av Per-Gunnar Skotåm

Raseringa av norsk anti-invasjonskapasitet som nå finner sted, vil om noen år kunne bli brukt som et argument for å integrere Norge helt og fullt i EU. «Det vil være eneste mulighet for å kunne gjenopprette et forsvar av territoriet» vil den økonomiske og militære eliten komme til å si.

Omlegginga av norsk forsvarspolitikk og norsk militær kapasitet som har foregått på 90-tallet og som er foreslått forsterket gjennom forslag for de neste 20 åra, har som målsetting å styrke evnen til å bruke militær makt utafor landets grenser. Resultatet er at Norge ikke kan forsvare seg mot et kuppartet invasjonsforsøk.

«Fortsatt utenlandskrig og harde kutt i Norge»

Dette var overskriften i avisa Nordlandsposten (Bodø) 6. oktober i år. Journalisten hadde fotfulgt forsvarsminister Bjørn Tore Godal under hans besøk i byen, og tittelen var en god oppsummering. Godal hadde møtt ansatte og tillitsvalgte i Forsvaret. På et åpent møte om kvelden i regi av den lokale forsvarsforeningen og den lokale avdeling av Norges Reserveoffisersforbund ble premissene for den fortsatte omstillinga av Forsvaret levert. Han lovte at de drastiske vedtaka som må fattes, vil bli fattet fra fremleggelsen av ei ny langtidsmelding for Forsvaret på nyåret og fram mot sommeren.

Statsråden distanserte seg ikke fra de premisser og konklusjoner som i sommer ble lagt fram i Forsvarsstudie 2000 og i innstillinga fra Forsvarspolitisk Utvalg, som kom med seks dagers mellomrom i slutten av juni. Uten at han gikk i detaljer ble de sikkerhetspolitiske premiss for radikalt å sluttføre den omstillinga som allerede har pågått i ti år, bekreftet av forsvarsministeren i hans foredrag.

Uka før forsvarsministerens besøk var det sjefsskifte i Forsvarskommando Nord hvor øverstkommanderende Einar Skorgen gikk av for oppnådd aldersgrense. I den forbindelse gav han et intervju hvor han slo fast at det nasjonale forsvaret nå er borte, og at Norge må konsentrere seg om å få dette på plass igjen. Bjørn Tore Godal beskrev dette som «…en helt gal analyse. Vi skal og må delta i internasjonale operasjoner.»

Det er sånn at Norges plassering på kloden gjør landet viktig i enhver krig hvor to av tre følgende konstellasjoner er representert:

• USA
• Sentraleuropeiske land (EU)
• Russland

Sånn har det vært i hele det forrige århundret. Betydninga av Norge for andre krigførende makter har økt med større sjø- og luftmobilitet i krigføringa.

Norges betydning har i hovedsak ikke ligget i noe vi har, men i det vi er. Et mulig brohode, et hangarskip i strategisk betydning for den annen part i en krig. Vår posisjon gjør at krigførende parter må føle seg trygge på at motstanderen ikke får tilgang til vårt territorium. Norsk territorium er essensielt for stormaktene når det gjelder sjø, luft og elektronisk kontroll med Nord-Atlanteren og Nordkalotten. Den beste måten å sikre seg denne kontrollen på, er ved å okkupere landet. Tilfeldigheter gjorde at tyskerne kom før engelskmennene i 1940.

I dette århundret er i tillegg Norges rolle som energileverandør – olje, gass og elektrisitet, samt den økte rolla som matprodusent knytta til fisk – blitt stor og betydningsfull. Mottakerlanda på kontinentet vil ha behov for – særlig ved krise og krig – å sikre seg fortsatte leveranser.

En politisk uavhengighetslinje for Norge må ha en forsvarspolitisk linje som står for å etablere et effektivt anti-invasjonsforsvar som kan avvise enhver angriper. Et Norge som skulle ønske å være nøytralt i forhold til de imperialistiske maktblokkene, må ha et forsvar som oppfattes som troverdig av de samme imperialistiske blokkene. Det må ha evnen til å avverge forsøk fra noen part på å okkupere landet. Dette premisset må debatten om et sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar ha med seg i dag, og i overskuelig framtid.

Ekspansjon

Vi er nå inne i en verdensutvikling med sterk kapitalistisk ekspansjon. Denne skjer parallelt innad i alle kapitalistiske land med sterkt press for å privatisere offentlige tjenester og virksomhetsområder. Samtidig har sammenbruddet i den tidligere Østblokken gitt en kapitalistisk ekspansjonsmulighet inn i nye områder i ett omfang den vestlige imperialismen ikke har opplevd på 130 år. Samtidig som den kapitalistiske verden har fellesinteresse av å flytte fram de markedsøkonomiske posisjonene inn i disse nye områdene, preges samarbeidet av en sterk rivalisering stormaktene imellom om innflytelse på bekostning av hverandre.

Et av hovedtrekkene er rivaliseringa mellom USA, EU og Japan om og med Russland om Sovjets tidligere randstater i Øst-Europa og med India, Kina og de asiatiske tigrene som både mulig bytte og aktører.

For folk i Norge som skulle ønske å opprette og videreutvikle en nasjonal uavhengighetspolitikk på et ikke ekspansjonistisk grunnlag, har utfordringene til en korrekt uavhengig linje økt.

Konklusjonene i innstillinga fra Forsvarsstudie 2000 (FS) og innstillinga fra Forsvarspolitisk Utvalg (FPU) – Et nytt Forsvar – vil begge avvikle den resterende del av hva som kan utgjøre et troverdig invasjonsforsvar.

FS har som premiss for sine vurderinger jobbet ut fra to hovedkriterier:

• «et alliansetilpasset forsvar, dvs en organisasjon tilpasset en rolle som norsk bidrag til allierte forsterkninger på norsk område.»
• «et terskelforsvar, dvs. en nedskalert versjon av dagens forsvar, tilpasset en annen og mer begrenset trussel enn det tradisjonelle invasjonsscenariet, og med en viss tilleggskapasitet for internasjo-nale operasjoner.»

Utenlandstjeneste

I studiens sluttfase besluttet forsvarssjefen at det siste alternativet skulle danne basis for det endelige strukturforslag.

Hovedpunkt i FS er at vernepliktsordningen opprettholdes, men med varierende vernepliktstid og reduksjon i innkallingstyrken. En vesentlig begrunnelse for opprettholdelse av vernepliktsordninga – inklusive sesjonering av hele årsklassen – er behovet for få tegnet kontrakt for utenlandstjeneste med ungguttene.

Repetisjonsøvelser av rulleførte soldater vil bare unntaksvis kunne skje.

Det vesentligste av hærens installasjoner i Nord-Norge opprettholdes, mens det vesentligste av hærens installasjoner i Sør- Norge legges ned til fordel for en konsentrasjon i Hedmark, Akershus og Oslo.

Missiltorpedovåpnet, MTB, foreslås avviklet sammen med en reduksjon i ubåt og mineleggerkapasitet. Sammen med allerede gjennomførte og foreslåtte nedlegginger av kystfort avvikles i realiteten vesentlige deler det kystbaserte invasjonsforsvaret. Minerydderkapasi-teten foreslås opprettholdt med begrunnelse at de kan ha betydning i internasjonale oppdrag.

Det vesentligste av Luftforsvarets virksomhet i Nord-Norge foreslås konsentrert til Bodø, mens den operative aktiviteten i Sør-Norge konsentreres til Ørland og Rygge.

Gjennomføres FS sine forslag vil det i 2005 kun være mobiliserbare hærstyrker i Norge på ca. 20% av nivået i 1990. Disse vil i tillegg i hovedsak være trent for, utstyrt for og innrettet på utenlandsoperasjoner.

Luftforsvarets stasjon Ørland vil fortsatt ha som formål å være øremerket internasjonale operasjoner. Gjennom nedlegging av stasjonære kystforsvars-installasjoner og mineleggerkapasitet samt nedlegging av det kystbaserte MTB-våpenet, svekkes de vesentligste delene av invasjonsforsvaret i Sjøforsvaret. Forslaget om opprettholdelse av fem nye fregatter, det mobile kystartilleriet og minesveiperkapasitet har som vesentlig begrunnelse at de kan spille en rolle i internasjonale operasjoner.

Innstillingen fra Forsvarspolitisk Utvalg som var sammensatt med representanter fra alle stortingspartiene, sammenfaller på alle vesentlige punkter når det gjelder premisser og konklusjoner med Forsvarsstudie 2000.

Under arbeidet har FPU hatt kontakt med arbeidet i FS. Det er derfor etablert et felles vurderingsgrunnlag som har resultert i en innstilling uten vesentlige dissenser innad eller i forhold til konklusjonene i FS (altså den fagmilitære ledelsen).

FPU og Sosialistisk Venstreparti

Arbeidet i FPU har hatt som uttalt mål å skape en politisk konsensus knytta til det sikkerhetspolitiske grunnlaget Stortinget skal forholde seg til, og den forsvarspolitikk som skal føres. Det har vært ei uttrykt målsetting for arbeidet å utvikle en slik konsensus for sikkerhets og forsvarspolitikken i ei «ny tid» for at dette spørsmålet skal heves over den daglige kiving i Stortinget. Dette er oppnådd gjennom FPU og også SV har akseptert de nye premisser med bare mindre merknader.

En debatt eller strid om vesentlige elementer i forsvarspolitikken vil ikke skje med utgangspunkt i stortingspartiene hvis det ikke først blir en sterk debatt i miljøer utafor Stortinget og Forsvarets overkommando. Tvert om vil de vesentligste stridsspørsmål bli redusert til reine lokaliseringskamper uten at premiss og konklusjoner på noe vis vil bli utfordret.

Det er flere faktorer som har bidratt til at de radikale endringsforslag som nå ligger på bordet fra Forsvarsstudie 2000 (FS) og Forsvarspolitisk Utvalg (FPU), har kunnet oppstå.

Det er et poeng å drøfte disse faktorene fordi de på sitt vis vil påvirke ethvert forsvarspolitisk syn eller forslag sjøl om en skulle gå inn for helt andre løsninger enn de som nå ligger på bordet.

Sammenbruddet av Sovjetunionen og Warszawapakten har medført en grunnleggende endring av det potensielle trusselbildet. Som ett av to NATO-land med grense mot Sovjet hadde Norge en rolle som «frontlinjestat» i et oppgjør mellom øst og vest. Dette var, gjennom NATO-medlemskapet, strukturerende for etableringen av mange av de norske forsvarsinstallasjonene og grupperingen av norske styrker i forhold til å sikre overføring av andre NATO-tropper i en krigssituasjon. En god del av særlig Luftforsvarets anlegg er finansiert av NATO-midler og inngår i en struktur for å sikre overføring av utenlandske unsetningsstyrker. Samtidig var hærens gruppering tilpasset å skulle «holde fortet» til unnsetningene kom og hadde en stridsdoktrine, «oppholdende strid», tilpasset dette.

Den vesentlige endringen i den ytre trussel samt omprioriteringer også fra NATO har betydning for hvilken struktur og innretting et sterkt nasjonalt invasjonsforsvar må ha i framtida. En avvisning av premisser og konklusjoner i FS 2000 samt i FPU til fordel for opprettholdelse av et vernepliktsbasert invasjonsforsvar kan ikke bety å bare fortsette med det som har vært. Det må også bety noe mer og noe annet.

Det norske forsvarsbudsjettet hadde gjennom 80-tallet en realvekst pr. år på ca. 3%. Det ble i denne perioden bygd opp en struktur med personell og installasjoner som krevde en stor andel av forsvarsbudsjettet til løpende drift.

Forsvaret i 1989

Rundt 1989 var Forsvaret godt rustet til å kunne yte kraftig motstand mot en sovjetisk angriper. Det er en historisk ironi at Sovjetunionen på dette tidspunkt sto foran en fullstendig oppløsning.

På grunnlag av allerede vedtatte bevilgninger, investeringer og utdanningsprogram nådde det norske forsvaret høyden i sin anti-invasjonskapasitet rundt 1992. Det var utvikla en stor grad av evne til samvirke mellom de ulike våpengrenene samt tempo og kraftsamling i Hæren ved opptreden i større avdelinger. Dette var parret med en større grad av offensiv tenkning i den taktiske doktrina for hæroperasjoner samt at troppeføringsteknikken hos det lavere befalet vel aldri har vært bedre.

I en situasjon med svakere trusselbilde og derav lavere forsvarsbudsjett, betydde en opprettholdelse av alle elementer i den eksisterende struktur at kostnadene til en løpende drift ville ta en stadig større del av forsvarsbudsjettet. Dette kompenserte ikke med en fortsatt økning av realrammene. En prolongering av denne tendensen tilsa at omtrent hele forsvarsbudsjettet ville gå til drift rundt i år 2015 – så sant en ikke sterkt økte bevilgningsnivået. Det ville tilsi: ingen midler til investering og utvikling i nye og forbedrede våpensystemer.

Denne tendensen blir forsterka av at hvert generasjonsskifte av et våpen viser seg å være ca. dobbelt så dyrt i realverdi som det systemet det skal erstatte. Våpen har en langt raskere kostnadsutvikling enn andre industrielle produkter i verden.

Mange av de våpnene Norge anskaffa på 70-80-tallet, vil ha utspilt sin rolle i perioden 2005-2015. Og: Det er begrensninger i de økonomiske rammene – til dels uavhengig av hvilke sikkerhetspolitiske løsninger en er tilhenger av.

Det er nødvendig å slå fast at de endringer som har skjedd gjennom hele 90-tallet og som nå er foreslått gjennom FS og FPU, ikke i hovedsak skyldes økonomiske begrensninger i bevilgninger. De er et utrykk for et doktrinevalg fra forsvarsledelsen på basis av en konklusjon om at et forsvar av Norge gjennom et tradisjonelt vernepliktsforsvar, ikke er mulig.

Premissene for dette ble blant annet lagt gjennom oppsummeringen av Golfkrigen mot Irak i 1991, og det teknologiske nivå som der ble demonstrert.

Debatten rundt dette kom først opp i Norsk Militært Tidsskrift for ca. ni år siden, særlig knyttet til to artikler hvor nåværende informasjonssjef i Forsvarets overkommando, brigader Kjell Grandhagen, var medforfatter. Den entydige konklusjonen i artikkelen var at kun høyteknologiske, avanserte våpensystemer hadde noen effektivitet som demonstrert fra den vestlige alliansen mot Irak i denne krigen.

Å gå til krig uten å ha de mest avanserte våpen, vil tilsi å gjøre ens egne til kanonføde for en mer teknologisk overlegen fiende. USA lot være å bruke sine egne reservister under bakkekrigen til tross for flere måneders trening fordi det ble antatt at de ikke hadde oppnådd høyt nok treningsnivå.

På bakgrunn av dette og utfra en sammenlignende studie av oppnådde resultater fra flere norske repetisjonsøvelser slo nåværende brigader, Sverre Diesen, samme år fast i en artikkel i samme tidsskrift at: «..leidangens tid er definitivt forbi og kommer ikke tilbake».

Treningsnivå

Dette var rettet direkte mot at en mobiliseringshær med sitt lavere treningsnivå kunne ha noen effektiv misjon i forsvaret av Norge. Tvert om understreker han at det vil være direkte umoralsk å sende norske, vernepliktige mobiliseringssoldater mot en teknologisk overlegen og bedre trent fiende med de tap det ville medføre. En vernepliktshær vil etter hans vurdering tape. Om en taper den første dagen eller etter ti dager, spiller liten rolle utover å sikre seg et mer heroisk ettermæle. Hvis du ikke har ei linje for å vinne, er det etisk feil å gå til kamp.

Disse synspunktene ble gjentatt da Diesen sammen med nå avdøde, daværende forsvarsminister Holst, samt Martin Tiller fra Forsvarsdepartementet la fram Stortingsmelding nr. 16, 1992/93 høsten 1992. Disse synspunktene har brigader Diesen kjempet for og forsvart i debatten i forsvarskretser gjennom hele 90-tallet. Samtidig har han stått sentralt som premissleverandør for flere av forsvarsstudiene gjennom 90-tallet som har ligget til grunn for utforminga av langtidsmeldingene. Han ledet forsvarsvarsjefens stab i arbeidet med den nylig avgitte Forsvarsstudie 2000, og fortsetter for tida å bistå Forsvarsdepartementets arbeid med den nye langtidsmeldinga som kommer vinter/vår 2001.

Dette er et uttrykk for at forsvarets militære og politiske ledelse er konsolidert på at et mobiliseringsbasert vernepliktsforsvar over hele landet skal avvikles til fordel for noe annet. Dette er i tråd med de føringer som er lagt i FS og FPU.

Vekk med vernepliktshæren

Langtidsmeldinga for forsvaret – Stortingsmelding nr. 16, 1992/93 – var det første planmessige forsøket på å fjerne de vesentligste delene av et mobiliserbart vernepliktsforsvar som stammen i et nasjonalt basert invasjonsforsvar. Det hadde følgende premiss og hovedmålsettinger:

1. Omlegging av deler av Forsvaret med elementer fra alle våpengrener til en brannkorpsmodell for innsetting utenfor landets grenser sammen med andre utenlandske styrker. Altså: Et redskap for også å være tilstede militært, for å øve innflytelse til fordel for norske økonomiske og politiske interesser.
2. En halvering av de mobiliserbare hærstyrkene og oppgivelse av et invasjonsforsvar av Sør-Norge. Knytte de gjenværende styrkene enda sterkere enn nå til et skallforsvar i påvente av og for å sikre amerikansk unnsetning.Meldingen legger større vekt på yrkessoldater som element i de stående styrker og i ekspedisjonskorpset. Det innebærer å bygge opp tropper som lettere vil la seg kunne bruke også mot nordmenn, ved at identifikasjonen med det sivile samfunn blir svekket.
3. Gjennom halveringen av de mobiliserbare styrkene svekkes vernepliktsforsvaret som institusjon. Dette kombineres med en sterk reduksjon av treningsstandarden ved å kutte i antall repetisjonsøvinger for å spare penger. Vernepliktige som er eldre enn 34 år, innkalles kun unntaksvis til repetisjonsøvelser. Alle ideer om at det er mulig/riktig å planlegge et nasjonalt uavhengig forsvar som ikke er bygd på et premiss om unnsetningsstyrker fra USA eller EU, legges definitivt bort.
4. Det ble lagt opp til en stillingsreduksjon i Forsvaret på minst 6.400 over en tiårs periode for å redusere løpende driftskostnader.

Så langt har kun ca. en tredel av personellreduksjonene blitt gjennomført, men det vesentligste i de andre punktene er gjennomført og til dels forsterka gjennom langtidsmeldinga fra 1997 samt de årlige statsbudsjett.

Sammenbruddet av Sovjetunionen, Østblokken og Warszawapakten samt den militære og teknologiske styrke-overlegenhet Vesten demonstrerte i krigen mot Irak i 1991, etablerte den nye verdensorden med USA som den eneste og ledende supermakt. USA har som uttrykt premiss for sin utenrikspolitikk at de har rett til å gå inn ethvert sted på kloden hvor de ser sine økonomiske, politiske eller militære interesser truet.

Norge var snar til å koble seg til denne utenrikspolitiske linja gjennom militær deltakelse både mot Irak i 1991 og mot Jugoslavia i 1999. På den ene sida er dette et uttrykk for den norske elitens servile og underdanige holdning i forhold til USA og EU. På den andre sida er det et uttrykk for en bevisst stillingstagen fra de økonomisk og politisk ledende kreftene i landet. De enorme oljeinntektene som er samlet på statens og på private hender, har gitt dem en egeninteresse av å ekspandere videre. Klarest kom dette til uttrykk fra nåværende statsminister, daværende olje- og energiminister Jens Stoltenberg, i et innslag i Dagsrevyen i månedsskiftet september/oktober i 1996. Han var på besøk ved det Kaspiske hav og sto i Baku og pekte utover området med noen av verdens største og ennå uutnyttede oljekilder, mens han sa: «Her skal vi hente inntektene som i neste århundre skal betale for vårt helsevesen og pensjoner.»

Klarere kan det vanskelig uttrykkes at Norge har sjølstendige ambisjoner om å flytte fram sine økonomiske og politiske posisjoner. Den enorme statlige og private formuen som er skapt gjennom produksjonen av olje og gass på norsk sokkel, har gitt et materielt grunnlag for å fortsette eventyret utaskjærs. I første omgang forsøker den vestlige alliansen å flytte fram det kapitalistiske budskap gjennom markedsliberalistiske organisasjoner som: Det internasjonale pengefondet, Verdensbanken og WTO.

Norge har ikke ressurser økonomisk og militært til å spille noen sjølstendig rolle i dette. Derfor er den norske eliten helt avhengig av å knytte seg til andre og sterkere krefter for å kunne få en bit av kaka. Foreløpig er det et stort «tomrom» å fylle for de vestlige og asiatiske kapitalistiske økonomiene i den tidligere Østblokken og de sørlige tidligere sovjetiske republikkene. Det er vesent-lige fellesinteresser for alle de kapitalistiske land i å etablere kontrollerbare markedskapitalistiske forhold. Samtidig er det en sterk rivalisering på gang mellom de samme landene knyttet til hvert sitt kapitalistiske senter rundt henholdsvis USA, EU og Japan hvor en hele tiden forsøker å komme de andre i forkjøpet med å etablere et økonomisk og politisk hegemoni.

De vestlige allianser har et behov for å kunne sende sammensatte ekspedisjonskorps ut i verden for å sikre sine interesse. Dette har medført et krav om å kombinere ulike lands militære styrker til ulike typer oppdrag. Parallelt med dette har EU et behov for å kunne spille en sjølstendig militær rolle. Dette har igjenmedført en sterkere europeisk forsvarsidentitet med rett til å kombinere NATO-avdelinger under EUs kommando.

Plug and play

Siden stadig større del av norske stridsavdelinger må ha en «plug and play» kompatibilitet – for å låne fra dataspråket – betyr det at vi under 90-tallet har fått utviklet et forsvar etter lego-prinsippet. Byggeklosser som kan kombineres med andre enheter for å produsere en tilpasset militær styrke for å løse en bestemt type oppgave. Samtidig er en økende grad av tjenesteinnholdet av politimessig karakter. Bemanning av sjekkpunkter, kontroll og visitasjon samt patruljering i byer og etter vei.

Denne omformingen av de norske avdelingene har til gjengjeld svekka deres evne til samvirke med andre norske våpen og avdelinger. Behovet for å bygge opp et militærapparat egna som ekspedisjonskorps har gjort det mer uegna til å forsvare Norge. Et godt samvirke mellom våpengrener og mellom avdelinger krever trening. Tilpassing av norske styrker til internasjonale operasjoner og den økende graden av dette, har gått på bekostning av denne treninga.

En nedleggelse av de territoriale forsvarsinstallasjoner, kombinert med en oppstykking av de militære styrker til enkeltavdelinger som ikke er trent i nasjonalt samvirke, samt en manglende doktrine for forsvar av Norges territorium, fører til at løpet nok en er gang lagt for en gjentagelse av 9. april 1940!

Hvis dette er tilfellet, hva er så begrunnelsen for å trappe ned på det vernepliktsbaserte mobiliserbare invasjonsforsvaret og erstatte det med såkalte mer profesjonelle avdelinger innretta på samvirke med andre utenlandske styrker? Ett argument, men ikke det viktigste, er det som er nevnt over at forsvarsledelsen mener at norske vernepliktige mobiliseringssoldater ikke vil evne å løse oppgavene i framtidas krigsscenario. Det andre er at trusselen om en mulig invasjon er sterkt redusert i overskuelig tid – minst ti år. Dette er med all sannsynlighet rett – heldigvis.

Det tredje argumentet er økonomi. Landet har ikke råd til å opprettholde et vernepliktsbasert invasjonsforsvar modernisert med henblikk på framtidas utfordringer samtidig som en bygger opp styrker for å tjenestegjøre i utlandet.

Det fjerde og vesentligste fra den politiske og militære ledelsen er tesen om at «gnist kan tenne en præriebrann» for å si det med mine ord.

Begrunnelsen i de siste langtidsmeldinger for forsvaret samt i det sikkerhetspolitiske kapittelet i de årlige forsvarsbudsjettene for å bygge opp et ekspedisjonskorps er ett vesentlig punkt som sammenfattet med mine ord lyder: «En regional konflikt ute i verden som ikke blir stoppet, kan utvikle seg dithen at den kan vokse seg større og seinere true oss direkte med krig. Det er bedre å reise ut for å ta ting i starten enn å vente til det kommer inn over våre egne grenser.»

Derfor er det faktisk en nasjonal begrunnelse fra Bjørn Tore Godal sin side når han avviser Einar Skorgens uttalelse om at det nasjonale forsvaret nå er borte. Hans argumentasjon er at ved å reise ut i verden og ta krigen der, forsvarer han landets grenser.

Dette er en analyse som stiller verden fullstendig på hodet, men som er et perfekt utgangspunkt for å begrunne riktigheten av å dra ut i verden for å påtvinge andre folk og nasjoner våre systemer, mens vi plyndrer deres verdier.

De områdene som nå er åpne for kapitalistisk ekspansjon, har et utall av politiske, nasjonale og etniske motsetninger. De ulike kapitalistiske land spiller på alle disse motsetningene for å flytte fram sine egne posisjoner med påfølgende turbulens og uro i de områdene de opererer.

I en situasjon hvor vestlig ekspansjon blir møtt med politiske eller militære mottiltak, vil nettopp den begrunnelsen Norges nye forsvarsdoktrine nå hviler på, lett gjøre forsvarer til angriper og omvendt og derigjennom forsøke å forlede det norske folk til å støtte opp om imperialistiske eventyr.

Forsvarets sterke stilling i Norge er tufta på at flertallet av folket mener at landet er verdt å forsvare. Vernepliktsordninga har gjort at denne oppgava ble stilt for flertallet av norske menn – og etter hvert en del kvinner – og er en vesentlig identifikasjonsfaktor mellom folk og forsvar. NATO-medlemskapet har sin oppslutning i det norske folk fordi det bygger på oppfatninga om at det styrker forsvaret av landet, og fordi den ekspansjonistiske sida blir kamuflert av makthaverne.

Framveksten av Norge som nasjon er historia om kampen mot fremmedveldet. Gjennom vår egen historie mot fremmedveldet samt to folkeavstemminger med flertall mot å avgi nasjonal suverenitet, ligger det også en gjensidig respekt for at også andre land og nasjoner har rett til å velge sjølstendighet.

Hjem i kister

Den som skal skaffe oppslutning i det norske folk om imperialistiske eventyr ute, har derfor ingen lett oppgave. Han blir nødt til å fortegne hva som skjer, for å klare å få noe gjennomslag for et aksept av at norske gutter og jenter kommer hjem i kister etter å ha blitt sendt ut i verden på krigseventyr.

Dette er også en underliggende del av begrunnelsen for en reduksjon av vernepliktshæren og større satsing på kontraktsforplikta soldater og vervede. Vernepliktshæren er ikke motivert for utenlandseventyr. I tillegg blir hele identifikasjonsfaktoren for folk og forsvar gjennom vernepliktsordninga såpass redusert at det må innføres andre former for belønningssystemer for menige og offiserer. Lønn, heder, medaljer, parader osv. og andre borgerlig/militaristiske symboler som skal gi en status i samfunnet, vil bli viktigere. Karriere-muligheter både innenfor og utenfor Forsvaret vil bli motivene heller enn en felles ideologisk plattform for forsvaret av landet.

NATO-toppmøtet i januar 1994 oppfattes av mange som et veiskille når det gjelder EUs behov for å markere egen identitet på det militære området. Da fikk VEU – på den tida EUs organ for sikkerhets- og forsvarspolitikk – anledning til å bruke deler av NATOs militære apparat, infrastruktur og kommandoapparat uten at USA nødvendigvis var med. Konseptet ble kalt Combined Joint Task Forces (CJTF). Det vil si: kombinerte fellesstyrker. Sammen med NATOs reaksjonsstyrker Immediate Reaction Forces (IRF) var de det første eksemplet på det jeg har kalt «plug and play»-styrker.

Avgjørelsen kom etter sterk rivning innad i NATO, men med USAs samtykke. Det var et uttrykk for EUs behov for å skape et mer sjølstendig militærpolitisk uttrykk for seg sjøl. Siden midten av 90-tallet har det gått en debatt om ESDI (Europeisk sikkerhets- og forsvarspolitisk identitet), og hvorvidt den skal knyttes til VEU, NATO eller til EU.

Ambisjonene i EU har hele tida vært større enn de materielle ressursene de har vært villig til å sette av. Men utviklinga fortsetter. VEU er nå integrert i EU. På EU-toppmøtet i Helsingfors i fjor vedtok EU-lederne å etablere egne militære strukturer ved siden av NATO. Hovedmålsetting var at de innen år 2003 – på 60 dagers varsel – skulle greie å stable på beina en styrke på 60 tusen soldater. Planen er seinere justert opp til en styrke på 80 tusen soldater.

Det er nå tydelig at EUs ledere ønsker å utvikle en europeisk militær identitet på sida av NATO og ikke underlagt USA. Dette ble videre for-sterket gjennom de nylig gjennomførte vedtak som ble fatta mandag den 13. november fra EUs side om en forsterkning av European Security and Defence Program (ESDP), programmet for å få på plass den militære delen av unionen.

Dette skaper noen rivninger innad i EU mellom britene som bremser den delen av EUs militære utvikling som kolliderer med USAs ønsker, og Tyskland/Frankrike som er pådriverne for en stadig sterkere sjølstendiggjøring for EU i forhold til USA.

Parallelt med dette vedtok NATO-toppmøtet i Washington i fjor Defence Capabilities Initiative (DCI ) for å tilpasse den militære evnen til det nye «out of area»-konseptet, såkalte «ikke paragraf 5 operasjoner». Dette er både et svar fra USA for å være ledende, men samtidig et middel for å kvalitetssikre de ulike styrkekomponentene så de faktisk kan plukkes, settes sammen og fungere i gitte situasjoner. Dette er et kvalitetssikringsopplegg som skal standard-isere alle operative elementer i en avdeling som treningsnivå, våpentyper, kommunikasjon og etteretningssystemer, taktisk doktrine og stridsfilosofi – for å ta det vesentligste.

Dette programmet tjener ikke bare USAs egne interesser, men bidrar også til å tilpasse avdelinger fra ulike EU-land, som samtidig er medlemmer av NATO, til framtidige fellesoperasjoner innafor en rein EU-hær. Det europeiske militære samarbeidet under ledelse av USA i NATO og det europeiske militære samarbeidet under ledelse av EU i og utafor NATO, spriker mer og mer. Sannsynligheten for at dette vil sprekke de nærmeste tjue åra, er overveldende stor.

Norge verst

Norge er det landet som så langt har innmeldt størst andel av sine militære styrker til internasjonale oppdrag for NATO. Den 21. november meldte Norge ved forsvarsminister Godal inn 3.500 soldater også til EUs militære styrker. Norge er i ferd med å radikalt redusere de elementer av Forsvaret som er egnet til å forsvare landets territorium. Ressursene brukes til å trene og utruste de internasjonale styrkene.

I en situasjon med sterk økonomisk og politisk rivalisering i verden mellom tre sentra vil dette skape stor uro med mulighet for militære konfrontasjoner. Når den ledende økonomiske, politiske og militære eliten i Norge så radikalt er villig til å underlegge seg to av disse rivaliserende sentra, og i tillegg ikke er villig til å se hvilke sterke rivninger som foregår mellom dem, har man blottstilt seg fullstendig hvis det kommer til en militær konfrontasjon mellom EU og USA.

Samtidig vil den raseringa av norsk forsvarsevne som nå finner sted, bli et sjølstendig argument fra de samme kreftene som har stått for nedlegginga. De vil hevde at vi i en ikke alt for fjern framtid må slutte oss til EU og den da sannsynlige EU-hæren. Den eliten som i dag blottstiller landet ved å omdanne Forsvaret til et ekspedisjonskorps, vil sannsynligvis være de første til å bruke den samme blottstillelsen som argument for en total integrering i EU. Her bør en også merke seg at det er EUs mål for det militære samarbeidet, at de ulike avdelinger ikke skal være under nasjonal kommando, men at det hele skal kunne integreres i en EU-hær.

USAs program for DCI vil gjennom programmet for standardisering av avdelingene som beskrevet foran, faktisk gjøre det lettere for EU å bygge en felles hær på grunnlag av standardiserte «plug and play»-enheter.

EU

Det vil være å gå for langt å si at den omstilling som nå finner sted for det norske Forsvaret, er et «EU-forberedende tiltak». Det som er korrekt å si, er at Forsvaret er vel forberedt og tilpasset en framtidig EU-tilknytning.

Hvis ja-kreftene lykkes med den omstillinga som nå finner sted, vil de samme ja-kreftene ha skaffet seg et styrka utgangspunkt for å bruke ja-argumenter på det sikkerhetspolitiske området.

Derfor må nei-sida ta et ansvar for forsvarspolitikken i Norge som vi tar et ansvar for alle andre spørsmål, som dreier seg om landets sjølstendighet. Dette kan heller ikke overlates til ja-sida.

av Per Solemdal og Svein Johansen

Forsøkene på å bygge opp den norsk-arktiske torskestammen, som gyter i Lofoten og vokser opp i Barentshavet, ble i stedet en jevn nedbygging. Beskatningsmønsteret må ta hovedskylden for denne utviklingen: det fiskes generelt for hardt til havs på de yngste aldersgruppene. Store årsklasser opptrer med jevne mellomrom, men disse desimeres i startfasen av havfiskeflåten. Kystflåten må ta til takke med restene og totalbestanden står på stedet hvil eller minker. Resultatet av denne prosessen blir rekordlave totalkvoter.

I denne situasjonen vil myndighetene sette inn en rekke nye tiltak for redusere kapasiteten i fiskeflåten, som særlig får følger for kystfiskeflåten. Den offisielle begrunnelsen er å få bedriftsøkonomisk lønnsomhet i næringa. I denne forbindelse er det også krefter på gang for frikoble fiskerinæringen fra bosettingsmålsettingen. Resultatet av disse tiltakene vil bli en styrt avvikling av kystfiskeflåten, på liknende måte som vårt marginale jordbruk er under avvikling for en fremtidig norsk Europatilkobling.

Det er altså snakk om en dobbeltstyrt avvikling. På den ene side et kontinuerlig press på ungfiskbestandene av den norsk-arktiske torsken fra de norske, sovjetiske og tredjelands havfiskeflåter. På den annen side myndighetenes lønnsomhetspress, som særlig rammer kystflåten, i en periode med rekordlave kvoter. Motto: kystfiskeflåten skal bort!

Eller for si det med Kupper’n: To indre og vekk me’n.

Ressurs og fiskemønster

Den norsk-arktiske torskestammen beskattes med forskjellige redskaper, med forskjellige fartøystørrelser og i forskjellige områder med forskjellige størrelsesgrupper av torsken. Derfor er det store interessemotsetninger i denne delen av fiskerinæringen, som er den viktigste i vår nordlige landsdel.

Den norske kystflåten fisker i kystnære farvann, der havfiskeflåten ikke har adgang. Kystfiskeflåten beskatter både skrei til og fra og på gytefeltene og den unge loddetorsken som fråtser i lodde på veg til gytefeltene på Finnmarkskysten. Disse fiskeriene foregår i første halvår. Resten av året fisker kystflåten torsk og andre arter, blant annet på kystbankene.

Havfiskeflåten i Barentshavet som består av norske, sovjetiske og tredjelands fartøyer, hovedsakelig trålere, fisker året rundt. Den samlete trålfangete torskefangsten er vesentlig større enn fangsten tatt med kystfiskeflåten. Sovjetunionen har ikke naturgrunnlag for kystfiske etter norsk-arktisk torsk, og tar hele fangsten til havs. Til forskjell fra torsken i den norske økonomiske sonen består torsken i sovjetisk sone i større grad av yngre fisk. Slik «porsjonsfisk» er sterkt etterspurt av den jevne russer.

Fornyelsen av den norsk-arktiske torskestammen er ikke jevn fra år til år. Store årsklasser dukker opp forholdsvis regelmessig, som et resultat av et komplisert samspill mellom miljøfaktorer og gytefisken. Det er mange faktorer som påvirker tallrikheten av en årsklasse: både klima i videste forstand og mengde og størrelse av gytefisken ser ut til våre viktige faktorer.

Beskatningen på de tidligste aldersgruppene er forbeholdt havfiskeflåten. Når en stor årsklasse oppstår har det gang på gang vist seg at fiskepresset øker drastisk på de tidlige aldersgruppene. Det skal mange småfisk for å få en god fangst: det er også dokumentert at trålflåten kaster på sjøen store mengder undermåls fisk, spesielt når en stor årsklasse befinner seg i startfasen. Når en stor årsklasse blir kjønnsmoden er den så redusert at det ikke blir mye igjen til kystflåten og ingen oppbygging av bestanden. Her kommer interessemotsetningen mellom havfiskeflåten og kystflåten tydelig frem. Havfiskeflåten er ikke interessert i bygge opp en bestand av eldre fisk som i stor grad vandrer bort fra trålernes fiskefelter i lange perioder av året. Kapitalinteressene ønsker heller ikke at torskebestanden skal bli for stor av en annen grunn: torsken spiser lodde og konkurrerer dermed med ringnotfisket, vårt mest kapitaliserte fiskeri.

I dagens situasjon er forvalternes hodepine først og fremst bestemme hvor liten gytebestanden kan tillates våre for det ikke lenger fødes store årsklasser, som er en forutsetning for den «moderne» måten å høste den norsk-arktiske torsken på. Ingen i dag vet hvor denne grensen går.

Resultatet av denne gjentatte «behandling» av store årsklasser har resultert i at forvalternes forsøk på bygge opp bestanden av norsk-arktisk torsk har vårt mislykket. Det er all grunn til spørre om det er mulig med det nåværende beskatningsmønster bygge opp torskebestanden, slik planene har vårt de siste 15-20 år.

Totalbestanden er nå på lavmål, ca. 1,2 mill. tonn, og totalkvoten for år 2000 er 390.000 tonn. I sine velmaktsdager var den årlige avkastningen fra den norsk-arktiske torskebestanden i lange perioder nærmere 1 million tonn, så det er enorme rikdommer det her er snakk om.

Lønnsomhet

Det kan høres fornuftig ut at fiskeflåten skal drives bedriftsøkonomisk lønnsomt. Det er jo våre naturressurser og vårt arbeid vi lever av og regnestykket bør jo totalt sett gå opp. Men det kan være mange bransjer som periodevis ikke klarer det, og trenger overføringer fra staten. Heldigvis har vi i Norge en stat som har hatt vett til nasjonalisere de viktigste naturressursene (for eksempel olje og vannkraft) og kan derfor hjelpe bransjer som av diverse grunner har problemer, for eksempel banker (som jappetiden har tomt), kraftkrevende industri (som får billigere strøm enn du og jeg) og rederinæringen (som nesten ikke betaler skatt, uvisst av hvilken grunn) osv.

Tradisjonelt har det vårt de statlige overføringene til våre primærnæringer som mediaoppmerksomheten har vårt mest rettet mot. Av en (eller flere) grunner rettes nå kravet om lønnsomhet spesielt mot disse modernæringene, mens subsidieringen av de andre bransjene ikke utsettes for det samme mediakjøret.

Spesielt underlig må det fortone seg for utøverne i fiskeryrket, og spesielt kystfiskerne, at dette lønnsomhetskravet kommer nå, da bestandsgrunnlaget for de viktigste fiskeslag ligger på et lavmål. Men resultatet av de innførte og varslete lønnsomhetstiltakene kan bli dyr for bedriften Norge på litt sikt. Det er ingen tilfeldighet at tiltakene ble utredet av en høyrestatsråd, fiskeriminister Munkejord, i Syse-regjeringen. At de nå skal settes ut i livet av en Arbeiderpartiregjering med fiskeristatsråd fra Finnmark er kanskje heller ingen tilfeldighet?

For først den uheldige effekten av dagens heseblesende lønnsomhetskampanje i fiskerinæringen må en ha klart for seg beskatningsmønsteret av norsk-arktisk torsk og den sentrale interessekonflikten i norsk fiskerinæring, den mellom kyst- og havfiskere. Det dreier seg ikke først og fremst om en nord-sør konflikt som media og offisielle utredninger antyder, sannsynligvis for tilsløre realitetene.

Det opereres nå med en rekke tiltak for øke lønnsomheten i fiskerinæringen, hvorav de fleste går ut på redusere kapasiteten i flåten. Denne «medisinen» kan jo også virke beroligende i første runde på folk som ikke kjenner virkeligheten i norsk fiskerinæring. Generelt kan en si at en kraftig reduksjon i kystflåtens kapasitet vil fore til en rasering av denne flåtens nødvendige infrastruktur, spesielt et desentralisert fiskemottak. Historisk er dette apparatet bygget opp på en bestandsstruktur som det fremdeles er et erklært mål bygge opp igjen. Da vil det være selvmord å rasere infrastrukturen for oppnå lønnsomhet på kort sikt med dagens rekordlave bestander. Å bygge opp igjen infrastrukturen senere vil bli svært vanskelig å få til, og meget dyrt for norske skattebetalere. Dem det gjelder vil også få økonomiske problemer ved en slik oppbygging og det er tvilsomt om kapitalkreftene og myndighetene egentlig ønsker en slik «gjenoppbygging».

For havfiskeflåten, og spesielt de ombordproduserende fartøyene, fabrikktrålerne, vil situasjonen fortone seg helt annerledes. Denne flåten er ikke avhengig av virksomhet på norskekysten, med sin store mobilitet og ferdigproduksjon ombord. Når kvotene blir for små, kan fabrikktrålerne trekke til andre felt. Den økende internasjonaliseringen av fabrikktrålerflåten har allerede utarmet fiskeressursene utenfor en rekke land i den fattige verden, og denne flåten fangster nå også ved så fjerne kyster som ved New Zealand og Australia.

Når en ny stor årsklasse av torsk igjen ser dagens lys i Barentshavet er denne flåten straks på pletten og «barberer» påny en lovende årsklasse på ungfiskstadiet. Torsk er en skattet fisk i EU-området som betales svært godt. på litt sikt vil disse havfiskerederiene kanskje flagge ut på samme måte som vanlige, respektable utenriksrederier gjør, for øke fortjenesten med utenlandsk bemanning. Dette kan sikkert våre bedriftsøkonomisk bunnsolid, men vil bedriften Norge våre tjent med en slik utvikling?

De egentlige motivene for presse igjennom bedriftsøkonomisk lønnsomhet i fiskerinæringen viser seg tydeligere når en ser på de andre tiltakene som foreslås. Kondemneringsstøtte er et av de viktigste tiltakene for å redusere kapasiteten. Båter eldre enn tyve år gis kun denne støtten. P.g.a. utviklingen i kystfisket over en lengre periode er det disse eldre båtene som utgjør ryggraden i kystfisket. Dette er forholdsvis større båter som fiskerne har hatt mindre vilje til fornye i den mer usikre bestandssituasjonen i de senere år. Denne tendensen kommer klart frem i den økende sjarkifiseringen i kystflåten, et tydelig signal om tilbakeholdenhet, men ikke resignasjon, når det gjelder nyinvesteringer. Denne utviklingen i kystflåten er uheldig når det gjelder stabiliteten i leveransene. på den andre siden er sjarken uttrykk for en av de gode sidene ved kystfisket: det er en passende driftsform når en er blitt såpass opp i årene at det er tid for «roe ned».

Omsettelige kvoter

Omsettelige kvoter er en ide som praktiseres på Island og noen få andre land som vi nødvendigvis ikke bør sammenlikne oss med, for eksempel New Zealand. Dette system gir mulighet til kjøpe kvoteandeler, og fører i praksis til at fisket konsentreres til et lite antall store bedrifter. I Norge ble kvoter innført etter innføringen av økonomiske soner i 1976. Sterke krefter ønsker innført omsettelige kvoter hos oss, men hittil har det politisk ikke vært mulig å få denne «revolusjonen» gjennomført. En snikinnføring av omsettelige kvoter, enhetskvoter, er igang. Det blir da mulig å overføre en kvote til et annet fartøy til et annet, mot at fartøyet tas ut av fisker. Begrunnelsen er kapasitetsreduksjon, bedre lønnsomhet og en mekanisme som gjør at de beste fiskerne blir igjen i næringen. Det blir altså en slags fiskerkannibalisme på linje med bondekannibalismen i jordbruket.

Kjøp og salg av kvoter under varierende bestandsstørrelser kan lett gjennomføres med havfiskeflåten; et fartøy selger kvoten sin til et annet eller overføres internt i rederiet, og fortsetter så fisket i fjerne farvann. Når tidene bedrer seg, kjøper fartøyet kvoten tilbake, eller kvoten blir tilbakefort internt i rederiet. Poenget er at samtlige fabrikkskip raskt, og uten for store utgifter, kan g inn og ut av fisket i norsk økonomiske sone avhengig av bestandssituasjonen.

Hvordan tilpasningen i fisket fra en bestand på bunnivå til «normale» bestandsforhold skal foregå med omsettelige kvoter og etter omfattende kondemnering av kystfiskeflåten. er vanskeligere å forstå. Når bestanden igjen øker, og det er aktuelt øke deltakelsen i fisket igjen, skal infrastrukturen bygges opp. Fiskerne må låne penger til båt og kvote. Hvem skal låne dem penger? Bankkapitalen ser raskere profitt ved investere i havfiskeflåten og dessuten vil interessemotsetningen mellom kyst og havfiske gjøre det taktisk lurt for bankene å satse på den ene gruppen. Ikke bare pga. fabrikktrålernes mobilitet, men også teknologinivået vil føre til at kapitalen foretrekker investere i havfiskeflåten. Statens Fiskarbank, som kunne vårt en mulighet for fartøytilpasning for kystfiskeflåten, er under omorganisering og foreslås styrt av fylkeskommunale byråkrater med et mer omfattende felt når det gjelder næringsstøtte. Og hva skal de kondemnerte og kvoteløse fiskerne gjøre i fiskefattige perioder? Med den nåværende beskatningsstrukturen vil slike perioder oppstå som amen i kjerka, og sannsynligvis med enda større utslag enn i tidligere tider.

Kanskje kunne det bli en renessanse for den nordnorske fiskerbonden, med den forskjell at han kunne bli helårsbonde noen år og så heltidsfisker i en periode. Det kunne ha vært en interessant utvikling, helt i tråd med Bruntlandskommisjonens holdninger. Men de gjelder som bekjent ikke i Norge. Eventuelle kombinasjonsbønder ville øyeblikkelig kommet under myndighetenes lønnsomhetspress for jordbruket. Det blir nok bare en veg for de kvoteløse og kondemnerte, veien til tettsted og arbeidsløshet.

Råfiskloven

Det er også krefter i gang for å endre råfiskloven, kystfiskernes grunnlov, som gjelder fra Nordmøre til Grense-Jakobselv.For kystfiskerne representerer Råfisklaget (hjemlet i råfiskloven) et salgsapparat som fastsetter minstepriser og godkjenner kjøpere. Råfiskloven tar altså sikte på hindre de verste utslag i et kjøpers marked, samt forhindre spekulasjon i næringa. De endringer i loven som det har kommet signaler om, vil entydig tjene havfiskeinteressene i norsk fiskerinæring. I dag har denne delen av fiskerinæringen nesten fullført integreringen av hav og landsiden (selger og kjøper). Derfor oppleves råfiskloven som et hinder for deres økonomiske virksomhet.

Det arbeides også med regionalisere både prisfastsettelse, fastsettelse av kvoter og lån til fartøybygging. Denne virksomheten er tenkt å fungere som en fylkeskommunal organisasjon. I følge forslag som vi har sett, vil denne virksomheten dels komme i konflikt med, dels overta de funksjoner Råfisklaget idag har.

Det arbeides nå med utformingen av denne regionaliseringspolitikken og stadig slippes det opp prøveballonger med foreløpige forslag, som hittil ikke har steget særlig høyt for de har sprukket. Hele regionaliseringstankegangen skyldes krefter som vil tilsløre den egentlige konflikt i norsk fiskerinæring, den mellom kyst og havfiskere. Denne konflikten holdes vedlike av et bestemt beskatningsmønster og vil forsterkes av de virkemidler som myndighetene nå vil sette inn for å oppnå bedriftsøkonomisk lønnsomhet på kort sikt. Denne dobbeleffekten har etterhvert satt spor etter seg, og vil utvikle seg videre i samme retning:

Ved å opprettholde presset på ungfiskbestanden av norsk-arktisk torsk i Barentshavet, vil totalbestanden ikke bygges opp til gammelt hevdvunnet nivå, og kysten vil bli rasert. Sammen med kravet om bedriftsøkonomisk lønnsomhet i svake ressursperioder, som nå, vil resultatet bli en dobbelstyrt avvikling av kystfiskeflåten. Denne avviklingen vil forenkle arbeidet for holde gytebestanden på et stabilt, men svært lavt nivå, tilstrekkelig for fornyelse og opprettholdelse av ungfiskbestander til havfiskeflåten. Da vil det også bli et «havfiske» i de nære kystfarvann. Som det står i Strilevisen:

«Då vart eg glad, tok til kva,
eg rodde grunnen åleina!»

Framtidsutsikter

Om ikke presset fra de norske kapitalkreftene med sine sosialdemokratiske utøvende sersjanter og de norske, russiske og tredjelands trålflåter blir store nok til radere ut kystfiskeflåten, står friske krefter klar til øke presset. EØS-forhandlingene demonstrerer klart, ikke bare EU-kommisjonens makt i forhold til folkelige politiske maktorganer, men «naturloven» at det er de svake grupper som fr betale for oppnå et forhandlingsresultat. En trenger ikke mye fantasi for forestille seg hvilket press norske myndigheter vil komme i som EF-medlem under fremtidige kvoteforhandlinger med Russland. Den «alltid unge» målsettingen om oppbygging av den norsk-arktiske torskestammen vil snart bli fjernet når kystfiskeflåten er borte. En slik målsetting har vel heller aldri vårt i Russlands interesser.

Enden på visa blir nok at den norsk-arktiske torskestammen bare blir beskattet til havs av havfisketreenigheten EU-Norge-Russland. En liten, kjønnsmoden skreistim vil tillates svømme til Lofoten for gyte. Her blir det muligheter for eksperimentere for finne ut hvor liten gytebestand som er nødvendig for holde havslekten i live. Om det skulle mislykkes en gang i blant, er det bare å smøre seg med tålmodighet: tiden leger som bekjent alle sår! Når slike uhell oppstår, og ventetiden mellom store årsklasser blir lang, kan den mobile havfiskeflåten prøve nye felter i den tredje verden: ressursene er allerede godt undersøkt. For alt vi vet varierer disse bestandene i motsatt fase til ungtorskbestandene i Barentshavet. Så lenge det varer!

Om ikke de norske kapitalkreftene med sin utøvende sosialdemokratiske korte arm og flåten av norske, sovjetiske og tredjelands (EUs) trålere klarer ta knekken på den norske kystflåten, vil tilpasningene til EU helt sikkert klare det. Allerede forsøket på stjele 30.000 tonn torsk, hovedsakelig fra kystfiskerne, bor jo få folk til skjønne hvem vi har med gjøre.

Det er interessant registrere hvor nedkjørt de nordiske sosialdemokratier har blitt i løpet av de siste årene. Kapitalkreftene har gjort grovarbeidet med rasere økonomien i de nordiske land. Det var høyrekreftene som slapp jappetiden løs, men utflaggingen sto rederne selv for. (Uttrykk som økonomisk landssvik er på sin plass, men altså betegnende nok tabuord.)

Men den politiske hovedkraft i Norden, sosialdemokratiet, har lagt de økonomiske og, om vi må si, de moralske forhold, godt til rette for europeiseringen. Utglidingen av velferdsstaten, som i dag holder på å ødelegge den solidaritet som var et karakteristika for de skandinaviske land er falmet. Men Arbeiderpartiet dilter etter kapitalen nå som den gang.

Hva sier folket?

Jeg sier som tyskeren: «Man merkt die Absicht, und wird Verstimmt.»

Rød Ungdom vedtok på sitt siste landsmøte et omfattende program som inneholder en omfattende kritikk av kapitalismen, vurderinger av sosialismens historie og om framtida, sosialismen. På grunn av lengden på programmet, har Røde Fane vært nødt til å trykke bare et utdrag. Det beklager vi sterkt! Vi har konsentrert oss om sosialismekapitlet, som vi også har vært nødt til å forkorte og kapitlet om lærdommer som vi trykker i sin helhet.

Mao sa at den som ikke har undersøkt en sak, heller ikke har rett til å uttale seg. Derfor: Les hele programmet på www.sosialisme.no.

Sosialismen

Sosialismen er Rød Ungdoms alternativ til dagens samfunnssystem. Sosialismen er virkeliggjøringa av et demokratisk samfunnssystem, der også økonomien er underlagt et folkestyre. Sosialismen gjør slutt på kapitalistenes økonomiske herredømme gjennom å frata denne klassen kontrollen over produksjonsmidlene. Gjennom dette skaper sosialismen muligheten for menneskelig frigjøring. Bare hvis naturressursene og økonomien er gjort til felleseie blir det mulig å gjøre slutt på kriser og masseoppsigelser, den livstruende ustabiliteten som kapitalismen påfører samfunnet. Det blir mulig å skape et samfunn styrt av behovene og interessene til folk flest. Men bare mulig. Eksempelet Sovjetunionen viser at statlig kontroll over økonomien ikke i seg sjøl er noen garanti for en sosialistisk utvikling.

Mens kapitalisme innebærer at det er borgerskapet (overklassen) som er den herskende klassen, hvor deres interesser styrer økonomien og de fleste områder av samfunnsutviklinga, skal det under sosialismen være arbeiderklassen som har makta. Under sosialismen er det ikke lenger de få som kontrollerer samfunnet, det er de mange. Arbeiderklassen har egeninteresse av å utvikle kollektive løsninger og demokratisk styring av økonomien, for arbeiderklassen har ikke mulighet til å sette andre til å arbeide for seg. Derfor er det nødvendig at det er denne klassens interesser som dominerer utviklinga av et sosialistisk samfunn.

Sosialismen må på alle områder være langt mer demokratisk enn dagens samfunn. For at folks behov skal styre økonomi og politikk, må folks behov komme til uttrykk og ikke overkjøres av interessene til for eksempel det offentlige byråkratiet. Sosialismen må skapes gjennom økt arbeidermakt på arbeidsplassene og stadig mer demokratisk styring av det offentlige sentralt og lokalt. Dette betyr at de ansatte skal få utvida rettigheter til å velge ledelsen ved bedriftene og økt makt over sin egen arbeidshverdag, og det vil kreve en lang rekke endringer innenfor det politiske demokratiet. Målet er å oppheve skillet mellom de styrende og de styrte, administrasjonen av samfunnet skal bli noe alle innbyggerne kan og bør delta i, i løpet av sin livstid. Sosialismen skal oppheve skillet mellom politikk og økonomi som fins i dagens samfunn, ved at også økonomien blir underlagt folkestyret.

I et sosialistisk samfunn er det flertallet av arbeidsfolk som er herskerklassen. Så lenge dette flertallet hindrer at staten blir byråkratisert og korrupt, vil grunnlaget for klassedelinga av menneskene gradvis forsvinne. Når ingen lenger utbytter andres arbeidskraft skapes vilkårene for et samfunn av frie, likestilte mennesker. Sosialismen er derfor en overgangsfase til et klasseløst, kommunistisk samfunn.

Et bilde av sosialismen

I kampen for sosialismen er det nødvendig å arbeide med konkrete spørsmål om hvordan demokrati og økonomi kan organiseres i et folkestyrt samfunn. Ikke for å finne ferdige svar; løsningene kan bare utvikles i praksis av menneskene i det sosialistiske samfunnet. Men fordi konkrete visjoner styrker kampen for forandring.

(Nedenfor er mellomtitlene i sosialismekapitlet listet opp. Røde Fane har tatt vekk innholdet under vært punkt. Men som sagt: se på www.sosialisme.no så finner du alt sammen.)

