bygger på marxismen-leninismen, Mao Tse-tungs tenkning.

Den tilspissede klassekampen har varslet nødvendigheten av et slikt parti, og arbeidsfolk—som selv har vist at de har tatt initiativet i kampen mot monopolkapitalens nye framstøt—vil også bidra til å reise arbeiderklassers eget kommunistiske parti Det parti som er nødvendig i kampen for arbeiderklassens herredømme.

Ukategorisert

Et dikt av Mao TseTung

Av

Mao TseTung

På denne lille kloden
støter noen få fluer mot muren,
de summer uten stans,
noen ganger gjennomtrengende,
noen ganger klagende.
Maurene på locust-treet bryster seg karslig som stormakt,
og døgnfluene legger lettsindige planer om å velte kjempetreet.
Vestavinden sprer løvet over Changan,
og pilene svirrer gjennom luften.

Så mange bragder skriker etter å bli utført,
og alltid er de presserende.
Verden ruller videre,
tiden presser på.
Ti tusen år er for lenge,
grip dagen, grip timen!
De fire verdenshav stiger, skyer og bølger raser.
De fem verdensdeler skjelver, stormen raser og tordenen ruller.
Vekk med alle skadedyr!
Vår kraft er uimotståelig.

9. januar 1963

Ukategorisert

Mao Tsetungs tenkning er marxismen-leninismen i vår tid

Av

Svein Johnsen

Av Svein Johnsen

 

Marxismen ble grunnlagt av Karl Marx og Friedrich Engels. I kamp mot borgerlig og småborgerlig ideologi innen arbeiderbevegelsen utviklet de den vitenskapelige sosialismen, gjorde den til en enhetlig verdensanskuelse. De gjorde sosialismen om fra en fjern utopi til en kjempende vitenskap, et skarpslepent våpen i hendene på den undertrykte klassen.

I den etterfølgende epoken var det særlig Lenin og de russiske bolsjeviker som utviklet marxismen. Kapitalismen gikk over i sitt høyeste og siste stadium imperialismen, som skjerpet kapitalismens motsetninger til det ytterste. I denne epoken dukket revisjonismen opp som en retning. Kautsky, Bernstein og andre ledere i den annen internasjonale rettet og reviderte marxismens sentrale punkter, margstjal dens revolusjonære grunnlag for å gjøre den akseptabel for borgerskapet. I kamp mot disse borgeragentenes renegatpolitikk vokste leninismen fram. Lenin utviklet bl.a. teorien om partiets organisasjon og kapitalismens utvikling til imperialisme. Lenins etterfølger og trofaste kampfelle, den store marxist-leninisten Stalin, skrev at marxismen-leninismen er marxismen under imperialismen og den proletariske revolusjonens tidsalder. Stalin var selv med på å utvikle den proletære klassekampteorien under proletariatets diktatur og den sosialistiske oppbygningen.

Hovedoppgavene for verdens folk

Etter den annen verdenskrig ble den kommunistiske bevegelsen stilt overfor nye oppgaver. Kapitalismens allmenne krise skjerpet seg og la dermed grunnlaget for nye motsetninger, som krever sine løsninger. Det er for det første å befeste og utvikle proletariatets diktatur i de sosialistiske land, for det andre å frigjøre de koloniale og halvkolonialelandene i Asia, Afrika og Latin-Amerika fra imperialismen og føydalismens åk, dvs. gjennomføre en nasjonal-demokratisk revolusjon, og for det tredje gjennomføre den sosialistiske revolusjonen i de land hvor imperialistene og sosialimperialistene har makten.

Som Lenin dengang anviste de riktige løsninger på datidens spørsmål, er det Mao Tsetung som i dag har anvist den riktige løsning på dagens spørsmål. La oss illustrere dette med et eksempel, proletariatets diktatur. Bolsjevikene i Russland vant makten og befestet den i motsetning til andre land, hvor revolusjonære oppstander ble druknet i blod. Bare under Lenins og bolsjevikenes riktige ledelse var dette mulig, fordi han konkret analyserte forutsetningene for proletariatets diktatur.

Etter den annen verdenskrig var en av hovedoppgavene å befeste proletariatets diktatur. Revisjonistklikken i Sovjet som under Krustsjov, seinere Bresjnev og Kosygin, tok makta etter Stalins død, løste dette spørsmålet ved å benekte nødvendigheten av proletariatets diktatur. Under påskudd av å innføre «hele folkets stat» har de i stedet opprettet sitt eget byråkrat-kapitalistiske diktatur over Sovjet-folket. Mao Tsetung derimot så problemet klart og gjennom den store proletariatets kulturrevolusjon har de kinesiske kommunistene styrket folkets makt på alle områder.

Dette eksempel og utallige andre viser at Mao Tsetungs teorier, sammenfattet i uttrykket Mao Tsetungs tenkning er marxismen-leninismen i dag liksom leninismen var marxismen i den foregående epoken. Og derfor er det nødvendig å tilegne seg og anvende i praksis Mao Tsetungs tenkning for å løse de oppgaver som stilles overfor de norske marxist-leninister. Før vi går over til å behandle de spesielle kjennetegn ved Mao Tsetungs tenkning, tar vi med nok et aktuelt eksempel som belyser hvordan det er nødvendig å anvende Mao Tsetungs tenkning for å vinne framgang.

De nasjonale og demokratiske frigjøringsbevegelser utkjemper i mange land harde kamper mot USA-imperialismens marionettetropper og mot intervensjonstropper. Typisk for alle de bevegelsene som har framgang er at de i praksis tillemper Maos teori om folkekrig, og kjemper for en nasjonal-demokratisk revolusjon. Uten å ta i bruk den mest avanserte rettleiing for folkenes frigjøring ville bevegelsene gå under, splittes opp og druknes i blod, jfr.Castroist-bevegelsene i Latin-Amerika.

Mao Tsetungs tenkning er allmenngyldig

Et av borgernes og revisjonistenes viktigste «argumenter» mot Mao Tsetungs tenkning er at den springer ut av «kinesiske forhold». Kanskje gjelder den i Kina og i «den tredjeverden», men ikke i Norge, sier de. En slik påstand viser at de ikke har forstått de grunnleggende trekk ved marxismen-leninismen, at den er allmenngyldig fordi den har tatt opp i seg erfaringene fra alle undertrykte klassers kamp for frigjøring og fordi den representerer en vitenskapelig generalisering av disse erfaringer. Derfor er Mao Tsetungs tenkning universell som leninismen. Den historiske og dialektiske materialismen er ikke bundet av tid og sted, men den gjelder utviklingens lover.

Følgelig: Marxismen er en verdensanskuelse, en historie-oppfatning og en økonomisk og politisk teori, dvs. altomfattende. Mao Tsetungs tenkning, som er en videreutvikling av marxismen, er derfor også altomfattende. MaoTsetung har forsvart og videreutviklet alle de bestanddeler i marxismen-leninismen som folket trenger i sin teori og praksis for å gjøre revolusjon. De viktigste er etter vår oppfatning følgende:

  1. Læren om motsigelsen.
  2. Læren om partiet.
  3. Læren om folkekrigen.
  4. Læren om imperialismen.
  5. Læren om den nasjonal-demokratiske revolusjon og dens forbindelser med den sosialistiske revolusjonen iden koloniale og halvkoloniale verden.
  6. Læren om den sosialistiske oppbygningen.
  7. 7. Læren om kulturrevolusjonen.

Selvsagt er det umulig å behandle alle disse emner utdypende i en artikkel, og vi skal derfor begrense oss til enkelte bestanddeler av marxismen i vår tid.

Læren om motsigelsene

Ifølge Mao Tsetung er loven om motsigelsen den viktigste del av dialektikken. Og for ham er denne loven noe annet enn «boklærdom», slik den gjerne betraktes av revisjonister. Et av de viktigste bevis på dette er hans utgreiing om de forskjellige typer motsigelser, f. eks. hovedmotsigelsen og sekundære motsigelser som er underordnet denne. Med hovedmotsigelsen mener vi den motsigelsen som har avgjørende innflytelse på tingenes eller foreteelsenes utvik-ling. I Norge går f. eks. hovedmotsigelsen mellom folket og monopolkapitalen. Andre, f. eks. motsigelsen mellom by og land, er underordnet denne hovedmotsigelsen og kan bare finne sin endelige løsning etter at hovedmotsigelsen er løst gjennom den sosialistiske revolusjonen. Et eksempel på hvordan reformistene forvrenger spørsmålet om motsigelsen finner vi i lønnsoppgjøret når de snakker om «solidarisk lønnspolitikk». Ifølge dem får arbeiderklassen ved lønnsoppgjøret tildelt en «kake», hvis størrelse er fastlagt på forhånd av den «realøkonomiske ramma». Følgelig går hovedmotsigelsen i lønnsoppgjøret mellom høytlønte og lavtlønte, sier reformistene, og forsøker å skjule at lønnsoppgjøret er en kamp mellom folket og monopolkapitalen. Slik kan studiet i Mao Tsetungs tenkning hjelpe oss til å gjennomskue og avsløre reformistenes klasseforræderiske politikk i praksis.

Men det finnes også forskjellige typer motsigelser som må løses på forskjellig måte. Mao Tsetung legger stor vekt på forskjellen mellom antagonistiske og ikke-antagonistiske motsigelser. Mellom klasser kan det være antagonistisk motsigelse, f.eks. mellom arbeiderklassen og monopolkapitalen, som bare kan løses gjennom den sosialistiske revolusjonen. Andre motsigelser, som mellom arbeiderklassen og småborgerskapet, mellom arbeiderne og funksjonærene er ikke-antagonistiske og må finne andre løsningers om gjennom overbevisning og diskusjon og gjennom felles kamp.

Å forveksle antagonistiske med ikke-antagonistiske motsigelser kan skape store vanskeligheter; å løse motsigelsen mellom arbeid og kapital gjennom diskusjon og overbevisning ville bli dyrt for arbeiderklassen i lengden. Det finnes eksempler på at Stalin forvekslet ulike typer motsigelser, og dette førte til at han begikk feil. Det var først Mao Tse-tung som formulerte disse spørsmål klart og la grunnlaget for en korrekt praksis.

Mao Tsetung legger også vekt på å behandle motsigelsene riktig. En ikke-antagonistisk motsigelse kan nemlig forvandles til en antagonistisk motsigelse, som tilfellet er etter Krusjtsjov-revisjonistenes forræderi mot den internasjonale kommunistiske bevegelse. Ved å legge grunnen for en gjenreisning av kapitalismen i Sovjet og å føre en sosial-imperialistisk politikk har lederne i Kreml 1) forvandlet motsigelsen mellom seg og Sovjet-folket til en antagonistiskmotsigelse og 2) forvandlet den antagonistiske motsigelse mellom seg og USA-imperialismen til en ikke-antagonistisk motsigelse. Dette forklarer hvorfor det i dag ikke er mulig med noen «aksjonsenhet» mellom verdens kommunister og lederne i Kreml.

I forholdet mellom de ulike typer motsigelser finner vi også motsigelsene mellom folket og folkets fiender og motsigelser innen folket. Dette gjelder motsigelsenes karakter. Allmennt har motsigelsene mellom folket og dets fiender en antagonistisk form, mens motsigelsene innen folket har en ikke-antagonistisk form. Men i dette forholdet kan antagonismens form under de forskjellige betingelser bytte plass. Mao Tsetung gir selv et eksempel på dette fra den anti-japanske motstandskampen da det gjaldt å forene alle patriotiske lag av folket i kampen mot Japan:

«Motsigelsen mellom det nasjonale borgerskap og arbeiderklassen er en motsetning mellom utsugere og utsugete og er i sin natur antagonistisk. Men under de faktiske betingelser som råder i Kina kan denne antagonistiske klassemotsetning, om den behandles på en riktig måte, omformes til en ikke-antagonistisk motsetning og løses med fredlige midler.»

Kulturrevolusjonen

Et område hvor Mao i fullt monn har fått vise en forening av dyp teoretisk innsikt og praktisk lederskap er spørsmålet om den sosialistiske oppbygningen og kulturrevolusjonen. Gjennom selv å lede KKP da det førte hele det kinesiske folket i den nasjonaldemokratiske og sosialistiske revolusjonen og samtidig kunnet studere de negative erfaringer fra Sovjet etter den 20. partikongress i 1956, har Mao et erfaringsmateriale som ingen annen kommunistisk leder.

Gjennom sitt langsiktige perspektiv for sosialismens oppbygning og gjennom å påpeke klassekampens eksistens har Mao Tsetung tilført marxismen viktige erfaringer på dette området som f. eks. Stalin ikke hadde noen muligheter for å oppdage.

Den store proletariske kulturrevolusjonen viste at selv under proletariatets diktatur kan klassekampen skjerpes til det akutte. Den viste samtidig nødvendigheten av å mobilisere massene til forsvaret for sosialismen og støtte seg på dem i kampen mot folkets fiender, med Liu Chao Chi i spissen. Særlig viktig var her det politiske aspekt, klasse-aspektet. Det var den herskende klassen, proletariatet og dens forbundsfeller som konsoliderte sin ledelse i kultur-revolusjonen og utstrakte denne ledelsen til alle områder, både produksjonens, kulturens, politikkens og økonomiens område.

Kulturrevolusjonens betydning kan derfor knapt overdrives, særlig på bakgrunn av erfaringene fra det tidligere sosialistiske Sovjetunionen og de tidligere folkedemokratiene. Der har byråkratledere overtatt de gamle herskernes rolle og danner nå en ny herskende gruppe i samfunnet som har alle overklassens kjennetegn. En liknende utvikling i Kina ville vært en enorm seier for imperialismen og ført til ennå større ødeleggelser av den kommunistiske verdensbevegelse enn tilfellet var etter Krusjtsjov-gruppas maktovertakelse i SUKP.

Folkekrigen

Mao Tsetung var den første som foretok en gjennomgripende analyse av folkekrigens strategi og taktikk. Riktignok er partisankrig ingen ny historisk foreteelse, den ble bl. a. nyttet under intervensjonskrigen i Sovjet-statens unge år og under den annen verdenskrig, men generaliseringen er Maos verk, og han har også brakt den opp i et nyttstadium.

De viktigste elementene i folkekrigen er det kommunistiske partis ledende rolle, en enhetsfront av alle patriotiske lag av folket under partiets ledelse og en folkehær. Teorien om folkekrigen og den nasjonaldemokratiske revolusjonen er de viktigste våpen for alle folk og nasjoner som i dag kjemper mot imperialistisk aggresjon i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Den gir samtidig nøkkelen til å forstå hvorfor de nasjonale frigjøringsbevegelser rent militært er i stand til å seire over en tilsynelatende mange ganger sterkere imperialistisk aggresjonsmakt.

For å vinne en folkekrig er den viktigste betingelsen et marxist-leninistisk parti som fører masselinja. Dernest en enhetsfront av klasser og lag som har felles interesser i å bekjempe de utenlandske inntrengerne og kompradorborgerskapet. Innenfor enhetsfronten vil det uunngåelig eksistere klassekamp og fastheten blant forbundsfellene varierer fra situasjon til situasjon. Derfor er det nødvendig for det kommunistiske parti samtidig å drive sin egen agitasjon og propaganda og framfor alt bevare sin uavhengighet. Mao gikk sterkt imot tesen «Alt gjennom fronten». I denne situasjonen er det nødvendig med nøyaktige klasseanalyser for å kunne løse motsigelsene på en riktig måte.

Å stole på bøndene og å bygge opp baser på landsbygda er en annen viktig strategisk tese i folkekrigen. Bøndene vil i koloniale og føydale land utgjøre den viktigste forbundsfellen rent tallmessig og utgjøre en mektig revolusjonærkraft. Basene og på et seinere stadium i folkekrigen, de frigjorte områder vil ha stor betydning for å vinne massene over til enhetsfronten.

I oppbygningen av folkehæren legger Mao stor vekt på den politiske ledelsen «Politikken skal dirigere våpnene, ikke omvendt». Folkehæren må nødvendigvis få en helt annen oppbygning enn de hærer som imperialistene utruster. De kjemper på folkets og framskrittets side og er et mønster på sannheten om at ideene skaper en materiell kraft. I folkehæren teller mennesket mer enn våpen, den må være sjølhjulpen og stole på egne krefter.

Folkekrigen har også en egen strategi og taktikk. Den tar utgangspunkt i at folket står overfor en fiende som i begynnelsen er sterkere, har bedre materiell utrustning osv. Folkekrigen er derfor en langvarig krig. Aggressorenes moral etes opp av tida, folkets kampvilje øker. I begynnelsen vil geriljaoperasjonene spille den dominerende rollen. Geriljakrig er den eneste vei til å mobilisere og bruke folkets styrke mot fienden, den eneste vei til å utvide folkets styrker og tynne ut og svekke fiendens og dermed gradvis endre det totale styrkeforhold for til slutt å la den regulære hær og mobil krigføring spille hovedrollen som kampform. Den grunnleggende taktiske formel i gerilja-krigen formulerer Mao slik: «Fienden rykker fram, vi trekker oss tilbake, fienden slår leir, vi plager ham, fienden utmattes, vi angriper, fienden trekker seg tilbake, vi forfølger ham.»

De sosial-imperialistiske lederne i Kreml har naturlig nok ingen tillit til folket og tillemper i motsetning til Mao en borgerlig linje i militærspørsmålet. Derfor baserer de hele sin militære styrke på atomvåpen og forsøker å skaffe seg monopol på dem sammen med USA-imperialistene slik at de kan få herske uinnskrenket over verdens folk.

Sett Mao Tsetungs tenkning i ledelsen på alle områder

I dag stiller hele den kommunistiske verdensbevegelsen parolen «Sett Mao Tsetungs tenkning i ledelsen på alle områder». For revisjonister som betrakter marxismen-leninismen på samme måte som en full mann finner en lyktestolpe, er en slik parole selvfølgelig uforståelig, men for alvorlig arbeidende kommunister er det en nødvendighet. Når vi tilegner oss den mest framskredne ideologien – marxismen-leninismen-MaoTsetungs tenkning – og anvender den i vår egen konkrete praksis blir ideene til en materiell kraft som forandrer verden.

«Mao Tsetungs tenkning er marxismen-leninismen i den epoke da imperialismen går sitt fullstendige sammenbrudd i møte og sosialismen skrider fram mot en verdensomspennende seier.»

Lin Piao

 

Ukategorisert

Revisjonistene «studerer»

Av

Svein Johnsen

Redaksjonskollektivet i RØDE FANE har i artikler og i innlegg på møter reist kravet om studier innenfor vårt parti, NKP. Kamerater som står oss nær har også selv gått i spissen for å arrangere studier, først i regi av det tidligere distriktsstyret i Oslo, seinere sammen med Østkanten lag i Oslo. Disse spredte forsøk på å høyne det ideologiske nivået i partiet er i mer eller mindre grad blitt motarbeidet av revisjonistflertallet i partiets ledelse.

Imidlertid har utviklingens gang, og spesielt kravet fra RØDE FANE presset revisjonistene til å gjøre innrømmelser i formen. De har organisert «Marxistisk Opplysningsråd», som administreres av Svein Johansen, framtredende i den halvtrotskistiske «MAG»-gruppa. Høsten 69 ble det dessuten, i konkurranse med Østkantlagets studiesirkel, holdt studier der framtredende revisjonister innledet. Disse innledningene foreligger nå mangfoldiggjort i form av studiebrever fra «MOR», og skal sendes land og strand rundt for å brukes i partiets studier.

Det er interessant lesning, ikke minst fordi de viser det politiske og ideologiske nivået blant de som i navnet skal «lede» norske kommunister. I en særklasse finner vi Martin Gunnar Knutsens (sekretariatsmedlem) «Klassekampens viktigste felter i Norge». Hans utgangspunkt for politisk arbeid må sies å være ganske enestående:

«Vi må legge opp til klassekamp for en arbeiderklasse som er . . . preget av . . . borgerlighet og sosialdemokratisme.» (side 7).

Denne erkjennelsen må være ganske spesielt gjeldende for Knutsen. Hvilken arbeiderklasse er det han tenker på? Er det Kiruna-arbeiderne som er preget av «borgerlighet og sosialdemokratisme»? Er det Odda-arbeiderne? Eller er det alle de arbeiderne som i disse dager sender ut uttalelser mot reformist-byråkratenes forræderiske linje om «samordnete oppgjør» under lønnsoppgjøret? Selvsagt er det ikke arbeiderne, men Knutsen som er preget av borgerlighet og sosialdemokratisme! Det viser hans problemstillinger ganske klart:

« . . . vi må betrakte arbeiderklassens stilling fordomsfritt og uten gamleskylapper, vi må finne ut hvor skoen virkelig trykker i dag …  «Arbeideren har i dag en rekke store problemer å hanskes med i tillegg til det relativt enkle å heve lønnsnivået i form av lønnsøkninger o. 1.» (side 7. Vår understrekning.)

«Marxisten» Knutsen har tydeligvis gjort en enestående oppdagelse, som iallfall ingen arbeidere er kjent med, at det er relativt enkelt «å heve lønnsnivået». Han har tydeligvis aldri fundert over hvorfor arbeiderne streiker «ulovlig» og utsetter seg for såvel arbeidsrett som erstatningsansvar bare for å oppnå dette «relativt enkle».

I begynnelsen er det litt vanskelig å følge Knutsens resonnement i avsnittet «Kampen for de nære ting», men etter hvert skimter vi en lysning, en forklaring som viser det «nye» i situasjonen: nemlig «stressproblemer», «hardkjør og slitasje» samt at «Arbeideren er i dag i stor utstrekning fremmedgjort i forhold til sitt yrke, og følger jobben alt for ofte som den straff Vår Herre i sin tid påla syndeparet i Edens hage.» — På sett og vis en riktig vurdering, men hvilken konklusjon trekker Knutsen? «Kravet om hvile og rekreasjon, kravet om ferie og avslapping.» Og for vår egen del, på Knutsens regning: «Nei til fremmedgjøring!»

I sannhet et vidunderlig opplegg for revisjonistenes lønnskamp! I følge dem er nærmest lønningene underordnet kravet om «hvile» og «rekreasjon»! Interessant er det også å merke seg at brevet i forbindelse med den faglige kampen ikke inneholder en eneste setning om de krava som arbeidsfolkvirkelig reiser, nemlig kamp mot tidsstudier og rasjonalisering; mot nye lønnssystemer som øker utbyttinga. Og dette er riktige og realistiske krav i motsetning til GMK’s svevende abstraksjoner. Men ennå viktigere er det at problemstillingen viser at de som skal skolere partimedlemmene ikke har forstått kjernen i lønnskampen, nemlig at «hardkjør og slitasje» på arbeidsfolk er en følge av den økte utsugninga, av monopolkapitalens framstøt for å velte krisas følger over på arbeidsfolk. I denne situasjonen er det bare en fast arbeiderfront som kan tilintetgjøre monopolkapitalens framstøt, men denne må ha et langt fastere utgangspunkt enn fabuleringene som «MOR» utgir.

GMK’s «klasseanalyse» er et kapittel for seg. Den består kort og godt i å rekne opp statistiske data (så og så mange arbeider med det i forhold til tidligere), altså ikke annet enn borgerlig sosiologi, i stedet for å se på det materielle og politiske styrkeforholdet mellom klassene.

«Rosinen i pølsa» er imidlertid GMK’s beskrivelse av den økte anti-imperialistiske kampen og ungdoms- og studentbevegelsen:

« … SUF, som kan mobilisere igjen og igjen noen hundre trofaste Mao-tilhengere til de velkjente tilstelninger og demonstrasjoner. Like golde, like framgangsløse og like sekteriske som de har vært turer de nå fram med sine merkverdige «teorier».» Vår kommentar:

Selv den fascistiske vest-tyske Springer-pressa kunne ikke sagt det bedre.

Dårlig rustet til klassekamp er ….. den som stoler på revisjonistiske ledere.

«De sosialimperialistiske Sovjet-herskernes linje er vår linje» — slik kan en sammenfatte innholdet i Arne Pettersens (sekretariatsmedlem) studiebrev «Klassekampen i internasjonalt perspektiv». Her går han fullt og helt inn for vedtakene fra det såkalte «kommunistiske» verdensmøtet i Moskva juni 1969. En flom av marxismens vokabular må til for å skjule virkeligheten: Moskva-møtet var en gammel plan Khrustsjov i sin tid lanserte for å samle støtte etter at han hadde begått det skjendigste forræderi på den 20. partikongress i SUKP. Under dekke av å gjøre opp med fortidas feil rakket han ned på det sosialistiske Sovjetunionens leder gjennom over 30 år, Josef Stalin og forkastet i virkeligheten hele landets sosialistiske fortid. I dag følger de nye herskerne i Kreml Khrustsjovs linje videre og samarbeider enda mer intimt med USA-imperialistene enn Khrustsjov gjorde. Viser forøvrig til artikkelen om «kollektive sikerhetssystemer» annet sted i dette nummer av RØDE FANE.

Sovjet-ledernes slager er «aksjonsenhet mot imperialismen». Men er det mulig å lage aksjonsenhet med folk som selv fører en imperialistisk politikk? Ja, mener Arne Pettersen. Men vi vil si til hr. Pettersen og likesinnede: Vi ber dere tenke over situasjonen. Dere agiterer for støtte til en stormakt som for to år sida sendte en halv million soldater inn i Tsjekkoslovakia for å stanse de nødvendige konsekvenser av en politikk som de selv hadde påtvunget regimet. Imperialister som gjentatte ganger har sendt tropper og fly inn i Kina og myrdet kinesiske soldater og sivilbefolkning. Imperialister som nå driver en storstilt militær oppladning langs grensen til Kina og som sogar har truet med atomvåpen. Denne krigshisserske politikken representerer i dag en trussel for verdensfreden.

Ukategorisert

Revisjonismen i lys av Lenins lære – fra Kautsky til Bresjnev

Av

Randi Heddeland

– Leninismen er marxismen i imperialismen og den proletariske revolusjons epoke. Nærmere bestemt: leninismen er den proletariske revolusjons teori og taktikk i alminnelighet, teorien og taktikken for proletariatets diktatur i særdeleshet. Marx og Engels levde og virket i den førrevolusjonære periode (vi tenker på den proletariske revolusjon), da det ennå ikke fantes noen utviklet imperialisme, i en periode da proletariatet forberedte seg til revolusjonen og da den proletariske revolusjon ennå ikke var direkte praktisk uunngåelig. Lenin, Marx' og Engels' elev, levde og virket derimot i den utviklede imperialismes periode, i den periode da den proletariske revolusjon utfolder seg, da den proletariske revolusjon alt har seiret i ett land, har slått det borgerlige demokrati i stykker og innledet det proletariske demokratis æra, sovjetenes æra.

Av denne grunn er leninismen videreutviklingen av marxismen.

En understreker i alminnelighet den overordentlig stridbare og overordentlig revolusjonære karakter som leninismen har. Det er helt ut riktig. Men denne eiendommelighet ved leninismen finner sin forklaring i to årsaker: for det første fordi leninismen er gått fram av den proletariske revolusjon, noe som måtte sette sitt uutslettelige preg på den, for det annet fordi den vokste seg stor og sterk i kamp mot Den 2. internasjonales opportunisme, en kamp som var og er en nødvendig forutsetning for en framgangsrik kamp mot kapitalismen. En må ikke glemme at mellom Marx og Engels på den ene side og Lenin på den annen ligger en helperiode da Den 2. internasjonales opportunisme hersket og at en skånselsløs kamp mot denne opportunisme måtte være en av de viktigste oppgaver for leninismen.

Stalin i «Spørsmål i leninismen».

Lenins kamp mot lederne i Den 2. internasjonale, Kautsky og konsorter, strakte seg, som Stalin sier over en hel periode, og i disse årene ble også noen av hans hovedverker til, slike som «Staten og revolusjonen» (1917), «Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium» (1917) og «Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky» (1918). Viktig i denne sammenheng er også et langt tidligere verk, artikkelen «Marxisme og revisjonisme» (1908) der han analyserer den sosiale bakgrunn for høyrefaren i den revolusjonære arbeiderbevegelse og bl.a. gir følgende definisjon av revisjonismen:

Å bestemme sin opptreden fra tilfelle til tilfelle, å tilpasse seg etter dagens hendinger, etter svingningene i de politiske bagateller, å glemme proletariatets grunnleggende interesser og hovedtrekkene i hele det kapitalistiske system, hele den kapitalistiske utvikling, å ofre disse grunnleggende interesser for innbilte øyeblikks fordeler — slik er den revisjonistiske politikk.

