Våren 1970 har vist et kraftig oppsving i klassekampen over hele Skandinavia. Kapitalismens krise har skjerpet klassemotsetningene og arbeiderklassen har i stadig sterkere grad fått føle presset av monopolkapitalens statsmakt. Den tilspissede situasjonen har imidlertid også lagt grunnen for økt politisk bevissthet innen arbeiderklassen. Dette bekreftes ikke minst ved at arbeiderne river seg løs fra LO-pampenes grep, og ikke lenger stilltiende godtar urettferdigheten og utbyttinga i samarbeidets navn,men reiser kamp en mot klassesamarbeidet og monopolkapitalen. Arbeiderklassen har også vist at den er klar til å ta kampen opp mot økt økonomisk utbytting.

Streiken på Norgas.

Et viktig eksempel er streiken på Norgas AS i Oslo. I over 14 dager streiket 54 arbeidere, og bakgrunnen var et krav om en lønnsøkning på 2 kroner pr. time, som bedriftsledelsen nektet å forhandle om.

Pampene i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund falt som ventet arbeiderne i ryggen ved å hevde at streiken var tariffstridig, og tok følgelig avstand fra den. I arbeidsretten ble streiken som ventet også kjent «ulovlige», og dermed var alt klart for klassestatens neste angrep mot arbeiderne.

Politiet til angrep på de streikende.

Norgas A/S forsøkte under streiken å innføre gass fra Sverige, og den ble tappet om på bedriften av fem svikere som ble leid inn under politibevoktning. De streikende fikk oppsigelsesvarsel fra bedriften, og da arbeiderne trass i dette fortsatte sin rettferdige kamp og forsterket streikevakta utenfor Norgas, ble de angrepet av politiet.

Etter å ha konferert med bedriftsledelsen gikk over 40 politimenn, utstyrt med langkøller og med hunder, til angrep på arbeiderne. Dette skjedde uten at de streikende hadde foretatt seg noe som helst. Politiet angrep på bred front og med stor brutalitet. Arbeiderne som strittet imot ble kastet i bakken og slept til politibilene. Etter kort tid var samtlige av de 32 streikevaktene arrestert.

Enhet i arbeiderklassens kamp.

Politiaksjonen mot Norgas-arbeiderne må ikke bare sees som et overgrep mot de streikende, men som et overgrep mot hele arbeiderklassen. Om kapitaleierne og deres politifolk fortsatt kan fare fram mot arbeidsfolk på denne måten, er den norske arbeider «fritt vilt» som kapitaleierne kan bruke og mishandle når de finner det påkrevd.

For å stå imot den hets og det maktbruk som borgerskapet setter i verk under en streik, må arbeiderklassen være enhetlig og fast organisert. Streiken er og vil alltid være en kampmetode mot utbytting. Ved at vi driver produksjonen kan vi også stanse produksjonen, og gjennom enhetlig kamp tvinges borgerskapet til å bøye seg for våre krav.

Det nytter å streike.

Streiken på Norgas AS ble en ny bekreftelse på at det nytter å streike. Bedriftsledelsen ble tvunget til å gå med på forhandlinger om en lønnsøkning på 2 kroner timen.

For arbeidsfolk er Norgas-streiken følgelig et nytt bevis på at en kan kjempe fram sine krav gjennom streik, selv om pampene i LO erklærer streiken for ulovlig.

Men det er ikke bare denne lærdommen vi kan trekke av Norgas-arbeidernes streik. Streiken bar også vist at under borgerskapets diktatur vil enhver streik (spesielt de som stemples «ulovlige») bli politiske streiker, fordi de uvegelig blir angrepet av borgerskapets klasseorganisasjoner og dets statsmakt.

LO-pampenes erklæring om ulovlig streik, og politiets brutale overgrep mot Norgas-arbeiderne er klare og konkrete bekreftelser på dette. Men rettssaken, og for den saks skyld også politiangrepet, mot de streikende ga også den erfaring at klassestatens organer ikke er så farlige som borgerskapet gjerne vil ha oss til å tro—og at det på lengere sikt er folket som er de virkelig sterke.

Avvis alle splittelsesforsøk.

Gjennom enhetlig og organisert opptreden er arbeiderklassens styrke overfor borgerskapet enorm. Så lenge det var mulig prøvde borgerskapet å forby arbeiderorganisasjoner, men da organisasjonsretten var et tilkjempet faktum, slo kapitaleierne inn på samarbeidslinja. Det voldte heller ikke meget besvær å få pampene i LO inn på denne forræderiske linja, og resultatet av samarbeidet mellom LO og Norsk Arbeidsgiverforening (NAF) har samtlige arbeidere fått føle på kroppen.