• Den sosialistiske økonomien
• Gratis basismatvarer
• Offentlige tjenester gjøres gratis
• Samfunnslønn til alle
• Boliger tas ut av markedet
• Planøkonomiens problemer
• Det sosialistiske demokratiet
• Kortere arbeidstid
• Rotasjon av maktposisjoner
• Mediene
• Skolen
• Arbeidermakt
• Fagbevegelsen
• Diskusjonsbevegelser
• Demokratiske rettigheter
• Fri informasjon, fri kultur
• Miljøkamp under sosialismen
• Slutt på vekstgalskapen
• Mindre enheter
• Nye og kollektive løsninger
• Kvinnekamp under sosialismen
• Oppløs familien som økonomisk enhet
• Kollektivt ansvar for barn og husarbeid
• Allsidige boformer
• Rettsvern mot overgrep
• Kvinner må erobre det offentlige rom

Etter 1900-tallets mange erfaringer kan vi oppsummere en rekke viktige lærdommer, som hjelper oss videre i kampen for en sosialisme for vår framtid:

1. Sosialisme er ikke identisk med statlig kontroll over økonomien. En frigjøringsprosess, der arbeiderklassen går fra å være de styrte til å bli de styrende, kan bare utvikle seg gjennom folkets egen aktive og skapende innsats for å endre sine livsvilkår, også under sosialismen.
2. Sosialisme kan aldri skapes gjennom parlamentarisk spill og kompromisser med eierklassen. Ethvert sosialistisk parti som aksepterer den kapitalistiske eiendommen, eller som tror at alt som skal til for å innføre en kollektiv eiendom er å ha flertall i et parlament, er dømt til å mislykkes som sosialistisk parti. Klassesamarbeidet bidrar til å holde kapitalistene ved makta og til å passivisere arbeiderklassen, og det gjør arbeiderpartier om til maktapparater i det herskende systemets tjeneste. Det norske arbeiderparti er et godt eksempel på alt dette.
3. Planøkonomi skaper ikke i seg sjøl sosialisme. At det finnes en statlig plan gir ikke svar på spørsmålene Plan for hvem? og Plan for hva?. Hvilke interesser en stat og en plan tjener, avgjøres gjennom maktkampen mellom ulike grupper i samfunnet. I Sovjetunionen tapte arbeiderklassen denne kampen.
4. Politikk og økonomi må smelte sammen under sosialismen. Sosialismens kjerne er den demokratisk styrte økonomien, bygd på arbeiderklassens kollektive makt over produksjonsmidlene. Derfor er ikke demokrati og økonomi atskilte felt under sosialismen – demokratiet må i størst mulig grad erobre det økonomiske feltet.
5. Sosialismen må forsvares mot vold. Også 1900-tallet har gitt et utall eksempler på at overklassen ikke nøler med å drukne både revolusjoner og uønskede reformer i blod. Også etter en sosialistisk maktovertakelse vil kapitalistklassen være i stand til å velte et arbeiderstyre med voldelige midler. Mot slike krefter må arbeiderklassen og dens stat være beredt til å forsvare seg.
6. Også partier bygd på marxismen kan utvikles til undertrykkende maktapparater. En organisasjons ideologiske røtter gir aldri noen garanti for at den vil befinne seg på riktig side i klassekampen. Vi må vurdere alle politiske organisasjoner kritisk, uansett hvilke slagord de måtte komme med. Ingen partier kan ha særrettigheter under sosialismen.
7. Det vil finnes flere revolusjonære retninger og strømninger. Motsetninger som er eldre en kapitalismen, som by-land, kvinne-mann, ånd-hånd, vil eksistere og utvikle seg i lang tid etter innføringa av en sosialistisk økonomi. Derfor vil det finnes flere mulige revolusjonære perspektiver, et mangfold av revolusjonære standpunkter og organisasjoner. Sosialisme innebærer fri offentlig debatt og politisk kamp mellom forskjellige strømninger, ideen om monolittisk enhet er en del av herskerideologien utvikla under Stalinregimet.
8. De demokratiske rettighetene er avgjørende for sosialismen. En klassestat for arbeiderklassen – flertallet – kan bare finnes hvis folk flest har full frihet til å føre politisk kamp på alle samfunnets områder. Dette innebærer også full frihet for ytringer og organisasjoner som den sosialistiske regjeringa måtte oppfatte som «skadelige». Kampen for videreutvikling av sosialismen må føres som en politisk kamp mellom ulike standpunkter, ikke som statsledelsens utrensking av «kontrarevolusjonært tankegods».
9. Den sosialistiske staten er et nødvendig onde. Staten er et nødvendig apparat for å forsvare revolusjonen, men kan også utvikles til et apparat for å kneble og kvele revolusjonen. Under dekke av tiltak mot kontrarevolusjonen kan det utvikle seg et diktatur over den politiske opposisjonen og dermed over arbeiderklassen. Bevissthet om begge disse sidene ved staten er nødvendig for utviklinga av en frigjørende sosialisme.
10. En sosialistisk revolusjon gir ikke kvinnefrigjøring. Forbudet mot abort som ble gjeninnført i Sovjet i 1936 står som et symbol på hvordan mannssamfunnets konservative herredømme kan overleve sjøl de største omveltninger. Sosialismen gjør full kvinnefrigjøring mulig, men muligheten må gripes aktivt av kvinnene sjøl gjennom konkret kamp for konkrete krav.
11. En sosialistisk revolusjon gir ikke økologisk bærekraft. Massiv forurensing og skadelige naturinngrep i 1900-tallets «kommuniststater» viser at vi ikke er avhengig av kapitalister for å få ødelagt kloden.
12. Disse lærdommene viser oss at sosialismen må beskrives som en mulighet. Sosialismen gjør mulig ei utvikling der arbeiderklassen gjør seg sjøl i stand til å styre, en prosess der skillet mellom styrende og styrte blir oppheva. Sosialismen gjør det for første gang mulig å planlegge produksjon etter menneskenes behov og innafor naturressursenes tålegrenser. Sosialismen gjør det mulig å oppheve alle undertrykkende skiller mellom kvinner og menn, svarte og hvite, heterofile og homofile. For all slik menneskelig frigjøring er den sosialistiske revolusjonen et nødvendig vilkår. Men den er ikke et tilstrekkelig vilkår.

Sosialismen er utgangspunktet: Ved å kaste av oss eierklassens undertrykkingsapparat og ta eiendommen i egne hender, gjør vi det mulig å skape et kollektivt samfunn av frie individer som samarbeider til felles beste og av egen vilje. Men det er også mulig at sosialismen faller tilbake til klasseundertrykkinga, enten i kapitalistisk form eller i nye former bygd på maktkonsentrasjon i statsapparatet. Derfor er den viktigste lærdommen fra 1900-tallet at bare arbeiderklassens egen, fortsatte kamp for frigjøring og demokrati på alle områder kan sikre at det sosialistiske samfunnet blir veien til et klasseløst, kommunistisk fellesskap.

av sentralstyret i Sosialistisk ungdom

Sosialistisk Ungdom arrangerte 7.-10. september sitt største landsmøte på ti år. Totalt var 170 SUere til stede på møtet. Landsmøtet kom bare en måned etter at SU gjennomførte sin største sommerleir noensinne med i underkant av 300 deltakere, og 3 måneder etter at vår sosialismekonferanse samlet 150 ungdommer for å diskutere alternativer til kapitalismen. Noe er i emning. SU er i ferd med å bli noe som borgerlige kommentatorer de siste årene har hevdet er umulig, nemlig en bevegelse av unge mennesker som trosser den dominerende nyliberale ideologien. Ungdom som ikke nøyer seg med kritikk av systemets utslag, men som forsøker å reise et alternativ til det. Som nekter å la seg presse inn i de trange rammene for politisk debatt som det ideologiske isødet på 1990-tallet satte for oss. Rammene som forteller oss at «de store fortellingenes» tid er forbi, at kapitalismen har seiret, og at verden er blitt for komplisert til å kunne forstås og forklares har islagt den politiske debatten og kvalt folks engasjement. SU vil bryte denne isen.

Slutt på kompromisset

Det politiske klimaet vi opererer i preges av to hovedtendenser. For det første skjer det en stadig tilnærming mellom de etablerte politiske partiene. Tidligere ideologiske skillelinjer viskes ut, og partiene fjerner seg fra de sosiale bevegelsene de vokste fram av. Politikken reduseres til moralske veivalg og vektlegging av ulike verdier. Interessekampen tones ned. Høyresidens ideologiske hegemoni vinner innpass på stadig nye områder. Men denne tendensen er ikke entydig. De siste to-tre årene har tesen om historiens slutt og liberalismens seier blitt avlivet. Krig i Europa, økende rivalisering mellom stormakter og handelsblokker og en intensivering av folkelige protester har forandret det internasjonale bildet. Vi har gjentatte ganger de siste månedene sett titusenvis av mennesker samle seg for å protestere, og ikke bare mot enkeltutslag av urettferdighet, men mot selve kapitalismen. Det var systemet som var på tiltalebenken for demonstrantene i Seattle, Washington, Millau og Melbourne. Her hjemme er Fremskrittspartiet landets største parti. Det er ikke et symptom på at nordmenn flest er blitt egoistiske og reaksjonære. Det er et symptom på en tillitskrise mellom styrte og styrende. Et symptom på frustrasjon og uro over samfunnsutviklingen. Den nye kvinnekampen og streiken i vår var på samme måte et utslag av at folk tør å stille spørsmål de ikke stilte for få år tilbake. I Oslo har Forum for systemdebatt samlet over 1.000 mennesker ved flere anledninger. På dagsorden står én ting; systemet. Det sosialdemokratiske kompromisset smuldrer hen og erstattes av et tomrom som skal fylles i de kommende årene.

Ideologisk gjenreising

Mot dette bakteppet vedtok SUs landsmøte vårt første prinsipprogram, En verden å vinne!. Programmet gir en annen analyse av verden enn den som blir forsøkt innprentet i oss gjennom massemedia og skolesystemet – det sprenger de rammene kapitalismen og markedsøkonomien setter for oss. Prinsipprogrammet er et av SUs bidrag til kampen mot høyresidas ideologiske herredømme og ytre høyres frammarsj på meningsmålingene. For oss har det vært helt avgjørende med en ideologisk gjenreising. Debattene i forkant av, og på landsmøtet har gjort den nye SU-generasjonen bedre i stand til å forstå verden rundt seg, og til dermed å kunne ta de daglige oppgjørene med høyrepolitikkens mange uttrykk. Debatten vil definitivt også fortsette etter landsmøtet, og programmet vil endres i takt med nye utfordringer. Det viktigste ved SUs prinsipprogram er at vi ettertrykkelig slår fast at det er interessemotsetningene som styrer den økonomiske, politiske og ideologiske utviklinga. En sosialistisk politikk må ta utgangspunkt i vanlige folks interesser. På den måten kan SV og SU også avkle Fremskrittspartiet som et parti som motarbeider størsteparten av sine egne tilhengere, gjennom rasering av velferdsstaten og økte forskjeller. Det politiske grunnlaget for en slik mobilisering må være en klar ideologisk plattform.

SUs program bygger på tre slike grunnprinsipper:

• Samfunnet må forstås i lys av klassemotsetninger. Hvem har interesse av at samfunnet forblir uendra, og hvem har interesse av forandring? Vår analyse tar utgangspunkt i at arbeiderklassen utgjør det store flertallet av folk, både i Norge og i verden totalt sett – og at dette flertallet har egeninteresse av forandring. Men i dag er arbeiderklassen splitta på mange vis, og forsøkt gjort usynlig for arbeidsfolk selv. SU fokuserer på det som samler arbeiderklassen, heller enn det som splitter. Dermed er vi også med på å gjøre arbeiderklassen til en politisk kraft. Det er i det klassen oppfatter seg selv som klasse at den er i stand til å forandre verden og sin egen livssituasjon.
• SU er en revolusjonær organisasjon. Vår revolusjon er ikke et kupp med våpen og vold, men en overgang til et annet samfunnssystem, veien fra kapitalisme til sosialisme. Som revolusjonære velger vi en politisk strategi der folk flest er den forandrende krafta. Sosialisme nedenfra er vår strategi, i motsetning til ensidig å endre samfunnet ovenfra gjennom parlamentariske organer.
• For SU er ikke sosialismen et løst sett med verdier, men en konkret måte å organisere samfunnet på. Vi tar dermed avstand fra forsøkene på å gjøre det sosialistiske samfunnet til en utopi og vage formuleringer om «alt som er bra». Det betyr også at vi gjør sosialismen oppnåelig – til et reelt alternativ til dagens ødeleggende kapitalisme. Dette henger nøye sammen med det å tilføre den antikapitalistiske bevegelsen mål og retning. En bevegelse kan aldri lykkes fullt ut om den ikke har et alternativ til det bestående. Da vil den miste oppslutning og kraft.

Medvirkning eller motstand

Våre motstandere vil hevde at et slikt program er gammeldags. Men de debattene vi har tatt, kan ikke forstås som konflikter mellom noe nytt og noe gammelt. Å stemple noen som gammeldagse er en måte å herske på, en metode for å føre diskusjonen vekk fra de reelle politiske motsetningene. I vårt samfunn finnes ingen politisk ideologi som ikke har røtter i noe som har vært før oss, ikke minst gjelder dette den dominerende liberalismen. Vi er for unge til å vokte museer, vi kan ikke resirkulere noe vi ikke har vært med på. Vårt program er et resultat av våre erfaringer og vår virkelighet. Bak fasaden av «modernisering» i det norske samfunnet finnes liberalisering og høyredreining. Opp mot dette setter vi ikke tilbakeskuende nostalgi, men utvikling mot venstre.

Det nye programmet til SU er blitt tatt imot med betydelig skepsis blant ledende SVere. Det er ikke overraskende. Den dagsordenen vi forsøker å sette, avviker fra det som har vært partiets profil de siste årene. I motsetning til SU har SV ennå ikke valgt hvilket verdensbilde som skal legge premissene for diskusjonene i partiet: den nyliberale håpløsheten eller de nye bevegelsenes optimisme. SV har til nå ikke mestret å svare på de nye utfordringene. I stedet for å være protestenes parti, er SV i sterkere grad blitt et ansvarlighetens parti. I stedet for å utgjøre et alternativ i folks øyne, blir SV oftere assosiert med den grå massen av stadig likere politikere på innsida av stortingsmurene. Tillitskrisen i norsk politikk rammer også vårt parti. SV må velge. Er målet å administrere kapitalismen eller å fjerne den? Er målet å få de mektige til å forandre sin politikk i litt riktigere retning eller er det å ta makta fra dem? SV må velge mellom rollene som påvirkningsagent og motstandsleder. Et parti som velger det siste kan ikke gå inn for regjeringssamarbeid med et nyliberalt Arbeiderparti, det kan ikke støtte stormakters bombekrig, det kan ikke akseptere innstrammingslogikken. Et slikt parti må velge bort å medvirke i de politiske prosessene i maktstrukturer som WTO og EØS til fordel for å gjøre motstand mot dem.

Et fornyet SV

SUs prinsipprogram skiller seg fra SVs prinsipprogram på noen punkter. Men samtidig er hele SUs program i tråd med SV-bevegelsens politiske tradisjon. Vi står for revolusjonær, demokratisk sosialisme – det som SVs pionerer i sin tid utformet som «Det tredje alternativ». SU betrakter SV som det reelle alternativet for sosialister i Norge. Men vi arbeider for et fornyet og vitalisert SV – et parti som tør å være et selvstendig og klart alternativ i norsk politikk. Et av våre mål er et SV som er i takt med de nye radikale strømningene som vi skildret innledningsvis. Et SV som samler radikale mennesker i fagbevegelse, kvinnebevegelse, antikrigsbevegelse og miljøbevegelse i en kraftfull allianse.

De nye bevegelsene og strømningene stiller SV og SU overfor et valg: Vil vi være med på å forme framtidens folkelige bevegelser? Er vi et moderne, radikalt parti med ambisjoner om å fange opp det som skjer i tiden, eller er vi et parti som kun skiller oss fra massen av borgerlige partier ved at vi ønsker et par milliarder til på skolebudsjettet?

SU har valgt det første. En gruppe SUere utgav nettopp boka Feminisjon, som forsøker å politisere og aktivisere dem som fikk sin feministiske oppvåkning med Fittstim og Råtekst. Om kort tid reiser over 50 SUere til Praha for å delta i de planlagte markeringene mot IMF og Verdensbankens toppmøte. Sammen med titusenvis av andre vil vi der markere at vi ikke finner oss i at framtida vår skal utformes i lukkede rom av menn i dress og slips. SU har valgt å være med, og vi vil jobbe for å få SV med oss.

av Terje Valen

Det har skjedd en marxistisk renessanse innen økologien. I 1999 ga Paul Burkett ut boken Marx and Nature: A Red and Green Perspective. Og i år kom John Bellamy Foster med Marx’s Ecology – materialism and nature. Jeg skal skrive om den siste av disse.

John Bellamy Foster, fra Monthly Review-kretsen i USA, sier at mange har anklaget Marx for å være en anti-økologisk tenker, men at han hadde lest for mye av ham til å ta slik kritikk alvorlig. Men selv da Foster skrev The Vulnerable Planet: A Short Economic History of the Environment (1994), trodde han at Marx sin økologiske innsikt var noe underordnet i tenkningen hans.

Foster sin vei til den økologiske materialismen hadde vært stengt av den marxismen han hadde lært opp gjennom årene. Han hadde sitt filosofiske grunnlag i Hegel og det hegeliansk-marxistiske opprøret mot den positivistiske marxismen som begynte i 1920-årene med arbeidene til Lukàcs, Korsch og Gramsci, og som ble ført videre av Frankfurtskolen og Det nye venstre. Disse rettet oppmerksomheten mot Marx sin praktiske materialisme, knyttet til praksisbegrepet. Her var det liten åpning for en marxistisk tilnærming til naturkunnskap og til det fysisk-naturvitenskapelige.

Dette var også Foster sin egen oppfatning av marxismen, og den nektet for muligheten av å anvende dialektiske tankemåter på naturen, og dermed overlot de hele dette området til positivismen. Materialismen hans var av et praktisk, politisk-økonomisk slag. Den var filosofisk inspirert av hegelsk idealisme og Feuerbach sitt materialistiske opprør mot Hegel. Men Foster hadde ikke kunnskap om den større materialistiske historietradisjonen i filosofi og vitenskap.

Ut fra de nye studiene sine konkluderte Foster tidlig i prosessen sin med at forsøkene som «økososialistene» gjorde på å føre «grønn» teori inn i marxismen, eller marxisme inn i «grønn» teori, aldri kunne skape den sammenhengende syntesen som nå er nødvendig. Han ble slått av Bacon sitt berømte utsagn: «Vi kan leite forgjeves etter fremgang i vitenskapelig kunnskap gjennom å legge nye ting oppå eller inn i gamle. Vi må gjøre en ny begynnelsen igjen og gå ut fra det virkelige grunnlaget, hvis vi ikke vil gå rundt for alltid i en sirkel, og gjøre liten og ingen fremgang.»

Materialistisk økologi

Derfor gikk Foster tilbake til grunnlaget for materialismen og oppdaget da at materialismen til Bacon og Marx og selv til Darwin kunne spores tilbake til et felles utspring: den gamle materialistiske filosofien til Epikur. Et studium av Epikur sin filosofi ga Foster for første gang et helhetlig bilde av fremveksten av den materialistiske økologien, i sammenheng med en dialektisk kamp når det gjaldt å definere verden.

Ved siden av denne ledetråden til den marxistiske økologien, oppdaget Foster også Marx sitt systematiske studium av den store tyske jordbrukskjemiker Justus von Liebig. Han skjønte at det var dette studiet, som vokste ut av Marx sin kritikk av Malthus, som ledet ham til det sentrale begrepet «metabolsk rift» i det menneskelige forholdet til resten av naturen, det vil si til den modne Marx sin analyse av menneskets fremmedgjøringen fra resten av naturen.

I det første av bokens seks kapitler er Foster på jakt etter røttene til den dialektiske materialismen. Han begynner med Darwin sin kamp for å holde fast ved og utvikle et materialistisk og dialektisk syn på livet i naturen, blant annet i motsetning til Carl von Linné. Mens Linné og hans disipler mente at artene nok kunne forbedres i en viss grad, men at store endringer ikke kunne finne sted, så var jo Darwins idé nettopp at artene kunne forandre seg helt grunnleggende gjennom en historisk utvikling når det gjaldt deres utveksling med naturen rundt. Gjennom lesning av Darwins notatbøker finner han ut at Darwin er en reflektert filosofisk materialist. Stephen Jay Gould skriver om disse notatbøkene at mens andre evolusjonstilhengere skrev om livskrefter, historiens retning, og organisk kamp og den grunnleggende ikke-reduserbare ånd, så skrev Darwin om «tilfeldig variasjon og naturlig utvalg». Han gjorde altså opprør mot den oppfatningen som sier at alt utvikler seg mot et bestemt mål som eksisterer fra utviklingens begynnelse til den slutt (teleologi). Dette var det samme opprøret som Epikur lanserte med sin naturfilosofi og som Lucretius førte videre til vår tid gjennom det store naturdiktet De rerum natura (Om naturens ting). Dette var også et opprør mot at gudene eller skjebnen bestemmer alt. Ut fra dette synet var naturen uavhengig av menneskenes ideer, dermed ble altså materialismen innført. Dessuten ble tilfeldighet og forandring innført som det grunnleggende trekk i all natur, det vil si dialektikk.

Marx selv begynte nettopp sitt store filosofiske oppgjør med idealisme og mekanisk materialisme gjennom et intenst og grundig studium av Epikurs filosofi. I 1841 hadde han ferdig doktoravhandlingen sin om Forskjellen mellom Demokrits og Epikurs naturfilosofi. Her utvikler han en materialisme som gjelder både menneskene og naturen rundt, tenkningen og den menneskelige praksis.

Foster viser også til det interessante faktum at flere av Epikurs verker har dukket opp funnet på brente papyrusruller i Herculaneum, etter at Marx skrev avhandlingen. Det har vist seg at Marx sine analyser av Epikur sin tenkning blir bekreftet av disse nyoppdagete manuskriptene.

Betraktende materialisme

I andre kapittel går Foster nærmere inn på det bedre kjente forholdet mellom Feuerbach og Marx. Feuerbach tok oppgjør med Hegel sin idealisme og kjempet for et materialistisk syn på verden. Marx sluttet seg helhjertet til dette, men kritisert Feuerbach fordi han ikke så den spesielle rollen til den menneskelige praksis. Gjennom å ta til seg Feuerbachs kontemplative, betraktende materialisme og legge til den aktive rollen til den menneskelig praksis, nådde Marx frem til en forståelse av menneskenes rolle i forholdet mellom menneske og natur, men uten å kaste over bord sin dialektiske forståelse av den ikke-menneskelige naturen også.

I kapittel tre tar Foster for seg den innbitte motstanden mot materialismen og dialektikken som de såkalte «prestenaturalistene» stod for. Det var prester som forsøkte å utarbeide en naturteologi der de godkjente naturens utvikling, men forklarte den ut fra bibelen. Det samme skjedde innen økonomien. Det er under dette perspektivet vi kan forstå motsetningen mellom Marx og Malthus, med sin teori om at befolkningen alltid ville øke i en stigende kurve, mens matforsyningen bare ville vokse i en rett linje.

Befolkningsteorier

Kapittel fire dreier seg om utviklingen av den materialistiske historeoppfatningen. Det begynner med kritikken mot Malthus. Malthus benektet at det var mulig å øke jordens produktivitet gjennom vitenskapen om jordforbedring. Han benektet altså at menneskene kunne innvirke på sine omgivelser til eget beste. Malthus sin politiske funksjon var å omdanne fattiglovene i England fra et grunnlag som foreskrev omsorg ut fra en naiv hjelpefilosofi, til et nytt grunnlag som sa at de fattige var overflødige ut fra naturlovene og dermed ikke burde få hjelp.

Opp mot denne teorien utarbeidet Engels grunnlaget for den marxistiske befolkningsteorien, dvs. teorien om at kapitalen skaper stadig flere proletarer og at den også skaper en stadig større relativ overbefolkning av mer eller mindre arbeidsløse.

Videre utover i kapitlet tar Foster opp Marx sitt brudd med Feuerbach og utviklingen av den aktive materialismen der menneskene står i et dialektisk utvekslingsforhold med resten av naturen, og er det mest aktive elementet i dette forholdet. Det var her at Marx interesser skiftet over fra naturen til menneskehistorien, men uten at han fornektet den ontologiske forrangen til naturen.

Det viktigste momentet i det vi kaller dialektisk materialisme er at både naturhistorien og samfunnshistorien representerer forbigående utviklingsprosesser. Der er ingen evig essens, ingen gudegitte former eller noen målstyringsprinsipper utenfor denne dødelige verden. Denne tanken tok Marx først og fremst fra uttrykket mors immortalis, den udødelige død i Lucretius sitt store dikt der han la frem innholdet i epikurismen. Marx sier at det eneste evige, uforanderlige faktum er bevegelsens abstraksjon, det vil si absolutt ren dødelighet. Det eneste faste er at alt er på vei til sin død. I Den tyske ideologien utviklet Marx dette synet systematisk når det gjelder menneskehistorien.

Historisk geologi og geografi

En del av kapitlet tar for seg utviklingen i synet på historisk geologi og geografi. Tidligere var det vanlige synet at dette var stabile, uendrete størrelser. Men fra slutten av 1700-tallet ble det synet utfordret av moderne geologisk og geografisk vitenskap. Foster viser at Marx var vel kjent med utviklingen i disse vitenskaper allerede fra gymnasdagene sine. I Økonomiske og filosofiske notatbøker skrev Marx at «skapelsesmyten har fått et kraftig slag fra geognosismen, dvs. fra den vitenskapen som presenterer jordens dannelse som en prosess, en selvskaping».

Ut fra dette tar Foster opp Marx sin kritikk av de sanne sosialistene. De sanne sosialistene ser bort fra skillet mellom menneskene som naturvesener og sosiale vesener, og de ser bort fra at arbeidet – det at menneskene omdanner naturen og sine samfunnsmessige forhold – er den grunnleggende historiske prosessen. Dermed reduserer de menneskene til noe «likt med hver flue, veps, hvert strå og hver stein». Derfor forble også deres politiske handlinger helt fjernt fra virkeligheten.

Proudhon

Marx kritiserte også Proudhons syn at maskineriet ville løse alle menneskehetens splittelser og at renten tok knekken på bondens egoisme og skapte en ny fordeling ut fra solidariske prinsipper. Denne kritikken finner vi i Filosofiens fattigdom.

Marx sitt modne økologiske perspektiv blir utviklet i Kapitalen. Det er her han føyer sitt materialistiske syn på naturen sammen med sitt materialistiske syn på samfunnet. Det sentrale begrepet er metabolisme (stoffwechsel), menneskets stoffskifte med naturen rundt seg. Tidligere hadde han kalt dette for forbindelsen mellom menneskets organiske legeme og dets uorganiske (ikke-kroppslig) legeme – den naturen som mennesket lever i og av. Det hadde oppstått et ulegelig brudd i denne stoffvekslingen gjennom den høye graden av fremmedgjøring under kapitalismen som fremstår som en antagonistisk motsetning mellom by og land. I et samfunn med samarbeidende produsenter (kommunismen) ville det bli nødvendig å «styre menneskenes utveksling med naturen på en bevisst måte» som er helt utenfor mulighetene til det borgerlige samfunnet.

Ved hjelp av begrepet stoffutveksling i forholdet by og land og i forholdet menneske og resten av naturen kunne Marx trenge inn til røttene av det historikere ofte har kalt «den andre jordbruksrevolusjonen», som fant sted på Marx sin egen tid, og den jordbrukskrisen som fulgte med dette. Dette gjorde det mulig for Marx å utvikle en kritikk av ødeleggelsene av miljøet som foregrep mye av nåtidens økologiske tenkning.

Marx sin analyse gikk gjennom to trinn – først en kritikk av Malthus og Ricardo (økonomi) og så et arbeid med den andre jordbruksrevolusjonen og følgene av Justus von Liebig sitt arbeid med jordkjemi. Dette tvang Marx til å analysere betingelsene som lå til grunn for et bærekraftige forhold til jorden.

Hele denne analysen munner ut i et krav om kommunisme for å gjenopprette en balansert utveksling mellom mennesker og natur. Opphevingen av den fiendtlige motsetning mellom by og land er en nødvendighet for at dette skal kunne skje.

Han nevner også den engelske kunstner, brukskunstner, designer, dikter og sosialistiske aktivist, William Morris (1834-1896) som ikke bare var en sterk tilhenger av marxismen, men også en av de første «grønne» tenkere i England. Han skrev den utopiske romanen News from Nowhere, som handler om et samfunn etter at verdensmarkedet er fjernet. Denne romanen er bygget opp på Marx sin økologiske forståelse.

Darwin

I det sjette og siste kapitlet av undersøker Foster hvorfor Darwin nølte så lenge før han publiserte teoriene sine, fra han skrev dem ned i 1842 og 1844 til de ble utgitt i 1858. Han påviser at miljøet rundt Darwin var meget materialistfiendtlig. Hvis han hadde offentliggjort boken sin for tidlig, hadde den kanskje blitt feiet av banen. Derfor måtte han vente til vilkårene ble mest mulig vennlige.

Etter dette gjennomgår Foster de grunnleggende resonnementene i Darwin sin bok og forteller om virkningene av boken og kampen til de som støttet Darwin. Marx var enormt opptatt av Darwin sine teorier og Marx sin venn Wilhelm Liebknecht forteller at han og Marx knapt snakket om annet i ukene etter at boken kom ut. Foster forteller også om Marx sin kontakt og korrespondanse med Darwin.

Etter å ha skrevet mer om de vanskene materialistene møtte, tar han opp den revolusjonen i etnologisk forskning som foregikk de siste tiårene av Marx liv. Sentralt sto den amerikanske etnologen, Lewis Henry Morgan (1818-1881). Marx studerte nøye bøkene til Morgan og de andre antropologipionerene på hans tid. Da Marx var død, påtok Engels seg å skrive om dette i boken Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse der den marxistiske teorien for kvinnefrigjøring ble fremstilt noenlunde fullstendig.

Bokens epilog begynner med et sitat fra Den tyske ideologien – Feuerbach som sammenfatter Marx sitt syn på utviklingen av naturhistorien og menneskehistorien og forholdet mellom dem. «Vi kjenner bare en vitenskap, historievitenskapen. Historien kan sees fra to sider: Den kan deles i naturhistorien og menneskehistorien. Men vi må ikke se på de to sidene som uavhengige enheter. Så lenge som menneskene har eksistert, har naturen og menneskene påvirket hverandre.»

Filosofiske arabesker

I epilogen avdekker han en spennende tradisjon som de fleste marxister er helt utvitende om. Utgangspunktet er Nikolai Bukharin som i februar 1937 ble arrestert på ordre fra Stalin og plassert i Lubjanka-fengselet. Han brukte da tiden, inntil han ble henrettet i mars 1938, til å skrive fire store manuskripter. Ett av disse kalte han Filosofiske arabesker. Stalin plasserte skriftene i et godt skult arkiv og de kom ikke frem igjen før på slutten av 1980-tallet under Gorbatsjov. På begynnelsen av 1990-tallet ble noen av dem publisert på russisk. Arabeskene er nå under oversetting til engelsk og kommer snart ut på Monthly Review Press.

Bukharin mente at arabeskene var hans viktigste filosofiske verk. Han hevdet at det egentlige grunnlag for marxismen kunne finnes i økologien. Bukharin støttet seg her på en av de store sovjetiske naturvitenskapsmenn, V.I. Vernadsky som i 1926 hadde gitt ut boken Biosfæren.

Bukharin var den av de marxistiske teoretikere på den tiden som hadde de næreste forbindelser til naturvitenskapen. I 1921 ga han ut det viktige arbeidet Historisk materialisme, der han skrev et kapittel om «Balansen mellom samfunn og natur». Her analyserte han «den materielle prosess av stoffveksling mellom samfunn for natur». Han bygget analysen sin på Marx sitt stoffvekslingbegrep. Allerede i 1931, lenge før han ble arrestert, hevdet Bukharin at det virkelige, pustende, levende mennesket ikke var en stenograf som skaffet frem «passende stenograftegn» som hos Wittgenstein og andre «som søkte solipsisme», men at menneskene nok var aktive, omdannende vesener som har endret hele jordens ansikt.

Bukharins syn på forholdet mellom menneskene og naturen rundt inneholdt nok en del mekanistiske forklaringer og hadde en viss «triumfalistisk» tone, når det gjaldt hva menneskene kunne gjøre, men i det store og hele fulgte han opp tråden fra Epikur over de store materialistene og frem til Marx og en del av hans etterfølgere.

Samtidig med Bukharins arrestasjon ble også en hel del av Russlands ledende økologer utrensket. Hele denne tradisjonen innen økologisk tenkning gikk under i Stalins ensretting i Øst og i utviklingen av den hegelske marxismen (Frankfurtskolen og andre), positivismen, språkfilosofien og senere postmodernismen i Vesten.

Etter Marx var det Engels som prøvde å føre videre Marx sitt økologiske standpunkt i boken Naturens dialektikk. Men disse manuskriptene ble ikke publisert før i 1927, lenge etter at Lenin var død. Derfor var det Engels’ bøker Anti-Dühring (1877-1878) og Ludvig Feuerbach og resultatet av klassisk germansk filosofi (1886) som influerte synet i den andre og tredje internasjonalen. Engels hadde lest hele Anti-Dühring for Marx, og Marx hadde selv skrevet et kapittel i boken og klart gitt uttrykk for at han var enig i hovedinnholdet.

Mekaniske tankemåter

Foster sier at Engels i stor grad klarte å overkomme mekaniske tankemåter gjennom dialektisk kritikk og kunnskap om evolusjon. Likevel manglet Engels’ skrifter det dype filosofiske grunnlaget i Marx sin egen materialistiske oppfatning av naturen, slik som han hadde utviklet det i konfrontasjon med Epikur og Hegel.

Marx hevdet at Epikur var den første som, gjennom religionen, oppdaget den fremmedgjøringen som lå i den menneskelige naturoppfatningen. Han hevdet at Hegel var den første som oppdaget arbeidets fremmedgjøring (men bare på en idealistisk måte som tankens fremmedgjøring). Marx mål innen historiefilosofien var ganske enkelt (innen en større dialektisk syntese) å kombinere fremmedgjøringsbegrepet med praksis, assosiert med Hegel, og den materialistiske oppfatningen av menneskenes fremmedgjøring fra naturen rundt som han fant hos Epikur.

De senere marxister grep ikke disse dypere filosofiske røttene til den materialismen som både Marx og Engels står for. Foster sier at Plekhanov produserte noen av de verste former for marxistisk positivisme. Den positivistiske retningen innen marxismen førte til et motopprør fra folk som Lukács, Korsch og Gramsci og Frankfurtskolen. Disse tenkerne gjorde motstand mot den positivistiske tendensen i marxismen. Men de gjorde dette på en måte som skadet marxismen like mye fra en annen kant. De kastet nemlig ut den delen av den marxistiske dialektikken som gjaldt naturen utenfor menneskene og menneskene som natur, dvs. biologi. Dermed innførte de en marxistisk epistemologi (lære om tenkningen) som åpnet for et reint idealistisk syn på naturen.

Naturens dialektikk

Resten av epilogen tar for seg Naturens dialektikk av Engels og bidragene til flere teoretikere på dette feltet. Han nevner navn som Caudwell og Morris (kjente marxister i Storbritannia), Kautsky, Lenin, Luxemburg.

Han avdekker også en gruppe som holdt oppe den marxistisk-økologiske tradisjonen i England, som J.D. Bernal, J.B.S. Haldane, og Joseph Needham og avdekker innflytelsen Bukharin, Vavilov og Boris Hessen hadde på dem.

Etter å ha nevnt en del andre vitenskapsmenn innen denne tradisjonen og slått fast at den dypere filosofiske forståelsen til Marx mangler hos nesten alle disse, kommer han med et kortfattet sammendrag av hovedinnholdet i Epikurs filosofi og det avslutter hele Fosters resonnement.

Denne boken er et viktig bidrag i den marxistiske renessansen som er på gang i flere miljøer i verden nå. Den bør bli tilgjengelig på norsk snarest.

av Frode Bygdnes

Fiskerinæringa er vår nest største eksportnæring. Og nettopp fiskerinæringa forventer en skal erstatte oljenæringa når den tar slutt. For fisken er en fornybar ressurs dersom vi forvalter den bra. Spesielt har havbruksnæringa gitt håp for distrikts-Norge. Laksen representerer nå det økonomisk viktigste sjømatproduktet fra Norge, og er i produksjonsvolum det viktigste husdyret i landet. Oppdrettslaks er blitt billigere enn villfanget torsk. Og oppdrettsnæringa ser for seg muligheten til å drive oppdrett på alle fiskeslag, også på torsk. Havbruksnæringa vil derfor komme til å påvirke hele strukturen for norsk fiskerinæring. Også de tradisjonelle fiskemottakene vil bli endra eller integrert i denne fremadstormende næringa.

Oppdrettsnæringa var meint å være distriktenes muligheter til ei ny næring. Da oljevirksomheten var i startfasen her nord, ble det stilt betingelser til oljeselskapene om at de måtte investere også i oppdrettsnæringa langs kysten. Slik skulle denne nye næringa få tilført kapital, men beholde en lokal styring og tilhørighet. Det var enkeltpersoner fra lokalbefolkninga som fikk konsesjoner for å bruke deler av allmenningen til å drive oppdrett.

Lokalt eierskap

Lokalt eierskap var viktig, ikke minst for å akseptere at denne nye næringa la beslag på store arealer som tidligere var brukt til fjord og fritidsfiske. At næringa også førte med seg forurensning, overgjødsling og ble en kilde for smittsomme sykdommer, var problemer kystbefolkninga langt på veg fant seg i fordi næringa kom som en viktig stimulans i områder som hadde lite arbeid.

Noen drev seriøst og slo seg opp og skaffet positive ringvirkninger i lokalmiljøet. Andre solgte bort sin rettighet og tjente grovt på det. Vi har fått millionærer i utkant-Norge som langt på veg ikke har gjort annet enn å selge en rettighet de har fått tildelt gratis. At en rettighet i bruk av allmenningen, skal kunne omsettes og gi personlig fortjeneste, er urettferdig. Det er et føydalt system at råderetten over ressursene, skal kunne gi avkastning, og det er et kapitalistisk system at denne råderetten skal kunne omsettes. I et sosialistisk system må denne råderetten være kollektiv, denne bruksretten må tilhøre samfunnet.

Sjøl i dagens samfunn burde vi klart å få denne høstingsretten knytta til lokalsamfunnet uten å gå omveien om enkeltindividet. Vi burde klart å få denne næringa lagt under folkevalgt styring. Å legge konsesjonen til kommunen eller fylkeskommunen, ville kunne være en bedre løsning. Konsesjonene kan så leies ut til næringa. De skal ikke kunne omsettes, men vil bli inndratt den dagen selskapet opphører eller slutter å drifte. Leieinntekten bør gå til blant annet reguleringsplan og forvaltning av kystsonen. Vi bør ha lokalt styre av denne forvaltninga. Lokalt kjennskap er nødvendig for å vite hvor det er mest hensiktsmessig å drifte for å skape minst problemer, hvem som driver mest seriøst og hvem som har størst tillit fra allmuen. Denne kjennskapen foreligger i dag i de lokale folkevalgte organ.

Dagens regjering, Stoltenberg-regjeringa, har ingen slike ambisjoner. De forfekter en rein kapitalistisk markedspolitikk. Konsesjonene skal kunne omsettes etter auksjonsprinsippet. (Jfr. St.prp.nr.1 – statsbudsjettet) Og den grunnrenta som det offentlige kan ta ut i form av avgift for rettigheten, skal tilfalle staten. Ikke en gang kommunene og fylkeskommunen som har arbeidet med utredning og planlegging av kystsonen, skal få denne avgiften. Dette er og et eksempel på at staten tilraner seg avkastninga og gir kommune-Norge merarbeidet med regulering og ansvar for å takle motsetningene mellom de forskjellige lokale interessene.

Oppdrett

Det politiske miljøet i Troms reagerer sterkt på forslaget, kanskje fordi fylket i dag har den mest desentraliserte oppdrettsstrukturen i landet. 18 av 24 oppdrettsbedrifter driver på en eller to konsesjoner. Dette har for eksempel ført til at vi har landsdelens mest desentraliserte slakteristruktur, samtidig som det er bygd opp desentraliserte servicearbeidsplasser innen administrasjon, regnskap, reparasjon og vedlikehold. Lokalt eierskap er hovedårsaken til at dette har skjedd.

Troms fylkesting vedtok enstemmig den 19. oktober i år blant annet: «Regjeringens forslag om tildeling av konsesjoner etter auksjonsprinsippet er distriktsfiendtlig, og en provokasjon mot kyst-Norges næringsliv. Målet om at havbruksnæringa skal være ei distriktsnæring står i fare for å bli en illusjon. Dette fordi muligheten til lokal eller politisk styring blir sterkt redusert.» Samtlige partier var sammen om å gi en lang uttalelse med tittel «Nei til auksjonsfest av oppdrettskonsesjoner».

Auksjonssystemet vil lukke næringa for nye folk fra distriktene. Det er ikke bygdefolket som har penger til å kjøpe seg rettigheter. Det vil bli bare de store aktørene som vil ha råd til å skaffe seg de nye konsesjoner. Slik vil lokalt eierskap bli ekskludert.

Auksjonsprinsippet for tildeling av nye konsesjoner, vil gi de største oppdrettsaktørene muligheten til å få nye konsesjoner. Dermed blir havbruksnæringa ei næring for de få store aktørene utenfor Nord-Norge. Den 16. oktober gikk ordførerne i Salangen, Gratangen og Ibestad sammen om en uttalelse, «Distriktsfiendtlig med oppdrettskonsesjoner på auksjon», og konkluderte med: «Havbruk som ei distriktsnæring blir en illusjon. De mindre oppdretterne vil i enda større grad enn i dag slukes opp av de største, og Nord-Norge ender som leilending ved egen kyst.»

Fiskeribladet melder 27. oktober 2000 at fiskeriministeren har varslet en inntekt til statskassa på 1,5 milliard kroner for salget av 50 oppdrettskonsesjoner. I forsøk på å få dette bekreftet, ringte jeg departementet. Der ville de verken bekrefte eller avkrefte at departementet tenker å prisfastsette hver konsesjon til 30 millioner. En slik prisfastsettelse vil fungere som en takst for alle eksisterende konsesjoner.

Fiskeriministeren har store problemer med å få politisk støtte i Stortinget for forslaget sitt. Ikke en gang i eget parti klarer han å få gjennomslag for denne ideen. Derfor bedyra han blant annet foran Fiskeridirektoratets jubileumskonferanse i Bergen (jfr. avisa Vesterålen 12. oktober 2000), at det ville bli stilt vilkår til kjøperne av konsesjoner. I egen pressemelding 24. oktober antyder han å skulle prioritere spesielle områder og grupper og driftsformer. Samtidig henvendte EUs overvåkningsorgan ESA seg til norske myndigheter og ba om en grundig redegjørelse for den praksis som følges ved utdeling av konsesjoner. EØS-avtalen tillater ikke å forfordele lokale opprettere. EØS-avtalen tillater heller ikke å forfordele norske eiere. Det blir fritt fram for internasjonal storkapital, hvis ikke EØS-avtalen sies opp.

Små eiere

Av de 74 matfiskkonsesjoner som er i Troms, er 14% eid av eiere utenfor fylket. 86% er lokale og mest små eiere. Disse møter stadige problemer med både krav til slakting, tilgang til å få slaktet fisken, tilgang på smoltleveranser og skjerpa regelverk til blant annet foring av fisken. Slik endres rammebetingelsene, og det er de største aktørene som posisjonerer seg og setter betingelsene. Dermed blir det vanskeligere å drive i det små. Og fristelsen til å omsette kvotene som nå har fått en offentlig prislapp, blir stor. Auksjonsideen som ble lansert for å hindre et lotterispill, har faktisk økt denne muligheten til å putte fellesskapets verdier i egen lomme. Vi står sannsynligvis ovenfor en enorm omsetting av konsesjoner. Det er de minste selskapene som gjerne ikke har råd til å la være å selge.

Lakseoppdrett har i mindre grad påvirket de tradisjonelle fiskebrukene. Litt av årsaken er kanskje at lakseslakteriene ikke bruker det samme utstyret som en finner på filetfabrikkene. Lakseslakteriene er i form nokså forskjellig fra de tradisjonelle fiskerianleggene.

Derimot kan de tradisjonelle fiskebrukene finne torskeoppdrett og annen hvitfiskoppdrett mer interessant for å gi landanleggene råstoff. Det tenkes på å tillate fangst av undermålsfisk som kan settes i mærer, eller som landbruksnæringa ville sagt, på bås. Så skal den slaktes når den blir høvelig stor. Det er bare det at beskatninga på ungtorsken er den største trusselen for torskebestanden. I dette bildet er det faktisk viktig at vi ikke har en vertikal integrert fiskerinæring. Vi har nå selvstendige ledd som litt kontrollerer hverandre og ikke uten videre er villig til å overta ansvar for regelbrudd i tidligere ledd. Det jukses dessverre mye, men alt jukset med føring av sluttseddel m.m., hadde neppe kommet opp om denne næringa hadde vært integrert.

Strukturen i norsk fiskerinæring, har vært regulert av blant annet deltakerloven. Den går ut på at landanleggene ikke bør eie fangstflåten. Slik har kystfiskerne langt på veg beholdt eierskapet av flåten. Deltakerloven og råfiskloven har vært viktige stabiliserende verktøy for norsk fiskerinæring. Nå er det nettopp fiskerianleggene som argumenterer for å få tildelt nye oppdrettskonsesjoner for å sikre råstoff. Fiskebrukene inn på eiersiden i oppdrettsanlegg, vil føre til at næringa styres av færre eierinteresser. Kystbefolkningas erfaring er heller at deltakerloven bør skjerpes og utvides til også å gjeld drift av oppdrettsanlegg.

Norway Seafood

Fiskeriministeren er mer opptatt av å sikre vertikal integrering. Norway Seafoods ønsker de tidligere trålkonsesjonene til Findus. Fiskeriministeren er visstnok positiv til det dersom selskapet bygger filetfabrikk i Hammerfest. En slik løsning vil gjøre Kjell Inge Røkke til Norges største trålreder med 18 konsesjoner. I dette bildet blir det bare latterlig når statssekretæren til fiskeriministeren prøver å myke opp deltakerloven i Nord-Norge med å spille på at ølprodusenten Mack i Tromsø er å foretrekke fremfor møringer som eiere av fiskeflåten. Det er da lederen i Troms Fiskarfylking svarte kontant: «Vi trenger ikke flere Macker, men Benonier i norsk fiskeri.» Hamsuns romanfigur Benoni var aktiv fisker.

Med Røkke eller for så vidt også med Mack som eiere av flåten, vil jakta på maksimal fortjeneste intensiveres. For trålerne er frysing om bord i båten den mest lønnsomme behandlingsmåten. Derfor har de fleste trålerne skaffet seg muligheten til å fryse fisken på havet. Sjøl ferskfisktrålerne har skaffet seg denne muligheten. Og på landsida har det vokst opp hele 19 «frysehoteller». Til og med Råfisklaget har gått inn på eiersiden i nesten halvparten av disse fryselagrene, og det har vært med og gitt aksept for å bruke dem. Disse lagrene ble bygd mye for å rettferdiggjøre mottakskapasiteten til å ta i mot utenlandsk råstoff da grenseloven ble speilvendt på grunn av EØS-kravene. Når fangstleddet i vår egen fiskeriflåte, velger å levere til disse frysehotellene, så går det ut over ferskfiskleveransene til den tradisjonelle og lokale filetindustrien.

Resultatet blir direkte eksport av utilvirket råstoff. Taperne her blir fiskeindustribedriftene. Det rokker med den tradisjonelle strukturen innen fiskerinæringa. Vi eksporterer råvarene som skulle gi lokal verdiskapning. I sin konsekvens vil nettopp vår foredlingsindustri bli lagt ned. Når disse er borte, vil nok iveren for å betale godt for rundfrossen fisk på frysehotellene, også forsvinne.

Myndighetene har gitt utstrakt dispensasjon fra regelverket som blant annet deltagerloven. Og rapportene i den siste tida, viser dessuten at de som fortsatt har forpliktelser ved levering av fangster, i skremmende stor grad rett og slett neglisjerer påleggene. Departementet kjenner til flere saker, men de ber bare om ei forklaring og truer med å innføre skatt på fangster som ikke leveres i følge konsesjonsvilkårene. Slik legaliserer de bruddet på regelverket bare staten kan få en avgift. Å forfordele rene ferskfisktrålere som leverer i hjemmehavn, fremfor de båter som fryser fangsten på sjøen, er fremmed for departementet. I stedet velger departementet å se på muligheten for fiskeindustrien å kjøpe egne fartøy.

Også industrieide fartøyer selges eller blir med på flyttelasset i nye selskapskonstellasjoner. Å møte utfordringene med enda flere omgåelser av reglene, må betegnes som feil medisin. Riktig medisin ville være å skjerpe kravet til at bare fiskere kan eie fartøy med kvoter.

Råsløyd og rundfrossen

Råsløyd rundfrossen fisk som er levert til fryselagrene i Nord-Norge, lastes på trailere som så kjører fisken ned til Europa. Dermed opplever fiskeindustribedriftene langs kysten at de ikke er i stand til å konkurrere prismessig, og at råstofftilgangen svikter. Ca. 60 millioner kilo ombordfrossen norskfanget fisk ligger på frysehotellene og venter på best mulig pris ute i verdensmarkedet. Omsetting av fisk gjennom frysehotellene har ført til at norsk fisk har havnet i Kina til filetering og så kommet tilbake i norske frysedisker, skriver avisa Vesterålen 26. august 2000: «Frysehotellene og frysetrålerne svekker nordnorsk filetindustri. Dette er noen av årsakene til at Melbu Fiskeindustri og Myregruppen permitterer og ikke klarer å komme i pluss.»

I konkurranse med lavkostland, er den privatkapitalistiske næringa sitt mottiltak å fjerne arbeidsplassene og investere i maskiner. Denne utviklinga har vi sett i rekeindustrien. Reka behandles ikke lenger av menneskehender. Med maskiner og enzymer «pilles» reka. Men denne strategien krever store kapitalinvesteringer. På grunn av frysehotellene er geografisk plassering nokså uvesentlig. Vi risikerer derfor at i redsel for at slike innvesteringer gjøres der markedet er, blir det en politisk oppgave å bygge opp et fåtall nye fabrikker på strategiske steder der det er høyteknologi og velutdanna arbeidskraft tilgjengelig. Da er ikke fiskerinæringa lenger ei distriktsnæring.

Denne utviklinga er ønsket av myndighetene. Det virker som de synes det går for sakte. Så de har nå intensivert angrepet på de mindre fiskebrukene. EU hadde et hygienekrav om at alt treverk skal bort fra fiskeproduksjonen. Enda det i senere tid har vist seg at treverket er bedre. Plast og rustfritt material er rene, men da produksjonen består av mange kriker og kroker, og mange bevegelige deler, blir renhold vanskelig. Da viser det seg at treverket er bedre fordi det har stoffer i seg som er bakteriehindrende. EU har tatt hensyn til dette og er i ferd med å endre hygienebestemmelsene som vil muliggjøre våre mange små fiskebruk til å fortsette som før. Enda dette nye modererte direktivet er kjent, har våre myndigheter startet en «ryddeaksjon».

88 norske fiskebruk med ca. 1.000 arbeidsplasser, må stenge dørene fordi de ikke følger EUs gamle hygienekrav. Godt over halvparten av brukene ligger i Nordland og Troms. Det er en klimasone som ikke har hatt problemer med hygienen i alle de århundrer Norge har eksportert fisk. Nå får de valget mellom å legge ned eller å investere store summer. Dersom disse brukene mister godkjenning, vil det føre til enorm strukturendring langs kysten. Alvorligst vil det bli for fjord og kystfiskerne som mister sine mottaksanlegg. Da blir det jo enda lettere å overføre kystfiskekvotene til den havgående flåten. Det virker som hygienekravene nå brukes for å kapitalisere fiskerinæringa.

Støtta synker

Vi har en kapitalistisk stat. Derfor kan det også være interessant å se dem litt i kortene. På 80-tallet var diverse støttetiltak til fiskeriflåten i følge fiskeridirektoratet oppe i 1,3 milliarder kroner totalt medregna strukturstøtte, sosiale ordninger m.m. Selv om disse subsidiene var viktig for å opprettholde en variert og allsidig driftsform, ble det sett på som uhørt mye. I 1993 var den redusert til 200 millioner. All næring skulle bli subsidiefri og næringa skulle tilpasse seg markedet. Og ministeren har blitt ivrig i den senere tid og snakker om at næringa nå må betale en grunnrente til samfunnet for å få beholde denne retten til å fiske i allmenningens hav. Statskassa skal ha denne grunnrenta. Med en slik grunnrente, vil staten i 2001 bare på salg av 50 oppdrettskonsesjon, hente inn fra næringa mer enn hva fiskeflåten noen sinne har fått i subsidier. Staten har altså direkte økonomisk interesse av denne kapitaliseringa av næringa. De gamle men høyst gyldige argumentene for å støtte næringa er dessverre forstummet. Men det godtaes ikke uten videre at overskuddet skal kunne pløyes tilbake til næringa. De som taper er kystens befolkning. De frataes muligheten for reinvestering i de mange små fiskebrukene. Kystbefolkninga blir heller bedt om å flytte inn til byene og gi fra seg sin høstingsrett vederlagsfritt.

Generalforsamlinga i Norway Seafoods Holding vedtok i desember å sette ned aksjekapitalen i selskapet med 220 millioner kroner. Samtidig ble over 400 millioner kroner flyttet over til såkalte frie fond. Norway Seafoods vil dermed ha over 600 millioner kroner som kan brukes til å betale utbytte til eieren Kjell Inge Røkke. Dersom hele denne summen betales ut som utbytte, vil han ha tappet selskapet for 80 % av dagens egenkapital. Da vil ikke mer enn 150 millioner stå igjen til videre virksomhet. Kapitalistisk drift som Røkke legger opp til, er årelating av vår helt nødvendig næring langs kysten. Det er en provokasjon at myndighetene tillater at verdiskapninga fra fiskeindustrien går til å betale noen titals klosetter i et slott i Oppdal. Dette er ikke ansvarlig eierskap når vi veit at det er store investeringsbehov i datterselskapene langs kysten. Flere av disse brukene står på Fiskeridirektoratets dødsliste.

Børsen

De samme strukturendringene feier inn over både oppdrettsnæringa, frysehotellene, saltlagrene, filetmaskinene og ferdigvareproduktene. Slik havner hele fiskerinæringen inn under en og samme eierstruktur og går samla inn på børsen. Og alt dette skjer uten kritiske kommentarer. Det presenteres som tilgang på frisk kapital til ei næring som trenger å fornye seg. Disse nye storkoalisasjonene vil ikke føre til økt lønnsomhet i fiskerinæringa. De vil utelukkende føre til en åpning av næringa i kyst-Norge for spekulasjon og utbyttefest på børsen med kystbefolkninga som tilskuere. Noen fremstiller dette som uunngåelig fremtidsutvikling, som en del av utviklinga av kapitalismen. Men det er ikke børsen som kjenner til næringa. Børsspekulantene kan kun spillet med å rane til seg verdier og høste profitt på kortest mulig tid. Miljø hensyn og optimal utnytting av ressursene er ikke Røkke og Gjelsten sitt ansvar i følge intervju av nettopp dem. Det er kystfolket som veit om mulighetene og ressursenes potensial.

Sjøl et kapitalistisk system burde ha hatt en annen reguleringsfilosofi enn det vi finner hos storkapitalens børsorienterte profittjag, eller i internasjonal stormaktsdiplomati. En må kunne forsøke å få politisk gjennomslag for offentlige reguleringer som tjener samfunnsmessige interesser. Hvis planøkonomi bare tilhører et sosialistisk samfunn, må vi faktisk intensivere arbeidet for sosialismen.