Gyldigheten i denne Lenins definisjon, kan vi i dag til overmål konstatere i moderne revisjonisters skrift og tale. Har vi ikke støtt og stadig fått høre at det er sakene, enhet om sakene, som er det viktigste. «Det endelige mål er ingenting – bevegelsen er alt», som han sa, Bernstein, den første av Den 2.internasjonales teoretikere som «reviderte» marxismen. Men om Bernstein sier Lenin et sted at han var bare hvalpen] mot Kautsky, den tidligere ansette marxist som sviktet så totalt i 1914, i forbindelse med bevilgningene til keiser Wilhelms «fedrelandskrig». I stedet for å reise arbeiderne til motstand mot krigen, grep han midt på treet og prekte pasifisme, for «å bevare enheten» i det tyske sosialdemokratiske parti. Den enhetsleksa er gammel.

Nå kunne det vært fristende å prøve å gi en bredere oversikt over Lenins kamp mot Kautsky og kautskyanerne innen Den 2. internasjonale. For alt der er i sannhet brennaktuelt. Men, vi må gå fort fram, for vi skal jo til slutt fram til dagen i dag og den moderne revisjonisme. Det store klimaks i kampen mellom Lenin og Kautsky kom etter Oktober-revolusjonen. Kautsky hadde hatt en skjønn drøm om at det skulle bli hans venner, mensjevikene og de sosial-revolusjonære som skulle gjennomføre den russiske revolusjon, pent og pyntelig, uten å skade det borgerlige «demokrati». I stedet ble det Lenin og hans bolsjevikparti. Kautsky var dypt skuffet, og i 1918, som blant mye annet også vardet året 100-årsdagen for Marx' fødsel ble feiret, utga han brosjyren «Proletariatets diktatur» der han, eks-marxisten som i følge Lenin «kunne Marx på fingrene», framsatte den groveste forvrengning av Marx' lære om staten. Nei, Kautsky var på ingen måte fornøyd med Oktober-revolusjonen. Det var ikke riktig at man hadde slått i stykker den borgerlige statsmaskin og sovjetene burde slett ikke tatt statsmakten. Man burde ikke oppløst den konstituerende generalforsamling, ikke fratatt borgerskapet stemmeretten, men husket at arbeiderklassens demokrati skulle være en høyere form for demokrati enn borgerskapets. Det var en jammer uten ende, og hadde Kautsky levd i dag burde han sannelig rangert høyt blant moderne revisjonister.

Kautskys brosjyre ble utgitt i august 1918, og allerede i november samme året kom Lenin som et stormvær fra Moskva med boken «Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky». Det er Lenin på sitt mest eksplosive og mest flengende ironiske. Her skal vi bare ta med et par sitater:

– Arbeiderklassen kan ikke virkeliggjøre sitt verdensomspennende revolusjonære mål uten å føre en skånselløs krig mot dette renegatvesenet, mot karakterløstheten, lakeitjenesten for opportunismen og den makeløse teoretiske forflatning av marxismen. Kautskyismen er ingen tilfeldighet, men et sosialt produkt av motsigelsene i Den 2. internasjonale, av foreningen av troskap mot marxismen i ord underordning under opportunismen i handling.

Og så får vi velge et der Kautskys sofisterier om demokratiet blir behandlet med Lenins skarpe lut:

– Nå må vi ta fatt i hovedsaken: Kautskys store oppdagelse om det 'fundamentale motsetningsforhold' 'mellom den demokratiske og den diktatoriskemetode'. Dette er sakens kjerne. I dette ligger hele det essensielle i Kautskys brosjyre. Og det er en slik fryktelig teoretisk forvirring, et slikt fullstendig frafall fra marxismen at en må tilstå at Kautsky har gått langt videre enn Bernstein.

Spørsmålet om proletariatets diktatur er spørsmålet om den proletariske stats forhold til den borgerlige stat, det proletariske demokratis forhold til det borgerlige demokrati. En skulle tro det var klart som dagen. Men akkurat som en eller annen gymnaslærer, fortørket av å gjenta historielærebøkene, vender han hardnakket baken til det 20. århundre og ansiktet mot det 18. og for hundrede gang, utrolig kjedsommelig, i en hel rekke paragrafer, tygger han opp igjen de gamle historiene om forholdet mellom det borgerlige demokrati og absolutismen og middelalderen!

Det virker sant å si som han tygger halm i søvne!
Det er et langt sprang i tid fra kautskyanerne i Den 2. internasjonale til de moderne revisjonister i dag. Men ideologisk sett er veien kort. Kautskys drøm om en «mensjevik-revolusjon» i Russland og de moderne revisjonister som «parlamentarisk overgang» i pakt med folkets «demokratiske tradisjoner», er, som man sa i gamle dager, en alen av samme stykke. Som en gren av den borgerlige ideologi er revisjonismens innerste vesen motstand mot sosialismen og fram for alt motstand mot den proletariske statsmakt. Uansett hvor sinnrikt de moderne revisjonister uttrykker seg i dag, så gomler de uunngåelig videre på den gamle mugne Kautsky-halm.

Når Lenin dro så sterkt til felts mot Kautsky var det fordi, som han sier, Kautsky var Den 2. internasjonales største autoritet. Kautsky hadde med andre ord et hovedansvar for den splittelse som Den 2. internasjonale førte inn i allerede europeiske sosialdemokratiske partier. Bortsett fra det russiske, der Lenin stengte veien. Kautsky nærte da også et hysterisk hat til Lenin og beskyldte ham for å ha redusert marxismen «ikke bare til statsreligion, men til en middelaldersk eller orientalsk trosbekjennelse.»

Men nå rykker vi videre til vår tids kautskyanere, og heller ikke for oss er det noen grunn til å kaste bort tid på småtassene men gå rett opp til de ledende «autoriteter». Kort sagt, til den herskende revisjonistklikk i Moskva, i det Lenins Sovjetunionen som i dag heter «hele folkets stat.»

Nå er det neppe noen i dag som kan gi et fullstendig og eksakt bilde av hvordan revisjonismen oppsto i Sovjetunionen. Det som likevel er sikkert er at den sprang ikke fram som troll av eske med Khrustsjovs angrep på Stalin på 20. kongress. Den som i dag leser Stalins brosjyre «Sosialismens økonomiske problemer i Sovjetunionen» (Ny Dag, 1952) i forbindelse med SUKP's 19.kongress i 1951, har også stiftet bekjentskap med Khrustsjov-revisjonister før Khrustsjov. Stalin holder oppgjør med et par–tre stykker av dem der og avslører dem skånselløst. Men bare to år etter var det slutt, da var det ikke lenger noen Stalin til å verge Lenins lære mot de revisjonistiske rotter. Og vi vet hvordan det gikk.

Om Kautsky sa Lenin at han forvandlet Marx til en dusinliberaler. Like ille gikk det Lenin på 20. kongress da han av Khrustsjov ble stilt opp som en from humanist i motsetning til den «blodige tyrannen» Stalin. At det overhode ikke fantes noen dekning for en slik framstilling av Lenin, brydde Khrustsjov seg ingenting om. Derimot husker jeg at Togliatti, kort tid etter kongressen, i et intervju med en Roma-avis sutret over at det også under Lenin hadde «forekommet terror». Ja, såmenn hadde det det. Lenin visste hva det kostet å lage revolusjon og også hva det koster å verge den, ikke bare mot de russiske kontra-revolusjonære bander, men mot 14 lands invasjonsarmeer med de store imperialistiske staters i spissen. Han legger ikke skjul på noen ting:

– La bare de tjenestivrige håndlangerne for den hvitegardistiske terroren bryste seg med at de avviser enhver terror. Vi på vår side vil uttale den bitre, men ubestridelige sannhet: I de land som gjennomgår en uhørt krise, hvor det skjer en oppløsning av de gamle båndene og en skjerping av klassekampen etter den imperialistiske krigen 1914–18 – og det gjelder alle land i verden – er det umulig å gi avkall på terror, til tross for alle hyklere og frasemakere. Enten den hvitegardistiske, borgerlige terror på amerikansk, engelsk (Irland), italiensk (fascistene), tysk, ungarsk eller annen maner – eller den røde, proletariske terror. Noen mellomting fins det ikke, noe «tredje alternativ» fins det ikke, og kan det ikke finnes.(Overgangen til fred, b. 12. s. 52, utvalgte verker).

Revolusjonen er ikke noe finbroderi, sier Mao Tsetung, og det samme mente Lenin. I læren om revolusjonen er det i det hele fullstendig enhet mellom disse to store. Og når Mao Tsetung kaller imperialsimen en papirtiger, mens Lenin brukte uttrykket «koloss på leirføtter», går det for vanlige normale mennesker ut på ett. Bare ikke for moderne revisjonister, for de hater Mao Tsetung med virkelig Kautsky-hat, samtidig som de trenger Lenin. I over fjorten år har de nå hatt sine høylærde teoretikere til å plukke som en sulten høneflokk i hans samlete verker etter små korn, halve, trekvart, ja,tilmed hele setninger som kan utlegges som forsvar for den revisjonistiske politikk. Nå i Lenin-året må vi vente at all denne utrolige flid, vil sette særdeles mange og bindsterke frukter.

Ja, nå nærmer vi oss den store dagen da Bresjnev–Kosygin-klikken skal til å feire Lenin. Dermed er det også fristende å gå tilbake der vi begynte og foreta et tankeeksperiment. Altså, kort og brutalt stille spørsmålet om hvem av de to, Kautsky eller Lenin, som ville følt seg mest hjemme på Den rødeplass 22. april anno 1970. Personlig kan jeg ikke skjønne annet enn at det måtte bli Kautsky. For her er jo alt han drømte om: Lenins lære om staten satt ut av kraft, proletariatets diktatur skiftet ut med «hele folkets stat», og hans kjære mensjeviker endelig med makten. Tilmed sin kongstanke om ultraimperialismen om evig fred når imperialismen nådde fram til endelig oppdeling av verden (det Lenin kalte ultratøv), ville han finne levendegjort i den khrutsjovske «generallinje», supermaktsalliansen osv. Jo, såmenn, Kautsky ville hatt grunn til å juble. Og Lenin? Det er å frykte at han i forsamlingen på toppen av mausoleet den dagen ville gjenkjent en hel skokk av sine gamle erkefiender – revisjonister og sosialsjåvinister, ja, verre enda – sosialimperialister. Dette er grovt og brutalt sagt, men så er også supermaktsrevisjonismen, de nye tsarenes velde, i Sovjetunionen i dag ganske annerledes grove og brutale saker enn det Kautsky og konsorter syslet med i Den 2. internasjonale. Samme hvor stor pomp og prakt de utfolder på Den røde plass 22. april, kan de ikke skjule at det blir en Lenin-dag i skyggen av bajonetter. Tsjekkoslovakia under permanent okkupasjon for å «beskytte» landet mot dets eget folk. Og langs grensen til Folkerepublikken Kina en millionhær oppmarsjert, beredt for det samme militære vanvidd som de imperialistiske stormakter begikk da de invaderte den unge sovjetrepublikken. Slik er Bresjnev–Kosygin-klikkens «fredelige sameksistens» i praksis.

Men det fins også et annet Sovjetunionen, illegalt og under jorda, som forsvarer Lenins og Stalins store revolusjonære verk. Og vi skal la det komme til orde nå til slutt.

– Det viktigste resultat av Khrustsjov-Bresjnev-regimets femten år lange virksomhet er at det har skapt en herskende gruppe som representerer borgerskapets interesser og er grunnet på en sammensmelting av intelligentiaens øvre skikt og den intelligentia som har arvet sin stilling som toppfigurer innen partiet og statsorganene, som har skilt seg fra massene. Denne hovmodige gruppes medlemmer er blitt rike på arbeiderklassens kostnad, mens de hyklersk vil gi det skinn av at de kjemper for arbeiderklassens interesser. Men de som virkelig kjemper for arbeiderklassens sak har ingen trang til å nyte privilegier og luksus ved å utplyndre arbeiderne og bøndene. Det herskende overskiktet har for lenge siden opphørt å tjene folket. Det er blitt en svulst på folkets kropp og holder på å kvele folket

…. Den herskende revisjonistgruppen gjør alt for å overbevise arbeiderne om at arbeidernes interesser ligger utenfor politikken, at det viktigste for dem er personlig lykke og at politikk er bare noe som berører dem som sitter i toppen og ikke arbeiderne. Denne linje, kjent som Khrustsjov-Bresjnevs økonomisme, er et middel til å fornekte arbeiderklassens politiske rolle, et middel til å omsette gruppens politikk i praksis. En politikk som ikke har noe med proletarisk politikk å gjøre. Arbeiderklassen er en veldig revolusjonærkraft. Nettopp derfor fryktes den av Khrustsjov, Bresjnev og co. som har mistet de siste rester av proletarisk ånd, klassekarakter og internasjonalisme

…. Denne herskende klikk anstrenger seg for å skjule sine skitne handlinger for folket og søker å dekke dem med Lenins navn. I femten år har klikken søkt å spille på og tilsmusse Lenins navn. Det er fullstendig klart at denne herskende klikks linje ikke har det minste med leninismen å gjøre.

Disse ordene er hentet fra et flygeblad utgitt av «Stalingruppen», en av de mange illegale marxistisk-leninistiske motstandsgrupper mot Bresjnev-Kosygin-klikken i Sovjetunionen i dag. De er vår tids bolsjeviker, og blant dem ville Lenin følt seg hjemme, der ville han funnet sin ungdoms kamp igjen.

 

 

 

Ukategorisert

Dikt: Ros av dialektikken

Av

Bertolt Brecht

Urettferdigheten går idag trygt omkring,

undertrykkerne planlegger de neste titusen år.

Volden sverger: Det som er forandrer seg aldri.

Ingen stemme overdøver maktens stemme.

Og pa markedet sitter utbytterne:

                                      Nå først begynner vi.

Men blant de undertrykte sier mange:Det vi vil går aldri.

 

Den som lever skal ikke si: aldri!

Det sikre er ikke sikkert.

Det som er forandrer seg alltid.

Når de mektige har talt

tar de avmektige ordet.

 

   Hvem våger å si: aldri?

   Hvem bestemmer at det fins undertrykkelse?

   Det er vi!Hvem bestemmer om den skal slutte?

   Også vi.

 

   Du som er slått ned, reis deg!

   Du som har tapt, kjemp!

   Du som har forstått din tilstand:

   Hvordan kan du holde den ut? 

   For de beseirede av i dag

   er de seirende av i morgen

   Og aldri blir: Nå i dag.

Ukategorisert

Krigsforberedelser og kollektive «sikkerhetspakt»

Av

Eva Berg

Sovjetrevisjonismen og den amerikanske imperialismen arbeider hand i hånd og har gjort seg skyldig i så mye ondt og usselt at det revolusjonære folk verden over ikke vil la dem unnslippe sin straff. Folket i alle land reiser seg. En ny historisk periode med kamp mot den amerikanske imperialismen og Sovjetrevisjonismen er inntrådt.
Mao Tsetung

Det er ikke alltid like lett å avsløre imperialister når de opptrer i en nyforkledning, slår om seg med anti-imperialistisk tale, og tildekker sine handlinger med fraser om at de er nødvendige for å bevare freden. Likevel er det nettopp handlingene som avslører imperialistene, og et aktuelt eksempel er planene om såkalte kollektive «sikkerhetssystemer» i Europa og i Asia.

Som tidligere omtalt i RØDE FANE kom statsminister Kosygin på Moskva-konferansen i fjor med et forslag om opprettelse av en asiatisk «sikkerhetspakt», hvor både stater som tilhører SEATO og CENTO skulle innlemmes. Tre måneder senere la utenriksminister Gromyko fram et forslag om «å styrke den internasjonale sikkerhet», hvor det bl.a. foreslås opprettet «effektive regionale sikkerhetssystemer i Europa, Asia og andre steder i verden».Senere er planene blitt videre utarbeidet, og det er nå kommet så langt at dether hjemme bl. a. er opprettet en støttekomite for dannelse av en »all-euro-eisk sikkerhetskonferanse» — og denne støttekomiteen har også det offisielleNKP's støtte. Begrunnelsen for dette er selvsagt at det gjelder å sikre freden— endog verdensfreden, eller for å si det med ISVESTIJA:

Virkelig sikkerhet i Europa kan ikke bli trygget ved fortsatt kapprustning,men ved å få i stand et fredelig allmenn-europeisk samarbeid, ved felles inn-sats av alle folk og regjeringer for å konsolidere fredens sak.

Det er verken trykkfeil eller troskyldighet som er årsak til at det sovjetiskeregjeringsorganet framhever nødvendigheten av samarbeid mellom undertrykte folk og imperialistiske regjeringer. Utviklingen er derimot kommet dithen at både herskerne i Kreml og Washington finner det nødvendig med et fast ereetablert økonomisk og politisk samarbeid.

Når imperialistene inngår en allianse må den nødvendigvis ta sikte på å trygge imperialismen. Og det som truer imperialismens fortsatte utbyttingog undertrykking er verdens folk, som stadig reiser seg til kamp mot undertrykkerne, så skulle det også være innlysende at de såkalte «sikkerhetspakter» skal rettes mot folkenes kamp for frigjøring — for videre sikring og høyning av profitten — og mot stater som Kina og Albania som konsekvent fører en anti-imperialistisk politikk.

Hva Sovjetunionen angår er den politiske utviklingen i dag kommet dithen at den ikke bare muliggjør, men framtvinger og betinger konkurranse med de største imperialistiske stater. Men konkurransen mellom imperialister krever også samarbeid og samhold dem imellom. Sovjetunionen er følgelig tvunget til å infiltrere seg i den kapitalistiske verdensøkonomi, samarbeide og kon-kurrere med imperialistiske stater — på imperialismens premisser. Dermed skulle det også være klart at den politikk som lederne i Kreml tilstreber ogpraktiserer i praksis er imperialistisk. Det karakteristiske for imperialismen— utbytting og undertrykking av folkeflertallet i egne og andre land — er også det karakteristiske for dagens Sovjet. Rettferdige streiker er slått ned med vold — arbeiderne i Sovjetunionen får i stadig økende grad føle presset fraden nye klassestaten. Utenfor landets grenser motarbeides folkenes frigjøringsbevegelser. De blir støttet i ord, men i praksis bekjempet av sosial-imperialistene,og det skulle være tydelig tale når regjeringsorganer skriver at folkene må samarbeide med og faktisk hjelpe sine undertrykkere.

Men hva så med støtten som Sovjetunionen har gitt FNL, vil det kanskje innvendes fra mange eldre som har oppriktig vondt for å kvitte seg med troen på den stat som engang ble opprettet av arbeidernes og bøndenes revolusjon. Det er da nettopp også denne fortiden som gjør Sovjetunionen til en så anvendelig forbundsfelle for USA-imperialismen, og som faktisk kan bli dens mest tilfredsstillende løsning bl.a. hva Vietnam angår. For det er kjent av alle at Sovjetunionen har støttet både Nord-Vietnam og FNL med våpenleveranser,og på denne måten har de nødvendigvis også måttet få et visst innpass i befolkningen. Men noen seier over utbytting og undertrykking ville det ikke bety om Sovjetunionens innpass i Vietnam ble ytterligere forsterket. Hva sosial-imperialistene både ønsker og forsøker med hensyn til Vietnam, er å trekke landet inn i samarbeidssfæren mellom seg og USA-imperialismen, noe som faktisk bekreftes ved at Sovjetunionen også har levert viktige krigsforsyninger til alle frigjøringsfronters hovedmotstander, USA.

Den 26. juni i fjor lå den sovjetiske 15000 tonneren «S. S. Orsha» ved kai i Seattle og losset 900 tonn titanium for USA — et metall som ifølge meldinger i US News and World Report var av avgjørende betydning for USA's krigsindustri. Ifølge samme kilde losset samme båt 400 tonn titanium i San Francisco 5. september — og etter hva pressebyrået Hsinhua kunne melde leverte Sovjetunionen 421 tonn titanium til USA alt i 1968.

I dag vet vi at imperialistene planlegger og forbereder en krig mot Folkerepublikken Kina, og vi vet at planene om kollektive «sikkerhetssystemer»spiller en betydelig rolle i denne forbindelse. Derfor er det viktig å knytte dette sammen, og se planene om «sikkerhetspakter» i lys av den planlagte krig mot Folkerepublikken Kina. For som tilfellet var den gang NATO ble opprettet, var pakten rettet både mot Sovjetunionen og mot folkene i USA og de øvrige medlemslandene. For bare ved å undertrykke folkene og skape en opinion for opprustning og krigshysteri, kunne USA-imperialismen tenke på å ruste seg mot Sovjetunionen, som den gang — gjennom sin anti-imperialistiske politikk — utgjorde en trusel for imperialistene som langt overgikk Sovjets militære makt. I et intervju med den amerikanske korrespondenten Anna Louise Strong i august 1946 forklarte Mao Tsetung dette slik:

– Propagandaen om en anti-sovjetisk krig har to sider. På den ene sidenforbereder USA virkelig en krig mot Sovjetunionen. Den propaganda som pågår om en anti-sovjetisk krig er, i likhet med den øvrige anti-sovjetiskepropagandaen, en politisk forberedelse for en virkelig krig. På den andresiden er denne propagandaen et røykteppe som de reaksjonære i USA har lagt ut for å skjule de mange aktuelle motsetninger som den amerikanske imperialismen står overfor. Det er motsetningene mellom de reaksjonære i USA og det amerikanske folket og motsetningen mellom den amerikanske imperialismen og de andre kapitalistiske land, samt de koloniale og halv-koloniale landene. For tiden har USA's parole om en anti-sovjetisk krig først og fremst til hensikt å undertrykke det amerikanske folket og øke USA'saggresjonsstyrker i den øvrige verden.

For å begynne en krig må de reaksjonære i USA først gå til angrep motdet amerikanske folket. De angriper allerede det amerikanske folket, undertrykker arbeiderne og de demokratiske kretsene i USA politisk og økonomisk, og forbereder seg på å på tvinge landet fascismen.

Om vi i disse sitatene byttet ut USA med Sovjetunionen, og anti-sovjetiskmed anti-kinesisk, er det hele som skrevet for dagens situasjon. Fakta er at det fra sosial-imperialistenes side, og på lengre sikt også USA-imperialistenes side, mobiliseres til en storkrig mot Folkerepublikken Kina — og en kan si: dermed også til en storkrig mot folkenes frigjøringskamp. Den anti-kinesiske propagandaen, sammenkoblet med tale om nødvendigheten av å bevare freden og sikre den, gjennom opprettelsen av kollektive «sikkerhetspakter», som kjøres fram — først og fremst overfor folket i Sovjetunionen, men også i verden for øvrig — har til hensikt å kue folket og politisk forberede en krig mot Kina. Den trusel som Folkerepublikken Kina representerer overfor imperialistene overgår langt den militære og økonomiske makt landet rår over, og den kan heller ikke stanses ved at Kina ringes inn av imperialistenes våpen. Folkenes frigjøring både innledes og følges av tankens frigjøring — og den inspirasjonog styrke som Kina, gjennom sin marxist-leninistiske politikk, gir verdensfolk, er en høyst reell fare for alle undertrykkere.

Derfor må krigen mot Kina forberedes. Derfor drømmer imperialistene om å knekke verdens største sosialistiske stat.

Sovjetunionens grenseprovokasjoner mot Kina skal bli det naturlige utgangspunkt for krigen, mens USA-imperialismen i første omgang «ikke velger side». I neste, når det passer dem selv best, skal de slå til. Det viktige nå er derfor at Sovjet og USA, gjennom en allianse, får «legalisert» sitt samarbeid og får «sikker-het og ro» i Europa, for derved å få overført soldater og militærmateriell til grenseområdene mot Kina. De ennå eksisterende motsetninger mellom de to stormaktene er derfor underlagt nødvendigheten av økende samarbeid og forsvar av felles interesser. Et aktuelt eksempel å trekke fram i den forbindelse er DDR.

En av de hemmelige forhandlinger som Sovjetunionen førte med USA på Krusjtsjovs tid, skjedde mellom Krusjtsjovs svigersønn og president Kennedy den 25. november 1961. Hensikten med denne forhandlingen var «å tilby USA en oppdeling av verden mellom de to supermaktene, på grunnlag av en tjue-årig fredspakt». (Han Suyin: «Kina år 2001».) Men Kennedy hadde også sine krav før han ville gå med på dette. Det var at Tyskland skulle gjenforenes, vestmaktene okkupere Berlin, Cuba motarbeides og Laos (Laos-konferansen pågikk akkurat da) bli et amerikansk protektorat. Fred i Asia, Afrika og Latin-Amerika innebar altså at Sovjetunionen innstilte all militærhjelp tilnasjonale frigjøringsbevegelser.

Krusjtsjov var meget interessert i å inngå pakten på disse vilkår, bortsett fra hva Cuba og Tyskland angikk. Det mente han at han ikke godt kunne gå med på, uten for sterkt å kompromittere seg. I dag oppfordrer utenriksminister Gromyko Ulbricht til å vise litt mer velvilje i «tilnærmingsforhandlingene» med Vest-Tyskland, og det er slett ikke umulig at det her skal pågå en hestehandel: at DDR skal ofres vestmaktene og USA-imperialismen på den kollektive «sikkerhetspakts» alterstein. Hva som skal skje til gjengjeld kan en jo så spekulere om, men iallfall skal det bli «sikkerhet» og «orden og ro» mellom USA's og Sovjets interessesfærer i Europa, hvilket altså som nevnt er nødvendig for å kunne rette et angrep mot Kina.

Når vi tar for oss samarbeidet Sovjet/USA i begynnelsen av 60-årene, slår Cuba-krisen imot oss. USA's etterretningsvesen kjente til at Sovjet hadde plassert raketter på Cuba, og dette måtte da enten sees som et utslag av dåraktig framfusenhet og en hentydning om at Sovjet var beredt til å bruke Cubafor et angrep på USA, eller også som en direkte provokasjon i håp om at USA skulle invadere Cuba. Tilbaketrekningen av rakettene mot en garanti om at Cuba ikke skulle angripes av USA, er senere framstilt som et eksempel på Sovjetunionens store vilje til å bevare freden og forhindre en amerikanskinvasjon på Cuba. Men det er også senere avslørt at den «dramatiske konfron-tasjonen» hadde den oppgave — for igjen å sitere Han Suyin — «å overbeviseverdens folk om at det minste »feilgrep» — dvs. enhver oppstand, hvor denenn måtte komme, ville stille verden overfor en krise (av samme slag som Cuba-krisen) som ville føre til «menneskehetens tilintetgjorelse».» For ytterligere å overbevise verden om at den skulle holde seg i ro og underkaste segde to store, som ifølge Krusjtsjov «bare trengte å vinke med lillefingeren» for å holde «alle bråkmakere i ro», ble Herman Kahns eskalasjonsteori framsatt iet vidtgående psykologisk propaganda-arrangement.

I 1963 kom så prøvestansen. Den virkelige hensikten med dette var å forhindre Kina i å bli en kjernefysisk makt. Men prøvestansen var bare det førsteskritt mot dette mål. Total kjernefysisk nedrustning, som Kina ønsket, ble overhodet ikke tatt med i prøvestansavtalen, og Chou En-lais brev av 2. august 1963 til alle regjeringssjefer med forslag om en konferanse for a diskutere et totalt forbud for og ødeleggelse av alle kjernefysiske våpen, ble ikke gjengitt i de store vestlige avisene.

Det var det radioaktive nedfallet, ikke bruken av kjernefysiske våpen som prøvestansavtalen fordømte, og USA og Sovjetunionen gikk deretter over til underjordiske prøver. Neste steg i dette hemmelige samarbeidet mellom Sovjetunionen og USA ble den velkjente og lange oppterpingen av nødvendigheten i å hindre spredning av kjernefysiske våpen.

I dag er Kina er kjernefysisk makt. Det skjedde faktisk dagen etter Krustsjovs fall, da de sprengte sin første kjernefysiske ladning. Men samme dag framla Kina på ny et forslag om total ødeleggelse av alle atomvåpen — inklusive sine egne. Dette ble selvsagt avfeid av imperialistene, både i Moskva og Washington.

