Hvorfor var det nødvendig for meg å sette merkelappen «homofil» på meg selv? Hvorfor var det nødvendig for meg å stå fram som homofil og leve som homofil med en seksuell praksis i samsvar med det? Det vet jeg ikke. Men det var nødvendig, og jeg kunne ikke ha levd som et helt menneske hvis ikke jeg hadde gjort det – etter at jeg måtte erkjenne det og dermed opplevde at en del brikker i livet mitt falt på plass.
Det er ikke alle følelser man skal gi etter for. Hvis man opplever hat og raseri mot et annet menneske, er det viktig å holde det i sjakk. Men jeg spurte meg selv: Er det noe galt i å føle kjærlighet og seksuell tiltrekning mot en annen gutt? Nei, det kunne jeg ikke se, og grunnlaget for å ta konsekvensen av det måtte selvsagt bygge på gjensidighet, slik et heterofilt forhold også må. For meg kom denne erkjennelsen sent; jeg var 23-24 år gammel. Dette var tidlig på 1970-tallet, rundt den tiden da kampen mot straffelovens forbud mot homoseksuelle handlinger mellom menn var i ferd med å seire. For meg var ikke opphevelsen av forbudet egentlig så avgjørende, selv om det selvsagt var en viktig begivenhet. For meg var det viktigere at homofile ble synlige. Det var noen ytterst få eksempler, men ett av dem var en jeg kjente. Han viste at det å være homofil var en faktisk mulighet – også for meg. Jeg hadde inntil da klart å fortrenge at jeg 4-5 år tidligere opplevde min første, store forelskelse med en annen gutt, et usedvanlig godt og givende vennskap, mye dypere enn jeg tidligere hadde opplevd, og der fysisk nærhet var viktig, selv om jeg ikke var bevisst noen direkte seksuell dimensjon. Han var hetero, og den bevisste seksuelle dimensjonen klarte jeg å psykologisere bort. Først etter flere år klarte jeg altså omsider å sette navn på eget følelsesliv.
Det er sterke indre krefter vi snakker om. Hvorfor de er der, aner jeg ikke. Det interesserer meg heller ikke noe spesielt, bortsett fra alminnelig nysgjerrighet om hvordan fenomener henger sammen. Etter hvert er det blitt mer kunnskap om at homoseksualitet er ganske vanlig hos ulike dyrearter. I 1999 kom den kanadiske biologen Bruce Bagemihl med sin bok Biological Exuberance: Animal Homosexuality and Natural Diversity. Den var den første virkelig omfattende vitenskapelige gjennomgåelsen av at homoseksualitet i utallige, ulike former er svært utbredt i dyreriket. Hans utgangspunkt var forskning som dokumenterte homoseksualitet hos mer enn 450 arter av pattedyr, fugler, reptiler, insekter og andre dyr. I 2006 lanserte Naturhistorisk museum i Oslo utstillingen «Mot naturens orden?», den første utstilling noen sinne som tok for seg homoseksualitet i dyreriket i stort omfang. Med sitt vitenskapelig baserte budskap om at 1500 dyrearter praktiserer homoseksualitet, var den kontroversiell og vakte stor oppsikt.
Homoseksualitet, homoseksuell praksis og kjærlighet er altså en naturlig variant hos dyr og mennesker. Den har sannsynligvis eksistert i ulike menneskelige samfunnsformer i uminnelige tider. Over store deler av verden har den vært kraftig undertrykt, og de fleste steder er den det fortsatt. Men jeg var så heldig å leve i Norge i den historiske epoken da homofil frigjøringskamp vokste fram. Jeg opplevde hvordan det kunne bli samsvar mellom det jeg opplevde som nødvendig for mitt liv, og det som framsto som en samfunnsmessig mulig form for gjensidig kjærlighetsliv og seksuell utfoldelse. Da brikkene først falt på plass, følte jeg veldig sterkt at slik er jeg. Jeg er homofil.