Jeg tror det er viktig å arbeide for å bevare en mest mulig desentralisert struktur tilpasset kystbefolkningas driftsform. Det er den mest ressursvennlige driftsformen, det muliggjør opprettholdelse av en desentralisert bosetting i landet. Det muliggjør flest mulig eiere av og flest mulig forvaltere av naturressursene. Dette er det beste utgangspunktet for oppbygging av et annet samfunnssystem. Et samfunnssystem som kan bruke naturens mangfoldighet. Vi trenger mange forskjellige brukere og innhøstere av en mangfoldig naturressurs. Slik kan også marginale ressurser bli nyttiggjort. Også oppdrettsnæringa må tilpasses den enkelte fjord fremfor å standardiseres utfra kapitalistisk produksjonsmønster. Den som kan gjøre slik miljøtilpasning, er lokale eiere og da gjerne i lokale kollektiv. Dette er ikke bakstreversk, det er en måte å finne tilbake til årtiders tilpasning av kystens fiskerinæring. Det vil være en struktur der lokal bosetting og virksomhet bygger på samspillet mellom fangstledd og produksjonsledd. Dette samspillet har gitt livskraftige lokalsamfunn og som har vært ryggraden i fiskerinæringa. Det er ingen ting som tilsier at rovdrift og profittjag er fremgang og utvikling.

av Frode Bygdnes

Norge fører an i en uforsvarlig ressursforvaltning. Norske myndigheter lar seg styre av interessene til havfiskeflåten. Kvotene blir år etter år satt langt høyere enn hva forskerne anbefaler.

Nord-Norge opplevde en urovekkende krise i årets lofotfiske. Det var det dårligste fisket på ti år. Denne krisa ble ikke så synlig fordi fiskerne fikk meget godt betalt for den fisken de klarte å ta opp. Men 28.000 tonn rund vekt er i samme størrelsesorden som kriseårene 1989 og 1990. Den gang avstedkom det en stor debatt om regulering for å bevare bestanden.

I år har vi og fått tall som sier at torskebestanden i Nordsjøen er i ferd med å kollapse på grunn av overfiske. Forskerne anbefaler Norge og EU å innføre forbud mot torskefiske i håp om at gytebestanden skal kunne bygge seg opp. Allikevel ser det ut til at kvotene settes likt med fjorårets.

For den norsk-arktiske torsken anbefaler forskerne en kvote på 263.000 tonn. Disse tallene bygger på ilandført fangstall og på egne tokter. Men tall-materialet er galt. Det jukses med fiskesedlene. Det dumpes fisk for å kunne ilandføre fisk som er bedre betalt. Det er hovedsakelig småfisk som dumpes for å kunne fange større og bedre betalt fisk. Dermed får forskerne alt for optimistiske tall å bygge på. Det ilandførte kvantum avspeiler en mye mer sunn ressurssituasjon enn hva realiteten er. Fangsttallene viser også at antall individ er mye færre enn den reelle belastninga på bestanden. Det er småfisken som usynlig belastes, og det er belastninga på småfisken som er faretruende.

Å forutsette at fangststatistikken er korrekt, er uforsvarlig. Det fører til at forskerne godtar et alt for høyt fiskepress på bestandene. Norsk fiskeriforvaltning blir mer og mer risikofylt, blant annet fordi forskerne ikke stiller spørsmål ved datagrunnlaget sitt.

Til tross for alt for optimistiske tall, blir forskernes anbefalinger konstant overprøvd. Myndighetene har invitert næringsorganisasjonene inn i lukkede rom. Her er havfiskeflåten overrepresentert. Den havgående flåten viser seg spesiell aggressiv i disse kvoteforhandlingene. Trålstigen fungerer slik at jo større kvoten settes, desto større prosent får denne flåten. Det er den havgående flåten som har størst overkapasitet. Det er her de største overinvesteringene er gjort, og forutsetninga for at disse innvesteringene skal kunne betale seg, er kvotestørrelsene.

Når den norske kvotepolitikken er satt, starter forhandlingsprosessen i Den norsk-russiske fiskerikommisjonen. Kvotene i år ble satt til 395.000 tonn torsk, 132.000 tonn mer enn det havforskerne anbefalte og 5.000 tonn over det russiske kravet. Tidligere da Norge forhandlet med Sovjet, var det motparten som bremset på uttaket. De siste årene har Russland blitt mer aktiv i å sette kvotene høyere enn anbefalingene. Og med de russiske landingene av torsk i Norge, er det en objektiv interesse fra begge parter i å sette kvotene størst mulig. Norske interesser finnes i den russiske fiskeriforvaltninga på flåtesiden. Flere og flere norske havgående båter seiler i dag med russisk flagg, men med norsk skipper og mannskap.

Til årets torskekvote kan vi legge til forskningskvote og kystkvote. Da er det gjort avtale om å fiske på 450.000 tonn. Det er 71 % mer enn hva havforskerne har satt som øvre grense for forsvarlig uttak. Det er satt av 56.000 tonn til tredjeland. I denne ressurssituasjonen er det ikke fisk å setta av til byttehandel.

Norge bør redusere sin egen kvote og la denne ensidig tilfalle kystflåten. Ferskfisktrålerne bruker ca 0,8 liter diesel pr. fanga kilo fisk. Linebåtene bruker ca. 0,2 liter diesel pr. fanga kilo fisk. Linefisket fører iland større fisk. Ved å slippe kystflåten til på en liten kvote, reduseres CO₂-utslipp, vi fanger færre fiskeindivider og vi prioriterer bosettinga langs kysten.

Norske myndigheter forvalter ikke fiskeressursene i Barentshavet med forstand. Vi har ansvar ikke bare for et av verdens viktigste torskefiskerier, men kanskje det siste av torskefiskeriene som har muligheten til å bestå som en fornybar ressurs. Da må totalbelastninga ned og havet overvåkes. Den tryggeste måten er at fremtidig torskefiske overlates kystflåten og at det settes stopp for trålefiske i Barentshavet. En slik forvaltning kan lett overvåkes. Men myndighetene tør ikke fordi både den norske og den utenlandske havfiskeflåten har for stor makt. Den internasjonale flåtearmada, spesielt ledet an av EU, vil ikke godta en slik nasjonal politikk.

Når valget står mellom kapitalmakt eller naturen, må vi må sloss for å bevare naturens bærekraft. Ellers får vi ikke noe å bygge framtida på.

af Gerd Callesen

I 1975 begyndte den nye udgave af Marx’ og Engels’ samlede efterladte skriftlige materiale at udkomme på de sprog, de oprindelig var affattet på. Denne udgave – Marx-Engels-Gesamtausgabe (MEGA) – er det andet forsøg på en historisk-kritisk udgave af hver en stump papir Marx og Engels har skrevet på, inklusive fuldstændig uinteressante breve stilet til de to.

Formålet med denne udgave er at tilgængeliggøre alle manuskripter, dele af manuskripter og mere eller mindre færdige udkast for dermed at kunne inddrage alle overvejelser fra ‘klassikernes’ side i den videre udarbejdelse af teorien. Intet skulle udelades, for alt kunne måske være relevant i en ny sammenhæng.

Historisk-kritisk betyder i denne sammenhæng, at Marx og Engels ikke mere er marxismen-leninismens klassikere, som de i nogle år betegnedes, men er historiske personer set i deres tidsalder og i de sammenhænge, under hvilke de udviklede deres metode.

Teksterne er således ikke ‘evige sandheder’, men kan ses og bearbejdes i den sammenhæng de opstod i. De fremstår som et led i en proces, som ved Marx’ og Engels’ død ikke var færdig eller afsluttet. I og med at de forskellige udkast nu offentliggøres, ses det at det de i sin tid publicerede, ikke i alle tilfælde var «færdigt», men kun den foreløbige slutsten i en udvikling. Og – som det hævdes af nogle – var der ikke tale om en fuldstændig enhed mellem Marx og Engels, tværtimod var de i nogle tilfælde modsætninger, hævder altså nogle. Udgivelsen af samtlige tekster giver et andet, nyt og bedre grundlag for denne diskussion. Selvfølgelig også et grundlag for udviklingen af helt abstrakte diskussioner om hvad Marx muligvis mente i dette eller hint uafsluttede manuskript eller i nogle notater. Mulighederne står vidt åbne.

Der er i øvrigt heller ikke enighed om hvordan opgaven bør løses. For eksempel er det blevet kritiseret af overlevende «kapitallogikere», at der er tale om Marx’ og Engels’ efterladenskaber i én samlet udgave, dvs. at denne udgave viderefører det forfalskede billede af Marx-Engels, og ikke af Marx som den geniale nyskaber og Engels, som ikke havde forstået hvad Marx egentlig mente.

Marx-Engels-udgaver før 1917

Engels havde i sit sidste leveår udtrykt ønsket om en samlet udgave af Marx’ og sine egne værker. Efter århundredskiftet blev dette ønsket diskuteret intensivt af repræsentanter for især det tyske og østrigske socialdemokrati. Problemet var at der ikke herskede enighed om hvordan en sådan udgave skulle se ud, efter hvilke videnskabelige og indholdsmæssige kriterier den skulle udarbejdes. Endvidere fandtes der kun få videnskabeligt uddannede forskere, der kunne udgive de efterladte papirer på en forsvarlig måde. Der udarbejdedes ganske vist retningslinjer for en fuldstændig, systematisk og videnskabelig udgave der skulle forsynes med indledninger og registre (Wiener Editionsplan). Denne udgave blev ikke realiseret. Mellem 1902 og 1917 udkom der på J.H.W. Dietz Verlag i Stuttgart i alt 10 bind i et ensartet udstyr, og det kunne betragtes som en begyndelse på de samlede værker. Men det ensartede udstyr dækkede over en forskelligartet bearbejdning. Historikeren Franz Mehring udgav 4 bind, men inkluderede heri også materiale af Ferdinand Lassalle. August Bebels og Eduard Bernsteins udgave af korrespondencen mellem Marx og Engels havde af politiske årsager ikke inddraget alle kendte breve og forkortede andre, uden at det fremgik klart. Russeren David Rjazanov betragtede sin tobinds udgave for perioden 1852 til 1862 som et forarbejde til noget kommende. Imidlertid var der med disse bind truffet en vigtig beslutning, nemlig at udgive Marx’ og Engels’ skrifter i én samlet udgave. Udover disse bind udgav Karl Kautsky i 1905 og 1910 det store ufuldendte manuskript Teorier om merværdien i fire bind. Endvidere arbejdede han med udgivelsen af en «folkeudgave» af Kapitalen, hvis første bind udkom i 1914 og de to sidste i løbet af 1920erne.

Marx-Engels-Gesamtausgabe (den første MEGA)

Men selv om arbejdet på at udgive også hidtil ukendte manuskripter således var indledt, var målet fortsat meget fjernt. Det ændrede sig efter den russiske revolution i 1917. Rjazanov var vendt tilbage til Rusland til trods for, at han ikke var medlem af det bolsjevikiske parti. Men han havde et godt ry som Marx-ekspert og -udgiver, og i 1921 blev det overdraget ham at indsamle dokumenter af Marx og Engels med henblik på at udgive dem. Med dette formål for øje oprettedes et videnskabeligt institut, Marx-Engels-instituttet. I 1924 vedtog Kommunistisk Internationale på hans forslag at udgive en videnskabelig historisk-kritisk udgave af Marx’ og Engels’ værker, efterladte manuskripter og breve.

Den overvejende del af de efterladte manuskripter og breve beroede i det tyske socialdemokratis (SPD) arkiv i Berlin. Rjazanovs tidligere indsats som Marx-udgiver var derfor af betydning: han kendte arkivet, og de afgørende personer i SPD kendte ham. Han fik således tilladelse til at lade samtlige efterladte papirer affotografere. Dermed var den ene forudsætning for den påtænkte udgave sikret. Den næste var at skabe en stab af medarbejdere, der kunne bearbejde manuskripterne. Det var ikke kun nødvendigt at have en omfattende specialviden på de områder Marx og Engels havde beskæftiget sig med. Det var for eksempel også nødvendigt at kunne læse Marx’ håndskrift, en i realiteten temmelig vanskelig opgave. Men det lykkedes, arbejdet påbegyndtes og 1. bind udkom i 1927.

Det var gået stærkt, og arbejdsindsatsen var stor fra de trods alt få medarbejderes side. Ganske vist støttede sovjetstaten foretagendet og stillede betydelige midler til rådighed til indkøb af for eksempel biblioteker og samlinger, hvilket gjorde instituttets bibliotek til en overordentlig værdifuld samling om de sociale bevægelsers udvikling siden den franske revolution.

Det lykkedes også at få et samarbejde i stand med interesserede videnskabsmænd i Europa, som på stedet, for eksempel i Belgien eller Rhinlandet, undersøgte forhold af interesse for udgivelsen. I denne sammenhæng opsporedes i flere tilfælde også nyt materiale, en udvikling som ikke engang i dag er afsluttet, selv om det i de senere år stort set kun har været enkelte, men ikke uvigtige, breve eller interviews og lignende der er dukket op. Det betød, at instituttet fik indsamlet op mod 15.000 originaldokumenter og henved 175.000 kopier (1931). Det er bemærkelsesværdigt at det til trods for det enorme materiale, lykkedes at udgive første delbind så hurtigt. Denne hast medførte visse uklarheder: anmærkningerne blev først bragt i første binds andet delbind og på baggrund af de erfaringer der var blevet gjort ved udarbejdelsen af første delbind, hvilket medførte nogen ujævnhed.

Den første MEGA var oprindelig planlagt til at udkomme i tre afdelinger, senere i 4. Første afdeling skulle indeholde værker og afhandlinger. Her udkom bind 1-7 (8 delbind) med værkerne fra 1841-1848. I 1935 udgaves i anledning af Engels’ 40-års dødsdag en særudgave af Herrn Eugen Dührings Umwälzung der Wissenschaft og Dialektik der Natur 1873-1882 i et bind. I tredje afdeling udkom korrespondancen mellem Marx og Engels, og fire bind med den på det tidspunkt kendte brevveksling 1844-1883 blev udgivet. I modsætning til Bebel og Bernsteins udgave var der tale om alle brevene, og de var uforkortede. Ialt nåede 13 af de planlagte 46 bind i de tre afdelinger at udkomme mellem 1927 og 1935.

Annen afdeling var forbeholdt Kapitalen, men først i 1939 og 1941 publiceredes Marx’ uafsluttede manuskript, Grundrisse der Kritik der politischen Ökonomie (Rohentwurf), uden nogen udgivelsesmæssig tilknytning til MEGA, men udarbejdet efter dens metode og af dens medarbejdere. I tilknytning til MEGA udgaves Marx-Engels-Archiv, der udkom på tysk i to bind i Frankfurt/M 1927-28 og fra 1924 på russisk. Bindene indeholdt flere hidtil utrykte tekster.

Rjazanov kom i et modsætningsforhold til den stalinistiske styreform og blev 1931 fjernet fra instituttet og forvist til Saratov, hvor han blev henrettet i 1938. Bortset fra alle andre sider af dette, viste det sig at blive et hårdt slag mod Kominterns beslutning fra 1924. Der kom dog som nævnt flere bind, og erfaringerne blev systematiseret – hertil hører udarbejdelsen af en plan for fjerde afdeling, der skulle indeholde excerpterne i ca. 40 bind. Som resultat kan man sige, at der for første gang forelå noget, som kunne betegnes som en tilnærmelsesvis kritisk-historisk udgave af Marx’ og Engels’ værker, omend den ikke afsluttedes. Tilnærmelsesvis fordi den historisk-kritiske metode blev udviklet blant annet sammen med den første MEGA og sidenhen videreudviklet. I 1970’erne, da den nye MEGA begyndte at udkomme, var den metodemæssige udvikling fortsat. Den første MEGA var et afgjort fremskridt – den satte nye standarder for udgivelsen af Marx og Engels, men i 1970’erne måtte metoden påny forbedres.

Marx-Engels værk-udgaver

Den historisk-kritiske, komplette udgave er en forudsætning for brugsudgaverne. Disse omfatter for eksempel ikke manuskripterne og anmærkningsapparatet er ikke så omfattende. En første russisk udgave af samtlige værker udkom mellem 1928 og 1940 i 28 bind, den anden fra 1955 til 1966 i 39 bind som senere afsluttedes med 11 suppleringsbind. Denne udgave var grundlaget for Marx-Engels-Werke (MEW), som udkom fra 1956 i Øst-Berlin på Dietz Verlag. Denne fortsættes principielt udover de 43 hidtil udkomne bind, og ajourføres efterhånden som den nye MEGAs bind udkommer. Der foreligger allerede flere bind i MEW der er bearbejdet i overensstemmelse med forskningens resultater, som de foreligger i denne anden MEGA.

På grundlag af erfaringerne med den anden russiske udgave og MEW begyndte forlagene Progress, Lawrence & Wishart og International Publishers i henholdsvis Moskva, London og New York 1975 at udgive den første samlede engelskprogede udgave: Karl Marx/Frederick Engels, Collected Works (MECW) i 50 bind. Lawrence & Wishart og International Publishers har til hensigt at afslutte udgaven. Der mangler i dag kun bind 47-50 (= Engels’ breve fra 1883-1895) og registrene. Det ser for nuværende ud til at MECW vil blive afsluttet og dermed vil der foreligge en let tilgængelig engelsksproget udgave af samtlige værker og breve fra Marx og Engels.

Hvad skal man så med en yderligere udgave, en mammutudgave i 124 omfangsrige bind, som planen for tiden er? Man skal ikke tage fejl, det er fortsat et politisk stridsspørgsmål, som bliver diskuteret blant annet i det tyske parlament. Bør Marx’ og Engels’ værker udgives også efter at den nye MEGA – som i 1991 har fået en ny udgiver: Internationale Marx-Engels-Stiftung i Amsterdam (IMES) – er blevet akademiseret og afpolitiseret? Mange højreborgerlige politikere og videnskabsmænd har afvist det, marxismen har kun bragt ulykker over verden, den er en forkert teori, den har ingen positiv betydning mere, hvis den da overhovedet nogensinde har haft det. Det er ikke på nogen måde nødvendigt at offentliggøre mere, især da alle betydende værker og brevvekslinger allerede foreligger i mange forskellige udgaver. Men også socialister kan spørge om der virkelig skal investeres så meget i denne udgave, som jo først og fremmest er en videnskabelig udgave, som ikke er beregnet på bevægelsens aktivister, og som formentlig kun vil stå i biblioteker.

Karl Marx/Friedrich Engels Gesamtausgabe (den anden MEGA)

Problemet med udgivelsen af en pålidelig, videnskabelig udgave – netop den historisk-kritiske udgave – er at den hidtil ikke har kunnet realiseres i den kapitalistiske verden, hvor den overvejende del af grundmaterialet, nemlig Marx’ og Engels’ arkiver, findes. Det har ligget udenfor de bevilligende myndigheders interesse at finansiere et sådant omfangsrigt og kostbart foretagende. Naturligvis kan man ej heller af borgerlige instanser forvente at de skal udgive marxismens grundlæggende tekster. Det måtte være arbejderbevægelsen selv i en eller anden form, der påtog sig opgaven. Der fandtes ganske vist forskere i vesten med mere eller mindre tæt tilknytning til arbejderbevægelsen som arbejdede på udgivelsen af specielt Marx’ værker – franskmanden Maximilien Rubel kan nævnes – men der var ikke tilstrækkeligt grundlag for at igangsætte arbejdet i vest.

Det blev derfor de kommunistiske partiers institutter for marxisme-leninisme i Moskva og Berlin der overtog opgaven. Det lød indtil for få år siden som en indlysende selvfølgelighed, men åbningen af arkiverne har betydet at baggrunden for den nye MEGAs udvikling er blevet klarlagt. Det viser sig, at det hverken var nemt eller selvfølgeligt. Der var tværtimod betydelige – også politiske – vanskeligheder at overvinde. Moskvainstituttet havde ca. en tredel af Marx og Engels’ manuskripter og breve, og det Internationale Institut for Socialhistorie (IISG) i Amsterdam besluttede sig til at stille de 2/3 af de efterladte papirer som befandt sig i IISG, til rådighed for den planlagte udgivelse i øst, uden selv at ville deltage i projektet.

Princippet skulle være at udgive alt materiale der stammede fra «klassikernes» hånd i overenstemmelse med metoderne for en historisk-kritisk udgivelse, som de havde udviklet sig. Den nye MEGA skulle udkomme i fire afdelinger, nemlig:

• I: værker, artikler, udkast
• II: Kapitalen og dens forarbejder
• III: Korrespondencen mellem Marx og Engels og endvidere som noget nyt korrespondencen med dem
• IV: Ekscerpter – dvs. Marx’ og Engels afskrifter fra andres værker – notitser og anmærkninger i bøger.

Kravet om fuldstændighed indebar desuden at alle udkast, også til udgivne afhandlinger, skulle indeholdes i den nye MEGA. Endvidere skulle teksterne i de fire afdelinger udgives kronologisk, udkomme på de originale sprog med den originale retskrivning etc. og kommenteres udførligt. Efter at der var opnået enighed de to institutter imellem, udarbejdedes et prøvebind i 1972. Dette udsendtes til diskussion i den videnskabelige offentlighed, som reagerede positivt. Udgiverne udarbejdede med baggrund i de modtagne henvendelser de foreløbige retningslinjer der rettedes til, efterhånden, som man indvandt erfaringer ved de aktuelle udgivelser. Samme demokratiske fremgangsmåde blev anvendt, da man 1983 udgav et nyt prøvebind nu specielt vedrørende Marx’ og Engels’ anmærkninger i bøger. Det bør erindres, at de datidige medarbejdere ved den nye MEGA var indstillet på samarbejde med andre, dvs. ikke-kommunistiske forskere, og blant annet ved at fremlægge disse to bind gjorde det muligt. Men der fandtes naturligvis store politiske og politisk-videnskabelige modsætninger, der skulle overvindes, inden et samarbejde kunne blive virkelig frugtbart.

Marginalierne, dvs. anmærkningerne i bøgerne, vurderedes til at skulle udgives i ca. 30 MEGA-bind, og planerne for deres udgivelse i denne optimale form blev faktisk skrinlagt før 1990. I dag regner man med at de skal offentliggøres i forbindelse med IV. afdelings bind 32, der iøvrigt består af et katalog over Marx’ og Engels’ biblioteker.

Indtil 1990 udkom ialt 43 (del)bind. Siden da er der udkommet 7 nye bind i regi af IMES. Udgivelsen er altså fortsat, omend i væsentlig langsommere takt. Det skyldes især at finansieringen kun delvis er sikret, hvilket har betydet at der kun er få lønnede medarbejdere tilbage. For at hjælpe på det har grupper af frivillige medarbejdere påtaget sig at udarbejde bind, blant annet et i København. For tiden arbejdes der med over 30 bind. For nogle binds vedkommende er arbejdet nærmest afsluttet, men finansieringen af de manglende bind er ikke sikret. For andre bind gælder det at arbejdet med dem først lige er påbegyndt. Men alt i alt forholder det sig således, at der efter en pause på næsten 5 år igen er udkommet nye bind; det første i 1998, derefter to bind i 1999, til efteråret 2000 udkommer der andre bind – den nye MEGA fortsætter. Arbejdet er blevet omstillet, der er foretaget en ny redigering af retningslinjerne, og der er foretaget en stramning i enkelte bind, hvilket betyder, at dobbeltaftryk af tekster for fremtiden undgås, at visse bilag ikke optrykkes, at almene indledninger spares. Disse og tilsvarende besparelser indebærer, at omfanget kan reduceres med ca. 20 bind ialt. Ingen tekster af Marx eller Engels bliver dog udeladt; ligeledes bibeholdes princippet om også at udgive alle breve til Marx og Engels.

Resultater

Hvilke nye resultater har udgivelsen så medført? Det må være det centrale spørgsmål for socialister, når der spørges om værdien af den store arbejdsindsats. De centrale værker af Marx og Engels – Kapitalen for eksempel – har jo været kendt i lang tid, så kunne der i det hele taget være noget nyt at udgive? Står den omfattende indsats i et bare nogenlunde relevant forhold til resultatet? Var det i det hele taget en rigtig beslutning at udgive Marx’ og Engels’ værker i én udgave? Diskussionen om det sidste er bestemt ikke ny; der er flere, der har ment og mener, at Marx og Engels var, hvis ikke ligefrem modsætninger, så dog videnskabeligt set modpoler. Denne diskussion er nu med baggrund i udgivelsen af II afdeling bind 4/2, som er hovedmanuskriptet til Kapitalen bind 3, blusset op igen.

Det er imidlertid langt fra det eneste, der er opnået. I første afdeling er det lykkedes at verificere en række teksters autenticitet, dvs. at der er fundet nye tekster. Andre er nu definitivt fastslået som ikke værende skrevet af hverken Marx eller Engels, det gælder således en række bidrag til New York Tribune, og endelig er en lang række oversættelser af teksterne til andre sprog fundet. Det indebærer at omfanget af det umiddelbare ekko af Marx’ og Engels’ forfatterskab således kan vurderes meget mere præcist.

Anden afdeling har foreløbig bragt det største bidrag af nyt stof. Alle forarbejder og manuskripter til Kapitalen er nu ved at være udgivet, således Marx’ økonomiske manuskripter 1857/58, økonomiske manuskripter og skrifter 1858-1861 og Zur Kritik der politischen Ökonomie (manuskript 1861-1863) og økonomiske skrifter 1863-1867 (her mangler dog sidste bind). De resterende bind vil ligeledes indeholde meget nyt materiale, for eksempel Engels’ materiale til færdiggørelsen af Kapitalen bind 2 og 3.

I korrespondence-bindene, der foreløbig omfatter tiden op til december 1857 – de bind, der er under udarbejdelse går op til 1865 og igen årene 1888-1890, dvs. årene omkring oprettelsen af II. Internationale og indeholder blant annet brevvesklingen med Gerson Trier og Nicolai Petersen – findes der en del nye breve fra Marx og Engels, og hele korrespondencen er blevet kontrolleret og er nu fuldstændig. Især er det dog brevene til dem, der er nye. For tiden kendes ca. 4.000 fra Marx og Engels og ca. 10.000 til dem; de sidste er for en væsentlig dels vedkommende endnu ikke udgivet. Det er et uhyre omfattende stof, der er gemt i denne korrespondence, og især for de sidste tre årtiers vedkommende må man gå ud fra, at de indeholder et væld af nye informationer om arbejderbevægelsens udvikling.

Fjerde afdelings stof består så godt som udelukkende af nyt materiale og er især vigtigt som belæg for Marx’ og Engels’ arbejdsmetoder – hvilke kilder de benyttede, hvordan de behandlede stoffet, hvad de beskæftigede sig med også ud over det der umiddelbart indgik i deres udgivne skrifter.

Der er tale om så meget og så nyt stof, der bidrager til forståelsen af marxismens og arbejderbevægelsens udvikling, at udgivelsen er berettiget. Den ville være berettiget alene på baggrund af de to personers umiddelbare rolle i forrige århundredes politiske og videnskabsteoretiske udvikling. For arbejderbevægelsen er det derudover vigtigt at grundlaget for den revolutionære teori bliver offentliggjort helt komplet. Det er af betydning om man kan fastslå at de foreliggende udarbejdelser beror på et grundlag, som må revideres. Diskussionen om specielt Kapitalen har nu med udgivelsen af de tekster, som Engels havde til sin rådighed, da han bearbejdede manuskripterne, fået et nyt grundlag. Hver udgave af Kapitalens 1. bind, som udkom indtil 1895 (Engels’ dødsår) findes i den nye MEGA, fordi de 6 bind indeholder nye bearbejdelser, nyt stof – delvis indtil nu ukendte tekster – og diskussionen om udviklingen af den økonomiske teori har fået et væsentligt udvidet grundlag – de endnu manglende bind i II og IV afdeling vil udbygge det endnu mere.

Andre værker – som for eksempel Den tyske ideologi – vil efter grundige diskussioner blive udgivet i en ny form. De matematiske manuskripter, som foreligger i forskellige udgaver, bliver nu for første gang publiceret i deres helhed. Andre nye tekster fra for eksempel Neue Rheinische Zeitung 1848-49 udkommer for første gang som tekster af enten Marx eller Engels. I sammenhæng hermed kan man af de allerede udkomne brevbind vurdere kommunisternes rolle i revolutionen 1848-49 på et meget bredere grundlag. Der er grund til at hilse udgaven velkommen, og håbe på at det lykkes at afslutte den i 2020, som planen er for tiden. Problemet er blant annet finansieringen; selv om det er lykkedes at få enkelte offentlige bevillinger, specielt i Tyskland, Nederlandene og fra EU i Bruxelles, er det langt fra tilstrækkeligt. Der findes en nødfond, hvortil også danske fagforeninger og andre har indbetalt ikke ubetydelige beløb, men der mangler fortsat penge.

Følgende bind er udkommet:

• 1. afdeling: Værker bind 1-3, 10-13, 18, 20, 22, 24-27, 29; bind 4-6, 14, 16, 21, 28, 31 og 32 er i arbejde; afdelingen skal omfatte 32 bind.
• 2. afdeling: Kapitalen med forarbejder bind 1-10; bind 4/3, 11-15 er i arbejde; afdelingen skal omfatte 15 bind (24 bøger).
• 3. afdeling: Korrespondancen bind 1-8; bind 9-13, 29-30 er i arbejde; afdelingen skal bestå af 35 bind.
• 4. afdeling: Excerpter bind 1-4, 6-9, 31-32; bind 5, 10-12, 16, 22, 26 er i arbejde; afdelingen skal bestå af 32 bind.

Litteratur

Tidsskrifterne MEGA-Studien (1994 – )og Beiträge zur Marx-Engels-Forschung. Neue Folge (1991 -) har direkte tilknytning til MEGA. Begge tidsskrifter er flersprogede, dvs. de indeholder artikler enten på engelsk eller tysk, i enkelte tilfælde også fransk. Tidligere udkom forskellige andre årbøger og halvinterne diskussionstidskrifter, som kan lånes fra Arbejderbevægelsens bibliotek og arkiv. På fransk findes Actuel Marx og en del andre tidsskrifter tager spørgsmål om MEGA og udgivelsen af Marx’ og Engels’ skrifter op, således for eksempel Critique. Journal of Socialist Theory nr. 30/31, der på siderne 179-207 gennemgår MEGAs udvikling og indhold.

I Arbejderhistorie findes blant annet følgende artikler:

• Ole Stender Petersen: Ukendt Marx-brev fundet i Odense, i nr 27, 1986, side 46-48
• Rolf Hecker: Den første MEGA. Rjazanovs bidrag til den historisk-kritiske Marx-Engels-udgave, i nr 2, 1995, side 51-62
• Jürgen Jungnickel/Carl-Erich Vollgraf: Marx’ tekster «sikret mod fuldstændig ødelæggelse». Om Engels’ udgave af Kapitalens III. bind, i 1953, side 43-57
• desuden er der løbende anmeldelser – i nr 28, 1987 findes en omfattende anmeldelse på side 82-116 – og stof om MEGA.

Hal Draper: The Marx-Engels register. A complete bibliography of Marx’ and Engels’ individual writings, New York, Schocken Books 1985, 271 sider [The Marx-Engels cyclopedia, 2]

Louise Fluger Callesen: Karl Marx-Friedrich Engels. Tekster på dansk 1848-1996. En bibliografi over artikler, breve, bøger – ABAs bibliografiske serie 10 – København 1997: der henvises i denne til hvor de til dansk oversatte tekster kan findes i MEGA, MEW og MECW.

Nettsteder

• Marx-Engels-Forschung und -Edition: http://home.t-online.de/home/r.hecker
• Marx/Engels Library: http://www.marxists.org/archive/marx/works/index.htm
• AKPs klassikerside: http://www.akp.no/hefter/klassikerne.htm

av Henrik Ormåsen

Pål Steigan hadde i Røde Fane nr 4, 2000 en artikkel under tittelen «Fra bytteverdisamfunn til bruksverdisamfunn». Denne artikkelen er en revidert og utdypet utgave av noe Steigan hadde i «Åpent forum» i Klassekampen 15. juli 2000, under tittelen: «Nå må de radikale bli radikale». I korthet kan dette innlegget oppsummeres til at Steigan kritiserer debatten om proletariatets diktatur som gikk i Klassekampen i sommer, for å være irrelevant nå som vi har fått internett. Dessverre valgte Klassekampen å ikke trykke mitt svarinnlegg og innlegget trykkes derfor her.

Steigan har rett i at internett har medført en seriøs endring i samfunnets basis, og er en stor utfordring for det kapitalistiske system. Men Steigan synes å glemme at det er folket, og folket alene som skaper historien. Historien skaper ikke seg selv, og som mennesker kan vi påvirke hvilken retning utviklingen skal ta. Det var nettopp denne overbevisningen som førte til at Marx og Engels satte seg ned og studerte historien og samtiden – for å finne ut hvordan en kunne skape et bedre samfunn. De fant ut at den herskende klasser ikke vil gi fra seg makta frivillig, selv om de har basisen imot seg. Slik var også borgerskapets kamp for kapitalismen mot aristokratiets føydalisme. Hvor lang tid folket må lide med et foreldet samfunnssystem, kommer an på hva folket gjør for å styrte det.

Skal vi styrte kapitalismen, må vi jobbe for det, og vi må ha en god plan for hvordan det skal gjøres. Jo bedre forståelse vi har av samfunnet, jo bedre muligheter har vi for å forandre det (akkurat som jo bedre forståelse du har av en datamaskin, jo bedre mulighet har du for å fikse den når den ikke fungerer, eventuelt lage et virus som ødelegger hele maskina).

Samtidig er jeg ikke så overbevist som Steigan later til å være, om at kapitalismen vil bli styrtet av Internett. Det har i kjølevannet av internett blitt utviklet en rekke gode gratis programmer og operativsystemer. Selv om disse programmene i starten og også fortsatt i all hovedsak har blitt utviklet av folk på hobbybasis, har det nå etterhvert kommet til en rekke foretak som har spesialisert seg på å lage pakker med slik programvare, samt support osv. I det hele tatt ser vi en ny kapitalistisk industri som blomstrer i kjølevannet av internettets mest radikale utslag her. Videre er det også en industri i forhold til utvikling av internett-tjenester (Cyber butikker, banker, reklame, o.l.). Det er derfor slett ikke gitt at kapitalismen vil gå under som følge av internett, den kan overleve med at enkelte industrier forsvinner mens nye kommer til.

Jeg syns også det er et poeng å få frem at internett og digital produksjon kun gir gratis distribusjon av elektroniske overførbare goder. Du kan kanskje bestille kaffen din gjennom Internett og kanskje også få den levert på døra, men internett kopierer ikke over kaffebønnene for deg, de må du fortsatt få fysisk. Kapitalismen skaper grunnlaget for sosialismen, men den skaper ikke automatisk sosialismen.

Kanskje vil mye av den truede industrien bli forsøkt bevart gjennom fascistiske metoder som strenge straffer, overvåkning osv. Ikke usannsynlig er det at kapitalismen vil komme i en krise som følge av at selve det verdiskapende arbeidet synker og at kapitalismen dermed blir rammet av synkende profittrate og følgene som kommer deretter. Men en ting er sikkert, og det er at den herskende klasse heller ikke i vår moderne internett-tid vil gi opp sine privilegier uten sverdslag.

Vi mener at proletariatets diktatur er like nødvendig for å nå kommunismen nå som før. Det kunne være interessant å vite hvordan Steigan tenker seg mer konkret overgangen til det kommunistiske samfunnet vil skje, hvordan den herskende klasse vil forholde seg til en revolusjon, og eventuelt hvilke tiltak han mener arbeiderklassen må ta i bruk.

av Jan Børresen

av Jorun Gulbrandsen

Det blåser heftig rundt den revolusjonære bevegelsen i høst. Stoff rundt denne debatten finner du på nettstedet vårt.

Angrer jeg? Det vil alltid være ting en kunne og burde gjort annerledes. Om du leser Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land av Dag Solstad, treffer du Nina Skåtøy. Hun var en frelst revolusjonær, særdeles aktiv og hadde overdrevent strenge krav til meninger og deltakelse. Da boka kom i 1982, kjente nok de fleste igjen negative og latterlige trekk ved henne hos seg sjøl og hos andre. Mange av oss trakk motstanderes standpunkter veldig langt, og revisjonist- og reformiststemplet ble raskt tatt i bruk. Kanskje blei det mye av denne uheldige stilen hos oss fordi vi hadde så mye vi skulle gjort og så dårlig tid. Men tenk uansett på det som skjer i andre partier – dette er ikke så spesielt for oss.

Jeg kan nok angre på urimeligheter mot enkeltpersoner. Samtidig er jeg svært stolt av at vi hadde mennesker og arbeidsmetoder som gjorde det mulig å endre på dette – ved lærdom og ny praksis, ikke ved anger og fraser. Kvinneopprøret i AKP på 80-tallet er det fremste eksempelet på dette.

Vi kan også angre på uvettig politikk. AKP(m-l) var etterplaprere av Kina når det gjaldt vurderinga av Deng Xiaoping. Fra 1970 til 1978 var han bra og dårlig alt etter posisjonen hans internt i Kina. Men AKP(m-l) var ikke verre enn at da Kina anbefalte Norge å bli med i EEC (EU) før 1972, holdt vi på vår egen analyse: Nei til EEC! Men generelt var vi for ukritiske til partier og frigjøringsbevegelser vi støtta. Les ellers de kritiske bøkene Marxismen – vitenskap eller åpenbaringsreligion (1979) og Den vestlige maoismens sammenbrudd og krisa i AKP(m-l) (1982) av Tron Øgrim.

Den norske revolusjonære bevegelsen var ikke først og fremst ei fremmed plante med opplagsnæring fra utlandet. Den ble laget av ungdom, stort sett fra vanlige kår, og leser du beretningene, vedtakene og Klassekampen fra 70-åra, ser du at vi var opptatt av den norske klassekampen og av solidaritetsarbeid. Dette bringer meg inn på nåtidas diskusjoner om veien videre for den revolusjonære bevegelsen og noe av det jeg mener AKP har lært og kan bidra med.

Bare folkets egen kamp gir seier. Folk må frigjøres ved egen kraft – ingen andre kan gjøre det for dem. Den norske bevegelsen har derfor vært imot å eksportere revolusjoner. Når Che Guevara prøvde dette i Bolivia og Kongo, var han ikke vår helt. Når Sendero Luminoso bruker terror, støtter vi dem ikke. Vår bevegelses standpunkt mot terror er en hovedårsak til at det aldri har oppstått Baader-Meinhof-aktige grupper i Norge.

Støtt rettferdige kamper – også når du er uenig med dem som kjemper. Vi er mot statskirke og statsbetalte prester. Men så lenge det er prester, støtter vi dem som må slåss mot diskriminering for å kunne bli det. Vi er mot privatskoler. Men så lenge det er lov å lage kristne privatskoler, skal det være lov å lage muslimske.

Støtt undertrykte som slåss – på deres egne premisser. Vi mener det var rett av det norske folket og arbeiderklassen å slåss mot tysk invasjon i 1940, sjøl om borgerskapet styrte landet. Det er faktisk enkelte innen RV som tviler på dette. Vi støttet den afghanske motstandskampen mot Sovjet, enda vi visste at det også var reaksjonære krefter i fronten. Vi sloss for at antikrigsbevegelsen under krigen på Balkan skulle ha tre stolper: Nei til Nato-bombinga. Nei til Milosevic sin undertrykkelsespolitikk. Ja til sjølråderett til folket i Kosovo. Vi støtter PLO sjøl om borgerskapet er sentralt i ledelsen der.

Foren alle som lar seg forene. Vi arbeider for at de ulike gruppene av arbeidsfolk og andre som ikke har noen god framtid under kapitalismen, skal forene seg. Hvit arbeiderklasse må forene seg med svart. Kvinnene i arbeiderklassen må forene seg med hverandre og støtte hverandres kamp. Derfor arbeider AKPere aktivt i Kvinner på tvers. Den mannlige arbeiderklassen må forene seg med den kvinnelige. AKP støtter Nei til EU, jobber aktivt der. Vi er mot å lage organisasjoner for «et sosialistisk nei». Slikt er sekterisk og splittende og vil svekke mulighetene for å holde Norge utafor unionen.

Kvinnefrigjøring følger ikke automatisk av sosialismen. AKP mener at det må være kvinnekamp også under sosialismen. Arbeiderklassen må stå sammen – på den kvinnelige delens premisser.

Klassekampen fortsetter under sosialismen. AKP utvikla seg i opposisjon til den gamle stalinismen. Vi hevder at klassekampen fortsetter under sosialismen, at folk fortsatt må organisere seg i partier og ha en sterk fag- og kvinnebevegelse. Statsapparatet er en nødvendig, men samtidig konserverende makt. Et revolusjonært parti må derfor alltid være i opposisjon. Valgte representanter må kunne trekkes tilbake.

Det er gammaldags å snakke om «arbeiderråd på fabrikkene» som maktorganet for arbeidsfolk. Den nye teknologien kan brukes til å spre produksjon og kunnskap uavhengig av geografi. Men Internettet er bare begynnelsen til noe som må kunne brukes til å utvikle helt nye demokratiske måter å styre på. Vi må jobbe mye med å finne ut hvordan vanlige folk kan ha makt. Hvordan skal staten være et virkelig uttrykk for vanlige folks makt? Det er en vanskelig motsigelse som vi ikke har noe klart svar på ennå.

Staten er en klassestat, et maktapparat og en felleskapitalist som tjener interessene til de største kapitalistene. Folk må ta makta gjennom opprør. Dette blir fredelig om kapitalen, politiet og militæret skulle stå stille, og voldelig hvis de går til motangrep. De som gjør opprør, må være forberedt på dette. Vi avviser at det finnes en «snill» kapitalisme som et tredje alternativ.

Likevel mener vi at det er viktig å ha revolusjonære folk i kommunestyrer, fylkesting og på Stortinget i dag. Ettersom mediene og mange mennesker er opptatt av hva som foregår der, er de en viktig arena for å konfrontere makta med kravene og behovene folk har.

For et folkeforsvar. Vi er for at små nasjoner skal kunne forsvare seg sjøl mot imperialistiske stormakter. Derfor er vi for at Norge skal ha et uavhengig, nasjonalt invasjonsforsvar, sjøl om vi veit at denne miltærmakta også vil være borgerskapets voldsapparat mot folket i en revolusjonær situasjon. Vi slåss for å bevare en vernepliktshær og for at Norge skal løsrive seg fra Nato og ikke delta i militære intervensjoner i utlandet. Vi er for verneplikt for kvinner!

Det er nødvendig med et kommunistparti. Ikke for å ta makta, kuppe, være det eneste rette. Men det trengs en organisasjon som samler på kunnskap om underklassenes opprør. Målet i dette tilfellet er det klasseløse samfunnet, kommunismen.Hos oss må alle medlemmer være aktive i et lokalt lag. Vi betaler virksomheten vår i hovedsak sjøl med kontingentpenger. Dermed er vi antakelig den eneste partiet som kommer til å fortsette som før hvis partistøtta forsvinner. Vi vet at overklassens stat overvåker revolusjonære – og alle andre som ikke bøyer seg lydig inn makta, og vi tar tiltak mot dette.

Det er for tida diskusjoner i AKP, RV, Rød Ungdom og i deler av Sosialistisk Ungdom om utviklinga av den revolusjonære bevegelsen. Vi hilser denne diskusjonen velkommen. Vi mener AKP har en aktuell og god politikk å bidra med. Men vi må studere samfunnets utvikling såvel som historia. Bare slik kan vi lære mer.

av Line Brendberg

Norsk fiske og oppal er milliardbutikk, og den viktigaste eksportnæringa vår etter olje og gass. Næringa er peikt ut som hjørnestolpen i norsk økonomi i framtida. Motsett oljen er fisken ein fornybar ressurs. Tilliks med oljen er han etterspurd vare, og det er framleis store utviklingshøve i alle delar av næringa. Denne artikkelen vil røra seg om den delen av fiskeria som er villfiskfangst. Oppal har utvikla seg til ein viktig hjørnestein for mange kystbygder, men dei grunnleggjande problemstillingane der er gjerne litt annleis enn innan den tradisjonelle fangsten, og fortener sin eigen spalteplass.

Det er ein tankekross for meg i den store samanhengen at så lite av dei store rikdomane i havet vårt blir brukt beinveges til menneskeføde. Ein del går til mindreverdig utnytting til fôr, olje og gjødsel. Årsakene er sjølvsagt her som i industrijordbruket at dei som treng mat ikkje kan betala for han, og at eksportlanda må pleia marknaden sin for godt betalte delikatessevarar. At tanketvangstrøya ligg i det økonomiske systemet som herskar, gjer ikkje tankekrossen mindre, men det gjer at mangt aldri blir diskutert.

Interesseløysa for fiskerispørsmål, som blir dyrka på mange plan, er sjølvsagt bra for dei som nyt godt av business as usual. I fylgje Erik Falch er desse mellom anna ei gruppe reiaradel som sit på ein noko nær hemmelegstempla ressurskontroll, og som i fellesskap kontrollerer 70% av den fiskeverdien Noreg tek opp.

Etter mitt syn er det retten til å fiska, og eigarskapen til naturressursane, som er kjernepunktet i alt som har med fiskeripolitikk å gjera. Finnest det ingen politisk kontroll og politisk vilje med dette rammeverket, risikerer vi at både rikdomane i havet og samfunna som er bygde på dei blæs bort med vinden. Kanskje ser vi teikn til at det er det som er i ferd med å skje?

Den største allmenningen vår

Tradisjonelt har fisken i havet vore landets største allmenning. Ingen åtte havet, alle hadde rett til å skaffa seg eit utkome frå det. Mang ein har slege seg opp frå å berre ha arbeidslyst, ein båt, ein kniv og eit snøre, til å bli alminneleg velberga kar. Nokre gode lofotsesongar kunne gjera draumen om større fiskebåt eller eit sjølveigd småbruk oppnåeleg. Fiskeriallmenningen har òg vore eit sosialt tryggingsnett, ein eksistensgaranti for dei som er busette i marginale område for anna næring. Det er ikkje det same kven som set opp reglar for allmenningen og kva dei tek seg rett til å gjera.

Overstyringa av allmenningen har ført til at fiskaryrket har vorte meir profesjonalisert og stengt. Når allmenningsretten bukkar under, står dei kapitalsterke klare til å leggja inn bod på dødsbuet.

Tiltak i allmenningen er så klart naudsynt. Fiskefartya er vortne så effektive dei siste tiåra at flåta har kapasitet til å fiska langt meir enn bestandane toler. Trongen for å verna naturressursar og arbeidsplassar har fødd høvesvis nye konstruksjonar som fiskerigrensor, kvotor og detaljerte fangstreguleringar. Fiskarane blir tvungne inn eit nullsum-spel der det er vinn eller forsvinn for deltakarane.

Moderne effektivitet eller tilpassing?

I denne stoda vil mykje ha meir, fordi det er store verdiar som går over frå å vera folkeeige til å bli verdipapir på reiarhender. Den verkelege drivkrafta bak at kvotor blir samla i massevis på digre farty som igjen blir samla hjå same reiar, finn vi nett der. Direkte stordriftsfordelar i form av stigande skalautbytte er det nemleg ikkje snakk om i fiskeria. Det er heller motsett, for kapitalutgifter og driftsutgifter stig bratt med større farty.

Hovudskiljet i fiskeflåta går mellom to ytterpunkt i beskatningsstrategi. Dei to er kystflåta og havfiskeflåta, men då som typisk strategi og ikkje som tekniske definisjonar. I dag har vi svære havgåande farty som satsar på vidareutviklingar av tradisjonell reiskap og hamnar i konflikt med mindre båtar inne i fjordane, og vi har såkalla kystfiskefarty som fiskar heile kvota si ved Grønland, så det er glidande overgang mellom fartygruppone.

Havfiskefarty er store og kan fiska mykje. Dei toler mykje vêr og kan gå ut på ope hav og føra fangst over lange avstandar. Fisken blir leita opp der han står og aktivt fanga med reiskap som trål. Desse båtane kan tilby mannskapet heilårs arbeidsplass og komfort ombord. Dei kan levera større fangstar til ventande industri kor som helst, og det er mogleg å ha fryseri eller ein heil fiskeindustri ombord.

Medaljen har ei bakside

For å forsvara kapitalinvesteringa og gjeldsrentone på ein stor båt må eigaren vera sikker på å få fiska mykje, og å få fiska mykje heile tida.

Diverre er det jo ikkje slik at det er mykje fisk i havet heile tida. Då blir den store fangstkapasiteten ein fiende. Fisken får ikkje fred nokon stad for dei oppsøkjande og aktivt fangande fartya. Båtane treng avansert utstyr for å gjetta kva som står i havet under seg, men når trålen går, hamnar stort og smått, likt og ulikt i trålposen.

Skuggesida av den heilårs arbeidsplassen om bord i fjerneigde båtar er at fiskarane sjølve ikkje lenger har ansvar og avgjerdsrett når det gjeld det arbeidet dei gjer, og dei må vera med på opne havet i allslags vêr og fiska for banklånet med livet som innsats. Med andre ord: Fiskaren blir proletarisert og makta forskyv seg.

For strukturen i land har det òg store konsekvensar om store delar av fisken blir teken av store havgåande båtar.

Slike båtar kan gå dit pris eller eigarinteresser styrer dei og levera fangst, bunkre opp eller byta mannskap. For dei er det nok om det finnest ei hamn i kvar landsdel, og det er klart at det verkar sterkt sentraliserande på mottaksstruktur og industri, arbeidstilbodet og kystbusettinga. Til no er det vorte prøvd å påleggja trålarar å levera heile eller delar av fangsten sin på utpeikte stader når båtane skifter eigar og geografisk tilknyting. Ei undersøking som enno går føre seg, har avdekt at eigarane blæs i heile pålegget i fleirtalet av tilfella, og departementet gjer inkje for å setja makt bak krava. Haldninga er fullt forståeleg. Det går ikkje å samstundes ha som mål å satsa på eit mangfald av fiskerisamfunn med desentralisert mottaksstruktur og på store, mobile båtar med eigarskap lausrive frå næringa som grunnstamme i fiskeflåta. Her ligg det ein logisk mangel på samsvar som ender opp i at dei sterkaste bryt reglane for å få utnytta dei føremunane dei har.

Logikken bak dei små

Ser vi så nærare på fartya som ligg i motsett ende av skalaen, den ekte kystflåta, vil vi finna at dette er små båtar som er eigde av fiskarane sjølv. Oftast er det berre 1-2 arbeidsplassar om bord, på litt større båtar kanskje nokre fleire i sesongane. Dei har avgrensa rekkevidde på grunn av vêr og transporttid, og fiskar det meste av året i same området. Somme går til Lofoten eller Finnmark og ligg borte på sesong ein månad eller to.

Dei må tola variasjonane i fiskeinnsig, bestandsstorleik og vêr der dei er, men dei har òg slingringsmonn i inntektstrongen. Båten er sjeldan eit botnlaust kapitalsluk, og drifta er rimeleg.

Kystfiskarar kjenner heimesjøen godt og har økonomisk interesse av å verna om fisken i området sitt, så dei reagerer når dei ser endringar og ubalanse som uroar dei. Kunnskap om setjestadene kombinert med bruken av passive reiskap, slike som fisken sjølv må gå på, gjer det mogleg for dei med eit meir selektivt fiske. Dei kan i viss grad sortera ut kva artar og storleikar dei vil fiska etter. Om fangsthandteringa om bord er god, kan kvart fiska individ takast hand om og bli glimrande råstoff, og det er mogleg å ta vare på biprodukt som hovud, slog, lever og rogn.

Kystfiskarane utnyttar dei småe bestandane av godt betalte artar i nærområdet sitt og skiftar etter marknad og lønsemd. Krabbefiske blir aldri noka næring for 120-fotingar. For mange av kystfiskarane på mine kantar (rundt Hitra, red. anm.) kan krabben utgjera ein tredel av årsinntekta.

Kort aksjonsradius gjer at kystfiskaren må bu i nærleiken av fiskeplassane sine og ha eit allsidig og omstillingsdyktig fiskemottak like ved. Difor er det berre kystflåta som kan garantera for busetnaden på kysten og for mengda av arbeidsplassar på havet og i land. Det fører vidare i at eg meiner alle tenkjelege framtidsstrategiar for norsk fiskeri må ha i botnen at ein sterk kystflåte skal vera grunnstammen i fangstflåta, og at det er viktig å rekruttera til han med alle middel vi har.

Eit dilemma i flåtesamansettinga

Dilemmaet forvaltarane står i, er at det aldri er ei fast mengd fisk som skal delast frå år til år. Det er snakk om hausting av naturressursar som står i komplekse samanhengar innan økologi, meteorologi, økonomi og forvaltningsregime.

Sjølv utan våre inngrep med overfiske og feilkalkulasjonar, varierer bestandane enormt. Korleis kan ein tilpassa fangstkapasiteten slik at det blir mogleg å ta ut toppane i fisket effektivt, samstundes som fiskarane ikkje må forsvinna ut av næringa når det står dårleg til?

Sjølvsagt må ein utnytta kystflåta sin fleksibilitet, og allmenningen burde vera open for alle smådriftarar når åtgjenget er godt, men dette kan berre løysa ein liten del av problemet. Vi treng ein del av havfiskeflåta for å få teke ressurstoppane til rett tid, og til å fanga fisk som lever på frie havet og ikkje trekk inn til kysten. Kva gjer ein dei åra og årstidene desse fartya utgjer ein reell overkapasitet?

Dette er utfordringa vi må finna ei løysing på for å laga eit berekraftig system som utnyttar fisken i havet best mogleg.

Men korfor denne omprioriteringa med favorisering av små båtar og eit stort nettverk av mottak og foredlingsverksemder på kysten? Det finnest mange innfallsvinklar til svaret, og eg vil no freista skissera kva vi vinn med ei slik haldning til fiskeristrukturen.

Kystfiskarens kapital

Fiske frå små einingar, plassert nær ressursane i havet, skaper mange arbeidsplassar. Ringverknadene for alle andre næringar oppetter kysten blir difor stor. Mange etableringar av moderne verksemder i distrikts-Noreg er eit direkte resultat av at vi har eit maritimt miljø veldig mange stader. Det sikrar ein stor kunnskapsbase og utprøvinga av mange løysingar på små og store problem næringa møter i kvardagen. Utan eit sterkt maritimt miljø langs heile norskekysten, kunne det store oppalseventyret vi har opplevd knappast ha skjedd, og i alle fall ikkje med ei så rivande utvikling.

Den sjølveigande fiskaren har kontroll over sin eigen arbeidsplass og kan gjera sine eigne vurderingar. Nærleiken han har til fisken han lever av, saman med det faktumet at han er avhengig av ei langsiktig styring av sjøområda der han bur, gjer at næringsutøvaren sjølv får eit naturleg forvaltningsansvar. Kystfisket kan vera miljøriktig og fleksibelt, så lenge vi ikkje gjer den bommerten at vi gjer det kapitalintensivt og legg det under den systemtvangen som knekker dei små.

Kystbygdene er utprøvande og opne samfunn. Biletet mange har av norske bygder som stilleståande, ultrakonservative og innelukka er totalt skivebom i høve til den vanlegaste norske bygdetypen, som ligg på kysten og har fisken som viktig næringsveg. Havet er eit stenge for kommunikasjonen for privatbilismen, men tradisjonelt er sjøvegen ein ferdselsveg for kontakt med heile verda, og nye idèar kjem ofte fortast der behovet er stort og døra open. Som døme kan eg nemna at fyrste vasskraftverket i Noreg kom på ytter-Senja, og landets fyrste traktor vart heist i land på øya Dønna på Helgeland.

Alt er omskifteleg på kysten, og kystfiskaren veit alt om kor viktig det er å vera omstillingsdyktig og tilpassa seg forholda. Han går kanskje vel langt av og til i å prøva ut fikse idèar og riva ned all «gamal skit».

Fisken har i all tid vore eksportartikkel, og ingen veit som fiskaren at marknaden skiftar. Difor har bygdene utvikla ei betre tilpassing til marknaden enn det dei spesialiserte bysamfunna står for.

Mangsysleriet

Mangsyslarkulturen er kjernen i den økonomiske og kulturelle utviklinga i bygdenoreg, og ei ovring det er vel verdt å tenkje nærare over.