LO-byråkratene er borgerskapets støttespillere i utplyndringa av arbeiderklassen, og følgelig forsøker også LO-byråkratene å splitte arbeiderne ved blant annet å spille lønnsgruppe ut mot lønnsgruppe.

En raffinert utgave av den gamle splitt og hersk taktikken er den såkalte «kaketeorien», som i hovedtrekk går ut på følgende: det finnes en bestemt sum av penger, lønnssummen, som står til disposisjon for samtlige lønnsmottakere. Denne lønnssummen er på forhånd fastlåst og kan ikke økes, bare deles. I praksis fører da dette til følgende: det er umulig for alle arbeidere å kreve en generell lønnsøkning. Jo større del av «kaka» en gruppe arbeidere kan karre til seg, jo mindre del av «kaka» blir det igjen til deling mellom de andre. Derfor skal grupper av arbeidere som tilhører en såkalt høytlønnsgruppe vise «solidaritet», det vil si moderere sine krav for på den måten å hjelpe de lavtlønte.

Denne bunnfalske myten om «solidarisk» lønnspolitikk har ofte bidratt til å splitte arbeiderne. Vi må imidlertid være klar over at bare hard klassekamp kan bedre hele arbeiderklassens økonomiske stilling.

Hvorfor?

Rett og slett fordi det ikke finnes noen lønnskake som er fastlåst og som bare kan deles mellom arbeidsfolk.

Den lønna som arbeidsfolk får er bare en liten del av den verdi de har skapt gjennom sitt arbeid. Den resterende del er profitten som kapitalisten tar, og det er profittene som «begrenser» lønnsøkninga. Derfor er det klart at lønnsandelen ikke er fastlåst—den kan økes. De eneste som rammes av økninga er kapitalistene som får redusert sin profitt. Borgerskapet, som i det kapitalistiske samfunn eier produksjonsmidlene, er selvsagt interessert i størst mulig profitt. Gjennom den private eiendom av produksjonsmidlene tvinges arbeiderklassen til å selge sin arbeidskraft til kapitaleierne, som på sin side kjemper for å holde prisen på arbeidskraften på et minimum for derved å oppnå størst mulig profitt.

Det er derfor klart at borgerskapets interesser står i fullstendig motsetning til arbeiderklassens.

Hvilke midler har så borgerskapet til å gjennomføre utplyndringen av arbeidsfolk?

Deres viktigste undertrykkelsesredskap er staten. Staten er det apparat som den herskende klasse benytter seg av for å befeste sin makt. Til dette apparat hører lovverket og domsstolene, politi, militæret og det statlige propagandaapparat ( ekeempelvis radio og fjernsyn). Lovene i det kapitalistiske samfunnet verner om den private eiendomsrett til produksjonsmidlene, skaper alle de skaper alle mulige økonomiske særmuligheter for borgerskapet, og lesser byrdene på den arbeidende del av befolkningen.

Rettssaken og politiangrepet mot arbeiderne ved Norgas avslørte med all tydelighet løgnen om staten som en nøytral institusjon som står over klassene. Den kapitalistiske staten beskytter k apitaleiernes utplyndring av arbeiderklassen. Den er et undertrykkelsesredskap som borgerskapet og deres håndtlangere i LO bruker til å påtvinge arbeidsfolk de elendige lønnsoppgjøra aom vi kjenner.

Arbeiderklassens viktigste våpen.

Arbeiderklassen har som nevnt fått erfare at streikekampen er en effektiv metode mot økt økonomisk utbytting. Men streikekampen alene kan aldri stanse utbyttingens fortsatte eksistens, eller forkorte kapitalismens tidsalder. Arbeiderklassen har derfor behov for en ledelse som behersker alle former for kamp, og som kan lede arbeiderklassen fram til andelig seier over kapitalmakta.

Gjennom streikekampen kan arbeiderne begrense kapitaleiernes profitt ved å tilkjempe seg høyere lønn. Arbeiderne kan også tilbakevise enkelte rasjonaliseringsframstøt og lignende. Men vi kan aldri ødelegge kapitalistenes makt til å tilrane seg profitt av vårt skapende arbeid gjennom streikekampen.

Det kan bare den sosialistiske revolusjon gjøre. Det vil si at arbeiderklassen kvitter seg med kapitalismens utbytting og undertrykkelse, og oppretter sin egen stat—oppretter proletariatets diktatur der utbytting og undertrykkelse av flertallet er opphevd.