Men siden Kina ble en kjernefysisk makt, lykkes det ikke lenger imperialistene i samme grad å bruke truselen om en kjernefysisk krig, om «menneskehetens utslettelse», for å kue verdens folk og politisk forberede krigen mot Kina. Truselen over ikke lenger den lammende innflytelse på verdens folk som den gjorde i slutten av 50- og begynnelsen av 60-årene. Folkenes kamp for frigjøring kan ikke lenger slås ned av truselen, hvilket Vietnam-krigen også er et godt eksempel på, og også derfor er imperialistene henvist til nyemidler, til et mer åpent samarbeid bl. a. gjennom sakalte kollektive »sikker-hetssystemer». Men imperialistenes planlagte allianser og framstøt vil ogsaøke motsetningene mellom utby ttere og utbyttete, noe som vil framskynde nødvendige og slagkraftige anti-imperialistiske fronter. Imidlertid må vi fullt og helt være klar over den reelle fare som ligger i imperialistenes krigsplaner mot Folkerepublikken Kina —- krigsplaner der dannelsen av kollektive «sikkerhetspakter» inngår som en nødvendig del.Derfor må vi ta kampen opp, avsløre og bekjempe .imperialistenes allianseplaner og støttekomiteen som deres agenter forsøker å få i stand her hjemme.Mao Tsetung har gjort det klart at «krigen, denne uhyrlighet, hvor menneskenedreper hverandre, vil bli endelig utryddet ved det menneskelige samfunnsframskriden, og den vil bli utryddet i en ikke fjern framtid. Det finnes bare en måte å utrydde den på, og det er å bekjempe krig med krig, å bekjempenasjonal anti-revolusjonær krig med nasjonal revolusjonær krig, og å bekjempe anti-revolusjonær klassekrig med revolusjonær klassekrig».For verdens folk er derfor resultatet i kampen mot imperialismen gitt:

Folket vil seire! Det er en dialektisk lov for samfunnets utvikling, og enuunngåelig skjebne for enhver undertrykker

 

Cuba ikke skulle angripes av USA, er senere framstilt som et eksempel paSovjetunionens store vilje til å bevare freden og forhindre en amerikanskinvasjon på Cuba. Men det er ogsa senere avslort at den »dramatiske konfron-tasjonen» hadde den oppgave — for igjen å sitere Han Suyin — »å overbeviseverdens folk om at det minste »feilgrep» — dvs. enhver oppstand, hvor denenn måtte komme, ville stille verden overfor en krise (av samme slag somCuba-krisen) som ville føre til »menneskehetens tilintetgjorelse».» For ytter-ligere å overbevise verden om at den skulle holde seg i ro og underkaste segde to store, som ifølge Krusjtsjov »bare trengte å vinke med lillefingeren» forå holde »alle bråkmakere i ro», ble Herman Kahns eskalasjonsteori framsatt iet vidtgaende psykologisk propaganda-arrangement.I 1963 kom så prøvestansen. Den virkelige hensikten med dette var å for-hindre Kina i å bli en kjernefysisk makt. Men provestansen var bare det Torsteskritt mot dette mål. Total kjernefysisk nedrustning, som Kina onsket, bleoverhodet ikke tatt med i prøvestansavtalen, og Chou En-lais brev av 2. august1963 til alle regjeringssjefer med forslag om en konferanse for a diskutere ettotalt forbud for og ødeleggelse av alle kjernefysiske våpen, ble ikke gjengitti de store vestlige avisene.Det var det radioaktive nedfallet, ikke bmken av kjernefysiske våpen somprøvestansavtalen fordømte, og USA og Sovjetunionen gikk deretter over tilunderjordiske prøver. Neste steg i dette hemmelige samarbeidet mellomSovjetunionen og USA ble den velkjente og lange oppterpingen av nodvendig-heten i å hindre spredning av kjernefysiske våpen.I dag er Kina er kjernefysisk makt. Det skjedde faktisk dagen etter Krust-sjovs fall, da de sprengte sin første kjernefysiske I,idning. Men samme dagframla Kina påny et forslag om total ødeleggelse av alle atomvåpen — inklusivesine egne. Dette ble selvsagt avfeid av imperialistene, bade i Moskva og Wash-ingtJn.Men siden Kina ble en kjernefysisk makt, lykkes det ikke lenger imperial-istene i samme grad å bruke truselen om en kjernefysisk krig, om »menneske-hetens utslettelse», for å kue verdens folk og politisk forberede krigen motKina. Truselen over ikke lenger den lammende innflytelse pa verdens folksom den gjorde i slutten av 50- og begynnelsen av 60-årene. Folkenes kampfor frigjøring kan ikke lenger slås ned av truselen, hvilket Vietnam-krigenogså er et godt eksempel på, og også derfor er imperialistene henvist til nyemidler, til et mer åpent samarbeid bl. a. gjennom sakalte kollektive »sikker-hetssystemer». Men imperialistenes planlagte allianser og framstøt vil ogsaøke motsetningene mellom utby ttere og utbyttete, noe som vil framskyndenødvendige og slagkraftige anti-imperialistiske fronter. Imidlertid ma vifullt og helt være klar over den reelle fare som ligger i imperialistenes krigs-.23Nettpublisering ved Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (www.akp.no) 2012

 

planer mot Folkerepublikken Kina —- krigsplaner der dannelsen av kollektive»sikkerhetspakter» inngår som en nødvendig del.Derfor må vi ta kampen opp, avsløre og bekjempe .imperialistenes allianse-planer og støttekomiteen som deres agenter forsøker å få i stand her hjemme.Mao Tsetung har gjort det klart at »krigen, denne uhyrlighet, hvor menneskenedreper hverandre, vil bli endelig utryddet ved det menneskelige samfunnsframskriden, og den vil bli utryddet i en ikke fjern framtid. Det finnes bareen måte å utrydde den på, og det er å bekjempe krig med krig, å bekjempenasjonal anti-revolusjonær krig med nasjonal revolusjonær krig, og å bekjempeanti-revolusjonær klassekrig med revolusjonær klassekrig».For verdens folk er derfor resultatet i kampen mot imperialismen gitt:Folket vil seire! Det er en dialektisk lov for samfunnets utvikling, og enuunngåelig skjebne for enhver undertrykker.NORDISKE MARXIST-LENINISTISKEAVISER OG TIDSSKRIFTER.SVERIGE:M-L Gnistan. Månedlig marxist-leninistisk arbeideravis. Abon-nement gjennom: Danelius bokhandel, Husargatan 41 A, Gøte-borg C. Utgitt av KFML.Marxistisk Forum. Teoretisk tidsskrift. Abonner gjennom Peter-son, Studentstaden 1011, Uppsala.Clarte. Organ for Svenska Clarteforbundet. Abonnement: Tids-skriften Clarte, Surbrunnsgatan 43 A, Stockholm VA.DANMARK:Kommunist. Organ for KFML. Abonnement: Buen liv, 2000København F.Marxistisk-Leninistiske Studiebreve, c/o Kommunist, Buen 11V,2000 København F.Rod Front. Organ for KUML. Abonnement: c/o Hansen, Ny-gårdsvej 41 B1, 2100 København 0.24Nettpublisering ved Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (www.akp.no) 2012

 

 

Ukategorisert

Anna Louise Strong er død

Anna Louise Strong, amerikansk journalist som bodde fast i Peking, døde søndag 29. mars på et hospital i byen, som følge av en langvarig hjertelidelse.Hun var især kjent for sitt intervju med Mao i august 1946 da han erklærte at «alle reaksjonære er papirtigere», en formulering som seinere er blitt berømt.

En amerikansk rødegardist.

Anna Louise Strong var datter av en protestantistisk prest, ble fodt i Nebraska 1885. Etter i flere år å ha kjempet på venstrefløyen i De Forenede Stater, dro hun til Sovjetunionen i 1921, der hun ble værende som korrespondent for Hearst-pressa. Hun grunnla den første avis på engelsk som er kommet ut i Sovjetunionen. I 1958 innstallerte hun seg i Peking. Hennes «Brev fra Kina» brakte hver uke interessante glimt. Da noen unge revolusjonære gjenkjente henne i 1966 på et møte, utnevnte de henne til æresmedlem av sin organisasjon «den røde garde».

I januar i år erklærte hun at hun ville slutte å sende ut disse brevene av helbredshensyn og for å kunne vie seg til redigeringen av en ny bok om Kina. Før hun døde, skriver »Det Nye Kina», hadde ministerpresident Chou Enlai, og Vise-presidenten i nasjonalforsamlingen Kio Mojo såvel som flere andre kamerater besøkt henne på hospitalet.

Anna Louise Strongs urne sto oppstilt i Peking omgitt av lys og med kranser både fra Mao Tsetung og Lin Piao. Over urnen hang et portrett av henne drapert i sort, og over det igjen et silkebånd med ordene «Må Anna LouiseStrong for alltid leve i vår erindring», skrevet på kinesisk og på engelsk.

Ukategorisert

Demokatisk sentralisme og masselinja

Avatar photo
Av

Kodeks AS

Universitetslektor ved NTNU, vara til fylkestinget i Trøndelag for Rødt og forfatter av boka Sosialisme på norsk

Vi kjenner alle Rudolf Nilsens dikt Ridderslaget»:

Muren, vårt vern, er partiet,

men sverdet er Lenins lære,

og er du til kampen viet,

da skal du sverdet bære.

Muren, vårt vern, er partiet. Hvem er det som bygger den? Det er arbeiderklassens beste elementer, sier Lenin, som nærer »en grenseløs hengivenhet forproletariatets sak». Det er, og det skal være, et privilegium å være en av dem. Det er, og må alltid være, de mest framskredne, som skal danne arbeiderklassens, proletariatets fortropp. Arbeiderklassen kan, like så lite så lite som enhær, unnvære en generalstab, dersom den vil vinne seier, sier også Lenin. Det som utmerker et kommunistisk parti framfor andre arbeiderpartier, er derfor partidisiplinen, «en jernhard disiplin», krever Lenin. Og midlet til å oppnå det,er den meget omtalte og meget diskuterte «demokratiske sentralisme».

Hva er demokratisk sentralisme? De to begrepene «demokratisk» og »sentra-lisme» kan umiddelbart virke som motsatte begreper. Men det er ingen antagonistisk motsetning mellom dem, tvert imot, de lar seg utmerket godt forene i en høyere enhet som vi kan kalle kommunistisk partidisiplin. Det første begrepet henger sammen med, ja er en anvendelse av masselinjen. Demos betyr som kjent folket. Og Lenin presiserer gang på gang at partiet aldri må miste kontakten med massen, som det må være en del av, en representativ del. Mao peker nettopp på at en skal gå ut til massene og bli vis, og så bringe denne visdom tilbake til massene i forklaret form. Men for å annamme denne visdom og bringe den ut til massene, må partimedlemmene væpne seg med marxismen-leninismen og i dag også med Mao Tsetungs lære som er en videreutvikling av de to.

På egen hånd, spontant, kan ikke arbeiderklassen komme videre enn til å kjempe for bedre kår innenfor det bestående kapitalistiske samfunn, sier Lenin. Men etterhvert som det går opp for arbeiderne at utbyttinga bare skifter form, og at den snarere blir verre enn bedre, hvor mye de enn kjemper, blir de mer åpne for å lære den sannheten at det må en radikal forandring av hele samfunnet til, en revolusjon, dersom det skal bli levelige forhold .

«Det skal god rygg til for å bære gode dager», heter det, og det viser seg gang på gang at i «gode tider» blir moralen slapp, også innenfor partiet. Da blomstrer revisjonisme og reformisme og sosialdemokratiet, reformistene, får bred tilslutning, og kan by på kommunale og andre feite bein. Da er det atmasselinja og enhetslinja, som i og for seg er riktig nok, kommer på glid og blir opportunistisk. Da får man slike «paroler» som at man skal gå inn i og arbeide i massebevegelsen, men for guds skyld tie stille med at man er kommunist, for ikke å skremme «småborgere» og «sosser» og på den måten skadeden gode sak. Det har vært hovedskavanken ved partiarbeidet siden krigen og den har gjort uendelig skade. Vi er faktisk blitt skremt av det speilbilde vi så av oss i den reaksjonære pressa, av de skjellsorda som den brukte mot oss. Vår politikk gikk ut på å (be)vise at vi ikke var så ille, vi var i virkelighten snillegutter og jenter, og vi ville arbeide.for en fredelig overgang til sosialismen, fredelig sameksistens.

Da er det at demokratisk sentralisme splittes i sine to motsetninger og vårt verge, Lenins lære, blir like maktesløst som det leketøysverdet som Don Qui-chotte fekter med på det Norske Teateret, som bøyer og krøller seg ved det minste støt.

Men det mest betenkelige er at i stedet for å gå ut til massene, både innenfor partiet og utenfor, og trekke erfaringer, og så gi erfaringene i bearbeidet form tilbake, så forsøker partiledelsen å lede massene ovenfra og ned. De doserer sin egen revisjonistiske linje, med fredelig overgang, fredelig sameksistens og «enhet» bygget på ettergivenhet, og stadige innrømmelser til «sossene».

Det er klart at reformer også er av det gode, så som sosiale trygdeordninger, innskrenket arbeidstid, etc. Men det er et faktum at så lenge vi har kapitalisme(imperialisme) vil det som vinnes på en kant gjerne tapes på en annen. Det e rførst med sosialismen at utbyttinga opphører for godt.

Og for å føre arbeiderklassen fram til sosialismen/kommunismen trengesdet et revolusjonært parti væpnet med det sverd som er Lenins lære og som det gjelder å smi sterkt og smidig og holde blankpusset. Og midler her er, som sagt, den demokratiske sentralisme der det består en dialektisk sammenhengmellom de to elementer, og en likevekt mellom de to. Vil man målet, må man ville midlene. Vårt mål er å bygge «muren», et parti som holdes ubrytelig sammen av en «jernhard» disiplin, skapt ved hjelp av den demokratiske sentralisme,men den er igjen et middel til å samle kreftene om det endelige mål: å ledearbeiderklassen fram til sosialismen, gjennom revolusjonen og proletariatetsdiktatur. En ubøyelig vilje, en nitid skolering og øvelse i dialektisk demokra-tisk sentralisme er nødvendig

.Faren truer, når det gjelder det siste, fra to kanter, demokratisk kan utartei retning av hyggelig prat og gjensidig favorisering i kampen om mer eller mindre feite bein, og sentralismen kan utarte til det rene diktatur og «vi alene vite» holdning. For mye prat på den ene siden, og om uvesentlige, «hyggelige» ting, og for lite fri diskusjon på den andre siden. Den gyldne middelvei er demokratisk sentralisme, fri debatt for avgjørelsen, og ubetinget godkjenning av vedtaket når det først er truffet av flertallet i laget eller andre forsamlinger. Et slikt vedtak kan selvsagt senere tas opp til diskusjon og endres ved senere beslutninger, men diskusjonen er, så lenge nytt vedtak ikke er fattet, en indre partisak som skal behandles i partiets organer og på partiets møter. Her gjelder også partidisiplin, demokratisk sentralisme. Selv om ordet og begrept demokratier blitt aldri så frynset i kantene og har en tendens til å bety full prinsippløshet og løsmunnethet, så må vi ikke følge den utglidningen, men stramme den opp ved hjelp av sentralismen som igjen ikke må utarte til diktatur, men mykes opp ved hjelp av det demokratiske som tillater full tale- og diskusjonsfrihetf ør mindretallets godkjenning av et flertallsvedtak så lenge det ikke er endret gjennom ny diskusjon og nytt vedtak. Fri debatt er selve blodomløpet i partiet, stivner det, risikerer partiet å dø av hjerteinfarkt!

Ukategorisert

Politisk plattform for Kommunistisk studentlag i Bergen

Av

Kommunistisk studentlag i Bergen

1. K-stud vil

arbeide for en sosialistisk proletarisk revolusjon i Norge. I denne sammenheng ser vi det som vår viktigste oppgave å bekjempe den revisjonistiskeedelsen i NKP og gjenreise NKP som et revolusjonært parti på marxismen-leninismens grunn. I denne anledning vil vi gjennom studier, propaganda ogagitasjon søke å utbre kjennskap til marxismen-leninismens revolusjonærepartiteori, for derved å tilvirke at partiets politiske praksis til enhver tid skal kunne tjene de endelige mål et slikt revolusjonært parti setter seg.

2. K-stud vil

skolere sine medlemmer i arbeiderklassens revolusjonære teori, marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning. I en tid da den revolusjonære bevegelsen er i framgang, er det en av våre viktigste oppgaver å arbeide for at flest muligskal ha et best mulig kjennskap til den revolusjonære teorien. Det er bare ut fra denne teorien vi kan nyttiggjøre oss erfaringene fra arbeiderklassens hundreårige kamp. Det er derfor ethvert K-stud-medlems rett og plikt å skolere seg i denne teorien.

3. K-stud vil

i samsvar med den internasjonale kommunistiske bevegelses erfaringer i frontarbeide, aktivt støtte de anti-imperialistiske frontene Solidaritetskomiteen for Vietnam og Kampanjen Norge ut av Nato.

4. K-stud vil

gå inn for aktiv støtte til Faglig Student Front ved Universitetet i Bergen i dens kamp mot forverrede levevilkår og strukturrasjonalisering av universitetet. Vi støtter videre arbeidsfolk i deres kamp mot monopolkapitalen og klassestaten sine framstøt på arbeidsplassene.

Ukategorisert

Uttalelse fra Kommunistisk studentlag i Bergen

Av

Kommunistisk studentlag i Bergen

Kommunistisk Studentlag i Bergen

v/Kjell R. Soleim

Bergen, 20.3.1970

 

RØDE FANE
Boks 3644
Oslo 1

Kommunistisk Studentlag i Bergen samla til medlemsmøte 20. mars 1970 har vedtatt følgende enstemmige uttalelse:

Kommunistisk Studentlag i Bergen har på ekstraordinær generalforsamling 20.3.1970 vedtatt en politisk plattform som skal tjene som grunnlag for lagets virksomhet. Det konkrete program vi her legger fram er uttrykk for den politiske linja som gikk seirende ut av den harde ideologiske og politiske kampen som i lengre tid har pågått i laget. Kampen har stått mellom to politiske hovedlinjer: marxist-leninistene, som sammen med de revolusjonære kreftene i Norges Kommunistiske Parti vil arbeide for å gjenreise NKP som et revolusjonært parti, og en høyrefløy som i alle viktige politiske spørsmål er på linje med Reidar T. Larsen og partiledelsens reformistiske linje. Denne høyrefloyen har forlengst innsett at den var i håpløst mindretall i laget, og etter en del betenkelige organisatoriske og politiske krumspring har den i realiteten satt seg selv utenfor.

Av erfaringene fra denne politiske kampen vil vi trekke fram betydningenav en grundig skolering i arbeiderklassens revolusjonære teori. I den forbindelsen vil vi understreke nødvendigheten av ideologisk debatt, og et teoretisktidsskrift som er i stand til å formidle denne debatten. Et teoretisk tidsskrift som på grunnlag av marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning tar opp fundamentale ideologiske spørsmål til debatt, er av stor betydning for forståelsen av hva som til enhver tid er hovedsida i klassekampen og derved forutviklinga av en enhetlig politisk hovedlinje. Kommunistisk Studentlag i Bergen anser at RØDE FANE er med på å befeste en konsekvent marxist-leninistisk linje; tidsskriftet vil utvilsomt være av stor betydning for utviklinga av den kommunistiske bevegelse. Vi gir derfor vår fulle støtte til utgivelsen av RØDE FANE.

På vegne av Kommunistisk Studentlag i Bergen

Kjell R. Soleim (s.)

Ukategorisert

Avatar photo
Av

Redaksjonen

Redaksjonen består av: Ingrid Baltzersen (ansvarlig redaktør), Yngve Heiret og Daniel Vernegg (bokredaksjon), Anja Rolland (nettansvarlig), Erik Ness, Jokke Fjeldstad, Stian Bragtvedt, Kari Celius, Unni Kjærnes, Mathias Bismo, Per Medby, Peder Østring, Hannah Eline Ander, Emil Øversveen, Tore Linné Eriksen, og Tonje Lysfjord Sommerli

Revisjonistiskekrampetrekninger

AVDELING FOR PRAKTISK POLITIKK

I forrige nummer av RØDE FANE kunne vi opplyse kamerater om at revisjonistledelsen i partiet ikke godkjente årsmøtet som ble avholdt i Østkanten-lag av NKP. Resultatet ble at distriktsstyret innkalte til nytt møte, og resultatet av dette møtet ble at det opprinnelige møtet i Østkanten-laget ble godkjent. Men dette var da distriktsstyret selvsagt ikke fornøyd med, og det ble som tidligere nevnt åpent sagt at hva det egentlig sto om var å «redde Østkanten-laget for NKP» — dvs. for revisjonismen!

Mindretallet i Østkanten-laget ble etter oppfordring fra distriktsstyrets formann, under revisjonistfører Leif K. Hammerstad, tilbake etter årsmøtets slutt,for så å diskutere hva som nå måtte gjøres. Resultatet av diskusjonen ble presentert på distriktsårsmøtet i Oslo/Akershus for kort tid tilbake. Fra Østkanten-laget møtte det på distriktsårsmøte to grupper som begge mente seg å representere Østkanten-laget. Den ene gruppen var lovlig valgte representanterfra laget, den andre en gruppe som var stablet på beina av mindretallet og distriktsstyret.

Alvoret i situasjonen forstår en når enden på det hele ble at revisjonistene nektet den lovlig valgte representasjonen for Østkantenlaget stemmerett på møtet. Begge grupper fra Østkanten-laget skulle etter revisjonistenes avgjørelse få være tilstede på distriktsårsmøtet, men bare med tale og forslagsrett.

Den lovlig valgte gruppen fra Østkanten-laget kunne selvsagt ikke godta dette, og representantene forlot følgelig møtet mens mindretallets utsendinger ble sittende. Sluttelig skal bare opplyses at da mindretallets gruppe motte opp på distriktsårsmøtet hadde de konstituert seg og valgt både formann, sekretær og kasserer.

IDEOLOGISK AVDELING

Like før påske fikk partiledelsen i stand et Lenin-seminar, hvor revisjonist-ideologer fra Ungarn, Romania, DDR, Italia og selvsagt også fra revisjonismenshøyborg, Sovjetunionen, deltok. Men hjemlige revisjonister var også med — for-utenom de velkjente i NKP bl. a. SF's tidligere formann Knut Løfsnes.Friheten rapporterer at seminaret var godt besøkt, og lover i kommendeaviser å bringe utdrag fra innleggene til deltakerne. Vi venter med spenning. Etter det første sammendrag av innlegg som avisen kan bringe finner vi blant annet rart også følgende i det innlegg som Regi Enerstvedt (forfatter av boka Dialektikk og samfunnsvitenskap, utgitt av NY DAG) holdt på seminaret. Sitatet trenger ingen kommentar:

«I et samfunn som Norge — og jeg tror det gjelder de fleste høyt utvikledekapitalistiske land — har staten endret karakter. Den består ikke bare av hær, politi, dommere m.m., men også av en stadig voksende gruppe med andre funksjoner. «Ved siden av dette offentlige byråkrati, hvis hovedfunksjon ikke består i undertrykkelsen, men i en rekke nye oppgaver av økonomisk og sosial art, er det parallelt vokset fram et privat byråkrati med delvis de samme funksjonerog i nær forbindelse med det første.»

Ukategorisert

Arbeiderklassen i aksjon

Av

Eva Berg

LO — det undertrykkingsmiddel som borgerskapet har anvendt så lenge med så stort utbytte — er i ferd med å miste sin effektivitet. Det er slutt på roen rundt om på arbeidsplassene, samarbeidsidyllen har slått sprekker. Det samme har LO-ledelsens evne til å holde fast styring på medlemsmassen. Det er i ferd med å skje et sprang, både bevisstmessig og holdningsmessig — fra resignasjon og passivitet til åpen forbitrelse og aktivitet. Flertallet av arbeidere har lenge visst, og innerst følt, at LO's styrke ikke er deres trygghet — at den er de andres, bedriftsledelsens, kapitalistenes. Utviklingen har vist dette stadig klarere og tvunget fram mottiltak fra arbeidernes side.


Av Eva Berg

LO — det undertrykkingsmiddel som borgerskapet har anvendt så lenge med så stort utbytte — er i ferd med å miste sin effektivitet. Det er slutt på roen rundt om på arbeidsplassene, samarbeidsidyllen har slått sprekker. Det samme har LO-ledelsens evne til å holde fast styring på medlemsmassen. Det er i ferd med å skje et sprang, både bevisstmessig og holdningsmessig — fra resignasjon og passivitet til åpen forbitrelse og aktivitet. Flertallet av arbeidere har lenge visst, og innerst følt, at LO's styrke ikke er deres trygghet — at den er de andres, bedriftsledelsens, kapitalistenes. Utviklingen har vist dette stadig klarere og tvunget fram mottiltak fra arbeidernes side.

En rekke steder har arbeidere reist kamp for kompensasjon for MOMS og generell prisstigning. Felles for aksjonene er deres massekarakter, dvs. at de forberedes og gjennomføres av massen av arbeidere, at de skjærer tvers gjennom de respektive forbundsledelsers forskjellige hindringer og derved utgjør en trussel mot fagforeningspamper såvel som kapitalmakt — kort sagt: kravene blir ikke lengre holdt innenfor LO's ansvarlige ramme. Et eksempel er Det Norske Zinkkompaniet i Odda, hvor omlag 500 arbeidere har satt i gang en» gå sakte aksjon» for å tvinge fram sine krav om lønnsforhandlinger ved bedriften. Det er her snakk om en lønnsøkning som arbeiderne allerede skulle hatt for ikke å komme totalt på etterskudd foran tarifforhandlingene — og kravet er altså reist uavhengig av tarifforhandlingene.

Et annet eksempel er streiken som arbeidere ved Norgas A/S i Oslo har sett seg tvunget til å sette i gang, fordi bedriftsledelsen klart har avvist arbeidernes krav om lønnsforhandlinger. Arbeiderne ved surstoff og Acetylen-fabrikken ved A/S Norgas, i alt omlag 60 personer, krever en lønnsøkning på gjennomsnittlig 2 kroner timen. Også her er kravet reist isolert fra tariffoppgjøret. Det er klart at verken Odda- eller Norgas-arbeiderne alene kan bekjempe LO og NAF, men Norgas-arbeiderne har understreket at når det ble klart hvilken vei det bar med tariffoppgjøret, fant de det ytterligere påkrevd å reise dette lønnskravet om en økning som de allerede skulle hatt.

Norgas A/S er eneprodusent av acetylengass og surstoff i Østlandsområdet, og bedriften leverer bl.a. til sykehusene. Arbeiderne har følgelig sagt seg villig til å få i stand en dispensasjonsordning med bedriftsledelsen, slik at sykehusene kan få de leveringer som er nødvendige. Dette ble bl.a. opplyst på en presse-konferanse som arbeiderne arrangerte før streiken tok til, og hvor formannen i tillitsmannsutvalget ved Norgas (også valgt til formann i forhandlingsdelegasjonen), Kjell Hovden, gjorde det klart at Norgas-arbeiderne vil ta kontakt med arbeiderne ved Zinkkompaniet i Odda for gjensidig støtte — og erfaringsutveksling.

Begge aksjonene blir selvsagt stemplet som ulovlig av monopolkapitalen, staten og LO-pampene — og begge er meldt inn for arbeidsretten. Arbeiderne står imidlertid samlet i kampen mot økt økonomisk utbytting, og som det ble gjort klart på Norgas-arbeidernes pressekonferanse: «– Streiken kan bli langvarig. Dersom det er kamp som ønskes, så skal de få det! «I landsmålestokk har Norgas A/S omlag 700 ansatte, og dersom aksjonen trekker ut kan det bli aktuelt med sympatistreiker. Det forhandlingsutvalg som arbeiderne har ned-satt er klar til å mote bedriftsledelsen når det måtte være, og eventuelle tilbud fra bedriftens side vil da gå tilbake til massemøte av arbeiderne, slik at arbeiderne selv til enhver tid bestemmer kamplinjen. Alle forsøk på å trenere eller motarbeide arbeidernes krav vil bli lagt fram på nye møter, slik at arbeiderne kan ta sine forholdsregler.

Som nevnt innledningsvis: Utviklingen har gjort det klart at arbeiderne selv må forberede og gjennomføre sine lønnskrav. Spillet mellom LO-pampene og monopolkapitalen må veltes — og til det kommer de aksjoner som er satt i gang for kompensasjon, uavhengig av tarifforhandlingene, som vektige bidrag.

 

Enhet i kampen mot økt økonomisk utbytting!

Enhet i kampen mot monopolkapitalen og klassesamarbeidet!

Full støtte til de streikende!

 

Ukategorisert

Leder RØD FRONT1. MAI – enhet og samarbeid mellom deprogressive kreftene

Av

Leder

For hver dag som går råtner fienden mer og mer opp, mens det går bedre og bedre for oss.

Mao Tsetung


 

Det er i ferd med å skje en politisk isløsning. Den kommer som et lovmessig resultat av de senere års utvikling, hvor kapitalismens krise har skjerpet klassemotsetningene og dermed lagt grunnen for og nødvendiggjort økt politisk bevisstgjøring innen arbeiderklassen, som i stadig sterkere grad har fått føle presset av monopolenes statsmakt.

Isløsningen bekreftes ved at arbeidere over hele Skandinavia river seg løs fra LO-pampenes grep og reiser kampen mot monopolkapitalen og klassesamarbeidet. Det første sikre tegn, som markerte det kraftige revolusjonære opp-svinget ved innledningen til 1970-årene, var streiken i Kiruna. Den ble fulgt av aksjoner i Sverige, Danmark og Norge som ga kapitalistene og deres sosialdemokratiske forvaltere i LO berettiget grunn til bekymring over utviklingen. Mensborgerpressen skriver om »ville streiker» og »ulovlige» aksjoner, forbereder arbeiderklassen nye slagkraftige framstøt for kravene om full kompensasjon forprisstigning, produksjonsvekst og økt skatteutsugning. Kampen er reist på flere arbeidsplasser. Det kan nevnes stikkord som A/S Oslo Sporveier, Odda, Sauda og Norgas. Streikene er begynt. Arbeiderne har vist at de står samlet bak aksjonene mot økt økonomisk utbytting.