Mangsysleriet er det motsette av den uttalte målsetjinga i dag om at alle skal satsa stort og skaffa seg heiltidsarbeid i èi næring – yrkesfiskaren, heiltidsbonden handtverkaren eller anna spesialisering. Mangsyslaren legg ikkje mykje pengar i å byggja seg opp i eitt yrke. Grunnen er at mange stader langs kysten og på fjellet har mange og rike ressursar å utnytta, men ingen enkelt ting som produserer overflod heile tida. Vintersesongen på sjøen har gjeve pengeinntekter til mang ein familie som elles dreiv eit bruk med ein skogteig, hage og nokre sauer, eit handtverk «for artig» og i våre dagar gjerne ein deltidsjobb i tenesteyting eller industri.

Mangsysleriet er utbreidd enno på bygdene trass i systemtvangen, og det er med på å danna allsidige menneske som nyttar ut det som er av verdi rundt seg. For samfunnet tyder det høg sjølvforsyningsgrad av viktige varar og tenester, det utgjer uvurderleg beredskap for krisesituasjonar, og det limer lokalsamfunnet saman gjennom bytte av arbeid og ting.

For det einskilde mennesket tyder det nøysemd og travle dagar, men også at du får bruka mange sidor av deg sjølv. Du får fleire føter å stå på, og eit ubunde liv der du har ein viss grad av valfridom og torer ha eigne meiningar.

I oljetidas Noreg er det allsidige og sjølvstendige mangsyslarmennesket ein draum vi berre kjenner litt på før vi legg oss om kvelden. Elles avviser vi det gjerne som gamaldags tenking og nostalgi. I global samanheng er det derimot ein framtidsdraum for millionar, ei ekte revolusjonær parole som skaper konfliktar og krigar når ho blir reist. Etter den amerikanske borgarkrigen var det fleire som målbar at dei burde gje dei frigjevne svarte slavane jordstykke som eit grunnlag for å skapa seg eit nytt liv, under parolen » forty acres and a mule». Om dei hadde gjort dette, kunne kanskje USA ha sett annleis ut enn det gjer i dag.

I den norske tradisjonen må vi kanskje skriva om kampropet til «twenty acres and a boat»? Åtgjenget til å driva sjøen har historisk tydd mykje for den norske underklassen. Det har gjeve fridom til å takka nei til uverdige tilbod frå urimelege arbeidsgjevarar, og garantert eit utkome som vel kunne vera lite, men der sjølvvyrdnaden ikkje vart knekt.

Kva dette har hatt å seia for folkelege rørslor og den politiske dagsordenen i Noreg, kan vi berre spekulera i. Det vi kan seia som sikkert, er at mangsysleriet på bygdene har gjeve grunnlag for ein levemåte og ein kunnskapsbase som har vore med å forma ut økonomi, politikk, kultur og landskap her i landet, og det vil vera rart om vi ikkje får bruk for noko av dette i framtida. Då må vi innsjå dette no, for mangsysleriet kan ikkje leggjast i arkiv for påkomande tilfelle, det må levast i eit samfunn.

Bygdelivet: Tradisjonsmedvit og berekraft

Bygda som økonomisk eining har vi alt vore ein del innom. Mangsysleri og dugnadsånd er stikkord som er del av den økonomiske basen for velfungerande lokalsamfunn overalt. Det særskilte for kysten er den fleksible haldninga til yrket, fiskaren har alltid vore nøydd til å vera omstillingsdyktig og marknadsretta. Då silda kom inn i fjorden var alle sildefiskarar på minuttet, også kjerringar og ungar.

Då Lofoten spurde etter skjel til lineagn, vart skjelfiske det mest attraktive å driva med mange stader langs kysten. I våre dagar er det ferskfiskmarknadene og reguleringssystemet som tvinger fiskaren til å vera oppdatert og førebudd på endringar. Til alle tider har vêret spelt same rolla; ein gløtt ut av vindauga på morgonkvisten gjev svaret på kva du skal arbeida med i dag.

Du skal ikkje vera lenge i ei fiskarbygd før du ser baksida av same haldninga. Sjåer står til nedfalls, det er ikkje verdt å leggja mykje pengar i dei, i fall det kjem ein orkan i vinter. Utanfor ligg haugar av rot som du kanskje får bruk for i morgon eller til hausten, og planløysa med sine mange «vi får sjå» kan terga på seg velordna sjeler.

Einsemda i yrket og dei plutselege omskifta gjer fiskarstanden vanskeleg å organisera, og dei vaksne som er kjenslevare for trendane i samfunnet rår ungane sine frå å satsa på eit liv på sjøen.

Det å vera avhengig av skiftande vilkår i nærmiljøet og så knytt til stad som det ein er i ei tradisjonell fiskarbygd, legg band på den einskilde, utan tvil. Men det er det same som er gull verdt når det kjem til det langsiktige perspektivet. Skal du overleva på staden og ha det godt, må du ta økologisk ansvar i yrket ditt, og vera ein aktiv deltakar i samfunnet du bur i. Det gjev både fisken og samfunnet ein sjanse på sikt.

Klarer ein slik å få eit samfunn til å leva, utan at det må kjempa kvar dag for å unngå at botnen fell ut av det, er plassen ein verdfull arena for opplæring og forteljing. Der mange openbert at nyttige funksjonar er samla på same stad, at ungane lærer om samanhengane i samfunnsdrifta, og kan ta del i ulike typar arbeid der det blir sett pris på at dei er til stades. Allsidige røynslor er naudsynt for å kunna rå seg sjølv som mangsyslar og uavhengig arbeidar, og du får det gjennom å vera med dei som høyrer til andre aldersgruppor enn deg og driv med andre ting enn du gjer til vanleg. Kravet om «ein stad å vera» blir reist av born og unge som er i vegen, nyttelause og skilde frå det dei reknar som fornuftig aktivitet ikring seg. Vi er i ferd med å få ein generasjon der stordelen ikkje kan bruka hendene sine til praktisk arbeid til eigen nytte, og som difor heller ikkje sit med spørsmål om korfor, korleis, når og kor, dei spørsmåla som vekkjer ungane si interesse for forteljinga, kunnskapen, røynsla og soga. Vi held på å gløyma at hender og hovud, tradisjon og haldningar bur i same mennesket og byggjer same personlegdomen.

Dei ressurssterke oppdagar no etter kvart denne mangelen, og lagar nye trendar i marknaden. Det billige, lettvinte og oppstykka hadde topptida si i den moderne tida. Dei postmoderne vil ha det som no er vorte eksotisk og knappe gode: Historie, tradisjon, samanhengar og god tid. Sjølv om dei gode bygdesamfunna (og for den sak skuld lokalsamfunn i bygder og tettstader som fungerer), opplever eit sterkt press framleis, held dei på å bli trendy og spanande att. Kulturelle nettverk og berekraftig naturbruk sett i system er kanskje det beste kortet vi har å ta vare på i kampen mot den globale systemtvangen som einsrettar livet til folk og lagar ustabile system i naturen og menneskesamfunna.

Stabil, spreidd kystbusetting har også andre verdiar som vi sjeldan tenkjer på. I framtidige konfliktar, anten dei militært eller ressursøkonomisk preg, vil landet stå langt sterkare med livskraftige samfunn i heile territoriet sitt. Dessutan har vi eit viktig ansvar for framtida til urfolket vårt. Langt fleire samiske samfunn er knytte til kyst- og fjordfiske som næringsveg enn til reindrifta. Skal vi unngå at mange samesamfunn blir rivne opp med rota og forlèt tradisjonane sine, må mangekulturelle lokalsamfunn i nord få ha eit trygt økonomisk grunnlag bygd på stadbundne ressursar.

Korleis kan vi starta å gå framtidsvegen?

Ein politikk som stør dei fornuftige strategiane i bygdene må oppmuntra næringskombinasjonar og fjerna krava om spesialisering og einsidig satsing. Skal vi byggja godt fungerande distrikt, må vi ta omsyn til at styrken til bygdene er nærleiken til naturressursane og evnen til å skapa heilskap av mangfald. Freistnader på å tevla med byane på dei områda der byane står sterkt, kan aldri bli anna enn hogg på eigen fot.

God infrastruktur hjelper mykje til å avgrensa ulempen med avstandane til dei kjøpesterke marknadene. I tillegg er det avgjerande viktig at bygdene held fram å skapa nettverk som kan samordna marknadsarbeid for varane dei sit på.

For fiskebygdene har det alt å seia at fiskeriallmenningen får vera open, og at fiskarane sjølve får vera med å styra arbeidet sitt.

Råfisklova og deltakarlova har opp til no vore viktige styringsreiskapar for å få dette til. Prinsippa i dei var at fiskarane måtte godkjenna fiskeoppkjøparane, og kunne fastsetja minsteprisar og dirigera fangster når det trongst. Eigarane av fiskefarty måtte sjølv vera aktive fiskarar. Båe lovene er endra, og det som står att av prinsippa, er under press frå ulike kantar. Forsvaret av dei er grunnleggjande for å halda rein spekulasjonskapital ute av næringa, og for å kunna gjera godt att det som synte seg å vera tabbar i verkemiddelpolitikken.

Fyrst og sist må alle som får det til, gjera sitt for at fiskerinæringa og kystsamfunna blir løfta opp frå gløymsla og kjem i politiske fokus. Dei som skal prøva å takla konfliktane som kjem på dette området, treng både politisk mot og ein hær i ryggen.

av Martin Hart-Landsberg

Hugh Deane har skrevet en presis, politisk og engasjerende historie om Koreakrigen. En av grunnene til at denne boken er spesiell, er at Deane var i det sørlige Korea i slutten av 1940-årene som reporter. Erfaringene derfra gjør ham i stand til å gi et mer umiddelbart og personlig perspektiv på hendelsene enn de en normalt finner i historier om Koreakrigen.

I The Korean War, 1945–1953 utfordrer Deane den tradisjonelle oppfatninga av krigen. De viktigste punktene er det at han argumenterer for at den begynte i 1945, ikke i 1953. Det største ansvaret for krigen har USAs regjering som aktivt og med viten og vilje delte Korea for å fremme sine imperialistiske ambisjoner, og endelig at kampene mellom 1950 og 1953 best kan karakteriseres som en borgerkrig heller enn en uprovosert invasjon fra en nasjon inn i en annen.

Selv om Deane ikke gjør særlig forsøk på å forklare bokas relevans i våre dager, er det en lett sak. En fredsavtale som avslutter Koreakrigen er aldri blitt signert. Teknisk sett er USA og Nord-Korea fortsatt i krig, USA har avslått tallrike forslag fra Nord-Korea på å forhandle fram en avslutning. Faktisk er det sånn at USA og Japan nekter å anerkjenne Nord-Korea. Denne vedvarende fiendtlige tilstand (som blir intensivert av tilstedeværelsen av militære styrker fra USA i Sør-Korea) har potensiale til å starte en ny Koreakrig, muligens med atomvåpen. Den har også gitt et brukbart dekke både for høyresida i Japan til å kjempe for remilitarisering og for det militær-industrielle kompleks i USA til å opprettholde høye nivå på militærbudsjettet. Denne situasjonen sammen med spenningene som følger av delinga av Korea, har gitt regjeringene i både Nord- og Sør-Korea et forsvar for en politikk som har avledet og begrenset progressive politiske og sosiale muligheter på begge sider av den 38. breddegrad. [1]

Hendelsene rundt Koreakrigen kan ikke fullt forklare alt som er nevnt over, men roten til dagens spenning og kamper ligger i perioden mellom 1945 og 1953. Siden den offisielle historia om Koreakrigen omhyggelig har hjulpet dem som lager USAs politikk til å opprettholde folkelig støtte til sin utenrikspolitikk, er det nødvendig å utfordre denne historiefortolkningen hvis vi skal utvikle støtte for en ny US-amerikansk politikk overfor Korea og en meningsfylt solidaritet med det koreanske folket.

Sprekker i den konvensjonelle historiefortolkning blir langsomt synlige. I september 1999 blei regjeringa i USA endelig tvunget til å innrømme at den amerikanske hæren kanskje hadde begått en grusomheter i løpet av Koreakrigen. Det gjaldt at amerikanske soldater hadde myrdet flere hundre koreanske sivile nær landsbyen Nogun i slutten av juli 1952. [2]

Blodbad

USAs regjering vedgår at det skjedde grusomheter i løpet av krigen, men har til nå lagt all skyld på Nord-Korea, ikke seg selv eller Sør-Korea. Deane viser imidlertid at det motsatte er nærmere virkeligheten. For eksempel, Syngman Ree regimet «beordret et blodbad i de sørlige regionene som ble tatt tilbake fra nord etter Inchon høsten 1950 (…) Gregory Henderson (representant for USA, stasjonert i Seoul) anslo (…) at sannsynligvis blei mer enn 100.000 drept uten noen form for rettssak når soldater fra Counter-Intelligence Corps gjenvant områder der venstresida var kjent for å stå sterkt» (s. 96). Deane belyser også den vanligvis oversette perioden fra oktober til og med november 1950, da amerikanske og sørkoreanske styrker okkuperte Nord-Korea. Resultatet var et terror regime. «Etter å ha gjenerobret Pyongyang, hevdet nordkoreanerne at 15.000 mennesker hadde blitt massakrert der – kroppene blei dumpet på gårdsplassen til hovedfengselet og i 26 bomberom» (s.101).

Den virkelige starten på Koreakrigen

Boka til Deane er delt inn i 5 deler (der de midterste dominerer): Historia former nåtida, Den virkelige starten på Koreakrigen, 1950-krigen holder på å ta form, Armeer i krig, Våpenstillstanden og følgene. Mens hovedretningen av beretninger om starten på Koreakrigen normalt begynner med at nordkoreanske styrker «invaderer» Sør-Korea, er Deanes mål i del 2 å vise at krigen startet i 1945 som et resultat av politikken til USA. Han begynner derfor analysen med at USAs tropper ankommer det sørlige Korea i 1945.

Til tross for at USAs soldater angivelig blei sendt for å føre oppsyn med at de japanske soldatene overga seg, var oppdraget mye større. Betydningsfullt er det at soldatene fra USA, til og med før de hadde landet i Korea, blei fortalt av sine befalshavende at det koreanske folket skulle anses som fiender av USA. USA søkte etter å dominere så mye som mulig av Korea på grunn av dets strategiske nærhet til Japan, Kina og Sovjet. Siden det store flertallet av koreanere hadde sin egen visjon om et demokratisk, uavhengig og sosialistisk land, sto de i veien for USAs planer.

Situasjonens logikk førte raskt til at USA allierte seg med den eksisterende japanske koloniadministrasjonen i Korea og med høyreorienterte koreanere mot den folkelige støttete Folkerepublikken Korea og de masseorganisasjonene som støttet den. Deane beskrive ganske detaljert hvordan USAs okkupasjonstyrker fortsetter å knuse enhver opposisjon mot dets herredømme over sør.

Deane forklarer også beslutningen om formelt å dele landet som US-amerikansk. USAs regjering innså at de ikke kunne sette gjennom sin vilje i nord. De bestemte derfor til slutt at et delt Korea, med sør under kontroll av USA, var det beste resultatet de kunne oppnå. I september 1947 presset de derfor FN til å si seg enig i å føre oppsyn med separate valg i sør (som hadde den største befolkningen) og i nord, for å danne en koreansk regjering. Sovjet og nordkoreanerne motsatte seg avstemningsplanen som USA hadde satt i scene (med den undertrykking som fant sted av venstrekreftene i sør) og nektet å gi FN adgang til nord.

En overveldende majoritet av folket i sør var også imot valget. Som et resultat av det uttrykte til og med lederen for FN delegasjonen, K. P. S. Menon (sjefsdelegaten fra India), skepsis til å gå videre med prosessen. Men en måned seinere godtok Menon å støtte valget. Deane rapporterer dette skifte av mening på følgende måte: «I mars ble jeg informert av en opphisset ansatt ved Indias ambassade om at USAs utenriksdepartement praktisk talt dreiv utpressing av India (..) Den USamerikanske ambassadøren i New Delhi hadde informert Nehru om at Indias oppførsel overfor Korea ville virke inn på USAs holdning til tvisten om Kashmir. Nehru telegraferte ordre til den indiske kommisjonsdelegasjonen om å avholde seg fra å kritisere den USamerikanske politikken i Sør-Korea og å stemme sammen med USA (s. 64). Valget gikk av stabelen, Sør-Korea blei et land og Rhee blei dets første president.

USA lyktes i å splitte nasjonen, men de kunne ikke gi den nye regjeringa legitimitet. Væpnede kamper mot den nylig skapte regjeringen i sør begynte. Så det var borgerkrig i Sør-Korea allerede før «starten» av Koreakrigen den 25. juni. Denne krigen – i det vesentlige en krig om framtidig politisk, sosial og økonomisk orientering for den sørlige delen, og i forlengelsen av det for hele Korea – var et direkte resultat av USAs handlinger. Og det var umulig at spørsmålet om Koreas framtid skulle avgjøres i bare en halvdel av landet.

1950-krigen holder på å ta form

Deane forsøker å forklare to viktige spørsmål i denne korte delen: USAs utenrikspolitiske overveielser som oppmuntret til intervensjon i kampene, og hendelsene som utløste kampene i Koreakrigen i 1950. Når det gjelder de sistnevnte, beskriver Deane hvordan Rhee i 1949 ivret for en marsj mot nord, i håp om å ride på bølgen av støtte fra USA til regimet hans. Faktisk satte sørlige styrker i gang flere angrep over den 38. breddegraden (grensa) om våren og sommeren. Alle var på Onjin-halvøya som, hvis den blei erobret, ville sikre sørlige styrker en relativt direkte og rask rute til Pyongyang.

Mens Sør-Korea så ut til å ha militært overtak tidlig på året, snudde dette seg på slutten av 1949 da de nordkoreanske avdelingene som hadde kjempet i den kinesiske borgerkrigen, returnerte. Denne styrkeforskyvningen gjorde nå Kim Il Sung ivrig etter å slå sørover. Det er fortsatt uklart om Kim tenkte på et raskt angrep for å ta Seoul eller en fullskala invasjon av sør. Uansett er det klart at begge sider var ivrige etter et slag.

Deane rapporterer at Kim ikke klarte å få Stalins støtte for et angrep før mai 1950. Og fortsatt var Stalin forsiktig, og gjorde det klart for Kim at han ikke ville støtte et uprovosert angrep. Deane noterer at nord «… hevdet den 26. juni 1950 at sør hadde startet krigen med et generalangrep over den 38. breddegrad.» Selv om det ikke finns noen bevis for et generalangrep, er det god grunn til å tro at sør slo til først, med et angrep mot den viktige nordlige byen Haeju. Den sørlige styrken hevdet faktisk at de hadde tatt byen, selv om de framstilte sin seier som del av et motangrep mot den nordlige offensiven. Men den militære helhetssituasjonen gjør et slikt motangrep svært usannsynlig.

Det er mer sannsynlig at sør satte i gang et første angrep over grensa i håp om å utløse et angrep fra nord, for å få støtte fra USAs styrker til en marsj mot nord. Nord som hadde ventet på en slik provokasjon, svarte med å sende troppene sørover. USA som var ivrige etter en unnskyldning for å fremme sine egne mål, var rask til å intervenere i det som helt klart var en borgerkrig mellom koreanerne.

Armeer i krig

I denne lengste delen av boka legger Deane ut den grunnleggende dynamikken i kampene, med avgjørende oppmerksomhet på kinesernes rolle (en rolle Nord-Korea nå nedtoner). Men hans viktigste utfordring til den offisielle historien om denne perioden finns i en serie kortere kapitler som tar opp våpenstillstandsforhandlingene, luftkrigen, biologisk krigføring og behandlingen av krigsfanger.

Ved midten av 1951 hadde begge sider omtrent like mange soldater og holdt territorier som grovt sett fulgte den 38. breddegrad. Selv om det så sannsynlig ut at begge parter ville finne en måte å avslutte kampene på, varte krigen ennå to år, i hovedsak fordi USA krevde en fullt ferdigforhandlet våpenhvile før de ville godta å stoppe kampene. Og som Deane avslører hadde USA ikke hastverk med å gjøre ferdig en avtale. To spørsmål dominerte forhandlingene: Hvor våpenhvilelinja skulle gå og hjemsendelse av krigsfangene.

Den 38. breddegrad

USA gikk først inn for å gjøre frontlinja til våpenhvilelinje, men Nord-Korea og Kina argumenterte for den 38. breddegrad. Da kommunistene endelig sa seg enige med USAs syn, forandret USA mening og krevde at våpenhvilelinja blei flyttet ca. 5 mil nordover. Samtidig anklaget USA offentlig kommunistene for å forsinke forhandlingene siden de ikke godtok frontlinja som våpenhvilelinje. Amerikanske reportere blei holdt uvitende om dette og mange andre ting som dreide seg om krigen. [3] Som Deane refererer, blei bedraget avslørt takket være Wilfred Burchett og Alan Winnington, som rapporterte fra den kommunistiske sida.

Etter at en hadde blitt enige om våpenhvilelinja tok partene opp spørsmålet om repatriering av krigsfanger. USA nektet å overholde Genève-konvensjonen som krever at alle fanger skal sendes hjem når kampene slutter. I stedet hevdet de at nordkoreanske og kinesiske fanger skulle få bestemme sjøl hvor de ville bli løslatt. Deane legger fram sterke bevis for at mens de to partene kranglet om dette, blei koreanske og kinesiske krigsfanger brutalt torturert for å få dem til å hoppe av. Et kapittel dokumenterer hvordan sårede kinesiske og koreanske fanger blei brukt som prøvekaniner for medisinsk trening og vitenskapelige eksperiment.

Luftkrig

Mens forhandlingene dro ut, opprettholdt USA en intenst luftkrig mot nord. Byer og sivile blei bombet, napalm var yndlingsvåpenet. Nord-Korea og Kina anklaget USA for å bruke biologisk krigføring i Korea og Manchuria. Deane konkluderer sin oversikt over relevante studier at «i senere år har det som virker som bekreftende bevis overbevist noen i USA og andre steder om at påstandene om bakteriekrigføring godt kan være sanne» (s.158).

Våpenhvilen som endelig blei signert 27. juli 1953, avsluttet kampene. I april 1954 var det en oppfølgingskonferanse i Genève for å avgjøre Koreas politiske framtid. Nord-Korea krevde tilbaketrekking av alle utenlandske styrker og valg i hele Korea for å danne en forent regjering. Sør-Korea motsatte seg dette. Med støtte fra USA krevde de valg bare i Nord-Korea og det under observasjon av FN.

Syngman Rhee

USA og Syngman Rhee ønsket at konferansen skulle feile; de var fornøyd med status quo. Deane siterer Chester Ronning, fungerende leder for den kanadiske delegasjonen: «Jeg ble sjokkert over den store forskjellen i standpunkt mellom USA og Sør-Korea på den ene siden og de aller fleste av resten av oss på den andre siden. Jeg trodde jeg hadde kommet for å delta på en fredskonferanse (…) I stedet blei all vekt lagt på å unngå at en avtale blei oppnådd» (s.190-191). Som USA ønsket blei konferansen avsluttet uten noen erklæring eller forpliktelser til videre handling, og Korea delt.

Et krigsminnesmerke over Koreakrigen blei innvidd i Washington DC i 1995. Innskriften er: «Vår nasjon hedrer sine uniformerte sønner og døtre som svarte på sitt lands bønn om å forsvare et land de aldri kjente og et folk de aldri møtte». Det er sant at de fleste USamerikanere visste lite om Korea da krigen brøt ut. Tragisk nok er den virkelige historien om Koreakrigen i hovedsak ukjent også i dag. Som et resultat av det har det fleste amerikanere fortsatt en forvrengt forståelse av målene for og konsekvensene av USAs utenrikspolitikk mot Korea. Deanes bok er en god kilde for de som vil endre dette.

Noter:

1. Se boka mi: Korea, Division, Reunification, and U.S. Foreign Policy (New York: Monthly Review Press, 1989), for en utførlig diskusjon om USAs rolle i å opprettholde delinga av Korea, de fortsatte følgene av delinga både for Nord- og Sør-Korea og strategier for å fremme en progressiv samlingsprosess. [Tilbake]
2. Associated Press, «Pentagon to look at U.S. Killing», New York Times 30. september 1999. [Tilbake]
3. I tillegg til krigstidssensur var medier i USA motvillige til å publisere noe som helst som var kritisk til krigen. Et eksempel: 28 amerikanske forlag avviste I. F. Stones bok: The Hidden History of the Korean War. Monthly Review Press publiserte den til slutt. [Tilbake]

av Ola Lars Andresen

Det selvoppnevnte initiativet Innsyn 2000 oppfordrer folk til å bruke Innsynsloven og kreve å få se mappene sine. Nå begynner de å skaffe seg en del erfaring. Noen er direkte morsomme, men andre er det definitivt ikke. Som ventet sikrer ikke loven innsyn.

Det har allerede kommet fram opplysninger om at enkeltpersoner nektes innsyn i egne overvåkingsmapper, uten å få avklart om overvåkingen har vært «ulovlig» etter Lund-rapportens og innsynslovens kriterier. Folk som utsettes for dette kan kontakte initiativet Innsyn 2000, gjennom blant annet advokat Geir Hovland i Oslo. Foreløpig er det for tidlig å si noe mer om slike saker. Advokat Hovland har imidlertid fått se materiale fra enkelte hysj-hysj-mapper, og stiller seg mildt sagt undrende til noe av det han har lest.

– Har du en foreløpig kommentar?

– Ja, jeg har vel det. Jeg begynner å forme meg en forestilling om verdensbildet til de tjenestene og personene som har drevet med overvåking, og det må jeg nok si er skremmende, sier Geir Hovland til Røde Fane.

– På hvilken måte?

– Men hvis det jeg har sett, sier noe om nivået på norsk overvåking generelt, kan jeg ikke komme med annen kommentar enn at det må ha vært veldig lett å være spion i Norge, sier Oslo-advokaten.

– Så du mener at nivået ikke har vært betryggende?

– Ja, det må bli en røff konklusjon på noe av det materialet vi har sett. Men det er klart at det materialet vi har sett, er det materialet vi har fått lov til å se. Derfor venter jeg med spenning på det endelige resultatet av Peder Martin Lysestøls begjæring om fullt innsyn. Jeg har som du kanskje vet, vært hans advokat i mange år nå, og her sitter vi med litt faktisk kunnskap. I hans tilfelle ble ulovlig telefonavlytting bevist for mange år siden. Så jeg tror at hans sak kan bli en svenneprøve for hele innsynsordningen, sier Hovland.

– Men hva mener du om selve loven, slik den foreligger og blir praktisert?

– Synet mitt er naturligvis todelt. For det første er det en god ting at det i det hele tatt gis anledning til å kreve innsyn. Det er resultatet av mange års politisk arbeid. På den andre siden stiller loven som kjent klare begrensninger. Noe av det jeg reagerer mest negativt på, er begrensningen i tid. Jeg kan ikke forstå hvorfor det ikke er anledning til å søke om innsyn i hvordan overvåkingen drives i dag. Jeg nekter å tro at selvkontrollerende ordninger er tilstrekkelige. Det kan de aldri bli i et rettssamfunn. Det må være noen som kan få kikke POT i kortene, understreker han.

På den negative siden har vi også dette med saksbehandlingstiden. Da vi fikk vite at den ble beregnet å ta ett år og mer, virket det helt håpløst. Det er åpenbart at det er satt av altfor små og få ressurser til å gjennomføre loven. Det fører i praksis til at den er alvorlig svekket allerede i utgangspunktet, og det kan da umulig ha vært Stortingets intensjon, fortsetter Hovland.

– Så da er ikke lovpraksis god nok?

– Nei. Etter min mening er verken loven eller praksisen god nok. Jeg mener det er nødvendig med en ny runde i Stortinget, og at det er nødvendig å utvide innsynsretten. Og da er vi tilbake til det første vi snakket om. Når man ser på det som nå kommer fram, blir et krav om en utvidelse av innsynsretten nødvendig. Selve nivået på det materialet som avdekkes, gjør det helt naturlig å stille et slikt krav.

– Er det med andre ord bortkastet å kreve innsyn etter den foreliggende loven?

– Nei, det kan vi ikke si. For så dårlig som materialet er, blir det desto mer spennende å se på hva som vil komme fram etter hvert. Og det blir etter min mening ikke bare interessant, men nødvendig å oppsummere hva slags materiale som overvåkingspolitiet har drevet og samlet inn. Her representerer likevel tidsavgrensinga en betydelig svakhet. For det vil ikke være mindre interessant å få vite hva det er som blir samlet inn i dag. Hvis vi skal kunne tro at seriøsiteten er blitt større i dag, må vi få utvidet innsyn. Det må også være av interesse for Politiets Overvåkingstjeneste og de juridiske myndighetene her i landet, for at det skal være mulig å gjenopprette tilliten.

Så det blir i alle tilfelle spennende å jobbe med dette framover, og jeg lurer på om det ikke vil bli naturlig å knytte til seg en historiker i dette arbeidet, sier advokat Geir Hovland.

av Ola Lars Andresen

Lillehamringen Annar Holm er lettere oppgitt over innholdet i overvåkingsmappa si: Noen har registrert at han reiste til Finsveen med telt og lo høyt på biblioteket, skrev Karen Bleken i avisa Gudbrandsdølen Dagningen 30. oktober.

– Først og fremst er det latterlig. Det er latterlig at voksne folk har fløyet rundt og registrert fullt lovlig politisk virksomhet. Noen har tydeligvis tenkt at det vi drev med var fryktelig farlig, sier Holm til avisa.

Avisa skriver at han «har vært aktiv på den politiske venstresida i hele sitt voksne liv» og at Holm er av de første i distriktet som har fått innsyn i Overvåkingspolitiets mapper. I intervjuet gir Holm uttrykk for at det var riktig å få en innsynslov, og at det er riktig å be om å få se mappa si. Han er heller ikke fremmed for å kreve erstatning.

– Jeg føler det er gjort en urett, som myndighetene godt kan gjøre opp for. Å kriminalisere folk på grunn av politiske holdninger er i utgangspunktet helt galt, sier Holm til avisa. – Jeg visste jo at jeg hadde en mappe. Alle som var politisk aktive på venstresida fra 1968 og utover visste at vi ble overvåket. Riktignok ble vi latterliggjort da vi sa det, men nå har vi beviset på at det vi påsto var riktig, framholder han.

Han er overrasket over at innholdet i mappa ikke er mer omfattende, skriver Gudbrandsdølen Dagningen.

– Jeg trodde mer var registrert. Det var mange flere møter, demonstrasjoner etc. som ikke er med. Men jeg vet ikke om alle papirene er med, forteller han.

– Tror du noe er holdt unna? spør avisas journalist.

– Jeg har ingen grunn til å tro det. Men det burde vært med mer, så mange år som jeg har vært politisk aktiv, svarer Holm, som synes det er svært tilfeldig hva som har kommet med.

Avisa skriver at Innsynssekretariatet har sendt Annar Holm en pakke på 17 dokumenter fra Overvåkingspolitiets arkiver og registre. Noen av dokumentene er stemplet fortrolig, andre hemmelig. Samtlige er fra perioden 1968 til 1972. Her er noen avisartikler, fra Dagningen, Klassekampen og tidsskriftet For Vietnam. Ellers er det rapporter om Annar Holms gjøren og laden, mange i forbindelse med at han var med og startet SUF-gruppe (Sosialistisk Undomsforbund) i Lillehammer. I et av dokumentene vises det til «Lydbåndrapport medsendt Overvåkingssentralen».

– Det går tydelig fram at jeg er telefonavlyttet. Det synes jeg ikke særlig om, sier SV-politikeren til Gudbrandsdølen Dagningen. Han ble innvalgt i Lillehammer kommunestyret for SF i 1966, og satt i to perioder. Den andre perioden var han innvalgt for felleslista mellom SF og NKP. Nå er han leder av Utmarksnemnda og medlem av Fjellstyret.

Avisa skriver at «i et av dokumentene går det fram at det i juni 1968 ble holdt et møte på politikammeret i Lillehammer med tema «Formodentlig våpenøvelser i Lillehammer distrikt». Møtet var kommet i stand på grunnlag av brev fra Overvåkingstjenesten angående øvelser i våpenbruk og geriljakrigføring i distriktet nord for Lillehammer. I den forbindelse ble det foretatt undersøkelser av SUF-gruppen i Lillehammer.»

Annar Holm blir beskrevet slik: «Han er så radikal som det går an å bli, og han er Maoist. På bystyremøtene har han med seg en sort dokumentmappe med lokk på, og han ynder å slå opp lokket under møtene og vise fram så alle kan se at på baksiden av veskelokket er det et stort bilde av Mao», kan vi lese i avisa.

– Dette med våpenøvelsene kjenner jeg ingenting til, og jeg aner ikke hvordan slike rykter oppsto. Koffert hadde jeg ikke, men en skulderveske, kommenterer Holm til Gudbrandsdølen Dagningen.

Ifølge avisa er et dokument om Fredskontoret i Lillehammer undertegnet Gudbrandsdal Politikammer. Mens et annet notat «forteller om et kåseri i regi av Unge Høyre, der Sovjetunionens presseattaché Toropov var til stede. Det var også unge Holm, som «stilte meningsløse og latterlige spørsmål», slik at gjesten følte seg brydd».

Gudbrandsdølen Dagningen forteller også at «et hemmeligstemplet notat gjelder en bystyredebatt om ølretter i Lillehammer, der kantinen på Jørstadmoen ble nektet ølrett. Dernest har NN (navnet er sladdet) opplyst at Annar Holm hadde vendt seg til Velferdskontoret på Jørstadmoen om tillatelse til å sette seg i forbindelse med noen soldater som kunne skrive om saken i leiravisen.»

– Jeg husker godt at jeg reiste til Jørstadmoen. Og jeg ble tatt vel imot, forteller Holm til avisa, som spør:

– Tenkte du mye over at du ble overvåket den gangen?

– Nei, jeg tenkte heller at hvis noen gidder å drive med dette, får de heller gjøre det. De vil likevel ikke finne noe ulovlig.

Intervjuet slutter slik:

– Hvem var det som «lå i buskene»? vil avisa vite.

– Jeg vet jo ikke det i hvert enkelt tilfelle. Men folk fra politiets overvåkingssentral i Lillehammer var sentrale, mener Holm.

– Blir du overvåket den dag i dag?

– Nei, nå må folk ha slutta med dette tullet. Det er greitt med overvåking hvis det skjer voldelige eller ulovlige ting. Men ikke på grunn av rent politisk arbeid.

av Øyvind Strømmen

Ei undersøking frå Norsk Gallup i september viste at seks av ti foreldre meiner at deira born vert utsett for eit «for sterkt kjøpepress». Særleg åleineforeldre og foreldre med låge inntekter synest det er ille. No invaderer reklamen også den norske skulen.

Kvar dag blir samfunnet meir og meir likt eit kjøpesenter. No er skulen sin tur komen. Kapitalkreftene gjer sitt inntog i skulevesenet; Channel One kjøper undervisningstid for sitt reklamefjernsyn i USA, Coca-Cola har merkevarelab for elevar i norsk skule.

Jakta på nye jaktmarker tek aldri slutt for kapitalkreftene, å finna nye ressursar og ikkje minst nye marknader er viktig i deira spel der det gjeld å veksa eller døy. Born og ungdom er gode inntektskjelder, berre sjå på Pokemon-feberen som raser over verda i desse dagar. Og kvar er den beste staden å koma til orde ovanfor denne forbrukargruppa? Jo, sjølvsagt. Det er skulen.

Undersøkinga frå Gallup viste også at ni av ti foreldre meiner at skulen skal vera ei reklamefri sone. Men kapitalkreftene tar ikkje omsyn til slikt, den kommersielle invasjonen er i full gang allereie.

På den andre sida av dammen

Den canadiske forfattaren Naomi Klein fortel i si bok No Logo korleis skulane i Nord-Amerika har vorte invadert av store fleirnasjonale selskap. Klein kjem med ei rekke eksempel på utviklinga, og hevdar at ho har kome som eit resultat av at skulane har bruk for stadig meir kostbart utstyr, samstundes som budsjetta deira ikkje har auka. Men der myndigheiter har svikta, har dei store selskapa ikkje vore redde for å koma med stønad. Sjølvsagt med ei lita hake, dei må verta synlege for kundegruppa si, elevane.

Reklamekanalen Channel One har gjeve gratis fjernsynsapparat til heile 12 tusen skular i USA, mot å få 12 minutt av elevane sin skuledag attende. Desse tolv minutta vart nytta til ti minutt med nyhende og andre program retta inn mot elevane, medan dei to siste minutta vert nytta til reklame.

Alt er sjølvsagt obligatorisk

Men sponsinga føregår også direkte. Klein skildrar korleis merkevarer prøver å koma inn som ein del av sjølve undervisninga. Elevane kan for eksempel få i oppgåve å laga ein kampanje eller ein design for eit varemerke. Eit eksempel er Coca-Cola som utlyste ein konkurranse om å utforma ein marknadsføringsstrategi for den svarte brusen. På Greenbriar High School i Georgia vart det laga ein offisiell Cola-dag der alle elevane skulle koma på skulen i T-skjorter med logoen til Coca-Cola og posera i ein formasjon som danna ordet «Coke». Ein elev dukka i staden for opp i Pepsi-skjorte. Han vart utvist frå skulen.

Kundegruppe: Norske elevar

Men korleis er tilhøva i Noreg? Også her til lands har skulane bruk for meir pengar, både til nytt undervisningsutstyr, til vedlikehald og anna. Også i Noreg står dei store selskapa klare til å kasta seg over sjansen til å driva reklame i skulen. I følgje avisa Vårt Land har 26 av 36 (eller 7 av 10) norske skular fått tilbod om sponsing, og berre ein skule sa nei takk. Dei faga som er mest sponsa er, i følgje Dagbladet, «samfunnsfag, natur- og miljøfag og heimkunnskap».

Coca-Cola har eit eige «merkevarelaboratorium» der elevane skal bruka ein skuledag til å læra om konsernet si marknadsføring. Dei skal også utforma ein sommarkampanje for brusen, ein marknadsføringstaktikk som, som nemnt, er vanleg i Nord-Amerika. Kva er det elevane lærer i løpet av dagen? Dei lærer skilnaden mellom god og dårleg reklame, og at Coca-Cola (som sjølvsagt har god reklame) står for verdiane «ekte», «spanande» og «unik».

Reklame i skulebøkene er også på veg inn i Noreg. Det skal no verta utlånsordningar av skulebøker i vidaregåande skule, og politikarar i Høgre ville finansiera dette ved hjelp av reklame. Slik vart det heldigvis ikkje. Men sidan det berre er nokon av bøkene som blir betalt for elevane er det ikkje utruleg at spørsmålet om reklamefinansierte bøker i vidaregåande skule kjem attende.

Men: På Ullevål skole i Oslo er det faktisk gjort vedtak om å få reklame i skulebøker for å kutta utgiftene. Det svenskeigde forlaget FreeBook har, etter svensk modell, allereie gjeve ut to gratis lærebøker, finansiert med reklame. Byråd for skule i Oslo, Grethe Horntvedt, vil også gjerne prøva ut ei slik finansiering, og seier dette til Dagbladet: «Vi er ikke på vei til en sponseskole selv om vi tillater reklame i bøkene. Dette handler bare om en mer kreativ måte å hjelpe foreldrene og barna økonomisk på.»

Det er ikkje berre Grete Horntvedt som er kreativ, det har også enkelte motebutikkar vore. I fagbladet I skolen fortel Hilde Sundve Jordheim i Foreldreutvalet i grunnskolen (FUG) at butikkar har kledd opp utplukka skuleelevar og gjengleiarar. Kjøpepresset er sterkt blant norske tenåringar, og enkelt har ikkje noko imot at det skal bli endå sterkare. Andre har føreslått skuleuniformer som eit botemiddel, blant andre Framstegspartiet. Slik behandlar ein symptoma og ikkje sjukdomen, og det er mykje meir enn moteklede som er gale når born vert mobba fordi dei har fattige foreldre.

Kva med KUF?

Myndigheitene har ikkje gjort så mykje med dette, men dei har sett ned eit utval som skal utreda tiltak for å redusera det kommersielle presset mot born og unge. Dette skjer i Barne- og familiedepartementet. I tillegg er ei arbeidsgruppe under etablering i Kyrkje-, undervisnings- og forskingsdepartementet (KUF). Denne skal utarbeida etiske retningsliner for reklame og sponsing i skulen.

KUF har forresten sjølv inngått sponsoravtale med Telenor, og via Nasjonalt Læremiddelsenter også med Microsoft og IT-giganten. Difor lærer born og ungdom å bruka programvare frå det gigantiske konsernet, som til dømes Windows, i staden for annan tilgjengeleg programvare.

Obligatorisk reklame i Sverige?

I Sverige har denne utviklinga allereie kome ganske langt. I fleire år har elevar på gymnasnivå hatt tilgang til reklamefinansierte skulebøker, og undervisningsdirektør Erik Röyesdal i det svenske Skuleverket legg, i eit intervju Klassekampen gjorde, ikkje skjul på at det varierer sterkt frå kommune til kommune om elevane har muligheit for å velja mellom bøker med reklame og bøker utan reklame. I enkelte fag finst det mange stader berre reklameutgåver. Reklamebøkene blir då rett og slett obligatorisk pensum.

Anders Folkestad, leiar i Lærarforbundet, synest dette strider mot ei rekke prinsipp som ligg til grunn for norske skulebøker, men seier likevel dette til Klassekampen: «Det er ikkje mange år sidan draktreklame på idrettsutøvarar var uhørt og sett på som eit brutalt brot og angrep på utøvarane sin integritet. No er dette vorte heilt vanleg, og sjølv om eg håper det blir ei stund til me får reklamefinansierte skulebøker så vil eg ikkje kategorisk avvisa dette på sikt».

I Sverige har ein også opplevd ein annan form for «kommersialisering» av skulen, nemlig privatisering, på eit heilt anna vis enn i Noreg. Medan dei fleste norske privatskular er drive ut frå religiøse motiv eller alternativ pedagogikk (Steiner, Montessori), har ein i Sverige ein eigen type privatskular som driv for profitt. Dei er såkalla konsernskular, eigd av aksjeselskap. Pysslingen AB, eit av selskapa, driv over førti forskular, og hadde ein omsetnad på rundt 200 millionar i 1999. Også andre selskap, som Vittra Förskolor och Skolor AB, Kunnskapsskolan i Sverige AB og Alfaskolan driv skular for profitt.

«Vi lister oss så stilt på tå»

I USA har kommersialiseringa av skulen gått i det stille. Dei aller fleste avtalene er, i følgje Naomi Klein, inngått i det stille, gjerne med ein klausul om at verken skulen sine tilsette eller studentar får lov til å kritisera sponsoren.

Det har ikkje gått på langt nær så langt i Noreg (eller Norden) som i Guds eige land, men storkapitalen har fatta interesse også for norsk skule. Med kommunar som er desperate etter midlar å driva skulen for, og med innstramma skulebudsjett er det ikkje godt å seia kva som kan skje. Me må i alle høve ikkje lata kommersialiseringa koma i det stille her.

Mens eg skriv dette durar rockebandet Manic Street Preachers sin song ut i bakgrunnen: «If you tolerate this, then your children they will be next …» (om du godtar dette vil dine born bli dei neste).

Artikkelen sto første gang i Monthly Review i april 1999, og trykkes med tillatelse fra Monthly Review og forfatteren. Den er oversatt av Mathias Bismo.

---

Borgerkrigen i Hellas varte til 1949. Til tross for at Folkefronten i 1944 hadde over 2 millioner medlemmer og kommunistene (KKE) sto sterkt , blant annet i Athen, led de nederlag. Hvorfor?

Allerede før 2. verdenskrig var over, gikk britene militært inn i Hellas, med over 70.000 mann, for å knuse venstresida og forberede gjeninnsettelsen av det skadeskutte, reaksjonære monarkiet. Statsminister Winston Churchill la selv stor vekt på denne operasjonen, og ga den militære kommandanten den senere berømte ordren om å oppføre seg i Athen som om han befant seg i «en erobret by». Med full støtte fra sine koalisjonspartnere i Labour, var han klar på at grekerne som hadde samarbeidet med nazistene var å foretrekke fremfor dem som hadde drevet motstand. Det som er verdt å merke seg, er at dette blodige angrepet på den kommunistledete nasjonale frigjøringsfronten (EAM) fant sted som et resultat av avtalen med Josef Stalin. Det fulgte den hemmelige «Churchill-Stalin-pakten», om oppdelingen av Balkan, som ble inngått i Moskva i oktober 1944. Etter å ha gjennomlevd årene med nazi-okkupasjonen, ble den greske venstresida ofret i supermaktspolitikken.

Motstanden

Det parlamentariske demokratiet ble avskaffet i Hellas i august 1936, da general Metaxas opprettet et militærregime, med støtte fra Kong Georg II og britene. Mexatas etablerte en korporativ stat etter modell av det fascistiske Italia og det nazistiske Tyskland. De lyktes i å knuse venstresida, og Hellas ble værende et trygt sted for utenlandske investorer, i særdeleshet for britiske. Landets fascistiske regime, hindret likevel ikke at Hellas fanget først Mussolinis og deretter Hitlers interesse. I april 1941 invaderte og okkuperte nazistene landet, og drev samtidig ut britiske investorer. Georg II flyktet til London, mens Hellas’ Kommunistiske Parti (KKE) etablerte seg selv som ledelsen av motstandsbevegelsen.

I september 1941 etablerte kommunistene EAM en bred allianse basert på folkefrontens prinsipper. Den stod for sosiale reformer, kvinnefrigjøring, demokratisering og nasjonal frihet, men utsatte kampen for sosialismen til etter tyskerne var drevet ut og den demokratiske republikken etablert. respekterte privat eiendom, og ville forsone seg med middelklassen i et håp om å forene den greske befolkningen mot nazi-okkupasjonen og greske konservative som samarbeidet med dem. (1)

Bevegelsen oppnådde en enorm suksess, og på slutten av 1943 hadde den stor støtte både i byene og distriktene. Ved midten av 1944 hevdet den å ha to millioner medlemmer, nært en tredel av befolkningen. Ved hjelp av sine 50.000 soldater i Den Nasjonale Frigjøringshæren (ELAS) hadde den frigjort store områder i distriktene. Bevegelsen hadde en overveldende støtte fra arbeiderklassen i Athen. Kommunistene hadde etablert en undergrunnsbevegelse, mens okkupasjonsmakten etablerte den mest grusomme undertrykkelsen: nazistiske gjengjeldelsesaksjoner, avrettelser og massakre kostet over 70.000 menn, kvinner og barn livet, og resulterte i ødeleggelse av rundt ni hundre landsbyer.(2) Hvordan reagerte britene på den væpnede oppstanden fra venstresida i et land de regnet blant sine «satellitter»?(3)

Mens britene forsøkte å bruke ELAS mot tyskerne, forsøkte de også å bygge opp en høyreorientert motvekt til venstresida. Rex Leeper, den britiske ambassadøren under Georg II, skrev i 1943 en note hvor han hevdet at Hellas kunne bli gjenvunnet for det britiske imperiet, og at Storbritannias «innflytelse i det østlige Middelhavsområdet etter krigen i stor grad avhenger av hvorvidt vi lykkes med dette.» For å oppnå dette, mente han at «vi må følge en temmelig reaksjonær politikk.»(4) Dette var naturligvis noe britiske myndigheter aldri hadde hatt noen betenkeligheter med. På dette tidspunktet var imidlertid britenes posisjon vanskeliggjort på grunn av Churchills personlige forpliktelser overfor Georg II, som i Hellas var særdeles upopulær på grunn av sitt samarbeid med Metaxas. Churchill gikk inn for å reetablere monarkiet, selv om dette drev store deler av den greske middelklassen (med republikanske sympatier) inn i armene på EAM og kommunistene. Den britiske støtten til monarkiet fremkalte til og med et mytteri blant greske militærenheter som tjente under britene i Midtøsten. Dette ble gjort til en begrunnelse for en utrensking av upålitelige venstreorienterte og liberale elementer (tusenvis av greske militære ble internert for resten av krigen). Det var kun den lojal, reaksjonære enheten, Fjellbrigaden, igjen.

I Hellas forsøkte britene å oppmuntre rivaliserende motstandsbevegelser, uten å bry seg om deres forbindelser med tyskerne og deres lokale samarbeidsstyrker, Sikkerhetsbataljonene. Støtten til EAM og deres militære gren, ELAS, forble imidlertid overveldende.

Kommunistenes folkelige støtte og militære styrke tatt i betraktning, hadde det nok ikke vært umulig for dem å sette seg opp mot britene, avsette kongen og utrope republikken i 1944. Britene kunne ikke ha gjort mye for å avverge det. Men i stedet ble ledelsen av EAM truet av britene til å godkjenne Georg IIs eksilregjering, og i august 1944 utpekte EAM til og med ministre til denne. Dette til tross for at eksilregjeringen ikke hadde noen betydningsfull støtte i Hellas og at de var fullt og helt avhengig av britene. Det var på alle måter en britisk konstruksjon.

Hvorfor aksepterte kommunistene dette? I hovedsak ble den greske venstresida ofret for sovjetiske utenrikspolitiske prioriteringer. Stalin var interessert i å inngå en avtale med britene om oppdelingen av Balkan, og ville på ingen måte la de greske kommunistene ødelegge forhandlingene. Sovjetiske representanter presset ganske enkelt ledelsen av KKE til å akseptere de britiske kravene, på tross av deres ødeleggende karakter. Kort tid etter fikk Stalin avtalen sin. 9. oktober 1944 inngikk han og Churchill en hemmelig avtale, «Churchill-Stalin-pakten,» hvor skjebnen til Balkans folk ble forseglet. Stalin godtok 90% britisk innflytelse i Hellas, mot henholdsvis 90% og 75% sovjetisk innflytelse i Romania og Bulgaria. Innflytelsen i Ungarn og Jugoslavia ble delt fifty-fifty. Stalin hadde latt de greske kommunistene i stikken, og overlatt dem til Winston Churchill. De greske kommunistene var naturligvis ikke klar over dette.(5)

Britene ankommer

Britene bekymret seg for at tysk tilbaketrekning fra Hellas ville skape et vakuum som kunne fylles av kommunistene. Særlig bekymret var de for at de skulle vinne Athen. For å forhindre dette, bestemte de seg for å okkupere byen med britiske tropper. ELAS vedtok, i god tro, å samarbeide. For britene var det imidlertid bare et forspill til ødeleggelsen av ELAS. Tidlig i juli 1944, noterte en høytstående britisk diplomat i dagboka si at det var «en forfriskende dag» fordi endelig var beslutningen om å «tilintetgjøre EAM i Hellas» tatt.(6) De første britiske troppene ankom Athen 17. oktober.

Britene beordret avvæpning og oppløsning av ELAS, samtidig som de forsøkte å bygge opp styrker som var lojale til Georg II. Disse styrkene ble bygget opp av tidligere medlemmer av de dypt foraktede Sikkerhetsbataljonene. Den rojalistiske Fjellbrigadens ankomst økte spenningene ved at kommunistene krevde at så lenge ELAS skulle oppløses, skulle det samme skje med rojalistiske enheter. Den 2. desember trakk de kommunistiske ministrene seg fra regjeringen, generalstreik ble erklært og massedemonstrasjoner ble arrangert i Athen påfølgende dag. Demonstrasjonen ble beskutt av politiet utenfor regjeringskvartalene. I følge en britisk offiser som var til stede ved massakrene:

«Menn, kvinner og barn, som få minutter tidligere hadde ropt, marsjert og ledd, fulle av styrke og trass, viftet med sine og våre flagg, falt om, med blod som strømmet ut av hodene og kroppene (…). Jeg kommer aldri til å glemme dette scenariet.»(7)
28 mennesker ble drept, skutt ned av en politistyrke som bare få uke tidligere hadde samarbeidet med nazistene.

Massakren fremprovoserte masseslagsmål i Athen, mens ELAS-enheter gikk til angrep på politistasjoner i hele byen. Britiske styrker ble ikke angrepet. Dette var helt klart ikke, slik britene senere hevdet, et forsøk fra kommunistene på å erobre makten. De tok hevn på politiet samtidig som de forsøkte å legge press på regjeringen Papandreu i spørsmålet om demobilisering. Kommunistene tenkte fremdeles på å gjøre kompromisser med bitene, mens britene var fast bestemte på å ødelegge dem. Den 5. desember telegraferte Churchill til den britiske kommandanten, general Scobie, at han ikke skulle «nøle med å handle som (…) i en erobret by med et fremskridende lokalt opprør (…). Vi må holde på og dominere Athen.»(8)

Britiske styrker intervenerte i kampene, på politiets side, med ordre om å drive ELAS ut av byen. Dette kom som lyn fra klar himmel på kommunistene. En britisk tank knuste døren til EAMs hovedkvarter i Stadionsgaten, og når et «rasende ELAS-gerilja-medlem rev av seg skjorta og ble stående i bar overkropp foran tanken mens han utfordret besetningen til å kjøre over ham, dro de sin vei.» (9) Andre steder ble britene møtt av rasende motstandere som hurtig drev dem på defensiven. Da den britiske middelhavsministeren, Harold Macmillan, ankom byen 11. desember, kunne situasjonen «knapt ha vært verre.» Macmillan innrømmer at de hadde «undervurdert den militære kunnskapen, bestemtheten og styrken hos oppørene.»(10)

Slaget om Athen

På dette tidlige stadiet i kampene, er det liten tvil om at ELAS ville ha slått britene om de hadde ønsket det. Britene var presset sammen i et lite område omkring den britiske ambassaden under konstant beleiring og hyppige angrep. 13. desember brøt ELAS-medlemmer, forkledd som briter, seg inn i en britisk militærforlegning kun tre hundre meter fra ambassaden. De ødela telefonforbindelsen og satte fyr på oljelageret, før de ble fordrevet etter kraftig kamp. En britisk offiser beskrev sin defensive posisjon som noe lignende «et snev av Stalingrad.»(11) Den 18. stormet ELAS Averoff-fengslet, og den 20. okkuperte de RAFs hovedkvarter, og drepte eller tok til fange 250 britiske soldater. I ambassaden, var Macmillan redd han ville lide samme skjebne som «Gordon av Khartoum om forsterkninger ikke kom i tide.»(12) Men dette skjedde ikke. Britenes nederlag var ikke kommunistenes mål. Så tidlig som 9. desember hadde de henvendt seg til Scobie med et tilbud om forhandlinger, men Churchills mål var «å knuse EAM», og tilbudet ble avvist.(13) I stedet satte britene inn forsterkninger ved å overføre to divisjoner fra Italia 16. desember. Scobies styrke ble økt til over 50.000 mann. Tanks, artilleri og fly ble brukt mot arbeiderklasseområder i byen. Parallelt med denne militære oppbygningen, lanserte Macmillan et politisk initiativ, med den hensikt å trekke moderate elementer ut av EAM. Han foreslo at kongen skulle abdisere midlertidig, og at et regentstyre under erkebiskop Damaskinos skulle etableres. Etter hvert som ting begynte å gå i britenes retning, bestemte Churchill seg for å besøke Athen. Han ankom 25. desember.

Churchill møtte tre EAM-representanter den 26., men de nådde ikke fram til noen avtale. Senere beklaget feltmarskalk Alexander seg over at han ikke fikk lov til å jevne arbeiderklassestrøk i byen med jorden, noe han mente ville tilintetgjort kommunistene. En bekymring var imidlertid at dette ville såre så mange sivile at det kunne øke uroen blant troppene, som allerede var misfornøyd med å være i krig mot motstandsbevegelsen.(14)

For å bekjempe denne usikkerheten og for å bringe hjemlige protester til taushet, satte britene i verk en kampanje for å svartmale kommunistene. Kampene hadde uten tvil gjort det mulig å stille kollaboratører for retten, noe som hendte i alle frigjorte land, men her ble det fremstilt som en grusomhet, som en krigsforbrytelse britene måtte forhindre. Det faktum at britene benyttet seg av tidligere medlemmer av Sikkerhetsbataljonene i kampene, ble oversett.(15)

Ved nyttår ble britiske styrker økt til 75.000, mens ELAS-styrkene i byen ble tvunget til å kjempe alene. Overvunnet i antall soldater og i styrke, begynte kommunistene 5. januar 1945 sin tilbaketrekning. Slaget var tapt ti dager senere, og våpenhvile ble inngått. De britiske tapene var store: 267 drepte, 987 skadde og 1170 tatt til fange, men Churchill mente likevel at dette var verdt prisen. Kommunistene var slått, og Hellas var reddet for Imperiet.