Lede arbeiderklassen i kampen til den endelige seier over monopolkapitalen kan bare et kommunistisk parti gjøre. Det vil si et parti som bygger på marxismen-leninismen, Mao Tse-tungs tenkning.

Den tilspissede klassekampen har varslet nødvendigheten av et slikt parti, og arbeidsfolk—som selv har vist at de har tatt initiativet i kampen mot monopolkapitalens nye framstøt—vil også bidra til å reise arbeiderklassers eget kommunistiske parti Det parti som er nødvendig i kampen for arbeiderklassens herredømme.

«Skal det bli noen revolusjon, må det finas et revolusjonært parti. Uten et revolusjonært parti, uten et parti som på den marxistisk-leninistiske revolusjonære teori og som er av marxistisk-leninistisk revolusjonær type, er det umulig å lede arbeiderklassen og de brede folkemassene i kampen for å knuse imperialismen og dens lakeier.»
— Mao Tse-tung i Maos lille røde.

Kampen mellom de to linjer innen Norges Kommunistiske Parti (NKP) er i dag kommet inn i en avgjørende fase. Revisjonistene er trengt opp i et hjørne og etterhvert som deres muligheter til å maskere seg som marxist-leninister frarøves dem, avslører de sine sanne hensikter. Deres likvidatoriske linje har framkalt en akutt krise innen partiet–og innen klassekampen i Norge. I en tid hvor arbeiderklassen reiser seg til kamp mot den offensiv monopolkapitalen retter mot den, skjer det at Reidar T. Larsen (RTL) forsøker å trekke med seg partiets sentrale ledelse på en aksjon hvis ytterste målsetting er å likvidere NKP og erstatte partiet–som er arbeiderklassens viktigste våpen i klassekampen–med et reformistisk samlingsparti.

Den internasjonale situasjonen preges av kapitalismens krise og skjerping av klassekampen. Imperialismen strammer sitt grep over Norge. Monopolkapitalen utvider sitt herredømme over landets økonomi og det arbeidende folk. Samtidig som de søker å utvikle sitt diktatur prøver de bevisst å inkorporere alle faglige og politiske organer (også arbeidernes) i sitt organiserte system—et organisk ledd i klassestatens system. Et viktig ledd i deres bestrebelser er. forsøket på å slå i stykker arbeiderklassens viktigste våpen, dets revolusjonære kommunistiske parti, og fjerne en avgjørende betingelse for at arbeiderklassen skal lykkes i sin kamp, En forvandling av det revolusjonære partiet til et vanlig sosialdemokratisk parti, passer som hånd i hanske til kapitalistenes opplegg.

Unnlate å verne om det kommunistiske partis revolusjonære ideologiske grunnlag, marxismen-leninismen i dag å gi direkte støtte til klasseforræderi.

Kampen mellom de to linjer i Norges Kommunistiske Parti, den revisjonistiske.og den marxist-leninistiske linje, er en kamp som har sitt utspring langt tilbake i partiets historie. Revisjonistene har under denne kampen alltid forsøkt å kuppe toppledelsen i partiet, og ta avgjørelser som for partimedlemmene presenteres som fullbyrdete kjennsgjerninger. Konkret kan det slås fast at dette var tilfelle med Peder Furubotn-gruppa og seinere med Jørgen Vogt-gruppa i partiet. Partimedlemmene på grunnplanet ble mobilisert og kastet Furubotn-gruppa ut av ledende organer, selv om det politiske oppgjøret ikke var grundig nok. På samme måte knuste partimedlemmene Vogt-gruppas planer om kupp i sentralstyret, men RTL og hans tilhengere forhindret et politisk oppgjør med Vogt-gruppa og deres revisjonistiske politikk. Ved å underslå landsmøtevedtak om endring av prinsippprogrammet, forhindret de partiet i å sørge for at revisjonistene ikke igjen fikk hegemoni i partiets ledelse og i dens praktiske politikk.

Vi skal huske at prinsipp-programmets utforming hadde sin årsak i Vogt-gruppas politiske syn, og Vogt-gruppa brukte programmet som et middel til å fremme et revisjonistisk syn i partiet. Partiprogrammet i sin nåværende form er en avgjort hindring for at partiet endelig kan avsløre revisjonismen og likvidere dens praksis.

Kampen mot revisjonismen i NKP er derfor ikke avsluttet. Nettopp i dag viser det seg at den direkte videreføring av Furubotn/Vogt-gruppas revisjonistiske linje, er den linje som partiledelsen med partiformannen på toppen forsøker å kjøre ut til sin ytterste konsekvens: likvidering av NKP og en samling av alskens «venstrekrefter» i et såkalt «venstreradikalt» parti.