I denne situasjonen er det forståelig at kapitalistene og deres lakeier føler stigende uro og angst. Klassesamarbeidets menn, sosialdemokrater og revisjonister, har lenge forsøkt å framstille de revolusjonære som ubetydelige ekstremister og sekterister. I dag er det fullstendig klart at en revolusjonær bevegelse er i ferd med å vokse fram — en bevegelse som åpent proklamerer kamp motmonopolkapitalismen og klassesamarbeidet. Rød Front-demonstrasjonene på 1. mai står som en av de åpenlyse bekreftelser på denne utviklingen. Samlingen til røde arbeiderfronter er skjedd på tross av, og tvers igjennom, alt partipoli-tisk taktikkeri. Ledelsen i samtlige av de eksisterende partier som hevder seg å representere og forsvare arbeiderklassens interesser har gjort hva de maktet for å motarbeide de rode arbeiderfrontene. Til spørsmålet om hvorfor, er svaret såre enkelt: fordi ingen av disse representerer og forsvarer arbeiderklassens interesser. Partiledelsen i SF og NKP forsøker krampaktig på å få i stand et samarbeid med »venstrekrefter» som kan stille seg på en moderne revisjonistiskplattform — i håp om å styrke fronten mot marxist-leninistene og alle progressive som maner til kamp mot USA-imperialismen og dens allierte, den sovjetiske sosialimperialismen. Dette er da også klart og utvetydig kommet til uttrykk ved revisjonistenes angrep på enhetsfronter som Kampanjen Norge ut av NATO og Solidaritetskomiteen for Vietnam.

Det forslag til punktprogram for aksjonsenhet på grunnplanet som RØDE FANE har lagt fram foran årets 1. mai, og som er retningsgivende for arbeiderfrontene, tar utgangspunkt i de problemer arbeidere, studenter og skoleelever daglig foler på kroppen.

Punktene er alle rettet mot utbytting og undertrykking, for ARBEIDERMAKT og SOSIALISME. De gir full støtte til verdens folks kamp mot utbytting og undertrykking, og maner til kamp mot USA-imperialismen og sosial-imperialistene i Sovjetunionen. Det arbeidende folks rett til herredømme overdet de selv skaper ved sitt arbeid markeres klart i dette grunnlag til enhetlige demonstrasjoner mellom marxist-leninister og alle progressive som uten opportunistiske hensyn støtter arbeiderklassens og verdens folks kamp. De røde arbeiderfronter markerer også klart at det er arbeiderklassen selv som har tatt initiativet til, og som selv vil komme til å kjempe fram sine krav.

Kampen som er reist, og som demonstreres ved de rode arbeiderfrontene vil fortsette, og arbeiderklassen har klart vist at det arbeidende folk selv vil skape forutsetningene for den makt, eller med andre ord: det parti, som kan gjennomføre folkets rettmessige krav.

Den isløsning som vi har fått merke denne våren kommer til å fortsette med stadig økende tempo, og vil etterhvert vokse til en flod som vil sope vekk all den reformisme og revisjonisme som tjener som beskyttende demninger formonopolkapitalismen.

Ukategorisert

1. mai 1970 i lønns- og klassekampens tegn

Avatar photo
Av

Redaksjonen

Redaksjonen består av: Ingrid Baltzersen (ansvarlig redaktør), Yngve Heiret og Daniel Vernegg (bokredaksjon), Anja Rolland (nettansvarlig), Erik Ness, Jokke Fjeldstad, Stian Bragtvedt, Kari Celius, Unni Kjærnes, Mathias Bismo, Per Medby, Peder Østring, Hannah Eline Ander, Emil Øversveen, Tore Linné Eriksen, og Tonje Lysfjord Sommerli

(Dette er et ekstranummer av Røde Fane som kom til 1.mai 1970, med bare denne ene artikkelen.)

 

Våren 1970 har vist et kraftig oppsving i klassekampen over hele Skandinavia. Kapitalismens krise har skjerpet klasse-motsetningene og arbeiderklassen har i stadig sterkere grad fått føle presset av monopolkapitalens statsmakt. Den til-spissede situasjonen har imidlertid også lagt grunnen for økt politisk bevissthet innen arbeiderklassen. Dette bekreftes ikke minst ved at arbeiderne river seg løs fra LO-pampenes grep, og ikke lenger stilltiende godtar urettferdigheten og utbyttinga i samarbeidets navn, men reiser kampen mot klassesamarbeidet og monopolkapitalen. Arbeiderklassen har også vist at den er klar til å ta kampen opp mot økt økonomisk utbytting.


STREIKEN PÅ NORGAS

Et viktig eksempel er streiken på Norgas A/S i Oslo. I over 14 dager streiket 54 arbeidere, og bakgrunnen var et krav om en lønnsøkning på 2 kroner pr. time, som bedriftsledelsen nektet å forhandle om. Pampene i Norsk Kjemisk Industriarbeider-forbund falt som ventet arbeiderne i ryggen ved å hevde at streiken var tariffstridig, og tok følgelig avstand fra den. I arbeidsretten ble streiken som ventet også kjent "ulovlig", og dermed var alt klart for klassestatensneste angrep mot arbeiderne.

POLITIET TIL ANGREP PÅ DE STREIKENDE

Norgas A/S forsøkte under streiken å innføre gass fra Sverige, og den ble tappet om på bedriften av fem svikere som ble leid innunder politibevoktning. De streikende fikk oppsigelsesvarsel fra bedriften, og da2Nettpublisering ved Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (www.akp.no) 2012

arbeiderne trass i dette fortsatte sin rett-ferdige kamp og forsterket streikevakta utenfor Norgas, ble de angrepet av politiet. Etter å ha konferert med bedriftsledelsen gikk over 4o politimenn, utstyrt med langkøller og med hunder, til angrep på arbeiderne. Dette skjedde uten at de streikende hadde foretatt seg noe som helst. Politiet angrep på bred front og med stor brutalitet. Arbeiderne som strittet imot ble kastet i bakken og slept til politibilene. Etter kort tid var samtlige av de 32 streikevaktene arrestert.

ENHET I ARBEIDERKLASSENS KAMP

Politiaksjonen mot Norgas-arbeiderne må ikke bare sees som et overgrep mot de streikende, men som et overgrep mot hele arbeiderklassen. Om kapitaleierne og deres politifolk fortsatt kan fare fram mot arbeidsfolk på denne måten, er den norske arbeider "fritt vilt" somkapitaleierne kan bruke og mishandle når de finner det påkrevd. For å stå imot den hets og det maktbruks om borgerskapet setter i verk under en streik, må arbeiderklassen være enhetlig og fastorganisert. Streiken er og vil alltid være en kampmetode mot utbytting. Ved at vi driverproduksjonen kan vi også stanse produksjonen, og gjennom enhetlig kamp tvinges borgerskapet til å bøye seg for våre krav.

DET NYTTER Å STREIKE

Streiken på Norgas A/S ble en ny bekreftelse på at det nytter å streike. Bedriftsledelsen ble tvunget til å gå med på forhandlinger om en lønnsøkning på 2 kroner timen.

For arbeidsfolk er Norgas-streiken følgelig et nytt bevis på at en kan kjempe fram sine krav gjennom streik, selv om pampene i LO erklærer streiken for ulovlig. Men det er ikke bare denne lærdommen vi kantrekke av Norgas-arbeidernes streik. Streiken bar også vist at under borgerskapets diktatur vil enhver streik ( spesielt de som stemples "ulovlige") bli politiske streiker, fordi de uvegerlig blir angrepet av borgerskapets klasse-organisasjoner og dets statsmakt. LO-pampenes erklæring om ulovlig streik, og politiets brutale overgrep mot Norgas-arbeiderne er klare og konkrete bekreftelser på dette. Men rettssaken, og for den saks skyld også politi-angrepet, mot de streikende ga også den erfaring at klassestatens organer ikke er så farlige somborgerskapet gjerne vil ha oss til å tro – og at det på lengere sikt er folket som er de virkelig sterke.

AVVIS ALLE SPLITTELSESFORSØK

Gjennom enhetlig og organisert opptreden er arbeiderklassens styrke overfor borgerskapet enorm. Så lenge det var mulig prøvde borgerskapet å forby arbeiderorganisasjoner, men da organisasjonsretten var et tilkjempet faktum, slo kapitaleierne inn på samarbeidslinja. Det voldte heller ikke meget besvær å få pampene i LO inn på denne forræderiske linja, og resultatet av samarbeidet mellom LO og NAF har samtlige arbeidere fått føle på kroppen. LO-byråkratene er borgerskapets støtte-spillere i utplyndringa av arbeiderklassen, og følgelig forsøker også LO-byråkratene å splitte arbeiderne ved bl.a. å spille lønns-gruppe ut mot lønnsgruppe.

''KAKETEORIEN"

En raffinert utgave av den gamle splitt og hersk taktikken er den såkalte "kaketeorien", som i hovedtrekk går ut på følgende: Det finnes en bestemt sum av penger, lønns-summen, som står til disposisjon for samtligelønnsmottakere. Denne lønnssummen er på forhånd fastlåst og kan ikke økes, bare deles. I praksis fører da dette til følgende: Det er umulig for alle arbeidere å kreve en generell lønnsøkning. Jo større del av "kaka" en gruppe arbeidere kan karre til seg, jo mindre del av "kaka" blir det igjen tildeling mellom de andre. Derfor skal grupper av arbeidere som tilhører en såkalt høyt-lønnsgruppe vise "solidaritet", det vil si moderere sine krav for på den måten å hjelpe de lavtlønte. Denne bunnfalske myten om "solidarisk" lønnspolitikk har ofte bidratt til å splittearbeiderne. Vi må imidlertid være klar over at bare hard klassekamp kan bedre hele arbeider-klassens økonomiske stilling. Hvorfor? Rett og slett fordi det ikke finnes noen lønnskake som er fastlåst og som bare kan deles mellom arbeidsfolk. Den lønna som arbeidsfolk får, er bare en liten del av den verdi de har skapt gjennomsnitt arbeid. Den resterende del er profittensom kapitalisten tar, og det er profittene som "begrenser" lønnsøkninga. Derfor er det klart at lønnsandelen ikke er fastlåst – den kan økes. De eneste som rammes av økninga er kapitalistene som får redusert sin profitt.

KLASSESTATEN

Borgerskapet, som i det kapitalistiske samfunn eier produksjonsmidlene, er selvsagtinteressert i størst mulig profitt. Gjennom den private eiendom av produksjonsmidlene tvinges arbeiderklassen til å selge sin arbeidskraft til kapitaleierne, som på sin side kjemper for å holde prisen på arbeidskraften på et minimum for derved å oppnå størst mulig profitt. Det er derfor klart at borgerskapets interesser står i fullstendig motsetning til arbeiderklassens. Hvilke midler har så borgerskapet til å gjennomføre utplyndringen av arbeidsfolk? Deres viktigste undertrykkelsesredskap er staten. Staten er det apparat som den herskendeklasse benytter seg av for å befeste sin makt. Til dette apparat hører lovverket og domstolene, politi, militæret og det statlige propaganda-apparat ( eksempelvis radio og fjernsyn). Lovene i det kapitalistiske samfunnet verner om den private eiendomsrett til produksjonsmidlene, skaper alle de skaper alle mulige økonomiske særmuligheter forborgerskapet, og lesser byrdene på den arbeidendedel av befolkningen. Rettssaken og politiangrepet mot arbeiderne ved Norgas avslørte med all tydelighet løgnen om staten som en nøytral institusjon som står over klassene. Den kapitalistiske staten beskytterkapitaleiernes utplyndring av arbeiderklassen. Den er et undertrykkelsesredskap somborgerskapet og deres håndtlangere i LO bruker til å påtvinge arbeidsfolk de elendige lønnsoppgjøra som vi kjenner.

ARBEIDERKLASSENS VIKTIGSTE VÅPEN

Arbeiderklassen har som nevnt fått erfare at streikekampen er en effektiv metode mot økt økonomisk utbytting. Men streikekampenalene kan aldri stanse utbyttingens fortsatte eksistens, eller forkorte kapitalismens tidsalder. Arbeiderklassen har derfor behov foren ledelse som behersker alle former for kamp, og som kan lede arbeiderklassen fram til endelig seier over kapitalmakta. Gjennom streikekampen kan arbeiderne begrense kapitaleiernes profitt ved å tilkjempe seg høyere lønn. Arbeiderne kan også tilbakeviseenkelte rasjonaliseringsframstøt og lignende. Men vi kan aldri ødelegge kapitalistenes makt til å tilrane seg profitt av vårt skapende arbeid gjennom streikekampen. Det kan bare den sosialistiske revolusjon gjøre. Det vil si at arbeiderklassen kvitter seg med kapitalismens utbytting og undertrykkelse, og opp-retter sin egen stat – oppretter proletariatets diktatur der utbytting og undertrykkelse av flertallet er opphevd. Lede arbeiderklassen i kampen til den endelige seier over monopolkapitalen kan bare et kommunistiskparti gjøre. Det vil si et parti som bygger på marxismen-leninismen, Mao Tsetungs tenkning. Den tilspissede klassekampen har varslet nødvendigheten av et slikt parti, og arbeidsfolk – som selv har vist at de har tatt initiativet i kampen mot monopolkapitalens nye framstøt – vil også bidra til å reise arbeiderklassers eget kommunistiske parti. Det parti som er nødvendig i kampen for arbeiderklassens herredømme.

 

Ukategorisert

Kalheim mot Norgas-arbeiderne

I den siste fasen av Norgas-streiken var de streikende arbeiderne fullstendig avhengige av aktiv solidaritet fra arbeiderne i jernindustrien. Gasslagrene på de store bedriftene var i ferd med å tømmes, og en sympatistreik på disse bedriftene ville gitt bedriftseierne på Norgas en kraftig påminnelse om at Norgas-arbeiderne ikke sto alene i kampen. Stemningen på jernbedriftene var sterk for å gå til sympatiaksjoner, og flere steder ble slike aksjoner vedtatt. Men streiken på Norgas var over før arbeiderne andre steder kunne få vist sin aktive sympati. Hvordan kunne dette skje?

Fellestillitsmannen ved Aker-konsernet, Ragnar Kalheim, og noen andre tillitsmenn i jernindustrien, «tilbød» seg å samordne aksjonene til en felles protestmarsj mot NAF 22. april. Fullsatte klubbmøter gikk med på dette. Samtidig hadde Kalheim «tilbudt» Norgas-arbeiderne at «han og hele jern-industrien» skulle garantere at de fikk forhandle på grunnlag av streikekrava. Sammen med Kalheim skulle forhandlingsutvalget legge fram krava og garantien for NAF kvelden før sympatiaksjonen. Men da de kom til NAF's lokaler, fant de bare en gruppe LO-pamper med Odd Højdahl, Leif Andresen og Kalheim i spissen. Nå fikk pipen en annen lyd: Forhandlinger skulle de få, men først måtte de gå tilbake til arbeidet uten garanti for at streikekravet på 2 kroner tillegg i timen skulle være grunnlaget for forhandlingene. Kalheim truet med å trekke tilbake all støtte hvis forhandlingsutvalget holdt fast på slike «spissfindige» krav. Greide han ikke å stoppe alle de lovete aksjonene i jern-industrien, så skulle han i hvert fall klare å splitte fronten.

«Radikaleren» Kalheims opptreden her var grovt svik både mot Norgas-arbeiderne og ikke minst mot jernarbeiderne. Forhandlingsutvalget var nødt til å bøye seg for Kalheims press fordi de trengte en enhetlig streikefront med jernarbeiderne. Kalheim drev altså rein manipulasjon med jernarbeidernes solidaritet for å tvinge Norgas-arbeiderne tilbake til arbeidet uten garantier.(Sakset fra Klassekampen nr.5-1970.)

 

 

 


 

Ukategorisert

Rapport fra Rød Arbeiderfront 1. mai!

Avatar photo
Av

Redaksjonen

Redaksjonen består av: Ingrid Baltzersen (ansvarlig redaktør), Yngve Heiret og Daniel Vernegg (bokredaksjon), Anja Rolland (nettansvarlig), Erik Ness, Jokke Fjeldstad, Stian Bragtvedt, Kari Celius, Unni Kjærnes, Mathias Bismo, Per Medby, Peder Østring, Hannah Eline Ander, Emil Øversveen, Tore Linné Eriksen, og Tonje Lysfjord Sommerli

Rapport fra Rød Arbeiderfront 1. mai!

På grunnlag av det punktprogram til RØD ARBEIDERFRONT-demonstrasjoner 1. mai, som ble framlagt av gruppen rundt RØDE FANE, ble 1. mai i RØD ARBEIDERFRONTS's regi markert på en rekke steder i landet.

Det gikk Rød Arbeiderfront-tog i åtte byer 1. mai 1970: Bodø, Sandnessjøen, Trondheim, Ålesund, Bergen, Notodden, Tønsberg og Oslo. I tillegg ble det arrangert torgmøter i ytterligere fire byer: Svolvær, Moss, Kragerø og Drammen, samt innemøter på omlag ti steder. Over 8000 mennesker sluttet opp om disse arrangementene. Dessuten ble det holdt stands med salg av revolusjonær litteratur på en rekke steder.

Oppslutningen om RØD ARBEIDERFRONT

bekreftet riktigheten av punktforslagets innhold. Blant annet sluttet Norgas-arbeiderne enstemmig opp om RØD ARBEIDERFRONT, som de anså for å være det eneste riktige og brukbare ut fra deres kampsituasjon. Demonstrasjonstoget i Oslo samlet over 3000 deltakere, mens den revisjonistiske allianse mellom SF's og NKP's ledelse – som bl. a. marsjerte fram underparolene: Rasjonaliser kapitalismen – Vetorett mot arbeiderfiendtlige lønns- og arbeidsvilkår – Skån helsa for støy, luftforurensninger og umenneskeligtempo – samlet rundt 700 deltakere.

OSLO

«Komiteen for Rød Arbeiderfront1. mai» i Oslo besto av enkeltpersoner tilsluttet SF, NKP, SUF(m-l), Kampanjen Norge ut av NATO og Faglig Studentfront. I det forberedendearbeidet ble det trukket med progressive arbeidere; skoleelever, studenter og intellektuelle. Disse planla agitasjonen og diskuterte seg fram til egne paroler.

Tron Øgrim, medlem av sentralkomiteen i SUF(m-l), holdt hovedtalen på Fridtjof Nansens Plass. Ingvar Skobba fra Solidaritetskomiteen for Vietnam og klubbformann Kjell Hovden fra Norgas holdt anti-imperialistisk og faglig appell.

BERGEN

I Bergen gikk mellom 5–600 i Rød Arbeiderfronts demonstrasjonstog. Detv ar appeller på det etterfølgende torgmøtet ved Torstein Hjellum og en representant for Faglig Stuctentfront. Møtet samlet omlag 1000 tilhørere.

TRONDHEIM

Rød Arbeiderfront-demonstrasjonen i Trondheim samlet 300 deltakere.

Hovedtaler på torgmøtet, med om lag 600 tilhørere, var Wiggo Knutsen.

I Drammen startet 1. mai-forberedelsene seint. Massearbeidet var likevel bra da arbeidet kom i gang. Torgmøtet samlet omlag 250 tilhørere og hovedtaler var Pål Steigan.

Eva Berg, medlem av redaksjonskollektivet i tidsskriftet Røde Fane, var hovedtaler på torgmøtet i Kragerø. Møtet samlet 350 tilhørere. Til sammenlikning kan nevnes at SFU-formannen samlet 30 til SF's møte. Også Samorgs arrangement var atskillig mindre enn Rød Arbeiderfront.

I Tønsberg gikk 120 i tog, og hele 400 overvar torgmøtet der jernarbeider Øivind Halvorsen holdt talen. Møtet og toget ble utmerket avviklet, såvel politisk som teknisk. Arrangementet samlet folk også fra nabobyene Larvik, Horten og Sandefjord.

Komiteen i Notodden besto av ML-ere samt progressive fra SF og NKP og kom tidlig i gang med forberedelsene. 80 røde arbeidere og ungdommer gikk i tog med 23 transparenter med paroler fra 13-punktsprogrammet. Georg Vaagen holdt en god tale for 300 tilhørere. Folk samlet seg i grupper etter talen og diskuterte. Sosialdemokratene samlet 100 på sitt møte.

Moss hadde torgmøte med 200 frammøtte. Talen ble holdt av Kurt Wolfgramm sekretær i MalersvennenesForening i Oslo.

I Ålesund gikk 25 ungdommer i tog. På torget holdt Sigurd Allern tale, og tok utgangspunkt i at sjøl om toget var lite, representerte det utgangspunktet for enhet på et riktig grunnlag. Møtet samlet250 tilhørere.

I Sandnessjøen var det ikke gjort noe spesielt forarbeid, men ca. 40 gikk likevel i tog. Samorgs tog var en fiasko.

Bodø hadde det beste arrangementet i Nord-Norge. 200 mennesker toget gjennom gatene i byen, og torgmøtet med jernarbeider Victor Stein som taler samlet det dobbelte.

I Porsgrunn/Skien hindret sosialdemokratene Rød Arbeiderfront i å få plass til utemøte. Det ble arrangert innemøte i Folkets Hus med omlag 100 tilhørere. Ester Bergerud talte om partiet, og etterpå var det god diskusjon og en anti-imperialistisk resolusjon ble vedtatt.

Berge Furre samlet bare 50 til SF's møte, og i Samorgs tog gikk ca. 100 med tre plakater.

Svein Johnsen, formann i Solidaritetskomiteen for Vietnam, talte til 60 på innemøte i Kristiansand S. På Røros ble filmen fra Norgas-streiken vist for 30.

Det ble videre holdt innemøter i Fredrikstad, Hamar, Gjøvik, Lillehammer, Harstad og Tromsø.

Nesna kunne ikke arrangement avholdes. En del Rød Front-sympatisører reiste istedet ut til ei kystbygd med plakater om fiskernes problemer og solgte Klassekampen. De ble tatt vel imot, og da de dro, sto folk på land og vinka. Tilbake på Nesna gikk de i tog fra kaia til lærerskolen.

I Svolvær var det 50 tilhørere på et møte.

Ukategorisert

Solidaritet med de streikende Sauda-arbeiderne

Avatar photo
Av

Redaksjonen

Redaksjonen består av: Ingrid Baltzersen (ansvarlig redaktør), Yngve Heiret og Daniel Vernegg (bokredaksjon), Anja Rolland (nettansvarlig), Erik Ness, Jokke Fjeldstad, Stian Bragtvedt, Kari Celius, Unni Kjærnes, Mathias Bismo, Per Medby, Peder Østring, Hannah Eline Ander, Emil Øversveen, Tore Linné Eriksen, og Tonje Lysfjord Sommerli

Støtt Sauda-arbeidernes kamp mot amerikansk monopolkapital
Nei til LO-ledelsens streikebryteri
En seier for Sauda-arbeiderne – en seier for alle norske arbeidere

Reformist-ledelsen og streiken

Når revisjonistene opp gjennom tidene har angrepet Strasburger-konferansens resolusjon som «sekterisk», er det fordi den ganske riktig trekker skarpe skillelinjer overfor pampene i reformistisk ledete fagorganisasjoner og partier. Det revisjonistene unnlater å påpeke, er at det var reformistlederne selv som gjennom sitt forræderi mot arbeidernes streikekamper plasserte seg fullstendig på arbeidskjøpernes side. I partilitteraturen fra skogsarbeiderkonfliktene i begynnelsen av 30-årene ble de sosialdemokratiske lederne karakterisert som sosial-fascister. Det var ikke noe «lurt» og «taktisk» skjellsord, men betegnelsen ble brukt fordi den var dekkende for sossepampenes virkelige politikk. Revisjonistene preiker imidlertid enhet med klasseforræderne, hvilket er et resultat av deres manglende klassestandpunkt og besynderlige enhetsfronts-teorier.

Imidlertid, dagens erfaringer viser revolusjonens riktige analyse av pampenes rolle:

Nettopp når en streik pågår, gjelder det å tidoble energien for å avsløre de reformistiske fagforeningsbyråkrater, deres metoder for å undertrykke streiken, deres manøvrer, deres underhåndenintriger med borgerskapet og den borgerlige stat osv. Denne avsløringspolitikk må ikke bare skje gjennom partipressen, men også i særdeleshet gjennom streikeledelsene. For bare derved at streikeledelsene blir stillet i motsetning til fagforeningsapparatet som reformistene behersker, kan man gjennomføre en virkelig selvstendigledelse av de økonomiske kamper.

Dagens reformistledere har vist seg langt ifra å være bedre enn sine forgjengere. Ved å selge de fagorganisertes interesser til arbeidskjøperne for «arbeidsfred» og «produktivitet», går LO-ledelsen imot alle streiker. Mens Norgas-, Odda- og nå Sauda-arbeiderne kjempet tappert for sine rettferdige krav, har Kjemisk bare hatt ett å si til dem: «Gjenoppta arbeidet utenbetingelser!» Da Norgas-streiken så ut til å bli langvarig, fikk vi dessuten oppleve intrigemakerne i full utfoldelse. Furubotn-medløperen, Ragnar Kalheim, som etterhvert er blitt DNA's paradehest, intervenerte sammen med en del sammensvorne da streiken ble virkelig farlig, dvs. da de store jernbedriftene begynte å slippe opp for sveisegass. Ved å føre arbeidsgivernes politikk bedre enn de selv var i stand til, la de meget sterkt press på Norgas-arbeidernes streikeledelse for å få dem tilbake til arbeidet. Sauda-arbeidernes streikeledelse har trukket erfaringer fra dette og kjører bl. a. ut parolen «Vær på vakt mot manipulasjoner og splittelsesforsøk fra forbundsledelse og lokale pamper.»

For å motvirke reformistbyråkratenes streikebrytertaktikk, la Strasburger-konferansen opp følgende regler for å hindre at streikeledelsen undergraves:

1.Kampen mot kapitalens forbundsfeller må skjerpes, hvorunder arbeider-klassen foran utbruddet og særlig under konflikten må advares om at fienden finnes innenfor deres egne rekker.

2.Ved valget av lockout-utvalg, streikeledelser og andre kamporganer må alle personer som har med sosialdemokratiet og fagforeningsbyråkratiet å gjøre, vises tilbake som streikebrytere.

3.Man må bestrebe seg for at bare slike folk blir innvalgt i kampledelsene som allerede har bevist at de kjemper for arbeiderklassens sak.

Men trass i at en er klar over de farer som lurer med hensyn til reformistenes intrigemakeri mot streikebevegelsen, kan det hende at reformistene vinner flertall i streikeledelsen. I beste fall vil de da propagere for avblåsing av kampen, i verste fall vil de i samarbeid med arbeidskjøperne kjøre streiken fram til total kapitulasjon. Stilt overfor en slik situasjon gir resolusjonen følgende veiledning:

I ytterste fall kan og må den revolusjonære fløy tre ut av streikeledelsen, nemlig hvis flertallet ligger under for reformistenes innflytelse og arbeider foren avblåsing av streiken, mens massene i overveiende grad er rede til å kjøre kampen videre.

Som kjent var det det som skjedde i Kiruna. Dessverre var ikke de revolusjonære sterke nok til å få sin linje igjennom, men revolusjonære medlemmer av Kiruna-streikekomiteen førte en riktig linje da de åpent krevde at Rantatalo skulle ut av streikekomiteen, etter at han gikk åpent inn for å avblåse streiken uten at krava var oppfylt. Erfaringsmessig viser det seg nødvendig at deler av den opprinnelige streikeledelsen skiftes ut — ikke forutskiftingenes egen skyld — men for å rense ledelsen for eventuelle vaklende elementer, samt å trekke til seg de beste elementene som vokser fram i kampen.

De politiske paroler utvides under streiken

Den siste tids utvikling i streikebevegelsen har vist at det er nødvendig å utvide de politiske parolene under streiken. Ikke med allmenne paroler som ligger på sida av den konkrete situasjon de streikende står i, men på bakgrunn av de streikendes egne erfaringer. F. eks. var det riktig av streikeledelsen på Norgas å påpeke politiets og statsapparatets objektive rolle etter politiangrepet på streikevaktene og politiets åpenlyse beskyttelse av streikebrytere. Dette er viktige erfaringer som det er nødvendig å bibringe også flest mulig andre arbeidere. Riktig var også Sauda-arbeidernes opptrapping av propagandaen mot arbeidsretten, etter at EFP-ledelsen gikk bort fra den sedvanlige praksis med å trekke såkalt ulovlige streiker inn for arbeidsretten. Begge disse eksempler viste oss konkrete situasjoner hvor det var både riktig og nødvendig å trappe opp de politiske paroler i takt med arbeidernes egne erfaringer.