Britene var overrasket over ELAS’ manglende evne til å benytte seg av fordelene de hadde hatt i de første dagene. Det ble forklart med manglende militær kompetanse, eller med mangler i den greske nasjonale karakteren. I virkeligheten opererte kommunistene fremdeles innenfor folkefrontens rammer, noe som krevde et kompromiss med britene heller enn deres nederlag. Utover dette, var det klart at Stalin støttet Churchill. Under kampene hadde den sovjetiske representanten oberst Popov forblitt i den britiske ambassaden, på vennlig fot med Macmillan, Alexander og kompani. Han hadde til og med holdt sammen med dem offentlig. Han var også til stede i Churchills delegasjon da han møtte EAM-representantene som i følge en britisk diplomat, ikke klarte å se ham i øynene. KKEs forsøk på å forklare situasjonen for russerne, ble øyeblikkelig avslått ved at politbyråmedlem Petros Rousos ble utvist fra Bulgaria uten en gang å få forklare seg. Men det endelige beviset på russernes holdning kom 30. desember i det Stalin utpekte en ambassadør til den greske regjeringen, mens ELAS kjempet for sine liv i Athens gater. Mens det var protester mot britene i både Storbritannia og USA, forble russerne tause. Stalin foretrakk avtalen med Churchill, og ofret de greske kommunistene og den greske venstresida under stormfulle realpolitiske omstendigheter.(16)

Etterspill

12. februar 1945 gikk EAM-ledelsen med på den ydmykende Varkiza-avtalen med britene, hvor de gikk med på å oppløse ELAS mot det som snart skulle vise seg å være tomme løfter om amnesti, sivile rettigheter og demokrati. Resultatet ble en «hvit terror» hvor over 20.000 EAM-medlemmer ble arrestert, og ytterligere 500 drept av høyreorienterte dødsskvadroner mellom februar og juli 1945. Valget av en Labour-regjering i Storbritannia i juli, ble av den greske venstresida sett på som en mulig slutt på undertrykkingen. Dette skjedde ikke. Når det gjaldt utenrikspolitikk, fortsatte Labour Churchills politikk i beste fall med endret retorikk.(17) Denne undertrykkingen tvang kommunistene til å gjenoppta væpnet kamp i 1946, men under langt dårligere forhold enn på slutten av 1944. Den bitre borgerkrigen som varte til 1949, førte til et definitivt nederlag for den greske venstresida, med prisen betalt i blod og lidelse fra den greske arbeiderklassen og den fattigere delen av bondestanden.

Fotnoter:

1) Om gresk kommunisme og gresk motstand, se særlig John Hondros, «Occupation and Resistance: The Greek Agony 1941-1944» (New York, 1983).

2) Om nazistiske gjengjeldelsesaksjoner, se Mark Mazover, «Inside Hitlers Greece» (New Haven, 1993), s. 155-234.

3) Pierson Dixon, en høytstående person i det britiske utenriksdepartementet, beskrev Hellas som Storbritannias «vanskeligste satellitt», Pierson Dixon, «Double Diploma» (London, 1968) s. 245.

4) Victor Rothwell, «Britain and the Cold War 1941-1947» (London, 1982) s. 200.

5) Om Churchills syn på avtalen, se Winston Churchill, «The Second World War: Triumph and Tragedy» (London, 1951) s. 198. Om Stalins politikk, se P.J. Stavrakis, «Moscow and Greek Communism 1944-1949» (Ithaca, 1989).

6) Rothwell, «Britain and the Cold War 1941-1949», s. 219.

7) W. Byford-Jones, «The Greek Triology» (London, 1950) s. 77-78.

8) Martin Gilbert, «Winston Churchill: Road to Victory 1941-1945» (London 1986) s. 1085-1086.

9) Henry Maule, «Scobie: Hero of Greece» (London, 1975) s. 126.

10) Harold Macmillan, «War Diaries: The Mediterranean 1943-1945» (London, 1984) s. 602-603.

11) Maule, «Scobie», s. 155.

12) Harold Macmillan, «The Blast of War» (London, 1964) s. 614

13) Gilbet, «Winston S. Churchill», s. 1096

14) Dixon, «Double Diploma», s. 125

15) Om britiske overgrep mot ELAS, se Heinz Richter, «British Intervention in Greece: From Varkiza to Civil War» (London, 1985), s. 27-29. Parallelt med at kommunistene gjorde opp med kollaboratører, benyttet de også anledningen til å gjøre opp med de greske trotskistene, en hendelse som også kan trekke fram andre betenkeligheter. Britene reagerte imidlertid ikke på dette.

16) Stavrakis, «Moscow and Greek Communism 1944-1949», s. 38-39.

17) Om Labour-regjeringens politikk, se T.D. Sfikas, «The British Labour Government and the Greek Civil War 1945-1949 (Keele, 1994), s. 62.

 

 

---

«Det paradiset de snakker om, må ha vært her. Alt kommer jo så enkelt her. Du kan sitte under et tre. Du rekker opp hånda di og så har du ei klase med frukt. Det er jo et paradis.»

«Vannet kommer sprutende ut av fjellet overalt. Selv om du har enormt varme somrer, så vil det alltid være plasser der du kan dyrke, og du kan ha flere avlinger i året. Og ikke nok med det. Du kan dyrke så mange forskjellige sorter med grønnsaker som du bare måtte ønske. Ris, hvete, andre kornsorter, frukt, hva det skal være, i tillegg til at du kan ha husdyr.»

Slik uttrykker en europeer sine inntrykk etter å ha levd noen år i den delen av det sørlige Kurdistan som har hatt et slags sjølstyre siden høsten 1991. Han fortsetter: «Uten at man ofrer så mye arbeid for det, så får man så mye tilbake fra landet. Så man skulle ha klart seg ganske godt her, uten FN.»

Kurdernes land, som er litt større enn Spania, er mangfoldig. I de nordligste delene av Kurdistan er gjennomsnittstemperaturen i vintermånedene lavere enn i Anchorage i Alaska. Xenophon, den greske historikeren som var en venn av Sokrates, har gitt en livaktig skildring av sin egen og 10.000 greske leiesoldaters desperate kamp mot den nordkurdiske vinteren. Han fulgte deres tilbaketog gjennom Kurdistan etter at oppdragsgiveren deres, perserkongen Kyros II, var falt i slaget ved Kunaxa år 401 f. kr. (1) Xenophon beskriver hvordan de greske soldatene måtte ”slåss hele tiden og ble utsatt for verre ting fra kurdernes hender enn alt det som perserkongen og hans general Tisaphernes hadde gjort mot dem”.(2)

Drøyt tre århundrer senere skildrer Plutark hvordan den kurdiske kulden stanset et av felttogene til den romerske general Lucullus. Vinteren kom allerede i september dette året ”med stormer og hyppig snøvær. Selv på de klareste dagene var det rimfrost og is. Vannet var så kaldt at de stadig mer forfrosne hestene knapt kunne drikke det, og isen som brakk sund og kuttet opp hestenes sener, gjorde terrenget nesten uframkommelig.” Soldatene gjorde mytteri i et slikt omfang at general Lucullus måtte gi opp hele felttoget.

I sine reisebeskrivelser fra slutten av 1200-tallet beretter også Marco Polo, den venetianske oppdagelsesreisende, om en kulde i det nordlige Kurdistan som var hinsides alt han var kjent med. Så ingen skal undres over at forfrysninger og derav følgende koldbrann og amputasjoner midt på 1980-tallet var et større problem enn fiendtlige miner for den nye generasjonen av enda uerfarne kurdiske geriljasoldater.

Hvor mange kurdere?

Kurderne er den fjerde største folkegruppa i Midtøsten – etter arabere, persere og tyrkere – og de øker raskt i antall.

De fleste lever i det egentlige Kurdistan. Siden slutten av 1. verdenskrig har Kurdistan vært okkupert. Tyrkia, Iran, England og Frankrike tok hver sin del. Den franske okkupasjonssonen ble i 1946 en del av staten Syria. England oppretta i 1921 Kongedømmet Irak og innlemma den britiskokkuperte delen av Kurdistan i denne staten. De folkerikeste delene av Kurdistan ble okkupert av Iran og Tyrkia.

Ingen av de fire statene vet hvor mange av innbyggerne som er kurdere. På 1920- og 1930-tallet foretok den tyrkiske staten folketellinger for å se om tyrkifiseringspolitikken til Mustafa Kemal Atatürk lyktes. Men seriøse folketellinger som viser kurdernes antall, har vært og er fortsatt utenkelig i Tyrkia. Det gikk voldsomme sjokkbølger gjennom Tyrkias kemalistiske maktapparat da president Turgut Özal i 1991 – to år før han døde eller ble drept – brøt et 70-årig tabu og sa offentlig at det er en kurdisk befolkning i Tyrkia. Han anslo dem til å være 11-12 millioner, og sa også at hans egen bestemor var kurder.

Kurdiske samfunnsvitere som har bearbeida befolkningsopplysninger fra alle de berørte statene, kommer også til noe ulike konklusjoner. Men denne befolkningsoversikten for 1990 med en prognose for år 2000 gir tabellene 1 og 2 en god pekepinn(3).

Tabell 1:

År 1990
Stat	Tyrkia	Iran	Iran	Syria	SUS
Samla folketall	56.7	55.6	18.8	12.6	*
Antall kurdere	13.7	6.6	4.4	1.3	0.3
Prosentandel kurdere	24.1	12.4	23.5	9.2	*
ü Antall kurdere (tilsammen i alle landene): 26.3 millioner

Tabell 2:

År 2000
Stat	Tyrkia	Iran	Iran	Syria	SUS
Samla folketall	65.9	73.9	26.5	17.2	*
Antall kurdere	18.7	9.0	6.4	1.6	0.5
Prosentandel kurdere	28.4	12.6	24.0	9.2	*
ü Antall kurdere (tilsammen i alle landene): 36.2 millioner

 

Ved begynnelsen til det 20. århundret kan vi regne med at kurdernes antall har passert 35 millioner og at de fleste av dem fortsatt lever i Kurdistan. Samtidig skal en være klar over at Kurdistan i likhet med resten av regionen, er et etnisk lappeteppe. Noen av de viktigste etniske minoritetene i Kurdistan er assyrere, armenere, arabere, turkomener, tyrkere og jøder. Også minoritetenes antall er usikre. I de oljerike delene av syrisk og irakisk Kurdistan har sentralregjeringene siden 1960-tallet drevet beinhard arabiseringspolitikk.

Både i Tyrkia og i Syria er det hovedstedene som er de byene som har flest kurdiske innbyggere. Kurdernes antall i Istanbul, og i andre store byer i det vestlige Tyrkia har økt kraftig på 1990-tallet fordi den kurdiske befolkninga ble fordrevet fra nær 4.000 landsbyer. Det bor flere millioner kurdere i dagens Istanbul. Den kurdiske bydelen i Syrias hovedstad, Damaskus, har en historie som går tilbake til 1100-tallet.

Mens eksilkurdernes antall i Europa øker på grunn av voksende kurdisk selvbevissthet, skaper den raske kurdiske befolkningsveksten bekymring hos kemalistiske strateger i Tyrkia. De etniske tyrkerne utgjør i dag ikke mer enn drøyt en tredjedel av landets befolkning. Hvis kurderne opprettholder skikken med like høye barnetall som i dag, vil de om få tiår være en større befolkningsgruppe i Tyrkia enn tyrkerne selv. Derfor er flere steriliseringsprosjekter iverksatt under militær ledelse. En framskriving av de nåværende tendensene i befolkningsveksten gir følgende tall fram til midten av det 21. Århundret, Jfr. tabell 3.

Tabell 3:

År 2020
Stat	Tyrkia	Iran	Iran	Syria	SUS
Samla folketall	87.5	130.6	44.8	28.0	*
Antall kurdere	32.3	16.2	10.9	2.7	0.9
Prosentandel kurdere	36.9	12.0	24.5	9.8	*
ü Antall kurdere (tilsammen i alle landene): 63.0 millioner

 

Tabell 4:

År 2050
Stat	Tyrkia	Iran	Iran	Syria	SUS
Samla folketall	105.8	192.5	62.2	33.7	*
Antall kurdere	47.0	23.1	15.0	3.9	1.1
Prosentandel kurdere	44.4	12.1	25.0	11.0	*
ü Antall kurdere (tilsammen i alle landene): 90.2 millioner

 

Når en ser de store endringene som har skjedd i kurdisk selvoppfatning og kurdisk evne til selvhevdelse og ivaretaking av egen nasjonal kultur bare i løpet av de siste to tiårene av det 20. århundret, sier det seg selv at framskrivinger av folketall for 20 og 50 år ikke er annet enn antydninger. Hvis kurderne vinner fram med kampen for nasjonale og kulturelle rettigheter og får anledning til å utvikle det rike landet sitt under fredelige forhold, er det sannsynlig at endringer i levestandard og samfunnsstruktur også vil bety endret familiemønster og redusert befolkningsvekst.

Men tallenes tale er klar: Kurderne utgjør omtrent 15 prosent av Midt-Østens befolkning, og de fleste av dem mener de har et opplagt krav på å bli behandla som den nasjonen de er.

Fotnoter:

1) Xenophons verk: Anabasis, IV 1-3

2) Fra Anabasis, her sitert etter gjengivelse i artikkelen An ancient and noble people av C.L. Sulzberger i New York Times, 17.03.1975

3) Mehrdad R. Izady: The Kurds. A concise handbook, side 119. Boka er utgitt i Washington, 1992

 

Arnljot Ask er internasjonal sekretær i AKP

---

«Nye NATO» ble konfirmert på NATOs 50-års toppmøte i Washington 23.-24.april i år. Men det ble unnfanget og født allerede i begynnelsen av dette tiåret, i brytningstiden hvor «den gamle orden» brøt sammen.

Når vi ser hva denne skapningen har brakt inn i verden, allerede før det kom seg ut av barneskoa, varsler det ille om framtiden. Vår store utfordring er å finne ut hvordan vi skal være med på å gjøre livet kortest mulig for, og best forsvare oss mot, denne aggressoren.

Del av USAs globale strategi.

«Nye NATO» er modellert for å ivareta de vitale interessene til USA i Europa og tilstøtende områder i Sentral-Asia, Midt-Østen og Afrika for perioden etter at dens gamle rival, Sovjetunionen, klappa sammen. Atlanterhavspakten, som var plattformen for det NATO som ble stifta 4. april 1949, sprang ut av omringings-strategien av Sovjet, som ble etablert etter den 2. verdenskrigens slutt. Da Sovjet brøt sammen, var det behov for en videreutvikling av NATO, tilpassa de nye utfordringene.

Som Johan Galtung påpekte i et foredrag på en Antikrigskonferanse i Oslo 23. oktober 1999 (gjengitt i Klassekampen 30. oktober og 1. november), har USA, som verdensmakt, hatt lignende prosjekter gående i alle de tre geostrategiske «sentraene», Europa, Sørøst-Asia og Latin-Amerika, i 40-50 år. Grunnlaget for denne strategien om globalt hegemoni ble lagt allerede i 1942, da president Franklin D. Roosevelt ba forsvarsledelsen utarbeide en strategistudie, som ble lagt fram i det såkalte Joint Chief of Staff- dokumentet JCS-570/2 høsten 1943 (Galtungs artikkel). Denne strategien befesta seg seinere rundt NATO i 1949, forsvarspakten rundt fredstraktaten mellom USA og Japan i 1951 og Rio de Janeiro-systemet fra 1957. Og den står fortsatt ved lag, sjøl om Muren og Sovjetunionen falt. Forsvarssjefen som tok over etter Golfkrig – Colin Powell, John Shalikashvili, formulerte det presist som at USA var en «global nasjon med globale interesser». Dvs USA er også i Europa.

Basen Vest-Europa.

Sjøl i dag, med et ambisiøst europeisk storborgerskap i spissen for en Europa-Union, er det USA som svinger den maktpolitiske taktstokken i Europa – hele Europa. USA er også en europeisk økonomisk stormakt, om enn situasjonen er annerledes enn da Marshall-planen ble lansert for vel 52 år siden. Men USAs grep om Europa er mer labilt, etter at Vest-Europa ikke lengre i samme grad er avhengig av USA-paraplyen mot «vær og vind» fra Øst. Derfor «Nye NATO».

For å skjønne dagens tekst, kan det være nyttig å se på historia bak. Jeg vil derfor først bruke noen setninger på å rekapitulere framveksten av «Gamle NATO»:

Strategidokumentet fra JCS fra 1943 er allerede nevnt. I mars 1946 slo USAs trofaste våpendrager på denne siden av Atlanteren, Storbritannia, an tonen for den kalde krigen gjennom Winston Churchills såkalte «Jernteppe-tale» i Fulton, Missouri. Hovedaktøren slo til så det foreslo året etter. Først ved at daværende president Harry Truman lanserte doktrinen som bar hans navn i mars 1947. Budskapet var at den såkalte «frie verden» skulle forsvares mot den totalitære trussel. 5. juni samme år ble så Marshall-hjelpen til Vest-Europa lansert. Kanskje ikke så rart at Sovjet svarte med Kominform på en konferanse i Moskva i slutten av september 1947?

De nye militærpolitiske uttrykka for den kalde krigen begynte å ta form i 1948. Den britiske utenriksministeren, Andre Bevin, foreslo i januar å opprette et vesteuropeisk forsvarsfellesskap. I slutten av september ble forløperen til dagens Vestunion oppretta i Brussel. 11 juni ble den resolusjonen som ble retningsgivende for USA sine regionale og kollektive avtaler de nærmeste åra framover proklamert, den såkalte Vanderberg-resolusjonen. På grunnlag av den ble de forberedende NATO-drøftingene starta opp den 6. juli. De endte opp med stiftelsen av NATO i Washington 4. april 1949. Vestunion-prosjektet ble slusa inn i dette løpet. Norge m.fl. ble invitert inn i selskapet helt på tampen av prosessen, i mars 1949. Den gang, som nå, gikk det kvikt for seg, uten at det var lagt opp til noen grundig debatt i folket på forhånd.

Formelt var «Gamle NATO» en forsvarspolitisk pakt. «Grunnloven», Den Nordatlantiske Pakten, slo fast et «alle for en»-konsept om ett av medlemslandene skulle bli angrepet. Åpningen for angrepskrig, som etter hvert kom inn, lå i førsteslags-doktrinen i en trussel-situasjon. Men, så lenge terrorbalansen rådde, var jo heller ikke målet å ekspandere militært i Europa. Jalta- og Potsdam-avtaler sto ved lag helt fram til rundingen av 1990-tallet! Målet for USA var å sikre «basen Vest-Europa», både økonomisk, politisk og militært. Ikke bare mot Sovjet, men mot vesteuropeisk «separatisme». USA var den sterkeste europeiske militærmakta, med over 400 000 soldater fast stasjonert her, spredd på flere vesteuropeiske land, særkilt Vest- Tyskland. De hadde A-våpen-baser i flere land. Samtidig var økonomien åpen for amerikanske storselskaper og den amerikansk kulturen gjorde storinnrykk.

Utviklinga av EU, fra den spede start med økt frihandel og fram til dannelsen av Det indre marked i 1992, var ikke primært i motsetning til USA sine interesser og behov. Til tross for at de Gaulle’er og andre hadde ambisjoner på egne og Europas vegne. USA støtta opp om denne prosessen, som i hovedsak har det gitt USA-selskaper bedre betingelser for utbytting av vesteuropeiske arbeidere og nedbrytning av nasjonale stengsler mot virksomheten. ØMU-prosjektet er også bra for General Motors og Microsoft. Utfordringen ligger på det finanspolitiske planet, om Euroen skal ta fra Dollaren rollen som verdensvaluta. Dvs gjøre det vanskeligere for USA å holde på det amerikanske borgerskapets felles, nasjonale plattform for økonomisk dominans, representert ved en handlekraftig nasjonal økonomi sjøl om USA samtidig er verdens største debitornasjon. Dette har å gjøre med om Euroland forenes med en politisk og militær statsdannelse; et føderalt EU eller et EU dominert av den mektigste staten, Tyskland. Det er ikke temaet for denne artikkelen å drøfte utsiktene for en slik utvikling i sin fulle bredde. Men siden initiativene som tas for å skape en «EU-stat» også griper inn i «Nye NATO»-prosessen, vil jeg komme tilbake til dette i neste del av artikkelen.

Marsjen mot Øst

Sammenbruddet av Sovjet-imperiet skapte en ny situasjon både i Vest- og Øst-Europa. Det viktigste som skjedde i Vest var at Vest-Tyskland ble en normal stat. De fire signaturmaktenes overhøyhet over tysk militær- og sikkerhetspolitikk opphørte både i Forbundsrepublikken og i Folkerepublikken.

Forbundsrepublikkens ledere, med kansler Kohl i spissen, utnyttet resolutt maktvakumet og «vest-nostalgien» i DDR til å annektere hele staten. Den første egenrådige handlingen fra Tysklands side overfor USA skjedde i denne forbindelsen. Kohl gjorde en direkte «handel» med Gorbatsjov i Stavropol sommeren 1991, hvor prisen for overtakelsen av DDR sannsynligvis dreide seg om et tresiffra antall milliarder kroner. Det var ikke bare en viss navnelikhet som gjorde at Stavropol-avtalen ble omtalt som «Stavrapallo»-avtalen. Separatavtalen mellom Tyskland og Sovjetunionen i den lille italienske byen Rapallo ca 70 år tidligere, skapte også uro blant toneangivende vestmakter.

Denne samlinga og «normaliseringa» av Tyskland har skapt en ny sikkerhetspolitisk situasjon i Vest-Europa og gitt nye rammebetingelser for EU-prosjektet. Den utfordrer USAs faste grep, samtidig som den skjerper motsigelsene innad i EU.

Det er blitt argumentert med at bortfallet av Warszawapakten ville gjøre det vanskelig å opprettholde NATO. Det er riktig at det skapte et legitimeringsbehov for NATO. Men, hovedgrunnen til at NATO ble oppretta var USAs behov for å kontrollere Vest-Europa under terrorbalansen. Dette behovet er der fortsatt, slik at USA har ingen grunn for å droppe organisasjonen. Det som er et behov i tillegg i dag, er å ha et tjenlig redskap for å skaffe seg maktpolitisk dominans over Øst-Europa, og også videre utover i tilstøtende regioner, spesielt videre østover i den asiatiske delen av såkalte «eurasiatiske korridor» (fra Tyrkia over Kaukasus-Kaspihavområdet og de tidligere sentralasiatiske republikkene til Xinjiang og Tibet på Kinas vest- og sørvestgrense). Oppgava var derfor ikke å droppe NATO, men å omforme NATO i pakt med de nye behova. Og denne prosessen var allerede i full gang før Sovjet brøt fullstendig sammen. Utviklinga på nittitallet peker til nå i retning av et «deja-vu» med det som skjedde for 50 år siden; at «Nye NATO» sluker Vestunionen og EUs forsvarspolitiske søyle, som Vestunionen ble slusa inn i NATO i 1948-49. I alle fall er dette USAs strategi. Om Vest-Europas større egentyngde økonomisk, i forhold til for femti år siden, vil velte prosjektet gjenstår å se. Jeg tviler på det.

Kort resymé av «Nye NATOs» barndom

Allerede på Roma-toppmøtet i 1991 ble ni tidligere Warszawapakt-land invitert inn i Det Nordatlantiske Samarbeidsråd (NACC), et forum for samarbeid uten medvirkning i NATOs beslutningsprosesser.

USAs intensjon var å gå sakte fram i den videre, formelle inkluderingssprosessen. Men Tysklands behov for å knesette sin nye lederrolle i EU la et press på USA. Kohl nøyde seg ikke med Stavropol. Tyskland kjørte også solo for å raske på oppløsningen av Jugoslavia og utvide sin innflytelse i tradisjonelle tyske interessesfærer mot Balkan. En EU-utvidelse mot øst ble også satt på dagsorden. Dette pressa USA til å opprette Partnerskap for Fred (PfP) i 1994, hvor alle østeuropeiske land, inkludert Russland og tidligere sovjetrepublikker i Sentralasia (med unntak for Tajikistan) ble med. Dette var også begrensa til et løsere samtale- og konsultasjonsforum og ikke noen konkrete tilbud om NATO-medlemskap.

Men Tyskland, nå anført av en pågående forsvarssjef Volker Ruhe som stubb-bryter, pressa på med utspill både om EU-medlemskap og tilknytning til Vestunionen for tidligere Warszawapaktland. USA svarte med å instituere fastere samarbeidsformer innenfor NATO-systemet. Den siste uka i mai 1997 ble det først inngått en direkte avtale mellom NATO og Russland i Paris. Noen dager senere, 30. mai på Ministermøtet i NACC i Portugal, fulgte en tilsvarende separatavtale mellom NATO og Ukraina, samtidig som det ble vedtatt å opprette et fastere samarbeidsforum som en oppfølging av NACC. Denne skapningen, Det euroatlantiske partnerskapsrådet (EAPC), skal være det overordna rammeverket for politiske- og sikkerhetsrelaterte konsultasjoner og utvida samarbeid mellom NATO-medlemmene og andre europeiske og sentralasiatiske land. Det baserer sitt arbeid på faste, toårige arbeidsplaner. Både Russland og Ukraina er direkte med her. Også tidligere blokknøytrale land som Sverige, Finland, Sveits, Østerrike og Albania. Tilsammen dreier det seg om i alt 44 land (pr.høsten -99)

Prosessen med å ta inn nye land i sjølve NATO ble også nå satt igang. I mars 1999 kom de tre første inn, Ungarn, Tsjekkia og Polen, akkurat tidsnok til å bli med på angrepskrigen mot Jugoslavia!

NATO-toppmøtet i Washington sist april vedtok ikke bare nytt strategisk konsept for NATO. Det ble også gjort vedtak om det formelle forholdet mellom NATO og Vestunionen og en framtidig militær EU-søyle. NATO anerkjente at EU ønsker å skape seg «kapasitet for uavhengige aksjoner, slik at den (EU) kan ta beslutninger og anvende militær makt hvor alliansen som sådan (NATO) ikke er engasjert». Det ble også stadfesta at NATO var forberedt på «å definere og ta de nødvendige tiltak» for at EU lett skulle få tilgang til NATO-ressurser i slike sammenhenger. Disse vedtaka signaliserer at EU-landa har en viss eiendomsrett til NATO-midlene. På den andre siden at Vestunionen må betraktes som en del av NATO.

EU-toppmøtet i Køln noen måneder seinere vedtok at Vestunionen skulle inngå som integrert part i EU-systemet og stadfesta NATO-vedtaka om forholdet mellom NATO og EUs militære søyle.

Så når det gjelder det formelle, er det så langt enighet om NATOs – og dermed USAs- overhøyhet. Men, dermed ikke sagt at det gjelder for evigheten.

På det militærtekniske planet har innføringen av «out of area»-modellen også pågått siden starten på nittitallet. Det startet egentlig med brask og bram, gjennom Golfkrigen i 1991. Sjøl om angrepet ble presset gjennom som en FN-aksjon, var det en krig retta mot en av de såkalte «bandittstatene» som defineres som trøbbelmakere i NATOs nærområde. NATO fikk praktisk øvelse i en angrepskrig av den typen de repeterte 8 år seinere i Jugoslavia. Og EU/Vestunionen fikk et spark i baken for å bygge opp sin militære kapasitet. Norge deltok med personell i en angrepskrig, riktignok ratifisert av FN, for første gang siden Korea-krigen.

NATO-toppmøtet i Roma, seinere i 1991, utvikla modellen med fleksible utrykningsstyrker for å møte behovet for operasjoner som gikk ut over såkalte «Artikkel 5»-operasjoner (Artikkel 5 i NATO-pakten er den som slår fast at NATO bare skal gå til militær aksjon når NATO-området blir angrepet). Modellen for slike «brannkorps» ble gradvis utviklet utover nittitallet under vignetten «Combined Joint Task Forces» (CJTF). Både IFOR-styrkene i Bosnia og nå KFOR i Kosovo/a har vært praktisk trening for å videreutvikle dette konseptet.

Ved siden av den reint militærtekniske siden av CJTF, har den også hatt en uttalt politisk målsetting med å tilrettelegge for at Vestunion/EU-operasjoner skal innpasses under NATO-paraplyen. EU skal kunne «låne» enheter og utstyr som er tilpassa behovet.

Teknologiens tvang og kirurgisk krigføring

Golfkrigen og Jugoslaviakrigen demonstrerte USAs militærteknologiske overlegenhet på en dramatisk måte. Ikke slik at Tyskland eller Frankrike f.eks. ikke har kunnskap til å kunne lage avanserte våpen – og det gjør de også! Men kvantitet spiller over i kvalitet. USAs militære budsjett og arsenal ligger i en klasse for seg, som figuren nedenfor viser. Det gjør at de kan diktere en ny type krigføring, kirurgisk, som de andre bare må følge med på. Vi veit at den ikke er kirurgisk i den forstand at den bare rammer det som det siktes på. Men den sparer angriperen for menneskelige tap mot en motpart som ikke kan svare med samme mynt, som er svært viktig både psykologisk, politisk og økonomisk. Sjøl om det forbrukes enorme verdier på disse krigene, gjør kapitalismens iboende faenskap det til god butikk. For våpenindustrien som skal fornye arsenalene. For sjefsimperialisten som kan tvinge de andre til å betale for gildet, slik USA fikk Europa og Japan til å betale for Golfkrigen.

Det er også kapitalismens lov at den militærindustrielle sektoren i Vest-Europa etablerer samarbeid og fusjoner, for å stå i mot konkurransen fra gigantene «over there». Sjøl om seks EU-stater, Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Spania, Italia og Sverige, har inngått samarbeid gjennom «European Aerospace and Defence Company (EADC), for å strømlinjeforme den europeiske fly- og våpenindustrien, vil EU fortsatt være juniorpartner på denne arenaen. Også om Norge og flere skulle velge Eurofighter framfor F-16. Av de 20 største militærindustrielle selskapene i den vestlige verden er 11 amerikanske. Og de tre i teten, Lochead Martin, Boeing/Mc Donnell Douglas og Raytheon/Hughes/Texas Instruments , alle amerikanske, har en samla omsetning som omtrent balanserer de 17 neste på lista. Summa sumarum er USA/NATOs militærteknologiske overlegenhet nok et tungt lodd i vektskåla når vi skal vurdere NATOs framtidsrolle på det europeiske kontinent.

Det nye konseptet

I debatten som har gått om det nye NATO-konseptet som ble vedtatt i Washington sist april, harselerer forsvarsminister Eldbjørg Løwer m.fl. over at motstanderne er alt for seint ute. Hvorfor skrike opp om dette nå, når omleggingen har skjedd over lang tid? I tillegg hevder hun at motstanderne er uredelige, fordi de ikke vurderer helheten i konseptet, bare trekker ut en del som de også angivelig fordreier.

Det er en kjennsgjerning at omleggingen har pågått hele dette tiåret, som artikkelen her også viser. Men det gjør jo ikke sluttresultatet bedre!

Og det må være fullt legitimt å rope varsko nå, om en ikke har gjort det før! Dessuten har flere ropt varsko helt fra starten av, men uten at det har lyktes å få i stand noen stor debatt. Omleggingen har jo skjedd i ly av en ideologisk offensiv for å befeste det nye fiendebildet. Det trusselbildet som tegnes i artiklene 20-24 i dokumentet har fått et visst gjennomslag i den brede opinionen. Etniske og religiøse konflikter og andre former for ustabilitet i områder som ligger utenfor NATO-land fryktes å slå inn over oss. Kjernefysiske- og andre masseødeleggelsesvåpen i henda på såkalte «bandittstater» slås fast som en annen trussel. Det har da også vært aksjonert fra NATO-hold, samla eller av enkeltmedlemmer, på slike grunnlag, både i Irak, Somalia, Jugoslavia, Rwanda, Sudan og Afghanistan. Saken er at skurk – helt -bildet blir snudd på hodet. Vel finnes det lokale skurker alle de stedene som ble nevnt her. Men går vi inn i konfliktene, finner vi i de fleste tilfellene at det er NATO-land eller andre imperialistmakter som har nørt opp om uro og er ute etter å mele sin egen kake. De militære intervensjonene har stort sett forverra situasjonen.

I artikkel 24 gis det følgende begrunnelse for at NATO kan måtte reagere utover det som hjemles i Artikkel 5 og 6 i Atlanterhavspakten:

…. «Alliansens sikkerhetsinteresser vil kunne bli berørt av andre risiki av en mer omfattende natur, inkludert terrorisme, sabotasje og organisert kriminalitet, og ved forstyrrelser i forsyningen av livsviktige ressurser«….(min utheving).

Altså har NATO rett til å gripe inn, hvor som helst, hvis noen av de som Vesten dag forsyner seg grådig av naturressursene til sier stopp!

Utenriksminister Knut Vollebæk bruker en annen taktikk når han skal forsvare det nye konseptet. For det første bruker han et språk som tilslører hva saken dreier seg om. Det er riktignok ikke hans oppfinnelser, men sinnrikt innarbeida nyord som hamres inn av «Nye NATO»s edsvorne apologeter.

Når det er snakk om å gripe inn i en konflikt/område på forhånd er det snakk om konfliktforebygging. Hvis konflikten er der og det er snakk om å rykke inn og «ordne opp», heter det krisehåndtering. I hans foredrag på Atlanterhavskomiteens seminar i Nobelinstituttet 3. september. i år, dagen etter at Nei til Nye NATO-oppropet var presentert, er dette sirlig gjennomført, i pakt med språkbruken i sjølve konseptet.

Men det som er verre enn denne nytalen, er at han bløffer om det som er sjølve kjernespørsmålet i NATO-utviklinga; «out of area»-doktrinen.

Vollebæk hevder frekt og freidig i foredraget at «det ikke er riktig at NATO har tillatt seg en rett til å gripe inn med militærmakt hvor Alliansen ser sikkerhetsproblemer som kan berøre medlemslandene».

Hans poeng er at «konseptet konsekvent viser til det euroatlantiske området når det er snakk om NATOs nye oppgaver». Og at det følgelig ikke har skjedd noen drastisk endring.. «Out of area»-fullmaktene gis i konseptets artikler 41, 43, 47 og 49. Men når det er spørsmål om hvor denne fullmakten skal brukes, må vi gå til artiklene 20-24 som beskriver trusselbildet. Her snakkes det ikke bare om det euroatlantiske området. I artikkel 20 inkluderes det også i klartekst «rundt det eurostrategiske området» og «i alliansens utkant». I artikkel 24 sies det i klartekst at «Imidlertid må også alliansens sikkerhetsinteresser ta den globale sammenhengen i betraktning», og viser seinere til avbrudd av livsviktige forsyninger, som nevnt tidligere. Mens Vollebæk hevder at «ingen allierte hat tatt til orde for en «globalisering»». Tror ikke utenriksministeren at folk kan lese innenat?

Hans forsøk på å bevise at NATO-konseptet også holder seg innenfor Folkerettens rammer, er like lite seriøst. I dette tilfellet har jo også praksisen vist oss fasiten: Jugoslavia-krigen.

Norge og «Nye NATO»

Det er bred partipolitisk enighet på Stortinget om «Nye NATO». Storting og regjering har allerede gitt landet et militærkonsept som gjør at vi kan gå i krig uten at landet er truet. Utenriksministeren kan sikkert få det til at dette heller ikke stemmer, ved å omdefinere hva som er en trussel mot Norge. Etter det nye NATO-konseptet, kan Norge anse seg truet dersom det blir lagt hindringer i veien for Statoils oljeutvinning i Kaspihavet? I det nevnte foredraget i Atlanterhavskomiteen hevder Vollebæk i klartekst at «et tradisjonelt invasjonsforsvar ikke er et tilstrekkelig svar på dagens sikkerhetspolitiske behov». Og dette rett etter at han har sitert fra Artikkel 24 om «avbrudd i livsviktige forsyninger»!

Vi står nå foran en omseggripende endring av det norske militærvesenet, i tråd med det nye NATO-konseptet.. Vi trenger en konkret militærpolitisk debatt, og organisatorisk mobilisering, for å møte tiltaka som kommer ovenfra. Til det trengs det både motanalyser mot det som blir lagt fram fra Regjering og Forsvarskomite og utvikling av aksjonsparoler, som sprenger rammene for denne artikkelen.

Men dette må også knytte an til en allmennpolitisk debatt om hva slags samfunn Norge skal være, for oss som bor her og for verden rundt oss. Fordi det Norge nå blir dratt inn i vil få både innenrikspolitiske og utenrikspolitiske følger, utover det reint militær- og sikkerhetspolitiske Fanen som Nei til Nye NATO-oppropet reiste må ikke legges ned. Den må viftes enda kraftigere framover.

Litteraturtips:

1) Johan Galtungs artikler i Klassekampen 30. oktober og 1. november

2) Det nye NATO-konseptet og andre NATO-dokumenter som du kan finne på Atlanterhavskomiteens hjemmeside.(www.atlanterhavskomiteen.no)

3) Knut Vollebæks foredrag i Atlanterhavskomiteen 3. September 1999, som du også finner på samme side.

4) AKPs freds- og antikrigsprogram, som du finner på www.akp.no eller kan få fra AKP-kontoret

 

---

AKPs kvinnepolitikk og bøllekurs har ikke uten grunn blitt velkjente begreper langt utenfor partiets egne rekker, og mye av denne politikken er i dag felleseie blant kvinner på venstresida.
Men hva er det som skiller AKPs kvinnepolitikk fra tidligere kommunistpartiers kvinneanalyser, og hva er det som skiller revolusjonære feminister fra borgerlige feminister?

Ved inngangen til et nytt årtusen er det blitt in å være feminist i mødrelandet. Og det trengs. Samtidig som kvinnene i Norge utgjør de mest radikale lag av folket, er kvinnene også de fattigste og hardest undertrykte, både i Norge og internasjonalt.

Kvinnekampen gjelder halvparten av verdens befolkning, og enhver bevegelse som kaller seg revolusjonær bør tenke seg to ganger om hvis ikke disse spørsmålene står høyt på dagsorden. Debatten om hva som er revolusjonær feminisme er derfor høyst aktuell, både i AKP og i andre miljøer og organisasjoner på venstresida.

Når en skal bli enige om veien framover, er det alltid nyttig å ha med seg historia. Gjennom å oppsummere hvordan AKPs kvinnepolitikk ble utviklet vil jeg i denne artikkelen vise hva som er hovedstolpene i politikken. Jeg vil si noe om hvilke punkter som er omstridt, og forsøke å peke ut en del områder der det trengs videreutvikling.

Historikk

De nye kvinnepolitiske analysene som vokste fram i og rundt AKP på 1970- og 80-tallet ble på mange vis utviklet i spennet mellom tradisjonell marxistisk analyse og likestilllingsorientert borgerligfeminisme.

Til tross for at den russiske revolusjonære Alexandra Kollontay tidlig på 1900-tallet tok til orde for at å skille kjøkkenet fra ekteskapet var en like viktig reform for kvinnene som å skille kirka fra staten, har likevel den kommunistiske bevegelsen tradisjonelt lagt hovedvekten på andre aspekter ved kvinneundertrykkinga.

Sosialismen ordner alt

Ei oppsummering av denne tenkinga har jeg funnet i ei bok av Einar Lorenz om NKPs historie 1923-31. Der heter det i et kapittel om NKP og kvinnene:

“Rammen for NKPs kvinnepolitikk var gitt før NKP ble til. Med utgangspunkt i Marx og Engels hadde den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen utviklet sin emansipasjonsteori. Kvinnenes stilling i samfunnet var betinga av den herskende produksjonsmåten og ville endre seg med den. Den kapitalistiske produksjonsmåten ville føre til kvinnenes deltakelse i produksjonen. Dette la objektivt sett grunnlaget for en høyere familieform, og kvinnen ville bli uavhengig av en forsørger. Deres arbeid ville bli en nødvendig forutsetning for deres frigjøring. Engels så privateiendommen som grunnlaget for kvinneundertrykkelsen, og kvinneundertrykkelsen kunne dermed bare avskaffes ved å oppheve privateiendommen. Dermed blei kampen for kvinnefrigjøring et ledd i kampen for et sosialistisk samfunn. Inn- og underordninga av kvinnefrigjøringa i arbeiderklassens kamp ble seinere utforma videre av blant annet Bebel og Zetkin. Lønnsarbeidet ville gjøre kvinnene uavhengige av mennene, og gi dem innsikt i den stillingen de hadde under kapitalismen. Først en opphevelse av privateiendommen ville befri dem fra kapitalens utbytting. Kvinnene stilling ble dermed ensidig vurdert i forhold til produksjonen, mens deres totale samfunnsmessige stilling og særlig reproduksjonsaspektet ikke ble problematisert, skriver Lorentz. (1)

Historia om linjekampen rundt kvinnespørsmålet i ulike revolusjonære bevegelser før AKP har jeg ikke nok kunnskap om til å utdype nærmere her. Jeg har imidlertid en sterk følelse av at der ligger svært mye spennende stoff.

Materiell basis

Den marxist-leninistiske bevegelsen vokste fram parallelt med et generelt oppsving i kvinnekampen. I Norge hadde dette oppsvinget sin materielle basis i det som er blitt kalt “Den norske kvinnerevolusjonen”: Fra en europeisk jumboplass med 22 prosent kvinnelig yrkesdeltakelse på 60-tallet (2) strømmet kvinnene ut i arbeidslivet i hundretusener. I 1980 var 61 prosent av norske kvinner mellom 25 og 66 år i lønna arbeid, og i 1991 var tallet 70 prosent for kvinner og 83 prosent for menn i disse aldersgruppene.(3)

For mange av oss som ble politisk aktive på 70-tallet, var kvinnekampen veien inn til et revolusjonært ståsted. Vi så at det kapitalistiske systemet var fienden, og tok avstand fra den type feminister som rettet hovedskytset mot mannen. Vi var kvinnefrontere, ikke (ny)-feminister, og vi ville ha kvinnefrigjøring og et helt anna samfunn, ikke likestilling på det gamle, borgerlige samfunnets premisser. Vi tok også avstand fra ideer som satte individuell frigjøring og egoløsninger for den enkelte i sentrum, og framholdt solidarisk kamp som veien å gå.

Organisering!

Ml-jentene sloss sammen med andre jenter i Kvinnefronten for å bygge den opp som antikapitalistisk front, og vi la vekt på kollektiv stil, grunnplansorganisering og kamp for de mange, de fattigste. Vi reiste kampen for sjølbestemt abort, mot kjøp og salg av kvinner. Og ikke minst; for kvinners rett til arbeid og for skikkelige arbeidsforhold og høyere lønn, både på egne arbeidsplasser og når andre gikk til streik: De streikende Aker-vaskerne, kvinnene på Våler Skurlag og på Friogrill hadde støttespillere landet rundt. Den sterke vektlegginga på organisering hadde mange positive sider, og mobiliserte og skolerte mange kvinner som ellers neppe ville kastet seg ut i politisk arbeid. Det er så absolutt ei historie det er all grunn til å være stolte av, og som det er mye å lære av, ikke minst i dagens individualistiske samfunn.

Linja med kollektiv kvinnekamp mot det kapitalistiske samfunnet hadde imidlertid også ei dårlig side: Nemlig at enheten med arbeiderklassens menn i praksis ofte blei overordna det å ta opp undertrykking som rammet kvinner som individer, ikke som gruppe.

Plastposebærernes opprør

I partiet jobba kvinnene lojalt med å underordne og innordne kvinnekampen i arbeiderklassens kamp, sjøl om den arbeiderklassen som var synlig der oftere hadde hjelm, kjeledress og skjeggvekst enn pupper og hvit frakk. En spørreundersøkelse i AKP i 1982/83 viste at kvinnene deltok på alle felter i klassekampen og tok stort ansvar for enheten i bevegelsen. Vi bar plastposer og organiserte møter, gjorde masse usynlig arbeid, og dreiv kvinnekamp på toppen av alt det andre arbeidet. Men vi ble sjelden valgt til ledende verv i partiet: Det var visst noe med det politiske nivået….

Men noen begynte å stille nye spørsmål. Flere av oss begynte å se at den gamle analysen var utilstrekkelig. At vel var det kapitalismen som holdt lønna nede, men det var da vitterlig gubben til venninna vår som banka henne helseløs og vår gubbe som stadig sneik seg unna oppvasken. Vel var det borgerskapet som tjente på kvinneundertrykkinga, men til å sette den ut i livet hadde de da kanskje skaffa seg noen allierte i vår egen klasse også? Kanskje var det ikke vi som splitta arbeiderklassen ved å reise kamp mot kvinneundertrykkinga, men derimot mennene som splitta kampen ved å undertrykke kvinnene?

“Forandringen kom da vi begynte å se på kjønnsmotsigelsen som en grunnleggende motsigelse i samfunnet. Det er ikke bare motsigelsen mellom klassene, mellom by og land, mellom åndsarbeid og kroppsarbeid, men også motsigelsen mellom kjønna som må løses for å lage kommunisme”, oppsummerte Eli Aaby i 1990.(4)

Kvinnene i AKP begynte å ta opp forhold som tidligere ble sett som underordna delspørsmål. Vi fikk diskusjonen om 50 prosent deling av husarbeidet, om kvinnemishandling som uforenlig med partimedlemskap, om mannsjåvinisme som klassesamarbeid og om oppløsing av familien som økonomisk enhet. Og noen begynte å snakke høyt om at kanskje kvinnene i arbeiderklassen var ei like viktige revolusjonær kraft som gutta i kjerneproletariatet.

Bøllekurs

Våren 1984 ble det aller første “Kast-deg-frampå”-kurset avvikla. Siden den gang har titusenvis av kvinner gått på slike “bøllekurs”. “Lærdommen fra bøllekursa” er blitt honnørord på venstresida. Men hva var det nå egentlig vi lærte?

Vi lærte masse om kvinners liv. Om hindringene for leve slik vi vil, og om hvordan vi sammen kunne overvinne disse hindringene. Vi lærte om herskerteknikkene: Usynliggjøring, latterliggjøring, dobbeltstraffing, påføring av skyld og skam, objektivisering, trussel om vold, splitt og hersk. Vi lærte å stoppe opp i en situasjon der vi følte oss ille til mote og spørre oss sjøl: “Hvilken herskerteknikk blir jeg nå utsatt for?”

Vi lærte knep for å tørre å ta ordet, og for å tørre å ta ledelsen. Et bøllekurs er en treningsleir, og vi trente, sammen med andre jenter. Vi fikk prøve oss på video, og vi oppdaga hver gang hvor lett det var å se at andre var flinke, og hvor vanskelig det var å se at vi sjøl også var flinke, om enn på en litt annen måte. Vi oppdaga at forskjellighet er en styrke, ikke en svakhet.

Vi oppdaga at vi var flinkere enn vi trodde sjøl, og at det var mye lettere å ta utfordringer i flokk enn aleine. Vi forsto at vår egen dårlige sjøltillit ikke var en personlig mangel, men en systemskapt del av kvinneundertrykkinga.

Bøllekursene tar kvinneundertrykkinga på alvor, og gir kvinner redskap til å gjøre noe med den, via å forandre seg sjøl sammen med andre. Derfor er faktisk lærdommen fra bøllekursene uhyre viktig for en bevegelse som kjemper for en verden der kokkepikene styrer staten. For kokkepikene kan ikke styre staten uten å ta kontroll over egne liv først. En arbeiderklasse uten sjøltillit tar ikke samfunnsmakta, og en viktig del av kapitalens herskerteknikk er nettopp å ta fra folk trua på seg sjøl.

Særorganisering

En annen lærdom var at kvinner trengte særorganisering. At like lite som klassebevisstheten vokser opp av fabrikkgolvet vokser kvinnebevisstheten opp av kjøkkengolvet. Det trengs en kvinneorganisasjon som samler alle de ulike erfaringene, analyserer dem og skaffer kamperfaring gjennom aktiv kamp. For mange av oss ble det Kvinnefronten. Der hentet vi kvinnebevissthet og kvinnekamperfaring og tok med oss inn i partiet. Et viktig prinsipp for kvinneopprørerne i AKP var også å vinne oppslutning innad i partiet ved å vise i praksis at politikken vant oppslutning utafor partiet. At det kom 600 deltakere på AKPs eksterne kvinnekonferanse i 1986 bidro nok mer til partimennenes forståelse for kvinnekampens viktighet enn utallige diskusjoner på kammerset.

Kvinnene i AKP begynte å forstå at det også i partiet er behov for egne forum bare for kvinner: Fordi kvinneundertrykkinga og herskerteknikkene også finnes der, og fordi særegen kvinneorganisering i partiet er et nødvendig mottrekk mot dette. Vi førte denne analysen videre, og skjønte at det derfor også vil trenges særegen kvinneorganisering i det sosialistiske samfunnet: For å motvirke “den uendelige rekka av systematiske tilfeldigheter” som med lovmessighet fører til at kvinners interesser stadig kommer nederst på lista, “helt tilfeldig”, ikke av vond vilje, men fordi det alltid er så mye anna som er viktigere – tilfeldigvis.

Bærebjelkene

Mye av politikken fra kvinneopprøret er nedfelt i Kjersti Ericssons bok “Søstre, Kamerater!” (5) som i disse dager blir gitt ut i nytt opplag av Røde Fane, (og som i engelsk utgave er spredt til søstre og kamerater over hele verden). Kjernepunktene er nedfelt i AKPs prinsipprogram. “Kvinnepunktene” i programmet er trukket ut og foreligger i et hefte fra AKP (6) og på AKPs hjemmeside: www.akp.no.

Det som skiller AKPs kvinnepolitikk fra “klassisk” kommunistisk analyse, er særlig en utvidet forståelse for kjønnsundertrykkingas altovergripende karakter, og av hvilken grunnleggende rolle kvinneundertrykkinga spiller som samfunnsbevarende kraft under kapitalismen og som kontrarevolusjonær kraft under sosialismen. I programmet er dette særlig nedfelt i formuleringene rundt den kvinnelige arbeiderklassens rolle, familieanalysa, analysa av rolla til menn i arbeiderklassen og av kvinnekampens betydning under sosialismen. Særorganisering av kvinner i partiet er også noe nytt i en tradisjon som har hatt skarp brodd mot alle former for fraksjonisme, og som til dels også har sett på særegen organisering av partikvinner som unødvendig og kvinnediskriminerende.

AKPs kvinnepolitikk har etter min mening tatt på alvor spørsmålet om hva det betyr å være et arbeiderparti i ei tid da flertallet av arbeiderklassen er kvinner. I det kronglete farvannet der klasse- og kjønnsundertrykking veves sammen, har vi klart å si noe fornuftig om at det ikke er et enten-eller, men et både-og. Vi har nekta å godta kravet om at feminister enten må kjempe mot samfunnet eller mot mannen, og tviholdt på retten til å gjøre begge deler.

Samtidig har vi kjempa en lang og slitsom kamp for å få mennene på venstresida til å forstå at det ikke er kvinnekampen som splitter arbeiderklassen, men menns undertrykking av kvinnene i sin egen klasse. Og ikke minst har vi brukt mye tid på å få menn til å forstå hva dette betyr i praksis, siden undertrykkingsmekanismer ofte er vanskelig å få øye på, særlig for dem som utøver dem.

Teoriutvikling

Forholdet mellom kvinnenes stilling i familien og produksjonen har alltid vært en nøtt for marxister. I “Søstre, Kamerater!” peker Kjersti Ericsson på at det ubetalte arbeidet i familien er usynlig ikke bare i borgerlig økonomisk analyse, men også i marxistisk økonomisk analyse. Mye teoriutvikling ligger i bunnen for følgende programformulering i AKPs nåværende program:

“Kapitalismen har tatt over den tusenårige kvinneundertrykkinga og vevd den inn i sitt økonomiske system og i sin måte å herske på. Kvinnenes ulønnete hus- og omsorgsarbeid i familien blir indirekte utbytta av kapitalen. Siden dette arbeidet blir gjort gratis, og ikke må kjøpes på markedet, kan lønningene i den kapitalistiske produksjonen holdes lavere, og profitten dermed høyere. Kvinner utbyttes også særegent som lønnsarbeidere i den kapitalistiske produksjonen. Fordi samfunnet er organisert i familier, blir kvinner i arbeidsmarkedets øyne «tilleggsarbeidskraft» mens «hovedarbeidskrafta» er den mannlige «familieforsørgeren». Kvinners arbeidskraft blir dermed mindre verdt enn menns. Dette rammer alle kvinner, enten de lever sammen med en mann eller ikke. Hovedansvaret for hus- og omsorgsarbeid gjør også at kvinner ofte har deltidsarbeid, unormal arbeidstid og usikre kontrakter. Dette svekker kvinnenes stilling på arbeidsmarkedet.”

Programmet setter også kvinneundertrykkinga inn i et historisk perspektiv, og viser at på samme måte som klassene er historisk oppstått er også familien og kvinneundertrykkinga det:

“Menneskene har levd på jorda i mange hundre tusen år, men klassesamfunn og klasseundertrykking har bare eksistert i noen tusen år. Det var utviklinga av jordbruk, handverk og nye produktivkrefter som skapte det materielle grunnlaget for privateiendommen, skillet mellom åndsarbeid og kroppsarbeid, en stadig sterkere kjønnsbestemt arbeidsdeling og utskilte staten som redskap for en herskende klasse. I den samme prosessen vokste kvinneundertrykkinga fram. Familien – i ulike former – ble den institusjonen som ga menn makt over både eiendom, kvinner og barn.”

Oppløs familien som økonomisk enhet!

Mens den tidlige ml-bevegelsen i Norge reiste parola “Styrk familien som revolusjonær kampenhet”, går dagens program til frontalangrep på familien, og peker på at den må oppløses i sin nåværende form for at vi skal kunne oppnå kvinnefrigjøring og kommunisme:

“Familien som institusjon er en del av det systemet som sikrer den kapitalistiske utbyttinga. Her skjer det ubetalte arbeidet som kapitalistene indirekte profitterer på. Bindinga til familier gjør kvinner til ekstrautbytta arbeidskraft i produksjonen. Familien er kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene. Og den gjenskaper stadig djupe psykologiske strukturer som støttepunkter for dette maktforholdet og denne arbeidsdelinga.”

“Gjennom familien er kjærlighet og seksualitet vevd inn i en institusjon som bidrar til å opprettholde makt- og utbyttingsforholda i samfunnet. Homofil og lesbisk kjærlighet bryter med dette mønsteret. Dette er en viktig grunn til undertrykkinga av homofile og lesbiske. Den homofile frigjøringskampen har nære felles interesser med kampen for kvinnefrigjøring”.

Uenigheter

Til denne dag har det stått uenighet i partiet om familieanalysen. Et eksempel på dette finner en i Røde Fane 4/99, der Johan Petter Andresen (JPA) skriver: “Etter min mening er det feil å påstå at “Familien er kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene”. Tankegangen bak avsnittet og spesielt denne setninga er at menna tjener på kvinneundertrykkinga og at kampen mot familien “som institusjon” er likestilt med kampen mot kapitalismen.”(7)

Sjøl mener jeg vår familieanalyse er en sentral stolpe i det vi kaller “AKPs kvinnepolitikk”. Familianalysen tar slett ikke fokus bort fra kampen mot kapitalismen; den går tvert imot lenger ved å vise at å knuse kapitalismen bare er et delmål på veien til full kvinnefrigjøring.

Setninga om familien som kjerne er uhyre viktig, fordi den sier noe om kvinneundertrykkingas systemovergripende karakter: Kampen for oppløsing av familien og for hvert enkelt samfunnsmedlem rett til å være et sjølstendig individ vil vi måtte føre langt inn i sosialismen, og så lenge rester av dette forsørgingssystemet består vil det være en kontrarevolusjonær kraft som trekker tilbake i retning det gamle samfunnet.

På en kvinnekonferanse jeg nylig deltok på i Tyskland oppsummerte en kvinne fra det tidligere Øst-Tyskland (DDR) sine erfaringer. Hun påpekte at kvinnene i DDR hadde alle de ytre rammene på plass: Daghjem, helse/sosialvesen, rett til arbeid, abort osv – “og likevel beholdt mennene sin overlegne posisjon”, sa hun noe undrende. Rent bortsett fra at DDR forlot den sosialistiske veien adskillige år før murens fall, så er dette et godt eksempel på utilstrekkeligheta i ideen om at bare en får ytre strukturer på plass, så er kvinnefrigjøringa i boks.

Mannen eller borgerskapet?