De ytre kjennetegn for situasjonen har ikke minst vist seg ved at partiformannen benytter borgerpressa til å opplyse partimedlemmene om at partiets «politiske linje» går ut på at partiet skal «tilpasses» et reformistisk samlingsparti.

Hvem skal så utgjøre det «nye» partiets lederskikt? De gjenværende borgerlige, velkjente anti-kommunister fra Sosialistisk folkeparti (SF), trotskister, såkalte anti EØF[ref]EØF er en fortkortelse for Det europeiske økonomiske fellesskap.[/ref] og NATO-folk fra Arbeiderpartiet, Furubotn-folka fra «Marxistisk Forum», kort sagt: alt som kan raskes sammen for å stable opp en anti-marxistisk allianse. Allerede nå har denne alliansen avslørt seg gjennom fellesaksjoner rettet mot de anti-imperialistiske frontorganisasjonene, Kampanjen Norge ut av NATO og Solidaritetskomiteen for Vietnam. Dere anslag mot Solidaritetskomiteen er nå, i motsetning til tidligere, samordnet. Det var også anslaget mot Kampanjen Norge ut av NATO, som de nå vil erstatte med en «Komité for all-europeisk sikkerhetskonferanse». Sammensvergelsen er avslørt som internasjonalt ledet fra den moderne revisjonismens hovedkvarter. Denne kjennsgjerning er avslørt av alle ærlige venstrekrefter i norsk politikk.

Videre aksjoner som harsammenheng med RTLs underkastelse av denne alliansens målsetting er hetsen han søker å organisere mot Røde Fane, presset mot Frihetens journalister, son kuliminerte med oppsigelsen av Svein Johnsen.[ref]Svein Johnsen var formann i Solidaritetskomiteen for Vietnam.[/ref] Men Frihetens øvrige journalister gikk til streik fra 17. oktober 1969. Det foreløpig siste trekk er Kommunistisk Ungdoms eksklusjon av Egil Engeland, sentralstyremedlem og formann i Kristiansand KUL.

Reidar Larsen representerte partiets sentralstyre på møtet hvor KU-ledelsen ekskluderte Engeland fra forbundet; Kristiansand KUL er medutgiver av Røde Fane!

Den indre sammenheng mellom disse enkeltaksjoner finner vi ved å analysere den likvidatoriske linja som Reidar Larsen forsøker å sette seg i spissen for. Ved å framstille seg som forsvarer av NKPs interesser, har han greid å trekke med seg store deler av sentralstyret på opplegg som skal tjene denne linja. Et direkte resultat har også vært å rette hovedstøtene mot venstre og gradvis erstatte den vitenskapelige sosialismens prinsipper, marxismen-leninismen, med rendyrket reformisme.[ref]Konfr. NKPs arbeidsprogram og det på forhånd nederlagsdømte opplegget til valget.[/ref]

Arbeiderklassens objektive, kortsiktige og langsiktige interesser er forkastet ledesnorer for partiets politikk, det som i dag framelskes er en fallbuds-politikk, bygget på og ledet av galupp-tall.

Det som partikamerater tidligere kunne merke som en tendens står nå klart fram som en planlagt aksjon. Fra å snakke om en almen, prinsippløs «samling av venstrekreftene», uttaler nå partiformannen åpent målet til borgerpressa: «et venstreradikalt parti.»[ref]Se eksempelvis partiformannens skamløse uttalelser til Morgenbladet 7. oktober 1969 og til Verdens Gang 16. oktober 1969.[/ref]

Aksjonen som likvidatorene i partiledelsen nå kjører fram mot journalistene i Friheten, og mot alle marxist-leninister i NKP som ønsker å gjenreise partiet som et revolusjonært klassekamppart, skjer ved at alle vedtatte partinormer krenkes. De har i lang tid utvannet prinsippene for den demokratiske sentralismen med metodene for kritikk og selvkritikk–den nødvendige vekselvirkning mellom medlemsmasse og ledelse. De har befestet sin posisjon ved hjelp av byråkratisk sentralisme. Slik har de vunnet posisjonene for å føre kampen mot partiets grunnlag. Grunnorganisasjonene forhindres i å diskutere og grundig behandle denne, og liknende situasjoner som oppstår i partiet.