Kravet til konkret propaganda og agitasjon gjelder også marxist-leninistene i forbindelse med streikesituasjoner. De streikende vil vanligvis være meget mottakelige for marxist-leninistenes agitasjon og propaganda og betrakte den som retningsgivende, forutsatt at den er konkret og tar sitt utgangspunkt i den situasjon de streikende befinner seg i — i hendinger de selv opplever i kampen.

Solidaritet og forbindelser over landegrensene

Den allmenne sympati og solidaritet med og mellom streikende er vanligvis ikke nok. Kontakten mellom arbeiderne i forskjellige land må organiseres gjennom streikekomiteen og direkte kontakt kan ordnes gjennom delegasjonsbesøk osv. Særlig i bestemte situasjoner vil denne internasjonale solidaritet og sympati ha stor betydning, som f. eks. da Norgas-arbeidernes streik ble undergravet gjennom import av gass fra Sverige. 1 denne situasjonen kjørte Kommunistiska Förbundet, Marxist-leninisterna i Sverige ut ei riktig linje da de hadde flygebladsaksjoner på de aktuelle bedrifter og gjorde dem oppmerksomme på de norske kollegaers streik.

Den internasjonale kontakten kan også ha stor betydning når det direkte gjelder å utvide kampfeltet. En av de viktigste negative erfaringene fra LKAB-streiken i Sverige var at streikeledelsen dessverre unnlot å gjøre dette. I den aktuelle situasjon ville f. eks. en sympatiaksjon blant de norske LKAB-arbeiderne kunne gitt resultater når det gjaldt å presse ledelsen.

 

Ukategorisert

Strasburgertesene og streikekampen i dag

Av

Svein Johnsen

Den skjerpa økonomiske utsugninga av arbeidsfolk har igjen gjort streikevåpenet til et aktuelt redskap i lønnskampen. I skarp kamp mot LO-topper og forbundspamper har arbeidsfolk sjøl fått erfare sannheten i parolen «Det nytter å streike».

Imidlertid er den økonomiske kampens betingelser i dag vanskelige. Vi er bare i begynnelsen av perioden med skjerpete motsetninger mellom arbeid og kapital. Ennå har vi meget begrensete egne erfaringer fra bruken av streikevåpnet i lønnskampen. Dette har i en del situasjoner, bl. a. i Kiruna, gitt enkelte fordekte pamper lett spill, slik at de har kunnet spre sin kapitulasjonspropaganda ganske uhindret. Streikeledere på enkelte bedrifter har hatt god støtte i de såkalte «Strasburgertesene», eller «Strasburger-konferansens resolusjon i anledning spørsmålet om streiketaktikken i den nåværende periode».

Trass i avstanden i tid (konferansen i Strasburg trådte sammen i 1929), er dette dokumentet meget aktuelt og er fortsatt den beste enhetlige sammenfatning som er tilgjengelig i dag av erfaringer fra streiken i den økonomiske kamp i Europa. Særlig viktig er Strasburgerkonferansens resolusjon på grunn av de viktige politiske paralleller i de spørsmåla som den tok opp, og som vi i dag møter i streikebevegelsen. La oss nevne noen:

1.Strasburgerkonferansen kom sammen på en tid da verden befant seg i begynnelsen av den store økonomiske verdenskrisa i mellomkrigsåra. Da som nå forsøkte kapitaleierne å skyve krisas byrder over på arbeidsfolk.

2.Arbeidsfolk fant heller ikke den gang noen støtte i de sosialdemokratiskdominerte fagorganisasjonene. Regelen var at lønnskampen måtte foregå mot den faglige reformist-ledelsen.

3. På grunn av fagpampenes forræderi måtte arbeidsfolk for en stor del sjøl ta initiativet i lønnskampen gjennom såkalte «ville» eller «ulovlige» streiker.

Her i Norge har vi kunnet høste viktige erfaringer fra streikekamper på bl.a. bedriftene Norgas i Oslo, Zinkkompaniet i Odda, EFP i Sauda, og fra aksjonen på Oslo Sporveier og anti-moms-aksjonen. Ved siden av lønnsarbeiderne har studenter og elever ved andre høyere undervisningsanstalter høstet erfaringer fra sin streikeaksjon.

Allerede i 1. avsnitt påpeker Strasburgerkonferansens resolusjon (heretter bare kalt «resolusjonen») nødvendigheten av forberedelsen av massene til streikene.

Det agitatoriske og organisatoriske forarbeid må føres under parolene: 'Vent dere ingenting fra de reformistiske førere, de vil forråde dere', 'Ta saken i deres egne hender', 'Forbered dere til kamp ellers blir dere slått'. (s.6  «Strasburgerkonferansens resolusjon» utgitt av NKP 1929.)

Marxist-leninistene og andre progressive har i dag tatt fatt på denne oppgaven; å forberede massene på de kommende kamper i sin faglige propaganda. Den viktigste parolen i den forberedende periode har vært «Det nytter å streike!». Denne parolen er uten tvil riktig fordi store deler av arbeidsfolk fra tidligere har negative erfaringer fra streiker som av reformister bevisst er blitt ledet inn i nederlag. Dette forholdet er det viktig å være klar over.

Økonomisk streik/politisk streik

Resolusjonen påpeker at «I forbindelse med kapitalens konsentrasjon og borgerskapet og reformistenes tendens til å erstatte streikekampen med voldgiftsystemet (og tvungen lønnsnemd), får enhver streik politisk karakter.» (s. 28)

Denne «tendensen» er ytterligere blitt forsterket i løpet av åra etter den annen verdenskrig, og er stadig blitt bekreftet i den siste tida. Klassesamarbeidet har ført til at streikevåpenet i realiteten er blitt ulovlig ifølge de borgerlige lover. Derfor vil arbeiderne, alt før konflikten slår ut, ha LO-ledelsen, pressa, rettsapparatet og hele borgerstaten imot seg. Streiken vil, særlig hvis den ser ut til å gi resultater, som en nødvendighet også være retta mot systemet — kapitalismen. Alle disse forhold er det marxist-leninistenes plikt å forberede arbeiderne på gjennom sin agitasjon og propaganda.

De streikendes kamporgan

Resolusjonens anvisninger sammenfaller fullstendig med våre egne erfaringer i spørsmålet om streikens ledelse, at de streikende må velge sin egen ledelse som er så representativ for de streikende som mulig. På alle de bedrifter der det har vært streiker, har man holdt på dette prinsippet; å velge en uavhengig streikekomite som også eventuelt omfatter uorganiserte arbeidere, når dette kan sveise de streikende sammen om krava. I resolusjonen advares særlig mot «hemmelig diplomati» fra streikeledelsens side, som er i skarp motsetning til masselinja:

Streikeledelsen må forstå ikke et eneste øyeblikk å tape forbindelsene med massene, den må legge vekt på stadig å holde massene underrettet om hva den gjør, og sørge for å supplere sine medlemmer gjennom nye virkelystne og energiske personer, og i det hele på enhver måte drive sitt arbeid slik at enhver arbeider kan kontrollere det. .. Systemet med befalinger og hemmelig diplomati må drives ut av streikeledelsens praksis. Deres rolle og betydning kan bare vokse så fremt streikeledelsen står under massenes kontroll og tar stilling til alle viktige spørsmål i streikekampen sammen med dem.

Det synes som om streikeledelsen i Odda, Sauda og på Norgas har fulgt denne ekte masselinja i arbeidet.»

 

Å sammenfatte massenes meninger, gå ut til massene med dem igjen, holdefast ved dem og gjennomføre dem, for på den måten å utarbeide riktige ideer for ledelse — det er den grunnleggende metoden for ledelse.
Mao Tsetung
Ukategorisert

Revisjonistiske krampetrekninger

Avatar photo
Av

Redaksjonen

Redaksjonen består av: Ingrid Baltzersen (ansvarlig redaktør), Yngve Heiret og Daniel Vernegg (bokredaksjon), Anja Rolland (nettansvarlig), Erik Ness, Jokke Fjeldstad, Stian Bragtvedt, Kari Celius, Unni Kjærnes, Mathias Bismo, Per Medby, Peder Østring, Hannah Eline Ander, Emil Øversveen, Tore Linné Eriksen, og Tonje Lysfjord Sommerli

Ideologisk avdeling

Denne gang er vi i stand til å bringe et MEGET STERKT bidrag, skrevet av Frihetens medarbeider Gudmund Dahl. Utdraget som vi gjengir, er hentet fra artikkelen Revisjonistiske krampetrekninger Strategi for Vietnam-protest» (Friheten nr. 21/70.) og lyder som følger:

Vi må mobilisere sosialister og humanistisk innstilte borgerlige, husmødre, arbeidere, funksjonærer, religiøst interesserte og sportsinteresserte, politisk bevisste og politisk bevisstløse. Vi trenger en felles opinion helt ut til humanistisk innstilte høyrefolk: STOPP KRIGEN!

Inntil det har lykkes, må den klare politiseringen av krigens bakgrunn om nødvendighet vente. Iallfall må den komme i armen rekke. Men når det ene og i særklasse viktigste formålet med Vietnamprotesten har lykkes, kan vi for alvor begynne det kanskje noe møysommelige arbeidet med å fortelle folk om bakgrunnen for krigen. Da kan vi trekke linjene, sette sammen bitene i det politiske helhetsbildet. Da kan vi med et nytt sterkt kort på hånden begynne å mobilisere folk til kamp mot det verdensomspennende systemet imperialismen. Og vi kan belyse sammenhengen mellom den internasjonale situasjonen og vårt eget lands politikk. Først og fremst for å hindre et nytt Vietnam.

Så langt Gudmund Dahl. At forståelse av krigens bakgrunn, og en viss mulighet til å øyne det politiske enhetsbildet skulle være en nødvendighet for at folk tar opp kampen, er ifølge Dahls strategi fullstendig tullprat. Tvert imot, på sentimentalitetens grunnlag skal det bygges!

 

Avdeling for gode revisjonistuttalelser:

Det skjedde for en tid tilbake på et møte i Vestkantlaget i Oslo. Medlemmet Per Heggtveit brakte med seg en klubbavis som arbeiderne ved Ringnes bryggeri i Oslo hadde laget. I denne avisen var det også trykt opp en støtteerklæring til Norgas-arbeidernes streik, vedtatt av arbeiderne på Ringnes.

Støtteerklæringen hadde imidlertid ikke vært sendt ut til offentliggjørelse og selvsagt heller ikke oversendt Norgas-arbeiderne, fordi klubbstyret på Ringnes hadde nektet å skrive under erklæringen. Begrunnelsen var at støtteerklæringen inneholdt kraftige uttalelser mot LO-ledelsen – og dessuten var jo streiken dømt «ulovlig», både av LO og arbeidsretten.

Per Heggtveit er selv med i klubbstyret på Ringnes, og da det ble reagert på at han hadde vært med på et slikt forræderisk vedtak, hadde han ikke annet å si til sitt forsvar enn at vedtaket hadde vært enstemmig! Sannheten er at det var Per Heggtveit, som altså er en av partiets betrodde tillitsmenn – også flittig benyttet til å representere partiet utad, som hadde sørget for at klubbstyret ikke skrev under på støtteerklæringen. Konklusjonen en uvilkårlig må trekke når en kjenner Heggtveits gode forhold til partiets sentrale ledelse, er at Heggtveit i dette tilfelle i virkeligheten ga uttrykk forpartiledelsens «betenkeligheter» i forbindelse med støtte til Norgas-arbeidernes streik.

Det ble imidlertid en liten debatt rundt klubbavisen og støtteerklæringen på møtet i Vestkantlaget, og da er det at Georg Ovesen sier følgende: Nå må vi ikke la oss trekke etter nesa i massepsykosen rundt streiker, slik som Norgas-streiken. Vi må sette oss rolig ned og vurdere om slike halseløse tiltak egentlig vil tjene arbeiderklassen på lang sikt.

 

En må tilegne seg den marxistiske teorien og lære å anvende den, en må tilegne seg den nettopp for å anvende den.
Mao Tsetung

 

Ukategorisert

Pressemelding fra Solidaritetskomiteen for Vietnam

Av

Landsstyret i Solidaritetskomiteen for Vietnam|Landsstyret i Solidaritetskomiteen for Vietnam

Pressemelding

Solidaritetskomiteen for Vietnam
Boks 558, Sentrum, Oslo 1
Anti-imperialister

Torsdag 14. mai arrangerte Sol. kom en demonstrasjon i Oslo mot USA's invasjon av Kambodsja. Denne demonstrasjonen samlet ca. 2000 deltakere, til tross for den knappe forberedelsestiden (2 1/2d) og ble en manifestasjon av Sol. kom's styrke. På samme tid ble den et slag i ansiktet på lederne av de grupperinger som kastet ut Sol. kom. under drøftingene om en enhetlig Kambodsjademonstrasjon.

Bakgrunnen for hendingene er som følger:

Omkring 8. mai kom det i stand drøftinger mellom ulike organisasjoner omen enhetlig Kambodsjademonstrasjon. Disse organisasjonene var AUF, SF,SFU, «Vietnambevegelsen» og Sol. kom. Meningen var også å få med fagforeninger. Det politiske grunnlaget ble diskutert og Sol. kom. hevdet det var riktig å ha med parolen NATO ut av Norge som en av hovedparolene.

Misnøyen med Norges alliansepolitikk har blitt skjerpet etter USA's invasjon i Kambodsja, og Sol. kom. mente det var riktig å kjøre ut en linje som kunne bidra til å høyne folks politiske nivå. Det var ellers enighet om å ha hovedparoler som gikk på støtte til FNL, USA ut av Kambodsja og bekjempelse av USA-imperialismen.

På neste møte, der også representanter for NKP, KU, A-stud. og SUF(m-1) møtte, trakk Sol. kom. kravet om å ha med NATO-parolen som en av hovedparolene, men mente fortsatt at parolen måtte være med i toget.

Sol. kom. foreslo videre full tiltredelsesrett, dvs. at de ulike organisasjoner som sluttet opp om arrangementet kunne stille med sine egne paroler innenfor anti-imperialisitisk ramme. Dette forslaget møtte ingen respons, istedet foreslo A-stud's representant (Leiv Ellingsen) at Sol. korn. kunne få en egen avdeling i toget med egne paroler.

Det tredje møtet (mand. 11/5) var utvidet med Jern og Metall, avd. 1, Patriotisk Front og Unge Venstre. Følgende organisasjoner var ikke innbudt: Kampanjen Norge ut av NATO, Faglig Studentfront, ML-gruppene, Fredskontoret m. fl. På spørsmål om hvorfor disse ikke var invitert var svaret: Vi har glemt det! På dette møtet støttet Sol. korn. opp om A-stud's tidligere forslag, idet følgende forslag til organisering ble framlagt:

1.Toget organiseres i tre avdelinger. En av avdelingene er en generell avdeling med paroler på det politiske grunnlaget som alle var enige om (støtte til FNL, USA ut av Kambodsja, Bekjemp USA-imperialismen). En annen avdeling gis «Vietnambevegelsen» (VB) med VB's paroler for løsning av Vietnamspørsmålet. – En tredje avdeling gis Sol. kom med Sol. kom's paroler for løsning av Vietnamspørsmålet. Sol. kom. ville ha med paroler mot kollektivt sikkerhetssystem i Sørøst-Asia og med støtte til de fengslete ungdommene som sitter i varetekt med brev og besøksforbud, mistenkt for å ha kastet stein på den amerikanske ambassaden.

2.Dette opplegget gjøres helt klart for folk i propagandaen på forhånd. Sol. kom' begrunnelse var: Hvis man organiserte toget på denne måten, slapp man å lage «minste felles multiplum». Denne ordningen ville kunne samle mye folk, og ingen behøvde gå under paroler de ikke kunne gå god for. Ordningen ville på en enkel måte skape enhet. Ingen organisasjon ville kunnepresse andre ut av arrangementet eller diktere hvilke paroler andre organisasjoner skulle gå under.

Dette forslaget ble møtt med hån. Ingen var villig til å diskutere det alvorlig. Lederne for de andre grupperingene utenom Sol. kom. og SUF(m-1) var tydelig blitt enige på forhånd og stilte Sol.kom. og SUF(m-1) overfor følgende ultimatum: Enten måtte Sol. korn. gå med på bare å få med en parole der det skulle stå: Sol. kom. krever NATO ut av Norge, eller Sol. kom. måtte gå. Noen diskusjon ville ikke representantene for de andre organisasjonene ha. En begrunnelse for hvorfor de ikke kunne gå med på forslaget om et tog i sesjoner, kunne de imidlertid ikke gi. Talerlista ble kuttet, og A. Kokkvold fra «Vietnambevegelsen» sa så etter en rask rundspørring: «De som er enige med meg her får sitte, de andre får gå.»

Sol. kom. og SUF(m-1) ble i realiteten kastet ut.

Sol. kom. bestemte seg etter dette råtne utspillet å arrangere en Kambodsja-demonstrasjon torsdag 14/5. Følgende organisasjoner tiltrådte: Faglig Studentfront, Kampanjen Norge ut av NATO, Rød Front i DNS, redaksjonskollektivet i Røde Fane, Oslo/Akershus SUF(M-1), ML-gruppene i 0/A, Aksjon for militærnekting 1970, Fredskontoret i Oslo.

På 2 1/2 dag klarte Sol. kom. å samle ca. 2000 mennesker til tross for hets fra «Vietnambevegelsens» Kokkvold i Dagbladet om ren SUF-demonstrajon.

Mangelen på kommentarer i mesteparten av pressa etterpå, og den fordreide reportasjen i Arbeiderbladet, er ytterligere holdepunkter for at demonstrasjonen var vellykket.

Når «Vietnambevegelsen», støttet av ledende folk i AP, NKP og SF, skal arrangere sin «mønstring» på bakgrunn av hva som har stått i pressa håper vi at de informasjoner vi her har framlagt, blir brakt videre til så mange anti-imperialister og venner av det vietnamesiske folket som mulig, slik at folk sjøl kan vurdere hvem det er som går mot å skape enhet i Vietnamarbeidet.

Påskrift 27/5:VB's «mønstring» samlet 700–800 mennesker den 21/5.

Landsstyret i Solidaritetskomiteen for Vietnam

Ukategorisert

Kunstneren, revisjonisten og de «tause» arbeiderne

Av

Sven Berg|Sven Berg

Den 4. mai ble USA-ambassaden igjen steinet. Kort tid etter arrangerte Solidaritetskomiteen for Vietnam en demonstrasjon som samlet omlag 2000, og hvor det ble båret paroler og ropt slagord mot såvel USA i Vietnam som NATO i Norge. En ukes tid etter det igjen gikk det nok en demonstrasjon utover Drammensveien, med korps av drilljenter i spissen og til fengende rockerytmer. Den talte ca. 800, og Vietnambevegelsen i Norge sto som hovedarrangør.

Både steinkastingen og de to etterfølgende demonstrasjonene var tydelig utløst av og rettet mot USA's utvidete krigføring i Indo-Kina. De to første kunne dessuten oppfattes som demonstrasjoner mot USA-imperialismen generelt.

Blant de mange aviskommentarene etterpå er det særlig to det kan være av interesse å se litt nærmere på; Reidar T. Larsens og Johan Borgens, begge i Dagbladet for henholdsvis 25. og 30. mai – fordi begge på hver sin måte representerer det som av mange uten synderlig ironi blir betegnet som «venstrekreftene» innen norsk opinion, og fordi begge kjører fram meninger som nok vil bli mer og mer gjentatt i tida framover.

RTL beklager seg i sin faste tildelte kommentarspalte over at den siste demonstrasjonen, som var tiltrådt og støttet av så mange gode krefter (bl.a. Oslo Faglige Samorganisasjon, NKP, AUF, Unge Venstre, SF, Dagbladet, Arbeiderbladet, Friheten og Orientering), og hadde paroler som i følge sitt innhold ikke skulle støte noen motstander av USA's krigføring i Indo-Kina bort, så langt fra samlet den ventende tilslutning – og så godt som ingen arbeidere. Årsaken til dette er at arbeiderklassen har sviktet sine tradisjoner, konkluderer RTL — og denne «sløve passiviteten» og «manglende aksjonsbevisstheten» gjelder ikke bare for USA's undertrykkelseskrig, men også for en rekke andre forhold som «forteller at arbeiderne har begynt å bli tilskuere i samfunnet. «Streiken i Kiruna var et unntak fra denne regelen, og endrer ikke dette det aller minste. Hovedskylden for dette har Arbeiderpartiet, men den splittede venstrefløyen innen arbeiderbevegelsen og «overspent preik» fra studentkretser må også ta sin del av ansvaret.

Johan Borgen vil ikke hakke på arbeiderne, heller ikke på Arbeiderpartiet. Det er hovedsakelig «andre gruppers uvettige atferd» som gjør at arbeiderne avstår fra å demonstrere. «Det var ikke arbeidere som sto for eller bak ruteknusingen i den amerikanske ambassade. Det var studenter . . .» Og «en eneste 'demonstrasjon' av det slaget er nok til å øve varig skadevirkning på sunn venstre-radikalisme her i landet.» Etter Borgens mening bør kampen mot USA-imperialismen ikke resultere i angrep på glass, treverk eller andre døde ting, heller ikke på mennesker. «Vi har iallfall en viss ytringsfrihet her til lands, hva man så sier.»

— — —

Reidar T. Larsen og Johan Borgen representerer begge den ene siden i det en med forbehold kan kalle «solidaritetsbevegelsen for Vietnam», den siden som hevder at «uvedkommende» politiske vurderinger ikke må trekkes inn i solidaritetsarbeidet; det skader saken. Begge hevder å være motstandere av undertrykkelseskrigen, begge hevder å være anti-imperialister, begge hevder å være for såvel det vietnamesiske som alle andre folks rett til frihet og selvstendighet.

I praksis er de det motsatte.

Begge vil så gjerne protestere mot urett og undertrykkelse, og begge vil så gjerne få slått uomtvistelig fast at de så gjerne protesterer. Men protestene og eventuelt demonstrasjonene skal foregå i en tilforlatelig form, uten ytringer eller handlinger som kan vekke for meget anstøt hos den erklærte motparten(det kan skremme bort folk) – dvs. uten ytringer eller handlinger som virkelig er med på å avdekke motsetningene, og dermed skape forståelse for den lange og vanskelige men nødvendige kampen som forestår.

I praksis er dette å si til imperialistene: Se – vi er svorne motstandere av dere, men vi må bekjempe dere med midler som ikke kommer i konflikt med deres samfunnsorden.

I praksis er det å klamre seg til den uforpliktende liberale holdningen: Det er en gal, gal verden — det er bare ikke stort vi kan gjøre ved det. Men vi skal da iallfall ha sagt fra at vi er imot.

I praksis er det å erklære kampen på forhånd tapt.

Og på det grunnlaget samles ikke folk, med den holdningen reises ikke kampen.

RTL og Johan Borgen har, ut fra sine forskjellige forutsetninger og innen sine spesielle områder, gjort sitt til for å befeste denne holdningen. Johan Borgen har titt og ofte bekjentgjort sin tvil angående morgendagen, småhumret over folkegassmasken og dumheten i reklamen og i Pentagon, sparket det altfor åpenlyst reaksjonære borgerskap lett på skarpleggen – alt med upåklagelig sans for stil og form, og alt sammen ganske ufarlig for så vel borgerskapet som imperialismen.

Derfor mener han at «vi har iallfall en viss grad av ytringsfrihet … »

RTL har ikke en gang maktet å sparke borgerskapet på skarpleggen. Hans forskjellige utfall har for borgerskapet vært like ufarlige som Borgens, bare mindre irriterende. For arbeidsfolk har de vært like uinteressante og virkelighetsfjerne som Borgens.

Begge er de så helt i pakt med den form for «internasjonal samhørighet» som så lenge har vært forsøkt framelsket: som i sitt vesen er sentimental og defaitistisk, som er basert på angst og fortvilelse over stadig minkende matvareressurser, befolkningseksplosjon, stadige krigstrusler, over at klokka for lengst er blitt fem på tolv — kort sagt på angsten over å være i samme båt og fortvilelsen over at ingen vei synes ut av uføret.

Og folk har ikke hørt på dem, har ikke sluttet opp om deres synsmåter.

Så føler begge seg frastøtt og rystet når den revolusjonære arbeiderbevegelsen går til aksjon og stiller opp paroler som viser USA-imperialismens sammenheng med de verdier de to i bunn og grunn representerer: det borgerlige samfunn – når konsekvensen av anti-imperialistisk stillingtakenfører til handlinger som nødvendigvis må komme i strid med den etablerte stil og form, men som også nødvendigvis vil mobilisere den riktignok ennå bare passive opinionen mot kapitalmakt og imperialisme, på et grunnlag som er reelt for folk flest.

— — —

Arbeiderne er passive og borgerliggjorte, og ekstremistiske gruppers atferd vil forsterke passiviteten og borgerligheten, vil vekke avsky også for «sunnvenstre-radikalisme» – det er påstander vi i tida framover nok vil få høre mer av.

Det er bare ikke der skoen trykker. Når flere og flere arbeidere etter hvert blir aktive, fyller opp i demonstrasjonene og tar sakene i sine egne hender, vil folkevenner som RTL og Johan Borgen fremdeles være misnøyde og bebreidende. Så lenge som mulig vil de snakke om en «rabulistisk minoritet», uten øye for og kontakt med virkeligheten, om en håndfull uansvarlige ekstremister som bare skader en samlende bevegelses frammarsj. Osv.

Det de egentlig er bekymret over, det de egentlig bebreider og forsøker å hakke på, er selve samfunnsutviklingen, utslagene av skjerpet klassekamp – kort sagt den samme virkeligheten de så sterkt understreker nødvendigheten av å ha kontakt med, men som stadig mer kommer i motsetning til det dere presenterer. Det er denne virkeligheten som har gjort at RTL ikke lengre kan snakke om fredelig overgang til sosialismen uten å vekke latter, og at Johan Borgen ikke lengre kan høste samme applaus ved å beklage seg over at «ord er ikke lengre i skuddet; det er bare skudd.»

Som et av sine argumenter for å få sin framstilling til å rime, hevder RTL at Kiruna var et unntak fra regelen, som er at arbeidernes passivitet både faglig og politisk er framtredende.

Det er riktig at arbeidsfolk ikke har fylt noe særlig opp i demonstrasjoner mot USA-imperialismen, NATO, Hellas osv. – til tross for at antipatien mot USA blir stadig sterkere på stadig bredere basis. Men årsaken til dette er neppe at det hersker slik «snever selvopptatthet» rundt om på arbeidsplassene, heller ikke at arbeiderne er skremt; at de rett og slett ikke tør gi saken sin tilslutning fordi andre også gjør det, med sterke paroler og steinkasting.

Årsaken er heller at mobiliseringsgrunnlaget for tidligere demonstrasjoner – de som etter RTL's mening samlet så stor tilslutning og hadde så stor betydning – etter hvert har brakt selve demonstrasjonsvåpenet i miskreditt hos folk flest, har forledet mange til å mene at det ikke nytter, at det ikke fører til noe.

Det er etter hvert også blitt en del «unntak» etter Kiruna, selv om RTL hopper utenom dem for å få det hele til å stemme overens med sitt bilde av virkeligheten.

For framtida vil slike «unntak» mer og mer bli regelen. Da vil også solidaritetsaksjoner med frigjøringsbevegelser såvel som kampen mot utenlandsk dominans bli satt inn i sin rette sammenheng – ved at den blir en tydelig del av klassekampen i Norge. Å mobilisere solidariteten, å samle til demonstrasjoner, å reise kamp mot urett og undertrykkelse uten å sette dette i sammenheng med norske kampspørsmål, er å tilsløre saken og lar seg ikke gjøre.

Det er det RTL og Johan Borgen forsøker. Begge bekjemper det samme: den framvoksende, handlekraftige, revolusjonære arbeiderbevegelsen; begge støtter opp om tvilen, håpløsheten, passiviteten, og underbygger dermed forestillingen om at ingen vei synes ut av uføret – alt sammen borgerlige garantier og støttepunkter for reaksjonær aktivitet.