Ikke alle er like heldige. 13. april 2023 hadde Reuters et intervju med Frank Mugisha. Han leder organisasjonen Sexual Minorities Uganda (SMUG), som forsvarer LHBT-rettigheter i Uganda. SMUG fikk i 2011 menneskerettighetsprisen Raftos minnepris. I intervjuet forteller Mugisha om anti-homoseksualitet-loven som parlamentet i Uganda da nettopp hadde vedtatt med overveldende flertall, og som Ugandas president Yoweri Museveni senere signerte. Alle som blir funnet skyldige i å «fremme» homoseksualitet i landet risikerer opptil 20 års fengsel, mens såkalte «serieforbrytere» kan risikere dødsstraff. Mugishas venn David Kato ble myrdet i 2011, noen måneder etter at en avis trykket navn, foto og adresse på ham og andre i LHBT-miljøet og skrev at slike som dem burde henges. Mugisha selv mottar jevnlig drapstrusler. Det bør nevnes at den voldsomme anti-homo-stemningen i Uganda er blitt drevet fram av amerikanske evangeliske menigheter, som skal ha brukt mer enn 20 millioner dollar fra 2007 til 2020 på å kjempe mot LHBT-rettigheter i Uganda. Scott Lively, en amerikansk pastor, sto i spissen med bl.a. en serie populære antihomofile forelesninger der homofili ble beskrevet som en «sykdom» fremmet av Vesten.
Det forteller mye om hvor sterkt og dypt dette ligger i personligheten når homofile kjemper for LHBT-rettigheter med livet som innsats. Dette er ikke noe man gjør fordi det er en motebølge, eller fordi det har vært mye om det på TV i det siste. Og vi behøver ikke gå ut av Norge: Så sent som 17. juni 2023 hadde Bergensavisen et stort intervju med den 24-årige kunstneren Thomas Sivertsen, med overskriften «Folk tar heller livet sitt enn å komme ut». Som kristen og homofil viet han sin masterutstilling «Skeivetestamentet» ved Universitetet i Bergen til å utfordre holdninger han hadde møtt i enkelte kristne menigheter på Vestlandet. Lenger enn det har vi altså ikke kommet.
Så langt har jeg stort sett skrevet om homofile menn. Homofile kvinner, lesbiske, møter selvsagt lignende utfordringer, og en del andre utfordringer i tillegg, fordi de er kvinner, dobbelt undertrykt, og med en kropp bygd for å bringe fram barn, med alle gleder og problemer det gir grunnlag for gjennom livet. De må både føre homokamp og kvinnekamp, der blant annet fenomenet kvinnelønn truer mange kvinners mulighet til å leve et økonomisk selvstendig liv, spesielt i byer med høye bokostnader som kan ligge langt utenfor økonomisk rekkevidde.
Kampen for å slippe å undertrykke sin evne til seksualitet og kjærlighet, men tvert imot kunne utfolde den som hele mennesker til glede for seg selv og sine medmennesker, oppleves som stadig mer nødvendig når man ser at muligheten egentlig finnes. At noen kaller denne kampen for «identitetspolitikk», som om det handler om å kjempe for retten til å sette en bestemt merkelapp på seg selv, gjør meg forbannet. Det er skadelig for mennesker å bli presset inn i en form som knuser grunnleggende deler av personligheten din. Dette kommer jeg tilbake til senere i denne artikkelen.