Programmet analyserer forholdet mellom den kvinneundertrykkinga kapitalismen som system står for, og den undertrykkinga som utøves av vanlige menn på denne måten:

“Det er borgerskapet som klasse som tjener på kvinneundertrykkinga. Samtidig gir kvinneundertrykkinga menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket en rekke materielle, sosiale og psykologiske fordeler. Og den har ei djuptgripende innvirking på deres sjøloppfatning og verdensbilde. Gjennom kvinneundertrykkinga bindes menn i en delvis allianse med sin egen klassefiende. Menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket må kjempe mot sin egen posisjon som undertrykkende kjønn for å fri seg sjøl fra posisjonen som undertrykt klasse. Mannsjåvinisme er klassesamarbeid.”

”Mannssjåvinisme er klassesamarbeid” er nok kanskje blant enkelte menn en enda mer omstridt formulering enn familieanalysen, selv om ikke så mange går så langt som JPA, som skriver:

“Gir dette avsnittet et riktig bilde av hovedsida i forholdet mellom menn og kvinner i arbeiderklassen, eller legger det for stor vekt på at menna ikke er like hardt undertrykt som kvinner? At arbeidermenna ikke er like hardt undertrykt som kvinnene, gjør dette dem til undertrykkere? Det er slik man må forstå dette avsnittet” (7)

JPA skriver tidligere i artikkelen at “Etter min mening er det ingen tvil om at menna vil tjene på alle seirene til kvinnene, for hvilke privilegier er det menna vil miste?” Slik jeg oppfatter hans hovedbudskap, så er det at menn i arbeiderklassen ikke har noe å tjene på kvinneundertrykkinga i det hele tatt.

Strategisk er jeg sjølsagt enig med JPA i at arbeiderklassens menn har all mulig interesse av å avskaffe kvinneundertrykkinga. Men den store tragedien er jo at menn gjennom å være sosialisert inn i et kvinneundertrykkende samfunn nettopp er blitt tillært et mønster som er i motstrid med deres egne klasseinteresser.

For det er jo slett ikke det at “arbeidermenna ikke er like hardt undertrykt som kvinnene” som er problemet, men derimot at også menn i arbeiderklassen faktisk undertrykker kvinner. Enten “snilt og greit”, og kanskje til og med ubevisst, ved å utøve herskerteknikker, snike seg unna sin del av husarbeidet, fødselspermisjonen, barnepasset osv. Eller mer direkte og brutalt ved å voldta, slå, være horekunder, forgripe seg på småjenter osv.

Sett i lys av den virkelige verden blir det en naiv tilnærming å si som JPA at: “Hvis kvinnene får samme inntekt som menn, vil menna tape på dette? Tvert i mot, familieinntektene vil øke. Det vil være lettere å variere mellom hvem som skal på arbeid og hvem som skal gjøre ubetalt arbeid i hjemmet. Får vi sekstimers normalarbeidsdag vil dette opplagt komme menna til gode osv.”

JPA har rett i at økt kvinnelønn objektivt vil komme familien til gode med høyere totalinntekt. Men reell likelønn og sekstimersdag for alle vil rokke ved grunnleggende maktfordelingsstrukturer mellom kjønnene, noe som jeg tror faktisk er en av grunnene til at mannsdominerte fagforeninger i så liten grad har reist kampen for sekstimersdagen. Det å ha høyere lønn enn kona er nemlig en viktig del av mannsrolla og av mange menns selvbilde. Og det gir menn et faktisk økonomisk overtak over kona, som i forhandlingssituasjoner i forholdet kan brukes til alt fra å bestemme hvor dyre julegaver som skal kjøpes til å argumentere for å slippe å ta ut sin del av fødselspermisjonen.

Derfor må faktisk også arbeiderklassens menn ta kampen opp mot sin egen posisjon som undertrykkende kjønn hvis de skal kunne yte noen virkelig støtte til kvinnekampen. Den som undertrykker andre kan aldri sjøl bli fri!

Vold

I tillegg til de ovenfornevnte punktene, er programmets formuleringer om vold mot kvinner og om arbeiderklassekvinnene sentrale bestanddeler i en helhetlig kvinnepolitikk.

Når det gjelder den råeste formen for undertrykking, nemlig vold og prostitusjon, står det:

“Ett av midlene til å opprettholde maktforholdet mellom kvinner og menn, er bruk av vold: Kvinnemishandling, voldtekt, incest. Staten gir kvinner og barn minimal rettsbeskyttelse mot slike overgrep.”

Og: “Prostitusjon og pornografi gjør kvinnekroppen til vare. Seksualisert vold er kapitalistisk storindustri i alle deler av verden. Prostitusjonen er en viktig kilde til valutainntekter for flere stater i den 3. verden, gjennom turistindustrien. Prostitusjonsprofitten kommer både den lokale overklassen og imperialistiske investorer til gode.”

Tospissteorien

Den tradisjonelle klasseanalysen har trukket fram kjerneproletariatet, arbeiderne på de store industriarbeidsplassene og i transportsektoren som de mest revolusjonære. Dette fordi de er best organisert og er plassert slik i produksjonen at en streik vil ramme borgerskapets profitt umiddelbart og hardt.

En av de nye analysene som vokste ut av kvinneopprøret og den konkrete endrede virkeligheta i arbeidslivet er den såkalte “tospissteorien”, som er slik formulert i det nåværende programmet:

”Kvinnene hører til den mest utbytta og undertrykte delen av arbeiderklassen fordi de er undertrykt både som klasse og kjønn. Kvinnene i arbeiderklassen kombinerer og blir trukket mellom stillinga som arbeider og hovedansvaret for det private, ubetalte arbeidet i familien. Denne stillingen tvinger fram radikale krav som kampen for 6-timersdagen, økning av kvinnelønna og bedre offentlige tjenester; og har lagt grunnlaget for at kvinnene i arbeiderklassen har vokst fram som ei ny ledende kraft. Økt kvinnebevissthet spiller en viktig rolle for å samle denne delen av klassen til kamp. Framveksten av kvinnene som en sjølstendig ledende kraft har styrket arbeiderklassen. Samtidig tvinger det fram endringer i arbeiderklassens bevissthet om seg sjøl og dens bevissthet om politisk og faglig strategi og taktikk, krav, organisasjons- og arbeidsformer. Denne prosessen går ikke smertefritt, men den er helt nødvendig hvis arbeiderklassen skal kunne gå i spissen for virkelig frigjøring.

Er analysene gangbare fremdeles?

Jeg mener at både familieanalysen, analysen av arbeiderklassekvinnene som en revolusjonær kraft, mannsjåvinismens reaksjonære karakter, voldens rolle for å disiplinere kvinner og karakteren av prostitusjon som vold mot kvinner faktisk er mer aktuelle i dag enn da de først ble vedtatt.

Siden den gang har vi fått kontantstøtta, som har seilt fram på en bølge av reaksjonær familieideologi, og som sementerer kvinnens rolle som først og fremst mor. I kjølvannet vaker angrep mot sjølbestemt abort; statlige organer erstatter svangerskapsforebygging med abortforebygging, og deler villig ut penger til AAN (Alternativ til Abort i Norge). Hvilke følger kontantstøtta vil få for kvinners yrkesdeltakelse gjenstår å se.

De kvinnedominerte yrkene i arbeiderklassen og lavere deler av småborgerskapet har i dag enda tydeligere stått fram som en radikal kraft i samfunnet: I sitt forsvar av offentlig sektor, kamp for høyere kvinnelønn og 6-timersdag, og med sitt framskredne samarbeid på tvers av fagforeninger og hovedsammenslutninger, blant anna gjennom “Kvinner på tvers”-arbeidet.

De store kvinneyrkene i offentlig sektor har i dag en svært høy organisasjonsprosent, og store skikt med velskolerte tillitsvalgte. Angrepene mot offentlig sektor og derav følgende oppsplitting her vil bidra til å splitte opp disse viktige kvinnekollektivene, og vi står i dag i en situasjon der Kommuneforbundet raskt kan komme til å måtte hente konsulenthjelp hos Hotell og Restaurantarbeiderforbundet om hvordan man organiserer arbeidstakerne på små og oppsplitta arbeidsplasser.

Volden mot kvinner øker stadig, ledsaget av en økende forherligelse av vold i porno og reklame. Kvinnemishandling usynliggjøres likevel fortsatt i stor grad: Når avisene debatterer voldsproblematikk fokuseres det hovedsakelig på gatevold, og bare unntaksvis på volden mot kvinnene i hjemmene. Den volden unge jenter utsettes for i sin skolehverdag er hittil ikke engang synliggjort av venstresida.

Skjønnhetstyranniet utgjør i dag den viktigste ideologiske terroren mot unge jenter. Det umulige og umenneskelige idealet som sender stadig yngre jenter ut i slankehysteri og spiseforstyrrelser går bokstavelig talt på livet løs for unge norske jenter.

Salg av kvinner (og barn, og kroppsdeler/organer) har også bare akselerert. Kapitalismens naturbestemte tendens til å gjøre stadig nye områder til varer er få steder så himmelropende grusom som i dette direkte menneskesalget.

Kvinner taper mest på at varemarkedet også velter inn over offentlig sektor, og på at multinasjonale selskaper tar patent på liv og introduserer hyperteknologisk og genmanipulert jordbruk hos fattigbønder i sør.

Ideologisk felleseie

De siste månedene har vi sett et oppsving i feministisk debatt, samtidig som stadig flere kaller seg feminister. Dette er gunstig, og gir et godt utgangspunkt også for revolusjonære feminister.

Den felles oppgaven for alle revolusjonære krefter må være å bringe klasseperspektivet og spørsmålet om organisering inn i debatten. Mye av den teorien som er utvikla under merkelappen “AKPs kvinnepolitikk” er allerede felleseie i kvinnemiljøene i og rundt Sosialistisk Ungdom, Rød Ungdom, Rød Valgallianse, AKP, Kvinnefronten, Kvinnegruppa Ottar osv., og bør være til nytte også for nye feminister langt utafor disse miljøene.

Det trengs likevel videreutvikling, og jeg skal avslutningsvis trekke fram noen områder jeg så langt ser der AKPs nåværende prinsipprogram, politikk og analyser er mangelfulle og krever videreutvikling/oppdatering:

* Et flerkulturelt samfunn med 250.000 nye landskvinner og -menn må og bør prege AKPs program på en helt annen måte enn det gjør i dag. I dag ser vi at de aller mest reaksjonære krefter kaster seg opp som forsvarere av innvandrerkvinners rettigheter i forhold til tvangsekteskap og æresdrap, og bruker dette til å sverte innvandrermiljøene. For venstresida er det ei stor utfordring hvordan vi skal kunne støtte innvandrerkvinners kamp mot reaksjonære trekk i deres egen kultur og sjøl ta opp disse tingene uten å havne i grøfta som bedrevitere eller kulturimperialister. Ei grunnleggende forutsetning må være at vi er lydhøre overfor innvandrerkvinnenes egen tilnærming. Å rette søkelyset mot norske menns utbytting og undertrykking av kvinner fra andre land, og støtte innvandrerkvinners rett til sjølstendig status i forhold til oppholdstillatelse bør være en selvfølge.

* Når det gjelder kvinnene i Sør, så er programmet uklart på spørsmålet om de bare er lidende eller også ledende. (Det samme gjelder innvandrerne). Både i forhold til minoritetskvinner i Norge og fattige kvinner i Sør er det ubehagelige spørsmålet for hvite kvinner hvordan vi skal unngå å havne i posisjonen som undertrykkere – faren for å bli “kvinnebevegelsens menn” er høyst reell.

* Prostitusjon: Her har situasjonen drastisk forverra seg både i rene tall og i økende ideologisk propaganda for legalisering og aksept, både i Norge og i resten av verden. Vi har fått et stort prostitusjonsproblem på landsbygda i Finnmark og Troms, noe som er et nytt fenomen i Norge. Markering mot prostitusjon som arbeid og for kriminalisering av horekunder bør inn i programmet.

* Vi bør også skaffe oss mer kunnskap om utviklinga av den kvinnelige arbeiderklassen, og hva angrepene på offentlig sektor og en økende uformell sektor innebærer. Hva betyr datarevolusjonen for kvinners liv?

*Strategien for de offensive kampene som kvinnelønnskampen og sekstimersdagskampen bør analyseres og videreutvikles.

* Diskusjonen om organisasjoners kjønnskarakter er reist av kvinneforskere de siste årene. For marxister er det lett å se at en rekke organisasjoner og institusjoner i samfunnet har en klar klassekarakter. Det ligger mye spennende rundt spørsmålet om slike strukturer også har kjønnskarakter, og hvordan dette i så fall arter seg. Er det nyttig å spørre: Hvilket kjønn har fagbevegelsen? Hvilket kjønn har arbeiderklassen? Småborgerskapet? Eller for den slags skyld: Hvilket kjønn har AKP?

* Vi har fått en situasjon med økte klasseskiller mellom kvinner. Hva gjør det med kvinnekampen? Kan feminister ha hushjelp? Hvordan organisere de fattigste?

* Boligpolitikk bør inn på dagsordenen til kvinnebevegelsen i større grad: Et grunnleggende mål for kvinnefrigjøring har alltid vært at vi skal være i stand til å forsørge oss sjøl. Og en enslig kvinne i lavtlønnsyrke har ikke råd til et sted å bo i dag. Hvordan reise kampen mot dette? Diskusjonen om hvilke boformer det legges til rette for er også en diskusjon som peker videre mot et mer kollektivt samfunn.

Dette er så langt jeg har kommet i spørsmålet om videreutvikling. For flere ideer vil jeg oppfordre folk til å lese Jorun Gulbrandsens artikkel om kvinnekamp i AKPs nye studiesirkel (8) og Kjersti Ericssons artikkel “Sosialistisk feminisme?” (9) og boka «Søstre, Kamerater!» (5). Og jeg vil ikke minst oppfordre flere kvinner og menn til sjøl å kaste seg frampå i debatten rundt disse spørsmålene.

Avslutningsvis:

Det er kanskje symptomatisk at framtida har fått minst plass i denne artikkelen, men jeg har i denne omgang valgt å oppsummere og utdype den politikken som er utvikla så langt, for å ha ei plattform å gå videre på.

Kvinnene i AKP har brukt mye tid på å stadig ta nye runder med diskusjon om de grunnleggende punktene i kvinnepolitikken med dem som er uenige. Det har jeg også gjort i denne artikkelen. Vi må sjølsagt fortsette å diskutere analysene både i partiet og med flest mulig utafor partiet. Jeg håper likevel at denne type diskusjoner ikke stjeler all tid fra det viktige arbeidet med å oppdatere den revolusjonære feministiske politikken til et best mulig redskap for kvinnekampen i det nye tusenåret!

Litteratur:

1) Einar Lorenz: Det er ingen sak å få partiet lite Om NKPs historie 1923-31. Pax 1983.

2) Backlash i Norge? Rapport fra en konferanse om kvinner i 90-årene. Sekretariat for kvinneforskning, Norges Forskningsråd, 1993

3) St.melding nr 70 1991-92, Likestillingspolitikk for 90-åra.

4) Eli Aaby: Kvinneopprørets plass i AKPs historie, Opprør, november 1990

5) Kjersti Ericsson: Søstre, Kamerater!, Røde Fane, november 1999

6) AKPs kvinnepolitikk, AKP, 1998

7) Johan Petter Andresen: Arbeiderklassen – større og sterkere?, Røde Fane 4/99

8) Jorun Gulbrandsen: Solskinn og tanker og opprør er også for kvinner, AKPs studiesirkel Bli med i AKP, Røde Fane, oktober 1999.

9) Kjersti Ericsson: Sosialistisk Feminisme?, Røde Fane 3/98

 

 

---

I det siste har det virket som om Røde Fane stadig vekk utgir mer enn selve tidsskriftet Røde Fane, som om vi gir ut tidsskriftet nærmest innimellom bøker og ekstranummer. Høydepunktet så langt var vel da vi utga Det kommunistiske manifest i fjor til 150-årsjubileet. For noen var kanskje ekstranummeret med artikkelen til Søren Beicker Sørensen og Aleksander Micic, Stormaktsinteresser på Balkan, midt under USAs bombing av Jugoslavia en øyeåpner.

Den siste måneden har Røde Fane gitt ut to bøker:
– AKPs nye studiesirkel
– Kjersti Ericssons bok fra 1987, «Søstre, Kamerater!«, i nyutgivelse.

Det er gitt ut flere betydningsfulle, politiske bøker i Norge i dette århundret. Erling Falcks oversatte Kapitalen av Marx på begynnelsen av 30-tallet. Så kom Arbeidernes Leksikon utgitt av Arbeidermagasinet Forlag med Jakob Friis og Trond Hegna som redaktører i 1936. Et skikkelig praktverk i seks, fyldige bind.

Kjersti Ericsson utga, «Søstre, Kamerater!», på Oktober Forlag i 1987. Kanskje er dette den viktigste, politiske boka utgitt etter krigen? Det er i hvertfall ikke lett å komme på noen konkurrenter. Boka dreier seg om kvinnekamp og kvinnefrigjøring, sosialisme og kommunisme. Den er en kritisk videreutvikler av Marx’ verditeori fordi den inkluderer hjemmearbeidet.

Ikke rart boka til Kjersti Ericsson ble raskt utsolgt! Den har ikke vært å få tak i på flere år utenom på antikvariater – sammen med Arbeidernes Leksikon. Men på engelsk er den fortsatt å få tak i! Derfor er det sånn at blant radikale – kvinner og menn – i India, Peru, Belgia og USA ….. vil du kunne finne boka, «Sisters, Comrades!», written by Kjersti Ericsson, leader of AKP(m-l) .

Det har lenge vært viktig for Røde Fane å gjøre Kjersti Ericssons synspunkter kjent. Derfor laget vi et ekstranummer av Røde Fane av innledninga hun holdt på RVs konferanse i fjor som hun kalte: «Feministisk sosialisme?» På Røde Fanes hjemmeside, vil du finne at artikkelen er oversatt til spansk og tysk.

Det har vært ille å ikke ha «Søstre, Kamerater!» tilgjengelig og på lager. Rett og slett ille! Men: Når du leser dette, er problemet løst.

På baksida av «Søstre, Kamerater!» skriver Ericsson: «Kvinner trenger et målbevisst raseri. Og jorda trenger kvinnenes målbevisste raseri. Jeg håper denne boka kan bidra til å skape både litt mer raseri og litt mer målbevissthet.»

Det var nettopp dette «målbevisste raseriet» boka i 1987 var med på å utløse. Og fordi «Søstre, Kamerater!» ikke er analyse bundet veldig til tid, vil den aldri bli en døgnflue, men folk vil gå på antikvariatene og lete etter den når den ellers er utsolgt.

Å utgi bøker koster penger, alt for mye penger – omtrent så mye som det koster å lage to numre av Røde Fane. I dette tilfellet har vi tenkt at vi skal trykke opp så mange at vi har en stund. Store opplag på lager er dyrt.

Å utgi Kjersti Ericssons bok på nytt, er vår julegave til den norske venstresida – og Røde Fane-leserne spesielt. Vi håper mange finner «Søstre, Kamerater!» under juletreet i år, og at mange benytter seg av giroen som følger med dette bladet, Røde Fanes Juleinnsamling 1999.

 

av Harald Minken

For det første må en ha klart for seg at jeg ikke behandler sosialismen slik den blir etter hvert. Det overlater jeg til arbeiderklassen på den tida. Dette er sosialismen slik den kan etableres med ett slag. Vil man f.eks. styre mot sjølberging, kan man sannsynligvis få mer av det etter hvert. Lokaldemokratiet vil kunne utfoldes ganske langt når det gjelder offentlig tjenesteyting og det vi nå kaller privat tjenesteproduksjon. På det området er markedet og konkurransen lokal, og restrukturering av slike bransjer kan ledes lokalt.

Men når det gjelder bransjer der markedet er nasjonalt eller internasjonalt, holder jeg fast på at bedriftene i slike bransjer ikke kan styres lokalt. Det vi nemlig tar på oss når vi overtar bedriftene i slike bransjer, er å utøve de samme funksjonene som kapitalistklassen i dag utøver gjennom børs, bank, penge- og kredittmarkedet, med den forskjellen at vi utøver dem demokratisk og etter en plan. Det er opp til oss å nedlegge bedrifter som ikke trengs i den samfunnsmessige arbeidsdelinga, bevilge midler til nye produksjonsmidler og bestemme hvor i landet nye bedrifter skal legges. Hvis disse funksjonene utøves lokalt, vil vi måtte trenge et kapitalmarked for å avgjøre hvordan det skal prioriteres mellom de lokale produksjonsenhetene, og det er nettopp det vi ikke vil ha. Vi vil styre sjøl, helt bevisst, og ikke være underlagt markedskreftene i strategiske spørsmål.

Avhengig av hvordan vi planlegger, vil vi kunne utvikle produksjonen til å dekke det ene eller det andre behovet raskere eller langsommere. Noen goder vil vi også sette subsidierte priser på, eller gjøre gratis. Det sistnevnte er fortrinnsvis goder som ingen ønsker å overforbruke eller sløse med, som helsetjenester og skolebøker.

Penger spiller etter hvert en mindre rolle i dette samfunnet. Dette skyldes dels at flere goder blir fordelt likt og gratis. Men viktigere er at vi innskrenker steg for steg mulighetene til å stifte gjeld og gå konkurs, mulighetene til å samle opp formuer i pengeform og arve dem videre, osv. Pengenes rolle blir mer og mer innskrenket til å sirkulere forbruksvarene, og de blir mer og mer bare en bokføringsenhet når det gjelder forbindelsene mellom bedriftene. Samtidig blir frihetens rike relativt viktigere og det nødvendige arbeidet mindre, og dermed også den relative betydninga av å fordele produksjonsresultatet etter strenge kriterier. Så langt jeg kan se inn i framtida, er det imidlertid hensiktsmessig å bruke penger til å kjøpe forbruksvarer av det slaget der smak og behag er forskjellig.

Boliger er en spesielt stor del av det totale forbruket, og et av de viktigste forbruksgodene. Man kan sjølsagt tenke seg en administrativ tildeling av boliger etter behov. Men boligen er ikke en homogen vare, og folk har ulik verdsetting av de ulike aspektene ved en bolig. F.eks. har enhver bolig en geografisk beliggenhet som passer glimrende for noen, og dårligere for andre. Av den grunn vil et mekanisk tildelingssystem passe dårlig. Det beste er kanskje på kort sikt å satse på en modifisert utgave av borettslagssystemet. Til forskjell fra i dag må det være borettslaget som står for kjøp og salg av leilighetene. Hvis du vil flytte, melder du altså til borettslaget, som selger leiligheten for en regulert pris, og gir deg en kompensasjon som i de fleste tilfeller bør tilsvare det du kjøpte den for, minus slitasje og pluss påkostninger.

Borettslaget vil ha faste regler for å prioritere blant kjøperne dersom det er flere interesserte. Innen visse rammer vil de ha rett til å heve prisene dersom det viser seg å være større etterspørsel etter boliger i deres borettslag enn i andre, og omvendt hvis etterspørselen er svak. På denne måten opprettholder man grovt sett markedsmekanismen, samtidig som ingen privat boligkjøper kan profitere på markedet.

Landbruks- og fiskeripolitikken har jeg ikke berørt. Det er fordi det foreligger allerede nå utmerkede styringssystemer i form av samvirkeorganisasjoner, styring fra det offentlige gjennom jordbruksoppgjøret osv. Hvis man vil bruke dem på en annen måte enn før, er det ikke behov for raske endringer.

Sosialismen betyr avskaffing av kapitalen

Vi har laget et utkast til hva den sosialistiske revolusjonen skal inneholde, og hvordan sosialistisk planlegging skal legges opp umiddelbart etter revolusjonen. Nå er det på høy tid å sette dette forslaget i samband med tidligere tiders linjekamper om sosialistisk planøkonomi. Dessverre var disse linjekampene ofte nokså forvirret når det gjelder grunnleggende teori. Derfor må vi begynne med å klargjøre noen grunnleggende forhold.

Sosialisme betyr avskaffing av kapitalen. Kapitalistene har ikke bare blitt fratatt sin kapital. Kapitalen har opphørt å eksistere. Dersom det ikke er tilfelle – dersom kapitalen fortsetter å eksistere, om enn i hendene på andre enn de tidligere kapitalistene, så har vi ikke sosialisme, men kapitalisme. Da fungerer de nye makthaverne som en ny kapitalistklasse. Følgelig kan det heller ikke være arbeiderklassen som er de nye makthaverne.

Sosialisme er arbeiderklassen ved makta, hvilket igjen betyr at kapitalistene har blitt fratatt sin kapital og at kapitalen har opphørt å eksistere.

For borgerlig sosialøkonomi er det umulig å tenke seg at kapitalen kan opphøre å eksistere. For dem er kapital en innsatsfaktor i produksjonen – like nødvendig uansett hva slags samfunnssystem vi har. Avhengig av hvor den settes inn i produksjonen, kaster den mer eller mindre av seg. Denne avkastningen kalles profitt, og profitten er altså også et nødvendig innslag i alle slags samfunnssystemer. Effektiv bruk av kapitalen tilsier at den siste enheten kapital vi velge å bruke, skal kaste like mye av seg uansett hvor vi bruker den. For i motsatt fall kan vi oppnå en gratis økt avkastning ved å flytte denne enheten over til et annet sted i produksjonen.

Hva er da denne kapitalen, ifølge borgerlig sosialøkonomi, og hva består avkastningen i? Jo, når den først er investert, er den produksjonsanlegg, produksjonsutstyr, lagerbeholdninger osv. Alt dette er altså kapital. Men dette er jo tusenvis av forskjellige ting, og ikke én homogen substans. Anta f.eks. at den siste enheten kapital som vi besluttet å anvende i produksjonen, var en snomaskin, som vi besluttet å anvende i en kabelfabrikk. Hvis etterspørselen etter snodd kabel var liten, slik at snomaskina for det meste blei stående uvirksom, ville avkastningen på denne siste enheten av kapital være svært dårlig. Men vi kunne ikke for den saks skyld overføre snomaskina til et bakeri uten at den kastet enda mindre av seg. Vi burde altså ikke snakke om kapital som én homogen substans etter at den først var investert, men skille mellom ulike slags maskiner, utstyr og varer. Strengt tatt burde vi heller ikke snakke om avkastningen av kapitalen som noe homogent og entydig, men skille mellom avkastningen i en kabelfabrikk (kabel) og avkastningen i et bakeri (boller og brød). Når det gjelder effektiviteten i produksjonen, kunne vi meningsfylt stille spørsmålet om i hvilken kabelfabrikk snomaskina ga best avkastning i form av økt antall meter kabel, og i hvilket bakeri en eltemaskin ga best avkastning i form av brød, men ikke om en enhet kapital ga bedre avkastning i en kabelfabrikk enn i et bakeri.

Hvis altså kapital skal være én homogen substans, må det være før den har blitt investert. Kapital er da en pengesum, satt av eller planlagt brukt til investering. Avkastningen er likeledes en pengesum (pr. år). Kapitalen som én homogen substans finnes bare i den grad det eksisterer forutsetninger for at en slik pengesum kan investeres i den ene eller andre næringsgreinen og kaste av seg en profitt. Disse forutsetningene er at produksjonen omsettes på markeder, og dessuten også at det finnes en eiendomsløs arbeiderklasse som selger arbeidskrafta si på et arbeidsmarked, og som produserer større verdier i løpet av en arbeidsdag enn hva de mottar i lønn. Den merverdien som da oppstår ved å anvende arbeidskrafta i produksjonen, er grunnlaget for profitten. At pengesummer anvendt på dette viset kaster av seg en profitt for sine eiere, er altså noe som forutsetter en viss utvikling av produktivkreftene og den samfunnsmessige arbeidsdelinga, og framfor alt forutsetter det muligheten av kapitalistisk utbytting. Det er ikke noe som gjelder i ethvert samfunnssystem. Det gjelder ikke under sosialismen. I denne forstand eksisterer det ikke kapital under sosialismen.

Hvis vi antok at kapital, som én homogen substans, eksisterte under sosialismen, så måtte vi også stille det kravet at denne ressursen blei anvendt effektivt. Det betyr at den skal brukes der den kaster mest mulig av seg, og at investeringene skal spres slik på produksjonsgreinene at de kaster like mye av seg overalt. Men dette står i motsetning til å investere slik at produksjonsvolumet i hver produksjonsgrein svarer til det som er planlagt produsert av denne slags varer.

På grunn av dette motsetningsforholdet mener kapitalistene og den borgerlige sosialøkonomien at sosialistisk produksjon betyr ineffektiv produksjon i form av ineffektiv anvendelse av kapitalen. Det er ikke tilfelle. Ettersom kapitalen ikke finns, kan den heller ikke anvendes mer eller mindre effektivt. Samfunnet taper ikke noe i effektivitet på det. Det som skjer, er ikke at samfunnet blir mindre effektivt, men at målsetninga endres fra størst mulig kapitalakkumulasjon til en mer komplisert målsetning, som dreier seg om samfunnsmedlemmenes nytte av ulike typer goder, inkludert fritid, og som tar i betraktning både de nåværende og de framtidige generasjoner. Istedet for effektiv anvendelse av kapital kommer effektivitetskrav til anvendelsen av arbeidskraft og produksjonsmidler på hvert område som en har planlagt å drive produksjon på, og krav til at fordelingen av arbeidskrafta mellom produksjon av forbruksgoder og produksjon av produksjonsmidler på ethvert tidspunkt er i samsvar med det man trenger av produksjonsmidler i de neste periodene, osv.

Vi må innrømme at en sosialistisk målsetning er mer komplisert enn en kapitalistisk, og dermed vanskeligere å måle effektiviteten i forhold til, men de siste 40-50 åra er det utviklet mange planleggingsmetoder som kan være til hjelp.

Det finns imidlertid et problem som knapt nok har vært viet noen oppmerksomhet i det hele tatt, og det er problemet med å kalkulere og anvende priser som er bygd på verdien, istedet for kapitalistiske produksjonspriser. Som kjent avviker vareprisene under kapitalismen fra verdiene fordi kapitalen vil tendere mot å avkaste samme profitt i alle bransjer, hvilket medfører at bransjer med mye konstant kapital i forhold til den variable, vil sette produksjonspriser som er høyere enn verdien, mens det motsatte er tilfelle for bransjer med mye variabel kapital i forhold til den konstante.

Disse kapitalistiske produksjonsprisene har derfor innebakt det kapitalistiske synet at det finnes en grunnleggende ressurs i tillegg til arbeidskrafts, nemlig kapital, og denne ressursen må fordeles slik at den kaster like mye av seg i alle anvendelser. Når kapitalen ikke lenger finns, gir produksjonsprisene et forvridd uttrykk for hvor det lønner seg å sette inn den eneste ressursen som vi egentlig har å husholdere med, nemlig arbeidskrafta. Vi skulle derfor gjerne ha en grei metode til å fastlegge priser som tilsvarte verdiene, og som raskt reflekterte endringer i verdiene.

Den praktiske betydninga av dette problemet oppstår f.eks. om vi vil gjøre lønnsomheten til målsetning for de sosialistiske bedriftene, slik vi faktisk foreslo ovenfor. Lønnsomhet kalkulert etter kapitalistiske produksjonspriser kan ikke være noe annet enn et kapitalistisk mål. Riktignok kan man modifisere eller ignorere dette målet i praksis gjennom f.eks. å la være å nedlegge bedrifter som ikke viser normal lønnsomhet, men likevel fyller en funksjon i den sosialistiske planen. Men dette kan lett utarte og bli meget kostbart for samfunnet, ettersom det ofte er vanskelig å skille mellom bedrifter som virkelig sløser med den tildelte arbeidskrafta og produksjonsmidlene og bedrifter som driver effektivt og fyller sin funksjon i den planlagte økonomien, men under prisforutsetninger som ikke gjør lønnsomhet mulig.

Lønnsomhet kalkulert etter priser lik verdien er derimot et helt legitimt og naturlig mål for sosialistiske bedrifter – et mål som viser i hvilken grad man har lyktes med å husholdere med arbeidskrafta som er anvendt og arbeidskrafta som er nedlagt i produksjonsmidlene. Når lønningene er fastlagt ifølge et nasjonalt lønnssystem, som skissert ovenfor, vil lønnsomhet i bedriftene ikke kunne oppnås gjennom å senke lønningene. Derimot vil den kunne oppnås gjennom økt arbeidsintensitet, rasjonalisering osv. Om dette vil være et problem eller et ønskelig trekk, overlater vi til arbeiderklassen på det tidspunktet å bedømme.

En rekke norske bedrifter under sosialismen vil konkurrere på et internasjonalt marked, eller få sine råstoffer fra utlandet. Disse vil dermed stå overfor verdensmarkedspriser, og vil i større grad enn de andre måtte oppnå sin lønnsomhet som en kapitalistisk lønnsomhet.

Feilene ved sovjetisk planlegging

Som nevnt er planlegging i samfunnsmessig målestokk noe som ikke har vært prøvd, og ikke kunne eller burde vært prøvd, siden urkommunismen. Men da var samfunnene veldig små. Den russiske revolusjonen var det første forsøket. På samme måte som de første forsøkene på å fly (og de fleste «første forsøk» i det hele tatt), endte det tilslutt med krasjlanding. Når en ser nærmere på de metodene som blei anvendt, var det ikke rart.

Sovjetisk planlegging var kjennetegna av store, frittstående investeringsprosjekter som stålverket i Magnitogorsk og traktorfabrikken i Stalingrad. Helt bevisst var produktspekteret innskrenka til noen få typer som blei produsert i lange serier.

Produksjonsmålene blei satt i fysiske enheter: så og så mange traktorer. Etter hvert som en blei mer raffinert, kunne en skille mellom produktene etter noen enkle kjennetegn: så og så mange traktorer med x hestekrefter, og så og så mange med y hestekrefter.

Dette fungerer så lenge samfunnet har noen få enkle målsetninger som det vil oppfylle til enhver pris. Oppstår det flaskehalser, løses de ved å trekke ut ressurser fra de uprioriterte sektorene. Slik kan man alltids få til det man vil, men til en uoverskuelig og kanskje svært høy kostnad. Problemet er kjent også fra miljøpolitikken i Norge i dag (miljøstandarder eller miljøavgifter). Setter du et fysisk mål og forfølger det absolutt, kan du helt sikkert nå det, men til en pris som du ikke kjenner på forhånd. Setter du på den andre sida en pris på ressursene og lar markedet bestemme hvor du havner, så har du kontroll over kostnadene men ikke over om målet blir nådd. Det er vanskelig å få både i pose og sekk.

Etterhvert som produksjonen og behovene blei mer kompliserte, stilte denne forma for planlegging urimelig vanskelige krav til de sentrale planleggingsmyndighetene. Men sjøl mens det fungerte, gjorde man mye tåpelig. De fysiske målene kunne ikke fange opp alle sider av produktet som man var interessert i. Derfor konsentrerte bedriftene seg ofte om produkter som ga god uttelling på produksjonsmålet, men tok lite hensyn til behov og kostnader. Tonnasje som mål for sengeproduksjonen førte f.eks. til svært store og tunge senger. Gikk man så over til å måle produksjonen i verdi, så gjorde man det meget uheldige grepet å sette opp brutto produksjonsverdien som målsetting. Det innebærer at jo mer og dyrere råstoffer produktet inneholder, jo bedre oppfyller det planen. Dette kan f.eks. forklare hvorfor det var så vanskelig å få tak i reservedeler i Sovjet. En del solgt for seg ga mye dårligere uttelling på planmålet enn en del montert inn i en ferdig traktor, der mye av produksjonsverdien stammet fra innkjøpte halvfabrikata og råvarer. (note 1)

I 50- og 60-åra viste de negative sidene av planleggingssystemet seg tydeligere og tydeligere. Det blei produsert mer og mer varer som ikke noen kunne bruke. Bedriftene skjulte sine virkelige ressurser. De sørget for å få satt produksjons-målene så lavt at livet ikke blei for strevsomt (men ikke så lavt at noen kunne ta dem på det).

Samtidig hamstret de arbeidskraft, søkte å trekke til seg størst mulige investeringer og starte opp størst mulige nyanlegg, og holdt vedlikeholdet nede på null. Arbeidskraft og investeringer var nemlig «gratis» for bedriftene – det blei tildelt etter planen, og overkapasitet på slike ressurser påvirket ikke bedriftens resultater slik de blei målt. Vedlikehold derimot trakk ressurser vekk fra de produksjonsmålene som blei målt.

I 60-åra oppsto to linjer for hvordan en kunne få rettet på det mer og mer ubrukelige planleggingssystemet. Reformorienterte økonomer som Libermann i Sovjet og Ota Sik i Tsjekkoslovakia gikk inn for at lønnsomhet skulle bli det viktigste resultatmålet for bedriftene. Den skulle måles som profittkvoten, dvs. avkastningen på den investerte kapitalen. Den skulle også avhenge av om produktene faktisk blei solgt – om ikke annet så til de statlige handelsforetakene. Markedet skulle altså spille en større rolle. Bedriftslederne (og i en mye mindre målestokk også arbeiderne) skulle få bonus i forhold til lønnsomheten.

Kineserne og andre kommunister, på den andre sida, fordømte disse forslagene som «å sette materielle insentiver i første rekke», og identifiserte det etterhvert som gjenoppretting av kapitalismen. Bedriftenes samfunnsskadelige måte å opptre på skyldtes etter deres mening at bedriftsledelsene ikke lenger hadde en kommunistisk innstilling. Istedet for å godta dette og bestikke dem til å oppføre seg skikkelig, måtte man få til en politisk opprydding, kontroll av bedriftslederne nedenfra og økt bruk av politisk og moralsk mobilisering som insentiver. (note 2)

Denne diskusjonen er knytta til diskusjonen om en borgerlig kontrarevolusjon i Sovjet og de østeuropeiske landene, men er ikke identisk med den. Når arbeiderklassen mister makta, vil naturligvis bedriftslederne begynne å oppføre seg slik de gjorde, og et borgerskap ved makta kan godt tenkes å ville styrke sin stilling ved å knytte bedriftslederne til seg med denne typen reformer. Hvis den utviklinga som foregikk, bare kunne ha foregått etter en borgerlig kontrarevolusjon, så er den naturligvis ikke så relevant for spørsmålet om hvordan sosialistisk planlegging skal legges opp. Men personlig har jeg en følelse av at problemet stikker dypere. Den forma for sosialistisk planlegging som blei valgt, måtte – sammen med de mangelfulle planleggingsmetodene – føre til større og større problemer, og bidra til at arbeiderklassen mista makta. Det er også noe moralistisk (i dårlig forstand) over kommunistenes kritikk. Sjøl ikke en ivrig kommunistisk bedriftsleder kunne ha fungert godt innafor dette planleggings-systemet, fordi han ikke hadde tilstrekkelig informasjon om hva som var til samfunnets beste, og hvordan bedriften skulle legge opp sin produksjon for å tilfredsstille de virkelige samfunnsmessige behovene.

I etterkant ser vi at begge de to linjene hadde noe for seg. Hadde Sovjet vært sosialistisk, ville det trenges tekniske reformer av den typen økonomene gikk inn for, men også politisk mobilisering og «tjen folket»-innstilling. Men det viktige var jo at Sovjet ikke lenger var sosialistisk. Arbeiderklassen hadde mista makta, og planleggingssystemet skulle nå tjene interessene til det nye borgerskapet. Og derfor vant ingen av de to linjene fram. Det som vant fram under Bresjnev var to ting: en økonomisk politikk for å tjene supermaktspolitikken, og korrupsjon.

Planleggingssystemet var utmerket egnet for å kanalisere alle ressurser til rustningsindustrien, og til å legge opp til en planlagt og systematisk utplyndring av andre land i Sovjets innflytelsessfære. Manglene ved planleggingssystemet var utmerket egnet til å nære en ny klasse som kunne bli styrtrike gjennom korrupsjon. Det vil si agenter med gode kontakter på høyeste nivå, som kunne skaffe råvarer og avsetning for varene fra bedrifter som var villig til å gi dem god nok provisjon for jobben. Det er denne klassen som nå har blitt det nye mafiapregede borgerskapet. Det er denne klassen som har stykket opp den felleskapitalistiske eiendommen til virkelig privat kapital, og dermed avsluttet det alle borgere håper skal være en parentes i historia.

Det jugoslaviske systemet

Vi behøver ikke bruke mange ord på det jugoslaviske systemet slik det blei innført under Tito. Det kalles markedssosialisme, men var ikke noe annet enn kapitalisme med endel begrensninger som bare fikk det til å fungere dårligere. Bedriftene er overlatt til seg sjøl på det frie markedet. De er eid ikke av arbeiderklassen som helhet men av de som arbeider i dem. De kan fritt sette sine egne priser, hvilket innebærer at hvis de har mulighet til å utnytte en monopolstilling, gjør de det. De setter også sine egne lønninger, hvilket fører til at overskuddet spises opp av arbeiderne lokalt istedet for å gå til nødvendige samfunnsoppgaver. Det fører også til at arbeiderklassen avpolitiseres og omformes til bedriftsegoister. Det finnes små muligheter sentralt til å gjennomføre nødvendige omstillinger og restruktureringer, og ingen muligheter til å gjennomføre en sentral plan.

Vi må sørge for at det ikke blir dette systemet som danner mønsteret for vår sosialistiske planøkonomi.

Lærdommer

Den ungarske økonomen Kornai har oppsummert erfaringene med det sovjetiske plansystemet med sin teori om «mjuke budsjettbetingelser» (Kornai 1979). Den sosialistiske økonomiske systemet, sier han, er kjennetegnet av varemangel. Dette gjelder ikke bare forbrukeren, men også bedriftene. Det vil si at det som setter grensene for forbruk og produksjon ikke er etterspørselen, men tilgangen på forbruksvarer, råvarer, halvfabrikata og utstyr. Det betyr ikke at alt mangler. Men når produksjonen stopper opp, er det fordi noe mangler. Andre ting kan da ligge uvirksomme på lager. Hvorfor er det slik? Jo, fordi det ikke er noe annet enn mangelen på en eller annen ressurs som setter grenser for den sosialistiske bedriftens produksjon. Kravet til lønnsomhet, kravet til at bedriften skal dekke sine kostnader med inntekter og ha sunne planer for å få lån til dem i bankene, eksisterer ikke.

Bedriftene går ikke konkurs. Uansett hvor mye de sløser med ressursene og hvor ulønnsomme de er, vil de bli reddet ut av høyere organer – gjennom subsidier, skattefritak, gjeldssanering, nye lån eller justering av prisene. De må ikke holde seg innafor et gitt budsjett, men har «mjuke budsjett-betingelser». Dette former bedriftenes handlingsmønster. De regner med at alt de kan få satt igang, vil la seg finansiere på en eller annen måte, og ettersom de naturlig nok synes at akkurat deres felt er veldig viktig for samfunnet, prøver de å ekspandere så mye som mulig og sette igang så mye som mulig og få tak i så mye ressurser som mulig. Til slutt er det kanskje en liten del det skorter på for at det hele skal komme igang, men da har de samlet ihop så mye av de andre ressursene at disse blir liggende uvirksomme hos dem og skaper mangel hos andre bedrifter.

Når bedriftene er umettelige i å legge beslag på ressurser, er det ikke rart at det blir lite igjen til den vanlige forbrukeren, som faktisk har en hard budsjett-betingelse i form av lønningsposen.

Dette er naturligvis en meget ufornuftig måte å husholdere med ressursene på. Hadde det ikke vært for at det kalles planøkonomi, ville vi sagt at det er et anarkistisk system. Og hva verre er: det anarkistiske sløseriet og planløsheten stammer gjerne fra god vilje hos bedriftslederne til å tjene samfunnet og arbeidsstokken, og det forsterkes i høy grad av iveren hos de ledende organene etter å gjøre raske framskritt og «overoppfylle» planene.

Kornais teori har blitt en del av standard sosialøkonomi. Den brukes også i andre sammenhenger – til å forklare krisa i Sørøstasia, den skadelige virkninga av for snille politikere osv. Uansett så er det en teori vi kan lære av. (note 3)

Blant de tingene vi kan lære er at å overoppfylle en plan er like lite å følge en plan som å underoppfylle den. Det går faktisk antakelig best om vi har en litt avslappet holdning til hele det økonomiske livet. Det er som i skihopping og spydkast, der for stor iver fører til at en ikke får gjort de teknisk riktige tingene. Marx snakket om behovet for reserver under sosialismen. Det er disse reservene som ikke finnes, eller aldri finns tilgjengelig på rett sted i et system av sovjetisk type.

Enda viktigere er det å hindre at budsjettbetingelsen blir for mjuk, og sørge for et system som gjør det umulig å fortsette med ineffektivitet og sløseri. Dette må gjøres ved å stille lønnsomhetskrav til bedriftene, la dem betale for de ressursene de forbruker og nekte dem finansiering til tvilsomme prosjekter. Det er grunnen til at jeg vil ha arbeiderklassens sentrale styring med bedriftene, og at de faktisk må bli styrt av folk som tør å legge dem ned, slå dem sammen osv. Det er viktig at styringa av bedriftene er i hendene på folk som er kommunister i betydninga fra det kommunistiske manifestet: folk som ikke har andre interesser enn arbeiderklassens allmenne interesser.

Dette krever både skolering, åpen demokratisk debatt og innsynsrett og ansvarlighet overfor folkevalgte organer. Det krever også at folk som jobber på disse stedene har trygghet for at de ikke mister det sosiale fotfestet fordi om de blir omstilt, men veit at det finnes andre oppgaver i lokalsamfunnet som trengs å gjøres.

Risikerer jeg å gjenopprette kapitalismen med min understrekning av lønnsomhet og effektivitet? Ja, vi risikerer alltid det. Men faren er neppe større om vi opptrer slik at vi kan bruke så lite tid som mulig på nødvendighetens rike, og så mye som mulig på frihetens rike. Det var det sovjetiske systemet som til slutt førte til kapitalisme. Og til tross for kulturrevolusjonen i Kina, som jeg vurderer meget høyt, var heller ikke den reine politiske viljesanstrengningen istand til å forhindre det der.

Lønnsomhet og effektivitet er ikke kapitalistiske begreper. Det er nødvendige begreper for arbeiderklassen helt til det punkt hvor de blir sjølsagte og ikke noe å bry seg om mer. Vi har f.eks. avskaffet kapitalen, men vi har ikke avskaffet behovet for å erstatte utslitte anlegg med nye anlegg.

Følgelig må vi sørge for at hver enkelt bedrift fungerer på en slik måte at den kan gjøre det, uten å være avhengig av å bli tilført ressurser fra andre steder i økonomien. Forskjellen er at de ekstra ressursene vi skaper og frigjør på denne måten, ikke styres automatisk dit hvor de ville kastet mest av seg som kapital, men dit hvor de kaster mest av seg når det gjelder å få dekket samfunnsmessige behov i henhold til en plan. Om vi så ønsker, tar vi dem ut som fritid. Den dagen vi har stelt oss slik at vi tilsynelatende ikke lenger har noen valgmuligheter mellom fritid og produksjon, mellom forbruk og investering – det er den dagen noen andre har tatt over makta. Nøyaktig den dagen.

Fotnoter

• 1) Det er ingen grunn til å hovere over sovjetiske planleggingsfeil. De samme historiene som i Sovjet gjentar seg i det små i planlegging av offentlig tjenesteyting i norske kommuner og i staten. Et system med såkalt «målstyring» blei innført i 80-åra. Produksjonsmålene som blir laget i den forbindelsen, er i regelen vel så latterlige som de sovjetiske. Så opplever vi også den samme historiske utviklinga som i Sovjet. Det formelle planleggingssystemet erstattes i praksis av et uformelt, der ressurstilgang og tjenesteproduksjon hovedsakelig bestemmes etter regler som «vi gjør som vi pleier», «utsett vedlikeholdet» og «litt nedskjæring tåler virksomheten nok». Prioriterte områder blir «berget» gjennom plutselige «initiativ» fra toppen og ved at handlekraftige folk utnytter sitt personlige nettverk. Når det hele har tustet seg til lenge nok, kommer «reformatorene» på banen med mer og mer kapitalisme som eneste løsning. [Tilbake]
• 2) Gustafsson (1971) er en utmerket samling av artikler som dokumenterer denne linjekampen slik den utspilte seg blant vestlige marxistiske økonomer. [Tilbake]
• 3) Det er faktisk slik at borgerlig sosialøkonomi har produsert mange teorier i de siste 20-30 åra som vil være til meget stor hjelp neste gang sosialismen skal settes ut i livet. Jeg tenker for eksempel på agent-prinsipalteori, en god del anvendt velferdsteori osv. Dessuten finns det borgerlige sosialøkonomer som er istand til å drøfte problemstillinger fra sosialismen på en fornuftig måte. En av de siste nobelprisvinnerne, Amartya Sen, har for eksempel en meget viktig drøfting av prinsippene «til enhver etter innsats» og «til enhver etter behov» (Sen 1966) Her viser han at i et sosialistisk system der folk setter pris på både forbruk og fritid, vil en fordeling utelukkende etter arbeidsinnsats gi for mye arbeid, og en fordeling etter behov for lite. Det riktige systemet må være en miks av de to prinsippene. Marx var altså litt for konservativ i sin teori om sosialismen! [Tilbake]

Litteratur

• Gustafsson, B. (red.) (1971): Sosialkapitalismen. En kritik av sovjetekonomin. Raben och Sjögren, Stockholm.
• Kornai, J. (1979): «Resource-constrained vs. demand-constrained systems», Econometrica 47 (4), 801-819.
• Sen, A.K. (1966): «Labour allocation in a cooperative enterprise», Review of Economic Studies 33 (96), 333-345.

av John Newsinger

Borgerkrigen i Hellas varte til 1949. Til tross for at Folkefronten i 1944 hadde over 2 millioner medlemmer og kommunistene (KKE) sto sterkt , blant annet i Athen, led de nederlag. Hvorfor?

Allerede før 2. verdenskrig var over, gikk britene militært inn i Hellas, med over 70.000 mann, for å knuse venstresida og forberede gjeninnsettelsen av det skadeskutte, reaksjonære monarkiet. Statsminister Winston Churchill la selv stor vekt på denne operasjonen, og ga den militære kommandanten den senere berømte ordren om å oppføre seg i Athen som om han befant seg i «en erobret by». Med full støtte fra sine koalisjonspartnere i Labour, var han klar på at grekerne som hadde samarbeidet med nazistene var å foretrekke fremfor dem som hadde drevet motstand. Det som er verdt å merke seg, er at dette blodige angrepet på den kommunistledete nasjonale frigjøringsfronten (EAM) fant sted som et resultat av avtalen med Josef Stalin. Det fulgte den hemmelige «Churchill-Stalin-pakten», om oppdelingen av Balkan, som ble inngått i Moskva i oktober 1944. Etter å ha gjennomlevd årene med nazi-okkupasjonen, ble den greske venstresida ofret i supermaktspolitikken.

Motstanden

Det parlamentariske demokratiet ble avskaffet i Hellas i august 1936, da general Metaxas opprettet et militærregime, med støtte fra Kong Georg II og britene. Mexatas etablerte en korporativ stat etter modell av det fascistiske Italia og det nazistiske Tyskland. De lyktes i å knuse venstresida, og Hellas ble værende et trygt sted for utenlandske investorer, i særdeleshet for britiske. Landets fascistiske regime, hindret likevel ikke at Hellas fanget først Mussolinis og deretter Hitlers interesse. I april 1941 invaderte og okkuperte nazistene landet, og drev samtidig ut britiske investorer. Georg II flyktet til London, mens Hellas’ Kommunistiske Parti (KKE) etablerte seg selv som ledelsen av motstandsbevegelsen.

I september 1941 etablerte kommunistene EAM en bred allianse basert på folkefrontens prinsipper. Den stod for sosiale reformer, kvinnefrigjøring, demokratisering og nasjonal frihet, men utsatte kampen for sosialismen til etter tyskerne var drevet ut og den demokratiske republikken etablert. respekterte privat eiendom, og ville forsone seg med middelklassen i et håp om å forene den greske befolkningen mot nazi-okkupasjonen og greske konservative som samarbeidet med dem. (1)

Bevegelsen oppnådde en enorm suksess, og på slutten av 1943 hadde den stor støtte både i byene og distriktene. Ved midten av 1944 hevdet den å ha to millioner medlemmer, nært en tredel av befolkningen. Ved hjelp av sine 50.000 soldater i Den Nasjonale Frigjøringshæren (ELAS) hadde den frigjort store områder i distriktene. Bevegelsen hadde en overveldende støtte fra arbeiderklassen i Athen. Kommunistene hadde etablert en undergrunnsbevegelse, mens okkupasjonsmakten etablerte den mest grusomme undertrykkelsen: nazistiske gjengjeldelsesaksjoner, avrettelser og massakre kostet over 70.000 menn, kvinner og barn livet, og resulterte i ødeleggelse av rundt ni hundre landsbyer. (2) Hvordan reagerte britene på den væpnede oppstanden fra venstresida i et land de regnet blant sine «satellitter»? (3)

Mens britene forsøkte å bruke ELAS mot tyskerne, forsøkte de også å bygge opp en høyreorientert motvekt til venstresida. Rex Leeper, den britiske ambassadøren under Georg II, skrev i 1943 en note hvor han hevdet at Hellas kunne bli gjenvunnet for det britiske imperiet, og at Storbritannias «innflytelse i det østlige Middelhavsområdet etter krigen i stor grad avhenger av hvorvidt vi lykkes med dette.» For å oppnå dette, mente han at «vi må følge en temmelig reaksjonær politikk.» (4) Dette var naturligvis noe britiske myndigheter aldri hadde hatt noen betenkeligheter med. På dette tidspunktet var imidlertid britenes posisjon vanskeliggjort på grunn av Churchills personlige forpliktelser overfor Georg II, som i Hellas var særdeles upopulær på grunn av sitt samarbeid med Metaxas. Churchill gikk inn for å reetablere monarkiet, selv om dette drev store deler av den greske middelklassen (med republikanske sympatier) inn i armene på EAM og kommunistene. Den britiske støtten til monarkiet fremkalte til og med et mytteri blant greske militærenheter som tjente under britene i Midtøsten. Dette ble gjort til en begrunnelse for en utrensking av upålitelige venstreorienterte og liberale elementer (tusenvis av greske militære ble internert for resten av krigen). Det var kun den lojal, reaksjonære enheten, Fjellbrigaden, igjen.

I Hellas forsøkte britene å oppmuntre rivaliserende motstandsbevegelser, uten å bry seg om deres forbindelser med tyskerne og deres lokale samarbeidsstyrker, Sikkerhetsbataljonene. Støtten til EAM og deres militære gren, ELAS, forble imidlertid overveldende.

Kommunistenes folkelige støtte og militære styrke tatt i betraktning, hadde det nok ikke vært umulig for dem å sette seg opp mot britene, avsette kongen og utrope republikken i 1944. Britene kunne ikke ha gjort mye for å avverge det. Men i stedet ble ledelsen av EAM truet av britene til å godkjenne Georg IIs eksilregjering, og i august 1944 utpekte EAM til og med ministre til denne. Dette til tross for at eksilregjeringen ikke hadde noen betydningsfull støtte i Hellas og at de var fullt og helt avhengig av britene. Det var på alle måter en britisk konstruksjon.

Hvorfor aksepterte kommunistene dette? I hovedsak ble den greske venstresida ofret for sovjetiske utenrikspolitiske prioriteringer. Stalin var interessert i å inngå en avtale med britene om oppdelingen av Balkan, og ville på ingen måte la de greske kommunistene ødelegge forhandlingene. Sovjetiske representanter presset ganske enkelt ledelsen av KKE til å akseptere de britiske kravene, på tross av deres ødeleggende karakter. Kort tid etter fikk Stalin avtalen sin. 9. oktober 1944 inngikk han og Churchill en hemmelig avtale, «Churchill-Stalin-pakten,» hvor skjebnen til Balkans folk ble forseglet. Stalin godtok 90% britisk innflytelse i Hellas, mot henholdsvis 90% og 75% sovjetisk innflytelse i Romania og Bulgaria. Innflytelsen i Ungarn og Jugoslavia ble delt fifty-fifty. Stalin hadde latt de greske kommunistene i stikken, og overlatt dem til Winston Churchill. De greske kommunistene var naturligvis ikke klar over dette. (5)

Britene ankommer

Britene bekymret seg for at tysk tilbaketrekning fra Hellas ville skape et vakuum som kunne fylles av kommunistene. Særlig bekymret var de for at de skulle vinne Athen. For å forhindre dette, bestemte de seg for å okkupere byen med britiske tropper. ELAS vedtok, i god tro, å samarbeide. For britene var det imidlertid bare et forspill til ødeleggelsen av ELAS. Tidlig i juli 1944, noterte en høytstående britisk diplomat i dagboka si at det var «en forfriskende dag» fordi endelig var beslutningen om å «tilintetgjøre EAM i Hellas» tatt. (6) De første britiske troppene ankom Athen 17. oktober.