Revisjonistledelsen ønsker selvsagt nå minst mulig debatt om den situasjonen som er oppstått, men det er partikameraters plikt og ansvar, det ansvar de tok på seg da de gikk inn i Norges Kommunistiske Parti, å bekjempe Iikvidatorene i partiet og kjempe for å gjenreise vårt parti som et revolusjonært parti. Derfor må agenter for likvidatorene i grunnorganisasjonene avsløres og isoleres. Om laga på grunnplanet gjennomfører kampen vil NKP som organisasjon bevares. Dette er en forutsetning for seinere å gjenreise NKPs ledelse, som vil være forpliktet av partiets egentlige grunnlag, marxismen-leninismen, og med den demokratiske sentralismen som rettesnor i sitt arbeid. Slik kan arbeiderklassens nødvendige revolusjonære lederskap skapes. Uansett utfallet av kampens faser for tida vil marxismen-leninismen seire og begrave revisjonismen. At arbeiderklassen vil skape det revolusjonære partiets ledelse for sin kamp er en objektiv lov. Det er vår plikt med alle krefter å virkeliggjøre dette.

Vi oppfordrer derfor alle partimedlemmer og partilagene til straks å ta situasjonen opp til gjennomgripende debatt og vi oppfordrer alle partikamerater til å stille seg solidarisk med de streikende journalister i Friheten.

Frihetens journalister er gått til streik.
Streiken er politisk motivert.
Situåsjonen som er oppstått i Friheten er et resultat av kampen mellom to linjer i Norges Kommunistiske Parti, hvor spørsmålet i dag er kommet til det punkt at det faktisk dreier seg om partiets fortsatte eksistens.

I en tid hvor borgerskapet og monopolkapitalen retter en offensiv mot den norske arbeiderklassen, stiller NKPs øverste ledelse, anført av Reidar T. Larsen, seg i spissen for en aksjon, hvis hensikt er å likvidere NKP og erstatte partiet med et nytt «venstreradikalt» parti. Dette medfører at arbeiderklassen i en krisetid er berøvet sitt klassekampparti, som er dets viktigste våpen–og følgelig også Friheten som et organ for sin interessekamp. RTL har under påskudd av at det er nødvendig med «et par små justeringer», tilegnet seg diktatoriske fullmakter. Hans bruk av disse fullmakter er et ledd i planene om «tilpassing» av NKP til et reformistisk samlingsparti. Planens alvorlige karakter vises ikke minst ved mobilisering av borgerpressa til å presentere dette som NKPs linje. Dermed skal våre medlemmer overrumples og stilles overfor en fullbyrdet kjennsgjerning.

En direkte følge av denne planen var det politiske presset på Frihetens journalister, som kulminerte med oppsigelsen av en redaksjonell medarbeider. Anslaget mot den ene journalisten ble avslørt som et ledd i en større aksjon, hvis hensikt var at Friheten skulle underordnes likvidasjonslinja.

Hele opplegget er et brudd på partiets organisatoriske grunnlag, den demokratiske sentralismen, og bryter markant med tidligere vedtatte normer for demokratisk behandling i grunnorganisasjonene. På dette grunnlag er det utløst en politisk streik blant Frihetens journalister, som enstemmig krever oppsigelsen tilbakekalt og som avviser underordningen av den likvidatoriske linja.

• Kjemp for NKP som et revolusjonært klassekampparti!
• Følg den demokratiske sentralismen. Lar partimedlemmene fatte avgjørelser på et ekstraordinært landsmøte!
• Bekjemp likvidatorene!
• Forsvar marxismen-leninismen
• Solidaritet med Frihetens streikende journalister!

Streikekasse for Frihetens journalister.

RØDE FANE har opprettet streikekasse for Frihetens journalister. Vi oppfordrer partimedlemmer og sympatisører til å sende bidrag til streikekassa, postgiro 206842. Giroblanketten merkes: STREIKEKASSE.
(I parentes skal bemerkes at da journalistene gikk til streik stanset red. Arne Jørgensen utbetalingen av den opparbeidete lønn som journalistene hadde krav på og skulle ha utbetalt 17. oktober.)
 

«Folk som er materialister tvers igjennom er uten frykt. Vi håper at alle våre kampfeller modig vil ta på seg sitt ansvar og overvinne alle vansker, uten å frykte tilbakeslag eller hånsord, og uten å nøle med å kritisere oss kommunister og legge sine forslag fram for oss. 'Den som ikke frykter døden ved tusen stikk, han tør trekke keiseren ned av hesten'–det er den fryktløshetens ånd som er nødvendig i vår kamp for å bygge sosialismen og kommunismen.»
— Mao Zedong i Maos lille røde.