Hittil har fremstillingen min gitt inntrykk av at heterofili og homofili er to atskilte båser med en skillevegg mellom, et gitt og uforanderlig faktum. Det er ikke så enkelt. Kvinnekampen og kampen for homofil frigjøring har begge gjort det lettere å bryte med tradisjonelle kjønnsroller. Det har bidratt til større åpenhet for seksuell tiltrekning og kjærlighet mellom mennesker. Folk som har trodd at de var i den ene kategorien, opplever kjærlighetsforhold som sprenger båsene. Det blir stadig mer omfattende erfaringsmateriale som heller peker mot et kontinuum, en sammenhengende helhet, der man kan befinne seg i ytterpunktene eller ett eller annet sted på skalaen imellom, og der man også kan oppleve å ha beveget seg i en retning. En illustrasjon på hvordan disse erfaringene endrer vår erkjennelse, er navneendringene til Det norske forbundet av 1948. I 1992 ble DNF 1948 – sammen med flere andre – til LLH, Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring. Så i 2008 til Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Og i 2016 til Fri – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold.
Basert på mine erfaringer gjennom livet definerer jeg altså meg selv som en homofil mann. Jeg er glad og takknemlig for at jeg har evnen til inderlig kjærlighet og seksuell tiltrekning til mennesker av mitt eget kjønn. Menn som mangler slike erfaringer og evner, har gått glipp av noe viktig. Til gjengjeld har jeg gått glipp av evner og erfaringer som heterofile menn har. Det betyr selvsagt ikke at jeg ikke har et nært og godt forhold til en del kvinner, som betyr mye for meg. Men det er altså noen dimensjoner som mangler. Heterofile som får leve som det, har det sikkert OK. Det har jeg verken indre eller ytre forutsetninger for å kunne vite noe særlig om. Men jeg bruker min egen opplevelse av homofil kjærlighet til å prøve å forstå det. De får på tilsvarende vis prøve å bruke sine egne heterofile kjærlighetserfaringer til å forstå meg.
Slik jeg ser det, har kvinnekampen med sitt oppgjør med låste kjønnsroller betydd veldig mye for den homofile frigjøringskampen. På tilsvarende måte mener jeg at den homofile frigjøringskampen har styrket grunnlaget for transpersoners kamp. Transpersoners kamp er på en måte et nytt trinn opp på stigen.
Jeg forstår ikke fullt ut hvordan heterofile menn opplever livet. Jeg forstår selvsagt heller ikke hvordan transpersoner opplever livet. Deres indre krefter skiller seg vesentlig fra mine. Jeg er fysisk født som mann, og i min bevissthet er jeg mann, uten noe ønske om å være noe annet. Å være fysisk født som mann, men oppleve seg selv i sin bevissthet som å være kvinne, er uforståelig for meg. Men jeg forstår, bedre enn heterofile, at når du har sterke indre krefter som driver fram en konflikt med det etablerte kjønnsmønsteret, er de kreftene i mange tilfeller så sterke at de trumfer samfunnets hindringer. De oppleves som livsnødvendige og tvingende. De kan til og med oppleves som så avgjørende viktige at du kan være villig til å sette livet på spill. Kanskje ta ditt eget liv hvis du ikke kan leve som den du så sterkt opplever at du er.
Mine egne erfaringer som aktiv i homofiles frigjøringskamp, forteller meg at jeg må støtte transpersoners kamp og ta den på største alvor. Transpersoner fører ikke den kampen fordi det er moderne eller festlig. Tvert imot er det omfattende dokumentasjon på at andelen av mennesker som opplever livet som svært vanskelig å leve, er mye høyere blant transpersoner enn blant homofile. Og de blir mye hardere angrepet enn oss.
Vår kamp for å få leve fullverdige liv i stedet for å bli knuget av undertrykkelse og redsel, kalles altså av enkelte – også på venstresiden – for «identitetspolitikk». Fra tid til annen havner jeg i noen absurde diskusjoner om dette. Påstanden er at det egentlig er andre krefter som driver fram LHBT-bevegelsen og pride-bevegelsen. Det påstås at de som egentlig står frem, er de aller rikeste i verden. Folk som Bill Gates og George Soros, og noen ekstremt store amerikanske finansfond som BlackRock. Påstanden er at de bruker kampen for LHBT-rettigheter som et redskap for å få folk til å kjempe for egen identitet i stedet for å kaste seg ut i klassekamp mot økt utbytting og kapitalakkumulasjon.