Britene beordret avvæpning og oppløsning av ELAS, samtidig som de forsøkte å bygge opp styrker som var lojale til Georg II. Disse styrkene ble bygget opp av tidligere medlemmer av de dypt foraktede Sikkerhetsbataljonene. Den rojalistiske Fjellbrigadens ankomst økte spenningene ved at kommunistene krevde at så lenge ELAS skulle oppløses, skulle det samme skje med rojalistiske enheter. Den 2. desember trakk de kommunistiske ministrene seg fra regjeringen, generalstreik ble erklært og massedemonstrasjoner ble arrangert i Athen påfølgende dag. Demonstrasjonen ble beskutt av politiet utenfor regjeringskvartalene. I følge en britisk offiser som var til stede ved massakrene:

«Menn, kvinner og barn, som få minutter tidligere hadde ropt, marsjert og ledd, fulle av styrke og trass, viftet med sine og våre flagg, falt om, med blod som strømmet ut av hodene og kroppene (…). Jeg kommer aldri til å glemme dette scenariet.» (7)

28 mennesker ble drept, skutt ned av en politistyrke som bare få uke tidligere hadde samarbeidet med nazistene.

Massakren fremprovoserte masseslagsmål i Athen, mens ELAS-enheter gikk til angrep på politistasjoner i hele byen. Britiske styrker ble ikke angrepet. Dette var helt klart ikke, slik britene senere hevdet, et forsøk fra kommunistene på å erobre makten. De tok hevn på politiet samtidig som de forsøkte å legge press på regjeringen Papandreu i spørsmålet om demobilisering. Kommunistene tenkte fremdeles på å gjøre kompromisser med bitene, mens britene var fast bestemte på å ødelegge dem. Den 5. desember telegraferte Churchill til den britiske kommandanten, general Scobie, at han ikke skulle «nøle med å handle som (…) i en erobret by med et fremskridende lokalt opprør (…). Vi må holde på og dominere Athen.» (8)

Britiske styrker intervenerte i kampene, på politiets side, med ordre om å drive ELAS ut av byen. Dette kom som lyn fra klar himmel på kommunistene. En britisk tank knuste døren til EAMs hovedkvarter i Stadionsgaten, og når et «rasende ELAS-gerilja-medlem rev av seg skjorta og ble stående i bar overkropp foran tanken mens han utfordret besetningen til å kjøre over ham, dro de sin vei.» (9) Andre steder ble britene møtt av rasende motstandere som hurtig drev dem på defensiven. Da den britiske middelhavsministeren, Harold Macmillan, ankom byen 11. desember, kunne situasjonen «knapt ha vært verre.» Macmillan innrømmer at de hadde «undervurdert den militære kunnskapen, bestemtheten og styrken hos oppørene.» (10)

Slaget om Athen

På dette tidlige stadiet i kampene, er det liten tvil om at ELAS ville ha slått britene om de hadde ønsket det. Britene var presset sammen i et lite område omkring den britiske ambassaden under konstant beleiring og hyppige angrep. 13. desember brøt ELAS-medlemmer, forkledd som briter, seg inn i en britisk militærforlegning kun tre hundre meter fra ambassaden. De ødela telefonforbindelsen og satte fyr på oljelageret, før de ble fordrevet etter kraftig kamp. En britisk offiser beskrev sin defensive posisjon som noe lignende «et snev av Stalingrad.» (11) Den 18. stormet ELAS Averoff-fengslet, og den 20. okkuperte de RAFs hovedkvarter, og drepte eller tok til fange 250 britiske soldater. I ambassaden, var Macmillan redd han ville lide samme skjebne som «Gordon av Khartoum om forsterkninger ikke kom i tide.» (12) Men dette skjedde ikke. Britenes nederlag var ikke kommunistenes mål. Så tidlig som 9. desember hadde de henvendt seg til Scobie med et tilbud om forhandlinger, men Churchills mål var «å knuse EAM», og tilbudet ble avvist. (13) I stedet satte britene inn forsterkninger ved å overføre to divisjoner fra Italia 16. desember. Scobies styrke ble økt til over 50.000 mann. Tanks, artilleri og fly ble brukt mot arbeiderklasseområder i byen. Parallelt med denne militære oppbygningen, lanserte Macmillan et politisk initiativ, med den hensikt å trekke moderate elementer ut av EAM. Han foreslo at kongen skulle abdisere midlertidig, og at et regentstyre under erkebiskop Damaskinos skulle etableres. Etter hvert som ting begynte å gå i britenes retning, bestemte Churchill seg for å besøke Athen. Han ankom 25. desember.

Churchill møtte tre EAM-representanter den 26., men de nådde ikke fram til noen avtale. Senere beklaget feltmarskalk Alexander seg over at han ikke fikk lov til å jevne arbeiderklassestrøk i byen med jorden, noe han mente ville tilintetgjort kommunistene. En bekymring var imidlertid at dette ville såre så mange sivile at det kunne øke uroen blant troppene, som allerede var misfornøyd med å være i krig mot motstandsbevegelsen. (14)

For å bekjempe denne usikkerheten og for å bringe hjemlige protester til taushet, satte britene i verk en kampanje for å svartmale kommunistene. Kampene hadde uten tvil gjort det mulig å stille kollaboratører for retten, noe som hendte i alle frigjorte land, men her ble det fremstilt som en grusomhet, som en krigsforbrytelse britene måtte forhindre. Det faktum at britene benyttet seg av tidligere medlemmer av Sikkerhetsbataljonene i kampene, ble oversett. (15)

Ved nyttår ble britiske styrker økt til 75.000, mens ELAS-styrkene i byen ble tvunget til å kjempe alene. Overvunnet i antall soldater og i styrke, begynte kommunistene 5. januar 1945 sin tilbaketrekning. Slaget var tapt ti dager senere, og våpenhvile ble inngått. De britiske tapene var store: 267 drepte, 987 skadde og 1170 tatt til fange, men Churchill mente likevel at dette var verdt prisen. Kommunistene var slått, og Hellas var reddet for Imperiet.

Britene var overrasket over ELAS’ manglende evne til å benytte seg av fordelene de hadde hatt i de første dagene. Det ble forklart med manglende militær kompetanse, eller med mangler i den greske nasjonale karakteren. I virkeligheten opererte kommunistene fremdeles innenfor folkefrontens rammer, noe som krevde et kompromiss med britene heller enn deres nederlag. Utover dette, var det klart at Stalin støttet Churchill. Under kampene hadde den sovjetiske representanten oberst Popov forblitt i den britiske ambassaden, på vennlig fot med Macmillan, Alexander og kompani. Han hadde til og med holdt sammen med dem offentlig. Han var også til stede i Churchills delegasjon da han møtte EAM-representantene som i følge en britisk diplomat, ikke klarte å se ham i øynene. KKEs forsøk på å forklare situasjonen for russerne, ble øyeblikkelig avslått ved at politbyråmedlem Petros Rousos ble utvist fra Bulgaria uten en gang å få forklare seg. Men det endelige beviset på russernes holdning kom 30. desember i det Stalin utpekte en ambassadør til den greske regjeringen, mens ELAS kjempet for sine liv i Athens gater. Mens det var protester mot britene i både Storbritannia og USA, forble russerne tause. Stalin foretrakk avtalen med Churchill, og ofret de greske kommunistene og den greske venstresida under stormfulle realpolitiske omstendigheter. (16)

Etterspill

12. februar 1945 gikk EAM-ledelsen med på den ydmykende Varkiza-avtalen med britene, hvor de gikk med på å oppløse ELAS mot det som snart skulle vise seg å være tomme løfter om amnesti, sivile rettigheter og demokrati. Resultatet ble en «hvit terror» hvor over 20.000 EAM-medlemmer ble arrestert, og ytterligere 500 drept av høyreorienterte dødsskvadroner mellom februar og juli 1945. Valget av en Labour-regjering i Storbritannia i juli, ble av den greske venstresida sett på som en mulig slutt på undertrykkingen. Dette skjedde ikke. Når det gjaldt utenrikspolitikk, fortsatte Labour Churchills politikk i beste fall med endret retorikk. (17) Denne undertrykkingen tvang kommunistene til å gjenoppta væpnet kamp i 1946, men under langt dårligere forhold enn på slutten av 1944. Den bitre borgerkrigen som varte til 1949, førte til et definitivt nederlag for den greske venstresida, med prisen betalt i blod og lidelse fra den greske arbeiderklassen og den fattigere delen av bondestanden.

Fotnoter

1. Om gresk kommunisme og gresk motstand, se særlig John Hondros: Occupation and Resistance: The Greek Agony 1941-1944 (New York 1983).
2. Om nazistiske gjengjeldelsesaksjoner, se Mark Mazover: Inside Hitlers Greece (New Haven 1993), side 155-234.
3. Pierson Dixon, en høytstående person i det britiske utenriksdepartementet, beskrev Hellas som Storbritannias «vanskeligste satellitt». Pierson Dixon: Double Diploma (London 1968), side 245.
4. Victor Rothwell: Britain and the Cold War 1941-1947 (London 1982), side 200.
5. Om Churchills syn på avtalen, se Winston Churchill: The Second World War: Triumph and Tragedy (London 1951), side 198. Om Stalins politikk, se P J Stavrakis: Moscow and Greek Communism 1944-1949 (Ithaca 1989).
6. Rothwell: Britain and the Cold War 1941-1949, side 219.
7. W Byford-Jones: The Greek Triology (London 1950), side 77-78.
8. Martin Gilbert: Winston Churchill: Road to Victory 1941-1945 (London 1986), side 1085-1086.
9. Henry Maule: Scobie: Hero of Greece (London 1975), side 126.
10. Harold Macmillan: War Diaries: The Mediterranean 1943-1945 (London 1984), side 602-603.
11. Maule: Scobie, side 155.
12. Harold Macmillan: The Blast of War (London 1964), side 614.
13. Gilbert: Winston Churchill, side 1096.
14. Dixon: Double Diploma, side 125.
15. Om britiske overgrep mot ELAS, se Heinz Richter: British Intervention in Greece: From Varkiza to Civil War (London 1985), side 27-29. Parallelt med at kommunistene gjorde opp med kollaboratører, benyttet de også anledningen til å gjøre opp med de greske trotskistene, en hendelse som også kan trekke fram andre betenkeligheter. Britene reagerte imidlertid ikke på dette.
16. Stavrakis: Moscow and Greek Communism 1944-1949, side 38-39.
17. Om Labour-regjeringens politikk, se T D Sfikas: The British Labour Government and the Greek Civil War 1945-1949 (Keele 1994), side 62.

av Kristine Nybø

Mye tilsier at utdanning og yrkesidentitet nå oppfattes som viktigere enn klassetilhørighet, i så fall må vi undersøke hvilke endringer som har skjedd i klassestrukturen, klasseformasjonen og klasseidentiteten, skriver Kristine Nybø i denne artikkelen hvor forteller hva teoretikere som Wright og Weber mener om klassespørsmål.

«Historien om alle samfunn fram til nå er historien om klassekamper,» åpner Karl Marx og Fredrik Engels i Det kommunistiske manifest. Mange marxister tenker derfor på klasse som et marxistisk begrep uten å kjenne til at det finnes andre viktige klasseteoretikere som ikke er marxister. Det er ikke velkjent at Marx ikke har en klar klassedefinisjon. Mange kilder refererer til Kapitalen, bind 3 på slutten, der Marx sier «hva er så en klasse?», og videre til at Marx aldri fikk gjort det helt klart hva som bestemmer en klasse. Vanligvis bruker marxister å dele det kapitalistiske samfunnet inn i tre klasser: borgerskapet, småborgerskapet og proletariatet eller arbeiderklassen, men man har også filleproletariatet som i motsetning til klassene har et ikke-forhold til produksjonsmidlene. I Manifestet bruker imidlertid Marx og Engels blant annet begrepet «bondeklassen» (Røde Fane-oversettelsen side 73) noe som er et eksempel på at marxismen ikke har et så klart definert klassebegrep som man skulle tro når man leser innledningen til Manifestet.

Det har likevel vært mulig å utvikle en marxistisk inspirert klasseteori på grunnlag av det Marx og Engels skrev. Marx og Engels mente at kapitalismen forenkler klassemotsetningene ved at hele samfunnet splittes i to klasser som står i motsetning til hverandre: borgerskap og proletariat.

Noe av hovedkritikken mot marxistisk klasseanalyse fra samfunnsforskere er nettopp at den legger så stor vekt på antagonismen mellom borger og proletar at det ikke eksisterer noe fullverdig analyseapparat for middelklassen, eller småborgerskapet. Dette gjør at marxismen kan virke utdatert i og med at den tradisjonelle industriarbeiderklassen stadig minker i antall og det økende antallet i servicenæringene heller oppfatter seg selv som middelklasse enn arbeiderklasse. Et annet særpreg ved marxistisk klasseanalyse er vektleggingen av forholdet til produksjonsmidlene, at skillet går mellom de som eier og de som ikke eier produksjonsmidler. Ett viktig resultat av at produksjonsmidlene er eid av kapitalistklassen er utbyttinga av proletariatet; et annet er at proletariatet i liten grad har innflytelse over egen arbeidssituasjon. Mange nymarxistiske klasseteoretikere har imidlertid valgt å vektlegge dominans i større grad enn utbyttingsforholdet i produksjonen.

Erik Olin Wright

Spenningen mellom nymarxistisk og klassisk marxistisk klasseteori kommer blant annet fram i Erik Olin Wright sitt forfatterskap. På 70-tallet mente han i likhet med mange nymarxister at dominansforhold er svært avgjørende for hvilken klasseposisjon en ansatt har, dette er forøvrig også hva Lenin sin klassedefinisjon går ut på. For å innarbeide dominansaspektet i sitt nymarxistiske klassebegrep utviklet Erik Olin Wright tesen om motstridende klasseposisjoner. Denne tesen går i korthet ut på at en og samme person kan ha ulike klasseposisjoner på dimensjonene som eiendom (til produksjonsmidlene) og hierarki, for eksempel ikke eie produksjonsmidler og samtidig være overordnet og dersom personen er høyt nok oppe i hierarkiet til å ha avgjørende innflytelse på andres arbeidssituasjon, dermed vil klasseposisjonen være hovedsakelig borgerskap. På 80-tallet gikk Erik Olin Wright derimot over til å se på utbytting som det viktigste ved marxistisk klasseanalyse blant annet inspirert av Rømers «general theory of exploitation», som jeg ikke skal gå nærmere inn på. Resultatet av dette ble en endret versjon av tesen om motstridende klasseposisjoner som også legger vekt på utbytting og kontroll over begrensete ferdigheter og ekspertise.

Formålet med klasseanalyse

Hovedforskjellen mellom Marx og Weber når det gjelder klasseanalyse går først og fremst på formålet med klasseanalysen. For Marx var hovedmålet å finne klassen som har en objektiv interesse av å oppheve kapitalismen.

Ifølge Marx er arbeiderklassen den klassen som har muligheten og makten til å gjøre samfunnsmessige omveltninger som opphever klassesamfunnet og dermed også økonomisk undertrykking. For Weber er imidlertid klasseanalyse et redskap til å forstå klasseforholdene under kapitalismen. Sentralt i den weberianske tradisjonen er klassenes forhold på arbeidsmarkedet.

Hvordan utdanningssystemet reproduserer klasseforholdene er ett av temaene som mange samfunnsforskere i den weberianske tradisjonen har gjort mange undersøkelser av.

Skolesystemet er hovedprodusenten av credensialer i moderne samfunn. Credensialer er institusjonaliserte eller formelle bevis på at man kan ha tillit til at en person har de kvalifikasjonene han eller hun hevder å ha, som vitnemål og attester. Utdanning er dermed den institusjonen som kanskje har størst betydning for hvor gode sjanser man har på arbeidsmarkedet, og som dessuten blir oppfattet som en legitim kilde til lønnsforskjeller i den norske befolkningen. En stor mengde weberinspirert forskning har avsløret at utdanningssystemet reproduserer klasseforholdene, og at rekrutteringen til høyere utdanning er klassemessig skjev, tross for at utdanningssystemet angivelig skal gi like muligheter for alle.

Det er imidlertid også en rekke fellestrekk ved Marx og Webers klasseanalyse. Både Marx og Weber definerer klasser økonomisk og relasjonelt, en klasse defineres altså utfra hvilket økonomisk forhold den har til andre klasser. Denne formen for klasseanalyse skiller seg generelt fra de tendensene innenfor samfunnsforskningen som bruker klassebegrepet til å beskrive ulikheter i levestandard, som for eksempel bare ser på inntektsvariabelen som klassedefinerende. Begge tradisjonene definerer altså klasse utfra hvilke forhold mennesker har til viktige økonomiske ressurser. Marx kaller dette produksjonsmidler, Weber kaller det markedskapasiteter. Begge tradisjonene mener det er et årsaksforhold mellom klasse og tilgang til ressurser, materielle interesser og at dette resulterer i ulike strategier for å oppnå inntekt.

Utbytting grunnleggende

I sin siste bok, Class counts, som ble utgitt i 1997 holder Erik Olin Wright fast på å vektlegge utbytting som grunnleggende for klasseanalyse, blant annet fordi det er et viktig moralsk argument at borgerskapet frarøver arbeiderklassen merverdien av arbeidet. Utbytting er ikke et nøytralt analytisk begrep. Samtidig hevder han at skillet mellom weberiansk og marxistisk klasseanalyse ikke lenger er like relevant, og at det klasseskjemaet han presenterer i boken kan ses på som en syntese av de to retningene.

Erik Olin Wright mener dessuten at Webers markedskapasiteter kan innarbeides i marxistisk klasseanalyse, men at det Weber mangler ved sitt klassebegrep er utbytting. Utbyttingsforholdet tilfører imidlertid klasseanalysen viktige aspekter som Webers markedsbaserte livssjanser ikke avdekker. Et utbyttingsbasert klassebegrep synliggjør at produksjon og marked er uvilkårlig knyttet til hverandre, ikke bare et tilfeldig forhold. Det viser også at klasseforhold er maktforhold, ikke bare et spørsmål om prestisje. Utbytting innebærer at samfunn som ikke er markedsbaserte på samme måte som kapitalismen likevel kan være klassesamfunn, klassebegrepet begrenses dermed ikke til bare å gjelde kapitalismen.

Wright legger dessuten vekt på at man ikke må se kun på klassestrukturen. Det er like viktig å forstå samspillet mellom klasseformasjon (hvordan klasser formes til kollektive aktører), klassebevissthet og klassekamp.

Det er altså ikke nok å gjøre en skjematisk analyse av den yrkesaktive befolkningen som plasserer størstedelen i arbeiderklassen dersom den ikke oppfatter seg som en klasse, og handler som en. Å sette et grovt skille mellom arbeider og kapitalist fungerer dersom man vil skille ulike produksjonsmåter fra hverandre, som føydalsamfunnet og kapitalismen.

Dersom man imidlertid vil undersøke endringer over tid innenfor den kapitalistiske klassestrukturen og hvordan klassestrukturen påvirker folks liv må «problemet med middelklassen» løses.

Erik Olin Wrights løsning på dette problemet er å først dele opp mellom de som eier og de som ikke eier produksjonsmidler, altså det tradisjonelle marxistiske skillet mellom borgerskap og proletariat. Deretter deler han de som ikke eier inn etter hvorvidt de utøver autoritet i produksjonen og om de kontrollerer spesielle ferdigheter eller ekspertise. Disse kategoriene utgjør imidlertid ikke klasser, men motstridende plasseringer i klasseforholdet. Det «umarxistiske» ved dette klasseskjemaet er at kontroll over begrenset ekspertise og ferdigheter også tas med i betraktning. Wright hevder, med utgangspunkt i Rømers spillteoretiske verk «general theory of exploitation», at kontroll over en begrenset ekspertise er en kilde til utbytting. Under kapitalismen er imidlertid privateiendommen hovedkilden til utbytting, men dersom privateiendommen oppheves kan denne andre formen for utbytting tre i kraft for fullt.

En av hovedutfordringene for venstresida idag må være å utvikle en oppdatert klasseanalyse som går utover det å inndele statistiske yrkeskategorier i arbeiderklasse og småborgerskap. Det vi trenger er en analyse som går lenger enn å konstatere at ca. 90 % av den yrkesaktive befolkningen ikke er lønnsarbeidere og ikke eier produksjonsmidler. Vi må også tørre å undersøke hva som er en klasse «i seg» i dagens samfunn, i hvilken grad oppfatter arbeiderklassen seg som en klasse og handler som en klasse? Mye tilsier at utdanning og yrkesidentitet nå oppfattes som viktigere enn klassetilhørighet, i så fall må vi undersøke hvilke endringer som har skjedd i klassestrukturen, klasseformasjonen og klasseidentiteten!

Innspill til debatten
fra miljølaget til AKP, Oslo

Miljølaget i Oslo AKP har diskutert innlegget til Morten Falck i Røde Fane nr 2, 1999, Natur- og miljøvern og kampen for kommunismen og svaret fra Olav Randen i Røde Fane nr 4, 1999, Stutt steg i rett lei. Både Falck og Randen har grundige og kunnskapsrike artikler, med mange synspunkter som vi deler. Debatten de reiser er svært viktig, og vi vil knytte noen kommentarer til begge innleggene, med håp om å føre debatten enda et stutt steg i rett lei.

Til innlegget fra Morten Falck

Tingenes tilstand på det økologiske området på verdensbasis er sikkert riktig oppsummert av Falck, men han har en overdreven tro på at mennesket skal kunne løse naturens utallige gåter på relativt kort tid. Bare det kommunistiske samfunn kan sikre at menneskenes kunnskap og skaperkraft kan utfolde seg i et samfunn der behovene dekkes og menneskene kan utvikle sine evner og ressurser, i pakt med de rammene den fysisk verden setter – mener Morten Falck.

Men i «frihetens rike» (jfr. Falck), hvor det skal være ubegrensa frihet, hvem skal sette/ bestemme hva rammen for den fysisk verden er?

Vil menneskenes iderikdom og evner kunne tøyles innenfor de såkalte rammene som den fysiske verden setter, uten å løpe løpsk og ødelegge naturen? Går Morten Falck uten videre ut i fra at det enkelte menneske under kommunismen kjenner begrensningene for sine handlinger og at disse handlingene er forenlige med ikke å ødelegge natur og miljø? Vi kan ikke gå god for et slikt idealistisk syn på mennesket og må derfor karakterisere Morten Falck sin framstilling som illusjonsmakeri.

Til innlegget fra Olav Randen

Olav Randen lister opp et natursyn så komplisert at det synes nesten umulig for menneskene å løse noen av dens utallige gåter. Hans fremstilling bærer mer preg av vegring enn av løsning.

En middelvei mellom Morten Falck sitt syn og Olav Randens sitt syn må vel kunne tenkes. Det kan f.eks. være viktig å finne fram til kornsorter som gir sikre og store avlinger gjennom grundige bioteknologiske eksperimenter, utprøvd over lang og forsvarlig tid, mens det ikke bør være viktig å kunne transplantere et hode fra en menneskekropp til en annen, og lignende saker.

Men Olav Randen synes ikke å akseptere en eneste liten brist i kjeden for ikke å forrykke den totale balansen i naturen. Overlever vi ikke om arter forsvinner og virus/ bakterier dreper mennesker? Slike hendelser har vært gjengangere opp gjennom historien lenge før bioteknologien ble oppfunnet. Den gang het det naturens gang (jfr. f.eks. svartedauen). Olav Randen er etter vår mening i besittelse av et asketisk natursyn som aldri vil kunne bli rådende. Da glemmer han menneskenes naturlige nysgjerrighet. Vi kan altså heller ikke dele Olav Randen sitt natursyn og vil kalle hans framstilling for utopisk.

Kunnskap – om hva? For hvem?

For å være mer grundige i diskusjonen om den enorme kunnskapsproduksjonen som vi har opplevd i dette århundret, bør vi ikke omtale denne som en aktivitet utenfor samfunnets strukturelle og økonomiske grep. Det er liten tvil om at kapitalismen har drevet produksjonen av kunnskap fram, og at vi f.eks. har fått uvurderlige medisiner, såvel som datateknologiens «vidundre». Kunnskapsproduksjonen er ikke klasseløs og ikke fri for kapitalismens drivkraft. Men har menneskeheten fått den kunnskapen som vi trenger? Randen sier berettiget: «Spørsmålet er altså ikkje om kunnskapane auker, det gjer dei, men om kunnskapen held tritt med behovet for kunnskapsauke?» Hvilken kunnskapsøkning er det vi ønsker? Har vi noen garanti for at prøvemetoder for nye genmanipulerte produkter gir oss sikre resultater om vi fordobler prøvetiden så lenge det er profitten som teller for resultatet?

Og kunnskap er så mangt. Grunnforskning gir ikke umiddelbar avkastning, mye ny kunnskap gir ikke bare kapitalen mulighet for utnyttelse, den kan også være en trussel. Vi er kjent med hvordan patentsystemet og oppkjøp av rettigheter fører til at kunnskap legges død og låses ned fordi den truer. Vi har kunnskap som den Randen omtaler som «innsikten som blir borte», nedarvet gjennom generasjoner, som ikke lengre blir overført fordi vi lures til å tro at alle nye «oppdagelser» er framskritt. Et førevar-prinsipp gjelder ikke bare den defensive kampen, det gjelder ikke minst å opparbeide en sunn skepsis til framskritt og kunnskapsproduksjon som presenteres som nyvinninger for menneskeheten.

Bærekraftig utvikling – en defensiv kamp! WTO – til beste for verden?

Kampen for et bærekraftig samfunn er en defensiv kamp både nasjonalt og internasjonalt. På område etter område blir klodens økosystem angrepet og svekket av menneskelige handlinger og adferd. Ikke noe politisk system har til nå vist at det evner å demme opp for den tiltakende ødeleggelsen av menneskehetens livsgrunnlag. Det er nok å nevne drivhuseffekten i atmosfæren, regnskogutryddelse i Asia og Sør-Amerika, dramatisk redusering av det biologiske artsmangfoldet, grådig overfiske i verdenshavene som truer store deler av fiskebestanden, den generelle forurensning av natur og miljø, samt et stadig økende antall kriger som sprer dødelig gift over store områder (jfr. den siste Balkan-krigen).

I tillegg er vi ved et vendepunkt når det gjelder menneskenes evne (og vilje?) til å manipulere genene hos mennesket, dyrene og plantene. Utviklingen har kommet så langt på bioteknologiens område, at kampen er igang om kommersiell utnyttelse av genmanipulering og genpatenter, som antas å gi formidable inntekter på området. For å få til dette bruker de store multinasjonale (i hovedsak amerikanske) selskapene verdens handelsorganisasjon (WTO – tidligere GATT) som instrument for å pådytte spesielt u-landene, hvor det finnes en formidabel gen-rikdom, avtaler som sikrer disse selskapenes hegemoni og eierskap til viktige gener, f.eks. for store deler av verdens framtidige matproduksjon. På denne måten kan f.eks. et selskap i den rike verden (i-landa) ha monopol på en type såkorn som bøndene i u-landa må kjøpe fra dette selskapet.

Tilsvarende utvikling er det på andre områder som i-landa ønsker å ha med i WTO-forhandlingene, som skal opp i Seattle i desember 1999. Her vil i-landa prøve å presse fram bindende avtaler som f.eks. fri investeringsrett over landegrensene med stor grad av frihet for det enkelte selskap i det enkelte land, uten innblanding fra landets myndigheter. Skulle myndighetene i et land, hvor et internasjonalt selskap har gjort investeringer, treffe tiltak som rammer selskapet økonomisk på grunn av miljøstandarder som ikke er akseptable ved selskapets etablering, kan selskapet kreve erstatning for handelshindring. Flere lignende forhold på andre politikk-områder vil bli forsøkt tatt inn i WTO-avtalen fra i-landa sin side.

Som en motvekt mot dette presset fra i-landa, er det dannet et nettverk av 1.114 organisasjoner fra 87 land som støtter et utspill fra åtte nasjoner med Pakistan i spissen. Disse organisasjonene har skrevet under på et opprop hvor det kreves at ingen nye tema i tillegg til genmat-avtale, trevirke-avtale, reduserte tollsatser på industrivarer, miljø- og arbeidsstandarder, menneskerettigheter, dyrevern og forbrukerhensyn, skal forhandles om nå. Oppropet krever at ingen videre liberalisering og utviding av WTO må skje nå, og at det ikke føres inn nye tema i WTO-forhandlingene, men at man utsetter videre forhandlinger, inntil det er gjort konsekvensanalyser.

Man ser altså at det på det globale plan skjer en defensiv kamp fra det fattige Sør mot det rike Nord i spørsmålet om en kvalitativ økning eller status quo av angrepene på natur og miljø. Flere norske organisasjoner har skrevet under på oppropet, mens den norske regjering blant annet har gått inn for at investeringer skal tas opp i WTO-forhandlingene nå. Vårt (AKP/ RV/ RU) bidrag til å støtte denne kampen, må være å med og påvirke slik at den norske regjeringen snur i dette spørsmålet, dvs. at Norge støtter Sør i kampen mot det rike Nord, med USA i spissen.

I et lengre perspektiv må det drives et aktivt informasjonsarbeid slik at befolkningen i i-landa også blir en kraft mot liberaliseringa av verdens handel, en handel som både er miljø- og naturfientlig. Dersom man kan reise en folkeopinion mot den utviklinga som er på gang og støtte u-landa sin kamp mot å bli totalt overkjørt av i-landa for i neste omgang å bli ny-kolonialisert, ikke av land , men av multinasjonale selskap, så vil planene om verdensherredømme kanskje kunne skrinlegges.

På enda lengre sikt må den progressive bevegelsen verden over arbeide med sikte på at det ødeleggende kapitalistiske systemet blir avløst av et system som ikke er basert på maksimal profitt, dvs. et system som uunngåelig fører til ødeleggelse av natur og miljø. Først da kan man håpe at man har verktøy som er til beste for natur og miljø og at dette verktøyet evner å reparere alle de enorme skadene som kapitalismen har medført.

Konklusjon

Vi deler altså ikke Morten Falck sitt syn som går ut på at menneskene «fikser» alt i verden til fordel for menneskeheten. Et økosystem, hverken hele eller deler av det, som er bygget og utviklet gjennom millioner av år, kan fornuftsmessig ikke endres over natten uten at naturen selv slår kontra og faktisk truer med å utslette menneskeheten.

Vi deler heller ikke Olav Randen sitt noe asketiske syn som mer eller mindre vil opprettholde status quo, dersom vi oppfatter ham rett. Vi mener, som Olav Randen, at kommunismen ikke er noen garanti for et bærekraftig samfunn, men det er et nødvendig vilkår for et slikt samfunn.

Kampen mot miljø-ødeleggelsene er i seg sjøl systemsprengende, den inneholder mange av de beste argumentene mot kapitalismen og for sosialisme og kommunisme. Et tankekors er at det er ikke mangel på kunnskap som er hovedproblemet – vi veit mer enn nok om kapitalismens herjinger mot mennesker og miljø – men evnen og viljen til å omsette denne kunnskapen i handling.

av Morten Falck

Det var to ting jeg ønsket å få fram i artikkelen om Natur- og miljøvern og kampen for kommunismen i Røde Fane nr 2. Nemlig på den ene sida at kapitalismen truer med å ødelegge naturen. Dens behov for kortsiktig profitt står i motsetning til vårt felles behov for å ta vare på naturen og alle dens arter. Om dette har vi omfattende kunnskaper, som kommunistene må ta i bruk.

På den andre sida at våre kunnskaper om naturen er utvikla til et trinn der vi tar den i bruk som produktivkraft på et nytt nivå. Bioteknologien er blitt for stor for kapitalismen, den krever ressurser og har konsekvenser som ligger utafor synsfeltet for et kapitalistisk selskap, om det er aldri så «multinasjonalt», eller imperialistisk. Dette må et parti som vil kalle seg kommunistisk i våre dager ta i betraktning i sitt program og i sin politikk.

Olav Randen tar opp hansken i Røde Fane nr 4, under tittelen Stutt steg i rett lei. Det skal han ha takk for. Det er bare når engasjerte mennesker hiver seg ut i debatten at vi kan utvikle tankene våre og gå framover. Så la oss se hvor langt på vei vi er enige – og mest spennende, hva vi er uenige om. Det er svært mye å diskutere i Randens artikkel, og plassen er knapp. Så her bare noen korte punkter.

Hva er frihet?

Hva Marx og Engels har skrevet om menneskets forhold til naturen kan sikkert gi litt forskjellige inntrykk, alt etter tidsperiode og sammenheng det er skrevet i. Men Engels skriver noe viktig om frihet i Anti-Dühring, og jeg siterte det i den andre artikkelen jeg skrev til samme nummer av Røde Fane, Frihet og liv er ett. Engels skriver:

«Friheten ligger ikke i den drømte uavhengigheten av naturlovene, men i kunnskapen om disse lovene og i den dermed gitte muligheten til å la dem virke planmessig for bestemte formål.»

Det er ingen grunn til å pådytte Engels vår tids forståelse av naturen. Men når vi snakker om frihet, må vi være klar over at dette er marxismens frihetsbegrep. Det er ikke snakk om en frihet på tvers av naturens lover. Å herske over naturen kan bare bety å kjenne disse lovene, og «den dermed gitte muligheten til å la dem virke for bestemte formål».

Jeg synes ikke Olav Randen tar hensyn til dette når han kritiserer Marx og Engels.

Min mening om dette er at mennesket er et dyr som andre dyr, og at livsmiljøet i all sin variasjonsrikdom er like viktig for oss som for enhver annen art. Vi kan utnytte naturen til vår fordel, men bare innafor de rammene som naturen setter, og som det er opp til oss å utforske. Vi veit allerede så mye om dette at vi bør utvise stor varsomhet.

Det finnes ingen skjebne

Olav Randen mener jeg har en slags programmatisk framtidsoptimisme, som det ikke finnes grunnlag for. Dette begrunner han slik:

«Gong på gong møter vi framstegstrua hjå Falck:

• ‘Biologien har gjort store framskritt. (…) Industrien blir biologisk og biologien blir produktivkraft på et nytt nivå.’
• ‘Kunnskapene har økt enormt og gir oss muligheter til å unngå katastrofer.’
• ‘Bioteknologien representerer et kvalitativt kjempesprang i utviklinga av de biologiske produktivkreftene.’
• ‘Genteknologien har potensiale til å bli en enorm velsignelse.’
• ‘Bioteknologiens nyeste dramatiske gjennomslag er suksessen med kloning.’»

Disse sitatene er hentet fra forskjellige steder i min artikkel. Randen river dem løs fra sammenhengen og setter dem inn i en de ikke er tenkt i. Men det gir et klart uttrykk for Randens oppfatning av hva jeg mener.

Men i forhold til framtida er alle disse sitatene nøytrale i min tekst. For selv om bioteknologien åpner for store muligheter, er jo ikke framtida fastlagt. Potensialet er ikke realisert.

Sitatene er en beskrivelse av nåtida, og bare det. Disse prosessene foregår foran øynene våre, og endrer verden, ugjenkallelig. Det som driver dem og gir dem retning er i det alt vesentlige kapitalismens behov for profitt. På akkurat det punktet kan vi endre verden.

Kunnskapen er der. Kampen står om hvordan den brukes. Og i hvilken retning menneskenes kunnskap skal utvikles videre.

Og sannelig, den verden vi ser omkring oss gir ingen overveldende grunn til optimisme.

Hva er vi enige om?

Randen fortsetter: «Etter denne utmålinga av framsteg kjem ikkje argument og ikkje grunngjeving. Falck går rett over til å skrive (konkret og skikkeleg) om problema kombinasjonen bioteknologi og profittjag fører med seg.» Det er jo ikke underlig, når denne «utmålinga» skyldes hans egen redigering og ikke min tekst.

Den første, og lengste delen av min artikkel handler om hvordan kapitalismen er en trussel mot naturen, og vårt livsmiljø. Mot denne delen av artikkelen har Olav Randen ingen konkrete innvendinger, og jeg tolker det som det i hovedsak er den han kaller «(konkret og skikkeleg)», kanskje i tillegg til de kapitalismekritiske avsnittene i artikkelens annen del.

Jeg oppfatter det altså som vi er enige om at kapitalismen må avskaffes, og langt på vei om grunnene til det. Det er bra, det gir oss en felles plattform. Så la oss da gå over til det vi ikke er enige om, og se om vi kan utvikle og klargjøre standpunktene våre.

Noen korte punkter

Jeg mener følgende:

• Vi har nådd enorme kunnskaper om naturen. De er tilstrekkelige til å hindre store menneskeskapte naturkatastrofer dersom vi bruker dem.
• Utviklinga av genetikken med en (så vidt gryende) mulighet til å modifisere arvestoffet er et enormt framskritt. Men vi må være klar over at vi bare så vidt har begynt å utvikle våre kunnskaper og teknikker på dette feltet, og satse mye på å utvikle kunnskapene, samtidig som vi utviser stor forsiktighet i å bruke dem.
• Uten å bruke kunnskapene i praktiske eksperimenter, kan vi heller ikke utvikle dem. Vi må forsvare retten til vitenskapelige eksperimenter, og forsvare forskningas uavhengighet av profittinteresser.
• Også innafor andre felter har bioteknologien gjort store og viktige framskritt. Ett av dem er kloning av pattedyr fra voksne celler, og fra fosterceller. Som all annen forskning bør også denne underlegges etiske vurderinger, men det er viktig at denne forskninga får gode vilkår, både fordi den åpner for store nye kunnskapsområder, og fordi den i resten av verden vil utvikle seg med stormskritt.
• Kunnskapene om teoretisk naturvitenskap har fått stor samfunnsmessig betydning, men når ikke ut til vanlige folk. Dette er en farlig utvikling, fordi den gir grobunn for fordommer, mystikk og ubegrunnet angst. Vi må altså arbeide for å spre mest mulig kunnskap om disse fagfeltene.

(Folkeopplysning er et utmerket ideal, enda viktigere nå enn på 1700-tallet.)

Kunnskap og uvitenhet

«I høve til naturens mangfald, kompleksitet og kreativitet forstår vi framleis svært lite,» skriver Randen. Det er helt riktig. Men vi forstår en hel del. Og først og fremst forstår vi at det er mye vi ikke veit og mye vi ikke forstår.

Det er ingen uviktig erkjennelse. Men at vi veit at det er lite vi veit, betyr ikke at vi ikke veit noe. Det betyr heller ikke at våre kunnskaper ikke går raskt framover. Jeg synes Olav Randen ikke bare undervurderer dette, men lukker øynene for det.

Han forteller at i gamle dager hadde folk mer allsidig kunnskap. Eksemplene er kårkallen på gården hans og urinnvånerne i Australia. Men det er feil. Vi har en mye mer allsidig kunnskap nå, blant annet fordi vi har så mye større kunnskaper om så enormt mange ting. Og det er heller ikke sant at vi er blitt dårligere «til å tenkje på heilskapen». Det er nå vi veit noe om økologi, om samspillet i naturen, om hvordan mylderet av arter henger sammen. Det er nå vi begynner å få begreper om hvor mange arter som faktisk fins, hvor stor variasjonen er og hvor viktige de enkelte ledd i denne kjeden er for hverandre. Det som gjør at vi ikke greier å anvende denne kunnskapen, er profittjaget.

Randen konkluderer med at behovet for kunnskap øker mer enn kunnskapen. Han gjør ikke forsøk på å dokumentere påstanden. Jeg tror ikke han kan. Og jeg er sterkt uenig. Men så lenge han ikke kommer med konkrete argumenter, blir diskusjonen om dette vanskelig.

Og jeg får lyst til å spørre Olav Randen om hva han mener er den største trusselen: Utvikling av ny kunnskap, eller kapitalismens jag etter profitt.

«Tukling» gjør oss til mennesker

Etter mitt syn står Olav Randen i fare for å ende i et standpunkt som er mer preget av urasjonell angst enn av fornuft og logikk. Det kan virke som han er mot «tukling med naturen». Men det er jo den som gjør oss til mennesker. «Tukling» med naturen er grunnlaget for alt jordbruk og husdyrhold, håndverk, industri og alle andre former for produksjon.

Noen mener vi har nådd et nivå som ikke naturen selv befinner seg på. Men det er lenge siden. Tenk på hvordan vi har avlet fram dyr som ethvert naturlig utvalg ville ha utslettet fortere enn svint. Katter uten hår, hunder som bare kan vralte, griser som ikke kan bære sin egen rygg, eller belgisk blå! Takke meg til en sunn og frisk sau som Dolly.

Sveitsiske forskere har genmodifisert en ris så den motvirker a-vitaminmangel og jernmangel. Dette er forskning som ikke er finansiert av industrien, og risen kan om få år bli stilt til rådighet for verdens fattigbønder helt gratis.

Det drives i dag genteknologisk forskning for å finne fram til en kur mot malaria. Den forskningen er ikke bare «tukling» med naturen i seg sjøl, den hviler også på de kunnskapene vi oppnår ved annet arbeid innafor genteknologien.

Sykdommer som skyldes ødeleggelse av hjernevev, nerveceller eller ryggmargsceller har hittil vært uhelbredelige. Nå prøver forskerne å finne kurer ved å dyrke stamceller fra fostre. Det innebærer kloning, genmanipulering, bruk av fosterceller. Men er ikke disse eksemplene framskritt?

Kort om kommunismen

Randen slutter med å si at «Kommunismen er kanskje ein føresetnad, men ingen garanti». Jeg er helt enig, og Randen nevner viktige problemer, som frihetens begrensninger og forholdet mellom individ og samfunn. Kommunismen blir ikke noe jordisk paradis, den blir et samfunn der en bestemt type grunnleggende motsigelse er avskaffa. Det vil sikkert dukke opp andre.

Framtida er ikke forutbestemt, ikke under kommunismen heller. Menneskene må løse nye problemer og lære mer om naturen. Historien vil aldri stoppe opp. Men vi slipper å la oss styre av profittmotivet. Vi kan strekke oss etter fornuften, etter kunnskap om både detaljer og sammenheng. Vi har forutsetningene for å kunne løse miljøproblemene. Våre kunnskaper vil alltid være begrenset, og naturen står ikke på stedet hvil. Men med fornuft og kunnskap kan vi løse problemene, innafor de vilkår naturen setter.

av Sissel Henriksen

AKPs kvinnepolitikk og bøllekurs har ikke uten grunn blitt velkjente begreper langt utenfor partiets egne rekker, og mye av denne politikken er i dag felleseie blant kvinner på venstresida. Men hva er det som skiller AKPs kvinnepolitikk fra tidligere kommunistpartiers kvinneanalyser, og hva er det som skiller revolusjonære feminister fra borgerlige feminister?

Ved inngangen til et nytt årtusen er det blitt in å være feminist i mødrelandet. Og det trengs. Samtidig som kvinnene i Norge utgjør de mest radikale lag av folket, er kvinnene også de fattigste og hardest undertrykte, både i Norge og internasjonalt.

Kvinnekampen gjelder halvparten av verdens befolkning, og enhver bevegelse som kaller seg revolusjonær bør tenke seg to ganger om hvis ikke disse spørsmålene står høyt på dagsorden. Debatten om hva som er revolusjonær feminisme er derfor høyst aktuell, både i AKP og i andre miljøer og organisasjoner på venstresida.

Når en skal bli enige om veien framover, er det alltid nyttig å ha med seg historia. Gjennom å oppsummere hvordan AKPs kvinnepolitikk ble utviklet vil jeg i denne artikkelen vise hva som er hovedstolpene i politikken. Jeg vil si noe om hvilke punkter som er omstridt, og forsøke å peke ut en del områder der det trengs videreutvikling.

Historikk

De nye kvinnepolitiske analysene som vokste fram i og rundt AKP på 1970- og 80-tallet ble på mange vis utviklet i spennet mellom tradisjonell marxistisk analyse og likestilllingsorientert borgerligfeminisme.

Til tross for at den russiske revolusjonære Alexandra Kollontay tidlig på 1900-tallet tok til orde for at å skille kjøkkenet fra ekteskapet var en like viktig reform for kvinnene som å skille kirka fra staten, har likevel den kommunistiske bevegelsen tradisjonelt lagt hovedvekten på andre aspekter ved kvinneundertrykkinga.

Sosialismen ordner alt

Ei oppsummering av denne tenkinga har jeg funnet i ei bok av Einar Lorenz om NKPs historie 1923-31. Der heter det i et kapittel om NKP og kvinnene:

«Rammen for NKPs kvinnepolitikk var gitt før NKP ble til. Med utgangspunkt i Marx og Engels hadde den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen utviklet sin emansipasjonsteori.

Kvinnenes stilling i samfunnet var betinga av den herskende produksjonsmåten og ville endre seg med den. Den kapitalistiske produksjonsmåten ville føre til kvinnenes deltakelse i produksjonen. Dette la objektivt sett grunnlaget for en høyere familieform, og kvinnen ville bli uavhengig av en forsørger. Deres arbeid ville bli en nødvendig forutsetning for deres frigjøring. Engels så privateiendommen som grunnlaget for kvinneundertrykkelsen, og kvinneundertrykkelsen kunne dermed bare avskaffes ved å oppheve privateiendommen. Dermed blei kampen for kvinnefrigjøring et ledd i kampen for et sosialistisk samfunn. Inn- og underordninga av kvinnefrigjøringa i arbeiderklassens kamp ble seinere utforma videre av blant annet Bebel og Zetkin. Lønnsarbeidet ville gjøre kvinnene uavhengige av mennene, og gi dem innsikt i den stillingen de hadde under kapitalismen. Først en opphevelse av privateiendommen ville befri dem fra kapitalens utbytting. Kvinnene stilling ble dermed ensidig vurdert i forhold til produksjonen, mens deres totale samfunnsmessige stilling og særlig reproduksjonsaspektet ikke ble problematisert», skriver Lorentz. (1)

Historia om linjekampen rundt kvinnespørsmålet i ulike revolusjonære bevegelser før AKP har jeg ikke nok kunnskap om til å utdype nærmere her. Jeg har imidlertid en sterk følelse av at der ligger svært mye spennende stoff.

Materiell basis

Den marxist-leninistiske bevegelsen vokste fram parallelt med et generelt oppsving i kvinnekampen. I Norge hadde dette oppsvinget sin materielle basis i det som er blitt kalt «Den norske kvinnerevolusjonen»: Fra en europeisk jumboplass med 22 prosent kvinnelig yrkesdeltakelse på 60-tallet (2) strømmet kvinnene ut i arbeidslivet i hundretusener. I 1980 var 61 prosent av norske kvinner mellom 25 og 66 år i lønna arbeid, og i 1991 var tallet 70 prosent for kvinner og 83 prosent for menn i disse aldersgruppene.(3)

For mange av oss som ble politisk aktive på 70-tallet, var kvinnekampen veien inn til et revolusjonært ståsted. Vi så at det kapitalistiske systemet var fienden, og tok avstand fra den type feminister som rettet hovedskytset mot mannen. Vi var kvinnefrontere, ikke (ny)-feminister, og vi ville ha kvinnefrigjøring og et helt anna samfunn, ikke likestilling på det gamle, borgerlige samfunnets premisser. Vi tok også avstand fra ideer som satte individuell frigjøring og egoløsninger for den enkelte i sentrum, og framholdt solidarisk kamp som veien å gå.

Organisering!

Ml-jentene sloss sammen med andre jenter i Kvinnefronten for å bygge den opp som antikapitalistisk front, og vi la vekt på kollektiv stil, grunnplansorganisering og kamp for de mange, de fattigste. Vi reiste kampen for sjølbestemt abort, mot kjøp og salg av kvinner. Og ikke minst; for kvinners rett til arbeid og for skikkelige arbeidsforhold og høyere lønn, både på egne arbeidsplasser og når andre gikk til streik: De streikende Aker-vaskerne, kvinnene på Våler Skurlag og på Friogrill hadde støttespillere landet rundt. Den sterke vektlegginga på organisering hadde mange positive sider, og mobiliserte og skolerte mange kvinner som ellers neppe ville kastet seg ut i politisk arbeid. Det er så absolutt ei historie det er all grunn til å være stolte av, og som det er mye å lære av, ikke minst i dagens individualistiske samfunn.

Linja med kollektiv kvinnekamp mot det kapitalistiske samfunnet hadde imidlertid også ei dårlig side: Nemlig at enheten med arbeiderklassens menn i praksis ofte blei overordna det å ta opp undertrykking som rammet kvinner som individer, ikke som gruppe.

Plastposebærernes opprør

I partiet jobba kvinnene lojalt med å underordne og innordne kvinnekampen i arbeiderklassens kamp, sjøl om den arbeiderklassen som var synlig der oftere hadde hjelm, kjeledress og skjeggvekst enn pupper og hvit frakk. En spørreundersøkelse i AKP i 1982/83 viste at kvinnene deltok på alle felter i klassekampen og tok stort ansvar for enheten i bevegelsen. Vi bar plastposer og organiserte møter, gjorde masse usynlig arbeid, og dreiv kvinnekamp på toppen av alt det andre arbeidet. Men vi ble sjelden valgt til ledende verv i partiet: Det var visst noe med det politiske nivået …

Men noen begynte å stille nye spørsmål. Flere av oss begynte å se at den gamle analysen var utilstrekkelig. At vel var det kapitalismen som holdt lønna nede, men det var da vitterlig gubben til venninna vår som banka henne helseløs og vår gubbe som stadig sneik seg unna oppvasken. Vel var det borgerskapet som tjente på kvinneundertrykkinga, men til å sette den ut i livet hadde de da kanskje skaffa seg noen allierte i vår egen klasse også? Kanskje var det ikke vi som splitta arbeiderklassen ved å reise kamp mot kvinneundertrykkinga, men derimot mennene som splitta kampen ved å undertrykke kvinnene?

«Forandringen kom da vi begynte å se på kjønnsmotsigelsen som en grunnleggende motsigelse i samfunnet. Det er ikke bare motsigelsen mellom klassene, mellom by og land, mellom åndsarbeid og kroppsarbeid, men også motsigelsen mellom kjønna som må løses for å lage kommunisme,» oppsummerte Eli Aaby i 1990.(4)

Kvinnene i AKP begynte å ta opp forhold som tidligere ble sett som underordna delspørsmål. Vi fikk diskusjonen om 50 prosent deling av husarbeidet, om kvinnemishandling som uforenlig med partimedlemskap, om mannsjåvinisme som klassesamarbeid og om oppløsing av familien som økonomisk enhet.

Og noen begynte å snakke høyt om at kanskje kvinnene i arbeiderklassen var ei like viktige revolusjonær kraft som gutta i kjerneproletariatet.

Bøllekurs

Våren 1984 ble det aller første «Kast-deg-frampå»-kurset avvikla. Siden den gang har titusenvis av kvinner gått på slike «bøllekurs». «Lærdommen fra bøllekursa» er blitt honnørord på venstresida. Men hva var det nå egentlig vi lærte?

Vi lærte masse om kvinners liv. Om hindringene for leve slik vi vil, og om hvordan vi sammen kunne overvinne disse hindringene. Vi lærte om herskerteknikkene: Usynliggjøring, latterliggjøring, dobbeltstraffing, påføring av skyld og skam, objektivisering, trussel om vold, splitt og hersk. Vi lærte å stoppe opp i en situasjon der vi følte oss ille til mote og spørre oss sjøl: «Hvilken herskerteknikk blir jeg nå utsatt for?»

Vi lærte knep for å tørre å ta ordet, og for å tørre å ta ledelsen. Et bøllekurs er en treningsleir, og vi trente, sammen med andre jenter. Vi fikk prøve oss på video, og vi oppdaga hver gang hvor lett det var å se at andre var flinke, og hvor vanskelig det var å se at vi sjøl også var flinke, om enn på en litt annen måte. Vi oppdaga at forskjellighet er en styrke, ikke en svakhet.

Vi oppdaga at vi var flinkere enn vi trodde sjøl, og at det var mye lettere å ta utfordringer i flokk enn aleine. Vi forsto at vår egen dårlige sjøltillit ikke var en personlig mangel, men en systemskapt del av kvinneundertrykkinga.

Bøllekursene tar kvinneundertrykkinga på alvor, og gir kvinner redskap til å gjøre noe med den, via å forandre seg sjøl sammen med andre. Derfor er faktisk lærdommen fra bøllekursene uhyre viktig for en bevegelse som kjemper for en verden der kokkepikene styrer staten. For kokkepikene kan ikke styre staten uten å ta kontroll over egne liv først. En arbeiderklasse uten sjøltillit tar ikke samfunnsmakta, og en viktig del av kapitalens herskerteknikk er nettopp å ta fra folk trua på seg sjøl.

Særorganisering

En annen lærdom var at kvinner trengte særorganisering. At like lite som klassebevisstheten vokser opp av fabrikkgolvet vokser kvinnebevisstheten opp av kjøkkengolvet. Det trengs en kvinneorganisasjon som samler alle de ulike erfaringene, analyserer dem og skaffer kamperfaring gjennom aktiv kamp. For mange av oss ble det Kvinnefronten. Der hentet vi kvinnebevissthet og kvinnekamperfaring og tok med oss inn i partiet. Et viktig prinsipp for kvinneopprørerne i AKP var også å vinne oppslutning innad i partiet ved å vise i praksis at politikken vant oppslutning utafor partiet. At det kom 600 deltakere på AKPs eksterne kvinnekonferanse i 1986 bidro nok mer til partimennenes forståelse for kvinnekampens viktighet enn utallige diskusjoner på kammerset.

Kvinnene i AKP begynte å forstå at det også i partiet er behov for egne forum bare for kvinner: Fordi kvinneundertrykkinga og herskerteknikkene også finnes der, og fordi særegen kvinneorganisering i partiet er et nødvendig mottrekk mot dette. Vi førte denne analysen videre, og skjønte at det derfor også vil trenges særegen kvinneorganisering i det sosialistiske samfunnet: For å motvirke «den uendelige rekka av systematiske tilfeldigheter» som med lovmessighet fører til at kvinners interesser stadig kommer nederst på lista, «helt tilfeldig», ikke av vond vilje, men fordi det alltid er så mye anna som er viktigere – tilfeldigvis.

Bærebjelkene

Mye av politikken fra kvinneopprøret er nedfelt i Kjersti Ericssons bok Søstre, kamerater! (5) som i disse dager blir gitt ut i nytt opplag av Røde Fane (og som i engelsk utgave er spredt til søstre og kamerater over hele verden). Kjernepunktene er nedfelt i AKPs prinsipprogram. «Kvinnepunktene» i programmet er trukket ut og foreligger i et hefte fra AKP (6).

Det som skiller AKPs kvinnepolitikk fra «klassisk» kommunistisk analyse, er særlig en utvidet forståelse for kjønnsundertrykkingas altovergripende karakter, og av hvilken grunnleggende rolle kvinneundertrykkinga spiller som samfunnsbevarende kraft under kapitalismen og som kontrarevolusjonær kraft under sosialismen. I programmet er dette særlig nedfelt i formuleringene rundt den kvinnelige arbeiderklassens rolle, familieanalysa, analysa av rolla til menn i arbeiderklassen og av kvinnekampens betydning under sosialismen. Særorganisering av kvinner i partiet er også noe nytt i en tradisjon som har hatt skarp brodd mot alle former for fraksjonisme, og som til dels også har sett på særegen organisering av partikvinner som unødvendig og kvinnediskriminerende.

AKPs kvinnepolitikk har etter min mening tatt på alvor spørsmålet om hva det betyr å være et arbeiderparti i ei tid da flertallet av arbeiderklassen er kvinner. I det kronglete farvannet der klasse- og kjønnsundertrykking veves sammen, har vi klart å si noe fornuftig om at det ikke er et enten-eller, men et både-og. Vi har nekta å godta kravet om at feminister enten må kjempe mot samfunnet eller mot mannen, og tviholdt på retten til å gjøre begge deler.