Ukategorisert

Eksklusjon av Østkantlaget

Avatar photo
Av

Redaksjonen

Redaksjonen består av: Ingrid Baltzersen (ansvarlig redaktør), Yngve Heiret og Daniel Vernegg (bokredaksjon), Anja Rolland (nettansvarlig), Erik Ness, Jokke Fjeldstad, Stian Bragtvedt, Kari Celius, Unni Kjærnes, Mathias Bismo, Per Medby, Peder Østring, Hannah Eline Ander, Emil Øversveen, Tore Linné Eriksen, og Tonje Lysfjord Sommerli

Eksklusjon av Østkantlaget

Østkantlaget i Oslo har i en årrekke ført en tapper og konsekvent kamp mot den tiltakende revisjonistiske utartinga i NKP's ledelse. For denne kampen har laget vunnet anerkjennelse og respekt blant mange kamerater i partiet, mens revisjonistene har ført en forbitret kamp mot laget. Nå ser det ut som om revisjonistledelsen holder på å vise sitt sanne ansikt: Etter at det store flertall av lagets medlemmer har sluttet opp om en konsekvent revolusjonær linje, og etter at alle splittelsesforsøk resolutt er blitt slått tilbake, har medlemmene mottatt en «avbiktserklæring» med to spørsmål som distriktsstyret krever svar på. Spørsmålene er om lagets medlemmer vil trekke sin støtte til RØDE FANE tilbake, og om de er villige til å underordne seg revisjonistledelsens forvrengte form for demokratisk sentralisme.

Det kollektive svaret, som ble undertegnet av det store flertallet av Østkantlagets medlemmer, vil neppe overraske noen. Det tar på det mest bestemte avstand fra distriktsledelsens suverene forakt for den demokratiske sentralisme, og påpeker hvordan det er partiledelsen som bryter partiets lover. Samtidig understreker lagets medlemmer sin støtte til RØDE FANE og den konsekvente marxist-leninistiske linje som tidsskriftet fører.

Nå ligger da avgjørelsen hos revisjonistledelsen. Føler den seg sterk nok til å gjøre det den virkelig ønsker, kvitte seg med Østkantlagets konsekvente revolusjonære medlemmer? Eller vil presset fra det store flertall av medlemmene forhindre at RTL-klikken kjører partiet ut i det politiske sumpland: sosialdemokratiet.

Ukategorisert

Politisk plattform for marxist-leninistisk front i NKP. Bilag til Røde Fane nr. 4/70

Av

Marxist-leninistisk front i NKP|Marxist-leninistisk front i NKP

DET KOMMUNISTISKE PARTIS GRUNNLAG

Det kommunistiske parti er proletariatets politiske parti. Det bygger på marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning. Marxismen er det teoretiske grunnlaget for den vitenskapelige sosialismen, utformet av Marx og Engels. Marxismen lærer oss lovene for samfunnets utvikling, fra det første primitive fellessamfunn til slavesamfunnet, fra slavesamfunnet til føydalsamfunnet, fra føydalsamfunnet til kapitalismen, og fra kapitalismen til sosialismen som går over i kommunismen — det klasseløse samfunn.

Marxismen påviser klassekampen som drivkraften i utviklingen av samfunnet, arbeiderklassens historiske rolle og oppgave, og den påviser kapitalismens utbyttingssystem.

Leninismen er marxismen i imperialismens og den proletariske revolusjons tidsalder. Lenin videreutviklet læren om statens klassekarakter, om staten som maktapparat i den herskende klasses hender. Han påviste nødvendigheten av og utformet læren om proletariatets revolusjonære parti.

Stalin forsvarte og utviklet marxismen-leninismen under den første, vanskelige periode av sosialismens oppbygging i Sovjetunionen. Under disse harde vilkår utviklet Stalin teorien om sosialismens oppbygging i et enkeltland.

Mao Tsetung har utviklet marxismen-leninismen i perioden med de undertrykte folks kamp for nasjonal og sosial frigjøring. Hans lære om folkekrigen har universell gyldighet. Mao Tsetung har konkret, gjennom kulturrevolusjonen i Kina, påvist klassekampens former under den sosialistiske epoke, og med genial vitenskapelig innsikt vist hvordan kampen mot klassefienden må føres i denne epoke for å styrke proletariatets diktatur og sikre overgangen til det klasseløse, kommunistiske samfunn. Mao Tsetungs tenkning er marxismen- leninismen i vår tid.

I dag går hovedmotsigelsen i verden mellom de undertrykte folk på den ene siden og imperialismen og sosialimperialismen på den andre. Proletariatets strategiske hovedfiende i vårt land er monopolkapitalismen, den taktiske hovedfiende er revisjonismen. Revisjonismen fornekter den proletariske revolusjon og avvæpner arbeiderklassen ideologisk ved å spre illusjoner om en fredelig, parlamentarisk vei til sosialismen.

For at arbeiderklassen skal vinne seier er det også en forutsetning at borgerskapets redskap, sosialdemokratiet, endelig og for godt fravristes sitt grep over arbeiderbevegelsens organisasjoner.

Motsigelsene i dagens verden

De grunnleggende motsigelser i dagens verden er, slik en av vår tids store marxist-leninister, Lin Piao, har formulert det:

Motsigelsen mellom de undertrykte nasjonene på den ene siden og imperialismen og sosialimperialismen på den andre, motsigelsen mellom proletariatet og borgerskapet i de kapitalistiske og de revisjonistiske land, motsigelsen mellom de imperialistiske og sosialimperialistiske og mellom de imperialistiske land innbyrdes, og motsigelsen mellom de sosialistiske land på den ene siden og imperialismen og sosialimperialismen på den andre.

 

I dag går den viktigste motsigelsen mellom de undertrykte nasjoners folk på den ene siden og imperialismen — som er kapitalismen i sin mest utviklede og døende periode — og sosialimperialismen, som er sosialisme i ord og imperialisme i handling, på den andre siden. Imperialistene med sin undertrykkelse og aggresjon, utgjør i dag hovedsiden i denne motsigelsen.

Imidlertid stilles imperialismen, med USA-lederne og dagens «sovjetledere» i spissen, overfor økte vanskeligheter både ute og hjemme. Den såkalte Bresjnev-doktrinen avslører fullt ut dagens «sovjetledere»s imperialistiske målsetting. På dette grunnlag står de i dag side om side med verdens folks fiende nummer en – USA-imperialismen. Den forbryterske krigen i Sørøst-Asia og okkupasjonen av Tsjekkoslovakia er klare eksempler på den forråtnelse som imperialismen og sosialimperialismen befinner seg i.

Men nettopp i dag ser vi hvordan det arbeidende folk verden over øker sin kampaktivitet mot undertrykkelse, og på den måten bidrar de – etter hvert som klassekampen skjerpes — til å framskynde dagen for såvel imperialismens som sosialimperialismens endelige nederlag.

Forholdet mellom lederne i USA og dagens «sovjetledere» består i så vel samarbeid som kamp dem imellom. For å beholde sine posisjoner tvinges de til samarbeid med henblikk på en nykolonial oppdeling av verden i «innflytelses-sfærer». På den annen side bekjemper de hverandre i den hensikt selv å bli den dominerende. Under presset fra verdens folk blir imidlertid enheten mellom dem mest framtredende, hvilket bl. a. har resultert i planer om «kollektive sikkerhetssystemer» i Europa og Asia, for i fellesskap å stå imot folkenes økende anti-imperialistiske kamp. De nye lederne i Kreml har ført Sovjetunionen bort fra den sosialistiske oppbyggingens vei, som blestaket opp av Lenin og videreført under Stalin. Ut fra den modernerevisjonismen går nå de nye lederne til innføring av et kapitalistiskutbyttingssystem av en ny type, som skal tjene som basis for det «nye» borgerskapets diktatur over det arbeidende folk i Sovjet-unionen og Øst-Europa. Dette har igjen skjerpet klassemotsetningene i Sovjetunionen. Det sovjetiske folket, med sine ærerike revolusjonære tradisjoner under bolsjevikenes ledelse, vil nødvendigvis komme til å reise seg til kamp mot denne reaksjonære utviklingen. Det er alle kommunisters plikt å ha tiltro til og understøtte sovjetfolkets kamp for sosialismen.

«Sovjetlederne» er dessuten kommet i et antagonistisk forhold til de sosialistiske land, først og fremst til Kina og Albania. Dette har nødvendigvis ført til en stadig mer aggresiv politikk som har nådd sine foreløpige høydepunkter i væpnet aggresjon og pågående krigsforberedelser mot Folkets Kina.

Med marxismen-leninismen, Mao Tsetungs tenkning som veiviser, marsjerer kommunistene framover i sluttet lag med verdens folk. For hver dag avslører imperialismen og sosialimperialismen sine rovgriske og aggresive trekk.

Arbeiderklassen herdes stadig i kamp mot kapitalistisk utbytting og undertrykkelse. Sosialismens krefter vokser i omfang og styrke og vil bli imperialismen og sosialimperialismen fullstendig overlegen.

De grunnleggende motsigelser i det norske samfunn

Hovedmotsigelsen i det norske samfunn av i dag går mellom det arbeidende folk og monopolkapitalen.

For de breie lag av folket, arbeidere og funksjonærer, fiskere, småbrukere, studenter, og intellektuelle, er monopolkapitalen hovedfienden. Denne motsigelsen mellom folket og monopolkapitalen gir seg uttrykk i klasse kampen, som er selve drivkraften i samfunnsutviklingen. Gjennom sitt herredømme over statsapparatet organiserer monopolkapitalistklassen utbyttingen av arbeiderklassen, og styrker sin egen maktposisjon. På dette vis kan monopolkapitalen, utenom sin økonomiske makt og sitt ideologiske hegemoni, støtte seg på den væpnede makt – politi og militær – som gjennom NATO er koordinert med USA-imperialismen. Dette system har som sitt viktigste formål å beskytte kapitalistene mot arbeiderklassens framstøt for å overta eiendomsretten til produksjonsmidlene.

En eventuell sammensmelting av NATO og Warszawapakten til et «all-europeisk sikkerhetssystem» vil, også for Norges vedkommende, være et tiltak som fremmer ytterligere styrking av storborgerskapets og monopolkapitalens stilling. Den samme hensikt ligger bak arbeidet for tilslutning til monopolforbund som EEC og NORDØK.

Parlamentarismen er den form monopolkapitalens diktatur har i dagens Norge. Men parlamentarismens formelle kjennetegn – de borgerlig demokratiske rettighetene – eksisterer bare så lenge monopolkapitalen kan utøve sitt diktatur med fredelige midler.

Etterhvert som krisen i kapitalismen skjerpes, og klassekampen dermed fåren mer åpen form, gjør to tendenser seg gjeldende:

Monopolkapitalen forsøker å velte økte økonomiske byrder over på det arbeidende folk i form av stigende skatter, høyere levekostnader, «nye» lønnssystemer, tidsstudier og rasjonalisering. Dernest nytter monopolkapitalen sitt politiske hegemoni og makten over sitt statsapparat til i stigende grad å smelte de store organisasjoner (også LO) sammen med staten til en korporativ struktur som ytterligere konsentrerer makten i hendene på den herskende klasse, storborgerskapet.

Folkevalgte organers innflytelse avvikles etterhvert, og økonomien militariserer. Staten får klarere fascistiske trekk, ettersom den uthuler de demokratiske rettigheter som folket har tilkjempet seg. Det arbeidende folk utsettes for økt utbytting, og – hvis kapitalistene føler sine interesser truet for alvor – for direkte voldelig undertrykkelse.

Mot denne reaksjonære utviklingen vil folket reise seg til kamp. Men monopolkapitalens diktatur kan bare brytes når arbeiderklassen, i forbund med alle progressive lag av folket, organiserer kampen i samsvar med sin grunnleggende politiske interesse, sosialismen — slik at den munner ut i en voldelig revolusjonær omveltning som knuser borgerskapets statsapparat og makt. Målsettingen for den sosialistiske revolusjon vil være å oppheve den private eiendomsrett til produksjonsmidlene, slik at folket selv overta disse som samfunnsmessig eie.

Derfor må arbeiderklassen opprette sin egen statsmakt – proletariatets revolusjonære diktatur – det vil si demokrati for arbeidsfolket og diktatur over borgerskapet i alle dets uttrykksformer.

Bare en slik arbeidermakt – som konsekvent vil nedkjempe alle former for borgerskapets makt og kultur, som har tjent det gamle folkefiendtlige utbyttersystem — kan befeste sosialismen og legge grunnen for en ny kultur og virkelig frihet for folket: det klasseløse kommunistiske samfunn — i samarbeid med hele verdens frigjorte folk.

For å oppnå dette må proletariatet i Norge avsløre og bekjempe borgerskapets agenter i arbeiderbevegelsen: opportunister, sosialdemokrater og de moderne revisjonister, og skape en virkelig revolusjonær ledelse for sin kamp. En slik utvikling er nå i sin begynnelse. Etterhvert som klassekampen skjerpes avsløres DNA's og revisjonistbyråkratenes klassesamarbeid av arbeiderne. Det kvasiradikale SF er allerede avfeid, og den skjerpede kampen mot revisjonistledelsen i NKP vinner økt oppslutning – mens SUF(m-l) og de marxist-leninistiske arbeids- og studiegrupper er i framgang.

Under ledelse av et kommunistisk parti vil arbeiderklassen styrke sin posisjon, og grunnen legges for sosialismens seier i Norge.

Kampen for det kommunistiske parti

Klassekampens allmenne erfaringer, slik de er sammenfattet i marxismen-leninismen, Mao Tsetungs tenkning, påviser nødvendigheten av arbeiderklassens kommunistiske parti. Partiet er en forutsetning for en seierrik kamp, både mot monopolkapitalen og imperialismen, og i gjennomføringen av den sosialistiske revolusjon og utviklingen av proletariatets diktatur fram mot kommunismen. Som representant for arbeiderklassens mest fram skredne elementer, organisert etter den demokratiske sentralismens prinsipper, skal det kommunistiske parti lede og samordne det arbeidende folks kamp. Den norske arbeiderklasse har i dag ikke noe enhetlig kommunistisk parti. I Norges Kommunistiske Parti, med en ærerik fortid fra de store klassekampene i mellomkrigsårene, og i kampen mot nazi-okkupantene, har det i alle etterkrigsår foregått en kamp mellom to hovedlinjer: en ærlig revolusjonærlinje, og forskjellige utgaver av en i hovedsak opportunistisk og borgerlig-demokratisk linje.

Allerede under krigen slo den revisjonistiske Furubotn-klikken, under sterk motstand fra de aktive kommunistiske motstandsgrupper, inn på en kapitulasjonslinje overfor det nasjonale borgerskap. Den støttet opp om en nasjonalistisk klassesamarbeidspolitikk etter krigen, en politikk som bidro til monopolkapitalens fullstendige konsolidering, samtidig som den norske økonomi ble underlagt USAs strategi for imperialistisk ekspansjon gjennom Marshallplanen.

Oppgjøret med Furubotn-klikken, som ble utløst i 1949 ved partiets tilbakegang, kunne gjennomføres fordi det i medlemsmassen var motstand mot Furubotns borgerlig-nasjonalistiske linje. Men oppgjøret ble ufullstendig fordi den studievirksomhet som hadde vært drevet under og etter krigen, vesentlig var basert på materiale som førte medlemmene bort fra den marxist-leninistiske linje. Medlemsmassens politiske underbygging var derfor ikke sterk nok til at de kunne ta oppgjøret i sine egne hender, og føre det inni riktige politiske baner. Dette gjorde at opportunistene, som utgjorde flertallet i partiets ledelse, i stedet for å rette opp svakheter og feil – politiske såvel som organisatoriske – partiet var blitt belemret med, fikk anledning til å legge opp til en politisk linje som fortsatte som før.

Partiprogrammet fra 1953, hvis grunntrekk fortsatt er gjeldende innen NKP's nåværende ledelse, viser også dette. Det sprer illusjoner om muligheten av å opprette sosialismen gjennom alminnelig parlamentarisme og et flertall i Stortinget, og benekter med denne politikken nødvendigheten av en revolusjonær omveltning og proletariatets diktatur. Som følge av dette sluttet de samme ledere opp om Krustsjov-klikkens anti-kommunistiske framstøt på SUKP's 20. kongress.

Partiprogrammet av 1960 viser en ytterligere utglidning i revisjonistisk og borgerlig retning. Fra begynnelsen av 60-årene gikk store deler av partiledelsen inn for å underordne seg sosialdemokratiet fullstendig ved en prinsippløs enhetspolitikk overfor de sosialdemokratiske lederne. Ledelsen og gruppen bak denne politikken, fikk også store deler av medlemmene mot seg og ble kastet. Men de ble igjen avløst av nye opportunister. Revisjonismen i ledelsen har utartet seg ytterligere.

Den nåværende ledelsens politikk går ut på å likvidere NKP som et klassekampparti, og såvel politisk som organisatorisk stadfeste opprettelsen av et nytt «venstre»-sosialistisk parti.

I ethvert kommunistisk parti eksisterer det motsigelse mellom borgerlig og proletær tenkning, som en følge av klassemotsetningene i samfunnet. I dag har den borgerlig-revisjonistiske retningen en utstrakt dominans i partiet på grunn av manglende kommunistisk skolering, som har medført en langsom utarting. Motsetningen mellom den revisjonistiske ledelsen og marxist-leninistene i partiet har etterhvert antatt antagonistisk karakter.

I denne kampen må revisjonistene lide nederlag og marxist-leninistene seire. Marxist-leninistenes seier vil bety et fullstendig og definitivt brudd med revisjonismen, fornyelse av partiet kadre, og en altomfattende gjenreisning av Norges Kommunistiske Parti i samarbeid med alle andre marxist-leninististiske grupperinger utenfor partiet.

Om revisjonistene fortsatt skulle få dominere, ville det bety en fullstendig ødeleggelse av Norges Kommunistiske Parti. Dette ville nødvendiggjøre at man helt fra grunnen av begynner arbeidet med å bygge opp et kommunistisk arbeiderparti, basert på marxismen-leninismen, Mao-Tsetungs tenkning. I et slikt partibyggende arbeid vil det for oss være absolutt en nødvendighet å samordne kreftene med andre marxist-leninistiske organisasjoner.

Ukategorisert

Mao Tsetungs erklæring

Av

Hsinhua|Hsinhua

Peking, 20. mai (Hsinhua):

Det kinesiske folks store leder, formann Mao Tsetung, har sendt ut følgende erklæring til støtte for den kamp verdens folk fører mot den amerikanske imperialismen. Et nytt oppsving i kampen mot den amerikanske imperialismen oppstår nå over hele verden. Helt siden den annen verdenskrig har den amerikanske imperialismen og dens følgesvenner hele tiden satt i verk aggresjonskriger, og folket i forskjellige land har hele tiden ført revolusjonære kriger for å nedkjempe aggressorene. Faren for en ny verdenskrig er fremdeles til stede, og folket i alle land må forberede seg. Men revolusjonen er hovedtendensen i verden i dag.

De amerikanske aggressorene, som ikke har greid å seire i Vietnam og Laos, fikk på forræderisk vis i stand Lon Nol-Sirik-Mata-klikkens reaksjonære statskupp, sendte på skamløst vis soldater ut for å invadere Kambodsja, og har gjenopptatt bombingen av Nord-Vietnam, hvilket har framkaldt rasende motstand fra de tre indo-kinesiske folk. Jeg støtter varmt kampånden hos Kambodsjas statsoverhode, Samdech Norodom Sihanouk, i hans kamp mot den amerikanske imperialismen og dens lakeier. Jeg støtter varmt felles-erklæringen fra de indo-kinesiske folks toppkonferanse. Jeg støtter varmt dannelsen av den Nasjonale Unions Kongelige Regjering under ledelse av Kampucheas Nasjonale Enhetsfront. De tre indo-kinesiske folk, som styrker samholdet, støtter hverandre og holder stand i en langvarig folkekrig, vil sikkert og visst overvinne alle vansker og vinne hel og full seier.

Samtidig som den amerikanske imperialismen massakrerer folket i andreland, foranstalter den også blodbad på den hvite og svarte befolkningen i sitt eget land. Nixons fascistiske redselsgjerninger har tent den revolusjonære massebevegelsens knitrende flammer i De forente stater. Det kinesiske folk støtter fast opp om det amerikanske folks revolusjonære kamp. Jeg er forvisset om at det amerikanske folk, som kjemper tappert, til slutt vil vinne seier, og at det fascistiske styre i De forente stater uungåelig vil bli nedkjempet.

Nixon-regjeringen er hjemsøkt av indre og ytre vansker, med ytterste kaos hjemme, og overordentlig sterkt isolering ute. Masseprotestbevegelsen mot den amerikanske aggresjonen i Kambodsja har feid over jordkloden. Mindre enn ti dager etter at den ble dannet, er den Nasjonale Unions Kongelige Regjering i Kambodsja blitt anerkjent av nesten 20 land. Situasjonen blir bedre og bedre i den motstandskrig mot amerikansk aggresjon og for nasjonal frelse, som utkjempes av folket i Vietnam, Laos og Kambodsja. De revolusjonære, væpnede kampene som folket i de sørøst-asiatiske land fører, kampene som folket i Korea, Japan og andre asiatiske land fører mot de amerikanske og japanske reaksjonæres gjenopplivelse av den japanske militarismen, det palestinske og andre arabiske folks kamper mot de amerikansk-israelske aggressorene, de asiatiske, afrikanske og latinamerikanske folks nasjonale frigjøringskamper, og de revolusjonære kampene som folkene i Nord-Amerika, Europa og Oceania fører, er alle i kraftig utvikling. Det kinesiske folk støtter fast opp om folket i de tre indokinesiske land og i andre av verdens land i de revolusjonære kampene de fører mot den amerikanske imperialismen og dens lakeier.

Den amerikanske imperialismen, som ser ut som et veldig uhyre, er i virkeligheten en papirtiger, som nå ligger i krampetrekninger på sitt dødsleie.

Hvem er det som i virkeligheten frykter hvem i verden i dag? Det er ikke det vietnamesiske folk, det laotiske folk, kambodsjanske folk, det palestinske folk, det arabiske folk eller folket i andre land som frykter den amerikanske imperialismen; det er den amerikanske imperialismen som frykter verdensfolk. Den blir slått med panikk bare løvet rasler i vinden. Utallige kjennsgjerninger beviser at en rettferdig sak får sterk støtte, mens en urettferdig sak får liten støtte. En svak nasjon kan nedkjempe en sterk nasjon, en liten nasjon kan nedkjempe en stor nasjon. Folket i et lite land kan sikkertog visst nedkjempe et stort lands aggresjon, dersom det bare er dristig nok til å reise seg til kamp, gripe til våpen og ta sitt lands skjebne fast i sine egnehender. Dette er historiens lov.

Verdens folk, foren dere og nedkjemp de amerikanske aggressorene og alle deres lakeier!

Kinas røde satellitt

På 100-årsdagen for den store revolusjonære leder Lenins fødsel, skjøt Folkerepublikken Kina opp sin første satelitt. Satelitten  «Kina», som spilte melodien «Østen er rød» fra radiostasjonen den førte med seg, var en stor seier for KKP, Folkerepublikken Kinas regjering og hele det kinesiske folk. Den bekreftet samtidig hvilken mektig innflytelse den store proletariske kulturrevolusjon, som ble satt i gang og ledet av det kinesiske folks store leder Formann Mao, har hatt for Kinas teknologiske framskritt. Dette er en kjensgjerning som fullstendig kullkaster revisjonistene og imperialistenes spådommer om at kulturrevolusjonen brakte det kinesiske folket anarki og indre oppløsning.

Til og med borgerlige kommentatorer i den vestlige presse måtte etter den vellykte oppskytningen innrømme at imperialistene og sosial-imperialistenes planer om å isolere, innringe, for så å knuse det store sosialistiske Kina gjennom krig, har fått alvorlige skudd for baugen. I dag må de regne med Kina på den internasjonale arena, og stadig flere oppdager hvor toskete imperialistene og sosial-imperialistenes «nedrustningspolitikk» og forhandlinger om begrensning av kjernefysiske lagre osv. er. I virkeligheten håpet disse mektige herrer, ved hjelp av sin foreløpige overlegenhet på satelitt-teknikkens og kjernefysikkens område, å tvinge verdens folk til å forslaves. Satelitten »Kina», de vellykte kjernefysiske sprengninger og Folkerepublikkens Kinas konsekvente politikk for fredelig sameksistens, vil yte verdifulle bidrag til å knuse det kontrarevolusjonære samarbeidet mellom den revisjonistiske herskerklikken og de amerikanske imperialistlederne.

Derfor var den vellykte oppskytningen av «Kina» i sin konsekvens en seier for alle verdens folk.

Kinas Kommunistiske Parti, som er væpnet med den marxistisk-leninistiske teori og ideologi, har bibrakt det kinesiske folket en ny stil i arbeidet, og grunntrekkene i denne nye arbeidsstilen er sammenbindingen mellom teori og praksis, nært samband med massene og selvkritikk.

 

Ukategorisert

Verdens folk, foren dere og nedkjemp de amerikanske aggressorene og alle deres lakeier

Avatar photo
Av

Redaksjonen

Redaksjonen består av: Ingrid Baltzersen (ansvarlig redaktør), Yngve Heiret og Daniel Vernegg (bokredaksjon), Anja Rolland (nettansvarlig), Erik Ness, Jokke Fjeldstad, Stian Bragtvedt, Kari Celius, Unni Kjærnes, Mathias Bismo, Per Medby, Peder Østring, Hannah Eline Ander, Emil Øversveen, Tore Linné Eriksen, og Tonje Lysfjord Sommerli

Under denne overskriften offentliggjorde Mao Tsetung den 20. mai sin viktige erklæring til verdens folk. Erklæringen utgjør en mektig stimulans til verdens folk som bekjemper den amerikanske imperialismen, spesielt folkene i Indo-Kina som står i brennpunktet for kampen.

Erklæringen er et utmerket eksempel på hvordan Mao Tsetung på skapende vis utvikler marxismen-leninismen under forholda i dagens verden, og anvender den vitenskaplige sosialismens teori for å utlede praksis. Mao gjentar sin sentrale tese om at USA-imperialismen strategisk sett er en papirtiger, og at det er verdens folk som er de virkelig mektige. Samtidig påpeker han nødvendigheten av at verdens folk samler seg i kampen mot USA-imperialismen og dens lakeier, i første rekke den russiske sosialimperialismen.

Hvordan skal vi anvende Formann Maos anvisninger konkret her i Norge?

Det norske folk har gode anti-imperialistiske og anti-fascistiske tradisjoner. USA-imperialistene utgjør i dag også en direkte trussel mot det norske folket. Amerikanske konserners oppkjøp av norsk industri, det militære og politiske fellesskapet som USA-imperialismens lakeier i sosialdemokratiet og borgerskapet har knyttet gjennom NATO, regjeringens konsekvente støtte til USA-imperialismen i Indo-Kina — alt dette utgjør et grunnlag som vi kan mobilisere det norske folket på.

En viktig oppgave i den anti-imperialistiske kampen er å styrke de anti-imperialistiske enhetsfrontene «Solidaritetskomiteen for Vietnam» og «

Kampanjen Norge ut av Nato». Disse enhetsfrontene har utviklet og styrket seg i kamp mot sosialdemokrater og revisjonister, som har lagt ned mye arbeid for å knekke dem, men til ingen nytte.

Alle kamerater bør studere Mao Tsetungs viktige erklæring — den er en konkret analyse av USA-imperialismens stilling i dag, og gir en konkretveivisning i kampen.

Ukategorisert

Studieararbeidet

Av

Studieutvalget for marxist-leninistisk front i NKP|Studieutvalget for marxist-leninistisk front i NKP

LENINISTISK FRONT I NKP vil fra høsten sette i gang to studiesirkler. Den ene sirkelen vil bli satt i gang i samarbeid med SUF(m-1) og M-L-gruppene, og vil være et fellesopplegg på grunnlag av SOSIALISTISK OPPLYSNINGSRÅDs grunnsirkel i marxismen-leninismen, Mao-Tsetungs tenkning – som er utarbeidet etter det svenske KFMLs grunnsirkel.

Den andre studiesirkelen vil legge hovedvekten på studiet av den modernerevisjonismen og sosialimperialismen. Studieutvalget vil utarbeide materialet til denne sirkelen, og den vil foreligge til høsten.

Vi ber kamerater og interesserte om allerede nå å bestille materiell og forberede studiearbeidet.

Hovedpunktene i studiesirkelen om den moderne revisjonisme og sosialimperialisme er:

1.Den moderne revisjonismen.

2.Imperialismen og sosialimperialismen.

3. NKPs program og politiske plattform.

Brev og bestillinger til studieutvalget sendes: RØDE FANE, boks 2863, Kampen, Oslo 5. Merk konvolutten: STUDIER.

Med M-L hilsen

Studieutvalget for marxist-leninistisk front i NKP

 

Ukategorisert

Opprørsfanen er heist!