Det er skivebom å tro at vi driver med dette fordi vi er lurt av verdens superrike som prøver å få oss til å splitte arbeiderklassen. Jeg spør: Fremmer det klassekampen at skeive arbeidere holder seg i skapet og hemmes og skades av selvforakt og skam, framfor at de går i prideparade og føler fellesskap og støtte til å framtre med stolthet og glede over å være den de faktisk er?
Arbeiderklassens historiske oppgave er gjennom klassekamp å frigjøre menneskeheten fra utbytting, fra kapitalisme og imperialisme. Underveis til det målet er klassekampen en kamp for frigjøring av menneskene: Klassekampen går hånd i hånd med kvinnekampen, ikke slik at all kvinnekamp er klassekamp, men at klassekamp er nødvendig for at kvinnekampen skal nå viktige mål. Kvinners rett til arbeid og til en lønn som det går an å leve av, er et helt nødvendig materielt fundament for at kvinner skal kunne utfordre et patriarkalsk kjønnsrollemønster. At dette kjønnsrollemønsteret og kjernefamilien som økonomisk grunnenhet er blitt utfordret, har åpenbart vært viktig for homofiles og lesbiskes kamp, som igjen har vært viktig som grunnlag for transpersoners kamp, og slik fortsetter det.
Kampen for arbeiderklassens frigjøring er også en kamp for frigjøring av den enkeltes individuelle evner og ønsker – for frigjøring av et mangfold, at den enkelte skal kunne være selv. At skeiv kamp skjøt fart utover i forrige århundre i framskredne kapitalistiske land med en kjempende arbeiderklasse, er selvsagt ingen tilfeldighet. Klassekampens resultater la fundamentet, og med disse forutsetningene til stede har framgangen vi har oppnådd, blitt kjempet fram av oss selv og av våre skeive forgjengere.
Det står ikke i motsetning til arbeiderklassens kampkraft at skeive i arbeiderklassen frigjør seg fra undertrykking og fordommer og får utfolde sitt individuelle mangfold av kjærlighet og seksualitet. Tvert imot!
Men det er helt korrekt at vi og vår kamp misbrukes som falsk fasade, såkalt «pinkwashing», slik de misbrukte kamp for kvinnefrigjøring som begrunnelse for krigføring i Afghanistan, og slik de misbrukte krav om demokrati som begrunnelse for å angripe Irak. En slik falsk fasade er på ingen måte det samme som støtte til vår sak. Tvert imot blir saken skadet og skandalisert av slikt misbruk. Det er ikke vårt ansvar, og det kan på ingen måte aksepteres at vår kamp kritiseres på et slikt grunnlag.
Det mest groteske utslaget til dags dato er Israels forsøk på å skaffe sympati for folkemordet de begår i Gaza ved å spre bildet av en soldat som står i utbombede ruiner og poserer med et regnbueflagg med teksten “in the name of love” på. Bildet ble postet og delt på den israelske regjeringens kontoer på sosiale medier. Homofile i Gaza har tatt skarp avstand fra dette ekstreme eksemplet på såkalt «pinkwashing». Israels terrorkrig mot palestinerne har drept og lemlestet tusenvis av skeive i Gaza.
Denne bruken av «pinkwashing» kobler skeive og regnbueflagget mot den grusomste form for krigføring, og er til stor skade for oss. De som tror på dette og oppfatter homofili som en del av folkemordernes ideologi, vil selvsagt utvikle raseri mot homofile. Det er veldig skadelig og farlig.
Russlands president Putin har i sin tur utnyttet enkelte vestlige staters «pinkwashing» til å mobilisere russere mot slik vestlig dekadanse. Igjen: Veldig farlig for oss, fordi anti-homo-mobiliseringen knytter forsvar av tradisjonelle russiske verdier til angrep mot skeive.
Det er viktig at vi er tydelige og høylytt protesterer mot dette misbruket av vår kamp!