Samtidig har vi kjempa en lang og slitsom kamp for å få mennene på venstresida til å forstå at det ikke er kvinnekampen som splitter arbeiderklassen, men menns undertrykking av kvinnene i sin egen klasse. Og ikke minst har vi brukt mye tid på å få menn til å forstå hva dette betyr i praksis, siden undertrykkingsmekanismer ofte er vanskelig å få øye på, særlig for dem som utøver dem.

Teoriutvikling

Forholdet mellom kvinnenes stilling i familien og produksjonen har alltid vært en nøtt for marxister. I Søstre, kamerater! peker Kjersti Ericsson på at det ubetalte arbeidet i familien er usynlig ikke bare i borgerlig økonomisk analyse, men også i marxistisk økonomisk analyse. Mye teoriutvikling ligger i bunnen for følgende programformulering i AKPs nåværende program:

Kapitalismen har tatt over den tusenårige kvinneundertrykkinga og vevd den inn i sitt økonomiske system og i sin måte å herske på. Kvinnenes ulønnete hus- og omsorgsarbeid i familien blir indirekte utbytta av kapitalen. Siden dette arbeidet blir gjort gratis, og ikke må kjøpes på markedet, kan lønningene i den kapitalistiske produksjonen holdes lavere, og profitten dermed høyere. Kvinner utbyttes også særegent som lønnsarbeidere i den kapitalistiske produksjonen. Fordi samfunnet er organisert i familier, blir kvinner i arbeidsmarkedets øyne «tilleggsarbeidskraft» mens «hovedarbeidskrafta» er den mannlige «familieforsørgeren». Kvinners arbeidskraft blir dermed mindre verdt enn menns. Dette rammer alle kvinner, enten de lever sammen med en mann eller ikke. Hovedansvaret for hus- og omsorgsarbeid gjør også at kvinner ofte har deltidsarbeid, unormal arbeidstid og usikre kontrakter. Dette svekker kvinnenes stilling på arbeidsmarkedet.

Programmet setter også kvinneundertrykkinga inn i et historisk perspektiv, og viser at på samme måte som klassene er historisk oppstått er også familien og kvinneundertrykkinga det:

Menneskene har levd på jorda i mange hundre tusen år, men klassesamfunn og klasseundertrykking har bare eksistert i noen tusen år. Det var utviklinga av jordbruk, handverk og nye produktivkrefter som skapte det materielle grunnlaget for privateiendommen, skillet mellom åndsarbeid og kroppsarbeid, en stadig sterkere kjønnsbestemt arbeidsdeling og utskilte staten som redskap for en herskende klasse. I den samme prosessen vokste kvinneundertrykkinga fram. Familien – i ulike former – ble den institusjonen som ga menn makt over både eiendom, kvinner og barn.

Oppløs familien som økonomisk enhet!

Mens den tidlige ml-bevegelsen i Norge reiste parola «Styrk familien som revolusjonær kampenhet», går dagens program til frontalangrep på familien, og peker på at den må oppløses i sin nåværende form for at vi skal kunne oppnå kvinnefrigjøring og kommunisme:

Familien som institusjon er en del av det systemet som sikrer den kapitalistiske utbyttinga. Her skjer det ubetalte arbeidet som kapitalistene indirekte profitterer på. Bindinga til familier gjør kvinner til ekstrautbytta arbeidskraft i produksjonen. Familien er kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene. Og den gjenskaper stadig djupe psykologiske strukturer som støttepunkter for dette maktforholdet og denne arbeidsdelinga.

Gjennom familien er kjærlighet og seksualitet vevd inn i en institusjon som bidrar til å opprettholde makt- og utbyttingsforholda i samfunnet. Homofil og lesbisk kjærlighet bryter med dette mønsteret. Dette er en viktig grunn til undertrykkinga av homofile og lesbiske. Den homofile frigjøringskampen har nære felles interesser med kampen for kvinnefrigjøring.

Uenigheter

Til denne dag har det stått uenighet i partiet om familieanalysen. Et eksempel på dette finner en i Røde Fane nr 4, 1999, der Johan Petter Andresen (JPA) skriver: «Etter min mening er det feil å påstå at ‘familien er kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene’. Tankegangen bak avsnittet og spesielt denne setninga er at menna tjener på kvinneundertrykkinga og at kampen mot familien ‘som institusjon’ er likestilt med kampen mot kapitalismen.»(7)

Sjøl mener jeg vår familieanalyse er en sentral stolpe i det vi kaller «AKPs kvinnepolitikk». Familianalysen tar slett ikke fokus bort fra kampen mot kapitalismen; den går tvert imot lenger ved å vise at å knuse kapitalismen bare er et delmål på veien til full kvinnefrigjøring.

Setninga om familien som kjerne er uhyre viktig, fordi den sier noe om kvinneundertrykkingas systemovergripende karakter: Kampen for oppløsing av familien og for hvert enkelt samfunnsmedlem rett til å være et sjølstendig individ vil vi måtte føre langt inn i sosialismen, og så lenge rester av dette forsørgingssystemet består vil det være en kontrarevolusjonær kraft som trekker tilbake i retning det gamle samfunnet.

På en kvinnekonferanse jeg nylig deltok på i Tyskland oppsummerte en kvinne fra det tidligere Øst-Tyskland (DDR) sine erfaringer. Hun påpekte at kvinnene i DDR hadde alle de ytre rammene på plass: Daghjem, helse/sosialvesen, rett til arbeid, abort osv – «og likevel beholdt mennene sin overlegne posisjon», sa hun noe undrende. Rent bortsett fra at DDR forlot den sosialistiske veien adskillige år før murens fall, så er dette et godt eksempel på utilstrekkeligheta i ideen om at bare en får ytre strukturer på plass, så er kvinnefrigjøringa i boks.

Mannen eller borgerskapet?

Programmet analyserer forholdet mellom den kvinneundertrykkinga kapitalismen som system står for, og den undertrykkinga som utøves av vanlige menn på denne måten:

«Det er borgerskapet som klasse som tjener på kvinneundertrykkinga. Samtidig gir kvinneundertrykkinga menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket en rekke materielle, sosiale og psykologiske fordeler. Og den har ei djuptgripende innvirking på deres sjøloppfatning og verdensbilde. Gjennom kvinneundertrykkinga bindes menn i en delvis allianse med sin egen klassefiende. Menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket må kjempe mot sin egen posisjon som undertrykkende kjønn for å fri seg sjøl fra posisjonen som undertrykt klasse. Mannsjåvinisme er klassesamarbeid.»

«Mannssjåvinisme er klassesamarbeid» er nok kanskje blant enkelte menn en enda mer omstridt formulering enn familieanalysen, selv om ikke så mange går så langt som JPA, som skriver:

«Gir dette avsnittet et riktig bilde av hovedsida i forholdet mellom menn og kvinner i arbeiderklassen, eller legger det for stor vekt på at menna ikke er like hardt undertrykt som kvinner? At arbeidermenna ikke er like hardt undertrykt som kvinnene, gjør dette dem til undertrykkere? Det er slik man må forstå dette avsnittet.» (7)

JPA skriver tidligere i artikkelen at «etter min mening er det ingen tvil om at menna vil tjene på alle seirene til kvinnene, for hvilke privilegier er det menna vil miste?» Slik jeg oppfatter hans hovedbudskap, så er det at menn i arbeiderklassen ikke har noe å tjene på kvinneundertrykkinga i det hele tatt.

Strategisk er jeg sjølsagt enig med JPA i at arbeiderklassens menn har all mulig interesse av å avskaffe kvinneundertrykkinga. Men den store tragedien er jo at menn gjennom å være sosialisert inn i et kvinneundertrykkende samfunn nettopp er blitt tillært et mønster som er i motstrid med deres egne klasseinteresser.

For det er jo slett ikke det at «arbeidermenna ikke er like hardt undertrykt som kvinnene» som er problemet, men derimot at også menn i arbeiderklassen faktisk undertrykker kvinner. Enten «snilt og greit», og kanskje til og med ubevisst, ved å utøve herskerteknikker, snike seg unna sin del av husarbeidet, fødselspermisjonen, barnepasset osv. Eller mer direkte og brutalt ved å voldta, slå, være horekunder, forgripe seg på småjenter osv.

Sett i lys av den virkelige verden blir det en naiv tilnærming å si som JPA at: «Hvis kvinnene får samme inntekt som menn, vil menna tape på dette? Tvert i mot, familieinntektene vil øke. Det vil være lettere å variere mellom hvem som skal på arbeid og hvem som skal gjøre ubetalt arbeid i hjemmet. Får vi sekstimers normalarbeidsdag vil dette opplagt komme menna til gode osv.»

JPA har rett i at økt kvinnelønn objektivt vil komme familien til gode med høyere totalinntekt. Men reell likelønn og sekstimersdag for alle vil rokke ved grunnleggende maktfordelingsstrukturer mellom kjønnene, noe som jeg tror faktisk er en av grunnene til at mannsdominerte fagforeninger i så liten grad har reist kampen for sekstimersdagen. Det å ha høyere lønn enn kona er nemlig en viktig del av mannsrolla og av mange menns selvbilde. Og det gir menn et faktisk økonomisk overtak over kona, som i forhandlingssituasjoner i forholdet kan brukes til alt fra å bestemme hvor dyre julegaver som skal kjøpes til å argumentere for å slippe å ta ut sin del av fødselspermisjonen.

Derfor må faktisk også arbeiderklassens menn ta kampen opp mot sin egen posisjon som undertrykkende kjønn hvis de skal kunne yte noen virkelig støtte til kvinnekampen. Den som undertrykker andre kan aldri sjøl bli fri!

Vold

I tillegg til de ovenfornevnte punktene er programmets formuleringer om vold mot kvinner og om arbeiderklassekvinnene sentrale bestanddeler i en helhetlig kvinnepolitikk.

Når det gjelder den råeste formen for undertrykking, nemlig vold og prostitusjon, står det: «Ett av midlene til å opprettholde maktforholdet mellom kvinner og menn, er bruk av vold: Kvinnemishandling, voldtekt, incest. Staten gir kvinner og barn minimal rettsbeskyttelse mot slike overgrep.» Og: «Prostitusjon og pornografi gjør kvinnekroppen til vare. Seksualisert vold er kapitalistisk storindustri i alle deler av verden. Prostitusjonen er en viktig kilde til valutainntekter for flere stater i den 3. verden, gjennom turistindustrien. Prostitusjonsprofitten kommer både den lokale overklassen og imperialistiske investorer til gode.»

Tospissteorien

Den tradisjonelle klasseanalysen har trukket fram kjerneproletariatet, arbeiderne på de store industriarbeidsplassene og i transportsektoren som de mest revolusjonære. Dette fordi de er best organisert og er plassert slik i produksjonen at en streik vil ramme borgerskapets profitt umiddelbart og hardt.

En av de nye analysene som vokste ut av kvinneopprøret og den konkrete endrede virkeligheta i arbeidslivet er den såkalte «tospissteorien», som er slik formulert i det nåværende programmet:

Kvinnene hører til den mest utbytta og undertrykte delen av arbeiderklassen fordi de er undertrykt både som klasse og kjønn. Kvinnene i arbeiderklassen kombinerer og blir trukket mellom stillinga som arbeider og hovedansvaret for det private, ubetalte arbeidet i familien. Denne stillingen tvinger fram radikale krav som kampen for 6-timersdagen, økning av kvinnelønna og bedre offentlige tjenester; og har lagt grunnlaget for at kvinnene i arbeiderklassen har vokst fram som ei ny ledende kraft. Økt kvinnebevissthet spiller en viktig rolle for å samle denne delen av klassen til kamp. Framveksten av kvinnene som en sjølstendig ledende kraft har styrket arbeiderklassen. Samtidig tvinger det fram endringer i arbeiderklassens bevissthet om seg sjøl og dens bevissthet om politisk og faglig strategi og taktikk, krav, organisasjons- og arbeidsformer. Denne prosessen går ikke smertefritt, men den er helt nødvendig hvis arbeiderklassen skal kunne gå i spissen for virkelig frigjøring.

Er analysene gangbare fremdeles?

Jeg mener at både familieanalysen, analysen av arbeiderklassekvinnene som en revolusjonær kraft, mannsjåvinismens reaksjonære karakter, voldens rolle for å disiplinere kvinner og karakteren av prostitusjon som vold mot kvinner faktisk er mer aktuelle i dag enn da de først ble vedtatt.

Siden den gang har vi fått kontantstøtta, som har seilt fram på en bølge av reaksjonær familieideologi, og som sementerer kvinnens rolle som først og fremst mor. I kjølvannet vaker angrep mot sjølbestemt abort; statlige organer erstatter svangerskapsforebygging med abortforebygging, og deler villig ut penger til AAN (Alternativ til Abort i Norge). Hvilke følger kontantstøtta vil få for kvinners yrkesdeltakelse gjenstår å se.

De kvinnedominerte yrkene i arbeiderklassen og lavere deler av småborgerskapet har i dag enda tydeligere stått fram som en radikal kraft i samfunnet: I sitt forsvar av offentlig sektor, kamp for høyere kvinnelønn og 6-timersdag, og med sitt framskredne samarbeid på tvers av fagforeninger og hovedsammenslutninger, blant anna gjennom «Kvinner på tvers»-arbeidet.

De store kvinneyrkene i offentlig sektor har i dag en svært høy organisasjonsprosent, og store skikt med velskolerte tillitsvalgte. Angrepene mot offentlig sektor og derav følgende oppsplitting her vil bidra til å splitte opp disse viktige kvinnekollektivene, og vi står i dag i en situasjon der Kommuneforbundet raskt kan komme til å måtte hente konsulenthjelp hos Hotell- og restaurantarbeiderforbundet om hvordan man organiserer arbeidstakerne på små og oppsplitta arbeidsplasser.

Volden mot kvinner øker stadig, ledsaget av en økende forherligelse av vold i porno og reklame. Kvinnemishandling usynliggjøres likevel fortsatt i stor grad: Når avisene debatterer voldsproblematikk fokuseres det hovedsakelig på gatevold, og bare unntaksvis på volden mot kvinnene i hjemmene. Den volden unge jenter utsettes for i sin skolehverdag er hittil ikke engang synliggjort av venstresida.

Skjønnhetstyranniet utgjør i dag den viktigste ideologiske terroren mot unge jenter. Det umulige og umenneskelige idealet som sender stadig yngre jenter ut i slankehysteri og spiseforstyrrelser går bokstavelig talt på livet løs for unge norske jenter.

Salg av kvinner (og barn, og kroppsdeler/organer) har også bare akselerert. Kapitalismens naturbestemte tendens til å gjøre stadig nye områder til varer er få steder så himmelropende grusom som i dette direkte menneskesalget.

Kvinner taper mest på at varemarkedet også velter inn over offentlig sektor, og på at multinasjonale selskaper tar patent på liv og introduserer hyperteknologisk og genmanipulert jordbruk hos fattigbønder i sør.

Ideologisk felleseie

De siste månedene har vi sett et oppsving i feministisk debatt, samtidig som stadig flere kaller seg feminister. Dette er gunstig, og gir et godt utgangspunkt også for revolusjonære feminister.

Den felles oppgaven for alle revolusjonære krefter må være å bringe klasseperspektivet og spørsmålet om organisering inn i debatten. Mye av den teorien som er utvikla under merkelappen «AKPs kvinnepolitikk» er allerede felleseie i kvinnemiljøene i og rundt Sosialistisk Ungdom, Rød Ungdom, Rød Valgallianse, AKP, Kvinnefronten, Kvinnegruppa Ottar osv., og bør være til nytte også for nye feminister langt utafor disse miljøene.

Det trengs likevel videreutvikling, og jeg skal avslutningsvis trekke fram noen områder jeg så langt ser der AKPs nåværende prinsipprogram, politikk og analyser er mangelfulle og krever videreutvikling/oppdatering:

• Et flerkulturelt samfunn med 250.000 nye landskvinner og -menn må og bør prege AKPs program på en helt annen måte enn det gjør i dag. I dag ser vi at de aller mest reaksjonære krefter kaster seg opp som forsvarere av innvandrerkvinners rettigheter i forhold til tvangsekteskap og æresdrap, og bruker dette til å sverte innvandrermiljøene. For venstresida er det ei stor utfordring hvordan vi skal kunne støtte innvandrerkvinners kamp mot reaksjonære trekk i deres egen kultur og sjøl ta opp disse tingene uten å havne i grøfta som bedrevitere eller kulturimperialister. Ei grunnleggende forutsetning må være at vi er lydhøre overfor innvandrerkvinnenes egen tilnærming. Å rette søkelyset mot norske menns utbytting og undertrykking av kvinner fra andre land, og støtte innvandrerkvinners rett til sjølstendig status i forhold til oppholdstillatelse bør være en selvfølge.

• Når det gjelder kvinnene i Sør, så er programmet uklart på spørsmålet om de bare er lidende eller også ledende. (Det samme gjelder innvandrerne.) Både i forhold til minoritetskvinner i Norge og fattige kvinner i Sør er det ubehagelige spørsmålet for hvite kvinner hvordan vi skal unngå å havne i posisjonen som undertrykkere – faren for å bli «kvinnebevegelsens menn» er høyst reell.

• Prostitusjon: Her har situasjonen drastisk forverra seg både i rene tall og i økende ideologisk propaganda for legalisering og aksept, både i Norge og i resten av verden. Vi har fått et stort prostitusjonsproblem på landsbygda i Finnmark og Troms, noe som er et nytt fenomen i Norge. Markering mot prostitusjon som arbeid og for kriminalisering av horekunder bør inn i programmet.

• Vi bør også skaffe oss mer kunnskap om utviklinga av den kvinnelige arbeiderklassen, og hva angrepene på offentlig sektor og en økende uformell sektor innebærer. Hva betyr datarevolusjonen for kvinners liv?

• Strategien for de offensive kampene som kvinnelønnskampen og sekstimersdagskampen bør analyseres og videreutvikles.

• Diskusjonen om organisasjoners kjønnskarakter er reist av kvinneforskere de siste årene. For marxister er det lett å se at en rekke organisasjoner og institusjoner i samfunnet har en klar klassekarakter. Det ligger mye spennende rundt spørsmålet om slike strukturer også har kjønnskarakter, og hvordan dette i så fall arter seg. Er det nyttig å spørre: Hvilket kjønn har fagbevegelsen? Hvilket kjønn har arbeiderklassen? Småborgerskapet? Eller for den slags skyld: Hvilket kjønn har AKP?

• Vi har fått en situasjon med økte klasseskiller mellom kvinner. Hva gjør det med kvinnekampen? Kan feminister ha hushjelp? Hvordan organisere de fattigste?

• Boligpolitikk bør inn på dagsordenen til kvinnebevegelsen i større grad: Et grunnleggende mål for kvinnefrigjøring har alltid vært at vi skal være i stand til å forsørge oss sjøl. Og en enslig kvinne i lavtlønnsyrke har ikke råd til et sted å bo i dag. Hvordan reise kampen mot dette? Diskusjonen om hvilke boformer det legges til rette for er også en diskusjon som peker videre mot et mer kollektivt samfunn.

Dette er så langt jeg har kommet i spørsmålet om videreutvikling. For flere ideer vil jeg oppfordre folk til å lese Jorun Gulbrandsens artikkel om kvinnekamp i AKPs nye studiesirkel (8) og Kjersti Ericssons artikkel Sosialistisk feminisme? (9) og boka Søstre, kamerater! (5). Og jeg vil ikke minst oppfordre flere kvinner og menn til sjøl å kaste seg frampå i debatten rundt disse spørsmålene.

Avslutningsvis:

Det er kanskje symptomatisk at framtida har fått minst plass i denne artikkelen, men jeg har i denne omgang valgt å oppsummere og utdype den politikken som er utvikla så langt, for å ha ei plattform å gå videre på. Kvinnene i AKP har brukt mye tid på å stadig ta nye runder med diskusjon om de grunnleggende punktene i kvinnepolitikken med dem som er uenige. Det har jeg også gjort i denne artikkelen. Vi må sjølsagt fortsette å diskutere analysene både i partiet og med flest mulig utafor partiet. Jeg håper likevel at denne type diskusjoner ikke stjeler all tid fra det viktige arbeidet med å oppdatere den revolusjonære feministiske politikken til et best mulig redskap for kvinnekampen i det nye tusenåret!

Litteratur:

• 1) Einar Lorenz: Det er ingen sak å få partiet lite Om NKPs historie 1923-31. Pax 1983.
• 2) Backlash i Norge? Rapport fra en konferanse om kvinner i 90-årene. Sekretariat for kvinneforskning, Norges forskningsråd 1993
• 3) Stortingsmelding nr 70, 1991-92: Likestillingspolitikk for 90-åra.
• 4) Eli Aaby: «Kvinneopprørets plass i AKPs historie», Opprør november 1990.
• 5) Kjersti Ericsson: Søstre, kamerater! Røde Fane november 1999.
• 6) AKPs kvinnepolitikk, AKP 1998.
• 7) Johan Petter Andresen: «Arbeiderklassen – større og sterkere?», Røde Fane nr 4, 1999.
• 8) Jorun Gulbrandsen: «Solskinn og tanker og opprør er også for kvinner», AKPs studiesirkel Bli med i AKP, Røde Fane oktober 1999.
• 9) Kjersti Ericsson: «Sosialistisk Feminisme?», Røde Fane nr 3, 1998.

av Arnljot Ask

«Nye Nato» ble konfirmert på Natos 50-års toppmøte i Washington 23. -24. april i år. Men det ble unnfanget og født allerede i begynnelsen av dette tiåret, i brytningstiden hvor «den gamle orden» brøt sammen.

Når vi ser hva denne skapningen har brakt inn i verden, allerede før det kom seg ut av barneskoa, varsler det ille om framtiden. Vår store utfordring er å finne ut hvordan vi skal være med på å gjøre livet kortest mulig for, og best forsvare oss mot, denne aggressoren.

Del av USAs globale strategi

«Nye Nato» er modellert for å ivareta de vitale interessene til USA i Europa og tilstøtende områder i Sentral-Asia, Midt-Østen og Afrika for perioden etter at dens gamle rival, Sovjetunionen, klappa sammen. Atlanterhavspakten, som var plattformen for det Nato som ble stifta 4. april 1949, sprang ut av omringings-strategien av Sovjet, som ble etablert etter den 2. verdenskrigens slutt. Da Sovjet brøt sammen, var det behov for en videreutvikling av Nato, tilpassa de nye utfordringene.

Som Johan Galtung påpekte i et foredrag på en antikrigskonferanse i Oslo 23. oktober 1999 (gjengitt i Klassekampen 30. oktober og 1. november), har USA, som verdensmakt, hatt lignende prosjekter gående i alle de tre geostrategiske «sentraene», Europa, Sørøst-Asia og Latin-Amerika, i 40-50 år. Grunnlaget for denne strategien om globalt hegemoni ble lagt allerede i 1942, da president Franklin D. Roosevelt ba forsvarsledelsen utarbeide en strategistudie, som ble lagt fram i det såkalte Joint Chief of Staff- dokumentet JCS-570/2 høsten 1943 (Galtungs artikkel). Denne strategien befesta seg seinere rundt Nato i 1949, forsvarspakten rundt fredstraktaten mellom USA og Japan i 1951 og Rio de Janeiro-systemet fra 1957. Og den står fortsatt ved lag, sjøl om Muren og Sovjetunionen falt. Forsvarssjefen som tok over etter golfkrig-Colin Powell, John Shalikashvili, formulerte det presist som at USA var en «global nasjon med globale interesser». Dvs USA er også i Europa.

Basen Vest-Europa

Sjøl i dag, med et ambisiøst europeisk storborgerskap i spissen for en Europa-union, er det USA som svinger den maktpolitiske taktstokken i Europa – hele Europa. USA er også en europeisk økonomisk stormakt, om enn situasjonen er annerledes enn da Marshall-planen ble lansert for vel 52 år siden. Men USAs grep om Europa er mer labilt, etter at Vest-Europa ikke lengre i samme grad er avhengig av USA-paraplyen mot «vær og vind» fra Øst. Derfor «Nye Nato».

For å skjønne dagens tekst, kan det være nyttig å se på historia bak. Jeg vil derfor først bruke noen setninger på å rekapitulere framveksten av «gamle Nato»:

Strategidokumentet fra JCS fra 1943 er allerede nevnt. I mars 1946 slo USAs trofaste våpendrager på denne siden av Atlanteren, Storbritannia, an tonen for den kalde krigen gjennom Winston Churchills såkalte «Jernteppe-tale» i Fulton, Missouri. Hovedaktøren slo til så det foreslo året etter. Først ved at daværende president Harry Truman lanserte doktrinen som bar hans navn i mars 1947. Budskapet var at den såkalte «frie verden» skulle forsvares mot den totalitære trussel. 5. juni samme år ble så Marshall-hjelpen til Vest-Europa lansert. Kanskje ikke så rart at Sovjet svarte med Kominform på en konferanse i Moskva i slutten av september 1947?

De nye militærpolitiske uttrykka for den kalde krigen begynte å ta form i 1948. Den britiske utenriksministeren, Andre Bevin, foreslo i januar å opprette et vesteuropeisk forsvarsfellesskap. I slutten av september ble forløperen til dagens Vestunion oppretta i Brussel. 11 juni ble den resolusjonen som ble retningsgivende for USA sine regionale og kollektive avtaler de nærmeste åra framover proklamert, den såkalte Vanderberg-resolusjonen. På grunnlag av den ble de forberedende Nato-drøftingene starta opp den 6. juli. De endte opp med stiftelsen av Nato i Washington 4. april 1949. Vestunion-prosjektet ble slusa inn i dette løpet. Norge m.fl. ble invitert inn i selskapet helt på tampen av prosessen, i mars 1949. Den gang, som nå, gikk det kvikt for seg, uten at det var lagt opp til noen grundig debatt i folket på forhånd.

Formelt var «Gamle Nato» en forsvarspolitisk pakt. «Grunnloven», Den nordatlantiske pakten, slo fast et «alle for en»-konsept om ett av medlemslandene skulle bli angrepet. Åpningen for angrepskrig, som etter hvert kom inn, lå i førsteslags-doktrinen i en trussel-situasjon. Men, så lenge terrorbalansen rådde, var jo heller ikke målet å ekspandere militært i Europa. Jalta- og Potsdam-avtaler sto ved lag helt fram til rundingen av 1990-tallet! Målet for USA var å sikre «basen Vest-Europa», både økonomisk, politisk og militært. Ikke bare mot Sovjet, men mot vesteuropeisk «separatisme». USA var den sterkeste europeiske militærmakta, med over 400.000 soldater fast stasjonert her, spredd på flere vesteuropeiske land, særkilt Vest- Tyskland. De hadde A-våpen-baser i flere land. Samtidig var økonomien åpen for amerikanske storselskaper og den amerikansk kulturen gjorde storinnrykk.

Utviklinga av EU, fra den spede start med økt frihandel og fram til dannelsen av Det indre marked i 1992, var ikke primært i motsetning til USA sine interesser og behov. Til tross for at de Gaulle’er og andre hadde ambisjoner på egne og Europas vegne. USA støtta opp om denne prosessen, som i hovedsak har det gitt USA-selskaper bedre betingelser for utbytting av vesteuropeiske arbeidere og nedbrytning av nasjonale stengsler mot virksomheten. ØMU-prosjektet er også bra for General Motors og Microsoft. Utfordringen ligger på det finanspolitiske planet, om Euroen skal ta fra Dollaren rollen som verdensvaluta. Dvs gjøre det vanskeligere for USA å holde på det amerikanske borgerskapets felles, nasjonale plattform for økonomisk dominans, representert ved en handlekraftig nasjonal økonomi sjøl om USA samtidig er verdens største debitornasjon. Dette har å gjøre med om Euroland forenes med en politisk og militær statsdannelse; et føderalt EU eller et EU dominert av den mektigste staten, Tyskland. Det er ikke temaet for denne artikkelen å drøfte utsiktene for en slik utvikling i sin fulle bredde. Men siden initiativene som tas for å skape en «EU-stat» også griper inn i «Nye Nato»-prosessen, vil jeg komme tilbake til dette i neste del av artikkelen.

Marsjen mot Øst

Sammenbruddet av Sovjet-imperiet skapte en ny situasjon både i Vest- og Øst-Europa. Det viktigste som skjedde i Vest var at Vest-Tyskland ble en normal stat. De fire signaturmaktenes overhøyhet over tysk militær- og sikkerhetspolitikk opphørte både i Forbundsrepublikken og i Folkerepublikken.

Forbundsrepublikkens ledere, med kansler Kohl i spissen, utnyttet resolutt maktvakumet og «vest-nostalgien» i DDR til å annektere hele staten. Den første egenrådige handlingen fra Tysklands side overfor USA skjedde i denne forbindelsen. Kohl gjorde en direkte «handel» med Gorbatsjov i Stavropol sommeren 1991, hvor prisen for overtakelsen av DDR sannsynligvis dreide seg om et tresiffra antall milliarder kroner. Det var ikke bare en viss navnelikhet som gjorde at Stavropol-avtalen ble omtalt som «Stavrapallo»-avtalen. Separatavtalen mellom Tyskland og Sovjetunionen i den lille italienske byen Rapallo ca 70 år tidligere, skapte også uro blant toneangivende vestmakter.

Denne samlinga og «normaliseringa» av Tyskland har skapt en ny sikkerhetspolitisk situasjon i Vest-Europa og gitt nye rammebetingelser for EU-prosjektet. Den utfordrer USAs faste grep, samtidig som den skjerper motsigelsene innad i EU.

Det er blitt argumentert med at bortfallet av Warszawapakten ville gjøre det vanskelig å opprettholde Nato. Det er riktig at det skapte et legitimeringsbehov for Nato. Men, hovedgrunnen til at Nato ble oppretta var USAs behov for å kontrollere Vest-Europa under terrorbalansen. Dette behovet er der fortsatt, slik at USA har ingen grunn for å droppe organisasjonen. Det som er et behov i tillegg i dag, er å ha et tjenlig redskap for å skaffe seg maktpolitisk dominans over Øst-Europa, og også videre utover i tilstøtende regioner, spesielt videre østover i den asiatiske delen av såkalte «eurasiatiske korridor» (fra Tyrkia over Kaukasus-Kaspihavområdet og de tidligere sentralasiatiske republikkene til Xinjiang og Tibet på Kinas vest- og sørvestgrense). Oppgava var derfor ikke å droppe Nato, men å omforme Nato i pakt med de nye behova. Og denne prosessen var allerede i full gang før Sovjet brøt fullstendig sammen. Utviklinga på nittitallet peker til nå i retning av et «deja-vu» med det som skjedde for 50 år siden; at «Nye Nato» sluker Vestunionen og EUs forsvarspolitiske søyle, som Vestunionen ble slusa inn i Nato i 1948-49. I alle fall er dette USAs strategi. Om Vest-Europas større egentyngde økonomisk, i forhold til for femti år siden, vil velte prosjektet gjenstår å se. Jeg tviler på det.

Kort resymé av «Nye Nato»s barndom

Allerede på Roma-toppmøtet i 1991 ble ni tidligere Warszawapakt-land invitert inn i Det Nordatlantiske Samarbeidsråd (NACC), et forum for samarbeid uten medvirkning i Natos beslutningsprosesser.

USAs intensjon var å gå sakte fram i den videre, formelle inkluderingssprosessen. Men Tysklands behov for å knesette sin nye lederrolle i EU la et press på USA. Kohl nøyde seg ikke med Stavropol. Tyskland kjørte også solo for å raske på oppløsningen av Jugoslavia og utvide sin innflytelse i tradisjonelle tyske interessesfærer mot Balkan. En EU-utvidelse mot øst ble også satt på dagsorden. Dette pressa USA til å opprette Partnerskap for fred (PfP) i 1994, hvor alle østeuropeiske land, inkludert Russland og tidligere sovjetrepublikker i Sentralasia (med unntak for Tajikistan) ble med. Dette var også begrensa til et løsere samtale- og konsultasjonsforum og ikke noen konkrete tilbud om Nato-medlemskap.

Men Tyskland, nå anført av en pågående forsvarssjef Volker Ruhe som stubb-bryter, pressa på med utspill både om EU-medlemskap og tilknytning til Vestunionen for tidligere Warszawapaktland. USA svarte med å instituere fastere samarbeidsformer innenfor Nato-systemet. Den siste uka i mai 1997 ble det først inngått en direkte avtale mellom Nato og Russland i Paris. Noen dager senere, 30. mai på ministermøtet i NACC i Portugal, fulgte en tilsvarende separatavtale mellom Nato og Ukraina, samtidig som det ble vedtatt å opprette et fastere samarbeidsforum som en oppfølging av NACC. Denne skapningen, Det euroatlantiske partnerskapsrådet (EAPC), skal være det overordna rammeverket for politiske og sikkerhetsrelaterte konsultasjoner og utvida samarbeid mellom Nato-medlemmene og andre europeiske og sentralasiatiske land. Det baserer sitt arbeid på faste, toårige arbeidsplaner. Både Russland og Ukraina er direkte med her. Også tidligere blokknøytrale land som Sverige, Finland, Sveits, Østerrike og Albania. Tilsammen dreier det seg om i alt 44 land (pr høsten 1999)

Prosessen med å ta inn nye land i sjølve Nato ble også nå satt igang. I mars 1999 kom de tre første inn, Ungarn, Tsjekkia og Polen, akkurat tidsnok til å bli med på angrepskrigen mot Jugoslavia!

Nato-toppmøtet i Washington sist april vedtok ikke bare nytt strategisk konsept for Nato. Det ble også gjort vedtak om det formelle forholdet mellom Nato og Vestunionen og en framtidig militær EU-søyle. Nato anerkjente at EU ønsker å skape seg «kapasitet for uavhengige aksjoner, slik at den (EU) kan ta beslutninger og anvende militær makt hvor alliansen som sådan (Nato) ikke er engasjert». Det ble også stadfesta at Nato var forberedt på «å definere og ta de nødvendige tiltak» for at EU lett skulle få tilgang til Nato-ressurser i slike sammenhenger. Disse vedtaka signaliserer at EU-landa har en viss eiendomsrett til Nato-midlene. På den andre siden at Vestunionen må betraktes som en del av Nato.

EU-toppmøtet i Köln noen måneder seinere vedtok at Vestunionen skulle inngå som integrert part i EU-systemet og stadfesta Nato-vedtaka om forholdet mellom Nato og EUs militære søyle.

Så når det gjelder det formelle, er det så langt enighet om Natos – og dermed USAs- overhøyhet. Men, dermed ikke sagt at det gjelder for evigheten.

På det militærtekniske planet har innføringen av «out of area»-modellen også pågått siden starten på nittitallet. Det startet egentlig med brask og bram, gjennom Golfkrigen i 1991. Sjøl om angrepet ble presset gjennom som en FN-aksjon, var det en krig retta mot en av de såkalte «bandittstatene» som defineres som trøbbelmakere i Natos nærområde. Nato fikk praktisk øvelse i en angrepskrig av den typen de repeterte 8 år seinere i Jugoslavia. Og EU/Vestunionen fikk et spark i baken for å bygge opp sin militære kapasitet. Norge deltok med personell i en angrepskrig, riktignok ratifisert av FN, for første gang siden Korea-krigen.

Nato-toppmøtet i Roma, seinere i 1991, utvikla modellen med fleksible utrykningsstyrker for å møte behovet for operasjoner som gikk ut over såkalte «artikkel 5»-operasjoner (artikkel 5 i Nato-pakten er den som slår fast at Nato bare skal gå til militær aksjon når Nato-området blir angrepet). Modellen for slike «brannkorps» ble gradvis utviklet utover nittitallet under vignetten «Combined Joint Task Forces» (CJTF). Både IFOR-styrkene i Bosnia og nå KFOR i Kosovo/a har vært praktisk trening for å videreutvikle dette konseptet.

Ved siden av den reint militærtekniske siden av CJTF, har den også hatt en uttalt politisk målsetting med å tilrettelegge for at Vestunion/EU-operasjoner skal innpasses under Nato-paraplyen. EU skal kunne «låne» enheter og utstyr som er tilpassa behovet.

Teknologiens tvang og kirurgisk krigføring

Golfkrigen og Jugoslaviakrigen demonstrerte USAs militærteknologiske overlegenhet på en dramatisk måte. Ikke slik at Tyskland eller Frankrike f.eks. ikke har kunnskap til å kunne lage avanserte våpen – og det gjør de også! Men kvantitet spiller over i kvalitet. USAs militære budsjett og arsenal ligger i en klasse for seg, som figuren nedenfor viser. Det gjør at de kan diktere en ny type krigføring, kirurgisk, som de andre bare må følge med på. Vi veit at den ikke er kirurgisk i den forstand at den bare rammer det som det siktes på. Men den sparer angriperen for menneskelige tap mot en motpart som ikke kan svare med samme mynt, som er svært viktig både psykologisk, politisk og økonomisk. Sjøl om det forbrukes enorme verdier på disse krigene, gjør kapitalismens iboende faenskap det til god butikk. For våpenindustrien som skal fornye arsenalene. For sjefsimperialisten som kan tvinge de andre til å betale for gildet, slik USA fikk Europa og Japan til å betale for Golfkrigen.

Det er også kapitalismens lov at den militærindustrielle sektoren i Vest-Europa etablerer samarbeid og fusjoner, for å stå i mot konkurransen fra gigantene «over there». Sjøl om seks EU-stater, Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Spania, Italia og Sverige, har inngått samarbeid gjennom «European Aerospace and Defence Company (EADC), for å strømlinjeforme den europeiske fly- og våpenindustrien, vil EU fortsatt være juniorpartner på denne arenaen. Også om Norge og flere skulle velge Eurofighter framfor F-16. Av de 20 største militærindustrielle selskapene i den vestlige verden er 11 amerikanske. Og de tre i teten, Lochead Martin, Boeing/Mc Donnell Douglas og Raytheon/Hughes/Texas Instruments , alle amerikanske, har en samla omsetning som omtrent balanserer de 17 neste på lista. Summa sumarum er USA/Natos militærteknologiske overlegenhet nok et tungt lodd i vektskåla når vi skal vurdere Natos framtidsrolle på det europeiske kontinent.

Det nye konseptet

I debatten som har gått om det nye Nato-konseptet som ble vedtatt i Washington sist april, harselerer forsvarsminister Eldbjørg Løwer m.fl. over at motstanderne er alt for seint ute. Hvorfor skrike opp om dette nå, når omleggingen har skjedd over lang tid? I tillegg hevder hun at motstanderne er uredelige, fordi de ikke vurderer helheten i konseptet, bare trekker ut en del som de også angivelig fordreier.

Det er en kjennsgjerning at omleggingen har pågått hele dette tiåret, som artikkelen her også viser. Men det gjør jo ikke sluttresultatet bedre!

Og det må være fullt legitimt å rope varsko nå, om en ikke har gjort det før! Dessuten har flere ropt varsko helt fra starten av, men uten at det har lyktes å få i stand noen stor debatt. Omleggingen har jo skjedd i ly av en ideologisk offensiv for å befeste det nye fiendebildet. Det trusselbildet som tegnes i artiklene 20-24 i dokumentet har fått et visst gjennomslag i den brede opinionen. Etniske og religiøse konflikter og andre former for ustabilitet i områder som ligger utenfor Nato-land fryktes å slå inn over oss. Kjernefysiske- og andre masseødeleggelsesvåpen i henda på såkalte «bandittstater» slås fast som en annen trussel. Det har da også vært aksjonert fra Nato-hold, samla eller av enkeltmedlemmer, på slike grunnlag, både i Irak, Somalia, Jugoslavia, Rwanda, Sudan og Afghanistan. Saken er at skurk – helt -bildet blir snudd på hodet. Vel finnes det lokale skurker alle de stedene som ble nevnt her. Men går vi inn i konfliktene, finner vi i de fleste tilfellene at det er Nato-land eller andre imperialistmakter som har nørt opp om uro og er ute etter å mele sin egen kake. De militære intervensjonene har stort sett forverra situasjonen.

I artikkel 24 gis det følgende begrunnelse for at Nato kan måtte reagere utover det som hjemles i artikkel 5 og 6 i Atlanterhavspakten:

… «Alliansens sikkerhetsinteresser vil kunne bli berørt av andre risiki av en mer omfattende natur, inkludert terrorisme, sabotasje og organisert kriminalitet, og ved forstyrrelser i forsyningen av livsviktige ressurser» … (min utheving).

Altså har Nato rett til å gripe inn, hvor som helst, hvis noen av de som Vesten dag forsyner seg grådig av naturressursene til sier stopp!

Utenriksminister Knut Vollebæk bruker en annen taktikk når han skal forsvare det nye konseptet. For det første bruker han et språk som tilslører hva saken dreier seg om. Det er riktignok ikke hans oppfinnelser, men sinnrikt innarbeida nyord som hamres inn av «Nye Nato»s edsvorne apologeter.

Når det er snakk om å gripe inn i en konflikt/område på forhånd er det snakk om konfliktforebygging. Hvis konflikten er der og det er snakk om å rykke inn og «ordne opp», heter det krisehåndtering. I hans foredrag på Atlanterhavskomiteens seminar i Nobelinstituttet 3. september. i år, dagen etter at Nei til Nye Nato-oppropet var presentert, er dette sirlig gjennomført, i pakt med språkbruken i sjølve konseptet.

Men det som er verre enn denne nytalen, er at han bløffer om det som er sjølve kjernespørsmålet i Nato-utviklinga; «out of area»-doktrinen.

Vollebæk hevder frekt og freidig i foredraget at «det ikke er riktig at Nato har tillatt seg en rett til å gripe inn med militærmakt hvor Alliansen ser sikkerhetsproblemer som kan berøre medlemslandene».

Hans poeng er at «konseptet konsekvent viser til det euroatlantiske området når det er snakk om Natos nye oppgaver». Og at det følgelig ikke har skjedd noen drastisk endring.. «Out of area»-fullmaktene gis i konseptets artikler 41, 43, 47 og 49. Men når det er spørsmål om hvor denne fullmakten skal brukes, må vi gå til artiklene 20-24 som beskriver trusselbildet. Her snakkes det ikke bare om det euroatlantiske området. I artikkel 20 inkluderes det også i klartekst «rundt det eurostrategiske området» og «i alliansens utkant». I artikkel 24 sies det i klartekst at «Imidlertid må også alliansens sikkerhetsinteresser ta den globale sammenhengen i betraktning», og viser seinere til avbrudd av livsviktige forsyninger, som nevnt tidligere. Mens Vollebæk hevder at «ingen allierte hat tatt til orde for en «globalisering»». Tror ikke utenriksministeren at folk kan lese innenat?

Hans forsøk på å bevise at Nato-konseptet også holder seg innenfor Folkerettens rammer, er like lite seriøst. I dette tilfellet har jo også praksisen vist oss fasiten: Jugoslavia-krigen.

Norge og «Nye Nato»

Det er bred partipolitisk enighet på Stortinget om «Nye Nato». Storting og regjering har allerede gitt landet et militærkonsept som gjør at vi kan gå i krig uten at landet er truet. Utenriksministeren kan sikkert få det til at dette heller ikke stemmer, ved å omdefinere hva som er en trussel mot Norge. Etter det nye Nato-konseptet, kan Norge anse seg truet dersom det blir lagt hindringer i veien for Statoils oljeutvinning i Kaspihavet? I det nevnte foredraget i Atlanterhavskomiteen hevder Vollebæk i klartekst at «et tradisjonelt invasjonsforsvar ikke er et tilstrekkelig svar på dagens sikkerhetspolitiske behov». Og dette rett etter at han har sitert fra artikkel 24 om «avbrudd i livsviktige forsyninger»!

Vi står nå foran en omseggripende endring av det norske militærvesenet, i tråd med det nye Nato-konseptet. Vi trenger en konkret militærpolitisk debatt, og organisatorisk mobilisering, for å møte tiltaka som kommer ovenfra. Til det trengs det både motanalyser mot det som blir lagt fram fra regjering og forsvarskomite og utvikling av aksjonsparoler, som sprenger rammene for denne artikkelen.

Men dette må også knytte an til en allmennpolitisk debatt om hva slags samfunn Norge skal være, for oss som bor her og for verden rundt oss. Fordi det Norge nå blir dratt inn i vil få både innenrikspolitiske og utenrikspolitiske følger, utover det reint militær- og sikkerhetspolitiske fanen som Nei til Nye Nato-oppropet reiste, må ikke legges ned. Den må viftes enda kraftigere framover.

Litteraturtips

• 1) Johan Galtungs artikler i Klassekampen 30. oktober og 1. november.

• 2) Det nye Nato-konseptet og andre Nato-dokumenter som du kan finne på Atlanterhavskomiteens hjemmeside (www.atlanterhavskomiteen.no).

• 3) Knut Vollebæks foredrag i Atlanterhavskomiteen 3. september 1999, som du også finner på samme side.

• 4) AKPs freds- og antikrigsprogram, som du finner på her eller kan få fra AKP-kontoret.

av Erik Ness

I det siste har det virket som om Røde Fane stadig vekk utgir mer enn selve tidsskriftet Røde Fane, som om vi gir ut tidsskriftet nærmest innimellom bøker og ekstranummer.

Høydepunktet så langt var vel da vi utga Det kommunistiske manifest i fjor til 150-årsjubileet. For noen var kanskje ekstranummeret med artikkelen til Søren Beicker Sørensen og Aleksander Micic, Stormaktsinteresser på Balkan, midt under USAs bombing av Jugoslavia en øyeåpner.

Den siste måneden har Røde Fane gitt ut to bøker:

• AKPs nye studiesirkel
• Kjersti Ericssons bok fra 1987, Søstre, kamerater!, i nyutgivelse.

Det er gitt ut flere betydningsfulle, politiske bøker i Norge i dette århundret. Erling Falck oversatte Kapitalen av Marx på begynnelsen av 30-tallet. Så kom Arbeidernes leksikon utgitt av Arbeidermagasinet Forlag med Jakob Friis og Trond Hegna som redaktører i 1936. Et skikkelig praktverk i seks, fyldige bind.

Kjersti Ericsson utga Søstre, kamerater! på Oktober Forlag i 1987. Kanskje er dette den viktigste politiske boka utgitt etter krigen? Det er i hvertfall ikke lett å komme på noen konkurrenter.

Boka dreier seg om kvinnekamp og kvinnefrigjøring, sosialisme og kommunisme. Den er en kritisk videreutvikler av Marx’ verditeori fordi den inkluderer hjemmearbeidet. Ikke rart boka til Kjersti Ericsson ble raskt utsolgt! Den har ikke vært å få tak i på flere år utenom på antikvariater – sammen med Arbeidernes leksikon. Men på engelsk er den fortsatt å få tak i! Derfor er det sånn at blant radikale – kvinner og menn – i India, Peru, Belgia og USA … vil du kunne finne boka Sisters, Comrades! written by Kjersti Ericsson, leader of AKP(m-l) .

Det har lenge vært viktig for Røde Fane å gjøre Kjersti Ericssons synspunkter kjent. Derfor laget vi et ekstranummer av Røde Fane av innledninga hun holdt på RVs konferanse i fjor som hun kalte Feministisk sosialisme?. På Røde Fanes hjemmeside vil du finne at artikkelen er oversatt til spansk og tysk. Det har vært ille å ikke ha Søstre, kamerater! tilgjengelig og på lager. Rett og slett ille! Men: Når du leser dette, er problemet løst.

På baksida av Søstre, kamerater! skriver Ericsson: «Kvinner trenger et målbevisst raseri. Og jorda trenger kvinnenes målbevisste raseri. Jeg håper denne boka kan bidra til å skape både litt mer raseri og litt mer målbevissthet.» Det var nettopp dette «målbevisste raseriet» boka i 1987 var med på å utløse. Og fordi Søstre, kamerater! ikke er analyse bundet veldig til tid, vil den aldri bli en døgnflue, men folk vil gå på antikvariatene og lete etter den når den ellers er utsolgt.

Å utgi bøker koster penger, alt for mye penger – omtrent så mye som det koster å lage to numre av Røde Fane. I dette tilfellet har vi tenkt at vi skal trykke opp så mange at vi har en stund. Store opplag på lager er dyrt. Å utgi Kjersti Ericssons bok på nytt er vår julegave til den norske venstresida – og Røde Fane-leserne spesielt. Vi håper mange finner Søstre, kamerater! under juletreet i år, og at mange benytter seg av giroen som følger med dette bladet, Røde Fanes juleinnsamling 1999.

AKP-litteratur på nettet

av Erling Folkvord

«Det paradiset de snakker om, må ha vært her. Alt kommer jo så enkelt her. Du kan sitte under et tre. Du rekker opp hånda di og så har du ei klase med frukt. Det er jo et paradis. Vannet kommer sprutende ut av fjellet overalt. Selv om du har enormt varme somrer, så vil det alltid være plasser der du kan dyrke, og du kan ha flere avlinger i året. Og ikke nok med det. Du kan dyrke så mange forskjellige sorter med grønnsaker som du bare måtte ønske. Ris, hvete, andre kornsorter, frukt, hva det skal være, i tillegg til at du kan ha husdyr.»

Slik uttrykker en europeer sine inntrykk etter å ha levd noen år i den delen av det sørlige Kurdistan som har hatt et slags sjølstyre siden høsten 1991. Han fortsetter: «Uten at man ofrer så mye arbeid for det, så får man så mye tilbake fra landet. Så man skulle ha klart seg ganske godt her, uten FN.»

Kurdernes land, som er litt større enn Spania, er mangfoldig. I de nordligste delene av Kurdistan er gjennomsnittstemperaturen i vintermånedene lavere enn i Anchorage i Alaska. Xenophon, den greske historikeren som var en venn av Sokrates, har gitt en livaktig skildring av sin egen og 10.000 greske leiesoldaters desperate kamp mot den nordkurdiske vinteren. Han fulgte deres tilbaketog gjennom Kurdistan etter at oppdragsgiveren deres, perserkongen Kyros II, var falt i slaget ved Kunaxa år 401 f. kr. (1) Xenophon beskriver hvordan de greske soldatene måtte «slåss hele tiden og ble utsatt for verre ting fra kurdernes hender enn alt det som perserkongen og hans general Tisaphernes hadde gjort mot dem».(2)

Drøyt tre århundrer senere skildrer Plutark hvordan den kurdiske kulden stanset et av felttogene til den romerske general Lucullus. Vinteren kom allerede i september dette året «med stormer og hyppig snøvær. Selv på de klareste dagene var det rimfrost og is. Vannet var så kaldt at de stadig mer forfrosne hestene knapt kunne drikke det, og isen som brakk sund og kuttet opp hestenes sener, gjorde terrenget nesten uframkommelig.» Soldatene gjorde mytteri i et slikt omfang at general Lucullus måtte gi opp hele felttoget.

I sine reisebeskrivelser fra slutten av 1200-tallet beretter også Marco Polo, den venetianske oppdagelsesreisende, om en kulde i det nordlige Kurdistan som var hinsides alt han var kjent med. Så ingen skal undres over at forfrysninger og derav følgende koldbrann og amputasjoner midt på 1980-tallet var et større problem enn fiendtlige miner for den nye generasjonen av enda uerfarne kurdiske geriljasoldater.

Hvor mange kurdere?

Kurderne er den fjerde største folkegruppa i Midtøsten – etter arabere, persere og tyrkere – og de øker raskt i antall.

De fleste lever i det egentlige Kurdistan. Siden slutten av 1. verdenskrig har Kurdistan vært okkupert. Tyrkia, Iran, England og Frankrike tok hver sin del. Den franske okkupasjonssonen ble i 1946 en del av staten Syria. England oppretta i 1921 Kongedømmet Irak og innlemma den britiskokkuperte delen av Kurdistan i denne staten. De folkerikeste delene av Kurdistan ble okkupert av Iran og Tyrkia.

Ingen av de fire statene vet hvor mange av innbyggerne som er kurdere. På 1920- og 1930-tallet foretok den tyrkiske staten folketellinger for å se om tyrkifiseringspolitikken til Mustafa Kemal Atatürk lyktes. Men seriøse folketellinger som viser kurdernes antall, har vært og er fortsatt utenkelig i Tyrkia. Det gikk voldsomme sjokkbølger gjennom Tyrkias kemalistiske maktapparat da president Turgut Özal i 1991 – to år før han døde eller ble drept – brøt et 70-årig tabu og sa offentlig at det er en kurdisk befolkning i Tyrkia. Han anslo dem til å være 11-12 millioner, og sa også at hans egen bestemor var kurder.

Kurdiske samfunnsvitere som har bearbeida befolkningsopplysninger fra alle de berørte statene, kommer også til noe ulike konklusjoner. Men denne befolkningsoversikten for 1990 med en prognose for år 2000 gir tabellene 1 og 2 en god pekepinn (3).

Ved begynnelsen til det 20. århundret kan vi regne med at kurdernes antall har passert 35 millioner og at de fleste av dem fortsatt lever i Kurdistan. Samtidig skal en være klar over at Kurdistan i likhet med resten av regionen, er et etnisk lappeteppe. Noen av de viktigste etniske minoritetene i Kurdistan er assyrere, armenere, arabere, turkomener, tyrkere og jøder. Også minoritetenes antall er usikre. I de oljerike delene av syrisk og irakisk Kurdistan har sentralregjeringene siden 1960-tallet drevet beinhard arabiseringspolitikk.

Både i Tyrkia og i Syria er det hovedstedene som er de byene som har flest kurdiske innbyggere. Kurdernes antall i Istanbul, og i andre store byer i det vestlige Tyrkia har økt kraftig på 1990-tallet fordi den kurdiske befolkninga ble fordrevet fra nær 4.000 landsbyer. Det bor flere millioner kurdere i dagens Istanbul. Den kurdiske bydelen i Syrias hovedstad, Damaskus, har en historie som går tilbake til 1100-tallet.

Mens eksilkurdernes antall i Europa øker på grunn av voksende kurdisk selvbevissthet, skaper den raske kurdiske befolkningsveksten bekymring hos kemalistiske strateger i Tyrkia. De etniske tyrkerne utgjør i dag ikke mer enn drøyt en tredjedel av landets befolkning. Hvis kurderne opprettholder skikken med like høye barnetall som i dag, vil de om få tiår være en større befolkningsgruppe i Tyrkia enn tyrkerne selv. Derfor er flere steriliseringsprosjekter iverksatt under militær ledelse. En framskriving av de nåværende tendensene i befolkningsveksten gir følgende tall fram til midten av det 21. Århundret, Jfr. tabell 3.

Når en ser de store endringene som har skjedd i kurdisk selvoppfatning og kurdisk evne til selvhevdelse og ivaretaking av egen nasjonal kultur bare i løpet av de siste to tiårene av det 20. århundret, sier det seg selv at framskrivinger av folketall for 20 og 50 år ikke er annet enn antydninger. Hvis kurderne vinner fram med kampen for nasjonale og kulturelle rettigheter og får anledning til å utvikle det rike landet sitt under fredelige forhold, er det sannsynlig at endringer i levestandard og samfunnsstruktur også vil bety endret familiemønster og redusert befolkningsvekst.

Men tallenes tale er klar: Kurderne utgjør omtrent 15 prosent av Midt-Østens befolkning, og de fleste av dem mener de har et opplagt krav på å bli behandla som den nasjonen de er.

Fotnoter

• 1) Xenophons verk: Anabasis, IV 1-3
• 2) Fra Anabasis, her sitert etter gjengivelse i artikkelen «An ancient and noble people» av C L Sulzberger i New York Times 17. mars 1975
• 3) Mehrdad R Izady: The Kurds. A concise handbook, side 119. Boka er utgitt i Washington 1992

---

1. Leder: Søstre, kamerater!
2. Sissel Henriksen: Verken gubbemarxisme eller likestillingsfeminisme
3. Arnljot Ask: Nye Nato – ny vin på gamle flasker
4. Erling Folkvord: Paradiset må ha vært her!
5. John Newsinger: Churchill, Stalin og den greske revolusjonen
6. Kristine Nybø: Klasse eller utdanning viktigst?
7. Harald Minken: Planøkonomi de første åra etter revolusjonen, del 2
8. Miljødebatt, AKPs miljølag: Natur og miljøvern, økologi og marxisme
9. Morten Falck: Frihet, frykt og kunnskap