Avatar photo
Av

Redaksjonen

Redaksjonen består av: Ingrid Baltzersen (ansvarlig redaktør), Yngve Heiret og Daniel Vernegg (bokredaksjon), Anja Rolland (nettansvarlig), Erik Ness, Jokke Fjeldstad, Stian Bragtvedt, Kari Celius, Unni Kjærnes, Mathias Bismo, Per Medby, Peder Østring, Hannah Eline Ander, Emil Øversveen, Tore Linné Eriksen, og Tonje Lysfjord Sommerli

 

På et møte som medlemmer av Norges Kommunistiske Parti avholdt 22. mai, etter initiativ og innkalling av RØDE FANEs redaksjon og en Tiltakskomite for gjenreisning av NKP som et revolusjonært parti, ble det vedtatt følgende uttalelse:

*

Den siste tids utvikling har særlig vært preget av kampen mellom to linjer i vårt parti. En klar revisjonistisk ledelse har erobret en posisjon i partiet der de ved hjelp av diktatoriske metoder søker å undertrykke marxist-leninistene i NKP.

Den marxist-leninistiske opposisjonen har intensivert sin kamp mot denne revisjonistklikken. Igangsettelsen og utviklingen av tidsskriftet RØDE FANE har vært et viktig skritt i denne striden. RØDE FANE har vært et godt redskap for kommunistene i partiet. Det har, foruten å være et tidsskrift, også virket som en nødvendig opprørsfane mot revisjonistenes forsøk på å likviderehele partiet.

Det er vår plikt fortsatt å understøtte og forbedre dette våpen. RØDE FANE skal være kommunistenes våpen i kampen for å avsløre og knuse likvidatorene, slik at arbeiderklassen skal kunne skaffe seg sitt fremste redskap for sin revolusjonære målsetting: et parti av leninistisk type.

Vi vil søke støtte i denne kampen av medlemmer i vårt parti, NKP, som har ærerike tradisjoner som arbeiderklassens fortropp i klassekampen.

Partiledelsen har forsøkt å kneble oss ved eksklusjoner og trusler om eksklusjoner. Vi anerkjenner ikke disse «vedtak» og trusler, og heller ikke noe krav om «lojalitet» overfor revisjonistledelsen i Grønlandsleiret 39.

Denne «ledelsen» har satt seg selv utenfor den demokratiske sentralisme ved direkte å undergrave partiets vedtekter, for å kunne utøve sitt byråkratiske diktatur.

De har også i praksis støttet svik av arbeiderklassens kamp på en rekke viktige områder.

I lengre tid har de brukt betegnelsen »partifiendtlig fraksjon» på de kamerater som uredd har kritisert deres handlinger. Dette har utløst den nye situasjonen, som manifesterer seg i vår konferanse av 22/5-70.20

Nå må kommunistenes kamp mot den revisjonistiske toppledelsen organiseres. Opprørsfanen er heist!

Plattformen for vår kamp skal være marxismen-leninismen, Mao Tsetungs tenkning. Med dette som rettesnor vil vi mobilisere alle ærlige kommunister.

Vi vil også knytte et nært og kameratslig samarbeid med alle marxist-leninister utenfor vårt parti — slike som ungdomsorganisasjonen SUF(m-1) og marxist-leninistiske arbeids- og studiegrupper.

Et slikt samarbeid har revisjonistledelsen ikke bare forsømt, men også direkte sabotert til stor skade for arbeiderklassens sak.

Avslør revisjonismen!

Utrydd dens praksis!

Fram for arbeiderklassens revolusjonære kommunistiske parti!

Ukategorisert

Kort om NKPs etterkrigspolitikk

Av

Eva Berg|Eva Berg

Historiske erfaringer fortjener oppmerksomhet. Linje og syn må snakkes om til stadighet og gang på gang. Det vil ikke føre fram å snakke om dem bare med noen få folk, de må gjøres kjent for alle de revolusjonære massene.
Mao Tsetung

I den politiske plattform som medlemmer av NKP har vedtatt som rettesnor for kampen mot den revisjonistiske toppledelsen i partiet, og for gjenreisning av arbeiderklassens revolusjonære klassekampparti, slås det fast at det i alle etterkrigsår har foregått en kamp mellom to linjer i NKP. Allerede under krigen slo den revisjonistiske Furubotn-klikken, under sterk motstand fra aktive kommunistiske motstandsgrupper, inn på en kapitulasjonslinje over for det «nasjonale» storborgerskap — som på sin side hadde et nært samarbeid med nazi-okkupantene, og profiterte på krigsindustrien. I årene etter krigen støttet den samme gruppen opp om klassesamarbeidspolitikken, og bidro på denne måten til monopolkapitalens fullstendige konsolidering.

Det politiske grunnlag som Norges Kommunistiske Parti skulle bygge på etter krigen var altså trukket opp av en reindyrket reformistisk ledelse, som ikke på noen måte hadde til hensikt å bygge opp et kommunistisk arbeiderparti. For å dokumentere denne påstand skal vi ta for oss tre sitater.

Det ene ble sendt ut over London radio (BBC den 19. mai 1944), og lyder som følger:

Proklamasjon fra den norske hjemmefronts ledelse.

Den norske hjemmefronts ledelse som i samråd med Konge og regjering representerer det frie Norge, har utsendt følgende proklamasjon:

Etter hvert som krigens slutt rykker nærmere, melder behovet seg for en nøyere formulering av de mål vi kjemper for. Her er ikke tiden og stedet til å behandle det store internasjonale oppgjør, spørsmålet om behandlingen av angriperstatene og krigsforbryterne, om grenser, om erstatninger osv. Det vi ønsker å klarlegge, er de særlige norske forhold som vi alene har ansvaret for og herredømme over.

Heller ikke på det omradet er det ennå mulig å ga i detaljer. Etter vår Grunnlov er det folket selv som skal stikke ut den politiske kurs, etter fritt ordskifte, gjennom alminnelige valg så snart etter våpenstillstanden som det er teknisk mulig. Men visse hovedpunkter stilles opp, som et uttrykk for de ønsker, håp og krav som alle gode nordmenn er nådd fram til gjennom kampårene.

1.Et fritt og uavhengig Norge.

2.Øyeblikkelig og full gjenopprettelse av demokratiet, ytringsfriheten, rettssikkerheten, frie valg.

3.Opphevelse av alle politiske lover, forordninger og andre bestemmelser som er utferdiget etter tysk ordre eller i tysk interesse. Administrative avgjørelser, dommer, utnevnelser o. l., som skyldes tyske eller NS-myndigheter, prøves på helt fritt grunnlag av lovlige norske organer.

4.Øyeblikkelig løslatelse av alle politiske fanger og gjeninnsettelse av offentlige tjenestemenn som er fjernet fra sine stillinger av okkupasjonsmakten eller NS. Oppreisning og erstatning i den utstrekning det er mulig for dem som er blitt særskilt skadelidende som følge av inngrep fra okkupasjonsmaktens eller NS's side.

5.NS-medlemmer og andre som har skadet norske interesser eller skaffet seg uberettiget vinning under samarbeid med okkupasjonsmakten, straffesetter rettergang i betryggende former. Uberettiget krigsgevinst inndras tilfordel for statskassen.

En målbevisst, vidsynt politikk med sikte på:

a) å trygge vår frihet, folkestyret og de demokratiske rettigheter,

b)å gjenreise landets økonomi og produksjonskraft, snarest mulig sikre de nødvendige tilførsler utenfra og legge forholdene til rette for å utnyttefullt ut våre naturrikdommer og skaffe arbeid til alle,

c)å fremme solidariteten mellom klasser og befolkningsgrupper,

d)å medvirke aktivt i det mellomfolkelige arbeid for å bygge opp en internasjonal rettsorden, fremme varebyttet landene imellom og skapegrunnlaget for en varig og rettferdig fred.

Men skal vi nå disse mål, må også hver mann på hjemmefronten gjøre sin plikt. Det skylder vi oss selv. Det skylder vi våre landsmenn ute. Det skylder vi våre allierte. Og det skylder vi landets framtid; enhver innsats vil bli husket, ingen svikt vil bli glemt.

Kampen er her hjemme som ved frontene. Hver enkelt er en soldat, sivil eller i uniform. Vi er i krig. Det må vi aldri glemme. Tusener i de væpnede styrker gir hver dag sine liv for frihet og rettferd. Det er en maning til oss om å ta vår risiko, yte vårt offer.

Kampen er nå gått inn i sin avgjørende fase. Samhold og disiplin er mer nødvendig enn noensinne. Følg de paroler og signaler som blir sendt ut.

Slik lød altså proklamasjonen fra den norske hjemmefronts ledelse, og i samsvar med den sendte regjeringen samtidig ut følgende erklæring over London radio:

Regjeringen gir sin hele og fulle tilslutning til det opprop som er i beste samsvar med de mange uttalelser, henstillinger og opprop som regjeringen i disse 4 år har latt gå ut til det norske folk over London radio. Det stemmer også godt med de lover og forordninger som regjeringen har lagt til rette for å kunne bruke når oppgjørets dag kommer. I tilslutning til oppropet vil en rette en inntrengende henstilling til det norske folk fortsatt å slutte opp om Hjemmefrontens ledelse og de linjer som er trykket opp for kampen i Norge.

Seierens og oppgjørets dag nærmer seg. Når tiden er inne, vil regjeringen gi de ordrer og trekke opp de linjer som er nødvendig for situasjonen og som skal følges til Norge er et fritt og selvstendig land.

Disse sitatene, hentet fra «Vårt partis politikk under krigen» — med undertittel «Krigspolitikken» (utgitt av NKP august 1945, forord av Ørnu  fEgge, Oslo, 31. juli 1945, sidene 96, 97 og 98), gir et klart bilde av den politiske kurs som storborgerskapets representanter, som satt i Hjemmefrontens ledelse, og den sosialdemokratiske London-regjeringa, planla foretterkrigstidas Norge. Resultatet av denne politikken har da også arbeider-klassen fått føle gjennom alle etterkrigsår.

Men hvordan ble så disse to erklæringene mottatt av NKP's illegale sentrale ledelse? Jo, her er NKP's reaksjon på erklæringene, hentet fra brosjyren «Vårt partis politikk etter krigen», undertittel «Fredspolitikken» (utgitt av NKP i juli1945, sidene 3 og 4):

«I erklæringen om NKP's stilling til proklamasjonen fra Den norske hjemmefronts ledelse og regjeringens erklæring av 19. mai 1944, uttalte Norges Kommunistiske Partis ledelse den 1. juli 1944 følgende om politikken under etterkrigstida:

Sentralkomiteen for Det Kommunistiske Parti er av den oppfatning at proklamasjonen fra Hjemmefrontens ledelse gir et holdbart grunnlag for politikken under etterkrigstidas Norge. De hovedpunkter som stilles opp i proklamasjonen vil utvilsomt bidra til å fremme en demokratisk utvikling i vårt land og dermed også befeste folkets demokratiske rettigheter. Sentralkomiteen vil derfor tilrå arbeiderklassen og de øvrige lag av det arbeidendefolk, såvel som det norske folk i sin helhet, å slutte opp om proklamasjonen av 19. mai 1944.

Sentralkomiteen for Det Kommunistiske Parti erklærer at den ledende tanke i politikken under etterkrigstida i vårt land og i de øvrige land i verden må være å trygge freden, trygge den for generasjoner, sikre verden en varig fred, slik at også vårt folk kan få fred og ro til å samle sine krefter om den store nasjonale oppgave å utvikle landets produktivkrefter med det formål å tilfredsstille folkets materielle og kulturelle behov. Alle spørsmål etter krigen må underordnes lesningen av denne oppgave i politikken. Å sikre freden er derfor ikke noen mindre viktig oppgave enn å vinne krigen. I flukt med dette må Det Kommunistiske Parti tilstrebe en politikk som fremmer vårt lands videre demokratiske utvikling i samsvar med de demokratiske grunntanker som er nedlagt i proklamasjonen av 19. mai 1944. I denne proklamasjonen heter det:

«Etter vår Grunnlov er det folket selv som skal stikke ut den politiske kurs, etter fritt ordskifte, gjennom alminnelige valg så snart etter våpenstillstanden som det er teknisk mulig».

Sentralkomiteen i Det Kommunistiske Parti mener at det særlig er to betingelser som må være til stede for å kunne realisere en slik politikk i hele folkets interesser: For det første må den nasjonale enhet, som delvis er skapt under krigen, fortsette i tida etter krigen, og for det annet må marxistene-kommunistene og de konsekvente demokrater innen de forskjellige lag og klasser i vårt folk, anerkjennes som helt ut likeverdige elementer i den nasjonale front eller i den nasjonale samling i vårt land. Overser man disse to betingelser, kan det være fare for at det vil oppstå indre stridigheter og uro som ender i kaos.

Sentralkomiteen for Det Kommunistiske Parti erklærer at partiet tilstreber en realistisk politikk i etterkrigstidas Norge, som tar sikte på å skåne vårt land og folk fra en politisk utvikling som munner ut i kaos og borgerkrig.

Dette var altså hva Sentralkomiteen i NKP staket opp som grunnlag for partiets framtidige politikk. Og hvem var så denne Sentralkomiteen?

Det illegale NKP's sentralkomite utgjordes av Peder Furubotn og en liten klikk av hans personlig betrodde menn. Noe landsmøte kunne man selvsagt ikke ta sjansen på å innkalle til under krigen, og når avgjørelser skulle tas på NKP's vegne, ble det gjort av Furubotn og hans personlige håndlangere. Enkelte aktive kommunistiske motstandsgrupper gikk sterkt imot Furubotn-klikkens politikk, men kunne likevel ikke hindre at den selvsamme klikk sendte ut sine dekreter, undertegnet: Sentralkomiteen i Det Kommunistiske Parti.

Men hva så når krigen var slutt? Jo, det ble tatt et oppgjør med Furubotn-klikken, men dessverre ikke med den politikk som denne klikken hadde staket opp. Motsetningene mellom Furubotn-klikken og de øvrige partimedlemmer, som gjorde seg gjeldende i stor utstrekning, gjaldt fra flertallets side dessverre ikke først og fremst den politiske linje som denne revisjonist-klikken førte og hadde ført. Den gikk på det moralske forhold: Mot diktatoren Furubotn, som ene og alene skulle bestemme og gi beskjed om hva som skulle gjøres og når det skulle gjøres — slik det også hadde markert seg under motstandskampen, da Furubotn skulle bestemme når et tyskertog skulle tas og når det ikke skulle.

Det var altså først og fremst det moralske som lå til grunn for at Furubotn og hans tilhengere ble kastet ut av NKP etter krigen. I den «ledelse» som skulle gjennomføre dette oppgjør, var det altoverveiende flertall opportunister som egentlig ikke hadde noe å innvende mot den politiske linje Furubotn hadde staket opp. Men på grunn av NKP's sterke tilbakegang ved valget, ble denne «ledelse» fri fra sine tidligere gjøremål som stortingsmenn, og deres tilbakevendelse til partiet medførte stadige «konflikter» med Furubotn og hans klikk. Men etter å ha fjernet Furubotn og hans nærmeste tilhengere, fortsatte denne «ledelse» den selvsamme politikk som Furubotn hadde representert.

Noen politisk rensning har aldri skjedd i NKP. Flertallet av partimedlemmer, som hadde støttet helhjertet opp i kampen mot Furubotn-klikken, var ikke i stand til å følge opp kampen mot opportunismen —hovedsakelig fordi de hadde en utilstrekkelig marxistisk skolering, noe som igjen var en følge av de studie- og arbeidsmetoder som hersket under revisjonistenes ledelse.

I sitt foredrag på NKP's ekstraordinære landsmøte i februar 1950, etter at Furubotn-gruppa var kastet ut, kom også Emil Løvlien inn på de studie- og arbeidsmetoder som hadde vært rådende i partiet. Han framholdt blant annet at partiets studie- og skoleringsarbeid «ble misbrukt av det annet sentrum (Furubotn-klikken), som doserte en abstrakt, en livsfjern karikatur av den marxistiske teori for å fremme sine fraksjonelle hensikter.»

Men oppgjøret med Furubotn medførte som sagt bare at en ny opportunistgruppe kom til makten, og revisjonismen fikk utvikle seg videre i partiet. Derfor ser vi også, at blant alt det som er rasket sammen og i programmer og erklæringer presentere som partiets «linje», består den altoverveiende del av tanker som for mer enn et halvt århundre siden på det grundigste ble avslørt og motbevist, både av den revolusjonære arbeiderbevegelsen og historiens utvikling.

Men revisjonistene har alltid hentet sine «teorier» fra søppelhaugen, og resultatet kan nødvendigvis ikke bli annet enn søppel. Den kurs som Furubotn og hans tilhengere staket opp har også fått plass i partiprogrammet av 1953, som sprer illusjoner om å opprette sosialismen gjennom et flertall i Stortinget. På NKP's 9. landsmøte i 1957, altså året etter den så berømmelige 20. partikongress i SUKP, holdt Emil Løvlien et foredrag som senere ble gitt ut i brosjyreform med tittelen: Hva vil Norges Kommunistiske Parti? Og det levnes ikke tvil om hva partiledelsen ville og fortsatt vil, verken i Løvliens foredrag eller i de vedtak som ble gjort på landsmøtet.

«Norges Kommunistiske Parti går inn for at norsk arbeiderbevegelse skal finne sin vei til sosialismen på fredelig vis ved å vinne folkeflertallet for en sosialistisk samfunnsordning», heter det i et av vedtakene, som så forteller at «et av midlene for å nå fram til sosialismen på fredelig vis er at det arbeidende folket på et klart, sosialistisk program erobrer det parlamentariske flertallet i Norges Storting.»

I foredraget stiller Løvlien som en av korsangerne fra det anti-kommunistiske hylekoret på SUKP's 20. kongress, og etter å ha slått fast at «mens vi i tiden 1953 til utgangen av 1955 opplevde en periode av avspenning og gjennombrudd for prinsippet om fredelig sameksistens», kommer han innpå «en del av det store statusoppgjøret kongressen tok om sosialismens utvikling».

«Hva var det sentrale, det viktigste ved SUKP's 20. kongress?» spør Emil Løvlien og svarer: « – Det var et mektig oppgjør over sosialismens kamp, dens framganger og seire gjennom hele vår tid.» Videre sier han: «Den 20.kongress gjorde opp regnskapet for denne sosialismens enorme framgang. Og videre: Kongressen trakk slutninger av hele dette oppgjøret, slutninger som gjelder vår teori, vår stilling til prinsippielle spørsmål av den største betydningfor oss.»

Det skal være visst at den 20. kongress trakk slutninger av virkelig stor betydning. Med kongressen gikk revisjonismen over i en ny og ledende fase som ikke bare ga legale muligheter til framveksten av det «nye» borgerskapet i Sovjetunionen, men som også bidro til ytterligere utarting i hele den kommunistiske verdensbevegelsen. I dag vet vi at NKP ikke bare tar sikte på å innføre sosialismen gjennom et flertall i Stortinget. I NKP's «sosialistiske demokrati» skal selv de borgerlige partier få lov til å eksistere og være representert i Stortinget, slik Reidar Larsen har gjort det klart i en kronikk i Friheten (april, 1966). For, som han framholder, «det er ikke spørsmål om man er marxist eller ikke, men om man er tilhenger av en levende eller stivnet marxisme».

Hvordan partiet og dets medlemmer skal opptre for å innføre sosialismen via Stortingsflertall, behandles også i samme kronikk. Her heter det:

«Vi må etter min mening konsekvent bekjenne oss til vårt parlamentariske demokratis anerkjente spilleregler så lenge vi i Norge har slike forhold at også sosialismens motstandere holder seg til disse reglene.»

Dette er altså NKP's vedtatte perspektiv, både taktikk og strategi samlet i en ynkelig og opportunistisk setning. Det skal altså samle folk, det skal gi støtte og næring til kommende styrke; etter den linjen skal det kjøres! Da er det også selvfølgelig at tilslutningen uteblir, at medlemstallet synker, at det ikke blir fornyelse i rekkene.

Når en ser tilbake på historiens utvikling, ikke slik den kunne og kanskje burde ha vært, men slik den har vært – erfarer vi at i sin form tjener demokratiet til å gi uttrykk for samfunnets, for statens interesser. Derfor vil bare det kapitalistiske samfunn, det vil si et samfunn hvor de kapitalistiske interessene er avgjørende, gi uttrykk for kapitalistenes interesser. Men i NKP-ledelsens storslagne ide om et «kommunistisk» stortingsflertall ser man altså bort fra denne selvfølgelighet – ser altså bort fra demokratiets reelle innhold. Eller kanskje riktigere: Man er ikke i stand til å se det, hvilket dermed gjør en i stand til å slå fast at partiet konsekvent må følge «vårt parlamentariske demokratis gjeldende spilleregler». Dette er fullstendig i pakt med og en videreføring av revisjonisten Furubotns før siterte proklamasjon om politikken i etterkrigstida, hvor det også ble slått fast at «den ledendetanke i politikken under etterkrigstida i vårt land og i de øvrige land i verden må være å trygge freden, slik at også vårt folk kan få fred og ro til å samle sine krefter om den store nasjonale oppgave å utvikle landets produktivkrefter med det formål å tilfredsstille folkets materielle og kulturelle behov.»

Furubotn-klikken, i og utenfor NKP, har i grove trekk fått realisert den for arbeiderklassen forræderiske linje som ble staket opp allerede under krigen. I samarbeid med sosialdemokratiet og kapitaleierne har de kjørt fram sin klassesamarbeidspolitikk, og blant annet sørget for at «landets produktivkrefter» er utviklet atskillig til fordel for monopolkapitalen.

For Reidar Larsen og hans klikk er det drømmen om borgerlig anerkjennelse og en plass på det forjettede ting, som er det store og altoverskyggende i politikken. Men resultatet av deres opportunisme er at partiet vil sykne ytterligere, innsnevres ytterligere — og de småborgerlige tendensene vil forsterke og forsteine seg enda mer. Med resultat: folksrettmessige skepsis, mistro og forkastelse av NKP vil befeste seg mer. I og med at revisjonistene har lansert parolen om at arbeiderklassens politiske maktspringer ut av flertall i borgerskapets parlament, har de selv sørget for å skyve fra seg arbeidsfolk. Flertall vet folk at NKP ikke får, og rent instinktivt har mange erfart og forstått at arbeiderklassen aldri kan vinne politisk makt ad parlamentarisk vei. I dag begynner arbeiderklassen å forstå at det først blir noen mening med å stemme når det finnes et parti som går inn for å bryte ned monopolkapitalens diktatur for å bygge opp et sosialistisk samfunn. Et slikt parti, verken vil eller skal konkurrere med borgerskapet — på dets premisser!

Det skulle ikke være nødvendig å gå mer i detalj når det gjelder partiledelsens utarting til et redskap for den bestående samfunnsordning. Men det er likevel et spørsmål som vi kort skal ta for oss: Hva er årsaken til at partiledelsen ennå har et visst grep over flertallet av partimedlemmene?

Hovedsakelig er det to ting som har gjort dette mulig. For det første har partiledelsen slått om seg med revolusjonære fraser når det har vært opportunt, og for det andre har den, om ikke direkte motarbeidet, så alt annet enn stimulert medlemmene til skolering i marxismen-leninismen-MaoTsetungs tenkning. Dessuten har den kynisk utnyttet partimedlemmenes hengivenhet til partiet, og stadig terpet på at partiledelsen og partiet er ett. Med andre ord: et angrep på partiledelsens politikk er et angrep på partiet – og partiet har ikke medlemmene ønsket å skade! På denne måten har de også maktet å kjøre mange av medlemmene ut i håpløs passivitet, og dessuten gjort en stor del av dem immune mot egen politisk tenkning.

I dag, når den revolusjonære bevegelsen stadig marsjerer framover, er det viktig at kamerater har klart for seg at det er lenge siden NKP var et kommunistisk parti, og det er lenge siden flertallet av partimedlemmer besto av bevisste kommunister. Marxist-leninistene i NKP har da også tatt konsekvensen av denne erkjennelse og organisert kampen mot revisjonistledelsen gjennom en Marxist-leninistisk Front i NKP.

Mao Tsetung har sagt: »Revisjonismen er en form for borgerlig ideologi. Revisjonistene benekter ulikhetene mellom sosialisme og kapitalisme, mellomproletariatets diktatur og borgerskapets diktatur. Det de går inn for er i virkeligheten ikke den sosialistiske linja, men den kapitalistiske linja.»

Sitatene som er tatt med i denne artikkelen fra Furubotn, Løvlien og Reidar Larsen, bekrefter sannheten i Mao Tsetungs ord.

En av de viktigste oppgaver kommunistene som finnes innenfor NKP har i dag er derfor å slutte opp om Marxist-leninistisk Front i NKP, for å bidra med sitt ytterste til å knuse revisjonismen. Gjennom denne kampen deltar de samtidig aktivt til å skape det kommunistiske parti, hvis nødvendighet og komme også er varslet av det kraftige oppsving innen den revolusjonære bevegelse.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kort om NKPs etterkrigspolitikk

Av Eva Berg

Historiske erfaringer fortjener oppmerksomhet. Linje og syn må snakkes om til stadighet og gang på gang. Det vil ikke føre fram å snakke om dem bare med noen få folk, de må gjøres kjent for alle de revolusjonære massene.

Mao Tsetung.

I den politiske plattform som medlemmer av NKP har vedtatt som rettesnor for kampen mot den revisjonistiske toppledelsen i partiet, og for gjenreisning av arbeiderklassens revolusjonære klassekampparti, slås det fast at det i alle etterkrigsår har foregått en kamp mellom to linjer i NKP. Allerede under krigen slo den revisjonistiske Furubotn-klikken, under sterk motstand fra aktive kommunistiske motstandsgrupper, inn på en kapitulasjonslinje over for det «nasjonale» storborgerskap — som på sin side hadde et nært samarbeid med nazi-okkupantene, og profiterte på krigsindustrien. I årene etter krigen støttet den samme gruppen opp om klassesamarbeidspolitikken, og bidro på denne måten til monopolkapitalens fullstendige konsolidering.

Det politiske grunnlag som Norges Kommunistiske Parti skulle bygge på etter krigen var altså trukket opp av en reindyrket reformistisk ledelse, som ikke på noen måte hadde til hensikt å bygge opp et kommunistisk arbeiderparti. For å dokumentere denne påstand skal vi ta for oss tre sitater.

Det ene ble sendt ut over London radio (BBC den 19. mai 1944), og lyder som følger:

«Proklamasjon fra den norske hjemmefronts ledelse.

Den norske hjemmefronts ledelse som i samråd med Konge og regjering representerer det frie Norge, har utsendt følgende proklamasjon:

Etter hvert som krigens slutt rykker nærmere, melder behovet seg for en nøyere formulering av de mål vi kjemper for. Her er ikke tiden og stedet til å behandle det store internasjonale oppgjør, spørsmålet om behandlingen av angriperstatene og krigsforbryterne, om grenser, om erstatninger osv. Det vi ønsker å klarlegge, er de særlige norske forhold som vi alene har ansvaret for og herredømme over.

Heller ikke på det omradet er det ennå mulig å ga i detaljer. Etter vår Grunnlov er det folket selv som skal stikke ut den politiske kurs, etter fritt ordskifte, gjennom alminnelige valg så snart etter våpenstillstanden som det er teknisk mulig. Men visse hovedpunkter stilles opp, som et uttrykk for de ønsker, håp og krav som alle gode nordmenn er nådd fram til gjennom kampårene.

1.Et fritt og uavhengig Norge.

2.Øyeblikkelig og full gjenopprettelse av demokratiet, ytringsfriheten, rettssikkerheten, frie valg.

3.Opphevelse av alle politiske lover, forordninger og andre bestemmelser som er utferdiget etter tysk ordre eller i tysk interesse. Administrative avgjørelser, dommer, utnevnelser o. l., som skyldes tyske eller NS-myndigheter, prøves på helt fritt grunnlag av lovlige norske organer.

4.Øyeblikkelig løslatelse av alle politiske fanger og gjeninnsettelse av offentlige tjenestemenn som er fjernet fra sine stillinger av okkupasjonsmakten eller NS. Oppreisning og erstatning i den utstrekning det er mulig for dem som er blitt særskilt skadelidende som følge av inngrep fra okkupasjonsmaktens eller NS's side.

5.NS-medlemmer og andre som har skadet norske interesser eller skaffet seg uberettiget vinning under samarbeid med okkupasjonsmakten, straffesetter rettergang i betryggende former. Uberettiget krigsgevinst inndras tilfordel for statskassen.

En målbevisst, vidsynt politikk med sikte på:

a) å trygge vår frihet, folkestyret og de demokratiske rettigheter,

b)å gjenreise landets økonomi og produksjonskraft, snarest mulig sikre de nødvendige tilførsler utenfra og legge forholdene til rette for å utnyttefullt ut våre naturrikdommer og skaffe arbeid til alle,

c)å fremme solidariteten mellom klasser og befolkningsgrupper,

d)å medvirke aktivt i det mellomfolkelige arbeid for å bygge opp en internasjonal rettsorden, fremme varebyttet landene imellom og skapegrunnlaget for en varig og rettferdig fred.

Men skal vi nå disse mål, må også hver mann på hjemmefronten gjøre sin plikt. Det skylder vi oss selv. Det skylder vi våre landsmenn ute. Det skylder vi våre allierte. Og det skylder vi landets framtid; enhver innsats vil bli husket, ingen svikt vil bli glemt.

Kampen er her hjemme som ved frontene. Hver enkelt er en soldat, sivil eller i uniform. Vi er i krig. Det må vi aldri glemme. Tusener i de væpnede styrker gir hver dag sine liv for frihet og rettferd. Det er en maning til oss om å ta vår risiko, yte vårt offer.

Kampen er nå gått inn i sin avgjørende fase. Samhold og disiplin er mer nødvendig enn noensinne. Følg de paroler og signaler som blir sendt ut.»

 

Slik lød altså proklamasjonen fra den norske hjemmefronts ledelse, og i samsvar med den sendte regjeringen samtidig ut følgende erklæring over London radio:

«Regjeringen gir sin hele og fulle tilslutning til det opprop som er i beste samsvar med de mange uttalelser, henstillinger og opprop som regjeringen i disse 4 år har latt gå ut til det norske folk over London radio. Det stemmer også godt med de lover og forordninger som regjeringen har lagt til rette for å kunne bruke når oppgjørets dag kommer. I tilslutning til oppropet vil en rette en inntrengende henstilling til det norske folk fortsatt å slutte opp om Hjemmefrontens ledelse og de linjer som er trykket opp for kampen i Norge.

Seierens og oppgjørets dag nærmer seg. Når tiden er inne, vil regjeringen gi de ordrer og trekke opp de linjer som er nødvendig for situasjonen og som skal følges til Norge er et fritt og selvstendig land.»

 

Disse sitatene, hentet fra «Vårt partis politikk under krigen» — med undertittel «Krigspolitikken» (utgitt av NKP august 1945, forord av Ørnul fEgge, Oslo, 31. juli 1945, sidene 96, 97 og 98), gir et klart bilde av den politiske kurs som storborgerskapets representanter, som satt i Hjemmefrontens ledelse, og den sosialdemokratiske London-regjeringa, planla foretterkrigstidas Norge. Resultatet av denne politikken har da også arbeider-klassen fått føle gjennom alle etterkrigsår.

Men hvordan ble så disse to erklæringene mottatt av NKP's illegale sentrale ledelse? Jo, her er NKP's reaksjon på erklæringene, hentet fra brosjyren «Vårt partis politikk etter krigen», undertittel «Fredspolitikken» (utgitt av NKP i juli1945, sidene 3 og 4):

«I erklæringen om NKP's stilling til proklamasjonen fra Den norske hjemmefronts ledelse og regjeringens erklæring av 19. mai 1944, uttalte Norges Kommunistiske Partis ledelse den 1. juli 1944 følgende om politikken under etterkrigstida:

Sentralkomiteen for Det Kommunistiske Parti er av den oppfatning at proklamasjonen fra Hjemmefrontens ledelse gir et holdbart grunnlag for politikken under etterkrigstidas Norge. De hovedpunkter som stilles opp i proklamasjonen vil utvilsomt bidra til å fremme en demokratisk utvikling i vårt land og dermed også befeste folkets demokratiske rettigheter. Sentralkomiteen vil derfor tilrå arbeiderklassen og de øvrige lag av det arbeidendefolk, såvel som det norske folk i sin helhet, å slutte opp om proklamasjonen av 19. mai 1944.

Sentralkomiteen for Det Kommunistiske Parti erklærer at den ledende tanke i politikken under etterkrigstida i vårt land og i de øvrige land i verden må være å trygge freden, trygge den for generasjoner, sikre verden en varig fred, slik at også vårt folk kan få fred og ro til å samle sine krefter om den store nasjonale oppgave å utvikle landets produktivkrefter med det formål å tilfredsstille folkets materielle og kulturelle behov. Alle spørsmål etter krigen må underordnes lesningen av denne oppgave i politikken. Å sikre freden er derfor ikke noen mindre viktig oppgave enn å vinne krigen. I flukt med dette må Det Kommunistiske Parti tilstrebe en politikk som fremmer vårt lands videre demokratiske utvikling i samsvar med de demokratiske grunntanker som er nedlagt i proklamasjonen av 19. mai 1944. I denne proklamasjonen heter det:

«Etter vår Grunnlov er det folket selv som skal stikke ut den politiske kurs, etter fritt ordskifte, gjennom alminnelige valg så snart etter våpenstillstanden som det er teknisk mulig».

Sentralkomiteen i Det Kommunistiske Parti mener at det særlig er to betingelser som må være til stede for å kunne realisere en slik politikk i hele folkets interesser: For det første må den nasjonale enhet, som delvis er skapt under krigen, fortsette i tida etter krigen, og for det annet må marxistene-kommunistene og de konsekvente demokrater innen de forskjellige lag og klasser i vårt folk, anerkjennes som helt ut likeverdige elementer i den nasjonale front eller i den nasjonale samling i vårt land. Overser man disse to betingelser, kan det være fare for at det vil oppstå indre stridigheter og uro som ender i kaos.

Sentralkomiteen for Det Kommunistiske Parti erklærer at partiet tilstreber en realistisk politikk i etterkrigstidas Norge, som tar sikte på å skåne vårt land og folk fra en politisk utvikling som munner ut i kaos og borgerkrig.»

 

Dette var altså hva Sentralkomiteen i NKP staket opp som grunnlag for partiets framtidige politikk. Og hvem var så denne Sentralkomiteen?

Det illegale NKP's sentralkomite utgjordes av Peder Furubotn og en liten klikk av hans personlig betrodde menn. Noe landsmøte kunne man selvsagt ikke ta sjansen på å innkalle til under krigen, og når avgjørelser skulle tas på NKP's vegne, ble det gjort av Furubotn og hans personlige håndlangere. Enkelte aktive kommunistiske motstandsgrupper gikk sterkt imot Furubotn-klikkens politikk, men kunne likevel ikke hindre at den selvsamme klikk sendte ut sine dekreter, undertegnet: Sentralkomiteen i Det Kommunistiske Parti.

Men hva så når krigen var slutt? Jo, det ble tatt et oppgjør med Furubotn-klikken, men dessverre ikke med den politikk som denne klikken hadde staket opp. Motsetningene mellom Furubotn-klikken og de øvrige partimedlemmer, som gjorde seg gjeldende i stor utstrekning, gjaldt fra flertallets side dessverre ikke først og fremst den politiske linje som denne revisjonist-klikken førte og hadde ført. Den gikk på det moralske forhold: Mot diktatoren Furubotn, som ene og alene skulle bestemme og gi beskjed om hva som skulle gjøres og når det skulle gjøres — slik det også hadde markert seg under motstandskampen, da Furubotn skulle bestemme når et tyskertog skulle tas og når det ikke skulle.

Det var altså først og fremst det moralske som lå til grunn for at Furubotn og hans tilhengere ble kastet ut av NKP etter krigen. I den «ledelse» som skulle gjennomføre dette oppgjør, var det altoverveiende flertall opportunister som egentlig ikke hadde noe å innvende mot den politiske linje Furubotn hadde staket opp. Men på grunn av NKP's sterke tilbakegang ved valget, ble denne «ledelse» fri fra sine tidligere gjøremål som stortingsmenn, og deres tilbakevendelse til partiet medførte stadige «konflikter» med Furubotn og hans klikk. Men etter å ha fjernet Furubotn og hans nærmeste tilhengere, fortsatte denne «ledelse» den selvsamme politikk som Furubotn hadde representert.

Noen politisk rensning har aldri skjedd i NKP. Flertallet av parti-medlemmer, som hadde støttet helhjertet opp i kampen mot Furubotn-klikken, var ikke i stand til å følge opp kampen mot opportunismen —hovedsakelig fordi de hadde en utilstrekkelig marxistisk skolering, noe som igjen var en følge av de studie- og arbeidsmetoder som hersket under revisjonistenes ledelse.

I sitt foredrag på NKP's ekstraordinære landsmøte i februar 1950, etter at Furubotn-gruppa var kastet ut, kom også Emil Løvlien inn på de studie- og arbeidsmetoder som hadde vært rådende i partiet. Han framholdt blant annet at partiets studie- og skoleringsarbeid «ble misbrukt av det annet sentrum (Furubotn-klikken), som doserte en abstrakt, en livsfjern karikatur av den marxistiske teori for å fremme sine fraksjonelle hensikter.»

Men oppgjøret med Furubotn medførte som sagt bare at en ny opportunistgruppe kom til makten, og revisjonismen fikk utvikle seg videre i partiet. Derfor ser vi også, at blant alt det som er rasket sammen og i programmer og erklæringer presentere som partiets «linje», består den altoverveiende del av tanker som for mer enn et halvt århundre siden på det grundigste ble avslørt og motbevist, både av den revolusjonære arbeiderbevegelsen og historiens utvikling.

Men revisjonistene har alltid hentet sine «teorier» fra søppelhaugen, og resultatet kan nødvendigvis ikke bli annet enn søppel. Den kurs som Furubotn og hans tilhengere staket opp har også fått plass i partiprogrammet av 1953, som sprer illusjoner om å opprette sosialismen gjennom et flertall i Stortinget. På NKP's 9. landsmøte i 1957, altså året etter den så berømmelige 20. partikongress i SUKP, holdt Emil Løvlien et foredrag som senere ble gitt ut i brosjyreform med tittelen: Hva vil Norges Kommunistiske Parti? Og det levnes ikke tvil om hva partiledelsen ville og fortsatt vil, verken i Løvliens foredrag eller i de vedtak som ble gjort på landsmøtet.

«Norges Kommunistiske Parti går inn for at norsk arbeiderbevegelse skal finne sin vei til sosialismen på fredelig vis ved å vinne folkeflertallet for en sosialistisk samfunnsordning», heter det i et av vedtakene, som så forteller at «et av midlene for å nå fram til sosialismen på fredelig vis er at det arbeidende folket på et klart, sosialistisk program erobrer det parlamentariske flertallet i Norges Storting.»

I foredraget stiller Løvlien som en av korsangerne fra det anti-kommunistiske hylekoret på SUKP's 20. kongress, og etter å ha slått fast at «mens vi i tiden 1953 til utgangen av 1955 opplevde en periode av avspenning og gjennombrudd for prinsippet om fredelig sameksistens», kommer han innpå «en del av det store statusoppgjøret kongressen tok om sosialismens utvikling».

«Hva var det sentrale, det viktigste ved SUKP's 20. kongress?» spør Emil Løvlien og svarer: « – Det var et mektig oppgjør over sosialismens kamp, dens framganger og seire gjennom hele vår tid.» Videre sier han: «Den 20.kongress gjorde opp regnskapet for denne sosialismens enorme framgang. Og videre: Kongressen trakk slutninger av hele dette oppgjøret, slutninger som gjelder vår teori, vår stilling til prinsippielle spørsmål av den største betydningfor oss.»

Det skal være visst at den 20. kongress trakk slutninger av virkelig stor betydning. Med kongressen gikk revisjonismen over i en ny og ledende fase som ikke bare ga legale muligheter til framveksten av det «nye» borgerskapet i Sovjetunionen, men som også bidro til ytterligere utarting i hele den kommunistiske verdensbevegelsen. I dag vet vi at NKP ikke bare tar sikte på å innføre sosialismen gjennom et flertall i Stortinget. I NKP's «sosialistiske demokrati» skal selv de borgerlige partier få lov til å eksistere og være representert i Stortinget, slik Reidar Larsen har gjort det klart i en kronikk i Friheten (april, 1966). For, som han framholder, «det er ikke spørsmål om man er marxist eller ikke, men om man er tilhenger av en levende eller stivnet marxisme».

Hvordan partiet og dets medlemmer skal opptre for å innføre sosialismen via Stortingsflertall, behandles også i samme kronikk. Her heter det:

«Vi må etter min mening konsekvent bekjenne oss til vårt parlamentariske demokratis anerkjente spilleregler så lenge vi i Norge har slike forhold at også sosialismens motstandere holder seg til disse reglene.»

Dette er altså NKP's vedtatte perspektiv, både taktikk og strategi samlet i en ynkelig og opportunistisk setning. Det skal altså samle folk, det skal gi støtte og næring til kommende styrke; etter den linjen skal det kjøres! Da er det også selvfølgelig at tilslutningen uteblir, at medlemstallet synker, at det ikke blir fornyelse i rekkene.

Når en ser tilbake på historiens utvikling, ikke slik den kunne og kanskje burde ha vært, men slik den har vært – erfarer vi at i sin form tjener demokratiet til å gi uttrykk for samfunnets, for statens interesser. Derfor vil bare det kapitalistiske samfunn, det vil si et samfunn hvor de kapitalistiske interessene er avgjørende, gi uttrykk for kapitalistenes interesser. Men i NKP-ledelsens storslagne ide om et «kommunistisk» stortingsflertall ser man altså bort fra denne selvfølgelighet – ser altså bort fra demokratiets reelle innhold. Eller kanskje riktigere: Man er ikke i stand til å se det, hvilket dermed gjør en i stand til å slå fast at partiet konsekvent må følge «vårt parlamentariske demokratis gjeldende spilleregler». Dette er fullstendig i pakt med og en videreføring av revisjonisten Furubotns før siterte proklamasjon om politikken i etterkrigstida, hvor det også ble slått fast at «den ledendetanke i politikken under etterkrigstida i vårt land og i de øvrige land i verden må være å trygge freden, slik at også vårt folk kan få fred og ro til å samle sine krefter om den store nasjonale oppgave å utvikle landets produktivkrefter med det formål å tilfredsstille folkets materielle og kulturelle behov.»

Furubotn-klikken, i og utenfor NKP, har i grove trekk fått realisert den for arbeiderklassen forræderiske linje som ble staket opp allerede under krigen. I samarbeid med sosialdemokratiet og kapitaleierne har de kjørt fram sin klassesamarbeidspolitikk, og blant annet sørget for at «landets produktivkrefter» er utviklet atskillig til fordel for monopolkapitalen.

For Reidar Larsen og hans klikk er det drømmen om borgerlig anerkjennelse og en plass på det forjettede ting, som er det store og altoverskyggende i politikken. Men resultatet av deres opportunisme er at partiet vil sykne ytterligere, innsnevres ytterligere — og de småborgerlige tendensene vil forsterke og forsteine seg enda mer. Med resultat: folksrettmessige skepsis, mistro og forkastelse av NKP vil befeste seg mer. I og med at revisjonistene har lansert parolen om at arbeiderklassens politiske maktspringer ut av flertall i borgerskapets parlament, har de selv sørget for å skyve fra seg arbeidsfolk. Flertall vet folk at NKP ikke får, og rent instinktivt har mange erfart og forstått at arbeiderklassen aldri kan vinne politisk makt ad parlamentarisk vei. I dag begynner arbeiderklassen å forstå at det først blir noen mening med å stemme når det finnes et parti som går inn for å bryte ned monopolkapitalens diktatur for å bygge opp et sosialistisk samfunn. Et slikt parti, verken vil eller skal konkurrere med borgerskapet — på dets premisser!

Det skulle ikke være nødvendig å gå mer i detalj når det gjelder partiledelsens utarting til et redskap for den bestående samfunnsordning. Men det er likevel et spørsmål som vi kort skal ta for oss: Hva er årsaken til at partiledelsen ennå har et visst grep over flertallet av partimedlemmene?

Hovedsakelig er det to ting som har gjort dette mulig. For det første har partiledelsen slått om seg med revolusjonære fraser når det har vært opportunt, og for det andre har den, om ikke direkte motarbeidet, så alt annet enn stimulert medlemmene til skolering i marxismen-leninismen-MaoTsetungs tenkning. Dessuten har den kynisk utnyttet partimedlemmenes hengivenhet til partiet, og stadig terpet på at partiledelsen og partiet er ett. Med andre ord: et angrep på partiledelsens politikk er et angrep på partiet – og partiet har ikke medlemmene ønsket å skade! På denne måten har de også maktet å kjøre mange av medlemmene ut i håpløs passivitet, og dessuten gjort en stor del av dem immune mot egen politisk tenkning.

I dag, når den revolusjonære bevegelsen stadig marsjerer framover, er det viktig at kamerater har klart for seg at det er lenge siden NKP var et kommunistisk parti, og det er lenge siden flertallet av partimedlemmer besto av bevisste kommunister. Marxist-leninistene i NKP har da også tatt konsekvensen av denne erkjennelse og organisert kampen mot revisjonistledelsen gjennom en Marxist-leninistisk Front i NKP.

Mao Tsetung har sagt: »Revisjonismen er en form for borgerlig ideologi. Revisjonistene benekter ulikhetene mellom sosialisme og kapitalisme, mellomproletariatets diktatur og borgerskapets diktatur. Det de går inn for er i virkeligheten ikke den sosialistiske linja, men den kapitalistiske linja.»

 

Sitatene som er tatt med i denne artikkelen fra Furubotn, Løvlien og Reidar Larsen, bekrefter sannheten i Mao Tsetungs ord.

En av de viktigste oppgaver kommunistene som finnes innenfor NKP har i dag er derfor å slutte opp om Marxist-leninistisk Front i NKP, for å bidra med sitt ytterste til å knuse revisjonismen. Gjennom denne kampen deltar de samtidig aktivt til å skape det kommunistiske parti, hvis nødvendighet og komme også er varslet av det kraftige oppsving innen den revolusjonære bevegelse.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ukategorisert

USA-krisen – stormvarsel for den kapitalistiske verden

Av

Randi Heddeland

USA, denne koloss av rikdom og kapital som hele den kapitalistiske verden har betraktet som noe evig urokkelig, er i dag i den rene hengemyr av finansielle og økonomiske vanskeligheter. Den herskende klans, det vil si komplekset Wall Street-Pentagon, rovdrift på ressursene til fordel for rustningsindustrien som i mange år har gitt den amerikanske økonomi militær slagside, begynner å vise sin negative virkning med full tyngde. Samtidig er industrien rammet av en krise av det slaget som er tradisjonell i kapitalistisk økonomi med opphoping av varelagrene, og tilsvarende nedgang i produksjonen, salg og profitt. Mens folket rammes av en ukontrollert inflasjon og prisstigning og voksende arbeidsløshet. Den voldsomme politiske protestbevegelse etter Kambodsja-krigen, og streikene som vokser i antall fra måned til måned og ryster hele arbeidsmarkedet utfyller bildet av det fullstendige kaos det amerikanske samfunn befinner seg i i dag. Den amerikanske imperialisme, som i sin streben etter verdensvelde har brakt utbytting, undertrykkelse og aggresjon til folkene på alle kanter av kloden, kjenner i daggrunnen skjelve i sitt eget land.

Den verste krise på 40 år

Teller vi førti år tilbake kommer vi til 1929. Dette årstallet sier ingenting for de unge i dag, men vi eldre, som opplevde tiden, vet altfor godt hva det står for. Året med krakket på New York-børsen som innledet verdenskrigen, et helt tiår med arbeidsløshet, sult og nød for arbeiderklassen i alle land, også i Norge. I tiden omkring månedsskiftet april—mai da Dow Jones indeksen forindustriaksjer, etter et langt og bratt fall fra årskiftet 1968-69 dalte sterkere og sterkere nedover for hver dag, var det ikke underlig at 1929-spøkelset dukket fram igjen. Den svarteste dagen falt faktisk aksjekursen et poengunder der salget sluttet dagen før selve krakket, 24. oktober 1929. Nå kom jo finansherrene sammen i Det hvite hus og «ordnet opp med saken», så lenger ned kom ikke kursene denne gangen. Men både det amerikanske folk og hele den vestlige verden hadde fått et støkk som sent ville bli glemt. USA's prestisje røyk rett til bunns i de dagene, og tilliten til landets uovervinnelige økonomiske styrke var for alltid brutt. Ingen tør stole på at stansen i nedgangen på børsen er mer enn en galgenfrist og at ikke det store raset vil komme før eller siden.

Dollaren igjen i hardt vær

Ja, det står dårlig til med denne mynten igjen, og rundt omkring sitter i dag alskens finansielle vise menn og økonomiske eksperter og grubler seg grønne over hva som kan gjøres for å reparere verdensvalutaens skrøpelige helsetil-stand. Det er nemlig internasjonalt sett kanskje den aller farligste side ved den amerikanske krise.

Årsaken til dollarkrisen i dag er hele det kaos av indre politiske og økonomiske motsetninger som preger samfunnet, men her skal vi bare nevne tre sider av problemet. Først det ustanselige underskuddet på det amerikanske statsbudsjett på grunn av de veldige militære uttellinger. I etterkrigstiden, fram til utgangen av 1969, beløp USA's samlete militærutgifter seg til den nette sum av 1 100 000 millioner dollars. Alt bevilget over budsjettet og betalt av den amerikanske skatteborger, mens monopolene og finansherrene skummet profitten. Men det er blitt vanskeligere og vanskeligere å få budsjettet til å balansere, og staten har måttet ty til lån. Wall Street-bankierene står gjerne til tjeneste i så måte, men mot gode renter. Resultatet er at den amerikanske føderale stat, så underlig det kan høres, er gjeld bundet til oppover mønsåsen. Statsgjelden i dag beløper seg til noe bortimot 400 000millioner dollars. Alle slike tall er astronomiske i USA.

Nå hadde Nixon flott lovet at på årets budsjett skulle det bli et overskudd på 1,3 milliarder dollar. I stedet ble det et tilsvarende underskudd. Og ikke nok med det. Han måtte bekjenne at det også ville bli underskudd på neste årsbudsjett, altså det som begynner 1. juli. Noe som ikke nettopp skulle styrkedollarens stilling.

En annen ting som virker i samme retning er den elendige forfatning USA's betalingsbalanse lenge har vært i. De utenlandske kortsiktige fordringer på USA beløper seg for tiden til noe mellom 40 og 50 milliarder dollars. Men den amerikanske gullbeholdning er på knappe 11 milliarder. Om nå to–tre av de utenlandske kreditorer forlangte sine tilgodehavender utbetalt i gull, som de offisielt har rett til, kunne det gå så galt at det ikke ble en barre igjen i FortKnox. Ikke underlig at det, særlig på denne siden av Atlanteren, snakkes åpent om å løse pengevesenet fra gullet. Som det f. eks. ble ymtet frampå om av Erling Petersen i Stortinget 4. juni, under debatten om Norges nye kvote fra Det internasjonale valutafondet. USA har i denne forbindelse neppe mye det skulle ha sagt, ettersom dollarens gulldekning i dag er rene farsen.

Men den farligste side ved dollarkrisen har likevel sin rot i den voldsomme inflasjonen og prisstigningen i USA, som dag for dag reduserer dollarens kjøpekraft. I sin tiltredelsestale som president sa Nixon at USA befant seg iden verste inflasjon på 100 år, men forsikret samtidig at han snart skulle råde bot på dette ondet. Det gikk med det som med hans andre gyldne løfter, det fordampet i den tynne luft. Tvert imot har inflasjonen fortsatt i samme forrykende tempo i de atten månedene han har sittet med makten, og man regner med at den vil komme opp i 7 prosent før årets utgang. Altså sju prosents nedgang i kjøpekraften og dermed folkets levestandard.

Om denne konstante reelle devaluering av dollar, til slutt, vil tvinge USA til også en offisiell devaluering, vet vi ikke. Det eneste som må være helt klart er at den amerikanske krise også er vår krise, bastet og bundet som vi er til den imperialistiske røvermakt på den andre siden av havet.

USA er lederen for hele den kapitalistiske verden, og går det økonomisk til bunns, trekker det alle andre land med i sluket. Det skjedde i trettiårene og kan skje igjen. Under den siste børskrisen fulgte aksjekursene i de europeiske hovedsteder, også i Oslo, alle svingninger fra Wall Street. Inflasjonen er heller ikke lenger bare noe amerikansk fenomen. Den brer seg i dag over hele Vest-Europa og også i Japan. Samtidig ser vi at frykten her, særlig for dollarkrisen og inflasjonen, skjerper motsigelsen mellom de imperialistiske land innbyrdes.

Det er slutt på «de gode tider», slutt på de tider da revisjonistiske profeter kunne vinne gehør for sine falske og forvrøvlete ideer om at det kapitalistiske samfunn hadde nådd fram til et stadium da man hadde lært å unngå og beherske kriser.

Enda en gang har vi fått bekreftet sannheten i Marx' lære om at arbeiderklassens forbigående velstand i den kapitalistiske verden bare er et stormvarsel om kommende krise.

Arbeidsløshet og dyrtid

Det er i dag 5 millioner arbeidsløse i USA, det høyeste tall siden 1964 og en økning på hele 1,3 millioner bare siden desember 1969. Som alltid er ledigheten størst blant svarte arbeidere, 8 prosent mot 5 prosent blant de hvite. Men med en industri i overproduksjonskrise med synkende omsetninger ikke arbeidsplassene trygge for noen. Selv innen de tre grener som regnes for selve ryggraden i amerikansk industri, stål-, bil- og bygningsindustrien, er det stor arbeidsledighet. Som et eksempel kan nevnes at den berømte fabrikken i Dallas i Texas, der arbeiderne i trettiårene kjempet så forbitrete kamper mot fascisten Fords væpnete bander, i følge pressemeldinger, nylig ble tvunget til å stenge.

En gang i begynnelsen av sekstiårene hørte jeg en svært så progressiv norsksosialøkonom uttale at USA var så økonomisk sterkt at det uten vanskelighet kunne tåle en arbeidsledighet på helt opp til 15 millioner. I dag ville selv ikke den mest reaksjonære amerikaner, ikke en gang en Wallace i Alabama, våge å være enig med ham i det. Saken er at arbeidsløshet står som det verste av alle skremsler, også for den herskende klassen — selv om den i dag «bare» er på 5millioner. I pressen er den da også omtalt som samfunnets «tidsinnstilte» bombe.

Selv den borgerlige amerikanske presse må innrømme at inflasjonen og prisstigningen gjør store innhogg i arbeidernes lønninger. Bladet Newsweek brakte f. eks. 16. februar i år en artikkel med tittelen «Inflasjonslønn», der det skrev følgende:

«Bare i løpet av siste år (1969) vant fagforbundene en gjennomsnittlig lønnsøkning på 7 prosent for sine medlemmer. Mens enkelte avtaler, særlig innen bygningsindustrien gikk helt opp til 12-14 prosent. Men samme hvor stor denne lønnsøking kan høres, har den hjulpet arbeiderne lite. Forinflasjonen steg i samme året til 6,1 prosent.» I en senere utgave (18. mai1970) skriver samme bladet: «Den amerikanske arbeiders gjennomsnittlige reallønn er lavere i dag enn for fire år siden.»

5000 streiker på ett år

Alle vet at prisstigning og dyrtid rammer lønnsarbeiderne hardest. Og hvordan reagerer så det arbeidende amerikanske folk på denne nedskjæring av levestandarden? Det kan neppe være noen overdrivelse å si at det viser en fantastisk kampvilje til å forsvare sine interesser. Følgen er at USA de siste år uten tvil har vært det mest «streikeherjete» land innen den kapitalistiske verden. I 1968 var det f. eks. over 5000 streiker som omfattet nesten alt som fantes av lønnsarbeidere, fra universitetslærere til søppelkjørere. Det eksakte streiketall for 1969 har jeg ikke vært i stand til å finne, men det var neppe mindre, i og med at inflasjonen og dermed forringelsen av levestandardenfortsatte i økt tempo.

Wall Street-organet US News & World Report var 25. mai ute med en lang klagesang over uroen på arbeidsmarkedet. Selv en så «skikkelig» kategori som folkeskolelærerne hadde i fjor gjennomført 131 streiker og hadde alt rukket å sette i gang en hel del i første kvartal i år. Ellers var det arbeidsnedleggelse og streiker i så å si hver eneste by landet rundt. Bilarbeiderne truet med streik over hele linjen, og til med kommunearbeiderne langt borte i Honolulu hadde nedlagt arbeidet. De verste i flokken var likevel laste- og trailerbilsjåførene som hadde holdt en «ulovlig» streik gående siden april og nå hadde gått over til «geriljataktikk» med kuler og granater mot streikebrytere. Over alt var kravet høyere lønn, og bladet forsikret at i regjeringskretser så man megetalvorlig på situasjonen.

Uten tvil har regjeringen og den utbytterklasse den representerer god grunn til å skjelve for den voldsomt skjerpte klassekamp krisen har fort til. Det har også gitt oss den lærdom at vi heller ikke i USA må identifisere folket med den herskende klasse. I hard og dristig kamp for sine arbeidsplasser og sin levestandard, viser det amerikanske arbeidende folk i dag at det har holdt seg sterkt og sunt gjennom de mange år av imperialistisk forråtnelse. Det er såmenn ingen liten ting å notere. For til sjuende og sist vil USA-imperialismen bli knust også på dens egen jord.

Som Mao Tsetung sier: «det vil komme for en dag at de reaksjonære i USA, i likhet med alle historiens reaksjonære, ikke er særlig sterke.

I USA er det andre som er virkelig sterke, nemlig det amerikanske folket.»